KUNST
Billedkunstner Nick Kline fotograferer ikke lenger med kamera. Nå går det i rosa gjørme. Tekst/foto Erik Sæter Jørgensen Utstillingen «I’m Sorry You’re Here (I Tried To Leave No Stone Unturned)» i det kunstnerdrevne Prosjektrom Normanns var new yorkerens første i enmannsutstilling i distriktet, men stavangerbåndene går årevis tilbake. – Jeg traff Margrethe Aanestad, en av de som driver visningsstedet, i 2000 og kom på besøk til Stavanger for første gang i 2002. I tillegg ble jeg kjent med kunstnere som Else Leirvik og Ole Martin Lund Bø. De begynte å kuratere utstillinger i fellesskapet Lucky Bar, for eksempel det første året av Nuart, før festivalen hadde gatekunstprofil. Etterhvert ble jeg inngangsporten til kunstscenen i New York. Dette er altså ti år siden, og nå i år har vi begynt å gjøre prosjekter sammen. Tidligere i år var jeg for eksempel co-kurator for et prosjekt som het «Between Mountain». «Between Mountain» var et samarbeidsprosjekt hvor Ole Martin Lund Bø, Margrethe Aanestad og Else Leirvik brukte en måned i New York og arbeidet stedsspesifikt i private leiligheter og hadde utstilling i Open Source Gallery i Brooklyn. I tillegg var det også performancer av lydkunstner Hai Nguyen Dinh og danser Lene Aareskjold. Kline har i hovedsak jobbet innenfor fotografi, men han var fra starten av bestemt på at han ikke skulle ta med seg gamle arbeider til utstillingen i Stavanger. – Jeg ville eksperimentere, leke og prøve noe annerledes. Jeg skulle ønsket jeg hadde
hatt mer tid i Stavanger, men en tiåring og undervisningsjobben hjemme i New York gjorde jeg hadde begrenset med tid. Utstillingen i Stavanger bestod av fotografier av avstøpninger, trykket på vanlig kopimaskin. I tillegg ble det gitt ut to artist books. Kan du fortelle om hvordan prosjektet ble til? – Jeg begynte rett før jeg ankom Norge. Else Leirvik foreslo at jeg skulle bli med ut til gården som tilhører kjærestens familie. På eiendommen står det et gammelt skolehus, og den gamle kongeveien krysser gjennom plassen. Jeg bruker ofte vandring i arbeidet mitt, så jeg tenkte det ville være kult å følge veien og se hva som skjedde. Etter hvert gjorde jeg mer research, og fant bilder av menn med metalldetektorer. De har en metalldetektorklubb, og så vandrer de gjennom landskapet på jakt etter gjenstander. Jeg fant også ut at et tysk krigsfly hadde krasjlandet i havet utenfor, og lå begravet i gjørma. Den historien ledet meg videre til tyske krigsfanger under andre verdenskrig som ble tvunget til å grave opp landminer. Nok en gang møtte jeg på dette bildet av menn som vandret i landskapet, og det tiltrakk meg. Jeg er fascinert av personer som vandrer gjennom landskapet på leting etter objekter. Er det noe der? Er det ikke noe der? Du jobber med avstøpninger og naturskapte objekter. Hvordan går du frem? – Avstøpningene gjøres ved at jeg blander sammen gummi og en silisiumblanding. Dess mer du bruker av del b i forhold til del a, dess raskere tørker avstøpningen. Vanligvis går jeg
Jeg er fascinert av personer som vandrer gjennom landskapet på leting etter objekter. 46
11/2012
rundt med fire liter av disse greiene. Vanligvis brukes dette til restaurering av hus. Selv om avstøpningene i seg selv kunne blitt presentert som estetiske objekter, velger kunstneren kun å vise frem bildet av objektene. – Jeg ser på avstøpningene som en ser på fotografiske negativer. Det var kanskje det jeg først opplevde som tiltrekkende – den fotografiske kvaliteten. En dag var jeg ute og gjorde en uvanlig lang avstøpning av en stein - akkurat som å ta en lang eksponering med et kamera. Det handler om å senke tempoet og koble inn i øyeblikket. Derfor har jeg ikke har tatt fotografier på en stund. Jeg opplever kameraet som en barriere mellom meg og den ekte opplevelsen. På en måte er disse arbeidene mine turistbilder. Vi synes at avstøpningene minner litt om foster. Eller tyggegummi. Vi antar at du ikke selger stort? – Jeg liker at objektene er litt merkelige og rare. Jeg er fornøyd hvis folk kommer og opplever dette rare objektet, og kanskje blir satt ut og forlater utstillingen litt irritert. Jeg mener ikke det på en pretensiøs måte, jeg vil ikke at folk skal synes arbeidene mine er rare og bli irritert, men hvis jeg så utstillingen hadde jeg kanskje villet vite mer. «Beklager at du er her», stod det på inngangsdøra. Alvorlige greier dette her … – På innflygningen til Stavanger la jeg merke til disse store kampesteinene som stakk opp fra bakken. Det fikk meg til å lure på hvilken type steder jeg kunne besøke i regionen. Under researchperioden kom jeg over historien om et par som møtte hverandre på en selvmordsnettside. En norsk mann og en østerriksk kvinne inngikk en pakt om å hoppe fra Prekestolen sammen. Det er derfra utstillingstittelen «Sorry You’re Here» kommer fra. Den setningen var visstnok teksten som møtte deg når du besøkte nettstedet. At Kline velger et selvmord som anker for prosjektet er ikke tilfeldig. – Min beste venn tok livet sitt for en stund siden. Det var et monumental opplevelse i
livet mitt og påvirker arbeidet mitt fremover. Det er vanskelig å tenke på disse temaene, og på en måte litt kjedelig. På mange måter skulle jeg ønske at jeg ikke følte en plikt til å snakke om disse temaene. Med dette arbeidet ønsker jeg å holde tematikken fremme i bevisstheten vår. Vi må respektere at det er mye lidelse i verden, og at det er en del av livet. Jeg liker arbeider som ikke virker politiske til å begynne med, men at det under overflaten er et konsept med kunstnerens agenda. Desember er den eneste måneden nordmenn går i kirka. Hva betyr tro for deg? – Jeg var 17 år gammel da jeg oppdaget fotografi og kunst, og på den tiden var jeg en altergutt i den katolske kirke. Som en ung person som slet med skolen, dårlig selvtillit og å passe inn – familien min flyttet mye da jeg var liten – var det en åpenbaring å finne noe jeg var god til. Jeg husker at jeg tenkte at uansett hvordan kunst jeg lager så måtte det være for å hylle Gud. Siden den gang har troen min utviklet seg vekk fra den organiserte religionens definisjon, men jeg tror fortsatt på å lage og hylle Kunst. Er tro relevant når det kommer til å lage kunst? – For meg handler tro om overbevisning og den grunnleggende følelsen av å stole på noe. På et personlig plan forsøker jeg å være konsekvent med de nær meg, og folk jeg kommer i kontakt med, slik at de vet at jeg er til å stole på. Jeg er overbevist om viktigheten av å tro på meg selv, og på andre, etter å ha klart seg gjennom ubeskrivelige livskriser. Jeg har mer tro på grunnleggende følelser fremfor rasjonalitet og sosialt press. Jeg er en slow learner, men jeg har alltid tro på at ting vil bli ordne seg så lenge jeg ikke gir opp. Se utdrag fra Nick Klines arbeider på www. nkline.com. Prosjektrom Normanns ligger på Storhaug i Stavanger, og er regionens eneste kunstnerdrevne visningssted. Hold deg oppdatert på prosjektromnormanns.com og www.facebook.com/Prosjektrom.Normanns.