Page 57

MUSIKK

rock, preget av tekster fra traktene der det personlige og politiske møtes: «Too late to keep the change/Too late to pay/No time to stay the same/Too young to leave». Dere lener dere mot en epoke da mye dreide seg om protestsang. Hva synger dere om? Maria: Disse banda og denne type musikk har fulgt meg siden tenårene. Budskapene ligger der og betyr masse, men det er lydbildet vi henter inspirasjon fra. Vi synger om våre egne liv. Vi kopierer ikke en spesiell epoke. Black Sabbath er like tilstedeværende i musikken vår som mange av west coast- og freak-folk banda. Det er summen av alt vi liker. Det handler mer om deres assosiasjoner og stemning? Maria: Ja, helt klart. Budskap blir for meg helt meningsløst å kopiere. Arrangement og produksjon derimot er utrolig spennende å utforske. Jeg syntes at det

gamle analoge opptaksutstyret fra sekstitallet gjengir den livelyden vi spiller i studio på en bedre måte enn mye av det moderne utstyret. Dere har fått med dere en armé av prominente musikere på plata. Har dere hentet inn folk eller har folk kommet til dere? Mona: Begge deler. Vi kjente Christian Engfelt, som har produsert plata sammen med oss, litt fra før. Han hadde hørt at vi holdt på med et prosjekt i retning sen 60-talls/tidlig 70-talls-psychedelia og ble umiddelbart interessert. Det viste seg at vi hadde en felles grunn fra første stund. Maria: Gjennom Christian og Engfelt & Forsgren Studio følger det med MIR og Grünerløkka Lufthavn som er et musikerkollektiv, et skattekammer av musikere som stakk innom studioet, spilte på en låt og tasset opp i studioet sitt igjen i tøflene. Vi er utrolig glad for at de likte musikken vår og kom igjen og igjen.

Jeg tror folk vil se på oss som noe helt annet enn jente med piano og masse følelser.

– Maria

Er dere et fulltallig band utover dere selv? Mona: Nå er vi oppe i ti personer, men må nok kutte ned slik at vi har et mobilt band. Må passe seg for Jaga Jazzist-syndromet! Maria: Ja nettopp, hehe. Samtidig er det viktig å forstå at vi er et band – ikke bare en duo. Det er en god del som skal gjenskapes live. Mona: Vi har forsøkt å gjøre en miniversjon, men savnet umiddelbart alle de elementene vi har blitt vant til og som har blitt viktige for lydbildet vårt. Samtidig trengs det åpen tekstur i et sett også, for å få fram det som er stort og mer metta. Vi jobber hele tiden med dynamikk. Er dere redde for norsk musikkpresses endeløse behov for å stigmatisere? I dette tilfellet pene-jenter-spiller-sår-melankolskmusikk. Maria: Ja. Egentlig. Hvordan kan dere forhindre det? Mona: Vi har opplevd at folk har kommet bort og sagt at vi er heldige som har med dem og dem, og spør hvem som har laget musikken. Det er litt ukult, og føles utrolig rart når det har vært livene våre de siste årene. Plata altså. Maria: Jeg stresser ikke veldig med det fordi jeg tror folk vil se på oss som noe

helt annet enn jente med piano og masse følelser, etter å ha sett oss live og hørt plata. Deres kjære platedirektør introduserte meg for dere som «de ser ut som Nico og høres ut som Joni Mitchell». I 2013 er image like prekært som musikken. Hvordan stiller dere dere til slikt? Maria: Med Bazooka gjorde vi det. Da skulle det være en pakke. Nå er det oss det gjelder. Mona: Det er en klisje, men jeg føler at vi er og skal være oss selv. Og igjen, vår måte å være sammen på, lage musikk, prate om musikk, tenke og studere musikk, det er kanskje vårt image? Utover det er ikke image noe vi tenker på, egentlig. Siden dette er et prostitusjonsnummer, må det jo spørres: Hvor langt er dere villige til å gå? Mona: Jeg bruker all tipsen jeg får på ekstrajobben min til å betale musikerne vi spiller med. Er det prostitusjon? Haha. Kanskje? Maria: Det er ikke nødvendigvis kroppen som er så viktig. I musikken. Heller hjernen og henda. Mona: Henda? Maria: Ja, altså spille gitar med henda. Jeg selger jo hendene mine. 02/2013

57

Profile for NATT&DAG

2013-februar-oslo  

2013-februar-oslo  

Profile for nattogdag