Page 1

TRONDHEIM 9 - oktober 2012 // KOMPOST

. s 0 2 E KARRIER -

WWW.NATTOGDAG.NO

BILAG

MUSIKK Cat Power Lindstrøm Grizzly Bear Ida Jenshus Sunswitch Flashback Caruso Bendik +++ FILM Juan of the Dead 90 minutter Mer eller mindre mann +++

Laura Ann Morrison / Foto: Ole Aleksander Ekker

Natt&Dag - Siden 1988


FOTO: MARIUS RUA

Bakrus med god samvittighet Gjør kildesortering til en fest

Enkel kildesortering I Trondheim sorterer vi avfall etter papp/papir, plastemballasje, restavfall og farlig avfall. Papp/papir, glass-/metallemballasje og tekstiler/sko leveres på ulike returpunkt som står plassert i nærheten av der du bor. Farlig avfall levers på egne miljøstasjoner, mens grovavfall og hageavfall leveres på Heggstadmoen gjenvinningsstasjon hvor det også er eget hageavfallsmottak. Dersom du ikke har bil, kan du ringe vår Avfallstaxi, som kan hente avfallet mot betaling. Ring 917 54 000 for informasjon og bestilling.

Bor du sentrumsnært? Da har du egen beholder for restavfall og en rød boks for farlig avfall, mens papp/papir og plastemballasje må bringes til midtbypunkt.

Bor du utenfor sentrum? Da har du egne beholdere for restavfall, papp/papir og plastemballasje, og en rød boks for farlig avfall. Alle Midtbypunkter og Returpunkter finner du på www.renholdsverket.no

Skann og ha vår avfallsoversikt tilgjengelig på din iPhone eller Android. Husk å laste ned QR –reader for å lese denne koden.


Kildesortering i Trondheim: Dette er restavfall:

Restavfall

› › › › › › ›

Bleier og bind Bøker med stive permer CD-plater Gavepapir Glass som ikke er emballasje Gummi, lær, skinn Husdyrekskrementer, katte- og fuglesand (små mengder, godt innpakket)

› Ildfaste former › Kald aske (godt innpakket) › Krystall › Matavfall › Mat- og bakepapir › Plastleker, lego o.l. › Plast som ikke er emballasje › Porselen, keramikk, gips › Potteplanter

› › › › › › › ›

Speil Støvsugerposer Suppeposer Tilgriset papp og papir Tilgriset plastemballasje Tørkepapir Utslitte tekstiler Vindu

Dette er plastemballasje:

Plast

› Chipsposer › Emballasjebrett (til kjøtt, fjørfe o.l.) › Isbokser › Isopor › Kaffeposer (plast) › Plastbeger (rømmebeger o.l.) › Plastflasker og korker

› › › › ›

Plastfolie (innpakningsplast rundt nye møbler o.l.) Plastkanner Plastposer Plastspann (soddspann o.l.) Sjokoladepapir

(ikke panteflasker)

Dette er glass- og metallemballasje: Kan leveres på Returpunkt, se www.renholdsverket.no for å finne ditt nærmeste Returpunkt

Glass/metall

› Aluminiumsformer › Barnematglass › Hermetikkbokser

› Syltetøyglass › Vinflasker

Dette leveres som restavfall:

› › › › ›

Ildfaste former Krystall Porselen Speil Vindu

Restavfall

Dette er papp- og papiravfall:

Papp og papir

› › › ›

Aviser Bøker, kun paperback Bølgepapp Drikkekartonger

(skyll og brett sammen, legg flere i én)

› Juice- og dessertkartonger › Konvolutter (også m/vindu) › Matvarekartong (pizzaesker o.l.)

› Pappesker

› Eggekartong

› › › › ›

Reklame Skrivepapir Tidsskrifter Ukeblader Vaskemiddelkartong

(riv i stykker eller brett sammen)

Dette er farlig avfall:

Farlig avfall

› › › › › ›

Batterier Blekemidler, klor, salmiakk Bil- og båtpleiemidler Emballasje for farlig avfall Hele lyspærer og sparepærer Kluter med linolje/løsemidler legges i tett beholder med vann. › Kvikksølvtermometer

› Lysrør (legges i orginalemballasje

› White spirit, rødsprit o.l.

og plasseres ved siden av boksen.)

› › › ›

Maling, beis, lakk, lim Maling- og lakkfjernere Plantevermidler Småelektrisk (røykvarslere, mobiltelefoner, hårfønere o.l.)

› Spraybokser › Spillolje og tjæreavfall

› Sprøyter og gamle/ubrukte medisiner leveres til apotek. › Ammunisjon, fyrverkeri og sprengstoff skal leveres til politiet.


SnoWteaM 2012 ANDRE A S YGRE WIIG DANNY L ARSEN DINA TREL AND ERIK J. BOTNER FREDRIK AUS TBØ J . P. S O L B E R G JOACIM NYHAUGEN K ARI OPS AL K JERSTI BUA A S MADS JONSSON MARCUS KLE VEL AND MIKKEL BANG S TÅ LE S A NDBECH STIAN SOLBERG TORGEIR BERGREM TORS TEIN HORGMO ULRIK BADERT SCHER TE AM K AP TEIN G A U T E W. S K Å R E

bUtIKKer aManda: 472 02 064 bergen: 472 02 052 bUSKerUd: 472 02 068 KrIStIanSand: 472 02 059 K Vadr at: 472 02 051 l agUnen: 472 02 069 oSlo CIt y: 472 02 056 Sartor: 472 02 065 SarPSborg: 472 02 065 SKIen: 472 02 061 StaVanger: 472 02 050 StrØMMen: 472 02 057 WebSHoP: SESSION.NO ÅleSUnd: 472 02 066 FACEBOOK.COM/SESSION88 VIMEO.COM/SESSION88 TWITTER.COM/SESSION88 INSTAGRAM: SESSION1988 WWW.SESSION.NO

d r a o b W o n S

K. -I1C3.KOKoTOFBFER 8

UTS T YR S T E R Å R O J F Å P -70% HE TER Y N S T E R Å Å P % -20


Foto: de an blot to gr ay

FlIP MIller


TRONDHEIM - OKTOBER 2012 Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Fotografer Ane Aspén Christian Belgaux Stephen Butkus Wim Delvoye Ole Aleksander Ekker Trond Gausdal Torstein Høe Oscar S. Johansen Siri Hovland Kaldal

Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no

Illustrasjon Marius Pålerud Andreas Tylden Marta Bravo

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no

Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no Agnes maarja agnes@nattogdag.no

Skribenter Wenche Sundt Bendixvold Torgeir Blok Marte Olea Borg Ragnhild Brochmann Emma Clare Isabell El-melhaoui Emil Finnerud Karima Furuseth Trond Gausdal Inger Lise Hammerstrøm Rasmund Hungnes Torstein Høe Elinor Ingemann Martin T. Johannesen Siri Hovland Kaldal Aksel Kielland Kari Kristensen Lars Ole Kristiansen (Montages.no) Siren Løkaas Jørgen Nordeng Håvard Nyhus Pål Rees Håvard Ringen Mathias Rødahl Kamilla Rønnestad Elise Skogrand Hanna Stoltenberg Eirik Swensen Martin Øsmundset

Laura er grenseløs .................................................................................................................................... 12 Sjokkoppslag ............................................................................................................................................... 14 Møkkamann lager drittkunst ............................................................................................................... 16 Samfunn: Husk at du skal dø .................................................................................................................. 19 Seniorsaken: Bør gamle menn få lage film? ...................................................................................... 20 De nye pornografene ................................................................................................................................ 22 Voksensmerter: James Bond fyller femti ........................................................................................... 24 Mote: Gategutter ........................................................................................................................................ 27 Byguide: Brun mandag ............................................................................................................................... 33 Klubb & Konsert .......................................................................................................................................... 36 Mote/shopping ............................................................................................................................................ 39 Hva ønsker du å bli i ditt neste liv? ...................................................................................................... 39 Kunst: Kjersti Andvig, Wim Delvoye, Lene Berg .................................................................................. 40 Scene: Tits and ass blir performance ................................................................................................. 44 Litteratur: Thomas Marco Blatt ........................................................................................................... 46 Musikk: Cat Power, Vinni, Grizzly Bear ................................................................................................. 49 Musikk: Sjangerforviklinger ................................................................................................................. 55 Film: Laurence anyways, Beasts of the southern wild .................................................................. 57 NATT&DAG møter YNGVE BROX ................................................................................................................... 71

Utgiver NATT&DAG AS

Opplag 70.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

24

Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

57

24

01

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

27

Trykk Media Norge Trykk Oslo

AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

1

16

Økonomi Netledger

Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no

M

INNHOLD

8

DETTE HØRTE VI PÅ

49

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

9/2012


JOBB?

Vi legger fortløpende ut nye jobber på facebooksiden vår: facebook.com/effectbemanning


OVERHØRT «… men du må gjerne fortsette å sende inn ideer». Hvordan vi innbiller oss samtalen ble avsluttet da samfunnskommentatoren og eks-spaltisten med stort temperament og sans for lekre vesker fikk beskjed om å fortsette som frilanser for ukebladet.

Hoderysting

Dette ristet vi på hodet av forrige måned.

Det er rapportert spor av anthrax i norsk heroin. På tide å slutte nå, du unge lovende ungdom/kunstner/skribent? Vi mener det: slutt. Blåtime-vokalisten med den dype stemmen er observert med et fullskjegg Taliban verdig.

Thomas Talseth VG (12. september)

Nytt merke fra Norsk Kaffeinformasjon Vi i Norsk Kaffeinformasjon har som mål å arbeide for bedre kaffekultur i Norge. Som et ledd i dette arbeidet har vi utarbeidet et merke som forteller deg at kaffen oppfyller krav satt av Norsk Kaffeinformasjon. På denne måten sikrer vi, sammen med godkjenningsmerket for traktere, en perfekt tilberedning av kaffen.

Jessheim! Eks-rapperen med det spansk-klingende navnet har byttet ut mannssjåvinistisk ræpp med … trommevirvel … fluefiske! Ikke mindre oppmerksomhetshungrig enn før, stiller han selvsagt opp på en ny fluefiske-DVD. Omtrent det samme som Mark Walberg og treningsvideoene fra 1986, det der. Eller vent. Siste nytt i Oslos uteliv er rasktinn.no. Tjenesten der du betaler 500 kroner mot pussy-garanti og gratis inngang på klubber resten av året. Merk: klubbene det gjelder har normalt gratis inngang, så da er det kun pussy medlemskapet garanterer. Det er gøy! Tenke seg til: 500 spenn for gratis sex hele 2013. Big pimp … pin … pinlig.

Forbrytelse: Brukte The Killers som sannhetsvitner i kampanjesak for å redde Lydverket på NRK. Vår kommentar: Hva vet The Killers om Lydverket og det norske sendeskjemaet for øvrig? Vi tipper «intervjuet» forløp omtrent slik. Talseth først: Great show, guys. So, did you hear they’re gonna shut this thing down? This show, I mean? – What!? Really!? That sucks, man! Yeah, apparently this is the last season … – What a shame. We were really excited to be on this show. We had a great time, man. Yeah, its too bad. You see, Asbjørn, the host, he’s a friend of mine and … – I don’t believe this shit. And now what? They’re gonna put on a more «accessible show»? Oh, man, I bet they are. I know all about how these things work. Allright, nice talking to you, Thomas. See you next time around. Just … just one more question: Have you heard about a place called Kristiansund? It’s my … – Gotta go, man.

Når du kjøper kaffe med dette merket kan du forvente følgende: • Produsenten er medlem i Norsk Kaffeinformasjon • Kaffen har en korrekt standard malingsgrad • Produsenten anbefaler korrekt dosering (ca 60 gram kaffe per liter vann) • Restfuktigheten i kaffen er under 4 % • Produsenten anbefaler jevnlig rengjøring av tilbered- ningsutstyr • Produsenten anbefaler godkjent kaffetrakter • Produsenten opplyser om gode tilberedningsregler Les mer om merket på www.kaffe.no.

Retrooverhørt: Forfatteren av boken om en rød rubin skal ha vært kjent for et særegent partytriks. Det involverte ikke synging, bare lett vridning av kvinnelige brystvorter fulgt opp av kommentaren: «unnskyld, jeg skal bare undersøke radiofrekvensene!». Elegant.

9/2012

Forbrytelse: Produserte en forsidesak på VG-nett om at en skuespiller gråt på TV. Vår kommentar: Stopp pressen! En skuespiller – som vi aldri har hørt om – gråt på TV? Rydd forsiden, nå!

Vi gratulerer langbeint VG-journalist med å kapre en av film-høstens hotteste menn. Han utkonkurrerer nesten det ELLE mener er Norges mest sexy mann, som også var på samme filmflåte, men kosebamser er et lite minuspoeng på sexy-skalaen. På nachspiel på sitt eget sted, sier nattklubbsjefen høyt og tydelig til kona og moren til deres felles barn at hun: «må betale for ølen sin selv». Hvorpå hun – heldigvis – svarer nei, tar ølen og går. Hvor gnien går det an å bli? ...

8

Catherine Gonsholt Ighanian VG (14. september)

Hilde Sandvik Bergens Tidende (26. august) Forbrytelse: Forvekslet den amerikanske presidentkandidaten Mitt Romney med GOP-kollega og tidligere rival Rick Santorum. Vår kommentar: OK, ingen skandale. Men noe skal vi jo fylle denne spalten med.


Foto: Sigve Aspelund/Tinagent og Istockphoto

VIL DU OPPLEVE NOE NYTT?

Fra OslO luFthavn kan du reise direkte til 132 reisem책l Vi har flest avganger og flest reisem책l. Det er enkelt 책 komme seg til flyplassen med bil, buss eller tog. Det er ikke uten betydning hvilken flyplass du reiser fra.


TIDENS ÅND RÅTNE EPLER Stadig flere blir observert med macer der de har teipet over apple-logoen. Folk unnskylder seg og forklarer at det er harry å løfte macen ut av baggen og forbanner Apple for å lage drittprodukter, selv om de har minst fem av dem. Apple gikk fra å være hipsternes favoritt til å bli hipsternes ubehagelige påminnelse om deres egen flokkmentalitet.

1 1

VOLDTEKTSHYKLERI I Oslo har fire stykker meldt seg opp som natteravner i høst, mot hundrevis i fjor. Engasjementet «mot voldtekt» og det medieskapte voldtektshysteriet varte ikke lenger enn jula (til påske). Det til tross for at varebiler prøver å kidnappe ungjenter oftere enn du sier «fredagstaco» for tiden. Så da er det bare for jenter å bestille ulovlige thazere på Internett, sette Spice Girls på repeat på ipoden og pusse på selvforsvarskunnskapene fra gymtimen i sjette klasse. Hvem trenger Fabian Stang til å beskytte seg uansett? GIRL POWER!

2 1

TVERRFAGLIGHET Kunstnere skriver bøker. Musikere lager «kunst». Kunstnere lager musikk eller kunst «om musikk». Kjendiser lager «kunst». Boligmeglere skriver «poesi».

3 1

KONSERVATIV SKOLEMEDISIN VS. HIPPIEMEDISIN Krigen fortsetter å utkjempes på stress-symptomenes slagmark. Benektelse og trangsynthet synes å være like stor hos begge parter. Spørsmål til forkjemperne for skolemedisin: hvor stringent rasjonalitet kan man tviholde på før det hele bikker over i irrasjonalitet? Spørsmål til forkjempere for hippiemedisin: hvorfor har dere ALLTID ett-eller-annet dere må behandle selv om dere virker helt friske? Vi mistenker dere for å bruke hippiemedisinen som en psykologisk krykke i en kaotisk verden, på samme måte som skolemedisinerne støtter seg på «rasjonaliteten». Placebo har alltid vært den beste medisin, sier nå vi.

4 1

AVANT-GARDE Ikke bevegelsen, men ordet, har sneket seg tilbake i ordforrådet. «Har du sett den nye serien The Spiral, eller? Ikke særlig avant-garde, ass. De mest avant-garde avant-gardistene sier for øvrig bare «avant».

5 1

NY-MORALISMEN Riise bak speilet: Som også Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet har bemerket: Truls Dæhlie i VG Sporten er den norske offentlighetens kanskje aller største moralist. Det mest overraskende med den beryktede John Arne Riise-kommentaren («selvforherligende tufs») var derfor dette: Hvorfor ble ikke 32-åringens allerede to skilsmisser trukket frem?

6 1

OVERHØRT ...

Tabloidene ute av kontroll! Universitas – med dagspressen hakk i hjel – slo opp Universitetet i Oslos utslipp av «radioaktivt avfall» som om det skulle være vår egen 9/11. Men journalistene burde kanskje ha meldt seg opp på et fag eller to på Fysisk Institutt. En forsker fortalte oss nemlig at enkel googling kunne beroliget journalistene og fått dem til å legge ned krigstypene: dosene det er snakk om er så små at det å stå i solen et par minutter byr på mer stråling enn å bo ved siden av forbrenningsanlegget. 35S er en betaemitter med kort halveringstid, og selv om den var på huden ville den stort sett stoppe i det døde hudcellelaget, og i luften etter 24 centimeter. #Facts Det kan virke som Astrup Fearnley-museet har svidd av alle pengene på nytt italienskdesignet bygg og amerikanske kunstverk til 50 millioner, for råd til ordentlig champagne under åpningen hadde de ikke. Første gangen dronningen får servert lunken billig-prosecco under en offentlig opptreden?

USEXY «SEXY IMAGE» «Sex» har aldri vært mer stuerent enn i dag og et «sexy» image har aldri vært mindre sexy. Anne B. Ragde brauter om scatting på tv. Rihanna-copycats med like mye sex appeal som en Travel Fun Cyber Pussy Flesh-light gir ut luremus-låter. Senterungdommen lager kalender med lettkledde bondejenter, SU lager PULE-plakat og Rødt-leder vurderer Paradise Hotel-deltakelse.

7 1

UNNSKYLD, ER DU [SETT INN TILFELDIG JENTENAVN]? Stadig oftere blir jentene i redaksjonen og deres venninner stoppet på gata/utested/butikken og spurt om de er [tilfeldig jentenavn]. Er det kommet en ny maskin som i det skjulte kloner jenter og sprer dem rundt i landet, ELLER er dette en ny sjekkemetode som sprer seg som ild i tørt kjønnshår i de mange the gamenettfora? Vi gir en tilbakemelding som bør være tilfredsstillende for the game-runkernes besettelse for vitenskapelig presisjon i sjekkekunsten: det funker i ett av ti tilfeller, og han ene har mest sannsynlig bare tatt sjarmerende feil og ikke lest det på internett.

8 1

KUNSTPRESSESKRIV DEL 2 Vi sier det igjen, denne gangen med et sitat som ikke er vårt eget: «Philosophers spend lifetimes trying to understand Kant, and you’re quoting him in a press release for your new show?»

9 1

SMARTPHONEN DREPTE NACHSPIELET Klokken 03.30 er alle tomme for batteri. Litt vanskelig å koordinere sprit-ekspressen og passende suspects for skitten utelivserotikk via brevdue. Så da ble det hjem, da.

10 1

HÅRVEKST Alle 19-20-åringer med solid hårvekst gror afro, mens de med fullverdig skjeggvekst fortsetter å la trynet gro, gro, gro. Regner med at dere synes det er greit at jentene sparer ut her og der også? Det er nemlig det jentene gjør om dagene – og de lurer: Klør det like mye der oppe som det gjør her nede?

11 1

LØPETIGHTSMAFIAEN VISER MUSKLER De siste åra har jenter gått rundt med løpetights. På byen, gatelangs, hjemme på café og i Oslo, 31. august. Ja, akkurat da vi trodde den gamle tettsittende løpetightsen bare var enda et moteplagg, ble vi motbevist. Nå har tightsjentene steppa opp gamet og blitt bodybuildere. «Strong is the new skinny» er et kvinnelig bole-uttrykk vi har hørt en stund nå, men i høst har det altså tatt helt av. Det er vel og bra, dét, men … what’s next? Først slutter jenter å barbere seg, så pumper de jern. Blir de gorillaer alle sammen? Tiden vil vise.

12 1

Boblere: Skate-revival er symptomet på den nye trettiårskrisa. ManneUGGs, taste inn omg når man mener og, satin, østers, passivaggressive facebook-forhold, dobbelt-beskjed, Bloody Boris, slutte å bite negler, oppkalle butikker og utesteder etter gatenummer. 10

9/2012

Det er kommet oss for øret at en av hovedårsakene til den presserende boligmangelen i Oslo er at Norge ikke har nok gravemaskiner. Sist spurte vi: Hva faen er det Tjuvholmen-galleriet med mange stolper og venner pusler med der nede i vannkanten? Vi fikk et nærmere innblikk i det da det var midnattsåpent i forbindelse med åpningen av Astrup Fearnley. Vi hadde aldri trodd vi skulle se Jeff Koons, Magne Furuholmen, Pushwagner, Moods of Norway og kultturdamer i aladdinbukser på samme sted, men ikke før vi var kommet over sjokket, som kanskje ikke burde være noe sjokk, tok en enslig fyr kontrollen på halve galleriet med spastiske breakdance-moves og slurvete baby freezes i en radius på minst tjue kvm. Vi er også litt usikre på akkurat hva som hang på veggene. Retro-pinups foran urbane bygninger så ut til å være den røde tråden – ellers var det mange løse tråder...

ærlige særinger TEKST Siri Hovland Kaldal FOTO eivind stuevold Hei, Trond Frønes, Tomas Järmyr og Kristoffer Lo. Dere ble oppdaget av plateselskapet Riot Factory da dere spilte konsert på Isak i 2010. Hvordan begynte dere å spille sammen? Tomas: Sunswitch starta på uteserveringen på Blæst for drøyt to år siden. Jeg og Trond oppdaget felles referanser og ble nysgjerrige på å spille sammen. Trond: Vi gjorde en demo sammen. Det var nok inspirert av bandet OM, men mer punka. Likevel var det ingen regler utover at vi ville lage noe suggererende og brutalt. Tomas: Så fant vi ut at vi måtte spørre Kristoffer om han ville bli med. Nå var det trehodede monsteret komplett! I januar 2011 spilte vi inn debutplata som vi nå gir ut, på vinyl selvfølgelig. Trond: Den kommer nå etter at vi har fått alt som vi vil ha det. En bra innspilling og miks, bra label og booking og en sprek coverdude … Sunswitch er bandet som er særheten selv? Eller ærligheten selv? Trond: Vi er vel mer ærligheten selv, vi hører på MYE rar musikk. For oss er ikke dette så sært. Men det er bra å utfordre publikum! Gi de noe dem ikke har hørt før, og få dem til å gå på en konsert hvor de ikke nødvendigvis vet hva de får. Og å trigge et eller annet som får lytteren til å ville utforske ny musikk! Tomas: Enig. Jeg vil si vi er ærligheten selv. Jeg digger noe så sinnsykt å spille den musikken vi lager sammen, og om det gjør meg sær så har jeg ingen problem med det. Hvorfor er det så viktig å lage noe så sært og annerledes? Trond: Vi lager vel først og fremst musikk for vår egen del. Alle i Sunswitch spiller i mange forskjellige band. Enten det er superstraight rock ’n roll, impro, metal, jazzrock eller popmusikk. Vi har vel et behov da, for å lage mer streng musikk. Og å ha en ventil hvor vi kan få blåst ut alle våre ekstreme behov for volum, skumle riff og sub-bass! Thomas: Når vi gjør det, er det som det mest naturlige i verden. For meg er det heller ikke sært. Se sånn på det da; det er publikum som opplever noe sært og annerledes. Tomas og Kristoffer dannet også bandet Yodok sammen, som nettopp ga ut sin debut. I motsetning til Yodok, som kun improviserer, lager Sunswitch ferdige låter og har fått med Trond på bass. Er det ikke morsommere å improvisere da, Tomas og Kristoffer? Kristoffer: Å improvisere er show det, men Sunswitch er noe helt annet. Yodok og Sunswitch er knallhardt på forskjellige måter og inneholder improvisasjonpå forskjellige måter. Tomas: Det er sounden av nettopp oss tre som gjør Sunswitch. Selv om vi spiller låter er det samme type nerve når vi spiller dette live. Alle må være helt til stede og være åpne for hva som kan skje. Alle er godt komfortable med jazzmåten å skape musikk på, så jeg ser på Sunswitch som et jazzband på den måten. Ikke for at det alltid skjer masse ting, men man er alltid klar over at det KAN skje. At det i tillegg går langsomt tror jeg bare tilfører en enda større spenning for publikum, såvel som for oss. Trenger man egentlig bassisten? Kristoffer: JA! Er det sånn at hvis noe funker under en improvisasjon bruker dere det i en låt i Sunswitch? Trond: Yodok og Sunswitch er to forskjellige band, med to forskjellige utrykk. Men noe av de mest ambiente delene av Yodok kunne vel ha vært en del av en Sunswitch-låt. Det er riktig at Sunswitch i utgangspunktet har en klar låtstruktur, men det er

1

absolutt rom for improvisasjon her også. Vi har låter med for eksempel et midtparti som er helt åpent, der alt kan skje – og vi ikke bryr oss om lengden – for så å finne en vei inn i låta igjen. Men skrevet eller ikke, vi spiller aldri en låt likt to ganger. Hvordan går dere fram for å lage låtene? Trond: Jeg har på denne plata hatt versjoner av låtene klare på forhånd, så har hele bandet bearbeidet dem sammen. Enkelte deler som i utgangpunktet var impro har blitt en del av låtene i ettertid, så ja, impro er viktig for låtskriving. Hva er mest utfordrende med å lage denne typen musikk? Trond: Å gjøre mye ut av lite! For eksempel å spille et riff i fem minutter, men få det til å høres interessant ut, å spille på dynamikk og lyd … Kristoffer: Musikken må ha innhold og mening, det er altfor lett og billig å bare slenge ut lange og seige akkorder. Vi bruker lang tid på å forme låtene og riffene,og de blir aldri spilt på likt flere ganger på rad. Og det er vel der improvisasjonen kommer inn, fra alle tre. Dere er et band som ikke skal være for alle. Ikke mainstream. Dere er tydeligvis ikke opptatt av penger og kommersialisering av musikken. Men hadde det ikke vært artig å spille for mange flere? Trond: En skulle tro at dette bandet ikke når ut til så mange, med det har vist seg å ikke stemme helt. Det har vært overraskende gode tilbakemeldinger fra folk i alle leire. Det er en energi der som folk kicker på uavhengig av sjanger. Tomas: Hadde jeg fått det som jeg ville hadde Sunswitch vært et band for alle. Det mange band gjør for å oppnå dette er å tilpasse seg «alle». Derfor kommer Sunswitch aldri til å være et band for alle. Hvor ligger ambisjonsnivået? Hvilke mål har dere de neste tre årene? Satses det? Trond: Spille mye! Tror vi kan passe inn på mange festivaler. Og gå i studio igjen om så ikke alt for lenge. Noen ny idéer er det, det blir bra få gitt ut denne plata og begynne å jobbe med nytt materiale. Og så må vi komme oss til utlandet... Tomas: Kan man måle ambisjonene på en nivåskala så tror jeg man har feil ambisjoner. Har man det for travelt blir det ikke bra. Men satser man ikke, blir ingenting gjort. Tomas, du har sagt du savner knyttneve og at folk tør gi hverandre kritikk i Trondheim. Hvem eller hva vil dere kritisere? Tomas: Jeg etterlyste kritikk, ikke skitsnakk. Altså vender jeg kritikken dit den kan gjøre nytte, altså til den eller dem det måtte berøre. Slenger ikke ut det i en avis. Men det som skal sendes ut i en avis er kritikken mot allmennhetens måte å ukritisk sluke alt som kommer deres vei. Kristoffer: Jeg må si meg enig i kritikken Tomas kommer med. Snillismen i Trondheim, og det norske musikkmiljøet generelt, er til å ta og føle på. Og det gjelder ikke bare musikkjournalister, det gjelder også oss musikere. Jeg savner motstand og kritikk. Jeg savner ærlighet og oppriktighet. Og hvem tar dere helst imot kritikk fra? Tomas: Jeg tar gjerne imot kritikk fra den som har kritikk å komme med. Og det er som sagt altfor få! Kristoffer: Alle. All kritikk hjelper! Trond: Jeg er vel mest kritisk til meg sjøl, men prøver å være flink til å se helheten i ting. Hvilke tilbakemeldinger husker dere spesielt etter en konsert? Kristoffer: Det var ei som fikk et slags seksuelt klimaks under konserten på Supa. Staselig. Trond: En god tilbakemelding etter en Sunswitch-konsert er når folk sier de har blitt overkjørt. En annen er at musikken ha fått folk til å «falle ut», som noen har sagt. Da har vi lyktes med mye.


Vi kan endelig tilby markedets beste dyptVirkende kurbehandling 30-40% mindre krøll, 95% mindre frizz Introduksjonstilbud tom 15 nov, 50% på Che Enviro Velkommen for timebestilling: Adam og Eva Verftsgata Eller ring oss på 73 51 70 80 Facebook: Adam og Eva Trondheim


grenseløs Laura sørger for en arena til rimsmedene mens hun selv uttrykker seg både litterært og billedlig.

Tekst Kari Kristensen Foto Ole Aleksander Ekker Målet er å fjerne grensene og distan sen nordmenn har til hverandre, hun tror vi har mye mer på hjertet enn vi uttrykker. Hei, Laura! Jobber ikke du litt for NATT&DAG? – Hei! Hehe jo. Også er jo du og jeg venner også. Så flott, da underbygger vi bare de løse teoriene om at vi kun gjør saker på stallbrødre og andre løse feller! Du er aktuell med ganske mye for tida, blant annet poesislam på Ramp. Hva ønsker du å oppnå med dette? – Jeg vil oppnå uttrykk, samhold og forståelse, samt trygghet og god kommunikasjon. Folk sier så lite; samtalen er for enkel. Å stå på scenen og uttrykke tekster, lyrikk, teater, sang og skuespill er med å påvirke de andre øynene, ørene og hjertene. Flere som har benyttet scenen har opplevd en mestringsfølelse og personlig erkjenning av å få uttrykt nøyaktig og kjent på den enorme mottagelsen. Jeg har et mål om å få oss til å

høre mer på hverandre. Poesislam er åpent for alle. Om de har fylt atten da. Beklager det retoriske spørsmålet, men er vi for distanserte i asosialdemokratiet? – Ikke nødvendigvis, men det er jo «mannen alene på gata-følelsen» som går igjen her i Norge, dette blir jo veldig personlig siden jeg er oppvokst i Norge og kommer fra Ghana med ekstreme kulturforskjeller. Det handler ikke om å uttrykke smerte, men å skape et rom for all kommunikasjon – også glede. Jeg tror ofte folk vil si mer, men får ikke reaksjonen de føler de fortjener, det er ikke rom for følelsene. Det er viktig at folk ikke sitter alene med sitt, at de kan uttrykke og motta forståelse som gir trygghet og selvtillit. Jeg tror ikke på distanse. Det må være rom for alle uttrykk og konstruktiv mottagelse. Derfor er poesislam så viktig. Går inngangspengene til å realisere seg selv i form av drømmefangere og Paolo Coehlo pockets – eller noe mer klokt? – Da Poesislam startet på Ramp i 2010 var det tjue kroner i inngangspenger til Royal Seed Orphange i Ghana. Nå har prisen gått

opp med strømmen til tretti kroner. Etter åtte kvelder fikk vi inn nok penger som dekket nye senger og mat for barnehjemmet som mottok dette julaften 2011. Jeg ønsket ikke inngangspenger for scenen. Ingen skal måtte betale for å snakke, men om det kan gå til et godt formål får alle noe ekstra ut av det. Man trenger ikke å stå på scenen, folk har gitt ekstremt mye uten å fatte det helt selv. Det første mamma lærte meg var å dele, det første jeg så de lærte barna på barnehjemmet var å dele. Har du noe, så har du noe å dele! UNITY, motherfuckers! Hvorfor er det å uttrykke seg viktig? – Skal vi bare sitte og holde kjeft? He he, nei? Er det dette som er hip-hop? – Poesislam? Hip-hop har så klart relasjon til poetry slam og poetry slam er relatert til uttrykket rundt hip-hop som uttrykker en historisk bevissthet, refleksjon, språkkunst og unity, samt forståelse av afroamerikansk kultur og historien rundt laveundertrykkelsen. Du trenger ikke å være rapper for å komme på poesislam. Scenen har ingen spesifikke budskap.

Scenen er for alles ord, ordene er for alles ører. Du må ikke re-write «Fight the power». Er dette et klassisk eksempel på «loosing up the Norwegian stiffness syndrome»? – I fucking hope so. Du stiller ut en fotokunstserie på Dromedar Nordre i desember. Hva forteller bildene? – Serien heter «Borderline PT2». De er tatt under ett spirituelt white magic-ritual i Ghana som utføres som en beskyttelsesritual mot svarte ånder, og er et kjent ritual fra EWE tribe i Ghana. Det er for øyet som ser og alle er velkomne. Hva legger du i tittelen? – Borderline er en psykiatrisk diagnose, det taler jo for seg selv: Grenselinje. Jeg kommer til å fortsette med borderline-seriene i godt mange år framover og ha flere utfordringer til tittelen. Jeg tror ikke på emosjonelle restriksjoner i sosial sammenheng og kunst, for den saks skyld. Borderlineseriene er det frie rommet for mitt uttrykk innen kunst og tittelen kan absolutt assosieres med personlighetsforstyrrelsen borderline.

Jeg tror ikke på emosjonelle restriksjoner i sosial sammenheng og kunst, for den saks skyld.»

Laura Ann Morrison står bak konseptet Poesislam som foregår på Ramp en gang i måneden. Pengene går til barnehjemmet Royal Seed Orphanage i Ghana Morrison har månedlig kontakt med. Morrison har fotokunstutstilling «Borderline PT2» på Dromedar fra 1. desember til 1. januar. Neste poesislam er 25. oktober på Ramp. www.royal-seed-orphanage.org 12

9/2012


V pla og i ha ss ka r få er n t til der t m . B fo er ille r å inf tti pn o o nf e e m or m t be pro as g du jon re ks fin nse jon ne t a en r d nta u u ll nd er.

ATOMIC AS PROUDLY PRESENT:

RICKY GERVAIS LIVE

OSLO SPEKTRUM 2. DESEMBER

OSLO SPEKTRUM / BILLETTSERVICE.NO 815 33 133 / 7-11 / POSTEN / NARVESEN

Ullevaal stadion, 30. juni

Chaka khan Orbital Folketeateret

15. oktober

Sentrum Scene Fredag 16. november

gabriel tar med seg special guests martin moreno, alfred robles og shaun latham fra hans hit komedieshow “stand up revolution” (comedy central).

OSLO SPEKTRUM 16. november

Intimkonsert

Katie Melua Folketeateret 20. november

FOLKETEATERET mandag 3. des. BLI FAN AV ATOMIC SOUL


ine i mono Intime betroelser fra en jazzmusiker. Tekst Wenche Sundt Bendixvold Foto Johanna Siring

bendikopplevelser 5. oktober slipper Bendik sin debutplate, Drømmen gjør meg ingenting. Vi tok en prat med vokalist Silje Halstensen om plata, gåsehud og facebookhjerter. Tekst Pål Rees FOTO Ane Aspén Hei, Silje! Mye som skjer for tida! Hvordan har du det? – Jeg har det veldig fint. Føler meg som en ekte kunstner med slike kunstnersvingninger i humøret. Hurra for det! Det har gått fort dette. Virker som alt det gode skjer til riktig tid med Bendik. Hvorfor? – Først og fremst fordi vi leverer varene når det gjelder og at vi ser langsiktig. Men ingenting skjer uten at noen tar tak i det, så vi har mye å takke spesielt Riot Factory og NRK Urørt for. Ikke de verste vennene å ha. Dere har jo planlagt denne plata en god stund. Er Drømmen gjør meg ingenting den ultimate Bendik-opplevelsen? – Det er en av mange mulige ultimate Bendikopplevelser, selv om jeg er ganske sikker på at gåsehudfaktoren ligger aller høyest på våre livefremføringer. Tidligere har dere produsert musikken sjøl, men denne gang har dere tatt turen til Phat cat i Oslo for å recorde, og hyrt inn Mike Hartung (JR Ewing, Animal Alpha, Jaga Jazzist) til å mikse. I hvor stor grad preger dette resultatet? – Målet med å spille inn i Phat Cat var å gjøre opptakene så gode som overhodet mulig, og det klarte vi. Mike Hartung har gjort utrolig mye bra med det han fikk i hendene fra oss. Han er en sann magiker! Vi gleder oss veldig til å samarbeide videre med ham. Smakebitene fra plata forteller om et renere og mer finslipet sound, men samtidig virker dere dystrere og mer elektriske enn noen gang. Er dette bevisste valg? – Bendik er i stadig utvikling på det musikalske, men man kan høre hva det er vi er på vei mot i dette albumet. Det er en forskjell på det første vi lagde og frem til nå, uten tvil, og mange av valgene har vært veldig bevisste. Vi er tross alt et band som nerder lyd at all times anyways! Hvor viktig er tekstene for uttrykket deres? – Tekstene har mye å si for vårt uttrykk. De brukes til å enten skape kontraster til musikken eller til å bekrefte dysterheten og mørket i den. Det skal være poetisk bra, men

av og til utfordre både oss og lytterne til å kjenne litt på grensene mellom det kanskje i overkant intime og det man har hørt før. Alt er skrevet utifra det jeg har inni hodet mitt. Jeg har et storveis ego. Og en tendens til å la meg deprimere. Tro det eller ei. Nydelig artwork, snasen merch og hjerter i sosial media kretser rundt englevokalen og de tunge synthene i Bendik. Virker som dette også er ganske viktig for dere? – Det helhetlige bildet er viktig for oss, det skal være gjennomført - alt sammen! Det merkes faktisk at vi får et større og større fokus på det! Vi lar oss inspirere. Jeg har nettopp for eksempel nettopp lest biografien til Kaizers Orchestra og er så latterlig inspirert for tiden. Herregud. Solo ble til trio i Trondheim for halvannet år siden, men du har flytta du! Er hovedstaden bedre enn bartebyen? – Hovedstaden passer lynnet mitt bedre og det har alltid føltes som hjemme. Men Bendik hadde ikke vært Bendik hadde det ikke vært for Trondheim, Trondheimsmiljøet og Trondheimsscenen. Man skal ikke se bort ifra at jeg kommer tilbake – eller at det er der vi ender opp. Hvem vet? Blir det mye turnering i kjølvannet av plateslipp? – Vi har bevisst valgt å fokusere på noen av de større byene rett etter plateslipp, for å dra på en mer omfattende turné over jul. Vi tar dette steg for steg og jobber oss frem til å erobre den der verden. For noen uker siden spilte dere support for Seigmen på Sentrum Scene. Ikke verst! Er du fan? – Da vi spilte på Parkenfestivalen i Bodø i år spilte også Seigmen der, og jeg tror aldri jeg har vært mer imponert over Erlend som da. Han sang av full hals – på ALT. Så det er vel liten tvil om at det er Erlend som er blodfanen i bandet. For alle var det uansett en enormt deilig gulrot å faktisk spille på Sentrum Scene foran over tusen mennesker. Det er en av de drømmene som ble sanne litt før vi hadde trodd det kom til å komme! Wii!

9/2012

Ine Hoem spiller på Familien fredag 5. oktober. Et album er i vente.

Få med deg Bendik i Oslo 11. oktober, Kristiansand 12. oktober, Trondheim 20. oktober eller Bergen 2. november.

Vi har mye å takke Riot Factory og NRK Urørt for.» 14

Hei, Ine Hoem! Det er lenge siden vi har sett deg, du har jo flytta. Har du det bra eller? – Du, akkurat nå har jeg det veldig bra. Etter et stille halvår med mye komponering, alenetid og perioder med mye øving, er jeg i en hektisk periode med turnering og planlegging. Vi kjenner deg best som Pelbo-Ine, kan du ikke fortelle oss litt om Bare-Ine? – Ja, trives vel best som Ine, men jeg jobber med en litt ny Ine nå, en Ine som folk ikke har hørt så mye før. Jeg tror hun har vært der hele tiden, men jeg turte kanskje ikke å ta henne frem før nå. Den musikken jeg jobber med nå er meg uten filter og kompromiss. En litt utleverende Ine som står på egne bein. Det føles jævla godt. Hva skjer med Pelbo? Trond spiller i Highasakite, Kristoffer har flere bandprosjekt på gang, og det samme har du! – Pelbo har et lite pusterom etter bortimot fem år med jevn konsertvirksomhet i inn og utland. Jeg kjente før jul at jeg var sliten, og på et tidspunkt vurderte jeg å sende mail til gutta og si at jeg ikke orket mer. Vi hadde et par måneder uten spilling, og da By:larmkonserten kom var det som om vi fant ny energi – den energien som var utgangspunktet til at vi starta bandet. Da kom motivasjonen tilbake, så nå skriver vi på nytt materiale og tester ut nye ting. Tredjeplata skal få modne litt, det er ingen hast for noen av oss. Hva får du sagt solo som du ikke får formidlet med Pelbo? – Når jeg skriver for Pelbo, tenker jeg kollektivt. Nå har jeg skrevet låter til meg selv, tekster som er historier jeg vil fortelle og følelser jeg vil formidle. Å jobbe i Pelbo handler om kompromiss, demokrati og å møtes på halvveien. Hva kan du fortelle om den kommende soloskiva? Hører vi pop? – Ja, vi har vært i studio og spilt inn sju låter. Jeg har nok ikke helt bestemt meg for soundet jeg vil ha, men låtene er der. Jeg har med meg noen fantastiske musikere som bidrar med egne stemmer, og det blir nok veldig avgjørende for hvordan det blir. Samtidig er det utrolig viktig for meg å ta selvstendige valg. Det er mitt navn som skal stå på det endelige produktet, og da skal jeg

være fortrolig med hver minste lyd. Og at det er pop. Ja, hva kan jeg si? Jeg elsker det! Hva er den største utfordringen for deg som jazzmusiker når du skal lage pop-musikk? – Jeg har ikke kjent så mye på den utfordringen ennå, bortsett fra at den kommende turneen vår er et definitivt nullprosjekt, mens de fleste jazzbanda jeg har spilt i har mulighet til å betale ut lønn. Jeg sitter med en del jazzfakter i bakhodet når jeg lager musikken. Utfordringen er å få det mer samlet, mer kompakt og rett på sak. Ikke bruke sju minutter før låta er i gang. Lei jazzen? – Jeg har nok de siste årene beveget meg mer og mer vekk fra jazzen som referanse. Det er lenge siden jeg har satt meg ned og hørt på en jazzskive. Det var ikke jazzen som fikk meg inn på konservatoriet, men ønske om å improvisere og ha frihet til å kunne synge hva som helst. Der noen sier at de kun vil jobbe med sitt eget uttrykk, tror jeg for min del at utrykket mitt har vokst fram av å gjøre mye forskjellig. Hvor har du fått inspirasjonen fra denne gangen? – Mange sterke sangere inspirerer meg. Lykke Li, Feist, Veronica Maggio, Susanna, Siri Nilsen, Bjørk, The Knife, Hanne Kolstø, Susanne Sundfør, Stein Torleif Bjella og Odd Nordstoga. Alle er gode historiefortellere, og lager gode låter. Hva er en god låt? Hvorfor vil man høre mer? Det har jeg tenkt en del på. Bøker inspirerer meg også, spesielt forfattere som forteller historier på en usminket måte. Beate Grimsrud, Knausgård, Sæterbakken, Vigdis Hjort. Og så har jeg et voldsomt kick på The Wire, det er det beste jeg har sett på skjermen noen gang. Men menneskelige relasjoner er det aller viktigste, venner og folk jeg møter inspirerer meg mest. Du er ikke redd for at du blir oppbrukt når du holder på med så mange prosjekter samtidig? – Jeg har jobbet med veldig ulike prosjekter og derav spilt for veldig mye forskjellig publikum – forhåpentligvis har jeg klart å spre meg litt utover. Hehe. Jeg tror kvantitet til slutt ender i kvalitet, såfremt man gjør alt skikkelig. Jeg har aldri gjort noe halvveis, og har ingen planer om å gjøre det nå heller. Tryner jeg, skal jeg tryne skikkelig. Skrubbsår er for pyser.

Den eneste jeg kjemper med nå er meg selv.»


ida med hatten i hånden Stream? Det finnes fortsatt musikere som ønsker å selge gjennomførte album i fysisk format. Tekst Wenche Sundt Bendixvold Foto Siri Hovland Kaldal

newsflash: 6391 tresfjord Møt Flashback Caruso, bandet som består av én til ni mann. Tekst Wenche Sundt Bendixvold Foto Oscar Stoltenberg Hei, Anders Bjermeland! Hyggelig å møte deg, hvordan går det? – Jo, det går meget bra! Det er hyggelig å sitte her og drikke kaffe sammen med deg. Likæns! ASL? – Ah, Mirc-språket! Alder 26. Jeg er mann. For øyeblikket bor jeg i Trondheim, men er opprinnelig fra Tresfjord i Møre og Romsdal. Det sies at Flashback Caruso er et syv-åttenimannsorkester. Er det litt etter dagsformen at du plukker ut hvor mange du har lyst til å ha med deg på scenen? – Det er mer etter dagsformen til dem som har tilbudet. På vår første konsert ville jeg samle alle vennene mine, gi dem alle mulige instrumenter og ha en stor jam på scena. Etter hvert materialiserte det seg til å bli et fast åttemannsorkester, mer eller mindre. For Flashback Caruso er bare deg? – Både ja og nei. Det er ikke før nå at jeg ser at det liksom skal bare være meg som er Flashback Caruso. Jeg har bare tenkt det skal være navnet på prosjektet, om det så er hele bandet eller bare jeg. Men det er jeg som har skrevet alle låtene, spilt inn og produsert Volum 1. Du spiller både bass, gitar, mandola, klokkespill, synth, piano, orgel, klarinett, trompet, trommer og flere typer perkusjon på debutalbumet. Hva er det du ikke kan? – Jeg er sinnsykt dårlig på alle blåseinstrumenter, men har viljestyrke nok til å få til lyd og bruke det etterpå. Men fele og annen stryk er jeg enda dårligere på. Dere slapp debutskiva i september – fortell! – Volum 1 er snart utsolgt, så vi håper på å få trykt et nytt opplag med t-skjorter og plakater, slik at NATT&DAG sine lesere også får muligheten til å høre på den. Hvordan vil du beskrive musikken? – Det er et sammensurium av instrumenter og arrangement. Det er ikke konkret, det er alt annet enn konkret faktisk. Både musikken og tekstene handler om organisert improvisasjon. Alt på plata dreier seg om improvisasjon i en eller annen form. Dere blir sammenlignet med Dandy Warhols. Hva sier du? – Når du nevner Dandy Warhols, synes jeg Brian Jonestown Massacre er enda mer riktig.

Fin artwork! På plakaten fremstilles du som en sommerfugl. Hva er det du prøver å fortelle oss? – Du må heller spørre hva Skurktur prøver å fortelle. Vi samarbeider med Skurktur på et veldig åpent og kunstnerisk plan – de får frie tøyler. Jeg tror på at kunst kommer av egen inspirasjon, jeg er ikke glad i rammer selv. Det har resultert i både sommerfuglen, hyenene og fuglen. Dyr altså. – Jeg er veldig interessert i insekter, ikke sånn at jeg samler på dem, men bare det at de lever i en annen verden er fascinerende, og det var litt det jeg ville få frem med artworken. At Flashback Caruso også lever i en litt annen verden. Paul Jones fra Roughtrade Records falt for dere etter gigen under Pstereo. Hva tror du han hørte som gjorde det verdt å bli stående? – Jeg føler meg beæret. Jeg vet at han var på vei for å se Spiritualized, men så stoppet han opp ved den lille Tempo-scenen for å høre på oss og ble stående. Han hørte definitivt noe han ikke hadde hørt før. Sikkert noe som ga ham assosiasjoner til noe han har hørt før, men kanskje i en litt ny kontekst. Interessant; en avis med adresse Heimdal fremstilte deg som sjenert, nervøs og redd, mens vi sitter igjen med helt motsatt inntrykk! – De har missa helt ut! Jeg sa jeg var litt nervøs i forhold til å få anmeldelser på ei skive jeg hadde gjort alt selv, men jeg er hverken nervøs for å gi ut musikk, lage musikk eller å leve livet. Fikk du ikke sitatsjekk? – Nei. Vi leste også at du har en forkjærlighet til Åge Aleksandersen. Sier du det bare for å få fans i Trøndelag? – Akkurat dette er også en ting som journalisten i forrige intervju dro helt ut. Han spurte meg om hva jeg hørte på for tiden, og jeg svarte at jeg hadde hørt en del på førsteskiva til Åge i det siste. Slik han fremstilte meg så er jeg verdens største Åge-fan. Jeg liker Åge, men ærlig talt!

Hei, Ida Jenshus! Er du nervøs for å gjøre dette intervjuet? – Jeg er alltid litt spent før jeg skal treffe nye folk, men jeg er ikke nervøs. Jeg synes det er fin stemning nå med kaffe og musikkprat, og det er jo jeg som har invitert dere ned i skrivekjelleren min, så jeg håper dere har det fint også. Ja! Du har jo gitt ut to skiver og vunnet Spellemannpriser for begge i klassen country. På tide med hat-trick? – Det er klart at det hadde vært stas det, men det er ikke noe mål med plata. Nå tror jeg ikke det nødvendigvis blir samme sjanger da jeg tar et steg i en ny retning. Har du følt deg som en sikker vinner blant de andre nominerte? – Noen sikker vinner har jeg aldri vært, jeg har heller aldri tatt det som en selvfølge å bli nominert. Jeg har jobbet veldig hardt for at skivene skal være av god kvalitet, så jeg legger meg ikke bakpå og sier at jeg ikke fortjener det, men jeg blir litt forlegen når folk vil snakke om gevinster mer enn selve prosessen og materialet. Hva er annerledes med denne skiva i forhold til de to første? – Det meste er egentlig annerledes med Someone To Love. Kjernen er fortsatt den samme, men denne gangen gjør jeg mye mer sjøl. Før skrev jeg stort sett bare alt på kassegitar, mens nå spiller jeg for første gang piano på plate, i tillegg til munnspill, elgitar og selvfølgelig akustisk gitar. Lydmessig så er dette det største steget jeg har tatt fra ei plate til en annen. Skiva starter i mer kjent countrylandskap, mens den utvikler seg til å gå gjennom litt andre lydbilder og verdener etterhvert. Jeg prøver å komme nærmere hva jeg er som artist, ikke sette meg selv i bås eller kun være tufta på inspirasjonskilder. Er du redd for å miste fans når du skifter retning? – Jeg tror det er enda farligere å bare gro fast i den samme smørja, så denne gangen har jeg vært veldig på søken for at det skal høres annerledes ut. Ikke fordi jeg er lei av country og må finne på noe annet, men fordi det har vært en naturlig utvikling. Forhåpent-

ligvis kan jeg nå et større publikum i stedet for å miste fans. Hvem har du latt deg inspirere av til denne utgivelsen? – Jeg har vært veldig fascinert av musiker og produsent Daniel Lanois, både soloalbumene hans og platene han har produsert. Det har også gått mye i Fleetwood Mac, Cocteau Twins og Jonathan Wilson. Tror du menn blir skremt av så dyktige og suksessfulle jenter som deg? – Jeg kommer ganske godt overens med mannfolk, det kan være verre med damer kanskje. Da jeg var 17 år startet jeg mitt eget firma og har stort sett bare hatt mannfolk rundt meg siden. Å fortelle erfarne musikere om hvordan jeg vil ha det har vært en utfordring innimellom, å være sjef over mange mannfolk i det hele tatt. Jeg er veldig bevisst på hvordan jeg vil ha ting og hva jeg forventer, så det blir en del konflikter. Det er derfor det er så godt å ha sin egen arbeidsplass. Her nede i kjelleren er det ingen som vet hvordan man kveiler kabler bedre enn meg, og her kan jeg få lov til å prøve å feile litt. Tukle med ampen. Lever du av å være musiker? – Ja, så heldig er jeg! Det er ingen selvfølge at man kan leve av det, og det er jo en grunn til at man skal stå opp og jobbe hardt hver dag. Jeg forventer ikke å kunne leve av det, jeg går konstant med følelsen av at jeg har mer å strekke meg etter og bli bedre på. TONO hjelper vel litt til? Har og hørt at P1 er ganske rause. – He he. Jo, det er en bra inntektskilde og jeg er veldig glad de spiller låtene mine, men man tjener ikke så mye på platesalg lenger, så det skulle bare mangle! Du er en av få artister som fortsatt selger plater i dagens marked. Hvorfor det? – Akkurat hvorfor er det vanskelig å svare på, og jeg vet ikke hvordan det går med den nye skiva ennå. Jeg er en albumorientert artist, og jeg legger mye arbeid i et godt håndverk, et ferdig resultat som skal gjøre at folk vil ha skiva i hylla, fordi jeg elsker det selv. Det er synd om albumformatet skulle forsvinne. Nå er det jo blitt en oppsving på vinyl – det heier jeg veldig på! Ida Jenshus er plateaktuell med Someone To Love og spiller på Dokkhuset 9. november.

Flashback Caruso er aktuell med debutalbumet Volum 1.

Alt på plata dreier seg om improvisasjon på en eller annen form.»

Jeg går konstant med følelsen av at jeg har mer å strekke meg etter og bli bedre på.» 9/2012

15


HvA ER fordøyelse?

Den belgiske kunstneren Wim Delvoye har reprodusert det menneskelige fordøyelsessystemet med bæsjemaskinen Cloaca. Nå stiller han ut maskinen i Norge for første gang. Tekst Emil Finnerud Foto Wim Delvoye , En påstand om virkeligheten vi alle , lever i kan lyde noe sånt som: , I en absurd eksistens uten gitt mening, kan det meningsløse i seg selv gi mening. Et verk som materialiserer dette er Cloaca. Maskinen Cloaka har én eneste funksjon: å gjenskape menneskelig bæsj. I tillegg til å være the-fucking-joke er Cloaca et stykke sofistikert og høyteknologisk (se bare på bildet) arbeid som antagelig vil skrive seg inn i vårt århundres kunsthistorie. Bare maskinens fordøyelsessystem vil få den menige mann til å himle med øynene og techfreaks til å komme i buksa: kjøtt, fisk, bakverk eller hva det måtte være kvernes og blandes med væske. Deretter får maten den samme behandlingen som en ekte mage ville gitt den: med syrer, enzymer, bakterier og det hele. Etter nesten to dager kommer bæsjen ut ferdig filtrert, så å si helt lik vår egen. En av de fem modellene, Super Cloaca, konsumerer 300 kilo mat og produserer 80 kilo bæsj i døgnet! Etter et par forsøk fikk vi omsider fatt i opphavsmannen til disse maskinene. På tråden fra Belgia møtte vi en yttersts munter, sympatisk og morsom Wim Delvoye. Ålreit, Wim. Kan du beskrive følelsen du hadde da den aller første bæsjen kom ut av maskinen? – Jeg følte meg som Dr. Frankenstein! Jeg var nesten litt redd, jeg følte at jeg gjorde en form for synd, at jeg spilte en slags Gud. I begynnelsen var det vanskelig for folk å ta meg seriøst, fordi prosjektet fikk dem til å le. Men det er faktisk den beste spøken i hele verden. Stort sett ler mennesker av en form for diskriminering: en spøk om stygge folk, dumme folk, fattige folk. Med bæsj derimot, tar man det til et nytt nivå. Det er en annen glede, en glede uten diskriminering. Du har jobbet med Cloaca-prosjektet i mer enn ti år. Har det forandret livet ditt? – Å ja, det har forandret livet mitt dramatisk. Den første modellen var klar i år 2000. Jeg skyndet meg for å få den ferdig fordi jeg likte tallet 2000 så godt. Nittitallet var for meg veldig opp og ned med tanke på produksjon, mot slutten av tiåret løsnet det med Cloaca-prosjektet. Hvordan har reaksjonene vært? – Fra første dag fikk jeg spørsmål som forandret synet mitt på prosjektet. Jeg ble overrasket over mediedekningen. Jeg håpet på en reaksjon fra publikum og journalister, men dette var over all forventning. Folk spurte meg: hva spiser den? Hva gjør den? Den fikk umiddelbart en personlighet. Fransktalende journalister spurte: er den en han eller hun? Jeg svarte at den var nøytral og for alle. Bæsj kan også være et seksuelt ladet objekt. Scatsex i porno er for eksempel ganske stort. Fikk du noen gang feedback fra scatscenen? Denne maskinen må jo være ideell

å ha på soverommet dersom du elsker bæsj! – Ja, det er sant det. Cloaca er navnet på både vaginaen og anusen til reptiler og fugler. De har bare et hull for all seksuell aktivitet. Hvert dyr har sitt eget unike fordøyelsessystem, det er rart hvor lite oppmerksomhet fordøyelsessystemet egentlig får. Navnet stammer også fra avløpssystemet til det gamle Romerriket, som het Cloaca Maximal. Er mottagelsen den samme overalt? – Tyskerne tok ikke humoren helt. Det virket som de forventet noe «annet» av kunst. I Frankrike var det det too much … diskurs, diskurs, diskurs. De var også utrolig opptatt av hva den fikk servert av mat, så franskmennene var veldig typisk seg selv. Når jeg tok med maskinen til Østerrike pratet de om Freud og Lacan non stop, du vet det anale, det morderlige og så videre. Kineserne så den som et angrep på prestisje, de så på maskinen som veldig demokratisk. Og så tar du den videre til Italia og da er Cloaca umiddelbart en stor stjerne! Det er kjendiser på plass som skal kommentere Cloaca. Til og med historikere er kjendiser i Italia. Så du vet, Cloaca er alles venn. Du har sagt at du ikke helt vet om prosjektet er kunst eller ikke? – Jeg er agnostisk ovenfor kunst. Jeg elsker kunst, men jeg er ikke religiøst troende ovenfor den. Jeg tror ikke at den løfter sjelen eller noe sånt. Personlig er jeg bare veldig oppslukt i menneskelig aktivitet. Det får bli opp til akademikerne å fortelle hva og hvorfor. Hvis det skal vise seg at ingenting av det jeg lager er kunst, kan jeg i hvert fall si at jeg lagde noen helvetes vakre dollarsedler. Haha. Selv om jeg anser Cloaca som kunst, er det på samme tid en veldig effektiv maskin. Og det er ikke bare på en metaforisk eller symbolsk måte, den bæsjer faktisk der den står i museet. Man kan si at den gjør narr av metaforer og symbolikk ved at den bare står der og bæsjer. Du virker som en mann med godt humør. Hvilken rolle spiller humor i prosjektet? – Humor spiller alltid en viktig rolle. Folk i teamet mitt hadde ikke tillatelse til å prøve seg på noe morsomt. Cloaca er morsom nok i seg selv. En av ingeniørene mine sa en gang: «vi burde en lage en svær rompe med kviser i enden av maskinen slik at …». «Nei!» svarte jeg. Vi skal holde det vitenskapelig og tørt og ikke prøve oss på noen som helst morsomt på den konvensjonelle og transparente måten! Ved å eliminere en slik konvensjonell humor vil folk aldri være helt sikre på om jeg er morsom eller ikke. Er han seriøs? Mener han dette? Er han gal eller ikke? Er han kalkulert? Er dette kalkulert galskap? Du vet, dette er den latinske måten å ta for seg ting på. Jeg kommer aldri til å være så rett på sak at jeg kutter av meg øret for å si det slik. Jeg er veldig positiv i min tilnærming til verden, jeg liker den som den er. Intervjuet fortsetter på side 44.

Jeg har masse bilder av min egen bæsj. Det er rart hvor lite oppmerksomhet fordøyelsessystemet egentlig får. 16

9/2012


Apple, the Apple logo and iPhone are trademarks of Apple Inc., registered in the U.S. and other countries. App Store is a service mark of Apple Inc.

God nyhet: Nå kan du enkelt si hvor mye storesøster skylder deg.

Dårlig nyhet: Nå kan du enkelt få beskjed om hvor mye du skylder lillesøster.

Med Venneregnskap er det enkelt å holde oversikten over hvem du skylder penger, og hvem som skylder deg penger. Venneregnskap er en del av vår mobilbank. Mobilbank laster du gratis ned i App Store, Google Play eller Windows Marketplace. Søk etter «mobilbank» eller «SpareBank 1». Les mer på smn.no.

Bank. Forsikring. Og din frihet.


natt&dag 24.04.12_visittkort 24.04.12 08.19 Side 1

Fra

49,TRONDHEIM



DOVRE

OSLO





Oslo - Dovre Trondheim Oslo  Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam  Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim 

STAVANGER



KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo  Sjølyst  Lysaker  Høvik  Drammen  Fokserød  Torp lufthavn  Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal  Grimstad  Lillesand Dyreparken Håneskrysset  Bjørndalssletta  Kristiansand  Søgne Mandal Vigeland Lyngdal  Kvinesdal Flekkefjord  Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes  Stavanger   Fast holdeplass fra Oslo  Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant


SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Forestillingen om ungdommens helt spesielle virkekraft er fremdeles en definerende fortolkningsramme i nær sagt all kunstresepsjon. Seniorsaken

Den dominante partneren stopper når den andre sier kodeordet. Slik sett er BDSM en fremførelse av en sjelden vare: tillitt. De nye pornografene

20

Bond-filmene er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper.

22

Voksensmerter

24

Husk at du skal dø, er det noe som heter. Vel, det kan være lurt å skyve den tanken unna også. Tekst Eirik Swensen JOHN MAYNARD KEYNES er en av få økonomer som opplevde å se sine egne teorier satt ut i livet, sågar med et eget navn: «Keynesianisme». Settingen er USA på 1930-tallet med depresjoner og massearbeidsledighet. Tidens omkved, som lente seg på gjeldende økonomiske teorier, lød at «krisen vil løse seg i det lange løp». Det var da Keynes kom opp med det etterhvert så berømte tilsvaret: «I det lange løp er vi alle døde». Keynes svar var simpelthen å løse en reell krise her og nå med synlige virkemidler. Det er lett å trekke paralleller til dagens situasjon i Sør-Europa. Javisst finnes planer for å løse krisen på sikt, med nasjonale betalingsplaner og det hele, men det er lite som tyder på at folk finner seg i at livet, karrieren og nåtiden går til helvete, mens de venter på ja, fremtiden. Finanskrisen er her og nå og den rammer (om ikke deg og meg), så omtrent hele resten av Europa. Klimakrisen er den andre av de to store pågående krisene, skal man ta den politiske retorikken på alvor. «Vi må handle nå, i morgen kan det være for sent», lyder omkvedet, og det har det gjort siden slutten av åttitallet. Men hvem blir egentlig skremt av denne retorikken? «I det lange løp er vi alle døde», var det ikke så? DET ER INTERESSANT å sammenstille de to krisene. Finanskrisen føles på kroppen her og nå, men skal altså løses i det lange løp. Klimakrisen skal løses her og nå, men vil føles på kroppen først om hundre år eller så, i hvert fall hos oss velsituerte nordboere. Det finnes helt sikkert gode grunner for å anta at finanskrisen vil «gå seg til» over litt tid, samtidig

som klimakrisen også bør håndteres her og nå hvis vi skal nå det såkalte «2-gradersmålet». Poenget er bare at det ikke vil skje. Litt elementær politisk psykologi er alt vi trenger. Hellas har vært på bristepunktet lenge, Portugal er på full fart i samme retning. Lønninger kuttes og skatter og avgifter økes med en slags pervertert blanding av redskaper fra verktøykassen til ytterpunktene i politikken. I Portugal oppfordret statsminister Passos Coelho i siste nyttårstale alle portugisere som kunne om å forlate landet (!) dersom de kunne. Portugal hadde ingen fremtid å tilby, erkjente han. Du kan jo tenke seg hva som hadde skjedd om Stoltenberg sa det samme. Såkalt informerte kilder sier at det bygger seg opp til revolusjonsliknende tilstander i landet som var et diktatur frem til 1974. Vel, vel, «i det lange løp er vi alle døde». HER PÅ BERGET strever miljøvernere og andre idealister med å få oss engasjert i klimasaken. Har de lykkes så langt? Nja, bare sånn måtelig. Vil de lykkes bedre i fremtiden? Neppe. Kontrollspørsmålet for å vite om vi er i en situasjon der folk tenker «i det lange løp er vi alle døde», er: «står noe på spill her og nå?» Dersom svaret er nei, så har vi et problem. Og ingen steder er problemet så godt synlig som i klimasaken. Mekanismen er godt belagt i psykologien, og kalles kognitiv dissonans. Ifølge klimapsykolog Per Espen Stoknes springer ikke handlinger ut av holdninger, men tvert imot: vi justerer holdninger etter hva vi gjør: Når vi ikke gjør noe, later vi bare som om problemet ikke eksisterer. Tidsdimensjonen er fundamental for at dette regnestykket kan gå opp. Som med røyking finnes de skadelige konsekvensene der fremme, ikke her og nå. Sagt på en annen

måte; vi kan tillate oss å ignorere problemet fordi i det lange løp er vi jo, du vet, alle døde. Kan Keynes læresetning derfor lære oss noe? Kanskje at tidsdimensjonen må få en større plass i politikk og sivilsamfunn. ØKONOMEN KALLE MOENE har pekt på at hovedproblemet for miljøbevegelsen er fokuset på klimakrisen der fremme. De små miljøseierne her og nå drukner i larmen fra en perfekt fremtidsutopi. Det var faktisk det kjedelige og gradvise i sosialdemokratiet som vant frem blant ideologiene; det var Mons Ivar Mjeldes omstendelige «stein-på-stein-filosofi» som sikret Brann seriegullet etter 44 års li-

I det lange løp er vi alle døde. delse; kommunismen ble henvist til historiens skraphaug. Når det kommer til finanskrisen handler det derfor om å selge inn en politikk med relevans for dagens mennesker. Reduseres de politiske beslutningene til å handle om et ideelt framtidsscenario, er faren stor for at altfor mange dør i gatene ganske snart – og slett ikke «i det lange løp».

Eirik Frøhaug Swensen (f.1981) er PhD-student i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU. Han skriver om forskjellige former for motstand mot klimatiltak og klimapolitikk. 9/2012

19


THE LATE FILM I programheftet til The Late Film skrev arrangøren: «Store regissører når ofte et punkt mot slutten av sin karriere, hvor de kan arbeide fullstendig i sitt eget tempo. Arbeidet i denne perioden er gjerne litt febrilsk, men det er alltid gjort med den største trygghet. Disse filmene er ofte blant de mest komplekse og interessante i regissørens karriere, da de nærmer seg velkjent terreng og gamle motiver fra nye vinkler.» Festivalen ble sist gang arrangert 30. april – 21.mai i 2009. SIDNEY LUMET Sidney Lumet, som døde i fjor, 87 år gammel, ble første gang Oscar-nominert i 1957, for filmen 12 Angry Men. Som 83-åring regisserte han Before The Devil Knows You’re Dead (2007), av mange ansett som et nytt hovedverk i hans filmografi. Jack Mathews, kritiker i New York Daily News, skrev: «Jeg er særlig imponert over Lumets intellektuelle utholdenhet. Der yngre kolleger fra 70-tallet mistet flyten på 80- og 90-tallet, fortsatte Lumet å lage ambisiøse filmer med sosial nedslagskraft. Og best av alt: he ain’t done yet.»

20

9/2012


Bør også gamle menn få lage film? Tekst Håvard Nyhus Illustrasjon Marius Pålerud NO COUNTRY FOR OLD MEN. For et par år siden sa den 73 år gamle forfatteren Margaret Drabble takk for følget. «The older I get», sa hun til The Telegraph of London, «the more I find myself repeating things». Det var like greit å legge ned arbeidet: «So I have resolved to write no more novels». Her hjemme har vår mest markante forfatter, Dag Solstad (71), lenge tenkt høyt om sin tilbaketrekning. For to bøker siden hadde han angivelig bare tre bøker igjen å skrive. «Det er svært sjelden at noen over 70 skriver noe som er verdt noe», påsto han. Det er imidlertid ikke alle som tar konsekvensen av tidens herjinger. Enkelte holder det gående til krampa tar dem. Ta for eksempel Gabriel Garcia Marquez (85). Det gikk lenge rykter om at han hadde lagt ned pennen. Nei, så men: «Not only is it not true», tilbakeviste han, «but the only thing I do is write». At «alle» er enige om at hans beste år for lengst er tilbakelagt, var en annen sak. I sommer uttalte broren hans at Gabriel var rammet av Alzheimer. LA MEG VÆRE UNG. Forestillingen om ungdommens helt spesielle virkekraft er fremdeles en definerende fortolkningsramme i nær sagt all kunstresepsjon. Uberørt av tidens tann og livets strev står den unge kunstneren nærmere kilden enn sine eldre kolleger. Med sin VIP-tilgang til tidsånden trenger han bare «gå inn i sin tid» og la inspirasjonen komme skyllende. Hans «unge, åpne sinn» bidrar til at kunsten kanaliseres ærlig og uhindret. Som trope og narrativt grep omsettes denne forestillingen hver eneste dag – i avisene, i statusoppdateringer og ved bardisken. «Jeg likte de tidlige greiene, men de har mista det nå»; «tenk så mye bedre det hadde vært for Peter Bogdanovich om han døde rett etter The Last Picture Show»; «ideelt sett hadde det bare eksistert to Roxy Music-plater». Det synes vedtatt: Sjarm, ynde, bitt (i motsetning til tannløs) og originalitet er størrelser som er omvendt proporsjonale med år på baken. Hvorfor? Begrunnelsen er mest av alt tautologisk: Jeg liker de tidlige greiene fordi det er de tidlige greiene.

VHS-TARANTINO. Kanskje ingen har kritisert denne sjablongen mer effektivt enn satireavisen The Onion da de meldte at «Fan Prefers Tarantino’s Early Work When He Was Shelving Movies All Day At Video Store». Som denne åttitalls-Tarantino-entusiasten angivelig kunne melde: «I’m really into his pre-Reservoir Dogs stuff, when he was shelving VHS tapes, working the register, doing the inventory once a week, and just completely killing it. That, to me, was classic Tarantino.» Han la til at han også satte mest pris på James Cameron i perioden han, altså Cameron, var lastebilsjåfør. Den samme timbren gjør seg gjeldede i enhver Tidenes beste skiver-kåring i musikkmagasin som Q, Mojo, Rolling Stone eller Uncut. Du kan banne på at 95 prosent av lista konstitueres av plater som ble produsert av folk i 20-årene. Etter 30-årsdagen gjør angivelig artistene – noe anmelderne slett ikke legger skjul på – klokest i å legge inn årene med umiddelbar effekt. (At de samme anmelderne gjerne er i 40- eller 50-årene, og kanskje til og med heter Arild Rønsen, evner de ikke å se ironien i.) DÅRLIG AFP-ORDNING. Det er tøft å bli gammel, særlig i kunstbransjen. Ikke bare står du der uten en god AFP-ordning. Ikke bare kommer døden og vikene krypende. Og ikke bare er du havnet i den situasjonen at du er på hils med Arild Rønsen. Du får også hele tiden beskjed om å slutte med det du liker aller best. Ikke så mye av hensyn til ditt publikum som av hensyn til deg selv («Ny film nå igjen? Ser du ikke at du gjør skam på ouevren din? Du bare ødelegger ettermælet ditt!»). Du er onkelen i bryllupet som alle håper skal bli sittende og ikke finne på å si noe. Hvilket bringer oss til den Brooklyn-baserte filmfestivalen «The Late Film». The Late Film tok utelukkende for seg de store filmskapernes senere verker: oversette, forvirrede, synkvervete og gammelmodige parenteser av noen filmer sluppet på tampen av regissørens karriere – alltid til blandet mottagelse. Filmer hvis egenrådige skapere ga blanke i publikums påstander om at de var utgått på dato, forbikjørt av historiens ustoppelige hjul. GUTTESPORT. Film som kunstart og

I denne alderen, og siden jeg er blitt steinrik, bryr jeg meg ikke lenger om hva folk – Francis Ford Coppola måtte forvente av en film.

uttrykksform har alltid vært a young man’s game. Teknologien er fremdeles (forholdsvis) ny; stilskiftene er hyppige; utviklingen er rask. Det gjelder å være ung for å henge med i svingene. Eldre filmskapere har derfor en tendens til å virke gretne og bakpå, sies det. I stedet for å utfordre repeterer de; i stedet for å åpne dører lukker de dem. Og disse stadige meditasjonene over døden? Er de ikke bare forsøk på å etablere filmskapernes egen udødelighet? Programmet som ble presentert ved festivalen, var rikt og variert (naturlig nok når det eneste filmene hadde til felles, var at deres auteur var gammel): Fra Yasujiro Ozu til Jean-Luc Godard, fra Ernst Lubitsch til Robert Altman, fra John Ford og Howard Hawks til Stanley Kubrick og Ousmane Sembene. At det hele foregikk i mai, som gjerne skal symbolisere ungdom og blomstring, ga festivalen et noe ironisk skjær. Men like mye var det kanskje ment som et forsonende og ømt nikk til disse gamle gubbene som ikke visste å gi seg i tide. De er nå søte, da. UNFINISHED BUSINESS. Eller kan det tenkes at vi har tatt feil hele tiden? Som festivalen gir til beste å prosedere: Her er faktisk mer enn krampetrekninger fra utvaskede has-beens. Kanskje forestillingen om at alle filmskapere før eller siden «mister det», er, ja, feil? For hvilken oppskrift er vel bedre enn filmskapere som kombinerer årelang rutine med en rastløs følelse av unfinished business? Ta for eksempel Manoel de Oliveira – filmindustriens Arne Næss. Den portugisiske regissøren, nå 103 år gammel (!), var representert på festivalen med A Talking Picture fra 2003. Tittelen minner oss ikke bare om at Mr. Oliveira er gammel nok til å huske stumfilmen – han har rukket å lage noen også. Det er det likevel ingen som kunne gjettet. Det kan godt være at aldrende filmskapere har en tendens til å repetere seg selv, men som A Talking Picture illustrerer: Den siste filmproduksjonen kan like gjerne være utypisk. GAMMEL GRIS. To andre eksempler: John Ford sin 7 Women har lite eller ingenting til felles med filmene som gjorde ham berømt (Stagecoach, They Were Expendable). Samtidig kunne den liksom ikke vært laget av noen andre heller. Tilsvarende: Kubricks Eyes Wide Shut ble latterliggjort da den kom ut i 1999, for sin lite autentiske omgang med Sosietets-New York. At filmen og dens skaper kanskje forsøkte å fremstå som en gammel, snøvlete gris, var det færre som tok høyde for. Den evige krangelen om Eyes Wide Shut – forspist kjempekalkun fra en stormannsgal kåtbukk, eller den siste bauta i en uovertruffen ouevre? – går ennå. Kanskje mest fordi filmen, når vi ser den igjen, nekter å slå seg til ro, men unndrar seg kategorisering.

Samme kan sies om Godards King Lear – en smågal og aldrende manns håndgemeng med Shakespeare. Om filmen er god eller ikke? Vel, si det. Og det er nettopp det som gjør den verdt å se. Sammen vitner disse fire filmene om gammelmannsfilmens sidetilværelse, dens unntaksmessighet. UTVASKET. Og det er kanskje her den ofte nådeløse resepsjonen kommer inn. Unntaksfilmene klusser med historien slik den helst fremstilles, for eksempel i (den ferdigskrevne?) nekrologen: En energisk og ufokusert debut («ung og lovende») ble fulgt opp av mer modne og formfullendte verk («their magic hour»), før filmskaperen i sin avsluttende fase ble mer ensporet og tørket inn («washed up», «seig», «uten sprut»). Woody Allens (76) og Clint Eastwoods (82) renessanse har også satt dette vante fortellergrepet på prøve (her må du nesten velge å se bort fra Eastwoods stakkarslige opptreden på republikanernes landsmøte i Tampa nå nylig). I stedet for å sakke akterut ser de snarere ut til å være fanget av en ny vind. Det hersker stor konsensus om at deres senere produksjon (Match Point, Vicki Cristina Barcelona, Midnight In Paris, Iwo Jima, Gran Torimo) hører til blant det beste de har gjort. DE GAMLE ER ELDST. Så tenk litt på det neste gang du tar til orde for avtalefestede pensjonsordninger for musikere over 30 år, eller slår deg til pannen ved tanken på en ny film signert Martin Scorsese (69), Steven Spielberg (65) eller Francis Ford Coppola (73). De gamle er eldst. Et langt liv i bransjen har tross alt også sine fordeler. Gamle legender kommer fra en privilegert posisjon, der de kan arbeide i sitt eget tempo og diktere premissene for hele produksjonen. Noe som bringer selve filmarbeidet nærmere ideen formulert i auteur-tradisjonen, der forholdet filmskaper-film skal være det samme som forholdet poet-dikt. Et én-til-én-forhold der filmskaperens ånd gjennomsyrer filmen fra start til finish, og – det er iallfall tanken – magi skapes. Men hva skjedde med The Late Film? Klarte den å etablere nye premisser for samtalen om alderdom og kunstproduksjon? Lyktes den med å revitalisere disse gamle filmskaperne den satte seg fore å tjene? Klarte den å demme opp for vår tids ungdomsfetisjering? Nei, den ble lagt ned på grunn av svakt oppmøte. Den siste festivalen ble avviklet i 2009. Woody Allen fortsetter ufortrødent med sitt postkortprosjekt og jobber for tiden med en film lagt til San Francisco. Den foreløpig siste Eastwood-filmen er J. Edgar (2011). Twixt (2011) er den siste Francis Ford Coppola-filmen, og bør, av hensyn til denne sakens premiss, ikke omtales noe videre. 9/2012

21


SAMFUNN

Har en råtten bransje begynt å modne? Tekst Hanna Stoltenberg Illustrasjon Marta Bravo MYE HAR SKJEDD siden bilder av bløte bryster og våte kjønnsbusker var noe man oppsøkte, med nervøs varsomhet, i storebrors gjemte skuffer. Takket være internett, kan selv den mest pysete hobbyonanisten nå få hjelp til å visualisere sine mest private fantasier på null komma niks. Ett tastetrykk, og du kan få asiatisk tentakel-porno rett hjem i stua. Bestemødre i PVC? Null problem! To kvinner som spiser ekskrementer fra én kopp, sa du? Du kan få tre! Uansett hvor marginal kinken din er, så er sjansen stor for at det finnes et utrolig antall sider dedikert til akkurat dine preferanser. På internett, kan alle få en skreddersydd pornografisk opplevelse. Men problemet som oppstår i møte med ubegrensete pornografiske muligheter, er det samme som møtte meg på meksikansk frokost-buffet: du hiver i deg alt – selv den frityrstekte ålen du egentlig ikke hadde lyst på, og så føler du deg litt kvalm og ekkel etterpå. 22

9/2012

Jeg mailer professor i sexologi, Esben Esther Pirelli Benestad, og spør om det bunnløse bassenget av nettperversiteter har noen innvirkning på nordmenns seksuelle grenser? «Nettet har ingen kvalitetssikring, slik at det lille som måtte ha vært av den slags [seksuelle grenser] i forhold til erotikk/pornografi, er fullstendig fordampet. Jeg har etterhvert hatt flere klienter, hvis problem har vært at nettpornoen har ’fanget’ dem og ført dem inn i områder de ikke hadde hatt fantasier om å søke seg til,» skriver han/hun. Den kjente britiske dokumentarskaperen og journalisten Louis Theroux skrev i sommer en artikkel for avisen The Guardian, der han beskrev sine erfaringer med den amerikanske pornobransjen. Disse erfaringene ble gjort henholdsvis i 1998 og 2012, som en del av en dokumentarserie på BBC. Theroux skriver hvordan bransjen på slutten av nittitallet «var preget av en alt-er-lov holdning til sex.» Han forteller at «regissører konkurrerte om hvem som kunne iscenesette de mest skandaløse stuntene, og presset skuespillerne til randen av hva kroppene deres kunne tåle.» Dette re-

sulterte i at «de seksuelle handlingene syntes å ligne mer på de reality-programmene hvor deltagerne må spise levende ormer og griseoppkast, enn noen form for konvensjonell erotikk.» DEN SAMME GRENSEFORFLYTNINGEN som motiverer enkelte pornoregissører, blir gjerne delt av filmenes publikum: «Den ’naturlighet’ som driver dem,» sier Benestad, «syntes å være nysgjerrighet om hva som måtte ligge bak neste sving, og ikke hva deres eget sinn frambringer av ideer og fantasier.» Men på tross av at tilbudet øker og markedet utvides, sliter pornoselskapene med å overleve i cyberspace. Aftenposten meldte nylig (17. september) at «privatporno er den nye trenden.» Dette er noe erotikklystne internettrålere har visst lenge. Amatører er i ferd med å utkonkurrere de profesjonelle sexgymnastene i det pornografiske terrenget. Når det kommer til porno, søker lystne nordmenn noe nytt. Og videre, noe tilsynelatende «ekte». Da Theroux returnerte til de etablerte pornosettene i 2012, opplevde han en deprimert og pengelens bransje, som desperat forsøkte å tilpasse seg de nye realistiske trendene. «Mindre porno og mer kvinne,» som en av regissørene erklærte.

Likens, Andrew Richardson, redaktøren av det erotikk-eksentriske magasinet Richardson, fortalte følgende anekdote i et intervju på den populære bloggen Slutever: «Jeg så nylig et intervju med en pornostjerne som har gjort mange ekstreme scener, og intervjueren spurte henne ’Nå som porno har nådd et så ekstremt nivå, hva er det neste?’ Og hun svarte ’Kanskje folk vil begynne å kutte hverandre opp og knulle sårene.’ Altså, det ville vært upraktisk, men jeg skjønner greia.» MYE AV PORNOGRAFIEN har kanskje kommet til et punkt der den er blitt så kunstig og utagerende, at det man nå søker er et «ekstremt» nivå av intimitet? Vi ønsker å ta del i andres seksuelle hverdag, tror Benestad:. «Det viser seg i alle fall i de undersøkelsene vi har foretatt, at det Ola og Kari (og sikkert også Olakari og Kariolav) legger vekt på når det gjelder motiver for å ha sex, er nettopp intimitet, nærhet og kjærlighet.» Nettstedet nymphoninjas.net, er en av pornosidene som publiserer et bredt spekter av pornografisk materiale, mye av hvilket er av såkalte amatører, men som insisterer på at innholdet skal være smakfullt og realistisk fremstilt. Mannen bak, som foretrekker å være anonym, forteller at siden har rundt 20.000 faste lesere, og at tallet øker dag-


SAMFUNN

Den dominante partneren stopper når den andre sier kodeordet. Slik sett er BDSM en fremførelse av en sjelden vare: tillitt. lig. Den positive responsen fra kvinner er overveldende. «Det interesserer meg, fordi porno ofte blir sett på som en mannegreie,» sier han. «Men jeg håper jo at jeg er med på å endre det synspunktet, og at jeg kan bidra til at flere kvinner finner ut at porno tenner dem - minst like mye som det tenner menn.» NN, som han kaller seg, tror den nye bølgen av «autentisk» porno handler om at flere kvinnelige aktører har entret den toneangivende delen av bransjen. Og han er overbevist om at det representerer et ærlig forsøk på å endre noen av pornografiens holdninger til sex. «For hver mann som ønsker å se glatte, tilgjorte pornostjerner, er det en mann pluss en kvinne som vil se hvordan naboparet gjør det,» sier han. MANNLIGE AKTØRER, OG bloggsensasjoner, som James Deen og Manuel Ferrara representerer pornobransjens svar på ønsket om å se realistiske drifter. I det som dølt omtales som «kvinnevennlig pornografi», er entusiastisk cunnilingus en uunnværlig kompetanse, og jubelknoppen blir viet mer oppmerksomhet enn Melodi Grand Prix. Skuespillerne kysser, svetter, stønner, og holder om hverandre med en inderlighet som knapt kan matches av nyutdannete dramastudenter. Mange av filmsnuttene inkluderer likevel også spanking, spytting, maktbruk og andre morosaker, men i motsetning til

mange hardporno-scener, som fremstår som unyansert seksuell vold, fremheves det i den «autentiske» pornografien at partene stoler på hverandre, og nyter like godt av elskoven. I forbindelse med den litterære erotikksensasjonen Fifty Shades of Grey, hvis hovedplot sentrer rundt BDSM (Bondage & Discipline, Dominance & Submission, Sadism & Masochism), skrev den franskmarokkanske sosialantropologen, Eva Illouz, om hvorfor kvinner tiltrekkes av ideen om seksuelle «kontrakter» mellom partnere. I en artikkel for Spiegel Online, skriver hun at «en av de største vanskelighetene i moderne forhold, er å gi fra seg sin autonomi til en annen, for ved å gjøre det, står verdigheten vår alltid på spill. Det BDSM tilbyr, er det logisk og psykologisk umulige, at man kan frivillig oppgi sin autonomi til partneren.» Videre argumenterer Illouz at «den likheten som er blitt søkt gjennom 40 år med feminisme, krever en pågående og endeløs forhandlingsprosess. En BDSM-kontrakt stopper denne forhandlingen og fryser overdrevne og karikerte roller og posisjoner. I BDSM er ulikheter akseptert, fordi det er gjensidig, kontraktfestet og deilig.» Noe av dette blir humoristisk illustrert i den nye HBO-serien Girls, der hovedpersonen Hannah forteller sin lite ambisiøse, men svært seksuelt dominerende kjæreste: «Jeg lar deg vite at det er okay at vi

spiller ut denne fantasien, fordi jeg er ekkel og det er du og.» Å GI SLIPP PÅ kontroll er selvfølgelig ikke bare en kvinnegreie. Det finnes nok av menn der ute som liker å bli tråkka på med stiletthæler. Når jeg spør den norske forfatteren Hedda H. Robertsen, mest kjent for den erotiske boksuksessen Skutt i filler av Mads Mikkelsen («personlig skiller jeg ikke mellom erotisk og pornografisk litteratur»), om dette, svarer hun: «evnen til å underkaste seg handler kanskje mer om en innstilling til livet, som både menn og kvinner kan ha.» Hennes siste utgivelse, Ildfuglen, handler likevel om to venninner, der «den ene elsker inntil det selvutslettende, mens den andre søker renselse i et grenseoverskridende mørke.» Men i motsetning til Fifty Shades, der den unge kvinnelige protagonisten – som før affæren er renere enn et nyvasket laken – forteller sin plagete helt etter en runde med juling at «jeg gjør dette for deg», søker Robertsons hovedpersoner den seksuelle underkastelsen. Den ene kvinnelige karakteren i Ildfuglen sitter bak rattet i en fatal ulykke, og hennes underkastelse kan tolkes som et behov for straff, så vel som et behov for å fratas utslagsgivende kontroll. Den andre, begjærer en hengiven intimitet med sin forlovete, og derfor forbudte, elsker: «Thomas knebler munnen hennes med svart tape og fester

remmer rundt håndleddene og halsen. (…) Magen er hul, og Amalie sukker og sikler inn i tapen uten å kunne kontrollere responsen, kroppens mekanismer, hun borer ansiktet inn i sengetøyet og lar kneskålene synke ned i dynen under vekten av Thomas. Hun er så takknemlig for den tillitten han viser henne, for at hun får se denne siden av ham.» FASCINASJONEN FOR Å bli dominert handler, kanskje paradoksalt, mye om nærhet. Illouz skriver at «sadomasochisme fungerer kun mellom to mennesker som fullstendig stoler på hverandre. Den dominante partneren stopper å skade den andre så snart han eller hun sier kodeordet. På en måte er BDSM en fremførelse av en sjelden vare: tillitt.» Men hvis enkelte pornoentusiaster nå depper over at pornografien skal begynne å handle om stearinlys og følelser, er det bare å tørke tårene. «Kvinnevennlig» porno handler ikke om å elske i skje til tonene av Seal, det handler om å ta kvinnelige lyster for det de er: like virkelige, grådige og individuelle som mannens. Og ingen prøver å ta fra noen de blonde silikondamene som kommer høylytt av fryden bare ved å se en monsterpenis – hver sin smak – enkelte aktører ønsker bare å tilby bredere, og ikke bare mer ytterliggående, porno. Som Benestad sier: «Våre tenningstalenter syntes å kunne utvikle seg i nærmest endeløst mange retninger, slik sett kan vi i aller høyeste grad påvirkes av nettets tilbud. Selve styringen ligger like fullt hos oss selv, siden det er vi som er i besittelse av tenningstalentene.» 9/2012

23


007

Slik tonen og begeistringen i gamle filmavisklipp sier oss mer om etterkrigstiden enn det som faktisk stilles til skue, åpner Bond-filmene for tilsvarende innsikter. Bond, James Bond fyller 50 år. Tekst Håvard Nyhus Illustrasjon Andreas Tylden «What do you say about a man like that?» sukker M i Skyfall, det foreløpig siste film-kapittelet i Bond-serien. Hun blir svar skyldig. Hun burde jo stilt spørsmålet andre veien: Hva er det Bond sier oss – om oss? Da Kon-Tiki-filmen skulle besettes, støtte de castingansvarlige fort på et problem de ikke hadde forutsett. De fant ikke de rette … kroppene. I Heyerdahls velmaktsdager fantes verken SATS, lavkarbodietter eller søndagsåpne butikker. Med andre ord: Førtitallsmannen, med sin magre muskulatur, senete figur og sitt innhule bryst, fantes ikke lenger. Æsj, screw it, tenkte de snart, og ringte Anders Basmo Christiansen. Se på et gammelt fotografi. Klærne, frisyrene, brillene, ja selv kroppsholdningen, er som fengslet i tiden. Hver tid har sin egen måte å te seg på; å føre seg på. Samme hvor skrudd og far out et band hørtes ut på sekstitallet, låter de i dag mest av alt sekstitallsk. Samme hvor forskjellig Franz Kafka og Thomas Mann uttrykte seg, i dag har de begge dette tyvetallske ved seg. Samme hvor kul og henslengt du forstilte deg, står du fremdeles i en konfirmasjonsdress «du kan vokse litt i», og støtter deg på et bjørketre. Tida gjennomsyrer og jevner ut. Ubønnhørlig lenkes du til tidsånden, samme hvor mye du stritter imot.

FOSSIL FRA ETTERKRIGSTIDEN. I Casino Royale (2006), Bond-franchisens hittil kanskje mest drastiske oppdatering,1 får 007 klar beskjed fra M. Han er spesialagent på overtid, sier hun: «a sexist misogynist dinosaur». En kunstig overlevning fra den kalde krigen. En underlig skapning unnfanget av Ian Flemming da koloniveldet begynte å smuldre og Storbritannia måtte finne seg sjæl på ny. Helt siden den gangen har Bond – og det falmede Britiske Imperium2 – forsøkt å fange tidsånden på nytt. Og på nytt. Men det er tidsånden som har fanget dem. Fra to overlevninger til en annen: «Det skremmer meg hvor kort kunsten er», skriver Dag Solstad. I artikkelen «Forsiktige kommentarer til refleksjoner over tidsbegrepet», som han selv omtaler som en av sine sterkeste tekster, utdyper han: «En av de ytterst få tingene jeg har registrert, og registrert på en måte som lar seg uttrykke i språket, er at tiden er der, og den setter sine spor, både forklarlige, som at den elder våre ansikter og kropper, og uforklarlige, som at den også setter sine spor som vi ikke var klar over at den satte den gang den var nåtid og øyeblikk.» Slik bryter tiden inn i kunstverket og preger det med den tiden det ble skapt i, hevder Solstad. Selv ikke den aller største kunsten («ja, selv ikke Ibsen!») er hevet over tidens herjinger. I det øyeblikket kunstverket skapes, er dens skjebne beseglet: Det er fanget og har kurs for «foreldelsen». Det er ingen vei utenom «det usigelig smertefulle».

Bedre historieleksjon finnes ikke: Bond-filmene er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper. 24

9/2012

Å gyve løs på den samlede Bond-filmografien er en tilsvarende øvelse: tidvis vond (ikke se gamle Bond-filmer sammen med Fett-redaktør Charlotte Myrbråten), tidvis utmattende (ubehjelpelige storylines som krever mer suspension of disbelief enn noen kan orke å mobilisere i samfulle 90 minutter), men også tidvis oppløftende. Om Solstad for en kort stund legger fra seg trøstesløsheten over Den Store Kunstens forgjengelighet, vil han kanskje være enig: «spor som vi ikke var klar over den gang de ble satt», kan være ganske festlige også. Der gamle Bond-filmer har tapt seg, har de også vunnet noe. Slik klangen og iveren i filmavisklipp sier oss mer om sekstitallet enn det som faktisk stilles til skue, åpner Bond-filmene for tilsvarende inn-sikter. Som geopolitiske snapshots fra en svunnen tid gir de oss umiddelbar tilgang til en frosset tidsånd. Bedre historieleksjon finnes ikke: Er skurken russer eller jøde? Er han ute etter verdensherredømme eller penger? Olje eller gull? Opererer han fra bunnen av en vulkan eller fra et mediehus? Hvordan behandler han damene sine? Slår han (Roger Moore) henne? Tar han (Sean Connery) et «nei» for et «ja»? Eller kan han (Timothy Dalton, stakkar) bare glemme å få seg noe på grunn av AIDS-noiaen? Hvilke verdensmetropoler ønsker filmskaperne å portrettere? Påfallende små byer (Siena, Italia; Becici, Montenegro; Bregenz, Østerrike) i de to forrige. Hvem får æren av å spille inn tittelmelodien? Adele – hvem ellers? – i den siste. Hvordan er teksturen på bildene? Skyfall er som den første skutt digitalt og kompatibel med IMAX-kinoer. Også omstendigheten rundt tilblivelsen er avslørende: Skyfall-innspillingen ble lenge utsatt på grunn av finanskrisen og har noe så «unaturlig» som lavere budsjett enn sin forgjenger. I tillegg rangeres ikke lenger Bond som tidenes mest

innbringende filmkarakter; der er han passert av en brilleslange med sopelime. Bond-ouevren er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper. MUREN ER FALT. Så hva kan vi lære av den siste Bond-inkarnasjonen? Hva kan vi skimte gjennom prismet som er «trilogien» Casino Royale (2006), Quantum of Solace (2008) og Skyfall (2012)? Det var en tid hvor alle guttunger kunne ønske de var James Bond. Slik er det neppe nå lenger. Årtusenets nye 007 – gestaltet av Daniel Craig – er en plaget sjel som baler med indre demoner og alvorlig kjærlighetssorg. Sam Mendes, som har regissert Skyfall, beskriver humøret hans slik: «[a] combination of lassitude, boredom, depression [and] difficulty with what he’s chosen to do for a living.» «How much do you know about fear?» spør M (Judi Dench), fremdeles i den siste filmen. «All there is», svarer Bond. Hans muse Vesper Lynd (les: Vest-Berlin) er borte, muren er falt, og verden er ikke lenger like lett å navigere i. Senere i filmen: «Where the hell have you been?» klager M. «Enjoying death», svarer Bond. Huh? Hva skjedde med damer, raske biler og tørr martini? Slik Jason Bourne våknet opp med hukommelsestap, har også den nye Bond blitt rammet av selektiv amnesi. De elegante ordspillene er borte, og fine distinksjoner som shaken eller stirred synes ubetydelige. Som han parerer bartenderen i Casino Royale som spør hvordan han vil ha drinken sin: «Do I look like I give a damn?» Det samme gjelder kamerabruken. Mer kontemplerende kameraføringer er erstattet med hastige og rastløse klipp, og uttrykket kan totalt sett best oppsummeres som paranoid og «veldig post 9/11» . «Har du noen hobbyer?» lurer en lyslugget Javier Bardem som spiller skurken (Raoul Silva) i Skyfall. Umiddelbart kan Silva minne om de ikoniske skurkene Francisco Scaramanga3 og Max Zorin4. Han kommer imidlertid mye lenger i å sette Bonds lojalitet til hennes majestets hemmelige tjeneste og fedreland på prøve.5 Som han sier til Bond: «(…) soon enough you will wonder whether you’re fighting for the right side.»
 SANNELIG ER HAN GJENOPPSTANDEN. Så, har han noen hobbyer? «Resurrection», svarer Bond kort og hinter kanskje til dem som hevder at han har utspilt sin rolle («Jason Bourne er den nye JB. Hvem bryr seg om Bond lenger?»). Bond har imidlertid gjenoppstått hver gang, bare tilpasset tidens


007 BESTE DRINKER

BESTE PLOT

Jesper Høst fra Nr. 19 guider til Bond-fylla. AMERICANO 4 cl Campari 4 cl Martini Rosso Soda Fyll et Collins-glass med is og ha i Campari, vermouth og soda. Pyntes med et par sitron-skiver. Dette er den første drinken 007 noen gang bestiller (i kapittel 5 i Casino Royale, 1953). Et grep Ian Fleming brukte for å etablere James Bond som en karakter med raffinerte drikkepreferanser.

SCOTCH & SODA 5 cl skotsk whisky Soda Fyll et Old Fashionedglass med is og ha i scotch, topp opp med soda.

Oversett i de mange filmatiseringene av Flemings 007-bøker, men dette er James Bonds foretrukne drink (nevnes 21 ganger i bøkene). Kjapt og enkelt, perfekt for en internasjonal spion med dårlig tid.

VESPER ‘A dry Martini,’ he said. ‘One. In a deep champagne goblet.’ ‘Oui, Monsieur.’ ‘Just a moment. Three measures of Gordon’s, one of vodka, half a measure of Kina Lillet. Shake it very well until it’s ice-cold, then add a large slice of lemonpeel. Got it?’ Oppkalt etter James Bonds første kjærlighetsaffære, Vesper Lynd, i Casino Royale (1953). Definitivt James Bonds viktigste bidrag til moderne cocktailkultur. Jeg foretrekker dog litt andre mål i en Vesper: 5 cl Tanqueray London Dry Gin 2,5 cl Lillet Blanc 1,5 cl Ketel One vodka

konjunkturer. Denne gangen har det altså vært nødvendig med en sort, småpsykotisk venstremanøver. Som Batman i The Dark Knight også tok konsekvensen av: For å hanskes med ondskapen må han stige ned i den; kle seg i dens gevanter. Den nye 007 er ingen elskovssyk sjarmør. Han er en fighter. I takt med den geopolitiske maktforskyvningen over Atlanteren, kan karakteren hans beskrives som stadig mindre britisk og stadig mer amerikansk. Mindre kostskole, mer tredemølle. Med en kropp som fordrer store mengder forsakelse og lange humørløse ettermiddager med punchingbaggen, har Craig droppet sosietetslivet, satt seksuallivet på sparebluss og sprinter (noe Connery/Moore aldri gjorde; de luntet) i stedet fra den ene krigssonen til den andre – som et annet verdenspoliti. Quantum foregikk stort sett – som vår tids kriger – i ørkenen. Så mye for snasne bykulisser. Det er ikke lenger verden som er sexy; det er det bare muskelbunten Bond som er. Det er ikke lenger kvinner som stiger grasiøst opp av vannet; det er det homseikonet Daniel Craig som gjør. Også oppdragene er mindre sexy. Der Connery spolerte gullkupp og bekjempet den røde fare, må Craig stoppe kjipinger som vil berike seg på rent kildevann (det verste som kan skje om skurken skulle vinne fram, er altså at flaskevannet blir dyrere). Og der Pierce Brosnan fant tid til å rette på slipset under vann, ser Craig mest ut som om han til enhver tid kommer rett fra en skyttergravskrig. Ikke har han engang blitt utstyrt med noen gadgets.6 Etter noen små vink i Casino Royale ble vi i Quantum of Solace på skikkelig vis introdusert for organisasjonen «Quantum»,7 et utrolig mektig og altomfattende forbryterkonglomerat i SPECTRE-tradisjonen, som med all sannsynlighet vil dukke opp også i kommende filmer. Forløperen SPECTRE stoppet taksameteret først etter sju Bond-filmer. GISP! EN MELLOMLEDER! Konseptet tvilsomme-organisasjoner-med-politiske-maktambisjoner-og-bindinger er ikke noe nytt. Det er snarere veldig Flemingesque,8 men får en oppdatert 21. århundre-twist da britisk og amerikansk etterretning – hinsides kritikk i Flemings levetid – denne gangen er mer enn happy med å inngå partnerskap, så lenge oljen strømmer. Som det heter: Politics make strange bedfellows. Det er mer sant enn noensinne, skal vi tro Bond. Det er også plottet som forbinder Bond med ENRON-skandalen

og etterretningssvindelen i opptakten til Irakkrigen. Som i Jason Bourne-serien: De som truer verdensfreden, er altfor lojale mellomledere i store, internasjonale konserner. Heltene er varslere. Hva som driver Bond i denne globaliseringens tidsalder, er imidlertid mer usikkert. Det vi kan være sikre på, er at han bærer på et uuttalt raseri, en obsternasig og rå kraft som i Bond-sammenheng er noe helt nytt. Roger Moore hadde ikke engang evnen til å bli sint, bare forulempet på vegne av Nasjonen eller Dronningen. Nå må M ta Bond av saken fordi han er, som hun sier: «blinded by inconsolable rage». Der M med tiden har mistet kustus på Bond, har hun til gjengjeld blitt mer av en morsfigur (M for mother?). Hennes bekymringer minner mer om morens forsmedelser enn noe annet. Ikke at Bond lystrer; han er sin egen herre. Årtusenets nye Bond er, som en viss mislykket presidentkandidat, en maverick. Derfor kan han ikke, slik CIA åpenbart kan, stå og se på at «Quantum» installerer en generaljævel i Bolivia mot at de får utnytte naturressursene der (Quantum of Solace, 2008). At skurken i selskapet, Dominic Greene, i tillegg arbeider under dekke av å bry seg om miljøet, er forbrytelsens nullpunkt for 007. Om det ikke var ille nok å rappe vannet fra fattige bolivianske bønder, har the bad guys gudbedremeg også stjålet språket til the good guys. Makan! Bond er forbannet. Til helvete med protokoller, allianser, kutyme, takt og tone. Her kommer miljøbevegelsens fremste våpendrager, og han er pissed off. I en verden med skiftende allianser – en verden hvor Dronningen er avsakralisert og Skurken bare inngår i en hierarkisk ledelsesstruktur, har Bond inntatt opportunistens positur. Flagget er byttet ut med hjertet; troskap med frilansing; gullklokker med korte arbeidskontrakter. Og det er nettopp den eneste måten å vinne på: å gå utenfor systemet; trosse kommandolinjene. Innenfor er det bare altfor mange heftelser, rot og demokratisk underskudd. Bond har adaptert argumentasjonen til Nei til EU9. Slik er dagens 007 antitesen til de gamle Bond-eventyrene, hvor det nettopp var innenforheten, tilgangen til organisasjonens etterretning og gadgets som gjorde ham i stand til å utmanøvrere skurken. YES WE CAN? De tre Craig-filmene er de mørkeste 007-filmene hittil. Verden er kvass og svikefull. Q er død, og Bond svinser rundt som en løs bikkje. Selv ikke Moneypenny, hans faste havn, ser vi noe til. At premieren på Quantum da sammenfalt med Obamas

valgseier og hans håpefulle evangelium – var det historiens lille puss? Bommet Bondskaperne helt på tidsdiagnosen? Sånn kunne det iallfall virke. Men, som Solstad prosederte, det er ikke filmskaperne som diagnostiserer samtiden; det er samtiden som diagnostiserer dem. Og ikke et vondt ord om Obama herfra, men hvor mye av glorien er tilbake etter fire år med kabel-TV og realpolitikk? Antagelig var Royale og Quantum bedre bilder på tingenes tilstand enn noen av de involverte kunne håpe på (eller ta æren for). Om ikke annet så bør derfor Obama, Biden og resten av teamet deres studere Skyfall nøye når den kommer på kino mot slutten av måneden. Utfallet av valgkampen står skrevet der. Så gjelder det bare å få øye på det.

Octopussy 1983 Stormannsgal russisk general planlegger invasjon av Vest-Europa ved å sprenge en atombombe i en amerikansk ambassade i Tyskland. Vesten vil tro at bomben gikk av ved en feiltakelse og vil i kjølevannet av katastrofen sette i gang omfattende nedrusting. Bond: «The west will retaliate!» General Gogol: «Against whom?»

1 1

A View To A Kill 1985 Prøverørsbarnet Max Zorin, spilt av Christopher Walken, arrangerer et jordskjelv for å sende San Francisco-området ut i havet. Med det ryker hele Silicon Valley der ørten prosent av verdens mikrochips blir produsert. Slik blir Zorin verdens største leverandør av mikrochips.

2 1

Tomorrow Never Dies 1997 Glem atombomber og kodeksmaskiner. Mediemogulen Elliot Carver (Jonathan Pryce) ser inn i fremtiden og planlegger hundre års enerett på rikskringkasting i Kina. Gir «lisens til å drepe» en helt ny mening.

3 1

BESTE KLOKKER

ROLEX EXPLORER 1016 Brukt av: Ian Fleming Ian Fleming sin egen klokke og typen han beskriver i bøkene. Bond har imidlertid aldri selv brukt denne i noen film. Dr. No-teamet ønsket å låne en tilsvarende, men fikk avslag av Rolex. Klokken i Dr. No (1962) er istedet Albert R. Broccoli (produsent) sin private Rolex Submariner som han lånte bort til Sean Connery. Rolex Explorer 1016 ble senere trukket fra markedet da det viste seg at det var brukt helsefarlig Radium 226 på viserne. Pris: 50.000,- på en god dag (brukt).

1 1

«Skyfall» (regi: Sam Mendes) har kinopremiere 26. oktober. www.skyfall-movie.com

NOTER 1. En nyorientering Jason Bourne skal ha mye av æren/skylda for. At alle Pierce Brosnan-filmene ble suksessivt dårligere enn sin forgjenger, hører også med. Nå er tallgrunnlaget fremdeles magert, men at Quantum var cirka syv ganger svakere enn Casino, gir grunn til å frykte at mønsteret kan gjenta seg. 2. Sist under Sommer-OL i London. 3. Christopher Lee, The Man With The Golden Gun, 1974. 4. Christopher Walken, A View To A Kill, 1985. 5. Noe blant annet «Skyfall-korrespondent» Morten Steingrimsen i Comoyo og Filter har bemerket. Mendes, på sin side, har antydet at skurkene har vært for blasse i det siste, og at han ønsket å gjøre noe med nettopp det: «I wanted to create something that have been absent from the Bond movies for a long time». 6. Heldigvis er Q tilbake i Skyfall, nå gestaltet av den akkurat passe nerdete Ben Whishaw (f. 1980). Den forrige Q, skuespilleren Desmond Llewelyn (f. 1914), døde i 1999. 7. Delvis Dick Cheneys Haliburton, delvis russiske SMERSH, delvis Mitt Romneys Bain. 8. Ian Fleming døde i 1964, to år etter Dr. No, den første Bond-filmen. 9. Så det er altså dette som er tidsånden? Det gjelder å stå alene – på utsiden? Være imot EU? Vel, motstanden her til lands har iallfall aldri vært høyere. Et gjennomsnitt av de siste EU-målingene – beregnet av valgforskeren Bernt Aardal – viser et nei-flertall på smått utrolige 83 prosent. (Dagbladet, 25. september.) But I digress.

SEIKO 0674 Brukt i: The Spy Who Loved Me Etterhvert måtte også Bond over i den digitale klokkealderen, og fra The Spy Who Loved Me (1977) til A View To A Kill (1985) bruker han forskjellige klokker fra japanske Seiko. Den stiligste? Den sølvfargede Seikoen han bærer i The Spy …, aka klokken alle hipstere har en kopi av. Bond var der først. Pris: 10.000,- (brukt) eller kopi fra Casio for 298,- (Claes Ohlson).

2 1

OMEGA SEAMASTER 2220.80.00 Brukt i: Casino Royale Fra Pierce Prosnan-tiden og utover har Bond kun båret ur fra Seamaster-serien til Omega. Hvorfor? For å forsøke å gi Bond et litt mer klassisk utrykk igjen, og fordi Omega har mye penger. Den mest originale i rekken er den blå Co Axial-klokken Daniel Craig bruker i Casino Royale. Pris: Ca 25.000,(ny i Norge)

3 1

9/2012

25


MOTE

FOTOSERIE

Foto Stephen Butkus Styling Thomas Sundeen Takk til Rune Nilssen/Ace Agency Erik Andrè/Team Jonas Olsen

9/2012

27


28

9/2012


9/2012

29


30

9/2012


9/2012

31


BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

UTELIV: «Du kan digge Circus enten du er tjue år og digger The Black Keys, eller er søtti og digger Ramones.» side 38 KONSERT: «Beskjeden om at The Soundtrack Of Our Lives legger opp traff like hardt som Welcome To The Infanate Freebase.» side

34

SCENEKUNST: «Politikerne vet hva de vil bruke kulturen til, så kulturen blir et instrument for samfunnsutvikling.» side 44

En nyanse av brunt

brun mandag Gjenfødelse i Trondheim by? Buddhistisk tempel på Tiller, sier du? Døvt, sier jeg og tar turen innom byens bruneste pub isteden. Tekst Martin T. Johannesen Foto Siri H. Kaldal – Du kan kalle meg vandreren. Han plukker frem et etui, Ray Ban - Wayfarer, står det. Vi befinner oss på Kafé Larsen, klokka er 14.00 og stamgjesten

jeg egentlig skulle møte er ikke tilstede. Det er mandag, blåmandag, men den gamle mannen med solbriller smiler. Så tar han i bruk snakketøyet. – Er gammel hippie, jeg. Bodde i slottsparken i åtte år, røyka mye, brukte amfetamin … det var kjempebra det! Så levde jeg ganske

nøkternt, begynte å dyrke kroppen min igjen. Jobba på bondegård, hadde ansvaret for fjøset og 30 kuer blant annet. Deretter fikk jeg meg jobb som kokk på sjøen, men det var ikke noe penger i det. Starta med salg av bøker isteden. Ja, jeg er en god venn av Erling Kagge forresten. Var rådgiver når forlaget ble starta opp. Han ler, tar en liten pause, gir meg tid til å fordøye. Påpeker at her på Kafé Larsen har man ingenting å skjule. At folk er mer direkte, at «kanskje» er et tabubelagt ord. Det er bra, sier jeg, folk flest er for dårlig på det. Så fortsetter han, skjenker meg full på nye inntrykk. Forteller meg om da han spaserte søndagstur med Kong Olav. – Vi prata om det gutter flest prater om vi. Gikk en fin tur på én time og 20 minutt. Men hvordan i alle dager støtte du på Kong Olav sånn plutselig? I Slottsparken eller? – Nei, da bodde jeg i sjømannskirka i Bygdøy allé. Var nyfrelst på den tida. Du er kristen? – Jepp, jeg er fortsatt en believer. Men så gikk vi da, halv ti om formiddagen, jeg og kongen. Og det var ikke noe problem det, det var koselig, trengte ikke å si majestet engang. «We’re all human beings», som de sier, ja, om du har sett Soldier Blue? Vi blir avbrutt av en mann på den andre siden av bordet. Han dealer koteletter, gliser bredt over remaposen han holder over fanget. Ei dame skal ha ti pakker, stapper dem ned i veska. En artigper påpeker at «lammekoteletter består av ti prosent gris, litt lam, også er resten uten navn.» Bordet bryter ut i latter, intet sted er triveligere akkurat nå, tenker jeg, men skulle ikke vi diskutere noe langt viktigere? Jo, gjenfødelse var det, det hadde jeg glemt. Men så var det denne filmen da, Soldier Blue? – Har du ikke sett den? Det må du gjøre! Soldier Blue, Little Big Man. Også en tredje, det er den sterkeste. A Man Called Horse! A Man Called Horse? – Den handler om en som blir fanget av indianerne og må leve lavere enn hundene. Også arbeider han seg opp da, og en dag, så blir han konge! Men først må han gjennom alvorsilden, et ritual. For inni tempelet henger det noe fra taket, og vet du hva det er?

Nei? – Ørneklør! De kjører ørneklør gjennom brystet på han! Lager hull, trer løkka igjennom, henger ham etter brystmusklene. – Det var en sånn måte å bli innviet på det! En snakkesalig type har overhørt hva vi snakker om og vil mer enn gjerne bidra til samtalen. Har du sett filmen du òg? spør jeg ham. – Det var sånn det var! De eldre regna med at de yngre skulle få bruk for det senere i livet, ikke sant, at de kanskje ville få det enda tøffere. Nesten som de som må ut og sloss med spyd mot løve. Det herran lange folket i Afrika. Hva var det de het igjen? Maoriene? Nei? Jeg nipper til pilsen i frykt for å si noe dumt. Vender hodet mot mannen med solbriller etter svar. – Masai-indianerne, nydelige mennesker. Jeg har vært der også, jeg. Og i Sør-Amerika, var på båt der nede. Også måtte vi stadig innom da, ble jo så glad i kvinnfolket. Den snakkesalige fader ut like fort som han dukket opp. Vandreren tar over igjen. Jeg smiler, du har virkelig levd livet? – Altså, det har vært tunge tider også, men du vokser på motgang. Det er da du blir mann, menneskekjenner. Jo, det var jo det jeg skulle til å si. Så fikk jeg meg leilighet i Oslo, etablerte meg, kutta ut dopet, bare trena. Nøt livet, nøt det å bli sulten, det å gå, det å tenke, det å oppleve naturen og Nordmarka. Alt det skjønne, det praktfulle. Jeg måtte bare finne meg selv først. Men du er stamkunde her eller, altså? – Jaja! Gått her i seks år, jeg. Gikk jo på Gamle Larsen også, men da drakk jeg ikke, bare jobba. Jeg har den evnen til å kunne kutte ut når jeg vil, skjønner du. Jeg ser rundt meg, stamkunden jeg egentlig skulle møte har dukket opp. «Lettvekter», antyder hun og peker på mannen som nettopp har delt sin livshistorie med meg. «Jeg har vanket her i drøye 40 år, jeg.» Så vender hun blikket mot meg, spør meg hva jeg vil vite, hvorfor jeg vil skrive om Kafé Larsen. Nei, jeg drar på det, lurte vel egentlig bare på om en øl noen ganger føles som å bli født på ny? – Det er ikke sånn det funker, sier hun, skulle gjerne ha kutta ut hele skiten, jeg. 9/2012

33


Foto: laura ann morrison

LANSERINGSFEST: september Selskapssiden samfundet, 9. oktober // chmmr&sommerfeldt

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

34

9/2012


S A M F U N D E T S PA N D E R E R -

I OKTOBER

FOTO AV : FG . SAMFUNDET . NO

torsdag 04.10 (LUKA) edgar: MINING IN YUKON

fredag 19.10 knaus: LÍNT

fredag 05.10 (LUKA)* klubben: MIRROR LAKES

lørdag 20.10 klubben: BENDIK

knaus: ELLA GURU

knaus: VALVERDE

lørdag 06.10 (LUKA)* knaus: B . O . M . B .

fredag 26.10 knaus: LOVELOVELOVE

fredag 12.10 klubben: THE LITTLE HANDS OF ASPHALT + MORTEN MYKLEBUST

lørdag 27.10* klubben: CASA MURILO

knaus: BOJJ KVARTETT

knaus: SUCCUBA

lørdag 13.10 knaus: LET ’ S BE LIGHT

medlem Samfundet har som mål å pushe ny live-musikk på studenter og trondheimsfolket. Derfor vil vi denne høsten starte opp et nytt konsept hvor vi HVER HELG spanderer store og små konserter på vårt publikum! Følg med på samfundet.no!

ikke-medlem før 23:00

ikke-medlem etter 23:00

fredag

0 kr

40 kr

60 kr

lørdag

0 kr

40 kr

80 kr

*spesielt 50 kr arrangement

100 kr

100 kr


konsert Ine Hoem Fredag 5. oktober, Familien Vi kjenner Ine best fra Pelbo, du vet den dama med den fantastiske stemmen som brukte opptaker lenge før Bjarne Bernhoft ble en sensasjon i Norge. Denne gangen får vi se enda mer av Ine, litt som om hun kler seg naken, ikke bokstavelig talt, men metaforisk talt. Hun går solo og skal vi tro ryktene som virrer rundt, så er visstnok den kommende skiva dritfin. Låtene som ligger ute på Urørt kan selvfølgelig bekrefte dette, og vi er sugen på resten. Dette er et nytt kapittel for Ines karriere, og vi gleder oss meget til å oppleve hennes gjenfødelse gjennom nye historier.

1

Lars Vaular, A-Laget og Jonas V Lørdag 6. oktober, Samfundet Lars Vaular: sannsynligvis en av få nordmenn som ikke går rundt med Vaular-sveisen lenger, og mannen som måtte ta imot Spellemannsprisen på dass. A-Laget: Når de ikke er på sopptur eller twitter, er de i studio og på scenen. Tung på beaten, med løsmunnet, kvinnefiendtlig, ironisk og selvforherligende rap – akkurat som det skal være. Dette er West Coast Rap from Norway. Det samme gjelder forresten Jonas V. Live er hele denne gjengen helt rå – minst én av Alagsspillerne kommer til å kaste skjorta. Garantert som i Girson. Husk å twitre til @V4g4rd før konserten om du er rundt tjue eller yngre – da får du kanskje komme backstage etter gigen.

1

Ripoff Lørdag 6. oktober, Ila Brainnstasjon Det ble vel ikke helt det store comebacket for gamlisene i Ripoff, men det var kanskje heller aldri meningen. Noen vil hevde at dette er byens beste punkeband, vi hevder ingenting fordi vi er for unge. De spiller gratis på Ila Brainnstasjon, så mye vet vi.

1

føler du vel ingenting av det vi nettopp snakket om, men for all del, det kan godt hende de kjører barna i barnehagen i verdensrommet også. Vår favorittlåt er for øvrig «Yassir Arafat», en særdeles innholdsløs låt som man kan danse til når man er dridas. Guttene i verdensrommet går fortsatt på videregående, men vokalen minner mye mer om en erfaren Marius Müller enn unge gutter. Verdensrommet har fått litt drahjelp fra småjentene i Razika og Matias Tellez, og spilte blant annet på årets Slottsfjellfestival. Musikken befinner seg i samme gla-land som både Beach Boys og Girls, men vi får også noen assosiasjoner til John Olav Nilsen og Gjengen. De har ikke spilt så veldig mye live, og det er deres første gig i Trondheim. Vi ønsker vgs-guttene velkommen med en flaske Ratzeputs og voksenhistorier.

Bendik Lørdag 20. oktober, Samfundet Siden Bendik var med i Urørt-finalen har ikke tiden stått stille for gjengen. Singelen «Forsvinne» har fått masse gode kritikker og det lover godt for skiva Drømmen Gjør Meg Ingenting som er rett rundt hjørnet! Trioen har tidligere gitt ut syvtommeren Og At Den Som Mistet Drømmene Skulle Bli Meg og Stille EP. Bandet sitter tydeligvis på mange låter, og vi håper iveren vises på den kommende plata også. Bandet skal ut på turné etter plateslipp og stopper opp på Samfundet i fødselsbyen. Bendik har rørt mang et hjerte med musikken sin, og har klart å ta et langt skritt inn i pop-verdenen, selv om flinkispreget fortsatt sitter igjen etter utdannelsen. Ingen klarer å runke like bra med musikken som NTNU-studenter klarer. Passer spesielt bra siden en av hobbyene deres er nakenbading.

1

Kråkesølv Fredag 26. oktober, Samfundet Midt i september slapp Kråkesølv den etterlengtede skiva Alle Gode Ting, tilfeldigvis deres tredje utgivelse. Ordet på gata sier at dette er det beste albumet deres hittil. Kråkesølv er kjent for sine gode og samfunnskritiske tekster, og denne gangen kommer de enda tydeligere frem. Det virker som om guttene fra Nord-Norge har tatt seg god tid og jobbet skikkelig med både tekst og arrangement. Det tar gjerne litt tid når man skal overbevise på nordnorsk, men når Fredrik synger så låter det både fint og overbevisende i stedet for brautende og slitsomt. Sammenlignet med andre band som synger på norsk, har Kråkesølv for lengst gått forbi alle sammen, og vil i løpet av 2012 vil de være en av få norske band som klarer seg utmerket uten å legge til dubstep, pulings og dansing. Rekker du ikke denne konserten kan vi garantere at du får se dem på de fleste festivaler i 2013.

1

The Soundtrack Of Our Lives Fredag 12. oktober, Byscenen Beskjeden om at The Soundtrack Of Our Lives skal gjøre sin siste norgesturne traff like hardt som Welcome To The Infanate Freebase, bare på to helt forskjellige måter. Bandet som vi har fulgt i 14 år ga ut sin siste skive nå nylig og fikk en fin bunke med femmere fra gigantene. Vi gleder oss likevel aller mest til å høre låter fra nevnte skive og deres kommersielle høydepunkt Behind The Music. Dette blir garantert en av de fineste kveldene på Byscenen siden de åpnet, og for en gangs skyld så legger man kanskje ikke merke til at det er glissent, fordi musikken fyller rommet. PS: på utkikk etter generasjonsrockeren? Rett blikket mot lydbua, det er der de samles.

1

Verdensrommet @Radio Revolt Takeover Fredag 19. oktober, Brukbar Dette er vel et av de kuleste bandnavnene som finnes. Lite er like kult som verdensrommet, og det at noen velger å kalle seg for verdensrommet må vel bare bety at det er sykt fett, veldig uforutsigbart og alt det der med spennende og mystisk. Derimot, når du hører på musikken

1

36

9/2012

LOVELOVELOVE Fredag 26. oktober, Samfundet Shoegazebølgen lever enda, og selv om det er sykt 2010, så er Lovelovelove enda litt mer 2010 enn noen av de andre bandene som claimet tronen dette året. Ikke overraskende er Lovelovelove en sammensetning med medlemmer fra Dråpe, Aristillius og Receptionist, og holder

1

til i hovedstaden. I sommer ga de ut sin første EP Your Heart Stops With The Beat, produsert av Marcus Forsgren. Vi har ennå ikke hørt bandet live, så vi gleder oss til å se hvor fresht det er. Kan garantere masse Instagram uploads denne kvelden foråsiesånn. Som Maria Skappel pleier å skrive på bloggen sin: LOVE LOVE LOVE. Martin Hagfors Fredag 26. oktober, Blæst Det siste vi har hørt fra Martin Hagfors kommer i form av Meg og Kameraten min, prosjektet som han har sammen med Håkon Gebhardt. Sykt morsomt for både barn og voksne! Uansett, denne kvelden er tilegnet en annen målgruppe enn barn, og selv om han kommer uten Gebhardt, blir det en sykt bra kveld med mange kjente navn i bandet. På konserten har Martin med seg Lars Horntveth, Kenneth Kapstad, Eirik Tovsrud Kuntsen, Erik Johannessen og Jørun Bøgeberg. I fjor ga Martin ut skiva I Like You, og ble blant annet nominert til Årets tekstforfatter av Spellemannkomiteen. Slik ble skiva beskrevet: «Et album spekket med glidende, hypermelodiøs, drømmende psykedelia paret med solvarm vestkystpop, folk, americana og hypnotisk krautpop». Høres hipt ut, tror det blir streit.

1

Death Letters + Peevish Penfriend Lørdag 27. oktober, Blæst Det gikk oss hus forbi at den nederlandske duoen Death Letters spilte på Pstereo i 2011. Likevel, noe sier oss at det blir fetere å se dem på en liten klubbscene. Her har du noe glatt hardcore å skylle ned cocktailen din med. Negative assosiasjoner til Lostprophets i 2001 – dette er ikke banebrytende, det er pent. Nesten litt for pent. Ja, det trenger jo ikke å værra gærent det. Det samme gjelder forresten oppvarmerne i trondjemske Peevish Penfriend. Peevish Penfriend står bak årets studioskive Home for Evangelical Boys hva punk og rock angår – en skive som er farlig nære perfeksjon. Kan det kalles punk da? Jo da, live er de et punkband og mindre nære den samme perfeksjonen – men de gir likevel alt. Bandet har levert flere godkjente konserter i år, blant annet på Trondheim Calling, Blæst og Storåsfestivalen. Det som skiller dem ut fra mengden er udødelige taktskifter, synth og vokalist Joakim Wangens usedvanlige stemme. På plate er stemmen dobbeldubba – live er han en sopran. Svingende punk og catchy låter. Du blir mest sannsynlig gående og synge på refrengene lenge i ettertid.

1

SUPA Sessions Torsdager, SUPA Ikke bare dukker det opp nye klubbkonsept om dagen; nye konsertkonsept kommer også som paddehatter. Supa er stolte over lydanlegget sitt, og om du har vært på konsert nede i hula, skjønner du hvorfor. Supa Sessions er et samarbeid mellom Supa og Tomas Järmyr (Sunswitch, YODOK), og deres visjon er å berike Trondheim med ukonvensjonell musikk som de anser som en mangelvare i den daglige konsertfloden. Vi sier oss enige. Konsertstilen er enkel og på bakkenivå, du kan risikere en ørtæv her og der, men det gjør det bare enda finere. Supa har også investert i flere projektorer som ordner det visuelle – vi kan jo ikke nøye oss med en diskokule i 2012. I tillegg til konserter kjører de også DJ-sett som man ikke hører til vanlig. Bravo!

1

av: w. S. bendixvold / K. kristensen


klubb Det er en ren og skjær glede å utforske klubbfronten i Trondheim for tiden! Vi nevner i fleng månedlige suksesskonsepter som The Message, Whose House??!!, Modern Lovers, 2-Step Brothers, Cloudbusting, Rub’A’Dub, Raw Juice, Lesbian Tendencies, Bakklandet Dubcore … undertegnede blir aldri ferdig. For ikke å snakke om ukedagsgledene. Blåmandagene og Tetes Turnebuss på Diskoteket leverer frekk underholdning til hverdagskost å være. Det eneste som mangler nå, er at vi gjestene kan bli enda flinkere til å dra enda tidligere på byen. Å dra på byen klokken ti er angivelig mye modnere enn å dra på byen klokka ett. Og vi i generasjon alvor er stolte av å være modne, ikke sant? Hva er uansett poenget med å stikke på byen klokka ett for å stå i kø til halv to og bli dritsur for å måtte betale cover? Ingen av uteplassene i byen tar covercharge før elleve. Og du, du står ikke i kø. Du ER kø. Klubbnytt: Whose House??!!tees til 150 spenn. Tre grunner til å kjøpe: 1. Whose House?!! er det sprekeste fredagstilbudet klubblivet har i Trondheim. 2. Kuleste logoen vi har sett siden Midt i Smørøyet. 3. Trykt på American Apparel. 4. Kjekken på bildet. Btw. Whose House??!! spiller fredag 26. oktober på BrukBar/ SUPA. Består fremdeles av de tre musketerne Juri Gagarin, Knut Kopernik og Bra:Tvedt. Housy og heftig. Husk de ekstra pengene til tee, og stikk tidlig, så slipper du cover.

OKTOBER

2012

SOULED OUT! Lørdag 6. oktober, BrukBar Matt Huffley (Dödpop) og Andrew Christopher (Jump Cuts) tar på seg fintøyet, smører brylkremen i håret og tenner byens ubefestete pikehjerter i brann med uanstendig og slibrig musikk fra siste halvdel av forrige hundreår. Det ventes en god blanding av slesk R&B, Doo-Wop, Funk og Brown-Eyed Soul, alt fra Smokey Robinson, Ralfi Pagan og Los Ángeles Negros til mer obskure saker. Ikke bli sjokkert om det kun blir brukt ekte vinyl uten Serato denne lørdagen, og heller ikke om det lures inn noen DOOM-beats fra Metal Fingers eller noe Flying Lotus de siste timene av kvelden. Vi glær oss. Mer av samme krutt? Mandag 8. oktober gjester Matt Huffley Fella’s Blåmandag på diskoteket - forvent alt fra gangsta rap til midi-funk.

1

Onsdag 03.10

ASKIL HOLM Torsdag 04.10

ENSLAVED + Support: KRAKOW Fredag 05.10

HANNE HUKKELBERG Fredag 05.10

KLUBB DJ: NODDING HEADS har den heiteste låta som eksisterer innenfor house-relaterte sjangere for øyeblikket, og den låter bare så fantastisk bra på Funktion One at vi ikke kan la være! Se opp for denne på alle kåringer over «årets klubblåt» i blogger og magasiner. Artful Dodger (feat. Romina Johson) «Moving too fast» «Vi spiller for hoftene, ikke for pølsene!» – sitat Juri Gagarin. Høy smoothness og soul faktor i denne klassikeren fra en av de sentrale skikkelsene innenfor 2-step bølgen. Juri Gagarin spiller forresten lørdag 13. på Blæst, om du ønsker noe mer fra den karen.

1

Raw Juice Lørdag 27. oktober, SUPA Selv om 2/4 av Raw Juice nå har postadresse Tigerstaden, holder de fortsatt koken i Trondheim. Du vet hva det går i - dette er hypermusikk med gjennomsnitts BPM på 135+. Husk å kle deg bloggete, kvelden ustreames. www.ustream.tv/channel/rawjuicetv

1

RUB’A’DUB Lørdag 27. oktober, Blæst RubA’Dub BASS EDITION med DJ 2000F (Hyberdub) & MC JG (Firehouse) Litt mindre rub, og litt mere dub. BPM’en går ikke betraktelig opp denne kvelden, men vi kan muligens forvente noe «knaillhard drum’n’bass» etter klokken 02? 200F er bassmester i Danmark, både innen produksjon og turntabling, og har jobbet med UK-sounden siden tidlig nittitall, og var også en av pionerne innen dubstep i Danmark. Med MC JG på mikk over dette, blir Rub’A’Dub en skikkelig klubbkveld. Mange heavy basslinja!

1

2-STEP BROTHERS Lørdag 6. oktober, SUPA Mens det funker oppe på BrukBar tar jungelfar EmmTee og lillebror Juri ansvaret for at kjelleren tilhører England. Garage og 2-step fra nitti- og tidlig totusentall: det skal hilses å si at det svettes på dansegulvet disse kveldene. EmmTee plukker fram tre fra baggen for kvelden og presenterer: To gamle schlægers og en nyere.

1

«Standing On The Verge Of Getting It On» featuring Opiuo Lørdag 3. november, Blæst Henry Banks konsept med backpackerfunk fyller igjen Blæstlandskapet og denne gangen gjester oseaniske Opiuo med breakbeat-snacks. Fra engelske kjellere til sørøstlige strender, blir det juicy i og variert innen sjangre som jazz, reggae, funk, rock, psykedelia til breakbeat – akkurat som en kveld med fullmåne og høy luftfuktighet på Koh Pha Ngang. Opiuo har hatt flere

1

utgivelser som er verdt en lytt, blant annet remiksen av Infected Mushrooms U R So Fucked og albumet Slurp & Jiggle. Dette er klubbmusikkens world music, denne kvelden kan man faktisk få en følelse av å være en helt annen plass enn kalde Trondheim, inne på dansegulvet på Blæst. Shanks and Bigfoot «Sweet like chocolate» Udødelig 2-step-klassiker som lå høy oppe på listene verden over i 1999. Var en undergrunns klubbhit i mange måneder før kommersiell release, og ble originalt bare trykket på 1000 eks vinyl – paralleller kan her trekkes til oppstyret rundt «Inspector Norse» her hjemme på oljeberget. Vokalen av Sharon Woolfe gjør dette til den ultimate sing-along 2-step låta, og den blir alltid spilt på 2-step brothers. Julio Bashmore «Au seve» Strengt tatt ikke 2-step, mer streit 4/4, men Bashmore

1

Black Sun Empire (NL) Lørdag 13. oktober, SUPA De gamle revene i nederlandske Black Sun Empire har holdt på med Drum’n’bass og neurofunk siden nittitallet og fungerer bedre sammen enn De Boer-brødrene. Med en naturlig utvikling fra drum’n’bass til breakbeats og «darkstep» de siste årene, har disse gutta over tjue år med bass-disiplin å skilte med. Denne kvelden blir nok både nostalgisk og frisk. Baris-kveld?

1

klubb: kari kristensen

Lørdag 06.10

HÅLOGALANDSLAGET NB: Konsertstart kl.21.00 Lørdag 06.10

KLUBB DJ: CLOUDBUSTING Mandag 08.10

MANDAGSGRILLEN Musikkquiz Tirsdag 09.10

PØKK! Haugerud/Laastad/Fossheim+MoonRelay Torsdag 11.10

ISFIT VELDEDIGHETSKONSERT Fredag 12.10

DJ ELVISH PRESLEY Lørdag 13.10

KLUBB DJ: JURI GAGARIN Torsdag 18.10

WITCHCRAFT (S) Fredag 19.10

AKKS JUBILEUMSKONSERT (Info på blaest.no) Lørdag 20.10

I WAS A KING Mandag 22.10

MANDAGSGRILLEN Musikkquiz Tirsdag 23.10

KLUBB KANIN 15 ÅR! Presenterer: Origami Gurk/A Melodyc Shivering Form/ Henry Munkeby Nørstebø/Nick Kuepfer/Gautokeino/ Origami Boe/Origami Orchestra VS. Origami Allstars Onsdag 24.10

KLUBB KANIN 15 ÅR! Presenterer: Origami Bursdagskaka/ Harald Fetveit & Agnes Hvizdalek/ Origami Metallika/ Origami Antarktika/ Jazzkammer & Greg Pope/ The Sewing Machine Orchestra (Martin Messier(CA) Torsdag 25.10

TEKS 10 ÅR! Presenterer: Joakim Blattmann Moldestad/ Tarfield/K T K (Kim Myhr/Tor Haugerud/Kjell Bjørgeengen)/ Playing With The Dead (Pierre Bastien(NL)/ Bruno Ferro Xavier Da Silva (NL)/ Steve Argüelles (UK) Fredag 26.10

mer om konserter, DJs og quiz på blaest.no MARTIN HAGFORS Lørdag 27.10

DEATH LETTERS (NL) + Support: PEEVISH PENFRIEND KLUBB DJ: RUB ‘ A ’DUB

mer om konserter, DJs og quiz på blaest.no 9/2012

37


mote/shopping KAkAO musikk prEsEntErEr

Pa En TOrsdAg cAfE lo kkA h ostEn 2012 6/9 I ntErtw i n E

vintage-venner De gamle fillene er de beste. Tekst Elise Skogrand Foto Ole Aleksander Ekker I beste gjenbruksånd kjøper vi vintage fra alle verdens hjørner. Dagens bruk og kast-samfunn står i sterk kontrast til the good old days, der klær ble lagd med kjærlighet, og ordentlig gjort. Made to last. Heldigvis kan man fremdeles finne disse skattene fra fordums tider, enten man arver dem fra besteforeldre, eller man finner dem gjemt inne i mørke antikvitets og second hand-butikker rundt i verden. Her er en håndfull vintage-elskere iført sine favoritt-vintageplagg:

2 0 / 9 B i n g O k O n g E n + K O n -T i k i F i v E 4 / 1 0 H A n n E KO ls t o 1 8 / 1 0 V H S D r E A m 1 / 1 1 O s k 1 5 / 1 1 pAy- p E r- f r O g

38

9/2012

CHARLOTTE de STAEL Eier Shine, klesbutikk for chic ladies i Jomfrugata Vintage piece: Kaftan fra Marocco, turkis velour med gullbroderinge. Hvor og når fant du dette plagget? – Den var en gave fra min stemor som bor i Tangier. Byen er også kjent som Yves Saint Laurents ferieby, og var et svært moteriktig sted med en høydare på 50- og 60-tallet. Når bruker du det? – Det kryr ikke akkurat av anledninger jeg får brukt dette plagget her i Trondheim dessverre, men det hender jeg tar den på hvis jeg skal på middagsselskap. Hvorfor vintage? – Pieces som denne kaftanen er spesiell for meg, for den har en historie, og den var en gave til meg fra noen som elsket den, og mente jeg burde ha den. Noen har lagd denne med presisjon og omhu, og designeren er en svært anerkjent marokkansk cotourier.

OLE ALEXANDER EKKER Fotograf i NATT&DAG Vintage piece: Vintage jakke Hvor og når fant du plagget? – Fant den i en vintagebutikk i Praha i 2010, den er fra 70-tallet. Når og hvordan bruker du den? – På dager med godt humør! Hvorfor vintage? Fordi det skiller seg ut blant dagens klær og har bestått tidens prøve.

UNDERTEGNEDE ELISE Jobber forresten i Digital Media Consultant, BigmouthMedia Vintage Piece: Pels funnet på farmors loft Hvor og når fant du dette plagget? – Dette er et godt gammeldags familiefunn, som pappa fant hos farmor og tok med hjem. Når bruker du det? – Ehhhm. Egentlig aldri. Den ser ut som den er fra Mad Max, med et hint av J-Lo, dessuten har jeg en litt todelt mening om pelsbruk. Jeg synes den er fantastisk godt laget, og det er mange fine detaljer på den, den har til og med en liten metallplakett inni med initialene til denne slektningen, som jeg ikke er helt sikker på hvem er en gang, men hun var sikkert en fancy dame. Selv om jeg ikke bruker den henger den på klesstativet hjemme og tar seg ut. Hvorfor vintage? – Jeg har alltid hatt en slags dragning mot gamle ting, og spesielt klær. Jeg ville, bare så det er sagt, aldri gått å kjøpt meg en ny pels, liksom. Man trenger ikke støtte industrien på den måten. Det er sikkert nok pels i verden allerede to go around, så de kan bare legge ned de farmene sine. Utover det, synes jeg vintage har en unik sjarm, og jeg tror at noen ganger ser man noe som man bare elsker, også er det meant to be.

LUKAS ØDLUND Medarbeider på Nilson Shoes Vintage piece: Rutete vest Hvor og når fant du plagget? – Vi fann kärleken för varandra för ett år sedan hemma i Sverige i en vintagebutik. Når og hvordan bruker du plagget? – Jag använder den lite då och då tillsammans med lite slitnare kläder. Hvorfor vintage? – Nej, de har jag faktiskt inget bra svar på. Vintage är lite underskattat tycker jag. Folk är kanske lite rädda för vintageplaggen eftersom dom är redan använda. Men det spelar ingen roll för mig, HEY, finner jag något kult så får det göra mig sällskap hem.


mote/shopping HAAKON FORREN Markedsansvarlig for Retrobutikkene Vintage pieces på bildet: Skinnjakke, denimjakke, boots, smykker, ringer, belte Hvor og når fant du plaggene? – Skinnjakken er kjøpt i New York, denimjakken er kjøpt i København, og bootsa fant jeg i San Francisco. Smykket og ringene er fra New York, og beltet fant jeg i Paris. Baggen på bildet er fra Filson og er fra Retro. Når og hvordan bruker du plagget? – Ganske ofte, synes plagg som er vintage er fine å mikse med nyere produkter - uten at jeg er av typen som må ha respatexbord og stålamper fra Fretex hjemme. For meg er ikke et vintage plagg bra fordi det er gammelt og brukt men fordi det har noe eget ved seg og har tålt tidens tann. Hvorfor vintage? – Fordi det er gøy å lete og finne produkter med historie og egenart, og det å gå i bruktbutikker og markeder når man er ute og reiser er en topp måte å oppdage en ny by på. Samtidig er jeg en sucker for gode stoffkvaliteter og detaljer, som man kanskje i større grad finner i produkter som er skapt i en tid hvor ting gikk litt saktere.

ARRANGEMENT HØSTEN 2012

Sivert Høyem

The Soundtrack Of Our Lives (S)

Kari Bremnes

Vinni

11. oktober

13. oktober

Pirum

10. november

Trondhjems Studentersangforening

fem kjappe med lederstjernen av redesign Ingrid Riddervold er et navn som er nesten synonymt med redesign her i byen. Vi har stilt henne noen spørsmål om hvorfor hun gjør det hun gjør, hva som inspirerer henne, og hvorfor redesign og gjenbruk er viktig. Hei! Når begynte du å redesigne og hvorfor? – Som barn fikk jeg utfolde meg med diverse materialer hjemme og lage nye ting. Det har vært lite kasting oppgjennom og heller prøve å se nytten i det man har. Dermed er jeg ofte på utkikk etter brukbare ting, både fordi det er bra for miljøet, vekker gode minner og er rimelig. Det at man kan se hva en gjenstand har vært før, men nå har fått en kreativ vri og nytt bruksområde er givende. I 2008 lagde jeg kartong-lommebøker til vennene mine. Etterspørselen meldte seg, inspirasjonen var på topp og dermed ble butikken og arbeidsplassen min til! Hva inspirerer deg i det daglige? – Jeg inspireres av form og farge, fine komposisjoner og sammensetninger, er veldig glad i mønster, kontraster og tekstur. Surfer til daglig på pinterest og en rekke blogger, både foto, interiør og design i tillegg til andre håndlagdbutikker på Etsy. Ofte er det materialene selv som inspirerer meg, og når kundene handler får motivasjonen en ny boost. Positive

tilbakemeldinger forteller meg at konseptet og produktene faller i smak hos folk. Hvor får man kjøpt produktene dine? – Jeg har varer til salgs i noen få butikker rundt om i Norge, men kommer til å satse mest på nettbutikken fremover (ingridriddervold.epla.no). Man kan også sende meg egne stoffer til søm eller bestille på mail. Hva vil du si er din bestselger, og hvorfor har det blitt sånn? – Siden starten er det kartong-lommeboka som har fått mest oppmerksomhet, mange blader og aviser har skrevet om dem, og de er et veldig godt symbol på redesign og gjenbruk. Men i antall solgte er det øredobbene trukket med stoff som troner øverst. De er enkle og søte hverdags. Det er litt som med sko, vi jenter får visst aldri nok øredobber! Hvorfor synes du det er viktig å redesigne ting, sånn rent filosofisk? – Som et større mål enn hver enkelt lille redesignede ting, kan man bidra til en holdningsendring i samfunnet ved å støtte håndlagd og gjenbruk. Redesign minner oss på at mange materialer kan brukes om igjen, at bruk-og-kast ødelegger kloden, og at vi bør ta bedre vare på de tingene vi allerede har. Og som en bonus kan vi varme oss på nostalgiske blomstermønstre fra en svunnen tid.

18. november

12. oktober

19. oktober

Dumdum Boys 15. november

Trondhjæmsdesignernes Julemarked 1. desember

Bigbang 20. desember Meld deg på vårt nyhetsbrev på byscenen.no og følg oss på Facebook for spesialfordeler og tidlig info om arrangementer! Billettsalg: www.billettservice.no, Posten, Narvesen, 7-eleven og i døra rett før arrangement

9/2012

39


UTELIV Det har skjedd en hel del på mat- og utelivsfronten i Trondheim i løpet av sommeren og høsten. Noen har falt fra, noen har kommet til og noen har fiksa på det kosmetiske. Om du er i tvil om hvor neste tur ut for å spise, drikke, sjekke eller danse går, serverer vi her litt lektyre, om ikke annet så til inspirasjon.

Sabrura Sticks & Sushi Byhaven, midt på gulvet i underetasjen Konseptskaperen fra blant annet KOS flesket for ikke så lenge til med en ny sushirestaurant her i byen, og den skulle også få det sprekeste navnet byen har sett på en stund. Og vi sier det bare med en gang; du har et solid sett baller når du starter en relativt fancy sushirestaurant, på et relativt fancy kjøpesenter, og baserer navnet på en grovis. Navnet til side, nå har de kommet i gang med lunsjbuffet hver eneste dag, og vi tok like godt turen for å sjekke hva all ståheien dreier seg om. Selve restauranten er organisert sånn at den er midt på gulvet, til dels under rulletrappa. Men siden

1

interiøret er gjennomtenkt og går i stil med den børsta stålkolossen som rulletrappa jo er, funker dette uten å bli unaturlig. Det er dog ingen yttervegger, så man kan ende opp med å få følelsen av å sitte litt på utstilling. Dette sjenerer ikke oss nevneverdig. Sabrura serverer til vanlig et godt utvalg med sushi, sashimi, maki og sticks (trepinner med diverse grillede og panerte råvarer) med fokus på kvalitetsråvarer som gjerne er så kortreist som mulig. Vi tok for oss lunsjbufféten denne gangen, og med en spis-så-myedu-vil-deal til 169,- er prisen definitivt den billigste sushilunsjen i byen. Alt blir preparert og lagt opp på store sølvfat man kan forsyne seg av helt selv, og

utvalget er virkelig ikke til å klage på og inkluderer både sjøtang og salater samt panerte laksesticks, diverse makiruller og nigiribiter og det klassiske tilbehøret. Vi merker dessverre at bufféten har i overkant store porsjoner ris og i underkant mengde fisk i forhold til hva man vanligvis forventer på sushibesøk, men det hele bærer preg av kvalitet og smaker meget bra, så det forsvarer prisen. Dessuten vil en buffét på denne måten si at man kan slå seg ned og få unna en god lunsj på sine egne premisser og tidsrammer, noe som er veldig positivt. Alt i alt ble totalopplevelsen av denne lunsjen veldig god, og vi kjenner vi vil tilbake for å finne ut hva Sabrura kan by på hvis man bestiller et skikkelig sushimåltid.

Moskus Olav Tryggvasons gate 5 Teaterhuset Avantgarden har eksistert i et lite kjellerlokale under Nova kino i mange år, og her foregår ymse og tant hva gjelder alternativ scenekunst, såvel som tradisjonelle oppsetninger og performancer. Lokalene med de store vinduene ut mot Olav Trygvasons gate rett over har dog vært preget av et lite virvar av serveringssteder, noen mer vellykket enn andre. Nå har lokalene skiftet ham nok en gang, og denne gangen er det klart for en litt mer tradisjonell bar av den kontinentale typen, og navnet har altså falt på «Moskus». Her får du øl og sprit servert av drevne utebransjefolk, til en særdeles overkommelig pris. Ikke bare har de satsa på det gode i glasset, men inne i lokalet har de jaggu fått plass til en liten koldt-disk hvor du får servert et lite utvalg av kvalitetsoster og spekemat samt brød og oliven og hjemmelaget aioli. Det er på høy tid noen bytta ut chilinøtter og nachos. Beste barsnacksen i byen? Interiøret har også blitt kraftig ommøblert i forhold til tidligere, og der noen kanskje pleide å sette pris på de svære panoramavinduene ut mot gata, kan du nå sitte litt mer anonymt og lunt innenfor en noe mer tildekt fasade. Moskus framstår som en klassisk bar, hvor det faller naturlig å sitte i baren uten at noen skal mase på deg om mat og denslags. Plass til DJ har de sannelig klart å skvise inn over trappa og, med fare for både den ene og andre ulykken, men pytt, det blir ikke mer moro enn man lager selv. Selve størrelsen er ganske liten så her blir det fort fullt, noe som kan slå ut i både positiv og negativ forstand alt etter hvilken dag i uka det er. Lokalene med scene nede i kjelleren disponerer de visst også i tide og utide, så her kan det skje mye utover høsten. Tør vi melde en slags Credo-light? Mer info finner du faktisk ikke, da Moskus hverken har hjemmesider, facebook-profil eller skilt utenfor.

1

Bar Circus Olav Tryggvasons gate 27, inngang fra Nordre Bar Circus er en stayer i Trondheim, og har holdt sted i den vindusløse og relativt svette kjelleren i Nordre gate helt siden 2005. Etter en rekke uheldige tilfeldigheter har vi i NATT&DAG tydeligvis klart å overse denne Trondheims-institusjonen i både blekke og studentguide det siste året, så vi tok oss like greit en prat med verdens blideste circusdirektør Erling Strengen for å gjøre litt opp for oss. Hvem bør være mest flau over at vi utelot saltstøtta Circus fra studentguiden, igjen, – vi eller dere? Hehe … – Eeeh, faen kanskje det er oss? Jeg tenkte det var dere jeg. Men det er jo andre året på rad dere glemmer oss, så da blir det dere. Én gang hadde det vært oss, men to ganger, da er det dere. Men går det mye studenter dit? Hva slags klientell er det egentlig som går på Circus? – Klientellet vårt er veldig blanda siden musikken treffer veldig bredt. Du kan digge Circus enten du er tjue år og digger The Black Keys, eller er søtti og digger Ramones eller Stones. Søtti!? Er du sikker på det? – Ja, vi har hatt besøk av de og. Men det er klart, studentene preger utelivsbildet i Trondheim spesielt på starten av semestrene, også hos oss. Men midt

1

40

9/2012

på sommeren, for eksempel, er det en god blanding av alle lag hos oss. Vi vil bare ha glade mennesker, så det er ok. Alt annet blir dyrere her i landet, hvorfor blir ikke ølen på Circus det? Vanner dere den ut? – Neida, på syv år har vi satt opp prisen et par ganger. Vi starta på 29,- for en 0,4’er, og nå er det 36,-. Så vi prøver å holde prisene så lave som mulig, og vi kjører den prisen hele åpningstida. Dere som jobber der, blir ikke dere lei av Bon Jovi og AC/DC? – Selvfølgelig kan man jo bli lei, men rock’n’roll er det noe med, som gjør at det går greit. Man går inn i en tilstand når man jobber, så man står ikke og nilytter på musikken. Det går på hva folk vil høre, og selv om det høres ut som den samma lista hver gang, så er det fordi det er det folk kommer og spør om i baren. Tidligere på kvelden varierer vi mye mer på musikken. Og AC/ DC er da fett som faen det da! De mest spilte låtene på Circus gjennom tidene? «Killing In the Name» of må jo trone på toppen her, blir dere aldri lei av den? – Det der handla om at vi ville toppe kvelden for folk da vi stengte klokka to, mens resten av byen var åpent til 03. Vi ville sende de avgårde fulle av energi, og det driver vi fortsatt med. Så det er klart den er på topp her. Resten av lista blir da: Queen – «Bohemian Rhapsody», Bon Jovi – «Livin’ On a Prayer», Åge

Aleksandersen – «Levva livet» og femteplassen går til AC/DC – «TNT». Du, driver dere fortsatt med den idiotiske shotten hvor offeret får utdelt en på trynet med boksehanske etter å ha kasta den nedpå? – Haha, Rambo-shotten mener du? Nei, den har vi slutta med. Det gikk nesten galt noen ganger der, folk slo så hardt at det begynte å piple blod og greier. Selv om folk syntes det var moro selv, så syntes vi selv at det ble for drøyt. Men vi har fortsatt både hjelm og hanske liggende på hemmelig plass, om den helt spesielle anledningen skulle by seg. Serverer dere mye Høkkert nede på Circus da eller? – Hah, hæ? Høkkert, er det en drink lissom? Høkkert ja? Ikke hørt om den? Det er en øl med en shot Campari oppi. – Seriøst? Åh fy faen. Hvis vi hadde hatt Campari så skulle jeg satt den på menyen. Herregud. Circus feirer syvårsjubileum 11. oktober, og da blir det gratis popcorn og tryllekunstner-action blant annet, for alle som dukker opp. Åpent alle dager unntatt mandag fra 20 til 02. Sparsom info er å finne på www.barcircus.no

uteliv: torstein høe


OSCAR SOLER, 22 ÅR Student – Siddartha.

MARTHE ELINE HANSEn, 21 ÅR Student – Margaret tatcher.

MARGARETH F MALLERUD, 21 ÅR Student – Marilyn Monroe.

ERLEND SKJAERSETH, 21 ÅR Student – Dalai Lama.

hvem var du i ditt forrige liv?

AV: laura ann morrison

TEODOR ANDERSEN, 21 ÅR Trommeslager – Jeg var en fugl.

LARS HOOL, 20 ÅR Student – Winston Churchill.

GINA WOLD, 25 år Trivselskoordinator – Jeg var ei kråke.

MAREN BERG, 27 ÅR Freelancer – En mann med bart.

AMY BURGER, 27 ÅR Daglig leder – I was Clyde with Bonnie.

THOMAS FONN, 25 ÅR Student – I was 2Pac bitches, seff.

PETTER REMEN HANSSEN, 25 år ,– Marvin Gaye.

MATS WILLIAM SNAARE, 24 ÅR Student – James Dean.

9/2012

41


navigator reklamebyrå, orkanger - Foto: Ida Oppen

kunst hva skjer:

Eirik S. Knoop presenterer en fotoutstilling Ila Brannstasjon Ilevollen 32b, 15. oktober – 15. november Utstillingen CRUMBS er en utforskning av små bortgjemte historier som finnes i hverdagslige omgivelser. Trondheim Kunstforening: Harald Wårvik Bispegata 9a, 11. oktober–11. november Trondheim Kunstmuseum: Marko Vuokola Bispegata 7b, 1. september–10. februar Arbeid som dreier seg om tid og rom. Utstillingen gir oversikt over hans arbeider som spenner over foto, video og objekter. Rake Visningsrom: Peter Flemming (CA) Elgeseter gate 28, 28. september – 28. oktober En del av Meta. Morf.

[[[RMQYWIVRS

7-()2

F]IRWOYPXYVGEJIRV

W¢RHEKSRWHEK XSVWHEKP¢VHEK %HVIWWI&MWTIKEXE8VSRHLIMQ )WTVIWWSPEXXIGETTYGMRSWSVXIVXI IKIRTVSHYWIVXIOEOIVHIMPMKGPYFWERH[MGL WEPEXIVSKERHVIZEVQISKOEPHIVIXXIV

42

9/2012

ARTSCENE TRONDHEIM www.trondheimkunsthall.no Nettstedet ArtScene har eksistert siden 2009, og bidratt til å fylle et gapende hull i Kunst-Trondheim. Endelig har det oppstått en arena for og med seriøse aktører, med sterke stemmer som tør å røste sine meninger. Initiativet er ved kunstnerne Per Kristian Nygård og Marit Flåtter. – Vi publiserer fortløpende kritikk, artikler og kommentarer som tar for seg kunstoffentligheten, sier Per Kristian. ArtScene startet som en bildeblogg, og kunne et halvt år senere tilby både kunstkritikker og full bildedekning av kunstscenen i byen, med dokumentasjon fra alle utstillingsåpninger. Hittil har bildebloggen dekket over 300 utstillinger i sentrum og omegn. Etterhvert som innholdet har vokst, har også rollen til nettstedet som aktør i Trondheims kunstverden vokst. ArtScene har blitt en arena for diskusjon og debatt, et sted som tar for seg kunstkritikk og kulturpolitikk. Med tekster fra rundt 30 freelancere, kan man lese sterke og nyanserte uttalelser om utstillinger og events i Trondheim. Skribentene, lokale som nasjonale, er både kunstnere, kritikere og noen er også litteraturvitere eller kunsthistorikere. Ved å bla seg igjennom det proppfulle arkivet, får man raskt inntrykk av at det er dyktige og engasjerte skribenter. De kan kunsten å sette ting på spissen, og det er forfriskende lesestoff der ikke alt oppleves som en hyggelig omtale av hyggelig tantekunst. I kommentarfeltene kan det oppstå spenstige diskusjoner som nyanserer leseopplevelsen. Nettmagasinet er også kulturpolitisk relevant og holder ikke noe tilbake for å si hva de mener om kulturbyråkratene. – Vi ønsker å sette fokus på og synliggjøre maktstrukturer i gråsonen mellom byråkrati og politikere, der beslutningene befattes, forklarer Per Kristian. – Vi laget for eksempel en egen kunsthall-rapport som et svar på den offisielle kunsthallrapporten som hadde kostet over seks millioner og var helt ubrukelig. Ettersom vi er uavhengige fra andre institusjoner, kan vi bidra til å skape diskusjon som ikke er farget. Vi tar utgangspunkt i det regionale, men det viser seg at mye av det vi tar opp er relevant på nasjonalt basis også. ArtScene er mediekanalen som belyser det som skjer i de byråkratiske bakrommene, der vi ikke har innflytelse, men bare får servert ferdige avgjørelser med føringer som påvirker estetikken. Ved å få det ut i media har ArtScene Trondheim mulighet til å påvirke kulturpolitikken, tror Nygård. – Kunstscenen i Trondheim kan bli mer interessant, men vi må sørge for at bevilgningene går til rette ting, og det må satses penger på nye og gode initiativer fra kunstmiljøet.

1

Babel Visningsrom: Meta. Morf 2012 Mellomveien 4, 27. september – 28. oktober Trøndelag Senter for Samtidskunst: Meta. Morf Fjordgata 11, 27. september–28. oktober Galleri SG: Pramila Giri Kjøpmannsgate 37 25. oktober – 17. november

kunst: elinor ingemann


TEGNESERIE ’Course I got ya back – relax! I got backs like Mad Max got anxiety attacks – stacks upon stacks – Johan Galtung upon stacks upon stacks!

Love and Rockets: New Stories

TEKST Aksel Kielland Sensommeren og den tidlige høsten er den amerikanske tegneseriebransjens svar på oscarsesongen. I løpet av disse månedene utgir Fantagraphics, Drawn and Quarterly og alle andre forlag som bestreber seg på å publisere kunstnerisk ambisiøse tegneserier sine tyngste titler. Først dukker bøkene opp på bokmesser og tegneseriefestivaler – med påfølgende omtaler på internett, – før de etter mange uker – i noen tilfeller måneder – dukker opp på Amazon og i forlagenes egne nettbutikker, som så begge bruker langt mer enn sin tilmålte tid på å faktisk sende bøkene og heftene hjem til ivrig ventende norske tegneserieentusiaster – enn si norske butikker. Men det hender rett som det er at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves, og sesongen begynte som

JUBILEET GAMLE SCENE

forventet bra med femte utgave av brødrene Hernandez’ årvisse Love and Rockets: New Stories. Love and Rockets feirer i år tredveårsjubileum, og selv om det seneste kapittelet er omtrent så bra som tegneserier blir i 2012, er det også et håpløst sted å begynne for de som ikke allerede har en viss kjennskap til Hoppers og Palomar. Dermed står det gamle tipset om å lete opp en gammel utgave av Jaimes The Death of Speedy fortsatt ved lag. Høstens største utgivelse er utvilsomt Chris Wares Building Stories – en stor, bokformet eske fylt med tegneseriehefter og -bøker i alle mulige formater. Ware har alltid vært en tegneserieskaper som vet å bruke de ulike utgivelsesformatene for hva de er verdt, og med Building Stories tar han tematiseringen av tegneseriens fysiske form et steg videre. Historiene som fortelles er fortsettelser av ting vi har sett i ACME Novelty Library i løpet

av de siste årene, men Wares mismodige hverdagsdramaer er langt lettere å tre inn i enn Los Bros’ tredve år lange sagaer. Samtidig er Building Stories på grunn av sin fysiske utforming noe man har lyst til å kjøpe bare for å kunne dandere de fjorten delene i smakfulle komposisjoner på kjøkkenbordet. E-boka kan trygt gå hjem og vogge en stund til. Sist ut blant the usual suspects er Seth og tjueførste utgave av Palookaville, som er nok et kapittel i den la-ange historien om vifteprodusenten Clyde Fans. Formodentlig sier dette at alle de største nordamerikanske tegneserieskaperne utgir kapitler i det som etterhvert er særdeles lange og krevende føljetonger noe viktig om bransjen og tegneseriemediets allmennkulturelle stilling og selvoppfattelse, men i skrivende stund er jeg ikke i stand til å si hva dette noe skulle være. Åkkesom er Clyde Fans – sammen med George Sprott – Seths ypperste arbeide, og både nye og gamle kapitler fortjener langt flere lesere enn hva de i dag har. Men gjør deg selv en tjeneste og begynn med Clyde Fans Book 1. Mindre prestisjetunge, men ikke desto mindre viktige er Sammy Harkhams Everything Together og Jonny Negrons Negron. Som redaktør for antologien Kramers Ergot har Harkham vært en av de mest sentrale figurene i å stake ut retningen for dagens kunstnerisk ambisiøse engelskspråklige tegneserier. Men han er også en dyktig tegneserieskaper, noe han beviste til gangs med seneste nummer av hefteserien Crickets. Everything Together er en samling bestående av gammelt materiale som har vært vanskelig å få tak i – hvilket i praksis gjelder alt Harkham har tegnet, – blant annet Poor Sailor, som kom ut som en

bok i det irriterende én-rute-per-side-formatet for noen år tilbake Jonny Negron er en av de mest særegne stilistene som har dukket opp på den amerikanske tegneseriescenen de siste årene. Hans karakteristiske blanding av manga, åttitallsestetikk og en fetisjering av kvinnekroppen verden knapt har sett maken til på denne siden av Robert Crumb, har hittil kun vært tilgjengelig på nett og i utgivelser med distribusjon og opplagstall av den aller mest beskjedne sorten. Men med Negron får alle som er interessert i Negrons forstyrrende tegneserier og portretter kvinner som på vårt fattigslige språk så altfor ofte omtales som frodige, omsider sjansen til å sende pengene sine til en nettbutikk med mer enn én ansatt. Hva gjelder hjemlige forhold kan man i skrivende stund se intet mindre enn to utstillinger med norske tegneserietegnere i Oslo. Kristian Hammerstad har blitt tilgodesett med en plakatutstilling på det nye visningsrommet VIS på Deichmanske på Grünerløkka, mens Grafill presenterer den bredspektrede 12R21 – De nye tegneseriene, kuratert av mannen som gjør sånt i Norge – Morten Harper. Utstillingen er tatt ned når denne avisa forelegger, mens flere av tegneseriene som er presentert der – Martin Ernstsens Eremitt, Kim Holms Lovecraft-adapsjon Pickman’s Model og Peer Gynt i Geir Moens – så vidt har rukket å bli lagt ut for salg. Og når man i tillegg kan gå i sin lokale bokhandel og plukke med seg Jacques Tardis Skyttergravskrigen og Øystein Rundes Bjartmann-samlebok, er det bare å konstatere at norske tegneserier klarte seg gjennom nok en måned med æren i behold.

JUBILEET av Jo Strømgren

Urpremiere på Gamle Scene 13. oktober man - fre 19, lør 17:30 Regi , koreografi, scenografi og kostymer Jo Strømgren Lysdesign Eivind Myren Medvirkende Divaen Janne Kokkin Sivilarbeideren Kingsford Siayor Dramaturgen Herbert Nordrum Medpasienten Marianne Meløy Hennes mann Trond-Ove Skrødal Sykepleieren Hildegunn Eggen Danseren Martha Standal

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

75 år

1937 - 2012

9/2012

43


KUNST

Wim Delvoye (f. 1965) Anerkjent belgisk neo-konseptuell kunstner med utstillingsvirksomhet over hele verden. Etter å ha blitt kastet ut av en prestisjefull kunstskole, har han brukt tiden godt på å bli kjent for blant annet å tatovere griser, ta røntgenbilder av mennesker som har sex og «Cloaca» – en maskin som gjenskaper den menneskelige fordøyelsesprosessen.

Fortsettelse av intervjuet «Møkkamann» fra side 16. , Du solgte bæsjen en gang? , – Ja, men det var høyst ironisk. , Morsomt nok var det museet som kom på den ideen, fordi de så på det som en slags donasjonsmulighet. Jeg spilte med en liten stund, men ideen led under klossete organisering. Det er alltid vanskelig å organisere en utstilling med Cloaca fordi du må hanskes med museumsansatte. Et typisk problem er for eksempel at de stenger en dag i løpet av uken, og da sier jeg bare: «No way! Cloaca må mates hver dag, ellers dør bakteriene i den. Noen må jobbe!». «Men da blir fagforeningene sure», svarer de. «Vel, Cloaca er ikke

Jeg vil gi dere valuta for pengene. 44

9/2012

så glad i fagforeninger», svarer jeg da. Etter tolv år med jobbing i samarbeid med offentlige museer foretrekker jeg nå de private, de er ofte mer organiserte, proffe og imøtekommende sånn generelt. Hvilken rolle har du i kunstverdenen? – På mange måter ser jeg på meg selv som industrialist. Jeg ser på meg selv som en som leverer et godt produkt. Allerede som student sjokkerte jeg lærerne ved å være profesjonell. Så når jeg lager en maskin, vil den fungere, jeg holder mine løfter, jeg er ingen hippie. Med meg vil de ikke oppleve å måtte kjøre bilen i timevis, så gå gjennom alt maset det er å finne en parkeringsplass, for deretter å gå inn i et galleri der du ser en liten snor som ligger på gulvet! Nei, nei, nei, det er ikke meg, jeg vil gi dere valuta for pengene deres. Jeg prøver alltid å glemme hva jeg lærte på kunstskolen. Det vi lærte der er pur propaganda. Det er første gang du stiller ut i Norge? – Det stemmer. Mange ganger drømmer jeg om å bo på fjerne steder. Da går jeg på

Google og ser på forskjellige land. Jeg har faktisk lenge fantasert om Canada og Norge. Men drømmen er å starte mitt eget land. Haha. I Trondheim skal jeg stille ut Cloaca númmer fem. Det er en bra maskin, en pålitelig maskin. Den er vertikal og ser faktisk litt ut som et menneske. Den skal mates ovenfra og ned, som et menneske. Har opplevelsen av å gjøre sitt fornødne forandret seg etter alt dette? – Å ja. Da jeg flyttet til et nytt atelier tok jeg med mitt eget toalett fra leiligheten. Det er et tysk toalett (et type toalett det er vanlig å finne i Tyskland. Det har en slags utbygd avsatts, en «klippe» om du vil, hvor bæsjen lander før den spyles ned, jou. anm.) som gir meg muligheten til å fotografere min egen bæsj med iphone eller ipad. Jeg har like mange bilder av min egen bæsj som jeg har bilder av andre ting. Noen ganger sletter jeg et utvalg, det er ikke alltid et smart trekk å ved en tilfeldighet vise dine nye businesskontakter i Shanghai bilder av bæsj.

Ser du et mønster i alle disse bæsjebildene? Eller er det mer som et snøflak, unikt fra gang til gang ? – Å ja, ja. Nå passer jeg på dietten, nå vet jeg eksakt hvordan jeg skal få en ren og fin bæsj. Jeg har også alltid med meg en spesiell type våtservietter; de er for spedbarn, fra et veldig godt merke. Men til min store fornøyelse har jeg oppdaget at jeg nesten aldri trenger å tørke meg lenger! Wow! Du har knekt koden? Det er fantastisk. Hva er hemmeligheten? – Sjokolade og kodein, som finnes i hostesaft. Jeg er vegetarianer, noe som i utgangspunktet fører til dårlig bæsj, derfor må jeg justere alle disse tingene. Leger vil nok ikke anbefale å drikke en slurk hostesaft hver dag, men med disse to hjelpemidlene vil du garantert utvikle en god bæsj. Wim Delvoye stiller ut bæsjemaskinen på Meta Morf Festivalen/Biennalen i Trondheim, 27. september–28. oktober.


scenekunst

PROTESTPROTESTANTEN Jo Strømgren returnerer til Trondheim og Trøndelag Teater med antijubileumsforestillingen Jubileet, så vi utnyttet muligheten til å snakke med ham om alt annet enn dét. Tekst/foto Trond Gausdal Hei, Jo! Titlene på stykkene dine er veldig bestemt form entall. Noen grunn til det? – Det er blitt det etter hvert, ja. Pseudonymet, Jubileet, Klosteret, Selskapet. Noe som er veldig populært både i teater og dans er at man har setninger som titler, også må man blande inn alfrakrøll og symboler fra nettet. Det er egne trender på titler. Jeg finner bare min egen måte, enkelt og greit. Er det litt i protest? Mot trenden? – Nei, generelt er jeg lei av å være i pro46

9/2012

test, og jeg er lei av at folk er i protest. Det er så mye mer interessant om folk bare finner ut hva de liker og kjører den stilen der. Det er typisk musikkbransjen for eksempel, man skal ikke være som andre men samtidig finne opp sin egen sjangerdefinisjon. Kan dere ikke bare spille musikken og gi faen i hva dere kaller det? Så det er bare et forsøk på å finne min måte å lage titler på, og den hylla har vært ledig lenge nå. Chaplin hadde sånne. Diktatoren, The Kid. Jeg merker etter hvert at jeg er ganske påvirket av Chaplin. Det har tatt tid å skjønne det, men det er litt derfra. Enkelheten i det.

Du sier du selv er lei av å være i protest. Hva mener du med det? – Når en er i protest så forholder man seg til det som skjer nå, hva som er på agendaen nå, hva som står i Adresseavisen nå. Det forandrer seg hele tiden, så jeg føler den protestambisjonen fører til stykker og kunst som er forgjengelig. Jeg har lyst til å lage ting som er personlig og har en helt annen tidsregning. Er det derfor du bruker nonsens-språk? Så det ikke blir forgjengelig? – Alt som gir en åpenhet i forhold til tid og sted. Ingen klare referanser som begrenser stykket. Jeg har lett etter det som er

universelt og tidløst. Tilbake til Chaplin – jeg har to små barn og de sitter og ser Chaplin og har det kjempegøy, det er artigere enn NRK Super. Det er noe universelt der – hva er det? Jeg kan ikke si jeg har funnet nøkkelen, men det at jeg leter i de retningene gjør at jeg alltid vil være utenfor trenden. Høres veldig ambisiøst ut. – Det er en klisje at det går an å kommunisere over grenser. Litt Benetton-reklame. Lillebjørn Nilsen, barn av regnbuen. Det er ikke noe som hører til min generasjon, men det ligger der allikevel. Det er fordi jeg har begynt å skjønne at faen, det er jo faktisk mulig. Også er det viktig at jeg har begynt å forstå hva som er humor og hva som er ironi. Ironi er begrensende geografisk og kulturelt, humor fungerer hvor som helst. Når jeg jobber er jeg veldig sensurerende. Den vitsen, den situasjonen, den er veldig norsk.


scenekunst Politikerne vet hva de vil bruke kulturen til, så kulturen blir et instrument for samfunnsutvikling.» Veldig skandinavisk eller vest-europeisk eller trøndersk, alt ettersom. Latinske land kommer ikke til å skjønne bæret. Det blir humor på noens bekostning og som krever en inneforståtthet. Ironi har alltid et offer som blir skutt på og den forandrer seg fra land til land. Franskmenn har ikke kjangs til å oppfatte finsk ironi, det blir bare rart. Veldig mange skjønner amerikansk humor, det er fordi vi er infiltrert med den, men den iranske sarkasmen, kjenner vi den? Det er jo ikke lov å bruke humor i kunst. – Det er noe som gjelder i Norge i alle kunstsjangere, prinsippet om dybde mot overflate. Det er et dybdepress. Jeg mener selv at det er ramme alvor hele veien selv om det er humor. Nå for en måned siden fant jeg frem Is-slottet av Tarjei Vesaas igjen, og satan som den stilen der har påvirket norsk litteratur og dramatikk siden. Hvert ord har en dybde. Den satte en standard, og det er en god del norsk samtidslitteratur hvor jeg leser en halv side og tenker at dette orker jeg ikke, det prøver å være så meningsfylt. Jeg hadde en viktig opplevelse for lenge siden med en tegneseriestripe i Adresseavisen, Mafalda. Det var unger som snakket om, ja, diverse – passe morsomt og hyggelig. Plutselig skjønte jeg at denne tegneserien var fra Argentina og i hver eneste stripe var det politikk det handlet om. Det var der jeg skjønte at det er en tilsynelatende overflate, men det ligger noe i bunnen. Det står ikke med neonskilt at dette er dypt, folk må finne det selv. Er dybdepresset hemmende? – Jeg vet jo at folk sitter på kammerset og skriver og strever. Når en vanlig dramatiker skriver så skal det vurderes av en dramaturg og av teatersjefer som sitter og leser teksten som litteratur. Det er ikke automatisk at det skal settes opp, så ordvalg og setningsoppbygging må være bra. Når jeg skriver vet jeg at det skal settes opp og jeg skal sette det opp selv. Der er jeg glad jeg slipper å ha spøkelset av Tarjei Vesaas hengende over meg. Jeg trenger ikke å være flink. I praksis har jeg prøvd å følge Mafalda-prinsippet. Vi kan spille i England og det er latterbrøl hele tiden fordi det er slapstick, men så spiller vi det samme stykket i Hviterussland og situasjonen er helt annerledes. Det er helt tyst. Folk hvisker etterpå: faen, dere er modig som tør å si dette og være så politisk. Det er da det blir gøy, når det er flere plan og flere innfallsvinkler til forestillingen. Jeg har en innrømmelse. For flere år siden, da Trond Giske var kulturminister, opprettet jeg Facebook-gruppa ”Jo Strømgren for kulturminister”. Er du interessert? – Nei! Gjorde du det? Nei, det ville vært fullstendig misbruk av evner. La kunstnere holde på med det de kan, og la lederne få holde på med sitt. Men det hadde jo vært fint å kunne påvirke en kulturminister til å gjøre det jeg hadde lyst til. Er du opptatt av kulturpolitikk? – Ja, veldig. Og det har modnet et syn på kulturpolitikk etter hvert som i mine kretser er litt vanskelig å prate om. Jeg har fått mer og mer sansen for Høyre og FrPs kulturpolitikk. Kulturen må klare seg selv? – Det er det problematiske punktet, for jeg mener kulturen ikke kan klare seg selv. Den må ha støtte, spesielt i Norge. men det er et prinsipp der som er beundringsverdig og det er at de ikke har noe kunstsyn. Hvis man klarer å finne sitt publikum og sitt eksistensgrunnlag så gir de faen i hva du gjør og hva slags kunst det er, mens det motsatte er den rødgrønne regjeringen som har stadig mer føringer på hva slags type kunst og kultur de skal ha. Jeg, som dansekunstner, teaterkunstner og frigruppe-person, blir stimulert til å gjøre helt andre ting enn jeg har lyst til å gjøre selv, og det vet jeg nå etter så mange år med rødgrønn regjering, at det er utrolig mange scenekunstnere som ikke gjør det de egentlig vil. De gjør det de blir stimulert til å gjøre. Hva slags føringer er det snakk om? – Hvis jeg er lur og vil ha penger, så kanskje kan jeg gjøre noe som er flerkulturelt.

Selv om jeg ikke har lyst til det, men jeg må jo ha penger. Eller kanskje sånn... barn og ungdom? Bruk av ny teknologi, da får man også penger. Hvis man har lyst til å turnere i Russland får man mer penger enn andre plasser, for det er viktig politisk for Norge å ha et godt forhold til Russland. Jeg har vært så langt inne i systemet, så jeg vet hva slags mekanismer som spiller inn. Du mener det ikke går an å snakke om dette? – Ja, da kommer det et mantra om at høyresida vil rasere kulturlivet. Jeg var en del av det hylekoret da jeg var ung, men etter hvert så har jeg sett hvordan ting fungerer andre plasser. Jeg vet at norsk kulturpolitikk egentlig er fantastisk, men det finnes veldig mange andre måter å stimulere et kulturliv på. Her synes jeg det er for styrt. Politikerne vet hva de vil bruke kulturen til, så kulturen blir et instrument for samfunnsutvikling. Det kan være bra og fint det, men på sikt så blir det et kjedelig kulturliv. Det blir ikke pulserende og vibrerende. Hvor skal det fantastiske skje? Det kan ikke skje her i Norge, for ting er så regulert og overvåket og evalueringsrapporter i hytt og pine. De eneste plassene jeg har følt at her kan det skje noe er i USA og i Russland. I Russland fordi det er lovløshet og i USA fordi alt er privat. Jeg har hatt en produksjon i USA som er finansiert med private midler, kjøpt og betalt av noen rike forretningsmenn, og da fikk jeg bare gjøre hva faen jeg ville. Det ble en ganske psycho forestilling og de var fornøyd. Det kan være en utrolig frihet – jeg slapp å gå inn i et byråkratisk system. De har ikke en kulturminister, de har ikke noe kulturbudsjett, men faktisk er det jo mulig. Og om man snakker om det så kommer hylekoret. – Ja. Jeg føler at i Norge så skal man være politisk. Teater og litteratur skal agitere politisk, men det faller jo på steingrunn om man skal agitere for noe som er politisk korrekt. Om jeg søkte penger om en forestilling som fremmet mitt høyre-ekstreme syn – nå har jeg ikke det, da – men jeg ville aldri i verden fått penger til det. Aldri. Jeg liker å se til andre bransjer for å snappe opp gode prinsipper og prosedyrer, og jeg har alltid hatt sansen for norsk black metal. Her i Norge er det en marginal kunstart, men samtidig er det kanskje landets største eksportvare i tall og i penger. De har hele tiden tenkt at de må finne sitt publikum i verden, ikke her hjemme. De har hoppet bukk over norsk presse og kultur-byråkratiet og skapt seg sitt eget eksistensgrunnlag. Det har også vært min filosofi. Skal vi være marginale så må vi finne vårt publikum. Det er grunnen til at vi har jobbet så hardt med å slå gjennom internasjonalt, vi kan ikke kreve at publikum skal komme til oss her i Norge. Er det et mål å være marginal? Du snakket om å være universell. – Jeg tenker at hvis man bare følger sin vei og har et personlig uttrykk så vil det jo være sært, per definisjon. Alt som er personlig er ganske sært. Jeg støtter meg på en ukuelig tro på at folk vil se ting som er helt... jo særere, jo bedre. Det får jeg en bekreftelse på når jeg merker hva folk er interessert i på nettet, hva folk ser på på YouTube. Jeg blir fascinert over hva som blir spredd av filmsnutter. Det er syke ting, syk humor, syke opptrinn. Det er mer interessant og mer potensiale i det å være personlig og sær og heller jobbe med å bryte ned det eksklusivitets-prinsippet vi har vokst opp med. Med en gang noe spilles på P3 så blir det uaktuelt for veldig mange. Musikken blir allemannseie, da blir det plutselig uinteressant. Men sånn er det nå, sånn fungerer den menneskelige hjernen. Men altså, det med høyresidekulturpolitikken, det er bare at de ikke har noe kunstsyn. Med FrP og Høyre-politikk, hvis de følger partiprogrammene sine, så er det kanskje black metal som hadde fått støtte. Jubileet har premiere på en ny-restaurert Gamle Scene ved Trøndelag Teater lørdag 13. oktober. Mer informasjon på www.trondelag-teater.no 9/2012

47


LITTERATUR

Thomas Marco Blatt (f. 1980) er en norsk forfatter, litteraturkritiker og tidsskriftredaktør. Han mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2006 for sin første diktsamling Slik vil jeg måle opp verden. Etter det har han skrevet Overalt bor det folk, og i oktober er han aktuell med sin tredje diktsamling.

Thomas Marco Blatt vender hjem til den gamle postadressen i sin siste diktsamling. Tekst Isabell El-Melhaoui Foto Christian Belgaux GULE ÅKRE, EPLETRÆR, wunderbaum i frontruta, en campingvogn i en hage. Bygda er som en råtten nedfallsfrukt om høsten – noe overmoden. I en tid der mye av samtidslitteraturen dreier seg om livet i byen har likevel Thomas Marco Blatt i diktsamlingen 1920 Sørumsand valgt å fokusere på bygda. Hvorfor det, Thomas? – Jeg føler jo ikke egentlig at jeg er en bygdebok-forfatter. Om noen hadde spurt om jeg ville gi ut en bok om hjembygda mi da jeg 25 år, ville jeg nektet å gjøre det. Men ved å

blande fiksjon og dokumentasjon fant jeg en komfortabel måte å gjøre det på. Det er ikke bare en diktsamling om barndommen. I den første diktsamlingen din reiste du mye rundt i verden. Hvordan er det nå å komme «hjem»? – Det stemmer at det har skjedd en forskyvning fra fokus på verden til den helt konkrete vandringen i hjembygda og kommunen. Jeg opplever at meningen er å generere en form for behandling av bygda – de ulike møtene og relasjonene man har når man bor og lever der. Det er også en erindring av en tid, 1980- og 90-tallet. Bygda har endret seg. Folk flytter til og folk flytter fra, men jeg

Det er bare én måte å overleve på for en bygd, og det er at det bor folk der. 48

9/2012

vil ikke at erindringen skal være sentimental. Det meste i boka er forresten skildret før Orderud-drapet. Det var jo også med på å gi Sørumsand en ny form for identitet. Perspektivet ditt har også endret seg siden du var barn. Hva ser du nå som du ikke ville sett da? – Jeg opplever at jeg hadde en veldig fin barndom. Vi var veldig trygge, veldig skjerma. Det er jo alltid ting der, men de var en del av hverdagen uten at jeg reflekterte noe videre rundt det. I ungdommen følte jeg at det jeg opplevde som trygghet heller ble en tranghet. Jeg måtte vekk derifra. I september-utgaven av NATT&DAG sa Pedro Carmona-Alvarez at poesi er å prøve å få noe dødt til å bli levende. Er du enig? – Ja, og det tenker jeg om bygda også, at den lenge har vært død for meg. Jeg var veldig ferdig med den da jeg flyttet, men nå har 1920 Sørumsand gitt hjemstedet mitt liv igjen. Tanken er at jeg-et i boka skal romme de andre i bygda også. Det ligger en politikk i det å løfte frem noen andre enn dem man hører om overalt i medier og ellers i hverdagen.

Et utdrag: «en dag vil «den spanske armada» / seile av gårde og forsvinne / for trepålene råtner i vannet / og brytes sakte men sikker ned / dag for dag». Tenker du at det var bedre før? – Jeg tenker at dette med tømmerfløtinga blir et symbol for hvordan det var og hvordan det ikke er lenger. Det er bare én måte å overleve på for en bygd, og det er at det bor folk der. Mer: «jeg sover og ser slagharene / ute på hammeren / de svever i vannkanten, langs naturstien / og jeg ser kristian magnus orderud / som jaga bort barna som lekte på jordene». Ordet slaghare går igjen flere steder. Hva er det? – Slagharene er bare en myte. De har noen overnaturlige, mørke sider og får etterhvert en funksjon ved at henter de døde. Vandrefortellinger lever videre i folk og myter og er en viktig del av bygda. Det gir den identitet, akkurat slik noen tenker på troll når de tenker på Norge, og omvendt. 1920 Sørumsand er ute på Kolon Forlag. www.kolonforlag.no


HK VERDENS BESTE REKLAMEBYRÅ


Vi er på utkikk etter: 1.

2.

E

V

P

E 3.

G

D

I

U

4.

A 5.

D D

R

S

E

L

N

6.

E

G

S

7.

O

T

R

L

8.

K

P

A

N

9.

Horisontalt: 1. Ikke av 2. Alle 3. Bra 4. Lyd og bilde 5. Arbeid 6. Behøves 7. Makt 8. Kyndighet 9. Komando 10. Består 11. Annen person 12. Pronom 13. Egnet

L

D

S

T

?

P

10.

R 11.

D 12.

N 13.

E

Få mer informasjon på spaett.no

F IL MPRO DU KS JO N & REKL AME


MUSIKK

Anmeldelser + Intervju + Kommentar

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Effektfull klang og sterke tekster gir plata et avgjørende løft ... ANMELDELSE

Det kokes sammen til en og samme suppe, med den samme helt greie smaken over hele linja. ANMELDELSE

51

Legend er mer av det Witchcraft har levert siden starten ...

52

Anmeldelse

53

SKIVER representere både undergrunn og ungdomsmajoritetene. Forleden varmet de opp for britene i Gallows, måtte det åpne innfartsportene til Europa! Inger Lise Hammerstrøm CCTV Hope & Destroyer (DIGER)

Forglemmelig debut fra CCTV. Debuten til CCTV låter tidvis ganske fint. Men det er dessverre en sannhet med modifikasjoner. For som presseskrivet påpeker, har CCTV fått hjelp av «et av Norges mest distinkte instrumentalister», nemlig Pow Pow som backingband. Og med distinkte instrumentalister følger også et distinkt sound, og iblant er det rett og slett litt vanskelig å høre hvor Pow Pow slutter og CCTV begynner. Innlysende nok er det overhodet ikke sånn at Pow Pow har patent på denne sounden, men mange av arrangementene er så identiske at det kan forveksles med en av deres plater, bare med vokal. Men anklager om mangel av egenart til side – det finnes en del fengende låter på Hope & Destroyer. Platen åpner med den smittsomme «Elevation», en slags krysning av Electric Light Orchestra, Jean Michelle Jarre og Franz Ferdinand. Videre fortsetter CCTV med «You vs. Me», som starter rolig med klimpring for å utvikle seg til en synth-drevet ballade. Svale «We Belong» skriver seg også inn som en av platens mest minneverdige poplåter. Og apropos poplåter – dette presseskrivet skal fortsatt kvestes litt til, for «tidløse poplåter» er nok ikke en helt treffende beskrivelse for hvordan platen høres ut i denne anmelderen sine ører. For selv om pastisjen

3

BLOOD COMMAND Funeral Beach (FYSISK FORMAT)

Fundamental bitching. Mens pønkrockscenen i Oslo virket å fordampe i ruinene til Elm Street og Garage, har vestlendingene over fjellet hatt en vital oppsving de siste årene. Hakket kvassere og hardere enn Oslo-scenen på begynnelsen av 2000-tallet. Band som Social Suicide, Dyst og Blood Command har alle vært viktige brobyggere mellom hardcore og pønkrockscenen i Norge de siste årene. I Oslo har band som Summon The Crows, Giant, Haraball og Knuste Ruter holdt liv i Oslo-scenen. Men, det er bergenserne som har hatt grepet om massene. I 2011 ble Blood Command nominert til Spellemannsprisen for beste rock. Nå er de tilbake med oppfølgeren og stiller nok en gang med et sterkt

4

bidrag til den gjeve musikkprisen. Funeral Beach er en 11-spors plate med kjappe låter tidvis avløst av melodiøse parti anført av Silje Tombres androgyne vokal. På åpningssporet «Pissed of and slightly offended» viser hun takter på nivå med Jordan Blilie i Blood Brothers, og når en jente er i besittelse av en slik gave burde hun bruke den for alt det er verdt. Syngingen på eksempelvis «Cult of the new beast» gir låta en klar P3-appell, men vi trenger ikke flere rocka jenter som synger fint til drønnende gitarer. Samfunnsproblemene som tidligere var representert i pønken har Blood Command ifølge presseskrivet skrelt ned til bandets intimsfære, med tekster om folk de ikke liker. Universelt nok det. We’re all haters lizm. Blood Command er ikke et band du finner i nisjékvota på Neseblod, men de har nerve nok til å

Terapeuten Cat Power CAT POWER Sun (MATADOR/PLAYGROUND)

I løpet av de seneste årene har Cat Power, eller Chan Marshall, blitt slått konkurs, lagt inn på sykehus for stress og gått gjennom et samlivsbrudd. Det kan inspirere de mest beskjedne blant oss til å bli artister som bretter ut sin tristesse for resten av verden. For man kan vel enes om at det neppe finnes noe mer tilfredsstillende enn det å ligge i kontemplativ fosterstilling til lyden av noen som har det en million ganger verre enn seg selv. Marshall har definitivt vært en av de fremste leverandørene for denne typen melankoli – og tatt hennes hardships i betraktning, skulle en tro at Sun burde ha vært lyden av et nervøst sammenbrudd. Men den gang ei. For selv om platen tematisk ikke akkurat handler om livets lyse side, gjør det popete og tidvis dansbare lydbildet det vanskelig å høre at hun for eksempel synger om

5

hvor jævlig kjipt det er å våkne opp med en fremmed fyr ved siden av seg («3,6,9»). Det er nesten så man kan mistenke Cat Power for å være ironisk (huh, rapper hun på «Peace & Love»?) i måten hun blander det optimistiske sømløst med det gravalvorlige, men det er kanskje det som gjør platen så tiltalende. Dessuten er arrangementene ekstremt catchy («Manhattan») når de lekende lett hopper mellom å være både det ene og det andre av sjangre, uten at det betyr noe annet en fryd for lytteren. Og jeg mener: ethvert album som fades ut av at vokalisten synger «Fuck me» med vocoder er nødt til å være toppstoff. Denne platen er så terapeutisk at den i løpet av sine knappe femti minutter klarer å konstatere at det finnes et mørke, men at det er bedre å slå stolen under bena på det. For som en vis mann en gang sa til sønnen sin, Batman: «And why do we fall, Bruce? So we can learn to pick ourselves up». Karima Furuseth

9/2012

51


o k tober

MUSIKK ofte treffer spikeren på hodet hva referanser angår, er det vanskelig å se at denne platen skal overleve tidens tann og stå igjen som et album som forfekter noe annet enn akkurat nå. Et litt forglemmelig album som ikke finner opp hjulet på nytt, men som har tatt på seg dette-er-trygt-og-finthatten. Hvilket er helt innafor, det er bare ikke særlig spennende. Karima Furuseth DMX Undisputed (UNITED MUSIC MEDIA GROUP)

«Hmm, hvordan kan jeg best ødelegge min musikalske arv på 70 minutter?». Det er godt over et tiår siden Earl Simmons navn var forbundet med musikalsk suksess, og med stadig mindre relevante albumbidrag på samvittigheten, har den en gang multimillionselgende rapperen blitt en relativt blass skygge av seg selv, med flere nyhetsoppslag om arrestasjoner, fengselssoning og bisarr oppførsel enn kvalitetslåter på CV-en. Men seks år og en haug med turretur-besøk fra diverse fengsler etter sitt seneste album, Year of the dog … Again, er DMX tilbake … igjen, og resultatet ligger vel allerede i dagen gitt den mildt sagt selvinnsiktsløse tittelen, Undisputed. En av de vanskeligste tingene å innse for tidligere rapstjerner, er jo nemlig deres eget hopp nedover relevansstigen, og selv om X går ut hardt og greit nok på albumets første fem spor, inkludert Machine Gun Kelly-samarbeidet (ikke at det er noe kvalitetsstempel) «I Don’t Dance», tar det ikke lang tid før de mer katastrofale låtene treffer oss midt i fleisen. Først ut er den musikalske tragedien, «I Get Scared», hvor DMX og hvemfaen-i-helvete-fortalte-deg-at-dukunne-synge-sangerinnen, Rachel Taylor kjemper seg i mellom om å levere det mest latter/tåreframkallende bidraget, før DMX på egenhånd klarer kunststykket å maltraktere minnet om 98-klassikeren «Slippin’» med «Slippin’ Again». Joa, her snakker vi virkelig slippin’, men mer typen slippin’ du gjør når du takker ja til en beat som høres ut som om den har blitt kjøpt av en 14-åring på Kingsize Community. Apropos beats, så leverer X sin gamle Ruff Ryder-kompis, Swizz Beatz produksjoner på to av albumets beste spor, men selv ikke han klarer å redde den synkende skuta, når DMX velger å kaste bort mulighetene til et forholdsvis proft sound med tafatte refreng av typen «Ya’ll don’t really know, Theeeeey don’t really know» (x 10). Undisputed er et veldig klart eksempel på at tilgangen på gode produsenter er vel så viktig som selve rapperen, som i dette tilfellet åpenbart ikke får velge på øverste beat-hylle lenger. Dessuten: 20 fuckings spor? Really, Earl?! Det føles vondt å rulle terningkast 2 etter at Thomas Streletzki gjorde det samme på DMX sine klassikere tilbake på nittitallet (en mørk, mørk tid for norsk rapskiveanmelding), men Mister Simmons, du gir meg ikke noe annet valg. Mathias Rødahl

2

EASY STAR ALL-STARS Thrillah (JET STAR/IMPORT)

Russerevy Disse guttene her er ikke ukjente med å tolke/ta for seg/ramponere (stryk det som ikke passer) kjente popog rock-klassikere i reggaeversjon. Tidligere har jeg slakta maltrakteringa deres av Sgt. Peppers Lonely Herts Club Band og Dark Side of The Moon. Det ligger altså en overveldende motvilje ovenfor deres amerikanske hippietolkning av reggaemusikk i bunnen. Jeg ser for meg et storband som møttes i kantina på

2

52

9/2012

college, over en felles interesse for Bob Marley, Jamiruqai og Dave Matthews Band. Mulig jeg tar heilt feil, men jeg synes aldri de har hatt noen ordentlig nerve i det de har gjort. Så Michael Jacksons Thriller da? MJ er et erkeikon på Jamaica, og det fins vel ingen store sangere der som ikke har covra ham på et eller annet vis. For en gangs skyld en god ide, altså. På Thrillah har de klart å dra med et rimelig sterkt lag av reggaevokalister. Som alle gjør rimelig grei jobb. Men når musikken havner et sted i mellom flinkis 80-talls hvitmannsfunk, og ditto reggae, så sliter jeg med hele produktet. Dette er for gutta som liker nittitallsdub. Dub som gir deg assosiasjoner til didjeridooer, vannpiper og saronger. Thrilla kunne vært en maktdemonstrasjon uten like om de rette folkene hadde laget

musikken. Tenk på tidligere MJversjoner: Shinehead sin «Billie Jean» og Tarrus Riley sin «Human Nature». Kunne vi latt nåtidens reggaemestere som Don Corleon fått produsere denne, og latt Beres Hammond, nevnte Tarrus, Sanchez, Christopher Martin og resten av det jamaicanske A-laget synge seg gjennom klassikeren? Vel, da hadde vi hatt noe spesielt. I stedet kan vi konstatere at Luciano gjør en ålreit jobb på «Billie Jean», trass i den tannløse og evnukk-aktige produksjonen. Spragga Benz og Mikey General sammen kan sjeldent bli helt feil heller. Likevel synes jeg kanskje at disse Easy Star-gutta heller skulle holdt seg til å jamme litt etter russerevyøvingene, og ligge langt unna pophistoriens største klassikere. La noen som kan dette ta seg av den saken. Jørgen Nordeng

DWELE Greater Than One

har sluppet siden 2005, og er atskillig mer fokusert, til tross for at Detroit-sangeren beveger seg innenfor flere forskjellige typer sounds. Åpningssporet «Going Leaving» er en perfekt begynnelse, og følges opp av fine «Takes22Tango», samt albumets kanskje største høydepunkt, det flotte samarbeidet med Raheem DeVaughn, «What You Gonna Do», som alle holder et seigt og sexy tempo, før tempoet skrus opp, og gjør klar for skivas mer klubbvennlige del, dog uten å bli tilgjort hitjagende. På «Swank» forklarer Dwele at han er for gammel for «swag» etter en nærmere 2,5 minutter lang jazztrompetintro, mens han hyller meksikanske gladguttdråper på «PATrick RONald» og hjembyen på «Must Be» sammen med J. Tait, L’Renee og Black Milk. Greater Than One føles altså som et aldri så lite kvalitets-comeback for Dwele, som svært etterlengtet har klart å lage den spennende (og ikke kleine) blandingen av soul og jazz vi Dwele-fans er så glade i. Mathias Rødahl

(E1 MUSIC)

Velkommen tilbake, Andwele! Hver gang jeg diskuterer Dwele med felles soulinteresserte, nevner jeg som regel poeng som at han aldri har vært bedre enn karrierehøydepunktene, Subject (2003) og Some Kinda … (2005), og hvor merkelig det er at en så dyktig fyr plutselig ikke klarer å slippe skikkelig bra album lenger. Hvis jeg har fått i meg noen glass, begynner jeg mest sannsynligvis også å rante om darkness som Rockefeller-konserten hans for noen år tilbake, men nok om det. Jeg bærer nemlig på gode nyheter. Etter å ha hørt gjennom Greater Than One et x antall ganger, ser det ut som om jeg må la min bastante og arrogante anmeldertunge roe seg litt, da det kan virke som om Dwele er tilbake i godformen som sikret oss et par av soulens aller flotteste album. Albumet holder langt bedre sammen enn de to seneste skivene Dwele

5


MUSIKK NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

Foto: Lisa Lindøe

HANNE KOLSTØ Flashblack (KARMAKOSMETIX RECORDS)

Kvinne bli ved din gitar! Ett år etter at hun fikk passet påskrevet som en formidabel debutant, er Hanne Kolstø tilbake med oppfølgeren. Som lovet. Da NATT&DAG pratet med henne i fjor høst, var hun allerede i gang med Flashblack, og i motsetning til mange av sine kolleger, leverer Hanne Kolstø til avtalt tid. Forventningene er dog høye, for når sammenlikningene i fjor strakk seg til bautaer som Björk, Depeche Mode og a-ha, skal det litt til å leve opp til dem. Selv om Kolstø er en musiker av rang, med sin markante androgyne stemme og misunnelsesverdige produktivitet, har hun enda et stykke igjen før hun kan hevde seg internasjonalt.

4

HOW TO DRESS WELL Total Loss (WEIRD WORLD/DOMINO / PLAYGROUND)

Total Jævla Mørker. Med en tittel som Total Loss setter du tonen ganske solid allerede før plata har begynt å gå. Det er først og fremst en rimelig emo tittel, dernest er den ganske banal, det er noe som kunne blitt sagt av en fjortenåring i drainpipes. Totalt tap, liksom. Og selv om det er en plate med visse lysglimt, så er det fortrinnsvis en bekmørk og trist plate. Det er Total Loss i alle kanaler, tap av venner, familie, dødsfall og relasjoner som brytes. Det handler også om å miste seg selv, om depresjon og

5

Der har hun eksempelvis både Cut Copy og Icona Pops edge, intensitet og energi å strekke seg etter. Den obligatoriske nerven og penetreringskraften uteblir og fine poplåter som stryker deg lett med hårene forsvinner like fort som den forbigående gåsehuden. «LaLa-La Lovesong» for eksempel, som er platas førstesingel er ikke ulik fjorårets hit «The City» anført av den kjølige casiosynthen. Men nerven uteblir fra årets førstesingel. Det Kolstø har, er en sterk stemme hun elegant harmonerer med alt fra akustiske gitarer til strykere og programmerte trommer. En undervurdert egenskap mange av hennes kolleger burde titte nærmere på. For der mange soloartister ofte slår i hjel kompet med overdreven stemmekraft viser, lar Hanne Kolstø en demokratisk holdning til bruk

av stemmen og instrumentene lede an. Effektfull klang og sterke tekster gir plata et avgjørende løft. Flashblack er et utvalg på ti poplåter som veksler mellom seige innyndende indiepopkutt, akustiske godlåter og et par dansegulvflørter. Ingen av retningene finner riktig suksessformelen, men når hun er alene med gitaren smaker Kolstøen på en musikalsk kraft som skiller henne fra sine kolleger. «Far Ahead» og «Not Looking» er to glimrende eksempel på at Kolstø burde pleie nærmere omgang med gitaren. La derimot ikke undertegnedes skepsis holde deg fra å sjekke ut Kolstø live. Damas stemme alene er verdt å sjekke ut, og visstnok byr hun på et backingband som kan blåse liv i både daue synther og sjelløse trommer. Inger Lise Hammerstrøm

avhengighet. Musikalsk gjør Tom Krel som The XX gjorde på sin siste, de tar uttrykket fra debuten og destillerer det ned til sine grunnleggende bestanddeler. Krel er fortsatt opptatt av å kanalisere sin kjærlighet for sein åttitalls, tidlig nittitalls RnB gjennom en diy-produksjon. Låtene hans er aldri redd for å gå ekstreme. RnB handler på ingen måte om selvbeherskelse og dette cluet tar Krel. Melodiene hans er store og mektige, og veldig følelsestunge. Produksjonsmessig legger han seg veldig tidsriktig, men med sin egen vri. Selv om produksjonen er noe dyrere og proffere på Total Loss enn på debuten, så er han fortsatt sann mot

sine lo-fi-røtter. Krel tar opp hint fra klubbmusikk, dubstep og moderne RnB og hip-hop, og gjør det på sin egen måte, uten å ha det nødvendige kunnskapsnivået eller produksjonsmetodene til å få det til og høres proft ut. Resultatet blir hans egen versjon av moderne produksjonsteknikker, og måten han blander denne med de grandiose følelsene fra RnB’en , blir hans suksessformel. «You where there for me when I was in trouble», synger Krel på åpningssporet. Og denne setningen fungerer som livslinje og mantra gjennom albumet. Det er et av få lysglimt, som for å signalisere at oppi alt dette mørke, så finnes det folk som bryr seg om ham. Kanskje er ikke tapet totalt likevel, men det føles ganske jævlig når det står på. På neste sporet synger Krel om «Cold nights and harder days», om at han kaster bort tiden sin på det han driver med, at han ikke kommer til å stoppe og at det har kostet ham kjærlighet. Han gjør det over noe som kan beskrives som om Codeine skulle covret The Dream, en RnB-banger som har blitt brutt ned til det absolutt nødvendigste, og står igjen naken og kald, men med enorm emosjonell effekt. Og sånn går det: trist og jævlig, men hele tiden vakkert. «Set It Right», platas nest siste spor, ebber ut i en lang liste over folk som Krel har mistet og savnet. For det meste er det navn som ikke sier oss så mye, men vi hører også daddy og mother. Det gjør det smertefullt tydelig hva denne plata handler om. Tap og savn, og fryktelig vakker musikk. Håvard Ringen

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

9/2012

53


MUSIKK TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

MIGUEL Kaleidoscope Dream (SONY MUSIC)

Glem Kaleidoskop-iPhonedingsen du fikk på Monki-festen, Miguel har the real deal. Miguels debutsingel, «All I Want Is You» ble lynraskt en «must play» på klubbene da den dukket opp for rundt to og et halvt år siden, og kunne lett ha blitt en låt som definerte karrieren hans, hvis det ikke var for årets kanskje største øyeblikk innenfor R&B/soulsegmentet, i form av «Adorn», en musikalsk genistrek folk kommer til å lage barn til i flere tiår framover, og som sammen med blant annet «Party Life», samt diverse andre godlåter fra EP-triologien Art Dealer Chic 1-3 og teaseren Kaleidoscope Dream: The Water Preview, har skapt store forventninger til oppfølgeren av det litt skuffende førstealbumet fra 2010. All I Want Is You (albumet), viste fram klare glimt av Miguels kvaliteter som en progressiv og spennende artist, men spriket alt for mye til forskjellige kanter, noe som for min del ødela helhetsinntrykket. Med Kaleidoscope Dream har man derimot rettet opp i dette, og etter å ha fått servert bruddstykker fra 25-åringens kreative hovedkvarter i hele sommer, faller bitene skikkelig på plass med disse elleve låtene. «Adorn» får æren av å sparke i gang moroa, og avløses av massive «Don’t Look Back», som lar tankene om et framtidig liveshow på Øya begynne å surre i hodet. Det trengs kanskje ikke å nevnes at Miguel tilhører den mer eksperimentelle delen av R&B-scenen som har vokst fram de siste årene, og Kaleidoscope Dream består også i sin tur av en eklektisk suppe med ingredienser som rock, funk, pop og soul, styrt av hans distinkte stemme, og hele tiden med soverommet av nedtrukne truser i hvitøyet. Miguel holder det sexy, men påtar seg dog ikke player-rollen, og heller istedet over mot en ærlig og usikker rolle på både «Use Me» («With the lights on/ And if I could just let go … the very first time/I don’t know this, can I trust you?») og den i første øyenfall cocky «Pussy Is Mine» («Lie to me, lie to me, so sweet … Cause I don’t ever want to imagine/All the other niggas like me/Ever had chance, to get in your pants/So, tell me that, that pussy is mine»). Ikke at Miguel ikke prøver, og på «How Many Drinks» tar han motet til seg med linjene « We both know that we’re grown/That’s why I wanna know/ How many drinks will it take you to leave with me?», hvorpå han ender opp med en av de heiteste damene i bransjen (Alicia Keys) på nestesporet, «Where Is The Fun In Forever». Forøvrig albumets eneste gjesteopptreden, og en marginal en sådan. Kaleidoscope Dream er definitivt en passende stafettpinne etter Frank Oceans fantastiske debut,

5 INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .» Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

54

9/2012

THE WORLD

channel Orange, men overvelder ikke på samme måte, og havner nok litt i skyggen av forventningene etter mesterverket, «Adorn». Likevel snakker vi utvilsomt om et av årets fineste album, med relativt kort vei opp til full pott på terningen. Mathias Rødahl

MINT CONDITION Music at the Speed of Life (SHANACHIE RECORDS)

Flinkis-R&B med eim av duggfrisk fortid. Nittitallsheltene i Mint Condition overrasket i fjor (i alle fall undertegnede) med sitt uventa fete syvendealbum, og valgte tydeligvis ikke å kaste bort tiden sin, men er allerede nå igjen klare med oppfølgeren, Music at the Speed of Life, hvor kvintetten også denne gangen leverer imponerende bra til å være en gjeng på vei mot femtiåra. Syngende trommisfrontmann Stokley Williams og resten av Minnesota-gjengen åpner spesielt fint med «In The Moment», «Believe In Us» og «What I Gotta Do», alle låter som er bygget opp rundt et sound vi på ingen måte forbinder med 2012, men av kanskje nettopp den grunnen føles forfriskende ut. Vær dog klar over at Mint Condition er flinkiser deluxe, og hvis du sliter med studiomusikere som ikke er redd for å slå litt med tommelen på basstrengene, er dette åpenbart ikke noe for deg. Williams’ fantastiske stemme burde derimot være mer enn nok for å overbevise de fleste, godt hjulpet av de mange dryppene med herlig talk-box man får servert på skiva. For, som de fleste vet: det finnes strengt tatt ikke noe som er mer digg enn bra talk-box. Dessverre for Music at the Speed of Life, klarer Mint Condition ikke å holde oppe nivået fra den flotte åpningen, og havner fort i en mer skippe-vennlig sone. De litt mindre sterke sporene «Slo Woman», «Never Hurt Again» og «Be Where You Are» kunne fortsatt ha bidratt til en høyere terningkast hvis resten av helheten var bedre, men dessverre sørger et knippe smådølle låter som «Girl of My Life», «Completely» og «Nothin’» for at Music at the Speed of Life dessverre ikke blir en like helhetlig godsak som fjorårets 7. Mathias Rødahl

4

SHIT CITY Welcome To Shit City (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

Det e langt igjæn te Nashville. Welcome to shit city dumpet strategisk nok ned i postkassa dagen før undertegnede skulle kjøre den drepende kjedelige, men effektive ruta til Trondheim. Trailerruta gjennom Østerdalen. Finstemt americana signert hovedstadens beste musikere var ikke å forakte. Med selskap av henholdsvis Crosby, Stills, Nash & Young og

4

The Byrds lå det an til en Nashville-inspirert kjøretur. Med høye forventinger om en plate kunne definere denne bilturen og høsten 2012, satte jeg den i spilleren idet vi svingte inn på Trondheimsveien. Det åpnet lovende med «Six-stroke Engine». Innsmigrende refreng og nostalgiske nikk til Flying Burrito Brothers lovet godt for milevis gjennom tette furuskoger. Andrekuttet «Going South» med sine velbrukte arrangement og utslitte rockabillyfraser som «i love you, i love you, i really do» fikk det derimot til å skurre i den ellers så konsekvente skiva. Etter denne skuffelsen fada det ut til bakgrunnsmusikk før jeg en gang ved Mjøsas østbredde våknet til åpningssporet igjen. Når det er sagt, det skal uendelig mye til for å holde på oppmerksomheten ved første gjennomlytt. Spørsmålet var om vi skulle gi den enda en runde? Nei, nå fikk Crosby, Stills, Nash & Young diske opp med noe real highwaymusikk. Usympatisk cd-skift som deretter ble avløst av The Byrds. Vi la lista høyt for Shit Citys andre runde, men lager du musikk på ærverdig brygg må du tåle å bli sammenliknet. Mørket hadde falt på, og Østerdalen skinte med sin trauste bygderomantikk. Nå fikk smude spor som den Motorpsycholiknende «Killing Time» og George Harrison-flørten «Soon to be over» vist seg frem. Til tross for jevnt gode låter er Shit City langt unna et sound som definerer bandet, slik som nevnte referanser. Synd, for en slik kompatibel gjeng skulle klare å utfordre Bent Sæther og companys innflytelsesrike nittitallsæra. Dermed konkluderte jeg og sjåføren med at det var langt igjen til både Trondheim og Nashville, men at vi kanskje skulle gi den en ny sjanse på Oppdal. Inger Lise Hammerstrøm

LINDSTRØM Smalhans (SMALLTOWN SUPERSOUND/VME)

Hé-èlt ô-k. Lindstrøm har hatt et produktivt år. Smalhans er hans andre plate i år, etter den høyst personlige Six Cups of Rebel. Årets første plate var en høyst personlig hyllest til musikken Lindstrøm har vokst opp med: prog, klassisk, techno, disco og generelt mye rart. Smalhans er, til tross for sine hysteriske og eksentriske låttitler, en vanligere plate enn Six Cups. Smalhans er rett og slett et ærlig forsøk på å lage en beint frem discoplate. Men er du

4


MUSIKK

Foto: Anton Soggiu

VINNI Oppvåkningen (UNIVERSAL MUSIC)

Vi lover, han nevner bare ekskona én gang! Jeg pleier enten å elske eller hate norsk rap, men akkurat Paperboys har likevel vært en gruppe som har havnet i et slags mellomposisjon hos meg. På ingen måte ræva, men heller ikke noe jeg har hørt veldig mye på. Likevel er Vinni en fyr jeg respekterer som person, og definitivt likte å se få et stjerne-«comeback» via den mye omtalte Hver gang vi møtes-suksessen. I ly av dette og det velkjente ekteskapsbruddet, ble det dog litt mye eksponering av privatliv for enkelte, men for min egen del setter jeg mer pris på utlevering av egne tragedier og prøvelser, enn artister du omtrent ikke vet hvem er, annet enn en cheesy radiosingel og et fake smil. Jeg var ikke av dem som fulgte med på nevnte TV-program, men den ekstremt såre låta «Halve meg», gjorde at jeg

5

for første gang virkelig fikk øynene opp for Vinnis norskspråklige rapping, som nå altså har kulminert i albumet Oppvåkningen. Og som du ser på smilefjeset over, er jeg fornøyd med det vi får servert. Og akkurat det var ingen selvfølge, siden jeg virkelig ikke liker «Stjernestøv», en låt som i mine øyne var et veldig merkelig valg som førstesingel. Ikke har den noe hit-potensiale, og ikke er den representativ for resten av albumet, hvor det strengt tatt er tolv andre spor jeg heller ville ha valgt. Men la oss heller fokusere på nettopp disse, som definitivt viser til veksten hos Vinni som artist og låtskriver, selvfølgelig mye takket vært skiftet over til morsmålet. Og for de av dere som er engstelige for 13 låter om skilsmisse og anger, frykt ikke. Størsteparten av Oppvåkningen er nemlig skrevet og spilt inn før de personlige problemene begynte for Vinni, som i sin tur bruker store deler av albumet til å takke og glede seg over både karriere og livet. Men først må vi

likevel gjennom et knippe låter som førte fram til stemningen på nevnte «Halve deg» (som ikke er med på albumet), deriblant en av mine favorittspor, «Hvis jeg dør i natt», som er noe så drøyt som en vellykket Tupac-«cover» («If I Die Tonight» fra Me Against The World). Ikke bare klarer Vinni å kanalisere den avdøde raplegenden på en imponerende måte, han gir også frysinger på ryggen med ærlige linjer som «Har levd et liv uten tid til å angre/Ser tilbake på så mangt jeg ville forandre/Som lille Jørgen som jeg aldri ga en sjanse/Burde fortalt’n jeg var glad i’n før han hang seg» og «Jeg visste jeg hadde svikta/Trodde jeg var kul, men hei jeg var den største fitta/ Hadde muligheten til å være mann/Nå har jeg hele evigheten til å lære meg om skam». Døden er også et tilbakevendende tema på «Vi Ses» (hvor Vinni trer inn i Seigmen-modus på refrenget), men heldigvis blir det mørke balansert av en lysere del, som først gir seg til kjenne med selve

definisjonen på alt som er søtt og godt her i verden. Jeg snakker selvfølgelig om Marit Larsen. Og jeg vet det sikkert ikke er meningen, men fy fabian (har hørt at Marit ikke liker banning), så forførende hun er på «God natt»! Jeg tør forøvrig vedde en tusenlapp på at Greven har pushet denne som neste singel før dette nummeret av N&D er ute på gata. Det kan han dessuten etterhvert også gjerne gjøre med den glimrende «Smil», hvor Tshawe og spesielt Yosef demonstrerer sine heftige ferdigheter, etter at Timbuktu og Chords har hjulpet til på «Stjerner i dagslys», en annen av skivas mange godlåter. Mot slutten av Oppvåkningen, havner vi i Vinnis intimsfære med både kjærleik «Himmelen» og gladlåta «Løvenes konge» til sønnen, Leonel, før han bokstavelig talt takker for seg med sin egen favorittlåt, «Takk», og gjør det klart at det endelig er på tide å bevege seg framover igjen («Jeg takker for at sola ville reise seg igjen, så jeg kan reise meg med den»). 35 år og på toppen av rapgamet sitt, ikke dårlig! Mathias Rødahl THE XX Coexist (YOUNG TURKS/XL RECORDINGS/ PLAYGROUND)

The ZZ. Det er noe med betegnelsen «det vanskelige andrealbumet» som gir sur bismak; antageligvis fordi det er en betegnelse som er oppfunnet av allmenheten og ikke artistene selv, og antageligvis fordi den med sine implisitte restriksjoner spenner ben på kreativitet. Det er derfor med skrekkblandet fryd og motvilje jeg appliserer nettopp denne betegnelsen på The XX sin Coexist. Da forhåndslytten av albumet kom, var jeg helt overbevist om at gruppen kom til å ligge i teten i den gjeve kampen om årsfavoritt-stempelet, men etter et dusin gjennomlytt er det bare å konkludere: The XX har blitt, vel, litt kjedelige. Bandet har vært flinke på stillheten mellom melodiene, for å så følge det opp med et ekstremt catchy hook, men på Coexist uteblir disse interessante brekkene til fordel

3

for tom stillstand. Sangtekstene, som ærlig talt tidvis høres ut som om noen har transkribert en samtale mellom et veldig fantasiløst par som slår opp for å spille det av i slow-motion, har også fått seg et slag for baugen siden førsteutgivelsen. Store ungdomsemosjoner er fremdeles i spill; nesten samtlige av sangene handler om ufullendt kjærlighet, og stemmene til Romy Madley Croft og Oliver Sim harmonerer så vakkert og sårt, men det klarer liksom ikke å grave seg ut av den monotone hengemyren. Og jeg har virkelig prøvd å lytte etter de små nyansene og skiftene i musikken som man ofte hevder kommer bare man gir albumet litt tid. Som på førsteskiven er det er den ene tredjedelen av gruppen Jamie Smith, også kjent under DJ- og produsentaliaset Jamie xx, som har produsert Coexist. Med alt det spennende han har leflet med på egen hånd, som for eksempel remixen av Gil Scott Herons album I’m New Here, er det merkelig at ikke albumet våger å ta mer sats. «Angels», «Chains» og «Swept Away» er albumets desidert beste låter, men det hjelper ikke at potetene er kokt om ikke kjøttet er mørt. Misforstå meg rett, Coexist er ikke et dårlig album, men i lys av den klamme floskelen innledningsvis, når de ikke opp til tidligere meritter. Karima Furuseth GRIZZLY BEAR Shields (WARP/PLAYGROUND)

Forsvarsløst. Shields er Grizzly Bears fjerde album, det første etter suksessen Veckatimest, som ble deres kommersielle gjennombrudd. Når vi prater om skjold i dagligtalen, så er det ofte for å beskrive et slags middel vi bruker for å beskytte oss selv mot noe annet. Vi setter opp skjold for å slippe unna noe vanskelig eller farlig eller bare brysomt. Slik sett er det grunnlag for å tro at Shields handler om Grizzly Bears skjold, at det skulle bli en slags innesperret plate, som for eksempel skjulte sine følelser og demoner bak et teppe av, for eksempel, strålende instrumentering og smakfull

5

produksjon. Det ville vært cirka halve sannheten. Grizzly Bears prosjekt har alltid handlet om håndverk, og ingenting har forandret seg der i gården. Shields er i den forstand lyden av et band som gradvis og over tid har kultivert sine styrker og lært seg å spille på dem. Det er med andre ord trygt det vi kan kalle flinkismusikk, musikk i Steely Dans ånd (uten sammenligning forøvrig), her er intrikate arrangementer, en naturlig forståelse for dynamikk og groove. Plata er spilt inn i Massachusetts og i Texas, og det manifesterer seg i musikken. På førstesingelen «Sleeping Ute» så lar Texas – eller rettere sagt – sørstatene høre fra seg. Det er noe med gitarspillet som er nesten Lynyrd Skynyrd-aktig og noe med melodien som er veldig lengtende og cowboy-aktig. Men hele tiden er sulamittene trygt forankret i sine intellektuelle østkystrøtter; sofistikert og kompleks. Allikevel er det ikke smartheten eller flinkheten som blir det slående på denne plata, man forventer jo såpass av Grizzly Bear. Mer er emosjonaliteten slående. Shields kan altså antyde noe om å gjemme seg. Og nettopp dette har vært noe av kritikken mot Grizzly Bear: At de gjemmer følelsene sine, de ekte seg, bak en fasade av teknikk og arrangement. Sånn sett er det interessant å se på Shields som et svar på denne kritikken. For er det noe Shields ikke mangler, så er det følelser. Det er ikke åpenbart med en gang, slik få ting på Shields er. Først sniker det seg inn at det er en litt mer sørgmodig plate, men etterhvert blir det åpenbart at det er en ganske mye mer melankolsk plate enn vi er vant med. Særlig tydelig blir det mot slutten av plata. Shields tre siste låter, «Gun-Shy», «Half Gate» og «Sun In Your Eyes», er kanskje platas beste, kanskje ikke, men de symboliserer i alle fall best denne blandingen av det melankolske i melodiene og det komplekse og sofistikerte, som gjør Shield til en så vellykket plate. Håvard Ringen

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

LATTERLIG FENGENDE WITCHCRAFT Legend (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Retrobølgen har ligget over rockelandskapet som ei klam, tykk tåke siden rundt da vi oppdaget at denne «millieniumsbugen» ikke kom til å utslette verden likevel. Om vi snakker doom metal, NWOBHM eller sekstitalls psykedelia og proto-blackmetal: alle har fått. Er det gått rutine, overkill og nesten uutholdelig lite spenstighet i fenomenet? Ja. Vi er likevel glade for band som The Devils Blood, som har evnet å se fremover samtidig som de har gått på fullt røvertokt i rockens skattekammer. Tidligst ute i akkurat denne doom metal-baserte psykedeliske 60-/70-tallstilbedende delen av retroministeriet finner vi svenske (så klart) Witchcraft. Bandet har aldri lagt skjul på inspirasjonene sine, og debuterte likegodt med en singel hvor de covret Pentagram og Rocky Erikson: to av deres mest innlysende forbilder. Mange har fulgt i fotsporene deres, men Witchcraft sin stilsikkerhet er sjelden vare, dessuten har de noe spesielt i frontmann Magnus Pelander.

5 Lindstrøm, så er det vanskelig å ikke gå litegranne eksentrisk. Smalhans åpner med «Rà-ÀkôSt» (jeg sa jo hysterisk titulert). Den begynner distinkt: en fet basslinje som snart akkompagneres av en luftig synt, en nesten banal melodi går i loop i forgrunnen og får selskap av mer boblende og atmosfæriske synter i bakgrunnen. Like over halvveis, kommer det et break, før låten jobber seg opp igjen og kulminerer i et kontrollert syrete klimaks. Som sagt er det mye vanligere enn låttitlene skulle tilsi her. Og det fortsetter egentlig slik. Det er et veldig enkelt opplegg Lindstrøm legger seg på

her. Det er bassgang, perk, synt, arpeggioer og et lite take-off, et break og en avslutning. Fokuset blir på formatet, seks forsøk på å lage den samme sangen, bare bedre. Det er ikke det at det er dårlig. Lindstrøm kan sitt fag og hans formalistiske reise i disco på Smalhans er en fornøyelig affære. Men følger man ikke med, så glir det veldig raskt over i en annen. Det kokes sammen til en og samme suppe, med den samme helt greie smaken over hele linja. Således var vårens forsøk en mye mer interessant utgivelse, hvor vi fikk oppleve en Lindstrøm som strakk seg i nye retninger. Smalhans føles heller

som en kort meditasjon over discoens iboende egenskaper. Men den går aldri dypt og holder seg hele tiden ganske overfladisk. Smalhans kan oppsummeres som en ålreit plate. Det den i hovedsak savner er utforskningsvilje; den savner at Lindstrøm tør å utfordre formatet i større grad, og byr mer på kreativiteten sin. Men på den andre siden, så har han allerede gjort det i år og vi trenger ikke mer enn én personlig plate fra Lindstrøm i året. Og for alle som elsket alt det som gjorde oslodisco til en greie, så er Smalhans en ganske fornøyelig halvtime. Håvard Ringen

Som vokalist kanskje veldig tett opp til sine forbilder, men også med en autoritet og tilstedeværelse som gjør at vi tror på ham. Antisosiale, «føkk døkk»-tekster a la St. Vitus bæres fram av en stemmeprakt som kunne tilhørt Rocky Erikson eller Bobby Liebling, men som også har drypp av mer kraftfulle sangere som Robert Plant. Siden sist har de bytta ut ikke mindre enn tre medlemmer og knyttet til seg produsent Jens Bogren. Sistnevnte, kjent via band som Katatonia, Paradise Lost og Opeth utgjør eneste forskjell i lydbildet dog. Legend er mer av det Witchcraft har levert siden starten, men Bogren tar de ett steg bort fra det autentiske analoge sekstitallssoundet som de etterstrebet tidligere. Dermed blir det litt mer 2012 over det hele, uten at han tar fra dem brodd på noen måte. Nå som Gravyard og dess like er årets store navn i skandinavisk rock, burde Witchcraft virkelig ha stor sjanse til å cashe inn på en trend de var med og startet. Låter som «Democracy», «Flag Of Fate» og «An Alternative to Freedom» er alle både latterlig fengende, samtidig som de er seige og dronete. Jørgen Nordeng

9/2012

55


din hobbybutikk på nett - alt i RadiostyRte lekeR foR både baRn og voksne

RadiostyRte bileR

RadiostyRte fly

fra kr.

998,-

698,-

RadiostyRte båteR

RadiostyRte helikopteR

fra kr.

798,-

RadiostyRte tankseR

fra kr.

fra kr.

fra kr.

398,-

RadiostyRte anleggsmaskineR

1498,-

fra kr.

798,-

Følg oss på: facebook.com/Rcbutikken.no + www.Rcbutikken.no

se våRe tilbud og meld deg på våRt nyhetsbRev, scan qRkoden

Kjøp nå, betal senere med RC.indd 1

28.09.12 10:35


FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Mesterlig! Fullt på høyde med John Casavettes sine improviserte kammerspill. Beasts of the Southern Wild anmeldt på side

23 år gamle Dolan er vår tids Mozart. Hvorfor i alle dager har ikke Arthaus kjent sin besøkelsestid? Laurence Anyways anmeldt på side

Av Håvard Nyhus Hei, Tor Fosse, festivalsjef i BIFF! Vi registrerer at dere har begynt å omtale dere selv som «den største filmfestivalen i Norge». Eh, Tromsø? – Vi er forbi dem nå. Iallfall helt på høyde i antall besøkende. Og vi har flere filmer. Så det spørs litt hvordan du regner på det. Men det er en veldig vennlig rivalisering altså. Jeg var jo festivalsjef der oppe tidligere.

Av Torgeir Blok Juan of the Dead er en av mange horrorfilmer på festivalprogrammet til Film fra Sør. Den cubanske storproduksjonen overgår det meste du har sett av zombie-action, og yter full pupp av velsmakende blodsprut hele veien. NATT&DAG møtte regissør Alejandro Brugués. – En film som Juan of the Dead hadde aldri blitt laget på Cuba før, så vi måtte prøve oss frem og lærte masse underveis. Men vi

74

Har 90 minutter brukt 90 minutter på faktasjekken? 65

Vi har saumfart programmet. Veldig mange filmer om prostitusjon! – Ja, og de er vinklet både positivt og negativt. Noen er direkte oppløftende, mens andre tar for seg ting som trafficking. Så det er begge deler. Det er ikke deres jobb å ta stilling til saka? – Nei, vår oppgave er å plukke gode filmer og legge til rette for informerte samtaler. Vi arrangerer da også en paneldebatt om prostitusjon under festivalen.

hadde et godt og morsomt manus, og banket på de riktige dørene. Alle som leste manuset ville være med på eventyret. Det finnes nok land der forholdene for å lage film er verre, men filminnspilling om sommeren på Cuba er galskap; varmen er uutholdelig. I noen scener virker det som dere har stengt ned store deler av byen. Var myndighetene hjelpsomme? – Ja, vi stengte faktisk ned de største gatene i Havanna i flere dager om gangen. Myndighetene var veldig hjelpsomme, men

Intervju med regissør Eva Sørhaug på side

Klima og byutvikling er andre stikkord som gjerne assosieres med BIFF. Vi minnes med særlig glede fjorårets dokumentar om kollektivtrafikk-mirakelet Bogota, Colombias hovedstad. Da klarte dere å fly over to av byens borgermestere. Hvem har dere reservert den fineste hotellsuiten til i år? – Tja, Liv Ullmann kommer jo. Hun kommer med tyskproduserte filmen To liv og har med seg et stort følge tyskere som er veldig store der nede, men som kanskje ikke er det her. Ellers er klimasaken fremdeles synlig. Vi har et samarbeid med Klimafestivalen og viser blant annet dokumentaren Delta Boys som undersøker oljekonflikten rundt Nigerelven. Her ble timingen plutselig veldig god. Nnimmo Bassey, som jobber der nede, vant jo RAFTO-prisen i går (27. september).

det vanskeligste var å kontrollere nysgjerrige menneskemasser som stod å lurte på hva i all verden vi drev på med. Jeg får ofte spørsmål om sensur, og jeg skulle gjerne hatt et mer interessant svar, men sannheten er at manuset er uforandret og at ingenting ble sensurert. Juan of the Dead gjør mange åpenbare referanser til filmer som Shaun of the Dead og Braindead. Hvor tilgjengelig er horrorfilm på Cuba? – Det er ingen restriksjoner, men de er ikke lette å få tak i heller. Enda mindre da jeg

66

Musikkdokumentarer er ofte helt like hverandre. Alle følger de samme fem aktene: Vanskelig start («det var ingen som ville høre på demoen vår») – et plutselig og voldsomt gjennombrudd – verdensherredømme – nedtur, dop, uvennskap – forsoning, comeback. BIFF har imidlertid pleid å vise teft for litt annerledes musikkdokumentarer. Hvilke tre vil du trekke frem i år? – Something From Nothing: The Art of Rap. Den er regissert av Ice-T. Anbefales. Også har du Charles Bradley-dokumentaren Soul Of America. Den er veldig bra. I tillegg har du filmen om den siste konserten til LCD Soundsystem, Shut Up And Play The Hits, den viser vi i samarbeid med Ekkofestvalen. BIFF arrangeres i Bergen 17.–24. oktober. www.biff.no

vokste opp på åttitallet. Jeg måtte virkelig jobbe hardt for å få tak i horrorfilmene mine. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg klarte å se alle disse filmene i oppveksten. Det finnes en teori om at amerikanerne lager zombiefilmer når en Demokrat sitter i Det hvite hus, og vampyrfilmer når republikanerne er i posisjon. For din egen del: Er zombiene et verktøy for å ytre et politisk budskap? – Ikke et politisk, men et sosialt budskap. Politikk er altfor stort for meg. Jeg ville fortelle om hvordan cubanere er, hvordan vi reagerer i møte med motgang, og andre hverdagslige ting jeg opplever på Cuba som plager meg. Da er zombier et flott redskap. Film fra Sør arrangeres i Oslo 4.–14. oktober. www.filmfrasor.no 9/2012

57


FILM Liv & Ingmar Regi: Dheeraj Akolkar Med: Liv Ullmann, Ingmar Bergman Overtemperert om ordinært forhold. Jeg innrømmer det med en gang: jeg vet veldig lite om både Liv Ullmann og Ingmar Bergman. Det er og har alltid vært et hull i min filmkunnskap. Derfor gledet jeg meg til denne dokumentaren om de to, i håp om å få gjort noe med min ignoranse om et viktig partnerskap i skandinavisk filmhistorie. Dessverre forlot jeg salen like uopplyst som jeg gikk inn. Det er to grunner til det. For det første handler denne filmen utelukkende om Liv og Ingmars kjærlighetsforhold og ikke om deres karrierer. I og for seg greit, det ligger ikke i mitt mandat å fortelle filmskaperen hva han

2

Flukt Regi: Roar Uthaug Med: Tobias Santelmann, Ingrid Bolsø Berdal, Bjørn Moan Isabel Andreasen, Milla Olin, Martin Slaatto Min beibi dro avsted, hun dro av sted. Flukt setter tonen med en skranglete start. Det skal mer til enn en skjermtekst som sier at «Året er …» for at jeg kjøper en fjern tidsepoke. Store totalbilder av en westernlandsby, en middelalderborg eller futuristiske romskip, er avgjørende for at jeg skal bli med på leken. Da Flukt er ribbet for slike etableringsbilder, fremstår den isteden som en mangelfull fabel om en håndfull skuespillere i skogen.

2

Da norsk film endelig var kurert for den teatralske pesten som hvilte over kinolerretet i flere tiår, viser skuespillerne i Flukt tilbakevendende symptomer og resiterer replikker som opplest fra en innholdsfortegnelse. Hovedrolleinnehaver Isabel Christine Andreasen er riktignok rett så søt og har betydelig kamerakarisma, men da også hun prater som en telefonsvarer sammensatt av enkeltstående ord, kan man ikke annet enn å skylde på regissøren. Roar Uthaug har tydeligvis spesialisert seg i å daffe ned voldssekvenser. Som han gjorde i Fritt Vilt, forsøker han igjen å skape spenning uten ubehag. Off-screen vold og blodfattige øksehogg ufarliggjør og distanserer til interessen fordunster helt. Jo da, antydning

5 58

9/2012

Ikke at dette er en solskinnshistorie. Filmen er delt opp i seks seksjoner med titlene «Kjærlighet», «Ensomhet», «Raseri», «Smerte», «Lengsel» og «Vennskap», og det kommer klart frem at Liv og Ingmars forhold inneholdt mer enn nok av alle disse aspektene. Men hvilke forhold gjør vel ikke det? Mest av alt fremstår deres forhold som helt … ordinært. Det er ikke noe galt med det, hadde det ikke vært for at de filmatiske virkemidlene hele tiden prosederer at dette er høyst spesielt og ekstraordinært. Det inkonsekvente forholdet mellom innhold og filmspråk gjør at Liv & Ingmar fremstår som en kjærlighetshistorie fra regissør og manusforfatter Dheeraj Akolkar sin fantasi, mer enn Liv og Ingmars egen historie. Trond Gausdal Premiere 28. september

kan ha sin kraft om det er brukt med omhu, men skal man først vise fryktinngytende barbarer i all sin stereotypiske prakt, så nytter det ikke å pakke det inn i trusler som avsløres som tomme. Det blir en fornærmelse mot publikum som ble lovet grusomheter, men bare får en småsøt halvactionheltinne. Når ungjenta så omsider begynner å hevne seg på kidnappetpakket, er vi ikke innvilget nok grunn til å heie på henne. Flukt er en vakker naturfilm med knæsj lys, lyd og bilder; men blant alle de tekniske fremskrittene har filmskaperne tydeligvis glemt noe helt essensielt: Gi meg grunn til å bry meg. Gi meg blod, for faen! Torgeir Blok Premiere 28. september

På kjøkkenet kan ingen høre deg skrike 90 minutter Regi: Eva Sørhaug Med: Aksel Hennie, Bjørn Floberg, Pia Tjelta, Mads Ousdal, Kaia Varjord, Annmari Kastrup Lysene i salen skrus på. Jeg venter spent på de første «ja, det var voldsomme greier, gitt!»-utropene fra kollegene mine, komplett med albuer i siden og avvæpnende glis … men nei. Det er stille. Faen så stille, som i kjerka mellom det siste

skal gjøre. For det andre er denne dokumentaren så emosjonelt ladet og manipulativ at den mister all troverdighet. Fra første bilde blir det klart at dette er en film med et større og sterkere ønske om å være poetisk og vakker enn direkte innsiktsfull og sann. Vi ser en liten hytte på en grønn slette ved vannkanten, mektige fjell, sterke, vibrerende farger. Komponerte landskap. I bakgrunnen høres lett, nostalgisk drømmende pianomusikk. Bakgrunnsmusikken blir liggende fra begynnelse til slutt, vekslende mellom nevnte pianotema og svulstige strykere, for hele tiden å påminne om at dette er gid, så poetisk. Livs fingre stryker over røde hjerter i kjærlighetsbrevene fra Ingmar samtidig som en voice-over leser fra brevene. Det er som å bli hamret i hodet med en emosjonell slegge.

klokkeslaget og presten som trekker pusten i mikrofonen (hvis det fortsatt finnes noen der ute som tar den referansen). Jeg er åpenbart ikke alene om å ha behov for noen sekunder for å konstatere at håhååhkei, jeg er andpusten, men tross alt like hel. Eva Sørhaug har med 90 minutter gjort noe så sjeldent som å lage en norsk film som rister litt i oss. Allerede i det første bildet, et vakkert svart/hvitt, slo-mo bilde av vandrende

mennesker i ei gate jeg antar er Karl Johan, erklærer hun at «Hei! Dette angår oss alle. Attention on deck!» Sørhaug er klok når hun pent og forsiktig loser oss inn i – og ned i – disse helveteshistoriene. Vi føler oss noenlunde komfortable i begynnelsen av historien om Johan (Floberg), som rydder opp i et knippe praktiske anliggender, åpenbart preget av et altoppslukende noe. Uroen er mer påtagelig i beretningen om de fraskilte småbarnsforeldrene Elin (Tjelta) og Fred (Ousdal). Hun peiser ned vinglass i store slurker mens han sender små, anklagende blikk i hennes retning hva enn hun foretar seg. Når Aksel Hennie dukker opp, er det bak et TV-apparat og i et annet rom enn kameraet. Det er som om Sørhaug sier: «her stopper filmen, folkens. Nå skal vi ut i virkeligheten.»

Noe trekker likevel ned: Realismen forpurres ved gjentatte anledninger av overdreven bruk av filmatiske virkemidler. Når dramatikken skal bygges opp kommer klippene altfor hyppig, kameramannen diagnostiseres med akutt trøblete motorikk og i overkant fremtredende musikk fjerner oss fra opplevelsen. Bedre er de lange tagningene der vi bare får høre setlyd og ingenting annet, jamfør flere av scenene med Hennie og Varjord. Det til siden, 90 minutter er en viktig påminnelse om menneskeskjebner som dessverre er alt annet enn unike, og ikke minst er den et spark til oss alle om hvor lett det er å ikke se, ikke høre og ikke bry oss nok. Du må ikke tåle så inderlig vel … Martin Øsmundset Premiere 17. august


2.-4. november 2012

(fre kl 12-19, lør 11-18, søn 11-17) Norges Varemesse, Lillestrøm

NORGES

STØRSTOERT

VINTERSP

E S S E M SKISTEDER ER

LEVERANDØR

R! ÅRETS NYHETEENN

ALPINT/LANGR SLIV T TUR OG FRILUF

TOPP

MESSEBUTIKKER www.skiexpo.no : SKIEXPO NORGE

EGEN

SNOW/S

MESSE URF/SK

ATE

RAIL- O

G SKATE PARK TEAMK J Ø MESSEB RERE UTI

KKER

www.boardexpo.no : BOARDEXPO NORGE

// Store messebutikker // Scene med moteshow // Kjente utøvere // Norges største langrennsbutikk // // Afterski // Innendørs Railpark // Innendørs langrennsløype // Rulleskiløype // // Konkurranser med pengepremier // Publikum tryouts // Giveaways // Eget lekeområde for barn // // Teamkjørere // Autografskriving // Norske og utenlandske skisteder // Årets Filmer // // Smørekurs // Lanseringer // Skatepark // Møt fotografer // Nettsider // Blader //


Leie & Kjøp: 03.10.2012

Leie: 10.10.2012 Kjøp: 17.10.2012

Leie: 10.10.2012

Leie: 10.10.2012 Kjøp: 17.10.2012

Leie & Kjøp: 17.10.2012

Leie: 17.10.2012 Kjøp: 24.10.2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på


FILM To liv Regi: Georg Maas Med: Juliane Köhler, Liv Ullmann, Sven Nordin, Julia Bache-Wiig, Vicky Krieps, Dennis Storhøi Fin film. Ræva tittel. I den norske filmhøsten har det vært greit med forhåndsfuzz rundt Mer eller mindre mann og Som du ser meg, litt mer rundt 90 minutter og skammelig mye rundt det pusete heltedramaet Kon-Tiki. Men hva med To Liv, en tyskprodusert, eh … historisk familiedramathriller som stort sett er filmet på norsk jord og med norske skuespillere? Har noen i det hele tatt hørt om den? Det Tredje Rikets Lebensbornprogram gikk ut på å shippe enkelte av de norske tyskertøsenes avkom til Hitlerland for der å arifisere det tyske blodet

(«lebensborn» betyr livskilde). I To Liv følger vi krigsbarnet Kathrine (Köhler), som rømte fra DDR og hjem til Norge for å bli gjenforent med moren Åse (Ullmann) 25 år etter krigens slutt. Etter murens fall i 1990 får hun besøk av en advokat, som ber om hennes vitnesbyrd for å kunne stevne Den norske stat for brudd på folkeretten. Kathrine lever nå det gode liv med ubåtkapteinen Bjarte (Nordin), datteren og barnebarnet, og ønsker ikke at noen skal grave i fortiden hennes. Snart kulminerer det hele i et ikke ueffent forslag til løsning på mysteriet om Isdalskvinnen (google it!). Manus er gjennomarbeidet, og gjennom historien gjør Maas en forbilledlig jobb med å balansere kombinasjonen av å bygge familiedramaet mens thrilleren snøres til. Den relativt

kompliserte historien leveres på nøkternt vis, om enn noe hastig, og rundes av på om lag halvannen time. Rutinerte aktører som Köhler og Nordin, samt bautaen Liv Ullmann, skal ha kudos for at potensielt svulstige linjer leveres med måtehold. Det meste fungerer altså som det skal, selv om pålitelig, tysk ingeniørkunst selvfølgelig også mangler en x-faktor, noe som løfter stasen opp fra et «hm, fin film»- til et «åhfyfaen»-nivå. To liv vil dessverre bli valgt bort av ufortjent mange kinogjengere på grunn av en forbløffende fantasiløs tittel (To liv? I mean, come on!!), samt Filmwebs innsats for å stikke av med VMtittelen i kategorien «søvndyssende synopsis». Martin Øsmundset Premiere 19. oktober

Mer eller mindre mann Regi: Martin Lund Med: Henrik Rafaelsen, Janne Heltberg, Per Kjærstad, Tov Sletta, Tore Sagen Lettstemt oppgjør med ironigenerasjonen. Henrik Rafaelsen spiller Henrik, en 35 år gammel mann, eller bedre: en 35 år gammel gutt. Henrik har nettopp begynt i ny kontorjobb og flyttet inn i ny leilighet med sin ny-gravide kjæreste, Tone (Janne Heltberg). So far, så mange voksenpoeng. Så pisser Henrik i Tone sine venners bil, kliner med jenter på nach og slår ned naboen – hans nye jobb-kollega – når han klager på støyen. Au da. Mer eller mindre mann følger Henrik i løpet av noen få dager

i hans liv hvor overgangen til voksenlivet har kommet litt for brått på og sender ham inn i en pubertal regresjon. Filmen står og faller på Rafaelsen, som utmerker seg positivt i rollen som Henrik. Der pikkog snørr-humoren til Henriks venner ikke ser ut til å ha noen annen klangbunn enn generell barnslighet, er Henriks umodne oppførsel direkte selv-destruktiv. Han fremstilles likevel med en raus overbærenhet som peker mot en genuin, underliggende angst for hele voksenlivet. Dette gir en ellers lettstemt komedie det lille ekstra den trenger for å bli noe mer enn bare en rekke humoristiske episoder, og gjør at den fungerer som et generasjonsportrett for de som ikke klarer

å danse uten ironi eller å ha en alvorlig samtale uten å forsøke å fleipe det bort. Skal man komme med noen innvendinger mot Mer eller mindre mann, så kan det sies at latteren ikke sitter løst nok for en komedie, og at den inneholder litt lite dramatikk for et drama – blant annet er Henriks utforskning av emosjonell ustabilitet en smule kortvarig til å kunne ha den selverkjennelses-virkningen manuset ser ut til å legge opp til. Allikevel, filmen inneholder nok varme og menneskelighet til at man heier på Henrik og Tone fra start til slutt, samtidig som man sitter og humrer litt hele veien. Trond Gausdal Premiere 14. september

4

Her i nord elsker vi traktekaffen vår, og vi vil helst ha den svart. Vi kaller det Den Nordiske Kaffekulturen, og Wilfa er stolte av å ha vært en del av den i mange, mange år. Derfor har vi sammen med Tim Wendelboe utviklet SVART, en eksklusiv og annerledes ny serie med traktere som tar vår måte å drikke kaffe på, med fokus på smak og renhet, på alvor. Først ut er SVART manuell, en trakter med prisvinnende design som lar deg lage kaffen for hånd. Full kontroll over vann, temperatur og kaffemengde gjør det enklere enn noen gang å være barista på sitt eget kjøkken. Se wilfa.no for forhandler.

4

Scan denne koden med telefonen din og se filmen om Svart Manuell på nordiccoffeeculture.com

Har du Wilfa Svart Manuell, Wilfa Malt og Wilfa Gram kan du lage perfekt kaffe hver gang!

+

62

+

9/2012

Ann_WSM_Mathallen_118x360.indd 1

26.09.12 11.25


FILM EN FILM AV

HAYAO MIYAZAKI REGISSØREN AV OSCAR VINNEREN <<CHIHIRO OG HEKSENE>> Bergens Tidende Dagbladet Dagsavisen Aftenposten

NORSK TALE

Film & Kino

Monsterfabrikken Beasts of the Southern Wild Regi: Benh Zeitlin Med: Quvenzhane Wallis, Dwight Henry, Levy Easterly, Lowell Landes, Pamela Harper, Gina Montana Ser du det store smiletrynet? Debutfilmar som denne gjer det vanskelig å ikkje glise breitt med tennene. Oprah Winfrey sin nye favorittfilm er din nye favorittfilm. Historia kretsar rundt seksåringen Hushpuppy, far hennar som er i ferd med å døy av ein mystisk hjarte- og karsjukdom, og det eksentriske lokalsamfunnet The Bathtub sin undergang som følgje av ver, vind og klimaendringar. Alt er fortalt med fokus på seksåringen Hushpuppy sitt personlege perspektiv på hendingane, med alle dei prehistoriske, monstrøse skapningar fantasien hennar klarar å diske opp. Kameraet er brorparten av tida operert frå ein seksåring si omtrentlege augehøgd, og filmmusikken er komponert for å matche jenta si indre tilstand og oppfatning av røynda.

6

En kongelig affære Regi: Nikolaj Arcel Med: Mads Mikkelsen, Alicia Vikander, Trine Dyrholm, Mikkel Boe Følsgaard, David Dencik, William Jøhnk Nielsen Atter en konge. Du har kanskje lest Per Olov Enquists Livlegens besøk? Historien om en sinnslidende, misforstått og mistilpasset dansk konge og livlegen som reformerte halve kongeriket hans? I likhet med de fleste historiske filmer har En kongelig affære et faktisk og ekstraordinært stykke fortid som forelegg; 1770-tallets Danmark på vei mot demokratisk daggry takket være legen, opplysningsmannen og enkeltmannsforetaket Johann Struensee. En tysk idealist løftet frem til eksekutiv makt av den syke Christian 7. Et arbeidsjern og en ikaros. Denne gangen er fokuset flyttet fra forholdet mellom Struensee og kongen til kjærlighets-

4

Både Hushpuppy, far hennar og dei andre skodespelarane er såkalla amatørar, gjerne henta rett ut or lokalmiljøet i det avsidesliggjande strøket nedst i Dei amerikanske sambandsstatane, der filmen er spelt inn. Men til trass, eller kanskje snarare på grunn av skodespelarane si avgrensa erfaring med yrket, er rolletolkingane særs truverdige. Dette er på høgd med John Casavettes sine dels improviserte kammerspel. Men der Casavettes satsa på spontanitet for å få skodespelarane til å oppføre seg som folk, har Zeitlin drevet med utstrekt bruk av omskriving av manus i tett samråd med rolleinnehavarane for å få dei til å tru på sine eigne rollefigurar, slik at tilskodaren òg kan ha trua. Det fungerer. Det er ikkje vanskeleg å forstå kva som gjer at Beasts of the Southern Wild allereie har vunne prisar mellom anna i Cannes, ved Sundance-festivalen og ved Filmfestivalen i Haugesund. Vi gler oss til å sjå kva Benh Zeitlin og hans filmskapar-mannskap ved namn Court 13 kokar i hop i framtida. Rasmus Hungnes Premiere 26. oktober

forholdet mellom Struensee og kongens kone, Caroline Mathilde. Et sjeldent og sjeldent komplekst vennskap byttet ut til fordel for en like sjelsettende romanse. (Her visker historikerne også om en annen foretrukket elskerinne, med det kapittelet er utelatt her). Så, in medias res; når hodene har rullet og kampen er tapt, settes pennen på papiret og filmen begynner. Dette er Carolines gjenfortelling, og en behagelig dansk stemme puster liv i en nær, forhåndsdømt fortid. Dermed dreies fortellingen mot et tradisjonelt, kostymedramatisk plot alt fra begynnelsen. Et potent valg dersom kjærlighetshistorien griper oss – hvem vil ikke heie frem samfunnsreformer drevet frem av stålvilje og tragisk kjærlighet? – og et mindre godt grep dersom den rette intensiteten ikke manifesteres. Slik er En kongelig affære ikke beretningen om en intens politisk brytningstid så mye som en romanse projisert mot et dyktig

iscenesatt historisk bakteppe. Caroline Mathilde er sobert gestaltet av Alicia Vikander, mens Mads Mikkelsen viser en finstemt variant av sitt alltid på kantenkarismatiske jeg. Mellom dem fins det nok av varme, intimitet og intellektuell forbrødring, men gnistene, den felles hybrisen, og de amorøse kaoskreftene som skulle speile en kongelig skute på vei mot malstrømmen er ikke sterkt nok tilstede. På mange måter et banalt problem siden filmen som helhet er godt balansert, svært elegant skutt og vel temperert i tråd med historiens stille før stormen. Og ikke minst – siden Mikkel Boe Følsgaards kokett fortapte konge er en studie verdt i seg selv. Og likevel – skal episk kjærlighet være dramaturgiens drivaksel må pulsen få de hvitkalkede halsårene til å vibrere sterkere, og filmens puls må bevege meg. Nesten hett, men ikke helt. Ragnhild Brochmann Premiere 14. september

KINOSUKSESSENE FRA GHIBLI, ENDELIG PÅ BLU-RAY!

“Mer magi fra familien Miyazaki” NETTAVISEN

PRESENTERER EN FILM AV

GORO MIYAZAKI

TALES FROM EARTHSEA JORDSJØ-KRØNIKENE

9/2012

63


FILM The Bourne Legacy Regi: Tony Gilroy Med: Jeremy Renner, Rachel Weisz, Edward Norton, David Strathairn Uengasjerende og unødvendig. Jason Bourne er tilbake, rent bortsett fra at han ikke er det. Matt Damon har takket for seg, da han ikke følte for å gjenta rollen han har bekledd i tre suksessfulle filmer allerede. Dermed handler den siste Bourne-installasjonen om agent Aaron Cross, også kjent som «Outcome 5» – en av CIAs superagenter utviklet av det topp-hemmelige Outcomeprogrammet. The Bourne Legacy er den første Bourne-filmen som ikke baserer seg på en av Robert

3

Juan of the Dead Regi: Alejandro Brugués Med: Alexis Díaz de Villegas, Jorge Molina, Andrea Duro, Andros Perugorría, Jazz Vilá Viva la muertos. Zombiefilm er neppe det første du assosierer med Cuba. Men settingen i Havanna kunne ikke vært bedre. Uten besvær leker handlingen med store kvanta rom, underliggende politikk og karakterer som aldri klarer å avgjøre om de levende døde som invaderer byen er ikonoklaster, dissidenter eller simpelthen amerikanere. Filmen skiller seg også fra zombienormen ved å demonstrere at det ikke bare er svært enkelt å stoppe de vandrende likene, men også jævlig … morsomt.

5

Lik sin britiske inspirasjonskilde (Shaun of the Dead, 2004) setter også denne filmen humor og underholdning høyere enn skrekk og gru. Selv om gatene renner røde og kroppsdeler ligger strødd, er hver eneste voldssekvens utført med et Peter Jackson-likt glimt i øyet. Dette understrekes av filmens eneste prest som utbryter «I will kick ass for the lord» i hyllest til Jacksons hjernedøde klassiker. All respekt til vår egen Tommy Wirkola, men Juan of the Dead ligger en serie likhus foran Død Snø, med scener som er såpas grandiose at det mest er forunderlig at noen lot seg overtale til å finansiere det hele. Gater fulle av avdøde som nekter å hvile i fred har vi sett mange ganger før, men

Ludlums romaner, og det merkes. Regissør og manusforfatter Tony Gilroy, som også har vært sterkt involvert i manusarbeidet i de tre foregående Bourne-filmene, ser ut til å ha produsert manuset på autopilot sammen med sin bror, Dan Gilroy. Minneverdige replikker, engasjerende plot twists og interessante karakterer glimrer alle med sitt fravær. Filmen begynner forsåvidt godt. Vi møter Cross, spilt av Jeremy Renner, idet han forsøker å overvinne et fiendtlig Alaskalandskap som fungerer som treningsområde for CIA. Cross kjemper mot bratte stup, ulver, iskaldt vann og fjellklipper med en stoisk ro som sammen med hans sympatiske utseende får ham til å fremstå som femti pro-

sent hardhaus og femti prosent kosebamse. Rachel Weisz spiller en medisinsk forsker tilknyttet Outcomeprogrammet og fungerer som Cross’ hjelpende hånd. Eller vent, er funksjonen hennes snarere å servere en smørbrødliste av medisinske og vitenskapelige termer for å få filmen til å fremstå som mer kompleks enn den egentlig er? Og hvorfor, om man skal drepe en person og få det til å se ut som et selvmord, ta seg bryet med å forklare for offeret at selvmord er en naturlig reaksjon etter hva hun nettopp har vært gjennom? Å ja, for å hale ut scenen litt før noen braser inn for å redde henne. Men OK, dette er en actionfilm og et svakt manus trenger ikke trekke ned så altfor mye så

lenge den underholder. Da hjelper det lite at filmens klimaks – en motorsykkeljakt gjennom Manilas gater og bakgater – har et naturlig sammenligningsgrunnlag med en lignende motorsykkel-scene i James Bond-filmen Tomorrow Never Dies fra 1997. Sistnevnte hadde i det minste et par håndjern for å øke spenningen litt, og når en actionscene fra 2012 virker tam og uoriginal sammenlignet med en femten år gammel scene, vet man at det er lov å forvente bedre. For all del, å se The Bourne Legacy er ikke det verste man kan finne på å gjøre en sen høstkveld, men det er ikke umulig at du har noe bedre å bruke tiden din på også. Trond Gausdal Premiere 7. september

Lykke Regi: Doris Dörrie Med: Alba Rohrwacher, Vinzenz Kiefer, Matthias Brandt, Oliver Nägele, Maren Kroymann Lykken er et sælsomt spill. I en ubestemmelig bygd i et idyllisk fjellområde lever tenåringen Irina et lykkelig liv. Hun er syerske og foreldrene lever av gårdsbruket sitt. En dag kommer militæret til bygda. Irina skynder seg hjem, bare for å se at hennes foreldre er blitt slaktet ned på kjøkkenet. Deretter blir hun overfalt og voldtas på kjøkkenbordet i blodbadet, rett ved sine foreldres lik. Hun rømmer til Berlin, tar på seg en billig parykk og falsk navn for å bli gateprostituert.

Med gode skuespillere og gjennomtenkt bruk av språk som en barriere mellom to mennesker som lever på gaten, forteller Lykke (originaltittel: Glück) om en prostituert som faller for en hjemløs pønker med en søt sjæferhund. Dessverre er karakterene så endimensjonale at man noen ganger kan forveksle dem med barn. Fin og gjennomtenkt bruk av gjenstander – som Irinas babyteppe og dådyret hun treffer i skogen mens hun er på rømmen – skaper likevel en stemning av håp i en dyster hverdag. Men mer betegnende er dessverre den overdrevne bruken av sjokkelementer for å presse fram billige tårer: Den

søte hunden som blir påkjørt uten å ha nevneverdig effekt på pønkeren, annet enn at han finner det formålstjenlig å tenne på avispapir og kaste det inn setet til en kabriolet, eller en ekstremt overvektig og svett businessmann som kjøper oralsex av Irina en gang i uken, men ikke gjør henne noe. Det som kunne vært en sterk historie om tilværelsens og språkets tilkortkommenheter (som Irina sier: «jeg er redd for stor ingenting»), faller derfor for eget grep. For mange overdrivelser og detaljerte forklaringer, samtidig som strykerne smigrer og fortellerstemmen babler. Sorry. Siren Løkaas Premiere 5. oktober

her blir vi vitne til en lik(e)befolket havbunn som subber seg til lands for å rive ned høyblokker. Manuset er ellers stramt, vitsene sitter og karakterene er latterlig elskverdige idioter. For virkelig å baske i barnsligheten, er samtlige også kåte som kaniner i løpetid, og blir dertil frustrerte når tiltrekkende kvinnekropper zombifiseres. Det er ganske dristig å ape etter tittelen til den mest suksessfulle zombiefilmen på flere tiår, men her har de cubanske filmskaperne kappet hodet av forventingene og skapt en verdig navnebror til Shaun of the Dead. Torgeir Blok Vises: Cinemateket under Film fra Sør: 5. oktober kl. 21.00, 7. oktober kl. 18.30 og 12. oktober kl. 21.15.

2

Barbara Regi: Christian Petzold Med: Nina Hoss, Ronald Zehrfeld, Rainer Bock, Christina Hecke, Claudia Geisler, Jasna Fritzi Bauer Adjø solidaritet. Sekstitallsstilen henger igjen i klærne, men året er 1980 i en liten kystbygd i Øst-Tyskland. Barbara er en kjederøykende barnelege som akkurat har blitt forvist fra Berlin og er omplassert på et stusselig sykehus i en liten bygd. Barbara gjør jobben sin, men småprater ikke. Når en ung jente ankommer sykehuset, syk etter å ha søkt tilflukt i en åker i håp om å slippe ut fra en arbeidsleir, blir det fort klart at Barbara er en dyktig lege som ser og kan sette diagnoser som de andre ikke oppdager. Den velmenende overlegen ved sykehuset blir snart imponert over Barbaras teft og lar seg bedåre av hennes ordknappe mystikk. Under en kvelende Stasi-stinkende tåke, tar filmen seg god

5

64

9/2012

tid til å bygge opp en dyster og amper stemning rundt Barbara. Vakre omgivelser står i kontrast til olme blikk, slitt interiør og harde mennesker, som et bilde på det håpet Barbara har etter å krysse grensen til sin vesttyske kjæreste. Barbara har store sko å fylle etter (n)ostalgi-trippen i Goodbye Lenin og De andres liv (som tok for seg overvåkningen i tiden rett før det sosialistiske regimet raknet). Ansiktet er uttrykksløst og hun velger sine ord med omhu. Desto mer effektive er de få ordene hun sier og de små hintene av emosjon som slipper igjennom hennes tilkneppede lepper og hardt opptrente skall. Slik klarer filmen, på ganske snedig vis, å blande inderlig medmenneskelighet med den avskyelige håpløsheten som situasjonen i Øst-Tyskland nødvendigvis innebar. Siren Løkaas Premiere 28. september


beast. natt og dag. 118 x 360 02.10.12 12:17 Side 1

FILM

Filmens Mozart Laurence Anyways Regi: Xavier Dolan Med: Melvil Poupaud, Suzanne Clément En av de mest evigvarende og potente diskusjonene om film spinnes ut fra holdningsspørsmålet om hva denne syvende kunstarten kan eller bør være. Må den, slik Cahiers du cinéma-redaktør André Bazin mente, etterstrebe å være et avtrykk av virkeligheten med respekt for det autentiske, minst mulig preget av håndsvetten fra den som har trykket på opptaksknappen? Eller bør filmkunsten være ekspressiv og formalistisk, nærmere beslektet med maleriet enn fotografiet? Mine personlige smakspreferanser heller avgjort mot det formalistiske, mot filmskapere som tillater seg å gjøre estetiske valg som støvsuger oppmerksomheten, være seg Brian De Palma eller Federico Fellini. Laurence Anyways er en slik film-film. Fortellingen strekker seg over hele nittitallet, og handler om to mennesker i slutten av trettiårene som, på tross av betydelige hindringer, ikke klarer å gi slipp på hverandre. Som elsker hverandre så høyt at livets brutale konsekvenslogikk aldri vil kunne rettferdiggjøre den grenseløse kjærligheten; som reiser over verdenshav for å møtes igjen, selv om begge vet at den stikkende skuffelsen venter på den andre siden. De to er Laurence Alia (Melvil Poupaud), som underviser i litteratur på college, og den søkende Fred (Suzanne Clément). Etter mange års samliv, åpenbares det at Laurence innerst inne er en kvinne, fanget i en fremmed kropp. Den kanadiske regissøren Xavier Dolan forespeiler det presserende hamskiftet i ett enkelt bilde: Mens Laurence bevokter en arbeidsøkt i klassen sin, setter han en binders på hver eneste finger, slik at det nesten ligner manikyr. Med dem griper han seg selv rundt nakken, som for å både omfavne tanken som strømmer gjennom hodet hans, og samtidig holde seg selv i sjakk. Når han omsider presenterer sannheten for sin elskede, reagerer hun med sjokk og vantro. Jeg er da ikke lesbisk!, svarer hun. Det er innlysende at livet de to har planlagt sammen ikke lenger er mulig, men ingen av dem orker å ta skrittet vekk, og slik tar de hverandre til fange. 23 år gamle Dolan må sies å være en Mozart-figur, ikke bare fordi han allerede har rukket å laget tre filmer (I Killed My Mother,

6

Utdrikningslaget Regi: Leslye Headland Med: Kirsten Dunst, Isla Fisher, Lizzy Caplan, James Marsden, Kyle Bornheimer, Rebel Wilson Det sa brura, òg. Den feite jenta skal gifte seg med en kjekk mann, og det før de pene og tynne venninnene sine. OMG. Natten før bryllupet ødelegger venninnene brudekjolen ved et uhell, og må bruke natten på å redde kjolen, og forhåpentligvis bli litt bedre mennesker. Det er lenge siden en film har fått meg til å føle meg så ukomfortabel som Utdrikningslaget (originaltittel: Bachelorette) gjør. I 87 minutter nærmest holder jeg pusten, i håp om at noe skal komme og redde filmen fra seg selv, redde oss i salen fra makkverket vi bevitner. Det skjer

1

Hjertebank), men fordi han med Laurence Anyways beveger seg over i den mikroskopiske familien med regissører som i svært ung alder serverer et forstummende mesterverk, av typen det er vanskelig å forestille seg at vedkommende noensinne vil overgå. Ord som «talentfull» og «lovende» blir direkte misvisende. Det narrative utgangspunktet er enkelt, men mellomrommene Dolan åpner underveis – viet overveldende formeksess og psykologiske nyanser i et pirrende samspill – gjør at resultatet føles som en massiv erfaring. Noe man har gjennomlevd snarere enn bare sett. Det sublime er at Dolans endeløst oppfinnsomme estetikk utelukkende bidrar til å løfte frem følelser og stemninger som allerede er godt rotfestet i rollefigurene og deres intriger. I Laurence og Freds verden regner klær fra himmelen når gjensynsgleden eksploderer; det spruter vann ut av stueveggene når kjærlighetssorgen tærer som mest. Laurence Anyways er fri. Fri for blasse konvensjoner, men også fri fra ideer om å aktivt bryte med dem. Regivalgene virker intuitive og uanstrengte – de er følt med en utstrakt hånd, ikke nødvendigvis tenkt i stykker. Dolan kjenner sin filmhistorie, og en kyndig cineast vil få assosiasjoner til både Almodóvar, Kubrick og Wong Kar-Wai, men i all hovedsak står Laurence Anyways helt for seg selv, bemerkelsesverdig uforstyrret av postmoderne støy. (Selv har Dolan trukket frem Titanic og Nattsvermeren som konkrete inspirasjonskilder, grunnet henholdsvis ambisjonen i Camerons film og den besnærende bruken av nærbilder i sistnevnte.) Her hjemme har ingen sett nødvendigheten av å vise Dolans film på det store lerretet; ekstra merkelig er det at Arthaus, som i sin tid gav oss den langt mindre betydningsfulle Hjertebank, ikke har kjent sin besøkelsestid. Under årets Cannes-festival ble opplevelsen av å overvære premieren (og den påfølgende festen) til Laurence Anyways et minne for livet, og tidlig i høst dro jeg og min kollega til Paris i ens ærende for å se filmen én gang til. Venner som har tatt oss på ordet har dratt til Sverige for å få sett den på kino der. Kjære leser, gjør det samme! Lars Ole Kristiansen

En film av Benh Zeitlin qu v en zh an e wallis dwig h t h en ry

«Fullstendig uforglemmelig. En nær perfekt kombinasjon av visuell magi, realisme og følelser» nrk filmbonanza

Anmeldelsen er skrevet i samarbeid med

aldri. Jeg blir flau av hvor umorsom den er, hvor krampaktig liksomvulgær den er, og begynner å lure på om regissør Leslye Headland har snortet like mye coke som hun lar karakterene sine gjøre. Hvorfor blir jeg så utilpass av denne filmen? Det kan være lett å skylde på de uspiselige karakterene. Headland har med viten og vilje gjort karakterene sine til superbitches, som baksnakker bestevenninnene sine og syter over hvorfor de ikke selv får det som de vil. (Og mest av alt trenger en bra mann, selvfølgelig.) Men altså, når ble det nok å servere oss en gjeng drittmennesker på film? Gi meg en bitch på et lerretet og jeg skal klare å engasjere meg i henne, så lenge jeg kan se noe menneskelig der. Det er lite menneskelighet å skue i denne filmen.

«Lol, se hvor feit hun er!» «Lol, se hvor vulgær hun er!» «Lol, se hvor dum hun er!» «Lol, se hvor bitchy hun er!» Dette oppsummerer grovt sett både filmens humor og fire hovedkarakterer. Men det er altså ikke kun humoren (eller mangelen på fungerende sådan), ei heller karakterene (eller mangelen på fungerende sådan) som gjør filmen så dårlig. Det er rett og slett ingenting som funker. Karakterene er irriterende, karikerte og lite troverdige – og redder seg ikke engang inn ved å være morsomme. Nei, jeg ønsker dem mest av alt vondt. Kamilla Rønnestad Premiere 28. september

Beste debutfilm

canne s filmfe stival

Beste film

sundanc e f i lmf e stival

PÅ KINO 26. OKTOBER www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

1992–2012 20 år med de beste filmene fra hele verden!

FILM: HÅVARD NYHUS

9/2012

65


FILM

Noe er råttent i Norge, skal vi tro filmskaper Eva Sørhaug. Tekst Martin Øsmundset 90 minutter, tittelen på Eva Sørhaugs film om partnerdrap, viser til den siste halvannen timen før det fatale skjer i et parforhold. Men mon tro om ikke tittelen også klokker inn tiden som er brukt på faktasjekken. Med filmen har iallfall Sørhaug blitt en slags internasjonal fanebærer for utsagnet «Norge er på europatoppen i partnerdrap», en påstand som fordrer ganske kreativ statistikklesning. SOM JON HUSTAD, programleder i Harde Fakta på TV2 («det eneste programmet som ikke er venstrevridd»), ikke kunne unnlate å korrigere uten et hånflir om munnen: Norge er faktisk på verdensbunnen over antall partnerdrap (tre per million par). Nå skal det imidlertid sies, til Sørhaugs forsvar, at hun ikke har gjort noen større forbrytelse enn å stole på tall som er blitt servert av Amnesty og Krisesentersekretariatet. «Hva er galt med den norske mannen?», spurte en canadisk publikummer etter visningen i Toronto. Og man kan saktens begynne å lure. Noe må det nesten være, slik som han voldtar og dreper i løpet av Sørhaugs 90 minutter. NATT&DAG gikk tallene etter i sømmene og tok heisen opp til toppetasjen på Clarion Hotel Folketeateret for å stille kilden til veggs. Hei, Eva Sørhaug! Hva var det som satte deg på tanken om å lage en film om partnerdrap? – Det er flere ting som skjer samtidig, men jeg leste at Norge lå på europatoppen

over partnerdrap, sammen med Spania. Dette er jo da i forhold til antall drap. Men poenget er at hvis du blir drept i Norge, så blir du drept hjemme, av partneren din. Nettopp, det er andelen av drapene som er påfallende. Ikke de absolutte tallene. Men når canadiere får høre at vi er «på europatoppen i partnerdrap» og spør hva som er galt med den norske mannen – presenterer du ikke da et veldig galt bilde av Norge ute i verden? – Nei. (Lang pause.) Nei. Det er en film. Det er en fiksjonsfilm. Det er en spissformulering, og det er jo ikke til å komme unna at vold i nære relasjoner er et alvorlig problem i Norge, og det er jo sånn at fem av ti mord er damer som blir drept hjemme. Det er femti prosent.* [Påstanden er faktasjekket lenger ned, jou. anm.] Jeg tenker: Bor du i en bilfri by, så blir du ikke drept i trafikken. Og vi skal bo i verdens mest likestilte land. Det er det som jeg ikke … det er noe gærent her. Under visningen i Toronto var det flere som måtte forlate salen. Ikke småtteri! – Jeg tenkte sånn: Skal jeg lage den filmen her, så må den skrike, ellers er det ikke noe vits å lage den. Hvis folk har glemt denne to minutter etter at de har gått ut av salen, da har jeg tapt, både i sakens anledning og som filmskaper. 90 MINUTTER VAR en påkjenning også for Sørhaug. Hun røper at fysisk kvalme og ukontrollerbare brekninger ble en vane allerede under forarbeidet. – Hele prosjektet var jo litt sånn … hadde ideen, hadde ikke noe lyst til å skrive manus.

Skal jeg lage den filmen her, så må den skrike. Ellers er det ikke noe vits å lage den. 66

9/2012

Okay? – Nei, fordi man skjønner at det her … det er jo bare ubehagelig. Samtidig som det er veldig interessant. Og jeg søkte faktisk penger på et annet prosjekt jeg hadde, på manus. Og så fikk jeg ikke penger på det, og så tenkte jeg «ach, får sende inn dette her, da. De kommer sikkert til å si ja». Og så, når jeg hadde skrevet det, hadde jeg ikke noe lyst til å regissere det. Hvorfor ikke? – Fordi, det er bare … tungt. Men jeg tenkte, når sant skal sies, at jeg skjønte ikke hvilke andre det var i Norge som kunne gjøre det og ikke feige ut. Eller som kunne tenke seg å gjøre det. Hvordan påvirket det deg å bevitne disse brutale scenene? – Det var utrolig slitsomt. Altså, jeg har jo ikke noe personlig erfaring med vold, men å sitte å høre på Kaia sine skrik og Aksel sin kjefting på tredje dagen, da orket jeg ikke å ha headsettet på lenger, måtte skru av lyden på monitor og kjente at nå … Aksel satt og skalv og var kvalm etter opptak, og Kaia satt med isposer mellom tagningene, og jeg turte ikke å gå bort til henne, for jeg visste at hvis jeg gikk bort til henne, så ville jeg spørre henne hvordan det gikk og mene det. Og hvis hun hadde sagt til meg da at «jeg vet ikke om jeg orker mer», så hadde jeg sagt: «Greit. Da gir vi oss.» Dere trengte ikke sminke så mange blåmerker etterhvert? – Nei, vi tok jo massevis av tagninger, og det er mye som ikke er med, også. Altså, den siste slåsskampen … der er det mye mer. Vi har gjort det samme fra flere hold og forskjellige innstillinger og de slåss og de slåss og de slåss og de slåss og de slåss. Men så tenker jeg sånn: det er bare blåmerker. Det går over.

De er jo ikke utsatt for den typen … og det er jo også de veldig klare over. Det er som Kaia sa: at hun kjente hun hadde problemer med å gå opp trappa hjemme etter jobb, og så tenkte hun bare: «og det er jo bare meg … jeg er jo ikke utsatt for dette engang». HAR REGISSØREN NOE hun vil legge til? Først sier hun nei, men så stopper hun på andre trinn i trappa, smiler og sier: – Du kan si mye rart om filmen, og du behøver ikke å like prosjektet, men du kan ikke si at det er en dårlig film. Det føler jeg meg rimelig trygg på.

*HARDERE FAKTA Epilog. Tilbake på NATT&DAG-kontoret slår det oss. Hva sa hun? At «fem av ti mord er damer som blir drept hjemme.» Det hørtes da fryktelig mye ut!? Vi blir atter fysne på konkrete tall, og sjekker med drapsoversikten til Kripos fra 2011. Den viser at antall drapsofre totalt siden 2002 har ligget et sted mellom 30 og 45 i året. I samme periode har antallet kvinner som er drept av partneren sin ligget mellom fem og ti – altså en andel på type tjue prosent. Det kan altså ikke være kvinnelige partnerdrapsofre denne «fem av ti mord»-formuleringen henviser til. Kan det være at det bare er snakk om, som Sørhaug sier: «antall kvinner som blir drept i sitt eget hjem», og at disse drapene ikke nødvendigvis har noe med partneren å gjøre? Hvor kommer så denne statistikken fra, og hvordan er den i det hele tatt relevant i forhold til filmens prosjekt? Så mange spørsmål, færre svar. For all del, ingen forlanger at Tina & Bettina eller Kong Curling skal være basert på harde, dokumenterbare fakta, men om den lemfeldige statistikkbruken til 90 minutter er symptomatisk for norske, realismesøkende filmproduksjoner som søker å bibringe et tydelig budskap om rikets tilstand, ja, da er virkelig noe litt råttent.


EKKOFESTIVALEN

20. OKT. — 3. NOV. ØSTRE

HUS FOR LYDKUNST OG ELEKTRONISK MUSIKK

WWW.EKKO.NO

JOHN TALABOT TODD TERJE LIVE EL PERRO DEL MAR PEARSON SOUND GAVIN RUSSOM GUS GUS ÂME TREVOR JACKSON JIMMY EDGAR: MAJENTA LIVE SANDRA KOLSTAD SKATEBÅRD: TRANSILVANIAN GALAXI STIAN WESTERHUS BARKER & BAUMECKER MONOLAKE: GHOSTS IN SURROUND BALAM ACAB PERMANENT VACATION · SP

BESTILLINGSVERK · SMALLTOWN SUPERSOUND · NO

THE CONTROL GROUP · S

HESSLE AUDIO · UK

DFA · US

KOMPAKT · ISL

INNERVISIONS · TY

ORIGAMI BOE N O ITAL U S LEMUR: CRITICAL BAND N O / U K / N L SEWING MACHINE ORCHESTRA C A N DAVID TOOP S O U N D L E C T U R E · U K DRINK TO ME I T BJØRN TORSKE N O BOSKA N O TOBII N O SPRUTBASS N O SNASEN N O MIKAL TELLE N O SANHUEZA N O LOT LOT DJS N O EKKO DJS N O DJ ROBOT N O SHUT UP AND PLAY THE HITS F I L M

OUTPUT · UK

HOTFLUSH · US

TRUSTME · NO

DIGITALO · NO

RUNE GRAMMOFON · NO

OSTGUT · UK/TY

IMBALANCE COMPUTER MUSIC · TY

TRI ANGLE · US

Støttet av Norsk Kulturråd,Hordaland fylkeskommune & Bergen kommune. Samabeidspartnere: BIFF & Weekday


TV

BRITISK HUMOR Tekst Aksel Kielland DET ER MULIG det bare er meg og menneskene jeg omgås, men det er lenge siden jeg hørte noen skryte av at de foretrekker britisk humor. En stund var dette noe man hørte like hyppig om humor som man hører ordet «autentisk» brukt om uinspirerte pizzaer med tynne, tørre bunner som ingen egentlig er noe interessert i å spise, men de siste par årene har det dabbet litt av. Muligens skyldes det at den britiske fjernsynsbransjen fortsatt er omtåket og forvirret etter den voldsomme og uforutsette suksessen til Merchant og Gervais’ The Office, og formodentlig har det også noe å gjøre med at det etterhvert har blitt så enkelt å laste ned

amerikanske tv-programmer per torrent at det omsider har gått opp for en større andel av den norske befolkningen at amerikansk humor er mer enn syndikerte latterspormaraton på TV3 og TVNorge. Men selv om internett er travelt opptatt med å miste hodet over Louie og Girls, og 30 Rock er i ferd med å erstatte Black Books som den mest trofaste og pålitelige referansen for alle som er i besittelse av en lunken interesse for fjernsynshumor og et voldsomt behov for å bli tatt på alvor, gjør man alltid klokt i å også holde et halvt øye med hva britene driver med. ETTERSOM NOEN åpenbart følte det hadde ett eller annet å bevise, presenterte Channel 4 i august sin Funny Fortnight, en

tre1 uker lang kavalkade av nye programmer, gamle favoritter og gammalt ræl. Kanalen bød blant annet på The Toast of London, en ny pilot av og med Matt Berry – også kjent som den mest undervurderte mannen i britisk humor;2 en ny time med stand up signert Frankie Boyle; Vic Reeves og Bob Mortimers tapte Popadoodledandy, samt Bad Sugar, som var noe så kjærkomment som en ny pilot av Sam Bain og Jesse Armstrong, med den alltid fortreffelige Julia Davis.3 Funny Fortnight understreket på effektivt vis hvor mye bra og viktig tv-humor Channel 4 gjennom årenes løp har produsert, men samtidig var det få av de nye produksjonene som fungerte like godt i praksis som de så ut til å gjøre på papiret. Man trenger imidlertid ikke se lenger enn til BBC for å finne en komiserie hvor alt sitter som det skal. I det denne avisen er på gata vil fjerde sesong av Armando Iannuccis The Thick of It nærme seg slutten, og dersom sesongen slutter som den har begynt snakker man fort-

satt om en av de beste tv-seriene om politikk som noensinne er laget. Politisk humor er en vanskelig sjanger, ettersom man uten anselige mengder fingerspitzgefühl fort ender opp som moraliserende, politikerforaktende og fordummende. Men Iannuccis filosofi om å skildre britisk politikk som en absurd runddans mellom gode hensikter, idiotiske påfunn og et stadig økende fokus på å blidgjøre en omskiftelig og uforutsigbar velgermasse – utført av en gruppe måtelig begavede individer som for lengst har mistet årsaken til at de gjør det de gjør av syne – fungerer like bra som den alltid har gjort.4 HVIS HISTORIEN HAR lært oss noen ting som helst, er det imidlertid at uansett hvor bra In the Loop enn er, så vil Peep Show – når det mot slutten av året vender tilbake for sin åttende sesong – feie all konkurranse av banen. Ikke siden George Costanza har verden sett sitcomkarakterer hvis nedrige, korttenkte egosentrisitet røper et bredere spekter av basale og dypt, dypt menneskelige impulser. Og i Mark Corrigan og Jeremy Usborne har Peep Show ikke bare én, men to slike glitrende idioter. I likhet med The Thick of It er Peep Show et virtuost konstruert byggverk av nyanserte karakterskildringer og minneverdige replikkvekslinger, men der Iannucci tar sikte på å forklare den utvendige verdens kaos, skraper Peep Show-forfatterne Bain og Armstrongs imponerende innsiktsfulle psykologiske disseksjon seg stadig nærmere sine avstumpede, men samtidig urovekkende gjenkjennelige hovedpersoners innerste kjerne. Og i tillegg er det skikkelig, skikkelig morsomt. Vi vil nok alle sove bedre dersom vi aldri noensinne hørte setningen «Personlig foretrekker jeg britisk humor» igjen, men det betyr ikke at det ikke fortsatt er viktig å følge med på hva de driver med der borte.

1. Jepp! 2. Dvs. nest etter Matthew Holness. 3. Som i skrivende stund også har kostymekomedien Hunderby på Sky Atlantic. 4. Hvilket vil si langt bedre enn i den amerikanske versjonen Veep, og nesten like bra som i filmversjonen In the Loop.

68

9/2012


SPILL

Foto: Mads Maurstad

The Testament of Sherlock Holmes

underhaldning og andre eventyr TEKST Rasmus Hungnes DET ER GODE tider for alle som likar å opphalde seg i timevis på tronge virtuelle område, som rått kan digge å saumfare lav- og høgoppløyselege digitale landskap på jakt etter akkurat den rette pikselen. Med andre ord: fryd dykk, adventure-game-entusiastar! For no kan ein spele, av hjartans lyst, Secret Files 3 (PC). Denne tysk-produserte peik-og-klikk-saken tek for seg tidsspennet frå Archimedes si levetid, via Leonardo da Vinci sitt studio i Firenze fram til i dag, då gal vitskapskvinne sitt hovud har byrja å spinne og verda går eller ikkje går under på grunn av forsking ved CERN. Det er ok adventure-underhalding dette, dersom ein likar slikt, men ikkje akkurat legendarisk. For eit legendarisk adventure-spel som òg ropar varsku om forsking og teknologisk utvikling utan tøylar (det må vere noko i tidsåndi, noko med 2012 og dommedagsprofetiar): Resonance (PC) er eit framifrå point’n’clickspel, med karakterar ein kan bry seg om, viss ein vil, engasjerande narrativ og framifrå samansette gåter som gir meining. Dersom alt dette vert for høgteknologisk, og du er blant dei som likar å simulere fordums lavteknologisk tid via dine teknisk avanserte duppedittar (PC, PS3 og Xbox360), kan ein alltids køyre i gong The Testament of Sherlock Holmes. Trass den lave frameraten og glitchy grafikken (i PS3-utgåva) var eg ganske positiv til denne soga, for kven set vel ikkje pris på eit godt detektiv-mysterium leia fram av heroinisten Holmes? Her har vi endelig eit spel der ein får freista å kontrollere nasaltrakten til ein sporhund, skåret i gleda er berre det at alt du snusar fram vert overprøvd og korrigert av Holmes uansett. Det er eit hundeliv, men andre gonger, når Sherlock seier «flink bisk, du er ein sann detektiv», då varmar det heilt inn til hjarterota. Spelet har

ellers mange andre nyttige funksjonar, som gjer det rimeleg valfritt kor mykje av livet ein ynskjer å kaste vekk på det. Og slik flyt spelet ganske bra av garde, heilt fram til då du har saumfart det same vesle området i timevis, og du er så oppgitt at du har lyst til å berre gi opp, men i vill frustrasjon fortset du nokre timar til med denne meiningslause, gjentakande aktiviteten berre fordi det er så fascinerande at speldesign kan vere så elendig. Når skal spelutviklarar forstå at dei, som ein god kokk, må smake på produkta sine før dei serverer spela til den stakkars kundegruppa si? Når? Når? Når? Til slutt sjekkar du ein walkthrough på Internettet og finn ut kva for ein latterleg liten ting du har oversett, og fortset med å skulde alt på dårleg speldesign. ANNA SNUSFORNUFTIG underhalding med tidlaus London-dialekt får ein i Professor Layton and The Miracle Mask, som kjem til 3DS i slutten av oktober. Her vert det garantert frustrerande logiske gåter å løyse i fleng, akkurat slik ein vil ha det. For meir frustrerande akademisk logikk-gakk kan ein sjekke ut ir/ rational (Internett), spelet der du må resonnere deg fram til grusame logiske argument som ikkje gjev meining. Og så kan du vidare håpe at Professor Layton vs Ace Attorney kjem ut i Europa. Det er lov å håpe, men det skjer nok aldri. Men då kan ein trøyste seg med Takashi Miike sin nyaste film, nemleg Ace Attorney, som er basert på spelet med same namn! Det er truleg den beste filmatiseringa av spel sidan Super Matio Bros. frå 1993. Faktisk mykje betre. Det er ein ordentlig bra film, ein klassisk sci-fi-rettsak-thriller-komedie. Wow! Oktober er òg gode tider for alle dei som ikkje likar å gå på pikseljakt med musepeikaren dag ut og dag inn. Løp-løp-skyt i Borderlands 2. Det blir populært. Og Dishonored. Det blir bra. Og XCOM: Enemy Unknown. Det blir fett.

Når skal spelutviklarar forstå at dei, som ein god kokk, må smake på produkta sine før dei serverer?

Timbuktu, er årets vinner av Telenors kulturpris 2012. Timbuktu får prisen for sin grensesprengende formidling av tekst og musikk. Han er ledende innen nordisk hip-hop og har et publikum på tvers av generasjoner. Gjennom sitt kulturprogram ønsker Telenor å bidra til å løfte fram spennende kulturuttrykk som skaper mangfold, engasjement og nye møteplasser. Telenors årlige kulturpris er et viktig element i dette kulturprogrammet, som hvert år skaper 80 produksjoner til glede og inspirasjon for kunder, forbindelser, samarbeidspartnere og egne ansatte. Prisen er i år på 250 000 kroner.

Tidligere vinnere:

Juryen for 2012:

2011

Kringkastingsorkesteret

2010

Olafur Eliasson

Kjersti Alveberg, koreograf, juryens leder

2009 Liv Ullmann 2008 Jonas Bendiksen 2007

Marilyn Mazur

2006 Det Internasjonale Barnekunstmuseet 2005 Anne Marit Jacobsen 2004 Ingrid Lorentzen 2003

Verdensteatret

2001

Ingvar Ambjørnsen

2000 Juni Dahr 1999

Torunn Lian

1998

Kari Bremnes

1997

Kjersti Alveberg

1996

Wenche Øyen

1995

Svein Tindberg

Lars Saabye Christensen, forfatter Thorbjørn Harr, skuespiller Adil Khan, danser, skuespiller Ingrid Kindem, musiker og komponist Cecilie Broch Knudsen, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo Kai Rosenberg, Vice President Communication, Telenor Group

9/2012

69


Tenk på hvor mange homser det er i Høyre!»

Yngve Brox er kommunalråd for Høyre i Trondheim Bystyre – ordførerkandidat til valget 2013

70

9/2012


6 & 1 MØTER

yngve brox

Trondheims neste ordfører? Yngve Brox har sluttet å være dust på facebook, men har stadig fornærmelser på lur. foto oscar stoltenberg johansen

6 1

Hei, Yngve Brox, potensiell ordfører i Trondheim!

Hvilken type potensiell ordfører er det som uttaler på facebook at han vil kaste nøkkelen til norske fengselsceller? En som ikke varer så lenge, eller? – Alt vi politikere skriver på Facebook blir lest på en spesiell måte. Jeg skjønte selv at det ikke var det lureste jeg har skrevet, så jeg slettet det etter kort tid. Du skylder på familie og unger, og kan derfor ikke møte oss på kveldstid og drikke sprit. Du holder liv i påstanden «there’s nothing sadder than a young conservative». – Familien min betaler en pris for at jeg har den jobben jeg har, så når jeg kan, må jeg prioritere dem. Vi har en avtale om at fredagen er hellig.

1 6 1

Var du litt mer rebelsk som ungdom? Da vi var fjortiser, løp vi rundt i palestinaskjerf og drakk heimert.

Du drakk Peach Canel og spilte bridge, eller? – Jeg har aldri vært særlig rebelsk, meldte meg inn i Unge Høyre da jeg var 14. Jeg likte ikke øl, og det var et betydelig handicap i UH, så jeg startet med alkohol gjennom å drikke Martini. Etter en UHfest på åttitallet rørte jeg ikke Martini igjen. Da fant jeg ut at jeg måtte lære meg å drikke øl. Nå er jeg blitt en skikkelig øl-kaill! Det er så mye alko på de politiske festene. Tipper de fleste her i landet har tatt sin første blås på politisk leir. – Det gjør ikke vi, blås blir ikke godtatt i Unge Høyre.

6 1

Bare reseptmidler? – Nei, ikke alkohol engang, og vi har strammet kraftig inn på aldersgrenser. Unge Høyre-folkene i dag er så ordentlige at vi hadde ikke kjent oss igjen fra den gangen. Det er jo mye artigere når Høyre-politikere går rundt og forteller at de har vært på Ibiza og knipsa. – Det hadde vært noe!

6 1 1

Hehehenning Warloe? – Ja, huff …

Så det er det som plager deg mest med holdningene til Frp; kalkulatoren deres? – Altså, vi er jo uenige om kulturpolitikk, og uenige om forholdet til mangfold i Norge, men det er saklige uenigheter vi klarer å finne ut av.

1

Partilederen deres prøvde jo å leke utenriksminister nettopp? – Hun sa at vi skulle slutte å gi støtte til Romania fordi de hadde fått alt på forhånd …

6 1

De må skjerpe seg i Romania, altså. – På en måte har hun et poeng, jeg er kanskje ikke enig i virkemidlene hennes. Det er et enormt problem at romfolk blir diskriminert i hele Europa, men det må løses gjennom at myndighetene i deres eget land begynner å behandle dem skikkelig. Fra Romania til first world problems i Trondheim. Vi kan sitte her og skjenkes til to. Er det for tidlig eller sent? – Jeg synes det skal være mulig å ha åpent til klokka tre i Trondheim. I prinsippet mener jeg jo at det burde vært fritt fram i Norge til å ha åpent så lenge man vil, og at kommunen burde få vurdere hvor lenge det skal være åpent, om det så er til klokka seks om morgenen. Men det er i prinsippet, i praksis må vi ha skjenketider som regulerer bransjen.

Øh, ok. [6] Dere er greit strenge på skjenketillatelse? – Nei. Vi ønsker at Trondheim skal være et sted med en bra utelivsbransje hvor det er mye som skjer, men samtidig – skjenker man folk overstadig, forsvinner bevillingen. Formannskapet tvang utestedene til å bruke profesjonelle vakter. Blæst mistet bevillingen – ikke fordi de skjenket vedkommende, men fordi vaktene slapp inn en overstadig beruset person. – Det er uteplassen som har ansvaret for vaktholdet de selv har ordnet.

1

Jasså! Skateforbudet i Norge ble opphevet i 1989. Løsgjengerforbudet ble opphevet i 2006. I 17 år kunne du altså bevege seg fritt på gatene, så lenge du rullet på et brett. Høyre ønsker å gjeninnføre løsgjengerloven? – Vi ønsker et forbud mot tigging i gatene, ja.

6

Tigging er ikke truing, og trusler er vel ikke lov uansett? – Nei, men det er også sånn at veldig mange tiggere opplever å være i en presset livssituasjon, og tiggesituasjon kan fort gå over i å bli en veldig ekkel situasjon. Jeg tror ikke tigging løser et problem for de som tigger heller, det er bare med på å skape utrygghet for folk i byen.

6 6

Si noe stygt om Frp, da! – Nei, det vil jeg ikke gjøre.

Kom an! – De kan godt bli litt flinkere til å regne pluss og minus på kalkulatoren, og lære seg å få regnestykket til å gå opp til slutt.

God i eurytmi, eller? – Jeg saboterte eurytmien, jeg deltok ikke.

6 1

Apropos menn og kjærlighet – vi ser på Face at du liker George Michael. Bryllupslåta di, var det ikke?

Hva synes du vi skal bygge på Brattøra? Flest mulig boliger til folk flest, eller store luksusleiligheter og hotell? – Jeg synes det må være mulig å bygge en helt ny bydel der, samt på Nyhavna. Med både boliger og næring. Først må kvitte oss med godsterminalen, den ligger jo der som en Berlinmur.

1 1

Apropos ugjenkjennelighet, hva er skjedd med Høyre? Dere snakker om menneskeverd og kler opp statsministerkandidaten i rødt, mens dere vil kaste mennesker ut av landet vårt. Blitt det nye Ap, eller? – Overhodet ikke. Ernas prosjekt da hun ble partileder var at det var på tide å vise fram de andre sidene ved Høyre, som alltid har vært viktige sider. I stedet for å snakke tørt om virkemidlene snakker vi også nå om målene, og det tror jeg kan være fornuftig.

1

1 1 6

1

Skal unge trondhjemmere som tjener 250-300 000 i året også ha muligheten til å kjøpe seg/leie leilighet der, eller er det kun for eliten? – Nå har jo bystyret prøvd å regulere for å ha boliger i forskjellig størrelse og pris, til og med sentralt i byen. Men når veldig mange har lyst til å bo sentralt, slik som nå, så blir det høye priser der, og sånn er det bare. Det er ikke nødvendigvis slik at alle må bo midt i byen. Man dør ikke av å bo på Flatåsen.

1

Dere snakker vel om målene siden midlene for å oppnå dem ikke er særlig hyggelige? Forskjellene mellom oss og Arbeiderpartiet tror jeg folk kjenner til. Vi har mer tro på individet, og ønsker å bruke markedet mer.

De får i hvert fall fastlønn pluss provisjon, kontra tigging med kun «provisjon» – Når du vil kriminalisere tigging betyr det at mennesker må ut av landet. Samtidig er du jo klar over lynsjestemningen i Europa. Er det ikke så farlig, så lenge det skjer utenfor landegrensene våre? Da romfolket selv var ute i media i sommer og fortalte om hvor utrolig lite de får på en dag med tigging, og hvor mye det koster dem å komme seg hit for å tigge, så er det snakk om mennesker i ytterste fattigdom som blir utsatt for kraftig diskriminering i hjemlandet. Utfordringene deres løses på helt andre måter enn ved å si at det er greit at de sitter her og tigger, gir dem en tier og føler oss snille.

6

Han får jo ikke komme tilbake. Hvilket verdiparti. – Nei, det var et tillitsbrudd mellom ham og partiet. Henning har vært en eksponent for kampen mot narkotika i Bergen.

6

6

6

Hvem er det som skal jobbe da? – Det er jo folk som jobber i utelivsbransjen.

Vil du da også ha bort den kommersielle tigginga? Hvor går grensa? – Det er et godt spørsmål, og det har ikke vi noe godt svar på. Jeg har selv opplevd tiggere som har vært truende.

1

Da kan det heller ikke være lov å stå og hyle om at vi skal kjøpe krill, mobilabonnementer og Mormons frelse? – Vi kan godt sette mye strengere regler på hvordan det er lov å oppføre seg for selgere som har søkt om tillatelse til å stå på gata og selge ting. Mange sier de opplever dem som temmelig plagsomme.

6 1 6

Ja, huff. – Gateselgerne oppfører seg langt bedre, men det er behov for klarere regler. Kanskje fordi de kommer fra møblerte hjem? – Det er vel ikke nødvendigvis fordi de kom-

Du gikk på Steinerskolen – burde ikke du i denne saken heller gått rundt i batikk og krevd smilefjes framfor karakterer? – Hehe. Steinerskolen fungerer fordi det er en gammel skole som underviser på veldig gammeldagse måter, og det fungerer!

mer fra veldig møblerte hjem, for å si det sånn. Men de har tydeligvis fått instrukser fra sjefen sin om hvordan de skal oppføre seg.

1

Ikke på Steinkjer heller, i hvert fall ikke nå som det blir dobbeltspor. Unge Venstre vil fjerne skattefradraget på egen bolig … – Det tror jeg ikke nødvendigvis er veldig smart. Hovedutfordringen og det viktigste med norsk boligpolitikk har vært å sørge for at flest mulig eier sin egen bolig.

6

Er det ikke større sjanse for at flere eier egen bolig med økt skatt på sekundærboliger? – Om du setter opp skatten på sekundærboligene, vil utleieren sette opp leia for å ta inn den økte skatten.

1

Unnskyld ræddis-spørsmålet, men hva med å regulere leieprisene? – Ja, det er en kjempeidé! Da sørger du for, mens prisstigninga går sin vei, så går ikke leieprisene samme veien, og så har utleierne til slutt ikke råd til å vedlikeholde boligene, og så får du sånne gråbeinsgårder. Konge, det synes jeg vi skal gjøre. Mer regulering, så får vi sånne skikkelig stygge, ikke vedlikeholdte gårder som folk i byen må bo i, mens de få som fortsatt har råd til skikkelige boliger som de eier selv, bor i småpalasser ute i bydelene. Kjør på!

1

Oi, ironi! Poeng til deg! Hva er din førsteprioritet som ordfører dersom Høyre vinner neste valg? – Sørge for å få skolen i Trondheim på rett kjøl. Det andre er å sørge for å få hevet kvaliteten på eldreomsorgen i byen.

6

Angående Trondheimskolen.no, hva er poenget med å henge ut at Saupstadungdommen med plast på sofaen har dårligere karakterer enn fiffen på Steinerskolen? – Da vi fikk avdekket tallene gjennom trondheimskolen.no, kunne vi se at to av skolene med veldig like sosiale forhold var det en hvor elevene lærte mye, en hvor de lærte mindre.

1

Du tror det er der det ligger? – Jeg tror faktisk ikke det i utgangspunktet er noen forskjell på om du er født på Saupstad eller Sverresborg i forhold til hvor mye du kan lære, eller ikke.

1

Det er jo ikke mye jobberfaring på deg. Lekt journalist og vært kasserer i Unge Høyre.

Hvis du ikke hadde vært politiker, hva hadde du vært da? – Planen var å bli journalist, men så kom politikken og tok meg. Kona mi, som da var kjæresten min, dro til Oslo for å studere. Det syntes jeg var fryktelig utrivelig, så jeg måtte bare komme meg til Oslo – og da jeg oppdaget at det var ledig stilling på Høyres Hus, søkte jeg og maste meg til å få jobben. Etter Oslo deisa jeg inn i fylkesutvalget og ble heltidspolitiker for Sør-Trøndelag. Plutselig gikk Frank Jenssen av som gruppeleder i bystyret, og da deisa jeg inn der.

– Jajaja! Hadde det vært opp til Høyre, hadde vel ikke George Michael turt å gløtte på døra engang … – Jojojo, herregud, tenk på hvor mange homser det er i Høyre … Du ble altså nominert til Mr. Trondheim, men trakk deg. Bjørnar Moxnes er blitt anbefalt å melde seg på Paradise Hotel. Hva skjer med seksualiseringen av mannlige norske politikere? – Jens Stoltenberg ble jo kåret til Norges mest sexy mann for lenge siden, så seksualiseringen av mannlige norske politikere er gammelt nytt.

6

Hvem ER den mest sexy mannlige politikeren? Det er ikke slik jeg tenker om politikere, men Stoltenberg ser jo veldig bra ut.

6 6

Om Høyre skal bli tatt på alvor som homoparti, må du venne deg til å snakke bra om dine mannlige kollegaer. Trond Giske hadde i hvert fall manneklemmen. – Jo, men den ble jo så klein. Giske fremstod som åpen og moderne, mens Stoltenberg ble seende ut som om han var homofob, så den klemmen ble temmelig mislykket. Men jeg har lenge etterlyst Høyre-homsen i Trondheim. Alle våre flytter jo til Oslo og gjør det stappfullt der, jeg håper noen kan bli her i byen og få en fremtredende rolle. Hem er den kuleste ikke-Høyre-politikeren i historien? Ikke lov å si Gro. – Haha. Per Borten. Enn å stille opp iført bare trusa for fotografen. Du finner ikke noe mer urtrøndersk.

6 6 1 6 1

Hadde du gjort det? – Aldri. Og særlig ikke i den trusa.

Hvem er den minst kule politikeren i norgeshistorien? – Sylvia Brustad. I gamle dager ville jeg sagt Bergfrid Fjose. Vi hadde tenkt å spørre deg en del om miljø, men det forstår vi så lite av …

… og det skjønner vi at du også gjør, så vi sparer den til Fagerbakke. – Eeeeheh.

9/2012

71


...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

2012-oktober-trondheim  
2012-oktober-trondheim