Page 1

BERGEN 01 – JANUAR 2015 // VENNSKAPSUTGAVEN

WWW.ND.NO

– HIJAB OG HAKEKORS KAN SAMMENLIKNES.

6 & 1 MØTER

HEGE STORHAUG

– Vennskap er jævlig trivielt og samtidig totalt overveldende. MØT LEO & VÅGARD OG SEKS ANDRE BESTEVENNER

FILMENS MOZART

XAVIER DOLAN

DUM, DUMMERE, DYPERE

TORBJØRN RØDLAND

FOTO ESPEN IDEN

– Siden 1988


Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!


BERGEN – JANUAR 2015

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no Redaksjonssjef DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no Musikk- og nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no

INNHOLD

Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS

43

Trykk SCHIBSTED TRYKK OSLO Opplag 60 000 distribusjon@nd.no

Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Art director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL NATT&DAG Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41

Tekstredigerer SARA HAMMER hammer@nd.no

NATT&DAG Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

Foto AMINA SYRAH CHRISTIAN BELGAUX ESPEN IDEN LISA BJORHEIM TIM BARBER Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no Markedsavdeling JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

VENNER FOR LIVET? .............................................................................................................................................................. BFFS: ÅTTE BESTEVENNER OM VENNSKAP .................................................................................................................. DUM, DUMMERE, DYPERE ................................................................................................................................................... UTELIV: KLUBB, KONSERT, BAR ........................................................................................................................................ GATELANGS ............................................................................................................................................................................. KUNSTGUIDE ........................................................................................................................................................................... SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................................. TEGNESERIE ............................................................................................................................................................................ MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... OPP MED HODET, KAYA! ...................................................................................................................................................... FILM ............................................................................................................................................................................................ FILMENS MOZART .................................................................................................................................................................. STRØMBRUDD ......................................................................................................................................................................... SMIL&GIFT MØTER HEGE STORHAUG .............................................................................................................................

For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO

OSLO 01 – JANUAR 2015 // VENNSKAPSUTGAVEN

WWW.ND.NO

– HIJAB OG HAKEKORS KAN SAMMENLIKNES.

6 & 1 MØTER

HEGE STORHAUG

– Vennskap er jævlig trivielt og samtidig totalt overveldende. MØT LEO & VÅGARD OG SEKS ANDRE BESTEVENNER

FILMENS MOZART

XAVIER DOLAN

DUM, DUMMERE, DYPERE

TORBJØRN RØDLAND

FOTO ESPEN IDEN

– Siden 1988

Coverfoto: Espen Iden

M

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

8

48

Få mer ut av byen din med NATT&DAGs byguide på mobil. Last ned din essensielle guide til Bergen i dag!

4

1 – 2015

12 13 20 26 30 32 34 36 37 40 43 48 50 52

20

24

NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

NATT&DAG Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

01

Skribenter AKSEL KIELLAND ATLI BJARNASON ALINA LARSEN DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD HÅVARD NYHUS KARIMA FURUSETH LARS OLE KRISTIANSEN HANNE CHRISTIANSEN HELENE AALBORG MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES STURLA HAUGSGJERD SARA HAMMER SARAH WINONA SORTLAND SILJE MIDTHAUG SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN SVEINUNG WÅLENGEN THOMAS COOK TORA MYKLEBUST OPTUN

52


Yogatur til Costa del Sol

Jentetur til Marbella

Sør Englands skatter

Valencia-Spanias skjulte perle

Trippelbyen i Polen

Vandring i Dolomittene

Golftur til Villaitana, Spania

En annerledes treningsuke

Crossfit med Lotte

Leeds tur

Spanskkurs i Málaga

Oppdag Andalucia til fots

Island -uendelig vakkert.

Eventyrlige Andalucia

Hovedetasje

Inngang

Inngang

P1

P2

Inngang Legeseksjon

70

56

SERVICEFUNKSJONER 2. ETG.

Lindex Rema 1000

Slovenia - det ukjente landet

Brio

KappAhl

64 48

06 04

51

07 08

G-Sport

Rundtur på Corsica

52

55

50

09

47

01

42

13 12

17

02

11

Miju 43

Fransa

44

75

62

61

80

VeroModa

24

22

10

20

26

Meny

83

27

21

28 29

84

Inngang

Clas Ohlson

P4

30

Guri

Inngang Meny 85

Inngang

P3

Mote & Stil

Gave & Interiør

Fritid & Velvære

Mat & Nytelse

82 46 26 47 17 12 21 67 62 15 22 44 06 52 25 48 45 08 43 49 83 80 16

14 51 65 28 42 64 30 09 50 03

85 05 84 11 66 04 60 20 75 10 27 41 61 63 07

29 24 01 02 23 55 70 13

Baretti Bik Bok B-Young Carlings City Bag CMYK Dressmann Fransa Gina Tricot Glitter H&M ICON KappAhl Lindex Mani Morris Miju PM Risøe Shoeday !Solid Vero Moda Zizzi

Velkommen innom oss på

82

23

H&M

25

Mix

BUTIKKER & SERVICEFUNKSJONER U. ETG.

60

14

15

16

03

63

67

41

Åhléns

Nille

66

45

49

05

65

46

Bjørklund Brio Gullfunn Kitch´n Mester Grønn Nille Oasen Blomster Stjernedryss Tilbords Åhlens

U. etg. U1 U2 U3 U4 U5

Hillesland Libris Lampehuset Princess Kid Bolia

Boots Apotek Buddy Oasen Zoo Clas Ohlson Elkjøp Express Frette Sybutikk G-Sport Interoptik Hedegaard Mix Filmgalleriet NetCom Skin Tonic GoTo Spektrum Frisør Sunkost Tango Frisør Vita

2. etg. Ditt V & Vel Meling Media Oasen Hud & Fotpleie Puls Oasen

Amundsen Spesial Cafe MM Dolly Dimple´s Haugli Konditori Meny Palmehaven Rema 1000 Godteland

Servicetilbud 20 Post (i) Renseri 56 Sparebank 1 SR-Bank (i) Turist Informasjon Toitas Systue 2. etg

Apotek

Pia

Åpner 15. jan 2015

Silje

André

Svanhild

Bolia

Tlf: +47 52 85 78 00 post@goto.no U5

U4

Kid

U3

Hillesland Libris U1

Princess U2

Lampehuset

Elise

Amanda


OVERHØRT

KOMMENTAR

LEGE MED GENSER … På utestedet Lorry skal en aktivist og anestesilege i slutten av sekstiårene ha blitt observert mens han satt på fanget til en 23 år gammel journalist. Legen skal senere ha sneket seg ubemerket ut av utestedet med journalistens genser i plastposen han bar tingene sine i. … MEN UTEN GRENSER Nevnte anestesilege skal for øvrig også ha sagt at han er overbevist om at CIA står bak IS. I en SMS til NATT&DAG avfeier han imidlertid dette som et «reint rykte.»

Foto: Presse/TV2

NRKs HALVHJERTEDE SATSING PÅ HUMOR

JORDEN RUNDT FRA 10. 950,FRIVILLIG ARBEID

BACKPACKING RUNDREISER OPPLEVELSESTURER

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00 WWW.STATRAVEL.NO

6

1 – 2015

Å HOLDE TETT En norsk skuespiller skal visstnok ha innledet et forhold av den pikante sorten til en verdenskjent popsangerinne. Slikt kan gjøre selv den mest ydmyke hane kry, og under et restaurantbesøk skal han ha flekket opp mobilen og vist servitøren bilder av underlivet hennes. Det kan nok ta servitøren en stund å få det bildet outta his head. BYE! I‘M RUNNING. En lite morsom komiker skal angivelig ha datet en tidligere fast paneldeltager på Nytt på nytt, men fant ut at han hadde nok med å klekke ut utdaterte samfunnsanalyser og middelmådige kronikker til å fortsette forholdet. Generasjon Facepalm. DIE HARD En nordmann som nylig jobbet for en kjent amerikansk skuespiller kan avsløre at skuespilleren smiler sånn skjevt og barskt også i virkeligheten, samt er superparanoid og går alltid med pistol. PORNO = PROSTITUSJON? En nyfrelst og veltrent pornomotstander måtte visstnok på tampen av fjoråret bytte favorittserie etter at hun oppdaget en The Big Bang Theory-episode hvor rollekarakterene kjøper en prostituert. Ganske symptomatisk for det plutselige og blodfattige engasjementet hennes at hun reagerer på en serie som er så innihelvetes tuftet på kjønnsrollestereotypier først da tekstforfatterne skriver inn en prostituert. KUK I KULISSENE En profilert politiker tilbyr etter sigende orale tjenester til en revysjef på en meget populær Osloskole.

Problemet med NRKs nye humorsatsing Latter Live er ikke at komikerne er umorsomme, men at Latter Live er NRKs nye humorsatsing. TEKST DANIEL RAMBERG DENNE MÅNEDEN startet «NRKs nye humorsatsing» Latter Live, hvor seeren «får være med Norges morsomste standupkomikere både på og bak scenen på Latter på Aker Brygge». Første episode viste oss dette: Stian Blipp fortsatt kan gjøre utrolige ting med munnen – bortsett fra å være morsom; Cecilie Steinmann Nees er fortsatt en blanding av Linn Skåber og Hege Schøyen; og tidligere verdensrekordholder i stand up Hans Morten Hansen (38 timer og 16 minutter) viser at det fortsatt ikke er lengden det går ut på, men hvordan man bruker den … Haha! Antydninger til litt rølpete Latter Live-humor må man få by på. Problemet oppstår når det blir for mye. Gårsdagens Latter Live var den første av åtte episoder, og hele 48 komikere skal bidra utover vinteren. Betyr det nye fjes og frisk ny humor? Nei, med noen få unntak betyr det at det snart er Jon Niklas Rønnings tur. Så Øyvind Loven. Jonas Rønning. Marit Voldsæter. Jonas Kinge Bergland. Lisa Tønne. Jon Schau. Nils Ole Oftebro. Tommy Steine. Helt seriøst: Tommy Steine.

1

SEERTALLENE kommer sikkert til å være ok. Humor er jo som baken: Den baserer seg ofte på gjenkjennelige

«

ordspråk og buskis-referanser. Det at flesteparten av komikerne på Latter Live ikke er spesielt morsomme eller relevante er heller ikke det største ankepunktet mot programmet. Dét er at Latter Live er NRKs nye humorsatsing, og at denne satsingen ikke skiller seg nevneverdig fra andre halvhjertede humorsatsinger fra NRK den siste tiden. Som trofast lisensbetaler forventer man at NRK i det minste skal bruke 1 av 4 kanaler (nett-tv medregnet) til å sende noe interessant humor som både er morsom og (relativt) ny. (Og ikke våg å nevne Adventslekene.) NRK ER NORGES desidert mektigste mediegigant, men velger å satse på det trygge, og kommer nok til å angre på det i lengden. Morten Ramms nye humornettsted Humornieu har som mål (og klarer) å trekke frem nye talenter, VGTV gir Amir & Odin relativt fritt spillerom (noen år etter at de var med i Vaniljepels hos N&D), TV2 lar for eksempel Kollektivet gjøre sin greie. Det florerer av unge humortalenter i Norge, men NRK tar sats og viser Johan Golden levere denne vitsen om at nordmenn klager på å være utbrent: «Utbrent!» *svak latter* Jobber du i en peis da, eller?» *svak latter* «Som VED?» *Latter Live*

Betyr det nye fjes og frisk ny humor? Nei, med noen få unntak betyr det at det snart er Jon Niklas Rønnings tur. Så Øyvind Loven. Så Tommy Steine. Helt seriøst: Tommy Steine.


Spill Meg

Spilles onsdag til lørdag fra 29.januar tom 21.mars 2015

Spill Meg: onsdag 14., torsdag 15. og fredag 16. januar Kl 18.30/21.00 nrK gjør opptak av «SPILL MeG». to forestillinger hver kveld. en profilert gjest i samtale med programleder Vågard unstad og improvisatører som spiller ut morsomme scener fra gjestens liv. Gjester: Leo ajkic, Marte Stokstad, Marit Voldsæter, Linda eide, trond Viggo torgersen pluss en hemmelig gjest.

Bocca Ba r oppvarme t terrasse m ed servering!

NATTKLUBB DJ’s Hver torsdag – lørdag har vi eminente DJ`s som setter stemningen på Lille ole Bull. Fra klubbscene til nattklubb på en og samme kveld! Åpent til 03.30. LILLe oLe BuLL

torsdag, fredag og lørdag Lounge/nattklubb kl 23.00- 03.30 Dørene åpner kl 18.00 ved konserter eller arrangement. Billetter selges i døren.

#

boccarestaurant boccabar olebullhuset olebullscene lilleolebull

Bocca reStaurant Mandag-tirsdag 11.00 - 22.00 onsdag-lørdag 11.00 - 23.30 Søndag 12.00 - 22.00

Se alle våre tilbud, program, billetter og informasjon

Bocca Bar

Mandag-tirsdag 12.00 - 02.00 onsdag-lørdag 12.00 - 03.30 Søndag 14.00 - 02.00

www.olebullhuset.no

ole Bull Huset - alt det beste under samme tak


PROFET I EGET LAND

25 OM 2015

OVERHØRT

ÅRETS BESTE Det er den tiden av året igjen: NATT&DAGs årlige prisutdelinger aka påskudd for å lage fire ekstra store fester i årets kjipeste måned. Osloprisen går ned 31. januar på Rockefeller (etterfulgt av Årets Beste etterFest), Bergenprisen 23. januar på Østre, Trondheimprisen 24. januar på Brukbar/Blæst og Stavangerprisen 24. januar på Checkpoint Charlie. OBS OBS: Osloprisen er kun for inviterte, men etterfesten og de andre utdelingene er for kreti og pleti. Sees!

1 1

SPØRSMÅL

Hva kommer til å skje i året som kommer? Svar på 25 spørsmål om 2015 og vinn Norges beste premie. Klipp ut og stryk over det svaralternativet du mener ikke stemmer, legg i en konvolutt og send til postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo. Merk konvolutten «sneglepost», eller besøk nd.no for å svare der. Konkurransen stenger 31. januar og en vinner trekkes 30. desember. Lykke til! Blir Petter Northug sammen med noen som har vært avbildet i FHM? Ja Nei Kommer Joacim Lund til å skrive mer enn tre spalter om Mathallen? Ja Nei Hvem er Joacim Lund? Re-coiner Trygde-Seltzer et nytt 90- eller 80-tallsuttrykk? Saklig! NOT! Nei, men snakkast på den! Tjallabais. Lever Per Fugelli? Ja Nei Hvor mange peruanske restauranter er det i Oslo ved utgangen av 2015? 1 2 3 Spør Joacim Lund. Hvor glad blir du av at Dina stiller opp i TVNorges variant av Hver gang vi møtes, og kommer du til å kjøpe Stig Van Eijks versjon av «Not for the dough» fra samme serie? Litt glad, og ja Litt glad, og nei Hvem lager Kaveh sommerlåt med? Sandra Lyng Marion Ravn Onkl P Kommer Krompen, lille Magnus eller begge til å begynne med parkour? Ja Nei Vil Facebook slutte å være cis-SVIN og gi oss litt flere enn 64 kjønn å velge mellom? Ja Nei Er TV-serien fortsatt den nye romanen? Ja Nei Er podcasten fortsatt den nye TV-serien som er den nye romanen? Ja Nei Kommer Sandra Borch til å bli ansiktet for Rema 1000s grillmat-satsning sommeren 2015? «Burgerdigg med Borch!» «Spareribs med Sandra!»

8

1 – 2015

Begynner hipstera å drikke tungtvann? Ja Nei Vil i Aftenposten i desember 2015 fortsatt skrive om mobilspionasjen som AFTENPOSTEN har AVSLØRT? Aftenposten Avslørt Kommer Fabian Stang til å si «YOLO» offentlig? Ja Nei Kommer noen av gourmet-burgerstedene i Oslo til å måtte legge ned? Ja Nei Kommer det et gourmet-burgersted i … la oss si … Bodø? Ja Nei Kommer det Maarudchips med «smak: Sånn god burger»? Ja Nei Kommer Gunnar Greve til å orkestrere og forvalte Kjartan Salvesens megacomeback? Ja Nei Greve satser heller på Glenn Lyse Bryter Tybring-Gjedde ut av FrP? Ja Nei Kommer SV til å prøve en periode uten partileder («vi må jo se om folk merker forskjell») etter at Lysbakken går av på valgnatta? Ja Nei Blir Hege Storhaug og Hanne Nabintu med på neste års Bloggerne på TV2 Bliss? Ja Nei Kommer Northug til å legge opp etter VM for å satse fulltid på poker? Ja Nei Kommer noen til å ta et oppgjør med klasseforaktfull klipping av Paradise Hotel? Ja Nei Blir Jon Arne Riise observert med to armbåndsur, et på hvert håndledd? Ja Nei

TIDENS ÅND

STREIT MANN Den tidligere tullekoppen Eia har byttet rolle med Bård Tufte Johansens og tilsynelatende blitt humorduoens straight man. Mot BTJs vimsete rotehue er Eia nå den stoiske skjemtegauken, og virker såpass fornøyd med rollen at han ikke bare gestalter den som programleder i Nytt På Nytt-spin offen Årsrevyen, men også i Dagbladets diskusjonssider, hvor han bidrar i Knausknull-debatt mot ilske SV-feminster som tillegger ham «dustemeninger» han ikke har. Straight man (48), indeed.

2 1 PIKKANTE SKRIVEFEIL En forfatter så nylig sitt snitt til å offentlig irettesette ekskona ved å antyde at hun er et kåt utyske da hun skrev «Piketty» med to kk’er i en tweet. TA DET PIANO Da en femten år gammel jente prydet forsiden til en gratisavis på tampen av fjoråret, grep en norsk rapper dagen, og sendte følgende melding til redaktøren: «Grattiz med bra nummer osv. Men over til no’ viktigere. Hvem er hun på forsida? Og ønsker hun meg i sin body?». FAUX PAS Du skal ikke tro alt du leser om frivillige oppsigelser på avgåtte redaktørers Facebooksider. Ryktene skal nemlig ha det til at en som hevder å ha sagt opp, angivelig skal ha blitt sparket på hodet og ræva ut av redaktørstolen etter at det ble oppdaget at vedkommende hadde mottatt penger fra et svensk selskap bak ryggen på egen mediebedrift. Hipp hurra for nytt år og nye muligheter. L(IGGE) S(EG) D(IT) En selvutnevnt talsperson for legalisering av rusmidler har visstnok forbarmet seg over alle spirrevippene i Høyre. COGNAC-GROUPIES Eieren av et stort norsk Cognac-firma skal ha blitt observert mens han signerte sine egne cognac-flasker til ivrige cognacfans på danskebåten. DEN HVITE MANNS GEVINST En eks-fotballspiller tjener seg visstnok rik på å selge mat til regioner med tørke. VALENTINO? En kjempeløye komiker skal i flere timer ha holdt igjen de ansatte ved et utested for å lete etter en (visstnok svindyr) jakke han angivelig hadde mistet. Tog du ‘an? Da de til slutt sjekket overvåkningskameraet oppdaget de at han ikke hadde på seg jakke da han kom. SJEKKINGENS KUNST En mye omtalt kritiker skal nylig ha forsøkt å sjekke opp en kollega under en lønningspils. Da hans utvalgte (som forøvrig var totalt uinteressert i å bli kurtisert) gikk på toalettet, skal kritikeren ha sukket tungt: «Huff, jeg hadde håpet jeg ikke måtte være utro i kveld». Classy.

MANSPREADING Årsoppsummeringene renner inn, og for enkelte var det «manspreading» som seilet opp som en av fjorårets aller største forbrytelser mot menneskeheten. Termen beskriver fenomenet når menn som benytter seg av kollektivtrafikk sprer beina såpass mye at de opptar tre plasser. Kritikere mener det er et lite subtilt forsøk på å bevare patriarkatet ved å aksentuere fallos, mens forsvarere av den bredbeinte ukulturen hevder at det simpelthen er medisinsk nødvendig ettersom pungen ikke trives i klem. Vi synes imidlertid syt, mas og entry level kiosk-«feminisme» er verre fenomener, og håper feminismens mandat i 2015 dreier seg om litt mer substansielle ting enn å underbygge ideen om at menn faktisk har noe mellom beina ;)

3 1

UBER

1 4

Billigtaxiselskapet Uber er kommet til Norge! Vi er personlig konkurs innen en måned, men skal leve som om vi er Gaddafi og privatsjåfør Huneish Nasr frem til det.

OPPTØYER OG SVART HUMOR Demonstrasjonene og protestene mot politivold i New York pågår fortsatt etter at Daniel Pantaleo, en politimann fra New York, ble frikjent på tross av at han åpenbart drepte den afroamerikanske barnefaren Eric Garner uten noe særlig god grunn i juli. NRKs Gro Holm rapporterte fra opptøyene i New York og forklarte at New Yorks svarte befolkning reagerer med «svart humor». Ok, så du mener sånn Dave Chappelle-, Bill Cosby-, Arsenio Hall-aktig humor? Sånn «You’ll be walking down the street and you’ll see a bunch of black dudes walking, not just any old black dudes, we’re talking thugs. And in the group, they got one or two white guys with them, you ever seen that shit? Well, let me tell you something about those white guys. Those white guys are the most dangerous motherfuckers in them groups.»?

5 1

TRUE CRIME Asbjørn Slettemark fikk rett til slutt: Det folket virkelig vil ha er true crime fra Statene. Fy faen, plebeiere, hvorfor hørte vi ikke på Slettis tidligere? Heldigvis har den røslige seriemogulen et rikholdig arkiv, og kjenner vi ham rett er han ikke redd for å dele. Se opp for true crime-bilag i Aftenposten K, true crime-novelle i Aftenpostens påskenummer, guide til true crime-hjemmedekor i VG Helg og true crimelimericks i Dagbla’ Magasinet. Virkeligheten kan være ganske jævlig.

6 1

TYSKERNE KOMMER! (IGJEN) Om ikke Hitler gjorde det sylskarpt på andre områder, skapte han i det minste gode arbeidsvilkår for middelmådige tyske skuespillere. I og med at samtlige europeiske land i henhold til Paristraktaten (1947) må spille ut sin krigshistorie med jevne mellomrom (og nordmenn ikke klarer å skilne god tysk diksjon fra dårlig tysk diksjon), så vrimler skuespillerfaglig svakt arbeitnehmerschaft over grensene for å prøve lykken. Nå sist i NRKs storsatsning Kampen om tungtvannet. Det er strengt tatt ikke så lenge siden Max Manus. Selv svenskene (!) spilte inn en film om WW2 for kun tre år siden. Peace for our time, PLEASE.

7 1

PSYCHO PITCH Livet er for kjipt, aha, heldigvis har vi statskanalen! NRK søker deltakere mellom 18 og 30 år med psykiske problemer til «en ny og uvanlig dokumentarserie» om det å være ung og fucka. Programmet gir ungdom mulighet til å filme sin nitriste hverdag, og skal også dokumentere gruppesamtaler med psykolog. Rå, ærlig, usminket og jævlig sleip sossialpornografi, med andre ord. NRK ser etter potensielle nutjobs hvis mentale helse graviterer mot depresjon, spiseforstyrrelser eller rus-, sex-, eller spillavheninghet, og tar etter alle solemerker sikte på å blottlegge deres fullstendige katalog over sinnssykdommer fordi det seeeeeelvsagt har en uvurdelig underholdningsverdi for andre.

8 1

VÅDETOMMEL Fenomenet oppstår når du ikke gidder spille mer ball i chatsamtalen, og avslutter den ved å sende en stor, feit og blå tommel. Vådetommelen er problematisk i den forstand at den er ekstremt passivt-aggressiv og dermed kan bety ekstremt mye mer enn dét den er: nemlig ingenting.

9 1

MIDJETRENING Trene med korsett er visstnok en av de nyeste trendene blant Kim Kardashian og kompani. Men ikke regn med at Norge adopterer fitnessmoten med det første, her på bjerget er vi fortsatt ikke ferdig med å sitte altfor nærme TVen for å få større øyne. Husk: Hvis du holder den gjespe-grimasen for lenge blir du sånn.

10 1

NAZISTER NRK avslørte på tampen av fjoråret at Geir Lippestads oldefars brors sønn var en såkalt stor-nazist (oy vey!), og nå kan søttenmeg også DU søke om å få innsyn i Riksarkivets landssvikerarkiv. Vi har allerede testet tjenesten, men det virker som det ikke går helt på skinner ennå – vi får nemlig null treff på «Gro Harlem Brundtland» og «Thomas Hylland Eriksen».

11 1

Boblere: O.T Genasis’ «CoCo» på hvert eneste jævla nachspiel vi havner på, anti-pornokronikker ført i pennen av fitnessdronninger, julekilo, Knausgård som vil knulle alle han snakker med, at ALLE er på ferie i Thailand/Mexico om dagen, farvel bokhyller, Dej Loaf, hacking, «begynner å bli lei av Insta, ass, nivået har falt,» TL;DR


www.ricks.no

Ricks presenterer

www.ricks.no

www.bergenhelg.no, Narvesen Gruppesalg: 55216170

Quiz Quiz--nights Alle torsdager og fredager

p책 Finnegans kl.20.00


akademika.no - garantert best på

PENSUM OVER

20.000 TITLER PÅ LAGER

Rabatt på en mengde lærebøker!

Finn din pensumliste på

akademika.no


«

Paris Hilton var veldig vanskelig å jobbe med sånn rent menneskelig, men óg veldig lett fotografisk. – TORBJØRN RØDLAND, DUM, DUMMERE, DYPERE, SIDE

«

Noen vennskap er basert på en felles misnøye ved tilværelsen, som virker mer berettiget når man er to om den.

20

– ROSKVA KORITZINSKY, VENNER FOR LIVET?, SIDE

12

«

Vennskap er på en måte jævlig trivielt, men samtidig totalt overveldende. Det er noe hverdagslig, men hvis man graver i det er det profound shit. – TORGNY AMDAM, BFFS: ÅTTE BESTEVENNER OM VENNSKAP, SIDE 13 1 – 2015

11


HVA ER VENNSKAP?

VENNER FOR LIVET? Venner – de er der for å utnyttes og for å få deg til å føle deg bedre. Og av og til for at du skal ønske dem godt. TEKST DANIEL RAMBERG

«

FOTO KARI AAMLI

Noen venner må man drikke seg full sammen med for å like.

ANNE GREVE Førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Har blant annet skrevet om vennskap og barn. Vennskap er et begrep som blir brukt på mange ulike måter, og det kan være vanskelig å gi en konkret definisjon på hva det er. Samtidig tror jeg de fleste mennesker har en intuitiv forståelse for hva det betyr å ha en venn. Overfor barn, er det mange voksne som bruker begrepet som det motsatte av å krangle eller slåss: «Nå må alle være venner». Men de fleste vil være enige i at det å være en venn innebærer noe mer enn bare å la være å krangle. I min egen forskning om vennskap mellom små barn, ser jeg vennskap som en konstruksjon, der en opplevelse av et «felles vi» blir en av byggestenene. Vennskap vokser frem over tid, noe som fører til at hver vennskapsrelasjon blir unik. En venn kan ikke erstattes av en annen. Når for eksempel venneparet Ivar og Fredrik (begge to år gamle) leker at de er skumle monstre, er det bare de to som vet hvordan de skal være monster sammen. Og når vennene Ivar og Kari leker at de reiser til Paris for å kjøpe godteri, er det bare de to som vet akkurat hvordan denne leken er, fordi det er noe de har lekt sammen mange ganger. Dersom det kommer inn en annen «medpassasjer» på denne reisen, kan det tenkes at leken går i oppløsning, fordi den nye personen ikke vil klare å fange opp hva som skjer. Derfor sier sosiologen og lekforskeren William Corsaro at barn som ikke vil slippe til andre barn i sin lek, ikke er usosiale, men tvert imot svært sosiale – fordi de vil hegne om den sosiale leken de allerede har. Et viktig kriterium for å kunne kalle en relasjon for en vennskapsrelasjon, er at det er gjensidighet. Begge må ønske å være venner med hverandre. Dersom det er en enveisrelasjon, er det ikke snakk om vennskap, men beundring. Det kan være viktig å skille mellom disse to begrepene, fordi det i en beundringsrelasjon ligger et større element av makt. Den som blir beundret, kan ha mye større makt over den som beundrer enn i en gjensidig vennskapsrelasjon. Det betyr ikke at det ikke forekommer makt i en vennskapsrelasjon, men gjensidigheten sikrer langt på vei at dette ikke går over til å bli maktmisbruk. Vennskap betyr mye i menneskers liv, ikke minst for barn. Det ser vi hvis vi spør barn om hva de liker best i barnehagen eller skolen. Da svarer de fleste at det er å være sammen med venner. Det ser vi også hvis venner av ulike årsaker blir skilt. Fordi hver vennskapsrelasjon er unik, kan ikke en ny venn erstatte en tidligere venn.

1

ROSKVA KORITZINSKY Forfatter. Debuterte med romanen Her inne et sted i 2013. Vennskap er en forbindelse mellom to eller flere mennesker som i større eller mindre grad ønsker å opprettholde denne forbindelsen. Utover dette er det vanskelig å si noe generelt om vennskap. Noen venner må man drikke seg full sammen med for å like. Noen venner må man drikke seg full sammen med for å like seg selv. Noen venner beundrer man så det nesten gjør vondt. Noen venner belærer man så det nesten gjør vondt. Noen venner gråter og skriker og danser man med. Noen venner møter man på kafé før klokka fire om ettermiddagen. Noen vennskap er basert på en felles misnøye ved tilværelsen, som virker mer berettiget når man er to om den. Noen vennskap er basert på den enes evne til å se lysere på livet, og den andres trang til å få låne litt av dette lyset. Noen vennskap er basert på den enes svartsyn og den andres fryd over for en liten stund å få boltre seg i dette svartsynet. Noen vennskap er basert på et gjensidig ønske om å lære noe nytt. Noen vennskap er basert på et gjensidig ønske om å bekrefte at man befinner seg på rett sted. Noen vennskap er basert på lange samtaler om barndommen. Noen vennskap er basert på lange samtaler om framtiden. Noen vennskap er basert på lange diskusjoner om samtiden. Noen vennskap er basert på en gjensidig opplevelse av at verden blir litt større uten at den blir fremmed, at livet blir litt morsommere uten at det blir latterlig, at intellektet blir litt utfordret uten at det bukker under, at følelsene blir litt sterkere uten at de blir sentimentale, når de ulike partene i vennskapet møtes. Disse vennskapene kan få en til å gå til sengs om kvelden med en mistanke om at det rett og slett er snakk om kjærlighet.

1 PÅL ANGELSKÅR Forfatter av blant annet Er vi venner igjen? Da jeg var yngre hadde jeg en kompis med trampoline i hagen. Det var bare én som fikk lov til å hoppe av gangen. Den andre måtte sitte på kanten og vente på tur. Alternativet var å stusse den som hoppet eller å stå klar med foten for å dempe spretten i duken. For meg handler vennskap om disse tingene: En kamerat venter på tur. Han hører deg ut når du har noe å fortelle, han ønsker deg godt og blir glad på dine vegne når livet går din vei. Kamerater deler – både på tiden og oppmerksomheten. Hvis ikke er det ikke noe vits. Det man ikke har fortalt til noen, finnes ikke. En kamerat stusser deg når du trenger det. Sier at du er god, at du er helt rå! Beste kompisen i verden! Så setter han tingene i perspektiv og sier: «Beste jeg kjenner i hvert fall». Bare en liten stuss når frasparket glipper. Fordi man bryr seg, fordi man kan. Noen ganger får du kjempetreff og fyker så høyt at du mister kontrollen. Da er det fint å ha en kamerat som kan dempe fallet når du lander. Passer på at du ikke blir værende der oppe i luften for lenge av gangen. At du ikke fyker rett inn i trekronen eller lander barbeint på grusen. Vennskap er å slippe kontrollen, å gi noen lov til å være med på å dele det ansvaret som ligger i å være en skikkelig fyr. En som setter deg på plass når du blir selvrettferdig og uklok, og stusser deg de gangene du ikke klarer å få oppdrift ved egen hjelp. «Det kommer til å gå fint», sier du, og det hjelper. Også de gangene det ikke er sant. Også de gangene jeg ikke fortjener det. «Dette går ikke», sier du kanskje. Så prøver vi bare en gang til. Sammen.

1

«

12

Vennskap er å slippe kontrollen. 1 – 2015

«

Det er viktig å skille mellom vennskap og beundring.

ØYVIND KVELLO Førsteamenuensis i psykologi ved NTNU, har blant annet skrevet om barn, vennskap og sosiale medier. Filosofen Aristoteles mente at vennskap kunne deles inn i tre typer. Noen vennskap baseres på nytte, altså hvor fordelaktig den andre personen er for å dekke ens behov. Aristoteles mente at dette var flyktige og ustabile vennskap siden det er foranderlig hva personer har av behov og oppfatter som nyttig. Den andre vennskapstypen baseres på glede. Den er vanlig blant unge mennesker. Hva som gir glede kan være like flyktig som nytte. Den tredje vennskapsformen baseres på dyd. Grunnlaget er at begge parter ønsker det gode for den andre part og ikke bare for seg selv. Relasjonen preges av likeverd og gjensidighet, og vennene er like i forhold til dyd, evner og interesser. Aristoteles mente at få vennskap var basert på dyd. Mens de øvrige to vennskapstyper kan være kortvarige, er de basert på dyd ofte livslange. Det siste tiåret har det vært en tydelig dreining i hvordan sosiale medier bidrar til å skape og vedlikeholde vennskap, som blant annet forretningsnettverk som Linkedin, hvor vennskapene preges av nytte, altså hvem det er taktisk å knytte til seg for å oppnå den profil og kontaktflate som man ønsker seg; eller sider som Facebook, hvor man kan dele opplevelser og erfaringer og gi hverandre tips og råd, altså basert på glede. Samtidig handler Facebook for noen om å om å profilere seg og bygge image, altså vennskap basert på nytte: Et publikum som applauderer i form av likes og som gjerne lar seg underholde og besnære av de anekdoter og bilder som legges ut. Vårt sosiale nettverk har i løpet av noen få tiår gått fra å være flerfibrede til å bli enfibrede. Flerfibrede relasjoner innebærer å ha kontakt med samme person i form av ulike roller, f.eks. er kamerat også fetter, trener for datters håndballag, og gift med pedagogisk leder i barnehagen hvor yngste barn har plass. Slike flerfibrede relasjoner har blitt redusert i tråd med at mennesker har blitt mer mobile og slektens betydning redusert. De enfibrede relasjoner dominerer nå i manges sosiale nettverk. Det er relasjoner som er ensidige framfor mangesidige, den personen som du trener sammen med, den du spiller golf med, den som du en gang iblant tar en pils med etter jobb – du gjør stort sett en ting framfor flere med den enkelte. Sosiale medier passer ypperlig for pleie av enfibrede relasjoner. Faktisk utvider de sosiale medier relasjoner på den måten; treningskameraten får f.eks. større innblikk i det livet du ellers lever. Forskere er ofte skeptiske til konsekvensene av nyvinninger. Så også vennskap og sosiale medier. Erfaringer tilsier at mennesker stort sett makter å trekke ut de positive aspektene ved nyvinninger og ikke i hovedsak preges av de negative. Det er ikke noe som tyder på at sosiale medier har ledet til at mennesker ikke fysisk omgås hverandre, men de har ledet til at personer kan pleie et større sosialt nettverk enn de gjorde tidligere. Ikke alle venner på Facebook er nære venner, men slik er det generelt; sosiale nettverk består ofte av flere distanserte enn nære relasjoner. Vennskap basert på nytte og glede synes å pleies godt via sosiale medier, og endog har det blitt den viktigste plassen for voksne som ønsker å møte nye partnere. Sosiale medier alene blir en for mager arena for å pleie eller utvikle vennskap basert på dyd. Det krever tid å skape dem, og vedlikehold av dem fordrer møtepunkter ut over de sosiale medier.

1


BFFs

TEKST ALISA LARSEN, CHRISTIAN BELGAUX, REDAKSJONEN FOTO ESPEN IDEN, CHRISTIAN BELGAUX

Du tar bestevennen din for gitt, men hvem er det som alltid er der? Som er stolt når du får pult eller gjør fremgang? Som er like rar som deg og misliker akkurat de samme menneskene? Det er tjommien din, det. Møt Leo Ajkic og Vågard Unstad og seks andre bestevenner.

1 – 2015

13


BFFs

ÂŤ 14

1 – 2015

Vi tilpasser oss. Andre mennesker er ikke brikker du kan flytte rundt i livet ditt.


BFFs

LEO AJKIC & VÅGARD UNSTAD Leo: Du sa du rappet. Og jeg var sånn: «Woot, tror ikke på deg, freestyle da.» Og tenkte «han er sikkert jævlig dårlig». Vågard: Haha, det er sant, jeg husker det! Leo: Det må ha vært i 98 eller 99? Det var en sånn Future-event, nede med Vic’en nede i veien der. Jeg sa til DJ-en: «Sett på en beat», så freestylet du sånn ti, femten minutter. Jævlig fett, man. Et eller annet sånn «terrorist, knekke purken som en kvist». Vågard: Jeg husker jeg slang jævlig mye tidig drit om alle de som stod der. Leo: Ja, det var cool, det. Vågard: Det var som en scene fra 8 Mile. Leo: Lenge før 8 Mile. Vågard: Tre år før 8 Mile. Det var et super hip hop-øyeblikk. Leo: Du var en voksen kid liksom, Vågard. Jeg var tre år eldre. Vågard: Du gikk i første gym, jeg gikk i åttende. Leo: Jeg følte ikke at jeg var eldre enn deg, bortsett fra det utseendemessige, for du var jævlig voksen i væremåten. Ikke i klesstilen da; du gikk i store basketdrakter. Det var crazy stil på den tiden. Vi hadde jævlig mye til felles. Vi to gjorde jævlig mye fett. Vågard: Før jeg ble kjent med deg, så var jeg bare i Sandviken. Jeg hang bare i Sandviken, hang bare med Sandviken-folk. Preiket bare om Sandviken, og det var bare Sandviken, Sandviken, Sandviken. Du tok meg med rundt i bydeler. Jeg ble kjent meg jævlig mange nye folk. Leo: Jeg liker bare folk som jeg lærer noe av, som utfordrer, som er annerledes. Jeg har alltid hatt venner i alle bydeler: Fra Åsane til Fana. Vågard: Plutselig var jeg på Nesttun, på ‘Stakken, på Laksevåg. Steder som jeg ellers aldri kom meg til. Det høres ikke så stort ut nå, men da var det en ganske ny verden for meg. Så begynte vi å reise litt rundt i Norge for å spille. Jeg har reist mye med deg. Leo: Ja, vi har reist mye rundt omkring i Norge. Og vi har alltid hatt kontakt. Det har kanskje vært et halvt år hvor det var sånn «hvor har det blitt av deg?», «nei, jeg holder på med noe som heter Holla Back»; «kulan med det, kanskje». Så er alt på stell. Vågard: Vi var på hver vår ende av Mulebussen-linjen, i hver vår bydel. Jeg holdt på med en greie, du holdt på med en annen, så etter et halvt år så plutselig møtte jeg deg oppe på Løvstakken og bare «hvor har du vært?» så bare «nei, har bare vært her.» Vi er egentlig mye lengre fra hverandre i hverdagen nå, men på grunn av informasjonsteknologien er vi nærere. Leo: Jeg har aldri kranglet med deg. Vågard: Vi diskuterer. Leo Ajkic (31) er programleder i NRK, leder og mentor i plateselskapet NMG/G-huset og manager til A-laget. Vågard Unstad (28) er med i A-laget og driver Klubb Kok i Bergen. I år debuterer han på TV-skjermen. I løpet av 2015 skal NMG/G-huset slippe en rekke eksklusive låtsamarbeid mellom flere NMG/G-artister.

Leo: Vi diskuterer hele veien. Vi er uenige, og for noen kan det kanskje høres ut som krangling, men for oss er det ikke det. Vågard: Jeg tror det at vi omgås ulike typer mennesker, og det at vi er ganske forskjellige, gjør at vi har forståelse for at det finnes ulike perspektiver. Jeg forstår deg selv om vi du er uenig med meg og vice versa. Ofte blir vi ikke enige heller. Jeg forstår at du ikke liker buekorps. Leo: Jeg kan jo ikke digge de greiene der, men jeg kan digge at du digger det. Vågard: Nettopp! Det hadde vært spejsa om du hadde latet som du digget det. Det er mye fetere at du bare anerkjenner det og respekterer det. Og det er samme med deg og alle de spejsa utlendinggreiene dine. Fett, det er dine ting. Toleranse. Leo: Det er egentlig ingenting ved deg som irriterer meg. Kanskje du våkner litt sent, og det kan være vanskelig å forholde seg til av og til. Mye business og sånn shit skjer tidlig om morgenen, når vi skal slippe shit og gjøre intervjuer. Ikke send mail klokken åtte og forvent svar klokken ni. Send den natten før og våkne opp til svar. Vågard: Det er trikset. Vi er løsningsorienterte. Vi orienterer oss og tilpasser oss slik at det funker. Jeg tror folk har godt av å tenke sånn. Andre mennesker er ikke brikker som du kan flytte rundt i livet ditt. Leo: Jeg har lært jævlig mye om Bergen av deg. Om gamle bygninger. Historie. Til og med snakket litt om Valhall og guder og sånt. Vågard: Og om Bosnia. Vi er veldig glade i å fortelle historier begge to. Vi har hatt jævlig mange sånne samtaler. Vi samler ubevisst mye på funfacts, fordi vi liker å vite sånne ting. Jeg har lært om det nordmenn trenger å lære av bosniere: det å dele. Vi trenger å lære folkeskikk … Leo: Å komme på fest med seks øl til seg selv liksom, jeg har aldri gjort det. Har jeg seks øl, så har jeg seks øl, men de er jo for alle. Vågard: Hvis alle deler på det de har, får hver enkelt mye forskjellig. Det er tankegangen i klikken vår. Alle hjelper hverandre. For klikken er jo mye mer solid og vi har det bedre om alle er i støtet. Om halvparten føler seg i støtet, mens resten føler de står fast, så splittes folk. Leo: Grunnen til at vi alle er cool er at alle har sin egen business, vi bruker bare samme logo. Det er vår forretning. Vi er halalkylling, det har

«

ikke noe å si om vi er Prior, Gilde, men det er halal. Vågard: Det er en fin sammenligning. Det er mer en stil enn et brand. Leo: Vi har mer enn vennskap, vi har jo business sammen. Vågard: Folk sier du ikke kan blande tjommier og business, men det er ikke min erfaring, altså. Leo: Å jobbe sammen er jo nesten enda bedre enn vennskap. Vågard: Folk spør meg ofte, «Hvordan er det å være venn med Leo etter at han har blitt så kjent som han har blitt?» Så sier jeg: «Se for deg liksom hvor fet og game han er når han er på tv? Se for deg at det er tv-versjonen. Se for deg hvor mye mer drøyt det er i virkeligheten.» Når han ikke trenger å ta hensyn til kameraet. Enda morsommere, enda gamere, enda greiere. Så jeg vet ikke … Jeg har alltid satt pris på at Leo har tatt en lederrolle som har vært naturlig for ham. Leo: Utenom vennskapet vårt, så skjedde det ganske sent, da. I A-Laget var det først i 2012–2013. Vågard: Det er jævlig betryggende å ha en sånn manager. Han vet hva som er fett, vet hva som passer oss … Jeg husker da vi begynte å tjene litt penger på å rappe og beatboxe, da gledet du deg alltid over at folk fikk det til. Da jeg begynte å pule, på slutten av ungdomsskolen, da var du alltid så stolt av meg. Du bare lyste opp, liksom. Leo: Jeg var stolt den gangen du hooket opp på den første spillejobben, selv om hun ikke var så bra. Det var i Jondal, hallo, vi er ute på landet, det er første show, og det er en groupie, liksom. Det er sånn det skal være. Vågard: Du har alltid gledet deg over andre folk sin fremgang. Leo: Nå er det jo flere ting å glede seg til fremover. Vågard: Ja, faen, tv ja. Leo: Vågard på tv. NRK1, for faen. Er det hemmelig? Vågard: Ingen har sagt til meg at det er hemmelig. Så, ja, det kommer til høsten på NRK1. Jeg skal intervjue folk. Impro-teater og alt mulig. Leo: Jeg har allerede sagt til dem at jeg er din manager. Tekst Alisa Larsen, Foto Espen Iden

Da jeg begynte å pule husker jeg du alltid var så stolt av meg. Du bare lyste opp.

1 – 2015

15


BFFs

MARIE AMDAM & MARIA RÅKIL Maria: Vi er laget samtidig. Vi ble født nesten samtidig. Marie: Med én dags mellomrom. Maria: På Kvinneklinikken. Første gangen vi så hverandre var vi null dager gamle. Marie: Helt ferske. Det kan sies at det hele startet allerede før vi ble født, fordi våre fedre fikk jobb på Den Nasjonale Scene på slutten av åttitallet. Våre groupiemødre ble venninner. Maria: Da vi var cirka ett år fikk vi samme dagmamma på Møhlenpris. Marie: Hun pleide å sette oss i to stoler foran TV-en så vi kunne se på MTV og hun kunne chille litt. Allerede der begynte det å skje et eller annet oppi hjernene våre. Maria: Vi likte å kle oss helt likt. Marie: Og så begynte vi på barneskolen samtidig. Da var du veldig populær, spilte fotball med guttene, og hadde masse kjærester. Men jeg var litt mer rar, snakket rart, hadde ingen kjæreste, hadde rødt hår … Ekstra rar. Det var på ungdomsskolen vi fant tilbake til hverandre, på klassetur til Shetland. Da syklet vi rundt for å se på lundefugler og fant ut at begge hatet å være der. Så vi bondet over det da, selvfølgelig. Og at vi begge likte veldig mye indierock, sånn som Arctic Monkeys, The Kooks … Maria: Der har man liksom niende klasse. Marie: Bandet startet vi på ungdomsskolen, rett etter å ha vært på Shetland. Da oppdaget Maria og jeg at vi hadde like musikalske preferanser og en idé om hvilken musikk vi hadde lyst til å lage. Maria: Og da ble vi altså enda rarere. De fire jentene som begynte å spille i tiende klasse. Marie: Etter det har det bare gått slag i slag, og nå er vi jo 23 år gamle. Det er nesten ti år siden vi ble bestevenner, selv om vi har kjent hverandre hele livet. Marie: I Razika opererer vi ofte som en enhet. Da vi kritiserte Linnea Dale (etter en musikkvideo med en lettkledd Dale, red. anm.), så var det jo ikke sånn «Marie mener» og «Maria mener» – det var «RAZIKA MENER». Og det synes jeg er kult. I intervjuer er det ikke viktig hvem som sier hva. Maria: Vi er et firehodet troll. En kropp og fire hoder.

«

16

1 – 2015

Marie: Av og til føler jeg vi er mer som søstre enn venninner. Vi har slitt med at det kan være vanskelig for andre å komme inn i gjengen vår. Maria: Vi gjør alt sammen. Vi leser sammen på HF, så går vi på øving sammen, vi trener sammen, i helgene så reiser vi sammen, vi er sammen nesten hele tiden. Marie: Det gjør også at vi av og til har et behov for ikke å være sammen. Alle forstår at man kan trenge en pause. Maria: Det er det som er så fint med lesesalen. Man kan være alene sammen. Marie: Vi kan bare sitte ved siden av hverandre. Og kjenne nærhet. Maria: Haha. Marie: Det kan være vanskelig å si «Nå vil jeg være alene», man kan jo fort føle seg litt avvist, sant. Men for oss så skjer de tingene helt naturlig. Maria blir ikke lei seg om jeg vil chille. Jeg tror vi er gode på det. Marie: Vi kan bli ganske ampre når vi jobber sammen, når vi arrangerer låter og sånn, da freser det av og til i øvingslokalet. Alle har en sterk følelse av hvordan noe skal høres ut og hvis det ikke blir sånn, og man blir nedstemt, tre mot en, da blir man kjempelei seg. Man tror man har kommet med en kjempegod idé og den blir avvist, det kan være sårende. Da kan vi være dårlige på å være profesjonelle. Maria: Det er utfordrende å være både venner og i band sammen, men jeg føler at med en gang vi går ut fra øvingslokalet så er vi ferdige. Marie: Jeg har noen dårlige sider. Jeg er sjefete, dominerende, oppmerksomhetssyk. Jeg kan være voldsom. Det kan selvfølgelig være irriterende, men de andre vet hvordan de skal takle det. Maria: Vi tuller med det. Vi må bare si at du er sjefen. Marie: Maria kan bli bekymret og engstelig. Maria: Det er min rolle i bandet. Marie: Da er jeg sånn, «herregud ta deg sammen.» Maria: Og jeg kan jekke deg litt ned. På vennenivå er det faktisk litt vanskelig å peke på hva vi har lært fra hverandre. Vi har vokst sammen hele veien.

Første gangen vi så hverandre var vi null dager gamle.

Marie Amdam (23) og Maria Råkil (23) spiller i bandet Razika. De bor i Bergen. Deres tredje album Ut Til De Andre blir utgitt 23. januar.

Marie: Som mamma sier: Vi er støpt i samme skje. Maria: Jeg tror vi begge er inspirert av hverandre, spesielt når det kommer til musikken, vi utfyller hverandre. Marie: Vi liker jo å si at vi er litt sånn Lennon og McCartney. Maria: Hvis vi skal være kjempehøye på oss selv. Marie: Vi er så påvirket av hverandre at vi finner en felles stemme selv om vi jobber hver for oss. Det tror jeg er en av våre fordeler, at vi er to låtskrivere som er ulike, men som er inspirert og påvirket av hverandre. At man hører at man jobber ut fra samme utgangspunkt, men at Maria er gitarist og jobber mye mer

med gitarriff, mens jeg jobber med … sang. Så jeg har mye mer fokus på koring, vokal, arrangering. Og så kan vi bidra i hverandres låter. Jeg tror at vårt musikalske vennskap er veldig påvirket av vennskapet, at vi er så trygge på hverandre. Marie: Det blir som et slags kjærlighetsforhold. Det går ikke alltid av seg selv. Man må opprettholde et vennskap på samme måte som man opprettholder et forhold. Vi har lært at vennskapet må komme først, foran musikken, for ellers vil det ikke fungere. Med en gang én av oss ikke har det bra, så vil bandet ikke ha det bra, og det er ikke bra for musikken. Av og til må man svelge noen kameler. Det er vi ganske flinke på. Fordi vi er redde, nei, kanskje ikke redde, men det hadde vært for dumt om bandet skulle ha blitt oppløst av en kjærlighetsgreie, at vi blir forelsket i samme gutt eller noe. Maria: Dramaaaatisk. Marie: Ja, eller … det har jo skjedd, men det har aldri ødelagt noe. Tekst Alisa Larsen, Foto Espen Iden


BFFs

«

Folk må vite at alt jeg har gjort er takket være han karen her.

KAVEH KHOLARDI & ARSHAD MAIMOUNI Kaveh: Det jeg la merke til ved deg var at vi mislikte de samme menneskene. Første gangen vi møttes listet vi opp alle vi hatet. Arshad: Det var tilbake i åttende? Kaveh: Ja. Før vi ble kjent var greia at du hadde begynt å rappe på Grønland og jeg er fra Løkka. Gutta fra Løkka sa «Fy faen, har du hørt han der Arshad fra Grønland, eller?», så prøvde de å skyte litt ned på han. Så var det samme greia på Grønland, «han Kaveh wowoow». Arshad: Han er bak deg, du må passe på! Kaveh: Det var tension der. Det var en felles venn som introduserte oss for hverandre – Unad het han, rest in peace, nå er han innelåst på IKEA 24/7 – det må ha vært på SFO … eller hva het de greiene på Hasle, bro? Arshad: Gokos (fritidsklubb, red.anm.). Kaveh: Jeg kom inn og du hilste ikke på meg, bare så forbi meg. Jeg tenkte «hvorfor leker han så deilig a?» Ettersom man ikke har sosiale antenner som kids, så la jeg deg til på MSN og sa «hvorfor hilste du ikke på meg, bro?». Så svarte du «jeg så deg ikke, mann.» Det var sånn passe kleint, men sånn startet det. Fuck it, la oss møtes i studio. Vi fant ut at vi hadde masse felles interesser og gikk fra å ha litt tension til å bli venner. Vi kjørte hele kulturhus-regla. Arshad: Alt fra UKM til Bjerke on the Rock. Kulturscener for unge. Kaveh: Spilte foran folk som ikke egentlig er hypp på å se deg. Arshad: De ga totalt faen. Kaveh: Men jævlig bra trening da. Vi spilte i Sinsen Kulturhus sånn femten ganger. Da vi ble sånn 15-16 fortsatte jeg å gjøre greia mi, mens det dabbet litt av for deg. Jeg var nørd i den perioden, jeg gikk jævlig inn på det tekniske og du hadde et litt mer overfladisk forhold til det. Du har alltid vært med, men vært litt på sidelinjen. Eller ikke sidelinjen … Arshad: Jo jo, sidelinjen. Kaveh: Men på banen også. Arshad: Jeg hadde bare drevet med musikk på hobbybasis, men du startet det ordentlig. Ble plukket opp av 730 og hele regla der. Da var vi vel sånn 16-17. Jeg pleide si jeg var comanageren din. Kaveh: Vi gikk på samme videregående også. Er det greit at jeg forteller det? Arshad: Haha, ja. Kaveh: Ok, Hersleb-folk, de går gjennom et sosialt eksperiment, de er vant til en type sosial norm og med en gang de begynner på VGS og bryter ut av de rammene, så det blir sosialt kræsj, mann. De klarer ikke forholde seg til andre mennesker i jungelen. Men du tok den sjansen, gikk fra Hersleb til Foss, og det er en for stor overgang, mann, du ble så demotivert, så det endte med at … Arshad: Jeg dumpet et år. Kaveh: Og du var sånn «Fuck it, bro, vi starter på Akademiet.» Arshad: Da begynte vi å henge både på skolen og etter skoletid. Vi hang sammen konstant.

Kaveh: Vi gikk fra å bli tatt veldig useriøst til at folk begynte å se alvoret i hva vi gjorde det siste året på videregående. Musikken fikk større slagkraft. Vi kapitaliserte på det så jævlig overfor lærerne. Du tok deg en dag off, og så kom du på skolen og sa «Du skjønner jeg har så mye å gjøre på grunn av Kaveh, og du vet, jeg må rigge og er manageren hans». Det var sjukt, ass. Arshad: Vi fikk veldig mye gratis. Kaveh: De skjønte at vi jobbet hardt for det. Hadde vi tentamen dagen etter så var det ganske lett å si til den bergenske læreren min som elsket Lars Vaular, «Hør a, jeg var på session med Lars i går, og det ble sent.» Og hun sa «Eg forstår det, ikkje tenk på det.» Arshad: Det som er tingen er at jeg alltid har loka jævlig mye, gutta har ikke tatt meg seriøst når jeg har sagt at jeg har en idé. I skjul satt jeg hjemme og filmet meg selv synge på Macbooken i 4–5 timer daglig. Jeg sang, surt som faen og gjorde meg til, men det var en start. Skrev masse piss. Plutselig en dag kom jeg opp med et hook. Det var en konkurranse hvor vinneren kunne stikke av med 100 000 kroner og jeg sa til gutta: «Hjelp meg å lage den låten, så melder jeg meg på. Jeg er ikke artist, men vi gjør det for gøy.» Det var det jeg sa til gutta, men innerst inne så tenkte jeg «Fuck, dette er veien inn. Nå kan jeg vise gutta at det går.» Så lagde jeg låten som ble den første singelen min, «Definere meg». Det var egentlig en raplåt, men i studio sang jeg låten istedenfor og imponerte gutta. Og alt i etterkant kom som et resultat av det. Hadde det ikke vært for Kaveh hadde jeg aldri jobbet med musikk i dag. Folk må vite at alt jeg har gjort er takket være han karen her. Kaveh: Takk, bro. Arshad: Suksess er et resultat av lagarbeid. Skal en vinne, må man gå inn alle sammen. Kaveh: Det er jo sånn at jo større Kaveh blir, så påvirker det også Arshad sin suksess. Det åpner dører og vi er assosiert. Vi er i samme lane. Men det er også et ansvar, fordi det døveste jeg vet er musikalske klikker som hauser vennene sine opp fordi de er homies og ikke fordi de er flinke. Jeg påtar meg et ansvar ved å gå ut og backe deg i en musikalsk sammenheng. I vår sirkel er vi egentlig overkritiske, i motsetning til mange andre, jeg skal ikke nevne noen, men det er en tendens, spesielt i hip-hop … «Homien min, han er den groveste». Og roper du ulv mange nok ganger har det ingen effekt. Arshad: Folk gjennomskuer det. Det er bedre å holde igjen enn å si for mye. Kaveh: Det handler om disclosure mann, å være hundre prosent ærlig. Når vi inviterer eksterne folk inn i kjernen vår så blir de sjokket over hvor brutalt ærlige vi er. Vi tar hverandre hardt.

«

Når vi inviterer eksterne folk inn i kjernen vår blir de alltid sjokket over hvor brutalt ærlige vi er mot hverandre. Arshad: Og det er ikke bare snakk om musikk, men livet generelt. Kaveh: … Bransjefester, sånne gatherings, det er så krampeaktig, det er så lite givende. Det kuleste i en bransje som er så overfladisk er å ta med Arshad og tre andre svartinger fra Tøyen med null hemninger. Arshad: Dyrehage, liksom. Kaveh: Plassere de i den settingen og se hvordan de sosialiserer og reagerer mot folk der. Det er kult å kunne dele på sånne ting med sine nærmeste. Det er å ha med deg på turné gjør det mye kulere sosialt, og det beriker meg også musikalsk. Vi stimulerer hverandre. Arshad: Jeg har faktisk bedre kontakt med gutta mine enn jeg har med mange slektninger. Kaveh: Sjøl, ass. Arshad: Jeg prater mer med deg enn med

Kaveh Kholardi (20) er en rapper fra Grünerløkka. Kaveh slapp debutalbumet Sannheten Sårer i 2014. Arshad Maimouni (20) er en R&B-artist fra Grønland, han slipper sin første EP Verdi(er) 16. januar.

noen av brødrene mine. Kaveh: Damer suger mye energi. Det kan være givende kreativt, men det kan også distrahere deg når du bør bruke tiden din på jobben, på å holde fokuset. Og jeg tenker det tar tid før jeg kan åpne meg til en dame på samme måte som jeg gjør til gutta mine og til deg. Arshad: Vi blir aldri sjalu på hverandre. Skulle det vise seg at du tok over verden, og ikke jeg, så er jeg uansett en del av det. Da har jeg også tatt over verden. Skulle det bli motsatt, er det det samme. Så lenge en av oss gjør det. Tekst og foto: Christian Belgaux

1 – 2015

17


BFFs

«

Du skal kunne komme med dine stupide, uferdige tanker. Dine hjelpeløse utbrudd.

TORGNY AMDAM & EMIL TRIER Emil: Du vet i Vanity Fairs Proust-questionnaire, så er det et spørsmål om hva man setter mest pris på med vennene sine? De fleste svarer ting som «honesty» og «integrity», men så nevner Ralph Lauren «availability». Og det tenker jeg er et bra mantra. Jeg føler at begge vi to er bra på å være tilgjengelige for hverandre. Vi drikker ofte kaffe, vi passer på å sees, og det tenker jeg er utrolig viktig i et vennskap. At man holder på med et eller annet og må møtes og prate om det, både kreative ideer og helt banale ting. Torgny: Det er det jeg tenker er det gloriøse med unge vennskap, at det er jævlig mye tid der. Så begynner folk å få familie og bla bla bla og så blir de kameratskapene sånn forballhelg til Liverpool en gang i året og guttas julebord. Da er det ikke vennskap lenger i en diskursiv forstand, da er det basically bare en hyggelig kveld eller helg. Emil: Vennskap må ikke bare bli oppsummering av hva man har gjort siden sist. Jeg tenker at den typen bullshit har man ikke alltid tid til, man må gå rett inn i en samtale, snakke om noe helt konkret. Availability … Torgny: … og lav terskel. Det skal ikke være et popularity game. Du skal kunne komme med dine stupide, uferdige tanker. Dine hjelpeløse utbrudd. Emil: En form for naivitet er også viktig. Og om du prøver å lage et eller annet, om det er musikk eller film eller foto, er det viktig med entusiasme og backing fra venner. Torgny: Å være jævlig raus og samtidig konstruktiv. Noen ganger kan jeg lage ting som er on the verge til å skamme seg over og for å komme meg videre så må jeg vise det til noen. Emil: Det finnes et gammelt snowboardmantra: Believe, and the truth will follow. Noen ganger kan du ha en sårbar idé som ikke er helt uttenkt eller genial på noen som helst måte. Så har du noen som sier «ja, det kan funke, det kan blir bra.» Torgny: Dytte deg videre på det sporet! Emil: Du tåler kritikk fra venner fordi det ligger en kjærlighet i bunn. Om jeg sier at jeg ikke digger det du driver med, så er det okay, og vica versa. Torgny: Det som er spesielt med deg og meg er at du først og fremst var lillebroren til min venn Joachim. At jeg er svært gode venner med to brødre er i seg selv ekstremt spesielt. Jeg foreslo å gifte meg med lillesøsteren din, det synes du var en jævlig god idé! Emil: Tenk deg hvordan julaften hadde blitt hos Trier-familien da, det hadde vært perfekt. Torgny: Hahahaha fy faen. Torgny: Første gangen jeg møtte deg var du

«

12 år eller noe sånt. Emil: Jeg var 10 og du var 18. Du var en litt sånn loud venn av Joachim, jævlig morsom. Torgny: Aldersforskjellen mellom 10 og 18 betyr så enormt mye, men når du er over 25 er jo alt bare en saus frem til du er 70, da er alle i samme båt. Sånn tenker i alle fall jeg, jo eldre jeg blir. Emil: Vårt vennskap, slik det er i dag, oppsto da jeg var i begynnelsen av tjueårene. Jeg husker jeg hadde gjort en dokumentar som het The Norwegian Solution, som var en visuell dokumentar om en ammunisjonsfabrikk, et slags etisk prosjekt om hvordan det er å jobbe med våpen, uten å moralisere for mye, men fokus på kompleksiteten i fenomenet. Jeg og klipperen min satt og tenkte at det kom til å bli noe dritt og hadde jævlig dårlig selvtillit på prosjektet, så kom du inn i klippen der, så husker jeg at du var entusiastisk, masse ting du så i prosjektet som ikke funket ennå, men likevel positiv. Da husker jeg klipperen sa «bra han Torgny Amdam.» Det var en av de første gangene du og jeg snakket konkret om filmting. Torgny: Dette var i 2009. Det var da vi fant ut at vi burde prøve å gjøre noe sammen. Vi hadde pratet om det før da jeg spilte i Amulet, men det ble aldri noe av. Så vi hadde en vennskapskjemi i bunn, da hele den nysgjerrigheten på det unge Norge ble musikkvideotriologien. Det var basert på at vi var venner og hadde en felles nysgjerrighet. Torgny: Vi er fra ulike generasjoner. Du er en generasjon under meg. Det gjør vennskapet mer dynamisk, at vi ikke har de samme generasjonelle sannhetene. Emil: Det er sant. Torgny: Det tror jeg er jævlig fruktbart. Det er en aldersrasisme i samfunnet vårt som er ganske dark. I min drømmeverden, som jeg sa til min psykolog: «Hadde ikke jeg vært pasienten din, så kunne vi vært kompiser.» Han virker som en kul fyr, selv om han begynner å nærme seg 60. Emil: Nysgjerrighet er viktig. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som er mer nysgjerrig enn Torgny Amdam. Det er en stor kompliment. Du er utrolig driven, du er utrolig opptatt av alt mulig. Bare nå når vi skulle gjøre denne fotoshooten, så har du prøvd å åpne opp alle dørene her på Bristol. Torgny: Et vennskap skal ikke bestå av en én-til-én personlig smak. Det er kjedelig om man digger akkurat det samme – akkurat de samme klærne, akkurat de samme filmene. Nei, jeg tror det er jævlig konstruktivt for et vennskap med forskjeller. Emil: Det er ganske store forskjeller på oss.

Sannheten om seksualitet, sannheten om hva kunstnerisk kvalitet er – de gløder mest i svært fortrolige samtaler mellom gode venner.

18

1 – 2015

Torgny Amdam (40) er artist, låtskriver, produsent og ga ut albumet Oil Panic i 2013. Emil Trier (31) er filmregissør og har laget novellefilmen High Point, dokumentarer og reklamefilmer. Sammen har de laget musikkvideotrilogien «The Only Game», «Big Day» og «I Came Here.»

Torgny: Du har en annen type høflighet enn meg. Du kontrollerer imaget ditt, mens jeg bare rowder på. Hahaha. Jeg vet at du aldri kunne gjort ting jeg har gjort, og det mener jeg ikke fordi jeg gjør fine ting, snarere tvert imot. Det er en dynamikk. Jeg kan bli fylt av beundring for den måten du noen ganger ter deg på. Emil: Det er vel eksotisk å ha venner som er annerledes. Torgny: Jeg leste her om dagen en forfatter jeg ikke husker navnet på, men han sier om en tredjeperson: «Han er så jævlig naiv, han tror den litterære offentligheten foregår i avissidene.» Nei nei, ekte kunstdiskusjon, ekte diskurs rundt kvalitet, den foregår i barhjørnet. Den foregår ikke i avisen. Det samme med begjær. Sannheten om kvinnesyn eller mannesyn, sannheten om seksualitet, sannheten om hva kunstnerisk kvalitet er – de gløder mest i svært fortrolige samtaler mellom gode venner. Emil: Det er også noe nesten telepatisk ved vennskap. Torgny: Intuisjon! Camille Paglia snakker om kvinnelige vennskap på den måten, hun sier kvinner er jævlig rå på det, de trenger ikke si hele setninger til hverandre. Det er helt ekstremt. Men sånn føler jeg at jeg også har det med gode venner. Emil: Man kan være i en eller annen situasjon, på et utested, fremmedgjort, og går inn på do og møter en god buddy som kjapt sier: «Jeg vet, jeg vet. Dette er fucked, vi må komme oss ut herfra.» Torgny: I Ingmar Bergmans biografi La Terna Magica snakker han om livet sitt og kjører på med hardcore shit. Beef med damer, barn, kritikere, alt. Ærlighet. Og så skriver han mot slutten av boken «Jeg vet, jeg har ikke skrevet noe om vennskap.» Akkurat som det er for mye for ham. Han har åpenbart hatt noen jævlig sterke vennskap, men han klarer liksom ikke deale med det. Jeg tenker vennskap på en måte er jævlig trivielt, men samtidig totalt overveldende. Det er noe hverdagslig, men hvis man graver i det er det profound shit. Det er vennskapets poesi. 

Tekst og foto: Christian Belgaux


1 – 2015

19


INTERVJU

Torbjørn Rødland (født 1970 i Stavanger) Fotograf og billedkunstner, bor i Los Angeles. Utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. Fotografiene og filmene hans har siden midten av nittitallet vært vist ved institusjoner som Veneziabiennalen, MoMA PS1, Centre Pompidou, Stedelijk Museum og Hiroshima City Museum of Contemporary Art og gallerier som Air de Paris, Algus Greenspon og Michael Benevento. ONSkunstner i Stavanger i 2014. Utga fotoboken Vanilla Partner i 2012. Har tidligere bodd i Paris, Melbourne, Nice, Berlin, New York, Tallinn, Rijeka og Tokyo. Utstillingen Sasquatch Century på Henie Onstad Kunstsenter er den største presentasjonen av Rødland på tolv år.

DUM, DUMMERE, DYPERE Fotograf Torbjørn Rødland finner noe verdifullt der ingen leter – i vitser, myter og slitne klassikere. TEKST MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN || FOTO TRINE HISDAL / TINAGENT

– FOR MEG er det ofte et utgangspunkt å lete etter noe av verdi i det som blir behandlet som en vits, sier Torbjørn Rødland. Han ligger tilbakelent i en rød sofa, angivelig jetlagged. Anledningen er det som på mange måter likner en Torbjørn Rødlandmønstring i Oslo: To store utstillinger åpner nå samtidig på STANDARD (OSLO) og Henie Onstad Kunstsenter. Motiver som «skog» og «jenter» er visstnok av strategiske årsaker blitt dempet, for at det norske publikummet skal bli kjent med bredden i Rødlands produksjon. Det blir med andre ord ikke bare mulighet for å se det mye sirkulerte bildet av Starbucks-koppen klemt inn et visst sted i en sart jentekropp, men også stilleben av Kevin Costner-VHS-er, sorthvitt dobbelteksponeringer, favorittgjenstandene til George Bush og tvetydige appelsiner med kutt og hår på. Bilder som bryter ned kategoriene og opphører diskursene de låner fra – kommersielt fotografi og russiske blogger så vel som symboler og mytologi. For så å røpe noe om skjulte sammenhenger og hva som befinner seg på innsiden av overflatene du omgis av. – Sasquatch, Bigfoot – som har gitt navn til utstillingen på Henie Onstad – er noe som vanligvis ikke blir tatt alvorlig. Den blir sett på som vits, som en upålitelig konstruksjon. Men at det blir sett på som en konstruksjon betyr ikke at det ikke er noe av verdi der. I den postmoderne kunsten var man opptatt av disse overflatene som er fragmenterte og speiler hverandre, jeg har heller et ønske om å finne en innside til utsiden, og prøve å samle bitene, i stedet for å leke med hvordan de speiler hverandre. Utstillingen Sasquatch Century blir den største presentasjonen av Rødland i Norge på tolv år. I tillegg til nærmere 70 fotografier fra fotokarrieren som strekker seg tilbake til midten av nittitallet, skal filmen Blues for Bigfoot vises.

1

20

1 – 2015

– Du kan se på sasquatchen som et symbol på det meste jeg er opptatt av. Den har en dybde som fenomen jeg ikke blir ferdig med. Den har en moralsk ambivalens. I noen varianter er sasquatchen et åndelig vesen på et høyre nivå enn oss, i andre varianter – eller samtidig – er den et stinkende, voldelig dyr. Et slags undermenneske. Den har et darwinistisk element som mellomtingen mellom oss og noen forfedre. Og så er det forholdet mellom det virkelige og det mytologiske. Mellom det som finnes og det som er sett og videreformidlet. Hadde du en religiøs oppvekst? Har det påvirket interessen din for det mytologiske? – Ja, jeg gikk på søndagsskole og likte det. Jeg tror det stimulerte den mytologiske delen av hodet. Jeg likte historiene, bildene og symbolene. Men så hadde oppdragelsen en streng puritansk side som ikke nødvendigvis var så sunn. Det var ikke noe særlig metafysikk i den religiøse påvirkningen for min del. Det handlet mer om verdier og livsstil. Avholdenhet i solidaritet og som sin egen belønning. Jeg la merke til en skremselssak i Norge i sommer, noe om at barn med religiøs oppvekst har vanskeligere for å skille virkelighet fra fantasi, og at det burde bekymre oss. Men jeg tenker det er sunt. Barn vokser raskt nok inn i det rasjonelle, og jeg tror man har godt av å utvikle den mytologiske delen av hjernen i den før-rasjonelle fasen. Ellers går noe tapt? – På samme måte som mennesker er seksuelle dyr, er vi religiøse dyr. Og slik ikke alle er like seksuelle, er heller ikke alle like religiøse. En sunn, fullt utviklet menneskehjerne er etter min mening både seksuell, religiøs og skeptisk. Utgangspunktet mitt er at virkeligheten – slik man ser den for seg i den vitenskapeligskeptiske tradisjonen – ikke er umiddelbart tilgjengelig. Og at den trenger de ikke-rasjonelle nivåene for å være sann og interessant.

Vi trenger fortsatt fiksjonene for å forholde oss til virkeligheten. – Ja. Jeg godtar mytologiseringen som en del av ikke bare min, men vår tilnærming til virkeligheten. Vi leter etter noe generelt og noe over-individuelt. Dette er noe jeg også interesserer meg for i fotografiet – det forholder seg på en måte veldig direkte til det som er foran kameraet, men har samtidig en evne, interessant nok, til å kommunisere på et mytisk nivå. Hvor mye lærer man om deg når man ser bildene dine? – Det har vært viktig for meg å hente frem igjen det som har vært avvist innenfor postmoderne kunst, og det er den subjektive og indre opplevelsen, det personlige, det emosjonelle og det psykologiske. For meg handler det om å gjøre bildet rikere og mer komplekst gjennom å hente inn nivåer som har blitt utelukket. Jeg tror det personlige alltid er relevant. Å tenke det personlige tilstede i kunstverket på en annen måte enn det man tradisjonelt har gjort, er noe jeg har interessert meg for i det siste. Da jeg i høst underviste en klasse på Otis, en av kunstskolene i L.A., fokuserte jeg på dette mulige skiftet fra det postmoderne til en inkluderende posisjon. Så ja til spørsmålet om jeg er tilstede. Men jeg vil ikke levere bilder som kun kommer ut fra et spesifikt individ, jeg vil også at de skal komme ut fra en kultur. Du har ofte brukt negativt ladede begreper, som «romantisk» og «sentimental», for å beskrive din egen produksjon. Er det «personlige» og «indre» slike nye minusord?

«

– Det kan hende. I stedet for hele tiden å gripe til nye bilder og benevnelser velger jeg å ta de slitne klassikerne på alvor. I lanseringen av nye modeller er det alltid fristende å forenkle og avvise de eldre. Jeg tror på addering heller enn avvisning. Du har lenge vært interessert i japansk billedkultur, blant annet fordi det har utviklet seg uten påvirkning fra vestlig humanisme. Hvorfor ser du humanisme som begrensende? – Andre perspektiver slipper ikke til. Humanismen vokser ut av en kristendom som den later som den tar et oppgjør med, men har de samme positive ideene om mennesket, i utgangspunktet den europeiske mannen, som et utvalgt vesen som skiller seg grunnleggende fra andre pattedyr. Humanismekritikken er ikke noe jeg tenker så mye på nå som for noen år siden, men det jeg opplevde i Japan var at man snakket om hvordan mennesket er, og ikke hvordan det bør være, slik man gjør i den kristen-humanistiske tradisjonen. Det er en åpenhet mot å finne en skjønnhet i noe som for eksempel vil bli sett på som et overgrep i Vesten. Det finnes gamle haikudikt om skjønnheten av en bloddråpe som drypper fra en kropp og ned i snøen. I Japan er det heller ikke noe klart skille mellom det som er laget for barn og det som er veldig grovt innen vold eller sex. Det har det samme uttrykket. Da japanerne importerte Disney-stilen, gjorde de figurene enda søtere, men bragte også tilbake det ambivalente, sexen og volden som Disney hadde fjernet i sine moralske, opprenskede vers-

I Japan er det en åpenhet mot å finne en skjønnhet i noe som vil bli sett på som et overgrep i Vesten.


«

Du starter med et dumt, flatt bilde og så er det hele tiden et ønske om å gi noe mer.

1 – 2015

21


INTERVJU

Torbjørn Rødland, Red Wine White Wine, 2013–14

Torbjørn Rødland, The Measure, 2010–13

joner av europeiske eventyr. For meg var det frigjørende å oppleve en avansert bildekultur som bygger på andre moralske strukturer, men der det likevel ikke er mangel på empati og medfølelse. Nå virker det som vi på mange felt nærmer oss den japanske holdningen til ting, for eksempel gjennom mer aksept for pornografi og avvikende sex. Men det blir raskt satt i bås som sjokkeffekt og overskridelse? Da forholder man seg jo fortsatt til den moralske dimensjonen. – I kristen tradisjon gjør en ikke forskjell på tanker, ord og gjerninger. Det er et viktig poeng. I japansk kultur så har det at noe skjer i et bilde ikke nødvendigvis en overføringsverdi til virkelighet. Man har rett og slett en større forståelse for at et bilde er et bilde, og ikke virkelighet. Reaksjonene på for eksempel mine bilder henger jo sammen med en type dokumentarlesning. 22

1 – 2015

Hva er det mest misforståtte aspektet ved arbeidet ditt? – Hehe, jeg skal ikke sitte her og klage på at tingene mine ikke blir forstått. Jeg kan være misfornøyd med at det ikke finnes en forståelse for kunst-som-fotografi i Norge som delvis har noe å gjøre med at det ikke finnes noen kanoniserte fotografer som alle har et forhold til. Men samtidig ser jeg det som en styrke, at folk har et direkte forhold til mediet. Det er en kraft i det. Mindre kunst og mer juice. Voldtektsorgiene til Melgaard er bare kos fordi de tilhører en kjent malerisk tradisjon fra Munch. Mens helt milde ting som mine kan være provoserende fordi det er fotografi. Hva tenker du om at du blir anklaget for å objektivere jentene du fotograferer? – Å sees som objekt er vel først og fremst et problem hvis du ikke også sees som subjekt. Det at en føler seg redusert til én dimensjon. Uansett kjønn kan en havne i slike situasjoner,

«

En sunn, fullt utviklet menneskehjerne er etter min mening både seksuell, religiøs og skeptisk.

«det eneste du ville ha fra meg var sex», eller for eksempel penger, og det føles i etterkant som et overgrep. Men jeg er også interessert i det som en diskusjon rundt hva fotografi faktisk kan bidra med. Du kan ikke gi et bilde av en hel person i et fotografi. Du starter med et dumt, flatt bilde og så er det hele tiden et ønske om å gi noe mer. Spørsmålet er om det er mulig og på hvilken måte. Men ikke at en bløffer med å fotografere noens «sjel», på en Morten Krogvold-måte. Jeg prøver å finne en måte der fotografiet faktisk kan gi noe mer, på dets egne premisser. Det er derfor jeg har koblet meg på eldre billedtradisjoner som de mytologiske. Eller de magiske, der en har uklare grenser mellom bilde og virkelighet, som er kilden til en interessant del av de

misforståelsene som jeg later som jeg misliker i fotografiet, men som egentlig er noe av styrken til mediet. Som i voodoo klarer vi på det magiske nivået ikke å skille mellom bilde og avbildet. Du har sagt at du interesserer deg for modellen som det motsatte av et individ. – Det igjen handler om å integrere det mytologiske nivået. Det handler ikke nødvendigvis om at modellen ikke er et individ, men at det også er noe over-individuelt i tillegg. At en er representant for noe større enn seg selv. Om noen er det motsatte av et individ, må det være Paris Hilton – du tok nylig bilder av henne for magasinet Purple?


INTERVJU

Torbjørn Rødland, Trichotillomania, 2010

Torbjørn Rødland, Black Ducati, 2010–13

Torbjørn Rødland, Butterflies, 2007

– Paris Hilton er et interessant eksempel på en veldig offentlig person som er bilde. Hun blir kritisert for det av tradisjonelle personer som mener hun burde hatt et talent for å være kjent, men det er jo en renhet og skjønnhet i at hun ikke har det. Hvor nytt det er kan diskuteres. Det føles nytt. Hun er sannsynligvis den mest kjente personen jeg har fotografert. Hun er et godt eksempel på det det franske kollektivet Tiqqun kaller en Young-Girl.

problemene som kommer av det å være kun et bilde. Denne redselen for at det skal sprekke opp og at man skal bli vist frem på en ufordelaktig måte var veldig tydelig. Det var en vanskelig session. Jeg trodde hun ville avlyse det.

Et menneskelig produkt. – Et menneske som gjør seg selv til produkt. Det er noe der som er en representant for noe i samtiden. Det er en interessant maktposisjon disse paid-to-party-prinsessene vokser inn i.

Hva skjedde? – Hun var veldig ukomfortabel. Med min kommunikasjonsform, med de analoge kameraene og mangelen på innblikk i hva jeg gjorde. Hun syntes klærne var forjævlige, ikke sexy nok. Hun fikk ikke bruke sitt faste team med sminke og hår. Alt var feil, egentlig. Hun har ikke postet noe om det på Instagram, så det sier vel sitt. Jeg tror ikke hun forbinder noe som helst positivt med vårt samarbeid.

Hvordan var Paris å jobbe med? – Paris Hilton var veldig vanskelig å jobbe med sånn rent menneskelig, men óg veldig lett fotografisk. Du blir konfrontert med de

Over til den seksuelle delen av hodet: Fotografiene dine kan være erotiske, men arbeidet ditt virker ikke influert av for eksempel pornografi. Det erotiske har en annen rolle?

– Kanskje som en motvekt til det konseptuelle. Kroppen må med, men ofte når kunst omfavner det eksplisitt seksuelle går noe tapt, interessant nok. Det er derfor det er umulig å lage parodi på porno. Hvis en går inn i et eksplisitt materiale så forsvinner avstanden ganske kjapt. Fotografiet blir det det parodierer. Jeg er mer interessert i de første bildene i en pornografisk historie, der det er en slags spenning, men det er ikke eksplisitt seksuelt. Jeg er interessert i bilder der det er mer uklart hvorfor du skal se på dem. Hvis det er tydelig at du skal se på et bilde for å bli opphisset, da blir det et bruksbilde, det får en klar, nærmest økonomisk rasjonell

«

funksjon. Dermed mister du det som jeg tenker på som perverst, en annen type åpenhet. Betrakteren som ser bildet mitt av en appelsin med et kutt i og hår på kan få en reaksjon på at dette er enten erotisk eller ekkelt, en reaksjon et barn ikke vil få. Da handler det mer om hvordan fotografiet spiller på hele spekteret av menneskelig erfaring – fra eget liv, fra andre bilder og fra det forvirrende feltet der liv og bilder virker på hverandre. Sasquatch Century åpner 23. januar på Henie Onstad Kunstsenter. Utstillingen på Standard (Oslo) åpner 22. januar.

Jeg ser det som en styrke at folk har et direkte forhold til fotografiet. Det er en kraft i det. Mindre kunst og mer juice. 1 – 2015

23


Norske ikoner - oppfinnelser og hverdagshelter


FLERE UTELIVSANBEFALINGER? LAST NED NATT&DAGs APP!

«

Vi holder allerede en knapp på at The Noing Uv It MÅ bli den beste utstillingen i Norge i 2015. – KUNSTGUIDEN, SIDE

«

Fokuserer på markedskreftenes og lobbyvirksomhetenes innflytelse på det politiske spillet. – SCENEKUNSTGUIDEN, SIDE

26

32

«

Gratulerer til Thea, og gratulerer til oss, som fant henne først. – UTELIVSGUIDEN, SIDE

34

«

Hva som foregår i ulike komiteer og ulike partier på bakrommene, det vet ikke offentligheten, men det vet jeg en del om. – SMIL&GIFT MØTER HEGE STORHAUG, SIDE

52

1 – 2015

25


UTELIV TOPP 3 KONSERT: FOTO MAGNUS SKREDE

TOPP 3 KLUBBEVENT:

DJ KLETTE Østre, 10. januar Erlend Klette er en fyr vi hører stadig mer om. Ikke bare har vi tatt notis av hans involvering i og arbeid for Ekko, vi har også registrert at han utgjør et høyst operativ del av klubbkollektivet Maksimal. Østre har omtalt Kleppes ferd fra gutteværelset til byens DJ-båser som «en sommerfugl i en kokong», en metafor som kanskje ikke sitter helt, men med litt velvilje skjønner vi hvor de vil hen. På dansegulvet serverer han en rett bestående av den tyngre delen av house, men med smakfulle henvisninger til mer tilgjengelig R&B, lavterskel-pop og nymotens disko. Erlend er forresten også kunstnerisk leder for Intimteatret. Om det er en relevant opplysning, gjenstår å se.

1 1

MAKSIMAL: YOUNG MARCO (NL) Østre, 24. januar Maksimal, som i praksis ofte betyr bysbarnet Admir Korjenic, flyr inn Young Marco fra Nederland. Med lang fartstid på det hollandske plateselskapet Rush Hour, har Marco kultivert en bred og eklektisk samling av musikk (hans siste utgivelse: Biology). Et repertoar der vestlige tradisjoner møter østlige idealer, og der pulserende klubbmusikk møter svaiende melodier. Eller som Admir formulerer det: «Melankoli møter ekstase. På samme måte som hos Four Tet og Gold Panda finner vi elementer fra japansk folkemusikk, klassisk musikk fra Kina og eksperimentell musikk fra Indonesia.»

SEVEN IMPALES Hulen, 16. januar Seven Impales, som ikke må forveksles med Tame Impala, slik medlemmer i denne redaksjonen har gjort med skjebnesvanger effekt (lang historie), har fått god mottagelse i utenlandske musikkmagasin for sin progressive jazzrock. Naturlige referansepunkter er blant annet Shining og King Crimson; i et like deler improvisert og gjennomkomponert uttrykk. Noen har også nevnt Jeff Buckley som inspirasjonskilde, men vi ser ikke helt den. La Buckley hvile i fred, sier nå vi.

1 1

2 1

KILL IT KID Hulen, 21. januar White Stripes, Kings of Leon og The Black Keys. De greiene der. Kill it Kid befinner seg i det samme landskapet. Du vet: delta-blues, ragtime, indie og klassisk rock. I skjønn og uskjønn forening. Men før du setter deg ned for å skrive en Aftenposten-kronikk om gitarrockens reaksjonære og konserverende natur, Kill it Kid viser også vilje til å utvide paletten: Her finnes også sporadiske innfall av banjo, fele og slide-gitar.

2 1

THEA HJELMELAND Ole Bull Scene, 27. januar For to år siden åpnet hun NATT&DAG Bergenprisen på Østre, og i dag hersker det en bred enighet om at hun lagde fjorårets beste norske album med «Solar Plexus». Gratulerer til Thea. Og gratulerer til oss, som fant henne først. Musikken betegnes gjerne som «sjangeroverskridende» (strengt tatt en sjanger i seg selv, eller hva?) og «ektefølt» (hva ellers?). Ikke vet vi hva disse honnørordene skal bety, men kanskje DU får en idé. Selv foretrekker vi å kalle musikken vakker, hypnotisk og skjør. I tillegg til den gudbenådede stemmen liker vi måten hun trakterer mandolin, banjo og ukulele på, i et tilforlatelig og likefrem lydbilde.

3 1

HIPHOPBONANZA Chagall, 31. januar Siden en sagnomsust Last Tuesday-kveld i juli 2012, har Kinolars og ungehelgesen med ujevne mellomrom fyrt opp Hiphopbonanza på utvalgte steder i Bergen sentrum. 31. januar er vi kommet til den tiende utgaven. Erfaring tilsier at det er lurt å dukke opp tidlig, ikke ha på seg så veldig mye klær (dropp stillongsen!), og være innstilt på dansing fra typ 22:00, som nettopp er tidspunktet da dørene åpner.

3 1

REDAKSJONEN

1 – 2015

27


UTELIV TRONDHEIM JAZZORKESTER – JUBILEUMSKONSERT Sardinen USF, 17. januar Bli med til Molde. Året er 2000. Erlend Skomsvoll går på scenen med Konsen BigBand. Mandatet fra festivalen er gitt: Sammen skal de tonesette musikken til Chick Corea. Men musikkens veier er uransakelige, og et par timer senere er Konsen BigBand erstattet av Trondheim Jazz Orchestra (TJO) – i en overraskende fødsel som nær sagt foregikk foran publikum. Siden har TJO vært involvert i en utall prosjekter; og alltid med en ny konstellasjon. TJO har ingen faste medlemmer og bruker innfallsmetoden som ledestjerne. Eller som de selv sier: «Vi er et stort band, men tenker som et lite.» Kveldens program er ennå uavklart, men noe er vi lovet: Et gjenhør med Ole Morten Vågans bestillingsverk fra JazzFest i 2014, et verk som fikk usedvanlig god mottagelse.

1 1

MØHLAREN MARKED Kong Christian Frederiks plass 4, 10. januar Har du noe fint å selge eller lyst å kjøpe noe gøy? En av byens best bevarte hemmeligheter, Møhlaren marked, arrangeres hver lørdag på Møhlaren, utenfor Bergen kaffebrenneri. Hvor hen, sa du? Ved det gamle skipsverftet på Marineholmen. Unn deg en kopp kaffe også, når du er i strøket. Kaffebrenneriet har likegodt skaffet seg en egen Petroncini kaffebrenner som opprinnelig tjente som kaffebrenner i en bar i NordItalia, der den ekspederte nybrent kvalitetskaffe til EKTE italienere. Mer autentisk blir det ikke!

2 1

Score

OPERAPUB Chagall, 7. januar, 4. februar OperaPub, huh? Oh, yeah. Går du svanger med en arie? Har du et aldri så lite repertoar av opera-, operette- eller musikalsanger i magen? Da inviteres du til å fremføre dette for et entusiastisk og velvillig publikum i liten, intim setting. Eller kanskje du bare er glad i sjangeren, men ikke under noen omstendighet vil forsøke deg på egenhånd? Det er også greit. Da inviteres du til å lytte og hygge deg sammen med andre likesinnede. Scenen er åpen for alle, men husk å melde fra til arrangøren (vera@bno.no) i forkant, sik at Vera, som hun altså heter, kan koordinere repertoaret med pianisten. OperaPub arrangeres første onsdag hver måned og har nå flyttet permanent fra Logen, slik at det blir bedre plass til alle som vil komme. Gratis er det også!

3 1

Dataspillkonsert

ONSDAG 4. OG TORSDAG 5. MARS KL. 19.30 I GRIEGHALLEN Bergen Filharmoniske Orkester og Ung Symfoni slår seg løs med musikk fra dataspill på konsert. Musikk fra Mario, Zelda, Age of Conan, Skyrim, Journey, Final Fantasy, Commodore 64, Assassin’s Creed og Sonic the Hedgehog – og mer. Konserten spenner over hele genrens historie og SCORE handler om å la spillmusikken stå på egne bein. Her er alle velkommen - fra den garvede til nybegynneren - enten det er i spillverden eller i den klassiske musikken. Sopranen Sabina Zweiacker synger fra Journey, Skyrim og Age of Conan. Orvar Säfström forteller og Torodd Wigum dirigerer.

www.harmonien.no

28

1 – 2015

BILLETTER BARN / STUDENTER KR. 100 BT-PRIS / OBOS KR. 260 / 320 / 360 VOKSEN KR. 330 / 410 / 460 GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50, 10 – 17 (11 – 14)


Nyinnflyttet? Den mobile gjenvinningsstasjonen som kjører i sentrum og på Laksevåg tar imot sortert grovavfall som pappesker, plast møbler, farlig avfall, elektronikk og mye mer.

VI HAR BRUKTHJØRNE!

Hent brukbare ting helt gratis.

STED OG TID: MANDAG 15.00 –19.00 Ved fotballbanen på Møhlenpris TIRSDAG 15.00 –19.00 Ved billettluken, Bergen Kino ONSDAG 15.00 –19.00 Ved returpunktet på Klosteret

Leveringspriser: se bir.no. Vi tar kort! Papp, plastemballasje, EE-avfall og farlig avfall er gratis å levere.

TORSDAG 15.00 –19.00 I Gjeble Pederssønsgate i Sandviken FREDAG 15.00 –19.00 På Damsgårdsallmenningen på Laksevåg

bir.no | 815 33 030 | facebook.com/BIRrenovasjon


GATELANGS

LILLE ØVREGATE Det besynderlige Marken- og Gågaten-syndromet har rammet også Lille Øvregate.

TEKST THOMAS COOK Byen handler om fotgjengere. Og om syklister. Vi eier byen, kan vi tenke, selv om det ikke virker slik, og burde kreve vår rett med rak rygg: Gå sakte over fotgjengerovergangene der bilene står i kø og venter; sykle foran bilene (det går dessuten fortere også, ofte, der sjåførene står på stedet hvil med motoren på tomgang mens eksosrøret spyr ut avfallsstoffer og radioen spyr ut hits fra de siste fire tiår og de selv spyr ut eder og galle hver gang trafikklyset på nytt skifter fra grønt til rødt uten at de kommer seg av flekken); krysse gaten også der det ikke er hvite striper i gatelegemet; ikke begrense oss til fortauet, men også spasere midt i gaten i de roligere delene av sentrum. For middelalderbyen Bergen er ikke laget for biltrafikk, og selv om det (som sant er) kan virke som om mye av byens utvikling foregår på byens premisser gjelder det å huske på at en sentrumskjerne uten gående og syklende og folk som frekventerer byens gater … det er ingen bykjerne, men et veikryss, et livløst område, kulisser som blir forbikjørt. Stort sett er det en form for ufrivillig sameksistens vi lever i, bilister, syklister og gående, der de forskjellige gruppene holder seg til sine respektive områder og kun sporadisk krysser de andres territorier: en bil som svinger to hjul opp på fortauet og omgår sperringene som er satt opp i veien (et velbrukt smutthull for late bilister på Nygårdshøyden, i opposisjon mot enveiskjørte gater og stengte ferdselsårer); en mann får det våte buksebeinet sitt klistret inntil huden idet dammen i veien spruter opp fra under hjulene til en forbipasserende bil; en syklist på vei fra Møhlenpris mot Nøstet sykler snart på bilveien, snart på fortauet, kikker bak seg, finner en luke, kaster seg ut i veien igjen. Men så finnes det hederlige unntak fra trafikkmaset, som Festplassen, Vågsallmenningen og Torgallmenningen (som alle har vært preget av biltrafikk tidligere), og rene gågater

1

30

1 – 2015

som Marken og Gågaten i Strandgaten, der biler er bannlyst. Gågaten, som er den resterende delen av Gamle Strandgaten etter bybrannen i 1916, har vært fri for biler siden 1970-tallet. Men det er noe ved Nordnes som gjør at det er en utfordrende beliggenhet for næringsvirksomhet: Det er en blindvei, rett og slett, og om du går utover her er det fordi du bor her eller fordi du har et helt spesifikt ærend – ikke fordi du surrer retningsløst rundt i byen og kikker inn det ene vinduet etter det andre mens verden forsvinner bak ryggen din. Resultatet er nesten en halv kilometer med et mangefasettert og uensartet utvalg butikker, som ikke alle klarer å karre seg fast. En kakaokafé, en steinbutikk, et tatoveringsstudio, et italiensk bakeri, noen motebutikker, joda – men også en av byens lengstlevende kaffebarer og en vinbar med røtter tilbake til 1600-tallet. Marken er en del av det samme skjebnefellesskapet: Til tross for at den bilfrie brosteinsgaten er blant byens mest frekventerte gater, der folk beveger seg fra jernbane og buss og bybane og parkeringsplasser i Bygarasjen og inn til resten av byen, virker det ikke som det er den enkleste sak i verden å skulle profittere på det. Resultatet er også her en sjarmerende eklektisk kombinasjon av skinnjakkebutikker og kebab, mobilreparatører og kafeer, noen representanter for diverse åndelig virksomhet og dagligvarebutikker. Den tidligere Skostredetkaféen Capello prøvde seg her for noen år siden, og måtte gi opp. Det samme måtte den litt ubestemmelige økologiske kafeen og den italienske fetevaren like ved. Noen steinkast unna Marken ligger Lille Øvregate, et av byens eldste gateløp, der brolegningen åler seg nederst fra Domkirken med sin kanonkule i veggen til Fløibanens stasjonsbygning på toppen av gaten. Her, en kjapp svipptur unna området der horder av turister står i endeløs kø om sommeren, mens turistbussene står parkert (med motoren på) nedi bakken, ligger en av byens mest idylliske gater. Gaten er en trang, brosteinsbelagt blindvei, befriende tom for trafikk. Folk

spaserer, sykler, triller barnevognene sine med den ene hånden mens de holder den andre rundt pappbegeret med kaffe de har kjøpt med seg fra bokkaféen Krok og Krinkel (som er blant gatens nyere innslag) eller fra Kaffemisjonen eller Godt Brød rundt hjørnet. For kun ett år siden lå det flere relativt nystartede steder her: tebutikken Teogram, suppebaren Bastants første filial, den lille lekebutikken Leker og Mer, som lignet mer på en blanding av Rubens Skattkammer og gavebutikken i et kunstmuseum enn på Ringo. De så vel gaten for det den var: fotgjengervennlig, rolig, full av næringslokaler, med en sentral beliggenhet like ved turistattraksjonen Fløibanen, i et område mange bruker. Ingen av de tre er her lenger nå, i likhet med det malplasserte (og nedlagte) Sentrum Treningssenter og solstudio, som fikk det siste nådestøtet etter en brann for ti år siden. Dette er også blant byens definerende egenskaper – som et annet Amerika fungerer byer som magnet på eventyrlystne gullgravere av forskjellig slag. Noen steder går konkurs idet andre starter opp. Tilbudet er kronisk større enn etterspørselen, noe som – lik en demonstrasjon av evolusjonsteorien – medfører at de svakeste aktørene må vike i det lange løp. (Denne byen er ikke stor nok for oss begge.) Men i Lille Øvregate er det et par stabukker av som holder stand, som for eksempel den legendariske fotobutikken til Antonio Stasi og byens kanskje aller beste utsalg for brukte møbler fra 1950-, -60- og -70-tallet, Schau’s Design [sic!]. Akkurat som Bergen Skolemuseum i bunnen av bakken, som ligger i byens gamle latinskole, skal de ingen steder. De har funnet sitt sted, og ingenting tyder på at de noensinne beveger seg bort herfra. Godt er det. Så får de fortsette sin tilværelse av rolige dager med is i magen, mens de fra tid til annen får besøk av lykkejegere som på lykke og fromme setter sine drømmer ut i livet i gatens andre næringslokaler. Gaten er jo tilnærmet bilfri, i alle fall. Og det er jo ikke lite.


Foto: Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv

1 – 2015

31


KUNST

TORBJØRN RØDLAND STANDARD (OSLO) 23. januar – 21. februar Rødland har, i likhet med Sofie Berntsen, to utstillinger gående samtidig denne måneden. Noe vi tipper av oss hatten for. Det høres nemlig jævlig slitsomt ut. Den andre utstillingen, SASQUATCH CENTURY, finner sted på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum og vi anbefaler vi deg selvfølgelig å se begge. Rødland er, som mange vet, kanskje Norges mest internasjonalt kjente (og anerkjente) kunstfotograf. Ikke uten grunn vil mange hevde. Men istedenfor å utbasunere en potensielt giftig sky av kunstfloskler, ber vi deg heller sjekke utstillingene, med lovnad om at du ikke vil angre. PS. Ikke bare kan du lese et større intervju med Torbjørn Rødland i denne utgaven av NATT&DAG, hvis du forter deg inn på nd.no kan du også gi ham din Stavangerprisenstemme i kategorien Årets kunst.

1

SVEIN BOLLING Mondo Cane Part Deux Galleri K (Oslo) 9. januar – 1. februar Bolling er en gammel stayer med respekt i malergamet, som likevel alltid evner å overraske – enten det er rent malerteknisk eller med sine motiver og tematikker. Eller som en klok kulturjournalist en gang sa: «Å betrakte Bollings nyeste pasteller er som å treffe en god, gammel venn. Det føles nært og kjent, men likevel nytt og uopplevd.»

1

JENS JOHANNESSEN Retrospektiv Trondheim Kunstmuseum 8. november – 22. februar Karriereoppsummerende retrospektiv kan i verste fall oppleves som gufs fra fortiden og i beste fall som maktdemonstrasjoner. I tilfellet denne utstillingen er vi heldigvis i sistnevnte kategori. Kunstnervirket til Jens Johannessen, som spenner tilbake til 50-tallet, viser med all mulig tydelighet hvorfor han er regnet for å være en av landets viktigste malere i etterkrigstiden. Foruten å nevne at Retrospektiv er nominert til Årets kunst i Stavanger (løp og stem på nd.no) kan vi også bemerke at Trondheim kunstmuseum arrangerer Jens Johannessen-foredrag ved kunsthistoriker Gunnar Danbolt 24. og 25. januar.

1

SOFIE BERNTSEN OSL Contemporary (Oslo) 15. januar – 15. februar. Tegner, videokunstner og skulptør Sofie Berntsen kan synes å være i vinden om dagen. Samtidig med utstillingen hos OSL Contemporary kan publikum se kunsten hennes på Museet for samtidskunst i Oslo, hvor hun gjør en utstilling sammen med Karl Holmqvist under tittelen Rameus Nevøer. I tillegg får vi av det store internettet opplyst at hun også jobber i familiens antikvitetssjappe. Travle dager.

1

32

1 – 2015

AV EMIL FINNERUD


KUNST

THE NOING UV IT Kunsthall Bergen 9. januar – 15. februar Vi holder allerede en knapp på at dette MÅ bli den beste utstillingen i Norge i 2015! Med en blanding sikkel, fråde og tidlig sædavgang leser vi opp navn som filosofen Graham Harman, samtidsmusikeren Florian Hecker, dataselskapet IBM, Den Europeiske Romfartsorganisasjon (ESA) i salig selskap med kunststorheter som Seth Price, Robert Morris, Rosemarie Trockel og Sarah Lucas. Med en sammenstilling av verk fra over 30 internasjonale kunstnere tar utstillingen opp muligheten for at det kan finnes en latent primitiv bevissthet i levende og døde materialer. Hvis ikke dette er relevant for en stor andel av samtidens kunstnere og kuratorer vet neimen ikke vi. Oppmøteplikt.

1

JIM DARBU OG TORGRIM TORVE Bryne Kunstforening (Stavanger) 13. desember Tospannet Jim Darbu og Torgrim Torve fra Kunsthøyskolen i Oslo stiller ut i Bryne. Darbu vil vise skulpturer i keramikk og Torve malerier. Darbus arbeider baserer seg på vilkårlige blyantskisser, mens Torve går i en ganske annen retning. Han prøver nemlig intet mindre enn å undersøke nevrologisk forskning av universelle reaksjonsmønstre på visuell stimuli. Å kalle det ambisiøst er neppe en overdrivelse.

1

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

NINA BANG LARSEN Prosjekt Normanns (Stavanger) Fra 19. desember Skal vi tro presseskrivet til utstillingen «Det er hva det er» leker den bergensbaserte kunstneren Nina Bang Larsen med familiære found objects. Et sted i møtet mellom disse og hennes egne ideer, dukker det angivelig opp surrealistiske historier. Hun lar tilsynelatende også intuisjon og tilfeldigheter, i kombinasjon med materialet hun har for hånden, lede vei. Dette igjen skal så føre til forvirrende og komiske utfall, men aldri konklusjon. Så får tiden vise om utstillingen og dens oppkonstruerte «tilfeldigheter» de facto ender opp i god gammal kunst-nothingness eller ikke. Vi håper i det lengste.

1

1 – 2015

33


SCENEKUNST ORIGIN OF SPECIES Jo Strømgren Kompani Rogaland Teater 13. – 15. januar Danser og koreograf Jo Strømgren og hans bejublede Jo Strømgren Kompani er igjen aktuelle med en danseforestilling utenom det vanlige. Forestillingen Origin of Species, som nå er å se på Rogaland Teater, handler – som forestillingens tittel mer enn insinuerer – om mannen religiøse konservative elsker å hate: Charles Darwin. I forestillingen inviteres vi med på Darwins ville ferd til Galápagosøyene om bord på skipet HMS Beagle til. Strømgren har latt seg fascinere av vitenskapsmannens tanker og hvordan Darwins idé om at verden hang sammen på en helt annen måte enn hva man tidligere hadde trodd oppsto og utviklet seg. Men det kan virke som om Strømgren heller enn å lage et glorifisert bilde av en allvitende vitenskapsmann har lyst til å avmystifisere den unge Darwin litt. For i forbindelse med urpremieren i 2013 beskrev Strømgren hvordan den unge sjøfarende Darwin var både «lat, inkompetent og sjøsyk».

FOTO GT NERGAARD

1

KONGEN DØR Av Eugene Ionesco Trøndelag Teater 17. januar – 7. februar Er du keen på å se teater som på en håndgripelig måte fremstiller ensomhet og menneskets ubetydelighet? Vel, da kan du glede deg til å se Kongen dør av Eugene Ionesco på Trøndelag Teater. Den rumenskfranske forfatteren regnes nemlig for å være en av hovedfigurene innen det som på fagspråket kalles absurd teater, en retning som i tillegg til å fokusere på tilværelsens uutholdelige letthet, insisterer på at språk egentlig er et mislykka kommunikasjonsmiddel. I Kongen dør møter vi, som tittelen antyder, en døende konge. Han har tatt den kartesianske tvilen litt vel langt og forvillet seg inn i den filosofiske blindveien ved navn solipsisme, og er overbevist om at alt og alle kun eksisterer som en del av hans egen bevissthet. Ionescos opprinnelige intensjon var visstnok at stykket skulle «lære folk å dø», noe han innså var særdeles utfordrende. Det kan virke som om Trøndelag Teater har valgt å fokusere på de humoristiske sidene ved stykket fremfor å insistere på at publikum lærer seg å akseptere egen dødelighet, uten at det dermed er sagt at det ene nødvendigvis utelukker det andre. Om det blir en salig blanding av nitrist kontemplering over døden og lått og løye gjenstår å se. Trøndelag teater har i alle fall samlet sammen sine dyktigste komiskuespillere og lover at Kongen dør vil bli en «uforutsigbar og underholdende forestilling».

NATTEN ER DAGENS MOR Av Lars Norén Nationaltheatret 7. januar – 14. februar Dramatikeren Lars Norén er kanskje mest kjent for sin selvbiografiske dagbok, hvor han over 1700 sider utleverer intime detaljer fra eget og andres liv. Gitt samfunnslaget Norén vanker i kan En dramatikers dagbok ses på som en velskrevet, dog litt forskrudd, guide til hvem som er hvem i skandinavisk teater. Boka er vel verdt å sjekke ut, men vi anbefaler deg også på det sterkeste å ta turen til Nationaltheatret når de setter opp det som regnes for å være Noréns gjennombruddsdrama; Natten er dagens mor. Dramaet er visstnok en saftig moderne klassiker fylt av «skam håp og kjærlighet» og handler om en dysfunksjonell familie på fire som forsøker å drive et nokså lugubert hotell i Skåne. Det er Arne Lygre som har oversatt stykket, og det at en dramatiker av hans kaliber befatter seg med dette materialet er nok en indikasjon på at Norén vet hvordan en skal skrive familiedrama. Og familiedrama skal det bli, for husregissør ved Nationaltheatret, Kjersti Horn, har castet sin egen mor, Ellen Horn, til å spille den kjederøykende moren i familien – et valg regissøren selv beskriver som perverst. Det er mange grunner til å glede seg til Noréns «ubarmhjertige realisme», og Nationaltheatret gjør oppmerksom på at det kommer til å røykes urtesigaretter på scenen.

1

BRAND Av Henrik Ibsen Det Norske Teatret 9. januar – 18. februar Lite tyder på at Svein Tindberg og Kjetil Bang Hansen er i ferd med å gå lei av å fordype seg i religionsproblematikk. Selv etter mastodontforestillingene Evangeliet etter Markus, Apostlenes gjerninger og Abrahams barn, har duoen viet sitt nyeste prosjekt til Henrik Ibsens versedrama Brand, som handler om en dypt religiøs prest. Det er en etablert forestill-

1

34

1 – 2015

ing at det moderne mennesket har mest til felles med Brands rake motsetning, den kjerneløse Peer Gynt; vi er overfladiske lykkejegere som bedriver eksessiv og løgnaktig selvfremstilling og er ute av stand til å face konsekvensene av de valgene vi gjør. Så hvorfor sette opp Brand? En forklaring kunne være et ønske om å forstå den typen over-the-top engasjement som karakteriserer religiøse fanatikere og som gjør dem tilbøyelige til å begå alle slags grusomheter på grunn av sin tro.

1

Men Tandberg og Bang Hansen lurer på om ikke også Brand først og fremst er en skildring av et menneskeliv? Kan det være sånn at det inne mellom all vår selvopptatthet noen ganger dukker opp et behov for å være mennesker med prinsipper og idealer som står for det vi mener, på samme måte som Brand? Synes du denne problemstilling er minst like interessant som påstanden om at vi alle er substansløse løker, er det altså en god idé å ta turen til Det Norske Teatret.

EN FOLKEFIENDE Av Henrik Ibsen Den Nasjonale Scene 17. januar – 14. februar Det er tid for nok en folkefiende. En skulle tro at teaternorge var forsynt på Henrik Ibsens En folkefiende ettersom tre ulike versjoner av dette dramaet var å se under Ibsenfestivalen i høst, men vi sier: yes please, mer, mer, mer! For de av dere som ikke husker handlinga kan vi informere – nok en gang – om at Ibsen her skildrer hva som skjer når den hederlige og ambisiøse Dr. Stockmann ansettes som

1

lege ved et såkalt «helsebringende bad» i den lille småbyen på Sørlandet. Han finner til sin forferdelse ut at vannet er forgiftet (OMG!), men forhindres av ordføreren, og diverse andre samfunnstøtter, i å informere om oppdagelsen, da de insisterer på at det å gå ut med informasjonen vil føre til store økonomiske van(n) skeligheter. Dramaet har, som flere har påpekt, muligens inspirert filmklassikeren Haisommer: Det er en noget mer blodtørstig helseskade som er lokalisert i vannreservatene til strandsamfunnet i Amity Island, men likhetene

er slående. Vi har lengtet etter å se en iscenesettelse som synliggjør denne likheten mellom de heroiske kampene til Ibsens Dr. Stockmann og politibetjent Martin Brody, og kanskje vil regissør Victoria Meirik høre vår bønn? I det minste gleder det oss at forfatter og Handke-kritiker Øyvind Bergs bearbeidelse av Ibsens drama, i likhet med Haisommer, fokuserer på markedskreftenes og lobbyvirksomhetens innflytelse på det politiske spillet.

TEKST: TORA OPTUN


EGEN PRIVATSJÅFØR? Det rimeligste er å sitte på med meg!

BERGEN

LEIRVIK

HAUGESUND

KARMØY

STAVANGER

Vi kjører fra Bergen mot Leirvik, Haugesund og/eller Stavanger nesten én gang i timen. Kystbussen tar deg enkelt fra sentrum til sentrum, i topp moderne busser med høy komfort, gratis internett, strømuttak og WC om bord. Du slipper å kjøre og lete etter parkering, men kan nyte utsikten og la tankene fly. Sjekk trasé og rutetider på kystbussen.no. Der finner du også de billigste billettene!

VELKOMMEN

TIL GODE REISEOPPLEVELSER!

Kystbussen


TEGNESERIE

2014 I RUTER Tegneserieavdelingen oppsummerer høydepunktene fra fjorårets engelskspråklige serier. TEKST AKSEL KIELLAND I SKRIVENDE STUND er 2014 ennå ikke helt omme, og med tanke på de nordamerikanske tegneserieforlagenes besynderlige lanseringspraksis, har Tegneserieavdelingen besluttet å utsette en eventuell autoritativ årsbesteoppsummering, og heller presentere et knippe utgivelser som i større eller mindre grad oppsummerer det som var bra med året som gikk. Alle utgivelsene er engelskspråklige, og alle bortsett fra to er utgitt på amerikanske forlag. For det er sånn Tegneserieavdelingen opererer.

1

ÅRET ÅPNET STERKT med antologien Mould Map 3 (Landfill Editions), som helt fra Kickstarter-kampanjen først ble lansert ble oppfattet som en begivenhet som skulle stake ut kursen for kunstnerisk ambisiøse vestlige tegneserier for de kommende årene, på samme måte som Kramers Ergot #4 og #5 gjorde det et tiår tidligere. Tiden vil vise hvorvidt dette vil vise seg å stemme – vi later fortsatt til å befinne oss innenfor tegneserieparadigmet Sammy Harkham og Dan Nadel konstruerte med henholdsvis Kramers og forlaget Picturebox – men samtidig skal man lete lenge etter et mer kompakt, ambisiøst og overskuddspreget statement om hva tegneserier skal være i vårt århundre, enn nettopp MM3. Innenfor dette samme paradigmet finner man to av årets etterlengtede oppfølgere: Jesse Moynihan slapp endelig andre bok i sin tverresoteriske wrestlingsåpeopera Forming (Nobrow),

og Jesse Jacobs utkom med oppfølgeren til sin ditto kosmiske And By This You Shall Know Him – det utsøkt pertentlig tegnede bryllupsreisedramaet Safari Honeymoon (Koyama Press). Moynihans rølpete omgang med mytologiske skikkelser har en åpenbar parallell til Tom Sciolis Transformers vs G.I. Joe (IDW), som er en av de underligste tegneseriene en amerikansk lisenshaver noensinne har latt publisere. Michel Fiffes fordekte Suicide Squad-fanfiction-serie Copra var fjorårets største åpenbaring hva historisk bevisste sjangerserier gjelder, men Scioli tar det hele et skritt videre, ved å få sin tungt Kirby- og Steranko-inspirerte visjon av disse 80-tallsleketøysfranchisene utgitt i offisiell kapasitet. DASH SHAWS NEW SCHOOL var i Tegneserieavdelingens øyne fjorårets bok. I år utkom Shaw med boka Doctors, samt to utgaver av hefteserien Cosplayers (samtlige fra Fantagraphics) som fulgte opp i samme spor, selv om ingen av dem var like omfattende, ambisiøse eller nyskapende som fjorårets store bragd. Fantagraphics stod også bak Megahex, den første ordentlige bokutgivelsen til Tegneseriavdelingens store favoritt Simon Hanselmann. Megahex byr på en god introduksjon til Hanselmanns komisk-depressive og oppsiktsvekkende dyptloddende univers av arbeidsledige, narkomane og dypt dysfunksjonelle slackere, og er et sjeldent eksempel på en tegneseriebok som alle og enhver kan plukke opp og umiddelbart få noe ut av. Det samme kan ikke sies om Farel Dalrymples imøtesette The Wrenchies (First Second),

som like fullt er en god kandidat til årets bok. The Wrenchies er en sjeldent velskreven tegneserieroman om hva som går tapt i overgangen fra barn til voksen, og hvordan superhelttegneserier spiller inn i livene til mennesker som aldri helt makter å legge barndommen bak seg. Det er også en fortelling som hviler på en særdeles velutviklet og fascinerende metafor for seksuelt misbruk, og Dalrymples tegninger har aldri sett bedre ut. The Wrenchies hopper mellom dimensjoner, metaforer og tidsplan med en ubesværet letthet som i fjor kun ble matchet av Grant Morrison i hans nye DC-opus The Multiversity. Morrison og Frank Quitelys lenge bebudede Watchmen-parafrase Pax Americana er rosina i pølsa, og midtveis i fortellingen er Multiversity så langt omtrent så bra som corporate superhelttegneserier blir i dag. Parallelt med Multiversity løper Morrison og Frazer Irvings ditto lesverdige Annihilator (Legendary), som

handler om en dødssyk og forfyllet manusforfatter i Hollywood som får besøk av antihelten fra manuset han arbeider med og tvinges til å skrive vekk sin egen hjernesvulst. Ingenting som utkom i 2014 kunne dog måle seg med Olivier Schrauwens Arsène Schrauwen (Fantagraphics), som kan sees som en kulminasjon av mange av de samme tegneserietrendene Mould Map er en del av. Her finner man tydelige spor av CF, Yuichi Yokoyama og Seiichi Hayashi, svøpt i en stumfilmaktig estetikk som tematiserer tegneseriens materialitet ved hjelp av det som later til å være risograffaksimiler. Likevel er boka et helstøpt verk som er umiskjennelige schrauwensk tvers gjennom. Arsène Schrauwen er en bok som oppsummerer mange av de siste årenes store trender og stiller døren åpen for nye former og uttrykk. Det er vanskelig å tenke seg en bedre avslutning på tegneserieåret 2014.

Fått jobbtilbud og lurer på hva arbeidskontrakten skal inneholde? Samfunnsviterne har 24-timers svargaranti for studentmedlemmer. Samfunnsviterne er Akademiker-foreningen for samfunnsvitere og humanister. Spør oss om arbeidsliv og karriere - vi hjelper deg! Meld deg inn på

student@samfunnsviterne.no www.samfunnsviterne.no

A SV

RG

36

1 – 2015

ARANT

I


KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

«

FAIL! LOL

‘Tilgjort’ virker mer beskrivende enn ‘ektefølt’. – ANMELDELSE AV PSYENCEFICTION, SIDE

«

All I want for Christmas, is therapy.

40

Beinhard, breial og trygler om å settes på repeat. – ANMELDELSE AV ARSHAD MAIMOUNI, SIDE

38

FOTO LINN HEIDI STOKKEDAL

– INTERVJU MED KAYA WILKINS, SIDE

«

38

MER PÅ HJERTET RAZIKA Ut til de andre WARNER MUSIC NORWAY

«Om du ikke vil ha meg, så vær så god og faen ta deg», åpner Marie Amdam på Ut til de andre. Hun er sint, bestemt og støttes av klapping, ilter gitarklimpring og stødige basslinjer. «Jeg husker første gangen du og jeg var ute/nå synger vi samme sangen/vi føler oss så gamle», fortsetter hun på «Første gangen om igjen», og illustrerer samtidig hvor Razika står i dag. For de er voksne nå – og om ikke skikkelig voksne, er de gamle nok til å vite hva de vil og hva som er greit. «Bare gi meg gi meg gi meg det jeg vil ha», utbryter de i kor på «Gi meg gi meg gi meg», og til tross for at bandet til stadighet lar seg styre av rastløshet, skinner også en ny selvsikkerhet gjennom Ut til de andre. Simultant blir det klart at bandet fortsatt styres av de boblende følelsene som preget Program 91 og På Vei Hjem. Vennene veksler mellom hjertesorg og skarpe hverdagsobservasjoner mens de etterlater inntrykk av at de er den kuleste gjengen i verden. Du vet, gjengen man titter på i smug på fest og ønsker man var en del av. For Razika er fortsatt på byen, og du finner dem utenfor Legal etter stengetid, der de lurer på om de skal bli med den fine fyren i dongerijakke videre, eller dra hjem til kjæresten sin.

5

«Vi hater de som ikke kan forstå at vi er sinte og at vi gråter, for vi tror vi er så ulike andre», synger de på «Vi som Gråter», og det er slike strofer som gjør Razika unike. Det er enkelt og forståelig, men sier likevel innmari mye. Mellom punchlines og sinte strofer er det umulig å ikke la seg fenge, og det er godt å stadfeste at bandet verken har mistet råskapen eller ærligheten til tross for erfaringene de har gjort siden forrige møte. Det er ikke snakk om noen store musikalske endringer, og det går stort sett i den glade skaorienterte pop/rocken som også preget deres forrige utgivelser. Tidvis bryter likevel sødmefylte låter som «Gutten i dongerijakke» og «Syndere i Sommersol» med tempoet og bringer en døsig vri til de ellers raske vendingene. Slik føles «Ut til de andre» variert til tross for et gjennomgående distinkt lydbilde. Aller best er likevel «Når alle sammen går, så går du etter». Låta har ikke bare en betenksom tittel, men avslutter dessuten albumet med et herlig, jammende smell. Razika har blitt kjent fordi de har noe på hjertet, og det er godt å høre at de har mer igjen. «Ut til de andre» kommer ikke med noen store overraskelser, men viser samtidig noe viktigere: Opprøret har ført til selvsikkerhet, og bandet er tryggere enn noen gang. Både musikalsk og i hodet. Sarah Winona Sortland Ut til de andre slippes den 23. januar. 1 – 2015

37


FOTO MAGNES RISNES

MUSIKK

TUBA TUBA Ingen konfrontasjoner TENDER

Ingen grunn til å sture på hytta Narrativet i presseskrivet til Tuba Tubas andrealbum ligner velkjente andrealbums-strategier: Etter en massiv suksess/emosjonell krise trekker gruppen/artisten seg tilbake til en avsidesliggende hytte/et forblåst naust for å samle seg/finne nytt kreativt spillerom, og når de returnerer breddfulle av nyfunnet mot/ skaket til det innerste, er det med et ærlig/innfallsrikt verk/album. Tuba Tubas første utgivelse Ingenting forandres fikk ikke gode nok anmeldelser til å kalles en massiv suksess, men heller ikke så nådeløs slakt at det fordrer selvpålagt eksil, så hva gjør man da? Tar en 16 dagers utflukt til Sveriges mölnfulla og billige skoger, fyller kjøleskapet med mat og drikke, og gunner på. Unnskyld, kjører på, mener

3 ARSHAD MAIMOUNI Verdi(er) MER MUSIKK

Norsk R&B som trygler om å bli satt på repeat Helt siden fjorårets release av debutsingelen «Definere Meg», har Arshad Maimouni inntatt plassen som landets store R&Bhåp, takket være sin smørmyke crooning om livet som ung mann med innvandrerebakgrunn i hovedstaden. En NRK P3-favoritt med flere singler i fast rotasjon på eteren, nå samlet på én og samme EP-utgivelse sammen med et knippe nye spor. Fine hver for seg, men enda sterkere når de serveres side om side, og man

og gull» og «Nabolagsstjerne», byr Verdi(er) også på fire nye – og vel så bra låter. Refrenget på Basmoproduserte «Hykleri» er et utsøkt eksempel på Maimounis særegne falsett, mens Pumba-gjestede «Altfor tøff» nok en gang beviser den imponerende egenarten han enn så lenge har som R&Bvokalist her i landet. EP-ens store høydepunkt kommer likevel i form av glimrende «Lønnslipp», en Kaveh-assistert banger om å blåse penger når man har dem, før man ender opp som «en blakk svarting» dagen etter. Beinhard, breial og med et refreng som bare trygler om rewinds. Mathias Rødahl Verdi(er) slippes 2. februar 2015.

FOTO ANNE VALEUR

5

virkelig får tiden til å sette seg inn i Arshads musikalske univers. Unggutten fra Grønland leverer en distinkt vokal man gjerne forbinder med tidlig, svensk R&B av typen Fre, men over et moderne melodilandskap vi kjenner fra folk som The Weeknd, Drake og Ty Dolla $ign. Resultatet er strålende og noe helt nytt innen norsk målestokk. Det hadde vært enkelt å forandre kursen ved å legge seg på en mer klubbvennlig, uptempo-basert linje, men enn så lenge holder Arshad heldigvis fortsatt stand dypt nede i sitt signatursound av mørk, basstung bilmusikk. I tillegg til allerede nevnte «Definere Meg» og de to flotte oppfølgersinglene «Valuta, glitter

PSYNCE FICTION Spy vs. Spy TENDER

Lyder fra soveværelset Kaster man et raskt blikk over tittelen på indierockbandet Psyence Fictions debutplate Spy vs. Spy, kan det fort hende kortslutninger i hjernen fører til at man leser det på norsk og feilaktig oppfatter at det står oppkast versus oppkast. Det skal imidlertid ikke handle om den uheldige fysiske responsen på dårlig form, men en lignende respons som Spy vs. Spy fasiliterer til gangs: brekningsrefleksens resignerte tremenning, denne mimeversjonen av oppkastens arkitektur. Altså gjespet. Platen åpner, ironisk nok for denne anledningen, med Raymond Chandler-hyllesten «The Big Sleep», en stoisk låt om blant annet måkeflokker av apokalyptisk omfang. «Jor El», om å spise fra askebegere, som vokalt hinter til Ian Curtis stemmeprakt, får plusspoeng for å være platens

2

38

1 – 2015

toppnotering med intrikate arrangementer og monumental koring. Den er imidlertid bondefanget i et altfor merkbart problem som preger store deler av låtene på dette albumet. Komponist, låtskriver og primus motor Aleksander Johansens tekstunivers tangerer tidvis det poetiske, men mesteparten av tiden fremstår det som umotiverte ord og språklige bilder plassert vilkårlig etter hverandre som for å understreke at den noe utilgjengelige historiefortellingen bærer bud om noe som er viktig (her vil sikkert noen komme med harmdirrende argumenter for at denne anmeldelsen lider samme skjebne). Der avsenderen formodentlig tar sikte på å forføre med det skyhøye ambisjonsnivået på tekstmaterialet, tar jeg meg selv i å heller ville sympatisere med Gaute Grøtta Grav som skriver banale oder til knekkebrød. All den tid inderlig leveranse får albumets helhet til å virke som et stykke kunstnerisk arbeid det har blitt investert mye blod, svette

og tårer i – produksjonen gjort av Nils Martin Larsen og Sjur Lyseid er for eksempel upåklagelig, selv om den kan klandres for å være noe identitetsløs – er det likevel også dette som gjør at Spy vs. Spy enkelt kan avskrives med apati. Sjangerøvelsen grandios indierock ispedd folk er vanskelig å gjøre singulær, og i Psyence Fictions tilfelle er det ikke heldig at låtene aldri blir gitt et brekk i form av f.eks. refreng-vers-inndeling. Låtene durer og går, uten at det føles som at de er gitt flere valører. Uttrykket innsisterer så veldig på at de skal bli trodd, noe som resulterer i et formularisk sluttresultat hvor «tilgjort» virker mer beskrivende enn «ektefølt». Psyence Fiction har blitt omtalt som et av de mest spennende navnene i norsk indierock. Jeg tror det er på tide at den norske indierocken kan bli utfordret av noen som har et annet mandat enn å trene lytterens kjevemuskulatur. Karima Furuseth Spy vs. Spy slippes 16. januar.

jeg. Tuba Tubas tekstforfatter og frontmann Anders Løland skriver tekster på norsk med vestkant-sosiolekt og synger som kjærlighetsbarnet/kunstprosjektbarnet til Lars Lillo-Stenberg og Nils Bech. Løland har gjort det til sin spesialitet å skrive linjer som har samme skakke synet på samtid, samfunn og selvet som den mest arketypiske Flamme Forlag-singelen, og ofte handler det om nostalgi til nær fortid, som på soul-innslaget «Mario & Luigi», hvor knitringen fra vinylplater og linjer som «du var Mario / og jeg var Luigi» og «kanskje er vi to / blitt litt forskjellige / kanskje har vi andre nå / vi heller snakker med» pakker inn konsollspilling og barndomsvennskap i søt svie. Forhastede generasjonsportrett er generasjonsportrett godt som noe. Noen ganger fungerer det tekstlig, andre ganger ikke. For all del, «Mario & Luigi» er en fin låt, men hvis man lukker øynene, eller er så heldig at man har en

toukers på en hytte i Sverige, kan det også høres ut som Lars Lillo-Stenberg passivt-agressivt resiterer en av tekstene til ‹Gal av lengsel»-Arne Schau-Knudsen, mens han stirrer ned Knudsen for å ha vannet ut vestkants-angsten DeLillos slo seg opp med. Løland har i et intervju i Morgenbladet uttalt at «tekstene må tilpasses låtenes musikalske retning», og låtene er tidvis interessante, aldri platte, og veksler mellom gitardrevne post rock-leflende låter, mer Passion Pit-aktige spor og litt ymse innfallsvinkler her og der. Den Hans Petter Moland-aktige slutten i «Skru på apparatene» er nydelig, synth-sevja «Prophet» er etter alt å dømme en fremtidig live-favoritt, og singelen «En tid for alt» virker perfekt for P3-rotasjon. Tuba Tuba har i utgangspunktet ingen grunn til å sture på hytta, hverken på godt eller vondt. Daniel Ramberg Ingen konfrontasjoner slippes 6. februar

Månedens beste singel- og EP-slipp Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl, med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format – men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12”-slipp:

DANCE MANIA Ghetto Madness

DELROY EDWARDS Can U Get With/Always (Edit) 12”

ROUND Glass/Float/Lucky Star 12”

(STRUT)

(GENE’S LIQUOR)

(HIVERN DISCS)

Ups! Sniker en albumanbefaling smidig, og umerkelig inn i singellivet. Britiske (nesten ufeilbarlige!) Strut gir ut samler nummer to i Dance Mania-serien, denne gangen med en stødig finger på ghetto-pulsen. Femten maks adekvate gems fra Chicagos ghetto-house-scene anno tidlig nittitall har blitt risset inn i sorte lokk. DJ Deeon, Tyree, Paul Johnson, Jammin’ Gerald og en rekke andre prominente navn som alle overskrider 130 bpm på én og samme samler = gull og mye naboklager! Høres fortsatt bedre ut enn 79 prosent av det som produseres i samtiden, og du får attpåtil med Paul Johnsons ultrabanger «Give Me Ecstasy», som alene er priset til en halv arbeidsdag (minus lunsjburgeren fra din lokale burgerfranchise) på Discogs.

Fortsetter å traske i ghettotraktene, som jeg elsker, ettersom jeg tilbragte mine formative år farlig nær grensen til Haugenstua. Delroy Edwards, som jeg også elsker, har tatt åttitallssvisken «Runaway» av Sterling Void og gitt den en ekstrem overhaling, det vil si rygget over den en zillion ganger og gitt den femten karameller. Resultatet? En knock-out av en cheesy party-house-låt med et monumentalt pianobrekk. Garantert noe alle dine tech-house venner (les: fiender!) kommer til å spy både det ene og det andre av, men hei! livet kan ikke bare dreie seg om polerte produksjoner uten feilskjær, fuzz og fandenivoldskhet. Fun fact: Delroy Edwards er visstnok Ron Pearlmans sønn.

Spanske John Talabots etikett Hivern Discs har få – nesten ingen – dårlige utgivelser på reportoaret. Siste bidrag til det nær sagt gullbelagte persongalleriet i stallen er danske Round, som har laget 2014s definitive emohouselåt, samt 2014 fineste albumcover. B-siden er litt svak, men «Glass» gjør bot for dødpunktene. Melodisk melankoli fra øverste hylle, uten at det plumper ned i patos-pytten. Og det er høyt nivå! Den rødpølseglade dansken har såvidt debutert på kontinentet, men er allerede lovet en strålende karriere. Det er vanskelig å motsi de spådommene.

AV KARIMA FURUSETH


MUSIKK

«

Det er lett å undervurdere Kenneth Engebretsen, men om du gjør det er du idiot.

HVEM SKAL DU HOLDE ET ØYE MED I 2015? Dette er artistene NATT&DAGs musikkredaksjon har troa på. KENNETH ENGEBRETSEN Landets eneste ekte rapper. Det er lett å undervurdere Kenneth Engebretsen, men om du gjør det er du idiot. Kenneth er kanskje en marginal rapper, men han er en viktig stemme, og en rapper med et ekte budskap. Han forteller om rus og utenforskap på en ærlig og troverdig måte. Å heie på Kenneth er som å heie på alle ignorerte østkant-ungdommer på en gang, for hvis han får det til, kan de få det til. NATT&DAG aner ikke hva han driver med i studioet på Ekeberg, men mystiske, musikalske drypp og bilder av Jan Bøhler gjør at vi ikke kan annet enn å glede oss til 2015. IVAN AVE Til tross for at han har utgitt musikk i fem år allerede, er Ivan Ave et ferskt navn for mange. Rapperen fra Vinje er i en helt egen klasse, og 2014 har vært et begivenhetsrikt år. Året begynte med Breathe EP, et samarbeid med Fredfades, og siden har det bare ballet på seg. Solo EP-en Low Jams vitnet om en artist med nostalgi for det den gamle skolen, en uhipp holdning, og et lydbilde hvor jazz og rytmer blandes med døsig finesse. For Ivan Ave høres både internasjonal og nyskapende ut. Dessuten virker han sulten på videre utvikling og på å ta norsk hiphop et langt steg videre. Like fullt har han funnet greia si, og musikken oser allerede av kvalitet. Når hørte du sist en norsk rapper med så god engelsk-uttale? Han er blitt kalt Norges store raphemmelighet, og alt tyder på at det stemmer. Nettopp derfor er det så fint å tenke på at han bare så vidt er i gang, og at det kan se ut som 2015 blir minst like travelt som året som gikk. En ny solo-EP ventes på nyåret, og konsertvirksomheten begynner allerede på Knausfestivalen på Studentersamfundet i januar, før det bærer videre til by:Larm. Vi gleder oss til alt sammen. TINK Hvordan kan man sammenligne kvinnelige rappere som egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre uten å være helt dust? Vi dropper det, for 19 år gamle Tink er uansett i en helt annen

klasse enn for eksempel Azealia Banks som vi helt ubegrunnet ble fristet til å sammenligne henne med. Hun er ung og selvsikker og klar for å sklitakle eventuell motstand. På sin siste Timbaland-produserte singel «Around The Clock» briljerer hun uanstrengt med linjer som «I know you heard my name / I’m just waiting for you to diss it». Timbaland har signert henne til Epic-etiketten Mosley Music Group, og tror at 2015 blir Tinks år. Det tror vi også. CHAIN WALLET Trioen i Chain Wallet har på kort tid spilt inn sin første EP på Nabovarsel, debutert med en Årets Beste-nominert konsert på festivalen Den Elleville Festen i Bergen, blitt booket til by:Larm og uttalt at «Det overordnede målet er egentlig at vestkystskids i Amerika skal spille «Stuck in the Fall» på paraironiske Bergen Wave-tributekvelder på kneiper med klientell over middagshøyden» i et intervju med NATT&DAG. Hvem hadde trodd at noen måneder i et (etter sigende) knøttlite øvingslokale i Laksevåg skulle være starten på noe så stort og (lakse)vågalt? Vokalist og gitarist Stian Iversen (The New Wine og Fagernes Yacht Club), bassist Christian Line (Johnny Hancocks) og Frode Boris (Frode B. House Project) ga ut EP-en Stuck in the Fall / Same Place i august, og de to låtene er catchy på en vemodig måte, oppløftende på sobert vis, og viser antydninger til å bli strålende på lang sikt. Neste steg er allerede under by:Larm i februar. OKAY-KAYA Norske Kaya Wilkins er råtalentfull, og har nylig blitt plukket opp av Hot Charity/XL Recordings, den samme etiketten som har signert noen av de tøffeste og mest karakteristiske bandene fra New York de siste årene, som Ratking og Willis Earl Beal. Hun har jobbet med produsenten Rodaidh McDonald (Adele, The xx) og How To Dress Well. Nyfrelste fans kan stille seg i rekka etter folk som Jamie xx, som nylig hadde med en av låtene hennes i en BBC6-mix. Debutalbumet kommer i løpet av året.

ADVANCED LANGUAGE Onomatopoetikon er et ganske vrient ord å uttale, så det er en ganske vakker tilfeldighet at det klassifiserer lydhermende, naturlige ord som voff, mjau og kremt. I tillegg er ordet «onomatopoetikon» det lengste enkeltordet i norsk skriftlig språk! Alt vel så langt, men hvor lenge var Adam i Paradis? Ganske kort tid, og når han til sist ble kastet ut og befant seg utenfor portene, var det nok en hel rekke nye ting han og Eva måtte navngi. Eggkoker, for eksempel. Det var ingen eggkokere i Paradis. Poenget er: Språket utvikler seg, og det er antageligvis til det beste. Avansert språkbruk er både sunt og naturlig, og det samme kan man si om utvikling av musikk. Den må stadig gå nye veier, og stadig utvikle sitt forhold til omverden. Noen ganger tar det litt mer tid, og noen ganger er også det til det beste. Bergensbandet Advanced Language skulle utgi en EP i 2010, men det kom aldri. I stedet kom Samples i 2014, et grenseløst og stramt orkestrert album med låter om sympatiavhengighet, mye klang og ekko, store synther, og med fans som Bob Stanley fra Saint Etienne. Hvis ikke dét er nok, her er noen lydhermende ord som karakteriserer albumet: Bang! Svisj! Shupp-shupp-shupp. Ping. Ping. Ping! Se opp for flere i 2015. ANNA OF THE NORTH Som ut av intet kom Anna of the North, og før vi visste ordet av det hadde ivrige Soundcloudentusiaster spilt låta «Sway» over to millioner ganger. Ved utgangen av 2014 står hun likevel fortsatt som et relativt uskrevet blad. For foruten et par nydelige elektronikalåter på nevnte nettsted og en finfin The Chainsmokers remix av hiten, er det fortsatt mye vi ikke vet om Anna of The North, eller Anna Lotterud som hun egentlig heter. Hvordan høres musikken ut live? Danser hun mye på scenen, eller er hun en ny og drømmende Emilie Nicolas? Svaret får vi på by:Larm. Anna of The North var den første artisten som ble sluppet til programmet 2015, og hun har en grei hype å leve opp til. Vi får forresten stadig flere ledetråder til hva vi kan forvente av ny musikk fra artisten i fremtiden. For der «Undervann» (som er det eneste North-sporet på Spotify foruten «Sway») er

en i overkant lavmælt og anonym affære som mest av alt fungerer som en intro til noe større, slapp hun ytterligere en låt på Soundcloud i desember. «Oslo» varsler om mer elektroniskpop, flere potensielle remikser, og sitter godt i hodet allerede etter første lytt. Så får vi se da. På bransjetreff. Om Anna of The North blir noe mer enn en mystisk Internett-hype. OMAR Det har vært nok av soul-forsøk her til lands, men når det kommer til ren og deilig R&B, er det lite annet enn Arshad Maimouni som har imponert nevneverdig de siste årene. En sanger som derimot har befunnet seg på boblerlisten helt siden han imponerte det norske folk med sin fantastiske stemme på The Voice, er Oslo-gutten Omar Mohamed Ahmed. Selv uten å helt ha fått bevist hva han er god for som artist, er det mange som har håpet å se 27-åringen tilbake i rampelyset. Det blir nå en realitet, takket være en nysignert platekontrakt med Universal Music Norge. Årets by:Larm er første mulighet til å sjekke ut hva Omar har jobbet med siden sist, og sangerens samarbeid med produsentene Axxe og Tailors lover definitivt godt. «Den musikalske retningen jeg har valgt kan beskrives som en blanding av gammel og ny inspirasjon. Litt club, litt soul, litt pop og litt krydder», sier Omar selv om den nye musikken sin, som vi spår både vil dukke opp på dansegulv og radiobølger om ikke mange måneder. DRIPPIN Han har allerede fått NATT&DAGs oppmerksomhet i det foregående året, men det føles allikevel riktig å ha ham på lista for 2015. Internasjonal musikkpresse, artister som Diplo, Evian Christ og Cashmere Cat, Norges fremste rappere, samt den anerkjente grime-etiketten Lit City Trax er alle enige om at den fremadstormende Stavanger-produsenten Drippin har mye å være stolt av allerede. I oktober ble EP-en Silver Cloak utgitt, og det ble nylig ymtet frempå i norsk musikkpresse at det er skam og skandale at han ikke er nominert til Spellemann. Ut med den gamle røkla, vi vil ha mer Drippin i 2015. Boblere: Awale, DeJ loaf, Sigrid Raabe, Clara, La San, Kjært Barn, Madi Banja, Little Simz 1 – 2015

39


MUSIKK

OPP MED HODET, KAYA! Den toneangivende plateselskapsfamilien Beggars Group har tatt norske Kaya Wilkins under vingen. Det er da ingenting å deppe for. TEKST HANNE CHRISTIANSEN FOTO TIM BARBER – JEG VET IKKE helt hvor jeg skal begynne. Kaya Wilkins ser ut av vinduet i en liten fransk restaurant i Brooklyn, på regnet som hamrer ned i gatene utenfor. Hun legger de lange armene sine i kryss mens hun forsøker å komme fram til en slags forklaring på hvordan hun gikk fra soveroms-serenader til platekontrakt på under ett år. – Jeg var på ferie i Mexico med ekskjæresten min i mars. Jeg fikk en mail fra en fyr som sa han jobbet for XL Recordings, som hadde kommet over musikken min etter å ha klikket seg videre på Soundcloud. Han er manageren min nå.

1

DET TAR KNAPT 25 MINUTTER å lytte seg gjennom materialet som utgjør OKAY-KAYAs sparsommelige Soundcloud-profil. I mars tok det sannsynligvis ikke engang halvparten 40

1 – 2015

så lang tid. Men det skal til gjengjeld ikke så mange minuttene til før Wilkins’ milde, melankolske stemme finner veien inn under huden på deg. Et sted mellom ukulele-tonene og det stille suset fra en båndopptaker, stikker den såre vokalen seg tydelig ut. Spesielt når når den evner å gjengi både Sam Cooke og 50 Cent med samme resignerte sørgmodighet. Det var i alle fall nok til å overbevise plateselskapet, og siden da har Wilkins jobbet med både XL og underselskapet Hot Charity på en debutplate som kommer i 2015. Det er fortsatt ikke helt sikkert akkurat hvilken gren av moderskipet Beggars Group materialet vil gis ut på (i tillegg til XL, holder gruppen i tøylene for estimerte etiketter som 4AD, Rough Trade og Matador Records). Men fellesnevneren for alle selskapene er en avslappet og lite profittorientert tilnærming til musikkutgivelse, noe som fortsetter å gi høy avkastning i form av særegne og sjangerbrytende artister. – Det som er så fint med Beggars er at

de lar artistene sine vokse og utvikle seg i sitt eget tempo, sier Wilkins. – Det passer veldig fint for der jeg føler at jeg er nå. VI MØTER HENNE på stamrestauranten rett rundt hjørnet fra der hun bor i Greenpoint. En halvpubertal kelner, hvis allerede gebrokne engelsk blir betraktelig mer keitete hver gang Wilkins smiler til ham, tar hennes faste bestilling på husets lasagne. Hun har tilbrakt de siste fem årene sine i New York, hvor hun takket være sitt amerikanske statsborgerskap har kunnet jobbe som modell (Wilkins ble født i New Jersey og har amerikansk far, men vokste opp på Nesodden). Iført en ribbestrikket høyhalser, sorte dressbukser og joggesko ser hun omtrent like uanstrengt tiltalende ut som musikken hennes låter. – Jeg er veldig glad i den helt nedstrippede lo-fi sounden, forklarer hun. – Helst vil jeg at det skal høres ut som

gamle demoer, med masse undertoner av ambient studioatmosfære. Wilkins har en tydelig forkjærlighet for mye stillhet og romklang i musikken, noe som kanskje gjenspeiler en viss tilbøyelighet til å tilbringe tid alene. Ikke helt ulikt artister som Angel Olsen og Vashti Bunyan, får hun riktignok ensomhet til å høres ut som en tilnærmet behagelig tilstand. – Jeg er egentlig en naturlig einstøing. I begynnelsen etter at jeg først flyttet hit var jeg veldig ensom, og likte ikke jobben noe særlig. Det endte med at jeg kjøpte en gitar, og hver kveld gikk jeg rett hjem for å spille. Det føltes så trygt. Denne rutinen begynte etter hvert å manifestere seg i et knippe korte låter som tok for seg håpløs forelskelse og generell hverdagstristesse: – Det var ikke så veldig kompliserte greier. Jeg ville bare skrive sanger om hvordan ting føles. Jeg har alltid vært en sucker for naive kjærlighetssanger. «Jeg var forelsket, du såret meg, nå er jeg lei meg» – den greia der. Jeg har nok fått vasket ut mye tristhet gjennom sangene mine. DET ER RIKTIGNOK LITE som tyder på at Wilkins er såpass deppa at hun ikke omgås folk. I sommer jobbet hun frem en kommende


«

ØYAFESTIVALEN |11.–15. AUGUST Jeg har alltid vært en sucker for naive kjærlighetssanger.

FLORENCE + THE MACHINE UK THE WAR ON DRUGSUS FLYING LOTUSUS THÅSTRÖM SE

Norske Kaya Wilkins, eller OKAY-KAYA, jobber med blant annet Houston-rapperen Travis Scott og Jamie xx, og er tatt under vingen av plateselskapsfamilien Beggars Group. Debutplaten kommer i 2015.

EP med produsenten Rodaidh McDonald, som står bak blant annet King Krules album 6 Feet Beneath the Moon. Julen tilbringer hun i L.A., i studio med Houston-rapperen Travis Scott, før hun drar videre til Tokyo for å spille inn video med Ricky Saiz, som tidligere har regissert for Beyoncé. I Japan har hun dessuten planer om å møte Jamie xx, som allerede har spilt materialet hennes på BBC Radio. De to jobber for tiden med et prosjekt Wilkins foreløpig er svært hemmelighetsfull om. – Jeg føler litt at jeg sniker meg rundt i studiokulissene blant alle disse store navnene, sier Wilkins. – Det dørene som et plateselskap som XL åpner opp gir utrolig mye rom for å eksperimentere og samarbeide. Det gjør at jeg får lyst til å prøve alt. ET PAR DAGER SENERE står Wilkins på scenen, eller rettere sagt i midten av et tettpakket og dunkelt belyst bakrom på puben Manhattan Inn. Det er kun hennes fjerde konsert hittil, og i det hun trer gitarstroppen over hodet og justerer mikrofonstativet ser hun tilforlatelig beskjedent ut på publikum. – This song is called «Fuck Turkey», sier hun

FATHER JOHN MISTY US

og smiler, før hun setter i med første strofe: – All I want for Christmas, is therapy. – Jeg setter pris på humor i musikk – gjerne litt kynisk humor, sier hun senere. – Det er i utgangspunktet ingen spøk, det jeg skriver om. Men det blir et slags comic relief. Etter en nedstrippet tolkning av The Stooges’ «Search and Destroy» avslutter Wilkins konserten med en sang på norsk, noe som får Brooklynittene til å senke pale ale-glassene og spisse ørene. – For meg kommer det alltid til å høres mest ekte ut å si det på norsk. Det er mange naive ting man kan si om kjærlighet som kanskje høres mindre cheesy ut på engelsk, men så har man hørt det sagt på den måten så mange ganger før. Dessuten liker jeg å synge på norsk for engelsktalende publikum, for de hører bare masse rare, rullende lyder. Det må høres helt speisa ut. Wilkins sier hun ser for seg å ha med norsk materiale på debutplaten. Akkurat når den er klar, vil hun derimot ikke si så mye om. – Jeg snakker med så mange forskjellige mennesker nå at jeg ikke helt vet hva som skjer når. Hva enn jeg får gjort dette året setter jeg enormt stor pris på. Alt føles som en eneste lang Alf Prøysen-vise for tiden. Det er så mye blanke ark og fargestifter at jeg nesten dævver.

FUTURE ISLANDSUS IDA JENSHUS RUN THE JEWELSUS CARIBOU CA SIRI NILSEN FOXYGEN US BENDIK THEA HJELMELAND TORGEIR WALDEMAR FAY WILDHAGEN SPECTRAL HAZE MØSTER! SLUTFACE

Billettservice.no | 81533133 | oyafestivalen.no 1 – 2015

41


Hold av datoen:

østre 23 . januar natt&DaGs årlige prisutdeling går av stabelen for tjuetredje gang. De beste artistene, klubbene, utestedene, bøkenefilmene, stemmene, festivalene, restaurantene, kunstnerne og sceneoppsetningene skal hedres. I tillegg utdeles den gjeveste prisen av dem alle, Årets navn, for lang og tro tjeneste.

bry DeG om byen DIn stem frem DIne favorItter pÅ nD.no


«

Fremstår knapt som et skjelett av en film. – NORSKE STAYING ALIVE ANMELDT, SIDE

«

Jeg ønsket at Mamma skulle bli energisk og kraftfull, fylt av håp. – XAVIER DOLAN (25) OM SIN FEMTE LANGFILM, SIDE

44

«

Bransjen har piratene å takke for at den i dag har et globalt forbrukermarked.

48

– TV-AVDELINGEN OM STENGINGEN AV PIRATE BAY, SIDE

50

TAP OG VINN MED SAMME SØNN

Mamma Regi: Xavier Dolan Med: Anne Dorval, Suzanne Clement, Antoine Olivier Pilon Xavier Dolan, vidunderbarnet fra Canada, lever stadig opp til den vedvarende hypen. Hans femte film på like mange år er en nydelig og energisk kaskade av følelser, skildret med et nivå av innsikt og selvsikkerhet som man ikke skulle tro var en 25-åring forunt. Historien dreier seg rundt Steve (Pilon), en 15-åring med ADHD, aggressive tendenser og svært få hemninger. Hans mor, Diane (Dorval) – Dia blant venner – tvinges til å la sønnen flytte hjem etter et opphold på ungdomsanstalt, og det blir på ingen måte stille i gangene. Dolans siste filmer – Tom at the Farm, som gikk på norske kinoer for bare et halvt år siden, og det foreløpige hovedverket Laurence Anyways – har fremstått velsmidde og kontrollerte, men her kaster han hemningene på båten til fordel for en mer impulsiv tilnærming, og lar følelsene ta overhånd. Dermed er Mamma atskillig mer rufsete i kantene. Der de overdådige, poetiske innslagene var plassert med enorm møysommelighet og presisjon i de foregående filmene, forekommer de hyppigere og mer vilkårlig i Mamma. Men slik bør det være, i en film der temperament og store følelser sitter løst. Filmspråket er en selvsagt forlengelse av menneskene i dette filmuniverset. Filmen som helhet er tro mot sine rollefigurer: Selv om Diane er en godt voksen kvinne, kler hun seg fortsatt som jentene på ungdomsskolens røykehjørne, bruker papirlommetørklær med leppe-trykk og signerer med hjerter over i-ene. Steve er en brautende, inderlig tenåring. De kan anklages for å være smakløse, men de er vanlige mennesker som ikke fortjener å dømmes for det, og vi formanes til å stige ned fra vår høye hest og verdsette dem uten distanse. Her fremstilles guilty pleasures som rene pleasures. Eksempelvis anerkjenner Dolan at Oasis’ ihjelspilte «Wonderwall» er en jævla bra poplåt, og det er et eksempel til etterfølgelse. Dessuten funker den fabelaktig som akkompagnement til en av de fineste scenene.

6

«

Her fremstilles guilty pleasures som rene pleasures. Dolan finner det vakre i det vulgære, det dype i det enkle, og lar det prege filmen – det er jo ikke nødvendigvis komplekst, det som er kraftfullt. Han lar den sjenerte nabokvinnen Kyla (enestående spilt av Suzanne Clément) bære to halsbånd, med henholdsvis et hjerte og et evighetssymbol, som sammen virker å betegne «uendelig kjærlighet». Er det litt banalt, kanskje til og med tacky? Kanskje, men er det ikke fint også, så inderlig og direkte? Én ting kunne gjerne ha vært endret: Premisset om at en fremtidig lovendring lar vanskeligstilte foreldre overlate sine barn til staten preger ikke historien i særlig grad, selv om det presenteres av den svulstige tekstplakaten som åpner filmen. Det føles dermed noe konstruert og overflødig. Men Mamma

er uansett ikke ment å være noe velsmurt maskineri, den er en raptus av følelser. Ikke alle Dolans grep er like vellykket, men treffsikkerheten er høy, og skildringene av mennesker og følelser er jevnt over enormt presise. Det er ikke noe utilslørt ved Dolans kjærlighet til karakterene. Castingen av Anne Dorval som Diane virker på ingen måte tilfeldig – Dorval inntok morsrollen også i den delvis selvbiografiske debutfilmen I Killed my Mother, som skildret et lignende, turbulent mor-sønnforhold (Dolan spilte selv den vanskelige sønnen). Det er tydelig at Dolans forhold til sin egen mor ikke nødvendigvis er så enkelt, men han ser ut til å ha myknet med årene. I Mamma er det aldri noen tvil om Dianes morskjærlighet, uansett hvor mye smerte Steve påfører henne.

Mamma flommer over av en særdeles smittsom empati, forsterket av det ukonvensjonelle, kvadratiske bildeformatet. Det får hvert bilde til å fremstå som et portrett, og kameraet tvinges til å gli rundt karakterene, i kjærtegnende bevegelser, på grunn av den trange rammen. Det er umulig å forbli uberørt eller likegyldig, og det topper seg når Diane drømmer optimistisk om Steves perfekte framtid. Det må være en av filmhistoriens mest hjerteskjærende sekvenser. Enkelte har hevdet at dette er Dolans beste film. Hvorvidt det stemmer, er ikke så viktig. Mamma er uansett hans mest tilgjengelige, mest intense, vondeste og vakreste verk hittil. Atli Bjarnason Premiere 25. desember 1 – 2015

43


FILM STAYING ALIVE Regi: Charlotte Blom Med: Agnes Kittelsen, Anders Baasmo Christiansen, Linn Skåber Total skilsmiss. Selv om onde tunger muligens vil legge frem en stereotypi av filmkritikeren som en kontrær og sadistisk bøddel, finner jeg sjelden noen glede i å slakte en film – spesielt ikke når den er laget av en debutant, men her ser jeg ingen vei utenom. Charlotte Blom står bak noen flotte, oppfinnsomme kortfilmer, og derfor må man spørre seg hva i all verden det er som har skjedd med langfilmdebuten. Staying Alive preges av helt grunnleggende problemer, og fremstår knapt som et skjelett av en film. Skilsmissekomedien innledes helt etter boka. Et på mange måter idyllisk familieliv presenteres i løpet av de første scenene, før pappa Håkon (Baasmo Christiansen) stikker ut for å «øøøh ta en øl med Svein». Mor Marianne (Kittelsen) gjennomskuer ham dagen etter: Håkon har en dame på si, ekteskapet tar slutt og Mariannes liv faller i grus. Men hun må prøve å stay alive. Det gjør hun – så vidt. Jeg har sjelden sett en mer passiv

1

PRIDE Regi: Matthew Warchus Med: Bill Nighy, Dominic West, Paddy Considine, Andrew Scott, Imelda Staunton, George MacKay, Joseph Gilgun Maggie Thatcher, can you hear us? Jeg liker ikke feelgoodfilmer. Jeg foretrekker filmene hvor alt går til helvete. Om det er fordi jeg da kan føle at det finnes mer håpløse mennesker der ute enn meg selv, eller om jeg bare vil ha en unnskyldning til å være sint på verden, vet jeg ikke – men det er de nitriste filmene jeg vanligvis faller for. Heldigvis gikk jeg allikevel og så Pride da jeg fikk sjansen på BIFF i fjor. Kanskje det var på grunn av skuespillerne; at jeg rett og slett ikke kunne motstå en film med Bill Nighy, Paddy Considine og Imelda Staunton som walisiske arbeiderklassefolk, og med Joseph Gilgun (kjent fra This is England), Moriarty fra Sherlock og Dominic West som storbyhomsene som skulle hjelpe waliserne. Eller kanskje jeg simpelthen håpet at det skulle

være en deprimerende film om de britiske homofiles kamp under Thatcher-regjeringa? Uansett har jeg sjelden vært mer glad for at jeg har sett en film jeg vanligvis ville valgt bort. Pride er bygget på en sann historie, og introduserer oss for unge og usikre Joe (MacKay), som er i ferd med å komme ut av skapet idet han plutselig har blitt en del av gjengen til ultrakarismatiske Mark (Schnetzer) – uten at han helt skjønner hvordan. Mark holder flammende taler om hvordan de bør hjelpe gruvearbeiderne som streiker i protest mot Thatchers jernharde politikk. Logikken hans er at de streikende gruvearbeiderne blir hatet av alle som hater dem selv, ledet an av Thatcher og politiet. Så gjelder det bare å finne en gruppe gruvearbeidere som faktisk er villige til å ta imot hjelp fra en gjeng homofile og lesbiske fra London. Det er mange karakterer å holde styr på i denne filmen. Det fører til at enkelte av dem kan føles litt karikerte, og det gjelder særlig skuespillerne som er vant

til å ta stor plass. Dette er imidlertid en type historie som krever store fakter for å fungere, og fordi regissør Warchus også lar de mindre bombastiske karakterene få sine sjanser til å skinne, opplever jeg dette som uproblematisk. Det er 22 år gamle George MacKay som imponerer aller mest i rollen som Joe. Han viser fram en type usikkerhet som en kjenner under huden, og det er Joe – heller enn Mark, med den høye stemmen og de store gestene – som virkelig griper tak i oss. Et imponerende rollegalleri kombinert med en upåklagelig tidskoloritt både i 80-tallets London og på den mer nedtonete walisiske arbeiderklassebygda gjør Pride til en uimotståelig filmopplevelse. Hvis du ikke på noe tidspunkt får en aldri så liten tåre i øyekroken av Joe og resten av gjengen, er du dessverre død på innsiden. Om du derimot er i live på innsiden, vil Pride smelte hjerterota di. Dette er ren feelgood-perfeksjon. Helene Aalborg Premiere 25. desember

FOXCATCHER Regi: Bennett Miller Med: Channing Tatum, Steve Carell, Mark Ruffalo, Sienna Miller, Anthony Michael Hall Ikke som andre millionærer. Når en film får meg til å vende på hodet, som for å unnslippe filmens grep, er noe veldig galt, eller veldig riktig – eventuelt noe veldig galt som fremstilles veldig riktig. Steve Carells rolle som millionæren John du Pont får meg til å vri og vende hodet spasmeaktig i kinosetet. Den ubehagelige karakteren tilbyr ingen åpenbar forklaring på sin urovekkende oppførsel. Hans fjerne virkelighetsoppfatning forklares verken med bakgrunnshistorie eller følelsesladde bekjennelser. Filmelskeren i meg vil naturligvis nyte hvert sekund av filmen, men en liten del kjemper imot. Nå skal det sies at jeg på forhånd leste litt om hendelsene filmen er basert på, og at historien allerede da gikk inn på meg. Å plutselig se historien spille seg ut vekker en uro og en vemmelse over det som skal komme. Regissør Bennett Millers feilfrie filmografi (Capote, Moneyball) er alene en årsak til uro. Hans evne til å trekke faktiske mennesker opp med roten og gi dem nytt liv på film lover en uslepen filmopplevelse hvor

karakterene ikke klippes i kantene. I Foxcatcher introduseres vi for tre vidt forskjellige typer som krysser vei på fatalt vis. Jokeren blant de tre er du Pont, kanskje Millers hittil mest ambisiøse portrett. Steve Carrell er sminket til det ugjenkjennelige for å få frem du Ponts mest karakteristiske trekk, som den spisse haukenesen. Gummiansiktet har stivnet, munnen er blitt en tynn strek, og øynene synes å speide etter noe som ligger skjult i en usynlig horisont. Jeg advarer: Foxcatcher tilbyr ingen latterfremkallende utveier. Hvis du tar deg selv i å le, er sjansene store for at du er den eneste. Selv uttrykte jeg små latterhikst underveis, som for å lette på elefanten i kinosalen. Jeg kikket så til begge sider, for å se om mine naboer avslørte et lite smil om munnen – noe de ikke gjorde. Foxcatcher var den mest intense filmopplevelsen jeg hadde i 2014. Filmen krever at du slipper taket, møter historien ansikt til ansikt og ikke kniper øynene igjen når du Pont brer om seg med sin giftige tilstedeværelse. Channing Tatum fikk tilbud om hovedrollen lenge før han ble en superstjerne, og i hans tolkning finnes ikke et snev av glamour. Han spiller bryteren Mark Schultz, som i håp om å

konkurrere i verdenstoppen lar seg lokke av du Ponts tilbud om penger og øvelseslokale. Mark Ruffalo spiller broren Dave. Etter å ha lest et knippe artikler om den faktiske Dave Schultz er jeg overbevist om at Ruffalos portrett er treffende. Ruffalo, med sitt naturlige glimt i øyet og sympatiske vesen, er som skapt for rollen. Kontrasten mellom Daves åpenhet og du Ponts lukkede, urovekkende, ofte bisarre vesen er i seg selv fascinerende. Oscarbuzzen henger i skrivende stund lavt over Foxcatcher, og det er ikke utenkelig at hver av hovedpersonene høster en nominasjon. Skal det først deles ut en Oscar, burde den imidlertid krediteres hele filmen. Millers regihånd er synlig i hvert bilde. Filmen er sterk i alle ledd, fra de uhyre spennende brytescenene til det omhyggelig sammensatte manuset. Miller skaper en intens dynamikk, og i hver sekvens hvor du Pont er i kontakt med andre vekker han uro med sin effekt på menneskene rundt. Vi er alle i samme rom som du Pont, og vi er alle usikre på hvem denne mannen er, hvorfor han er slik, og om vi overlever ett sekund til i samme rom som ham. Martin Parker Premiere 16. januar

6

6

44

1 – 2015

TIMBUKTU Regi: Abderrahmane Sissako Med: Abel Jafri, Toulou Kiki, Ibrahim Ahmed Religiøs vold sett gjennom guldbruna ögon. Ved å eksplisitt vise og kritisere ekstrem islamisme, blir Timbuktu et modig debattinnlegg. Filmen tar utgangspunkt i den militante, islamistiske gruppen Ansar Dines okkupasjon av Timbuktu i 2012. Gjennom et lappeteppe av menneskeskjebner vises religiøst betinget vold, og det gjør vondt å se de grusomme avstraffelsesmetodene som tas i bruk mot mennesker som er dømt for å ha trosset Guds ord. Under fjorårets Cannes-festival vant Timbuktu den økumeniske juryens pris, samt Francois Chalais-prisen, som går til en film med journalistiske kvaliteter. Valget er ikke vanskelig å forstå, men hvor mye sier disse prisene om Timbuktus filmatiske nivå? Abderrahmane Sissakos film fortjener utvilsomt en viss respekt, men jeg kvier meg for å omtale den som «viktig». Jeg savner at filmen går dypere inn i konfliktene og menneskene den portretterer, for det vi

2

hovedperson. Før Mariannes smålige triumf i sluttscenen har hun gjort lite for å forbedre sin egen situasjon. Hennes seier representerer minimal karakterutvikling, og blir derfor et digert antiklimaks. Passiviteten understrekes ytterligere av at bestevenninnen Kristin (Skåber) maser om at hun må leve livet etter skilsmissen (det vil si, få pult), uten at Marianne gir sin mening om saken – hun sitter bare mutt og hører på. Brått setter hun likevel foten ned – hun savner jo bare familielivet – men noen scener senere, og litt uten videre, ombestemmer hun seg plutselig. Hun er ikke den eneste rollefiguren med inkonsekvent oppførsel, og aller verst er hennes to barn. Datteren bryter ut i det klassiske «Dere får ikke lov å skilles!», men hvorfor? Altså, hvorfor den replikken? Kidsa innfinner seg jo umiddelbart med den nye situasjonen. Også Håkon er vanskelig å få tak på. Innledningsvis antydes holdbare grunner til at han kan være misfornøyd med ekteskapet, men han forvandles brått til en gedigen drittsekk – og forblir det, så det blir i grunn likegyldig. Staying Alive mangler fullstendig fokus, koherens og noen form

får se er i ærlighetens navn nokså overfladisk tegnet. Volden fremstår som meningsløs, som om den er bestemt av noe utenfor menneskene, hvilket jo stemmer – de gjør bare det de tolker som «rett» – men også det meningsløse kommer fra et sted. I Timbuktu får vi i flere tilfeller se hvordan «religionen er roten», men stort sett stopper redegjørelsen der. Et unntak er krigeren Abdelkrim (Jafri) som later til å være forelsket i Satima (Kiki). Satima er kona til Kidane (Ahmed), og sammen bor de med sin datter utenfor byen der jihadistene har tatt kontroll. Abdelkrim er en hyklersk type som er opptatt av å forkynne islamsk lov, men som tilnærmer seg gifte Satima og synderøyker sigaretter i skjul. Ideologien som henger sammen med volden er i dette tilfellet mer sammensatt, men ofte forklares konfliktene – indre eller ytre – med bilder som uelegant føles «plassert» inn. Også i dialogen blir publikum matet med teskje, i alt fra referater av konfrontasjoner vi nettopp har sett («han gjorde ditt», «han sa datt»), til setninger som skal sette to streker under bildene («la oss

for helhetlig visjon. Det hele blir attpåtil enda mer forvirrende av en overflødig bihistorie om Kristin, som lærer sin ektemann å lukeparkere mens de kjekler om Mariannes skilsmisse. Og hovedspørsmålet forblir ubesvart: Hva vil denne filmen egentlig fortelle? Ligger svaret i dialogene mellom Kristin og mannen, hvor litt stereotypt feminine/maskuline tilnærminger til problemet møtes? Tvilsomt – heller ikke her dukker det opp noen frisk innsikt i tematikken. Det er noen lyspunkter – noen fine detaljer, et par genuint morsomme replikker, og de profilerte skuespillerne leverer etter beste evne. Men alt dette blir som ensomme gullkorn på en grå elvebunn. Det eneste som er konsekvent morsomt er Kristins sleivete replikker, men det beror hovedsakelig på Skåbers komiske ferdigheter. Dette er en historie som allerede er fortalt flerfoldige ganger, og her er den ribbet for nye innfallsvinkler og ny innsikt. I det hele tatt fremstår Staying Alive forbløffende ambisjons- og idéfattig. Kunne ingen rakt opp hånden og sagt: «Folkens, vi må tilbake til tegnebordet»? Atli Bjarnason Premiere 16. januar

prøve å få dekning på mobilen»). Store deler av dialogen foregår også på flere språk, slik at man som tilskuer må høre de samme setningene bli oversatt og gjentatt. Om poenget i disse scenene er å vise kommunikasjonsproblemer, kommer det ikke tydelig nok frem. Da jeg etter å ha sett filmen oppdaget at det var Sofian El Fani som var fotograf ble jeg overrasket, for kameraarbeidet hans i Timbuktu er ikke i nærheten av det han gjorde i Blå er den varmeste fargen. De fotografiske forskjellene mellom disse filmene handler selvsagt mye om mise-en-scène – inkludert skuespillerne, som i Timbuktus tilfelle er varierende, og ikke i nærheten av like ekspressive som i Kechiches gullpalmevinner. Timbuktus mange utendørsscener preges av en naturalistisk fargepalett bestående av gult og beige, filmet i sterkt sollys uten nyanser. Ofte føles ikke bildene som annet enn fyllmateriale, forsterket av sin digitale blasshet. Timbuktu er en samfunnskritisk fabel der tanken var god, men skal man lage film, er det ikke bare tanken som teller. Sveinung Wålengen Premiere 16. januar


FILM

TOUR DE FORCE PRESENTERER

MICHAEL PITT BRIT MARLING ASTRID BERGÈS-FRISBEY

THE IMITATION GAME Regi: Morten Tyldum Med: Benedict Cumberbatch, Keira Knightley, Mark Strong, Charles Dance, Matthew Goode, Allen Leech Spill for akademiet. Som en venn sa, kan man antagelig legge de fleste geni-biopics oppå hverandre uten å oppleve at den ene filmrullen forstyrrer den andre; historien om den avvikende barndommen, den avvikende personligheten, det avvikende talentet, den uventede oppfinnelsen og oppfinnelsens mørke bakside. The Imitation Game er nok et gjennomsnittlig eksemplar til samlingen – og likevel ikke. Alan Turing (1912–1954) er datamaskinens far og andre verdenskrigs hemmelige redningsmann. Han var matematiker, kryptograf, logiker, filosof, og til sist spionasjeanklaget og homofilidømt. Morten Tyldum forteller litt om alt, sett gjennom dekodingen av tyskerens Enigma; arbeidet som kortet ned verdenskrigen med to til fire år, og Alan Turings liv med en halv menneskealder. Tyldum introduserer ingen store narrative nyheter. Med små, forklarende hopp frem og tilbake mellom skoledagene og etterforskingen etter krigen, hviler hovedtyngden hos arbeidet på Bletchley Park; oppfinnelsen av dekrypteringsmaski-

5

nen som gjorde de allierte i stand til å knekke Enigma og overvåke tysk militærstrategi. Oppbygningen er både drivende og effektiv, uten å være original eller overraskende. Likevel er The Imitation Game det en biopic-thriller skal være: spennende og ekstremt velspilt. Bare spennende, bare ekstremt velspilt. Benedict Cumberbatch er Alan Turing med hud, hår, deadpansk komikk og undertrykte følelser. Han viser geniets medfødte arroganse og bunnløse ensomhet, og Turings historisk betingede utenforskap – rik i alle nyanser, uten ett øyeblikk overspill. Cumberbatch spiller til Oscar, og har resten av rollelisten i passe dempet driv ved siden av seg, med unntak av Alex Lawther, som gjør den unge Turing like my ære som Cumberbatch gjør den eldre. Lawther er et navn for fremtidige prisutdelinger. Sjangertro er også Tyldums mettede tidskoloritt. Krigen ser grim og grusom ut, men har også kledelige likheter med Harry Potter og BBCs seneste Dickens-adaptasjoner; et grårosa eventyrskjær. Kledelig fordi The Imitation Game er Turings og dekrypteringsmaskinen Christophers historie, og ikke enda en film om andre verdenskrig. Eventyrfilteret poengterer også den selvtitulerte voldsgnostikerens

outsider-rolle; det magisk-absurde ved tekniske revolusjoner og det absurd-umenneskelige ved storpolitisk strategispill. «Vi var ikke Gud,» lar Tyldum Turing si, avmålt og nøkternt, «han stoppet ikke krigen. Det gjorde vi». Svulstige ord, men hverken dumt eller flaut i den nasalt malmfulle stemmen til Cumberbatch. Dessuten er det lov å slå med dempede slag på stortromma når man bruker en patosfylt genre for å løfte frem en underkjent biografi med historisk sprengkraft. Kanskje er det også en god ting at en av den nyere historiens største skampletter – den sene avkriminaliseringen av homofili – har fått en så publikumsvennlig form. Turing ble benådet av dronningen så sent som i 2013, og med andre ord er understrømmen i The Imitation Game langt fra enkel materie. Noen kompliserte spill kan vinnes med ett trumfkort på hånden. De allierte hadde Turing, Tyldum har Cumberbatch. Fritt for ukledelige pretensjoner, med et sugende script og en overveldende hovedrolle, har Morten Tyldum laget et godt memorandum; en festmarsj for en storslagen hjerne, fremfor et sørgespill over skjebnen som skulle ha vært annerledes. Ragnhild Brochmann Premiere 25. desember

FRA MIKE CAHILL R E G I S S Ø R E N AV A N O T H E R E A R T H

I ORIGINS “BOLD, ORIGINAL AND INVOLVING.” TODD McCARTHY, THE HOLLYWOOD REPORTER

Sjelens speil – sjelens vandring Jordnær sci-fi fra Mike Cahill

PREMIERE 9. JANUAR

1 – 2015

45


FILM GIRLHOOD Regi: Céline Sciamma Med: Karidja Toure, Lindsay Karamoh, Rabah Nait Oufella, Diabate Idrissa Barrierekvinner. Céline Sciamma har med to spillefilmer etablert seg blant de mest spennende filmstemmene fra Frankrike. Men selv om Vannliljer og Tomboy var glitrende, er Girlhood sjumilssteget opp til et endelig gullnivå. Sciammas tredje langfilm er visuelt og tematisk en vellykket forlengelse av hennes foregående verker. Blikket er friskere, stemningen tettere og det audiovisuelle mer sprudlende. Girlhood er lyden av en selvsikker filmskaper. Sciamma holder seg stadig innenfor de strikt komponerte rammene sine, men denne gang lager hun et fyrverkeri der inne. Tonen settes umiddelbart, med en gripende enkeltsekvens – en av mange i filmen. En gruppe unge, svarte jenter spiller amerikansk fotball i franske drabantbyomgivelser. Gruppedynamikk og samhold er gjennomgangstemaer i Girlhood, men det handler også om å stå for seg og sitt – slik hovedpersonen Marieme (Karidja

6

Toure) forsøker å gjøre. Noe tilfeldig allierer hun seg med skolens mest hardbarkede jentegjeng, og gjennomgår raskt en forvandling i holdning og estetiske preferanser. Det kommer kanskje litt for brått på når Marieme plutselig truer til seg penger fra medelever, i nye klær og i tråd med den nye gjengens rutiner. Men valgene hun tar virker bevisste, sprunget ut av ønsket om forandring – en slags prinsipiell idé om at dårlige karakterer på skolen ikke skal få ødelegge livskvaliteten. Hun og de andre jentene kommer fra et strøk der mulighetene er få. Sciamma viser oss forstadsvirkeligheten nokså ubesværet, uten å tråkke i den sosialrealistiske salaten. Hun lar det nøkterne kamerablikket studere realismen i menneskene, og hvordan de fungerer sammen og alene i en gruppe. Samtidig tilhører blikket hovedpersonen Marieme. Hennes sammensatte væremåte og omgang med gutter skaper et oppfinnsomt kjønnsperspektiv, underbygget av kameraets fremstilling av det vi ser. Når jentene kommer hjem fra fotballen tidlig i filmen skaper guttenes blikk en slags kontroll. Det etterlater oss med en form for uro, som

etter hvert forflytter seg i takt med Mariemes endrede holdninger og mer selvstendige blikk. Gjennom stiliserte virkemidler som utstuderte fargekombinasjoner og sekvenser i saktefilm, uttrykkes mye om ungdommenes følelsesliv og betydningen av handlinger de foretar seg. Enkelte sekvenser oppleves imidlertid

bare som innskutte pauser; ikke uviktige, tvert imot styrker de opplevelsen av deltakelse i jentenes liv. På lydsiden er Para Ones elektrosoundtrack en nydelig stemningsskaper, som tilfører Girlhood et kledelig lag med patos. Musikken er mer insisterende enn bildene, som forblir gåtefulle selv i filmens mest ekspressive øyeblikk.

I disse mer uttrykksfulle bitene av filmen kan Girlhood minne litt om Xavier Dolans Laurence Anyways, men Céline Sciamma har en annen agenda enn canadieren. Hun har et mer utpreget sosiologisk blikk og en annen tilnærming til kjønnstematikk. Formspråket er likevel unektelig mer «Dolan-fyrrig» her enn i hennes tidligere filmer

– selv om de også ser flotte ut – Girlhood er full av grep som gjør den til en audiovisuell begivenhet. Den umiddelbart tiltalende estetikken bindes sammen med mer tilslørte tematiske tråder, som gradvis avdekker filmen som et popkulturelt kunststykke. Sveinung Wålengen Premiere 25. desember

I ORIGINS Regi: Mike Cahill Med: Brit Marling, Michael Pitt, Astrid Bergès-Frisbey, Steven Yeun, Archie Panjabi Ute av øye, ute av sinn. Han er en forsker som prøver å få fargeblinde mus til å se farge fordi «why not?», og som går på fest i legefrakk og tar bilder av øynene til kvinner, men bare de – eller rettere sagt hun – som ikke drikker alkohol, går med skinnjakke med nagler på og har en strømpebukse med hull til øynene tredd over hodet. Dette er den første filmen jeg har anmeldt som nekter å la seg analysere. Jeg finner ingen logikk i historien som fortelles, den umenneskelige dialogen eller karakterenes forhold til hverandre. Filmen forblir fanget i sitt univers og kommuniserer bare i vrøvl og rykninger. Det er et slags ørt melodrama som vil kartlegge de bleke koblinger mellom en strålende(?) forsker og en fransk modell hvis øyne tilbyr bevis på intelligent design. Manusforfatter og regissør Mike Cahill er tilsynelatende ute etter dybde i sin andre langfilm, men han har en uvitenskapelig tilnærming til egen fortelling. For eksempel forklares det aldri hvorfor to mennesker (et i USA og et i India) med de samme øynene

har de samme tankene, favorittdyr og åndelige overbevisning? Ingenting henger på greip – fra store spørsmål om sjelen til små setninger om det som skal være den gjennomgående røde tråden i filmen: den mystiske kvinnens øyne. For eksempel snakker forskeren med sin kollega og kollektivkamerat over en bong og litt whisky: «she had the most incredible eyes, so specific.», mens filmen åpner med å si: «Every pair of eyes are different, individual.» Det nevnes ikke at det muligens heller var en viss mystisk knullbarhet som satte spor hos ham, og så enkelt ødelegges hele premisset. Dette, blandet med mye uforståelig vitenskapelig sjargong, gjør I Origins gjennomgående kjedelig og forvirrende. Jeg skal dog ikke se bort fra at filmen er laget for noen som er smartere enn meg. Musikken er som kopiert fra filmen Tree of Life, og i likhet med Malicks film, hinter I Origins mot eksistensialisme og spørsmål om Guds eksistens. Det stopper dessverre ved hintene, og i stedet fokuserer filmen på langdryge scener hvor hovedpersonen følger etter unge kvinner i skinnjakker med nagler på, en kvinne i India med de samme øynene som modellen og en baby med autisme – eller noe sånt.

Alle følelser er firkantede og barnslige. For eksempel blir kvinnen sint fordi mannen vil se nærmere på et vitenskapelig gjennombrudd i stedet for å henge med henne, mens mannen heller vil la sin elskede dø enn å ta i betraktning at kvinnen kan ha rett i at en knirkende, gammel heis kan falle ned mens man prøver å klatre ut av den mellom to etasjer. «It was like I had known you in a different life.» Sier hun. «I don’t believe in that.» Sier han. Dialoglinjer som «What is your favorite animal?» «The white peacock.», skal ryste vår tro på tilfeldigheter, sjel, Gud og så videre. Men det gjør jo ikke det, fordi det ikke følges opp med annet enn «In this room you have a door. It’s open, just a little bit, but it’s open. You try to close it. You are scared of what is inside of it. Move in to my place.» Og seinere: «Look at the light in the eyes of the picture of this statue.» Alt sies som om det er en retorisk monolog kastet i retning en annen person, som svarer på samme måte. Det hele blir ganske slitsomt. Flere av disse «samtalene» finner sted mens de vakre, unge menneskene er nakne, så det gjør i det minste samtalene utholdelige, men filmen kan ikke berges. Siren Løkaas Premiere 9. januar

linsen på den spionerende mannens kikkert, og på denne måten tvinges vi til å se målet i nærbilde idet Kyle utløser skuddet. Chris Kyle har to personligheter. I felten med SEAL-soldatene er han selskapelig, morsom, og relativt blasfemisk mot den muslimske tro. Hjemme hos sin kjærlige kone

er han derimot tilbaketrukket. Øynene hans er livløse, og alt han gjør er å la krigen spille som en kinofilm i tankene. American Sniper blir slik en lavmælt feiring av en krigers dyktighet, men på samme tid en sørgmodig klagesang over soldaters fremmedgjøring og elendighet tilbake i «den virkelige verden».

I en alder av 84 tar ikke regissør Clint Eastwood seg tid til annet enn livets harde realiteter. Fra soldaten i krig følger han Chris Kyles rehabilitering og dimmitering – hele veien til familiens uunngåelige kollaps. Siren Løkaas Premiere 23. januar

1

AMERICAN SNIPER Regi: Clint Eastwood Med: Bradley Cooper, Sienna Miller, Luke Grimes, Kyle Gallner, Jake McDorman, Brian Hallisay, Max Charles, Keir O’Donnell Urovekkende fulltreffer. Chris Kyle er soldat under Operation Iraqi Freedom. Han har en urovekkende ambivalens rundt vold, men gjør jobben sin som snikskytter uten å blunke. Clint Eastwood har laget en film som gir gjenlyd av tematikken vi sist så fra ham midtveis i filmen Unforgiven (1992): angsten et menneske føler ved å drepe. American Sniper er basert på en selvbiografi skrevet av Chris Kyle, en tidligere SEAL-skarpskytter. Både boken og filmen er viet til Kyles liv som sønn, mann, far, og mest av alt: dekorert militærmann. Kyle er en av de mest dødelige snikskytterne i amerikansk militærhistorie. Han er bekreftet å ha drept 160 mennesker, men sannsynligvis har han drept mer enn to hundre fra hustak i i Irak. Kyle er alltid sikker på at han forsvarer amerikanske tropper og sitt land mot «villmenn». Han er metodisk og uforstyrrelig og bommer sjel-

5

46

1 – 2015

dent – selv på stor avstand. Han skyter opprørere, medlemmer av Al-Qaida og – når han mener det er nødvendig – kvinner og barn. Hver gang snikskytteren har en irakisk mann i siktet, minner det om slik man opplever krig gjennom moderne krigsspill som Gears of War eller Call of Duty. Det understreker hvor umenneskelig det er å plaffe ned mennesker på trygg avstand. Kyle er overbevist om at irakerne er skadedyr, og samvittigheten hans er ikke tynget av livene han har tatt, men heller de amerikanske soldatene han ikke klarer å redde. Heldigvis er våpensiktet den eneste naturlige sammenlikningen til spillverdenen. Musikken er lavmælt og passende for å utdype den intense soldattilværelsen. Skuespillerne er fabelaktige. Bradley Cooper klarer virkelig å vise kontrasten mellom livet som soldat i et fremmed land og det som familiemann. I American Sniper er også kjekkaskrigeren™ lagt på hylla til fordel for en mer virkelighetsnær blanding av muskler og ølmage. Når Kyle og hans menn kjører gjennom irakiske gater, knuser dører og løper opp og ned trapper, tar kameraet opp

akkurat det som er nødvendig for å dramatisere hendelsen – ikke mer. Den generelle atmosfæren av byene og det spredte livet i gatene pakkes inn i handlingen, og hvert eneste øyeblikk av filmen gjør oss urolige. Som i Hitchcocks Rear Window (1954) setter regissøren oss inn i situasjonen gjennom




FILM: DISTRIBUER DENNE!

VIRUSFABRIKKEN David Cronenberg dissekerer Hollywood i Maps to the Stars. Under hans kirurgiske belysning ligner hungeren etter rampelyset en arvelig sykdom. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN INCEST ER ET gjennomgangsmotiv i Maps to the Stars. Mellom foreldre og barn og søsken; mellom underholdningsindustriens medarbeidere og sjelevenner; i fiksjonen og den fiksjonsaktige virkeligheten rollefigurene er innsmurt i. Cronenberg og kropp er topp. Den kanadiske mesteren finner en egen poesi i menneskets merkelige utvekster, porer og åpninger; væskene som renner rundt, tyter ut, dette veldige og mystiske systemet som vi bærer rundt på. Fysiske tilkoblinger er en cronenbergsk signatur, bokstavelig visualisert i en film som eXistenZ (1999), der navlestrenglignende bånd kobler mennesker til dataspillenes virtuelle verden. I Tvillingskjebner (1988) vokser gynekologene Beverly og Elliot Mantle sammen i en drømmesekvens, der tvillingenes felles kretsløp illustreres som en motbydelig bro av sener og kjøtt. De nærer og tærer på hverandre.

1

PÅ SETT OG VIS er Maps to the Stars den av Cronenbergs senere filmer som legger seg tettest opp til kultklassikeren i takt og tone. Her er kammerspillet mer implisitt som strukturerende element enn i utpreget klaustrofobiske verker som A Dangerous Method (2011) og Cosmopolis (2012). Fortellingene i Maps to the Stars strekker seg ut som tentakler, i hver sin retning, men samtlige vikles inn i hverandre, tilhører samme organisme, ender opp samme sted. De mange samtalene på hotellignende soverom, rundt spisebord i glass og stål i smakløst møblerte villaer, i taxier og på kafeer der man skal «se og bli sett», utspiller seg på samme scene, i et Hollywood som tviholder på drømmen som for lengst har blitt et mareritt i våken tilstand – på dagtid lyssatt som et flatt og softfokusert Disney Channel-konsept, om natten som en billig erotisk noir. Agatha (Mia Wasikowska) ankommer Los Angeles med et såkalt stjernekart mellom hendene, som markerer hvor de ulike celebritetene holder hus. Hun settes i kontakt med den avdankede skuespillerinnen Havana Segrand (Julianne Moore) og blir ansatt som hushjelp, takket være en connection med Carrie ‘Organa’ Fisher via Twitter. Havana hjemsøkes av sin avdøde mor, Hollywood-ikonet Clarice Taggart (Sarah Gadon), som visstnok skal ha misbrukt datteren seksuelt. For å prosessere de traumatiske minnene, forsøker Havana å kapre hovedrollen i en remake av klassikeren Stolen Waters, som i sin tid sørget for at moren vant en Golden Globe. Til daglig går hun i terapi hos tv-psykologen Dr. Stafford Weiss (John Cusack), som er far til Benjie (Evan Bird), en barnestjerne kjent fra franchisen Bad Babysitter, på vei tilbake til rampelyset etter en walk of shame langs pudderhvite kokainstriper. Agatha lider av omfattende brannskader, som kobler henne opp mot Clarice Staggarts dramatiske død og ikke minst Benjies søster, som ble utvist av familien etter at hun tente

«

Et sirkus der incestuøs praksis binder industriens slaver sammen. på huset deres. Et uhyggelig sammensurium av forbindelser avtegnes, og med stort vidd diskuterer Cronenberg hvordan selvreproduserende showbiz-miljøer føder vanskapte barn, som bærer på forventninger de aldri kan leve opp til. De er prequels, sequels & reboots. IDEEN OM ET GLAMORØST Hollywood skildres som forkvaklet nostalgi; «klassikeren» Stolen Waters ligner en patetisk dagsåpe, under et tykt lag av svarthvit patina, foredlet av falske minner, skapt i en like maktsyk og destruktiv form som Bad Babysitter 2. Kunsten synes totalt fraværende, i tråd med Cronenbergs kritiske syn på industriell film, men selv om publikum fordummes, er det de skapende kreftene bak som vies en viss sympati. For selv om Maps to the Stars er iskald på overflaten, sørger skuespillerne – og særlig en botox-svulmende Julianne Moore (ironisk nok nominert til Golden Globe for innsatsen) – for å puste menneskeluft inn i de tilsynelatende karikerte rollefigurene. Scenen der Havana slipper seg på toalettet mens hun forsøksvis veileder Agatha om sex, samliv og viktigheten av orgasmer, blir et sørgelig bilde på drømmer som ender i dass; på et Hollywood som strekker seg mot stjernene, men produserer dritt. Fremstillingen syder av forakt, men balanseres med en ømhet overfor dem som er fanget av illusjonenes gravitasjonskraft. Etter scenen på badeværelset ender Havana med å forsyne seg av Agathas nye kjæreste, en taxisjåfør som egentlig er en «actor/screenwriter» (spilt av Robert Pattinson, liksom nedgradert fra sin rolle som styrtrik limousinpassasjer i Cosmopolis). Nå er de som søstre, og deler ikke bare erfaringer og hemmeligheter, men også elskere. Agatha må innse at hun er på vei inn i spiralen, der integritet må ofres på delingskulturens alter. One Big Happy Family.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

DAVID CRONENBERG har for vane å skildre skyggene i menneskers sjeleliv med kroppen som språk, og i Maps to the Stars gjør han dette med større presisjon og eleganse enn på lenge. Ved å bryte ned drømmenes by til et sirkus der incestuøs praksis binder industriens slaver sammen til en eneste stor ulykkelig familie, ødelagt av seksuelt overførbare vrangforestillinger, stiller den såkalte kongen av venereal horror en betimelig diagnose.

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører foreløpig har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med

1 – 2015

47


FILM

I en alder av 25 år har Xavier Dolan stablet en hel filmografi på beina, og i vinter er den kritikerroste kanadieren aktuell på norske kinoer med Cannes-vinneren Mamma. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN FOTO SHAYNE LAVERDIERE/ANOTHER WORLD ENTERTAINMENT NORWAY

– JEG ER DØDSSLITEN, det har vært en lang dag. Har dere cola? Jeg vil ha et brett med cola, hvis det er mulig. Ikke brus, altså. Jeg mener pulver. Hvitt pulver. Xavier Dolan er spøkefull da han møter undertegnede på et lekkert innredet møterom på Berns Hotel i Stockholm, synlig utmattet av en serie intervjuer. Han rister litt på hodet, liksom henter konsentrasjonen fra løse luften, og setter blikket i meg på en autoritær måte, etterfulgt av et usedvanlig hardt håndtrykk. Hans siste film Mamma forteller om Diane (Anne Dorval), som forsøker å starte et nytt liv for henne og sønnen Steve (Antoine Olivier Pilon), hvis intense, uforutsigbare væremåte har dyttet ham ut av det offentliges armkrok. Det

1

48

1 – 2015

alltid kresne festivalpublikummet i Cannes brøt ut i spontan applaus under pressevisningen, og filmen ble belønnet med juryens pris, sammen med Jean-Luc Godards Adieu au langage. Jeg spør om Dolan hadde noen konkrete inspirasjonskilder under arbeidet med Mamma. – Ikke hva gjelder filmspråket. Jeg så ikke film for å forberede meg, men kikket på malerier og fotografier, og søkte etter en tone jeg kunne koble fortellingen på. Særlig festet jeg meg ved Nan Goldins arbeider, som preges av varme, ømhet og overskudd; en følelse av intimitet, av noe intenst privat, som vi bare så vidt får lov til å ta del i. Det er noe trashy over Goldins fotografier, men det uttrykket høres så nedsettende ut … Jeg vil heller si at de er rå,

ufiltrerte. De fremstiller arbeiderklassen på en autentisk, uforfalsket måte. Mamma handler om folk fra arbeiderklassen, men filmens estetikk er ikke typisk for denne typen «miljøskildringer». – Det siste jeg ønsket meg var the working class look, med skitne grå- og bruntoner. Tvert imot var det viktig at filmen skulle fylles med lys, med oransje og rosa – som et utsnitt av den amerikanske drømmen. Jeg ønsket at Mamma skulle bli energisk og kraftfull, fylt av håp. – Når jeg tenker etter, var det én film som bidro til å påvirke måten jeg tilnærmet meg historien på: Sweet Sixteen (2002) av Ken Loach. Loach driver aldri gjøn med folk. Han fremstiller ikke stereotyper på en fordomsfull måte, men

skaper intelligente, vittige rollefigurer. Dolan oppdager at han blør fra den ene fingeren. En prikk av rødt pipler så vidt frem fra pekefingeren, som bærer en veldig ring. Han etterlyser et – høyst unødvendig – plaster, men orker ikke reise seg fra stolen. MAMMA ER SKUTT i det kvadratiske bildeformatet 1:1, som på folkemunne omtales som «Instagram-format». Et underlig, men virkningsfullt grep, som begrenser tilskuerens blikk. – Det er ingen vits i å intellektualisere et slikt stilgrep, for årsaken er svært enkel. Jeg ønsket å fokusere på menneskene i bildet, på rollefigurene, og holde oss tett på dem hele tiden. Med 1:1-formatet gir jeg ikke tilskueren


XAVIER DOLAN • Født i 1989 i Montreal, Canada • Skrev manuset til regidebuten I Killed My Mother (2009) som 16-åring. Filmen fikk premiere under Director’s Fortnightseksjonen i Cannes, tok med seg tre priser og ble distribuert i over tyve land. • Andrefilmen Hjertebank (2010) ble presentert i det offisielle sideprogrammet Un Certain Regard, i likhet med kjærlighetseposet Laurence Anyways (2012). • «Kammer-thrilleren» Tom at the Farm (2013) vant FIPRESCI-prisen under filmfestivalen i Venezia. • I fjor ble Dolan omsider ønsket velkommen til å delta i Cannes’ hovedkonkurranse med Mamma.

noe valg; hvis man ser til høyre eller venstre finner man bare en svart skjerm. Dolan produserer, regisserer, klipper, designer kostymene og skriver manus til sine egne filmer. I noen av dem (I Killed My Mother, Hjertebank, Tom at the Farm) spiller han også hovedrollen selv. Med et uredd og oppfinnsomt filmspråk visualiserer han rollefigurenes tanker og følelser på en intuitiv, uanstrengt måte. Hans totale kunstneriske kontroll har medført et distinkt uttrykk, og typisk nok har enkelte kritikere anklaget Dolan for å være mer opptatt av form enn såkalt «innhold», og avvist filmene hans som overfladiske stiløvelser. Han er uenig i anklagene, men erkjenner at han var oppmerksom på å holde tilbake under innspillingen av Mamma. – Stilen kunne ikke overkjøre fortellingen. Hver eneste scene måtte tilpasses, slik at formspråkets tone ikke kolliderte med den konkrete handlingen som utspiller seg foran

«

kamera. I arbeidet med akkurat denne filmen var jeg opptatt av å hele tiden spørre meg selv hvorvidt valg av lys, optikk og kamerabevegelser overskygget rollefigurene. Verken jeg eller fotografen min spiller hovedrollene i Mamma. Diane, Steve, Kyla og deres historie er i forgrunnen – alt annet spiller andrefiolin. – Jeg har virkelig forsøkt å sette meg selv til side, være en fortellingens tjener. Etter hvert som vi utformet den ene scenen etter den andre, gikk dette helt av seg selv, og selv om Mamma fremstår som en utpreget visuell film, vokser alt ut av historien. BÅDE I KILLED MY MOTHER, Laurence Anyways og Mamma handler om utenforskap, men selv om Dolan plasserer mye av seg selv i rollefigurene, er ikke historiene han forteller basert på personlige erfaringer. – Mamma er ren fiksjon fra ende til annen.

Moren min kunne ikke vært mer forskjellig fra Diane, for eksempel. Men akkurat som Steve har jeg mye vold og raseri i meg. Jeg har imidlertid lært meg å temme disse voldsomme følelsene, kanskje nettopp på grunn av muligheten til å få utløp for dem via rollefigurene jeg skriver. Etter Mamma-premieren i Cannes, uttrykte Jessica Chastain sin begeistring på Twitter, og nå er hun klar for den kvinnelige hovedrollen i Dolans første engelskspråklige film, The Death and Life of John F. Donovan. – Fortellingen handler om showbiz, og selve dramaturgien slekter på konvensjoner vi forbinder med superheltfilm. Men det er ikke en satire, som Birdman, snarere en tragedie. Eller … en slags Marvel-film, bare helt annerledes. Mamma er på kino nå. Les en lengre utgave av dette intervjuet på Montages.no.

Med 1:1-formatet gir jeg ikke tilskueren noe valg. Hvis man ser til høyre eller venstre finner man bare en svart skjerm. 1 – 2015

49


TV

«

Når denne ufrivillig initierte omstillingsprosessen nå er over, er det ingen som lenger har behov for piratene.

Fra piratserien Black Sails

STRØMBRUDD

Er det tilfeldig at de internasjonale rettighetshavergigantene bestemte seg for å ta rotta på Pirate Bay akkurat da infrastrukturen for det nye internasjonaliserte, streamingbaserte tv-markedet var ferdig utbygget? TEKST AKSEL KIELLAND NYLIG SATT JEG* HJEMME hos en venn og kikket gjennom en håndfull amerikanske sitcompiloter som hadde hatt premiere i løpet av høsten. Ingenting av det vi så var spesielt bra, men det var interessant å se hvordan den nye arketypen «Den skjeggete, schlubbete kompisen» på forbløffende kort tid har inntatt tronen som den mest utbredte klisjeen i amerikansk tv-humor. Fra Broad City og Marry Me til Mulaney og Mixology dukker denne figuren opp med forbausende hyppighet, og i alle sammenhenger er han tett knyttet opp mot amerikanernes stadig mer liberale holdninger til marihuana. Dette hårete mannebarnet er en håpløs, men også elskelig figur som tilsynelatende er spesialdesignet for å gjøre det enklere for det TV-tittende felleskapet å forsone seg med at dette rusmiddelet nå er i ferd med å bli en allment akseptert del av den rekreasjonelle dietten. Om kvelden ikke var spesielt underholdende, var den i det minste kultursosiologisk interessant.

1

EN SLIK MÅTE Å SE TV PÅ er typisk for en viss type kulturkonsument hvis interesse for tv-mediet ble utformet en gang på 00-tallet, da den ulovlige nedlastingen for alvor begynte å gjøre seg gjeldende som en åpen kanal for nye inntrykk. Siden den gang har en betydelig andel norske tv-seere blitt vant til at de når som helst 50

1 – 2015

kan hente nær sagt hvilke amerikanske TV-serier de vil fra internett uten å betale for dem, og i samme periode har den en gang så regionalt definerte tv-bransjen blitt stadig mer globalisert. Den ulovlige nedlastingen skapte ikke bare en økt interesse for å se TV på tvers av landegrensene, den skapte også forbrukervanene som ligger til grunn for Netflix’ og HBOs streamingtjenester. Og der musikk- og filmbransjen med rette kan hevde at nedlastingen har svekket inntjeningsgrunnlaget deres, har tv-bransjen piratene å takke for at den i dag har et globalt forbrukermarked på linje med søsternæringene.

vært et symbol på den gamle drømmen om internett som en arena hvor etablerte maktstrukturer ikke var gyldige. I dag synes dette bildet av Pirate Bay å være på vikende front, og etter hvert som Netflix og HBO har etablert velfungerende streamingtjenester i Norge, synes ikke lenger behovet for å laste ned TV like prekært. Men selv om piratvirksomheten har ført til at vi i dag har et langt bedre og mer tilgjengelig nett-TV-tilbud enn vi ville hatt hvis bransjen selv fikk lov til å diktere vilkårene for egen utvikling, er ulovlig nedlasting fortsatt en helt sentral del av et velfungerende internett.

I SKRIVENDE STUND har Pirate Bay vært nede i en snau uke, og sett i lys av fengslingene av grunnleggerne kan det nå se ut som om etablissementet endelig har bestemt seg for å stenge siden for godt. Hvis dette lykkes, vil det bli det symbolske punktum for en prosess som har ført TV-bransjen fra et nettverk av lokale og nasjonalt definerte markeder bygget på tidsbundne utsendelser, til et globalisert marked hvor man selger sitt produkt direkte til publikum. Piratvirksomheten har tvunget TV-bransjen til å forlate sin gammeldagse forretningsmodell og bli en av de viktigste premissleverandørene i den moderne medieøkonomien, og når denne ufrivillig initierte omstillingsprosessen nå er over, er det ingen som lenger har behov for piratene. Fenomenet Pirate Bay har vært mange ting for mange mennesker, ikke minst har det

DE STORE STREAMINGTJENESTENE for musikk, film og tv appellerer ikke bare til publikums bedagelighet, de bidrar også til å kultivere en bekvem latskap hos sine brukere. Resultatet av dette er en utbredt gjeninnsnevring av hva slags kultur og underholdning publikum reelt sett befatter seg med. De fleste av oss har merket hvordan samtaler om film, musikk og tv de siste årene i stadig større grad har blitt sentrert rundt hva som finnes tilgjengelig på Netflix, Spotify og HBO Nordic. Hvorfor laste ned The Shadow Line når Top of the Lake ligger på Netflix? Hvorfor lete opp Broad City på en torrentside når det ligger tre sesonger av Girls på HBO? Selv uavhengig av lovbruddsaspektet er det noe utpreget tarvelig ved nedlasting, og når det i tillegg oppfattes som tungvint, er det forståelig

at det brede lag av publikum velger streaming. TV har alltid vært de passive forbrukernes medium, og forbrukerengasjementet man har sett det siste tiåret er på alle måter å regne som en historisk anomali. Det er derfor vanskelig å unnslippe følelsen av at stengingen av Pirate Bay varsler slutten på epoken da underholdningsbransjen virkelig ikke visste hvordan de skulle formidle produktene sine til publikum, og dermed var henvist til å forsøke å tilpasse seg forbrukervaner som bygget på brudd på deres egne opphavsrettigheter. I 2015 har de store konglomeratene gjenvunnet fotfestet, og det allmenne behovet for å gå utenom de etablerte TV-aktørenes tilbud er på vei tilbake til 90-tallsnivå. I den forbindelse er det viktig å huske at en av hovedårsakene til at den mye omtalte bølgen av kvalitetsserier dukket opp nettopp på 00-tallet, skyldes at det globale publikummet i denne perioden aktivt utforsket hva tv kunne og burde være ved hjelp av nettsider som nettopp Pirate Bay. Dette dannet grunnlag for en appetitt på nye og mer ambisiøse serier, og hvis denne impulsen nå forsvinner, er det all grunn til å forvente at dette vil gjenspeiles i de kommende årenes tv. OM IKKE MORGENDAGENS tv-serier nødvendigvis er dømt til å være mindre ambisiøse, mindre nyskapende og mindre risikovillige enn de som ble laget i gullalderen på 00-tallet, vil TV-tjenestene være såpass tilgjengelige og bekvemmelige at det uansett vil være vanskelig å merke forskjell. *Alle individer som omtales i denne teksten – inkludert «jeg» og «en venn» – er fiktive figurer, og alle eventuelle likheter med eksisterende personer er tilfeldig.


SPILL

Ønsker du informasjon om utdanning og yrkesvalg?

Fra Far Cry 4

EVIG LIV OG RØRE Leik mor, far, unge og gravrøvar i nytt Lara Crofteventyr, kjemp mot onkel og spre mor si aske i familiedramaet Far Cry 4, og ver brød i I Am Bread. TEKST RASMUS HUNGNES EG HAR SJELDAN interessert meg særleg for serien av interaktive dataspel som kallast Call of Duty, så eg tenkte å gje det nyaste – ®: Advanced Warfare – eit skot, som dei seier på framande språk (det er tross alt tale om eit såkalla førstepersons skytespel (FPS)), for å sjå kva eg fann. Dette er det eg fann: inga glede i å spele single player-delen, og enno mindre i multiplayer-delen (mykje av di eg var så dårleg samanlikna med andre spelarar at eg vart skoten til virtuell daude brorparten av tida). Så eg lét ein person som sidan tida sin morgon har vore fan av serien til å freiste, for å finne ut kva han synest. Han synest det var veldig gøy. Gode nyhende, CoD-fans! Far Cry-serien er derimot ei rekkje såkalla FPS-ar som eg har kooooozt meg med sidan serien sin morgon. 4 er det nyaste, oppfølgjaren til 3 (2013). Dette nest siste var eit studium i framifrå karakteroppbyggjing og progressiv narrativ… progresjon. Litt kontroversielt var det òg, synst nokre. Det fekk iallfall ein hurv politisk overkorrekte speljournalistar til å skrive lange sakar frå indignert synsvinkel, og då box-kunsten til fjerde Far Cry kom ut i sumar blei nokre av dei same journalistane like provosert som før. Dei skreiv lange sakar og korte tweets i harnisk tufta på forenkla tolkingar, om rasisme og homofobi og kven kan vel hugse kva. Deretter, når game designaren tvittra at tolkingane av biletet var bygga på sandgrunn, for å misbruke ei bibelsk likning, skulda dei på skaparane, og hevda rare ting som at det er ein kunstnar sitt ansvar å sørge for at verket ikkje kan feiltolkast.

1

MUMBO JUMBO, men apropos religiøs symbolikk: i likskap med den klassiske filmen Ole, Dole og Doffen på eventyr: Jakten på den forsvunne lampe, tar Lara Croft and the Temple of Osiris (PC, PS4, One) føre seg emnet evig liv. I det gamle Egypt kunne ein, dersom ein hadde ressursar til det, bli mummifisert, slik at kroppen ikkje degenererte totalt – for kaen (den andelege livskrafta) trengte kroppen for å gjenoppstå, slik at Anubis kunne veie hjartet mot Ma’at si fjær, symbolet for sanninga. Dersom hjartet var tynga av synd, tyngre enn sanningsfjæra, blei hjartet konsumert av

«

krokodillemonsteret Ammit. Lara Croft blir i The Temple of Osiris spist heil av Ammit, blant grusomme daudsfeller, nett som i Jakten på den forsvunne lampe, designa av Osiris sin arkitekt. Moro? Jau. Såpass at det godt kunne vore lenger! Eit element Jakten på den forsvunne lampe har til felles med Far Cry 4, er ein hangglidar. Dette har det òg til felles med Far Cry 3, bortsett frå at akkurat hangglidarmekanikken har degenerert mellom dei to. Ellers inneheld 4 bortimot alle elementa som gjorde forgjengaren til ein klassikar, i tillegg til nye gleder, til dømes evna til å stjele ein elefant i sann GTA-stil og trampe over fotgjengarar, og slik som kasting av eit stykk kjøtstykke inn i ei klynge motstandarar, slik at ein kan skode ville dyr fortære dei før dei ville dyra fortærer deg. Alt dette, med meir, utanom: Far Cry 3 sin hovudperson var ein kjip veiking av ein dust som endte opp som redningsmann for folket. Likevel blei han, hovudskurken og andre med dei på merkeleg vis etablert raskt som eit interessant karaktergalleri. Far Cry 4 gir dessverre lite grunn til å bry seg eit kvekk om det menneskelege og politiske dramaet, korkje dei gode eller onde. Heller, ja mykje heller, vil ein fly gyrokopter, hoppe ut over berg og dal, spreie vingedrakta over vinden, utløyse fallskjermen, lande på ein elefant og ri inn i jungelen for å jakte skjelpadder. Det er moro, iallfall ei stund. Historia? Gjesp. TOPPERS

1

I Am Bread

2 1

Dragon Age: Inquisition

1

Super Smash Bros for Wii U

1

(PC)

Fysikkbasert deigbakstsimulator der du slenger deg rundt som den brødskiva du er og passar på å ikkje bli besudla av bakteriar, skitt og øvrig mangel på hygiene. Tilgjengeleg no på Steam Early Access.

(PC, PS4, ONE)

Dragen er eit urgamalt symbol, og vil nok fortsatt bli hugsa, sjølv etter at du har spelt gjennom denne årelange BioWare-RPGen. Drygt!

3

Bredt utvalg av norske utdanningstilbud, studietilbud i utlandet, etterutdanning og kurs. Foredrag med aktuelle tema.

HALDEN 8.-9. JANUAR OSLO 12.-13. JANUAR SANDEFJORD 15. - 16. JANUAR KRISTIANSAND 19.-20. JANUAR STAVANGER 22.-23. JANUAR BERGEN 26.-27. JANUAR ÅLESUND 29.-30. JANUAR TROMSØ 2.-3. FEBRUAR BODØ 5.-6. FEBRUAR TRONDHEIM 9.-10. FEBRUAR LILLESTRØM 12.-13. FEBRUAR

Motta gratisbillett! Gå inn på vår nettside for å hente gratisbillett til messen. Her finner du også åpningstider, utstillerliste og seminarprogram. www.tautdanning.no

(WII U)

Super Smash Bros for Nintendo 3DS var flotte greier, men himmelklaskinga gjer seg langt betre på Wii U, med stor skjerm og lokal fleirspelarmogelegheit. Himmelsk!

I likskap med den klassiske filmen Ole, Dole og Doffen på eventyr: Jakten på den forsvunne lampe tar Lara Croft and the Temple of Osiris føre seg emnet evig liv.

ww

w

1 – 2015

51


HEGE STORHAUG Hun er blitt beskyldt for å klå på innvandrerjenter og mener Thomas Hylland Eriksen bør kastes bak lås og slå. Vi har møtt islamskepsisens mest lidenskapelige frontkjemper. FOTO AMINA SYRAH Folk flest anser Human Rights Service som nettrollenes talsmenn. Tror du oppegående, innvandringskritiske mennesker holder kjeft i frykt for å assosieres med din organisasjon? – Jeg kan ikke bestemme hvem som støtter meg, men meningsmålingene viser at vi har folket i ryggen.

6

Kunne dere hatt mer reell makt dersom personer i maktposisjoner var villige til å assosieres med dere? – Skal du prøve å fortelle meg at vi ikke har innflytelse? Kan du vise meg den organisasjonen innen vårt felt som har fått inn realpolitikk i både Stoltenberg-regjeringens og Solberg-regjeringens plattform? Hva som foregår i ulike komiteer og ulike partier på bakrommene, det vet ikke offentligheten, men det vet jeg en del om.

6

1 1 1

Som hva da? – Det skapes politikk.

Hva slags politikk? – Jeg har allerede hintet, da …

Slutt å hint. – Vet du ikke at fireårsregelen til Stoltenberg var HRS sin? Det var et regjeringsmedlem fra Stoltenberg-regjeringen som kom til oss i panikk.

Hvem? – Stoltenberg hadde for lengst forstått at innvandringen er ekstremt kostnadskrevende. De måtte få bremset innvandringen, men det ble en kjempekamp med SV, som sa nei til alt. Vi måtte tenke nytt: Hva er det SV ikke kan si nei til? Ungdom i arbeid og utdannelse. Så der kom fireårsregelen, som innebærer at man etter fullført grunnskole må jobbe eller studere i fire år før man kan hente ektefelle.

6

Og det var HRS sin idé? Hvorfor vil du ikke si hvem det var som kom ned på kontoret da? – Fordi da mister vi jo tillit hos fortrolige kilder både nasjonalt og internasjonalt.

6

Så en representant fra Stoltenberg-regjeringen kom til dere, ba om hjelp og ville ta deres idé til Stoltenberg, under forutsetning av at navnet skulle holdes hemmelig, fordi det ikke var ønskelig å assosieres med HRS? – Nei, vedkommende fikk ideen gratis med seg. I et-

6

«

52

tertid vet vi at Stoltenberg tok den på strak arm. Om HRS ble nevnt, har aldri vært interessant for oss. Det var et konfidensielt møte. Men jeg har vært rådgiver for Odd Einar Dørum. Bare ring og spør! Han plaget meg, unnskyld uttrykket, fra halv åtte om morran til elleve om kvelden da han var justisminister. Han brukte meg døgnet rundt. Bruk og kast, si. – Jeg gir blaffen i hvem i partipolitikken som ringer, om det er SV og Heikki Holmås som ringer meg: «Hege! Jeg skal inn i en debatt om kjønnslemlestelse, kan du hjelpe meg?».

1

Det er en faktisk samtale? Heikki ringte deg og spurte om det? – Ja. Det var i 2008. Jeg var husløs og bodde på Gressholmen med kjæresten min, så det husker jeg godt.

6 6 6

I telt? – Nei, arbeiderboligen der. Nydelig leilighet.

Hva var det egentlig som kickstartet islamskepsisen til den unge sosialisten, antirasisten og volleyballspilleren Hege Storhaug? – Som nyutdannet journalist ble jeg tidlig på nittitallet tilkalt til et krisesenter. Der var det ei tvangsgiftet norsk-pakistansk jente som har bedt om å komme i kontakt med en journalist. Når hun fortalte meg sin historie, at foreldrene ville drepe henne fordi hun ikke ville gifte seg med sin tremenning, trodde jeg nesten ikke på henne. Jeg gikk til Antirasistisk senter, og møtte motstand med én gang. De likte ikke at jeg satt på denne historien, antakelig fordi det kunne sette pakistanere i et dårlig lys i Norge. Men du tilskriver tvangsekteskap islam? Du virker lite opptatt av det faktum at tvangsekteskap stort sett skjer i samfunn preget av ære- og stammekultur. – Det er jo helt riktig at det handler om æreskultur, men den kulturen går som hånd i hanske med islam. Så islam blir en forsterkende kraft. Men det betyr ikke at kristne i Pakistan ikke også gjør det. Jeg har møtt kristne ofre for syrekasting, kristne kvinner tvangsgiftes og æresdrepes, men da har de blitt en del av denne æreskulturen. De kan ikke gå til kristendommen og hente argumenter for disse handlingene, men det kan man i islam.

1

6

Det er likevel ikke et proporsjonalt fokus på religion og kultur her. – I dagens Norge er islam den aller største

Odd Einar Dørum plaget meg fra halv åtte om morran til elleve om kvelden da han var justisminister. 1 – 2015

verdimessige utfordringen. Jeg sitter selv og måper over den fremveksten av ekstremisme vi ser i dag. Jeg er blitt kalt for en alarmist, men jeg har aldri kunnet klare å spå at det skulle få en så rask utvikling i negativ retning.

1 1 6

Men du er jo en alarmist. – Jeg har hatt jævlig mye rett.

Du har først og fremst stått for voldsomt mye støy.

Hva er den verst tenkelige konsekvensen av det fargerike fellesskap i Norge? – Det er det at menneskerettighetene radbøyes etter etnisitet og at det særlig rammer ikke-vestlige barn og kvinner. Det som etter mitt syn eksempelvis er den verste institusjonaliserte rasismen i dag, er at vi ikke har grepet realpolitisk fatt i kjønnslemlestelse. Din største bekymring er altså farlig og konservativ islam og islamisme, men du var raskt ute med å kritisere Faten Mahdi Al-Hussaini, en nitten år gammel jente som taler IS imot. Det virker lite formålstjenlig å angripe dem som faktisk står på samme side som deg? – Jeg gikk ikke til angrep på Faten, jeg gikk til angrep på media. De fremstår som en gjeng integreringskåte fakkeltogjournalister. Jeg mener Faten er helt uskyldig i dette, de forferdelige tankene og holdningene hun har i hodet sitt har hun fått hjemmefra og fra moskeen. Faten ble et offer – media misbrukte Faten.

6

Men hun ønsker at flere unge muslimer skal ta til orde mot IS, støtter du ikke det? – Skal du bli nasjonalt ikon fordi du taler mot masseslakt av religiøse minoriteter og voldtekt av barn og kvinner?

6

Ødelegger du ikke for deg selv og saken ved å tre inn i slike håpløst pirkete debatter? Man kan nesten begynne å lure på hva som er motivene dine. – Ser dere ikke at jeg er et lidenskapelig menneske som er svært bekymret for fremtiden?

1

Vi ser du er lidenskapelig, og at du derfor mister gangsynet. – Ethvert samfunn har noen som går foran og drar lasset. Jeg og HRS skaper rom bak oss. Når jeg begynte i denne businessen …

1 1 1

Businessen! Haha. – … ble du hengt på veggen og pisket dersom du sa noe negativt om arrangert ekteskap.

Hvem er de farligste innvandringsapologetene i Norge? – Bjørn Olav Utvik. Hjelpe og trøste. Og Thomas Hylland Eriksen!

Jaha? Er Thomas Hylland Eriksen Norges farligste mann? – Ja, la oss si det. Noen burde ta på seg jobben og gå gjennom alt det han har skrevet fra rundt 1990 til 2005, herregud!

6

1 6

Burde han bli arrestert og fengslet? – Ja.

Hvem vil du si er den største trusselen for din sak, innenfor dine egne rekker? Er det noen av dine meningsfeller som skader saken mer enn gagner den? – Den største trusselen er medias mangel på redelighet. De er ikke innenfor dine rekker. La oss omformulere: I 2003 møtte du Fjordman, men hevder å ikke huske hvordan han så ut eller hva han het. Er det ikke litt betenkelig? – Det sier kanskje heller noe om min interesse? Det var for øvrig jeg som kontaktet Dagbladet og fortalte om det møtet, for å slippe en potensiell overskrift under heksejakten etter 22/7: «Storhaug innrømmer å ha møtt Fjordman.»

1

Men du vil ikke assosieres med ham? Du har sagt i intervjuer at han er med på å skape hatfronter og at han ødelegger mer enn han skaper. – Er det et sitat av meg?

6

1 6

Tja, fritt fra den skrantende hukommelsen.

6 6 6

Hvorfor ikke? – Jeg må jo prioritere hva jeg leser.

6

Det gjør Fjordmans tekster også. – Det var ikke jeg som tok initiativ til møtet med Fjordman. Det var en tredjeperson, som

Hvor skarpe fronter vil du at man skal ha da? Går grensen ved Fjordman? – Jeg kan ikke sette opp en sånn grense. Dessuten må jeg innrømme at jeg omtrent ikke har lest noe av Fjordman.

Du har ikke lest Breiviks manifest heller? – Nei!

Men du har lest alle slags ekstreme islamske tekster? – Det er fordi disse tekstene lever rett utenfor på gata her.

FORTSETTELSE NESTE SIDE …


«

Jeg har hatt jævlig mye rett.

Hege Storhaug (1962) Politisk aktivist, samfunnsdebattant, journalist og forfatter. Er informasjonsleder i den innvandringskritiske organisasjonen Human Rights Service (HRS) og har kommet med mange kontroversielle utspill om Islam. Lever på skjult adresse.

1 – 2015

53


«

Skal du prøve å fortelle meg at vi ikke har innflytelse?

FORTSETTELSE FRA FORRIGE SIDE … jeg hadde stor respekt for og tillit til, som sa at vi burde møte ham.

6 1

En ikke-navngitt person? – Bruce Bawer.

1

Men folk du har respekt for har respekt for Fjordman? – Ja, men nå ble det jo brudd med Bruce

Ok. Men altså, enten du vil eller ikke, er det mange som assosierer deg med Fjordman. Er det ikke litt rart ikke å ville sette seg inn i hva han faktisk sier? – Nå er du alt for enkel.

og HRS.

6 6

Fordi? – Han synes vi var veldig veike med å kritisere islam etter 22. juli.

Hva tror du er hovedgrunnen til at ungdom radikaliseres i dag? Oppdragelse, sosioøkonomisk bakgrunn, at Vesten er i forfall, en seksualisert kultur … – Nei! Nei? Hvordan vet du det? – Det kan ikke være slik at den vestlige kulturen er det som gjør ungdom i stand til å drepe og massakrere.

1

Det var det du argumenterte for i Breiviksaken? At han var en del av en ekstremt individualistisk kultur der alt handlet om å være best, penest og få mest bekreftelse. – Man blir ikke monster av den grunn. Dessuten har jeg aldri prøvd å analysere Breivik og hans motiv.

6

1 6 6

Breivik ble et monster? – Ja, men han hadde sin psykiatri fra barndommen med seg. Vi spør igjen: Hva er hovedgrunnen til radikalisering? – Islam.

1

Det stemmer jo det. Vi lever jo som dyr i en gjennomseksualisert verden. – Jeg gjør ikke det, men jeg er kanskje litt

kjedelig.

Det har ingenting med Vestens kultur å gjøre? – Poenget mitt er at media ikke vil snakke om hva det er med islam som gjør den til en så krigersk religion.

Men du vil ikke snakke med oss om Vesten og det utenforskapet mange opplever og som kommer til uttrykk gjennom for eksempel rus, depresjon, selvmord og radikalisering. Du mener det tidvis ekstreme presset om vellykkethet som legges på individet, ikke har noe med saken å gjøre? – Alle samfunn har sine feil, men det beste samfunnet som er skapt er det vestlige samfunnet, grunnet den personlige friheten.

6

For mange av disse ungdommene blir islam det de rømmer til for å få den tilhørigheten og bekreftelsen de ikke oppnår i vår individualistiske og dekadente Facebook-kultur. – Du kan ikke ta det på dekadens, disse ungdommene blir hjernevasket hjemmefra, i moskeer og organisasjoner! En betydelig skyld har politikerne våre, som ikke tok integreringen alvorlig. De unge ble ikke gitt en tydelig norsk identitet og ble ofre for nedbrytende multikulturideologi.

6

Mange av konvertittene har vokst opp i hjem med vestlige verdier. – Jeg forstår ikke hvorfor dere insisterer på å unnskylde islam. Dere forklarer jo islam som en løsning for ungdommer som har problemer. Poenget er

6 54

at man må søke etter å finne ut av hva det er som gjør at de tyr til terror i islams navn. Dere sier jo det samme som imamene: at vi lever i et dekadent samfunn, som dyr, og at vi parrer oss med hvem som helst.

1 – 2015

6 1

Javel? Ryktene vil det annerledes. – Ja, vil dere høre ryktene om meg?

Veldig gjerne. – Høsten 2006 skulle jeg bli portrettintervjuet til Dagbladet av Tore Gjerstad, han som liker å sykle rundt i Oslo med den sixpencen sin og se ut som Lenin. Og Finn Graff, han tegneren som ikke tør å tegne noe som fører til at han blir en Kurt Westergaard, jævla feigingen. Og så sier Gjerstad plutselig: «Det sies at du og Rita (Karlsen, daglig leder i HRS journ.anm.) inviterer unge innvandrerjenter til pysjamasparty hvor de må gå lettkledde slik at du og Rita kan beføle dem». Og hele kroppen min bare … BANG. Hehe, pun intended ;) – Jeg gikk i sjokk, og sa bare «Det ryktet var nytt for meg». Snakker om å være et nek. Jeg skulle bare sagt «Dette intervjuet er over, døra er der, vær så god».

1 6 6

Så det ryktet stemmer altså ikke? – Hehe.

Det vi har hørt er at du er en slags kvinnelig Aslak Nore som bare tenner på kvinner fra Midtøsten? – Det stemmer ikke. Pakistan er mer korrekt.

Men du er lesbisk? – Nei. Dere har enda ikke forstått at jeg er et frihetselskende menneske. Jeg er helt vill etter frihet!

1

Så det spiller ingen rolle om det er kvinne eller mann? – Jeg vil ikke defineres inn i en eneste fil, og ikke inn i et eneste parti, i en eneste blokk, ingenting. Jeg er en fri sjel.

1 6 1

OK, her er noen multikulti-o-lemmaer.

Vil du gå undercover i niqab som Elisabeth Skarsbø Moen, eller dra til Færøyene med Mímir Kristjánsson og Eivind Trædal? – Elisabeth gjorde det flere år etter at jeg gjorde det. Har dere ikke lest min bok Tilslørt. Avslørt fra 2007? Nei. – Jeg har allerede gått rundt i burka i Oslos gater. Da er det bare den Færøyene-turen igjen, så da tar jeg den.

1

Jentekveld med Faten eller weekendtur med Fjordman? – Weekendtur med Fjordman, så jeg endelig får satt meg inn i hva han egentlig mener.

6

Hakekorstatovering på et synlig sted eller gå med hijab? – Å herregud. Da hadde jeg tatt på meg hijaben hvis jeg måtte, og sagt at det var tvang.

1

Du har sagt at hijab og hakekors er sammenlignbart? – Ja, det er sammenlignbart ideologisk. Men da må jeg tenke tilbake til Tilslørt. Avslørt for å huske hva jeg skrev der …

6

Herregud, du kan vel bare si hva du mener? Vi kommer ikke til å sjekke om det stemmer overens med hva som sto i den boken. – Ok, ok. Hijaben markerer kvinnen som underordnet mannen, hun har færre rettigheter juridisk. Jødestjernen markerer jøder som mindre verdt …

6

Skjønner det er lett å blande, men det var hakekors vi snakket om nå. – Åja, hakekors ja. Den står jo for en ideologi som rangerer mennesker på en verdiskala, det gjør hijaben også.

1

Hakekorset er vel et sterkere symbol enn hijaben? – Ikke nødvendigvis. Hijaben er islamismens fremste symbol i det offentlige rom. Og mange eksperter sier at islamismen er farligere enn nazismen.

6

1 1

Islam er farligere enn nazismen? – Det kommer an på …

6 6 1

Hvor farlig på en skala fra én til ti? – 9,9.

Ja eller nei-spørsmål. – Selv om det finnes tolerante muslimer, er ikke islam tolerant, det er en veldig farlig ideologi hvis man tar bokstavene alvorlig.

Hva får deg til å holde den siste promillen tilbake? – Et håp om at det går bra til sist. Tror du det vil gå bra til slutt? – Jeg var sikrere før.


DEN ST RE MULIGHETEN Du utveksles som fredskorpser i 4 til 10 måneder til et kvalitetsikret bistandsprosjekt i Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Du deler kunnskap, får arbeidstrening og forstår mer, både om prosjektet, og kulturen du tar del i. Slik kan du vise ungt lederskap og bli en endringsagent - i eget liv, egen organisasjon og eget lokalsamfunn.

BLI FREDSKORPSER PÅ:

www.fredskorpset.no/ung

Fredskorpset er en del av statens utviklingspolitikk. Hvert år gjør over 600 unge mennesker en forskjell gjennom Fredskorpset. Nå utlyser vi høstens prosjekter, med søknadsfrister fra og med 1. februar. Alle stillinger finner du på Facebook og våre hjemmesider. facebook.com/fredskorpset

WWW.FREDSKORPSET.NO

Denstoremuligheten.indd 1

06.01.2015 09:33:26


Roger Hiorns, Untitled, 2008, Toyota engine, brain matter. 76 × 61 × 50 cm, Courtesy: Corvi-Mora, London.

Bergen Kunsthall Våren 2015

THE NOING UV IT 9. J A N UA R – 15 . F E B R UA R KUNSTHALLEN Åpner 9. januar kl 20 : 00 Kuratorer: Martin Clark & Steven Claydon. Michael Dean, Trisha Donnelly, Alex Dordoy, Michaela Eichwald, European Space Agency, Cerith Wyn Evans, Florian Hecker, Russell Hoban, Jenny Holzer, Roger Hiorns, Yngve Holen, Richard Hughes, IBM, Edward Ihnatowicz, Mark Leckey, Simon Ling, Sarah Lucas, Allan McCollum, Robert Morris, Jean-Luc Moulène, Matt Mullican, David Musgrave, Seth Price, Hannah Sawtell, Magali Reus, Paul Sietsema, Michael E. Smith, Haim Steinbach, Rudolf Stingel, Wolfgang Tillmans, Rosemarie Trockel, James Welling, Martin Westwood, Bill Woodrow.

SIMON LING THE SHOWING UV IT 2 7. F E B R U A R – 5 . A P R I L KUNSTHALLEN Åpner 27. februar kl 20 : 00

STEVEN CLAYDON THE FICTIONAL PIXEL AND THE ANCIENT SET

URBANOMIC 2 7. J A N U A R – 7. F E B R U A R U P S TA I R S

PART WILD HORSES MANE ON BOTH SIDES 18 . FE B RUA R – 15. M A R S U P S TA I R S Gratis kveldsåpen utstilling torsdager 17 – 20 Free entrance to the exhibitions every Thursday 5pm – 8pm Omvisninger hver søndag kl 14: 00 Tours every Sunday at 2pm

9. J A N UA R – 5 . A P R I L NO.5 Åpner 9. januar kl 20 : 00

W W W. K U N S T H A L L . N O

NATT&DAG, Bergen, januar 2015  

Vennskapsutgaven – Leo Ajkic, Vågard Unstad og seks andre bestevenner // Hege Storhaug // Xavier Dolan // Torbjørn Rødland // Kaya Wilkins

NATT&DAG, Bergen, januar 2015  

Vennskapsutgaven – Leo Ajkic, Vågard Unstad og seks andre bestevenner // Hege Storhaug // Xavier Dolan // Torbjørn Rødland // Kaya Wilkins