Page 1

BERGEN 3 - MARS 2012 // ARV & MILJØ

Thea Hjelmeland Nobel Bopel God gli Stig van Eijk Testet: Bjellands kjøkken Tekstanalyse: Anja Viken

Knute på tråden: & MØTER GABRIELLE

SHOWGIRLS PÅ SOVEROMMET 10 SIDER BILDEREPORTASJE

Gabrielle / Foto: Åse Holte

WWW.NAttOGDAG.NO

UKEN 2012 Fjorden Baby! Borealis Norwegian Rain Mads Brügger +++

Anmeldt: LIDOLIDO The Grey Polisse Vi må snakke om Kevin John Talabot Damien Jurado +++

Nytt drap i MalmØ! gatelangs med Timbuktu

Natt&Dag - Siden 1988


GEVIR 30432

Foto: Simen Strøm Braaten


Gjør noe med drømmen! Søk opptak på våre studier innen film, musikk, design, spill, animasjon, 3D eller IT

på www.noroff.no Du kan skape fantastiske ting med fantasien. Men gode ideer kommer som regel ikke bare av seg selv. Hardt arbeid, riktig verktøy og kreative teknikker gjør susen. Som student ved Noroff hjelper vi deg med alt dette. Og mer. Noroff er en av Norges ledende utdanningsinstitusjoner innen kreative fagretninger. Du finner oss i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Fredrikstad. Les mer om hvordan du kan leve ut ditt kreative potensial på www.noroff.no Nytt av året er at at vi også tilbyr egne bachelorstudier i animasjon, spill og digital etterforskrning på Noroff University College.

Dyrk din lidenskap. Søknadsfrist 15. april 2012


BERGEN - MARS 2012 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent MARTE BORG Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Torgeir Blok Thomas Cook Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen Anders Gogstad Inger Lise Hammerstrøm Frode Helmich Pedersen Ståle Holgersen Rasmus Hungnes Aksel Kielland Kari Kristensen Kristoffer Jul-Larsen Siren Løkaas Maren Stette Mosaker Jørgen Nordeng Håvard Nyhus Vågard Unstad Mathias Rødahl Øyvind Skarbø Hans Christian Skovholt Karoline Skuseth Oda Solberg Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Øivind Vogt Marie-Alix Isdahl Voisin Håvard Ringen Kamilla Rønnestad

M

Ø M E R KE T ILJ

INNHOLD Fotografer Vegard Fimland Hanne Lie Øystein Grutle Haara Kari Tønseth Francisco Munoz Linn Kristin Løvaas Åse Holte Chris André Aadland Linus Höök Christian Belgaux Stephen Butkus Marie-Alix Isdahl Voisin

26

Illustrasjon Marius Pålerud Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

21

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Arvesynd: Mennesket er et vesen som arver litt for mye ............................................................ 12 Protest: Borealis finner seg ikke i det lenger ................................................................................ 14 Stå opp, komiker! ......................................................................................................................................... 16 Gatelangs med Timbuktu .......................................................................................................................... 21 Hvordan ser en showgirls liv ut fra innsiden? ................................................................................ 26 Nydynastismens tidsalder ....................................................................................................................... 38 Årets vinnere av Bergenprisen. Se bilder! ......................................................................................... 42 Fin nettmagasin presenterer: Norwegian Rain ............................................................................... 44 Restauranttesten: Bjellands kjøkken .............................................................................................. 46 Enquête: Hvilken opplevelse har preget deg mest? ....................................................................... 48 Klubbguide .................................................................................................................................................... 49 Kunstguide .................................................................................................................................................... 52 Øyvind Skarbø skriver om jazz............................................................................................................... 53 Vi møtte revyinstruktør Christopher Pahle .................................................................................... 54 Frode Helmich Pedersen: «Det må skapes nye arenaer for politisk diskusjon» ................... 76 Smilegubben og Gifttrynet møter «Ring meg»-Gabrielle .............................................................78

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo

16

Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

69

24 Trykkeri

01

www.nattogdag.no 1

8

DETTE HØRTE VI PÅ

53

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

3/2012


“Jeg skal besøke noen litt finere venninner i Bergen, og da må jeg jo reise med noe som står i stil”

fra

Ny luksuriøs ekspressbuss

249,-

Stavanger – Haugesund – Bergen

Ruten kjøres daglig med de mest komfortable ekspressbussene du noen gang har kjørt. Hør bare: Det er kun tre seter i bredden. Setene er i skinn, det er god seteavstand og du kan lene stolryggen bakover. Ønsker du å arbeide, har alle plassene arbeidsbord, strømuttak og det er fri tilgang til trådløst internett. Selvsagt er det airconditioning og wc om bord. I tillegg har vi få stopp, det gjør at vi kun bruker fem timer på hele strekningen. Ruten har disse hovedstoppestedene: Sandnes/Stavanger, Haugesund, Leirvik og Bergen. Billetter kjøpes på nettet. Er du tidlig ute, får du billetter én vei fra kr 249!

bus4you.no


OVERHØRT

LEDER

... Bassisten i et band med narkogjøglere kom med et uventet klineattack ovenfor et redaksjonsmedlem under utdelings-seremonien av Osloprisen i februar. Til gjengjeld fikk han en hånd ned i halsen. Markedsavdelingen mottok en masse klager på uanstendig oppførsel og så ble alle kalt inn på teppet. Snippsnappsnute. Rikskringkasterne skal etter sigende ha b-listet en artist som plaster på såret. Eller var det smøring?

I SAMARBEID MED

En bekjent av redaksjonen var på fest med verdenshistoriens største internettgründer i Buenos Aires for litt siden. Den rødhårete hissigproppen skal visstnok ha hatt en kul og hyggelig dame, men var selv mest opptatt av å gi utrykk for sitt skrikende behov etter stimulerende substanser. «Cola, weed, DMT (!), whatever, er det noe som har noe drugs til meg?», ble ropt ut til alle som ville høre på. Alt var godt nok for Herr Mastermind. Hyggelig å vite.

PRESENTERER:

I kjølvannet av den store Hjernevask-debatten kunne man fort forledes til å tro at arv og miljø var to gjensidig utelukkende størrelser. Som programmet spurte: Født sånn eller blitt sånn? Hva er arv og hva er miljø? Nature or nurture? Der arven stopper, begynner miljøet? Men hey, slik er det jo ikke! Arv er ikke bare fire bokstaver (A, C, T, G) som ligger nedskrevet som en DNA-kode i genene våre; en konstant størrelse med et gitt potensial. Arv er også et (foranderlig) tankegods vi drar med oss – som i begrepene «kulturarv» og «arvesølv». Arv er heller ikke bare en historisk begivenhet situert i fortiden, det er også noe vi skaper her og nå ¬– hele tiden. Arv og miljø er … vel, egentlig to sider av samme sak. Arven er møblene våre; miljøet er hvordan vi velger å innrede stua. Så kan du forsøke å stikke av fra leiligheten, men møblene dine vil fremdeles stå der, uansett hvor mye du hater dem. Dette er nemlig arvesynden sin, og den slipper du ikke unna. Eller som fengselsprest Kjell A. Nyhus oppsummerer det: «Du er Adams sønn, enten du vil eller ei». Vi har intervjuet Nyhus på side 12. Stikkord: arvegods og sosial arv (som han sier: «en enorm kraft»). Full disclosure: Ja, han er faren min, men hey: vi har laget en nummer om arv, har vi ikke?

1

«Som barn av betydningsfulle kulturarbeidere blir man gitt en utdannelse som ingen offentlige utdanningstilbud kan by på», skriver Aksel Kielland i kommentaren Class Actin’ på side 39. Det som kunne vært et noe forutsigbart hjertesukk over dagens klassebarrierer og nydynastismen i NRK og norsk kulturliv forøvrig, kan imidlertid også leses som et forsvar for de samme mekanismene. Har kanskje ikke skuespillerbarnet alle mulige forutsetninger for selv å bli en fremragende medarbeider ved teatret? Er kanskje ikke Øyvind Vogt (Tweet4Tweet) i en gunstig posisjon for å skrive om Humor-Norge – all den tid han har gått i sin fars fotspor (vel, sort of)? Den artikkelen finner du på side 16-18. Fortell meg hvor du har vokst opp, og jeg skal si deg hvem du er. På sidene 21-24 har vi blitt med Malmøs nest største sønn (du vet godt at ingen kan være større enn Zlatan), Timbuktu på bydelsvandring i Malmø. Timbuktu, eller Jason som han egentlig heter, vokste strengt tatt opp i den idylliske universitetsbyen Lund rett utenfor, men allerede i femtenårsalderen begynte han å ta toget inn til storbyen. Det var her han hadde, som det gjerne heter: sine formative år. Det var i Malmø han fant seg sjæl. Det var her han ble Timbuktu. Lenger bak i avisen, på side 66 og 67, har vi møtt den danske filmskaperen Mads Brügger. Han har reist inn i mørkets hjerte i et forsøk på å gjenerobre et slags kolonialtidens Afrika. Hvordan forvaltes den arven i dag? Er det fremdeles mulig å blåse liv i de afrikanske motivene til Joseph Conrad og Ernest Hemingway? Vel, det er bare å begynne å lese! – Håvard Nyhus. Twitter: @havardnyhus

Du, artist i 20-årene som ble tatt for vold mot kjæresten din etter D’Angelo-konserten, vi vet hvem du er. Det er ikke kult og sloss tilbake. #svarteboka Trommisen i landets mest kjente boyband viste seg som den mest drevne bransjereven under året by:Larm. Han kom til hvert eneste arrangement, viste ansikt, drakk et glass vann, og gikk. #turbomingling

OSLO SPEKTRUM 30. MAI www.myspace.com/deadmau5

www.facebook.com/deadmau5 02/2012

www.deadmau5.com

BILLETTPRIS 550,- + BILL. AVGIFT. BESTILLES PÅ WWW.LIVENATION.NO, WWW.BILLETTSERVICE.NO, TLF 815 33 133 ELLER WWW.OSLOSPEKTRUM.NO, TLF: 815 11 211. FOR MER INFORMASJON, BESØK WWW.LIVENATION.NO / WWW.ROK.NO

8

3/2012

Det mest interessante som har skjedd innen sms-tjenester den siste tiden er som alle vet Ask Adam. Stadig flere utleverende beskrivelser av personer, og stadig mindre morsomme og idotiske fakta. Men hvem står bak? En gjeng lollende googlere i Mjømna i Gulen kommune, som de selv svarer om du spør? Ryktene sier imidlertid at det er en skarrende A-lags-artist og vår egen nye internett-sexspaltist som er hjernen bak hele. Skjønnheten & Dyret AKA Kjendisflørt Under Bordet mangler snart bare rekkehus (med persiske tepper) og Volvo (med skiboks)...

Månedens snus: RADICAL RED TEKST EMMA CLARE I disse skamløse promoteringstider vi lever i, benytter vi anledningen til å introdusere en ny, spicy snus som red. assen satt og suttet på i sofaen inne på det nikotinsugne kontorlokalet vårt. Hennes nye leppevenn viste seg å være en ”xtra strong” (legg merke til MSN-forkortelsen) porsjonssnus og markedets første med CHILI-smak(!) som går under det urbane navnet Radical Red. Har det blitt rad å snuse? Vi spurte leder for Rød Ungdom, Iver Aastebøl: Iver: Klart det. Det er et opprør mot det etablerte, som er

1

å røyke. Og ikke minst et opprør mot sunnhetstyranniet som prakker på oss lavkarbo, yoga, spinning til technomusikk og vonde grønnsaker. N&D: Hvordan spotte en ”rad” person? Iver: Raddisene er ikke så uniformerte som før, så det er ikke så lett lenger. Før var palestinaskjerf et sikkert tegn, nå er det bare et tegn på at man prøvde å følge moten i 2008. Men du blir fortsatt avslørt om du hopper over VG i avisbunken og heller leser Klassekampen på kafe. Tone Damli gikk med palestinaskjerf i 2008, hvis du trenger et eksempel.


Presenterer:

g o g a d s n O hver s k c i R a p fredag 0

Fullt program: standupbergen.no Billetter: billettservice.no, 815 33 133,7-Eleven, Narvesen og Posten

TORO Velbekomme legger til rette for en sosial og aktiv fritid Vi viser deg hva som skjer i byen og tilbyr en hel serie ferdigretter du kan nyte før du løper ut døra.

Du rekker alltid en god middag


TIDENS ÅND

5 I BAGGEN:

POLITISK SEXSKANDALE VOLDTEKT I VÅRT LILLE LAND Så rart at mennesker med sans for politikk (les: makt) også har en greie for voldtekt (les: makt).

1 1

Tommy Tirsdag vant vår pris for årets klubb. Hva passer da bedre enn å la Kenny Bong og Tommy Tee himself plukke fem låter for mars?

1

HUMANOIA I en tid da det virker som Norge helst vil kvitte seg meg hele humaniora, grunnlaget for alle kule ideer og tenkning, fordi det ikke gir umiddelbar ””””samfunnsnytte””” og “””””målbar avkastning””””, velger vi å heve blikket og se de større linjene. Debattene som går skjønner vi ikke stort av - “trenger vi VIRKELIG teatervitenskap når vi allerede har biologi og samfunnsvitenskap, vi som bare fostret Ibsen a.k.a en av verdens største teatermenn?” - men det lagt til side, kanskje alt dette er en bra ting? Alle med intellekt og talent blir nødt til å komme seg til utlandet. Og var ikke nordmenn strengt tatt best da de måtte til kontinentet for å utdanne seg? Alle de store innen akademia, litteratur, kunst og teater på 1800- og 1900-tallet hadde gått på skole i Danmark, Tyskland, og Frankrike alle sammen. Og vi har vel aldri blitt like gode siden. Sorry ass Ola Nordmann og Tora Aasland, vi stikker.

Young Jeezy Feat. Jay - Z & Andre 3000 I Do

TRENDHORER Jenter som ikke praktiserer verdens eldste yrke har begynt å redefinere horebegrepet til å betegne noe «kult» og «attraktivt», og liker å kalle seg selv det og være det. Horete oppførsel er for så vidt ikke noe nytt under solen, men å fronte det som en trendy hedersbetegnelse har vi ikke sett så mye av før som nå. Er dette progressive saker, en liten språklig kjønnskamp fra grasrota? Eller bare mange pene jentehoder kjørt langt ned i sanden i historieløshetens, immanensens (ikke mensen!) og blindhet for alle kjønnslige strukturers navn? Noe for deg å fundere over nå som kvinnedagen nærmer seg. Vi grubler mens vi sitter foran dataskjermen og sikler på bildene.

Son of Light feat Pumba, Jesse Jones & Verk Hyp- Notic Remix

2 1

3 1

GUTTEHAREM Hva skal man si. Vi observerer at haremsbukser i forskjellige varianter, inkludert nyvinningen haremsshorts, kan bli en stor greie for menn/gutter fremover. Motedikatorene har talt. Vi skjønner at intensjonen er å oppnå en slags innlevd, bereist Cast Awaymøter-Dash Snow-slækkerlook. Vi er imidlertid redde for at hver gang vi stikker på butikkfest for å pimpe gratis vin denne våren ender vi med å stirre på en gjeng trendnissealaddiner som ser ut som de ikke klarer å gå på do på egenhånd. Få kler hatt. Enda færre kler bleiebukser.

4 1

(Def Jam Records)

– Anthem på halvt tempo, pompøst og voksent på en gang. Vi venter på det første Tommy Tirsdag frieriet, og hinter heavy med denna.

1 1

5 1

– Slept on remiks laga for klubben og en av de få norske låtene som har fått tung rotasjon på Tommy Tirsdag. Bang bang!

1 2

Nu Shooz I Can’t Wait – En gammel 80-tallsfavoritt som rommer alt vi elsker med 80tallet. Fantastisk synthbass, banebrytende vokalsampling og superclaps med superklang. Trenger ikke mer da.

1 3

Fred The Godson feat Pusha T Dows Fly – Den flotte, mørke, 80 talls følelsen med et snev av Prince og tre snev New York i crack rus. Fred the Godson er kanskje ikke nye Biggie, men faen ikke langt unna. Pusha T gjør bra figur også, gud bedre.

1

N.O.R.E feat 2 Chainz & Slim the Mobster Scared Money Remix – Partystarter. N.O.R.E har laget slike i minst 10 år, og vi er bare glad for at han fortsetter med akkurat det. Bonus for flotte gjester på remiksen. Originalen funker forsåidt også veldig bra.

1

MARS-DRINK

BETALING? NEI TAKK! Overhørt i Oslo: «Jeg tjener ikke penger på det jeg lager. Det er kred.»

7 1

TELEFONSKREKK Aldri før har det vært mer summetone. Om det er kombinasjonen kulde/mørke som trigger angsten for å snakke gjennom telefonen, vet vi ikke. Eventuelt mangelen på paranoiafri medisinsk weed her til lands. Folk sender milevis med sms, men takler ikke tlf.

8 1

JENTEFORSVARSKURS=TRØBBEL Først måtte administrerende direktør Bente Mikkelsen i Helse sør-øst droppe det omstridte NATO-kurset, så var det Audun Lysbakken sin tur til å brenne seg. Stikk i strid med alle anbefalinger, satte han penger rett inn på «kurs-kontoen» til sine gamle venner i SU. Bente fikk ingen tur til Roma, og Audun måtte droppe den planlagte New York-turen for å bli hjemme å rydde opp.

9 1

Boblere: «Jeg vil bli kjendis men ikke gjøre noen ting», ekte kjærlighet døde på 90-tallet, jazzen lever!, Sam Dunn, facerape på gamlemåten, imploderende setninger. 10

3/2012

Tekst Redaksjonen – Meningen var at vi skulle få lov til å tråkke druene selv, men de der fransk mennene gestikulerte og lo og sa impossible, impossible, forteller bandets vokalist Sturle Kvilekval til Bergens Tidende. Etter en tur til vingården La Croix Sainte Eulali utenfor Toulouse i Frankrike i fjor, plukket han, gitarist Flemmet Buen og bassist Kjetil Grimsby Haarr ut en vin de fant verdig å sette logoen sin på. Valget falt på en Syrah Cabernet Sauvignon fra 2010.

– Den var ikke tung, men lett og med fin druesmak, sier Kvilekval til tidligere NATT&DAG-redaktør, nå BT-medarbeider Eirik Kydland. – Den kan nytes til alle døgnets tider, er velegnet til både fast og slow food, og det er fullt mulig å drikke til du stuper. Vinen selges på Vinmonopolet fra lørdag 3. mars. Releasen markeres med en mottagelse på Victoria Cafe og Pub samme kveld. Fjorden Baby slipper ny singel, «Rasputin» 8. mars.

4

5

6 1

Fjorden Baby! drar en Sigurd Wongraven og lanserer egen vin

(Atlantic Records)

(Conglomerate Records)

ORDSTOPP Bare så det er klart, vi liker egentlig ordspill. Men når det som nå blir så hyppig og så massivt med ordspill som spiller på sammenhenger som ikke har noe med hverandre å gjøre og i seg selv ikke har interessant humoristisk verdi, blir vi både svimle fordi hjernen stadig må justere seg til de vilkårlig sammenslengte metaforiske nivåene, og veldig lei. Ordspill kun for ordspillets skyld er ikke så veldig morsomt. Det må gjerne stå noe mer på spill. Hørte du det TWITTER?

Foto: Helge Skodvin

(Tee Productions)

(CDR)

UTROSKAP Apropos løs oppførsel. Det er allment kjent at Norge er i verdenstoppen når det kommer til one night stands. Men nå begynner vi jammen å observere sør-kontinentalske tendenser i utroskap også. Du vet, når du har hovedkjæresten, og så har du alle de andre små elskerinnusene og elskeranusene ved siden av. Men alle disse småkjæresteholderne burde kanskje bli påminnet forskjellen mellom emosjonell og fysisk utroskap, og at det alltid byr på stress og mindfuck å være forelsket i to eller flere på en gang. Kanskje ikke så dumt å gå tilbake til enkvelderne med Lill-Jeanette fra Lørenskog og Alphonso fra Magaluf?

Vin-vin-situasjon

Kahlúa Espresso Martini 2 cl ABSOLUT Vodka (Tips! Prøv med ABSOLUT Vanilia) 2 cl Kahlúa 2 cl Espresso Noen dråper sukkerlake Fremgangsmåte Shakes og dobbeltsiles Glass Cocktail Garnityr Espressobønner (valgfritt) Is Isbiter i shaker

NATT&DAGS ØLBAROMETER

Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Kafe Spesial .......................... (0,5) 50,Vamoose ................................. (0,4) 44,Brød & Vin ............................. (0,4) 45,Hulen ...................................... (0,4) 46,Krohn Pub ............................. (0,4) 46,Kvarteret .............................. (0,5) 49,Victoria Pub & Cafe ............ (0,4) 49,Aspendos ............................... (0,4) 50,Cacti Art Cafe ...................... (0,5) 50,Baran ...................................... (0,4) 52,Hectors Hybel ..................... (0,4) 52,Henrik Øl & Vinstove .......... (0,5) 53,Biskopen ................................ (0,4) 53,Fotballpuben ...................... (0,45) 54,Finnegans ............................. (0,4) 54,Elefanten ............................... (0,4) 54,- Onkel Lauritz ....................... (0,4) 54,Legal ....................................... (0,4) 54,Ujevnt ..................................... (0,4) 54,- Pingvinen .............................. (0,4) 54,Nobel Bopel .......................... (0,4) 55,Landmark ............................... (0,4) 55,- Vågen Fetevare ..................... (0,4) 55,- Cafe Opera ............................ (0,4) 55,-

Naboen ................................... (0,5) 56,Garage ..................................... (0,4) 56,- Inside ...................................... (0,4) 56,Bar Barista ............................ (0,5) 58,- Logen Bar .............................. (0,4) 58,Dr. Wiesener .......................... (0,4) 59,- Barfot ..................................... (0,4) 59,- Strædet Pub .......................... (0,5) 62,- Roll & Rock ........................... (0,5) 62,Husets Pub (Gjestehuset) . (0,5) 62,- Folk & Røvere ........................ (0,5) 62,- Wessel Bar ............................. (0,4) 64,- Privaten .................................. (0,4) 64,- Terminus Whiskeybar ......... (0,4) 67,- The Scotsman ........................ (0,4) 67,- Altona Vinbar ........................ (0,4) 67,- Cafe Kippers .......................... (0,4) 68,- Madam Felle ........................... (0,4) 69,- Dickens ................................... (0,4) 69,- Logen Haven .......................... (0,4) 69,- Contra Bar ............................ (0,4) 72,- Feliz ......................................... (0,4) 72,- Bocca Bar ............................... (0,4) 74,- Frille ...................................... (0,5) 75,-


HVA ER ARV?

Stopp pressen: Mennesket er ikke fritt. Det er en skapning som arver. Tekst Håvard Nyhus Illustrasjon Marius Pålerud – Arvesynd er den syndige – eller uhellige – tilstanden som mennesket fødes inn i, sier Kjell A. Nyhus, fengselsprest i Hamar fengsel og Ilseng fengsel. – Navnet viser til den første synd, Adam og Evas syndefall, som alle deres etterkommere har arvet. Den er skissert av Paulus i Romerbrevet og utviklet videre av oldtidens kirkelærere. På latin heter det peccatum originale, som kan oversettes med «ursynden» eller den «opprinnelige synd». På engelsk kaller de det original sin. Er ikke det et mye bedre navn? Det virker i hvert fall som om det plasserer syndefallet der det hører hjemme – hos Adam som spiser det eplet. Hvorfor skal jeg arve eller stå til rette for hans forbrytelse? – Altså, det kirkelige og teologiske begrepet «arvesynd» er et forsøk på å forklare det som ikke kan forklares. Nemlig ondskapen. Det onde har fulgt mennesket som en skygge fra dag én, men er likevel ikke å forstå som vår natur. «Arvesynd» betyr at alle mennesker

arver en slags «infeksjon», en fremmedgjørende kraft som er hinsides psykologi og sosial mistilpasning. I denne sammenhengen betyr arv altså det vi har felles, slik som i kulturarv, det vi har overtatt fra generasjonene før oss. Vi kan også kalle det «fellesskapsynd», om du vil. Når jeg tenker meg om, er kanskje det et bedre ord. Nok semantikk! Mitt spørsmål står ubesvart: Hvorfor er jeg nødt til å betale omkostningene for Adams synder? – «Fellesskapssynd» får fram at mennesket best kan forstås som del av et fellesskap på tvers av tider og verdenshav. Som det heter: «No man is an island.» Vi hører sammen i et skjebnefellesskap. Om Adam og Eva er stammen, er vi greinene. Det som skjer i stammen, skjer også i greinene. Vi gjør som dem. Vi er Adam og Evas arvinger enten du liker det eller ei. Det innebærer at vi må være med og ta regningen. Adam er dessuten hebraisk for nettopp «menneske». Dostovjevskij har skjønt det når han i Brødrene Karamasov lar den russiske munken Sosima si: «Det finnes bare én redning: Å gjøre seg selv ansvarlig for alle menneskers synder. Min venn, så fort du

Sosial arv er en enorm kraft. Det er kanskje det viktigste jeg har lært etter fem år i fengsel.” 12

3/2012

oppriktig har gjort deg ansvarlig for alt og for alle, ser du med en gang at det faktisk er så, og at du virkelig er skyldig for alt og alle.» Vi skal inn bak murene. Du snakker med fanger og vanekriminelle hver dag. Er de også i en posisjon de har … ja, arvet? – Sosial arv er en enorm kraft. Det er kanskje det viktigste jeg har lært etter fem år som fengselsprest. Kriminelle løpebaner er ofte noe som arves, og mange av dem som sitter inne, kan vise til opplevelser i barndommen som gjør at utfallet virker veldig gitt. Jeg mener at de vellykkedes forestilling om det frie, uavhengige og selvtilstrekkelige menneske er en farlig idé som fremmer individualisme og forakt for de svake. Denne arrogansen er forresten også et uttrykk for arvesyndens universalitet. Ingen slipper unna. Arroganse er ikke mindre «kriminelt» enn å stjele tobakk på bensinstasjonen. Vel, lykke til med det! Kameraer overalt, jo! Enten det gjelder arvesynd eller sosial arv: Er ikke dette bare andre ord for ansvarsfraskrivelse? Det var ikke meg. Det var Adam! – Nei, jeg er helt uenig. Det er en innsikt som holder fast en dyp menneskelig erfaring: at mennesket hører til og blir til i et fellesskap. Arvesynd betyr ikke at den enkeltes ansvar smuldrer, men at vår livsførsel avslører oss både som gjerningsmenn og som ofre. Begge deler. Det betyr at vi skal tiltales som ansvarlige, men også som mennesker som trenger medfølelse. Begge deler.

Er det hit du vil? At mennesket er mye mer arvelig belastet enn det vi kanskje er klar over, eller synes komfortable med å innrømme? – Læren om arvesynd bryter radikalt med tanken om det frie mennesket som skaper seg selv. Vår frihet er svært betinget. «Tenk positivt og du blir rik, lykkelig og frisk», er i beste fall en liten delsannhet, og kan dessuten virke krenkende på de fattige og lidende. Arvesynden har også den funksjonen at den beskytter oss mot alle slags menneskelige utopier. Verken politisk eller på individnivå er det mulig å skape et paradis – her. Dette er ikke pessimisme, men dyrekjøpt realisme. Vi har arvet og er delaktige i menneskehetens feilbarlighet.

Ordbokdefinisjonen arv -en (norr. arfr) 1. noe som er eller kan bli arvet farsa-, morsa- / skifte a-en etter faren / få, ta i a- / han etterlot seg en stor a- / overta a- og gjeld / gå i a- være arvelig / eiendommen gikk i a- til sønnen / en åndelig a- / a-en fra fedrene / løfte, ta opp a-en etter en fortsette i ens fotspor 2. biologien: egenskap eller særtrekk som er eller kan bli nedarvet det lyse håret er en a- fra faren / a- og miljø 3. det å arve erverve ved a-


BODONI

Hvem skal...

Hvem skal lære fremtidens forfattere å skrive? Hvem skal skape respekt på tvers av generasjoner og kulturer? Hvem skal formidle gode verdier og stå opp for rettferdighet? Hvem skal gi små barn muligheten til å bli store mennesker?

– du. Søk studieplass innen 15. april. www.nla.no

INTERKULTURELL FORSTÅELSE • PEDAGOGIKK • GRUNNSKOLELÆRER • FØRSKOLELÆRER • KRISTENDOM/TEOLOGI • KRISTENDOM OG IDRETT • EX.PHIL/EX.FAC

Foto: istockphoto

På Kystbussen er det haPPy hour fra mandag til torsdag!

Vi kjører Leirvik–Bergen nesten hver time, og studenter som bestiller på kystbussen.no betaler kun kr 120 hver vei. Det er det vi kaller happy hour! Vi har topp moderne busser med høy komfort, gratis internett, strømuttak og WC om bord. Og ikke minst: Plassgaranti! Rutetider og de billigste billettene finner du på kystbussen.no


Årets Borealisfestival finner seg ikke i det lenger. Tekst Kamilla Rønnestad Foto Vegard Fimland Det er ikke så nøye med hestehov og løvetann. Bergens fineste vårtegn i min bok er Borealisfestivalen. En gang i mars kommer den, år etter år, med lovnad om opplevelser du ikke har sett eller hørt maken til. Og i motsetning til vårværet, skuffer ikke Borealis – det er alltid fantastisk. Litt rart, kanskje, men fantastisk. Årets festival har valgt temaet Protest. Midt i festivalforberedelsene tok Borealis’ kunstneriske leder, Alwynne Pritchard, en liten pause for å snakke litt om samtidsmusikk, protesttog og strikking. Protest, du! Fortell, hvorfor har dere valgt dette som tema for årets festival? – Som veldig mange andre fulgte jeg med på utviklingen av den arabiske våren, selv om jeg jo ikke var personlig involvert på noen måte. Opptøyene i Storbritannia i sommer, derimot, føltes veldig nært, ettersom jeg selv kommer derfra. Jeg tenkte, her skal jeg lage en musikkfestival i et av verdens mest velstående land, mens store deler av verden, inkludert mitt eget hjemland, har enorme problemer og er preget av store protester. Det gikk opp for meg at «protest» kunne være et interessant tema å utforske gjennom festivalen. Man trenger ikke begrense det til noe politisk. Det å protestere kan bety så mange, mange ting. Man kan protestere for sin kjærlighet gjennom et dikt, for eksempel. Det å protestere har alltid vært relevant for musikere og kunstnere. Dessuten synes jeg også temaet har relevans nasjonalt: Norge er jo et veldig stabilt sted, med gode støtteordninger til kunst og så videre. Det er så mye 14

3/2012

her som er bra. Men ting forblir ikke bra med mindre man forblir engasjerte. Det er utvilsomt et veldig aktuelt tema å velge seg. TIME Magazine kåret jo dessuten «The Protester» til årets person i 2011 … – Haha, det stemmer! Vi var fornøyde med det! … og når man ser på tidligere års tema, som «Tripping» og «Georg og løven» skiller jo dette seg tydelig ut som noe mer dagsaktuelt. Har dere satt dere fore å være en mer dagsaktuell festival i år? – Ja, jeg håper den vil være mer pertinent. Jeg tror det. Protest føles relevant i dagens situasjon, både på et globalt, lokalt og personlig nivå. På hvilke måter speiles «protest» i årets program, da? – På mange måter! Ta åpningskvelden, for eksempel, da har vi et stykke av den italienske komponisten og kommunisten Luigi Nono, La Fabbrica Illuminata. Stykket ble laget for å settes opp i en fabrikk, benytter seg av fabrikk-lyder og tekster av fabrikkarbeidere, og er en protest mot dårlige arbeidsforhold. Et annet eksempel er Nicolas A. Hubers Harakiri, som trass i å også være veldig venstrevridd, er en protest mot kunst; en protest mot ideer om estetisk skjønnhet. Et tredje eksempel er Morten Traaviks performance, This machine kills marxists (en del av Fredrik Saroeas Occupy Landmark-kveld), hvor han skal lese en tekst som er en slags protest imot de forutsigbare, venstrevridde standpunktene mange kunstnere tar. En mer høyreorientert politisk protest, altså. På programmet finner vi til og med en protest mot døden! Så å si alt som skjer på festivalen er på en eller annen måte knyttet opp til temaet.

Det er viktig å være bevisst på hvor lat man kan bli i et ekstremt velsmurt kapitalistisk system.” Borealis er i hovedsak en festival for samtidsmusikk. For utenforstående kan samtidsmusikk gjerne virke som en protest i seg selv, en protest imot normene som råder i konvensjonell musikk, ja? – Det er definitivt mange kunstnere som ser det slik også. Hm, interessant spørsmål, som det er vanskelig å svare på. Jo vanskeligere det er å engasjere seg i en lyd, jo mer tvinges man til å gå inn i den på lydens premisser. Jo enklere eller jo mer fysisk musikk er, jo mer kan vi engasjere oss i den tribally, sammen med vennene våre, og jo mindre må vi engasjere oss i den intellektuelt. Så man kan si at, ja, om musikk er veldig vanskelig å forstå, om den ikke engasjerer oss fysisk, om vi på mange måter ikke liker den, er den en protest. Men problemet, slik jeg ser det, er at det da kan ende opp med å bli en fullstendig ubrukelig protest. Lytteren kan jo bare skru av, tenke at «det der gidder jeg ikke høre på». Så hvorfor ikke gjøre det på en annen måte, om du virkelig vil protestere? Min påstand er at man kan gjøre det på begge måter. Gjør det på alle måter. Hva med årets merch – strikk-ditt-egetBorealis-pannebånd og donér-en-gammel-tskjorte – er det også en slags protest? – Ja, det ville blitt veldig tullete å ha en festival som i så stor grad handler om bevisstgjøring, for så å gå og trykke opp x antall t-skjorter. Vi bestemte oss heller for å engasjere oss på så mange nivåer som

mulig, ved å be folk donere gamle t-skjorter og bli med på silketrykking, samt å legge ut strikkemønster til Borealis-pannebånd. Det er viktig å være bevisst på hvor late man kan bli i et ekstremt velsmurt kapitalistisk system. Da jeg så bildene på Facebook av strikk-ditteget-pannebånd minnet det meg forresten litt om Kate Pendrys Revolutionary Knitting Club. Det var jo også en slags protest. Det er vel kun tilfeldig, eller har dere latt dere inspirere av prosjektet hennes? – Haha, der sier du noe! Det hadde jeg ikke tenkt over, det var helt tilfeldig. Hva med deg selv, hva har du protestert imot? – På 80-tallet var jeg medlem i CND (Campaign for Nuclear Disarmment) hjemme i Bristol, og deltok i store protesttog. Og i 2003 var jeg med å demonstrere mot Storbritannias deltakelse i Irak-krigen – vi var en million mennesker som møtte opp for å protestere i London den dagen. Men hovedsakelig engasjerer jeg meg gjennom å drive denne festivalen. Jeg prøver å få folk til å skjønne at musikk er så mye mer enn bare et soundtrack of your life. Det i og for seg helt fint, det, men det er utrolig passivt! Musikk er også kodete tanker og ideer, og kan være en måte å engasjere seg i kritisk tenkning om seg selv og om verden. Borealisfestivalen arrangeres 14.–18. mars. www.borealisfestival.no


Suveren Seinfeld! VG

6/6

Magisk aften med Seinfeld! Berlingske Tidende

JERRY SEINFELD

LIVE

VESTLANDSHALLEN

ONSDAG 9. MAI

SUSANNE SUNDFĂ˜R 1. aug. Ricks teater

26. april - Ole Bull scene ikk? trilamus S r e a v K in stril? Kva er e gdadyret? by Kven er

16. mars

17. mars Ricks teater Kvarteret BILLETTER:

www.billettservice.no / 815 33 133 / Narvesen / 7-elleven


Calling All Change Makers! Berghs School of Communication was voted world’s best communication school at the Future Lions in Cannes 2009 and 2010. Now the time has come for the world to take part in our Interactive Communication program, where we turn digital natives into change makers with an expertise in communication and innovation. Our students learn the basics of how to turn insights on technology and consumer behavior into successful communication. Professionals hold all lectures and every course is subject to a real-life case-project, meaning all theory is constantly mixed with the tasks of solving sharp problems for world

leading brands and companies. At the same time, our students interact and cooperate with other programs at the school, to create strategies and concepts that maximize the power of interactive and analogue media. The second year of the program is an optional year devoted to an advanced internship. Successful students accepted into the second year spend up to a year at one of the world’s best agencies. Berghs is now recruiting students from all corners of the world! For more information, please visit berghs.se.


Timbuktu i Rosengård, der han hadde sin første spillejobb. For cirka tjue år siden. «Det er jo ikke farlig å dra til Rosengård og ta en kaffe, men skal jeg være ærlig, så er det ikke så ofte jeg har gjort det. Ofte når jeg kommer hit er det med min far, som er mye på jobb her ute. Og han drar hit bare for å si hei til folk.»

Gatelangs med Timbuktu: Tre bydeler og et forsøk på å forstå Malmø. Tekst Ståle Holgersen Foto Linus Höök Malmöööö Du blir aldrig New York och Paris Men du är min «Malmö», fra Sagolandet (2011)

Hva er det med Malmø? Malmø er igjen i nyhetene. Folk stikkes ned på gaten og byens kriminalitet er tema i den svenske riksdagen. Dersom du skal henge med i samtalen rundt landets watercoolere, må du (1) enten ha lest selvbiografien til byens aller største sønn, Zlatan Ibrahimovic´. Eller (2) følge med på tv-serien Broen, som følger et kriminaldrama i vekselsvis København og Malmø. Helst bør du være oppdatert på begge deler. Og sannelig, tror du ikke også byens nest største sønn, Timbuktu slipper samleskive nettopp i disse dager? (Omtrent på samme tid som han anklager vår folkekjære Frode Øverli for

rasisme). Hva med å slå det sammen? I én malmtung bydelsvandring. Vi lot Timbuktu, eller Jason Diakité som han egentlig heter, lede oss ut i Malmøs irrganger. Sammen kan vi kanskje bli litt klokere. Fortellinger om en by Da industrien forlot Malmø, stod byen igjen som en konkurstruet, deprimert og nedlagt industriby. På 2000-tallet begynte imidlertid Malmø å endre seg radikalt, og fremstår i dag som et typeeksempel på en postindustriell by. Den delte byen har produsert to parallelle historier. Den ene er suksesshistorien, med ny Høyskole, bro til Danmark, vågal arkitektur og omstrukturert næringsliv. Byen har fått utallige priser for sin «snuoperasjon» fra ødelagt industriby til en blomstrende by for småbedrifter, kreative entreprenører, miljøvennlig arkitektur og nytenkning. Den andre historien handler om arbeidsledighet, segregering på boligmarkedet, ghetto,

For mange er det mer nærliggende å reise på ferie til Tyrkia, enn å dra til Rosengård.” kriminalitet, en massemorder som gikk løs høsten 2010, og regelrette krigsoppgjør mellom rivaliserende gjenger. I den senere tiden har den andre fortellingen dominert. Broen til Danmark – Øresundforbindelsen som ble opprettet i 2000 – ble kanskje en åpning til Europa, men gjorde også Malmø til et trafikknutepunkt for lyssky virksomhet i europeisk storskala. Malmø har blitt omtalt som et skandinavisk Liverpool, to skitne havnebyer med problemer, distinkte dialekter og stolte fotballag. «Jeg pleier å kalle Malmø for Sveriges Marseille», sier Jason. Begge er havnebyer med stor arabisk befolkning; harde, nådeløse

byer, men med mye energi. Jasons far sier at Malmø på 2000-tallet minner ham om sin egen oppvekst i New York på 1970-tallet: mye crime, mye narkotika … og mye musikk. Dette er bakteppet når vi møter Jason på Centralstasjonen. Han ser fornøyd ut. Og sliten. I løpet av de siste tre dagene har han vunnet én Grammy og tre priser på Kingsizegallaen (svensk hiphop-pris, red. anm.). Vi skal besøke tre bydeler. Fotografen sitter i førersetet, skribenten noterer i baksetet, mens Jason inntar shotgun-posisjonen foran. Vi kjører en såkalt sossekontainer. «Sosse» betyr sosialdemokrat, «kontainer» er kontainer. Andre vil nok kalle denne bilen en Volvo Kombi 945. 3/2012

17


Timbuktu i Herrgården. Her gikk det norske selskapet Acta inn for å spekulere og tjene penger på slumboliger. Selskapet er forøvrig eid av de samme folkene som har brukt millioner av kroner i et forsøk på å føre Randaberg Idrettsklubb til toppen av norsk fotball.

Timbuktu foran Region Skåne sitt nye hovedkvarter i Västra Hamnen. Tegnet av det norske arkitektbyrået Kari Nissen Brodtkorb. I bakgrunnen skimtes Turning Torso.

Det var kakerlakker overalt. Han hadde ikke sett noe så ille siden Harlem på 60-tallet.”

og østover) i byen. Krumtappen i boligutstillingen, det spektakulære Turning Torso, sto ferdig først i 2005. Det er Nordens høyeste skyskraper og Europas nest høyeste bolighus. – Jeg var motstander av Turning Torso og hele boligutstillingen generelt, sier Jason. – Som så mange andre, trodde jeg at området bare skulle bli for de rike. Västra Hamnen ble også slik som han fryktet. Et område forbeholdt velbemidlede hvite svensker og dansker som ganske snart begynte å ytre ønsker om inngjerdinger og porter. Likevel finnes det også positive ringvirkninger, medgir Jason: – Om sommeren kommer jo også folk fra hele byen hit. Kids fra Rosengård kommer og bader, skatere kommer til skateparken, og man har de mer venstreorienterte studentene på høyskolen. Så lenge man ikke gjør som i Sør-Afrika eller USA og setter opp gjerder og ansetter vakter for å holde vanlige folk borte, så vil denne bydelen alltid være hele Malmø sin bydel. Västra Hamnen er utstillingsvinduet til suksesshistorien om Malmø. Området er verdenskjent for sin miljøvennlige arkitektur og byplanlegging. Mer enn ti tusen arkitekter, byplanleggere og byutviklere kommer hvert år på besøk. Herfra kan man se broen til Danmark og for to år siden åpnet Region Skåne sitt nye hovedkvarter, tegnet av det norske arkitektbyrået Kari Nissen Brodtkorb. Hjemme Første stopp på ruten er Västra Hamnen, et tidligere industriområde som ble forvandlet til boligområde for de med penger. Deretter går ferden til den beryktede forstaden Rosengård. Tredje stopp er Möllevången, eller Møllan, et gammelt arbeiderklasseområdet under stadig utvikling, hvor alle typer kulturer og folk møtes. Det er på Møllan at Jason hadde sine formative år, det er her han «ble voksen» og det er her han, som han sier: «føler meg hjemme». – Om du bare skal skrive om «gangsterkriminaliteten» i Malmø, bør du intervjue noen andre, sier han. Selv er han egentlig oppvokst i universitetsbyen Lund, tolv-tretten minutter med tog nord for Malmø. Lund er alt Malmø ikke er: Ren og vakker, med dyre boligpriser, svære bokhyller og hvite stakittgjerder. Begge foreldrene til Jason er akademikere, faren er jurist og jobber med menneskerettigheter. Moren er lærer. Men det er ikke hele historien. Jo da, moren kommer fra en velstående familiebakgrunn, men faren vokste opp i ghettoen i New York. – Mine foreldre kom jo hit fordi faren min ikke hadde råd til å studere på universitetene i USA, sier Jason. – Her kunne de ta utdannelse gratis, studere på engelsk og ta så mange studiepoeng de bare ville per semester. Så min far har lest som en galning i 25 år. 18

3/2012

I dag er faren jurist med doktorgrad i film, han har også to andre mastergrader. På begynnelsen av 90-tallet begynte Jason å dra inn til Malmø for å gå på hiphop-klubber og treffe rappere. I Lund fantes ikke slikt. I begynnelsen var han litt redd for storbyen, men snart skjønte han at det ikke var noen vei utenom om han skulle komme i kontakt med likesinnede. – Akkurat det var jo litt ironisk. Min far hadde dratt fra Harlem, for å komme bort fra akkurat det. Så skulle jeg søke meg tilbake til akkurat den subkulturen. Jason smiler. – Hadde jeg vokst opp i Harlem, hadde jeg sikkert blitt advokat, slik min far ville jeg skulle bli … 1.0: Västra Hamnen Malmø har en stolt industrihistorie. Byens skipsverft i Västra Hamnen produserte mest tonnasje i hele verden mellom 1952 og 1953, og verdens største kran ble bygd i byen i 1973. Alt det er borte nå. I 2001 sto i stedet en boligutstilling – kalt Bo01 – på samme område. Den skulle representere første steg inn i det «nye Malmø». Byen ønsket å tiltrekke seg folk med penger, som igjen skulle bidra med skattekroner og «entreprenørånd». Tanken var at penger og ressurser deretter skulle dryppe nedover (eller snarere sørover

Jag har sett en och annan onsdag med ett och annat moln Har hört min inre röst skrika ta mig här ifrån För Malmö är så grått och jag har gått denna gatan Världen är så stor bara toppen jag har skrapat «Allsång på gränsen», fra Sagolandet (2011)

Utflyttingen Høsten 2011 flyttet Jason fra Malmø til Stockholm. Den utløsende faktoren var at kjæresten hans kom inn på studier i Stockholm, men han følte seg også klar for å dra. Jobben som musiker er lettere å gjøre fra Stockholm, forklarer han. Og det føltes riktig med nye omgivelser. Han begynner å fortelle en historie om et ran en sen natt i Malmø. Plutselig blander fotografen seg inn: – Hei, var det sommeren 2009 på det hamburgerstedet Stippes? Jason ser på fotografen. – Ja, faen Linus, det var jo vi to som var der! Plutselig har vi reunion og «husker du»-seanse i Volvoen. Det hele var visstnok udramatisk, men tydeligvis handlingsmettet nok til at det er verdt å snakke om tre år senere. Senere ble han ranet igjen, trolig av den samme mannen. Denne gangen mer aggressivt. Nå skulle han drepes og greier. NATT&DAG forsøker å skyte inn en musikkreferanse fra baksetet: – Er det den samme episoden som du rapper om i «Malmö»?

Jason drar litt på det. Med ett sitter Timbuktu i forsetet og rapper live i den gamle Volvoen: Jag bor på Södra Förstadsgatan i underkant av kartan Jag ser det dagligen i staden i förbund med satan Folk känner igen mig, dom kommer upp å hälsar Dom flesta är snälla men vissa önskar mig sämre hälsa Unga killar som känner dom har nåt att bevisa Jag försöker resonera men dom vill inte begripa På min teve ser jag Skavlan som myser med Carl I. Hagen Det hela gör mig förbannad det vrider sig i magen

– Ehh, nei, sier Jason omsider. – Det var ikke akkurat den episoden. Den teksten er mer generell. På samme tid som Jason vurderte å flytte fra Malmø, kommer Sverigedemokratene inn i Riksdagen. De fikk 7,8 prosent av stemmene i Malmø og vokste seg svinsterke i Skåne. Dette var på den tiden Peter Malms – også kalt «Lasermannen 2» – skjøt tilfeldige personer med mørk hudfarge i byen. – Folk ble jævla redde, sier Jason. – Jeg tenkte mer og mer på å flytte. Vi kjører videre, videre gjennom byen som var folkhemmets fremste utstillingsvindu i etterkrigstiden. Neste stopp: Rosengård. 2.0: Rosengård I Norge er det gjerne to fenomener som forbindes med Rosengård: Zlatan og ghetto. Zlatan er Zlatan, men ghetto er ikke ghetto. Hos sosiologen Loïc Wacquant innebærer ghetto blant annet etnisk homogenitet. I den forstand er Rosengård Nordens største anti-ghetto. Her bor folk fra absolutt alle deler av jordkloden. Rosengård har også en påfallende ung befolkning, hver tredje person er under 18 år. – Jeg tror Rosengård vil overraske oss enormt i de kommende årene, sier Jason. – Det kommer til å komme flere Zlataner. Det finnes en enorm livskraft her, og potensielt sett er det her fremtidens forfattere og politikere finnes. Dessverre får de kanskje ikke den oppmuntringen, utdannelsen og oppmerksomheten som trengs for at de skal lykkes. Det burde satses mer på skolen, men i stedet stenger man fritidsgårder i Rosengård. Jeg mener ikke at man skal satse på at alle skal bli entreprenører, men det må satses på en bra utdannelse til alle. Historiene om Västra Hamnen og Rosengård blir alltid fortalt hver for seg. Det er enten fortellingen om den «ærgjerrige og innovative byen» eller fortellingen om «den fattige byen hemmet av sosial uro». Men historiene henger sammen: I kommuneplanen fra 2000 la Malmø kommune om sin næringspolitikk, nå skulle man satse på et nytt arbeidsliv. Man skulle tiltrekke seg godt utdannede, gjerne «kreative» mennesker, og man skulle satse på media. Høyskolen ble limet i det nye Malmø.


En stor andel av de som kom til byen var imidlertid ikke grafisk designere, men folk som flyktet fra krig og elendighet. Og for mange av dem står ikke universitetsutdannelse øverst på dagsorden. På den måten falt en veldig stor del av byens befolkning utenfor kommunens næringsstrategi. Folket som strømmet til passet ikke inn i byens selvbilde. – For mange i Malmø er det mer nærliggende å reise på ferie til Tyrkia, enn å dra til Rosengård, sier Jason. 2.1: Herrgården Vi kjører gjennom Rosengård og svinger av mot Herrgården. För det är inget sätt att leva Med bostadsmarknad segregerad När inkomstskillnaden separerar Försvinner viljan att integrera när till och med skolan blir uppdelad, och många personer isoleras «Nu», fra Alla vill till himlen men ingen vill dö (2005)

Herrgården er ett av ti områder i Rosengård. Og her er det utvilsomt fattigdom. Området ble bygd for 3000 mennesker, nå bor det ifølge politiet mer enn 8000 her. Visste Jason at Herrgården var eid av norske kapitalister? – Ja, det stemmer det. Min far jobbet som juridisk ombud for folk som har fått avslag på sin asylsøknad og som skal anke. Jeg husker en gang han hadde møtt en familie fra Somalia som bodde i Herrgården, og sa at det var det eneste stedet i Skandinavia hvor han hadde sett kakerlakker. Han hadde ikke sett noe så ille siden Harlem på 60-tallet. På midten av 00-tallet kjøpte den norske kapitalforvalteren Acta flere bygninger i Herrgården. I 2009 hadde forfallet ført til så mange protester at kommunen så seg nødt til å kreve en tilstandsrapport om bygningene. Det kom frem fortellinger om folk som lå med håndkle over ansiktet i sengen for å ikke blir forstyrret av kakerlakker mens de sov. Malmø var rystet, og norske hushaier ble ansett som selve problemet. Kan vi dermed si at det var de norske kapitalistene som kom med kakerlakkene til Malmø? Jason ser muligens for seg en uheldige overskrift, og trekker på det: – Næh … nei. Nei, det kan man vel ikke si. Men kanskje han burde sagt det. For dette er tilfellet: Bare meter bortenfor Herrgården står boliger som er eid og vedlikeholdt av Malmø kommune. Kontrastene er absurd store. På én side: godt vedlikeholdte boliger, på den andre: ren og skjær slum. Vi står og ser på sosialt forfall. Det er ikke mye kjærlighet til husene her. – Slik kan det går når regjeringen lar risiko-kapitalister starte skoler og ta hånd om de eldre, sier Jason. – At man lar de som bare vil ha størst mulig profitt, og kanskje har minst samvittighet, ta hånd om skoler og gamle, er for meg ganske motsetningsfullt. Og at de eier slumboliger i Rosengård, er jo helt absurd. Samtidig som norske kapitalister fikk ansvaret for forslummingen i svenske medier og hos lokalsamfunnet i Malmø, gikk 2009-valgkampen hjemme i Norge. Siv Jensen hevdet at det nå var gått så langt at Rosengård ble drevet etter Sharia-lover. Det er Jason som trekker frem episoden. – Det interessante var jo at Siv Jensen ikke turte å komme hit personlig, når hun ble invitert av imamen i Rosengård. Hun sendte noen andre fra partiet, og når en av disse (Per Sandberg, red. anm.) mot slutten av dagen ble spurt om han fremdeles stod inne for det Siv Jensen hadde sagt, så svarte han bare at: «ja, det gjør jeg». Så sa han at intervjuet var slutt. – Det handler om å nyansere bilder, sier Jason. – Det er det jeg ønsker å gjøre. Rosengård er ikke sinnssykt. Det er også plassen jeg første gang ble booket til å gjøre en konsert. Det er også veldig mange her som jobber steinhardt for å få endene til å møtes.

3.0: Møllan Møllan ligger plassert midt mellom Västra Hamnen og Rosengård. Vi står midt på Möllevångstorget, og ser rett på statuen Arbetets ära, en statue som viser arbeidere som holder byen oppe med sin kraft. Her bor det folk med alle mulige bakgrunner. I Malmø finnes folk fra 174 ulike land, og alle synes å være representert på Møllan, samtidig. Her møtes anarkister og hipstere, hippier og gamle, og unge og alt i mellom. Dette er gatene og folkene som har påvirket tekstene til Timbuktu i mer enn ti år. – Her er jeg hjemme. Dette er ikke det regulerte Sverige. Det er ikke sånn som i Stockholm hvor en brus koster det samme i alle butikkene. Her går man ti meter for å kjøpe mat fra Iran, Vietnam, Laos. Skal du skal kjøpe sånne varer i Stockholm, må du reise gjennom hele byen. Jason peker: – Bak det huset der, på Södra Förstadsgatan, ligger leiligheten min. Det er den jeg rappa om i bilen. Han peker igjen: – Der, den kaffebaren, den med navnet Kaffebaren, den er perfekt å sitte alene og drikke kaffe på. Dagen i forveien åpnet en filial i Subwaykjeden midt på Møllan. Vi står og ser på den gul-grønne logoen. Den passer ikke inn. På Møllan har man Bagdad Livs og Teheran Supermarket. Ikke McDonalds og Subway. – Vi snakket om det allerede i 2001, sier Jason. – Møllan kom til å bli gentrifisert og bli som Södermalm i Stockholm, med McDonalds og espresso overalt. Men det har liksom aldri helt blitt slik. Altså, ikke før nå? Møllan har endret karakter de siste årene, og flere endringer vil komme. Det interessante er likevel hvor sakte gentrifiseringen har gått. En årsak til dette er nettopp kriminaliteten. Møllan oppleves fremdeles som skummel for mange. I lokalavisa står det om småbarnsforeldre som flytter fra området, fordi det føles for usikkert. – Når det blir for reint, og for polert og nybygd som Västra Hamnen, da forsvinner også mye, mener Jason. – Ta for eksempel Manhattan, det var jo et av de mest kreative stedene som jorden noensinne har skapt. I dag er det nesten bare rikfolk som bor der, og kommer det kanskje noe musikk derfra lenger? Det er fortsatt sentrum for mye av musikk-businessen, men kreativiteten, i alle fall når det gjelder hiphop, har jo flyttet til for eksempel Memphis, New Orleans og Atlanta. Der det fremdeles finnes skitt og konflikter som gjør at kunst kan vokse. Og nettopp det finnes i Malmø. Det er helt unikt for Norden i dag.

Jason viser til jazzen og bluesen. – Der kan vi snakke om at kriminalitet og musikk gikk hand i hand. Min far er oppvokst rundt hjørnet for den legendariske jazzklubben Minton’s Playhouse i Harlem. Han fikk ikke lov til å gå dit av sin mamma, for der var det bare «drug-dealers, prositutes and musicians». Så de greiene der har hengt sammen så lenge noen kan huske. Selvfølgelig skal det iverksettes tiltak for å minske kriminaliteten, men ofte blir det bare til at det skrapes på overflaten, mener Jason: – Man roper på mer politi og hardere straffer, i stedet for å se på årsaken til at folk søker seg til kriminalitet. Malmø trenger Møllan, mener Jason. I den delte byen fungerer bydelen som en smeltedigel, en møteplass mellom overklasseområdene i nord og vest, og arbeiderklasseforstedene i øst og sør. En ytterligere gentrifisering av Møllan vil ikke bare være trist for livet på selve Møllan, men også isolere forstedene ytterligere. – Nå er det Reinfeldt, Anders Borg og Carl Bilt som styrer Sverige, og det forandres stadig raskere mot å bli et fullblods kapitalistisk land. En fullblodig markedsøkonomi. Det begynte jo allerede under sosialdemokratene, men salget av Sverige går enda raskere under borgerlig styre. Krigstyper Dagen etter turen til Møllan leser vi at en kvinne ble knivdrept på åpen gate i Malmø. Vi finner ut at vi må ha kjørt forbi akkurat der det skjedde bare en halvtime i forveien. Mordet var ikke et gjengoppgjør denne gangen, men av den klassiske sorten, et «norsk» drap, om du vil: En mann dreper en kvinne han har hatt et nært forhold til. Så hva skriver media? Om sjalusidrap? Om kjønnsstrukturer og menns vold mot kvinner? Nei, de går for Malmø-vinklingen. Som det står på forsiden: «Nytt drap i Malmø!». Vi er ved veis ende. Jason har en middagsavtale med sin far, en mann vi har snakket overraskende mye om i løpet av dagen. Vi går tilbake til bilen mens Jason prater og forteller anekdoter fra Møllan. Plutselig kommer to aktivister forbi og gir oss en flyer for «Israel Apartheid Week». – Nå blir jeg sentimental her, sier Jason. – Ikke glem å skrive at jeg elsker Malmø. En dag kommer jeg garantert til å flytte tilbake til Møllan. Reportasjeforfatteren, Ståle Holgersen er doktorgradsstipendiat i kultur og økonomisk geografi ved Universitetet i Lund rett utenfor Malmø.

Timbuktu Jason Michael Robinson Diakité er født 11. januar 1975 i Lund i Skåne. Han tok artistnavnet sitt fra stedet Timbuktu i Mali, hvor faren har røtter. Faren er den anerkjente menneskerettsadvokaten og akademikeren Madubuko Diakité, som er oppvokst i Harlem, New York. Timbuktu startet sin rappekarriere tidlig på 1990-tallet, og ble raskt populær på hiphopscenene i Malmø, Stockholm og København. På midten av 1990-tallet startet han gruppen Excel. I 2000 lanserte han sitt første album. Han rapper på Skånsk, og har blant annet samarbeidet med OnklP og Susanne Sundfør. Han medvirker også på den ultimate festlåten om Malmö, «Vi drar till Malmö (Vem pra Bahia)», med Simone Moreno. Diskografi T2: Kontrakultur (2000) W.D.M.D. (2002) The båtten is nådd (2003) Live! m/ damn! (2004) Alla vill till himlen men ingen vill dö (2005) Oberoendeframkallande (2007) Live i Grünerlökka (2008) En High 5 & 1 Falafel (2008) Sagolandet (2011) Pusselbitar (samlealbum 2012) Malmø Malmø vokste frem på 1200-tallet, og er Sveriges tredje største by med nesten 300 000 innbyggere. Byens tyske navn var Elbogen («albue») og viste til kystens bueform ved Limhamn. Tidligere betydde ordet malm også «grus». Malmø hadde sin «storhetstid» i etterkrigstiden da de huset et av verdens største skipsverft. Fotballaget Malmø FF kom til finalen i Serievinnercupen i 1979, der de tapte 1-0 for Nottingham Forest. Byens store sønn i dag er også fotballspiller, Zlatan Ibrahimovic´. Byens mest påfallende landemerke er Turning Torso, en av Europas høyeste boligblokker. Byen er ellers kjent for Europas beste falafel og fine forhold for sykkel. Siv Jensen beskrev Rosengård i følgende ordlag på et landsstyremøte i Frp i 2009: [En bydel] «(…) hvor utrykningspersonell ikke tør å kjøre inn i enkelte bydeler, hvor sharialoven har overtatt fullstendig og hvor svensk lov er satt til side. Det er hverdagen i Sverige, mine damer og herrer». Utspillet baserte seg på den 28 sider lange rapporten «Hot mot demokrati och värdegrund - en lägesbild från Malmö» fra den svenske forsvarshøyskolen. Rapporten ble sterkt kritisert i svensk offentlighet. Flere forskere etterlyste blant annet kildematerialet som lå til grunn, men ifølge forfatterne hadde dette «forsvunnet».

Her er jeg hjemme. Det er ikke sånn som i Stockholm hvor en brus koster det samme i alle butikkene.”

Jason ved Bagdad Livs, midt i hjertet av Möllan.

20

3/2012


www.jacobaall.no

Ett sted. Alle anledninger.


Norges mest sexy mann (sic!), Odd-Magnus Williamson, er tekstforfatter, komiker og skuespiller. Han er for tiden aktuell med syvende sesong av «Torsdag kveld fra Nydalen» og i august er det premiere på spillefilmen «Kon-Tiki» der Williamson har en sentral rolle.

Harald Eias bedre halvdel, Bård Tufte Johansen er for øyeblikket aktuell med NRK-programmet «Brille». I produksjonsselskapet Funkenhauser, som han selv har vært med å starte, utvikler han nye programkonsept sammen med andre komikere.

Vil den morsomste i landet vennligst reise seg? Vi inviterte noen av dem til humordebatt. Tekst Øivind Vogt Foto Stephen Butkus Ungdomspolitikere tyr til scenen for å sanke popularitet med politisk korrekt vitsemakeri, ivrige kommentatorer på sosiale medier dekonstruerer TVinnslag før programmet er ferdig, og samtlige kulturmedier skriver om «den nye humoren».

Tilsynelatende har det aldri vært flere nordmenn som prøver å være morsomme, men er de det? Vi fikk tweet4tweets Øivind Vogt til å samle et knippe representanter fra norsk humorbransje. De satte seg ned for en prat om det å stå opp. I panelet: Bård Tufte Johansen, Odd Magnus Williamson, Dag Sørås og Marit Valeur.

Jeg pleide å ha en runke-vits i baklomma for å sikre at jeg gikk av scenen på latter.” 22

3/2012

Øivind Vogt: Det har aldri vært flere aktive komikere i landet, men samtidig hviskes det i korridorene om mangel på originalitet og særegne stemmer. Det florerer dessuten rykter om at norske komikere stjeler skamløst fra utenlandske komikere. Stemmer det? Dag Sørås: Jeg kjenner norske komikere som er helt åpne på at de stjeler fra utenlandske komikere, og jeg har selv sett folk som har stjålet nesten ti minutter fra Louis CK. Det er ekstremt provoserende, for jeg vet hvor mye arbeid som ligger bak, og hvor mange ydmykende øyeblikk man må gjennom for å skape en bra tekst.

Marit Valeur: At norske komikere stjeler, er et pinlig bevis på de ikke har noe budskap. De drives ikke av viljen til å forandre noe, men behovet for å være morsom. Bård Tufte Johansen: Jeg tror det var lettere å stjele materiale før, for da brydde ikke publikum seg om det. Prima Vera var blant dem som tok mye rett fra Monty Python. Jeg lo masse av dem, men det var et sjokk da jeg forstod at det var stjålet. Odd Magnus Williamson: Det er på en måte motsatt av den klisjéen om at «før i tiden måtte man lage alt sjæl». Nei, før i tiden måtte dere stjele alt sjæl.


Tekstforfatter og moderator Øivind Vogt (f. 1987) er utdannet ved Westerdals. Han hadde spalten Vogt i fokus i programserien Showman på TV 2 Zebra, som ble ledet av Håvard Lilleheie. Senere begynte han å arbeide som manusforfatter i NRKs underholdningsavdeling. Siden januar har han vært fast paneldeltaker i TV-programmet tweet4tweet. Han er sønnen til Nils Vogt, og ifølge NATT&DAG-skribent Aksel Kielland kan vitsene hans være så bløte at du står i akutt fare for å bli eh, vogtskadet.

Bård: Det fantes jo ikke bra populærkultur i Norge på 70-tallet, så det må ha vært som å komme på andre siden av jernteppet for alle som dro til England og så hva de fikk til der. Naturligvis ble det fristende å stjele, det skjønner jeg godt. Dag: Det som skremmer meg er at jeg tror en stor del av publikum ikke ville skjønt hva problemet med å stjele andres materiale er. Dermed har vi fått norske komikere som fremfører materiale fra «Raw» med Eddie Murphy. Hva skal man gjøre, liksom? Odda: Et interessant spørsmål er: burde det være lov å gjøre cover-stand up?

Marit Valeur er for tiden redaktør for «Kollektivet» på TV 2, men har tidligere jobbet i NRK med nettserier. Jenta er produktiv og skriver, filmer, har regi og klipper alt hun gjør. MEN, erru over førti og lager underholdning, ja da kan du bare drite i det. For sånne folk liker ho ikke.

Bård: Du kan gjøre det, men da må du være åpen på det. Hvis du tjener masse penger på det, må du spørre opphavsmannen om du kan kjøpe tekstene. Det er fair enough det. Øivind: Det hadde vært skremmende hvis det plutselig åpnet seg et marked for norske komikere som fremfører materialet til Louis CK og Eddie Murphy på norsk. Bård: Det skal sies at å stjele en bra vits er veldig vanskelig. Man tror det er lett, men hver komiker har sin egen stemme og sin egen måte å levere materiale på. Odda: Jeg sier som Godard: Det spiller

ingen rolle hva du tar, men hvor du tar det videre. Dag: Men det er en vesentlig forskjell på inspirasjon og det å ta andres materiale og utgi det for å være sitt eget. Marit: Å stjele er det samme som å si «Jeg er ikke morsom». Humor er et fortellergrep man skal bruke for å understreke et poeng, ikke noe som skal hjelpe egoet til komikeren. Bård: Hvis jeg hadde jeg dratt til USA og hørt en komiker snakke om Skien og det å være skallet hadde det vært veldig fristende å stjele materialet hans. Men sjansen for at

Stand up-ern Dag Sørås er aktuell med stand up. Overalt. Alltid. Han driver nå å spikker sammen et soloshow «D-Dag Live» som skal settes opp til høsten. Da vet du det.

det skal skje er så liten at jeg er nødt til å fortsette å lage mine egne vitser. Odda: Ofte er redaksjonsmøtene i Torsdag Kveld fra Nydalen sånn at vi kommer opp med ideer som vi synes er fantastiske, men gang på gang finner vi ut at det ligner for mye på noe Team Antonsen gjorde, og så blir vi nødt til å droppe det. Øivind: Jeg regner med at norske komikere forkaster hundrevis av idéer hvert eneste år fordi det ligner for mye på noe Bård og Harald gjorde for ti år siden. Dere har på mange måter sabotert for alle som har kommet til etterpå. 3/2012

23


Når en idé skal gjennom manusforfattere, regissører, klippere og produsenter, ender man ofte opp med et kompromiss som ingen egentlig er fornøyd med.” Bård: Hvis det føles flaut er man nødt til å droppe det. Harald og jeg lagde en gang et innslag der vi fjernstyrte folk med propp i øret, og rett etterpå gjorde Thomas og Harald det samme, og de sendte innslaget først. Da hjelper det ikke at vi faktisk gjorde det først, vi måtte droppe det. Det ble for flaut at folk skulle tro at vi hermet etter Senkveld. Odda: Jeg tror egentlig ikke publikum bryr seg, men det handler om yrkesstolthet. Det er noe psykologen min kaller «stygge sko». Det hjelper ikke at du har på deg fine klær hvis skoene dine er stygge, da føler du deg dritt uansett. Bård: Komikere gjør jo av og til noen vitser som de får latter på, men likevel skammer seg over. Dag: Jeg pleide å ha en runke-vits i baklomma for å sikre at jeg gikk av scenen på latter, men det har jeg sluttet med. Det er uansett mer spennende å ikke ha en bankersvits å avslutte med. Og hvis publikum har hatet meg i 59 minutter vil ikke en siste oneliner som funker, redde kvelden heller. Tvert imot. Bård: Det hendte at Harald og jeg ikke fant en punchline i en sketsj, og tenkte «faen, hva gjør vi?» Da ringte vi gjerne Vidar Theisen og fikk ham til å si en setning med rar stemme. Vi visste at vi fikk latter, men det var veldig skamfullt. Odda: Det er som når Celine Dion modellerer en sang. Hun gjør det ikke fordi hun synes det er så jævlig kunstnerisk viktig, men fordi hun vet det blir gåsehud. Marit: Da synes jeg ikke man tar jobben sin alvorlig nok. Jeg mener at jeg er oppdratt like mye av NRK som jeg er av foreldrene mine, og Bård er et eksempel på en av dem som vært med på å påvirke mange av holdningene mine. Når du er i posisjon til å påvirke andre mennesker må du også tenke på hva du får folk til å le av. Dag: Jeg føler virkelig ikke at jeg har noe å si, jeg prøver bare å være morsom. Det virker så jævlig pretensiøst hvis man sier at man har et budskap. Jeg hører ofte andre komikere snakke om at de vil få publikum til å tenke, og det hadde vært hyggelig, men for meg handler det kun om å gjøre noe jeg synes er morsomt, og håpe at det smitter over på publikum. Øivind: For meg er det viktigste å få folk til å le på mine premisser. Jeg ser ikke helt gleden ved å få noen til å le ved hjelp av andres vitser eller billige triks. Nei, nå lyver jeg litt, for billige triks gir en liten glede, men ambisjonene må være å gjøre noe smart og originalt samtidig. Marit: En vis mann sa en gang at hvis du vil lage noe genialt må du dele særhet på masse. Den vise mannen var deg, Odda. Odda: Det handler om å ta noe som er ekstremt sært, et smalt skarpskudd, og gjøre det om til et hagleskudd som treffer bredt. Jeg jobbet for eksempel veldig lenge for å få inn en parodi på Trygdekontoret i Torsdag Kveld. Det var mye motstand, for noen mente det var for smalt. Til slutt fikk jeg den med, og det var en veldig stor tilfredsstillelse å se at det funka. Bård: En veldig fin følelse er å stå foran et publikum og føle at du snart blir arrestert. Ikke fordi det du sier er for grovt, men fordi det er så sært at du føler at det snart kommer noen voksne og sier «sånn kan du ikke holde på». Den følelsen elsker publikum også. Øivind: For fem år siden jobbet jeg i døra på en av forestillingene til Bård, Harald Eia, Atle Antonsen og Espen Eckbo. Det jeg

24

3/2012

husket best etter å ha sett showet over femti ganger var hvor konsekvent dere spilte overrasket av replikker i manus og latet som dere begynte å le av hverandre. Bård: Ja, Espen og jeg hadde blant annet et innslag i der vi tungekysset for å imitere to snegler som parret seg. Som komiker er det helt uproblematisk å tungekysse en annen mann, men publikum reagerte med sjokk og latter hver gang, så da måtte vi spille med og late som det var flaut og ekkelt. Det er egentlig noe litt kynisk over det. Odda: Nå ble dette litt som det trylleprogrammet der illusjonene blir avslørt. Øivind: Hvis du vil se illusjoner bli avslørt foreslår jeg at du skrur på Komikameratene på TV2. Tommy Steine, Rune Andersen og Sturla Berg-Johansen avslører en gang for alle at hat og aggresjon er de viktigste drivkreftene for å lage humor. Men det hatet blekner mot alt jeg har lest om tweet4tweet på Twitter de siste ukene. Der brast illusjonen om at jeg noen gang kom til å få selvtillit. Hva slags forhold har dere til hat, unnskyld, kritikk på sosiale medier? Bård: Jeg er jo litt eldre enn dere, så jeg husker hvordan det var å starte som komiker uten sosiale medier og debattforumer. Det var ganske deilig. Du visste at du var forhatt til en viss grad før også, men det merket man mer på blikk fra folk på gata. Man skal være veldig hardhudet for å tåle den piskingen på nettet i dag. Odda: Kritikk på nettet kan trigge voldsfantasier, men jeg tror ikke det påvirker arbeidet mitt. Bård: Jeg leser konsekvent ikke om meg selv på twitter. Det hender at jeg sitter hjemme og har drukket litt og tenker «Er jeg ikke ganske populær?», og hvis jeg går på Twitter da blir selvbildet ødelagt med en gang. Det er ingenting å tjene på det. Jeg får uansett ikke konstruktive tips om hva som funker og ikke funker i de mediene. Dag: Jeg søker etter navnet mitt på Google hver gang selvbildet mitt er på topp, da kommer jeg fort ned på jorda igjen. Som alle andre komikere er jeg narsissist, og sporadiske googlesøk holder huden min tykk. Odda: Selvtillit er ekstremt viktig, sannsynligvis viktigere enn talent når det kommer til humor. Frykten for kritikk-tsunamien kan nok føre til at mange ikke tør å gå ned på den deilige sanden som heter Showbiz, men heller blir sittende i bungalowene oppe i åskammene, før de blir så lei av oss som har det gøy nede på stranden at de brøler: «Håper dere dauer!» Marit: Jeg oppsøker helt bevisst plattformer der folk ikke bryr seg. Programmet mitt er et jovialt program med barn som bor i kollektiv og bruker parykk, så hvis folk ser noe de liker blir de heller positivt overrasket. Øivind: Det er fascinerende å se hvor mye tid TV-seere er villige til å investere i noe de hater. Jeg har ukentlig lest kommentarer av typen «Nå har jeg sett hver eneste episode av programmet deres tre ganger, og det er fortsatt like ræva!» Marit: Seerne har blitt mer anmeldere enn seere. De skrur ikke lenger på humorprogrammer for å le, men for å føle seg smartere enn komikerne. Øivind: Så lenge det er en sjanse for at Fjonebonkers92 faktisk er smartest er jeg nødt til å ta ham på alvor. Vi skal ikke se bort fra at det er alle Fjonebonkersene som kommer til å forme TV-humoren. Bård: Jeg ville rådet unge komikere til å holde seg unna TV-bransjen så lenge som

mulig. Norge er lite, og det er så kort vei til TV at hvis du gjør fem minutter med vellykket stand up på Parkteatret, er du der med en gang. Man tenker umiddelbart at TV sikrer deg økonomisk og karrieremessig, men sånn er det ikke nødvendigvis. Jeg skulle ønske unge folk fikk holde på i fred mens de fant sin egen stemme og bygget seg opp en fanskare. Marit: Det verste med TV-bransjen er at man må inngå kompromisser med folk som ikke er interessert i å lage noe nytt. En idémyldring begynner gjerne med at noen har sett et Youtube-klipp fra et program i Belgia der folk snubler, og så sier de: «Kan vi ikke lage noe sånt?» Komikere trenger å jobbe et sted der de kan bestemme og eksperimentere selv, uten å sitte i møter med TV 2 og Turid fra Lillestrøm som har jobba i bransjen i 20 år og må ringe sønnen sin for å sjekke alle referansene. Odda: Vi hadde et undergrunnshow som het Blymandag som vi holdt på med i mange år før vi ble dytta inn i TV-sjablongen. Overgangen var et kvantesprang. Det var så mange nye regler vi måtte forholde oss til, først og fremst at vi ble nødt til å underakademisere og undervurdere. TV er et krøkkete balleformat. Øivind: Det største problemet er hvor langt det er fra idé til skjermen. Når en idé skal gjennom manusforfattere, regissører, klippere og produsenter ender man ofte opp med et kompromiss som ingen egentlig er fornøyd med. Marit: Jeg har hatt veldig mange diskusjoner med eldre folk som er livredde for at vi skal lage noe som ikke er bredt nok. Diskusjonen går alltid på bredde, fordi man skal tjene penger. Det har jeg forståelse for, men du kan ikke ta hensyn til målgrupper før du har utviklet din egen stemme som komiker. Dag: Jeg fikk gjøre akkurat det jeg ville da jeg jobbet i Showman, men det var sikkert fordi ingen så på oss uansett. Det å jobbe i TV 2 Zebra har sannsynligvis gitt meg et urealistisk bilde av hvordan ting fungerer i TV-bransjen. Odda: Det absolutt verste med overgangen fra undergrunn til TV var faktisk at jeg måtte begynne å smile. Jeg følte meg som en fem kroners hore. Bård: Det er bare på TV 2 man må smile, Odda. Odda: Nei, dere smiler i NRK også. Man må smile, for humor handler om tillit. Folk må være innforstått med at dette er humor. Når jeg tar frem jubelsmilet og legger på tullemusikk i bakgrunnen kan jeg vitse om å knulle stebarn. Dag: Smiling har med erfaring å gjøre. Før var jeg besatt på å huske hva jeg skulle si, men så fort du blir avslappet innser du det absurde i det du sier, og da er det lettere å smile. Bård: Vi hadde et innslag i Team Antonsen der Kristopher Schau skulle finne ut om jenter på 20, 30 eller 40 år var best til å kysse. Han hadde bind foran øynene, og visste ikke at jentene ble byttet ut med Atle, Harald og meg, som i tur og orden klinte med ham. Publikum var helt i ekstase, men da vi fjernet bindet foran øynene og avslørte at det var oss, reagerte han ikke i det hele tatt. Publikum forventer en reaksjon, så vi sa at vi måtte ta et nytt opptak der han kom med en reaksjon. Han nektet, men vi fikk til slutt fikk overtalt ham ved å forklare at han kom til å se ut som en psykopat hvis han ikke gjorde det. Jeg husker hvor jævlig vondt det var for ham å gi det falske smilet og si «åh, gutter, det var

dere jo» på ekstraopptaket. Det var sannsynligvis akkurat i det øyeblikket Kristopher Schau bestemte seg for å slutte med TV. Øivind: Nå må jeg komme med samtalens beste, verste og kleineste spørsmål. Hvertfall hvis jeg skal tolke ut fra hvor ubehagelig stemning det blir når temaet diskuteres på vorspiel. Sorry for at jeg lever, men: Hvordan ligger egentlig norsk humor an i 2012? Odda: Jeg må bruke det litt svette ordet «bredde». Det går fra det joviale og folkelige i stand up-land, via kommersielle suksesser på TV, til det rare og sære på Crap Oppå Park. Når NRK, TV 2 og TVNorge leverer ganske høy komisk standard jevnt over, synes jeg vi står ganske sterkt i forhold til for ti år siden, da det egentlig bare var Bård og Harald. Bård: Det er større bredde nå. Da jeg startet var det bare noen få. Det var ikke en industri, det var bare KLM og Otto Jespersen. Det går rette veien, for det kommer mange nye med forskjellige erfaringsbakgrunner. Marit: Jeg er enig i at det er bredde, men jeg synes det er litt viljeløst. Nå jobber jeg med komikere mellom 21 og 24, og det er veldig få av dem som tenker over hvorfor de har rett til å være foran kameraet og påvirke andre. Det de har lyst til er å ha det gøy. Dag: Uansett om man har lyst til å si noe eller ikke, så har man jo lyst til å stikke seg frem. Det er derfor vi driver med dette, vi har et ego som er ute av alle proporsjoner. Jeg er positiv, for det kommer stadig nye komikere som gjør originalt materiale og tør å utfordre publikum. Bård: TVNorge satser stort på humor nå, for det viser seg at de tjener penger på det. Sånn sett kan man si at alt ligger til rette for å få frem masse bra folk de neste ti årene. Odda: Jeg tror det er en gullalder vi har foran oss nå. Men når TVNorge sier at de virkelig skal satse på humor, har de også en oppgave med å finne bra folk, og gi dem selvtilliten og tiden til å klare å bygge seg opp. Marit: TVNorge satser stort på humor, men de gjør det for å tjene penger, og det er ofte feil motivasjon i bånn. Det gjør at jeg får lyst til å produsere ting helt kompromissløst og legge det ut på internett for å holde på noe ekte. Jeg er redd for at det er mange som får plass nå som ikke har noe å si. Øivind: Alt som lages av humor konkurrerer ikke bare mot utenlandsk humor, men alt som noen gang er laget, både her og i utlandet. Er det i det hele tatt lov å spørre om norsk humor kan måle seg med utenlandsk humor? Odda: Tar du de fem beste norske sketsjene som er laget gjennom tidene og sammenligner med de amerikanske, så er det faktisk dritbra. Innslaget fra Team Antonsen med Kristopher Schau som spiser dip fra stumpen til Frank Aarebrot holder stand mot hva som helst fra utlandet. Bård: Det beste av norsk stand up holder ganske høyt nivå. Det holder ikke mot de beste i USA, men jeg har sett populære komikere i USA som ikke er veldig mye bedre enn de beste norske. Dag: Norske komikere som lever av det er veldig proffe. De har alle teknikkene som trengs for å dra latteren i land. Men jeg tror dessverre norske stand up-komikere har for lite særegenhet til å kunne lykkes i utlandet. Marit: At norske komikere vil til USA er pinlig. Komikere skal ha en samfunnsfunksjon der de kommer fra, fordi man kjenner sitt eget sted best. Vi bor i Norge, og bør lage humor på vårt samfunn, med våre referanser. Hvis vi gjør dét, kan vi komme oss opp på et internasjonalt nivå. Bård: Vi kan alltid drømme om de store stemmene og de store stjernene som blåser alt av banen, men en Northug innenfor hvilken som helst sjanger kommer veldig sjelden. Hvis vi er veldig heldige opplever vi kanskje en komi-Northug når vi selv ligger på dødsleiet.


Hva i #!%!£ er det som får et oppegående menneske til å by 400 tusen over 2 takst på en 32 m stor leilighet!?

Det heter boligstyling. Og det er en av mange ting du lærer på Westerdals Eksponeringsdesign. Søknadsfrist er 15. april. Opptaksprøvene finner du på westerdals.no


Line (20) Fra Lørenskog N&D: Hva gjør du ved siden av dansingen? – Jobber i kassa på Rimi. Litt kontrast? – Det er bra med kontraster. Hvordan ble du «en VIVA», som dere liker å kalle det? – Jeg ble oppdaget for ett år tid siden. Det var på Cubus på Lørenskogsenteret. Jeg og en venninne pleier å loke rundt der etter at vi har trent på SATS. Jeg hadde på meg joggebukse og så helt jævlig ut. Vent, hvorfor henger dere på Cubus? – Nei si det, vi pleide å gjøre det. Vi har vel litt fritidsproblemer da. Hvordan var du som barn? – Jeg hang med gutta og rolled with the punches. Pappajente. Jeg begynte å gi faen i skolen fra og med ungdomsskolen. Hva synes foreldrene dine om at du gjør det du gjør? – Mamma synes det er dritkult. Mammaen til typen min er min største fan. Pappa har aldri godtatt det. Det er jo mye hud. Ingen bra pappa vil akseptere det om du er jente.

26

3/2012

Mener du det? – Ja, han aksepterer det jo, men vil nok alltid mislike det litt. Hva gjør du når du er alene? – Jeg er sjelden alene. Jeg bor i et lite hus sammen med moren min, stefaren min, søsknene mine og kjæresten min. Men når jeg er alene tegner og maler jeg. Hva tegner du? – Jeg er dårlig på menneskekropper og tegner mest former. Det går i to-tre fargetoner. Jeg er ikke veldig fargeglad. Har du også hund? – Alle i VIVA har det utenom meg. Jeg er for ansvarsløs. Jeg har drept gullfisker, marsvin, hamstere. Det eneste jeg ønsker meg er en slange. Den kan du bare legge fra deg og den klarer seg på egenhånd.


Hvordan ser en showgirls liv ut fra innsiden? FOTO Christian Belgaux TEKST Redaksjonen Et høytsvevende utgangspunkt om å utforske problemstillingen Arv versus Miljø brakte oss til tanken om at det i grunn er metaforisk beslektet med Innside versus Utside, og videre til «hva er vel da mer relevant enn å bli bedre kjent med hovedstadens deiligste, mest utilgjengelige og når sant skal sies eneste showgirls, viva performance couture» Helt logisk resonnement, spør du oss.

3/2012

27


Anette a.k.a VIVA-boss (29) Fra Oslo N&D: Hva er ditt personlige slagord? – Some girls were just born with glitter in their veins. Ah, Paris Hilton. Hva gjør du når du er alene? – Jeg er sjelden alene. Men de gangene du er det? – Jeg tenker veldig mye på showene og på å utvikle ideer. Alt jeg finner på min vei er potensiell inspirasjon. Det kan være et tvprogram. Victoria Secret fashion show. Christina Aguilera. Jeg går rundt som en radar. Hva gjør du når du ikke tenker på VIVA? – Da ser jeg kanskje på Frustrerte Fruer. Og så syr jeg på kostymer. Hvordan velger du jentene dine? – Jeg ser etter jenter med fashion model-bakgrunn. Når jeg kommer over en jente som jeg ser på som spesiell, så vet jeg at hun der, hun kan jeg bruke. Det er noe ved henne … En x-faktor? – Ja, akkurat det. VIVA-jentene er one of a kind. Hvorfor startet du VIVA? – Jeg begynte å jobbe som danser i utlandet da jeg var 1718 år gammel, i Spania. Første gang jeg så den type show ble jeg helt blown away. Da jeg flyttet hjem til Norge, syntes jeg det var så veldig trist og kjedelig uteliv her. Jeg hadde veldig lyst til å danse men det var ikke noe marked for det. Folk bare: skal du danse på bordet da eller? Det har vært perioder med Hyperstate og den type ting. Men det har ikke være noe med det nivået vi har nå. Hvordan var du som barn? – Jeg var opphengt i musicals. Sound of music, Mary Poppins. Det var en drømmeverden som var veldig gøy og tiltrekkende. Hva kledde du deg ut som? – Alice in wonderland. Jeg var veldig fan. Jeg fikk en Alice-kjole av mamma da vi var i Disneyland. Jeg har den fortsatt. Hvordan ser den ut? – Den er lyseblå, med et hvitt forkle med en liten kanin på, og sånne puffermer som alle eventyrprinsesser har.

28

3/2012


Stella (22) Fra Uganda og St.Hanshaugen N&D: Du tilbød deg å ta frem et håndvåpen under fotoshooten. Hva bruker du det til? – Nå har noen misforstått. Vi var på shoot hos en kompis av meg fra militæret, han har gamle våpen derfra. Det er jo bare som å spare på frimerker. Hehe. – De er ikke mine, og det var bare kødd. Jeg er mørk, men jeg er ikke så gangster! Hvordan var du som barn? – Jeg var som Pippi Langstrømpe, gjorde alt jeg ikke fikk lov til, utvida streken. Mamma brukte faktisk et sånt løpebånd til hunder på meg fordi jeg var så vill. Hva synes moren din om det du driver med nå? – Mamma og Pappa er alltid sjokka. De har fått grått hår tidlig. Vi er fem søsken, men bare jeg utgjør fem barn til sammen. Jeg må gi kred til familien min for at de aksepterer det jeg gjør. Selvfølgelig får moren min mye pes, og det er ikke så gøy når folk sier at dattera di er en hore. Sier de det? – Men hun får jo ikke forandra noe på rykter og drittslenging. Jeg er foxy lady, og foxy ladies kjører sitt eget løp. Men jeg ville aldri laget porno – jeg respekterer moren min såpass. Selv om jeg stiller opp på nakenbilder, er det ikke sånn at jeg ber faren min om å kjøpe FHM med meg inni. Hva legger du i «foxy lady»? – Jeg ble kalt Foxy fra sjetteklasse siden moren min tvang meg til å gå med høye sko. Jo eldre jeg ble, jo høyere ble skoene. Hun mente at skulle jeg bli en dame en dag, måtte jeg lære meg det tidlig. Jeg har sterke bånd til alle skoene mine. Hva skal du bli når du blir stor? – Jeg skal bli advokatsekretær. Men det er bare en backup for å være seriøs. I tillegg skal jeg åpne min egen klesbutikk. Beyoncé-lookalike style. Norge har så kjedelig og trist style. Hva gjør du når du er alene? – Jeg er fortsatt et barn i hodet, så jeg har mye fantasi og er mye alene. Da jobber jeg med prosjektene mine, ser på fashionvisninger for å lære og se hva folk gjør feil. Ellers ser jeg på Ricky Lake. Også har jeg akkurat fått meg kjæreste. En same? – Ja, og han er litt for kjekk! Han var med på Dagens Mann, det var han samen fra Karasjok. Han snakker samisk, det overrasker meg like mye hver gang.

3/2012

29


Nina (18) Fra Asker N&D: Hva vil du bli når du blir stor? – Politi. Hvordan ble du en VIVA? – Da jeg var 16 ble jeg spurt om jeg ville være med i VIVA. De oppdaget meg på Facebook, og visste ikke hvor gammel jeg var. Ble kontaktet igjen da jeg fylte 18. Hvorfor ville de ha deg? – Ringen og turn er min greie. Jeg har gått på RG (Rytmisk Gymnastikk red. anm.) i mange år, så det er noen akrobatiske ting jeg kan gjøre som ikke alle de andre kan. Når var første gang du skjønte du hadde draget? – Jeg husker godt at jeg begynte å merke lange blikk i 14-årsalderen, og jeg syntes det var veldig gøy. Det var så gøy da gutter snudde seg. Det er ikke like kult nå lenger. Konkurrerte du om oppmerksomheten med venninnene dine? – Nei. Jeg hadde en bestevenninne som var veldig annerledes enn meg. Hun var blond.

30

3/2012

Hva kledde du deg ut som da du var barn? – Tjenestepike var min favoritt. Av og til prinsesse. Hvorfor tjenestepike? 
 – Jeg husker jeg likte den store kosten. Burde det ikke ha vært morsommere å regjere, enn å skure gulv for andre? – Det kan ha noe med Askepott å gjøre, jeg var veldig fan. Moren min pleide å sy kostymene mine. Jeg vant alltid kostymekonkurranser. Jeg er perfeksjonist og ville at alt skulle være gjennomført og laget fra bunnen av. Hva gjør du når du er alene? – Lager noe godt å spise og ser på Sex&Singelliv for syvende gang.


3/2012

31


32

3/2012


Sara Nicole (19) Fra Persia og Oslo N&D: Hva er din spesialitet? – Flammer. Du er flammesluker? – Jeg leker med flammer. Og driller. Jeg driller med alt jeg kan komme over. Penner, stokker, koster. Hvordan lærte du deg å leke med flammer? – Det var jævlig skummelt i starten. Jeg visste ikke hvordan man skal gjøre det, og brukte vanlig tennvæske i munnen før noen sa til meg at hvis jeg svelger det kan jeg dø.

Såpass. – Så leste jeg meg opp på det, og bruker nå en spesialtennvæske importert fra Tyskland og drikker en halvliter melk og jogurt først. Hva er det godt for? – Det lager en hinne hele veien ned i magesekken, og gjør det mindre farlig om jeg svelger. Når var første gang du skjønte at du hadde draget? – Det er alltid jeg som har vært en guttehunter. I fjerde klasse fortalte jeg gutter jeg likte at jeg hadde noe hemmelig i lommene som de kunne få se om de ble med inn på do. Så låste jeg døren og truet dem med å aldri låse opp igjen hvis de ikke kysset meg. Jeg var en bølle og en guttejente med kort hår og gutteklær. Jeg var noe for meg selv. Hva skal du bli når du blir stor? – Etter skolen skal jeg ta et friår og jobbe som modell og skuespiller i utlandet. Men jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir ordentlig stor. Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Modell, skuespiller og flammesluker er kanskje nok ønsker for nå. – Hehe. Hva gjør du når du er alene? – Jeg er aldri alene.

3/2012

33


34

3/2012


Mia (22) Fra Günerløkka N&D: Hvorfor begynte du å danse? – Jeg har alltid vært et stankelbein og aldri kunnet danse, men da jeg tilfeldigvis var på en restplasstur på Ibiza tilbød sjefen på et utested meg en jobb som danser, med dekket leilighet og flybillett og alt. Jeg sa ja. Det var tøft, jeg snakket ikke spansk. Jeg har vært med i VIVA fra starten. Hva er ditt første minne om å ha draget? – Sent. Etter at jeg ble ferdig på videregående fikk jeg litt mer oppmerksomhet. Og mer selvtillit. Før det hadde jeg svart hår og piercinger. Blondt hår fenger på Ibiza. Hva kledde du deg ut som da du var barn? – Slem actionheltinne. Helst en tøff pistoldame som skjøt, eh, de gode. Jeg var skurk. Jeg digga den onde stemoren i Snøhvit.

Du har jobbet som fashionmodell, er det stor forskjell mellom å være Team-modell og »en VIVA»? – Med VIVA er det innenfor våre rammer og hva vi vil stå for, men som fashionmodell må du gjøre som du blir fortalt. Men vi kjører mer fashionuttrykk enn Gatebil, rent visuelt. VIVA liker at jeg ser litt fashionmodell ut, med markante trekk. Jeg er ikke billedskjønn. Hva gjør du når du er alene? – Jeg tusler rundt i min egen boble. Jeg er mye alene. Hvordan ser det ut inni boblen din? – Den er veldig isolert fra omverdenen. Der gjør jeg mye rart … surrer rundt, spiller skuespill for meg selv, tenker på rare situasjoner som kan oppstå eller går tur. Jeg kan gå forbi moren min på gata uten å ense henne, derfor er det mange som tror jeg er overlegen. Hva tenker du når du ser deg selv i speilet? – Pappa har fortalt meg at man ikke skal se seg mye i speilet, for da finner man så mange feil med seg selv. Jeg begrenser det til det nødvendigste. Jeg er gummitryne, så for å kompensere for at jeg

3/2012

35


Ute 7. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss pü


38

3/2012


Norsk kulturliv high five’er onkler og tremenninger på vei inn i nydynastismens tidsalder. Av Aksel Kielland ILLUSTRASJON marius pålerud 7. desember i fjor kunne Dagbladet melde at programleder Johanna Djena Bråthen Zamble fra andre sesong av NRKs Trekant er kusinen til Jennifer Bråthen, som arbeidet med casting til programmet. Som den kritiske kjendisjournalistikkens fremste fanebærer stilte Dagbladet Håkon Moslet, TV-sjef i P3 Ung, til veggs med kameraderiet i statskanalen, hvorpå han var pent nødt til å innrømme at det «det er en fordel å kjenne folk og ha ei kusine i NRK». Samme uke som dette inntraff ble kunngjøringen om at niesen til Fredrik Skavlan, sønnen til Nils Vogt og sønnen til NRK Radioteatrets mangeårige sjef Nils Heyerdahl skulle få sitt eget TV-program på statskanalen møtt med behersket begeistring av samme avis. Well played, NRK. Well played. Nå er det naturligvis ingenting nytt at det å kjenne og være i slekt med folk gir fordeler på arbeidsmarkedet. Å ta vare på seg og sine er et grunnleggende menneskelig instinkt, og det er også helt legitimt å parafrasere Michel Houellebecq ved å stille spørsmål ikke bare ved hvorvidt det er mulig å avskaffe en slik praksis, men også hvorvidt det i det hele tatt er ønskelig. I en liten nasjon som Norge vil man regelmessig oppleve at habilitetsidealet er mer til hinder enn til gagn, og det finnes tross alt grenser for hvor prinsippfast man skal ta seg bry med å være. Likevel: I henhold til undertegnedes private undersøkelser har Kultur-Norge de siste årene opplevd en merkbar dreining i retning av en ny form for dynastisk tenkning. Andregenerasjonskjendiser og -kulturpersonligheter dukker regelmessig opp i kjendispressen, og tas imot med en form for sentimental begeistring. Dette matcher en besynderlig trend man lenge har kunnet observere innenfor norsk reality-TV; nemlig oppblomstringen av programmer hvor kjendiser henger ut og er venner. Programmer som 4-stjerners middag, Klokken åtte hos meg og Hver gang vi møtes er alle bygget på ideen om at det norske fjernsynspublikummet intet heller vil enn å se norske mediefjes omgås hverandre og ha det fint.

Og det er unektelig noe tiltalende ved dette fenomenet, på samme måte som det er et eller annet udefinerbart sjarmerende og betryggende over at Erik Hivju har en sønn som også er skuespiller; at Nils Vogts sønn lirer av seg vitser som står i åpenbar kontrast til farens nittitallshumoristiske eskapader, og at alt tilsynelatende står bra til med karrierene til brødreparene Schau og Sagen. Formodentlig appellerer både kjendisforbrødringsreality og denne nydynastisismen til samme sensibilitet som gjør at det norske kongehuset fortsatt nyter solid støtte i befolkningen. Ønsket om trygghet og kontinuitet i form av et begrenset antall offentlige personer er en psykologisk faktor som både er forståelig og langt på vei også fornuftig. Men tendensen med at kjendiser og kulturarbeidere er i ferd med å utkrystallisere seg som en egen klasse er likevel et høyst bekymringsverdig fenomen. Har Thomas Seltzers kamp mot kulturbarna vært helt forgjeves? På tross av at jeg heter Kielland til etternavn og er født i Stavanger er jeg verken i slekt med Alexander eller Kitty Kielland. Heller ikke min navnebror, den innflytelsesrike journalisten og forfatteren Axel Kielland, kan jeg skryte på meg noe slektskap med. Så vidt meg bekjent er det mest imponerende jeg har å skilte med fra Kielland-siden av familien, at min farfar arbeidet med å lage tuneller på Sørlandsbanen. Jeg utelukker imidlertid likevel ikke at navnet har en viss effekt innen visse kretser. Når jeg er på jobbintervju eller innlater meg på lett passiar i jobbsammenheng, dukker som regel spørsmålet om slektskap før eller siden opp. Og når jeg så omsider avkrefter enhver kobling til de nevnte kulturpersonligheter – her finnes det en viss hierarkisk forskjell på dem som spør om Alexander og dem som spør om Axel – kan man som regel ane et ørlite drag av skuffelse gli over spørsmålsstillernes ansikter. De fleste som stiller disse spørsmålene har ikke noe personlig forhold til Alexander Kielland – halvparten har ikke engang blitt tvunget til å lese ham i grunnskolen – men tanken om å være i nærheten av personer som kan skilte med slektskap med en av våre kanoniserte forfattere ser likevel ut til å inneha en viss appell. Og det er denne uhåndgripelige,

Som barn av betydningsfulle kulturarbeidere blir man gitt en utdannelse som ingen offentlige utdanningstilbud kan by på.”

udefinerbare appellen som bygger opp under nydynastisismen. Dette fenomenet har sin betraktelig mer problematiske motsats i sønnene og døtrene av innflytelsesrike kulturpersonligheter som tar andre etternavn enn de deres berømte slektninger bærer (to eksempler: Aslak Nore, Hasse Hope). Disse menneskene – som jeg for så vidt selv teller et par av i min egen omgangskrets – har en tendens til å forsvare denne beslutningen med at det å være sønn eller datter av en innflytelsesrik kulturpersonlighet i utgangspunktet er en nærmest umenneskelig belastning. Ifølge disse hårdt prøvede arvesyndsofrene er det ikke grenser for hva en livslang innvielse i det norske kulturlivets mysterier gjør med et menneske; alle eventuelle fordeler ens opphav måtte by på forsvinner i et dunkelt dragsug av urimelige forventninger og tredjegradsforbrenninger etter langvarig andrehåndseksponering for offentlighetens lys. Dette er naturligvis selve ordbokdefinisjonen på «sludder og vås»; som barn av betydningsfulle kulturarbeidere blir man gitt en utdannelse som ingen offentlige utdanningstilbud i realiteten kan by på – og man får den til alt overmål gratis. Den eneste merkbare effekten av det å bære et annet etternavn enn sitt berømte opphav, er at omverdenen tolker alle ens prestasjoner som resultater av hardt arbeid og et formidabelt talent. Man får, kort fortalt, alle fordelene av sentralt plasserte foreldre, samtidig som man får all æren for ens prestasjoner, og muligheten til så fort anledningen byr seg å understreke at «jeg som [sønn/datter] av N.N. må jobbe dobbelt så hardt som alle andre for å bli tatt på alvor». Innimellom makter faktisk kulturbarna å overbevise sine mindre arvelig belastede medmennesker om gyldigheten av disse påstandene, og resultatet er bestandig spektakulært groteske oppvisninger av stockholmssyndromets allmenne appell. Problemet med å pirke borti disse problemstillingene er at man alltid ender opp med å høres ut som Bitre Bitresson Jr. III. Siden 90-tallet har nordmenn i stor grad sluttet å snakke om klasse; i kjølvannet av den voldsomme velstandsøkningen i det norske samfunnet, sneier vi kun innom klasseproblematikk i diskusjoner som vedrører den mystiske og uformelige størrelsen «innvandrerne». I og med at brorparten av befolkningen nå har råd til flatskjermer på både gjesteværelser og bad, later man tilsynelatende til å tro at klasseskillene i all vesentlig grad er opphevet. Velstand og klasse er imidlertid to vidt forskjellige ting, og det er på ingen måte likegyldig i hvilken sektor dine foreldre tjener

sine 450 000 i året. I en tid hvor eksponering og kjendisstatus framstår som en stadig viktigere valuta, blir odelsrett på sentrale medie- og kulturposisjoner en av våre viktigste klassemarkører. Mens svenskene diskuterer klassespørsmål med en iver og hyppighet som får en til å mistenke dem for å ha innført obligatorisk Bourdieu-undervisning i barnehagen, anser nordmenn seg langt på vei hevet over slike bekymringer. Det er ikke stuerent å diskutere klassespørsmål i Norge – særlig ikke når det kommer til kulturlivet. Eimen av bitterhet, ansvarsfraskrivelse og bortforklaring av egne tilkortkommenheter oppfattes som så tjukk at den som regel fører til selvsensur hos de klagende. Dette er ikke så mye faktisk forskjellsbehandling, som en problematisk sosial mekanisme, men den rimeliggjør like fullt Nyhetsspeilets krigsrop «Who benefits?». I motsetning til hva de forurettede skrømtene som yngler i våre mørke kommentarfeltkjellere later til å tro, er det relativt enkelt å komme til orde i den norske offentligheten. Har man evnen til å formulere seg noenlunde spissfindig, og tid til å presentere sitt budskap med noe som i det minste bærer en viss likhet med norsk tegnsetting og grammatikk, er det kun et spørsmål om iherdighet. Det som imidlertid kan være en utfordring, er å kunne tjene til livets opphold. På denne fronten lever vi fortsatt i et klassesamfunn; og verst er ståa i de mest tradisjonsrike delene av kulturbransjen. I den grad det ulne begrepet «kultureliten» har noen som helst form for gyldighet, er det for å beskrive de måtelig begavede kulturbarna som er flasket opp på kulturlivets interne koder og kutyme, og som dermed elegant bykser forbi køen av strebere på sin vei til trygge, sentrale og høvelig godt lønnede stillinger. Det er fryktelig lite stilig å prate om klasse på denne måten, men når legitim kritikk av en slik uheldig praksis avskrives som surmuling fra mennesker som mener seg urettmessig forbigått snarere enn å gjøres til gjenstand for debatt, bidrar det til å bygge opp under et system som konsekvent gagner de som allerede sitter på alle fordelene. På sett og vis kan Håkon Moslets innrømmelse av nepotismens sentrale rolle i ansettelsesprosessene på Marienlyst sees som et skritt i riktig retning. Men innrømmelsen kun positiv dersom den følges av en avskaffelse av denne praksisen. Dersom det ikke skjer, har vi en situasjon hvor mennesker med riktige navn og stamtavler åpenlyst forskjellsbehandles av det som skal være nasjonens fremste garantist for integritet og balanse i offentligheten. Og sånn vil vi vel ikke ha det. 3/2012

39


NĂ… KAN DU LAGE BURGEREN DIN AKKURAT

SLIK DU VIL

Trippel ost, uten sylteagurk eller seksdobbel burger? Null problem. Med appen WhopperÂŽ Lab kan du sette sammen din egen burger, velge hentetid og benytte ekspresskassen i restaurant. Last ned appen til iPhone eller Android.


1. Bygg burger i appen

2. Sett hentetid

3. Hent i ekspresskassen

WHOPPER

LAB


AKTUELT Poesidigg på Café Opera Forleden onsdag dumpet redaksjonens litterære utskudd innom Café Opera, og ettertid kunne han ikke holde opp å snakke om å Jacques Roubauds diktsamling «Noe svart», som han sa: «en bok å revne i to av». Og visste du at Roubaud egentlig var matematikkprofessor? Ikke vi heller. Anyway, det var angivelig den norske oversetteren Thomas Lundbo som hadde vært innom for å spre Roubauds evangelium, og hvem tror du ikke hadde æren for å fly Lundbo over, andre enn Henning Bergsvåg? Du vet, poeten hvis siste opptreden i offentligheten var da han delte ut Bergenprisen for Årets Utested iført et vepsekostyme. Vi grep tak i karen hvis siste bedrift er å revitalisere (det litt slitasjeutsatte, eller?) Operamints med en innsprøyting poesi. Hei, Henning! Si noe bevinget! – Poesidigg er en månedlig greie på Opera, der det kokes opp poesi. Seriøst og på en skikkelig måte. De beste folkene og de beste samtalene på scenen. En drikkebasert fest for byens ulike litterære miljøer.

1

Comeback kid Det er en stund siden 1999, «Living my life without you» og tiden da Gunilla Holm var et ansett som et lovende programleder-talent og vert for Hitawards (der Stig van Eijk vant «Årets mannlige artist»), men nå er han iallfall her igjen (eller som agenten skriver: «Etter mange år med utvikling av sine musikalske ferdigheter»). Stig har droppet krigsmalingen og gjør comeback med et slags reggae/soul/ hiphop-fusjon. Og vet du hva? Dette låter slett ikke så verst. Sjekk det ut! Du finner ham på twitter også: @stigibergen

1

Hva er forbindelsen mellom Poesidigg og Operamints? – Poesidigget er en del av Operamints-konseptet, som også har andre typer kvelder. Jeg og Fredrik spiller plater til langt på natt etter arrangementene. Folk sittedanser noe helt vilt. Kun høydepunkt hittil? – Ja, begge kveldene har det vært sykt mye bra folk. Og vi har fått til akkurat den der magien på scenen. Folk som snakker om noe de elsker er alltid en god ting. Espedal, Lundbo, Løveid og Moestrup har vært skarpe som barberblader. Er din partner in crime, Fredrik Sareoa snill? – Jeg og Fredrik ble venner allerede i 16-års-alderen da vi begge frekventerte det samme pissoaret. Vi satt daglig på Opera dagen lang, tok ti gratis påfyll og røykte sigaretter. Jeg skjønte tidlig at han har den drøyeste og groveste humoren i Skandinavia. Ingen sperrer. Men snill som en gammel bestemor. Operamints (feat. Poesidigg) arrangeres på Café Opera // www.cafeopera.org

Foto: Bling Studio

Plateanbefaling Thea Hjelmeland Oh, the third La oss først avkrefte alle rykter: Det er ikke fordi NATT&DAG-fotograf Vegard Fimland har tatt omslagsfoto på plata til Thea Hjelmeland, at vi digger den. Vi digger den aller mest fordi Førde-jenta har laget en helt oppsiktsvekkende jevn, helstøpt og gjennomført plate. Og litt fordi det er altfor langt mellom utgivelsene til Joanna Newsom, da. Om det ringer noen bjeller er det kanskje fordi Thea tidligere har deltatt på et par duetter med Lars Vaular. Oh, the Third er en samling låter som Thea begynte å skrive tidlig i tenårene og fram til i dag. Albumet er produsert av Jostein Ansnes og den med ett så folkekjære Jarle Bernhoft i Øra Studio, med unntak av åpningssporet «Perfume», som er produsert av Jørgen Træen. www.theahjelmeland.com

1

Foto: Vegard Fimland

Nobel Bopel dropper møbelsalget Ganske nøyaktig tre år etter at de først startet med den idealistiske geskjeften, kutter Nobel Bopel ut pushingen av respatex-, teak- og palisandermøbler og fokuserer i stedet utelukkende på kafé- og bardriften. Hvorfor det, daglig leder og medeier Thomas Cook? Det var jo litt av sjarmen, sitte der og vurdere neste møbelinvestering! – Vel, du vet hvordan døgnet kun har 24 timer, og det der. Vi har holdt på såpass lenge med møblene nå at vi føler vi kan si oss fornøyde. Dette har jo vært en idealistisk greie; vi har tilbudt folk brukte kvalitetsmøbler og slik forhåpentligvis bidratt på mikroskopisk nivå til at IKEA og dets artsfrender, som lager møbler nettopp for at de skal ødelegges så man må kjøpe nye, har fått noen få færre kunder. Dessuten har jo dette vært røttene våre, så og si: Før

1

vi startet opp som kafé satt vi jo her på dugnad noen dager i uken hver, i halvannet års tid, og drakk traktekaffe og solgte ett og annet møbel til en av de tre-fire kundene som kom innom på en dag. Hva nå? – For tiden legger vi oss opp en ladning med unike respatexbord og rørstoler, samt noen andre godbiter som er tenkt å stå som permanent innredning i kaféen. Men vi vil nok alltid ha noen antenner ute, og det kommer vel til å rykke litt i instinktet når loppemarkedsesongen setter inn. Det var alltid gøy å se hvordan lokalet forandret oppsett måned for måned i takt med at møbler forsvinner ut og nye kom inn. Det hele feires og markeres – kanskje er gravøl en bedre betegnelse – med en markedsdag på Nobel Bopel en helg i mars. Tidspunkt vil bli annonsert over de sosiale medier, sedvanen tro. www.nobelbopel.no Foto: Hanne Lie

42

3/2012


AKTUELT Studentradioen med «Juntafil»-satsning 9. februar fikk Studentradioen i Bergen et splitter nytt program på sendeskjemaet, et program som NATT&DAG-redaksjonen etterhvert har utviklet et noe usunt forhold til. «God Gli» heter nyvinningen og lages av og med Medisinernes Seksualopplysning (MSO). MSO Bergen er en selvstendig organisasjon av legestudenter, som driver med oppsøkende seksualopplysning for ungdom. Og programkonseptet? Som de selv hevder: «en time med våte og hete innslag som får deg i lidenskapelig modus». Ja, gjett om! – Programmet rettes mot studenter og fokuserer på relevante og dagsaktuelle tema, sier Nina Fagerheim Åmodt, PR-ansvarlig, Studentradioen i Bergen. – Med gjester i studio samt spørsmål og innslag fra lytterne vil de øke seksualkunnskapene til studentene i Bergen på en underholdende måte. God gli sendes torsdager klokka 10:00. // FM 96,4/106,1/107,8 www.srib.no

1

Studentradioen i Bergen Sendeplan våren 2012 MANDAG 07.00 08.00 10.00 10.30 11.00 12.00 13.00 21.00 22.00 23.00

Morgenmusikk Frokostblanding Emomandag NY! Råmix Skumma Kultur Alternatip Jazzonen Grenseland (R) God Gli (R) Bulldozer (R)

TIRSDAG 07.00 08.00 10.00 11.00 12.00 13.00 21.00 22.00 23.00 23.30

Morgenmusikk Frokostblanding Bulldozer Hardcore Dønn i Støtet Klassisk Avsporing Skumma Kultur (R) Nytelse (R) Råmix Radiodokumentaren

Gatekredibilitet Av Anja Viken

ONSDAG 07.00 08.00 10.00 11.00 12.00 12.30 13.00 21.00 22.00 23.00

Morgenmusikk Frokostblanding Grenseland Fotball på Boks Soft Science Gult Kakestykke Fuzz Kinosyndromet (R) Hardcore (R) Vatikanet (R)

TORSDAG 07.00 08.00 10.00 11.00 12.00 12.30 13.00 21.00 22.00 23.00

Morgenmusikk Frokostblanding God Gli NY! Kinosyndromet Radio Eldrebølgen Radiodokumentaren Plutopop Studentersamfunnet på radio Nyhetsuka (R) Umir (R)

FREDAG 07.00 08.00 10.00 11.00 12.00 13.00 21.00 22.00 23.00

Morgenmusikk Frokostblanding Nyhetsuka NY! Umir Venstreparty GoRiLLa Undergrunnen NY! bOka Radio Plutopop (R)

LØRDAG 07.00 08.00 10.00 11.00 12.00 13.00 21.00 22.00 23.00

Morgenmusikk Frokostblanding (R) DNSRL Brunsj Vatikanet Ordet på gaten Dønn i Støtet (R) GoRiLLa (R) Fuzz (R)

SØNDAG 07.00 08.00 10.00 11.00 12.00 13.00 21.00 22.00 23.00

Månedenes tekstanalyse

Morgenmusikk Frokostblanding (R) Kinosyndromet (R) Fasjonabel NY! Nytelse NY! Blodharry Jazzonen (R) Klassisk Avsporing (R) Alternatip (R)

Frekvens 96,4 / 104,1 / 106,1 / 107,8 Sjekk ut podkaster på www.srib.no.

– – – –

Det var en vanlig dag eg gikk hem og var gla eg var gangsta eg var kongen i gaten Så plutselig, helt ut av ingenting gjorde klikken oppgjør og sa ingenting vil være som før Nei, ingenting vil være som før

– – – – – – –

Eg sa det gang på gang, eg truet de på livet eg sa, eg sa eg ringar politiet men de lovte at de ikkje skulle si det si at eg hadde tapt mot nåkken kids og de sa

– Eg svergar på min mor, eg skal ikkje si et ord – om at du har mistet all gate kredibilitet – eg svergar på min far, vi skal si at du var – den som regjerte gaten før vi kom – Eg bryr meg ikkje om de kastar egg på meg – eg skal fortelle de kidsa – eg eiar denne streeten, eg rockar denne beaten, eg fåkkar all den driten – så ikkje kom og fåkk med meg – Eg latar som om eg ikkje bryr meg, men innerst inne, når eg går ut, kvir eg meg – hele natten liggar eg og grinar, grinar – natt og dag går eg rundt og pinar, pinar – meg gjennom det her – og det hjelpar ikkje at de sa, de sa

Litteraturviterens tolkning: – «Gatekredibilitet» handler på sett og vis om Bergens tap av status som hovedstad, skriver litteraturviter Kristoffer Jul-Larsen. Tekstens insistering på et nesten parodisk lokalt uttrykk leder oss til å lese jeget som en slags topologisk psykologi, en personifisert geografi. Om vi tar denne tanken på alvor, kan den sjarmerende fortellingen om tap av personlig autoritet med ett stå frem som en elegi over en bergensk byidentitet. En slik lesning styrkes av tekstens genealogiske besvergelser, som demonstrativt understreker en historisk-konkret forankring i en materiell realitet. Dette perspektivet åpner for at «Gatekredibilitet» i siste instans besynger Bergens tap av status som hovedstad i 1314. Kristoffer Jul-Larsen

– Eg svergar på min mor eg skal ikkje si et ord – om at du har mistet all gate kredibilitet – eg svergar på min far, vi skal si at du var – den som regjerte gaten før vi kom, regjerte gaten før vi kom, regjerte gaten før vi kom – Eg eiar den her undergrunnen – eg eiar den her undergrunnen – eg eide den her undergrunnen før – –

Eg svergar på min mor eg skal ikkje si et ord om at du har mistet all gatekredibilitet Eg svergar på min far, vi skal si at du var den som regjerte gaten før vi kom

Hør låta på www.soundcloud.com/ anja-viken Foto: Francisco Munoz

3/2012

43


BERGENPRISEN 2011 FREDAG 10. FEBRUAR 2012 - LANDMARK

FOTO: Øystein Grutle Haara

NATT&DAG gratulerer vinnerne: Årets navn Leo Ajkic

Årets utested Landmark

Årets skive Razika: «Program 91»

Årets kunst Bergen Kjøtt: «Never Or Now»

Årets bok Erlend O. Nødtvedt: «Bergens beskrivelse»

Årets scenekunst Carte Blanche: «Corps de Walk»

Årets mote/design Norwegian Rain

Året live-act Kakkmaddafakka Takk til våre samarbeidspartnere i ENO, Vagant, Ytter, FETT, Stud.Vest og Ekkofestivalen.

Årets spisested Bien

44

3/2012


DESIGN

240 nedbørsdager i året skaper gode groforhold for regntøysatsinger. TEKST Maren Stette Mosaker FOTO Chris André Aadland – Kaffe? Nei takk, jeg foretrekker vann. Ja, han gjør vel det, Alexander Helle, gründeren bak Norwegian Rain. Med en enkel idé om å skape regntøy for et urbant liv, har han utviklet merket sammen med skredder T-Michael. Det siste året har Norwegian Rain markert seg som noe av det ypperste innen norsk design og forrige måned stakk de av med to priser: designprisen «Nåløyet» (som deles ut av Henne), og den minst like gjeve mote/design-prisen som vi, NATT&DAG, deler ut. Ålreit, så hva fikk en NHH-utdannet fyr fra Sandviken til å ville lage regntøy? – Inspirasjonen kom da jeg var på utveksling i Milano for å rive meg litt løs fra NHH-mentaliteten. Jeg har alltid likt å jobbe med hendene og som liten elsket jeg å strikke og sy, så det har ikke vært fremmed for meg å jobbe med design. Det har alltid stått mellom design og økonomi, nå får jeg kombinere begge. 46

3/2012

Trangen til å lage regntøy bygger ikke på en eller annen traumatisk regntøy-opplevelse fra barndommen? – Hehe, nei, men når du er født og oppvokst i Bergen så sier det seg selv at klissvåterfaringene er mange. Jeg har alltid fundert over hvorfor det ikke finnes regntøy som ser bra ut, er komfortabel, puster og er helt vanntett. Jeg har savnet funksjonelle plagg som er tilpasset alle de behovene man har når man lever et liv i byen, ikke bare situasjoner hvor man er i stor aktivitet på fjell eller sjø. Hvordan kom du i kontakt med din kompanjong, T-Michael? – Mitt største problem da jeg fikk ideen var at jeg ikke hadde noen forutsetning for å lage regntøy, jeg har aldri gått på noen skredder- eller designlinje og trengte ekspertise innen håndverket. T-Michael er en av de beste på sitt felt, samtidig som han er en veldig fascinerende fyr. Han var naturlig nok litt skeptisk til planene mine, for hvem vil egentlig satse på en NHH-fyr som vil designe regntøy? Heldigvis lot han seg overtale og vi dro på en inspirasjonstur til Paris. Én dag satt vi på

kafé og diskuterte hvor stygge regnponchoer er: det ser jo ut som om folk går rundt i søppelsekker! På den annen side er regnponcho et veldig enkelt og funksjonelt plagg som kan bli kul med bare et par justeringer. Raincho Tanken førte til at alle servietter innen rekkevidde ble fylt med skisser av en det som nå er Norwegian Rains «Raincho», et hundre prosent vanntett ytterplagg inspirert av japansk enkelhet og regnponchoens funksjonalitet. – Stoffet er kuttet på måter som ser bra ut, draperer fint og er funksjonelt, uten unødvendig tilbehør som knapper og metall. Også tenker jeg at når du har en fin regnjakke så påvirker regnet deg kanskje ikke like mye som ellers? Kan du fortelle oss om en minneverdig væropplevelse? – Ja, men det er en fryktelig klisjé … Enda bedre, fortell! – Ok, for en del år tilbake spilte Travis på hovedscenen under Quart-festivalen og det var sikkert tolv tusen publikummere. Da de

første strofene fra «Why does it always rain on me» ble klimpret fram, åpnet himmelen seg som om det var bestilt. Det var ikke snakk om litt regn, men slike dråper som renner fra takrenner og treffer deg hardt i hodet. Lyskasterne ble rettet mot skyene, regnet ble hvitt, og stemningen intens. Vi var gjennomvåte, men ingen brydde seg og alle sang. Det var en magisk opplevelse! Hva hadde du på deg, da? Husker du det? – Jeg hadde faktisk på meg en regnponcho i plastikk. Haha. For noe dritt! Norwegian Rain-produkter selges i butikken til T-Michael i Skostredet 9A.

Design- og motespalten leveres av våre gode kolleger i FIN nettmagasin. www.fin-mag.no


Microsoft University ogog jobb. Microsoft University gir deg deg betalt betaltopplæring, opplæring,sertifisering sertifisering jobb.

Våre Våre partnere partneresøker søker70 70nye nyemedarbeidere medarbeidere innen utvikling, utvikling,rådgivning rådgivningog ogsalg. salg. Søk ii dag, dag,så såkan kandu dusikre sikredeg deg jobben jobben allerede allerede nå:nå: www.microsoft.no/university www.microsoft.no/university

Søknadsfrist: 15. mars 20122012 Søknadsfrist: 1. mars

1 søknad søknad==17 17potensielle potensiellejobbtilbud! jobbtilbud!


MAT

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

Det er ingen kunnskap som heimkunnskap.

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

48

3/2012

Bjellands kjøkken Strandgaten 201, 5004 BERGEN Et postkortmotiv inkarnert er Nordnes: Alléen baner seg vei fra Klosteret til Fredriksberg festning; en nedoverbakke kalt «Døden» – for det er slett ikke oppoverbakken som har blitt døpt slik – leder inn i Nordnesparken, forbi den ene inngangen til det som var Teknikerkroen, bak skolen, mot sjøbadet. En totempæl i Nordnesparken. En steinstøtte i gresset til minne om kvinner dømt som hekser og brent på bålet. Små, hvite, vindskeive trehus, trange smau; midt i de bratte brosteinssmauene et smalt felt med små trinn, en etterlevning fra hestens tid. Her, i brosteinstopografien, står tiden stille.

5

la alle Smau forskyves sklih nedsmaus skli Nattmannahæl skli ned de Smau be Smaubunnbønn snitt Smittet oc se se Mastewaag schnæ Koggeskog hør tverrsmaus Fyrelag fyr deg opp en Sigg kegaari i Smaubunn la alt forskyves la alle Tider bli daaeh (Erlend O. Nødtvedt, Bergens Beskrivelse, s. 60.) Men så kommer ikke hele bydelens anatomi til uttrykk gjennom kronglete brosteinspassasjer rundt hvilke dukkehus omtenksomt våker: Gjenoppstått etter krigens ødeleg-

gelser er Nordnes også brede asfaltmettede gater og lange sammenhengende lamellblokker i sosialdemokratisk femtitallsarkitektur som skygger for solen og stenger menneskene inne og sjøkanten ute. En sammenhengende gråværsdag av uinspirerende arkitektur mellom Nykirken – hvor påfallende mange middelaldrende menn har for vane å senke farten i bilen, stoppe, kanskje rulle ned vinduet og starte en samtale med noen for dem fremmede – og Akvariet, i hvis nederste etasjer man kan finne antikvitetsforhandlere, kjøreskoler (her ute tok jeg selv mopedsertifikatet en gang for omtrent ti år siden), dagligvareforretninger, forskjellige håndverksbedrifter og en lokal gren av den engelske fotballklubben Manchester Uniteds supporterklubb. En fredag ettermiddag, man spaserer rundt der ute, legger med interesse merke til at det igjen er aktivitet i lokalet hvor den lille kaféen Retro tidligere holdt til, nå er det alkoholservering der inne også, ser det ut til, går mot fabrikkpipen på Verftet, drikker en flaske øl der inne og ser ut på fjorden, går ut, krysser halvøyens høydedrag og ender nettopp i Strandgaten. Og dette er selve nerven, kanskje: i den grad man føler en taktfast hjerterytme banke her ute, er det fra pulsåren Gågaten den radierer. Lenger ute står gatenes stadig økende bredde og bygningenes stadig stigende høyde i omvendt proporsjonalt forhold til den menneskelige aktiviteten og tilbudene på gateplan. Man føler seg liten og fremmedgjort mellom de monotone rekkene av blokker hvor man passerer alle disse lokalene fylt med stort sett


MAT Fagskolen KiR gir yrkesrettet utdanning. Henning Klungtvedt fikk malt sin idé på studentboligene til SiS i 2011.

KiR KIR

Søknadsfrist 16.april www.kir.no

Foto: Vegard Fimland

innadvendt aktivitet. Så stopper du opp. Der, på fortauet, et lite skilt: «Bjellands kjøkken». Du går inn i det lille lokalet, hvor en eldre mann sitter med sin avis og drikker cola, en annen sitter fordypet over sitt måltid: en tallerken kjøttkaker og ertestuing. En disk, et kjøkken, fem furubord. En gammel dame med forkle står over komfyren, koker poteter, rasper grønnsaker, steker fisk. De hvite A3arkene som viser menyen er skrevet med rød snirklete tusjskrift som tangerer de mest vindskeive av Nordnes’ trehus, blottet for hensyn til såvel estetikk som rettskrivning: «SEIBIF», «FLESKEPANEKAKEKR», «SNITSEL». – Hva tenker du på?, spør den gamle kvinnen, som mest av alt ligner en nordnesvariant av Ingrid Espelid Hovig. – Jeg tenker på fisk. – På stekt torsk? – Ja. Og … har du øl? – Å jada. – Ja, da tenker jeg på øl også. – Da har jeg en deilig fatøl du skal få. Fisk og øl, det er jo kultur, det!, sier den snart åtti år gamle innehaveren endelig, og kommer noen minutter senere bort med en boks Hansa fatøl og et glass («ikke sant ølen var god? Den smaker jo nesten som den skulle kommet rett fra tappekranen!»). Det omtrent tyve år gamle spisestedet, startet av innehaver Bjelland etter en tretti års yrkeskarriere på Toms Hotell (dette lå i nabobygningens syvende, åttende og niende etasje, merkelig nok, som en slags Being John Malkovich-aktig affære) er som en parallell virkelighet, en tidskapsel. Denne måten å forholde seg til matlaging på går og gikk tapt

med våre besteforeldres generasjon, der alt var laget fra grunnen av – noe annet ville vært utenkelig. Pynt er jålete og sløseri. En enslig persillekvast på potetene står som et sjeldent, hederlig unntak, og er forbeholdt pene middagsgjester – ruccola er ugress og abstrakte kunstverk av kremet balsamico et uttrykk for dårlig bordskikk. Torsken går i stekepannen, den gamle rasper eple og gulrot – råkostsalat slik vi lærte det i de første årene med heimkunnskap på barneskolen, da undervisningen ennå hang igjen i en slags syttitallsmentalitet – legger noen poteter i en liten gryte. Den eldre mannen med sixpence, han bor visst like ved, får servert sine kjøttkaker, som slett ikke er laget av kjøttdeig («jeg har malt kjøttet sjøl – jeg stoler ikke på kjøttdeigen fra butikkene»).

aa ah gäffle schnæ Persetorsk oc aa fyre dynkelgod Pillehytt (Erlend O. Nødtvedt, Bergens Beskrivelse, s. 61.) Egg og bacon, vafler, karbonadesmørbrød, betasuppe, skrei, seibiff, kjøttkaker: den anakronistiske menyens virkelige appell er hvordan den på ingen måte tangerer andre tendenser der ute, og antagelig er den identisk med den i Toms Hotell anno 1972, hvor man satt i åttende etasje, brynte kjevemuskulaturen på karbonade, løk og kneippbrød og kontemplerte over hvorvidt man skulle stemme for eller mot norsk EF-medlemskap. Thomas Cook 3/2012

49


Daniel (25) Jack&Jones – Barten min. Den gjør susen.

Helene (19) Herskap & Tjenere – Å flytte til Bergen har forandret meg. Bergensere er sprø i hodet.

Mats (19) Tennis – Tiden på Exodus. Det var der jeg forstod at jeg trekkes mot det kvinnelige kjønn.

Henriette (21) Tennis – Jeg holdt på å miste fingeren da jeg flyttet et gjerde på Hovefestivalen. Jeg så livet passere i revy.

Hvilken opplevelse har preget deg mest?

AV: Kari Tønseth

Tina Desiré (23) Moods Of Norway – Robåtkonkurranse sommeren 2011, hvor jeg var vitne til at en andunge bli født.

Stian (21) Jack&Jones – Stalkeren vår her i butikken. Forrige uke la hun igjen en lapp med mailadressen sin som i sensurert versjon omhandlet musa hennes.

Heidi (23) DNA – Da jeg stod fremst på Kanye West på Roskilde, og jeg innså at jeg ville bli som ham.

Stine (19) DNA – Første gang jeg var i fjøset. Det var da lukta traff meg.

Bent Magnus (21) Platekompaniet – Militæret gjorde meg voksen.

Joachim M (26) Platekompaniet – Jeg er så gammel som jeg er, så jeg har funnet meg selv et sted på veien hvor jeg gikk meg vill.

Thomas (26) Carlings – Som Lady Gaga sier: «I’m born this way».

Jeanette (25) Carlings – En blanding av mine sosiokulturelle opplevelser og utmerket genetikk.

Bli sykepleier! www.ldh.no 50

3/2012


KLUBB

...?

KLUBB: frokostklubben TEKST Anders Gogstad FOTO øystein grutle haara Enn så lenge kan vi gå (nokså) sent ut på kveldstid. Samtidig er de fleste av oss enige om at frie åpningstider hadde vært det optimale både kulturelt, i underholdningsmessig forstand, og dessuten i et bredere sosialpolitisk perspektiv. Som nevnt i forrige utgave av denne avisen vil nok utestedenes stengetider ikke innskrenkes med det aller første, men vi slår oss ikke helt til ro med det. Så la det være klart: Stortinget rasler med sablene om å stenge kranene klokka 02.00 på landsbasis. Og dette på tvers av hva vårt eget folkevalgte bystyre måtte mene om saken. Tidlige stengetider betyr at utelivskulturen dør. Helt korrekt. Men bare om natten. Fremdeles står jo hele dagen til disposisjon, så hvorfor ikke ta i bruk den? Det er ingenting i veien for at et utested kan åpne dørene tidlig på dagtid når alle andre sektorer holder åpent, du vet, butikker og kontorer og sånn. Det er imidlertid ingen av dem som tilbyr live-artister eller DJ-er på dagtid. De facto kan derfor serveringen på et utested starte klokka 08.00 om morgenen (13.00 søndager og helligdager). Det sier nemlig alkoholloven § 4–4. Det betyr i praksis at en klubb kan holde åpent og servere kundene sine hele 18,5 timer i døgnet ifølge dagens forskrifter. Så hva venter vi på? Istedenfor å klage over det høydenivået som bare varer mellom ett til halvtre om natten gjelder det å omstille seg. Hver enkelt uteplass bør ta utfordringen og være de første til å starte opp klubbvirksomhet på formiddagen. Da kan vi nemlig oppleve klubben som en plass der DJ-artistene virkelig kan gå i dybden i lydmaterien, samtidig som publikum kan få oppleve å ta del i en laang fest. DJ-en slipper kampen mot klokken og kan ta seg god tid til å presentere en haug gode spor under lange seanser. Alle vil være fornøyd. I bunn og grunn er tanken om klubbing på dagtid ikke så fjerntliggende, ettersom det kun dreier seg om tilpassing og omstilling av døgnrytmen. I det 24-timers baserte

samfunnet vi nå lever i, kan vi enkelt og greit bare kalle dette en forskyvning av døgnet. Dessuten vil klubbscenen komme motstandere av serveringssteder og uteliv i forkjøpet. Og er vi kanskje ikke allerede der i dag at større media, kunst- og musikkfestivaler tilbyr dagsprogram? Jo! Så hvorfor ikke utvide dette til også å omfatte klubbkulturens sfære? Alt i alt vil en dagklubb-ordning være samfunnsøkonomisk levedyktig, en kulturell vinn-vinn-situasjon for utesteder, aktører og publikum. Derfor, min venn, benytt denne mulighetene som åpner opp for dagklubbing før myndighetenes utvalgte skeptikere og beslutningstakere oppdager paragraf-glippen og tetter igjen hullet. Her er noe av (kvelds-)tilbudene som klubbfronten i mars byr på: Sensorium er den nye unisexklubben til jenteduoen Witch Princess og Miss Mostly på Fincken 2. mars. Jentene spiller alt fra baleariske chillespor til elektronisk høytempo. På Landmark 3. mars spiller TELEPHONES / COMMON PEOPLE DJs / VJ BN. Med andre ord en skikkelig bergenskveld. Uka etter, 10. mars, også på Landmark, gjenforenes vi med kollektivet Nabovarsel. De relativt nye kveldene med Bård&Asle skjer på Opera 9. mars, og jommen har de ikke klart å gjenskape den gode gamle Opera-vibben slik vi kjenner den. Månedens høydepunkt er definitivt Ploink! med Oliver Lieb på Kosmo 17. mars. For utenforstående er dette technoens svar på Miles Davis, på kredstørrelse med David Guetta hos noen, men en som til gjengjeld aldri har solgt sjelen sin. På Kvarteret 24. mars blir det kun house, og uten noe ekstra lyskjør på Kjempehøyt med Kasper, Christian og Admir. Med andre ord: her står lyden frem som det bærende elementet. Duoen Tilt & Danger, sammen med Siesta Submarina legger ut på landsomfattende turne som starter 30. mars på Kosmo. Opplegget byr på en modell der settene kjøres impro-live og kombineres med avansert visuelt flash. Slik utvides klubbkonteksten til mer enn å bare presentere ferdigproduserte låter og prosjektering. Da gjenstår det bare å skru på bryterne, folkens. Tjo-bing.

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

3/2012

51


ef

i t - Sj

ad net m tv in er iSt k ra S to r

e tvikl

SyStemintegrator

webu

S

markedSfører

peSi aliS t

ova tør

n

ho

ro p S ld e

S du

en

tu tS

d

t

r i eå

r me

iu

an l t

t de

?

er

am r og Se r databa p r Strato i n i m d a

Su SyStemkon

it-S

SikkerhetSkonSulent

er

piLL

ik v ut

in

r

kl

ør

inn

ut vi

kt

ni

ap p

ite

ge

m ar k

in ta da

Sy St e

r le

lent

én utdanning kSpert e g in m a Stre tleder proSjek

arlig v S n a S drift ler r k e i v Si gn e d ut m l e i t b SyS mo

uSen medieprod

t

nettve rk adminiS Strator dat Sal a gSin baS eek ge n Sp e iør rt mu ltim edia pro ut SyS ro vi k duS tem bo ent lin u f tv re tp gS ikl ing mt ro er idS en gr iør de am Si g ne m er r er

er

er

kl

giv

ut vi

råd

webredaktør

kundebehandler

mange muligheter

itstudent.no


TEGNESERIE

Det har med årene vokst opp en usunn kultus rundt Watchmen, skriver Aksel Kielland.

TEKST Aksel Kielland 1. februar kunngjorde DC Comics at de til sommeren skal utgi Before Watchmen; trettifem (jepp!) hefter fordelt på sju miniserier og ett enkeltstående hefte, som alle tar for seg karakterene fra Alan Moore og Dave Gibbons Watchmen. Tegneserieinternett reagerte som tegneserieinternett pleier å gjøre – det vil si med høylytt sutring og innholdsløse trusler om å boikotte DC herfra til evigheten. Men det var da også det. Når man tar i betraktning at publiseringen av en oppfølger til Watchmen lenge har vært sett på som et tegn på Antikrists komme, har DC all grunn til å være fornøyd med mediehåndteringen.

I den engelskspråklige tegneserieverdenen innehar Watchmen en unik posisjon. Watchmen har solgt mer, blitt hyllet av flere kritikere og tvunget flere ikke-tegneserielesere til å innrømme at tegneseriemediet muligens kan ha en viss verdi, enn noe annet enkeltverk. Dermed har det med årene også vokst opp en usunn kultus rundt Watchmen. Watchmen har blitt sett på som superhelttegneseriens evolusjonære høydepunkt, som det siste ordet, som mesterverket med stor ’M’ og stort ’ESTERVERK’. Watchmen trenger å bli revet ned fra pidestallen har befunnet seg på i et kvart århundre, men selv om DC ved å publisere en haug med tegneserier hvis ambisjoner er å gjøre seg fortjent til et rungende «faktisk ikke

Beach’ over seg når han spenner musklene. En annen samlebok som har vært etterlengtet , er Brandon Grahams King City som nå omsider foreligger fra Image. Lenge var den eneste av Grahams utgivelser som var tilgjengelig på Amazon pornotegneserien Pillow Fight (se forrige måneds spalte), men nå kan man altså trygt sprade rundt med sine postordrekjøpte Graham-tegneserier under armen uten å risikere uønsket oppmerksomhet (ingenting er mer ubehagelig enn øyenkontakt med fremmede personer som ser pornotegneseriene dine og gjenkjenner dem). Samme Graham er også involvert i relanseringen av nittitallsfenomenet og internettmobbeofferet Rob Liefelds Extreme Studios. I skrivende stund er første utgave av Graham & Simon Roys Prophet og Joe Keatinge & Ross Campbells Glory ute. Begge er visuelt tiltalende og noenlunde løfterike mainstreamtegneserier; Prophet kommer formodentlig til å bli den mest interessante av de to, mens Ross Campbells barnaktige og smågroteske versjon av Glory har størst potensial. Ingen av dem er på nivå med Daredevil, men om man er i beit for amerikanske actiontegneserier skal man lete lenge for å finne noe veldig mye bedre. På hjemmefronten er det gledelig å notere en aldri så liten bølge av nye tegneseriehefter. Tatt i betraktning den solide posisjonen til norske bokhandler og bibliotek, var det uunngåelig at det norske tegneseriemarkedet ville bevege seg i retning av en situasjon hvor bokutgivelsene dominerer på heftenes bekostning. Dette er på mange måter en naturlig, og muligens uunngåelig, utvikling, men det endrer ikke det faktum at man gjerne skulle sett flere tegneserieblader rundt om i hyllene. For øyeblikket kan man imidlertid plukke med seg et nytt nummer av Forresten, Ulvene i korridoren (Roy Søbstads første utgivelse på altfor lenge), den hjemlige superheltserien The Urban Legend samt Egmonts nye og helt, helt ok hefteserie Støkk. Og det er da – tross alt – slettes ikke så verst.

Per Inge Bjørlo, Livet (kols), 2008

Yo …! That shit’ss nastier than serving mayonaise sandwiches at a bukkake party, son!” – Johan Galtung

så ille som man skulle tro, altså!» nødvendigvis bidrar til svekke statusen til Moore & Gibbons mest berømte verk, er det samtidig noe usigelig trist over dette prosjektet. I de 26 årene som har gått siden første nummer av Watchmen opprinnelig kom ut, har den amerikanske tegneseriebransjen ikke avstedkommet ett eneste verk som kan måle seg med dens popularitet og anerkjennelse. Det eneste som kommer i nærheten er Chris Wares Jimmy Corrigan, hvis ironiske bruk av superheltsymbolikk om mulig er enda mer kynisk og trøstesløs enn den vi finner i Watchmen. For all dens kløktige bruk av superhelttegneseriens formgrep og konvensjoner, er Watchmen et verk som er dypt skeptisk til superhelten som fenomen. Derfor fremstår DCs avgjørelse om å trosse Alan Moores gjentatte formaninger om å la serien være i fred (Moore la DC for hat da forlaget mot slutten av 80-tallet nektet å la ham og Gibbons få opphavsretten til verket) som en underlig masochistisk handling. Særlig når forlaget fremstiller det å lage oppfølgere – unnskyld: forløpere – til et tjueseks år gammelt verk som nytenking. Det blir litt som om man skulle hyre inn et kobbel med psykologistudenter for å arbeide videre på notatene til den ene terapeuten som i 1987 oppsummerte problemene dine bedre enn noen annen noensinne har vært i stand til. Nåvel! Before Watchmen kommer til å komme ut, og Darwyn Cookes Minutemen kommer muligens til å være verdt å bruke tiden på, om ikke pengene. Men det finnes bedre ting å bruke lønn og stipend på: I det dette står på trykk, har selvsamme DC endelig – etter 16 år – maktet å utgi Grant Morrison og Frank Quitelys Flex Mentallo i bokform. Hvis det finnes én tegneserie som har sagt noe vettugt om superhelten som fenomen post-Watchmen er det nettopp Flex, som handler om en obskur bifigur fra Doom Patrol, hvis superkrefter blant annet inkluderer evnen til å manifestere teksten ’Hero of the

GRATIS inngang for alle studenter hver torsdag

16.03–27.05.12

PER INGE

BJØRLO KUNSTMUSEENE I BERGEN Stenersen, Rasmus Meyers allé 3 • Åpent tirs–søn kl. 11–17

www.kunstmuseene.no 3/2012

53


KUNST

Galleri Fisk Fredrik Berberg 9. – 11. mars «Moulting’s fundament» – hamskiftet, hornfellinga eller hårfellinga sitt grunnlag? Er denne utstillinga uttrykk for eit vendepunkt i Berberg sitt kunstnerskap? Går Berberg ut av sitt gode skinn, som eit skjelett i kunstnarskapet? Kan pidestallen funksjonere som sjølvstendig kunstobjekt berre fordi Duchamp stilte ut ein dass for 95 år sidan? Vert eit podium åleine kjend att som kunst så snart det plasserast i den kvite kuben? Kor mange væske-sprutande papp-klauvdyr er det plass til i eit lokale som Galleri Fisk? Den som kjem til Kong Oscars gate får svar på alt dette, med meir.

1

Tag Team Cato Løland 16. – 18. mars Cato Løland. Spaced out kunst-kunst. Etter MA-showet der han slo til med filttusj-generert abstraksjonisme ser vi fram til dette. Vi veit ikkje kva han kan finne på å finne på denne gongen, men ut i frå informasjon funne på Internet

1

har vi konkludert med at kunsten hans er: Humoristisk, leiken, underfundig. Ei trapp lenger ned i bygget kan ei utstilling av Hans Christian Skovholt skodast på same tid, så her finst fleire kramgode grunnar til å trasse ver og vind og kome seg til vakre, vakre Solheimsviken, Gyldenpris, Damsgårdssundet eller kva i all verda området kallast.

Borealis Festival: 14. – 18. mars Rom 8: Ellen Røed og Christian Blom 14. – 18. mars No.5: Karl Holmqvist 9. mars – 8. april. Lydgalleriet: Maia Urstad og Paul Devens Til 1. april Karl Holmqvist: «The Visit». Holmquist jobbar med tekst, samanliknbar ikkje berre med konkret poesi, men dessutan med grafisk notasjon og tekstbaserte partitur for eksperimentell musikk. Dette er årets Borealisutstilling på No.5 ved Bergen Kunsthall. Andre kunst-relaterte ting på Borealis er Johnny Herberts installasjon på Bergen Offentlige Bibliotek, Ellen Røed og Christian Blom - «While Attempting to Balance Oneself in Space» på Rom 8, Maia Urstad si utstilling «Meanwhile in Shanghai …» og Paul Devens med «City Chase» på Lydgalleriet, og dessutan mykje spanande eksperimentell musikk.

1

Knipsu «De Utvalgte» 9. mars – 1. april Knipsu har valt ut og kuratert inn kunstnarane Heidi Nikolaisen, som blei fødd i 1973 og bur i Bergen, Steingrimur Eyfjord, som smatt inn i denne verda i 1954 og bur i Dale i Sogn og Fjordane, og Mona Nordaas. Ho såg dagens ljos i 1958 og bur

1

i Evanger. I denne utstillinga si samanheng speglar omgrepet «De Utvalgte» tida vi lever i sitt fokus på sjølvrealisering. For mange er det ei eksistensiell drivkraft å bli «utvalt», men det kan òg lesast negativt som å vere eit mål for fiendtlege holdningar, seier kuratorane. Utvalde umiddelbare tankar: Jehovas vitne, gymtimar, Siste dagars heilage.

Entrée «Flagg» 23. mars – 29.april Montert i både flaggstenger i Bergen sentrum og Entrée sitt visningsrom, handsamar utstillinga eit tema, nærare bestemt flagg. Flagg er som regel eit tøystykke med ein særskild farge- og mønsterkombinasjon som symboliserer eit samfunn, ein organisasjon eller liknande. Flagg kan au nyttast til kommunikasjon; signalisering ved semaforering er eit døme på slik bruk. Arne Rygg, Magnhild Øen Nordahl, Lisa Him Jensen, Cato Løland, Lewis & Taggart, Borghild Unneland, Andrea Spreafico, Klara Sofie Ludviksen og Mathijs van Geest stiller ut. Sjå på biletet, let dei lysfølasame cellene i synsorganet ditt fange opp Lewis & Taggart sine ikoniske representasjonar av inkje.

1

KUNST: Rasmus Hungnes

54

3/2012


DESIGN

www.orangeriet.no |

FOTO

Yaniv Cohen

JAZZ

A Love Supreme, etter mi meining verdas beste plate, var spelt inn på ein dag.

Hastverksarbeid TEKST Øyvind Skarbø Eg huskar da eg var på sjølvpålagt studietur til New York i 2006 saman med Øyvind Hegg-Lunde, ein god venn og trommeslagar med Building Instrument. Han skulle ha trommetime med Matt Wilson, ein høgt respektert mann med langt resymé, og i tillegg veldig god humor. Den tette timeplanen gjorde at det ikkje vart tid til nokon trommetime, men han inviterte oss heller med til ein studio-session i Brooklyn, der han skulle lage plate med gitaristen Michael Mussilami. Studioet var førsteklasses og hadde hatt mykje storfint besøk (kjem berre på White Zombie i farta), men det var ikkje lett å sjå der det låg mellom ein sleten Subwaystasjon og ein enda meir sarva meksikansk restaurant. Kvar låt vart snakka gjennom og kvartetten gjorde eit take. Eventuelle justeringar vart gjort, og om nødvendig gjorde dei eit take til. Og det var ikkje akkurat enkle komposisjonar heller, snarare eit virrvarr av taktartar og harmoniske krumspring. Ein fotograf tok bilde til coveret medan dei spelte. På seks timar var heila plata i boks. Etterpå fikk vi høre at dei aldri hadde øvd samen med alle til stades. No er kanskje ikkje denne iskalde profesjonelle måten å gjere ei innspeling på den optimale, og det skal seiast at eg ikkje har høyrt noko til plata i etterkant heller. Fakta er like fullt at jazzplater har ein ganske anna produksjonsprosess enn til dømes ei popplate. Jazzen er av natur meir flyktig, og det er ofte snakk om å dokumentere ein god versjon, enn å lage eit endeleg produkt som er «perfekt». Tatt i betraktning graden av improvisasjon involvert, ville dette vore umulig. Det er heller ikkje ønskelig, då ein song som er «perfekt» etter alle tekniske kriterier, sannsynligvis manglar nerven og tilstadeværelsen som kjenneteiknar ei god jazzinnspeling. Med dette som utgangspunkt, er det ikkje uvanlig at innspelinga av eit jazzalbum skjer på ein dag, pluss ein til to dagar miksing. Sjølv likar eg å spele inn med alle i same rom, utan headset. På den måten er kontakten størst og eg kan høre klangen av trommene akustisk i rommet. John Coltrane si plate A Love Supreme, etter mi meining verdas beste plate, var spelt inn på ein dag. Miles Davis’ bestselger Kind of Blue unna seg to dagar, med 20 dagars mellomrom. Og Radka Toneff si Fairytales, som nyleg vart kåra til Noregs beste plate gjennom tidene av

Morgonbladet, vart spela inn i Grieghallen tre kveldar på rad i 1982. Som i alle sjangrar renn det over av nye jazzutgivelsar, og motivasjonen kan ein saktens lure på innimellom. Eit klassisk forløp er slik: Ein musikar har ein idé til eit prosjekt. Han samlar dei ønska troppene og gjer ein konsert. Alle seier «dette skulle vi gjort igjen», og det vert booka ein liten turné, toppen tre jobbar. Det er på tide å dokumentere. På dette tidspunktet søker ein statleg støtte. Uteblir støtta går prosjektet sannsynligvis i gløymeboka. Rockeband samlar opp honorar frå konsertar og sper på med personlige midlar for å kunne gå i studio, men dette er uhørt i jazzen. Ikkje spør meg kvifor. Ein går i studio og spelar inn, av ein eller anna grunn går det eit år før plata er i butikken, og ein held ein lanseringskonsert eller to i den anledning. Kanskje ein festivaljobb påfølgande sommar. Stort sett er det kroken på døra for dei fleste prosjekt etter dette. Ein kan spørje seg kva som er hensikta med å gi ut då. At det skal bidra til voldsom auke i livespeling kan det vel neppe vere, all den tid resultatet som oftast er to-fem konsertar etter utgjevinga. Tru meg, dette er veldig vanlig. Like vanlig er det å sende ut promoeksemplar til nokre få sentrale aviser. Éin anmeldelse i Dagbladet av Terje Mosnes fører ikkje så mykje med seg om ein vil bygge namnet sitt. Om selskapet derimot gjer jobben sin, og 30 tidsskrift over heile verda skriv om deg kvar gong du gir ut plate byrjar det kanskje å gi positiv gevinst på sikt, reint marknadsmessig. No er det til sjuande og sist kanskje ikkje det som driv folk til å spele inn. Det er definitivt givande i seg sjølv å skape eit ferdig produkt ein kan vere stolt av, som viser kor ein var musikalsk akkurat den dagen i 2012. Det kjem altså ut ei mengde jazzplater kvar dag, men ikkje så mange lokale. Plateanbefalinga i dag blir derfor av ein meir internasjonal karakter, med sax, klarinett, piano og trommer; Tim Bernes Snakeoil utgitt på ECM. Fascinerande kammermusikk der improvisasjon og merkelige komposisjonar umerkelig går inn og ut av kvarandre. Månadens konsertanbefaling er Trondheim Jazzorkester på Bergen Jazzforum 16. mars. TJO gjer mange ulike produksjonar heile tida, denne gongen heiter prosjektet Sidewalk Comedy. Stikkord er tradisjonell jazz kjørt gjennom kjøttkvern, notelaust (endelig) og svensk performance.

CARTE BLANCHE «FICTION» AV ALAN LUCIEN ØYEN

31. MAI 1., 2., 3. & 5. JUNI KL 20:00 STUDIO BERGEN BILLETTER 290,- BARN/UNG/STUDENT 150,MED KUNSTNERKORTET 170,- inkl. billettavgift

fib.no | billettservice.no | dns@dns.no | tlf. 55 60 70 80 Teatersjef Bruno Heynderickx www.carteblanche.no

Øyvind Skarbø er trommeslager med base i Bergen. Han spelar i banda 1982 og BMX og med en drøss andre. Han er NATT&DAGs nye jazzskribent og driv elles konsertserien Øyvind Jazzforum. 3/2012

55


SCENEKUNST

Hva skal man egentlig kalle et arrangement som varer i to og en halv uke? Vi sjekket med en autoritet på … noe. Tekst Karoline Skuseth Foto Merete Solheim Larsen UKEN, sier du? Bergens nest største kulturfestival etter Festspillene er i innspurtsfasen, ikke overraskende med aspirerende næringslivstopper bak tømmene. Vi møtte Christopher Pahle, som i år er instruktør for en av landets største studentrevyer. Hei, Christopher! Mange kjenner deg fra ulike samarbeid med fjernsynet, blant annet Kongsvik Ungdomsskole (TV Norge 2011) og Påpp & Råkk (NRK 2011), men du har også jobbet som manusforfatter for Hotel Cæsar. Hvorfor revy? Og, i dine øyne, hva er linken mellom revy og Hotel Cæsar? – Revy er som en frisone, en pur, uskyldsren og jomfruelig flik av showbiz, der man slipper å tenke på målgrupper og produktplassering og markedsandeler og programprofiler, og ikke har tv-kanaler og investorer og produsenter som forteller deg hva du skal gjøre (ikke at jeg ikke elsker dere, kjære tv-kanaler og investorer og produsenter. Hei til dere alle, dere er skjønne!), men heller kan fokusere på å lage forestillingen så morsom og bra som mulig – på sine (og mine) egne premisser. I tillegg så har man jo over 1000 entusiastiske ildsjeler, som ikke engang får betalt, og som nettopp derfor jobber enda hardere og mer motivert. Og alle disse bestemmer jeg over! Muhaha. Så hvorfor revy?

Fordi jeg får utløp for mine tyranniske og diktatoriske tilbøyeligheter. Resten er bonus. Jeg var i utgangspunktet ute etter saftig innsideinformasjon fra Norges mest skandaløse hotell, men la gå. Du er altså aktuell som revyinstruktør for Den Norske Handelshøyskoles kulturfestival UKEN 2012, som arrangeres mellom 8. og 25. mars i år. Dette kan vel ikke kalles en uke, hva? – Godt observert. Her setter du fingeren på noe utrolig, utrolig viktig. Du aner ikke hvor mye tid og krefter og ressurser NHH har brukt på å løse dette marerittet av en PR-messig gordisk knute. For du har selvsagt helt rett. 17 dager er ikke en uke. Men hva kaller man egentlig 17 dager? Det er jo ikke en måned heller? Det nærmeste blir jo to uker/en halv måned, tilsvarende det engelske fortnight, men vi har vel ikke noe fullgodt norsk ord for det, så vidt jeg vet. Og la oss være ærlige, 17-DAGERSEN 2012 har ikke helt samme schwungen over seg. Så det de kloke hodene i PR-seksjonen kom frem til, var at det var bedre å kalle det UKEN, og så kan folk heller bli positivt overrasket når de oppdager at festen varer over dobbelt så lenge, enn at man kaller det f.eks. MÅNEDEN, og så tropper folk opp 26. mars iført ølboks-medsugerør-på-hver-side-av-hodet-capsen sin, kun for å bli møtt av en litt gretten ryddepatrulje. Så til syvende og sist er det vel fair å si at å kalle 17 dager for en uke ikke er så innmari

Det er ikke så innmari mye mer misvisende reklame enn å påstå at Gud skapte verden på seks dager.” 56

3/2012

mye mer misvisende reklame enn å påstå at Gud skapte verden på seks dager, at Brann er Bergens stolthet, eller at det er mye moro med Toffifee. Klarer du å ha det moro med Toffifee har du bedre fantasi enn meg. Toffifee funker bra som ammunisjon. Brann vil jeg helst ikke uttale meg om, som expat-bergenser på prøvetid. Du er bare helgependler, så vidt jeg har forstått. Gud overlater vi også til andre. Gud/Brann, og så videre. Tilbake på tryggere farvann: om du skulle oppsummere innholdet i årets revy, vil du si at den har et tema som skiller seg fra tidligere år? – Som dere kanskje vet heter revyen iWorld, og uten at jeg vil avsløre altfor mye handler den om å oppgradere verdens operativsystem til noe enklere, glættere, mer strømlinjeformet og brukervennlig enn den litt kronglete varianten vi har i dag. Vi har troen på at vi har funnet et konsept som ikke bare har en helt konkret dagsaktualitet, men som også tar tempen på tidsånden i en litt mer utvidet forstand. Vi mener humor får mer klangbunn når det ligger en sannhet i bånn, latteren varer lenger og er mer ektefølt, og forhåpentligvis sitter man igjen med en opplevelse i kroppen i noen dager, utover det å ha blitt underholdt i et par timer. Men det viktigste er jo at det skal være moro, da. For uinnvidde i NHHs historie kan det kanskje være interessant å løfte litt på lakenene. Hva var det egentlig som skjedde med UKErevyen Dryl’an i 1972, og ikke minst med den populære kapproingen mellom UiB og NHH på Lille Lungegårdsvann? Og hvem er egentlig Orvil? – Revyen du refererer til, eller Den-vi-ikkesnakker-om, som den omtales som på NHH,

var den siste av de antikke UKErevyene, og var en gedigen fiasko som førte til at revyen lå brakk frem til 1980, da NHH tok over og startet opp den moderne tidsalders UKErevy. Som ikke-NHH’er har jeg hatt en bratt læringskurve på at vi faktisk ikke snakker om Den-vi-ikke-snakker-om. Jeg nevnte den ved sitt rette navn én gang, da ble alle helt stille, temperaturen sank mange hakk, et kraftig vindkast rev i gardinene, og det begynte å lyne og tordne. Innendørs. Noen mente de hadde hørt en ond latter slå i veggene også, men det kan hende det bare var spøkelsesbuekorpset som går igjen på NHH. Uansett, det blir for mye snørr og grining til at jeg orker å snakke om det igjen. Kapproingen mellom UiB og NHH har for øvrig aldri eksistert, den er bare en urban legende, noe som Illuminati konspirerte i hop for at journalister skulle ha noe å spørre fremtidige revyinstruktører om når de gikk tom for spørsmål. Litt sånn som 11. september og OL på Lillehammer, med andre ord. Jeg har hele tiden trodd at Orvil var en forvokst ert. Har du et bedre forslag? Jeg skal være på vakt for erter med stråhatt fra nå av. Helt til slutt: hvorfor skal vi slippe alt vi har i hendene og komme på UKEN i år? – Hvis ikke får dere aldri vite hva Gaddafi og Kim Jong-il gjør for å få tiden til å gå i helvete, hvem som tok livet av Odd Einar Bjørndalen på standplass med fire fulltreff (to midt i, én lav høyre og ett kanttreff høyre), eller hva som skjer når Gabrielle endelig får den telefonen hun venter på.

UKErevyen spilles fra 8. til 24. mars i Aulaen på Den Norske Handelshøyskole.


reload.no

“Slik har du aldri opplevd oljehistorien...

...dette og enda mer skjer på innsiden”

Norsk Oljemuseum har utstillinger som forteller hvordan olje og gass blir til, funnet, produsert og hva disse ressursene brukes til. Museet gir også innsikt i teknologiske nyvinninger og i hvordan petroleumsressursene påvirker det norske samfunnet. Originale gjenstander, modeller, filmer og interaktive utstillinger formidler alt fra hverdagsliv til teknikk og dramatikk.

ÅPNINGSTIDER: 01.09 - 31.05: hverdager 10.00 - 16.00, søndag 10.00 - 18.00 01.06 - 31.08: Hver dag 10.00 - 19.00 Kjeringholmen, Stavanger, telefon 51 93 93 00

norskolje.museum.no

28.01–18.03.12

SIGNERT

INGER G

er nt de g tu a r s sd fo tor tis r ra hve

WAAGE KUNSTMUSEENE I BERGEN, SENTRUM Permanenten, Nordahl Bruns gate 9

www.kunstmuseene.no


• faglige utfordringer • personlig utvikling • et år i et inspirerende, kreativt og sosialt miljø!

DANS KUNST MUSIKAL FILM BAND VOKAL

Se www.follo.fhs.no!

WWW.NATTOGDAG.NO

Studere på Svalbard?

Søknadsfrist: 15. april Mer info: www.unis.no

Foto: Nils Petter Dale

Universitetssenteret på Svalbard tilbyr studier i biologi, geologi, geofysikk og teknologi


MUSIKK

Heyerdahl består av Kenneth Ishak (33), Tore Løchstøer Hauge (31), Magne Mostue (32) og Mattis With (25) som alle har lang fartstid fra klubb- og indiepopscenen. Vi nevner i fleng: Beezewax, Hiawata! LotLot og Accidents Never Happen. Aktuelle på Øyafestivalen i sommer.

Hvordan bygge image på det norske uten å ty til griseblod? Tekst Emma Clare Gabrielsen Foto PRESSE Hei, Magne Mostue i Heyerdahl. Hvordan går det? – Åh, nå ble jeg glad! Du er den første som spør i dag. Jeg har brukt hele dagen min på folk med dobbeldiagnose, rus- og psykiatriproblemer. Ikke alltid like enkelt. Jobber ikke alle musikere i Oslo i psykiatrien? – Jo, det går inflasjon i psykiatri, SFO og barnehage blant oss, virker det som. Men psykiatrien er et veldig fint sted å hente inspirasjon. Du får samfunnets ytterkanter servert på et fat hver dag. Dere spilte inn førsteplata på et fyr dere leide i vinter, ute i havgapet på Stadt, til tider under en orkan: Var det der dere hentet inspirasjon? – Kråkenes Fyr og området rundt ble fort idealmålet med tanke på lyd og visuelt uttrykk, og til bygutter å være prater vi godt over gjennomsnittlig mye om hav og bølger. Så ja, mye inspirasjon er hentet fra oppholdet der. Hvorfor heter dere Heyerdahl? – Vi ville bryte våre egne komfortsoner. Vi har alle spilt før, så det var viktig for oss å

sørge for at det ikke ble som tidligere. Og i dette ligger det jo et oppdagelsesaspekt som knytter oss til navnet Heyerdahl. Ganske beleilig med tanke på Kon Tikifilmen, har dere laget soundtracket óg? – Beleilig eller veeldig uheldig. Vanskelig å si. Jeg må legge til at da Heyerdahl ble foreslått som bandnavn – før jeg hadde hørt noe snakk om noen film – var den eneste assosiasjonen jeg fikk noe jeg opplevde da jeg bodde i England. Jeg lærte på skolen at Thor Heyerdahl var verdenskjent – the world famous Thor Heyerdahl – men det er ren og skjær vranglære. I England anno 2006 var det ingen som visste hvem det var, bortsett fra én som svarte: «Is that the lad on the fucking raft?». Jeg hørte noe om «black metallens estetikk, filtrert gjennom mindre mørke sinn». Er dette mer melking av sortegeita, for det høres jo ikke ut som black metal? – Den referansen er vel mer et forsøk på å si at vi vil finne det typisk norske eller det urnorske. Vi har lite griseblod, for å si det sånn. Black metal oppstod ikke i Norge engang, er det ikke litt farlig å bruke det som et erstatningsbegrep for det «urnorske»? – Ja, det blir misvisende. Det blir kanskje også feil å snakke om det urnorske. Det er mer

«det norske» i form av de små daglige historiene. Skjebnene. Nå fabler vi med tanken om å gjøre en plate med samene som inspirasjon. Haha, da snakker du med rett person. – Jaha? For jeg er … eh, en sekstendedel same. Men utvandret ikke samene fra Asia? – Det store bildet er en ting, men vi er mest opptatt av de små historiene! For å hoppe tilbake til plata, er det en låt der som handler om en bukt i Nord-Norge der hele den mannlige delen av befolkningen dro til sjøs en dag, ble overrasket av en storm og skipet forliste. Denne bukta kalles den dag i dag for «Enkebukta». Og det er nok mange av dem langs kysten. På Kråkenes fyr bodde det en periode hele syv enker. Hva er det typisk norske? … bortsett fra høye priser. Enkebukta? Samene? Torggata? I denne omgang ble det havet, kysten og historiene derifra vi konsentrerte oss om. I neste omgang satser vi på fjell og vidde. Dere synger på engelsk? – Ja, jeg ser at det er litt motstridende med tanke på det vi nettopp har snakka om, men for min del er det der veldig enkelt. Popmusikk skal være på engelsk, på samme måte som opera skal være på italiensk.

Vi hørte på Heyerdahl på anlegget på kontoret her i stad, og konkluderte med at sounden deres høres mer britisk enn norsk ut. Man får assosiasjoner til Simple Minds, Ultravox og … Brian Eno? – Du er faktisk den første som nevner referanser, ingen har turt å nevne noen andre band. Tør du å nevne noen selv? – Jeg får litt åttitalls-Roxy-Music-vibber, men ikke helt. Det er vel lyden av fyret! Lydbildet vårt er kaldt. Det er hav. Det er vind og forblåsthet. Men det er likevel en varme der. Det hadde som du nevner, vært storm rett før vi kom opp, det knirket og knaket godt der, for å si det sånn. En slik mulighet kunne vi ikke la gå fra oss, så vi hang opp en mikrofon øverst i fyret for å få naturkreftene med i låtene. Siden dere har et sterkt visuelt uttrykk knyttet til soundet, kommer dere til å ta med fyret på Øya? – Å dra en Roger Waters’ The Wall-greie der vi bygger et fyr eller en «fuckings raft» og river det til slutt? Hehe. NEI. En split-12-tommer på et nystartet Las Vegas-label med Heyerdahl.

3/2012

59


MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER om de i seg selv ikke er dårlige, gjør de lite for å skape en helhetlig albumfølelse. I dette ligger det smått paradoksale: Love at the … er et album uten nevneverdig svake spor, men det er en samling spor som ikke riktig fungerer sammen. Eller for å si det på en annen måte: det er god musikk, men det er ikke et godt album. Mye av Magnetic Fields styrke har tradisjonelt sett ligget i det konseptuelle, albumene deres har alltid hatt en sterk identitet. Noe slik er vanskelig å spore på Love at the …. I stedet eksisterer det en slags følelse av pliktløp, som i at plata kommer fordi det er på tide med en ny plate, og at Magnetic Fields er ganske fornøyd med å gi ut hva som helst. En slik selvtilfredshet er sjeldent et godt premiss for en utgivelse, og det merkes her. Håvard Ringen NAPALM DEATH Utilitarian (CENTURY MEDIA/INDIE DIST)

Anonymitetens problemstilling. Napalm Death – bandet som ikke har et eneste originalmedlem igjen i besetningen – leverer sitt femtende album etter tre års stillhet. Bandet som med sitt brutale grindcorekjør satte både skap og standard på plass med debuten Scum (1987) og oppfølgeren From Enslavement To Obliteration (1988) blandet med et klinisk industrielt lydbilde og tydelige referanser til tidlig hardcore/punk i retning Discharge og Siege, har vært og er utgangspunktet for Napalm Death anno 2012. Utilitarian føyer seg, som forventet, pent inn i rekken «helt ok til å være Napalm Death». Man kan spørre om denne, la oss kalle det anonymitet, skyldes gitarist Jesse Pintados fravær (forlot bandet i 2004, døde to år senere), men svaret ligger nok i det at dagens Napalm Death sliter med å skille seg ut blant horder av band som, ja, faktisk låter mer Napalm Death enn bandet selv. Den deilige dynamikken, de råe riffa og den primale produksjonen fra storhetstiden med henholdsvis Harmony Corruption (1990), Fear, Emptiness, Despair (1994) og spesielt EP-en Mass Appeal Madness (1991) har fra 00-tallet av kjørt seg fast i et spor med generiske riff, kjipe triggertrommer og et kjølig lydlandskap som ikke gir meg fryktelig mye. Nei, da anbefaler jeg heller å se bandet live. Andreas Tylden

3 DAMIEN JURADO Maraqopa (SECRETLY CANADIAN)

Furet, værbitt melankoli. «In the end you’re a fool like the journalist, who turns what you sing into business». Åh, Jurado, ingen metaforer slår mitt hjerte ut av rytme som dine. Akkurat når du trodde musikkåret ikke skulle by på annet enn repeterende riff og retroporno over hele linja kommer folk-prinsen Damien Juardo med ny skive. Etter 15 år i bransjen kan han vel snart avansere sin uoffisielle tittel til folk-konge, men kjenner jeg kunstnerlusa på gangen så vil han ikke plasseres i noen bås. På det lett resignerte åpningskuttet «Nothing is the news» drar han deg mellom skolerte prog-gitarer a la David Gilmore og lavmælt tristesse a la Nick Drake. Sistnevnte er en sammenligning han ikke kommer unna denne gangen heller. Men hva kan en furet værbitt mann med hang til melankolien gjøre med det? Nada. De har samme utgangspunkt, men Jurado står såpass støtt i sin egen tristesse og leverer nok et verk i pur Juradosk stil. I forrige nummer av avisen kunne vi lese om historien som gjentar seg selv, og at intet nytt har skjedd siden Nirvana la sin elsk på tømmerhuggerskjorter og distortion gikk fra å være en ulyd til et musikalsk begrep. Damien Jurado kommer ikke her og redder oss ut fra denne repeterende sirkelen, men som den profesjonelle musiker og kunstner av samtiden han er, evner han likevel å skape et stykke musikk som vekker tanker og følelser. Det føles til tider som du befinner deg på en ferd gjennom Jurados fordøyelsessystem, like som Hieronymus Bosch hevdet at vår eksistens var en ferd gjennom djevelens fordøyelsessystem, en teori som Jim Morrison igjen la sin elsk på, som Jurado igjen har blitt sammenlignet med. Ja alt henger sammen. På toppen av det hele er plata produsert med perfeksjon og pasjon, av Richard Swift. Grandiose «Reel to Reel» med Jurados egne vokalharmonier oppå hverandre og et svøp av Crosby, Stills Nash & Young er et glimrende eksempel på det.

5

60

3/2012

For selv om det er mye gammel og fin folk å spore her har han benyttet seg av det teknologiske framskritt og lagt til dekadente lydeffekter som setter det i 2012 konteksten. En representabel plate verdt å skvise plass til i den retro platehylla di. Inger Lise Hammerstrøm MAGNETIC FIELDS Love at the Bottom of the Sea (DOMINO/PLAYGROUND)

Den vanskelige nte-plata. Det beste Stephen Merritt noensinne har gjort er 69 Love Songs, denne tre-diskers mastodonten av en hyllest til kjærligheten. Et suksess-album som også kan sies å være det dummeste han har gjort; han har nærmest gjort det umulig for seg selv å gjøre noe like bra. På Love at the Bottom of the Sea gjør han alt i sin makt for å finne tilbake til suksessformelen, men, som en mastodont på glattisen, faller det igjennom. Preteksten er der: det er Magnetic Fields første album på merge siden 69 Love Songs, det er det første albumet med synter siden da og alle låtene er korte spor om kjærlighet. Det er et ærlig, og til tider godt, forsøk. Og i rettferdighetens navn, så burde vi egentlig la være å sammenligne Magnetic Fields album med 69 Love Songs. Det vil være som å sammenligne Munchs produksjon med Skrik: Andre malerier kan være like bra, objektivt sett, men de vil aldri kunne bære på den samme kulturelle betydningen. Love at the … er – gitt sine egne kvaliteter – et bra album. Det har klare styrker og det har klare svakheter, og disse samsvarer på en nærmest paradoksal måte. Hovedstyrken er at Stephen Merritt er en popsnekker av rang, og få skriver barkrakkpoesi på samme nivå som ham. «Andrew in Drag» er for eksempel for et lite mesterstykke å regne; den slentrende, romantiske melodien spilt opp mot Merritts tekst fungerer perfekt. Og tekstlinjen: «I’d sell away my trustfund, I would even sell the jag, if I could spend my misspent youth with Andrew in drag», er fantastisk. Problemet ligger i at låtene som kommer før og etter denne, selv

3

OVERKILL The Electric Age (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Fester som det var 1979. Slår du opp under gamle jævla travere i … ja du skjønner greia. Overkill har vært rundt kvartalet et par ganger. Disse tradisjonalistene var rundt før thrashens unnfangelse men havnet litt bak i køen og i skyggen av andre NYC-pionerer som Anthrax. Overkill hadde ikke like salgbart image, og var ikke like opptatt av å være nybrottsmenn. De første

4

Glatt, små-cheesy & oppsiktsvekkende LIDOLIDO Pretty Girls & Grey Sweaters (UNIVERSAL MUSIC)

19 år gamle Peder «LidoLido» Losnegård har alt som skal til for å irritere inbitte, norske rapfans, med sitt «good guy»-image, unge alder, sjangeråpenhet og … vel, let’s face it, generelle streithet. Men med et unektelig talent både som låtskribent og scenepersonlighet, skal det mye til for at man klarer å hate på unggutten fra Haugesund, som akkurat nå svever på bransjens skyer etter å ha vist seg fram så det holdt både under årets by:Larm og ikke minst på debutalbumet Pretty Girls & Grey Sweaters. Og det skulle også bare mangle at femmerne har haglet, for et mer imponerende stykke musikk levert fra en fyr under 20 år, skal det mye til for å finne. «Vindunderbarn» er definitivt et ord som dukker opp i hodet, og da spesielt Lidos evne til å komponere/produsere sine egne låter. For der mange norske rappere (er det egentlig rettferdig å plassere ham i den båsen?) har valgt å ty til en standardisert type hitmusikk for å selge singler, er LidoLido uanstrengt catchy omtrent samme hvilket sound låtene hans har. Pretty Girls & Grey Sweaters starter pent og pianopyntelig med musikk-kjærlighetslåta, «Melody» (et ganske corny tema, som av en eller annen grunn likevel funker), før den selvsikre og smått pompøse «Comfortable» setter tonen for de drøye 50 minuttene med godmusikk som venter oss. Personlig er jeg dog ikke noe stor fan av nestesporet og førstesingelen «Turn Up The Life» med Timbuktu og Yosef, som tipper litt for mye over i cheesy-sporet resten av skiva ofte befinner seg faretruende nært, men for det aller meste klarer å styre unna. Et eksempel på dette er blant annet hitlåta

5

«Different» med sitt radioperfekte refreng, og ikke minst «Hey Girl», hvor Lido gambler høyt ved å hente inn et gospelkor. Ja, for som jeg nylig diskuterte med en annen talentfull norsk sanger og musiker, Andreas Ihlebæk; norsk gospel er en risikosport med gigantisk fallhøyde. Men jammen klarer han ikke bare å overleve utfordringen, koret (som forøvrig ledes av Lidos egen far, Petter Losnegård, og sikkert har vært en viktig del av sønnens musikalske utvikling) løfter låta til et av albumets absolutte høydepunkter, og akkurat dét er det bare å bøye seg i støvet av. Selve rapperen LidoLido kommer ikke fram før på sjettesporet «Numbers», og fortsetter videre på blant annet morsomme «Chop It Up» og Kanye West-aktige «I’m Not a Rapper», men det blir raskt klart at denne skiva ikke på langt nær hadde blitt den flotte opplevelsen den er hvis Lido kun holdt seg til rappingen, som strengt tatt ikke er hans sterkeste kort. Da er det heller hans imponerende teft for melodier som gjør ham til den unike artisten han jo må sies å være, og som virkelig bærer Pretty Girls & Grey Sweaters. Det er kanskje nettopp denne gaven for catchy melodier som gjør at jeg kan sitte å høre på en «Another Part of Me»-bassgitar-høyt-på-kæssa-låt som «All This Time» uten å fnyse på nesa. Det endelige beviset på ungvalpens melodigeni, kommer likevel på siste bonussporet, «Different Part II», hvor undertegnede endelig klarer å la seg imponere av det jeg vil si er en av våre mest oppskrytte sangere … Bernhoft. Neida, det er ingenting å si på stemmen hans, men det er først når han bruker den på melodiene til en 19 år gammel kid fra Haugesund at han ikke låter som et middelmådig hvitt soul-forsøk man har hørt hundre ganger tidligere. Likevel eier Lido den låta også. Mathias Rødahl


Har du fantasi til å skape en festival? Kan du forvandle et tomt rom i Oslo til en levende festivalplass? Roskilde Festival, Nord-Europas største musikk- og kulturfestival, drar nå på roadtrip i Nord-Europa. Turnébussene ankommer Oslo 10. mars, der vi inviterer kreative krefter, smarte hoder og sosiale iverksettere til vår norske workshop – vår pop-up lounge. Sammen skal vi skape kunst, installasjoner, media og performance som utstilles på Roskilde Festival. 23. mars kulminerer det hele med et brak: En kjempe-showcase med kunst, fest, fellesskap og live musikk på BLÅ i Oslo. Reisen starter på facebook.com/orangefeeling

OSLO

23. maRs .— 0 1 / E g N u pOp-up lO eriveien 9 renn ingensteds, B

/ 23. maRs shOw casE en 9 ivei BLÅ, Brenner

ROskildE ROad TRip kOmmER Også Til

17−29. mars / Lund 18−31. mars / StOcKHOLm 24. mars−5. april / BERLin

Følg Roadtrip her

roskilde-festival.dk


MUSIKK platene deres oppnådde en viss kultstatus, og Bobby Blitz og co favoritter blant tapetradere og den slags. De er enda et formidabelt liveband, visstnok. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg foruten en live-dvd fra rett etter årtusenskiftet ikke tenkte så mye over deres eksistens mellom, tja, grungen og den dvd-en. Ironbound derimot, fra 2010, kunne ikke feies under en stol (eller hva det heter?). Alle aktive band fra 80-tallet var dessverre i full vigør igjen, og Overkill druknet mellom Testament, Exodus og Megadeth. Igjen. Denne gangen veldig

SEAN PAUL Tomahawk Technique (ATLANTIC/WARNER)

Guetta fuck outta here. Jeg har stor respekt for Sean Paul. På sitt beste makter han å forene skamløs pop og USA-flørting med jamaicansk dancehall av beste sort på en måte der sluttproduktet blir større enn sine bestanddeler. Det var dette han slo igjennom med, fra «Gimme The Light» til «Temperature». Jeg mener ikke han skal holde seg til noen lest. Men det er forskjell på å lede an og å dilte etter og desperat forsøke å henge seg på dagens trender. Og følelsen av sistnevnte ligger tjukt utover Tomahawk Technique. Skal du lage hemningsløs pop, trenger du

3

JOHN TALABOT fIN (PERMANENT VACATION/IMPORT)

Det behagelige ubehaget. John Talabot har et vanskelig utgangspunkt med denne plata. Ikke bare fordi det meste han har sluppet av singler og remixer har skapt panegyriske tilstander i musikkpressen, men også fordi han alltid har vært solid forankret i den ny-baleariske bølgen. Han kjenner altså på et enormt press om å prestere, i tillegg er han forankret i en musikalsk nisje som ikke lenger er særlig populær. Men dette baleariske og tropiske som har blitt brukt beskrivende om musikken hans, er noe Talabot aldri har vært helt komfortabel med, og fIN er et tydelig steg bort fra det. Uten å anstrenge seg nevneverdig klarer Talabot på glitrende vis å distansere seg fra det koselige preget som har festet seg ved hans katalog, og har i stedet skapt noe som føles nært, engasjerende og akkurat nok forstyrrende. Noe av det mest imponerende med fIN, er måten Talabot inkorporerer et helt kobbel av genre og subgenre, uten at plata virker rotete. Like uanstrengt som han er i kontakt med historien fanger han også opp noe distinkt tidsriktig. «El Oeste» åpner med en skrudd og atonal hip hop-aktig loop, som ikke hadde vært malplassert på den siste Asap Rocky-tapen, men allikevel er dette et stykke unna hip hop. Sporet som følger, «Ory y Sangre», åpner 80-talls, med en beat som høres ut som den er

5

62

3/2012

ufortjent. Ironbound var kanskje den sterkeste thrash metal-plata fra det året og viste et band i fullt firsprang på veit tilbake på kartet. At Overkill bare har gitt faen og fortsett sin egen smale sti siden tidlig 80-tall er prisverdig. Det betyr ikke nødvendigvis at de fremdeles lager interessant musikk. Men det gjorde det. Og da er det ekstra morsomt å konstatere at disse ekteste av New Yorks moshekontigent enda sparker fra seg som ti ville hester. The Electric Age lyder mer beint fram metal enn Ironbound gjorde. Vi tenker Judas Priest sin Painkil-

refrenger. Store refrenger. Disse er ikke i flertall. I tillegg sliter han stort med å treffe tidsånden han så krampaktig strekker seg etter. Problemet: så tannløs og ufarlig som David Guetta er, hva er vitsen med å servere en blodfattig kopi av dette igjen? Og, vil du eksperimentere med et Major Lazer-aktig sound, hvorfor få Usherprodusent Rico Love til å koke suppe på det? Sean Paul trenger ikke hive seg på alle trendene som kommer langs hans vei. På Tomahawk Technique prøver han nettopp dette, på bekostning av seg selv. «Got To Love You», med Alexis Jordan, et eksempel på hvordan det kan gjøres. Trass i et irriterende repetitivt refreng har låten en nerve, og en Sean Paul-esque særegenhet som gjør

stjålet fra Rockwells «Somebody’s Watching Me». Også denne låten virker (moderne) hip hop-ish, der den drives frem av repeterende hihater. Neste låt drifter over i noe helt annet, «Journeys» fremstår som et mer elektronisk og mindre kaotisk Animal Collective. «Estiu» plukker opp et par triks fra den siste tidens slo-house/discoedit-trend og blander en boogiebeat med en ganske nydelig vokal-loop. «When The Past Was Present» er kanskje platas mest balearsike spor, Talabot kommer seg ikke fullstendig unna, det er også det mest dansbare. Låta er en nydelig moderne versjon av 80-tallets Manchester-house, med et lengtende vokalsample, plenty av synt-stabs og ordentlige take-offs. Jeg kunne fortsatt med å nevne små delikate detaljer ved hver eneste låt her, men det virker overflødig. fIN har endt opp som en virkelig imponerende plate, og en plate i god gammeldags forstand, hvor sporene forsåvidt står for seg selv, men hvor helheten er det viktigste. Talabots viktigste røde tråd er det forstyrrende; vi får fine melodier og drivende rytmer, men det er hele tiden en nagende følelse av ubehag i bunn. Det kan være seg små atonale vridninger, eller stemningsmessige elementer, som skrikene i bakgrunnen på «Ory y Sangre». fIN gir aldri lytteren fred, den stryker deg liksom med hårene bare for å nappe i dem i neste øyeblikk. Håvard Ringen

ler, tidlig Exciter og Accept rundt protospeedklassikeren Restless & Wild. Bobby Blitz sin klassiske heavyskrikete hjelper fint på her, og bidrar til å balansere mosh og melodi. Denne gang har de ikke overraskelsens moment med seg, riktignok, men leverer til bestått og vel så det. Dessuten ligger dette langt foran hele hæren av unge retrothrashere som popper opp som kaffebarer på Grünerløkka rundt 2001. Spill høyest: tittelsporet, «Black Daze», «Wish You Were Dead», «Old Wounds New Scars». Jørgen Nordeng

den til balansekunst på høyt nivå. Den ble en kjempehit. Baksiden av medaljen: «Touch The Sky» med Black Eyed Peas-produsent DJ Ammo. Synes han virkelig dette er kult selv? Synes Guettakidsa det? Grasrotsdancehallen i «Roll Wid Da Don» er på en tredje side noe med det tøffeste sporet han har levert siden 2005. Ingen hadde vel derimot ventet et album fullt av den slags. Så klart er Tomahawk Technique laget for et internasjonalt marked. Det er ikke ferdighetene til Mr. Paul det står på, men i sin iver etter å tekkes Europa, ender han opp på sidelinja. Anbefaler forresten riddimene han slipper på sin egen label, Dutty Rock, som nevnte «Roll …» også er hentet fra. Jørgen Nordeng

ED SHEERAN & YELAWOLF The Slumdon Bridge EP (INDIE)

Kort, men imponerende variert. Yelawolfs offisielle albumdebut, Radioactive var en aldri så liten skuffelse for de fleste av oss som hadde ventet på en oppfølger av det mørke Trunk Muzik-soundet. Istedet fikk vi altså et til tider ganske radiofriende og ujevnt album, som i alle fall ikke undertegnede har plukket fram igjen siden jeg anmeldte den i november. At han på siste dagen av januar annonserte nok en utgivelse, i form av en EP med den britiske singer/songwriteren Ed Sheeran, ble derfor tatt i mot med et håp om bedre musikalske tider fra Alabama-rapperen. I en YouTube-«trailer» for utgivelsen fikk vi blant annet høre smakebiter av et spor som sendte oss tilbake til det samme dystre white trash/sørstats-landskapet vi ble kjent med via spor som «Love Is Not Enough» og ikke minst «Pop The Trunk», det hele oppgradert med en deprimerende bluesgitar og fin-fin vokal fra Sheeran. Den omtalte låta var «London Bridge», det første sporet av fire på The Slumdon Bridge EP, og helt klart der vi ønsker å høre Yelawolf … på en veranda i Alabama, med lovens lange arm i oppkjørselen, og preget av generell hverdagselendighet: «Sheriff in the yard, here comes the rest/I sat like a ghost, they all passed by/My girl cried »baby this’ll be my last bye»/Baby in her arms, she took a cab home/She told me I was only good for a sad song». Desverre følger ikke resten av utgivelsen opp på samme flotte måte, og da er det spesielt Sheeran som roter det litt til. Først med sin småcorny blanding av beatbox og kjedelig syngerap på «You Don’t Know (For Fuck’s Sake)», men også med et litt døvt refreng på «Faces». Yelawolf leverer derimot så det holder hele veien her, og spytter hardere og mer variert enn jeg har hørt fra den kanten på lenge, og det altså på svært begrenset med tid. Særlig sistesporet «Tone» er en solid maktoppvisning av Yelas lyriske ferdigheter, og er nødt

4

til oppleves på egenhånd for å forstå den sykt spennende bruken av flow og stemmelek. Men desverre klaffer det altså ikke helt denne gangen heller, til tross for at The Slumdon Bridge EP definitivt er et interessant prosjekt.

Kanskje kunne et par ekstra låter gjort sitt til at utgivelsen fungerte enda bedre. At Yelawolf er en rapper som fortjener oppmerksomheten vår og vel så det, er i alle fall fortsatt soleklart. Mathias Rødahl

RAYMOND & MARIA Jobs Where They Don’t Know Our Names

retropop som kommer til å penetrere eteren i Skandinavia denne vinteren. Resten av skiva er heller ikke så verst. Kjappe, korte og gode låter med lettfordøyelige tekster om livet. Siden sist vi hørte fra dem, i 2006, har bandet nå konvertert til engelsk. Streit nok avgjørelse det, men det spørs om de hadde dratt fordel av å holde seg til morsmålet i en tid hvor dammen flommer over av spillekåte pop-dronninger og konger. Skiva er produsert av James Iha fra 90-tallsbandet Smashing Pumpkins og er spilt inn på hver sin side av Atlanterhavsgapet, henholdsvis Ocean Sound Recordings på Giske og Stratosphere i New York. Det som er bemerkelsesverdig er at de har brukt så mye tid og ressurser på å spille inn bare seks spor med streit 3.50 pop. Et fint og over gjennomsnittlig godt bidrag i musikkåret 2012, men om de vil henge med i neste runde kan det nok lønne seg å legge seg i svømmetrening eventuelt ta et dypdykk i seg selv. For svømming er som kjent sunt, og man svømmer ikke fortere uten trening. Mohaha. Inger Lise Hammerstrøm

(8SPAK)

Svømming er sunt. Jeg tror ikke svenskene behøver å bekymre seg for hvorvidt de klarer å fylle indiepopkvoten for i år. Ikke før vi er kommet halvveis i februar viser de en imponerende utgivelsesfrekvens. First Aid Kit og Laleh leverte varene i januar, og nå er det Raymond & Maria sin tur til å representere. Fra mikrofonene forfører søstrene Maria og Camilla Fredrikson med sine fløyelsmyke og yndige pop-stemmer. Ikke ulikt Marit Larsen. For om ikke nevnte popbejbs har tettet innfartsstrømmen til Sverige, bidrar nok Raymond og Maria til det. Jobs Where They Don’t Know Our Names er til tider så tett opptil Larsens musikalske uttrykk at hun skal være glad bandet har base i en annen hovedstad og på femti mils avstand. Selv hevder de å ha etterstrebet en sound i krysningspunktet akustisk ABBA og stadion-Blondie. Det forklarer saken. Åpningskuttet «The Fish are swimming slower every year» er et herlig stykke sødmefylt

4


ATOMIC & ET PROUDLY PRESENTS:

“Suveren Seinfeld”, VG

JERRY SEINFELD

LIVE

Vestlandshallen

onsdag 9. mai

in

Concert

•••••••••••••••••••••••••••••• FREDRIkStEN FEStNINg haLDEN, 17. JuNI 2012 •••••••••••••••••••••••••••••• sUpp: dJ tdK/dJ Jamie/dJ Broiler + carl loUis & martin danielle OSLO SpEktRum: NY DatO, 4. maRS! Begrenset antall nye t Billetter lag

EkStRaShOW kl. 18 - 21

MED EKSKLU SIVE GJESTEOPPT REDENER, FULLT SYMFO NI ORKESTER OG KOR.

oslo spektrum, 31. juli BILLETTER på www.billettservice.no / 815 33 133 / 7-11 / posten / narvesen

(FRI aLDERSgRENSE) Billetter på www.BillettserVice.no • 815 33 1 33 • 7-11 • posten • narVesen www.atomicsoul.no • www.billettservice.no • www.thevoice.no • www.oslospektrum.no • www.skyagency.no • www.atnight.se www.avicii.com • www.facebook.com/avicii • www.twitter.com/avicii • www.atnightmgmt.com • www.ashalliance.com

ATOMIC & SKY AGENCY PROUDLY PRESENT:

THE DØ BLÅ, 31.04

“Just turn off your mind, relax and float downstream for a quick fix." – Entertainment Weekly “The audience is enraptured" – The New York Times “Just turn off your mind, relax and float downstream for a quick fix." – Entertainment Weekly

“THE BEATLES

ARE BACK!”

fRE. 15. JUNI

– VARIETY

vALLHALL, OSLO www.DAvIDGUETTA.COM www.TwITTER.COM/DAvIDGUETTA www.fACEbOOK.COM/DAvIDGUETTA www.YOUTUbE.COM/DAvIDGUETTA

“THE ORIGINAL CAST FROM BROADWAY”

FOLKETEATERET

20 - 25 MARS 2012

ONE NIght - ONE StagE

ONCE IN a LIFEtImE

Katie Melua

Fredag 29. juni Karpedammen Akershus Festning

BaCkStREEt BOYS

Billetter kjøpes på www.billettservice.no 815 33 1 33 • 7-11 • Posten • Narvesen

NEW kIDS ON thE BLOCk

Blå, 13.03 BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN.

•••••••••••••••••••••••• OSLO SpEktRum maNDag, 14. maI ••••••••••••••••••••••••


MUSIKK TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

BOBBY V V Day (ThisisRNB.com)

Overraskende pulbart. Med et navn som Bobby Valentino (kortet ned til Bobby V på senere år), skulle det bare mangle at smørsangeren fra Atlanta leverte en utgivelse spesielt myntet på kjærleiksdagen 14. februar, og i motsetning til hans seneste og forferdelige album, Fly on the Wall, er 31-åringen overraskende nok tilbake i godformen igjen med sin nye EP, V Day. Ikke bare har Bobby fått med seg mentoren og R&B-legenden Keith Sweat, men vi får også noe så uvanlig som en Bobby V-utgivelse som holder koken fra start til slutt. Det er mulig det har noe med at «skiva» bare inneholder elleve spor (inkludert intro og outro), men man skal heller ikke se bort i fra at det nesten er dømt til å bli bra når crooneren gjør det han kan best, nemlig å synge rene pulesanger. V Day byr nemlig hverken på påtatte hitforsøk eller uptempo-frierier til dansegulvet, men ni rolige spor som lever godt opp til EP-ens roseblad-dekte cover. Og nå er det jo noen dager siden Valentine’s Day, men V Day klarer nok likevel helt fint å fylle rollen sin i enhver av årets andre elskovsdager. Personlige favoritter er «On It», «Put It Down» (som strengt tatt ikke er en slow jam, men en av de der låtene som passer perfekt å delvis-svaie med din utkårede til i et mørkt hjørne av klubben), «Cum Baby» (vel, det er tross alt en pule-EP) og selvfølgelig fantastiske «Hammertime» (handler om underlivshamring, ikke MC Hammer), som umulig kan gjøre noe annet enn å plante den siste spikeren langt inn i knullekista. De to sistnevnte låtene stammer forøvrig opprinnelig fra Bobbys 2011-mixtape, Vitamin V, men er altså mer enn effektive i 2012 også. Personlig hadde jeg ikke forventet meg noe særlig fra mister Valentino etter fjorårets mageplask av et album, men nå merker jeg at jeg faktisk gleder meg til femtealbumet V5 (greit Bobby, vi har forstått greia med V-ene nå …) som forhåpentligvis slippes senere i år. Og husk folkens, det er aldri feil med duftlys! Mathias Rødahl

5

S U RF E TUR F R A K R I AU S T R A L I A . 3.990 ,-

INK A TRAIL TIL MACHU PICCHU FRA KR. 3.150,-

SAFARI NAIR OBI TIL FR A KR. 8.75 Z ANZIBAR 0,-

TINDERSTICKS The Something Rain (LUCKY DOG/PLAYGROUND)

Fyll, moll og damer med kuk. Å møte Tindersticks igjen, etter at noen år har passert, er som å møte en ekskjæreste igjen. Ikke en som bruddet var av den sure sorten med, men en som forholdet er uavklart med, en du ikke skjønner helt hvorfor det ble slutt med. På samme måte møter man alltid Tindersticks på et litt rart øyeblikk i livet. Enten et øyeblikk hvor det virker skjebnebestemt at Tindersticks skal komme inn å tonesette omgivelsene, eller et hvor deres grimme, überbritiske tristesse virker malplassert og uønsket, som et urovekkende omen om at ting snart forandrer seg til det verre. Tindersticks er umiskjennelige. Man vet hva man får. Det er moll, det er natt, det er fyll og det er tapt kjærlighet, det er poetisk og det er (som regel) virkelig vakkert. The Something Rain fører seg uanstrengt inn i en lang katalog med dette. Den er verken verre eller bedre enn den gjengse Tindersticksplate, og nettopp det gjør den litt vanskelig å forholde seg til. Det blir vanskelig å si noe nytt, noe som ikke allerede er sagt, om en høyst idiosynkratisk produksjon. The Something Rain åpner med

4

en låt i et format som er klassisk Tindersticks: en novelle-aktig fortelling om å drikke seg sørpe full, lete etter kjærlighet, bare for å, bokstavelig talt, kuke det til. Den svenske musikkskribenten Andres Lokko pleide å formulere sine Tindersticks-anmeldelser som små noveller, sannsynligvis inspirert av denne typen låter. Han sa aldri noe særlig om musikken i seg selv, men heller noe om den gangen han pulte ekskjæresten sin i baksetet på en London-drosje, som en parafrasering av låtene han skrev om. Og kanskje er dette den beste måten å angripe problemet på, jeg mener: noe må man jo si. Musikken er jo i essens den samme, det den alltid har vært. På samme måte som desperasjonsfylla i essens er den samme, hjertesorgen er den samme og de sønderskrudde forholdene alltid er de samme. Bare med uhåndgripelige modifikasjoner, som det er vanskelig å vokalisere. Slik er også The Something Rain det samme Tindersticks-albumet vi har hørt åtte ganger tidligere. Bare med små uhåndgripelige modifikasjoner. Tindersticks kommer aldri til å finne opp noe slags hjul, men det kunne til gjengjeld vært potensielt katastrofalt. Hvor formalistisk dette enn er, så er det også veldig, veldig fint. Håvard Ringen

ØYHOPPING P FR A KR. 4.55Å FI JI 0,-

E A L A ND Å NEW Z0 P E IV D Y SK 1.25 ,F R A K R.

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

64

3/2012

THE WORLD

J. VALENTINE Love & Other Drugs (INDIE)

Mer overbevisende valentiner-R&B. Hah, dere trodde kanskje vi var ferdige med Valentine’s Day-utgivelser og R&B-sangere med Valentine i navnet? Tro igjen. Det har tross alt nettopp vært februar, da vi hvert år altså bys på en overflod av spesialskrevne elskovssanger, og tidvis også rene elskovsmixtaper/EP-er. En som har fulgt i samme spor som allerede omtalte Bobby V, er San Fransiscosangeren J. Valentine, som nå har tatt steget ut i artistverdenen med den syv spor lange utgivelsen Love & Other Drugs etter flere år i kulissene som talentfull låtskribent. En kjapp titt på bioen

5

hans avslører godlåter for folk som Tyrese («I Like Them Girls»), N’Sync («Celebrity»), Omarion («I’m Tryna’») og Alesha Dixon («Breathe Slow»). Han er også en del av produksjonsteamet Song Dynasty med broren Bobby Cash, kompisen T «Texx» Nelson og ikke minst slow jam-mesteren Tank, som alle er med på Love & Other Drugs-sistesporet og re-maken av Jodeci-klassikeren «Cry For You». Nå skal det selvsagt mye til for å leve opp til en slik gullklump av en låt, men kvartettens versjon er i alle fall helt innafor, og egentlig så lik originalen i utførelse, at den heller fremkaller en hyggelige mimrefølelse enn irritasjon. De tre kompisene er forøvrig ikke de eneste gjestene som dukker opp her, og både Chris Brown og det tidligere Destiny’s

Child-medlemmet LeToya Luckett gir en hjelpende hånd på to av EP-en fineste øyeblikk, «Bed Bath & Beyond» (forøvrig en ganske morsom låttittel med tanke på at den referer til den gigantiske, amerikanske butikkjefen alle kvinner over 25 år elsker) og «I Do». Love & Other Drugs er i likhet med J. Valentine selv en av disse hyggelige øyeblikkene når man oppdager en ny skive og artist man aldri hadde hørt om tidligere, men som går rett inn på favoritt-playlista. La oss håpe det ikke drøyer altfor lenge før han følger opp denne godbiten med fullengder. Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN


MUSIKK

I ALLE FAMILIER FINNES DET DRØMMER I ALLE UNGDOMMER FINNES DET OPPRØR

CECILIE MOSLI

VEBJØRN ENGER

KRISTOFFER JONER

Kidsa er ålreite? TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO PRESSE Death By Unga Bunga, heter bandet og den nye plata, The Kids Are Up To No Good ble spilt inn på Tøyen i Six Feet Over med Sjur Lyseid (Little Hands of Asphalt/Monzano/Sunturns) bak spakene. De spiller garasjerock godt plantet i 60-tallet, men tar den ikke så langt ut som eksempelvis Peter Berry And The Shake Set. Til det låter det, tja … friskere. Eller hva, gutta? – Det må jo være bra rock. Vi legger vel trykk på det. Bra rock. Mer tydelig, og utydelig, går det vel kanskje ikke an å være, men … som band føler vi musikalsk at vi kan gjøre hva faen vi vil. Når vi samles ender det som regel opp med å låte DBUB uansett. Mulig at det er derfor, som du sier, det låter friskt. Ingen forventer at vi må være radiovennlige på noen som helst måte. Digg det. Det hender jo at vi blir spilt uansett, da. Dette snodige bandnavnet, har det noe med Jaglands uheldige Kongo-kommentar fra noen år tilbake? – Haha. Jagland-vrien var ny! Vi får vel invitere med ham på noe en gang da. Vel, bandnavnet har tatt fra skiva til bandet The Mummies. Men DBUB betyr jo andre ting også, som «man to man rape» med dødelige konsekvenser. Skikkelig sexfest! Vi hadde forresten en av våre beste opplevelser som band

da vi spilte før The Mummies på Gutterballfestivalen i Oslo i høst. Tilbake til retropakka. Dere er unge folk. Hvor(dan) har dere plukket opp all retrorikken? Dere kommer jo fra verdens navlelo Moss. Hva skjer? – Vi er ikke akkurat det første bandet fra Moss som kjører retro. Vi opplevde denne musikken først på Rock Mot Fotball-Festivalen 2006 i Moss. Både jeg og Sebastian (vokalisten, red. anm.) var der, uten at vi kjente hverandre faktisk. Det var noe vi fant ut av på en øving noen år senere. Banda der var vårt første møte med garagerock og powerpop. Rene frelsen! Ja, for jeg hører mye alternativ britisk poprock i musikken også, som Ride og The Stone Roses. Eller skjegget til Bob Mould luskende langt bak i lydbildet, kanskje? – Vi håper jo at folk hører at vi har tatt inn ny inspirasjon i materiale vårt, ikke at vi føler vi har forandret oss stort, men det har jo utviklet seg videre. Vi må være ærlige å si at ingen i dette bandet eier en skive av Ride akkurat, vi har ingen intensjoner om å ligne på det. Det får bli din mening. Vi passer på at vi ikke blir altfor alternative, det er jo ikke det vi vil. Vi vil rocke. Kan jo sitere mosserocker Andre Dahlmann (The Yum Yums/The Dahlmanns): «alternativt er hippie, hippie er dritt» The Kids Are Up To No Good slippes på Jansen Plateproduksjon 23. mars.

BASERT PÅ TORE RENBERGS BESTSELGER

”INTELLIGENT, USENTIMENTAL, DETALJMETTET, MUSIKALSK OG NYANSERT OPPVEKSTSKILDRING”. FilmMagasinet

Stavanger Aftenblad

Rogalands Avis

PÅ KINO 2. MARS WWW.FACEBOOK.COM/KOMPANIORHEIM

3/2012

65


FILM

Filmskaperen Mads Brügger tøyer ikke bare sjangerkonvensjoner, men loven i sin siste dokumentar. Tekst Håvard Nyhus Foto Johan Stahl Winthereik I en nøkkelscene i kinoaktuelle Ambas sadøren har den danske regissøren Mads Brügger blitt invitert til en liten pygméstamme et sted langt inne i jungelen i Den sentralafrikanske republikk. Brügger, som har gitt seg ut for å være sendebud og diplomat fra Liberia, har løyet og sagt at han ønsker å bygge og drive en fyrstikkfabrikk. Når han omsider ankommer leirhyttene langt der inne, er det angivelig fordi han er på jakt etter arbeidskraft. For å forberede den ventende stammen – «for å gjøre dem blide og medgjørlige» – har en gruppe mellommenn vært innom et døgn i forveien og skjenket dem (barn inkludert) fullstendig dritings. Resultatet er bedrøvelig: en stolt stamme ribbet for all verdighet; sjanglende og desperat dansende – alt for å tekkes Den hvite mannen som kanskje kan gi dem en sårt tiltrengt jobb. «This is what the NGO people don’t understand», gliser Mads, mens han iakttar spetakkelet og fyrer opp en feit sigar: «You can really have fun in Africa.» Kan vi omskrive dette til: Dette er hva andre dokumentarfilmskapere ikke skjønner,

du kan virkelig lage morsomme dokumentarfilmer fra Afrika? Mon det. NATT&DAG fikk iallfall audiens hos filmskaperen. Hei, Mads! I din forrige film, den prisvinnende dokumentarfilmen Det røde kapel (2006) reiste du til Nord-Korea forkledd som kommunistisk teaterdirektør. Denne gangen fortsetter du rollespillet, men nå som skruppelløs diplomat i Den sentralafrikanske republikk med ridestøvler, mansjettknapper og gin & tonic til frokost. Forskjellen er at du denne gangen ikke bare foregir å være noe du ikke er – nei, du kjøper diplomattittelen og ter deg deretter. Var det en barriere som det kostet litt moralsk kapital å krysse? Eller var det bare gøy? – Det var en barriere som jeg VILLE krysse, altså komme over på den andre siden av rollespillet. Så når dagen var slutt og støvet hadde lagt seg, ville man være nødt til å si: «Enten vi liker det eller ei, så er han jo diplomat». Det synes jeg er interessant, selv om det moralsk sett er på gyngende grunn, og selv om det ikke bare var gøy. Det var også knaldskørt og til tider sterkt kvalmefremkallende. Til den danske avisen Information sier du: «Som genre er dokumentarfilm om Afrika ved

at synke sammen under sin egen vægt. Alle kan lave væsentlige og anstændige Afrikadokumentarer uden at få snavs på fingrene, men uanset hvor væsentlige og anstændige de er, så er der næsten ingen, der gider at se dem». Er det suksesskriteriet for deg? Høye seertall? – Slett ikke, men jeg synes det ville være veldig kjedelig om det kun var 500 mennesker som så filmen. Jeg har tross alt arbeidet med den, on and off, siden 2007, og jeg synes den er for viktig til at den dør i stillhet. Heldigvis er det mange som har sett filmen på kino i Danmark. Du har laget en veldig annerledes Afrika-dokumentar som ikke handler om hungersnød og barnesoldater, men som søker tilbake til kolonialtidens Afrika – det Afrika som Joseph Conrad, Graham Green, Ernest Hemingway og Hergé la sin elsk på. Kan jeg lese filmen som et romantisk prosjekt? Et forsøk på å trekke opp noen forbindelseslinjer til en svunnen tid og til disse ikoniske forfatterne? – Ja, det er en både nostalgisk og vemodig film. Symptomatisk nok for den hvite manns posisjon i Afrika i dag, er alle de hvite menn som er med i filmen – meg selv inkludert – tragikomiske, karnevalske og tegneserieaktige

Den hvite mann er en nedadgående stjerne i Afrika, det eneste som er igjen er bittersøte erindringer om den gang vi satt ved bordenden.” 66

3/2012

figurer. Den hvite mann er nemlig en nedadgående stjerne i Afrika, og tilbake er kun de smertefulle og bittersøte erindringer om den gang vi satt ved bordenden. Slik sett handler også filmen om fantasier: hvite menneskers fantasier om Afrika, og sorte menneskers fantasier om hvite mennesker. Jeg er jo den sorte fantasi om den ultimative hvite businessmann/diplomat – og heri ligger selvfølgelig også en overlevelsesstrategi: Når afrikanerne ser meg, tenker de: «En mann som går kledd slik, og oppfører seg på den måten, må være utrolig rik, utrolig mektig og utrolig idiotisk – så ham vil vi ikke slå ihjel.» I et skjult kamera-opptak forteller stabssikkerhetssjefen i Den Sentralafrikanske republikk, en svært tykkfallen tsjekkisk fremmedlegionær (mens han drikker en flaske vodka), at Frankrike betrakter den afrikanske staten som sin egen private sparekasse («barnebidrag») og at de utnytter landets enorme reserver av olje, titan og diamanter etter sitt eget forgodtbefinnende. Sikkerhetssjefen forteller også at Frankrike daglig flyr over landet og utmerket godt vet hvor opprørsgruppene til enhver tid befinner seg. Informasjon de velger å ikke dele med ledelsen i landet, da Frankrike ønsker at landet skal være så ustabilt som mulig. Har disse påstandene skapt noen reaksjoner i Frankrike? Hvor troverdig er sikkerhetssjefen som kilde? Det hører med at fyren rekker å bli henrettet i et attentat før filmen er ferdig. – Min fornemmelse er at han var sær-


FILM

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over Så seiler vi på Ubangi i en sprukkin holk. Mads Brügger og tre pygmeer.

deles troverdig. De opplysningene jeg kunne kryssjekke holdt i hvert fall vann. Han var forbløffende intellektuell og velorientert. For eksempel ga han meg et crashkurs i den geopolitiske betydningen av Marshall-hjelpen, og etter fem minutter var det blitt så avansert at jeg ikke kunne følge med lenger. Ettersom Frankrike hadde tatt statsborgerskapet fra ham, og anklaget ham for illegal leiesoldatvirksomhet, næret han et blindt hat til Frankrike, men samtidig hadde 26 års tjeneste i Fremmedlegionen gitt ham et sjeldent innblikk i hva Frankrike egentlig foretar seg i Afrika. Jeg fikk en fixer til å ringe til den franske ambassaden i Bangui for å spørre om de kjente noe til mordet på ham, og de svarte at de overhodet ikke ante hvem han var – hvilket i seg selv er interessant. Tidvis kan filmen nesten bli litt Borat-aktig, litt «dokomedie». Jeg tenker særlig på episodene der du spiller hvalsang for pygmeene, der du og diamantbaronen Gilbert diskuterer soveputene til Hitler («av kjønnshårene til jødinner») og kanoturen med dine to pygméundersåtter som akkompagneres av Woody Guthries «This Land is Your Land» (se bilde). Fortell! – Det er litt «Borat møder The Economist». Jeg bekjenner meg til den kulturradikale fortellermodellen der man sier noe sjovt før man sier noe alvorlig, og så sier man noe moro igjen – på den måten blir fortellingen aksentuert. Jeg likte også tanken på å lage en film om Afrika som byr på morsomme øyeblikk.

Hvordan finansierte du alle utgiftene? Det forsvinner millioner i alle retninger hele tiden: i bestikkelser, i smøring, i diamantgruveløyver, i korrupsjon, i gaver, i representasjon etc., etc. Dette haraballet må ha kostet enorme summer? – Budsjettet var på syv millioner danske kroner. Pengene ble gitt av Det Danske Filminstitut etter en «don’t ask, don’t tell»-modell, og var ikke akkurat øremerket korrupsjon, selv om alle visste at et prosjekt som dette før eller siden ville involvere «envelopes of happiness». Men all korrupsjonen jeg har vært involvert i, blir oppgitt i filmen, sånn sett er det en meget transparent film. Rollespillet som journalistisk metode: Blir det flere filmer av Mr. Brügger der denne metoden legges til grunn? Ideer på blokka? – Jeg vil gjerne gjøre en remake av Marco Ferreris spillefilm Det Store Etegilde (1973), som en dokumentar. Filmen handler om en gruppe livstrette rikmenn som horer, drikker og eter seg ihjel i en luksusvilla, og er, sammen med Passolinis Salo (1975), det opprinnelige reality-fjernsyn-konsept. Min ide er å caste en rekke eldre libertinere med de samme driftene, og slippe dem løs i et hus, og se hva som skjer. Det blir uten meg foran kameraet, men jeg har allerede fått dekket mine lyster. Jeg vil ikke male meg selv opp i et hjørne som ham som alltid lager rollespill.

HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Ambassadøren (distributør: Kudos Family) hadde kinopremiere 2. mars. 3/2012

67


FILM Martha Marcy May Marlene Regi: Sean Durkin Skuespillere: Elizabeth Olsen, Sarah Paulson, John Hawkes, Hugh Dancy, Brady Corbet, Christopher Abbott Hvis alle andre hoppet fra en bro … Kultisme er fascinerende, hva? Fra Mansons familie til Jonestown-tragedien og ufo-skrullingene i Heaven’s Gate, er det noe pirrende med en gruppe individer som tilsynelatende blir kollektivt sinnssyke. Det fungerer også utmerket som filmatisk utgangspunkt, både i dokumentarer om legendariske psykopater og deres tilhengere, eller spillefilmer som Mysterious Two og The Believers hvor massegalskap blir fremstilt på en forførende måte. Da jeg hørte at Martha Marcy May Marlene skulle handle om en jente som har rømt fra en slik kult, måtte jeg derfor jobbe med å holde forventningene nede. Få filmer klarer å leve opp til slikt, men denne gang overgikk faktisk filmen det jeg håpet på. Den er vakkert filmet og kløktig sydd sammen til en fortelling som skaper en hypnotisk opplevelse av å miste kontrollen. Grad-

5

vis svøpes du inn i et forlokkende utopi, før du plutselig oppdager at du er innpakket i ondskap så påtrengende at du vil avskrive det som innbilt. «Do you ever have that feeling where you can’t tell if something’s a memory or if it’s something you dreamed?», lurer hovedpersonen, og det kryptiske manuset illustrerer nettopp det. Stilen er ulmende low-key uten å sensasjonalisere eller forsøke å sjokkere, og den største overraskelsen er at Olsen-tvillingene har en tredje søster som faktisk har talent. Elizabeth Olsen drar filmen nesten helt alene, med noe hjelp fra den merkverdig karismatiske kultlederen John Hawkes, som ønsker velkommen med et forståelsesfullt blikk og ravende autoritet. Det kan gå litt tregt til tider og noen scener blir en smule repetitive. Du får ingen tilfredsstillende svar, men det som gjør premisset så tiltrekkende er nettopp at det ikke er til å bli klok på. Derfor er den sømløse reisen mellom oppslukende vanvidd og angstdrevet refleksjon kanskje noe av det nærmeste vi kan komme en slags forklaring. Torgeir Blok Premiere 9. mars

Jarle før Klepp Kompani Orheim Regi: Arild Andresen Skuespillere: Vebjørn Enger, Kristoffer Joner, Cecilie Mosli, Glenn André Viste Bøe, Eili Harboe, Rolf Kristian Larsen, Henrik Mestad, Andreas Cappelen For et fjes! Sårt, åpent og tilgjengelig. Dette er Jarle Orheim før farsnavnet forlates – Jarle før Yngve og Jarle før Klepp. En ung gutt med hvit hud, rødlig lugg og fortsatt blussende kinn. Som vet at pappaen drar familien ned, men som fortsatt tror – litt – på forandring. Jarles tiltagende ubehag er godt skil-

4

dret: den bristeferdige ferdighusidyllen, de tross alt hyggelige øyeblikkene med faren, de tross alt hyggelige stundene med moren. Dialogen er godt skrevet, 80-talls koloritten passe trist og passe påtrengende, og skuespillerne bærer stoffet med en nøktern intensitet. Nok en gang ser vi Kristoffer Joner som et bunnløst plaget menneske. Som så mange ganger tidligere er ikke castingen bare pinlig riktig, men tolkningen ubehagelig god. Også Cecilie Mosli i rollen som Jarles mor, bidrar til å gi den lille familien – kompani Orheim – den tyngden og troverdigheten historien trenger. Og ny av

året, vakkert og naturlig spilt med en klang av Roy Anderson-regi, Jarle selv, Vebjørn Enger. Men potent stoff, godt skuespill og følsom scenografi skaper ikke nødvendigvis tilfredsstillende dramatikk. Vi introduseres mer eller mindre umiddelbart for oppvekstskildringens drivkraft – farens alkoholisme og morens manglende evne til å bryte ut. Men til tross for tiltagende drama, Jarles gryende opprør: punk, politikk og nye venner, ender jeg likevel opp med å savne noe. Scener som tydeligere formidler de bekmørke nyansene. Noen temposkift som sterkere kommuniserer fortvilelsen,

det bunnløse og det absolutt håpløse. I all hovedsak er det et godt grep at hverdagen tilsynelatende er den samme etter hvert overtramp og hver skuffelse, at stillheten på kjøkkenet forblir like uskyldig og like ladet, at lyset holder seg melankolsk og gråblått uavhengig av handlingen. Men selv det stillfarne og uuttalte kan ha en rikere og dypere resonansbunn, en mer variert ladning og like viktig, et bedre driv. Du vet, Drive, Shame og så videre, uten sammenligning forøvrig. Godt gjort, vel spilt og nesten helt bra. Ragnhild Brochmann Premiere 2. mars

3/2012

69


polisse. natt og dag 118 x 360 24.02.12 11.14 Side 1

FILM

les produ cti o ns du tr ès o r presenterer

Snøen på Kilimanjaro Regi: Robert Guédiguian Skuespillere: Jean-Pierre Darroussin, Ariane Ascaride, Gérard Meylan Foux du Fafa. Franskmennene vet å kose seg, hva? Ofte observert i pastellfargede klær på en bryggekant, mens de nyter god vin, spytter olivenkjerner og danser til poppmusikk. Glem det brutale Frankrike du kjenner fra utallige Vincent Cassel-filmer. I Snøen på Kilimanjaro er alt veldig koselig. Hovedpersonen er en mann i 50-årene hvis største idoler er Spiderman og sosialisten Jean Jaurès. Da firmaet hvor han er tillitsvalgt må si opp tjue arbeidere, velger han å ofre seg

selv i rettferdighetens navn. Uten mye annet å finne på lenger, ser vi ham ta oppvasken, bygge et lysthus, vanne blomster og være en ordentlig hverdagshelt. Kona hans er like hyggelig og fire av fem scener utspiller seg rundt et middagsbord hvor de diskuterer god mat. Så blir de rana. To karer i finlandshetter avbryter en av deres mange måltider og forlanger å få pin-kodene til bankkortene. Heller ikke dette blir fremstilt som spesielt grusomt, og en ransmann setter seg til og med ned og koser seg med en tegneserie mens han venter. Fører dette til konflikter? Nja … nesten. Mest av alt fører det til vinsipping på en veranda i skumringen, og tiramisukake i

en bakgård hvor buskene rasler betryggende i vinden. Filmen prøver å si noe om det å bli gammel og bry seg om andre, men konflikten blir begravd i grillmat og solskinn. Hovedperson så forståelsesfull at man gleder seg til å se ham sprekke, men han svarer bare med mer kjærlighet. Det er ikke noe galt i å være koselig, men så lenge filmen verken er rørende, søt, eller morsom, blir den like minneverdig som en episode av Helene og gutta. Skal du se den bør du spise rikelig først, eller risikere at det romler dypt i magen gjennom hele filmen. Egentlig kan du like gjerne bruke billettpengene på å kjøpe en god flaske vin. Torgeir Blok Premiere 10. februar

The Grey Regi: Joe Carnahan Skuespillere: Liam Neeson, Dermot Mulroney, James Badge Dale, Dallas Roberts, Joe Anderson, Frank Grillo, Nonso Anozie Utrydningstruet Neeson i fåreklær. Liam Neesons rullende basstemme siterer et dystert dikt, til bilder av industribygninger i et iskaldt vinterlandskap. Han vasser gjennom et barslagsmål uten å vie det et blikk, setter seg alene i snøen og trer munnen på et geværløp. Et ulvehyl hindrer ham i å trekke av. Slik begynner kampen mellom selvdestruktivitet og overlevelsesinstinkt. Vinden uler i ødemarka, knitringen fra et leirbål får eksistensielle tanker til å hutre og naturens brutalitet

pisker livsgnisten i gang. Neeson mimrer om: «Those memories that makes you want the next moment more than the last». Vekselvis er The Grey også en adrenalinpumpende spenningsfilm som attakkerer via et bredt spekter av fobier. Enten du har vannskrekk, høydeskrekk, er mørkredd, redd for rovdyr eller ikke er så glad i kulda, prøver filmen å gi deg klamme hender. Har du ikke flyskrekk fra før, vil du mest sannsynlig få det av en hyperrealistisk flykrasj som ikke kaster bort energi på spesialeffekter, men isteden blottstiller ren og skjær dødsangst. Vakker filming og fremragende lyddesign beretter om natur full av metaforer: Bitende kulde og siklende ulvetenner sloss om oppmerksomhet, beinharde karer blir myke da de finner seg

lavest på næringsstigen, poetiske minner ripes opp av skarpe klør og menn klorer seg bokstavelig talt fast til kanten av et stup. Manusteksten flyter ut av filmen og man ser for seg at forfatterne har lekt seg bak tastaturet. I blant smøres det kanskje litt tykt på. Poesien får litt mye slagrom og noen bakhistorier knatrer for mye i snøen. Ulveangrepene hadde nok vært mer skremmende om kamera hadde blitt holdt i ro, men fungerer likevel som motvekt til de stille stundene da truende prikker i natten signaliserer sultne øyne klare til angrep. Som Neeson selv sier: «Talking tough means jackshit in this situation. You’re not scared? Then you’re a fool. Worse, you’re a fucking liar.» Torgeir Blok Premiere 30. mars

3

5 Juryens pris | cannes

En film av maïwenn

PÅ KINO FRA 30. MARS

1992–2012

20 år med de beste filmene fra hele verden! WWW.ARTHAUS.NO WWW.FACEBOOK.COM/ARTHAUS.NO

70

3/2012


FILM

Nicolas Cage

Polisse Regi: Maïwenn Skuespillere: Karin Viard, JoeyStarr, Marina Foïs, Nicolas Duvauchelle, Maïwenn, Karole Rocher Kastrer dem, hele gjengen! Vi faller med hodet først inn hos en politienhet i den nordlige delen av Paris. Det er en enhet som blir uglesett av de som driver med viktigere og «voksne» saker. Enhetens hverdag i storbyjungelen dreier seg om alt ifra å håndtere mindreårige lommetyver til å taue inn barnemishandlere. De sjokkerende detaljene i sakene som denne gruppen står ovenfor, skjermes vi heldigvis for. Viktigere er effekten sakene har på de som desperat prøver å

leve livene sine mens de vasser i bunnslammet av den menneskelige natur. Det er som å se en hel sesong med The Wire destillert ned til to intense timer, bare med solide franske skuespillere. Det beste (og mest overraskende) eksemplet er rapperen JoeyStarr, som har gått fra å synge «Fuck the Police» til å spille nettopp ordensmakten. En brysk og hissig politimann med et hjerte av gull, som tar alle saker personlig. Hverdagen fortelles episodisk og med en frenetisk struktur. Regissøren bruker håndholdt kamera for å mane fram de rå situasjonene nærmest dokumentarisk. Sekvenser både i og utenfor arbeidstid driver historien fremover og gir et helhetlig bilde av en fortvilende arbeidssituasjon. Det er imidlertid noen

sekvenser i filmen som virker lite gjennomførte og som skaper flere løse tråder. Regissøren Maiwenns egen rolle, hvor hun spiller nerdete fotograf med jobben å dokumentere politienheten, er både platt og unødvendig. Små menneskelige detaljer, som krangler på kontoret, mangel på midler og politifolkenes personlige problemer gir et helhetlig bilde av en frustrerende og psykisk utmattende hverdag. Samtidig viser filmen meg den byråkratiske labyrinten for de som er nederst i politihierarkiet. En frustrerende og oppsiktsvekkende film som evner å hoppe mellom latterkrampe- og tåresekvenser uten å miste den brutale kjernen av synet. Siren Løkaas Premiere 30. mars

Thale Regi: Aleksander Nordaas Skuespillere: Silje Reinåmo, Erlend Nervold, Jon Sigve Skard, Morten Andresen Flere damer burde gro hale. I 1995 måtte alle tenåringsgutter med boblende hormoner få med seg filmen Species for å se Natasha Henstridge naken, tidvis med dataanimerte kroppsdeler. I år er det Silje Reinåmo som tusler naken rundt en hel film, til tider med dataanimert hale. Frøken Reinåmo håper dette blir hennes gjennombrudd. Det gjør jeg også, for hun er en flott dame som jeg gjerne vil se mer av (selv om jeg i og for seg ser alt i nesten 80 minutter). I en perfekt blanding av å være søt og

sexy, sårbar og farlig, leverer hun en imponerende prestasjon uten å si et eneste ord. Hun spiller på det sensuelle uten å være pornografisk og gjør meg faktisk litt fjortisforelska igjen. Hovedrollene er to karer fra «No Shit Vaskeservice» som skrubber vekk et lik i en hytte. Der oppdager de en skjult kjeller med en Evil Dead-inspirert kassettspiller som forteller om den mystiske huldraskapningen. Kjemien mellom åstedsvaskerne er det som driver filmen, med mange fine replikkvekslinger som lar setninger henge i lufta og drar humor ut av å lese mellom linjene. «Ro deg ned», er det første som blir sagt og setter tonen til en ganske stille film som hele

tiden ulmer, takket være et spennende soundtrack. Bakhistorien overrasker med en fin twist og man må tenke seg litt om for å skjønne greia, som gjør at det frister å se filmen om igjen. Slutten går litt kjapt og kjnnes en smule utilfredsstillende, men avler også håp om en oppfølger. Thale har vært kjærlighetsprosjektet til regissør Aleksander Nordaas i årevis, der målet har vært å lage en konkurransedyktig kinofilm. Dette har han klart. Han har skapt en film som underholder nok til at jeg ble sittende ut rulleteksten, med pirrende fjortisminner om hvor spennende det kan være med et sexy kvinnemonster. Torgeir Blok Premiere 17. februar

The Artist Regi: Michel Hazanavicius Skuespillere: Jean Dujardin, Bérénice Bejo, John Goodman, James Cromwell, Penelope Ann Miller, Missi Pyle Svarthvit stumfilm, ække det jævlig kjedelig ’a? The Artist plukker opp stafettpinnen etter Rango, og leverer en varm hyllest til filmindustrien og de som elsker den. Da Rango var en sammensurium av referanser til filmer som Chinatown, Star Wars, Mad Max, Apocalypse Now! og Clint Eastwoods spagetti-westerns, tar The Artist deg litt lenger tilbake, til en tid da publikum ikke trengte tredimensjonal-dolby-surround-digital-blu-ray-thxinteraktivitet for å underholdes. I 1927 var verken lyd eller farge standard, en actionsekvens bestod gjerne av en kar som klatra opp en stige; og lidenskap ble illustrert med en klem som varte litt for lenge. Om du synes det er naivt og uskyldig, vil skaperne av The Artist være enige. De leker med å gjøre opplagte poenger, som å la den stolte hovedpersonen bokstavelig talt danse i spotlighten og senere la skyggen hans stikke av for å vise at han ikke lenger er

skyggen av den han en gang var. Da den dalende stjernen er på vei ned en trapp full av businessfolk, møter han en up-and-comer i motsatt retning, og rett som det er blunker karakterer til kamera eller gliser med påklistret «pling». Fortellingen ligger hele tiden i dørkarmen av den fjerde veggen og meta-kødder. For eksempel ved å la stumstjernens kone bevege på munnen, før bildet blir svart med teksten «We have to talk». Soundtracket flørter med udødelige temaer som blant annet Lawrence of Arabia og noter som er til forveksling like Army of Darkness. Jeg skulle gjerne skrevet mye mer om skuespillere med karikert mimikk, morsomme referanser, inside-jokes og Oscarnominasjoner, eller undersøkt forskjellen mellom franske The Artist og argentinske La Antena som gjorde noe av det samme for noen år siden. Det har jeg dessverre ikke plass til, men la det være klart: The Artist på mange måter er en perfekt feiring av hollywoodland, som illustrerer at begrensninger kan være grunnlaget for mesterverk. Torgeir Blok Premiere 24. februar

5

4

6

Guy Pearce

January Jones

NY, HARDTSLÅENDE

ACTION-

THRILLER!

RETTFERDIGHET HAR EN PRIS

I SALG 21. MARS! Kjøp den hos

3/2012

71


FILM

Retningsløs sigarføring i Afrika Ambassadøren Regi: Mads Brügger Skuespillere: Mads Brügger, Eva Jakobsen En rar danske med en nyanskaffet ambassadørtittel ankommer Den sentralafrikanske republikk for å lede en diplomatisk stasjon som skal representere Liberia. Offisielt er han der som en velgjørende forretningsmann som skal starte opp en fyrstikkfabrikk. I virkeligheten er han der for å få tilgang til Den sentralafrikanske republikks enorme diamantreserver. Nei, vent. I virkeligheten er han der for å lage dokumentarfilm. Ambassadøren er en svært severdig, sjangerutvidende og bister dokumentarkomedie med en rekke agendaer. Litt for mange. Regissør Mads Brügger sjonglerer femten narrativ på en gang og farer med harelabb over et utall emner. Resultatet er en springende og litt for lettvint film. For hva er egentlig dens ærend? Handler det om å avsløre en korrupt stat? Om å avdekke det afrikanske diplomatiets bisarre irrganger? Dreier det seg om bloddiamanter? Om pygmeene og deres hjerteskjærende vilkår? Om Den hvite manns stadig mer vaklende verdenshegemoni? Er det et forsøk på å knytte forbindelser til kolonialtiden og bildene som forvaltes av dens legionærer: Joseph Conrad, Graham Greene og Ernest Hemingway? Er det Frankrike som er den store skurken her? Eller han douchebagen som formidler bloddiamanter? Og hva er greia med

4

Vi må snakke om Kevin Regi: Lynne Ramsay Skuespillere: Tilda Swinton, John C. Reilly, Ezra Miller, Jasper Newell, Rocky Duer, Ashley Gerasimovich Ikke noe lys i enden av tunellen. Det skal godt gjøres å finne et tyngre utgangspunkt for en spillefilm enn dette. Filmen er en adapsjon av Lionel Shrivers roman Vi må snakke om Kevin (eng. We Need to Talk About Kevin) fra 2003. Romanen forteller den fortvilte historien om en mors refleksjoner etter at den psykopatiske sønnen hennes utfører en skolemassakre. I romanen er hendelsene basert på en rekke skolemassakre som rystet det amerikanske samfunnet på midten av 60-tallet, hva kunne vel da være mer passende enn å starte filmen i den årlige tomatkrigen i den spanske byen Bunol? Gjennom øynene til moren Tilda Swinton tar filmen utgangspunkt i fragmenterte tidshopp innenfor Kevins 18-årige reise fra sædcelle til fengslet massemorder. Vi ser en gutts traumatisk barndom. En vanskelig sønn med en helt fersk, utålmodig og aggressiv mor som ikke aner hva hun driver med. Når ektemannen ikke er tilstede, forteller hun gjerne Kevin at hun misliker ham og livet sitt etter at han ble født. Dette er mens han ennå er spedbarn, men likevel virker det

6

72

3/2012

den tsjekkiske leiesoldaten? Whut, ble han akkurat henrettet? Eller vent, er filmen mest et vrengebilde på Borat sine sosialantropologiske eskapader i USA? Brügger har mange spørsmål, men ikke så mange svar. Så kan man innvende at det er nettopp det som er meningen når man lager dokumentar: å introdusere seeren for et sett problemstillinger (som for eksempel: Var hodeputene til Hitler laget av kjønnshår eller ikke?), for så å la vedkommende få trekke sine egne slutninger. Jo da, men det er da også regissørens oppgave å ta litt regi, hva? Når det styrende prinsipp ser ut til å være «la oss stikke ned til Afrika, kjøpe oss en ambassadørtittel og se hva som skjer» – vel, da kan det være betimelig å etterlyse en noe strammere arbeidsmetode. Symptomatisk nok er det da også Brüggers egne problemer som etter hvert blir drivreima i filmen. De stakkars pygmeene som håper å lande en jobb i fyrstikkfabrikken, hører vi snart lite til. Viktigere blir det å redde den bleike, danske ræva til Mr. Brügger. Når det er sagt: filmen ble i fjor plukket ut som åpningsfilm på IDFA, verdens største og mest prestisjefylte filmfestival for dokumentarfilm. Den ble også vist på Sundancefestivalen i januar. Så, vel, du får trekke dine egne slutninger. Håvard Nyhus Premiere 2. mars

som en katalysator for hennes skyldfølelse når hun i ettertid er den eneste i familien som nærer mistanker mot Kevin. Psykopater flest er intelligente nok til å skjule sin ulmende ondskap og empatiløshet. Her også. Den enfoldige faren er tvinnet rundt Kevins lillefinger, noe som skaper splittelse mellom ekteparet når moren spakt prøver å fortelle om sine mistanker mot Kevin. Skyldfølelsen hviler tungt på moren. Likevel frigjøres forvirring i spørsmålet om arv og miljø, både fordi Kevin var en drittsekk allerede i bleier, og fordi så mye av hans liv og motivasjon forblir usagt i filmen. Både mor og sønn spilles så intenst og genuint at hvert eneste minutt er urovekkende, bevegende og ikke minst troverdig. Konsekvent visuell symbolikk understreker morens tårevåte fortvilelse i det retrospektive puslespillet, mens jeg blir kvalm av mine egne blandede følelser. Det er ingen lystig opplevelse å se denne filmen, men interessante valg av låter, som Everyday av Buddy Holly, er nødvendige ventiler som får meg til å le midt oppe i den trykkende stemningen. Det var tungt å få pusten igjen da rulleteksten begynte, men etter nervøst å ha spist noen ekstra p-piller, frister det å se den igjen. Siren Løkaas Premiere 23. mars

Safe House Regi: Daniel Espinosa Skuespillere: Denzel Washington, Ryan Reynolds, Vera Farmiga, Brendan Gleeson, Joel Kinnaman Enda en CIA-agent gone rogue-film Ryan Reynolds spiller en rettskaffen CIA-agent stasjonert i Cape Town, der han vokter over et såkalt «safe house», i praksis et slags forhørsrom. Hvorfor han er utstasjonert akkurat her, vet bare fåglarna, for han har ingenting å ta seg til. Dagen lang sitter han og kaster en ball mot veggen mens han lærer seg fransk på ipoden sin. Kjæresten er nemlig fransk og han er veldig glad i henne. Så en dag viser det seg at den svikefulle CIA-agenten Tobin Frost (Denzel) er i byen. Noen skyte- og biljaktscener senere, er vår mann, den unge agenten,

3

trukket inn i en dramatisk voldsspiral som vil teste hans mot, lojalitet og kjærlighet. Og fra hovedkvarteret i Langley, Virginia følger CIA-ledelsen med via imponerende satelittfunksjoner. Høres kjent ut, hva? CIA-filmen har etter hvert blitt en egen sjanger. Jason Bourne-serien, Salt, Body of Lies og Fair Game for å ta noen ferske eksempler. Og, om det skulle være noen tvil: Hollywood nærer en viss skepsis til den sværlemmete etterretningstjenesten i denne filmen og. Det skal med andre ord godt gjøres å hevde seg i et slikt selskap, og Safe House lykkes ikke helt med det, til tross for tidvis storslagen foto (turistbyrået i Cape Town, Sør-Afrika må spyttet inn mye penger til denne produksjonen, som en slags big bucks-variant av Lilyhammergate her hjemme). Svenske

Daniel Espinosa imponerte med filmatiseringen av Jens Lapidus-romanen Cash i 2010, men et altfor tynt manus gjør at det tidvis skaker litt i sammenføyningene her. Resultatet er en film som aldri evner å oppnå noen følelsesmessig resonans, til det blir narrativet for spinkelt og karakterene for typete. Ikke for å være slem, men med andre folk i hovedrollene – tja, hva med Steven Seagal? – hadde dette vært en klassisk rett-på-dvd-utgivelse. Til slutt: Espinosa-grepet med håndholdt, frenetisk kamera begynner å bli litt slitsomt. Det spørs om ikke Greengrasseffekten (etter Paul Greengrass, som regisserte nummer to i Bourne-serien) har blitt trukket litt for langt nå. Hører dere? Nok risting nå! Håvard Nyhus Premiere 24. februar


D AV I D

KROSS

STIG HENRIK

HOFF

FLORIAN

LUKAS

RUPERT

GRINT

LACHLAN

NIEBOER

N O R G E , 2 7. A P R I L 1 9 4 0

I N S P I R E R T AV E N S A N N H I S T O R I E ZENTROPA INTERNATIONAL NORWAY AS PRESENTERER «INTO THE WHITE» EN FILM AV PETTER NÆSS MED FLORIAN LUKAS DAVID KROSS LACHLAN NIEBOER STIG HENRIK HOFF OG RUPERT GRINT KOSTYME DESIGN STEPHANIE BRUHN MAKE-UP DESIGN KITTY KRATSCHKE PRODUKSJONSDESIGN UDO KRAMER FOTOGRAF DANIEL VOLDHEIM KLIPP FRIDA EGGUM MICHAELSEN LYDDESIGN NICOLAI LINCK OG ANDREAS KONGSGAARD MOGENSEN KOMPONIST NILS PETTER MOLVÆR LINE PRODUCER CHARLOTTE VINTHER CO-PRODUSENTER MARIE KÖPF OG MADELEINE EKMAN EXECUTIVE PRODUSENT PETER GARDE MANUS OLE MELDGAARD DAVE MANGO OG PETTER NÆSS PRODUSENT PETER AALBÆK JENSEN OG VALERIE SAUNDERS REGI PETTER NÆSS EN SAMPRODUKSJON MELLOM ZENTROPA INTERNATIONAL NORWAY AS, ZENTROPA ENTERTAINMENTS BERLIN GMBH, ZENTROPA INTERNATIONAL SWEDEN AB, FILM I VÄST OG FILMFONDET FUZZ MED STØTTE FRA FILMFÖRDERUNGSANSTALT, MEDIENBOARD BERLIN-BRANDENBURG GMBH, MEDIA PROGRAMME OF THE EUROPEAN UNION, EURIMAGES, NORSK FILMINSTITUT, SKJÅK KOMMUNE, NRK OG SVT

PÅ Komm e r KINO 9 . m a9. r sMpARS å B e 2r g012 en Kino Følg oss på www.facebook.com/bergenkino


TV

DOUCHEBAGS IN A PENTHOUSE TEKST Aksel Kielland Når dette står på trykk er åttende sesong av den amerikanske reality serien Bad Girls Club snart ferdig. Bad Girls Club går ut på at et knippe emosjonelt og psykologisk ustabile kvinner i tyveårene1 skal tilbringe noen uker sammen i et hus. Det er det hele; i Bad Girls Club finnes ingen det konkurranser, ingen utstemming og ingen premier. Men ettersom deltakerne er utstyrt med den uslåelige kombinasjonen av lettantennelig temperament, patologisk eksponeringsbehov og dårlig oppdragelse, blir det desto mere vold og dramatikk. Enhver sesong av Bad Girls Club inneholder flere neveslåsskamper enn alle sesongene av Jersey Shore til sammen. I tillegg får man servert en stri strøm av tradisjonell realityvisdom («jeg står

for det jeg har gjort», «jeg angrer ingenting», etc.), og mobbing som er så ribbet for finesse og kunstferdighet at den i sammenligning får enhver norsk ungdomsskolejente til å fremstå som selveste Machiavelli. Bad Girls Club er med andre ord et av de fremste bevisene på nøyaktig hvor langt den amerikanske realitybransjen har kommet i å akseptere sin rolle som freakshowets rettmessige arvtaker. Men hva så? Programmer som Toddlers & Tiaras (Alana «The other girls must be crazy if they think they’re gonna beat me, honey boo-boo child!» Shannon) og Wife Swap (King Curtis «Bacon is good for me!» Holland) har for lengst bevist at amerikanske realityprodusenter ikke har noen sperrer når det kommer til å utnytte mennesker som bør beskyttes mot seg selv,

på det groveste. Og programmer som Cheaters og The Jerry Springer Show har avstedkommet langt mer spinnville realityøyeblikk enn hva Bad Girls Club kan by på – særlig etter at sistnevnte innførte menn i gorillakostymer og sikkerhetsvakter uten bein som faste innslag på scenen. Men i disse programmene gir i det minste produsentene inntrykk av at de har ambisjoner utover det å plassere et knippe utskudd foran kamera og dytte dem i siden med en pinne til de gjør noe morsomt. I Bad Girls Club finnes derimot ingen slike illusjoner. Innimellom slåsskampene og den psykologiske terroren snakker jentene seg imellom om at målet med programmet er å vokse som menneske og legge av seg sine mindre aktverdige tilbøyeligheter, men dette er et aspekt som aldri kommuniseres direkte til publikum. Snarere fremstår det som en slags overlevingsmekanisme – noe deltakerne selv konstruerer for å bøte på den kveldende følelsen av meningsløshet som mangelen på struktur gir opphav til. Jersey Shore er tuftet på konseptet om at deltakerne er såkalte guidos; solariumsbrune menn og kvinner som er genetisk disponert for ustilighet og har én eller annen vag tilknytning til Italia. Produsentene kan dermed forsøksvis gjemme seg bak en syltynn illusjon av antropologisk verdi, selv om det er åpenbart for alle som har sett programmet at konseptet utelukkende er konstruert i den hensikt få mest mulig spektakulær oppførsel ut av det som har vist seg å være en bemerkelsesverdig karismatisk gjeng. I Norge har TV3s Paradise Hotel vært et halvhjertet forsøk på noe av det samme, men takket være det norske skamvettet, ender det alltid opp som en slags folkehøgskolereunion for solariumsbrune Deli de Luca-ansatte. Enten er nordmenn for empatiske – eventuelt ikke

spektakulære nok i sin uspiselighet – til at konseptet virkelig fungerer, eller så er den norske medieverdenen enda ikke stor nok til at det virkelig lønner seg å gjøre en langvarig og helhjertet innsats på rasshølfronten. I et internasjonalt perspektiv ser det imidlertid ut til at Jersey Shore og Bad Girls Club bare er begynnelsen. Det blir mer og mer åpenbart at reality-TV ikke har som mål å si oss noe om oss selv eller være et alternativ til den manusbaserte fjernsynsunderholdningens manglende kontakt med virkeligheten. Utover det faktum at de er billige å produsere, er realityprogrammenes fremste eksistensberettigelse publikums umettelige appetitt på å se skamløst selvtilfredse og oppmerksomhetssyke mennesker leve ut sin indre idiot på mest mulig uspiselig måte. I fremtiden kommer ingen amerikanske realityserier til å ta seg bryet med å late som om de er noe annet enn mer eller mindre fantasifulle påskudd for å samle et knippe uforglemmelig ufordragelige personer under samme tak og så la det stå til. Hollywoodtrenden med å oppkalle filmer etter sitt eget high concept (Snakes on a Plane, Tower Heist) kommer utvilsomt også til å gjøre seg gjeldende også her, og snart kan man se frem til programmer som Bitches in a Mansion, Douchebags in a Penthouse og Ignorant Assholes in International Waters. Før eller siden vil denne trenden også nå Norge. Inntil videre spankulerer de sørgelig ukarismatiske Bad Girls Club-deltakerne hvileløst rundt i sine kremfargede Block Watneherregårder, på evig jakt etter en mening med livet, en mening med programmet eller i det minste en ordentlig slåsskamp. Eimen av desperasjon blander seg med lukten av vodka, frykt og overprisede extensions. I lydmannens øyne skimter man ren og skjær likegyldighet. I Chile smelter en isbre. I år bruker jorda 366 dager rundt sola.

1. Produsentene kvier seg dog ikke for å lyve på alderen dersom de skulle ha en eksepsjonelt eksplosiv trettiåring for hånden.

74

3/2012


SPILL

Uncharted: Golden Abyss - PS Vita

La PlayStation Vita TEKST Rasmus Hungnes Leiketya har sanneleg, det seier eg dykk, blitt avanserte. Er vi imponerte? For dei uinnvigde: PS Vita er den nyaste handhaldne spelkonsollen frå Sony. Batteridriven er han òg, så du kan halde han i handa på bussen, leike med han på offentleg stad, på fengslingsmøte, kvar du vil, nesten! Og for ein dynamisk leikekamerat han er; i tillegg til knappane vi kjenner og har kjent på frå før, har Vita både touchscreen framom og touchpad på baksida, så ein kan klappe og beføle han som eit tradisjonelt kjæledyr. Rørsle-sensorar har han òg, så ein kan filleriste honom. Kamera, slik at verda rundt deg kan avbildast i spelet, eit møte mellom den materielle og virtuelle verda, wow! Av spela som blei sleppte samstundes med konsollen har vi prøvd eit utval. Mange av desse ber preg av å vere ein slags showcase av kva det store kontrollsystemet og sanseapparatet til maskina kan brukast til. Særleg Little Deviants, ei samling minispel der ein mengde små avvikarar er og har problem som må løysast ved å riste eller kose med din stakkars PS Vita. Oll Korrect underhalding, men er det kunst? Neppe! Merkeleg fengande, sidan du ikkje har noko betre å ta deg til. Det same gjeld Uncharted: Golden Abyss, det nyaste innslaget i spelserien som skulle ønske han var Indiana Jones, men det er han ikkje! Ei heilt Old Kinderhook lineær speloppleving, fast-food i spelform: Tilfredsstillande, men næringsfattig. Kvifor lage spel når ein helst vil lage film? Fordi historia i Uncharted-spela hadde vore syltynn dersom ho hadde blitt presentert som film. Det er noko med engasje-

mentet i spel som gjer at ein aksepterer meir unødvendig fjas. Dette kjem alle som liker Uncharted-serien til å elske, så det er berre å gnukke i veg. Mykje gnukking i Uncharted på Vita. Gnukk gnukk. Ein in«karna»sjon av Wipeout er obligatorisk på alle PS-konsollar, og er sjølvsagt med her. Waw-kay futuristisk racing, om enn eit islett uinspirert. Vi svergar til stamfedrane Wipeout og Wipeout 2097. Escape Plan er ein søt puzzler der ein skal hjelpe nokre søte figurar med å flykte frå fangenskap ved å ta på skjermen og trykke på touchpaden. Okeh spel, minner litt om Machinarium, dersom ein kan setje pris på slikt. Vi trur at Touch My Katamari With Your Genitals kanskje er blant dei betre tidlige spela til Vita, men ta meg ikkje på ordet, for vi har ikkje hatt høve til å prøve det. Vi baserer fordommane våre på dei tidlegare Katamari-spela, dei var iallfall framifrå, der ein rullar rundt i ei virtuell verd og lagar gigantisk, virtuell trash-art. Sjå mor, så fine fargar! Så vakker musikk. Sann, eskapistisk velvære, mmmmmmm … Nei, æsj, ikkje ta meg på ordet, sa eg! PS Vita: Lovande. God maskinvare, herleg stor skjerm, innovative kontrollsystem, men som med alle konsollar er det spela som avgjer korvidt han er verdt å investere i. Som vanleg for nye konsollar er ingen openbare klassikarar umiddelbart tilgjengelege, så vi ventar i andelaus spaning. Kva som er ein openbar og umiddelbar klassikar, spør du? Det er Journey på PS3, det, bornet mitt. Det er så bra at sjølv kjærasten min (ei jente) likar det.

Vi spelte Syndicate som smurt på varmt kveitebrød med dei skarpaste tennene i skåpet då vi var små born, og no er det sanneleg tilbake. Det ser ut til å vere ein slags trend for tida, å konvertere taktisk 90-tals-sci-fi i isometrisk perspektiv til førstepersonsperspektivskyterar. XCOM kjem nemleg stormande ut seinare dette herrens kalenderår! Syndicate var ein del av det framifrå, no avdøydde selskapet Bullfrog sin klassiske produksjon, og favoritt«våpenet» vårt var alltid persuadatron – apparatet som skapte massehysteri kring din eigne multinasjonale korporasjon. Rebooten, som ber den originale tittelen Syndicate, har tatt på sine persuade

RATHKESGATE 7, 0558 OSLO, NORWAY • www.engle.no

KOMMER PÅ KINO 9. MARS “Elizabeth Olsen gives a career-making performance. Mesmerising, haunting and deeply affecting.” TOTAL FILM

PS Vita og spela er ute no Journey kjem ut 13. mars (PS3)

Syndikalistens nye støvlar TEKST Rasmus Hungnes

den populærE st. hallvard-skjorten kjøper de hos angel’s speed equipment!

shoes, men gir ikkje heilt det same høvet til manipulasjon og massesuggesjon. Likevel står vi ovanfor ein solid shooter, lineær som eit collegehefte, og av og til er det akkurat det ein treng for å kome seg gjennom dagen. Gode mogelegheiter til massedrap. Spel originalane i tillegg: Syndicate vart nyleg nyutgitt på GOG.com, og oppfølgjaren Syndicate Wars, med musikk som påverkar hormonproduksjonen i binyrene slik at ein vert betre rusta til stressande situasjonar, finn ein vel på bestefar sitt loft eller andre stader der gamle spill ligg. Og hugs dette, ungar: Grafikken er ikkje dårleg, han er klassisk. Syndicate er ute no (PC, Xbox360, PS3) Syndicate er også ute no (PC m.fl.) Syndicate Wars var ute i 1996 (PC m.fl.)

MARTHA MARCY MAY MARLENE av SEAN DURKIN

E L I ZAB E T H O L S E N JOHN HAWKES FILMTRAILER

3/2012

75


POLITIKK

Hallo, er det noen der ute som hører? TEKST Frode Helmich Pedersen FOTO MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN Dommedagsprofeter har lenge hatt et dårlig rykte, først og fremst fordi profetiene deres hittil alltid har vist seg å slå feil. Men selv om religiøse fanatikere fremdeles utgjør flertallet av de som spår jordens snarlige undergang, har slike advarsler – i mer moderate former – også entret den seriøse, akademiske litteraturen. Et nylig eksempel er boken Living in the End Times (2010), der den slovenske filosofen Slavoj Zizek setter fingeren på en del faktorer som gjør det vanskelig å tenke seg at dagens verdensorden vil kunne overleve særlig lenge. Tre av disse faktorene er like åpenbare som de er illevarslende: For det første de økonomiske krisene, forårsaket av en iboende ustabilitet i det kapitalistiske systemet. For det andre de økende sosiale forskjellene, som fører til demonstrasjoner og voldelige opptøyer over hele verden. For det tredje den økologiske krisen, som ikke lenger er en spådom om en fjern, fremtidig katastrofe, men noe mange allerede er begynt å merke på kroppen. Til sammen utgjør disse tre momentene antagelig den største utfordringen menneskeheten noensinne har stått overfor. Dersom du ikke, som skilpadden, ønsker å trekke hodet inn i skallet og håpe på det beste, men i stedet vil prøve å se alvoret i øynene, finnes det flere måter å gå frem på. En begynnelse kunne være å reflektere over følgende tankeeksperiment: Dersom vi visste, uten skygge av tvil, at jorden ville gå under om femti år hvis vi ikke foretok radikale endringer, ville det globale samfunnet da ha vært i stand til å samarbeide for å få dette til? Hvis du foretrekker et eksempel fra dagens faktiske realiteter, ta dette: Hvis vi skal nå det såkalte togradersmålet – det vil si forhindre en global temperaturøkning på mer enn to grader celsius – så vil dét kreve en reduksjon i de globale utslippene på 50-85 prosent innen 2050. Du trenger ikke å være samfunnsøkonom for å forstå at en så kraftig reduksjon vil måtte innebære en omfattende forandring av dagens produksjonsforhold. De siste årenes klimakonferanser er nokså nedslående 76

3/2012

eksempler på verdenssamfunnets manglende evne til å bli enige om forpliktende tiltak som kan bremse den negative utviklingen. Hva skyldes denne handlingslammelsen? Når det store flertallet av jordens befolkning er for å iverksette endringer som i seg selv er fullt mulige, men som likevel fremstår som politisk umulige – vel, da er det åpenbart noe galt med systemet. Slavoj Zizek gjør en instruktiv observasjon med hensyn til hva som i dag omtales som «umulig»: Når temaet er individets utfoldelse eller teknologiske fremskritt, da er alt mulig: Kanskje vi vil kunne leve til vi er 150 år gamle, kanskje månen eller mars vil bli kolonisert, kanskje vi vil kunne gjøre hjernen hundre ganger mer intelligent, osv. Men med én gang noen begynner å snakke om sosiale endringer, stiller saken seg annerledes. Da er selv den minste forandring umulig, utenkelig – noe bare mennesker uten kontakt med virkeligheten kan finne på å foreslå. Hvilken konklusjon kan vi trekke av dette? Vi kan i hvert fall fastslå at det har oppstått en stor kløft mellom myndigheter og befolkning i de fleste vestlige land. Folk flest føler i mindre og mindre grad at styresmaktene faktisk forvalter deres interesser. Vi ser denne følelsen gi seg utslag i omfattende sosial uro, samt en stadig synkende valgdeltakelse – dette siste forresten en negativ trend som har pågått i etablerte demokratier i over førti år. I mediene omtales den ofte som en ulykksalig tendens i befolkningen; folk er liksom blitt for late til å gidde å stemme, derav den nedsettende betegnelsen «sofasittere». Men det er langt fra sikkert at disse potensielle velgerne sitter i sofaen, det kan godt hende at de bruker tiden på andre og bedre ting, da de for lengst har innsett at det ikke spiller særlig rolle hvilket parti de stemmer på. Et talende eksempel på dette her til lands, fikk vi da Kristin Halvorsen (SV) ble finansminister i 2005 – og forvaltet posten omtrent slik en høyrepolitiker ville ha gjort det. Dette burde ikke sjokkere oss. Den formen for statskapitalisme som i dag utgjør styresettet i de fleste industrialiserte land, er avhengig av et stort og velsmurt byråkrati for å kunne fungere. Det er innenfor dette embetsverket at de fleste beslutninger tas, og de som ikke

Det må skapes nye arenaer for politisk diskusjon.” tas her, må likevel tas på bakgrunn av dette apparatets tenkemåte – altså inside the box. Hvordan skal vanlige folk kunne opponere mot embetsverket når ikke engang finansministeren klarer det? Enhver innvending, enhver protest, vil få samme skjebne som forslagene til ukonvensjonelle politikere: De vil bli erklært døde og maktesløse ved hjelp av en myriade av forbehold og reservasjoner basert på økonomiske modeller, statistikker og alle slags juridiske og taktiske overveielser. Vi lever med andre ord i et ekspertvelde, som blant annet har ført til at de moderne, vestlige statene gradvis har mistet kontakten med sin egen befolkning. Politikk er i dag først og fremst en karrierevei, og ikke, som den burde ha vært, navnet på folkets aktive deltagelse i samfunnslivet. Er det så farlig? Er det ikke best at landet styres av folk som vet hva de driver med? Nei, for ingen grad av ekspertise avgir noe fundament for å ta demokratisk funderte beslutninger. Det vi er vitne til, er kort og godt de vestlige demokratienes begynnende krise. Symptomene ser vi i mediene hver eneste uke: demonstrasjoner og voldelige opptøyer, utført av en stadig voksende gruppe mennesker som ikke øyner noe håp for sin egen fremtid. Resultatet av den politikken som i dag føres i rike land, kan oppsummeres slik: økt profitt for de få, økt utrygghet for de mange. Det sier seg selv at flertallet ikke er for en slik utvikling. Folk flest ønsker heller ikke å gamble med vår felles fremtid, likevel er det dette som faktisk skjer. For bare å ta det mest opplagte eksemplet: Enhver moderne stat styres i dag med et mål om en årlig økning av BNP på minimum tre prosent. Dette betyr at bedriftene må produsere mer og mer, hvilket igjen betyr at vi alle sammen må forbruke mer og mer, selv om vi for lengst har alt vi trenger. Dette er grunnen til at det årlig brukes om lag 2679 000 000 000 kroner på reklame: Ved å appellere til våre

irrasjonelle sider, overtales vi til å kjøpe en masse ting vi ikke trenger. Den økonomiske veksten, ser man for seg, skal fortsette til evig tid. Det finnes knapt en eneste politiker i hele Europa som mener noe annet – på tross av at dette står i et rakt motsetningsforhold til den typen klimatiltak som er påkrevd dersom en økologisk katastrofe skal kunne avverges. Kort sagt: Alle vet at den politikken som føres ikke er bærekraftig, likevel er det politisk umulig å foreslå et alternativ. Hvorfor? Fordi lav vekst i dagens økonomiske teori er ensbetydende med økonomisk krise, og fordi ingen politiker med vitende og vilje kan gå inn for en politikk som leder ut i en slik krise. Problemet er iboende i systemet, og situasjonen er fastlåst. Det neste spørsmålet blir da: Hvordan kan vi komme oss ut av denne knipen? Svaret er nokså åpenbart: Dersom det skal komme noe alternativ til dagens politiske og økonomiske system, må det oppstå utenfor det parlamentariske systemet og uavhengig av den tradisjonelle partipolitikken. For med en gang du kommer innenfor systemet, vil du fort vikle deg inn i den samme tenkemåten som preger dagens politiske kattepine. Det jeg prøver å si er kort sagt følgende: Den bestående statskapitalismen er ute av stand til å føre en bærekraftig politikk. Systemet kommer ikke til å bygge ned seg selv innenfra. Altså må den nye politikken, den som skal forme vår felles fremtid, oppstå utenfor dette systemet. Det er derfor livsviktig at det skapes nye arenaer for politisk diskusjon, slik vi ser det i bevegelser som Attac og Occupy Wall Street. De gode nyhetene er at mulighetene teknologisk sett aldri har vært bedre for å få til slik organisering. Men det er begynt å haste, for, som det står på dommedagsprofetens selvmalte skilt: ENDEN ER NÆR. Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturforsker ved Universitetet i Bergen.


I K Å P

3 A R F O N

! S R .0 MA


Gabrielle Leithaug (f. 1985, Bergen) har sluppet fire singler siden hun slo gjennom i fjor sommer. Den første singelen, «Ring Meg», har solgt til syv ganger platina og er i skrivende stund blitt vist 2,3 millioner ganger (!) på youtube. Fjerdesingelen «Høster» ble sluppet i februar. Hennes første LP, Mildt Sagt, ble sluppet 2. mars. Hun spiller på Rockefeller 9. mars. Gabrielle var med i X-factor i 2009 og er signet på Universal Music. Hun flyttet nylig fra Skansen i Bergen til Grünerløkka i Oslo. www.gabrielleleithaug.com

78

3/2012


Foto Åse Holte Hei, Gabrielle! Kan vi starte med noen ordspill på telefonering og ringing og sånn? – Helst ikke.

6

Mange ubesvarte anrop i det siste? – Nei, det er nesten ingen som har nummeret mitt. Bare mine aller nærmeste venner og noen businessfolk.

1

Jeg har det! Det var jo sånn vi avtalte dette møtet! – Ja, og du. Men det skal du slette når dette intervjuet er ferdig. Jeg stoler ikke på deg.

1

Når måtte du skaffe deg nytt nummer, da? – Det var jo da jeg slapp låten. Da hadde jeg hatt det samme nummeret siden jeg var tretten og hadde min første mobil fra Alcatel.

6

Og nummeret var? – 97644228. Det hadde jeg aldri tenkt å kvitte meg med, for det var så enkelt å huske. Så jeg synes det var så pyh da jeg måtte skifte.

1

Vet du om noen har fått ditt gamle nummer og sliter med det? (til våre lesere: ring da, vel!, red. anm.) – Det kan jo tenkes at det er litt gøy og, da?

6 6 1

Vel, kanskje de to første timene, men så tror jeg det holder.

Du twitrer noe så inni helvete mye. Helt Elin Ørjasæter, jo! – Ja, jeg synes det er gøy. Også er det litt det der med å holde kontakt med fansen. Her om dagen leste jeg at du hadde hatt innbrudd. Da du våknet lå det en halvspist kebab i sofaen din, men du hadde gudskjelov ikke blitt frastjålet noen ting! Litt av en tyv!

1 6

Har du anmeldt forholdet? – Nei, det var jo ingen

vits. Var du veldig drita? Det kan ikke tenkes at det var din kebab, da? – Eh, nei, Tror ikke det.

1

La meg omformulere: Hva er ditt forhold til rus? – Avslappet. Men ok, det var kanskje min kebab. Jeg tilstår.

1

Det er greit. Det viktigste på twitter er jo å være funny! – Ja, det er kanskje det?

6

Ja, visst! Twitter er en eneste lang vitsekonkurranse, det! Det er hele poenget. – Høres slitsomt ut. Om alle skal forsøke å være morsomme, for sannheten er jo at det er det nesten ingen som er.

6

Og du? Er du morsom? – Nei, og jeg skriver ikke for å være morsom. Men jeg er jo tullete og fjasete av natur. Så det blir noen tullete og fjasete tweets. En gang skrev jeg at ordet på gaten … for jeg hadde snakket med en journalist som var jævlig uinspirerende. Han bare halte og dro og …

1

Stopp en hal, han kom fra? – Nei, eller … han var vel fra Her&Nå eller Se&Hør eller noe. Iallfall så kom jeg hjem igjen og skrev på twitter at: «Ordet på gaten er at Gabrielle har slått ned en journalist i Halden». Og da ringte VG og bare: «Ka skjer no? Har du slått ned en journalist?» Det var kanskje snakk om et minutt før det kunne havnet på forsiden. Så da fikk jeg beskjed av manageren: «Du, Gabrielle, vi vet at du er outspoken, men det er ikke alt du skal si, OK?». Så jeg har roet ned det der.

6

Jeg så at du twitret med Tone Damli Aaberge eller bare Tone Damli eller hva hun heter. Blir alle kvinnelige artister automatisk venner med en gang? – Nei, nei. Jeg traff henne på Allsang. Snakket litt der. Kul dame, liksom. Også var jeg så lei av det der med at «Tone kler av seg». Og det gjør hun jo ikke. Lettkledd, kanskje. Men whatever, jeg skrev iallfall at jeg hadde gjort hele turneen min naken om jeg hadde kroppen til Tone. Og da skrev hun tilbake at det var hyggelig sagt.

1

Så bra! Også er det kanskje slik at om hun har noe du vil ha; så har du låtene som hun så desperat trenger? – Jeg skriver ikke låter for andre. Jeg klarer ikke det. Blir rett og slett rart. Så det er ikke sånn: «I scratch your back, you scratch mine»-greier. Det er to tweets frem og tilbake her liksom, slapp av.

6

Vi ringte noen bergensere for å spørre om de hadde noe på deg. Men vet du hva? Det er jo ingen som har møtt deg, ikke engang hørt om deg før du plutselig var popstjerne!

6

Det er akkurat som Obama. Det finnes jo knapt et bilde av ham før han plutselig en dag er presidentkandidat! Da er det noe muffins, tenker jeg! – Hah! Kem snakket du med?

1

Vel, Vågard føkkings Unstad, for å ta et tilfeldig eksempel. – A-laget er bra! Digger dem. Men det handler vel om at jeg har flyttet mye rundt. Jeg bodde i Hordevik i åtte–ni år. Far-out land. Så bodde jeg et år i byen mens vi ventet på at det nye huset vårt på Bønes skulle bli ferdig. Jeg gikk også ett år på videregående i Fyllingsdalen. Men det var ikke helt meg. Følte at det var noe som ikke helt stemte da jeg fikk vite at jeg var bestemann i klassen. Da var det på tide å pakke sammen, tenkte jeg. Begynte på Katten der jeg var mer average. Så det var en bra skole.

1

6 1

Midt på treet! Beste plassen det!

Og så gikk du hen og ble radioprater, ja? Bra researchet av oss? – Ikke helt, men ja, jobbet som det i halvannet år. I Radio-1. Det var helt tilfeldig. Jeg var med på X-factor for noen år siden. Og da pleide de å ringe meg hver fredag for å spørre hvordan det gikk og sånn. Åssen er stemningen og tjo-hei. De synes at jeg var så festlig å snakke med at jeg begynte å komme fast innom for å snakke litt. Plutselig hadde jeg hele formiddagen for meg selv.

6

Hvor langt kom du i X-factor? – Nummer åtte eller syv,

tror eg. X-factor, er det der du må konkurrere mot folk med jojo og sånn? – Nei, det er Norske talenter.

1

Dette skjønner jeg ingenting av. Hvem var programleder? – Charlotte Thorstvedt.

6

Ok. Det husker jeg. Hun slet litt i det formatet der, stakkar. – Men hun er en dritkul dame. Det var når hun hadde manus at hun kanskje ble litt robot. Hun begynte å grine da jeg røk ut. Da fikk hun kjeft. Så først fikk hun kjeft for å være stiv, så fikk hun kjeft for å grine. Jaja. Det var gøy å være med, men det er ganske far gone nå.

1

Har du fått mer draget etter at du ble kjent? Får du mer oppmerksomhet fra det motsatte kjønn? Eller det samme kjønn – eller hva du nå foretrekker? – Å … du mener å spørre om jeg er lesbisk? Er det sånn ord om at jeg er det?

6

Eg hadde gjort hele turneen min naken om eg hadde kroppen til Tone.”

Eh, etter den tweeten din om å shavehåret-under-armen, så kanskje … – Det er ikke hver dag man shaver seg under armene, faktisk. Men sorry, kan være så ærlig å si at jeg er streit. Beklager.

1

Men dere to. Det var ikke spørsmålet. Spørsmålet var om du – gitt din nyervervede kjendisstatus – var blitt mer attraktiv på kjønnsmarkedet? – Vet ikke, men uansett er jeg så lite appellerende på twitter at jeg tror det utligner det. Følger dere Jan Eggum på twitter? Han har kanskje sånn åtti tweets om dagen.

6

1 6

Du blander ikke Eggum med Bjørn Eidsvåg, nå?

Jeg sier nå sjekk ut Frode Grytten på twitter. Dritmorsom! – Han i TV 2? Men dere, skal vi bare snakke drit i dette intervjuet?

1 6 6

Sex-telefon? Handling foran hor? Hæhæ! – Eh, nei. Da hadde jeg spydd. Men jeg har jobbet på Bon Appetit i tre år eller noe. Flippet burgere. Har du vurdert et samarbeid med Meg Ryan? Dere kan breake USA sammen! Ring Meg! Hæhæ. – … ? Den tar jeg ikke.

1

Ring Meg som i Meg Ryan! – Å, ja! Tok han. Nei, det var verdens dårligste idé.

6

Du er kristen. Og kristne er ofte gode på nachspiel, for der kan de stå på kjøkkenet og snakke om meningen med livet og sånn. Er jeg inne på noe? – Jeg hater nachspiel. Sykt trøtt når jeg skal hjem fra byen. Da vil jeg bare ha den kebaben som jeg kan miste mellom sofaputene, og gå å legge meg.

6

Nesten. Men når du er på turné kan du jo ikke gå hjem! – Blir lite festing da. Da må jeg alltid opp halv syv for å fly videre og sånn. Jeg misunner Rihanna. Hun drar på verdensturné og kan drikke seg drita. Jeg skjønner ikke hvordan hun klarer det. Jeg snakket med noen som jobbet med henne, da hun var her i Bergen. De sa at hun egentlig bare er et lite barn – ung og gal. Hun er jo bare 23 eller noe. Men hun gjør det stort ass … fyyyy fader.

6 Har du kjæreste? – Nei, jeg har minuskjæreste.

Du har en veldig kjent onkel: Bjarte Leithaug. Kan du fortelle litt om hvordan det har preget deg? – Ålreit, for det første: Vet du hvem han er? Jeg kan svare om du først forteller meg hvem han er. Eh, ok. Dette er hvem jeg tror Bjarte Leithaug er: Jeg tror at han er en slags menighetsleder som har skrevet en hit som alle i barnehagen må lære utenat: «Skal vi være sammen». – Stopper deg der. Den heter ikke «Skal vi være sammen». Du får ett poeng av fjorten mulige. Han har skrevet en låt som heter «Skal vi være venner», og ja, den har gjort det ganske bra. Han er sånn barneartist, veldig rutt i det. Sittet i spellemannjuryen når de skal nominere barneplater og sånn. Da han var yngre ga han ut noen vinylplater for voksne.

6

6 1

6 1

Hvilken jobb har du hatt der det er vinlotteri på fredagene?

Apropos Spellemann. Snytt for årets hit, eller?

Ble du overrasket da frontfiguren med Norges dårligste hud slo deg på målstreken? – Nei, ble ikke overrasket over at jeg ikke vant, men jeg ble overrasket over at de vant. Jeg hadde ikke forventet å vinne, for jeg vinner aldri noe. Vinlotteri på jobben og sånn: vinner aldri. Men jeg skjønner ikke hvorfor det skulle være sånn avstemning. Synes det var helt teit. Trodde at den som vant, var den som var blitt spilt mest på radio eller hadde solgt mest. Og deres hit hadde verken blitt spilt mye eller solgt mye. Så det var kanskje litt rart.

Sado-Rihanna, eurotrash-Rihanna eller hulahula-Rihanna? Hvilken variant foretrekker du? – Hvem sin tyggis er det som ligger på bordet der?

1

Eh, det er nok min. Sorry. – Det er bedre om du fester den inni øret, for da holder den seg fuktig.

6

Æsj! – Det var det verste jeg visste da jeg jobbet på Bon Appetit. Tyggiser som var festet til fatene og som havnet i oppvaskmaskinen. Det var en grusom jobb. Det var gøy, men grusomt. Eg hadde en annen jobb også. Det var chill, men elendig betalt: Jeg vasket skoler. Lange ganger. Og når det gnistret i lysene i taket: Pretty scary. Ble helt freak og trodde det var zombier rundt hjørnet.

1

Hatt noen kjipe opplevelser i mørket? Vært på hotelkonferanse med fylkesdelegasjonen til Rogaland Venstre? Eller bare sett for mange skrekkfilmer? – Nei, jeg er bare generelt redd for mørket, tror eg. Ikke i min egen leilighet, men i andre hus. Men bare så det er klart: Jeg har aldri blitt voldtatt. Der har dere overskriften deres. Gabrielle: «Jeg har aldri blitt voldtatt!». Eller kanskje denne: Gabrielle: «Jeg hater voldtekt!».

1

Bare så du er forberedt: Sånne spørsmål kommer du til å få fra VG nå, når de skal ha fem kjendiser til å uttale seg kjapt om en sak, for eksempel voldtektsbølgen. – De ringte meg for ikke så lenge siden faktisk. Det var en sak om en gutt som var blitt banket opp fordi han hadde rødt hår. Folk er syke i hodet. Dette var forresten i Fyllingsdalen, det er sånn ghettostrøk. Da ringte de meg og noen politikere.

6

Og John Arne Riise, kanskje? – Jeg sa at de skulle straffes hardt. Men egentlig er det jo foreldrene som må ta ansvar. Unger er unger. Barn kan være evil. Jeg tenkte litt tilbake på min egen barndom også, jeg fikk høre det, jeg også. Jeg var jo chubby i tillegg, så jeg var perfekt target, sant.

1

6 1

Når ble du pen? – Takk!

Velbekomme! Fikk du pupper tidlig? – Nei, men jeg hadde en overgang fra barne- til ungdomskolen. Jeg strakk meg og da var jeg ikke den tjukke lenger. Også begynte vi å bruke sminke. Og jeg har jo helt hvite øyevipper, sant. Så det hjalp. Jeg husker da jeg reiste tilbake dit jeg kom fra, de kjente meg ikke igjen. Det var da jeg skjønte at det var modellyrket som passet for meg. Haha. Haha? – Bestemor sa alltid det. Fordi modeller var feite før i tiden, sant.

1

Vokste bestemoren din opp under renessansen på 1400-tallet? – Nei, ok, ikke feite, men de hadde former, sant. Da veide da kanskje seksti kilo. Nå veier de førti, skjønner du hva jeg mener?

6 1 6 1 6

Hvor høy er du? – 176.

Modellhøyde, det!

Hvor mye veier du a? – Vet ikke. Jeg unngår å veie meg. Nei, vet du hva! Vi vil ha klare svar. Hva er dine vitale mål? Vi skal

vite alt! – Nei, jeg vet ikke. Kanskje 67. Kanskje 70. Jeg fikk terningkast fem av Jan Thomas på Spellemannprisen. Da fikk jeg melding av en ivrig venninne: «Gabrielle! Gabrielle! Jan Thomas har skrevet om deg! Du har fått en femmer!» Da tenkte jeg at ok, da legger jeg opp. Dette er så bra som det blir.

3/2012

79


mmmmmmm Myrkdalen!

Lyst på villsnø? Myrkdalen er ein av landets desidert mest snørike vinterdestinasjonar

Logolink AS. Foto: Sverre Hjørnevik

www.vossfjellandsby.no

2012-mars-bergen  

gatelangs med timbuktu anmeldt: lidOlidO the grey POlisse Vi må snakke Om keVin JOhn talabOt damien JuradO +++ thea hJelmeland nObel bOPel g...

2012-mars-bergen  

gatelangs med timbuktu anmeldt: lidOlidO the grey POlisse Vi må snakke Om keVin JOhn talabOt damien JuradO +++ thea hJelmeland nObel bOPel g...