Page 61

MUSIKK

LOVELOVELOVE Kaleidoscope KAKAO MUSIKK

Kjærlighetsviser LOVELOVELOVE gjør skam på det dårlige bandnavnet med et godt debutalbum. Nå som poprap-duoen Envy har byttet navn til det mer lettfattelige Nico & Vinz for å søke lykken utenlands, er det kanskje duket for at LOVELOVELOVE kan gjøre det samme? Eller er forskjellene mellom LOVELOVELOVEs shoegazing og Nico & Vinz’ sneakerblazing (jeg vet ærlig talt ikke hva det betyr) såpass store at det ikke engang er noe å diskutere? Ja, de er vel antageligvis det. Likevel er det en interessant distinksjon som sier noe om LOVELOVELOVE, bandet som ble startet som et solo-sideprosjekt av Aristillus’ frontfigur, Simon Dolmen Bergseth, tidlig i 2012, men som etter hvert vokste seg til en kvintett og ut av sidevognen og inn i førersetet. For til tross for et ganske krøkkete bandnavn

5

TOMMY TOKYO We Blister and We Bleed WARNER MUSIC NORWAY

Blodig Alvor Na Na Na Na Na Tommy Tokyo, eller Tommy Ottesen som han heter, har mye på hjertet. Kjærlighetserklæringer, medmenneskelig omtanke, hyllest til familie og forfedre, samt en dose nevrotiske utbrudd. Men det er først og fremst den modne og lykkelige familiemannen som endelig har fått fotfeste vi møter på We Blister and We Bleed. Han åpner overraskende nok med en begravelsesorientert låt. Stemningsfullt og nydelig arrangert med en klar fiolin i føringen, mens Ottesen i pur skillingsvise-stil forteller naboguttens tragiske skjebne. I presseskrivet kan man lese at hele albumet er dedikert til denne gutten, og med Tommys utgangspunkt som lykkelig

4

klarer LOVELOVELOVE seg fint uten navnebytte: da de ga ut EP-en «Your Heart Stops With the Beat EP» (som for øvrig også kunne vært tittelen på en Nico & Vinz-singel), distanserte de seg fra hardcore-lydende Aristillus med mer postrock/shoegaze-aktige låter. Og postrock/shoegaze-aktige band har vel ikke for vane å finne på sprell som å bytte navn, uansett hvor krøkkete de er, etter innfallsmetoden? De er jo per definisjon stillestående? Kanskje, men viktigere enn det: LOVELOVELOVE trenger ikke bytte navn for å lykkes. Til tross for et ensrettet bandnavn viser de på albumet med det treffende navnet Kaleidoscope at de har utviklet seg mye siden høstens EP. Kaleidoscope har åtte innfallsrike og varierte spor som veksler mellom å vise bandets styrker. «Eyes Closed» bygges nydelig opp mot et repetitivt strykearrangement som minner om de beste øyeblikkene fra de relativt ujevne bandene Godspeed You! Black Emperor og A Silver Mt. Zion; «Crystals» har et pop-, nesten

surf-rock-aktig riff som av alle ting kan minne om Brimstone Solar Radiation Band; og «Debris» rasler avgårde som, navnet tatt i betraktning, en saktegående vrakdel i et dissonansfylt verdensrom. Som å se gjennom et kaleidoskop, eller hva! LOVELOVELOVE klarer i alle fall å fokusere tilstrekkelig gjennom det fargerike titteinstrumentet til at albumet holder seg interessant, og at de mange innfallene i de stort sett lange låtene ikke blir trettende. Det rimelig unge bandet har allerede rukket å gjøre support for såpass forskjellige artister som Omar Rodriguez Lopez (fra The Mars Volta) og Sondre Lerche, noe som sier mye om hvor godt de klarer å balansere mellom tilgjengelig og krevende, det «enkle» og det «vanskelige». Så får det heller være at bandnavnet LOVELOVELOVE ikke innbyr til stort annet enn en enkel utvei når journalister skal lage tittel. Kaleidoscope er et godt album, og dét er egentlig alt du trenger. Daniel Ramberg

familiefar, er han rette mann på kunstens vegne, til å sette seg inn i tapet av en ung gutt. Etter denne hjerteskjærende åpningen beveger han seg over i takknemlige hymner til kjærlighet og familielykke. Dessverre kommer han delvis til kort i å uttrykke seg om de store følelsene, der han tyr til oppbrukte fraser som «I’m not myself without you» og «Still you’re the only one I would ever die for». Diggbart nok for kjerringa og unga, men som synger/ sangskriver har han tross alt et ansvar for å sette nye ord på universelle følelser. I hvert fall sett i lys av de store låtskriverne, der har han fortsatt et stykke igjen før han kan yppe med toppsjiktet. Ottesens sterkeste egenskap og kjennetegn er hans skillingsvisetilnærming til låtskrivinga. Han forteller historiene rett fram, uten å gjemme seg bak metaforer. På

låter som «Petunia and the Big Kid», som er en hyllest til hans besteforeldre fungerer denne direkte fortellermåten utmerket. Gode historier fra virkeligheten behøver ikke kosmetiske løft. Musikken holder han tross sitt tilfredse hjerte på mollstadiet. «Torture behind the door» er den eneste låta som avløser denne melankolibaserte lykkekarusellen, her slipper han til den nevrotiske kunstneren i seg og vrenger av seg sin venteromangst. Her nærmer han seg Broder Daniel og The Cure på sine beste og mest desperate angsttokter. «Trustee & the Tree» på sin side gir en sterk vibb av Nick Cave. Ingen av sammenlikningene tar likevel over for Tommy Tokyos uttrykk. Han holder det sobert og ekte hele veien inn, som den stødige familiefaren han nå er blitt. Inger Lise Hammerstrøm 02/2014

61

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Bergen, februar 2014  

NATT&DAG, Bergen, februar 2014  

Profile for nattogdag