MEH-GUBBEN
Hvem bestemmer egentlig over kroppene våre? Tempel for den hellige ånd, offer for kynisk kommersialisme og arena for statlig regulering. #Sommerkroppen2013 trekkes i mange retninger, ifølge vårt panel med kroppsfikserte synsere
3
– Hvem bestemmer egentlig over kroppen din?
TOR ERLING STAFF Høyesterettsadvokat – Det kan nok høres overlegent og bortskjemt ut, men: Jeg føler på mange måter at jeg selv bestemmer over egen kropp. Det er en skjør situasjon. Hvordan kan man i verden i dag tenke seg at man bestemmer over egen kropp. Ett svar: Man hører til i et land som Norge i en tid som vår. Man lever ikke i en slavealder. Det som «tar» kroppen bestemmer selvfølgelig ytre sett. Det er en utvendig situasjon. Sjelen blir ikke på samme måte tatt. Jeg kan selv komme til ubevisst eller uaktsomt å skade min kropp. Jeg kan selv bestemme å ta kroppens liv. På et vis er selvdrap det ultimate bevis for at mennesket selv bestemmer. Uansett om jeg ønsker å ha min kropp som en levende kropp kan dens liv få sin avslutning ved andres tilfeldige eller planlagte handling. Skjebnen, den høyere makt som måtte forfinnes, en gud, vil rent faktisk kunne bestemme over kroppen. Min kropp. DAG ØISTEIN ENDSJØ Professor i religionsvitenskap ved UiB og forfatter av bl.a. Sex og religion – I denne sammenhengen kan det være relevant å vise til Samantha Fox’ klassiske uttalelse, «Touch me (I want your body)». Akkurat som henne, vil de fleste ha kroppen din på en eller annen måte. Religionene vil at du ikke bruker kroppen til sex eller bare til sex på en viss måte. Norsk lovgivning forbyr deg å fylle den med de fleste rusmidler, og definerer deg som et kriminaloffer hvis du leier den ut. Og når du tror du selv bestemmer over kroppen din, trener du den, kler den opp og dytter i den mat etter hvordan du har blitt indoktrinert av ulike kommersielle aktører, trendsettere og andre bedrevitende. At du selv bestemmer over din egen kropp er slik langt på vei en illusjon. Når noen andre bestemmer det meste uansett, er det kanskje like greit å bare gi opp for frøken Fox. Om hun da virkelig mener hva hun synger.
22
8/2013
GYRID GUNNES Prest, forfatter og doktorgradsstipendiat ved Diakonhjemmet høyskole – Å ha rett til å bestemme over sin egen kropp er å erfare sitt eget menneskeverd. Slaveriets kjennetegn er dypest sett mangel på kroppslig autonomi: slavens kropp er konstant tilgjengelig for herrens seksuelle eller fysiske behov. Rester av en slik mangel på autonomi finnes i samfunn og kulturer hvor kvinner ikke har rett til å bestemme over sin egen seksualitet: Å selv kunne velge når man vil ha sex og barn. For meg kjennetegnes sivilisasjon av en offentlig samtale om rommet rundt autonomien. En slik samtale kvalifiserer selvbestemmelsen. Anti-røykkampanjer og veiledning om å spise sunt er eksempler på forsøk på å gi folk muligheten til å ta informerte valg om helse og unngå å bli utnyttet av den delen av matindustrien som lager sukkerog fettholdige produkter og skader økologien. En offentlig samtale om kroppslig autonomi diskuterer også den ofte tynne linjen mellom selvbestemmelse og krenkelsen av andres kroppslige autonomi: Surrogati er et eksempel på hvordan den autonome kroppen aldri lever i et maktfritt rom. Slik kan norske par kjøpe tilgang på fattige kvinners kropper, uten å tvinge dem fysisk til det. Jeg mener at samfunnet bør holde menneskers rett til kroppslig autonomi høyt. Derfor vil jeg kjempe for retten til å bruke kort skjørt hvor jeg vil – og hijab. NINA KARIN MONSEN Filosof og forfatter – Hvem bestemmer over kroppen? Først og fremst er det naturlovene og skaperen. Det dreier seg om gener. Det er mye i våre kropper ingen av oss har kunnskap eller kjennskap til. Det finnes millioner av slaver i verden. I vår tid kan menn selge sæd, kvinner egg, og leie ut livmor til bruk for kvinner som ikke kan eller vil føde selv. I Polen selges nå spedbarn på internett til snille personer. De koster noen tusen. Barnemarkedet er et av verdens raskest voksende markeder. Kvinner bestemmer over fosteret. Nå kan en enkel blodprøve av en gravid kvinne i åttendeniende uke av svangerskapet bestemme barnets DNA. Noen filosofer fra Oxford ønsker å innføre abort etter fødselen, inntil seks måneder. De mener spedbarn ikke har moralsk relevans. Større barn kan begynne med tidlig misbruk. Voksne over 18 år kan stort sett gjøre hva de vil med kroppene sine. Synet på kroppen som en alminnelig ting man eier og kan bestemme over, strider mot personbegrepet. Personbegrepet understreker menneskets moralske dimensjon og gjensidig forpliktelse. Moderne frihetstenkning tingliggjør oss alle.
JØRGEN LORENTZEN Kjønnsforsker ved UIO, litteraturviter og forfatter – Retten til å bestemme over egen kropp burde være absolutt, og verken religiøse, moralske eller andre styrende mekanismer burde ha mulighet til å gripe inn i andre menneskers kropper. Av moralsk art kan man tenkte seg ideen om å nekte kvinner å ta abort, som kun vil være et overgrep mot kvinners kropper. På samme måte kan men tenke seg religiøse systemer som går inn og skjærer i barns kropper, som for eksempel omskjæring av guttebarn. Dette er like forkastelig og burde være en bestemmelse ethvert menneske eventuelt må ta når han er en voksen mann. Likevel er ideen om at vi bestemmer over våre egne kropper noe naiv, fordi i en kultur sterkt preget av kommersielle interesser, er ideen om selvstendighet svært komplisert. De fleste vil inkorporere en eller annen forestilling om seg selv fra omverden (reklame, idealer, forestillinger om vellykkethet, perfekte kropper osv.) og ofte la det styre hvem man er og hvem man vil bli – og kanskje ta helt over styringen av kroppen. Likevel går vi rundt og tenker at vi styrer over oss selv. Denne form for makt over menneskene er en langt mer effektiv enn et autoritært diktatur. Kropp og sjel henger nøye sammen, og det å leve et autonomt liv i en såkalt fri verden er en stor utfordring, men vi kan ikke annet enn å prøve å leve både i en etisk og en estetisk balanse med oss selv. AKSEL BRAANEN STERRI Statsviter og leder i tankesmien Progressiv – I noen år nå har jeg vært fri fra foreldrenes autoritære «ikke gjør ditt og ikke gjør datt». Men nå er andre kontrollører synlige. Kall dem Staten, Loven og Institusjonene. Ikke får jeg sniffe kokain og gå på horehus. Ikke får jeg spille fotball på biblioteket eller komme naken på jobb. Det er likevel ikke sikkert det er de ytre begrensninger, som egentlig bestemmer. Husker du den barnlige friheten til å ta overdose godteri en lørdags kveld, eller skulke skolen når det var fint vær? Nå har jeg all formell kontroll i verden. Likevel drar fornuften og kroppshysteriet meg på jobb og vekk fra chipsposen på fest. Det er nesten så en henfaller til Albert Camus eksistensialistiske drøftelser. Summen av indre og ytre påvirkningsfaktorer etterlater ikke rom for mine frie valg. Men er ikke det egentlig en ganske behagelig tanke; fullstendig frihet i ufriheten?
EIVOR ØVREBØ Manager Team models – Ja, hvem bestemmer? Et godt spørsmål. Vi burde jo få bestemme over vår egen kropp, og på en måte gjør vi jo det. Men noen ganger må vi mennesker beskyttes mot oss selv. De fleste av oss lever et langt og normalt liv, bestemmer over kroppen så langt det lar seg gjøre – og er fornøyd med det. Andre går til ytterligheter, og må derfor ha hjelp til å beskytte den. I modellbransjen slår dette ut begge veier. Vil man være modell, må man følge de kravene som stilles til kroppen. Man blir fortalt at man skal være «så og så» slank, ha spesielle mål - både når det gjelder høyde, byste, liv og hofte. Har man ikke dette, blir man fortalt hva man bør gjøre for å passe inn i den riktige støpeformen. Da er det andre som bestemmer over kroppen din. Så har vi de tilfellene hvor man er anorektisk (eller for tynn). Da kommer helsevesenet inn (heldigvis), og man får plutselig ikke bestemme selv lenger. Vi mennesker lar oss påvirke i alle retninger på godt og ondt. Det være seg av religiøse årsaker, moralske grunner, samfunnsmessige grunner, og i alle fall: Hvordan skal vi se ut? Tenk hvor kjedelig det vil bli hvis alle mennesker skulle gå rundt å være kopier. Vi er langt på vei! Men heldigvis – innimellom møter vi personer som har valgt å bestemme selv – så langt det er mulig, før myndighetene griper inn.
Meh-gubben søker svar på det alle lurer på, men ingen tør spørre om. Hver måned vil meh-gubben i sokratisk ånd be et knippe Dagsnytt 18-aspiranter, og spaltetrålere - AKA the usual suspects - om å redegjøre for fenomener og begreper du er avhengig av å forstå for å kunne holde hodet over vannet i det stadig mindre gjestmilde meningsdeltaet.