Page 81

gjenforeningen. natt og dag ann. 118 x 360 24.04.14 15:14 Side 1

FILM

VENEZIA FILMFESTIVAL KRITIKERUKEN

NOAH Regi: Darren Aronofsky Med: Russell Crowe, Jennifer Connelly, Emma Watson, Logan Lerman, Douglas Booth, Anthony Hopkins, Nick Nolte, Ray Winstone Oh Noah. Med Bibelens sparsommelige, episke beretning i den ene hånden og malerkosten i den andre, tar Darren Aronofsky fatt i historien om menneskenes andre syndefall og oppstandelse. Det mangler ikke på teknisk finesse, pastose strøk og store, sveipende bevegelser, men så var det noe med den poetiske ydmykheten. I et The Road-lignende ødeland møter vi Noah og to av sønnene på jakt etter vegetabilsk føde. Menneskene har utarmet jorden og fordriver Noah og familien fra deres enemerker. Men Noah er allerede på vei bort. Han har drømt. Monumentale mareritt i kontrastmettet musikkvideostil: slange, eple, kjøtt, vold, blod og jord fortært av flammer. Og vann. «Death by water», sier Russell Crowe tungt til bestefaren Methusalem (Hopkins). «Mhm», svarer bestefaren, og gir barnebarnet et frø fra Edens Hage. I nye, trygge omgivelser plantes frøet; bygges det en ark; kommer det dyr; kommer det

1

syndige mennesker og forsøksvis – en ny konfliktsituasjon. Vel skal han og familien berge dyrene fra syndefloden, men så skal også de, som de siste menneskene, dø. Et siste nødvendig onde, mener Noah. Hans kvaler er Aronofskys oppfinnelse, et enkelt grep for å skape et relasjonelt, dramaturgisk nav der det ikke finnes. Med en sympatisk holdning til å la de enkle handlingene stå i sentrum, kreves det et rendyrket poetisk, og et slående, men ydmykt filmspråk. Dernest en måte å gjøre hovedrollene vesentlige på, til tross for fabelfigurenes begrensede handlingsmønstre og følelsesregister. Aronofsky feiler i begge henseende. Regissøren har åpenbart ikke gått Terence Malicks cinematiske bibelskole. Bra for ham, synd for oss. Ulikt Terence Malicks The Tree of Life og To the Wonder er ikke filmspråket i Noah poetisk, tankevekkende og elegant rettet inn mot å gjøre mennesket sårbart, overflødig og skjebnestyrt. Stilen er mørk, slående og dramatisk, men også forutsigbar, kommersiell og kjedelig. Ikke bare savner jeg Malicks bleke, besjelede sollys, men også den gode naturdokumentarens stille driv og intense fylde – David Attenboroughs antiloper på vei over savannen.

Når dyrene kommer her, er det med nydelig digital teknikk, men uten at det griper. Aronofsky viser, men løfter ikke frem skaperverket sitt. Ulikt begynnelsen på Løvenes konge, eller bøflenes ritt i Danser med ulver. Ingen interessant dokumentarisme; ingen (melo)dramatisk dyreglede; ingen storhetsfølelse. Her bidrar også 3D-formatet i negativ retning. Teknikken gir følelsen av å stå blant kulissene til et avansert dataspill. Nei, fortellingen om Noah er ikke interessant laget; kallet og tvilen ikke godt nok portrettert. Crowe leverer, men har for lite å gå på, og en lite spennende antagonist i motstanderen Tubal-Cain. Slik blir det heller ingen driv i den etiske konflikten, inntil familien er på vei til å gå opp i limingen under Noahs egen-deduserte dødsdom i filmens siste etappe. Da kommer endringen for sent til å gjøre bot for den indre dramatikken som har manglet frem til da. «All is well that ends well», sier ordtaket. Men så var det noe med å fylle tomrommet mellom begynnelsen og slutten med innhold som gir rom for ettertanke – som det heter i god, kristen sammenheng. Ragnhild Brochmann Premiere: 4. april

GJENFORENINGEN En film av ANNA ODELL PÅ KINO FRA 9. MAI

www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

05/2014

81

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Bergen, mai 2014  

Utgaven om forbrytelse og straff

NATT&DAG, Bergen, mai 2014  

Utgaven om forbrytelse og straff

Profile for nattogdag