Page 1

STAVANGER/SANDNES 8 - SEPTEMBER 2012 // JUKS

WWW.NATTOGDAG.NO

FYLL OG FORDERVELSE: POLITIKKFESTIVAL I ARENDAL

TIL UNGDOMMEN DEATHBARREL KONSERTHUSET TOU MARKED JESSIE WARE KON-TIKI GÅDJÅ SWANS JEREMIH LAWLESS DREDD +++

VIOLET DREAM UNGE DRØMMER

FARLIG TREND:

VAGINAKIRURGI

BJARNE MELGAARD

VEGAR HOEL OG CHRISTIAN ERIKSEN SNAKKER OM HUMOR

KILLL

Vegar Hoel + Christian Eriksen / Foto: Erik Sæter Jørgensen

- HVORFOR NORSKE JENTER OMSKJÆRER SEG SELV

&

MØTER

MARTYN REED

NORSKE MUSIKKANMELDERE PÅ TILTALEBENKEN

Natt&Dag - Siden 1988


BLI MED PÅ HUSVARMING I DET NYE KONSERTHUSET 14.-23. SEPTEMBER 2012!

OPPLEV VERDENSSTJERNER, LOKALE HELTER, DANS OG OPERA, KORPS, KOR OG ALLSANG, JAZZ, ROCK OG ELEKTRONIKA. KONSERTHUSET ER FOR ALLE. FINN DINE DAGER, DINE KONSERTER, DINE ØYEBLIKK. SIKRE DEG BILLETTER, OG PLOTT INN GRATISOPPLEVELSER. SØNDAG 16. SEPT. 13.00 I FARTEIN VALEN:

DAGEN FØR DAGEN: LYDSAFARI MED KITCHEN ORCHESTRA LYDVERKERI I UTEAMFIET

KULTURSKOLEKONSERT MED SAUS, VIVA OG TALENTER FRA LØRDAGSSKOLEN

Opplev det ypperste regionens kulturskoler har å by på under konserten som garantert blir blant høydepunktene denne søndagen! SAUS står for Stavanger og Sandnes ungdomsstorband, og kultuskolekoret VIVA er blant landets aller beste pikekor. De deler scenen med talenter fra hele regionen, alle elever ved kulturskolenes lørdagsskoletilbud. Bill. 100*/200 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

Lydsafari/omvisningene begynner kl. 10.00, med flere tidspunkt utover dagen. Billetter kr. 20.Lydverkeri begynner kl. 19.00 i uteamfiet. Gratis adgANG.

LØRDAG 15. SEPTEMBER 2012

OFF. ÅPNING/FESTFORESTILLING Hilsener og taler. Stjernepianisten Hélène Grimaud, nasjonale helter som Janove Ottesen, LidoLido og vårt glitrende symfoniorkester. Urframføring av to bestillingsverk, dans og overraskelser. Det hele ledet av kveldes konferansier, Tore Renberg. Billetter 350/550/650.- + avg. P.T. UTSOLGT!

Foto: Paul Sigve Amundsen

Dagen før dagen åpner vi dørene og inviterer inn! Oppdag konserthuset gjennom lyd og musikk, og la deg overraske og underholde på lydsafari. Medvirkende er Kitchen Orchestra med gjester, og kunstnerisk ansvarlig Nils Henrik Asheim. På kvelden blir det lydverkeri - lyden av Stavangers identitet og historie omgjort til musikk. En rekke musikere og artister medvirker, og lydverkeri er et bestillingsverk av Ole Hamre.

SØNDAG 16. SEPTEMBER KL. 17.30 I ZETLITZ

FARGESPILL UNIKT MØTE MED STAVANGERBARN FRA HELE VERDEN

I Fargespill forteller barn med minoritetsbakgrunn sin historie, og deler sin musikk og dans med oss i forestillingen de har laget. Barnas bakgrunn og energi gjør dette til en annerledes, sjarmerende og viktig opplevelse som setter spor både hos dem som deltar og hos publikum. Ideen er hentet fra Bergen, hvor Fargespill ble etablert i 2004. Programmet som vises i Stavanger er satt sammen av Stavanger kulturskole. Medv. elever fra Johannes Læringssenter og St. Svithun skole i samspill med elever og lærere fra Stavanger kulturskole. Bill. 100*/200 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

SØNDAG 16. SEPTEMBER 19.30 I FARTEIN VALEN

HÉLÈNE GRIMAUD STAVANGER SYMFONIORKESTER DIRIGENT: STEVEN SLOANE

Hélène Grimaud - karismatisk og fargerik, og en av verdens fremste pianister. Nå gjester hun Stavanger for første gang, og fremfører Ravels klaverkonsert i G-dur sammen med tavanger Symfoniorkester og dirigent Steven Sloane.Verker av Grieg, Tveitt og Stravinskij står også på kveldens program. Billetter 300*/350/550/650 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

MANDAG 17. SEPTEMBER 2012

ÅPENT HUS: OMVISNINGER, MUSIKK I FOAJEEN OG KAFÈ Mandag i husvarmingsuken blir det omvisninger, og musikk i foajeen. Spiseriet er åpent hele dagen. I konsertsalene er det rigge- og prøvedag for forestillinger som skal finne sted de neste dagene. Mer informasjon kommer på våre nettsider.

SØNDAG 16. SEPTEMBER KL. 20.00 I ZETLITZ

FAMILIEDAGEN “UNG I BOKS” Ute-inne-mylder for barn og familier i regi Stavanger kulturskole, med nysirkus, dans, sang og musikk både inne og ute! Blant de medvirkende er barn og unge fra hele regionen, og i Fargespill møter vi Stavangerbarn fra hele verden. På prgrammet står også MGP-junior yndlingene The BlackSheeps. Sett av dagen - hele familien er invitert! 13.00–16.30 i uteamfiet: Stavanger Steel Drum Band. Band fra Stavanger kulturskole, Stavanger katedralskole avd. Bjergsted, og fra AKKS Girls Rock Camp. Gratis. 13.00–17.30 i fajeen og på mesaninen: Nysirkus med Karmøy kulturskole, danseoppvisning og vokalinnslag. Standup/workshops for barn i regi av Humorfestivalen. Workshops med ATLARS og DJ/rapartist. Gratis.

THE BLACKSHEEPS The BlackSheeps er noe så sjelden som et punkrockband med samisk profil og internasjonalt tilsnitt. Band-medlemmene har bakgrunn fra Finnmark, Finland, Russland og Fillippinene og vant MGP-junior 2008. Billetter 250 + avg.

TIRSDAG 18. SEPTEMBER 19.30 I ZETLITZ

ICELAND DANCE Foto Knut Aaserud

SØNDAG 16. SEPTEMBER 2012

Foto: Mat Hennek / DG

FREDAG 14. SEPTEMBER 2012

COMANY KOREOGRAFI: JO STRØMGREN Billetter 250*/350 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)


ONSDAG 19. SEPTEMBER 2012

SPILLEGLEDE

FREDAG 21. SEPTEMBER 2012

JAZZ FRA J TIL Z

Onsdag i åpningsuken blir en helaften i regi av Rogaland musikkråd, med mer enn 650 medvirkende fra hele fylket! Først inviterer regionens yrende kultur- og musikkliv til allsang og dans. Deretter kroner fritidsmusikken det nye konserthuset gjennom storslått framføring av Händels kroningshymne og musikk for det kongelige fyrverkeri.

I samarbeid med Stavanger Jazzforum/MaiJazz byr vi på en dag med ”Jazz fra J til Z” - lokale, nasjonale og internasjonal artister av format fra tidlig ettermiddag til sent på kvelden. Fra jazz og poesi med nestorer, via unge og lovende med utspring i Bjergsted, til en av jazzens aller største stjerner. Den amerikanske jazzdivaen Cassandra Wilson gjør sin første konsert i Stavanger.

17.00 I uteamfiet: Spilleglede Med skolekorps under ledelse av Stavanger Brass Band og Stavanger Musikkorps av 1919.Gratis.

FREDAG 21. SEPTEMBER KL. 12.00 PÅ MESANINEN

LUNSJPRAT MED JAN ERIK VOLD OM JAZZ OG POESI Billetter kr. 50.- + avg.

FREDAG 21. SEPTEMBER KL. 14.00 I ZETLITZ

DRØMMEMAKEREN SA JAN ERIK VOLD og EGIL KAPSTAD

ONSDAG 19. SEPTEMBER KL.17.30 I FARTEIN VALEN

STAVANGER SYNGER - Syng med!

Under konserten «Stavanger synger» kan du synge med av hjertets lyst, sammen med Song og Spelkorlaget av 8. Mars & Søn, og et stort ungdomsorkester som byr på viser av VAMP og mange andre.Billetter 200*/250/300/350 + avg. (*Rabatt for barn/stud.)

ONSDAG 19. SEPTEMBER KL. 19.30 I ZETLITZ

ROGALAND DANSER

Jazzveteranene forfatter Jan Erik Vold og pianisten Egil Kapstad har spilt en sentral rolle i norsk jazzliv i en årrekke. Under husvarming byr de på et for anledningen sammensatt program, basert på Volds diktsamling «Drømmemakeren sa» som også er innspilt på plate. Billetter kr 250.- + avg. Barn, stud.medl. SJF 50.- i rabatt.

FREDAG 21. SEPTEMBER KL. 16.00 I ZETLITZ

CIRRUS

Gjennom bandet Cirrus bestående av Eva Bjerga Haugen (vokal), Theodor Onarheim (bass) og Inge Breistein (sax) vil publikum stifte bekjentskap med de tre første ferdigutdannede masterstudentene fra jazzutdanningen. De slipper også sin nye cd idag! Billetter kr 200.- + avg. Barn, stud.medl. SJF 50.- i rabatt.

Arrangementet med tittel «Rogaland danser» finner sted sal Zetlitz, satt opp med småbord og dansegulv! Ikke bare blir det oppvisningsdans ved sportsdansere fra Nord-Jæren og Hauga-land. Denne kvelden er det full anledning for alle til å kaste seg utpå dansegulvet! Musikken er det Bryne storband, Haugaland storband og Vibå spelmannslag som står for. Billetter kr 300 + avg.

ONSDAG 19. SEPTEMBER KL.20.00 I FARTEIN VALEN

Onsdagens Spilleglede-program avsluttes i sal Fartein Valen med en storslått framføring av Händels kroningshymne og musikk for det kongelige fyrverkeri. Medv. stort for anledningen sammensatt kor og orkester, under ledelse av dirigent Kjell Seim. Sandnes orkesterforening med solister -Koret Concentus - Håkon Vestly (klarinett) - Domkantoriet m/Det noske katedralensemblet. Billetter kr 200*/250/300/350 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

TORSDAG 20. SEPTEMBER 17.00 I ZETLITZ

SYNGE OLAVS DRAUMAR

FREDAG 21. SEPTEMBER 19.00 I FARTEIN VALEN

CASSANDRA WILSON

Billletter kr 300*/350/550/650 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

12:00 I uteamfiet: Fittings & Flanges. Gratis. 12:00–15:00/19:00-21.00: GREAT MOMENTS I FOAJEEN: I to sekvenser byr Great Moments på noen av de beste unge kreftene regionen har å by på: Johannessen - Arlie Mucks Frøken Fryd - Megaphonic Trift - Elise Vatsvaag - Sebastian Waldejer - Poor Edward - Eltervaag. Gratis. 15:00–17:00 I ZETLITZ: METROPOLISKONSERT MED HONNINGBARNA, OVERTHROW og tre vinnerband fra Stavanger Musikkfest. Billetter kr 100 + avg. 15:00–21:00 I FARTEIN VALEN: NUMUSIC OG CAFÉ HUMBUG. Opplev salen som lytteplass for moderne akustiske inntrykk! Gratis. 17:00–19:00: FOAJEEN: TORE PANG M/GJESTER Anders Nilsen – BVIS – Slim-B – Empathic – DJ Pursuit – m.fl. Gratis.

MEW

LØRDAG 22. SEPTEMBER KL.21.00 i ZETLITZ Kr 350 + avg.

SØNDAG 23. SEPTEMBER 13.00 I FARTEIN VALEN

MATINÉ MED

ENB1 RICHARD BONA

OPERA. REGI DAVIDE LIVERMORE DIRIGENT: FABIO BIONDI STAVANGER SYMFONIORKESTER

14,5 timers maraton der hver scene, hvert rom og hver bar tas i bruk. Sjangermessig sjongleres det eklektisk fra lydkunst til hip hop, rock og pop til elektronika – og alt Innimellom. Storstilt feiring av regionens rike musikkmeny. Nasjonale og internasjonale gjester med MEW, Skandinavias største indieband.

Blant jazzens førstedamer - for første gang i Stavanger. Wilson gjør bare denne ene konserten i Norge! Billetter kr 300/350/400 + avg. Barn, stud. og medl. SJF får kr. 50.- i rabatt.

FREDAG 21. SEPTEMBER KL.22.00 I ZETLITZ

TRYLLEFLØYTEN

ROCK, POP OG ELECTRONICA

MED BAND

Jon Fosse si forteljing Olavs draumar framført som song. I samarbeid Kapittel og Rogaland Teater. Billetter kr 150*/300 + avg. (*Rabatt for barn/stud.)

TORSDAG 20. SEPT. 19.30 FARTEIN VALEN

SOUND’N MUSIC

23:00: FOAJEEN OG LOUNGEN: CLUBBING / DJ / Numusic Diskjøkke – Mungolian jetset – Dj Set – Ost & Kjex DJ Set. Gratis.

- Dans med!

CORONATION

LØRDAG 22. SEPTEMBER 2012

BJERGSTED JAZZENSEMBLE

Billetter kr 280 + avg. Barn, stud. og medl. SJF får kr. 50.- i rabatt.

LEDER JAN BJØRANGER LARS ANDERS TOMTER, BRATSJ MARTIN KUUSKMANN, FAGOTT Verdenspremiere, stjernesolister og plateslipp når ENB1 står for avslutnings-konserten etter ti dagers husvarming i det nye konserthuset! Verker av Bach, Telemann og Britten. Billetter kr 100*/250 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

BILLETTTELEFON 51 53 70 00 WWW.STAVANGER-KONSERTHUS.NO BILLETTUTSALG I KUPPELHALLEN I BJERGSTED OG KULTURBANKEN PÅ DOMKIRKEPLASSEN

HOVEDSPONSOR HUSVARMING


Leie: 19.09.2012 Kjøp: 03.10.2012

Kjøp: 05.09.2012

UTE NÅ!

Leie: 19.09.2012

UTE NÅ!

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

Leie: 12.09.2012


STAVANGER/SANDNES - SEPTEMBER 2012 Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Fotografer HANS EDWARD HAMMONDS ADELE HOLT-IVERSEN WILLIAM SEMERARO LEO AMADEUS BRUNVOLL STEPHEN BUTKUS ATLE RICHTER SCHIE RICHARD KERN JETON KACANIKU ARE MOKKELBOST

Redaktør Stavanger ERIK SÆTER JØRGENSEN erik@nattogdag.no

Illustrasjon MARTA BRAVO MARIUS PÅLERUD ANETTE MOI

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no

Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN CAMILLA KVALEVÅG PETTER NORDHAUG ALEKSANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaksjonsassistenter MARTE OLEA BORG borg@nattogdag.no AGNES MAARJA agnes@nattogdag.no

Skribenter ADELE HOLT-IVERSEN MARI JØRGENSEN LINA RAVNENG ENDRE SANNES HADLAND ERIK SÆTER JØRGENSEN HELGE OLAV ØKSENDAL TORE ANDVIG TORGEIR BLOK MAIKEN BOLSET MARTE OLEA BORG RAGNHILD BROCHMANN ISABELL EL-MELHAOUI EMIL FINNERUD KARIMA FURUSETH EMMA CLARE GABRIELSEN INGER LISE HAMMERSTRØM RASMUS HUNGNES AKSEL KIELLAND SIREN LØKAAS JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL KAMILLA RØNNESTAD LARS OLE KRISTIANSEN KARSTEN MEINICH HANNA STOLTENBERG ANDREAS TYLDEN FRODE HELMICH PEDERSEN MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN KRISTIAN WIKBORG WIESE MARTIN ØSMUNDSET

HVA ER JUKS? ................................................................................................................................................... MUSIKK: SØMMEN I DRØMMEN ...................................................................................................................... SAMFUNN: FRODE HELMICH PEDERSEN FORSVARER JULIAN ASSANGE ................................................... PLASTELINAVAGINA: OMSKJÆRING I VESTEN .............................................................................................. 48 TIMER: ARENDALSUKA ............................................................................................................................... INTERVJU MED BOKAKTUELLE BJARNE MELGAARD .................................................................................... KULERAMMESYNDROMET: ET ANGREP PÅ NORSKE MUSIKKANMELDERE ................................................ MOTE: GUIDE TIL DEN PERFEKTE KROPP! .................................................................................................... BYPORTEN: LEDER ........................................................................................................................................... KONSERT .......................................................................................................................................................... MAT: OH MY GÅDJA .......................................................................................................................................... MUSIKK: STEVE HARRIS, JENS LEKMAN, JEREMIH ....................................................................................... KILLL: EN NEKROLOG ...................................................................................................................................... FILM: KON-TIKI, MARGARET, TIL UNGDOMMEN ............................................................................................ PÅ HBO-LANSERING I STOCKHOLM ............................................................................................................... SMILEGUBBEN OG GIFTTRYNET MØTER VEGAR HOEL OG CHRISTIAN ERIKSEN .......................................

Utgiver NATT&DAG AS

Opplag 70.000 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo

45

Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

61

24

01

Ø M E R KE T ILJ

12 14 17 18 21 24 26 31 33 37 42 55 62 65 74 78

Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

WWW.NATTOGDAG.NO

Trykkeri

62

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no

1

52

Økonomi NETLEDGER

Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no

M

INNHOLD

8

DETTE HØRTE VI PÅ

65

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

8/2012


Best i klassen. Og utenfor klassen.

TM og © 2012 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

En Mac er kraftig, pålitelig og brukervennlig. Derfor er den perfekt til studiene. Stikk innom Tell og få en god start på studieåret med våre studentpriser og tilbud.

Besøk Tell Din lokale Apple-ekspert. www.tellit.no | T 99316000 | Madlaveien 10, 4008 Stavanger


OVERHØRT

DU FÅR ikke

LYD FET der de selger KJØLESKAP

Kos deg med musikk og film når du har lyst – uten å forstyrre omgivelsene. Et par gode hodetelefoner gir lydopplevelser av høy klasse, og hos Hi-Fi Klubben finner du et stort utvalg av kvalitetsprodukter. Ørepropper, trådløse, lettvektermodeller eller eksklusive entusiastvarianter for feinschmeckeren: du finner dem alle hos oss.

NYHET DEN ULTIMATE IPODHODETELEFONEN FANNY WANG HODETELEFON

2000 DJ gir iPoden din lyd og design som bare må oppleves. Den innebygde forsterkeren på 5 watt sørger for ekstra ren og dynamisk lyd, og du kan booste bassen med hele 6dB om du ønsker det. Sammenleggbart design, fås i flere frekke farger. 2000 DJ

...

«Nå har du deg med makta», erklærte politikeren da han hadde sex med en venninne av redaksjonen. Ingen grunn til å misunne franskmennene for DSK, Dominique Strauss-Khan, når vi har vår helt egen maktkåte sosialdemokratiske politiker her på bjerget og som ikke er redd for å vise det. Apropos sosialdemokrater som er løse i snippen: I kjølvannet av den siste tidens «Må gå»-diskusjoner, har det kommet oss for øret at eks-ministeren fra et stort berg en gang ble observert i regjeringskvartalet mens han simulerte at han ble tatt bakfra av en av politiets toppledere. Høy, mørk fitteprins og fotballspiller uten kontrakt (i den rekkefølgen), menger seg med pornostjernene på Instagram. Her smetter han inn en liten kozesmiley på Stoya sitt spænkebilde. Se bilde under.

1 798,-/STK

FØLG OSS PÅ:

NYHET

NATTOGDAG.NO

HI-FI KLUBBENS 2013-KATALOG ER KOMMET Hent katalogen i nærmeste butikk og gled deg til 164 sider med hele vårt fantastiske utvalg og massevis av tips og inspirasjon til bedre lyd og bilde – skrevet av folk som virkelig kan.

FINN VÅRE 23 BUTIKKER PÅ HIFIKLUBBEN.NO – TLF. 815 000 90

8

8/2012

Den amerikanskchilenske hunken med sans for techno/house med lav BPM, skapte totalkaos på Dattera til Hagen da han gjestet utestedet med et sideprosjekt etter konserten på Øya. Jentene tok rennafart og måkte ned dørvaktene for å komme frem til scenen, andre luringer utløste brannalarmen for å få slippe til da lokalet var fylt opp, og it-jentene sto i hjørnene og pønsket ut planer for hvordan få ham med på firkant. Greit nok at han er kjekk, men slapp litt av. Dessuten er han litt lav. Det rimte...

FACEBOOK.NO /NATTOGDAG TWITTER.COM /NATTOGDAG INSTAGRAM #NATTOGDAG


Gå mot strømmen! Reis utenom helger og få mer for pengene. Direkte fra Haugesund til: Alicante - Bremen - Gdansk - København - London - Malaga - Mallorca - Pisa

89,Haugesund - London

NB! Daglig oppdatering. Sjekk nettsidene for oppdaterte priser. Bremen

London

Pisa

SØN - TOR

SØN – TIR – TOR

MAN - FRE

Fly t/r

Fly t/r

Fly t/r

Fra

Fra

Fra

178,-

178,-

278,-

goTO og Ryanair Service Desk, Haugesund lufthavn Tlf: +47 52 85 78 00, post@goto.no


TIDENS ÅND

OVERHØRT

«MÅ GÅ» Jens Stoltenberg, politiet, utlendinger, Martin Andresen, Ola Borten Moe, Faremo, flere? Har dere begynt å gå eller?

1 1

BOLIGMANGEL/BOLIGDESP Kvadratmeterpris som begynner å bli høyere enn antall støvkorn det er plass til på én kvadratmeter, utleiere som aldri svarer på mail eller telefon fordi de allerede har blitt kontaktet av 200 svensker som er mer handlekraftige enn deg, etableringsrabiate 22-åringer som går amok i å by over hverandre på en sliten toroms på Torshov (skamløse bud = omvendt skambud). Hva skal man gjøre? Over 250 bygårder som Oslo kommune eier står tomme rundt omkring i byen. Hva med å lære av blitzerne, og faktisk okkupere et par av dem? Hvor vanskelig kan det være, egentlig? Iallfall lettere enn å leie eller eie i Oslo for tiden.

KONKURRANSE

...

2 1

BEAST JESUS Ingen vet hvordan Jesus ser ut, så hvem kan bedømme om denne restaureringen er bra eller dårlig? Vi gir iallfall thumbs up til gamlemor Cecilia Gimenez (81). Hvem andre har klart å samle så store deler av klodens befolkning – by og land, øst og vest, troende, hipstere, internettlol-generasjonen og markedsførere – om ett kunstverk? Noen andre som kan vise til en så imponerende markedsføring av kristendommen den siste tiden? Og dessuten: aldri har det vært mer stuerent å le av Jesus. You go, Cecilia!

3 1

En frustrert Skappeldatter publiserte nylig en skuffet kommentar på bloggen sin til alle som solgte billig-varianter av Skappel-genseren deres. Men mamma, og vår alles kjære glamourgallionsfigur har da siden jula 2011 gått rundt i en kliss lik genser fra Freudian Kicks. Nå selger de atpåtil 900 kroners «oppskriftskit» for å tjene enda mer penger på et design de påstår å ha kommet opp med selv. At de tør. Mulig det er noe vi ikke har fått med oss, men var det ikke allmennkunnskap at det superrike paret som nylig skilte seg på mest offentlige vis, begge er skeive? … og at alle de mektige parene du ser blant Norges rikeste som du synes det er ET ELLER ANNET litt merkelig ved, ofte er skeive de òg? En Frp-politiker og glamourmodell er tiltalt for å ha stjålet store mengder klær fra butikker under flere fantasifulle «jeg jobber som stylist og skal ha klær til en fotoshoot»aliaser som kunne kommet rett ut fra et traurig Disneyland.

ORDDELINGSFAIL Vi har ikke orket å engasjere oss i orddelingsproblemet, men nå er det kanskje på tide å rope et «var sko».

4 1

TENK NEGATIVT Det er høst og årstiden for negativitet. Heldigvis for oss har en glup person skrevet et forsvar, basert på en haug med forskning, for alle som er født med en negativ innstilling til livet: The Antidote: Happiness for People Who Can’t Stand Positive Thinking. Vi visste allerede at det er mer realistisk å tenke negativt, men nå er det altså «bevist» at det også er sunnere – og paradoksalt nok gjør deg mer lykkelig – enn å svømme med tenke positivt-bølgen. Ok, rimelig åpenbart at det var fail av tante Trine å overse inkassokravene og tenke på blomster istedet for personlig økonomi; at det var dumt av Tom Cruise å overse sin kommende ballekreft; eller at de 21 personene burde kjenne til litt «fysikk» da de skulle gå på kull under arrangementet Unleash the Power Within. Men også kvasipsykologiske metoder som «positiv visualisering», gir mindre sjanse for å oppnå dine mål. Hvorfor? Fordi man ubevisst mister pågangsmotet og føler seg tilfreds med det man allerede «vet man skal oppnå». Å ha en indre smiskedialog med seg selv («jeg er en bra person!», «jeg er så lykkelig!»), gir dessuten en psykologisk masochistisk backlash når man (omsider) innser at: nei, dæven, det stemmer jo ikke! Folk som tenker positivt lever dessuten alltid i fremtiden, i stedet for å nyte alt det de har i dag (som kan gå til helvete i morgen).

Det er intet nytt under solen at menn med liten penis skryter på seg et baseballbat, men nå er det en kjent NRKprofil som visstnok skriker om et usedvanlig enormt lem hver gang han er på byen. Det funker sikkert på første date før dere har sex, men kom igjen a, kan du ikke bare la være å si noe som helst?

1 6

Boblere: Fleinsesong, knekkebrød med banan, Adventure Time, bli sammen med en som har barn, #ffnor på tirsdager, feiltolkninger av #yolo, plate-«anmeldelser», coverlåtsatsinger på TV, Paralympics. 10

8/2012

AV REDAKSJONEN Det beste trikset for festklare jenter og gutter med langt og fett hår som ikke er i nærheten av en dusj, er som kjent hårpudderet med matthetseffekt: Osis Dust it fra Schwarzkopf Professional. Alle stylistenes hemmelighet! På et blunk har du en hårdag på høyde med Brigitte Bardot eller Ronni Le Tekrø før han fikk måne. Kan også brukes for å få god tekstur og volum

i frisyren. Osis+ Flex Wax fra Schwarzkopf Professional er en ultrasterk kremvoks som får frisyren din til å «sitte», men som du kan endre når du vil. Det vil si at du i løpet av kvelden kan transformere chignonen din til en piggsveis på null komma niks (=bra partytriks). Ønsker du deg noen av disse produktene, send inn navn og hvilket produkt du ønsker, til konkurranse@nattogdag.no

ØLBAROMETERET

5 1

MELDE SEG UT AV FACEBOOK Over 1000 venner samlet på ett sted, men likevel verdens kjedeligste fest? Noe er feil. Det er på tide å børste støv av den gamle struktur-aktør-problemstillingen fra ExFac og slå fast at det er noe galt med systemet, og ikke folka. Stadig flere har skjønt dette og melder seg ut av Facebook. Facebook synker dessuten betraktelig på børsen hver dag. Har lufta gått ut av bobla? Kommer det hele til å ende som en digital skog av deaktiverte profiler og døde linker, som vi kan klikke oss gjennom på fremtidens sosiale medier-museum? Kan vi snart slippe å bruke papir på å skrive om Facebook?

KONKURRANSE: HÅRJUKS DEG TIL PERFEKSJON!

Da Entourage-stjerna DJ-et på Bar Vulkan i august, ynglet det i bimboer med silikontits som bød seg frem, men skuespilleren har tydeligvis fordøyd nok av den typen jenter, og fikk heller øyene opp for en mer beskjeden MILF fra Trøndelag. Ryktene sier det har blitt sendt masse SMS og at det skypes minst én gang om dagen siden. En høyt oppe i Frpadministrasjonen er tiltalt for å ha underslått 400.000 fra et ungdomsfotballag. Så Robin Hood. Ta penga fra småguttene, og gi det til folk flest? Nei, vent, var det til eget forbruk? Det er kommet oss for øret at Norges mest oppmersomhetssyke silverfox liker å kjøpe horer på fritiden. #yolo

MELKEBAREN ........................... (0,4) 33,-

GNU ..........................................

(0,4)

63,-

ALYANA ....................................

(0,4)

49,-

BAR BACHE ..............................

(0,4)

39,-

PIREN .......................................

(0,4)

52,-

TANGO ....................................

(0,35)

64,-

FOLKEN ....................................

(0,4)

48,-

23+25 ......................................

(0,35)

64,-

KORVETTEN .............................

(0,4)

55,-

HARRY PEPPER ........................ (0,4) 64,-

VIKING PUB .............................

(0,5)

55,-

BROREMANN BAR ...................

(0,33)

58,-

HOLMEN BAR ............................ (0,4) 64,-

SKY CLUB .................................

(0,4)

59,-

DICKENS ................................... (0,4) 64,-

RUSH ........................................

(0,4)

59,-

MEGLEREN ØL&VINSTUE ........

(0,4)

66,-

STUEN BØKER .........................

(0,4)

61,-

TAKET ......................................

(0,33)

66,-

EMILIO’S TAPAS BAR ..............

(0,4)

62,-

KONTORET BAR ........................ (0,4) 66,-

DELHI .......................................

(0,4)

62,-

THE IRISH DON LYNE ..............

CEMENTEN ..............................

(0,4)

63,-

BILBAO ...................................... (0,4) 66,-

CC .............................................

(0,4)

63,-

TIMBUKTU BAR .......................

MARTINIQUE ...........................

(0,4)

63,-

BEVERLY .................................

HELT RÅTT ..............................

(0,4)

(0,4)

(0,4) (0,4)

64,-

66,72,-

58 ,-


chilimobil.no

Nyhet!

Kontantkortet med Norges laveste minuttpris. ring for kr

0,19 per min.

Bytt til chilimoBil: få 500 KroNer eKstra å riNge for! Chilimobil gjør det like billig å bruke kontantkort som det er å ha et vanlig abonnement. Og det med suveren dekning fra Telenor. Velger du Chilimobil går det rett og slett lengre tid mellom hver gang du må lade kortet. Akkurat nå får alle som beholder nummeret sitt 500 kroner ekstra å ringe for, når de bytter til Chilimobil! Chilimobil startpakker får du hos Narvesen, 7-eleven, Shell 7-eleven og på chilimobil.no, eller ved å sende <kontant> til 2077 Kilde: Telepriser April 2012. 0/min til andre chilimobil kunder. 0,19/min til andre i Norge. Rabattert minuttpris gjelder i 30 dager ved lading 399,Etter 30 dager er prisen 0,29/min. Oppstart 0,99, SMS 0,49, MMS 1,29, Data maks 10,-/døgn (2,99/MB)

Det er sterkt


HVA ER JUKS?

Dette er et illustrasjonsbilde. Kvinnen på bildet har for øvrig naturlige pupper.

Fordi kroppen er et Gesamtkunstwerk. TEKST EMMA CLARE FOTO STEPHEN BUTKUS «I’m not an ass man. I’m a tit man. I like big ass boobs», sa Kenny Powers i en gang i Eastbound and Down sesong 2 – og nå leser du det i NATT&DAGs septermberutgave 2012 som innledningsvits til et lite intervju som sannsynligvis ikke kommer til å dreie seg om hverken Kenny Powers, rumpeeller puppegutter. Saken er at hvert nummer av denne gratisavisa har et spesielt overordnet tema, og denne gangen er dette spesielle temaet «juks». I hver utgave har vi begynt å finne en fagperson som vi kan snakke med om nettopp denne tematikken. Da vi la hodene våre i bløt for å finne ut hvem som er den største juksemakeren* av dem alle, kom vi fram til at PLASTIKKIRURGEN måtte være vår mann denne gangen. (* = Rent bokstavelig talt.) Kjære plastikkirurg Jørgen Utvoll. Hvorfor vil mennesket forbedre seg selv? – Hvis du snakker utseendemessig, ligger nok forklaringen i det fokuset både folk flest og media har på utseende, og den koblingen som bevisst eller ubevisst ofte gjøres mellom utseende og suksess. Skal man se mer historisk på det, dreier det seg nok mye om sterke biologiske krefter: jo mer attraktiv, jo større sjanse for å finne en partner. 12

8/2012

Men hvorfor ble du plastisk kirurg? Er det bare penger og status? Det er ikke lov å svare «jeg liker å jobbe med mennesker». – Da jeg studerte medisin her i Oslo traff jeg en flink plastikkirurg som tok meg med på operasjonene han gjorde. Da fikk jeg øynene opp for faget og ble fascinert av det. Faget er utfordrende. For meg har kirurgi alltid dreid seg om å gjøre noe fysisk. Med ett eller et begrenset antall inngrep kan man rette på det som er feil eller sykt, og da er jobben gjort. Å skrive en resept og så se at pasientens blodtrykk endrer seg sakte etter noen uker, blir liksom ikke det samme. Hvor mange av de som legger seg under kniven er menn? Og hva fikser de oftest på? – Jeg vil tippe at det dreier seg om rundt fem prosent. Men tallet er økende og har vært det en god stund. Det har nok vært og er litt stigmatiserende for menn å la seg operere, men trenden er at det blir mer akseptert. De ønsker oftest korreksjon av tunge øyelokk og fettsuging. La oss si at det finnes en Gud. Gjorde han noe feil da han skapte mennesket? – Kanskje at han i det hele tatt skapte mennesket? Det ser jo ut til at vi klarer å ødelegge det meste av kloden vår. Ser du på deg selv som en kunstner? – Kunstner? Tja … Jeg har nok en mye mer teknisk tilnærming til å forme noe enn

det kunstnere stort sett har, men det er ikke tvil om at man må ha sansen for detaljer og estetikk for å drive med dette. Hva slags glede har du av å manipulere? – Å manipulere kan jo defineres som det å bruke hendene til å skape noe, og i den forstand er det jo selvsagt en glede å se at man skaper noe som pasienten ønsker og er fornøyd med. For mange dreier ikke dette seg om juks. Det dreier seg om livskvalitet og selvfølelse. Og det synes jeg er helt forståelig. Men man skal ikke glemme at plastikkirurgi ikke bare er kosmetiske inngrep. Har du operert deg? – Jeg har fjernet føflekker på meg selv. Teller det? Ja, jeg velger å la det telle i dag. Er det sånn at plastisk kirurger noen gang smaker på menneskekjøtt? Er det en guilty pleasure? Litt sånn som at alle menn en eller annen gang har smakt på sin egen sæd, men innrømmer det aldri? Var dette et dårlig spørsmål? – Nei. Ja. Hva var den aller første plastiske kirurgien? Jeg har av ukjente grunner fått med meg at aztekerne formet hodeskallen lang og flat ved å gå med to planker rundt hodet. – Det skal foreligge skriftlige bevis på bruk av plastikkirurgi til å rekonstruere neser

som skal stamme fra flere tusen år siden. Den kosmetiske biten kom ikke skikkelig i gang før i det 19. århundret. Mer akseptert å jukse med utseendet i dag enn det det var før? – Det spørs litt på hvor du legger listen for hva som er juks. Er sminke juks? Botox? Eller må det kniv til for at du vil kalle det juks? Det er du som legger lista nå. Jeg er kun et lusent mikrofonstativ. – Jeg tror man alltid har strebet etter å se bedre ut, men det er ingen tvil om at både mindre ting som botox og også større inngrep øker i frekvens, og mediedekningen øker også, så begge disse tingene bidrar nok til at det blir mer akseptert. Hva foretrekker herren? Naturlig eller juks? – Har ingen preferanser. Det som er avgjørende i tillegg til utseendet er personligheten bak. Vi har en sak om labia-plastikk lenger bak i avisa: hva foretrekker De? En perfekt designet vagina eller en god gammaldags fitte? (Unnskyld.) – Ingen kommentar. Til slutt: Hva vet du som ikke vi vet? – Etter fjorten år med medisinstudier og etterutdanning håper jeg at det er mer enn det dere i NATT&DAG har blekk til å skrive her.

... bruk av plastikkirurgi til å rekonstruere neser skal stamme fra flere tusen år siden.


reload.no

”Jeg greier ikke høre på læreren og ta notater samtidig lenger”

”Hvis jeg ikke fokuserer godt, kommer andre tanker inn, og de har ingenting med hva jeg faktisk holder på med”

”Det skal lite til før at jeg føler at hodet er tomt som om tankene forsvinner hver gang jeg begynner å tenke”

”Det er vanskelig for meg å konsentrere meg, jeg blir lett forvirret fordi enhver lyd distraherer meg og setter i gang irrelevante tanker”

”Jeg glemte første halvdelen av hva legen sa til meg før hun var halvveis igjennom - jeg ble forvirret av nye tanker som hadde erstattet de gamle”

”Jeg blir ofte forvirret og usikker på betydningen av vanlige ord når jeg leser”

”Oftere og oftere leser jeg bare setningene uten å forstå hva de betyr”

”Jeg kan ikke kontrollere tankene mine. Noen ganger føler jeg meg overveldet av for mange tanker”

Uvanlige opplevelser er mer vanlig enn du tror. Overraskende mange opplever underlige og kanskje skremmende tanker og inntrykk som de ikke tør å fortelle til andre, selv ikke til sin egen famille. Slike opplevelser kommer ofte i perioder der en opplever mye stress og sover dårligere enn vanlig. For noen fører det til at det blir vanskeligere å gå på skole og jobb, og noen isolerer seg fra venner og familie. Slike opplevelser kan være tidlige tegn på en psykisk lidelse og bør undersøkes. Ved å søke tidlig hjelp er det mulig å takle de problemene en sliter med til daglig, og minske sjansen for at fremtidige påkjenninger kan føre til mer alvorlige psykiske lidelser senere i livet. Ring oss for råd og hjelp for deg selv eller om det er noen du er bekymret for.

Helse Fonna HF TIT - Tidlig Intervensjons Team, telefon 907 61 525

Vi treffes på telefon 51 51 59 59 alle hverdager 08.00 - 15.00 og på Helsestasjon for ungdom, Nytorget 1, hver onsdag 15.00 - 17.00. For mer info om TIPS se: tips-info.com

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK


Johannes Nysveen Vagle (f. 1995) ga ut sin debut-EP Distant Voices, Lonesome Clouds i juni, på «Sellout! Music». Han er aktuell på årets Numusic-festival på Tou Scene i Stavanger.

SØMMEN I DRØMMEN Med utgivelsen av debut-EP-en «Distant Voices, Lonesome Clouds» i juni bak seg, er Violet Dream allerede i gang med nye låter. TEKST LINA RAVNENG FOTO HANS EDWARD HAMMONDS Johannes Nysveen Vagle, alias Violet Dream, har nettopp fyrt opp en røyk. – Vil dere ha kaffe? spør han, og geleider oss inn på rommet sitt. Strake veien til venstre etter inngangsdøra, og vi entrer et fullt utstyrt produksjonslokale på tolv kvadratmeter. – Det går noen kopper om dagen, sier Nysveen Vagle, mens han inviterer oss til å ta plass på sengekanten. Et arbeidsbord med produksjonsutstyr dekker en hel vegg. Du er en av fredags-eventene på Numusic i år. Kan du fortelle hva du tenker om det? – Ja, jeg spiller på fredagen, ja … sammen med Mad Professor, Emika og Pandreas, og noen andre også, tror jeg. Det var faktisk på Numusic, på Café Humbug, jeg spilte den aller første konserten min. De som er enda mer eksperimentelle spiller der under festivalen. Nå har de funnet ut at jeg passer til å spille på Tou. Det er ikke mange lokale artister der i år, det er vel to …? – Jeg synes det er kult at det ikke bare er 14

8/2012

lokale acter som skal opptre. Det er bra med mangfold, og at det kommer folk fra flere plasser. Hvordan er miljøet for elektronisk musikk her omkring? – Det er ikke noe stort miljø å snakke om i Stavanger – ikke egentlig i Norge heller, sånn rent generelt. Jeg har ikke samarbeida med så mange, men jeg har jobba litt med en fyr fra Drammen, Tidemann. Og remixing av andre artister er jo en stor del av musikken nå til dags. Jeg har fått seks stykk fra blant andre Pandreas som også spiller på Numusic, Torkelsen, som utgis på samme label som meg, og en russer som kaller seg Veins. EP-en jobbes med nå, og skal slippes om ikke så veldig lenge. Det høres ut som om du har mange prosjekter gående? – Jeg er veldig glad i å lage remixer, men det er enda kjekkere å lage originaler. Musikk på nettet er i dag veldig sosialt og kollaborativt. Den siste jeg gjorde var for duoen Aact Rracer fra Oslo. Vi spilte sammen på en konsert, og de spurte meg om jeg ville gjøre en ting for dem. Jeg lagde en ny versjon av

låta deres «Ghost Princess». Den remixen ble veldig annerledes fra originalen fordi jeg la til en del nye elementer, og manipulerte de originale lydene i stor grad. I tillegg så synger dama mi gjestevokal oppå. Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med resultatet. Har du holdt på lenge med det her? – Jeg begynte med musikk da jeg var fjorten, femten, og jeg oppdaget bandet M83, og ble veldig interessert i sampling av ambience og lyder fra naturen og sånn. Jeg kjøpte dette … (Nysveen Vagle nikker mot mikseutstyret, jou. anm.) og så oppretta jeg Violet Dream i fjor sommer. Bortsett fra giggen på Numusic, er det andre ting på gang med Violet Dream i høst? – Jeg har planer om å få tak i en gitarist og en vokalist til full-lengderen som jeg skal produsere. Jeg vil litt mer ned i moll, og bruke gitarstøy, feedback og sånn. Det er vanskelig å lage organiske lyder med keyboard, og jeg kan ikke spille gitar, eller noen andre instrumenter. Jeg liker å si at jeg ikke lager musikk, jeg lager lyder … og så skal jeg spille på åpningen av Stavanger konserthus i september. Det er mulig det også blir noen greier litt senere i Oslo. Hvilken sjanger? – Hvis jeg skal vise til sjangere som allerede eksisterer, vil jeg plassere meg som en blanding av shoegaze og chill wave. Men jeg tror ikke det kommer til å være så mye igjen

av chill wave-biten i de nye tingene jeg skal lage. Det kommer til å være mer shoegaze og ambient. Mindre melodilinjer, bare ha toner med stort mellomrom. Er det dansbart? – Den kan danses til, i hvert fall noe av det. Kanskje litt moderne dans, ja, som bare utfoldelse, ikke bare hoppe opp og ned. Jeg så noen som dansa på slippfesten min, som beveget seg veldig uortodokst. Han gjør illustrerende gester med armene og bukter dem mot hverandre i slangeformasjoner. Bruker du mye tid på musikken? – Jeg har nettopp hatt et friår fra skolen, og jeg hadde første skoledag i dag på Steinerskolen. Jeg har hatt mye tid til å tenke på hva jeg har lyst til å gjøre, og jeg har jo lagd en del, og holdt på veldig mye med musikk. Om du slår sammen arbeidsmengden, tilsvarer det omtrent en time om dagen, og av og til sitter jeg flere dager på rad og kun fokuserer på å lage én sang. Resten av tida er jeg bare med folk og drikker kaffe.

Jeg så noen som dansa på slippfesten min, de beveget seg veldig uortodokst.»


MELD DEG NA INN I TEK OG BLI

IKT S N N I G E D F DIN. SKAF N E G EG IN N D N A R TD Æ U L R . O E F N R IE A D V U S K UNDER ST LHETLIG AN R E E H V T T E T GODE E R A N G T I IG U L L D E G T A K F A R I R D E I V V L E V A ET SO IUM KR Å D F U ENYTT DEG . B T Å . S N FÅR DU E R E S D E S A E E T N R R E E S K L T A L E IN A T M R G I E E ET LEM D E SOM VEKK UELLE FOR D M R T G E K E A M D D R O A E S D N M . L K O E ME BBSØ O J I GJENSIDIG BRANSJER S I V G I N R I K R S K I . Å V E. RS R O U F T INN P Å SETTE OPP EN GOD C S U I F T A E H R T G R OF E SLIK SOM T , S E R A R E M L U E T IR L D U B R F D MEDLEMSFO , SLIK AT DU I VIDESTE FORSTAN TEKNA.NO/ R G ME ALT DETTE O

Tekna er foreningen for deg som har eller planlegger en mastergrad innen teknisk-naturvitenskapelige fag


Microsoft University

Våre Er dupartnere ferdig med søker IT studier 70 nye våren medarbeidere 2013 og ønsker du å jobbe med den innen nyeste utvikling, og mest rådgivning spennende ogteknologien? salg. Søk i dag, så kan du Søknadsperioden forsikre Microsoft deg jobben University allerede 2013nå: har startet: www.microsoft.no/university

gir deg betalt opplæring, sertifisering og jobb. Søknadsfrist: 15.1. mars 2012 Søknadsfrist: mars 2012

1 søknad = 17 potensielle jobbtilbud!


SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

Dagens optimale vagina er formet som en hårløs sprekk, et bilde som uunngåelig må sees i sammenheng med kjønnsorganet til et barn.

PLASTELINAVAGINA

Jeg er i Arendal, på festen til First House ... Og jeg er blitt fullere enn det som var planen. DEN STORE LANSERINGSFESTEN

AV FRODE HELMICH PEDERSEN GRUNNLEGGEREN AV Wikileaks, Julian Assange, står for tiden i sentrum for et betent diplomatisk spill mellom myndighetene i Sverige, Storbritannia og Ecuador. Saken har et nesten surrealistisk preg: For å unnslippe forhør i Sverige i forbindelse med en sedelighetssak der han ikke engang har status som tiltalt, er Assange blitt innvilget politisk asyl i Ecuador fordi det fryktes at han fra Sverige vil bli utlevert til USA, hvor han risikerer å bli sperret inne på livstid. Da Ecuadors avgjørelse ble kjent, truet britiske myndigheter med å storme den ecuadorianske ambassaden i London, samtidig som de gjorde det klart at Assange ville bli arrestert straks han forlot ambassadebygningen. En rasende ecuadoriansk ambassadør minnet britene om at de ikke lenger er en kolonimakt, mens den tidligere britiske ambassadøren Craig Murray uttalte at Storbritannias trussel «er nok et eksempel på den fullstendige skrinleggelse av internasjonal lov som nå skjer i regi av den nykonservative juntaen som styrer de tidligere demokratiene i Vesten». Craig Murray vet hva han snakker om. Da han i 2004, som britisk ambassadør i Usbekistan, avslørte at hans eget land samt USA støttet det usbekiske regimes tortur av fanger, ble han straks fjernet fra sin stilling. Det er nemlig slik varslere behandles, også i Vesten: de avskjediges, knebles, og svertes. Få har fått kjenne dette på kroppen i så stor grad som Bradley Manning, soldaten som nå sitter anklaget for å ha lekket hemmelige dokumenter fra krigen i Irak til Wikileaks. Ikke bare var han lenge innesperret under forhold som FNs

Kan vi vennligst slutte å snakke om hvor lenge artistene har jobbet med plata si?

19

Julian Assange er ikke akkurat feilfri, men fortjener vår støtte. torturutsending Juan E. Mendez karakteriserte som «cruel, inhuman and degrading». Han opplevde også å bli svertet i amerikanske aviser på det mest nederdrektige vis. OGSÅ JULIAN ASSANGE er i vestlige medier blitt bakvasket etter alle kunstens regler. Som den amerikanske advokaten og forfatteren Glenn Greenwald skriver i The Guardian (22.8): «Er det ikke påfallende at en av de ytterst få personene som i de senere årene har risikert sin velferd, sin frihet og sitt liv for å utfordre det hemmeligholds-regimet som den amerikanske sikkerhetsstaten (og dens lydige allierte) avhenger av, også slumper til å være – lenge før han søkte om asyl i Ecuador – den mest intenst foraktede personen i øynene til det amerikanske og britiske mediekommentariatet samt den «liberale» britiske intelligentsia?». De som føler seg kallet til å fordømme Assanges personlige lyter, burde først spandere litt tid på å reflektere over hvor godt deres eget liv hadde tålt å bli gjort til gjenstand for fiendtligsinnet granskning av de kombinerte kreftene til verdenspressen og verdens mektigste stater. Washington har god trening i å gjøre livet surt for sine offisielle fiender, noe man er særlig godt klar over i Sør-Amerika, hvor USA har et beksvart rulleblad. Og nettopp fordi de søramerikanske landene så ofte har fått erfare hva USA er i stand til av ugjerninger og skittent spill, samler de seg nå støttende bak Equador. Latinamerikanere flest har nok færre illusjoner om Vestens rettskaffenhet enn hva tilfellet er her til lands, hvor avisen Aftenposten på lederplass (19.8) hevder at denne sakens «kjerne» er og blir de innledende

16

KULERAMMESYNDROMET

forhørene i den svenske sedelighetssaken. Og for nå å ta den med det samme: Assange er altså mistenkt for å ha presset to kvinner til å ha sex uten kondom. Ingen av dem har anklaget ham for voldtekt. Sakens øvrige realiteter, inkludert den diplomatiske krisen, er ifølge Aftenposten et «sirkus» som Assange selv må ta skylden for. DERSOM VI SKAL tro Aftenposten, ligger det lite annet enn «konspirasjonsteorier» til grunn for påstanden om at Assange risikerer å bli utlevert til USA. Avisen tar det altså som en selvfølge at Sverige ikke vil utlevere Assange, på tross av at Sverige nekter å gi noen garantier i så måte og ellers ikke akkurat har for vane å motsette seg denne typen forespørsler. La oss anta at USA beslutter seg for å anklage Assange etter den drakoniske spionasjeloven av 1917 for deretter å begjære utlevering fra Sverige. Hvordan kan Aftenposten på forhånd vite at Sverige vil avslå? Øyensynlig ikke av noen annen grunn enn at avisen i utgangspunktet antar at vestlige myndigheter opptrer i tråd med de høyeste moralske prinsipper. Det finnes imidlertid nok av beviser for at en slik antagelse savner grunnlag i virkeligheten – ikke minst blant de dokumentene Julian Assange har vært med på å frigi. Takket være Wikileaks vet vi nå for eksempel at USA siden 2008 bedrev systematisk spionasje på andre nasjoner, både venner og fiender, inne i FNbygningen. Spionasjen gjaldt til og med FNs generalsekretær personlig. Kan man tenke seg en tarveligere opptreden? Istedenfor å innlate seg på noen form for selvransakelse etter avsløringene, gikk USA rett i strupen på

24

Assange og Wikileaks. Minst tre prominente amerikanere, blant dem presidentkandidaten Mike Huckabee, ytret offentlig at Assange burde henrettes (!) uten lov og dom. Man pleier ellers å arrestere folk for slik åpenlys oppfordring til vold, men når oppfordringen gjelder USAs offisielle fiender, er det åpenbart ikke så farlig. DET SYNES UANSETT ganske åpenbart at kjernen i denne saken, i motsetning til det Aftenposten gir til beste på lederplass, er mektige krefters klappjakt på verdens desidert mest effektive varsler. Betegnende nok står finansverdenen last og brast med de mest autoritære delene av det amerikanske statsapparatet. Blant selskapene som på ulike måter har forsøkt å straffe eller skade Wikileaks finner vi Amazon, PayPal, MasterCard, Visa, samt den sveitsiske banken PostFinance. Dette burde fortelle oss en hel del om de interessene som føler seg truet av aktivister som Assange. Det dreier seg ikke nettopp om interessene til mannen i gata. Wikileaks har som mål å spre informasjon til offentligheten og bekjempe hemmelighold. I de fleste land begrunnes all slags hemmelighold med behovet for å beskytte befolkningen. All erfaring med frigitte dokumenter tilsier imidlertid at hemmeligholdet i overveiende grad skjer for å beskytte myndighetene mot sin egen befolkning. Derfor fortjener Assange all den støtte han kan få. Ikke fordi han er en feilfri person. Men fordi hans virksomhet har avslørt juks og bedrag blant verdens mektige i offentlighetens og demokratiets tjeneste.

Aftenposten hevder stadig at denne sakens «kjerne» er og blir de innledende forhørene i den svenske sedelighetssaken. Dem om det. 8/2012

17


Da vestlige jenter begynte å la seg omskjære i jakten på fysisk perfeksjon. TEKST HANNA STOLTENBERG ILLUSTRAJON MARTA BRAVO Labiaplastikk er et voksende fenomen i den vestlige verden. Jenter helt nedi sekstenårsalderen lar seg operere i jakten på fysisk perfeksjon. Hva gjør dette med den seksuelle og sosiale utviklingen til en generasjon som snart kan navnet på flere pornostjerner enn forfattere? La oss snakke om labia, baby. DA SILIKONPUPPER FOR alvor gjorde sin innmarsj på det kommersielle markedet mot slutten av åttitallet, ble en hel generasjon overbevist om at et attraktivt frontparti bestod av to store, standhaftige utvekster fylt med solid plastikk og små, rosa brystvorter. Selv om medias kontinuerlige bildestrøm av «perfeksjon» har gjort disse standardiserte

idealene til et mål for internettgenerasjonen, har det utopiske puppestellet nå begynt å navigere mot en mer naturlig modell. Kanskje skjedde dette etter at utallige glamourpiker fra Porsgrunn og Jessheim hadde flashet plastikkpuppene sine på forsiden av Vi Menn og FHM; eller da Lene Alexandra bestemte seg for at boobsene hennes muligens ikke var så okay likevel og derfor ga monsterimplantatene sine tilbake til kirurgen, for istedet å bli familiefavoritt på Skal Vi Danse; eller kanskje bare den jevne nordmann plutselig våknet en dag og forsto at silikonpupper er dritharry. Det vil si, åpenbare silikonpupper, en diskre c-kopp til 30.000 er fortsatt helt innafor det gode smaksregimet. For majoriteten av kvinner er puppekomplekser fremdeles like indoktrinert som gangetabellen.

Dagens optimale vagina er formet som en hårløs sprekk, et bilde som uunngåelig må sees i sammenheng med kjønnsorganet til et barn. 18

8/2012

Opererte kropper fungerer imidlertid ikke bare som støttehjul for hodene til bartendere/glamourmodeller som drømmer om å vinne Paradise Hotel og har Kim Kardashian som bakgrunnsbilde på iPhonen, de rusler rundt i hele landet. Det som ellers er imponerende kvinner med et allsidig repertoar av egenskaper, helt uavhengig av kropp, føler behovet for å supplere den fysiske farkosten med et par saltvannsproteser og kanskje noen doser lammelse i panna – og nå: en designervagina. ET SOSIALT FORKRØPLENDE kroppshat er en epidemi blant kvinner, og selvfølgelig vet den gla’-kapitalistiske skjønnhetsindustrien hvordan den kan tjene penger på disse sviktende selvbildene. Så fort puppeoperasjoner mistet litt av den originale gummiglansen, fulgte et nytt pornoskapt ideal etter, og det kvinnelige kjønn fikk en kraftig injeksjon komplekser sprøytet inn mellom beina. En rekke operasjoner under paraplybetegnelsen «labiaplastikk» blir i akselererende fart utført på norske jenter. Den plastiske kirurgen Halfdan Simensen ved Aviva Helse i Oslo uttalte til klikk.no at etterspørselen har økt betydelig de siste årene,

og at han vanligvis utfører «tre-fire slike inngrep hver fredag». Operasjonen utføres ved at kirurgen bokstavelig talt klipper vekk deler av de indre kjønnsleppene for å oppnå et «strammere» og mer «ryddig» ytre. Og ja, det kan minne litte grann om det vi bannlyser som kjønnslemlesting i andre deler av verden. WHO har definert det siste som «alle prosedyrer som involverer delvis eller total fjerning av de eksterne kvinnelige genitalier, eller å påføre kvinnelige kjønnsorganer skade for ikke-medisinske grunner.» Gitt en slik standard, burde kanskje labiaplastikk fordømmes på samme grunnlag. Dagens optimale vagina er formet som en hårløs sprekk, et bilde som uunngåelig må sees i sammenheng med kjønnsorganet til et barn. Det ligger et mildt sagt kvalmefrembringende paradoks i at kvinner helst skal ligne småbarn nedentil for å være seksuelt attraktive. Samtidig blir stadig yngre jenter påvirket av en seksualitet definert av voksne menn. Selv var jeg knapt fylt tretten år da jeg begynte å barbere av meg alt kjønnshåret fordi jeg hadde fått beskjed om at ingen gutter likte en full busk. Da var det knapt to år siden jentene hadde båret sine nygrodde kratt med stolthet i gymdusjen som et symbol på sin gryende kvinnelighet. Hvor denne solide kunnskapen om gutters preferanser, og ikke minst viktigheten


av å imøtekomme dem, kom fra, husker jeg ikke, men det gjør meg trist å tenke på hvor tidlig jeg ble innlemmet i en pornofisert og mannsdominert seksualitet. Jeg fordømmer ikke litt visuell stimulering av de erotiske sansene, men som bransje tror jeg at pornografien har bidratt til å endre tenningsmønsteret til sitt publikum, som fremdeles i hovedsak er menn. Napper du laksen nok ganger til oljeglatte damer på Redtube, skapes det fort en link mellom det du kommer til – og det du tenner på. Naturlig appetitt for variasjon blir undertrykket av en konstant tilføring av fantasiløse seksuelle sjablonger. At en tolv år gammel gutt, i ferd med å finne ut av seksualitetens grenseløse verden, blir bombardert med mekanisert hardporno ved hjelp av noen klamme tastetrykk, uten å lære seg den essensielle skilnaden mellom virkelighet og fantasi på forhånd, gjør selvfølgelig noe med hans seksuelle forestillingsverden. Og det gjør noe med de jentene, eller guttene, han skal utforske denne seksualiteten med. PÅ EN ENKELT privatklinikk i Storbritannia har utføringen av labiaplastikk økt med over 300 prosent de to siste årene. Hos Oslo Plastikkirurgi kan du få utført tre ulike inngrep for å sikre deg en flunkende ny vagina: klitorisplastikk/-løft, labiaplastikk og venusberg-figurforming (!?). Prisene ligger et sted mellom 10.000 og 13.000, en beskjeden sum i forhold til for eksempel brystforstørring med soft touch-protese der du må ut med hele 24.500 kroner. «Før-og-etter»-bilder på klinikkenes hjemmesider viser et spekter fra ytterliggående tilfeller der inngrepet kan forsvares av medisinske grunner, til helt normale kjønnslepper som er blitt klippet av og kastet i søppelbøtta sammen med kirurgens munnbind og blodige plastikkhansker. Selv

oppfatter jeg det som medisinsk forsvarlig når størrelsen på kjønnsleppene faktisk skaper et smertefullt problem ved aktiviteter som å sykle eller gå i trange klær, ikke når de er en psykologisk barriere for å ha sex. Det siste er resultat av et kulturskapt kompleks – ikke et fysisk problem. Dessverre tilhører nesten 70 prosent av kvinnene som undergår operasjonen den siste kategorien. Det er ikke intensjonen å kritisere de jentene som undergår disse plastiske operasjonene, om det så er labiaplastikk eller brystforstørring, men kulturen som gjør at det fremstår som en nødvendighet. Språket som blir brukt til å promotere labiaplastikk – «deformitet», «hudoverskudd», «korrigering» – utnytter kvinners usikkerhet ved å sette likhetstegn mellom variasjon og skam: Som Oslo Plastikkirurgi skriver på sin hjemmeside: «formen på labia minor kan være avvikende og dermed skjemmende.» Kirurgen Stefan Emmes ved Plastisk Kirurgisk Institutt i Bergen, på sin side, mener inngrepet handler om å «hjelpe» kvinner, og uttrykker sin omsorg for norske kvinner på denne måten (stadig ifølge klikk.no): «det finnes fremdeles kvinner som ikke vet at de kan opereres. Jeg skjønner mer og mer at kvinner plages fysisk og psykisk, og synes det er fint å kunne hjelpe dem. Jeg skjønner ikke hvorfor så få kolleger driver med dette.» Slik kan skjønnhetsindustrien presentere seg selv som en selvbildenes Mor Theresa, som en selvoppofrende servicetjeneste hvis formål er å hjelpe «plagede» kvinner. HOVEDPROBLEMET ER imidlertid, som ved nesten all annen plastisk kirurgi, at normalen blir forskjøvet og kommer på halvdistanse fra det som er en naturlig biologisk variasjon. Hvem skal kunne fortelle unge jenter at variasjon i størrelse på indre

kjønnslepper er helt normalt, når lyserosa, glatte designergenitalier lyser mot dem fra utallige pornofilmer og magasiner som det eneste idealet de kan forholde seg til? Det faktum at vi jenter ikke legger merke til andre jenters private pusekatt er kanskje også en del av problemet. Der menn kan måle dong i dusjen og sende lange blikk på offentlige toaletter, regner jeg med at de færreste kvinner kan si noe særlig om hvordan deres venninners vagina ser ut. Man aner rett og slett ikke hva det er man skal forholde seg til når man bestemmer seg for om ens egen er noe å gråte over. Hadde flere jenter vært oppmerksom på variasjonen som finnes der ute, hadde kanskje færre tydd til tårene – og siden til kniven. Og akkurat dette problemet er det noen ivrige sjeler som har forsøkt å gjøre noe med. Selv om stemningen på vaginasoftheworld.tumblr.com til tider kan minne om et rytmebasert dansekurs for ny-single aromaterapeuter («DU er vakker – takk for at du delte!»), gir bloggen – som oppfordrer kvinner til å sende inn «crotch-shots» av seg selv, som deretter deles, verdsettes og kommenteres av sidens brukere – en anledning til å se hva som faktisk finnes av variasjon. Man kan argumentere for at sånne som meg bør slappe helt av og trekke puppen ut av brødristeren: kroppshysteri har eksistert i alle tider og aldere, og har gått utover både kvinner og menn. Joda, det er nok mulig. Samtidig er det noen essensielle forskjeller. For det første har majoriteten av trender hatt en fundamentalt forskjellig effekt på de respektive kjønnene. Der jeg har full forståelse for at kompliserte mustasjer og trange ridestøvler som klemte over føttene var ubehagelig for mannen på attenhundretallet, var det nok hakket verre med korsetter i metall og hvalbein som klemte innvollene

sammen, og gjorde blodig oppkast til en kjip kvinnegreie på lik linje med menssmerter og cellulitter. Korsettets tidløse fetisj-status er neppe en tilfeldig fremstilling. Det ser ut til å være et gjennomgangstema at menns kroppspreferanser når det kommer til kvinner blir håndhevet med militær nøyaktighet, om det så innebærer å rive ut samtlige kroppshår nedenfor halsen på månedlig basis, fylle opp med silikon og kjemikaler, eller å la seg skamklippe med kirurgsaksa nedentil. Med unntak av de vennlige henvendelsene jeg pleide å motta på epost som informerte om hvordan jeg effektivt kunne øke penisstørrelsen min med flere centimeter, har jeg imidlertid til gode å se en ledende samfunnstrend som syr klosser med kvalitetshud på penis fordi majoriteten av kvinner syntes det er finere når den er lang og tykk. DEN BILATERALE samfunnstendensen til å fortelle jenter at de kan, og bør, være superseksuelle og frigjorte, men at de rent kroppslig må holde seg innenfor de aksepterte rammene – hårløse, stramme, glatte, delikate – bidrar til å normalisere og opprettholde en moderne variant av seksuell undertrykkelse. Når den vestlige verden selvgratulerende fordømmer «primitive» og kvinnefiendtlige skikker, som fotbinding og kjønnslemlestelse, kaster vi bautasteiner i det universale glasshuset. Vi ivaretar også en kultur der våre såkalt likestilte kvinner undergår smertefulle, og potensielt farlige, operasjoner hvis hovedformål er å imøtekomme menns seksuelle drifter og preferanser. Den selvtilliten kvinner trenger for kreve verdsettelse på lik linje med menn blir ikke styrket av kirurgi, men undergravd av et overveldende fokus på fysiske attributter. Vi trenger jenter som er mer opptatt av hva de kan utrette enn hvordan de ser ut mellom beina. 8/2012

19


NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WiMP INTRODUSERER:

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no


TANGERA Drikkeleken fra ungdomsskolen og som aldri endte bra. Alt du trenger er en kortstokk og rikelig med alkohol. Alle feil blir straffet hardt, med massevis av ekstra «raringer», raring er tangera-ordet for slurk. Sier du slurk, straffes du med ytterligere drikkepress. Du kan ikke gå på do, uten dokort osv. For flere regler gå inn på www.drikkeleker.net. Husk at du garantert blir skamdrita.

48 timer med politisk tangera i Arendal. Ingen peker fingre der ingen husker hva som skjedde. TEKST TORE ANDVIG FOTO STEPHEN BUTKUS BÆÆÆÆ. BÆÆÆÆ!!! Jeg breker høylytt. Stephen knipser løs mens han ler stadig mer begeistret, som en syvåring på epleslang. Jeg er omgitt av den politisk eliten, av makta; politikere, presse, næringsliv og lobbyister. En brekende NATT&DAG-journalist skaper naturlig nok litt oppstuss på festen til Norges største

lobbyvirksomhet, og mottagelsen jeg får av de andre festdeltagerne er naturlig nok blandet. Dagbladets Marie Simonsen ser ut til å fryde seg over at det (endelig?) skjer noe. Trond Giske ser derimot livredd ut og unngår øyekontakt for enhver pris. Andre er mer avventende og sender hverandre spørrende blikk. Med ett har stemningen gått fra å være jovial, nærmest familiær, til lettere anspent. Det er som om noen har invadert søndagsmiddagen.

Jeg tenner meg en røyk, tømmer enda et glass vin og observerer festdeltagerne mens jeg tenker tilbake på kveldens omgang med dem: Hva er det å si? Hvor begynner jeg? De er like, de er hvite, de er norske. De er velkledde, fremgangsrike og «flinke». Men de oppfører seg som en saueflokk når de er sammen. Betyr det at vi blir styrt av en saueflokk og at de som skal kritisere dem også er sauer i den selvsamme flokken?

Jeg er i Arendal, på festen til First House og skal innlede NATT&DAGs første omfattende valgkampdekning. Og jeg er blitt fullere enn det som var planen. Arendalsuka skal ifølge arrangøren være en åpen møteplass mellom folk, politikere og næringsliv. Det skal være åpne debatter, idemyldring og utveksling av erfaringer, refleksjoner og ideer mellom velgere, næringsliv, frivillig sektor og politikere på alle nivåer og fra de fleste partier. Arendals politiske gate, sentralt plassert på Kanalplassen midt i sentrum, er arenaen hvor mye av denne utvekslingen skal finne sted. I praksis er gaten en fem meter bred stripe klemt inn mellom to rader med de velkjente bodene som vi kjenner fra valgkampsesongen. 8/2012

21


Innøvde argumenter, pensjonister, tørr kjeks og kommunekaffe. JEG BESTEMMER MEG for å prøve å diskutere velgeres reelle påvirkning på den politikken som blir ført, eller snarere den manglende muligheten til å påvirke politikken til de ulike partiene. Jeg vil høre politikernes tanker rundt problemstillingen: «De viktige avgjørelsene blir tatt i lukkede rom, også kalt programkomiteer. I disse komiteene er det kun rom for de mest lojale partihorene; de som har gått gradene siden tenårene og som kjenner medlemmene i de andre partienes programkomiteer bedre enn de kjenner vanlige mennesker og deres problemer. Utgjør dette et demokratisk problem?» Det kan være utgangspunktet for en god, politisk samtale, tenker jeg. Så naiv er det mulig å være. Jeg skuer over Arendals politiske gate en siste gang før jeg biter tenna sammen og setter kursen mot stripen som skiller de to radene med valgkampboder. Det er et nedslående syn. Jeg ser frivillige som overfaller forbipasserende med tom retorikk og valgkampbrosjyrer. Kan det tenkes at denne uorganiserte, kaotiske og nesten litt truende metoden å møte oss velgere på, kan virke mot sin hensikt. Skulle ikke poenget være dialog og ideutveksling? Møter mellom parti og velger? Hva med noen stoler og bord satt ut rundt bodene? Jeg blir stressa og går gjennom hele gaten uten å stoppe en eneste gang. Stanser i enden, tenker meg om, snur og bestemmer meg for å prøve igjen. TILBAKE I ANDRE enden har jeg ervervet en bunke med flyere som forteller hvorfor vi bør bytte regjering, og like mange flyere som forteller meg at denne regjeringen er den eneste som hindrer de borgerlige å gjøre Norge til et sosialdarwinistisk marerittregime i Ayn Rands ånd. Jeg gjentar prosessen flere ganger, opp og ned gata, men nei, det er ikke fred å få, ikke mulig å få litt ro med en 22

8/2012

politiker, litt tid på tomannshånd som legger til rette for en meningsfull ideveksling. Et reelt ordskifte mellom meg og en politiker burde være mulig, men her finnes bare innøvde argumenter, pensjonister, tørr kjeks og kommunekaffe. Jeg gir opp og begynner å traske nedover mot bussholdeplassen for å møte NATT&DAGs fotograf. Jeg passerer en APbod. «Alle skal med», står det insisterende på telt, flyere og kaffekopper. Burde det ikke heller hete: «Alle som vil, skal med»? For hva med de som ikke vil, tenker jeg. Hva vil dere gjøre med dem? Skal det ikke være lov å stille seg på siden? Hva er straffen for de som har andre planer? På bussholdeplassen venter Stephen, fotografen, og vi kjapper oss til Fevik og funkisperlen av et hotell vi bor på for å starte oppladningen til kvelden. Rom og cola femtifemti. Dette blir ikke pent. Fylla inntrer raskt og brutalt når vi ankommer arendalturens hovedmål: festen til First House. Paviljongen på Gjestebrygga i Arendal er allerede ganske full. Alkoholen flyter. Stephen er i knallform og trekker meg ytterligere opp. Jeg er ikke helt i saueform ennå, men kjenner at det nærmer seg. TIL VÅR STORE forbauselse tar alle oss godt imot. Det er tydeligvis populært, spesielt blant pressen at også NATT&DAG skal begynne å dekke mer politikk og da spesielt valgkampen. Det blir nesten for koselig. Er det bare taktikk, eller er det slik at deres egen dekning til og med kjeder dem selv? Jeg har forberedt to ulike spørsmål til intervjurunden, men begge bunner i den samme bekymringen: at politikerne våre og partiene våre er for like, og at journalistene som skriver om dem også er for like – både politikerne og hverandre.

Erik Wold debattlederen til NRK får første spørsmål. «Stemmer du?», lurer vi. «Ja, jeg stemmer alltid.» «Hvorfor?» «Fordi det er en plikt og et privilegium.» Fantastisk svar, akkurat som forventet. Banalt, jålete og klisjefullt, like tanketomt som mannen fremstår som debattleder. For å unngå tolv tilsvarende selvfølgeligheter, bestemmer vi oss for et annet spørsmål: Er det kommende valget et faktisk veivalg, eller ligner det mer et teater der forskjellene er minimale? Mimir Kristjansson, politisk journalist i Klassekampen, er førstemann ut: «Det er jo et politisk teater, men resultatet vil medføre såpass store forskjeller at det likevel blir et veivalg. Nei, faen, jeg kan ikke svare så kjedelig i NATT&DAG … vent litt…», sier Mimir. Men det var det. Kyrre Nakkim, samfunnsredaktør i NRK, hiver seg på: «Det blir et veivalg. Ettersom det er to helt forskjellige regjeringsalternativer blir det et av de mest spennende valgene vi har hatt på svært, svært lenge …». Næringsminister Trond Giske blir oppfordret av noen kolleger til å stille på bildet med sauen. «Det er et veivalg», sier han, litt brydd. «Selv om det ikke er store forskjeller i utgangspunktet, blir det som når to båter forlater en havn med forskjellig kurs. Etter fire år blir det ganske store forskjeller». DET BLIR SNART påfallende hvor likt alle svarer. Alle konstaterer at det er et veivalg fordi … vel, fordi «det er jo to klare alternativer». Noen moderer seg imidlertid litt ved å si at det neppe blir revolusjon med det første, uansett utfall, all den tid det ikke er såå voldsomme forskjeller i Norge. Oppsummeringen er likevel: like folk, like svar, like tanker, lik politikk. «Det er et veivalg. Politikk må dreie seg om betydelige forskjeller, ellers er ikke demokratiet mye verdt.» Trine Schei Grandes svar er det ærligste vi får. Når alle partiene, alle

politikerne og alle de politiske journalistene er sosialdemokrater, hvor store veivalg er det da mulig å ta? Dersom alle valgmulighetene ligger innenfor et sosialdemokratisk verdensbilde og må håndteres med en tilsvarende fortolkningsnøkkel, er det ikke da mer presist å snakke om små kursjusteringer? Marie Simonsen overhører samtalen. «Så avansert», skyter hun inn og skylder ned en fernet-shot med et glass vin. «Skal jeg være så kjedelig å si begge deler?» Simonsen er den største positive overraskelsen. Forbausende kul og opplagt. Kan virke som hun liker litt faenskap, samtidig som hun ikke er like fanget av groupthinken som ellers synes å prege mange her. Det er på tide å skifte til sauedrakten. BÆÆÆÆ. BÆÆÆÆ!!! Jeg breker høylytt. … ANGST OG FYLLESYKE i Arendal. Vi går gjennom den politiske gata enda et par ganger så Stephen kan ta noen bilder. Vi må imidlertid gi opp, belastning er for stor. Vi forsøker å få med oss noe som skulle være et kåseri av NRKs pensjonerte valgguru Geir Helljesen, men kåseriet viser seg ikke å være et kåseri, men snarere en samling anekdoter fra boken han prøver å pushe. Vi trekker oss ut og støter på en av arrangørene. «Ikke noe sauekostyme i dag?», spør han. «Nei, er ikke helt i den formen i dag, i alle fall ikke ennå», svarer jeg. «Ble det sent?» «Nei, vi tok en taxi til hotellet ved halvtotiden». «Det var jo tidlig, i alle fall for NATT&DAG …» Fyren gjør oss oppmerksomme på skiltet han har på seg, identisk med våre presseskilt, men med påskriften «Vert». «Men det var noen som holdt ut lenge», sier han. «De siste ga seg ikke før ved fire-fem tiden. Jeg skal ikke nevne navn …».


ARENDALSUKA Arendalsuka er inspirert av og tiltenkt den samme rollen som den svenske Almedalsveckan. Arendalsuka skal være en uformell møteplass mellom den jevne velger, næringsliv og politikere. I fjor ble arrangementet avlyst på grunn av 22. juli, og i år kom arrangementet i skyggen av den samme rapporten. Likevel er Arendalsuka den mest omtalte politiske begivenheten det siste året, med unntak av nettopp 22. juli og rettsaken. Arendalsuka har fått en del kritikk, spesielt fra Klassekampen og Rødt på grunn av First House (Norges største lobbyvirksomhet) sin involvering i arrangementet. Initiativtakere og sentrale arrangører er Leif Monsen (First House), Øystein Djupedal (fylkesmann i AustAgder og tidligere stortingsmann og statsråd for SV) og Stein Gauslaa (redaktør i Agderposten). www.arendalsuka.no

Marie Simonsen og Dagbladet fortjener et smil for den eneste kommentaren vi har lest i etterkant som kan minne om en evaluering.

6

DAGEN DERPÅ – EN HYPET DEBATTUKE SOM FORSVANT I ALKOHOLRUSEN

Tabellen tar utgangspunkt i dekningen Aftenposten, VG, Dagbladet, Bergens Tidene, Dagens Næringsliv, Dagsavisen, Klassekampen, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad, Drammens Tidene og NTB skiltet med i forkant (fire uker), underveis og i etterkant (to uker) av Arendalsuka.

Da Arendals uka ble annonsert, var flere skeptiske. Klassekampen stilte seg (selvfølgelig) kritisk til First House som arrangør og Bergens Tidene bemerket tidlig at «det er ulekkert at profesjonelle påvirkningsagenter er sterkt involverte i et arrangement som tar mål av seg til å bli den offisielle åpningen på valgkampen annethvert år.» Rødt-leder Bjørnar Moxnes syntes det var «betenkelig at en person som opererer med hemmelige kunder får sette dagsorden» (vår uth.). Hvilken person han hadde i tankene, ga imidlertid saken ikke svar på. Kanskje Leif Monsen i First House? Frank Aarebrot var engstelig til alliansen mellom

politikere og medierådgivere, mens Per Olav Lundteigen tok hardere i og var «rystet». Hans Geelmuyden, direktør i Geelmuyden Kiese, var på sin side «fra seg av begeistring» og jublet over at Norge «endelig får sin egen Almedalsvecka». Så gikk politidirektør Øystein Mæland av på direkten. Siden ble det stilt. Hva skjedde med evalueringen? All den tid både advarslene og honnørordene satt så løst i forkant, er det ikke flere her som skylder oss å gjøre opp status? Hva skjedde med bakspeilet og yndede medieøvelser som oppgjør, regnskap og måloppnåelseevaluering?

8/2012

23


Bjarne Melgaard (f. 1967 i Sydney) er en norsk billedkunstner. Melgaard er utdannet ved Statens kunstakademi i Oslo, Jan van Eyck-akademiet i Maastricht og Rijksakademie i Amsterdam. Han bor og arbeider i New York. Melgaard er mest kjent for sine uttrykksfulle malerier, installasjoner, foto og videoverk. Motivene hans er gjerne inspirert av den norske black metal-musikkulturen og det homofile S/M-miljøet. Melgaard regnes som en av Norges mest sentrale nålevende kunstnere og Morgenbladet kåret «Confessions of a Recovering Minimalist» (1996) til et av våre tolv viktigste kunstverk.

24

8/2012


Bjarne Melgaards nye roman, A New Novel er nettopp det tittelen tilsier. Neppe har en slik bok noen gang tidligere funnet veien inn gjennom de standsmessige dørene til et av landets største forlag. TEKST KRISTIAN WIKBORG WIESE FOTO RICHARD KERN Sjablongen om Melgaard går omtrent slik: Han lager brutal, rå og kom promissløs kunst, alt i den hensikt å utforske menneskets «mørke sider». Godt hjulpet av et veloljet PR-maskineri har «Melgaard-modellen» vært innbringende både hva penger, heder og ære angår. Og tilsvarende: hans første bok på Aschehoug er da heller ingen søndagsskole. Sadomasochisme, grenseløs apati, bestialsk sex og utagerende dopbruk er – ikke overraskende, kanskje – noen av ingrediensene. Om ikke det var nok i seg selv, vil en av de groveste scenene i boka, den såkalte Antwerp-scenen, bli filmatisert og vist i galleriet Luxembourg & Dayan i New York. Scenen beskriver hvordan en mann nærmest blir torturert til døde ved at blant annet hovedpersonen gang på gang kjører armen sin, som er surret inn i en rusten kjetting, opp i endetarmen hans. Au da! Javel, da bør nye presseoppslag være sikret. Men hva gjemmer seg under dette laget, bak all denne fistingen? Er det mulig å få tak på Melgaards egentlige prosjekt? (Gitt at det er mulig å operere med en tradisjonell over- og underflate i denne kunstnerens prosjektrom, da.) NATT&DAG stålsatte seg og tok en transatlantisk telefon til New York der Melgaard hekker og bedriver sitt daglige virke. Om det skyldes at han ikke lenger er forlovet («ikke mer nå. Men jeg har ny kjæreste») vites ikke, men uten noen overdreven tro på kjærligheten («det må stilles spørsmål ved et kjærlighetsbegrep som man går og slenger rundt seg overalt!»), var han likevel blid, opplagt og velvilligheten selv. Visst medgikk han at det kan være partier i boka som er med mest for sjokkeffektens skyld («Tanken er at den skal ha en type slageffekt. At det skal være partier som er ubehagelig å lese»), men han presiserte også at det handler å lete frem noe genuint og sant («Jeg er ikke interessert i å narre folk, lure de eller presentere noe som man skal le seg i hjel av etterpå»). Ålreit, Bjarne! Hva slags roman er det egentlig du har skrevet? – Jeg var interessert i å beskrive en person som er splittet og som lever helt frakuttet noen sans for virkelighet eller sans for hva som er rett og galt – i en normal verden. Man begynner å skrive og så skriver det seg selv. Jeg satte meg ikke ned og tenkte at nå vil jeg lage en roman. Jeg begynte å skrive. Jeg begynte å skrive hver kveld. Jeg skrev i nesten

to år. Og til slutt ble det noe jeg tenkte kunne bli en roman. Men det kom etterhvert. Først var det bruddstykker av tekst og på en måte var det bare ideen om en roman som interesserte meg. Det var mer når det ble så mye materiale at jeg tenkte at dette kunne gis ut i bokform. Du beskriver en til tider blasert, monoton og apatisk verden. Hvilken virkelighet er dette? Din egen? – Det er en verden som er reflektert ut i fra virkeligheten som sådan, men det er en helt fiktiv roman. Men siden det er en jegperson i dette her som er billedkunstner, blir jo også spørsmålet: er dette meg liksom? Og det synes jeg er interessant å spille på. Ja, for mye av innholdet i boken kan minne om ting vi har lest om deg i intervjuer du har gitt. Ser du den? – Det har jeg spilt helt bevist på. Forankringspunktet i romanen er at den er skrevet av meg, og at jeg har en type identifikasjon i det norske kulturlivet. Jeg har alltid vært interessert i å spille på hva som er virkelig eller ikke. Og hva som er riktig eller galt. Rent visuelt er det en ganske uvanlig bok. Du opererer med ulike tekststørrelser og flere steder er også sidene delt i to av en farget strek. Hva er tanken bak dette? – Jeg har jo ikke noen bakgrunn i litteratur som sådan, men det er egentlig et vanlig grafisk designgrep. Det er ikke ment som noe annet enn at boka skulle ha en litt mer kompleks visuell side ved seg enn hva kanskje en vanlig norsk roman har. Den streken deler opp siden, og hovedpersonen i boka er hele tiden veldig splittet mellom to verdener. Han går jo inn og ut av det ene traumet og så tilbake igjen. Så det handlet om å rekonfigurere det som er i teksten, visuelt inn i boka. Hva med tittelen, A New Novel? – Jeg synes det var en bra tittel. Det er en ny roman. En tittel på en roman er ofte en innledning til selve boka og dette er på en måte en roman som kanskje ikke er en narrativ roman i klassisk forstand. Den er også skrevet av en billedkunstner og derfor synes jeg den tittelen passet ganske godt. Hovedpersonen i boken er temmelig likegyldig til det meste, og som leser kan man få inntrykk av at kjærligheten som utspiller seg er falsk, at den enkelt og greit ikke eksisterer eller at den bare er juks. Er det slik du oppfatter virkeligheten? – At jeg oppfatter virkeligheten som kjærlighetsløs, ja absolutt. At kjærligheten ofte er falsk og kald og ofte en spekulativ

Jeg tror ikke folk lar seg lure så lett. Generelt er folk ganske våkne.

stemme for andre enn motivet, ja, det tror jeg absolutt. Men om jeg ser på kjærlighet som så blasert som hovedpersonen jeg beskriver? Nei, personlig så gjør jeg ikke det. Det er ikke min virkelighet jeg beskriver i denne boken heller. Men det er klart at det må stilles spørsmål ved et kjærlighetsbegrep som man går og slenger rundt seg overalt. Nå er det slik at bare man bruker ordet kjærlighet så rettferdiggjør det enhver handling og ethvert motiv. På et annet sted i boka så sier hovedpersonen at det eneste de homofile har igjen er «fun». Forfatteren enig i det? – Ja, men det er det de har igjen og. Men altså, jeg tror ikke at alle homofile bare har det moro hele tiden, det tror jeg ikke. Og boken beskriver en til tider veldig amerikansk virkelighet. Mye av det er fra en amerikansk synsvinkel. Hovedpersonen befinner seg i New York. Jeg tror at litt mindre homoparade og kanskje noe mer aggressive takter hadde gjort seg noen ganger. Jeg er interessert i forfattere som James Robert Baker, som jeg mener står for en mer aggressiv og spørrende holdning i forhold til samfunnet rundt seg. For eksempel det at man bare skal gifte seg og få barn og gå inn i militæret og slåss for å bli medlem av kirken. Det kan virke som det er veldig viktig for homofile hele tiden å bevise at de er så kjempelykkelige, at de er så kjempeglade og at de har det så kjempegøy. Og jeg tror det er veldig omvendt i forhold til den virkeligheten de lever i, som ofte er veldig hard, kald, kynisk og kjærlighetsløs. Så boken er en slags kritikk av nettopp dette miljøet? – Ja, det kan du si. Absolutt. Denne hovedpersonen vil liksom kjenne noe uansett hva konsekvensene er. På en måte er han gørr lei hele den typen homoseksuell identitet som ikke har noen kritikk – eller noe kritikkverdig, for den saks skyld – ved seg. Grenser boken mot pornografi? – Jeg synes ikke den er så veldig pornografisk som sådan. Den beskriver seksualitet som er veldig repeterende og kjedelig og lite gledesfylt. Jeg synes ikke det er en bok som du blir kjempekåt av. Hehe. Det skal mye til å sjokkere i disse dager, men like fullt er det passasjer i boka som kan oppleves som slag i magen. Hva er hemmeligheten? – Det har vært tanken også, at den skulle ha den type slageffekt. At det skulle være partier som skulle være ubehagelig å lese. Det er rimelig ubehagelig å lese denne hovedpersonens apati for omtrent hva som helst som foregår rundt seg. Han gjenkjenner bare sin egen smerte i andres smerte eller andres tilføring av smerte til andre. Ina Blom har skrevet et etterord som jeg synes beskriver veldig bra at boken handler om forskjellige nivåer av smerte.

Har du tenkt noe på hvordan responsen vil bli? – Hehe. Jeg tror ikke det blir noe terningkast seks i alle fall. Det er helt sikkert. Haha. Jeg har ikke peiling. Jeg tror ikke det blir noen stor bestselger. Det tror jeg ikke. Men det har ikke vært motivet heller. Ser du på boken som en del av ditt kunstprosjekt? Eller befinner den seg mer på siden? – Nei, den er ikke som et isolert element fra resten av min kunstinstitusjon. Jeg jobber med film, med installasjoner, med tegning, maleri. Jeg jobber med mange forskjellige ting, skulptur, og jeg har alltid hatt en drøm om å gi ut en roman. Selv om dette ikke er en roman i roman-roman-forstand. Hvorfor valgte du å skrive den på engelsk? – Jeg ønsket å si noe om hvordan man forholder seg til sine egne tekster eller sine egne verk generelt. At den er gitt ut på engelsk sier på en måte at dette er min tekst, dette er min bok – og den er sånn som dette her. Den kan ikke oversettes. Jeg leser mange bøker på forskjellige språk som jeg synes blir så dårlig oversatt. En roman i dag bør være på engelsk. Og hvis du ikke kan engelsk så kan du ikke lese den. La oss snakke om juks. Hva er juks? – Det kommer an på. At det er mye som er juks i kunst og samtidskunst, det er helt klart. Den nye tørre, teoretiske norske kunstvirkeligheten er jo på en måte bare et stort juks. En plass hvor man bruker 70 intellektuelle ideer for å illustrere et kunstverk. Det er jo ekstremt banalt. Jeg synes det kan grense til juks. Visse kunstnermyter og visse typer ideer om kunstneres store talenter og begavelser kan også grense til juks. Er det mulig for kunstnere å lure publikum med det de lager? – Det er jo blant annet det man prøver på. Man prøver ikke alltid å vinne publikums beste side. Jeg tror man kan lure publikum med mange ting jeg, men jeg tror ikke at folk er så lette å lure heller. Generelt er folk ganske våkne. Har du gjort det, laget kunst som skal narre publikum? – Personlig er jeg ikke så veldig interessert i det med å narre folk, lure de eller presentere noe som man skal le seg i hjel av etterpå. Jeg har veldig respekt for mitt eget publikum og føler ikke noe behov for å lure folk til å tro at noe er noe mer enn det det er. Vi spør fordi hovedpersonen er veldig kritisk til den kunstverdenen som beskrives i boken? – Hovedpersonen lever jo i en sånn samfunnskunstverden som han hater og som gjør at alt til slutt blir bedre enn å være i den. Boka går på mange måter inn på tomheten. Det er en beskrivelse av forskjellige stadier av tomhet også, blant annet den tomheten som er i samfunnskunsten. For eksempel et kunstverk som kommer og beskriver seg selv som ikke noe, som ikke betyr noe og heller ikke er noe. A New Novel er ute på Aschehoug forlag nå. 8/2012

25


Kan vi vennligst slutte å snakke om hvor lenge artistene har jobbet med plata si? Om Dexys-mottagelsen og hva den sier oss om tiden vi lever i. TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON MARIUS PÅLERUD «4. juni slipper de sitt første album

på 27 år, One Day I’m Going To Soar.» Thomas Talseth, VG. «(…)førstnå,tjuesjuårseinere,gjenoppstårbandet under navnet Dexys.» Julia Pettersen, Dagbladet. «Det er 27 år siden Dexy’s Midnight Runners forrige (…).» Rune Slyngstad, Fædrelandsvennen. «Ay ay, de er tilbake i god, gammel form! (…) omsider er fjerdealbumet her 27 år etter det forrige.» Geir Flatøe, Stavanger Aftenblad. «Dexys returnerer med sitt første album på 27 år.» Aksel Kielland, Bergens Tidende. «Tilbake etter 27 års fravær (…) Konserter hjemme i Storbritannia har fått mange til å snakke om århundrets comeback.» Geir Rakvaag, Dagsavisen. «Kevin Rowland er tilbake (…) Dexys første album på 27 år.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen. «Det er lyden av en mann som vrenger av seg 27 år med beinhard kamp, det er lyden av en stor kunstner som vasker av seg dritten.» Håvard Ringen, NATT&DAG. «Ikke bare er bandnavnet blitt skrelt ned til det mest essensielle; bandmedlemmer er kommet og gått, og ikke minst er bandets hjerte, hjerne og nyre gjennomgått store prøvelser de siste 27 årene.» Audun Vinger, Dagens Næringsliv. THE 27 CLUB: I juni slapp altså Dexys sitt første album på lang tid – 27 år, for å være presis. Det vet vi fordi samtlige norske anmeldere så seg beføyet til å informere om nettopp det. I fjor slapp Son of Light plata War of the Words. Da var det gått 14 år siden sist. Det vet vi fordi samtlige norske anmeldere så seg nødt til å informere om nettopp det. Gitt musikkritikkens begrensede boltringsrom – med ditto få tegn til rådighet – kan vi derfor forvente at denne informasjonen om ventetid tas med fordi den anses som viktig. Den er med fordi … ja, hvorfor egentlig? 26

8/2012

Hvor kommer denne påfallende og revisoraktige iveren etter å telle årsverk fra? Hvorfor startet alle anmeldelsene av Something for Everybody (2010) med at det var nøyaktig tjue år siden sist vi hørte fra Devo? Og hvorfor er denne tellesyken problematisk? Bli med videre. I eksemplene over blir det omfattende intervallet brukt som et vitnesbyrd og en garantist for at det foreliggende albumet må være en god plate.1 Begrunnelsene er biografiske av natur og varianter av at «Kevin Rowland (…) har funnet igjen gløden» (Svein Andersen, Aftenposten), eller at «Rowland forklarer [oppholdet] med at han måtte ha sanger han følte seg sikker på. Han har dem her» (Rune Westengen, Romerikes Blad). I det hele tatt, gudskjelov for at det dro ut: «dens mest bevegende øyeblikk, de sjelegranskende og rolige låtene (…) kunne nok bare blitt suget fra en snart 60 år gammel Rowlands bryst.» (Audun Vinger, DN). Samme med rapperen Son of Light, eller «Lyset», som han gjerne kalles: Tiden var angivelig av avgjørende betydning for å «få det helt riktig», selv om, som han medgir: «ikke jeg heller trodde det ville ta så lang tid». MENS VI VENTER PÅ NO’ GODT. Vi aner minst tre hovedlinjer: (1) Tiden på pauserommet kan benyttes til å gjenfinne en «glød» eller en «vilje» som formodentlig er mistet. (2) Den kan brukes til å akkumulere og finpusse et tilstrekkelig sett med låter som holder det nivået som skaperen krever av seg selv. Eller (3) kunstneren måtte gire om og vente på øyeblikket da nådestunden fant det opportunt å omfavne ham («det var ikke så mye at jeg skrev låten som at den fant meg»).2 I alle tilfeller er dette forutsatt: Tålmodighet er en dyd. Investert tid – det være seg hardt arbeid eller stillferdig venting – kaster av seg og be-

lønner den saktmodige. Et plateprodukt er en matrise der tiden som er sprøytet inn, utgjør en av vektorene. Du kan også være sikker på følgende: Gitt at du heter noe annet enn Axl Rose, vil anmelderkorpset mobilisere all den miskunn og velvilje det makter i møte med et langt platesvangerskap. Slik Audun Vinger befaler at man nærmer seg One Day I’m Going to Soar: «Den bør tas inn med konsentrert dedikasjon.» Men hvorfor? Hvorfor skylder vi et langt svangerskap mer oppmerksomhet enn et kort et? I omsorg for artistens pinefulle tålmodighetsprøver? Fordi platen fortjener det? TÅLMODIGHETSPRØVEN. Musikkritikken er imidlertid ikke alene om forestillingen om den saliggjørende tiden på venteværelset. Vi finner det samme i litteraturkritikken.3 Hver gang en fyr bruker mer enn tre–fire år på en utgivelse, kan du banne på at anmelderen vil gjøre et nummer ut av det: «Det tok Jonathan Franzen ni år å skrive Korrigeringer. Resultatet er en trippel suksess.» (Andreas Wiese, Dagbladet). Igjen forutsettes en sammenheng mellom (påstått) antall årsverk og kvaliteten på utgangen. Vi må altså videre, lenger tilbake. For hva hviler dette premisset på? Hvor kommer vedtaket «tid = bra» fra? Til Skriften! Urfortellingen er 2. Mosebok, eller Exodus («utgang») som den heter på engelsk. Det tok Moses og følgesvennene hans førti år å vandre gjennom ørkenen. Resultatet var, slik Dagbladet ville oppsummert det, en trippel suksess: (1) De kom seg unna. (2) Prøvelsene de ble utsatt for underveis, styrket karakteren, en av forutsetningene for å tre inn i det lovede land. Og (3) godsakene ved veis ende (blant annet melk og honning) smaker enda bedre om du har lidd litt først. VERDIKOMMISJONEN. Denne fortellingen om målsetting, modning og innhøsting

er siden blitt popularisert i en rekke språklige vendinger: «tålmodighet er en dyd», «veien er målet», «let, og du skal finne», «den som venter, venter ikke forgjeves», «du skal få en dag i mårå», «salige er de som tørster», «hastverk er lastverk», etc., etc. Så innbakt i språket vårt er denne verdirangeringen at det kan være vanskelig å få øye på den. Slik har den også etter hvert sneket seg inn i musikksamtalen; som en blindpassasjer på toget, som en Bondevik i røykekupeen. Resultatet er dessverre en kritikerstand som ikke ser forskjell på sitt eget mandat og verdikommisjonen sitt. At jødene profiterte på sin ørkenvandring, eller at Jesus innvilget seg 40 dagers karantene blant sand og firfirsler før han tok fatt på sine gjerninger, eller at Buddha foreskriver tilbaketrekning og isolasjon før handling, er nå én ting: Problemene dukker opp når samme skjema overføres til musikkens verden. Når musikkritikken begynner å lene seg på religiøse forestillinger om skyld, soning og forløsning, faller den inn i et moralsk terreng den ikke hører hjemme i. Som det heter et annet sted i Bibelen: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til» (Salomos Ordspråk, kapitel 10, vers 22). Når selv ikke Gud teller antall årsverk, hvorfor skal anmelderne gjøre det? Det er kanskje en hyggelig tanke, men en god plate er ikke noe musikeren gjør seg fortjent til. En musikksamtale som vurderer plater i en moralsk kontekst og belønner utrettelighet og pågangsmot, er derfor en samtale på ville veier. For hva skjer når gammeltestamentlig dydsetikk koloniserer musikksamtalen? At musikkanmelderne blir sittende med kulerammer og foreskrive botsøvelser, er ikke det eneste som forsurer samtalen. Tellesyken, denne stadige insisteringen på å formidle hvor lang tid musikeren har brukt på plata si, er også uttrykk for minst fem andre synder. La oss ta det trinnvis:

Gitt at du heter noe annet enn Axl Rose, vil anmelderkorpset mobilisere all den miskunn og velvilje det makter i møte med et langt platesvangerskap.


8/2012

27


...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


En musikksamtale som vurderer plater i en moralsk kontekst og belønner utrettelighet og pågangsmot, er en samtale på ville veier. LATSKAP Den livnærer seg på journalistisk latskap. Musikkredaksjonen får tilsendt et ferdigvinklet skriv fra distributørens pr-avdeling og videreformidler det samme innholdet ganske ukritisk. I Dexys tilfelle gjorde – ikke overraskende – distributøren et stort poeng av at det var 27 år siden sist: «Following the three studio albums from the 80ies (sic!) (…)
it took another 27 years to get the fourth longplayer finalised», skriver VME i brevet som også havnet i NATT&DAG sine kontorlokaler. «Kevin
Rowland explained the 27-year gap between albums ’I wanted to have material
that I felt confident enough about … I’ve got high standards, and that’s a
blessing and a curse.’».

seg om å få orden på livet (Kewin Rowland), finne den perfekte gitartonen (Kevin Shields), den perfekte melodilinjen (Lee Mavers), det perfekte malerstrøket (Syd Barrett), eller bare sutre (Odd Nerdrum), kan denne kunstnerposisjonen – det store nei-et – vise til en helt unik tiltrekningskraft på journalister og andre med skrivekløe. I en næringskjede der måltidene kommer stadig hyppigere og den store appetitten nødvendigvis uteblir, er det nettopp de som mønstrer av, som blir de mest ettertraktede. Kunstneren som vender seg vekk, går i hi, og for eksempel ikke gir lyd fra seg på 27 eller 14 år, vil i et slik økokammer booste markedsverdien sin for hvert år som går. Om døden er det beste karrieretrekket, er et langtekkelig og selvpåført eksil det nest beste.

INKONSISTENS Hørt om fjellet som under store veer fødte en liten mus? Det er enkelt og greit ingen påvist sammenheng mellom antall år i skrivestua og kvaliteten på det som kommer ut. Lange prosesser er ikke nødvendigvis tegn på inspirasjon, men like gjerne det stikk motsatte: mangel på inspirasjon. Kritikeren har imidlertid bestemt seg: Sendrektighet er ensbetydende med gjennomtenkt, moden, fullbefaren. Som hjelp lener han seg på et gammelt og velprøvd topos: For at frukten skal bli god og sødmefylt, er det nødvendig med tålmodig arbeid i det skjulte. Mest pussig er det at han tviholder på dette perspektivet selv når han – en sjelden gang – vender tommelen ned. Kritikken kretser da i stedet rundt varianter av «overgjæret», «overkokt» eller «ihjeltygd». Som en annen tyggis har plata sluppet opp for «spenst».

REVISJONISME Slik er appetitten på disse utenforskapene at utenforskapet like gjerne kan defineres i ettertid. Det er kanskje nostalgiindustriens mest utspekulerte strategi hittil: «Tom» eller «blank» fortid kan kles om og selges som et stykke tung, historisk ballast. Jan Wiese (Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede) og «årets soulsensasjon» Charles Bradley, som begge debuterte i 60-årsalderen etter å ha levd hver sitt unnselige liv, er uttrykk for dette: Tiden som er gått uten at vi har hørt noe fra dem, blir gjort til deres fremste salgsargument og konkurransefortrinn. Hva denne tiden ble brukt til, er uvesentlig (selv om det ikke akkurat skadet at for eksempel Bradley brukte store deler av den på gata). Poenget er at den er der, og at den utstyrer salgsproduktet med en lang tidshorisont.

ERE-MYT-OLOGISERING En yndlingsøvelse blant forbrukere (og forvaltere) av populærkultur. Kall det mytomani, eremitt-fetisjering eller J. D. Salinger-syndromet: Enten det dreier

BAKSTREVERI Fenomenet med å konsentrere seg om det som var (enten denne tiden er fylt med lediggang eller beinhard jobbing), er slik sett beslektet med det Simon

1I

II 1

III 1

IV 1

V 1

Reynolds beskriver i den mye omtalte boka si Retromania.4 Reynolds postulat er at musikkritikk og -produksjon i stadig større grad er blitt en arkeologisk øvelse der alle involverte parter fortaper seg i arkivvirksomhet fremfor å rette blikket fremover. Så langt har det gått at selv språket er i ferd med å rakne. Som enkelte insisterer på: «Fortiden er den nye framtiden!» Reynolds har også et normativt anliggende: Hele tiden å skue bakover er sløvende, ikke så rent lite reaksjonært, og … vel, i grunn ganske patetisk også. Å gripe til kulerammen er et symptom på denne samme retromanien. Det er en feilvendt måte å … ja, være på. Den som står feilvendt i historien, vil dessuten – før eller siden – male seg inn i tidens hjørne. Han går tom for tid. Hvilket bringer oss mot slutten. ALLE TIDSKLEMMERS MOR. For slik som denne reissue- og repackage-industrien bare akselererer, hva skjer den dagen det ikke er mer fortid igjen? Den dagen det ikke er mer å prosessere? Den dagen alle de glemte/ gjemte/oversette/ikke-tilstrekkelig-hyllede perlene er børstet støv av og pakket inn på ny? Den dagen turtallet blir så høyt at historien slår kollbøtte og forsvinner opp i sitt eget rompehull? Vel, den dagen er kommet. Og mange har allerede fått det travelt med å kjøpe seg tid. Øverst på handlelista: Yngre blod. Led Zeppelin henvender seg til sønnen til den avdøde trommisen sin. Van Halen ansetter sønnen til Eddie som bassist. Springsteen hyrer nevøen til den avdøde saksofonisten sin. Oasis rekrutterer … eh, sønnen til Ringo. Anmelderkorpset kaster seg begjærlig over all verdens rowland-er, wiese-er og bradley-er. Som pålitelige leverandører av ekstraomganger med tid gir de lovnad om at selv fortiden er en fornybar ressurs. Slik kan kulerammene tilbakestilles. Slik kan hjulene i nostalgiindustrien holdes i gang. Og uansett: Hva er det som er så imponerende med å bruke 40 år på å lede folket sitt ut av ørkenen? Fra Memfis (hovedstaden i det gamle Egypt) til nordenden av Dødehavet og fjellet Nebo (der Moses mønstret av; i dag Jordan) er det skarve 570 kilometer. Det er litt lenger enn Oslo–Bergen. Med helt grunnleggende navigeringsferdigheter burde Moses ha klart det på et par–tre uker.5

NOTER 1. Joda, en enkel henvisning til «27 år» er saktens forsvarlig gitt en del konvensjonelle journalistiske kriterier, all den tid 27 år tross alt er fordømt mange år. Hovedproblemet er imidlertid at intervallet knyttes til et større resonnement om kvaliteten på plata. Og det er uansett et poeng i seg selv at ingen norske kritikere er i stand til å unnlate å nevne «27 år» i en Dexys-anmeldelse. Om ikke annet oppstår det et – på systemnivå – statistisk interessant fenomen. 2. Alle tre resonnementene ligger snublende nær geni-tanken slik den gjerne formuleres av romantikkens våpendragere. Her er kunstneren et slags medium hvis hovedoppgave først og fremst er å pusle rundt og vente på nådestunden da lyset treffer vedkommende i et rungende crescendo. Om vedkommende i tillegg lever som en lasaron og under så miserable livsbetingelser som overhodet mulig, er det ikke bare en fordel sånn imagemessig, men også noe som rent matematisk styrker sjansene for at vedkommende råkes av «det geniale» – det enestående verket som lå i kim og nå har fått sin forløsning gjennom det samme lydhøre mediet. 3. Se for eksempel Per Thomas Andersen sin artikkel «Kritikk og kriterier», trykket i Vinduet #3, 1987. Her skisserer han fire hovedkriterier i kritikken. Et av dem er det «genetiske» kriteriet: «de som bygger på forhold som ligger forut for selve teksten». Som eksempel viser han blant annet til dette utdraget: «Det skal ha tatt forfatteren tredve år å arbeide med stoffet til romanen – en halv menneskealder. Dette er en bok det er arbeidet med, en bok som har sprengt seg fram gjennom lag av tilstivnet erfaring.» Andersen har særlig to ærend når han peker på dette kriteriet. Like mye som det er «ofte brukt» av norske anmeldere, er de samme anmelderne slumsete i omgangen med det biografiske underlaget, hevder han: «Det genetiske kriteriet stiller store krav til kunnskaper hos dem som anmelder, og når dette svikter, svikter nok også litt av tilliten til anmelderens vurderinger generelt. (…) I de anmeldelsene jeg har brukt som grunnlag for min inndeling av kriterier, fins det graverende eksempel på genetiske vurderinger ut fra sviktende grunnlag.» 4. Full tittel: Retromania: Pop Culture’s Addiction to its Own Past. Boka kom ut i 2011. 5. Beregningene er gjort av google maps. Jeg har ikke tatt hensyn til omveien om Sinaifjellet (der Moses hentet De ti bud).

Mye å oppleve, mye å SPARE med Aftenbladkortet For eksempel:

P.s. Et ungdomsabonnement på Aftenbladet koster kun kr. 99,- i måneden.

8/2012

29


MOTE

MOTEGUIDE

Hvordan du kan jukse for å løfte opp, stramme inn, ekspandere og dekke til på de riktige stedene. TEKST REDAKSJONEN

nylig til MinMote at hun kjøper alle sceneoutfist (oops, outfits) på pornobutikker – les og lær, chicas. Du kan enkelt gå med en sinnsyk Marie Antoinette-korsett under kjolen for å få en midje med samme omkrets som en ølboks, og, for deg som er mer vågal, kan du piffe opp antrekket ved å snøre den utapå klærne. En, to tre: STRAM! NB: bør ikke brukes for lenge av gangen, ribbein som punkterer lunger og blodig oppkast er noen av de leie bivirkningene. Cotelli Collection-korsett fra DUO Shop, Prinsensgate 6, 1999 kr.

RUMPEPUTETRUSE Hvorfor den ikke-eksisterende stumpen til Pippa Middelton har fått ass cushion-trusesalget til å gå i været, skjønner ikke vi. Vår ass-piration er den colombianske frøkna som spankulerer utenfor N&D-kontoret i åletrang turkis minikjole og de mest fantastiske, boblete rumpeballene du kan forestille deg. Som et par deilige faste D-cup-pupper, bare på baksiden. Garantert operasjon, men du kan oppnå omtrent det samme resultatet med denne superdupre Magic Padded Pants Latino Look-trusa. Alle menn som går bak deg vil straks begynne å nynne på Eminems klassiske rhyme: «I ain’t never seen an ass like that / The way you move it, you make my pee-pee go / Doing, doing, doing / I don’t believe it, it’s almost to good to be true». Og, det er jo akkurat hva det er. Hehe. Magic Padded Pants Latino Look-truse fra Lingerie Lounge/Steen&Strøm, 399 kr.

1 1

PUSH-UP-BH Klassikeren. Ingen grunn til føle at du jukser mindre enn de som opererer innleggene inn under brystmuskelen. Pluss: du har alle de følsomme nervetrådene i behold. Ikke vær sjenert, skal du først booste de kvinnelige attributtene dine, gå for de største, paddede bh-monstrene du kan finne. Skvulpende naturlig-touch-silikoninnlegg er sikkert vel og bra, men skal du virkelig pushe opp og ut, så er de solide skumgummi-paddene best. Tips: de med mest horete design er ofte de beste. Finnes i en svært variert bukett av størrelse og fasonger i en undertøysavdeling nær deg. Super Push Bra Heart Shape Maximize Your Size-BH fra H&M i Karl Johan, 99 kr.

FINGERSOKKER Eventuelt «fothansker», vi er litt usikre på hva det egentlig heter. Uansett, poenget er: har du komplekser for tjukke tær? Med et par fargesprakende fingersokker/fothansker virker de stutte tærne dine lange og smale og kan øke selvtilliten din ytterligere. Det tjener også som god kamuflasje for inngrodde eller mindre fine tånegler. Trikset er å finne et par som puster godt, slik at du kan ha dem på deg under samleie. Fingersokker fra internett. (Du får svarte fingersokker på XXL for 199 kr).

4 1

PLATÅSKO Føler du deg for lav? For at du skal rage psykisk, hjelper det å rage fysisk. Heldigvis for deg har platåmoten kommet tilbake for fjerde gang siden foreldrene dine gjorde sine første stabbete platåskoskritt på syttitallet. Det fine med disse platåskoene er at de ikke har vingle-fare, det vil si, at du kommer neppe til å risikere å stavre deg bortover dansegulvet som en gammel gås eller nyfødt kalv. La oss sammenlikne med kjøretøy: hvis høyhælte sko er som mopeden, er platåsko som firehjulingen: det skal litt mer til for at du tipper, men når du først gjør det, går du skikkelig på trynet. Hahaha. Verdens dårligste metafor. Platåsko fra DinSko/Karl Johan, 499.

6 1

3 1

KORSETT Hvorfor gå for en diskret microfibervariant fra lingerie-avdelingen når du kan gønne på med de mest effektive pusemage-dreperne? Alexandra Joner uttalte

1 2

ARMOUR-RINGER For deg som biter negler er det litt kronglete å gå med fingerbøller på hver tupp, så den beste løsningen er å bruke de nye fashionable ringene, også kalt armour rings, for å distrahere blikkene bort fra fingertuppene. Velg gjerne noen ekstra flashy for best resultat. Bra partytriks: dropp maskaraen, bruk litt lysere pudder enn vanlig, sprik med fingrene, og vips, du er Edward Saksehånd. Amour-rings fra BodyMap/Arkaden, 199 kr.

5 1

FAMOUS LAST WORDS Eller bare vær deg selv. NATT&DAG <3 deg som du er.

7 1

8/2012

31


Tenk om han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

KONSERT: «Singersongwritermafiaen kommer, Tore Pang kommer, Honningbarna, Overthrow og Mew kommer.» SIDE 3 7 DEATHBARREL: «Man må ha smakt på det å savne noen så iherdig at du får lyst å klore deg igjennom murvegger. SIDE

MAT: «Vi får hverken tallerkener eller bestikk, for her skal det spises med henda.»

36

SIDE

42

LEDER

EN SEXY FORRETNINGSPLAN SEPTEMBER BETYR nu i Stavanger. Numusic og Nuart har for lengst etablert seg som de mest interessante festivalene i området. Og det er flere år siden jeg har gledet meg så mye til årets Numusic. The Orb-fansen må unnskylde meg, men det er Olafur Arnalds i Domkirken jeg gleder meg desidert mest til. Her er det snakk om å finne den rette kombinasjon av artist og venue. Jeg synes Heaven Shall Burn-greiene Olafur har gjort er kult, men det var dokumentaren «Press Pause Play» som for alvor fikk meg interessert i fyren. Her har vi altså en kar som har bakgrunn fra hardcore og metal, og som på grunn av sine popkulturelle tilnærmelser blir ignorert av det etablerte klassisk-miljøet. Som enhver flink popsnekker innser han at det alltid vil være bedre å lage noe fint enn noe sært – og satser alt på musikk i post-napster-verdenen. Lydbildet er fint og komplekst, men ikke unikt. Det unike er hvordan Olafur har klart å bygge en karriere på å inkludere fansen, enten det er på sosiale medier eller ved å la de komme med forslag til musikkvideoer. CROWDSOURCING ER et buzzword som ikke summer like høyt lenger, men verdien av å kunne lede flokken er det ingen som tviler på. Jeg er av typen som setter pris på god markedsføring. Derfor liker jeg Lana Del Rey, selv om jeg ikke bryr meg noe spesielt om musikken. Jeg kan sjekke ut «Video Games»

på Youtube og tenke: For en smart måte å utnytte flanellkledde opinionsledere. For meg er Lady Gaga verdens beste case study for markedsføringsstudenter. Jeg er en kynisk pop-konsument av min tid. Du trenger ikke være ekte, det er ikke noe vits. Bare du gir meg noe interessant kan du godt ha pønsket det ut på Westerdals. Derfor kommer jeg til å stå i Domkirken onsdag 26. september og tenke at: dette er jævlig fint, og jeg digger forretningsplanen din, Olafur. DU LURER kanskje på hvorfor vi ikke skriver noe om Rått og Råde i avisa denne gangen. Festivalen hadde tross alt flere lokale artister og tusenvis av besøkende. De aggressive og uprofesjonelle vaktene festivalen valgte å knytte til seg gjorde imidlertid arbeidsforholdene uakseptable. Det er ikke greit å bli møtt med uprovosert vold når du er på jobb. Derfor blir det ingen redaksjonell dekning av festivalen. Rått og Råde har nå hatt to år på å rydde opp i de elendige sikkerhetsforholdene som oppstod i 2010. Tross beklagelser og lovnader om bot og bedring, har ingenting skjedd. Pet Shop Boys og 29 kroner for et glass vann er heller ikke så kult. MEN SOM DERE selv forklarte: prisnivået i Stavanger er høyt, så da gjelder det å justere seg deretter. Kan jeg anbefale å flytte hele festivalen til Haugesund? – Redaktøren

Jeg kan sjekke ut «Video Games» på Youtube og tenke: For en smart måte å utnytte flanellkledde opinionsledere.» 8/2012

33


FOTO: HANS EDWARD HAMMONDS

LANSERINGSFEST: JUNI FREDAG 10. AUGUST - GNU // DJ IVAN AVE

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Mye 책 oppleve, mye 책 SPARE med Aftenbladkortet For eksempel:

P.s. Et ungdomsabonnement p책 Aftenbladet koster kun kr. 99,- i m책neden.

34

8/2012


Fredag 7. september:

Torsdag 27. september:

Wovenhand Supp.: RING THEM BELLS

Supp.: LAURA GIBSON Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Fredag 28. september:

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Tirsdag 16. oktober:

Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Onsdag 17. oktober:

Lørdag 8. september:

Supp.: SKAM Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Supp.: BLOKSBERG + BEGLOMEG DJ-SET Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 29. september:

JENS LEKMAN

Torsdag 18. oktober:

Releasekonsert:

CASA MURILO

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Supp.: JOEL GIBB (The Hidden Cameras) Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Bill. kr. 225,-. 20 år leg.

Søndag 30. september:

Fredag 14. september:

Fredag 19. oktober:

TAME IMPALA

Special guest: PETTER CARLSEN

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Supp.: CALLERS

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

Bill. kr. 350,-. 18 år leg. Torsdag 15. november:

EL GUSTO

Bill. kr.270,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Lørdag 3. november:

Fredag 16. november:

JOAQUÍN GRILO’S

”LEYENDA PERSONAL” featuring Dorantes Bill. kr. 320,-. 18 år leg. Søndag 4. november:

Bill. kr. 225,-. 18 år leg. Fredag 7. desember:

Lørdag 20. oktober:

Swedish Empire Tour:

JOHNNY WINTER BAND

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Gjesteartist annonseres Bill. kr. 320,-. 18 årsenere. leg.

Minor Majority’s

PÅL ANGELSKÅR med band

Supp.: THE SHRINE Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Onsdag 31. oktober:

Onsdag 21. november: Supp.: ELUVEITIE + WISDOM

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Søndag 21. oktober:

Torsdag 1. november:

Tirsdag 23. oktober:

Bill. kr. 370,-. 18 år leg.

12. & 13. & 14. & 15. desember:

vrikker julen inn

Gjesteartist annonseres senere. www.penthouseplayboys.no

Bill. kr. 360,- . 18 år leg.

Torsdag 22. november:

Søndag 16. desember:

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Fredag 23. november:

Tirsdag 18. desember:

Bill. kr. 350,-. 18 år leg. Mandag 5. november:

LIVE

Torsdag 20. september:

Supp.: SPANK ROCK

Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Supp.: TRUST Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Special guest:

Fredag 5. oktober:

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

YEASAYER

Kveldskonsert kl. 20.00:

Søndag 9. desember:

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 370,-. 18 år leg.

Familiekonsert kl. 15.30:

Tirsdag 20. november:

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Bill. kr. 300,-. 18 år leg. Fremfører ”The Action Is Go” i sin helhet.

Lørdag 8. desember:

CC COWBOYS

Torsdag 4. oktober:

Bill. kr. 300,- / 200,- (stud./ honnør.) 18 år leg.

Supp: DØMT + COWSHED BOYS Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Kr. 200,- (over 18 år) Kr. 100,(under 18 år) Familie: Kr. 500,“Britenes (inkl. nye2 voksne + 2 barn u. 18 år) Fri alder. Alkoholfritt arr.

Bill. kr. 270,-. 18 år leg. www.osloworldmusicfestival.no

Onsdag 3. oktober:

JAGA JAZZIST OG BRITTEN SINFONIA Onsdag 19. september:

DIRTY PROJECTORS

ANA MOURA Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

I samarbeid med Conexions, Nasjonal jazzscene og Utenriksdepartementet

Torsdag 6. desember:

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Torsdag 13. september:

Lørdag 15. september: ULTIMAFESTIVALEN 2012

Onsdag 14. november:

Tirsdag 30. oktober:

Special Guest: HARRYS GYM

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Søndag 28. oktober:

Onsdag 24. oktober:

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Tirsdag 6. november:

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

ANNA TERNHEIM

Lørdag 6. oktober:

Fredag 21. september:

Supp.: BADMOUTH Bill. kr. 320,-. 18 år leg. Venner i ryggen: ANTON RUUD I TERAPI + BLODIG ALVOR

Årets siste Oslo-konsert! Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 22. september:

Torsdag 11. oktober:

Torsdag 25. oktober:

JOHN MAYALL Bill. kr. 330,-. 18 år leg.

med band

Bill. kr. 300,-. 18 år leg. Søndag 25. november:

Bill. kr. 320,-. 18 år leg. Fredag 21. desember: Lørdag 22. desember:

Onsdag 7. november:

HILDE LOUISE ASBJØRNSEN

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Søndag 23. desember: SONDRE LERCHE Supp.: IDIOT WIND Bill. kr 250,-. 18 år leg. Bill. kr. 250,-. 18Posten, år leg. www.billettservice.no. Forsalg på Posten,Forsalg tlf. 815på 33Posten, 133, www.billettservice.no. Forsalg tlf. 815 på 33 133, tlf. OBS! 815 Bill.avg. 33 133, kr 25,-. www.billettservice.no. OBS! Bill.avg. kr 25,-. OBS! Bill.avg. kr 25,-. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Fredag 26. oktober:

Bill. kr. 50,-. Kl. 10.00 - 15.00. Lørdag 22. september:

presenterer:

EQUICEZ + ADMIRAL P NICO D + JAA9 & Forsalg ONKL P + HERRELØSE + SISI + ZAWADI + JAH ARK + MANIFEST Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Søndag 23. september:

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Torsdag 8. november:

Tirsdag 27. november:

YOGA FIRE

Søndag 14. oktober:

Bill. kr. 300,- ink. album /

200,-33 uten133, album. 18www.billettservi år leg. på Posten, tlf. 815 33 133, www.billettservice.no. Forsalg på OBS! Posten, Bill.avg. kr 25,-. tlf. 815 Special guest:

Bill. kr. 270,-. 18 år leg. Mandag 15. oktober:

Supp.: VILLAGERS Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 27. oktober: OSLO ROCK CITY JAMBOREE

Fredag 9. november:

BEVERLY MCCLELLAN Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Torsdag 29. november:

MICHAEL

Fredag 28. desember:

Romjulskonsert:

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

på tlf. 33 www.billettservice.no. OBS! Bill.avg. kr Forsalg påForsalg Posten,Forsalg tlf.Posten, 815 på 33 Posten, 133,815 www.billettservice.no. OBS! Bill.avg. kr 25,-. KIWANUKA tlf.133, 815 33 133, www.billettservice.no. OB Special guests: HUNTRESS HUSK OGSÅ: Supp.: WALK THE MOON Forsalg på Posten, tlf. 815 33 133, OBS! Bill.avg. kr 25,-. KRÅKESØLV + KISSIN’ DYNAMITEwww.billettservice.no. Supp.: MAD SIN + BIG TRUCK Forsalg på18Posten, Forsalg tlf. 815 på 33 133, Forsalg tlf. 815 på 33 133, tlf. OBS! 815 Bill.avg. 33 133, kr 25,-. www.billettservice.no. OBS! Bill.avg. 25,-. 10.10:OBS! Bill.avg. kr 25,-. Bill. kr. 250,-. år leg. BOKBADET Bill. kr. 300,-. 18 år kr leg. Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Bill. kr. 270,-. 18Posten, år leg. www.billettservice.no. Bill. kr. 350,-. 20Posten, år leg. www.billettservice.no. Forsalg på Posten, Forsalg tlf. på Posten, 815 Forsalg 33 133, tlf. på Forsalg 815 Posten, www.billettservice.no. 33 133, på tlf. Forsalg Posten, 815 www.billettservice.no. 33 på 133, tlf.Forsalg Posten, 815 www.billettservice.no. OBS!33 Bill.avg. på 133, tlf. Forsalg Posten, kr815 25,-. www.billettservice.no. OBS! 33 Bill.avg. på Forsalg 133, tlf. Posten, kr 815 www.billettservice.no. 25,-. Forsalg OBS! 33 påtlf. Bill.avg. 133, Posten, 815 på kr www.billettservice. Posten, 25,-. OBS! 33tlf. 133, Bill.avg. 815 tlf. www.bille kr 33 25,-. 815 OBS! 133, Bill.av 33w Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. Gruppe- og bedriftssalg: kontakt post@rockefeller.no / tlf. 22 20 32 32. NB! Bill.avg.

Fullstendig program og info: www.rockefeller.no Forsalg på Posten, tlf. 815 33 133, www.billettservice.no. Forsalg på OBS! Posten, Bill.avg. kr 25,-. tlf. 815 33 133, www.billettservi


Mr. White Dennis Ferrer Daniel sanchez & Juan sanchez Mark knight aFroJack harDWell

15. sePteMBer telenor arena SENSATION.COM

Chaka khaN

Ottar Stangeland omfavner sin indre køntrigalning.

Folketeateret, 15. oktober

EN SVETT OUTLAW TEKST/FOTO ERIK SÆTER JØRGENSEN

RockefelleR 23. oktobeR

BLÅ • 30. OKTOBER

gabriel tar med Seg Special gueStS martin moreno, alFred robleS og Shaun latham Fra hanS hit komedieShow “Stand up revolution” (comedy central).

15.11 CLaRiOn BRaTTøRa 16.11 OsLO spEKTRum 18.11 sTavangER KOnsERThus

Intimkonsert med

Katie Melua Folketeateret • Tirsdag 20. november

Orbital Sentrum Scene Fredag 16. november

blI FaN aV atoMIC SoUl

Informasjon om konserter, klubbevents, festivalartister, stand-up komikere og annen underholdning, forhåndssalg av billetter, konkurranser og annet moro.

36

8/2012

Da vi snakket med deg i fjor hintet du om at albumet kunne komme ut før jul. Havna du i fengsel igjen? – Hehe, nei, nei, for all del ikke. Du vet når du skal gi fra deg noe så sykt personlig som en soloplate, så må du gå mange runder i ringen før du er hundre prosent sikker på at leverer fra deg et produkt du kan stå inne for. Det har vært jævlig mye pirking, drikking, krangling og ikke minst gjeninnspilning av diverse partier og snutter som jeg ikke følte meg helt komfortabel med. Samtidig så reiser jeg jo verden rundt som både security for Gorgoroth og Onkel Reisende Mac for mannebladet ALFA. Alt skal også kombineres med helgepappa-tilværelsen. Folk som tror de er noe fordi de løser en slapp sudoko kan ta seg et stev, ta en måned i mitt liv så skal du faen få lære deg å pusle så det går på fysikken løs. De som ikke kjenner deg personlig tenker kanskje ikke på deg som den typiske familiemannen, men inni coveret er det vitterlig bilde av to glade jenter. Hvordan funker det egentlig å kombinere outlaw- og familielivet? – Det fungerer veldig greit med god planlegging, og det at jeg har to døtre er nok mye av grunnen til at Deathbarrel i det hele tatt eksisterer. Jeg mener at man må ha levd før man kan lire av seg ei skikkelig køntriplate. Man må ha smakt på det å savne noen så iherdig at du får lyst å klore deg igjennom murvegger. Man bør ha opplevd tapt kjærlighet som forbitrer deg noe så jævlig at du går din egen far i fotspora. Det er mange faktorer som spiller inn. Jeg kan nevne fyllesjokk, pengemangel, krangling, puling, smaken av eget blod og trykket fra never – knyttede som åpne. Alt dette og mer til kulminerer i Deathbarrel-utrykket. Jentene mine var de første som fikk høre disse sangene, de går foran absolutt alt, og jaggu er de mine største fans og ærligste kritikere, ja de er til og med med på plata og synger litt. Jeg gleder meg ihjel til de blir gamle nok til å bli med på turné og kore, eventuelt traktere instrumentene de har valgt. Familie er viktig … i outlaw country også. Vi elsker andresingelen «Walking Away», men er P4-klar for konebanking-country? – Takk, takk! Nå handler sangen strengt tatt ikke om å banke kona si, mer om én enkelt episode. En episode som jeg personlig

måtte få blottlagt for å få bukt med. Jeg er ikke noe fan av hemmelighetskremmeri og er derfor dørgende ærlig i tekstbruken. På den måten frarøver jeg tabloider å finne noen skandaler, alt er jo ute i det åpne uansett. «Walking Away» handler enkelt og greit om at absolutt alle har en grense og når den blir brutt, da smeller det. P4 og samtlige andre radiostasjoner burde snurre hele plata 24-7 spør du meg. Med konebank og kristendomshat på skiva bør Deathbarrel være en takknemlig oppgave å markedsføre til pietistiske siddiser. Tom Brekke, head honcho i plateselskapet CCAP, dere har jo gitt ut køntriaktige artister som Helldorado og Christer Knutsen. Hvor i landskapet ligger egentlig Deathbarrel? – Deathbarrel slekter mer på Flying Shoes enn Christer Knutsen. De viser alle ekte kjærlighet for country, outlaw country og americana-genrene. Men der Christer Knutsen skriver knakende gode låter der han kombinerer sin kjærlighet for country og americana med Power Pop, og Flying Shoes gjør fantastiske versjoner av udødelige outlaw country-låter, skriver Deathbarrel egne låter inspirert av de store outlaw county-artistene. Dessuten har Ottar ett lengre rulleblad enn hele den samlede stallen til CCAP, noe som gir kraftig kred innen genren. Det er for øvrig mulig at Flying Shoes tangerer Deathbarrels inntak av whiskey på turné. Ottar har klistra på blurbs fra både Fenriz og Handsome-family og inne coveret siterer han Charles Bukowski. Hva er dette egentlig for noe schizofrene greier? – Det viser bare at Ottar og Deathbarrel har bred appell og gode venner innen ulike musikkmiljøer. Det viser også at alle har en country-fan innerst inne, og at det nå endelig er stuerent å stå frem med dette. Køntri er jo den eneste sjangeren folk tjener penger på om dagen. Hvis Ottar blir Norges nye Bjøro Håland, har du limited editionseksløper med vodkapatroner klart til produksjon? – Vi satser på produksjon av «Deathbarrel Whiskey», medfølgende glass man kan felle sine tårer i. Deathbarrel sin debutskive «Merciless Winds» er ute nå på alle de vanlige plassene. Det er forsåvidt Ottar også.

Fyllesjokk, pengemangel, krangling, puling, smaken av eget blod og trykket fra never – knyttedesom åpne. Alt dette og mer til kulminerer i Deathbarrel-utrykket.»


September betyr at vi er ferdig med fæle Rått og Råde og kan glede oss til fine Numusic. Gamlisene gleder seg til The Orb, de trange buksene gleder seg til Olafur og vi lurer veldig på hvordan Kim Gordon egentlig ser ut nå om dagen.

R E L A U NC

HIGHASAKITE Cementen, lørdag 15. september Vi liker Highasakite, på tross av det fæle bandnavnet. Debuten All That Rains Will Float kom tidligere i år, og var et fint debutalbum. Et par korte utdrag fra anmeldelsen vår: «En flott tilvekst i den voksende norske popfloraen, og vokalist Ingrid Helene Håvik er fortsatt den mest spennende kvinnelige vokalisten her til lands. Basta!» og mer: «det er virkelig en unorsk nerve i dette albumet og det skal utvilsomt produsent og alt-mulig-mann Juhani Silvola (også fra Sacred Harp) ha mye av æren for. Låtene framstår luftige selv om de tidvis er stappet med smakfulle perk og detaljer av strenginstrument.» Stemningsfull pop er også alltid mye bedre på Cementen enn i en glissen Storsal.

1

HUSVARMING Stavanger konserthus, lørdag 22. september Milliardærer, sosser, japper og SUV-eiere i hele fylket kan glede seg over et nytt konserthus som er marginalt finere enn det forrige. Denne lørdagen blir en av få dager du faktisk kommer til å ha råd til å oppleve musikk der, så vi synes absolutt du bør ta turen innom. Singersongwriter-mafiaen kommer, Tore Pang kommer, Honningbarna, Overthrow og Mew kommer (men de siste koster flesk). I oktober kommer forresten Overthrow med ny skive. Vi har hørt den, og synes den var skamfet. Hvis du ikke er blant de få som allerede har fått dropbox-linken, er dette antageligvis en av de første mulighetene til å høre den nye lyden til Stavanger-thrash. Er du ekstra heldig thrasher de den nye flerbrukssalen. Er alltid lov å håpe. Naturligvis er konserthuset altfor, altfor stort til en sånn gratisgreie for ungdom, så mest sannsynlig kommer det til å bli venner og kjente i en improvisert pit mens andre venner og kjente sitter på milliongulvet og nikker med hodet. Det kommer i hvert fall til å se sånn ut. Finkultur, svinkultur. Bedre enn Modsmusikal i alle fall.

1

ÓLAFUR ARNALDS Domkirken, onsdag 26. september Islandske Ólafur Arnalds kjenner jeg best fra samarbeidet med det tyske vegan-bandet Heaven Shall Burn. Jobber du i reklamebyrå så er dette han der islendingen du så i «Press Pause Play». Er du ikke Rolfsen-hipster og ikke sett den dokumentaren burde du gjøre det. Den er kul og handler om hvordan det er fint å dele, og at alle burde dele mer. Nå får vi snart Piratparti her i Norge også. Se for deg en gjeng med colafeite nerder storme kontorene til TONO. Det hadde vært aldeles vidunderlig. Siden Ólafur kommer fra Island ligner han på Sigur Rós, og siden Island er veldig lite så har han naturligvis gjort en haug med

supportjobber for dem. Olafur er en skjør og vakker ung mann, sånn som Jarle Bernhoft ikke er det. Naturligvis har hipsterbanden forelska seg i fyren. Derfor er det litt funni at Ólafur har null cred i sitt opprinnelige klassiske musikkmiljø. Klassiskfolka på Island synes nemlig han er skikkelig kjip fordi han ikke har gått på konservatoriet eller hva enn de har der borte. Veien til fordømmelse er aldri mer enn en Youtube-hit unna. Ólafur er altså vår herlige Bon Iver-islending for de som er for unge til å vite hvem Richard Clayderman er. Islands, soft og klassisk pluss Domkirken blir garantert fint, og garantert det beste som skjer i det bygget i år. BYFROST, ORKAN OG UBUREN Tribute, lørdag 29. september Dette blir sikkert svart og jævlig. Siden vi bare vet om dette showet fordi vi blei tipset på SMS har vi ikke stort å si. Uburen er kult. Black metal i Sandnes. Holder i massevis.

1

O K T R O B E

B U T I

4

H

KONSERT

K K

TOPP 3 Vi har intervjuet Violet Dream aka Johannes Vagle et annet sted i avisa, og han opptrer på årets Numusic-festival. Fredag 28. september på Tou Scene, i tilfelle du lurer. Han er en fin fyr som lager sånn musikk som du tar valium til, men på en bra måte. Vi var naturligvis nysgjerrige på hva han hører på om dagen. Dette er tre av Johannes’ favoritter om dagen: PANDREAS «Sirkel(Sag)» – Det finnes en underliggende følelse av håp gjennom hele denne låten som er dømt til å tvinge frem et smil hos selv den mest pessimistiske eksistensialisten. Pandreas er en norsk artist som jeg har stor tro på framover.

1 1

ÓLAFUR ARNALDS «Faun» – Ólafur Arnalds lager en herlig blanding av romantikk og tragedie med piano og strykere som påvirker meg i stor grad.

2 1

1

LEMÂITRE «Blue Shift» – Veldig dansbar og funky electronicalåt. Denne låta var fantastisk forrige gang jeg så Lemâitre live. Jeg gleder meg til å høre den igjen på Numusic i år.

2 1 SIRKUS ELIASSEN Folken, lørdag 22. september Dette er de «Æ vil bare dans»-folka. Du er garantert rumpebailla overailt når studenter og de som vil ligge med studenter dukker opp på Folken. Vi liker sirkuset best fordi de liker Nettverk for Dyrs Frihet.

1

KONSERT: ERIK SÆTER JØRGENSEN

8/2012

37


TOU MARKED

DU FÅR ikke

LYD FET der de selger KJØLESKAP

Kos deg med musikk og film når du har lyst – uten å forstyrre omgivelsene. Et par gode hodetelefoner gir lydopplevelser av høy klasse, og hos Hi-Fi Klubben finner du et stort utvalg av kvalitetsprodukter. Ørepropper, trådløse, lettvektermodeller eller eksklusive entusiastvarianter for feinschmeckeren: du finner dem alle hos oss.

NYHET DEN ULTIMATE IPODHODETELEFONEN FANNY WANG HODETELEFON

2000 DJ gir iPoden din lyd og design som bare må oppleves. Den innebygde forsterkeren på 5 watt sørger for ekstra ren og dynamisk lyd, og du kan booste bassen med hele 6dB om du ønsker det. Sammenleggbart design, fås i flere frekke farger. 2000 DJ Tou Marked er beviset på at Stavanger kan være kontinentalt iblant.

1 798,-/STK

ET LITE STYKKE LONDON TEKST MARI JØRGENSEN

NYHET HI-FI KLUBBENS 2013-KATALOG ER KOMMET Hent katalogen i nærmeste butikk og gled deg til 164 sider med hele vårt fantastiske utvalg og massevis av tips og inspirasjon til bedre lyd og bilde – skrevet av folk som virkelig kan.

FINN VÅRE 23 BUTIKKER PÅ HIFIKLUBBEN.NO – TLF. 815 000 90

Fire ganger i året fylles hallene og gan gene på Tou Scene av lokale krem mere, og hundrevis av besøkende kan fråtse i vintage, second-hand, smykker, kunst, vinyl, barneklær, veganske cupcakes, interiørartikler og iblant også brudekjoler. Katrine Lilleland er programsjef på Tou Scene, og arrangerer markedet. –Vi var en liten gjeng på fire som startet opp markedet høsten 2005, sier hun. – For meg var det er ønske å skape noe som vi var blitt glade i når vi bodde i Oslo, nemlig Søndagsmarkedet på Strykejernet Kunstskole ved Blå i Brenneriveien. Litt mer storbyfeeling med et urbant kult marked. Etterhvert datt de andre i gruppen av og nå organiserer jeg markedet alene, med hjelp av godvilje og en flink frivillig. Ifølge Lilleland passer markedet for alle, både kvinner, menn og barn. Publikumsrekorden er 1200-1300 på én søndag. – Hovedandelen av gjestene er nok unge småbarnsfamilier. Også må det nok sies at det finnes litt mer for damene enn mennene, men med litt vinyl og kule silketrykk er det noe for mennene også, innimellom. Arrangøren har også gjort noen kupp selv, og nevner spesielt en hjemmestrikket retro ulljakke og utallige øredobber. Den viktigste opplevelsen for henne er likevel å oppleve den

gleden markedet genererer. – Tou Marked er en alternativ aktivitet på en søndag i Stavanger. Vi fortsetter som nå framover, det er en god oppskrift som fungerer. Nå har vi etterhvert så mange gode selgere og pågang av folk med bra produkter at jeg kan begynne å velge, slik at vi får veldig bra utvalg og boder som passer inn i konseptet. Har du noen tips til besøkende? – Ta med cash! Det er ingen som har betalingsterminal. Det finnes en minibank rett oppi gaten, ved Statoilstasjonen i Haugesundsgata. Du kan ta buss 4 fra sentrum til Lervistunet, spaser rett ned til fjorden, da får du Tou Scene på høyre side. Elin Paulsen er fast besøkende på Tou Marked, og har nå følt seg fristet til å begynne å selge egendesigna interiørartikler. – Selv selger jeg putetrekk som jeg har sydd, stoffene er skaffet fra både USA og Japan, jeg har også en del barnestoffer. I tillegg har jeg settekasser med retro tapeter, og det neste på ønskelisten er å lage iPad-cover, sier Paulsen. Selv pleier hun å plukke opp smykker og kort på markedet, i tillegg til mat. – Jeg elsker atmosfæren på markedet. Er kult å se hvor mye forskjellig folk lager på de ulike standene. For meg er det også veldig kjekt å treffe andre som holder på med noe av det samme som meg, og utvikle gode tips. Du treffer kjentfolk og nye venner på Tou.

Tou Marked arrangeres på Tou Scene søndag 9. september fra 12.00 til 16.00. Husk å ta med kontanter, det er ikke minibank på området. 38

8/2012


6

HIP HOP

L A U N C

F E S

T

H

R E

O K T O B E R

HELT PÅ BÆRTUR TEKST VÅGARD UNSTAD FOTO ANDREW AMORIM OH EM GEH! Var det noen som var på Girson sin solominikonsert (lørdag 25. august) på Kosmo eller? Fikk dere med dere når han framførte tittelsporet på sin kommende Turboneger-EP? En gang te’: OH EM GEH! Her lukter det YouTube-hit lang vei, og EP-en er ikke sååå langt unna. Apropos YouTube-hits. Jonas V har nettopp spilt inn en ny video. Og en ny låt. Som det skal spilles inn video til. Og en remiks. Med A-laget og Lars Vaular. Apropos A-laget, Jonas V OG Lars Vaular. Vi drar ut på en megasvær miniturne nå til høsten, som vi har valgt å kalle «På Bærtur med …» (sett inn artistnavn her). Bergensk rap har aldri blitt kjørt opp i så stort format før, med alt fra undergrunnhits til megahits på en og samme scene. Det er for å vise folk at det fremdeles er NMG/G-huset for alltid! Apropos NMG/G-huset. Det kommer – i forbindelse med Bærtur-turneen – et NMG/G-HUSET-album! Albumet vil inneholde låter fra Lars Vaular, A-laget, Jonas V, Mats Dawg, Mike T og Petter Beyer og sikkert også masse intern-samarbeid på kryss og tvers. Om dette blir en suksess kommer det nok minst ett G-huset-album i året. Er det bare meg eller er RAPCREWS noe av det feteste med hele sjangeren? Fan-en i meg synes i alle fall at dette er en kjempeidé.

APROPOS KJEMPEIDÉ. Flex, tidligere kjent fra Hyperklikk og Grunnmuren, jobber med album! Jeg har jo aldri lagt skjul på at Flexnes’en er en av mine favorittrappere. Det er få folk som skriver like absurd, men gjenkjennelig. Skjønner dere hva jeg mener? Det er helt ute, men allikevel kjenner jeg meg igjen i tekstene hans. Elns. Og stemmebruk og flyt da, mann! Flex høres ut som om Ghostface Killah og Lil Boosie har fått en sønn sammen. Av frykt for å holde det uganxta tør jeg ikke å spekulere i hvem som smelte hvem på tjukken. Uansett, Flex’en har økonomisk backing, gatekredd, rekkehuskredd, høyblokkredd, bygårdkredd, skandalekredd, bachelor fra BI og gode folk rundt seg for tiden, så det kan virke som om dette albumet faktisk kommer. Apropos kommer. Det ringer på. Vi snakkes! MÅNEDENS SPØRSMÅL (sendes til min twitter-konto: @v4g4rd): Hei, Vågard! Crunk Juice eller Pimp Juice? – JuicyLucy

- din pensumbokhandel!

. Bokhandel på campus . Prisløfte på pensumbøker

BOKHANDEL PÅ CAMPUS

. Pensumlister på akademika.no/ pensum

. Fri frakt på alle nettbestillinger frem til 15.september

. Studentsider på akademika.no/

FRI FRAKT

student med nyheter, tips og konkurranser

Hey HEY, JuicyLucy! Jeg drikker ikke juicen til verken Nelly eller Lil Jon, men i et tvangshomodilemma er det jo innlysende hvem …

Jeg vil aldri legge skjul på at Flexnes’en er en av mine favorittrappere.

Akademika.no

Vågard Unstad (f. 1986) er oppvokst i Sandviken i Bergen. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør. Du så ham sist på Tweet4Tweet. 8/2012

39


MAT facebook.com/Ethiopisk.Resturant Foto: Adele Holt-Ivsrsen

OH MY GÅDJÅ GÅDJÅ ETIOPISK RESTAURANT Brødregata 6 4013 Stavanger TEKST ADELE HOLT-IVERSEN MIDT I STAVANGER sentrum, på vei opp mot Nytorget finner du Gådjå – en helt ny, etiopisk restaurant som ikke har eksistert i mer enn en måned eller to. Jeg tok med meg tre venner for å sjekke ut hva de har å tilby og for å få et lite avbrekk fra den ukentlige turen til Thaien i Pedersgata. Restauranten ligger på hjørnet av et gammelt hvitt trehus vegg-i-vegg med Samba Grill og har en egen liten uteservering. Lokalet er lite, koselig og rosa. Veggene er dekket av bilder, krukker, kunstverk og pyntegjenstander i utskåret tre og stemningen er uformell og avslappet. Til tross for at jeg er iført maleklær dekket av pussestøv, føler jeg meg ikke utilpass. På en lav krakk sitter en dame og brenner kaffebønner på en liten ovn. Det freser og ryker og lukter godt. På høyttalerne spilles noe jeg antar er etiopisk musikk, men som minner meg mer om bakgrunnskompene jeg har på keyboardet mitt. Vi blir møtt av en ung mann som viser oss til et ledig bord og gir oss hver vår meny. Vi får en kort innføring i det etiopiske kjøkken og han foreslår at vi be-

4

42

8/2012

stiller nummer tolv for fire personer. Vi nikker ivrig på hodet, uten å helt vite hva vi akkurat har sagt ja til. Når han kommer tilbake har han med et digert sølvfat med like digre lefsepannekaker kalt enjera Oppå pannekakene ligger det fargerike grønnsaker, sauser og stuinger. Ved første øyekast ser det lite ut, men plutselig er han tilbake med en krydret linserøre som han heller i midten, enda en sausete grønnsaksblanding og flere lefser. Colaen blir servert på glassflaske, men glasset mitt skulle gjerne hatt noen isbiter. Maten er ikke så ulik den jeg er vant med og jeg kjenner igjen alt på fatet. Linser, bønner, gulrot, potet, rødbete, spinat, salat og tomat. Rødt, gult, grønt og oransje. DET SER FRISTENDE ut og jeg gleder meg til å smake. Jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal begynne. Vi får hverken tallerkener eller bestikk, for her skal det spises med henda. Endelig er det sosialt akseptabelt å leke med maten, og det i full offentlighet. Vi begynner i hver vår kant av fatet, river av biter av lefsene og dypper i de ulike komponentene. Fatet har fire like «deler», så vi slipper å sitte å plukke i hverandres mat. Vi blir uansett så mette at ingen kommer seg helt inn på midten. Linsene er perfekt krydret uten å være sterke, og smaker virkelig fantastisk. De ulike grønnsakene går godt med hverandre og enjeraene er så milde at de ikke overdøver de

Endelig er det sosialt akseptabelt å leke med maten, og det i full offentlighet.

andre smakene. Lefsene fungerer også som en lite klype som forhindrer av vi får masse søl på hendene. Mantraet i hodet mitt sier «dette er dritkult, dette er dritkult!» samtidig som det føles som om jeg gjør noe ulovlig. Jeg er sikker på at en hvilken som helst toåring ville elsket det like mye som meg. Det er et kjent faktum at man spiser med flere sanser på en gang. Det er ikke lenger nok å se og smake, nå skal man også føle maten. Jeg kjenner teksturen på bønnene, den bløte konsistensen på linsene og den kjølige og sprøe overflaten til salaten. Jeg mener ikke at jeg aldri har tatt på en grønnsak før, men dette gir virkelig en helt annen smaksopplevelse. Jeg bruker lengre tid på å smake meg fram, jeg konsentrere meg om små munnfuller av gangen og jeg prøver meg på ulike kombinasjoner. Hvis du er skeptisk til å spise med hendene, kan jeg forsikrer deg om at det ikke ekkelt så lenge du passe på å vaske lankene før du begynner. Eller er du av typen som spiser brødskiver og taco med kniv og gaffel?

ETTER MATEN BESTILLER vi en kanne med etiopisk kaffe. Vi får hver vår oppvarmede espressokopp og en søt, liten kanne med sterk, mørkbrent kaffe. Jeg kan ikke si den smaker så innmari annerledes enn annen kaffe jeg har drukket, men kannen, dukkekoppene og at de har brent bønnene selv, gjør det hele litt ekstra stas. Vi får også en skål med «kaffemat», en blanding av ristede og krydrede nøtter og frø. Jeg spør kelneren om hva restaurantnavnet betyr. En «gådjå» er en liten leirhytte, selv om jeg tviler på at det er akkurat slik det skrives på morsmålet. «Litt sånn som det der», sier han og peker på de hvite stoffgardinene med påmalte småhus. Jeg får ikke helt hyttefølelsen, men det er nesten som om jeg er på besøk hjemme hos noen. Er du lei av Pizzabakeren og vil prøve noe nytt? Liker du indisk mat? Da vil du garantert også like etiopisk. Prisene ligger omtrentlig på 150 kroner per person inkludert drikke. Gådjå tilbyr både takeaway og catering og har åpent mandag til søndag.


IGOR, 30 ÅR Videoteknikker – Jeg stjal penger av mamma da jeg var liten og nektet blankt da hun konfronterte meg med det.

JAN, 25 ÅR Grafisk designer – Jeg sa jeg var en del av crewet til Jaa9 & OnklP for å komme backstage og få gratis mat.

JAN, 25 ÅR Bartender – En venninne spurte om jeg ville være med på kino, men jeg sa jeg var på safari i Afrika for å slippe unna.

LINN, 21 Fritidsmedarbeider – Jeg lot som om jeg var samisk og ikke forstod engelsk, for å få vekk noen innpåslitne islendere på byen

HVA ER DEN STØRSTE LØGNEN DU HAR DRATT?

CAMILLA, 24 ÅR Treningsnarkoman – Da jeg gikk på barneskolen sa jeg at AquaLene var søskenbarnet mitt.

HELLE, 30 ÅR Advokat – Jeg lyver aldri.

AV: ADELE HOLT-IVERSEN

SINDRE, 24 ÅR Regnskapsmedarbeider – Jeg sa jeg var en del av den norske kongefamilien for å få meg og vennene mine inn på et utested i Syden. «Don’t you know who I am?»

CARINA, 20 ÅR Platepusher – På Rått & Råde lot jeg som om jeg var dattera til Patti Smith for å komme backstage. Det funka dårlig.

LINN, 26 ÅR Salgsfremmer – Jeg løy på meg en vill historie for castingen til et realityprogram.

KRISTIN, 29 ÅR Helseguru – At jeg sluttet å røyke for åtte år siden.

IVAR, 24 Platepusher – Den jeg dro for å slå regjerende verdensmester i «lygen».

MAREN, 22 ÅR Student – Jeg sa det ikke var meg da mamma spurte om jeg hadde kasta sprettball i øyet på læreren.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

8/2012

43


SCENEKUNST SMILEMANN PRESENTERER: SERIØST Rogaland Teater Premiere 12. september Stavangers kanskje mest populære humorduo er igjen å se på Rogaland Teater til høsten. (Geir) Vegar Hoel og Christian Eriksen har den siste tiden blitt et radarpar på tvers av medier og gjennom flere prosjekter, og er begge blant de mest ettertraktede humoristene i distriktet om dagen. Du så dem sist i en moderne tolkning av det ikke fullt så moderne eventyret Rødhette. Tradisjonen hvor de samler sine venner for å spille tull og tøys på Natvigs Minde ble nok en gang en stor suksess for store og små, og billettene ble revet bort på de fleste forestillingene. «Move over», Schreiner og Per Inge! Christian Eriksen og Vegar Hoel fikk en haug av stavangerfolk til å le for to år siden da de sammen gjorde Smilemann på kjellerscenen på Rogaland Teater. Den gangen var prosjektet å sette sammen de to beste humoristene i Stavanger fra hver sin gren – og se hva som ble resultatet. Resten er historie. Med Smilemann viste de potensialet i en potent miks bestående av glede, energi og gal kreativitet. Alle sjangre møtes, her fantes det ingen normer og ingen regler. Seriøst skal etter sigende følge i samme gate som duoens forrige prosjekt på teaterets minste scene. Det betyr at vi antagelig kan forvente oss et virr-varr av effekter, sjangre og stilarter. Eriksen og Hoel har fått frie tøyler. Senere i høst dukker de opp som henholdsvis Mr. Caboom (Eriksen) i Barnas Store Julerevy og som Sonny (Hoel) i Kaizers-oppsetningen på Rogaland Teater. Det blir ikke mye høstferie på disse to i år … www.rogaland-teater.no

REVANSJ! Stavanger Konserthus Premiere 26. september Mods-musikalen Revansj! krever ingen videre introduksjon. Med kremen av byens revyliv representert i Kvammen, Sægrov og Schreiner, musikk fra Stavangers mest populære rockeband gjennom tidene, samt kulturbyens fremadstormende talenter, forventer vi oss en feelgood-opplevelse uten like. Mods-feberen har herjet siden i våres – la oss håpet at selve «Mods-året» 2012 får et verdig og strålende punktum med Stavangers største musikalsatsning noensinne. Regi: Kvammen og Sægrov www.revansj.no

1

OVERSIKT SEPTEMBER GAMMEL DAME ER VOND OG VENDE Rogaland Teater /Stavangeren, 1., 6., og 14. september OH MY GOD Rogaland Teater Premiere 22. september Før vi fikk oljen, før vi fikk gassen, ja, før Mods og Mia Gundersen, var det en annen eksportvare som var den dominerende i Rogaland. Nei, det tenkes verken på sild eller sardiner, men selve hjertet av gammel jærkultur: misjonen. Med Oh My God forventes det en lun komedie med den etterhvert Stavangerkjære Cato Skimten Storengen i hovedrollen. Dette er et drama lagt til femtitallet – med hornbriller a la Mad Men og drømmen om å ha et kall og å følge et kall. Historien er plassert i og basert på et filmkontor i Stavanger – et kontor som produserte filmer fra misjonsmarken med stor suksess. Filmer som blant annet Koto vil gå på skole ble sett av hundretusener, og selskapet ble sett på som pionerer innenfor norsk film. Hvem vet, uten disse ville det kanskje ikke vært noen Mongoland? Nok en gang tilbake på Rogaland Teater er Yngve Sundvor, mannen som de senere årene har stått bak suksessene «1066» og «1349» av og med Statsteateret, forestillinger som fikk strålende tilbakemeldinger da de gjestet Rogaland Teater og Tou Scene. Forrige gang Sundvor var å finne i ansettelse ved Rogaland Teater var da han regisserte Frykten i 2010. Denne forestillingen fikk mye oppmerksomhet da den tok en klimabevisst psykologisk thriller inn i teateret. Oppsetningen skapte interesse og debatt for to år siden, og var et av mange friske pust på teaterscenen i Stavanger de senere årene. I Oh My God er Sundvor både dramatiker og regissør. Med andre ord er det veldig vanskelig å vite hva man får. Ser man på CV-en hans de siste årene har den spent mellom nevnte stilarter som psykologisk horrorteater via horrormusikal til parodi på klassiske historiske spill. Vi kommer med all sannsynlighet til å finne igjen noe av det innovative og kreative i hans siste oppsetning. Med seg har han nevnte Cato Skimten Storengen, samt ferske og erfarne skuespillere ved Rogaland Teater. La oss i god misjonsånd håpe at alle blir frelst av forestillingen når dagen kommer. Regi: Yngve Sundvor www.rogaland-teater.no

1

44

8/2012

SERIØST Rogaland Teater, Spilles til 20. oktober OH MY GOD Rogaland Teater, Spilles til 3. november KRISTIAN VALEN – FRA HILLEVÅG TIL HOLLYWOOD Sandnes Kulturhus, Spilles 13.-15. september RIKSTEATERET: FRUEN FRA HAVET AV HENRIK IBSEN Sandnes Kulturhus, 24. september RAS PRESENTERER COMPAGNIE S’POART (FR) IN VIVO Sandnes Kulturhus, 26. september FAMILIESHOW MED ANITA HEGERLAND Sandnes Kulturhus, 27. september NATTENS UMUSIKALSKE DRONNING Sandnes Kulturhus, 28. og 29. september WAR OF FICTIONS 21. og 22. september, Tou Scene FARGESPILL 16. september, Stavanger Konserthus ICELAND DANCE COMPANY 18. september, Stavanger Konserthus TRYLLEFLØYTEN 20. september, Stavanger Konserthus JAN ERIK VOLD 21. september, Stavanger Konserthus REVANSJ! 26. september til 21. oktober, Stavanger Konserthus

SCENEKUNST: ENDRE S. HADLAND


TEGNESERIE Yo son, don’t trip ’til you heard my pitch! Mafia’s some tired-ass shit – We straight up – Johan Galtung masonic up in this bitch!»

Batman: Earth One

TEKST AKSEL KIELLAND FOR ET ÅR SIDEN rebootet DC Comics hele sitt ordinære superheltunivers. Avslutningen på den så vidt leselige tidsreisecrossoveren Flashpoint innebar at over 70 år med DC-kontinuitet ble ugyldiggjort over natta: Clark Kent var aldri gift med Lois Lane, Martian Manhunter var aldri Justice Leaguemedlem, og den nå homofile Green Lanternen Alan Scott ble sett på som så mye av et forklaringsmessig problem at han ble forvist til en parallell virkelighet. Og selv om en del av figurene – først og fremst Batman og Green Lantern – i stor grad fikk ture frem omtrent som før, innebar overgangen til «The New 52» store endringer. For eksempel innebar rebooten at en lang rekke figurers bakgrunnshistorier ble endret i større og mindre grad, i det de ble introdusert på nytt.

Og denne høsten er det Marvels tur. «Marvel NOW!» er ikke en like radikal omlegging som «The New 52», men også Marvels initiativ dreier seg om å prøve å appellere til nye lesere, hvilket i deres tilfelle handler om å dreie superheltene sine mer i retning av filminkarnasjonene, som i The Avengers motbeviste alle påstander om at superheltenes tidsalder var over i Hollywood. Dette vil i praksis si at også flere av Marvel-karakterenes opprinnelseshistorier har blitt gjenfortalt og redefinert relativt nylig. For eksempel har Spider-Man fått sin opprinnelsesfortelling skildret på film intet mindre enn to ganger på ti år. HISTORIEN OM HVORDAN et vanlig menneske slår seg inn på kostymert forbryterbekjempelse har naturligvis appell som utgangspunkt for spillefilmer; ikke bare har den psykologiske prosessen som ledsager denne forvandlingen en filmvennlig dramaturgisk

kurve, det å kjenne til denne transformasjonen er også langt på vei nødvendig for å følge superheltens videre eventyr. Men etter hvert som tiårene går blir det stadig mer åpenbart at det ligger i superheltfiksjonens natur å vende tilbake til en håndfull grunnfortellinger – hvorav opprinnelseshistorien er den mest grunnleggende av dem alle. Nylig ga DC ut Batman: Earth One, en Batman-fortelling fra en annen parallell virkelighet, som også den er en nok variasjon over historien om hvordan Bruce Wayne ble Batman. Earth One følger også en annen trend, nemlig den om å lage tegneserier som i virkeligheten er dårlig skjulte pitcher til den langt mer lukrative film- og tv-bransjen. Bruce Wayne ser i Earth One ut som en ung Tom Cruise, og historien fremstår som skreddersydd for å fungere som utgangspunkt for den uunngåelige rebooten av Batman-franchisen som Warner Bros. vil gå i gang med så fort Christopher Nolans trilogi har fått hvile i fred et par år. DETALJENE I DISSE opprinnelsesfortellingene endres for hver gang de fortelles, men kjernen er alltid den samme. Publikum er klar over dette, og sitter mest av alt å venter på at disse forutsigbare øyeblikkene skal inntreffe. Enhver fan-anmeldelse av en superheltfilm handler i bunn og grunn om i hvilken grad filmskaperne har maktet å gjenskape sentrale karakterer og hendelser – hvilket vil si at man langt på vei opererer med et kunstsyn som minner om det man hadde i antikken, hvor nettopp denne formen for variasjoner over spesifikke tema var hva alt handlet om. At dette i dag gjøres under navnet masseunderholdning er av underordnet betydning.

Dette innebærer i ytterste konsekvens at den sene superheltfiksjonen er antitetisk til rådende oppfatninger om originalitet som vår tids ledende kvalitetskriterium, og dermed langt på vei antitetisk til både modernismen og post-modernismen (gitt at metaaspektet ved denne stendige gnikkingen på et begrenset antall troper og figurer i stor grad er tilfeldig), samt superheltfiksjonens to første faser – gullalderen (1938-1956) og sølvalderen (1956-1970).

Så sånn er det. Bare noe jeg tenkte på. Men men.

ELLERS: HUMANOIDS slapp nylig en ny utgave av Jodorowsky & Moebius’ lenge utilgjengelige Eyes of the Cat, etter at de utkom med en av de latterlig dyre og sjeldne Limited Edition-versjonene i fjor. Den nye utgaven er heller ikke billig, men den ligger i det minste innenfor rammene av hva tilregnelige mennesker vil finne det rimelig å betale for en tegneserie. David Hine og Shaky Kanes Bulletproof Coffin: Disinterred er også tilgjengelig i disse tider, og selv om man gjør seg selv en tjeneste ved å lese den første Bulletproof Coffin-boka først, er det på ingen måte noen garanti for å forstå hva som skjer. Ellers bør alle førprogrammere nettleserne sine til kingtrash.com slik at man er fullt beredt til å kaste seg over bestillingsknappene når fjerde nummer av Michael Deforges Lose legges ut for salg senere denne måneden. I 2012 er dét omtrent alt man trenger å kjøpe for å kunne hevde med at man «følger med» på amerikanske tegneserier.

8/2012

45


Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


RYTMISK HUSVARMING Stavanger konserthus skal være for folk flest. TEKST HELGE OLAV ØKSENDAL FOTO PRESSE Det nye konserthuset i Stavanger skal åpnes. I den anledningen skal huset varmes opp i hele ti dager. Lørdag 22. september er det den yngre garde med sin rock, pop og elektronika som får huset til rådighet. Og her slås det på stortrommen. Det blir et 15 timers maraton med konserter, installasjon og klubbing der alle scener, barer og rom tas i bruk. Lokale, regionale og internasjonale artister skal sørge for at dette blir en minneverdig husvarmingsdag. – Vi vil rocke huset, sier Bjørg Ellen Hauge fra Metropolis. – Tenk å få se Tore Pang i det nye konserthuset si «Gje faen». Vi ønsker å skape noen øyeblikk som bare skjer der og da. Noen øyeblikk man må være på plass denne kvelden for å ta del i. Tore Pang skal gi oss entrecoten av Stavanger-hip hop. Med seg har han blant andre Anders Nilsen, BVIS, Slim-B, Emphatic og DJ Pursuit. Det hele åpner imidlertid litt tidligere på dagen med prosjektet Fittings & Flanges. De skrangler og hamrer rytmisk i vei fra klokken elleve til ett i ute-amfiet. Det tas det i bruk rør, metalldeler, bilfelger, oljefat, og lignende som perkusjonsinstrumenter. Fittings & Flanges har sitt utspring fra Sandnes kulturskole. Elever herfra er koblet sammen med etablerte musikere gjennom prosjektet Sandnes 2160. Musikere blir her å se stå-

ende på stillaser i flere etasjer. Hardingfuzz, metalltrommis og gitar. Programmet for denne dagen er satt sammen av fire av de mest sentrale aktørene på musikkfronten i Stavanger. Kulturkompaniet fikk bestillingen der ordet lød «Stavanger konserthus er for folk flest». Med seg har de fått Metropolis, Numusic og Great Moments som alle stiller med sin del av programmeringen. De fire aktørene har jobbet tett sammen om dette i et helt år frem til nå. – Vi ønsker å vise omfanget av musikken som skapes i området vårt. Det meste av det som står på programmet denne dagen har lokal forankring, sier Bjørg Ellen Hauge. – Metropolis er stolte av å bli invitert til å arrangere i det nye konserthuset. Kult at vi ikke bare er blitt invitert, men også prioritert. Dette får oss til å føle oss privilegerte. Det er en ære å bli spurt. Det er jo neste generasjons brukere av konserthuset vi snakker om. Ungdomshuset Metropolis er drevet med stor medbestemmelse av ungdommene selv. Det er de som har valgt ut bandene Honningbarna, Overthrow, Wayra og Talking People. De to sistnevnte bandene er i knyttet til miljøet på Metropolis. – Ambisjonen vår har vært å senke terskelen. Å gjøre konserthuset tilgjengelig for det breie publikum. Avgjørende for å nå denne målsettingen har vært å spille sammen med de etablerte og kanskje litt smalere miljøene. Dette gjør vi enkelt ved å la folket bestemme. Ved å invitere ungdommen til å si hva de ønsker dagen skal inneholde,

sier Edmund Rossland fra Kulturkompaniet. – De smalere uttrykkene har også sin naturlig plass i konserthuset. Gjennom mottoet «Sound ’n music» handler det hele om opplevelser på tvers av sjangere. Hele programmet er lokalt og nasjonalt forankret og krones med kveldens hovedartist som er Mew, et av Skandinavias aller største indieband. Danske Mew turnerte verden rundt etter sitt forrige album (2010), men har siden den turnéen gitt få konserter. Nå er det danske bandet tilbake og spiller noen få utvalgte steder. Blant annet på Roskilde, Pstereo i Trondheim og på husvarming av Stavangers nye konserthus. – Ambisjonen denne dagen er å sette en standard for hva huset virkelig ønskes å brukes til. Vi vil strekke strikken og teste ut konserthusets fleksibilitet og teknikk – så vel som publikumspotensialet, sier Edmund Rossland. – Vi vil innta huset med uttrykk og musikk som vanligvis ikke frekventerer byens konserthus. En myldrende konsertatmosfære i foajeområdet, avløst av barka rocksessions i flerbruksalen, der regionale band frekventerer på samme scene som kveldens hovedartist. Kvelden kulminerer ut i de små timer med en heftig klubb, produsert av Numusic. Numusic stiller med artister som Diskjokke, Mungolian Jetset og Ost & Kjex til nachspielet. Velkjente gamle travere for de som kjenner til Numusic og klubbmiljøet ellers her i landet. Det nye innslaget fra Numusic er engasjementet av Anders Gjerde som kuraterer «Musikalsk installasjonskunst». Dette er å oppleve i Fartein Valens akustiske sal fra tre om dagen til ni om kvelden. Det oppfordres her om å oppleve salen som en lytteplass for moderne akustiske inntrykk. Produksjonen inkluderer elementer av lydinstallasjon, film, live musikk og scenekunst. Over seks timer

blir vi tatt med på en reise som tar utgangspunkt i Stavangers egen undergrunnsscene. Great Moments står for populærmusikken. I to sekvenser byr de på de beste unge kreftene regionen har å by på. De rocker på dagen med blant andre Frk. Fryd, Arlie Mucks og Megaphonic Thrift. På kvelden kjører de akustisk. Sebastian Waldejer spiller under Great Moments sin akustiske fane. Han har fått finkulturen inn i blodet regelmessig fra han var barn. – Jeg gikk i det gamle konserthuset hver uke da jeg var liten og er godt kjent med hva et slikt hus kan inneholde, sier han. – Jeg er veldig glad for å få et skikkelig konserthus. Jeg syns det er spennende med den moderne stilen de har bygget det i. Jeg har hørt at det skal være veldig god akustikk i konsertsalene. Jeg håper det nye konserthuset ønsker å involvere den lokale musikken og kulturen, ikke bare finkulturen. Waldejer spiller i foajéen der Great Moments skjenker av sine artister fra klokken syv til ni. Her kan du oppleve Sebastian spille splitter nye låter fra sin kommende EP «Monsoon». – Den største terskelen er å gå inn på en slik plass. Når man først har gjort det er det lavere terskel hvis man senere ønsker å komme tilbake, sier Bjørg Ellen Hauge. – Vi håper vår dag vil gi mersmak. Espen Young Svendsen fra Great Moments og Numusic stemmer i: – Det vi har programmert er en oppfordring til konserthuset i fremtiden.

Vi vil rocke huset.»

Lørdag 22. september arrangeres det husvarming. Arrangementet har denne dagen fått navnet «Sound ’n Music«. Regionens sentrale aktører innen rytmisk musikk har regi på programmet. Sjekk Stavanger Konserthus sine egne nettsider for mer informasjon: www.stavanger-konserthus.no/husvarming 8/2012

47


LITTERATUR

Pedro Carmona-Alvarez (f. 1972) er en norsk-chilensk forfatter. Han debuterte med diktsamlingen Helter i 1992 og den er preget av hans latin-amerikanske bakgrunn. Carmona-Alvarez er mest kjent for diktsamlingene Clown town (2002) og Prinsens gate (2004). For sistnevnte mottok han også Lyrikklubbens pris. I tillegg har han gitt ut romanen Rust (2009), og i september er han aktuell med Og været skiftet og det ble sommer osv.

Forfatter Pedro Carmona-Alvarez viser de intime fluktmulighetene vi tyr til når livet blir et pansertog. TEKST ISABELL EL-MELHAOUI FOTO EVA LENE GILJE ØSTENSEN Uansett hvor pretensiøst et ord som «poetisk» kan virke, er det nettopp det som kjennetegner tittelen på Pedro Carmona-Alvarez’ siste bok Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Egentlig ikke så rart, all den tid han har gitt ut mer poesi enn prosa, men i september kommer hans andre roman. Den handler om en familie som flykter til Norge fra Amerika for å unnslippe undergangen. Da Carmona-Alvarez mottok Sultprisen i 2005 var begrunnelsen blant annet at «poesitemmen hans taler på vegne av et talløst kollektiv av undertrykte, sørgende og torturerte.» Men hvem taler prosastemmen hans på vegne av? – I diktsamlingene har jeg jobbet mye med å skape et jeg som kan romme alt, for i poesien kan man være hva som helst. I romanen, sånn formmessig, er nok det vanskeli-

gere. Den krever at man er litt mer arkitekt. Man må ha brikkene på plass eller så ramler hele konstruksjonen sammen. Jeg forsøker å få fortellerstemmene til å leve, å få de til å bære en fortelling på en troverdig måte. Det er liksom det litteratur er: å få noe dødt til å bli levende. Hvordan da? – Å gå inn på menneskers skjebner og forstå de på deres premisser. Jeg tror det viktigste for meg er å skrive så sant og så empatisk som mulig. Der hvor menneskene i den forrige romanen min Rust ble spist opp av sin egen sorg på en politisert måte, at verden er veldig tilstede i deres sorg, er dette mye mer en bok som handler om en privat sorg, som ikke har så mye plass til politiske og sosiale kontekster. En sånn type tranghet ville jeg få fram ved å skrive litt knappere. Akkurat i det strekket hvor Kari (i boka) begynner å gå ut, oppføre seg dårlig og drikke, så er det ikke bare det at hun er kjip mot mannen sin og

Vi har et arsenal av fluktmuligheter. Spillegalskap, pornografi, rus, kriminalitet, Jesus, kirken. 48

8/2012

dattera, men samtidig er det hennes utvei fra en sump hun har levd i lenge. Hun oppdager livet på nytt og er hensynsløs, slik både sorgen og lykken kan være. Ekteparet i boka, Kari og Johnny, har flyktet til Norge for å unnslippe undergangen i Amerika. Hvorfor? – Det er vel sånt folk gjør når virkeligheten viser seg å være et pansertog. Du har vært i et forhold, dama di er utro, hva gjør du da? Jo, du kjøper deg et nytt hus og begynner å pusse opp. Kanskje det hjelper. Eller som her da, de er stuck i Amerika, har to døde barn og bare: Hva faen gjør vi nå, kanskje det hjelper å flytte til Norge? Det er en desperasjon i det, et rent menneskelig instinkt, samtidig som det er en måte å unnslippe noe som man ikke kan unnslippe. Men vi som allerede bor i Norge, hvor rømmer vi? – Vi har et arsenal av fluktmuligheter. Spillegalskap, pornografi, rus, kriminalitet, Jesus, kirken. Vi forsøker jo hele tiden å komme oss vekk fra ting. Spesielt når det skjer den type drøye ting. Jeg husker da jeg vokste opp på syttitallet i Latin-Amerika. Det ble vist såpeserier fra klokka tolv om dagen til klokka åtte

om kvelden. Det som skjer da er at man bedøver en hel generasjon, et helt land blir satt inn i et fiksjonsunivers som bare er en masse rike folk. Underholdning er flukt. Litteraturen også. Du er også et eksilbarn. Som tiåring flyktet du med familien din fra Chile, via Argentina, til Norge, grunnet din fars politiske virksomhet. Lekker historien din ut i bøkene? – Jeg prøvde å få til det med Rust. Jeg ville drive ut alle demonene mine. Den politiske bakgrunnen til foreldrene mine, alt det som henger som en hale etter Latin-Amerikas nyere historie, som rett og slett er tortur og død. Rust var et avløpsrør for den type ting, men dette er ikke tilstede i den nye boka mi. Det er mørke greier og bestialiteten har lenge vært ditt stoff. Tenker du at man også kan gå til kunsten for å redde seg selv? Fødes den av elendigheten? – Jeg tror kunsten er et bra sted å gå, om ikke for å redde seg selv, så i alle fall for å lære seg selv å kjenne. Sette seg inn i andre sammenhenger enn de man er vant til. Jeg vet ikke, det er et romantisk syn å se på det sånn. Alle har et liv, alle har jo sin historie, og det å skape noe er å behandle noe. Man må forvandle dette stoffet til kunst, eller litteratur. Poesien er jo det ytterste eksemplet på det, man driver og forandrer ting, ikke sant, prøver å lage gull. Det er alkymi, en umulig ting. Og været skiftet og det ble sommer og så videre er ute på Kolon forlag nå.


Student?

Kjøp dine lærebøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enKelt.

rente- og geByrFrIe BetalIngSMÅter Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. avbetaling - fra kr. 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DIne StUDentForDeler Ingen tillegg - uansett betalingsmåte. portofritt - uansett ordreverdi. rabatt - på mange lærebøker.

20.000 t i t ler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no


KUNST

FoTo: maRcEl lEliEnHoF

Jonas Gahr Støre

i sommer. Hele intervjuet kan du lese i høstens studentguide. Reedprojects-sjef Martyn Reed kan du bli bedre kjent med i denne utgaven. Atle har nettopp kommet tilbake etter å ha deltatt på den internasjonale kunstfestivalen Komafest i Vardø, og i den nye utstillingen viderefører Atle arbeidet fra «Beauglyful»-serien som er kjennetegnet av klare linjer, farger og et sterkt grafisk uttrykk. Vi har sett noen fete oneliner som garantert kommer til å fly ut av galleriet. Tommel opp. PER DYBVIG Skur 2, frem til 16. september Per Dybvig er årets offisielle ONS-kunstner, og utstillingen på Skur 2 er en av de mest monumentale tegneutstillingene du kommer til å se i år. Store, stream-of-consciousness-verk på to ganger tre meter fyller veggene. Arbeidene har i hovedsak blitt til etter at han fikk ONS-oppdraget, og inkorporerer Dybvigs velkjente figurerer i overstrømmende komposisjoner som alluderer til olje og utvinning i Nordsjøen. Eller kanskje til noe helt annet. I tillegg til de største verkene presenterer Dybvig en rekke mindre illustra-

1

tive verk og to animasjonsfilmer. Den ene av disse har ikke tidligere blitt vist i Stavanger. Utstillingen er årets lokale høydepunkt for tegneinteresserte, selv om de japanske turistene foretrekker å ta gruppebilde rundt Jone Kvies skulptur i foajeen. ELI GLADER OG ARE BENDIK SJUR Galleri Gann, frem til 14. oktober Galleri Gann i Sandnes har nylig utvidet med nesten 50 kvadrat i kjelleren, og Arne Bendik Sjur stiller ut like mange arbeider. Utstillingen lover detaljrike og nitide tegninger, blant annet av døde rotter og mus. Eli Glader presenterer sitt verk «Absherons sang». Det er et videoverk som ble filmet i 2008 i Aserbajdsjans hovedstad Baku.

1

INGEBORG KVAME Galleri Sult, 13. til 30. september Kvame følger opp for-prosjektet hun viste på Prosjektrom Normanns tidligere i år med en separatutstilling på Galleri Sult. Vi vet det kommer til å bli nøye utførte tegninger, men er spente på hvordan hun fortsetter utforskingen av rom- og stofflighet.

1

FoTo: amER kHan

Thomas Hylland Eriksen

FoTo: Uio/FRancESco SaGGio

FoTo: Uio/ola SæTHER

Trond Viggo Torgersen

«CHASING RAINBOWS» AV ATLE ØSTREM Reedprojects Gallery, 8. september til 7. oktober «Helt siden barndommen har jeg tegnet mye. Mer enn barn flest. Da jeg var 15-16 år fant jeg graffiti. Gjennom den har jeg lært mesteparten av det jeg kan om form og farge. Jeg ble veldig opptatt av bokstaver, og hvordan en kan vende og vri på bokstaver for å gjøre de visuelt finere enn forrige gang. I slutten av tenårene begynte jeg også å eksperimentere med malerier på lerret. Jeg har alltid vært opptatt av å skille mellom tradisjonelle arbeider på lerret og graffitien min, selv om det er mange paralleller. Jeg vil si at maleriene mine er en slags videreutvikling av graffitien. I mange år ville jeg repetere den samme figuren i hvert verk. Den skulle være lett gjenkjennelig og være et slags billedlig symbol for en tag. Men ettersom årene har gått har den stadig forandret seg. I dag tenker jeg ikke så mye på graffitisymbolikk, men heller på å gi ansiktene jeg maler personligheter og trekk som gjenspeiler temaet i bildet.» Dette sa Atle da vi snakket med han tidligere

Shabana Rehman

«CONVERSIN’ WITH THE ELDERS» AV KIRSA ANDREASEN Kunstgalleriet, 6. til 30. september Andreasen er født i Danmark i 1975 og har den sedvanlige utdannelsen og assorterte gruppe- og separatutstillinger. Jeg har ikke hørt om noe av det uansett, og det har neppe du heller. Det betyr ikke at hun er uinteressant, men er du usikker kan du alltids ta en kikk når sitter i egoistisk eller kollektiv transport og venter på at lyset skal skifte på Madlaveien. Utstillingstittelen spiller ifølge pressemeldingen på samtaler kunstneren har bygget opp med et utvalg av norske landskapsmalere fra århundreskiftet. Deretter namedroppes blant annet Kitty Kielland, Hans Gude og Thomas Fearnley. Tittelen er appropriert, jeg synes det høres finere ut enn lånt og ikke minst stjålet, fra et James Carter-album.

1

«FROM STAVANGER WITH LOVE» Galleri Opdahl, 14. oktober på Etter å ha vist en separatutstilling av den tyske kunstneren Bettina Buck før sommeren, følger Galleri Opdahl opp med en gruppeutstilling som betrakter skulpturen fra et annet utgangspunkt. Denne gangen

1

er det hovedsakelig fotografier som gjelder. Hva skjer med en skulptur når den fotograferes, for deretter å bli destruert? Endrer skulpturen seg når publikum bare kan oppleve den via et fotografi? Ved å gjengi en bestemt vinkel i et bestemt tidspunkt introduserer kunstneren uro og usikkerhet, samtidig som verket

på samme tid blir forflatet og todimensjonalisert. I teksten som medfølger utstillingen trekker kuratoren frem den italienske kunstneren Giuseppe Gabellone som en pionér. Gabellone, som bor og arbeider i Paris, viser to verk i denne utstillingen. Begge verkene består av fotografier som viser skulpturer bestående av funnede bilder silketrykket på stoff, som så har blitt plassert på metallarmaturer, flyttet utendørs og så fotografert. Kuratert av Chris Sharp Becky Beasley, Nina Beier, Michael Dean, Giuseppe Gabellone, Daniel Gustav Cramer, Marie Lund with Åbäke and Sara VanDerBeek

KONSERT: ERIK SÆTER JØRGENSEN

50

8/2012


KUNST

TO HITS TO GENERASJONER ÉN MUSIKKOPPLEVELSE

3 X ODAHL Denne måneden byr Galleri Opdahl på tre forskjellige opplevelser. Den folke kjære billedkunstneren Per Dybvig er årets ONS-utstiller og viser en rekke nye verk på Skur 2. Utstillingen henger til 16. september. Galleriet forklarer: «Per Dybvigs tegninger er ofte utført spontant og med en nesten feberaktig rytme som resulterer i et kosmos av figurer og skapninger. Dybvigs store formater, som regel utført med fargeblyant, blander en rekke ulike stilarter og bruker informasjon fra radio, tv og aviser. Informasjonen – og den ekstreme mengden av den – utgjør råmaterialet. Tegningene er laget uten korreksjoner, hvor det eneste filteret synes å være en flytende bevegelse fra øye til tanke til papir.» I tillegg til veggarbeidene kan du få med deg to animasjonsfilmer, hvorav den ene ikke har blitt vist i Stavanger tidligere. En viss grillkonge står for stemmene. På galleriet i Haugesundsgata, du vet, det huset med de fargerike stolpene rett ved BI, vises gruppeutstillingen «From Stavanger With Love». Utstillingen er kuratert av Chris Sharp, og retter oppmerksomheten mot skulpturer i

uvante former. Hva skjer med en skulptur når den bare eksisterer som et fotografi? I Galleri Opdahl kan du også se et helt nytt verk fra maleren Terry Nilssen-Love. Terry holder vanligvis til på andre siden av byen hos Galleri Sult, men gjør et kort gjestespill i østre bydel som månedens kunstner. Om verket forteller Nilssen-Love, i samtale med Marte Danielsen Jølbo, at størrelsen er 200 x 168 cm: «De er malt i akryl, påført i en blanding av laveringer og pastose lag, på et svart grunnet lerret. Den utvannede malingen har rent i flere retninger, noe som forteller at lerretet har blitt dreid flere ganger under prosessen. Fargepaletten er svart/hvitt med flere små elementer i signal farger. Dette maleriet er blant det siste i en serie hvor jeg begrenser paletten hovedsakelig til svart og hvitt. Dette er noe jeg har behov for å gjøre i enkelte perioder, som en pause fra mine sedvanlige fargespekter. Å arbeide i svart/hvitt er en utfordring i seg selv, men inviterer også til et mer grafisk eller tegnet uttrykk. Samtidig gir oppdagelser fra disse maleriene utspill tilbake til bilder hvor fargebruk dominerer.»

GTSEN

BRI E G N I G A + DA SAMSAY

PREMIERE

tirsdag 28. august kl. 20.00 8/2012

51


SERIØST? SERIØST Smilemennene Vegar Hoel og Christian Eriksen slår et slag for den høyre hjernehalvdelen.

TEKST MARI JØRGENSEN FOTO WILLIAM SEMERARO Sist gang Vegar Hoel og Christian Eriksen delte scenen på Rogaland Tea ter var med kjempesuksessen Smilemann. Etter å ha tilbragt sommeren med Rødhette og Ulven på Natvigs Minde er de tilbake i kjelleren på teateret. Teateret har igjen har gitt dere helt frie tøyler. Hvordan er arbeidsprosessen deres? Vegar: Vi pleier å prøve å lobbe en ball i en bøtte på forskjellige punkter i lokalet, for å finne ut hvilke som funker. Akkurat nå prøver jeg å lobbe den fra bak svingen på scenen og opp i bøtten. Christian: Skal du vise også nå? Han prøver hver gang han får en sjanse. Selv om det er intervju. Han traff i alle fall bøtta. Men ikke oppi. Vegar: Sånn jobber vi. Christian: Vi hiver fram ideer, og ser om 52

8/2012

det er noen vi føler mer for. Så i en ideell verden bygger vi bare på det, og så håper vi at vi ender opp med det vi selv synes er løye. Vi går for følelsen av hva vi selv synes er moro, og om det ikke kommer noe så kan det være trøttende, kommer det mye så kan det være arbeidsomt. Da vi kom inn her satt dere og leste et eventyr om Krabben og Rompehålet til informasjonssjefen på teateret. Hvor langt pleier dere å komme i prosessen før dere ber om respons? Vegar: Nesten til slutten. Vi forteller om ting som vi kommer på underveis og så legger vi merke til om folk kicker på det. Når vi har holdt på lenge og ikke funnet på noe så blir vi overtrøtte og tøysete, og da dukket den historien opp. Akkurat det innslaget kan godt bli flaut og drøyt, men når vi fniser sånn av det selv, så tenker vi at vi kan ikke være alene om den følelsen. Christian: Når det kommer fra en tullete og banal plass er det mer spenning i om vi

klarer å få dette til å bli noe. Det er en god energi i det. Vi håper å gi den samme følelsen til andre. Hvor ofte er dere enige om hva som er løye? Christian: Jeg vet ikke, tretti prosent? Vegar: Vi er ganske like når vi kommer i gang. Christian: Men vi har en ulik tilnærming. Så kan vi ende opp med å diskutere unødvendig lenge noen ganger. Vegar: Det er kjekkere å sitte her nede i kjelleren enn å gå opp på scenen og prøve det. Vi har prøvevegring, vi sitter her så lenge vi kan. Vi er skippertakfolk begge to. Christian: Humor er best når det er ferskt. Er noe gjennomarbeida så betyr det ikke at det er dårlig, men er det ikke noe ferskt i det så mister det likevel noe spenning

og energi. Men det er ikke dermed sagt at vi ikke øver. Hva vil dere prøve å formidle til publikum her? Christian: Vi har lyst å formidle tøys. Hva er tøys, hva er det å være seriøs? Vi kommer til å jobbe litt i segmentet av tittelen. Akkurat i dag jobber vi litt mer i en klinisk retning. Hva skjer når du ler, vi går medisinsk til verk og prøver å hente en sketsj ut av det. Vegar: Det handler om å ta et oppgjør med det seriøse mennesket. Jobb og profesjonalitet tar for mange over så jækla mye av hverdagen. At ting skal være på plass, og rett, og korrekt. Vi vil rocke opp litt i det. Utenom det så er jo dette en innfallsmaskin, vi ser om det blir noe etterhvert. Vegar: Stavanger: Storbypriser uten storbyfølelse. Nå også uten kultur.

Alle skal dø. Alle kjenner noen som dør. Det er en del ting som er drit. Rikdom tar ikke vekk det.» – Christian Eriksen


Vi har det jo lett som faen her da. Vi er spoiled stupid hele landet. Få kan skryte på seg ekte smerte.» – Vegar Hoel Christian: Vi leker innenforbi og kommenterer slike ting. Vegar: Men me e alt for domme i håve te å ha någe sygt vettugt på hjerta. Hvor viktig er humor? Vegar: Kjempeviktig. Humor er en overlevelsesmekanisme. Vi har det jo lett som faen her da. Vi er spoiled stupid hele landet. Få kan skryte på seg ekte smerte. Humor er viktig for oss for å bryte opp hverdagen, vi får det bedre sosialt, får bedre selvbilde, får sove bedre om nettene, men også blir bedre til å takle mediepøset og stressamfunnet rundt oss. Christian: Alle skal dø. Alle kjenner noen som dør. Det er en del ting som er drit. Rikdom tar ikke vekk det. Vegar: En må ta inn verden med en dose humor, hvis ikke er en fucked. Det er det vi har igjen. Humor er en måte å avvæpne ting, forstå ting på og overleve ting på. Latter kan også ha en form for sarkasme, en kan være hardere om en har latter med seg i det en gjør. En kan ha et mye hardere budskap om en gjør det løye. Så får vi se om vi klarer det. Jeg vet ikke hvor mye samfunnsrefs det er i Krabben og Rompehålet. Christian: Krabben og Rompehålet er en kommentar. En skjult kommentar, den er hvert fall ikke perfekt og clever. Den er veldig stupid og banal og barnslig. Vegar: Vi slår et slag for den høyre hjernehalvdelen. Det er der tilstedeværelsen og det å leve i nuet er. Christian: Der er det bare nå, ingen før og ingen etterpå, ingen planlegging og ingen klokke som går. Det er totalt anarkistisk og … Vegar: … Superhippiestemning. En treåring bor i hodet vårt og gjemmer seg i den høyre hjernehalvdelen. Christian: Vi må hjelpe den ut. Vegar: Det er der alt det fine ligger. Det er den kampen vi tar. Vi får mindre og mindre plass og rom med tidsklemmå og alt. For å stimulere den høyre hjernehalvdelen må vi ha trening. Finn tilbake til den urutinerte spetakkelmaskinen som lever til det fulleste i høyre hjernehalvdel! Hva må til for at det skal være morsomt? Vegar: Tidspress. Desperasjon. Christian: I det vi skal opp på scenen og vise det vi lager til noen så må det ha en slags form, en plassering, det er fagmessige ting som må legges til grunn. I don’t need time, I need a deadline. Samtidig som vi må ha dårlig tid må vi også komme oss opp på scenen så tidlig at vi får en trygghet om hvor vi skal og hvor vi ikke skal, slik at vi ikke står der og virker dumme og finner på ting. Vi må ligge litt foran folk, vise at det er vi som styrer skuten. En blanding av skrekk og trygghet må til. Vegar: Ting står jo for fall, og nå gikk det jo så bra for oss sist gang og vi har hatt mange ting som har gått bra i det siste, så nå får vi se, det kan jo være at det denne gangen går til helvete. Da er det hvert fall kjekt om folk kommer og ser på det og vi får det bekreftet. Christian: Det ser ut som vi skal kle oss ut og. Vegar: Vi får se på det. Må jo gå i dameklær da. Ler publikum på rette plasser? Christian: Forhåpentligvis, men veldig ofte ler de der vi ikke hadde trodd. Vegar: Og mange ganger ler de ikke av det vi vil de skal le av. Christian: Ofte kan det skifte fra den ene dagen til den andre. Vi spiller jo mot publikum hele tiden, det ligger en dialog mellom oss. Vegar: Vi er ikke knytta så knallhardt av tekst, så forestillingene våre varierer også fra gang til gang. Christian: Hvis folk ler forskjellig hver gang så må jo vi tenke hvorfor? Og så finner vi ut at Det er jo derfor. Vi har muligheten til å skrive om hele driden. Vegar: Sånn var det på Rødhette også. En formulering som vi ikke hadde tenkt skulle være komisk bare falt i smak, og så ble den et av flaggskipene for hele forestillingen. Christian: Dette har jo også med freshness å gjøre. Sier du noe intuitivt så funker det. Vegar: Derfor må vi ha litt improvisering. Slik opplever du samme hva du spiller. Da jeg spilte i Ondskapen var det en scene der jeg sa «min far banket meg», og da var det en gang én som brøt ut i latter. Latter er ikke

nødvendigvis bare for ting som er moro. Det er en forsvarsmekanisme. Det kan være noe absurd, eller noe en kjenner seg igjen i, eller noe som er så drøyt at en bare begynner å le. En måte å kommunisere på. Rett før en bokser blir slått ned vil han instinktivt smile, det kalles for ulvegliset. Målet med vår komikk er at vi skal gjøre akkurat det vi selv liker. Vi har ingen idé om hvilken form det skal ha, det er irrelevant. Om det blir stand up, sketsjer, musikk … vi tar bare det som faller oss inn. Christian: Vi har alltid masse ideer, og så luker vi ut og ser hva som funker. Vegar: Dette er en voksen forestilling. Da vi spilte Smilemann sist gang hadde vi trettenåringer på første rad. Da kjente vi at det var en del av tingene som lugget litt å si. De lo og var sjokkerte. Vi er jo ikke ufine bare i kraft av å være ufine, men det er en del ting vi ikke sier på Natvigs Minde. Der drar vi strikken bare så langt vi føler vi kan ta den der, mens her så er det jo bare voksne folk. Christian: Vi har fått sceneelementet fra Kopier, som gikk her nede sist. Og som du kan se så ser hele scenen ut som en ønnik. Her er det et visuelt budskap i at vi skal være underbuksehumor, vi har lov til å være både pikk og rauhål begge to. Forandrer humor seg med alder? Vegar: Unger er et fantastisk publikum. Christian: De er alltid intuitive. Vegar: De er jo høyre hjernehalvdel. Men hvis de ikke liker det, da er det rett fram med å åpne en pose chips, å gi beskjed eller bare å gå. Det er ikke det tamme publikummet som klapper høflig på slutten. De er herlige sånn sett. Det er stor forskjell på å underholde voksne og unger. Unger er deilige og hardcore. De krever show og du får høre hva de mener. Christian: Fordelen med voksne er at du kan snakke lenger, du kan ha et resonnement. Vegar: De griner heller ikke. Christian: Og så er det ikke SÅ krise om de får i seg litt sukker. Unger ler heller ikke merkelig, det er noe som kommer med alder. Voksne ler gjerne merkelig. Hva er gledesdreperne deres? Christian: Begrensninger. Vegar: I vår prosess er det en gledesdreper om vi finner ut at et innslag er gjort før, eller at vi ikke har tid til å få det til. Prøver folk å være løgne rundt dere? Christian: Nei, ikke vanligvis, men det hender jo. Om en komisk situasjon oppstår så er det fort noen som kommenterer at «den kan du jo bruga». Kanskje var det løye der og da, og det er jo koselig at folk vil bidra. Vi har tenkt å lage en sketsj på det. Vegar: Jeg legger ikke merke til det. Her en dag var jeg på Gnu og tok meg et par øl, og da fikk jeg en time med vitser i baren. Det var jo bare bonus. Christian: Ofte hører vi jo «Kan ikkje bare du ta og gjør någe, du e jo så løyen?» Hva blir dere flaue av? Vegar: Rap. Vi hadde det med i en prøveforestilling sist gang. Det var helt jævlig. Ellers kan jeg være flau når jeg prøver å selge inn en vits, og så er det ingen som ler. Dette er selvfølgelig en helt hypotetisk situasjon, men dersom det skjer med noen andre så blir jeg flau på deres vegne. Hva er det dummeste dere har gjort på en scene? Vegar: Protesekugen min datt av og jeg måtte gjemme den i hånden, alle la merke til det. Jeg kjenner ennå at det bobler når jeg tenker på det. Vi har gjort mye galt. Sagt feil replikker, kommet inn på feil stikkord, glemt replikker.. Christian: – I komikkverden er det ofte det dummeste som blir det kjekkeste. Hva er det løgneste dere vet? Vegar: Absurditetene i livet. Krangler dere noen gang? Vegar: Ikke så mye. Christian: Vi diskuterer bare. Og så bygger vi på det. Hvorfor skal vi komme og se Seriøst? Vegar: Fordi det er mye morsommere enn åpningen av konserthuset. Vegar Hoel og Christian Eriksen er aktuelle med «Seriøst» - premiere 12. september på Rogaland Teater. Du kan lese mer om stykket og kjøpe billetter på www.rogaland-teater.no. 8/2012

53


Fem øre per eske går til hjelpestikkefondet, slik det alltid har gjort. God tur!

Fem øre per eske går til hjelpestikkefondet, slik det alltid har gjort. God tur!


MUSIKK

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Jeg hadde ikke giddi å vært med i Yoga Fire om jeg ikke så potensial ... INTERVJU MED BENJAMIN HELSTAD

Vi har spilt for treåringer, fjortiser, voksne og 80-åringer. Alle likte det.

INTERVJU MED KILLL

50

I stedet for å forsøke å gjenskape gamle synder, lagde de noen helt nye.

62

ANMELDELSE

57

SKIVER 2 CHAINZ Based On A T.R.U. Story (DEF JAM/UNI)

Boka, unnskyld, mixtapen er alltid best. Og der var det 2 Chainz sin tur til å stå i samme posisjonen som så mange før ham. Årets mest hypede rapper. Alle remixers selvsagte gjest. Mixtapekongen som spytter ut låter raskere enn man kan si overkill. Så får man platekontrakt med Def Jam, og skal ta over verden. Men klarer man å styre unna alle majorlabeldebutanters sedvanlige fallgruver? Ikke så langt unna faktisk. Based On A T.R.U. Story inneholder nok et par unødvendige øyeblikk og stjernegjester. Vi får likevel nok av de aparte, inni mellom hysteriske punchlinesene, de søkte ordspillene og ikke minst spenstige og dynamiske flowsene vi elsker ham for. 2Chainz har en karisma som skinner i gjennom det aller meste. At han allerede har vært rundt i et tiår eller så får så være: det var ikke mange som hørte for seg at artisten som da het Tity Boi og var en del av Playaz Circle skulle bli verdens heiteste rapper når han fikk første smak av suksess for Ludacris sitt Disturbing The Peace-label. Det var rundt hans to siste mixtapes under gamlenavnet at undertegnede oppdaget ham for fullt, spesielt via Codeine Cowboy. Men i likhet med mange andre: 2 Chainz sitt definitive øyeblikk var nok slippet av den allerede klassiske mixtapen T.R.U Realigion i fjor. Den energien han utviste der var uten sidestykke, og han finner ikke helt den formen igjen her. Based on a T.R.U. Story er likevel bedre enn forventet. Utenom et par småsleivete utspill finner vi stort sett akkurat det vi vil ha her. Med litt mere dybde

4 BUSTA RHYMES Year of the Dragon (GOOGLEPLAY)

Dragonbreath. Bus-a-Bus: en av de dyktigste spytterne, mest animerte figurene og heftigste maskingeværkjeftene i hiphopens historie. En av mine topp, om ikke 10, så i alle fall topp 20. Uansett tidsperiode. Bus-a-Bus: ikke en eneste plate på min topp 25. Ikke en gang på min liste over topp 50 rapalbum i historien er han representert. Busta Rhymes har siden han kom pustende og pesende ut på A Tribe Called Quest sin «Scenario» i 1991 vært hiphop-klassens store klovn. Han har drept hver eneste remix han har vært invitert med på siden «Flava In Ya Ear» med forlengst glemte Craig Mack. Han har også en av de sterkeste livepersonlighetene i hiphop. Gullrekka av hits som han drar frem under konsertene er tilnærmet uendelig. Likevel sliter Busta Rhymes med det utdøende albumformatet. Det endrer seg ikke denne gangen heller. Busta signerte nylig med YMCMB, aka gamle Cash Money Millionaires med flere, og håper på en ny vår i godt selskap. Han skal ha kudos for å velge å gi ut denne forsøksvise gateplaten gratis via

3

nett. At han velger å gjøre det akkurat via Googleplay får så være. Uansett: Year of the Dragon er lyden av likegyldighet. Nei. Det er lyden som får deg likegyldig. Med hele fire år siden forrige album, og nytt storfint selskap i ryggen er det helt greit å forvente mer. YOTD høres i stor grad ut som forkastet materiale fra de siste fem årene. Beats høres i stor grad ut som de er fra midten av 00-tallet. Ingenting er mer en helt greit. Et par unntak: på åpningssporet, den Tears For Fears-samplende «Im Talking To You» hører vi Busta Rhymes i full massakremodus: det han kan best. Rrrraaaah rrrrrah som en dungeon dragon. «Crazy» likeså. Unntak to: «Wine & Go Dung», hvor han storkoser seg over en frenetisk dancehallbeat sammen med den mordtiltalte dancehallgeneralen Vybz Kartel. Denne bekrefter for egen del hvorfor Busta bør gjøre et album med utelukkende dancehall reggae så fort som overhodet mulig. Han kler det bedre enn de fleste som ikke heter Kardinal Offishal, og det ville nok gjort han bedre enn å fortsette å gulpe opp samme smørja som han har gjort så lenge vi kan huske. Selv om vi elsker det når det funker. Jørgen Nordeng

og litt større spennvidde enn sist. «Ghetto Dreams» med Scarface og John Legend er akkurat så grandios og storslagen som venta, komplett med gitarsolo og Legendsk tolkning av «Mind Playing Tricks On Me». Stort. Jeg har sett

mange anmeldelser klage over mangel av substans i 2 Chainz sitt lyriske univers. De har ikke forstått Chainz. En av de mest karismatiske rapperne vi har sett i nyere tid, og som trass sin alder (37) har fingeren på selveste pulsen mer

enn noen andre for øyeblikket. Vi tilgir dubstepflørten med Chris Brown, et par halvslappe refrenger og vanlige barnesykdommer, og konstaterer at en ny tungvekter har entret manesjen for godt. Jørgen Nordeng

DJ KHALED Kiss The Ring

gjør disse albumene. Så HVA gjør egentlig DJ Khaled? Denne radioDJ’en som i løpet av kort tid har blitt en mektig del av den hitsingledrevne delen av amerikansk rap? «I make hits, I find hits, and I put out hits», slår 36-åringen selv fast på hans seneste fullengder, Kiss The Ring, og i all sin skamløshet, er jo det faktisk helt fair enough. For vi lever altså i en tid hvor album betyr mindre og mindre for musikkjøpere, som mest av alt er på utkikk etter den neste, fengende enkeltlåta. Og det er her Khaled kommer inn med sin eminente hit-nese. Tenk

dog ikke på tyggegummi-hits ala Dr. Luke, Alex da Kid, RedOne og Jim Jonsin. Khaleds oppgave er å gi gatene (og ikke minst klubbene) fengende, men harde bangere, noe han definitivt har gjort med låter som «We Takin’ Over», «I’m So Hood», «Put Your Hands Up», «All I Do Is Win», «Welcome to my Hood» og «I’m On One». På en måte snakker vi om rene mixtapes, men Khaleds utgivelser er likevel for gjennomførte og ikke minst eksklusive til å bli avfeid som det. Med en fast oppskrift bestående av sedvanlige gate-anthems, tunge crunk-spor,

(YMCMB/UNIVERSAL MUSIC)

«I make hits, I find hits, and I put out hits». I løpet av de seneste seks årene, har Miamibaserte DJ Khaled sluppet like mange album, hvor han selv bare har produsert to spor på egenhånd, hjulpet til på fire-fem stykk, og ikke bidratt med annen vokal enn en haug «DJ Khaaaled, we the best!» og annet cocky prat over diverse låter fra sine eviglange gjesteliste av artistkompiser, som faktisk ut-

5

8/2012

55


MUSIKK

Foto: Torstein Riiber: Henrik Hannisdal, fiolin jnd.no

En KORK-musiker er ikke helt som andre musikere!

R&B-alibier og en og annen mer «tradisjonell» hiphop-låt, har Khaled fått et fast grep om bransjen, noe som på senere tid blant annet har ført til at han siden fjorårets, We The Best Forever har operert under Ronald («Slim») og Bryan («Baby») Willams’ mektige YMCMB-flagg. Årets Khaled-skive holder seg til denne samme oppskriften, og går hardt ut med «Shout Out to the Real», «Bitches & Bottles» og «I Wish You Would», før Chris Brown roer ned på «Take It To The Head» med hjelp fra Rick Ross, Lil Wayne og tidenes mest ubrukelige vers fra Nicki Minaj («This is real shit/ Real shit/On the real nigga, fucking with a real bitch»). Nicki ødelegger derimot ikke det fine sporet, og Khaled følger opp det

høye nivået med «They Ready», hvor J. Cole, Big K.R.I.T. og spesielt Kendrick Lamar briljerer over førstnevntes fin-fine beat. Khaled har også mer «ækthet» på lager idet han disker opp Nas, DJ Premier og den levende sørstatslegenden, Scarface på «Hip Hop», en tung og seig låt med «hiphop» i tredjeperson. Joda, dette har blitt gjort før, men Face tar definitivt konseptet et steg videre med nådeløse linjer som «Fuck love, cause she don’t live here/I’m soaked in blood but I’m still here/Hip Hop heartbreaks, straight-laced, deep bass, 808s plus the mixtapes/ Got a nigga feeling like I up and left ya/Get away now you all in the lectures/Being studied by the college’s professors/ Now

I regret the day I met ya/I’ll be the first one to say it/She ain’t the one you want to play with/I fucked Hip Hop». En annen personlig favoritt er «I Did It For My Dawgs», med Rick Ross i mer topphumør enn han viser på sin egen God Forgives, I Don’t. Og når Khaled avslutter 48 minutter og 26 sekunder med Mavado-hårde, «Suicidal Thoughts», blir det klart at teften ikke bare ligger i å plukke ut bra låter, men også i kunsten å gi seg når leken er god. Ingen unødvendige fillers, ingen skippelåter, men elleve solide og varierte spor, som i sin tur får lytteren til å ønske mer. Og det får de også garantert i enda noen år framover, så lenge Khaleds hit-nese holder koken. Mathias Rødahl

HIT-BOY HITstory

California-gutten at tålmodighet definitivt er en dyd. For selv om denne utgivelsen på ingen måte er i nærheten av å være noe makkverk, så føles den likevel relativt meningsløs. Historien om en ung og fattig produsents vei mot toppen har vi hørt før (Kanye), av en bedre rapper (Kanye), med bedre beats (Kanye), så hva annet Hit-Boy ønsker å oppnå enn mer shine enn det han allerede har fått via jobbingen på Watch The Throne, har jeg vanskelig for å forstå. Produksjonene her er for så vidt varierte og greie nok, men annet enn «Old School Caddy», virker det mer som om Hit-Boy har fylt opp mixtapen med beats han ikke fikk solgt til stjernene. Og med en forholdsvis kjedelig flow og lite karisma, blir det dermed ikke så mye igjen å ta tak i. Van-

ligvis er det hyggelig at en artist bærer mye av skiva si selv, men på HITstory tar jeg meg i å ønske flere gjesteopptredener enn de vi får fra Bun B, Chip Tha Ripper, Stacey Barthe og G.O.O.D. Music-kollegaene, Big Sean, KiD CuDi og John Legend. På Facebook og andre sosiale medier får vi ofte trykket ned i halsen av irriterende og naive motto-idioter at alle kan gjøre alt, og at alt går bra så lenge man satser 100% på det man vil, men med HITstory beviser Hit-Boy at selvinnsikt er en motherfucker, og at det ofte lønner seg å bli ved sin lest. Greit, så blir du kanskje ikke en superstjerne på linje med Kanye West, men du slipper i alle fall å være han karen som lagde en middelmådig og whatever debut-mixtape. Mathias Rødahl

istedet fikk vi servert spennende, ny og utrolig raffinert musikk med plenty av pelvisfrieri og sengehalmsertifikasjon. Forventningene var derfor rimelig skyhøye foran utgivelsen av Jeremihs tredje fullengder (mixtape, ikke album), Late Nights With Jeremih, som fantastisk nok også leverer varene i samme deilige spor som de to nevnte smakebitene. Jeg måtte nesten le (nei, jeg lo faktisk), da jeg satt på moroa og oppdaget at åpningssporet hadde blitt kalt opp etter mitt kjære dominikanske sikleobjekt, Rosa Acosta (Google henne), og derfra er det egentlig bare å lene seg tilbake og nyte (gjerne med hjelp fra en dertil egnet partner). På andresporet «Fuck U All The Time» trenger du nemlig det, da Jeremih henter fram sin indre Weeknd, og leverer noe av det råeste vi har blitt servert innen pulemusikk på mange år. Weeknd-referanser kan forøvrig trekkes fram flere steder (og da spesielt stemmemessig), men

Late Nights er likevel i en helt annen kategori, og er på langt nær like eksperimentell og mørk som kanadierens flotte EP-er (som den forøvrig også er mye mer gjennomført enn). Mixtapen byr på gjestevers fra hyggelige folk som Gucci Mane, 2 Chainz, E40 og Twista, men Jeremih styrer definitivt egen skute, og det virker nærmest umulig at dette er den samme Jeremih som slapp to middelmådige album i 2009 og 2010. Med den «nye R&B-en» i vinden om dagen, er Late Nights en utgivelse som fortjener langt mer oppmerksomhet enn den foreløpig har fått, og jeg er redd for at hans mer typiske R&B-image (ingen indie-cred her i gården) kan stå i veien for nettopp dette. Men stol på meg, du driter deg ut hvis du ikke sjekker ut Late Nights, så legg fra deg Frank, Terius og Abel, og ta sjansen på litt Jeremih i helgen … it will probably get you laid daaa. Mathias Rødahl

(G.O.O.D. MUSIC)

Alle kan ikke være i rampelyset. I en tid hvor stjernestatus og skamløs selveksponering er alfa og omega, blir vi stadig eksponert for artistforsøk fra bransjefolk som strengt tatt burde holdt seg i kulissene . En av disse er 25 år gamle Hit-Boy, best kjent for å ha produsert Jay-Z/Kanye West-bangeren, «Niggas In Paris» og A$AP Rockys «Goldie», og på et tidspunkt utpekt av The Throne-gutta som den neste «it»gutten. Et par gode produksjoner betyr derimot IKKE at du er noen ny Kanye, eller at du skal vende oppmerksomheten mot deg selv etter å nettopp ha dyppet føttene i salgsliste-vannet, og med sin debutmixtape, HITstory, beviser

3

Kringkastingsorkestret høsten 2012 Universitetets aula lørdag 8. september kl. 15.00 Superlørdag med kontratenoren David Hansen Kanonhallen torsdag 13. september kl. 20.00 Diamanda Galás og Kringkastingsorkestret NRK Store studio fredag 14. september kl. 18.00 Kringkastingsorkestret og SISU på Oslo kulturnatt NRK Store studio tirsdag 18. september kl. 19.30 Kammerjazz med Jon Eberson Group NRK Store studio onsdag 26. september kl. 19.30 KORK kammer Oktett av Mendelssohn mm. Oslo domkirke fredag 28. september kl. 18.00 Ole Edvard Antonsen 50 år Oslo domkirke lørdag 13. oktober kl. 15.00 Superlørdag med Sølvguttene og Kåre Nordstoga Chateau Neuf torsdag 25. oktober kl. 19.30 NOPA 75 år

Kulturkirken JAKOB torsdag 1. november kl. 19.30 Oslo World Music Festival – Kringkastingsorkestret spiller Taarab NRK Store studio onsdag 7. november kl. 19.30 KORK kammer med mesterpianisten Christian Ihle Hadland Oslo domkirke lørdag 10. november kl. 15.00 Superlørdag med kommende sjefdirigent Miguel HarthBedoya NRK Store studio torsdag 15. november kl. 19.30 Kringkastingsorkestret hyller Otto Nielsen NRK Store studio fredag 30. november kl. 18.00 Klassiske filmhits

Sjekk konsertkalender og opplev medieorkesteret KORK i lyd og bilde på våre nye nettsider: www.nrk.no/kork

Norges mest allsidige siden 1946.

56

8/2012

JEREMIH Late Nights With Jeremih (APHILLIATES MUSIC GROUP)

Extreme Makeover: The R&B Edition. Det sies gjerne at «three times the charm», og i Chicago-sangeren Jeremihs tilfelle kunne ikke ordtaket truffet bedre på spikeren. Til tross for å ha hatt en karriere gående med to soloalbum siden 2009, har han nemlig ikke hatt noe særlig mer enn et par hyggelige singler («Birthday Sex» og «I Like») å vise til, noe som i sin tur har ført til at 25-åringen i alle fall ikke har befunnet seg på min radar de seneste årene. Men et eller annet sted på veien har noe svært interessant blitt vekket opp hos Jeremih, som tidligere i år overrasket flere av oss med sin ekstremt sexy singel, «Late Nights, senere fulgt opp av den Fabolous-gjestede godbiten «Ahh Shit». Borte var den forutsigbare liste-R&B’en han hadde lirt av seg et par-tre år i forveien, og

5


MUSIKK

JENS LEKMAN I Know What Love Isn’t (SERVICE/IMPORT)

Dypere inn i sofistikasjonen. Jens Lekman modnes, gradvis. For hver plate han gir ut så vokser han i utrykket, blir sakte men sikkert smartere, mer balansert og proffere. Det er ikke en utvikling som kler mange artister med et utgangspunkt dypt plantet i «indie». Ofte ender det med at de mister noe eller alt av det som en gang gjorde dem interessante. Men vi kan ganske solid og bastant konkludere med at det ikke er tilfelle for Jens Lekman. Men så er det kanskje modenhet med

5

en klype salt vi prater om her. Tingen er at der det musikalske definitivt blir mer og mer raffinert, så er Jens Lekman selv fryktelig umoden. Noe som danner basen for det tekstlige universet her. Det handler for det meste om ikke å være i stand til å holde et brukbart forhold gående over tid. Det blir tidvis noe sutrete og selvmedlidende, men det blir formidlet på en sjarmerende og tilforlatelig måte. Og ikke minst blir det tonesatt, for det meste, ypperlig. Låter som «Erica America» og «I Know What Love Isn’t» skriver seg lett inn blant de beste Lekman har gitt ut. Den første med en innledning som

fortoner seg nærmest som en Sade-låt med fløyelsmyk spansk gitar og perkusjon som glitrer som en stjernehimmel. Det er sophisti-pop for en ny verden og det er veldig, veldig vakkert. «I Know What Love Isn’t» står ikke tilbake for førstnevnte låt, men her er det litt mer upbeat musikalsk og nedstemt tekstlig. Denne starter ganske tradisjonelt og er kanskje platas mest typiske Jens Lekman-låt, samtidig så understreker den det modne og det sofistikerte, med sine jazz-akkorder i refrenget og skoleflinke arrangement. Dessverre er det ikke like høyt nivå over hele linja. Et par av de roligere låtene, som «Become Someone Else’s» og «She Just Don’t Want to Be With You Anymore», faller litt igjennom og blir ikke interessante nok. Det kan kanskje skrives av som en smakssak, men de får litt fyllpreg over seg. Melodiene er ikke riktig slående nok og heller ikke arrangementene har her noe ekstra over seg. Men de er heldigvis ikke særlig ødeleggende for helhetsinntrykket, for de glir ganske fint inn i pakken her og de høres langt fra malplasserte ut. Allikevel så blir det noen av de roligere låtene her, som hindrer denne plata i å være fullstendig fantastisk. Håvard Ringen

S E P T. & O K T.

JAZZ I STAVANGER 21/9: HuSVARmING I NyTT KONSERTHuS! Jazzdagen i nytt konserthus er programmert av stavanger Jazzforum/maiJazz.

JAN ERIK VOld kL 12:00 BILL kR 65. MESanInEn en samtale om Jazz og poesi

JAN ERIK VOld OG EGIl KAPSTAd

kL 14:00. BILL kR 275 (kR 220 MEdL. SJF/STud.). ZETLITZ “drømmemakeren sa”

CIRRuS

kL 16:00. BILL kR 220 (kR 170 MEdL. SJF/STud.). ZETLITZ plateslipp fra talentfull trio

CASSANdRA WIlSON

kL 19:00. BILL kR 425 (kR 325 MEdL. SJF/STud.) FaRTEIn VaLEn Jazzdiva i stavanger for første gang

RICHARd BONA

mEd BJERGSTEd JAZZENSEmBlE kL 22:00. BILL kR 305 (kR 250 MEdL. SJF/STud.) ZETLITZ nytt materiale i stort format

for mer info og billetter til “husvarming”-konsertene, se stavanger-konserthus.no

HOLOCAUSTROCK SWANS The Seer (YOUNG GOD RECORDS)

6

FRE 28/9 kL 21:00. kLuBB STIng. BILL kR 150 (kR 100 MEdL. SJF/STud.) slippkonsert!

BOdHIld VOSSGåRd SOlO

Søn 7/10 kL 20:00 gaLLERI SuLT. BILL kR 150 (kR 100 MEdL. SJF) live sampling cello

mARIA JOAO & mARIO lAGINHA

Melvær&Lien Idé-entreprenør Foto: Anne Lise Norheim

Da Swans gjenoppsto etter tretten års fravær i 2010, og slapp albumet My Father Will Guide Me Up A Rope To The Sky, var det noe mer enn bare et gjensyn med gamle helter. Vi fikk se et band som var like vitalt og potent som de noen gang hadde vært, og som på en sterk måte klarte å ta musikken sin inn i et nytt tiår. De unngikk fellen som mange gjenforente band går i. I stedet for å forsøke å gjenskape gamle synder, lagde de noen helt nye. Likevel var det noe ufullstendig over My Father Will Guide Me Up A Rope To The Sky. Kun én eller to låter virket helt komplette, resten hørtes ut som skisser, som hint om hva som skulle komme. To år senere og The Seer har ankommet. En monumental lytteropplevelse som er vanskelig å fordøye i sin helhet. Drøyt to timer musikk fordelt på to CD-er, med flere spor som kryper opp mot halvtimen. Ett av de, albumets midtpunkt, «The Seer», klokker inn på imponerende 32 minutter. Er du kjent med Swans tidvis brutale musikalske univers, sier det seg selv at deler av The Seer er krevende å oppleve, men er du tålmodig, er belønningen stor. For The Seer er summen av alle retninger

musikken til Swans og vokalist Michael Gira har tatt de siste 30 årene, satt sammen i et gigantisk puslespill. Du har den brutale nowave-støyen fra de første albumene, du har den dempede folk-rocken fra Gira sitt Angels of Light-prosjekt, du har lyd-collagene og ambient-passasjene fra Soundtracks for the Blind-tiden, men du har også en helt ny side av Swans, en repeterende blues-stil som nesten høres litt funky ut, illustrert på låtene «The Seer Returns» og «Avatar». Tilsammen blir dette en musikalsk trippelpenetrasjon det er vanskelig ikke å glede seg over. Lagt over disse musikalske uttrykkene er Gira sine tekster like skarpe som alltid, der han beskriver skjebner helt på randen av menneskehetens eksistens. På åpningslåten «Lunacy» messer han «your childhood is over» sammen med gjester fra bandet Low, mens låten «The Apostate», som avslutter albumet etter at rocken har dødd og liket har blitt dratt igjennom gjørma i to timer, er viet sterke religiøse bilder. En avslutningslåt av de helt sjeldne, som er vanskelig å beskrive her med kun noen få ord. Alt i alt er The Seer albumet som ødelegger resten av musikksamlingen din. Hadde det vært et menneske, hadde det for lengst sittet i forvaring. Andreas Dahl

KOSmONAVT

Søn 28/10 kL 20:00 STILLS ScEnE. BILL kR 290 (kR 240 MEdL. SJF/aFTEnBLadkoRTET) vokalkunst på øverste hylle

Kommer senere i høst; Culture JøKleba, opens Daniel lanois, bugge Wesseltoft m.fl. your mind Hvordan tror du verden hadde vært hvis alle tenkte helt likt? Likte de samme tingene? Hørte på den samme musikken? Leste den samme boka? Sannsynligvis ville tilværelsen ha vært uutholdelig kjedelig.

BILLETTER og mer info : stavangerjazzforum.no billettportalen.no

Som sponsor for mange kulturarrangement vet vi i olje-og gasselskapet TOTAL at et rikt og variert kulturliv stimulerer til kreativitet. Gode løsninger kommer ikke fra et sted hvor alle tenker likt. Derfor er TOTAL en stolt kultursponsor.

8/2012

Stavanger Jazzforums hovedsamarbeidspartnere:

www.total.no

57


MUSIKK ARIEL PINKS HAUNTED GRAFFITI Mature Times (PLAYGROUND/IMPORT)

Kom tilbake til jorda plis. Siden Ariel Pink ga en demo til Josh Dibb i Animal Collective i 2003 har ballen langsomt rullet mot fortjent oppmerksomhet. Da Before Today med de gjennomførte hitene «Round and Round» og «Bright Lit Blue Skies» kom i 2010 så rocken et sjeldent lysglimt i sin mørke ufruktbare dal. Surrealistisk rock surfende på gjennomslagskraftige melodier med tydelige og respektfulle nikk til The Byrds og Beach Boys. Mature Times er tilfredsstillende nok i samme gate, men sidestikkerne er så mange og lange at selv den mest trofaste lytter faller av lasset lenge før midtveis. Der Ariel holdt Syd Barreth-føleriet på anstendig avstand sist, dykker han tidvis så langt ned i nevnte rockestjernes skjebnesvangre myrhull at vi har problemer med å forstå om det er musikk eller

3

et rop om hjelp han forsøker å formidle. Ariel Pink legger allerede føringen i åpningssporet, hvor han i en og samme låt kjører schizofren dialogføring, namedropper Freud, og etterlyser krigsskipet sitt. Håppåsi, det er bare tvangstrøya som mangler. På «Only in my dream» samler han acten og leverer en nydelig popklassiker, men det er ikke der vi vil ha Ariel Pink, suttende på trygge Byrds-melodier. Mot slutten får vi en smakebit Ariel Pinks klubbmusikkside. «Nostradamus & Me» og «Baby» Dette er likevel ikke sjangervendinger vi ønsker oss fra festkystpopens mann. Få på vår gode gamle melodimaker som på fortreffelig vis kombinerte uanstendig rock med amerikansk pops smudeste hooks. Så Ariel med bena plantet i virkeligheten, Gud eller noen med innflytelse på mannen, led han tilbake til sitt geniale jeg, slik vi hørte han på Before Today. Mature Times er bare kjedeliii, flau og intetsigende. Inger Lise Hammerstrøm

vært hovedårsaken til hans nevnte albumsuksesser, virker han denne gangen derimot ikke å være helt i sitt ess. Sporene har ikke den samme udødeligheten vi har blitt vant med fra den kanten, og blir nærmest for tafatte å regne hvis vi sammenligner med Deeper Than Rap og Teflon Don. Ja, nesten også Rich Forever-mixtapen fra i vinter! Til og med J.U.S.T.I.C.E. League sliter med å gjenskape «Maybach Music»-magien, men henter seg i alle fall inn med skivas bestespor, «Sixteen», dog mye takket være gjestehjelp fra mister Three Stacks himself aka Andre 3000, som på sedvanlig vis legger vers i kategorien «enestående». Akkurat det samme kan man ikke si om Jimi Hendrix-skuespillerens katt-i-parringstid-aktige gitarsolo, som jeg nesten mistenker for å være et slags eksperiment: «Hmm, mon tro hvor mye galskap de lar meg gjøre bare fordi jeg er Andre 3000?». En annen sertifisert godbit er det Meek Mill-gjestede crunk-sporet «So Sofisticated», og dessuten må ikke minst sluttpartiet, med den typen filmatiske og stemningsfulle musikken vi forventer av Rick Ross, nevnes. «Touch’n You», som bæres av Ushers glimrende refreng (og det er ikke bare fordi jeg er R&B-fan en gang. Joda. Neida), fine «Diced Pineapples» med Drake og Waley, samt Stalley-assisterte «Ten Jesus Pieces». Men som helhet skuffer altså God Forgives, I Don’t, og jeg håper inderlig at dette ikke betyr at Rick Ross har nådd sin musikalske topp, for jeg trenger mange flere «Maybach Music»bangere i livet mitt. Mathias Rødahl TREY SONGZ Chapter V (WARNER MUSIC)

Åkomigjena Trey, gi meg litt frysninger! 27 år gamle Tremaine Neverson har gjort konsertgulv våte i flere år nå, men er stadig et hett R&Bdiskusjonstema blant fansen og de som mener han kun er en litt dårligere kopi av sitt åpenbare idol, R. Kelly. Personlig har jeg selvfølgelig ingen problemer med å se sammenligningen, men klarer likevel å sette pris på Trey, som definitivt har vært en av de viktigste R&B-artistene i nyere tid. Han er kanskje ikke blant de mest risky sangerne der ute, men hvem trenger vel risky når man kan få kvalitetssikret kjærleiksmusikk, noe Trey pleier å levere om att og om att. Jeg vet likevel ikke om det er fordi jeg befinner meg i en boblende Jeremih-rus om dagen, men med femtealbumet, Chapter V føles det i alle fall som om Trey Songz har lagt seg i et liiitt vel trygt spor. Misforstå ikke, skiva blir spilt omtrent daglig her i penthouset

4 RICK ROSS God Forgives, I Don’t (MAYBACH MUSIC/DEF JAM/ UNIVERSAL MUSIC)

Skuuffaa! Med senere års svært solide album i bakhodet, har Rick Ross blitt en mann vi ofte ser til for kvalitetsmusikk i en rapbransje som vel ikke akkurat kan skryte på seg historiens mest gjennomførte fullengdere. Til tross for sitt åpenbart oppdiktede gangsterliv, og dermed et image som kan være litt vanskelig å ta seriøst (selv om rapsuksessen vel har ført ham så nærme gangsterfantasien som mulig), har Ross gang på gang sørget for å plassere oss midt i pastellMiamis pulveroverlessede og

4

58

8/2012

underholdende sentrum. Det var derfor liksom aldri noen tvil om at God Forgives, I Don’t skulle legge seg inn i rekken av godskiver, MEN … så feil kan man altså ta. For overraskende nok, er det langt mellom standout-sporene på Ross’ femtealbum, noe vi kanskje burde ha forstått da den Jay-Z/Dr. Dre-gjestede singelen «3 Kings» ble pushet som årets store banger i forkant av releasen … noe den strengt tatt ikke var. Fin nok låt, men heller ikke noe spesielt å skryte av, og de store navnene så vel strengt tatt bedre ut på papiret enn de lød i ørene. Det kanskje mest overraskende er produksjonsvalgene Ross har tatt denne gangen. Kjent for sin teft når det kommer til glimrende beats, noe som har

på Tøyen, men denne gangen mangler jeg noe … gåsehudfølelsen, om du vil. Chapter V starter behagelig og fint med «Dive In», «Panty Wetter», «Heart Attack» og «Playin’ Hard», før Trey tar oss rett til klubben med den smått ignorante, «2 Reasons», hvor han og T.I. forklarer den enkle årsaken til at de valgte å gå ut på byen («I only came for the bitches and the drinks»). Party-Trigga kommer også fram på «Hail Mary» med Lil Wayne og Young Jeezy, mens Rick Ross gir en utstrakt hånd på «Don’t Be Scared», som føles lovende i begynnelsen, men dessverre faller litt sammen. Og allerede her, midtveis i Chapter V, har

vi kommet oss igjennom Treys tre personligheter; den romantiske kjæresten, playeren med enorm sexlyst, og selvfølgelig … den angrende synderen. «Hard to believe I treated someone beautiful so ugly/Guess I broke to pieces her heart, got used to seeing her crying/Guess I went and pushed it too far», synger sistnevnte på «Bad Decisions», før låta går over i en fin-fin bridge som kunne ha tatt det der ekstra steget jeg snakker om, men dessverre forsvinner like fort som det kom. Og mens det forrige albumet, Passion, Pain & Pleasure leflet litt med andre sjanger-sound, er det bare «Simply Amazing» og

den Hoobastank-aktige «Simply Amazing» (tenk «The Reason») som denne gangen virker å være laget med et litt lysere radiopublikum i tankene, noe som er heelt ok for min del. Alt i alt har jeg altså egentlig ikke noe særlig negativt å si om Chapter V, men de imponerende øyeblikkene som vanligvis trekker et album opp til en femmer, uteblir altså (selv om ballade-elskeren i meg selvfølgelig får litt frysinger av det siste bonussporet, «Almost Lose It»). Mulig du er uenig i akkurat det, så sjekk gjerne ut og hør selv. Er du Trey Songz-fan, kommer du jo til å gjøre det samme hva. Mathias Rødahl

JESSIE WARE Devotion

ten og trommemaskinbeats er det ikke vanskelig å høre hvor uttrykket hennes stammer fra, men Ware kontekstualiserer også det nok til at det høres mer ut som totusenogtolv enn billig musikkhistorisk rip-off. Dette er en plate hvor alle de gode låtene («Running», «Sweet Talk», «110%» og «Taking In Water») holder gåsehudfremkallende høyt nivå, og de låtene som ikke når helt opp, når allikevel langt over middels. Karima Furuseth

grep, grep som ikke funker vel og merke. De virker ikke lenger særlig interessert i å begrense sin eksentrisitet lenger. Noe også presseskrivet kan bekrefte. Dette er en rarere, mørkere og mer eksperimentell versjon av Yeasayer. Men resultatet blir ikke spennende og utfordrende, som en kunne håpet på, det blir heller en følelse av en fremprovosert rarhet. En rarhet for rarhetens egen skyld – og det er sjelden en god idé. I tillegg er det noe surt over emosjonaliteten deres, også den et tidligere varemerke. Ofte ender det opp som sutrete og masete. Det finnes unntak, som åpningssporet «Fingers Never Bleed» og andre halvdel av «Henrietta». Her fremstår Yeasayer som relativt humane og sympatiske, det virker som om de vil formidle noe de faktisk føler. Ellers er det for det meste trist, på den feil måten. Og en gjenganger er at Yeasayer fremstår retningsløse, som om de mangler en klar plan med hva de vil. Både når det gjelder hva de vil formidle og hvordan de vil formidle det. Mange av låtene er riktignok mørkere og rarere, som presseskrivet lover, men dette fremstår heller som en bieffekt av at de ikke vet hva de driver med, enn som et overordnet mål. Låtene virker arbitrære og plutselige, men mangler den inspirasjonen som fir disse adjektivene en positiv valør. Ikke så mye å rope yea for, med andre ord. Håvard Ringen

(PMR RECORDS)

Sofistikert glamour med en fot i fire årtier. Jessie Ware er egentlig ingen diva. Midtveis i konserten hennes på årets Øya-festival var hun nødt til å ta av seg de høyhælte skoene som ble for slitsomme. Og applausen fra publikum var heller ingen selvfølge for Ware – den ble alltid møtt med en slags forundring, som om hun ikke forsto hva de mange hundre oppmøtte gjorde foran henne. Det er derimot en smal sak å lese Ware som en artist med tilsynelatende mer divanykker når debutalbumet Devotion plasserer seg så elegant mellom Sades sofistikerte åttitallspop og SBTRKTS undergrunns-London anno 2012. Denne dualiteten mellom pompøs glamour og godt timet beskjedenhet går som en rød tråd gjennom hele albumet. På «Wildest Moments», med en Alicia Keys «Try Sleeping With A Broken Heart»-aktig beat, kunne for eksempel Ware helt sikkert ha trøkket ut hele stemmerepertoaret i en plump dam av patos, men hun holder akkurat nok tilbake av stemmen til at låten ikke vipper over. Det gjør heller ingen ting at alle ooooh-ene hennes har et umiskjennelig preg av Whitney. En annen referanse fra åttitallet jeg vil trekke fram når jeg hører på Jessie Ware er Prince-protégéen Jill Jones, som i likhet med Ware i sin tid også jobbet som bakgrunns-sanger. Med den soulfulle stemmeprak-

5

YEASAYER Fragrant World (MUTE/PLAYGROUND)

Naysayer. Yeasayer er vel, i hvert fall har de vært, det man kan kalle indie-kjæledegger. Deres særskilte form for indie, som er relativt progete, melodiøs, elektronisk og med en hang til emosjonelle klimaks, har lenge vært en suksessformel. Og mye av suksessen har ligget i at de har maktet å tøyle de mest eksentriske sidene ved produksjonen, samtidig som de aldri har vært for outrerte i sine emosjonelle utbrudd. Fragrant World er Brooklyn-trioens tredje album og de har ikke bestemt seg for å kødde med formelen. Det er fortsatt like deler eksentrisitet og emosjonalitet, men det funker mye dårligere enn det gjorde på de to forgående albumene. Noe av grunnen ligger i at deres særegne form for indie har gått litt av moten, og at deres varemerke rett og slett ikke er så unikt lenger. Det er noe de virker klar over selv også, for de har tatt

2

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN


MUSIKK

DU FÅR ikke

LYD FET der de selger KJØLESKAP

Kos deg med musikk og film når du har lyst – uten å forstyrre omgivelsene. Et par gode hodetelefoner gir lydopplevelser av høy klasse, og hos Hi-Fi Klubben finner du et stort utvalg av kvalitetsprodukter. Ørepropper, trådløse, lettvektermodeller eller eksklusive entusiastvarianter for feinschmeckeren: du finner dem alle hos oss.

NYHET DEN ULTIMATE IPODHODETELEFONEN FANNY WANG HODETELEFON

2000 DJ gir iPoden din lyd og design som bare må oppleves. Den innebygde forsterkeren på 5 watt sørger for ekstra ren og dynamisk lyd, og du kan booste bassen med hele 6dB om du ønsker det. Sammenleggbart design, fås i flere frekke farger. 2000 DJ

ETTERLENGTET, GODKJENT DEBUT STEVE HARRIS British Lion (EMI)

Oh du hellige jul! Denne utgivelsen har mange ventet på i lang tid. Ryktene om en soloplate fra Steve Harris – hjernen bak verdens største og mest suksessfulle heavy metal-band gjennom tidene, Iron Maiden – har versert siden midten av det utskjelte 90-tallet da ting så mørkt ut for Harris med tung skilsmisse og et band med, pent sagt, falmende interesse. Men så, etter at to nøkkelpersoner ble gjenforent med Iron Maiden, har han vært opptatt med å reise sitt hjertebarn til utrolige nye høyder gjennom konstant global turnering, hyppige studioutgivelser og produsering av liveskiver og konsertvideoer. De fleste regnet med det at et eventuelt soloprosjekt hadde blitt skrinlagt, nok en gang. Vi skriver 2012 og som lyn fra klar himmel, har Harris i all hemmelighet klart å ferdigstille en helt egen utgivelse; godt over tre tiår på etterskudd, vil sikkert mange mene. Den nyfødte har fått den passende tittelen British Lion. Til sammenligning minner British Lion ved første lytt mye om Bruce Dickinsons briljante soloalbum, Skunkworks, fra 1996. Så skriver da også mye av materialet seg nettopp fra denne perioden – en tid da heavy metal og hardrock var det minst kule du kunne befatte deg med. Dette er altså en slags røff-i-kantene-post-grunge-møter-glættAOR-affære, om man angriper British Lion med primitive persepsjoner. La oss i stedet gå i dybden. Harris har alltid hatt et godt øre for gode melodier og sterke refreng. Han er jo tross alt en av vår tids store låtskrivere, det kan ikke fornektes. På British Lion har han roet ned den galopperende bassgangen han er kjent for, og gitt

4

mer rom til klassisk pop i alle former, farger og fasonger. Så, først som sist: Åpningslåta, «This Is My God», er urovekkende nok skivas desidert svakeste og flaueste spor. Her humper og skrangler kompet avgårde og man kan lure på hva i all verden som skjedde med kvalitetskontrollen her? Cheesy wah-wahgitarer og elendige B-riff som ikke en gang hadde kommet gjennom nåløyet på den siste Biohazard-skiva, blir heldigvis reddet av et flott og catchy refreng. På «Lost Worlds» og «Karma Killer» fortsetter tendensene, men blir heldigvis også her reddet av sterke refreng og god låtstruktur. Ut i låt nummer fire har det verste post-grunge-kjøret lagt seg og hardrocken begynner omsider å feste grep om British Lion i form av powerballaden «Us Against The World», «The Chones Ones» (skivas første av to store perler) og melankolske «Judas». Avslutningsvis, med den radiovennlige høydaren «Eyes Of The Young» og mørke «These Are The Hands», har Steve Harris levert en absolutt godkjent soloplate-debut der refrenget står i sentrum. British Lion pløyer på ingen måte ny grunn og holder seg innenfor rimelighetens grenser hva en – la oss være dønn ærlig – Maiden-fan kan tåle (drømmescenarioet hadde jo selvfølgelig vært en Steve Harris-plate med kun bassgitar). Spørsmålet må derfor stilles: Hva hadde skjedd om man hadde fjernet Steve Harris fra denne ligningen, hva hadde man sittet igjen med da? Antagelig en middelmådig skive med appell til fans av svulstig The Darkness, kvasiproggen til gammel Judas Priest og klassisk UFO-pubrock. Heldigvis er Guden Steve Harris’ signaturbass godt representert i lydbildet, noe som alene løfter British Lion til en streit firer. Andreas Tylden

1 798,-/STK

NYHET HI-FI KLUBBENS 2013-KATALOG ER KOMMET Hent katalogen i nærmeste butikk og gled deg til 164 sider med hele vårt fantastiske utvalg og massevis av tips og inspirasjon til bedre lyd og bilde – skrevet av folk som virkelig kan.

FINN VÅRE 23 BUTIKKER PÅ HIFIKLUBBEN.NO – TLF. 815 000 90

8/2012

59


NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WiMP INTRODUSERER:

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no


MUSIKK

Jeg beundrer vokalister. Det er sårbart å synge.

Benjamin Helstad (f. 1987) er en norsk skuespiller utdannet ved KHiO. Han er aktuell som den nye vokalisten i bandet Yoga Fire. Singelen Oslo Plaza er ute 31. august.

Norges dårligste band har fått skuespiller Benjamin Helstad som ny vokalist. TEKST EMMA CLARE FOTO JETON KACANIKU – Hvis du skal dra på med den frekke NATT&DAG-tonen din, kommer jeg til å hate deg for alltid – og det vil du ikke. Den såkalte Kongen av Bastøy-Benjamin har, med sine fem-og-tjue år og hovedrolle i både Engelen og den ovennevnte storfilmen i bagasjen, fått enda et bein å stå på. På musikkscenen, som vokalist i skrangleorkesteret Yoga Fire. At en Amanda-nominert skuespiller som allerede har skrevet historie (han er den eneste i Norge som har kommet inn på Teaterhøyskolen to ganger), spilt mot Maria Bonnevie, Stellan Skarsgård – og la oss ikke glemme en ung Jenny Skavlan i Jakten på Nyresteinen – blir vokalist i det selverklærte dårligste rockebandet i Norge, er såpass oppsiktsvekkende at det føltes riktig å ta en liten alvorsprat. Hvorfor drikker du ikke ølen jeg har kjøpt til deg. Har du blitt avholds? – Det er ikke dét vi kom for å snakke om.

Du har ikke noe med mitt alkoholforbruk å gjøre. Både som skuespiller og vokalist tar på kroppen, og det gjelder å være i god form. Det gjelder å begrense seg litt når hardkjøret begynner med turné med Yoga fremover. Av en eller annen grunn kan jeg ikke forestille meg at du var president for Yogafanklubben før du ble vokalist, slik Tony Sylvester var for Turboneger. Hørte du på Yoga Fire i det hele tatt? – Jeg så dem spille en konsert på en firmafest for mange år siden, og jeg husker kvelden tok seg veldig opp da de gikk på scenen. Ellers er jeg en stor fan av både Klovner og Apollo (Yoga Fire-bandmedlemmene var rappere før de starta rockeband, jou. anm.) og har hørt i hjel albumene. En søt historie kom opp her om dagen: disse hiphoperne du nå spiller i band med skulle finne fram til en konsert en gang og så stoppa de bilen, rulla ned vinduet og spurte en liten kid om veien. Den kiden var deg. – Haha, ja. Jeg og Apollo har delt scene før, vi. På Ski Rådhusteater, da jeg spilte i lokal hiphop-gruppe som het Lystig Lyrikk.

Fra du var et lite blodlegeme i Jakten på Nyresteinen til nå, i tjueåra, har du gjort relativt applauderte ting som skuespiller. Hvorfor bli vokalist i Yoga Fire? – Jeg hadde ikke giddi å vært med i Yoga Fire om jeg ikke så potensial. Det er vel åpenbart. Yoga Fire er det mest energiske norske livebandet jeg har sett. At de var Norges dårligste rockeband for fem år siden stemmer sikkert, de hadde vel knapt lært seg instrumentene sine. Siden den gang har de spilt overalt, Quart, Hove, Roskilde, vunnet priser og reist Norge rundt på kryss og tvers. Arbeidsmoralen, fokuset og spillegleden til de gutta er beundringsverdig. Hvem vil vel ikke være med på det? Kred-biten er for øvrig et veldig interessant aspekt, for, samtidig som jeg er opptatt av det, så har jeg allerede gjort et valg om å være skuespiller, og bare DET handler om å legge fra seg kred-hangup. Det kan bli veldig stakkarslig for meg om jeg bare skal være med på ting 20.000 ArtHausfolk synes er kult resten av livet. Hvis jeg KUN skal spille teater på Black Box kommer jeg til å få en rimelig tøff økonomisk situasjon. Allerede DER er jeg altså i en konflikt med meg selv. Jeg har spilt i rockeband flere ganger i løpet av livet mitt, og enten kan du sitte å stirre i veggen på øvingslokalet i fire år og vente på å bli oppdaget, booke en gig for egne penger for tjue kompiser på Skuret.

Eller så kan du hoppe på et tog som plutselig kommer din vei og ha muligheten til å spille på Rockefeller et halvt år etter du blir med i bandet. Jeg har alltid drømt om å være rockestjerne – lenge før jeg tenkte på å bli skuespiller. Vet du hvilken linje jeg har hørt at du har dratt på byen ved siden av en kar i urinalen? «Skuespiller er det jeg er hypp på å bli. Rockestjerne har jeg alltid vært.» – Hehe … he. Så hvor har du mest talent: På scena som vokalist eller skuespiller? – Jeg har aldri fått testa meg ordentlig som vokalist ennå, men begge deler er like skummelt. Som jeg alltid har sagt: jeg beundrer vokalister. Det er så sårbart å synge. Men med fire mann som spiller som om det er det siste de gjør sammen med deg på scenen, så føles det litt tryggere, og helt insane fett. Har du gjort noe method acting for å bli rockestjerne? … eller, det blir kanskje litt feil å kalle deg en rockestjerne. – Jeg kan jo ikke kalle meg «artist» heller. «Helt på tampen her», har du noen tips til våre lesere? – Et generelt tips til alle: Sats på det du kan. Den var god. – Jeg kommer alltid godt ut av intervjuer. 8/2012

61


MUSIKK

Ideologisk lå KILLL alltid snublende nært et musikalsk selvmord. Nå har de bare tatt konsekvensen av det. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO E. EIKAAS / Ø. THORVALDSEN For nøyaktig ti år siden ble en hår reisende idé født av Martin Horntveth, trommeslager i Jaga Jazzist, og daværende gitarist i NoPlaceToHide, Espen T. Hangård. Ideen handlet om å lage en type musikk ingen hadde hørt før. Med på laget ville de ha Erlend Mokkelbost og hans storebror, Are, som akkurat da hadde sluppet en plate med metalhybriden Single Unit. Alle involverte kunne altså skilte med CV-er utenom det vanlige og vidt forskjellige bakgrunner. Martin og Espen presenterte de to andre med oppgaveteksten: «Hva skjer om man digitaliserer, manipulerer og dissekerer metall til det ugjenkjennelige, og fortsatt beholder aggressiviteten og intensiteten fra noe såpass konvensjonelt?». På papiret kunne det høres ut som et musikalsk selvmord. KILLL altså. KILLL med tre L’er. Av den grunn kommer det alltid som et ekstra sjokk når noen velger å kaste inn håndkleet. Noe som har stått en nær, noe som har betydd noe. Noe som har hatt et større virke, en intensjon, en visjon, langt bortenfor det trivielle. KILLL har vært det mest spennende, innovative og utfordrende bandet Norge har sett på lang tid. Kanskje noensinne. Hvorfor i all verden velger man da å legge opp? – KILLL startet som et sideprosjekt med én konsert i tankene, begynner Are. – Når det så ballet på seg med flere konserter kom det umiddelbart i konflikt med våre respektive band og andre prosjekter. Premisset for at vi skulle fortsette å spille konserter var derfor at det ikke måtte ta tid. Vi skulle ikke øve fast, ikke spille inn skive eller drive med tidskrevende promoteringsvirksomhet (etterhvert tok Planet Rock i Berlin seg av dette, jou. anm.). Så vi har egentlig bare vært samlet for å skrive ny musikk to ganger; i en tredagersperiode før første konsert, og i en to ukersperiode før en Rikskonsertene-turné midtveis i karrieren. Alt annet av forandringer er dukket opp under lydsjekk, den ene øvingen før en konsert eller per epost. Dette er stikk i strid med hvordan vi jobber ellers, mer spontant og ufiltrert. Espen: Tenk om alle band hadde hatt vett på å gi seg etter ti år! FØDSELEN. Før vi fortsetter med slutten, må vi begynne med starten. Idéen om KILLL ble født på fest som en flipp idé, sier Espen. – Are hadde Single Unit gående og gjorde allerede mange grep som minnet om de vi tok med til KILLL. Martin hadde remikset en NoPlaceToHide-låt i cut-up elektronisk stil. Og han spilte mye live med solopakka si på den tiden; jeg var med ham en gang iblant på gitar. Da vi fant ut at vi skulle slå klutene sammen gikk alt ganske kjapt. Tanken var å lage veldig drøy live-musikk og å blande metall og støy med elektronisk manipulasjon.

Are gir derimot Martin Revheim, som på den tiden booket for Ultima-festivalen (han er også Blå-gründer) «skylda» for å ha realisert de høytsvevende idéene ved å booke dem. Uhørt! KILLL ble slik født av en eklektisk sammensetning personer. Gjennom en demokratisk prosess bidro alle til låtskrivingen, om man kan bruke det uttrykket. Også her var det en kontrast til hvordan de ellers jobbet. En idé ble presentert, sagd ned, gjenlivet og forhandlet – gjort mer direkte og tilgjengelig, ispedd ting som dukket opp underveis. Brødredynamikken satte også sitt preg på dialogen. Mye krangling og mye kos. Espen: Jeg tipper at de fleste bra band består av en ganske sammensatt gjeng: en analytiker, en energisk villmann og lignende. Pass bare på at alle får slippe til med sine respektive forser. Are: Jeg har hang til det formalistiske og konseptuelle mens de andre fungerer som en god motvekt til dette. Ordet «kunst» er ikke et positivt ladet ord i den gården, og det er et sunt korreks til den kunstboblen jeg lever i til daglig. LA DET BLI LYS. KILLL fant snart også plass til et fast femtemedlem. Lysmannen Kyrre – bedre kjent som Kyrrelys – ga prosjektet en essensiell fysisk dimensjon som påvirket det hele med grunnleggende effekt: En ekstremt løsningsorientert og positiv mann som viste seg å være uvurderlig på roaden – enten det gjaldt å krige mot fast ansatte sceneteknikere, grine seg til høyere bagasjekvote på flyplassen eller døgne for å få ting ferdig. Etter alle disse årene har ennå ingen sett Kyrrelys gretten – noensinne. – Jeg har sett ham pessimistisk en gang, smiler Espen. – Da han hadde inspisert sikringsskapet i den lille hula hvor vi skulle spille i Ravensburg i Tyskland, sa han: «det blir ikke noe show her». Det ble til gjengjeld den feteste konserten vi har spilt – etter at han hadde tjuvkobla strøm fra nabohuset. Stripper man bort lyset, er det som å se The E-Street Band uten Bruce Springsteen. Har du vært på en KILLL-konsert blir du møtt i døra med streng beskjed om at det er stor fare for epilepsi-anfall. Dere advarer folk i forkant av konsertene. Er det faktisk fare på ferde? Are: Det er rent juridisk anliggende – langvarige strober kan fremkalle epilepsianfall hos epileptikere, og vi er forpliktet til å opplyse om det. Det samme gjelder et hvilket som helst rave. Vi vil nødig havne i samme situasjon som Japan i 1997, der en strobeeffekt på et monster i tegnefilmserien Pokemon sørget for i 685 anfall over hele landet. I ettertid har vi skjønt at fotosensitiv epilepsi, som det heter, er «følsomhet mot visuelle stimuli som lager mønster over tid eller som, slik som blinkende lys, markante og tydelige mønster, eller bevegelige mønstre». Det er jo selve beskrivelsen av et KILLL-show, det!

Tenk om alle band hadde hatt vett på å gi seg etter ti år! 62

8/2012

Har KILLL vært et pretensiøst prosjekt? Are: Vel, formalisme er for mange pretensiøst i seg selv. Altså form som innhold. I metal, som hip hop og rock, forsøker artister og presse å forankre musikkens identitet i noe «virkelig», noe personlig og autentisk. Klassetilhørighet, byen eller bydelen man kommer fra, livshistorie, kirkebranner og så videre. Det blir jo ofte svært søkt og irrelevant. Både i metal og kunstmusikk er det en tendens til å knytte til seg personer som har en autoritet og historie for å validere eller kredstemple prosjektene, uavhengig av om dette egentlig påvirker hvordan det låter. I KILLL er mange av de andre bandene latterlige i metalkred-forstand, som Jaga Jazzist og Montée. Derfor er det herlig å slippe å melde seg på det rotteracet der. Vi har dyrket de grunnleggende og kontrasterende parameterne, slik som raskt mot sakte, støy mot tone, perkussivt mot flatt, mørkt mot lyst, og så videre. Visuelt har vi gjort det samme, overført til LED-lys og strober. Ja, hva kom ut av det? Are: Fenomenet der mønsteret på bakteppet vårt virker som det beveger seg, kom ut av en eksperimentering Kyrre og jeg gjorde med LED-lamper og fargede mønstre. Hvordan få LED-lys, som er brukt i så utrolig mange cheesy sammenhenger, til å bli noe interessant? Ved å dyrke dens særegenheter; rask responstid, lett programmerbar, hvordan den påvirker opplevelsen av andre farger, og så videre. Espen: For å svare på påstanden din tror jeg ikke vi blir oppfattet som pretensiøse av folk som ser oss live, opplevelsen er for rå og direkte til det. Det konseptuelle rammeverket kommer ikke i veien, det gjør vel heller at energien kan kanaliseres enda mer effektivt. Jeg har hørt støymusikere påstå at støy er den mest demokratiske og minst kulturrelative musikkformen, at ren klang, ren kraft og friere former har en universell appell. Det ser i alle fall ut som om KILLL favner ganske vidt. Vi har spilt for treåringer, fjortiser, voksne og 80-åringer, som alle har likt showet. Lys, småbarn og pensjonister til side, oppsettet i KILLL er i utgangspunktet ganske vanlig, med trommer, to gitarer, bass og keyboard. Forskjellen er at gitarene ikke spilles gjennom forsterkere, men går rett i miksebordet, som er plassert på scenen. Trommene er elektroniske og går også rett til mikseren, via diverse elektronikk Martin styrer selv. Alt ender opp i effektboksene til maestro Are. Resultatet er at man kan gjøre dramatiske grep i hele lydbildet – inkludert en vakuumlignende stillhet bandet har som varemerke. I tillegg utvides lydbildet med samples som trigges med blant annet pedaler. Are: Dette er jo helt ordinære ting for ethvert elektronisk band. Jeg tror overraskelsesmomentet i opplevelsen hos publikum ligger i deres forventning til et band. Det blir mer en slags surrealisme, der det fremmede ligger i å spille på kjente konvensjoner, snarere enn noe rent abstrakt, der det fremmede ligger i det usette, noe som er mye vanskeligere å oppnå. Killl spiller avskjedskonsert på Jaeger 13. september. www.killl.org


Killl ble dannet av brødrene Are Mokkelbost (elektronikk/synth/ bass/vokal), Erlend Mokkelbost (gitar), Espen T. Hangård (gitar/ vokal), Martin Horntveth (trommer/elektronikk/vokal) og Kyrre Heldal Karlsen (lys). Bandet spilte sin første konsert på Ultimafestivalen i 2002. Nå, ti år senere spiller de sin aller siste på samme festival. KILLL sin live-DVD vises som del av utstillingen «I Wish This Was A Song. Music in Contemporary Art» på Samtidsmuseet i Oslo. Åpning 13. september kl. 18.00. Selve avskjedskonserten er på Jaeger 13. september, kl. 22.00.

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .» Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORLD 8/2012

63


«Årets mest rystende filmopplevelse» CINEMA

PÅ KINO 21. SEPTEMBER

4 ½ PRESENTERER EN FILM AV EVA SØRHAUG «90 MINUTTER» MED AKSEL HENNIE BJØRN FLOBERG MADS OUSDAL PIA TJELTA KAIA VARJORD & ANNMARI KASTRUP CASTING CELINE ENGEBRIGTSEN PRODUKSJONSDESIGN NINA BJERCK-ANDRESEN KOSTYME MONJA WIIK SMINKE DORTE PEDERSEN LYDSJEF OPPTAK KENNETH GUSTAVSEN FOTO HARALD PAALGARD LINE-PRODUCER PETTER J. BORGLI LYDSJEF ETTERARBEID BENTHOLM KLIPPER VIDAR FLATAUKAN KOMPONIST HENRIK SKRAM MANUSKRIPT EVA SØRHAUG PRODUSENT HÅKON ØVERÅS REGI EVA SØRHAUG TV 2


FILM

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

Projiserte tilbakeblikk minner oss om hvor mange gode timer HBO har gitt oss i sofaen.» BORTE BRA, HJEMME BEST

TIL UNGDOMMEN: En hyllest til det utemmede engasjementet som inntil videre er ukorrigert av voksentilværelsen. ANMELDELSE SIDE

TEKST HÅVARD NYHUS FOTO KARL ERIK BRØNDBO Hjelp, jeg skal se film. Slapp av, nå kan du få los. Det finnes etterhvert flere streamingtjenester for film. Voddler og Netflix (snart i Norge) for å nevne to av dem. Om lykken står oss bi vil kanskje ordningen også en dag bli så etablert at vi slipper å gå veien om musikkstreaming («tenk Spotify for film») for å forklare hva vi snakker om. To stykker som kan være med å bidra til det heter Karsten Meinich (KM) og Lars Ole Kristiansen (LOK) og har ellers gjort seg bemerket med å drive filmnettsiden Montages. I juli etablerte de den norske filialen av Mubi, en filmstreamingstjeneste som til forskjell fra de to nevnte er … vel, opptil flere ting. (1) Kul. En tidlig støttespiller var Scorsese. World Cinema Foundation, hvor Scorsese har valgt ut filmer for restaurering, viste disse internasjonalt gjennom nettopp Mubi. (2) Kuratert. Ikke noe Aniston-tøys, bare kvalitet. (3) Stram. Til enhver tid er det kun tretti filmer tilgjengelig. (4) Smukk. Sobert, cinematekaktig grensesnitt. Og (5) den har et indiesensitivt blikk for … – Alt fra Hiroshima, min elskede (1959) til Gosford Park (2001) er et typisk scenario, sier KM. – Jeg ville kanskje ha sagt fra Antonionis L’Avventura (1960) til Mel Gibsons Apocalypto (1960), sier LOK.

74

KON-TIKI: God balanse mellom action, action-drama, kammerspill og heyerdahlsk hverdagssyssel. 72

Dere to avgjør altså hvilke filmer et utvalg av det norske folk skal se. Det er litt av et ansvar. Hvilke kriterier opererer dere med? Og hva skjer ved dissens? KM: Vi ønsker å skape et utvalg som hele tiden er representert av gode filmer – subjektivt skjønn, farget av vår faglige ekspertise – og som er variert nok til å kunne overraske medlemmene. Dessuten er det viktig at flere sjangre er representert, samt at vi inkluderer solid underholdningsfilm. LOK: Det ligger ingen spesielle kriterier til grunn, bortsett fra at det i våre øyne skal være en film som oppfyller kravet om at man ikke skal kaste bort tiden sin på Mubi; enkelte av filmene kan være spesielle eller utfordrende, men selv om noen ikke vil like dem, skal de aldri oppleve at møtet med filmen er uinteressant eller forglemmelig. Skulle vi være gruoppvekkende uenig om en film, vil vi nok bare velge en annen istedet. KM: Også er det viktig for oss å inkludere norske filmer i utvalget, utover høsten. Tjenesten er som sjølva livet integrert opp mot facern. Skal selv ikke filmtitting være en privat beskjeftigelse lenger? Eller ligger det en større community-tanke bak her, jamfør for eksempel litteraturtjenesten Bokelskere? KM: Altså, Mubi er jo selv opprinnelig et sosialt nettverk. Og er det fremdeles, kombinert med denne kuraterte filmtjenesten. Når vi bruker Facebook i presentasjonen

ANMELDELSE SIDE

av filmene, er det en naturlig måte å «nå» folk på, akkurat slik som kinoen sitt program står i avisen. Vi regner bare med at folk heller leser Facebook enn avisen. LOK: Selv var vi hekta på Mubis sosiale nettverk i flere år før vi ble engasjerte som programsjefer. Det var vårt aktivitetsnivå der inne, samt et par tilfeldigheter, som gjorde at vi kom i kontakt med ledelsen og påbegynte en kommunikasjon om et potensielt samarbeid. Hvordan vil dere karakterisere responsen og pågangen hittil? KM: Vi har hele tiden planlagt for en «myk» lansering, så i sommer har vi henvendt oss først og fremst til de norske Mubi-medlemmene som allerede eksisterte (7000 stykker, jou. anm.). Men vi har også sett at tjenesten har skapt nysgjerrighet hos «nye» medlemmer, etter at vi ble synlige på Facebook og gjennom et innslag på radioen. LOK: Et annet viktig poeng med Mubi – som også dro oss mot prosjektet – er at det har en grunnholdning som ligner på det vi driver med i Montages. Mubi handler først og fremst om filmformidling – om å skape filmkultur. Denne underliggende idealismen merkes i alle ledd – som for eksempel medlemsavgiften. KM: Responsen fra filmbransjen har også vært veldig god; de ønsker å få filmene ut, og publikum ønsker å se bra film på en tilgjengelig måte – og nå er det et alternativ her som ikke koster mer enn en halv kinobillett (49,- per måned, jou. anm.). Det er slike incentiver som kan vende brukerne vekk fra nedlastning, men her må vel bransjen være tålmodig. Ja, opplever dere at gamle vaner er vonde å vende? Har folk blitt for komfortable med piratebay, itunes-modellen eller get-boksen sin? KM: Jeg tenker at utvalget – det at vi har funnet frem gode filmer fra jungelen – og prisen er det som gjør oss attraktive. Billigere enn Cinemateket for studenter, bedre enn Get for de som ønsker kvalitetsfilm, og kjappere enn nedlastning for de som ønsker tilgjengelighet. LOK: Dessuten tror vi det er mange som setter seg forvirret ned foran jungelen av tilgjengelige titler, uten å kunne navigere seg frem til det de faktisk bør se. Er det noe som har høy valuta i Norge, så er det fritid, så når

70

folk setter seg ned for å se en film, bør det være verdt timene som investeres. For øyeblikket har dere en hovedsak om den nederlandske regissøren Paul Verhoeven på Montages. Aktuelt – eller iallfall fristende – å samkjøre den redaksjonelle profilen på Montages med kurateringen av Mubi? Eller blir det å blande kortene? Åkkesom har dere kanskje en hattesituasjon som setter store krav til deres integritet? KM: Foreløpig er det ikke noe direkte samarbeid mellom Montages og Mubi, utover at vi jobber begge steder. Men tidligere har vi i Montages kuratert filmer for eksempel for Kortfilmfestivalen og Film fra sør, og da gjorde vi også artikler fra festivalene. Vi får se. Foreløpig fokuserer vi kun på å bygge et godt utvalg og gjøre det synlig. Noen overraskelser når dere har sjekket visningstallene? Er folk mer interesserte i fransk nybølgefilm enn dere forutså? KM: Folk er i alle fall veldig interessert i Enter the Void av Gaspar Noé! LOK: En film som forøvrig aldri fikk kinodistribusjon i Norge. KM: Det var et godt tegn, for den filmen var vi veldig stolte over å vise. Folk er virkelig mye mer interessert i film enn det kan virke som, hvis man leser en vanlig norsk avis. Dere får tilbake troen på menneskeheten av å drive denne tjenesten? LOK: Ja, det vil jeg si at vi gjør, for vi opplever til stadighet å få begeistrede tilbakemeldinger fra medlemmer som synes at en ny filmverden åpner seg, som tidligere kanskje ikke har sett så mye film utenom de mest opplagte kinoblockbusterne. KM: Vi befinner oss i en tid der filmbransjens idealistiske aktører balanserer på en knivsegg – klarer man å bikke over til å skape kommersielt fornuftig drift, eller er Norge et så lite land – og gleden over nedlastning så stor – at det ikke lar seg gjøre? Tiden vil vise. Dette er de samme spørsmålene som eksempelvis Arthaus, som vi har en distribusjonsavtale med, stiller seg. Desto flere som kjemper kvalitetsfilmene sak – og sørger for løsninger som skaper synlighet og tilgjengelighet – desto bedre mulighet har vi alle for å samle publikum, og kanskje til og med utvide det. Det er ikke spesielt «annerledes» å like gode filmer. Alle vil se gode filmer. no.mubi.com 8/2012

65


FILM

Mot alle odds kan Margaret være i ferd med å skrive seg inn i den moderne filmkanonen. TEKST KARSTEN MEINICH /MONTAGES I 2005 STARTET opptakene på spille filmen Margaret i New York, med blant annet Anna Paquin og Matt Damon i rollene. Først seks år senere var filmen klar, og knapt noen gikk for å se den på kino i USA. Filmen ble dømt til forglemmelse, men er faktisk en av de beste amerikanske filmene på flere år. Hva skjedde? Husker du den kritikerroste amerikanske indiefilmen You Can Count on Me fra 2000? Laura Linney og Mark Ruffalo spiller et søskenpar i sentrum for et lite, men nært og engasjerende familiedrama. Filmen vant flere priser, og fant mange tilhengere (inkludert undertegnede) da den til slutt hadde kinopremiere i Norge i 2001. Filmen var regissert av en debutant, den kritikerroste dramatikeren og manusforfatteren Kenneth Lonergan, og hadde en tydelig personlig stemme. Da det noen år senere ble klart at han jobbet med en ny film, Margaret, spisset jeg ørene. Men så ble det stille, og filmen forsvant. Dette er historien om hvorfor. ALLEREDE LENGE FØR han lagde You Can Count on Me hadde Lonergan havnet i Hollywoods søkelys. Men ikke av de årsakene man kanskje skulle tro. På slutten av 80-tallet, da han var i midten av 20-årene, hadde nyutdannede Lonergan satt seg ned og skrevet et kommersielt anlagt filmmanuskript på eget initiativ – utelukkende for å tjene penger. Han har uttalt at han ønsket å skape økonomisk rom i sin tilværelse til å bruke tid på å skape det han virkelig ville utrette kunstnerisk. Manuset var en komedie om mafiaen, som ble solgt – og etter flere års omløp i Hollywoodsystemet til slutt produsert som Analyze This (1999) med Robert De Niro. Lonergan erkjenner i flere intervjuer at han visste manuset kom til å bli skrevet om og vannet ut, så han distanserte seg tidlig fra prosessen med produsentene. (En rase han tydeligvis ikke er komfortabel med – dette kommer vi tilbake til.) Pengene brukte han, som planlagt, til å skrive, og Lonergan fikk sitt kunstneriske gjennombrudd med teaterstykket This is Our Youth, som hadde sin New York-premiere i 1996. Kritikerne trakk

frem forfatterens overbevisende evner til å sette ord på hvordan folk virkelig snakket, og stykkets refleksjoner rundt samfunnet. Han ble utropt som sin generasjons «stemme», og Peter Marks i The New York Times oppsummerte inntrykket: «This Is Our Youth– by turns caustic, cruel and compassionate — is the real real world.» ET ANNET HELDIG utfall av kontakten med Hollywood var at manuset åpnet døren til å bli kjent med Martin Scorsese – en annen newyorker som, på sin egen måte, drev balansekunst mellom det personlige uttrykk og Hollywood-maskineriet. This is Our Youth ble som sagt en suksess, og Scorsese endte med å ansette Lonergan til å skrive om manuset til Gangs of New York (2002), like før opptak. Da 00-tallet så vidt var i gang hadde Lonergan plutselig både regidebutert og jobbet med Scorsese, og resultatet var to Oscar-nominasjoner, for manusene til You Can Count on Me og Gangs of New York. Stjerneprodusentene Scott Rudin og Sydney Pollack hadde innen den tid også lagt merke til Lonergan og var, sammen med produsent Gary Gilbert (Garden State) og indie-studioet Fox Searchlight, klare for å finansiere hans neste filmprosjekt: Margaret. Alt så lyst ut. Flere amerikanske filmjournalister har siden 2005 forsøkt å finne ut hvor det gikk galt med dette prosjektet, og når jeg syv år senere forsøker å samle disse trådene blir kilden til problemet synlig – ikke overraskende sitter det i den velkjente kollisjonen mellom kunstneriske ambisjoner, kommersielle krefter og sterke personligheter. Det er ikke første gang profilerte filmprosjekter blir forsinket eller antar katastrofale økonomiske dimensjoner, men Margaret hadde hverken et gigantisk budsjett eller kompliserte innspillingsforhold (filmen foregår hovedsaklig langs gater og i leiligheter i New York). Det den hadde var et inderlig, og sannsynligvis for Lonergan voldsomt viktig, kunstnerisk mål, som i klippeprosessen skapte en tilsynelatende uoverstigelig hindring – særlig i møte med utålmodige produsenter. ETTER SUKSESSEN TIDLIG på 00-tallet begynte Lonergan arbeidet på manuskriptet til Margaret, som han brukte to år på å ferdigstille. Filmen er helt tydelig inspirert av stemningen i New York like etter 11. september, og

skildrer et mangefasettert drama om 17-årige Lisa (Paquin) som etter en dødsulykke hun er vitne til, konfronteres av både skyldfølelse og eget sinne. Produksjonen startet altså i 2005, og til L.A. Times har klipperen Anne McCabe uttalt at en tidlig versjon av filmen (fra 2006) fikk Martin Scorsese til å utbryte at Margaret var «et briljant mesterverk». Men Kenneth Lonergan selv var tydeligvis ikke fornøyd, og hadde final cut i sin kontrakt. Produsentenes eneste betingelse var at filmen ikke kunne bli mer enn 150 minutter lang. Lonergan tilbragte enda et år i klipperommet, og i 2007 begynte særlig Gary Gilbert og Fox Searchlight å bekymre seg – det var disse to som hadde delt kostnaden på tolv millioner dollar seg i mellom. Regissøren hadde en tre timers versjon som han ikke klarte å korte ned, og i en artikkel hos The New York Times fra tidligere i sommer, som ser tilbake på historien, erkjente noen av Lonergans samarbeidspartnere at filmen allerede på manusstadiet hadde enormt komplekse ambisjoner: «One of the reasons it was so difficult is indicative of what his great talent is,» sa skuespiller Josh Hamilton. «I remember doing a reading of that screenplay in his living room years ago — it must have been 500 pages. I mean, it was all day. But it was one of the greatest screenplays I’d ever read in my life.» BÅDE PRODUSENTENE OG regissøren selv forsøkte å finne en løsning; venner fra filmbransjen ble invitert til å se den tre timer lange utgaven og komme med innspill og forslag. Høsten 2007 hadde Gilbert blitt innblandet i klippearbeidet, og til slutt fikk han nok. Han hyret inn klipperen Dylan Tichenor (There Will Be Blood) som leverte en versjon på to timer, men denne ble ikke akseptert av Lonergan. På dette tidspunktet saksøker dessuten Fox Searchlight produksjonsselskapet til Gilbert, som de mente ikke hadde betalt sin andel. Gilbert leverer et motsøksmål, også rettet mot Lonergan, og plutselig var filmens skjebne frosset i rettssystemet. Kort fortalt blir partene til slutt enige om forlik, og i juni 2008 leverte Lonergan faktisk en versjon av filmen til studioet som var like under 150 minutter lang. (Gilbert sa i sommer følgende til Times om det hele: «All Searchlight or I ever wanted was for Kenny to finish the film on his own, which he never did.») Likevel, filmen kom ikke ut – og på et tidspunkt i 2009 foreslår noen et kompromiss: hva om Martin Scorsese kommer inn og gjør et forsøk på å sluttføre filmen? «Good for the movie, good for Kenny, presumably

Teksten er forfattet av Karsten Meinich, redaktør for nettmagasinet Montages (www.montages.no). Montages skal ifølge statuttene være en arena for «lidenskapelige og kunnskapsrike samtaler om film; en kanal der filmmediet står i fokus, diskuteres og analyseres.» Denne artikkelen innevarsler starten på en utvekslingsavtale mellom Montages og NATT&DAG. På side 68 har Lars Ole Kristiansen – også fra redaksjonen i Montages – gitt til beste en omtale av Margaret. 66

8/2012

good for Gilbert,» skriver Times. Innimellom ferdigstillingen av Scorseses egne filmer Hugo og dokumentaren om George Harrison, leverer mesterregissøren en 160 minutters versjon. Når alle tror sagaen har kommet til en slutt, nekter produsent Gilbert å signere på at Scorsese-versjonen skal gå igjennom og lanseres for verden. Mark Ruffalo, som også spiller i Margaret og er en venn av Lonergan, sier rett ut til Times at han mener Gilbert til slutt var så bitter at han ganske enkelt ikke ville filmen vel. SÅ, ETTER EN seks år lang prosess, der Lonergans jakt på et tilfredsstillende kunstnerisk resultat ikke nådde sitt mål, og produsentenes ønske om en kommersielt salgbar film ikke ble oppfylt, besluttet Fox Searchlight til slutt at versjonen Lonergan hadde levert som var like under 150 minutter skulle lanseres. I september 2011, med minimal markedsføring og en nesten selvutslettende promokampanje, fikk Margaret sin premiere på to kinoer i USA – én i New York og én i Los Angeles. To uker senere var den tatt av. Og kanskje ville den forsvunnet helt, hvis ikke det var for at et knippe amerikanske kritikere hadde sett det de mente var et mesterverk; en film så god at den fortjente sin egen kampanje på grasrota. Kritiker Jaime Christley, som skriver for Slant Magazine, satte i gang kampanjen på nettet som skulle overbevise Fox Searchlight om at de måtte gjøre filmen tilgjengelig igjen for kinoer som ønsket å vise den, og sende ut screenere til både kritikere og medlemmer av Oscar-akademiet. «[During its short release], the film became known as a miracle – a major work of cinematic art, against the odds – to almost all of the critics and cinephiles who were able to catch it during its brief appearance,» het det i kritikernes beskrivelse av situasjonen. Og Fox Searchlight responderte faktisk med å gi filmen en ny mulighet, om enn noe motvillig. Margaret rakk ikke bli synlig nok til å være med i kampen om Oscar-nominasjoner, men havnet på mange amerikanske kritikeres Topp 10-lister. DA DEN ENDELIG nå i juli 2012 ble sluppet på Blu-ray/DVD i USA (og kun på DVD i Europa), var det i tillegg til kinoutgaven inkludert en tre timers versjon av filmen – til manges store glede. Margaret startet i sommer altså sin neste reise, den som går inn i filmhistorien – som et oversett mesterverk. «It will be remembered, years and decades hence, as one of the year’s, even the decade’s, cinematic wonders,» skrev innflytelsesrike Richard Brody i The New Yorker.

Presentert i samarbeid med:


FILM

Å REALISERE SEG SELV GJENNOM LIDELSEN MARGARET Regi og manus: Kenneth Lonergan Med: Anna Paquin, Matt Damon, Mark Ruffalo, J. Smith-Cameron, Jeannie Berlin, Mark Ruffalo Noen ganger kan sorg og smerte ramme et helt land, som her hjemme 22. juli i fjor, og i New York 11. september 2001. Kenneth Lonergans Margaret ble unnfanget i årene etter terroren i USA, og bærer preg av det: En by og et folk som er i oppbyggingsfasen etter katastrofen, men som likevel definerer seg selv gjennom den altoverskyggende tragedien.

6

Lisa Cohen (Paquin) er en jente i slutten av tenårene, med betagende karisma og ustabilt lynne; hun støvsuger omverdenen for inntrykk og hugger raskt om hun sporer urettferdighet og forståelser som ikke ligner hennes egne. En dag, på vei hjem fra skolen, begynner hun å gestikulere voldsomt for å komme i kontakt med en bussjåfør (Ruffalo) hun oppdager fra fortauskanten. Hun vil vite hvor han har fått has på den hvite cowboy-hatten han har på hodet. Sjåføren mister konsentrasjonen, kjører på rødt og kolliderer med en dame som krysser gangfeltet.

Svart. Summingen fra folk som vil hjelpe uten å vite hvordan. Varmt blod som plasker mot asfalten, lukten av jern. Kvinnen, ved navn Monica, ligger der med oppskutte øyne mot himmelen, gisper etter luft, gråter desperat og forvirret. Lisa tar rollen som skytsengel, og Monica projiserer sin avdøde datter inn i Lisa, hvorpå tenåringsjenta opplever at møtet mellom de to på en eller annen måte er skjebnebestemt, at det eksisterer en eller annen åndelig forbindelse mellom de to. Når sjokket over ulykken får lagt seg, bestemmer Lisa seg for å oppsøke de etterlatte, og innynder seg med venninnen Emily (Berlin) med det formål at de to skal kontakte politiet for å la sannheten komme for dagen: at ulykken var et resultat av en grov tjenesteforsømmelse fra bussjåføren Maretti sin side. Lisa, på sin side, er klar over sin rettslige uskyld, og trenger derfor ikke å fraskrive seg sin del av ansvaret for tragedien. Hennes rakryggede erkjennelse av skyld virker imidlertid mest som en strategi for å kunne innlemmes i voksenverdenen. Det blir nærmest en forlengelse av en scene tidligere i filmen, der Lisa ringer en slacker av en klassekamerat og tilbyr ham jomfrudommen hennes. Et moralsk spørsmål melder seg: Hvorfor er det så viktig for Lisa at bussjåføren straffes – at han mister jobben og ikke lenger kan være i stand til å forsørge familien sin? Hvorfor må enda flere lide? De samme spurte jeg meg om da mediene begynte å kreve at opptil flere ansatte hos politiet burde få sparken i forbindelse med 22. juli-kommisjonens rapport. At Margaret føles særlig relevant for oss nordmenn, som nettopp har gjennomlevd en nasjonal tragedie, er vanskelig å se bort fra. Også fordi filmen helt konsekvent aldri fordømmer noen av rollefigurene, men tar hensyn til hvordan vidt forskjellige reaksjoner kan oppstå i kjølvannet av vanskelige, for noen ubegripelige, hendelser. Lisa er sårbar og feilbarlig, jævlig teit og kjempefin om hverandre, slik de aller fleste er. Anna Paquin, som i dag er mest kjent som Sookie Stackhouse i HBO-serien True Blood,

14 KILOMETER Regi: Gerardo Olivares Med: Adoum Moussa som Buba Illiassou Mahamadou Alzouma som Mukela Aminata Kanta som Violeta Overmoden frukt. Ofte kan det forsvares å sette opp gamle filmer på kino. Det skjer stadig vekk at kinodistributører ikke kjenner sin besøkelsestid, og om de etter en tid innser at de har tatt feil, er det aldri for sent å snu (det er ennå ikke for sent å kjøpe Laurence Anyways, distrofolk!). Men når det gjelder 14 kilometer er det meg et mysterium hvorfor denne er satt opp på kino nå. Den er gammel – fra 2007 – og det er vanskelig å se hvilken kraft den skulle besitte som rettferdiggjør en slik overmoden lansering.

3

DREDD Regi: Pete Travis Med: Karl Urban, Lena Headey, Olivia Thirlby, Domhnall Gleeson, Rachel Wood, Andile Mngadi Splatteraction med drivende rytme. Det er tydelig at Dredd er produsert av andre enn Hollywood. Den britisk/sør-afrikanske superheltfilmen er ikke så polert og klisjeglatt som Marvels motparter, dog betydelig mer voldelig. Her får du ingen treig opphavshistorie. Ingen pompøs scene der helten plukker opp hjelmen for første gang og intet reddeverden-plot med engelsktalende romvesen. Derimot får du en nærmest uendelig skare skurker som blir tatt vakkert av dage på særdeles brutalt vis. Dommer Dredd skriver glinsende blodpoesi mens hudfiller

5

68

8/2012

flagrer og organer omformes til veggmalerier. Det er umåtelig å se en kule gå inn i en kjake, trekke den motsatte sakte utover og etterlate et krater som viser halve tanngarden og de innerste delene av hørselskanalen. Mennesker blir flådd levende og kastet utenfor rekkverk, før de flakser i slow motion og smøres utover bakken som sprutende kjøttklumper og gurglende beinrør. Selv om det fortsatt er tegneserieaction, er filmen unik ved å gjøre volden smertefull, slik at hvert skudd får en helt annen verdi enn i Marvels blodfattige PG-univers. Handlingen fremstår som en «day in the life of Dredd»: Helten går inn i en høyblokk, blir stengt inne og må kjempe for å komme ut igjen. Resten av universet forblir uutforsket, men om du så fantastiske The Raid: Redemp-

tion, vil du glede deg over å høre at sci-fi aspektet nesten er den eneste forskjellen ved Dredd. Hovedrolleinnehaver Karl Urban beholder både hjelm og klær på gjennom hele filmen, slik at det ikke er muskler, men lovens nådeløse arm som er helten. Det virker dessverre som han sliter med å snakke mørkere enn det han makter, slik sett er det pussig at stemmen ikke er blitt fordypet i etterarbeidet. Musikken er derimot heftig Propellerheads-aktig dub-techno, med industrielle skraperytmer som får deg til å holde takt med kulene. Soundtracket av Paul Leonard-Morgan passer ypperlig til den punkete skrotfremtiden, og vil antakeligvis bli spilt i mang en kjellerfest i årevis fremover. Torgeir Blok Premiere 28. september

gjør en rolleprestasjon av de sjeldne. Hun byr på en intensitet som tidvis kan oppleves som enerverende, nesten grotesk, men også voldsomt ekspressiv. Lonergan skildrer sin fødeby New York med et interessert, men også avmålt blikk. Selve estetikken er nøktern: lange tagninger, langsomme panoreringer, beige- og bruntoner – ikke ulikt dem vi finner hos Antonionifotograf Carlo Di Palmas arbeider for Woody Allen på 80-tallet. Metropol-arkitekturen har blåst tryllestøv på mang en filmhistorisk innstilling, men i Margaret er omgivelsene oppsiktsvekkende lite majestetiske, som om kameraet – i likhet med rollefigurene – er fullstendig innforstått med at Manhattan omkranser det, og alltid har gjort det. Mellom de høyreiste bygningene slår hverdagens hvilepuls, og Lonergan gjør noen spennende filmspråklige grep for å heve blikket. I en innstilling glir vi bortover de glitrende vinduene på skyskraperen der Lisa bor sammen med moren sin, og overhører kommunikasjon mellom de andre beboerne; når Lisa skal avslå bestekameratens ønske om at de to skal bli et par, krysses denne samtalen med en annen fra bordet ved siden av. Det er som om Lonergan ønsker å vise oss at menneskene ikke lever ved siden, men på tvers av hverandre; at hver og en av oss har en svært begrenset kapasitet – vi vet bare hva som angår oss selv og våre aller nærmeste. Med Lonergans utsøkte dialog og et praktfullt skuespillerensemble blir dette en rystende coming-of-age-fortelling og et betydelig portrett av amerikansk mentalitet på 2000-tallet. Et komplekst og modent drama, av typen vi gjerne bemerker at amerikanerne laget på syttitallet. I dag kaller vi disse filmene for klassikere, og jeg velger å tro at Kenneth Lonergans massive verk også vil finne sin plass i filmens kanon når nye historiebøker skal sammenfattes. Lars Ole Kristiansen /Montages Les en lengre omtale på montages.no

Malisiske Viola skal tvangsgiftes med en ekkel, gammel mann, og venninnen hennes overtaler henne til å rømme til Europa og starte på nytt. I Niger er mekanikeren Buba frustert over at fotballferdighetene hans ikke får ham noe sted, og sammen med sin lykkesøkende bror, Mukela, bestemmer han seg for å dra til Europa og prøve lykken som fotballspiller der. De tre følger samme (noe diffuse) drøm, og kjøper seg plasser på en lastebil som skal ta dem mot det forjettede land. Det skal bli en tøff reise. Men å lage en film om «en vanskelig reise», er litt som å lage en film om at det kan være stressende å være foreldre. Vi vet det fra før. Vi trenger noe mer for å forsvare tiden det tar å se en helaftens film.

Eksempelvis kunne vi med fordel fått bedre tid til å bli kjent med karakterene, for slik de fremstår her, oppleves de som flate og uengasjerende. Også en overflødig kjærlighetshistorie blandes inn i det hele. Dessuten virker valget om å flykte aldri helt troverdig. De risikerer livet sitt for å dra på denne reisen, og likevel er det som om de ikke har hjertene sine i det. Det er nok mange som velger å ta denne turen av mer tungtveiende og interessante grunner – hvorfor følger vi ikke heller dem? Når det er sagt: Det er fantastisk når kinodistributører tør å ta sjanser. Fortsett med det, vær så snill! Selv om akkurat denne filmen føltes mer som et supplement til en samfunnsfagtime på ungdomsskolen enn en kinofilm. Kamilla Rønnestad Premiere 14. september


2.-4. november 2012

(fre kl 12-19, lør 11-18, søn 11-17) Norges Varemesse, Lillestrøm

NORGES

STØRSTOERT

VINTERSP

E S S E M SKISTEDER ER

LEVERANDØR

R! ÅRETS NYHETEENN

ALPINT/LANGR SLIV T TUR OG FRILUF

TOPP

MESSEBUTIKKER www.skiexpo.no : SKIEXPO NORGE

EGEN

SNOW/S

MESSE URF/SK

ATE

RAIL- O

G SKATE PARK TEAMK J Ø MESSEB RERE UTI

KKER

www.boardexpo.no : BOARDEXPO NORGE

// Store messebutikker // Scene med moteshow // Kjente utøvere // Norges største langrennsbutikk // // Afterski // Innendørs Railpark // Innendørs langrennsløype // Rulleskiløype // // Konkurranser med pengepremier // Publikum tryouts // Giveaways // Eget lekeområde for barn // // Teamkjørere // Autografskriving // Norske og utenlandske skisteder // Årets Filmer // // Smørekurs // Lanseringer // Skatepark // Møt fotografer // Nettsider // Blader //


FILM MIN SØSTER Originaltittel: L’enfant d’en haut Regi: Ursula Meier Med: Léa Seydoux, Kacey Mottet Klein, Martin Compston, Gillian Anderson, Jean-François Stévenin, Yann Trégouët, Gabin Lefebvre, Dilon Ademi, Magne-Håvard Brekke Familien er verst. Til tross for sin beskjedne alder, dealer tolv år gamle Simon tyvgods som en erfaren proff. Hver dag tar han heisen opp i skibakken og stjeler ski, briller og hjelmer fra rike turister, før han tar med godset ned igjen; gjennom tåken som skiller de rike på fjellet og de fattige nede i dalen hvor han bor. Barna på lekeplassen jubler når han kommer gående med

5

SOM DU SER MEG Regi: Dag Johan Haugerud Med: Ane Dahl Torp, Henriette Steenstrup, Laila Goody, Anne Marit Jacobsen, Ragnhild Hilt, Trine Wiggen, Andrine Sæther, Andrea Bræin Hovig «Kan du ikke heve deg litt over det dårlige selvbildet ditt?» Vinneren av Haugesund filmfestival begynner med tittelen i hvite bokstaver, mens bakgrunnsfargen blinker i forskjellige farger. Poenget er opplagt fra første stund: Fokus forandres med ulike synsvinkler. Flere finurlige meta-grep leker videre med virkelighetsoppfatningen. En dame passerer tre andre kvinner på gaten og setter seg i et lydstudio for å lese inn sin siste roman, som handler om kvinnene hun nylig passerte. Akkurat da det glir over i melodramatisk kammerspill erter lydsporet deg med kammermusikk på full guffe. En usikker sykepleier må lære opp en student, en eldre kvinne må oversette en ungdommelig roman, en fattig pensjonist får tilbud om en million kroner i veldedighet. Det finnes ingen rett eller galt, bare forskjellige innfallsvinkler.

5

KON-TIKI Regi: Joachim Rønning, Espen Sandberg Med: Pål Sverre Hagen, Tobias Santelmann, Odd-Magnus Williamson, Jakob Oftebro, Anders Baasmo Christiansen, Gustaf Skarsgård, Agnes Kittelsen ETTER TJUE minutter med intensiv og passe medrivende historieformidling innpakket og skutt etter alle Hollywoodkunstens regler – emosjonelle strykere, kranført kamera, stjernehimler og fete jungelblader – er vi endelig ute på havet. Her slipper jeg skuldrene ned, heiser dem igjen, og eventyret kan begynne. Og det gjør det! Ved roret sitter Rønning, Sandberg – og Hagens Thor Heyerdahl. En glad sfinx og en

70

8/2012

vidunderlig, og er fullstendig til stede i rollen sin. Også søsteren, spilt av Léa Seydoux, imponerer (kostymør Anna Van Brée skal ha ros for å ha transformert den vakre, franske it-jenten til en troverdig, sliten forstadsjente), og samspillet de to imellom er like upåklagelig. Selv om Simon strever hardt for å forsørge Louise og å bli sett av henne, er hun som regel for opptatt med sine egne problemer (som tilsynelatende består av menn) til å gjengjelde den omsorgen og kjærligheten som broren trenger. Publikum, på sin side, bør finne plass i sine hjerter til både Simon og hans rørende, lille historie. Kamilla Rønnestad Premiere 21. september

Fellesnevneren er kommunikasjon og instinktive følelser versus rasjonalitet. Man skulle kanskje tro at en film hvis rollebesetning består nesten utelukkende av kvinner, vil rette seg mot ditto markedsgruppe. Det er imidlertid ikke tilfelle. Denne fyren humret iallfall mye av konflikter som må diskuteres på detaljnivå og hvordan det uforløste stadig springer ut i usaklige bagatellkrangler. Selv om hver konflikt er unik, er det visse sannheter som går igjen, som at kvinnelig kleinhet kan tynnes ut med x antall kopper te. Hvert ord blir gjerne overanalysert i evigvarende diskusjoner, før en av filmens få menn valser inn og tar en beslutning uten å tenke seg om. Oslo by er også en av karakterene som sliter med å bestemme seg for om den skal være funksjonell eller vakker, moderne eller tradisjonell. Befolkningen er ofte ute av fokus og menneskelige problemer blir neglisjert ved å zoome ut til massive høyblokker. Alt i alt: en film for tenkende mennesker skapt av en tenkende regissør med store vyer. Torgeir Blok Premiere 14. september

OM TIKI VIL!

5

kjelken full av fangst – de vet at han leverer de beste varene. Pengene han tjener går til å forsørge sin lille familie, bestående av seg selv og sin særdeles uansvarlige storesøster, Louise. Selv om vi ser glimt av glede i hverdagen deres, er det lett å se at de sliter med sitt, begge to. Du vet, noe lurer under overflaten. Regissør og manusforfatter Ursula Meier gir oss et troverdig innblikk i en ung gutts kamp for å komme seg opp og frem i verden. Mye av filmens styrke og appell ligger i dens evne til å skape dyp sympati med sin hovedkarakter, som altså er en (simpel) tyv. 13-åringen Kacey Mottet Klein fortjener en stor del av æren for at denne solidariteten oppstår; han spiller helt

innbitt leder. Kunnskap, barnetro og forskervilje i et blandingsforhold det er like lett å tro på som vanskelig å fatte – for oss, som for ekspedisjonens medlemmer. Hvorfor skulle de ellers risikere liv og helse på en usikret urflåte over Stillehavet for å bevise at Polynesia ble befolket fra Peru? 8000 mil, ni balsastokker, fem menn og ett dekk i over tre måneder for å prøve Thors private tese. Nesten umulig å forestille seg? Ja. Og det er her spille-filmen kommer inn. FOR DOKUMENTAREN har vi sett. Så moderne, likefrem og åtte millimeter-magisk som bare nær fortid kan være. Tørrvittig og pedagogisk feelgood-dramatikk med en narrativ fylde skapt i alt det som ikke vises: episoder på siden av det Heyerdahl anno 1947 kunne og kanskje viktigere – ville – formidle. Tilbake på Rønningen og Sandbergs flåte er det et severdig kammerspill som utfolder seg mellom et godt castet, avslappet og sam-

kjørt crew. Viktigst er likevel, naturlig nok, Pål Sverre Hagen. Et lykkelig valg fordi han legemliggjør, ikke bare Thor Heyerdahl, men den filmen Rønning og Sandberg har satt seg fore å lage; et fullblods amerikansk helteeventyr med varme, relasjonelle undertoner. Da må det et sterkt blikk til, og en kropp og et ansikt vi har lyst til å henge ved. Hagen har både blikket og kroppsspråket og et våkent lag å spille med; åpne ansikter og god dialog. Som i Max Manus er språket kontemporært i formen, men denne gangen flyter det uanstrengt og ligger bedre i munnen. Så har vi da også bedre tid. HER MÅ DET også føyes til at mannskapet ikke bare spiller godt, men ser autentisk godt ut. Påskebrune blekansikter mer enn nordiske modeller. Har du dokumentaren friskt i minne vil du også se at skuespillerne har anskaffet seg riktig type muskulatur; skarpt definert med smale kinn og fettløse flanker. En overfladisk kommentar, men ikke uvesentlig

når det er kropper mer enn ting og tøy som fyller lerretet. Samlet viser Kon-Tiki et fengende, gjennomprofesjonelt og godt balansert forhold mellom action, action-drama og heyerdahlsk hverdagssyssel. Smellvakkert filmfoto, Thor ved roret og variable naturkrefter som en godt iscenesatt katalysator for indre og ytre spenning. Nei, vi kommer kanskje ikke så mye nærmere en forståelse av helten selv, men derimot et godt stykke lenger i å begripe hvor ubegripelig stort, vilt og fjetrende Kon-Tiki var for de involverte. GÅ OG GLED deg til hvalhaien kommer glidende mot flåten mens bratsj, fiolin og tunge tam tam-trommer får tittelsporet til å vibrere i mellomgulvet. Ikke på grunn av filmens overraskende nasjonalitet, men fordi det rett og slett føles eventyrlig å være på kino. Ragnhild Brochmann Premiere 24. august


FILM

SE TO PRISBELØNTE OG KRITIKEROSTE FILMER PÅ VOD, BLU-RAY & DVD NÅ! DEN SANNE HISTORIEN OM NOBELS FREDSPRISVINNER AUNG SAN SUU KYI

HAMAR ARBEIDERBLAD

TOTAL RECALL Regi: Len Wiseman Med: Colin Farrell, Jessica Biel, Kate Beckinsale, Bryan Cranston, John Cho, Bill Nighy En himmel full av flygende biler. Kan du ønske mer? Tiden er kommet for å ramponere minnet om Paul Verhoevens ikoniske sci-fi-kitchklassikere. Nyinnspillinger av både Robocop og Starship Troopers er på vei, men først i rekken er det altså Total Recall som får en overhaling. Hypotetisk sett kunne det være rom for en nytolkning, da fans av forfatteren Philip K. Dick vet at nittitallsfilmen ikke hadde så mye til felles med historien den skulle være basert på. Denne versjonen har likevel tatt seg nye kunstneriske friheter

4

og ligger ikke en laserstråle nærmere romanen. Isteden stjeles ideer fra blant annet Minority Report, Star Wars og Cube, blandet med visse nikk mot Verhoevens versjon (hora med tre pupper er tilbake =)). Det ender opp som en standardisert blockbusterpakke med uengasjerende karakterer og en banal historie som nesten ber om at du skal hoppe av lasset. Det gjør imidlertid ikke såå mye, for blant inspirasjonskildene låner filmen mest av Blade Runner. Proppfull av paraplyer, neonskilt og lenseflares, gir de utpregede kulissene et kjært gjensyn med universet til tidenes beste sci-fi. Det er opplagt gjort med overlegg og visuelt sett er store deler av filmene så like at Vangelis-låter er det eneste

KLASSEKAMPEN

FÆDRELANDSVENNEN

som mangler for å fullbyrde den mørke melankolien. Musklene til Schwarzenegger var legendarisk feilcasta i originalen, og øyenbryna til Colin Farrell passer faktisk bedre til å fremstille det kjedelige A4mennesket som hovedkarakteren opprinnelig skal være. Breaking Bad har gjort at jeg alltid smiler av å se Bryan Cranston på lerretet, men her kastes talentet bort på å skisse omrisset av en tam tegneserieskurk. Jessica Biel er like karakterløs og forglemmelig som vanlig, mens Kate Beckinsale sparker alvorlig rumpe. Hun fyller de høye helene til Sharon Stone med en dødelig sexappeal som gjør henne til filmens sanne stjerne. Torgeir Blok Premiere 10. august

AVISA NORDLAND

ØSTLANDETS BLAD

GD

EN FILM AV LUC BESSON MICHELLE YEOH

”fascinerende” bergens avisa

”varmt anbefalt” vg

DAVID THEWLIS

”fascinerende” dagsavisen

nothing is real. everything is possible.

en film av

LAWLESS Regi: John Hillcoat Med: Tom Hardy, Gary Oldman, Guy Pearce, Jason Clarke, Mia Wasikowska, Shia LaBeouf, Jessica Chastain Veteranbiler og himkok. Det var en gang da du ikke var ordentlig mann uten hatt på hodet, cigar i munnviken og blod under neglene. Forbudstiden i USA var opphav til en skare slike støvete og «ekte menn» som siden ble til legender. I Lawless får vi møte noen av disse i Bondurantbrødrene. Bli med, la oss grave i udødelige Tommy Gun-krøniker. Dyriske Jason Clarke og kontrollerte Tom Hardy spiller filmens hardhauser, mens drømmende Shia LeBeouf passer fint som en puslete lillebror med mindreverdighetskomplekser. Sammen er de hjemmebren-

5

nernes siste skanse mot en ondsinnet spesialagent spilt av Guy Pearce. «Basert på sanne hendelser»stempelet har mistet sin verdi med årene, men i manuset til Nick Cave er det tydeligvis viktigere å være tro mot boka det er basert på, enn å skape klassiske filmklisjeer. Dette medfører en del ukonvensjonelle plottwists, på godt og vondt. Det er forfriskende med scener som spiller seg ut på så lite heltemessig vis og punkterer myter, men den massive historien bærer også preg av å være noe usammenhengende og litt for kolossal for to skarve timer. Karakterer blir introdusert og legger opp til gjensyn som aldri kommer (for eksempel Gary Oldmans mafiarolle) og flere episoder fremstår som nettopp episodiske, uten direkte sammenheng. Det blir som en

slags blanding av HBO-seriene Boardwalk Empire, Deadwood og Carnivale, amputert ned til spillefilmformat. Når det er sagt, er det to svært underholdende timer. Filmen er like morsom som den er blodig og fikk den strenge R-ratingen i Amerika. Det er en sterkt karakterdrevet film, som vil få de fleste til å forsøke etterlikne Tom Hardy på vei ut av kinosalen, med stramme blikk og mørke grynt. (Men tro hva etterkommerne til den yngste broren vil si om fremstillingen, aner vi en ny Watzinger-gate, jfr Kon-tiki-mottagelsen her hjemme? «Hvordan våger dere? Min bestefar var slett ingen pusling!» Nei, heldigvis er amerikanerne forbi den slags provinsielle øvelser, red. anm.) Torgeir Blok Premiere 7. septemberSTEP UP

jaco van dormael

jared leto

sarah polley diane kruger linh-dan pham

8/2012

71


FILM

UNGDOMMEN NÅ TIL DAGS TIL UNGDOMMEN Regi: Kari Anne Moe Med: Henrik Wangberg, Johanne Butenschøn Lindheim, Sana El Morabit, Haakon Veum EN BETEGNENDE SCENE mot slutten av filmen. Det har vært skolevalg og en av valgurnene skal fraktes fra en fløy til en annen. En frivillig, kanskje en representant for elevrådet, triller valgurnen over skoleplassen. Omtrent halvveis er det et søkk i asfalten; urnen, plassert på en anretning med altfor små hjul, kjører seg et øyeblikk fast og går nesten over ende. Rett før den deiser i bakken og stemmesedlene spres for alle vinder, blir den imidlertid reddet av en kvikk og oppmerksom hånd. Demokratiet er skjøre greier. Det var meningen at Til ungdommen, den tredje dokumentarfilmen til regissør Kari

5

REVOLUTION 3D Regi: Scott Spear Med: Kathryn McCormick, Ryan Guzman, Chadd Smith, Megan Boone, Stephen Boss, Jessica Guadix Danseporno. I den fjerde dansefilmen i Step Up-serien møter vi en rik ung kvinne som flytter til Miami for å virkeliggjøre dansedrømmen om en fast plass i et prestisjetungt kompani. Hun er datter av Miamis rikeste hotelleier og han synes lite om hennes uoppnåelige drøm. På samme hotell jobber Sean. En danserakker som prøver å vinne en konkurranse på youtube om ti tusen dollar, sammen med sin flash mob dansetropp med det oppfinnsomme navnet The Mob. Når Emilys onde businessfar bestemmer seg for å rive det historiske nabolaget The Mob holder til i, og gjøre mange hjemløse, må Emily og Sean sette hodene sammen, legge libido til side og omskape The Mob til protestkunst. Som alltid i Step up-filmene er dansingen imponerende og 3D-effekten framhever bevegelsene flott. Ikke vakkert-vakkert som i den tyske dansefilmen

1

72

8/2012

Anne Moe, skulle skildre ungdomspolitikere og deres første og famlende steg inn i politikken. Så kom 22. juli. Det har gjort det til en bedre film, men også til en noe todelt affære. Midtveis er det nesten at den velter, litt som urnen i scenen over. Så rystende er Utøyapartiet at det står i fare for å rive resten av det nennsomme reisverket overende. MEN TILBAKE TIL filmens premiss. Etter et pussig og malplassert klipp fra en amerikansk nyhetssending, møter vi fire ungdommer – Johanne Butenschøn Lindheim (AUF), Sana El Morabit (SU), Henrik Wangberg (FpU) og Håkon Veum (Unge Høyre) – i deres forberedelser til høstens skolevalg. Noen på castingen må ha gjort en usedvanlig god jobb, for slik ømhet mobiliserer vi snart for disse fire ungdommene at vi mest har lyst til

Pina, men som eksplosjoner av spektakulært fyrverkeri i form av dansende farger, lyseffekter og mennesker. Bruken av musikk og kameraføring igjennom dansenumre og skuespill er begge som hentet ut fra en langtekkelig musikkvideo med Chris Brown, hvori kamera glir over bikinikledde kvinner som ligger på rad og rekke ved bassengkanten. Slik blir kameraføringen litt for ivrig, og mange av de individuelle dansebevegelsene forsvinner ut i kinolerretets periferi. For å revolusjonere Step Up Revolution, tar filmskaperne i bruk flash mob-fenomenet som herjet verden cirka 2010, men ved hjelp av tydelige referanser til Ocean’s Eleven planlegges dansenumrene slik at de må ta seg inn i og ta over bevoktede lokaler som kunstgallerier og høyt prisede hotell. Det finnes logiske brister i alle disse innbruddene, men der filmen skranter mest er likevel i skuespillerprestasjonene. Dialogen er som den innledende replikkvekslingen i en pornofilm hvor man bare venter på at knullingen skal begynne. Hold kjeft og dans, for pokker! Siren Løkaas Premiere 17. august

THE EXPENDABLES 2 Regi: Simon West Med: Sylvester Stallone, Jason Statham, Jet Li, Dolph Lundgren, Randy Couture, Terry Crews, Liam Hemsworth, Jean-Claude Van Damme, Bruce Willis, Arnold Schwarzenegger, Chuck Norris Eldretreff. For dere som ikke husker The Expendables, fadesen av en Disneytam onelinerfestival, allow me to refresh your memory: Stallone plukka åttitallsdynga nesten rein for actionhelter og tok dem med seg til ei øy for å kverke en pysete general. Det endte med at de destruerte øya. I oppfølgeren er oppdragsgiver Mr. Church (Willis) litt irritert for at de destruerte nevnte øy, så han mener Barney (Stallone) skylder ham en. Om han ikke kunne ha stoppa en

3

bare å hive alt og gå fra dør til dør og verve nye partimedlemmer sammen med hver og en av dem. Politisk er de ennå i støpeskjeen: drevet av intuisjon, identitetsmarkører og slagord – ikke så mye av refleksjon og moderasjon. Voksne, hvis ungdommelige overmot gjerne har fått seg «en realitetsorientering» i møte med livets gleder og skuffelser, vil sikkert smile litt overbærende av gymnasiale ambisjoner om å «forandre verden» og kjempetolerante SU-ere som i praksis forvalter minst like fortegnede fiendebilder som «folka på høyresida», men hey: sånn er livet! Og filmen er da nettopp en hyllest til dette balstyrige og smånaive engasjementet som inntil videre er ukorrigert av voksentilværelsen – med alle dens kompromisser, dekkskift og overtidstimer. Hva heter det? La meg være ung, yeah-yeah-yeah-yeah! HVA SOM LIGGER til grunn for deres politiske oppvåkning og hva som sendte de fire med kurs for hver sine valgfaner, gjør imid-

kæll fra å få fatt på fem tonn plutonium? Joo, det kunne han da? Barney samler laget, som nå også består av den unge Afghanistan-veteranen Billy (Liam Hemsworth). Billy planlegger å legge muskedunderen på hylla og leve det søte liv med kjæresten etter dette siste oppdraget. Du har kanskje allerede gjettet det: Oppdraget går ikke helt veien for gutta, det blir personlig etc., etc., etc … Mye er gjort riktig med Expendables 2. For det første er det snekret et bedre plot, eller riktigere: denne gangen er det snekret et plot, med et viktigere prosjekt og større motstand, komplett med ondere bad guy og et beinhardt mano y mano-sluttoppgjør. Stallone er rettmessig kastet fra regissørstolen han gjorde skam på, til fordel for

lertid filmen få forsøk på å besvare, annet enn å antyde noen psykologiske – og smått paradoksale – motiver: Representanten for Høyre – «pappaguttpartiet» – som ble avvist av sin egen far; AUF-eren hvis diplomatambisjoner og «store hagers selvtillit» ikke har så mye med arbeiderklassen å gjøre; FpU-eren hvis de facto interesser hadde vært bedre tjent med en mer sosial utjevningspolitikk; og til slutt: den tilslørte SU-eren som er med i Norges mest sekulariserte parti. Her har filmregissøren – som ellers tar seg god tid – det plutselig travelt med å komme seg videre. Hvorfor kunne vi ikke få vite litt mer om veien frem til de forskjellige partikontorene? På den annen side, dette er kanskje materiale som ligger igjen på klipperomsgulvet etter at filmen plutselig fikk et nytt kapittel? FOR DA ER vi bare halvveis. Så sitter Johanne i regnet på Utøya og ringer hjem. Hun forteller at teltet er gjennomvått, men forsikrer den lett bekymrede moren om at «herregud, jeg overlever liksom». Noen timer senere kommer terroristen. Deretter kommer Johanne sitt vitnesbyrd – femten minutter hvor hun står rett opp og ned på pikeværelset, ser rett i kameraet og forteller på inn- og utpust hva hun så på Utøya. Dette partiet er så heavy at det i all sin gru også skyggelegger resten av filmen. Resultatet er en film som kløyves litt i to. Hver for seg er de begge gode, men regissørens visjon (den opprinnelige planen med filmen) lar seg i størst grad identifisere i de første 45. Samtidig setter de også trykket og kraften i del to i relieff. Når filmen likevel klarer å holde seg oppreist tross balanseproblemene, skyldes det fire ungdomspolitikere vi er blitt så glad i at vi muligens – om ikke sjenansen tar oss – vil komme til å kaste oss om halsen på dem om vi skulle slumpe til å møte dem på gata. Til ungdommen! Håvard Nyhus Premiere 31. august

Simon West, mannen bak klassikere som Con Air og Angelina Jolie i grå kondomdrakt. West har gjort en kjempejobb med å gjøre Expendables-universet mer gritty. Barney Ross har fått litt kledelig, plaget dybde, Randy Couture har droppa Charterfeber møter fisketur-looken og volden ser og høres vondere ut. Det eneste som ikke har blitt røffa opp er Stathams Lee Christmas, som har blitt komisk tøflete etter en gjenforening med eksen. I stedet for å bruke alle til alt, lar West de gamle actionfigurene spille på styrkene sine. Jet Li kicker østlig ass med improviserte gjenstander, Statham leker med kniver, Arnold erklærer til stadighet at han er tilbake, og nykommer Van Damme karatesparker en stor kniv inn i et hjerte. For ikke å snakke om Chuck Norris,

som mer eller mindre tømmer filmen for bad guys ved en anledning. For all del, det er grisemoro å oppleve å se Stallone, Willis og Schwarzenegger pepre patroner side om side mens Chuck Norris dekker dem fra oven. Og det er hysterisk at det overvelder Arnold-karakteren så til de grader at han utbryter: «What’s next? Rambo?» Men, heller ikke denne består Expendablestesten, det vil si: «Se for deg at du bytter ut castet med mindre kjente skuespillere. Deretter spør deg selv: Er det fortsatt en bra film?» Njææi. Martin Øsmundset Premiere 17. august

FILM: HÅVARD NYHUS


I SALG FRA

29. AUG I SALG FRA

05. SEPT

TA KONTROLL OVER FJERNKONTROLLEN OG SE FAVORITTSERIENE DINE AKKURAT NÅR DU VIL!

I SALG FRA

I SALG FRA

12. SEPT

I SALG FRA

11. JULI

11. JULI

I SALG FRA

26. SEPT

I SALG FRA

08. AUG

I SALG FRA

17.OKT

KJØP SERIENE HOS DIN NÆRMESTE FILMFORHANDLER. KAN OGSÅ FORHÅNDSBESTILLES.


TV

NATT&DAG ble med på heisatur til Stockholm for å overvære en lettere shabby lansering av HBO Nordic. TEKST MARTIN ØSMUNDSET FOTO STEPHEN BUTKUS AH, DET ER nærmest nostalgisk å tenke tilbake på: Hvordan vi sitter lykkelig uvitende på N&D-kontoret og fabler om lanseringen av HBO Nordic som et Entourageaktig kalas, komplett med rød løper, blitzregn og høy basseng- og kjendisfaktor. Hvordan forventningene bare eskalerer da vi sammen med et merkelig knippe norske medieaktører blir flydd til Stockholm og får egen sjåfør til Fotografiska på Söder. Hvordan det kribler i magen underveis, når temaene fra Six Feet Under, Band of Brothers og Game of Thrones blir spilt over anlegget. Luftslottet blir punktert på sekunder når vi vandrer inn i et dårlig innreda lagerhus (?), der en sur keyboard-versjon av Curb Your Enthusiasm-temaet fyller lokalene med midilyd og bartenderen har oppsynet til en ung og veldig drapsdømt Peter Stormare. Trøsten er at Entourage-gjengen i det minste er projisert på veggene, og at det serveres mat fra Sopranos og Boardwalk Empire. Ja, og vin fra Systembolaget. Mye vin fra Systembolaget. BALLET ÅPNES MED en HBO-«showreel» som i realiteten er en trailer for flaggskipet Game of Thrones med «no andre greier vi har liggende» (som The Wire og Sex and The City) klippet inn her og der. Det gjør likevel godt med noen flashes from the past som minner oss på hvor mange gode timer HBO (Home Box Office) har gitt oss. Vi har stura med Tony Soprano, latt oss frustrere av og med Larry David, grått med The Fishers og vært i krigen med Easy Company. HBO er og blir serieaktøren som leverer på det jevneste, høyeste nivået. Det smått kvalmefremkallende slagordet «It’s not TV. It’s HBO.» er med andre ord ganske treffende.

Påfyll i glassene, og neste showreel viser hva som kommer høsten 2012 og året 2013. Foruten lovende glimt fra nye episoder av Boardwalk Empire, får vi hvile våre øyne på klipp fra den storslagne sci-fi-serien Continuum, 50-talls kasinodramet Magic City og til sist serien Hit & Miss, som er et kapittel for seg, for enten er serien frisk, original og velskrevet, eller så er den bare plain fucked up. Dette er hva vi får se: En mann leser avisen i ro og mak. En skikkelse i regnfrakk kommer til syne utenfor vinduet, og sniker seg inn døren. Stille. Vi ser det er en kvinne, med en kniv, og antar at det kanskje er kona eller datteren, som vil skremme ham litt? Men nei. Har hun tenkt til å … se der, ja! Halsen er kuttet, og hun er på vei hjem. Vel hjemme kler hun av seg for å dusje, og hva er det vi ser, er det en … se der, ja! En penis vaier ned fra kvinnekroppen, og i neste scene ser vi han/ henne sammen med sønnen, i en nær og seig scene der temaet er hvorvidt hun definerer seg som mamma eller pappa. Uansett om Hit & Miss er en god serie eller ei (vi mistenker at den er det – faktisk), illustrerer den godt forskjellen på gratis TV og TV du betaler for. Transseksuell morder som er litt mor og litt far? Du ser ikke den slags etter «se hva som skjer»-hvisket. NÅR SJEFEN FOR HBO Nordic, Hervé Payan tar ordet, er det med en så fransk engelsk-aksent over et så dårlig lydanlegg i et rom med så stakkarslig akustikk at det er vanskelig å få med seg noe som helst. Det lille som trenger inn i språkøret, høres imidlertid ut som et klappe-oss-selv-på-ryggen-internmøte i organisasjonen, så vi konsentrerer oss om skjermen, der de viktigste spørsmålene blir besvart: HBO Nordic blir en kombinert lineær kanal og on-demand-service, som kommer på

Projiserte tilbakeblikk minner oss om hvor mange gode timer HBO har gitt oss i sofaen. 74

8/2012

plass i midten av oktober. Nye serier og filmer vil rulle og gå på den døgnåpne, reklamefrie kanalen, mens alt, og da mener de alt, av tidligere episoder og sesonger blir mulig å plukke fra koldtbordet, via det man måtte ha av plattformer fra smartphone til Playstation. Nordisk HBO vil også tilby innhold fra aktører som Showtime (Californication, Dexter) og NBC (The Office, Community). EPISODER VIL VÆRE tilgjengelig i Norge nesten umiddelbart etter premiere i USA. Om lag en time, påstår de, med forbehold om forsinkelser hvis Martin Scorsese er involvert, da han gjerne sitter på klipperommet og perfeksjonerer til noen hiver ham ut. På hbonordic. com blir det individuelt abonnement á la Spotify, og hele shtasen kommer på mindre enn ti euro i måneden. Løøhp og kjøøhp! Ingen store overraskelser på lanseringsfronten, altså, men definitivt godt nytt. Når Payans skryteforedrag om nøkkelinnsikter og segmenter når sin ende, får vi muligheten til å samle oss rundt Susanna White, som har hatt regi på så forskjellige serier som Generation Kill, Jane Eyre og Boardwalk Empire. Hun mener det ikke finnes noe bedre sted å være kunstner enn i HBO, hvorpå jeg spør hvorfor, og hun svarer: – DE OPPMUNTRER VISJONEN din. Andre steder er de mer opptatt av seertall. HBO har til og med oppfordret meg til å bruke mer penger, om de har ment at jeg trenger flere statister eller andre ting. (Det er ting som dette som er herlig med HBO. Manusforfatterne har full kreativ frihet, regissørene får forfølge sine visjoner og de lager sesonger til de mener historien er fortalt, nesten uavhengig av seertall, som bevist av for eksempel The Wire.) White forteller at hennes neste prosjekt er en film om en magiker spilt av Johnny Depp. Som et forsiktig apropos, forsøker jeg å lokke henne til å snakke om drømmeprosjekter. Etter en symptomatisk «HVA MED GAME OF THRONES, DA?»-avbrytelse fra den utsendte fra Serienytt.no, kommer til slutt svaret: – JEG KUNNE TENKE meg å lage noe

her i Norden, men det kan jeg ikke snakke om akkurat nå, sier White, før hun likevel tar seg tid til å nevne at Andrea Calderwood, produsenten av Generation Kill, er involvert. For å kunne takle flere «hva med Game of Thrones, da?»-avbrytelser (det har blitt noen) uten å ty til grov legemsbeskadigelse, tømmer jeg et vinglass mens vi farter over gulvet til motsatt hjørne i lagerhuset for å snakke med administrasjonen. Jeg henvender meg til Hervé Payan og spør om det er slik at tidene vi lever i kan markere begynnelsen på slutten for nedlasting? Han sier ja, og forklarer at seksti prosent av piratene er klare for å betale, men at «speed is of the essence». Med det mener han kort og greit at hvis HBO ikke gjør seriene sine tilgjengelig faen så fort etter visning, er slaget tapt. De siste førti prosentene levner han imidlertid lite håp: – People fill pirate … foreffah! LOKALENE TØMMES GRADVIS, og HBOs kosekalas sklir ut i et dårlig nachspiel fra og med screeningen av piloten til Magic City, og selv om de bunnykledde servitrisene serverer både Pina Coladas og forførende blikk relativt hyppig og har måter å spasere på som kan få noen og enhver til å mime «Holy motherfucking …», lar vi oss ikke lure. Magic City ser ganske enkelt ikke lovende ut. Vi lar oss heller ikke lure av Sinatra-imitatoren, som tar scenen etter screeningen. Han skal likevel ha for pågangsmotet, der han legger bak seg store avstander i et slunkent lokale for å gi uinteresserte kvinner med øynene fiksert i TweetDeck hver sin velfortjente serenade. Mot tampen av besøket er servitrisene nær ved å beholde fotografen vår i Stockholm. Heldigvis har det oppstått et slags brorskap mellom oss i pressefølgets noget påseilede trekløver, så fristelsen til å kjøre propellfly med meg og Filmmagasinets utsendte blir for stor. Vi rekker til og med avgangen, trass i en unødvendig røykepause og en hektisk sikkerhetskontroll nummer to. Som kjent er jo gjerne seksti prosent av pressefølget villige til å oppføre seg pent på tross av gratis alkohol, men de siste førti prosentene? They fill trink. Foreffah. www.hbonordic.com twitter.com/HBOnordic


DAG SØRÅS STAND UP NORGE PRESENTERER:

PREMIERE TORSDAG 4. OKT KL 19.00

LATTER - AKER BRYGGE FREDAG LØRDAG FREDAG LØRDAG

5.OKT 6.OKT 12.OKT 13.OKT

KL 19.00 KL 19.00 KL 19.00 KL 19.00

Billettsalg: 23 11 88 00 / 815 33 133 www.billettservice.no / www.latter.no

RADIKAL. HARDTSLÅENDE. IRONISK. KUNNSKAPSRIK. UTFORDRENDE.

HøStutStillingen 2012

StatenS 125. KunStutStilling

KunStneRneS HuS 08.09. – 07.10. På Oslo S: 08.09.– 14.10.


TV

TV2 HJELPER DEM TEKST AKSEL KIELLAND DET ER ET kjent faktum at det ikke lenger er penger å tjene på å selge musikk til forbrukere. I industrialiserte land er CD-er snart en like uønsket vare som tjukke fjernsynsapparater, og dersom folk ikke er beredt til å frarøve musikerne deres rettmessige inntekter ved å laste ned musikken deres ulovlig, kan man oppnå mer eller mindre samme resultat ved å samvittighetsfullt gi pengene sine til Spotify. Visse artister makter takket være barmhjertige produksjonsselskaper og reklamebyråer så vidt å holde seg over fattigdomsgrensa ved å selge musikken sine til bruk i film og fjernsyn, men i det store og hele er den norske artiststan-

den henvist til nedrige trygdeordninger og kveldsskift på Deli de Luca. Men det finnes mennesker som tar ansvar, mennesker som selv i vårt kalde, kyniske samfunn ikke har hjerte til å se på at flere generasjoner av artister – artister som hele sitt voksne liv har arbeidet utrettelig med det ene mål for øyet å underholde det norske folk – går for lut og kaldt vann. Disse menneskene går under navnet TV2, og har takket være sine hjerters bunnløse godhet sørget for at det i år for én gangs skyld vil ligge pakker under juletrærne hjemme hos Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Anne Grete Preus, Bertine Zetlitz, Elvira Nikolaisen, Øystein Dolmen og artisten tidligere kjent som Paperboys-Vinni.

EN HELDIG BIEFFEKT av denne enestående innsatsen i moderne medmenneskelighet, var at Hver gang vi møtes også var en stor seersuksess som ga det norske TV-publikummet det de så lenge hadde måttet leve foruten – norske plateartister, utilrådelige coverversjoner og forsert mellommenneskelig samvær i skjønn forening. Programmet var ikke så mye et kollektivt løft for å frata de deltakende artistene all form for kredibilitet, så mye som det var et forsøk på å ugyldiggjøre selve kredibilitetsbegrepet én gang for alle. Vel vitende om at bransjen ikke ville sitte uvirksomme og se på mens Hver gang vi møtes gjorde voluminøse innhugg i den lukrative målgruppen bestående av mennesker som drømmer om å kunne sitte hjemme og se på at Bertine Zetlitz ser på at Halvdan Sivertsen desperat forsøke å holde tårene tilbake der han sitter og ser på at Vinni synger en sang han har skrevet, bestemte TV2 seg for å

komme konkurrentene i forkjøpet ved selv å plagiere sin egen suksess med nyvinningen Cover Me. SOM ALT ANNET som er fremgangsrikt og irriterende på TV, stammer konseptet fra Nederland, og som Hver gang vi møtes, handler det om å kunne hjelpe sultende norske musikere med å sette mat på bordet. Det er i så måte viktig å huske at denne viktige brikken i TV2s storstilte løft for å gi denne glemte samfunnsgruppen et verdig liv aldri ville kommet i stand hvis det ikke var for artistenes vederlagsbyrå Gramos tilsvarende heltemodige innsats. Gjennom knallharde møter med TV-kanalen forhandlet Gramo på vegne av Musikernes fellesorganisasjon fram en solid kvantumsrabatt på norske artister, som både TV2 og de lidende artistene kunne leve godt med. Det er kanskje et lite drypp i det bunnløse havet av elendighet som er norske artisters levekår i 2012, men det er om ikke annet et viktig skritt i riktig retning. Og dessuten – hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vi ikke har lurt på hvordan det ville være å se Dag Ingebrigtsen covre Samsaya? Eller – hvem av oss kan med hånden på hjertet si at når det først blir laget så kunne det kanskje vært litt interessant å se det, i alle fall bare et par minutter sånn for å sjekke det ut liksom? Eller – hvem av oss kan med hånden på hjertet si at dersom man uansett var hjemme og TV-en allerede stod på i det man kom inn i rommet, så ville man ikke bli utsatt for det i den tiden det tok å lete frem fjernkontrollen for å skifte kanal eller skru av? Eller – hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vi seriøst har vurdert å lukke øynene når vi beveger oss rundt i byen for å slippe å se reklameplakatene for Cover Me? Ingen. INGEN er svaret på det spørsmålet.

Natt & Dags TV-avdeling ble tidligere denne måneden tildelt Karita Bekkemellem-prisen for dårligst timede og mest malapropos tekst om London-OL. Prispengene vil bli delt mellom avdelingens skribenter, mens statuetten vil bli trygt plassert i hvelvet i avdelingskontoret på Dombås.

Di n e i n t e r es s e r , vå r t a n sva r ! Norges største interesseorganisasjon for høyt utdannede økonomer. EcoNa tilbyr bl aNt aNNE t: • • • •

CV – og søknadsgjennomlesning Studie – og karriereveiledning Markedets beste bank- og forsikringstilbud Spennende arrangementer på ditt studiested

• Unike nettverksmuligheter Meld deg inn på w w w. EcoNa . No eller send sms med <stu dENt forNavN E t tErNavN> til 2 404

76

8/2012


SPILL

TO HITS TO GENERASJONER ÉN MUSIKKOPPLEVELSE

Lollipop Chainsaw

MOTORSAG, MOTORSYKKEL OG QUAKE 2-MOTOR TEKST RASMUS HUNGNES Lollipop Chainsaw er eit dataspel. Det kretsar rundt historia om ein ung kvinneskikkelse som må redde bursdagsstemninga frå ein opprørt facebookven som har opna porten mellom «The Rotten World» og Jordi, og no strøymer zombiane på. Juliette, som ho heiter, er zombiejegar av arv, og ein ringrev når det gjelv veiving med motorsag. Ah, motorsag, kor mykje glede har ikkje dette verktyet gitt spel-entusiastar opp gjennom åra? Eg kan den dag i dag hugse den dagen då Dagsrevyen på NRK rapporterte at ein kunne drepe med motorsag i Doom. DESIGNAREN SUDA51 har tidlegare gitt oss mellom anna den kuriøse kultklassikaren killer7, der ein speler ein drapsmann med sju forskjellige personlegdomar, kan hende meir interessant som estetisk objekt enn som spel. Kva veit eg? Stil er det heller ikkje manko på i Lollipop Chainsaw, og kombinasjonen ultravold, sterk fargepalett og lettkledd ungmøy er ein glimrande måte å fange interesse på. Spekulative greier, men det er faktisk ganske moro, om enn stundom plagsamt buggy, noko som fører til at det krev meir tolmod enn det den hyperaktive, hektiske stilen kler. Og no er han her, kriminalitetssimulatoren sett til Hong Kong: Sleeping Dogs. Det er litt uvant med venstresidekøyring, men ein blir vant til det etter kvart, så la ikkje den detaljen stogge deg. Dette er eit spel som har litt av det meste, og har blitt samanlikna med Batman: Arkham City sitt kampsystem, Grand Theft Auto sitt oppdragssystem, historia til Mass Effect (kva djupna angår, dette er jo ikkje ein space-opera) køyresystemet med Need For Speed, og datingssystemet med … Kva med eit open-world-spel som kombinerer kampsystemet til Mortal Kombat, køyresystemet til Mario Kart, historia til Lollipop

Chainsaw og datingssystemet til stalker- og valdtektsimulatoren Buko 3? Det hadde vore spekulativt, det. OG SMAKLAUST, sjølvsagt. Thirty Flights of Loving er derimot eit spel som har klasse. Spelet er det til no siste frå Blendo Games, eit føretak som jobbar innan spelbransjen. Rollen Blendo Games fyller, er å lage spel. Såkalla «indie-spel». Eit anna av spela Blendo Games har laga, heiter Gravity Bone. Det er ein kort spionsimulator frå 2009, ein intens thriller om bedrageri og fotografi der ein får sjå livet passere i revy, noko som er eit pluss. Thirty Flights of Loving er oppfølgjaren til Gravity Bone. Grafisk køyrer det same stil: Spelet er bygga i den gode gamle Quake 2-motoren, og alle karakterane har både firkanta hovud og lemmer, fett! No er det spekka med litt meir fancy filtrering og effektar, men det er historiestrukturen som er hovudpersonen her: Du speler som eit av tre medlem i ein kriminell konstellasjon, som opererer under forbodstida i ein fiktiv europeisk stat. Her er det alkoholsmugling som står på agendaen, og sett scena for Blendo sine finurlege forteljartekniske forsøk. Kjapp klipping som dette har ein sjeldan sett i eit dataspel, og det non-lineære narrativet opnar for personleg tolking. DET ER ÒG generøst på den måten at det ikkje krev store delen av spelaren sitt liv: Det varar i cirka 15 minutt. Kan hende får du litt å tyggje på vidare i livet, iallfall i 15 minutt etter at spelet tar slutt, iallfall er det god valuta for dine usle småpengar. Ein får òg innblikk i produksjonen av spelet i «commentary mode», dersom ein har tid til det. Som ein ekstra bonus følgjer Gravity Bone med gratis! Utan at det igrunn har noko å seie for din økonomiske situasjon. Det har nemleg alltid vore gratis. Men det er veldig greitt og praktisk, så slipp ein bryet med å laste ned ein heilt eigen klient. Puh!

Ah, motorsag, kor mykje glede har ikkje dette verktyet gitt spel-entusiastar opp gjennom åra?

LP K N O + KKAN O T S L I T KE

PREMIERE

tirsdag 28. august kl. 20.00 8/2012

77


78

8/2012


6 & 1 MØTER

MARTYN REED Med Statoil-forbud og en god idiotforakt taler Martyn Reed undergrunnens sak. ILLUSTRASJON ANETTE MOI De som leser dette vet antageligvis at du kommer fra England, er involvert i undergrunnskulturen og driver galleri i Salvågergata. Du har vært her i så mange år nå at du er på god vei til den frykta ikonstatusen. – Forholdet mitt til Stavanger er ganske ambivalent. Jeg er naturlig nok ganske kritisk, men jeg har hele tiden i bakhodet at dette er en relativt ung kultur med ikke så mye kulturhistorie fra før 1971 som ikke involverte sildefiske eller noe sånt. Jeg har et elsk-hat-forhold med nesten alt, og Stavanger er ikke noe unntak. Men hey, det er ikke personlig. Dette er hjemme.

6

Ja, vi føler kjærlighet. Forresten, vi har lest på nettet at du er veldig glad i Mr. Brainwash. – Han er den laveste formen for kunstnerisk liv. Han er på nivået rett før en manet med tilsvarende kunstneriske ferdigheter. Han er en uærlig, manipulativ … det finnes ikke nok adjektiver til å beskrive ham. Det er som å gi noen en blomst og se at de knuser den foran øynene dine før de tråkker på den. Folk med et minimum av intelligens kan se ironien i at en noen som Mr. Brainwash eksisterer og tilgi ham. Bare fordi du kan forstå at noe er dritt betyr ikke at du rettferdiggjør dets eksistens. Han fortjener at flere folk snakker ut mot ham.

1

Hvor viktig er det egentlig å være uttalt uenig? – En kritisk stemme til den rådende kulturen i Stavanger pleide å være ganske uvanlig. En gang hvert femte år var det en eller annen i avisene om og om igjen. Den ene kritiske stemmen. På slutten av 90-tallet var det Terje Vallestad; for noen år siden var det Tore Renberg. Jeg er sikker på at folk er lei av å se fjeset mitt i media som klager over forskjellige ting. Men situasjonen ser ut til å være i endring. Det virker som om det er mer enn én person media kan ringe hvis de er på jakt etter litt konflikt nå om dagen. De har et utvalg av folk nå. Den rådende «det er ingen historie uten konflikt»journalistskolen burde bli utnyttet av flere folk her i byen. Det er plass til flere stemmer.

6

Så hva synes du om den lokale bermen? – De er klinisk selvopptatt. Det er egentlig typisk for kulturen. Utpreget konsumerisme. Det er noe ganske unikt for Stavanger. Individer ser ut til å ta alt til dem selv. Alt handler om å forbedre

1

seg selv med materielle goder, de bruker til og med yoga som aerobic, og fjerner den åndelige dimensjonen. Alle vil ha så mye som mulig, og veldig lite sendes tilbake til samfunnet. Komikeren George Carlin sa en gang at å forsøke å være lykkelig ved å tilegne seg eiendeler er som å forsøke å bli mett ved å tape sandwicher til kroppen din. Carlin er bra, men hvor finner man lykke? – Jeg tror det nærmeste du kommer til idéen folk har av the zone er å lage noe fysisk. Det er det samme som når en snekker pusser på et trestykke. Jeg tror ikke du kan oppleve det hvis du ikke gjør noe kreativt. Jeg tror ikke nødvendigvis at å komme på en teoretisk modell for kunst funker, men å skjære litt i tre eller håndslipe metall – vel, du kan oppleve de zen-øyeblikkene hver dag. Du trenger ikke et årsabonnement på Sats eller gjøre yoga. Du må bare ta del i verden litt mer. Penger og materielle ting gjør deg ikke lykkelig, de gir deg ikke de zen-øyeblikkene.

6

1 1

Jeg tror ikke Jens Ulltveit-Moe er enig med deg. – Da er han en dum, ignorant mann. Haha.

Men han ble nettopp hyllet som en stor forretningsmann? – Jeg ville ikke ta det som et kompliment. Det er ikke akkurat rakettforskning, er det vel?

Sant det. Nylig var det en big deal med et lokalt par som ville flytte til Haugesund fordi de ikke likte Stavanger-mentaliteten … – De sa at retningen byen utviklet seg i ikke var noe for dem, og det er greit nok. Jeg tror ikke løsningen er å stikke av, men å bli og kjempe for byen du vil bo i. Det er nok av sprekker å plante frø i.

6

Er egentlig Stavanger-mottoet «Stavanger er fancy, aksepter det»? – Det finnes en generasjon som har vokst opp med alt, som aldri har måttet slite, og som har fått alt servert på sølvfat. Den gamle janteloven har blitt brutt ned og folk er ikke redd for å flash the cash lenger. Det er en Lyle and Scott-merka fasade, men den kan også være farlig, fordi om en kombinerer dette med den voksende underklassen med innvandring og lignende så skaper det en dikotomi mellom the haves and have nots. Politikere vil ikke nøle med å bruke dette til å skape frykt blant those who have. De begynner å tro at rikdommen er noe de har rett til. Men så er det også de svært rike som

1

Se for deg at det samme skulle gjelde for musikk: Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg med turneen hvis du ikke har en master i musikk. Det hadde blitt oppstandelse, og likevel synes noen kunstnere at det er greit å gjøre det mot andre.»

er mer liberale og engasjert i kulturen enn vi gir dem cred for. De har allerede tjent seg rike, og da ligger interessen dine bortenfor det materialistiske. Vi har noen få opplyste individer rundt omkring. Og så stikker de ut og kjøper en Dolk? – Haha, nei nei. 2000 kroner prints er for sånne som oss. Jeg forventer mer enn et Dolk-trykk fra dem. Minst en Banksy eller to.

6

Er det noe bedre i Oslo, da? – Kunstnerisk har det ikke kommet noe interessant ut av Oslo siden Pushwagner, og folk begynte ikke virkelig å oppdage ham før de siste to årene. Fyren er et geni, og jeg bruker ikke det ordet ofte.

1

Jeg tror det er mange i Stavanger som er enig i at Pushwagner er bra greier, og han har på mange måter levd opp til kunstnermyten med lidelse og faenskap. I det offisielle Kunst-Norge er man jo ikke så glad i de greiene der. Der er det viktigere med en master fra den rette skolen. Hvordan bør vi egentlig definere kunstnere? – Det faktum at norske «kunstfagforeninger» definerer en kunstner ut i fra om du studerte kunst eller ikke, er grunnleggende fucking ridiculous. Hvis du noensinne har studert kunst på et universitet, og det har jeg, så vet du at det ikke er fullt med kunstnere. Det er befolket av folk som har gjort et karrierevalg. Hvis du må se på en papirlapp med karakterer på for å avgjøre om en kunstner fortjener hjelp eller ikke … vel, det er en gigantisk fornærmelse å se kunstnere gjøre det mot andre kunstnere, og se kunst-fagforeninger definere kunstnere på den måten. Systemet trenger å bli fullstendig utryddet. «Vi vil ikke hjelpe deg hvis du ikke blir en del av systemet». Det er grunner til at folk er kunstnere, og det har ingenting med en papirlapp å gjøre, og det har i hvert fall ingenting med et ønske om å bli en del av systemet. Se for deg at det samme skulle gjelde for musikk: Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg med turneen hvis du ikke har en master i musikk. Det hadde blitt oppstandelse, og likevel synes noen kunstnere at det er greit å gjøre det mot andre. For min del så er disse folka kunstens fiender. Etter deres kriterier er ingen vi viser i galleriet her en kunstner. Men fuck it, jeg velger å ikke ta del i det, ikke dra på utstillingene, ikke drikke vinene deres. La de ha sin lille klubb. Hvorfor vil du bli med i noe sånt som det? Folk sier at de skal bli med og rive ned veggene, men det skjer aldri. De blir assimilert inn i kulturen. Jeg vil ikke bli assimilert inn i samfunn og klubber som bygger vegger rundt seg selv. Det er en bjørnetjeneste.

6

Hva er alternativet? – Vi burde ikke forsøke å etablere et alternativ til det der. Alternativet er å ikke ta del i systemet. Hvis noen kaller seg selv en kunstner og ønsker hjelp fra deg, så er det jobben din. Hjelp dem. Ikke sitt rundt et bord og vurder karakteren deres. Uansett så tilhører jeg Groucho Marx-filosofien om å ikke ville være med i en klubb som vil ha meg som medlem. Jeg synes flere kunstnere burde

6

omfavne den ideen. La oss ha et årlig show med de som har meldt seg ut av kunstnerforeningen. Det hadde vært interessant, det. Så hva er ambisjonene dine med Reedprojects Gallery? – Jeg har egentlig ikke a fucking clue. Jeg har ingen store ambisjoner om å være en gallerist – eller å være Stavangers eller Norges noe som helst. Spesielt ikke innen kunst. Likevel tror jeg at virkelige kunstnere er nerder og utskudd som sitter bakerst i klasserommet og skriver og tegner og tegner og tegner, og kanskje etter hvert havner i trøbbel og på et eller annet tidspunkt plukker opp en spraykanne eller tusj. Og så begynner de å gjøre seg bemerket. I samfunnet. Bokstavelig talt i mange tilfeller, ofte fra de er rundt tolv. Det er de kunstnerne jeg er interessert i å promotere. Det er fint å dra på en åpning i ny og ne og treffe folk, krangle litt over et glass med billig vin i et plastikkglass, men jeg har alltid følelsen av at det er mange av disse folkene som er en fornærmelse mot alt vi står for. Jeg er reaksjonær. Jeg må mislike noe rimelig mye før jeg begynner å promotere det motsatte.

6

Et eksempel på det er Statoil, ikke sant? – Kunstavdelingen i Statoil er ikke velkomne her, de er ikke et selskap jeg ønsker å involvere meg med, og grunnene er flere enn jeg orker å nevne. Jeg regner med at det kommer til å få de til å ville komme hit og kjøpe ting, haha. Omvendt psykologi. Jeg gjorde litt konsulentarbeid for dem, og visste jeg ikke burde være der. Jeg kjente det i ryggmargen at jeg ikke kjente personen jeg dealet med. Til slutt lærte jeg at du ikke kan skille personene fra selskapet. De er en og samme ting for meg, og de burde ikke være involvert i kunst på noen som helst måte, i hvert fall ikke styre Norges største kunstpris.

1

6 1

Til slutt: Numusic ser fett ut i år. Fortell! Selvskryt er lov …

… denne gangen. – Jeg synes alltid at sprekkene mellom ting er det mest interessante, og Olafur (Arnalds, jou. anm.) er en av de få som absolutt og helt tydelig tilhører sin tid og arbeider sjangeroverskridende. Han kunne bare eksistert nå. Numusic har alltid handlet om å finne de små sprekkene innimellom. Det er bare nå at de artistene som vanligvis hadde spilt på den tredje scenen foran tyve mennesker spiller åpningskonserten og er headliner. Et av de negativene aspektene ved å være del av en relativt liten by, er å være isolert fra andre mennesker innenfor alternativ musikk og kultur. Du kan ende opp med å bruke Stavanger og andre tilsynelatende vellykka kulturelle hendelser her som en suksessoppskrift. Det er lett å glemme at publikumsbesøk og mainstream-aksept ikke er det samme som suksess når det gjelder kunst. Vanligvis er det akkurat motsatt. Noe må være vanskelig å «forstå», det kan ikke bare være brød og sirkus. 8/2012

79


NORGESPREMIERE 7.SEPTEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 14.SEPTEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 14. SEPTEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 28.SEPTEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

2012-september-stavanger  
2012-september-stavanger