«
Jeg har sprengt alt fra hvalrosser til de fineste jentene.
– Jeg fikk flere venninner som så meg da jeg hadde det som verst. De backet meg og passet på meg. Jenter er mindre fordomsfulle, jeg har alltid hatt lettere for å komme i kontakt med dem. Gutter er ikke mitt spesialfelt. Tenker du fremdeles på mobbingen? – I dag synes jeg bare det er lættis å tenke på. Ja, så var jeg en albinorotte. Jeg er glad for at jeg var et mobbeoffer. Jeg vet hvor jævlig folk kan ha det, og det er en erfaring som gjør at jeg kan sette meg inn i situasjonen når jeg ser at andre har det vondt. Selv om jeg virker som en tulling er jeg veldig voksen av meg, og veldig bevisst på ansvaret mitt. Treffer du noen gang disse gutta i dag? – Mange av de som mobbet meg før kommer på klubben min i dag. Noen har sagt unnskyld for at de var douche bags. Det er hyggelig hvis de har lært, men jeg bryr meg ikke lenger. «PARTYFIKSER» er i likhet med «blogger» og «kjendis» en forholdsvis ubeskyttet tittel, og straks vi har kommet inn på utestedet demonstrerer Simen at tittelen innebærer varierte arbeidsoppgaver. Han løfter sporenstreks opp en enorm, spygrønn puff, tilsynelatende uten å ha en anelse om hva han vil med den eller hvor han skal bære den. Etter å ha spankulert litt frem og tilbake setter han den ned igjen der den stod. En ny arbeidsdag er i gang. Her skal det partyfikses. I hjørnet står en DJ i en bås omkranset av plastpalmer. Det føles som å ha entret en russebuss på hundre kvadratmeter. «Her blir det spermoppløsning», tenker vi. I bakgrunnen sitter Simen krokrygget over gjestelista. Her er det han som sitter med makten over hvem som er inne og hvem som er ute. Han har opparbeidet seg en A
04/2013
posisjon der det er han som bestemmer de sosiale premissene. Nesten. For gjestenes ønsker må han også ta hensyn til. «Det hender at jentene klager hvis det er for mange utlendinger her». Vi kikker bort på barpersonalet. Samtlige har innvandrerbakgrunn. «Derfor tar det seg ikke ut hvis halvparten av gjestene er utlendinger», forklarer Simen. DET VAR BLOGGEN som ble det sosiale vannskillet for Simen. Med suksessen til «Superkidzen» kom en solid sosial opptur – for begge to. – Jeg gikk fra å være et mobbeoffer til å bli en kultfigur som hadde draget på damene. Rosene var røde, himmelen var blå, og musa var rosa, for å si det sånn. Hvordan var det å plutselig ha draget på damene? – Jeg hooket opp med mange jenter i kraft av å være Superkidzen. I begynnelsen var det morsomt å utnytte statusen. Jeg kunne stå med kompiser og peke på fine damer og si: «Jeg tar med henne hjem i kveld», og så endte hun faktisk opp hjemme hos meg, fordi hun visste hvem Superkidzen var. Hva betydde det for deg? – Det var en følelse av «Yes! Jeg er noe jeg også». Du skriver ofte på sosiale medier at du har deg med mange damer, men hvor mye er sant? – Jeg har sprengt alt fra hvalrosser til de fineste jentene. Som Superkidzen er jeg nødt til å overdrive litt, for han er en figur som skal lage liv og faenskap. Sannheten er at jeg tiltrekker meg litt av hvert. Jeg pulte
en skikkelig diger hval en gang, men det gjør jeg aldri igjen. Jeg ødelegger imaget mitt hvis jeg er sammen med stygge damer. Hva tror du damene ser i deg? – De er jo statushorer. De utnytter meg og jeg utnytter dem. Det er en fin måte å utnytte hverandre på. Men jeg har sluttet med den businessen nå. Det ble sprengeslutt da jeg fikk et rykte på meg for å være player. Er du en player da? – Jeg har vært en drittsekk, det kan jeg ærlig innrømme. Jeg er litt følelsesløs, har hoppet fra jente til jente og såret mange på veien. Men jeg har bedt om unnskyldning etterpå. Noen aksepterte det, andre ba meg dra til helvete. Men nå har jeg skjerpet meg. Nå klarer jeg å kontrollere meg. Hva legger du i følelsesløs? – Jeg har lett for å flørte, men å komme ordentlig nær en jente og bli forelsket, det har jeg vanskelig for. Den følelsesløse sitatmaskinen noterer et siste navn på gjestelista, før han holder den opp foran ansiktet og myser. – En venninne sa til meg at jeg har et hjerte av stein. Da svarte jeg: «En stein er ikke evig hard, den kan knekkes til slutt.» «NÅ SKAL JEG bare bli full!» gliser Simen når klokka nærmer seg ett. Det som gjenstår av partyfiksing er åpenbart arbeid som kan fullføres i alkoholrus. – Jeg havnet på sykehus fordi jeg drakk for mye da jeg var 18, sier han. Hva skjedde? – Jeg hadde akkurat kommet hjem fra Alanya, og var veldig høy på pæra. Der nede vanner de ut spriten, så man tror man drikker mer enn det man faktisk gjør. Så overgangen ble litt brå. Etter en flaske tequila og en rekke shots fikk jeg over fem i promille. Nå overdriver du, fem i promille er jo dødelig? – Nei, jeg var så å si dau da jeg kom på sykehuset. Først var jeg på legevakta, så akutten på A-hus. Legen sa jeg hadde flaks
som overlevde. Jeg lå to dager i strekk med promille, og uka etter begynte jeg å jobbe i utelivsbransjen. Hva er det beste med å jobbe som partyfikser? – Jeg får gjøre masse forskjellig, og vet aldri hva som kommer til å skje. Jeg står i døra og bestemmer hvem som skal inn, er «partyboy» og drikker med gjester fra for eksempel Paradise Hotel, eller skiller jenter som har havnet i catfight. I forrige uke var det to venninner som gikk løs på hverandre fordi de hadde samme tatovering. Hun ene skrek at hun andre var en bitch, fordi hun mente hun hadde tatt tatoveringen først. Da tok jeg tak i begge to og slengte dem ned på puffen og truet med å kaste dem ut hvis de fortsatte. Utelivsbransjen er sykt lættis. HAN HAR OFTE blitt beskyldt for ha lav selvinnsikt. TV-opptredenene har fått mange til å spekulere i om han burde beskyttes mot seg selv. Hva synes foreldrene dine om eksponeringen? – Moren min synes det er hysterisk morsomt, hun forteller alle vennene sine at jeg er på TV. De har selvfølgelig også kritiske meninger, men vet at det ikke nytter å diskutere med meg. Jeg styrer mitt eget show. Tror du folk ler med deg eller av deg? – Det er sikkert noen som synes jeg er helt kuk i huet, men jeg tror de fleste skjønner at det er kødd, og synes det jeg gjør er morsomt. For meg spiller det ingen rolle om folk ler av eller med, jeg elsker oppmerksomheten uansett. Jeg har alltid likt å være i sentrum, og elsker at folk vet hvem jeg er. Å bli kjent gir meg en mestringsfølelse. – Haters make me famous, lovers støtter meg opp! Øivind Vogt (f. 1987) er tekstforfatter, komiker og manusforfatter tilknyttet NRKs underholdningsavdeling. Han og Superkidzen jobber sammen i Trygdekontoret.