Page 1

BERGEN 07 – AUGUST 2014 // OG SOLEN GÅR SIN GANG

WWW.ND.NO

HER: NECROBUTC S O H E M M HJE UNCH OG

, GRIEG, M « DET ER IBSEN

MAYHEM

VI TESTER SOMMERKROPPEN 2014 Foto: Christian Belgaux // Modell: Claudia/Team

LARS HOLDHUS

– Siden 1988


BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

200 FILMER PÅ MER ENN 500 FO •Førpremierer i samarbeid med norske filmdistributører •Dokumentarfilmer – en av Nordens største på feltet •Cinema Extraordinaire – spillefilmer du kun ser på BIFF •Musikkfilmer •Ekstremsport •Amerikansk indiefilm •Den 8. Checkpoints i samarbeid med Raftostiftelsen •Green Screen i samarbeid med Klimafestivalen Ordinære billetter kr. 90,Personuavhengige rabattkort kr. 650,- gir dere 10 forestillinger - kortet kan fylles på med minimum 195,-, tilsvarende tre billetter

www.biff.no


2014

ORESTILLINGER I LØPET AV 8 DAGER! NYE RETNINGER 2014: •BIFF Expanded

Sideprogram av ekstraordinære kunstfilmer

•Nordic Voices Sideprogram av fiksjonsfilmer og dokumentarer

•Forskningsformidlingspris i samarbeid med UiB •UngFilm Extended i samarbeid med HUFF


BERGEN – AUGUST 2014

INNHOLD

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no

NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nd.no

Administrasjon okonomi@nd.no

Musikk- og nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Art director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Skribenter AKSEL KIELLAND AMANDA ØIESTAD NILSEN ATLI BJARNASON DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD INGER FULPING IDA MADSEN HESTMAN JON SÆTER JØRGEN NORDENG KARIMA FURUSETH LARS OLE KRISTIANSEN LARS GJESVIK LIVE Ø. DANIELSEN HELENE AALBORG MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SILJE MIDTHAUG SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN TORE ANDVIG TORA MYKLEBUST OPTUN THOMAS S. SØNDERGAARD THOMAS COOK TROND GAUSDAL VERONICA WIESE

Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 69.000 distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

14

WWW.ND.NO

WWW.ND.NO

HJEMME HOS

« DET ER IBSEN,

HER: NECROBUTC

GRIEG, MUNCH

OG

MAYHEM

VI TESTER SOMMERKROPPEN 2014

LARS HOLDHUS

Foto: Christian Belgaux // Modell: Claudia/Team

– Siden 1988

Coverfoto: Christian Belgaux Modell: Claudia/Team Styling: Jostein Wålengen

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

M

24

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

MÅNEDENS ANSATTE............................................................................................................................................................ 10 TRETTIÅRSKRIGEN ................................................................................................................................................................. 14 DE EKTE TING ........................................................................................................................................................................... 20 UNDER RADAREN ................................................................................................................................................................... 24 TILVÆRELSENS UUTHOLDELIGE LETTHET ...................................................................................................................... 28 MOTE: DYSTOPISKE LEKER .................................................................................................................................................. 33 UTELIV: KLUBB, UTELIV OG KONSERT ............................................................................................................................. 40 ENQUETE ................................................................................................................................................................................... 44 GATELANGS: CHRISTIES GATE ........................................................................................................................................... 46 KUNSTGUIDE ............................................................................................................................................................................ 49 SCENEKUNSTGUIDE ................................................................................................................................................................52 LITTERATUR: SCHADEFRYD ................................................................................................................................................. 54 MUSIKK ........................................................................................................................................................................................57 FILM ............................................................................................................................................................................................. 63 NATT&DAG MØTER ANNE SENDER ....................................................................................................................................70

Telefon: 22 41 94 41

OSLO 07 – AUGUST 2014 // OG SOLEN GÅR SIN GANG

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

28

Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

Foto CHRISTIAN BELGAUX CHRISTOPHER CHARLES LISA BJORHEIM JETON KAÇANIKU MAGNE RISNES Illustrasjon CONSTANCE TENVIK TORD TORPE

24

8

70

Last ned i dag, og vær først på det fremste.

ANDROID APP ON

6

07/2014


Du lærer noe nytt hver dag. Hos Humac får du 10 % studentrabatt på Mac og iPad.* I tillegg gir vi deg 50 % studentrabatt på Office 365.**

Humac Lagunen Storsenter | Humac Åsane Storsenter 23 40 70 00 | humac.no TM and © 2014 Apple Inc. All rights reserved. * Rabatt på Mac og iPad krever dokumentasjon av skolebevis/semesterkort. Rabatten gjelder ikke på Mac Pro. ** Rabatt på Office 365 gjelder varenr: QQ2-00074 MS Office 365 Personal/NO 1-bruker. Vi tar forbehold om utsolgte varer, pris- og trykkfeil. Rabattene gjelder tom. 30. september 2014, eller så lenge lageret rekker. Gjelder ikke ved kjøp på web.


OVERHØRT

NATT&DAG FOR 15 ÅR SIDEN

BREAKING: «KJENDIS» FORLOVET En oppsiktsvekkende avdanket kvinnelig artist ringte en avis for å tipse om at hun er nyforlovet. Vi gratulerer! HØYT OG LAVT En avdanket åttitallspopstjerne skal ha postet denne oppsiktsvekkende dårlige vitsen (skrevet med oppsiktsvekkende dårlig engelsk) i sosiale medier: «Im Stepped on the Cornflakes before … Does that mean im a CERAL KILLER? LoL :D» HISTORIELØST Verken Israels (overraskende unge og kjekke) ambassadør i Norge ELLER den forhenværende lederen i Det mosaiske trossamfunn har hørt om KISS eller Ramones. Snakk om å kjenne til sin egen kulturhistorie … MILLIONTILBUD Vennen til han feite pakistaneren på tv ble tilbudt to millioner kroner av et plateselskap for alle rettighetene til «humor»-sangen sin. Takket visstnok nei. REAKSJONÆRT En maktperson med sans for furumøbler, støv og privat sektor kranglet med en skobutikkansatt nylig. Ministeren ønsket seg sko med kort stiletthæl, som ikke har eksistert siden åttitallet.

Husleietvistutvalget tilbyr parter i boligleieforhold rask, rimelig og kompetent behandling av husleietvister. HTU virker som en domstol og kan både mekle og treffe avgjørelse. Sakene kan for eksempel dreie seg om: • • • • • • •

Depositum Skyldig leie Erstatning for skader og mangler Oppsigelse Mangler ved leiligheten Leiesummens størrelse Partenes rettigheter og plikter for øvrig

Alle tvisteløserne er jurister med spesiell kompetanse innen husleierett.

www.htu.no 07/2014

«ÉN BREIVIK, TAKK!» Bestiller du en «Breivik» i baren på et vestkantutestedet ABB frekventerte, får du angivelig servert favorittdrinken hans: Vodka Red Bull. Classy! TØFFELREDAKTØR En kulturredaktør i en riksavis skal visstnok ha latt et intervjuobjekt trekke et intervju fordi kjæresten syntes venninnen (intervjuobjektet) fremsto som dum.

Vi har kontorer i Oslo, Bergen og Trondheim og dekker henholdsvis Oslo og Akershus, Hordaland og begge Trøndelagsfylkene.

8

KLER SEG I CLARE John Mayer, ekskjæresten til Katy Perry og Jennifer Aniston, går med en t-skjorte med toppløsbilde av D2journalist Emma Clare.

USIKKER SKO-LE-GUTT Da en av våre kjenteste og kjæreste (og rikeste) komikere gikk på videregående, var han så usikker på seg selv at han ved en anledning fikk en medelev til å teste ut de nye skoene hans i skolegården, for å «sondere markedet» før han eventuelt turte å gå med dem selv. PSYKT PEN En psykiatrisk avdeling på et sykehus i østlandsområdet har som praksis å sende ut en usedvanlig pen mannlig psykiater når hysteriske kvinner har slått seg vrange. Synet av den pene mannen skal visstnok ha en påfallende beroligende effekt på damene.

NORSK PÅ NORSK TEKST JOHN ERIK FRYDENLUND FOTO SCANPIX Den «gamle» Kalvøya-festivalen ligger, om ikke død, så i hvert fall på sotteseng – dette er andre år på rad den glimrer med sitt fravær. Da det i mars syntes å være klart at det ikke ble noe i år heller, tok imidlertid tanken om en «alternativ» festival samme sted for i bl.a. So What-patriark Claes Olsens hode. Sammen med et par-tre folk til fra Oslos smale musikkmiljø vil de presentere en to-dagers smellfet pakke med utelukkende norske artister i friluft den siste weekenden i juni.

1

Og hva består det «alternative» i? Carlings og PeTre spøker i kulissene her? – Dette har ingenting med pengemaskinen Kalvøya-festivalen å gjøre. Vi kaller det rett og slett «Øya-festivalen ‘99», men selvfølgelig må vi også hente inn kroner for å få til dette. Og publikum må blø, eller? – Nei, det skal bli billig, trolig rundt

150 spenn pr. dag. Vi venter et sted mellom 1000 og 7000 folk, avhengig av været. Vi satser på å lage to dags-pakker med noen store dragere og en haug kommende artister. Vi har fått jævlig bra respons hele veien, og håper på mange sterke navn. Og 25% av overskuddet vil gå tilbake til artistene, uavhengig av starthonorar. Endelig skal norske artister bli bra behandlet på festival? – Øya-festivalen blander seg ikke borti den debatten. Vi er opptatt av at alle gode krefter skal trekke i lag for en gangs skyld, det er så typisk norsk å slenge dritt om alle og enhver som stikker fram hue. Vi skal lage en dønn profesjonell festival som behandler både artister og publikum på en skikkelig måte. I skrivande stund er Madrugada, Cato Salsa Experience, Jaga Jazzist og Cinnamon bekreftet, endelig artistliste er klar i slutten av mai – da starter også forsalget. NATT&DAG juni/juli 1999

TERRORTRUSSELEN

TOPP FIRE KONKRETE TING Å VÆRE REDD FOR Syria-baserte terrornolduser utnyttet dagene rundt treårsdagen for 22/7 til å varsle om planer om TERRORANSLAG på norsk underlag, sa Politiets Sikkerhetstjeneste. Befolkningen reagerte med en miks av indignasjon over lite informative pressekonferanser fra PST, ekte glede over synet av hun ene på pressekonferansen med Hard Rock Café-skjorte, og et eneste stort «LOL terror ja sikkert»-skuldertrekk. Men hør. Kanskje det ER grunn til å være bekymret? Kanskje denne situasjonen kan belyse et par ting i Norge som faktisk ER litt fucka? Kanskje det er legitimt å være livredd? Vi har samlet de fire beste grunnene til å gå i panikkrommet ved neste terroralarm: 4. ERNA SOLBERGS FURUMØBLER Forvent deg intet «årets pressefoto» eller forsøksvis stoiske innspill om «mer åpenhet» og «mer demokrati» hvis dette greiene her først virkelig smeller, min venn. Har du sett Erna Solberg holde taler? Hun ville rullet seg sjøl ut på en furuflåte full av ostekaker og nedstøvet Granca-nips og kommentert at vi var i det minste heldige med været, eller at i Bergen ville ingen prøvd seg på noe terror for der er det så fint (Niagarafossen, London og Paris, hva er det mot Bergen, Nordens paradis?) og de har bybanen og Fløibanen og Bryggen og greier og greier og hva var det vi egentlig snakket om sa du, neimen se, så fint vær det er! 3. ET FOLK SOM HAR STEMT FREM ANDERS ANUNDSEN Heeeeeelt seriøst, er han faktisk justisminister? Sov vi da de innførte fire år med komediedemokrati eller?

2. DETTE JÆVLA PARAMILITÆRE GRILLFORKLEET:



Faksimile: Dagbladet.no

1. EN BYKJERNE TJÅKA FULL AV BEVÆPNET SNUT OG SIVILSNUT – Vi gambler ikke med publikums sikkerhet, sa stabssjef ved Oslo Politidistrikt Johan Fredriksen til NRK. Man kunne kanskje spurt seg sjøl om det å bevæpne haugevis med snut – noen sikkert kun med helgekurs i håndtering av automatvåpen – både i bysentra, på flyplasser, på jernbanestasjoner og grenseoverganger muligens ikke er så jævla fett EGENTLIG?


NATTKLUBB DJ’s Hver torsdag – lørdag har vi eminente DJ`s som setter stemningen fra kl 23.00. Fra klubbscene til nattklubb på en og samme kveld! Torsdag - lørdag 23.00 - 03.30.

- sTanD up nORge pResenTeReR sTOlT -

DagBlaDeT

BeRgensavisen

BeRgens TiDenDe

vg

Lissie Ole Bull Scene 15. august

Hanne BOel

Ole Bull Scene 28. oktober

m ew

Ole Bull Scene 10. november

mOniCa HelDal

Ole Bull Scene 11. november

suksessen FORTseTTeR Ole Bull Scene 4. september til 25. oktober

BOCCa BaR oppvarmet terrasse med servering!

BilleTTseRviCe.nO / gRuppeR/HOTellpakkeR 09901. www.OleBullHuseT.nO

Ole Bull Huset - alt det beste under samme tak


TIDENS ÅND

OVERHØRT

KOMMENTAR

REDD REGISSØR Martin Scorsese måtte sove med lyset på i seks måneder etter å ha sett Eksorsisten.

KALD KRIG Brrrrr, kald krig ‘a gitt! Noen som har noen aviser å fyre opp med? Eksamensoppgave i historie, 2034: Hvilken rolle spilte vestlig medias behov for tydelige fiendebilder, etablert dramaturgi og raske konklusjoner etter mh7-katastofen i oppløpet til tredje verdenskrig? Når det er sagt: Putin-apologeter – være det brunblå politikere på EUs ytterste høyrefløy eller Gollum-aktige akp(ml)-levninger i norske Facebook-avkroker – er en uensartet gruppe med det fellestrekk at de tar grundig feil: Uansett hva Bush fornemmer, fyren har ikke sjel.

1 1

PSSSST, PST! Her er det åpenbare problemet med sikkerhetstjenester: For å gi oss trygghet, krever de vår tillit til å gjøre ting vi ikke er trygge på, likevel kan de ikke gi oss informasjonen vi trenger for å vurdere om de er tilliten verdig. Det kan hende det i blant må være slik, men det i seg selv er ingen grunn til å føle seg trygg på ordningen. Dessuten: Siden sist utgave av denne avisa har PST kastet iranere ut av norske universiteter til studentenes og fagmiljøenes fortvilelse, kun begrunnet med at de er iranere, samt oppfordret folk generelt til å være på vakt mot terrorisme på en måte som åpenbart skaper mistenksomhet mot muslimer. Igjen: Vi vet ikke hva de vet, og kan ikke med sikkerhet si at beslutningene er gale. Men akkurat det er en god grunn til å gjøre som PST: Følge jæææævlig godt med, for her er det noen som plutselig er blitt i overkant radikale.

2 1

KOMMUNAL PARKOURPARK PÅ FURUSET Et digert reklamemonter i vårt felles byrom, solgt av kommunen til et privat selskap, deretter leid tilbake til kommunen, som fyller det med reklame for en kommunal park dedikert til den reklamebyråskapte aktiviteten «parkour». Med blått byråd og desto blåere regjering burde det være unødvendig, men NEIDA, vi må atter skrike: ER DET DETTE SKATTEPENGA VÅRE GÅR TIL!?

3 1

SMISKISLAMISERING Joa, eid mubarak til deg også! Er du så into andres religiøse høytider eller er du bare glad for at folk ser deg? Nei da, for så vidt bare hyggelig at eid-lykkeønskninger har blitt vanlig blant ikke-muslimer i Norge. En litt mer spesiell trend (med halvparten av Nord-Norges mest populære brødrepar i spissen): Ikke-muslimer som faster under ramadan som ledd i et slags forståelsesprosjekt. Greit nok det, altså, men vi blir ikke helt kvitt mistanken om at det egentlig er en måte å kamuflere ekstremslanking med 0:30-dietten. Mer fasting og slanking side 28.

1 4

COLOMBUSING Sommerens beste språklige nyvinning. Det perfekte begrepet for det hvite folk alltid har gjort best: Å ta æren for å ha «oppdaget» ting som fantes lenge før de ble klar over dem.

5 1

«HIPSTER»-CHABLIS Apropos colombusing! Nå skjønner vi hvordan svarte føler det når Miley twerker. Appropriasjon er liksom bare gøy inntil den rammer deg selv … :(

6 1

EMOSJONELL KORREKTHET At amerikanere har begynt å merke skolebøker som potensielt sett kan trigge «ubehagelige minner» med «trigger warning» er én ting – de er jo GÆRNE uansett – en annen ting er at nordmenn – fødte millionærer, i verdens tryggeste omgivelser – også har begynt å ta i bruk begrepet «trigger-advarsel». Emosjonell valium til folket! Det er farlig å leve. La oss for all del ikke lære å leve med det.

DÅRLIG SENGESTRATEG En kjent idrettsutøver med underbitt skal visstnok være en overraskende dårlig strateg «i mørket» (he he). LIGGELANDSLAGET En kvinnelig statsansatt sportsjournalist har ligget med en langt eldre landslagstrener i en vinteridrett. Sprekt! PIMP LIMP? En norsk gangsterrapper som er uttalt fan av «penger, biler, alkohol, bitches» ble observert på utestedet Jaeger med gåstav. Ja, sånn kort skistav som middelaldrende kvinner trener med, ja. STÅTISSER En kvinnelig country-artist er visstnok en mester til å tisse stående. Strålende! DJ RUNE DNB-sjef Rune Bjerke DJ’et på bankens Barcode-innflytningsfest, og vitner kunne opplyse om at han blant annet spilte Black Eyed Peas. Helt sjef, Rune! ONKL PUPP Flere av medlemmene i et ledende rap ‘n’ rock-band var så fjerne at de drakk morsmelken til kona til en hockeylegende på fest på Bygdøy. PITBULLSHIT Landets mest sutrete rapper gjør det ikke akkurat lett for noen å like ham: Her forleden covret han Pitbull på et Rema 1000-event … NAMEDROPPIN’ NORDHEIM Den avdøde samtidsmusikeren og Grotten-beboeren Arne Nordheim hadde visstnok et av de verste personlighetstrekkene som finnes, nemlig å være «en namedropper». KOSELIG TERRORIST En terrorsiktet norsk jihadist inviterte en dame på date for noen år siden. Hva slags date, lurer du kanskje på? Hopprenn hjemme hos ham, vel!

7 1

«TITE»

1 8

Hørt et tite band i det siste, eller? Et stramt komp?

TERRORTRUSSELEN Utnyttet folks døds- og fremmedfrykt for å røyke ut noen asosiale elementer i befolkningen i det siste, eller?

9 1

Boblere Drittmusikkdebatt, grandiosawave, hundedager, health goth, «hjerteskjærende kleint», «slepphendt indignasjon», «Midtøsten-ekspert», utrydningstruede gingers, ekle jenter på Gudruns, «fett fucka», #auschwitzselfie, #gazaselfie 10

07/2014

1 SKJERPINGS! I artikkelen Det lovlige pyramidespillet i juni/juliutgaven av NATT&DAG har deler av siste setning falt ut. Det skulle stått: «Etter ytterligere utsvevende forslag gir hun opp og sier: – Multilevel marketing handler om distribusjon av varer og tjenester uten tradisjonelle mellomledd.» Sorry!

SLUTT Å SNAKKE STYGT OM SELFIES, DIN REAKSJONÆRE DUST Du er ikke smart, bare gammel og døll. TEKST MARTIN GEDDE-DAHL FOTO DU VET ;) I FREMTIDEN VIL alle få femten minutters fordømmelse. Ta uheldige Breanna Mitchell, som på få timer gikk fra å være en hvilken som helst ukjent, amerikansk 17-åring, til å bli hele verdens hoggestabbe – utsatt for en internasjonal hatkampanje i sosiale medier, navngitt, latterliggjort og karakterdrept for millioner av lesere i presumptivt seriøse medier, og deretter offer for dødstrusler og trakassering også utenfor internett. Hennes forbrytelse? Kun mot den gode, anstendige smak: Et bilde av seg selv spakt smilende i konsentrasjonsleiren i Auschwitz, delt med et knippe følgere på egen Twitterkonto. Nå er det ikke forbudt (eller særlig uvanlig) å ta bilder i Auschwitz, og et spakt smil er ikke ensbetydende med at man mangler respekt for Holocaust. Nei, Mitchells virkelige synd var armen som strakk seg forbi det nedre, høyre hjørne av bildet, og som avslørte det avskyelige: Hun hadde tatt det selv! En selfie! Dermed var hennes skjebne forseglet. Hun var «Auschwitz Selfie Teen», det smilende, naive ansiktet til alt som er galt med moderniteten. Antagonist i en skjematisk fortelling om vår narsissistiske samtid. Det har blitt en velkjent oppskrift, like anvendelig for klikkfiskende nettjournalister som for foreldre som skal være morsomme på tenåringsavkommets bekostning, og blant skråblikksultne kulturkommentatorer: Bare nevn ordet «selfie», og VIPS! Plutselig har du forvandlet en hvilken som helst trivialitet til et tegn i tiden, eller en intetsigende observasjon til kulturpessimistisk analyse. Resultatene varierer mellom dumt, pinlig og stokk reaksjonært. Ofte alt på en gang. Felles for selfie-latterliggjøringen og -kritikken er en «alt var bedre før»-dramaturgi så enkel at den lar seg gjennomføre på 140 tegn eller i en Buzzfeed-tittel og umiddelbart appellerer til den liksomkritiske SoMe-offentlighetens minste felles multiplum. Ungdommen nå til dags, liksom. Som om det å ta bilder av seg selv er et gjensidig utelukkende alternativ til mer høyverdige aktiviteter. Som om tenåringer har sluttet å lese Baudelaire for å rekke å fotografere dagens antrekk. Som om duckface ikke lar seg kombinere med å være en ålreit person. Men hvorfor så sinna, fatter’n? Hva er det med ordet «selfie» som vekker forakten i folk?

Et vanlig bilde av en smilende tenåring på tur med Hvite Busser publiseres på skolens hjemmeside, en selfie av det samme er så usmakelig (og/eller lol) at det går verden rundt. Det er ikke lenger bare harry å ta bilder av seg selv – å blottlegge sitt behov for anerkjennelse på så simpelt vis fremstilles nå som moralsk forkastelig. Det er som om mangelen på subtilitet ikke bare er et estetisk problem, men også et etisk problem. Sånn sett er selfieforakten en ny form for klasseforakt, hvor den som bruker distanse fra skamløs, utilslørt ekshibisjonisme som identitetsmarkør, også oppnevner smakløsheten til noe uintelligent og umoralsk. Da er nemlig kritikeren ikke bare mer smakfull enn den som tar bilder av seg selv, men også smartere og bedre. Ikke dermed sagt at det ikke kan være interessant å spørre hvorfor vi fotograferer oss selv mer enn før. Det er for så vidt ikke umulig at svaret vil lære oss et eller annet om vår tid. Kanskje fordi vi faktisk har blitt mer selvopptatte de siste årene, eller enklere og dummere. Eller rett og slett fordi teknologiutviklere har skjønt hvordan de kan tjene penger på å tilby oss stadig enklere måter å tilfredsstille et – kanskje ikke egentlig splitter nytt – behov for å bli sett. Jeg vet da pokker, jeg. Kanskje noen skriver noe ålreit om det en gang, kanskje ikke. Det jeg derimot er skråsikker på, er at den teksten ikke vil inneholde analysen «før synes vi industrielt folkemord var ille, nå tar kidza selfies i Auschwitz». Den selfie-kritikken er en identitetsmarkør på nivå med en storebror som forsøker å virke voksen ved triumferende å fortelle lillesøsteren sin at dukker er barnslige. Det er samtidsanalyse på nivå med en bestefar som fnyser av Internett fordi han i sin ungdom brukte to timer på sparkstøtting for å kjøpe lokalavisa. Det er like skarp humor som Zits-stripene moren din passivt-aggressivt klippet ut av Aftenposten og hang på kjøleskapet da du gikk på ungdomskolen. Dessuten: Begynner å bli jæææævlig lei av ordet «selfie», ass.

«

I fremtiden vil alle få femten minutters fordømmelse.


Ricks presenterer

www.ricks.no

Quiz Quiz--nights

www.ricks.no

UTESEILEREN

Hver torsdag og fredag

på Finnegans kl.20.00

En forestilling med

Helge Jordal i hovedrollen.

NB! NB! GIRLS QUIZ@WAVE MONDAY 8.00 PM

QUIZ@ FLYING DUTCHMAN WEDNESDAY 8.00PM

Andre medvirkende: Tine Ågotnes, Kai Taule, Ove Marøy, Gunnar Bjelland og Mads Berven.

Spilles i september på Ricks Teater.

LØRDAG 16.AUGUST KL.22.00 ALDERSGRENSE 20 ÅR

Premiere 3.oktober 2014

TORSDAG 28.AUGUST KL.20.00—18 ÅR.LEG

LØRDAG 23.AUGUST KL.22.00 18 ÅR.LEG


LAVPRIS DIREKTE FRA HAUGESUND

Enkelt Raskt Billig

LONDON BREMEN

ZADAR PISA

MALAGA ALICANTE

MALLORCA


KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

«

Jeg mener at mennesket er mer enn et tema. – UNDER RADAREN, SIDE 24

SAMFUNN «

Flere av maleriene til George W. Bush er geniale.

«

Tredje dag begynner vi å spy ukontrollert.

– DE EKTE TING, SIDE

– TILVÆRELSENS UUTHOLDELIGE LETTHET, SIDE

20

28

TRETTI ÅR I MØRKET

– JUBILEUMSINTERVJU MED MAYHEM, NESTE SIDE

07/2014

13


REPORTASJE

TRETTIÅRSKRIGEN Mayhem fra Ski, verdens viktigste blackmetallband, fyller usannsynlige tretti år, etter alle tenkelige typer motgang. Vi ble med på deres siste opptreden før jubileumskonserten på Øyafestivalen, og hjem til bassisten Necrobutcher.

TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO CHRISTIAN BELGAUX – SKAL VI HA jordbær med fløte? Visst FAEN skal vi ha jordbær med fløte! Vi sitter backstage med Mayhem i Lausanne i Sveits, på den sveitsiske Infernofestivalen, og Necrobutcher forteller om en sykkelferie han hadde i Danmark. Lausanne er ikke et særlig happening sted, selv etter sveitsisk målestokk. Mye av byen er smidd over en sleipt grå München-estetikk med tidvise neon-utspjåkinger, som for å agere nesten skremmende on point «Derrick»-kulisser. Å avholde det mellomeuropeiske kontrapunktet til Oslo-versjonen av Infernofestivalen føles sågar ikke helt utafor. Men stedet er ikke uten kontraster: IOC holder til her, de har et pengemuseum(!), et knippe flotte kirker, og en rekke helt jævlig overdådige hoteller nede ved Genevesjøen. Lord Byron skrev The Prisoner of Chillon på et av dem i 1816. Mayhem headliner sveitsiske Inferno denne kvelden. Den siste konserten før de feirer tre tiår i gamet på Øyafestivalen i Tøyenparken, kun et sprettballkast fra hjørnet Jens Bjelkes gate/Tøyengata hvor sessionbassisten Varg Vikernes knivstakk og drepte gitaristen Øystein Aarseth nesten på dagen 21 år i forveien. Det er brutalt, men det er slik man spiller i Mayhem. Men før noen av oss kommer så langt, skal vi henge litt til i Sveits, og vi skal hjem til Jørn i Follo, og vi skal helt tilbake til sommeren 1984 og Ski stasjon, der det hele startet.

1

HVEM FAEN ER DU? Om du har sett den litt labre metalldokumentaren A Headbanger’s Journey av den litt stotrende og tafatte kanadiske antropologen Sam Dunn, har du sett Necrobutcher, eller Jørn Stubberud, i sitt ess. I en film hvor de øvrige aktørene snubler over hverandre i forsøk på å være joviale eller kjempeglupe, funny eller gøyale, eller konkurrerer om lengste kunstpauser eller mest selvapplauderende gjenfortellinger av classic åttitallshistorier, leverer Jørn – flankert av daværende gitarist Rune Eriksen – en fullstendig dekonstruksjon av filmskaperens forsøk på å intervjue ham. Han sier «Fuck you» gjennom nesten hele intervjuet. «Folk vi har snakket med sier at blackmetallen har mistet sine røtter …» forsøker intervjueren å starte et spørsmål. «Hvem?» spør Jørn. «Hvem faen er det du har snakket med? Fuck them!» «Har dere noen kommentarer til det?» avslutter Dunn. «Ja, jeg har en kommentar», sier Jørn. «Fuck you!» Vi får raskt bekreftet fra Jørn at fans verden over siterer det klassiske intervjuet når de ser ham, innskutt mellom kommentarer om at han er fornøyd med at «Esoteric Warfare» ikke kan plystres, hvor døllt det er med tyske festivalarrangører som bringer tilbake hårmetallband som ga seg på åttitallet, en uventet namedropping av Per Bergersen som en tidlig inspirasjonskilde, og et estimat på at Mayhem hittil har turnert i rundt 55 land og satser på å treffe 60 i løpet av året. Til sammenligning: Metallica har i skrivende stund spilt i 65. HARRU BENNÆR? – Har det skjedd noe interessant på turnéen hittil? spør vi. – Ja, vi kan jo begynne med det kjipe. Vi var i Thailand og skulle spille akkurat mens det brøt ut riots. Politiet drev og julte opp folk rett utenfor konsertlokalet og vi måtte flytte 14

07/2014

konserten til klokka fire på ettermiddagen. Ja, og han ene vi kjente i landet, som spilte i oppvarmingsbandet og hadde booket showet, ble knivdrept rett før og drapsmannen var på frifot. Måtte leie inn militært vakthold under konserten i tilfelle fyren dukket opp. Det er ikke så forbanna lenge til bandet skal på scenen, denne gangen eller overhengende fare for knivdrap luskende i luften. Teloch, som sjekket inn på hotellet i Lausanne under det subtile dekknavnet «Breivik», ruller inn i backstageloungen og adresserer samtlige oppmøtte: – Åssen gåre, ‘a? Haru BENNÆR? Lyden av kveldens nest-headliner ljomer innover backstageområdet, og de drar den klassiske trampeklapp og «HEY HEY HEY HEY»-metalltrikset. Publikum gauler selvfølgelig i takt. Tidløst og velkjent opplegg, du har sett det en million ganger. Leni Riefenstahl ville skjønt greia. Jørn og Attila sitter og går over kveldens settliste, men avbrytes av den pågående massesuggesjonen. – Det her, det gjør vi ikke, sier Jørn. Jeg må dulte borti Attila på hver konsert og si «Say goodbye!» så folk skjønner at vi ikke kommer tilbake for et ekstranummer. Aldri ekstranummer. – Jeg pleide å se etter skytevåpen, og folk som stakk seg ut i publikum. Vi fikk jo drapstrusler hele tiden etter at vi kom tilbake. Og sånt skjer jo, se på Dimebag! (Den tidligere Pantera-gitaristen ble skutt og drept på scenen under en konsert med bandet Damageplan i 2004, red. anm.) – Så begynte jeg å se etter damer. Nå gir jeg folk moments. Hvis jeg hadde dratt og sett mine helter da jeg var ung og fått øyekontakt med en av dem, ville det vært stort for meg. Det er det jeg gir folk nå. Attilas opptredener er vesentlig mer introverte. Fåmælt oppsummerer han konseptet som «et rituale i det ytre rom». Han peker på settlisten og spør Jørn: – Am I supposed to say «Hello» here? SILVESTER ANFANG Det som preger liveopplevelsen av Mayhem er hvor innihelvete alvorlig den er. Jeg har kalt Mayhem «verdens minst spøkefulle band» tidligere, og det skjer ingenting her som motarbeider den karakteristikken. Selv om de har lagt inn en joke i settet siden sist. Én joke! Jeg skal gi faen i å spoile den for de som ikke har sett bandet ennå. Det hele åpner – som alltid – med introlåta «Silvester Anfang», skjenket til bandet på midten av åttitallet av Conrad Schnitzler fra det mildt sagt toneangivende synth- og krautrockbandet Tangerine Dream, til bruk på Deathcrush. Historien om hvordan låta endte opp i Øystein Aarseths hender er nesten komisk illustrerende for hvilke personligheter både Schnitzler og Aarseth må ha vært. Den ville vært for god til å være sann, om det ikke var for at Schnitzler sjøl fortalte den på internett for et knippe år siden. Aarseth oppsøkte Schnitzlers hus og ringte på. Schnitzler lå på loftet med kona og ønsket ikke besøk. Ringingen fortsatte med timesintervaller. Det endte med at Aarseth overnattet utenfor huset i vente på å få

«

møte Schnitzler, som omsider skjønte at han var en langreisende fan og ikke en uteligger når han fant ham sovende på trappa neste morgen. Han inviterte ham deretter inn på frokost, og de to ble perlevenner. Da Aarseth noen år senere sendte et postkort med spørsmål om Schnitzler kunne donere en introlåt til det som skulle bli Deathcrush, plukket han det første opptaket han fant på skrivebordet sitt og sendte det til Norge. Dette skjedde på nyttårsaften, og derav tittelen «Silvester Anfang», «Det nye årets begynnelse». Da Schnitzler fikk Deathcrush i posten og hørte Mayhem for første gang, ble han opprørt over at han ikke hadde sendt dem et mer brutalt stykke musikk til å stå bedre i stil med deres egen. Ironisk nok, kunne man sagt, for stort mer illevarslende to minutter til å introdusere verdens dødeligste band kan knapt tenkes. «Showet» har muligens tatt en noe mer introvert retning etter at Attila kom inn som vokalist, etter den noe mer utadvendte Maniac røk ut i 2004. Brutaliteten er definitivt fortsatt første prioritet, kanskje bare sidestilt med den kjipe stemningen. Det er mindre kjøtt på scenen: ingen grisehoder denne gangen, ingen motorsager. Der det tidlige nittitallets Mayhem hadde instrumentalpartier i låtene for å gi den daværende vokalisten «Dead» spillerom til å skjære seg med kniver og colaflasker, har de i dag lange, hengende noter for å gi Necrobutcher tid til å drikke champagne. Han ber alltid om Bollinger, men får det aldri. HJEMME HOS JØRN Solen skinner nesten demonstrativt hardt over Follo politidistrikt når vi trasker oppover en nærmest uendelig lang bakke, på vei hjem til Jørn Stubberud. Han bor helt innerst i veien, i det faktiske last house on the left. Her har han vært i en tjue års tid, i en liten hytte han har pusset opp til levelig standard. – Jeg skulle hatt klart jordbær og is til dere kom, vettu. Da skulle dere fått noe å skrive om! Det er 1984, sommeren og Kåre Willochs andre statsministerperiode. Det er ikke en spesielt varm sommer. Det erotiske magasinet Cupido lanseres. Noen sager av skallen til den lille havfruen i København, og Bruce Springsteens Born in the USA og Åge Aleksandersens Levva livet ruver på VG-lista. Svenske Herreys vant akkurat Eurovision Song Contest med «Diggi-loo diggi-ley», en låt om å ha sko i farge gull. Folk har katastrofalt jævlige frisyrer. Og Mayhem, det viktigste kulturelle fenomenet i etterkrigstidens Norge, oppstår. – Jeg har pleid å fortelle hvordan Mayhem ble til, at jeg og Kjetil Manheim hadde et band som het Musta, og øvde på Langhus skole. Så var det et band i Ski som var hypp på at jeg skulle spille bass for dem. Dette var i Ski, jeg bodde på Langhus et stopp med toget unna. – Det var en fyr som skulle møte meg på stasjonen og følge meg opp på lokalet. Og det var Øystein Aarseth. Så kom vi i prat mens vi gikk opp der. «Åssen musikk hører du på?» og

Jeg pleide å se etter skytevåpen, og folk som stakk seg ut i publikum. Vi fikk jo drapstrusler hele tiden etter at vi kom tilbake.


«

Jeg må dulte borti Attila på hver konsert og si ‘Say goodbye!’ så folk skjønner at vi ikke kommer tilbake for et ekstranummer. Aldri ekstranummer.

07/2014

15


REPORTASJE

så videre, og han sier: «Jeg hører på Venom», og jeg bare: «Hæ!». Jeg trodde jeg var den eneste. Så fant vi flere obskure band som bare jeg visste om, som han også digga. Det var helt rått! – Men etterpå, da jeg fortalte om dette sent på åttitallet, korrigerte Øystein meg og sa at han kjente jo meg før det. Det hadde jeg helt glemt bort. Jeg kan vise dere et bilde … Jørn tusler inn i huset og kommer tilbake med et gammalt fotoalbum fra åttitallet. Han blar frem til en serie bilder fra 1983. – Året før ble jeg konfirmert borgerlig hos Human-Etisk Forbund. Da fylte jeg og Øystein femten, og vi tenkte vel likt allerede da. Vi kunne ikke gå i kjerka, vi syntes jo det var latterlig, så dette var alternativet. Vi hentet diplomet vårt på Kolbotn rådhus, og vi står alfabetisk. Her er jeg, S for Stubberud … Han peker på seg sjøl i fotografiet, og deretter fyren som står bakerst i diplomkøen. – Og Å for Aarseth – der er Aarseth’n! Jeg hadde glemt at vi gikk på den greia sammen. Jeg stakk jo ut, jeg røykte sigaretter og kjørte moped uten skilter. Dette var på Oppegård, så jeg tok jo mopeden min. Jeg hang sammen med en kompis fra Siggerud, den eneste jeg kjente fra før. Vi sto utenfor og røyka og hadde skinnjakker og greier. Så Øystein hadde ikke turt å snakke med meg. Jeg husket ikke ham i det hele tatt, han må ha vært jævla anonym.

«

Men da han møtte meg i Ski der, da må han ha tenkt «Faen, det er ham!»

– Ja, alle digga jo det! Du har gått på skole med folk i ni år, vettu …

Hvordan så Øystein ut i 1984? – Helt streit. Blondt hår, bolleklipp, joggesko.

Da er det på tide å be folk dra til helvete! – Så vi var i fyr og flamme, og avtalte at dagen etter skulle han komme til øvingslokalet. Vi spilte de låtene vi kunne noen ganger. Jeg husker at beina følte som luft etterpå. Vi løp ned veien mot stasjonen. Jeg husker den følelsen ennå, vi var mer lykkelige enn noen gang i hele livet. Det var en lykkefølelse jeg kan huske tilbake til og tenke at «DA var jeg glad!» Det var et magisk øyeblikk. – Ting begynte å sentre seg rundt lokalet. Langhus stasjon lå rett nedenfor, og der var det postkontor. Så leide vi postboks der. Da var det offisielt! Det var nesten som å opprette firma på den tiden. Og vi begynte å gjøre intervjuer. Et av de første intervjuene vi gjorde var med en Øyvind Ihlen, som senere ble redaktør i Rock Furore. Det begynte noe sånt som «Utskremt reporter i en gammal låve, nedi en grisebinge lang ute på landet med noen skumle folk … » Og musikken var enda verre, råere enn det verste. «Disse gutta synger bare om å drepe med motorsag!»

Du gikk allerede i skinnjakke og M-77? – Ja, jeg så jo «Ace of Spades»-coveret i 1980. Jeg var dypt inne i Morgan Kane på den tiden, da jeg var tolv år gammal. Naboen min hadde kjøpt skiva, han var et par år eldre enn meg. Så jeg så skiva, og hørte den rå bassen til Lemmy, med fuzz på, og that was it, da var jeg solgt. Da var stien tråkka. Men jeg hadde jo allerede Keith Richards som forbilde, så jeg var allerede ute å kjøre! Så opp til feil folk. Men look who’s laughing now! – Jeg og Øystein snakket litt etterpå, og jeg fortalte at jeg hadde et band. Vi spilte noen koverlåter. Sabbath, Venom, sånne band. Og noen av de låtene kunne han også, han hadde også spilt i et skoleavslutningsband. De hadde øvd inn «In league with Satan» (Venom, red. anm.) og en Black Sabbathlåt, tror jeg. Sikkert for å fucke med folk! Jeg og Manheim gjorde akkurat det samme på vår skoleavslutning, vi spilte «Dra til hælvete» med Beranek, bare for å fucke med dem. Fikk dere god respons?

Pelle skrev om sine egne følelser, jeg gjorde også det, men mine var mer … frustrasjon over å ikke få noe fitte! 16

07/2014

PURE FUCKING ARMAGEDDON – Jeg hadde en bærbar kassettspiller med rec-knapp og en liten mikrofon, som jeg tok med da vi øvde. Da vi hadde noen låter, spilte vi inn Pure Fucking Armageddon-demoen. Det var i 1986, fortsatt på Langhus skole. Vi lånte kopimaskinen deres til å lage coveret. Papiret kom fra jobben til faren til Øystein. Han hadde tilgang på gule papirer og grønne papirer. Special effects! Det var gildt. Vi sendte ut demoen til de få blekkene som var. Det var et lite nettverk rundt i verden. Det fantes sånne som oss i alle land, fant vi ut etterhvert.

– Det var så dårlig lyd på Pure Fucking Armageddon at da vi la på vokalen ble det enda dårligere lyd! Så vi tok den ene sida, «side FUCK» er med vokal, og «side OFF» er de samme låtene uten vokal, for da hører du strukturen litt bedre, haha! «Kerrang!» anmeldte demoen og det sto «There is absolutely no vocals on this demo, and the bass sounds like loud farting noises!» Og noe om «Tom G. Warrior with his nuts in a lawnmower». Men de «loud farting noises» var egentlig vokalen! Etter den anmeldelsen var det Snowy White, og der sto det bare «Zzzzzzz», så vi tenkte at selv om vi ble slakta og misforstått var vi i hvert fall bedre enn Snowy White! Det tok ikke lange tiden før Mayhem dro til et skikkelig studio og spilte inn det som skulle bli en av de viktigste platene i norsk metallhistorie, en lysende rosa tolvtommer med et fotografi av to avkappede hender og en sanseløst oversizet logo på omslaget: Deathcrush. – Vi var i studio i januar ’87 og spilte inn Deathcrush. Da hadde jeg jobb som linjerydder. Jeg gikk med motorsag og kappet trær der strømkablene skulle gå gjennom skauen. Fem tusen spenn la jeg ut for studioet. Vi visste ikke om noe studioer eller noenting, vi så etter det nærmeste som var. Slo vel opp i Gule Sider. Vi dro dit og traff Ottar «Big Hand», som var naboen min på den tiden, og tenkte «OK, så det er her det skjer!» Det var et av de få studioene i Follo, Creative Studios på Kolbotn. – Vi fant ut at å trykke tusen kopier hos et selskap i Holland kostet 18 000 spenn. Så hadde vi mastertapen, og laget coveret sjøl med sjablong og greier. Vi hadde ikke noe Photoshop den gangen, vi måtte sitte med skalpell. Vi fant et bilde hos NTB-arkivet, under «tortur», av de henda.


REPORTASJE

MAYHEM Blackmetallband fra Ski og Langhus, startet i 1984 av Øystein «Euronymous» Aarseth, Jørn «Necrobutcher» Stubberud og Kjetil Manheim. Den viktigste tidlige aktøren i den norske blackmetallscenen og en katalysator for sjangerens fremgang og utvikling i tiårsskiftet åtti-nittitallet. Debuterte i 1987 med den selvutgitte mini-LP-en Deathcrush, og startet umiddelbart deretter arbeidet med fullengderen De Mysteriis Dom. Sathanas. Da albumet omsider ble ferdigstilt og utgitt i 1994, var to av bidragsyterne døde – den ene ved selvmord og den andre ved drap – ytterligere to i fengsel for drapet på sistnevnte, og de gjenværende medlemmene i gang med å relansere bandet fra ruinene. I mellomtiden hadde «norsk blackmetall» blitt et fenomen og en salgsvare verden over. Necrobutcher, eller Jørn Stubberud om du vil, er det eneste originalmedlemmet igjen i bandet som ellers består av vokalisten Attila Csihar (fast medlem siden 2004, men også vokalist på fullengderdebuten fra 1994), trommisen Jan Axel «Hellhammer» Blomberg (fast medlem siden 1988), gitarist og låtskriver Morten «Teloch» Iversen (med siden 2011) og livegitaristen Charles «Ghul» Hedger (med siden 2012). Bandet er omtrent midtveis i en verdensturné i anledning at de fyller tretti år, og har akkurat sluppet Esoteric Warfare, det første albumet siden Ordo ad Chao fra 2007, og det første med den nye gitaristen Teloch, som erstatter Rune «Blasphemer» Eriksen, den primære musikalske drivkraften siden bandets gjenoppstandelse i 1994. Aktuelle med sitt femte studioalbum Esoteric Warfare og som fredagsheadliner på Øyafestivalen.

– NTB skulle ha penger for det, men vi tok det med ut fra kontoret og kopierte det og dro tilbake og sa «Nei, vil trenger det ikke likevel!» Vi gjorde det med bildet av Nidarosdomen på De Mysteriis Dom. Sathanas også. Jeg var hos NTB og så etter bildet som ble brukt på De Mysteriis-coveret, og det ligger ikke i arkivet! – Nei, det er stjælt! Men, vi måtte starte vårt eget plateselskap. Jeg gjorde det, siden jeg hadde jobb og penger. Jeg betalte for de første fem hundre kopiene, så vi kunne selge dem og hente ut resten. Jeg kunne fortalt så mye rart om det der. Da vi dro opp på kontoret hvor skivene ble levert og vi åpnet første esken og den rosa fargen bare grein mot oss! Den skulle jo være rød! Og Øystein sitt navn hadde blitt borte på baksiden, så han måtte skrive det for hånd, «Deathsaw – Euronymous», på alle tusen skivene. Han skulle nummerere for hånd likevel, det var hele tiden planen. Øystein digga slike ting. Han var record collector ikke sant, så om han fikk tak i noe som kom ut i hundre eksemplarer var det det største i verden. Har du fortsatt et eksemplar? – Selvfølgelig har jeg det! Jeg har nummer én! Jørn ruller inn i huset og henter Deathcrush #1, trekker ut platen fra omslaget og peker på labelen, med katalognummeret «Frank 001». – Vi har jo litt humor òg! Frank var en flaskepeller som fløy rundt her. «Frank 001, in Frank we trust», ikke «in God»! INN I MØRKET Den «klassiske» Mayhem-lineupen stabiliserte seg i begynnelsen av 1988 da den svenske vokalisten Pelle «Dead» Ohlin og trommisen Jan

Axel «Hellhammer» Blomberg ble med nesten samtidig. Pelle hadde kontaktet bandet via brev i forkant og sendt dem demokassetten til hans gamle band Morbid, sammen med en korsfestet mus. Pelle ble i Mayhem inntil april 1991 da han tok livet av seg. – Manheim dro, og vi øvde litt med Torben og Kittil fra Vomit (thrashmetallband fra Nittedal, red. anm.). Så tok vi juleferie og da vi kom tilbake dukket de to opp. Pelle kom på audition i ’88, i januar. Vi dro til Fornebu, denne svensken kom ut av departuren og sa «Hallå», og vi skjønte ikke hva han sa. Vi måtte begynne å snakke engelsk. Han skjønte ikke hva vi sa heller. Jeg trodde han bare kom over for å øve, men han hadde med seg bagen sin og flyttet rett inn. Vi bodde hjemme hos foreldrene våre, så vi putta ham på øvingslokalet. – Jan dukket opp kjapt etterpå, mens Pelle bodde nede på lokalet. Så mistet vi lokalet og begynte å øve ute på gården til bestefaren min. Jeg visste om en hytte uti skævven som hadde stått tom i mange år, så jeg dro Pelle opp dit så han kunne bo der en sommer. En hytte uten strøm og vann. Jan bodde der litt sammen med ham, i solidaritet. Det var ville tilstander, men vi ga faen. Alt forandret seg da Pelle kom? – Ja, da hadde vi plutselig vokalist. Det hadde vi aldri hatt før. Vi hadde hatt folk som var med og la på ting i studio eller da vi spilte live, men vi øvde uten vokalist, i mange år. Så kom han med opplegget sitt. Pelle kom opp med sin egen greie, «corpsepaint». Det var ingenting som het det før han fant på det, det var hans uttrykk. Det var ikke for å være kul eller for å se ut som en demon, ikke som Kiss eller King Diamond eller Alice Cooper, men han ville se ut som et lik. Han sulta seg også for å bli bleik

«

Jeg var i sorg, og måtte deale med Pelles død. Men de andre gutta syntes det var fett.

og tynn, han gikk aldri i sola, han dyrka dette døden-greiene. Det var imaget hans, men det var også en del av ham. Han flira av å være tynn og bleik, han syntes det var kult at han var svimmel fordi han ikke hadde spist på et par dager. Han blødde neseblod for ingenting. Det var hans måte å være kul på. Han fant døde dyr, roadkills og sånt, og tok dem med hjem og puttet dem i kjølebag uten elementer. Han drev og lukta på dem, det luktet død og forråtnelse. Han gravde ned sceneklærne sine en uke før vi skulle spille, så de var i forråtnelse og hadde jordomslag, det skulle være som om han kom rett opp fra jorda. – Vi var jo inne på splatterfilmer og zombiefilmer, vi spiste alt det der rått. Det gikk rett inn. Alle tekstene våre handlet om splatterfilmer, det klikka med en gang. Jeg og Pelle ble jævla gode venner, vi var veldig like på mange måter. Vi skreiv de samme type tekstene. Han skrev om sine egne følelser, jeg gjorde også det, men mine var mer … frustrasjon over å ikke få noe fitte! Men han begynte å snakke om «den andre siden» og han lengta etter å dø og sånt. Det var litt annerledes. De tankene hadde ikke jeg, haha! Han tok det ett skritt videre. Arbeidet med fullengderdebuten De Mysteriis Dom. Sathanas ble påbegynt, og den endelig stabile lineupen startet såvidt å spille konserter, først på Østlandet og etterhvert også nedover på kontinentet. Det finnes opptak av de fleste konsertene denne lineu-

pen spilte, og de er gitt ut på utallige bootlegs. Pelles første skikkelige konsert med bandet var på Jessheim i februar 1990. Jørn har et temmelig uklart og litt foruroligende bilde i et fotoalbum som viser svensken i ferd med å stikke en knust flaske inn i underarmen. – Dette er like før han kutta seg opp med colaflaska og måtte sy. Eller, teipes. Selv om Pelle var en fyr som skar seg på scenen, gravde ned klærne sine og fantaserte kanskje litt vel mye om døden, skal han ha vært en lystig type også. Jørn viser oss et bilde av en blid Pelle som rusler med slengbukser og jeansvest i rurale omgivelser. – Sånn er det jeg husker fyren. Alltid et smil. Fliret var ikke så langt unna. Den sterkeste bootlegen med Pelle ble spilt inn i Leipzig i november 1990 og gitt ut i 1993 som «Live in Leipzig». Under de kummerligste forhold på et slags kulturhus i utkanten av byen presterer Mayhem på et så høyt nivå at man nesten kunne trodd de visste at tragedien lå rett rundt svingen, kun et par måneder unna. De foregående opptakene fra 1990 er skranglete, ikke imponerende tighte, preget av tjuvstarter og generelt litt under pari fremføring til tider, men Live in Leipzig låter helstøpt i alle ledd. Det som skrangler her gir inntrykk av at det skal skrangle. Albumet er spilt inn til kassett rett fra miksebordet, lyden er tynn og publikum kan kun høres spakt i bakgrunnen mellom låtene. Opptaket er 07/2014

17


REPORTASJE

overført fra originalkassetten i feil hastighet, så hele bandet har blitt stemt ned litt i overkant av en halvtone. De spiller alle låtene de kan, deriblant fire låter fra det som skulle bli De Mysteriis Dom. Sathanas, og presterer det viktigste dokumentet i utviklingen av den tidligste norske blackmetallen. – Vi hadde begynt med Europa-turnering, vi var mer eller mindre klare for å spille inn albumet vårt, og så ble vi satt tilbake. Vi gjorde alt riktig, bygget stein for stein. Fundamentet var sterkt. Så plutselig må noen fucke opp. Det var jo tragisk. I april 1991 skjøt Pelle seg i bandets daværende residens på Kråkstad. Han etterlot seg et brev med en unnskyldning for å bruke haglegeværet innendørs, en forsikring om at dette var en plan han hadde hatt lenge, og teksten til låta «Life Eternal», som skulle dukke opp på De Mysteriis Dom. Sathanas tre år senere. Det som skjedde etterpå er den klart mest fortalte og tabloide Mayhem-historien: Aarseth oppdaget liket dagen etter og fotograferte scenariet med et engangskamera og plukket med seg et knippe skallebiter som ble distribuert til forskjellige karakterer i omgangskretsen. Så sendte han brev til sine kontakter verden rundt og fortalte hvor fett det var at vokalisten hadde skutt seg. Noen fikk også kopier av bildene: I 1995, etter Aarseths egen død, dukket et av dem opp på omslaget til en colombiansk bootlegutgivelse, Dawn of the Black Hearts, med et opptak fra bandets konsert på Jessheim i 1990. Fantes det en forventning om at han ville ta livet av seg? Det har blitt hevdet i etterkant at noen mente Øystein ledet ham inn i selvmordet. – Det eneste jeg vil si om de ryktene der … Hvis noen flyr og sier: «Nå tar jeg livet av meg» hele tiden, enten som en trussel eller en spøk eller av andre grunner … Så sier noen til slutt bare: «Ja, gjør det, da! Det høres ut som en jævlig god idé!». Og noen dager, når man ikke var de beste kompisene, så i stedet for å si: «Jævla idiot, nå glemte du kaffetrakteren igjen, jævla moron!», så sier man: «Nå har du gått og sagt du skal ta livet av deg så jævlig lenge, hvorfor gjør du det bare ikke?» Det er vel heller det. Jeg vil ikke si at noen har drevet noen til noe som helst.

18

07/2014

Du dro alene i begravelsen? – Ja. Det syntes jeg var disrespect. I hvert fall fra de andre i bandet, som kalte seg kompiser. De var tydeligvis ikke det, da. Hva skjedde etterpå? – Jeg var klar for å kjøre videre, jeg, men jeg var i en sorgprosess. Jeg var i sorg, og måtte deale med det litt først. De andre gutta hadde ikke samme reaksjon. Jeg følte meg helt handlingslammet, var helt utafor. Men de andre gutta syntes det var fett. Og da syntes jeg det ble enda kjipere, at jeg var alene om det mens de andre syntes det var kult. Og dama mi var høygravid. Rett etter at jeg var i begravelsen til Pelle ble datteren min født. Jeg tenkte at Øystein ville komme på bedre tanker, at det ville gå over. At han kanskje var i et slags sjokk, men deala med det annerledes. Mayhem hastet imidlertid videre uten Jørn, og hyret inn Varg Vikernes som sessionbassist under opptakene av De Mysteriis Dom. Sathanas som foregikk i 1992 og 1993. Ungareren Attila Csihar, vokalist i Tormentor, ble hentet inn for å synge på platen, også han kun på sessionbasis, og albumet ble spilt inn i flere omganger i Grieghallen i Bergen. I mellomtiden oppsto det som skulle bli «den norske blackmetallscenen» rundt Aarseth, og platebutikken han drev i Schweigaards gate i hovedstaden, «Helvete». Sommeren 1992 begynte folk å tenne på kirker, deriblant Fantoft stavkirke i Bergen og Holmenkollen kapell i Oslo. Politiet anslår innledningsvis at brannene skyldes feil i elektriske anlegg og lynnedslag. Så dukker Varg Vikernes opp på førstesiden av Bergens Tidende i januar 1993 og tar på seg, på vegne av blackmetallscenen og i form av et slags kongelig «vi», skylden for brannene, i det som i utgangspunktet var ment som et lanseringsintervju for enmannsbandet hans, Burzum. Midt oppi alt dette var det på tide for Mayhem omsider å få gitt ut sin debutfullengder, og finne tilbake til formen. – Øystein tok kontakt med meg igjen, etter at de hadde skyndet seg med å spille inn De Mysteriis. Han sendte brev til meg, selv om han bare bodde i Oslo. Til slutt dro jeg og besøkte ham et par ganger, i løpet av sommeren ’93. Da bestemte vi oss for å legge ny bass på De Mysteriis og komme i gang igjen. Vi begynte å planlegge tiårsjubiléet for Mayhem, som vi ville ha på Rockefeller i ’94.

– Jeg var rimelig pissed off på ham på grunn av de bildene av Pelle. Jeg visste at han hadde drevet og vist dem frem. Men vi hadde funnet tilbake og skulle sette i gang igjen. Så ble han plutselig drept. Akkurat hva som skjedde da Varg Vikernes drepte Øystein Aarseth, er ikke så lett å si. Vikernes hevder han handlet i selvforsvar, eventuelt i et preventivt selvforsvar, da han hadde blitt fortalt at Aarseth gikk med planer om å drepe ham. Teorien med antakelig mest hold i er at Aarseth jevnlig sendte drapstrusler i hytt og vær til folk han gjerne ikke kjente, som ikke ble tatt så veldig seriøst. Når han omsider traff mottakerne, ble de fort kompiser. Til slutt skal truslene ha nådd frem til en fyr som tok dem på alvor. Det man imidlertid kan si med sikkerhet er at 10. august 1993 ble Aarseth knivdrept i trappeoppgangen på Tøyen, og i andre enden av kniven var Vikernes. Til tross for det massive tilbakeslaget var Mayhem allerede i gang med å reise seg igjen, omtrent fra dag én: – Vi kunne dratt i gang allerede i ’93. Jeg var klar, Maniac var klar, Jan var klar. Jeg snakket med Jan i begravelsen til Øystein. Jeg hadde et band med Maniac da, Fleshwounds. Jeg sa til Jan at Maniac synger bedre enn noen gang og er klar til å steppe inn, vi må bare finne en ny gitarist. Han fortalte meg allerede da at han kjente til en fyr, men han var litt gæren. Det var Rune (Eriksen, «Blasphemer», red. anm.). Det tok nesten et år før han kom på audition. Vi fant ingen andre, og til slutt sier Jan: «Fuck, jeg ringer ham, han får møte oss på lokalet». Så tok jeg med meg Maniac, og vi bestemte oss for at hvis vi ikke fikk den riktige følelsen, skulle vi gi faen. Men det fikk vi. De Mysteriis Dom. Sathanas kom omsider ut i mai 1994, i kjølvannet av dommen mot Vikernes. Vikernes’ basslinjer forble intakt.

«

Hva tenkte du om De Mysteriis da den kom ut? – Jeg tenkte at her er det noen låter jeg har vært med å lage, og det låt fett. Det er min basslyd, de lånte forsterkeren min. Det var den eneste gangen jeg traff «Greven». Ting tar tid når man spiller i Mayhem, og den nye lineupen debuterte først med en studioinnspilling i 1997, den mildt sagt lite apologetiske «Wolf’s Lair Abyss»-EP-en. Siden den gang har det gått noenlunde stødig. – På slutten av nittitallet begynte vi å komme i litt mer ordnede forhold. Bandmaskineriet kom i gang, og jeg klarte å frigjøre alle tankene mine som var låst opp i hvordan jeg skulle betale regningene mine, og kunne fokusere på the task at hand, altså å drive bandet. Jeg har hatt sånne snikperioder, når man havner litt bakpå på regningene. Det blir veldig overveldende, og man får ikke frigjort noe, i hvert fall ikke noen kunstneriske tanker. Det finnes ingen planer om å trappe ned? – Absolutt ikke. Tanken har aldri vært der. Den var ikke der da vi var langt nede engang. Nå er vi høyt oppe, mange år etter. – Og det er hyggelig med litt anerkjennelse. At vi har kommet på museum mens vi er oppegående og ikke døde engang. Og vi er pensum i norsk skole, ikke bare på grunn av de kjipe tinga som skjedde, men også på grunn av musikken. Og vi er pensum for diplomater, utenriksdepartementet driller utskremte ambassadefolk til å lære seg om blackmetall. De må jo det, det er den viktigste norske kultureksporten. – Det er Ibsen, Grieg, Munch og Mayhem. Mayhem spiller på Øyafestivalen fredag 8. august.

Mayhem har hittil turnert i rundt 55 land og satser på å treffe 60 i løpet av året. Til sammenligning: Metallica har i skrivende stund spilt i 65.


Bli fengselsbetjent! Søknadsfrist 17.august 2014. Kan du sette grenser for andre og klarer du å holde hodet kaldt i krevende situasjoner? Da har vi kanskje utdanningen og karrieren for deg. Jobben er så viktig at du mottar lønn fra første skoledag! Fengselsbetjentutdanningen er toårig og aspirantene gis lønn i hele perioden. Dette innebærer at aspirantene først og fremst er arbeidstakere, og jobben blir å fullføre og bestå alle teoretiske og praktisk-teoretiske arbeidskrav. Ved fullført og bestått fengselsbetjentutdanning oppnår aspirantene 120 studiepoeng. Deretter følger ett pliktår som fengselsbetjent etter endt utdanning. Utdanningen starter ved skolen i Oslo i januar 2015 og er fordelt over fire semester. Første teorisemester går over fem måneder, deretter følger to semestre med praktisk-teoretisk undervisning ved et av våre opplæringsfengsler som er fordelt over hele landet. Det fjerde og siste semesteret gjennomføres ved skolen i perioden augustnovember 2016.

Kvalifiserte søkere må tilfredsstille følgende minimumskrav: - generell studiekompetanse. Unntak: søkere som er 25 år eller eldre i år, kan få vurdert sin realkompetanse ved dokumentert studiekompetanse i fagene norsk, engelsk og er 20 år eller eldre i 2014 - har førerkort klasse B - har en vandel det ikke er noe å utsette på - har god helse. Det er nødvendig for fengselsbetjenter å ha god fysisk og psykisk helse for å kunne ivareta egen og andres sikkerhet i fengslene. Det stilles derfor relevante spørsmål om søkernes helse i opptaksprosessen - består en fysisk funksjonstest som inneholder styrkeøvelser og en utholdenhetsprøve ved en eventuell opptaksdag - har den nødvendige modenhet og de personlige egenskapene som gjør søkeren skikket for tjeneste i kriminalomsorgen

Se www.krus.no for mer informasjon. Det er kun mulig å søke via vårt elektroniske søknadsskjema.


REPORTASJE

DE EKTE TING

TEKST NIKOLAI KLEIVAN // ILLUSTRASJON CONSTANCE TENVIK

Vi dro helt til George W. Bush-museet i Texas for å nærme oss de ekte tingene. PÅ GEORGE W. BUSH-MUSEET1 i Dallas, Texas kan man, hvis man føler for det, ta og kjenne på to rustne, forvrengte stålbjelker som en gang ble fraktet dit fra World Trade Centers kadaver og hengt fra taket midt i den delen av den permanente utstillingen som omhandler ekspresidentens første periode. Dette er de små damene som jobber der (kjennetegnet av blå jakker, grå bukser, høfligheter på sørstatsdialekt og en nesten konfronterende elskverdighet) ikke så rent lite stolte av, forståelig nok. Det er jo ikke så ofte man faktisk får lov til å ta på ting som er de ekte tingene. Men på Bush-museet kan man ta på 9/11-bjelkene. Dette vet jeg fordi det står en liten dame der hvis tilsynelatende eneste jobb er å fortelle folk dette. Så snart noen kommer i nærheten, sier hun: – Anyone who feels inclined to touch those can go ahead, og hun sier det med stiv rygg og høy hake, som om hun kunngjør en fornem

1

20

07/2014

herres ankomst. Turen til Dallas handlet mye om dette med å være nær ting som er de ekte tingene. Da en 40 år gammel rumensk mann hacket Bushs epostkonto for halvannet år siden og lekket bilder han hadde tatt av sine egne malerier, føltes det som et hint av noe stort og viktig. Da Bush-museet skulle stille ut maleriene, var det åpenbart at jeg måtte dra for å komme nærmere originalene. Jeg vet ikke helt hvorfor. En ting er å se originalene av verk som er så kanoniserte at å oppleve dem som fysiske objekter – å se hvor stort Guernica faktisk er eller hvor lite Mona Lisa er – gir deg en mulighet til å oppleve dem på nytt, konkretisert og frigjort fra myte og reproduksjoner. Det er så vidt forståelig at man står i køer og kjøper inngangsbilletter for det. Å reise langt om lenge for å se ferske malerier av en amatør, selv en så kjent og merkelig amatør som George W. Bush, bilder du allerede har sett bilder av, kan ikke ha noe

særlig for seg, annet enn å underholde et overnaturlig håp om at man vil forstå og eventuelt overvinne sin egen fascinasjon ved å se maleriene i egen person. Eller det har kanskje noe med aura og Walter Benjamin å gjøre? Jeg vet ikke, men det føltes viktig å dra. Det er ikke bare det at George W. Bush, det mest profilerte mennesket i verden i åtte av mine mest formende år, faktisk har begynt å male. Det har mange verdensledere gjort før. Churchill malte landskap for å bearbeide minnene fra boerkrigen og Putin er tilskrevet et ekspresjonistisk bilde av et vindu, som mest sannsynlig er malt av kunstneren Nadezjda Anfalova. Mest kjent er vel den mislykkede malerkarrieren til Adolf Hitler. Det er heller ikke bare at de er såpass teknisk velutførte, eller dette i kombinasjon med at det er George W. Bush som har laget dem. Det er alt det der også, men først og fremst gir de meg en umiddelbar opplevelse av tilværelsens sanne virkelighet.

Noen ganger glir riktignok den stort sett velbalanserte sørgmodigheten over i melodrama, for eksempel i bildet av en irsk terrier som ser lengtende på Det hvite hus bak et sort gjerde, eller i den skotske terrieren som står ved siden av en tennisball og stirrer på betrakteren med et blikk av både visdom, undring, frykt og utfordring, som om den har avbrutt leken for å fundere over sin egen eksistens og oppfordrer deg til å gjøre det samme. Men flere av maleriene er geniale. Se bare på selvportrettet i dusjen, hvordan forstørrelsesspeilet bare viser en liten del av Bushs ansikt, mens kroppen, som av en eller annen

«

På Bush-museet kan man ta på 9/11-bjelkene.


REPORTASJE

«

Portrettet av den tidligere spanske statsministeren José Maria Aznar ser mer ut som et svært presist portrett av Erik Solér. grunn står utenfor vannstrålen, er vendt en annen vei, slik at det reiser tvil om at det kan være samme person. Er det en annen George W. Bush? Det er som om speilbildet, det publikum ser, bare er en liten del av mannen, og at resten av ham søker mot andre ting, med ryggen vendt mot rampelyset. Eller se på bildet av golfspillerne, min personlige favoritt. Hvem er de? Hva snakker de om? Hvor er ballen? Vi vet at Bush er glad i å spille golf, det har han vist i tide og utide. Men her later han ikke til å være med å spille. Han har i stedet trukket seg tilbake til et skogholt, fra hvor han på avstand betrakter disse to mystiske mennene i denne konteksten som ligger hans hjerte så nært. Minner det ikke om Samuel Becketts Vente på Godot? Er det ikke Vladimir og Estragon som står der og venter, og er det ikke skuespillets ene tre som står der i flaggets skikkelse? Er ikke dette maleriet rett og slett Bushs tolkning av den tyske maleren Caspar David Friedrichs

To menn betrakter månen, som også inspirerte Beckett? Bare tristere? Man kan tråle kunsthistorien etter allusjoner i maleriene til Bush. Terrierne hans, for eksempel, minner om hunden i renessansemaleren Jan van Eycks Arnolfinis bryllup, for ikke å snakke om parallellen mellom det ikoniske, sirkelformede speilet i bakgrunnen hos van Eyck, og selvportrettets forstørrelsesspeil i dusjen hos Bush: refleksjonen av det som ligger utenfor den formulerte virkeligheten. Forresten ligner faktisk den avbildede kjøpmannen Arnolfini så mye på Vladimir Putin at det er skremmende. Men en større verdi i Bushs malerier ligger i blandingen av aktualitet og uforgjengelighet. På én side kunne de aldri ha oppstått og blitt spredt noe annet sted i historien enn akkurat her og nå. Samtidig rører de ved menneskets grunnleggende problem. Dette skal jeg komme tilbake til.

Først et mer overfladisk og umiddelbart problem: Utstillingen er mildt sagt ufullstendig. Her må jeg kanskje innrømme at jeg selv la opp til antiklimaks. Jeg utsatte øyeblikket så lenge som mulig. Før jeg gikk inn i museet gikk jeg flere minutter rundt utenfor i Texas-varmen, og lyset, reflektert i Bush-museets nesten hvite kalkstein, er så flatt og intenst at man selv med solbriller må myse med alle musklene i ansiktet, slik at man får en fornemmelse av akkurat litt for tung rus. Så tok jeg meg god tid der inne, passet på å gå hele den permanente utstillingen først, smilte til alle de små damene, leste alle plakettene, tørket patostårer med pensjonistparene i alle de mørke filmvisningsrommene og tok på bjelkene. Derfor ble skuffelsen stor da jeg endelig kom frem til den midlertidige utstillingen, og den viste seg ikke å inneholde noen av favorittmaleriene mine, men bestå utelukkende av portrettserien hans. Siden lekkasjene av de tidlige eksperimentene, har Bush satset alt på

å male statsledere han hadde med å gjøre i presidentperioden. Men Bush er ingen stor portrettmaler. Én ting er at han simpelthen kopierer fotografier han finner på nettet. Kunstkritikeren Greg Allen har påpekt på bloggen sin at flere av portrettene er basert på det første bildet av objektet på Google. Noen ganger gir dette merkelige resultater, som for eksempel i portrettet av den tidligere israelske statsministeren Ehud Olmert, som åpenbart er avbildet midt i en setning, med åpen munn og bedende øyne. I det minste viser han innimellom en slags evne til å kløne til bildene på en slik måte at det beriker motivene humoristisk: Portrettet av den tidligere spanske statsministeren José Maria Aznar ser mer ut som et svært presist portrett av Erik Solér, Vaclav Havel ser klin sinnssyk ut og Sarkozy er skildret med en tristhet i uttrykket man ikke skulle tro ansiktet hans hadde kapasitet til. 07/2014

21


REPORTASJE

«

Portrettene er basert på det første bildet av objektet på Google.

Men det er ikke humoren i Bushs malerier som tiltrekker meg. Han er langt mer interessant når han søker innover i seg selv, eller utforsker motiver som han formodentlig har sett for seg med sitt indre øye. Det er mulig han er en dårlig menneskekjenner. Etter noen minutters leting etter den unnslippende sannheten som hadde bragt meg til museet, fant jeg meg stående i et hjørne med en av de små damene, insisterende på at presidentens tidlige verker var bedre. Det er rart å si om George W. Bush. Noe av det rareste som har blitt skrevet om Bush er boka The Madness of George W. Bush: A Reflection of Our Collective Psychosis fra 2006, av den buddhistiske healeren Paul Levy. Med stadige referanser til Carl Gustav Jung argumenterer Levy for at Bush er smittet av et mentalt virus som vi, alle menneskene i verden, har konstruert i vår felles underbevissthet, og at den moderne virkeligheten egentlig er en unison drøm som er påkalt av og påkaller denne sykdommen. Dermed er den virkelige virkeligheten blokkert for oss som er smittet. Det er avanserte greier. Etter å ha lest i boka en stund, blir man usikker på om det er Bush, Levy eller en selv som egentlig er gal, og det er vel kanskje nettopp det som er Levys poeng og storhet: vi er på en måte alle gale, smittet med den samme galskapen. Den eneste forskjellen er om vi er klar over det eller ikke2. Et eksempel: Da Ariel Sharon døde i januar i år ble det meddelt meg via push-melding mens jeg tilfeldigvis satt på en bar på formiddagen med to kompiser og drakk bloody Mary. En av oss hadde bursdag, og vi hadde bestilt tre bloody Mary, noe som selvfølgelig gjør det umulig å ta seg selv på alvor. Man bestiller ikke bloody Mary midt på formiddagen uten på sett og vis å ta avstand fra seg selv. Man kan si at det føltes som om vi fortalte en altfor omfattende vits allerede da vi satt der ved bordet. Så kommer beskjeden om Sharon. Og her sitter altså tre unge menn med interesse for internasjonal politikk, og Ariel Sharon er død.

Hva forventes av de tre unge mennene? Skal de ikke oppsummere et langt og kontroversielt liv i sentrum av midtøstenkonflikten? Skal de sende bloody Mary-ene tilbake og heller be om tre kaffe, før de begynner å drøfte Sharons gåtefulle, unilaterale tilbaketrekning fra Gaza i 2005, og lar det gli sømløst over til en diskusjon om dagens Libanon og regionens framtid? Et av flere åpenbare problemer med å drikke bloody Mary i en seriøs samtale, er at det er så klønete å drikke. Enten må man lytte og nikke interessert mens man forsøker å komme til på glasskanten uten å få selleristangen i øyet, ellers må man stadig avbryte resonnementene sine med små sugerør-pauser. De tilfredse smattelydene alene er uutholdelige. Men vi gjør det beste ut av det. Til å begynne med går samtalen ganske ydmykt for seg, men så blir man jo varm i trøya. Ja, etter hvert havner man til og med kanskje på litt for dypt vann. Det trekkes paralleller. Det spekuleres. Og hvis de to bartenderne ikke allerede hadde fått nok av de tre unge mennene da Noam Chomsky-referansen ble trukket opp av hatten, er i hvert fall det neste som skjedde mer enn noen formiddagsbartender kan tåle. Her må jeg først få påpeke at bordet vi satt ved var uvanlig vinglete. Dette må være et velkjent problem i den aktuelle baren. Mens samtalen var på sitt mest skråsikre, da den ene av kompisene mine tok tak i bordet i midten av en påstand, som for å sette seg til rette før han leverte den briljante slutningen, begynte bordet å vakle. Sakte film. Jeg sverger til dagen jeg dør at den andre kompisen min rakk å si «Nei, fy faen» i et resignert tonefall, før den ene bloody Maryen gikk i gulvet. En eksplosjon av glass og is og i det hele tatt (ifølge engelsk Wikipedia kalles bloody Mary «verdens mest komplekse cocktail»). Vi tilbød oss å rydde opp selv. Det tok to hele doruller og en klut å nærme seg rent gulv. Men så, da sjokket hadde lagt seg, og vi hadde begynt å akseptere denne nye virkeligheten, at det skjedde, skulle jeg bare komme til under bordet for å tørke vekk en siste liten pytt. Og for

å komme ordentlig til måtte jeg støtte meg på noe. Jeg støttet meg på bordkanten og bordet begynte å vakle, og ja, gratulerer med dagen. I begynnelsen forsto jeg denne hendelsen best som en allegori for norsk ungdoms rolle i verden. Vi prøver å være en del av den, å bry oss og å involvere oss i det som skjer der ute, men vår egen dekadanses banalitet kommer hele tiden i veien; bloody Mary-er faller stadig i gulvet. Men nå forstår jeg at den egentlig er et invertert uttrykk for Levys kollektive Bushpsykose. Levy skriver at sykdommen har «demoniske egenskaper», den besetter oss som en selvdrivende kraft som styrer oss og omgivelsene, i tillegg til å lure oss til å tro at det som skjer og det vi gjør, som denne hjerneparasitten får oss til å gjøre, er helt normalt. Det var psykosen som fikk Ariel Sharon til å trekke seg ut av Gaza3 og det var den som sendte ham i koma. Det var psykosen som fikk bloody Mary-ene til å falle i gulvet. Det var antagelig psykosen som fikk oss til å bestille dem i det hele tatt. Og dersom George W. Bush har en verdensomspennende hjerneparasitt som gjør ham gal, og hans galskap er vår galskap, er også maleriene hans en refleksjon av vår underbevisste kreativitet. Det er kanskje derfor de slår meg som så gjennomgripende, selv om de er mindre effektive når de søker inn i andre enn i seg selv (og dermed oss). Tenk på det slik: Alle mennesker er grunnleggende alene. Jeg kan ikke vite nøyaktig hva du føler og omvendt. For å komme nærmere hverandre har vi funnet opp dette vi kaller språk. Når du leser dette kan jeg håpe på at du føler deg litt nærmere meg og tanken på at du er en person som leser dette, hjelper meg litt. Men den nådeløse sannheten er at det ikke funker helt. Vi klarer aldri å ta på de ekte tingene. Vi kommer et stykke, absolutt, men det er fordi vi har organisert virkeligheten vår etter språket, slik at vi tror at virkeligheten finnes i det, at det vi beskriver er det som er, eller at

«

Flere av maleriene er geniale.

det som er, kan beskrives. Men det finnes ting man ikke kan beskrive. Da sikter jeg ikke bare til den slags som Paradise Hotel-deltagere og fotballspillere kaller «ubeskrivelig», for til og med Wittgenstein sier det. Man kan være så språklig god man bare vil, det vil alltid være noe der det ikke går an å sette ord på. George W. Bush var aldri god med språk. Han sa så mange dumme ting at det fantes en hel industri basert på å gjengi dem på suvenirer. Moren min hadde en av kjøleskapsmagnetene4. Men finner du en samtidig malekunstner som når lenger i å si noe sant enn tidlig George W. Bush, vil jeg vite om det. Da vi skulle til å forlate museet, ble vi møtt i resepsjonen av ambulansepersonell som kom trillende på en tom båre. Jeg skulle på do, og på veien spurte jeg en vakt om hva som hadde skjedd. – A woman fell, sa han. Da jeg kom ut av toalettet møtte jeg ambulansepersonalet igjen, på vei ut av dametoalettet med en eldre dame på båren. På veien ut i det svimlende lyset ble det litt teit. Jeg havnet bak gjengen med båren og holdt akkurat litt for høyt tempo på gangstien ut mot veien, slik at jeg ble gående helt oppi dem. Jeg stanset litt opp og lot dem få noen meters forsprang før jeg fortsatte, men da de kom ned til veien der ambulansen sto, og svingte båren for å løfte den inn bak, fikk jeg plutselig direkte øyekontakt med hun som hadde falt. Å se bort virket respektløst, så jeg prøvde å gi henne et tappert, medfølende blikk gjennom all mysingen, men hun stirret bare helt uanfektet tilbake på meg. Vi så sånn på hverandre noen sekunder mens de åpnet ambulansedørene. Så åpnet hun munnen, og oppkast falt ut og ned på asfalten.

Hvis du allerede her tenker «veeent nå litt, George W. Bush-museet?», så ja, alle amerikanske ekspresidenter har sitt eget museum, ofte i nærheten av der de vokste opp. Fra forfatterbioen i den nyeste boka hans Dispelling Wetiko: Breaking the Curse of Evil (2013): «In 1981, Paul Levy experienced what his doctors considered to be a nervous breakdown. In actuality, it was a spiritual awakening…». Boka kommer også med en anbefaling fra Sting (det står bare «Sting»), som jeg virkelig håper, og slett ikke utelukker, at er den ekte Sting: «The world would be a better place if everyone read this book. His vision is a royal gift to all of us. It makes me want to sing. Bravo!» 3 Jeg har for så vidt en teori om hvorfor dette var rasjonelt og i tråd med Sharons tidligere politikk, som jeg gjerne diskuterer over en cocktail. 4 «I know the human being and fish can coexist peacefully», sagt i en tale om en demning i Michigan i 2000, og åpenbart bare en dårlig levert vits. 1 2

22

07/2014


Stavanger

Bergen

9 av 10 lykkes

Drammen

Oppnå bedre karakterer som privatist.

Porsgrunn

Oslo

Kristiansand

Ta fag på noen uker eller over en lengre periode. Eksamensrettet undervisning: Vi kan eksamen. Klasseroms- eller nettstudier.

For mer info: Ring 55 30 17 60 sonans.no/bergen

Opptak pågår nå!

Hovedfarge 1 PMS Orange 021 c0m53y100k0 r255g120b0

Hovedfarge 2 PMS 1807 c0m100y96k28 r183g0b4


«

Jeg har gjort alle de feil valgene.

Lars Holdhus (1986) Musiker og kunstner. Født i Hosle, Bærum. Bor i Berlin. Også kjent som TCF, Lars The Contemporary Future Holdhus, Craxxxmurf og Aedrhlsomrs Othryutupt Lauecehrofn. Har utdannelse fra Staatliche HfBK Städelschule i Frankfurt og Gerrit Rietveld Academi i Amsterdam. Utstilt ved blant annet HHDM i Wien, Vault i Berlin og Johan Berggren Gallery i Malmø. Som musiker opptrer han i år opptre på Koreless i Manchester, Southbank Centre i London, Schinkel Pavillon i Berlin og på Ultimafestivalen i Oslo i september.

24

07/2014


INTERVJU

UNDER RADAREN

I en verden på søken etter entydighet og tilhørighet, finnes det heldigvis mennesker som gjør alt for å falle mellom to stoler. Møt Lars The Contemporary Future Holdhus. TEKST EMIL FINNERUD FOTO CHRISTOPHER CHARLES – I DAG ER DET sånn at kunstneren nærmest skal være en slags forsker som snakker ut og inn om det samme temaet. Du må ha et tema, et felt, du er spesialisert i. Slik blir du en slags merkevare, trademark, som er mer omsettelig. Du stikker deg ut i mengden. Men det synes jeg blir veldig begrensende, sier Lars Holdhus. – Jeg kan ikke se for meg at livet mitt skal være så ensformig. Jeg mener at mennesket er mer enn et tema. Lars Holdhus, eller Lars The Contemporary Future Holdhus, som det står i passet, kan sies å være mer anerkjent i utlandet enn i Norge. Etter flere år i Amsterdam og Frankfurt, bor han nå i Berlin. Som 19-åring forlot han landet og så seg aldri tilbake, vel, ikke før nå. I september gjør han sin første musikalske opptreden i Norge, under Ultimafestivalens arrangement Ultima Finale. Med samtidskunst og -musikk som verktøy gjør Holdhus sitt beste for å unngå å korrelere med noe. – Det er kanskje det som er blitt min «merkevare». Men det er ikke en merkevare folk kan relatere seg til og si «det er det du gjør!». Folk vet nok ikke helt hvor de skal plassere meg.

1

Opplever du at det er vanskelig å forklare prosjektene dine til andre? – Ja, og til meg selv også, haha. Betyr det at du har et slags «kommunikasjonsproblem?» Eller gir du mer faen fordi kunsten tilhører en sfære som ikke burde forklares for mye uansett? – Man må si noe. Men jeg prøver å unngå det. Da blir resultatet fort at galleristen fletter sammen et eller annet rart? – De er nødt til å flette sammen et eller annet så de kan selge arbeidene. Personlig synes jeg det er veldig vanskelig med ideen om at man

skal si noe gjennom et kunstverk. Jeg mener det begrenser hva det kan være og hvordan et kunstnerskap utvikler seg historisk. I den forstand at når produksjonen blir større og årene går, så kommer prosjektet tydeligere frem? – Ja, og det kan også skifte mening gjennom den utviklingen. Er det ikke slik at kunstnere kan misunne musikere fordi de ikke har det jævla forklaringsbehovet? – Jo, det er derfor jeg liker å holde på med musikk. Kunst er ofte veldig pragmatisk, det må forklares, det må ha en slags verdi. Men i musikk er det innebygd på en eller annen måte, basert på mer biologiske faktorer … Kanskje mer følelser også? – På samme tid er det mange mennesker i musikken i dag som har beveget seg bort fra det følelsesmessige. Men jo, det er en slags frihet – du trenger ikke snakke om det, du kan bare gjøre det. Så det liker jeg med musikk. Samtidig leser jeg mye musikkteori. Opplever du at du får mer oppmerksomhet gjennom musikken enn kunsten, med tanke på at det som medium er både større og mer tilgjengelig for folk flest? – Ja, det er en slags direkte oppmerksomhet. Med kunst sier folk at det du gjør er interessant. Men med musikk sier folk sånne ting som «dette høres jævla bra ut». Jeg vet ikke om det hadde vært så kult om folk sa lignende ting om kunsten min. Du sier du har Berlin litt opp i halsen for tiden. Du har ikke sansen for Berghain og den delen av klubbscenen? – Du får litt nok av det på et tidspunkt. Særlig hvis du har egne ambisjoner innenfor musikk, blir det vanskelig med klubb fordi folk relaterer seg til musikken din på en nyttemåte, mens lyttefaktoren er lavere. Men jeg har vært

involvert i klubbscenen i Berlin. Før produserte jeg en del klubbrelatert musikk, noe jeg har jeg sluttet helt med nå, og sammen med en gjeng har jeg vært involvert i en klubbkveld, Janus, som har fått mye oppmerksomhet i det siste. Konseptet har ikke blitt satt så stor pris på av den tyske scenen, selv om det er i endring. Vi skal faktisk spille på Berghain i oktober. Så nå blir jeg trukket tilbake mot klubb igjen. Hva slags musikkteori leser du? – Lydteori. For tiden jobber jeg med et prosjekt om stemmen og leser mye om noe som heter EVP («Electronic Voice Phenomenon», lyder på lydbånd som ligner tale, men som ikke er et resultat av opptak eller gjengivelse, red.anm.). Det handler mye om hvordan mennesker oppfatter og klassifiserer stemmer og språk. Du kommer en del inn på det når du jobber med musikk, hvordan visse harmonier reflekterer og reagerer på andre harmonier og støy. I Japan bygger de maskiner som er en slags kopi av vokaltrakten til et menneske. De forsøker å gjenskape nyansene til den menneskelige stemmen. De har til og med bygd neser på dem! Hva skal maskinene brukes til? – Forskning. Foreløpig sier maskinen bare ting som «aaahhh, ææææhhhhåå, øøøøhhh». – Jeg leser også en bok av Kode9 (Steve Goodman, elektronisk produsent og eier av plateselskapet Hyperdub, red.anm.), som jo er akademiker i tillegg til å være musiker. Boken handler om sonic warfare, hvordan lyd har blitt brukt som våpen opp gjennom historien. I Israel har de for eksempel brukt lydvåpen som gjør at folk får hodepine og kaster opp. Hvordan har du brukt denne teorien i dine arbeider? – Jeg gjorde et prosjekt om cyber-krigføring. Nå jobber jeg med et slags radioprogram, et lydkunstprogram for tysk radio. Haha, det hørtes veldig nerdy ut. – Haha! Ja, det er supernørd!

07/2014

25


«I Belgia ble jeg stoppet av politiet, de tok passet mitt og viste det rundt til alle kollegaene sine.

Hva er det som skal foregå på dette radioshowet? – Det er disse japanske robotene. Dersom jeg får kontakt med forskerne og alt går etter planen, skal jeg til Japan og ta opp lyder. Er du en samler? – Ja, jeg er en arkivist, en digital arkivist. Er du en impulsiv samler eller har du et sett av bevisste og ubeviste kriterier? – Det er helt klart visse kriterier. Interesser. Noen eksempler på hva du arkiverer? – Jeg arkiverer pdf-er. Nå samler jeg på pdf-er om te. Alt fra forskningsdelen til hvordan du gror det. Jeg har bygget opp et lite arkiv allerede. Problemet mitt er at jeg blir helt oppslukt av interessene mine. Det tar ikke lang tid før jeg vet alt om det. Jeg samler også digitale lydfiler og digitale lydarkiver. Alt fra opptak av folk i en by i USA som snakker om byen sin til fuglelyder i Afrika. Det er et stort spenn. Har du systemer på dette? – Jeg har noen systemer, men samtidig – særlig når det kommer til lyd – ønsker jeg å ha minst mulig systemer fordi jeg liker at deler av maskinen min er kaotisk. At du går inn i det og finner noe du ikke visste at du hadde. Det er det fine med det digitale, at du kan ha et visst system og fullstendig kaos på samme tid.

26

07/2014

Hvor mye av kunsten din er basert på disse arkivene? – De er ikke mye som er direkte basert på arkivene, men jeg jobber med noen installasjoner nå, som angår disse arkivene. Om hvordan jeg relaterer meg til samlingene og hvordan jeg bruker informasjonen jeg samler. Craxxxmurf-prosjektet ditt ble publisert av DIS magazine. DIS og miljøet rundt DIS har på mange måter coinet en veldig spesifikk estetisk og kontemporær pakke, hva tenker du omkring det? – Craxxxmurf var et veldig spesielt prosjekt som hadde en helt annen idé enn det det ble presentert som. Det handlet på mange måter mer om selve scenen enn å være en del av den. Som en slags metakommentar? – Indirekte … Det var mer et prosjekt som lå på grensen mellom meta og noe annet. Det begynte å leve sitt eget liv. Det var mer som et eksperiment du ikke hadde helt call på? – Ja, som jeg heller ikke ville ha helt call på, fordi jeg ikke ville at det skulle være et kynisk metaprosjekt … Tilbake til DIS: det de har fått til er ganske unikt på mange måter. De har flyttet rundt på mye rart. Men personlig

har jeg ikke så mye interesse av den scenen, selv om det er mange fra den scenen som er interessert i hva jeg gjør. Da du avsluttet Craxxxmurf-prosjektet, var det da du gikk over til TCF? – Nei, det prosjektet startet egentlig før Craxxxmurf, jeg hadde bare ikke publisert noe av det. Jeg er interessert i hvordan ting utvikler seg, at du ikke har bestemt på forhånd hvordan du skal forholde deg til ting. Hva legger du i navnet «The Contemporary Future»? – Haha. Jeg heter ikke det lenger. Det startet som en spøk for et par år siden. Jeg søkte om navneendring, og det ble akseptert. Så ble det til at jeg brukte det som artistnavn. Så utgangspunktet var egentlig bare humoristisk? – Ja. Det har vært mange morsomme opplevelser med det navnet. I Belgia ble jeg stoppet av politiet, de tok passet mitt og viste det rundt til alle kollegaene sine. Det nye navnet mitt er helt kaotisk. Hva er det? – Jeg kan si det til deg, men jeg tror ikke du greier å huske det: Aedrhlsomrs Othryutupt Lauecehrofn. Det er et slags anagram. Jeg har stokket om alle bokstavene i det forrige

navnet mitt. Navnet har skapt mye problemer allerede. Du føler deg nesten frekk når du sier det til noen. At du gjør narr av dem. Det blir skrevet feil overalt. Jeg liker det. Men jeg har en god forklaring på hvorfor jeg skiftet navn, så det går greit. Hva er den gode forklaringen? – Det er flere forklaringer. En av dem er at navnet mitt ikke har så mye verdi lenger. Alt blir scannet og er digitalt, så det har ikke så mye å si hva du egentlig heter. Vi kunne egentlig bare vært et nummer. Fernando Pessoa opererte under nærmere 70 forskjellige heteronymer. Gjør du det av noen av de samme grunnene som ham eller er dette mer i en vitsete bytte-bandnavn-estetikk-gate? – Det er noe seriøsitet i det, men jeg liker ikke det teatralske. Det må til hvis du skal skape mange identiteter, du må være veldig presis i hvordan du presenterer disse tingene, og det greier jeg ikke. Så det er mest for moro skyld. Det er også litt masochistisk … Masochistisk? – Ja. Jeg tar ofte valg uten å innse konsekvensene. Jeg gjør endringer over natta som jeg må leve med konsekvensene av de neste ti årene. Lars Holdhus AKA TCF spiller på Ultima Finale på Vulkan Arena 20. september.


INTERVJU

1

ÂŤ

Problemet mitt er at jeg blir helt oppslukt av interessene mine.

2

1. some:GRCh37:1:1:249250621:1 2. 3D B1 EE 6F A6 15 2D BA 7C CC 22 29 D1 5F 38 13 64 9B 5E E0 08 38 4C F1 EA 4A 65 24 31 F2 61 45 3. 51 79 00 17 D8 21 98 90 1D 63 BB D7 92 4F A6 85 A8 E3 7F 85 1D FB D0 0C E0 0A DA FB DF 3F D4 D2 4. FD 6B 39 C6 12 8E C6 B2 D8 5F D0 1E 00 CA 32 94 0A 95 D8 68 B2 3F 72 5F 5D 09 1B A7 3C D7 5E 1F 3

4

07/2014

27


GUIDE

TEKST REDAKSJONEN // ILLUSTRASJON TORD TORPE

TILVÆRELSENS UUTHOLDELIGE LETTHET NATT&DAG tester dietter i et forsøk på å forstå #samtidskroppen2014.

28

07/2014

»


GUIDE

«

Konsistensen bidrar etter hvert til en ubehagelig følelse, som om hele kroppen din utelukkende består av mykt bananstoff.

DREP MEG, herre Konge, men ikkje med graut! Så å si alle i Norge har alle forutsetninger for å ha et sunt og godt kosthold. Antagelig har det aldri noensinne vært lettere. Kunnskap om mat og ernæring er like tilgjengelig som lettfordøyelig. Og maten er billig. Likevel skriker vi etter informasjon om hvordan vi kan avvike fra det fornuftige utgangspunktet. Såkalte eksperter selger oss råd om å faste flere dager uka, innbille oss allergier, kutte ut viktige næringskilder, leve kun på væske – og så videre, igjen og igjen, stadig nye produkter, i stadig merkeligere kombinasjoner, med varierende begrunnelser og nye innpakninger og hashtagger. Samtidig lider rundt 120 000 nordmenn av spiseforstyrrelser. Over halvparten av norske 15-åringer slanker seg eller ønsker å gjøre det. Barn på vestkanten er oftere undervektige enn overvektige. Anoreksi er den tredje vanligste dødsårsaken blant tenåringsjenter i Europa. Smørbukken Fedon er fortsatt kjendis. Hva SKJER egentlig med verden a? Vi stakk et termometer opp i rumpa på #samtidskroppen2014, uten å finne ut stort annet enn at den lukter dritt.

BANANDIETTEN

5:2-DIETTEN

Hva: Diett basert på avlang gul frukt som førte til utstrakt bananmangel i Japan i 2008. Hvorfor: Ingen vet. Regler: Spis kun bananer til frokost, lunsj og mellommåltider (så mange du ønsker), bananene skal ikke tilberedes på noen måte, drikk kun romtemperert vann, spis alltid middag (trenger ikke være bananer!) før klokken 20.00, legg deg før midnatt. Resultat: Ned 1,1 kg på én uke. Passer for: Psykoanalytikere, primater, studenter. Passer ikke for: Folk som liker å ta seg en tur på byen, fargeblinde.

Hva: Periodisk faste. Hvorfor: Gå ned i vekt, uten å måtte legge om kostholdet totalt. Regler: Spis og drikk normalt fem dager i uka, «fast» to dager. Faste vil her si 500 kalorier dagen for kvinner, 600 for menn. Resultat: Ned én kilo på to uker. Mindre personlighet. Passer for: Folk som er hypp på bulimi, konkurransemennesker, deg som vil ned i vekt uten å få gode vaner, deg som liker å snakke mye om eget kaloriinntak. Passer ikke for: Folk som er redd for spiseforstyrrelser, stabile mennesker som vil ha fornuftig livsstil, pyser, sånne som blir vrange når de er sultne.

Bananen. Slapstickkomediens venn og ateistens fiende (den eneste frukten som kommer med håndtak og åpner, trolig et resultat av Guds skaperverk). De aller fleste (minus PT-er) har et relativt avslappet og humoristisk forhold til denne falliske frukten, men la deg ikke lure, banan-dietten er blodseriøs. Dietten førte til panegyriske tilstander og bananmangel i Japan i 2008, før den døde ut like fort som den kom, trolig på grunn av et litt haltende vitenskapelig grunnlag. Den siste tiden har likevel en ekstremvariant av banandietten (tretti bananer om dagen) skapt bølger i CrossFit-miljøer i USA. Ideen bak banandietten er at bananer inneholder svært mye fiber, noe som bidrar til at du bevarer metthetsfølelsen lengre. Hvor det lunkne vannet og den tidlige leggetiden kommer inn i bildet vites ikke. Tror du at banandietten kan være dietten for deg, har vi fire grunntips du burde få med deg. For det første, kjøp bananfutteralet alle alltid ler av på matbutikken. Til tross for sin joviale form og farge, er nemlig ikke bananen en matvare det er lett å bære med seg når du er ute på farten, særlig ikke store kvanta av den. For det andre, etabler tidlig en rutine hvor du bryter opp bananer i biter før du spiser den, for å unngå seksuell spenning. Tre: velg den bananfargevaløren som du er mest komfortabel med, selv foretrekker vi de grønne, nesten skremmende grønne. Et tidlig problem som meldte seg var at siden den eneste formen for drikke du kan innta er lunkent vann, måtte vi cold turkey av et kaffekonsum på rundt tre-fire kopper dagen bygget opp over flere år. De første dagene ble tilbakelagt i forskjellige stadier av trøtthet. Sosialt liv var det bare å legge på hylla, ettersom du heller ikke kan drikke alkohol (nei, banansprit er ikke lov). Bananene i seg selv fremstår ikke som noe stort problem de første dagene, smaken er god og relativt vanskelig å bli lei av, men konsistensen bidrar etter hvert til en ubehagelig følelse i kroppen, som om hele kroppen din utelukkende består av mykt bananstoff. Det lunkne vannet bidro heller ikke nevneverdig til å bedre denne situasjonen. En skulle tro at du begynner å overkompensere voldsomt under middagen, ettersom middag er en frisone hvor du kan spise det du måtte ønske, men sannheten er snarere at vi opparbeidet en vedvarende kvalme på grunn av overdrevent banankonsum, som resulterte i at vi etter hvert ønsket å innta så lite føde som mulig, uansett hvor lite bananformet den var. Det er nok her nøkkelen til vekttap fra banandietten, og andre monodietter, ligger. Du skal gå så lei av det du spiser at du heller velger å la være å spise. Noen vil sikkert hevde at det lureste ville vært å bare spise litt mindre, fremfor å sette i gang med et komplisert prosjekt hvor resultatet er at du spiser litt mindre. De har kanskje helt rett, men da får de aldri sjansen til å oppleve at tisset deres lukter banan i én uke.

1

«

Dette er ikke en sommerkroppdiett, men ekstremslanking for deg som virkelig vil være helsefarlig underernært så fort som overhodet mulig.

5:2-dietten baserer seg på et ganske enkelt slankeprinsipp: Mindre mat = mindre tjukk. Forskjellen er at fremfor å legge om til et kosthold som passer aktivitetsnivået ditt, sulter man seg 29 prosent av tiden og lar det skure og gå resten av tiden. Det kan – ifølge oss, og ikke folk som selger 5:2-bøker – kun tenkes to grunner til å foretrekke dette fremfor en stabil diett:

1

1. Latskap og hengivenhet til dårlige vaner: Hvis du ikke gidder å bytte ut pizza med fisk, ikke vil slutte å drikke veldig mye øl flere ganger i uka, eller orker å sette deg inn i en komplisert diett som lavkarbo, men insisterer på at du gjerne vil ned i vekt, er 5:2 en naturlig løsning. 2. Konkurranseinstinkt: Ingen blir imponert av at du slutter med godteri, spiser mer salat eller tar færre porsjoner. Å faste er derimot noe du kan snakke om og skryte av (med vekt på kan, det er naturligvis kjempeirriterende å høre folk skryte av fasting). I ukene før testperioden hadde vi falt ut på et kostholdskråplan bestående av Narvesen-pølser, frossenpizza og kebab, akkompagnert av hovedsakelig gul Burn, billigste type eplejuice og hvitvin (hovedsakelig tørre varianter, det skal vi ha). Verdt å nevne er også et unormalt inntak fetaost. Vi var derfor på vei opp i vekt. Målet var å stoppe vektøkningen ved hjelp av fastedager, uten å måtte ta bedre vare på kroppen for øvrig. Første fastedag brukte vi mye tid på å sette oss inn i nøyaktig hvor lite 600 kalorier egentlig er. Svar: Tre og et halvt stykke Grandiosa Nacho (vanlig åttedeling). For en person som synes en hel Grandiosa er ett måltid, og gjerne vil spise minst tre måltider per dag, er det altfor lite. Andre alternativer er to femtedeler av en kebab, tredjedelen av en sjokoladeplate eller halvannen berlinerbolle. Eller, og her kommer trikset: Tre og en halv kilo tomat eller seks kilo agurk. Første leksjon er altså (noter dette): Du kan spise cirka uendelig med grønnsaker. Første fastedag spiste vi en halv kilo cherrytomater (85 kalorier) til frokost klokken åtte og hoppet over lunsj. På den måten hadde vi 415 kalorier igjen til middag, som vi utsatte til klokken ni. Nå var vi svimle av sult, og så vidt i stand til å legge en 200 g mager svinebiff (240 kalorier), fire gulrøtter (80 kalorier) og 100 g kålrot (35 kalorier) i en form midt i ovnen på 200 grader. Men ved endt dag var vi stappmette og høye på mestringsfølelse. Den tykke leser har kanskje lagt merke til at vi har hoppet over det viktigste: Hvordan klarte vi oss utelukkende på tomat i fjorten timer? Vel, lysten til å skryte av det, og – her kommer leksjon to, kvess blyanten: Tre liter Pepsi MAX (0 kalorier) og én liter kaffe (0 kalorier). Søtsmaken og koffeinet lurer deg nemlig til å tro du har inntatt næring, dessuten blir du kvalm og mister matlysten. Slik jobbet vi også konkret mot målet om å bruke smerte til å forsterke vår usunne livsstil samtidig som vi ble tynnere. De neste fastedagene forløp noenlunde likt, kun med noe større spredning av kaloriene. Vi fant ut at du kan spise ganske mye av supper uten kjøtt og fløte. Tomatsuppe, blomkålsuppe, fiskesuppe uten fisk. Greit nok det. En bieffekt av fastedagenes strenge regler er at kaloritelling blir en veldig stor del av personligheten din. Diskusjoner som ikke dreide seg om kalorier interesserte oss knapt, og vi gikk ofte langt utenfor hva som er sosialt akseptabelt for å dreie samtaler inn på eget og andres kosthold. Den ironiske distansen til hele prosjektet forsvant omtrent halvveis ut i andre fastedag. Vi tenkte: Ok, vi sovner kanskje foran pulten på og sliter med å følge samtaler, men denne sulten som kniper i magen er følelsen av menneskets seier over naturen. Det var vondt, vi oppførte oss kjipt, og fikk ikke utrettet noe særlig, men pokker heller: Vår ukuelige vilje til å bli tynn uten å være sunn hadde seiret. Vi hadde slått fornuften, kroppen OG naturen. 07/2014

29


GUIDE MATT DAMON-DIETTEN

LEMON DETOX

Hva: Diett som Matt Damon gjennomførte for å bli tynn nok til å være en overbevisende rusmisbruker i filmen Courage under Fire. Hvorfor: Fordi kjendisdietter er så vanlig, fordi noen kan finne på å gjøre dette på ordentlig, fordi det kommer opp når man googler «diett». Regler: Spis kun én kyllingfilet, én potet, noen egg (4-5) og en udefinert mengde dampet brokkoli per dag. I tillegg skal du trene tilsvarende én mil med jogging morgen og kveld. Resultat: Ned seks kilo på seks dager. En bra diett hvis du vil: Portrettere rusmisbrukere i filmer, være verdens største Matt Damon-fan, få oppmerksomhet rundt egne matvaner, beseire egne behov, miste mye vekt helseskadelig fort. En dårlig diett hvis du vil: Ha et noenlunde normalt liv, unngå gnagsår, bli fysisk attraktiv og ikke makabert tynn, framstå som en som skjønner ernæring, unngå alvorlige helsekomplikasjoner (Damon hadde legetilsyn i mange måneder etterpå).

Hva: Rensekur. Også kjent under navnet «Master Cleanse». Hvorfor: Ved å kutte ut fast føde for en periode, skal kroppen frigjøres fra giftstoffer. Og en nyvasket kropp skal føles bra. Som nyvasket sengetøy. Regler: Drikk en blanding av rent vann med 140 ml natursirup, tre og en halv sitron og cayennepepper hver dag. Du står fritt til å drikke så mye vann du vil. Vann med sjøsalt, urtete og avførings-te er også lov. Kaffe, alkohol og brus er ikke lov. Ikke spis. Resultat: Konstant tissetrang. Oppkast. Passer for: Deg som er blakk, digger offentlige toaletter eller er allergisk mot alt. Passer ikke for: Fysisk aktive mennesker, deg med lavt blodtrykk, folk som ikke takler sultfølelse eller blir flau over korpslyder fra magen.

Så det er klart, dette er ikke en sommerkroppdiett, men ekstremslanking for deg som virkelig vil være helsefarlig underernært så fort som overhodet mulig. Dietten er ikke basert på et vitenskapelig prinsipp og er rettet mot deg som kun skumleser ingresser på «Extreme Celebrity Diets»-saker på nett. Det kan være vanskelig å vite nøyaktig hvor mye du skal trene og hvor lite du skal spise, men vi kommer frem til at et hett tips er å spise så lite at du alltid er sulten, og trene til du ikke orker mer to ganger om dagen. Vi innser raskt at matpakke er helt essensielt, ettersom de færreste kiosker selger dampet brokkoli. Lukten av brokkoli og egg most sammen er ubeskrivelig, regn med å måtte slå unnskyldende ut med armene til medpassasjerer på buss og trikk. Her er et triks vi bruker når sulten blir for ille: vi jogger forbi et gatekjøkken, tar pause ved inngangen og lukter på maten til de som er på vei ut, det er sjelden noen mistenker noe. Dietten legger selvsagt opp til juksing, prøv å unngå det! Det er kjipt å spise dampet brokkoli hver dag, men du kommer til å føle deg herlig overlegen de hedonistiske undermenneskene som aldri har testet grensene sine ordentlig. 17. mai sprakk vi skikkelig og satt lenge låst inne på do og spiste kake, så dagen etter måtte vi ut i skogen med en tjue kilos sekk for å forbrenne litt ekstra. Den deilige følelsen av å være lenge i skogen og møte andre innbitte dudes som gir deg anerkjennende testosteronladde nikk, er ubeskrivelig. Fra Reddit til Harvest på fem dager! Vi begynner å tenke på ting som at alle som er igjen i byen er myke tapere som aldri hadde overlevd for eksempel en krig, og at å overleve krig er viktig. Det vanskeligste er å glemme all kunnskap om at dette er det verste du kan gjøre mot kroppen din, og generelt fullstendig meningsløst. Vi må sette av omtrent tre til fire timer hver eneste dag til trening. Det høres kanskje ikke mye ut, men husk at du skal gjøre mye av den aller kjedeligste treningen som finnes – som jogging og romaskin – alene og sulten i et kjellerrom klokka ett om natten fordi du ikke rakk det i løpet av dagen. Si også farvel til alt håp om å gjøre noe særlig arbeid: å ødelegge kroppen sin passer for de med mye fritid. I sosiale sammenhenger bør du innstille deg på å måtte forsvare dietten din med nebb og klør. Du er nå en sær taper som sier ja til middagsselskapsinvitasjoner uten å kunne spise noe, og bare sitter der og skaper dårlig stemning. Men glem det. Ditt nye liv er som en irrasjonell brokkoliluktende og diettelskende treningsfreak, så du kommer til å måtte bytte ut vennegjengen din uansett.

1

JUICEKUR Hva: Drikke seks flasker frukt- og grønnsaksjuice daglig i tre dager. Vi tester Essentially Juice sin nybegynner-juicekur Cleanse Revitalization. Hvorfor: Du skal rense kroppen, ikke slanke den. Essentially Juice skriver at «The potential benefits of a cleanse can fill an entire book». Blant annet skal det gi bedre immunsystem, mer energi, få deg til å se yngre ut og stabilisere vekten. Regler: Kun innta juice i tre dager. En tredagers kur koster 1 500 spenn (hver juice koster 89 kroner dersom du kjøper dem separat i butikk). Essentially Juice holder til i oljelandene Norge og Dubai. Dette er ikke kosthold for bermen. Resultat: Tap av appetitt. Høyt energinivå. Oppheng på flytende grønnsaker. Snakker ukontrollert om juice i sosiale settinger (flaut). Passer for deg som: Er rik. Er Fotballfruen. En dårlig diett hvis du: Har gjennomsnittlig eller lav inntekt. Engelsktalende leger kaller det «detox» når de behandler personer som er blitt forgiftet, for eksempel av narkotika, alkohol eller tungmetaller. Detoxindustrien bruker imidlertid begrepet når de skal selge deg ulike rensekurer som behandler en mer mystisk tilstand: forgiftning uten vitenskapelig dokumenterte giftstoffer. Detoxkurene er som regel basert på konseptet om at du renser kroppen gjennom å helle i deg noe flytende i enten den ene eller andre enden. Eksempler er te-kur, juice-kur eller kaffe-klyster-kur (i detoxmiljøet blir kaffe generelt ansett som usunt med mindre det opptas analt). Essentialy Juice er en oralbasert detox og tredagers juicekur der du skal drikke seks juicer om dagen. Hvordan en detox egentlig fungerer er noe uklart og beskrivelsen som følger med juicene er vag. Hvilke giftstoffer er det egentlig du blir kvitt? Og hvorfor skiller kroppen ut flere giftstoffer når du inntar flytende, sunt føde enn når du trykker i deg en usunn Big Mac som tilsynelatende bør inneholde mer giftstoffer? Essentially Juice forklarer: «It takes approximately 18 hours for most people before your body eliminates one meal. Considering most of us consume three meals a day, plus snacks, your digestive system works non-stop overtime! Our body has great self-healing mechanisms which are designed to combat toxins. But put under too much daily strain it cannot cope alone anymore with the purification process.» Nåvel, det kan virke litt underlig at det menneskelige fordøyelsessystemet, som nettopp er konstruert for å fordøye mat – og som er finjustert gjennom hundretusener av år med evolusjon – skal bli overbelastet av å fungere slik det skal. Men vi innser at et premiss for å klare å juice i tre dager er at man legger vekk den kritiske fornuften. Det hjelper også at juicene smaker overraskende godt. Den røde juicen med blant annet rødbeter og appelsin får oss ikke bare til å tisse rosa, den er også utsøkt spicy og fyldig. Eplelimonaden har et deilig sting av ingefær som gjør deg litt svett i pannen. Den grønne grønnsaksjuicen er som å drikke en frisk blomstereng. Den tykke cashewmelken med agave, vanilje og kokossmør smaker som søt enhjørningsæd. Den første juicedagen går med andre ord unna i en fei. Ikke er vi sultne heller. Det er såpass mye juice i hver flaske at vi blir mette. Dag to har vi mistet nesten all appetitt. Vi føler oss sunne og overlegne andre kjøttspisende kjøtere. Det uvant høye inntaket av fruktsukker gjør oss nærmest irriterende energiske. Vi heller den ene juicen etter den andre ned i gapet, og det er som en elv av frukt og grønt sildrer gjennom kroppen. Vi kan muligens slutte å pusse tennene, så blomsterduftende ånde har vi. Kroppen føles strammere. Det er nå vi innser at alle de positive virkningene av detox sitter i hodet. Det er hvordan juicene får deg til å føle deg som er essensielt (sic!), ikke at du faktisk blir friskere (selv om du ikke er syk) av å kvitte deg med myteomspunne giftstoffer (som vi ikke ser noe til, verken før eller etter kuren). Det er dessuten ganske ekstravagant å innta næring utelukkende fra svindyr juice – og ikke hele frukter og grønnsaker. Litt som planterikets svar på vasking.

1

30

07/2014

HVITVINSDIETTEN Hva: Diett som tillater tre glass hvitvin om dagen. Hvorfor: Fordi det går an å gå ned i vekt uten å kutte ut hvitvinen. Regler: Spis 700 kalorier mindre enn din daglige anbefalte mengde (regn ut med kalorikalkulator på nett), og vips: Du kan unne deg tre glass hvitvin om dagen. Resultat: Ned 0.3 kilo på to uker. Svakt avhengig av å legge oss hvitvinssigne. Liker nå ekstremt tørre (les: sunne) hvitviner best. Passer for: Hvitvinselskere, folk som vil fremstå som hvitvinselskere, folk som setter hvitvin høyere enn mat, kunstnere, «bohemer», hjemmeværende kvinner. Passer ikke for: Gravide, avholdsfolk, toppidrettsutøvere, folk som ikke liker hvitvin, folk som blir slått ut dagen derpå av tre glass vin, folk som kjører bil om kvelden. Hvitvinsdietten er like enkel som den er genial: Dersom du trekker 700 kalorier fra din daglige anbefalte mengde mat, kan du unne deg opp til tre glass hvitvin daglig og likevel gå ned i vekt! Det skal iallfall boka «The White Wine Diet», som kom i 2004, ha oss til å tro. Boka (og dietten) fremstår egentlig som et eneste stort lobbyprosjekt fra vinindustrien, for etter at poenget blir forklart i første kapittel består resten av boka (de resterende ni kapitlene) utelukkende av oppskrifter på «lette» gourmetretter med tilhørende vinanbefalinger. Den kritiske leser vil kanskje kalle hvitvinsdietten for en «spikersuppediett», og påpeke at det er kostholdet som gjør at du eventuelt vil gå ned i vekt, ikke det daglige alkoholinntaket. Og ja, du vil nok gå ned ytterligere i vekt hvis du kutter ut vinen også, men – og her er vi ved selve kjernen til hvitvinsdietten – da får du ikke drukket tre glass hvitvin daglig! Siden vi ikke hadde tid til å vente 21–42 virkedager på å få boken i posten, måtte vi laste den ned som lydbok. I retrospekt er dette – å høre på at en erkebrite på hvitvinsdagsfylla leser opp oppskrifter på lette gourmetretter med anbefalte viner – mens man hvitvins-shopper på polet, vårt beste minne fra hvitvinsdietten. Vi kjøper så tørre viner som mulig, så vi kan spise mer. Kjente hvitviner som Sauvignon Blanc og Chardonnay inneholder alle mindre enn fire gram sukker per liter. Enkelte dager var hvitvinsdietten vanskelig å kombinere med et hektisk liv i mediebransjen. Vi drakk ofte glassene i løpet av timen før vi skulle legge oss, hvilket førte til at vi alltid la oss på oppadstigende rus. Ved en anledning måtte vi også ta et glass før en sen baskettrening, for å slippe å drikke alt rett før vi la oss. Men stort sett var hvitvinsdietten en berikelse: Å ta seg noen glass på hverdagene er heldigvis allment akseptert, og sånn sett er hvitvinsdietten en sosial diett å være på. Det er en anledning til å be venner over på noen glass. Tar du med dunken på besøk til andre, vil dette også utelukkende overraske positivt. Dersom du er en heterofil mann, er det dessuten spennende og eksotisk å bestille hvitvin ute på byen, og du føler deg kul og kontinental (er du opptatt av vin er dette to sider av samme sak). Skål da, dere.

1

Lemon detox-kuren baserer seg på det samme (vitenskapelig udokumenterte) prinsippet som juicekuren: Uteblir rens av vårt indre, kveles vi i vårt eget avfall. Lemon Detox er nøkkelen. En effektiv diett, angivelig med drøssevis av fordeler. Vi googler og flipper forbi bilder av nyrensede mennesker som viser frem renere hud, sterkere hår og negler, slankere midje, større smil. Slagordet er: «70 år med suksess – ikke en kjepphest», hva nå det skal bety. Det er mye som skurrer, men vi går likevel til innkjøp av de nødvendige ingrediensene: natursirup, sitroner og cayennepepper. Natursirupen skal inneholde vitaminer og mineraler og det man trenger for å overleve. Noen mennesker har angivelig levd pr Vit og slettr vi å spy ukontrollertulig åtil at et overvekt. å kuren opp mot hundre dager, og det anbefales at man gjennomfører minst tre dager. Vi føler oss modige og går for én uke. Første dagen gjør vi det vi pleier, foruten å kose oss med kaffe og mat. Dagen går med til å stusse over hvor utrolig mye vann det er mulig å presse inn i kroppen. Den føles som en vannmelon. Andre dagen skal være lettere for mange, men ikke for oss. Vi er tissetrengt. Tiden vi sparer ved å slippe å tilberede mat klarer vi ikke å utnytte på grunn av generell komatilstand. Det anbefales å minne seg selv på fordelene ved å gå på kuren, men de sterkere neglene uteblir ettersom vi biter på dem. Et annet tips er å børste tungen. Natursirupen gir nemlig vond smak i munnen. Den tredje dagen begynner vi å spy ukontrollert og må avbryte dietten. Vi kveles rett og slett av #SK2014, i eget avfall.

1

«

Den tykke cashewmelken med agave, vanilje og kokossmør smaker som søt enhjørningsæd.


DJ PHAXX TOMMY DØSKE JOSÈ ESPELAND JOSEF BAMBA DJ MEEK FREAK FUZZ CHRISTINE DANCKE K-MIXX DJ PEER JUICY NILS NOA

FINDINGSFESTIVAL.NO SUPPORTER:

RADIOPARTNER:

@FINDINGSFESTIVAL

BILLETTER:

@FINDINGSFESTIVAL

MEDIAPARTNER:

@FINDINGSFESTIVAL

PARTNER:


Studia har blitt

Du finner oss på Studentsenteret, HiB, NHH og BI.

Nå har vi

TILBUD i butikk

akademika.no

fb.com/bokhandel

BEST PÅ PENSUM @akademika_no

@akademikaas

linkedin.com

20.000 Kjøp dine bøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enkelt.

Titler på lager

DINE STUDENTFORDELER

0

60

1020 10

1060 108

mb mb 9

* Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, utsett betalingen til 21. oktober * Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr 750,-) * Faktura - 21 dagers betalingsfrist

0

40

RENTE - OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER

980 10 0

* Ingen tillegg - uansett betalingsmåte * Portofritt - på alle ordrer * Rabatt - på mange lærebøker

Norges beste bokhandel 2014

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no


MOTE

DYSTOPISKE LEKER FOTO CHRISTIAN BELGAUX // STYLING JOSTEIN WÅLENGEN // MODELLER ERICA OG JAMAL/PHOLK

Erica: Topp, Ahlvar. Skjørt, Carven / Freudian Kicks. Sko, Reebok. Jamal: Bukse, Adidas.

07/2014

33


Jakke, Adidas.

34

07/2014


Caps, Adidas. Jakke, Balenciaga. Skjørt, Balenciaga / MA. Sko, Epilogue.

07/2014

35


Kjole, T by Alexander Wang / Livedr. Tights, Puma.

36

07/2014


Skinncaps, DuoShop. T-skjorte, Surface 2 Air / Freudian Kicks. Shorts, Puma. Tights, Puma.

07/2014

37


Solbriller, Oakley. Jakke, Filippa K. Kjole, Helmut Lang / Story. Belte, Adidas. Sko, Adidas.

38

07/2014


KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

Christies: gate byr på vannhull, parkområder og statuer som fremstår som noe ganske annet enn det de er ment å forestille. – GATELANGS, SIDE 48

BYGUIDE KNIPSU pakker sakene og flytter ut fra sine lokaler i Komediebakken. – KUNSTGUIDE, SIDE

51

«

Målet med Lillelab er å bruke Lille Scene som en arena for dagsaktuelle temaer og dramatikk. – SCENEKUNST, SIDE

55

Tenk at det er gått fem år siden Michael McDonald kom inn som en uventet sommerbris og balsamerte øregangene til Landmarkpublikummet med sine maritime motiver og sin fløyelsmyke røst. Altså, han var jo ikke der in persona. Men det var i grunn like greit. Man skal ikke ta på det som er hellig. Andektighet fordrer avstand. 23. august markerer Fagernes Yacht Club jubileet på USF Verftet.

«

Kast loss!

– UTELIV, SIDE

44


UTELIV TOPP 3 KLUBBEVENT: NABOVARSEL PRESENTERER: OM UNIT Lørdag, 16. august, Landmark August. En sommer på hell. Tunge ransler og bleke minner om en sommerflørt som var over før den i det hele tatt startet. Har du noe som kan muntre oss opp, Nabovarsel? Du har? Hurra! August er kanskje vemodets måned, men gleden er sannelig ikke langt unna heller. Tenk bare på denne augustrysaren: Om Unit. Briten står i front for den nye bølgen av artister som – og nå gir vi ordet til Emilio: «tar nittitallets London og skrur og vender på det til du får en crazy, eklektisk og bassete versjon av klubbmusikk». L’chaim!

1 1

KLUBBKJELLEREN PRESENTERER: DANCE YRSELF CLEAN Lørdag, 16. august, Garage Hoi! Premiere i Klubbkjelleren på Garage! DJ’ene bak konseptet Dance Yrself Clean spiller angivelig «alt fra LCD Soundsystem til Talking Heads» og lover «svett dansegulv». Hvor lenge? Ut til de sene timer. Klubbkjelleren er et nytt månedlig konsept med ulike DJ-konsept fra gang til gang. NATT&DAG applauderer tiltaket. Selvfølgelig gjør vi det.

2 1

G-PUNKTET Lørdag, 9. august, Landmark Klubbkonsept for deg som setter pris på seksuelle antydninger og – som hovedpersonen formulerer det: «god dansemusikk, deilige folk og jælla mye bass». Girson, kjent fra A-laget, tar med sin egen samling av house, bass, rnb, uk garage og disco – ny og gammel. Gir deg opp!

3 1

40

07/2014


UTELIV TOPP 3 KONSERT: JONATHAN WILSON Torsdag, 21. august, Landmark Presentert av Perfect Sounds Forever. Ikke at hans første utgivelse, Gentle Spirit var så halvgæren akkurat, den var ok og mer til, men neimen om vi var forberedt på fjorårets Fanfare. Enkelt og greit et moderne mesterverk og et uunnværlig album for den historisk bevisste lytter. Ikke minst han med hjerterom for dramatisk og alvorsfull vestkystrock. Som Audun Vinger skrev i DN: «Tidvis låter det som en kommentar til beach boy Dennis Wilsons’ Pacific Ocean Blue». En markør bedre enn noen. Her kommer én til: David Crosby gjester plata. David Crosby, folkens! Og nå kommer altså store Jonathan Wilson til lille Bergen og lille Landmark. Bevares! Bergenskontoret til NATT&DAG klyper seg i armen helt frem til konsertstart.

1 1

Trenger du et sted å b o? e g i d e l r å f Vi t e p ø l i r bolige av høsten. : a r f r e s Leiepri

2555,- å

LISSIE Fredag, 15. august, Ole Bull Scene Lissie, som ikke under noen omstendighet må forveksles med Thin Lizzy, til tross for at de deler opptil flere av de samme bokstavlydene, kommer på ny til Bergen, og spiller for anledningen på en forholdsvis intim scene gitt hennes rapporterte popularitet. Så sent som i november spilte hun på Røkeriet, så spørsmålet melder seg: Har hun falt i anseelse? Ikke vet vi, men om du absolutt skal forveksle henne med noen, så gjør det med Øystein Greni. De er litt sånn samme typen.

2 1

Følg med p ! o n . l e b y h

Bolig THE PAINS OF BEING PURE AT HEART Onsdag, 13. august, Landmark Presentert av Perfect Sounds Forever. Nytt album kom tidligere i sommer. Days of Abandon, het det, og vi kan muligens bare snakke for oss selv, men det har i alle fall fått en hel haug avspillinger her på vårt kontor. Færre hjemme hos deg? Du har vel ikke et like edelt hjerte som oss, da.

Telefon: 55 54 50 00 Epost: bolig@sib.no - Web: www.sib.no/bolig Facebook: facebook.com/studentboligene

3 1

07/2014

41


UTELIV NOBEL BOPEL FYLLER FIRE ÅR Fredag, 15. august, Møhlenpris Ah, bydelskafeen over alle bydelskafeer, kanskje med unntak av Bien, og når vi tenker oss om så begynner vi jo å bli farlig varme i trøya på Støletorg-Bastanten også; så hey, kanskje det er litt jevnere i toppen der enn vi først antok. Men hva så? La de tusen bydelskafeer blomstre! Noe er imidlertid egnet til å vekke bekymring. For har det virkelig gått fire år siden lokalet meldte konseptforandring fra respatex-velgjører og bruktmøbelpusher til kafe? Fire år!? Stans tiden, vi vil av!

1 1

PLOINK SLIPPFEST: BERGEN EP Lørdag, 16. august, Østre Feiring av EP som samler fire spor fra Christian Tilt, Nordenstam, Thomas Urv og Vakum. Den slippes både digitalt og på vinyl, men selskapet er nøye med å presisere at «selv liker vi vinyl best». Shit, så overraskende! Se frem til smakebiter fra Nordenstam og Christian Tilt, dj-sett fra Thomas Urv, og dessuten «en del drøyale greier i tråd med god PLOINK-tradisjon».

2 1

FAGERNES YACHT KLUBB Lørdag, 23. august, USF Verftet Support: Yachtrock & Ping-Pong DJs Gudene skal vite at dette bandet har fått mye oppbacking og gode vibber fra denne avisen allerede, men vi gir oss ikke helt ennå. For hvorfor skulle vi det? Vi snakker enkelt og greit om det aller festligste livebandet der ute, hvis bidrag til menneskehetens ve og vel kan

3 1

Peer Gynt

GRATISKONSERT PÅ TORGALLMENNINGEN TORSDAG 21. AUGUST KL. 19.00 Bergen Filharmoniske Orkester byr på en storslått gave til byen med konsertforestillingen «Peer Gynt». Her er utdrag fra Ibsens dramatiske skuespill, med musikk av Edvard Grieg. Regissør er Svein Sturla Hungnes, som har stått for Peer Gynt på Gålå i Gudbrandsdalen i 25 år, og som har gjort dette til en av Norges største teaterbegivenheter. Dennis Storhøi gir liv til Peer og Kari Simonsen til mor Aase. Herborg Kråkevik utfordrer som en forførerisk Anitra, mens Silvia Moi synger Solveigs sanger. Rune Reksten er Dovregubben. Dirigent er Ole Kristian Ruud. Konsertforestillingen arrangeres med generøs støtte fra Trond Mohn.

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER www.filharmonien.no

42

07/2014

oppsummeres slik: Dykke ned i et skattekammer av gromlåter, modellere seg etter 82-årgangen til Toto, smekke på seg matroslua, hyre inn en saksofonist og kanskje en jazzgitarist, finne frem en utilrådelig kort dongerishorts (hei, Håkon!) og deretter glede de stripekledte tilreisende. Fem år er gått siden konseptet ble unnfanget på et bordtennisbord på Landmark. Måtte det bli fem år til.


Ă…pning av debut soloutstillingen

MEHDI GHADYANLOO Mirage Of Redemption Fredag 22 August kl: 18.00 Christian Michelsensgate 7 - 5012 Bergen - www.gallerigeo.no


JORGE Er livet på stranda annerledes nå? – Flere kommer hit, men det var verre under VM. Da kom en masse mennesker uten sjarm, bare penger og kapitalister. Men nå er livet mer som det var før. Var VM-festen verdt det? – Ja! Er FIFA et ondt imperium? – Nei, de promoterer bare sporten. Du er journalist, du vil tjene penger; og de vil tjene penger. Begge er like onde.

LUCIANO Var VM-festen verdt det? – Ja. VM så fantastisk ut, det viste fram hvor mangfoldig Brasil er. Det var god reklame for landet. Er moroa ferdig nå? Blir livet grått og trist? – For meg blir det ikke noe annerledes, jeg har fortsatt huset mitt, jeg har tv-en jeg så VM på, jeg har jentene mine. Kommer vi til å gå lykkelige sammen inn i solnedgangen? – Vi har korrupte politikere og masse problemer, men jeg tror det kommer til å gå bra.

SYV SLITNE STRANDLØVER I SOLNEDGANGEN Vi dro til Brasil, lærte oss portugisisk på Tinder og forsøkte å finne ut hvordan livet er på den andre siden av middagshøyden. 

EDVALDO Er livet på stranda annerledes enn før? – Nå er det fullt av turister. Jeg håper det fortsetter, at så mange som mulig kommer hit. Da blir det mer penger. Var VM verdt det? – Ja! Ikke for fotballens del, men som propaganda for Brasil. For turismen, steder som dette her. Kommer vi til å gå lykkelige sammen inn i solnedgangen? – Hvis helsa holder, så blir det bra! Jeg elsker denne stranda; jeg har hus her, jeg har øl. Jeg er lykkelig. 44

07/2014

ELLIE OG DAVID Var VM-festen verdt det? – Nei, nei, ikke for oss. For oss var det bare negativt Hva skjer med Brasil nå? – Her blir det bare vold. Overfall og ran. Så vi kommer ikke til å gå lykkelige sammen inn i solnedgangen? – Kanskje når vi dør.

TEKST OG FOTO LARS GJESVIK


FETE GRUPPETURER MED LOKAL RE ISELEDER

Er du ung og ønsker en reisekamerat, eller ønsker du å bli kjent med flere? 19 DAGER

WILSON Var VM-festen verdt det? – Det brasilianske laget fikk en god erfaring. Det var delvis verdt det. Hva lærte vi? – At man må spille med hjerte og med innsats, at det ikke holder å hete Brasil. Har Brasil en lykkelig framtid? Kommer vi til å gå lykkelige sammen inn i solnedgangen? – Økonomien eller fotballen? Jeg er ganske positiv på vegne av begge.

Argentina, Uruguay, Brasil Opplev Iguassu Falls KUN KR

21.900,AVREISE 05/10/2014

32 DAGER

Thail and, Kambodsja, Vietnam og Laos! KUN KR

19.900,AVREISE 14/10/2014

32 DAGER

Thail and, Kambodsja, Vietnam, Laos, Australia, Fiji og USA KUN KR

93.900,AVREISE 5/2/2015

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter PAUL Er FIFA et ondt imperium? – Jajaja! Var VM-festen verdt det? – Ja! Hvorfor? – Vi fikk vist fram landet vårt og det brasilianske livet til hele verden. Kommer vi til å gå lykkelige sammen inn i solnedgangen? – Jeg har mye å være lykkelig for. Brasil? Alle land har problemer, men livet her er bra, jeg er optimist.

23 31 61 00

WWW.STATRAVEL.NO 07/2014

45


GATELANGS

CHRISTIES GATE Christies gate byr på vannhull, parkområder og statuer som fremstår som noe ganske annet enn det de er ment å forestille.

TEKST THOMAS COOK FOTO RIKSANTIKVAREN SETTER MAN FØTTENE på de riktige brosteinene på Muséplass og stiller seg opp på nøyaktig rett sted (dette punktet vil antagelig variere i noen grad alt etter hvor høy man er), åpenbarer det seg et syn som sannsynligvis aldri var tilsiktet fra billedhuggerens side. Herfra kan man kaste blikket opp mot Christiestøtten, statuen som er reist til minne om og som forestiller Wilhelm Koren Christie. Eidsvollsmannen regnes som en av grunnleggerne av Bergens Museum og er dermed også en slags forfar til Universitetet i Bergen. En løve sitter ved fotenden av pidestallen, og Christie selv ruver stolt en meter eller to over vaktdyret, med hånden gripende om selve grunnloven. Men det er noe som skurrer, der man altså står med beina plantet i akkurat dette ene punktet og fester øynene ved den histo-

1

46

07/2014

riske figuren i kappe. Skulpturen viser seg i profil, omrissene tegner seg i silhuett mot den lyse himmelen i bakgrunnen og formene blir forenklet. Det er et menneske vi ser der oppe, en mannsfigur. Og i hånden holder han ikke noen lovsamling: Han holder rundt kjønnsorganet sitt. Det er ikke tvil, han holder fast og bestemt mens han speider utover byen. Den optiske illusjonen er neppe utført med overlegg, men ikke desto mindre er det en underholdende attraksjon man trenger en lokal kjentmann for å bli introdusert for, og en velkommen anledning til en pust i bakken der man forserer Nygårdshøyden på vei fra Møhlenpris til sentrum med gjester på slep. CHRISTIESTØTTEN ER SELVE begynnelsen på gaten som bærer hans navn, Christies gate (Christieparken ved Brann Stadion og mindre

kjente President Christies veg i Fyllingsdalentraktene er andre steder som har tatt sitt navn fra den historiske politikeren). Her oppe fra kan man se gaten i sin fulle utstrekning, der den snorrett skjærer gjennom sentrum fra starten ved De naturhistoriske samlinger på Høyden – med sine spøkelsesaktige hvalskjeletter og klønete utstoppede dyr fra 1800-tallet – og helt til enden, omtrent i Banco Rotto-bygget i motsatt enden av gaten. Det gamle bankbygget er et av byens mest fornemme lokaler, og er for tiden i restauranten Bølgen & Mois varetekt. Her holder nomadebryggerne i Ekangersmuget til, de er stedfaste mikrobryggere og holder restaurantklientellet og forbipasserende ølhunder fra sin utvidede vennekrets (og venners venners vennekretser) med kvalitetsbrygg brygget i minimalt opplag. Gjerne med en hamburger til. Kvalitetsbrygg har også baren Ujevnt sørget for i de godt og vel fire årene de har holdt til i gaten. I lokalene til den forhenværende

Narvesen-kiosken – der vi en gang i verden kjøpte baconpølser på vei fra det ene til det andre – får man servert det siste fra Voss Bryggeri, eller, om ikke det siste, så i det minste deres karakteristiske pale ale ved navn Oregonian. Etter fire års erfaring som vannhull i et område hvor konsentrasjonen av skjenkesteder mangler sidestykke i denne byen (kanskje med unntak av det Gran Canaria-aktige unntaksområdet fra Torgallmenningen til Bryggen) kan man konstatere at prosjektet har vært en suksess. Beliggenheten vis-à-vis pubinstitusjonen Garage har heller ikke vært noen hemsko, og beviser bare at så lenge det man starter holder en viss standard, vil det også overleve gnisselen fra tidens tann. Så får vi tåle at Eat My Muffin, Twisted Sister, Fruktbar og hva de nå heter ikke makter å drive bærekraftig næring. Og det er jo vår


GATELANGS

fortjeneste, egentlig. Det er vi som er forbrukerne, og de stedene vi oppsøker vil overleve. De andre – de vil dø. TROSS FORBUDENE MOT å iføre seg singlet står en mann kledd i nettopp dette plagget foran speilene i treningsstudioet SiB Sentrum i krysset Christies gate-Lars Hilles gate. Treningssenteret i sokkeletasjen til psykologibygget har allerede fått sin skjebne avgjort: Universitetet har andre og viktigere oppgaver i tankene for det godt besøkte senteret, og lesesaler skal overta for arealene der unge studenter nå står fordelt på tredemøller, treningsapparater og i frivektsområdet der benkene står oppstilt på rekke og rad foran speilene som fyller hele lokalets ene lengdevegg. Og denne endelige skjebneavgjørelsen har virket i brukernes disfavør, all den tid essensielt vedlikeholdsarbeid som defekte dusjer og mangler ved bruksgjenstander ikke har vært opprettholdt nettopp

fordi man vet at lyset i enden av tunnelen rykker stadig nærmere. Eller, mørket, kanskje. Men her står han, og løfter manualer mens han ser seg selv i speilet, iført singlet, som altså ikke er lovlig, men som ingen håndhever, i den tro at ingen kommer til å trosse et skrevet forbud, og her beundrer han bicepsene sine som vekselvis svulmer idet han løfter først den ene 18 kilos manualen, så den andre, så den første, og så videre frem til han når tre sett à ti repetisjoner. Hvem er det som til minste detalj ordner seg på håret før han går på trening? Hvem dusjer halsen sin med parfyme før han uansett skal svette? Det er ikke lett å bli klok, og det er heller ikke lett å løpe tre kilometer på tredemølle bak en gjennomparfymert kropp i full aktivitet på romaskinen. Ikke uten gassmaske. Arkitekt Per Grieg så ikke for seg denne typen aktivitet da han så Bergen Trygdekasse reise seg fra sine egne tegninger i 1952, det er i alle fall helt sikkert.

BYPARKEN, SOM INKLUDERER alt fra Ole Bull-skulpturen foran Hotell Norge til hele det beplantede området rundt Lille Lungegårdsvann, og som i stor grad farges rosa av de japanske kirsebærtrærne som med årviss fargesprakende iver markerer vårens komme, går på tvers av Christies gate. Her krysser den grønne lungen byrommene helt fra Den Nationale Scene til Bergen Offentlige Bibliotek, og benker, trær og åpne rom gjør sitt til at dette oppleves som fotgjengernes domene. Så også Festplassen, som kun for få år siden i sin helhet var viet parkeringsplasser. Helt frem til 2003 var dette blant byens mest sentrale åsteder å sette bilen fra seg mens man gjorde ærend, og slik fremsto da også byens kanskje mest sentrale tomt syv dager i uken: Full av biler. (Da vi ble dratt med på akupunkturtime på et kontor et sted på Torgallmenningen var Festplassen det selvskrevne stedet å sette

fra seg bilen, en Mitsubishi Galant med en blå flekk i baksetet, det var en fargestift som hadde smeltet inn i tekstilet på setet en varm sommerdag.) Tiden går fremover, og man kan heldigvis ikke parkere midt på Festplassen i dag dersom man kommer til sentrum med bil, det går ikke. Heller ikke foran Grieghallen. (Men under.) Bilen får man sette fra seg under bakken i Klostergarasjen eller på Bystasjonen. Men helst skulle det vært enda lengre borte. I mellomtiden får vi gå sakte, sakte, sakte over veien der bilene krysser sentrumsgatene, for å gi bilistene noe å irritere seg over og minne dem på hvem byen er til for. For det er oss, fotgjengerne. Sakk farten. 07/2014

47


Nyinnflyttet? Den mobile gjenvinningsstasjonen som kjører i sentrum og på Laksevåg tar imot sortert grovavfall som pappesker, plast møbler, farlig avfall, elektronikk og mye mer.

VI HAR BRUKTHJØRNE!

Hent brukbare ting helt gratis.

STED OG TID: MANDAG 15.00 –19.00 Ved fotballbanen på Møhlenpris TIRSDAG 15.00 –19.00 Ved billettluken, Bergen Kino ONSDAG 15.00 –19.00 Ved returpunktet på Klosteret

Leveringspriser: se bir.no. Vi tar kort! Papp, plastemballasje, EE-avfall og farlig avfall er gratis å levere.

TORSDAG 15.00 –19.00 I Gjeble Pederssønsgate i Sandviken FREDAG 15.00 –19.00 På Damsgårdsallmenningen på Laksevåg

bir.no | 815 33 030 | facebook.com/BIRrenovasjon


KUNST The Wearable Art Show KNIPSU 23. august Før KNIPSU pakkar sakene og flyttar ut frå sine lokale i Komediebakken og inn i tilværelsen som nomadisk mobilgalleri, får vi høve til å sjå – og kanskje kjenne på kroppen – kva Berlin-galleriet Kreuzberg Pavillion har klart å diske opp med av kunstverk som ein (eller annan) kan kle seg med. Vi tar av oss hatten (og kler oss i nokre kunstverk) for KNIPSU sin innsats dei siste tre åra og venter i spaning på kva KNIPSU si framtid vil bringe.

1

SESONGÅPNING 28 – 30 AUGUST

TG STAN JDX – a public enemy Belgia

28 – 30 august 19:00 Sted: Studio Bergen Nøstegaten 119 Varighet: 100 minutter Pris: 220,- / 110,Kategori: Teater

TONE VIGELAND Muster Bergen Kunsthall Til 17. august Festspillutstillingen Muster av Tone Vigeland kan fortsatt skodast på Bergen Kunsthall til midten av månaden, for den som ynskjer å meditere over minimalistiske metallskulpturar og romlege intervensjonar produsert med tilfellet og gravitasjonen som kunstnarisk assistent. I slutten av månaden, 29. august, opnar ein stortila retrospektiv som viser eit breitt utval arbeid – det største utvalet det europeiske kontinentet til no har kjend vekta av – av den amerikanske kunstnaren Robert Overby (f. 1935, d. 1993).

1

Ginungagap / Foto: Tim Wouters

An old-fashioned thing called acting – David Gordon, Theatermania

ELLEN HENRIETTE SURKHE Tag Team Studio 29.–31. august Når foto- og videokunstnar Ellen Henriette Surkhe stiller ut på den kvitaste kvite kuben i byen, forventar vi noko formfullendt og estetisk oppegåande – kan hende ein kunst-dokumentar, ein artist’s book eller ein fotoserie om folk, fe, stader eller ting? Eller kan hende ein kunst-dokumentar ein artist’s book og ein fotoserie om folk, fe, stader og ting? Den som kjem seg bort til Tag Team Studio siste helga i august får sjå svaret på begge desse spørsmåla, så kva ventar du på? Siste helga i august?

1

FESTIVALPASS OG BILLETTER bestilles på billettservice.no eller tlf 815 33 133 / Rabatt for Bergens Tidendes abonnenter og studenter. Mer informasjon: Telefon 55 23 22 35 og info@bit-teatergarasjen.no Følg oss på: Instagram: @bitteatergarasjen / Twitter: @teatergarasjen Facebook: @BITTeatergarasjen

BTkortet

07/2014

49


KUNST

MARIT FØLSTAD Sense of Doubt Entrée 22. august – 26. oktober Når det gjeld postfeministisk propaganda tykkjer vi det gjer betre å t.d. sjå dokumentarserien Dreamworlds av Sut Jhallly enn det bananspisande videoverket Stop Talking (2008) av Marit Følstad, som titt og ofte dukkar opp i gruppeutstillingar på KODE. Det finst flust med profesjonelle innan andre fagområde enn kunst som er durkdrivne på det å overtyda om korleis ein burde leve livet og korleis ein burde tenkje om dagsaktuelle tema. Den kjenslevare faggruppa som er kunstnarar kjem her oftast til kort, og burde kan hende heller gjere det dei potensielt kan vere skikkeleg gode til – å synleggjere at saker og ting kan sjåast på forskjellig vis, avhengig av korleis ein vrir og vender på kognitive og sansemessige apparat. Men, hallo, kven veit – kan hende Følstad har nokre uventa triks oppi ermet? Stikk innom Entrée dersom du er i tvil.

1

BÅRD BREIVIK History KODE Til 21. september Bård Breivik stiller ut sin kunst på store delar av KODE sine lokale, og ein kan berre undrast korleis dei fekk den atten meter høge fallosen inn mellom trappene på KODE 1 (Permanenten). Vi set pris på verket Partitur for en lengre samtale, ein lang serie veggskulpturar i medium storleik som Breivik har produsert i samarbeid med handverkarar frå rundt om kring i verda, og kan hende mindre på dei utopiske produktdesignskissene ein finn på line med fallosen sin topp. Elles sjåast brorparten av utstillinga best om ein unnlét å lese verktitlane!

1

AV RASMUS HUNGNES

30.—31. august ved Vigeland-museet

J O H N

G R A N T

( U S)

SUSANNE SUNDFØR DAUGHTER (UK) RY X (AU) SIRI NILSEN

AMASON (SE)

BENJAMIN CLEMENTINE (UK) ROBERT ELLIS (US)

JESSICA SLIGTER & SUSANNA L I LY & M A D E L E I N E ( U S ) BROKEN TWIN I N G R I D

O L A V A

A N D R E A S billettservice.no pipfest.no

50

07/2014

(DK) &

U L V O

ANDERS WENDIN (SE)


CONFERENCE

14–16 August 2014 What battles were fought over art in Nazi Germany, 1933–1945? How did artists respond to the Nazi regime? How was art used as propaganda during the German occupation in Norway?

SPEAKERS Line Daatland KODE Gregory Maertz St. John’s University, New York Erik Tonning University of Bergen James Van Dyke University of Missouri Peter Chametzky University of South Carolina Christian Fuhrmeister Zentralinstitut für Kunstgeschichte, Munich Terje Emberland Holocaust Centre, University of Oslo Despina Stratigakos University of Buffalo Anita Kongssund National Museum of Art, Architecture and Design, Oslo Dag Solhjell Art Sociologist, Dr. philos. Eirik Vassenden University of Bergen RESPONDENT: Matthew Feldman Teesside University

Venue: Tårnsalen, KODE 4 (Lysverket) Day tickets: NOK 250 / Full conference ticket: NOK 700 Lunch and refreshments included. Please register at kodebergen.no Contact e-mail: conference@kodebergen.no The conference is open to the general public. Organised by KODE and the “Modernism and Christianity” project, Department of Foreign Languages, University of Bergen


SCENEKUNST LILLELAB #3 – RUSLAB: EN FØLELSESLADET FEIRING AV HJERNEN Premiere 23. august 19.00. Vises fram til 13. september (man – fre. 19.00, lør. 18.00). Lille Scene, DNS. Teater. Lillelab ble lansert høsten 2013 som et nytt konsept for Lille Scene på DNS. Målet med prosjektet er å bruke Lille Scene som en arena for dagsaktuelle temaer og dramatikk. Lillelab baserer seg, som navnet indikerer, på en laboratoriemodell der skuespillerne er med på å forme forestillingene, og der deres prestasjoner vektlegges framfor visuelle virkemidler som kostymer og scenografi. Lillelab#3 – Ruslab tar denne henstillingen på ordet når den nærmer seg Bergens rusproblematikk. Situasjonen er kanskje kjent: Når Nygårdsparken stenges for renovasjon, stenges også en av Europas største og mest åpenlyse russcener. Men hva er avhengighet? I Ruslab eksperimenterer skuespillerne med ufriheten i alle sine former, fra den uskyldige shoppegalskapen til den tunge heroinmisbruken. Slik kan forestillingen bidra til å øke forståelsen for rusavhengighet. www.dns.no

1

JDX – A PUBLIC ENEMY 28. – 30. august, kl. 19.00. Studio Bergen. Teater. JDX – a public enemy er basert på Henrik Ibsens En Folkefiende. Forestillingen ble først satt opp av det belgiske teaterkompaniet tg STAN i 1993 og er nå tatt opp igjen som en markering av deres 25-årsjubileum og det kommende valget i Belgia. Som i Ibsens En folkefiende handler forestillingen om en ensom mann som utstøtes. Doktor Stockmann oppdager at vannet i de nye badeanstaltene er sterkt forurenset. Han konsulterer sin bror, borgermesteren, men møter lite gehør. Tvert om. Nyheten er ubehagelig og blir forsøkt dysset ned. Reparasjonsarbeidet er kostnadskrevende, og Stockmann oppfattes mest som en festbrems – en «folkefiende». tg STAN ønsker med forestillingen å kommentere demokratiets fallgruver og presset mot annerledestenkende. www.bit-teatergarasjen.no www.stan.be

1

GERMINAL 5 – 6. september, kl. 19.00. Studio Bergen. Teater. If we had the opportunity to start from scratch, even in a space of 8 meters by 10 meters, how would we do it? Den franske kunstnerduoen Halory Goerger og Antoine Defoort har i denne oppsetningen fått med seg skuespillerne Arnaud Boulonge og Ondine Cloez. Utgangspunktet er en tom scene og sammen skal de fire forsøke å skape sin egen lille verden helt fra begynnelsen av – på én time. I Germinal blir hjulet oppfunnet på nytt og det settes spørsmålstegn ved alt fra fysikkens lover til muligheten for menneskelig kommunikasjon. Goerger og Defoort er kjent for å kombinere visuell kunst, performance og vitenskap med en god dose humor og finurligheter. I løpet av de siste årene har de høstet stor anerkjennelse for sine produksjoner, og i 2013 ble Germinal vist på den franske festivalen i Avignon, en av scenekunstens mest prestisjetunge festivaler. www.bit-teatergarasjen.no

1

HELLEMYRSFOLKET Premiere 13. september 18.00. Vises fram til 13. desember (tir – fre. 19.30, lør. 18.00). Store Scene, DNS. Musikal. Høstens storsatsning på DNS er musikalversjonen av Amalie Skrams hovedverk, Hellemyrsfolket. Igjen har Agnete Haaland valgt å ta utgangspunkt i bergensk historie i sitt sesongprogram, etter store publikumssuksesser som Dyveke og Reksten i foregående sesong. Forventingene er ikke lavere denne gangen, med seg på laget har Haaland fått forfatter Gunnar Staalesen og komponist Julian Berntzen. Duoen har arbeidet med å gjøre Skrams firebindsroman om til en musikal i tre år. Når den nå endelig er klar for scenen, har de et stjernespekket lag i ryggen. Regissør Johan Osuldsen er spesielt kjent for sine musikaloppsetninger og

1

52

07/2014

har tidligere vist kommersiell teft med forestillinger som Mamma Mia, Showgirls og We Will Rock You i Oslo. Når han nå er kommet til Bergen for å gjøre Hellemyrsfolket, arbeider han med flere av DNS mest anerkjente skuespillere og sangerinner, blant annet Herbjørg Kråkevik og Karoline Krüger. Amalie Skram er en av de fremste og mest betydningsfulle norske romanforfatterne gjennom tidene og hennes verk Hellemyrsfolket blir ansett som et av de viktigste naturalistiske verkene i norsk litteraturhistorie. I naturalismens ånd søkte Skram etter sannheten og var kompromissløs i sin framstilling av mennesket. Via Staalesens om-dramatisering av teksten får vi nå en sjanse til å oppleve hennes mesterverk i ny drakt. Pågangen kommer til å være stor, så det kan være lurt å sikre seg billetter i god tid. www.dns.no

AV AMANDA ØIESTAD NILSEN


2207 BIFF N&D 241x360mm.qxp_Layout 1 22.07.14 11:03 Side 1

Bergen kino – Magnus Barfot kinosenter Røkeriet USF • Cinemateket USF Tivoli – Det Akademiske Kvartér Logen Teater

24 1

SEPT 2014 OKT

Norges største filmfestival 200 filmer på mer enn 500 forestillinger i løpet av 8 dager! •Førpremierer i samarbeid med norske filmdistributører •Dokumentarfilmer – en av Nordens største på feltet •Cinema Extraordinaire – spillefilmer du kun ser på BIFF •Musikkfilmer •Ekstremsport •Amerikansk indiefilm •Den 8. Checkpoints i samarbeid med Raftostiftelsen •Green Screen i samarbeid med Klimafestivalen

Nye retninger 2014: • BIFF Expanded – sideprogram av ekstraordinære kunstfilmer • Sideprogrammet Nordic Voices – fiksjoner og dokumentarer • Forskningsformidlingspris i samarbeid med UiB • Ung Film Extended i samarbeid med HUFF Ordinære billetter kr. 90,Personuavhengige rabattkort kr. 650,- gir dere 10 forestillinger - kortet kan fylles på med minimum 195,-, tilsvarende tre billetter

www.biff.no


LITTERATUR

Ingvild Schade 26 år gammel. Fra Drammen, bosatt i Oslo. Debuterer med Drammens Rekordbok (Oktober) 15. september. Utdanning fra tekstlinja ved Westerdahls og Skrivekunstakademiet i Bergen.

SCHADEFRYD Forfatter Ingvild Schade tror som hovedpersonen i debutboken Drammens Rekordbok; at roten til alt ondt er forestillingen om fri vilje. TEKST TORE ANDVIG FOTO CHRISTIAN BELGAUX FOTOGRAFEN OG JEG svetter der vi står på en liten flekk med tørr gressplen som skiller E18 og en parkeringsplass. Foran oss ser vi et av de norskeste og tristeste byggene i kanskje den norskeste av alle byer, nemlig Skistadbygget i Drammen. Til å være Drammens nest høyeste hus, er dette en nokså lav høyblokk. Men bygget skiller seg likevel ut. Det er på mange måter malplassert, et slags utskudd omgitt av lave naboer i utkanten av Drammen sentrum. Det er også her, i Skistadbygget, alle karakterene i debutboken til forfatter Ingvild Schade holder til. – Sånn sett slipper jeg at karakterene må gå langt når de skal noe. Jeg er dårlig til å forflytte folk i tekst. Det blir så mange assosiasjoner som dukker opp på veien, forklarer hun. – Nå er taxisentralen i førsteetasje, jernbanestasjonen rett i nærheten, Palmen bar ligger nesten i samme bygg. De har alt de trenger. Innsiden har mørkegrønne korridorer og barn som står langs veggene og lyser på deg med laserpenn. Skistadbygget er høyt, stikker seg ut i bybildet og styrker karakterenes fornemmelse om at de har oversikt. Noe de ikke har. Ingen mennesker har det. Dessuten ville Schade ha med en parodi på miljøbeskrivelser og betraktninger av en by. Noe som er ypperlig når perspektivet er fra trettende etasje.

1

54

07/2014

– Det er ikke grenser for hva de kan se derfra: Duer som flyr på kryss og tvers, humanetikere med soft guns, folk som rasper opp neglene på ligtherhjul, rotter som blir grilla på bensinbål utafor Hydro Texaco, kvinner med inverterte brystvorter, det er litt av et syn. Schade, som er Oktober forlags eneste debutant i høst, er bosatt i Oslo, men opprinnelig fra Drammen. Boken er riktignok ikke blitt til i Drammen, men på en Starbucks på et kjøpesenter i Paris («Å tenke på Skistadbygget da jeg var omgitt av all kulturen i den byen var litt absurd. Men Starbucksen var stille og den hadde aircondition og av en eller annen mystisk grunn var det der det var lett å skrive».) – På mange måter har flere av karakterene vært med meg siden jeg vokste opp her, nesten så lenge jeg kan huske. De har utviklet seg en del. De ligner kanskje mer på hverandre nå enn de en gang gjorde, men det er vel naturlig nå som jeg har samlet dem ikke bare i samme miljø, men under samme tak. DEN SELVHØYTIDELIGE forfatteren Reidar Larsen bor i trettende etasje. Han har forstått alt, til og med Hegel, men hvor mye Reidar egentlig har forstått blir etter hvert mer og mer uavklart. – Reidar Larsen har gått på Drammens Beste Skriveskole, som er en slags parodi og vrengebilde på Skrivekunstakademiet som jeg gikk på. På Drammens Beste Skriveskole diskuterer studentene alle de Store ting, som

Hegel, kjønn og feminisme, med innøvde replikker mens de løfter vekter. Reidar stiller uten noen akademisk tyngde og faller utenfor diskusjonene de andre studentene har, og blir en outsider. Han er ikke dum, men selvlært og mangler den kulturelle kapitalen, noe som gjør at han lager sin egen versjon av hva diskusjonene på skriveskolen dreier seg om, en slags naiv nytolkning som han får til å passe inn i sin verden. Felles for karakterene i Drammens Rekordbok er at det er mennesker som er så ekskluderte, ensomme og isolerte at de må lage sin egne subkulturer for å finne mening og egenverd. – Derfor har det også vært viktig for meg at boka ikke er pretensiøs. Jeg vil ikke skrive jålete. Boka skal være tilgjengelig for dem uten akademisk bakgrunn, for personer som minner om karakterene i boka, for outsidere.

Hva er det ved outsidere og mennesker som har falt utenfor som tiltrekker deg? – Alle har vel opplevd å bli holdt utenfor eller sett ned på. Det er fælt og noen opplever dette hver dag. Man blir sosialt keitete av det. En ond sirkel. Men mine karakterer har dessuten en del begrensende bagasje. De har vokst opp i ekstreme familier på godt og vondt. En av dem, Jan Beige, blir glemt i kuvøse, for så å bli adoptert av Drammens mest eksemplariske adoptivforeldre som følger de siste pedagogiske trendene. Noe som gjør at Jan Beige forstrekker seg både psykisk og fysisk og blir Drammens høyeste mann som lett lar seg overkjøre. En annen karakter blir født foran tidenes travløp på TV Buskerud, han blir selvfølgelig poet og skriver utilgjengelige haikudikt. Resten av gjengen vokser opp på en bilkirkegård i Mjøndalen, der mora er klin gæren og løper etter dem med kjetting,

mens far er fraværende i en Volvo. De blir selvfølgelig prega av stedene de kommer fra. Kroppene deres blir er et resultat av det, enten det gjelder tannmangel, forstrukket fysikk, svai i ryggen eller eksentrisk oppførsel og klesstil. – Alle Norges «outsidere» hadde vært ressurser dersom de i løpet av grunnskolen hadde hatt gode pedagoger som hadde gitt dem god selvfølelse. Og om de hadde fått like mange dramatimer som mattetimer. Tror jeg. Tror du det er lettere å bli stemplet som et utskudd i et lite samfunn som det norske? – Ja, man får fort en diagnose allerede som småbarn dersom man forstyrrer litt i timen. I boka mi leser alle barna et hefte som heter: «Hvorfor sparke og bråke når man kan ha det koselig og snakke med innestemme om snekrystaller?». Det er ikke alle som greier å passe inn i de ideelle rollene. Men jeg vet ikke om jeg er enig i at vi er så konforme. Det har jo faktisk noe for seg at man ønsker fred og fordragelighet, at man har like idealer og skaper flokkfølelse. Men det som er feil er evnen vår til å se ned på andre fra der vi står. Egentlig tror jeg som hovedpersonen min Reidar Larsen; at roten til alt ondt er at vi tror på fri vilje. Man blir ikke særlig raus med andre mennesker om man faktisk tror at et menneske har kontroll. Vi er bare mekanismer og de aller fleste vil bare bli likt og kjenne seg verdifulle. Drammens Rekordbok (Oktober) er ute 15. september.

«

Ingen mennesker har oversikt.


REDINK Foto: Jimmy Linus

TEGNESERIE

vis at du Følger med

KJerneKar

TOPP MIDDELMÅDIGHET Fraværet av suverene auteurer kan ofte være en fordel, skriver Aksel Kielland. TEKST AKSEL KIELLAND TEGNING JESSE MOYNIHAN FORESTILLINGEN OM AT amerikanske superhelter utgjør en moderne panteon av guder har visse åpenbare svakheter. For eksempel finnes det selv ikke i gærne gamle religiøst tolerante USA superhelter som er gjenstand for noen betydelig grad av tilbedelse eller rituell påkallelse. Og som bilder på det moderne menneskets arketypiske tilbøyeligheter, dyder og laster utgjør Marvel og DCs mest populære figurer i beste fall et lemfeldig utkast.

bevisst og harmonisk, ikke minst siden folk i tv-bransjen stort sett får relativt godt betalt for sitt arbeid.

1

I KJØLVANNET AV tegneseriebaserte blockbustere som Guardians of the Galaxy og Hercules 3D, som begge er omgitt av mer og mindre graverende beskyldninger om rovdrift på tegneserieskapere – Alan Moore har oppfordret til boikott av sistnevnte på vegne av sin nylig avdøde venn Steve Moore – ønsker tegneserieavdelingen imidlertid å rette oppmerksomheten mot en av sommerens mest etterlengtede tegneserieutgivelser.

Men på ett punkt er sammenligningen mellom superheltfiksjon og myter både korrekt og på sin plass – nemlig når det kommer til det strukturelle.

Jesse Moynihans Forming er mytologiske tegneserier av en helt annen støpning enn hva de amerikanske mainstreamforlagene pøser ut hver måned. Serien kan leses på Moynihans nettside, men nylig utkom andre volum av Nobrows utsøkte bokutgivelser, som er den klart beste måten å innta denne fortellingen på.

Noe av det mest tiltalende med den amerikanske superhelttradisjonen er at den består av fortellinger fortalt av et kor av stemmer som alle i større eller mindre grad påvirker hverandre. I likhet med gamle myter og sagn består superheltfiksjonen av historier som fortelles igjen og igjen, med større og mindre variasjoner, og som konsolideres der de ulike versjonene overlapper og bekrefter hverandre. Dermed får man en fortellertradisjon som nærmer seg mytenes muntlige overlevering, med alt hva det medfører av kulturell gjennomslagskraft og mangel på kunstnerisk betydning. Denne særegne tradisjonen har sitt opphav i at figurene og historiene eies av kommersielle selskaper hvis mest tungtveiende forpliktelse er å tjene så mye penger som mulig, og som dermed er mer opptatt av superheltenes fremtidige inntjeningspotensial enn av historiene de opptrer i. Denne merkevareforvaltningen er naturligvis også det suverent største problemet med det amerikanske tegneseriefeltet, men hvis vi for én gangs skyld velger å se litt positivt på dette fenomenet, er det ingen tvil om at fraværet av suverene auteurer ofte er en fordel. Riktignok avverger den industrielle produksjonsmodellen for superhelttegneserier mesterverk og personlige uttrykk på regelmessig basis, men dersom man nå engang er gira på litt middelmådig plottdreven underholdning – og det er man jo fra tid til annen – er det bare en fordel om historien ikke kludres til av opphavspersonenes tydelige fingeravtrykk. Amerikansk tv-dramatikk er som kjent grunnlagt på samme type komitéarbeid, selv om samarbeidet der synes å være hakket mer

«

Forming er et lappeteppe av tilblivelsesmyter fortalt som et ultravoldelig wrestlingplott. Moynihan plukker historier, guder og forestillinger fra alle verdens religioner og trosretninger, og setter dem inn i en såpeopera hvis hovedingredienser er barnslig krangling, forvirrende åpenbaringer og noen av de beste slåssescenene som tegneseriemediet i dag kan tilby. Denne demonstrativt lavkulturelle tilnærmingen til høyverdig stoff er svært utbredt innen amerikansk populærkultur generelt, og tegneserier spesielt, men Moynihans arbeid skiller seg ut i det at han på tross av alle disse grepene ikke dummer ned materialet. Faktisk klinger det en obskøn innsikt gjennom disse blodige, fortettede gjenfortellingene av menneskehetens mest sentrale myter, som kan minne om den man finner i Alejandro Jodorowskys bruk av religiøs ikonografi. Men Jodorowsky har aldri skrevet noe som er i nærheten av like morsomt som Forming. Fem nyere tegneserieutgivelser av interesse:

1 1 2 1 3 1 4 1 5 1

Bryan Lee O’Malley Seconds (BALLANTINE BOOKS)

Sam Alden It Never Happened Again: Two Stories (UNCIVILIZED BOOKS)

Jesse Jacobs Safari Honeymoon (KOYAMA PRESS)

en KJerneKar Følger med litt eKstra gJør du? 40 prosent av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest, i situasjoner hvor begge parter er beruset. Grensene kan virke uklare, men det er enkelt: Har en av partene sovnet, er for full til å gjøre rede for seg eller på annen måte ikke kan motsette seg seksuell omgang, så er det voldtekt. Alle kan miste kontrollen. Unngå at vennene dine gjør eller blir utsatt for noe som vil prege dem i mange år fremover. Følg med.

Dash Shaw Cosplayers #2 (FANTAGRAPHICS)

Shaky Kane m.fl. Cap’n Dinosaur & That’s Because You’re a Robot

Vis at du følger med på facebook.no/kjernekar

(IMAGE COMICS)

Historien kludres ikke til av opphavspersonenes tydelige fingeravtrykk. 07/2014

55


? R E D I E B R A D E M G I FRIVILL snakke man å r e g n e r t r være n Noen gange a k u D . ting e g i l e k s n a om v andre r å n r e t t den som ly t. e d r e g n e r virkelig t

flere r e k ø s S O Kirkens S re. e d i e b r a d e m frivillige 45/ 8 5 2 3 5 5 s på s o t k a t n o K kensr i k @ n i v g r , bjo 4 5 6 3 8 s.no 1 o 4 s 9 s n e k r i www.k r e l l e o n sos.


MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Okkultokrati sier aldri unnskyld! – INTERVJU, SIDE 62

«

Musikalsk er Woman’s Hour et Beach House som møter Chairlift på vernissage og bestemmer seg for å ha famlende, utstudert sex i en studioleilighet med falmende murpuss. – WOMAN’S HOUR, SIDE

NY SPALTE! Vi kaster oss begjærlig over den sorte guggen og anmelder månedens 12¨-utgivelser. 59

– SEXY SINGELLIV, SIDE

60

BEST AKKURAT NÅ

KARIMA FURUSETH ROMAN LINDAU «Now» – Rave On 12"

POPENS

(FACHWERK)

Takk for tipset, Hummerskum <3 OB IGNITT I’m Here Now 12"

BANALITET SAMSAYA Samsaya EP SONY MUSIC

Omtale i The New York Times og Rolling Stone, konsert på SXSW og produsenthjelp fra Roc Nation-affilierte Fred Ball: Alt ligger til rette for at Samsaya på sitt, hva er det nå igjen, syvende forsøk på å breake, faktisk skal … breake. Karrieremilepælene har i hvert fall lagt et solid fundament for et oppskriftsmessig popstjerneløp. I samtidens bekmørke industri vil det løpet fortrinnsvis være preget av mangel på substans. Form over innhold har sjelden vært mer utslagsgivende i en kultur. Men det er vel innafor, så lenge «Hver gang vi møtes» pimper bankkontoen en gang i måneden. Eller? Samsaya skal ha for at hun har et referansebibliotek ulikt mange andre artister i samme segment, men når «Stereotype» (utgitt som singel

2

(OBONIT)

i 2013) høres ut som Kaizers Orchestra i en rickshaw, faller de interessante inspirasjonskildene pladask på stengrunn. Det hjelper heller ikke at teksten tidvis er så absurd triviell («Or if I’m jumping up and down when my feet are in the ground, eeeh-oooh») at man må lure på hvor mye denne platens tilblivelse faktisk skylder Fred Balls produksjon. Noe i det hele tatt? Samsaya selger seg inn som et musikalsk unikum, men i realiteten er musikken identitetsløs og generisk. Hun har en habil stemme som behersker å være nasal, et sted mellom Nelly Furtado og Rihanna – sistnevnte en åpenbar inspirasjonskilde, selv om Ri-Ris kommersielle tilnærming gir utslag hos både mannen i gata og folk på høye hester. «Jaywalking» (radiohiten fra 2011) har gode anstrøk av Jamaica og Sør-Afrika, men hadde fremstått som mindre ubrukelig i en instrumentalversjon. Sistesporet «Good With The Bad» (nyinnspilling av singel som første

gang ble utgitt i 2010) bekrefter alle fordommer. Kassegitar, oppjagende vokal-samples («Hey, hey, hey») og proto-synther fra enhver shitstinking banger med litt radiorotasjon. Det som peker seg ut som mest irriterende med denne EP-en er ikke at den ikke holder stand (jo, det også), men snarere hvor bra den kunne ha vært, om Samsaya bare kuraterte talentene sine med litt mer omhu. Når «grensesprengende fusjon av hip hop, ska, pop og Bollywood» ligger til grunn for lesningen av en artist hvis musikk egentlig bare opererer innenfor «tyggegummi», degraderes innsalget til et forutsigbart utspill i øvelsen «hvordan pakke listepop inn i eksotisk papir?». Men herregud, Samsaya har en planlagt USAturné foran seg i storbyer som LA, San Fransisco og New York, og da kan hun i hvert fall skilte med suksess over dammen. Veien til USA er jo som kjent brolagt med nyinnspillinger av banale poplåter. Karima A. Furuseth

En av verdens tyngste produsenter, regnet i både kroppsvekt og kvalitet på utgivelser. FXHE- og Omar S-kompisens første slipp på egen etikett. Steeeeez. PALMS TRAX Equation EP 12" (LOBSTER THEREMIN)

What if i told you … Palms Trax is Fingers Inc. anno 2013? Plukker frem denne briljante juvelen fra fjoråret og fester som om det var 1988. FKA TWIGS LP 1 (YOUNG TURKS)

Albumet kommer 12. august. Har ikke hørt det ennå. Årets album likevel. (Tekst: Svein Strømmen)

07/2014

57


MUSIKK BEST AKKURAT NÅ

BEST AKKURAT NÅ

NORSKE VERDENSBORGERE OF NORWAY Accretion CONNAISSEUR

Digitalt kompetent, multimedial musikkanmelder til tross: Det skulle ta et par uker etter slipp og en fysisk overrekkelse av CD-en, før jeg fikk fatt i debutfullengderen til techno- og house-duoen Of Norway. Det omstendeligee hendelsesforløpet sier nok mest om min manglende mobiliseringsevne, men er dessverre også symptomatisk for skjebnen til mange norske elektroniske artister: Det tar som regel altfor lang tid før vi oppdager lokale aktører som for lengst har blitt store i utlandet. Of Norway har allerede rukket å stå på plakaten til sentraleuropeiske knutepunkter for klubbmusikk som Tresor, Fabric og Watergate (mens de til sammenligning blir knuffet av plakaten på en viss norsk festival for elektronisk musikk, på grunn av av dårlig organisering). Jaja, la oss ikke dvele mer ved tilkortkommenheten til «det mest åndssvake landet på kloden». Of Norway har tross alt sluppet et album som fortjener mer oppmerksomhet enn landet duoen (ironisk nok) skyver fremfor seg. Har man fått med seg Of Norways live-set, vil musikken på det fysiske formatet virke som en forlengelse av det de gjør på klubbfronten, men det er likevel et album som

5 JØRGEN NORDENG YOUNG THUG Som i artisten. Rap hadde ikke vært noe morsomt uten. Thugga Man La Flare-skiva med Gucci Mane er bare toppen av isfjellet, men bra sted å starte. ZUSE Red MMG-affilierte Zuse sin mixtape er ujevn, men bare tanken på at han en gang skal klare å perfeksjonere denne Waka Flocka Flame møter Buju Banton-hybriden gir meg tårer i øyekroken. Her nærmer han seg. G-UNIT «They Talked About Jesus» Hadde aldri trodd jeg skulle spille en låt fra G-Unit seks ganger på rad i 2014. «Tearz»-beaten blir aldri sliten, heller. MASICKA FEAT. GARNETT SILK «Keep Them Talking» Equiknoxx fortsetter å være den mest progressive reggae og dancehallabelen, og Masicka er nesten for smart for sitt eget beste. ELEPHANT MAN «Bang Bang Bang (Good Kisser Remake)» Usher sin «Good Kisser» er årets beat. Selvsagt skal Elephant hoppe på den, måtte resten av Jamaica følge etter.

MATHIAS RØDAHL ADRIAN MARCEL Weak After Next (mixtape) Raphael Saadiqs pomadeglætte protegé holder seg heldigvis unna retrokjøret til læremesteren, og leverer R&B-varene med enda en fin-fin gratisutgivelse. JUSTIN BIEBER De elleve låtsnuttene han [når dette skrives] akkurat la ut på Instagram. La oss håpe de er ute i digitalt albumformat innen dette nummeret av N&D treffer gata. YOGUTTENE «Før$te Gang» Ja, du leser riktig – en YGanbefaling i Natt&Dag. Alt tullball til side, så er dette refrenget og ikke minst Toneverset intet annet enn $$$.

først og fremst retter seg mot den litt tvetydige sjangeren «home-listening-music». Uten at den musikalske parallellen er altfor markant, minner det litt om techno-produsent Andy Stotts Luxury Problems fra 2012, som også er et lite hopp fra klubbgulvet opp i Bolia-sofaen med utsikt til Bang & Olufsen-anlegget. Det vil si, «Last Night (I Dreamed A Placid Dream)» og «Trampoline» er åpenbart myntet på dansende føtter, mens resten av albumet er, som seg hør og bør, konstruert som et fokusert DJset i miniatyr hvor oppbygning, momentum og avslutning er stikkord. Dette kan du trygt spille på dagtid. Åpningskuttet «Yours Is A History Of Violence» starter albumet behagelig et sted mellom Air og Calexico (!), etterfulgt av den sobre popaktige «Spirit Lights» med Linnea Dale på vokal. Sammen med Malin Pettersen (Lucky Lips) står de to for platens mest spennende vokaloutsourcing fra uventede sjangerhold. Accretion er et godt album som aldri gjør skam på technoen eller housens mer stillferdige sider, og som holder seg interessant fra start til slutt. Det er mat for både hjerne og hjerte, og har et musikalsk nedslagsfelt som bør nå et bredt publikum. Nå gjenstår det bare å se om en av verdens sterkeste valutaer faktisk blir gangbar mynt her til lands også. Karima A. Furuseth

TINASHE «Xylaphone» Uventet eklektisk fra det ellers radiofinslipte «2 On»stjerneskuddet, godt hjulpet av TV on the Radios David Andrew Sitek på produksjonssiden.

BEST AKKURAT NÅ

JHENE AIKO «The Pressure» Presset veier utvilsomt blytungt i forkant av hennes kommende debutalbum, men etter monumentale «The Worst» er jeg åpen for å promotere enhver Jhene-låt som begynner på «The». SVEIN STRØMMEN

JEREMIH X SHLOHMO No More EP EKSPERIMENTELL INNERTIER

En av de senere års største R&B-overraskelser var definitivt Jeremihs fenomenale Late Nights With Jeremih-mixtape, som brått og uventet eksponerte Chicago-sangeren for et helt annet publikum enn tidligere. Fra å være Mister Birthday Sex og 50 Cents solbriller-innendørsbrukende «Down On Me»-kompis, befant 27-åringen seg plutselig i søkelyset til Pitchfork-publikummet – som i sin tur førte med seg diverse remikser fra kredible navn, inkludert vår egen stigende elektronikastjerne Cashmere Cat, samt like unge og lovende Shlohmo. Sistnevnte Los Angeles-produsent hadde på den tiden fått seg et navn takket være flere EP-er og diverse signatur-remikser av artister som Drake, Aaliyah og The Weeknd, men tok enda et R&B-skritt videre med fjorårets offisielle og Jeremih-gjestede singler «Bo Beep (Do You Right)» og «No More». Begge låtene – inkludert en utvidet versjon av Shlohmos «Fuck You All The Time»-remix – utgjør nå femti

5

58

07/2014

prosent av samarbeidet No More EP, etter mye tålmodig venting fra alle som fikk Jeremih-sjokk i 2012. Både disse og utgivelsens tre nye spor byr ikke helt på den samme Late Night … -magien, men er likevel et etterlengtet oppdatering av Jeremihs musikalske katalog, og beviser nok en gang at han fortsatt er rimelig overlegen når det kommer til denne typen nyskapende R&B. For mens flere og flere artister forsøker seg, har jeg enda til gode å høre en like velfungerende blanding av elektroniske produksjoner og R&B-vokal. Stort sett fordi artister som tiltrekkes av denne typen eksperimentelle beats gjerne ikke kommer fra den samme vokalskolen som Jeremih - og hva er vel egentlig R&B uten pelvisinspirerende og hjertesmeltende melisma? Det industrielle og dystre soundet kunne nok likevel ha blitt litt i meste laget over en hel LP, så det blir spennende å se hva sangeren leverer på sitt kommende tredjealbum Thumpy Johnson. Fram til da framstår i alle fall samarbeidet med Shlohmo som enda en innertier for Jeremih. Mathias Rødahl

THE-DREAM Royalty: The Prequel CONTRA PARIS

Rebound-R&B Det har gått syv år siden The-Dream ga R&Bsjangeren en solid og etterlengtet ansiktsløftning, og i løpet av den tiden har vi blitt vant til å forvente hyggelige ting hver gang Herr Nash beærer oss med ny musikk. Fjorårets IV Play var en særdeles fin-fin affære, men havnet likevel i skyggen av fantastiske Est. 1977 (2011) – takket være sistnevntes utsøkte line-up av låter, men også den rampete måten utgivelsen ble sluppet gratis på verdensveven som en sår og emosjonell langfinger til Def Jam. På den tiden befant Dream seg i en aldri så liten privat dalside, noe låter som blant annet godbiten «Wedding Crasher» klarte å fange opp på mesterlig vis. I dag smiler lykken derimot enda en gang til 36-åringen, som giftet seg rett før utgivelsen av hans nye EP. «I love you baby/Why are you killing me?/I wanna be the

4

one that gives you everything/ They say I’m bad for you/Are you bad for me?», synger brudgommen på sporet «Wedding Bells», som kanskje likevel hinter frampå at han til tross for sin evige tro på kjærleiken, nå også innehar en sunn dose med skepsis til bryllupsløftene. Dette er tross alt tredje gangen The-Dream lover noen evig troskap. Og til tross for sitt splitter nye ekteskap, er Royalty: The Prequel på ingen måte en skive som fokuserer på familieetablering og hvite gjerder. I stedet får vi først og fremst et knippe både harde og mørke låter – mer passende for breial meanmugging og albuekasting i klubben enn plutting med kona på bryllupsreisen («When I tell you drop it - drop it/ When I tell you drop it - drop it/When I tell you drop that down, shawty drop that ass for a real nigga»). Det er dog ikke en Dream-plate uten et par dypp i balladens verden. Denne gangen representert av fine «Lake Michigan» og ikke minst min egen personlige favoritt «Outkast».

Akkompagnert på hendig vis av Nash’ sukkersøte romantikk over et sexy sample av Roy Avers klassiske «Everybody Loves The Sunshine» (My little perfect thing/I wanna crash your fantasy/ And I wanna be that thing on your mind everyday»). Deilig, deilig deilig. Likevel er dette altså ikke en utgivelse preget av bryllupståke, og Dream avslutter på bokstavelig talt kjølig vis med «Shook Ones Pt. 2»-baserte «Cold», hvor den samme kjærlighetsbitre Nash vi husker fra Est. 1977 synger om hvordan hans utkårede lar konkurrentene (Frank Ocean, Trey Songz, The Weeknd, Miguel, Drake, Chris Brown og Usher) «øreknulle» henne. Alt i alt er ikke Royalty: The Prequel en kjempeminneverdig del av The-Dreams imponerende katalog, men skal vi tro tekstutvalget, legger nok hans nye rebound-ekteskap og bagasjen fra opprinnelige kjærligheter rammer for enda en ny runde med hjerteskjærende R&B-storhet i ikke altfor fjern framtid. Mathias Rødahl

MORRISSEY «Staircase at the University» Det har vært en drittsommer uten sidestykke. Fy faen. Umulig å tenke i denne varmen, uunngåelig å ha vondt i dette klimaet, begynner å vise symptomer på skjørbuk. Lurer på om global oppvarming kanskje IKKE er en scam. Gamle sår begynner å verke igjen, nye sår gror ikke, gammelt ubehag vender tilbake og nytt ubehag svir verre enn på lenge. Så, rett i forkant av hundedagene, kravler min eneste sanne venn i verden, den evige Morrissey, ut av treverket med et album som JEVNT OVER er en liten skuffelse etter tre flawless forløpere. Denne gangen med kun én låt om å ta livet av seg, en nedgang på femti prosent fra Years of Refusal (2009), men det er KANSKJE ikke så farlig når nettopp «Staircase at the University» ikke bare prosederer at det ikke nødvendigvis hjelper å stresse trynet av seg, men også leverer den flotteste spanjolgitarsoloen jeg noen sinne kommer til å høre. Spilt av en keyboardist, har jeg lest et sted. Memento mori, osv. Cola med is, takk. VILDE TUV «Det blåser ingen vinder inni huset» Hele Oslos handelsstand er utsolgt for vifter, lol.


MUSIKK

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

WOMAN’S HOUR Conversations SECRETLY CANADIAN

Vi må snakke sammen De fire britene i Woman’s Hour ga ut en singel i 2011 til middels interesse, før de trakk seg tilbake for å «finjustere musikken». Og tre år senere kommer sannelig et justert debutalbum; balanserende i midten uten å skjene hverken til den ene eller andre siden. Først og fremst er Conversation en indre monolog i et kammerdrama med én enslig protagonist. Vel, enslig, men ikke singel: Tekstene som vokalist Fiona Burgess synger, men som er skrevet av gitarist og Burgess-bror William, dreier seg oftest om vanskelighetene ved å være i et parforhold, i etterkant

3

av et parforhold, og i forkant av et parforhold. Det kan jo være slitsomt i lengden, både i det virkelige liv og på et album. Kontrasten til Burgess’ tekster er et profesjonelt – og svært finjustert – bakteppe av sober synthpop. Musikalsk er Woman’s Hour et xx uten skarpe kanter, eller et Beach House som møter Chairlift på vernissage og bestemmer seg for å ha famlende, men utstudert sex i en studioleilighet med falmende murpuss og monsteraplanter i kunstgjødsel. Vernissagen er et naturlig sted å holde seg. Woman’s Hour har en uttalt kunstnerisk idé bak det meste av det de gjør; alt fra det strikte coverbildet til samarbeidspartnere og konsept, er nøye utvalgt. De avviser blant annet ideen om originalitet, og mener

at noe av bandets styrke ligger i erkjennelsen av at alt er gjort før, og at de dermed lettere kan referere og låne materiale som allerede finnes. Vel og bra, men hva slags samtale blir det av den slags? En intetsigende en. For selv om de for så vidt har ryggen klar, blir det ofte for likt referansene og for stødig og trygt. «If I turn, I change, I drift / would it be better for you?», spør Burgess i åpningssporet. For å svare på spørsmålet: Jeg vet ikke, men litt bevegelse kunne nok ikke skade. Det er litt som de samtalene hvor man spør «Hva er det?» og får til svar at «Det er ingenting!». Det er jo noe. Men akkurat hva det er, er inntil videre litt vanskelig å få taket på. Daniel Ramberg 07/2014

59


MUSIKK

SEXY SINGELLIV Månedens beste singel- og EP-slipp. TEKST KARIMA A. FURUSETH Landets beste musikkdekning utvides! Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl. Med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset er det annerledes! Her kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format, men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

TREY SONGZ Trigga ATLANTIC/WARNER MUSIC

Upretensiøs silkelakenmusikk Det er hyggelig å se hvordan R&B-sjangeren stadig finner veien inn i mer kredible kriker og kroker, men det er nå likevel få ting som kan utkonkurrere en vassekte babymaker av den gode, gamle typen. Få leverer dette konseptet på en så overbevisende måte som Tremaine «Trey Songz» Neverson. Med fem solide album i beltet har den snart tretti år gamle stjernen betalt sine «dues» opptil flere ganger i løpet av en snart desenniumslang karriere, og om han ikke har sørget for like mange babyer som R. Kelly, så har han i alle fall tatt ansvar for å

5

CYMBALS EAT GUITARS LOSE BARSUK

Kvartlivsangst Cymbals Eat Guitars har alltid vært en slags bandanakronisme; en etterlevning av nittitallets gitardrevne indieband som Dinosaur JR, Pavement og Built To Spill, iblandet litt av Bright Eyes’ tenåringsangst og småbyaggresjon. Debutalbumet Why There Are Mountains fra 2009 var en mer rett-på-sakaffære enn Pavement-ish Lenses Alien fra 2011, men de lignet i form: Tettpakkede låter, masse gitar, ispedd rolige partier med elektrisk piano, en hornseksjon eller ein einsam, trist fiolin; før alt øste ut i voldsomme, melodiøse refrenger, med den dominante vokalisten Joe D´Agostino, og et angstfylt, ofte innovervendt raseri som stort sett holdt seg på riktig side av tenåringssutring. Spol frem tre år. Bandmedlemmene har modnet, og som bekymrede foreldre sier: «det er vel bare en fase» – stemmer til en viss grad. Borte er de mest angstbiterske trassighetene og

4

60

07/2014

øke jordas befolkning med hver eneste utgivelse. På sangerens nye fullengder «Trigga» finner han kanskje ikke opp noe nytt krutt, men lener seg stødig på en stabil flyt av skuddsikker, tradisjonell R&B-perfeksjon. Vi snakker musikk som gjør at lytteren biter seg i leppa, leker forførende musikkvideo på dansegulvet, og føler seg langt mer sexy enn man egentlig er. Don’t judge me! På «Trigga» serveres vi en serie med deilig vuggemusikk, inkludert den «Fuck You Tonight»-inspirerte Nicki Minaj-duetten «Touchin, Lovin», utroskapsskandaløse «Disrespectful» med flinke Mila J, Ty Dolla $ign-assisterte «Dead Wrong» (kan Ty egentlig gjøre NOE som ikke er fantastisk?) og ikke minst en fin-fin remiks

av «Foreign» med upåklagelig stemmeskifte-sanghjelp fra unge og ufordragelige (let’s be honest) Justin Bieber. En av skivas mest spennende øyeblikk kommer i form av Juicy J-samarbeidet «Late Night», hvor produsent Mike WiLL Made It klarer å blande essensen av gammal Three 6 Mafia med Tremaines myke R&B. Slenger du i tillegg på godsingelen «Na Na» og den vakre klinelåta «SmartPhones», tror jeg vi har oppsummert hvorfor «Trigga» føyer seg inn i rekken av stødige utgivelser fra Mister Steal Your Girl. Blankpolert, upretensiøs sengehalmsmusikk med rom for både silkelaken og levende lys(t). Jeg spør: trenger man egentlig noe mer enn det? Mathias Rødahl

De Hyttede Nevers Taktikk. Men akk, til gjengjeld har det dukket opp en vel så problematisk tilbøyelighet: Nostalgien. Albumet tar løst for seg dødsfallet til D’Agostinos gode venn og bandkamerat Ben High som døde i 2007, og er samtidig en slags hyllest til den tiden da «musikken betydde alt» og «man bare ville kjøre rundt i den gamle bilen mens man sigget og hørte på nye CD-er», ifølge bandmedlemmene. Den uttalte kontekstualiseringen og prisverdige ambisjonen om å lage «musikk som berører», fører med seg lengre – og større – låter. Det er mindre stopp-startstopp, og mer lavmælt-stortSTØRRE, som i albumåpningen «Jackson» og åtte minutter lange «Laramie». Nostalgien sørger for en slags påtaleunnlatelse til bandets referansepunkter i 90-tallsmusikken, samtidig som drivet gir mer plass til D’Agostinos tekster. Det virker for øvrig som en takknemlig oppgave å skrive om lengselen etter tenårene i midten av tjueårene. Han kommer greit unna med de patosfylte overdrivelsene,

samtidig som han kan tillate seg noen halvtygde forsøk på paralleller til livet han lever nå. Er ikke alt ganske likt hele tiden – egentlig? Er vi ikke alle bare stadig voksende barn som søker oss tilbake til følelsen av å pludre rundt på trehjulssykkelen, mens vi slikker på et kandisert eple og nynner på reklamevignetten til Det Største Vanngeværet®? I så fall burde det vel gå an å lage «musikk som berører» også i 2014, skulle jeg mene. På LOSE blir derimot nostalgien noen ganger for enkel, som i oppjagede «XR» med tekstbolken «Wanna wake up wanting to listen to records / But those old feelings elude me / I raise a toast to the rock n’ roll ghost», og når leflingen med kvartlivsangst bikker over i slike tomme gester, fungerer det ikke like godt. Siden albumet likevel reddes inn av oppfinnsomme, varierte låter og D´Agostinos hese halspulsårepulserende gauling og angstfylte hvisking, får vi, i motsetning til Cymbals Eat Guitars, rette blikket fremover, og ikke vase rundt i fortiden. Skål. Daniel Ramberg

PRINS EMANUEL & GOLDEN IVY Hidden Love / Mystic Trip 12" FASAAN RECORDS

Disco-hippiene fra indre Malmö har satt sitt preg på hjembyen, så vel som kjøpevanene til kundene på Juno og Oye Records i Berlin. Bestselgeren «Midnight Cruise» snudde dansegulv på hodet, og gjorde bot for nu-disco-katalogens mange tafatte bidrag. Nå har de dratt tempoet hundre hakk ned med sløye kubjeller og strykere («Hidden Love»), og copacabana-arrangementer over umiskjennelige disco-trommer («Mystic Trip»). Blikke mer sommer enn du gjør det til sjæl, men denne er en staple for maksimalt utbytte av årstiden.

MR. TOPHAT & ART ALFIE KVK 300 (Repress) 12"

TELEPHONES Lotusland 12"

KARLOVAK RECORDS

LOVE ON THE ROCKS

Ree-ee-ee-press! Richardo Villalobos-favoritten «I Want You To See (That You’re In Love With Me)» var ifølge Resident Advisor en av 2013s beste låter, og ble selvfølgelig rasket vekk fra hyllene fortere enn lysets og lydens hastighet kombinert. Omtrent. Utgivelsen, som alle andre utgivelser signert den svenske duoen, koster følgelig flesk om du vil gå til anskaffelse av den via hypermarkedet Discogs. Derfor er det gledelig at den perkusjonstunge housechuuuunen med mer hats enn en Fedora-entusiast, er å få tak i på nytt (selv om den sikkert er råutsolgt idet du leser dette).

Telephones kommer fra regntunge Bergen og bor i hipsterenklaven Berlin, så det tropiske lydbildet som gjennomsyrer nesten samtlige av produksjonene hans må skyldes et overkonsum av blå paraplydrinker. Lotusland har minst like mye sjøskvulp (bokstavelig talt!) som The Ocean Called EP – Telephones forrige utgivelse – en dæsj marimba-aktig synth og en ørliten avstikker til acid-land med Discodromoremixen. Telephones-katalogen begynner å bli et uhyre spiselig åndsverk, og som vi tidligere har presisert: Bergens beste eksportvare bør anskaffes før ekstremt raske nørds på Juno kommer deg i forkjøpet.


MUSIKK

JUNKYARD OG SUPREMACY

THE PAINS OF BEING PURE AT HEART JOHN DEE FREDAG 15.8. BILL. KR. 200,-. 18 ÅR LEG.

SMERZ JOHN DEE FREDAG 22.8. BILL. KR. 125,-. 18 ÅR LEG.

PRESENTERER:

Don Martin og Breaknecks NALBAND OG ROHAN

IvanAve og Damien Fred Fades REMO

DJ Chali Ida Dillian SNAP AND CRACKLE OhMamaCrew

ROCKEFELLER LØR/16/8

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

JAMES ARTHUR

ROBIN THICKE Paula UNIVERSAL MUSIC

Offentlig hjertesorg Veien inn og ut av superstjernehimmelen kan ofte være kort og brutal, men sjelden har man sett en karrieremessig berg-og-dalbane som i tilfellet Robin Thicke. Jeg tenker på tiden før, under og etter fjorårets sommerhitfenomen «Blurred Lines». Et velfortjent og etterlengtet oppsving etter flere år på randen av et skikkelig mainstream-gjennombrudd, og katalysatoren for at albumet med samme navn ble Thickes mestselgende siden The Evolution of Robin Thicke fra 2006. Men så kom altså den mye omtalte voldtektstolkningen av låta, som raskt og effektivt gjorde Thicke til selve posterboyen for musikkindustriens sjåvinistiske alfamenn. Så og si over natten gikk han fra sjarmerende familiemann med upåklagelig talent, til douchebagen som

3

ikke tar et nei for et nei. Og da tenåringskjærligheten Paula Patton på toppen av det hele flyttet ut av parets felles hjem, var det ikke lenger noe Thicke kunne hverken si eller gjøre uten å bli malt opp i kvinnehaterhjørnet. Standard R&B-tekster ble ramset opp i lister av typen «The creepiest, most uncomfortable lyrics on Robin Thicke’s new album», og mannen som altså solgte imponerende 730 000 eksemplarer av sin forrige skive, åpnet med sjokkerende lave tall da sjettealbumet Paula ble utgitt i sommer. Joda, det var selvfølgelig et desperat valg å dedikere et helt album til sin tapte kjærlighet, men alle som har lidd av et knust hjerte vet at man er alt annet enn smooth og beregnelig i en slik situasjon. Og hvis linjer som «Baby, it ain’t over/it’s not over/it’s never over/I said never give up» er et eksempel på hvor «skadet» mannen er, har i så fall de fleste av oss i et eller annet svakt øyeblikk gjort

seg skyldige i å være eiesyke galninger. Forskjellen er bare at Thicke er hjertesorgpatetisk i all offentlighet, noe som sjelden er en spesielt god idé. Av den grunn skulle jeg gjerne sett at Paula i alle fall leverte varene musikalsk, og det begynner da også håpefullt med et knippe låter i velkjent og romantisk «Lost Without You»-stil – hvor Thicke jo alltid har vært på sitt beste. Og igjen, å finne noe som helst creepy her er mildt sagt imponerende. Dessverre havner Thicke raskt i det typisk middelmådige albumformatet han som regel serverer, noe som ødelegger magien fra åpningssporene «Get Her Back» og vakre «Still Madly In Love» et i et virvar av anmassende og storband-anlagte låter. I så måte er det kanskje bra at ikke flere enn 24 000 amerikanere kjøpte Paula den første uka albumet ble lagt ut for salg – men ikke fordi mannen på noen som helst måte fortjener denne heksejakten. Mathias Rødahl

DEATH BY UNGA BUNGA

SENTRUM SCENE

LØRDAG 22. FEBRUAR

ROCKEFELLER

Lørdag 6. september Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

T-PAIN ROCKEFELLER SØNDAG 14.9

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

BERNHOFT & THE FASHION BRUISES

TEAM ME

BEST AKKURAT NÅ

“BLIND AS NIGHT” UTE 1. 9!

SUPPORT: LUDVIG MOON

SENTRUM SCENE LØRDAG 20. SEPTEMBER

ROCKEFELLER LØR/27/9

BILL. KR. 450,-. 18 ÅR LEG.

BILL. KR. 225,-. 18 ÅR LEG.

RELEASEKONSERT

MALIN KULSETH SPOOKY BLACK «Reason» I just came emotions:( Håper Spooky Black gir oss mer «sad shit like this» i løpet av høsten, så vi kan snufse og føle oss gjennom vinteren.

CASA MURILO

SENTRUM SCENE MANDAG 17. NOVEMBER BILL. KR. 320,-. 18 ÅR LEG.

VESSEL «Red Sex» Sleazy og digg, uansett vær. RAE SREMMURD «No Flex Zone» Innser at disse guttene dessverre ikke er 13 og 14 – som de høres (og ser) ut som – men foretrekker å leve i illusjonen om at disse unge trendsetterne er råunge.

ROCKEFELLER FREDAG 3.10 Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

NYTT ALBUM “ANGUS & JULIA STONE“ UTE NÅ!

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg. Følg oss på: Facebook / Twitter / Instagram 07/2014

61


MUSIKK

«

Okkultokrati: Oslobasert punk/ metal-band, bestående av Henning Wisth (vokal), Pål Bredrup (gitar), Milton von Krogh (gitar), Boris (bass) og Lars Preus (trommer). Deres tredje album, Night Jerks, er ute på Fysisk Format 25. juli.

Vi drar ikke for å være på rockefylla. Vi drar for å vinne hele greia.

ALENE I NATTEN De slår feil folk og spiller feil musikk. Okkultokrati er dømt til et liv på utsiden av det gode selskap. TEKST PELLE BAMLE FOTO CHRISTIAN BELGAUX – VI PRØVER Å APPELLERE bredt, men det går jo faen ikke. Okkultokrati blir stadig overrasket over at deres insisterende og brutale primalpunk ikke omfavnes av den norske folkesjela. Selv ikke «masse gitarsoloer» og «klær som folk kjenner igjen» – faktorer de selv mener burde gjøre dem til en «instant hit» – har ført dem noe nærmere målet om å bli innlemmet i rekken av folkekjære artister. – Forrige skive var jo en rein rockeskive. Trodde alle likte det, jeg? Vi så for oss at det var sikreste vei til festivalturné rundt om i Norge, sier Pål Bredrup, gitarist og låtskriver. Sammen med vokalist Henning Wist og trommis Lars Preus har han funnet seg til rette på et sted som, i motsetning til Okkultokratis varemerke – forpint vokal og nedstemt riffing over galopperende trommer – kan vise til stor folkelig appell: Uteserveringen til en italiensk restaurant på Karl Johan. – Uansett om vi har følt at «shit, det her er bare for catchy, vi kan ikke gjøre det her», så blir det bare tolka som utilgjengelig og «ekstremt», sier Pål. Lukrativ festivalturnering har følgelig latt vente på seg, og i forkant av bandets kommende skive er forventningene skrudd betraktelig ned. – Nå har jeg bare mista helt trua, sier Pål. Henning er en smule mer optimistisk: – Forventningene er jo lik null, men det kan hende det skjer nå, da. Det kommer til å skje når man minst venter det, sier han. Og hvem vet? Kanskje «når man minst venter det» er akkurat nå? For heller ikke Night

1

62

07/2014

Jerks, bandets tredje fullengder, er en utstrakt hånd til massene. Det låter iskaldt og industrielt, låtene er okkultokratiske som aldri før, men omringes av lange, monotone synthkomposisjoner. Tekstene handler det om nattelivet, om hvordan livet arter seg etter at sola har gått ned. – Folk oppfører seg annerledes på natta. Man ser andre typer mennesker, ting fungerer på en annen måte, sier Henning. Er dere «night jerks»? Drittsekker på byen? – Det er ingen av oss som går på byen lenger, sier Lars. – Tittelen er åpen for tolkning. Men det er helt kult hvis folk tenker det handler om oss. Vi er bastards, sier Henning. Den mørke natten er allerede et vel utforsket tema – hvordan unngå klisjéer og oppgulp? – Det er ikke den atmosfæriske naturnatta det handler om denne gangen. Det handler om det urbane, det eksistensielle, sier Lars. – Litt mer action. Bynatt. Men dere er jo aldri ute? – Bare på Sawol (R&B-sted på Grønland, jou. anm.). Se på han der borte, a! Pål har fått øye på en gigantisk mann med blond hestehale som passerer uteserveringen. – Classic night jerk! Han bare lusker rundt på dagen. Men så fort klokka slår åtte, blir han helt rød i øya, sier Pål. ALBUMTITTELEN ER OGSÅ et spill på det bandet omtaler som en «mildt sagt trøblete periode», som startet med utveksling av knyttnever på utestedet Revolver.

– Da fikk man virkelig kjenne på hvem som styrte i Oslo, og skjønte at man kanskje hadde slått til feil person, sier Pål. I kjølvannet av episoden opplevde bandet masse problemer, de ble droppet fra bookingbyrået; og da de skulle spille på Infernofestivalen, ble det stilt krav om at de måtte si unnskyld til Revolver. – Men det gjorde vi faen meg ikke, nærmest roper Lars. – Okkultokrati sier aldri unnskyld! Vi bare spilte inn en ny skive og brydde oss ikke. Vi hadde slutta å gå på byen uansett, så det var ikke så viktig å skvære opp, sier han.

EN ANNEN POTENSIELL night jerk åpenbarer seg på uteserveringen, antrukket i USA-singlet, lyse jeans og mørke solbriller. – Milton kommer alltid for sent fordi han må finne parkering til de gamle amerikanske bilene han kjører, forklarer Henning. Milton von Krogh, best kjent som gitarist og låtskriver i det nå oppløste garagerockbandet Pirate Love, ble med Okkultokrati til en kirke dypt inne i de svenske skoger for å spille inn skiva. – Jeg tror lytteren kommer til å føle noe genuint over soundet. Det er ikke gjort i et studio, det er bare lyden av et svært kirkerom med svære forsterkere inni. Det er en naturlig klang, sier Milton, som foreslår at coveret burde ha en «pure»-sticker på seg, for å appellere til dagens kids – den økologiske og miljøbevisste generasjonen. – Vi spilte inn alt på tre dager. Det går fort når man gjør det på et sånt sted. Det er ikke noe annet å gjøre, ikke noe annet å tenke på. Vi var langt ute i skogen, det var dritkaldt. For å holde varmen måtte man gjøre noe, man måtte spille, sier Milton. VEL HJEMME IGJEN ble han spurt om å bli med i bandet. Milton ser ikke ut som en ok-

kultokrat, og Pirate Love har heller ingen musikalske fellestrekk med Okkultokrati. Likevel var det lett for gitaristen å takke ja til jobben. – Av det jeg har gjort opp gjennom i musikk, så er det nå veldig få ting jeg kan gjøre som passer meg. Det må være en form for negativitet, en råskap som jeg trenger, og jeg føler at Okkultokrati er det eneste bandet her i landet som gir meg den følelsen, sier han. Felles holdninger veier tydeligvis opp for manglende musikalske likheter. – Vi bånda på at banda våre har godt litt sånn hostile ut. Vi kunne le av egen drittslenging, og at man generelt har en dårlig oppfatning av musikken i Oslo og Norge, sier Pål. I AUGUST DRAR BANDET på Europa-turné med Converge, et av verdens største hardcoreband. Converge-gitarist Kurt Ballou er for superprodusent innen metal-verdenen å regne, og delvis ansvarlig for at et band som Kvelertak har blitt norsk folkeeie. Turneen er i så måte en gyllen alliansemulighet for bandet med vyer om folkelig nedslagskraft, men Okkultokrati har andre planer enn å ende opp med et Ballou-produsert fjerdealbum. – Det kommer aldri til å skje. Han er sikkert en hyggelig fyr, men det er ikke derfor vi drar, sier Henning. – Vi drar for å være et bedre band enn Converge, sier Pål, som påpeker at ingen i bandet egentlig liker Converge. Okkultokrati er der for å stjele oppmerksomhet. Kvelden skal være over når de går av scenen som første band, det er innstillingen. – Vi er ikke der for å være på «rockefylla». Vi er der for å vinne hele greia. – Og for å tjene penger, legger Milton til. Okkultokrati er aktuelle med sitt tredje album, Night Jerks, utgitt på Fysisk Format 25. juli.


FILM

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

Med The Honourable Woman kan Hugo Blick ende opp med å få sitt etternavn omgjort til et adjektiv. – TV-KRITIKK, SIDE

Er: bilfilmen egentlig et fortettet kammerdrama med metafysisk potensial? – INTERVJU MED «BØRNING»-SKAPERNE, SIDE 68

DENNE SAKEN ER BIFF

Egg og proteinshake. Ikke tro på dem som sier at skuespilleryrket er fett. Popcornfilm? Mer proteinfilm. Hercules er noe så utypisk som en blockbuster fra Hollywood med hele tre nordmenn i sentrale roller. NATT&DAG snakket kosthold med Ingrid Bolsø Berdal, Tobias Santelmann og Aksel Hennie.

1

har ikke rørt biff siden innspillingen var slutt, for å si det sånn.

Santelmann: Å spise kun biff og egg og drikke proteinshake var utvilsomt en utfordring. Jeg

Bolsø Berdal: Det er egentlig en todelt sak. I starten, før vi startet filmingen, var det utrolig morsomt at alt var så tilpasset. Eksperter på alt fra bueskyting til kosthold, og man ble ekstremt godt fulgt opp. Problemet kom når man skulle kombinere alt dette med innspilling.

69

«

Uanstrengt eksistensialistisk og fornøyelig uten å fornærme noens intellekt. – NY WOODY ALLEN-FILM ANMELDT, SIDE

Santelmann: Treningen medførte at jeg ikke lenger passet noen av klærne mine. Jeg sendte like godt alle skjortene mine hjem fra innspillingen i Ungarn, det var ikke plass til meg i dem uansett. Men selv om jeg gikk opp syv-åtte kilo, fikk jeg ikke en spesielt definert muskuløs kropp. Ble bare en større versjon av meg selv, liksom. Hennie: Treningen og kostholdsregimet var morsomt å ha gjort, men jeg er altfor glad i god mat og drikke til at jeg kunne holdt på med dette noe særlig lengre enn under innspillingen. Alt av mat var næringsmessig tilpasset. Men det smakte ingen ting, smaken ble bedre om man helte over et glass vann, liksom. At folk som Dwayne («The Rock», jou. anm.) orker å leve sånn er helt sykt. Og veldig imponerende.

64

Bolsø Berdal: I Norge er jeg vant til at en innspilling tar rundt 35 dager. Da kan jeg legge alt annet i livet vekk, og kun konsentrere meg om filmingen. Når innspillingen varer et halvt år, blir saken en helt annen. Da må man faktisk prøve å få gjort noe givende ved siden av innspillingen. Jeg har etter hvert fått forståelse for at enkelte meriterte skuespillere virker veldig reserverte og gjemmer seg litt bort på settene. Hennie: Det var hysterisk å se Dwayne få overlevert en actiondukke av 1996-versjonen av seg selv på Jimmy Fallon nylig. Dwayne er litt av en type, men verdens snilleste og full av selvironi. Skal man trekke ham for noe, må det være at han bare sover, spiser og trener. Litt kjedelig å være med i lengden, altså. 07/2014

63


FILM

LYKKE PÅ ITALIENSK Regi: Edoardo Winspeare Med: Celeste Casciaro, Laura Licchetta, Barbara De Matteis, Anna Boccadamo, Gustavo Caputo Italiensk for nybegynnere Etter at familiens tekstilfabrikk går konkurs og både lånehaier og skatteinnkrevere banker på døren, foreslår Adele at familien – som utelukkende består av kvinner – skal selge huset og flytte ut på landsbygden for å drive med jordbruk. Dermed starter et nytt liv for kvinnene, hvor de dyrker jorden og naturalhusholdningen som konsept. Mer gøy på landet? I filmen (Originaltittel: In grazia di Dio) følger vi tre generasjoner uavhengige og viljesterke kvinner, mens den økonomiske krisen i Europa ulmer i bakgrunnen. Kystbygden Lecce på Italias sørkyst er et nydelig bakteppe til de befriende mulighetene disse

3

kvinnene finner i eurokrisen. Filmmusikken understreker forskjellene mellom den stressende hverdagen i storbyen og den bedagelig og skjønne tilværelsen på landsbygda. Ikke ulikt propagandaplakater fra kommunismens sovjet, finner kvinnene styrke og lykke ved hardt fysisk arbeid og mangel på overfladiske framtidsdrømmer. Livet på landsbygda er for øvrig kjennetegnet av godt vær hver eneste dag. Men det er ikke alle sola skinner på. Alle menn i denne filmen tjener som symbol på Italias byråkratiske rot, for samtlige av dem er enten hjelpeløse, svake, upålitelige eller smakløse. Eller alle ting på en gang. Filmens beste rolle er Adeles søster Maria, skuespillerspiren med humor og selvironi som tilfører latter til en ellers fortegnet historie. Siren Løkaas Premiere 22. august

THE TRIP TO ITALY Regi: Michael Winterbottom Med: Steve Coogan, Rob Brydon, Rosie Fellner, Claire Keelan, Marta Barrio Kvalme ved reisens slutt Det evige vennskapet/ fiendskapet mellom de meritterte britiske komikerne Steve Coogan og Rob Brydon og har stort sett alltid vært underholdende, og da The Trip kom i 2010, slo det virkelig gnister igjen. Filmen tar for seg guttas kulinariske reise gjennom landsbygda i England, ispedd en solid dose parodier av hverandre, kjente skuespillere og andre berømtheter. De rakker ned på hverandre på kameratslig vis og prøver å gjennomføre den beste Michael Caine-parodien (både med sinte og den emosjonelle versjonen). Filmen er fiksjon, men man fikk utvilsomt følelsen av disse samtalene kunne foregått mellom de to feterte komikerne. Når vi møter Coogan og Brydon fire år etter førstefilmen, bor sistnevnte i Los Angeles når det kommer telefon fra hjemlandet om å lage en oppfølger til suksessen fra forrige gang. Og ikke før de sitter i samme Minie, er de i gang med å imitere Michael Caine enda en gang: «You’re only supposed to blow the bloody doors off!».

5 THE RAID 2 Regi: Gareth Evans Med: Iko Uwais, Tio Pakusodewo, Ryuhei Matsuda, Kazuki Kitamura, Julie Estelle, Ken’ichi Endô Høyt henger de The Raid: Redemption, som kom ut i 2011, var et underlig fenomen. I alle fall i teorien – det er ikke hver dag en indonesisk actionfilm oppnår umiddelbar popularitet verden over. Når man ser den, er det imidlertid lett å forstå hvorfor: Den er en kompakt actionfilm med et godt, men enkelt konsept (en gruppe politimenn skyter seg vei for å komme til narkokongen i toppen av en boligblokk). Med tanke på suksessen er denne oppfølgeren nærmest uunngåelig, og ikke uventet er den

5

64

07/2014

større, heftigere og mer voldelig enn forgjengeren. Spilletiden er blåst opp til to og en halv time, og historien er denne gangen langt mer omfangsrik. Den tar opp tråden nesten nøyaktig der den første filmen sluttet: Den unge slåsskjempen og superpurken Rama har mot alle odds kommet seg ut av narkobygget, men forstår at ingenting vil endre seg med mindre han også setter en stopper for de korrupte politimennene som er i lomma på forbrytergjengene. Han går derfor undercover, og det er duket for et klassisk mafiaepos, riktignok med usedvanlig mange nevekamper. Det er flere ting ved The Raid 2: Berandal som gjør at den på sett og vis føles som en tegneserieadaptasjon. (Egentlig er

det motsatte tilfelle: Det har visst blitt laget en tegneserie basert på den første filmen.) For det første er plottet en temmelig standard krimhistorie av typen man har sett et hundretalls varianter av både i film- og tegneserieform de siste par tiår. For det andre har vi skurker som foretrekker balltre og hammer over mer konvensjonelle våpen – skurker som det ikke hadde vært overraskende å møte i en Quentin Tarantino- eller Park Chan-wook-film. 15-åringen vil imidlertid digge dette her, for dette er virkelig en helt overveldende visuell opplevelse. Hovedattraksjonen er selvsagt de mange slåsskampene, som er rene maktdemonstrasjoner av koreografi, klipping og regi. Dette gjelder i hovedsak de

sekvensene som tilsynelatende kun består av én tagning; det er nesten uforståelig at de har latt seg gjennomføre i praksis. Selv om de fleste rollefigurene, og protagonisten spesielt, har gudegitte kampevner, er disse sekvensene likevel forbausende troverdige; dette er, i tillegg til alt det overnevnte, både takket være det glimrende lyddesignet og den gjennomgående anerkjennelsen av at det å slåss sliter på kroppen, uansett ferdigheter. Den walisiske regissøren Gareth Evans planlegger angivelig en tredje Raid-film, men det kan ikke være annet enn et spørsmål om tid før Hollywood tilbyr ham et blockbuster-prosjekt. Atli Bjarnason Premiere 8. august

Denne parodien er vi etter hvert godt vant med, men heldigvis klarer filmen å fornye seg. Parallelt med at stedene som besøkes i Italia blir stadig vakrere, blir samspillet mellom de to kjeklende kameratene stadig bedre. Stort sett hysterisk morsomt, men det er også en viss melankoli der, ikke ulikt andre filmer om middelaldrende menn som reiser sammen, hvor kanskje Alexander Paynes Sideways er den mest sammenliknbare. Visuelt er filmen en nytelse. Kamera panerer over svale landskap på Capri eller langs Liguria, før vi blir tatt med inn på restauranten hvor Lord Byrons incestuøse eskapader eller Michael Parkinsons forkjærlighet for Michael Bublé diskuteres, før det igjen kryssklippes til tilberedning av verdens diggeste sjømatspasta på kjøkkenet. Nevnte Byron og Mary Shellys mindre kjente ektemann Percy Shelley er tilbakevendende temaer i filmen. Begge var i eksil i Italia, og Coogan og Brydon oppsøker konsekvent steder hvor de to oppholdte seg, og trekker pompøst paralleller til sin egen reise med Alanis Morissette på anlegget. Jon Sæter Premiere 18. juli


FILM

FORNUFT OG FØLELSER MAGIC IN THE MOONLIGHT Regi: Woody Allen Med: Emma Stone, Colin Firth, Marcia Gay Harden, Jacki Weaver, Hamish Linklater, Erica Leerhsen Det tar på å være skarpskodd samfunnskritiker (Blue Jasmine). I Magic in the Moonlight tar Woody Allen av de ubehagelige lakkskoene, og stikker føttene ned i myke eurytmisko for å ta oss med tilbake til tyvetallets lett alternative jakt på substans og mening. Rasjonalisme og illusjonisme kolliderer med spiritisme og barnetro, mens Darius Khondijs filmfotografi får Côte d’ Azurs eventyrhav til å funkle i bakgrunnen og Cole Porters myke røst gjør skumringstimen lun, lang og ladet. I enkelte tilfeller (Woody Allen) handler det å bli eldre om å tillate seg selv å bli vesentlig yngre: Å bli mildere, mer barnlig og mindre ironisk stemt; å tilegne seg skamløst nostalgiske smakspreferanser; å nyte humor for hyggens og ikke broddens skyld. Helt i orden. Jeg hører blant dem som har likt flere av Woody Allens magisk-romantiske, uforpliktende promenader. Filmer som har forført og underholdt som trettitallets filmatiske depresjons-antidoter. Livsbejaelse garnert med mild ironi og kledelig og passe klok parallellføring av nåtid og fortid, uten at det har luktet vammelt og gammelt. Det er også noe genuint hyggelig i at en mann skrur ned kinolyset slik at alle kan høre Cole Porters «You do something to me» med fortidens sødmefylte ører. Med andre ord, Magic in the Moonlight kunne ha blitt utmerket underholdning, og et smart tidsportrett med fangarmer inn i nåtiden à la Midnight in Paris. Men slik ble det ikke.

3

DAWN OF THE PLANET OF THE APES Regi: Matt Reeves Med: Andy Serkis, Jason Clarke, Gary Oldman, Keri Russell, Toby Kebbell, Kodi Smith-McPhee Apestreker Det er mange grunner til å la seg imponere av Dawn of the Planet of the Apes. I motsetning til forløperen Rise of the Planet of the Apes er det nå apene som utgjør filmens midtpunkt og opptar den største delen av spilletiden, noe som fører til en dialogfattig film med desto større krav til både skuespillerne og motion capture-teknologien som gir liv til leder-apen Caesar og hans flokk. Med lite annet enn mimikk, grynt, kropps- og tegnspråk makter Andy Serkis og company å bringe engasjerende personligheter til lerretet med hovedsakelig visuelle virkemidler. Sammen med storslåtte

4

Den store illusjonisten Stanley (Colin Firth) – eller Wei Ling Soo – blir satt til å avsløre det unge mediet Sophies (Emma Stones) spiritistiske arbeid i et velmøblert hjem langs rivieraen. Et vakkert naturbarn i tredjegradskontakt med verdensaltet mot en nesten tretti år eldre nihilist, rasjonalist og selvtilfreds vriompeis. Men tro er tillit, og alle må ha tillit til noe. Og hvordan kan man ikke tro på en som på uforklarlig vis vet alt? Slik, mens Sophie får Stanleys hjernebark til å smuldre og flimre med veldige innsikter og uutholdelige teatralske gester, oppstår som forventet kjærlige følelser. Alt dette burde være opplegg for nok en allensk tidsreise, så sjarmerende og uanstrengt eksistensialistisk, at alle lettbentheter skulle være fornøyelige og fordøyelige uten å fornærme noens intellekt. Men, etter innledende, velplasserte vittigheter og etter det første møtet med oppbyggelig spiritisme – skjer ikke så mye mer. Seanse-bordet letter ikke og kjærligheten får ikke små, forføreriske vinger å sveve på. Jeg savner mer dialog, flere kontroverser, mer magi. Slik det står nå blir den store illusjonistens tvil en halvhjertet historie all den tid vi har blitt fortalt (filmkonvensjonsmessig) at vi venter på enda søtere musikk, mer innsmigrende jazzklarinetter og et fullkomment og stjernespekket fyrverkeri mellom hovedrollene. Ikke Colin Firths feil – ei heller den sedvanlig betagende Stones – men et manus som vil ha det litt for lett, litt for greit og litt for uanstrengt hyggelig. Resultatet er mild, snill limonade istedenfor søt brus med futt. Ragnhild Brochmann Premiere 1. august

naturlandskap og et falleferdig nedgrodd og forlatt San Francisco er det øyet Dawn of the Planet of the Apes først og fremst appellerer til. Filmen er en visuell nytelse, med nøye komponerte kamerabevegelser og utsnitt i en vakker jord-tonet fargepalett. Alt i alt skaper dette en drømmeaktig stemning som passer strålende for en episk fortelling om intelligente aper som tar over jorden. Skjønt, handlingsmessig er filmen dessverre mer moraliserende fabel enn epos. Hovedpoenget med en slik historie vil automatisk være analogien man konstruerer om menneske-somape, ape-som-menneske. I Dawn of the Planet of the Apes brukes denne analogien i kombinasjon med en handling hentet ut av den politisk korrekte håndboken for konfliktutvikling, der primitivt og irrasjonelt hat og frykt er hva som uunngåelig leder til krig. Det

blir i overkant skjematisk og reduserende på bekostning av det historisk spesifikke og personlig uforutsigbare – kort sagt, det menneskelige. Det hele leder tankene til et sitat fra Kubricks klassiker Full Metal Jacket der Joker blir bedt om å forklare hva han mener med teksten «born to kill» på hjelmen i kombinasjon med et freds-symbol på uniformsvesten: «I think I was trying to suggest something about the duality of man – the Jungian thing, sir». Om Dawn of the Planet of the Apes ikke inneholder samme grad av paradoksal menneskelighet, kan man med fordel parafrasere en annen linje fra samme film. Det vi i stedet får servert er «jolly black apes, walking the Earth – with guns», og bevares, det er spektakulært det også. Trond Gausdal Premiere 18. juli 07/2014

65


FILM HERCULES Regi: Brett Ratner Med: Dwayne Johnson, Ian McShane, Ingrid Bolsø Berdal, Aksel Hennie, Tobias Santelmann, John Hurt Nordmenn i Hellas Når blockbuster-regissør Brett Ratner igjen har laget noe stort og 3Daktig, vet vi hva man får. Masse action, flotte effekter og ikke all verdens med dybde. Men heldigvis er det hele tre norske skuespillere på rollelisten. Hercules starter som ethvert helteepos. Vi får en kjapp gjennomgang av halvgudens største bragder. Hercules som dreper en enorm løve, Hercules som tar livet av sjømonsteret Hydra, og Hercules som knerter en mammut. Videre blir vi nærmere kjent med guden Zevs uekte sønn, gestaltet av Dwayne «The Rock» Johnson, med parykk og større kropp enn noensinne. Med seg har han et bråket ensemble av leiesoldater. Disse består av en grasiøs og pil og bue-skytende Ingrid Bolsø Berdal, en glefsende dyrisk Aksel Hennie, samt Rufus Sewell og veteranen Ian McShane. Gjengen får i oppdrag av lord Cotys av Thrakia (John Hurt) å beseire den onde Rhesus (Tobias Santelmann) som tyranniserer

landet. Etter hvert viser det seg at hvem som er ond og hvem som er god kanskje ikke er så enkelt som først antatt, og Hercules og gjengen slites mellom moralske avveininger. Som sjangerfilm er Hercules i høyeste grad vellykket. Slagscenene er flotte, rekvisittene «ekte», og to tusen statister på settet gjør at sluttproduktet ikke kjennes altfor dataanimert. Det er lett å trekke parallellene til filmer som 300 og Troja, og når Hercules roper kamprop til krigerne sine, føles det nærmest som en kopi av Gerard Butlers opptreden i førstnevnte. Heldigvis er spilletiden minre. Der 300 og Troja tikket inn på to timer eller mer, varer Hercules i under en time og førti minutter. Det er en klok vurdering; tiden holder i massevis. De norske skuespillerne er med på å gjøre filmen mer seerverdig. Bolsø Berdal er knalltøff som pil og bue-kyndig actionheltinne, mens Hennie er mer dyr enn menneske som den plagede Tydeus. Santelmann får litt lite tid på skjermen, men er god som Rhesus, i filmens avsluttende del. Uten dem kunne det fort blitt i overkant mye av Ian McsShanes tidvis forferdelig svulstige visdomsord og fremtidsprediksjoner. Jon Sæter Premiere 1. august

SEX TAPE Regi: Jake Kasdan Med: Jason Segel, Cameron Diaz, Rob Lowe, Jack Black, Ellie Kemper, Rob Corddry, Rob Lowe Lavt skydekke Annie (Cameron Diaz) og Jay (Jason Segel) blir kjærester som studenter, og har masse sex. Altså, ikke bare litt sex, men masse, masse, masse sex. De er helt gærne, ass! Har sex dagen lang. Gjør ikke annet enn å ha sex. Sex, sex, sex. Fram til de gifter seg da, selvfølgelig. Selv om de har lovt hverandre at de skal fortsette å være like kåte på hverandre selv når de blir (gisp!) middelaldrende og foreldre og det hele, går det jo selvfølgelig ikke sånn, for alle vet jo at det ikke går an å ha sex når man er gift og har barn. Så i stedet sitter Annie og blogger på mammabloggen sin om hvor mye sex de hadde i gamle dager, det var så mye sex altså, det tok bare aldri slutt da, og om de siiiiinnsyyyyke ereksjonene mannen hennes hadde på den tiden. Han jobber forresten på radio og går sikkert gjennom 10 000 iPader i året. Og hva er vel mer naturlig å bruke en av disse iPadene til, enn å spille inn en hjemmevideo av den «voksne sorten» en kveld ungene

er borte? Bare man husker å slette den jævla videoen etterpå, da. Men hva er det du sier, automatisk synking til iCloud? Gulp. Det hender jeg trekker på smilebåndet av noen greie klysevitser (som regel fra/på bekostning av Rob Lowes businessmann-karakter), men jeg syns det taler for seg at det morsomste som kommer på er at Jason Segel kaller tissen sin for «Nostracockus». Resten av tiden er han stort sett bare Marshall fra How I Met Your Mother, og Cameron Diaz prøver litt for hardt å passe inn i rollen som sliten småbarnsmamma i suburbia, uten at det helt funker. Et par ganger i løpet av Sex Tape satt jeg og tenkte for meg selv at filmskaperne skal ha kred for å prøve å lage en slags romantisk komedie, med sexscener og det hele, med småbarnsforeldre i hovedrollene. Det er da litt forfriskende, er det ikke, at det ikke bare er unge, perfekte 20-somethings som får ha sex på film? Men så forsvinner hele det poenget i samme sekund som det er formulert. Det hjelper ikke med gode intensjoner når sluttresultatet er så begredelig. Helene Aalborg Premiere 25. juli

4

GUARDIANS OF THE GALAXY Regi: James Gunn Med: Chris Pratt, Karen Gillan, Zoe Saldana, Bradley Cooper, Dave Bautista De vergeløse James Gunn, som for noen år siden ga oss indiefilmen Super, en sjarmerende, mørk og tidvis voldsom film om en outsidersuperhelt og hans sidekick, har nå fått betydelig større og flere superhelter å holde styr på, men selv om Guardians … har galaktiske dimensjoner, evner Gunn å holde begge beina trygt på bakken. Her får vi servert er en perfekt tegneserieadapsjon, noe jeg for få år siden ga opp og ikke lenger trodde var mulig. Det var som om film og tegneserie ikke var forenlige størrelser. Selv om enkelte adapsjoner bød på gode filmopplevelser, føltes både Spiderman-, Ironmanog Captain America-filmene et stykke unna Marvel-tegneserienes enkle logikk, kjappe oppbygging

6

og storskala oppgjør. Verre ble det når alle Marvels superhelter skal ha sin egen introduksjonsfilm, enkelte opptil flere ganger. Heldigvis er det ingen av heltene i Guardians som vies noen lengre introduksjon. Etter en kort møte med hovedperson Peter Quill (alias; Starlord), spilt av Chris Pratt, kastes vi inn i historien uten langdryge bli-kjentmed-sine-krefter-klisjeer. Du er neppe klokere eller mer reflektert når du forlater kinosalen etter Guardians, men følelsen av å følge karakterer du liker på en rundtur i galaksen har ikke vært sterkere siden de første tre Star Wars-filmene. At Gunn ser sin sjanse til å bruke Marvels suksess og nærmest ubegrensede ressurser til å relansere Space-Opera sjangeren, hvor fremmede verdener kun er et steinkast unna, og sivilisasjoner møtes i episke romslag, er nærmest for godt til å være sant for en gammel sci-fi entusiast. Gunn er tro mot det dystre, visuelle landskapet i tegne-

serien; fargerike nebualer pryder bakgrunnen, filmens sith-aktige superskurker holder til på driftende asteroideflak og i mørke gravkammer-aktige romskip. Science-fiction-duppeditter fyller hvert rom og en overflod av velsminkede statist-aliens befolker det enorme filmlandskapet. Gunn gjør et poeng ut av at utenomjordiske ikke kjenner jordisk popkultur, med referanser til åttitallspopmusikk og filmer. Filmens ene jordboer, Starlord, har med sin punktlige sarkasme mye moro på sine utenomjordiske kollegers bekostning, mens filmens mest utradisjonelle helt (de er alle utradisjonelle), The Rocket Rakoon, har en morbid sans for practical jokes. Stemmen til Bradley Cooper sitter vel så godt som pelsen til den vaskebjørnaktige skapningen, og drar veksel på de samme nevrotiske revolvermonologene som i Silver Linings Playbook. Martin Parker Premiere 1. august

2

DEN TYSKE LEGEN Regi: Lucia Puenzo Med: Natalia Oreiro, Diego Peretti, Alex Brendemuhl, Elena Roger, Alan Daicz, Guillermo Pfening Tyskland-Argentina I Patagonia i Argentina er Enzo, Eva og deres tre barn på reise mot en liten havneby hvor familien har planer om å starte et nytt liv. På veien møter den jødiske familien en veltalende og hyggelig tysk lege som kaller seg Helmut Greger. De tar ham med seg på turen og etter hvert blir han en del av familien. Eva er høygravid

3

66

07/2014

og bare lykkelig for å ha en lege i nærheten. Snart får han også passe på barna deres uten tilsyn. Året er 1960. Det denne intetanende familien ikke vet, er at de har plukket med seg selveste Josef Mengele, også kjent som «dødsengelen» på grunn av sine bedrifter i Auschwitz. Filmen (Original tittel: Wakolda) tar seg god tid og lar publikum samle bevis på veien. Den tyske legen er aldri prangende eller melodramatisk. Dette er mest av alt slags dagligdags skrekkhistorie om det hjelpsomme og lavmælte monsteret i

familiens midte. Basert på filmskaperens roman med samme tittel, er dette en spennende og åpenbart fiktiv thriller. Dessverre klarer ikke filmen å holde på hemmeligheten om legens identitet veldig lenge. Man vet nesten fra første stund hvilken lege det er snakk om. Litt mer suspens hadde gjort seg. Jeg savner også en historisk kontekstualisering. Hvorfor – og hvordan – fant så mange tyske krigsbrytere veien til nettopp Argentina? Siren Løkaas Premiere 25. juli


FILM

SPILL

TAMPEN BRENNER Gods Will Be Watching kunne vore betre om det hadde tatt sin eigen struktur enno meir på alvor. BØRNING Regi: Hallvard Bræin Med: Anders Baasmo Christiansen, Sven Nordin, Jenny Skavlan, Otto Jespersen, Henrik Mestad På gjengrodde stier På et bilrace fra Oslo til Nordkapp blir bilmekanikeren Roy utsatt for en alternativ versjon av tidsklemma. Han skal han ikke bare kjøre for seier i det illegale racet, han skal samtidig ha ansvaret for tenåringsdatteren som han ikke lenger vet hvordan han skal forholde seg til. Tross i den emosjonelle spenningen mellom far og datter er Børning i første rekke en komedie, og møtet med gatebilentusiaster og andre tvilsomme typer gjør turen nordover til en genuint underholdende opplevelse. Filmen virker riktignok å ha flere rollefigurer enn den egentlig har plass til, men regissøren har i alle fall gjort en god jobb med å få troverdige prestasjoner ut av sitt store skuespiller-ensemble. Best av alle er kanskje Henrik Mestad som enda en gang beviser at han behersker subtil komikk, og

5

selv om regissør Hallvard Bræin er debutant i spillefilmformatet, er det i det store og hele ganske klart at han vet utmerket godt hva han driver med. Her har han klart å utnytte det faktum at Norge på langs er en spektakulær affære, uten å ty til turistbrosjyreonani. Flere av kjøresekvensene er så velkomponerte at de gir utbytte også for de av oss som knapt vet forskjellen på en Ferrari og en Fiat Punto. Actionscenene holder fint balansen mellom å være så ekstreme som denne sjangeren befaler – og samtidig holde seg sånn noenlunde innenfor den realistiske rammen som handlingen ellers setter. I markedsføringen av denne filmen har man flørtet hett med landets gatebilmiljø, og det har blitt skapt forventinger om at Børning er en slags norsk Fast and Furious, understreket av den skamteite taglinen «the Fast and the Fønniest». Jeg foreslår at de dropper den. For Børning står mer enn fjellstøtt på egne bein. Silje Midthaug Premiere 13. august

AV RASMUS HUNGNES MEDAN EIN I DET arkitektonisk imponerande action-eventyret Lifeless Planet (PC, One) lyt hoppe rundt i storslege landskap med lav gravitasjon på ein planet som ikkje er fullt så livlaus som tittelen hintar om, får ein i det taktisk orienterte peik-og-klikk-eventyret Gods Will Be Watching (PC, Linux, Mac, mobil) mogelegheit til å redde, eller ikkje redde, ein folkerik planet frå å bli livlaus. På overflata ser spelet ut som eit tradisjonelt peik-og-klikk-eventyr av den gamle skulen, komplett med gigantiske pikslar og greier, men i røynda er det tale om ein administrasjonssimulator der ein kan strekke og bøye hovudpersonen sitt moralske fiber i det lange og det breie. Her lyt han administrere gisseldrama, overleve veker med tortur, avgjere kven som skal få ete i kveld og ein får dessutan hente ved til bålet. Sentralt i alle desse sjefsavgjerslene ligg makta over livet og dauden, og stundom oppstår difor ein ludonarrativ dissonans – inkongruens mellom eit spel si historie og mekanikk – der historia ikkje ville kunne gått vidare i den retninga ho er skrive utan dei sentrale karakterane du nettopp ofra i din hunger etter progresjon til neste brett. I stadet for å ta seg bryet med å konstruere avanserte historieforgreiningar, vel spelet å med enkle handvendingar og vage sleivkommentarar vekkje dei karakterane det saknar til live att i neste sekvens i kronologien.

1

Dette kjenst litt lettvint og det er nærliggjande å tenkje at utviklaren Deconstructeam gjerne kunne jobba ein smule meir med dekonstruksjonen av si eiga soge – for å gjere eit storslege og originalt spel enno betre. Utover den nemnde (og vi nemner det att, for dette nyordet let så nusseleg) ludonarrative dissonansen utgjer Gods Will Be Watching nemleg ein forfriskande vri på både overlevingssjangaren og peik-og-klikk-grensesnittet, og soga spelet insisterer på å ta spelaren gjennom er såpass fengjande – på grunn av mekanikken ho er byggja rundt – at det tross alt er blant det betre ein har sett på lenge. Gudane må vite at det dessutan ser biletskjønt ut som få, og musikken, den er noko for seg sjølv. DEN NORSKE babysimulatoren Among The Sleep (PC, Linux, Mac, PS4) er eit fyrstepersonsspel i fargefjong 3D-grafikk, komplett med norsk tekst på ein matboks i det digitale kjøleskapet.

«

Du er ein toåring som vaknar på natta i mangel på bamse, og blir dermed trekt inn i ei mørk reise gjennom ditt eige undermedvitne, der du lyt trekke skuffer ut frå både kommode og trestamme for å konstruere surrogat-trapper. Toåring-mekanikken er høveleg overtydande – her snublar du fort dersom du labbar av garde på to bein, og krabbing er generelt ein meir effektiv framkomstmåte. Verda – huset ungen bur i samt barnet sin mørke fantasi – ser høveleg forvitneleg ut i barnleg froskeperspektiv, men diverre viser spelet seg snart å støtte seg på ein utprøvd mekanikk som vi har sett altfor ofte i horror-spelsjangaren, der ein lyt leike gøymespel med klisjeaktige skrekkmonster. Ein kan undrast korleis ein toåring skulle kunne koke i hop desse fantasiane, som openbart stammar frå populærkultur heller enn det kollektivt undermedvitne – for mykje tv, kan hende? Sidan spel og andre kreative verk lizzm skal ha så mykje bodskap no om dagen, blir det her til slutt forkynna (SPOILER ALERT) at det er dumt å drikke øl, og at alkoholhaldig drikk får vaksne folk til å gjere vonde ting mot ungane, slik som å putte bamsen inn i vaskemaskina. Huff! Gjesp. Så, for å oppsummere: Gods Will Be Watching er eit framifrå spel, betre enn dei fleste, som likevel kunne vore desto betre dersom det hadde tatt sin eigen struktur enno meir på alvor. Among The Sleep er eit interessant konsept som langt på veg fungerer – vi set alltid pris på å kunne leve oss inn i eksistensen som små organismar, t.d. kakerlakk (jfr. klassikaren Bad Mojo), og her altså spedbarn – men det blir besudla av utbrukte horror-klisjear og eit moraliserande bodskap. Mario Kart 8 (Wii U), derimot, framstår som fullkome uproblematisk. Vi forstod ikkje heilt kvifor karten stundom blei til hoverkart, men kva så! TOPP 3 I AUGUST: Tre spel med sverd

11

Abyss Odyssey

1

Divine: Original Sin

1

Quest for Infamy

(PC, 360, PS3)

Samarbeid om å forfekte godskapen med fekting inspirert av chilensk mytologi.

2

(PC, MAC)

Fekt på den gamle måten i ny RPG. Òg intendert for tospelarsamarbeid.

3

(PC, MAC, LINUX)

Peik, klikk og fekt deg gjennom middelalderske skogsturar for å forfekte di vanære.

Ein forfriskande vri på både overlevingssjangaren og peik-og-klikk-grensesnittet. 07/2014

67


FILM

FØRERPRINSIPPET Bilfilmen: fortettet kammerdrama med metafysisk potensial eller ren popcornunderholdning? Eller litt av begge deler?

TEKST ATLI BJARNASON FOTO MAGNE RISNES I FARTA: – FOR DET første har du kreftene, farten og alt det, samtidig som du liksom har et lukket rom. Gjerne med bare én eller to personer, så det blir litt kammerspillaktig. Samtidig har du de ytre faktorene: Det at man hele tiden er i bevegelse, at man kjører gjennom landskapet, at man opplever forskjellige ting sammen med karakterene. I stadig bevegelse. Det er Hallvard Bræin som snakker. Han har regi på den nye norske bilfilmen Børning. NATT&DAG møter ham og manusforfatter Linn-Jeanethe Kyed. Mannens ensomme kamp med rattet og veien, altså. Har det norske bilmiljøet endelig fått den troverdige fremstillingen på film de har ventet på? – Det er noe jeg har fått veldig verdifulle innspill fra bilmiljøet på, sier Bræin. – At det de har lyst til å se nå er en ordentlig film, ikke bare en tegnefilm. Han omtaler seg selv som en «oslogutt», men har bodd flere steder, også i bygde-Norge. – Der er det jo veldig mye bil. Folk tilbringer tiden sin i bilene, og skal du møtes, gjør du det på parkeringsplassen eller ved bensinstasjonen. Dette er en langt større del av vårt samfunn enn vi egentlig er klar over.

1

68

07/2014

DET VAR BRÆIN som fikk idéen til Børning. Christopher Grøndahl – som har jobbet med manus på Nokas og Villmark, samt alle filmene som Bræin har hatt regi på – tok første etappe av manusarbeidet, før Kyed kom inn i bildet. Dette var sommeren 2011. Det har med andre ord vært en lang og ikke spesielt, eh, fartsfylt prosess å få filmen klar. Med unntak av den nettopp nyankomne lanseringsstøtten, har Børning blitt unnfanget helt uten bistand fra offentlige midler. I stedet har filmen utelukkende blitt finansiert av private sponsorer. I filmens åpningsbilde vises en dedikasjon til stuntlegenden Hal Needham, mannen bak Cannonball Run og Smokey and the Bandit – to klassiske bilfilmer som også fungerer som forelegg for Børning. Mer overraskende er det kanskje at den norske actionfilmen også har lånt elementer fra Nicholas Winding Refns brutale og drømmeaktige Drive. LinnJeanethe Kyed forklarer hvor Ryan Gosling kommer inn i bildet: – Det vi tok, og ga videre til Roy, var det at han egentlig aldri skulle klikke. Han skulle være en sånn som hele tiden møter motstand, men han skal hele tiden holde det trykket nede. Det er noe som kommer direkte fra Drive og hovedkarakteren der. OGSÅ KYED HAR hatt befatning med det norske bilmiljøet, hvis det går an å snake om noe slik. Hun er oppvokst på «bøgda deluxe», og

Hallvard Bræin Født i 1965 og er utdannet filmfotograf ved The American Film Institute i Los Angeles. Har jobbet på blant annet Trolljegeren, samt en rekke reklamefilmer. Har også regissert tre dokumentarfilmer, inkludert dokudramaet Gatas Gynt. Linn-Jeanethe Kyed Født i 1981 og utdannet på manuslinjen ved Den norske filmskolen. Har jobbet på Hallvard Witzøs kortfilmer Ja vi elsker og den Oscarnominerte Tuba Atlantic, i tillegg til tv-serien Spesialenheten. Børning handler om et ulovlig bilrace fra Oslo til Nordkapp, og bilentusiasten Roy (Anders Baasmo Christiansen) som underveis må pleie forholdet til tenåringsdatteren Nina (debutanten Ida Husøy). Samtidig gjør en grinete politimann (Henrik Mestad) sitt ytterste for å stikke kjepper i hjulene på racedeltakerne.

«

broren er mekaniker. Dessuten ble hun tiltrukket av ulovlige hastigheter allerede i ung alder. – Jeg har aldri vært typen som har kjørt for fort. Men da jeg som 16-åring skulle begynne å kjøre moped, fikk jeg satt på et trimsett som gjorde at jeg i teorien kunne få den opp i 110 km/t. Så i likhet med karakterene i Børning har jeg kjent på adrenalinet og redselen for å bli tatt av purken. Men i mitt tilfelle var det ikke fordi jeg kjørte for fort. Tvert om. Jeg var så engstelig for å bli tatt med en ulovlig trimmet moped at jeg kjørte altfor sakte. Børning kan også betraktes som en kjærlighetserklæring til det norske landskapet; en sightseeing på langs, fra Oslo til Nordkapp. I en tid der stadig flere «norske» filminnspillinger foretas i Budapest, gjør det selve gjennomføringen – om ikke ideen – til en høyst original øvelse. Bræin forteller om selve innspillingen og møtene med de lokale: – Jeg tror nok folk langs hele ruta føler en eller annen form for eierskap til filmen. Det er jeg innmari stolt av, for om filmen ser ut som Praha eller Bulgaria eller gud vet hva, så blir det jo ikke det et bilde på vår tid og vårt land. Børning har premiere 13. august.

Bilen er en langt større del av vårt samfunn enn vi er klar over.


TV

ET SPØRSMÅL OM ÆRE The Honourable Woman etablerer Hugo Blick som en stilist av typen som en vakker dag kan ende opp med å få sitt etternavn omgjort til et adjektiv. TEKST AKSEL KIELLAND FOTO PRESSE DET MEST TILTALENDE ved Bret Easton Ellis’ selvtitulerte podcast er at han både er ute av stand til – og fullstendig uinteressert i – å bevege samtalen forbi sin besettelse med film og dagens pysete ungdom. Og mer enn noe annet er Ellis opptatt av spillefilmens svekkede posisjon i den vestlige kulturen – for ikke å si hvor urimelig det er at dens posisjon langt på vei har blitt overtatt av den plottmessig ambisiøse, men akk så estetisk konforme tv-dramatikken. I likhet med så mange andre som har sett seg lei på den nærmest messianske opphaussingen av nyere amerikansk tv-dramatikk, har Ellis en tendens til å underkjenne enkelte av tv-seriens kvaliteter, men hans standhaftighet er både forfriskende og oppløftende i et medieklima hvor det å kaste alle kritiske begreper på båten lenge har vært ansett som en dyd. Ellis’ anklage – som han gjentar igjen og igjen, med uforminsket styrke – er at all tv-dramatikk ser lik ut, og at tv-mediet enten ikke ønsker eller ikke tillates å eksperimentere med stemning og atmosfære. Og det er vanskelig ikke å si seg enig med Ellis på dette punktet. Selv de aller mest bejublede tv-seriene fra de siste femten årene er kun nyskapende hva gjelder tematikk, karakterutvikling og plottstruktur; formmessig består de i all hovedsak av kløktig bruk tv-dramatikkens mest effektive fortellergrep. Dette innebærer at de aller fleste serier i samme sjanger bruker samme type bildeutsnitt og komposisjoner, og snarere enn å utfordre dette standardiserte filmspråket – slik man

1

har lange tradisjoner for innen filmmediet – bidrar de aller fleste tv-serier til å forsterke konvensjonene. I utgangspunktet er det ikke noe galt i dette. Man kan fortelle uendelig mange historier med samme font. Problemet oppstår når man begynner å påstå at tv-dramatikken slår filmen på hjemmebane. Riktignok består filmhistorien hovedsakelig av filmer som forteller historier med tydelige plott og rollefigurer, men ofte utføres en stor del av denne historiefortellingen ved hjelp av virkemidler som er så vage og uhåndgripelige at det er vanskelig å i det hele tatt gjenkjenne dem som meningsbærende kommunikasjon. Grensen mellom hva som formidles og hvordan det formidles er utflytende. Tv-mediet har derimot historisk sett svært lite til overs for bilder og sekvenser som ikke er tydelig motivert av plott eller rollefigurer. Og i en tid der stadig mer film sees på fra flatskjermer, datamaskiner og mobiltelefoner – og kinoen dermed ikke lenger nødvendigvis er filmens primære visningsarena – må man kunne forvente at spillefilmen gradvis vil nærme seg et billedspråk som minner om tvdramatikkens. Spørsmålet er hva som vil være tv-dramatikkens mottrekk. Kan det siste tiårets forbeholdsløse omfavnelse og voldsomme popularitet omsettes i nye typer tv-serier som nærmer seg formspråk med samme utforskende ambisjoner som 00- og 10-tallets serier har angrepet fortellinger og karakterer? Eller ligger det visse innebygde formmessige begrensninger i fortellinger som utspiller seg over et tosifret – hvis ikke også tresifret – antall timer?

DET ER FORMODENTLIG en smule overmodig å utrope den britiske regissøren og manusforfatteren Hugo Blick til tv-dramatikkens fremtid, men han står om ikke annet bak et par tv-serier som bruker stemning og atmosfære på en måte som svært få av tv-dramatikkens nye, kanoniserte mesterverk kan matche. Blick fikk sitt gjennombrudd med Marion and Geoff (2000), som han skapte sammen med komiker Rob Brydon. Seriens første og beste sesong består utelukkende av Brydon som snakker til kamera fra førersetet av en bil, og på tross av at den er klassifisert som en komedie er det en av de mest deprimerende britiske produksjonene i manns minne. Serien som for alvor understreket at Blick var et navn å merke seg – Marion and Geoff var fremfor alt Brydons serie – var dog The Shadow Line fra 2011. Ved første øyekast har The Shadow Line mye til felles med Luther. Begge er britiske politiserier med svarte politimenn som ingen stoler på i hovedrollen, men der Luther (BBC One) sikter mot middelmådighet og diskvalifiserer seg selv fra seriøs oppmerksomhet ved hjelp av vasstrukne sjangerklisjeer, er The Shadow Line (BBC Two) en produksjon som etterlater et uutslettelig inntrykk på seeren. Hva dette inntrykket består i kan dog være vanskelig å sette ord på, ettersom det har langt mer å gjøre med den forunderlige og urovekkende stemningen Blick maner frem enn med handlingen eller rollefigurene. For tiden er Blick aktuell med spionserien The Honourable Woman, som estetisk sett er nært beslektet med The Shadow Line. Bildeutsnittene og komposisjonene i disse seriene er i utgangspunktet ikke vesensforskjellig fra det man finner i den gjengse HBO-serie, men måten Blick dveler ved detaljer og er villig til å

«

la bildene tale uavhengig av dialog og etablerte fakta, gjør at billedspråket likevel fremstår som annerledes enn hva man vanligvis får servert på britisk og amerikansk fjernsyn.

Blick kvier seg heller ikke for å ofre naturalisme til fordel for stemningsskapende sekvenser som gagner helheten, men han balanserer på en stram line og går aldri så langt i retning surrealisme og karikert estetikk som for eksempel en David Lynch. The Honourable Woman kretser rundt den israelskættede britiske baronessen Tessa Stein (Maggie Gyllenhall), som på grunn av sin familie, tittel og stilling som leder for konsernet The Stein Group, har sterke og uoversiktlige bånd til flere parter i det konfliktfylte Midtøsten. Det er vanskelig å se serien uten å tenke på Tomas Alfredsons Tinker Tailor Soldier Spy – ikke minst med tanke på Stephen Reas utsøkt avdempet og stillferdig innsats i rollen som MI6’ geskjeftige Midtøsten-sjef – men først og fremst etablerer den Blick som en stilist av typen som en vakker dag kan ende opp med å få sitt etternavn omgjort til et adjektiv. Etter tre episoder er det ikke godt å si hvilke innsikter The Honourable Woman vil by på om verdens mest fastlåste politiske konflikt, og til syvende og sist betyr det også lite. Som The Shadow Line er det en serie som krever stor konsentrasjon, og sant å si har jeg allerede mistet litt oversikten over plottet og de ulike bihistoriene. Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at dette er audiovisuell fortellerkunst av en kvalitet som er svært sjelden innen tvdramatikk. The Honourable Woman er tilgjengelig på HBO Nordic

Det er vanskelig å se serien uten å tenke på Tomas Alfredsons Tinker Tailor Soldier Spy. 07/2014

69


ANNE SENDER

Fritt Ord-prisvinneren mener Israel også er et offer i Midtøsten, men at vi ikke liker våre ofre når de er bråkete, kranglete, arrogante, tar igjen og vil beskytte seg. Det har vært noen BLODIGE uker. Men du, vinner av Fritt Ords Pris, tidligere engasjert representant for norske jøder og en markant offentlig stemme, har holdt kjeft. Hvorfor? – Hvorav jeg har vært på ferie halvparten av dem! Er det greit, eller? Haha.

6

Og nå er midtøstendebatten redusert til Elisabeth Nordheim og Suzanne Aabel som skriker til hverandre. Burde ikke du ta mer plass? Legger du bånd på deg selv fordi du egentlig vil snakke styggere om Israel? – Jeg legger ikke bånd på meg. Jeg var på TV2 i går og to ganger på Dagsnytt 18 forrige uke.

1 6

Vi som ikke følger med, da? – Jeg synes det er krevende å stå i det, men bestemte meg for å si ja etter den første uka fordi det er viktig å si at «vi er mange som mener ulikt og som synes det er vanskelig det Israel nå gjør, og måten dette skjer på». Jeg sover ikke om natta, jeg går og tenker på det hele tiden.

6

1 6 6 1 6

Det er ikke lett å være jøde! – Nei, det er ikke det!

Det er en fulltidsjobb? – Jeg har jobba hundre timer i døgnet, jeg.

Hva jobber du med nå? – Ikke noe.

Sabbatsår! HAHA.

En tidligere Mossad-leder uttalte nylig at Israel nå må velge mellom nasjonen og landet. Hva mener han med det? – Hele den sekulære sionistiske bevegelse gikk jo ut på at jøder må ha et eget sted hvor de kan få lov å være jøder uten å bli diskriminert og beskytte seg på lik linje med andre folkeslag – ikke fordi Vårherre hadde sagt det. Mange tror på denne religiøst begrunnede sionismen også, men det er ikke sånn en stat kan sette sine grenser, det er jeg dypt uenig i. Staten må finne sine grenser under avtale med Palestina. Vårherre har ingenting med det å gjøre. Jøder som kritiserer Israel får ofte kjørt seg. Har noen kalt deg en forræder? – Nei, ingen har sagt det til meg. Hvis noen gjør det bak min rygg så får det stå for deres regning. Det var skummelt til å begynne med. Fordi jeg har konvertert, hadde jeg lenge et større behov for å føle meg akseptert. Men egentlig har det gått veldig greit. Hele jødedommen er jo nettopp det: Å debattere ulike tolkninger, det å være uenig er veldig greit. Men når det er sagt, så er det helt klart et skille mellom høyre og venstre, både religiøst og politisk. Og de som stiller seg utenfor blir oppfattet som avvikere av de styrende miljøer, det er ganske brutalt. Venstrebevegelsen og fredsbevegelsen i Israel blir kalt forrædere.

6

1 6

Er du norsk venstresides yndlingsjøde? – Nei.

Men du, hvorfor kan ikke jøder spise skalldyr? – Fordi det står i Mosebøkene! «Du skal ikke spise dyr som dreper for å overleve». Det er den ene forklaringen, den andre er at når det er jævlig varmt ute, så blir skalldyr veldig fort dårlig.

1 70

Så hvorfor synes ikke jøder at staten Israel er uspiselig PRIKK PRIKK PRIKK. – Kanskje fordi det er greit å ha en stat å 07/2014

kunne reise til når antisemittismen igjen får lov til å blomstre i Europa?!

6 1

Hvorfor er koshervin så vondt? – Haha, det er ikke det nå lenger! Vin fra Golan er helt på høyde med de aller fremste i verden.

Hvilke myter om jøder er sanne? – Jøder er intenst selvopptatte. Og intenst opptatt av kritisk debatt. Vi er kranglete, men det er et gode. Det skaper nysgjerrighet og vekst. NRKs USA-korrespondent Gro Holm gikk nylig langt i å antyde at jødene har for mye mediemakt. Styrer jødene media? – Hun beskriver det helt fint, men så trekker hun det ett skritt for langt ved å blande jødisk tro og israelsk politikk ved å antyde at fordi selskapene har jødiske eiere, så har de også samme mening, alle sammen. At alle støtter Israel og har full kontroll over sine ti tusenvis av ansatte og blir medskyldige i at amerikanere har mindre sympati for palestinerne – det synes jeg er ganske fantastisk.

6 1 6 6

John Stewart kritiserte Israel … – Det er helt fett! Det viser jo helt tydelig at jødene ikke styrer alt. Han snakker jo helt fritt!

… men han blir kalt forræder av sine egne? – Ja, retorikken er ganske beinhard, men å styre media er jo noe helt annet. Du må kjenne veldig dårlig til den jødiske verden hvis du tror at alle jøder er enige. Eller har kontroll over andres meninger. Det er å trekke det helt over i konspirasjonsland. På en annen side er det vanlig å høre Israelvennlige påstå at norsk media er anti-israelsk. Er ikke det en like konspiratorisk påstand? – Jo. Jeg mener ikke at norsk media er det. Men jeg mener det har vært en overfokusering og en polarisering. Og vi har glemt mye av historien. Jeg så for eksempel at både Dagbladet, VG og Aftenposten hadde sånne «Dette er Midtøsten-konflikten i et nøtteskall»-saker. Ingen av dem inkluderte hva sionisme egentlig er, en bevegelse blant mange ulike jødiske grupper som oppsto i Europa på samme tid som alle andre folkeslags nasjonalisme vokste frem. Ingen av dem hadde med at flyktende jøder ble nektet tilgang til europeiske stater før krigen. Majoriteten av dem var statsløse og hadde vært det i århundrer. Hva skulle de ellers ha gjort? Forsvunnet opp i røyk, som de jo faktisk gjorde til slutt? Og ingen av dem nevnte at mer enn 800 000 jøder fra arabiske land ble kastet ut samtidig som staten Israel ble opprettet. Som om det ikke hadde noe å si! Som om det ikke er viktig! 800 000 jøder som hadde bodd i de arabiske landene i tusen år ble kasta ut.

1

Det har vært mye debatt om NRKs Sidsel Wold. Du har selv skrevet under på et brev som ber NRK ta grep om det dere mener er partisk journalistikk? – Ja. Jeg har dyp respekt for Sidsels kunnskapsnivå og for hennes engasjement. La oss si det sånn: Det er veldig sjelden at hun sier noe galt når hun rapporterer det hun ser, men det er det hun ikke sier, eller lar være å spørre Hamas om, som er problemet. Hun er også styrt av hva de bestiller fra redaksjonen i Oslo. NRK er heller ikke akkurat kjent for sin strålende personalpolitikk. Jeg mener de har drevet rovdrift på henne. Hun har jobbet så hardt og så lenge, og da kan du ikke unngå å bli en del av konflikten. Du blir aktivist, ikke journalist.

6

1 6

Burde hun fjernes? – Jeg mener at hun bør få avstand.

Burde hun ikke få velge det selv? – Alle NGO’er kaller sine ansatte tilbake om de vil eller ikke, det er helt klare tidsbegrensninger på hvor lenge du kan jobbe i et konfliktområde.

Løsning-o-lemma: En eller to stater? – Jeg er helt klart for en tostatsløsning. Palestinerne fortjener å ha sin egen stat. De har også blitt sviktet av sine arabiske brødre på alle bauger og kanter over så lang tid. De fortjener å få sin egen stat som de kan styre selv, der de kan dyrke sin egen identitet.

1

Støtter du norsk venstresides krav om boikott av varer produsert i okkuperte områder? – Jeg kan logisk forstå hvorfor man tenker at det er lurt, men jeg mener det er grunnleggende feil virkemiddel, fordi det går først og fremst ut over palestinerne. Israel greier seg økonomisk uansett, sånn sett har det null effekt. Europa er jo den største partneren Israel har ikke minst på alle teknologiske produkter vi alle har, så det er et slags hykleri i dette. Dilldall.

6

6 6 6 1

Symbolpolitikk? – Det funker ikke! Hva kan nordmenn gjøre, da? – Bruk nå hue. Bare sitte å tenke? Hva med demonstrasjonstog?

… – Jeg må nok si at jeg har mistet mye av troen på det. Men jeg ser virkelig frem til den dagen mødre og unger og fedre og besteforeldre på Gazastripen går i tog, og sier til sine ledere: «Hvorfor i all verden vil dere ikke stoppe med disse rakettene? Hvorfor velger dere vold når vi de sivile betaler prisen?» FN mener Israel har gått imot det såkalte proporsjonalitetsprinsippet og brutt folkeretten? – Jeg hører det, men sier de samtidig at Hamas bryter folkeretten når de bare har sivile som mål?

6

1 6

Hamas er jo en terrororganisasjon. – Så da er det greit, da?

Nei, det er ikke greit, men Israel er tross alt en demokratisk stat? – Men da må man si begge deler! Israel kan ikke ta de beslutningene de skal når det detter raketter ned i hodet på dem. Det går ikke. Hamas er nødt til å stoppe rakettene og Israel er nødt til å gjøre noen trekk for å vise at de er villige til å komme frem til en løsning, både med blokaden og med okkupasjonen. Er du ikke enig i at det er en disproporsjonalitet her? – Hør her, hvis du kan krigens rett, hvis du vet hva som skjer i andre konflikter, hvis du måler proporsjonalitet, så ligger proporsjonalitetsraten her på et helt annet nivå. Men det høres jo helt vilt ut, og du kan ikke si sånt når det gjelder hundrevis av unger! Det hadde vært mye enklere hvis verden hadde sett masse døende jøder. Da hadde det liksom vært greit. Men det at man greier å beskytte seg er liksom ikke greit.

6

Israelerne har en app som sier hvor rakettene lander! – Ja, det er jo noe dritt selvfølgelig, når du har ofre som er både bråkete, kranglete, arrogante, tar igjen og vil beskytte seg! Vi liker ikke våre ofre sånn. Vi vil gjerne ha dem duknakket og lavmælt, blødende og gråtende, det er klart. Men Israel er også et offer i dette. Hadde det vært noe bedre hvis det var hundrevis av døde jøder?

1

6 6

Har du felt tårer for Gazas barn? – Selvfølgelig har jeg det. Jeg har vært der flere ganger, og vet hvordan de har det. Som mor, får du ikke lyst til å bare skrike ut? – Jo, og det er akkurat det jeg gjør. Jeg har lyst til å skrike «Stopp, stopp, stopp! Hvordan

i all verden skal dette gå?! Hva slags løsning er dette?!». Å traumatisere nok en generasjon unger på begge sider, det gagner ikke noen. Det virker som mange israelere er helt uaffekterte når de synger om døde palestinske barn og tegner på bombene. – Ja, dessverre. Samtidig var det over ti tusen israelere i Tel Aviv som gikk i tog og ropte «Stopp dette!». Både de gode og dårlige holdningene i Israel har kommet veldig til syne.

1

Du har ikke gått ut i media og sagt: «IDF, stopp med å drepe barn!»? – Jeg har gått ut og sagt helt klart at denne måten å løse konflikten på er uakseptabel. Det kan ikke føre til noe godt. Men det kan heller ikke Hamas sine raketter som terroriserer store deler av Israel. Hvordan kan man tro at israelske beslutningstakere kan ha hodet kaldt når egen befolkning lever i konstant frykt for raketter, selvmordsbombere og kidnapping av ungdom? Det er ikke mulig, det. Dessuten er Hamas del av en ideologisk bevegelse som vi ser hva står for nå i den Levantiske staten.

6

Hva har gjort sterkest inntrykk på deg denne runden? – Altså, dere har ikke hatt ETT spørsmål om hvordan israelske mødre har det når 18-åringene deres står på grensen. Ikke ETT!

6

Hva tror du israelske mødre tenker, da? – De er livredde for hva krigen gjør med barna deres, for hva de tvinges til å være med på, hva det gjør med hodene deres, med holdningen til den andre. – Hvis de overlever! Blir den neste israelske generasjonen spesielt dialog-innstilte? Nei, de gjør jo ikke det.

6

Hva ville du sagt til Benjamin Netanyahu hvis dere satt fast i en heis? – Haha. Da tror jeg at jeg glatt ville sagt at «Hvordan i all verden kan du tillate deg, på vegne av oss andre demokratier og alle som har kommet så langt, at DETTE er løsningen?!»

1

Enkelte hevder at Putin er psykopat, Hamas-lederen er visstnok psykopat. Hva er Netanyahu? – Jeg tror han er en særdeles ettergivende person. Han sklir med vinden. En ekstremt beregnelig populist. Han er ikke prinsippfast på hva som er det beste for hele den mangfoldige nasjonen. Han pleier sin egen ideologiske gruppes interesser.

6

1 1

Hva med utenriksminister Lieberman? – En enda farligere mann.

6 1 6

Woody Allen er for mange en sentral jødisk personlighet, og … – For noen.

En ekstremist? – Han spiller på ekstremisme, men jeg vet ikke om han er en ekstremist selv. Han kan selge bestemora si, tror jeg. Han har en nedlatende holdning til mennesker han ikke liker. Han er en farlig mann, og det er Netanyahu også.

Ikke for deg? – Ikke for meg. Jeg har ikke helt sansen for ham.

Uansett, i filmen «Crimes and Misdemeanors» er det en scene som illustrerer at jøder kan «velge» når de vil være religiøse. Er jøder troende bare når det passer dem? – Jødedommen er praktisk og konkret, og forholder seg til mennesket sånn som det er. Ikke noe dilldall. Den viktigste grunntanken i jødedommen er at du har ansvar selv. Gud blander seg ikke i disse tingene, men har gitt oss Toraen som rammeverk og med det evnen til å skille mellom rett og galt. Det er ditt valg og du må ta konsekvensene. Du kan imidlertid lære, be om unnskyldning få og gi tilgivelse. Det er det som gjør deg til menneske.


«

NRK har drevet rovdrift på Sidsel Wold.

Anne Sender (1956) Vinner av Fritt Ord Pris i 2014, etter å ha markert seg som en viktig stemme og debattant i spørsmål om antisemittisme, Midtøsten-konflikten og hatefulle ytringer med utgangspunkt i jødenes situasjon. Konverterte til jødedommen i voksen alder og var hun forstander for Det mosaiske trossamfunn i Oslo fra 2005 til 2011. Har tidligere arbeidet for Flyktningehjelpen i Sudan og som våpenhvileobservatør i Sri Lanka Monitoring Mission på Sri Lanka. Fikk Brobyggerprisen i 2013. Har ytret kritikk mot Israels behandling av palestinerne, noe som førte til trusler fra Israeltilhengere.

07/2014

71


Bergen Kunsthall Høsten 2014

ROBERT OVERBY 29. AUGUST – 19. OKTOBER KUNSTHALLEN

CIARA PHILLIPS 29. AUGUST – 19. OKTOBER NO.5

HAIK 12. SEPTEMBER – 9. NOVEMBER 2 . E TA S J E

KNUT HENRIK HENRIKSEN 12. SEPTEMBER – 9. NOVEMBER OFFSITE: BERGEN RÅDHUS Rådhusgaten 10

WILL BENEDICT 31. OKTOBER – 14. DESEMBER KUNSTHALLEN

JULIA WACHTEL 31. OKTOBER – 14. DESEMBER NO.5 W W W. K U N S T H A L L . N O

NATT&DAG, Bergen, august 2014  

Og solen går sin gang

NATT&DAG, Bergen, august 2014  

Og solen går sin gang