Page 1

BERGEN 02 - FEBRUAR 2013 // PROSTITUSJON

WWW.NAttOGDAG.NO

STOR FEATURE: Litteraturhuset

HVA KOSTER DET Å SELGE SEG SELV? Kurt Nilsen / Foto: Christian Belgaux

Natt&Dag - Siden 1988


BERGEN - FEBRUAR 2013

INNHOLD

Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon Marta Bravo Christian Belgaux

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaktør Oslo og Samfunn MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN Martin Espeland JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Fotoredaktører STEPHEN BUTKUS butkus@nattogdag.no CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS

56

Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no

Trykk Media Norge Trykk Oslo

Agnes maarja agnes@nattogdag.no

Opplag 72.000

Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

Fotografer Øystein Grutle Haara Nikita Solenov Christian Belgaux Stephen Butkus

Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

19

www.nattogdag.no

M

24

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

70

01

Skribenter Tore Andvig Christian Belgaux Torgeir Blok Ragnhild Brochmann Thomas Cook Danby Choi Emma Clare Andreas Dahl Christian Forsberg Emil Finnerud Karima Furuseth Trond Gausdal Anders Gogstad Sara Hammer Inger Lise Hammerstrøm Sturla Haugsgjerd Rasmund Hungnes Aksel Kielland Lars Ole Kristiansen Siren Løkaas Stephan Meidell Karsten Meinich Jørgen Nordeng Håvard Nyhus Håvard Ringen Mathias Rødahl Gulli Kristina Sekse Andreas Tylden Vågard Unstad Marie-Alix Isdahl Voisin

Månedens ansatte ........................................................................................................................................ 8 Hva er?: Prostitusjon ................................................................................................................................ 12 Samfunn ......................................................................................................................................................... 13 Meh-gubben om kultur”debatten” ....................................................................................................... 14 Hver gang vi møter veggen ...................................................................................................................... 16 Sexsafari i Gambia ....................................................................................................................................... 19 Salongens oppstandelse ......................................................................................................................... 25 Byguide ........................................................................................................................................................... 33 Jazz & Klubb .................................................................................................................................................. 36 Restaurant: Internasjonalt farvann .................................................................................................. 38 Bergens rareste butikker ....................................................................................................................... 40 Kunst ............................................................................................................................................................... 42 Scenekunst ................................................................................................................................................... 44 Litteratur: Virkelighetshunger ............................................................................................................ 46 Musikk: Pissed Jeans, Voivod, Teena Marie .......................................................................................... 49 2013s folkpophåp: Mona&Maria ............................................................................................................. 56 Film: Lincoln, Frankenweenie ................................................................................................................. 59 Intervju: Sammen er vi mindre aleine ................................................................................................... 66 TV & Spill ........................................................................................................................................................ 68 NATT&DAG møter Kurt Nilsen .................................................................................................................. 70

8

DETTE HØRTE VI PÅ

66 0

4

02/2013


Opplev Office for Mac Arbeid raskere med Microsofts smarteste programmer noensinne. Hos Humac finner du pakken med programmene som passer best for deg og ditt bruk.

Pris fra kr 999,.no

Besøk Humac.no Vi har Apple-produktene og tilbehøret kundesenter@humac.no | tel: 23 40 70 00 | En del av Inventive Retail Group, Europas desidert største Apple Premium Resellergruppe.


OVERHØRT

Hoderysting

...

Trenger du et sted å b o? Vi har ledige boliger nå, se sib.no/bolig!

Bolig Telefon: 55 54 50 00 Epost: bolig@sib.no - Web: www.sib.no/bolig Facebook: facebook.com/studentboligene

6

02/2013

Den rundbrennende nachspielministeren har blitt temmet! Ryktene skal ha det til at han har funnet kjærligheten med en syngende vest-afrikansk skjønnhet fra Follo. OBS: søta, ikke slipp han løs på Fisk&Vilt uten oppsyn.

Dette ristet vi på hodet av forrige måned. Følg @hoderysting på twitter og instagram.

Det er kommet oss for øret at folkene bak utestedet oppkalt etter et skytevåpen, som ligger i nærheten av Youngstorget, skal starte et nytt utested. Hvor og når kjenner vi ikke til, men vi er veldig glade for å få et nytt tilskudd til den osloske utelivsfloraen. En av Oslos mest promiskuøse kvinner (ja, kvinne, for dette er en voksen dame) i mediebransjen skal visstnok ha laget en hemmelig Facebook-gruppe der hun utleverer sine mannlige sexpartnere. Første ut er en nysingel forfatter som har fått terningkast én etter en lang oppsummering. Som en annen kvinnelig forfatter over 40 AKA hele Norges riks-MILF så fint sa det i en helt annen setting: Sier du at noen er dårlige i senga, sier du at du er det selv. Grei logikk.

Da en norsk forfatter og Gyldendal-redaktør kjent for sitt store temperament var på bokturné i en middels stor distriktsby, var det få oppmøtte. Han tok på seg selger-hatten og lekte litt gæren for å få oppmerksomhet, tok mikrofonen og sa: hei du ja! Er ikke du interessert i Afghanistan? Det skal angivelig ha kommet en guttegjeng fra Afghanistan forbi som sa, walla, vi er fra Afghanistan, hvorpå han svarte: kom bort hit gutter, så skal dere få høre noen fete historier fra Afghanistan! Da kom det blant annet frem at forfatteren blir kåt av jenter med burka. Er det lov å ønske seg mer slikt fra kultureliten hjemme i Oslo også? Et medlem av en av Norges mest eksporterte rapduoer feiret bursdagen sin her forleden natt i kjelleren på et utested i nærheten av Youngstorget. Det var femten stykker i rommet, men det skal ikke ha hindret hovedpersonen selv i å danse i bar overkropp med knarkposer hengene fra ørene.

Dagbladet (1. januar) Godt nyttår! Dagbladet presterte å illustrere saken «Mann (23) død etter basketak med 78-åring» med dette bildet på årets første dag. Og i det samme røk alle nyttårsforsettene om å skjerpe seg.

Aftenposten (8. januar) «Kardemomme by skader barna», skrev en dum og svensk teaterregissør 8. januar. Enda dummere var avgjørelsen til Aftenposten om å trykke den forvirrede teksten. Skulle liksom offentligheten ha noe å tjene på «ordskiftet» som oppsto i kjølvannet av denne kronikken? Og denne svensken – fullstendig utledd og avkledd i offentlighetens lys – burde ikke hun vært beskyttet mot seg selv? Nei, her ofret «Tanta» anstendigheten sin på nettklikkenes alter.

Aftenposten (21. januar) «Tom kran bare falt baklengs.» Vi bare: «what!?» Kan noen vennligst vekke Per Egil Hegge?


Månedens medarbeidere Hva er vel mer passende enn å bruke NATT&DAGs prostitusjonsutgave som anledning til å lansere vår nye medarbeiderspalte? Here goes media hoes. Redaksjonssjef og prestesønn Håvard Nyhus (31) er det «aftenpostenske» alibiet til NATT&DAG. Ikke fordi han faktisk HAR noe med Aftenposten å gjøre, men han er den mest røddige, presise og «voksne» fyren vi har. En klassisk journalist. Papa Nyhus kommer fra Hamar (derav den gode humoren), jobbet tidligere i NRK og har en brokete utdanningsportefølje bestående av idehistorie, økonomi, statsvitenskap og journalistikk. Hans favorittartikler handler derfor i all hovedsak om «premissene for musikkritikk» og James Bonds syn på EU. Han har ikke sett Vibeke Løkkeberg sin film Gazas tårer, men har uttalt at tårene til Gazza da England røk ut av VM i 1990 «er et bilde jeg aldri blir ferdig med». Twitter/ instagram: @havardnyhus

Den halvt-britiske Nordstrandsjenta Emma Clare (21) møtte vi for første gang da hun som femtenåring var på modelloppdrag ikledd et kjønnsleppekort miniskjørt i forsetet på en Lamborghini i Tollbugata, og vi falt pladask. Da hun ble myndig hentet vi henne inn i redaksjonen på fulltid og ga henne kjælenavnet «Lille-LOL». På fritiden har hun, foruten å eie pinnedyr, blant annet skrevet portrettintervjuer for manneblader, vært spaltist i Klassekampen, frilanset for Dagbladet og gjort intervjuer for DN Lørdag. Hun elsker Kristian Valen, å påpeke at hun ikke har noen akademisk tyngde, og har blitt ganske treffende beskrevet som «kontrær-kontrær». Twitter/instagram: @funksjonsemma

Christian Forsberg (28) er en Japp Spaceshot-aktig hyperkarismatisk type som aldri går tom. Han kom til oss gjennom Westerdals i 2009 etter å ha drevet diverse «gründervirksomheter», vært personlig trener, og vokst opp som ishockeyspiller på Vålerenga. «Dundrefot» er daglig leder og ansvarlig redaktør med en karakteristisk goalgetter-gange som gjenspeiler ambisjonsnivået (derav kallenavnet) og er dessuten en sitatmaskin som har begått gullkornene: «Jeg skal penetrere melkeveien» og «I dag føler jeg meg som en mitraljøse». Claim to fame: Band-debuterte på tiårsjubileet til Hells Angels i Oslo. Twitter: @ChrForsberg

Sara Hammer (23) sier ofte at det eneste hun gjør er å sitte hjemme og se på dr. Phil, men det er bare hvite løgner og sjarmerende ydmykhet fordi dette dreier seg i realiteten om en powerwoman med mange (skjulte) jern i ilden. I tillegg til å være vår scenekunstskribent, tar Sara en mastergrad i estetikk, jobber for Kulturrådet, er assistenten til Matias Faldbakken og driver et samarbeidsprosjekt med Black Box teater. Hun er også en urovekkende dedikert fan av R Kelly og Trapped in the closet. Claim to fame: er ‹‹ansiktet›› til Kvinner som har sex med kvinner-brosjyrene (men er hetro).

Litt vanskelig å vite hvor vi skal begynne når det kommer til å presentere fotoredaktør Stephen Butkus (29), så la oss ta det i stikkordsform, slik han selv introduserer seg selv når han skal sjekke opp damer: ble foreldreløs i en alder av 15 år, bodde på gata i Berlin og Australia, gikk to år på kokkeskole i Paris, og fikk tiden til å gå ved å ta selvportretter av seg selv på dass. Vi aner ikke hvordan han havnet i Norge, men det viktige her er at disse bildene endte opp i kunstfotomagasinet ArtFash. Siden den gang har han drevet med doku- og motefoto, blitt publisert av blant andre Vice og W Magazine, og fått 130 000 følgere på tumblr (butkus.tumblr.com) Claim to fame: hang ut med David Hasselhoff i to uker i Indonesia. Instagram: @stephenbutkus

Aksel Kielland (28) er en selvutnevnt kritiker til leie, og det utnytter vi så godt vi kan. Han vokste opp i Fredrikstad, og er ikke redd for å snakke om det. Utdannelsen har han fra Universitet i Bergen, hvor han skrev masteroppgave om noe så karrieremessig strategisk som det norske kriminalhørespillets historie. Vi tenker ofte at interessen hans for amerikanske smallpress-tegneserier har mer enn ett innslag av patologi, men så lenge han ellers dissekerer oslodialekten, den norske Smak og ateister med sin kvasse penn, lar vi det passere. Er ikke i slekt med Alexander Kielland.

Den norsk/algeriske solstrålen Karima Andrea Furuseth (23) er oppvokst på Tåsen i Oslo og skriver musikkanmeldelser for oss fra hybelen sin i Malmö, hvor hun også studerer billedkunst på akademiet. En gang lurte Karima faren sin, som er muslim, til å spise salami. Fordi hun er jævlig morsom. Vi tenker at å avsløre dette til offentligheten kan være med å bøte på hennes ekstremt dårlige samvittighet. Vi bør også nevne at Karima er en habil disk jockey, nesten urovekkende sjarmerende og at hun begynte å gråte da hun så Brad Pitt i fjor sommer. Instagram: @karimaandreafuruseth 8

02/2013

Det sies at Marie-Alix Isdahl Voisin (24) er den yngste jenteredaktøren som hittil har vært i gutteblekka NATT&DAG. Det sies også at hun ble unnfanget på Sorbonne, og vi mistenker at nettopp dét er grunnen til at hun leste Marquis de Sade i stedet for Ludde da hun flyttet til Follo som seksåring. Marie-Alix har studert sosiologi og humaniora på Blindern og har skrevet artikler for blant annet Vice, NRK og diverse andre norske aviser i tillegg til å ha slavet for N&Dkonsernet siden 2009. «Nevner» ofte at tippoldefaren hennes var psykiateren til nazisten Hermann Göring, men ikke så ofte at hun i tenårene travet gatene i Milano som modell og drev med svømming på jr-NM-nivå. Instagram: @ma___lix

Ikke la deg lure av at Andreas er det hyppigste navnet på voldtektsmenn i Sverige, for vår mann Andreas Tylden (34) er faktisk den snilleste mannen i Oslo. Ikke la deg lure av at Andreas er den snilleste mannen i Oslo, fordi han er også en anerkjent musiker med mange tøffe band på samvittigheten, som vi ikke får lov til å nevne her (ydmyk fyr, han Andreas). Han har kroppen full av blekk, i tillegg til langt, silkemykt hår i hestehale som alle verdens rosabloggere bare kan drømme om. Andreas er tidligere sjefredaktør i NATT&DAG, nå Art Director, og har vært vår musikkredaktør siden 2007. Claim to fame: Peter Gabriel har skiftet bleie på Andreas. Instagram: @Tylden

Emil Finnerud (29) har jobbet i NATT&DAGs kulisser under alias siden 2009. Først da vi gav ham ansvar for kunstdekningen i avisa, har han stått frem med fullt navn. Emil er en kunstutdannet silkeramp fra Oslo Vest, og hans tre kunstneriske hovedinteresser er vold, ideologi og pornografi. Emil prøver konsekvent å få oss til å havne i sivile søksmål og PFU-saker, men hans kroniske schadenfreude har en sjarmerende motpol i et like kronisk godt humør. Vinner alltid slåsskamper. Claim to fame: sønn av jazzmusiker og kunstner Svein Finnerud.

Vi plukket opp Gerard Depardieulookaliken Christian Belgaux (27) gjennom Vice i 2011. Den halvt bærumske og halvt bretonske mannen deler fotoredaktørjobben med Stephen i tillegg til å drive det biårlige fotomagasinet Without Sun. Han har også bevist at fotografer kan skrive artikler. Christian tok sine første bilder på et kjøttmarked i Singapore med et engangskamera som tiåring, og har siden reist og fotografert i blant annet Pakistan, Indonesia, Kasakhstan, India, Nepal, Ethiopia og Uganda. Claim to fame: drakk seg drita sammen med Pulitzer- og Emmy-vinner Todd Heisler på et tog i Afrika. Instagram: @belgaux

Andreas Dahl (23) er vår helt egen 1.96 meter høye utelivsskribent og frilanser fra Nesodden som vi plukket opp fra benken i 6. divisjon i basket. Han er også et vandrende oppslagsverk og funfact-konge. Tidligere jobbet Andreas på dyreklinikk -- noe han gledelig forteller mørke anekdoter fra på vorspiel, der han for øvrig alltid serverer utsøkte drinker. Glad i mekaniske klokker (han ikke har råd til), forskning, Berghain, Nintendo 64, fjellet, og sin overvektige katt oppkalt etter Florian Schneider fra Kraftwerk. Claim to fame: Har sett puppene til Märtha Louise. Instagram: @hummerskum


Artister lanseres fortløpende.

Stavanger sin nye store musikkfestival

3. & 4. MAI SĂ˜RMARKA ARENA

Dagsbillett: 620,- eks avgift.

stavangerlive.no

Festivalpass: 1140,- eks avgift.


TIDENS ÅND

OVERHØRT

Anbefaling:

DAX18 Er det mulig med for mye samfunnsdebatt? Er det antidemokratisk å i det hele tatt føle på kroppen at ikke alt og alle fortjener en debatt? Desto mer idiotisk ideen er (Kardemommeby ødelegger ungene!, Marthe Krogh-gate), desto mer evig-uløselig «debatten» kommer til å bli (la oss definere Norsk Kultur, dere!), jo mer spalteplass og oppmerksomhet ser det ut til at saken og den påfølgende meningsutvekslingen tildeles. Er det muligens en logikk i det at jo bedre unntaksfolket nordmenn har det i forhold til resten av verden, jo mer trivielle ting og tang vil diskuteres i den særnorske offentligheten? Man velger som kjent å diskutere noe på bekostning av noe annet.

1 1

JUICING Å «juice’e» er ikke lenger ensbetydende med det å juice opp sexlivet med viagra. Juicemaskinen har kommet til landet og juicingen – et finere ord for det å presse juice ut av frukt og grønt – har antatt nærmest religiøse dimensjoner. Folk snakker og inster og twitrer om de forbannede grønnsakene og antioksidantene og spinaten og sine sunne selv til de (vi) blir grønne i trynet. Det må riktignok sies at appelsin-gulrot-ingefær-juice er godt, men hva har løk noen gang hatt å gjøre i flytende form?

2 1

ABSINT Den såkalte absinteffekten, den psykedeliske trippen, er visstnok bare en myte. Paris-bohemen i 1880-årene vare bare forbanna drita. Drikker du nok av noe som inneholder 80 prosent alkohol vil de aller, aller fleste både se og høre et eller annet rart. At absint har blitt populært igjen skyldes vel nevnte fylleegenskaper, samt at anisbrennevin smaker digg. Et par-tre isbiter = flott munnfølelse, godt balansert smak, alkoholstyrken til tross. Et godt alternativ til vanlige long drinks. Kul farge. Lag en tumblr om det.

3 1

GJENNOMSIKTIG Ok, dette er strengt tatt ikke en trend som er kommet til Norge. Enda. Det virker som vi fortsatt er stuck i bestemorretrotrenden som New York-hipsterne syslet med på 00-tallet. Siden det har amerikanerne vært innom et hundretalls stilskifter før de nå er kommet til noe vi synes det er verdt å skrive hjem om: nemlig jenter som går med gjennomsiktige bluser og topper og ingen bh på fest. Og da snakker vi skikkelig ingentingåskjulegjennomsiktige stoffer som lar areola og knopper og fylde og det som er by seg frem i all sin kvinnelige urprakt. Dette er noe vi har sett på catwalken i alle år, men aldri drømt om å få oppleve IRL. Så Kari Nordmann, hva venter du på? Skal du gi oss en gledelig overraskelse? Med minusgrader er du garantert flatterende kronisk stive nipples – med andre ord, ingen grunn til å ty til isbiter.

4 1

...

Neeeeimen så hyggelig da! En blond og fullstendig drita samfunnskommentator ble observert tungekyssende med en Schæfer som var bundet utenfor Kiwi ved Litteraturhuset ganske tidlig en torsdag kveld etter paneldebatt. Visste vi det ikke – dere Litteraturhus-vankere er glad i doggy style. En norsk skuespillerinne kjent fra Hotel Cæsar var på nachspiel hos en hun ranet med kniv i fjerdeklasse. Som hevn for den traumatiserende gamle episoden, serverte verten en miks av Omo-såpepulver og mel istedenfor speeden som de andre forsynte seg av. Skuespilleren er åpenbart en god skuespiller, ettersom hun ble skikkelig «rusa» av den harmløse placebomiksen. En av landets minst kjente samtidskunstnere som er kjent for å vise «tissen» på fest, dro den enda litt lenger en helg i januar da et helt dusjhode forsvant «inn» foran øynene på alle nachspieldeltakerne. Synd ingen filmet det slik at hun kunne stille det ut på neste Høstutstilling.

DÅRLIG MAGE Beklager, noen ganger må vi snakke om ting som er ekle. Utelivsbransjen vet mer om deg enn du tror. Ikke bare vet de hvor dumt og slørete blikk du får når du er drita, men de vet også et og annet om dine dovaner. Og i det siste kan flere av våre kontakter i utelivsbransjen rapportere om at det er over gjennomsnittet mange løse mager på byen i Oslo om dagen. Er det noe galt med vannet? Er det spinat-juicen vi ikke tåler? Eller er det et parti MDMA eller kola som er blitt kuttet med litt for mye babylakserende? Ikke vet vi, men vi skal holde dere oppdatert. *Bowel news to be continued …*

5 1

RETROHASJ Kjære marihuanaprodusenter, tusen takk skal dere ha for profesjonaliteten og arbeidsviljen! På knappe ti år har dere forvandlet «vanlig pot» til en vill TDX3000-compuphonichydrotech-skunk som tar en til uante dimensjoner og etterlater huet grilla som post-LSD. Men det kan bli litt for mye av det gode. For første gang på mange år er det stadig flere som bytter ut den HD-pornografiske Lamborghini-skunken med litt god gammal Passat-hasj som tar røkeren trygt og forutsigbart fra A til B. Nostalgitrendene har nådd narkokonsumet.

6 1

PARAJUMPER Det er ingen på hele kloden som er mer trendslaver enn middelklassekids fra Oslo Vest. De ordentlig rike kjører enten «laidback anti-trend» eller «føkk-u-harryrik-stilen», mens resten av vestkantflokken desper alltid med den siste tilpasningen. Her om dagen tok vi to pils på Elise og telte, uten å overdrive, nitten stykk Frogner-barn med den PARAJUMPER-jakken. Tror du vi overdriver, så kan du bare slå det opp i Google Trend og så vil den beinharde empirien fortelle deg at Norge skårer 100 på søkevolumindeksen i VERDEN når det kommer til å google denne svindyre jakka fra Alaska.

8 1

PIERCING I NAVELEN Hvem var det som plutselig fant ut at en skinnende diamant i en pen jentes navle var «harry» eller «usexy»? En kvinnehatende fashionhomo? Mest sannsynlig. Vi andre har tross alt sett verre både piercing- og tættistrender enn belly button-piercing. Som Alicia Silverstone i «Cryin’»-videoen (90-talls!) er det flere og flere jenter som igjen pynter det lille søte klinkekulehullet med bolter, steiner, ShangriLa-juggel og annet stæsj. Elskede sommer, hvor er du?

9 1

Bobler: sølvpapir, «irr» (som i irriterende), «agg» (som i aggressiv), strippeboots, nachspielgråting, slaps, kino, Morgenbladet og metasnikskryting, kunstnere som skriver bøker (igjen), Lars Berrum, fashion week (LOL), EØS, By:Larm, Mona & Maria, NATT&DAG-prisen. 10

02/2013

Av Redaksjonen «Lacking an appealing surface, the photograph should depict the surface appealingly.» – Fra Torbjørn Rødlands Sentences on Photography

Da New York Times nylig kåret fjorårets ti beste fotobøker og TIME Magazine’s Best of 2012 var det én som skilte seg ut: Vanilla Partner. Dette er NATT&DAG-venn og kunstner Torbjørn Rødlands nye fotobok utgitt på det britiske forlaget MACK. Om du trodde småbarn fanget i hundebur, en mobilskjerm

med Anne Frank som bakgrunn og en arm fanget av bleksprut-tentakler ikke hadde noe til felles tok du feil: de går sømløst sammen i Rødlands univers. Rødlands evne til å formidle store ideer gjennom tilsynelatende enkle bilder kommer godt til rette her, og måten overflatene er avbildet på viser spesielt Rødlands styrke. Avvisning til oppbygning, dramaturgi eller tematikk forsterker boken som vi mener er hans klart morsomste til nå. Vanilla Partner er ute nå. www.mackbooks.co.uk

ØLBAROMETERET OBS! OBS! Nattklubben oppkalt etter en form for hus, er blitt mer og mer populært blant rippa og bola østkanfolk proppet fulle av speed. Dans i sikker avstand fra testosteronbombene, det kan smelle hvert øyeblikk!

7 1

PARAJUMPERS COMMERCIAL BACKLASH Våren nærmer seg og de mest snartenkte vestkantkidsa selger jakkene sine for halv pris på Finn. For øyeblikket legges de ut i en frekvens på 100 stykker daglig.

FOTO: OVERFLATENS POTENSIALE

Våre kilder i Irak forteller at trening er blitt den nye krigen. Ettersom det ikke lenger er arbeid for soldatene, og ikke alle får reise hjem med det samme, så har de ikke annet å gjøre enn å pumpe jern. Slik dukker det opp provisoriske treningssentre på alle gatehjørnene i Bagdad.

Kaos ................................................. Tidi................................................... Kafe Kippers .................................... Brød og Vin ...................................... Kafe Spesial ..................................... Apollon ............................................ Hulen ............................................... Kvarteret .......................................... Feliz ................................................. Henrik Øl & Vinstove ....................... Folk & Røvere .................................. No Stress ......................................... Fotballpuben .................................... Hectors Hybel .................................. Husets Pub (Gjestehuset) ................ Victoria Pub & Cafe ......................... Bar Barista ...................................... Dr. Wiesener .................................... Naboen ............................................ Elefanten ......................................... Biskopen .......................................... Ujevnt ..............................................

29,34,39,39,42,43,46,47,49,50,51,52,52,53,53,54,54,54,57,58,58,58,-

Pingvinen ......................................... Don Pippo ........................................ Legal ................................................ Inside ............................................... Onkel Lauritz ................................... Cafe Opera ....................................... Nobel Bopel ..................................... Garage ............................................. Finnegans ........................................ Barfot ............................................... Dråpen bar ....................................... The Scotsman .................................. Privaten ........................................... Frille ................................................ Roll & Rock ...................................... Wessel Bar ....................................... Kontoret ........................................... Madam Felle .................................... Dickens ............................................ Børskjelleren ................................... Terminus Whiskybar ........................ Contra Bar ....................................... Loge Haven ......................................

58,58,58,59,61,62,62,62,62,64,67,67,68,68,69,70,71,72,73,74,76,76,79,-


www.ricks.no

www.ricks.no

Quiz Quiz--nights

with Anthony Hill Hver torsdag og fredag

på Finnegans kl.20.00

WAVE

GIRLS QUIZ EVERY 8 PM MONDAY AT

U2

Experience

lørdag 16. feb. Kl.23.55

Lørdag 23.mars

kl.23.55

EKSTRASHOW - BERGEN FÅ BILL!! FÅ BILL!! FÅ BILL!!

www.billettservice.no, 7-eleven, Posten

NYE EXTRA: 15. & 16. MARS: I salg nå!!

VINSKVETTEN Steve Hackett 21.mai BA

VIOLET ROAD

BT BT-”hylende morsomt” BA-

” karakterkomikk i toppklasse”

SP

Country-music-night

EKSTRASHOW I APRIL FRE.12. 4. OG FRE.19.4. KL.21.15 LØR.13.4. OG LØR.20.4. KL.20.30

Spilles ons. til lør. i februar


HVA ER prostitusjon? -Steffen Kverneland (født 14. januar 1963 i Haugesund) er en av Norges mest respekterte tegneserieskapere og illustratører. Han står bak en haug tegneserier og har vunnet en nesten like stor haug med priser for dem. Siste suksess er Kanon-serien som han har snekret sammen med tegnekompisen Lars Fiske. I MUNCH er fem kapitler fra Kanon 1-5 samlet, sammen med noe nytegnet stoff. Boka blir rundt 280 sider, og viser sju års monomant arbeid med Munch. Boka utkommer i mars i Norge, Tyskland og Nederland. --

Hvilken posisjon har horene i kunsthistorien? Tekst Emil Finnerud FOTO Marta Bravo GJENNOM SIN KANON-serie har Steffen Kverneland moderert og nyansert kunstnermyter og andre populære vandrehistorier. Men revisjonismen går begge veier, ikke alle historier «kveles», noen blir også bedre. Ta for eksempel Munch sin omgang med horer; ja, hvem ellers skulle stått aktmodell på denne tiden? Det er noe komisk ved det å observere borgelige fruer på Louvre, som trolig uvitende og i påtatt oppstemthet betrakter figurative malerier av horer. Forholdet mellom betrakteren og utøverens liv og arbeid har til alle tider vist et misforhold. Som Kverneland skriver i Kanon 2: «Alle modeller var jo horer på den tiden (…). Horene var de eneste som ville stå nakenmodell. På horehus kunne du male, drikke og pule døgnet rundt. Munch var jo der til og med på julaften!!».

Var det virkelig så utbredt, Steffen? Hore- og pulehistorier har jo en tendens til å gå fra én fjær til fem høns … – At det var ekstremt mye prostitusjon i Kristiania på den tiden er det ingen tvil om, og det tyder på at det var marked for det også. Hvorfor skulle man ellers prostituere seg? Jeg tror ikke det å være horekunde var spesielt kontroversielt på den tida. Det het ikke «å gå på horehus», det het «å gå til en pike». Toulouse-Lautrec, for eksempel, bodde store deler av livet på bordell, og Munch kunne som nevnt finne på å tilbringe julen der. I hvilke bilder av Munch finner vi horer, som du vet om? – Han lagde en del malerier, grafiske blad og tegninger fra bordeller og av horer, blant annet et par han lagde da han bodde hos Max Linde i Lübeck. De heter Juleaften på bordell, og han har tegnet inn seg selv på noen av dem. Mest kjent er kanskje dobbeltportrettet av horene Rose og Amelie, som han malte i

Toulouse-Lautrec bodde store deler av livet på bordell og Munch kunne finne på å tilbringe julen der. 12

02/2013

1893. Det har jeg tatt utgangspunkt i når han i en av seriene mine får et sjalusianfall, og bestemmer seg for å dra på horehus. Teksten er Munchs egne ord, og jeg antok at han da dro ned til Vika, der bordellene lå tett i tett på den tida. Kan du fortelle litt om prosjektet og hvordan det hele startet? – Da jeg for sju år siden bestemte meg for å lage en biografisk tegneserie om Edvard Munch, ville jeg prøve å komme så tett som mulig inn på menneskene, miljøet og tiden – få det til å leve og puste. Jeg ville høre Munch og Strindbergs egne stemmer, ikke biografens referat. Dermed laget jeg min egen dogmeregel: All tekst ska l være autentiske sitater og det er strengt forbudt å omskrive eller legge noe til selv. Og til alt hell viste det seg at nesten alt Munch gjorde var selvbiografisk, og det finnes enorme mengder med brev, notater, dagbøker, tegninger, grafikk og malerier. Ga det deg et annet syn på Munch? – Jeg hadde sett meg lei på den begredelige myten om det geniale, ensomme, misforståtte, forfulgte, forfylla, og halvgærne nervevraket Munch – det er bare en bitteliten flik av sannheten. Desto mer jeg leste meg opp, desto mer fremsto han som en selvsikker, driftig, humoristisk og en smule PR-kåt maler som hadde flust med venner og beundrere gjennom det aller meste av livet. Jeg ville ikke lage en streit biografi som sveipet kronologisk gjennom Munchs liv fra krybbe til død. Jeg ville gå rett på indrefiletene, nem-

lig bohemtida i Kristiania i 1880-årene og årene i Berlin på 1890-tallet da han fikk sitt internasjonale «skandale-gjennombrudd». Det var i disse hektiske årene han malte sine mest berømte bilder, som Skrik, Madonna, Vampyr, Det syke barnet og mange flere. Dessuten var det et uimotståelig persongalleri rundt Munch i denne perioden: August Strindberg, Hans Jæger, Oda og Christian Krohg, Dagny Juel, den polske satanistforfatteren Stanislaw Prszybyszewski og en rekke andre litterære og intellektuelle friskuser. Apropos myter. Du kaster et nytt lys på Munch og portretter ham – helt berettiget – både som sosial og humoristisk, men man kommer kanskje ikke helt bort fra at han fremstod som en smule sky? Ikke at det er noe galt med det, men tror du muligens horeriet hans også fungerte som et verktøy for denne intimitetsangsten? – Jeg er ingen ekspert på Munch og horeri, men ifølge samtidige kilder hadde han et voldsomt drag på damene uten å måtte betale, og gjennom livet hadde han en rekke mer eller mindre kortvarige forhold til kvinner. Han brukte også svært ofte kvinnelige nakenmodeller, så at han led av en slags seksuell intimitetsangst tror jeg nok ikke. «Skyheten» hans overfor kvinner var nok mer en vegring mot å binde seg til én; de tok for mye tid og forstyrret ham fra å male. Da var det mer praktisk å ta seg en tur på bordell, så kunne han dra hjem og jobbe videre etterpå.


SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Det er mer prostitusjon å brette ut sjela si enn kroppen sin. - Hver gang vi møter veggen, side

Når bestemor kjøper kjærlighet. - Sexsafari i Gambia, side

Når brukte en stor norsk forfatter ordet «olje» sist? 16

- Ukultur, side

14

19

02/2013

13


Vil du endelig lære noe som helst av «debatten» om norsk kultur? Look no further. TEKST REDAKSJONEN

Hver måned vil meh-gubben i sokratisk ånd be et knippe Dagsnytt 18-aspi-ranter og Parasite Motel-søkere – AKA the usual suspects – om å redegjøre for fenomener og begreper du er avhengig av å forstå for å kunne holde hodet over vannet i det stadig mindre gjestmilde meningsdeltaet.

3

- Hva er IKKE norsk kultur?

Petter Sundby aka Store P fra A-laget Månedens Lars Berrum – Eg klarasje engasjere meg i spørsmålet. Mitt svar e halloween. Dette føles som en hjemmelekse.

Sarah Sørheim Redaksjonssjef i Etter Børs, Dagens Næringsliv – Alt kan bli norsk kultur. Men dessverre er det mye som ikke er det ennå. Å si unnskyld til folk man dulter inntil på gata for eksempel. Å vente til alle på banen har gått av før man går på selv. Eller å kjøpe en ny øl med en gang om man velter en annen sin på bar. Å være høflig og ljuge (altså komme med komplimenter) på den riktige måten når en jobber i butikk. Å bruke kondom. Å kle seg pent på jobb. Det eneste jeg håper og tror aldri kommer til å bli norsk kultur er at det er greit å filme seg til frispark på fotballbanen. Og menn som bruker hårbånd. Tommy Gulliksen Regissør i Dokumentaravdelingen og fotballtrener i Skeid – Kultur er aldri truet. Den er bare konstant i forandring. Et resultat av våre verdier og valg. Hvis jeg skal peke på noe i norsk kultur som det er svært lite toleranse for, må det være vold og fysiske maktmidler. Den sterkestes rett gjelder ikke i Norge. Vi heier på underdogen.

14

02/2013

Filip Roshauw Journalist i Nationen og Comoyo Filter – Det blir jævlig generelt og på vaklende grunnlag, men for å starte med det brede kulturbegrepet (Hustad-kulturen): Norge i 2013 er en kultur som både virker lite interessert i og lite i stand til å se for seg omgripende endringer i vårt eget samfunn. OK, vi kan angste over demografien og bekymre oss for eldrebølgen, innvandring og hva vi skal leve av etter oljen (foreløpig er visst svaret en slags kombo av «kunnskap» og «kreativitet»), men jeg tror at vi ikke egentlig ser for oss at store omveltninger kan komme og jeg tror heller ikke at viljen til å kjempe for slike endringer er der. På godt og vondt. I samfunnsdebatten gir det seg utslag i at de store tingene – felles lønnsforhandlinger, handlingsregelen osv. stort sett er freda, og at norsk politikk er en kamp om en stadig mer vag og vidtfavnende medianvelger. I kultursektoren (Tajik-kulturen) gir det seg blant annet utslag i en litteratursfære som fremstår som fullstendig avpolitisert. Lurer på når en stor norsk forfatter for eksempel brukte ordet «olje» sist. For øvrig kan verken gjennombruddspasninger, fanatisme, gåsestek, basketball, aristokrati, Aust-Agder eller crack sies å være særlig typisk for norsk kultur i 2013. Aslak Borgersrud Eks-Gatas Parlament, programleder, webredaktør i Computerworld – Ikke Norsk Kultur var en liten sint mann født i ensomhet i en hule i Vest-Afrika. Ikke ble oppfostret av Bonobo-aper og møtte sine foreldre, eller for den saks skyld andre mennesker. Han ble tidlig utstøtt av apene, fordi han var komplett uten egenskaper. Blant annet var han verken korrupt eller bestikkelig. Han nektet å gå over gater på rødt lys, men nekter også å vente på grønt. Han hatet skattemyndighetene, snøyt på skatten og betalte sin skatt med glede. Han hørte bare på musikk uten tone, rytme eller poetiske kvaliteter før han døde, middels gammel og svært deprimert da han imploderte, sannsynligvis som et resultat av indre uenighet, i forrige uke. Ikke Norsk Kultur var svært opptatt av å skape krig, mens han levde av fredsdue-eksport. Ikke vil alltid være med oss i tankene. Neida. Joda.

Nina Witoszek Polakk og intellektuell – Det som ikke er norsk kultur er alt som er «U»: unaturlig, u-fisk, u-land, urettferdig, uheldig, uanstendig, utrygg, utro, usunt, utsøkt, og umma. Egil Hegerberg Bare Egil – Det er to ting som ikke er norsk kultur: Det er svære kjøpesentre stappfulle av eksklusive merkevarer fra all verdens ekle og oppskrytte designere. Det er jålete, tynt og skvipete importøl fra prestisjetunge bryggerier i Amerika og Det fjerne østen som ikke forholder seg til den tyske renhetsloven av 1516. Det er en løssluppen seksualmoral som hyller analsex, swinging, s/m, kjøssing, fingring og vulgær skulpturparkbygging. Det er bilindustri. Og det er utforskning og forsøpling av det ytre rom. Disse to tingene er ikke norsk kultur, men det meste annet bør være innafor. Astrid Meland Blogger og VG-kommentator – Jeg tenkte først at riktig svar på dette spørsmålet må være Jon Hustad. Jeg innbilte meg at det var noe oppkvikkende unorsk over hans lite konforme stil. Men jeg tok feil, som vanlig. Det går ikke an å bare synse i slike spørsmål, her må man oppsøke ekspertise. Da jeg undersøkte med professoratet fant jeg fasiten. Det er simpelthen slik at hele landet er unorsk, i likhet med alle andre land. Det var den kjente sosiologen Gudmund Hernes som i en kronikk under EU-striden på 90-tallet spurte om «det norske» i det hele tatt kunne eksistere. Han visste jo at vi til og med hadde rappet flagget fra danskene og at 17. mai var lånt av Gregor VIII. Det var tyvgods alt sammen når han så nærmere etter. Historiker Kåre Lunden bekreftet i sin kommentar «Eksisterer statsråd Hernes?» at Hernes ut fra hans egen logikk ikke kunne eksistere. For Hernes besto jo utelukkende av grunnstoffene O, H, N, P, Cl og så videre, som finnes overalt, og alltid har gjort det, og som ikke er særegne for Hernes. Da må dette gjelde for fjoråret også. Riktig svar er ALT.

Trond Høiås Tåkefyrste Westerdals SoC – Kultur er ikke bare fenomener som svever over et samfunn. Det er knytta til artefaktiske, mellommenneskelige, kunstneriske og sivilisatoriske utvekslinger, og må igjen knyttes til samfunnshistorisk kontekst, politiske standpunkter (i vid forstand) i tida, offentlighetsmarkører i tida og ikke minst gruppetilhørighet, subkulturer (diskurser). Særlig det siste er viktig for kulturell utvikling i et samfunn. Er alt som er en del av norske samfunnet en del av norsk kultur? I mer eller mindre grad, ja. Bør alt ha berettigelse? Nei, men om det skal bekjempes, er avhengig av en åpen politisk diskusjon i et åpent politisk landskap. Forfatterne i Nytt på Nytt Se over – Gå med bagett under armen. Å skyte med skarpt opp i været når man er glad. Lage boliger av isblokker i en sirkel. Hoppe ut av vinduet når man mislykkes karrieremessig. Sitte oppå buss og tog på vei til jobb. Danse med bastskjørt for å ønske noen velkommen. Aishath Afeef Hun nye programlederbaben i NRK – Halloween. Baby showers. Valentine’s Day. Cupcakes. Å ha au pairer. De ansatte på Carlings (ikke fordi de er svenske men på grunn av selgerstilen deres). Yoga. Brunch. Paradise Hotel. Høflig smalltalk med fremmede mennesker. High-end fashion. Take-away mat og drikke. Mímir Kristjánsson Islending, politisk journalist i Klassekampen og forfatter av boka De Superrike – Det minst norske man kan forestille seg er en mann med John Fredriksens formue, Aune Sands selvbilde, Europabevegelsens folkeforakt og Christian TybringGjeddes aristokratiske dobbeltnavn. Den sosiale likheten er det norskeste vi har, og de som virkelig truer norsk kultur er de som har et intenst behov for å skille seg ut ved å rakke ned på den gemene hop. Heia Janteloven!

3

- Meh.


Tenk om han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


Har selve tidsånden blitt utbrent? Tekst Emma Clare ILLUSTRASJON Christian Belgaux SÅVIDT JEG VET har jeg ennå til gode å gå på en skikkelig smell. Som med ethvert annet menneske har det vært litt ups and downs, sol og vind, men livet har

jevnt over vært ganske OK hittil. Tross alt. Derfor må jeg enten være fullstendig in denial, eller så vil bare ikke omverdenen akseptere at dette er tilfellet, for jeg må telle på to hender alle de gangene de siste årene både venner og uvenner har påstått at jeg ligger i startgropa til en TUNG depresjon. Jeg regner

Det er mer prostitusjon å brette ut sjela si enn kroppen sin. – Lasse Gustavson 16

02/2013

med at jeg havnet i denne risikogruppa blant annet fordi jeg jobber i NATT&DAG, hvilket angivelig innebærer å smykke seg med darkness og injisere heroin i øyeeplene. Uansett, før jeg vet ordet av det skal det komme en virkelig mørk tid, en psykisk utforkjøring verden ikke har sett maken til. Alle depresjoners mor skal høvle over meg og kjøre meg inn i murveggen med hodet først. Da det i en periode hadde vært behagelig lite snakk om disse kommende tragediene, ringte det en dame fra en TV-selskap som var på jakt etter «vanlige jenter» som kunne filme seg selv hver dag i fem måneder. Hver eneste dag? spurte jeg. Ja, svarte hun, hver dag, hver eneste gang du møter veggen, og gjerne

litt i den tunge tiden etterpå også. Programmet ble laget (uten undertegnede, hvis noen måtte lure) og en bunch sterke kvinner fikk holde såre monologer med våte øyne rettet mot et handycam. SLIKE EGENREGISSERTE tilståelser er, akkompagnert av selvutleverende blogger, begge kanaler ut i offentligheten som bidrar til å gjøre mediebildet stadig mer personifisert. Å eksponere sin egen hverdagstristesse er tilsynelatende blitt en bærebjelke i den skandinaviske depresjonskulturen. – Det å møte veggen er en galopperende trend, sier mediehistoriker Hans Fredrik Dahl. – I dag løper journalister om kapp etter kjente mennesker som har overlevd indre og ytre ulykker.


Han presiserer imidlertid at det ikke er en helt ny trend. – Allerede i mellomkrigstiden kunne vi begynne å se en annen form for eksponering av hverdagslivet i media. Inntil da var konsensus aldri å fortelle om noe privat, aldri legge ut om sjelelivets indre beskaffenhet, og aldri vise «sitt sanne jeg». Derfor var det nok forfriskende for aviskjøperne i tidlig mellomkrigstid å kunne lese om kjendisen som stilte opp med ustrakte armer i sitt nye hjem, inviterte til vafler og toddy i sitt sjarmerende rødmalte hus på landet, eller satt henslengt i sin nypolerte veteranbil. Ingen stor nyhet som sådan, men en klassisk avissjanger var født.

– Men så, på sytti- og åttitallet, kommer veggen inn som en ny ingrediens. KJENDISER SOM MØTER veggen og forestillingen om «den tunge tiden» handler om flere ting. På den ene siden har du media sine etablerte «fortellingsskjema»: Historier om den tunge tiden har «narrativ kraft» og stort «oppslagspotensial». På den andre siden har du noen som skal selge noe, det være seg en bok, en cd, en forestilling. Begge deler trekker i samme retning: Vedkommende må «by på seg selv». Jo større katastrofe, jo større nyhet. Jo flere medikamenter som var involvert, jo bedre. Grepet er imidlertid utsatt for inflasjon. For noen år siden var alle plutselig «utbrente».

Etterhvert måtte det sterkere lut til og vi fikk botsøvelser fra Sturla Berg Johansen og Rein Alexander som satte en ny standard for «smell». Hva blir det neste? Kommer til å få kjendiser som går så langt at de iscenesetter sin egen død? – Det er ikke noe å le av, svarer Dahl. – Sin egen død er en stor nyhet på vestkysten i Statene. I 1920-årene var skilsmisser en svær nyhet, men nå blir jo alle skilt. ALLE GODE TING ER TRE. Prisen for fjorårets mest fascinerende smell gikk til komiker Brede Bøe som i én kronikk stod fram som HIV-positiv, alkoholiker og bipolar (tilsynelatende handlet det også om å trumfe – og slik begrave – politikerkollega Thor Erik Forsberg sin cannabis-smell dagen i forveien).

I kjølvannet av dette, ble Bøe hyllet for sin åpenhet og fikk massiv respons og støtte fra kjendiskolleger i pressen. Deretter mottok han «Åpenhetsprisen» fra Mental Helse. Men hva skjer med sykdommer når de blir mer en mediesjanger enn en medisinsk kategori? – Det ene utelukker ikke det andre, sier psykolog Fanny Duckert. Hun mener at mer åpenhet gjør tabuene mindre farlige, og at det muliggjør flere avsløringer, på godt og vondt. – Grensene flyttes hele tiden. Detaljene rundt Breivik- og Vågå-saken ville aldri kommet frem for noen år siden. Rettsakene ville aldri vært åpne på den måten. Det at mediebildet er mer personfokusert, gjør at det blir vanskeligere å skjule ting. Å stå fram i media er en måte å beholde regien på. Problemet er at det kan slå begge veier: Noen mennesker blir for alltid assosiert med den tunge tiden, mens andre vil komme seg videre. Det er ikke én absolutt sannhet her. Det er et komplisert samspill mellom enkeltpersoner og hva de står fram med. Det varierer også hvor frivillig eller presset det er. INSTITUTT FOR JOURNALISTIKK har utarbeidet en rapport om kjendis- og betalingsjournalistikk. Der kommer det fram at norske kjendiser får mellom 60.000 og 100.000 kroner for å «snakke ut» i et magasin – minst fire ganger så mye som de får for en hjemmehos-reportasje. Den profilerte foredragsmannen og eks-brannmannen Lasse Gustavson er også klar på at åpenheten i media er tosidig, og uttaler at det er «en større form for prostitusjon å brette ut sjela enn å selge kroppen sin». Som nyutdannet brannmann kjørte han inn i en gasslekkasje som eksploderte. Etter ulykken, som vansiret store deler av kroppen og ansiktet hans, har han holdt drøssevis av motivasjonsforedrag, og gitt ut fire bøker. – Jeg tror mye på åpenhet, det har en legende kraft. Ulykken slipper litt taket ved at man snakker om det, men åpenheten i media kan ha en usunn side om man tråkker over grensen der personlig blir privat. Er du kjendis og vil få ekstra sendetid på TV, kan du legge ut om noe private halvsnaskiga grejer. Da får du være med på Skavlan. Og med mer TV-tid, selger du mer musikk, får flere oppdrag, blir mer populær. Det er en jævla bra personlig reklamesatsning. Det koster bare at du selger ut privatlivet ditt. Er du en profesjonell [hore] selger du ditt kjønn, men du kan fortsatt bevare sjelen din ganske ren. I SIN FASTE lørdagsspalte i Dagbladet kommenterte sosiolog Kjetil Rolness Skavlangjestenes bruk av sykdom som lanseringsmiddel. Som han harselerte: «Skal du selge bok? Uten ha noe forferdelig å fortelle på «Skavlan»? Lykke til.» Hans hovedanliggende var imidlertid ikke å «ta» Skavlan, eller gjestene for den saks skyld. Skavlans gråteservietter og «dannede tøying av intimgrensene» var først og fremst en nøkkel til å forstå tidsånden, hevdet Rolness. Så da blir spørsmålet: Hva er det denne «tidsånden» vil si oss? Hva tjener det til at vi sitter og gnukker på hverandres «tunge perioder»? Kommer det noe som helst godt ut av å plassere Lana del Rey ved siden av revefjeset til Fredrik? Og om hun der forteller at hun var alkoholiker som 14-åring, vil det hjelpe deg å snakke med onkelen din som sliter med det samme? Er den norske offentligheten tjent med å høre om den tunge tiden til Lene Marlin enda en gang, bare i en velregissert tapning der hele Norges sjelesørger, Ole Paus skjenker henne sitt mest fortrøstningsfulle blikk? Som han harmdirrende utbryter: «Du var jo bare et barn!». Ja, som en annen frelser pleide å si: La de små barn komme til meg. ROLNESS TREKKER FREM prostitusjonsmotstandernes favorittargument: Å prostituere seg er å selge noe av det fineste og mest intime du har. Vel, det var kroppen, men hva med … sjelen? Med alt det lys og mørke det innebærer? – Å snakke ut om den tunge tiden bryter tilsynelatende med det glamorøse kjendisfokuset man ellers har, men i realiteten er det bare en høyere måte å vise sin vellykkethet på, basert på et strengt underforstått manus. Kjendisen har lagt den tunge tiden bak seg og vokst gjennom prøvelsene. Man TØR å stå frem og har evnen til å snakke om det. Behersker du den sjangeren, har du alt å vinne, sier han. For ingen tror vel at de får vite den hele og fulle sannheten når noen snakker ut? 02/2013

17


Innbilte opptakskrav: Longboard, iPhone, briller, 5000 followers, fixed bike, ironisk bart, høyvannsbukser, caps, rutete skjorte og et kamera fra krigens dager. Reelle opptakskrav: Se westerdals.no

Søknadsfrist for våre seks ulike bachelorprogram er 15. april. Opptaksprøvene finner du på westerdals.no


Der alt kan kjøpes for penger. TEKST EMMA CLARE / MARIE-ALIX I. VOISIN FOTO MARIE-ALIX I. VOISIN – Den gambiske penis er ikke som andre peniser. Tjue år gamle «Tiger» lar en hånd gli over skrittet. «Soul», den fem år eldre kompisen, står bredbeint og smiler skjevt ved siden av ham på stranden. Idet et par hvite eldre damer i rastafargede saronger passerer, legger de seg rolig ned på magen og begynner å ta raske armhevinger. Blikkene treffer dem i nakken og de vet det. – Alle hvite boss ladies som kommer hit sier det samme: de vil ha mer og mer og mer. Tiger puster tungt, ser opp. Han snakker med bred vest-afrikansk aksent.

– Og vi vil gi dem mer. Tiger og Soul ble ferdige på skolen da de var ni år gamle og tilhører nå den laverestående sosiale gruppen bumstere – strandgutter, dagdrivere, prostituerte. På jakt etter lettjente penger, bemidlede kvinner med mindre erotisk kapital enn dem selv. Eller bare en fetisj. De flørter, ler, gir komplimenter. Tilbyr seg å være guide. Etablerer seg som to romanseryttere, med hjertet utenpå brystet og sultefôrede på kjærlighet. Du er kvinnen i deres liv, og de klarer ikke leve uten deg. De vil ha en ny og bedre tilværelse. – De hvite damene går aldri tilbake til en hvit mann etter at de har vært hos oss, sier Tiger. – Når de drar hjem, er hjertet og underlivet deres fortsatt igjen i Gambia. De hvite damene

blir sterke av å spise ungt, svart kjøtt. De ankommer krumrygget og reiser hjem rakrygget. Han traver rundt i sirkel som en krok, før han bråstopper og skyter brystkassa ut. – Hvis de er syke, blir de friske etter å ha vært med oss. De får pulsen tilbake når vi sexer med dem. Velkommen til Smilets Kyst, Gambia. Grisekvinner. Fortellingen om norske grisemenn som er horekunder i Thailand og hvite damer som svindles etter en ferieflørt i Afrika, lever i beste velgående. Den post-kolonialistiske fråtsingen i tilgjengelige u-landskropper er ikke mindre. Den nye imperialismen seiler under flagget «kjærlighet» og vestlige mødre og bestemødre sitter på makten.

Men tradisjonelle forestillinger om kjønn og seksualitet hindrer damene i å se på seg selv som seksuelt utnyttende. Samtidig liker de vestlige damene å hevde at det de driver med er likestilling, ettersom de bare «gjør det menn har gjort i århundrer». Damenes økonomiske og politiske overtak tilsløres blant annet ved at de gambiske guttene får en sum når damene ankommer, slik at han kan være den som «betaler» når de senere lever the high life på restauranter, utesteder og hoteller. Ofte er summen så stor at guttene kan ta med penger hjem til familien. Soul forteller at det dreier seg om omtrent 5000 dalasi, som tilsvarer rundt ti ganger en gjennomsnittlig gambisk husleie.

Lidenskap er fraværende hos norske menn. Flatræver, kaller jeg dem.

Merknad: Personene avbildet har ingen direkte kobling til personer beskrevet i teksten. Fakta og navn i artikkelen er blitt endret. 02/2013

19


Merknad: Personene avbildet har ingen direkte kobling til personer beskrevet i teksten. Fakta og navn i artikkelen er blitt endret.

«Tonight I’m fucking you» spilles på repeat ut av basseng-anlegget. Jeg har ingen moralske problemer med å reise til Gambia for å leve livet og nyte stor, svart pikk. – «Agnes», 28 Bumsterne bruker gjerne det plutselige statushoppet til å bosse rundt med servitører og taxisjåfører. Normalt kaller gambiere hverandre for brødre og søstre. Men uten sin hvite kunde, er bumsteren redusert til ingenting. Utenfor turistområdenes friområde blir de sett på som nedrig pakk. I 2004 gjennomførte politiet en aksjon mot strandguttene, de ble skamklipt og jaget vekk fra strendene. I motsetning til hovedbefolkningen som i hovedsak er muslimer, er bumsterne ofte rastafarier. Fra tid til annen blir de kastet et døgn i arresten. Det eneste de gambiske guttene gjør er å le, danse, ha sex og nyte livet. – «Agnes», 28 Boss ladies. Kvinnelig sexturisme er på ingen måte nytt. Allerede på 1840-tallet reiste velstående engelske fruer til Roma og betalte for italienske elskere. På omtrent samme tid besøkte amerikanske kvinner nord-amerikanske indianere, og fra sekstitallet begynte enkelte engelske, franske og tsjekkiske damer å reise til India, Thailand og Nepal etter sex. 20

02/2013

I dag besøker tusenvis av skandinaviske kvinner afrikanske land – i all hovedsak Kenya, Tanzania, Malawi, Ghana og Gambia. Ifølge Reiseklinikken er det flere kvinner enn menn som pådrar seg HIV når de ferierer på det afrikanske kontinentet. Once you go black, you’ll never go back. Mitt Afrika. Det var den eksentriske, skandaleomsuste dansken Simon Spies som introduserte charterturisme til Gambia på sekstitallet. Spies var ikke negativ til sexturisme, og skal ha likt å omgi seg med et entourage av lokale damer til enhver tid. Dansken hadde en ny bil hver dag, og spradet rundt i det subtropiske klimaet ikledd solbriller, pels og leopard-tøfler. I dag er sexturismen og turistindustrien i Gambia dypt sammenfiltret. De fleste unge gambiere er oppvokst med en vestlig sponsor og for de som skal vokse opp til å bli bumstere, byttes ofte PLAN-fadderen ut med en SEX-fadder når de kommer i kjønnsmoden alder. Livet utspiller seg deretter i de avgrensede turistområdene i en konstant jakt på hvitt gull, der de hvite damene med pengepungen får kjælenavnet boss ladies. Den kvinnelige sexturismen kjennetegnes ellers av en mer subtil oppgjørsmetode. Kanskje som følge av et slags forvrengt morsinstinkt, blir sex og selskap handlet mer

indirekte via gaver, middager og økonomiske bidrag. Det hele blir deretter pakket inn i en diskurs om «kjærlighet». Illusjonen fordufter som dugg i Sahara om man snakker eksplisitt om penger-kjærlighet-transaksjonen, eller de politiske og økonomiske forholdene som muliggjør det. Ingen på de langstrakte strendene på Smilets Kyst er tjent med det. 50 shades of grey. Væpnede vakter holder strandbumsterne adskilt fra de utstrakte cottage cheese-kroppene på hotellets solsenger. Hotellmedarbeiderne, hvorav nitti prosent er menn, er imidlertid ikke mindre tilgjengelige og uniformen anses snarere som en legitimering for at de skal finne «kjærligheten» på et jobbskift. Ved bassengkanten bak de høye gjerdene ligger kvinner i ulike aldre, og fem av dem leser 50 Shades of Grey. Resten sover i solsteken. Noen barn plasker i bassenget. Britiske Ann får fotmassasje av feriekjæresten – en lokal mann av ubestemmelig alder, men minst et par tiår yngre enn henne. Han har lange dreadlocks hengende over atletiske skuldre. Hendene hans jobber intensivt og knar føttene hennes mens hun vifter med de nylakkerte lilla tåneglene til beaten i Enrique Iglesias-låta «Tonight I’m fucking you», som spilles på repeat ut av basseng-anlegget. Det blonde håret hennes er flettet i cornrows stramt langs en solbrent hodebunn. Den store britiske kvinnen synger med på refrenget, og dreadlock-mannen gjør det samme. Etter å ha bestilt to «Slow Orgasms», en drink, kliner de. På tallerkenen ved siden av henne står et berg av bacon hun småspiser av. På skulderen, Cougar i løkkeskrift.

De lokale guttene lukter annerledes. Søtt. Naturlig. Eksotisk. Som kokos. – «Ann», 56 Motsetninger tiltrekker hverandre, særlig når det kommer til sexturisme. Kjennetegnet for den økende sexturismen verden over, er at man søker en hore som er så ulik en selv som mulig. Gambia er intet unntak. Gammel, hvit, blek, fet, keitete, rik. Ung, svart, atletisk, naturlig, smidig, stor, lutfattig. Den stereotype forestillingen om den eksotiske, konstantkåte afrikanske elskeren med det magiske lemmet, som tar det han får, ukritisk, fordi det er «naturlig» for ham å knulle, er en trygg og forekommende figur å forholde seg til. Slik reduseres den svarte mannen til en myte. For damene er det praktisk. Det både legitimerer og tilslører den egentlige årsaken til den plutselige tilgangen på unge, vakre sexmaskiner som deres egen alder og fysikk ellers ikke ville gitt dem anledning til å få smake på. Den erfarne selgeren vet å tilby det kunden vil ha. Slik kvinnelige prostituerte spiller på nettingstrømper og promiskuitet, spiller de gambiske guttene på myten om dem selv. Gambierne elsker sex! – «Agnes», 28 Kjærlighetssyke. Tiger og Soul legger frem hver sin slitte linjerte kladdebok. Den første halvdelen er dekket med tett blyantskrift og tyske, nederlandske og svenske gloser.


Kvinner og sexturisme Mest utbredt i Kenya, Tanzania, Malawi, Ghana, Marokko og Egypt i tillegg til Gambia. I Gambia kalles guttene og mennene som selger sex for bumstere. 100.000 turister besøker Gambia årlig, det finnes ikke nøyaktige tall på hvor mange av disse som er sexturister, men Gambia skal være et av de mest attraktive afrikanske reisemålene for dette. Prostitusjon er lovlig i Gambia. Pedofili er et økende problem. Det er ikke uvanlige at kvinner innleder forhold til eller kjøper sex av mindreårige gutter. Gjeldsoffer-Alliansen har registrert syv henvendelser i løpet av 2012 der norske kvinner har fått gjeldsproblemer etter å ha blitt svindlet og/eller bidratt med penger til afrikanske menn.

– Jag hetter Tiger och jag elskar dej, proklamerer han til Souls fornøyelse. De ler rått, og sier «ik hou van je» i kor. De elsker alle utlendinger, unntatt tyskere, som angivelig er rasister. Tiger ler lavt og blar opp i del to, til selve kjærlighetsbrevene. Han forklarer at han mottar mailer fra kvinner han har møtt på stranda; kvinner som kommer tilbake år etter år og bruker ham som fast feriekjæreste. De holder kontakten via epost, men siden internett er dyrt, kopierer han hver mail ned i kladdeboka og bruker dager på å formulere brev tilbake. – Smil, sier Soul. – Smil, smil, smil. Det er viktig å smile. I Gambia blir vi aldri deppa. Hvis man er trist og lei seg, er det bare å være sammen med andre, så blir man glad. Sexturismens paradoks. Er sexturisme en følge av det ensomme, forvirrede vestlige menneskets tilstand? Godt mulig. Gitt at damene rømmer fra en virkelighet som oppleves som kald, individualistisk og uoversiktlig, karakteriseres fantasien deres av det stikk motsatte: Varm. Innfriende. Uten rom for skuffelse eller svik. En elsker uten fri vilje. Damene søker noe som kan objektiveres.

På samme tid vil de at den gambiske mannen skal være mer hengiven, mer romantisk, gi flere komplimenter og knulle mer lidenskapelig enn mennene hjemme. Det handler ikke om maktforhold. Hvis du finner en afrikansk mann som du vil være kjæreste med, kan han ikke gå ved siden av meg på gata med slitne klær. Jeg må oppgradere ham. Han gir til meg ved å lage mat når jeg har besøk, ja, da kan vel jeg kjøpe en ny dongeribukse til ham neste gang vi er i butikken sammen. Du kan ikke sitte der med lommeboka full og si at du ikke vil dele. Det er det samme som om du hadde et par her hjemme i Norge, der én er direktør og den andre er elektriker, og direktøren sitter med alle pengene. Sånn funker ikke kjærligheten. Du må tro på kjærligheten. – «Marit», 48 På strendene har damene full kontroll over seg selv og den som til enhver tid utgjør hovedrollen i sexferien deres. De kan finjustere fantasiene sine som de ønsker: fra ren sex til romanse. Skuffelse og agg preger damenes erfaringer med sex og kjærlighet «hjemme». Det er som om de ønsker å hevne seg mot den avstanden de føler til hvite menn gjen-

I Gambia får du en elsker uten fri vilje. En varm, innfriende fantasi uten rom for skuffelse eller svik.

nom å inngå forhold til deres konkurrent, den svarte mannen. Afrikanske menn er mer erotiske. Det er mer lidenskap i Afrika. Lidenskap er fraværende hos norske menn. Jeg har bare vært sammen med én norsk mann som turte å være lidenskapelig, og han var nordlending. Norske menn er flatræver, som jeg pleier å kalle dem. De er flatræver som ikke gir meg noen seksuell nytelse. – «Marit», 48 Det ekte Gambia. Innenfor turistområdet er det nest mest brukte ordet etter «love», «real». Overalt forespeiles et innblikk i det påstått ekte Gambia. «Det Gambia du ikke har sett, det ekte Gambia» er imidlertid nøyaktig det motsatte av det de i neste setning har intensjon om å selge deg en tur til. Men gambierne har som andre turistnasjoner bare lært seg å gi tilbud der det er etterspørsel. Det romantiske blikket de hvite damene har med seg hjemmefra, er ikke bare rettet mot den gambiske mannen, med også landet som helhet. De vil oppleve den typiske autentisiteten som turistindustrien lever av å selge: en gradert og ikke-traumatiserende forståelse av omverdenen og det som er annerledes. Damene fletter håret, presser de hvite, overdimensjonert kroppsdelene sine inn i lokale fargerike drakter og drikker «tyske» curacaodrinker mens de ser tradisjonell afrikansk folkedans i hotellbaren. Lunefulle søstre. Rosenrøde forestillinger strekker seg imidlertid ikke til damenes syn på gambiske forhold. Boss

ladies-ene er ofte overbevist om at de blir bedre behandlet av de gambiske mennene enn det de lokale kvinnene blir. En forestilling bumsteren vet å underbygge ved å fortelle lange historier om hvordan han har fått hjertet sitt knust av opportunistiske, utro og lunefulle «søstre». Ofte har han imidlertid både én og to koner ventende hjemme. De gambiske mennene liker å ha sex med hvite damer fordi vi ikke er omskåret. Nesten alle jentene der er omskåret. Sexen med hvite damer blir derfor mer naturlig for mennene. – «Ann», 48 De heldige jentene. Utestedet Wow! har begynt å fylles opp med enslige hvite kvinner. Under det dempede grønne discolyset er kjente fjes fra hotellet, uniformene er byttet ut med boxfreshe sneakers og flatterende kritthvite t-skjorter. De lener seg inntil veggene og deler joints. Kokken fra poolbaren nikker og sier «LUCKIEST GIRLS» med et lurt smil om munnen når de vestlige kvinnene strener over dansegulvet, arm i arm med hver sin gambiske mann. «Dere fikk med dere de beste fyrene i Gambia!». Tiger og Soul danser tett med hver sine damer. De er skandinaviske, i trettiårene og har drukket. De stavrer i utakt og gjør fåfengte forsøk på å kopiere den sensuelle whiningen til de afrikanske jentene i lokalet. Kjolene glir oppover lårene. Tiger trekker ned kjolen på sin boss lady, og henter litt vann til den mest drita av dem. De ler og danser mens jentene bøtter nedpå. Tre hvite menn sitter på en benkerad 02/2013

21


Merknad: Personene avbildet har ingen direkte kobling til personer beskrevet i teksten. Fakta og navn i artikkelen er blitt endret.

Denne stakkars intetanende idioten hadde ikke forutsett at jeg alltid har hatt ESSET I ERMET. som tre bleke kyllinger og kikker stjålent på en gambisk Adonis i singlet som duver laidback til reggea-musikken. Soul kysser jenta han danser med. Senere kommenterer Tiger at Soul ikke er så vant med turister som det han selv er. Han minner om regel nummer én: Aldri gå rett på sak. Jeg føler meg ikke sexy med en nordmann. De afrikanske mennene er mer tilstede i forholdet. I Norge skal mennene spille fotball med gutta og så stikke på bar, mens damene gjør noe annet. Vi ser hverandre ikke i Norge. – «Ann», 56 Sommerfugl-kvinnene. Guttene tar en pause fra dansingen mens jentene er på toalettet. «Is she a butterfly?» hvisker Tiger til Soul. «Butterfly-kvinner» er visstnok damer som har sett seg lei på at de afrikanske mennene er ute etter pengene deres, og dermed flyr vekk, som en sommerfugl, før han rekker å få noe tilbake for sexen. Et stort problem for mange vi kjenner, sier Soul og husker en nederlandsk dame som hoppet mellom fem menn på en måned. Soul blir alvorlig. – De hustler oss, sier han. Et annen utfordring ifølge Soul og Tiger at mange europeiske par vil ha med bumsterne på trekanter. 22

02/2013

– Fordi mennene ikke klarer å ha sex med konene sine lenger, forklarer Tiger. – De er blitt så tjukke og fått så store mager at penisen ikke er lang nok. Han flirer. – Hvis mannen gjør noe med deg, blir du en battiman (homofil, red. anm.), sier Soul. – Da kan du risikere ett års fengsel.

Den sure svie. Mange agendaer, mange ønsker om å gjøre livet bedre. Det går nødvendigvis ikke opp. Virkeligheten og forholdet mellom hva man ønsker og hva man får, slår på et tidspunkt inn over deltakerne i den tilsynelatende velfungerende, men skjøre seksuelle utopien i Paradise Hotel, Senegambia. Den gambiske elskeren kan sjelden eksporteres problemfritt til Europa. Mange ekteskap ender med at den gambiske mannen reiser hjem, uten penger og med få arbeidsmuligheter utover å gå tilbake til stranda. Name and Shame-trådene i de mange Gambianettforaene har opptil flere tusen innlegg. Mange av kvinnene som skriver inn er på sin andre eller tredje afrikanske mann. De gambiske mennene blir plutselig beskrevet som et vrangbilde av den versjonen man får presentert på stranda: hensynsløs, kvinnefiendtlig, kald.

Jeg snakket med hans gambiske kone en gang på telefonen, og hun lot som om hun var hans søster. Jeg er glad for at jeg ikke møtte henne da vi var gift fordi de kvinnene har noe selvtilfreds over seg når vet at de er med på å narre deg. De er underholdt av at mannen deres lurer og svindler denne stakkars kjærlighetsrammete idioten med falske kjærlighetserklæringer. Men jeg er ikke en kvinne som lar meg pelle på nesa – hennes store drømmer har nå blitt knust. Hvis du ønsker å bedra meg må du være forberedt på å tape. Denne stakkars intetanende idioten hadde ikke forutsett at jeg alltid har hatt ESSET I ERMET. – «Lucy» En ny begynnelse. Det har blitt kveld og Tiger venter utenfor porten til hotellområdet. Han har kledd seg i hvitt og dufter svakt av såpe, i ørene har han ny bling. Han skal ut med en dame han har møtt tidligere samme dag. Tiger sier han endelig har lært seg å like hvitvin. Han håper hans nye nederlender er glad i å danse og at Soul dukker opp hvis hun har en venninne. Den gamle Nokiaen hans blinker plutselig. Han holder den opp og den utkårede viser seg allerede å pryde telefonen som bakgrunnsbilde. «Hey, Big Boss Lady!», hilser han, og snur seg rundt, speidende. En middelaldrende kvinne med kortklipt hår og lett sommerkjole med telefonen opptil øret vinker diskret fra en hotellinngang noen hundre meter oppi veien. Tiger nikker og legger på. «It’s nice to be nice», konstaterer han, før han rusler opp mot kvinnen på toppen av bakken. De to går hånd i hånd inn mot sentrum for å oppleve det ekte Gambia.

Kilder Fantasy Island – Exploring the Demand for Sex Tourism av Julia O´Connell Davidson and Jacqueline Sanchez Taylor. Sugar mamas och snuskiga gubbar – en genuskritisk diskursanalys om den offentliga framställningen av den kvinnliga sexturismen av Lovisa Gustafsson Thorild. Kärleksjakt i Gambia – Europeiska kvinnors semesterromanser med afrikanska män i paradiset av Sofia Glase. Platform av Michel Houellebecq. Ulrich Seidl Paradise: Love. Intervju ved Austrian Film Commision. Lene Wikander, tarapi.no. Reiseklinikken Fakta: Gambia Land i Vest-Afrika. Turistguidene kaller det «Smilets Kyst». 1,6 millioner innbyggere. Det minste landet på kontinentets fastland. Ni av ti er muslimer. Gambia er et av verdens mest bistandsavhengige land, og flere enn halvparten av gambiere lever på mindre enn én dollar om dagen. En tredjedel av befolkningen er underernært og fire av fem gambiere lever under fattigdomsgrensen. Turister kommer hovedsakelig fra Storbritannia, Nederland, Tyskland og Belgia i tillegg til Skandinavia. Playlist fra The Senegambia strip: Enrique Iglesias - «Tonight I’m fucking you» LMFAO - «I’m Sexy And I Know It» R. Kelly - «I Believe I Can Fly» Pitbull - «Hey Baby» K-Ci & JoJo - «All My Life» Black Eyed Peas - «Toonight’s Gonna Be A Good Night»


LAVPRIS DIREKTE FRA HAUGESUND

Enkelt Raskt Billig

LONDON BREMEN

ZADAR PISA

MALAGA ALICANTE

MALLORCA


Det vore å vona at me kom so langt at me verkeleg satte pris på våre gjæve poetar etter forteneste, sette dei i høgsete millom åndsmennene. No er det romanforfattarane som vert dyrka mest. Men sjølv um folk les Hamsun, Bojer og Undset so trur eg det er svært få som les dei med den rette skynsemd og gagn; dei les for å hava moro, å driva tidi. Dei ser på litteraturen som noko som er til for skir hugnad, ein prydting, luksus som er verdt å ha. Eg heve fenge det inntrykket på folkeboksamlingen, at dei fleste les for moro. Dei fleste dyl ikkje for det heller; men eg hev ein mistanke um at dei som hev eigna til seg litt litterær jargong som dei serverar når det høver so, ikkje er betre. Kor sjeldan er det ikkje å møta ein som litteratur er ein naudsynt livsfaktor for! Litteraturen til eit folk er den største åndelege skatt det hev, folket si æra, folket sin prynad! Ein mann kann aldri læra sitt lands soga eller sitt folk å kjenna utan gjennom litteraturen. Litteraturen er kvorvne tiders testament, spegelen åt notidi og «seerens sang er et foranskudt lyn». – Olav H. Hauge Dagbok 1924-1994 i utval, s. 22-23.

«Hvis ingen andre gjør det, så må jeg gjøre det selv!» tenkte Kristin Helle-Valle. Fire år senere har endelig også Bergen fått sitt litteraturhus. Tekst Thomas Cook Foto Øystein Grutle Haara – Så er det her peisen skal stå. Å, nå ser jeg at det ser litt annerledes ut enn jeg trodde, så jeg må snakke med han der peisfyren, hvis han dukker opp, sier Kristin Helle-Valle. Hun har blikket festet på et tomt hjørne

i det tomme rommet der vi står, vi har tatt oss inn bak et plastforheng dekket av et tynt belegg med sagmugg, belysningen er dunkel: fra åpninger i taket, der lampene skal være, henger det plastrør med ledninger; januarlyset fra gaten filtrert gjennom plastpresenninger er rommets eneste lyskilde. – Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre

det, for der er det jo inngang, så vi må få til en eller annen smart løsning. Bygget er så gammelt og det er så mange branntekniske pålegg, så vi har veldig mange innganger og utganger overalt. Litt flere enn vi ønsker, men det er jo egentlig betryggende. Kristin Helle-Valle (61) er daglig leder og primus motor for Litteraturhuset i Bergen, og har stadig travlere dager i de

få ukene som gjenstår frem mot husets åpning 31. januar. Lik en dukkemester koordinerer hun alle de simultane operasjonene som sammen skal sørge for at landets tiende litteraturhus1 vil reise seg fra støv og sagflis – en rekke prosesser på mikro- og makronivå: fra intervjuer med aviser og TV, kommunikasjon med håndverkere og avtaler med byggets leietakere, og helt ned til denne peisen, altså, og montøren som lar vente på seg og som Helle-Valle ikke har telefonnummeret til («Jeg håper han har vett til å bare åpne døren og komme rett inn, og ikke blir stående utenfor til han går igjen»).

1. Ifølge Klassekampen 7. november. De lærde strides likevel om det presise antallet, ettersom litteraturhusene defineres forskjellig fra by til by; i noen av byene er husene vedtatt, men ikke åpnet; i andre finnes institusjonen, men ikke selve huset. Byer som har, skal få, eller jobber mot å reise et litteraturhus av et eller annet slag, og som denne skribenten har maktet å få oversikt over, inkluderer: Oslo, Odda, Bergen, Fredrikstad, Stavanger, Trondheim, Tromsø, Moss, Skien, Grimstad, Lillehammer (og det ble altså elleve). 02/2013

25


Den første gangen jeg tenkte i disse banene var i Paris for rundt tyve år siden. Jeg hadde lest at man hadde begynt med litterære salonger på kafeer. MINGLEOMRÅDET OLAV H. HAUGE. Østre Skostredet ligger vinkelrett på dens mer kjente søstergate, Skostredet, en gate med rikholdig næringshistorie: opptil 36 skomakerboder har gaten hatt, med skomakere som fra høymiddelalderen av i hovedsak var tyske. Senere skiftet gaten navn til Kongens gate, men det slo liksom aldri helt an. Senere, i vår tid: Skostredet har på denne siden av 2000-tallet ubestridelig fått sin renessanse. I den korte gatens utstrekning florerer det av små, uavhengige butikker, kafeer og barer. Men rundt hjørnet, i Østre Skostredet, er det – med unntak av i nummer 5-7, der anleggsarbeidet nå pågår uopphørlig – fremdeles rolig, enn så lenge. Beergarden – oppvarmet uteservering, sier skiltet som står i gaten utenfor den nyåpnede vinbaren Amarone. Bak vinduene 26

02/2013

står et titalls tomme stoler og en bartender med forventningsfylt blikk. (Mon gjestene er samlet i ølhagen, og det bare øyensynlig er folketomt der inne?) Det er som gaten ligger i dvale, i kunstig koma, og forbereder seg på det øyeblikket den atter blir vekt til live. Et knips med fingrene, og virkeligheten er tilbake. Rolige januardager til tross – den ferske vinbaren har nok snarere posisjonert seg for fremtiden, og vil antagelig profittere på den slumrende gatens kommende løft, et kollektivt løft i regi av såvel Østre – det nyåpnede huset for elektronisk kunst og musikk, hvor Lydgalleriet holder til og EKKO-festivalen har base – som dets nabo Litteraturhuset. Den kontinuerlige strømmen av arbeidere som beveger seg ut og inn gjennom dørene vitner om et renoveringsarbeid i sluttfasen, og intensiteten er omvendt proporsjonal med

tiden som gjenstår før deadline («Det er på tide at de begynner å jobbe overtid nå», sier Helle-Valle). Et hvitt banner er spent over gaten i tre-fire meters høyde, og er blant de få synlige tegnene på hva som snart skal komme: Litteraturhuset varsler rastløst sin ankomst ad vestlandsdikteren Jon Fosse: «Eg kan ikkje vente slik. Eg kan ikkje berre vente», står det skrevet i store typer over husets åpningsdato. For øvrig er Fosse blant gruppen av forfatterne som har fått rom i Litteraturhuset oppkalt etter seg, skjønt, bruken av rommet som har tatt sitt navn etter dikteren som for tiden residerer i Statens æresbolig for fortjente kunstnere, blir en tanke mer prosaisk enn Fosses virke kanskje skulle tilsi. – Fossestova, altså Jon Fosse sin stove, blir et sted hvor man kan ha alt fra selskaper til styremøter. Dette vil nok bli hyppig brukt av Colonialens kunder. Og i andre etasje har vi møterommet Olav H. Hauge: det kan deles i to, og da blir det ene rommet hetende Olav, det andre Hauge. På åpningen kommer vi til å bruke Olav H. Hauge som mingleområde, i tillegg til at Frode Grytten og Henning Bergsvåg skal holde spesialopptredener her inne, røper Helle-Valle.

SALONGENS GJENFØDELSE. Foruten Hauge (under arbeidet med markeringen av hundreårsjubileet for nettopp lyrikeren Olav H. Hauge og komponist Geir Tveitt sitt felles fødselsår, der Helle-Valle var daglig leder, var Litteraturhuset i Oslo en viktig samarbeidspartner, noe som skulle vise seg å bli en kime til arbeidet som nå, fire år senere, har kulminert i Litteraturhuset i Bergen) og Fosse, tar husets rom sine navn fra vestlandsforfattere som Amalie Skram – under hennes pikenavn Alver – og barnebokforfatteren Zinken Hopp. I Alver skal det jevnlig arrangeres litterær salong, av en redaksjon bestående av folk fra både akademia og forlagsbransjen. Kritikersalongen trekker veksler på en tradisjon som har lang historie på kontinentet: Utviklet i Paris var salongene fra 1600-tallet og utover århundrene ett av samfunnets viktigste fora for litterær diskusjon og praksis, etterhvert også på tvers av klasseskiller. Den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas fremhever i sin kanoniserte doktoravhandling Borgerlig Offentlighet (1962) også betydningen av scener fra kaffehus til nettopp salonger, teatre og aviser, fra hvilke den litterære, kulturelle og politiske offentlig-


heten vokste frem i 1700-tallets Europa. Litteraturhusets salong er ett av flere planlagte faste konsepter, sammen med blant annet Søndagsskole («det blir åndelig føde på søndager klokken tre, der forfattere som Agnes Ravatn og Ragnar Hovland skal snakke om forfatterskapet sitt, men så skal vi jo også, for å leve opp til navnet, ha orgel og sang, og så kan folk få stjerner i boken og diplom, haha!») og Bok og Storting, som skal være en apropos til det forestående valget – og et alternativ til andre, forutsigbare førvalgsdebatter – der stortingspolitikere fra Erna Solberg til Audun Lysbakken har valgt seg hver sin forfatter de skal samtale med. Salongtradisjonen spesielt er en vesentlig inspirasjon for Litteraturhuset: – Den første gangen jeg tenkte noe som helst i disse banene var i Paris for rundt tyve år siden. Jeg hadde lest at man hadde begynt med litterære salonger på kafeer, og det hørtes fantastisk ut, synes jeg! Jeg har vært en boksluker hele livet, og det å oppleve forfattere og høre folk samtale om litteratur har vært noe av det største jeg kunne tenke meg. Og da jeg hørte at man kunne gå på kafé, der det samtidig var filosofiske samtaler … det bare tente en ild i meg.

Helle-Valle mimrer, forsøker å huske når den sjelsettende episoden kan ha funnet sted, vi drikker kaffe fra glass. – Det må ha vært i 1987, kanskje litt senere, kanskje tidlig på 1990-tallet. Jeg husker ikke helt når det var, bare at vi var der nede, i Paris, og besøkte Kjetil Bjørnstad og Catharina Jacobsen. Men dette, at man hadde slike ting, på en kafé … det nærmer seg de gamle salongene, ikke sant, hvor man møttes og lyttet til musikk eller hørte på opplesninger, eller det å sitte hjemme med en bok og en kopp kaffe og være i stuen din. Så jeg føler at alt eser ut av dette på en eller annen måte. Og det behovet for å treffes, snakke sammen, og lytte – ikke bare være en tilskuer – men lytte: når man lytter er man medvirkende på en helt annen måte, man blir aktivert innvendig. Man får litt adrenalin, eller endorfiner, kanskje. DEN BESTE SYKKEL. De fire husene som er bygget sammen er på sitt høyeste fire etasjer og loft, hvorav de første to etasjene er viet husets publikumsrettede virksomhet, de andre kontorer og arbeidsrom. Blant andre skal Norsk forfattersentrum, Triennalen, Fett og Forfatterforeningen alle ha kontorer her,

og loftet skal bli til skriveplasser til forfattere. I første etasje skal Colonialen drive bistro og kafé, og i naborommet skal det være en bokhandel med spesialisert utvalg, som Litteraturhuset selv skal drive i samarbeid med Tanum, en anordning som ble foranlediget av en rekke skjær i sjøen: Både Norli og Studia var lenge aktuelle, før forhandlingene endelig strandet («og så har alle de andre sagt nei – de tør rett og slett ikke, i denne skumle perioden for bokhandlere»). – Her i bokhandelen får vi snart levert tolv stoler fra møbelprodusenten Fjordfiesta, som har begynt å lage Hans Brattruds Scandiastoler fra 1957 på nytt. Så de stolene skal stå bortover her, og så kan man kjøpe seg en kaffe hos Colonialen, og komme inn igjen her og sitte med pc-en sin, bla i en bok fra hyllene, eller amme barnet sitt. Her er det fri pupp! I andre etasje: auditorium, møterom og barnerom. På ett av vinduene står to hvite bokstaver, en B og en S, falmet, det er restene av en gammel logo for sykkelprodusenten DBS (Døden bak styret, var barndommens forklaring på hva disse initialene sto for, og sykkelfabrikanten DBS sto kvalitativt sett i

diametral motsetning til lavstatussykkelen TWS, som av en eller annen spøkefugl tidlig ble døpt Tissen Vrengt Sidelengs, som, særlig mangelen på samsvar med de faktiske bokstavene tatt i betraktning, ikke gir særlig mening, men som kanskje nettopp derfor fremdeles fremkaller et skjevt smil hos de av oss som husker den bisarre fortolkningen): Huset har tidligere vært sykkelbutikk i flere år, en geskjeft i dag altså kun synlig gjennom to klistremerkebokstavers reminisens. Kan hende vil Østre Skostredet i de kommende årene gjennomgå en prosess som ligner den Skostredet har opplevd, at gatens tomme næringslokaler atter blir attraktive. At det blåses liv i det som inntil nå bare har vært kjent som «sidegaten til Skostredet», er uansett udiskutabelt, men det gjenstår å se i hvilket omfang det blir. I den ene enden av gaten ligger pizzarestauranten Istanbul, som frem til for noen få år siden var et bingolokale, under det fengende navnet Olga 69. En periode da vi var 17-18 år gamle gikk vi her og spilte bingo fra tid til annen. Det sto spilleautomater langs veggene, hvis misjon var å fylle de få minuttene med lediggang mellom bingorundene for å holde de mest rastløse 02/2013

27


Kanskje de som har holdt på med litterære arrangementer i byen har følt seg litt overkjørt av at jeg kom inn fra sidelinjen og satte i gang noe. av de spillegale i noenlunde fatning. Vi kjøpte egne bingotusjer med rosa blekk på en automat og fylte ut papirsedlene etterhvert som tallene ble lest opp på umiskjennelig vis, det er til å le av, men man kikker rundt seg og alle holder seg alvorlige, konsentrerte, lytter, mens bingovertinnens grove røykestemme knirker over de billige høyttalerne: «Birger femten – én, fem; Nils fireogtredve – tre, fire; Gustav niogfemti – fem, ni», og det danner seg bilder i hodet av en Nils og en Inga, en Birger og en Olga … alt dette mens et titalls pensjonister skeptisk overvåket oss og registrerte hver minste bevegelse, snudde seg ved hvert eneste ytrede ord ved bordet vårt. Så fikk jeg bingo på først tre, så fire og til slutt fem rekker på én og samme runde for deretter å innkassere 600 kroner like foran øynene på

disse pensjonistene hvis eneste fritidssyssel var å sitte her dag etter dag i en endeløs jakt etter gevinst, noe som gjorde oss ytterligere mindre populære der inne, på fremmed territorium. ÉN FOR ALLE, ALLE FOR ÉN. På andre siden av gaten for Istanbul står et stort lokale tomt. Lenger nede i gaten, ved Østre, et annet. Hva som eventuelt kommer i disse lokalene er fremdeles i det blå. Vi spaserer nedover gaten, mot oss kommer strøkets vaktmester gående, bærende på en verktøykasse. – Der oppe var det jo snakk om et sånt Jan Eggum-museum, der han skulle ha alle platene og alle samlingene sine, sier Helle-Valle. – Men jeg aner ikke. Jeg håper bare ikke det kommer noen flere … nå skal jeg ikke si

noe stygt om noen, men … jeg håper i alle fall at det blir et mangfold! – Men hva holdt du på å si der: «ikke noen flere» hva for noe? – Nei, bare det ikke er noe sånt Egon eller Pizza- … -ekspressen, eller hva det heter for noe. – Sånne må du jo gjerne lange ut mot! – Jeg håper bare det kommer noe fint der! Vi trenger nemlig butikkene rundt her. Man må supplere hverandre, støtte opp om hverandre og heie på hverandre, alle vi som befinner oss i dette utrolig fine strøket, sier Helle-Valle. Hun mener et slikt symbiotisk forhold aktørene i bydelen imellom er avgjørende for å lykkes, for alle parter. – Hva er verdien av Skostredet for Litteraturhuset?

– Jeg kan vel i alle fall si at jeg ikke ville ha startet opp dette prosjektet hvis ikke jeg hadde funnet disse lokalene. Vi hadde jo allerede holdt på en stund, opprettet et styre og en stiftelse, da jeg fikk tips på facebook om å snakke med Pallas-gutta2. Og da jeg så lokalet, tenkte jeg: «Det er dette. Det er ikke tvil.» – Var det noen andre steder som hadde vært aktuelle tidligere? – Det var jo noen politikere som ønsket at vi skulle være på Verftet. Og så kikket vi på den gården hvor Festspillene flytter inn nå, med den … trådløsbaren, holdt jeg på å si … hva heter det … sånn strippebar, ja. Men det var særlig to ting som var viktige for oss. Det ene var å være på gateplan, det andre at vi måtte kunne identifiseres tydelig. Fordi for et litteraturhus er det viktig at selve huset er med på konstituere selve ideen: Litteraturhuset er både huset og innholdet. HJELM PÅBUDT! Mellom Østre Skostredet og Skostredet ligger en stor, åpen plass mellom de skakke trehusene. Sikten dertil

2. Pallas Eiendom, eiendomsselskapet som eier store deler av bygningsmassen i Vågsbunnen generelt, og Skostredet og Østre Skostredet spesielt, deriblant også Litteraturhuset. 28

02/2013


brytes nå av rekken med håndverkerbiler som står parkert i inngangen til plassen. Her var det utendørsscene under sommerens Nattjazz, som grunnet oppussing på Verftet til stor suksess ble arrangert i eksil i Vågsbunnen, under værforhold som i norsk målestokk best kan beskrives som tropisk. På en trafokiosk står en tom vinflaske og et kaffebeger fra Seven Eleven. Sidene av boksen er dekket av klistremerker; i front henger en plakat som reklamerer for julemarked på Ungdomshuset 1880, som ligger like rundt hjørnet. I Street wear-butikken Tufa, der en mann sitter ved disken og holder på med kontorarbeid, ser det, etter antall oransje RIA Financial Services-klistremerker å dømme (vinduene er nærmest tapetsert med disse), ut som salget av «contemporary gear» har blitt en bigeskjeft til fordel for internasjonale pengeoverføringer. Stimen av arbeidere som beveger seg gjennom dørene i Litteraturhusets stillaskledte fasade blir stadig mindre, det nærmer seg slutten på arbeidsdagen for de av dem som altså ikke er på overtid. Én avtaler å plukke den andre opp på veien til jobb dagen etter. Overtidsarbeiderne som er igjen på huset responderer tilsynelatende på den relative frihe-

ten som kollegaenes avskjed avstedkommer med å skru opp U2 på kassettspilleren til full styrke; vi må heve stemmen, rope, nærmest, vende munnen mot øret til hverandre for å gjøre oss forstått når vi snakker sammen der vi går mellom gipsplater og verktøy, over skjøteledninger og løse skruer og spikre. Bak den ståkete musikken høres lyden av skrikende sirkelsager. På gulvet der Colonialens kafé snart ligger, står en gardintrapp, gulvbelegg ligger stablet, biter av isolasjon ligger strødd på gulvet. Det glatte gulvet er dekket av sagflis. Hjelm påbudt! sier et varselskilt ved inngangen. – Omvendt, da: Hvilken verdi vil Litteraturhuset ha for Skostredet? – Jeg tror det er kjempepositivt, og at mange vil komme til å oppdage området her på nytt. Så blir utfordringen for området som helhet å få det til å ikke bare bli tilfeldige leietagere som holder på en stund og forsvinner, men at det etableres som et område med virksomheter av høy kvalitet. De stedene som nå befinner seg rundt Litteraturhuset er viktige elementer for hele området. Litteraturhuset vil være en del av det mangfoldet jeg håper skal fortsette å utvikle seg her, og at

det ikke kommer inn kjedebutikker og Seven Eleven og Deli De Luca og alt det der. Og vi kommer virkelig til å være et sted som folk kan bruke. Altså, det er ikke vi og vennene våre som skal være på Litteraturhuset, men det er virkelig et «Folkets hus». Allerede har vi jo fylt opp ganske godt både med egne og andres arrangementer – frem til påske har vi arrangementer nesten hver eneste dag, noen ganger flere arrangementer på samme dag. – Oppriktig talt har jeg blitt ganske forundret over alle kontroversene og all den negative blesten som har vært under arbeidet med å få i gang Litteraturhuset. Det er kanskje bare i Bergen at det kan skje på den måten der … – … ja, at man bryr seg så mye? – Ja, men så er det jo likevel på et eller annet nivå noe positivt ved alt dette engasjementet. Men slik jeg ser det: Uansett om Litteraturhuset skulle vise seg å mislykkes, så ville det jo likevel tilført byen mer kultur, og et større tilbud og mangfold. Hva tror du er grunnen til all motbøren Litteraturhuset har fått på veien? – Kanskje de som har holdt på med litterære arrangementer i byen har følt seg litt overkjørt av at jeg kom inn fra sidelinjen og satte i gang noe. Muligens var de redde for å

miste penger, og for å ikke få være med. Men vi har involvert forfattere underveis, og de som har vært kritiske har også vært invitert inn til å diskutere hvordan vi skal gjøre dette huset levende – så derfor er det ganske rart. Men mye av kritikken har jo gått på meg som person, og det er jo helt uinteressant. For det er huset som er viktig, og det er en god nok idé til at den står på egne ben. Hva de synes om meg spiller egentlig ingen rolle. Og Tomas Espedal har jo kommet og sagt at han ønsker meg all mulig lykke til, og at han er spent på hva som kommer til å skje, så jeg tror nok alle vil være med, når alt kommer til alt. – Det er mye som beror på misforståelser? – En av misforståelsene har gått på at vi skal ha tatt penger fra litteraturfeltet. Men tvert imot, vi tilfører jo friske penger til litteraturen. Vi gir litteraturen et sted, og vi skaper oppmerksomhet om litteraturen. Og også når det gjelder forlagsbransjen: En målsetting er jo å sørge for at det skal være greit for forfattere å bo i Bergen, at ikke de skal føle at de må flytte til Oslo, fordi det er der det skjer og det er der de blir sett, men at det går an å være i Bergen, og at det sakte men sikkert kanskje kan bygges et større forlagsmiljø her! 02/2013

29


Det er umulig å tjene penger på et sånt hus. Da tror jeg man må tenke mye mer kommersielt enn det vi gjør. – Tror du Litteraturhuset kan være med på å skape et nytt litterært tyngdepunkt i Bergen? – Jeg håper det. Men disse tingene henger alltid veldig mye på enkeltpersoner. Du kan liksom telle folk rundt omkring, og hvis én forsvinner, så forsvinner det ofte mye rundt vedkommende også. Og jeg som er en tilflytter og innvandrer er veldig opptatt av å beholde det som er bra i Bergen. Tenk på en som Audun Lindholm, som med Vagant har vært veldig viktig for litteraturmiljøet i Bergen … når han velger å flytte til Berlin, så skjønner jeg godt det, for det gjør jo «alle», og det har jo noe med størrelsen på miljøet å gjøre, blant annet. Men de folkene vi har i Bergen som er aktive, som for eksempel Frode Grytten, Henning Bergsvåg, Pedro, Olaug, eller, nå har hun så mange barn at hun ikke er så aktiv, Marit Eikemo, Skrivekunstakademiet: Disse er avgjørende, én og én, for at vi skal ha noe her. 30

02/2013

KILDENS UTSPRING. Helle-Valles standhaftighet og vilje til å legge sin energi inn i et prosjekt som Litteraturhuset, som altså underveis har måttet seile i sterk motvind, er uansett imponerende. Så har det da også mellom kritikken kommet lovord fra både det og ene og annet hold, og eksterne pengebidrag fra blant annet Sparebanken Vest og Trond Mohn («De som tar seg bryet med å heie, være høflige og begeistrede, og i tillegg bidra økonomisk, slik Trond Mohn gjør … Hadde ikke han kommet med sine to millioner, så vet jeg ikke om det hadde blitt noe av») har vært avgjørende for at det i det hele tatt har vært mulig å stable på bena et litteraturhus her i byen. Tilsammen tjue år i NRK og TV2 har forberedt lederen til å stå støtt når det stormer, for, som hun sier: I tv-bransjen har det vært storm stadig vekk. Etter at daværende kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) proklamerte sin støtte til landets biblioteker fremfor de fremvoksende

litteraturhusene, har samtlige litteraturhus landet over måttet søke ekstern kapital for å kunne drømme om en økonomisk bærekraftig drift, og må kjempe om meséners gunst. Litteraturhuset i Oslo har blitt finansiert av Fritt Ord, som blant annet har spyttet inn omtrent 70 millioner kroner i oppussingen av bygningen i Wergelandsveien; Litteraturhuset i Trondheim – som fremdeles er på forprosjektstadiet – er i motbakke («Der ville jeg jo trodd at de Reitan-folka, altså, Rimi-Rema-greiene, at de kunne bidratt til byen sin, men det har tydeligvis ikke kommet noen penger fra dem»). Kulturhus – som litteraturhusene jo vitterlig er – til tross: Husene er altså i all hovedsak avskåret fra offentlig støtte. Bergen Kommune gir Litteraturhuset én million kroner i årlig støtte («Og det er jo fantastisk! Men det er jo ikke på langt nær nok til å holde huset gående»). – Idet man ikke kan basere seg på offentlig

støtte må man jo nettopp enten skaffe finansiering andre steder eller drive på et sånt nivå eller med en sånn kvalitet at det går rundt økonomisk. – Men det er umulig å tjene penger på et sånt hus. Da tror jeg man må tenke mye mer kommersielt enn det vi gjør, altså. Helle-Valle mener det ligger en styrke i at den opprinnelige ideen på veien til gjennomføringen ikke bytter hender. – Jeg tror det er viktig at hvis noen har en slik idé som et litteraturhus er, at man får lov å realisere den ut fra den kilden den oppsto fra, at ikke for mange for tidlig skal begynne å trekke i det og mene alt mulig. Litt som her i Bergen, når Anna Elisa Tryti og Harald Schelderup fra Arbeiderpartiet sier at «vi kan gjerne ha et litteraturhus, men vi har ikke bestemt oss for hvor det skal ligge». – Det er ikke de som skal bestemme seg? – Ja, hvis de vil det, så får de gjøre det, da. Men å snakke om Tanks skole om ti år … Da er i alle fall ikke jeg her til å gjøre det, fastslår hun bestemt. Hun tar en slurk av kaffen, kikker opp igjen. – Jeg tenker som så at man må satse på de hestene som løper.


www.carhartt-wip.com Photos by Alexander Basile


www.jacobaall.no

Xhibition

tlf. 55 30 71 00 bergen@jacobaall.no


BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

Bergens rareste: To nye pussigheter presenteres. Les om Knappebua og Mamilla, side

Restaurant: «Gjør Korskirkeallmenningen til et bedre sted å være, for den ene og den andre.»

Vi har testet Selam, side

40

KLUBB: Hva er greia med «kulturskjenking»? 38

Anders Gogstad dissekerer, side

35

FESTIVAL BOREALIS 6.–10. mars Årets festivaltema – THE END – introduseres med en spektakulær konsert på BIRs resirkuleringsanlegg i Rådalen onsdag 6. mars. Der vil Lasse Marhaug opptre med anleggets to enorme avfallsovner, og kontrollrommet vil bli omgjort til en konsertsal for verdenspremieren for Øyvind Torvunds «A House and a Melody». Årets tema favner vidt og gir fort assosiasjoner til apokalyptiske visjoner, skrekkfilmmusikk, Jim Morrison, gamle musikkinstrumenter og mekaniske enheter, akustisk forfall, aldring og død. Selv om mye av dette kan virke mørkt, vil Borealis 2013 utforske positive og kreative opplevelser som kan knyttes til det å avslutte noe, sier festivalsjef Alwynne Pritchard. – Å ha en konsert på et avfallsanlegg kan virkelig være med på anskueliggjøre årets festivaltema. Her havner alt vi ikke har bruk for mer, alt det vi kaster fra oss. Men selv om som anlegget er endestasjonen for søppelet, får det samtidig en positiv avslutning ved å bli til fjernvarme. Under åpningen vil det i tillegg til den musikalske forestillingen til Lasse Marhaug og verket av Øyvind Torvund (fremført av harpisten Sunniva Wettre) også bli en fremførelse av verket «Abyss of the birds» fra Olivier Messiaens Quartet for the End of Time. I tillegg vil et helt nytt verk skapes for anledningen, som en del av Borealis’ nye prosjekt «Notations». borealisfestival.no

1

LARS VAULAR + CISCOE

LOKAL SEKSTETT Grandma’s Tea Party er en indierock-sekstett fra Bergen. I fjor – kun noen måneder etter oppstarten – vant de Hoveslaget, og 29. januar slapp de sin debut-EP, Vestiges. Musikkvideoen «A Wiseman Told Me» er nå oppe i nesten 200.000 visninger på youtube. Shit, det er jo dritmasse. Ja, men så er låta god og. Vestiges EP ble spilt inn i Ocean Sound Recordings i høst og har etter eget sigende «fokus på melodiøse, originale gitarriff og fengende vokallinjer som tåler å høres mange ganger». NATT&DAG bifaller. Slippfest på Kvarteret i Bergen 16. februar. facebook.com/grandmasteaparty

1

Autobarn er en bergensk hip-hopduo bestående av Sigurd Lauritzen AKA Ciscoe og den ikke helt ukjente Lars Vaular. Selv omtaler de sin første og selvtitulerte EP som «alternativ heimstaddiktning». – Vi skal ikkje ta over verden, Lars Vaular. – Vi skal ikkje ta over nokke som helst, men vi har laget en selvtitulert EP som vi har blitt veldig glad i. Vi har ikkje nokke særlig ambisjoner, men det hadde vært gøy å lage en EP til, vi får se ka som skjer. Jeg har uansett hatt det veldig gøy med å lage denne platen, kanskje det er friheten av å gjøre noe litt på siden av min «solokarriere», men mest tror jeg det har med energien til unge Sigurd å gjøre, gutten er jo bare tjue år, og måten hans å tenke musikk på har vært inspirerende å bli kjent med. larsvaular.no

1

02/2013

33


FOTO: Øystein Grutle Haara

LANSERINGSFEST: DESEMBER FREDAG 14. desember // Café Opera // Bjørn Torske // Iben Elster

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Bli studentmedlem i Samfunnsviterne! Vi hjelper deg - både i studietiden og i arbeidslivet MEDLEMSFORDELER • Gratis PC-forsikring • Bank- og forsikring • Studentarrangement • Medlemsblad • Lønnsstatistikk • Tips og råd i lønns- og arbeidsspørsmål

150 kr i året

Meld deg inn på www.samfunnsviterne.no 34

02/2013


LEDIGE PLASSER PÅ

NORGES STØRSTE FOLKEHØGSKOLE

INNEN TEATER!

LYSDESIGN & SCENOGRAFI ROMERIKE FOLKEHØGSKOLE

www.romerike.fhs.no

FEBRUAR

MARS

FRE 01

SPRUDLENDE FREDAG!

lør 02

BRITAIN CALLING

FRE 01

Cazadores + Kid Exodus

TOR 07

Torsdagsrockjubileum: special guests

TOR 07

Orango

FRE 08

Monstereo +supp: Heroinne

Fre 08

BONE SHAKERS + SPECIAL GUESTS: COCKROACH AGENDA & THE SCUMBUGS

FRE 15

Angelica´s Elegy

TOR 14

Torsdagsrockjubileum: Casiokids ++

LØR 16

Razika

FRE 22

FIRE WALK WITH ME vol.. 5: VReID + LAKEI + MISTUR

FRE 22

Kraków +supp: Solstorm

TOR 28

SANDRA KOLSTAD

HULEN VÅREN 2013

APRIL fre 05

zeromancer

tor 11

Kakaokveld: Lovelovelove, Out of His Hands ++

TOR 18

Hellsongs (SE)

FRE 19

DUNGEN (SE)

hulen.no

fre 25

Cold Mailman

FACEBOOK/HULENBERGEN twitter/Hulen iNSTAGRAM/hulenbergen

lør 26

heyerdahl

ons 30

six feet under (US)


JAZZ

MELD DEG PÅ BURN STUDIOS RESIDENCY MIX-OFF EVENT OG FÅ MULIGHET TIL Å VINNE DJ-RESIDENCIES PÅ IBIZA Mix-off: Jaeger 24. april Headliner: Solomun (Diynamic Rec./DE) Vinneren får varme opp for Solomun og blir sendt til IMS på Ibiza 20. mai - 2. juni, der han/hun får delta på workshops og feste med Burn Studios ambassadører som Maceo Plex, Steve Lawler, Solomun og mange flere. LAST OPP MIX HER: www.mixcloud.com/tag/residency-norway

TEKST Stephan Meidell I JANUAR VAR det arrangørene av eksperimentell musikk som var først ute med konserter. Allerede 10. januar fikk vi et vorspiel til improfestivalen All Ears, som finner sted i Oslo. Den notoriske støymakeren Lasse Marhaug, som under Borealisfestivalen (www.borealisfestival.no) i mars skal bruke lyden av BIR Energiavfall i sitt bestillingsverk, åpnet førfesten på Bergen Kjøtt med et bord dekket av bokser og duppeditter. Han improviserte frem et sett som i aller høyeste grad fikk lurt musikk ut av støyen. Det er mye bra å hente i kyndig resirkulasjon og manipulering av boksesmadring – og Marhaug viste seg som en av de absolutt store mesterne i dette. Det er bare å glede seg til han skal remixe lyder fra maskinene til et digert resirkulasjonsverk. Etter Marhaug spilte polske Robert Piotrowicz, som med sin analoge synth skapte noe som minnet om en hvesende hær mikrotonale sekkepiper jagende gjennom den gamle margarinfabrikken. Hele det musikalske uttrykket gikk ut på å bygge musikken lagvis og gradvis mot et klimaks, men før Piotrowicz nådde kokepunktet, gikk strømmen i et nådeløst og øyeblikkelig antiklimaks. Etter en stund fikk man sikringene på, og vår polske venn fortsatte tappert ferden mot toppen. Noe ufokusert, forståelig nok. Men så skjedde det som absolutt ikke skal skje – strømmen gikk igjen. For en musiker er dette vanligvis knock out, men han rundet av konserten uten flere problemer. Dette tente en tanke som har ulmet i meg lenge: Er pinlighet noe man kan lære seg å takle – ja, faktisk nyte? SISTE MANN UT var kveldens store trekkplaster – gitarguruen Fred Frith. At bare femti personer hadde funnet veien ut i Sandviken denne kvelden er ikke mindre enn utrolig, men jeg har med tiden lært å takle dårlig publikumsoppslutning med knusende

ro. Frith stilte som vanlig barbeint med en rekke effekter plassert på gulvet, og benyttet seg av børster, krokodilleklyper og buer. Dette har blitt daglig kost for eksperimenterende gitarister i våre dager. Men da Frith begynte å gnikke på gitaren på 70-tallet, var det sensasjonelt. Engelskmannen leverte varene, og improviserte lekent og intuitivt i god plingplong-tradisjon. Over til de to tingene jeg grublet litt på under konsertene. Det første – pinlighet. I komiserier som The Office og Curb Your Enthusiasm blir man som seer trent i å nyte pinlige konfrontasjoner. Først knyter det seg i magen og du vil se bort, men etterhvert klarer du å takle det, og det blir faktisk et sterkt poeng at det er pinlig. Hvorfor er det ikke slik i musikkens verden? Kanskje fordi det som oftest ikke er ment å være humor, men det må da være et altfor lite utforsket parameter? Et parameter er altså et element i musikken som kan manipuleres – som for eksempel dynamikk, rytme og klang. Hvorfor er ikke pinlighet der? Som når strømmen går, noen synger skjærende surt eller noen ryker en streng på gitaren? Jeg stemmer for å få pinlighet inn som nytt musikalsk parameter. DET ANDRE JEG tenkte på, gjelder publikumsoppslutning. Tidligere har andre enn meg vært ute og sagt tydelig i fra. Arrangørene får klager på at det er for dårlig annonsert, selv om det er oppført i alle sosiale medier og plakater er hengt opp. Hva forventer folk seg? En personlig invitasjon i posten? Å få betalt for å gå på konsert? Har man ikke et ansvar selv? Må man ikke være litt nysgjerrig på hva som skjer, og lete litt? Utfordre seg, istedenfor å besvime i sofaen foran gullrekka med en halvspist taco dryppende i den ene hånden og en løgnaktig statusoppdatering på gang i den andre? Skjerpings folkens – det er på tide å komme seg bort fra skjermen og ut i livet. Det er pinlig – men ikke på den gode måten.

Pinlighet må inn som et nytt musikalsk parameter. ’Burn’ is the trademark of The Coca-Cola Company. © 2013 The Coca-Cola Company 36

STEPHAN MEIDELL (f. 1982 ), NATT&DAGs nye jazzskribent, er musiker, kurator og musikkjournalist. Han spiller i TST, Cakewalk, Krachmacher og Vanilla Riot. www.stephanmeidell.com

02/2013

natt&dag_print-118x360mm.indd 1

05/02/13 17.09


KLUBB

FriVillig arbeid TEKST Anders Gogstad FOR OM LAG tre måneder siden ble det som kalles kulturskjenking satt i gang. Tanken bak vedtaket var å skape et innholdsrikt og kulturorientert uteliv. Utesteder som tilbyr kulturinnslag av høy kvalitet får skjenke til 03:00, mens utesteder som tilbyr kultur med middelmådig eller lav kvalitet, eventuelt «ingen kultur» i det hele tatt, vel, de kommer ikke inn under den nye ordningen. Så spørs det hvor lenge moroa vil vare, for her blir det nok bråk. Både oppfattelsen og definisjonen av termen «kultur» er innfløkt og forblir høyst subjektiv. Og hvem er i stand til å bedømme og definere kriteriene for et «høyt profilert kulturelt innhold»? I Stavanger floppet hele ordningen. Her i Bergen må det derfor tas høyde for at kriteriene for kulturskjenking er kvalitetssikret. Eller er den det? Og hva er i det hele tatt hensikten med en så vag term som kulturskjenking? Kulturskjenking innebærer at utestedene må ha et eller annet med i sin driftsmodell som går inn under fanen «kunst»; du vet, scenekunst, konserter, litteratur, visuell kunst, film, og så videre. Fordi kultur er vanskelig å definere (bare spør Tybring-Gjedde), har det i tillegg dukket opp noen tilleggskrav som består av en del formaliteter: kultur skal være førsteprioritet, det skal opereres med forhåndssalg av billetter, dokumentasjon, annonsering og liknende. NÅR BENEVNELSEN «kultur» sammenblandes med noe som har med kunst å gjøre, blir imidlertid dette et temmelig diffust parameter for innvilgning av skjenkeløyve. Samtidig skaper det splid, ikke minst mellom aktørene. I tillegg til at det også går utover mangfoldet blant resten av byens utelivstilbud og rokker ved likhetsprinsippet. Og bedre blir det ikke når kommunale myndigheter bruker sin egen selvutnevnte fagjury, nemlig Kulturavdelingen, til å bestemme hvem som kommer inn under ordningen eller ikke. Vi har alle våre favorittsteder og smakspreferanser. Samtidig, rent teknisk må et utsted (som enhver annen merkantil instans) driftes riktig for at hjulene skal gå rundt, og det skjer hovedsakelig ved hjelp av kveldens baromsetning. Med kulturskjenking legges det opp til at denne baromsetningen er

med å tjene inn kostnader for artisthonorarer og liknende. Mens noen nå kan juble for en halvtime ekstra, får disse utvalgte samtidig et forsprang ved at de kan tilby et program som andre utesteder ikke har budsjett til. I verste fall er derfor ordningen konkurransevridende. Og videre skapes et system der bare de med den rette kulturelle kapitalen får servering. Ethvert utested med respekt for seg selv fremstår med en profil og en identitet som de står inne for: enten den er knyttet til kveldsprogrammet, mat- og barmenyen, eller den arkitektoniske innredningen. Som påpekt i tidligere artikler skjer nyskapningen i utelivsløypens randsone, på marginale utesteder der det ikke finnes noen kulturskjenking, men der nye band, DJ-er, konsepter og øvrige kulturelle innslag gis muligheten til å presentere ting først. Dette er gjerne plasser som ennå ikke har lært seg å knekke koden til kommunens Kontor for skjenkesaker. Selv den brune puben, den slitne kinarestauranten oppe på Landås, eller hockeykampen på storskjerm kan kategoriseres som en opplevelse. Tenk bare på stemningen og magien i miljøskildringene fra et dansebandlokale i en Kaurismäki-film. Så hva er i veien for at fotballpub-gjesten eller dart-spilleren kan serveres like lenge som kunsthøyskolestudenten som sitter med en Underberg og soda i glasset på en installasjonsåpning? HAR BYRÅDET LEST seg blinde på utdaterte Bourdieu-tekster og Floridansk by-teori, der kampanjer som Vekstlandet skal redde bergensregionen for tapte ressurser? Og hvordan skal de eventuelt kompensere for denne bourdieuske klassedreiningen? Skal større deler av kulturbudsjettet omfordeles mot mer folkelige tiltak som skolekorps og slikt? Hvorom allting er fremstår det som pussig at et blåtonet byråd velger å favorisere et dusin utesteder på bekostning av andre, tilsynelatende på ganske vilkårlige vilkår. I neste instans blir spørsmålet om de tolv utvalgte, som delvis er del av et institusjonalisert nettverk og som lenge har vært helt avhengige av kulturelle støttemidler, nå må basere sitt kulturelle virke utelukkende på baromsetning. I det hele tatt: Ser byrådet rekkevidden av sitt eget vedtak? Man kan saktens spørre.

Et dusin utesteder er favorisert, tilsynelatende på ganske vilkårlige vilkår.

WOrking HOliday

JOrden rUndT reiser rUndreiser OPPleVelsesTUrer

Vi skreddersyr din drømmereise Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.sTaTraVel.nO 02/2013

37


RESTAURANT

Foto: Øystein Grutle Haara

Den etopisk-eritreiske restauranten Selam er med på å gjøre Korskirkeallmenningen til et bedre sted å være, for den ene og den andre. Selam Nedre Korskirkeallmenningen 5 FØRSTE GANG JEG spiste den etiopiske og eritreiske spesialiteten injera var i byen Dar-Es-Salaam i Tanzania, som grenser til Etiopias naboland Kenya. Byen er som så mange andre afrikanske byer en regelrett storby, og dens status som landets business-hovedstad gjør sitt til at den dessuten også har et slags metropolisk tilsnitt. Kvadratkilometer med provisoriske brakkebydeler til tross: Dar-Es-Salaam har også sin skyline, og like ved siden av havneområdet, der man som hvit mann helst ikke bør bevege seg alene på kveldstid (her spilte vi biljard på en luguber bar i de fuktige, varme kveldene, og drakk det tanzanianske brennevinet som ligner cognac ikke i gavnet, men i navnet: Konyagi). På forhånd visste jeg ikke annet om denne byen enn at Roald Dahl har vært her – det hadde jeg lest et sted. Min forhåndskunnskap var i det hele tatt mindre enn strengt tatt ønskelig på daværende tidspunkt: Jeg hadde ikke engang tatt med meg nok kontanter – amerikanske dollar – til å betale visumet. Men en elskverdig filippiner lot meg låne 20 dollar og tilbød meg en plass i taxien som sto og ventet på ham. Introduksjonen til landet så altså ut til å ha gått smertefritt, og alt var bra helt til taxien ble stoppet av en politibil. De to politimennene, ikledd khakiuniform og beret, ønsket oss smilende velkommen til landet sitt, spurte hvor vi kom fra og hvorfor vi hadde kommet på besøk fra

4

38

02/2013

så langt borte. Naturligvis ville de presse oss for penger, og vi var ukjente med kutymen i spørsmål som dette, såvel som konsekvensene av en eventuell avvisning av det insisterende vennlige spørsmålet. Politiet gjennomgikk førerkort og vognkort og drosjelisens og alle tenkelige papirer til vår sympatiske taxisjafør, som ikke hadde gjort annet galt enn å kjøre med en gjeng turister, og etter mye frem og tilbake og en rekke implisitte trusler fikk vi endelig gå, uten bestikkelser. Etter å ha fått politibilen på trygg avstand startet sjåføren vår bilen igjen, kjørte videre, og kikket på oss, som var lett nervøse etter seansen, i speilet: «Tanzanian police like money too much», kommenterte han tørt. SLIK BLIR DET uaktuelt å skulle bestille noe annet enn injera når vi en søndagskveld etter å ha spilt dart og drukket øl bestemmer oss for å avlegge restauranten Selam et besøk. Vi går inn i det ellers folketomme lokalet overfor Korskirken, setter oss ned ved det i plastdukkledte bordet under grell belysning og bestiller en halvliter (55,-) og hver våre etiopiske og eritreiske spesialiteter av henholdsvis lammekjøtt og oksekjøtt til rundt hundrelappen hver. Etter at den svært sympatiske servitøren har kommet til bordet med drikken, forsvinner hun ut ytterdøren og lar oss i mellomtiden lytte til diskanttung reggae og world music, før hun like etterpå returnerer med en bærepose fra Bunnpris-butikken vegg-i-vegg, for slik å fjerne all tvil om at vi blir tilgodesett med noe som har stått i evigheter: Her er det

virkelig freshly made, eller hva det heter. Det luftige, pannekakelignende bakverket fungerer som underlag for de smakfulle kjøttrettene, i tillegg til at man får egne injeraer som tilbehør til måltidet. Eller, det vil si: Det er disse man bruker til å spise med. Ingen kniv og gaffel; snarere bryter man biter av hver sin injera, og griper maten med denne. Korskirkens (og Hollendergatens) funksjon som samlingspunkt for byens alkoholikere setter sitt preg på området. Også Selam – som en søndag kveld antagelig ligner en slags oase, hvor den lysende Hansa-logoen på tappekranen for en del av de omstreifende mest av alt må fortone seg som et slags håpets lys i enden av tunnelen, særlig prisen tatt i betraktning – får kjenne på sitt nabolagsklientell. Som den påseilede gamlingen i sjømannsuniform som med sjøbein entrer restauranten: han er nærmere forlis enn et problemfritt seilas på blikkstille hav, og etter forgjeves å ha forsøkt seg flere ganger på å innkassere en øl for vekslepengene han har i hånden – det kan ikke være mer enn noen og tretti kroner – spør han endelig, idet vi står ved kassen og skal betale, oss om vi kan hjelpe ham med noen ekstra kroner. «Stengt», parerer kvinnen bak baren strategisk, og den gamle mannen er atter alene ute på havet, i håp om å trekke i land storfisken, med et stadig minkende håp om å dra i land et virkelig beist, et myteomspunnet utyske fra det mørke dypet, det er ikke lenger du som styrer båten, som bestemmer retningen, det er den, det er dens krefter som rår.

He is a great fish and I must convince him, he thought. I must never let him learn his strength nor what he could do if he made his run. […] The old man had seen many great fish. He had seen many that weighed more than a thousand pounds and he had caught two of that size in his life, but never alone. Now alone, and out of sight of land, he was fast to the biggest fish that he had ever seen and bigger than he had ever heard of, and his left hand was still as tight as the gripped claws of an eagle. It will uncramp though, he thought. Surely it will uncramp to help my right hand. There are three things that are brothers: the fish and my two hands. (Ernest Hemingway, The Old Man and the Sea, s. 47.)

Vi går nedover Kong Oscars gate i mørket, noen av hellene langs fortauet er løsnet, fotens tyngde på enden av skiferhellen vipper den andre enden opp, en klikkende lyd. Den gamle mannen på den andre siden av gaten, han går i egne tanker, mumler, han har fremdeles hånden knytt rundt myntene, kanskje er det nok til noe, et lite glass, bare, en hvileløs vandring på jakt etter fangsten. ´What´s that?´ she asked a waiter and pointed to the long backbone of the great fish that was now just garbage waitin to go out with the tide. ´Tiburon´, the waiter said, ´Eshark´. He was meaning to explained what had happened. ´I didn´t know sharks had such handsome, beautifully formed tails.´ ´I didn´t either,´ her male companion said. Up the road, in his shack, the old man was sleeping again. (Ibid., s. 99)

Det finnes alltid en annen fisk, større og sterkere enn den forrige. Thomas Cook


RARE BUTIKKER

TEKST THOMAS COOK

Kandidat #7 Knappebua Neumanns Gate 15 Vaskerelven, den gryten, og hele denne pulserende delen av byen: dagligvarebutikker, kiosker, klesbutikker, kafeer, restauranter, kebabsjapper, barer. Likevel noen gatestubber, eller deler av enkelte gater, som uforklarlig nok ikke blir tatt med av dragsuget. Neumanns Gate, som vi går gjennom når vi skal på kino, er i denne kategorien. Apollons «søsterbutikk» som startet opp her for noen år siden – den skulle, troverdighets- og kvalitetssikret av Apollon-navnet, være byens beste forhandler av klassisk musikk (og metal, kanskje, vi husker ikke) – forsvant like raskt som den oppsto. Et tomt lokale står igjen. Lenger nede i gaten holder menighetshuset Salem stand, trofast. Det samme gjør Knappebua, som bak sin Star Wars-aktige logo har solgt knapper, knapper og atter knapper fra hjørnelokalet sitt så lenge vi kan huske. Folk slutter tydeligvis ikke å strikke, sy og brodere. Og godt er jo det.

1

Foto: Øystein Grutle Haara

Kandidat #8 Mamilla Fjøsangerveien 45 Danmarks Plass har, i alle fall inntil ganske nylig, vært en eneste stor samling av lett anakronistiske og/eller spesielle butikker: ølbryggebutikk, kiosk for brukte tegneserier og bøker, sykkelreparatør, importør av deler til tyske bildeler, systue, gravstøtteforhandler: bydelens næringslokaler har lignet en seiersgang i merkverdigheter. Bruktbutikken/ misjonsbutikken Mamilla er, om det trenger å presiseres når man snakker om en butikk som drives av Israelsmisjonen, intet unntak. Tanken på at pengene man betaler dersom man skulle finne noe av interesse går uavkortet til Israelsmisjonen, stikker alltid som en torn i siden på meg idet jeg går inn i butikken, hvor man umiddelbart etter å ha kommet inn i lokalet blir konfrontert av en av de meget salgsorienterte eldre damene som arbeider frivillig i butikken. «Er du på jakt etter noe spesielt?», spør de, og, dersom man forhører seg om pris, men spiller halvt interessert, halvt avskrekket av den litt for høye prisen: «Hvis du kjøper den nå får du den femti kroner billigere». Her kan man iblant finne noen skatter, om man går med på hvor pengene tar veien etter at du legger pengene på disken. Dessuten kan man, etter hva jeg kan huske, også bestille pakketurer til Israel her.

1

Foto: Øystein Grutle Haara

SMAULESING Hectors Hybel Vaskerelven 14 «Jeg jobber på Hectors Hybel», forteller han. «Åja, der har jeg ikke vært på lenge, hvordan går det der nede, da?» (En gang for lenge siden, sent i oktober, vi feiret en 20-årsdag, men både meg og Portøren var 19, ett år for unge til å være der, vi fylte begge år innen noen uker, og vi fikk derfor alltid de andre rundt bordet til å kjøpe øl til oss; da det til slutt var opplagt at vi bevisst unngikk å selv gå og kjøpe øl ble vi bedt om å vise legitimasjon til bartenderen, som kom bort til bordet vårt, og vi mottok en skjennepreken, før vi fikk fortsette under forutsetning om at ingen ved bordet bestilte brennevin.) «Vi har 10-årsjubileum i år», svarer han, og gjør slik oppmerksom på at det må være en evighet siden den gangen vi stadig hastet over Torgallmenningen, inn gjennom Vaskerelvsmauet og inn i skatebutikken Bernhard Sports, for å kikke på Santa Cruz-plater, Independent-trucker, Spitfire-hjul, og hva det nå var vi var fullstendig oppslukt av på den tiden. Alle disse butikkene – Base, Bernhard, Stress, Sentrum – har forsvunnet nå, og det er nok alt annet enn tilfeldig, men for de av dagens ungdommer hvis virkelighet – og selve tilværelsens mening – utgjøres av disse byvandringene over brostein og asfalt, ned trapper og fortauskanter, på griptape og fire hjul … for disse er byen fattigere, og det er knapt en fattig trøst at det var en annen tid før.

1

Foto: Øystein Grutle Haara

I ekte «visste du at … »-ånd tar Natt&Dag på seg oppgaven å utdanne leserne sine, med lett byantikvariske motiver. Vi gir deg glimt inn i fortiden til alle de byens steder du frekventerer i total uvitenhet om hva som har holdt til der tidligere. Unyttig? Joda, som så mye annet. Men der du sitter i en trang bar, lampene er røde, gir det liksom en ekstra dimensjon til glasset med øl du heller i deg: vissheten om at lokalet du sitter i tidligere var en undertøysbutikk. Det mener nå vi, i hvert fall. 40

02/2013


Kristin (20) Student – Føler synd med de som må, respekterer de som vil.

Lise (20) Student – Ville aldri gjort det selv.

Julia (23) Lærerstudent – Synd at det er eneste utvei for noen.

Anne (26) Kunststudent – Noe som bygger dårlig struktur i samfunnet.

Hva synes du om horer og prostitusjon?

AV: Nikita Solenov

Tim (30) Teip-selger – Burde legaliseres, da kunne de hatt en plass å selge seg i stedet for å stå i gatene.

Tina (25) Murer – En liten blowjob går greit.

Øyvind (29) Teip-selger – Mener det skal legaliseres.

Michael (36) Chef – Every man should do it once.

Christopher (23) Student – Kjedelig for de som må.

Johanne (28) Bartender – Det er ikke fett.

Jack (21) Student – Eg synes det er … helt greit.

Synne (20) NHH-student – Kunne vært organisert og regulert.

Bli studentmedlem i Samfunnsviterne! Vi hjelper deg - både i studietiden og i arbeidslivet MEDLEMSFORDELER • Gratis PC-forsikring • Bank- og forsikring • Studentarrangement • Medlemsblad • Lønnsstatistikk • Tips og råd i lønns- og arbeidsspørsmål

150 kr i året

Meld deg inn på www.samfunnsviterne.no 02/2013

41


KUNST

Bergen Kunsthall Rosa Barba – Time As Perspective – Chapter 2 02.02–17.03 Gjekk du kan hende glipp av kapittel ein, som fann stad i Zürich, og som om ikkje dette åleine var ille nok, gjekk du òg glipp av prologen, som fann stad i Paris? Andre kapittel skal du nok kan hende klare å få med deg, for det spinn seg ut i Bergen. Det baserer seg på innsikt i at filmmediet baserer seg på å bli vist over tid, eksemplifisert t.d. med ein filmprojektor hengt frå taket etter filmloopen han sjølv visar: Ein filmloop, i utgangspunktet blank som Elmer Midds hårlause skalle, som forandrar seg over tid som følgje av mangel på reinhald og anna vanskjøtte.

Volt Erick Beltrán Sjå www.gallerivolt.no for tid og stad Meksikanaren Erick Beltrán jobbar med skulptur, heiter det. Tekst breier seg ut i rommet, på vegg, golv, tak. Med andre ord skulpturell tekst, eller tekstuell skulptur, og ein gong erklærte han med ei utstilling krig mot verda sjølve, med utstillinga «Declaration of war on the world». Kva for arbeid som skal visast på Volt, og kvar og når Volt kjem til å vise utstillinga vitast i skrivande stund ikkje, men dette er truleg den typen utstilling som ein lyt gå tilbake å sjå dagen etter opningskvelden, eller dagen etter kvelden etter dagen etter opningskvelden, iallfall dersom ein les sakte. Slik som eg gjer. Er du ferdig allereie?

Bergen Kunstmuseum Tony Matelli - A Human Echo 22.02–28.04 Eit menneskeleg ekko, det kan for eksempel vere refleksjonen av deg sjølv, den du ser i Tony Morelli sine arbeid på/med/av spegel: Besudla med skribleriar om kukk og fitte. Eller, som hans bronseframstillingar av behaldarar for øl hintar mot under tittelen The Idiot, minnet om idioten ein transformerte seg sjølv til kvelden før via denne altfor gode drikken som gjer ein meir og meir tyrst dess meir ein drikk av han, og på denne måten koloniserer din kropp og ditt sinn, som ein rampete parasitt som finn gleda si i å lure sitt vertskap til å utføre styggjelege handlingar. Ein må ta ansvar for eigne val, og det er sikkert vin å få på opningskvelden.

3,14 Shimon Attie - Sightings: The Ecology of an Art Museum
 01.02–24.03 Lat din mentalitet rutsja nedover dei eroderte sidene til Uncanny Valley, som refererer til Das Unheimliche, eit omgrep frå psykoanalysen som skildrar den perplekse stoda ein held til i når ein ser noko som (kunst-) verkar velkjent og framand på same tid. Attie har tatt inn over seg dette, og det mange freistar å ignorere bort: At kunstverket metafysisk sett er ein plastisk storleik, som endrar seg i takt med glanaren og hennar eller hans ferd gjennom sin personlege røyndomstunnel. Difor har han valt ut førti kunstverk frå samlinga åt de Young Museum i San Fran og sett i spel møter mellom desse objekta og nokre cro-magnon-etterkommarar.

1

1

1

1

No.5 Willem de Rooij - Farafra 02.02–31.03 Sjå der, eller høyr der, no skal Willem de Rooij stille ut på No.5: Lyden av kamelar. Eg er ikkje sikker på kva for lydar kamelar lagar, vent litt, eg skal søkje det opp på internett. Ein liten augneblunk, berre. (Etter ein halvtime på YouTube.) Slik ja, det stemmer nok ikkje så verst det som står i pressemeldinga: Dei har visstnok, av mangel på naturlege fiendar, ikkje hatt behov for å utvikle lyd som forsvarsmekanisme, og sidan dei er så forbaska korka har dei heller ikkje hatt vett til å tenkje seg til at lyd òg kan brukast som kommunikasjonsmiddel – eller reint estetisk, for den saks skuld. Det er difor kamellydar for oss domestiserte apekattar høyrast ut som jamring, stønning og klaging. Utan at dei skal referere til noko. Nett som de Rooij sin kunst.

1

KUNST: Rasmus Hungnes

42

02/2013


200 sommerjobbar på Haukeland! Haukeland universitetssjukehus har over 200 sommerjobbar i utruleg mange ulike stillingskategoriar: sjukepleiarar, legar, helsefagarbeidarar, studentar, assistantar og drift/teknisk personell. Vi er ein stort og viktig samfunnsinstitusjon og det beste stedet å arbeide i sommar!

TONY MATELLI A HUMAN ECHO 22.02–05.05.2013 KUNSTMUSEENE I BERGEN

GRATIS INNGANG HVER TORSDAG FOR ALLE STUDENTER | kunstmuseene.no | @kunstmuseene | FB: bergenkunstmuseum

Ill: Tony Matelli, Old Enemy, New Victim, 2007.

For å vite meir om de ulike jobbane, og søkje: www.helse-bergen.no/jobbsok


ginungagap.no Foto: Chris Van der Burght

MEg StUARt / dAMAgEd goodS Violet 8. – 9. mars

SCENEKUNST PRØVEROMMET 4. februar, Østre, kl. 20.00 – 01.00, Multikunstnerisk happening. Prøverommet åpner igjen dørene! BIT Teatergarasjens arrangement inkluderer – i velkjent Prøverom-tradisjon – mange forskjellige kunstneriske uttrykksformer på samme kveld. Vårsesongens første multikunstneriske happening byr på dokumentarfilm, videokunst, performance og konsert. Det er også igjen en gylden mulighet til å treffe andre scenekunstinteresserte eller -utøvere under de sosiale pausene mellom innslagene. Og har du ennå ikke vært på Østre, er dette en gyllen mulighet til å oppleve en av Bergens nyeste og fineste arenaer. www.facebook.com/proverommet

1

USA / Belgia

YAGUR’S FARM – EN TRIPPELFORESTILLING 6. – 9. og 14. – 16. februar, Studio Bergen, kl. 20.00, Dans. Israelske Yaniv Cohen har latt seg inspirere av Joni Mitchells «Woodstock». I sitt verk «Blanke ark - del 1» utforsker han grensene mellom drøm og virkelighet, voksen og barn. Spanske Núria Guiu Sagarra går i sitt verk «La Muda» inn i en hyperrealitet inspirert av Alice i eventyrland. Publikum inviteres til å samhandle med danserne ved å kunne kommentere stykket via Facebook: La Muda Cb eller på Twitter: #LaMudaCB. Norske Ole Martin Meland utforsker i sitt verk «BROTHER» brutaliteten i det å erfare noe for første gang. Stikkordene er ung naivitet, umiddelbar følelse og YOLO. Gjennom ungdommelig mot, omveltninger og en ny generasjons kunstnere, så vel som gården hvor den opprinnelige Woodstock-festivalen fant sted, er tittelen «Yagur’s Farm» et symbol for vekst og dyrking av talent. www.carteblanche.no

1

19:00 Sted: Studio Bergen Nøstegaten 119

Pris: 280,- / 140,- Kategori: Dans Møt Kunstneren! etter forestillingen 8. mars.

FEBRUAR PrøveRommet på Østre 4. februar kl 20.00 – 01.00 Ny Musikk Bergen (Norge) Lohengrin 8. – 9. februar kl 19.00 og 10. februar kl 13.00 og 19.00 | Studio USF Diederik Peeters (Belgia) Red Herring 15. – 16. februar kl 19.00 | Studio USF PrøveRommet på Nobel Bopel 18. februar kl 20.00 – 01.00 Findlay/Sandsmark (Norge) Biograph, last year was pretty/shitty 22. – 23. februar kl 19.00 | Studio Bergen

1

MARS PrøveRommet på Knipsu 4. mars kl 20.00 – 01.00 Meg Stuart/Damaged Goods (USA/Belgia) Violet 8. – 9. mars kl 19.00 | Studio Bergen PrøveRommet på Landmark 18. mars kl 20.00 – 01.00 Annie Dorsen (USA) False Peach 20. – 21. mars kl 19.00 | Studio USF Annie Dorsen (USA) Spoken Karaoke 22. mars kl 20.00 | Det Akademiske Kvarter / Tivoli

Billetter bestilles på billettservice.no / 815 33 133 / Rabatt for Bergens Tidendes abonnenter og studenter. Mer informasjon: bit-teatergarasjen.no / Tlf 55 23 22 35 eller info@bit-teatergarasjen.no / Lik oss på facebook.com/BITTeatergarasjen og følg oss på twitter.com/teatergarasjen

BTkortet

44

02/2013

BIOGRAPH, LAST YEAR WAS PRETTY/SHITTY 22. – 23. februar, Studio Bergen, kl. 19.00, Teater. En lav-teknologisk prøveversjon av denne forestillingen ble vist under Oktoberdans 2012. «Biograph, last year was pretty/shitty» er skapt av Iver Findlay, Marit Sandsmark, Pål Asle Pettersen og Joe Truman i samarbeid og samtale med Young Jean Lee, Ruud van den Akker, Victor Morales og Claudia La Rocco. Forestillingen går inn i forholdet mellom nostalgi og teknologi. Dette med bevegelser ladet av erindring og minner, og et forsøk på å fjerne alt som har vært og som har blitt innspilt. De «gode gamle dager» er med andre ord ikke lenger så gode. Med interesse for galskapen i å dokumentere egne hverdagsliv, og ønsket om å dvele med det som nettopp har skjedd, prøves det umulige; å skape nostalgi for nåtiden. www.bit-teatergarasjen.no


SCENEKUNST MØRKETID Premiere 19. januar, DNS, kl. 19.00 hverdager, kl. 18.00 lørdager. Regissør Petter Næss debuterer på DNS med norgespremiere på «Mørketid», som er skrevet av Rebecca Lenkiewicz. Vi møter fire fargerike og livlige kvinner i en intens historie om en familie av sterke kvinneskikkelser, med fokus på en bestemor og hennes tre barnebarn. I tillegg til dem, møter vi to menn, en vakker filmstjerne og en fordrukken far. Mor er forsvunnet og drivkraften i forestillingen handler mye om denne fraværende moren. Dette blir en historie om Kennedy-familiens ensomhet, og om familiemedlemmenes lengsel etter å bli elsket. «Hvis teaterpublikummet i Bergen ser Et dukkehjem først, er dette på mange måter historien femten år etter at Nora forsvant», uttaler Peter Næss. www.dns.no

1

ET DUKKEHJEM Premiere 12. januar, DNS, kl. 19.30 hverdager, kl. 18.00 lørdager, Teater. DNS feirer kvinneåret, og åpner 2013 med Henrik Ibsens klassiker. Tilsynelatende lever Nora et lykkelig liv sammen med Torvald og deres små barn. Men med ulike ambisjoner og ønsker for livet, introduseres vi snart for et mer komplisert bilde. Nok en gang skal Nora forlate mann og barn for sitt eget beste. Denne gangen skjer det med musikk som et viktig element i forestillingen. For å fortelle historien om Nora tar regissøren Sigrid Strøm Reibo og komponisten Simon Revholt i bruk nykomponert musikk og en klassisk trio. Med Siren Jørgensen som Nora og Frode Winther som Helmer lover DNS en overraskende oppsetning. www.dns.no

LOHENGRIN 8. – 10. februar, Studio USF, kl. 19.00, Teater. I de fleste versjoner av denne kjente ridderlegenden, ankommer Lohengrin på en båt trukket av svaner og redder en jomfru i nød. Hvis hun spør etter hans navn, blir fortryllelsen brutt og han må forlate henne. Komponisten Salvatore Sciarrinos lydbilde til denne melodramatiske operaen involverer isolerte klanger, utvidede spilleteknikker, stillhet og mer eller mindre ironiske og konfronterende sitater, popmusikk og historier.

1

Den landsdekkende organisasjonen, Ny musikk, fremmer radikal, eksperimentell og sjangeroverskridende musikk. Når de inntar Bergens scenekunstfelt er de sadlet med en årelang tradisjon med tradisjonsbrudd. Klassisk opera har holdt seg stort sett uendret i hundre år, trygt forankret i en romantisk verkforståelse; selv såkalt «samtidsopera» beholder de fleste konvensjoner fra klassisk opera. En slik konservatisme er vanskelig å forestille seg innen andre deler av kulturlivet som opererer med ordet «samtid». En kan

derfor spørre seg om «samtidsopera» i det hele tatt er et meningsfullt begrep. I regi av Sigurd Fischer Olsen, Roar Sletteland og Lena Buchacz, utforsker denne oppsetningen av Lohengrin noen mulige alternativer gjennom et kollektivt eksperiment, fridd fra konvensjonelle framstillingsmåter. Spørsmål omkring meningsdannelse, representasjon, fravær og illusjon står sentralt. www.nymusikk.no

YASGUR’S FARM

FOTO

1

Knowit |

DIEDERIK PEETERS (BE) RED HERRING 15. – 16. februar, Studio USF, kl. 19.00, Teater. Med forestillingen Red Herring kan du oppleve et psykoanalytisk studium av en kulissemaker, en foley på villspor i filmstudioet. I en blanding av radiostykke, slapstick og thriller, bruker Red Herring hverdagslige engstelser i forsøk på å puste nytt liv i forholdet mellom fantasi og virkelighet, lyd og bilde, følelser og tanker. Gjennom en duett for utøver og lydspor – skjult som en soloforestilling – viser Peeters hvor mye styrke filmmusikk og lydeffekter har som virkemidler til å vekke følelser. Dette gir lovnader om en skremmende, morsom, absurd og overraskende forestilling med en høvisk scenisk tilstedeværelse. www.spinspin.be

Yaniv Cohen

1

TRIPPELFORESTILLING AV MELAND, GUIU & COHEN

6.–9. & 14.-16. FEBRUAR KL 20:00 STUDIO BERGEN

Billetter: billettservice.no | 55 60 70 80 | dns@dns.no www.carteblanche.no | Teatersjef Bruno Heynderickx

Carte Blanche AS eies av og mottar offentlig driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune.

SCENEKUNST: Gulli Kr. Sekse

02/2013

45


LITTERATUR -Scot Sothern (63): Har fotografert prostituerte i Los Angeles siden midten av åttitallet, da AIDSepidemien herjet som verst. Fikk i mange år refusert arbeidet sitt, og livnærte seg på strøjobber. Først i 2011 ble bildene stilt ut hos innflytelsesrike Drkrm Gallery i Los Angeles. Det førte til utgivelsen av Lowlife, en raskt utsolgt fotobok. Selvbiografien Curb Service - a memoir kommer i juni, samtidig som han er klar med A New Low, en ny serie fotografier av prostituerte. Publiserer tekster og bilder på bloggen Drive-by Shooting på scot-sothern.blogspot.com og har fast spalte på VICE.COM. --

Å gi avskum et menneskelig ansikt. Tekst Belgaux / Voisin FOTO Scot Sothern ETTER 20 ÅR som horekunde begynte Scot Sothern i 1986 å fotografere jentene han hadde sex med. I dag, i en alder av 63, blir fotografen stadig observert gatelangs – nå med stokk – i horestrøkene i Los Angeles på jakt etter kjappe adrenalinkick og fotografier av avkledde, misbrukte, men samtidig ubeseirede kropper. Sothern gjør betrakteren delaktige i blikket på disse kvinnene og i forlengelsen av det, på sin egen voyerisme. Bildene hans skreller vekk laget av den dobbeltmoralen vi ofte møter kjøpesex med: popkulturell fascinasjon ispedd fordømmelse. I stedet får vi se selgere og kjøpere som ofre for desperate, men distinkte behov, som vi andre heller ikke unngår. Hvorfor begynte du å utforske seksualitet fotografisk, og mer spesifikt: prostitusjon? Var fotografering alltid en del av den seksuelle akten? – Jeg var med en prostituert for første gang som tenåring, men det var først på åttitallet, da jeg var i trettiårene, at jeg begynte å fotografere dem. Jeg hadde alltid fotografert jenter og hadde kjærester, koner, så det var ikke av nødvendighet at jeg gikk til prostituerte, det var heller for spenningen i det å gjøre noe ulovlig. Ikke lenge etter at jeg startet Lowlife-prosjektet, utviklet det seg imidlertid til noe større: det ble et kall, det fikk et formål, det ble noe som kan karakteriseres som en

utforskning, selv om jeg må innrømme at det også har vært en måte for meg å rasjonalisere det at jeg knuller rundt og run wild. Du har kalt boken din Lowlife. Du omtaler deg selv som en «lowlife». Hvor mye lærer vi om deg når vi ser bildene dine? – Jeg er en lowlife, men jeg er likevel empatisk, og snill mot dyr. Jeg var, og er, en god far for sønnen min. Jeg ser på meg selv som en feminist og pasifist, selv om mange vil si seg uenig i det. Jeg håper at dette er sider av meg som vises i bildene mine, det handler om sex med medfølelse. Bildene dine kunne ikke eksistert uten at du også utnytter jentene du fotograferer. Hva gir den utnyttelsen av menneskene deg en innsikt i? Hva kan det si oss om medfølelse, empati? – Dette er kjernen i arbeidet mitt. Dersom jeg ønsker å ta bilder som utforsker empati, og begjær, da er det nødvendig at jeg utnytter noens smerte, du vet, gnir ansiktet ditt inn det. Jeg ser verden som glimt av lys som flasher inn i de mørke skyggene. Jeg liker ideen om å skape et forum om et tema som ligger nær meg. I mine øyne virker det som alt som er relatert til medier er utnyttende, hvordan skal du ellers fortelle en historie? Det kommer selvsagt an på hva du fotograferer. Tar du naturbilder, så er det jo ikke noe å tenke på, tar du bilder av horer er det helt nødvendig. Jeg tror ikke min jobb som fotograf er virkelig effektiv før noen elsker arbeidet mitt og andre hater det.

Ingen hjalp sexarbeidere på 60-tallet, og ingen hjelper dem i dag. 46

02/2013

Du har oppsøkt prostituerte siden sent på sekstitallet. Har det vært noen merkbare endringer i hvordan de lever livene sine da og nå? – Definitivt. Jeg har endret mitt syn på dem også. Jeg brydde meg ikke særlig om hvordan horene hadde det da jeg begynte å ligge med dem som femtenåring. Noe av det som gir prostitusjon den rollen det har i samfunnet i dag, er det faktum at menn, og kvinner, ser på prostituerte som noe mindreverdig. Ingen hjalp sexarbeidere på sekstitallet, og ingen hjelper dem i dag. Jeg sluttet å fotografere horer i 1992 for så å starte på nytt for ett år siden. Den største forandringen, med mindre de er meth heads, er at de har med seg mobiltelefon og holder kontakt med halliken sin; det er tryggere. Men det finnes ingen gode halliker; det er de som står for den virkelige utnyttelsen. Det er også flere jenter som ikke er blitt tvunget inn i prostitusjon, de har bare en annen moral enn før. Å suge noen er ingen big deal, og prostitusjon blir en enkel vei til penger. Du er mannen bak sitatet: «It always seemed whores wanted to be fucked like a girlfriend and girlfriends always wanted to be fucked like a whore». – Det var noe jeg sa intuitivt. Det er nok en forenkling og sikkert ikke rettferdig å si. Jeg kan derimot ikke se for meg en hore som ikke lengter etter litt ømhet og godhet, eller en smart, likestilt kjæreste som vil at du tar tak i håret hennes og knuller henne som en pornostjerne. Er det noe søkende ved seksualitet, eller seksuelle fantasier; en avstand mellom det du ønsker og det du får, som aldri helt går opp? – Godt spørsmål. I disse dager tror jeg omtrent halvparten av bildene mine dreier seg om seksuell fantasi. Bildene blir akten og orgasmen, og det er greit for meg som gift mann. Den andre halvparten av bildene hand-

ler ikke lenger om sex, de er politiske: jeg vil sparke verden i ballene – det er fucked up der ute, og det er ingenting hardere i verden enn å være en gatehore. Ditt forhold til prostituerte virker nærmest som en besettelse. Selv nå, med dårlig helse, fortsetter du å oppsøke og fotografere horer. Er utforskningen av denne tematikken og livsstilen noe som aldri vil ta slutt for deg? – Jeg elsker å gå ut alene i timene etter midnatt og plukke opp jenter. Jeg er mye mer sårbar nå enn jeg var før, men jeg gir ingen en god grunn til å starte bråk. Det er det kun politiet som gjør, de liker å lage trøbbel for jentene, og de prøver å lage problemer for meg også. På dette tidspunktet i livet mitt tar jeg kun bilder, og beholder pikken i buksa, så jeg bryter ingen lover. Politiet hater det. Nå er fokuset mitt på å ta bilder og fortelle historier. En dag vil jeg nok slutte. Jeg har faktisk ikke vært ute og fotografert på over en måned nå, fordi det er så jævlig kaldt. Da jeg var yngre trosset jeg kulden og regnet som om jeg var en postmann. Hva vil du si er forholdet mellom fotografiene og tekstene du skriver? Når slutter fotografiene og når starter ordene? Hvorfor ønsket du å skrive boken CURB SERVICE? – For min del er den store forskjellen mellom fotografi og tekst, at jeg alltid har ønsket å være forfatter, og alltid har vært fotograf. Jeg kan ta et godt bilde uten å tenke på det en gang, men det å skrive en setning; det er hardt arbeid. Jeg planla alltid å skrive tekst til bildene, og nå skriver jeg tekster til alle bildene jeg tar; jeg mener det tar deg dypere inn i transen man kan oppleve av å se et bilde. Ettersom jeg alltid ville bli forfatter, har jeg gjort mitt beste for å lede et ukonvensjonelt liv, slik at jeg har noe å skrive om. Nå er tiden inne. Curb Service: A Memoir kommer ut til sommeren på Soft Skull Press.


TEGNESERIE

Dongery / Foto: André Løyning

Hvis vi ikke hadde sagt «tegneserier kan også være litteratur» så ofte, hadde vi kanskje sluppet denne diskusjonen. TEKST Aksel Kielland I SKRIVENDE STUND raser det en heftig debatt om norske tegneserie- kritikeres kompetanse i Klassekampen. Knut Robert Knutsen, anmelder på nettstedet Serienett.no, hevder at Walter Wehus (Bergens Tidende), Erle Marie Sørheim (Dagbladet) og undertegnede (som ved siden av herværende avis også skriver om tegneserier i Vinduet og Klassekampen) har mistet den kritiske likevekten i møte med Dongerys snaut 1500 sider tykke samleboks. Og selv om Knutsens kritikk ikke er særlig skarp, er den på mange måter forståelig: Helt siden tegneserien rykket opp til finkulturens farmerlag en gang på slutten av 80-tallet, har dens kulturelle legitimitet vært uløselig knyttet opp mot det narrative og det litterære. Eller sagt på en annen måte: Teg-

neseriemediet ble først virkelig stuerent da den begynte å oppvise kvaliteter som minner om de vi finner i mer etablerte størrelser som litteraturen, filmen og dramatikken.1 Med verker som Alan Moore og Dave Gibbons’ Watchmen, Art Spiegelmans Maus og Frank Millers The Dark Knight Returns ble det klart at også tegneseriemediet var i stand til å produsere litterært ambisiøse arbeider med sosiokulturelt tilsnitt. Og i ettertid er det – i alle fall i den anglosentriske kultursfæren vi som nasjon tilhører – dette som har blitt stående som mediets kvalitetskriterier: Det narrative, det litterære, det journalistiske, det intertekstuelle og det metakommenterende. De senere års internasjonalt hyllede tegneserieskapere – Chris Ware, Daniel Clowes, Marjane Satrapi, Alison Bechdel, Joe Sacco, brødrene Hernandez og Charles Burns – representerer alle dette teg-

Tegneseriemediet begrenser seg ikke til dette med å fortelle historier.

neseriesynet, og med mulig unntak av Chris Ware produserer de alle arbeider som i større eller mindre grad ville kunne la seg adaptere til prosa eller film. DETTE FORRINGER PÅ ingen måte disse arbeidenes kvaliteter, men det understreker i hvilken grad denne typen tegneserier har oppnådd hegemoni på bekostning av tegneseriene som ikke ser det som sin fremste oppgave å fortelle historier. Denne typen tegneserier har røtter som strekker seg langt tilbake i tid, med 60- og 70-tallets kanoniserte underground comix som det kanskje best kjente eksemplet. Seriene til Robert Crumb & Co. var riktignok ofte narrative, men deres fortellinger var som regel enkle vignetter, og serienes appell lå ofte i skildringer av symbolske handlinger og selve de crazy tegningene. Årsaken til at disse tegneseriene i dag regnes som viktige, er at de er sauset inn i sekstiåtternes selvforherligende mytebygging – mange av dem er gode, men de passer ikke inn med samtidens rådende ideer og gode tegneserier. Denne tradisjonen døde imidlertid ikke med den tidvis mainstreame motkulturens forbigående entusiasme for tegneserier, den har vært der hele tiden,2 og rundt årtusenskiftet begynte den igjen å prege nordamerikanske tegneserier for alvor. «Post-Fort Thunder» er et begrep som ofte dukker opp når man leser om dagens alternative3 engelskspråklige tegneserier. Fort

Thunder var et kunstnerkollektiv i Providence, Rhode Island, som i dag er best kjent for den påvirkning dets to grunnleggere Mat Brinkman og Brian Chippendale hadde på amerikanske tegneserier. Fort Thunder-gjengen var også virksomme innen støyrock og billedkunst, noe tegneseriene deres bar preg av: Både Brinkman og Chippendales serier er fulle av populærkulturelle troper, figurer og symboler som omfavnes og slites i stykker av en frenetisk, utmattende besettelse – de er tegneserier som ofte bør beskues snarere enn leses. DENNE ESTETIKKEN BLE så omfavnet av Sammy Harkhams antologi Kramers Ergot, 00-tallets kanskje aller mest innflytelsesrike publikasjon hva kunstnerisk ambisiøse tegneserier angår. I dag ser vi spor av Fort Thunder-tilnærmingen i alt fra det franske forlaget Le Dernier Cris mange utgivelser til, altså, Dongery-boksen. Og bedømt ut fra et litterært standpunkt er mange av disse tegneseriene dårlige. Men tegneseriemediet begrenser seg som kjent ikke til dette med å fortelle historier. Mange av de beste tegneseriene som lages i dag handler mer om å se enn å lese; om fragmenter, vignetter og selve de konkrete strekene på arket – ofte går man glipp av seriens kvaliteter ved å lete etter et poeng. Så man kan jo forstå at verdens Knut Robert Knutsener tenker som de gjør. Man skulle bare ønske de lot være.

husK le va nTines Day 14. februar

ToneblomsT - sTarvhusgT. 3 - 5014 bergen Tlf. 55 30 20 10 | www.ToneblomsT.no | posT@ToneblomsT.no 02/2013

47


du blir hva du spiser 55 90 19 60

neumannsgate 25 5015 bergen

fInn oss på facebook sumo restaurant

www.sumorestaurant.no

i tillegg til ordinær meny har sumo en særskilt sunn meny. kom innom oss for et sunt alternativ.

husk å ta med student id så får du 10% avslag


MUSIKK

Anmeldelser

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Thrashens Motorpsycho, eller Sonic Youth om du vil. Voivod, SIDE

Som gammel fløte ubønnhørlig skiller seg i kaffen, etterlates lytteren med en del sart melankoli og en del lettsindig partymusikk. THE RUBY SUNS, SIDE

50

Et håndfast bevis på at ettermælet til Teena Marie kommer til å leve videre

52

Teena Marie, SIDE

55

SKIVER LUKE JAMES Whispers In The Dark (NEW AGE ROCK STAR RECORDS)

Når du trenger litt av «that mo’ betta» … 27 år gamle Luke James var en uoppdaget perle for undertegnede før jeg nå i januar ble gjort oppmerksom på den Grammy-nominerte (for låta «I Want You») sangerens nye og gratis EP via Twitter. Og for en oppdagelse det viste seg å være! Skammen over å ha latt denne fyren slippe unna soul/R&B-radaren min, ble raskt overskygget av gleden over hvor glimrende denne åtte låter lange utgivelsen er. Produsert i sin helhet av Timbalands gamle protégé, Danja, og løst basert på Spike Lee-regisserte Mo’ Better Blues (1990) med sample-skit av den over-smoothe jazztrompetisten Bleek Gilliam (spilt av Denzel Washington), og avslutningsspor med samme navn som den klassiske filmen. Jazz-sporet følges også opp med «The Blues», som er basert på Miles Davis’ velkjente «All Blues» (fra klassikeren, Kind of Blue), en låt som forøvrig også blir brukt i Mo’ Better Blues, men ikke tro at Whispers In The Dark er noen soul-jazz-utgivelse. Luke James beveger seg nemlig i en rekke landskaper, og imponerer like mye over hiphop-beats på breakup-anthemet «Oh God» (en slags «All I Want Is You» for 2013, med gullkorn som «Listening to that nigga who used to be signed to Puff/ You know I wish I never met her, at all/I ain’t Usher, I AM waiting on that call» fra HitBoy), forførende minimalistiske «Be Bad», og ikke minst de sjukt sexy og Prince/Maxwellkanaliserende balladene «Heart

5

A$AP ROCKY Long.Live.A$AP (RCA)

Fjorårets hipster kom ikke A$AP nok. Velkommen til A$AP Rockys store backlash. For ett års tid siden var NYC-hipsteren heitere enn panna til en døende svineinfluensapasient. Mixtapen Long.Live.A$AP var et friskt pust av sørstatsnostalgi og ung manns overmot. Til og med Øya tok ham inn i varmen, mens bloggeliten pådro seg musarm i rein entusiasme. Sånt blir det backlash av. Rocky brukte 2012 på å forsøke å slå igjennom utenfor hipsterkretser. Det funket bare tålelig bra, og det har ført til et par litt smådesperate trekk som ødelegger Long.Live.A$AP litt for min del. Som årets kleineste låt så langt, «Fashion Killa». Og en gjesteliste, deriblant et helt ok, men unødvendig Skrillex-spor, som lukter helgardering lang vei. Ellers fortsetter debutalbumet der hvor mixtapen slapp: utrøyka og psykedelisk sørstatsinspirerte instrumentaler, med ignorant moterap over. Forbilder: UGK, gammal Three-Six Mafia og Bone Thugs. Han trenger ikke namedroppe dem, men gjør det for det. Interessant i seg selv når

4

internettgenerasjonen vokser opp uten geografisk tilhørighet reint musikalsk. Deres tolkning av fordums «regionalrap» blir nødvendigvis til noe nytt. De sier at A$AP Rocky bare tok det andre begynte og introduserte det for massene. Det kan være, men han gjorde det spiselig, og hver bevegelse trenger sin posterboy. Long.Live.A$AP er en liten skuffelse for de som ventet seg noe revolusjonerende. I stedet er dette storbudsjettutgaven av Live. Love.A$AP. Og det er greit, i disse dager er dette malen alle debutalbum følger. Jeg kommer til å huske True Realigion før Based On A T.R.U. Story også. Long.Live. A$AP kommer dog litt vel seint. «Goldie» er snart ett år gammel, en evighet i dagens rapklima. «No Fucking Problem» føles ikke som et A$AP-spor men er en av høstens 2012s essensielle posse cuts. «PMW (Pussy Money Weed)», «Hell» og «Pain» er ei lita gullrekke derimot, med henholdsvis Schoolboy Q, Santigold og OverDoz som gjester. Disse viderefører den nedrøyka, screwed og creepy skrekkfilmstemninga som gjorde A$AP til å begynne med. Helst skulle hele albumet hengt sammen på denne måten. Jørgen Nordeng

Pisse i buksa PISSED JEANS Honeys (SUB POP RECORDS)

Mitt første møte med Pissed Jeans var da en av de eminente medarbeiderne på platesjappa Tiger pusha på meg deres 2007-utgivelse, Hope For Men. Subtile låter om euforien av is-spising eller om å strekke seg etter å bli en mer jovial type, forent med kompromissløs og støyende pønk, gjorde bandet til et friskt pust i en sjanger preget av destruktiv nostalgi. Siden den gang har Pennsylvania-kvartetten angivelig blitt mer modne, men ikke mindre vitale. Kontrasten mellom seige og aggressive partier over skitten uforbeholden pønk med støyende gitarvegger kamuflerer de absurde tekstene. Linjer som «I saw you eating cafeteria food, so you wanna call that a healthy choice, well you know that isn’t true.» og «Go ahead use the microwave, it´s

5

Beat» og «Strawberry Vapors». På en utgivelse hvor Danjas beats definitivt ikke kjemper om oppmerksomheten, står James sin fantastiske stemme uproble-

an excellent tool» fra låta «Cafeteria Food» treffer deg når du minst aner det. Når du står i fruktdisken på Kiwi og finner deg i hverdagens trivielle valgkvaler mellom et nett First Price-appelsiner eller selvplukk, da lurer de seg til overflaten og etterlater deg som en humrende tulling før du finner deg ved kassa med posen full av ymse oransjefrukt. Det er da du tenker at det er sånn en god plate skal være, den skal ha kvaliteter nok til å fange oppmerksomheten og overraske, selv på tiende runde i spilleren. Hvis det er ett band med makt til å videreføre pønken i 2013, er det Pissed Jeans. Bare albumcoverne er verdt det fysiske formatet, og Honeys er intet unntak. Episk, rent og gjennomført som en kunstposter. Bandet er lyden av brølende galskap, rå kjeller og reine underbukser fra American Apperal. Dekadent, sofistikert og tidsriktig. Go nuts! Inger Lise Hammerstrøm

matisk i hovedsetet, en oppgave han takler uten feilsteg. Og med en såpass imponerende debutEP på samvittigheten, får vi håpe at Luke James følger opp

i samme spor når han senere i år slipper sitt første soloalbum, Made To Love. Det gleder i alle fall jeg meg til! Mathias Rødahl 02/2013

49


MUSIKK

Det vanskelige sekstendealbumet VOIVOD Target Earth (CENTURY MEDIA/INDIE)

Hva gjør du når bandet ditt er i ferd med å få en skikkelig renessanse etter ti år litt i bakevja, og gruppas ubestridte kreative sjef, riffmaker og sangskriver plutselig tar kvelden? Gitarist Dennis «Piggy» Dàmour var selve kjernen av Voivod sitt særegne lydbilde. Ingen spilte sånn: riffinga hans var som skrevet på en annen planet, og var med å skille Voivod radikalt fra sine samtidige førstegenerasjons

5

DAWN RICHARD Goldenheart (OUR DAWN ENTERTAINMENT)

Albumet som burde ha vært EP. Stjernene må oppdages tidlig, og hvis det ikke funker i starten, vel … da er det egentlig ikke så mye

4 50

02/2013

thrashere. Canadierne fronta punka lo-fi og DIY-estetikk, kombinert med kryptiske scifi-tekster og taktskifter som sendte tankene til 70-talls prog. Thrashens Motorpsycho, eller Sonic Youth om du vil. Etter Piggy gikk bort i 2005, så det mørkt ut. Til vi hørte erstatter Daniel «Chewy» Mongrain live (også foreviget på livealbumet Warriors of Ice fra 2011). Å spille Dennis «Piggy» Damour sine riff er en ting. Å skrive riff i samme tradisjon selv uten å kopiere legenden du tar over skoa til en helt annen. Chewy veit, og kanskje nettopp derfor er det lite å sette

mer å snakke om. Takk, farvel og lykke til med jobben som bryllupssanger! Dette kunne også ha vært skjebnen til den nå 29 år gamle Dawn Richard, via en solodebut i 2005 som nok bare ble kjøpt av venner og familie, MTV-realityprogrammet Making

The Band med de påfølgende Danity Kane-årene, og til slutt tiden i Diddys overraskende fine Dirty Money-prosjekt. Men til tross for at Dawn hele tiden har vært nærme stjernehimmelen, har det aldri sagt ordentlig pang, noe det heller ikke kommer til

fingeren på her. Det høres Piggy-inspirert ut, men Mongrain tilfører sin egen twist på alt, og viser seg samtidig som en bedre sologitarist. Voivod selv nyter godt av at originalbassist Blacky er tilbake, etter litt streitere Jason Newstead forlot skuta. Med Blacky kommer litt mer av selve galskapen i soundet til sin rett. Target Earth er lyden av et band som står foran et vinn eller forsvinn-øyeblikk, og veit det godt. Derfor er Target Earth det hardeste og strammest regisserte albumet fra Quebecerne på aldri så lenge, og blander den uslepne thrashpun-

å gjøre med hennes splitter nye soloalbum, Goldenheart. Dawn Richard blir nemlig aldri noen Rihanna eller Beyonce. Hun blir ikke en gang noen ny Brandy. Og ikke fordi dama ikke har talent. Hun er bare en av disse artistene som aldri ser ut til å komme seg lenger enn Twitter og halvstore musikkblogger, en typisk låtskribent-artist om du vil. Hun har rett og slett ikke «IT». Likevel kommer Goldenheart til å bli spilt ti ganger mer hjemme hos undertegnede enn skivene til de nevnte popdivaene, da albumet virkelig er bra, med til tider fantastiske låter. Ikke glimrende nok til å leve opp til skivas perfekte førstesingel, «86» (som befinner seg i en annen liga enn resten av låtene her), men likevel så «min type R&B» at den har gått repeat siden releasen i januar. Dog med et par automatiske skippespor. Dessverre vil Dawn og hennes trofaste studiopartner, Andrew «Druski» Scott litt for mye, uten helt å vite hvordan de skal knyte det hele sammen. På både positiv og negativ måte

ken fra Killing Technology med progfaktene fra klassikere som Nothingface. Det eneste jeg virkelig har å utsette på skiva: Hva skjer med avslutningssporet «Defiance»? Låta kommer akkurat i gang etter ett minutt og førti sekund, før den bare fades ut. Akkurat som de bare gikk tom for tape. Trommis Away sin artwork er også gyselig. Ei ny linje, ja vel, men siden Voivods start tidlig på 80-talet har noe av det som virkelig har definert de vært Away sin fantastiske innpakning og design. Denne gangen ser Korgull The Exterminator (deres Eddie) ut som han skal på psytrance-party. Kudos er dog på sin plass: Target Earth blir med meg ut mørketida, og videre i bagasjen til Voivod som en av katalogens sterkeste. Jørgen Nordeng

bærer låtene dessuten preg av at man har gitt ut musikken på egenhånd, uten å være linket opp mot noe stort plateselskap. Dette gir oss musikk som skiller seg ut fra mengden av pop-ræl, men også spor som ikke hadde kommet forbi demo-runden på andre utgivelser. Mange forveksler Dawn Richard med en slags ny, kvinnelig Frank Ocean. Det er hun absolutt ikke. Hun er (igjen) heller ingen ny Brandy, selv om påvirkningen til tider er så åpenbar at man nærmest skulle tro Frøken Norwood hadde en finger med i spillet. Eksempler er spor som «Return of a Queen», «Goliath» og ikke minst et av skivas store høydepunkter, den utrolig vakre «Warfaire». Og selv om Brandys vokalbruk og melodier dukker opp overalt her (for eksempel i refrenget på «Northern Lights», som omtrent er identisk med Brandys versjon av den Frank Ocean-skrevne «Scared of Beautiful» … bare med mer musikalsk rot), må det jo sies at det finnes ekstremt mye verre ting å være inspirert av

enn Brandy. MYE verre. For som sagt, Goldenheart er en til tider meget bra skive, med et knippe utrolig flotte spor som allerede nevnte «86» og «Warfaire», «Ode To You» og «Break of Dawn» (som forøvrig også er skrevet over samme korder som en annen R&B-låt; Jordin Sparks/ Chris Brown-duetten «No Air»). Når Dawn likevel åpent covrer en annen artist, er det morsomt nok Peter Gabriel på en electrofisert versjon av «In Your Eyes» fra 1986. Linken til Gabriel er likevel ikke så merkelig, da man kan finne musikalske spor av både ham og hans gamle makker Phil Collins (yeah, I said it) på det sterkt melankolske og synthbaserte albumet. Og igjen, man kan ha MYE verre inspirasjonskilder enn det. Jeg koser meg altså med store deler av Goldenheart, men albumet ville likevel hatt godt av en oppstramming før den ble sluppet på markedet. With that being said., det avsluttende tittelsporet … kan noen please gi meg et lommetørkle? Mathias Rødahl


Artister lanseres fortløpende.

Stavanger sin nye store musikkfestival

3. & 4. MAI SĂ˜RMARKA ARENA

Dagsbillett: 620,- eks avgift.

stavangerlive.no

Festivalpass: 1140,- eks avgift.


MUSIKK

B I F F Y C LY RO

THE RUBY SUNS Christopher (SUB POP)

Kjole med slør, men ingen popprins. Gjennom flere år på turné har Ryan McPhun skrevet på dette albumet, som ble forløst av bruddet med hun som ifølge ham selv har vært med og definere hele hans voksne liv. McPhun la New Zealand bak seg og søkte tilflukt i Oslos vintermørke. Vi har herved å gjøre med et break up-album, og forventningene er deretter. Christopher er et stykke glossy og kjølig indie som sjonglerer mellom naiv pop og smektende melankoli. Her forenes skeive Eurovision-hits med smakfull sørgmodighet, ikke ulikt henholdsvis Fever Ray og Robyn. McPhun som åpent har innrømmet sin Robyn-crush har i samme åndedrag uttalt hvor vanskelig det er å skape den perfekte poplåten. Christopher framstår som et dedikert forsøk på å mane fram det magiske popdyret, og til tider tøtsjer han borti fyrverkerispakene. Men det spørs om McPhun i søken etter de hemmelige ingrediensene, har rotet seg bort i Robyns suksess-

4 SENTRUM SCENE

FREDAG 22. FEBRUAR

N B! F ÅB Bill. kr. 370,-. 18 år leg. i hovedsal. ILL.! Fri alder på galleriet. www.biffyclyro.com - “Opposites” ute nå!

ROCKEFELLER LØRDAG 23. FEBRUAR

Support: ULTRASOUND BILL. KR. 300,-. 18 ÅR LEG.

JOHN PRINE SENTRUM SCENE Lørdag 2. mars Bill. kr. 350,-. 18 år leg. Unummererte sitteplasser.

ROCKEFELLER TIRS. 5. MARS BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.

SOLANGE True (TERRIBLE/VME)

ROCKEFELLER FREDAG 8. MARS BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.

BJELLA DANIEL NORGREN ROCKEFELLER ONSDAG 13. MARS BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.

JONAS ALASKA

ROCKEFELLER FREDAG 15. MARS

SENTRUM SCENE FRE. 15.3. BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.

Bill. kr. 450,-. 18 år leg i hovedsal. Fri alder på galleriet.

Special guest: DEATH BY UNGA BUNGA

ROCKEFELLER

ROCKEFELLER

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

! FÅ BILL. KR. 225,-. 18 ÅR LEG. BILL.

Torsdag 21. mars

TIRSDAG 16. APRIL

NB

Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg. 52

02/2013

I don’t care if Monday’s blue, Solange I love you! Den siste tiden har utgivelser anført av Devonté «Dev» Hynes (Blood Orange, Lightspeed Champion) vært forbundet med habil indie-pop som befinner seg i sjiktet mellom det kommersielle og det, kremt, kredible. Med produsenthjelp fra Hynes har Solange Knowles, som for ordens skyld er lillesøsteren til Beyoncé, etter to soul-inspirerte utgivelser (Solo Star, Sol-Angel and The Hadley St. Dreams) foretatt et hamskifte på True som plasserer seg i nettopp

5

STEIN TORLEIF

SUPERFAMILY

fulle oppskrift på å forene vakker tristesse med skamløs pop. Som gammel fløte ubønnhørlig skiller seg i kaffen, etterlates lytteren med en del sart melankoli og en del lettsindig partymusikk. «Boy» er nok det eneste kuttet som evner å smelte komponentene sammen, uten at den vil bli å finne på topp ti hitlista for 2013. Fra NRJ-hiten «Desert Pop», ja du skal ikke se bort i fra at det er den som pisker deg opp i intervallsone fire neste gang du gjør avlat på gymmen via «In Real Life» inviteres du til 40 minutter happy go lucky-pop. Siden kommer hedonistiske «Kingfisher Call» og «Dramatikk» skyllende inn over hånlig forutinntatthet, og skjerper oppmerksomheten. Her nærmer McPhun seg et Sufjan Stevens nivå, med en blanding kosmisk føleri og tematikk som springer ut av et dypere personlig plan. The Ruby Suns er absolutt verdt en lytt i disse skrinne utgivelsestider, men som albumtittelen henviser, bærer verket også preg av å være den usikre og keitete tenåringen vi alle en gang har vært. Christopher er dog en tenåring med lyse framtidsutsikter og vilje til å hevde seg. Inger Lise Hammerstrøm

dette segmentet. Veivalgene Solange har tatt på den syv spor lange EP-en vitner om en artist som har et fundament i en R&B-tradisjon, men som har latt 80-tallspop og new wave få ta en like stor del av uttrykket, et valg som utelukkende har positive følger. «Don’t Let Me Down» for eksempel, skisserer hvordan den urbane utgaven av The Cure ville ha hørtes ut (et tankekors, Robert Smith!), mens den uuuuuuutrolig treffsikre singelen «Losing You» finurlig vis kombinerer de tre siste årtiene uten tegn til anstrengelse. Tekstene fra True er hentet ut i fra den utømmelige brønnen kjent som «kjærlighet gjør så inni-helvetes vondt, herregud,

jeg er så preget nå at jeg bare må formidle det i en låt». Her har Solange og Hynes tatt grep om materialet på en måte som sier at fortellingen om disse følelsene ikke nødvendigvis trenger et svulstig rammeverk, men bare en renskåret pop-låt. Denne lettbentheten overbeviser kanskje ikke den kaldeste kynikeren i blant oss, men en slik kritikk viker lett til side for hvor catchy orkestrert denne platen er. Fra nå av vil navnet «Knowles» ha flere konnotasjoner enn en storesøster, og «Some Things Never Seem To Fucking Work» er linjen du kommer til å bruke neste gang du står i gjørma og du bare vet du må slå opp. Karima Furuseth


MUSIKK

MELD DEG PÅ BURN STUDIOS RESIDENCY MIX-OFF EVENT OG FÅ MULIGHET TIL Å VINNE DJ-RESIDENCIES PÅ IBIZA Mix-off: Jaeger 24. april Headliner: Solomun (Diynamic Rec./DE)

Toro Y Moi Anything in Return (Carpark / VME)

Overflatebehandling. Toro Y Moi er en eksepsjonelt likandes artist, så likandes at han slipper unna med ganske mye. For Anything In Return er egentlig et ganske underveldende album, allikevel har det de siste ukene vært en av de platene jeg har spilt mest. God stemning er egentlig ikke et uttrykk det er akseptabelt å bruke, men det er nå engang det dette albumet sprer rundt seg med. Anything In Return er derimot et noe bedragersk album. For selv om det virker appellerende og lekkert, så er det veldig lite å hente under overflaten, lite substans, i selve låtskrivingen. Chaz Bundick, som er mannen bak Toro Y Moi, har en ganske imponerende evne til å få selv de mest mediokre låtene til å virke gode. Litt på samme måten som Bono har en egen evne til å få selv det nobleste av bistandsarbeid til å virke som et solid stykke douchebaggery. En god del av årsaken til at Anything In Return ender opp som et middelmådig album jeg liker godt, kan altså tilskrives personligheten til Chaz Bundick. En annen del kan tilskrives platas lydbilde og referansepunkter; det er rimelig lekkert over hele linja. Toro Y Moi har uttalt at dette er hans forsøk på å lage streit pop, inspirasjonen kommer fra Billboard og kommersiell radio. Men Bundicks forkjærlighet for J Dilla og veldig dyp house ala Moodyman skinner alltid igjennom. Det er mye støv i lydbildet,

3

som ligger som en konstant hvit støy, som for å antyde noe gammelt over det hele. Låtene er ofte repetitive og lopp-baserte som houselåter eller boblete som R&B. Og med en produksjonsestetikk som er både hjemmesnekret og glossy, så er det nesten selvsagt at dette låter fantastisk. Da hadde det vært nydelig om Toro Y Moi hadde hatt låtene til å følge opp. Det finnes noen glimrende, skinnende enkeltspor her, og hadde dette vært en EP, så hadde det vært en fantastisk utgivelse. Men dessverre er det mye stallfyll. Anything In Return åpner med en relativt lekker trio, først den drivende og R&B-aktige «Harm In Change», så «Say That» som utpreges av sin delikate bruk av loops og «So Many Details», en spretten og sexy slowjam. Så går det tråere, låtene begynner å smelte sammen ettersom hooksene og melodiene slutter å utmerke seg. Etter de tre første låtene kommer det et strekk på seks låter som ikke markerer seg, titlene skaper ingen assosiasjoner når man ser over tracklisten og de er mer eller mindre forglemmelige. Men de låter lekkert da. Toro Y Moi leverer derimot platebeste med «Cake», låten som avløser smørja. Dette er den mest fullkomne R&B-homagen på denne plata og kan kanskje beskrives som et slags bittersøtt forsøk på å gjøre indie-Justin Bieber. Det er uansett nydelig. Men igjen ebber plata ut i noen relativt forglemmelige spor, og helhetsinntrykket man sitter igjen med er uengasjerende velbehag. Håvard Ringen

Vinneren får varme opp for Solomun og blir sendt til IMS på Ibiza 20. mai - 2. juni, der han/hun får delta på workshops og feste med Burn Studios ambassadører som Maceo Plex, Steve Lawler, Solomun og mange flere. LAST OPP MIX HER: www.mixcloud.com/tag/residency-norway

’Burn’ is the trademark of The Coca-Cola Company. © 2013 The Coca-Cola Company 02/2013

natt&dag_print-118x360mm.indd 1

53 05/02/13 17.09


WeActivist WIEGER VAN WAGENINGEN SHOT BY GIOVANNI REDA FOR SUPERLATIVE CONSPIRACY MAG No. 6 GET IT IN STORES or at WeSC.COM

WeSC CONCEPT STORE NEDRE SLOTTSGATE 15 0157 OSLO INSTAGRAM: @wescnorway FACEBOOK: WeSC NORWAY WEBSHOP: miinto.no/wesc


MUSIKK

Lady T er død. Lenge leve Lady T TEENA MARIE Beautiful (UNIVERSAL)

Avdøde Teena Marie (1956-2010) sin framtredende posisjon innen den moderne funken har dessverre hatt sine momenter av tvil som følge av hennes hvite herkomst. («Nigger lover this, nigger lover that … I’ve been called it all»). Blue-eyed soul-hatten har følgelig blitt kastet etter henne, men Marie har også kuratert inn R&B, quiet storm, disco og funk i et par veldig uforglemmelige glansnummer («Behind The Groove», «I Need Your Lovin», «Ooo La La La»), tidvis med hjelp fra sin mentor og part-time-lover Rick James. Selv om Beautiful, som tragisk nok ble ferdigstilt bare kort tid før Marie plutselig døde, er tro mot sjangersegmentet Marie alltid har operert i, er albumet framfor alt throwback 00’s R&B / neo soul. Galgenhumoristen vil kanskje si det var trist at hun forlot denne jorden i en quiet storm, og ikke med en hitparade som

5

Yo La Tengo Fade (Matador / Playground)

It’s complicated. Fade føles som et comeback fra Yo La Tengo. Det er ikke mange grunnene til at det skal føles slik. Det er tross alt bare fire år siden forrige album, og dette er deres femte utgivelse på 2000-tallet. I tillegg til disse har de involvert seg i et utall sideprosjekter, hyllester, veldedighetsprosjekter, etc. De har på ingen måte gjemt seg. Allikevel føles dette albumet som et comeback, det stemmer altså ikke, men det føles sånn. Det har med at det albumet som mer enn noe annet føles som «ekte Yo La Tengo» er And Then Nothing Turned Itself Inside Out, og om Fade minner om noen album i Yo La Tengos diskografi, så er det dette. Men realiteten er snarere at både Fade og And Then Nothing … er anomalier i Yo La Tengo-katalogen. Det klassiske Yo La Tengoalbumet er en mye rarere affære, det virker å støtte seg på tilfeldigheter, impulser og eventyrlyst. Fade er, som sin søsterplate, et

5

den siste verdslige attesten på en fantastisk karriere. Men om man er villig til å se det med andre øyne, er dette et mer enn solid bidrag til katalogen. Et par småpinlige spor innledningsvis preges av at urban-musikkstrikken ikke alltid bør tøyes dithen hvor rapvers høres ut som en god idé, men blir gjort bot for med albumets ellers stramme regi, og ikke minst den pimpede coveren av Curtis Mayfields «Give Me Your Love». Men albumets virkelige styrke kommer fram når det lar Maries ufattelige vokalprestasjoner bære sangene over down-tempo beats («Defenition Of Down», «Sweet Tooth», «The Long Play»), eller når det høres ut som låtene kunne ha vært signert Lisa Stansfield, eller Maxwell («Luv Letter», «Carte Blanche»). Rosinen i pølsa på Beautiful må dog være vokalbidragene fra datteren Alia Rose. Ikke bare gir de lovnader om noe stort i emning, men er også et håndfast bevis på at ettermælet til Teena Marie kommer til å leve videre. Karima Furuseth

uhyre forseggjort, møysommelig oppbygd og nydelig sammenvevet verk. Men til forskjell fra And Then Nothing …, er Fade en mye lysere plate, der And Then Nothing … var lyden av skumring og natten, er Fade soloppgang og endeløse dager som går sin gang, Fade er lyden av tid som passerer, på en god måte. Det er jo en tradisjon innen amerikansk indie dette med å kanalisere kjedsomhet. Yo La Tengo har gjort det tidligere, Replacements gjorde det, Galaxy 500 og senest Real Estate gjorde det, og nå gjør Yo La Tengo det igjen. Men til forskjell fra tidligere, hvor de kanaliserte en ungdommelig tiltaksløshet, så kanaliserer de med Fade mer en slags voksen tilfredshet. Som i at det skjer veldig lite og som i at det er helt ok. Fade har blitt et album som er veldig fornøyd med seg selv og som har all mulig grunn til å være det. Men selvtilfredsheten til tross, Yo La Tengo forsøker å bevege med denne plata, og de lykkes. Fra den programerklærende allsangkrauten på «Ohm» til den oppsummerende og orkestrale «Before We Run», så

renner det en emosjonell nerve som kun tidvis har vist seg på Yo La Tengos seneste album. Dette er jo et band som har en forkjærlighet for det lekne og som ofte kan rote seg litt bort i det rare og underfundige. Men her på Fade er de imponerende fokuserte og unormalt strenge. Lekenheten er ikke fullstendig fraværende og gjør seg tilstedeværende til dels på «Ohm», men særlig på «Well You Better», med sin funky gitar og sine boblende orgler. På Fade går det muntre hånd i hånd med det melankolske, men det er alltid mer trist, mer alvorlig, enn det er morsomt. Drømmende spor som «Cornelia & Jane» og «I’ll be Around» understreker det. Mest av alt føles Fade som en Alexander Payne-film: Det handler om forhold mellom mennesker, ikke nødvendigvis dårlige eller ødelagte eller triste forhold, men vanskelige forhold. Også handler det en god del om håp. Håvard Ringen

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

02/2013

55


MUSIKK

Déjà Vu med Mona & Maria. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO STEPHEN BUTKUS Med lang fartstid som musikere har Maria Knudsen (27) og Mona Andersen (26) lagt bak seg de bredbeinte rockeriffa sammen med glitter og løsvipper. Tilbake i tid har Mona & Maria funnet ny gammel inspirasjon preget av alvor i all sin nakenhet. Mona & Maria. Det er mye snakk om dere om dagen. Hvem er dere, egentlig? Maria: Er det det? Har ikke fått med meg det. Vi sitter egentlig bare for oss selv og lager musikk. Hvem vi er? Vi spilte i rockeband sammen og begynte å lage låter sammen 56

02/2013

der. Etterhvert dukket det opp låtmateriale som ble til dette. Ja, for Bazooka Boppers, deres forrige inkarnasjon, var et mer tradisjonelt rockeband. Hvorfor, eller hvordan, gikk transisjonen videre til folkpopen? Har dere blitt voksne? Mona: Vi hadde begynt å lage mange av disse låtene underveis i Bazooka Boppers og prøvde å få det til å passe inn i bildet, men det fungerte ikke veldig bra. Sånn sett passet det at bandet ble oppløst slik at vi fikk mer tid til å fokusere på hva vi ville, og være mer personlige. Maria: Vi hadde et behov for å lage mer

personlige sanger. Det var noe som løsnet da vi begynte å lage låter sammen på denne måten. En helt ny måte å drodle rundt idéer uten å legge lokk på dem. Jeg har alltid likt psykedelia og freakbeat som The 13th Floor Elevators, Morgen og The Byrds, men nå kommer det kanskje mer fram i musikken vår. Betyr det at dere er mer seriøse nå enn tidligere, som musikere? Maria: Nei, egentlig ikke. Jeg har alltid tatt musikken min veldig seriøst, selvsagt. Tidligere tok vi på oss løsvipper, en slesk drakt og posa. Nå er det, om ikke mer seriøst, men kanskje nærmere kjernen i oss? Hvordan er den? Mona: Det er nok mer preget av alvor, også fordi tekstene og låtene gjenspeiler våre historier og våre liv. Man kan kanskje si at det er en annen type seriøsitet over dette,

fordi det, i hvert fall for meg, føles mer selvstendig. Vi var vant til å gjemme oss bak en vegg av lyd og bak en vokalist, men nå er vi frontpakka. Vi måtte faktisk begynne å sitte på scena fordi vi ikke turte å stå, hehe. Maria: Det hele startet med angst for å synge alene. For min del var det veldig uvant å gå fra å være en bassist, vrikke på rompa og kore i ny og ne, til å synge solo om noe nært. Det var litt derfor vi begynte å eksperimentere med flerstemte harmonier. Mona: Vi hørte på Déjà Vu (Crosby, Stills, Nash & Young, red. anm.) i et helt år for å finne ut hva som gjør de harmoniene så sveve-på-skyer-aktig. Déjà Vu (1970) er Crosby, Stills, Nash & Youngs første album sammen og en perfeksjonert milepel i vokalharmoni og skeiv


MUSIKK

rock, preget av tekster fra traktene der det personlige og politiske møtes: «Too late to keep the change/Too late to pay/No time to stay the same/Too young to leave». Dere lener dere mot en epoke da mye dreide seg om protestsang. Hva synger dere om? Maria: Disse banda og denne type musikk har fulgt meg siden tenårene. Budskapene ligger der og betyr masse, men det er lydbildet vi henter inspirasjon fra. Vi synger om våre egne liv. Vi kopierer ikke en spesiell epoke. Black Sabbath er like tilstedeværende i musikken vår som mange av west coast- og freak-folk banda. Det er summen av alt vi liker. Det handler mer om deres assosiasjoner og stemning? Maria: Ja, helt klart. Budskap blir for meg helt meningsløst å kopiere. Arrangement og produksjon derimot er utrolig spennende å utforske. Jeg syntes at det

gamle analoge opptaksutstyret fra sekstitallet gjengir den livelyden vi spiller i studio på en bedre måte enn mye av det moderne utstyret. Dere har fått med dere en armé av prominente musikere på plata. Har dere hentet inn folk eller har folk kommet til dere? Mona: Begge deler. Vi kjente Christian Engfelt, som har produsert plata sammen med oss, litt fra før. Han hadde hørt at vi holdt på med et prosjekt i retning sen 60-talls/tidlig 70-talls-psychedelia og ble umiddelbart interessert. Det viste seg at vi hadde en felles grunn fra første stund. Maria: Gjennom Christian og Engfelt & Forsgren Studio følger det med MIR og Grünerløkka Lufthavn som er et musikerkollektiv, et skattekammer av musikere som stakk innom studioet, spilte på en låt og tasset opp i studioet sitt igjen i tøflene. Vi er utrolig glad for at de likte musikken vår og kom igjen og igjen.

Jeg tror folk vil se på oss som noe helt annet enn jente med piano og masse følelser.

– Maria

Er dere et fulltallig band utover dere selv? Mona: Nå er vi oppe i ti personer, men må nok kutte ned slik at vi har et mobilt band. Må passe seg for Jaga Jazzist-syndromet! Maria: Ja nettopp, hehe. Samtidig er det viktig å forstå at vi er et band – ikke bare en duo. Det er en god del som skal gjenskapes live. Mona: Vi har forsøkt å gjøre en miniversjon, men savnet umiddelbart alle de elementene vi har blitt vant til og som har blitt viktige for lydbildet vårt. Samtidig trengs det åpen tekstur i et sett også, for å få fram det som er stort og mer metta. Vi jobber hele tiden med dynamikk. Er dere redde for norsk musikkpresses endeløse behov for å stigmatisere? I dette tilfellet pene-jenter-spiller-sår-melankolskmusikk. Maria: Ja. Egentlig. Hvordan kan dere forhindre det? Mona: Vi har opplevd at folk har kommet bort og sagt at vi er heldige som har med dem og dem, og spør hvem som har laget musikken. Det er litt ukult, og føles utrolig rart når det har vært livene våre de siste årene. Plata altså. Maria: Jeg stresser ikke veldig med det fordi jeg tror folk vil se på oss som noe

helt annet enn jente med piano og masse følelser, etter å ha sett oss live og hørt plata. Deres kjære platedirektør introduserte meg for dere som «de ser ut som Nico og høres ut som Joni Mitchell». I 2013 er image like prekært som musikken. Hvordan stiller dere dere til slikt? Maria: Med Bazooka gjorde vi det. Da skulle det være en pakke. Nå er det oss det gjelder. Mona: Det er en klisje, men jeg føler at vi er og skal være oss selv. Og igjen, vår måte å være sammen på, lage musikk, prate om musikk, tenke og studere musikk, det er kanskje vårt image? Utover det er ikke image noe vi tenker på, egentlig. Siden dette er et prostitusjonsnummer, må det jo spørres: Hvor langt er dere villige til å gå? Mona: Jeg bruker all tipsen jeg får på ekstrajobben min til å betale musikerne vi spiller med. Er det prostitusjon? Haha. Kanskje? Maria: Det er ikke nødvendigvis kroppen som er så viktig. I musikken. Heller hjernen og henda. Mona: Henda? Maria: Ja, altså spille gitar med henda. Jeg selger jo hendene mine. 02/2013

57


...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Distribuer nå: Bittersøt kjærlighet på fransk. Bør ikke det funke utmerket godt på norske kinoer? Les om Goodbye first love, SIDE

Så lik er Day-Lewis, så vadefuglhengslete er ganglaget, så finstemt er stemmemoduleringen og så portrettlik er måten ansiktet foldes ut på. LINCOLN AnmeldT, SIDE

Frankenweenie Regi: Tim Burton Med: Charlie Tahan, Martin Landau, Winona Ryder, Catherine O’Hara, Martin Short, Atticus Shaffer Kjærlighetsbrev til gamle horrorfilmer. En liten gutt ved navn Victor Frankenstein er veldig smart og fryktelig ensom. Hans eneste venn en familiens hund, Sparky. Når Sparky en dag blir påkjørt av en bil, faller hele Victors verden sammen. Han er utrøstelig. Men når vitenskapsprofessoren Mr. Rzykrusky viser skoleklassen hvilken effekt elektrisk strøm har på en død frosk, får den foretaksomme Victor en idé.

6

Han låner morens kjøkkenutstyr, noen julelys og masse paraplyer, og forvandler loftet til et laboratorium hvor han kan eksperimentere med elektrisitet på sin kjære Sparky. Det viser seg at den forslagne lille guttungen kan få liv i hunden sin, men til hvilken pris? Basert på Tim Burtons animerte kortfilm fra 1984 er denne stop-motion-animerte langfilmen den første 3D-filmen i svart-hvitt siden 1950-tallet og et velvillig nikk til horrorfilmenes storhetstid i USA på 1930-tallet. Det snus på hver eneste stein for å finne fram til måter å inkorporere horrorklassikerne. Navn som Elsa Van Helsing og Edgar E. Gore, eller puddelen

64

EN SOM DEG: Karsten Meinich møter filmregissør Eirik Svensson.

60

Intervju, side

66

som får elektrisk støt og omdannes til den ikoniske kvinnen med den grå stripen i håret fra The Bride of Frankenstein, viser hvor detaljert Tim Burton har gått til verks for å hylle disse fordums horrorfilmene. Gode stemmeskuespillere framhever karakterenes individuelle rariteter, men overdøver ikke helheten og plasserer hver karakter godt inn i den grå og absurde forstaden de lever i. Dette blir mer påtagelig all den tid de i overkant markante stemmene til Johnny Depp og Helena Bonham Carter for en gangs skyld er utelatt fra en Tim Burton-regissert film. Siren Løkaas Premiere 25. januar

Hitchcock Regi: Sacha Gervasi Med: Anthony Hopkins, Scarlett Johansson, Jessica Biel, Helen Mirren, Toni Collette, Danny Huston, Ralph Macchio Tjukk, platt og kjedelig. Når er det kjedelig å gå på kino? Med Hitchcock friskt i minne blir listen omtrent slik: Når en film i genren biopic lover vesentlig ny innsikt uten å holde den eller også lar være med å utbrodere kunnskapen på en dybdeborende, fengende eller filmatisk interessant måte; når hovedrolleinnehaverens dyktig påklistrede likhet med originalutgaven kitter igjen både den levende skuespilleren og den historiske personen under; når gode skuespillere har et ufortjent flatt og forutsigbart manus å forholde seg til og når narrative grep verken styrker handlingen, spenningen eller historiens relative nyhet. Synd? Åpenbart. Og unødvendig. For hvem vil ikke vite mer om Alfred Hitchcock? Og høres det ikke ut som en god plot-idé å la innspillingen av nettopp Psycho

3

være det operasjonsbordet Hitch privatliv skal dissekeres via? Virker det ikke godt tenkt å legge akkurat Anthony Hopkins AKA Hannibal Lecter på dette bordet (smitteeffekten fra en gammel utspekulert luring satt til å virke inn på en annen)? Og høres det ikke ut som nyttig historiekunnskap å vite at selv ikke eneren Hitchcock kunne klart seg uten kona Alma Reville? Og ville det ikke være fint å få en intim beskrivelse av nettopp dette komplekse, underkjente og til nå ukjente jobb/kjærlighetsforholdet som bar samtlige filmproduksjoner på skuldrene? Og til slutt og tilbake til det «narrative grepet», høres det ikke ut som en fin idé – og i tråd med mesteren selv – å la Psychos fiksjonelle protagonister entre den virkelige historien hver gang ideer klekkes og mesterhjernen koker over? Her er svaret åpenbart «ja» ganger mange. Da er det synd at Sacha Gervasis film ikke evner å koke sammen en fristende samrøre, utmerkede ingredienser til tross. Ragnhild Brochmann Premiere 15. februar 02/2013

59


FILM Django Unchained Regi: Quentin Tarantino Med: Jamie Foxx, Christoph Waltz, Leonardo Di Caprio, Samuel L. Jackson Inglorious Basterds 2. Django er historien om en slave (Foxx) som får sin frihet av en kalkulerende, men noget bløthjertet dusørjeger (Waltz) som trenger hans hjelp med å identifisere tre ettersøkte bondetamper. Partnerskap blir vennskap og nevnte dusørjeger bestemmer seg for å hjelpe Django med å redde kona fra en brutal slave- og plantasjeeier (Di Caprio). Django har flere likheter med Inglorious Basterds. Tarantino har igjen gått tilbake i historien, denne gangen til sørstatene i 1858, for å omskrive den til de undertryktes fordel via et par voldsmenn med en dumdristig plan. Christoph Waltz har skiftet ham fra jødejeger og bad guy til dusørjeger og good guy, men er ellers den samme som han var i Basterds; en sofistikert, strategisk og flerspråklig herremann

4

med et smil som sjarmerer like mye som det manipulerer. Og folk dør. Hyppig, tidvis på bestialsk vis og gjerne som eksploderende ballonger av blod og sommerkoteletter. Som forventet er det exploitation med høyst siterbare oneliners («The D is silent»), det er Ennio Morricone og various artists som står for soundtracket og mer enn noen gang er det hentet innflytelse fra Tarantinos 60- og 70-talls spaghettiwesternhelter, denne gangen først og fremst Sam Peckinpah, bevist ved en symfoni av en shootout hvis blodbad en må se sluttscenen i The Wild Bunch for å finne maken til. Ikke overraskende har Quentin en liten rolle selv, men det vil forbløffe noen og enhver at han dukker opp som del av en gruppe australske (you heard me) revolvermenn. Tarantino skal ha honnør for å hente ut det beste av skuespillerne sine. Spesielt Di Caprio skinner som den grusomme Calvin Candie. Det er ren nytelse å se Leo utenfor «intens helt»-

Lincoln Regi: Steven Spielberg Med: Joseph Gordon-Levitt, Sally Field, Daniel Day-Lewis, Tommy Lee Jones, Jared Harris Slik Lincoln møtte presidentembetet, kommer Spielberg Lincoln i møte; med andakt, nervøs ro og stille storhet. Løst basert på Doris Kearns Goodwins Team of Rivals: The Political Genius of Abraham Lincoln, tar Spielberg oss med inn på bakrommet i dagene før slutten på den amerikanske borgerkrigen. For første gang i løpet av de fire årene er freden innen rekkevidde, Sørstatene er på vei mot forhandlingsbordet og medlemmene av den føderale kongressen – Nordstatene – presser presidenten sin

5

60

02/2013

registeret han har jobbet i siden tidlig 2000-tall. Waltz og Foxx leverer også varene, med en betagende kjemi seg imellom. Det største ankepunktet er at Django er en to timer og førtifem minutter lang «vil helten få jenta?»-film hvor jenta ikke gis noen personlighet. Ja, Tarantinos filmer handler mer om veien enn om målet, men målet må bety noe. Vi unnet The Bride å drepe Bill og vi håpet at Shosanna skulle få hevne familien sin. Mens Django slakter hvite, glemmer vi hvorfor. Det kunne ikke brydd oss mindre hvilken skjebne kona hans møter. Den siste replikken i Inglorious Basterds var en åpenbar beskjed fra Tarantino: «This might just be my masterpiece.» Undertegnede nikket anerkjennende i salen. Til sammenligning er sign-offen i Django følgende lettglemte ord: «Let’s get outta here.» Der Basterds var leken, innovativ og minneverdig, er Django nærmere et skuldertrekk. Martin Øsmundset Premiere 18. januar

fra to sider. Droppes slavesaken nå er fred og forbrødring mellom hvite amerikanere få uker unna. På den andre siden, hva er krigen verdt dersom slaveriet – stridens kjerne – ikke oppheves før plantasjeeierne gjeninntar det hvite hus? Istedenfor å velge en tryggest mulig tilbakeføring til ett samvelde, setter Lincoln inn alt på å avskaffe slaveriet før det kanskje er for sent. Eller som Abraham sier i filmen:«Tiden er Nå! Nå! Nå! Nå!». Slik utgjør selve slagmarken kun et kort stopp før kraften konsentreres rundt tre ukers ideologisk valgkamp; rundt den intense lobbyvirksomheten, rundt talerundene i kongressen samt scener fra et familieliv med sprekker i fugene. Et verbalt drevet drama

med Lincolns notoriske anekdotelyst i sentrum. Menn som står og menn som sitter. Et godt dramaturgisk valg gjennomført med stilistisk stringens på den fotografiske siden og uten å falle for fristelsen til å gjøre talene for flotte, karakterene for omfangsrike eller privatlivet for dominant. Her er det mange heldige castingvalg, men først og fremst hatten av for Tommy Lee Jones’ tolkning av trykkokeren Thaddeus Stevens. Og så var det hovedpersonen selv. Å alliere seg med Daniel Day-Lewis gir muligheten – ikke bare til å få en av Hollywoods beste karakterskuespillere til å gi method acting-jernet – men til å gjenskape en levende Lincoln. Så lik er Day-Lewis, så vadefulghengslete er ganglaget, så finstemt er

stemmemoduleringen og så portrettlik måten ansiktet foldes på. Fra fast og autoritær til rørende godlynt via oppriktig nedbrutt og tilbake igjen. Hans beste rolle på lenge og en uventet dempet regiprestasjon av Spielberg. Lincoln rakk å samle unionen, avskaffe slaveriet, styrke konføderasjonen og bli gjenvalgt før han ble myrdet. Stort bedre kan ikke en president gjøre det og stort bedre kan ikke en klassisk Hollywood-regissør oppsummere når målet er å tegne et hommage-orientert dobbeltportrett som skal lodde dypt og favne bredere: (uren) politisk prosess på den ene siden, Abraham Lincoln på den andre. Ragnhild Brochmann Premiere 1. februar


P책 Bergen Kino 1. mars

w w w. b e r g e n k i n o . n o


FILM

Trenger du et sted å b o?

En som deg Regi: Eirik Svensson Med: Espen Klouman Høiner, Pamela Tola, Pihla Viitala, Mattis Herman Nyquist, Audun Hjort, Laura Birn På god vei. Alt det gode først. Langfilmdebuten til Eirik Svensson er langt på vei et godt og sympatisk stykke håndverk. Godt fordi filmen er gjennomført med en sikker formsans og en åpenbar interesse for å la filmfotografiets språk tangere innholdet. Godt fordi filmen er drevet frem av et henvendt og sammensveiset lag med skuespillere og godt fordi tematikken er dagsaktuell og med åpenbar interesse for unge voksne som oss: Den globaliseringsrelaterte – tilgi det tørre ordvalget – opplevelsen av rotløs ensomhet både på vei mot og på vei fra et annet menneske. Parforhold som det eneste egentlige middelet mot ensomhet, men også ensomhet som en forstyrrende del av tosomheten. Finske Kajsas og to norske menns liv flettes løst og usikkert sammen via forelskelse,

3

flukt og fornektelse i et filmspråk som helt bokstavelig passer inn under genrebegrepet «poetisk realisme». Og det er her det blir vanskelig. På den ene siden kler det både handling og handlingsrom at det poetiske – de vakre tagningene, det uforklarte og det usagte – har forrang foran klassisk dramaturgi med karakterer hvis bakgrunn og motiver fortløpende forklares via meningsbærende dialog. På den andre siden er dette valget sterkt problematisk når de dels lettbente, realistiske og godt fremførte replikkvekslingene ikke danner en god nok bro inn i stillheten og de store og dype følelsene. Grepet med Klouman Høiner i to av hovedrollene er også interessant i utgangspunktet, men tilfører det egentlig et ekstra lag av kompleksitet når alt kommer til alt? Videre er det fint tenkt mer enn gunstig valgt å la Kajsa yrke være samtidsdanser. Å ty til ekspressiv dans med unge, gjennomvåte dansere der ordene verken kan eller vil strekke til,

Silver Linings Playbook Regi: David O. Russell Med: Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Robert De Niro, Chris Tucker Feelgood du ikke brekker deg av. Silver Linings Playbook er historien om unge Pat Solitanos (Cooper) tilbakekomst til familie, venner og samfunn etter et lengre opphold på psykiatrisk anstalt. Han håper å vinne tilbake kona Nikki, som har iverksatt besøksforbud etter det Pat kaller hendelsen. Politienken Tiffany (Lawrence) ramler inn i livet hans, og fordi hun tilbyr hjelp med Nikki og er like pilleerfaren og sosialt bananas som ham, utvikler det seg fort et

Vi har ledige boliger nå, se sib.no/bolig!

4

Gangster Squad Regi: Ruben Fleischer Med: Ryan Gosling, Emma Stone, Sean Penn, Josh Brolin, Nick Nolte, Giovanni Ribisi, Mireille Enos, Michael Peña, Josh Pence Pang pang. Pang pang pang. Pang pang pang. Om du synes denne overskriften har for mye skyting og for lite innhold, kan det tenkes at du mot slutten av Gangster Squad vil merke at du begynner å gå litt lei. Da faller det som i halvannen time har vist tegn på å være en lovende film sammen i en uforløst avslutning som ikke gjør annet enn å fremheve produksjonens svakheter. Revolvere og automatvåpen som treffer alt annet enn de det siktes mot, så hele rom skytes i tusen biter i slow motion. Virkelig? Er dette

3

Bolig Telefon: 55 54 50 00 Epost: bolig@sib.no - Web: www.sib.no/bolig Facebook: facebook.com/studentboligene

62

02/2013

blir i denne sammenhengen for åpenbart; klisjefylt mer enn gripende. Og den siste hovedinnvendingen spart til sist. Når et av hovedmomentene er å la mangelen på ord bære skriptet – og dette er en av filmens hovedstyrker – hvorfor la innsmigrende indiepop-ballader med overtydelig tekst tone inn hver gang språket med vitende og vilje er holdt tilbake? Pen og atmosfærisk korrekt musikk i seg selv, men en melodramatisk og følgelig uønsket gjest i dette selskapet. Men tilbake til det gode. En som deg er vakker å se på, er tuftet på solid regiarbeid og er dyktig spilt av hovedrolleinnehaverne med Pamela Tola i en særstilling. Ros også til Mattis Herman Nyquist som alltid vet å levere linjene sine og en fortjent honnør til nykommer/amatør Audun Hjort. Oppsummert: Lovende debut og overbevisende som et velbegrunnet ønske om å fortelle film på siden av konvensjonen. Ragnhild Brochmann Premiere 1. februar

det som filmen har bygget opp mot – en scene som ville vært utdatert og uoriginal også før årtusenskiftet? Så sitter man der da og ser alskens objektfragmenter fly gjennom lufta og innser at man bryr seg egentlig ikke så mye om noen av disse karakterene uansett. Gangster Squad omhandler en hemmelig, off the records-gruppe av seks politimenn i Los Angeles satt til å sette en stopper for Mickey Cohens (Sean Penn) voldelige mafiavirksomhet, og et eller annet sted inne i den to timer lange filmen ligger det en kortere, mer underholdende film som aldri slipper ut. Det første møtet mellom politibetjent Wooters (Ryan Gosling) og Cohens øyensten Grace Faraday (Emma Stone) gir håp om intriger og kjapp replikkveksling, men kjemi-

en de to i mellom når aldri opp til det nivået dette første møtet hinter om. Skurken Sean Penn er fascinerende hensynsløs, kald og voldelig, ikke et vondt ord om ham, men – Harvey Keitel var virkelig god som Mickey Cohen i Bugsy fra 1991, var han ikke? Og der ligger problemet: alt virker litt halvhjertet i Gangster Squad, som om alle involverte har slått seg til ro med et «dette får duge», der det med litt mer arbeid kunne blitt så mye bedre. Et eksempel på dette er fotograferingen. Den virker stemningsfull og tidsriktig, men kun så lenge handlingen engasjerer nok til at man ikke går det visuelle uttrykket litt nærmere etter i sømmene. Deretter ser filmen for det meste bare falsk og billig ut. Trond Gausdal Premiere 11. januar


FILM

®

[No]

Adiós Pinochet

En film av Pablo Larraín

spesielt bånd mellom dem. Regissør David O. Russell (54) har et relativt kort CV, men blant de seks spillefilmene han har laget er respektable titler som Tre konger, I <3 Huckabees og The Fighter. Han er en mester i å hente ut det ypperste fra skuespillerne sine, som bevist ved at tre av skuespillerne i The Fighter mottok Oscar-nominasjoner. I Playbook gjør Bradley Cooper sin beste rolle til dags dato i sin tolkning av Pat Solitano, som tidvis er en sosial katastrofe, tidvis er stabil, trygg og livsglad og tidvis er så skjør at en skuffende slutt på en roman eller en sang med ubehagelige assosiasjoner kan utløse voldsomme, ustoppelige raserianfall.

Searching for Sugar Man Regi: Malik Bendjelloul Med: Stephen Segerman, Dennis Coffey, Mike Theodore, Dan Dimaggio, Jerome Ferretti, Steve Rowland Trollet ut av esken. Den utenkelige blandingen av Bob Dylan, Ghandi og Michael Jackson. En tilsvarende tidsikonisk stemme, en nesten umenneskelige altruisme og en finurlig, jacksonsk starquality: Basisplagg båret slik ingen andre bærer dem (hvit skjorte, svarte bukser, klassisk hatt) og et komplett uutgrunnelig smil bak mørke briller og svart langt hår. Searching for Sugar Man er den arkeologiske utgravningen av en av 68’er-generasjonens

5

Som i The Fighter er Russells regi på sitt sterkeste når familien samles. Den innsiktsfulle skildringen av forholdet mellom Pat og faren (De Niro) er spesielt verdt å nevne. For en De Nirofantast som undertegnede er det deilig å se ham tilbake i en rolle som går litt utenfor «gammel tusseladd»-registeret, som tillater ham å skrike og grine og vise små glimt av storheten han engang forvaltet med slik letthet. Forfriskende er det også å se Chris Tucker legemliggjøre en dempet karakter som ikke hyler i falsett, som en kompis fra anstalten. Playbook tar seg god tid i oppbygningen og forsvarer sine

glemte musikalske helter, Sixto Rodriguez. En jakt på en levende begravet myte, en opprulling av en utenkelig stjernekult og et utspekulert stykke storytelling. Er du heldig nok til å ikke kjenne historien i forkant, pris deg lykkelig og la være å lese anmeldelser. Her holder det å komme med en uforbeholden anmodning om å gå Sugar Man ulest og uhildet i møte. Sjelden har et dokumentarisk plot gjort meg så oppriktig overrasket, og like sjelden har et soundtrack bidratt til en så umiddelbar forståelse og anerkjennelse av narrativet som presenteres. Og, som i de fleste gode dokumentarer av introduserende art – historien om noe glemt, gjemt eller underkjent – beholdes likevel en sympatisk

drøye to timer, for når Russell slipper alle bremser og sender karakterene i full klinsj med hverandre, kjenner vi dem så godt at det kjennes på kroppen hva som står på spill. Filmen fungerer bedre som familiedrama enn som romantisk komedie, da de intense scenene i hjemmet er langt mer effektive enn de med Cooper og Lawrence, hvis kjemi er litt … vel, så som så. Det til side: Silver Linings Playbook er den beste filmen om pasienten som friskmeldes fra anstalten for å komme hjem og skape kaos i familien siden Rachel getting married. Martin Øsmundset Premiere 11. januar

del av myten som en perle i skjellet. Konteksten forklares, lokket åpnes og skatten beskues, men uten å gjøre hovedpersonen mindre kuriøs. Her er også Rodriguez et takknemlig objekt, å komme stort lenger under huden og inn i mennesket enn Sugar Man gjør, virker tilsynelatende umulig. Legg til at handlingen drives frem på to kontinenter; mellom et segregert Sør-Afrika (det eneste stedet Rodriguez traff publikum) og artistens eget hjemland USA, og at fortellingen formidles på kav sør-afrikansk engelskdialekt (fornøyelig!), og fornemmelsen av å reise – ikke bare tilbake i tid men til et helt annet sted – er komplett. Ragnhild Brochmann Premiere 25. desember

PÅ KINO 8. FEBRUAR

SPISE SOVE DØ En film av GABRIELA PICHLER

VINNER AV 4 GULDBAGGEN-PRISER: BESTE FILM, REGI, MANUS OG KVINNELIG SKUESPILLER

«Årets beste svenske film» Nöjesguiden

PÅ KINO 1. MARS www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no 02/2013

63


FILM

Bittersøt kjærlighet på fransk. Bør ikke det funke utmerket godt på norske kinoer? Goodbye First Love (Un amour de jeunesse) Regi: Mia Hansen-Løve Med: Lola Créton, Sebastian Urzendowsky, Magne-Håvard Brekke «IT’S SO FRENCH! The actors are annoying. It’s talky, complacent. I thought it was awful.» Camille og Sullivan, de to turtelduene i Goodbye First Love, diskuterer en film de har sett på kino. Sullivan rister på hodet av jentas begeistring for en fortelling og en tilnærmingsmåte han har sett tusen ganger før. Mon tro om dette er en intertekstuell kommentar til filmen de selv bor i. Fransk film har liksom alltid vært en sjanger i seg selv, definert av mennesker som aldri ser fransk film, fordi de tror det er kjedelig eller i overkant intellektuelt (Ylvis har en artig parodi på youtube); eller dem som bare går på kino en gang i blant, men som da foretrekker «de gode filmene». Ofte de franske. Så har vi en tredje, mindre utbredt kategori, nemlig cineastene. Vi som kjenner den franske filmhistorien, fra Lumièrebrødrene til Luc Besson, som i grunnen

5

64

02/2013

synes at Frankrikes samlede filmproduksjon er altfor mangfoldig til å kunne omtales som en slags homogen gruppe, definert av en idé om kvalitet. LIKEVEL SKAL JEG for en gangs skyld beskrive en film som utpreget fransk. En merkelapp jeg også kunne satt på regissør og manusforfatter Mia Hansen-Løves debut, Father of My Children, eller Summer Hours av ektemannen Olivier Assayas. Det distinkt franske i disse fremragende filmene er en behersket og klok, men samtidig varm tone i skildringen av mellommenneskelige relasjoner. En respektfull omtanke for hver eneste rollefigur, ispedd litt pollen fra en romantisk grunntanke om at kjærligheten er sterkere enn alt, selv om den kan gjøre fryktelig vondt. Goodbye First Love forteller om den endeløse romansen mellom Camille (Lola Créton) og Sullivan (Sebastian Urzendowsky). De to må skille lag når Sullivan, som er noen år eldre, drar til Sør-Amerika for å realisere seg selv. Camille etterlates i bunnløs kjærlighetssorg. Håpet om gjenforening frarøver henne ungdomstiden, og mens Sullivan opplever den store verden, begrenser Camille sin egen.

Moren ser oppgitt på at datteren går inn i seg selv og møter muligheter med gledesløs respons. Når Camille påbegynner et arkitektstudie, får hun endelig muligheten til å konsentrere seg om andre ting enn sine tærende følelser fra fortiden. Hun kan se fremover og omfavne det livet har å tilby henne. Her møter hun den middelaldrende læreren Lorenz (norske Magne Håvard-Brekke). En velkjent og litt klein skikkelse; den eldre og erfarne som kan veilede den unge til å høste viten over glass med rødvin (Samuel Frölers rollefigur i svenske Till det som är vackert er et tydelig eksempel). Men takket være Hansen-Løves taktfulle regi, blir han aldri en karikatur, men et menneske som viser oppriktig interesse for Camille. Hun gjør særlig klokt i å holde Lorenz’ ekskone og barn på avstand. Det er ikke hans livsvalg som kompliserer forholdet til Camille. SPØKELSET ER SULLIVAN. Når Camille tilfeldigvis møter moren hans på bussen, drister hun seg til å utlevere kontaktinformasjon, og man trenger ikke mastergrad i dramaturgi for å forstå at den begravde kjærligheten vokser seg frem mot overflaten. Goodbye First

Love følger en velkjent, ukomplisert formel, men det blir vanskelig å ta frem pekefingeren når filmen evner å engasjere i hver eneste scene. Ved siden av tålmodigheten og elegansen i selve regiarbeidet, skyldes dette kjemien mellom hovedrolleinnehaverne. Sebastian Urzendowsky er karismatisk og sjelfull i formidlingen av Sullivans konfliktfylte følelser, og Lola Créton lever opp til potensialet hun viste i Catherine Breillats revisjonistiske eventyr Bluebeard. Créton har ikke det største registeret å spille på – i alle fall ikke her – men ansiktet hennes rommer en rar sårbarhet som overbeviser. Dette løfter en rekke situasjoner som kunne blitt platte og stive uten denne spesifikke begavelsen. DET ER TYDELIG at Camille representerer noe uskyldsrent for Sullivan, mens hun på sin side aldri etterlyser noe annet enn hans nærvær. Han fremkaller ikke bestemte følelser – han er selve følelsen av kjærlighet. Goodbye First Love stiller spørsmål rundt hvorvidt en slik ubalansert relasjon er mulig. Filmen ebber ut på bokstavelig vis, når en elv ren renner mot horisonten av bildet. Symbolikken kan høres banal ut, men er i grunnen bare tydelig og sann. Mia Hansen-Løves andre spillefilm er så liten og vanlig at den står i fare for å bli mikroskopisk, men livsvisdommen hun byr på er verdt å ta med seg. Da blir den alt annet enn forglemmelig. Lars Ole Kristiansen

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører dessverre har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med


FILM

“ÅRETS VIKTIGSTE FILM” STAVANGER AFTENBLAD

VG

AFTENPOSTEN

NRK P3

PÅ DVD & VOD 27. FEBRUAR Les Miserables Regi: Tom Hooper Med: Anne Hathaway, Hugh Jackman, Russell Crowe, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne Hvem er de utmattede? I første rekke handlingens helter og antihelter. Jean Valjean, den moralsk høyverdige fangen dømt til et evig liv på rømmen; Fantine, den falne fabrikkarbeidersken tvunget til prostitusjon; Cosette, hennes fremtidsløse datter; og politimannen Javert, som svinger kongedømmets svøpe over dem alle, inkludert seg selv, på jakt etter rettferdighet. Vi befinner oss i Victor Hugos testamente over det postrevolusjonære Frankrike, en skjærsild og et helvete med en blek himmel i det fjerne. Les Misérables, et epos over livets fylde, ondskapens makt, kjærlighetens kraft og Guds frelse. Livet er en prøvelse og glem det ikke! I Hugos tilfelle skapte tidløs tematikk litteratur med ditto varighet. Og skal litteratur bli til fengende partiturer og librettoer er få plot bedre egnet til å synges en De Elendige. Her er ikke en sang uten emosjonell ladning, ikke en tekst uten universell dramatikk og ikke et møte uten moralske over- eller undertoner. Tom Hooper har gjort det strålende valget å la skuespillerne synge live. De sjelevrengende, åpne munnene, den dirrende halsmuskulaturen og de bankende tinningene gir musikken og handlingen all den fortvilte styrken og nærværet den fortjener. Og som de synger! Hugh Jackman er utrolig nok i stand til å mene hver eneste tåre, hver eneste strofe og hver eneste pustepause. Hele veien bærer han filmens handling og livets anstrengelser som en Jesus på vei mot Golgata, uten å gjøre det på en anstrengt måte. Jean Valjean er fordømt og oppriktig sliten og det er etter alt å dømme Jackman også. Anne Hathaway gjør en lignende prestasjon, mens Crowe har funnet en kledelig måte å syngespille Javert som en konstant, men aldri statisk trussel.

4

På hver sin måte synger de hjertene ut, hver gang og uten at intensiteten i innlevelsen faller. Imponerende. Dette er del en av den positive utmattelsen. Det føles godt og riktig å la filmen være en ren adapsjon av musikalen. Å synge seg matt bidrar effektivt til en faktisk utmattelse – især når det er snakk om skuespillere og ikke skolerte sangere – og forsterker i neste runde min tro på den fiksjonelle anstrengelsen. I neste ledd er det også anstrengende – siden det alltid vil forbli unaturlig å bryte ut i sang – å forholde seg til et nesten rent musikalsk plot. Som moderat musikaltilhenger blir jeg litt fysisk sliten av paukene, basunene og sangene. Igjen, og i dette tilfellet, en god ting siden emosjonell deltagelse er historiens mål og musikkens mening. Utmattelsen min tar meg nærmere historien i dobbelt forstand og sangene er mer fengende enn jeg hadde husket. Og likevel, selv om kroppen verker er jeg langt fra å gråte og langt fra så følelsesmessig koblet til fortellingen som jeg innledningsvis så for meg at jeg skulle bli. Her til utmattelsen del tre; Tom Hoopers (The King’s Speech) andre film er litt for lang. Halvveis i handlingen, midt inne i forsøket på reise en ny revolusjon, med Do You Hear The People Sing? vakkert gjallende gjennom Paris’ gater, faller trykket. Likhet, frihet og brorskap er det selvfølgelige bakteppet for historien, men ikke fullt så spennende som selvstendige sekvenser. Eller sagt på en annen måte; uten Jackman, Crow og resten av ensemblet i lerretets sentrum, faller trykket. Ikke uten å løftes igjen senere, men med den konsekvensen at inntrykket av å ha inntatt en komplett tårepressende, hjertepumpende og øyeåpnende filmopplevelse, ikke lenger sitter som en kule i kroppen. Men beundringsverdig godt gjennomført, plettfritt iscenesatt og vakkert skutt. Ragnhild Brochmann Premiere 18. januar

VG

AFTENPOSTEN

“INTERESSANT” STAVANGER AFTENBLAD

ADRESSA

“SOLID” NATT & DAG

DAGBLADET

NETTAVISEN

CINEMA

“BALANSERT” “INFORMATIV” FÆDRELANDSVENNEN

RAMMENS TIDENDE

PÅ DVD & VOD 27. FEBRUAR 02/2013

Bully_Palme_118x360_NO AD_NattOgDag.indd 1

NRK P3

65 06/02/13 13.42


FILM

Jeg tenker best når jeg snakker med andre, sier En som deg-regissør Eirik Svensson. Tekst Karsten Meinich FOTO CHRISTIAN BELGAUX SØRGMODIGE SILHUETTER av januar glir forbi utenfor vinduet. Jeg sitter på et tog til Gøteborg, som akkurat har forlatt Halden. Daff togkaffe i koppen. Snart mørkt. I setet ved siden av meg sover Eirik Svensson. Vi ble uteksaminert fra Filmskolen på Lillehammer i 2010 med samme avgangsfilm, og nå skal spillefilmdebuten vår, det romantiske dramaet En som deg, ha sin internasjonale filmfestivalpremiere i Gøteborg. Han har skrevet og regissert, jeg har klippet. Sovende mennesker på tog har en egen fred over seg, og i dette øyeblikket er Eirik svøpt i sin evigunge hettegenser; den han alltid ser ut til å ha for hånden. Det er stille før stormen. En drøy uke før dette skrev jeg en epost til filmredaktøren i NATT&DAG. Som filmskribent til hverdags selv, foreslo jeg ved denne uvanlige anledningen at jeg kunne lage et slags portrettintervju med regissøren jeg har samarbeidet med; en samtale uten mulighet for journalistisk objektivitet, men forhåpentligvis med et nært og sannferdig tidsbilde – fra innsiden av en spillefilmdebuterende regissør. Og all den vilje og angst som følger med premiereuken der filmen slippes fri. SÅ DETTE ER ikke et klassisk intervju. Mer som et stebarn fra Interview Magazine. Det er dagen før festpremieren i Oslo, og Eirik er hjemme hos meg for å spise middag. Han 66

02/2013

er spent, og glad for at han ikke måtte lage mat selv. Hverken analogien «å lage film er som å lage mat» eller «å lage film er som å lage en baby» passer for Eirik. – Jeg endte opp med å lage en spillefilm fordi jeg er glad i mennesker, sier han. – Ikke fordi jeg så Star Wars ti ganger da jeg var barn. Kanskje ikke stoff for en ikonisk regissørmyte, men befriende lite cineast-romantisk. Så har da heller ikke Eirik bakgrunn fra videobutikk; ikke har han vokst opp på Cinemateket, og heller ikke har han laget super8-filmer med familiens kamera. Eirik er han fyren du kjenner med grenseløs sosial energi; han som elsker å bli kjent med fire ukjente pøbelungdommer med beina på bussetene. Det er han som har en lang samtale med lillesøsteren din om hvordan det går og hvordan hun har det på ungdomsskolen, og som nesten alltid er sistemann hjem fra nachspiel. MED PLATINABLOND LUGG nedarvet fra Finland har Eirik Svensson gått opp Oslo-stien for seg selv – fra oppvekst på Skøyen, via Majorstua skole og Frigg-kamper på Tørteberg, til gymnasets bud om sosial kapital på Nissen, utvekslingsår i Chile og et identitetsdannende år i Helsinki, før Filmskolen banket inn regissørspikeren. En ung fyr (vel, 29 år nå), liten av vekst, men høy på energi. Han danset seg inn i viral videohistorie etter et tilfeldig møte med Gabrielle på Habibi en julebordsnatt før jul (og inviterte henne senere på festpremieren av En som deg). Han hilser alltid pent, men hisser

seg alltid opp hvis han er uenig, og ser av prinsipp ikke på filmtrailere. Og ja: han glemmer aldri navnet ditt. Hva legger han i det «å være glad i mennesker», spør jeg, fordi jeg vil være vanskelig. – Helt ærlig, jeg synes nesten alltid det er finere å tilbringe tid sammen med noen, enn å være alene. Jeg tenker best når jeg snakker med andre, og har ikke noe glede av «grubling alene ved vinduskarmen». Noen regissører snakker om at «de bare er opptatt av å fortelle en historie», men for meg handler filmskaping også om prosjektet det er å samle mennesker til dette fellesskapet fortellingen vi skal filme utgjør. Å lage film er for meg tett opp mot det å være menneske: vi gjør så godt vi kan. TILBAKE PÅ TOGET til Gøteborg hører jeg på opptaket av samtalen vår fra middagen noen dager tidligere. Det sklir helt ut av intervjuformat og over i den type samtaler som oppstår når Eirik inviterer menneskene rundt seg til å lage film. Kanskje dette er roten til å forstå hvor debutfilmen En som deg kommer fra. Skuespillerne Pamela Tola og Espen Klouman-Høiner tilbragte en uke sommeren 2009 med en av Eiriks kortfilmideer, og samtalene som oppstod mellom dem tok på en måte aldri slutt – de diskuterte kjærlighetstematikken i historien, fortalte hverandre om egne erfaringer og kompliserte utfordringer i et ungt voksenliv – hvor vi alle på et vis er påkrevd å lykkes med å «finne noen». Det de hadde begynt å utforme var en kreativ relasjon som måtte bli en film. Når Eirik først har fått tak i noe av dette ubestemmelig «menneskelige», vil han fange det. Tror jeg.

Fremme i Gøteborg. I toppen av Riverton hotell diskuterer Eirik med Sara Johnsen – regissøren av Uskyld, som også skal vise sin film på festivalen. De to er både samstemte og uenige i spørsmålet om hvordan en regissør skal «bære ansvaret» for en film, for Johnsen forstår fort at Eirik omfavner absolutt alt som har med En som deg å gjøre, og vil beskytte ham mot hva som venter. Er han for glad og engasjert? For udekket åpen for stikk og kritiske innvendinger, som sikkert vil komme? Känn ingen sorg för mig Göteborg. TIDEN VIL VISE. Eirik er ikke den første regissøren som ankommer sin filmdebut med like mengder ekstase og frykt, og han er heldigvis allerede godt i gang med sin neste spillefilm. Og den uredde menneskeligheten han sikter etter finnes der ute. Den tar kanskje tydeligst form i små situasjoner som vokser seg til historier – og kanskje også myter. Gabrielle sa det bra på festen som fulgte etter den fullstappede festpremieren på Klingenberg kino, dagen før togturen til Gøteborg. Like før hun gikk inn på Habibi i Storgata den kvelden før jul, snakket hun med sin ledsager om hvor synd det er at kebabsjappene i Oslo ikke spiller musikk om natten. «Det hadde jo vært helt genialt, folk vil jo ikke hjem å legge seg!» Så ser hun inn vinduet på Habibi, og der har en dresskledd ung platinablond Eirik Svensson for lengst reist seg for å danse til den høylytte arabesque-radioen som kebabkokken har skrudd opp på fullt. Gabrielle bretter opp et stort smil: «Det var et fantastisk syn. Eg bare måtte inn å danse.» «En som deg» hadde kinopremiere 1. februar.


BERGENPRISEN 2012 VINNERE ÅRETS CAFE/RESTAURANT BASTANT ÅRETS KLUBB MOJO WORKOUT ÅRETS KUNST BRING YOUR OWN BEAMER CLARA MORELL & TARIK HINDIC ÅRETS LIVE BLOOD COMMAND ÅRETS LOKALFESTIVAL NATTJAZZ ÅRETS MOTE MADE IN BERGEN ÅRETS SCENEKUNST BLACKBIRD DEN NATIONALE SCENE ÅRETS SKIVE SECRECY UNGDOMSKULEN ÅRETS UTESTED APOLLON ÅRETS NAVN PISTOL SHRIMPS Lik NATT&DAG på Facebook og følg oss på www.nattogdag.no


TV

Tekst Aksel Kielland JEG SKAL ÆRLIG innrømme at jeg har mistet litt av entusiasmen for å bølle med norsk fjernsynsdrama. Det har ikke noe å gjøre med at kritikken har gått for langt, og at de onde tungene nå må holdes i tømmene av hensyn til den mentale helsen til menneskene som lager disse seriene – jeg har rett og slett bare mistet piffen. Akkurat nå føles det som om det meste har blitt sagt, og inntil tv-menneskene finner på noe nytt, kommer vi bare til å gjenta de samme drøvtygde innsigelsene om igjen og om igjen til kritikken blir så samstemt at den eneste fornuftige reaksjonen blir å begynne å like disse produksjonene på pur trass. Jeg kom meg cirka sju minutter inn i Halvbroren før jeg ga opp. Som den kyndige tv-seer jeg er gikk jeg rett på fjerde episode, ettersom jeg sluttet meg til at jeg da ville bli spart for norsk fjernsynseksposisjon, som er et onde jeg i 2013 planlegger å unngå med samme

Moss avis

Fædrelandsvennen

presisjon som jeg styrer unna makrell i tomat, polyester og «pute-tv». Likevel holdt jeg ikke ut lenge. Ikke sånn å forstå at jeg ikke hadde kunnet presse meg gjennom den dersom det var behov for det, men jeg er ikke mer av en sosialdemokrat enn at jeg ser på tv-mediet som noe man først og fremst skal se på fordi man har lyst. OG ENN SÅ lenge er det smertefullt å se norsk tv-drama kjempe seg gjennom det som så lenge var norsk films svøpe, nemlig denne bisarre ideen om å skulle skildre vanlige mennesker – mennesker med vanlige jobber (alltid arbeiderklasseyrker som finnes skildret i barnebøker fra da manusforfatterne var små) som tenker vanlige tanker, mens de går i vanlige klær og har problemer som er så utstudert vanlige at de er kjemisk fri for enhver relaterbar erfaring. Og enda verre; de vanlige menneskene fra tidligere tidsepoker hvor man hadde tidstypiske klær og brukte tidstypiske uttrykk for å uttrykke sine tidstypiske følelser. I stedet har jeg sett på Henrik Schyfferts nye

VG

serie Allt faller (TV4). Allt faller er så langt intet mesterverk – som dramakomedie hadde den nytt godt av å i enda større grad forankre komedien i dramatikken – men den er behagelig å se på, og tidvis ganske morsom. Serien handler om Johan Rheborg og Jonas Gardell, som begge spiller seg selv, og som begge på sitt vis illustrerer hva yrket som komiker gjør med livet utenfor scenen og tvstudioene. Gardell skildres som en vandrende verkebyll av ensomhet og high end tvangstanker, mens Rheborg er patologisk opptatt av å imponere som komiker. DET VIKTIGE MED Curb Your Enthusiasm er ikke, som så mange synes å mene, dette med «pinlig humor», men hvordan strukturen lar Larry David vitse med vennene sine sånn

som venner gjør i virkeligheten. Sitcomsjangeren har historisk sett hatt en tendens til å fremstille vitser som noe som oppstår i det korte øyeblikket en replikk bruker på å bevege seg fra munnen til en karakter som er helt jævla ute til publikums ører; i en ordinær situasjonskomedie er det ingen som forteller morsomme vitser for å være morsomme. På sikt er det dette Curb vil bli husket for, og mens norske fjernsynskomikere fortsatt(!) klamrer seg til pinlighetsidealet – som om det krevde noen innsats – har Schyffert forstått viktigheten av å la morsomme mennesker være morsomme med vilje. De beste scenene i Allt faller er de hvor Schyffert (som også spiller seg selv) og Rheborg vitser med hverandre. Det ligger en helt særegen form for mellommenneskelig varme i dette ønsket om å få sine gamle venner til å le – faktisk er det et såpass effektivt triks at det strengt tatt er rart at det ikke er mer utbredt. ALT FALLER HAR sine feil, men for alle dens unødig karikerte rollefigurer og de tidvis søkte premissene, er det en serie som forsøker å formidle en genuin erfaring. Dermed fremstår disse svenske tv-komikernes liv som langt mer gjenkjennelige enn hva man pleier å ende opp med når en gjeng norske fjernsynsarbeidere forestiller seg hva en trailersjåfør fra Kongsvinger eller en skorsteinsfeier fra 1982 tenker og føler. De tre største problemene med de sju første minuttene av episode fire av Halvbroren: 1. Lilla vegger. 2. Den helt perfekte sveisen til han Cleve Broch (trekker oppmerksomheten vekk fra alt annet). 3. Tempoet og romklangen på voice overen.

Schyffert har forstått viktigheten av å la morsomme mennesker være morsomme med vilje.

Dagsavisen

Dagbladet

Aftenposten

«Flott laget, godt fortalt» Aftenposten

NÅ PÅ BLU-RAY OG DVD

DEN KOMPLETTE SERIEN WWW.SF-FILM.NO

68

02/2013

KJØP SERIEN HOS DIN NÆRMESTE FILMFORHANDLER!

SE TRAILER HER scan koden med din smart-telefon


SPILL

Far Cry 3

Det vesle helse- og spelhjørnet. TEKST Rasmus Hungnes HEISANN, ALLE BARN! Treng du nyttige tips om korleis best spele dataspel og take i vare allmenntilstanden i vintermånadene? Då har du kasta ditt blikk på rett side. No, du veit, i vintermånadane, er det ein framifrå idé for oss som bur nord for 37° N å taka ein tur til sørlege strøk («Syden», som det kallast), av di vi ikkje får så mykje sol i denne kalde og mørke årstida. Dei vesle solstrålane vi ein gong i blant får slikka i oss gjer slettes ikkje susen, skjønar du: På grunn av vinkelen strålane treff oss gjennom atmosfæren som ligg rundt planeten Tellus si overflate, blir brorparten av UVB-strålane filtrert bort, slik at huda ikkje får til å syntetisere det herlege vitamin D, som snarare er eit hormon enn eit vitamin, merkeleg nok. Då er det godt å vite at ein kan føretaka digitale – eller virtuelle, om du vil – reiser til varmare breiddegrader. FAR CRY 3 GIR deg mogelegheita til å gjere nettopp dette – heimefrå, utan å reise heimefrå. Du, ein tomhjerna, usympatisk dust, er på ferie i eksotiske strøk med venene dine, ein gjeng uoriginale klyser, og utøvar dank, utagerande festing samt dumdristige ekstremsportslege aktivitetar dag ut og dag inn. Som dei typiske naive pakketuristane dykk er, vert dykk alle kidnappa og bura inne i ein slavecamp drive av ein lallande galen psykopat saman med ein annan type som rett og slett ikkje er riktig nagla. Heldigvis klarar din i utgangspunktet veike, karakterlause karakter å flykte før han vert selt som sexslave, og viser seg etter kort tid å vere usedvanleg lærenæm: På rekordtid har han lært seg å bruke kvart eit lem til både det eine og det andre, deriblant blomeplukking, handtering av alskens lette og tunge våpen, a bene placito brygging av dop og andre medisinske miksturar, flåing av utrydjingstruga dyreartar, skreddarsying av ryggsekkar og våpenhylster, virtuos omgang med kvart eit køyrety som står parkert i din veg … Naud lærer naken pakketurist å spinne. Er det ikkje slik med dagens ungdom, at ein er ein dvask og tiltaksløys slappfisk inntil det knip, og når det knip transformerast ein til det reinaste

overmennesket? Kanskje ikkje. Botnlina er at alle Far Cry-spela til no har teke form av herleg morosame førstepersonskytespel, og denne open world-valds- og skogsturorgien er ikkje unntaket, men bekreftar regelen likevel. INDIESPELET MIASMATA gjeng òg føre seg på ei solfylt øy, men der utøver ein klekkeleg mykje mindre mengde vald enn i det valdelege Far Cry 3. Ja, på denne øya handlar ikkje livet om å taka andres liv bort, men å redda ditt eige, din pestinfiserte sjukling. Det handlar om å vere hjelpelaus og livredd medan ein utfører naudsynte oppgåver slik som kartografi, blomeplukking, medisinsk forsking, soppsanking, syntetisering av helsebringande medikament, steinkasting på og flukt frå eit hissig rovdyr. Topp stemning! MEN HUGS DET, kjære lesar, at virtuelt sollys ikkje er ei erstatning for eit variert kosthald, og at du uansett nok gjer klokt i å ete vitamin D som tilskot – D3 er etter sigande meir effektivt enn den syntetiske typen D2 – i kosten om vinteren. Enkelte vitskaplege undersøkingar peikar mot at høge dosar vitamin D kan vere vel så effektivt mot influensa som ei vaksine, og det kan òg kan hende førebyggje forkjøling. Vitamin D styrkar immunforsvaret, skal vite. Dosane ein får tak i reseptfritt i Noreg er retteleg konservative, for «dei» trur at «alle» nordmenn et fisk kvar forbaska dag, og at det liksom skal gjere susen. Pass på å ikkje kombinere høge dosar vitamin D med for mykje kalsium, med mindre du vil ha nyrestein, for då kan du utvikle nyrestein. Sorry, Tine! Tre andre dagsaktuelle spel: 1. Ni No Kuni Ein audiovisuell magisk JRPG-nytelse frå Level5 og Studio Ghibli (PS3). 2. Bientôt l’été Eksistensialistisk sosialiseringssimulatorsimulator frå belgiske Tale of Tales (PC, Mac). 3. The Cave Usympatisk karakterdrama frå Monkey Island-designer (PC, Mac, WiiU, PS3, Xbox360).

Alle Far Cry-spela til no har teke form av førstepersonskytespel. Denne valds- og skogsturorgien bekreftar regelen.

FriVillig arbeid

WOrking HOliday

JOrden rUndT reiser rUndreiser OPPleVelsesTUrer

Vi skreddersyr din drømmereise Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.sTaTraVel.nO 02/2013

69


Speil speil på veggen der, hvem er den største mediehora i landet her? FOTO CHRISTIAN BELGAUX

6 1 6

Hei trippelaktuelle Kurt!

nå da?»

Anser du deg selv for å være en mediahore? – Nei.

Ti lange år siden du møtte Smil og Gift! Hva har du gjort siden sist? – He-he, stemmer det. Du, jeg har nok reist rundt og spilt og ja, lagd plater og vært artist. Det er liksom et gruse enkelt svar.

6 6

Savner du noen gang å være rørlegger? – Absolutt ikke. Det er en glede av å være det jeg er nå. Faktisk.

På hvilken måte vil du si rørleggerutdannelsen har hjulpet deg som artist? – Utdannelsen? Som rørlegger? Det er ganske lite. Men det er noe å falle tilbake på hvis det skulle gå helt skeis.

1

Ingen sånne HEY, et ødelagt mikrofonstativ! Fikser det, jeg! Jeg er RRRØØRRRLEGGERRRR!!!

– Nei. Jeg googlet Kurt Nilsen og så kom det opp et klipp av Kourtney Kardashian som føder … hva tenker du om å bli assosiert med slike ting? – Helt topp. It wasn’t me. He-he.

6

I Heat magazine sa Kourtney Kardashian at hvis hun var et møbel, ville hun vært en stol. Kim Kardashian sa hun ville vært et speil. Hvilket møbel ville du helst vært? – Saklig spørsmål. Faen. Jeg ville vært en myk og god sofa. Det er i hvertfall det jeg foretrekker.

6

Oooover til noe annet … Hvordan går det med salget av gitarhytta di a? – Det går ikke. Får ikke solgt altså. Det er jævlig dumt. Jeg har ikke tid til å være der, så den står bare der.

1 1 6

Hahaha. Hvem er det som BYGGER en faktisk HYTTE av en GITAR?

1 1 6

Jeg synes gitarhytta di likner på en fallos. – Hva er det?

Er det ditt Neverland? – Absolutt ikke. Det er så mange firkantede hus, og det blir litt kjedelig i lengden. Folk sier det er en crazy idé.

70

1

KURT NILSEN SELGER PENISHYTTA! Mye mer tabloid. – He-he, «hvordan går det med penisen

Fallos, Kurt. Du er en voksen mann. Du må vite hva fallos betyr.

Hytta di ser ut som en penis. – Ha-ha, nei. Du synes den har litt penisform? Du har en fin måte å si det på.

02/2013

Hvor mange runder måtte du ta med deg selv før du sa ja til å stille opp i Hver gang vi møtes? – Jeg er en familiepappa på 34 år, det betyr at jeg er en myk mann. Jeg synes det var jævla gøy da jeg ble spurt. Jeg hadde kanskje håpet at noen dreit seg litt ut da, men den gang ei.

1 1 6

Haha, sier du at det ikke er noen som har driti seg ut på Hver gang vi møtes? – Nei, folk er proffe.

Var det slitsomt å spille inn? Det er nesten som å være med i et reality-show da, med intensiv filming. Og du MÅ gråte. – Man må ingenting. Å ha en kameralinse i fleisen 16 til 18 timer hver eneste dag, det er klart at man kjenner det på kroppen. Men det er sommer og sol, god mat, det er litt musikk og gode stories. Så det var kanon altså. Det sier jeg ikke fordi jeg bør si det, jeg synes det var jævlig artig.

6 6 1 6 6

Jeg ble litt overrasket over at Morten Abel er så maskulin. – Hva vil det si? At han har så fine muskler? Nei, at han er så mandig.

Kan du INGEN fremmedord?

Det er så lenge siden jeg har sett han på tv. Jeg forbinder ham med noe femi. – Nei, det kan jo være det.

Har du snakket ut om den tunge tiden i det siste? – Hvor jævlig jeg har hatt det og sånn? Nei, jeg prøver å holde det positivt da. (Uken etter dette intervju er Kurt Nilsen på forsiden av Se&Hør med overskriften ‹‹Ble sterk av den tøffe tiden››, red.anm.) Det har vært Idol-sykdommen. Jorun Stiansen møtte jo et par-tre vegger her om dagen. – Ja, hun fikk bein å gå på! Det var vilt. «Man blir jo ikke yngre med årene.» Herregud. Jeg tror det er bedre å komme med noe gladbudskap istedenfor å bare snakke om bæsj.

1

Ikke si bæsj. – Altså, snakker man om kjipe tider, så blir det kjipt. Snakker man om positivitet og glede, så er det et eller annet som skjer.

1

Du tror ikke på trykkokermodellen altså. – Jeg fortrenger det ikke, heller. Hvis jeg har det tungt så tar jeg det med tjommiene mine hjemme, lirer det av meg i fem minutter og så er jeg ferdig med det. He-he.

6

Er De Nye Gitarkameratene Norges mest vellykkede boyband? – Neeei. Vi var jo aldri et boyband, vi er jo menn alle sammen. Dansere og mimere - dét er boyband. Det er Pikenes Jens, de skriver ikke en dritt selv og gjør ikke annet enn å bare fokusere på sin egen kropp …

6

1 6

Det var vel ET PAR resirkulerte låter.

Lå den noen smarte markedsundersøkelser til grunn for at dere traff den norske folkesjela så presist? – Det begynte jævlig tilfeldig. Det var ikke satt sammen på bakgrunn av en sånn stor profittidé. Hvilken Spice Girl var du i Gitarkameratene? Ginger-Spice? – Ooooooo … Ingen. Jeg er det femte medlemmet som ikke får bestemt seg.

6

Har du lagt merke til at du og Lene Marlin likner mer og mer på hverandre med åra? – Dere er sikre på at det er meg hun ligner på?

1 6 1 6

Du er blitt blondere. – Har jeg? Jeg er egentlig alltid vært blond, men ja, ikke sånn kanskje. Godt valg. Gingers som går for svart funker aldri bra.

Hva er ditt største ønske? Bortsett fra å være en potet, som du sa på Lindmo. – Eh, mitt største ønske er å få holde på med dette her. At alt går bra og ting ordner seg og jeg får spilt litt musikk. Jeg trives jævlig godt i den baggen der.

Hvem er det som har funnet på det som må være verdens minst fengende albumtittel: Inni En God Periode? – Synes du den er verdens minst fengende? Du må forstå at jeg er fra Bergen. Det handler bare om måten en sier det på.

1

Det er jo faen meg grammatisk feil å si «Inni En God Periode»!!! – Det er nesten ingen østlendinger som kan snakke bergensk.

1 1 6

SJÅMMI! Jag er sjåmmien din!! Tjommi? – Det var skikkelig dårlig bergensk.

Når du kaller plata di Inni en god periode viser det til at det kommer til å bli mørkere igjen, gjør det ikke? – Det er en ganske lystig plate. Det er noen temaer der som ikke er så lystige, men det prøver jeg å se bortifra. Det kan jo hende at neste gang så går jeg inn i en sinnsykt bra periode. Faen da. Hvorfor tar ikke du en Alexandra Joner og bare kaller albumet ditt Kom inni meg? Du hadde sikkert solgt mye mer da. – Alexandra Joner? Er hun skuespiller eller?

1

Neeei, hun er en artistkollega av deg. Hun deilige mulatten som var dansejente og nå er blitt artist og ga ut singelen «Come inside me». – Åja, den musikken pleier jeg å høre på heeele tiden. *Ironi*

1

Musikk-o-lemma: bli transvestitt og posere som Tone Damli på alle bilder resten av livet, det vil si å smile med tungespissen mellom tenna, ha hodet på skakke fra den venstre siden og være kledd i Tones siste kleskolleksjon, ELLER få en cyste i panna? – Haha. Det er vel ingen som vil ha en cyste i pannen? Og som transe blir man jo utrolig populær da. Nei, faen heller, jeg svarer litt delt hvis jeg får lov?! Alltid gå i skjørt.

6

6 1

… og så ha en halv cyste i panna?

Hva er det aller verste du har gjort? Hva er din mørke side? Hirr. – På’n igjen. Mine mørke sider snakker jeg ikke om. Det er jo akkurat det jeg prøver å si. Du er fortsatt utestengt fra Blå eller? Kurt, husker du da du ble tatt med køl på handikapp-dassen på Blå? Det var tider, det. – Jeg er fortsatt utestengt.

1 6 1 1

Er du det for alltid? – Jeg er visst det. Jeg skjønner ikke det. Jeg er jo verdens snilleste gutt.

1 1 1

Av hva da? At dere dro en linje? – Nehehei. Jeg har aldri holdt på med dop, jeg.

Vi har hørt noe annet. – Det har dere helt sikkert.

Vi har hørt at det skjedde mange ganger. Kanskje ti ganger? Var du inni en god periode? Et par år etter første Idol-runden? – Vet du hva? Det var meg og min kone faktisk. Fy faen, som vi lo dagen etterpå.

Så hva var det du og din kone «gjorde»? – Vi skulle bare inn å kysse litt da vet du. Også ble vi tatt.

Så du mener vi skal tro på at du er utestengt fra Blå på livstid fordi du pulte kona di på dass? Vi kjenner mange folk med utagerende livsstil, men INGEN som er utestengt på livstid. – Nei, jeg pulte ikke kona mi på dass. Vi kom aldri så langt. Men vi ble fort mistenkt for noe helt annet da. Og da lo vi så jævlig. Vi har hørt at du var drøy, utagerende og drev med voldsbruk da du gikk på Bergen Yrkesskole. Var alle redde for deg? – Nei nei nei. Jeg kjenner meg ikke igjen i det der i det hele tatt. Ser det ut som om jeg er en sånn type?

6

Det er noe klassens bølle over deg. – Jeg er ganske snill altså. Men jeg syntes at skolen var jævlig kjedelig. Faen meg gørr kjedelig. Jeg var veldig skolelei så jeg begynte å jobbe på Hennig Olsen is-fabrikken. Jeg kjørte ut is til butikker og sånn. Det gjorde jeg to dager i uken i stedet for skolen.

6

Musikk-o-lemma: få håret til Anne Lindmo eller stemmen til Linni Meister? – Eh, jeg tar helt klart håret. Hun har et fint hår, men jeg ville stusset det litt.

6 6

Men det får du ikke lov til. – Får ikke lov? Det er jo mitt hår.


-Kurt Nilsen (f. 1978). Trippelaktuell som Idol-dommer, Hver Gang Vi Møtes-deltaker og nytt album Inni En God Periode. Vant Idol i 2003. Vant World Idol i 2004. Ifølge amerikanske medier er Kurt Nilsen grunnen til at denne konkurransen kun har blitt arrangert én gang. Har gitt ut ti skiver med diverse prosjekter. --

1 6

Det var et ræva dilemma.

Ok, nytt musikk-o-lemma: Aldri mer U2 eller aldri mer Youporn, Redtube og alle de andre pornosidene på internett? – Nei, da ryker U2. Det finnes jævlig mye annen musikk.

6

Okay, vi har vært interaktive og spurt folk på sosiale medier hva de ville spurt deg om hvis de fikk sjansen, og så fikk vi dette

Here goes: Hvorfor gråter du ikke på tv? Er du egentlig en iskald psykopat? – Ok. Det er nok av folk som griner på tv uten at jeg må gjøre det. Så der får du et jævlig enkelt svar. Jeg oppfører meg som vanlige folk. Jeg er ikke psykopat.

1

Kan du bekrefte å ha sagt til en 15-åring på 7-eleven: «Gå hem og vask deg, du ser ut som et pizzastykke i trynet!»? – Ja, det har jeg sagt. Grunnen til det var at han hadde blod i hele fjeset.

6

LOL! Volds-Kurt! – Jeg sa det vel ment. Han hadde falt og slått seg og hadde blod i hele trynet også stod han bare der og var kul på det og da sa jeg at: du, gå å vask deg da. Og da begynte han å bli frekk og da sa jeg at du ser jo helt ute ut. Tre uker senere fant jeg ut at det ligger på youtube et sted.

1

«Hvordan har han fått så fantastisk fin stemme? Har han gått til sangpedagog eller noe lignende? Hils!» – Hils tilbake og si at nei, jeg har aldri hatt en pedagog. Jeg har gjort det selv.

6

tilbake.

1

«Kan jeg få nummeret til kokain-dealeren din?» – Hehehe. Flott.

«Om han klarer å være ærlig, skulle det vært kjekt å vite hvor mye han egentlig misliker Jan Fredrik Karlsen.» – Hahaha. Fredrik er fin han. Veldig glad i den mannen, han har gjort mye for meg.

1

Til sist, et firedelt spørsmål: «Marit eller Marion? Marit/Marion eller Mette-Marit? Mette-Marit eller Marit og Marion? Mette Bergmann og Marion eller Mette-Marit og Marit?» – Marit og Marion. Det passer fint det. Vi kjenner hverandre og kan bare holde på og sitte og nyte.

6 1

Nyte? Hvem sa noe om trekant? – Ååå, er det sånn du tenker. Det var ikke sånn jeg tenkte. Jeg tenkte musikalsk. Faen.

02/2013

71


ÂŽ Burger King and Whopper are registered trademarks of the Burger King Corporation. â&#x201E;˘ Taste is King and KING FRIES are trademarks of the Burger King Corporation.

2013-februar-bergen  
2013-februar-bergen