Page 57

TEGNESERIE

NETTAUKSJON

SELGE/KJØPE BLOMQVIST.NO

DE (…)STE TEGNESERIENE FRA 2013 2013 var et godt, sprikende og uoversiktlig år for tegneserier. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON PRESSE 2013 VAR ET GODT år for tegneserier, men også et år som er vanskelig å oppsummere. I norsk sammenheng var det lett å trekke frem Bendik Kaltenborns Liker stilen og Steffen Kvernelands Munch som årets utgivelser, men dersom vi ser utover landets grenser, er det ikke på langt nær like lett å si hva som var de mest betydningsfulle – enn si «beste» – tegneserieutgivelsene i 2013. Det er overraskende få gjengangere på årsbestelistene til kritikerne jeg bryr meg om, og i motsetning til 2012, da enhver årsoppsummering måtte vie minst ett avsnitt til Chris Wares Building Stories, var det intet enkeltverk som tronet over alle andre i året som gikk. Det første som slår en person som tar på seg oppgaven med å komponere en årsbesteliste, er at man ikke har oversikt over hvilke arbeider som kom ut i det gjeldende år. Dette kompliseres ytterligere av amerikanske tegneserieforlags kuriøse praksis med å tilby sine utgivelser flere måneder før den offisielle utgivelsesdatoen, hvilket innebærer at det man tenker på som tegneserieåret 2013 også omfatter mye av høsten 2012 og deler av januar og februar 2014. Men det er ingen grunn til å være pedantisk med slike konstruerte regler, og under følger altså en kortfattet liste over mer eller mindre bemerkelsesverdige tegneserier som jeg er relativt sikker på at ble utgitt i 2013:

1

HVIS JEG SKAL trekke frem én tegneserie fra 2013, vil det måtte bli Dash Shaws The New School. The New School er ikke min favoritt fra året som gikk, men det er ingen utgivelser fra 2013 som har fått meg til å tenke så mange nye tanker rundt tegneseriemediet som den boka. En av de mest gledelige tingene som skjedde i fjor var at tasmanske Simon Hanselmann fikk sitt fortjente gjennombrudd i den internettbaserte engelskspråklige tegneserieoffentligheten. Hanselmann har lenge vært tilstede på Tumblr, men i 2013 utkom han både med fullformatsavisa St. Owl’s Bay og boka Life Zone. Senere i år får Hanselmann sin ordentlige debut når boka Megahex utkommer på Fantagraphics. Michael DeForge hadde også et godt år, med et nytt nummer av Lose, samleboka Very Casual og en haug med fanziner og antologibidrag. Både Hanselmann og DeForge legger jevnlig ut serier på sine respektive nettsider, og kan, sammen med for eksempel Connor Willumsen og Sam Alden, med fordel besøkes jevnlig. Brecht Vandenbroucke er bekreftet som gjest til Oslo Comics Expo i juni, hvilket er

gode nyheter med tanke på at boka White Cube er noe av det gøyeste som kom ut i fjor. OCX-nestengjest Paul Popes Battling Boy var på mange måter en skuffelse, ikke minst hva gjelder størrelse og fargelegging, men inneholder likevel tegninger og sekvenser som går utenpå det meste 2013 hadde å by på. Tegningene var også det klart beste ved Michel Fiffes bejublede, egenpubliserte 80-talls-Suicide Squad-parafrase COPRA, selv om den absurd referansetunge historien ikke var så dum den heller. BRANDON GRAHAM & Co.s Prophet fortsatte å være min favoritt blant amerikanske mainstreamtegneserier, mens Hellboy in Hell var en solid – om enn verken overraskende eller nyskapende – påminnelse om hvilken fantastisk tegneserieskaper Mike Mignola er. Ales Kots Zero er enn så lenge bedre som idé enn som en faktisk tegneserie, men den lover mye godt for fremtiden og hadde dessuten den klart beste logodesignen i 2013. Brian K. Vaughan og Marcos Martins The Private Eye er på sin side en overraskende intelligent serie som på grunn av det utradisjonelle publiseringsformatet fremstod som en ren bonus hver eneste gang den utkom med et nytt nummer. Charles Forsman fikk mange complimenter for Fantagraphics-utgivelsen TEOTFW (altså The End of the Fucking World), men hans største bragd i 2013 var arbeidet med fanzineforlaget Oily Comics. Oily Comics tilbyr en abonnementstjeneste hvor man for en relativt beskjeden sum får tilsendt mellom fire og sju små kopimaskinfanziner i måneden. Disse fanzinene spenner fra enkle formøvelser, til lengre føljetonger som Forsmans egne Teen Creeps og TEOTWF og Benjamin Urkowitz’ Real Rap. Oily-formatet er en overraskende givende måte å lese tegneserier på, og også sunt i den forstand at det er så langt fra det oppkonstruerte fokuset på graphic novels som man vel kan komme. JEG HAR LEST mange tegneserier i 2013, men det er likevel en hel haug med bejublede utgivelser jeg ikke har lest, som Gilbert Hernandez’ Julio’s Day, Joan Cornellàs Mox Nox, Jim Woodrings Fran, Lisa Hanawalts My Dirty Dumb Eyes, Tayio Matsumotos Sunny, Al Ewing og Henry Flints Zombo: You Smell of Crime and I’m the Deodorant, Peter Bagges Rebel Woman: The Margaret Sanger Story, Geneviève Castrées Susceptible, John Phams Epoxy #4, Judge Dredd: Trifecta (av nevnte Ewing og en drøss med folk), Gene Luen Yangs Boxers og Saints, og Golden Pollen and Other Stories av Seiichi Hayashi. Sistnevnte er kanskje den mest kritikerroste tegneserieutgivelsen som utkom i fjor (blant kritikere det er verdt å bry seg om), hvilket er en passende fasit for 2013, ettersom utgiver Dan Nadel bestemte seg for å legge ned forlaget PictureBox omtrent samtidig som årsbestelistene begynte å dukke opp på nettet. 02/2014

57

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Bergen, februar 2014  

NATT&DAG, Bergen, februar 2014  

Profile for nattogdag