Page 30

Små søte, melankolske burmesiske gutter.

Tamarind-pulver: Myanmars økologiske svar på solkrem.

Velutdannede franske par med matchende, praktiske reiseantrekk lengter etter å overkomme sine kulturelle forståelseshorisonter. Den asiatiske kapitalismen med autoritære verdier har uten konkurranse fått skylle inn over landet, med ja, autoritet. Og kinesiske selskaper er som kjent ikke alltid like opptatt av det vi liker å omtale som menneskerettigheter. – Burmesere HATER kinesere, er Hlaings kommentar. Propaganda kan ta mange og komiske former – som ikke minst kommer av hvor imponerende dørgende kjedelige nyheter man får når militærpersonell agerer journalister. Lenge delte Myanmar bunnplasseringen på pressefrihetsstatistikker sammen med NordKorea, men har nå forbedret seg med seks plasseringer. Toppnyhetene i avisen The New Light of Myanmar og på Myanma TV under hele oppholdet vårt, er detaljerte, tekniske oppdateringer på konstruksjonen av en ny, og angivelig verdens lengste, bro. Statlige rapporter leses opp tall-for-tall i timer i strekk og fremstår etter hvert mer som et stakkato, hypnotiserende mantra enn et nyhetsinnslag. Vi stirrer på skjermen og lurer på om det pøses ut noen subliminale hersketeknikker mellom ordstrømmen, men konkluderer etter fem minutter med at burmesere åpenbart skal kjedes til underkastelse. Det er forståelig at burmeserne foretrekker godkjente taiwanske dramaserier om kjærlighet, fremfor nyheter. Underholdningsinnslagene er litt mer juicy. En langhåret, muskuløs popstjerne har endelig returnert til Myanmar etter å «ikke ha oppholdt seg i landet» på tjue år, og den smått begynnende trenden med at de mest urbane Rangoon-jentene velger jeans fremfor longyi, blir tolket med et tv-innslag der et par importerte thailandske skjønnhetsdronninger 30

4/2012

snakker varmt om tradisjonelle burmesiske drakter. Det kan virke som utlandet i hovedsak stopper opp etter Thailand og Nord-Korea. Om burmeserne ikke forstår vår ironiske fascinasjon for deres statlige medier, så har de imidlertid, i motsetning til sine tilsynelatende mer kuete og hjernevaskede brødre i vennelandet Nord-Korea, lenge forhold seg med en avstand til offisielle «fakta». Det har aldri vært en utbredt personlighetskult rundt Than Swhe (og i hvert fall ikke rundt den nye presidenten og nobodyen Then Sein), og den nevnte avisen omtales helst som The Dim Light of Myanmar. Vi går tom for penger, og ettersom kredittkort er verdiløse i Myanmar, har vi et problem. Vi innser at vi er fattigere enn en burmeser som tjener 3500 Kyat (21 kroner) i uken. Å ringe til utlandet for hjelp er ikke mulig. Vi er ikke backpackere, og synes det er noe dritt. Det føles klaustrofobisk, og slett ikke fritt, slik visse reiseromantikere kanskje liker å innbille seg. Nå blir det ikke suppe og øl til alle måltider, vi må velge mellom suppe eller øl, og å stilne sulten med de burmesiske dvergpeanøttene som følger med ølet gratis. Situasjonen er på en annen side effektiv for reiseopplevelsen. Sulten må distraheres med enda flere inntrykk. Ubehaget gjør oss, til oss å være, sjeldent proaktive turister. Derfor står vi der vi står, og ser på en parade av munker omringet av like mange turister, utstyrt med kameraer som en beroligende distansering fra det religiøse opptrinnet vi ikke har forutsetninger for å forstå. Munkenes siste måltid for dagen, klokka 10.00, er et fast ritual som har utviklet seg til et slags religiøst fesjå. Vi vurderer et øyeblikk å ta bilde av det franske naboparet

med hver sin overdimensjonerte 40 000-kroners linse, men lar det ligge, og ser heller på den pedagogiske og overbærende sjefsmunken instruere turistene så de ikke står i veien. Slik white trash-briter er et unngåelig funn på Lanzarote, er velutdannede franske par med matchende, praktiske reiseantrekk og lengsel etter å overkomme sine kulturelle forståelseshorisonter, en uunngåelighet i de mer off-piste reisedestinasjonene på kloden. Ikke med dette å si at de burmesiske munkene ikke er noe man kan ha vanskelig for å slutte se på. Og det handler ikke bare om at de er absolutt overalt. Munkene er unektelig mer sexy enn de kristne tørrpinnene i presteburka. De burmesiske munkene er i det hele tatt litt som den norske russen – det er i den samme perioden av livet at mange er i kloster – gitt at russen hadde vært martyrer i tillegg. Under safran-revolusjonen i 2007 marsjerte de i gatene til juntaen meiet dem ned. I kolonitiden sto de på gatehjørnene og slang dritt etter hver brite som passerte. Poenget er, der vestlige prester virker en anelse trege og passive der under prestekjolene, er det i stedet en sober, behersket aggresjon og ungdommelig virilitet og tydelig god fysisk struktur ved de rødkledde munkene som er ja, tiltrekkende. Munkene vet dessuten å blikkflørte. Den ikke-vestlige pragmatismen ser ut til å komme på banen og erstatte skinnhellighet her. Solnedgang. Hlaing har tatt oss med til Shwedagon. Pagoden og platået rundt ser ut som en krysning av en disney-esque religiøs fornøyelsespark og den MDMA-induserte krystallbutikkscenen i Gaspar Noés Enter the void. 2000-årig gull møter blinkende

neonlys, edelstener, buddhafigurer med Mona Lisa-smil og skrikende tegneseriedrager. Det eneste som minner om noe skittent menneskelig, er den tynne hinnen av fotsvette på de glattpolerte flisene. Hlaing forteller at det er her britene hundre år tidligere ble båret rundt piggyback av uheldige burmesere, etter at de ble nektet inngang, fordi briter ikke liker å ta av seg skoene sine. Det er her en hårlokk av Buddha ligger under 60 tonn gull. Det er her burmesiske fjortiser mediterer ikledd de trendy hakekors-t-skjortene sine. Vi føler oss rett og slett litt transenderte, og tilskriver det sulten og et overveldende møte med religion, eller rettere sagt, religiøse monumenter. Noen vestlige tunger vil ha det til at det er buddhismen som har vært årsaken til at burmeserne i så mange år har latt militærjuntastyret skure og gå. Et regime som har båret alle totalitære bumerker – propagandaen, fengslene, sikkerhetstjenesten, informantene, massakrene – men som har manglet den ideologiske overbygningen. Et slags resignert diktatur. Forestillingen bygger på at buddhismens mål om intersubjektiv realisering og sjelefred, svekker den politiske motstandskraften. Sett bort fra at det er en total neglisjering av de politiske forholdene, og tyder på liten forståelse for religion, så er det klart det kan være fristende å tenke på hva som kunne ha skjedd dersom burmeserne plutselig bestemte seg for å selge alt gullet og edelstenene de har smykket de cirka 500 000 pagodene sine med. Men vi er ikke helt sikre på hva de hadde fått tilbake. Vennligheten og ærligheten vil alle uansett senere, snart, skryte av i en annen sammenheng, når Bangkok er ferdig utpult og hordene kommer til Rangoon som turister. Aung San Suu Kyi stiller til valg denne måneden. «The Lady» er ute på norske kinoer 27. april (les anmeldelse på side 69 – filmen er ikke noe særlig).

Profile for NATT&DAG

2012-april-oslo  

hvA fåR Du fOR PenGene? STATOILS OLjeSøL - Om å LObbe fOR kLImAunDeRGAnG AnmeLDT: The hunGeR GAmeS GAme ChAnGe The ROCkA SuSAnne SunDføR kIW...

2012-april-oslo  

hvA fåR Du fOR PenGene? STATOILS OLjeSøL - Om å LObbe fOR kLImAunDeRGAnG AnmeLDT: The hunGeR GAmeS GAme ChAnGe The ROCkA SuSAnne SunDføR kIW...

Profile for nattogdag