Page 65

MUSIKK album enn jeg forventet. Sparket i gang av sin Mado Kara Mierusamplende intro, som selvfølgelig skal spille på det valgte kongetemaet, flyter han gjennom et par Jess Jackson-produksjoner før han allerede på låt nummer to går inn i albumets første standout-spor «Lil Homie», laget og gjestet av Pharrell Williams. Låta tar oss tilbake til Neptunes/N.E.R.D.gullalderen, et sound som passer Tyga veldig godt, der han går fram og tilbake med «Big Dog» Williams. Herfra fortsetter ferden videre med både flere høydepunkter, med også spor som dessverre ikke klarer å tilfredstille på samme måte, noe som sier seg selv på et såpass langt album (18 låter). Tyga har allerede laget lyd med

singler som blant annet «Faded», «Rack City» (to av skivas beste spor) og «Far Away», sistnevnte er med sitt Chris Richardson-refreng (Young Money-sanger «kjent fra American Idol») av den mer radiovennlige typen, og dreier seg i likhet med mange av låtene her om ung kjærlighet. At store deler av skiva handler om dette og det sedvanlige «we made it»-temaet, er en annen ting som trekker litt ned, men man kan kanskje ikke forvente stort dypere problemstillinger fra en såpass ung rapper? Litt kjedelig blir det i alle fall i lengden, til tross for fin-fine saker som «I’m Gone» (som forøvrig er så ekstremt Drake-ish at det nesten blir litt drøyt), «Celebration» (T-Pain <3) og «King & Queens»

(med Wale og Nas). Et personlig hatobjekt er Chris Brown-gjestede «For The Fame» med sitt jævla slitsomme refreng, og litt ironisk er det jo også at Tyga lager en låt om ei dame som ikke er sammen med ham på grunn av stjernestatusen, når dama hans i virkeligheten er den «kjente» stripperen/gladjente-modellen Blac Chyna. Ikke akkurat en frøken som ser lett på de tingene der, altså. Careless World: Rise of the Last King er med andre ord et album som treffer både høyt og lavt, men likevel ender opp på den positive delen av skalaen, takket være mange bra og varierte produksjoner og ikke minst Tygas egne ferdigheter som rapper. Mathias Rødahl

stemmen sin uten å presse den over bristepunktet) og hennes Bobby Newberry-gjestede versjon av La Roux’ «Bullettproof». Skivas desiderte høydepunkt er likevel hennes selvproduserte sistespor «Hit The Ground Runnin», som ligger på et helt annet nivå enn resten av låtene, og er det eneste bidraget med noe som helst hitpotensial. Melody Thornton kan altså levere varene, men da må hun gi opp fantasien om at hun er den amerikanske stjernehimmelens nye vokalsensasjon. Mathias Rødahl PAUL WELLER Sonik Kicks (ISLAND/UNIVERSAL)

Skrekk-scenarioet. Det er en tung beskjed å få: En av de virkelig store har vært i studio, og laget noe «eksperimentelt», og resultatet har blitt, stadig ifølge ham selv: «grensesprengende». På papiret leser en uttalelse som dette som en selvpåført dødsdom; det funker så og si aldri. Men denne gangen er det heldigvis Paul Weller, The Modfather, demi-god og all-over ikon, som uttaler seg. Det er liksom grenser for hvor ille det kan bli. Og det viser seg raskt at det grensesprengende og eksperimentelle er noe man må ta med en solid klype salt. Paul Weller er etterhvert blitt en gammel mann, og for eldre herrer skal det tydeligvis ikke så mye til for at noe blir, igjen: «grensesprengende og eksperimentelt». Det begrenser seg til litt kreativ studio-triksing, litt romklang, noe panering og det faktum at ikke hver låt er fullstendig lineær, som det pseudo-symfoniske mellomspillet «Serene». Men det er jo en bra ting, vi vil jo ha Weller slik vi liker ham, slik vi kjenner ham. Og i den forstand skuffer på ingen måte «Sonik Kicks»; den er umiskjennelig. I det hele tatt er det lite på låtsiden som skiller Sonik Kicks fra resten av katalogen til den modne Weller. Ingen av de tre første låtene på dette albumet ville vært malplasserte på Wellers forrige album, protestplata Wake Up The Nation. Her går det unna i et galopperende og heseblesende tempo – noe for hektisk for undertegnedes smak. På «By The Water» er Weller i den modusen jeg elsker ham i: tilbakelent, emosjonell og sjelfull som bare faen. Weller pløyer igjennom det han kan av stilarter her, fra den nevnte og heseblesende åpningen, til mer sjelfulle og ettertenksomme ting, til reggae-aktige ting på «Study», og mer streit voksenrock på «Garden». Sonik Kicks er en plate på solid grunn, langt i fra det revolusjonerende verket som Weller fabulerte om i forkant. Men for mesteparten av fansen ender det opp som akkurat det de vil ha. For oss som liker den mer sjelfulle delen av modfaderens produksjon, ja, så blir det litt lite sjel. Håvard Ringen

4 TY SEGALL AND WHITE FENCE Hair (DRAG CITY)

Hello, safe ride! Sist helg ble jeg skysset hjem av en taxi-sjåfør som spilte The Doors fra det han mente var det feteste anlegget i byn. Den korte turen gjennom Waldemar Thranes gate rakk jeg å høre både «Light My Fire» og «Roadhouse Blues», og ikke et øyeblikk sneiet vi innom det obligatoriske samtaleemnet om voldtektsbyen Oslo. Jeg kunne bare lene meg tilfreds tilbake og la kveldens inntrykk senke seg. Da jeg på mandag satte Hair i spilleren, fikk jeg et gledelig flashback til helgens taxitur. Den diplomatiske kombinasjonen utagerende gitarer, hamrende keyboard, softe hooks og ydmyke nikk til 50-tallets råeste rockerytmer fikk meg til å glemme hverdagens rutiner og trivialiteter. Ty Segall og Tim Presley aka White Fence har herved motbevist to-storei-en-sekk-syndromet. Som to motpoler smelter de sammen og gir garasjerock anno 2012 en ny dimensjon. Første spor, «Time», etablerer stemningen som en god Tarantino-film, nonchalant tilbakelent, men spennende nok til at du vil høre hva som skjer bak neste riff. 3 minutter og 26 sekunder ut i låta druser de innfriende nok til med en gitarvegg som vekker deg fra den komatøse marsjgangen. Fra andre sporet «I am not a game», briljerer de med musikalske referanser til nettopp Ray Manzarek og co. Det retrospektive tangentspillet alene er verdt en gjennomlytt. Og gitarene! Herrejesus. Gitaren i seg selv pleier vanligvis ikke trekke til seg min fulle oppmerksomhet, men på Hair blir jeg tidvis så forført at jeg finner meg selv i å – klisjefylt nok – lene meg tilbake i kontorstolen og bare lytte til den. Den fyldige lyden smelter seg inn i øregangene og etterlater kroppen i en religiøs tilstand av harmoni. «Crybaby», som er en åpenbar ode til John Waters filmklassiker med samme navn er en av skivas høydepunkt. Elegant blandet med datidens rockabilly-elementer og nåtidens rølpete garagerock. Hair kjeder deg ikke et sekund, og den har mange runder i spillere

5

til gode før du blir lei. Hadde jeg bare tatt kjørenummeret til den taxisjåføren hadde livet vært komplett og fritt for trivialiteter en stakket stund. Inger Lise Hammerstrøm Melody Thornton P.O.Y.B.L Slutt å skrike, jeg hører ikke låtene dine! Hvis navnet Melody Thorton høres kjent ut, husker du henne sikkert som en av medlemmene fra popsuksessen Pussycat Dolls, hvor 27-åringen hadde rollen som gruppas sangerinne-alibi. Det er altså hun som dukker opp her og der og drar litt sånn eekstra på vokalen med sin svarte og kraftfulle stemmeprakt. Det skulle med andre ord bare mangle at frøkna fikk vist seg fram på egenhånd. Eller skulle det nå egentlig det? Én ting er nemlig at en stor stemme på ingen måte betyr at artisten lager interessant musikk, og det andre, og kanskje mest relevante, er at Melody Thorntons stemme strengt tatt ikke bør omtales som «stor». Hun er absolutt flink nok til å gå videre i de første rundene av Idol, men jeg hadde ikke satset pengene mine på mer enn det. Thorntons debut-mixtape P.O.Y.B.L (Piss On Your Blackbook) [Whatever the hell that means, jou. anm.] byr nemlig på litt for mange småflaue «Nå skal jeg faen meg vise fram stemmen min»-øyeblikk, som ofte ender med skjærende toner og den alltid like pinlige bassgryntingen man gjerne bruker for å kamuflere manglene stemmekraft. Spesielt fælt er det på introen, hvor det blir så altfor åpenlyst at hun så gjerne vil, men ikke helt får til, noe som også er en gjenganger i spor som «Smoking Gun», «The One That Got Away» og ikke minst hennes «No Church in the Wild»-cover «Lipstick & Guilt». Når Thornton derimot ikke kaster seg ut i vokalrunking og forsøk på Amy Winehouse-sangnivå, fungerer det mye bedre. Gitarballaden «Loving You Better» er ikke noe mesterverk, men blir en etterlengtet pustepause blant all skrikingen, i likhet med «Someone to Believe In» (hvor hun for en gangs skyld får vist fram

3

RIHANNA

BB

REGINA SPEKTOR /SKRILLEX BLOC PARTY /KENT LARS WINNERBÄCK VERONICA MAGGIO WOLFMOTHER /BILLY IDOL MY MORNING JACKET US

US

UK

AU

UK

US

MELISSA HORN/RISE AGAINST US/ DADA LIFE DROPKICK MURPHYS US/ANNA TERNHEIM STEPHEN MARLEYJM / ARCH ENEMY / TIMBUKTU MAGNUS UGGLA /MARKUS KRUNEGÅRD/CALIGOLA MAC MILLER US HOFFMAESTRO/EDGUY DE /DI LEVA ENTER SHIKARI UK/ SIMPLE PLAN CA / JOHN HIATT US TURBONEGRO NO / HARDCORE SUPERSTAR ELDKVARN / CLUTCH US/ DEPORTEES HATEBREED US/JOHN DAHLBÄCK/EVIDENCE US/OTHER LIVES US THE SUBWAYS UK /SYSTER SOL/DR. LEKTROLUVBE/GRIEVES & BUDOUS COCA CAROLA/BASIA BULATCA KURT VILE & THE VIOLATORS US JONATHAN JOHANSSON/MATTIAS ALKBERG / MARIA MENA NO ALBIN GROMER /DOORLY UK / SPARZANZA / HOVEN DROVEN BENJAMIN FRANCIS LEFTWICH UK/LABYRINT / LASTKAJ 14 STIKO PER LARSSON /CHRISTINA PERRIUS / DANIEL NORGREN MASH UP INTERNATIONAL! / ANNA IHLIS / HAZLIUS HEDIN EVA EASTWOOD & THE MAJOR KEYS/KAMCHATKA ANCHOR /SHILOVATT

FLER AKTER TILLKOMMER TOTALT ÖVER 150 ARTISTER! WWW.PEACEANDLOVE.SE

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

4/2012

65

Profile for NATT&DAG

2012-april-oslo  

hvA fåR Du fOR PenGene? STATOILS OLjeSøL - Om å LObbe fOR kLImAunDeRGAnG AnmeLDT: The hunGeR GAmeS GAme ChAnGe The ROCkA SuSAnne SunDføR kIW...

2012-april-oslo  

hvA fåR Du fOR PenGene? STATOILS OLjeSøL - Om å LObbe fOR kLImAunDeRGAnG AnmeLDT: The hunGeR GAmeS GAme ChAnGe The ROCkA SuSAnne SunDføR kIW...

Profile for nattogdag