FILM
Nicolas Cage
Polisse Regi: Maïwenn Skuespillere: Karin Viard, JoeyStarr, Marina Foïs, Nicolas Duvauchelle, Maïwenn, Karole Rocher Kastrer dem, hele gjengen! Vi faller med hodet først inn hos en politienhet i den nordlige delen av Paris. Det er en enhet som blir uglesett av de som driver med viktigere og «voksne» saker. Enhetens hverdag i storbyjungelen dreier seg om alt ifra å håndtere mindreårige lommetyver til å taue inn barnemishandlere. De sjokkerende detaljene i sakene som denne gruppen står ovenfor, skjermes vi heldigvis for. Viktigere er effekten sakene har på de som desperat prøver å
leve livene sine mens de vasser i bunnslammet av den menneskelige natur. Det er som å se en hel sesong med The Wire destillert ned til to intense timer, bare med solide franske skuespillere. Det beste (og mest overraskende) eksemplet er rapperen JoeyStarr, som har gått fra å synge «Fuck the Police» til å spille nettopp ordensmakten. En brysk og hissig politimann med et hjerte av gull, som tar alle saker personlig. Hverdagen fortelles episodisk og med en frenetisk struktur. Regissøren bruker håndholdt kamera for å mane fram de rå situasjonene nærmest dokumentarisk. Sekvenser både i og utenfor arbeidstid driver historien fremover og gir et helhetlig bilde av en fortvilende arbeidssituasjon. Det er imidlertid noen
sekvenser i filmen som virker lite gjennomførte og som skaper flere løse tråder. Regissøren Maiwenns egen rolle, hvor hun spiller nerdete fotograf med jobben å dokumentere politienheten, er både platt og unødvendig. Små menneskelige detaljer, som krangler på kontoret, mangel på midler og politifolkenes personlige problemer gir et helhetlig bilde av en frustrerende og psykisk utmattende hverdag. Samtidig viser filmen meg den byråkratiske labyrinten for de som er nederst i politihierarkiet. En frustrerende og oppsiktsvekkende film som evner å hoppe mellom latterkrampe- og tåresekvenser uten å miste den brutale kjernen av synet. Siren Løkaas Premiere 30. mars
Thale Regi: Aleksander Nordaas Skuespillere: Silje Reinåmo, Erlend Nervold, Jon Sigve Skard, Morten Andresen Flere damer burde gro hale. I 1995 måtte alle tenåringsgutter med boblende hormoner få med seg filmen Species for å se Natasha Henstridge naken, tidvis med dataanimerte kroppsdeler. I år er det Silje Reinåmo som tusler naken rundt en hel film, til tider med dataanimert hale. Frøken Reinåmo håper dette blir hennes gjennombrudd. Det gjør jeg også, for hun er en flott dame som jeg gjerne vil se mer av (selv om jeg i og for seg ser alt i nesten 80 minutter). I en perfekt blanding av å være søt og
sexy, sårbar og farlig, leverer hun en imponerende prestasjon uten å si et eneste ord. Hun spiller på det sensuelle uten å være pornografisk og gjør meg faktisk litt fjortisforelska igjen. Hovedrollene er to karer fra «No Shit Vaskeservice» som skrubber vekk et lik i en hytte. Der oppdager de en skjult kjeller med en Evil Dead-inspirert kassettspiller som forteller om den mystiske huldraskapningen. Kjemien mellom åstedsvaskerne er det som driver filmen, med mange fine replikkvekslinger som lar setninger henge i lufta og drar humor ut av å lese mellom linjene. «Ro deg ned», er det første som blir sagt og setter tonen til en ganske stille film som hele
tiden ulmer, takket være et spennende soundtrack. Bakhistorien overrasker med en fin twist og man må tenke seg litt om for å skjønne greia, som gjør at det frister å se filmen om igjen. Slutten går litt kjapt og kjnnes en smule utilfredsstillende, men avler også håp om en oppfølger. Thale har vært kjærlighetsprosjektet til regissør Aleksander Nordaas i årevis, der målet har vært å lage en konkurransedyktig kinofilm. Dette har han klart. Han har skapt en film som underholder nok til at jeg ble sittende ut rulleteksten, med pirrende fjortisminner om hvor spennende det kan være med et sexy kvinnemonster. Torgeir Blok Premiere 17. februar
The Artist Regi: Michel Hazanavicius Skuespillere: Jean Dujardin, Bérénice Bejo, John Goodman, James Cromwell, Penelope Ann Miller, Missi Pyle Svarthvit stumfilm, ække det jævlig kjedelig ’a? The Artist plukker opp stafettpinnen etter Rango, og leverer en varm hyllest til filmindustrien og de som elsker den. Da Rango var en sammensurium av referanser til filmer som Chinatown, Star Wars, Mad Max, Apocalypse Now! og Clint Eastwoods spagetti-westerns, tar The Artist deg litt lenger tilbake, til en tid da publikum ikke trengte tredimensjonal-dolby-surround-digital-blu-ray-thxinteraktivitet for å underholdes. I 1927 var verken lyd eller farge standard, en actionsekvens bestod gjerne av en kar som klatra opp en stige; og lidenskap ble illustrert med en klem som varte litt for lenge. Om du synes det er naivt og uskyldig, vil skaperne av The Artist være enige. De leker med å gjøre opplagte poenger, som å la den stolte hovedpersonen bokstavelig talt danse i spotlighten og senere la skyggen hans stikke av for å vise at han ikke lenger er
skyggen av den han en gang var. Da den dalende stjernen er på vei ned en trapp full av businessfolk, møter han en up-and-comer i motsatt retning, og rett som det er blunker karakterer til kamera eller gliser med påklistret «pling». Fortellingen ligger hele tiden i dørkarmen av den fjerde veggen og meta-kødder. For eksempel ved å la stumstjernens kone bevege på munnen, før bildet blir svart med teksten «We have to talk». Soundtracket flørter med udødelige temaer som blant annet Lawrence of Arabia og noter som er til forveksling like Army of Darkness. Jeg skulle gjerne skrevet mye mer om skuespillere med karikert mimikk, morsomme referanser, inside-jokes og Oscarnominasjoner, eller undersøkt forskjellen mellom franske The Artist og argentinske La Antena som gjorde noe av det samme for noen år siden. Det har jeg dessverre ikke plass til, men la det være klart: The Artist på mange måter er en perfekt feiring av hollywoodland, som illustrerer at begrensninger kan være grunnlaget for mesterverk. Torgeir Blok Premiere 24. februar
5
4
6
Guy Pearce
January Jones
NY, HARDTSLÅENDE
ACTION-
THRILLER!
RETTFERDIGHET HAR EN PRIS
I SALG 21. MARS! Kjøp den hos
3/2012
71