Page 28

Iron Cross Music Band - Myanmars største rockestjerner.

I Myanmar, bedre kjent som militærdiktaturet Burma, står virkeligheten fremdeles mellom to hermetegn. Tekst/Foto Marie-Alix Isdahl Voisin En viktig del av jobben som fryktinn gytende og faderlig diktator, er som kjent å turnere landet og bli fotografert mens du ser på alt som kan ses på. Ikke noe unntak for Myanmars diktator gjennom to tiår, eks-president Than Swhe. Vi befinner oss i en hellig pagode på toppen av en av Rangoons høyder, og ser på en bildemontasje over tre vegger med Than Swhe som viser seg frem i ulike varianter av den obligatoriske diktatorposeringen. – Om Than Shwe ikke fremdeles var i makt, ville ikke disse bildene henge her. Det er vår nye burmesiske venninne som snakker. La oss kalle henne Hlaing – vi tar ingen sjanser på andres vegne i et fremdeles kontrollerende regime, og ærlig talt husker vi ikke helt hva hun heter heller. Hlaing følger opp dette utsagnet med flere vitser rettet mot generalens flate, firkantede rumpe og delvis synlige rumpesprekk, der han er avbildet knelende med hodet i bakken og blikket opp mot en gullbuddha. Det høres ikke ut som første gangen Hlaing drar vitser på diktatorens bekostning. Med et nøytralt ansiktsuttrykk legger Hlaing til at hun med glede hadde drept Than Shwe om anledningen til å ha ham på tomannshånd hadde bydd seg. En buddhist som beordrer slakt av munker er ikke en troverdig buddhist. Man gjør dumt i å la seg lure av burmesernes rykte som smilende, milde og konfliktsky – det er overflaten. Hlaing har det i kjeften, eller rettere sagt: i den lille søte munnen under kinnene med påsmurte hvite

tamarindsirkler. Bekjentskapet kom for øvrig til etter at Hlaing gjorde et halvhjertet forsøk på å selge oss en ubrukelig brekende padde, og så bestemte seg for å droppe resten av arbeidsdagen for å henge med oss. Hlaing tjener angivelig mer på padder enn på å fullføre graden sin på universitetet, selv om man ikke kan påstå at hun ser ut til å være besatt av å tjene de store pengene. Vi forstår hvorfor noen laget en blogg med bilder av diktatorer som glor på ting, der vi står og ser på dette tomme, sirkulære, totale se-meg-se-på-ting-blikket. Diktatorblikket er oppsummert i sin essens på bildet der Than Swhe står, akkurat der vi står, og ser på bildemontasjen av seg selv. Det som slår oss er at det ikke engang prøver å overbevise andre, eller seg selv. Hlaing gjør narr, og vi ler. Det er som om den totalitære ideologien ikke er ment å bli tatt på alvor – den fungerer som et enkelt ytre og instrumentalt grep for manipulasjon, den er ikke lenger basert på løfte om sannhetsverdi, bare ren utenom-ideologisk vold. Hlaing har selv vært politisk fange, innsatt i det notoriske fengselet Insein (uttales insane). Hlaing og fire andre familiemedlemmer ble arrestert for å oppholde seg i en gruppe på flere enn fire, det tillatte antallet. Det har vært harde tider for familieselskap i Myanmar. Etter ett år med den nye åpenhetspolitikken kan Hlaing snakke høyere. Men det er fremdeles umulig å finne en burmesisk restaurant med flere enn fire stoler rundt et bord. De enkle turisters referansegrunnlag. Flyturen fra Bangkok til Rangoon er kun 60 minutter, men overgangen fra Thailands

snakkende rulletrapper, buddhistiske Ronald McDonalder og kortskjørtede pedodrømmer på Prada-platåer, er merkbar. Vi skal ikke påstå at verden fremstår i sepia eller hente fram andre nedslitte Cuba-aktige klisjeer, men det er et faktum at Myanmar i stor grad har vært isolert fra resten av verden siden 1962. I hovedsak har burmeserne gått glipp av to ting: kapitalisme og demokrati (eller «democrazy», som burmeserne uttaler det). Bare fem år tilbake var dette også et sted hvor man brant demonstranter levende sammen med lik. Landets overgang til et sivilt regime i fjor, da militæret byttet ut uniformene sine med det tradisjonelle manneskjørtet longyi, har foreløpig ikke gitt seg de store, i hvert fall ikke synlige, utslagene. Virkeligheten fremstilt på TV2s «fredsmiddag» med Aung San Suu Kyi, korrelerer med andre ord ikke helt med det første som møtte oss da vi ankom Rangoon. Tatmadaw and the people, cooperate and crush all those harming the union-skiltet med store bokstaver fra en murvegg. Det kan jo hende de rett og slett ikke har giddet å ta ned skiltet, men de bevæpnede Tamadaw-soldatene under kunne tyde på at oppfordringen var høyst reell. Ellers er det overraskende lite fokus på sikkerhet. Innenlands er boardingpass unødvendig. Et klistremerke med en fuglelogo på brystlomma, og du kan rusle ut på flybanen. I et land med 60 millioner innbyggere kan det hinte mot at sikkerhetskontrollen finnes et annet sted. Eller, at turister er de eneste som reiser. Myndighetene holder fast på de presentable og tillatte reiserutene som har sluset de få tilreisende middelklasseturistene gjennom

Du kan nyte drinken «Adolf Hitler» i den trendy baren Fifth Reich, med en holocaustmassakre som gulvdekorasjon. 28

4/2012

landet siden 90-tallet. Militæret har lenge prøvd å tjene sårt tiltrengt cash på turisme. De fem P-ene – Pagodas, Pariahs, Pigs, Priests og Prostitutes – er fremdeles relevante når Rangoon skal beskrives, selv om de førte gang ble skriblet ned av Orwell i 1922. Grisene er færre og de mindreårige horene er riktignok flyttet ut til de lovløse grenseområdene mot Thailand og Kina, det såkalte Golden Triangle, der også verdens andre største eksport av opium og Asias største av metamfetaminpillene yaba foregår. Strengt tatt er det sikkert der vi burde vært, men det er grenser for hvor mye livsfare man gidder å utsette seg for i journalistikkens tjeneste. Ordet på gata er at det nå bare er lathanser som sløver seg ned med opium, i en stadig ekspanderende asiatisk økonomi er metamf blitt en slags Østens svar på jappetidens kokain. I Rangoon har vi mer fokus på øl enn sentralstimulerende. Vi drikker oss brisne på Mandalay beer sittende keitete på hver vår miniatyrstol. Samtlige gatekafeer har disse trendy stolene i barnehagestørrelse. Vi har spist nok en suppe uten smak i en gate der det henger et skilt som indikerer hest og kjerre-forbud. Myanmar har vært isolert nok til å ikke oppdage smaksforsterkere. Rangoon er det rurale Myanmars største og mest moderne by. Pagoder i massivt gull skinner mellom de alltid tiltrekkende elementene av råtnende imperialistisk arkitektur. I havnen ligger nord-koreanske skip. Sør-Øst-Asias fattigste land er rike på gull og edelstener og sparer ikke på varene. I en flytende park med vannliljer der tenåringer kliner i slow-mo under papirparaplyer, flyter et drageformet gullskip som ser ut som det er hentet fra en arkaisk manga-tegneserie. Et for øvrig overthe-top-klisjébilde på asiatisk romantikk som vi ikke kan forstå at reiseguiden vi rasket med oss før vi gikk på flyet, har oversett. Dette er noe annet en deiligst.no.

Profile for NATT&DAG

2012-april-oslo  

hvA fåR Du fOR PenGene? STATOILS OLjeSøL - Om å LObbe fOR kLImAunDeRGAnG AnmeLDT: The hunGeR GAmeS GAme ChAnGe The ROCkA SuSAnne SunDføR kIW...

2012-april-oslo  

hvA fåR Du fOR PenGene? STATOILS OLjeSøL - Om å LObbe fOR kLImAunDeRGAnG AnmeLDT: The hunGeR GAmeS GAme ChAnGe The ROCkA SuSAnne SunDføR kIW...

Profile for nattogdag