SAMFUNN
Det blir så mørkt når du snakker. Tekst Aksel Kielland Illustrasjon Marius Pålerud Ved siden av den målrettede sosialise ringen og det overrumplende høye nivået av angst og overkompensert utilpasshet man kan observere på hvert fortau, hver galleriåpning og hvert gatekjøkken, er det mest problematiske ved å flytte til Oslo at man plutselig på daglig basis er nødt til å forholde seg til osloboernes patologiske hang til å pønske ut – og ta i bruk nye slangbegreper. Det er ikke godt å si om det skyldes kjedsomhet, illusjoner om tidsklemmer eller en ustyrlig destruktiv impuls som ikke får hvile før den har tømt det norske språk for all spissfindighet, eleganse og presisjon, men det finnes tilsynelatende ikke det substantiv, adjektiv eller adverb som i henhold til osloboerne ikke er bedre tjent med å erstattes av et ord som slutter på dobbel konsonant og -is. DET FINNES INGEN gode grunner for å referere til potetgull som ’pottis’. Hvis man ikke har tid eller krefter til å uttale alle de tre stavelsene i ’po-tet-gull’, ligger det for lengst assimilerte ’chips’ der og venter på en som en venn i natten. ’Pott-tiss’ er en hel stavelse lenger, og kan – formodentlig – bety forskjellen på liv og død for mennesker som forestiller seg å være så travle at de ikke har plass til trestavelsesord i vokabularet. ’Tyggis’ har for lengst sneket seg inn i ordbøkene, og vil utvilsomt snart få selskap av ’pottis’, ’lættis’, ’kalkis’ og – om lag et kvarter før Antikrist moonwalker inn på scenen – ’diggis’. Et tilsvarende problematisk aspekt ved osloslangen er den komplett tilfeldige og meningsløse innlemmelsen av engelske ord og uttrykk i dagligspråket. Én ting er å appropriere ord og vendinger fra andre språk som en slags forbrødringsgest eller for å berike det norske språket – en annen ting er formålsløs famling i blinde, som den komplett uforståelige osloske bruken av det engelske ordet ’funny’. Det osloske ’funny’ er verken funny-peculiar eller funny-haha, men funny-100% overflødig. Et snaut tiår etter jeg første gang hørte dette ordet brukt på norsk forstår jeg fremdeles ikke hva ordet betyr i en norskspråklig kontekst, og å dømme etter de flakkende blikkene og ørsmå, nølende pausene til menneskene som bruker det, er dette på ingen måte noe jeg er alene om. Det osloske ’funny’ er funny-[et eller annet adjektiv]. Dessuten er vi etterhvert så språklig og kulturelt forbrødret med engelskmennene og amerikanerne at enhver form for samkvem utover et lett kyss på kinnet vil fortone seg som straight up incest. Og dette er bare toppen av isfjellet; problemet strekker seg hele veien fra behørig meningsuttømte adjektiver 28
6/2012
som begynner med ’lynch-’ til den innbilt legitime bruken av det herostratisk døve ’bump’. Det ovenstående er likevel bare irritasjonsmomenter; noe å kaste seg ut i når man føler stemningen blir litt for god eller rive seg i håret over på dager da man står opp og ikke synes man ser nok av Per Egil Hegge i speilet. Riktignok er det en irritasjon som avskaffer lysten til å fortsette en samtale raskere enn tanken på en moteblogg ødelegger gleden ved å se et velkledd menneske på gata, men det er likevel kun irritasjon. Det finnes imidlertid aspekter ved osloslangen som er mer problematiske enn som så, og det mest problematiske slangordet av dem alle er den moderne bruken av ordet ’mørkt’ for å beskrive alle tanker, forestillinger og gjerninger som ikke passer inn i ens personlige, idealiserte verdensbilde. Denne bruken av ordet ’mørkt’ er nå så utbredt at det ikke lenger er snakk om et oslofenomen, men det var her det ble popularisert, og det er her det må rykkes opp med rota. Vi har alle hørt dette «mørkt», og de aller fleste av oss har også brukt det: Eiendomsmeglerselvtillit er «mørkt». Paradise Hoteldeltakernes verdenssyn er «mørkt». Partysvenskefylla er «mørk». Japansk pornografi er «mørkt». Tysk julebordstrance er «mørkt». Den himmelropende mangelen på gangsyn som ligger til grunn for samrøret mellom politikere og private rådgivningsfirmaer er «mørk». Sjelene til mennesker som med viten og vilje vinner den internasjonale finalen i Grand Prix og dermed påfører statskanalen ekstrautgifter i 200-millioners klassen er «mørke». Anders Behring Breiviks forestillingsverden er «mørk». «MØRKT» ER EN fantastisk treffende beskrivelse når man prater med en person som er hundre prosent enig med en i ett og alt. Problemet er bare at det er så bombastisk og demonstrativt upresist i møte med alle andre. Når man omtaler noe som «mørkt» på denne måten oppnår man i praksis ingenting annet enn å forvise det man beskriver til den store, uformelige båsen som er prydet med skiltet «Ting jeg ikke liker og ikke ønsker å forholde meg til». Dermed mørklegger man stadig større deler av det offentlige rom, med det resultat at mulighetene for en presis og konstruktiv samtale blir stadig mindre. I kjølvannet av de mange debattene som har piplet frem etter massakren 22. juli 2011 og den påfølgende rettsaken mot Anders Behring Breivik, har det gjentatte ganger blitt tatt til orde for en åpnere og mindre fordomsfull norsk offentlighet. Det har blitt argumentert for å slippe til stemmer utenfor de sedvanlige sirklene av medietravere og tradisjonelle grupperinger, og det har til og
med forekommet oppriktige – og utvilsomt velmente – forslag om å innlemme de frådende internettskrømtene som åler seg rundt i kommentarfeltene, og spyr sin uforpliktende galle utover alt og alle som i henhold til deres hjemmesnekrede logikk har gjort seg fortjent til deres rettskafne vrede, i den siviliserte samtalen. Massemordet som fant sted i fjor sommer har naturlig nok preget nasjonen, men det er likevel viktig å ikke miste hodet fullstendig og gjøre innrømmelser i hytt og gevær. Årsaken til at det er uakseptabelt å ta de anonyme indignasjonsmaskinene som yngler i kommentarfelt og på diskusjonssider inn i varmen, er ikke i første rekke budskapet deres: Med sin ordknappe stil og grunnleggende forakt for all som heter rettskriving, grammatikk og sivilisert språkbruk diskvalifiserer disse menneskene seg fra å bli tatt seriøst lenge før de i det hele tatt får lagt fram meningene sine. I et sivilisert samfunn er det offentlige ordskiftet nødt til å holde et visst nivå, og som nasjon kan vi ikke være bekjent av en offentlig samtale hvor fakta og presisjon er en frivillig aktivitet for spesielt interesserte. NÅR BÅNDENE MELLOM språk og virkelighet blir så løse som de er på visse populære norske nettfora, blir det umulig å skjelne mellom hvem som sier noe fornuftig og hvem som sier noe dumt på en fornuftig måte. Hvor mye ekstra tålmodighet har ikke den norske offentligheten med Kåre Willoch på grunn av hans fortryllende talegaver? Og hvor mange logisk vanntette resonnementer kan ikke Hanne Nabintu Herland ødelegge med sin bisarre, teatralske stil? Retorikk og presentasjon er avgjørende for hvordan et budskap blir oppfattet, og dersom hele den offentlige samtalen reduseres til upresise omtrentligheter, blir det ikke lenger mulig å oppfatte noen ting som helst. Med den moderne bruken av ordet «mørkt» gjør ellers veltalende og velformulerte mennesker seg skyldig i nøyaktig det samme som de rabiate utropstegnmisbrukerne på internett: Man formørker den offentlige samtalen, og gjør den dummere og mindre konstruktiv. Forskjellen er imidlertid den at der internettkrigerne motiveres av en eller annen form for uttrykksbehov – om enn bare behovet for å bli lagt merke til – er bruken av ordet «mørkt» først og fremst motivert av forfengelighet. Å sortere vekk tanker, meninger og gjerninger ved å forvise dem til det diskursive mørket, er i praksis en form for pertentlig innredning av
sitt eget mentale rom. Alt som ikke oppleves som etisk eller estetisk gangbart skyves ut i mørket. Alt – være det seg irriterende musikk, ustilig oppførsel, rasistiske holdninger eller massedrap – males med samme børste, og den børsten er dyppet i «mørkt». 22. juli har rettet søkelyset mot en rekke aspekter ved det norske ordskiftet som lenge har vært problematiske, og selv om det som Øyvind Strømmen har påpekt, ikke er holdbart å begrense seg til å kritisere debattens tone, tjener det ingen hensikt å bevisst arbeide for å gjøre den offentlige samtalen mindre tydelig. Først når språkbruken er såpass presis at det lar seg gjøre å forstå hva folk mener, kan man komme noen vei. Bruken av ordet «mørkt» spiller en liten, men slett ikke uviktig, rolle i dette spørsmålet, og som symptom på en moderne norsk upresishet er den et interessant fenomen. DET ER IKKE VANSKELIG å forstå det tiltalende og forlokkende ved denne begrepsbruken. «Mørkt» er et utpreget demokratisk begrep som ikke krever noen spesielle retoriske ferdigheter og hvis gevinst er den samme for alle. Samtidig blir begrepet et slags smykke – et bevis på ens egen edelhet og manglende evne til å håndtere verdens bedervelse. Presis og detaljert språkbruk har en tendens til å etse seg fast i det som beskrives; flette det inn i et nettverk av ord som ikke står i et en-til-én-forhold til det beskrevne. Resultatet er at språket farger av på virkeligheten, og reduserer den til mer eller mindre fantasifulle kombinasjoner av de samme gamle niogtyve bokstavene. Det er av denne grunn bevisst upresise begreper som «bra folk» er så populære; ved å være vag forhindrer man at det man holder høyt reduseres til vasne ord og klisjeer. Med det «mørke» er det motsatt; det «mørke» har godt av å trivialiseres, og man skal være ganske så hensynsløst jålete for å insistere på å ha også sine hatobjekter i fred for språkets grålig definerende lys. Floskelen om at trollene skal frem i sola for å sprekke har mye for seg, og når man beskriver det stygge, det dumme og det onde ut av det retoriske mørket tvinger man både seg selv og andre til å se det for hva det er. Før det går helt over styr med lys-og-mørke-metaforene, foreslås dermed herved et femårig moratorium på å bruke «mørkt» om alt annet enn det konkrete fraværet av lys. Betrakt det som en utfordring, osloboere.
Eiendomsmeglerselvtillit er ’mørkt’. Paradise Hotel er ’mørkt’. Grand Prix er ’mørkt’. ABBs forestillingsverden er ’mørk’.