Page 1

OSLO 11 - DESEMBER 2012 // TRO

WWW.NAttOGDAG.NO

GUD ER DØD. LENGE LEVE GUD.

Aida / Foto: Christian Belgaux / Styling/design: Gloria Aúma

Natt&Dag - Siden 1988


OSLO - DESEMBER 2012

INNHOLD

Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon Tord Torpe Marius Pålerud

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Fotografer Christian Belgaux Stephen Butkus

Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Generation M fototrainees Signe F. Luksengard Christopher Hoang Sophie Berntsen Ingeborg Løvlie Ronja Penzo

Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Fotoredaktører STEPHEN BUTKUS butkus@nattogdag.no CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no

18

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN Martin Espeland JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Utgiver NATT&DAG AS

Agnes maarja agnes@nattogdag.no

Trykk Media Norge Trykk Oslo

Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no

Opplag 70.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41

51

Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

M

24

1

53

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

Skribenter Tore Andvig Christian Belgaux Torgeir Blok Ragnhild Brochmann Danby Choi Emma Clare Andreas Dahl Andreas Falkenberg Christian Forsberg Emil Finnerud Karima Furuseth Trond Gausdal Sara Hammer Inger Lise Hammerstrøm Sturla Haugsgjerd Rasmund Hungnes Aksel Kielland Lars Ole Kristiansen Siren Løkaas Karsten Meinich Jørgen Nordeng Eivind Nyhus Håvard Nyhus Remi Ramsland Håvard Ringen Mathias Rødahl Kamilla Rønnestad Hanna Stoltenberg Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin Martin Øsmundset

Åndenes Slakt ................................................................................................................................................ 8 Meh-gubben lurer: Hva pokker er Facebook-Høyre? ....................................................................... 10 Samfunn: Dømme-Dag ................................................................................................................................. 11 Den opportunistiske ateisten ................................................................................................................ 16 Johans Åpenbaring ..................................................................................................................................... 18 Dette går du glipp av, ateist ................................................................................................................... 24 Mote: DIS is it ................................................................................................................................................ 33 Uteliv: Klubb, Bar og Konsert ................................................................................................................ 40 Mat: Revolver og Cru ................................................................................................................................. 44 Kunstguide .................................................................................................................................................... 46 Scenekunstguide ........................................................................................................................................ 48 Litteratur: Teorien om alt ....................................................................................................................... 50 Musikk: Beres Hammond, Pitbull, Meek Mill ....................................................................................... 53 Film: Amour, Uskyld, Kanskje i morgen ............................................................................................... 59 TV-guide .......................................................................................................................................................... 68 Spill-guide ..................................................................................................................................................... 69 NATT&DAG møter Tom Strømnæss .......................................................................................................... 70

Økonomi Netledger

Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no

AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

24

8

DETTE HØRTE VI PÅ

0 59

Condis Fredensborg tilbyr rimelig squash & trening! Thor Olsensgt. 5 - Tlf: 22 88 60 00 www.condis.no/fredensborg

2

11/2012

www.bislet.no - Telefon: 22 60 00 00


Finn den perfekte gaven til alle på din liste hos Humac. Hos Humac finner du også et stort utvalg av tilbehør til alle Apple-produktene.

TM og © 2012 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

Besøk Humac. Din lokale Apple-ekspert. www.humac.no | shop.humac.no | tel: 23 40 70 00 | Butikker: Vika - Oslo City - Ullevaal - Ski Storsenter - Drammen


OVERHØRT ...

Det ryktes at Dagbladet planlegger å relansere Dagbladet FREDAG. Lykke til. Nei, vent. Ikke lykke til. Vi skal gruse dere. IGJEN;) En tidligere Wam&Vennerød-skuespiller og nå konsulent i NFI skal angivelig ha ringt opp den norske filmskaperen bak to prisbelønte middelklassebarn-i-Oslo-med-eksistensielle-problemerfilmer for å be ham lage film. Samtidig sliter andre talentfulle filmskapere ræva av seg og gjør bra ting uten å få én krone i støtte. Eimen av bitterhet i filmbransje-korridorene brer seg helt ned til kontoret vårt!

Her i nord elsker vi traktekaffen vår, og vi vil helst ha den svart. Vi kaller det Den Nordiske Kaffekulturen, og Wilfa er stolte av å ha vært en del av den i mange, mange år. Derfor har vi sammen med Tim Wendelboe utviklet SVART, en eksklusiv og annerledes ny serie med traktere som tar vår måte å drikke kaffe på, med fokus på smak og renhet, på alvor.

LEDER Åndenes makt har noe sånt som fem ganger så mange seere som Schrödingers Katt og hver søndag fylles de katolske kirkene i Norges største byer med titusener av besøkende. Slik er pågangen fra polske arbeidere, filippinske au-pairer, sør-europeiske eurokriseflyktninger og nykonverterte kulturelitister (Hei, Arne Berggren, Gerhard Helskog, Vetle Lid Larssen, Jahn Otto Johansen!) at bare St. Olav Domkirke må sette opp åtte (!) gudstjenester hver søndag for å møte tilstrømningen. Samme i Bergen: Hver søndag arrangerer St. Paul kirke messe for 5000 katolikker. Da pater Arnfinn Haram brått døde i juni, slo det ned som en bombe i kommentariatet og twitter-offentligheten for øvrig. En saktmodig dominikanermunk var død – og det kunne merkes. Det hevdes at 2000-tallet kjennetegnes av «åndelighetens comeback», og disse – noe anekdotiske – eksemplene, kan tale for at den vurderingen har noe for seg. Samtidig belemres offentligheten hele tiden med åndelig analfabetisme og banale forestillinger om tro og religion. Noen ferske eksempler: Torbjørn Jagland skriver i Aftenposten at kirken før opplysningstiden mente at jorden var flat. (Helt feil.) Frps Per-Willy Amundsen påstår samme sted at middelalderen var «1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme». (Helt feil.) Kjetil Alstadheim skriver i Dagens Næringsliv at Dagfinn Høybråten er «plantet i en lang, men kanskje ikke så stolt kirkelig tradisjon der kunnskap er farlig og folk som mente jorden var rund ble brent på bål». (Ekstremt tendensiøst.) Ny-ateisten Sam Harris hevder at kirken var så redd for kunnskap at den ødela antikkens kulturarv ved å brenne Biblioteket i Alexandria (si hva du vil om den romerske ildspåsetteren Cæsar, men kristen var han ikke, da han satte fyr på biblioteket i år 48 før Kristus). Det er altså med god grunn at redaksjonen har valgt å fokusere på tro i desemberutgaven av NATT&DAG. Her trengs det en ryddesjau og litt god, gammeldags folkeopplysning. Eivind Nyhus har testet liturgien i forskjellige trossamfunn («Hvem har den beste gudstjenesten?»), Aksel Kielland skriver om den dumme ateismen, som blant annet komiker Ricky Gervais har gjort seg til eksponent for («hans late, uforpliktende slendrian-ateisme illustrerer hvordan Vesten er beredt til å opphøye åndelig fattigdom til en dyd»), og Hanna Stoltenberg har møtt tidligere generalsekretær i Human-Etisk forbund, Lars Gule. Smilegubben & Gifttrynet har satt seg ned med TVprogramleder i Åndenes Makt, Tom Strømnæss. Det var noe av innholdet vi kan friste med. Håvard Nyhus Redaktør

MEDIA-SKJERPINGS

Først ut er SVART manuell, en trakter med prisvinnende design som lar deg lage kaffen for hånd. Full kontroll over vann, temperatur og kaffemengde gjør det enklere enn noen gang å være barista på sitt eget kjøkken. Se wilfa.no for forhandler.

MAN LOVE «Knut Schreiner er mannen som kan gjøre norsk musikkeksport til det vi drømmer om. Schreiner (…) er sannsynligvis en av norsk musikklivs største kapasiteter. Det som likevel løfter Schreiner enda et nivå, er hans analytiske evner - og talent for å formidle sin erfaring og kunnskap til andre. Det har han gjort ved nærmest på rekordtid å ha blitt en av landets mest spennende musikkskribenter.» Kulturredaktør i Dagbladet Geir Ramnefjell skriver jobbsøknader for Knut Schreiner i sin egen avis. Get a room!

1 Scan denne koden med telefonen din og se filmen om Svart Manuell på nordiccoffeeculture.com

Har du Wilfa Svart Manuell, Wilfa Malt og Wilfa Gram kan du lage perfekt kaffe hver gang!

+

+

1 Gitarist Christoph Hahn i Swans prøvde å sjekke opp dama til en i redaksjonen under konserten i Oslo. Etter konserten lente han seg ned mot den utvalgte og introduserte sin 60-årige sjarm ved å legge det rynkete rockeansiktet sitt i forførende folder. Det gikk dessverre (for han, Hanh) ikke hjem hos dama. Hahn er skrukkefjeset nr. to i rekken.

4

11/2012

Ann_WSM_Mathallen_118x360.indd 1

MAD LOVE Aftenpostens Joacim Lund fulgte tydeligvis iherdig med på programmet Stjernekamp på NRK, for da programmet var over og vinneren Rita Eriksen var kåret, dura han på med en kommentar på 3103 tegn. I bildeteksten skrev han: «Rita Eriksen tok seieren i Stjernekamp. Men Tuva Livsdatter Syvertsen er den som får oss til å gråte.» Oss? Hvem oss? Kommentaren ble avsluttet med følgende trudelutt: «til helvete med pallplasseringen!» … SERIØST? Snakk for deg selv, Joacim, for du snakker ikke på vegne av noen andre.

26.09.12 11.25

DOPING-DOK «Jeg mener det både i forhold til våre egne seere og i forhold til vårt internasjonale omdømme ville være bemerkelsesverdig om vi ikke viste dokumentaren i Norge.» Hva slags premiss er det kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas legger for dagen her? At alle dokumentarer om doping må vises på NRK – av hensyn til «vårt internasjonale omdømme»? Hva med å begrunne et avslag med at den finske dokumentaren When Heroes Lie holdt et stakkarslig teknisk, visuelt og journalistisk nivå? Uansett: alle dere filmskapere med finansieringsproblemer – lag noe om doping så er du garantert visning på statskanalen under Rex Bjerkaas.

1


Langing er ulovlig og setter mindreårig ungdom i fare. To av tre ungdommer opplever ubehagelige situasjoner i forbindelse med alkohol. Hjelp oss i Vinmonopolet – si nei til å kjøpe alkohol til mindreårige venner eller søsken.


TIDENS ÅND

OVERHØRT

KONKURRANSER

...

ESTETISERING AV TRO Når åndelig søken forveksles med estetikk og forfengelighet: Landets siste katolske erkebiskop rømte landet i 1536, men siden den tid har kulturelitister med forkjærlighet for fransk og italiensk kultur – og ditto avsmak for den tysk-lutherske ånd – gjort hva de kan for å spre Vatikanets evangelium på ny. NATT&DAG hilser Arne Berggren, Gerhard Helskog, Vetle Lid Larssen og Jahn Otto Johansen og håper det er mer enn katolikkenes patina, pomp og prakt som gjør at de forlater oss mer saktmodige i protestantenes benkerader.

1 1

VILL I KRONIKKERSEN Usammenhengende rør blir stadige oftere solgt som «sterke meninger». Jeg-vil-jobbe-med-noe-innen-media-generasjonen har begynt å breie seg. 60 prosent av alle kronikkene som trykkes i VG og Dagbladet henger ikke på greip og/eller er fullstendig intetsigende. Man har fått så mye på hjertet at man ender opp med å si ikke noe som helst. Westerdals-slagordet «Creativity is the new oil» hjelper ikke når alle skribenter blir så kreative at de ikke vet hva de skriver om lenger. Dette er det nærmeste vi kommer dommedag i 2012.

2 1

DOMMEDAG Ja, du leste riktig. 21.12 klokka 12 er det slutt, finito, game over for alle dommedagsprofeter og konspirasjonsteoretikere når de våkner opp til dompaper i julegarnet og ferske pepperkaker på trikken. Mmm, lukten av tullinger som må svelge ordene sine. Det er faktisk slagordet for vår nye parfyme «Gifttrynet», som vi produserer i hopetall på vårt provisoriske juleverksted de neste adventssøndagene. Til alle dere som har lyst på en: sorry, den skal kun benyttes av redaksjonsmedlemmer med én funksjon: dynke alle ovennevnte bedrevitere som tror på en 18.700 år gammel-kalender og en youtube-dokumentar de så for første gang på speednedtur på et nachspiel på Bjølsen da de var sytten år gamle. For når de går av trikken og tar opp mobilen for å sjekke facebook og syv stykker har likt «KARMAGEDDON»-statusen deres, og det er nøyaktig like lang tid som trikken brukte fra Majorstua til Jernbanetorget, så betyr det at det ikke er 21.12 i Kina ennå, og vips, der har de en forklaring på hvorfor Norge ikke ligger klemt under en jordplate i Atlanterhavet. Kognitiv dissonans er en tøff jævel, men om tre uker kan dere i det minste lukte «profetene» på en mils avstand.

Festguru og redaktør for et norsk motemagasin, og flere med ham, skal angivelig ha sluttet å poste bilder av mat på instagram som en direkte konsekvens av «Foodstagram»artikkelen som sto på trykk i N&Ds matbilag i oktober («Restaurantoppførsel som for bare drøye ti år siden var forbeholdt gærninger og drita sjømenn, er nå akseptert»). Dere kommer til å takke oss om ti år;)

Av Redaksjonen Når var sist du tok med din elskede/ venn/forelder/barn/FYLL INN HER ut på en ordentlig helaften? En bedre middag på Theatercafeen, for eksempel, etterfulgt av et stykke på National? Vi har fått billetter til lesere som er sultne på litt gratis kulturopplevelser, og denne gangen er det

1 3

TEENS WITH GUNS Harmony Korines Spring Breakers er noe av villeste, hotteste og merkeligste vi har sett på kino på en stund. En surrealistisk drøm av halvnakne tweens som mdma-koser med hverandre når de ikke stjeler og utøver blind vold i et pervertert Britney Spearsmøter-gangsterrap-musikkvideounivers i solnedgang. Forstyrrende og tiltrekkende på samme tid. Det beste og verste med tidens ånd i én film. Hello Kitty-gunnere og rosa finlandshetter har aldri vært mer riktig, eventuelt feil. For å si det med Vanessa Rudjord: for å få stilen, gå inn her: www.glamguns.com

4 1

KASTET UT Før var det kun da du var på det MEST usjarmerende ukontrollerbare drita-stadiet at du ble kastet ut fra utesteder, men nå har utelivsnæringen lært seg fylletabellen utenat og kaster ut og nekter servering til dem som bare såvidt nærmer seg ufin promille. Det er bare å glede seg til julebordsesongen. Du kommer til å vasse gjennom gater fulle av forfrosne, ensomme mennesker i herpa finstas. Ta vare på vennene dine og dropp de fem siste shottene, ok?

5 1

KREATIVE ØYENBRYN 10-tallets svar på 90-tallets ihjelplukkete meitemarkøyenbryn er øyenbryn i alle former og fasonger. «Albino», «regnbue», «glitter» og «villkatt» er stikkord for noen av høstens bryntrender. Motens veier er uransakelige. Og er det egentlig flere enn platinababe YoLandi Vi$$er som kler klorblekete øyenbryn? Hva skjedde med et par elegante, naturlige Brooke Shields-bryn? Holdt ikke det?

6 1

11/2012

Handlingen er satt til Stalins Moskva, og Nils Ole Oftebro spiller hovedrollen. Lik NATT&DAG på Facebook for å bli med i trekningen av billetter til forestillingen.

PIMPIT er forkortelsen til Politiets Innsats Mot Prostitusjon I Trondheim. Hehe, trøndere ass. Arbeiderparti-prins som angivelig stønner «nåhar-du-deg-med-makta!» når han elsker med pikene, ble observert omringet av fem jenter på partifest på utestedet Fisk&Vilt. Partikollegaene sto rundt ham og diskuterte hvem han kom til å ta med seg hjem. Det ryktes også at politikeren bruker statssekretærene sine som wingmen. En nysingel popsangerinne fra Moi ryktes å kroke opp med en av Norges mestselgende forfattere, og de er blitt observert sammen på Grand Hotel flere ganger. En norsk kunstner ble kastet ut av SM-miljøet i Norge fordi han visstnok er «for drøy».

LOMMEMANNEN AINT GOT NOTHING ON YOU Av Redaksjonen Vet du hvor mange jenter som går ut på byen i kjole uten lommer hver sommer og danser med mobilen i hånda hele kvelden? Eller hvor mange menn som ikke gidder å ha med seg lommeboka fordi de ikke har noe sted å legge den, og dermed lar bankkortet ligge i baklomma slik at det knekker? Sikkert veldig mange. Dette har sikkert ShoeBar også tenkt på, og de har gitt

7 1

6

en forestilling fra mannen som lagde filmen Trainspotting på nittitallet. Denne mannen har nemlig også laget et teaterstykke som heter Diktator mot dikter.

Men den heklende R&B-sangerinnen kunne mer enn å stagedive. Nå har hun angivelig også stupt inn i basketsporten og meldt seg på et basketlag med 16 år-gamle jenter. Se opp for venstrehooken, småjenter!

HOT-ONLINE NOT-IRL I dag er vi alle fotografer, og noen har brukt tiden (og instagram) godt på å perfeksjonere selvportrettene sine. Så godt at når de går ut i verden fremstår de som den stygge tvillingsøsteren/-broren til sin egen hotte internettpersona, og ingen klarer å tenke på noe annet enn det. Synd ikke verden er i RGB. Når kommer de ekte Instalinsene? Vi kunne tenkt oss kontaktlinser i «Amaro» eller «Valencia». Boblere: Facebook-Høyre, libido på avveie, burgunder, musember, Kir Royal, ukonvensjonelle metaforer for hvordan vagina smaker, algeshots, ekte simultanorgasmer<3, kamelkåpe, Snapchat, diamantveibuddisme, pepperkakeyoghurt, champagne, roger that.

VI SPANDERER EN KVELD PÅ NATIONALTHEATRET

KK svarer på Hanna Stoltenbergs motekritikk:

oss en haug med skinnlommer, altså en slags veske til telefonen din/bankkortet/kvitteringer/mynter som du kan henge rundt halsen, som vi vil gi bort til leserne våre. Disse mobillommene er laget av skinn og kommer fra det danske merket Royal Republiq og koster 499,- i butikken. Praktisk. Lik NATT&DAG på Facebook for å være med i trekningen av en Royal Republiq phone pocket. For øvrig en perfekt julegave.


TIBE T:rådløs

Apple TV

799,-

fra kr

400,-

fra kr

10.1” Samsung Galaxy Tab 2

3500,-

PAP tilbehør til iPhone/iPad/Mac

550,5500,-

fra kr

Beolit 12. Trådløs høyttaler fra Bang & Olufsen

Incase Reflex hodetelefoner

8290,-

2400,-

fra kr

350,Native Uninon Pop Phone til iPhone og Android

11” MacBook Air

Skinnveske til laptop fra Sandquist

500,Beewi Bluetooth Mini Cooper til iPhone og Android

DIGITALE DRØMMEGAVER Gaver skal ikke bare være morsomme å få. De er noe du skal være stolt av å gi. På Wyfee smelter mote og teknologi sammen i landets første og eneste digitale motebutikk. Her finner du kremen av smarttelefoner, nettbrett, PCer, lydopplevelser og spennende, relevante accessories. Vi har håndplukket de beste produktene fra ledende leverandører og produsenter, og viser deg hvordan ulike produkt fungerer godt sammen. Velkommen.

Sirkus Shopping

Strømmen Storsenter

Bogstadveien


HVA ER TRO?

Hvis livet gir deg sitroner kan du ikke lage limonade og kalle det Gud. Tekst Hanna Stoltenberg Illustrasjon Tord Torpe Lars Gule har vært både ekstremist og potensiell terrorist. I 1977 ble han arrestert da han forsøkte reise inn i Israel med cirka 750 gram sprengstoff gjemt i bokpermene. Fordi han trodde. Ikke på en gud, men på menneskets rett til verdighet og selvstendighet. Den retten har han fortsatt å kjempe for, blant annet som generalsekretær i Human-Etisk Forbund. I dag er Gule postdoktor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Nylig ga han ut boka Ekstremismens kjennetegn. Mer nylig snakket han med NATT&DAG om tro. Hva er tro? – Tro er mange ting, og kommer i mange utgaver. Vi tror veldig mye og med gode grunner. For eksempel at toget går når det skal. Det står i rutetabellen og vi har erfaring som tilsier det. Det er en form for tro basert på erfaring og på tillitt til rutetabellen. Så har du den troen som ikke har noen begrunnelse. Som ikke er understøttet av erfaring. Og det er religiøs tro. Det er de to hovedtypene av tro. Og den religiøse troen er basert på – sier de mer finurlige teologene – at «man må bare tro». Det er troens kjennetegn, at den ikke har noen logisk eller empirisk begrunnelse. Er humanisme en form for tro? – Nei. Humanismen er et livssyn som handler om hvordan man forholder seg til virkeligheten. Det er virkelighetsforståelse og 8

11/2012

kunnskapsteori. Det handler om hvordan vi etablerer en moral eller en etikk. Forskjellen på en humanistisk moral og en religiøs moral er begrunnelsestilnærmingen. Vi har rasjonelle grunner for de standpunktene vi tar, ikke trosbaserte. Humanismen fremhever menneskets ukrenkelighet og iboende verdighet. Men hvis gud ikke finnes, hvor kommer denne verdien fra? – Hvordan begrunner man menneskets verdighet uten religion? Rasjonelt, selvfølgelig. Alle mennesker vil bli behandlet med verdighet. Det er svaret. Hvis du selv vil bli behandlet med verdighet, hvorfor skulle du ikke behandle meg med den samme verdigheten? Har religiøse da rett til ikke å få sin religiøsitet krenket? – Nei. Man har like lite rett til å unngå å bli krenket i sin religiøse tro som man har rett til å bli gjengjeldt i en forelskelse. Forestillingen om at man kan gå rundt i livet uten å bli såret er helt meningsløs. Det skjer jo nesten hver dag. Det er uunngåelig. I mangfoldige samfunn er slike «sammenstøt» av emosjonell art uunngåelig. Når blir troen ekstrem? – Enhver tro som legger til grunn forhold ved virkeligheten som ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer, er ekstrem. Så hvis du tror at det finnes en gud, stemmer ikke det med virkeligheten slik vitenskapen avdekker den, og det er ekstremt.

Enhver troende er altså en ekstremist? – Ja, da er du en deskriptiv ekstremist. Når du tror på en gud. Det betyr ikke at du er en moralsk eller normativ ekstremist, men hvis du tror på noe som ikke kan bekreftes på rasjonelt vis, så har du en oppfatning som strider mot våre beste kunnskaper, og det er en ekstrem oppfatning. Dersom man ikke tror på at mennesket har iboende verdighet og at denne verdigheten gjelder for alle, er det også en form for ekstremisme? – Ja, det er normativ ekstremisme og den logiske konsekvensen av det er at man går og henger seg. Velbekomme. Man må kunne forvente at folk er villige til å ta konsekvensene av det de preker. Meningsfull samtale handler om at man har tillitt til at folk faktisk mener det de sier, i den forstand at de er villige å gjøre noe for å bevise at det er riktig. Det finnes ikke gode grunner til å nekte andre en verdighet og de grunnleggende rettigheter man selv gjør krav på. Dermed blir det selvmotsigende å avvise andres menneskeverd. Ellers har man ikke menneskeverd selv – og kan gå å henge seg. I 1977, da du ble arrestert, var det du som trodde på noe som du var villig til å gjøre … nær sagt alt for. Hva var det? – Jeg trodde vel ikke, men jeg hadde en oppfatning av virkeligheten som på mange måter fortsatt er intakt, men hvor sider av denne oppfatningen førte til en ekstrem normativ politisk posisjon. Oppfatningen min

av en internasjonal klassekamp var at man kunne tillate undertrykte å bruke nesten hvilke som helst midler i sin frigjøringskamp. Men det går ikke. Man kan ikke frigjøre med undertrykkende midler. Det må være en sammenheng mellom mål og midler, og det er det ikke i terrorisme. Og der trådte jeg feil. Er det også farlig å tro for mye på vitenskapen? – Ja, det er farlig. Da kan man bli en scientist som tror at vitenskapen i snever forstand har svar på alle spørsmål. Og det har den jo ikke. Men det finnes vitenskapelige svar på alle spørsmål. Vitenskapen er også en institusjon, det er ikke bare en tenkemåte. Og det er ikke bare én institusjon, det er mange institusjoner befolket av mennesker, og mennesker tar feil. Hele tiden. Du må lete etter de argumentene som taler imot det du selv mener er det riktige, for det er kun da du får korrigert deg selv. Det er sunt, og det er det som driver vitenskapen fremover. Det er dette som er ytringsfrihetens rasjonelle samfunnsmessige begrunnelse. Vi trenger motforestillingene. Så humanismen trenger religion? – Helt klart. Jeg pleier noen ganger å si at hadde ikke humanister hatt religion, måtte vi funnet den opp. Mangfoldet er mer verdifullt enn enhet og enighet. Så derfor trenger du kjettere, du trenger religiøse, du trenger klimaskeptikere, du trenger hele pakka. Det er den kontinuerlige meningsutvekslingen som gjør at vi etablerer våre sannheter. Og disse sannhetene er alltid foreløpige. «Ekstremismens kjennetegn: ansvar og motsvar» er ute på Spartacus forlag nå.


DROPKICK MURPHYS sentrum scene 23. januar

10. DESEMBER 2012

JESSIE WARE

OSLO SPEKTRUM 10. aPRiL

BLÅ 27. FEBRUAR

jake

JOHN DEE 19. FEBRUAR

bugg parkteateret

15. mars JOHN DEE 18. MARS

two door cinema club rockefeller 4. mai

very special guests

KAIZER CHIEFS

Ullevaal stadion, 30. juni BLI FAN AV ATOMIC SOUL


Meh-gubben søker svar på det alle lurer på, men ingen tør å spørre om. TEKST REDAKSJONEN

Geir Ramnefjell Mafiaboss i Akersgata

Hver måned vil meh-gubben i sokratisk ånd be et knippe Dagsnytt 18-aspiranter og Parasite Motel-søkere – AKA the usual suspects – om å redegjøre for fenomener og begreper du er avhengig av å forstå for å kunne holde hodet over vannet i det stadig mindre gjestmilde meningsdeltaet. Denne måneden: «Facebook-Høyre».

Jeg tror det er lurt å gå via omveier når man skal forsøke å beskrive hva Facebook-Høyre er, og en akkurat passe upresis beskrivelse har jeg allerede brukt i en kommentar om «ekstrem-Andreas» fra Farmen: Om han ikke er en Behring Breivik, er han i alle fall et Facebook-Høyre, bare uten internett.
Facebook-Høyre eksisterer som kjent egentlig ikke, men da denne kommentaren sto på trykk – meldte i alle fall både Jon Hustad og Halvor Fosli seg. Fosli advarte meg først én gang om at jeg hadde stukket fingeren min inn i et vepsebol, og siden én gang til – etter at jeg hadde kommet med tre samlekarakteristikker på det uensartede FB-høyre:
1. Den gnieraktige tilnærmingen til velferdsstaten, der verdien av fellesansvaret svekkes, og kravene til individets eget ansvar økes (sink or swim).
2. Den «pragmatiske» holdningen til innvandring, som har som evig logikk at innvandringen først og fremst er en økonomisk belastning som vi bør ha minst mulig av.
3. En holdning om at alle kulturprodukter som ikke er selvfinansierende, mangler livets rett.
Foslis svar var: «Enhver som prøver å dytte fellesstandpunkter på FGHøgre vil få omtrent hele gjengen imot seg. Et vepsebol, som sagt».
Så min konklusjon blir: Facebook-Høyre er et reaksjonært vepsebol, ikke en politisk bevegelse.

3

- Hva pokker er egentlig FacebookHøyre?

Elisabeth Skarsbø Moen Debattredaktør i VG – Jeg oppfatter dette som en gjeng, hovedsakelig menn, med sterk overbevisning om at Europa nærmer seg undergangen på grunn av innvandring fra muslimske land. Som løsning på problemet har de en stor tro på at en styrket nasjonalstat har evnen til å løse problemet. Jeg oppfatter dem som nasjonalkonservative – en slags kombo av RV og Senterpartiet. Jeg mener egentlig at Facebook-Høyre er feil betegnelse på denne gjengen, de burde vært kalt Facebook-Sp. Nadina Bouhlou Journalist og researcher i Brille – Facebook-Høyre er den aktiviteten som ikke er reklame og babybilder på Facebook. Noen ganske smarte, høylytte politisk korrekte og ukorrekte kranglefanter med mye tid til overs har bygget små mediehus av facebookveggene sine. Der bakser de sammen for å sette dagsuorden så ofte de kan. Formen er lang som kronikken, innholdet tangerer den pure fyllakrangel. Siste ord er sjelden sagt, høflighet er ikke en dyd og ord betaler ingen gjeld. Jeg har inntrykk av at det er mer menn enn damer, mer gammel enn ung, mer person enn politikk og mer navle enn lol. Siste omstrukturering internt var da Halvor Fosli slettet Ole-Martin Ihle som venn.

Christian Valeur Harmløs forfatter – Er ikke FacebookHøyre de der mennene med akademisk bakgrunn som kjenner «folkets meninger» bedre enn alle de andre akademikerne de har tilbragt all sin tid med? Menn som tør å komme med «upopulære», «populistiske» utsagn? Mer vet jeg ikke. Tror jeg kun har tilgang til FacebookVenstre, og der er folk mest opptatt av å være pene på bilder eller å dele små, fine gløtt fra de politisk korrekte livene de lever. Jeg har noen få ganger prøvd å starte fornuftige debatter på facebooken min, men de ender alltid med at Hasse kommer inn i tråden og bidrar med ironiske liksom-debattinnlegg som ikke alle skjønner at er ironiske, og så har vi det gående da, vettu. Hvis jeg vil diskutere seriøst så @-er jeg Kvalshaug og Bokdama på Twitter.

Kjetil Rolness Sosiolog – Facebook-Høyre er en blanding av virtuelt cafebord (med aktiv ølservering), en venstre-PKallergisk heiagjeng og landets kjappeste, morsomste og mest velorienterte debattarena. Jeg liker kretsens sans for harde og myteknusende fakta (om for eksempel integrerings- og skolepolitikk), men misliker tendensene til mobbing og omvendt fordomsfullhet (ingenting er galt med Israel, alt er galt med palestinerne). Selv liker jeg å tenkte at jeg tilhører fb-høyres ytre venstrefløy, sammen med blant annet Jostein Gripsrud og Bjørgulv Braanen. Eivind Trædal Ytringsfrihetsmotstander – Facebook-Høyre er en samlebetegnelse på en del debattanter som ikke er partipolitisk involvert, men som står til høyre og henger på Facebook. Helten deres er Jon Hustad. Deres politiske program er å fortelle hverandre at venstresida er teite, at velferdsstaten snart er ødelagt og at muslimene er farlige. Miljøet fikk sitt gjennombrudd høsten 2012 med tv-programmet Harde fakta, og sprakk i løpet av høsten på grunn av alt sollyset de fikk på seg. Aslak Sira Myre Daglig leder ved Litteraturhuset – Facebook-Høyre er et reservat på internett for den utrydningstruede arten «Høyreorienterte med intellektuelle ambisjoner». Lenge virka det som Lars Roar Langslet skulle bli Norges siste av dette slaget, men etter en lang fredningstid og aktiv kvotering sjøl i venstreorienterte publikasjoner som Klassekampen, har bestanden vokst det siste tiåret. Siden følelsen av ensomhet og konstant kamp mot en numerisk overlegen motstander har vært den dannende erfaringen, viser det seg at medlemmene av Facebook-Høyre er langt mer aggressive og angstbiterske enn tidligere utgaver av arten.

Jeg mener egentlig at Facebook-Høyre er feil betegnelse, de burde vært kalt Facebook-Sp. 10

11/2012

Martin Bjørnersen Youtube-orakel – Jeg tror det må være de som ligger nede i høyre hjørnet på Facebook-siden min, de som popper opp når jeg trykker på «chat». Eller … strengt tatt trykker jeg på «prat», jeg har nynorsk på FB. Så Facebook-Høgre blir vel sånn sett den korrekte termen. Lars Berrum Komiker – Jeg aner ikke hva det er. Holder det ikke så ekte når det gjelder sosiale medier.

Vågard Unstad Hobbysosiolog – Facebook-Høyre er voksne mennesker på sosiale medier som er dritsinte på sånne som Eivind Trædal. FacebookHøyre går med et mørkeblått skaut i høyre baklomme, mens Facebook-Venstre går med et blodrødt skaut i venstre baklomme. Om disse to fraksjonene møtes i et kommentarfelt under en Facebook-status kan du være sikker på at alle andre skygger banen, for da braker det nemlig løs. De krangler egentlig mest om hvem som kommer mest til orde offentlig, men jeg tror det handler litt om skatt og penger og sånn også. Oda Faremo Lindholm Kulturmarxist i Dagsavisen – På internett evner man å finne folk som ytrer det meste om mangt og ikke minst også folk som er villige til å backe opp selv de rareste ting du selv måtte mene. Facebook-Høyre er ikke nødvendigvis så veldig ekstremt, men en samling av mennesker med en felles forståelse om at noe er galt her i landet. De har meninger som står et hakk eller ti lenger til høyre for den generelle mediedekningen og de syns at journalister er noe venstrevridd pakk. Derfor elsker de å nyansere Presse-Norge ved å støtte opp under hverandres kritikk i kommentarfelter med linker til saker særlig angående likestilling, skatt, vei- og alkoholpolitikk, samt en del enkeltsaker slik som Ingebrigtsen-saken. Da blir det typisk sånne «er hun 17 er det lov»kommentarer og «la nå et stakkars mannfolk leve!».

3

- Meh.


SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Religion er ansvarsfraskrivelse. - Johans Åpenbaring, SIDE

Jeg tror ikke sekulære mennesker forstår hellighet.

Gervais’ ateisme er et uttrykk for en himmelropende intellektuell og filosofisk latskap. - Den opportunistiske ateisten, SIDE

18

16

- Troende til alt, SIDE

Hvilken menighet leverer best ved alteret? NATT&DAG testet gudstjenestene hos de monoteistiske religionene.

23

lavterskeltilbud. Ikke noe stress, unødvendig staffasje eller spenning. Perfekt for stive, reserverte nordmenn. Lovsang:

Tekst Eivind Nyhus Illustrasjon MARIUS PÅLERUD Den norske kirke Søndag 18. november, kl. 11.00 Gamle Aker kirke, Akersbakken 26. Nordmenns holdning til Gud er omtrent slik: «det kan godt hende han finnes, men han må ikke tru at han er noe». I vårt egalitære samfunn kan selv ikke Vårherre forvente seg noen opphøyd status. En holdning som kanskje kan tilskrives fem hundre år der kirken har fungert som statens religiøse underbruk. Gjennom aktiv politisk styring har kirken blitt hva hånflirende tunger kaller en statlig seremonileverandør med sponset salmesang, administrert og økonomisk underholdt av staten. Likevel: folket slutter i store tall opp om denne lunkne, sosialdemokratiske løsningen. For Kirken er populær. To tredjedeler av oss lar seg døpe og konfirmere

i det som frem til i sommer var landets statskirke. Litt færre gifter seg her, men når du dauer er det over nitti prosent sjanse for at en prest i Den norske kirke kaster de siste spadestikkene med jord over deg. I Gamle Aker kirke er Gud fortsatt hovedtema, og har vært det siden kirken ble bygd på 1100-tallet. Det er en massiv steinkirke hvilende på en høyde ovenfor Telthusbakken. De svære søylene og mange rommene i kirken er imponerende, men ødelegger lyden og sikten. Får du plass på siden, vil du måtte stirre rett inn i en steinsøyle, hele tiden mens skrålingen fra unger som leker med kirkens Lego overdøver prestens stemme. Presten, en middelaldrene kvinne, har nok dette og tidligere erfaringer i bakhodet, når hun åpner gudstjenesten med nærmest å trygle menigheten om å delta i salmesangen: «Det er få ting som ikke er lov i en kirke, men ikke å synge er en av dem». Forsamlingen ler

Presten åpner gudstjenesten og nærmest trygler menigheten om å delta i salmesangen.

nervøst. Oppfordringen er imidlertid til lite hjelp. Selv på slagere som «Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare», er det pinlig lite sang. En dresskledd mann stresser og spør sitt følge om hva det er meningen at han skal foreta seg: «Må jeg stå framme der når ungen skal døpes?», forsøksvis hvisker han. Han viser seg å være familiemedlem av dåpsbarnet som stikker av med navneprisen («Vi døper deg til Theo Olav Børre»). Prekenen handler om Jesus som går på vannet. Presten frir til publikum med folkelig humor («var det høyt saltinnhold eller Maizena i vannet, tro?»), og snakker videre om vitenskapens mange vidundere – men også dens utilstrekkelighet. Å gå på vannet er å gjøre det umulige mulig, forklarer hun, og fortsetter: «Det er et under på linje med det å reise seg fra bunnen og et liv i hat; til å gripe det gode og takke ja til kjærligheten.» Prekenen er kort, konsis og to the point. Menigheten – de fleste pliktskyldig tilstede som del av til sammen fem dåpsfølgekonstellasjoner – følger tilsynelatende godt med. Gå inn/gå forbi: Dette er stedet hvor en verken trenger å knele eller heve sine armer i lovsang. Det er et spirituelt og folkelig

2 Preken:

4 Lokaler:

5 Jesus Church Søndag 11. november, kl. 16:00 I Ballroom. Nedre vollgate 11. «Levende gudstjenester og nært felles skap», lover Jesus Church på sine nettsider. Dette blir kleint, tenker vi, og trasker i retning Stortinget hvor menigheten har tilholdssted. Jesus Church tilhører den mangfoldige og raskt voksende Pinsebevegelsen. På verdensbasis finnes tall på alt fra 100 til 700 millioner medlemmer, hvorav 30-40 000 skal holde til i Norge. Noe i overkant av hundre av disse befinner seg denne søndagskvelden på gudstjeneste i Jesus Church. Det er imidlertid lite som tyder på at vi skal få overvære en tradisjonell gudstjeneste. Lokalet består av kafé, stands og en forholdsvis stor hall hvor det er rigget til for band. 11/2012

11


Lukten forteller oss at dette ikke er den kommunegrå, AP-sanksjonerte varianten ... Det er lyskastere i taket og hiphop fra høyttalerne. Fra en storskjerm på scenen vises det ekstremsportvideoer. Lydnivået er såpass at barna, og de er det mange av, har fått utdelt store øreklokker som det står «Jesuskids» på. Menigheten består ellers av unge, pene og blide mennesker. Alle hilser hjertelig på hverandre og smiler bredt. Plutselig hopper en pastor opp på scenen. Med enkle retoriske grep og karisma skaffer han seg forsamlingens oppmerksomhet. Han er selvironisk når det trengs («jeg gikk i grå skjorte og sliten dress, mens resten av forsamlingen hadde de nyeste snowboardog skiklærne!»), han griper øyeblikkene (kairos), og er lidenskapelig tilstedeværende (patos). Han ser ut på oss og sier han ikke vet hvem alle her er, hvor vi kommer fra, eller hvor ofte vi har tryna. «Fem ganger? Seks ganger? Alle har vi møtt veggen! Men i kveld skal vi møte Jesus!!». Det virker. Vi blir nesten revet med: «JA! Vi er også blant dem som har tryna!». Impulsen blir imidlertid raskt fortrengt når den voldsomme lovsangen dras i gang. Vokalisten gir alt, og får støtte fra tre gitarister, to sangdamer, og én trommis som ikke får plass på scenen. «En gang skal alle presidenter og statsregenter bøye seg for deg», synger vi. Hendene i været. Denne kvelden er for fest og feiring, og ingen alvorlig preken skal komme i veien for det. Det er farsdag og alle fedre i salen må opp på scenen for å konkurrere om å knyte et slips raskest (det var lov med både enkel og dobbel windsor). Salen ler og jubler. Så dukker en video av Pippi Langstrømpe opp på skjermen. Budskap: Vær sterk, og forsvar de svake! En masteroppgavestudent forteller 12

11/2012

om pinsevennenes fremmarsj i Brasil: «De bygger kirker der vi bygger Deli de Luca!». Deretter noen kunngjøringer (After Church Party neste søndag, ellers anbefales alle å delta i House Church og på ekteskapshelga med spennende seminar). Litt mer bønn, og så er det tid for nytt foredrag med tittelen «verdiforandringer». En mann tar oss med til fattigdommen i Bangladesh, og tilbake til vår egen «åndelige fattigdom». Vi får høre om et møte med Bono («Halleluja!»), og om kristne som beveger seg ut i samfunnet og «gjør en forskjell». Det advares mot egoisme, selviskhet og rus. «Menigheten skal være en trailer på den filmen som himmelriket er», forteller foredragsholderen. Vi avslutter med dagens andre kollektinnsamling – denne gangen til inntekt for kenyanske mødre som fletter kurver. For de som allerede har tømt lommeboka, opplyses det om en tilgjengelig kortterminal i hjørnet. Gå inn/gå forbi: Jesus Church er for de som tenker på Jesus som «en fet kamerat», gudstjenesten som ukas party, og som aldri rødmer. Innpakningen er ung, hip og kul. Men må det være så påtrengende? Lovsang:

6 Preken:

4 Lokaler:

2

Den russisk-ortodokse kirke Søndag 25. november, kl. 11:00 Vår Frelsers ortodokse kirke, Akersveien 33. I Vår Frelsers gravlund på St. Hans haugen, har Hellige Olgas menighet slått seg ned. Dette er den første moderne russisk-ortodokse menighet i Norge direkte underlagt Moskvapatriarkatet, og dagens medlemstall ligger angivelig på rundt 3000. Og Olga sjæl? Jo, hu var fyrstinne av Kiev på midten av 900-tallet, og forsøkte å kristne datidens Kiev-rike (deler av dagens Ukraina, Russland og Hviterussland). Krønikene forteller at hun var av skandinavisk herkomst og antagelig avkommet etter en viking. Kirkebygningen er i teglstein, og forholdsvis liten. Inne er det mørkt, og i begynnelsen er det kun stearinlysene som lyser. De er det derimot hundrevis av, og det tennes ustanselig nye små lys til minne om de en måtte ønske å minnes. Det er varmt. Veldig varmt. Men de færreste lar jakka falle. I stedet krysser de seg til stadighet med korsets tegn over sine enorme leopardmønstrede kåper, Canada Goose-jakker og generelt Sibirinspirerte bekledning. Dampen av røkelse og krydder ligger tykt i rommet. Presten tar en runde opp og ned midtgangen med en røkelseslampe for å spre lukten litt ekstra. Vi er cirka 40 stykker i det lille rommet. Alle står. De fire-fem stolene som finnes er nemlig forbeholdt babushkaene (bestemødre). De fleste damene har dekket til håret sitt med et lite farget sjal. Det viser seg at vi har kommet til en messe hvor det meste foregår på kirkeslavisk. Et språk ingen egentlig snakker lenger, men som for et utrent norsk øre lyder som en pen og forfinet versjon av russisk. Det er hele to prester, tre-fire altergutter og én assistent som vekselvis synger og leser bønner. Presten har en gullfarget kappe, og en svær svart hatt. Vi får høre historien om den barmhjertige Samaritan – som presten halvsynger seg

gjennom på norsk. Også syndsbekjennelsen får vi på norsk, og i motsetning til Den norske kirke bekjenner en her fremdeles: «lysten til det onde i mitt hjerte». Ved et tegn eller et ord vi går glipp av, går plutselig flere bokstavelig talt i bakken. Han ved siden av kysser steingulvet godt og lenge, mens andre begrenser seg til å tappe noen fingre ned i bakken etter å ha knelt. I siderommene står det kordamer som synger høyt, klart og vakkert. Sangen glir langs veggene og det bueformede taket – ja, den trenger seg gjennom røkelsen og treffer oss midt i søndagsbluesen. For i det vakre og ikon-fylte rommet er atmosfæren mest av alt nedstemt. Det hviler noe tungt over hele forsamlingen, som om vi deltok i en requiem (dødsmesse). Kanskje er det derfor som en slags oppmuntring til slutt, at presten lar alle de som kommer frem og kysser gullkorset hans få med seg en liten kjeksbit på veien ut. Gå inn/gå forbi: Dersom du er kald og nedfor: gå inn! Her kommer du til dine likemenn. Kjæl med søndagsbluesen og smak på god kjeks til lukten av røkelse og lyden av oppsiktsvekkende god korsang. Lovsang:

6 Preken: Kan ikke vurderes. Lokaler:

5


Det mosaiske trossamfunn Lørdag 17. november, kl 09:00 Synagogen i Bergstien. «Pleace show me your ID». En sikker hetsvakt med propp i øret gransker oss nøye utenfor inngangen til synagogen. Lengre opp i gata står det en politibil. Det er en tidlig, grå morgen i en folketom gate. Men vreden fra Midtøsten har potensiale til å ramme selv lille Bergstien. Vi får på oss en kippa, og beskjed om at mobil ikke hører hjemme på ortodoks messe. Lokalet er ikke ulikt et kirkerom. Det er mørke trebenker, et høyt og buet tak, et slags alter, og trapper opp til prekestolen. Torarullene ligger oppbevart bak to dører og tunge rød gardiner. Men det skal ta en god time før rullene hentes frem. Først skal kantoren på hebraisk synge seg igjennom det som finnes av morgen- og sabbatsbønner. Det gjør han med ryggen mot oss, mens han vugger frem og tilbake. En godslig og røslig dansk fyr ser at vi ikke skjønner en dritt, og kommer oss til unnsetning. Han beærer oss en bok med svenske oversettelser av bønnene, og forklarer at tekstene stort sett er basert på mosebøkene. De færreste følger nøye med – folk kommer og går. De klapper hverandre kameratslig på ryggen, og sitter og står akkurat som det passer dem. Majoriteten er gamle menn (damene og ungene har eget program), og alle bærer de et hvitt og blåstripet teppe over ryggen og skuldrene. Uten forvarsel begynner de noen ganger å synge med kantoren. Da brummer dype bassrøster fra alle kanter. Sangene virker trøstende og nederlagsstemte, men den svenske oversettelsen avslører at det er like mye en feiring av Guds storhet vi er med på. Det oppleve som et nært og kjært fellesskap av gamle menn. Om vi lukker øynene kan vi drømme oss noen tusen år tilbake til miraklenes tid og ørken, esel, kjortler og sandaler. Det kan vi gjøre. Selv får vi ikke de gamle karene i Berlevåg Mannskor ut av hodet.

Før torarullene skal legges tilbake, bæres de opp og ned midtgangen. Mennene lar trådene fra teppene sine berøre toraen, før de kysser teppet sitt. Rabbineren går så opp trappesatsene, og holder en preken. Det handler om Jacob og Esau, men det trekkes forbindelseslinjer til dagens situasjon i Israel/Palestina. Esau ville drepe Jacob, og det var stadig konflikt og kjekling de to imellom. Jacob («vår jødiske forfar») var sterkere enn Esau, og kunne vinne over ham i kamp, forsikrer rabbineren. «Men uansett hvor mange en dreper og hvor mange kamper en vinner – er det ideologien og hatets tanke en må overvinne». Prekenen er befriende rett fram, og rabbineren er ikke redd for å berøre Midtøsten-spørsmålet. Noen tordentale holder han likevel ikke. Talen er bestemt, men forsiktig. Rabbineren avslutter med en oppfordring om å gå ut i samfunnet som «stolte og åpne jøder». Til slutt får de små barna komme til. De fyller trappene og prekestolen, før de synger med i en siste runde hebraisk bønnesang. Gå inn/gå forbi: Greier du først å komme deg inn, vær forberedt på å måtte bli med på en tre timers seanse (yes, intet mindre) som kan minne om en jødisk versjon av Berlevåg Mannskor. Lovsang:

5 Preken:

4 Lokaler:

4

Den katolske kirke Søndag 11. november, kl. 19:30 St. Olav domkirke, Akersveien 1. Når vi slentrer inn klokken halv åtte til en såkalt aftenmesse, har domkirken allerede rukket å feire syv (!) gudstjenester tidligere på dagen. St. Olav domkirke er stort sett stappfull fra åtte om morran til åtte om kvelden. Ja, nå snuser den katolske menigheten til og med på folketomme statskirker i Groruddalen for å dekke behovet sitt. Landets siste katolske erkebiskop rømte landet i 1536 i ei skute fra Nidaros til Holland, men siden den tid har vårt evangelisklutherske land som kjent blitt oversvømt av polske arbeidere, filippinske au-pairer og sør-europeiske eurokriseflyktninger. Legg til kulturelitens fremste spirituelle trend på 00-tallet: konvertering til katolisismen, og du har forklaringen på veksten (Arne Berggren, Gerhard Helskog, Vetle Lid Larssen, Jahn Otto Johansen). Menighetens nasjonale sammensetning gjør at godt under halvparten av gudstjenestene foregår på norsk. Det er egne polske messer, vietnamesiske, kroatiske, franske, spanske, litauiske etc. Ved inngangen til kirkerommet står det fat med vievann. Unge som gamle dypper fingrene i vannet før de gjør korsets tegn, og neier i retning alteret. Det skjer fort, og med den største selvfølge og rutine. Inne i kirkerommet er lukten det første som forteller oss at vi er i en katolsk kirke og ikke den kommunegrå, AP-sanksjonerte varianten vi er vant med her hjemme. Rommet er fylt av mild røkelse. Det er brennende stearinlys og varm belysning, store oljemalerier og vinduer i mosaikk. Trebenkene er imidlertid knallharde. Hvorfor ikke noen puter i plysj? Hadde ikke det passet rent estetisk? Presten er en gammel mann med forsiktig stemme og ørlite amerikansk(?) aksent. Skjelvende tømmer han begeret med Jesu blod og når han tygger oblaten (brødet) knaser det høyt gjennom det litt knirkete høyttaleranleg-

get. Aftenmesse innebærer en forholdsvis kort gudstjeneste (45 minutter), og ingen sang. Det åpnes med bønn for alle verdens enker (det er enkenes dag). Siden følger en kort preken som oppfordrer oss til å komme ut av våre skall og se på hverandre som søsken. Det bes for krigsflyktninger og kristne forfulgte, samt alle kvinner som blir diskriminert (for det er mest kvinner som blir diskriminert, forteller presten oss). En tykkfallen dame med skrikende rød allværsjakke og Eli Hagen-hår trer plutselig frem i midtgangen. Hun går mot alteret og presten. Vi aner en skandale og vrir oss i benkene – hva i all verden er det hun skal?! Det viser seg imidlertid (puh!) at hun bare er kveldens tekstleser. Atmosfæren er høytidelig, men samtidig avslappet. Flere finner det til og med passende å dukke opp ti-femten minutter ut i gudstjenesten for så å forsvinne før den er ferdig (sikkert sør-europeere). Det hele avsluttes med at vi hilser hverandre med «fredens tegn». Det innebærer, så vidt vi kan bedømme, et slapt håndtrykk og forsiktig smil til høyre og venstre. Ute på kirketrappa stopper en eldre asiatisk herremenn opp. Han bukker dypt for den 2000 år gamle hellige katolske kirke, før han snur seg og fyrer opp en feit rullings. Gå inn/gå forbi: De steinharde benkene vi måtte knele på til tross: dette er hva middelaldrende damer og «søkende» kulturarbeidere med spesiell affekt for fransk og italiensk kultur kaller «balsam for sjelen». Lovsang: Kan ikke vurderes. Preken:

4 Lokaler:

5 11/2012

13


natt&dag 24.04.12_visittkort 24.04.12 08.19 Side 1

Fra

49,TRONDHEIM



DOVRE

OSLO





Oslo - Dovre Trondheim Oslo  Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam  Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim 

STAVANGER



KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo  Sjølyst  Lysaker  Høvik  Drammen  Fokserød  Torp lufthavn  Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal  Grimstad  Lillesand Dyreparken Håneskrysset  Bjørndalssletta  Kristiansand  Søgne Mandal Vigeland Lyngdal  Kvinesdal Flekkefjord  Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes  Stavanger   Fast holdeplass fra Oslo  Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant


Muslimsk menighet Fredag 30. november, kl. 12:30 Central Jam-e-Mosque World Islamic Mission Norway, Åkebergveien 28 B World Islamic Mission på Grønland er en av Norges største muslimske menig heter med sine 5000 medlemmer. Menigheten ble grunnlagt på åttitallet av pakistanske muslimer, og det er fremdeles primært de med pakistansk opprinnelse som utgjør menigheten. Abid Raja var en gang talsmann for menigheten, mens Ubaydullah Hussain fra de ekstreme «Profeten Ummah» er kastet ut. En kan trygt si moskeen skiller seg ut i gatebildet der den ligger klemt mellom et kontorbygg og en boligblokk, med Grønland Politihus og Oslo fengsel på den andre siden av veien. Minaretene rager høyt, og bygningen er utsmykket i blå mosaikk. Det norske været har imidlertid gitt mosaikken en hard omgang, og selv ikke utskiftingen fra

iranske til franske fliser hindrer at de faller av. En eldre herremann hilser oss hyggelig velkommen og viser oss inn til Fredagsbønnen. Vi tar pliktoppfyllende av oss skoene, og går inn i en halvsirkelformet sal. En imam er allerede i gang med prekenen. Den foregår på urdu, og med unntak av enkelte geografiske betegnelser fra Midtøsten, er det ikke stort vi får med oss. Imamen sitter på en utsmykket stol og taler som en engasjert foreleser med aktive håndbevegelser. Forsamlingen sitter på behagelige tepper med beina i kors, eller på kne, og lytter. De eldre, og de yngre som kanskje ønsker å se eldre ut, har latt skjegget gro og ikledd seg kjortler. Resten av forsamlingen er antrukket i bukse og skjorte, og påfallende mange har store forede jakker med påskriften «Oslo Taxi» eller «Norgestaxi» på seg. En mann har logoen til Posten.no på bukse og genser. Mange har også en taqiyah, et hvitt skalkeformet hodeplagg på toppen.

De fleste taxisjåførene sverger imidlertid til topplua – også mens de ber. Etter prekenen er det nemlig tid for bønn. Menigheten bukker først stående, før de går ned på kne og bøyer hele overkroppen i retning Mekka. Dette skjer flere ganger, og det blir mye tøy og bøy. I begynnelsen foregår det litt spredt og tilsynelatende etter innfallsmetoden. Men etter en kort beskjed stiller de seg tett i tett og på rekker med gardistens evne til presisjon. Fra vår posisjon bakerst i salen teller vi 70-80 rumper og mange barføtte tær. Det lukter uventet godt. De fleste har vasket hender og føtter før de gikk inn i salen, og det hviler en mild aroma av såpe og lotion i hele rommet. Imamen synger et kort bønnerop til slutt, og forsamlingen nynner forsiktig med. Mer sang blir det aldri. «Vi får vel dra tilbake til jobb», sier en til en annen, og så reiser de seg og går. Hele fredagsbønnen er over på cirka

tre kvarter. På veien ut skimtes en stor reklameplakat for «Islamic finder», en iPhone-app som til enhver tid kan holde deg oppdatert på nærmeste moske og riktige bønnetider. Gå inn/gå forbi: Når novembersola smyger seg inn over teppene og mosaikken, er dette et deilig sted å være. Lokalet er beroligende, velduftende og behagelig. Urdukjennskap er imidlertid en forutsetning for å ta del i prekentekstens forsonende budskap. Lovsang:

2 Preken: Urdu-oversetter etterlyses. Lokale:

6 11/2012

15


Ricky Gervais’ late, uforpliktende slendrian-ateisme illustrerer hvordan Vesten er beredt til å opphøye åndelig fattigdom til en dyd. Tekst Aksel Kielland Illustrasjon Tord Torpe JEG HAR EN venn som farer sammen så fort noen nevner Ricky Gervais. Han liksom kvepper til og kaster seg umiddelbart ut i langtekkelige tirader som er like kjedelige som de er forutsigbare. Poenget hans er at Gervais representerer alt som er galt med moderne humor. Og ved siden av det faktum at han selv i sin nåværende nyslankede utgave er et groteskt overvektig svin av en mann som ikke har noe på TV å gjøre, er min venns fremste innsigelse mot Gervais at han bærer hovedansvaret for at verden ikke lenger produserer fantasiløse, lattersporbefengte situasjonskomedier med samme iver som før.1 Selv om også jeg får fnatt av det meste som blir forsøkt solgt inn med den håpløse neologismen «pute-TV», har jeg aldri delt min venns avsmak for Ricky Gervais. Uansett hvordan man snur og vender på det, er The Office en klassiker: Man kan mislike serien så mye man bare vil, men man vil måtte lete lenge for å finne en serie som har avstedkommet et globalt humoristisk paradigmeskifte i samme omfang som Gervais’ gjennombrudd. Ikke sånn å forstå at jeg anser suksess for å ha noen egenverdi, men jeg likte The Office godt, og med tanke på den voldsomme medvinden Gervais og hans medregissør Stephen Merchant hadde i ryggen, tok det lang tid før jeg i det hele tatt vurderte muligheten for at de løp i den dårlige komediens tjeneste. Mens The Office var en serie jeg både likte og beundret, ble radioprogrammet og podcasten The Ricky Gervais Show – og da særlig den første inkarnasjonen som ble sendt på den londonbaserte radiostasjonen XFM – noen år senere en vaskekte besettelse. Om dette i dag fortoner seg som en smule underlig, er det viktig å huske at programmets hovedperson Karl Pilkington på denne tiden ikke var den vandrende inkarnasjonen av klisjeen om Nord-England som et goldt, intellektuelt ødeland han i de senere år er blitt redusert til, men en gretten tekniker som pleide å mobbe Stephen Merchant for å være et misfoster hvis blotte utseende var nok til å påføre kvinner mareritt. Men man blir jo lei av det meste, og et par år – samt en håndfull tv-serier, stadionturneer og Emmy-seremonier – senere, er jeg langt mer enig med min humoristisk forkvaklede venn enn jeg noensinne hadde sett for meg at jeg kunne bli. Jeg kaster meg riktignok ikke ut i frådende svovelprekener hver gang Gervais’ navn nevnes – jeg holder ham ikke engang ansvarlig for å ha ødelagt situasjonskomedien som sjanger – men jeg fylles av en uggen følelse av han omsider har blitt alt det The Office var en kritikk av – at den ironisk skamløse selvpromoteringen og den ironiske selvtilfredsheten ikke lenger er like særlig ironisk. Og jeg vet nøyaktig hva det var som fikk begeret til å renne over – det var den late, drøvtygde og bevisst fordummende ateismen.

FREMGANGSRIKE BRITER som krysser Atlanterhavet for å gjøre suksess på global skala kan velge mellom en håndfull opptråkkede stier, og Gervais valgte stien merket ’Gordon Ramsay’. Det innebærer at han systematisk har forenklet sin henvendelsesform til et punkt hvor det man opprinnelig tolket som et pregnant budskap nå er smuldret bort til fordel for en allmennappell hvis vekstpotensial synes grenseløs. Det sier seg selv at en slik utvikling nødvendigvis må gå på bekostning av noe, og i Gervais’ tilfelle er dette noe først og fremst eleganse og smartness. Nøkkelen til The Offices suksess lå i dynamikken mellom mockumentary-formatet og de dypt menneskelige rollefigurene som igjen og igjen avslørte seg foran de evig tilstedeværende kameraene: Det er en uhyre nyanserik serie, som er avhengig av betydelige mengder fingerspitzengefühl fra både skuespillerne og regissørenes side for i det hele tatt å fungere. Ricky Gervais anno 2012 er på mange måter antitetisk til både eleganse og smartness. Hans siste serie2 Life’s Too Short var et tidvis vellykket, men stort sett famlende forsøk på å gjenskape suksessformelen fra The Office, med den viktige forskjellen at Gervais denne gang ikke kunne dy seg for å dytte kjendiser inn overalt hvor det fantes en ledig birolle. På tross av ambisjonene om å vende tilbake til en mer avdempet, finstemt estetikk, ble serien dermed først og fremst en gjentakelse av de store castinggestene som preget Extras. STORE GESTER PREGER også Gervais’ stand up. Store gester definerer Gervais’ stand up. Gervais hoppet over alle trinnene på stand up-komikerens karrierestige, og gikk direkte til stadion-stand up. Da Gervais i 2011 produserte HBO-programmet Talking Funny, hvor han i all beskjedenhet lot seg selv diskutere stand up med Chris Rock, Jerry Seinfeld og Louis CK, kunne man ved et par anledninger ane en viss skepsis blant amerikanerne i det Gervais la ut om sin stand up-karriere. For i dette panelet bestående av ett vaskekte geni, én mann hvis stil har definert stand up som kunstform for flere generasjoner, én mann som i øyeblikket gjør mer for stand up enn noen annen, og én fremgangsrik manusforfatter og regissør, var det én som skulle ut – og han hadde britisk pass. Ricky Gervais er en privat mann. Til oppmerksomhetssyk å være, er han både i sine egne arbeider og i sine øvrige medieopptredener oppsiktsvekkende tilbakeholden med hensyn til alt som har med privatlivet å gjøre. Dette er naturligvis en beundringsverdig – og på alle måter forståelig – måte å håndtere sin kjendisstatus på, men denne uviljen mot å investere ikke bare noe privat, men også noe personlig, i arbeidene sine, blir mer påtakelig jo større han blir. Dette er åpenbart noe Gervais selv er klar over, og hans evangeliske nyateisme må sees som et forsøk på å fundere stand up’en sin på noe viktig og allmennmenneskelig – samtidig som han elegant slipper å gi noe av seg selv.3

Dermed trasker han over scenen med den uspiselige selvtilliten til en fjortenåring som innbiller seg nettopp å ha innsett noe ingen andre – i verden, noensinne – har innsett, og som deretter har finslipt replikkene sine slik at han vil være uovervinnelig i enhver teologisk duell han måtte snuble inn i.4 Gervais’ ateisme er først og fremst dum. Gervais har et gudsbilde som er så platt og endimensjonalt at det ikke på noe som helst nivå virker urimelig når han sammenligner det med julenissen. Det er en gudsforståelse hvor metaforer og allegorier er fremmedord, og hvor man ganske enkelt lar være å forholde seg til det faktum at forestillinger om et høyere vesen i en eller annen forstand danner utgangspunktet for brorparten av menneskehetens store bragder. Dens kardinalsynd har altså ingenting med blasfemi å gjøre – dens store overtramp er at den er uttrykk for en himmelropende intellektuell og filosofisk latskap. I DE SENERE ÅR har jeg måttet revurdere mitt syn på umorsomme gester som utføres under den «betydningsfulle» humorens fane. «Humor med et budskap» har alltid vært en sjanger jeg har skydd som pesten, befolket som den er av kronisk umorsomme mennesker som klorer seg fast i offentligheten under dekke av å «utfordre fordommer» eller bedrive andre, tilsvarende noble, potensielt Fritt Ord-støttede, aktiviteter. Humor med et budskap er som alternativ medisin: Hvis alt fungerer som det skal, er prefiksene og suffiksene overflødige. Likevel har jeg, høyst motvillig, måttet innrømme at denne typen aktiviteter har en plass innenfor humorbegrepet: Da manusforfatter Andres Lokko i forbindelse med lanseringen av Killinggängets Fire nyanser av brunt uttalte at filmen hadde som mål å utfordre den utbredte oppfatningen om at humor må være så fordømt morsom hele tiden, var jeg helt med på notene. Men jeg koblet aldri riktig at dette ikke kun skulle gjelde tre timer lange svenske mesterverk, men også generelt kunne brukes som et forsvar for et syn på humor som en arena hvor man – som på kunstfeltet – kan bryte regler man ellers er tvunget til å overholde, for deretter å la effekten av disse symbolske gestene påvirke offentligheten som sådan. Så selv om det ikke var morsomt at Shabana Rehman løftet Mullah Krekar, var det likevel på en eller annen måte humor. Den amerikanske stand up-komikeren George Carlin sa en gang at øyeblikket rett etter en vits er et perfekt tidspunkt å snike inn noe man vil at publikum virkelig skal tenke over, ettersom skjoldene deres da midlertidig er nede.5 Det beste eksempelet på en systematisk utnyttelse av dette fenomenet er Woody Allen, som i sine beste filmer konsekvent bruker humor for å avvæpne publikum, for på den måten å la høyst banale sannheter om det å være menneske under Jahves forsyn slå rot i publikummeren mens hun forsøker å hente seg inn igjen etter latterutbruddene. VED FØRSTE ØYEKAST kan Gervais’ ateisme synes å være et forsøk på å benytte

seg av denne psykologiske mekanismen, men når man tar den i nærmere øyensyn viser den seg raskt å være noe annet – først og fremst en fallitterklæring. Gervais vil åpenbart at humoren hans skal ha betydning utover det å få konsertarenaer stappfulle med velvillige publikummere til å le; og ettersom han ikke er villig til å investere noe av seg selv, blir denne halvhjertede harselasen med «kontroversielle» temaer løsningen. Samtidig er det en stor, gudeformet, ikke-avbildet elefant i rommet: Når Gervais latterliggjør «Gud», er det kristendommens gud – den gud hvis mest fanatiske disipler møter ondsinnet blasfemi med et blasert trekk på skuldrene – og ikke den andre, tilsvarende populære monoteistiske størrelsen som i de senere år har vært opphav til så mye brudulje i Vesten. I Vesten er Gud – i betydningen et patriarkalsk tankesystem som dikterer rammebetingelsene for alt samfunnsliv – død. Men det stopper ikke Gervais; med frenetisk entusiasme kaster han seg over kadaveret, og pirker i det med en lanse som er så sløv at den ville ha problemer med å gli gjennom smør. Gervais snakker utelukkende til den sekulære menigheten, og det han presenterer som kritikk, er i virkeligheten lite annet enn et innsmigrende klapp på skulderen. GERVAIS’ ATEISME ER ikke morsom, ei heller kan den på noe som helst måte sies å være viktig.6 Den er dessuten så uspiselig i all sin arrogante selvtilfredshet at man grøsser bare ved tanken på at noen med et slikt bevisst reduktivt livssyn skulle lære noen noe viktig om noen ting som helst. Heldigvis er det få mennesker som ser til komikere i sin jakt på livsvisdom, og de få som gjør det har forhåpentligvis vett nok til å se til andre enn Ricky Gervais. Gervais er imidlertid bare toppen av et stadig mer problematisk isfjell. Ateisme er den eneste formen for religiøs skråsikkerhet som tas på alvor i et sekulært samfunn, og i takt med at offentligheten stifter bekjentskap med en stadig mer ekstrem religiøs fundamentalisme, blir tilsynelatende også ateistene mer dogmatiske og uimottakelige for kritikk. Richard Dawkins og hans armé av selvtilfredse, glisende intellektuelle krigere representerer – i kraft av å potensielt sett muligens bli tatt på alvor – en langt større utfordring enn Gervais noensinne vil gjøre.7 Likevel er det Gervais’ late, uforpliktende slendrian-ateisme som best illustrerer i hvilken grad man i Vesten er beredt til å opphøye åndelig fattigdom til en dyd. RICKY GERVAIS HAR produsert solide klassikere innen to ulike medier, hvilket når alt kommer til alt er mer enn man kan forvente av noen utøver innen noen profesjon. Og at en underholdningskarriere har sine opp- og nedturer er dessuten nærmest uunngåelig. Samtidig skulle man ønske at Gervais kunne være irrelevant og umorsom på en mindre fordummende måte enn han er nå. Men til syvende og sist er det kanskje passende at nettopp ateismen – denne fundamentale overbevisningen om at det finnes langt mindre mellom himmel og jord enn de fleste mener å erfare – brukes til å dekke over en høyst påtakelig tomhet i kjernen av et kunstnerskap i krise.

1. Den i Norge mer eller mindre glemte britiske komikeren Rik Mayall (The Young Ones, Bottom) er, med sitt hysteriske, manierte overspill og dertilhørende latterspor, min venns platonske ideal av en komiker. 2. Inntil videre tror jeg at det mindre som sies om Derek, det bedre. 3. Den samme innvendingen kan rettes mot komikerkollega Bill Maher, som også, kan det argumenteres, bruker ny-ateismen som bolverk mot selviakttagelse, men i motsetning til Gervais er Maher imidlertid villig til å gå inn i politiske saker og forplikte seg til konkrete standpunkt. 4. For en reell og dialogvillig teologisk duell, anbefales dokumentarfilmen Collision (2009) som følger Christopher Hitchens og pastor Douglas Wilson på rundreise i USA mens de promoterer sin samarbeidsbok Is Christianity Good for the World?. Dessuten en must-see for fans av P. G. Wodehouse, en felles lidenskap for begge de to involverte [red. anm.]. 5. Ateistkollega Christopher Hitchens er inne på noe av det samme i sine utlegninger om hvorfor kvinner fra naturens side ikke er morsomme: Det å få noen til å le, er å midlertidig sette dem ut av balanse. 6. Til en viss grad kan man argumentere for at Gervais’ andre kjepphest – hans nyslankede skadefro mobbing av de sykelig overvektige – er et eksempel på «humor med et budskap» som faktisk kan ha noe for seg, i en tid hvor fedme er i ferd med å bli en vestlig folkesykdom. 7. For et kortfattet og sindig oppgjør med Dawkins og hans disipler, sjekk ut Melvyn Bragg (In Our Time) sitt oppgjør med «ateist-fundamentalismen» på Sky-programmet The Book Show.

16

11/2012


11/2012

17


Johan Harstad tror på potensialet som ligger i å stenge publikum inne i Nationaltheatret i åttetimer. Og på Motorpsycho. Tekst SARA HAMMER Foto STEPHEN BUTKUS I sin klare tro på kunstens verdi og evne til å endre menneskers liv, har Johan Harstad i elleve år servert oss romaner, dramatikk og novellesamlinger. Hans forfatterskap, som er blitt belønnet med både Brageprisen (2008), Ungdommens kritikerpris (2007) og NATT&DAG-prisen (2002), rommer alt fra historien om Mattias som forsøker gå gjennom livet fullstendig ubemerket i Buzz 18

11/2012

Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, via skildringer av (en svært så ansvarsfraskrivende) Albert Åbergs problemfylte voksenliv i Hasselby, til tunge beretninger om nittitallets alvorligste kriger i Osv. Nyeste tilskudd på bibliografien er Blissard: en selvbiografisk biografi om Motorpsycho. I løpet av 300 sider legger Harstad frem både historien om bandet frem til utgivelsen av Blissard i 1996, og hvordan bandet og albumet preget og definerte hans ungdomstid. NATT&DAG møtte Harstad på Litteraturhuset over en Solo.

Du er jo selv stor fan av Motorpsycho, og ikke bare har du skrevet bok om det bandet du beundrer mest, men også til en fanskare som er kjent for å være svært dedikerte. Det er kilde til mye prestasjonsangst her? – Ja, det er kanskje det aller vanskeligste. For bandet har fra starten av vært veldig klare på at jeg må gjøre min egen greie, og jeg har fått den friheten jeg trengte. Så det er mer i forhold til fansen at det er vanskelig. Det finnes jo unektelig folk der ute som kan dette bedre enn meg, som har enda lenger

historie med bandet, som kanskje er enda mer glad i dem, og som i tillegg kanskje har mer erfaring med å skrive sakprosa eller den type tekst. Så løsningen blir rett og slett bare at man bare må gi blaffen i det. Mitt utgangspunkt var jo at jeg ville at det skulle være min bok om Motorpsycho, jeg ville skrive den slik jeg synes den måtte være. Dette er bare det første spadestikket, andre stemmer bør og må komme til senere. Og det tror jeg er viktig med et band som har denne enorme mangefasettertheten. Et band som har så mange uttrykk har også fans som har forskjellige inntrykk av dem. Så jeg tror man går til grunne om man prøver å lage en Motorpsycho-bok som skal favne absolutt alt og alle.


Er det derfor du valgte denne selvbiografiske formen? For å unnslippe dette kravet? – Ikke så mye for å unnslippe det som for å møte noen gamle spøkelser, tror jeg. Jeg har alltid hatt problemer med å skrive selvbiografisk. Altså, i romaner kan jeg gjerne ta utgangspunkt i noe fra mitt eget liv, men ender da stort sett opp med å beskrive ting som kunne ha hendt, eller en forvridd versjon av de faktiske hendelsene. Men det å bruke faktiske folk synes jeg er vanskelig, selv om jeg fikk full frihet av mine gamle venner til å gjøre det. Delvis fordi jeg har litt strengere regime enn Knausgård når det gjelder å utnytte folk, men også fordi det blir for nært og personlig, og det blir ofte dårlig tekst. Men jeg følte jeg var nødt til å gjøre det for å yte min egen opplevelse av bandet rettferdighet, og da er man nødt til å komme forbi noen av de personlige stengselene. Ikke minst fordi

utgangspunktet for denne entusiasmen for musikk, litteratur, film eller kunst generelt handler jo ofte om hvordan det flytter deg til et annet sted. Spesielt når man er ung, og så mottakelig for disse inntrykkene. Jeg tenkte at hvis jeg skulle lest en slik bok selv så ville jeg vært interessert i akkurat det. Gjennom store deler av forfatterskapet ditt presenteres musikksmaken som en svært definerende attributt ved personligheten. Denne boken, som i stor grad er en presentasjon av din egen musikksmak, er derfor ganske selvutleverende? – I noen av mine romaner har det vært et poeng at hovedpersonen skal ha en helt annen musikksmak enn meg. Enten de sitter og hører på Cardigans eller Police, ting som jeg kanskje synes er litt guffent. Sånn sett er det ganske utfordrende å skrive om et band som jeg har et sterkt forhold til selv.

Om det ikke er det beste jeg har skrevet, så er det utvilsomt det viktigste.

Jeg vet ikke hvor privat det er, folk har vel overgått meg i det private. Men for min del så grenser det mot komfortsonen. Men det er jo også innenfor dette motorpsychoske prosjektet, ikke at det skal være privat og personlig, men at det skal nærme seg det kompromissløse. Og min redsel for å skrive veldig personlig er nok knyttet til en redsel for å miste de historiene hvis jeg skriver dem ned eller publiserer dem. Men jeg tror jeg kom til et punkt der noen av disse historiene var modne for at jeg måtte kvitte meg med dem. Det er nok en viss eksorsisme i det også, å bare gi det fra meg. I Blissard beskriver du denne ambivalensen som ligger i det å ha elsket noe så intenst at man er redd for å ta det frem igjen, i frykt for å høre lyden av noe som ikke lenger finnes. – Skal man bruke de virkelig store ordene, så er det jo denne evige redselen for å havne i en livskrise, tror jeg. I hvert fall hvis jeg skal snakke med utgangspunkt i mitt eget liv. Jeg har så enormt mange slike sterke opplevelser knyttet til musikk, film, litteratur osv. Og en del av det er jeg helt overbevist om at jeg ikke kan gå tilbake til, for det vil

ikke ha holdt seg. Det fine var jo at i tilfellet Blissard så viste det seg å være nokså ufarlig, ved at den var så sterkt kodet at det var umulig å rive det vekk. I stedet klarte jeg å få et slags voksenblikk på det som plasserte seg ved siden av, og det har jeg aldri vært med på før. Plutselig har jeg to opplevelser av det bandet: Den opprinnelige opplevelsen av det, og så har jeg denne voksenopplevelsen der jeg plutselig ser hva tekstene handler om, og hører forskjellige nyanser som jeg ikke gjorde før. Men jeg tror jo mye på at man skal la en del ting ligge. Jeg er ikke nødvendigvis så flink til det selv, men jeg tror nok kanskje man blir et lykkeligere menneske av det. Fordi det i ytterste konsekvens, når det er snakk om denne livskrisen, så er det jo slik at hvis man gjenoppsøker disse filmene, platene eller bøkene som på et eller annet tidspunkt forandret livet ditt så mye at du kanskje valgte yrkesvei, venner, kjæreste, eller by å bo i, og oppdager at det ikke holder vann … så forsvinner jo hele fundamentet for livet ditt, med mindre du har klart å erstatte det med noe annet. Så det er jo livsfarlige greier dette. 11/2012

19


Jeg vil ikke skryte på meg noen god depresjon, men det gikk ganske hardt innpå meg. Tenker du noen gang at noen av dine egne bøker kan ha den samme effekten på leserne dine? At de kan representere dette før-og-etter i lesernes liv. – Det er vel det som er det egentlige ønsket da, at det skal kunne gjøre nettopp det, for det er jo så mye viktigere enn om et eller annet selger. At det kan ha en eller annen viktighet for noen som igjen genererer et eller annet. Det er jo grunnen til at jeg skriver, at jeg på et eller annet tidspunkt ble så fylt av et meddelelsesbehov at jeg var nødt til å kanalisere det ut på et eller annet vis. Så det å kunne gi det videre hadde vært strålende. Detaljrikdommen som preger forfatterskapet ditt vekker en mistanke om at du er glad i å gjøre research? Å skulle gjøre research på favorittbandet ditt må ha vært drømmeprosjektet? – Både ja og nei. All research er både ja og nei. Ja-et er jo knyttet til at man kan bare stupe inn i alt. Nei-et er knyttet til at når man finner ut noe av det man har lurt på, så forsvinner jo mystikken. Så er det et eller annet med å gjøre målrettet research, der det på forhånd er bestemt hva man skal finne ut, i motsetning til det å kunne grave opp ting fra bunnen. I arbeidet med Blissard måtte jeg hele tiden tenke «hva vet alle andre om dette?». Men jo, stort sett var det gøy altså. «Grave opp fra bunnen»? – Mye av grunnen til at jeg gjør så mye forhåndsarbeid handler egentlig om en slags videreutdanning for meg selv. Jeg er interessert i å lære ting, så jeg gjør ofte mye mer research enn jeg trenger, og jeg oppsøker gjerne ting jeg i utgangspunktet ikke har noen fascinasjon for i et forsøk på å skape den. Som 20

11/2012

en slags parentes kan det jo nevnes at store deler av Hässelby ble til ved en tilfeldighet, ved at jeg prøvde å finne ut hva slags musikalsk type Albert Åberg var, og prøvde ut forskjellige band. Endte opp med Police og måtte finne ut litt mer om de platene. Og når man er inne i Wikipedia og klikker på Synchronicity-plata til Police som igjen fører videre til synkronitetsteori og sånn, så kommer Koestler osv. Og det var det. Deretter fulgte jeg bare etter for å se hvor dypt kaninhullet går. Hva med stykket du skrev da du var engasjert som husdramatiker på Nationaltheatret, Osv. ? 508 sider dramatikk basert på nittitallets alvorligste kriger og væpnede konflikter. Noen av de som var tilstede på opplesningen du gjorde på Litteraturhuset meldte at du virket … svært preget etter den prosessen? – Det var nok det kjipeste jeg har gjort sånn researchmessig. Jeg vil ikke skryte på meg noen god depresjon, men det gikk ganske hardt innpå meg, mer enn jeg trodde. Jeg trodde på forhånd at jeg var så herdet etter å ha vært opptatt av disse konfliktene gjennom mange år, men når man kommer forbi det som ligger på youtube, og finner det som ligger i den ytterste, skitneste avkroken av internett … Det å se private, uredigerte opptak, forkastede nyhetsinnslag og lese intervjuer med folk som har deltatt på ting … Du kommer til et eller annet punkt der det bare er helt svart, der det ikke finnes noe annet enn mørke. Så da jeg var ferdig med det skuespillet tenkte jeg at det kom til å være en enorm lettelse å kunne legge det fra meg. Men det kjentes bare skittent og ekkelt, og en periode satt jeg igjen med en distinkt følelse av at det var lite poeng i å gjøre noe som helst etter det. Alt føles bare

fullstendig kjørt. Nå som det har gått et par år har det i grunn blitt enda verre, for nå synes jeg i tillegg at jeg ikke kom i nærheten så langt som jeg burde gjort. Jeg burde ha våget å gå enda dypere inn i det. Kanskje jeg må gjøre det en annen gang, gjør et nytt forsøk, eller kanskje må jeg innse at det var så langt jeg kom. Den ideen om at man skal skrive seg i hjel, blir for romantisk og uproduktiv for meg i møte med stoff av denne typen, av respekt til de menneskene teksten handler om. Forfatteren døde fordi verden var så jævlig, liksom. Det ligger et eller annet hykleri i det. For Osv. er jo når alt kommer til alt et skuespill. Det er skrevet for at folk skal sitte og klappe til slutt. Dessverre. Forfatteren får blomster mens folkene karakterene er basert på får en kule i pannen. Osv. skulle jo vært satt opp i sin helhet, hvilket vil si om lag åtte timer. Det er på nåværende tidspunkt ikke noe som tyder på at det vil skje. Ble det for sterk kost for Nationaltheatret? – Nei, si det? Jeg vet heller ikke, de har bare sagt at det skal bli satt opp. Men det er klart, til teatrets forsvar så fikk de jo ikke det de hadde regnet med. Men til mitt forsvar så hadde de ikke bestilt noe konkret heller. Så, jeg håper at de våger å gjøre det. Om de er usikre på lengden eller kvaliteten, så håper jeg de gjør det på grunn av innholdet. For om det ikke er det beste jeg har skrevet, så er det utvilsomt det viktigste. Men jeg har jo gitt Nationaltheatret ganske klar beskjed om at det ikke er aktuelt å stryke det ned til en sånn spiselig lengde. Det er så langt som det er. Hvis de ender med ikke å produsere det, finnes det også nok av andre steder å gjøre det. Teaterregissør Vegard Vinge argumenterer for sine tolv-timersforestillinger med at man trenger tid for å komme under huden på ting, at timelange forestillinger bare blir underholdning. Deler du det synet? – Ja, det er jo noe med vår tids redsel for ting som tar lenger tid enn en reklame-

pause, og det er egentlig denne Vingemodellen jeg kunne ønske meg nesten. Bortsett fra at jeg ikke vil at folk skal kunne komme og gå. Jeg vil egentlig at man skal låse dørene. Ideelt sett at ingen fikk gå på do, at man bare må sitte der og heller gjøre i buksa. Når man kommer til Rwanda-delen hvor språket er så monotont, hvor det har mistet all sin litteraritet og dramaturgi og bare durer og går, der vil jeg tro at man raskt begynner kjede seg. Men det er akkurat det jeg vil. Jeg liker tanken på at man henger av seg pelsen, så blir man sperret inne med den elendigheten i åtte timer. Det er ingen lyspunkter i det hele tatt. Det er kanskje en vits her og der, men den blir også bare sablet ned. Utover potensialet som ligger i å stenge publikum inne i åtte timer, hva tror du på? – Jeg tror først og fremst at jeg sjelden er skråsikker på noe som helst, og at en av de få tingene jeg likevel er skråsikker på, er at jeg ikke tror på noe guddommelig, at religion er ansvarsfraskrivelse og at vi i stedet burde bli flinkere til å ta vare på hverandre, vel vitende om at det ikke spiller noen som helst rolle for resten av universet om vi eksisterer eller ikke. Jeg tror på verdien av kunst, isolert fra dens appell og markedsverdi, på bedre vær og viktigheten av en god arbeidsstilling, at man må gjøre så godt man kan, at man må være grei med dyra, at en av mine naboer har mistet vettet (eller aldri hatt det) og at det kan gjelde flere, at det kommer til å ordne seg, jeg tror på kunnskap foran synsing, at man burde lese bøker i stedet for å brenne dem, at jeg burde dra tilbake til Hong Kong så fort som mulig, at jeg egentlig skulle ha vært født et annet sted, jeg tror jeg vet hva jeg holder på med. Men helt sikker kan jeg ikke være. «Motorpsycho. Blissard» av Johan Harstad er ute nå (Falck forlag).


FOTO CHRISTIAN BELGAUX

11/2012

23


Muslim: Ifrah (19) fra Søndre Nordstrand Før ba jeg fordi det var påbudt, nå ber jeg fordi jeg må; jeg føler meg lost uten. Vi lever i en uoversiktlig verden med krig og korrupsjon og uten religion hadde jeg vært en søkende person. Jeg hadde følt meg tom. Når jeg føler meg tom er det alltid fordi jeg ikke har bedt som jeg skal. Når jeg ber får jeg en spesiell følelse om at det jeg gjør er godt, at jeg får tegn på at jeg er på riktig vei. Jeg tror man må oppleve den følelsen selv for virkelig å forstå hellighet. Jeg ber fem ganger om dagen. Høyskolen har et eget bønnerom. Jeg går i moskeen minst en gang i uka for

Jeg ber fordi jeg må.

å lufte tankene og frigjøre sjelen. Som nå i eksamensperioden, da drar jeg i moskeen for å koble av. Det er flere forskjellige måter å be og nå Gud på. Jeg ber ofte meditativt. Jeg har en del sekulære venner, ateister, men det er ikke noe problem så lenge vi er enige om å være uenige. Jeg blir bedt med på vorspiel og fester av venner på skolen. Jeg føler meg inkludert, selv om jeg ikke har mulighet til å være med. De viser at de er åpne selv om jeg går med hijab og jeg pleier å forklare at jeg har andre måter å feste på, at alkohol ikke er tillatt i Islam. Tradisjon og høytider som Ramadan, lille Id og store Id er viktig i Islam. Jeg feirer ikke jul, det er en vanlig dag for meg, men ettersom jeg er født i Norge blir jeg påvirket av den intense julestemningen, og jeg får en følelse av den selv om jeg ikke feirer. Det er ikke så mange muslimer som lever hundre prosent etter religionen i Norge, det tror jeg er samfunnsog samtidsbetinget.

Jehovas Vitne: Daniel (24) fra Røa De første månedene etter at jeg ble Jehovas vitne som 16-åring, er noe av det verste jeg har vært gjennom. Det var som å få heroin ut av systemet. Jeg kaldsvettet og så ting komme ut av veggen, skrek høylytt og gjorde det dårlig på skolen. Men når du slutter å se pornografi og flørte med jenter blir du etterhvert rolig, det er ikke et mål lenger. Jeg fikk fred med meg selv. Jeg er ikke i posisjon til å dømme andre. Sekulære mennesker må gjøre som de vil, jeg er hundre prosent for fri vilje. Noen av mine beste venner er homofile, selv om Bibelen fordømmer praktiserende homofili. Det er et standpunkt jeg har tatt personlig, at jeg ikke kan ligge med andre menn, at jeg ikke kan ligge med andre enn min fremtidige kone. Jeg har lov til å drikke, men fyll er ikke tillatt. Det betyr ikke at jeg ikke har gått på et par smeller. Jeg går en del ut, men det handler alltid om musikken. Jeg får ofte høre fra dørvakter at jeg er for utagerende og har blitt kastet ut fra Blå to ganger når jeg ikke har drukket i det hele tatt. Jeg tror ikke folk skjønner at man kan

ha det så gøy uten hjelpemidler. Jeg jobber på gamlehjem ved siden av sykepleierstudier. Jeg spiller techno for de demente og de elsker det. Det er tungt arbeid å være Jehovas vitne. Du møter mye rart når du går fra dør til dør. Folk flest er høflige, mens andre sier de skal hente hundene sine. Jeg har opplevd mye trakassering. Det er greit, jeg har gjort et valg og må stå for det. Troen gir meg en mening og et rammeverk for hverdagen. Hvis jeg ikke hadde hatt det, ville jeg antagelig vært som faren min før han døpte seg i starten av 40-årene: løs og omflakkende, reiste verden rundt for å finne mening, druknet seg i jobb. Jeg har mer lyst til å være Jehovas vitne enn å ha tomme forhold til andre mennesker. Vi tror ikke på himmelen, men på dommedag som skal rense jorden. Jeg er ikke så bekymret for Maya-kalenderen. Alt skal kunne svares på gjennom Bibelen. Jeg har lest hele to ganger. Ikke fra perm til perm, noen partier er ikke så interessante. Tredje og fjerde Mosebok minner om de arabiske gule sider: altså ganske monotont. Da hopper du heller til salmene hvor David står og shredder på harpe.

Når du slutter å se pornografi og flørte med jenter blir du rolig. 24

11/2012


11/2012

25


Dette er retningslinjer jeg velger å følge, ikke må.

Pinsevenn: Christer Botn (27) fra Solli Folk prater ikke så mye i tunger og er ikke like utagerende i Filadelfiakirken nå som på 90-tallet. Det forekommer fortsatt, men vi prøver å dempe den type dialog fordi det virker så altfor sykt for mange. Jeg trenger ikke oppføre meg unormalt for å vise at Gud

finnes. Jeg spiller gitar i kirken, de er åpne for det meste av musikk. Hill Song, en stor kirke i Australia, har mye bra ikke-liturgisk musikkproduksjon, og er en inspirasjon til musikken vi spiller. Kirken er ikke bygningen, men menneskene i den. Jeg møtte kjæresten min på en kristen festival som heter Oase. En kompis i Jesus Loves Electro skulle spille der, og jeg ble med ham. For meg er det å

Buddhist: Martin (32) fra Røa Buddhismen er ikke så sentimental og det appellerer til meg. Den har en bemyndiggjørende form for med-menneskelighet. Da jeg startet på jazzlinjen ved NTNU følte jeg at jeg kom til kort og hadde behov for metoder for å utvikle meg. Musikkmiljøet hadde egosentriske verdier og ambisjoner jeg ikke kunne relatere til. Dette førte til at jeg dro til Asia, først til India, så videre til Nepal og Kathmandu. Jeg hadde en personlig krise og forstod at jeg måtte definere verdiene mine. Jeg begynte å

fordype meg i buddhisme. Da jeg kom tilbake til Norge trodde folk jeg var blitt gal. Jeg flyttet inn i kjelleren til bestemor og bestefar på Røa, der jeg mediterte flere timer daglig. Bestefar var en anerkjent psykiater og mente jeg hadde utviklet problemer etter å ha møtt en kultur som var så annerledes. At jeg ikke klarte å integrere dette og at det manifesterte seg i meditasjon, som han så på som en form for innesluttethet. Fem år senere klarte ikke besteforeldrene mine å bo på egenhånd. Jeg sluttet i jobben og flyttet inn igjen for å ta vare på dem. Da så bestefar den nye Martin i modnere form. Han så hvordan jeg behandlet

26

11/2012

be som å ha en samtale med et menneske, og jeg vet ikke om sekulære forstår det. På en annen side har mennesket et innebygd ønske om å søke etter Gud. Ser man til litteraturen, til filmen, dreier mye der seg om det overnaturlige og ting man ikke forstår. Da jeg var ung begynte jeg å drikke og feste som alle andre, men følte at det var noe feil med det for meg. Etter dette døpte jeg meg, som 16-åring. I Ålesund, der jeg kommer fra, laget jeg skatepark i kjelleren til kirken. Jeg hadde nok ikke vært så annerledes uten religion, kanskje litt mer deprimert og utrygg. Tro gir meg trygghet og nærvær. Jeg hadde vært mer søkende uten, det tror jeg

alle mennesker er, forskjellen er at jeg tror at svaret er Gud. Jeg tror sekulære mennesker går glipp av mye. Mange forbinder restriksjoner og regler med kristendommen, men jeg kan gjøre alt jeg vil, det er bare ikke alt som gagner meg. Som dette med å avstå fra sex før ekteskapet og fyll; det er retningslinjer jeg velger å følge, ikke må. Det er ingen synd å drikke, og det har hendt at jeg har feilet. Jeg har mange sekulære venner fra skolen og skatemiljøet, og jeg forholder meg ikke annerledes til dem. Jeg opplever snarere at andre forholder seg annerledes ovenfor meg, når jeg møter nye mennesker og forteller at jeg er kristen.

min senile bestemor. Jeg hadde greid å sette verdiene og tankene ut i live. Da ville han komme ned på buddhistsenteret for å lære. Han var 80 år gammel. Han var aldri der, men jeg hadde med meg flere buddhister hjem og han likte det og ble opptatt av buddhisme. Jeg følger en gren av buddhisme som kalles diamantvei-buddhisme. Det handler om å bli

kjent med sitt indre potensial. Det er styrt som et fellesskap uten makt. Det er ikke en religion. Jeg tror man kan oppnå alle gode ting som religioner tilbyr uten tro. Det som er viktig er å ha et samfunn av medmennesker med samme verdi- og levesett. Jeg tror unge sekulære går glipp av lykke. Buddhister er lykkelige.

Jeg tror unge sekulære går glipp av lykke.


11/2012

27


28

11/2012


Jøde: Talia (17) fra Skøyen Jeg har mye selvironi, det må man ha som jøde utenfor Israel. Folk vet lite om jødedommen, de assosierer jødene i Oslo med israelsk politikk, noe som ikke stemmer. Det tror jeg også gjelder andre religioner. Jeg har opplevd fysisk vold, drapstrusler og trakassering. Det er noen år siden det skjedde noe alvorlig. Jeg har mange ikke-troende venner, og religion er ikke et så stort fokus på skolen. Av 600 elever er det kun jeg som er jøde. Det er 900 jøder totalt i Oslo. Jeg har gått i jødisk barnehage ved synagogen og er godt kjent med de fleste. Vi er veldig tradisjonelle, Fiddler on the roof er mer realistisk enn man skulle tro. Moren min er halvt tysk, halvt jemenittisk jøde. Faren min er norsk og vokste opp som pinsevenn, men har konvertert til jødedommen. Bestefaren min var en ganske typisk jøde: diamanthandler med rød jewfro, så det finnes noen av de også. Jeg er fra Israel og er der ofte, og mitt

inntrykk er at jøder i Israel er mer sekulære enn i Norge. Den jødiske diaspora i Norge er mer troende. Det handler kanskje mer om samhold enn religion. Jeg føler meg veldig hjemme i synagogen, at jeg kan være meg selv der. Jeg føler meg trygg når jeg vet at det finnes noe større enn meg selv og at det er en grunn for de tingene som skjer. Jeg tror alle religioner har samme gud. Man skal drikke vin hver sabbat, og under Purim er det tradisjon å drikke så mye at man ikke husker hva man har gjort. Så alkohol er greit. Vi tror at kroppen er til låns, og at sjelen er fra Gud. Som jøde skal man derfor ikke ha tatoveringer eller plastisk kirurgi. Da må det i så fall tas ut når man dør. Tatoveringer må skjæres av huden. Piercinger er greit: jeg har syv hull i ørene. Jeg har også en diamantstjerne på tanna som jeg fikk da vi var på tur med et jødisk fotballag i Sverige, der jeg bodde hos en jødisk tannlegefamilie som gav meg den gratis. Det er ikke en davidsstjerne, det ville kanskje vært litt respektløst.

Jeg har opplevd fysisk vold, drapstrusler og trakassering.

Hindu: Sajanthini (23) fra Stovner Om det finnes en gud så er det én, ikke mange. Jeg mener Gud er én, uansett religion, og at den manifesterer seg i ulike former og bilder. Jeg tror ikke statuene i tempelet faktisk representerer Gud, men en idé. Jeg har alltid trodd at det finnes en kraft eller en Gud, men har ikke vært spesielt religiøs før nå i senere tid gjennom mannen min som er mye i tempelet på Ammerud. Tro gir meg indre ro. Jeg gjør puja hjemme ved et lite alter på soverommet hvor jeg har en indisk radio som spiller ni sanger på repeat. Jeg ber ikke til spesifikke guder. Noen hinduer

har favorittguder, og jeg likte Ganesha da jeg var liten. Jeg har ingen problemer med andre religioner eller folk som ikke tror. Jeg tror ikke sekulære mennesker skjønner hellighet. Dersom man ikke tror på noe, kan man ikke forstå det. Tradisjon er viktig og hellig i hinduisme, men jeg mener problematikk rundt kjærlighet mellom forskjellige kaster er gammeldags og bør endres. Kaste er fortsatt mye viktigere enn finansiell trygghet, jobb og kjærlighet. Jeg og mannen min er av samme kaste, men har et love marriage. Mannen min jobber i julen, men vi har juletre. Bestemoren til mannen min bor sammen med oss, hun er 92 år-gammel og elsker vaffelkjeks.

Jeg tror ikke sekulære mennesker forstår hellighet. 11/2012

29


30

11/2012


Bildene er tatt av fotografene Signe fugleSteg lukSengard, ChriStopher hoang, Sophie BerntSen, ingeBorg løvlie og ronja penzo. de er fototraineeS i generation M-proSjektet SoM varer i 3 Måneder og er et SaMarBeid MelloM natt&dag og Canon.

følg oss på facebook/Canonnorge

32

11/2012


MOTE

XXX

-Nettmagasin lansert i 2010. Beskriver seg selv som: «a fashion, art, and commerce publication that seeks to expand creative economies». DIS er et samarbeidsprosjekt mellom kunstnere, designere, stylister, skribenter og venner. Drives som et kollektiv av de amerikanske redaktørene Lauren Boyle, Solomon Chase, S. Adrian Massey III, Marco Roso, Patrik Sandberg, Nicholas Scholl, og David Toro. Blant bidragsyterne er kunstnere som Ryan Trecartin, Scott Hug og Aids-3D (sjekk ut mixtapene deres), i tillegg til kjendiser som tv-tryne Anna Lundh og MIA-stylist Kesh. Er til nå blitt mest omfavnet av kunst-verdenen, og deltok bl.a. på Frieze Art Fair i London høsten 2012. Perez Hilton er også fan. Navnet DIS henspiller på det negative prefikset «dis-». Den engelske ordbokdefinisjonen er som følger: 1. in verbs: to do the opposite of – disagree – disappear – disapprove. 2. in nouns: opposite or absence of – disbelief – discomfort – distaste. 3. in adjectives: not – disagreeable – disconnected – disinterest. --

Fra moteserien Shoulder Dysmorphia: Bone up on shoulder silhouettes for Spring 2010. Foto: Marco Roso

Har DIS magazine tatt oss til motkulturens endestasjon? Tekst MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN DIS er noe så uvanlig som et opposisjo nelt motemagasin. «Opposisjon» og motemagasin er ikke to ord du er forberedt på å få servert i samme setning, vi er klar over det. Men mote kan, tro det eller ei, være noe helt annet enn kjedelig kommanderende dette-er-hva-du-må-ha-på-deg solgt som din personlige tolkning av motebildet og askeblonde motejournalister som «sverger» til

sarte pasteller (hvorfor er det kun i moteredaksjoner og på Holmlia man fortsatt sverger til ordet «sverger»?). DIS er et motemagasin motebransjen nekter å låne klær til. DIS utfordrer den konvensjonelle måten å tenke om et magasin, og er en nettplattform der det stadig utvikles relaterte tråder rundt kategorier som Distaste, Dystopia og Dysmorphia. Som midtpunktet i tidsånden anno 2012, infiltrerer og forstyrrer DIS samtiden med like deler style og fandenivoldskhet.

«The Emporio Euro-psycho takes a vacation from Wall Street to St. Barth’s, where he imbibes too much cocaine, passes out on a chaise lounge, and wakes up missing his shirt. It’s so realistic: luxury daytime-drinking date-rapewear. Armani has created the perfect pec-exposing shirts for spring, a true innovation in a moment where nothing is new.» – DIS sin anmeldelse av Emporio Armani SS ‘13 herrekolleksjon DIS går nærmest antropologisk til verks i å utforske det som har formet oss, nullnullgenerasjonen, kulturelt og ideologisk. Når DIS lager moteserier ser det ut som de har tatt samtiden – inkludert reklameinnslagene og popup-vinduene – til seg gjennom åpne sluser. Takket ja til alle produkter, digitale nettverk, trender og livsstiler vi blir tilbudt.

High fashion. Tweens. Second life. Mallrats. Harry gabberkultur. Samtidskunst. IKEA. Cholo-mote. Politisk reklame. Herbalife. Dette er deres estetikk. Side om side med omtaler av den franske filosofen Laruelles siste bok om fotografi og essays med titler som: «Cuckoo for Cocoa Puffs: Cuckolding in porn and the colonial biopolitics behind it». I stedet for å innta en uttalt kritiske posisjon, eller forsøke å oppnå noe nytt eller «autentisk», forholder DIS seg innlemmet, og utforsker samtiden fra innsiden, horisontalt og uavhengig av det som man til enhver tid sorterer som høy- og lavkultur. På sett og vis representerer de en endestasjon for motkultur. I stedet for å være motkulturelle, gir de seg fullstendig hen til «mainstreamen». DIS er avantgarde ved å ikke være avantgarde.

Som midtpunktet i tidsånden anno 2012, infiltrerer og forstyrrer DIS samtiden med like deler style og fandenivoldskhet. 11/2012

33


Fra livsstil-serien Highly Effective People: DIS presents emerging office subcultures. Produsert av David Toro og Solomon Chase

en verDen Av MuliGHeter! Finn din fremtid blant våre språkog høyskolekurs Sjekk våre mobilsider her:

www.folkeuniversitetet.no 34

11/2012

Fra fotoserien Fair trade vist på Frieze London Art Fair, der DIS brukte visningslokalene og arkitekturen som backdrop og subject. Dette bildet ble senere sensurert av Gagosian Gallery.

DIS er et for omfattende og innflytelsesrikt prosjekt til å kalles et kunstprosjekt. «DIS is where the commodity contemplates itself in a world it has created». – Chris Kasper Hos DIS ser man en estetikk vi er vant til å observere overalt rundt oss, men den får en touch av noe off og perverst. Det er blitt noe mer enn det markedet ønsket at det skulle tolkes som. Intensjonen var ikke at noen skal like dem så godt. DIS elsker alt, men med en form for passiv-aggressiv hyperkjærlighet som får det store bildet til å sprekke opp i kantene. Det når et avslørende punkt der den innebygde absurditeten, tvetydigheten og det tragikomiske i samtiden kommer til syne. Det skurrer. Det er her det kritiske aspektet kommer inn. DIS lager moteserier med velstående milf-er kledd i siste treningstights-fashion med småhunder på armen. Hundene er tatt til ytterste konsekvens som menneskelig accessoirer og blitt til levende hunde-håndvesker. DIS oppfinner bærekraftig bling, økologisk vajazzling og air condition-klær, så du kan fortsette å forbruke med «god» samvittighet. DIS oppdaterer deg på «fornuftig» mote, som det siste innen ortopedisk lingerie, multitaskende mammaklær (der Margiela møter morsmelk-pumping) og sko i lag-på-lag (motespråk. Oversatt til norsk:

flere sko oppå sko, eventuelt flere sko inni sko). I sine beste øyeblikk kan DIS gi deg følelsen av å være en alien som blir introdusert for menneskelig kultur for første gang. Du sitter der oppe i spaceshipen din i en alien stress-less og nipper til en alien-paraplydrink. Titter ned på disse skapningene med distansert forundring og nysgjerrighet. Ler av hvor rare de er. Samtidig som tankene også støter mot noe uforståelig. Når alt klaffer, formulerer DIS det fremmede språket vi mangler stilt ovenfor virkeligheten rundt oss. «DIS is a celebration of post-contemporary technological devolution, a deluge of critically inverted digital label-whoring detritus birthed from a taupe nylon drawstring backpack worn by a candy raver from San Jose.» – A.K. Burns DIS vil ikke ha retro-mania, men now-mania. DIS viser at det er nytteløst å anlegge 1800-tallsbart, høre på 60-tallsrock, ta analoge fotos, og ha en egentørket økologisk spekeskinke hengende i den loppisinnredete leiligheten din, for å oppleve noe autentisk. Det handler om å oppleve nå. DIS vil omfavne vår tid som den er. En


100 GAVETIPS TIL HAN OG HENNE

Fra moteserien Motherhood Incorporated: Keeping the world abreast of the latest trends in multitasking maternitywear. Foto: Marco Roso

Fra livsstil-serien Contemporary Eco Lifestyles: Deluxe Durag Salmon Skin & Eco Nelly Band-Aid. Foto: Rachel De Joode

tid der de kulturelle markørene dine i form av likes på Facebook ved neste tastetrykk blir brukt i reklame ovenfor vennene dine. Der du ikke har tid til å lese teksttunge presseskriv og unge kunstnere heller lager «utstillingstrailere» modellert etter Hollywood-film. Der den siste nyvinningen på sosiale medier-fronten har skrudd opp tempoet på (og tilsvarende redusert?) menneskelig kommunikasjon til tre sekunders snapshots. Budskapet er at det ikke finnes noe alternativ. Ingen alternativ musikk, eller alternativ kultur. Eller, den finnes jo, men før eller siden kan den kjøpes og selges på lik linje med alt annet. Man kan se dette som en kommentar i seg selv. Men DIS tar det videre. DIS gir inntrykk av å ville forsterke og akselerere status quo. I en kommersielt drevet kultur basert på å selge deg illusjonen om at du har uendelig med valg, for å dekke over det faktum at du ikke kan velge en annen grunnleggende virkelighet, viser DIS at en relevant strategi er å spille på samme logikk. Delta i maskeraden. Lage enda flere forbrukervalg og forbrukerlivsstiler. Enda flere kulturelle koder, trender og stereotypier. Skru opp tempoet, sette på femtegiret og bidra til at hjulene i maskineriet går enda fortere, fortere enn sitt eget beste. «DIS is a live, functioning embodiment of the shifting mentalities that are making today’s world expansively complex. (…) They are inventors providing fluid platforms for new cultural code and perspective.» – Ryan Trecartin

Dette høres nok ikke lenger ut som noe du forbinder med motebransjen. DIS er også hittil blitt mest omfavnet – kanskje ikke overraskende – i kunstverdenen. Ved Frieze Art Fair viste DIS prosjektet Fair Trade, der de fotograferte «vanlige mennesker» sammen med kunstverkene, blant annet de ikke-vestlige vaskedamene til Gagosian Gallery. Dette bildet ble senere sensurert. Da DIS deltok på Art Basel arrangerte de en Kim Kardashianlook-a-like-konkurranse, til Perez Hiltons begeistring. Det er blitt sagt at DIS er et for omfattende og innflytelsesrikt prosjekt til å kalles et kunstprosjekt. Det er nettopp det som er deres fordel. De kritiske implikasjonene i hva DIS gjør er på én side mindre åpenbare ved at de spiller så tett på lag med de kommersielle kreftene de samtidig kommenterer. Men de blir også mer uforutsigbare og diffuse. Med andre ord, gjør de det vanskeligere for det gode selskap å båssette dem som sin motstander. Enn så lenge. DIS er forberedt på å selge ut. Foreløpig har DIS tatt en avkrok av internett, og mellom strømmen av repetitive bloggposter, laget et midlertidig rom for avstand og motstand. Og uavhengig av hva det skulle få av fremtidige konsekvenser, har de i det minste bidratt med noen langt mer interessante bilder i databasen til Google Image Search. «It’s a meta-masquerade in the vapid infinite, and everyone’s invited.» – Dis om Dis

TORGGATA 10, OSLO | SHOEBAR.NO

www.dismagazine.com 11/2012

35


Åpner også på Mathallen Vulkan i oktober!

Åpner også på Mathallen Vulkan i oktober!


BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

De fleste er skjulte suckers for naturtro tegning. - Kunstguiden, SIDE

Verdens ende nærmer seg med stormskritt.

Romanen er en despotisk fantasi om total kontroll. - Teorien om alt, Frankrikes «Nye Houellebecq»; Aurelién Bellanger

46

- Scenekunstguide, SIDE

48

- NATT&DAG møter Åndens makt-programleder Tom Strømnæss

78

50

At 50 prosent av Norges befolkning mener Snåsamannen har de evnene han påstår, tenker jeg er et jævlig høyt tall

11/2012

37


LANSERINGSFEST: NOVEMBER FREDAG 2. NOVEMBER - THE VILLA DANCING

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Hos oss varer studielånet ditt lenger. DJ hver fredag og lørdag. Tlf.: 22 20 46 16 •Tullinsgt. 2 • 0166 Oslo 21 år etter klokken 22:00 Ukedager 10:00 - 02:00 • Fredag 10:00 - 03:00 Lørdag 11:00 - 03:00 • Søndag 12:00 - 01:00

38

11/2012

CAFE


UTELIV

DES

Tir 4. Ons 5. Tor 6.

Fre 7. Lør 8.

Fre 14. Fre 21.

proxy + revolver presents:

PAGAN ALTAR (UK) + BRUTUS + MAGISTER TEMPLI release: THE SWITCH royal revolver: SIMEN TANGEN RELEASE FEST gut feelings festival: US GIRLS (CAN/US) + NEIGHBOURHOOD GOUT + VERDENSROMMET + LUDVIG MOON + 9MARY (UK) + NEIGHBOURHOOD GOUT (UK) + KLUBB M/ HILDRINGSTIMEN BLOODLIGHTS + PSYCHWARD CLUB deathfest 2012: + EXECRATION + GROTESQUE HYSTERECTOMY + DISKORD JIM PROTECTOR + KOSMISCHE CLUB redyellowcab presents: THE SOUND OF BREAKING GLASS DJ’S

REVOLVER MØLLERGATA 32

MÅNEDENS BAR:

Kl.21.00 / kr. 150 / 20 år

THE CROSSROAD CLUB Maridalsveien 3 På toppen av dumpa over Brenneriveien, i de gamle lokalene til restauranten M3, ligger bluesklubben The Crossroad Club, som etter åpningen for drøyt to år siden har vært full av folk hver helg, i hvert fall de helgene vi har vært der. To ganger i uka arrangerer de konserter, med utgangspunkt i bluesen, men de har streifet innom mye rart underveis, senest forrige måned var det Okkultokrati platerelease. Hver dag minus mandag lages det god kortreist slow food, med ny enkel meny fra kjøkkensjef Even Christiansen på tavla hver dag. Nå tett opp til jul er det lurt å plinge ned og høre om du kan reservere et bord på forhånd, ellers ender man opp med tom mage og bare mental blues. Får du bord kan du trille ned til Blå 01:00, med en rar følelse rundt hjertet, men en god følelse i hodet. Digg. ID: 20 år

6

Kl.21.00 / cc. 100 / 20 år Kl.21.00 / kr. 50 / 20 år Kl.18.00 / kr. 200 / 20 år

Kl.21.00 / kr. 120 / 20 år Kl.21.00 / kr. 150 / 20 år

Kl.21.00 / kr. 100 / 20 år

TOPP 3 KLUBBEVENT: Kl.23.00 / Gratis / 20 år

DRIKK PÅ REVOLVER! Hver dag 18.00–03.00 — SPIS PÅ REVOLVER! Tirs–lør: 15.00–22.00 Søn: 14.00–20.00 (man: Stengt) — Billetter via tigernet.no — revolveroslo.no

Yvonn T. Nordhagen by Midtgarden.com

Lør 1.

BICEP Fredag 11. januar. 23.00. Jaeger Denne burde du få med deg! Bicep er en duo fra Belfast som lager sløy dyp house av den gamle sorten, med digge piano-hooks og vokalsampler. Klin umulig å si om låtene er laget i 1988, 1999 eller 2012, noe som alltid er et godt tegn. Nylig kom de ut med den glimrende singelen Vision Of Love, den første utgivelsen på deres eget Feel My Bicep-label. Start året 2013 med en god opplevelse og ta turen ned til Jaeger. Vi lover gratis øl til alle som klarer å stå stille i mer enn ti minutter. CC: TBA // ID: 23 ÅR

1 1

XXXY Lørdag 22. desember. 22.00. Dattera til Hagen Dattera har blitt Oslos (Norges?) fremste arena for dubstep (altså dubstep, ikke dubstep), garage, bass, funky, grime +++ (vi har mistet oversikten for veldig lenge siden), takket være flinke folk som Lot Lot, Kids Love Bass med flere. På bittelille julaften kommer Rupert Taylor aka. XXXY, som har laget seg et bra navn takket være en myriade av singler og EP-er på forskjellige labels de siste årene, de seneste av dem litt mer housepregede, veldig i samme gate som for eksempel Joy Orbison som spilte på samme sted under Øyanatt i sommer. Klem ut de siste klubbkreftene rett før jul, så kan du hvile til neste år. CC: TBA // ID: 20 ÅR

2 1

MARCEL FENGLER Torsdag 31. januar. 22.00. Jaeger I november snudde Ben Klock Blå på hodet med et techno-set av de sjeldne. Det var deilig å se at også vi her i Oslo kan fylle opp en nattklubb og lage topp stemning over flere timer til såpass tung musikk, uten at det blir rart og anstrengt. Ga det mersmak, og har du behov for mer sonisk juling, kommer Klock-kompis Marcel Fengler til Jaeger helt på tampen av januar. Ikke den mest profilerte av Berghain-gjengen, men Fengler leverer alltid fine og tilgjengelige DJ-set, som han så elegant demonstrerte i fjor på mix-CD’en Berghain 05. Kan være verdt en lytt før du tar på deg danseskoene. UNTZ! CC: TBA // ID: 20 ÅR

3 1

40

11/2012


UTELIV TOPP 3 KONSERT:

OST&KJEX + MUNGOLIAN JETSET JULEKONSERT Lørdag 15. desember. 22.00. Parkteatret Desember er hvert år en veldig døv (unnskyld, døveforbundet) måned på konsertfronten, vi snakker Kurt Nilsen på samfunnshusturné og Penthouse Playboys vrikker julen inn (eww), men heldigvis har vi Ost & Kjex og Mungolian Jetset som i år som i fjor som året før i fjor skal avholde sin julefest på Parkteatret, med to hele kor på scenen og timevis med skamløs musikk. OBS OBS! Vær tidlig ute på billettfronten, dette har blitt en populær tradisjon, eller følg med på nattogdag.no, så skal vi se om vi ikke klarer å skrape sammen noen billetter til deg! CC: 225,- // ID: 20 ÅR

1 1

01.12 LOUNGEN: SWEEDE KLUBBEN: MATS GULBRANDSEN ------------

07.12 LOUNGEN: SWEEDE KLUBBEN: CHRISTIAN VIVIANO ------------

08.12 LOUNGEN: PATSKI KLUBBEN: JOSEF BAMBA LØRDAGSGODT: MONA & MARIA Lørdag 22. desember. 18.00. Mono De fleste bør ha fått med seg at vi er veldig glade i ting som er gratis, så derfor slår vi et slag for Mono og Lørdagsgodt som fikser konserter på lørdager uten å ta en krone for det – et modig opplegg. I desember har de Cinema Of Spirits, Halfdan Gimle, Ekkolodd med Sigurd Julius og Oslo-baserte Mona & Maria, to flinke jenter som lager sakral og storslått folkpop. I 2013 kommer debutskiven med tidenes stjernelag av norske musikere med på laget, så dette blir trolig siste gang du kan se dem spille gratis. Nom nom nom lørdagsgodt! CC: GRATIS! // ID: 22 ÅR

2 1

------------

14.12 LOUNGEN: SWEEDE KLUBBEN: CLMD (OSLO EXCLUSIVE) ------------

15.12 LOUNGEN: PHAXX KLUBBEN: PAUL DAREY (SPACE, IBIZA) ------------

21.12 LOUNGEN: SWEEDE KLUBBEN: MATS GULBRANDSEN ------------

22.12 LOUNGEN: KIMICHI KLUBBEN: TBC ------------

25.12 LOUNGEN: SWEEDE ------------

FIRE WALK WITH ME: DEATHHAMMER / BLOOD TSUNAMI / CONDOR / MION´S HILL Torsdag 13. desember. 20.00. Internasjonalen Gjesteinnlegg fra heavyspaltist Andreas Tylden: Stikkord for kvelden er råtten old school death/thrash metal slik det var ment å være, lenge før alle jentene i klassen begynte å digge The Black Album. Lenge før skinnbuksa ble byttet ut med surfshortsen, for å si det sånn. Dette er to etablerte og to forholdvis nye bekjentskaper som på hver sin måte tolker første halvdel av 80-tallets Slayer, Destruction, Sodom, Celtic Frost og Bathory. Kjapt og hardt, stygt og digg. CC: 200,- // ID: 24 ÅR

3 1

11/2012

41


UTELIV

DEATHFEST 2012 Lørdag 8. desember. 21.00. Revolver Nå som verden er i ferd med å gå under, hva er bedre enn å feire med en real dødsfest i den dunkle kjellern på Gunnern? Execration markerte seg sterkt internasjonalt med fjorårets Odes Of The Occult og er Norges desidert beste leverandører av bekmørk death metal. Diskord leverte tidligere i år Dystopics til terningkast fem her i NATT&DAG og befinner seg i det avantgarde hjørnet av sjangeren. Grotesque Hysterectomy har ligget i en kald kiste de siste åra, men ryktet sier at en ny, grotesk brutal (pun intended), skive er rett rundt hjørnet. Total DESS! CC: 150,- // ID: 20 ÅR

1

REFUSED Søndag 9. desember. 20.00. Sentrum Scene Ryktene vil ha det til at den første gigen Refused hadde i Norge var i stua til et sXe-kollektiv i Strømmen en gang på det glade 90-tall – en hjemmekonsert det er lov å skryte av. Lenge trodde vi at det bare var noen heldige få som fikk ha æren av å ha sett dem live, for etter legendeskiven The Shape of Punk to Come fra 1998 fikk bandet nok av hverandre og proklamerte at «Refused Are Fucking Dead». Heldigvis holdt de ikke ord, for nå er Refused tilbake, riktig nok på en litt større scene. Da vi i NATT&DAG i fjor sommer kåret den beste musikktilhengertypen å ha sex med, tronet Straight Edge suverent øverst, så hvis du vil få deg en natt du aldri glemmer er det bare å møte opp her. Umeå hardcore indeed. CC: 300,- // ID: 18 ÅR

1

YEASAYER Mandag 10. desember. 20.00. Rockefeller Konsert flyttet fra tidligere i høst. Nyeste albumet til Yeasayer var mest tjasayer og høstet fortjent en to-er i avisen du holder i dine vakre hender, men med et lass av gode låter fra tidligere skiver burde konserten på Rockefeller være en sikker investering, og hvem vet, kanskje de nye sakene fungerer bedre live? Dessuten er det kanskje det beste som skjer på indrefronten i desember (Happy Mondays kommer garantert til å avlyse …), etter at alle bookingbyråene svidde av alt kruttet forrige måned. CC: 270,- // ID: 18 ÅR

1

DEAD PREZ Onsdag 12. desember. 21.00. Sawol Stic.man og M-1 aka. Dead Prez, kjent for politisk ladde tekster og eksentriske liveopptredener, er ute med ny skive og avlegger hovedstaden et besøk før jul. Platen Information Age har nesten utelukkende fått negative anmeldelser, men sist de var her forvandlet de John Dee til et svett og vakkert sted. Vi må ærlig innrømme at vi reagerer litt på prisen, over 300 spenn for en konsert på gamle Gloria? Jawol. Det gjør vondt i lommeboka å være konsertgjenger i Oslo om dagen. CC: 315,- // ID: 20 ÅR

1

42

11/2012


UTELIV

FILM & POPCORN Hver søndag. 21.00. Turkish Delight Hver søndag byr Turkish Delight på musikkdokumentarer av god kvalitet og GRATIS popcorn, samt gode priser i baren. Egentlig er det ikke så mye mer å si om den saken, men siden disse tekstene ideelt sett skal være på minst 80 ord hver, såå benytter jeg anledningen til å komme med noen personlige musikkdokumentarfavoritter: «Broder Daniel Forever», fin liten sak om et bands siste konsert, med mye real talk, samt nettmagasinet Resident Advisor sine «Real Scenes»-serier om klubbscener verden over. Czech them out. CC: GRATIS! // ID: 20 ÅR

FINE GRAINS: JON RUST & FITZROY NORTH Fredag 14. desember. 22.00. Turkish Delight Hot tips hvis det begynner å skrante med penger rett før jul: Det nye Oslo-baserte plateselskapet Fine Grains inviterer til GRATIS førjulsfest med to ganske ferske navn i klubbsirkuset, John Rust og Fitzroy North, samt labelsjef Uraki Riddim. I tillegg er det en god unnskyldning for å stikke en tur ned på Turkish Delight, som virkelig har etablert seg som et supert sted i år, og rykter vil ha det til at eierne planlegger noe spennende for neste år, men vi røper ingenting! CC: GRATIS! // ID: 20 ÅR

1

Reptile Youth (DK)

1

www.blaaoslo.no

Blå app

M OR A N R E G R O E F R T P VIN 7. DES.

EL PERRO DEL MAR (SE) — 8. DES.

GUT FEELINGS FESTIVAL #2:

NAÏVE NEW BEATERS (FR) PHIL T. RICH SANDRA KOLSTAD MATHILDE SAVERY — 13. DES.

REDD KROSS IMPERIAL STATE ELECTRIC

15. DES.

EINAR STRAY — 18. DES.

REPTILE YOUTH (DK) — 23. DES.

FRANK ZNORT QURTET Konsert fra 16.00 — 27. DES.

CLUB KNULLDRÖM:

SUCCUBA TOMBSTONES

SJEKK UT FULLT PROGRAM PÅ BLAAOSLO.NO

06.12. Kadavar (DE)

Årets siste konsert!

DOBBEL SLIPPFEST: IZAKAYA HEARTBEAT / LE CORBEAU Torsdag 17. januar. 20.00. John Dee To lavprofil Oslo-band slipper skive på en gang, en god mulighet til å skaffe deg noen nye helter, hvis du skulle ha behov for det. Izakaya Heartbeat og Le Corbeau kommer med henholdsvis plate nummer to og nummer fire i rekken, begge opererer de innenfor fuzzy små-psykedelisk indie, uten helt opplagte referanser, men tankene flyr litt mot amerikanske undergrunnsband fra 90-tallet - de med sans for den fine utvaskede lyden vi alle elsker. Support your local bands! CC: 150,- // ID: 18 ÅR

1

MIGUEL Fredag 1. februar. 19.30. Kulturkirken Jakob Noen ganger elsker jeg Norge. Vi har et så fjernt forhold til religion at vi setter opp en mann med låten «Pussy Is Mine» til å spille i kirka, det er bra det. Miguel er sammen med Frank Ocean (som ikke deler fasinasjonen til Miguel for pussy) kanskje den største stemmen innenfor den nye bølgen av R&B som har herjet på hitlistene verden over det siste året. La oss bare håpe han holder litt lenger enn det Ocean gjorde på Øyafestivalen i sommer, for det var et ganske stusselig opplegg. Blir det ikke R.Kelly i Operaen kan vi trøste oss med denne, for det er fader meg ikke langt unna. CC: 315,- // ID: FRI ALDER

1

TIRSDAG & ONSDAG: 15.00–01.00 TORSDAG: 15.00–02.00 FREDAG & LØRDAG: 15.00–03.30

SØNDAG: BRUNCH 12.00–16.00

Spennende 3-rettere og andre retter tirsdag-lørdag Brunsj hver søndag kl 13-17 Siste åpningsdag før jul: Fredag 21.12. Åpent 28. og 29.desember i romjula! Forsalg på www.tigernet.no

Alle konserter starter kl 22:00

UTELIV: ANDREAS DAHL

11/2012

43


GRILLERIET, FOLKETEATERPASSASJEN FREDAGSPILS FRA 16.00 MED DJ FRA KLOKKEN 18.00 – 03.00

MAT

Endelig kan du få autentisk og god Tex-Mex i Oslo.

01.12

DJ BOWSKI

07.12 08.12

ANDREW CARVELL (UK) & LIVE SAX PHAXX

PREMIERE! “BBQ, BEATS & DRINKS” ER TILBAKE!

Revolver Mat
 Møllergata 32 Når amerikanere kommer på besøk er det én ting de savner mer enn noe annet: meksikansk mat, og med god grunn. De er ikke alene, for alle vi andre som også har tilbrakt litt tid i nasjonenes nasjon har også stort sett blitt hekta på god, spennende og ikke minst billig mat. Tex-Mex er USAs svar på Londons indiske eller Oslo og Berlins asiatiske små steder, men hakket bedre. Det nærmeste du kommer meksikansk mat her til lands er Old El Paso og Santa Maria, som ikke er i nærheten av Tex-Mexen man får i statene. Nå ser det heldigvis ut som denne trenden endelig har tatt slutt. Den siste måneden har jeg tatt flere turer til Revolver og spist god Tex-Mex, både take-away og på stedet, selvfølgelig med god øl til. Til min store overraskelse har jeg fått mer enn godkjent Tex-Mex. En av hemmelighetene er sannsynligvis den amerikanske kokken, som står og lager tortilla, tostadas

5

14.12 15.12

ANDREW CARVELL (UK) TBA

21.12 22.12

NICKY SHAH ANDREW CARVELL (UK)

og andre herligheter med de klassiske meksikanske smakene av koriander, lime og kakao. På mitt andre besøk, da jeg valgte å spise både forrett og hovedrett, ble jeg ordentlig overbevist. Jeg startet med en tostada med kveiteceviche. Ceviche er en klassisk latinamerikansk måte å tilberede fisk på. Fisken legges i en sitrusmarinade som binder molekylene i kveita på en lignende måte som varmebehandling gjør. Kveiten ligger i en marinade med lime, koriander og tomater. Den er skåret i relativt store terninger så kveitesmaken får skinne. Tostadaen er sprø og god, akkurat slik den skal være. Måltidet har absolutt fått en overraskende god start. Hovedretten jeg har valgt er grillet biff med chimmichurri og poteter med mojo picon-dressing. Biffen har samme delikate mørkerosa farge gjennom hele stykket som viser at den ikke bare er perfekt stekt, men har fått hvile så saften har trukket ut i hele kjøttet. Chimmichurrien som originalt er en argentinsk saus, men som har spredt seg over hele Latin-Amerika og brukes til grillet kjøtt, er et nytt og spennende møte. Originalt er chimmichurri en slags vinaigrette med olivenolje og eddik, og krydret med løk, hvitløk, persille, koriander, paprika, timian og lime eller sitron. Men her har den – som i USA – blitt til en slags velsmakende sørpe som ligger oppå biffen som en slags skorpe eller crust. Potetene er råstekte og mojo piucon-dressingen står bra til. Dette stedet er mer genuint amerikansk enn oppskrytte Nighthawk som kaller seg selv amerikansk, men som langt fra lever opp til karakteristikken. Uten hash-browns, chocalate fudge sundae eller full breakfest kan ingen diner kalle seg amerikansk. Er du amerikaner med hjemlengsel eller nordmann med USA-lengsel, så dra på Revolver Mat, for nærmere kommer du dessverre ikke i Oslo. Det kan tenkes at karakteren jeg gir er i overkant, men så begeistret ble jeg over et sted som i alle fall prøver å gi meg noe jeg har savnet altfor lenge. Tore Andvig

Det er tilbake til gamle gode takter på Cru.

28.12 29.12

NICKY SHAH BENDIX VON SPANDEX

GRILLERIET.NO

44

11/2012

Cru Vin & Kjøkken Ingelbrecht Knudsøns gate 1 I det siste har det gått rykter i gjengen om at Cru nok en gang er tilbake blant de beste restaurantene i byen. Etter noen år med litt stagnasjon har flere fortalt meg om fantastiske kvelder på Majorstua. Tiden var med andre ord inne for å ta turen, og prøve ut dagens fem-retter med vinmeny. Det begynner med champagne til aperitiff, og fortsetter med en delikat appetittvekker hvor et tynt bånd med kålrot er hovedattraksjonen. Retten er delikat og pirrer smakssansene, klargjør dem for resten av måltidet, selv om den kanskje ikke er det mest spennende jeg har smakt. Rett nummer to øker forventningene til resten av måltidet betraktelig. Den består av en nyslaktet fjellørret fra Hardanger. Den er melbastekt, noe som betyr at det er tilført et lag med smuler av melbatoast for å få skinnet ekstra sprøtt. Tilbehøret kan best beskrives som «jordskokk på tre måter». Jordskokken var Europas potet før poteten ble introdusert i Europa av Christopher Columbus sine conquistadorer på begynnelsen av 1500-tallet. Siden poteten både er mer hardfør og næringsrik, tok den raskt over for jordskokken som viktigste rotfrukt på det europeiske middagsbordet, men de siste årene har den originale poteten hatt en renessanse. Hovedgrønnsaken en langtidsbakt jordskokk, herlig og mør, samtidig som den har bevart den gamle rotfruktens karakteristiske nøttepregete smak. I tillegg til den hele, skinnfrie og bakte varianten, består følget til ørreten av rotfrukten både som chips og pure. Chipsen er løvtynn og sprø, noe som er vanskelig å få til. Ofte blir jordskokkchips seige. Jeg vet ikke hvordan Cru tilbereder jordskokkchipsen, men som regel må jordskokken først kokes, så skives, så tørkes og så friteres for at chipsen skal få den delikate og sprø konsistensen som altså Cru

5

TLF: 22 83 56 00

har fått til. Jordskokken passer perfekt til den sprø lettstekte ørreten. Siste forrett er pannestekt villtorsk med blåskjell og reker. Dette viser seg å være den kjedeligste retten denne kvelden. Torsken er av høy kvalitet, så råvarene er det ingenting å si på, men den får ikke skinne, for den kamufleres av andre smaker, av blåskjellene og rekene. Ironisk nok er heller ikke de markerte nok til at de gir retten et tydelig særpreg. De er sannsynligvis bevisst neddempet for å gi bedre plass til torsken, en fisk som nettopp fordi den så lett lar seg dominere, må følges av tilbehør som fremhever smaken. Resultatet blir at det dempet tilbehør likevel dominerer fisken. Hovedretten består av lam fra Jæren med forskjellige typer pastaputer. Den er absolutt bra, men det er vanskelig å få lam til å bli veldig mye bedre eller mer spennende enn det lammet du lager selv. Det gjelder også lammet her på Cru. Det betyr ikke at det ikke er godt, men det er likevel ikke helt det du håper å få når du spanderer et dyrt restaurantbesøk på deg selv. Pastaputene er likevel interessante nok til at retten gir oss det lille ekstra vi godt kan betale litt mer for. Desserten beskrives som «mango, pasjonsfrukt, kokos og lime» – enkelt og greit – og jeg lurer på om det hele er en fancy variant av fruktsalat, men den gang ei. Riktignok var alle ingrediensene der, men det var også et herlig lite egg med is og en crumble. Avslutningen trakk definitivt opp helhetsopplevelsen av måltidet. Cru er på sitt beste helt fantastisk, men det absolutte toppnivået holdes bare på to av fem retter: ørreten og desserten som er måltidets klare høydepunkter, ellers er to retter bra og én ganske skuffende. Det høres kanskje ikke så overbevisende ut, men de gode rettene holder et så høyt nivå at femmeren er et faktum. Tore Andvig


JARLE (24) Oslo sentrum – Jeg tror jeg er en snill, behjelpelig og bevisst sørlending.

HENRIETTE (19) Oslo sentrum – En omtenksom jente fra Fredrikstad.

LOUIS (19) Oslo sentrum – Norges mest kulturinteresserte svenske.

JOHN (32) Oslo sentrum – En friluftsmann på ville veier. Du fant meg jo tross alt i Karl Johans gate.

HVEM FAEN TROR DU AT DU ER?

AV: Danby Choi

MARI (17) Oslo sentrum – En som tror på at drømmer kan gå i oppfyllelse.

LINN-SILJE (19) Oslo sentrum – Hjelpsom. Men så är jag inte det ;P

CATHRINE (21) Oslo sentrum – Ingen andre enn meg sjøl.

ANDREAS (24) Oslo sentrum – Jeg tror jeg er den jeg ville vært om jeg ikke var meg selv.

FARKHEL (21) Oslo sentrum – Jeg tror ikke jeg er noe som helst, jeg er ingen ting.

ANDERS (26) Oslo sentrum – En som tror på karriere, når jeg egentlig burde vært en mann som levde på bygda med en liten familie.

AMALIE (17) Oslo sentrum – Dette er noe jeg prøver å finne ut av.

AMANDA (17) Oslo sentrum – Bare en sterk jente som tror på meg selv.

Bjørn har én venn som lytter og én venn som snakker. Erik er begge de to vennene. En god venn skjønner når det er lurt å si noe og når det er best å la være. Ikke alle har en slik venn, så kanskje du vil dele din? Kirkens SOS har behov for mennesker med slike kvaliteter til å betjene vår krisetelefon. Du deler ved å fylle ut navnet og e-postadressen på delenvenn.no

www.delenvenn.no

11/2012

45


KUNST Siri Hermansen The Economy of Survival. Chernobyl Mon Amour & Land of Freedom Stenersenmuseet, 29.11 – 20.01 Siri Hermansen har i den siste tiden levd i velkjente og slitte byer som russiske Chernobyl og amerikanske Detroit. Som en reisende Onkel Mac er hun kommet hjem for å fortelle om det via hennes utstilling på Stenersenmuseet. Mye av prosjektet, slik jeg forstår det, formidler samtaler og hendelser hun har hatt med såkalte «vanlige folk» som bor på disse stedene. Mulig jeg er et elitistisk vestkantsvin her men, er ikke faren at beretninger fra nettopp vanlige folk ofte, men ikke alltid, har en lei tendens til å formidle historier på en veldig, eh, vanlig måte? Hvis det skulle være tilfellet, kan man da være så frekk å spekulere i at dette potensielt kan bli en vanlig utstilling? Det at det også inkluderes et møte med en «idealistisk kunstnergruppe» fra Detroit gjør dessverre ikke skepsisen mindre. Når er det kunst og kunstnere ble så jævlig idealistisk(e)? Men for all del, ikke hør på gretne meg, stikk på utstillingen og finn ut av det selv.

1

Frido Evers The Blackbird Will Show You The Way. Galleri Maria Veie 21.12 – 20.01 Ah, bare klangen av navnet hans er nok til å få det til å kile på ballene mine. Spøk til side, det som fikk meg til å kicke på Frido sin utstilling var humoren. Eller vent, ved nærmere ettertanke håper jeg det var intendert humor og at jeg nå ikke tråkker i den berømte Monsieur Larry David-salaten. Frido legger morsomt nok åpningen til maya-

1

indianernes dommedag. Vet det er overraskende mange der ute, også folk du i utgangspunktet aldri villet anta trodde på disse greiene, som faktisk tror på det. Merkelig, ikke sant? Uansett, Frido stiller altså ut masse indianerbullshit og det er morsomt. Eller, kanskje ikke? Merker jeg sakte men sikkert tapper meg selv for livslyst ved å fortsette å skrive om Frido & Indianerne, så her kjære trofaste leser, her har du isteden originalen, et utdrag av Fridos tekst om den alltid så kloke indianeren Black

Bird. Enjoy: «Blackbird teaches use of intuition that will aid in understanding Mother Nature and the connection to all things. Are you listening carefully to the seen and unseen worlds? Are you grounding and balancing your energy appropriately? Blackbird will teach much and bring new surprises when you least expect it. Pay attention and listen carefully. As the mayan calender ends a new era emerges. The breaking point between a withering world and the creation of a new one.»

Mads Gamdrup (DK) OSL Contemporary Dato TBA (januar) Enda en danske i byen, det liker vi. Foruten å være kunstprofessor ved akademiet i Trondheim, er Gamdrup i den innflytelsesrike stallen til det danske galleriet Nils Stærk i København. Der befinner forresten også «vår egen» Einarsson, Sandberg og Rødland seg. I utstillingen Gamdrup nylig hadde hos Nils Stærk, undersøkte han det moderne menneskets forhold til naturlandskapet. Dette ble gjort gjennom en serie silketrykk og fotografier hvor han abstraherte i så stor grad at motivene til slutt endte opp som prikker og «fargestøy».

1

Tomas Colbengtson (SWE)
 Norske Grafikere, 29.11.2012- 22.12.2012 Da en gammel ærverdig organisasjon som Norske Grafikere tidligere i år uttalt at de merker en økende interesse for faget, skal man ta det på alvor. Det er gledelig å se at grafikk fortsatt holder koken etter sin storhetstid i Norge på 60- og 70-tallet. Da var faktisk norsk grafikk ganske gjeldende, også internasjonalt. Grafikk er en disiplin med sine fordeler og ulemper som alle andre kunstneriske disipliner, og det er selvfølgelig opp til utøver om man gjør noe interessant ut av det eller ikke. Noe jeg mener man kan se tendenser til ved de siste utstillingene hos Norske Grafikere, hvor unge født på 80-tallet nå eksperimenterer med gamle teknikker som tresnitt i en samtidskunstkontekst. Det er ikke hver dag en kunstart med flere tusen års historie bak seg oppstår i ny drakt, så i den sammenheng burde en jevnlig drop in til NG, sentralt plassert i Tolbugata, i utgangspunktet finnes interessant for det kunstinteresserte publikum.

1

Nina Beier (DK) Standard, 11.01 – 09.02 Har dessverre ikke for så mye info om selve utstillingen i skrivende stund, men, et stort MEN, hennes siste utstilling på Standard var definitivt verdt besøket. Kriminelt kort oppsummert, var det estetisk bra gjennomført, i kombinasjon med saftige ideer fra den katteelskende filosofen Graham Harman og brainy-nazi-fuck-up Heidegger. Den gang materialiserte det seg i found objects, stockfotografier, innrammende secondhandklær, skulptur og print. Vi gleder oss til se hva hun har med i baggen over kjølen denne gangen.

1

Christian Messel Works Galleri K, 11.01 – 03.02 Messel opplever jeg at hører hjemme blant en ny generasjon norske tegnere som både er flinke i faget sitt og som samtidig gjør det bra i ArtBizzen. Folk som Martin Skauen, Sverre Malling, Marit Victoria Wulff Andreassen og Ane Graff er naturlig å nevne i den sammenheng. Av en eller annen grunn tror jeg de fleste av oss, meg selv inkludert, er skjulte suckers for folk som faktisk kan tegne naturtro. Men etter at den første bølgen av dyrisk begeistring for gjenskapelsestalent har lagt seg, føler jeg dog ofte at naturtrotegning, som med mye fotografi, ofte mangler den lille ekstra faktoren: det siste lille sparket i magen som tar det til et nytt, ukjent og høyere kunstnerisk nivå. Når det er sagt, dette er selvfølgelig mitt syn, ingen sannhet. Jeg vil på samme tid alltids mene at det er verdt å stikke innom når disse tegnerne vi nå snakker om stiller ut. De leverer i hvert fall aldri dårlige varer eller keiserens nye klær, slik litt for mange andre konseptuelle samtidskunstnere i samme generasjon gjør.

1

KUNST: Emil Finnerud (Courtesy of the artist and STANDARD (OSLO), Oslo)

46

11/2012


Bildene er tatt av fotografene Signe fugleSteg lukSengard, ChriStopher hoang, Sophie BerntSen, ingeBorg løvlie og ronja penzo. de er fototraineeS i generation M-proSjektet SoM varer i 3 Måneder og er et SaMarBeid MelloM natt&dag og Canon.

følg oss på facebook/Canonnorge

11/2012

47


STAND UP NORGE PRESENTERER:

TERJE SPORSEM

SCENEKUNST

Fatzer Transitteatret- Bergen Gjestespill på Nationaltheatret, 6. og 7. desember I starten av desember gjester Transitteatret - Bergen Bakscenen på Nationaltheatret med sin oppsetning Fatzer. Med sin doktorgrad i anvendt teatervitenskap og utallige publikasjoner om Brecht og politisk teater bør regissør Tore Vagn Lid være godt egnet til denne (re)konstruksjonen av Brechts uferdige historie/ historier om egoisten Johann Fatzer. Forestillingen ble vist under 60-årsjubileet til Festspillene i Bergen tidligere i år hvor Morgenbladets Sigurd Ziegler berømte Lid for å gi en både kroppslig og intellektuell erfaring av idématerien. De fem hundre sidene med sceniske utkast, korpartier og tekst ble av Brecht selv beskrevet som noe av det fineste han hadde skapt. Historiene er lagt til slutten av første verdenskrig, hvor Fatzer og fire andre soldater har desertert fra frontlinjen. Gjennom dette stykket, som er skrevet i en såkalt eksistensiell brytningstid mellom politisk forpliktelse og individuell selvrealisering, viser Brecht hvordan jakten på individuell nytelse truer samhandling og solidaritet.

1

The End of the World The End Foundation Black Box Teater, 21. desember Verdens ende nærmer seg med stormskritt. 21. desember 2012 avsluttes mayakalenderens syklus og da er det kroken på døra for menneskeheten. Dette har Black Box teater tatt høyde for. For det første har de i skrivende stund ikke offentliggjort noe vårprogram, og for det andre har de selvsagt tilrettelagt for at vi kan tilbringe vår aller siste dag i teatret. På dommedagen gjester nemlig det skandinaviske kunstnerkollektivet The End Foundation Black Box teater med sin forestilling «The End of the World». Fremførelsen er et resultat av et års arbeid med kunstverk med temaer knyttet til produksjon, tid, utslettelse og estetikk. Hva er kunst i fraværet av fremtid?

1

Uten dødpunkter i en time og tyve minutter. Bøtter med scenesjarm! - Sunnmørsposten

«Publikum hyler av latter!» - Fredrikstads Blad Bildedesign: Svein Finneide

På Latter Aker Brygge FRE LØR TORS FRE LØR TORS FRE

04.01 05.01 24.01 25.01 26.01 31.01 01.02

KL KL KL KL KL KL KL

19.30 19.00 19.00 19.00 19.00 19.00 19.00

Billettsalg på telefon 23 11 88 00 / 815 33 133 www.latter.no / www.billettservice.no

48

11/2012


Yaniv Cohen FOTO

biograph- last year was pretty//shitty Iver Findlay og Marit Sandsmark Black Box Teater, 24. -27. Januar «’Pretty//shitty’ treads on nostalgia and its opposite in technology, making memory movements and attempting to erase all that has come before and been recorded. The ’good ol times’ are not so good anymore,» skriver teater- og videokunstner Iver Findlay og danser/koreograf Marit Sandsmark i den foreløpig svært så sparsommelige forestillingsbeskrivelsen vi fikk tilsendt i forkant av det offisielle programslippet. Faktisk er det den fulle beskrivelsen av forestillingen som skal åpne Black Box teaters vårsesong (med forbehold om at jorden muligens går under 21. desember, selvfølgelig) så mer er det vel ikke å si om den saken.

Knowit |

SCENEKUNST 1

YASGUR’S FARM TRIPPELFORESTILLING AV MELAND, GUIU & COHEN

23.–25. JAN KL 19:30 26. JAN KL 18:00 OPERAEN, SCENE 2

31. JAN KL 19:00 BLÅ GROTTE, FREDRIKSTAD

Billetter: www.operaen.no | tlf 21 42 21 21 Teatersjef Bruno Heynderickx Fredrikstad: fredrikstadkino.no | tlf 69 30 60 90 www.carteblanche.no Carte Blanche AS eies av og mottar offentlig driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune.

Antichrist Det norske teatret, Premiere 25. januar Iscenesettelse av skandinavisk film later til å være det heteste hete på norske teaterscener om dagen. I hele høst har Ingmar Bergmans Scener fra et ekteskap gått sin gang på Oslo Nye, og i januar kliner Det norske teatret til med iscenesettelsen av

1

Lars von Triers Antichrist. Regien på det ambisiøse prosjektet er det heddaprisvinner Peer Perez Øian som står for, og hovedrollene spilles av Ane Dahl Torp og Sigurd Myhre. På Det norske teatrets nettsider presiseres det at dette ikke er en iscenesettelse av filmen, men av teksten, altså filmmanuset. «Filmen Antichrist inneheld mykje vald, sex og

horror-effektar. Dette er naturleg nok vanskeleg å gjenskape på scenen, og vår versjon legg meir vekt på den indre dialogen og konflikten i karakterane». Om vi var spente da Linn Skåber skulle fylle Liv Ullmanns sko på Oslo Nye, holder vi pusten når Dahl Torp og Myhre nå skal på med de indre dialogskoene til Charlotte Gainsbourg og Willem Dafoe.

Fra manusforfatteren til filmene «Trainspotting», «The beach», «Shallow Grave» og «A Life Less Ordinary».

EN KOMEDIE AV JOHN HODGE

Nøtteknekkeren Den norske opera og ballett, 5. – 22. desember Unødvendig å nevne, men man kan ikke ha en scenekunstguide for julemåneden desember uten å nevne den mest etablerte juletradisjonen etter Grevinnen og hovmesteren, Reisen til julestjernen og de syv sorter: Nasjonalballetens Nøtteknekkeren. Det klassiske juleeventyret har vært en fast desembertradisjon ved Den Norske Opera helt siden 1965. Forestillingene er selvsagt allerede nesten utsolgt, men er du ikke så sær på det kan du alltids få et enslig sete bakerst på tredje balkong. Og er du heldig kan det jo hende at tanten din med barn får et illebefinnende på forestillingsdagen og ser seg tvunget til å gi bort billettene sine.

1

NORGESPREMIERE 12. JANUAR Hovedscenen SCENEKUNST: SARA HAMMER

Oversatt av Kyrre Haugen Bakke. Bearbeidet av Kjetil Bang-Hansen. Med Nils Ole Oftebro, Henrik Mestad, Heidi Goldmann, Jan Hårstad, Tone Danielsen, Bernhard Arnø, Nils Golberg Mulvik, Ine Jansen, Erik Hivju, Per Frisch, Per Christian Ellefsen, Henrik Horge, Trond Brænne og Anne Marie Ottersen. Regi: Kjetil Bang-Hansen.

Tlf. 815 00 811 / www.nationaltheatret.no

11/2012

49


LITTERATUR

-Aurelién Bellanger (f. 1980): Debutromanen La Théorie de l’information (2012) ble en av de mest omtalte under årets høstlansering i Frankrike. Fremmet som den «Nye Houellebecq» av kulturblekka Les Inrockuptibles som i sin tid lanserte karrieren til nettopp Houellebecq. Har tidligere publisert essayet Houellebecq: écrivain romantique (2010) (Houellebecq: en romantisk forfatter). Har studert filosofi ved eliteskolen EHESS. --

Frankrikes «Nye Houellebecq» leker gud. TEKST ANDREAS FALKENBERG FOTO Gallimard/Thierry Rateau Den franske forfatteren Aurélien Bellanger har skrevet en roman om den informasjonsteknologiske samfunnsutviklingen. En samfunnsutvikling først og fremst preget av stadig økende automatisering. Til grunn for denne automatiseringen, informasjonssamfunnets motor og kraftkilde, finner Bellanger særlig én utløsende grunnteori. Det minner umiddelbart om fysikernes våte drøm: Teorien om alt. Det høres med andre ord bittelitt megalomanisk ut. «Stormannsgal» er da også en betegnelse som enkelte kritiske, franske litteraturanmeldere har kastet etter 32-åringen. Men Bellangers femhundresider lange totalroman, som det så passende heter, utforsker nettopp muligheten for at informasjon, i vår tid, har antatt en slik metafysisk-guddommelig størrelse. Romanens tittel? La Théorie de l’information. Informasjonsteorien. I 1948 utviklet den amerikanske matematikeren Claude Shannon informasjonsteorien. Hva er egentlig informasjon, spurte han seg. Som telekommunikasjonsforsker var utgangspunktet hans praktisk: Hvordan formidle budskap over telekanaler på en mest mulig effektiv måte? Hvordan perfeksjonere informasjonsflyten? Shannon innså at det finnes uendelig mange mulige budskaper (informasjon) mellom avsender og mottaker. Informasjon forstått på denne måten forblir imidlertid noe kaotisk, noe uanvendbart. Shannon ble derfor opptatt av å forstå informasjon som det motsatte av kaos, nemlig som en grad av orden eller ikke-tilfeldighet. I forlengelsen av dette forsto han at bare en binær logikk (som beror på valget mellom kun to muligheter), kunne sikre ham den graden av orden som han ønsket. Målet var at budskapet, eller mer presist: signalene, ble sendt over telekanalene, fra avsender til mottaker, med minst mulig endring underveis. Pålitelig ville systemet først være når alle de uendelige budskapene kunne reduseres til en rekke med binære signal (sifrene 0 og 1). Da Shannon hadde klargjort informasjonens kjerne, ble det neste uunngåelige steget å behandle og kontrollere den nå anvendbare informasjonen. Allerede det samme året, i 1948, publiserte derfor den amerikanske fysikeren og matematikeren Norbert Wiener bo50

11/2012

ken Cybernetics. Kybernetikk, skrev Wiener, er vitenskapen om kontroll og kommunikasjon i dyr og maskiner. Også kybernetikk var et forsøk på å skape orden ut av uorden. Usikkerhet ble et informasjonsproblem. Det skal i dag godt gjøres å overdrive betydningen av informasjonsteorien og kybernetikken. Uten disse teoriene, ingen datakommunikasjon. Uten disse teoriene, en helt annen epoke. En annen verden. Det mer uuttalte målet til både Shannon og Wiener var fullstendig gjennomsiktighet. Absolutt samsvar mellom kartet og terrenget. Bellanger har eksplisitt uttalt at La Théorie de l’information er et forsøk på å beskrive prototypen på en ny troende. En troende under Informasjonsteoriens åndelige hegemoni. Hovedpersonen hans, Pascal Ertanger, er eksempel på dette bekjennende vesenet. Merk med en gang at etternavnet Ertanger er en åpenbar omskriving av étranger, Den fremmede. Protagonisten Ertanger er tungt basert på den eksentriske internettentreprenøren Xavier Niel (1967), omtalt som «Europas svar på Steve Jobs» (Forbes). Akkurat som Niel er Ertanger født i 1967, da romanfortellingen begynner. Som Niel tjener Ertanger sine først penger på sexchatsider. Som Niel blir Ertanger til slutt en dotcom-milliardær. Bellanger skildrer Ertangers liv og skjebne via dataprogrammene som Shannons teori ga liv, dataprogrammene som former hele Ertangers liv. La Théorie de l’information er noe så kolossalt (og herlig pompøst!) som det franske samfunnets informasjonsteknologiske historie siden 70-tallet. Romanunderholdningen består derfor, i stor grad, av uttalige encyklopediske beskrivelser av nettopp dataprogrammer. Fra den erkefranske onlineservicen Minitelen, en av verdens mest suksessfulle onlinetjenester før World Wide Web, frem til i dag, da teknologien i løpet av kort tid har revolusjonert samfunnets kommunikasjonsmønster. Fra et tilsynelatende «nøytralt» ståsted, klinisk og objektivt, skriver Bellanger i en wikipediaaktig ikke-stil om alt fra Mac-maskinenes operativsystemer i kattefamiliens navn – Cheetah, Puma […] Lion, Mountain Lion – til webkamera-chatsiden Chatroulette. Bellanger er, som Houellebecq, fascinert av Wikipedia. Denne voksende encyklopedi, hvis mål det er å dekke absolutt alle emneområder, all menneskelig viten, blir mektig fetisjert av den

franske forfatteren. All informasjonen i La Théorie de l’information kommer fra Wikipedia. Romanen ville aldri eksistert uten Wikipedia, har forfatteren selv uttalt. For Wikipedia spiller også en overordnet guddommelig rolle i Bellangers roman. Narrativet om Pascal Ertangers utvikler seg fra side til side etter de hyperlinkene forfatteren tilfeldigvis klikket på mens han researchet boken. Businessmannen Ertanger lever i så forstand inne i den informasjonsbølgen som Shannons teori utløste. Han har underkastet seg maskinenes vilje. Han tror på informasjon som en religiøs teori. Spørsmålet er om ikke fiksjonsforfatteren gjør det samme. Aurélien Bellanger bryter opp sitt «jeg» og skyter det inn i tusenvis av informasjonsteknologiske handelsvarer, for på denne måten å stå igjen med dette rene wikibeskrivende – «nøytrale» – denne post-moderne/posthumane virkelighetens absolutte nullpunkt (Bellanger er generelt veldig glad i alt som er post/etter). La Théorie de l’information er først og fremst en gigantisk abstrakt maskin som robotaktig ordner all informasjon. Det er derfor ikke tilfeldig at romanfortellingen skisserer den franske informasjonsteknologiens historie som et fullstendig lineært narrativ. Steg for steg. Ingen spontane menneskelige eksperimenter eller plutselige følelsesuttrykk som «forstyrrer». Boken er da også fullstendig blottet for følelser. Allikevel tilvirker denne ikke-stilen, til tider, noe poetisk interessant. En affekt som heldigvis styrer klar av sci-fi-romantikk, dommedagspessimisme, fremtidsoptimisme og andre slike følelsesmessige pusterom. Romanen virker særlig tett inn på vår egen udefinerte nåtid og føles derfor mer diffus. Jo mer Bellanger finjusterer kartet til terrenget, jo mer konsentreres undringen over dette informasjonssamfunnet vi lever i. Om Bellanger ikke gir oss anledning til å puste ut, skaper hans monotone ikke-stil likevel mye rom, der ute, slik at man kan tenke fritt, horisontalt og vidstrakt, mens informasjonsteorien/ikke-stilen jobber utrettelig, uten å bry seg, der nede, med sin binære logikk, ustanselig, vertikalt, opp og ned, opp og ned, 1011010010 … Men til grunn for denne nesegruse hyllesten av den informasjonsteknologiske samfunnsutviklingen, ligger et grunnleggende perspektiv. Langt fra å være «objektiv» eller «nøytral» oppleves den opprinnelige viljen bak hele bokprosjektet som en despotisk fantasi om total kontroll. Romanen kan leses som en omfattende mental hygiene-

prosess. En påtrengende insistering på et nytt informasjonsteknologisk trossystem. Sexen i La Théorie de l’information er bortimot ikke-eksisterende og i beste fall trist. Ikke på grunn av overveid anti-jouissance, men fordi døll sex følger automatisk av en tekning som gjør alle verdens fenomener til hjernefenomen, som høyner det logisk-rasjonelle opp til verdens alfa og omega. I La Théorie de l’information står alle kropper stille. Kanskje ingen har avfeid dette innbilte «nøytrale» perspektivet som Bellanger etterstreber, på en mer elegant måte enn den franske filosofen Jean-François Lyotard: «Escaping pathos – that’s your pathos.» Dette desperate forsøket på å unngå følelser, er selvfølgelig også uttrykk for en følelse. Det finnes noe potensielt utenfor informasjonsteorien og kybernetikkens dominans. Claude Shannon kalte dette «støy». Det som verken er 0 eller 1. Det som reduserer sikkerheten. La Théorie de l’information spiller aldri på dette potensielle. Som sin mester Houellebecq (tenk for eksempel på romanen Muligheten av en øy), velger Bellanger isteden et utopisk perspektiv utenfor verden slik vi kjenner den. Men denne innbilte posisjonen utenfor er ikke et uttrykk for fri fantasi. Tvert imot er den et produkt av franskmannens opprinnelige hengivelse til informasjonsteorien og kybernetikken; høyst reelle og dominerende krefter i vårt informasjonssamfunn den dag i dag. Mer eller mindre bevisst ender derfor Bellanger opp med å fetisjere Shannons og Wieners mer implisitte mål: Orden og Kontroll. La Théorie de l’information av Aurélien Bellanger er ute nå. Utgivelsesdato for engelsk oversettelse er ikke fastsatt.


TEGNESERIE

Batman Incorporated #4

Jeg tørker meg heller i rumpa med et hefte enn en bok. TEKST Aksel Kielland Med tanke på tidspunktet, burde muligens denne spalten være viet en oppsummering av tegneserieåret og en kåring av årets beste utgivelser. Men ettersom jeg ennå har en god bunke av årets utgivelser liggende ulest på rommet mitt – og da ikke minst Lars Fiskes nylig utgitte Herr

Merz, som det neppe er for tidlig å utrope til årets, hvis da også ikke det nye tiårets, vakreste norske tegneserieutgivelse – får en slik oppsummering pent vente til senere. Jeg vil likevel driste meg til å påstå at når man vel får den hele og fulle oversikten, vil de fleste kunne enes om at årets [beste/viktigste/mest originale/innflytelsesrike, etc.] tegneserie i 2012 var enten: A: Chris Wares Building Stories eller: B: Noe annet enn Chris Wares Building Stories Og ettersom slike årsbesteoppsummeringer har en tendens til å presentere et noe ensidig fokus på store, intellektuelt ambisiøse bokutgivelser, tenkte vi i tegneserieavdelingen at dette er en gylden anledning til å fokusere

på et knippe av de gode tegneserieheftene som fortsatt gis ut. Siden verken japanerne eller kontinentaleuropeerne aldri virkelig har lagt hjertene sine i hefteformatet – og det eneste ambisiøse heftet som her til lands utkommer med noen som helst form for regelmessighet er Jippis antologi Forresten – er det da naturlig å se til Nord-Amerika, hvor de fortsatt pumper ut tegneseriehefter på jevnlig basis. Grant Morrisons Batman Incorporated er fortsatt den beste månedlige superhelt-tegneserien som utgis. Serien er videreføringen av Morrisons store Batman-fortelling som han har holdt med på siden 2006, og i Chris Burnham har Morrison omsider fått utdelt en tegner som både makter å fange nyansene i manuskriptene hans og tegner raskt nok til å kunne levere et hefte i måneden. Morrisons karriere ble bygget på formmessig- og filosofisk ambisiøse tegneserier, men i de senere år har han viet seg til å skrive superhelt-tegneserier som ikke handler om så mye annet enn superhelt-tegneserier. Ikke alle disse er like stas å lese – og særlig har hans Action Comics vært et salig rot – men Batman Incorporated er omtrent så bra man får det innenfor Marvel og DC Comics’ stadig snevrere rammer. Utvider man perspektivet til også å gjelde science fiction, får imidlertid Batman Incorporated konkurranse av Image Comics’ Prophet. Prophet er en gammel Rob Liefeld-figur som først så dagens lys i de glade dagene på begynnelsen av 90-tallet, da spilende muskler, forpinte ansiktsuttrykk og store skytevåpen var alt man behøvde for å selge flere hundre tusen tegneserier i måneden. Den opprinnelige versjonen av Prophet er et nærmest uleselig grøt av sviktende håndverk og dårlig tilslørt homoerotikk, mens den nye er en ambisiøs sci-fi-serie som bringer Liefelds ideer en verdighet de strengt tatt ikke fortjener. Forfatter Brandon Graham og tegnerne Simon Roy, Farel Dalrymple og

WE &THE BEST ARE e

okk j k s i D

G-Ha

m

he t n A Tony

Olle A bstrac t

s r o o l 3 f 3 deejays RGE

RCHA E V O C O N

20% Thursdays: discount on all food ID: 20 for years S T N E D U ST r the bar west is bette t o n s i Y GREED

hegdehaugsvn. 24 11/2012

Since ´91, We have made a difference in Oslo´s nightlife. We are Thursday´s. We are Horgan´s.

THURSDAYS

Giannis Milonogiannis leverer hver måned en idérik og uforutsigbar tegneserie, som sender tankene hen til Heavy Metal slik det fremstod under glansdagene tidlig på åttitallet. Verdens kanskje beste nålevende tegneserietegner, Mike Mignola, har nå bestemt seg for å begynne å tegne Hellboy selv, etter i et par år å ha latt den høyst kapable Duncan Fegredo gjøre jobben. Hellboy in Hell, hvor en død Hellboy legger ut på nye eventyr i helvete, begynner denne måneden. Og selv om Hellboy formelt er strukturert som en serie miniserier, med tidvis lange opphold mellom utgivelsene, er det i praksis snakk om én sammenhengende fortelling, som konsekvent har vært en av de beste tegneseriene som har vært utgitt de siste femten årene. I de alternativtegneserienes verden blir regelmessige hefteutgivelser stadig sjeldnere, ettersom pengene – i den grad det finnes noen penger – nå ligger i bokutgivelser. Ett hederlig unntak, er Ethan Rillys Pope Hats, som med sine tre første utgivelser, har bevist at den stolte tradisjonen med små énmannsantologier ikke behøver å dø ut med Seths Palookaville og Adrian Tomines Optic Nerve overgang til bokformatet. Men uansett hvor bra Pope Hats er, kommer også den ut høyst ujevne mellomrom. Sporadisk utgivelsesfrekvens er regelen snarere enn unntaket innen alternativtegneserienes verden, men Michel Fiffes nye, egenpubliserte Copra er derimot tenkt å komme ut hver måned. Copra er noe såpass sjelden som en egenutgitt superhelt-tegneserie – endatil en utilslørt hyllest til John Ostranders Suicide Squad – og å dømme etter første nummer, er det den peneste superhelt-tegneserien som er utgitt i Nord-Amerika i 2013. Til gjengjeld er den trykket i 400 eksemplarer og kun tilgjengelig på Etsy. Tegneserieavdelingens nyttårsforsett for 2013 er for øvrig å endelig få på plass den spalten om japanske matlagingstegneserier. Innen april. Eller senest august. Vi lover.

51


BILLETTSALGET TIL BY:LARM 2013 ER IGANG! 4 dagers festivalpass til 18 scener og 300 konserter for kun 695,tilbudet gjelder ut desember. først til mølla. kun 500 festivalpass.


MUSIKK

Anmeldelser

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Dark Times er et tregreps pønkband med visse interessante aspekter. Dark Times, SIDE

Som singer/songwriter er han i en egen liga, og norske rnb/soul-fans bør snart åpne øynene for gamlefar. BERES HAMMOND, SIDE

60

Kongen av skamløse soundtrack til sydenfingring og tyrkersex.

61

PITBULL, SIDE

62

SKIVER COCOA TEA Ina Di Red (VP RECORDS/IMPORT)

Jamaica tea party. En av de mest særegne stemmene i reggae, Cocoa Tea. En av de som veier tyngst, også, selv om han egentlig aldri har nådd helt ut til de store massene. Likevel er han en av de mest elskede, og lettest gjenkjennelige artistene i sjangeren. Sweet, Sweet Cocoa Tea slo igjennom i rub-a-dub-perioden tidlig på 80-tallet, og tilhører første generasjon med reggaeartister som var like komfortable i ei dancehall-setting som i roots reggae. På den ene siden en reflekterende rastaman («Israels King»), på den andre siden croonende loverboy («I Lost My Sonia»). I tillegg til en evne til å adressere konkrete saker i samtiden («Rikers Island», «Barack Obama») som få andre av hans kollegaer behersker. Alt pakket inn med en stemme så behagelig at han kunne ha covret Burzum og fått det til å låte som silke. Ina Di Red er meint som et album som skal ta det tilbake til reggaens røtter, men gjør egentlig nøyaktig det han alltid har gjort, som beskrevet tidligere i anmeldelsen. Cocoa Tea har alltid hørtes ut som Cocoa Tea. Befriende herlig med artister som har en tilstedeværelse som gjør at du rives med hver gang. Om han snakker om å drepe soundboys («Tonight»), klager over reggaens utvikling («Weh Deh Reggae Deh»), raljerer over korrupsjon i bransjen og media («Press Freedom») eller synger en noe overraskende kjæresteduett med kjempeskjøga Dàngel («Love Is»): like forbanna vakkert. Og like forbanna sikkert at etter den ene one hit wonderen etter den andre havner på skraphaugen,

4

Cocoa Tea kommer til å bestå. Det være seg Lover`s Rock eller Roots, Reality & Culture, dette er det man på Jamaica kaller Big People Music. Og store folk hører på stor musikk. Nok et tidløst, til tider gnistrende album fra søte, søte Cocoa Tea. Jørgen Nordeng CODY CHESNUTT Landing On A Hundred (INDIE DISTRUBUTION)

Var du nuTT til å gjøre det så polert? Cody ChesnuTTs siste fullengder minner litt om Fitzgeralds roman «The Great Gatsby». Men for å foregripe tankerekkenes gang her, misforstå meg rett; Landing On A Hundred er ikke en klassiker. Analogien går som følger: I The Great Gatsby finner to elskere tilbake til hverandre for å gjenoppleve en stormende affære de hadde mange år tilbake, men som til slutt, meget kort fortalt, ender i at Daisy Buchanan innser at den pimpede utgaven av Jay Gatsby og fantasiene han tilbyr aldri kan gjenskape det fantastiske og ekte de en gang hadde. Debutplaten til ChesnuTT, The Headphone Masterpiece, er fantastisk - en skikkelig deilig, deilig gritty soveromsproduksjon hvor R&B, rock og hip-hop får utfolde seg fritt under neo-soul-paraplyen, på svimlende 36 spor. I 2010 holdt ChesnuTT en legendarisk bra konsert på Blå. Følgelig har summen av dette bidratt til store forventninger til fullengder nummer to. En stor strek i regningen er det da at romansen som gjenopplives på denne platen bærer lite preg av det progressive lydbildet på THM, men i stedet er et realt mageplask i en overpolert retrofelle. Tenk en

3

pastisj på Motown, Philly Soul, Al Green, Curtis Mayfield og Bobby Womack framført av en som i utgangspunktet burde naile dette, men som kommer til kort fordi det låter for kalkulert. Jeg skulle ønske Landing On A Hundred, som presumtivt har ambisjoner om å skulle være et skritt videre, i prosessen ikke hadde gitt slipp på alt av det som gjorde ChesnuTT til en innovativ artist. Altså, det er ikke dermed sagt at resultatet skal være en udelt negativ opplevelse fordi han har blitt så glætt, men alle positive konnotasjoner «cheesy» og «godt produsert» som regel har, har blitt redusert til en forglemmelig affære gestaltet av en fin stemme med, sukk, «helt riktige» arrangementer. Hei, invester heller pengene dine på The Headphone Masterpiece om du ikke har albumet. Alt var ikke bedre før, men God damnit enkelte ting var faktisk det. Karima Furuseth KEYSHIA COLE Woman to Woman (GEFFEN/UNIVERSAL MUSIC)

«Selvhjelp» til knuste hjerter. «I am trying my hardest for this album to help them get over the bullshit that they go through with these guys even though I’m not experiencing it at this moment. I want to be supportive and understanding and caring to my fans as well» - Keyshia Cole til Jet Magazine Oakland-sangerinnen Keyshia Cole har i likhet med artistkolleger som Mary J. Blige og Monica så og si alltid laget musikk som speiler livet til kvinner med konstante samlivsproblemer og utro partnere, noe hun nå altså velger å fortsette med til tross for at hun har funnet ny kjærleik og livsglædje med NBA-

3

Lunken hjernetrim BAD BRAINS Into The Future (MEGAFORCE/IMPORT)

Hva er vel Bad Brains uten den eksentriske, uforutsigbare og beint fram spinnville vokalisten H.R? I utgangspunktet en utenkelig tanke, men etter å hørt deres siste skive Into The Future, dessverre et spørsmål som popper opp i hjernebarken ved flere tilfeller. Into The Future skjemmes nemlig delvis av den mildt sagt spik spenna gærne vokalisten og hans manglende evne til å løfte de aggressive delene av platene. Han høres ut som han er redd mikrofonen til tider. Så selv om dette ifølge gitarist Dr. Know er dette «the purest Bad Brains recording since the ROIR cassette», får vi aldri en «Regulator», «Attitude» eller «Sailing On», hvor HRs intense messing var med på å gi låtene den nerven som gjorde det så ellevilt intenst. Men det kunne vært uendelig mye verre, bare se på liveklipp fra bandets siste turne. På åpningssporet er vi nesten der vi kan forvente oss, og på

4

«Popcorn» er han funky og morsom. Selv om han gnåler om P.M.A, «Suck Sess» er en slags kjapp «Re-Ignition» med speedpartier. Bare ikke forvent at «Youth Of Today» skal ha noe med old school sXe-hardcore å gjøre musikalsk. «Yes I», derimot, primalhardcore på halvannet minutt holdes bare igjen av … ja, du gjetta riktig. Musikalsk er det ikke veldig mye å utsette, metal, hardcore, jazz, reggae og dub er bare noen av ingrediensene som kjøres gjennom Bad Brains-kverna. Into The Future er kanskje ikke plata som tar Bad Brains rett inn i fremtida. Til det er de for opphengt i gamle bragder, men både dubpartiene og de mest punka riffene sitter godt i kanutten. Dubstepflørtinga på «Jah Love» er veldig naturlig for crossoverinnovatørene, og sånn sett nesten uunngåelig. Subtil og fin, faktisk. Som oppfølger til snart fem år gamle Build A Nation er Into The Future både naturlig og på rett spor. En ny Rock For Light I 2012 er det vel ingen som håper på uansett, så jeg tar gladelig til takke med denne. Jørgen Nordeng

11/2012

53


MUSIKK NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

spilleren Daniel Gibson. Og greit nok, jeg kan forstå at det finnes et konstant behov for «scorned woman»-soundtrack der ute, men som 33 år gammel mann blir en hel skive med «You had my heart, but then you blew it/I’m so over you, go get lost/Boy, who do you think that you are?» litt for mye i lengden. Selvmotsigelsene ved å hevde at man har kommet over noen, men til stadighet fortsetter å gi dem oppmerksomhet, er et fenomen vi kjenner godt til fra diverse klassiske Facebookytringer, og noen ganger føles det jo også nettopp slik når man hører på denne kategorien med

R&B-sangerinner: at vi blir utsatt for bitre statusoppdateringer fra damer som aldri lærer. At en sutrelåt hjelper noen ut av kjærlighetssorg, er vel også oppe til debatt, da de vel heller har som oppgave å grave deg lenger ned i elendigheten, og til slutt plassere deg foran tastaturet klokken 03:46 (når kommer egentlig den første R&B-låta som oppfordrer til sosial medie-boikott i slike situasjoner?). Keyshia Cole er likevel mye mer enn mannehat og bitter kjærlighet, deriblant en stor stemme, som hun dessverre ikke alltid er like flink til å bruke på best mulige måte. Det blir

rett og slett litt mye i konsentrert form, og det er kanskje også derfor Woman to Womans beste øyeblikk er samarbeider med andre sangere. Tittelsporet med Ashanti er et deilig avbrekk, og følges opp av albumets desidert beste låt, «Wonderland» med Roc Nation-sangeren Elijah Blake (aka mannen som skrev Ushers gigant-tune, «Climax»). Men Woman to Woman byr altså på litt for mye stemme, litt for mye sutring, og litt for mye «selvhjelp» til knuste hjerter. Hva med å holde det mer sexy nå som du endelig er i et happy forhold, Keyshia? Mathias Rødahl

Illustrasjon: Esben S. Titland

DARK TIMES Girl Hate (FYSISK FORMAT)

Don’t belive the hype. Sjelden har vel et pønkband fått mer oppmerksomhet for en sjutommer, likevel vet jeg mer om Shane Connely enn jeg vet om Dark Times. Hvis du ikke tar deg bryet å sjekke ut bandet, har du ingen aning hva du går til. Både slakt og hype har blitt dratt ut av proporsjoner og sier mer om hvordan musikkritikk lett blir gjenstand for å fremme seg selv og sin kunnskap framfor å formidle konstruktiv kritikk. Etter årets Bylarm la både NME og Brooklyn Vegan sin elsk på pønkebandet fra Oslo, etterfulgt av langt intervju i Maximum Rock’n

4

E-40 & TOO SHORT History Channel: Mob Music/ History Channel: Function Music (HEAVY ON THE GRIND ENT./IMPORT)

Tenk hvordan det hadde blitt i 1994? Hå hå. E-40 må være en av de mest produktive rapperne som noen gang har eksistert. Siden 2010 har han allerede gitt oss syv soloalbum, med tre til planlagt sluppet i mars 2013. For de fleste vil en såpass hissig frekvens ført til utvannede, halvgjorte album av varierende kvalitet. For Fonzarelli, ikke så mye. Derfor er det ingen overraskelse at når han teamer opp med Vestkystlegende-kollega Too Short, så er det han som klarer å holde interessen best oppe gjennom to timer musikk. Delt inn i to installasjoner, en for mob og en for function, byr ikke historietimene på noen overraskelser. Too Short sin flow og fremtoning har aldret med litt mindre stil enn tjukkasens, men på mob-disken leverer han noe av sine mest hardslående vers på noen år. Mob: klassisk bay area-rapsound fra midten av 90-tallet, tungt nedlesset med analogsynther og sumpfunky så det holder. Short og 40 var blant de som definerte på 90-tallet, og behersker dette til fingerspissene. Mob-musikk kan være en prøvelse når rapperne ikke lever opp, men med disse to, samt en jevn strøm av gjester er History Channel: Mob

5

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

54

11/2012

roll. Slik hype kan jo provosere enhver etter en gjennomlytt av Girl Hate. For det er strengt tatt langt fra Mudhoney, Sonic Youth, som de respektive musikkanmelderne har hevdet. Mudhoney og Sonic Youth var ferdigstøpt og toneangivende for sin generasjon før de kunne stave sitt eget bandnavn. Dark Times er et tregreps pønkband med visse interessante aspekter. Langs dundrende pønkarrangement a la Butthole Surfers på «Goofys Concern» skaper vokalist Ann Kristin Traaen med sin insisterende og pure tenåringsrøst en nødvendig kontrast. Både PJ Harvey og Supervixen vokalist Stina Moltu er aktuelle referanser. Det er passe rått, ustøpt og naivt på samme tid. Tekstene

varierer mellom ubetydelige tenåringsissues og knallhard selvkritikk kombinert med giftige stikk mot resten av musikkscenen. Girl Hate som handler om nettopp jentehat, er vel strengt tatt ikke et mer konfliktfylt tema i dagens samfunn enn det var for 30 eller 300 år siden? «Kiss My Fist» derimot er en pønkelåt det spruter både gnist og god gammeldags resignasjon av. Etter spillejobb på kulturhuset Last Train har de nå tatt steget utenfor talentscener og pønkeradioen, og hvis de dropper bittersøte tekster om hipstere og indierockere og adder litt mer pils, fist og raseri nærmer vi oss et respektabelt band. Hold det ekte som dem sier. Inger Lise Hammerstrøm

Music et stødig støkke retrorap fra et par mastodonter. History Channel: Function Music er mer moderne i uttrykket, og tar for seg post-hyphy dansegolvsrap med høy sigarføring og energi. Sølvreven Too Short sliter litt med å henge med i de til tider høye tempoene, mens E-40 for lengst har gjort denne musikken til sin egen. Short Dog kler best når han kan slepe seg gjennom seigt funk-landskap, og får tid til å poengtere sleaze-historiene sine på ordentlig vis. E-40, kanskje den mest tekniske rapperen noensinne, er like veltilpass uansett hvilken vei det går. Til tross for et knippe svakere spor, sitter vi likevel igjen med en følelse av et dobbelt album som er veldig få forunt så seint i karrieren. Bruksområdene er forskjellige: Mob Music blir nok å gå flere runder i diverse settinger, mens Function Music skrelles ned til hitsene og spilles ute på byen. Intet nytt under solen, men en fin ventepizza mens vi gjør oss klar for et trippelattakk fra 40 i mars. Dessuten et svar for alle oss som har lurt i årevis hvordan det ville bli hvis man satte sammen Bay Areaens to største legender: den ene selve personifiseringa av tilbakelenthet og coolhet, den andre den mest hyperaktive rabbagasten den solfylte vestkysten har å by på. Svaret er, slettes ikke verst. Men tenk hvordan det hadde blitt i 1994? Hå hå. Jørgen Nordeng

GODE ORD DØR SIST Svart Jord (CRISPIN GLOVER RECORDS)

Ingen tvil. Rap fra Norge har vel i teorien ikke vært interessant siden TP-gutta rappellerte ned fra taket under Hitawards i 1998. Åpningssporet «La saga jobb» feier bort all tvil. På en hard, men nydelig, og noe unorsk instrumental (som lett kunne vært produsert av Harry Freud eller Just Blaze), leverer de to kompisene en kryptisk historie som fungerer svært godt til sounden på låta. Energien i låta er faktisk så engasjerende at jeg skulle ønske jeg eide ei motorsag. Videoen til førstesingelen fungerer overraskende bra den óg. At de to trønderne klarer å gjøre en troverdig opptreden i forgrunnen av gamle arkivbilder av blant annet atombomber og kjernekraftverk, må jo bety at dette er kvalitet. Hvis du ser for deg GODS’ forrige skive som en atten spor lang gladkristen motivasjons-lydbok, selvfølgelig satt litt på spissen, så er Svart Jord lyden av bakrusen etter innspilling av guttas debut. Låter som «Kjenn varmen» og«kjærlighet te livet», er byttet ut med «Faenskap» og «Nja». Lystige reggae-inspirerte beats er byttet ut med atombombevideo og automatvåpen-samples. Uten at det blir feil. Det blir faktisk det motsatte. Gjestene på skiva er også valgt med omhu. Pats One

5


MUSIKK og Bad Spits bidrag på låtene «Stormen» og «Slett Håp» flettes naturlig inn i den gjennomgående nedstemte sounden på guttas andreskive. Selv om ikke T-Fuzz og Børek kaster seg ut på dypt vann sånn rent flowmessig, er det lenge siden jeg har hørt en så gjennomført produksjon fra en nasjonal rap-utgivelse. Låter som «Omveltning», «Kama» og «Havna» har fin instrumentering som kler personligheten til vokalen. Svart Jord har sanger, ikke random røl på tilsendte beats fra nerder

rundt om i alle Norges gutterom. I løpet av de ti egenproduserte låtene – Børek står for ni av dem – fungerer det meste som det skal. T-Fuzz (som for øvrig ble utnevnt fylkeskunstner for Sør-Trøndelags fylkeskommune i 2012), slipper også til som produsent på kuttet «Fly Prinsesse», som er et sårbart og hviskende solobidrag for en hver sentimental hiphopper. Hvem har vel ikke mista ei prinsesse i sin tid? Om jeg skal sette fingeren på noe som kunne vært bedre, så er det det Swizz Beatz-aktige forsø-

ket på å lage en clubbanger i låta «Faenskap». Versene fungerer bra, men refrenget er irriterende på en måte som bare mr. Beatz kan være. Ingen burde etterligne Swizz Beatz. Ikke på beat, ikke på rap. Aldri! Det eneste imponerende med den karen er at han har landa Alicia Keys. Når det er sagt, så er Svart Jord en velprodusert og kort skive som opprettholder lytterens fokus, og som er helt uten selvskryt og overfladisk pisspreik. Remi Ramsland

BERES HAMMOND One Life, One Love

fest og alvor. Han har, i motsetning til sine fleste samtidige, ikke tilpasset seg tidene i nevneverdig grad. Han jobber med et lite utvalg produsenter, og oversvømmer ikke markedet med substandardmateriale i frykt for at vi skal glemme ham. Beres Hammond trekker fulle hus over hele verden, og var i år gjenstand for ei hyllestplate med kremen av reggaeartister. Siden 2000, mens andre artister på hans alder har vært redusert til mimrestunder for den eldre garde, har han produsert i alle fall fem genuine klassikere (låter). Disse kan du ikke gå på reggaeklubb uten å høre. På One Love, One Life er Beres mer fokusert enn tidligere. Albumene hans har tendert mot litt lite gjennomført, jamaicanernes evinnelige singelfokus. Her får

vi to «discer», den ene fokuserer utelukkende på kjærlighetsmateriale, mens den andre tar for seg sosial urett og denslags. Begge deler (og feelgood-låter som «Rockaway») er territorier hvor Beres Hammond er så til de grader på hjemmebane. Som singer/songwriter er han i en egen liga, og norske rnb/soul-fans bør snart åpne øynene for gamlefar. Siden solodebuten Soul Reggae har han ofte blitt sammenlignet med artister som Marvin Gaye og Sam Cooke når det kommer til stemmeprakten, og soul ligger tjukt utover hvert åndedrag han tar. Dette er nok den sterkeste og mest gjennomførte utgivelsen fra denne kanten på veldig mange år, med andre ord. Årets reggaealbum, ved siden av nylig løslatte Busy Signals Reggae Music Again. Jørgen Nordeng

(VP RECORDS/IMPORT)

Årets reggaealbum. Det er mange herrens år siden Beres Hammond har hatt noe å bevise. At han er den kanskje mest folkekjære artisten på Jamaica har han stadfestet for lenge siden, og hans sjelfulle stemme er nok til å sende frysninger nedover ryggen på en hvilken som helst reggaefan. Med en karriere som spenner over noe i nærheten av 40 år er det en bragd å holde seg relevant Det har Beres gjort ved å bli ved sin lest: som kongen av jamaicansk Lover’s Rock. Ved å la den røykfylte whiskeystemmen sin ligge som et fløyelspledd over kompene, la kompene i stor grad være tradisjonelle, og spe ut smoochinga med riktige doser

5

si hei e y n l i t

MELODY´S ECHO CHAMBER Melody´s Echo Chamber (PLAYGROUND 2012)

Kammers-pop. Melodys Echo Chamber åpner som et naivt eventyr med erotiske undertoner og eskalerer i en vulgær gitarsolo a la Slash i baris foran en brennende kirke. Høres ut som en uforenlig kombinasjon, men i en tid hvor standarden for indiepop følges slavisk med kosmiske synther og drømmende refreng med sentimentale nikk til 80-tallet, er slike kreisi innfall nødvendig. Dessverre blir det med denne ene utageringen på første kutt. Melody Prochet, som er hennes egentlig navn, gjør ingen nevneverdig innsats for å bidra til evolusjon for indiepopens vedkommende. Når hun parrer opp med Kevin Parker fra årets mest vellykkede kull, Tame Impala, legger hun heller ikke opp til å tilføre Jane Birkin og Vanessa Paradis-føleriet uventede vendinger. Dermed står hun igjen med lite egenart i en overfylt bås med dyktige og etterhvert lite innovative musikere. Uten at hun skal avskrives av den grunn, for noe må hun åpenbart ha som har engasjert en travel kollega på terskelen til eget gjennombrudd. Melody’s Echo Chamber er vel verdt å sjekke ut som et avbrekk fra hennes artsfrender. Fra sine yndige franske lepper hvisker hun dekadente fraser vekslende mellom fløyelsmyk fransk og keitete engelsk, og visuelt kunne hun gjort noen riktig coole musikkvideoer. I stedet faller hun i hipsterfella og smører på med tjukke lag åttitalls-filter. Du behøver ikke være spesielt oppdatert for å få litt hetta av det. Skal man vurdere Melody’s Echo Chamber ut i fra om hun tilfører popmusikken noe nytt, faller hun definitivt under middels. Drømmende pop som tonesetter pulings i et rotete tenårings-kammers med tomme cavaflasker som blomstervaser har hatt sin storhetstid. Sammenliknet med sine frender i Beach House og Tame Impala for eksempel, hevder hun seg godt nok. Det er meditativt, passe fengende og semi-mystisk, og får meg til å hige etter robåt piknik med Hugh Grant. Nei, stryk Hugh Grant. Inger Lise Hammerstrøm

4

MEEK MILL Dreams and Nightmares (MMG/WARNER)

Fra mjee til jee. Ved siden av 2 Chainz, Meek Mill sin «debut» er den mest etterlengtede innen rapmusikk av det mer gateorienterte slaget i 2012. Via mixtapes som Flamers og Dreamcathchers-serien, og ikke minst ved å stjele showet på Rick Ross sine to siste MMG-samlere (Self Made 1 og 2), har han rukket å gå fra undergrunn til XXL Draft Pick til å samarbeide med alle de største gutta/jentene i bransjen. Med et 1-2 knockout med innledende singler; «Amen» med Drake og vanvittige «Burn» med Big Sean er forventningene (i hvert fall mine) skyhøye. Rappere som Meek Mill er ikke typen det går ørten på dusinet av. Tilstedeværelsen, aggresjonen, og energien han legger for dagen er ikke dagligkost, og smitter over på lytteren. Han behersker kompleks historiefortelling så vel som punchlinesbonanza og personlige saker. For reinspikka, upolert aggresjon matches han stort sett kun av MMG-kollega

5

Gunplay om dagen. For smittende energi av 2 Chainz. Men ingen av de har samme spennvidde (i alle fall ikke Gunplay, haha). «Tony Story pt 2» fortsetter hvor eneren fra Dreamchasers slapp, en gangsterhistorie i Kool G. Rap/Nas-ånd, om ikke like gnistrende som den første. På «Traumatized» tar han et oppgjør med sin fars morder og andre ting han har gått gjennom, og leverer et av de mest personlige raplåtene jeg kan huske. Som funker. Spørsmålet som melder seg i så måte er om det noensinne vil være det offisielle debutalbumet disse artistene vil bli husket for? I en bransje som er i ferd med å ditche formatet totalt til fordel for singler og mixtapes, er det kanskje disse formatene som sterkest og best reflekterer en fyr som Meek. Dreams & Nightmares er heldigvis en av de bedre storselskapdebutene ferskt i minne, og nærer ingen tvil om at når Meek Mill fyrer på alle sylinderne, så er han enestående. Et par fyllspor og en litt svakere tredjesingel sammen med Kirko Bangz kan ikke ødelegge for det. Jørgen Nordeng

GÅ TIL WiMP.NO OG PRØV GRATIS! Flere tips og anbefalinger. Mer inspirasjon.

11/2012

55


MUSIKK

Pitbull har i alle fall advart oss PITBULL Global Warning (SONY MUSIC)

Det begynner nesten å bli en fast tradisjon for meg å slakte Pitbull sine album, men én ting dere nok ikke visste, er at jeg i 2005 faktisk hadde et hyggelig møte med den nå mer regjerende kongen av skamløse soundtrack til sydenfingring og tyrkersex. På den tiden var Armando fortsatt signet til TVT Records, hvor han året før hadde fått relativt stor hits med Lil Jon-produserte «Culo» (rumpe

1

NE-YO R.E.D. (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

En desperat manns søken etter elskovsmusikk. Altså meg, ikke Ne-Yo. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker babymaking-låter, og noe av det beste jeg vet her i livet, er å komme over spor av typen «Take You Down», «Bed», «Naked», «O», «Under», «Mars vs Venus», «Banging The Headboard» … ja, du forstår hva jeg mener. Disse vokser derimot ikke på trær, da svært mye skal til for å skape et perfekt, tradisjonelt slowjam, så jeg er alltid på utkikk etter et nytt «R&B-fix». Og i august gikk endelig pelvisalarmen igjen, da jeg satt og så på filmen «Think Like a Man». I en scene hvor hovedrolleinnehaveren, Romany Malco gjør seg klar for sengeskos med Megan Good, varmer han nemlig opp stemningen med tjue sekunder av det som må være det mest elskovsperfekte slowjamet jeg har hørt på år og dag, men som dessverre endte like fort som det begynte. «How the hell did she get this on vinyl,» spør Malco om låta, noe

4

på spansk) og «Toma» (drekke). Årsaken til møtet vårt var et intervju jeg skulle gjøre med Lil Jon i London, og dermed kom Pitbull liksom med «på kjøpet». Allerede da var han altså på festmusikkjøret, men hadde fortsatt et sound som var langt lettere å svelge, inkludert Bass og Crunk . Og selv om den omtalte turens hovedintervjuobjekt var Lil «The King of Crunk» Jon, var praten med Pitbull langt mer givende. Jammen tok vi ikke et jovialt bilde sammen også! Men med tiden tok South Beach-monsteret altså over Pitbull, og fjernet det meste av Little

jeg raskt utvidet til «Hvordan i helvete fikk hun tak i den overhodet?». En rask titt på rulleteksen viste nemlig at det måtte være snakk om Ne-Yo’s «Slow Down», en låt det på dette tidspunktet ikke var mulig å oppdrive info om noe som helst sted. Ikke på filmens soundtrack, ikke på YouTube, ikke på Piratebay … no fucking where! Nå hadde jeg dog blitt så sulten på resten av denne fantastiske godbiten, at jeg med tålmodig detektivarbeid til slutt fant ut at låta definitivt eksisterte, og til min store glede kom til å være en del av Ne-Yo sitt femtealbum, R.E.D., som skulle ut tre måneder senere. En som blant annet hadde hørt den, var Rolling Stones-skribent, Tracy Garraud, som etter en lytte-session i New York omtalte den på følgende måte: «A sedated number that spotlights Ne-Yo’s lithe falsetto, as he urges workaholic twosomes to turn off their iPhones for just one night, or three». På dette tidspunktet begynte jeg å bli desperat, og besøkte daglig det 44 sekunder lange YouTube-klippet for å bli minnet på sangens enorme potensiale. Noe jeg må innrømme

fortsatte helt opp til releasen i november, mens jeg til stadighet promoterte sporet til likesinnede. «Nå kommer’n snart!». Og til slutt kom den: Dagen da albumet endelig lekket på nettet. Som Julaften, jomfrutap og alt mulig flott på én og samme dag! Vuze’n min jobbet for harde livet, og det var en seremoniell stemning i rommet da jeg dro mp3sporene over på iTunes’en min. «Lazy Love», «Let Me Love You», «Miss Right», «Stress Reliever» … men … ahm … WTF, hvor FAEN I HÆLVETE er «Slow Down»??!? Den var ikke der, og heller ikke på deluxe-utgaven. I ren panikk klikket jeg meg inn på Wikipedia, og fikk svar på mysteriet. «… featured exclusively on the Target Deluxe edition of the album». Target ja, sleipingene i det gigantiske amerikanske supermarkedkjeden hadde selvfølgelig klart å sikre seg albumets beste spor. Og deres versjon kom dagen etter den vanlige releasen. Fair enough. Jeg skal nok klare 24 timer til etter tre måneder med slowjam-tørst. Av en eller annen grunn var jeg likevel ikke overrasket da det viste seg at Targetversjonen hadde skiftet ut «Slow

Havana-sjelen han hadde i seg. I alle fall musikalsk sett. Fra battlerapping på gata i fitted caps og jersey, til stekebonanza i nattklubber verden over i hvit dress med oppkneppa skjorte. Cocaine is a helluva drug, som de sier, men skal vi tro ryktene, er jo ikke Pitbull noe glad i å feste en gang! Så hva er det med denne mannen og hans ustanselige utpumping av infantil fjortisfestlyd? Følgende linjer fra tittelsporet på hans nye album, Global Warning er muligens en liten indikasjon: «No Facebook, Twitter or Instagram/I do it for the paper, I’m a business man/If you get it that’s cool/It’s all about the billionaires baby, welcome to the new school». Og selvfølgelig, penger er jo fett det. Det som derimot ikke er like fett, er å åpne albumet sitt med å sample «Macarena», for deretter å følge opp med det største angrepet på norske verdier siden 9. april 1940, i form av Christina Aguilera-gjestede

Down» med to andre pisslåter. Det var bare å innse at jeg var en slagen mann. Som en skjelvende junkie i rennesteinen etter altfor lang tid uten dopet sitt. Heroin er det likevel som oftest nok av, «Slow Down» not so much. «Ne-Yo, where is this damn song on the album? I am gutted close to tears that I can’t get this song. I will pay album price for this song. I can no longer get a kick out of 44 seconds. Please, I am begging you, release this song!» skriver en av mange frustrerte YouTube-brukere under det omtalte klippet. «I’m so hurt, I waited and waited for the album to drop just for this song, and it’s not even on there … like, wtf, Ne-Yo?» hulker en annen. Vi er mange, vi er såret langt inn i hjerterota, og vi trenger denne låta. Det er alt jeg klarer å si om albumet akkurat nå, til tross for at det er ganske så decent. Og ikke tro at min søken er over. En intervjuforespørsel har blitt sendt til Universal, og får jeg Ne-Yo på tråden, skal jeg love dere at det første og eneste spørsmålet mitt vil være «Hvor blir den av den jæævla låta??!!?» Mathias Rødahl

«Feel This Moment» og dens utilgivelige voldtekt av vår norske kulturskatt, «Take On Me». Deretter fortsetter øreovergrepene i kjent stil, helt til man ikke vil annet enn å sitte i et lydisolert rom de neste tolv timene. Det sier for eksempel litt om hvor lista ligger, når sporet med Jennifer Lopez er skivas beste. Og da skal det innrømmes at jeg personlig har mange guilty pleasures innenfor EDMsegmentet, inkludert både Swedish House Mafia, David Guetta og Calvin Harris. Men Pitbull går det jo faen meg ikke an å jogge til en gang! Så beklager, Armando, min gamle venn. Jeg blir nok nødt til å slakte multimillionbedriften din denne gangen også, noe jeg regner med at du takler ganske greit. Men hvis du ikke gidder å lage en eneste bra låt fordi jeg og resten av anmeldermafiaen ber deg om det, kan du ikke i alle fall gjøre det for Little Havana? Mathias Rødahl

RIHANNA Unapologetic (Universal Music)

Er ungjenta i ferd med å bli voksen, tro? Når Rihanna slipper sine album, er vi vant til å ha blitt bombardert av en skikkelig gullrekke med singler før offisiell slippdato, men i år har det vært uvanlig stille fra ungfrøkna, som bare ga oss Stargate-produserte «Diamonds» før syvendeskiva, Unapologetic kom i midten av november. Den norske hitduoen følger opp «Ri-

4

Festforestilling i Universitetets aula Fredag 4. januar 2013 kl 18.00 Lørdag 5. januar 2013 kl. 18.00

Ingrid Bjørnov & Kari Slaatsveen med Kringkastingsorkestret Christian Eggen, dirigent

STEMMERETT FOR KVINNER 100 ÅR! 56

11/2012

Hopp, Karoline men ikke i Vikersund! En stemmerettsjubilerende festforestilling for B-korsett og lavt blodsukker

Billetter kr. 395,- Grupper fra 10 pers kr. 365,nrk.no/kork - billettservice.no

hanna-rekorden» fra Rated R med fire spor, men har denne gangen også fått hjelp av tastemakere som David Guetta, Labrinth og Chase & Status, noe som gjør at bidragene deres ikke blir like Stargate-typisk som vi kanskje er vant til. Det blir nemlig mye dubstep-light ut av Eriksen og Hermansens produsentcollabos, inkludert «Jump», hvor Rihanna benytter seg av refrenget til Ginuwines udiskutable puleklassiker, «Pony» på en likevel ganske vellykket og sexy måte, mens deres resterende «Right Now» og


MUSIKK «Lost In Paradise» dessverre går fort i glemmeboka for min del. En stor opptur denne gangen er derimot Rihannas nedtoning av de krampeaktige seksuelle referansene som grenset over til pinlig på Talk That Talk. Den store variasjonen på sporene har hun derimot beholdt, og Unapologetic er innom en haug forskjellige sjangre og sounds, dog med en overraskende stor bit satt av til roligere låter. Det er også her vi får skivas beste øyeblikk med spor som Future-gjestede/produserte «Loveeeee Song», Mikky Ekko-duetten «Stay», «Mother Mary» (andre del av The-Dream sine to bidrag), og selvfølgelig fin-fine «Diamonds». Vi må heller ikke glemme en av mine personlige favoritter, «Get It Over With», hvor hun leverer et særdeles behagelig vokalsamarbeid med Roc Nation-låtskribenten, James Fauntleroy (mannen bak bl.a «No Air», «Take You Down» og «Superhuman»). Men selv om Rihanna kler sine rolige låter godt denne gangen, må Unapologetics største høydepunkt likevel sies å være den ekstremt dansevennlige (på den gode, gamle disco-måten) og for mange sikkert problematiske Chris Brown-duetten, «Nobody’s Business» (prod. av The-Dream), som en gang for alle gjør det klart at de to utvilsomt er et par igjen, der det side om side med Michael Jackson-samples («The Way You Make Me Feel») lires av seg kjærlighetserklærende linjer som «You’ll always be mine, sing it to the world/Always be my boy, I’ll always be your girl», « You’ll always be the one that I wanna come home to/Girl let me love you and show you how special you are/I wanna be your baby, you’ll always be my baby» osv. Så kan man altså velge å bry seg med dette forholdet til to unge personer som åpenbart har bestemt seg for at voldshandlingen for snart fire år siden ikke er nok til å splitte dem lenger, eller bare kose seg med en glimrende poplåt. Jeg gjør åpenbart det siste. Unapologetic både føles mer voksent, og er et musikkmessig steg opp fra både Loud og Talk That Talk, til tross for at den kanskje mangler litt av hitlåtdominansen vi er vant med fra utgivelsene hennes. Og selv om dette albumet, som alle Rihannaalbum, handler vel så mye om produsentene og låtskribentene hennes, kan det virke som om hun nå begynner å bli modigere og mer sikker på hvor hun selv ønsker å befinne seg som artist. Mathias Rødahl CHAD VALLEY Young Love (LOOSE LIPS/COOPERATIVE/UNIVERSAL)

Veldig nesten. På Pitchfork for et par uker siden, lanserte Carrie Battan begrepet small pop, i en artikkel omhandlende Sky Ferreira, Charli XCX og Solange Knowles. Poenget hennes var at dette er artister som befinner seg i perfekt balanse mellom det alternative og det kommersielle. Dette er artister som lager utpreget kommersiell popmusikk, men som bruker midler, sfærer og taktikker som tidligere har vært reservert undergrunnen. Det blir med andre ord et slags nytt popamalgam. Chad Valley lar seg med relativ enkelthet beskrive som small pop. Låtene hans er delikat balansert mellom det sørgmodige og det euforiske, lik den beste popmusikken, men det er umulig å forestille seg at han skulle selge særlig mye. Til det er han for anonym, for idiosynkratisk og for kjedelig. Chad Valley faller altså markedsmessig litt igjennom, men det betyr ikke at Young Hunger ikke kan være en kunstnerisk triumf. Det finnes dessverre altfor mange fantastiske artister der ute som faller igjennom markedsmessig. Young Hunger er

4

først og fremst en veldig stilsikker affære. Chad Valley behersker popsjangeren, han er som sagt dyktig til å finne balansen mellom forelskelse og hjertesorg, og kanskje litt for dyktig om man legger vekt på balansen. For Young Hunger ender opp som en noe uengasjerende plate. Og det virker som om Chad Valley har latt en anledning slippe. I det popsegmentet jeg beskrev innledningsvis kan jo artistene ta større risikoer og virkelig gå for det, men det har ikke Chad Valley gjort. I stedet virker det som om han har safet ved flere anledninger, og det store spørsmålet er jo hvem han safer for? Young Hunger preges av en følelse av hva som kunne ha vært, av en grunn. Når Chad Valley treffer, så treffer han mesterlig. Særlig «Fall 4 U», en duett med Glasser, er mesterlig. Det hjelper at denne fløyelsmyke, atmosfæriske perlen kommer etter to i overkant heseblesende låter («Tell All Your Friends» og «I Owe You This» ). Vel, det starter i det minste fløyelsmykt, men låten vokser seg monstrøs etterhvert. Chad Valley og Glasser synger frem og tilbake til hverandre om kjærligheten mens et syntmonster bygger seg opp i bakgrunnen, før det tas ned igjen og fades ut til Glassers bekjennende: «And I still have feelings too». Soveromsfunken på «Evening Surrender» med svenske El Perro Del Mar, er en annen innertier. Også her begynner det rolig, med en boblende bass som Teddy Pendergrass hadde elsket, over et teppe av peruvanske fløy-

ter. Også denne låten handler om kjærligheten, men i mer flyktige termer enn »Fall 4 U». Her kurtiserer Chad Valley og El Perro Del Mar hverandre i tur og orden, før de enes i låtens siste refreng og synger: «You know I want to do this together / You know i want to go far.» Her er det også det ufiltrerte føleri som gjør låten, det er en lidenskap og et begjær til stede, både i den subtile melodiføringen og i teksten, og det er troverdig. Chad Valley har en til tider enerverende stemme. Han har en fin emosjonalitet, men for ofte blir det anmassende. Sånn sett er det passende at den siste låten som virkelig er verdt å nevne er den eneste låten Chad Valley ikke synger på, «Fathering / Mothering». Her er det i stedet Anne Lise Frøkedal, kjent fra en million norske indieband, som trakterer vokalen. Og det gjør hun ganske strålende. «Fathering / Mothering» viker litt fra hjerte/ smerte-tematikken og byr i stedet på litt abstrakt filosofering over foreldrerollen, antar jeg. Teksten er uansett ikke så viktig, igjen er det Chad Valleys nydelige oppbygging som er det geniale trekket. Fokuset er på Frøkedals stemme og rundt denne bygger Chad Valley sten på sten, eller synt på synt. Og nesten umerkelig så vokser låten og blir gradvis mer emosjonell og gripende. «Getting louder than the sun», synger Frøkedal hver gang låten tar seg til i intensitet, og hver gang hun synger det, blir låten enda litt bedre. Håvard Ringen

Konsert nr. 200 av 200!

ROCKEFELLER

Venner i ryggen: SATOR (S) ROCKEFELLER TORS. 20.12. Bill. kr. 300,- (inkl. akustisk konsert) NB! Få bill.!

Bill. kr. 250,- 18 år leg.

CHAPTER

WORLD TOUR

CONOR OBERST

“CHAPTER V” UTE NÅ!

SENTRUM SCENE

SØNDAG 27. JANUAR

Bill. kr. 395,-. 18 år leg. i hovedsal. Fri alder på galleriet.

(Tee Productions)

Sjanglerap fra Bergens rapoutsider. Mens Tommy Tee begynte som en svært konservativ student av hiphop-faget, har han de senere år vist vilje til å ønske mer utradisjonelle rapkarakterer velkommen inn i sin indre sirkel, inkludert Østkant-gatesoldatene Jesse Jones og Kenneth Engebretsen, og nå senest den mildt sagt originale bergensrapperen, Verk. Etter 27-åringens imponerende opptreden på Lars Vaular-skiva, Helt om natten, helt om dagen, samt sitt Peewee-produserte gatealbum, Baby Blue, er han i disse dager aktuell med Tee Productions-debuten, Milevis så nært, og til tross for at seks av EP-ens syv spor denne gangen er produsert av Tommy Tee, kan man godt si at den følger opp Baby Blue-soundet, med klare undertoner av jazz-inspiret og mellow 90-tallsrap. Ikke så rart, da Verk selv ved tidligere anledninger har fortalt at han ikke lar seg inspirere nevneverdig av dagens hiphop. Den kanskje sterkeste representanten for nettopp dette, er flotte «Sjekk kor du står», hvor vi for første (og siste?) gang får høre Jesse Jones over jazzpianokorder, før TP-veteranen Son of Light legger enda et av sine nye og fin-fine vers på norsk. På «Pes» slår Verk seg sammen med to av landets mest lovende rapoppkomlinger, Jonas V og Phil

4

T. Rich, som du forøvrig kan se i Oslos kebabstrøk aka Torggata sammen med Rein Alexander i låtas Akam1k3-produserte video. «Mitt show» byr på utgivelsens eneste beat-bidrag fra Verks gamle partner in crime, Peewee, som leverer en av sine sedvanlige og stemningsfulle produksjoner. Men selv om låta både er behagelig og fin, synes jeg likevel den er litt for anonym til å være med på en såpass kort utgivelse. Det samme gjelder til dels også «Liv vi har» og tittelsporet «Milevis så nært» , som heldigvis reddes inn av Verkens sjarmerende og soul-skranglete syngehooks. Høydepunktene er derimot det bass-sexy åpningssporet, «Min tur alltid» med sine selvinspirerende linjer: «Du har alt det som skal til, nå må du ikke tvile på deg, gjør din fuckings ting, la flowen bane veien for deg», og den superfunky sistelåta, «Angst og ivrig», hvor Tommy Tee har smelt sammen en beat som både burde friste rappere til å hoppe på mikrofonen, og få breakere ut på gulvet. Med Milevis så nært beviser Verk nok en gang at han er en av våre mest spennende og egenartede rappere, men i likhet med Baby Blue inneholder den litt for mange anonyme segmenter, og med et par låter mindre kunne dette ha blitt en enda tightere EP. Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

Bill. kr. 300,- ink. album . Bill. kr. 200,- uten album. 18 år leg.

TREY SONGZ

SENTRUM SCENE LØRDAG 5. JANUAR

VERK Milevis så nært

Søndag 23. desember

B i l l . k r. 3 2 0 , - . 1 8 å r l e g . Unummererte sitteplasser.

SUPPORT: THE FUME

“good kid, m.A.A.d city” ute nå!

SENTRUM SCENE

AFTENPOSTEN DAGBLADET

L Ø R D A G 9 . F E B RU AR

VG, NRK P3 DAGSAVISEN

ROCKEFELLER TIRS / 12 / FEB Bill. kr. 295,-. 18 år leg.

BILL. KR. 350,-. 18 ÅR LEG. NB

!F ÅB

ILL

THE TA L L E S T MAN ON E A RT H

.!

JOHN DEE TORSDAG 21. FEBRUAR BILL. KR. 200,-. 18 ÅR LEG.

V I L L AGERS JOHN DEE LØRDAG 2. MARS Bill. kr. 175,-. 18 år leg.

“There’s No Leaving Now” ute nå! DAGBLADET

ROCKEFELLER

ONSDAG 13. FEBRUAR

BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.

THE RAVEONETTES JOHN DEE FREDAG 8. MARS Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

11/2012

57


Lik NATT&DAG på Facebook og følg oss på www.nattogdag.no for oppdateringer på de nominerte. #osloprisen


FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Filmtrend: Dokumentarfilmgrepet med reenactments tar konsekvensen av at vi alltid gjør oss til. LES MER, SIDE

Cronenberg makter nok en gang å brenne seg fast på netthinnen med sitt kirurgiske, subtile formspråk. «Cosmopolis» anmeldt, SIDE

Tilbake i spill Regi: Robert Lorenz Med: Clint Eastwood, Amy Adams, Justin Timberlake, John Goodman, Robert Patrick, Matthew Lillard Søvndyssende gyngestol-film. Gus Lobel er talentspeider for et prestisjetungt baseballag. Han er i åttiårene, skyr teknologi og har begynt å miste synet. Likevel holder han på. Men selv om han har flere tiår bak seg som en av USAs fremste talentspeidere, har arbeidsgiveren begynt å tvile på ham. De vil ikke fornye kontrakten hans hvis han ikke finner et enormt talent i løpet av de neste tre månedene som gjenstår av kontrakten hans. Den samvittighetsfulle datteren hans, Mickey, er advokat på grensen til å bli partner i et advokatfirma, men legger karrieren og framtiden sin på hyllen for å hjelpe sin far. Etter den kritikerbelønte baseballfilmen Moneyball (2011), virker historien og karakterene i

1

68

Distribuer nå: Har egenartede amerikanske indiefilmer havnet i norsk kinodistribusjon sin dødsone?

72

Les om Frances Ha, SIDE

74

denne filmen like gammelmodige som bukselinningen til Clint Eastwood. Historien framtrer metodisk, men uten energi og oppfinnsomhet. Det tas i bruk billige filmatiske virkemidler for å understreke trasset til en bakstreversk mann som ikke vil følge med i tiden. Det gjelder alt ifra at han nekter å bruke datamaskiner, til en forvirrende krangel om hvorvidt Ice Cube, og andre rappere, kan være skuespillere. Historien er hullete, og i stedet for å bøte på perforeringen, bruker filmen nesten to timer på gammelmannssjargong og sentimental svada som blir rent trettende i lengden. Det er så forutsigbart at man uten problemer kan gjette seg til hva Gus sin slemme arbeidsgiver vil gjøre ved neste sving, ti minutter før svingen. Skuespillerne er fra øverste hylle, men hva hjelper det når man rent sovner i gyngestolen? Siren Løkaas Premiere 7. desember

Amour Regi: Michael Haneke Med: Jean-Louis Trintignant, Emmanuelle Riva, Isabelle Huppert, William Shimell ++ Udødelig kjærlighet. Er det ikke vakkert, livet?, spør Anne seg omlag halvveis i Amour, mens hun blar i et gammelt fotoalbum. Menneskene vi møter, øyeblikkene vi vender tilbake til når vi drømmer og tenker, latteren og gråten, middagene og konsertene, vinen og røyken, de lange nettene og grytidlige morgenene. Jo, livene vi lever er ofte innmari vakre. Men en gang skal alt ta slutt, og for mange ender det ikke i søvne – «å sovne stille inn» er mest et slags drømmescenario. Den siste fasen av livet kan også være helt forjævlig. Det er tungt å erkjenne at alt som venter etter et langt liv – og helst godt sådan – ikke bare er befrielse, men også straff. Man kan ha elsket og fått gjengjeldt kjærligheten, men den har sin pris. Østerrikske Michael

6

Hanekes (Pianolærerinnen, Det hvite båndet) Gullpalme-vinner handler om livet og døden. Og aller mest om udødelig kjærlighet. Amour utspiller seg i en lunt innredet Paris-leilighet, der minnene sitter godt i veggene. Vi møter et gammelt, aristokratisk ektepar – begge pensjonerte musikklærere. Georges (Jean Louis-Trintignant) og Anne (Emmanuelle Riva) dyrker stadig lidenskapen som bandt dem sammen; de drar på konserter, kjøper plater og diskuterer opplevelsene over et glass rødt før leggetid. De er gamle mennesker som ikke har henfalt til en resignert tilværelse uten impulser. Når Anne rammes av hjerneslag ved frokostbordet en tidlig morgen, påbegynner en ny og vond fase i samlivet deres. Det ligger ikke i Hanekes natur å finne lys i mørket, og i så måte er det å forvente at han aldri er trøstende eller sentimental i sin tilnærming til materialet. Samtidig sloss han ikke mot mørket med nevrotisk skrekk, slik Ingmar

Bergman gjorde i Viskningar och rop – til tross for et par effektive innslag av skremselsretorikk. Tro mot sin bressonske askese i formspråket, skildrer Haneke situasjonene med sindighet, og med en varme og deltagelse som så langt har vært fraværende i filmografien hans. For alle som kjenner fransk filmhistorie er Riva og Trintignant ikoniske skuespillere, og det er rørende å se dem gjøre sine livs roller i gammel, usminket drakt. Den tålmodige regien gir dem rom for å puste, til å oppføre og formulere seg på en måte som gjør at vi får følelsen av å kjenne disse menneskene på ordentlig. Da blir det nesten uutholdelig sterkt å være sammen med dem helt til siste slutt. Amour er oppskakende – den tar et stykke av hjertet ditt og knuser det. Men den føles nødvendig, i kraft av å si noe klokt om et allmenngyldig tema få synes det er verdt å lage film om. Lars Ole Kristiansen Premiere 25. desember 11/2012

59


FILM Operasjon Argo Regi: Ben Affleck Med: Ben Affleck, Bryan Cranston, John Goodman, Taylor Schilling, Alan Arkin, Victor Garber Kunne vært mye verre. Det er en historie som formelig ber om «the Hollywood treatment» – den amerikanske ambassaden i Teheran blir stormet av demonstranter i etterkant av den iranske revolusjonen i 1979 og 52 gisler blir tatt for å forhandle frem en utlevering av sjahen som befinner seg i eksil i USA. Seks ambassade-ansatte klarer å unnslippe og går i dekning i hjemmet til den kanadiske ambassadøren til Iran. CIA sin plan for å frakte de seks ut av landet? Å sende inn en agent, Tony Mendez (Affleck), med falske identitetspapirer på at de alle er et kanadisk filmcrew på leting etter innspillings-

4

områder for en sci-fi-western lagt til Midtøsten. Det høres ut som en historie bare Hollywood er i stand til å finne på, men den er til alt overmål hentet fra virkeligheten. Derfor er det ekstra befriende at regissør og hovedrolleinnehaver Ben Affleck (som synes å modellere sin egen karriere etter lesten til Robert Redford) har unngått å lage den nasjonalpatriotiske propaganda-filmen det er så altfor enkelt å forestille seg at dette kunne vært. Istedet innledes filmen med et kritisk blikk på USAs innblanding i iransk politikk. Operasjon Argo går aldri i dybden på den politiske konteksten, det ligger mer som et dramatisk bakteppe i det som minner mer om en tradisjonell heist film. Uten å moralisere rundt hvem som er good guys og hvem som er bad guys, legger filmen allikevel ikke

skjul på hvem vi skal holde med. Operasjon Argo lykkes godt med å engasjere og holde på spenningen, takket være stram regi og en atmosfærisk gjengivelse av Teheran anno 1979 fra den alltid mesterlige filmfotografen Rodrigo Prieto. Noen scener virker dog litt malplasserte. Innslagene fra Hollywoods showbiz-miljø, hvor Tony Mendez jobber med å stable sin falske filmproduksjon på beina for ikke å bli altfor lett avslørt av iransk etterretning, fremstår mest som forsøk på å spice opp filmen med glamour den ikke trenger. Denne og enkelte andre scener gjør at filmen tidvis mister fokus, selv om de rent isolert sett kan være underholdende. Allikevel, det er små innvendinger mot det som i det store og hele er en godt laget spenningsfilm. Trond Gausdal Premiere 23. november

Kanskje i morgen Regi: Mariken Halle Med: Mariken Halle, Bianca Kronlöf, Jan Coster, Micha Thunberg, Åsa-Lena Hjelm Tankevekkende formeksperiment. – Jeg lurte på om jeg kunne få filme deg? – Filme meg? Hvorfor det? Mariken Halle er på gladnaiv frierferd for å finne vanlige folk å «filme litt», fordi hun mener det skal være mulig å lage fantastisk film om hvemsomhelst. Filmteamet møter mange som avviser dem, noen som sier litt og et fåtall som har mye på hjertet. I løpet av halvannen time møter vi blant andre en psykisk funksjonshemmet unggutt med en sterk fascinasjon for «polisen», en ung innvandrer som kler av seg gangsterimaget for å snakke om kjærlighet, og en minneverdig, enfoldig mann ved navn Uno, som stadig ber dem komme tilbake, men aldri helt finner ordene. Som anmelder har du visse kriterier, visse preferanser og om ikke annet en viss smak å anvende på et sluttført filmatisk produkt. I tilfellet Halle og hennes eksamensarbeid fra Filmhögskolan i Göteborg, er det imidlertid stukket atskillige kjepper i hjulene. Dramaturgisk konsekvens er vippet over bord og skillelinjene mellom fakta og fiksjon er tåkelagte, for å si det mildt; sjelden eller aldri kan vi med sikkerhet si om det er karakterer eller mennesker vi har med å gjøre på lerretet.

5

Uskyld Regi: Sara Johnsen Med: Maria Bonnevie, Kristoffer Joner, David Dencik, Maria Heiskanen Modig, kompromissløs og krevende. «Er hun en morder? Eller er hun et offer?» Dette er spørsmål Uskylds fortellerstemme, politikvinnen Ragnhild, stiller til oss og til seg selv etter å ha fortalt historien om Janne og brødrene William og Ruud. Uskyld setter spørsmålstegn ved problemstillingens relevans ved å vise at selv om mennesket påberoper seg evnen til å skille rett fra galt, så er det til syvende og sist naturen som bestemmer over liv og død. Uskyld åpner med et av de eldste motivene i boka – brødredrapet – og filmens omgang med livets store spørsmål kan til tider bli overveldende. Flere ganger i løpet av filmen kan sure stemmer innvende at den gaper over mer enn den er i stand til å svelge. Det er en krevende film å komme seg gjennom, blant annet fordi den benytter seg av fortellergrep

6

60

11/2012

som ville trukket ned i en hvilken som helst annen film. Det dvelende, langsomme tempoet, med mange hopp i tid til karakterenes barndom og oppvekst, kombinert med filmens mange natur- og dyrelivbilder, gir til beste en stil som henter mye fra Terrence Malick sine filmer. Men der Malick ofte blir romantiserende i skildringen av forholdet mellom natur og menneske, problematiserer Johnsen forholdet i mye større grad. Ettersom filmen fortelles av politikvinnen Ragnhild, er det en lukket historie vi presenteres for. Den er over, noe som styrker følelsen av handlingens uunngåelighet. Når Ragnhild stiller spørsmålet om Janne er en morder eller et offer, er det nærliggende å spørre: Hvem spør? Hvem har retten til å dømme, om ikke de som kjenner en best? Og hvilken nytte har det å dømme, når handlingen uansett allerede har inntruffet. Uskyld stiller mange spørsmål, og presenterer ingen svar. Trond Gausdal Premiere 2. november

Opp av forvirringen stiger det uunngåelige spørsmålet: Hva betyr det for oss om det er snakk om det ene eller det andre? Det blir fristende å problematisere visjonen til filmteamet vi følger: Er det mulig å lage fantastisk film om ethvert menneske? På den ene siden kan det virke som om filmen svarer et rungende nei på sitt eget premiss, da karakterene vi ser mest til er, ganske riktig, de konstruerte. På den andre siden kan vi velge å se potensialet i de små virkelighetsintervjuene og forestille oss at hver og en av dem kunne vært utviklet til større historier. Kanskje i morgen prøver å være veldig mye, og er også veldig mye, ofte i form av motsetninger. Fiksjon møter fakta, skolefilm møter kunstfilm, lange tagninger møter små øyeblikk, lettbeint komikk møter nattsvart drama, scriptede replikker møter improvisasjon møter ekte utsagn, taushet møter munndiaré og absurdisme møter realisme. Formmessig vil dette for mange være i overkant sterk kost, men dette er filmskaping på sitt mest stilsikre; levende bilder og lyd omhyggelig konstruert mot et grunnfjell av kunstnerisk visjon. NFIs «nemesis» Mariken Halle har skapt en høyst diskuterbar film som utvilsomt vil splitte publikum, men nettopp derfor fortjener å leve videre i samtalens form. Martin Øsmundset Filmen vises frem til 16. desember på streamingsiden MUBI.


FILM

Verden er en stor scene: Det nye dokumentarfilmgrepet med reenactments tar konsekvensen av at vi alltid gjør oss til. Tekst Kamilla Rønnestad – Det er ofte vanskelig å vite hvor grensene mellom virkelighet og fiksjon går, sier Måns Månsson. Den svenske regissøren har i sin film Hassel – Privatspanarna latt den berømte TV-politiinspektøren Roland Hassel gjøre et siste forsøk på å oppklare mordet på Olof Palme. Månsson kaster denne fiksjonskarakteren inn i en delvis konstruert virkelighet, hvor han ved hjelp av virkelige vitner, tidligere kriminelle og pensjonerte politispanere, rekonstruerer en rekonstruksjon av Palme-mordet. Fiksjon møter virkelighet møter dokumentar, alt i en salig åttitalls-pastisj, filmet på Super-VHS. KØBENHAVNFESTIVALEN CPH:DOX omtales gjerne som stedet å oppdage de nye, viktige tendensene på dokumentarfilmfronten. En av de mest påfallende tendensene i årets program, var bruken av såkalte reenactments. Rekonstruksjoner, på norsk, har alltid vært en viktig del av dokumentarismen, men programredaksjonen på DOX bet seg i år merke i en helt ny måte å ta i bruk reenactments på. Grepet var ikke lenger bare en måte å formidle en historisk begivenhet på, det var også en måte å prøve å forstå virkeligheten på, en form for leting etter sannhet.

Tilbake til Måns Månsson og hybridfilmen Hassel – Privatspanarna. – Lars-Erik Berenett, som har spilt inspektøren Roland Hassel elleve ganger i løpet av femten års tid, vet jo knapt selv hvor han slutter og Hassel begynner. De har blitt en del av hverandre. Resultatet av Hassels rekonstruksjoner kan virke absurde, men Månsson mener at virkeligheten er minst like absurd som filmen. – Hele etterforskningen, og mordet i seg selv, er ekstremt absurd. Palme-mordet har nærmest blitt fiksjon. Etter disse 25 årene har det gått fra å være et nasjonalt traume, et åpent sår, en virkelighet – til å bli uvirkelig. Det har fått proporsjoner som gjør at man ikke kan ta det til seg som virkelighet lenger. NETTOPP DERFOR VALGTE han å behandle emnet på en måte som blander fiksjon og virkelighet; gjennom reenactments. – Jeg kommer fra en klassisk dokumentarfilmbakgrunn, hvor jeg har laget observerende filmer, uten intervju, uten fortellerstemme, uten tekster – direct cinema. Men til slutt begynte jeg å kjenne på at selv om jeg står og er fluen på veggen, så vil menneskene alltid agere for meg, for kameraet. De er på en måte skuespillere – på sett og vis er vi alle skuespillere, hele tiden. Spiller jeg en rolle nå, når jeg snakker med deg? For å være ærlig,

vet jeg det ikke engang selv. Jeg følte derfor at det var ærligere å lage dokumentarfilm på denne måten. – Filmskapere skaper alltid en virkelighet, og dokumentarfilmskapere lyver om det i direct cinema. Jeg vil heller gi folk rom til å skape seg selv på skjermen – derfor foretrekker jeg cinéma vérité. Det siste sier Joshua Oppenheimer, regissøren av en annen bemerkelsesverdig reenactments-film på årets DOX-program: The Act Of Killing. Filmen ble tildelt festivalens hovedpris, og er co-produsert av norske Piraya Film (filmen kommer på kino i Norge på nyåret. Se den!). Oppenheimer har latt massedrapsmenn fra folkemordet i Indonesia gjenskape mordene, helt på egne premisser. – Reenactments fungerte som en måte å se hvordan morderne så seg selv på, hvordan de så verden. Å gjøre det usynlige synlig, sier han. Begge regissørene setter spørsmålstegn ved det etablerte skillet mellom virkelighet og film. – Ofte blandes virkelighet og fantasi sammen i øyeblikket. Mange av vitnene til Palme-mordet uttalte at det var som å se på en film, sier Månsson. I HVOR STOR grad spiller vi skuespill, når vi bare «er oss selv»? Er livet bare en lang

performance? Morderne i The Act Of Killing etterlignet gangsterhelter fra Hollywood-filmer, både under de faktiske drapshandlingene og i rekonstruksjonene. Og er ikke virkeligheten noen ganger – som i tilfellet med Public Hearing, en amerikansk film utelukkende basert på referatet fra en WalMart-høring i New York – på sett og vis … manusbasert? – Det fantes så godt som et manuskript før selve høringen fant sted, sier James N. Kienitz Wilkins, regissøren av Public Hearing. – Det er et element av teater i denne virkeligheten: ordstyrerne har vært igjennom prosessen tusen ganger før, de spiller sin rolle igjen og igjen, og de ulike talerne har skrevet ned og øvd på det de skal si. Måns Månsson påpeker hvordan reenactments kan utløse en form for psykologisk katarsis hos dem som tar del i den. En taxisjåfør, som var et av vitnene til Palmemordet, følte at han ble kvitt et traume etter å ha gjenspilt sin rolle som vitne. Gjenskapelsen blir en måte å gjenleve, og slik bearbeide, traumet på. Oppenheimer er enig: – Reenactments tvinger frem spørsmål som: Hvordan forholder vi oss til fortiden vår? Har vi overhodet en fortid? Kan det å se på fortiden endre fremtiden? Han mener likevel at reenactments ikke handler så mye om fortid, som om nåtid: – En slående ting var at morderne ofte ville spille ofre i drapsscenene. Hvorfor ville de det, når de i så mange år har prøvd å fortrenge; fortrenge hva de egentlig har gjort; fortrenge smerten de har påført ofrene sine? Oppenheimer antyder selv et svar: – Kanskje de prøver å bruke gjenskapelsen som en rensning. En måte å prøve å gjøre det godt igjen. CPH:DOX regnes som en av verdens viktigste dokumentarfilmbegivenheter. Forrige festival ble arrangert 1.–11. november. www.cphdox.dk 11/2012

61


FILM De Urørlige Regi: Eric Toledano, Olivier Nakache Med: François Cluzet, Omar Sy, Anne Le Ny, Audrey Fleurot, Clotilde Mollet, Alba Gaia Bellugi Rulletull og tullerull. Den største ikkeengelske filmsuksessen noensinne er en småkoselig buddy-komedie om en rik gamling i rullestol og den fattige hjelpepleieren hans. De kommer fra motsatte ender av samfunnet, så vel som hudfargeskalaen, men utfyller hverandre mot alle ods. Den hasjrøykende unggutten får krøplingens latter til å rulle, de finner på sprell og kosen får ben å gå på. Harr, harr, harr. Da den aldrende skuespilleren er en fransk klone av Dustin Hoffman, virker det umiddelbart litt mistenkelig at manuset har så mange fellestrekk med Rainman. Heldigvis flagres De Urørlige som «en sann historie» (bortsett fra helt vesentlige ting som har blitt totalt forandret da, men det er derfor det legges trykk på «basert på»). Historien er uansett ikke så fantastisk at det har noen betydning om liknende hendelser

en gang kan ha skjedd i den virkelige virkeligheten. Det er en ålreit feelgood film; det blir passe koselig og litt småmorsomt iblant, men andre koselige invalidfilmer basert på sanne hendelser, som My Left Foot og Mar Adentro, er i en helt annen klasse. De Urørlige føles mer som noe du ser på tv fordi du er for fyllesyk til å strekke deg etter fjernkontrollen. Etter den merkverdig ufortjente suksessen, kommer det ikke som noen stor overraskelse at Hollywood for lengst har begynt å kalkulere hvordan de kan tjene penger på en engelsktalende ripoff. Da filmen er så stereotypisk plankekjøring at det nesten føles som franskmenna har forsøkt å herme etter amerikanske suksessoppskrifter, er dette for en gangs skyld et remake-prosjekt jeg har stor tro på. Opplegget kan ha godt av et tjukkere lag sentimental smørje, og selv om det franske filmkjøkken har servert oss mange deilige gourmetfilmer før, føles De Urørlige mest som Fjordlandversjonen av en BigMac. Torgeir Blok Premiere 9. november

Sinister Regi: Scott Derrickson Med: Ethan Hawke, Juliet Rylance, James Ransone, Clare Foley, Victoria Leigh, Vincent D’onofrio Forglemmelig snuff. Dokukrimforfatteren Ellison Oswalt (Hawke) tar med seg familien og flytter inn i et hus som har vært åsted for en forferdelig forbrytelse, noe han selvsagt unnlater å nevne for de andre. Etter kort tid kommer han over litt found footage på loftet, som ikke viser seg å være av en like hyggelig art som titlene («BBQ», «Lawn work», «Pool Party») tilsier.

I stedet for å varsle ordensmaktene når de uunngåelige merkelige hendelsene begynner å prege huset nattestid, begynner han på et nytt bokprosjekt – og varsler ingen. Den nye boken skal jo sikre et godt liv for ham og familien. Har du sett en skrekkfilm før, er du allerede i stand til å slutte deg til at «nei, den boka kommer ikke til å sikre deg og din familie et godt liv». At vi forstår såpass er ikke nødvendigvis et problem, vi er jo mer opptatt av hvor redde vi kommer til å være på veien mot dette, menneh … det er så mye annet vi forstår også. Det store mysteriet, som

3

Her i nord elsker vi traktekaffen vår, og vi vil helst ha den svart. Vi kaller det Den Nordiske Kaffekulturen, og Wilfa er stolte av å ha vært en del av den i mange, mange år. Derfor har vi sammen med Tim Wendelboe utviklet SVART, en eksklusiv og annerledes ny serie med traktere som tar vår måte å drikke kaffe på, med fokus på smak og renhet, på alvor. Først ut er SVART manuell, en trakter med prisvinnende design som lar deg lage kaffen for hånd. Full kontroll over vann, temperatur og kaffemengde gjør det enklere enn noen gang å være barista på sitt eget kjøkken. Se wilfa.no for forhandler.

Scan denne koden med telefonen din og se filmen om Svart Manuell på nordiccoffeeculture.com

1

Har du Wilfa Svart Manuell, Wilfa Malt og Wilfa Gram kan du lage perfekt kaffe hver gang!

+

62

+

11/2012

Ann_WSM_Mathallen_118x360.indd 1

26.09.12 11.25

Oswalt på Gene Hackmansk Conversation-vis blir besatt av, og som politiet heller ikke klarer å finne ut av, har vi andre funnet ut av innen den første halvtimen er over. Den perioden kunne for øvrig hatt deltittelen «Ethan Hawke drikker whisky, ser snuff, tusler rundt i huset og ser på ting», muligens med undertittelen «for ikke å nevne at en mørk skikkelse løper forbi kameraet ved anledning». Det er lenge siden jeg har kjedet meg så mye på kino. Det er mer som skurrer: Den studioproduserte strykermusikken som dreper illusjonen om at snuffopptakene er «ekte»;


rust og bein. natt og dag. 118 x 360 27.11.12 16:33 Side 1

FILM

Killing Them Softly Regi: Andrew Dominik Med: Brad Pitt, Ray Liotta, James Gandolfini, Richard Jenkins, Scoot McNairy, Ben Mendelsohn, Sam Shepard Treg, politisk referansesaus. «America’s not a country. It’s just a business. Now fuckin’ pay me.» Mindre subtil samfunnskritikk enn den i Killing Them Softly, må man til nærmeste Florida-baserte koranbrennende pastor for å finne maken til. Stadig vekk lar regissør Andrew Dominik taler fra Obama og Bush stjele oppmerksomhet fra handlingen, og nesten like ofte lar han karakterene kommentere dem. Klarer man å overhøre Obamas rungende ord til folket, vil man kunne få med seg at filmen, rent konkret, handler om et par smågangstere som raner et mafiabeskyttet pokerlag fordi de tror ansvarshavende (Liotta) vil få skylden, siden han har ranet sitt eget pokerlag før. I

3

kjølvannet av ranet, som effektivt setter alle pokerlag på pause, henter mafiaen inn den erfarne revolvermannen Jackie Cogan (Pitt) for å rydde opp. Dette er andre gang Dominik og Pitt samarbeider (første gang var Jesse James). Tracking shots bringer tankene til Scorsese; replikkvekslingen minner mistenkelig om Tarantino; og smalltime gangsterne er vekselvis ambisiøse, vågale og beint fram evneveike – á la Guy Ritchie. Volden er et kapittel for seg. I det ene øyeblikket mottar Ray Liotta stump vold som kjennes i mellomgulvet. I det neste ser vi kuler penetrere et hode i så sakte/ softly film at en formelig kan høre cinematografen nå HD-klimaks. Førstnevnte fungerer best. Det mest plagsomme med filmen er likevel komfortsonecastingen. Å samle dette stjernelaget for så ikke å bruke dem til noe, er en alvorlig forbrytelse. Richard Jenkins gjør en variant av sin Six Feet Under-rolle. Gandolfini gjør

en ekstra deppa/kåt/sint Tony Soprano og Liotta spiller en eldre versjon av seg selv i Goodfellas. Pitt kommer best ut av det, med sin «Jesse James ispedd dempet Tyler Durden-attitude»-tolkning av Cogan. Dominik jobber som han gjorde i Jesse James: lange scener der det ofte ikke skjer annet i bildene enn dialog og blikkveksling. Det er forfriskende å se at en regissør med bare tre filmer i beltet stoler nok på sitt eget materiale til å presentere det i tempoet han mener er riktig. Derfor er det ekstra synd at tempoet er feil. Dominik er ikke på høyde med Tarantino på dialog, og ingen Brian De Palma når det kommer til lange, spenningsoppbyggende scener. Mange av scenene er ganske enkelt ikke interessante nok til å forsvare at de varer så lenge som de gjør. Resultatet er 97 laange minutter. Martin Øsmundset Premiere 2. november

den pussige forkjærligheten for stadige nærbilder som ved én anledning manifesterer seg i noe som ligner en reklamesnutt for hvor kos det er med kaffepresse; og det merkelige forsøket på comic relief via en barnlig politibetjent som kommer plotet til unnsetning hver gang det møter veggen. Regissør Scott Derrickson gjør en okay jobb med å ta opp biter av arven etter gode greier som 8MM, The Conversation og The Shining, men dessverre er Sinister aldri det den selv prosederer å være: Skummel. Martin Øsmundset Premiere 31. oktober

Pietá Regi: Kim Ki-duk Med: Cho Min-soo, Lee Jung-jin Mamma Mia! Hva er ordet for en smått underfundig og poetisk, men litt intetsigende, øst-asiatisk film? Svar: Kim Ki-duk. Lee Kang-do er en tretti år gammel pengeinnkrever, men jobben hans går ikke så mye ut på å kreve inn penger som på å invalidisere låntakerne så sjefen kan innkassere skadeforsikringspengene. Når Kang-do ikke er på jobb så gjør han … vel, pent lite. Han har rett og slett verken interesser, tanker eller følelser. Det er helt frem til det en dag dukker opp en ukjent kvinne på døren som hevder å være hans mor. Kim Ki-duk er muligens mest

4

PAGE 114 og WHY NOT PRODUCTIONS presenterer

[De rouille et d'os]

«A very powerful film – beautifully made» EMPIRE

«An utterly absorbing love story» THE GUARDIAN

kjent for filmene Vår, sommer, høst, vinter … og vår (2003) og Bin Jip – Tomme Hus (2004), som begge må kunne sies å være veldig snille filmer. Pietá på sin side er en voldelig gangsterfilm som tar for seg de mørkere sidene ved menneskesinnet. Det betyr ikke at Kim Ki-duk har beveget seg i retning av sin landsmann Park Chan-wook (Oldboy). Den fysiske volden foregår for det meste off camera og fokuset ligger på psykologisk vold, på skam-, skyld- og hevn-følelsen. Uhyggen er gjennomtrengende. Kan vi føle sympati med noen av disse menneskene? Med Kang-do, hvis hensynsløse apati kun er et resultat av en foreldreløs oppvekst? Med kvinnen, som kommer for å være moren han aldri hadde?

Pietá, som henter sitt navn fra den kristne fremstillingen av Jomfru Maria som den sørgende mor, avslører sine hemmeligheter i eget tempo. Filmspråket er kjølig distansert, og historien så urealistisk at det er vanskelig å la seg direkte rive med, men kjedelig blir det allikevel ikke. Filmen tegner et fascinerende portrett av en mors sorg, og menneskelige følelser som munner ut i nesten umenneskelige handlinger. Til slutt, var det noen som fikk frelsen de var ute etter? Det er spørsmålet man sitter igjen med etter denne filmen som kanskje er bedre ved andre og tredje gjennomgang. Trond Gausdal Premiere 23. november

PÅ KINO 11. JANUAR www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

11/2012

63


FILM

Cronenberg makter nok en gang å brenne seg fast på netthinnen med sitt kirurgiske, subtile formspråk. Cosmopolis Regi: David Cronenberg Med: Robert Pattinson, Juliette Binoche, Paul Giamatti, Sarah Gadon, Mathieu Amalric Cosmopolis’ fortekster ligner dem som innledet David Cronenbergs forrige film, A Dangerous Method, som fortalte om disputtene mellom Freud og Jung under den psykoanalytiske teoriens fødsel. I denne runden er Rorschack-motivene byttet ut med drip painting à la Jackson Pollock. En nokså overtydelig presisering av hvilket univers vi skal tre inn i: et kapitalistisk inferno der de rikeste må erobre stadig mer for å fylle sin egen tomhet, og slik frarøver offentligheten Pollock- eller Rothko-malerier som burde være oss alle til gode. Vi befinner oss altså i en tilstand der postmoderniteten separerer de privilegerte fra å ha noen som helst kontakt med marken de trår på – det finnes ingen dybde, ingen skyld eller arvesynd, ikke noe ansvar. Velstand er i praksis synonymt med hedonisme og overflatiskhet. Eric Packer i Robert Pattinsons lakoniske skikkelse er en slik person. Enda kjøligere i gester og blikk enn hans ishvite, diamantglitrende fremtoning i Twilight – helt uten egentlige følelser, bare full av rent fysisk begjær etter å spre selvet rundt omkring seg i metaforiske spermdråper. Brisen på dyr vodka, konstant kåt og fremmedgjort overfor de venstreradikale opprørene som herjer i Manhattans gater, driver han retningsløst rundt i sin falliske high tech-limousin. Den kapitalistiske verden står tilsynelatende for fall når rottene kryper opp av kloakken for å spre sykdommene sine opp i høyden, helt opp til toppetasjeleilighetene i

5

Rust og Bein Regi: Jacques Audiard Med: Marion Cotillard, Matthias Schoenaerts, Bouli Lanners, Celine Sallette, Corinne Masiero Fem nusselige kattunger ble drept under skrivingen av denne anmeldelsen. Jeg hadde tenkt å prise Rust og Bein for pene bilder, døsig stemning blandet med brutale slagsmål, gode skuespillerprestasjoner og utradisjonell historiefortelling. Jeg ville også skrive om svakheter, som et noe retningsløst manus. Da jeg gjorde litt research, oppdaget jeg derimot at organisasjonen Animal Defenders International ikke vil at folk skal se filmen. Dette er langt fra første gang dyrevernsorganisasjoner legger føringer for underholdningsbransjen. Tidligere i år ble serien Luck lagt ned, og publikum ble oppfordret til å boikotte Hobbiten, fordi dyrevernsaktivister ikke godtar at dyr dør under filmproduksjoner, selv ikke om det er av naturlige årsaker. Det er derimot noe langt mindre dramatisk som forårsaker protesten denne gang: Rust og Bein handler om en fyr som

4

64

11/2012

skyskraperne som strekker seg mot den himmelske grenseløshet. Jeg ble aldri videre begeistret for Don DeLillos anerkjente roman, da jeg leste den for noen år siden – det skal jeg ærlig innrømme. I mine øyne fremstod Cosmopolis som en stivere, mer foraktfull og kalkulert variasjon over Bret Easton Ellis’ overlegne American Psycho, uten den såre erfaringen som ligger bak Ellis’ muntlige, utprøvende språk. Men glødende trailere bar bud om at den kanadiske auteuren Cronenberg hadde spritet opp materialet noe voldsomt; rundt omkring på nettet kunne man observere at hengivne og håpefulle fans fornemmet et aldri så lite comeback til den forstyrrende tonen man forbinder med gamle dagers «Baron of Blood» (Videodrome, Dead Ringers, Crash), etter en rekke «streitere», om enn fryktelig gode, verker som A History of Violence og Eastern Promises. Å snakke om en 180-gradersvending blir imidlertid en regnefeil. Akademiske A Dangerous Method var basert på et teaterstykke, og mange anklaget filmen for ikke å utforske materialet visuelt. Cronenbergs filmer har vært mirakuløst stringente, helt siden den avskyelige debuten Shivers, men alltid drevet av bilder og atmosfære snarere enn tekst. Med Cosmopolis får jeg for alvor inntrykk av at filmskaperen befinner seg i en fase der dialogen står i det absolutte høysetet – der ordene overstyrer det filmiske språket. En fase der han diskuterer mulighetene i teaterets mer kondenserte rom gjennom et kamera. Som i DeLillos roman er replikkene ekstremt stiliserte, og skuespillerne underbygger dette ved å levere dem i et konstant lakonisk

surrer rundt og roter til livet sitt, og blir kjent med en kvinnelig spekkhoggertrener som mister begge beina i en arbeidsulykke. Dyrevernsforkjempere vil derfor stoppe filmen, fordi de mener det er galt å trene dyr til å underholde. Man kan le og si det blir for dumt, men også i Norge kom det oppfordringer om å boikotte Nextgentel, etter en kattereklame tidligere i år. At katten ikke var ekte hadde ingenting å si, og Nextgentel ga skjelvende etter. Nyhetsreportasjer, Youtube-klipp og tegnefilmer blir også konstant angrepet, når krakilske bedrevitere får det for seg at søte krek ikke trives i gitte situasjoner. Som om sensuren av vold og sex ikke var ille nok, befinner vi oss nå altså i en tid der man ikke lenger kan vise dyr på film eller tv. I ren protest mot de som vil bestemme hva du og jeg skal få se på kino, vil jeg derfor oppfordre alle og enhver til å gå og se Rust og Bein. Filmen er ganske ålreit, og nytes best iført en varm og god minkkåpe, med en sprellende hvalbiffsteik i munnviken. Torgeir Blok Premiere 11. januar

toneleie. Til å begynne med virker det både oppstyltet og blekt, men filmens insisterende toneleie smyger seg sakte men sikkert på tilskueren, og evner å bli en effektiv manifestering av tematikken. Cosmopolis er en film om tomhet som tomhet, fortalt gjennom meningsløse utvekslinger av ord og kroppsvæsker, iscenesatt som et kammerspill uten konvensjonell, karakterdrevet dybde; så stilisert at man må spisse ørene for å høre og ta inn over seg det faktiske innholdet bak den insisterende «glassruten» mellom oss og rollefigurene. Pattinson er Cronenbergs instrument og bærer med seg en besynderlig elektrisitet inn i limousinen. Jeg har alltid likt Pattinson som skuespiller (jeg vil til og med argumentere for at han fungerer utmerket i Twilight-sagaens klissklass), men her har han en reell utfordring, i og med at rollefiguren hans er skrevet på en måte som gjør at vi aldri kommer inn under den blankpolerte huden hans, slik vi faktisk gjør hos Christian Bales beslektede Patrick Bateman (American Psycho). Pattinson løser oppgaven uanstrengt, tilnærmet mesterlig. Cosmopolis er imidlertid ingen American Psycho eller Fight Club. Den mangler ikke bare energien i disse filmene, men også substansen. Til tider er den vulgært pretensiøs og poserende intellektuell. Men filmen etterlater seg et forstyrrende inntrykk, som mørnes ved flere gjennomsyn, fordi den tviholder på sin ugjestmilde, nærmest frastøtende tone fra begynnelse til slutt. Cosmopolis illustrerer en håpløshet som er hinsides menneskene som befolker den, som er mer strukturelt betinget enn rotfestet i intriger eller situasjoner. Således makter David Cronenberg, nok en gang, å brenne seg fast på netthinnen med sitt kirurgiske, subtile formspråk og foruroligende beherskethet i møte med scenarier der andre ville påkostet seg eksess. Lars Ole Kristiansen Cosmopolis lanseres på DVD like over nyttår. Av uransakelige grunner er den ikke satt opp på norske kinoer.


FILM

N AWSO D O I R OSA

L

HAME

DU JOSH

ILLIS

EW BRUC

R

PÅ DVD, BLU-RAY OG VOD

5. DESEMBER

Frankenweenie Regi: Tim Burton Med: Charlie Tahan, Martin Landau, Winona Ryder, Catherine O’Hara, Martin Short, Atticus Shaffer Kjærlighetsbrev til gamle horrorfilmer. En liten gutt ved navn Victor Frankenstein er veldig smart og fryktelig ensom. Hans eneste venn en familiens hund, Sparky. Når Sparky en dag blir påkjørt av en bil, faller hele Victors verden sammen. Han er utrøstelig. Men når vitenskapsprofessoren Mr. Rzykrusky viser skoleklassen hvilken effekt elektrisk strøm har på en død frosk, får den foretaksomme Victor en idé. Han låner morens kjøkkenutstyr,

6

noen julelys og masse paraplyer, og forvandler loftet til et laboratorium hvor han kan eksperimentere med elektrisitet på sin kjære Sparky. Det viser seg at den forslagne lille guttungen kan få liv i hunden sin, men til hvilken pris? Basert på Tim Burtons animerte kortfilm fra 1984 er denne stop-motion-animerte langfilmen den første 3D-filmen i svart-hvitt siden 1950-tallet og et velvillig nikk til horrorfilmenes storhetstid i USA på 1930-tallet. Det snus på hver eneste stein for å finne fram til måter å inkorporere horrorklassikerne. Navn som Elsa Van Helsing og Edgar E. Gore, eller puddelen som får elektrisk støt og omdannes til den ikoniske kvinnen med den grå stripen i

håret fra The Bride of Frankenstein, viser hvor detaljert Tim Burton har gått til verks for å hylle disse fordums horrorfilmene. Gode stemmeskuespillere framhever karakterenes individuelle rariteter, men overdøver ikke helheten og plasserer hver karakter godt inn i den grå og absurde forstaden de lever i. Dette merkes spesielt godt siden de i overkant markante stemmene til Johnny Depp og Helena Bonham Carter for en gangs skyld er utelatt fra en Tim Burton-regissert film. Siren Løkaas Premiere 25. januar

PÅ DVD, BLU-RAY OG VOD

12. DESEMBER

FILM: HÅVARD NYHUS

11/2012 Stolen_FireWithFire_Ad_118x360mm_NattogDag.indd 1

65 26/11/12 10.02


FILM

Det kan virke som egenartede amerikanske indiefilmer har havnet i norsk kinodistribusjon sin dødsone. Forstå det den som kan. Frances Ha Regi: Noach Baumbach Med: Greta Gerwig, Mickey Sumner, Adam Driver, Michael Zegen I NOAH BAUMBACHS energiske og hodestups sjarmerende nye film Frances Ha inviteres vi til å få holde fingeren vår på pulsen til et ungt, vibrerende New York anno 2012. Hovedpersonen Frances (Greta Gerwig) er vakker, morsom, intelligent svevende – og på søken etter retning. Hun er en talentfull danser, men uten fast jobb, og skifter leiligheter i Brooklyn og på Manhattan om hverandre, mens venner og kjente beveger seg videre i sine liv. Samtidig føler Frances at hun står stille i sitt eget. Filmen portretterer ung og ambisiøs usikkerhet – i livet og kjærligheten – og føyer seg naturlig inn i en amerikansk samtidskultur som akkurat nå defineres vel så mye av «Girls»-jentene til Lena Dunham som den tonesettes av Justin Bieber eller Bon Iver. Eller den defineres av Obama-æraen; hvor selvrefleksjon og en såret samfunnsøkonomi tar mer plass enn krigføring i internasjonale farvann. Kort fortalt: det New York som skildres med fingerspissfølelse i Frances Ha oppleves som et destillert og sannferdig bilde på hvordan vi alle har det. I Oslo, i Paris, i Istanbul – velg en hvilken som helst by – og du finner et lignende kreativt, krevende og magnetisk eksempel som Frances (Greta Gerwig). Hun er ikke alene om å være som hun er, men 66

11/2012

det er bare Frances som er Frances, akkurat slik Woody Allens rollefigurer i Annie Hall eller Manhattan på 70-tallet var like gjenkjennelige og allmenngyldige i sine tanker og livsvalg som de var idiosynkratiske i all sin eksentrisitet. MEN SAMMENLIGNINGEN ER relevant på flere måter. Med Frances Ha har Noah Baumbach nemlig laget en gnistrende Woody Allen-film; et mellommenneskelig og intelligent New York-portrett for vår tids kultur, som står støtt på egne ben og kan sole seg avslappet i glansen fra sammenligningen med Woody. Rent visuelt peker filmen likevel helt bokstavelig til Manhattan – Noah Baumbach har skutt Frances Ha i sorthvitt – og regissøren anerkjente referansen på en pressekonferanse i New York i høst: «Du kan ikke filme New York i svarthvitt uten å få opp motiver fra Manhattan. Det er mer enn en referanse; den filmen er i blodet mitt.» Likevel, på tross av de mange udiskuterbare kvalitetene ved en film som Frances Ha, skal vi her i Norge ikke få gleden av å følge Noah Baumbachs stadig mer spennende kunstnerskap på kino. Akkurat som regissørens forrige film, den fortreffelig deprimerende karakterskildringen Greenberg, med en utsøkt Ben Stiller i hovedrollen, ser det på det nåværende tidspunkt ikke ut til at Frances Ha kommer på norske kinoer. Det kan virke som at egenartede amerikanske indiefilmer har havnet i en dødsone når det kommer til norsk kinodistribusjon.

Kjedelige, sødmefylte dramaer fra tilstrekkelig fjerntliggende filmkulturer kan raskt og enkelt komme på kino i Norge takket være såkalt kvalitetsfilmstøtte; men drivende gode amerikanske indiefilmer (med få kjente navn) er ikke eksotiske nok til subsidier og ikke kommersielle nok til å bli kjørt gjennom kverna. En sjelden perle som Beasts of the Southern Wild er unntaket som bekrefter regelen: umulig å overse, i all sin originalitet, men også farlig nær den kategorien amerikansk indiefilm som møter en kald skulder i Norge. En film som Frances Ha ville ærlig talt snakket vel så nært og engasjerende til et norsk publikum, men med tilhørighet i mytologiske New York-iscenesettelser og dramatisert med typisk urbane dilemmaer, har den kanskje potensielt sett enda større bredde. DERFOR FORBLØFFER DET at Noah Baumbach synes så uinteressant for norske distributører. Riktignok fikk han også her et synlig gjennombrudd med kritikerroste The Squid and the Whale i 2006, og samarbeidene hans med Wes Anderson har blitt viet en del oppmerksomhet, men utenom den oversette Margot at the Wedding, har ingen av Baumbachs andre filmer blitt vist på kino i Norge

(han debuterte som regissør med Kicking and Screaming allerede i 1995). Hvis det finnes noen kunstnerisk rettferdighet vil Frances Ha sette en stopper for denne negative trenden, og filmen kan fort bli Baumbachs mest sette film i Norge dersom en tilstrekkelig dedikert distributør henter den hit til landet. Den beste kroken jeg kan henge filmen på er egentlig Lena Dunhams nevnte tv-serie «Girls». Uansett hvor godt jeg likte sesong én av «Girls», kan det ikke unngås å nevne at Frances Ha på magre (men effektivt anvendte) 86 minutter, klarer å fortelle mer om de samme temaene som «Girls» bruker ti episoder på. Det helt enkelt en glimrende skrevet og regissert film, som Baumbach har hatt med seg skuespiller og co-manusforfatter (og kjæreste) Greta Gerwig på å skape, og som er så tettpakket og rik på situasjoner at nettopp denne følelsen av «fullt måltid» melder seg. SÅ KAN MAN si om den nylig opphausede norske interessen for New York, særlig blant unge kultur- og kunstmennesker, at Frances Ha vil kunne gli rett inn i mytebyggingen. Filmens rollefigurer kan jeg fint se eksistere side om side med tvangshippe norske kunstnere på storbyopphold, eller blant de bartekledde, unge jødiske hipsterne langs Bedford Avenue i Williamsburg. Men Frances Ha er aller mest en rik filmopplevelse, med så mye formmessig lekenhet og tematisk relevans, at den fortjener at noen roper: Denne må på kino! Noah Baumbach er en betydelig og visjonær samfunnsskildrer fra det intellektuelle balansepunktet i New Yorks filmmiljø, og hvis det filminteresserte norsk publikum enda en gang skal frarøves Baumbachs usedvanlige filmiske univers, er det dessverre vår egen filmkultur som blir stående igjen fattigere. Karsten Meinich

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører dessverre har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med


Sugarman 241x177,5mm N&D ann_Layout 1 04.12.12 14.07 Side 1

PÅ KINO LANDET RUNDT I DESEMBER

JOHN BRUNGOT -

OTTO JESPERSEN - MATS ELDØEN

TRENGER DU ET AVSLAPPENDE, MEN MORSOMT AVBREKK I EN HEKTISK HVERDAG? GÅ IKKE GLIPP AV DENNE ELLEVILLE KOMEDIEN KJENT FRA TV2!

«Trioen tar den “helt ut” med de mest elleville påfunn som påkaller både smil, humring og gapskratt» -VG

I SALG NÅ! WWW.SF-FILM.NO


TV

Tekst Aksel Kielland JEG SKAL VÆRE den første til å innrømme at jeg i mine tekster om alt som er galt med norsk film og TV ofte har et noe ensidig fokus på norske film- og fjernsynsarbeideres oppfatning om at majoriteten av publikummet deres er uintelligente på grensen til det diagnostiserbare. Så dere kan jo forestille dere min forbløffelse da jeg nylig satte meg ned sammen med et par venner i en leilighet i Fredrikstad sentrum for å undersøke TVNorges nett-tv-tilbud. For ved siden av en helstøpt Åndenes makt-klassiker1 og en bunnsolid førsteepisode av Kompani Karlsen,2 kunne TVNorge by på Alt til salgs,

som er noe såpass sjeldent som et norsk tv-program som på det groveste overvurderer seernes evne til å sette det som presenteres inn i en fornuftig sammenheng og på den måten fylle programmet med mening. Selv om jeg har en mastergrad i medi evitenskap, og opp gjennom årene har brukt uforsvarlig mye tid på reality-tv fra inn- og utland, har jeg i skrivende stund fortsatt problemer med å forklare hva Alt til salgs egentlig handlet om. Det jeg fikk med meg var at en tidligere Grand Prix-finalist gikk rundt og snakket med folk som prøvde å selge noe greier på internett, og at enkelte av disse entreprenørene så fikk assistanse til å kvitte seg med rælet sitt. Og selv om flere av selgerne

åpenbart var svært ivrige etter å komme seg på tv – og sikkert stod på venteliste hos både Idol, Farmen og Jakten på kjærligheten da Alt til salgs-produsentene ringte – var ingen av dem i besittelse av tilstrekkelig karisma til å rettferdiggjøre det faktum at disse ubehjelpelig redigerte møtene med et knippe lemfeldig sammenraskede ekshibisjonister kom så langt som til å bli sendt på riksdekkende fjernsyn. DA DEN NORSKE versjonen av Big Brother først ble annonsert for tolv år siden, var mediene fulle av bekymrede stemmer som alle spådde den norske offentligheten nord og ned. Resonnementet gikk ut på at dersom man først åpnet for denne typen hemningsløse trivialiteter, ville det være begynnelsen på en utvikling som ikke ville la seg stanse før ethvert hjørne av det offentlige rom var oversvømt av halvnakne, mediekåte individer med monumentale eksponeringsbehov. I etterpåklokskapens lys er det vanskelig ikke å gi disse dommedagsprofetene rett. For eksempel fungerer Dagbladet – som var åsted for en stor del av disse debattene – i dag som et reklameorgan for de mest fantasiløse kjendisdrevne ubetydeligheter som er å oppdrive på norske tv-skjermer. Det få imidlertid hadde åndsnærvær nok til å forutse, var at det ikke ville bli Big Brothers direkteoverførte samleier som skulle bli den dominerende malen for norsk reality-tv, men Norge rundt.

For det finnes grenser for hvor mye naken hud og rytmisk bevegende dyner nordmenn egentlig er interessert i å se. Derimot har vi som nasjon tilsynelatende en umettelig appetitt på outrerte bygdeoriginaler som lever livene sine i henhold til sine egne, høyst idiosynkratiske regler. Og en oppsiktsvekkende stor del av realityprogrammene som sendes på norsk tv i dag, er basert på tanken om at hvis man ikke kan finne noen slike bygdeoriginaler, kan man – ved hjelp av redigeringsverktøy og nennsomt innarbeidede sjangerkonvensjoner – konstruere noe som ligner. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er Norge rundt, Farmen er Norge rundt, Jakten på kjærligheten er Norge rundt, det TVNorgeprogrammet med de desperate damene som kjører buss mellom norske bygder i et forsøk på å bli gift er Norge rundt, og ikke minst: Alt til salgs er Norge rundt – vel å merke Norge rundt slik det ville sett ut dersom det var laget av en flokk blinde tredjeklassinger som aldri har tatt i et redigeringsprogram før. Og slik vil verden opphøre. Ikke i et inferno av vodka-redbull, tørrjukking og høylytt deklamasjon av favorittsitater fra selvhjelpslitteraturens verden, men med en febrilsk produksjon av tredjerangs Norge rundt-kopier. Nåvel – neste gang: NRK Drama og alle de spennende planene deres om å sette middelklassen på plass!

Som nasjon har vi tilsynelatende en umettelig appetitt på outrerte bygdeoriginaler.

1. Spørsmål: Hvor mange synske selvstendig new age-næringsdrivende tv-personligheter må du ha for å forvise en inkontinent spøkelseskatt fra et hus på Nabbetorp? Svar: Tre! 2. Kompani Karlsen er et norsk skjult kameraprogram, som har fått undertegnede til å le mer og høyere enn noe annet norsk tv-program siden han «Humor is top number one!»-fyren kom inn i Paradise Hotel. Programmets bærende idé er at programleder Jan Fredrik Karlsen etter et par sesonger med Lurt av Karlsen på TV2 har gjennomgått en pavloviansk kondisjoneringsprosess, hvor det ikke skal mer til enn selve synet av et intetanende menneske på en monitor før han begynner å brekke seg av latter. Programmet er i så måte en frustrerende veksling mellom absurd fascinerende bilder av en rødsprengt, ristende Karlsen som ligger og vrir seg foran monitorene, og oppkonstruerte, fundamentalt umorsomme scenarioer hvor nordmenn med kjipe venner innlemmes i ubehagelige og lite plausible scenarioer som de naturlig nok reagerer på med en sunn blanding av vantro og behersket skepsis. Hvis produsentene bare kunne kutte ut selve skjult kamera-delen – og heller vie all tid til en hummerfarget programleder som lå og vibrerte i en dam av sine egne kroppsvæsker foran en vegg av monitorer – hadde Kompani Karlsen vært 100 prosent rent gull.

Prøv vår À la carte meny eller ”Dagens hundrings” av norske råvarer. Og ikke glem vår helårs bakgård med gode drinker, og live DJs. Onsdag til Lørdag

Ta med gode venner og godt humør, vi sees!

www.sosialen.com Møllergata 13

68

11/2012


SPILL TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

Trine 2: Director’s Cut

INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

Wii U er det nyaste evolusjonssteget i Nintendo sin spelkonsoll-genus. Eit av spela som kom ut ved launch heiter New Super Mario Bros.U. TEKST Rasmus Hungnes Medan New Super Mario Bros.2 (3DS) tematiserte finanskrisa ved å leggje større vekt på pengeakkumulasjon enn Mario-spel tidlegare har gjort, droppar New Super Mario Bros.U den politiske kommentaren, og satsar i stadet på ei historie som er open for personleg tolking. Mario fungerer drusteleg som kvardagshelt, ein average joe som spelaren kan identifisere seg med. Han og venene kosar seg – som vanleg – med psykedelisk sopp, som gjerne konsumerast i kloakken etter nettopp å ha plukka opp ei mengd pengar utan å vaske hendene først eller sist. Spelopplevinga? Akkurat like solid i sitt underhaldande kaos som eit Mario-spel skal vere. Det støttar opp til fem spelarar, og er eit obligatorisk kjøp for dei fleste som skal investere i ein Wii U. Ellers har vi prøvd Nintendoland, ein virtuell fornøyelsespark med ei rekkje minispel, og mange av dei støttar opp til fem spelarar. Som demonstrasjon av kva tabletkontrollaren kan gjere og som lett underhaldning i juleferien fungerer det greitt, men den litt meir vaksne spelaren vil nok gjere lurt i å plukke med seg ein kopi av Batman: Arkham City Armoured Edition, den mest komplette versjonen av denne moderne klassikaren som fekk alle kritikarane til å gå i fistel. Ellers er det ein god idé å laste ned Trine 2: Director’s Cut frå Nintendo-nettbutikken. Wii U? Det er spela som kjem ut som avgjer kor levedyktig ein spillplattform er, og framtida ser lovande ut. Allereie er ei rekkje godt etablerte titlar ute, til dømes Tekken Tag Tournament 2, Assassin’s Creed III og Mass Effect III. Nokre interessante eksklusivitetar er òg på veg: Vi ventar til dømes i spaning på Bayonetta 2, som etter forgjengaren å døme kjem til å rocke ved noko. I Am Alive (PS3, Xbox360, Win) handlar om ein mann som er i live. Denne livaktige tilstanden finn han seg i trass at verda han lev i nylig har gjennomlevd ei kataklysmisk hending. Kanskje bra tørrtrening i tida før 21. desember? Neidå, eg berre tullar med deg, kjære lesar. Alle veit jo at hendinga som kjem til å finne stad er starten på eit skifte i folk – og kan hende fe – sitt medvite, ikkje apoka-

lypsen. I spelet traskar du rundt i ein støvete by, på leit etter kone og barn. Du møter folk på vegen, nokre venlege, andre uvenlege: Det er ikkje anna å gjere enn å drepe dei. Ein kan kalle spelet ein uslipt diamant: Idéen er meir storslege enn gjennomføringa. Ikkje dårleg, men det kunne godt ha vore betre. Det kunne vore meir tilfredstillande dersom ein fekk fleire valmogelegheiter, og kunne forme karakteren sin moralske posisjon. Slike val vert ein stadig utsett for i Epic Mickey 2: The Power Of Two (PS3, Xbox360, Wii U, Wii, Mac, Win), der ein kan bruke målarkosten til både skaparverksemd og øydelegging. Spelet freistar å bøte på det skuffande ved det lovande første Epic Mickey. Det går ikkje heilt bra. Epic Mickey 2: The Power of Two er ikkje ein epic fail, men det episke ein kunne vente frå Warren Spector (Wing Commander, System Shock, Deus Ex, Thief) er fråverande. Power of Illusion (3DS) ser fleire hakk meir vellukka ut, der illusjonen skapast av at du er Mikke Mus som utøver vald ved å hoppe på vondlynna, søte karakterar. Det slektar på 16bit-era-spela Castle of Illusion, World of Illusion, Fantasia og Mickey Mania, alle blant dei beste spelrollane den antropomorfe musa med dei fysisk umogelege øyro har spelt i heile si åttifire år lange karriere. Ellers på 3DS: Speldesignaren Suda51 gav tidligare i år ut Lollipop Chainsaw, eit lettbeint, lettkledd og lettsindig hyper-valdeleg spel. I hans nyaste, Liberation Maiden, spelar du den nyvalde presidenten i Neo Japan, og må straks etter valsigeren flyge av garde i eit exoskelett for å redde vegetasjonen i dei urbane landskapa frå den totale mekaniseringa. Òg lettkledd og lettbeint, ein hyperaktiv, hjernedaud shooter. Tja, kvifor ikkje? Viss du har fått nok av drap og vald i spela du speler, sats på dette: Waking Mars (Windows, Mac, Linux), der ein flyg rundt i utanomjord innanformarsiske holrom med jetpack og plantar plantar. Framifrå! Tre merkelege independent-spill nett no: 1: Thomas Was Alone (emo-geometrisk plattform-puzzle, Windows). 2: Waking Mars (rom-gartneri-simulator, Windows). 3: Primordia (old-school sci-fi point’n’clickeventyr, Windows, Mac, Linux)

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .» Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORLD 11/2012

69


Vi møtte mannen som har gjort spøkelser mer poppis enn statskirka. FOTO STEPHEN BUTKUS Er det å si «spøkelse» til en ånd det samme som å si «neger» til en afroamerikansk mann? – Ånd blir gjerne brukt som en betegnelse fordi vi ikke vet hva det er. Men et dårlig ord fordi det er så mange forestillinger om hva ånd er. Ånd blir også definert. Kall det heller energier, da. Jeg spør meg om de har noen resoneringsevner: er det en viljestyrt handling som ligger bak? Det synes jeg er jævlig vanskelig å forholde meg til. «Neinåå skal jeg plage han som ligger i senga ved å nappe av ham dyna».

6

Hvis spøkelser er ooohh så hvileløse, pinede sjeler, hvorfor gjør de ikke verre ting? Kan de ikke få på litt blod, litt knivstikking? Hvorfor gidder spøkelser å bry seg med noe så døvt som å snu på tusjer i en barnehage, sånn som de gjør på Åndenes Makt? – Ja, det har også jeg lurt litt på! Hvorfor tenker de ikke «nå har jeg endelig armslag», og går gratis inn overalt, på opera, sydenturer når som helst, bare å reise avgårde, istedenfor å henge i et gammelt hus i to hundre år og det eneste de gjør er å skru på radioen?

1

Ja, og hvorfor er spøkelser alltid sånn ca. 150 år gamle? – Gjennomsnittsalderen på våre spøkelser er adskillig yngre.

6

Jeg har aldri hørt om et nu rave hipsterspøkelse fra 2007 og jeg har aldri hørt om et neandertal- eller steinalderspøkelse fra år 5000 f.Kr. Det er liksom én epoke. Fiskere og bønder fra 1890. Det er ingen som har sett en kul dude med Nike-joggesko vandre rundt og spøke? – Joda! VÅRE klarsynte gjør det. De identifiserer disse spøkelsene som personer som har hatt tilknytning til plassene vi er. Tidsepoker, klasseskiller, eller kleskoder har nok liten betydning. Så de tradisjonelle forestillingene man har om åndene er at det er gamle folk som har fått unngjelde fra noe særdeles brutalt og forferdelig, og som går igjen for å hevne seg er nok feil.

6

Finnes det noen som har fetisj for spøkelser? – Hahahaha! Hvem vet? Folk tenner jo på så mye rart.

6

Har du det? – … jeg har ikke hørt om tilsvarende med spøkelser. De sliter litt, da. Hvor går man for å sjekke opp spøkelser, liksom? Et nedlagt gammelt hus, en borg, ei kjerke? Nei, kirkegården, selvfølgelig!

1

Neste gang jeg går på kirkegården skal jeg se opp for gjennomsiktige enslige menn med bennern. Jeg skal se opp for deg også. – Det er bra du ser opp for meg og ikke ned. Det betyr vel at det ikke ligger en stein oppå meg.

1 1 6

Eh.

Har menneskets beskrivelse av spøkelser og ånder endret seg i forhold til utviklingen i samfunnet ellers? – Før var det hvite laken med hull til øynene, nå er det mer radioen som skrur seg av og på.

70

11/2012

Har man slutta å se dem? – Neineinei. Mange ser det de mener er skikkelser, som de til og med kan beskrive med utseende.

6

Dere i Åndenes Makt snakker om klebeånder: hvor grusom må du være for å tiltrekke deg klebeånder? – De klarsynte hevder at noen er mer åpne og mottakelige for disse energiene enn andre. Nesten som om noen får flere myggstikk enn andre, som visstnok skal ha noe med hudens fuktighet å gjøre. Jeg for eksempel merker ingen ting, når det angivelig skal være stint av slike energier rundt meg. De klarsynte derimot, som jo har en sterk intuisjon, reagerer ofte veldig sterkt og tydelig. Jeg har heldigvis det skjoldet som skal til for å holde åndene på avstand.

1

Det er så mange jeg ikke ville hatt som klebeånd. – «Vil du være med hjem og se på klebeånden min?»

1 1 6 1

Nooo!

1 6 1 1

Du likner på Kristian Valen. – Gjør jeg det?

Hehe, det høres litt koselig ut.

Spøkelses-o-lemma: å bli hjemsøkt av en jamrende, konstant parodierende Kristian Valen eller en jamrende, klagende Aksel Hennie som ikke klarer å forlate verden fordi han ikke fikk en stjerne på Hollywood Boulevard? – Haha. Jeg hadde valgt Kristian Valen. Da kunne jeg i alle fall fått noe muntert i øret fra tid til annen.

Ja, uten solariumet.

Det er noe litt folkelig perverst over dere to. – Jeg har jobbet litt med Kristian, så … Vi lagde første Valen-TV sammen.

Du må være Norges mest anonyme rikskjendis. Hvem ER du egentlig? – Det er ikke mange som vet hvem Tom Strømnæss er, men det er mange som vet hvem «han derre Åndenes Makt-fyren» er. Mange stopper meg på gata og sier takk for den festen, som om de har sett meg før men ikke vet hvor de skal plassere meg. Hehe.

I andre land har Åndenes makt gått på nisjekanaler, men i Norge er det blitt folke-TV. Treffer Åndenes Makt et paranormalt g-punkt i den norske folkesjela? – Det er litt motstridende med hvordan vi liker å oppfatte oss selv. Mitt inntrykk er at vi i nordmenn har en forestilling om oss selv som rasjonelle, trauste og jordbundne, men i dette programmet inviterer vi folk til å sveve relativt løst rundt. Det overrasker også meg at såpass mange nordmenn åpner opp for mulighetene om at sammenhengene kan være noe annerledes enn det vi til nå har forstått. Scanfact laget en måling for VG der de konkluderte med at 50 prosent av Norges befolkning mener Snåsamannen har de evnene han påstår. Det tenkte jeg var et jævlig høyt tall. Jeg er like overrasket som dere.

6

Tviler på det. Fordummer du det norske folk med Åndenes makt? – Hehe. Overhodet ikke. Tvert imot tenker jeg at Åndenes Makt kan være med å sette ting i nye perspektiver, folk er ikke noe mindre opptatt av samfunnsspørsmål selv om de ser Åndenes Makt. Vi ser mer faktabaserte programmer på TV, vi leser aviser og bøker og følger med i nyhetsbildet i mye større grad enn det andre kulturer og land gjør. Så det stemmer ikke. Det er kanskje en effekt av et overskuddsfenomen. Vi har kapasitet til å forholde oss mer til omgivelsene våre enn det andre har, som strengt tatt er opptatt av bare det basale, som å skaffe seg mat og få endene til å møtes.

1

6 1

Savner folk en mer magisk verden, så de lager en selv?

Kan man ikke bare ta mer LSD? – Ja, ikke sant, hehe. Noen mener nok at vår jordiske eksistens, som vi vet det meste om, ikke er nok. Samtidig vet vi jo mindre om hva som kanskje venter oss etter at vi har gått i graven. Så lever vi i håpet om at vi tilbys nye muligheter når vi kommer så langt. Dette ligger jo som et grunnlagt i de fleste tros- eller livvsyn. Personlig er jeg er skeptisk til alle som påberoper seg «sannheter» som ikke er etterrettelige. All religiøsitet gjør det. Selv om vi delvis legitimerer det, så må folk tråkke litt på bremsen i de sammenhengene.

6 1

Apropos fellesnevnere: hva er greia med ånder og kvinner etter overgangsalderen? – Hahaha!

Det er en erstatning for sexdriften når den har begynt å dabbe av. – Uten at jeg har noe godt belegg for å hevde det, mistenker jeg at kvinner er intuitive i større grad enn menn, og at dette kanskje blir sterkere med alderen. Intuisjon tror jeg er hva det handler om. Jeg pleier å si at de klarsynte har en radar, noen antenner eller paraboler i hodet sitt, som gjør dem i stand til å orientere seg i landskap som er skjult for oss andre. Jeg tror de egenskapene kan forklares fysisk eller medisinsk. Jeg tror alt dette som vi driver og lefler med har en forklaring i fysikken, i kjemien, i biologien. For å kunne bevise hva det er de klarsynte registrerer må man vel vitenskapelig påvise at det finnes et etterliv? Tror du det kommer til å skje? – Ja, når disse energiene kan registreres både på kroppen og på gjenstander, må de jo også kunne påvises på andre måter. Men det må være noe fysisk i det at disse kvinnene kan kjenne det som ikke jeg kan. De er høy-intuitive. Vi har lett etter menn, men har ikke funnet noen som har overbevist oss om at de har like finjusterte antenner.

6

Påstand: Åndenes Makt kapitaliserer på folks behov for å tro, som resten av den skitne alternativbransjen. Ler du hele veien til banken? – Jeg tror nok du må være forsiktig med å generalisere. Men mye av det som tilbys er lite målbart, mens andre ting kanskje har noe mer for seg. Men jeg syns jo uansett at det er et dilemma, at vi oppfattes av mange som forkynnere på alternativbevegelsens vegne. Men da er det industrien som drar nytte av oss, og ikke omvendt. Den kapitaliserer på og refererer til forhold som vi omtaler. Folk synes dette er interessant og spennende, men de må bruke huet, rett og slett.

1

1 6

Hvorfor kan man ikke bare godta at det ikke alltid finnes svar, og være fornøyd med å stirre den eksistensielle angsten i hvitøyet.

Søker man en trygghet i svarene man får hos alternativbevegelsen? – Joda, jada, det er jeg helt enig med deg i. Men vi er ikke ute etter å forklare hvordan livet henger sammen. Vi prøver bare å forklare det uforklarlige. Samtidig utgjør disse fenomenene problemer på flere måter. Både i form av at folk mister kontrollen på omgivelsene sine, men det går også utover livskvaliteten for mange. De sover ikke om natta, har hodepine, er uopplagte, ineffektive, det går utover samlivet og arbeidsforhold. Sånn sett pirker vi borti noe som er et like stort problem som årsakene for hvorfor kaffekoppen beveger seg. Dette er et helseproblem for folk. I 2010 fikk en av deres såkalt klarsynte gåsehud og kjente «sterk energi» på en kornåker som viste seg å være programlogoen TV-showet QI hadde laget som et stunt. Haha.

1

Blir du flau av denne typen tabber? – Vi inviterer de klarsynte på grunn av deres egenskaper. De åpner ukjente dører for oss og ser noe vi ikke ser. Det er tre stykker som vi nå bruker mer eller mindre fast, og som vi har stor tillit til, en av dem er Tørum.

6 1 1 6

Det svekker programmets troverdighet. – Hadde det gjentatt seg så hadde det nok gjort det. Flere klarsynte burde fått sparken, eller?

Ja, er det noen som ikke har vært godt nok in tune med det overnaturlige eller ble litt utbrent i energisensorene? – Det er noen vi ikke har brukt flere ganger rett og slett fordi vi bestemte oss for å ha tre faste. Det er viktig for oss at vi oppleves som troverdige. Vi blir sårbare når den troverdigheten får en skramme. Samtidig er ingen ufeilbarlige, og godt er det. Jeg tror nok også den historien om kornsirkelen har noen andre perspektiver som ikke har kommet frem. Dessuten bruker vi Tørum til å jakte på andre fenomener enn kornsirkler. Kommer Åndenes makt noen gang til å innkassere den der én million dollar paranormal challenge-premien? Den har eksistert siden 1964, og ingen har klart å påvise paranormal aktivitet enda. – Det er klart at den er det mange som skulle ha gjort seg fortjent til, ikke bare oss.

6

Du mener DERE fortjener de pengene? Dere har jo ikke bevist en dritt? – Vi har referert til et hundretalls observasjoner av fysiske fenomener som ikke har noen forståelig årsak. Hendelser som to eller flere har vært vitne til og som derfor ikke kan avskrives som innbilning eller fantasi. Vi har stor tillit til de vi har besøkt, og ingen grunn til å tvile på opplevelsene deres. Vi er ikke noe vitenskapelig organ, men vi har etter syv år et grunnlag for å hevde at slike fenomen er helt reelle. Så på det grunnlaget burde han ha gitt oss de penga for lenge sia. Men det er jo fremdeles sånn at det er lettere å komme med bortforklaringer enn forklaringer.

1

1

Er det nå man liksom skal rope «STAY TRYGDA»?

Vil du være med hjem og se på klebeånden min?


-Tom Strømnæss (56): Hamarsing og programleder i Åndenes Makt, som nå er på sin syvende sesong og sett av over 500.000 mennesker. I ingen andre land har konseptet slått like godt an som i Norge. Ferske tall viser at hver femte nordmann tror på spøkelser. For øyeblikket skriver Strømnæss på en bok basert på Åndenes Makt. Er også produsent for 71° nord. Strømnæss er hobby-elektronikaprodusent og gamer (spiller Grand Theft Auto). Vårt favorittÅndenes Makt-øyeblikk: En gang da den klarsynte ikke klarte å kategorisere et spøkelse, foreslo Strømnæss at det kanskje kunne dreie seg om en nisse. Som han sa: ”tror du at det kanskje dreier seg om en nisse?” --

11/2012

71


L A BUSSEN FÅ RESTENE DINE Hvis du kildesorterer matav fa lager vi miljøvennlig drivst llet ditt, off av det. Husk: matavfall i grønn po se

Alt du lurer på om kildesortering finner du enkelt svar på i appen ‘Kildesortering i Oslo’

renovasjonsetaten.no

2012-desember-oslo  
2012-desember-oslo