Page 24

Er det mulig å gjøre noe empatisk i et kynisk og kaldt gallerirom? Tekst Marie-Alix Isdahl Voisin Foto Kristian Skylstad – Norge er en ganske absurd kontekst å være kreativ i, sier Thora Dolven Balke. – For meg har det vært en nødvendighet å gå gjennom en kollaps. I årene etter akademiet skjønner man at strukturer man har brukt masse tid på å legitimere ikke har den makten eller relevansen man har tilegnet dem. I en forlengelse av kollapsen bestemte Thora seg for å flytte fra Oslo til Los Angeles og begynne på skole igjen – en skole som befinner seg bak en bar, for å være presis. Med det resultatet at hun snart kommer hjem igjen fra statene for sin første separatutstilling siden 2006. Thora har vært aktiv i mellomtiden altså – ikke la deg lure av den nylige vågard unstad – og et fellestrekk ved mye av det hun har foretatt seg, da hun drev galleri Rekord, som kurator, i gruppeprosjekter, er nettopp en subjektiv tilnærming og ulike strategier for å bevege bort fra den profesjonaliserte kunsten og situasjonen den er avhengig av. Thoras kunst har derfor kjennetegnet

at den ikke likner så mye på andres kunst. Verkene består ofte av spor etter menneskelig aktivitet. Et trasha soverom med et dødt dyr på sengen, sammen med lydklipp fra dødpunktene i horrorfilmer, for eksempel. Lydverk med Marilyn Monroes «I wanna be loved by you» vrengt og sunget baklengs. Polaroider fylt av stillhet, med det truende og kaotiske og metaforisk voldelige luskende bakenfor. Og nå kan altså en post-kollaps og morgengroggy Thora fortelle gjennom et kornete skypebilde, at hun ser ting på en ny måte. – Det er relevant å miste troen i blant, så det blir tydeligere hva som er verdt å strekke seg etter. Når du kommer deg utenfor hele det systemet som er hjemme, innser du at det å være kunstner i Norge innebærer en enorm trygghet. For veldig mange utenfor Norge har det å jobbe med disse tingene en helt annen konnotasjon, det innebærer en helt annen fallhøyde og mental tilstand. Hva tror du det gjør med kunsten og kunstnerne, den tryggheten? – Med såpass gode støtteordninger kan man utsette voksenlivet lenge og man får muligheten til å utvikle et kunstnerskap basert

Drikker dere hele dagen? – Ikke mer her enn i Oslo. 24

4/2012

på lekenhet og mer irrasjonelle metoder. Det er vanskelig å være politisk i Norge fordi vi strengt tatt ikke deltar i den politiske virkeligheten til resten av verden. Samtidig merker man at han man har viktige og nye argumenter å tilføye når man velger å gjøre det, fordi man ser ting utenfra. Så, LA og skolen bak en bar: Mountain School, det høres strengt tatt mer ut som noe som hører hjemme på høyfjellet? Hva har du fått ut av å gå der? – Det er en skole i en bar. Aha. – Tanken er at man skal komme så langt bort fra en vanlig foredragssituasjon som mulig. Først og fremst går jeg her for å være i LA. For å komme meg bort fra Oslo, for å ha en ny samtale. Mountain er en veldig åpen og fri skole for de som vil bort fra en mer akademisk etterutdanning i kunst. Det er nærmest et sosialt eksperiment. Man kaster 16 personer sammen og gir en masse input fra ulike folk – NASA-forskere, politikere, jurister, Vogue-redaktører. Så er du forberedt på å være kritisk til det du får presentert, å se det i forhold til ditt eget prosjekt, til ditt eget hode, i forhold til de andre. Det som også er bra, er at du ikke skal lage kunst. Ikke? – Nei, så du får ikke den konkurransen og selvbevisstheten man ofte kan ha i en gruppe når man representerer mange ting. Noe som er befriende etter å ha deltatt i den

norske kunstscenen lenge. Kunstscenen her i LA har jeg holdt meg helt unna. Jeg er ikke så interessert i kunst om dagen, jeg har ikke vært det på lenge. Drikker dere hele dagen da? – Ikke mer her enn i Oslo. Hvordan er det å være i LA? Produserer du ting ved siden av å gå på skolen? – Jeg har vokst opp, som mange andre, med USA som en stor del av min visuelle, estetiske og intellektuelle utvikling. Så det å komme her og se hvor konkret hele settingen er, så forfallen den er, all debris fra det sosiale systemet, det er overveldende. Å se hvor mange som ikke har et sted å bo, å møte folk som er i samme posisjon som meg, men jobber fire ganger så mye for samme levestandard. Jeg er på mange måter fotograf, og når man kommer til et nytt sted har man et overfladisk blikk, man er en slags fetisjturist, og det blir man fort konfrontert med. Den dobbeltkarakteren man får av å tenke på fascinerende ting man ser som et materiale, samtidig som man må filtrere det på et humanistisk plan, er forstyrrende. Det er et av de største problemene med å jobbe med kamera generelt sett, fordi man tar et skritt tilbake og ikke kobler seg opp til det som menneske – sosialt og empatisk. Og her i LA er det så mye som krever den tilstedeværelsen. Her blir du konfrontert med en samtale og en person hele tiden. Det jeg skal vise på galleri Christian Torp kommer i hovedsak til å være materiale herfra.

Profile for NATT&DAG

2012-april-oslo  

hvA fåR Du fOR PenGene? STATOILS OLjeSøL - Om å LObbe fOR kLImAunDeRGAnG AnmeLDT: The hunGeR GAmeS GAme ChAnGe The ROCkA SuSAnne SunDføR kIW...

2012-april-oslo  

hvA fåR Du fOR PenGene? STATOILS OLjeSøL - Om å LObbe fOR kLImAunDeRGAnG AnmeLDT: The hunGeR GAmeS GAme ChAnGe The ROCkA SuSAnne SunDføR kIW...

Profile for nattogdag