Page 1

BERGEN 02 – FEBRUAR 2014 // KORRUPSJON

WWW.ND.NO

6 & 1 MØTER

TYPISK NORSK Å VÆRE

TERJE HÅKONSEN

SLU

PETR PAVLENSKY

ER VI MER KORRUPT ENN NOENSINNE?

NENEH CHERRY

ER TILBAKE

KORRUPT

FOLKEFEST 20 GODE GRUNNER TIL OL-AVHOLD

Modeller: Karine FK/Pholk og Magne // Foto: Christian Belgaux // Styling: Emma C 

Natt&Dag – Siden 1988


M O T E H U S

SUNDT MOTEHUS Man - Fre 9 - 21 & Lør 9 - 18 www.sundtmotehus.no www.facebook.com/sundtmotehus

FREE WIFI


Kardemomyang / Av Morten Traavik

Urpremiere!


Billetter: www.fib.no/kjopbillett

21. MAI — 04. JUNI 2014

FESTSPILLENE I BERGEN 2014 Eventyrlysten? Festspillene inviterer til grenseløse forestillinger fra Nord–Korea, Tyskland, Danmark og Frankrike under årets festival. Sjekk www.fib.no!

Under 30?

Makspris 150 kr

All my Dreams Come True / Av Christian Lollike Jyllands-Posten


BERGEN – FEBRUAR 2014

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nd.no Musikk- og Nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Redaksjonssekretær AGNES MAARJA agnes@nd.no Art direction KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Skribenter AKSEL KIELLAND CHRISTIAN BELGAUX DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD GEIR HVIDSTEN GULLI KRISTINA SEKSE HILDE STAALESEN LILLEØREN HÅVARD NYHUS INGER FULPING INGVILD LOTHE JOSTEIN WÅLENGEN KAMILLA RØNNESTAD KARSTEN MEINICH KARIMA FURUSETH LARS OLE KRISTIANSEN MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN PARKER MARTIN T. JOHANNESSEN MARTIN ØSMUNDSET OLA VIKÅS PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SIENNA LEONE SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN THOMAS COOK THOMAS S. SØNDERGAARD TORA MYKLEBUST OPTUN TORE ANDVIG TROND GAUSDAL VÅGARD UNSTAD Foto ANNE VALEUR CHRISTIAN BELGAUX FRANCISCO MUNOZ HANS NØSTDAHL JETON KAÇANIKU KIM HIORTHØY MAGNE RISNES MAKSIM BELOUSOV NIKITA SOLENOV YOO SUN ØYSTEIN GRUTLE HAARA Illustrasjon ANDREAS TYLDEN KRISTOPHER HERNHOLM MARTA BRAVO

78

NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no Økonomi MARTIN ESPELAND okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 69.000

26

distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

MÅNEDENS ANSATTE ........................................................................................................................................................... 12 GUIDE: VÅRT KORRUMPERTE LAND ................................................................................................................................. 17 MED SELVSKADING SOM VÅPEN ....................................................................................................................................... 22 FUCK FOLKEFESTEN .............................................................................................................................................................. 23 TV ER IKKE LIK TV .................................................................................................................................................................. 26 MANGE BEKKER SMÅ GJØR EN STOR LOUIS VUITTON ............................................................................................. 33 MOTESERIE .............................................................................................................................................................................. 35 ENQUETE .................................................................................................................................................................................. 42 UTELIV: BAR, KLUBB OG KONSERT .................................................................................................................................. 44 INTERVJU: O. MARTIN ............................................................................................................................................................ 51 KUNSTGUIDE ........................................................................................................................................................................... 52 SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................................. 54 MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... 59 FILM ............................................................................................................................................................................................ 67 NATT&DAG MØTER TERJE HÅKONSEN ........................................................................................................................... 78

Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

64

WWW.ND.NO

Coverfoto: Christian Belgaux Modeller: Karine FK/Pholk og Magne Styling: Emma C Takk til Dale of Norway Concept Store for lån av «Sochi»-gensere.

M

1

23

Ø M E R KE T ILJ

24

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS MARIUS SOMMERFELDT salg@nd.no

Trykkeri

01

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no

INNHOLD

8

DETTE HØRER VI PÅ

0 35

6

02/2014


Midtveke tilbod

Fri midt i veka? Jobbar du turnus, er du student eller har du rett og slett fri når alle andre er på jobb? Då er det berre ein ting å gjera – reis til fjells! Midt i veka har me god plass til deg som lengtar etter å ha fjellet og pudderet for deg sjølv. Myrkdalen Hotel ligg midt i bakken – stå opp, gå ut og spenn på deg skia! Er du heldig får du selskap i heisen på vegen opp… Pris frå kr 895,- per person i dobbeltrom, inkl. heiskort og frukost. Gjeld ved to dagars opphald, søndag – fredag.

Logolink. Foto: Sverre F. Hjørnevik

Kontakt oss på Telefon: 56 52 30 40 E-post: post@myrkdalenhotel.no

Myrkdalen er ekte natur, ekte folk og ekte opplevingar. Me er ein av dei mest snørike stadene i landet og ligg midt i Fjord-Noreg. Me gir deg den beste opplevinga. På ski og til fots. Nedover og bortover. myrkdalen.no Det ligg i vår natur.


OVERHØRT GROV GRUNNLOVSFEIRING Mediekona til Norges kanskje største sixpence-fan mottok visstnok en stille Andrea™ på 17. mai-fest i fjor. Håndarbeideren var en profilert home wrecker med dyp kløft, for øvrig kjent som en av Norges minst kjære artister. My Oh My!

HODERYSTING

Dette rystet vi på hodet av forrige måned. AV REDAKSJONEN

SNØSTORM I BLOGGOSFÆREN En norsk blogger, TVpersonlighet og botoxpromotør nyter visst godt av hovedstadens snødekte vinterlandskap. Hun går dermed i skispor tråkket opp av en litt eldre toppblogger som nylig kom ut av silikonskapet.

VG 25. januar VG: Eller kunsten å putte nakne kvinner på forsiden – og samtidig ta avstand fra kroppshysteriet. Gir uttrykket moralsk posering en helt ny valør.

Sikre din perfekte reise i dag og betal kun et lite depositum. Planlegger du å reise, men har ikke råd til å kjøpe billettene enda? På mange av våre reiser kan du sikre deg de billigste reisene mot et lite depositum og så betaler du resten senere. Fly Oslo – Bangkok – Hanoi // Phnom Penh – Saigon – Oslo Pris fra kr.

8.500,-

JULEBORD-FADESE En nachspielglad sportsreporter ble pent bedt om å si opp jobben. Grunnen var angivelig at han på et julebord hadde «motorboata» en kvinnelig kollega foran alle, og deretter prøvd å få henne til å suge ham på dass. Stay classy! STILFULLT Interiør-utgaven av et norsk moteblad med fokus på stil har tatt motebladenes suksessoppskrift (= lage de samme sakene i ny innpakning hver eneste sesong) til sin ytterste konsekvens: De trykker utelukkende re-runs av gamle saker.

Betal kun kr 1000,- og resten 4 uker før avreise

Fly Oslo – Dubai – Bangkok – Sydney – Auckland – Los Angeles - Oslo Pris fra kr.

12.950,-

Betal kun kr 2000,- og resten 4 uker før avreise

KONTAKT OSS FOR TILBUD Gjelder for student, ungdom og lærer fram til 30.04.14. Depositum varierer fra hver enkelt bestilling.

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STATRAVEL.NO

8

02/2014

WANNABE FROGNERFRUE En realitykjendis med silikon gone personlig trener uten silikon har tatt sitt streitifiseringsprosjekt til nye høyder ved å begynne å kle seg som en eldgammel frognerfrue, komplett med tweed fra topp til tå. Men dessverre, snuppa: Uansett hvor tykk pelskåpe du kler deg i vil vi alltid kunne se den piggtråd-tribalen. I hodene våre … (og på TV3 play og i gamle utgaver av FHM). Du kan ta jenta ut av bygda osv. ULYDIG HUND Hunden til en barmfager nordnorsk eks-Idoldeltager med sans for PRTeY og eldre menn (men som nylig ble sammen med en jevnaldrende halvdel av den jævligste DJ-duoen landet har sett siden Broiler) har visstnok en hund som ikke er stueren.

ØSTLANDETS BLAD 2. januar Østlandets blad med undersøkende krimjournalistikk.

MOSS AVIS 7. januar Bæsjetrengt?


PROUDLY PRESENTS:

/LIVENATIONNORWAY

@LIVENATIONNORGE

/LIVENATIONNORGE


TIDENS ÅND

OL

1 2 1 1

Veien til helvete er som vanlig brolagt med gode intensjoner (se side 23 – 25).

OVERHØRT

NATT&DAG FOR 13 ÅR SIDEN

GNIEN GNOM En kortvokst hotellmagnat med sans for gigantiske skjerf, raske solbriller og temafester skal visstnok ha unnlatt å tipse da han spiste på restaurant på Tjuvholmen forleden. Servicen hadde den hyperaktive gnomen imidlertid ingenting å utsette på.

TRENINGSREKLAME «FÅ EKSEN TIL Å ANGRE!». «LIGN LITT MER PÅ EN FOTBALLSTJERNE!». «FÅ SEXY RUMPE – forebygg angst og depresjoner». Det kan virke som treningssentre og sportsbutikker har knekt reklamekoden. Bra dust å takke nei til slike tilbud! Det eneste som er synd med denne nye innsikten fra treningsbransjen, er at vi nå innser hvor vanskelig det er for folk med appelsinhud og andre skavanker å unngå angst og depresjoner. Men, men, sånn er det å være usexy. Vi blir dessuten triste av å tenke på alle som har slitt i årevis med psykiske plager og aldri fikk vite at de ganske enkelt kunne opprettholdt livsgleden med squats. KVALITETSTID IRL Det siste på sosiale medier er å ikke være på sosiale medier, skal vi tro medias dekning av folk på sosiale medier. SoMe«eksperter» tipser om hvordan man kan distansere seg fra smarttelefonen (anbefaler «dum telefon» i ferien) og IT-gründer (lol, saklig) Thomas Moen (tenk Trine Grung fanget i mannekropp) har skrevet boken «Logg av». Akkurat da vi trodde SoMe-sjarlatanene ikke kunne melke mer spenn ut av sitt eneste tips («SYNLIGHET PÅ NETT!»), så gjør de det kyniske, men geniale grepet: Begynner med ekspertråd om usynlighet på nett.

3 1

VEKTREDAKSJON En moteredaktør som ikke er for beskjeden for å omtale sitt private garderobesalg med en 34-bilders artikkel i eget medium, skal angivelig ha innført obligatorisk badevekt i kontorlokalet. EGOSEX = FREMTIDEN Det bør kanskje ikke være en overraskelse at dette dukker opp etter at narsissisme ble «lagt ned» som diagnose fordi tilstanden er for utbredt, men nå har det altså kommet en ny google glass-app som lar deg se deg selv ha sex gjennom partnerens øyne. NY Daily News reagerer gledesstrålende: «A pair of these Google Glasses can make sex a lot more interesting». Endelig kan sex bli like gøy som å runke foran speilet! Thank you, science!

4 1

FEMINISTISK BACKLASH Reservasjonsrettdebatten, den voldsomme Hjernevask-liknende harmen over Fittstim-dokumentarene i Sverige (Er «oppgjør med eget felt» (eventuelt pisse i eget reir) den sikreste veien til dokumentarfilm-suksess?), blowjobplikt-positive tredjebølge-feminister og «tjejmat». I det hele tatt: et feministisk backlash skyller over oss.

5 1

RESERVASJONS-«DEBATTEN» Jesus-banden snur nok i døren så lenge vi skriver nok halvkokte tweets som sammenligner reservasjonsretten med noe skikkelig teit: «Nordsjøarbeidere som reserverer seg mot å hanskes med olje?». God begynnelse! «Pol-ansatte som reserverer seg mot utvidede åpningstider?». Hør, hør! «Jøder som reserverer seg mot undertrykkelse og okkupasjon?». He-he! Blunk blunk! Ja, DER har vi et ektefølt politisk engasjement! Skrevet noen knalle kronikker i det siste?

6 1

UBERETTIGET BLÅBLÅ-KRITIKK Det faktum at mange unge mennesker ironiserer og latterliggjør hele alkoholpolitikk-debatten, får oss til å for alvor innse hvor indoktrinerende det rødgrønne prosjekt faktisk har vært. Av ALLE ting man kan kritisere FrP for, så velger dere å ta dem på DE FACTO chille ting som segway og døgnåpent alkosalg? Dude, har du glemt den gangen du kom hjem fra Berlin og fortalte alle vennene dine om hvor chill det var å kunne kjøpe øl hvor som helst og til alle døgnets tider? Skjerpings!

7 1

VEKTREDAKSJON 2 Sjefen for et av Norges allers døveste livsstilsblader har satt sine ansatte på 5:2-dietten. Til allers beste, kanskje? HIV Ungdom i Bærum har HIV-noia takket være et rykte ute av kontroll, mens hovedstadens homofile visstnok har begynt å gi faen i kondom fordi dagens medisiner gjør det mindre problematisk å leve med HIV. Bruk gummi, kids! Det er ikke tøft å ha dårlig immunforsvar. MORNA ERNA! Den krampe-folkelige statsministeren vår roper «ha det» til folka som jobber i resepsjonen på NRK når hun drar.

1 8

ROCKERADIO I løpet av årets første måned har to nye «rockekanaler» sett dagens lys: P6 Rock og P13. Førstnevnte lanserte seg som «en helt ny radiokanal med AC/DC, Red Hot Chili Peppers, Kings of Leon OG PROGRAMLEDERE SOM FORT KAN FINNE PÅ Å GÅ I SVARTE JEANS». FRISTENDE! P13 er NRKs nye rockesatsing, og skal inneholde «musikk med trommer» og undervurderte og oversette artister som Blondie og The Clash. Eh, ok … Fra før av finnes Radio Rock, Radio Rox, Rock Klassiker og Rock FM. Tretti år etter Classic Rock-formatet slo an på radio i USA, har bølgen altså truffet den norske eteren for fullt.

9 1

Boblere: Facebookarkeologi (like gamle statuser og bilder på facebook), død, Dieudonné, «Kjerringdietten» (pikk til frokost), Yung Lean, Woody Allen:(, halvard97, halvard97-GENERASJONEN, Oslo(l) trend, FKA Twigs, sikkel, slaps, grønnkål, squats, gi oss vår daglige død.

10

02/2014

Det lå i kortene. Det er lite som irriterer det norske musikk-anmelderkorpset mer enn en god dose amerikansk west coast hip hop. Spesielt hvis rapperne kaller seg Oral B og Pimp Lotion og i tillegg babler på breial østlandsdialekt. Debutalbumet til Oral B er blant de skivene som har fått hardest medfart i norsk presse noensinne. Det er nemlig ikke gjort i en håndvending å oversette amerikanske pimpverdier til norske forhold. Vi lot paret få slippe til på egen hånd, og ba dem lage en test for oss som lurer på om vi holder mål i pimpsammenhenger. Her er hva vi fikk: 1. Ved en feiltakelse bruker du ordet «kvinne», selv om du vet at det er ordet «Bitch» som gjelder. Flausen blir overhørt av dine homies. Hva gjør du? A. Later som det var en spøk, ler usikkert. B. Nasker for å rette opp inntrykket. C. Du gir opp gangsta-livet, du skjønner at du har driti deg ut for all evghet, 2. Du får dårlig kritikk i alle aviser, ingen skjønner gangsta-humoren, og de hater musikken din. Hva gjør du? A. Du ter deg som en bitch og feller en tåre. B. Du tenker på alle artistene du rådigger som også får dårlig kritikk. C. Du vet at norske kritikere er en gjeng sprøytenarkomane playa-haters, og fortsetter å gjøre din greie. 3. Hvis du er sammen med en bitch som vil forlove seg med deg…! Hva gjør du? A. Du ler. B. Du forlover deg med en annen bitch. C. Du konverterer til homofili, og forlover deg med Håkon Moslet.

TIMIAN Navnet, ikke krydderet. Lite oppsummerer det nyrike Norges hysterisk morsomme, umodne og pretensiøse smakspreferanser bedre enn Timian-trenden: Timian er navnet for nybakte foreldre som synes det er stas å lese om epleinfusert hibiskus-kyllinglever toppet med timian i D2, og som vil gi poden et litt mer fancy og eksotisk navn enn Tim og Bastian. Grattis Norge, vi har fått vårt helt egne, noe mer sobre, svar på ghettopretto navn som «La’Gucci», «Mercedes» og «Beetovenice».

BIG PIMPIN’

NYSKAPENDE PASTISJ Som mange sikkert har fått med seg, har et humorprogram på NRK3 blitt anklaget for å ha kopiert flere innslag fra det amerikanske humorshowet «The Eric Andre Show». «Avsløringen» har ført til at de involverte ikke lenger omtaler programmet som «nyskapende» og «hjemmebakt», men som «en pastisj».

4. Du trenger å parkere på Majorstuen på kveldstid. Hva gjør du? A. Går inn og ser på Ricki Lake, og får dama til å kjøre rundt å lete. B. Går inn og ser på Jerry Springer, og får Håkon Moslet til å polere og parkere bilen. C. Parkerer på «handicap-spot’en», og låner tillatelsen til Håkon Moslet. 5. Hva gjør en arbeidssky gangster når han har vært på jobb i mer enn 3 minutter? A. Han tar seg en velfortjent pause. B. Låser seg inn på do, og sender tekstmeldinger. C. Later som han prater i telefon.

6. Hvis du ikke har råd til en Bentley eller Hummer, hva gjør du da? A. Vise falsk billett på Nesoddbåten. B. Sniker på trikken. C. Kjører Ola-bil med gullfelger. 7. Du tjener lite penger som gangsta-rapper i Norge, og har ikke cash til egen leilighet. Hva gjør du? A. Bor hjemme hos mamma. B. Bor hjemme hos mor. C. Bor hjemme hos foresatte.

Lykke til!

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

POENGBEREGNING 1.)A=1p,B=2p,C=0p 2.)A=0p,B=1p,C=2p 3.) A=1p,B=2p,C=3p 4.)A=0p,B=2p,C=3p 5.) A=2p,B=1p,C=0p 6.)A=1p,B=0p,C=2p 7.) A=2p,B=1p,C=op 12-14 poeng Du er en ekte norsk gangster eller pimp! 7-11 poeng Du er en middels norsk gangster eller pimp, og hvis du legger deg i trening kan du en dag bli som Oral Bee & Mr. Pimp Lotion. 0-6 poeng Du er norsk musikkjournalist, eller venn av en norsk musikkjournalist. – Oral Bee og Pimp Lotion, september 2001


!

RICKS PRESENTERER: Ricks

POGOPOPS Quiz-nights presenterer www.ricks.no www.ricks.no with Anthony Hill REIDAR OG DE miami vice HVER TORSDAG OBS! machine IS! NTPR R E D STU DAGE S TOR 0,10

ONSD AGER E

OG FREDAG PÅ FINNEGANS

TORSD R UT! AGE ER INN R !

RICKS TEATER ONSDAG 19. FEB KL 21.00

www.standupbergen.no CESS STEINMANN NEESS 14.&15. FEB FREDAG 27.12 KL. 22.00

CHRISTIAN MIKKELSEN 20.&21. FEB 2.JULEDAG  26.12 KL. 22.00

KL 20.00

GIRLSQUIZ PÅ WAVE MANDAGER - 20.30

HENRIK OVERAA BJØRNSON 27.&28. FEB FREDAG 20.12 KL. 24.00 FREDAG 21.12 KL. 24.00

www.standupbergen.no www.standupbergen.no www.standupbergen.no

UTSOLGT OVER HELE LANDET SETT AV 90,000! Årets Julepresang!

“For et show! For en entertainer!” P4 Årets morsomste! Vinner av Publikumsprisen Komiprisen 2012

Å! N G L I SA TRA!! R E ING EKS A!! L L I T S .00 STR E 9 K 1 R E L O K NYE AFG 4. APRILL KL 19.00 FRED G 5. APRI A LØRD

NYE EKSTRASHOW 2014 I SALG NÅ!

RICK’S TEATER BERGEN FREDAG 21. MARS KL 21.00 UTSOLGT!

FREDAG 21. MARS KL. 21:00 UTSOLGT! UTSOLGT! LØRDAG 22. MARS KL. 21:00 UTSOLGT! FREDAG 28. MARS FÅ KL.BILLETTER! 21:00 UTSOLGT! LØRDAG 29. MARS FÅ KL.BILLETTER! 21:00

LØRDAG 22. MARS KL 19.00 LØRDAG 22. MARS KL 21.00 FREDAG 28. MARS KL 21.00 LØRDAG 29. MARS KL 19.00 LØRDAG 29. MARS KL 21.00 FREDAG 4. APRIL KL 21.00 LØRDAG 5. APRIL KL 21.00

www.billettservice.no Tlf. 815 33 133 www.standupbergen.no WWW.RICKS.NO

FÅ BILLETTER!

Mer informasjon på www.kristianvalen.no


madebyHANDVERK.no | foto: Kimm Saatvedt

MÅNEDENS MEDARBEIDERE Dette er noen av menneskene som skal massere intellektet ditt de neste 65 minuttene*.

“A s p a r k l i n g directorial debut”

Va r i e t y

Hvis Louis CK er komikernes komiker og Bjørn Ali fra Hele Norge Baker reality-deltagerenes reality-deltager, er vitterlig SVEIN STRØMMEN (31) skribentenes skribent. I likhet med alle gode disipler av Aune Sand løfter ikke Svein en finger – andre enn den som er klistret til knappen på fjernkontrollen merket «Viasat 4» - for å tilegne seg ny input. Sist gang han gjorde noe slikt var da Aftenposten Oslopuls forgiftet ham med kloroform, bandt ham fast i en kjeller og tvang ham til å høre på det nye Kvelertak-albumet. Blødende fra begge ører fant vi ham (mens vi spiste en Bigmac™) livredd og forpint på et iskaldt gulv ute av stand til å gjøre rede for seg. I håp om å redde stumpene av sjelen til det som en gang var en lovende ung dønker fra Fyllingsdalen klippet vi av ham alt håret og ga ham en (slags) jobb: å deske sakene våre og intervjue katter. Twitter: @leadingtherats

Den norsk/algeriske solstrålen KARIMA ANDREA FURUSETH (24) er oppvokst på Tåsen i Oslo og skriver musikkanmeldelser for oss fra hybelen sin i Malmö, hvor hun også studerer billedkunst på akademiet. En gang lurte Karima faren sin, som er muslim, til å spise salami. Fordi hun er jævlig morsom. Vi tenker at å avsløre dette til offentligheten kan være med å bøte på hennes ekstremt dårlige samvittighet. Vi bør også nevne at Karima er en habil disk jockey, nesten urovekkende sjarmerende og at hun begynte å gråte da hun så Brad Pitt for to år siden. Instagram: @karimaandreafuruseth

en film av ESKIL VO G T

PELLE BAMLE (23) startet hos oss som nettskribent, men har siden gjennomgått en litt half-ass selvproletarisering-prosess og kjører nå NATT&DAG-bilen. Tiden han ikke bruker på å irritere seg over band som «gir av seg selv» på scenen eller intervjuer kronprinsparets labradoodle for NATT&DAG, går med til å lage bråkete musikk han ikke tør spille for familien sin. Pelle har for øvrig lang fartstid som barnehageonkel, fortid som lovende langrennsløper og mange studiepoeng som neppe vil bidra særlig til økt BNP i overskuelig fremtid. Claim to fame: Hans første blogginnlegg ble lest opp i en rettssak. Instagram: @cava_von_gulltaco

P å k i n o 28.02.14

Sør-koreanske YOO SUN (28) vokste opp utenfor Larvik før han i 2008, via skolen Bilder Nordic School of Photography, pakket bagen og flyttet til New York for å assistere den anerkjente fotografen Dusan Reljin. Det var der vi møtte Yoo for første gang og falt for hans mildt sagt idiosynkratiske vesen, amish-goth klesstil og store fotografiske talent. Yoo jobber i disse dager for seg selv og fotograferte moteserien i denne utgaven. Instagram: @ yoosunns

/

f a c e b o o k . c o m BLI N D F ILME N *Gjennomsnittlig tid våre 140.000 lesere bruker på å lese NATT&DAG.

12

02/2014


LAVPRIS DIREKTE FRA HAUGESUND

Enkelt Raskt Billig

LONDON BREMEN

ZADAR PISA

MALAGA ALICANTE

MALLORCA


PARKERE NÆRMEST MULIG? ELLER VELDIG BILLIG? P-hus P10 ligger vegg-i-vegg med Terminalen på Oslo Lufthavn. Det finnes ingen parkering hvor du kommer nærmere. Man kan gå tørrskodd via kulverter. Praktisk på forretningsreiser, når man har mye bagasje eller barn med på tur eller vil unngå regn, snø og is!

PARKERE NÆRMEST MULIG? ELLER VELDIG BILLIG? Utendørs finnes p-områder med konkurransedyktige priser! Det kjøres gratis shuttlebusser jevnlig hele døgnet. Bussene er merket med EuroPark og OSL. Holdeplassene finnes rett utenfor Terminalen og på et eller flere steder på ditt valgte p-område.

Forhåndsbestiller du parkeringen kan du spare noen kroner ekstra. Følg med for sesongens kampanjetilbud i P10, eller vår faste lave P-hus P10 ligger vegg-i-vegg med Terminalen på Oslo Lufthavn. Det finnes ingen parkering hvor du kommer nærmere. Man kan gå pris utendørs! For å bestille benyttes Online Booking på www.europark.no eller www.osl.no. tørrskodd via kulverter. Praktisk på forretningsreiser, når man har mye bagasje eller barn med på tur eller vil unngå regn, snø og is! Utendørs finnes p-områder med konkurransedyktige priser! Det kjøres gratis shuttlebusser jevnlig hele døgnet. Bussene er merket EuroPark_ann_360mag_217x285_des2013.indd 1

med EuroPark og OSL. Holdeplassene finnes rett utenfor Terminalen og på et eller flere steder på ditt valgte p-område.

12.12.13 19:35

Forhåndsbestiller du parkeringen kan du spare noen kroner ekstra. Følg med for sesongens kampanjetilbud i P10, eller vår faste lave pris utendørs! For å bestille benyttes Online Booking på www.europark.no eller www.osl.no.

EuroPark_ann_360mag_217x285_des2013.indd 1

12.12.13 19:35


SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

«

Jeg håper det russiske folk vil slutte å la seg styres som kyr. – MED SELVSKADING SOM VÅPEN, SIDE

«

«

Her er persongalleriet i historien om tillitssamfunnets tapte uskyld. – VÅRT KORRUMPERTE LAND, SIDE

«

17

22

Tv-serien er ikke den nye romanen. Tv er den nye fuktskaden. – TV ≠ TV, SIDE

26

Korrupsjonskulturen inngår i det olympiske systemet som en ondartet kreftsvulst det ikke finnes vilje eller evne til å fjerne. – FUCK FOLKEFESTEN, SIDE

23

02/2014

15


Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!


GUIDE

«

Bildet av uskyldige og oversiktlige Norge blir ved nærmere ettersyn stadig mer tilsmusset.

VÅRT KORRUMPERTE LAND Antallet korrupsjonsdommer i Norge har eksplodert. I 2008 alene ble flere nordmenn dømt for korrupsjon enn alle tidligere år til sammen. Møt persongalleriet i historien om hvordan Norge mistet uskylden.

TEKST MARTIN GEDDE-DAHL ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM DET SIES AT tillit er limet i det norske samfunnet. At vi stoler på myndighetene er avgjørende i et land hvor staten forvalter mesteparten av pengene våre. Heldigvis er vi gode på det. Verdensledende, faktisk – studier viser at ingen land i verden har høyere grad av tillit til institusjoner og medmennesker enn nordmenn. Utlendinger lar seg forbløffe når de hører at man kan treffe statsministeren på sykkeltur, at politiet er ubevæpnet og at naboen vet at husnøkkelen ligger i postkassa. For oss er det

1

naturlig: Vi er et lite, uskyldig og oversiktlig land. Her stoler vi på hverandre. «Tillit» er også ordet som blir brukt til å forklare hvordan eiendomssjefen i Undervisningsbygg unngår kritiske spørsmål når han overfører en tredjedel av avdelingens budsjett til sin private bankkonto. Og om hvorfor ingen stusset på de vide fullmaktene til vannverkssjefen på Nedre Romerike, som snek til seg 70 millioner kroner og bygde et privat jakteldorado bestående av ni overdådige farmer i Sør-Afrika. Bildet av uskyldige og oversiktlige Norge blir ved nærmere ettersyn stadig mer tilsmusset. Fra krigens slutt til slutten av åt-

titallet var korrupsjon nærmest ukjent her til lands. Totalt sett ble tre saker, av beskjeden karakter, ført for retten. I 1989 og 1990 ble den såkalte osloskandalen rullet opp. Det ble avslørt at flere titalls ansatte i ulike etater i Oslo kommune gjennom flere år hadde mottatt bestikkelser mot å skaffe entreprenørfirmaer oppdrag for kommunen. Politikere reagerte med vantro. I avisene kunne man lese om «mafiatilstander» og «forhold man en gang trodde var forbeholdt Sicilia». «Bestikkelser har vist seg å være en del av norsk forvaltning», kan vi lese i dommen fra lagmannsretten i 1995. DERETTER SER VI en alarmerende utvikling: I

løpet av de første elleve årene etter osloskandalen, faller det dom i elleve korrupsjonssaker. Neste elleveårsperiode er tallet nesten fire ganger så høyt. I 2008 alene ble flere dømt for korrupsjon enn alle tidligere år til sammen. I 1983 ble ordet korrupsjon nevnt 79 ganger i norske aviser. I 2013 var tallet 4783. Et fellestrekk ved flere av de store korrupsjonssakene i disse årene er at de blir oppdaget nærmest ved tilfeldigheter. Et annet er at politi og påtalemyndigheter innrømmer at de ikke har ressurser til å snu alle steiner. Mangedobling i antall dømte til tross: Vi har bare sett toppen av isfjellet. Om vi studerer dommene vi har, avtegner det seg likevel visse mønstre. 02/2014

17


GUIDE

«

Det finnes mange veier til Rom. Om ikke dommeren lar seg bestikke, finnes det flere måter å påvirke utfallet av en rettsak.

Her er persongalleriet i historien om tillitssamfunnets tapte uskyld. Samfunnsbyggeren – Du kan ikke følge norsk lov, da får du ikke gjort noe her i landet! Ordene skal visstnok tilhøre tidligere vannverkssjef Ivar T. Henriksen i et forsøk på å berolige vantro styremedlemmer etter Aftenpostens avsløringer om grov korrupsjon i selskapet. I løpet av sine førti år som vannverkssjef hadde Henriksen fått rykte på seg for å være en samfunnsbygger – en som får ting gjort. I boken Korrupsjon i Norge skrevet av journalistene som først avslørte Henriksen, refereres en episode hvor vannverkssjefen så en eldre kvinne bære vannbøtter, hvorpå han uoppfordret la inn vann og pusset opp badet hennes mens hun var bortreist. Betaling? Pøh, en kopp kaffe skulle holde. Da «hundreårsflommen» truet med å legge store områder under vann i 1995, besørget Henriksen selv bygging av flomvoller. Det var ikke tid til å vente på politikere, mente han. Slik fikk han tilnavnet «kongen av Romerike». Og hvem vil vel be om få ta en ekstra titt i papirene til lokalsamfunnets velgjører? Høsten 2005 falt Henriksens kongerike fra hverandre. Aftenposten kunne melde om samrøre mellom de interkommunale selskapene til Ivar Henriksen, og sønnens fire private selskaper. Store summer, påsto avisen, hadde blitt tappet fra de offentlige selskapene og over til Henriksen-familiens privatøkonomi. I løpet av høsten fylte stadig nye spektakulære avsløringer om vannverket avisenes forsider. Til sammen hadde «kongen av Romerike» tappet selskapene han ledet for 70 millioner kroner, som blant annet hadde blitt investert i jaktfarmer i Sør-Afrika. Henriksen, en lidenskapelig jeger, planla å tilbringe pensjonstiden sin der. Sønnen Pål skulle overta som vannverkssjef og holde pengeslusene åpne. Henriksen hadde gjennom tiår bygd seg opp en uangripelig person. Det var jo hans uovertrufne fagkunnskap og harde arbeid som hadde gitt Nedre Romerike landets beste vannverk. Da Lørenskog kommune i 1990 fikk ny rådmann, som stilte spørsmål ved de høye vann- og avløpsavgiftene, ble han forklart at «Henriksen sier hva han trenger, så fører vi det på budsjettet». Forsøk på å formalisere budsjetteringen ble av kommunens politikere sett på som en fornærmelse, og stoppet. Etter aksjeloven skal styret i et selskap kontrollere økonomiske disposisjoner og utforme daglig leders fullmakter. Da han forklarte seg i retten, sa tidligere styreleder i vannverket at Henriksen hadde hatt «blankofullmakt». Det var ingen kultur for kritiske spørsmål eller protokollføring. Plassene i styret, som i stor grad var opptatt av lokalpolitikere, var svært populære. I vannverket var det penger og visjoner; utenlandsturer, festlokaler og plutselige bonuser. Alt virket 18

02/2014

å være i skjønneste orden, man stolte på at Henriksen hadde kontroll på budsjettene. I Nedre Romerike ser vi hvordan forholdene kan ligge til rette for korrupsjon i store offentlige selskaper på små steder: En faglig uovertruffen og autoritær leder, politikere og lokalsamfunn i takknemlighetsgjeld og et styre med blind tillit. Ressurspersonen Etter vannverksaken ble Aftenposten-journalistene invitert til å holde foredrag i flere norske kommuner. Etter et frokostmøte i byrådslederens avdeling i Oslo kommune våren 2006 skal kommunaldirektør Nils Holm ha bedyret at noe slikt ikke kunne skjedd i Oslo: «Vi ryddet så godt opp etter osloskandalen, skjønner du». Åtte dager senere brakte avisen historien om hvordan en prosjektleder i Oslos største

KORRUPSJON Ordet korrupsjon kommer fra latinske corrumpere, som betyr forråtnelse. Begrepet kan brukes vidt, i en moralfilosofisk forstand, om avvik fra idealer og moralsk forfall. Mer vanlig er en mer snever forståelse, som knytter det til misbruk av posisjon eller stilling til egen vinning, særlig i form av bestikkelser. I norsk lov kom begrepet korrupsjon inn i 2003. Tidligere har fenomenet blitt behandlet gjennom regler om økonomisk utroskap. I dag defineres korrupsjon i norsk rett av straffeloven §276a, som knytter begrepet til å motta eller tilby en «utilbørlig fordel» i kraft av «stilling, verv eller oppdrag».

eiendomsforvalter, Undervisningsbygg Oslo FK, det kommunale foretaket som eier, driver og vedlikeholder alle Oslos skolebygg, hadde gitt oppdrag for 80 millioner kroner til en tidligere forretningspartner. Nyheten slo ned som et sjokk i Oslo Rådhus, hvor mange antakelig husket hvordan bygget tjue år tidligere i politiske miljøer fikk tilnavnet «smørehallen». Det var dessverre bare en forsmak. Om resultatet nok var ganske likt, oppga eiendomssjef Frank Murud en ganske annen motivasjon enn vannverkssjef Ivar T. Henriksen. Der Henriksen hele tiden tviholdt på at han alltid hadde hatt samfunnets beste i tankene, hadde Murud vært ute etter penger. «Styggmye penger», som han selv formulerte det. – I det private fokuseres det på økonomi og kostnadskontroll. I kommunen måler de hverandre etter pengeforbruk. Jeg har aldri vært et sted hvor det ble fokusert så lite på penger. Jeg tenkte at her går det kanskje an å få ut mye penger. Jeg bestemte meg for å prøve, forklarte Frank Murud til Dagens Næringsliv etter hans tapping av Undervisningsbygg for over 100 millioner kroner var avslørt. Murud ble oppfattet som en dyktig og handlekraftig mann, som villig påtok seg mye ansvar og ble betrodd vide fullmakter. Eiendomssjefen «fikk ting gjort», da var man villig til å se gjennom fingrene på store budsjettoverskridelser og manglende underskrifter. I løpet av to år tappet Murud og en medsammensvoren leverandør arbeidsgiveren for over hundre millioner kroner. Metoden var enkel: Leverandøren på utsiden utstedte fiktive fakturaer for utført arbeid, som Murud attesterte for. Leverandøren fikk pengene utbetalt av Undervisningsbygg og overførte beløpet (minus sin andel) til Muruds private bankkonto. Dette foregikk inntil bankremisser på til sammen 19 millioner kroner utstedt fra Murud til hans kone utløste en hvitvaskingsmelding til Økokrim, som igangsatte etterforskning. Oslo kommune var, til tross for synlige budsjettoverskridelser, flere bekymringsmeldinger og tips om misforholdet mellom Muruds lønning og livsførsel, ikke i stand til å oppdage noe som helst. En kollega uttale i ettertid om hvorfor ingen internt reagerte på pengebruken: «Jeg kan ikke huske annet enn at vi tenkte Muruds jobb var så viktig.» Tidligere bystyrerepresentant for Rødt, Erling Folkvord, som har jobbet aktivt mot korrupsjon i Oslo siden åttitallet, er mer nådeløs i sin kritikk. Han mener korrupsjonskulturen aldri ble utryddet etter osloskandalen, men at man tvert imot kan trekke en linje fra uhumskhetene i vedlikeholdsetaten på åttitallet til Frank Muruds tapping av Undervisningsbygg. – Den såkalte Murud-saken handler om mye mer enn Murud. Hele selskapet er konstruert av byrådet for å gjøre det lettere å tappe bykassa for penger gjennom


Absolutt mørke er kun teoretisk mulig. 5 øre per eske går til Hjelpestikkefondet.


GUIDE

kontraktsinngåelser. Organisasjonsstrukturen i Undervisningsbygg er lagt til rette for å videreføre korrupsjonskulturen som blomstret i vedlikeholdsetaten på åttitallet. Vi snakker her om et foretak som skal håndtere oppdrag for millardbeløp, men ikke har noen interne kontrollrutiner, ingen kontroll med fullmakter for kontraktsinngåelser, ingen kontroll over utført arbeid. Murud plukket noen millioner, men han plukket kun det som var plantet foran ham. Det er de som plantet det, som burde blitt tatt først, sier Folkvord. Dirty Harry Si du sitter inne og har et viktig ærend på utsiden, hva skal til for å slippe ut fra et norsk fengsel? Svar: Betal en politimann for å låse deg ut med påskudd om at du skal «fremstilles for avhør i forbindelse med en etterforskning». I den såkalte polititjenestemannsaken fra 2010, en av to kjente korrupsjonssaker i norsk politivesen, betalte en forretningsmann til sammen 75 000 kroner til to politiførstebetjenter for å hjelpe ham ut av fengsel elleve ganger i løpet av en dom han sonet for legemsfornærmelse. Den andre saken er mer atypisk, da det dreier seg om korrupsjon utført ikke av grådighet, men omtanke. I den såkalte au pairsaken ble en politibetjent i Trøndelag fradømt sin stilling for å ha misbrukt sin posisjon for å sikre sin svigerinne arbeidstillatelse i Norge. Herr og fru Justitia Det finnes ingen kjente saker hvor dommere har blitt bestukket i Norge. Det betyr imidlertid ikke at fenomenet ikke eksisterer. Antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International gjør årlige spørreundersøkelser

«

for å måle korrupsjonsnivået i ulike land. I 2013 viste indeksen at en av 25 nordmenn som har vært i kontakt med rettsvesenet i løpet av det siste året, oppgir å ha betalt bestikkelser. Generalsekretær i Transparency Norge, Guro Slettemark, mener tallene er overraskende og nesten vanskelig å tro. Erling Folkvord lar seg derimot ikke overraske. – Omfanget av bestikkelser er for meg ukjent, men jeg tror ikke vi kan utelukke noe. En sentral byråkrat i det norske rettssystemet fortalte meg en gang noe jeg ikke glemmer: «Det viktigste rettsmøte i enhver rettsak er det hvor man bestemmer hvem som skal være dommer». Den sakkyndige Om ikke dommeren lar seg bestikke, finnes det flere måter å påvirke utfallet av en rettsak. Enklest er å påvirke sakkyndige, eller kjøpe en falsk attest. Er du for eksempel interessert i å få en rettsak utsatt, trenger du bare en lege som er villig til å bruke fem minutter på å skrible på en papirlapp at du er syk. Ønsker du ikke å sone? En psykiater kan for rett pris erklære deg soningsudyktig. Innblandet i en erstatningssak? En bestikkelse til den sakkyndige vil være en meget lukrativ investering. Det mest kjente eksempelet på handel med attester i Norge, er den såkalte legeattestskandalen fra 2006. Under dekke av å være kriminell med ønske om å få utsatt en rettsak, fikk DN-journalist Gøran Skaalmo for 8500 kroner kjøpt en erklæring fra psykiater Pål H. Herlofsen hvor det fremgår at han lider av depresjon. Den profilerte psykiateren samarbeidet om virksomheten med kjendispsykolog John G. Sandstrøm. I den påfølgende etterforskningen ble det avslørt at de

Si du sitter inne og har et viktig ærend på utsiden, hva skal til for å slippe ut fra et norsk fengsel? Svar: Betal en politimann. 20

02/2014

to hadde drevet med kjøp og salg av attester til kriminelle over lengre tid. I 2008 ble begge dømt til to år og seks måneders fengsel. Rikmannen Som vi har sett, kan man for rett pris skaffe til veie både legeattester og ferier fra soning. Sannsynligvis er det i stor grad fantasien, nettverket og – først og fremst – tykkelsen på lommeboka, som setter grenser for hva en kan få kjøpt. Det mest kjente eksempelet på rikinger som betaler for å skaffe utilbørlige fordeler, er Båtsertifikat-saken. Journalister fra Dagens Næringsliv kjøpte ved hjelp av skjult identitet sertifikat til å kjøre store fritidsbåter for 20 000 kroner uten å måtte avlegge noen eksamen. Selgeren var den svenske fartøysinspektøren Claes Pallin. Saken hadde neppe fått stor oppmerksomhet, hadde det ikke vært for at en av Pallins kunder var Kjell Inge Røkke. Fiskeren og båtmannen Røkke var neppe ute av stand til å ta sertifikat på vanlig måte, men foretrakk i et utslag av nærmest parodisk rikmannsoppførsel å sende butleren (!) til Aker Brygge for å handle båtførerbevis med en bunke sedler i brun konvolutt. Resultatet ble en dom på hundre dagers fengsel, hvorav han sonet 32. Kontorrotta Selv om de mest spektakulære korrupsjonsskandalene involverer ledere med mye makt og tilgang til store beløper, er det ikke slik at korrupsjonen i offentlig sektor begrenser seg til de høye herrer. Det kan også dreie seg om ligningsfunksjonæren i Bærum, som fikk utbetalt 17 000 kroner for å hjelpe en venn av en venn med å forandre ligningen sin. Eller saksbehandleren i Mandal som mottok to tusen kroner i måneden fra en sosialklient han hadde skaffet uberettiget stønad. Oljetoppen I forbindelse med de nye korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven i 2003, var det kun et punkt som var kontroversielt: Kriminalisering

av såkalt «påvirkningshandel». I forarbeidene til loven beskrives det slik: «Når en person som tilhører en beslutningstakers politiske parti, familie eller omgangskrets, eller som av andre årsaker er eller hevder å være i stand til å øve påvirkning på beslutningstakeren, utnytter sin stilling ved å kreve, motta eller akseptere et tilbud». Flere fryktet det ville bli for vanskelig å skille fra lovlig lobbyvirksomhet. Til slutt kom fenomenet inn i straffeloven §276c. Foreløpig har bestemmelsen kun fått anvendelse i én sak: Statoil Horton-saken. Statoils internasjonale direktør Richard Hubbard forhandlet frem en «konsulentavtale» med den iranske presidentsønnen Mehdi Hashemi Rafsanjani, som gikk ut på at han i løpet av elleve år skulle motta 15 millioner amerikanske dollar mot å fremme Statoils interesser i Iran. De nye bestemmelsene ga Økokrim hjemmel for å fremme tiltale, og Statoil ble idømt foretaksbot på tjue millioner kroner i 2004. I tillegg ble Hubbard idømt en personlig bot på 200 000 kroner. Parallelt førte amerikanske myndigheter opp saken etter Foreign Corupt Practises Act (FCPA) og ila i 2006 Statoil en ytterligere bot på 120 millioner kroner. I tillegg ble selskapet tvunget til å innrømme å ha betalt bestikkelser og i tre år holde seg med en ekstern konsulent til å overvåke internkontroll og overholdelse av FCPA. Hubbard, styreformann Leif Terje Løddesøl og konsernsjef Olav Fjell måtte som følge av saken tre av. Da Helge Lund gikk inn stillingen som Statoil-sjef, hadde hans tre forløpere måttet fratre sine stillinger. Fjell som følge av Hortonsaken, de to andre for budsjettoverskridelser. Han måtte også finne seg i å bli passet på av «barnevakten» selskapet var blitt pålagt. I kjølvannet av Horton-saken, midt i Helge Lunds forsøk på å overbevise øvrigheten om Statoils nyvunne dydighet, dukker imidlertid enda en korrupsjonssak opp: En innkjøper har latt seg bestikke for en steambadstu, en sydentur og et sesongkort til et norsk tippeligalag.


MELD DEG INN I TEKNA OG BLI

SKAFF DEG INNSIKT

MELD DEG INN PÅ TEKNA.NO/FUTURE

GEN DIN. LIG ANSVAR FOR UTDANNIN ET LH HE ET R TA DU R DEG AT ER ET MASTERSTUDIUM KREV ALLEREDE NÅ. FÅ ET SOLID FAGLIG NETTVERK UNDER STUDIENE. LÆ DE IG GO ELLE FOR DEG E. BENYTT DEG AV VIRKEL SS RE I BRANSJER SOM ER AKTU TE IN ER KK VE M SO FÅR DU ALT A KN SKRIV JOBBSØKNADER TE I M LE ED M M SO . Å SETTE OPP EN GOD CV. IGE G I GJENSID M GRATIS FORSIKRIN SO IK SL R, LE DE OR SF TURE. MEDLEM IR MASTER OF THE FU BL ND TA RS FO E ST DE VI I DETTE OG MER, SLIK AT DU

Tekna er foreningen for deg som har eller planlegger en mastergrad innen teknisk-naturvitenskapelige fag


INTERVJU … Petr Andreevich Pavlensky (f. 1984). Bor i St. Petersburg, Russland. Russisk konseptuell kunstner og politisk aktivist som bruker video, performance og tekst i sine arbeider. Har blitt kjent gjennom russiske og internasjonale medier for sine sterke politiske aksjoner i det offentlige rom, blant annet til støtte for den russiske feministiske aktivistgruppen Pussy Riot. Er redaktør i kunstmagasinet Political Propaganda sammen med Oksana Shalygina. www.politpropaganda.com …

MED SELVSKADING SOM VÅPEN Balls to the wall: Ved å spikre ballene sine fast til en fortauskant på Den Røde Plass, blåste Petr Pavlensky liv i den politiske kunsten i Russland.

Den russiske kunstneren og politiske aktivisten Petr Pavlensky har mer baller enn deg. TEKST INGVILD LOTHE OVERSETTELSE OSKAR NJAA FOTO MAKSIM BELOUSOV RUSSLAND, DET VIRKER så kaldt og langt borte, folk smiler så sjelden og drikker så ofte. Damer elsker blå øyenskygge og alle menn er skalla. Men midt i denne eimen av for lengst fortapte individer, finnes det håp, i en kjempetynn mann som heter Petr Pavlensky. Pavlensky hadde lenge vært en del av den politiske kunstsfæren i Russland, men var et forholdsvis ukjent navn for de fleste, før han i juli 2012 stilte seg opp foran Kazankatedralen i St. Petersburg. Motivert av straffesaken mot det feministiske punkbandet Pussy Riot, hadde han sydd igjen sin egen munn. – Den saken viste helt tydelig at staten og kirken hadde begynt med åpne angrep mot kunsten, og at de forsøkte å skremme befolkningen ved å sette et eksempel. I november 2013 skulle han igjen skape overskrifter, da han spikret fast sine egne testikler til en fortauskant på Den Røde Plass. Hendelsen fant sted på «politiets dag» (en feiring som kan sammenlignes med 17. mai.), så det tok ikke lange tiden før politistyrker grep inn og tok hånd om situasjonen; de dekket over den avkledde kroppen med et pledd, førte ham inn i en bil, og kjørte ham bort – nærmere bestemt til en psykiatrisk klinikk hvor han, ikke overraskende, ble erklært helt oppegående. En stund truet myndighetene med en vag «hooliganisme»-tiltale.

1

22

02/2014

– Det var ment som en metafor for apatien, den politiske likegyldigheten, og fatalismen som preger dagens russiske samfunn, forklarer Petr. PAVLENSKY ER UTDANNET ved kunstakademiet i St. Petersburg, men der var det ikke mye rom for kunstnerisk frihet, for det russiske utdanningssystemet passer ifølge Pavlensky på å lære sine studenter å adlyde institusjonens direktører og administratorer, som igjen har lært å adlyde politikerne og andre autoriteter som kontrollerer institusjonene. – Slik bygges det opp et system rundt kunstneren som kontrollerer kunstnerens handlinger og ideer, og den eneste måten en kan komme seg ut av situasjonen på, er å avslutte samarbeidet med institusjonene og drive med kunst på et fritt sted hvor det ikke finnes slike institusjoner. Du har sagt at kunsten har en indirekte innflytelse på den offentlige bevisstheten. Hvordan? – Kunst er informasjonsarbeid. Kunst er arbeid med tanker og forståelse. Kunsten vekker noe i mennesker til live; den legger igjen spor i hodene på folk, og på den måten hjelper den mottakeren til å avgjøre hvordan han eller hun skal handle, eller ikke handle. Staten forsøker å undertrykke menneskets evne til å lage leven og opprør, men kunsten er en kontrast til statens propaganda. PAVLENSKY VILLE GI et innblikk i den stadig voksende nasjonalismen i Russland ved å dokumentere livet til en 16 år gammel

nazist. Filmen var del av et prosjekt ledet av den oslobaserte, russiske kuratoren og journalisten Ekaterina Sharova. Den viser den ødelagte og arrete kroppen til en ung nazist fra St. Petersburg. Kroppen forteller om hvordan gutten bidro til drapet på en kaukasisk mann. Har du tro på at utenlandske politikere eller utøvere kan ha en innvirkning på den politiske situasjonen i Russland under vinter-OL i Sotsji? – Jeg hadde foretrukket at alle boikottet hele dritten, sier Petr. – Vi få håpe de olympiske lekene kan være en plattform for kritikk mot det proto-fascistiske systemet som er etablert i dagens Russland. I dag ser vi en klar parallell mellom politikken som ble ført under olympiaden i Tyskland under det tredje riket, der politikken var rettet mot såkalte «degenerative enheter», og politikken det autoritære russiske regimet fører ovenfor ulike minoriteter og nasjonaliteter. President Putin har sagt at homofile kan føle seg trygge under OL så lenge de «lar barn være i fred» og ikke sprer homopropaganda. Hvordan vil dette endre seg når OL er over, og den internasjonale pressen ikke lenger er tilstede? – Jeg kan ikke gi noen nøyaktige prognoser, men gitt logikken til det repressive regimet vil det nok komme innstramminger. Det er imidlertid ikke alltid at maktapparatets handlinger er lineære og logiske. De kan for eksempel skade mange representanter fra det homofile miljøet ved hjelp av et spesielt politisk miljø; nemlig de neonazistiske bevegelsene. Det staten gjør nå er å sette forskjellige bevegelser og grupper opp mot

hverandre, slik at de selv kan spille fredsbevarende og tilsynelatende hindre folk i å drepe hverandre. Du er engasjert i kvinnebevegelsen, blant annet gjennom nettmagasinet du er redaktør for; Political Propaganda. Hvorfor er den viktig for deg? – Den delen av kvinnebevegelsen som engasjerer seg i åpenbare politiske kamper og går til angrep på de forskjellige patriarkalske institusjonene, er interessante. Disse feministbevegelsene arbeider for svært viktige ting, og ideene deres er mange nok til å skape motstand mot patriarkatet. Men i Russland ser vi dessverre også et voksende antall pseudofeministiske organisasjoner som spekulerer i retorikk og begreper. De bedrar kvinner, og istedenfor å gjøre dem om til soldater i kampen mot det statlige patriarkatet, blir de skremt og ender opp som misfornøyde kunder hos en eller annen middelmådig psykolog. Slike folk er ingen trussel mot det patriarkalske systemet og vil fortsette å være lydige objekter under statlig kontroll. Hva er dine fremtidsvisjoner for Russland? – Jeg håper folk vil slutte å la seg styres som kyr, og ta tilbake kontrollen over sine egne liv. Men da må de først klare å finne en motkulturell refleks i seg selv, og tørre å sloss tilbake mot makta. politpropaganda.com

«

Jeg håper det russiske folk vil slutte å la seg styres som kyr.


GUIDE

FUCK

FOLKEFESTEN 20 grunner til at vi gir OL fingeren.

Âť 02/2014

23


GUIDE

«

En fortid som leder i Europas siste fascistregime er ingen hindring for å bli IOC-boss. TEKST REDAKSJONEN ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM MILDE MAKTMISBRUK, hellige Heiberg! Endelig er den her, den tradisjonsrike opphopingen av alt som er dekadent og bedritent. Nå dyrere, mer autoritært og korrupt enn noensinne! I sterk tradisjon lagt til et stadig mindre demokratisk land med forvitrende rettsstat, som for å premiere en stødig økning i antall menneskerettighetsbrudd. Nå er det bare å slenge seg på sofaen, skru på idiotboksen og nyte synet av overbetalte, gjennomsponsede nikkedukker som briljerer i aktiviteter alle fornuftige mennesker driter i, mellom sindig posisjonerte doser reklame for onde selskaper, mens stinnrike, panisk korrupte krøsuser håver inn kilometervis med tusenlapper til å tørke seg i ræva med. Ja da, kompis. Det er OL igjen. NATT&DAG gir deg 20 gode grunner til å gi en feit faen i hele folkefesten.

1

OL og IOC er korrupt som bare faen – En tredjedel av pengene til Sotsji-OL har gått med til korrupsjon, uttalte nylig presidenten i det internasjonale skiforbundet, Gian-Franco Kasper, som også er medlem i den internasjonale olympiske komité, IOC. Lekene i Russland blir de dyreste noensinne (inkludert de mye større sommer OL-arrangementene), og en tredjedel av utgiftene utgjør 110 milliarder kroner. Den russiske opposisjonelle politikeren Boris Nemtsov har anslått at opp mot 180 milliarder har gått med til korrupsjon. Uttalelsene har vakt oppsikt, men Kasper står på sitt og kritiserer sin egen organisasjon for å ignorere problemene. At IOC ikke imponerer i bekjempelsen av økonomiske uhumskheter bør ikke overraske noen: I 1999 kom det frem at Salt Lake Citys vertskap under vinter-OL i 2002 var kjøpt og betalt. Seks høytstående medlemmer av IOC hadde mottatt bestikkelser i form av eiendommer og store kontantbeløp for å stemme frem byen. I etterkant innrømmet medlemmene at tildelingen av lekene til Atlanta, Nagano og Sydney også var blitt kjøpt. De seks ansatte fikk sparken, ellers fikk avsløringene få konsekvenser. Lekene ble avholdt i Salt Lake City som planlagt. I 2010 ble IOC nominert til en Public Eye Award, en nidpris til årets skitneste organisasjoner. I januar i år avdekket den amerikanske avisen Sunday Times hvordan IOC-representanter skor seg på å lure unna OL-billetter og selge dem til mangedoblede priser på svartebørsen. Fra topp til bunn, fra funksjonærer til pamper, fra milliardbeløp til lommepenger: Korrupsjonskulturen inngår i det olympiske systemet som en ondartet kreftsvulst det ikke finnes vilje eller evne til å fjerne. Idrettsutøvere som «byr på seg selv» Kjære Gud Fader i himmelens slott, pliiiis ikke la «skijentene» være i det «humoristiske» hjørnet under en Sotsji-pressekonferanse! For du husker vel «russiske damer er horer»sketsjen til «Skiippagurra girls» fra 2008? Det skjedde faktisk. Det var ikke en feberdrøm. Selv kjendissexologen Kristin Spitznogle syntes det var på kanten. Ikke at vi automatisk avfeier damer blottet for rytmesans som feiler i å være både underholdende OG sexy, men … Her har et eller annet gått for langt. Noen må gå. I seg sjæl. Putin hates fags – Dersom dere lar barna være i fred, har dere ingenting å bekymre dere for, sa Putin og henvende seg direkte til homofile utøvere, journalister og andre som har uttrykt skepsis mot å reise til Sotsji etter at Russlands nye homolov ble vedtatt i sommer. Loven forbyr «distribusjon og formidling av ikke-tradisjonell seksuell propaganda», en formulering så vid at den i praksis forbyr all offentlig 24

02/2014

uttrykk for homofili. I Russland er det nå en forbrytelse å jobbe for homofiles rettigheter, å spre informasjon om homofili og å ytre at homofile forhold er likeverdige heterofile forhold. IOC forsikret at loven ikke kom til å gjelde for utøvere under OL, for så umiddelbart å bli motsagt av den russiske innenriksministeren: Utøvere, journalister, frivillige eller andre som fronter homofili på noen som helst måte under Sotsjilekene, må belage seg på kraftige bøter eller i verste fall fengsling og deportasjon¹. IOC forholder seg selvsagt passive, og nøyer seg med å repetere at det ikke kan forventes at de skal kunne påvirke et lands suverene lover. Men hva hvis disse lovene diskriminerer OL-utøvere? En av IOCs oppgaver er «to act against any form of discrimination affecting the Olympic movement», en oppgave de gjennomkorrupte oldingene løser heller dårlig: Det italienske IOC-medlemmet Mario Pescante uttalte at det er «absurd av USA å sende fire lesbiske utøvere til Sotsji bare for å demonstrere et poeng». Sukk. Det er kanskje for mye forlangt av den kronisk dølle arten som er idrettsutøvere, men vi håper på flere «demonstrerte poenger», for eksempel i form av at et regnbueflagg får bli med på en triumferende seiersmarsj langs oppløpssiden. Får vi se en homsenes svar på Jesse Owens? Kan noen plis få Putin til å forlate stadion i sinne? Det helsprø curlinglandslaget Én gang hvert fjerde år feirer vi hva faen som helst så lenge vi har gullsjanser. Heia Norge! I 2002 feide Pål Trulsen & Co seg til seier foran 1,7 millioner nordmenn. Fadesen var dermed et faktum: Norge var blitt en curlingnasjon. Og som om det ikke var flaut nok, bestemte man seg for å utstyre curlinggutta med såkalt «elleville bukser»! Gøy! Schtilig! Utlandet digger det! Til Sotsji har gutta skrudd opp sprøheten ytterligere: De sikksakkmønstrede rødt-hvitt-og-blått-dressene har allerede blitt omtalt som «crazy» og «funky» i utenlandske medier. Kult! Lættis! Vi snakker dresser som er så helsprø at Simen Staalnacke og resten av Moods og Norway-konsernet tar avstand fra dem på estetisk grunnlag! Shit! Dere er så gærne, curlinggutta! Jævla sopere, ass. OL-Føreren: De moderne lekenes far Juan Antonio Samaranch, eller «hans eksellense» som han selv krevde å bli kalt, nøyde seg ikke med å desertere fra den spanske regjeringshæren for å slutte seg til Francos fascisttropper. Han inngikk også i den styrende elite og forble en ledende skikkelse i fascistpartiet til regimet falt. Da stakk den blivende OL-presidenten bikkjehalen mellom beina og rømte landet, til han ble innvilget universelt amnesti. Heldigvis er ikke en fortid som leder i Europas siste fascistregime noen hindring for å bli IOC-boss. Og heldigvis var Juan Antonio like blottet for skam som moralsk kompass (mangler som neppe sinker deg på vei opp IOC-stigen). Selv etter at han var blitt president, uttalte han om sin tid i fascistpartiet: «Jeg er stolt av den»². Lille Juan greide å karre til seg jobben som IOC-president i 1980 og holdt på posisjonen i 21 år. Da hadde han omorganisert strukturen på arrangementet fullstendig: OL hadde blitt transformert fra å være et sportsarrangement til å bli en PR-begivenhet. Fra 2001 og frem til han døde i 2010, spankulerte eksellensen stolt og kry rundt på OL- og IOC-møter, fester og andre tilstelninger. IOC-ledelsen forsikrer oss om at han aldri sluttet å være en del av «familien». Han ble da også utnevnt som ærespresident på livstid.

«

Til tross for hva OL-lobbyen vil få deg til å tro, så finnes det ingen påviselige positive økonomiske effekter av å være OL-vertskap. «Rebellen Petter Northug» Har media ingenting bedre å skrive om? Hvis vi må høre ytterligere én omdømme«ekspert» uttale seg om hvordan legendarisk døve svenskevitser påvirker «merkevaren Petter Northug», publiserer vi det incestuøse pulekartet over norske idrettsutøvere og sportsjournalister. Tvangsflytting og sosial renovasjon Ifølge en FN-støttet studie utført av Centre on Housing Rights and Evictions har to millioner mennesker blitt fordrevet fra hjemmene sine for å gjøre plass til OL i perioden 1988 til 2008. I forkant av lekene i Seoul ble 48.000 boligblokker revet og 72.0000 mennesker ble tvunget til å flytte. Før sommer-OL i Beijing måtte hele 1,25 millioner mennesker finne seg et nytt sted å bo. Undersøkelsen viser at tvangsflyttingene i hovedsak rammer fattige, og at etniske minoriteter er overrepresentert. Under Atlanta-lekene ble 9000 hjemløse arrestert fordi man ville ha «rene» gater til OL. Trivelig folkefest, du. Smørebua Hold nå kjeft om den jævla smørebua. Klisjeene «Stafett er stafett!», «Vi går for gull!», «Typisk norsk å være god!», «Spørsmålet er om noen er i stand til å hamle opp med [storfavoritten].» «[Vinneren] er best når det gjelder!» «Ballen er rund!». Tips til drikkelek: Hver gang en kommentator lirer av seg en replikk så intetsigende, meningsløs og forutsigbar (det såkalte «sportskommentator-trifecta») at den utelukkende kunne blitt servert under en OL-sending, må du enten ta av et plagg eller shotte. Lykke til med å ikke være naken eller død av alkoholforgiftning innen en halvtime.

«Hva føler du nå?» Spør du meg, herr sportsjournalist? Avmakt og resignasjon er svaret. Pengebruken Å arrangere OL er et gigantisk underskuddsprosjekt som dekkes av skattebetalerne i vertslandet. Til tross for hva OL-lobbyen vil ha deg til å tro, viser grundige studier at det ikke finnes noen påviselige positive økonomiske effekter av å være vertskap. Det er imidlertid ingen tvil om at det er mange utgifter: Overdimensjonerte idrettsanlegg med begrenset etterbruksverdi, ukurant utbygging, ekstravagante arrangementer og voldsomme sikkerhetstiltak. IOC selv går i overskudd hver gang etter salg av TV-rettigheter, selvfølgelig. Som «non profit-organisasjon» skatter de heller ikke, og kan holde lønningene sine skjult. Ingen utenforstående vet derfor nøyaktig hvor inntektene blir av. De går i alle fall ikke tilbake til dem som betaler for «moroa». Nasjonalisme er fortsatt kjipt De svenske deltakerne kommer kanskje ikke til å stikke av med en eneste gullmedalje under årets leker, men til gjengjeld kommer et drøss med irriterende svensker til å få irriterende rett i to uker: Norge er virkelig den siste sovjetstat i blant. Prognosene ser svært dårlige ut for dette OL-et: Norge stiller med det aviskommentatorer kaller «den bredeste og sterkeste troppen noensinne». (Vi regner med media backer opp med den bredeste og sterkeste troppen aviskommentatorer noensinne.) Frykteligheten åpner for nøyaktig to scenarier: 1) Vi vinner uanstendig mye, går fullstendig i metning og oppfører oss som drittungen som insisterer på å leke med alle gavene før bursdagsbarnet får sin tur. 2) Vi


GUIDE

«

Hva jeg føler nå, herr sportsjournalist? Avmakt og resignasjon.

vinner én medalje mindre og går inn i et dypt nasjonalt traume, litt som om Olof Palme skulle brukket staven under femmila på Kings Bay. Det er godt mulig at det blir noen gull på Norge, men dette er et klassisk tap/tapscenario. Slim og snørr Æsj. Det er OL i langrenn, ikke bukkake. Stopp og tørk trynet, din gris. Sensur Den amerikanske journalisten og Democracy Now!-verten Amy Goodman ble stoppet på grensen mellom USA og Canada rett før OL i Vancouver og avhørt i nitti minutter om hvorvidt materialet hun skulle bruke i en forelesning inneholdt OL-kritisk materiale. Under OL i London ble det innført forbud mot all offentlig politisk ytring i et stort området i London sentrum, og i en viss radius rundt alle anleggene, under dekke av å være «sikkerhetskrav». Resultatet: England innførte de største innskrenkningene i forsamlingsretten og ytringsfriheten siden andre verdenskrig, og den største innskrenkningen i fredstid siden 1689³. Putin har løst presseproblemet ved å gi journalistene visum som kun gjelder for et pressegodkjent område i arrangørbyen og områder tilknyttet anleggene. OL er sponset av verdens største og mektigste selskaper som betaler for å bli assosiert med et av verdens mest omtalte arrangementer – et arrangement forbundet med fred mellom nasjoner og pur glede. Det skal være spennende toppidrett, men ingen annen form for spenning. Alt kontroversielt er eliminert.

Mer snowboard enn noensinne Det er vanskelig å skjønne hvordan IOC klarte å snike det forbi Putins antihomolovgivning, men sånn har det søren snurre meg blitt: Under Sotsji-lekene kan alle som føler seg kallet tune inn og se en tilårskommen subkultur stille seg på alle fire og bli sodomert av gamle menn i beste sendetid. Gerhard Heiberg er en forbanna kølle og alt han tar i burde gis fingeren og boikottes. Åpningsseremonien er porno for fascister Fire timers propaganda-TV sendes som regel ikke utenfor Nord-Koreas grenser. Unntaket er OL-åpningsseremonier, og 7. februar vil nok en gang velregissert fascistoid estetikk lyse opp stua i de tusen hjem. Leni Riefenstahl er kanskje død, men ånden lever videre i hver en åpningsseremoni. Russland kan (militær-)parader, og regissør Putin er klar for å flexe stormaktsmuskler. Den svenske idrettsministeren Lena Adelsohn Liljeroth har annonsert at hun dropper seremonien, nettopp fordi den kommer til å utarte seg som en «propagandamanifestasjon». Vinteridrett er kjedelig 22 menn som løper etter en ball og til slutt vinner tyskerne, eller hvordan var egentlig de greiene der? Vi har ærlig talt ikke tittet opp fra sosiale medier under en sportssending siden VM i ‘98. Her skal du få en «fun fact»: For pengene Norge pisser vekk på idrett hvert år kunne vi sponset alle norske husstander med Netflix- og HBO-abonnement i februar! Sett det der The Wire, eller?

Tvilsomme sponsorer La oss dvele litt ved selskapene som sponser OL: BP Oil, mest kjent for å ha sølt helt saklige mengder olje i Mexicogulfen, var Londonlekenes «chief sustainability partner». Dette tilsynelatende uten ett eneste lag ironi fra IOCs side. I år har de slått på stortromma og latt Dow Chemicals fronte den bærekraftige utviklingen. Selskapet er en gammel ringrev hva gjelder utslipp av livsfarlige stoffer, og er blant annet skyldig i en gasslekkasje som drepte anslagsvis 25.000 indere i 1984, noe Dow selv fortsatt nekter å innrømme. Hva blir det neste, a? Lommemannen sponser påskeskirenn for barn? Hitler sponser Paralympics? Se Paralympics i stedet Med all respekt for de elleville og herlige buksene til det norske curlinglandslaget: Når du først skal prøve å engasjere deg i en idrett hvor folk skyver på steiner og feier gulvet, hva er mest imponerende: Å se dem gjøre det i en rullestol, eller se dem gjøre det til fots? Det finnes en haug med idretter i OL-porteføljen hvor Paralympics-varianten er like fartsfylt, mer underholdende og minst like imponerende. Den internasjonale Paralypmicskomiteen (IPC) er uavhengige av IOC, og har

de vettet med seg, forblir det slik. Det er ikke som om IOC har opptrådt spesielt generøst overfor «lillebror»: De truet med å kutte alt samarbeid om Paralympics brukte alle fem OL-fargene i symbolet sitt. Seriøst. De fikk nøye seg med tre duse halvsirkler. IOC vil ha primærfargene og de geometriske formene sine for seg selv. Sånn er de. Boblere Dialekten til Johaug, ENDA flere OL i Oslokronikker, at det blir tilskrevet menneskelige egenskaper til en fyr som Håvard Bøkko, at det komiske kortbanekonseptet er begrenset til skøyter, at Togo stiller med to utøvere (kanskje egentlig moro, men vi gleder oss ikke til ulidelig mange «se-så-gøy-at-skiløperenfra-Togo-kom-i-mål»-innslag), å måtte late som bob er imponerende, «Kongen av OL», OL-låta til «Kongen av OL» og StjernekampAgnete, videoen til OL-låta til «Kongen av OL» og Stjernekamp-Agnete, det er meningsløst å se skisport post Carlsen/Rike, OL-studio, at skiflyging ikke er med, alle er dopa uansett, ett forvokst idrettsarrangement i året er nok (vi gleder oss til VM i fotball), de har ødelagt femmila, Erna Solberg uttaler seg om sport, fordi det er chill å ikke ta stilling til Abkhazia.

«

To millioner mennesker er blitt fordrevet fra hjemmene sine for å gjøre plass til OL i perioden 1988 til 2008.

¹ http://www.policymic.com/articles/58649/russia-s-anti-gay-law-spelled-out-in-plain-english ² «I can be proud of my past, you can be sure,» Samaranch said, a remark that cut off all personal questions. (http://articles.baltimoresun.com/1992-07-25/sports/1992207074_1_samaranch-franco-spain) ³ http://www.findlaw.co.uk/law/government/constitutional_law/fundamental_rights/500150.html

02/2014

25


TV

TV ≠ TV

«Tv-serien er den nye romanen», sier de. «Tv er bedre enn film» sier de. De ser åpenbart ikke noe særlig tv noen av dem. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON MARTA BRAVO ET AV MINE mange nyttårsforsetter er at 2014 skal bli året da det ikke lenger skal være mulig for norske journalister å presentere det faktum at det vises interessante dramaproduksjoner på amerikanske kabelkanaler som en nyhetssak. Hvis jeg får viljen min, skal det heller ikke gå an å påstå at «tv-serien er den nye romanen» uten å spesifisere hvilke tv-serier det er snakk om og hva slags romaner de eventuelt erstatter. Helt siden den første norskspråklige teksten om The Wire ble satt på trykk en gang på første halvdel av 00-tallet, har det her på berget vært fritt frem for å skrive ekstatisk bejublende tekster om at det lages mye god tv-dramatikk i USA, uten engang å vurdere å problematisere entusiasmen en smule.

1

26

02/2014

Det er lett å forstå hvorfor: Tv er noe som preger hverdagen til de aller fleste nordmenn – selv de mest avholdne må ta seg tid til å lire av seg et snes selvtilfredse «åh, nei, du skjønner, jeg har ikke tv, jeg!» hver gang de beveger seg ute blant folk – og likevel skrives det oppsiktsvekkende lite fornuftig om temaet. Og tatt i betraktning at det som har vært skrevet om tv i norske medier de siste tiårene hovedsakelig har vært omformulerte presseskriv og halvhjertede kvalitetsvurderinger av middelmådige norske produksjoner, er det ikke rart at journalister og anmeldere lot entusiasmen løpe av sted med seg da de endelig fikk skrive om noe som ikke bare var bra, men hvis kvaliteter harmonerte med kvalitetskriteriene innen mer etablerte og prestisjefylte fagdisipliner som film- og litteraturvitenskapen. Men man skulle jo tro at den aller mest omtumlede henrykkelsen ville legge seg etter … tre år? Fem? Åtte? Etter åtte år skulle man fak-

tisk kunne forvente at selv den mest grisgrendte lokalavis ville sette ned foten dersom en av journalistene kom hinkende inn døra med en tekst om at nå lager dem jaggu mye bra tv der borte!. Og hvis postulatet var noe så absurd som at tre gode dramaserier på lufta samtidig på én eller annen diffus måte skulle innebære at tv-mediet nå hadde skjøvet litteraturen av tronen og innsatt seg selv som eneveldig hersker i det vestlige narrative hierarkiet, burde journalisten sendes hjem med streng beskjed om ikke å vende tilbake før han hadde sett seks sammenhengende timer med TV2 Bliss. FOR DET MAN alltid glemmer oppi alle disse diskusjonene om hva tv er og erstatter i det nye årtusenet, er at tv ikke er det samme som tv. Selv ser jeg relativt mye på tv, men jeg ser nærmest utelukkende tv på datamaskiner og andre tekniske hjelpemidler hvor jeg selv aktivt velger, starter og stopper programmene

jeg ønsker å se. Og når norske journalister sier at tv er ditt og tv er datt, snakker de utelukkende om tv-programmer de konsumerer på denne måten. I verste fall er det snakk om å skru på tv-apparatet noen minutter før det aktuelle programmet starter. Men som jeg ble minnet på da jeg i jula tilbrakte noen dager hos mine foreldre i Fredrikstad, er dette en måte å tilnærme seg tv på, som er vesensforskjellig fra det å faktisk se på tv på tv. Å se på tv på tv handler i grunnen ikke så mye som å se – eller lytte – som det gjør om å sette seg tilbake og la bølge på bølge av audiovisuelt innhold skylle over en. På tv er tv en strøm – det vil si: flere strømmer – av innhold som er der enten man ser på eller ikke; programmene glir over i hverandre, både kronologisk og på tvers av kanalene, og før man vet ordet av det, har man ligget der og sett fem episoder av Here Comes Honey Boo Boo på rad, ispedd tjue spredte minutter av Judge Judy og så mye man orket av Friendzone. I den grad denne typen tv erstatter noen etablert form for menneskelig aktivitet, må det være dette en del folk liker å gjøre, hvor


TV

«

Etter åtte år skulle man faktisk kunne forvente at selv den mest grisgrendte lokalavis ville sette ned foten dersom en av journalistene kom hinkende inn døra med en tekst om at nå lager dem jaggu mye bra tv der borte! de i selskap av andre mennesker diskret sitter og plukker på en sårskorpe, som de til slutt får pirket løs, og så, uten at noen ser det, får presset inn under en av neglene, hvorpå de gnir fingrene mot hverandre for å illudere at de kvitter seg med skorpa, for deretter et minutt eller to senere å føre denne fingeren opp til munnen og gumle i seg den deilige avlange klumpen av koagulert blod og puss, uten at noen merker noe som helst. I så måte bør det understrekes at denne formen for beskjeden egenkannibalisme ikke bare tar langt mindre tid enn å se på tv på tv, men også lar seg kombinere med en lang rekke andre aktiviteter. MEN RETT SKAL være rett: Det finnes tv-serier – og da først og fremst Sopranos, Mad Men og Breaking Bad – som man kan forstå at omtales som, om ikke den nye romanen, så i alle fall en fjernsynsekvivalent av en viss type narrativ prosa som handler om hvordan hvite menn har det inni seg og hvordan dette påvirker omgivelsene rundt dem. Altså til en viss grad det man gjerne assosierer med begrepet «den store amerikanske romanen», den som handler om de store temaene – livet, døden og økonomien.

Men før man lar entusiasmen løpe avsted med en, er det viktig å huske to ting: Den første er at selv de beste og mest banebrytende av disse seriene i utgangspunktet gjør svært lite nytt. Hovedsakelig bruker de et tradisjonelt filmspråk til å fortelle historier, som gitt tv-seriens utstrakte tidsdimensjon henter mye av sin komposisjon, karakterutvikling og sammenveving av plott fra litteraturen. Det imponerende med disse seriene er først og fremst at de gjør dette på en god måte, og i noen mindre grad at de faktisk greier å kombinere nennsomt innarbeidede konvensjoner fra filmen og litteraturen i et medium som historisk sett er allergisk mot enhver form for nytenkning som krever noe av publikum. Den andre – som er mye viktigere – er at det kun er en håndfull serier som fortjener å bli omtalt på denne måten. Hvis vi nå går med på at The Sopranos, Mad Men og Breaking Bad er «den nye romanen», så har vi nevnt de fleste seriene som passer beskrivelsen. Er The Singing Detective «den nye romanen»? Twin Peaks? Matador?

The Wire, for eksempel, er ikke «den nye romanen», men den nye systemkritiske journalistikken. Game of Thrones er den nye fantasyromanen du rydder unna når du får besøk; True Blood er den nye kioskromanen du bestiller på nett fordi du ikke vil bli sett når du kjøper den i butikken; Here Comes Honey Boo Boo er den nye mobbingen; Catfish er den nye selvskadingen; Bergensbanen minutt for minutt er det nye kikke ut av togvinduet; og Hurtigruta minutt for minutt er det nye se på videoopptak fremmede mennesker har tatt på ferie for å ha noe å gjøre sånn at de slipper å prate så mye med hverandre. Tv er ikke den nye romanen – tv er det nye stå på gata og se på veiarbeid. Tv er den nye badevifta. Tv er den nye LinkedIninvitasjonen. Tv er den gamle barnevakten og den nye støttekontakten. Tv er det nye stresseksemet. Tv er det nye gå sakte forbi mennesker som deler ut mat og drikke på gata sånn at de skal rekke å snu seg og få øye på deg og dermed hindre deg i å fremstå som utiltalende ivrig i din jakt på gratis vareprøver. Tv er det nye ikke ta telefoner fra ukjente nummer. Tv er det nye ikke ta

telefonen i det hele tatt, hvis folk skal ha tak i meg får de sende mail eller sms. Tv er den nye fuktskaden. Tv er det nye system i Lotto. Tv er den nye firepakningen med halvannenlitersflasker med Pepsi Max. Tv er den nye spise svinesteakleten rå. Tv er det nye kikke inn gjennom vinduene til menneskene som bor på den andre siden av gata. Tv er det nye gå og gruble på det en stund, men til slutt gi etter og kjøpe en kikkert for bedre å kunne kikke inn gjennom vinduene til menneskene som bor på den andre siden av gata. Tv er det nye det er slemt å si det, men jeg føler faktisk at jeg har fått et mye bedre forhold til bestefar etter at han falt i koma. Tv er det nye bruke en time på å prøve å avinstallere Growl. Tv er den nye påminnelsen om at du fortsatt ikke har svart på den LinkedIn-invitasjonen. OG ALT DETTE skulle man tro norske journalister og skribenter visste bedre enn noen andre mennesker i hele verden, så jævla mye tid som de bruker på å sitte hjemme og twitre om hva de ser på tv. På tv. 02/2014

27


ÅRETS FILM Pornopung av Johan Kaos ÅRETS STEMME Anine Kierulf ÅRETS SKIVE «1001 Hjem» av Lars Vaular ÅRETS LITTERATUR Ung jente, voksen mann av Eline Lund Fjæren ÅRETS NAVN Kari Gran ÅRETS UTESTED Morgenstierne ÅRETS KLUBBKONSEPT Jacks Kantine Dattera til Hagen ÅRETS RESTAURANT Arakataka ÅRETS KUNST Alt du kan bære Ida Ekblad, Institutt for Degenerert Kunst, Eli Marie Johnsen, Anders Nordby, Klara Semb, Eirik Sæther, Unn Sønju og Arild Tveito. Galleri VI VII ÅRETS SCENEKUNST A Thing of Beauty Øystein Johansen Black Box Teater ÅRETS LOKALE ARRANGØR Ultimafestivalen ÅRETS LIVE ACT Todd Terje


ÅRETS NAVN Margaret Berger

ÅRETS NAVN Joar Nicolaysen

ÅRETS UTESTED Diskoteket

ÅRETS UTESTED Lysverket

ÅRETS KLUBBKONSEPT Raw Juice

ÅRETS KLUBBKONSEPT Bergen D.I.Y.

ÅRETS RESTAURANT To Rom og Kjøkken

ÅRETS RESTAURANT Brazil Churrascaria

ÅRETS KUNST Constant.Decay RAKE

ÅRETS KUNST Bergen Art Book Fair Bergen Kjøtt

ÅRETS SCENEKUNST Jeanne D’Arc Kjersti Haugen Trønderlag Teater

ÅRETS SCENEKUNST De Selektive Mari Sofie Andreassen Teaterterminalen, Cornerteateret

ÅRETS LOKALE ARRANGØR Versus

ÅRETS LOKALE ARRANGØR BIFF

ÅRETS LIVE ACT Johndoe

ÅRETS LIVE ACT Fjorden Baby! ÅRETS MOTE/DESIGN Kaibosh ÅRETS UTELIVSTRYNE Skatebård

ÅRETS NAVN Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen ÅRETS UTESTED Gnu ÅRETS KLUBBKONSEPT Nite Site ÅRETS RESTAURANT Tango Bar&Kjøkken ÅRETS KUNST Screen City Festival Daniela Arriado og Mirjam Struppek ÅRETS SCENEKUNST Teaterkonsert Beethoven Nikolaj Cederholm Rogaland Teater ÅRETS LOKALE ARRANGØR Rivningsfest K-Lab ÅRETS LIVE ACT Tønes


Premiere mandag 24. februar densisteviking

20.30


Romerike Folkehøgskole

Ledige plasser, søk nå! LYSDESIGN SCENOGRAFI

på Norges største folkehøgskole innen teater

Romerike Folkehøgskole www.romerike.fhs.no


MOTE

MANGE BEKKER SMÅ GJØR

EN STOR LOUIS VUITTON Luksuskonsernene fortsetter å kjøpe opp småmerker i aggressiv stil. TEKST JOSTEIN WÅLENGEN ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN I SEPTEMBER 1998 ble det skrevet motehistorie – som første amerikanske selskap klarte BCBG (fullt navn: BCBG Max Azria Group) å gjøre et suksessfullt oppkjøp av et fransk motehus, nemlig Hervé ‘Léger’ Leroux. Et lite steg for menneskeheten, et stort sprang for Hérve Leroux – over natten gikk han fra å designe kredible bodycon-kjoler til knallfargede pølseskinn. Oppkjøpet markerte starten på en økende globalisering og kapitalisering innen luksusmarkedet. Siden 1998 har luksuskonsumet i Asia og Øst-Europa økt flere hundre prosent, den franske luksuskonglomeraten LVMH (fullt navn: LVMH Moët Hennessy Louis Vuitton S.A.) har doblet børsverdien og i Tokyo eier over nitti prosent av alle kvinner et Gucciprodukt. Nå begynner imidlertid veksten å avta. I Asia begynner merkepreferansene å modnes, og i Vesten har vi vært i en kontinuerlig av/på finanskrise siden 2007. Der Chanel, (Yves) Saint Laurent og Prada

1

har beholdt en salgsvennlig balanse mellom ironisk logofisering og klassisk eleganse, sliter Louis Vuitton med brandingen. I en tid preget av minimalisme, med Phoebe Philo hos Céline som klareste toneangiver, oppleves logotrykket og canvasen som utdatert og smakløst. LVMHs markedsstrategi har derfor de siste årene vært tungt basert på oppkjøp og overtakelser i andre merker – både Givenchy, Céline og Kenzo ligger i dag under LVMHs kontroll, blant et tyvetalls øvrige merker. I hovedkonkurrenten Kering (tidligere Gucci-group / PPR) ligger blant annet Alexander McQueen, Stella McCartney, Saint Laurent og Balenciaga. SOM ET RESULTAT av grupperingene drives, med noen unntak, de fleste motehusene av andre enn grunnleggeren. Det er derfor blitt et større fokus på sjefdesigneren som kreativ leder – Dior under Raf Simons, Louis Vuitton under Nicolas Ghesquière og Balenciaga under Alexander Wang (sistnevnte er en av få som driver eget merke uten eksterne investorer eller eiere). Luksuskonglomera-

tene tilbyr unge og forholdsvis nyetablerte designere, som Nicholas Kirkwood (LVMH) og Christopher Kane (Kering), et økonomisk og faglig støtteapparat. Men det bidrar også til en homogen motekultur hvor de samme merkene deler rådgivere og konsulenter – og hvor økonomiske interesser overkjører designfrihet. Riccardo Tisci vil neppe gjøre rottweilerog fugleprint-skjorter sesong etter sesong, og ryktene skal ha det til at hovedgrunnen til Nicolas Ghesquières oppsigelse var en byråkratikultur hvor sjefdesigneren endte opp som bedriftsøkonom. Etter noen frittalende sitater i System Magazine ble Ghesquière forøvrig saksøkt av Kering for kontraktsbrudd. Saken ble avgjort utenfor retten, men endte visstnok med en kompensasjon gitt av Ghesquière i femtimillionersklassen. Det er ikke første gang byråkratirottene i Kering har dratt tidligere designere inn i rettsalen. I 2004 måtte Tom Ford ut med hundretalls millioner for å kjøpe tilbake rettighetene til eget merke. KJØPEMANIEN KAN ses som en opprustning til tøffere tider innen varehandel, hvor selv tradisjonelt uavhengige designere – eksempelvis Rick Owens, som har investert i Gareth Pugh og Alice Lemoine – kjøper seg inn i mindre merker.

Mantraet ser ut til å være «hvis du ikke kan slå dem, kjøp dem».

En anonym kilde i LVMH kunne tidligere i år fortelle Business of Fashion at deres nye strategi gikk ut på å kjøpe up-and-coming merker for et par millioner euro, småpenger sammenlignet med milliardomsetningen i Vuitton. Merkene tilbys vekstmuligheter og et sterkere designteam, og fungerer det ikke etter et par-tre sesonger, dumpes merket. I verste fall er konkurranse avverget – i beste fall tjener de penger. En annen tendens er «hemmelige» overtakelser hvor avantgardistiske merker med dedikerte tilhengere kjøpes opp i skjul – som da Diesel kjøpte opp Martin Margiela og grunnleggerens fravær ble offentliggjort først flere sesonger senere. Et lignende stunt skjedde på sensommeren, da belgiske Ann Demeulemeester kjøpte ut investor Anna Chapelle i BV32, for så å tre av fra sjefsrollen – uten ytterligere forklaring enn et følelsesladet og intetsigende håndskrevet brev. I dagens motebransje utspiller det seg et maktspill som får Dynastiet til å blekne. Tør du spørre deg selv hvem som egentlig har laget den designervesken du sikler etter? Phoebe Philo eller en kalkulerende businessmogul med doktorgrad i siviløkonomi? 02/2014

33


FESTIVALDESIGN · RUNE MORTENSEN OG FRODE SKAREN

FESTIVALSESONGEN STARTER I FEBRUAR

HAR DU SIKRET DEG FESTIVALPASS TIL BYLARM? PASSET KJØPER DU PÅ BILLETTSERVICE.NO ABIDAZ (SE) ALL WE ARE (NO) ANDRÉ BRATTEN (NO) ANGELICA’S ELEGY (NO) ARIF (NO) ARSHAD MAIMOUNI (NO) AURORA AKSNES (NO) AWAY (NO) BABY IN VAIN (DK) BEASTMILK (FI) CARNIVAL KIDS (NO) CHARLOTTE QVALE (NO) COMET KID (NO) DANIEL KVAMMEN (NO) DANNY MAROC (NO) DEATH BY UNGA BUNGA (NO) DEATHCRUSH (NO) DISA (ICL) ELSA & EMILIE (NO) EMILIE NICOLAS (NO)

ERLEND ØYE & HJALMAR (NO/ICL) FARAO (NO) FIRST AID KIT (SE) FOLKE (NO) FRK. FRYD (NO) GIRL ARMY (NO) HANNE KOLSTØ (NO) HJERTESLAG (NO) IAMPSYCIENCEFICTION (NO) INE HOEM (NO) JAAKKO EINO KALEVI (FIN) JENNY WILSON (SE) KAJA GUNNUFSEN (NO) KATE BOY (SE) KILL J (DK) KLISH (NO) KONSFORRADARE (SE) LEMAITRE (NO) LINKOBAN (DK) LITTLE CHILDREN (SE)

LOVELOVELOVE (NO) LOWER (DK) LOWING (SE) LUST FOR YOUTH (SE/DK) MAN TEAR (SE) NAOMI PILGRIM (SE) OH! (NO) ONKLP & DE FJERNE SLEKTINGENE (NO) OSKAR LINNROS (SE) PANDA DA PANDA (SE) PIXEL (NO) PROVIANT AUDIO (NO) RUMBLE IN RHODOS (NO) SAMSAYA (NO) SASSYBEAT (NO) SATELLITE STORIES (FI) SEA CHANGE (NO) SEINABO SEY (SE) SHINE 2009 (FI) SHY FOR SHORE (NO)

SIBILLE ATTAR (SE) SIDE EFFECTS (SE) SIGURD JULIUS (NO) SIN COS TAN (FI) SISY EY (ICL) THE SOUTH (NO) SUMIE (SE) TARAGANA PYJARAMA (DK) TEAM ME (NO) THE WOLVES (NO) TIGER BELL (SE) TORKELSEN (NO) TOVE LO (SE) TREMORO TARANTURA (NO) TRULS (NO) TUSSILAGO (SE) VILDE TUV (NO) WHEN SAINTS GO MACHINE (DK) YOGUTTENE (NO) ZHALA (SE)

MANGE FLERE ARTISTER BLIR LANSERT DE NESTE UKENE! FØLG OSS PÅ WWW.FACEBOOK.NO/BYLARM


MOTE

AZURE ER IKKE TILSTEDE Foto: Yoo Sun Styling: Elyse Saunders Modell: Ollie Henderson

Maske fra Elyse Saunders // Kappe laget av Yoo Sun og Lindsey Hoover // Armb책nd fra Kelsey Quan

02/2014

35


MOTE

Halskjede fra Kelsey Quan // Egenlaget genser // Topp fra Elyse Saunders // Bukser fra Current Elliot // Gullbelagte Converse, bearbeidet av Elyse Saunders og Yoo Sun

36

02/2014


MOTE

Jakke fra Bess // T-skjorte fra Acne // Vintage jeans // Halskjeder, modellens egne

02/2014

37


MOTE

Hoodie fra American Apparel, bearbeidet av Elyse Saunders og Yoo Sun // Armbünd, modellens egne

38

02/2014


MOTE

Jakke fra Bess // Krage, modellens egen // Genser fra Rodarte // Meshkjole fra Maison Martin Margiela

02/2014

39


Facebook.com/nattogdag

FĂ˜LG

Twitter @nattogdag

Instagram @nattogdag_sensurert

Snapchat @nd_usensurert

WWW.ND.NO


BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

Henda i været for PYHUFNT.

INTERVJU MED NJÅL OG EIRIK, SIDE

«

Ny spalte viser vei gjennom Bergens gater.

Noen ganger trenger O. Martin å være litt alene. INTERVJU, SIDE

48

51

«GATELANGS», SIDE

50

TAR GREP Store P debuterer. Vågard Unstad rapporterer det siste fra NMG/G-huset. TEKST VÅGARD UNSTAD FOTO FRANCISCO MUNOZ NMG/G-ODT NYTT ÅR! Hallaien, folkens! Er det noen som er klar for Store P sitt soloalbum, Regnmannen, eller? Ja? Kult! Det kommer i februar, og er produsert av Store P, Basekontoret, Møksen, Tailors og Anand Chetty. Eneste gjestevers er Lars Vaular-signert, ellers er det bare P hele veien. Ja, om man ser bort i fra Kjetil Møsters tre supersexy saxsoloer, da. Regnmannen er en helhetlig opplevelse. Ti låter som glir naturlig inn i hverandre. En slags guidet tur inn i Store Ps egne, rare verden. Mørkt men morsomt, i god A-lagetånd, men mer melodiøst og svevende enn folk er vant til fra denne kanten. Er A-laget over, eller? Nei da, slapp helt av. Vi kommer med den etterlengtede mixtapen Nokke Feita 4 ikke så lenge etter Regnmannen.

1

Vi sa jo i 2006 at den skulle komme, og nå kommer den. Vi lyger ikke, vi er bare treige. Og det er bare oppvarmingen. Etter det slår vi til med vårt første skikkelige album: Mat i Stilen. Det er … ganske forbanna mat i stilen. Vi har jobbet mye med Basekontoret på dette albumet, en gammel tjommi fra Bergen som plutselig viste seg å lage fete beats. Store P har også produsert mye, og selvfølgelig våre gamle slagerpartnere i produsenttrioen Tailors. Vi tar opp tråden fra D E D D GÅR I EP, og tar lytteren med videre inn i mørket.

Hvor vi har fått det der partyrapstempelet fra, skjønner jeg ikke. Det er mye humor på albumet, men ikke mye gladrap. NMG/G-huset Nords rappende CEO, Mats Dawg kommer ENDELIG med musikk som er tilgjengelig for folk som ikke har kjent ham i ti år. EP-en hans SKOG, produsert av Store P, kommer før sommeren, og beviser det alle har visst siden Tungtvanns Ubudne Gjesta EP fra 1999 – rap på nordnorsk er dødsfett. Her snakker vi sløy, treig og funky bassbonanza med familiefartekster for voksne mennesker. Voksenrap hører jævlig lite kult ut, men det her er faen meg akkurat det i ordets beste betydning. Flex jobber også med et album, produsert av Hkon. Flexomaten er på en velfortjent ferie, men kommer tilbake sterkere enn noensinne i siste kvartal. Den alltid mystiske rapstjernen Lars Vaular jobber som vanlig jevnt og trutt i det stille. Men, du vet, for å si det på godt norsk – there’s levels to this shit. Hva som skjer i Vaular-land får dere nok med dere tidsnok. Som vanlig kan opplegget beskrives kort og konsist: gjennomført kvalitet. Å ja, jeg holdt på å glømme det i alt musikkpratet. NMG/G-film jobber og med filmen Generasjon G, en historie om to unge menn som prøver å tjene sin første million, koste hva det koste vil. Vågard Unstad (f. 1986) er oppvokst i Sandviken i Bergen. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør. Du så ham sist på Tweet4Tweet. 02/2014

41


LANSERINGSFEST JANUAR LANDMARK // JANUAR // O. MARTIN + SIMON OPTIZ + DJ GREY CHALK

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

42

02/2014

FOTO LARS KRISTIAN STEEN


UTELIV MÅNEDENS BAR:

TOPP 3 KONSERT:

GRAND HOTEL TERMINUS

Da klubbkonseptet Jassbox på månedlig basis inntok ærverdige Hotel Terminus og fylte den eikepanelte whiskybaren med festivitas, ble man titt og ofte dratt bort til hotellet ved jernbanestasjonen, hvor trengselen var stor, bargjestene fornøyde og hotellgjestene sure (de av gjestene som da ikke lot seg lokke med på festen, men heller kunne foretrukket en god natts søvn uten dundrende bass fra lokalet under). Nå er det nye tider: Jassbox har byttet beite, og arrangeres i vel så fornemme Grand Selskapslokaler på Torgallmenningen. Men det betyr ikke at man har gyldig fravær for besøk i hotellbaren

1

av den grunn. Nå virker det kanskje enda mer forlokkende. Whiskybaren er kåret til Norges beste, det er fyr i

peisen, og man synke ned i en ørelappstol med et glass single malt fra barens utvalg på 700 forskjellige whiskyer.

TOPP 3 KLUBBEVENT:

KVELERTAK

TORSDAG 6. FEBRUAR. 21.00. RØKERIET, USF VERFTET. Norges kanskje hardeste eksportvare om dagen virker å være stavangerbandet Kvelertak, som siden sist bergensbesøk har bedrevet intensiv turnévirksomhet over den ganske verden: Etter å ha turnert Europa på kryss og tvers, Japan og USA det siste året, er det et erfarent liveband som kommer til Bergen. Kvelertaks siste plate Meir (2013) tikket inn til gode anmeldelser og fikk blant annet 7,2 på pulsmåleren Pitchfork. Norges beste liveband (sier ryktene) med solid låtmateriale i bagasjen … det kan bli bra. CC: 270,-/225,- (+ BILL. AVG.) // ID: 18 ÅR

1 1

DJ: BOB STANLEY + AUDUN VINGER

TIRSDAG 18. FEBRUAR, TBA. UJEVNT. Hva enten man får tid eller ikke til å bivåne den ENO-kuraterte «Tid for tidsskrift»-runden på Bergen Offentlige Bibliotek med Audun Vinger og Bob Stanley i samtale, virker det som et safe bet å dra med gjengen bort på Ujevnt etterpå, hvor de to skal snurre plater. Musikkskribent Audun Vinger hyller og slakter jevnlig plater i Dagens Næringsliv, og står også jevnlig bak spakene på Osloklubber og spiller soul, funk, disco og R&B fra platesamlingen sin; Bob Stanley har laget popmusikk med Saint Etienne i en årrekke og er også kritiker og har skrevet boken Yeah Yeah Yeah: The Story of Modern Pop. To kritikere kvesser kniver i beste ånd – det kan det bli søt musikk av.

1 1

PERFECT SOUNDS FOREVER: EFTERKLANG (DK)

FREDAG 07. FEBRUAR, 20.00. RØKERIET, USF VERFTET

NABOVARSEL MINIFESTIVAL

De danske kritikerfavorittene i Efterklang var sist i Bergen under Festspillene i fjor vår. Der fremførte de sitt fjerde album Piramida med Kringkastingsorkesteret i ryggen, etter først å ha innledet turnéen i operahuset i Sydney. Det orkestralt anlagte indiebandet beveger seg mellom symfoniske komposisjoner og elektroniske samples, og deres harmonifylte drømmepop hører like godt hjemme i svette klubblokaler som i Operahus. Den siste tiden virker det som de har gått for sistnevnte, så da er det befriende å se bandet gjøre en klubbkonsert. CC: TBA,- // ID: 20 ÅR

1 2

TORSDAG 20. FEBRUARLØRDAG 22. FEBRUAR. LANDMARK. De nylig feirede 10-årsjubilantene (!) i Nabovarsel hviler aldri. Hvile kan man gjøre en annen gang. Nå sparker de like så greit i gang en tredagersfestival, som er planlagt å arrangeres hvert år. På denne minifestivalen er målet å gi de lokale by:Larm en scene helgen før by:Larm går av stabelen, og navnene som kan bekreftes i skrivende stund inkluderer Torkelsen, Aurora Aksnes, Bob Stanley fra Saint Etienne (som later til å få et travelt bergensbesøk) og Vilde Tuv.

2 1

PLAYDATE

TORSDAG 27. FEBRUAR, TBA. LANDMARK Klubbkonseptet PlayDate beskjeftiger seg med alt som på en eller annen måte kan linkes til improvisasjonsbegrepet. Her vet man dermed aldri helt hva man får, annet enn at det garantert blir en impulsiv affære hvor veien blir til mens man går og det oppstår en egen atmosfære mellom artist og publikum. Som regel byr PlayDate-gjengen på to band med forskjellig musikalsk ståsted, fra frijazz til støyrock til samtidsmusikk til computerbasert trashmetal til solotrommiser med hang til blokkfløyte og diktlesing.

1 3

44

02/2014

HAIM

ONSDAG 12. FEBRUAR. 21:00. RØKERIET, USF VERFTET. Ett album som har figurert på mange «Årets …»-lister fra året som har gått er søsterbandet Haims Days Are Gone. Derfor vil det ikke være overraskende om folk kjenner sin besøkelsestid når bandet inntar Røkeriet midt i februar. Det overskuddspregede lydbildet blander elementer fra myk syttitallsrock og ditto nittitalls-R&B, og evnet å begeistre noen tusentalls Øya-publikummere da de spilte på festivalen i august. Nå er det Bergen sin tur. CC: 270,- (+ BILL. AVG.) // ID: 18 ÅR

1 3


Din guide til uteliv

WWW.ND.NO

Valentinkonsert

FOR KJÆRESTER I ALLE ALDRE FREDAG 14. FEBRUAR KL. 19.30 I GRIEGHALLEN En gave til den du vil glede på valentinsdagen! «If music be the food of love, play on», skrev Shakespeare. Vi tar den store dikteren på ordet, ruller ut den røde løperen og inviterer til en romantisk konsert full av forførende musikk, fra Bernstein sin «I’m a little bit in love» til Prokofiev sin «Romeo og Julie». TETT PÅ Bergen Ungdomsstorband spiller i foajeen før konserten. Vi fortsetter kvelden i foajeen etter konserten med Evelyn Jons og Carsten Dyngeland.

Torodd Wigum dirigent Evelyn Jons sang David Stewart fiolin Sjur Hjeltnes programleder og piano 2 billetter kr. 700/600 Grieghallens billettkontor 55 21 61 50, 10-17 (11-14) www.filharmonien.no

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER

02/2014

45


det akademiske kvarter

det akademiske kvarter

UTELIV BYTIPS:

TID FOR TIDSSKRIFT: ENO TIRSDAG 18. FEBRUAR, 20.00. BERGEN OFFENTLIGE BIBLIOTEK. Da Bergen fikk sitt Litteraturhus, var Bergen Offentlige Bibliotek tidlig ute med å posisjonere seg. På den grove steinfasaden hang plutselig store bannere med påskriften «Vi huser Litteraturen», som for å minne byen om litteraturhuset den allerede hadde. Det finnes også andre grunner til å besøke biblioteket enn de mest åpenbare (å låne bøker). Det nystartede konseptet «Tid for tidsskrift», for eksempel. I bibliotekets nye satsning på tidsskrift vil forskjellige tidsskrift bytte på stafettpinnen og kuratere kvelder med debatter, boksamtaler, konserter og opplesninger. Denne gangen er det musikkmagasinet ENO sin tur, og de inviterer til samtale mellom rockejournalist Bob Stanley og musikkskribent og nylig avgått Vinduet-redaktør Audun Vinger. Etterpå spiller Matias Tellez konsert. CC: 40,-

1 1

FREDAGER OG LØRDAGER fra kl. 22.00 - 03:30 Halvtimen er et nytt og spennende konsept på Kvarteret for de over 20 år. Alle rettigheter.

KINOPREMIERE: «ALL IS LOST» FREDAG 21. FEBRUAR, TBA. BERGEN KINO.

ÅPNER DØRENE 1 DENNE HØSTEN Da det ble klart at filmen «All is Lost», som ble vist under kategorien «Førpremiere» under årets utgave av Bergen Internasjonale Filmfestival, likevel ikke skulle få normale kinovisninger i Norge, ble mange skuffet. Og det med rette. Den aldrende Robert Redford spiller hovedrollen som middelaldrende seilbåthippie i havsnød på Det indiske hav. «All is Lost» er på samme tid stillfarende (filmen – som kun har én skuespiller på rollelisten – er på det nærmeste dialogløs, foruten et og annet banneord skreket ut i frustrasjon) og nervepirrende. Det er gledelig å se at filmen likevel blir vist på kino.

2

Følg oss på facebook.com/kvarteret

Halvtimen er et nytt og spennede barkonsept på kvarteret. Vi kan nå by på no for den eldre garde

www.kvarteret.no

FIFTY SHADES OF GREIT ONSDAG 05. FEBRUAR, 19.00. LITTERATURHUSET. Jo Nesbø-krim, «Fifty Shades of Grey», fotballbiografier og «den siste til Victoria Hislop» … det er ikke utfordrende og banebrytende litterære tungvektere som preger nordmenns lesevaner om dagen. Litteraturhuset og Studentersamfunnet samler krefter og setter søkelyset på den kommersielle dreiningen i nordmenns litteraturpreferanser under den passende tittelen Fifty Shades of Greit: «Bidrar de kommersielle kreftene i bokbransjen til at nordmenn leser seg nedover, eller bunner bekymringen kun i en snobbete holdning blant kritikere og litteraturvitere?» spør de. Vi frykter det første.

3 1

ÅPNINGSTIDER: MAN-ONS: 11.30-01.00 (mat 11.30-21.00) TORS-FRE: 11.30-03.30 (mat 11.30-21.00) LØR: 14.00-03.30 (mat 14.00-17.00) SØN: Åpent ved arrangement AV THOMAS COOK

46

02/2014

Aldersgrense 20 år Følg med på facebook.com/kvarteret for mer informasjon


!

RICKS PRESENTERER: Ricks

POGOPOPS Quiz-nights presenterer www.ricks.no www.ricks.no with Anthony Hill REIDAR OG DE miami vice HVER TORSDAG OBS! machine IS! NTPR R E D STU DAGE S TOR 0,10

ONSD AGER E

OG FREDAG PÅ FINNEGANS

TORSD R UT! AGE ER INN R !

RICKS TEATER ONSDAG 19. FEB KL 21.00

www.standupbergen.no CESS STEINMANN NEESS 14.&15. FEB FREDAG 27.12 KL. 22.00

CHRISTIAN MIKKELSEN 20.&21. FEB 2.JULEDAG  26.12 KL. 22.00

KL 20.00

GIRLSQUIZ PÅ WAVE MANDAGER - 20.30

HENRIK OVERAA BJØRNSON 27.&28. FEB FREDAG 20.12 KL. 24.00 FREDAG 21.12 KL. 24.00

www.standupbergen.no www.standupbergen.no www.standupbergen.no

UTSOLGT OVER HELE LANDET SETT AV 90,000! Årets Julepresang!

“For et show! For en entertainer!” P4 Årets morsomste! Vinner av Publikumsprisen Komiprisen 2012

Å! N G L I SA TRA!! R E ING EKS A!! L L I T S .00 STR E 9 K 1 R E L O K NYE AFG 4. APRILL KL 19.00 FRED G 5. APRI A LØRD

NYE EKSTRASHOW 2014 I SALG NÅ!

RICK’S TEATER BERGEN FREDAG 21. MARS KL 21.00 UTSOLGT!

FREDAG 21. MARS KL. 21:00 UTSOLGT! UTSOLGT! LØRDAG 22. MARS KL. 21:00 UTSOLGT! FREDAG 28. MARS FÅ KL.BILLETTER! 21:00 UTSOLGT! LØRDAG 29. MARS FÅ KL.BILLETTER! 21:00

LØRDAG 22. MARS KL 19.00 LØRDAG 22. MARS KL 21.00 FREDAG 28. MARS KL 21.00 LØRDAG 29. MARS KL 19.00 LØRDAG 29. MARS KL 21.00 FREDAG 4. APRIL KL 21.00 LØRDAG 5. APRIL KL 21.00

www.billettservice.no Tlf. 815 33 133 www.standupbergen.no WWW.RICKS.NO

FÅ BILLETTER!

Mer informasjon på www.kristianvalen.no


MUSIKK

HÅNDGEMENG Put Your Hands Up For Neo-Tokyo om kalde synther, utgåtte format og nye digitale tider. TEKST HILDE STAALESEN LILLEØREN FOTO ØYSTEIN GRUTLE HAARA – DET GJELDER Å SPILLE med den hånden du får utdelt, sier Eirik et stykke ut i intervjuet. Utsagnet mottas med ettertenksomme miner fra PYHUFNT-makker Njål. Pokermetaforen, her i ekstremt direkte oversettelse, oppsummerer i grunnen det meste. Dette intervjuet er et forsøk på å bli litt kjent med Eirik Nordstrand og Njål Paulsberg, de to bergensguttene med de ubestemmelige dialektene (henholdsvis en slags sunnmørsk og en nordnorsk bergensvariant). Det var 21 år etter to synkroniserte fødsler 16. desember 1988 at de ble kjent for den gemene hop med singelen «Blood of Brethren». Bortsett fra by:Larm-spilling året etter og et par singel-utgivelser, har det vært ganske stille rundt bandet, før EP-en Breaking Through ble sluppet sist fellesbursdag. På Gimle ungdomsskole var de imidlertid ikke venner. (N)jål: Jeg drev med hiphop og Eirik drev med nerding. Vi hatet hverandre. (E)irik: Ja vi kom ikke så godt overens. Njål var med de tøffe gutta mens jeg spilte tv-spill. N: Men hadde du møtt oss i dag, så hadde du nok syntes at Eirik var kulere. Og mer sympatisk. Eirik begynte med musikk etter at sykkelen hans ble stjålet og utløste et erstatningsbeløp. Forsikringspengene gikk til en brukt bass som han fant på finn.no. Njål ble enig med seg selv om at Eirik var verdt å henge med likevel (eller omvendt), og de startet rockeband sammen med en eldre fyr med bil som ble brukt til og fra øvingslokalet på Landås. Njål hadde på det

1

48

02/2014

tidspunktet gitt opp hiphop etter skuffelsen over Daft Punks Discovery. Derfor: vendepunktet. Foranlediget og bevirket av … dataspilling. N: En natt våknet jeg klokken fire, stod opp og lagde en type elektrolåt inspirert av spillmusikk. Jeg hadde en Amiga 500 etter min storebror som jeg drev og lekte meg med. Siden den natten bestemte jeg meg for å begynne å lage mer sånn type musikk. E: Vi kan jo nevne at det alltid har vært en synthesizer inne i bildet som du også brukte da du lagde hiphop. En microkorg. Og så solgte du den og kjøpte en … N: Nei, motsatt tror jeg. E: Nei, du hadde microkorgen først, og så kjøpte du oberheimen. Nei vent. Du solgte aldri mikrokorgen, den var jo med på by:Larm. N: Okei. Deretter fulgte en periode med elektro/ house, forklarer de, litt mer samstemt. E: Husker vi spilte en skjebnesvanger natt på NG2. Hele høyrekanalen på forsterkeren bare konket ut midt under konserten. Men jeg tror faktisk ikke noen merket det. N: synthene er fra 70- og 80-tallet. E: Vi spiller faktisk konserter med instrumenter som er eldre enn oss av og til. Men det har alltid gått greit med Junior og Jupiter i hvert fall. N: Ikke med Jupiter. Husker du på by:Larm? Vi måtte hele tiden finne et nytt sted å plugge den i. E: Det var en sånn tjue minus-vinter i Oslo, og den automatiske tune-knappen var så kald at den bare måtte bli inne. Til slutt dreide alt seg

om å holde Jupiter varm, konsertene kom helt i annen rekke. Husker du da vi kjøpte den i Tokyo og bar den gjennom gatene? N: Jeg tok den med på t-banen og sendte den hjem i posten.

Dere spiller begge i andre band, hvor dere har helt andre roller, hva er det dere får utløp for gjennom PYHUFNT? N: Jeg får utløp for det meste siden jeg skriver all musikken, mens jeg i de andre prosjektene bidrar mer med innspill. E: Jeg får utløp for musikk jeg savner. Vi vil ha mer sånn musikk som vi lager. Det er hovedsakelig lyttemusikk. Det er ikke bakgrunnsmusikk og det er ikke klubbmusikk, selv om vi har med elementer inspirert av klubbtriks. N: Man prøver å ta ideer fra ting man liker. Når det gjelder progressiv rock for eksempel, så liker jeg tanken om at ting kan utvikle seg på en annen måte enn bare vers og refreng. Man tar det man liker derfra og putter det oppi miksen sammen med virkemidler fra techno for eksempel. E: Elektrohouse er jo den sjangeren som har de kuleste oppbygningene av spenninger og forventning. N: Og trance. Noen av synthene deres er kule. Det er bare det at melodiene de spiller … Kommer det et album etter hvert? N: Vi kommer nok til å utgi noe mer albumaktig før eller siden, men det har etter hvert blitt et litt kunstig format i denne digitale tidsalder. Folk er litt opphengt i albumformatet siden det er i en så nær fortid. Men når det skjer en utskiftning i musikkjournalistgenerasjonen, vil man nok avvenne seg det.

«

Gulp.

N: Jeg vil ikke spå fremtiden, men jeg tror ikke album nødvendigvis er det mest konsentrerte verket du kan lage. E: Det virker jo som om folk vil ha ting med én gang, og hvis man sitter på en masse låter og venter til albumet er klart, så tar det for lang tid. Når veldig hypa artister lekker noen av greiene sine, syns jo folk det er sykt spennende. Trenden med å slippe låter fortløpende tror jeg kommer til å fortsette.

Men LP-formatet er vel ikke helt dødt? Da Alexander Von Mehren omsider slapp album etter årevis med ruging, vakte det jo ikke så rent lite hugnad, ikke minst i vår redaksjon. N: Det å holde på med et album i syv år er jo også en nyere ting. Mens man før måtte leie seg inn i et studio, kan du nå selv sitte på alle låtene for så å åpne dem opp – og jobbe med dem igjen når du har tid. E: Det som er gøy med EP-formatet, er at man forplikter seg til et kortere tidsarbeid for så å levere ett produkt med en bestemt idé eller stemning. Jeg tror mange album som er gitt ut heller burde vært i EP-form. Det er litt hovmodig å anta at man har noe å formidle som folk skal orke å høre på i 45 minutter. Put Your Hands Up For Neo-Tokyo er aktuelle med EP-en Breaking Through som inneholder de fire sporene «You», «Breaking Through», «State of No Connection» og «The Rosy View Effect». www.soundcloud.com/pyhufnt

Jeg tror mange album som er gitt ut heller burde vært i EP-form.


Foto: Øystein Thorvaldsen

Sverre Koren Bjertnes

ÅpNiNgStider:

NervouS FluidS

tirsdag, onsdag, fredag: torsdag: lørdag, søndag: Mandag:

Maleri – SKulpturiNStallaSjoN – FilM

adKoMSt:

25. januar - 30. mars 2014

(Konserthusterrassen)

12-17 12-19 11-17 SteNgt

Stenersenmuseet, Munkedamsveien 15,vika

#sverrebjertnes #stenersenmuseet


GATELANGS

NYGÅRDSGATEN Denne byen / Denne byen e så dum Fjorden Baby! – «Nike Äir», Fjorden Baby! (2009) TEKST THOMAS COOK FOTO BERGEN BYARKIV FOR DE TRAUSTE hverdagene er Nygårdsgaten perfekt. Når regnet faller ustanselig fra himmelen, når vinden som liksom skyter fart over plassen foran Grieghallen gjør at paraplyen din vrenges (du tviholder på denne billige gjenstanden, den virker å være konstruert for å bli ødelagt ved første vindkast), når trafikken ustanselig durer forbi og fortauet langs den falleferdige trehusrekken med bilforhandleren som selger amerikanske biler er alt for smalt for oss begge. Da er det som gaten kommer til sin rett. Nygårdsgaten er veien inn i byen, Nygårdsgaten er veien ut av byen. Og det er langs denne åren at man kan se det urbane bysentrum oppstå og forsvinne, i denne byen hvor forskjellen mellom innenfor og utenfor er nådeløs: i avstand kan den være minimal – psykologisk er den gigantisk. Grieghallen er selve veiskillet: Her stopper byen. Den flygelformede bygningen fra slutten av 1970-tallet er en juvel i Bergens midte, tegnet av en ung jypling av en dansk arkitekt som kom ingenstedsfra og stakk av med seieren i arkitektkonkurransen. Knud Munk etterlot seg et arkitektonisk landemerke; ikke desto mindre gjør bygningens dimensjoner i kombinasjon med byens topografi sitt til at ingenmannslandet utenfor medfører at den praktiske bygrensen kan trekkes som en rød linje rett over endeveggene i Grieghallen. Hit, men ikke lengre.

1

Jeg så et glimt av vannet midt i byen, så svingte vi inn til venstre, forbi en stor betongbygning. – Der er Grieghallen, sa Yngve. 50

02/2014

– Så det er der den ligger, sa jeg. – Og der er Mekka, sa han like etter, og nikket mot en dagligvarebutikk. – Det er den billigste butikken i byen. – Er det der du handler? sa jeg. – Når jeg har lite penger, sa han. – Men dette er i alle fall Nygårdsgaten. Du husker The Aller Værste-teksten. «Vi løp ned Nygårdsgata som om vi var i ville vesten».  (Karl Ove Knausgård, Min kamp.  Femte bok, 2010, s. 28)

UTEN UNNTAK FOR øvrig legger kulturhuset fra 1978 beslag på et så stort areal at det i likhet med Bygarasjen noen kvartal bortenfor makter å kvele den bymessige utviklingen. På den andre siden av Bygarasjen finnes ingenting, foruten containere, parkerte busser og et spaghettikryss av et veisystem, fullt av biler som på sin vei fra A til Å forpester sentrum med støy og eksos. Her slutter byen, den opphører, før den i et blaff gjenoppstår på Danmarks Plass. Hinsides Grieghallen visner de små butikkene og kafeene hen (skjønt, noen frisørsalonger, gatekjøkken og bruktbutikker klamrer seg da fast, i forbilledlig stahet). Kafé Knøderen – oppkalt etter en gresslette som lå i strøket før kvartalene med arbeiderboliger reiste seg – med sin lune atmosfære, sveler, blingser, sene kvelder med øl: Vi glemmer aldri Knøderen. En tidlig sommerkveld sitter noen eldre menn ved et bord utenfor pizzarestauranten Bella Paris, de har hver sin halvliter i hånden. Skinnet bedrar: Bella Paris er Nygårdsgatens brune pub, og virker å ha sitt livsgrunnlag på ølsalget snarere enn på matomsetningen. Sekstiåringene røyker, preiker og ler høyt, før en av dem går inn for å kjøpe en ny runde øl. Det har vært fotballkamp på Stadion, og strømmen av mennesker som passerer dem

blir stadig større, rødkledt, hoiende. «Kordan gikk det?» spør de, og noen ungdommer i seiersrus gauler resultatet tilbake. Dette området rundt øvre delen av Nygårdsgaten – eller Nygårdsschauséen, som gaten opprinnelig het – pleide å være automobilens territorium. Bensinstasjoner, garasjer og bilforretninger. Auto 23 viste frem bilene sine bak store utstillingsvinduer, der man nå kan kikke inn på unge mennesker i treningsklær, på vei til nok en spinning-time på S.A.T.S. På andre siden av gaten står en stor gulfalmet bygning til forfall. Nederst er det så man kan ane konturene av det som en gang var en bensinstasjon, fra den tiden bilen var forbeholdt de få velbemidlede og bensinstasjonene lignet greske templer. Ikke het det bensinstasjon heller: Benzin Depot, sto trykket i solide typer på fasaden den gang. Nå råtner bygningen på rot, og den fikk sitt endelige nådestøt da den ble rammet av brann for noen år siden. «Det brenner!» sa hun på telefonen, «er du i byen?» Det var midt på sommeren. «Det står en svært svart røyksøyle opp fra et eller annet sted i sentrum.» Vi løp ned, hentet sykkelen i oppgangen og fulgte røyken til vi endelig stoppet utenfor veisperringene ved treningssenteret. Bruktbutikken øverst sto i brann, overtenning, flammene veltet ut. Hele tiden kom nye brannbiler til, og brannmannskapet var i konstant kamp mot flammene. Noen brannmenn lå svette og utkjørte på gresset og drakk vann mellom slagene; på haugen over dem satt tilskuere, vi flokket oss sammen for å se på spetakkelet.

PÅ DEN ANDRE siden av kulturkolossen er det tett i tett med butikker, skjenkesteder (Legal, Garage, Ujevnt, Kaos, Don Pippo, Fincken: Om man er tørst er det flust av vannhull i gaten) og næringsdrivende av forskjellig slag. Vi kjøper alltid jernvarene våre hos Nygårdsgaten Maling og Jernvare, en butikk av den gamle skolen, hvor man alltid risikerer en femten minutters samtale om alt og ingenting med den vennlig-

sinnede og snakkesalige betjeningen («Bare ti skruer? Det er jo ingenting, jo – det er nesten for lite å betale for: De er på huset!»).

I området rundt St. Paul kirke kan man stadig se nonner, i sin karakteristiske klesdrakt, spasere i andakt. Under gudstjenestene på katolske St. Paul kirke er hele Nygårdshøyden full av parkerte biler med polske skilter, folk strømmer ut av dørene når gudstjenesten er over, ut på gatene igjen, tilbake til hverdagen. Regn igjen, og fra der du sitter bak vinduene på Garage har du orkesterplass til livet utenfor, dette er et av disse stedene man kan sitte og være en stille tilskuer til byen, en betrakter. Og denne gangen er dette også intensjonen. Det er et metodefag på universitetet, kvantitativ analyse, du skal sitte der og drikke ølen din og kikke på folk som ikke vet at de blir observert, og telle: Hvor mange krysser gaten på rødt lys? Hvor mange venter, pliktskyldig, til lyset blir grønt? Og hva er likhetene og forskjellene mellom disse folkene? «Deltagende observasjon», kaller de det. «Muligheten til å kunne sette seg innendørs og observere gjennom vinduet gjorde den deltagende observasjonens karakter mer adekvat både med hensyn til egen komfort og med hensyn til å kunne opprettholde anonymiteten», skriver du, som for å forsvare din latskap. To timers observasjon av folks vaner, 86 ganger krysses gaten, og av disse er det bare fem som venter på grønt lys. Og de er enten gamle, forvirrede (eller begge), eller turister. Du drikker opp glasset ditt og går ut, tilbake mot fakultetet. Og du krysser Nygårdsgaten. På rødt, så klart. Dette er første sats i en ny NATT&DAG-serie – spalten Gatelangs, der vi gir oss i kast med Bergens uutgrunnelige gatenett. NATT&DAG har for øvrig kontoradresse i nettopp Nygårdsgaten.


MUSIKK

ALENETID

Odd Martin Skålnes har tatt det ned fra rockescenen til gutterommet, men er fremdeles redd for å lage pop.

TEKST HILDE STAALESEN LILLEØREN FOTO PRESSE DET ER TIRSDAG OG Bergen Bonanza på Chagall, visstnok med country som tema. O(dd) Martin er midt i en lydprøve. Mannen som litt senere skal vedkjenne sin angst for å lage popmusikk, står nå på scenen sammen med Maylen Rusti og øver inn en bergensk adaptasjon av Veronica Maggios Sergels torg, som om han ikke skulle ha gjort noe annet. Men det vet vi jo at han har. Det tidligere sentrale medlemmet og låtskriveren i The Alexandria Quartet har vist andre musikalske sider av seg selv siden den relativt harde sisteplaten til kvartetten. Det har tydeligvis gitt mersmak, for allerede før debuten Silence Fiction er sluppet, snakker han villig vekk om alle platene, i flertall, som er på vei. – Planen er flere plater i løpet av året, jeg skal i hvert fall lage to. Det er jo ikke så vanskelig, det er bare å gjøre det, sier Odd Martin.

1

GAMMELT NYTT. Jasså. Men først må vi nok snakke om Silence Fiction, som for Odd Martin allerede må føles som gårsdagens, for ikke å si fjorårets, nyhet. Selv beskriver han platen som minimalistisk produsert, tørr med lite klang og med fokus på tekst og vokal. Noen av låtene er mange år gamle og

måtte derfor gjennom en nødvendig overhaling for å passe inn i dette enkle lydbildet. For eksempel åpningssporet «West of Sadness», som han skrev da han var 17. – Jeg synes teksten er fin, og det er en låt jeg har spilt en del. Men da jeg tok den med i studio i standard country-aktig form, tenkte jeg først at jeg ikke orket enda en sånn låt. Men etter å ha lagt på trommemaskin og diskobass, ble det plutselig noe helt annet. Odd Martin har skrevet låter siden nittitallet og var også den som skrev de fleste låtene for Alexandria. Silence Fiction består av materiale som har samlet seg opp gjennom årene, ting som gjerne ikke passet helt inn i bandsammenheng. Hva tror du folk sitter igjen med når de hører denne platen? – Det ligger jo litt i tittelen. Det er tekster til ettertanke, og det går an å oppdage nye dimensjoner i … – Ta dere en bolle, sier en av husbandmusikerne som plutselig står der med en nesten tom pose gifler som han slenger på bordet. – Heh. Hvor var vi? Tekstene. – Ja. Det var noen som sa at det er en søndagsplate, dette. En plate man kan sette på når en rydder etter gårsdagens fest.

«

Planen er flere plater i løpet av året, jeg skal i hvert fall lage to.

FRA GUTTEROMMET TIL ABBEY ROAD. Plateprosessen startet i øvingslokalet på Bergen Kjøtt. Så ble lydkortet tatt med til barndomshjemmet i Haugesund og gutterommet i kjelleren, deretter innom en kompis med flygel før alt ble tatt med til Lydriket studio og produsent Erlend Fauske. – Da jeg dro jeg til Abbey Road studios for mastring i februar, var platen egentlig ferdig. Men så fulgte en periode hvor jeg jobbet så mye i studio at jeg ikke hadde tid til annet (Odd Martin har produsert Maylen Rustis Heart Machine, jou. anm.). Kom behovet for å gå solo som singer/ songwriter først etter at Alexandria ble lagt på is? – Da vi tok pause med bandet, måtte jeg jo gjøre noe annet enn å lage en Alexandriaplate. Jeg har nok prøvd å være mer ærlig, prøvd å unngå å pakke meg inn i masse lyd. Sånn sett ble det kanskje en slags reaksjon på det siste albumet til Alexandria, som var veldig amerikansk og bråkete. Det var naturlig å ta det ned litt, til sånn jeg høres ut alene med en akustisk gitar. Har du nå «landet» rent musikalsk?

– Nei, og det kommer jeg nok heller aldri til å gjøre, eller det håper jeg i hvert fall ikke. Jeg tenker at nå som jeg er soloartist, er det viktig å bare kjøre på og gjøre masse forskjellige ting. Én plate er som sagt allerede ferdig og skal spilles inn på begynnelsen av året. Den blir nok skitnere og mer dogmeaktig produsert enn denne her. Så kommer det en samarbeidsplate som jeg ikke kan si noe om ennå. Hvordan er det annerledes å produsere for andre? – Det er lettere å slippe seg løs. Jeg er for eksempel redd for å lage popmusikk til tross for at jeg liker å høre på det selv. Det er litt rart. Men jeg har vel en mer selvhøytidelig tilnærming til min egen musikk, og det var derfor jeg ville ha med Erlend Fauske som kunne røske opp i ting og hjelpe meg med å ta noen av de valgene jeg stod overfor. Debutplaten «Silence Fiction» ble sluppet 27. januar på Eget Selskap. www.facebook.com/omartinmusic 02/2014

51


KUNST

OTOLITH GROUP In the Year of the Quiet Sun Bergen Kunsthall Til 16. februar Otolittane sit i det indre øyret, og bidreg til at vi klarar å halde balansen i dei graviterande forholda vi lev i her på Jordi.

1

Som sjølvutnemnd balanseorgan syner The Otolith Group fram frimerkesamlinga si på Bergen Kunsthall, underbyggja av ein video med hypnotisk lydspor som set frimerkemotiva i relieff mot panafrikansk politisk historie i forunderleg samantreff med året

då temperaturen på sola fell ein smule, saman med ein animasjon – den reinaste illustrasjon til «My Rainbow Race» av Pete Seeger, som fornorska av Lillebjørn Nilsen med «Barn av Regnbuen». Ein multikulturell einretters med utopisk krydder.

MAGIC BLOCK Contemporary Art from Chile 3,14 Til 2. mars Merleau-Ponty, lærer vi i pressemeldinga til denne utstillinga, la fram tesen om at drivkrafta bak kunsten ofte er å synleggjere det usette,

oversette og undervurderte. Når kunstnaren opererer under førehald der ytringsfridomen og den dominante ideologien ikkje kjem overeins, slik som til dømes under Augusto Pinochet sitt diktatur i Chile på 70- og 80-talet, og i mange langt mindre ekstreme tilfelle, kan det

bli naudsynt å snu på flisa og dekkje over sine kunstnariske utsegn med løyndom og ymis formar for kamuflasje for å unngå å bli 1) drept (fysisk eller filosofisk) eller 2) opplevd som platt. Kunsten på 3,14 har noko med dette, og ein eller fleire formar for magi, å gjere.

JOHANNES ENGELSEN ESPEDAL Tag Team Studio 7.–9. februar På Tag Team Studio vil du ei helg i februar kunne spankulere gjennom ein presist

montert skog av assemblage, samanføyd i Johannes Engelsen Espedal si kunstnariske hand av ready-mades og ikkje-ready-mades. Eit nøkkelord er overgangar – mellom objekt og rom, mellom kunst og tilskodar, mellom no og

då, mellom ting og tang, mellom ditt og datt – og eit anna nøkkelord er forfall, men viktigast av alt oppstår det, i mellomrommet mellom motstridande omgrep, eit ope narrativ som du må vere til stades for å ta del i.

1

ERIC BAUDELAIRE The Secession Sessions No. 5 Til 16. februar Den vesle staten Abkhasia ligg på austkysten av Svartehavet, i skrivande stund berre godteke som uavhengig

stat av Russland, Venezuela, Nicaragua, Nauru, Tuvalu, Sør-Ossetia, Transnistria og Nagorno-Karabakh. Meir om denne underkjente nasjonen får du vite dersom du tar ein titt på den tankevekkjande filmen Letters to Max på No.5, der

bilete av stader, folk og ting blir samanstilt med brev til Max, den venlege eks-utanriksministeren, og hans eige svar på desse breva. Dersom du vil møte Max sjølv, kan du booke ein audiens på same galleri – han kjem dit i eigen person 11.-16. februar.

MATT BRYANS Lands Hordaland kunstsenter Til 9. mars På Hordaland kunstsenter kan den skodelystne skode hundre og tjueni geværkolbar: Vakre treskulpturar dekorert med

unike, organiske mønster, frigjort frå sine metalliske, mekaniske brør og systrer, men med tilhøyrande informasjon i trykt format om sine opphav. Forrige gong blei den bisnefuse HKSgjengar presentert for gondolroret som skulpturell form – om det

finst ein intendert samanheng eller ikkje, er det uansett lett å sjå ein neksus, for vi menneske har gjerne ein hang til å strukturere input katataktisk.

1

1

52

02/2014

AV RASMUS HUNGNES

1


samtid 07. 02. – 01. 06.

Jeg!

KODE

Hvordan forholder vi oss til andre, til samfunnet og hvordan vil vi fremstå? Utstillingen KODE samtid - Jeg! viser hvordan samtidskunsten tar opp temaet identitet med verk hentet fra KODEs samling.

Åpent alle dager kl. 11–16 (mandager stengt) Studentpris: kr. 50,- / gratis hver torsdag Ordinær: kr. 100,- / Kunstklubbmedl.: gratis


SCENEKUNST

REKSTEN – FIRMAETS MANN Urpremiere 11. januar. Vises man. – fre. kl. 19.30 og lør. kl. 18.00. Store Scene, DNS. Teater. Reksten-saken er for mange kjent som den største øko-krimsaken i Norge noensinne. Bergensrederen Hilmar Reksten, en av verdens rikeste menn, ble beskyldt for økonomisk kriminalitet av verste sort. Da Reksten-rederiene ikke kunne gjøre opp for seg, tapte staten milliardbeløp, mens konkursboet hevdet at det ble skjult opptil en milliard kroner i utlandet. Denne saken var en av de mest omtalte i norsk media fra midten av 1970-tallet og helt frem til den foreløpige avslutningen i 1990. Alles øyne fulgte rettsaken i Bergen. Gjennom utforskning av timene før dommen faller, vil dramatiker og regissør Yngve Sundvor sammen med sitt ensemble skape et psykologisk spenningsdrama med humoristiske undertoner. Vi møter en bergensfamilie som har nytt godt av Rekstens bekjentskap og i løpet av natten økes presset. I et mørkt og absurd univers lover DNS en fengslende historie hvor man ikke lenger vet hvem som er venn eller fiende. www.dns.no

1

KONG LEAR Premiere 17. januar. Vises man. – fre. kl. 19.30 og lør. kl. 18.00. Teaterkjelleren, DNS. Teater. Kong Lear velger å sette sin lit til sine beregnende døtre Goneril og Regans falske forsikringer om hvor høyt de elsker ham, og forviser den eneste datteren han egentlig kan stole på, Cordelia. Denne historien belyser ikke bare universelle menneskelige temaer som

1

54

02/2014

grådighet, blindhet og svik, men tar også tak i familiebåndenes sårbarhet for disse. En av verdens fremste og mest anerkjente Shakespearetolkere, Tim Carrol, er hentet fra London for å sette opp King Lear på DNS. Han er ikke bare kjent for sin kompetanse på tradisjon og tekst, men også for sin lekne omgang med dette klassiske stoffet. Han garanterer at han er tro mot Shakespeares tekst, men forsikrer at han

også vil leke – både med tid, rekvisitter og publikum. I et gymsal-lignende teaterrom, vil forestillingen utforske kommunikasjonen mellom utøvere og tilskuere i teatret. Hver forestilling vil utvikle seg til noe nytt, avhengig av tilskuerne, og hvordan de påvirker verdenen i stykket: Det hele skal oppstå her og nå. DNS hevder at dette kan bli en Shakespeare-oppsetning vi aldri har sett maken til. www.dns.no


SCENEKUNST

Ginungagap

FEBRUAR & MARS 2014 FEBRUAR

7 – 9 februar / KL 19:00 / Studio Bergen Yaniv Cohen (Norge) How hard can it be? HOW HARD CAN IT BE? 7. – 9. februar, kl. 19.00. Studio Bergen. Dans. Yaniv Cohen og Asher Lev danser til en dokumentarfilm fra Jerusalem, hvor Cohen med håndholdt kamera spør Jerusalems innbyggere om hvorfor byen er så viktig for dem. Med en grunnleggende tro på at humor kan rive murer og blottstille det menneskelige og

1

absurde i traumatiske hendelser, går How hard can it be? provokativt inn for å bryte opp flere av vår tids mektigste symboler. Symboler begynner der språket stopper, og de har blitt brukt for å gi en forståelse av hvem vi er og hvor vi hører til, men de har også fra første stund blitt misbrukt. Symboler er ofte komplekse og har utviklet seg over tid, og de uttrykker både

gode og vonde virkeligheter. Cohen har som israelsk jøde boende i Norge både et nært kjennskap og en tilskuerrolle til situasjonen i Midtøsten, og vil gjennom forestillingen tale for en multikulturalisme. How hard can it be? er en kjærlighetserklæring til symbolenes by og konfronterer dens virkelighet med en hard kritikk av religion. www.bit-teatergarasjen.no

SEXE SYMBOLE 14. – 15. februar, kl. 19.00. Studio Bergen. Dans. Uttrykket «sex symbol» brukes på mennesker som symboliserer et visst seksuelt ideal. Sexe Symbole leter etter hva uttrykket betyr og inviterer oss til å tenke mer grunnleggende om det. Sexus eller secare betyr opprinnelig adskillelse, mens symbol opprinnelig betyr å sette sammen. Med Madeleine Fournier og Jonas Chéreau som koreografer og dansere, handler denne forestillingen om å være adskilt og sammensatt i scenerommet, og om å være seg selv både som tilskuer og utøver. Å vite hva sex betyr innebærer å spørre hva sex er et symbol på. Sex Symbole søker å bryte ned skillet mellom sjel og kropp, inntrykk og uttrykk, begynnelse og slutt, og begynner forestillingen med en naken kvinne som gjør i stand scenen. www.bit-teatergarasjen.no

1

10 februar / PrøveRommet på Nobel Bopel 14 – 15 februar / KL 19:00 / Studio Bergen Madeleine Fournier / Jonas Chereau (Frankrike) Sexe symbole (to deepen the meaning of the term) 24 februar | PrøveRommet på Landmark 26. - 27. februar / KL 19:00 / Studio USF Zachary Oberzan (USA) Tell Me Love Is Real

MARS

6 – 9 mars / KL 19:00 / Cornerteatret NONcompany (Norge) KAZAK: kazak 10 mars / PrøveRommet på Bergen Off. Bibliotek 14 – 15 mars / KL 19:00 / Studio USF Talking Timber (Norge) Answering Answering-Machines 24 mars / PrøveRommet / Sted annonseres 28 – 29 mars / KL 19:00 / Studio USF Amund Sjølie Sveen (Norge) Economic theory for Dummies

TELL ME LOVE IS REAL 26. – 27. februar, kl. 19.00. Studio USF, USF Verftet. Teater. I 2012 ble Whitney Houston funnet død i et badekar på Beverly Hilton Hotel. Samtidig førsøkte Zachary Oberzan å ta sitt eget liv med samme nervepillen Xanax på et annet hotell. Han overlevde og startet sakte livet igjen på en psykiatrisk institusjon som blant annet resulterte i forestillingen Tell Me Love is Real.

1

Spørsmål som hva livet er, og hvorfor vi skal leve det, kastes mot oss som en vanvittig og forunderlig kriminalroman vi tvinges til å lese, hvor kapitler er stokket om og ofte helt uforståelige. Et av svarene på spørsmålet er kjærlighet. Og på jakt etter forbilde og veiviser mellom hjertet og graven, påkalles en rekke musikalske gjenferd, hvor Leonard Cohens ord kanskje lyser sterkest av dem alle: «I am 

not the one who loves/It’s love that chooses me.» «Vår venn Albert Camus sa at det bare finnes ett virkelig filosofisk spørsmål: skal vi begå selvmord eller ikke (…) det ironiske ved det hele er at de som best forstår aldri vil se forestillingen fordi de er for deprimerte til å komme seg ut av senga. Det er synd, for den inneholder mye humor som vil gjøre dem godt.» – Zachary Oberzan. www.bit-teatergarasjen.no

Billetter bestilles på billettservice.no / 815 33 133 / Rabatt for Bergens Tidendes abonnenter og studenter. Mer informasjon: Tlf 55 23 22 35 og info@bit-teatergarasjen.no / Følg oss på: Instagram: @bitteatergarasjen Facebook: @BITTeatergarasjen / Twitter: @teatergarasjen

BTkortet

AV GULLI KR. SEKSE

02/2014

55


KNAKELIBRAK PRODUKTION GAVER

Martin Beyer-Olsen (NO) // Messiah Hallberg Thomas Järvheden // Mårten Andersson Hasse Brontén // Gabriella Francis (US)

MOTE

MÅNEDENS BESTE …

DNA: LOTTIE MOSS Noen har bare vunnet på genlotteriet, og har en lys fremtid foran seg. Lottie Moss er bare 16 år, men har allerede fått en pangstart som modell. Hun fortsetter i fotsporene til storesøster Kate, og har signert med Storm Model Management. Hennes første editorial ble trykket i Dazed & Confused, så man kan trygt si at lista har blitt lagt høyt allerede fra starten av. La oss bare håpe at «MiniMoss» klarer å holde nesa ren og styrer unna de heftigste festene.

1

E N E S ER R O K ENS GR

TURNÉ TALENT: HANNE SANDEM BRO En av de nominerte i Elle Style Awards – New Nordic Talent of the Year, er 24 år gamle Hanne Sandem Bro fra Rygge. Hun har utdannelse fra SoFi og Esmod, og jobber blant annet for Cecilie Melli. Hanne Sandem Bro er nominert med en kolleksjon hvor hun har latt seg inspirere av fiskeskinn. I tillegg til ekte økologisk lakseskinn, har hun latt fiskeskjellenes tekstur prege både fløyel, hekling, broderier og laserkuttede stoffer.

1

VÅRENS MORSO MSTE SHOW! MER INFO OG BILLETTER WWW.RAWPATURNE.SE

INSTAGRAM: LEE OLIVEIRA Er du ute etter det aller siste innen streetstyle, så kan du like gjerne følge profilen til en av de beste fotografene på området. Lee Oliveira reiser rundt hele verden og er tilstede på alle motehappenings med kamera for hånden. Han er New York Times faste fotograf under moteukene, og oppdaterer instagram jevnlig med det aller beste som gata har å by.

1

R.I.P: OSLO FASHIONWEEK Etter tjue år, er det slutt. Oslo Fashionweek er historie, grunnet manglende deltagelse fra bransjen. For å være helt ærlig så fikk moteuka dødsdommen allerede i 2010 da de valgte å vise frem russedresser på catwalken, og har siden den gang klamra seg desperat til skjørtekanten på en eller annen Se&Hør-kjendis med syskrin for hånden. Vårt største ønske er at den stiger som fugl føniks opp av asken, for Norge har mer enn nok av dyktige designere som fortjener en seriøs arena å vise seg frem på.

1

NETTSIDE: THE HUNT Har du noen gang sett en veske, et par sko eller klesplagg på et bilde, men ikke hatt peiling på hvor det kom fra, eller hvor i all verden man får tak i det? Ved hjelp av instagram, blogger og pinterest deles bilder hele tiden, men ikke alle er like opptatt av kildehenvisning. Så da sitter man der da, i en desperat kamp

1

knakelibrak PRODUKTION

56

02/2014

med Google. Fashionistas med musearm velger å bruke TheHunt.com for å gjøre hverdagen litt lettere. Du laster opp bildet av det du søker, og lar andre gjøre jobben for deg. Voilà! The hunt is over! www.thehunt.com



AV LENA JOHNSEN


TEGNESERIE

NETTAUKSJON

SELGE/KJØPE BLOMQVIST.NO

DE (…)STE TEGNESERIENE FRA 2013 2013 var et godt, sprikende og uoversiktlig år for tegneserier. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON PRESSE 2013 VAR ET GODT år for tegneserier, men også et år som er vanskelig å oppsummere. I norsk sammenheng var det lett å trekke frem Bendik Kaltenborns Liker stilen og Steffen Kvernelands Munch som årets utgivelser, men dersom vi ser utover landets grenser, er det ikke på langt nær like lett å si hva som var de mest betydningsfulle – enn si «beste» – tegneserieutgivelsene i 2013. Det er overraskende få gjengangere på årsbestelistene til kritikerne jeg bryr meg om, og i motsetning til 2012, da enhver årsoppsummering måtte vie minst ett avsnitt til Chris Wares Building Stories, var det intet enkeltverk som tronet over alle andre i året som gikk. Det første som slår en person som tar på seg oppgaven med å komponere en årsbesteliste, er at man ikke har oversikt over hvilke arbeider som kom ut i det gjeldende år. Dette kompliseres ytterligere av amerikanske tegneserieforlags kuriøse praksis med å tilby sine utgivelser flere måneder før den offisielle utgivelsesdatoen, hvilket innebærer at det man tenker på som tegneserieåret 2013 også omfatter mye av høsten 2012 og deler av januar og februar 2014. Men det er ingen grunn til å være pedantisk med slike konstruerte regler, og under følger altså en kortfattet liste over mer eller mindre bemerkelsesverdige tegneserier som jeg er relativt sikker på at ble utgitt i 2013:

1

HVIS JEG SKAL trekke frem én tegneserie fra 2013, vil det måtte bli Dash Shaws The New School. The New School er ikke min favoritt fra året som gikk, men det er ingen utgivelser fra 2013 som har fått meg til å tenke så mange nye tanker rundt tegneseriemediet som den boka. En av de mest gledelige tingene som skjedde i fjor var at tasmanske Simon Hanselmann fikk sitt fortjente gjennombrudd i den internettbaserte engelskspråklige tegneserieoffentligheten. Hanselmann har lenge vært tilstede på Tumblr, men i 2013 utkom han både med fullformatsavisa St. Owl’s Bay og boka Life Zone. Senere i år får Hanselmann sin ordentlige debut når boka Megahex utkommer på Fantagraphics. Michael DeForge hadde også et godt år, med et nytt nummer av Lose, samleboka Very Casual og en haug med fanziner og antologibidrag. Både Hanselmann og DeForge legger jevnlig ut serier på sine respektive nettsider, og kan, sammen med for eksempel Connor Willumsen og Sam Alden, med fordel besøkes jevnlig. Brecht Vandenbroucke er bekreftet som gjest til Oslo Comics Expo i juni, hvilket er

gode nyheter med tanke på at boka White Cube er noe av det gøyeste som kom ut i fjor. OCX-nestengjest Paul Popes Battling Boy var på mange måter en skuffelse, ikke minst hva gjelder størrelse og fargelegging, men inneholder likevel tegninger og sekvenser som går utenpå det meste 2013 hadde å by på. Tegningene var også det klart beste ved Michel Fiffes bejublede, egenpubliserte 80-talls-Suicide Squad-parafrase COPRA, selv om den absurd referansetunge historien ikke var så dum den heller. BRANDON GRAHAM & Co.s Prophet fortsatte å være min favoritt blant amerikanske mainstreamtegneserier, mens Hellboy in Hell var en solid – om enn verken overraskende eller nyskapende – påminnelse om hvilken fantastisk tegneserieskaper Mike Mignola er. Ales Kots Zero er enn så lenge bedre som idé enn som en faktisk tegneserie, men den lover mye godt for fremtiden og hadde dessuten den klart beste logodesignen i 2013. Brian K. Vaughan og Marcos Martins The Private Eye er på sin side en overraskende intelligent serie som på grunn av det utradisjonelle publiseringsformatet fremstod som en ren bonus hver eneste gang den utkom med et nytt nummer. Charles Forsman fikk mange complimenter for Fantagraphics-utgivelsen TEOTFW (altså The End of the Fucking World), men hans største bragd i 2013 var arbeidet med fanzineforlaget Oily Comics. Oily Comics tilbyr en abonnementstjeneste hvor man for en relativt beskjeden sum får tilsendt mellom fire og sju små kopimaskinfanziner i måneden. Disse fanzinene spenner fra enkle formøvelser, til lengre føljetonger som Forsmans egne Teen Creeps og TEOTWF og Benjamin Urkowitz’ Real Rap. Oily-formatet er en overraskende givende måte å lese tegneserier på, og også sunt i den forstand at det er så langt fra det oppkonstruerte fokuset på graphic novels som man vel kan komme. JEG HAR LEST mange tegneserier i 2013, men det er likevel en hel haug med bejublede utgivelser jeg ikke har lest, som Gilbert Hernandez’ Julio’s Day, Joan Cornellàs Mox Nox, Jim Woodrings Fran, Lisa Hanawalts My Dirty Dumb Eyes, Tayio Matsumotos Sunny, Al Ewing og Henry Flints Zombo: You Smell of Crime and I’m the Deodorant, Peter Bagges Rebel Woman: The Margaret Sanger Story, Geneviève Castrées Susceptible, John Phams Epoxy #4, Judge Dredd: Trifecta (av nevnte Ewing og en drøss med folk), Gene Luen Yangs Boxers og Saints, og Golden Pollen and Other Stories av Seiichi Hayashi. Sistnevnte er kanskje den mest kritikerroste tegneserieutgivelsen som utkom i fjor (blant kritikere det er verdt å bry seg om), hvilket er en passende fasit for 2013, ettersom utgiver Dan Nadel bestemte seg for å legge ned forlaget PictureBox omtrent samtidig som årsbestelistene begynte å dukke opp på nettet. 02/2014

57


Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!


MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

«

Yuma Sun er lite annet enn et fordekt pub-band kledd i sporer og cowboyhatt. 

«

Moomba-inspirerte bass- og synthlinjer og moombathonremixer av dancehall er blitt like vanlig som utenomekteskapelig julebordsex. 

– SEAN PAUL, S.

60

– YUMA SUN, S.

60

«

Warpaint er omtrent like sexy som å se på en sovende katt våkne. 

– WARPAINT , S.

62

«

Det var aldri snakk om at jeg ikke skulle gi ut ny soloskive, det var bare snakk om hvor og når. 

– NENEH CHERRY, INTERVJU, S.

02/2014

64 59


MUSIKK DAVID CROSBY Croz WARNER

Antydninger til solgløtt «Aaah. David Crosby. Mannen som kan få lyttere til å synke ned i knestående bare han sier hmmmmmm i mikrofonen.» Det skrev forhenværende NATT&DAGredaktør, Audun Vinger, i DN i romjula. Og det er bare å innrømme det. Jeg er blant disse som opplever at beina svikter bare David, den gamle hvalrossen, snakker. For slik er det når han smiler i barten, blunker lurt og setter i gang. Det er lyden av vind i seilene, nåde og tørt vær. Det er suset over furua som sist. Eller som det heter i hans kanskje alle fineste øyeblikk: «Traction in the rain». Det er dette som er geniet David Crosby. Den lekne, udisiplinerte, slepphendte sangeren som ikke så mye ferdigstiller låtene sine – som han antyder dem. Noen forveksler dette med at låtene er uferdige. De tar selvfølgelig helt feil. For David har skjønt det. De overskridende øyeblikkene dukker opp i det usagte, i mellomrommene. Det porøse, skisseaktige er forutsetningen. Croz er solgt inn som «den første Crosby-plata på tjue år». Det er bare delvis riktig, selv om den forrige, Thousands Roads, helt riktig kom ut i 1993. Men i mellomtiden har han da vitterlig operert under bandnavnet CPR med sønnen James Raymond på tangenter. Og Croz låter som en CPR-plate. Tenk voksenpop og smooth jazz; velorkestrert og finstemt, men også litt anstrengt.

4

COWBOY-LEK YUMA SUN Hell

HAKASLEPP RECORDS

I alle småbyer i det gamle vesten rullet det med ujevne mellomrom inn en omreisende kvakksalver med helsebringende eliksirer. Som oftest viste det seg å være parfymert vann. Vestlandet har manglet et gimmick-band etter at Kaizers Orchestra stuet vekk østblokk-romantiseringen og oljetønnene, men i tomrommet etter Bryne-bandet skrider det femhodete western-orkesteret Yuma Sun frem, med baritongitarer og alvorlige temaer som sykdom og død. Forsøksvis, i det minste. Yuma Sun ga ut debutalbumet Romanza på eget plateselskap i 2012, men har fått hjelp av Hakaslepp Records til å gi ut andrealbumet Hell. Bandet har allerede rukket å spille på Hovefestivalen og vært support for Jace Everett (han med introsangen til True Blood … ) og Kaizers Orchestra (seff). Et anselig liveband, gode musikere, og en energisk vokalist, for all del. Problemet er at de faller helt igjennom på skive. Hell er dessverre ikke annet enn en utvannet versjon av den gotiske countrymusikken fra Amerika. Den angstridde krysningen av bluegrass, country og rock har mange fallgruver; strippet for den selvbevisste kitschen som den mest amerikanske countryen spiller på, og for patosladet til å lefle med de hverdagslige problemene til mye av den sobrere alternativ-countryen, har den vært – og er – et sted hvor svovelpredikanter dystert kan vikle seg inn i sørstatslitteraturens narrativer; country med et alltid bevrende, angstfylt og sørstatlig sladrehjerte begravet under det morkne tregulvet i saloonen.

1

SEAN PAUL Full Frequency ATLANTIC/WARNER

Tro og tradisjoner Når jeg må forklare for uinnvidde hva dancehall er, så bruker jeg ofte Sean Paul, som alle kjenner, som eksempel. Dette fører stort sett til hevede øyebryn. Hva har Sean Paul med dancehall og reggae å gjøre? Ikke så mye som jeg skulle håpet lenger. Et eller annet sted gikk det galt, og Sean Paul var ikke fornøyd. Det holdt ikke lenger å samarbeide med rapstjerner, spilles på MTV og være den største reggaeartisten i verden som ikke heter Marley.

2

60

02/2014

I det dancehalls 15 minutters hipsterkjærlighet begynte å gå mot slutten på midten av 00-tallet, tok Sean Paul et bevisst valg. Han skulle gå til fjellet. Mainstreamfjellet. På Full Frequency forsøker han igjen å kombinere amerikansk listefyll med tradisjonstro dancehall og eurotechnoflørting. Når Sean Paul er trasig, så er han trasig som en russisk konsentrasjonsleir under Stalin. Vil han virkelig være en slags jamaicansk Pitbull? Når han derimot holder seg i skinnet funker det. Riktignok som en familievennlig videreføring av Supercats liv og levnad, men Supercat selv er jo ikke

Det er mulig at Norge kunne trengt et band som Yuma Sun, men Norge får de countrybandene Norge fortjener, og Yuma Sun er lite annet enn et fordekt pub-band kledd i sporer og cowboyhatt. Det er for så vidt beundringsverdig av bandet å gi seg i kast med forsøk på historiefortelling med gammeltestamentlig voldsutgytelse, skjebnebestemt tristesse og maskulin ensomhet, men når tekstene er såpass flate som de er, blir bare staffasjen rundt desto tydeligere. Dét er ikke heldig for et band som allerede før første tekstlinje vipper på kanten av det latterlige. Det finnes lyspunkter på albumet: De to avsluttende sporene «Oleana» og «Away Satan» klarer å balansere på riktig side, men de resterende ni sporene deiser dessverre i bakken. Problemet med Yuma Suns Hell er at de ikke makter å riste av seg følelsen av gimmick. Store deler av bandet kommer fra Karmøy, øykommunen ytterst mot havet på Vestlandet, hvor bedehus og alkoholisme går hånd i hånd, så kildematerialet til gotisk grums burde være der. Likevel ender de opp et sted mellom folkehøyskoleband og innleid orkester for en fiktiv western-by i en norsk fornøyelsespark. Der 16 Horsepower, et av bandene som først ble kumerket med den ildrøde benevnelsen gotisk country, klarte å mane frem vokalist David Eugene Edwards regressiv-psykose av en barndom med alkoholisert far og religiøs oppvekst. Yuma Sun, på sin side, maner frem en barndomsforestilling med parodisk Hollywood-western, lekepistoler og «one size fits all»-cowboyhatter. Hell er dessverre mer Wild Wild West enn Det Ville Vesten; mer skvaldrehjerte enn sladrehjerte (Edgar Allan Pun intended); og mer parfymert vann enn ildvann. Daniel Ramberg

tilstede lenger, annet enn reint fysisk. Vi krysser fingrene for at Sting-opptredenen i jula skal gi ham mersmak, men holder ikke akkurat pusten mens vi venter. Full Frequency er derimot ikke så ille som ventet. Mye takket være dancehallens nye venn moombathon. Moomba-inspirerte bass og synthlinjer og moombathonremixer av dancehall er blitt like vanlig som utenomekteskapelig julebordsex. Dette brukes for alt det er verdt på Full Frequency. Ikke før på låta «It’s Your Life» er vi for alvor over i Pitbull-land. Da sklir det til de grader ut. Hva får en såpass dyktig håndverker til å hive alt over bord for å bade

seg i de grelle diskolysene som får fjortiser verden over til å glise så kvisene sprekker? Stargate kunne gitt ham en «Miss Independent». Danskebåtstekingen han har fått en forkjærlighet for, spesielt via produsent Benny Blanco, er utilgivelig grønnforjævlig. Hva er vitsen med å åpne ballet med Junior Gong-duetten «Riot», og følge opp med Juicy J og Nicki Minaj-gjestede «Entertainment», når du veit du skal dykke ned i populærkulturens kloakk for å gurgle i septikk et par låter senere? Sean Paul, enten kommer du hjem nå, ellers så kan du bare ha det så godt. Jørgen Nordeng

KID INK My Own Lane RCA/SONY MUSIC

Kid er ålreit Etterhvert som den en gang så strenge rapsjangeren har blitt løsere i kantene, har rappere, som nok tidligere ville ha blitt tildelt store mengder buksevann, fått muligheten til å vise hva de er gode for. En av de største trendene om dagen er overtatoverte unggutter uten nevneverdig gatetilknytning, men med nok svææg og liksomtøffhet til å overbevise verdens urbansjarmerte tenåringer. I ly av karer som Tyga og Wiz Khalifa er Los Angeles-rapper og produsent Kid Ink nestemann ut for å ta en bit av kaka. Ikke at han er noen splitter ny artist, men til tross for sine 27 år og to tidligere album, er han fortsatt det vi kan kalle en rapstjerne på vippen. Fyller Sawol, men kan foreløpig glemme Rockefeller. Det trenger man nemlig hitlåter for, og det lovet bra for My Own Lane allerede i september, da Kid Ink slapp sin Chris Brown-assisterte førstesingel «Show Me». En skikkelig godbit av en låt, som relativt overraskende klarer kunststykket å lage noe nytt

4

Som om de involverte prøver litt for hardt. For hva er greia med å presse ordene «cognitive dissonance» inn i en sangtekst? Du verden, kognitiv dissonans har sikkert stor forklaringskraft i psykologien, men ordenes poetiske kvaliteter er det mer så som så med. Man tar seg altså i å savne en mer tilbakelent Crosby. Litt lavere skuldre. Den desidert fineste låta er da også den enkle, tilforlatelige «If she called», som kanskje kan minne om Crosby-klassikeren «Guinevere» fra debutplata til Crosby, Stills & Nash. «The Clearing» kan også trekkes frem. Gitarpartiet rundt 2:50 er vel den eneste gangen plata kommer i berøring med det genuint sublime. Nå er Crosby slett ingen nettverksbygger, men hans elskverdige vesen og milde fremtoning har like fullt gjort ham til et naturlig gravitasjonspunkt i snart femti år. Den stadig utvidede bekjentskapskretsen har derfor vært en del av arbeidsmetoden siden begynnelsen, og var utvilsomt en del av suksessformelen på If I could only remember my name (1971). Likevel tar man seg i savne en Rick Rubin eller en annen nay-sayer som kunne henvist til brannforskriftene eller whatever og hevet ut iallfall noe av overskuddsfettet. For hvor mange gjestespillere skal det være nødvendig å klemme inn på en plate? Det kan jo som kjent bli for mye av det gode. Dette burde jo ikke minst være opplagt for David Crosby, som nettopp har foredlet kunsten å utrykke det usagte. Det som glimrer med sitt fravær. Håvard Nyhus

og fett av Robin S-klassikeren «Show Me love». Låta er også et passende eksempel på det musikalske leiet Kid Ink nå befinner seg i, med en slags mellomting av R&B og lettbeint rap for soverommet og dansegulvet. Nå vil jo blekkgutten selvfølgelig leke litt thug også; det skulle jo bare mangle når man kjører på med helt blekkdekket kropp på tre-ish år, men linjer som «I got a piece for all the drama» blir litt vanskelig å ta seriøst. Da føles «Tattoo of my Name» langt mer troverdig, med en følsom Kid (eller skal jeg si Ink?) som rapper om «the special kind of trust» en navnetatovering gir. Joda, si det til hun som måtte forandre «Tord» til «Torden», du! Spøk til side, My Own Lane er langt på vei det man forventer rent musikalsk, med et bredt spekter av låter spesialdesignet for å nå ut til et stadig bredere rappublikum. Med en førsteukedebut på Billboard-listas tredjeplass ser det heller ikke så ille ut for Kid Ink, selv om albumet blir altfor lang med sine 18 låter – til tross for god gjestehjelp fra hyggelige karer som Pusha T, August Alsina, Maejor Ali, Meek Mill, A$AP Ferg og French Montana. Mathias Rødahl


MUSIKK

LOVELOVELOVE Kaleidoscope KAKAO MUSIKK

Kjærlighetsviser LOVELOVELOVE gjør skam på det dårlige bandnavnet med et godt debutalbum. Nå som poprap-duoen Envy har byttet navn til det mer lettfattelige Nico & Vinz for å søke lykken utenlands, er det kanskje duket for at LOVELOVELOVE kan gjøre det samme? Eller er forskjellene mellom LOVELOVELOVEs shoegazing og Nico & Vinz’ sneakerblazing (jeg vet ærlig talt ikke hva det betyr) såpass store at det ikke engang er noe å diskutere? Ja, de er vel antageligvis det. Likevel er det en interessant distinksjon som sier noe om LOVELOVELOVE, bandet som ble startet som et solo-sideprosjekt av Aristillus’ frontfigur, Simon Dolmen Bergseth, tidlig i 2012, men som etter hvert vokste seg til en kvintett og ut av sidevognen og inn i førersetet. For til tross for et ganske krøkkete bandnavn

5

TOMMY TOKYO We Blister and We Bleed WARNER MUSIC NORWAY

Blodig Alvor Na Na Na Na Na Tommy Tokyo, eller Tommy Ottesen som han heter, har mye på hjertet. Kjærlighetserklæringer, medmenneskelig omtanke, hyllest til familie og forfedre, samt en dose nevrotiske utbrudd. Men det er først og fremst den modne og lykkelige familiemannen som endelig har fått fotfeste vi møter på We Blister and We Bleed. Han åpner overraskende nok med en begravelsesorientert låt. Stemningsfullt og nydelig arrangert med en klar fiolin i føringen, mens Ottesen i pur skillingsvise-stil forteller naboguttens tragiske skjebne. I presseskrivet kan man lese at hele albumet er dedikert til denne gutten, og med Tommys utgangspunkt som lykkelig

4

klarer LOVELOVELOVE seg fint uten navnebytte: da de ga ut EP-en «Your Heart Stops With the Beat EP» (som for øvrig også kunne vært tittelen på en Nico & Vinz-singel), distanserte de seg fra hardcore-lydende Aristillus med mer postrock/shoegaze-aktige låter. Og postrock/shoegaze-aktige band har vel ikke for vane å finne på sprell som å bytte navn, uansett hvor krøkkete de er, etter innfallsmetoden? De er jo per definisjon stillestående? Kanskje, men viktigere enn det: LOVELOVELOVE trenger ikke bytte navn for å lykkes. Til tross for et ensrettet bandnavn viser de på albumet med det treffende navnet Kaleidoscope at de har utviklet seg mye siden høstens EP. Kaleidoscope har åtte innfallsrike og varierte spor som veksler mellom å vise bandets styrker. «Eyes Closed» bygges nydelig opp mot et repetitivt strykearrangement som minner om de beste øyeblikkene fra de relativt ujevne bandene Godspeed You! Black Emperor og A Silver Mt. Zion; «Crystals» har et pop-, nesten

surf-rock-aktig riff som av alle ting kan minne om Brimstone Solar Radiation Band; og «Debris» rasler avgårde som, navnet tatt i betraktning, en saktegående vrakdel i et dissonansfylt verdensrom. Som å se gjennom et kaleidoskop, eller hva! LOVELOVELOVE klarer i alle fall å fokusere tilstrekkelig gjennom det fargerike titteinstrumentet til at albumet holder seg interessant, og at de mange innfallene i de stort sett lange låtene ikke blir trettende. Det rimelig unge bandet har allerede rukket å gjøre support for såpass forskjellige artister som Omar Rodriguez Lopez (fra The Mars Volta) og Sondre Lerche, noe som sier mye om hvor godt de klarer å balansere mellom tilgjengelig og krevende, det «enkle» og det «vanskelige». Så får det heller være at bandnavnet LOVELOVELOVE ikke innbyr til stort annet enn en enkel utvei når journalister skal lage tittel. Kaleidoscope er et godt album, og dét er egentlig alt du trenger. Daniel Ramberg

familiefar, er han rette mann på kunstens vegne, til å sette seg inn i tapet av en ung gutt. Etter denne hjerteskjærende åpningen beveger han seg over i takknemlige hymner til kjærlighet og familielykke. Dessverre kommer han delvis til kort i å uttrykke seg om de store følelsene, der han tyr til oppbrukte fraser som «I’m not myself without you» og «Still you’re the only one I would ever die for». Diggbart nok for kjerringa og unga, men som synger/ sangskriver har han tross alt et ansvar for å sette nye ord på universelle følelser. I hvert fall sett i lys av de store låtskriverne, der har han fortsatt et stykke igjen før han kan yppe med toppsjiktet. Ottesens sterkeste egenskap og kjennetegn er hans skillingsvisetilnærming til låtskrivinga. Han forteller historiene rett fram, uten å gjemme seg bak metaforer. På

låter som «Petunia and the Big Kid», som er en hyllest til hans besteforeldre fungerer denne direkte fortellermåten utmerket. Gode historier fra virkeligheten behøver ikke kosmetiske løft. Musikken holder han tross sitt tilfredse hjerte på mollstadiet. «Torture behind the door» er den eneste låta som avløser denne melankolibaserte lykkekarusellen, her slipper han til den nevrotiske kunstneren i seg og vrenger av seg sin venteromangst. Her nærmer han seg Broder Daniel og The Cure på sine beste og mest desperate angsttokter. «Trustee & the Tree» på sin side gir en sterk vibb av Nick Cave. Ingen av sammenlikningene tar likevel over for Tommy Tokyos uttrykk. Han holder det sobert og ekte hele veien inn, som den stødige familiefaren han nå er blitt. Inger Lise Hammerstrøm 02/2014

61


DU GÅR LYSERE TIDER I MØTE!

MUSIKK

SOMMERENS FESTIVALER kjøpER du ALLEREdE Nå på bILLETTSERVIcE.NO WARPAINT Warpaint ROUGH TRADE / PLAYGROUND

Krigstrøtt I et intervju med The Guardian uttalte Warpaint at «sexy» er det mest brukte adjektivet i forbindelse med innspillingen av dette albumet. «Sexy» har, som seg hør og bør, individuelle tolkninger og betydninger, men for Warpaint er «sexy» tydeligvis synonymt med en femti minutter lang sedat sang som aldri tråkker utenfor sitt bedøvede sinn. Warpaint bør virkelig revurdere bruken av ordet, for Warpaint er omtrent like sexy som å se på en sovende katt våkne, gå rundt sin egen akse, for å så legge seg ned igjen og sove enda litt mer. «Det vanskelige andrealbumet» befinner seg et stykke unna det mye mer ekstroverte

3

BOW TO EACH OTHER The Urge Drums (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

GI ET GAVEkORT TIL EN du ER GLAd I!

62

02/2014

Bukke, nikke, neie Bow To Each Other er noe så sjeldent som et par år gammelt karmøysk-canadisk samarbeidsprosjekt bestående av Gunnhild Kristoffersen og Megan Kovacs. En liten EP og et par oppvarmingsjobber for Susanne Sundfør senere, og vips, så har de fått norsk musikks mest omsvermede dame (sorry, Tone) med på laget som produsent. Som alt annet Sundfør tar i, vil også The Urge Drums mane frem de store, elektro-symfoniske, mørke og vakre øyeblikkene. Og selvsagt er

4

og varierte The Fool, og mye nærmere total resignasjon. Soundet eller identiteten har ikke endret seg nevneverdig, men der hvor The Fool sparket fra seg, har Warpaint tatt et skritt tilbake i indierockens drømmeaktige mørke. Fra åpningssporet «Keep It Healthy» til avslutningssporet «Son», skjer det cirka like mye som i en episode av Virtual Fireplace. Arrangementene er et snilt ekko av nittitallets shoegaze à la My Bloody Valentine og Sonic Youths noise med et slør av fuzzy post-rock over seg. Isolert sett har hver døsige sang på albumet, i likhet med katter, kvaliteter som dukker opp hvis du tar deg god tid og mye innsats til virkelig å bli kjent med hver eneste låt. Det låter fint nok, og tidvis fortryllende («Love Is To Die»), men likevel påfallende

søvndyssende. Vokalen til Emily Kokal er vakker, men kunne også ha vært det som PJ Harvey anno White Chalk ville ha hørtes ut som om hun fremførte platen fra innsiden av et bagasjerom. Klokkeren produksjon til tross, det er rett og slett vanskelig å la seg rive med når det er umulig å skille én komatøs låt fra den andre (et litt motstridende faktum: Warpaint er utrolig solid live!). «Disco/Very» er en av de få låtene som våger å endre adferdsmønster. Den bryter opp den mesterlig monotone stien Warpaint har listet seg nedover med drivende trommemaskinklapp, kubjeller og bass. Men først og fremst stikker den seg ut som unntaket som bekrefter Warpaints største problem: Et album hvor hver eneste sang er et speilbilde av den forrige. Karima Furuseth

det en umiskjennelig Sundfør/ Horntveth-lyd spredd jevnt utover The Urge Drums. Aller best er skiva når sporene ikke drukner i det dvelende og stillestående. For å sette det på spissen – enkelte spor, som «Darling», høres ut som et forsøk på å pakke inn et musikalsk ingenting inn i nok synth til at det i det minste er noe. Andre spor, som «The Lull», er såpass Sundførske at det oppstår et lite problem – man er nødt til å sammenlikne Bow To Each Other med Sundførs egen katalog, uansett hvor fordomsfri man forsøker å være. Og da kommer Bow to Each Other svakere ut enn de strengt tatt fortjener, dessverre.

Når det er sagt har også Bow To Each Other åpenbare kvaliteter – harmoniene er knallfine og så vel singelen «Darkness» som andresporet «Bigger And Stronger» er sterke kutt. Likevel er kanskje høydepunktet «Oh England You’re a Bull» – en låt som faktisk sitter som et skudd ved andre gjennomhøring, hakket spissere og mer vågal enn resten. Mer sånt, takk. Ganske mye potensiale her, altså, på en skive som nok dessverre kommer til å stå igjen mer som Susanne Sundførs produsentdebut enn som Bow To Each Others store gjennombrudd. Inger Fulping


MUSIKK

«

Det er jo grandiost – som et gigantisk kalkun-romskip som nærmer seg.

EN VARSLET SAMLIVSTRAGEDIE Ekteparet i Bow To Each Other farer gjennom verdensrommet i et kalkunformet romskip – mot et nytt intervju om ett år, og forhåpentligvis et vanskeligere samliv. TEKST DANIEL RAMBERG FOTO ANNE VALEUR MEGAN KOVACS (31) OG Gunhild Ramsay Kristoffersen (28) møtte hverandre på musikkskolen LIPA i Liverpool. Etter å ha blitt et par, brukte de årene i England på å finne ut hva slags musikk de kunne lage som duo. Det startet med en form for alternativ pop, men da de ble lei av å drasse rundt på tunge keyboards, byttet de popen mot folken. Siden flyttet de til Norge, giftet seg, startet bandet Bow To Each Other – og tok keyboardene inn i varmen igjen. Nå debuterer de med The Urge Drums, og nevner M83, Robyn og Vangelis som inspirasjonskilder. Megan: De har en miks av vokal, synth og beats som vi liker. Det er noe med det atmosfæriske i Vangelis, som også M83 har, og så elsker vi det dansevennlige og hjerteskjærende hos Robyn. Gunhild: Susanne har også vært viktig, og vi har hørt på endel hiphop. Det er rart å si, for vi høres ikke ut som hiphop i det hele tatt, men måten man bruker enkle hooks og beats – som kanskje også er litt Susanne – har vært viktig.

1

Susanne, etternavn Sundfør, er i denne sammenheng først og fremst produsent på The Urge Drums – dernest artist. Sånn vil hun kanskje også ha det. Da Hypertext, som Sundfør tidligere var en del av, slapp albumet Astronaut Kraut! i 2010, viet VGs anmelder mesteparten av anmeldelsen til Sundfør, som svarte med tweeten «Har lyst til å spise opp dagens VG for så å bæsje den utover hele VGbygget». The Urge Drums er Sundførs første album som produsent, og da samarbeidet med BTEO ble kjent for ett år siden, hadde Dagbladet overskriften «De får Susanne Sundførs stjernehjelp». Er dere redd for å forsvinne i skyggen av stjernehjelpen? Gunhild: Nei, ikke redd. Det er jo bra for oss at hun har et stort navn, så kommer folk forhåpentligvis til å respektere den jobben hun har gjort. Jeg tror det bare vil være positivt. Megan: Hittil har det ikke vært overskyggende. Forhåpentligvis vil ikke anmeldelsene handle mest om henne. Da vil nok hun bli sint, og vi bli triste. Vi er gode venner, og har vært på turné sammen, men på grunn av forskjellige ting har vi ikke jobbet

sammen hele tiden, så vi har fått gjort vår greie, hun har gjort sin, og så har vi møttes for å snakke om hva vi vil gjøre. Dere er gift, bor sammen og spiller i band sammen. Klarer dere å skille rollene? Gunhild: Nei! Vi har jo de vanlige jobbene våre, så vi har ikke så mye tid til musikken som vi skulle ønsket. Så særlig nå, med nytt album, blir arbeidsdagen privatlivet. Megan: Ja, nettopp – vi har ikke privatliv. Våre vanlige jobber, og så arbeidet med bandet … Men det går bra. Hvis vi møter deg igjen, om et års tid, og musikken har gått bra og vi har mindre tid til å jobbe, så kan det være at vi har større vanskeligheter … Haha! Men det må vi nesten ta i fremtiden. TIL TROSS FOR det gammelmodige Walt Whitman-sitatet som bandnavn, oser det fremtid av BTEO, som det Jens Careliusdesignede platecoveret: et kalkun-formet romskip mot en bakgrunn av et sort, stjernestrødd verdensrom. Gunhild: Ja, kanskje det er litt kalkunformet? Vi ville ha noe verdensrom-relatert på coveret, og det henger jo sammen med musikken; på en måte er det en flukt uten

mål, når du ikke helt vet hvor du skal, men du vet at du må fortsette å bevege deg, til et annet sted. Litt som en karikatur av verdensrommet, kanskje. Megan: Det er litt som i 2001: En romodyssé: et verdensrom av stillstand og stillhet når du ser ut i mørket, med muligheten for at fantasien kan «go crazy». Samtidig er det jo grandiost – som et gigantisk kalkun-romskip som nærmer seg. Og fremtiden for dere? Dere håper at musikken går så bra at det personlige forholdet går litt dårligere? Gunhild: Haha, ja! Det er for lett nå. Likevel, vi har alltid kjent hverandre som musikere, og er ikke så strukturerte rundt selve arbeidet med musikken, så det funker. Megan: Det er lett å hakke på hverandre når man øver sammen som band, men mellom oss er det lettere å si den typen ting, siden det ikke henger noe personlig bak det. Vi stoler på hverandre som musikere, så det er ikke noe problem. Det er heller band-økonomien eller noe som kan skape problemer … Bow To Each Other er for tiden aktuelle med sitt debutalbum The Urge Drums, utgitt på Jansen Plateproduksjon.

«

Vi har ikke privatliv. 02/2014

63


MUSIKK

«

Det var aldri snakk om at jeg ikke skulle gi ut ny soloskive, det var bare snakk om hvor og når.

NENEHSTÅENDE

Selv om det er atten år siden forrige soloalbum, ligger Neneh Cherry fremdeles et hestehode foran de andre. TEKST KARIMA FURUSETH FOTO KIM HIORTHØY JAZZ, POP, TRIP-HOP, post-punk, dance, rap, elektronika og hip-hop. Kategoriske øvelser i sjanger-dropping i møte med den omfangsrike katalogen til Neneh Cherry, er til forveksling likt det å skulle bytte fastlege: En oppgave de færreste av oss ser poenget med å gjøre fordi det likevel er umulig. Siden debuten Raw Like Sushi i 1989 – hvor en ganske famøs opptreden på Top Of The Pops da Cherry var høygravid hører med til historien – har den musikalske kameleonen bykset gjennom et villnis av sjangre, samarbeidet med et ensemble av musikere fra vidt forskjellige leire – og alltid landet elegant i den foretrukne enden av smaksbarometeret. Med signaturlåten «Buffalo Stance», hvis tittel refererer til bevegelsen hvor man lener overkroppen bakover, legger hodet på skakk, og krysser armene mens man former øyenbrynene i en nonchalant v-formasjon, har hun sikret seg en plass blant de mest minneverdige musikalske innslagene fra tampen av åttitallet. Hennes mainstreamgjennombrudd «7 Seconds», en duett med senegaleseren Youssou N’Dour, er muligens noe av det beste trip-hopen har avlet frem, kun forbigått av Portisheads Dummy fra samme år. Poenget er: Cherry har satt markante spor i

1

64

02/2014

musikkhistorien, og det med en forbløffende evne til å naile hva enn det er hun tar i. Alt tyder på at det også blir tilfellet med den kommende platen The Blank Project. FOR TO ÅR SIDEN, etter nesten seksten års inkognito – foruten et fåtall samarbeidsprosjekter med blant annet Gorillaz, Kleerup og Teddybears – dukket Cherry plutselig opp igjen flankert av avant-jazztrioen The Thing. Men å rynke på nesen over et comeback ikledd jazz er for historieløst å regne. Cherry er stedatter av jazzlegenden Don Cherry, som for øvrig er grunnen til at det å sitte på Miles Davis’ fang backstage er et av barndomsminnene hennes. – Det er et sterkt minne, men det var ikke slik at foreldrene mine gjorde noe spesielt ut av de menneskene vi møtte da vi var på turné, eller at de ble behandlet annerledes. Men jeg kunne kjenne at det var personer med en sterk aura. Jeg husker spesielt følelsen mot bena mine, fordi Miles Davis hadde på seg ormskinnsbukser. Og at jeg tenkte «that’s kinda unusual!». Neneh Cherry har så og si hatt sine formative år i en turnébuss, et sted mellom Skåne, Stockholm og New York. Og den fargerike oppveksten ble ikke mindre spektakulær av at Allen Ginsberg var familievenn, eller at Arthur Russel, Talking Heads og The Modern Lovers bodde i samme leilighetskompleks som Cherry i New York.

Med en mor som var kunstner, en jazzmusiker til stefar, en stebror som senere ble Eagle-Eye Cherry og en stesøster som nå er kjent som Tityo, er det ikke til å komme unna at familielivet var preget av en idé om at kunst og kreativitet var en organisk del av oppdragelsen. – Det blir mer og mer åpenbart for meg at jeg er en forlengelse av min bakgrunn. DA CHERRY VAR seksten år flyttet hun til London hvor hun ble med i en rekke postpunk-band som Rip Rig + Panic, The Cherries og New Age Steppers. Det var her hun møtte Cameron McVey, som hun senere giftet seg med, og som produserte de R&B-influerte albumene Raw Like Sushi, Homebrew og Man. Men selv om det å gå fra punk til hip hop, funk og R&B høres ut som et dramatisk brudd og stilskifte, fremstår det for Cherry som en helt naturlig utvikling. – Jeg tror ikke det var en klar overgang. Når du er ung blir du veldig lett påvirket. Jeg har alltid tenkt at punk og hip hop henger sammen, og at attituden handler mye om det samme. Det er selvdrevet, grenseløst og DIY. Jeg var mye i New York på slutten av åttitallet, og det var da hip hopen virkelig ble fremtredende med Afrika Bambaata, Sugar Hill Gang og Funky Four Plus One. Det ble som et rart møte hvor det ikke spilte noen rolle hva det var som ledet veien. Det virker som om det er mye av drivkraften

bak musikken din, evnen til å kunne bevege seg fritt mellom sjangre? – Ja, og det er av og til vanskelig fordi du kjenner på en ensomhet. Du drømmer veldig ofte om en tilhørighet, og i begynnelsen – spesielt når du er yngre – at du skal passe inn i en gjeng, eller en spesifikk «greie». Men tilhørighet kommer fra noe som er langt mer personlig enn det. Jeg har hatt flaks fordi jeg har kunnet omgi meg med mennesker som har kjempet hardere for det enn for det å skulle passe inn, eller som har akseptert at jeg ikke vil passe inn. Punken handlet om å holde på vår individualitet og vår non-konformitet sammen, men samtidig handlet ikke det kreative så mye om et eierskap eller det å oppnå status. Det fantes plass for alle uavhengig av bakgrunn. La oss spole frem til The Blank Project. Det er nesten atten år siden du ga ut en soloplate sist. – Det var aldri snakk om at jeg ikke skulle gi ut ny soloskive, det var bare snakk om hvor og når. Men det er ganske imponerende at du fortsatt har samme status i dag som du hadde på nittitallet. Musikkverdenen følger slippet av platen med argusøyne, og du er på en rekke «most-anticipated-albums»-lister. – Haha! Jeg håper folk har samme entusiasme når platen faktisk slippes. Det er jätteroligt, og jeg kjenner meg veldig beæret. Jeg visste ikke hvilken vei denne skiven skulle ta, og man må nesten bare se hvor det går. Vi lagde hele skiven på fem dager, men det var sånn at vi absolutt måtte gjøre det på den måten. Kieran (Hebden, jou. anm.) var rett og slett bare ledig i én uke.


MUSIKK

… Neneh Mariann Cherry (f. 1964) er en svensk musiker. Hun albumdebuterte i 1989 med Raw Like Sushi, og har siden gitt ut tre soloalbum. Hun har også samarbeidet med en rekke musikere, blant annet The Thing og CirKus (må ikke forveksles med norske CirCuz). Cherry har også hatt en sentral rolle på Massive Attacks debutalbum Blue Lines, samt i flerfoldige punk-band i London på slutten av åttitallet. Cherry er aktuell med soloalbumet The Blank Project som gis ut på norske Smalltown Supersound. …

«

Jeg har alltid vært litt utenfor. Jeg er ambisiøs, men sitter ikke og spionerer på alt som hender.

The Blank Project er et samarbeid mellom Neneh Cherry og den elektroniske duoen RocketNumberNine. Kieran Hebden, bedre kjent under artistnavnet Four Tet, står for produksjonen. Han er en av de mest anerkjente og allsidige produsentene innenfor elektronisk musikk, og har, bortsett fra en rekke egne studioalbum og EP-er under beltet, produsert alt fra James Yorkston til Omar Souleyman. Hebden er et interessant valg av produsent, kanskje mest fordi dere på sett og vis er veldig like hverandre i måten musikken deres er summen av alt dere er inspirert av? – Precis. Jeg så akkurat et klipp av Hebden som var med i programmet Beat It, hvor premisset er at man skal lage en låt på bare ti minutter. Innslaget ble etterfulgt av et relativt negativt ordskifte på Twitter hvor folk kritiserte ham for å bruke uverdig utstyr, en shitty Sony-PC og en mus, i stedet for å kontrollere … – Haha. … det virker som om han har en veldig ydmyk tilnærming til musikk? – Ja, han er et dypt menneske, og er veldig spesiell. Kieran har så klart et sound som er hans eget, men han er også veldig sensitiv i møtet med musikken han produserer for andre. Han har ikke tenkt «okay, nå skal jeg få det til å høres ut som Four Tet». Platen er ikke produsert av Four Tet, den er produsert av Kieran Hebden. Kieran er mer interessert i å gjøre noe på sin egen måte, enn å følge hva som er «in» akkurat nå. Vi kunne ikke hatt en bedre pilot for dette prosjektet, han var nesten selvskreven. Hadde vi vært nødt til å ferdigstille dette prosjektet selv, hadde vi sikkert sittet der fremdeles. Da vi var i studio, var han mer opptatt av å fjerne ting – noe som er veldig modig. Det er så innmari enkelt å begrave seg i masse saker. Du har vært i «industrien» i nesten 25 år. Har du begynt å forstå den? – Nei. Jeg har alltid vært litt utenfor. Jeg er

ambisiøs, men samtidig så sitter jeg ikke og spionerer på alt som hender nå, og uroer meg over at det ikke er ditt og datt. Nå holder jeg på med noe, og da kjører vi på med det. Likevel er du the talk of the town. – Når jeg sier at jeg føler meg beæret, da mener jeg det, men samtidig tar jeg ikke det med det største alvor. Det betyr mye, men det som betyr mest er at folk liker musikken og først og fremst er det det det handler om. Akkurat nå kjennes det bra, men det er ikke dermed sagt at det blir snakket om i neste uke. Sånn er det bare. In the end er jeg fortsatt meg, og det var noe pappa alltid sa til meg «don’t let them change you». Det handler om å fortsette å trampe langs sine egne veier. Er det derfor du har gitt ut på Smalltown Supersound, og ikke en «major label»? – Absolutt. Da jeg hadde det første møtet med Joakim (Haugland, som driver Smalltown Supersound, jou. anm.) med The Thing, kjente jeg med én gang at dette var hjemme for meg. Jeg er interessert i å jobbe med mennesker som har et forhold til musikken, og Joakim er utrolig lidenskapelig. Mange som driver DIYlabels har et veldig personlig forhold til musikken som blir gitt ut. Jeg tror ikke det kunne fungert på en annen måte, så det var fantastisk at vi møttes. Du har på sett og vis gått full circle med DIYestetikken? – Ja, men vi har alltid jobbet sånn. Med Raw Like Sushi forsøkte vi en tradisjonell måte med profesjonell manager, men det funket ikke i det hele tatt. Cameron ble min manager, vi hadde studio og kontor hjemme, og var alltid ganske selvstendige. Vi er en familie som gjør saker sammen, og liker å holde det hjemme. På den måten har vi alltid vært DIY. Jeg vet egentlig ikke om noe annet. The Blank Project gis ut på norske Smalltown Supersound. 02/2014

65


EN FILM AV TOMMY WIRKOLA

HEIL FIVE!

PÅ KINO FRA 12. FEBRUAR!


FILM

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

«

I discovered my cunt at age two. – NYMPHOMANIAC, ANMELDELSE SIDE

«

VOGT UP: Eskil Vogt debuterer som spillefilmregissør med Blind.

– INTERVJU, SIDE

True Detective er ikke bare en serie lagt til nittitallet, den kan også sees som en serie om nittitallet. 74–75

– AKSEL KIELLAND VURDERER TV, SIDE

EIERSKAPSMODELLEN

Meg eier ingen klarer på gripende og ømt vis å si noe om hvordan alkoholisme oppstår. MEG EIER INGEN Regi: Kjell-Åke Andersson Skuespillere: Mikael Persbrandt, Linn Skåber, Tanja Lorentzon, Sten Ljunggren, Ida Engvoll Blod er tykkere enn sprit Familier som bukker under for alkoholisme og rus er ikke noe nytt i svensk film. Siden Stefan Jarl satt en øks i medel-Svensson med Ett anständigt liv på slutten av syttitallet, har man sett mange

5

42

sterke fortellinger av fedre og mødre som – for å parafrasere Jarls film – har «for store drømmer» til å kunne ta vare på sine egne barn. Meg eier ingen skildrer ikke bare alkoholens slu evne til å sende folk ned i avgrunnen, men også et Sverige i brytningstid på begynnelsen av åttitallet; en idealistisk arbeiderklasse kjenner urettferdigheten klø dem på ryggen når de tar «det store løftet» for Sverige, på vegne av pengegriske bakmenn med dress og slips.

Alkoholisme- og rusproblematikk hører vel ikke akkurat fortiden til, ei heller klasseskillene i velferdsstaten – selve årsaken til at arbeiderne nederst på rangstigen må slukke brannen på innsiden når de kommer hjem fra jobb. Men i Andersons film blir den politiske bevisstheten hos rollefigurene et paradoks og således en del av filmens diskusjon om det å være en forelder: Hvordan kan en mor som roper om likhet og rettferdighet – om at alle

76

skal bli sett – selv unngå å se den vanskelige tilværelsen hun overlater datteren til? Når Katja (Tanja Lorentzon) finner seg en ny mann, må Lisa (Saga Samuelsson) bli boende hos faren Hasse (Mikael Persbrandt); et velmenende og godhjertet menneske, som bare mister ansvarsfølelsen innimellom, når han drikker. Men etterhvert som arbeidsdagene på jernverket blir hardere, og økonomien til den lille familien strammere, blir det vanskelig å holde seg unna spriten når mørket faller på og ensomheten spøker. Den vanskelige, men alltid nære relasjonen mellom de to er nydelig fremstilt, takket være skuespillet til unge Samuelsson og især Persbrandt. Han får frem den stolte faren som ønsker å ta vare på sin øyesten, og samtidig den usikre mannen som er så redd for å miste alt at han går i oppløsning og bukker under for bedøvelsen i kjøkkenskapet. Regissør Andersson møter den beinharde realismen i fortellingen med et poetisk lynne. Partikler virvler rundt i luften og skaper elegante overganger mellom innstillinger og scener; globuser, lykter og lampetter fyller rommene med lys, håp og forsoning, uten at det blir insisterende eller overtydelig. Andersson unngår nærbilder, og skyter de fleste scenene i halvnære eller halvtotale innstillinger, der rollefigurene opptrer i profil, men som tilskuer får man likevel aldri følelsen av å være på avstand og «kikke inn». Rammehistorien med en voksen Lisa som har fullført en doktorgrad ved universitetet virker konstruert for å bryte med ideer om «den sosiale arven», og sett under ett tråkker fortellingen i overkant velkjente spor. Men disse innvendingene blir bagateller når Meg eier ingen på en ytterst gripende måte klarer å si noe om hvordan alkoholisme oppstår, og hvorfor den aldri kan avskrives som dum, egoistisk eller ondsinnet. Lars Ole Kristiansen Premiere 24. januar Les en lengre utgave av denne omtalen på Montages.no 02/2014

67


FILM

MANDELA: VEIEN TIL FRIHET Regi: Justin Chadwick Skuespillere: Idris Elba, Naomie Harris, Robert Hobb, Fana Mokoena, Jamie Bartlett, Deon Lotz Frihetens pris Her følger vi Nelson Mandelas reise fra en liten tass på bygda i Sør-Afrika til landets første, demokratisk valgte president (Spoiler!). Det at filmen kommer så kort tid etter Mandelas død setter nødvendigvis et ekstra press på filmen, og det er derfor en glede å kunne meddele at denne filmen ikke gjør skam på vår tids mest visjonære lederskikkelser. Langt derifra. Istedenfor å kun ramse opp hendelsene fra et rikt og imponerende liv, har manusforfatter William Nicholson og regissør

Justin Chadwick valgt å fokusere mye av filmen rundt Mandelas familiesituasjon fra han involveres i African National Congress til han blir president. De spør: «Hva kostet det egentlig å være en nasjons frelser?» Og i Nelson Mandelas tilfelle er svaret: Nesten alt. Ekteskap, samvær med barn og familien og selvfølgelig hans egen frihet. En enorm del av æren for hvor nært man kommer innpå historien er Idris Elba, i rollen som sjefen sjøl. Han er rett og slett så god og overbevisende i sin tolkning at jeg på et tidspunkt i filmen glemmer hvordan Mandela egentlig ser ut. Etter ca. 20 minutter i filmen tenker jeg: «Hvorfor spiller ikke Idris Elba i alt?», og får lyst til å lage en Facebook-side

med dette som formål. Men etter at filmen har startet i et forrykende tempo, roes det hele ned noen hakk. Dette girskiftet er i utgangspunktet uproblematisk, men filmen begynner samtidig å benytte seg av noen irriterende snarveier og overrumplende tidshopp. 23 år er ikke bare-bare å gjenskape på film. Filmskaperne ønsker tydeligvis også å dreie filmen mot sakens kjerne på slutten, noe som nært spolerer konklusjonen i mann-kone-dramaet de har lagt opp til. Dette hindrer meg allikevel ikke fra å bli ettertrykkelig rørt, oppstemt og engasjert også mot slutten av filmen. Thomas Svane Søndergaard Premiere 17. januar

JACK RYAN: SHADOW RECRUIT Regi: Kenneth Branagh Med: Kevin Costner, Keira Knightley, Chris Pine, Kenneth Branagh, Nonso Anozie Kaldt gufs fra fortiden I Jack Ryan: Shadow Recruit gjenopplives Tom Clancys romanfigur, fristilt og uavhengig fra tidligere filmatiseringer. Ryan (Pine) blir rekruttert av CIA som finansana-

lytiker for å avsløre mistenkelig økonomisk aktivitet som kan få følger for nasjonal sikkerhet. Også viser det seg at russerne driver med nettopp dét. Ryan drar til Moskva for å undersøke nærmere, avslører et planlagt terrorangrep, må redde dagen, kjæresten blir involvert og havner i fare, må redde henne også. Høres det kjent ut? Formelen er tynnslitt – ti minutter inn i filmen

vet du nøyaktig hvordan det kommer til å utspille seg. Er det et uuttømmelig behov for den samme CIA-actionthrilleren om og om igjen? Som om vi befant oss i et underholdningsmessig stasis hvor populær-kulturell utvikling bare var en myte, hvor vi ikke bare står på stedet hvil, men attpåtil er fornøyd med det? Det er altså ikke bare at disse filmene fortsatt lages, men at de

5

3 68

02/2014

samme, gamle virkemidlene tas i bruk så åpenlyst og innsiktsløst. Cathy Muller (Knightley), kjæresten, overrasker Viktor Cherevin (Branagh), fienden, med sin kunnskap om russisk litteratur og demonstrerer dermed sin kulturelle overlegenhet samtidig som hun avslører fiendens fordomsfulle, irrasjonelle hat. Ryans heltemot er dokumentert ikke bare fordi han har overlevd et helikopterkrasj. Nei,

han har selvfølgelig også – med brukket rygg – reddet de andre som var involvert i krasjet. Man kan kanskje innvende i filmens forsvar at Jack Ryankarakteren var med å skape disse klisjeene og derfor er i sin fulle rett til å bruke dem. Men hvorfor beholde alt som var kritikkverdig da – og således enda mer kritikkverdig nå – samtidig som man oppdaterer handlingen til å passe

med aktuell nåtid? For Jack Ryan: Shadow Recruit er faktisk en film som insinuerer at finanskrise i USA er russernes skyld og amerikanere er smarte, pene, atletiske folk som aldri gjør noe galt. Det er banalt, spekulativt og utdatert. Men ellers er filmen helt grei, altså. Spenning, skyting, slåssing, pang, jeje. Trond Gausdal Premiere 24. januar


FILM

NYMPHOMANIAC Regi: Lars von Trier Med: Charlotte Gainsbourg, Stellan Skarsgård, Shia LaBeouf, Jamie Bell, Christian Slater Porno med mening En eldre mann finner en forslått og blodig ung kvinne liggende på den våte asfalten. Han byr henne opp til sin lille leilighet slik at hun kan få en varm kopp te og en samtale. «It will be long and moral, I’m afraid,» sier hun, før hun begynner fortellingen om sitt liv ved å si: «I discovered my cunt at age two.» Denne samtalen, mellom den unge kvinnen Joe og den eldre mannen Seligman, er rammen for hennes åtte seksuelle historier. Hver historie handler om mennene som hun har underkastet seg, knullet og kastet fra seg. Disse historiene får vi se hver eneste svette og kjønnsveskedryppende detalj av. På samme måte som hun konsekvent bruker ordet «cunt», er sekvensene som følger hennes liv som sexavhengig helt uten forskjønnende eufemismer. Ingenting er pent eller ladet av lidenskap. Sex er heller ikke det viktigste i denne filmen. Endeløse

referanser til filmhistorie, historie, religion, musikk, litteratur og filosofi stappes inn i både kapitlene og rammefortellingen ved hjelp av arkivbilder, grafer, regnestykker og tall. Noen av disse digresjonene er mer interessante enn andre, noe filmens hovedperson også påpeker. Den voksne kvinnen Joe spilles godt av Charlotte Gainsbourg og gjennom samtalen med Seligman er hun filmens fortellerstemme. Den unge Joe, fra alderen femten til tretti, spilles av modellen Stacy Martin. For den unge Joe er sex en konkurranse med venninnene. Hun forteller om hvordan hun mistet jomfrudommen sin til Jerome med tre støt i vagina og fem i rektum. Både hos den voksne og unge Joe blottlegges en kombinasjon av hensynsløs råhet og naivitet. En tekstplakat i starten forteller at den fire timer lange filmen er klipt ned med regissørens passive tillatelse fra hans egen fem og en halv time lange versjon. Det betyr imidlertid ikke at det er manko på erigerte peniser. Siren Løkaas Premiere 24. januar

nøye tilberedte matpakke til en eldre enkemann som heter Saajan. Han sender en lapp tilbake med den tomme matboksen. Slik begynner et langdistanseforhold som skal bli skjebnesvangert for dem begge. I motsetning til de fleste bollywoodproduserte filmer er det ingen sang eller dans i denne filmen. Enten det er Saajan på kontoret eller Ila som vasker gulvet i leiligheten, bruker skuespillerne diskré bevegelser og følelsesforskyvninger i kroppen, ansiktet og stemmen for å antyde hvor ensomt tilværelsen i storbyen kan være. Som katolikk får Saajan utdelt gravplass når han går av med pensjon, det viser seg at hans gravplass er vertikal. I en av de mange lappene Ila og Saajan

sender til hverandre skriver han: «Jeg har tilbrakt hele livet mitt stående i tog og busser, nå blir jeg nødt til å stå selv når jeg er død.» Det er lite musikk i filmen, men det brukes mye stemningsskapende lyder fra byen. Klirring i kaffekopper, trafikk og summingen av utallige tastatur på et fullt kontor. Vi får nesten ikke se Ila utenfor hjemmet hennes, noe som forsterker følelsen av isolasjon. Også Saajan er alltid alene, enten på kontoret, hjemme i huset eller på toget og bussen han må ta hver dag til og fra jobb. Så spørs det bare om filmen bør ses på tom mage. De vakre bildene understrekes av de vidunderlige matrettene. Siren Løkaas Premiere 14. februar

5

THE LUNCHBOX Regi: Ritesh Batra Med: Irrfan Khan , Nimrat Kaur, Nawazuddin Siddiqui, Denzil Smith, Bharati Achrekar Lunsj i det grå Ila er en ung mor som bor i en av Mumbais forsteder. Hun er ulykkelig i ekteskapet sitt fordi hun mistenker at ektemannen er utro mot henne, men hun gjør sitt beste for å få nytt liv i ekteskapet. Ved hjelp av tantens krydder og oppskrifter setter Ila ut for å vinne mannen sin tilbake via magen hans. Hun sender maten til ham på jobben ved hjelp av dabbawalla. Dabbawallaer er menn som frakter matpakker fra forsteder og inn til riktig person på arbeidsplasser i den indiske storbyen. Denne gangen tar de feil og leverer Ilas

6

Girls sesonG 3

True DeTecTive

Lena Dunham så et stort hull mellom kvinneportretteringene i Sex and the City og Gossip Girl, og da hun satte ut for å bringe Girls til skjermen, var det fundert på et ønske om å fylle dette hullet. Med seg på laget fikk hun ingen ringere enn Judd Apatow, den ukronede kongen av den moderne mainstream-komedien, som produsent. Dunham skriver, regisserer, produserer og spiller selv hovedrollen som Hannah i serien, som tar for seg fire amerikanske middelklassejenter i tjueårene som etter beste evne forsøker å få orden på livene sine. Girls presenterer romantiske relasjoner som er hakket mer nyanserte enn hva man er vant med å se mellom 20-åringer på TV, og krydrer med imponerende oppriktige skildringer av sex slik sex gjerne fortoner seg sett utenfra; klønete og kleint. Det har nærmest blitt kastet statuetter og priser etter Girls, som har premiere på sin etterlengtede tredje sesong 13.januar.

«This is a world where nothing is solved.» De beste filmskuespillerne fortsetter å strømme fra kinolerretet til flatskjermen i stua. I krimdramaet True Detective har Matthew McConaughey og Woody Harrelson hovedrollene som henholdsvis Rust Cohle og Martin Hart, politimenn som hentes inn til avhør for å nøste opp i en bisarr, ritualistisk mordsak de hadde i 1995, som etter sigende ble løst. Historien om den 17 år lange jakten på en seriemorder fortelles vekselvis i nåtidsintervjuer med etterforskerne Cohle og Hart og i tilbakeblikk til den gang da, og det blir gradvis uklart hvem som egentlig har hevd på sannheten. True Detective er planlagt å bli en antologiserie med nye karakterer hver sesong, á la American Horror Story. Denne åtte episoder lange første sesongen er skapt og ført i pennen av Nic Pizzolatto, som tidligere har skrevet episoder av The Killing, den amerikanske nyinnspillingen av Forbrytelsen.

Premiere 13. januar

Premiere 13. januar

lookinG En trio av homofile menn i 30-åra utforsker de ofte overveldende mulighetene en har som moderne homo/ samtidshomo: Patrick (Jonathan Groff fra Glee) er en spilldesigner som vil tilbake i singelgamet i kjølvannet av eksens annonserte forlovelse, kunstnerspiren Augustin begynner å betvile monogami som idé mens han etablerer seg med kjæresten, og den eldste av dem, Dom, er i ferd med å møte 40-åra som erfaren kelner med mildt sagt uforløst potensiale innen karriere og kjærlighetsliv. Historiene deres flettes sammen idet de søker etter lykke og intimitet i San Fransisco, hvor en progressiv, uforutsigbar og seksuelt åpen kultur råder. Serieskaper og nykommer Michael Lannan utviklet serien basert på sin egen kortfilm Lorimer. Alle de åtte episodene som utgjør første sesong, er regissert av Andrew Haigh, som skrev og regisserte det prisbelønte, romantiske dramaet Weekend fra 2011.

Premiere 20. januar

02/2014

69


FILM

BOKTYVEN Regi: Brian Percival Med: Geoffrey Rush, Emily Watson, Sophie Nélisse, Roger Allam, Heike Makatsch Dødsens kjedelig Historien om ni år gamle Liesel Meminger som overlates av sin mor til en fosterfamilie i den fiktive byen Molching, er som skreddersydd for Hollywood. Historien har sjel, ja så mye at bokens forfatter Markus Zusak har utpekt selveste døden som forteller. Dette er i utgangspunktet spennende, siden døden knapt har vært brukt som karakter i film siden Bergmanns Det syvende innseglet, da som likblek sjakkspiller i svart kappe. Han (ja, også i Boktyven er døden en han) kler rollen som forteller, spesielt siden handlingen

2

utspilles i en tid med spesielt mye død, i årene mellom 1936 og 1945. Markus Zusaks historie om Boktyven har angivelig rørt hundretusener av lesere verden over. Jo da, den er proppfull av klisjeer; ung jente flytter inn hos fosterforeldre. Hun ertes på skolen, men tar igjen og vinner respekt. Hun får en bestevenn; en klønete, men talentfull idrettsutøver med fattige foreldre og en enorm søskenflokk (var det noen som sa Ron Weasley?). Formelen er ikke helt ukjent, men Zusaks bestselger har noe for seg. Imellom klisjeene finnes øyeblikk med oppdrift og slitestyrke. Filmatiseringen av Boktyven er imidlertid lite ambisiøs; manusforfatter Michael Petroni klarer ikke å håndtere bokens

ofte ubarmhjertige innhold. Der temperaturen i boken når sitt høydepunkt, velger Petroni å vike unna. Liesels oppgjør med det urettferdige og grusomme, som når hun mister jobben hos borgermesteren, og gir en gnistrende monolog til hans kone, er strippet for nødvendig temperament. En regissør skal ha lov til å tolke boken slik han ser best, men Boktyven bærer preg av å ikke være så mye tolket – som redusert. Ting skjer stort sett som i boken, men i mindre omfang, med lavere intensitet, og bærer preg av sensur. Glimrende skuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson gjør ikke skam på seg selv, men Petronis manus er en skam for alle involverte. Martin Parker Premiere 17. januar

THE WOLF OF WALL STREET Regi: Martin Scorsese Med: Leonardo DiCaprio, Jonah Hill, Margot Robbie, Matthew McConaughey, Jon Favreau, Julie Andrews, Spike Jonze, Jean Dujardin, Jon Bernthal, Kyle Chandler Ulv i ulveklær Ulv, ulv! Etter flere år med hovedroller i tunge, plotdrevne filmer, får Leonardo DiCaprio endelig løsnet på slipset (og beltespennen). The Wolf of Wall Street er en sprek filmlek fra Martin Scorsese, en regissør som har laget film om skurker i New York siden tidlig på syttitallet. The Wolf of Wall Street er basert på memoarene til Jordan Belfort, aksjemegleren som i løpet av nittitallet svindlet tusener av mennesker for flere hundre millioner dollar. Belfort gir oss en oppvisning i rikmannsklovneri som setter Italias tidligere statsminister, Silvio Berlusconi, på sidebenken. Han endte opp blant USAs rikeste og ødslet bort pengene på dop, prostituerte, et helikopter, en yacht og ellers det meste som kan kjøpes for penger, inkludert korrupte statsmenn. Som i Michael Bays testosteronporno Pain & Gain,

5

EN HIMMEL AV KOBBER Regi: Clio Barnard Med: Conner Chapman, Shaun Thomas, Sean Gilder, Rebecca Manley, Siobhan Finneran Alt som glimrer Arbor er en tøff liten drittsekk fra den fattigste delen av Bradford i England. Han har ADHD og mye aggresjon som han ikke klarer å kontrollere. De fleste skyr ham, men han har en bestekompis som alle kaller Swifty. Swifty er fra den fattigste familien i kommunalboligene. Når de to blir kastet ut av skolen etter enda et slagsmål, låner de seg en kjerre. Nå skal de samle kobber og

5

70

02/2014

levere det til den lokale stumpgårdsplassen for noen kroner. Filmens originaltittel The Selfish Giant er også tittelen på et barneeventyr av Oscar Wilde. I eventyret vil ikke kjempen la barna leke i hagen sin, men til slutt blir han overtalt og glad i dem. Tilsvarende i denne filmen: Eieren av stumpgårdsplassen bruker de små barna for å tjene penger, samtidig som han behandler dem dårlig. Men til slutt blir han egentlig ganske glad i dem. Alle spiller godt, men best er den bitte-lille hovedrolleinnehaveren som har en tilstedeværelse foran kamera som er full av både fysisk arroganse og bitende vidd.

Swifty er mindre kommanderende, men tjener som filmens rolige, moralske sentrum som holder Arbor i tømmene. I motsetning til Bradford, er det ingenting rufsete med det filmatiske her. Store og dristige bilder viser blandingen av industri og grønne marker. Det hele støttes av effektiv, men sparsommelig bakgrunnsmusikk som noen ganger minner om musikkbruken i filmen Shame. Komposisjonene står i stil med det mørke og regntunge landskapet i Yorkshireområdet. Siren Løkaas Premiere 7. februar

handler The Wolf of Wall Street om små barn i store kropper, som får en ide om hvordan de kan tjene mye penger kjapt. Pain & Gain er imidlertid basert på en serie avisartikler, mens The Wolf … er basert på Belforts egne memoarer, publisert i 2008. I utgangspunktet er ikke Belfort et veldig spennende menneske. Han har mye penger som han bruker opp. Han er konstant rusa på piller. Han tar oss med inn i en verden av «carelessness», og introduserer oss for rikmannssysler som ikke er for alle, som dvergkasting på blink. Alt dette har et snev av tabloid underholdningsverdi, men tre timer med høydepunkter fra Jordan Belforts «scrapbook» høres i utgangspunktet ikke ut som en helaften, så fremt ikke Hollywoods beste er på saken. Det er de heldigvis. DiCaprio viser ingen nåde og går detaljert til verks med å gjenskape de kleineste, mest ydmykende øyeblikkene fra boken. Filmen har humor, men mye av opplevelsen ligger i produksjonens kvalitet. Skuespillerne er så fordømt profesjonelle, kjemien så god, selvtilliten så opp i skyene høy, at en verken trenger å le høyt eller bli skremt for å ha det gøy

i kinosalen. Dette er en guttetur i godt, men usedvanlig lite oppegående selskap. Matthew McConaughey sin rehabilitering som skuespiller – og menneske! – er tilsynelatende uten ende. Med sin replikksjonglering stjeler han showet fra DiCaprio i filmens første halvtime. Jonah Hill er tilbake i highschoolform, med en imponerende innlevelse i årets kanskje mest smakløse rolle. Margot Robbie skal ha ros for sitt bidrag som Belforts kone, Nadine. Hun overbeviser i sin tolkning av Belforts langt bedre halvdel. Og gode, gamle Scorsese tilfører kvalitet til en film som fort kunne blitt søppel. Kameraet tar oss i stadig uventede retninger, og nittitallet har aldri sett bedre ut på film, ja, bortsett fra kanskje på nittitallet. Den tre ganger oscarvinnende Sandy Powell står for mye av filmens periodeuttrykk, og The Wolf … kan fort stå igjen som et av de tidligste og beste forsøkene på å gjenskape nittitallskoloritten. Martin Parker Premiere 31. januar


FILM

12 YEARS A SLAVE Regi: Steve McQueen Med: Chiwetel Ejiofor, Brad Pitt, Michael Fassbender, Benedict Cumberbatch, Paul Dano, Paul Giamatti Helvetesprøven 12 Years a Slave er både veldig vanskelig og veldig enkel å forholde seg til på samme tid. Enkel fordi den stiller ingen vanskelige spørsmål, utfordrer verken konvensjoner, vante tankemønstre eller gjengse oppfatninger. Vanskelig fordi slaveriet fremdeles er et ømfintlig tema. Det er et fravær av store film-produksjoner som tar for seg denne delen av historien – den siste sammenlignbare filmen jeg kan komme på er Amistad fra 1997. 12 Years a Slave baserer seg på Solomon Northups memoarer. Som sønn av en frigjort slave hadde han levd hele sitt liv som fri mann, da han i 1841 ble kidnappet og solgt til sør-statenes plantasjer, der han tolv år senere fikk sendt det nødvendige brevet som ville sette ham fri. Det er nærliggende å tolke den universelt positive mottakelsen filmen er møtt med som et forløsende «endelig!», som at dette er en film man har ventet

5

på i årevis. Dette kommer også til uttrykk hos de som har reist innvendinger – filmen er blitt kritisert for ikke å fortelle nok, ikke belyse mer. Filmkritikeren Armond White har for eksempel avskrevet 12 Years a Slave som «torture porn». Han oppfatter filmen som symbolsk selv-pisking – it hurts so good! – altså en slapp katalysator for white guilt-katarsis. Men når filmen ikke er mer ubehagelig enn at den seiler opp som Oscar-favoritt, er det vanskelig å være enig i det. Den burde snarere gått lenger, i stedet for å hensette institusjonalisert rasisme trygt i fortiden, som om dette er noe vi er «helt forbi». Likevel, 12 Years a Slave er bare en film og det er grenser for hva og hvor mye en film kan oppnå. Den forteller én persons historie, og den forteller den godt. Noe oppgjør med rasisme og slaveri er det ikke – for noe slikt krever mange historier, mange perspektiver. Og nettopp derfor er filmen et etterlengtet og nødvendig tilskudd. Måtte den bli overskygget av flere filmer som ikke er like lett å like. Trond Gausdal Premiere 31. januar

Vice sesong 2 I første sesong leverte dokumentarserien Vice ti oppsiktsvekkende episoder med fryktløs og globetrottende gonzo-journalistikk under slagordet «The absurdity of the modern condition». Første episode introduserte Vice Media-direktør Shane Smith på vei gjennom Kabul for å treffe en Taliban-veteran skråstrek gammel kompis av Osama Bin Laden, og i sesongfinalen hang reporter Ryan Duffy med den pussige forsamlingen Dennis Rodman, Kim Jong-Un og basketlaget Harlem Globetrotters. I løpet av første sesong var Vice-reporterne på smugletur med nord-koreanere som ønsket seg sørover, på vandring i radioaktiv Irak-ødemark og i samtale med lovløse filippinske våpenprodusenter. Shane Smith har varslet at sesong 2 blant annet inneholder segmenter om russisk gentesting av kasakhstanere som var forsøkskaniner for atombomber, Al-Quaedas doptransporter gjennom Mali og Nord-Afrika, for ikke å nevne en hel del – ifølge Smith – «crazy fucking s***» som foregår i Sør-Amerika. Sesong 2 av Vice bringer 12 rykende ferske episoder med gnistrende historiefortelling om brutale internasjonale sannheter.

VICE sEsong 2 – PrEmIErE 15. mars

®

BREV TIL KONGEN Regi: Hisham Zaman Med: Ivan Anderson, Ali Bag Salimi, Nazmi Kirik, Hassan Dimirci, Amin Sentorzade, Zheer Durhan, Raouf Saraj Kjære regissør, her er et brev fra din kritiker! (Vår anmelder ble så revet med i sin begeistring for Hisham Zamans Brev til kongen at anmeldelsen ble … vel, enda et brev til kongen.) Kjære Hisham, Det er kanskje halvdrøyt å påstå at man kan føle inderligheten til en regissør gjennom filmen hans – men det kan man. Jeg tenkte det da jeg ganske nylig så Før snøen faller, og jeg tenkte det igjen da jeg slukte Brev til kongen i forgårs, at «Fy faen. Her er noe i flammer». Takk for at du forteller en historie med et tydelig «ingen andre kunne funnet på dette»-stempel. Eller finnes det kanskje flere som brenner inne med en flettverksberetning om asylsøkere som får dagspermisjon for å besøke Tigerstaden, hvor hver enkelt har store planer som spenner fra dating til hevndrap til kampsportjobbsøking – ja, for ikke å nevne

6

83 år gamle Mirza, som vil levere brev til kongens labb? Du har min fulle oppmerksomhet fra åpningsscenen, da nærbildet av et eldre mannsansikt kontrasteres mot et komisk totalbilde hvor han har kroppsspråk som en guttunge, mens kone og asylmottaksansatte forsøker å roe ham ned. Jeg elsker utsagnet hans «Jeg vil ikke være her mer! Jeg vil snakke med kongen!». Det er fanden så representativt for hvordan du komponerer øyeblikk som er like komiske som de er hjerteskjærende. Flere av skuespillerne dine er førstegangsreisende, men det er ingenting ved spillet som tilsier at de er ferske foran linsa. Det vitner om en regissør som har vært på ballen, samt et fjellstøtt manus. Konstruerte replikker og handlinger som ikke henger på greip kan jo få selv de Ben Kingsleyeste av skuespillere til å fremstå som amatørteater-innhoppere. Fotografen din blåste meg av banen med noen totaler så velkomponerte at det fristet å vræle «sett på pause!». To bilder jeg mener er grunn god nok til et gjensyn med filmen, er bevegelsen som ender i den flotteste

badekartotalen jeg kan huske å ha sett, samt nærbildet av tigeren utenfor Østbanehallen, som maler et bilde av Tigerstaden som alt annet enn et inkluderende sted. Det kan være at enkelte vil klage over at samfunnskritikken er høylytt, men dem om det. Iblant må man rope at man vil snakke med kongen. Jeg lar meg bevege av sekvensene hvor vi ser Mirza vandre rundt i Oslo mens vi hører setninger om at ventingen for noen er som en sakte død og at ingen lov er større enn menneskelig samvittighet. Nå ble dette nærmest en rendyrket hyllest, Hisham, men jeg skal ytre et ønske for ditt neste prosjekt: at du tør å dvele mer ved øyeblikkene. Du har laget en fortettet film som lykkes i å fortelle mye på 75 minutter, og den er på sitt beste når du lar øyeblikkene vare.

Fleming Veep sesong 3 Etter å ha levert uovertruffen politisk satire i Storbritannia med serien In the Thick of It og spinoff-spillefilmen In the Loop, reiste Armando Iannucci over Atlanteren for å gyve løs på Det hvite hus i samme tragikomiske og dokumentariske stil. Vi følger visepresident Selina Meyer mens hun og hennes stab gjør så godt de kan for å ikke dumme seg ut, og aller helst utrette noe av viktighet – noe som sjelden er enkelt. Stadig stikkes det kjepper i hjulene, som at Meyer får taleforbud mot alle temaer i manuset sitt, minutter før hun går på talerstolen. Julia Louis-Dreyfus, kjent som «Elaine» fra Seinfeld, har vunnet Emmy to år på rad for sitt portrett av den lett oppskjørtede Meyer, som leverer obskøniteter på løpende bånd. I sesong 3 får vi et nytt innblikk i hvor latterlig det politiske spillet kan være, og hvor frustrerende det kan være å ha den minst slagkraftige jobben i verdens mektigste hus.

VEEP sEsong 3 PrEmIErE 7.aPrIl

Det er utvilsomt at mannen bak kodenavnet 007 har oppnådd en nærmest ikonisk status innen litteratur og film. Mindre kjent er derimot livet til den unge kommende forfatteren bak serien, Ian Fleming, og hans erfaringer som ledet til inspirasjonen til å skape karakteren James Bond. I den nye miniserien Fleming: The Man Who Would Be Bond, blir vi kjent med Ian Fleming selv, her spilt av Dominic Cooper (Captain America: The Winter Soldier, My Week with Marilyn, An Education). Ian Fleming, en ung, sofistikert og særdeles individualistisk mann fikk livet sitt snudd på hodet under opptrapppingen til den første verdenskrig, og samlet opp erfaringer som senere ga grobunn til de fengslende historiene vi finner igjen i hans fortellinger om den mest kjente spionen i historien. Den BAFTA®-nominerte Mat Whitecross, som også står bak produksjoner som Road to Guantanamo har regien på denne serien miniserien i fire deler, som på elegant vis gir oss et bilde av livet i de høyere sosiale kretser i London og de dramatiske hendelsene som pågikk i den engelske krigsfronten under den første verdenskrig.

PrEmIErE: 13. fEbruar

Beste hilsen, Martin Øsmundset (Les extended-versjonen av brevet på nd.no)

02/2014

71


FILM

EIERLØS TATT HÅND OM Mig äger ingen åpnet TIFF 13. januar. Dagen etter møtte vi regissør Kjell-Åke Andersson for å snakke om en overivrig Mikke Persbrandt, en gjeng døde gullfisker og Linn Skåbers triumf over «en sånn velkjent norsk jente». TEKST MARTIN ØSMUNDSET FOTO PRESSE MIG ÄGER INGEN BASERER SEG på Åsa Linderborgs suksessroman med samme tittel. Filmen forteller historien om Lisa og den alkoholiserte faren Hasse, som må greie seg på egenhånd da Lisas mor pakker sakene og reiser på dagen. I andre etasje på Radisson i Tromsø møter vi regissør Kjell-Åke Andersson og fjorten år gamle Saga Samuelsson, som debuterer foran linsa som den mellomste utgaven av Lisa. Vi kommer dessverre i skade for å åpne samtalen uten manerer, idet vi roser skuespilleren Andersson ikke har med seg: Mikael Persbrandt briljerer som Hasse. Var det han du så for deg fra begynnelsen av? – Det var mer det at han påvirket meg. Eller … først, så traff jeg Mikke Persbrandt, og da sa han at han hadde lest … eller han hadde ikke lest den, men kjæresten hans hadde lest boken, og hun mente han ville passe helt perfekt, og så sa han «jeg vil gjøre den rollen». Så sa jeg at jeg har jo ikke engang bestemt meg for om jeg skal gjøre filmen! Persbrandt ville ikke høre på det øret. – Så han lå jo liksom lengst fremme hele tiden. Det eneste problemet var at jeg syntes han var litt for gammel. Han pappan i romanen er jo tretti, liksom. Men det var jo det eneste argumentet, for han er jo det beste valget, syns jeg. Han er jævlig bra. Vi hører oss selv si «ja, han gjør virkelig en formidabel innsats». Andersson kaster ut en livline:

1

72

02/2014

– Ja, og flickorna er bra. Vi spør hvordan Andersson fant sine Lisa-er. Han forteller at han oppdaget den yngste Lisa i en annen film. Samuelsson var mer et lykketreff, da hun dukket opp på prøvefilmen til venninna Klara. – Når jeg så prøvefilminga, sa jeg at «faen, hun Klara er kjempebra, men den jenta her». Ja? Hva var det med den jenta der? – Lisa, når hun kommer inn som eldre jente, så skulle hun være … fortsatt barn, men på vei til å bli kvinne. Og Saga, du var jo akkurat i den perioden: tretten år. Og … både litt barnslig, men samtidig veldig bevisst. Altså … fullstendig liksom … opplagt! Og hun er jo totalt kul, så hun bryr seg jo ikke om verken Persbrandt eller noen andre. Hvordan var det å spille i din første film, Andersson? Var det skummelt? Samuelsson sender et panisk blikk i retning Andersson. Vi fattar, og forsøker å fråga på nått annat sett, sånn som Skavlan. Dessverre kludrer vi det til, og frågan blir annorlunda: Eller … syns du det var svårt? – Nei … jeg fikk så mye støtte, og en følelse av … jeg følte meg veldig trygg hele tiden. Vi påpeker at hun spiller i noen rimelig heavy scener, og trekker spesielt frem én, hvor Lisa kommer hjem med en gullfisk i en pose og pappa er himmelstormende drita og danser med henne og slutter ikke når hun ber ham stoppe. Opplevde du det som ubehagelig?

– Jo, karakteren min likte det ikke, og da likte ikke jeg det heller. Og så … syntes jeg veldig synd på fisken. Andersson bryter ut i latter og påstår at fisken hadde det verst. Vi aner uråd og spør om virveldyret klarte seg. Andersson humrer enda: – Ja, haha, det står vel i etterteksten at filmen – nei, eh … «No fishes were harmed during the making of …»? – Det var en gjeng fisker som strøyk med, vet jeg, men det var ikke på grunn av det. De døde jo av … hva … vannet tok slutt eller noe? Regissøren fører en kort debatt med sin skuespiller om hvorvidt det kan ha vært en feil på pumpen som førte til dødsfallene. Andersson mener fiskene ikke fikk oksygen. – Når vi kom dit hver dag, så lå det jo en, eh, heh … Say no more. Det å bli møtt av død hver dag – det setter vel stemninga? – Ja. Tragisk, faktisk! Men nok om det. Mig äger ingen er full av ektefølte rolleprestasjoner. Hvordan arbeider du med skuespillerne dine, Andersson? – Jeg tror jeg har et jævla bra musikkøre, altså … at man kan høre når det er falskt. Det er det ikke alle som kan, men jeg kan faen meg det. Jeg er dyktig på å lese av når det ikke stemmer. Gir du rom for improvisasjon? – Ja, men det må være bra! Når man har anstrengt seg på å skrive et manus i fire år, så skal det være bra om man kommer med synspunkter. Enkelte gjør det fordi de ikke har

lært seg replikkene, og det liker jeg dårlig. Du var elskverdig nok til å kaste en skuespillerjobb over grensa. Hvorfor var det Linn Skåber som fikk æren? – Det er jo delvis norsk finansiering, og det var ikke noe krav å ha en norsk skuespiller, men jeg ville teste Linn. Det var mange jeg kunne teste, men Linn var den beste. Om ikke den mest kjente, eh … Andersson begynner å søke i det mentale arkivet etter et annet norsk skuespillernavn. – Ung skuespiller, eh … hva er det hun gjør nå? Har du sett Curling King … Curling … King Curling? Åjadda. Vi har sett Curling King Curling King Curling. – Det er en ung jente som er maler der (Ane Dahl Torp?, jou.anm.), som er liksom … hun er en sånn velkjent norsk jente. Hun var med og prøvefilmet. Men Linn var jo faen meg best! Og hun er en skjønn person. Mig äger ingen har hatt enorme besøkstall i Sverige. Noen tanker om hvorfor? – Nesten en halv million har lest boken. Så tror jeg at det er en historie som griper tak i deg. Det er jo en viktig … det er en sterk relasjonshistorie mellom far og datter. Man kan kjenne seg igjen og identifisere seg med karakterene. Gjør du det? – Absolutt. Jeg har jo ikke en alkoholisert pappa, men … jeg har hatt liknende problemer, synes jeg. Mig äger ingen hadde kinopremiere 24. januar.

«

Det er det ikke alle som kan, men jeg kan faen meg det.


10oscars

nominert til

Annonse AH Natt&Dag.indd 1

31.01.14 11.59


FILM

VOGT DEG VEL Hvorfor må all kunstfilm være dvelende og meditativ, og ikke idérik og uforutsigbar, spurte regissør og manusforfatter Eskil Vogt seg selv. Nå debuterer han som spillefilmregissør med Blind. TEKST OLA VIKÅS FOTO CHRISTIAN BELGAUX «HÅPET ER LYSEGRØNT», mente Alexander Kielland, men våren synes langt unna, idet Eskil Vogt kommer til syne i snødrevet i trafikkrysset som bærer stavangerforfatterens navn. Vogt peiler seg inn mot et bevertningssted med en viss nordafrikansk forankring, og børster muntert snø fra vinterjakken vel inne i varmen. Regissøren og manusforfatteren er dager unna å påbegynne en noe innfløkt ekskursjon til Rocky Mountains. Da Blind – Vogts etterlengtede spillefilmdebut – fikk sin planlagte høstpremiere utsatt, begynte ryktene å svirre om interesse fra utlandet. I begynnelsen av desember ble det klart at filmen var klar for konkurranse på Sundance Film Festival i Park City, Utah, i selskap med blant andre Mona Fastvolds Søvngjengeren. Vogt smører hummus på flate bakverk, spidder en grovkornet falafel og forklarer viktigheten av atlanterhavskryssingen. – Med så mange filmer som lages i verden, blir det stadig tøffere for kvalitetsfilm uten store stjerner i rollene å nå ut i verden. Hvis man ikke blir valgt ut på en velrennomert festival, som Sundance, får ikke filmen et liv, i

1

74

02/2014

hvert fall ikke i utlandet. Sist Vogt virket som regissør, var da han arbeidet med NRK-humorsatsningen Uti vår hage i 2008. Før dette hadde han flere kortfilmer på regissørsamvittigheten. – Grunnen til at det har virket som jeg har fokusert på å skrive manus de siste årene, er at jeg ikke har fått støtte til å lage det jeg har skrevet og utviklet som regissør. Jeg følte at det var nå eller aldri. Hadde jeg ikke fått laget Blind, hadde jeg nok tenkt at filmverdenen ikke ville ha meg. Jeg er snart førti år gammel, og hadde jeg ikke fått slippe til, var det nok ikke «meant to be». SAMMEN MED JOACHIM Trier skrev han manusene til kritikersuksessene Reprise (2006) og Oslo, 31. august (2011), som begge også ble vist på blant annet Sundance-festivalen, om enn utenfor konkurranse. – Vi hadde ikke tenkt å sende den til Sundance, for det var såpass lenge etter vår planlagte premiere, men de ba om å få se filmen, siden de digger Joachims filmer. De bestemte seg kjapt for at de ville ha den, sier Vogt. Hovedpersonen i Blind er Ingrid, som lever en tilnærmet isolert tilværelse i sin egen leilighet etter at hun nylig mistet synet. Mens forestillingen av verden rundt henne raskt går i

oppløsning, styres hennes indre liv inn på selsomme mistanker om hva som egentlig foregår i leiligheten til henne og ektemannen Morten. Å lage film om et sjelsliv, attpåtil til en blind person, fremstår som noe av en utfordring. – Hva skjer om man mister synet? Det er en interessant krise. Det ene er at man må orientere seg på nytt, men man må også lære seg alt det praktiske på nytt, noe som er slitsomt, vanskelig og teknisk utfordrende. Man blir en annen person – man havner i en eksistensiell krise, og man blir en som trenger hjelp, en som trenger førerhund eller blindestokk. Det er en ekstrem omveltning. Det er også bakteppet for filmen: den omveltningen, den frykten som kanskje alle har kjent på, sier Vogt. – Jeg leste en tekst som handlet veldig mye om tankene til en blind person, og det var veldig fascinerende lesning. Av en eller annen grunn hadde jeg en intuisjon om at det ville bli spennende på film – selv om det i utgangspunktet egentlig virker motsatt. Man tenker at det å skulle skape blindhet på film

«

egentlig skulle vært en sort skjerm og lyd, men tenker man videre og snakker med folk som er blinde – som jeg også har gjort – er ikke det tilfellet. En person som har mistet synet i voksen alder, vet godt hvordan ting ser ut. Hvis noen sier «blå vegger», kan hun forestille seg blå vegger, men hvis noen i neste øyeblikk sier at de tullet, og at veggene er hvite, må hun justere hele forestillingen sin. Det syntes jeg plutselig var kjempespennende – rent filmatisk – at man hele tiden går rundt og bytter bilder i hodet sitt. Hører man en lyd, lager man seg et bilde av hvor den kommer fra. Det gjør vi, også, selv om vi har den luksusen at vi kan titte og sjekke, men det har ikke en blind person. En blind lever litt nærmere sin egen fantasi enn en vanlig person gjør, og da ble det veldig nærliggende å lage en film om et menneskes indre, alt det man har i seg – uansett om man er blind er ikke, og uansett hvor rolig man måtte være på overflaten. INGRIDS ISOLERTE OG til dels ensomme tilværelse speiles av ektemannens gamle studiekamerat Einar, hvis tilværelse dveler ved vinduskarmen – hvor han spionerer på Elin, sin svenske nabo – og ved PC-en, hvor han bruker et endeløst antall timer på å utforske faunaen av nettporno.

Jeg er snart førti år gammel, og hadde jeg ikke fått slippe til nå, var det nok ikke «meant to be»


FILM

«

Samstillingen av blindhet og pornografi er interessant.

– Jeg hadde lyst til å ta opp den ekstreme tilgangen til porno som Internett har medført. Samstillingen av blindhet og pornografi er interessant, selve kroneksempelet på hvor ekstremt visuelt orientert samfunnet har blitt, og hvor preget vi blir av det hele, sier Vogt. Belysningen av gryende pornoavhengighet kan være en ømfintlig balansegang, og fremstilling av porno har man filmhistorisk sett ikke lett kommet unna med uten å døyve det med solide doser humor. – Man kunne ha lagt inn stønning og en fyr som ser på en skjerm, så hadde man skjønt at han satt og så på porno og stemplet ham som en gris, men det var helt uinteressant, for det var gjennom å vise akkurat hva han ser på – og utviklingen i hvordan går fra en viss type porno til en annen type porno – at vi får vist det enorme spennet av hva som finnes på nettet. Det er mye mer enn klisjeene som møter en når man bare hører stemmer. Nesten alle ser på porno, men de som er ensomme har så endeløst mye tid til å gå inn i det, og det ville jeg vise i filmen på en kompromissløs måte. Alle de fire hovedkarakterene i filmen lever på hver sine måter i avsondret ensomhet, enten psykisk eller fysisk. Elfenbenstårnene finnes også i storbyen. – Jeg har en sterk følelse av hvor lett det er å bli ensom. Det skal ikke mer til enn at man sklir litt vekk fra sitt eget vennenettverk, så står man der. Det skjer nok mye lettere enn man tror. Jeg husker jeg leste en helt forferdelig trist artikkel om en som snakket om

HimmelavKobber70x100cm.indd 1

29.01.14 23:16

hvordan han prøvde å dele opp innkjøpene sine i løpet av uken, for da kunne han oftere gå på Joker og si hei til de som satt i kassa, og dermed få litt menneskelig kontakt. ENSOMHET, ISOLASJON, livskriser og mørke understrømninger til tross – Blind er ikke et udelt alvorstynget kinostykke. I traileren dunker Ingrid – spilt av Ellen Dorrit Petersen – hodet i en dørkarm, og til tross for at beskyldningene om lytehumor kan sitte løst, mener Vogt at blinde har fått utdelt rause serveringer av både humor og selvironi: Er man blind, faller man og slår seg fra tid til annen, sånn er det bare. – Det er ikke en sosialrealistisk film, som sakte skildrer hvordan man mister synet og omstillingen som følger med. Det er mer en inngang til en historie som skal være veldig overraskende og uventet. Brå vendinger fra alvor til komikk – akkurat som våre egne tanker eller en samtale mellom gode venner – hvor man hele tiden hopper fra høyt og lavt, fra det kunstneriske til det humoristiske. «Hvorfor kan ikke det finnes i samme film?», tenker jeg ofte. Jeg er elsker filmer av alle sjangre, og har en veldig bred filmsmak. Og selv om jeg liker såkalt langsomme kunstfilmer, er ikke det mitt temperament. Jeg kan irritere meg noen ganger over at såkalt kunstfilm nærmest automatisk skal være dvelende og meditativ, mens hele poenget bør være at man i kunst kan gjøre hva man vil.

EN H

SIGHTSEERS THE IDYLLIC ENGLISH COUNTRYSIDE HAS NEVER BEEN LESS IDYLLIC! - EN CAMPINGGRØSSER AV KULTFILMSKAPEREN BEN WHEATLEY

BRITISK SVART HUMOR PÅ SITT BESTE

PÅ KINO FRA 28. FEBRUAR

Blind kommer på kino 28. februar. 02/2014

75


TV

INLAND EMPIRE True Detective er ikke bare en serie lagt til nittitallet, den kan også sees som en serie om nittitallet. TEKST AKSEL KIELLAND FOTO PRESSE I 2012 VAR JEG på et tidspunkt så oppslukt av Nyhetsspeilets – og dets kommentarfelts – tøylesløse mistenksomhet, sosiopatiske pedagogikk og uforlignelige evne til å konstruere stadig nye verdensbilder hvor de konsekvent tildelte seg selv og sine åndsfrender offerrollen, at det begynte å få konsekvenser for evnen til å leve et noenlunde produktivt liv. Norske kommentarfelt er deprimerende lesning i sin alminnelighet, men Nyhetsspeilet har alltid anstrengt seg for å ta formatet til et nytt nivå av rabiat og frenetisk forakt (hvilket jeg antar var hva både jeg og alle andre som klikket seg inn der i realiteten ba om, da siden tross alt er åpen om at dens mål er å være markedsledende innen ny hets). Så jeg kuttet ut Nyhetsspeilet, og holdt meg unna konspirasjonsteoretikernes verden til jeg en tid senere lånte Robert Anton Wilsons oppslagsverk Everything is Under Control på mitt lokale bibliotek. Everything is Under Control ble utgitt i 1998, og er dermed en på mange måter utdatert oversikt de skjulte kreftene som konspirerer mot godtroende borgere av det enogtyvende århundre. Men det som gjør boken interessant i dag er nettopp det faktum at selv om innholdet i stor grad er det samme som hva man finner ulike konspirasjonsfora på internett, er tonen og henvendelsesformen en helt annen. Det er vanskelig å si om det skyldes internett eller 11. september, men siden det tidlige

1

76

02/2014

00-tall har konspirasjonsteoretikerne ikke bare blitt flere og mer synlige, de har også blitt betraktelig mer angrepslystne og humørløse. Den konspirasjonsteorien man finner i Everything is Under Control – som man finner spor av i alt fra X-Files og Millennium til Eerie Indiana og Slacker – skiller seg markant fra dagens truthervisdom i den forstand at tonen er gjennomgående humoristisk og tvetydig. Tematikken og bevismengden er den samme, men frem til 90-tallet hadde mainstreamkonspirasjonsteoretikerne i alle fall en forståelse for hvor gærne de kunne fremstå. HVILKET BRINGER OSS til HBOs nye krimserie True Detective, som enn så lenge ikke befatter seg med konspirasjonsteorier som sådan, men som tar for seg en annen amerikansk 90-tallsbesettelse – nemlig det store, skumle, råtne Amerika som tv-seere flest aldri hadde noen befatning med; det veldige, weirde geografiske imperiet som fyller ut de hvite flekkene mellom storbyene og forstedene der normale, ikke-incestuøse, ikke-seriemordende underholdningskonsumenter lever livene sine. Å se stoiske politimenn i gråbrune 90-tallsdresser studere ritualistisk skamferte lik i slike omgivelser står så høyt på lista over ting jeg liker å se at det strekker seg la-angt over i fetisjens domene. Følgelig har jeg også sett fram til True Detective med mer forventning og entusiasme enn jeg har kunnet mobilisere for et tv-program siden den åttende sesongen av Peep Show. Og True Detective er bra: Skuespillet er ypperlig (dersom han fortsetter

på denne måten vil Matthew McConaughey snart bare være ett veldedig dressingfirma unna statusen som vår tids Paul Newman), manuset er både velskrevet og selvsikkert nok til aldri å forhaste seg, og fotografiet fanger 90-tallstidskoloritten med en presisjon som tidvis får en til å tro at man faktisk sitter og ser en glemt skatt fra høsten 1995. True Detective tar for seg en rekke troper som var sentrale i amerikansk tv-krim på 90-tallet, men trakterer dem på den moderne HBO-seriens premisser. Fortellingen åpner som Twin Peaks (en ung kvinne blir funnet myrdet under mystiske og illevarslende omstendigheter, en høyst idiosynkratisk etterforsker settes på saken), og henter sin estetikk fra X-Files (bruken av åpne, spredt bebygde amerikanske landskap og to jevnbyrdige hovedroller) og Millennium (fargespekteret, den altomfattende eimen av morderisk ondskap og den dertilhørende impulsen om å skulle forstå disse sinnssyke seriedrapsmennene), men i motsetning til disse seriene kan True Detective tillate seg å fokusere på det store bildet fremfor enkeltepisoder: Dette er kanskje det nærmeste en amerikansk kabelkanal så langt har kommet å lage én lang film og deretter porsjonere den ut i episodelange doser for tv-publikummet. True Detective har perverse ritualmord, ulmende sørstatsgotikk, eksistensialistiske

«

etterforskere, upålitelige fortellere og en uhyggelig effektiv bruk av landskap som stemningsbærende og fortellende element.

Den innfrir alle forventningene jeg hadde bygget opp, og dét er da også den eneste innvendingen jeg kan mønstre: Jeg har sett det meste denne serien gjør før, kanskje ikke samlet på ett brett slik som her, og kanskje ikke like kløktig utført, men de tre første episodene føles like fullt som å se noen «gjøre» en sjanger, hvilket på et eller annet plan innebærer et nivå av fanservice. OG SELV OM True Detective først og fremst er et karakterdrama, og da kanskje til og med et karakterdrama som handler mer om menn enn om mennesker – og da mer spesifikt menns sjeler, slik det ofte blir når man legger fortellinger med mange mord til sørstatene – er det vanskelig å se bort fra det faktum at trekkplasteret her er miljøene og stemningen. For det skjedde noe med amerikanske krimserier etter 11. september; monstrene var ikke lenger der ute, men et eller annet sted på innsiden, og Amerika utenfor storbyene og forstedene – lite attraktive terrormål som de tross alt er – trakk seg tilbake til fordel for et nærsynt fokus på banale forbrytelser i flyplassterminaler og millionbyer. Og når True Detective nå vender blikket utover igjen, er det et uhyggelig – og høyst velkomment – gjensyn.

Det skjedde noe med amerikanske krimserier etter 11. september; monstrene var ikke lenger der ute, men et eller annet sted på innsiden.


SPILL neleg ikkje designarane har prøvd annan båt enn ein cabin cruiser, for denne seglemekanikken held ikkje meir vatn enn det gode, gamle actionspelet Overboard! til PlayStation nummer ein. Gi meg heller The Legend of Zelda: Wind Waker (tilgjengeleg på Wii U i HD-utgåve, må vite) – der har iallfall vinden noko å seie. AssCreed 4 kan samanliknast med junk food – umiddelbart tilfredsstillande, men næringsfattig og fort gjort å gå lei av. Meir sjørøveri i fantasiKaribia kan gjerast i Pixel Piracy, som utviklaren sjølve distribuerer både kommersielt og over BitTorrent, for å sørge for at piratane får eit best mogeleg inntrykk av spelet. Generøst, vil eg seie, og medan spelet gjennomgår stadig utvikling, er det tale om ein lovande og nusseleg liten piratsimulator, med enno mindre realistisk skipsmekanikk enn AssCreed 4. Like greitt.

PEIKEFINGER

The Secret of Monkey Island er stadig eit av dei mest spelverdige piratspela. No har Tim Schaefer returnert til peik-og-klikk-sjangeren. TEKST RASMUS HUNGNES ARRR! ASSASSIN’S CREED-SERIEN får stadig nye innslag, derav det nyaste dømet er det ikkje fullt så nye AssCreed Liberation HD (PS3, Xbox 360, Windows), men det spelte vi ikkje, for vi fekk nok for ei god stund med AssCreed IV: Black Flag (Windows, Wii U, PS3, PS4, Xbox 360), der hovudpersonen ikkje er mykje til Hashshashin i det heile, men når sant skal seiast snarare ein lurendreier av ein pirat, eller kaper, som ved eit kosmisk slumpetreff ramlar borti nokre konspiratoriske

1

old world new world order-aktige bøllar og dermed får behov for å gi seg ut for å vere snikmordar, noko han mystisk nok har naturtalent for slik at han gjerne fortset å hoppe frå hustak for å lande med blankvåpenet først på ein eller annan digital stakkar sin nakke heile spelet gjennom – alt for franchisen. Titt og ofte lyt denne nybakte sjørøvarkapteinen og hans mannskap segle langt og lenger enn langt på ei gedigen skute for å kome til det neste triggerpunktet som forhåpentlegvis gir litt framgang i den usle unnskyldninga av ei historie, men eg trur san-

DÅ TIM SCHAEFER søkte jobb hos Lucasarts tabba han seg ut ved å avsløre at han hadde spelt ein piratkopiert versjon av eit av selskapet sine utgjevingar, men heldigvis fekk han jobben likevel, slik at verda fekk klassiske titlar som The Secret of Monkey Island, som stadig framstår som eit av dei mest spelverdige piratspela. No har Schaefer returnert til peik-og-klikk-sjangeren med den fredsæle science-fantasy-soga Broken Age (Android, iOS, Linux, OS X, Windows, Ouya ), og det skal vi prise oss lukkeleg for, for maken til god stemning skal ein leite lenge etter. Akt ein har kome på marknaden allereie, og utgjer ein søt liten sak med storslått spennvidde. Lat oss berre håpe at akt to kjem snart, for del ein sluttar med ein heftig cliffhanger og spaninga er ikkje til å halde ut. Raven, protagonisten i Metal Gear Rising: ReVengeance (PS3, Xbox 360, Windows), har ein kybernetisk lapp over auget, men annan link til pirattematikken eg til no har heldt meg til i denne spalta orkar eg ikkje å koke i hop. Spelet kom nyleg ut til PC, og godt er det, for dette hack’n’slash-eposet var eit av fjorårets spelmessige høgdepunkt, med ein langt meir givande form for digital sverdsvinging enn den tarvelege duplo-fektinga i tidlegare nemnde AssCreed 4. Sjølv om det ikkje er så mykje igjen

av den taktiske spionasjen som Metal Gear har krinsa rundt til no – det er her tale om ein ellevill actionorgie utan hemningar, frå utviklaren bak det like hemningslause Bayonetta – slektar ReVengeance på sine anar på meir essensielle punkt: Karakterar med visjonar, spektakulære bossfights og dialog med meining. Dessutan inneheld det ein av dei mest tilfredsstillande sverdkampane spelhistoria har sett. Meir tilfredsstillande sverdfekting finn ein i Nidhogg, eit fighting-spel med retrografikk. Det kjenst som Prince of Persia (det første) på steroid, utan klatring – eit audiovisuelt og gameplay-messig meisterstykke. BAZ LUHRMANN VAR lur nok til å omdefinere «sverd» som «pistol» si filmatisering av Romeo & Juliet, og dersom du likar betre å veive med digitale skytevåpen enn blankvåpen kan du leike deg i Battlefield 4 (Windows, PS3, PS4, Xbox 360) – siste innslag i serien med det presise, beskrivande namnet. Einspelardelen er ei sørgjeleg affære, men online-delen kan fort bli vanedannande, så det er sikkert best å halde seg unna. Uff, og desse spela inneheld så mykje vold, smerte og daud. Utanom Broken Age. Spel det – konsist, velskrive og høveleg kort.

TOPP 3 I FEBRUAR MARIO PARTY ISLAND TOUR (3DS/2DS)

11

Trill terningar og spel minispel på tur over fargerike øyer – med eller utan vener.

OCTODAD: DADLIEST CATCH (WINDOWS/MAC/LINUX/PS4)

1 2

Spelet der du gir deg ut for å vere ein heilt ordinær familiefar, medan du i sanninga er ein blekksprut.

JAZZPUNK (WINDOWS)

3 1

Absurdistisk cyberpunk-satire i adventureformat som går over alle støvleskaft og vel så det.

ung i operaen

la bohème operaens ungdomsambassadører og Den norske opera & ballett inviterer alle til og med 30 år til La bohème onsdag 26. februar kl. 19.00. billetter i hele salen for kun kr 100,–. operaen.no/forestillinger/la-boheme Arrangementet støttes spesielt av: DNB, OBOS og Det Norske Veritas

Foto: erik berg

OPERAEN.NO / 21 42 21 21

02/2014

77


TERJE HÅKONSEN Under OL skal verdens beste brettkjørere vise frem snowboarding for det største publikumet i sportens historie. Helten deres synes de er en gjeng puddinger uten verdier. FOTO MAGNE RISNES Det finnes et klipp av deg på YouTube fra 1991 hvor du blir intervjuet og svarer «I dont know» på nesten samtlige spørsmål. Hva synes du om å snakke med journalister? – Jeg vet ikke. Hehe.

6

Hehe. – Det er opp og ned. Jeg vil dele kunnskap om interessene mine, ikke så mye mer. Kanskje noen synspunkter. Hvis det er gode spørsmål, kan det jo være moro. Hvis ikke må jeg bare gå.

6

Klippet, som for øvrig stammer fra snowboardfilmen «Scream of Consciousness», viser deg som sekstenåring. Samme år vant du ditt første Europa-mesterskap, og deretter det meste du stilte opp på. Dette var en tid hvor halfpipen fortsatt ble bygget med muskelkraft og spader, hvor kulturen hadde et helt annet preg av undergrunn enn i dag. I intervjuet svarer du kun på ett spørsmål, om snowboardings fremtid, også da fåmælt: «It’s gonna go far». Hvor så dere for dere at snowboard var på vei? – Det var ingen som så i krystallkula og kunne forutse alt som har skjedd. Men vi visste at snowboard og andre action-sporter raskt kunne komme opp på et profesjonelt nivå. Det som var kult, var at foreldre og trenere ikke hadde noe å si, vi bare så på filmer og skapte vår egen kultur. Det har forandret seg helt.

6

Så ble det bare nok en døv sport. – Det spørs hva du legger i ordet sport. Det betyr egentlig «lek». Action-sport er bygget på kreativitet og å ha det gøy. En del folk skjønner ikke det: «Hvorfor skal de ha det så jævla gøy hele tida? De trener ikke og tjener masse penger på å leke», haha. Samtidig er det det kreative og spektakulære elementet, som skaper tiltrekningskraften. Jeg tror alle som holder på med noe, vil at det skal bli stort. Folk sier alltid: «Å, du må ikke bli kommersiell», men fuck det – det er ikke farlig å bli kommersiell, så lenge grunnverdiene er der.

1

1 6 1

Apropos grunnverdier, nei, grunne verdier … Gleder du deg til OL? – Nei. Jeg bare håper det ikke skjer noe katastrofalt.

Å kom igjen a, du som ikke har ekte jobb en gang! Du kommer til å ligge langflat! – For meg er det ikke det største sportseventet. Kvalifiseringssystemet gjør at ikke alle de beste får bli med. I slopestyle har Norge kanskje åtte kjørere som kan ta medalje på en god dag, men bare fire plasser. I stedet kommer det folk fra Polen, Litauen – kanskje Jamaica. Jeg sa det til Gerhard Heiberg da vi hadde ham i bakken i forbindelse med snowboard-VM: «Vi vil lage den beste konkurransen, med de beste utøverne», og han svarte: «Det som er viktig er at vi har med alle nasjonene!». Og det skjønner jeg veldig godt at han mener, jo flere nasjoner, desto mer tjener IOC som selger tv-rettigheter til hvert land. La oss ta det fra starten: Det skapte mye støy da du, som snowboardings største stjerne og soleklare gullfavoritt, lot være å stille opp i OL i 1998. Hva skjedde egentlig? – Jeg har aldri syntes OL var noe fett. Selv da jeg var liten, digga jeg ikke at de fikk så jævla mye oppmerksomhet, de som vant OL. Det er bare én konkurranse. Fatter’n min var sånn pin-fanatiker. Jeg bare: «Hvorfor kaster du bort penger på den dritten der?».

6

Gjesp, spurte ikke om livshistorien din. – Poenget er at jeg hadde dårlig forhold til dem alt før de bestemte seg for å ta med snowboard. Jeg gjorde en sak for MTV Sports på Lillehammer i ‘94, hvor jeg bare løp rundt, falt over ilden, pissa på ringene og snakket dritt om OL i hele programmet. Så ble det bestemt at vi skulle med, og at FIS (Den internasjonale skiorganisasjonen, red. anm.) skulle ha kvalifiseringen. De hadde ikke laget en snowboard-event før dette ble bestemt. Nå trodde de at de kunne komme inn og ta over hele sporten.

1

Og det kunne de ikke? – ISF (Det internasjonale snowboardforbundet, red. anm.), som var vårt eget forbund, prøvde å kjempe imot, men FIS har veldig mye politisk makt. De har drevet med sport i så mange år og har god kontakt med tv-selskapene i alle land. Det var lett for dem å si at: «Hvis dere kjører ISFsnowboarding, får dere ikke hopp og alpint» og så videre. Siden all sport lever av TV, var det umulig for ISF å holde ut.

6

Når man prater med utenforstående, skjønner de ofte ikke hvorfor det er så ille. FIS klarer jo å arrangere ski, hvorfor ikke brett? – Noen av de beste konkurransene jeg har vært på, ble arrangert av skatebutikker. Det er ikke noe hokus pokus, FIS kan leie inn folk fra snowboardindustrien. Problemet er måten de gjør det på. Det første kvalifiseringsåret prøvde de å kuppe alt: «Skal du være med i OL? Da må du ha FIS-poeng». På den ville de ødelegge alt som eksisterte i sporten allerede. Folk ville ikke kjøre FIS-events, men de ville til OL for å få oppmerksomhet og penger. Så de stilte opp i to konkurranser, fikk poenga sine og stakk. Da tenkte FIS: «Hvor faen ble det av alle folka?», og neste dag sier de: «Nei, du må kjøre to renn til!» og bare forandret reglene for å holde kjørerne tilbake. FIS oppfører seg som diktatorer.

6

Det er altså mer enn at de ikke kan det tekniske ved å drive snowboard-konkurranser? Spørsmålet er hvem som har rett til å drive dette? – Ja. De har først gjort narr av snowboard og skjelt oss ut, så kommer de og skal kontrollere alt. På nettsidene deres står det om hvordan de skapte snowboard. De forsøker å forandre historien. Det er så frekt. Skal vi godta at IOC og FIS kaller seg gudfedrene til snowboarding, når de egentlig er de mest bedritne folka ever?

6

6 6

De kom inn når det var penger å tjene? – Ja, eller kanskje å tape, hehe.

Hvordan synes du OL har påvirket snowboardsporten? – Det som er bra er at du får et utstillingsvindu for en hel verden. Kanskje det kan hjelpe dem å vokse. Det er det eneste. I mine øyne har det heller ødelagt ting. Det har blitt standardisert og kjedeligere. For eksempel har de gjort halfpipekjøring til en sport for eliten. De som har råd til airbags og private, spesial-shapede piper, som koster veldig mye penger. Dessuten dør sporten om vi skal tilpasse oss noe som bare skjer hver fjerde sesong. Se på European Open i år: Siden det var OL-sesong, er det bare ti av femti-seksti elitekjørere som dukker opp. På den måten ødelegger de grasrot-eventet, som hjalp dem opp og frem i utgangspunktet. Det er å skyte seg selv i foten. Er du skuffet over at ikke flere tar et standpunkt? – Det er så mange puddinger. Jeg synes det er rart at folk ikke har noen verdier. Det som er utrolig er at folk vet hva IOC holder på med, og likevel deltar. Faen, folk må få seg litt bein i nesa.

6

Snakker du om snowboardmiljøet, eller er det generelt mange puddinger? – Begge deler, men jeg ser jo snowboardmiljøet spesielt. Jeg får utrolig mange e-mails. Folk er sååå jævlig enig, men så gjør de det komplett motsatte. Alle som reiser til OL er med på å støtte det. Erna reiser ned dit, selv om hun vet hva Russland driver med. Hvor mange ganger har ikke russiske selskaper lurt norske? Vi vet hvor mye korrupsjon det er, vi ser protestene, det er helt åpenlyst. Hvor mange homofile idrettsutøvere reiser ikke til OL? De vet hvordan Russland behandler folk som dem, likevel skal de reise dit og delta på «folkefesten»? Folk har virkelig ingen verdier.

1

Passer snowboard i det hele tatt inn i OL? – Noen sporter er typiske OL-sporter, som passer til å få litt oppmerksomhet hvert fjerde år. For eksempel curling. Actionsport derimot er hver måned, hvert år, hele tiden.

6

Alltid på! Yeah, X-tremt! – Hele OL-konseptet ble bygd opp i generasjoner som syntes det var viktig å være stolte av landet sitt, vinne medaljer med flagget på brystet og sånn. Den nasjonalistiske tankegangen passer ikke lenger. Ikke for vår generasjon, og i alle fall ikke i vår sport. Hele landslagskonseptet passer ikke. Jeg så i går at Andreas Wiig postet bilder av Silje Norendal som vant X-games med teksten «Taking the gold home» og sånt nasjonalistisk piss. Dette er en kid som flytta til USA og har bygd opp karrieren sin på internasjonale venner og selskaper. Eller ta folka som kjører med flagget på brystet og sier «Alt for Norge!», men egentlig bor i et annet land og betaler skatten sin der. Dem er det flere av. Haha!

1

6 1

Apropos å stille opp på ting: Hvorfor ser vi deg aldri i noe reality-TV?

6 1

Mesternes mester? – De spør, men jeg ber dem å ringe meg igjen når jeg er femti. Det bør være fair.

Du kunne laget sånn kjip fuglefrøsalat og yoga-shake på «Fire stjernes middag»? – Jeg har sagt «nei» så mange ganger at de har sluttet å spørre. «Fire stjerners middag» kunne jeg faktisk vurdert, det er ikke det verste.

Daniel Franck har gjort folk litt mett på «snowboard-rebell»-rollen, kanskje? – Han har ikke noe annet å holde på med, så det passer jo veldig bra for ham. Du har hatt større brettkarriere, men han har fått være mye mer i SE&HØR i ettertid. Blir du litt bitter når media skriver om snowboard-esset Daniel Franck? – Haha, nei. Men det er synd at han har brent så mange broer for andre snowboardere.

6

6 1

Det var jo det vi sa! Hva har han gjort ‘a? – Spør de som har jobba med ham. Hvis jeg blir tatt for å være ham, blir jeg veldig skuffa.

Trodde dere var venner igjen, jeg. – Vi har aldri vært venner, egentlig. Han ringte bare snowboard-gjengen dagen før vi skulle stikke på turer, siden han visste vi hadde hotell og leiebil. Hver gang vi ringte ham om fester og sånn, var han i skauen og løp. Men han er alltid god underholdning. Sinnssykt flink klovn. Dere starta jo Arctic Challenge sammen? – Nja, jeg starte det med Henning Andersen og Kjell Vagle, som tok med seg Daniel det første året. Andre året ville jeg ikke fortsette om Daniel var med, og ingen andre ville fortsette uten meg. Da forsvant han.

6

Kommer du til å se noe OL på tv? – Det kommer litt an på. Det er ikke sånn at hvis det var på tv her, så sier jeg: «Fuck, det er OL på tv!» og stormer ut, liksom.

6

Er det noen grener du følger med på? – Det er veldig få OL-grener jeg synes er voksne. Skiflygning er fett, men det er jo ikke med engang.

6

Du gidder ikke se på femmila? – Jeg vet at folk har jobbet livet av seg for å komme i god form og sånt, men jeg blir ikke veldig imponert av superkondis. Bra, du har vært veldig disiplinert.

1

Alt er ikke saltomortaler og klovneri, vet du! Finnes seriøse sporter også. – Nei. Jeg vet at langrennsløpere har mye teknikk og sånn, noen har bedre teknikk enn andre. Men det er vanskelig for meg å se siden jeg ikke er så inne i det. Utfor og super-G, det er voksne sporter.

1

Du, førtiåring med lue inne, hvordan definerer du «voksen»? – Jeg husker en gang jeg hadde vært på fotballcup med min eldste sønn, og vi skulle på en restaurant og spise kveldsmat. Jeg liker å rulle, ikke sant, så jeg tok skateboardet, og så var det en av fotballpappaene som sa: «Men herregud, Terje, når skal du vokse opp?». Jeg la brettet foran ham og sa: «Kan ikke du stå på det brettet, så får vi se hvor voksen du er?».

1

Apropos voksen oppførsel: Du skal visstnok ha truet Øivind Vogt med juling fordi han prøvde seg på Mia Hundvin på en Turboneger-konsert i New York. – Hvem er det?

1

6 1

Sønnen til Nils Vogt, liten blond fyr, jobber med Seltzer. – Hmmm …

Ingen bjeller? Du truer kanskje folk med juling ofte? – Nei, tror ikke det. Burde kanskje begynne med det. Skulle gjerne banka en del folk. Apropos: Hvordan er forholdet til Gerhard Heiberg om dagen? – Jeg synes han er en uspiselig fyr. Han bare snakker og manipulerer folk.

1

Dårlig selskap-o-lemma: Pendle Oslo – Lillestrøm med Heiberg i et helt år eller bli tatt for å være sammen med Mia Gundersen resten av livet? – Folk tror jo at jeg er sammen med Mia Gundersen allerede, så jeg kan heller svelge den kamelen.

1

Svelge kameler? Ekke du veggis ‘a? Hehe. – Nja, det blir noen griller i løpet av sommeren. Men jeg vil jo føle meg bra. Det henger ikke på greip at du kan dra på idrettsarrangementer og se at de promoterer ting som ikke er bærekraftig i det hele tatt. Det jeg ikke skjønner er at Tine har lov til å si: «Tine melk styrker kroppen».

6

Hvorfor det? – Hvis folk fikk vite at melk ikke styrker kroppen, kunne vi kanskje slutta å kjøpe det og de måtte laget et produkt som faktisk styrker den. Om vi slutta kjøpe all dritten, kunne firmaer som gjør noe bra hatt råd til å sponse idrett.

6

Folk skulle hatt litt verdier, rett og slett? – Ja, folk bare driter i det. Jeg skjønner at det har vært lett for meg å velge bort ting, som har råd til å gjøre det jeg vil uansett. Noen har ikke den muligheten. Men Aksel Lund Svindal har råd til å si nei til Red Bull. Han velger å promotere noe som ikke er bra for samfunnet.

1

Og det er korttenkt? – Noe av det vanskeligste med å drive Arctic Challenge er at vi må takke nei til de som sponsorene som har penger, fordi de driver med ting vi ikke mener er bærekraftige.

6

Men du tenker lenger? – Jeg prøver i alle fall. Jeg vil ikke komme her og si at jeg skal redde verden, men burde vi ikke gjøre så godt vi kan? Har vi ikke lyst til å finne ut hvor langt vi kan nå? Hva var det Sokrates sa, igjen? «Alt jeg vet er at jeg intet vet»? Vel, jeg synes det hadde vært kult om vi strakk oss litt lenger. Det hadde vært fett om vi faktisk visste noe.

6


«

Skal vi godta at IOC og FIS kaller seg gudfedrene til snowboarding, når de egentlig er de mest bedritne folka noensinne?

… Terje Håkonsen (født 11. oktober 1974 i Vinje) er en norsk snowboarder. Regnes blant de aller største profilene i sportens historie. Vant europamesterkapet i 1991 som sekstenåring og deretter nærmest alt han stilte opp i resten av nittitallet. Kjent for å mestre både den tekniske half pipe-kjøringen og store fjellsider. Også markert seg i flere kanoniserte snowboard-filmer, særlig «Subjekt Haakonsen» fra 1996. Skapte mye oppstyr da han som suveren gullfavoritt valgte å boikotte OL i 1998. Startet den alternative konkurransen Artic Challenge i 2000, hvor han satte verdensrekord i høyeste air i 2007. Kjører for Burton, Oakley, Volcom, Swatch, Sweet Protection og Tetris. Gift med Mia Hundvin. …


The Otolith Group, WORLD 3, 2014. Courtesy and copyright the artists.

Bergen kunsthall

the otolith Group in the year of the quiet sun 1 7. j a n u a r – 9 . m a r s kunsthallen

eric baudelaire the secession sessions 1 7. j a n u a r – 1 6 . f e B r u a r no. 5

the abkhazian anembassy 11. – 14 . f e B r ua r & 16 . f e B r ua r Å p e n t d a g l i g 11 – 15 no. 5

seminar: the berGen sessions 14 . fe B r ua r - 15. fe B r ua r 2 014 Bergen kunsthall

hannah sawtell Re petitioner in zero time 2 28. feBruar – 30. mars no. 5

asbjørn blokkum flø, bjørnar habbestad, marina rosenfeld klanGkammer 14 m a r s – 3 0. m a r s kunsthallen

w w w. ku n s th a ll . n o

NATT&DAG, Bergen, februar 2014  
NATT&DAG, Bergen, februar 2014