MUSIKK
«
Vi er så privilegerte i Skandinavia at vi bare kan dra steder for å bli feite og solbrente.
MØDELIG VÅPEN Når MØ skriver låter sitter den skandinaviske misantropien løst i pennen. TEKST HANNE CHRISTIANSEN OG KARIMA FURUSETH FOTO CHRISTIAN BELGAUX DANSKE KAREN MARIE ØRSTED (MØ) oppfyller ikke de stereotypiske kravene til en popartist, men det er kanskje nettopp derfor tiden mellom debut og suksess bare er skarve to år. Siden 2012 har hun blitt en av nøkkelpersonene i dansk popeksport, lånt vokal til Avicii og blitt en Diplo-affiliert artist. Alt dette før hun har gitt ut et eneste soloalbum. Men ikke la deg lure av popprefikset, og radiovennlig-house-samarbeid – MØ er langt mer opptatt av substans enn tyggegummi.
1
Du har blitt kalt en tomboy, som i en musikalsk kontekst bare er en latskapsterm for jenter som ikke er tilbøyelig til å svinge naken på en wrecking ball. Kan det være fordi du er dansk og har en bakgrunn fra punk-bandet Mor? – Vel, jeg antar at jeg alltid har hatt masse guttevenner og at jeg aldri har vært en jente-jente. Så det er vel en naturlig ting. Og som du sa, så har jeg en bakgrunn i punkmusikken. Hva er den største differansen mellom skandinaviske kvinnelige artister og alle «Lana Del Reysene» der ute? 72
03/2014
– Jeg vet ikke, mange spør hvorfor jeg tror kvinnelige skandinaviske musikere er så forskjellige fra resten av verden. I Skandinavia er vi så privilegerte, og vi har mer penger, så folk har muligheten til å eksperimentere med å uttrykke seg selv, og erfare seg selv. Jeg tror det er derfor det er så mange skandi-acts. Du har blitt sammenlignet med Santigold og M.I.A, som begge har jobbet med den anerkjente produsenten Diplo. I høst var det din tur til å gi ut en låt med ham. Fortell! – Jeg ble veldig overveldet da jeg hørte låten «Get Free», og siden den gangen har jeg vært kjempefan av Major Lazer (Diplos samarbeidsprosjekt med Switch, jou. anm.). Så da samarbeidet ble en realitet, var produsenten min og jeg helt «uaaaaaaah». Det var ganske crazy. Hvordan fungerte samarbeidet? – Det har vært ganske chilled-out på en bra måte. Produsenten min og jeg fløy til Amsterdam hvor vi hadde en kort session sammen. Siden har vi sendt materiale frem og tilbake. Remi produserte, Diplo produserte og jeg skrev tekstene og melodiene. En moderne måte å samarbeide på, hehe. Musikkvideoen til «XXX 88» starter på soverommet hos en tenåring, og vi har hørt at du har tatt opp mye av vokalen i ditt eget soverom. Forsøker du å tematisere tenåringsangst?
– All vokalen min tatt opp i mitt gamle soverom – faktisk i foreldrene mine sitt hus, som ligger på øya jeg kommer fra. Og ja, veldig. Jeg er tjuefem nå, men jeg føler meg fortsatt som en post-teen, og mange i min generasjon og blant mine venner er fortsatt «in between». Fortsatt forvirret, og fortsatt med tenåringsangst og «aaaarrgh, hva er det som kommer til å skje?». Alle forsøker å finne ut hvem de er. Og tenåringsårene har blitt spredt utover en periode over tyve år. Før var det sånn at du ble voksen når du ble atten. Nå er det fra du er tretten til … trettifem.
Hvordan får denne fascinasjonen for tenåringsliv utløp i musikken? – Jeg er veldig, og det har jeg alltid vært, interessert i sinnet til en tenåring. Da jeg var tenåring, og det tror jeg er noe mange opplever, ble verden snudd på hodet og alt føltes så sterkt; som det første kysset ditt, og første gangen man drikker seg full. I denne perioden er man også – uten at det er en god ting, egentlig – veldig selvsentrert fordi man er utrolig usikker på seg selv. Det var en fyr som fortalte meg at kjemien i hjernen til tenåringer ligger tett opp mot psykopatens, fordi man bare ser seg selv og tingene man selv gjør. Det er interessant å se på hvordan folk foretar seg helt sprø ting fordi de føler så mye; og ganske søtt på en måte, fordi man lar seg selv fare, uten å tenke på å være rasjonell eller moralsk korrekt. Man er bare «aaaaaah» (gestikulerer) og det er inspirerende. Hva er det beste og verste med å være en tenåring i Skandinavia?
– Hehe. Det beste, i Danmark i alle fall, er at man kan drikke på gaten, og på sommeren kan man drikke i parker, og det er fantastisk. Men det kan man ikke gjøre i Sverige eller Norge! Og det verste … hm, det verste er nok at vi har mye mer penger enn mange andre steder i verden, og så mange muligheter. Det kan være vanskelig å kontrollere når man er tenåring i Skandinavia.
Hva gjør deg mest bekymret ved tanken på å bli gitt ut på major label? – Det jeg er mest nervøs for er at fans som har støttet og fulgt meg ikke kommer til å like det. Mitt største ønske er at de kan relatere seg til det og elske det. I fjor høst slapp du «Bikini Daze EP» via Pitchfork, er det en referanse til Bikini Kill? – Nei, det er en snippet fra en sang jeg skrev på en veldig kort ferie i Mallorca. Vi har vært ekstremt opptatte dette året, og dette var en av de eneste feriene jeg fikk ta på egenhånd. Jeg lå ved bassenget og studerte alle menneskene som var solbrente og fulle av fett etter solkrem, og tenkte at «fuck man; disse menneskene venter på å bli solbrente, de venter på at noe skal skje». Som jeg sa tidligere, og som jeg kan snakke om i evigheter, vi er så privilegerte at vi kan bare dra steder for å bli feite og solbrente. Vi bare drar til et basseng for å sitte der og ikke gjøre noe. Det handler om kampen om dette, at du burde dra ut og gjøre noe. No Mythologies To Follow slippes 10. mars. Se videointervju med MØ på ND.no.