Page 1

OSLO 8 - SEPTEMBER 2011 // SMAK

WWW.NAttOGDAG.NO

N&D ANMELDER:

Oslo 31. august Hodejegerne Pushwagner Jay-Z / Kanye West Zola Jesus HTRK Jonas V +++

N&D MØTER: Vemund Thoe Pirate Love Synnøve M. Lund Didrik M. Hallstrøm Per Hovdenakk Jonas Alaska

DET SISTE SKUDDET

MICHEL AUDER Gaute Brochmann om Smak & Ubehag i norsk film

Gosia/Heartbreak / Foto: Steffen Oftedal

”NORSK HIP HOP:

& MØTER Signy Fardal

Natt&Dag - Siden 1988


FORHANDLER INFO // WWW.HUBFOOTWEAR.COM IMPORTØR: SIDECUT NORWAY AS, WWW.SIDECUT.NO // TLF: 40 00 17 08


OSLO - SEPTEMBER 2011

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Alexander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo

Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no

Opplag 66.000

AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Skribenter Tore Andvig Torgeir Blok Gaute Brochmann Andreas Dahl Emil F. Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen Rasmus Hungnes Aksel Kielland Inger Lise Hammerstrøm Lars Kristian Midtsjø Maria Moseng Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Håvard Ringen Mathias Rødahl Hans Christian Skovholt Oda Solberg Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Øivind Vogt Marie-Alix Isdahl Voisin Julie Østengen Thea Østerberg

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo

Fotografer Stephen Butkus Ingrid Pop Atle Richter Schie Kristian Skylstad Kjell Ruben Strøm Halvor Harsem Steffen Oftedal Thomas Furu

www.nattogdag.no

15 Liten Thoe velter stort lass .................................................................................................................. Sjangeren som kom ut av fryseren ...................................................................................................... Det siste skuddet ....................................................................................................................................... Smak & Ubehag ............................................................................................................................................. Bad taste ........................................................................................................................................................ Dom kallar oss hipsters .......................................................................................................................... Uteliv ............................................................................................................................................................... Hva smaker du? ............................................................................................................................................. Restaurant ................................................................................................................................................... Kunstguide .................................................................................................................................................... Scenekunst ................................................................................................................................................... Design ............................................................................................................................................................. Litteraturintervju: Romantiske negasjoner ................................................................................... Piratvirksomhet .......................................................................................................................................... Musikk: Zola Jesus, Jonas V, HTRK .......................................................................................................... Filmintervju: Hodejegerprøven ............................................................................................................ Film: Pushwagner, Hodejegerne, Oslo 31. august ........................................................................... TV & Spill ........................................................................................................................................................ Politikk: Mitt Brille Land ........................................................................................................................ Natt&DAG møter Signy Fardal .................................................................................................................

Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

12 15 18 22 25 27 43 47 48 50 54 55 58 59 60 66 68 74 77 78

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

60

Takk til: Heartbreak

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

M

24

Illustrasjon Kristopher Hernholm

68

8

27 DETTE SMAKTE VI PÅ

LES AVISEN DIGITALT

58

WWW.NATTOGDAG.nO Studere i utlandet? Sett tingene dine trygt hos oss! Spør etter studentrabatt.

810 12345

www.cityselfstorage.no

et selskap i Selvaag Gruppen

6

8/2011

Condis Fredensborg tilbyr rimelig squash & trening! Thor Olsensgt. 5 - Tlf: 22 88 60 00 www.condis.no/fredensborg

www.bislet.no - Telefon: 22 60 00 00


Oslo kommune Renovasjonsetaten

Valget er enkelt: kildesorter!

Over halve Oslo har full sorteringsrett. Bruk den!

renovasjonsetaten.no


OVERHØRT

5 i bag’en med Christian Fisch

...

Gigantiske Baller-prisen 2011 går til Måvsar og Rustam på Utøya, som gikk for første alternativ i primalreaksjonen fightor-flight. Å ha kastet stein på ABB, det er noe å fortelle barnebarna sine det! Junkiediett-nytt: Fjorland risengrynsgrøt er den nye Litago. Den søte, lett fordøyelige og næringsrike kaloribomba kan til og med fortæres kald. Det går tæring i næringa! Arbeiderungdommens posterboy tar tilbake hverdagen på alvor. Vi snakker ubehagelige scener og « … vet du ikke hvem jeg er?»replikker i døra.

Oslos beste leverandør av kjellerdyp techno, Christian Fisch har i mange år vært involvert i klubbkonseptene Torsdagsklubben og Primal Behaviour, og gir deg fem låter til septemberkulda. Neste gang du ser han snurre plater er på Villa 28. oktober.

1

Steve Rachmad «From Japan with love» (Plus Records)

From Japan with love har et herlig analogt old-school sound med chords, acidtweaks og synthstemninger. Passer bra mot slutten av et svett techno-sett. «From Japan with love» er utgitt på Tokyobaserte Plus Records. Japan never give up er deres andre charity compilation. Steve Rachmad spilte på en legendarisk Heroes vs Rebirth fest i Oslo for drøye ti år siden, og det ryktes at han skal tilbake til Tigerstaden en gang i løpet av høsten.

1 1

Slick «Evolution» (Globox)

Bilde: Markus Brendmoe, atelier

Markus Brendmoe Munch etc. 4. september 2011 - 8. januar 2012 Stenersenmuseet retter søkelyset på Edvard Munch i høst med utstillingen Munch etc. – som viser bilder av kunstneren Markus Brendmoe, som har latt seg inspirere av noen av Munchs mest kjente motiver, bl.a. Madonna og Skrik. Brendmoes bilder kjennetegnes av ukonvensjonell tilnærming til tradisjonelle uttrykksformer. Resultatet er gjerne utfordrende og overraskende. For informasjon: www.stenersenmuseet.no

«Jaja, vi får vel ta oss en tur i år også» (utpust) var en gjenganger blant middels engasjerte og blaserte publikummere under Øya i år. Hjelper tydeligvis ikke å flørte hardt med «utenlandsk» musikkpresse, hvis man ikke klarer å holde varene varme på hjemmebane.

En av NATT&DAGs medarbeidere tok samme fly som landets største fotballblogger til sydligere strøk i sommer. Hun skal visstnok ha tygget sukkerfri Hubba Bubba konstant, gått på dass hvert 15. minutt og generelt sett ut som en forskremt Chihuahua. Mile high club med indre demoner, sier du?

8/2011

(Conforce Dusk Till Dawn Mix/Dolly)

Denne låta har et ganske så stødig driv. Det nærmeste jeg kommer tech-house om dagen. Behagelig filtrerte chords med friske acid-tweaks nå og da. Digital/ analog-produsenten Conforce har remixet denne låten. Utgitt på Berlin-baserte Dolly records.

1 3

The Parallel «Remainder» (Mono Records)

The Parallel har produsert mye dystre technoide saker i det siste. I sterk kontrast er dette kuttet bare en lang god følelse. «Remainder» er en velprodusert god og dyp Detroit-låt med et massivt sound, et høydepunkt på dansegulvet fra Mono Records et plateselskap og en platebutikk fra Sardinia.

1 4

Detroit People Mover «Hard Shuffle» (SIXONESIX)

«Hard Shuffle» er en bouncy ultrarytmisk sak. Analoge chords og trommemaskiner. Fete beats, acidhooks og høyt tempo. Detroit People Mover aka Phrek kommer fra Michigan, Detroit. Navnet har han tatt fra kollektivtrafikksystemet i hjembyen sin. Låta er utgitt på en fersk 6ONE6 compilation med flere bidrag fra Detroit`s 6ONE6 crew. Inntektene fra dette albumet går til familien til Detroit house-legenden Aaron Carl.

1 5

ALASKALADDEN

Pretto norskforfranskning gone wrong er alltid gøy. Vi fører P3s Pån-du-Prå som en interessant nyvinning på lista sammen med gamle travere som «antrekå», «bærrne» og «kroasint». (Og ja, det var artistnavnet til Øyaaktuelle Pantha du Prince de siktet til, om du ikke tok den).

En profilert TV2programleder fra Sunnmøre ble observert med kappe på dagtid på St. Hanshaugen...

8

Slick fra Wien fikk min oppmerksomhet etter å ha utgitt en hel EP med frekt godt gjennomtenkte spor – Evolution EP. Jeg kjøpte like gjerne alle fire utgivelsene, noe jeg sjeldent gjør. «Evolution» er svingende og bouncy techno med et tydelig Chicago-preg. Gode gammeldagse diskant-slaps og frekke hooks. En døbbete små-cheesy vokal preger akkurat dette sporet. Stemningen ellers veier opp mot dette. Akkurat ikke for cheesy.

2 1

Conforce «Let Your Body, Make Your Body»

TEKST REDAKSJONEN Etter et en rekke imponerende konserter, senest under årets Øyafestival, er Åmli-fødte Jonas Alaska klar for utgivelse av sitt debutalbum, Jonas Alaska. Vi tok en kort prat med folkgutten før han begir seg ut på spillejobber rundt omkring i Norge. Denne Dylan dukker opp i samtlige omtaler av musikken din, nå også i denne. Hvordan er det å bli sammenlignet med Bob? – Jeg ber litt om det når jeg lager den musikken jeg lager, og det var han som fikk meg til

1

å begynne å lage musikk, men det er bare morsomt å bli sammenlignet med en figur som han, så lenge folk ikke føler jeg stjeler. Du ser litt ut som musikken du lager, med boots, hatt og full pakke. Et bevisst valg? – Det var nok noe som kom litt av seg selv, man blir litt farget av musikken man hører på, men jeg tenker også en del over hvordan jeg kler meg. Er nok litt jålete, hehe. Veien fra Åmli til Liverpool Institute of Performing Arts virker en smule lang? Hvordan skjedde det? – Jeg fikk plass etter en audition på folkehøyskole i Trøndelag. Hadde egentlig ikke tenkt å dra, men ombestemte meg så å si den siste natta. Angrer ikke på det, deilig å leke musiker i tre år. Materialet til albumet som kommer oppsto rundt denne tiden. Til slutt: planene framover? – Noen konserter her og der, før det forhåpentligvis er tilbake i studio før jul. Har en del nye låter allerede.

Jonas Alaska slippes 23. september på Jansen Plateproduksjon. Dette feires med releasekonsert 22. september på Parkteateret i Oslo.


Står på alle prøver. Kom til Humac og se hvorfor Mac er fasiten, både til studier og fritid.

Sjekkliste for studenter

 Kjører Microsoft Office*  Kompatibel med det du har fra før  Perfekt for bilder, film og musikk  Kobler seg rett på skolens nettverk  Rask, pålitelig og enkel å bruke

r e t n e d u st det!

♥ ner e m i v - og

vi TM og © 2010 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. Apple, Apple-logoen og MacBook Pro er varemerker for Apple Inc., registrert i USA og andre land. Andre firma- og produktnavn kan være varemerker for sine respektive eiere. Videochatting krever en bredbåndstilkobling til Internett. Kostnader kan påløpe. Microsoft Office selges separat.

program ls e d r o f t g på vår utikker. b e r å v Meld de v na enter i e for stud

Vi er din lokale Apple-ekspert. Drammen: Bragernes Torg | Oslo: Dronning Mauds gt. | Oslo: Oslo City, 4.etg | Oslo: Ullevål stadion | Ski: Ski Storsenter www.humac.no | shop.humac.no | Tlf: 23 40 70 00


TIDENS ÅND

OVERHØRT

Den nye gullrekka Whitetræsh er blitt det evige gull, og et nytt nivå av dritt er nådd i høstens TV-serier. Frogner? Ny sesong av Trekant? Det Årner Seg? Sikker??

1 1

Abstinenser I kjølvannet av en landsomfattende kjærlighetskonsensus har uroen fått slå rot. En rastløshet som ulmer i bakhodet når du er hjemme fra jobb og skole, og ikke har noen planer eller avtaler. En tinitus i lillehjernen som konstant forstyrrer din sedvanlige hverdagsrytme: Hva skjer i kveld? Hvem skal jeg få oppmerksomhet av? Er sommeren over? Er det et helt år til neste sesong av Game of Thrones? Hva skjedde egentlig med True Blood? Hvorfor kastet Knausgård 600 sider når jeg ikke engang klarer å formulere en facebookstatus? Er det for sent å melde seg på Dagens Mann? Hvem skal jeg få gi en klem ikveld!? Om du ikke har en fastlege som gir deg mer enn en engangsdose valium er det lite som kan stoppe magesuget etter umiddelbar tilfredsstillelse. Om du i tillegg er en av våre gjennomsnittslesere, og dermed har et anstrengt forhold til fysisk aktivitet og mangler rutine i utgangspunktet, står du igjen med to alternativer: mini-Santiago, og vår kjære blodsbror og sykesøster med bunnløst monopol: alkohol. N&D spår en opptur for begge fenomenene nå som trærne farges av død, og vinden blåser ut lighteren mens du spør deg selv hvor mange av de dagene med sol du egentlig klarte å gjøre noe fornuftig ut av i sommer.

Konkurranse

...

2 1

Flein Og alle de som snakker om at de skal gå tur i skogen, men ikke gjør det.

3 1

Mini-Santiago Det er langt å dra til Spania, og du er en fantasiløs filantrop om du kommer deg dit midt i Europas arbeidshøst for å bruke ferien på en utdatert pilegrimsferd, når du har så mye annet å penetrere med ditt norske bankkort: tyrefekting (hvor trodde du ideen til Happy Meal kom fra? Storfekjøtt = Underholdning), arbeidsløshet (ja, du kan faktisk kjøpe en spansk student for en helg med en norsk dagslønn), turistfeller (de er fortsatt morsomme å trå i noen ganger), og billige taxier som kan kjøre deg hele veien til Santiago og evig frelse. Men du er ikke i Spania. Du er i Norge og leser en gratisavis i forsøk på å døyve uroen. Og det gjør du rett i, kjære leser, for NATT&DAG gir deg oppskriften: Legg igjen iPoden hjemme. Skru av telefonen. Ta t-banen til Ryen. Kjøp deg porsjonssnus, en pose sjokoladeboller og en tåteflaske pærevann, og ta beina fatt rundt Oslos ytre vollgrav, Ring 3. En severdighetsløs opplevelse av støy og våt asfalt som tar deg rundt vår kjære hovedstads minst sjarmerende arkitektur, og loser deg trygt inn i bykjernen igjen ved Sjølyst, for en siste times spasertur mot Operaen og sosialdemokratisk frelse. Du glemmer garantert tinitusen i pekefingern, og ender kanskje opp med å forhåndsstemme med en varm latte-to-go. Og vips, så var du tilbake i tiltaksløshetens trygge favn igjen.

4 1

Ekstase-tweeting Mmmm, yess, åhh herregud, mmm. Digg, har den beste sexen ever akkurat nå. #øyatweets #nytkonsertendaforsvingende #janellemonae

5 1

Alkohol For den viderekomne, eventuelt stagnerte, leser, som gjesper over tanken på en mini-Santiago eller har blitt stuck med leppa til Anders Danielsen Lie etter 31. august og frykter at for mye panorering av Oslo får tøflene til å parkere seg selv, er det allment kjent at det finnes intet bedre sted å søke viten enn i bunnen av flaska. Men frykt ikke, kjære leser: du er ikke alene. Partydrugsene ligger igjen på en strand et sted, og face it, samtlige i dette landet går inn i en eller annen form for depresjon de kommende månedene. Det er på tide å poke din gamle trofaste følgesvenn igjen. Mannen med den røde høyrehånda. Jenta med vrengt topp, blåveis og 32 tapte anrop: «Ute ikveld?» Flaska med tuten peker på … deg. Stack opp på Tuborgen. Gå ut i bynatta med høy røst og varme føtter i troen på at akkurat denna karen, han vinner dama. Denne jenta, hun skal networke seg til topps ikveld. Øya i taket.

1 6

Enda en av N&Ds medarbeidere ble halt inn for lovens klamme arm etter en i det meste laget utagerende klubbkveld. Utestedet hadde nemlig gått til anskaffelse av overvåkningskameraer. Innendørs. Skal utelivs-Norge bli Big Brother nå? Hvor er Datatilsynet når man trenger dem? Øyastillstand 2: – Hvor er Øya-nachet a? – Der det var sist …

Siste skrik fra moteverdenen: Stylister fra Midtøsten styler seg opp som terrorister! Motefotografer fra midtøsten skyter! Fashionshoot, Oslo sensommer 2011: – Oi, se her om jeg tar dette sjalet på hodet, ser jeg ut som en terrorist nå? Hæ, gjør jeg? – Haha, ja! Skikkelig! Najs. La oss skyte litt. – Mer evil øyne? – Ja! – Armene i kors, er det bra? – Ja, ja! … Forlags-sommerfestene er over! Hvem grabbet hvem? Hvem klina på do med ektemennene utenfor? Hvem snakket med hvem som snakket om hvem som snakket med hvem som snakket om … zZzzz … eneste vi husker er flau jazz i bakgårdene, etter hvert toppet av «Staying Alive».

Pac(wo)man Det kan virke som dagens tenåringer er splitta i to kategorier: Kjedelighetsgenerasjonen eller NB! Altså Nooooo Boundaries, der de fråtser i opplevelser og eskapader. Firtippelblandede narkococktails, orgier med femhodede dildoer, selge kroppen for moro skyld, selge sjela for (litt mer) moroskyld og så videre, og så videre, er blitt hverdag for våre unge håpefulle. Aner vi en Prozac Invasion med depresjon som den nye landeplagen i 2016? En hel generasjon uten produksjon som entrer 27-club for et siste rush av anerkjennelse på The Ciiiiircle of Liiiiiife: Google +.

7 1

Hoppetau 2000 hopp a day, holder serotoninubalansen away.

8 1

Bobler: Molotov-cocktails, bukkake, brune mokasiner, matblogging, magesår, parblogging, søksmål, human, all too human, mjød. 10

8/2011

Eneste som var morsommere enn Komiprisen forrige måned, var førkinopremieren til Vinduet Vitser. Tørrlol...

Send inn din beste ”vei hjem fra byen”- historie til konkurranse@nattogdag.no og du kan vinne høstjakker, GPS og filmen The Way Back!

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Choice .............................................. 34,Evergreen ...................................... * 41,Stargate ........................................... 42,QBA ................................................. 46,Rock In ............................................. 48,Unholy ............................................. 48,Tullins Cafe ...................................... 52,Parkteatret ....................................... 52,Luna Park ........................................ 52,Elm Street ........................................ 52,Welhaven Cafè ................................. 53,Fru Hagen ...................................... * 56,Horgans ......................................... * 56,Turkish Delight .............................. * 58,Fugazi .............................................. 58,VU ................................................... 58,Olympen .......................................... 58,Hells kitchen .................................... 58,Café Sør ........................................... 58,Fuglen .......................................... ** 60,Blå ................................................... 61,Gloria Flames .................................. 62,-

Bonanza ........................................... 62,Tilt ................................................... 62,Fisk & Vilt ........................................ 62,Revolver ............................................ 62,Mono ................................................ 62,Emil & Samuel .............................. * 62,Dattera Til Hagen .......................... * 62,Jacob Aal ....................................... * 62,Nighthawk Diner .............................. 62,Oslo Mekaniske verksted ................. 62,The Scotsman ................................ * 62,Saras telt ....................................... * 63,Last Train ......................................... 63,Internasjonalen ................................ 64,Sosialen ........................................... 64,Bushwick Bar .................................. 66,Pan .................................................. 66,Skaugum .......................................... 66,Suzy Wong ....................................... 66,Bjørungs .......................................... 68,Den gamle major ............................. 68,Latter ............................................. * 69,Beer Palace ..................................... 72,-


Kom og se iPad 2. Hvis du likte originalen, vil du elske oppfølgeren.

Produktet som startet det hele, setter enda en ny standard. iPad 2 er tynnere og lettere, men likevel raskere enn originalen – og har samme 10 timers batteribrukstid.1 Med nye kameraer foran og bak kan du ha FaceTime2videosamtaler og ta opp HD-video på den nydelige Multi-Touch-skjermen på 9,7 tommer. Og legger du til iPad Smart Cover,3 har du et deksel som festes magnetisk og plasserer seg perfekt. Oppdag den fantastiske iPad 2 hos Humac.

1 Sammenlignet med forrige iPad. Batteribrukstiden varierer etter konfigurasjon og bruk. Du finner mer informasjon på www.apple.com/no/batteries. 2 Krever en FaceTime-kompatibel Mac med internettilkobling eller en FaceTime-kompatibel iOS-enhet med Wi-Fi-forbindelse. Ikke tilgjengelig i alle områder. Du finner mer informasjon på www.apple.com/no/mac/facetime. 3 iPad Smart Cover selges separat. Skinndekslene kan farge noe av under bruk. TM og © 2011 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

Vi er din lokale Apple-ekspert. Drammen: Bragernes Torg | Oslo: Dronning Mauds gt. | Oslo: Oslo City, 4.etg | Oslo: Ullevål stadion | Ski: Ski Storsenter www.humac.no | shop.humac.no | Tlf: 23 40 70 00


Billedkunstner Vemund Thoe (f. 1980 i Lofoten) bor og jobber i Oslo. Thoe har deltatt på en rekke separat- og gruppeutstillinger I Norge og i utlandet. Har PHD i fine art ved Goldsmith’s i London etter endt mastergrad ved Central St. Martins. Han er også utdannet ved Strykejernet og Kunstakademiet i Oslo og Trondheim. Jobber hovedsakelig med maleri og videokunst. -«Vemund Thoes malerier er syrete, drømmende, abstrakte, figurative, ironiske, ikoniske, groteske, psykedeliske, uberegnelige, sakrale, erotiske, symbolske, dystre, direkte, mystiske, vakre og trashy. I en evig søken etter ytterkantene beveger Thoe seg over grenser i sitt maleriske prosjekt. Hans uklare, men samtidig veldig klare stemme snakker et språk som både er subversivt og sterkt. Han skaper en forvridd virkelighet, et slags nytt kaos.» - Christian Torp, gallerist

LITEN THOE VELTER STORT LASS Ingen over, van Gogh under og Picasso ved siden. Tekst Emma Clare Gabrielsen Foto Ingrid Pop Det føles så ekstra godt å trå rundt på de skitne filleryene dine i dette soverommet av et atelier rett etter å ha vært på vernissage på Majorstua med rødmalte munner som overøste en eller annen frognerfittes ekspressive utflod med superlativer. Ekstra ålreit. Vet du det? – Takk. Ting er da stort sett ganske mørkt. Det finnes absolutt mer mørke enn lys. Også er det så godt å se på de nakne damene dine. Er du besatt? – Snarere betatt. Særlig av de nakne. Vemund Thoe er, som de fleste andre menn på enogtredve, glad i damer og whisky. Han er nok glad i mye annet og, men én ting er sikkert, og det er at han kan male. Svære canvaser i kontrasterende stiler henger og ligger og står og ramler ut av hyllene i atelieret. Ut fra noen av de mørke penselstrøkene trer en avkledd sigøynerkvinne med ravnsvart manke og ild i øya. Et annet bilde viser to heterofile damer som lesber seg til for mannens øyne på kitsch-pornsk vis. Ser du mye på porno? – Jeg har egentlig ikke så lyst til å fronte porno: Porno er heller en skjult perversjon. Det skal sies at jeg har en medfødt interesse for kvinner. Kvinnen er vel så viktig i mine malerier som i mine videoer. De siste utstillingene mine har vært annet enn kvinner, så det går i perioder dette her. Kvinneportrettene mine er en slags fallacy. Et par av kunstnerkollegaene dine kunne fortelle på telefon fra en seilbåt at du gikk

til innkjøp av smakstilsetninger for å tweake sædsmaken din. – Det må ha vært i Rotterdam, det. Nå har jeg derimot begynt å spise så mye vannmelon at jeg ikke trenger noen smakstilsetninger lenger. Hva betyr smak for deg? – Kan jeg ringe Kristian Skylstad? Nei, den mannen fortalte meg at man ikke skal tro på det du sier. – Han har nok misforstått meg. Ofte tror folk jeg kødder fordi jeg sier det på en ironisk måte. Det er vel min måte å snakke på: En «ekte» ironisk fremtoning. Er det ikke litt hemmende når du skal bli tatt på alvor? – Nei, det kan til og med være en fordel. Liker du eldre menn? – Jeg liker David Bowie. Hvis jeg skulle våknet opp som en annen person, ville jeg valgt ham. For en lettelse og frihet. De eneste gangene jeg kjenner på ordentlig frihet er i fengsel og i snekka til Leander Djønne. Hvem andre ser du opp til? – Jeg liker Lars Brekke veldig godt. Jeg har sansen for det subversive. Det er jo ganske in. Vil du kalle deg selv «subversiv»? Du tok jo LSD som trettenåring. Det er da noe. – Jeg vil gjerne oppnå subversivitet, men jeg vet ikke om jeg har kommet helt dit ennå. Jeg har derimot et subversivt alter ego, Frank Lola. Jeg kan påstå én ting, så kan Frank Lola si noe annet. Det er en evig konkurranse. Men vi er begge enige om at «Mitt Lille Land»-låta er helt jævlig. Er den oppriktig? Med den grusomme filmen?

Tror du Maria Mena lager en ironisk coverlåt for å minnes Utøya? – Maria Mena er ikke smart nok til å bruke ironi uansett. Er det Frank eller Vemund som snakker nå? – Det er vi ikke enige om. Er du schizofren? – Ja, det tar jeg som et gedigent kompliment. Om man – som kunstner – ikke er schizofren, er man en dåre. Nevn én dåre. – Van Gogh. Motivene hans er absolutt ikke interessante og bildene er dårlig malt. Det nevrotiske skinner gjennom. Van Gogh prøver, og bommer stygt. Det blir skeivt og stygt – og grunnen til at han bommer er at han ikke bommer bevisst. Som Picasso, for eksempel. Eller meg. Jeg skal notere det bak øret. Hvorfor skriver du ofte små setninger inn i bildene dine? Eksempel: «Crying Woman». – Jeg skriver inn småting for å huske dem. Maleriene dine ble nettopp redusert til avanserte post-it-lapper. – Hehe. Det må være de dyreste post-itlappene i verden. Hvor mye koster et bilde? – Portrettene går for rundt 30.000. Du fortalte meg at de går for 75.000 i stad! – Det var to bilder. Akkurat. Noen av maleriene dine har litt bad taste-preg? – Ja, det er godt observert. Jeg liker å gjøre noe som stiller i et dårlig lys. Men … – Oljemaling er egentlig ikke mer verdt mer enn toalettpapir. Vet du, det er bare

tilfeldig at jeg har malt så mye i forhold til å lage skulpturer av pappmaché Du har også laget en del videoer? – Jeg liker realismen i film. Foto og video er den nærmeste kontakten man får med det visuelle. Med maleriet har man et ekstra mellomledd. Maleriet er videoens nemesis, for man prøver ofte å etterlikne realiteten. I september skal jeg vise en film fra syttitallet hvor jeg har lagt på audio fra en hypnosesamtale fra psykoanalysen. I filmen forsøker jeg å trekke paralleller mellom den innbilte kunnskapen om psykoanalysen og de faktiske bevis. I samtalen med psykoterapeut ble man dopet ned på Pentotal (kraftig beroligende, journ. anm.) da psykoanalytikeren trodde det ville bedøve bevisstheten slik at han fikk tilgang til pasientens underbevissthet. Jeg er opptatt av eksperimentelle former for vitenskap som ikke kan bevises. Type UFOforskning. Filmen handler om en organisasjon som heter Raël, som fremmet arkeologiske beviser på utenomjordisk liv. Symbolet deres er et hakekors inni en Davidstjerne. De kaller seg Raël-iens. Jøye meg. Er ikke Raël en fransk sex-orgiesekt med dritmange pene jenter? – Jeg malte faktisk Raëlsymbolet på Salemkirken i Sannergata for noen måneder siden. Haha, hvorfor det? – Jeg synes det var veldig upassende å bruke navnet «salem» i en kristen sammenheng, med tanke på heksebrenningen i Salem. Like paradoksalt som å plassere et hakekors i en Davidstjerne? – Akkurat, ja.

Vemund Thoe er aktuell med separat filmvisning med tittelen «Old Man Afraid Of His Horses» på Podium 2. september og gruppeutstillingene «If I could Dream» 1.-4. september på Stranda i Møre og Romsdal og på Oslo Open 15.-18. september. Not. (Joda). 12

8/2011


ATOMIC SOUL PROUDLY PRESENTS: FOTO: MARK SELIGER

FRIENDLY FIRES BLÅ 16. SEPT. med

KORK

(Kringkastingsorkesteret)

DIGITALISM

11. oktober Oslo Spektrum

ROCKEFELLER 23. OKT.

+ ENVY • OSLO SPEKTRUM • FREDAG 14. OKT.

TH E ST RA IT S ROCKE FELLER 25. OKT.

NEW ALB UM

OU T NO W!

DOPES TO INFINITY TOUR ROCKEFELLER 15. NOV.

ROCKEFELLER 14. OKT.

SENTRUM SCENE

7. DES.

SKRILLEX LIVE OSLO SPEKTRUM 22. NOVEMBER

SIVERT HØYEM SENTRUM SCENE

22. OKTOBER

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN. MER INFO: W W W.ATOMICSOUL.NO


Designcontainer.no

VERDENS MEST POPULÆRE BETALINGSMÅTE

Psst!

Husk å veksle avgiftsfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valuta-appen til iPhone.

Velkommen til butikkene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8


Bildet er hentet fra www.onepiece.no (Erik & Kriss Limited Edition OnePiece®)

Men har norsk rap pissa i buksene for å holde seg varm? Tekst Mathias Rødahl Det er vanskelig å si hvor det hele begynte. Kanskje må den svenske og festglade Norgesvennen Adam Tensta ta litt av ansvaret. Eller kanskje Karpe Diem og Lars Vaular skapte et flerhodet monster som de til slutt mistet kontrollen over? Gladgutta i Madcon har definitivt farget situasjonen, i likhet med den norske suksesshistorien Stargate, som på få år gikk fra å være en utskjelt og latterliggjort institusjon til å bli det norske hiphop-miljøets største forbilder. Uansett hvem man velger å skylde på er det slik at et eller annet sted mellom Karpe Diem steg opp i mainstreamen med «Piano» (2006) og Lars Vaular sin Tensta-inspirerte stekefarsott, «Rett opp og ned» i fjor (via utgivelsen av Tenstas dance-inspirerte hitlåt «My Cool» og Madcons «Beggin»/Skal vi danseutløste eventyrhistorie i 2007) ble store deler av norsk rap synonymt med såkalt poprap. Altså rap som er laget for å selge så mye som mulig. Tidlige crossover-forsøk: Joda, vi ble servert kommersielt rettet rap tidligere også her til lands. Folk som Flava to the Bone, Multicyde, Stella Getz (for øvrig en av de første artistene Stargate jobbet med), Da D.O.N.S. og Farrel kom og gikk. Uten støtte fra landets hiphopmiljø var denne typen artister kun relevante så lenge de laget hitsingler. Noe de sjelden gjorde mer enn én gang. Men også etablerte rappere tok steget over i pop-verdenen lenge før «technorappen» gjorde sitt inntog. Paperboys fikk listesuksess med «Barcelona» og flere andre låter myntet på de store massene. Den først så undergrunnsharde duoen Equicez slapp gladlåta «Barnslig», mens Jaa9 & OnklP krysset over med «Kjendisparty». Der det førstnevnte segmentet aldri hadde livets rett i rapjungelen, slapp hiphop-miljøet unna med sin pop-lefling fordi de først og fremst bød på mye mer enn et knippe utvalgte radiosingler.

Lov å like norsk rap igjen: I en god del år var norsk rap nærmest å regne som persona non grata i media, i etterkant av de optimistiske hedersdagene på begynnelsen av 2000-tallet. I 2009 snudde trenden. Med Madcon, Karpe Diem og snart også Lars Vaular på toppen av salgs- og spillelistene «friskmeldte» P3musikksjef Mats Borch Bugge like godt hele sjangeren. Det var igjen lov å si høyt at man likte norsk rap og i løpet av måneder fikk undergrunnsartister stjernestatus. Ikke uventet begynte dermed andre artister og bransjefolk å se at norsk rap kunne gi kommersiell suksess. Skru klokka frem til 2011, og man kan se resultatene. For mens norsk rap teknisk sett er bedre enn noensinne, med en rekke nye og dyktige artister, har fokus likevel flyttet seg – fra egne preferanser og respekt fra eget miljø, til et ønske om kommersiell anerkjennelse og høye listeplasseringer. Hvordan ble det slik? La oss først forflytte oss til Bærum, rundt 2004. Rap-antikrist fra vest: Samtidig som norske rappere slet med å overleve av musikken alene, hadde duoen Erik & Kriss gjort sitt inntog på vestkanten, langt utenfor radaren til resten av miljøet. De to kompisene som startet karrieren med en russebusslåt, ertet på seg mange med de lokale hittene «Bærumsgramatikk» og «Putt diamanter opp». I 2007 gav de ut albumet Gull og grønne skoger, som uten å overdrive fikk «ekte» rapfans landet over til å utlyse hiphop-fatwa. Relativt pinlige vers og slett framførelse til tross – gruppa bygget sakte, men sikkert opp en trofast fanskare som la grunnlaget for gjennombruddet året etter med Verden vil bedras (anført av hitsingelen «Dra tilbake»). Derfra gikk det slag i slag, via trøstesløs turnering, radiostøpte singler og et snilt «litt rapper, men ikke altfor mye rapper»-image. For mange må det ha vært svært uventet at en gruppe med såpass lite musikalske kvaliteter vokste til å bli en slags vestkantens svar på Karpe Diem. (En sammenlikning like urettferdig for Karpe, som

«Hvem bryr seg, så lenge vi tjener penger», har nærmest blitt et mantra.” den er vanskelig å avfeie.) Til tross for åpenbare mangler rent musikalsk, har jo Erik & Kriss utvilsomt laget blueprintet for skamløs poprap i Norge, noe man på en eller annen måte må respektere. Om ikke den kommersielle suksessen i seg selv, så iallfall deres tålmodige og hardtarbeidende vei til toppen, som på overraskende vis har gitt dem et pass i hiphop-miljøet på senere tid. Og det er også her, på sett og vis, dreiningen starter. Overilte popdebuter: Den nevnte respekten for ren kommersiell suksess (omtrent samme hva som leveres musikalsk og integritetmessig), er ikke bare merkelig, den bryter også veldig med det norsk rap har vært i veldig lang tid. «Hvem bryr seg, så lenge vi tjener penger», har nærmest blitt et mantra. Der det ti-femten år tilbake var uhørt at poprappere som for eksempel Multicyde blandet seg med det mer etablerte norske rapmiljøet, begynner grensen mellom de to verdenene å viskes ut. Nye artister som tidligere hadde blitt møtt med buksevann og returbillett, har ikke bare blitt tatt godt i mot av platebransjen, men også deler av det norske rapmiljøet. Nasty Kutt, en av landets dyktigste produsenter, har overraskende jobbet mye med «Erik & Kriss light»-grupper som Kesera og Robin & Bugge. Han står også bak singelen «Nødlanding», som er Fredrikstad-rapperen Katastrofes hyperkommersielle debut som artist hos Universal Music. Godt hjulpet av et refreng skrevet av Kriss (Erik & Kriss), og langt unna Katastrofes tidligere, mer hiphoptypiske sound. Det drøyeste eksempelet er dog duoen Cir.Cuz, som tidligere i år dukket opp fra intet med «kun laget for salgslistene»singelen «Radio», og ble promotert av

plateselskapet Cosmos Music Group (gamle Bonnier Amigo) som «Det nye Karpe Diem». Interessant nok er Cosmos også hjemmet til nettopp Karpe Diem, som var alt annet enn imponert over plateselskapets håndtering. – Jeg synes det er en trist og feil sammenligning. Det gjør meg deppa å tenke på at plateselskapene kaster unge rappere med en drøm ut i terreng alle kan se at de ikke er klare for å manøvrere i enda, forteller Chirag, den ene halvdelen av Karpe. Det er vanskelig å tro at denne kortsiktige hitstrategien nye rapartister legger i samarbeid med eldre bransjepamper, fungerer i lengden. I likhet med andre subkulturer, trenger man en viss kredibilitet blant resten av miljøet før man kan lanseres og bygge en profesjonell karriere, noe den første bølgen med norsk poprap jo kan skrive under på. Det eneste eksempelet på det motsatte er altså Erik & Kriss, som likevel stod for egen suksess, og dermed faller utenom kopiene som fulgte etter med ønsker om rask berømmelse. Men at artistene kanskje forsvinner, betyr åpenbart ikke at mentaliteten de tar med seg gjør det samme. Kortsiktig løsninger = bjørnetjeneste?
 I det mer sertifiserte norske rapmiljøet har tilnærmingen til å lage musikk også begynt å forandre seg. Når «outsidere» kommer inn fra sidelinjen og tjener penger på noe man har drevet med i flere år, hvorfor skulle man ikke selv karre til seg en del av kaka? Den tidligere Tee Productions-rapperen A-Lee gikk fra å være hiphop-miljøets kanskje mest lovende og oppadstormende MC (respektert raplyriker, journ.anm.) til å bli ledende innenfor det såkalte techno/dancerap-segmentet som preger partykanaler som NRJ og MP3. 8/2011

15


Smakfulle hitforsøk Madcon «Beggin’» (2008/Bonnier Amigo)

Starten på popsuksessen som forflyttet Yosef og Tshawe fra bussen til brennende Lamborghinier, og selv om den selvfølgelig har blitt ihjelspilt for all framtid, vil dette alltid være en norsk rapklassiker. Paperboys ft. Madcon «Barcelona» (2002/Bonnier Amigo)

Ikke bare gjennombruddssingelen til Vinni & Co, mens også den første virkelig store eksponeringen av talentet til Madcon. Jaa9 & OnklP «Glir Forbi» (2010/Sony Music)

Denne Mats Lie Skaare-produserte godbiten fikk kritikerne til å hente fram sine flotteste adjektiver, og er helt klart et av de beste eksemplene på en kommersiell norsk raplåt som funker på alle måter. Lars Vaular «Rett opp og ned» (2010/NMG/G-Huset)

Ingen norsk raplåt har vært like hatet og elsket som genistreken «Rett opp og ned», men produsent Thomas Eriksen og unge Vaular lo ikke bare hele veien til banken, de fikk hele landet til å danse OG skaffet seg dessuten kred fra en samlet musikkpresse. Not bad. Karpe Diem «Ruter» (2010/Bonnier Amigo)

Godt hjulpet av en allerede fin Andreas Grega-låt, viste Chirag og Magdi at de ikke trengte synther eller techno-beats for å lage rapsuperhit i 2010. A-Lee «World So Cold» (2010/Bonnier Amigo)

Skamløst hitforsøk til tross, låta er catchy så det holder, og ikke minst briljerer Marcus Only på det fine refrenget.

Lars Vaular * Fra Bergen * Rapper på norsk * Rappet først i gruppene Freakshow (med blant annet John Olav Nilsen) og Tier’n og Lars * Debuterte som soloartist i 2007 med gatealbumet La Hat - Et nytt dagslys * Har også sluppet albumene D’e glede (2009) og Helt om natten, helt om dagen (2010) * Kjente singler inkluderer «Eg e fra Bergen», «Skyld på Lars Vaular», «Solbriller På», «Samme nummer som i ’99», «Kem skjøt Siv Jensen», «Rett opp og ned», «Supermaria», «Leah», «Gi meg no bass» og «Blås»

16

8/2011

– Det blir ikke flere låter som dette på albumet nei. Jeg garanterer en god rap-skive! Selv er jeg veldig fornøyd med den nye singelen, det er ikke noe jeg kommer til å angre på […] Jeg prøvde først å få ut et par andre låter på radio, men fikk tilbakemelding om at det ble for hardt. Jeg håper «World So Cold» faller i smak hos de fleste. En gladlåt never hurt nobody. Den dyktige rapperen hørtes nærmest unnskyldende ut i et intervju på hiphop-nettstedet Kingsize.no da han slapp den første av crossover-låtene sine i 2010, men kom raskt i rotasjon på radio med sitt nye og dansevennlige sound. Det omtalte albumet, som bestod av mer tradisjonelt hiphop-materiale, floppet derimot, og det tok ikke lang tid før A-Lee fant tilbake til «World So Cold»-formelen og frieriet til landets stekeglade. Hit-balanse:
Det er lett å se for seg at artister som A-Lee gjør seg selv en bjørnetjeneste med lettvinte veier til listetoppen. Hva skjer når de ikke lenger har interessen fra mainstreamen? Hva gjør en artist når karrieren er basert på én type hitlåter det alt annet enn trofaste radiopublikumet ønsket i en begrenset tidsperiode? Kan man da vende tilbake til rapmiljøet som først støttet deg, eller har man gjort seg til en «hjemløs» poprapper på lik linje med for eksempel Cir.Cuz? Det finnes ingen fasit (og A-Lee er heller ikke noe håpløst tilfelle), men det er ganske åpenbart at en mer balansert artist som for eksempel Lars Vaular har større muligheter for å klare seg i musikkbransjen over en lengre periode. Vaular ga også mainstreamen det den ville ha med låter som «Solbriller på» og «Rett opp og ned», men uten å male seg inn i noe hjørne takket være andre typer singler og ikke minst et variert og solid album. Det samme kan selvfølgelig også sies om Karpe Diem, Norges desidert største og mest populære rapgruppe. Chirag og Magdi hadde et sterkt hiphopfundament klart før de bygget karrieren videre, og er vel så populære for sine dypere, mer samfunnsrettede låter, som sine catchy popsingler. Til tross for tyn fra puritanske hiphop-fans for å ha «snudd undergrunnen ryggen», har det aldri vært noen tvil om deres musikalske seriøsitet og integritet. Karpe fant en kommersiell nøkkel, men aldri via billige gimmicker. Derfor har de også mottatt velfortjent heder fra kollegaer i alle miljøer, noe Bjørn Eidsvågs nylige Twitter-godkjenningsstempel er et bunnsolid eksempel på: «Karpe Diem er kanskje det viktigste bandet vi har her i lands for tiden». Kompetansen gutta har bygget seg opp som liveartister de seneste åra mangler dessuten sidestykke, og det er ikke tilfeldig at Karpe ofrer mye av inntektene sine for å gi publikum en så helstøpt opplevelse som mulig med band, heftig lysshow, egen lydmann og generell oppgradering av live-pakken sin.

Karpe Diem * Fra Oslo * Rapper på norsk * Består av Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid, Chirag Rashmikant Patel og deres DJ Marius Thingvald (ESHM) * Traff hverandre på Oslo Handelsgymnasium i 2000, og dannet gruppa for å delta på Ungdommens Kulturmønstring * Debuterte på skive i 2004 med Glasskår EP, men Chirag hadde allerede gjestet på flere norske raputgivelser, da under navnet Chicosepoy * Har sluppet albumene Rett fra hjertet (2006), Fire vegger (2008) og Aldri solgt en løgn (2010) * Kjente singler inkluderer «Piano», «Show», «Stjerner», «Under overflaten (som Marit Larsen), «Vestkantsvartinga», «Krølla 50’lapp ya’ll», «Fireogtyvegods», «Byduer i dur», «Tusen tegninger» og «Ruter» * Vant Spellemannprisen for beste hiphop i 2008 med albumet Fire vegger, og ble kåret til Årets Spellemenn i 2010.

En investering som har tatt dem til et helt nytt og enestående nivå, her til lands. Patience, youngblood: Man får derfor håpe at den nye generasjonen rappere og talenter som Dreamon, Kaveh, LidoLido og de svært lovende gutta i Envy klarer å holde på tålmodigheten, og forstår viktigheten av å bygge opp et varemerke og kvalitetsprodukt før man «selger sjela si og begynner med kommers shit», som nevnte Kaveh skrev på Twitter-profilen sin. Det er sannsynligvis til det beste for dem selv, men først og fremst til det beste for norsk rap, som forhåpentligvis slipper å gå inn i enda en bølgedal etter å ha skvist ut de siste restene av et svært tidsbegrenset sound. Artistene selv burde diktere trendene, ikke radio og plateselskaper, ei heller ikke det illojale hit-publikummet. For å sitere den mixtape-aktuelle bergensrapperen Jonas V: «Alt for mange rappere selger seg for fansen». Følger man mainstreamens krav, utvikler musikken seg heller aldri. Det betyr ikke at alle rappere på død og liv må lage boombap-låter og holde seg til den klassiske formelen, og det betyr heller ikke at man skal slutte å lage kommersiell musikk. Popmusikk kan selvsagt være sterkt musikalsk (noe blant annet Stargate har vært et bevis på), men enkle listepop-frierier har svært lett for å stagnere og gjenta seg selv. Det vil ikke være å overdrive å si at deler av norsk rap anno 2011 høres faretruende tannløst ut. Og det er derfor vi trenger artister som tør å ta sjanser igjen. Baller, hjerte og sjel: «Det går an å holde det ekte. Jeg tjener penger på andre måter», forteller en av landets mest interessante og progressive rappere, Vågard fra A-Laget, bergensgruppa som har gjort det meste riktig når det kommer til å bygge varemerke og varig kredibilitet, og dermed fått seg et uvanlig lojalt og trofast publikum. Det kan virke smart å skreddersy en låt man vet plateselskapene og radiokanalenes musikkprodusenter vil ha, og det er lett å klappe hverandre overdrevent mye på skuldrene og skåle for (den kortvarige) suksessen. Problemet er bare at de stadig nye versjonene av «Rett opp og ned», «World So Cold» eller «Ølbriller» som blir spilt på radio og lastet ned på iTunes ikke er noen suksess for norsk rap som sådan. Snarere tvert imot – det er en suksess for de i kulissene som dikterer hvordan de vil at norsk rap skal høres ut. Så når Vågard i sann bergensstil avslutter med å påstå at «Tre ting norsk rap mangler er baller, hjerte og sjel», er det vanskelig å ikke være enig. Dette er ikke første gangen de store plateselskapene signerer norske rappere i øst og vest etter at sjangeren har blitt allment akseptert, og det er fristende å børste støv av Jørg-1s oppgjør med platebransjen snart ti år tilbake: å tørre å be alle bransjehora om å «kom seg ned på kne». Hvis ikke er det fare for at norsk rap kjapt ender i knestående igjen.

A-Lee * Fra Oslo * Rapper på engelsk * Var først aktiv som rapper i gruppa Cam ’N A-Lee * Ble signet til Tee Productions som soloartist i 2006 * Brøt samarbeidet et par år senere * Solodebuterte i 2009 med singelen «Bump Off», men fikk sitt store gjennombrudd i 2010 med «World So Cold», og slapp albumet Missing samme år. * Har også gitt ut singlene «The One» (2011) og «Hear The Crowd» (2011)

Smakløse hitforsøk Multicyde «The Claptrap» (1999/Warner)

Der «Not For The Dough» på en måte fungerte med sitt catchy og geniale Flåklypa-sample, var «The Claptrap» bare fæl. Ikke handlet den om gonoré heller. La oss være glade for at Pierre Palish valgte å bli Oslos partysjef istedet. Superstars «Voi, Voi» (2006/Soundfarm Recordings)

I det som like lett kunne ha vært en sketsj med Andy Samberg på SNL, tolket norsk raps mest cheezy gruppe Nora Brockstedt i sin rapversjon av klassikeren «Voi, Voi». Blandingen av blazere, en lettkledd mannlig bartender og røde jentedrinker gjorde det hele til en svært smakløs affære. Erik & Kriss «Ølbriller» (2011/MTG)

Med linjer som «Du skremte meg først, men jeg var tørst/Så drakk jeg deg pen som prinsesse Madeleine», sørget Bærums-duoen for at syvåringer landet rundt begynte å synge om å pule stygge damer i fylla. Madcon «Freaky Like Me» (2010/Bonnier Amigo)

Det er lett å argumentere for at Yosef og Tshawe er de beste rapperne i Norge, men like lett å slå fast at «Freaky Like Me» ikke hører blant deres stolteste øyeblikk. Cir.Cuz «Radio» (2011/Bonnier Amigo)

Ikke like drøy som deres «Nå er det vel på tide at vi fjerner ugresset og lager den parkeringsplassen av Afghanistan?»-tweet i øyeblikket etter 22. juli-bomben, men likevel drøy nok til å havne på denne lista. Katastrofe «Nødlanding» (2011/Universal Music)

Han er en super fyr, men dessverre kan vi ikke co-signe nødlandingen Katastrofe gjorde i den norske rapskogen tidligere i sommer med dette altfor åpenbare (les: desperate) hitforsøket.

Erik & Kriss * Fra Bærum * Rapper på norsk * Består av Erik Mortvedt og Kristoffer Tømmerbakke * Begynte sitt musikalske samarbeid ved å lage låta «Legenden» til sin egen russebuss ved samme navn * Fikk lokal fame med «Bærumsgrammatikk» (2004) og «Putt diamanter opp» (2006) * Har sluppet albumene Gull og grønne skoger (2007), Verden vil bedras (2008), Tabu (2009) og Back To Business (2011) * Kjente singler inkluderer «Den låta» (gull), «Dra tilbake» (platina), «Det e’kke meg det er deg» (platina), «Lighter» (platina), «Ølbriller» (platina) og «Etter regnet» (platina)


a d id a s b illi b i ca p r ice c la r k s clou conv er s e d ep eche d r m a r tens fr ed p er r y g a b or g - s ta r hub m er r ell m jus moon b oot nik e os ca r ia p a lla d ium p a r is ienne r ep la y s or el ta ma r is timb er la nd tr etor n v a g a b ond

VA GA BOND 999, -

S a n d v i k S v e i e n 17 6 , S a n d v i k a . b y h av e n , t r o n d h e i m . J e S S h e i m S t o r S e n t e r , J e S S h e i m . k a r l J o h a n S g at e 14 , b o g S ta d v e i e n 3 - 5 , S t e e n & S t r ø m m a g a S i n , o S lo . n i lSo n S h o eS.co m


Er det mulig å fortelle historien om sitt eget liv? Tekst Emma Clare Gabrielsen Foto Kristian Skylstad «Du eter, du får pult, du bekymrer deg over penger, du skaffer penger, du er glad, du er trist, du griner, du puler mer (om du er heldig) og så, vet du, er det ikke mer igjen her i livet. Det er bare det.» — Michel Auder i «The Feature» (2008)

Hva skjer når du tilfeldigvis ramler inn i New Yorks heteste og mest innovative kunstscene på slutten av sekstitallet? Når Andy Warhol kan nummeret til dama di utenat? Når en random kveld innebærer at Jane Fonda ligger skrævende på kjøkkenet og kjører en dildo inn og ut av fitta mens du ligger med Barbarella i etasjen over og stikker til Las Vegas dagen derpå for

å gifte deg med den eteriske skuespillerinnen Viva Superstar? En annen venninne av deg arver grasale mengder spenn til enogtjueårsdagen og donerer alt til et kollektiv for eksperimentelle filmskapere, Zanzibar, som gir deg en god slump i fanget. Resultatet blir din aller første featurefilm «Keeping Busy» i 1969. Året etter følger du opp med en orgie-trashversjon av «Cleopatra» i «barnevennlig klipp» i Cannes som din egen produsent hater og som fører til skandale. I mayhemets kjølvann gir du opp film og går over til video: kameralinsa rettes mot samlivet med superstjernekona di, datteren din sine første vaklende skritt samt første gang hun onanerer som treåring, spising, prating, henging, soving, den aller siste gangen du røyker heroin, hagefesten til Yoko og John og andre dagligdagse sysler. For å si det med

Jeg er en selvsentrert motherfucking kunstner” 18

8/2011

Lars Bang Larsen: Auder får den hagefesten til å se ut som du var i bakgården til grandtanta di, og du tar deg selv i å tenke, som om han var et familiemedlem, «Hva skjer med håret idag a, Jack Nicholson?» For, når alt kommer til alt, handler det om intimitet. Det håndholdte kameraet blir Michel Auders øyne, hender, besettelse, karriere og hva livet dreier seg om. Han er videokunstner før uttrykket fødes. La oss si det sånn at Auder var opiumfjern og smalt ordmor på tjukka mens han filmet hele seansen. En slags, eh, videodagbøkenes far – der hver eneste film er enkeltstående kapitler i Auders pågående fortelling om verden slik han ser den. Om den er sann? Vel. Auders verden er som et sett og menneskene rundt ham er skuespillerne. Alle får ta del i den (NATT&DAG er kanskje ikke så ønsket på hagefesten til Yoko Ono lenger, men dog). Michel Auder befinner seg i skrivende stund i Kabelvåg under Lofoten International Art Festival og kommer til Oslo i september for å vise film på galleri NoPlace. Jeg slo de

tolv sifrene hans, og «on the Auder side» av røret romsteres det, og en fransk whiskyrøst med førti år på eikefat i New York skyter inn: «Éma! Éma! I’m awake!» Hard natt med frikeløping i midnattsola? – Jeez. Ja. Duuude. Er det go’stemning i Kabelvåg? – Det er helt fantastisk her. Vi drikker, fester, er oppe hele natta, henger ut i saunaen og hopper i havet. Er ikke Nordsjøen litt vel bitende kald for en varmblodig franskmann? – Det er deilig. Det iskalde norske vannet rensker opp dritten i hjernen min og omstarter den … som å restarte en datamaskin. Det er veldig behagelig å være så langt hjemmefra. Det har vært en del stress med å få på plass den nye installasjonen, så jeg har prøvd å bare slappe av etter hele den prosessen. Så skal jeg tilbake til New York i morgen. Apropos datamaskin: kan du relatere til dagens vlogging og Youtube-ing? – Jeg synes utviklingen er helt fantastisk, og det kommer selvsagt tilbake til det jeg har


Videokunstner Michel Auder ble født 1944 i den franske industribyen Soissons. Som sekstenåring ble familien kastet ut hjemmefra fordi faren ikke hadde betalt leia på noen år, så Michel flytta til Paris og begynte å jobbe som fashionfotograf siden han «trengte noe å gjøre» og det eneste han likte å drive med, var kameraet. Hans første stevnemøte med New York på sekstitallet skjedde i forbindelse med en fotojobb for Harper’s Bazaar. Han ble forført, forelsket seg, og har bodd i NYC siden. Auder kjøpte en Sony Portapack (det første videokameraet på markedet) og begynte å lage filmer da han var 18 år gammel, inspirert av Jean-Luc Godard og Andy Warhol. Tidligere gift med skuespillerinnen Viva Superstar og deretter kunstnerinnen Cindy Sherman – to viktige kvinneskikkelser i livet hans, og, naturligvis, filmene. Michel Auder regnes for å være blant de aller største videokunstpionérene, med mer enn førti års fartstid.

holdt på med i så mange år. Jeg er sikker på at fremtidens film og TV blir inspirert av dette i mye større grad fremover. Youtube kommer til å bli like viktig for historien som Dostojevskij eller Flaubert. Superkidzen er den nye Flaubert. – Men det er så viktig! Videodagbøkene er subjektive skildringer av verden vi omgir oss med. Okay: Husker du da ALLE ble filmskapere da mobiltelefoner med videofunksjon ble lansert? Ja, bittert? – Nei, jo flere jo bedre. Med denne utviklingen tar filmskapere en helt ny approach. Selv tilskuerne approacher filmene annerledes. Hvordan da? Opplever du at arbeidet ditt blir satt mer og mer pris på i nyere tid? – Ja, i veldig stor grad. Utviklingen forandrer synspunktet, estetikken og interessen for mennesker. Jeg tror folk liker arbeidene mine fordi jeg lager egne filmer utenfor filmatiske prinsipper. Jeg tar ekte mennesker som griner, puler, whatever, mikser det sammen og lager en fortelling.

En venn av deg mener du er en evig toer, alltid et liv på sidelinja som følge av stjernene du alltid har omgitt deg med. Og selv om mange tror det, har du aldri vært en del av The Factory. Ordet på gata i Oslo er derimot at du setter Andy Warhol i skyggen … – Det er ingen konkurranse, dette her … … likevel, ei lita skyggelek? – Mitt arbeid er veldig ulikt hans – særlig i forhold til menneskene. Warhol jobbet med utrolig dyktige skuespillere som han behandlet ordentlig dårlig. Jeg involverer meg mer personlig med menneskene. Men at jeg setter Warhol i skyggen? Jeg godtar det. En stor kompliment. Hvor står du i forhold til virkelighet og fiksjon i arbeidene dine? – Jeg re-framer min egen verden og rekoker den i mitt eget system. Filmene virker ekte. De er ekte. Og uekte. Jeg har 6000 timer med videotape, men 6000 timer er ikke et liv. Det er en fiksjonert fortelling om livet mitt.

Hva er egentlig virkelighet for deg? Og hvordan forholder du deg til sannhet? – Til å begynne med vil jeg si at virkeligheten ikke finnes. Alle har en individuell oppfatning om hva som er virkelighet, avhengig av hodet og muligheter til å se verden. Så er det en generell idé om hva virkelighet er – den vi blir presentert. Faen, for et godt spørsmål. Jeg skulle ønske jeg var smart nok til å kunne komprimere svaret i én setning. Det jeg beskriver i arbeidene mine, den verdenen jeg klipper sammen fragmenter av ulike opptak, er min virkelighet. Takk Gud for at vi har nok hjernekapasitet til å flykte fra virkeligheten. Hvorfor sluttet du å ta heroin? – Heroin reddet livet mitt da jeg var på bånn. Det gjorde meg sterkere og hindret meg i å akseptere å bli trampet i hjel av omverden. Jeg jobbet med heroinen i mange år. I løpet av de årene skapte jeg mer enn jeg noensinne har skapt før, rent kvantitativt. Glorifisering av heroin er litt vel døvt. – Hei, heroin koster. FY FAEN, som det koster. Det er ingen free ride, hverken psykisk,

fysisk eller økonomisk. Selv om det gir deg muligheter, vil jeg ikke anbefale det, for hero kommer tilbake og sier «du trenger meg» og du må deale med den dritten. Jeg slutta den dagen jeg innså at jeg følte meg mer samlet og ikke trengte det mer. Det tok meg syv-åtte år med en svær heroinapekatt på ryggen HVER JÆVLA DAG før jeg klarte å slutte å tenke på det. Jeg filmet faktisk den siste dosen min (My Last Bag Of Heroin (For Real) i 86, jou. anm.) Jeg liker fortsatt å droppe litt opium av og til. Du kan komme deg fremover intellektuelt og utvide horisonten om du tar dop på en smart måte. Du kan kutte alt ned til småbiter, føle og sette pris på forandringen i et par timer. Hva kan vi forvente oss når du kommer tilbake til heroinhovedstaden for å stille ut på galleri NoPlace? – Jeg holder på med et nytt verk som ikke er altfor langt. Men jeg liker ikke å forklare prosjektene mine på forhånd. Om jeg forsøker å forklare, sporer jeg av raka vegen til at jeg hemmer meg selv. 8/2011

19


My Last Bag of Heroin (For Real) (1986)

Cleopatra (1970) Keeping Busy (1969)

UTVALGTE FILMER:

Det jeg skal vise i Oslo er en fin og enkel film. «Endless Column», heter den. Plutselig oppdaget jeg at jeg lagde kunst med iPhonen min. Forresten, fuck iPhone. De betaler meg ikke en dritt og jeg gidder ikke gi dem gratis reklame. La oss kalle det en vanlig mobil. Hvor går linja mellom kunst og dokumentering i arbeidet ditt? – Dokumentering er jo stilen når du tar for deg noe og presenterer det «slik er det». Når jeg lager film, presenterer jeg ting slik jeg ser det. Det er mitt subjektive syn. Noen ganger kan jeg falle for dokumentering, og da tar jeg det ut av kontekst og setter det sammen med andre opptak for å understreke et poeng. Jeg kaller meg videokunstner. Film- og TV-verden har aldri vært så interesserte for meg. Jeg ga opp den driten på syttitallet. De tente meg ikke noe særlig heller. Hva tenner deg? – Reising. Og, jeg fikk en stilling på Yale der jeg underviste et tretimerskurs og fikk meg mange nye venner. Det tente meg å se på de unge kunstnerne arbeide. Hehe. – Haha. Hey. Det er en tid for alt. Hva synes du om norsk kunst da? – Hva synes du om kinesisk kunst da? Ja, det var et skikkelig dårlig spørsmål. Men du har vel et inntrykk? – Norske kunstnere er frie fra systemet. Med en gang de entrer et skolesystem, blir de pushet til å gå lenger og lenger. Til å opposisjonere. Bryte med normen. Men allikevel ender mye norsk kunst opp med å se helt jævlig ut. Det blir ofte for selv-overbærende. Noen du vil navngi? – Jeg gir faen. Jeg er en selvsentrert motherfucking kunstner. Jeg driter vel i navn. Uuuuu … – Okay, jeg synes Avril Tveito (Arild Tveito, jou.anm.) er kul og jeg liker attituden hans veldig godt. I tillegg liker jeg Borre Sartre (Børre Sæthre, jou.anm.) Og Kristian Skylstad er en bra fyr. Fuck, så vanskelige navn. Ah, det er én til. Hva heter hun igjen … Anna Anka? (Ann Cathrin November Høibo, jou. anm) Anna Anka? – Ja? Eller? What? Haha! – Hahahaha! Hahaha! – Yeah! Gulvet! 20

8/2011

Hei, hæ? Ligger du med noen nå? – Nei, vi er bare på gulvet. Hvem eier den damestemmen? – En dame. Det ryktes at du har stuet vekk tusenvis av timer med eksplisitte sexklipp. Når slippes dette på nett? – Om jeg noensinne legger ut de filmene? Nei. Fuck det. Shitty kommersiell porno er gratis fra før. Heldigvis. Det er derimot hjemmepornoen som er the shit. Det er her du finner de ufattelig dyktige og erfarne menneskene. Men jeg har så mye gamle opptak. Jeg må nesten bli stimulert eller tvunget i forbindelse med en utstilling for å orke å hente opp ting fra fortiden. Var Cindy Sherman god i senga? – Does the bear shit in the woods? Hvis en bjørn driter i skogen og ingen hører det, har bjø … – Selvfølgelig var hun hot i senga. Hva er ditt aller første minne? – Jeg husker at jeg veldig tidlig ble neglisjert av mora mi. Jeg var full av dritt fordi hun ikke hadde bytta bleia mi. Jeg er for øvrig fortsatt ganske full av dritt. Hehe. Hva er det viktigste i livet ditt? – Tilfredsstillelse og det å skape nye filmer. Jeg er besatt nok til å nekte å jobbe kommersielt. De to lar seg greit kombinere? – Det kan kombineres veldig lett. Det er research. Noen ganger har jeg endt opp å gifte meg med de jeg filmer. Hvem er den mest interessante personen du har på tape? – Vanskelig å si, men Viva, min første ekskone, må være den aller mest interessante. Hun er en fantastisk person, nydelig, uhyre skarp og med en enorm intellektuell kapasitet. Men etter hvert nektet hun å bli med i filmene mine. Så skilte vi oss. Har du noen intensjon når du filmer, eller filmer du rett og slett det du ser der og da? Hvor gjennomtenkte er valgene du tar? – Det er ikke bare at jeg filmer for the hell of it – selv om det er en metode jeg KAN bruke om ytterst nødvendig. Som regel jobber jeg innenifra meg selv der jeg bruker veldig bevisste valg, men som oftest uten manus. Og uten profesjonelle skuespillere. Bare vanlige mennesker som spiller ut deres egen virkelighet. For meg handler filmlaging først og fremst om å beskrive det umiddelbare

rundt meg. Det er en magefølelse, og jeg kan ikke gjøre det på noen annen måte. Det er grunnen til at jeg har beholdt så mye av det gamle arbeidet mitt, ikke fordi jeg synes alt er fantastisk, men fordi jeg har et slags kall til å få med hvert eneste minutt. Det er ingen grunn å slette det som ikke ser bra ut. Jeg har erfart at jeg kan se tjue år tilbake og finne noe interessant. Du har en karakteristisk klippestil: Kan du fortelle mer om tilnærmingen din til redigering og etterarbeid? – Etterarbeidet, lyden, redigeringen og selve filmingen betyr akkurat det samme, altså like mye, for meg. Jeg gjør tross alt alt på egenhånd. Det er sikkert tusen tapes som ligger strødd rundt meg, og jeg plukker en opp fra høyre og en opp fra venstre, tar elementer ut av konteksten og klipper sammen på ny. Er du lei av fortiden? – Jeg er som en kirurg, det er så mange kropper … så mange av de jeg kjente og som var med i filmene mine før 1990, er døde. Råtne. Jeg er ikke kald, men jeg føler ingenting rundt akkurat det der. Folk går gjerne inn i arbeidet mitt og vil ødelegge det, fremstille meg som et rasshøl. Eller en helt, for den saks skyld. Hvem som helst stikker henda sine inn i arbeidene mine for å kreere noe som ikke er ekte. Fuck det. Jeg kommer nok til å dø snart. Hvordan vil du helst dø? – Ah, jeg er en skikkelig pingle som ikke orker tanken på smerte. Allikevel gir det meg enorm styrke og ikke minst makt å være bevisst over at jeg kan ende mitt eget liv når som helst. Om jeg ikke makter å deale med omverdenen mer, kan jeg stikke. Helt alene. Jeg har aldri gjort noe med det, det eneste jeg gjør er å utsette døden. Kanskje jeg bør ende livet snart, jeg skal ikke på noe fuckings sykehus i hvert fall. Har du sett soldatene som har blitt bomba i Afghanistan? De ligger der på sjukesenga som grønnsaker med pikken revet av og beina som mangler. La dem dø. Leger er fuckings rasshøl som holder dem i live. Jeg elsker denne verden, men helvete, så stygg den er óg. Forhåpentligvis blir jeg meid ned av en buss. Alltid når jeg flyr, tenker jeg at det er best flyet styrter. Ikke for å jinxe noe, men god tur hjem på flyet i morgen. – Jeg blir meget skuffet om jeg dør i en flystyrt og du trekker intervjuet mitt.

UTVALGTE FILMER: Chelsea Girls with Andy Warhol (1971 – 1976) (1994) Videodagbøker rundt kunstscenen i NYC som fanger intime øyeblikk i Warhol og gjengens private og offentlige liv. Oppglødde telefonsamtaler med skuespillere og hagefest hos Yoko Ono og John Lennon er redigert tjue år senere. Keeping Busy (1969) Auders daværende hustru, Viva Superstar, og kollega Louis Waldon filmes etter deres innsats i Warhols «Blue Movie» (originaltittel «Fuck» – en film om … det). «Keeping Busy» er fra parets ukeslange opphold på hotellrom i Roma, der de lounger rundt og diskuterer skuespillerprestasjonene sine. En dokumentering av de to skuespillerkollegaenes relasjon, Auders forhold til Viva, og en viktig første brikke i utviklingen av Auders autobiografiske videopraksis. Rooftops and Other Scenes (1996) Mer voyeuristiske opptak fra intetanende naboers seksuelle eskapader på takterrassen, horer på gata og sosialisering på galleriåpninger sammenstilt med bilder av alt fra kadavre i et tre – til søt møll på en finger. The Feature (2008) Et liv med filming av livet ble spillefilm i 2008. En slags kulminering, et selvbevisst og konstruert «main event» i Auders karriere der han, sammen med co-regissør Andrew Neel, plukket ut øyeblikk fra fem tusen timer med opptak fra arkivet. En slags fiksjonert selvbiografi på tre timer med gamle og nye opptak, noe fakta og noe fiksjon. Auder selv mener filmen kan kalles The Trailer, da de første versjonene er henholdsvis tolv og åtte timer lange. The Valerie Solanas Incident (1970) To år etter å ha skutt Andy Warhol, ble agrofeministen Valerie Solanas skrevet ut av psykiatrisk. Fortsatt full av fråde, skrev hun en dødstrussel på brevpapir til Michel og Viva som holdt til på samme Chelsea Hotel. Auder tar for seg Solanas trusler, akkompagnert av et soundtrack fra Wagner.

Noen siste ord, sånn i tilfelle? – Ha det bra, fuckers. Det har vært gøy! Michel Auder, død eller levende, er aktuell med utstillingen «Language Is Only A Word... I’m So Jealous Of Birds» på galleri NoPlace i Gamlebyen, Oslo, fredag 9. september. Kuratert av Kristine Jærn Pilgaard.


Together for humanity

BLI MED Å GJØR OSS STERKERE – EN DELTIDSJOBB MED MENING FOR DEG MELLOM 18 OG 27 ÅR. Har du godt humør, engasjement, et stort hjerte og gode kommunikasjonsevner, kan du være en av de vi ser etter. Du får gode kollegaer og en fleksibel deltidsjobb med gode betingelser. For mer informasjon se også Finnkode (Finn.no): 3000 25 31 eller ring Øystein Sollien hos Norges Røde Kors på 94 16 26 23”

”VI HINDRER OG LINDRER NØD” Norges Røde Kors


Film: Svik

Dårlig filmsmak er ikke det motsatte av god filmsmak. KRONIKK Gaute Brochmann Når det kommer til dette temmelig diffuse kvalitetskriteriet smak, er det nesten umulig, på generell basis, å si hva som er bra og dårlig. Det er som med andre sterke følelser, for å forklare dem, må man snakke om en konkret ting. Enklere er det imidlertid å snakke om hva som i det hele tatt har en smak, uansett valør – og hva som ikke har det i det hele tatt. Slik jeg ser det, ligner altså god og dårlig smak ganske mye på kjærlighet og hat. De hører sammen mer enn de egentlige er motsetninger, for som Romeo sa det allerede på 1600-tallet: «Why, then, O brawling love! O loving hate! O any thing of nothing first create.» Det ene springer ut av det andre, og skjønte vi det ikke før, fikk vi det demonstrert med all mulig tydelighet i sommer. Ekstremt sterke følelser som henger sammen og ser ut til å trekke næring fra hverandre samtidig som de står i et felles motsetningsforhold til en tredjepart, nemlig likegyldighet.1 Tanken bak argumentet som følger, er altså at god smak og dårlig smak på mange måter står sammen på den ene siden, mens fraværet av smak står mutters alene på den andre. Og at det mellom dem ligger en avgrunn. For dette er ikke bare en omskriving av kjensgjerningen «skikkelig dårlig er gøy, mens middels bare er kjedelig». Det sentrale poenget er at i en lang rekke filmer er det ikke relevant å diskutere smak i det hele tatt.

Fordi de er likegyldige til alt som har med smak å gjøre. En av de mest komplett intetsigende og fundamentalt uinteressante norske filmene jeg vet om, er Max Manus. Slik jeg ser det er ikke svakheten den ytre rammen, selv om den i seg selv lett kan oppleves noe problematisk: Enda en film om 2. verdenskrig, atter et gjensyn med Norges mest resirkulerte rolleliste. Det overordnede problemet er at folkene bak filmen ganske enkelt stiller seg ved siden av smaksspørsmålet, det vil si: Smak som fenomen aktiviseres når man velger den ene fremgangsmåten fremfor den andre. Men hva om man velger å ikke velge i det hele tatt? Satt på spissen avleder dette en hel film bestående av en perlerad generiske standardløsninger, i enda en forestilling definert av denne merkelige klokketroen på at det «å fortelle en god historie» kun består i eksersisen det er å gjengi et lineært hendelsesforløp, så trofast og utvetydig som mulig. Og med «enkel» menes her at historiske faktum og forstålig fortellerform sammen avstedkommer en påkostet og kjønnløs undervisningsfilm som egentlig ikke handler om noen ting. Og dermed befinner vi oss akkurat på den motpolen til god, så vel som dårlig, smak jeg snakket om innledningsvis. Dette som ikke er feil eller riktig, bare helt uvesentlig. En smakløs film om krigen, ser helt annerledes ut. Som Svik. Den har blitt en enda kjipere film enn Max Manus fordi den ikke bare er uvesentlig, men fullstendig idiotisk.

Filmen satser friskt på en friere behandling av historien, røverromanen som formalt dreiepunkt og en klar intensjon om å kaste nytt lys over okkupasjonens dunklere sider. Isolert sett er dette et langt bedre utgangspunkt enn Max Manus’ uforståelige ønske om å ramse opp alt vi allerede visste. Og her kommer smaken inn i bildet, for Svik er i stor grad bare er et smaksspørsmål unna å bli en ganske bra film, mens Max Manus aldri kunne blitt interessant. Om man ikke gikk helt tilbake til utgangspunktet og valgte en annen kurs for hele prosjektet, skjønt da ville det ikke lenger være samme film. De opererer i to ulike sfærer. Max Manus handler ikke om noe og prøver heller ikke å handle om noe. Den plasserer seg dermed i filmuniversets store, sorte hull (sammen med skremmende mange andre filmer); et vakuum preget av total stillstand. Og det finnes naturligvis et utall dynamiske sfærer den kunne valgt, Svik er ikke noe ideal. Men hvis man underkaster seg Sviks univers, og spør seg hva god smak ville tilført, vil jeg si at Inglourious Basterds oppfyller ambisjonene ganske bra. En oppfinnsom, intelligent og poengtert behandling av 2. verdenskrig, der historien fritt skrives om for å understreke faktiske forhold som traust gjenfortelling er ute av stand til å få frem. Men som får liv og briljans ved ytterst smakfull behandling av karakterer og enkeltscener. Poenget her er altså ikke å snakke stygt om Max Manus eller opphøye Tarantino. Alt

jeg ønsker, er å forsøke å illustrere hvordan smak først blir et relevant begrep i forhold til filmer som forholder seg til smaksspørsmålet. Eller mer presist: Hvis menneskene bak er i stand til å formulere for seg selv hva filmene deres egentlig skal handle om. Det høres kanskje banalt ut, men det er helt forbløffende hvor få filmfolk her til lands som forstår viktigheten av denne enkle kjensgjerningen. Eller som i det hele tatt snakker om smak. Av de personene som presenterte filmene sine under visningen av samtlige filmtrailere for den norske filmhøsten 2011, var det ikke overraskende bare én eneste person som i det hele tatt tok ordet «smak» i sinn munn. Det var Eskil Vogt, medforfatter av Joachim Triers Oslo, 31. August. Og den observasjonen er slett ikke opptakten til en ukritisk hyllest av disse to og deres måte å lage film på. Poenget er at Eskil med en slik uttalelse røper en tilnærming til mediet hvor smak er viktig – og at vi derfor kan forvente oss en film som mange vil diskutere smakfullheten av. Dessverre tyder mye på at den blir ganske alene om det. Sannsynligvis står vi ovenfor enda en sesong der flat historieformidling står i veien for både topper (Basterds) og bunner (Svik). Og hvordan vi vil merke det? Ved at vi ikke snakker om filmene etterpå. Ikke med hverandre, ikke i media. Når var norsk film sist et hett samtaleemne eller premissleverandør i samfunnsdebatten? Nesten aldri. Fordi det ikke er noe mer å snakke om når «storyen» er gjenfortalt ved lunsjbordet.

1. For de intellektuelt anlagte oppleves sikkert dette argumentet noe forenklet, og vil dere gå videre med anbefaler for eksempel Slavoj Zizeks Living in the End Times, andre kapittel «Anger:

the actuality of the Theologico-Political» (en tittel på et kapittel som i seg selv burde gjøre boken til pensum etter 22. juli)

22

8/2011


MED STUDENTBILLETT FÅR DU MER PENGER TIL DET SOM ER GØY Studentbilletten er en rabattert 30-dagersbillett for studenter i Oslo og Akershus. Prisen er 350 kroner for Oslo og 800 kroner for hele Oslo og Akershus. Billetten fås kjøpt på alle Ruters utsalgssteder. Gyldig studentbevis må kunne fremvises ved kontroll. Les mer på ruter.no


Nordic distributor: The Hair & Body Company, 08-619 01 88

Nordic distributor: The Hair & Body Company, 08-619 01 88


KRONIKK Lars K. Midtsjø Det står et snauklipt vesen foran speilet og drømmer seg bort. I speilet ser han en enorm menneskemasse dekket med russiske fengselstatoveringer, en skinnjakke og en hvit singlet. Den nederste halvdelen er dekket med et par jeans, og et par boots. Til sammen vitner de visuelle markørene om et hardnakket liv. Dette må være protagonisten som har tatt sin egen rute og havnet i samfunnets sidespor, på trygg avstand fra borgerlige konvensjoner og regler. Summen av markørene er klar i sin tale: Speilbildet tar ikke dritt fra noen. Speilbildet er en bad ass.

Helt til en intens pipelyd bryter inn og vekker oss opp. Det er den funksjonelle pulsklokken hans som minner ham på at det er tid for å kaste i seg kosttilskuddet sitt før han må løpe videre til treningsstudioet. Han har sitt å gjøre. Han har en aerobictime å føre. For bak drømmen om et liv på kanten av samfunnet ligger den harde virkeligheten. Mr. Bad Ass jobber som aerobicinstruktør og studerer reklame på Westerdals School of Communication. Om noen få måneder skal skinnjakka byttes ut med en smal dressjakke på Audi sitt hovedkontor. Forhåpentligvis i Berlin. Det som for ti år siden var en signalmarkør på en atypisk livstil og/eller et svakt øyeblikk på sydenferien i Kos, har blitt en del av klesuniformen til den gemene hipsterfole. Skinnjakka som en gang fortalte at man bodde i en okkupert bolig, lever i dag livets glade dager i et åpent kontorlandskap sammen med tredagerskjegget, som en gang i tiden signaliserte skurkene i Andeby. Nå representerer de tidens ånd.

På dataskjermen foran den lute ryggen blir de raffeste skinnjakkene fra Hells Angels sine glansdager studert nøye på blogger som «the selvedge yard» og «Them Thangs». Et nytt hipsterikon er vekket til live igjen; Sonny Barger, kjent som Hells Angels sin frihetskjemper og Gudfar. Mens de lærkledde forbildene kjempet for en fri tilværelse, fjernt fra 60-tallets konformitet, gjør dagens påfugler det stikk motsatte. De nye konstruktive rebellene har tatt med seg skinnjakkene og tatoveringene inn i det landskapet som de en gang gjorde opprør mot. Mens originalen var klar i sin tale, er den nye bad assen mer utydelig. Om aerobicinstruktøren fra reklameskolen ser ut som en bad ass, hvordan ser da den egentlige bad assen ut? Hvordan er det mulig å skille en vanlig tusseladd med påkostede tatoveringer fra en ekte bad ass? En kort titt på filmhistorien kan kanskje hjelpe.

Et tiår senere henter Steve Mcqueen en søppelsekk med kontanter fra et bankran i sin Rolls Royce fra filmen Thomas Crown affair. Hollywood fikk en ny bad ass som sigga konstant, gikk i skjerpa dresser og bar mørke solbriller. Det er i denne filmen at Persol introduserer det som i dag blir omtalt som Mcqueen-brillen. Det nye ikonet lever også filmmyten videre i sitt virkelige liv, preget av kvinnelige erobringer, raske biler og dop. Som han har uttalt: «If I hadn’t made it as an actor, I would have ended up a hood.»

På 70-tallet fikk man se Robert De Niro gå fra «bad» til «worse» i rollen som sinnsforvirret drosjesjafør i Taxi Driver. Fra å være en uskyldig krigsveteran endrer utseendet hans seg etterhvert til et freakshow av et oppsyn: Hanekam, store solbriller og armyjakke. I 1955 skrev James Dean prologen til det som skulle starte flere tiår med forskjellige ungdomskulturer. Han spilte bad assen Jim Stark i filmen «Rebel without a cause». Jim Stark drakk alkohol og gikk alltid med jakkekragen vendt oppover, han hadde en kriminell fortid og kom lett i bråk med omgivelsene. Det samme året døde James Dean i en trafikkulykke. Han levde litt for mye som filmkarakteren. Livet imiterte kunsten.

Det har kommet flere utkast: I La Haine portretters de tre hovedpersonene i tidsriktige klær fra Carhartt, Nike og Everlast. I Buffalo 66 og i Natural Born Killers er henholdsvis Vincent Gallo og Woody Harrelson pyntet med skinnjakker trange jeans og cowboy boots. Noter deg også hvordan håret til Harrelson blir kortere jo lengre utpå luggeføre han reiser. Hvilket også håret til Vincent Cassel gjør i sin seneste rolle som antihelt i Notre jour viendra. Han starter som en skjeggete profesjonell psykolog med flott manke, og avslutter som en hårløs psykopat. Forøvrig er han ulastelig antrukket som dandy med tørkle rundt halsen gjennom hele filmen.

Altså: Kragen vendt opp, kortklippet hår, jeans, skjegg, skinnjakker, solbriller, boots, dresser, hanekam eller tørkle rundt halsen. Bad assen kommer i alle farger og fasonger. Den eneste fellesnevneren er bad assens sans for mote og stil. Den er utstudert, enten det er Steve Mcqueen som poserer i en treknapps dress, eller Vincent Gallo som trasker rundt med et par slangeskinn-boots. Filmhistorien forteller om bad assens evne til å forandre seg i takt med catwalkens trender; hans disposisjon for å være i synk med tidsånden. Kanskje er det derfor speilbildet leker Sonny Barger på gutterommet akkurat nå? Bad assens kamp for frihet, forakt for det konvensjonelle og generelt bøllete holdning kan forføre en hvilken som helst desillusjonert hipsterfole. Bad assen gjør de tingene man selv ikke tør å gjøre. Neste år står han sikkert foran speilet og drømmer seg bort i et gigantisk masseslagsmål mellom rockere og mods langs sjøen i Brighton en gang på 60-tallet et sted. Kledd i en treknapps dress foran speilet inne på toalettet på Audi sitt hovedkontor. Forhåpentligvis i Berlin.

8/2011

25


Magnus W Bukse Resteröds Genser Surface to Air Jakke Resteröds Sko Filippa K Magnus Jakke Whyred Skjorte Resteröds Strikk Resteröds Jeans Surface to Air Sko Whyred Gosha Jakke Surface to Air Strikk Resteröds Bukse Resteröds

DOM KALLAR OSS HIPSTERS

Foto Steffen Oftedal/Mote Lars K. Midtsjø Hår Lars Eriksen Eitran, Adam&Eva/Sminke Marthe Kroondijk Fotoass. Joachim Syvertsen, White Light Studios/Moteass. Julianne Fjørtoft Modeller Magnus W, Magnus, Gosia @ Heartbreak Retusj www.killyourimage.no Takk til Whitelight Studios, Mono

8/2011

27


Gosha Polo Marlene Birger Jakke Whyred Bukse Resterรถds Sko Filippa K Sokker Resterรถds Magnus Jakke 5th Avenue shoe repair Genser Whyred Skjorte Soulland Bukse Acne Sko Acne Magnus W Jakke 5th Avenue shoe repair Skjorte Resterรถds Bukse Resterรถds Sko Filippa K Belte Surface to Air Sokker Resterรถds

28

8/2011


8/2011

29


Jakke Resterรถds Skjorte Resterรถds Strikk Hope Scooter Lambretta

30

8/2011


Duffel coat Resterรถds Sko Filippa K

8/2011

31


Jakke Filippa K Genser Resterรถds Bukser Filippa K Sko Magnanni/Agnar Hagen Sokker Resterรถds

32

8/2011


Bukse 5th avenue shoe repair Skjorte Whyred Jakke J.Lindeberg

8/2011

33


Jakke Surface to Air Skjorte Surface to Air Bukse Prada Belte Hope

34

8/2011


Kjole See by Chloè/Høyer Strikk Resteröds

8/2011

35


Magnus Frakk Whyred Turtleneck Surface to Air Sko Acne Sokker Resteröds Gosha Bukse Filippa K Jakke Resteröds Strikk Resteröds Bluse Whyred Sko Filippa K Sokker Resteröds Wergeland Frakk 5th avenue shoe repair Strikk Resteröds Piquet Ben Sherman

Klærne finner du hos Ask og Embla i Oslo

36

8/2011


FOTO: Anna Jakobson Vaagland

NATT&DAG // LOT LOT 11. - 13. AUGUST - DATTERA TIL HAGEN

NESTE NATT&DAG FEST: premierefest ”Sønner av Norge” BLÅ - Onsdag 7. September

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 38

8/2011


nYe dYrearter Har ankommet

IDÉ OG DESIGN: STUDIO3.NO

li

i ta

i-kUeN

reN

eN

p i N g Wi i

N

e lg

e lU sa s N

car

t

N o o

s Fi

k

g o r i l l at t e

bok sl s

aN

m

eN

ereN

k i N osa l a

Uk s pa r e g r i

DereN

Det er ikke bare lesehester og bokormer på DeichmaN Hos oss kan du låne tegneserier, dataspill, musikk, se film, gå på teater eller ta en kaffe latte. Besøk et av våre 16 BiBliotek. www.deicHman.no


tenk hvis han aldri ringer...


Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


UTELIV TOPP 3 KONSERT

SEPTEMBER 2011

1 1

FREDAG 2. SEPTEMBER

BALKAN BEAT PART Y :

TORSDAG 22. SEPTEMBER

JONAS ALASKA

RAKIJA

Slippfest

Slippfest

FREDAG 23. SEPTEMBER

LØRDAG 3. SEPTEMBER

UGRESS

GET DANCY! LIVE: THE SERENADES (SE) SØNDAG 25. SEPTEMBER

TORSDAG-LØRDAG 8-10 SEPTEMBER

GUTTERBALL THE MUMMIES (US) THE APRICOT THE CRIMSON SHADOWS (SE) THE FLIGHT REACTION (SE)

DEATH BY UNGA BUNGA BABY WOODROSE (DK) THE GOO MEN DOCTOR EXPLOSION (ES) TORSDAG 15. SEPTEMBER

PIRATE LOVE Slippfest +

DJ MICKE SMYGARN (SE) BLOKSBERG (NO)

WWW.PARKTEATRET.NO

MANDAG 26. SEPTEMBER

BEATEN TO DEATH Improtent

O S L O P O P F E ST ¨ (SE) PARKER LEWIS (SE) VIT PALS RUBIK (FIN) BEDROOM EYES (SE)

GUILLEMOTS TIRSDAG 27. SEPTEMBER

DJ FENRIZ

F R E D A G -L Ø R D A G 1 6 - 1 7 S E P T E M B E R

MARTIN REV 23. september. 21:00 Revolver: Møllergata 32 Revolver har en hel haug av lekre høstbookinger, men dette må være noe av det morsomste de har fått til på lenge. Martin Rev vil for alltid være uløselig knyttet til duoen Suicide som med sine to selvtitulerte album fra 1977 og 1980 bygget broer mellom punk, no wave og elektronisk musikk. En maktdemonstrasjon som viste hvor få elementer du kan ha i en låt, og likevel gjøre den ekstremt catchy – selve mantraen for den bedre delen av dagens klubbmusikk. Listen over artister som har uttalt at de er inspirert av Suicide er for lang til å gjengis her, men inneholder flere artister som har vært med å definere dagens musikk. I motsetning til hans bandkompis fra Suicide, Alan Vega, spiller ikke Rev Suicidemateriale live, men plukker heller fra en rik solokarriere. Vi gleder oss enormt uansett. CC: 150,ID: 20 år

(UK)

FREDAG 30. SEPTEMBER

YELLE

(FR)

WWW.BILLETTSERVICE.NO

SHONEN KNIFE 3. september. 22:00 // Mono: Pløens gate 4 Japansk jenterock inspirert av Ramones og Beach Boys. Finnes det noe bedre? Neppe. Kurt Cobain uttalte en gang at han ble som en hysterisk niåring på Beatles-konsert da han så Shonen Knife spille. Siden den gang har de gitt ut tonnevis av album med søte navn, skiftet ut noen medlemmer, før de i år feirer 30 år med konsert på Mono. Klem deg inn mellom den vanlige mono(tone)gjengen og en gruppe på ti-femten skumle gutter som står bakerst i lokalet med manga-t-skjorter, som alltid når det er noe japansk som kommer til byen. CC: 200,- // ID: 22 år

2 1

TINARIWEN 10. september. 22:00 // Cosmopolite: Vogts gate 64 Ingenting vil booste din etno-cred som å se sju tidligere opprørsoldater jamme sammen på Cosmopolite, en våt Dagsavisen-drøm som får Melafestivalen til å se ut som landsmøtet til Unge Høyre. Den perfekte måten å vise at du omfavner vårt multikulturelle samfunn i disse post 22. juli tider. «Ørkenrock» ble en samlet norsk musikkpresse sitt nye favorittord etter konserten deres på Øyafestivalen i 2007, sammen med «nomadeblues» og en hel del andre mindre kreative påfunn. Det de gjorde da var imponerende, og deres nye album fra i år vitner om at de ikke har blitt noe dårligere. CC: 250,- // ID: 18 år

3 1

42

8/2011


Uteliv

Fredag 02/09

Lørdag 03/09

The Drop DJs

DJ Android / Muriazz

Torsdag 08/09

Fredag 09/09

Lørdag 10/09

Shake!

Kent Horne / Miau Miau

Live: Maria Minerva / DJ Sin

Torsdag 15/09

Fredag 16/09

Lørdag 17/09

3X3: Audun

Cloudbusting

TBA

Torsdag 22/09

Fredag 23/09

Lørdag 24/09

Global Oslo

Rulefinn

Pål Strangefruit

Torsdag 29/09

Fredag 30/09

Lørdag 01/10

Shake!

Jah Selektas / Seth Skizzo

DJ Hooker / Mattis With

TOPP 3 BAR Teddy’s Brugata 3B Alt er fredet på Teddys. Lager du et hull i veggen i sinne over et dårlig jukeboxvalg, er du brått en del av Oslos kulturhistorie. En egen institusjon i Ute-Oslo som har vært her så lenge at stedet virker totalt upåvirket av sine omgivelser, og kunne egentlig vært plassert hvor som helst. Eneste hederlige innslaget i den lille stubben av Brugata hvor man ikke blir påkjørt av annet en sykler.

1 1

BAR Vulkan Maridalsveien 17 Ikke bare en bar, men en BAR, av en eller annen grunn. Laget for de fra østkanten som kunne ønske de var vestkant, og de fra vestkanten som ønsker de var østkant. Ypperlig for tverrfaglig sjekking mellom forskjellige inntektsgrupper, og stort potensial for jenter som ønsker å bli påspandert en drink som ikke er finansiert av Lånekassa. Forøvrig Oslos største samling av veldig pene mennesker.

2 1

Rett Inn Bar Storgata 39 I disse post-Øya tider hvor mange bankkontoer verker etter å svidd av 90 kroner på en Max Havelaar pølse åtte ganger om dagen, er det viktig å fokusere på kvantitet foran kvalitet. Rett Inn Bar konkurrerer med Store Stå på Bislett om å ha byens mest seksuelt ladede barnavn, og sammen forteller de en historie om hvordan en kveld på Rett Inn vanligvis arter seg. Et slags absurd gateway-drug for resten av byen.

3 1

September

Dattera til Hagen www.dattera.no

TOPP 3 KLUBB Illegal Burger Møllergata 23 Vinteren er allerede så og si her, så det er bare å begynne å bygge opp et godt spekklag bestående av burgere fra Illegal Burger som kan forbrennes utover. Når du tryner gjennom isen i Akerselva utenfor Blå en gang i februar, kommer den Cheese Royalen du spiste godt med. Har et ekstremt sporadisk klubbprogram som er umulig å forutsi, men som alltid betyr lokal kvalitet. Kommer man tidlig slipper man drittsekkdørvaktopplegget til Villa.

1 1

Dattera til Hagen Grønland 10 Dattera spredde beina for Øyafestivalen og lagde et smertefritt arrangement, langt unna det organisatoriske småhelvete det var i fjor. Nytt av året er at folk faktisk danser på Dattera, i stedet for å bare holde av stoler i bakgården, eller tisse på tannlegekontoret ute. Det rare er at ølen føles billig, men rundt regnet ligger den på 80 for en halvliter. Aner ikke hvordan de får det til. Må være nærheten til Stargate.

2 1

September

09. September Den Stora Vilan (SE) 100,15. September Knut Reiersrud + Soulmate (IN) 150,16. September Lucky Friday w/Teddy Trigger & The Gatling Guns 100,17. September Kurt Slevigen 100,23. September The Fresh & Onlys 110,-

Taxi Take Away Hausmans gate 24 Det må være et risikospill å lage et utested som både i farge, konsistens og kvalitet minner om en sviktende lever, men noen ganger er alt man trenger billig øl og et fussballbord for å være sånn moderat lykkelig en lørdagskveld. Har i tillegg en genial Facebookside med mange solide bidrag til norsk språkflora. Var stengt en stund i august på grunn av «oppussing», men det ser ikke ut til at veldig mye har blitt gjort, og bra er det.

3 1

24. September Hedvig Mollestad Trio Albumrelease 100,28. September Vishnu 120,Forsalg på www.tigernet.no Alle konserter starter kl 22:00

8/2011

43


SEPTEMBER

Lørdag 3 sept: ThisGoesDisco Torsdasg 8 sept: Champion Lovesound! Lørdag 10 sept: Departure Torsdag 15 sept: Klubb Xpertine Torsdag 22 sept: Garage night with Joao Caveira Lørdag 24 sept: Grandmas Funkyard!

UTELIV

BUGGE WESSELTOFT & HENRIK SCHWARZ 2. september. 21:00 // Victoria: Karl Johans Gate 35 Bugge Wesseltoft er han trivelige pianisten uten hår, som spiller jazz like smooth og harmløs som hans eget hode. Herregud, bare navnet hans er koselig nok til å snike seg inn i platesamlinger til mødre og fedre landet rundt. Selve definisjonen på ECM-jazzen, med diffuse bilder av kornåkre på coveret og låter innsmurt med glatt elektronika. Mangler bare hvallyder i bakgrunnen, lizm. Nå har Bugge huket tak i Henrik Schwarz og fått til en plate med enda større fokus på den elektroniske delen, og med den har de sneket seg inn i rekkene til Resident Advisor og Red Bull Music Academy. Stå på Bugge! CC: 220,- // ID: 18 år

1

HEARTATTACK: KIRK DEGIORGIO 2. september Klubbkonseptet Heartattack har blitt en aldri så liten kasteball i norsk uteliv. Vi er evig takknemlige for de kveldene de har skjenket oss så langt i år, med særlig Brendon Moeller og Fachwerk fortsatt friskt i minne. I år som i fjor kommer Kirk Degiorgio aka As One i september. Londons motsvar til Detroit-technoen har vært aktiv siden begynnelsen av nittitallet, og spiller klassisk techno med sunne doser soul og funk.

1

ULTIMAFESTIVALEN 2011 8. september – 17. september // 22 scener over hele byen Pling plong ksh plong pling ksh vrrr Ultima er i gang. Ta med vaskemaskinen din, plasser den på scenen, fyll den med klinkekuler og skruer, sett på ullvuggeprogram og les noen dikt du stjal fra SI;D mens en kompis klimprer litt på et instrument med et vanskelig navn = profitt. En av de få festivalene som har døde folk på festivalprogrammet. Tøft. Det er sånn med samtidsmusikken at det er ikke så nøye om de er døde eller levende, eller om de faktisk spiller noe i det hele tatt. Rom for stillhet og alt det der. Hehe.

1

GUTTER BALL 2011 8. september – 10. september // Parkteatret: Olaf Ryes Plass 11 På Gutter Ball 2011 vil selv ikke den tyngste hårpomade være nok til å gi deg den riktige rockabilly-looken. Eneste løsningen blir å koke sammen en blanding av bildekk, margarin og gamle vinylplater, smøre det i håret og satse på at det holder gjennom de tre dagene festivalen varer. Norges svar på Danmarks Gutter Island-festival inneholder en drøy mengde band som har satt «The» foran navnet sitt, med The Mummies som høydepunkt. Er du en av de første som kjøper festivalpass får du en rar lue i tillegg. Hurra. Festivalpass: 600,- // ID: 20 år

1

ULTIMAFESTIVALEN: DANIEL SANDÉN-WARG + OREN AMBARCHI & ENSEMBLE NEON 11. september. 13:00 // Henie Onstad Kunstsenter // Sonja Henie Vei 31, Høvikodden Hvordan går det når en svensk gitarist med en stor fascinasjon for Setesdal og bakgrunn fra backingbandet til Odd Nordstoga skal spille verker av den eksperimentelle italienske komponisten Giacinto Scelsi? Godt spørsmål. Senere samme dag spiller Oren Ambarchi som har høstet gode ord hos alt fra Pitchfork til samtidsmusikkmiljøer. Med utgangspunkt i gitaren lager australieren Ambarchio minimalistisk støymusikk med et helt særegent preg. Utfordrende, men aldri utilgjengelig. Senest i fjor lullet han Blå inn i et lekkert støyteppe under Klubb Vriompeis-navnet. CC: 230,- // ID: Fri alder

1

Maridalsveien 17, 0175 Oslo

44

8/2011


Uteliv NORGES CD- OG PLATEMESSE 10. september. 10:00 Rockefeller: Torggata 16 Platemesser kan være utrolig frustrerende. Det er fysisk umulig å gjøre et kupp – de som selger har stålkontroll på hva alt er verdt, og selger det gjerne for 50 kroner mer en hva det er verdt. Har de noe som er billig så er det fordi katter har spist opp halve platen, eller fordi de har hatt med samme platen på platemesser siden 1995. Jeg ender alltid opp med å kjøpe en plate som jeg ikke ville ha fordi en snill mann med skjegg sa at det kun ble laget 500 av den. Argh. CC: 40,ID: Fri alder

1

TOBI NEUMANN 16. september Jaeger: Grensen 9 Den beste måten å navigere i den tyske technojungelen på er å gå etter artister med navn som høres ut som byggefirmaer. Tobi Neumann er slik sett et godt valg. Med bakgrunn fra produksjon av reklamejingler beveger Neumann seg ofte i technoens mer ostete utkanter, i sterk kontrast til den industrielle lyden som hans hjemby Berlin har trykket til sitt hjerte de senere årene. Ikke noe fancy schmancy, bare dunk dunk dunk dunk. Berlintechnoens svar på Gran Canaria. ID: 23 år

1

TO 1: CRAVINGS PRES. PRINS THOMAS FR 2: MEDICINE - FREDFADES, DIRTYHANS + GUEST LØ 3: DJ TIKI + DJ SPRELLEMANN TO 8: POUM TCHACK FR 9: DEATH STAR DISCO PRESENTED BY DJ CHALI LØ 10: DJ GRANDPA (SOUL BASE) TO 15: VISNING; RANSACK REBELLION DJ CAKE FR 16: NU:NO LØ 17: SILJE & CHRISTINE (HOETELL) TO 22: VISNING: VIDEOGRASS - RETROSPECT + SHOOT THE MOON - DJ CAKE FR 23: FMC + CHALI + ESHM LØ 24: BUSINESS AS USUAL DJ CAKE + JUICY

FRIENDLY FIRES 16. september. 21:00 // Blå: Brenneriveien 9c Sjangernaziene der ute ga en gang på midten av nullnulltallet opphav til sjangerbegrepene Dance-punk og New Rave, som ikke bidro med stort annet en gule jeans og ironiske solbriller, før det hele brutalt kræsjlandet etter Pitchfork ga opp prosjektet. Men et par måneder i 2006 var det greia med stor G. I motsetning til enkelte andre har Friendly Fires klart å løsrive seg fra fargejeanssuppa, og senere utført kunststykket å imponere både klubbfolket og indiefolket samtidig – en syltynn knivegg å balansere på. Alt dette takket være energiske opptredener og intens remixing. CC: 225,- // ID: 20

1

TO 29: VISNING: STANDARD FILMS “TB20” DJ TORSTEIN HORGMO + DJ TIKI FR 30: FRIGUS EVENT- AUTUMN

LOVETRONIK 17. september. 22:00 // Kunstnernes Hus: Wergelandsveien 17 Snart er det igjen duket for høstutstillingen. Det blir spennende å se hvem som har snudd en type frukt eller et møbel opp ned i år, eventuelt bare gjort noe veldig drøyt som involverer dverger. Tiden vil vise, og vi vil garantert få høre om det. 17. september kan du slå to fluer i en smekk og nyte årets utstilling samtidig som du drikker deg gul og blå på gode drinker. Alt tonesatt til DJer fra Lovetronik, som vanligvis holder seg til god disko og boogie. ID: 20 år

1

CASSY 30. september Jaeger: Grensen 9 Er det noe som er viktig livslærdom så er det å aldri gå ned i kjelleren på nattklubben Berghain i Berlin i et håpløst forsøk på å lete etter toaletter. Der nede er alt lov, på godt og vondt, og man ser ting man egentlig ikke trenger å se. Fra denne hedonismens høyborg stammer plateselskapet Ostgut Ton hvor Cassy tjener til sitt daglige brød og sine daglige sigaretter. Nevnte jeg at hun var en jente? Å jada. Alltid tøft med jenter som DJer, selv om det ofte resulterer at det står en haug av gutter rundt mikseren og deler av sin utømmelige kunnskap om crossfading. ID: 23 år

1

UTELIV: ANDREAS DAHL

8/2011

45


natt&dag 02.08.11:visittkort

02-08-11

13:45

Side 1

Fra

49,TRONDHEIM



DOVRE

OSLO





Oslo - Dovre Trondheim Oslo  Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam  Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim 

STAVANGER



KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo  Sjølyst  Lysaker  Høvik  Drammen  Fokserød  Torp lufthavn  Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal  Grimstad  Lillesand  Dyreparken Håneskrysset  Bjørndalssletta  Kristiansand  Søgne Mandal Vigeland Lyngdal  Kvinesdal Flekkefjord  Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes  Stavanger   Fast holdeplass fra Oslo  Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant


Christine (23) Blogger, Luna Park – Jordbær og sjokolade.

Thea (21) Student, Luna Park – Jeg har for mange ribbein til å smake på meg selv.

Sarah (20) Studerer ugler, Luna Park – Jeg smaker som James Blake. Jeg ble 14 år da han stod èn meter unna meg.

Hva smaker du?

Henke (21) Filmklipper, Luna Park – Jeg smaker som kebab-biten - best om natta! Fo’ shizzle my nizzle!

FOTO: Halvor Harsem

Christine (27) Dildotester, Luna Park – Jeg smaker som druer, bitch og ærlighet.

Kine den fine (22) Seduction, Luna Park – Ananas! Ekstra godt. Ekstra god sprut.

Bella (27) Makeup artist/stylist, Dattera til hagen – Vanilje vel.

Richard (20) Gitarist, Dubliner – Stål, fordi jeg spiller gitar med tenna!

Øystein (26) Fotograf, Dattera til hagen – Jeg er den vellkjente gulrota :-)

Runar (29) Standup-komiker for Söta Bror, Scotsman – Jeg er bitter. Hold deg unna.

Martin (20) Standup-komiker for Söta Bror, Scotsman – Pebre-Chilensk sterk saus, fordi jeg er liten og sterk.

Elias (29) Design-ingeniør, Scotsman – Ctp. Morgan - kaptein over alle kapteiner.

Iver Findlay//Marit Sandsmark (us/no) m/Pål Asle Pettersen, Eric Dyer & Victor E. Morales

“fractured bones/let’s get lost” 9 & 11/9 & 14-16/9 kl 20

www.blackbox.no 8/2011

47


Be Cool Stay in School! But Party at

RESTAURANT

ons-søn 22.00 - 03.00

Because the night belongs to us! Gratis leie for selskaper o.l www.johnsbar.no telefon: 40 00 70 78 universitetsg. 26

Ikke bare Bar Velkommen til en intim og koselig bar. Oslos studentbar nr. 1.

Evergreen Åpent syv dager i uken 15.00 - 03.00

Pilestredet 39. 48

8/2011

Sagene Lunsjbar Maridalsveien 153 Sagene Lunsjbar er blant de eldste spisestedene i Oslo som fremdeles er i drift. For et par år siden ble Lunsjbaren mindre brun, og i tråd med resten av lokalmiljøet inntatt av en hær unge, godt utdannete innflyttere i etableringsfasen, i tillegg til alle studentene som holder til i studentbyen rett oppe på Bjølsen. Gentrifiseringen var uunngåelig, kanskje til og med ønskelig. Til tross for oppussing og nytt klientell har restauranten gjort et hederlig forsøk på å ta vare på sin historiske identitet. Jeg var som vanlig litt sent ute, men hadde forsikret meg om at kjøkkenet var åpent til klokken 22.00. Jeg blir møtt av en hyggelig servitør som ytet super service gjennom hele måltidet. Inntil nylig var lunsjbaren ikke akkurat kjent for å ha byens beste mat, men i sommer ble en ny kjøkkensjef ansatt, nemlig selveste Natt&Dags egen stjernefotograf, Stephen Butkus. Jeg måtte selvfølgelig ta turen da jeg fikk beskjed om at kjøkkenet hadde begynt å komme på stell. I habilitetens navn og for å sørge for en tilnærmet normal kundebehandling besøkte jeg Sagene Lunsjbar mens superkokk Butkus var på ferie i Italia. God stemning, fullt uten å være stappet, passe avslappet atmosfære. Menyen er tilpasset det nye klientellet. Burgere og supper kommer i store porsjoner og er fornuftig priset (rundt 150,- kroner). Smørbrød og salater serveres hele dagen. Jeg leter forgjeves etter forretter – vel vel, tenker jeg – da er det nok store nok porsjoner. Likevel hadde jeg ønsket meg en forrett eller to, eventuelt en dagens tre-retter, så kjøkkenet slipper unna med å lage en forrett om dagen. Nok om de fraværende forrettene, for maten jeg fikk servert var ypperlig. Denne dagen var det entrecôte med rødvinssaus, spareribs, ovnsbakt ørret eller pannestekt lysing. Det har vært mye fin

5

lysing i byen de siste ukene, så valget falt på lysing med hvitvinssaus. Huset har to hvite på glass, en Chardonnay fra Argentina og en chablis, men jeg har flaks; chablisen er utgått, byttet ut med en Sancerre. Den passer enda bedre til maten. Jeg nipper til vinen og ser meg rundt. Mange lokale stamgjester, det virker nærmest familiært. Lysingen kommer i det jeg har tømt halve glasset, jeg bestiller et nytt, servitøren er oppmerksom, vannglasset er aldri tomt. Fisken kommer perfekt stekt, med sprøtt skinn, og ligger på pressete nypoteter, og en nydelig hvitvinssaus ligger som en vollgrav rundt dem. Retten smaker enda bedre enn den ser ut. De forskjellige elementene kommer sammen, bygger hverandre opp, gjør hverandre bedre, og sancerren tar det hele opp enda et hakk. Dessverre varte festen alt for kort. Servitøren kommer tilbake, fyller på vann, jeg spør om dessertkartet. Valget står mellom vaniljeis med bær og rabarbrakompott, White Chocolate Cheezecake, Bringebærpanacotta med sjokoladekake. Jeg har lyst på noe friskt, desserten som i utgangspunktet høres best ut har et stort minus: ostekake med hvit sjokolade høres potensielt ut som svært mektige saker. Det står ikke noe om at isen er hjemmelaget, så da utgår alternativ to. Frisk, men ofte kjedelig panacotta? La gå. Panacottaen viser seg som forventet å ikke være en smaksbombe, men heller aldri kjedelig. Bare delikat og velsmakende, frisk og søt. Passer perfekt for denne kvelden. Sjokoladekaken ved siden av er en god idé, smaken er god, uten at den dominerer den delikate panacottaen. Dessertvinen er overraskende god. Regningen kommer på akkurat over femhundrelappen. Rimelig. Jeg gleder meg allerede til neste besøk, og håper jeg da kan få en forrett i samme klasse som lysingen. Det fårete, fornøyde gliset varer hele veien hjem, selv om det regner og jeg går hele veien. Tore Andvig


RESTAURANT Månedens drink: Raspberry Mojito Bringebær, mynte og lime mudles i et rocksglass. Hell i SMIRNOFF® RASPBERRY vodka og fyll på med knust is. Rør rundt og topp med club soda. Pynt gjerne med friske bringebær.

1

SAGENE LUNSJBAR

Ingredienser: 4 cl Smirnoff RASPBERRY vodka 1-2 ss sukker Ett par mynteblader ½ lime 4-5 bringebær Club Soda / Ginger Ale Knust is Fersk lime Isbiter

..........................................................

Vitenskap og mat Mat er ikke interessant som drivstoff, frostvæske og olje, men som en sansemessig opplevelse. En opplevelse like merkelig og med samme potensiale for intens og umiddelbar nytelse som god musikk, og like umulig å beskrive. Heldigvis er ikke moraliserende ernæringsfysiloger og heimkunnskapslærere lenger de eneste som anvender vitenskap for å analysere mat. Kokker og forskere med en interesse for mat som opplevelse har trådd inn i manesjen. De har sammen utviklet noe de nokså pretensiøst kaller molekylær gastronomi. Det er årsaken til at de aller hippeste matnerdene uavlatelig har snakket om en middag de hadde på El Bulli eller på The Fat Duck, om egg-og-bacon-is, rå reker, hummuspapir, laks og tang surret i sukkerspinn.

1

Termen molekylær gastronomi ble gitt til den nye formen for matlagning basert på vitenskaplige funn allerede av disiplinens grunnleggere på 60-tallet, den ungarske fysikeren Nicholas Kurti og den franske kjemikeren Hervé. Målet deres var å benytte seg av vitenskapen til å øke forståelsen av hvorfor forskjellige ingredienser oppfører seg som de gjør. Vitenskapen skulle ikke først og fremst brukes for å spare penger eller øke effektivitet, slik det ellers blir i matindustrien, men for å bedre resultatene, heve smaken og forbedre metodene benyttet på kjøkkenet. Den første til å formulere en agenda som ligner det vi i dag kaller molekylær gastronomi

er Martin Lersch, fiolinist, matelsker og doktor i organometallisk-kjemi. Fra manifestet han publiserte i doktorgraden sin, kunne man lese følgende mål: Men det som kan sies å være den første til å formulere en agenda som ligner det vi i dag kaller molekylær gastronomi er Martin Lersch, fiolinist, matelsker og doktor i organometallisk kjemi omanifestet han publiserte i doktorgraden sin. 1. Bekjempe myter ved å utfordre dem 2. Bedre forståelse av det vi gjør 3. Nye metoder og ingredienser 4. Lage nye retter 5. Formidling Mye av det ambisiøse manifestet er i dag virkeliggjort. Dette ser vi eksempler på hos kokkene Heston Blumenthal på The Fat Duck og Ferran Adria på El Bulli. Der metoden består i å dekonstruere en matrett, og så sette den sammen igjen med nye byggeklosser. Vitenskapen har gitt gastronomien muligheten til å manipulere sansen dine på samme måte som kunstnere og musikere manipulerer deg gjennom ulike sinnstemninger, ved å kombinere ulike ingredienser tilbredt og satt sammen med bakgrunn i deres kjemiske og fysiske egenskaper. Hver rett blir en overraskelse, hver bit en oppdagelse, og alle dine reaksjoner er kontrollert av kokken gjennom sin vitenskapelige kompetanse.

BrinGebærravioli fanget av sjokoladevind

Opplev smakfull norsk husmannskost på sitt beste. .......................................................... Åpningstider: Mandag - tirsdag 11.00 - 24.00 onsdag - lørdag 11.00 - 01.00 // søndag 12.00 - 23.00 Adresse: Maridalsveien 153, 0461 Oslo Telefon: 984 48 900

WWW.SAGENELUNSJBAR.NO

HOS OSS VARER STUDIELÅNET DITT LENGER DJ HVER FREDAG OG LØRDAG

Bringebærravioli Ingredienser: 480ml vann 420ml bringebær 1 ss sukker 1 / 2 ts kalsiumlaktat (2 g) natriumalginat Lecitin

CAFE

Fremgangsmåte: 1. Bruk en stavmikser eller visp til å oppløse natriumalginat i 480ml vann. Avkjøl væsken i kjøleskap i 15 minutter. 2. Ha bringebær, sukker og kalsiumlaktat i en blender, og kjør det til en ren røre. 3. Bruk en måleskje til å forsiktig distrubere små mengder av bringebærpureen i natriumalginat-badet. Sett til side i 3 minutter. 4. Plukk opp ravioliene med en gjennomboret skje og skyll dem i en vannbolle. Pakk dem deretter inn i sjokoladevinden som vist overfor.

TLF.: 22 20 46 16 TULLINSG. 2, 0166 OSLO 21 ÅR ETTER KLOKKEN 22:000

UKEDAGER FREDAG LØRDAG SØNDAG

10:00 - 02:00 10:00 - 03:00 11:00 - 03:00 12:00 - 01:00

Sjokoladevind Ingredienser: 85gram Valerohna-sjokolade 240ml vann Fremgangsmåte: 1. Miks og kok opp sjokolade og vann. Kjøl ned i kjøleskap i 10 minutter. 2. Løs lecitinen opp i den avkjølte sjokoladerøra med en stavmikser eller visp, til du har rikelig med skum. 3. Ha skummet over i en annen bolle og gjenta punkt to for å få den maksimale mengden av skum. 4. Sett skummet i fryseren i én time.

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.nO

MAT: TORE ANDVIG Bilde og oppskrifter hentet fra http://www.moleculargastronomynetwork.com

8/2011

49


KUNST Idéfestivalen UiO Galleri Sverdrup Marthe Johnslien: History Forms My Revolution 17. september – 15. oktober Produsent for kunstprogrammet Gerd Elise Mørland forteller: – Kort fortalt så er dette et prosjekt som samler fire kunstnere som har et litt erfaringsbasert og subjektivt forhold til historien. Det hele skjer i forbindelse med 200-års jubileet til Universitetet i Oslo. Det har allerede vært gjort to forskjellige prosjekter av to kunstnerne. Helene Sommer har gjort et prosjekt som heter Hytteliv hvor hun forteller hyttas historie

1

som en sosial konstruksjon inne i en hytte som hun har laget av materiale hun har funnet rundt på universitetet, så det blir en fysisk materialisering av en historie inne i selve hytta. Også har du Paolo Chiasera som har tegnet og skrevet en teori om maleriet som er erfaringsbasert fra en kunstners perspektiv til forskjell fra en kunstvitenskapelig tilnærming som ikke har det perspektivet i det hele tatt. Spørsmålet er da om dette prosjektet kan si noe om kunstvitenskap, og i tilfelle hva det kan si. Jeg vil jo si at det kommenterer fortellermetoden som selvfølgelig ikke er objektiv. Enhver fortelling

kan konstrueres ved hjelp av kunsthistorisk materiale. Videre er Marthe Johnslien neste kunstner ut, hun har laget et prosjekt om Eritrea som hun har holdt på med i mange år og reist masse frem og tilbake. Hennes interesse ligger i frigjøringshæren som løsrev Eritrea fra Etiopia i 1991. Det som viste seg var at den norske venstresiden på mange måter var veldig aktiv med å støtte denne frigjøringshæren, en fortelling som visstnok er ganske ukjent i Norge. Grunnen til at de støttet dem var at de var veldig opptatt av likestilling, kvinnefrigjøring og utdannelse av barn. Men så viste det seg at dette kom til å bli ett

av verdens verste diktaturer da de tok over makten. Marthe har gjenopptrykket en revolusjonsbok som de ga ut, og har blandet det med sitt eget materiale, blant annet bilder hun har fra Eritrea og korrespondanse hun har hatt med en professor der nede. Marthe viser denne nye boken i en installasjon. Videre skal en professor som heter Kjetil Tronvold snakke om historien om hvordan den norske venstresiden samarbeidet ganske tett med denne frigjøringshæren, og hvordan det ikke gikk den veien de trodde. Det ble dysset ned etterpå fordi de ikke skjønte hvem de hadde samarbeidet med før

det var for sent. Parallelt med denne utstillingen starter vi et metaprogram som heter «When art history becomes the art object» som skal belyse det generelle fenomenet der kunstnere tar historie og kunsthistorie som sitt tema, og problematiserer selve metoden som ligger i en sånn type produksjon. Programmet skal drøfte spørsmål og problemstillinger som kunstverkene reiser gjennom foredrag, workshops og kunstnersamtaler. Dette vil gå fra 17. september til 15. oktober og etterfølges av et prosjekt med den argentinske kunstneren Judi Werthein. www.idefestivalen.uio.no

Høstutstillingen Kunstnernes Hus 10. september – 9. oktober For 124. gang er det klart for den årlige oppvisningen av etablerte og uetablerte, profesjonelle og amatører under samme tak. I år var det 2221 søkere hvorav 244 kom videre til 2. juryering. Til sammenligning var det i fjor 1842 søkere, mens 87 kunstnere sto igjen etter 2. juryering. Et utvalg av årets videokunst vil også bli vist i Tromsø, Stavanger, Trondheim, Kristiansand og Svalbard. www.billedkunst.no/hostutstillingen

1

Siamese twins in a carnival tent, N.J., 1961. Diane Arbus. Courtesy of Peder Lund. Copyright © The Estate of Diane Arbus

Peder Lund Diane Arbus 3. september – 8. oktober Da Diane Arbus tok sitt liv i 1971 sto hun på toppen av en karriere som hadde brakt henne fra å være en middels vel-

1

UKS Eva Drangsholt: The New Land 2. september – 16. oktober – Dette er mye mer et kuratorisk prosjekt enn en separatutstilling, begynner Drangsholt.

1

lykket motefotograf på 1950-tallet, til å bli en av samtidens mest anerkjente kunstfotografer. Galleriet viser noe så sjeldent som 21 vintage fotografier fremkalt av kunstneren selv. www.pederlund.no

– Det er en prosess og noe som har bygget seg opp over lenger tid. Det er ikke bare maleri på en vegg for å si det sånn, det er mye mer et prosjekt enn en objektifisert separatutstilling med pene ting med prislapper på, det

kjøpe en seilbåt. Da jeg søkte om støtte hos UKS var planen å kjøpe en seilbåt nord i USA og seile til søndre del av Stillehavet og lage et prosjekt underveis. Jeg er ganske sikker på at Linus likte dette ganske godt, fordi han fikk en sånn Berserk-aktig fristelse av hår-på-brystet reise: Flotte, kule mannfolk som skriker inn i solnedgangen. Vel, det er jo ikke akkurat det jeg holder på med. I tillegg så kjøper jeg et vrak av en båt, og båtpussen tar slett ikke to-tre måneder, men to år! Og utrolig masse penger! Så egentlig er dette en form for nederlag. Vi går videre derifra, og spør: Hva er nederlag annet enn livet vi lever? Det er litt utgangspunktet for det vi nå viser. Etter å ha

kommet meg ned igjen til L.A. etter mange reparasjoner, dårlig håndverk i Seattle og så videre, så sykler jeg rundt og får øye på en fyr som står og stabler stein i en ur i en dreneringskanal. Han står og stabler tre steiner oppå hverandre gang etter gang etter gang, en nokså monoman handling. Jeg pratet med ham og det viste seg at han var dansk og har på en måte gått personlig konkurs. Han begynte med steinstabling som en ubevist handling, i en form for farvel-til-livet situasjon, hvor vedkommende tenkte på selvmord og var suicidal. Dette med å stable stein, plutselig så hadde han gjort det i to-tre timer uten at han tenkte seg om, og forstod at han hadde

gjort dette hele uten å tenke på problemer med tap av jobb, tap av bil, tap av båt, hus og alt. Dette er jo USA hvor økonomien går helt i dass. Så fortsatte han med dette og bygde og bygde, og det som rørte meg i dette var jo denne helende kraften til fysisk arbeid. Du kan gå tilbake til Winston Churchill under 2. verdenskrig, han led svært sterkt av klinisk depresjon og bygde mursteinsmurer som terapi. Det var hans greie, han hadde murstein og sement tilgjengelig og et par murere som hjalp ham med dette. Det er noe av kjernepunktet i denne utstillingen her, uten at det handler om psykoterapi og depresjon. www.uks.no

graphs. One of the series is called «S» – black and white works where she overlayered various photographs she took over a long period of citiscapes. Troughout her travels and journeys she has been collecting different kinds of photographs taken by herself and then overlayered them and turned them into one citiscape. What happends with this overlayering is that the image is completely out of perspective, so you don’t have one single vanishing point, you have several different vanishing points, and you do want to recognise some of the buildings that are in the image, but you can’t because it’s different buildings and architectures overlayered. That is also the main relationship to Thomas’ work, their commom interest in perspective. This commom interest also refers to the title Dialogues; a dialogue between the artists themselves and also between the artists and the city. www.fotogalleriet.no

Courtesy: Barbara Gross Galerie, Munich; Sonnabend Gallery, New York. © Beate Gütschow, VG Bild-Kunst, Bonn 2011

Fotogalleriet Dialogues: Beate Gütschow/ Tomas Ramberg: Mo(new)ments 2. september – 9. oktober Ramberg sier: – Jeg er en av to kunstnere som er med, Beate har fotografier i gallerirommet, mens jeg kommer til å lage tre posisjoner rundt i nabolaget, man kan ta med seg et kart fra galleriet og oppsøke disse stedene. Posisjonene er forøvrig konstruert av kryssende linjer som jeg har funnet i Oslos historie, linjer som forbinder steder i byen der det har skjedd ting oppgjennom. Når man oppsøker disse punktene vil man kunne se noe, det er veldig abstrakt, nærmest visuelle markører, men likefullt en optisk installasjon som gjør det mulig å få blikket ditt til å line opp med disse linjene på kartet. Ideen er at du kan sette blikket ditt akkurat som linjene på kartet, slik at din siktlinje er den samme som linjene på kartet og finne punktene som er anvist med markører på bakken som viser akkurat hvor du skal stå. Kunstnerisk leder Stephanie von Spreter legger til: – Beate will be showing a series of photo-

interesserer meg egentlig ikke. Noe av greia her handler om hva jeg opplever på en reise, og hva som rører meg, i tillegg så handler det om kontroll, om å velge å ta kontroll eller ta bort kontroll. Noe av grunnlaget mitt var å

1

Rod Bianco Javier Barrios: Twilight is upon me 23. september – 16. oktober – Jeg kommer til å vise maleri, skulptur og tegning, sier Javier. – Hele utstillingen handler vel om grenselandet mellom science-fiction og fakta, med veldig sterkt fokus på universet og evolusjon. Jeg tar utgangspunkt i elementer hentet fra NASA, skulpturer som gjenspeiler stjernetåker, elementer fra forskning og science-fiction. I det hele tatt blir det en veldig populistisk utstilling, det blir vel litt som å åpne en utgave av magasinet Illustrert Vitenskap og bla gjennom, det er både glossy og veldig visuelt. Egentlig har jeg sjonglert litt mellom medier, det er faktisk første gang jeg jobber med skulptur nå, litt abstrakte skulpturer. Maleriene er malt på plastikk som jeg har skåret ut, og lagt flere lag oppå hverandre. Noen av maleriene er mer realistiske med abstrakte elementer som skjærer igjennom og bryter det ned igjen. Jeg har i det hele tatt fordøyd en stor dose med stoff om universet parallelt med en masse science-fiction-filmer den siste tiden. Det som interesserer meg er balansepunktet hvor ting går fra fiksjon til fakta, eller hvordan fiksjon kan bekreftes av fakta på et tidspunkt i fremtiden. www.rodbianco.com

1

50

8/2011

KUNST: HANS CHRISTIAN SKOVHOLT


MARTINIQUE


KUNST Per Hovdenakk (født 1935) på Ørsta. En norsk kurator, fossil og “museumspioner” som var intendant (1969–88) og direktør (1989–96) ved Henie Onstad. Sammen med Ole Henrik Moe, har han vært ansvarlig for en mange utfreaka utstillinger av norsk og utenlandsk kunst og skrevet artikler om norsk samtidskunst, norsk kunst i 1930-årene, amerikansk kunst, dansk samtidskunst og COBRA i norske og utenlandske publikasjoner. (Hentet fra SNL)

Samklang! med Svein Finnerud Trio og Jan Garbarek Kvintett 1971.

Vi skal tilbake. Tilbake til den gangen Høstutstillingen virkelig ble diskutert. Tekst Emil F. Foto Arthur Sand La oss ta deg tilbake til seksti- og syttitallet. Norge er et homogent, heterofilt og hvitt land som er fem år for sent ute med alt. Nåde den som røyker seg en joint, gir litt beng og hører på groovy musikk. Butikker og barer stenger før du rekker å si «drittsamfunn». Men, there’s a crack in everything, that’s how the light gets in. Det fantes nemlig en liten pustelomme, der menneskets rare, eksperimenterende og frihetssøkende sider fikk utfolde seg. Fristaden het Henie Onstad kunstsenter og lå på Høvikodden, en brekkslædd utenfor Oslo. Der kunne man høre ukjent og frikete musikk, røyke rød libaneser, møte kule katter, oppleve alternativ internasjonal konseptkunst og – dersom du var riktig heldig – se noen Brillo-bokser laget av en rar androgyn kar med hvit parykk og solbriller. Og hvem hadde æren for alt dette? Hei, Per Hovdenakk! La oss begynne i New York, der det hele starter. Du havner under samme tak som en dame som hver dag sa hun skulle på fabrikken, noe du trodde var en helt vanlig fabrikk? – Ja, jeg trodde det var en skofabrikk. Haha! Hvordan ble du en del av miljøet rundt The Factory? – Jeg var journalist, men hoppet av en pressereise for å bli litt lenger i New York. På dette tidspunktet visste jeg veldig lite om det miljøet. Jeg visste ikke at det eksisterte, ganske enkelt. Dette var i 1963 og Warhol hadde akkurat flyttet sin Factory til nye lokaler på 12th street. Jeg fikk bo på et sted i Brooklyn, men etter hvert ble det veldig farlig å være der. Foran huset sto en bil parkert. En morgen så var alt vekk, hjula var vekk, motoren var vekk, alt var vekk. Det var bare karosseriet som stod igjen. Så møtte jeg en polsk kunstner og noe greier. Bodde hos en familie en stund, men det ble litt ugreit. Siden kom jeg til det hotellet …

Chelsea? – Chelsea Hotel, ja. Jeg visste ingen ting, hadde aldri hørt om det, men jeg tenkte «ok, kanskje dette er løsningen?» Jeg gikk inn og spurte om et ledig rom, men resepsjonisten sa bare «nei, de som bor her, de bor her over lengre perioder». Jeg sa at jeg skulle bli en uke eller to, men nei, det gikk ikke. Men akkurat i det jeg skal gå, sa han at «kanskje vi har en løsning». Så viste det seg at det var en dame der som jeg kunne bo hos mot å se til ungen hennes fire, fem timer om dagen. Bra deal? – Bra deal, det! Og en dag spurte hun om jeg ville bli med til «The Factory». Og hvordan gikk det? – Nei, jeg vil ikke si at var sjokkpreget, men det var litt sånn «dette har jeg aldri sett før!». Vi kom ned på dagtid og da var det veldig stille, det var noen som drev å trykte silketrykk og jeg var jo litt interessert grafikk. Så da gikk jeg å pratet litt med dem, da. Noe som resulterte i at jeg fikk en slags jobb som gikk ut på å henge opp disse trykkene. Dette holdt jeg på med i kanskje tre uker. Slik jeg oppfattet det, fungerte det slik at Andy Warhol kjørte rundt i byen tidlig hver morgen og plukket opp aviser og ukeblader. Han kunne kanskje finne tre, fire motiver som han ville gjøre om til silketrykk. Deretter leverte han dem til trykkeren som lagde noen prøvetrykk. Andre som var innom? – Velvet Underground og Bob Dylan var der, men jeg visste ingen ting om dette miljøet. Og etter de jobbukene dro du tilbake til Norge, men vendte relativt kjapt tilbake til New York, år etter år? – Ja, ja. Det var fordi jeg hadde fått litt innsikt i miljøet. Jeg ble i det hele tatt veldig opptatt av amerikansk kunst. Men Andy Warhol var jo alltid en litt sånn fjern person. Jeg fikk mye mer kontakt med Robert Rauschenberg, Jasper Jones, John Cage og hele Fluxusmiljøet. Og så var det noe som het «Judgen Church» som var en fraflyttet kirke hvor disse Fluxusfolkene holdt til med

Det var rene æresutskjellinger, skvise folk ut av styrer, råd, utstillinger og hva det måtte være.” 52

8/2011

konserter og dans. Rauschenberg var en fremragende danser forresten. Men uansett, der fikk jeg kontakt med to brødre som het Henrix til etternavn, Jeff og John. John var en slags sjef i Judgen Church. Og det var der jeg møtte Rauschenberg. Han bodde da sammen med Jones, Cage og Cunningham i et hus de hadde leid nede ved Canal Street. Da jeg begynte på Henie Onstad kom disse kontaktene godt med. Jeg prøvde også å trekke inn norske kunstnere, men det kunne fort bli litt urettferdig siden de lå fem år etter. Var det ingen nordmenn som fulgte med i noen stor grad? – Nei, nei … eller, den eneste jeg kommer på i øyeblikket er Morten Krog, men han ville ikke stille ut. Du vet, Norge hadde jo egentlig ingen på den tiden som drev med popart. Her er det jo bare sau og fjell. Haha. Den første utstillingen gikk da også helt ubemerket hen. Det var vel sikkert flere grunner til det, men det var for eksempel ingen kritikere som kunne forstå og formidle dette. Vi følte veldig ofte at vi gjorde viktige ting som ikke ble registrert eller hadde noen konsekvens. Vi var den eneste institusjonen som arbeidet på denne måten og ikke fikk vi noe støtte heller. Heldigvis kom en ny generasjon, som vi hadde veldig mye kontakt med. Hvem var denne nye norske generasjonen? – De var mest opptatt av hva som skjedde i utlandet. Det var jo veldig viktig med disse kunstnerne som dro ut: Marianne Heske og den neste bølgen. De som dro til Berlin, som for eksempel Olav Cristopher Jensen. Men du kan si det tok veldig lang tid. Som moteksempel har du Gras-gruppa, de dro jo ikke noe sted, ble bare hjemme. Så ble ting veldig politisert. Kunstneraksjonen var jo ikke politisk, det var jo mer enn sånn sosial rettferdighetsgreie. Det var masse diskusjonsmøter og greier, veldig tøft altså. Per Kleiva utviklet en sånn veldig marxistisk og leninistisk retorikk. Det var steinhardt, fy faen. Voldsomme motsetninger. Høvikodden var for eksempel ikke «norsk» nok. Også var det diskusjonene om Høstutstillingen og alt det der. Hvor hissig var debattnivået? – Nei, det var rene æresutskjellinger, skvise folk ut av styrer, råd, utstillinger og hva det måtte være. Det var virkelig tøft altså. Var mange som tok seg veldig nær av det og ga litt opp på grunn av det.

Spesiell konflikt du husker? Det var mye snakk om å lage alternative Høstutstillinger da man så at Høstutstillingen ble dominert av en type bestemt retning og smak. Det skjedde fordi det var mye konservative folk i juryen, som igjen førte til mye malerier og landskaper og alt det der. Men det ble gjerne bare med ord, selv om debattene, særlig i Dagbladet, var voldsomme nok. Var det også en konflikt mellom stilartene? – Min erfaring er at mange kunstnere har en enorm solidaritet med andre kunstnere. Jeg tenker blant annet på Joseph Bueys. Han var i Norge to ganger under min ledelse, og noe av det første han spurte om, var om han kunne møte Odd Nerdrum og Are Paus. Dette har jeg sett hos mange andre kunstnere. Det er jo et slags yrkesfelleskap, på tvers av stilarter og interesser, man er enkelt og greit kunstner. Hva slags gode trekk ser du i dag, hva imponerer deg, hva er som får deg til å tenke «faen, det her er bra!»? – Om du går på en utstilling og ser at det er en personlighet og en karakter bak dette her, så er det det jeg alltid har syntes har vært det viktigste, ikke om det er bra eller dårlig etter de gjeldende kriterier. Det er ikke nødvendigvis så mye av denne kunsten det er så interessant å ha på veggen eller gulvet ikke sant. Viktigere er opplevelsen i utstillingsrommet. Jeg var nettopp i København og så en stor utstilling av helt unge folk og det synes jeg var oppløftende. Det var en vilje til å bare kjøre på, men så hadde du også de som bare flagrer rundt og aper etter resten. Hva tenker du om den relativt store kultursatsningen i Norge nå, med mastodontiske signalbygg som det nye Munch-museet, Nasjonalgalleriet, Astrup Fearnley og så videre. Er dette ledd i den kapitalistiske progresjonskulturen der alt er til salgs – selv kulturell kapital? Eller er det et ærlig og realt initiativ som vil gagne alt og alle? – Jeg husker direktøren på Louisiana i København sa til meg at «du må utvide museet». Å, hvorfor skal jeg det da?, sa jeg til ham. «Jo, fordi utvidelse og ekspansjon er det sikreste tegnet på fremgang». Denne driven etter hele tiden å ha mer, noe nytt, noe større, høyere, dyrere … men, men, det er vel dette som er modernismen.


Studenter reiser for halv pris. Gjelder ungdom t.o.m. 20 år og studenter fra 21 t.o.m. 31 år, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

Surrounding

Bacon & Warhol Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

05.05–23.10.2011

Video Space

03.11–31.12.2011

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley


SCENEKUNST KOMMENDE KONSERTER TALVIN SINGH __

PUSHA T __

NISSENEMONDAI __

AEROPLANE __

SUPERSILENT MED STIAN WESTERHUS __

WWW.BLAAOSLO.NO

SYNKOKE VS. WSP __ 120DAYS __ PRINS THOMAS _ SUNKISSED __ TODD TERJE __ MAC MILLER __ GROUP INERANE __ HOETELL MED SILJE & CHRISTINE

FRANK ZNORT QUARTET __ LITTERATUR PÅ BLÅ __ LEPROUS __

SASQUATCH __

AIRSHIP

JUICY _

CORTEX __

KOEJU LIVE CLUB SESSIONS __

ÅRABROT + HAUST + TOFT + OKKULTOKRATI __

OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL __ TEAM ME __ SANDRA KOLSTAD __ RONNY HAUGELANDS BINGO

TRUMMOR & ORGEL __

1

GLASS CANDY __ DENGUE FEVER __ TÔG __ PELBO _ ICARUS LINE _ AIDAN MOFFAT & BILL WELLS _

WWW.BLAAOSLO.NO

THE MELVINS __

fractured bones /let’s get lost Black Box, 9-16 september «fractured bones/let’s get lost» er er crossoverprosjekt innen kunstformene teater, dans, musikk og videoinstallasjon. Utgangspunktet er lignelsen om en mann som vil forsvinne, og oppsetningen spør seg om det kun er ting som blir betraktet som faktisk eksisterer. Litt som lyden av trærne som faller i skogen, eller hvordan var det nå igjen? Forestillingen blir spilt blant teknisk utstyr hentet fra dynga og diskuterer forholdet mellom det naturlige og det syntetiske, nåtiden og fremtiden. Bak står trekløveret teater- og videokunstner Iver Findlay, koreograf/danser Marit Sandsmark og musiker/komponist Pål Asle Pettersen.

GROUP INERANE _ FJORDEN BABY! _

FRIENDLY FIRES __

LARKIN POE _

MARSHALL ALLEN + JAMES HARRAR

KIDS LOVE BASS

BRENNERIVEIEN 9C 0182 OSLO TLF: 40004277

Foto: Gisle Bjørneby

Eiketreet - Komilab 4.2 Torshovteateret, 14-22. september Det absurde stykket Eiketreet føyer seg inn i rekken av Torshovteaterets Komilab-oppsetninger som skal ta for seg humor med brodd og viktighet. Eiketreet er skrevet av Tim Crouch og hadde urpremiere i 2005. Tim Crouch spurte opprinnelig sin venn og performancekunstner Adam Smith om han kunne tenke seg å bli skrevet inn i den andre rollen, men han foreslo en annen tilnærming: hvorfor ikke bruke ulike skuespillere hver gang? Jan Gunnar Røyse spiller hypnotisøren som ved en ulykke dreper en ung pike. Den andre rollen, faren til jenta, spilles av en som aldri har sett eller lest stykket før og som er pent nødt til å følge de instruksene han/ henne får fra manus og medspiller.

foto

Erik Berg

1

Reaktor |

Woyzeck Operaen, 24. september – 15. oktober Woyzeck har blitt til en ballettforestilling ved den tyske koreografen Christian Spuck. Den ulykkelige soldaten Woyzeck har en lausunge og en utro kjæreste. Han melder seg på vitenskapelige eksperimenter for å dra inn noen ekstra kroner og får beskjed om å kun spise erter av legen. Stykket tematiserer hva fattigdom og sosial undertrykkelse gjør med et menneske, og er skrevet av Georg Büchner i 1836-37. Det ble derimot aldri fullført fordi forfatteren døde ung, noe som har gitt grunnlag for en mengde ulike tolkinger og sammensetninger av teksten i ettertid.

design

www.orangeriet.no |

layout

1

corps de Walk 20. & 21. oktober kl 20:00

Coda – oslo InternatIonal danCe FestIval | sCene 2, operaen Billetter: www.operaen.no | tlf 21 42 21 21 www.carteblanche.no | teatersjef bruno Heynderickx

54

8/2011

Foto: Erik Berg

Det Andre Teatret Improviserte forestillinger Fra midten av september I midten av september åpner «Det Andre Teatret» på Torshov dørene for publikum etter sommerens store byggedugnad. Det blir Norges første teater som spesialiserer seg på improvisasjon, noe som innebærer at hverken publikum eller skuespillere aner hva som vil skje på scenen på forhånd. «Vi er nesten som et ordentlig teater,

1

bare litt morsommere», sier den nybakte teatersjefen Nils Petter Mørland, og legger til at det skal være rimelig enkelt å få klint med skuespillerne i baren etter forestilling. Det er også mulig å jobbe som frivillig og få enda større sjans. Sjekk www.detandreteatret.no for mer info.

SCENEKUNST: Oda Solberg


DESIGN

Sjekk ut Mind gap! Husk SENT! 23. sept. www.tekniskmuseum.no

Månedens designere Pen Type-A er en gledelig nyhet for pennelskere. Designstudioet CW & T har gjennom Kickstarter fått finansiert prosjektet sitt, og pennenerder over hele verden venter i spenning. Kickstarter er verdens største finansieringsplattform for kreative prosjekter, og hver uke sponses musikk, film, kunst, teknologi, design, mat, forlag og andre kreative prosjekter med millioner av dollar. Pen Type-A er et slags etui for Hi-Tec-C-penner, laget i billig plast. Utformingen er minimal, og materialet supersolid, overflaten er glatt uten branding; ingen fancy grep, og den har akkurat den rette tykkelsen og vekten så den føles behagelig i hånden. Hele objektet er frest og slått ut fra en blokk av 304 rustfritt stål, og vil se lik ut etter femti års bruk. Dette er en evighetspenn. Det er fortsatt mulig å donere, noe man selvfølgelig burde, da man får en egen penn. Prosjektet har tjent inn mange ganger så mye som forventet, så designerne CW & T går en svært lys fremtid i møte. www.kickstarter.com // www.cwandt.com

1

Månedens interiør Fuglekassene «Nido» av Alejandra Castelao tilbyr oppholdssted til våre fjærkledde venner, samtidig som de pynter opp bakgården. De geometriske reirene lages i keramikk og er belagt med lakk. Fuglehusene kommer i mange farger, noe som skaper en unik sammensetning – installert på en eller flere trestammer etter smak og behag. Castelao er utdannet ved blant annet Danmarks Designskole. Nido betyr forøvrig «reir» på spansk. Vet du det. www.a-castelao.com

1

Månedens konsept Tokyo kan være et tøft sted for katteelskere. Små leiligheter, lang arbeidstid og restriktive boligforhold gjør det vanskelig for japanere å huse kjæledyr. Da er det godt at byen opplever et økende antall kattekafeer hvor dyrevenner kan drikke kaffe og oppnå, eh, catisfaction. Ved første øyekast virker dette som vanlige kafeer; med sofaer, kaffekopper og bladhyller, men ved nærmere inspeksjon ser man slyngende, malende og sovende katter: på toppen av drikkemaskiner, i hjørner, i kurver eller i fanget på en heldig besøkende. Fus for pus.

1

Månedens typografi Rubiks Kube for blinde. Konstantin Datz har rekonstruert den klassiske Rubiks kube for folk som ikke kan se leken i dens opprinnelige farger. I denne utgaven er hvite flater preget med punktskrift for hver opprinnelige farge over rutene, og leken transformeres dermed fra en visuell gåte til et følsomt spill. Kuben stilles om dagen ut på «Talk to Me»-utstillingen på The Museum of Modern Art i New York som står til 7. november. www.konstantindatz.de

1

DESIGN: Ulrikke Nordseth

8/2011

55


LITTERATUR Didrik Morits Hallstrøm (f. 1984) vokste opp på Ekeberg og utdannet seg som Art Director på Westerdals i begynnelsen av tjueåra. Han jobbet som treningsinstruktør, sykla på BMX, gjorde DJ-gigs og ymse modell-, tekst- og reklameoppdrag før han fant kjærligheten, pakka bagen og flytta til Volda for å drive sitt eget design- og reklamebyrå, Kib&Morits.

Om å klatre opp til steder for å kjenne på stemningen. Tekst Thea Østerberg Foto Stephen Butkus Romanen din, Du er ikke død før jeg slutter å elske deg: Er det en fiktiv verden du skisserer? Eller er du Daniel, hovedpersonen? – Daniel og jeg vokste begge opp i Oslo, vi har begge følt oss relativt alene til tider og vi er begge glad i jenter som danser ballett. Men jeg er ikke Daniel. Daniel er Daniel og han får stå for det han gjør selv. Han er en bestemt fyr. En ærlig fyr. Og mye flinkere til å følge hjertet sitt enn meg. Jeg skisserer et fiktivt Oslo. Dette er ikke Knausgård, liksom. Allikevel tror jeg – og håper jeg – at de som bor i byen vil kjenne seg noe igjen. Jeg har prøvd å ljuge så godt jeg kan. Du bruker rikelig med oksymoroner når du skriver – jævlig bra. Kan du beskrive deg selv med et oksymoron? – Et oksy-hva-da-aksiom? Mener du sånne motsetninger? at «jeg løper til jeg blir så varm at jeg blir kald?» Eller at «jeg er dødsglad akkurat nå?» Nei, jeg er dårlig på akselerallomer ass. Ihvertfall bevisst. Det bare blir sånn når jeg skriver. LOL. Du har også en romantiserende og litt naivistisk skrivestil, ofte med korte setninger. Føler du at denne skrivemåten reflekterer måten du selv ser på verden, eller er det et bilde på en verden slik du ønsker at den skal være? – Verden er i utgangspunktet full av detal56

8/2011

jer og det liker jeg. Men skal man gjenfortelle «verden», enten det gjelder å skrive en fortelling, komponere en sang eller tegne et hus, tror jeg på minimalisme. Man er nødt til å filtrere vekk unødvendigheter for å gjøre budskapet effektivt. Det er bedre å skjære vekk, enn å bygge opp. Dessuten ligger det mye personlighet og identitet i hva man IKKE velger å ha med. Hva man IKKE ser og opplever. Sånn sett er det ofte mer «ja» i et nei, enn det er «ja» i et ja. Når man først er på detaljnivå, tror jeg det handler det om å gjøre detaljene personlige. Vise frem gjenstander, omgivelser og mennesker på sin egen måte. I dette tilfellet; på Daniel sin måte. Sånn som du beskriver en frokost på Ibiza? Jeg spiser loff og skinke. En yoghurt man kan holde opp ned uten at den renner ut. – Ja. Sånn. Har Ibiza-turen din med Jan Walaker (redaktør i Hot Rod journ. anm.) noen relevans for det du skriver om i romanen? – Nei, ikke turen. Men øya. Øya i offseason-modus. Jeg har alltid vært veldig fascinert av hvordan steder ser ut når det ikke er meningen at man skal være der. Når ting er skrudd av. Lukket. Jeg har flere ganger, tja, om ikke brutt meg inn, så prøvd å åpne dører og klatre opp til steder for å kjenne på den stemningen. Hva vil du med boka? – Premisset for boka mi er kjærlighet. Jeg hadde lyst til å skrive om kjærlighet, og det har vært drivkraften min hele veien. Helt

ærlig og i en perfekt verden, vil jeg at leseren skal få lyst til å forelske seg. Bli sammen med en nydelig gutt eller jente. Få lyst til å gjøre dumme og usammenhengende ting, som nødvendigvis ikke har så mye mening. Apropos kjærlighet og galskap: Hvorfor har du flyttet fra Oslo, byen du har uttrykt en så stor kjærlighet til i boka di? – Jeg elsker byen min. Jeg har noen av de fineste minnene mine herfra. Familie og venner også. Likheten mellom Oslo i boka og Oslo i virkeligheten, sånn som jeg ser den, er at Oslo er en fantastisk by å være i hvis man er glad. Dersom du ikke er glad, tror jeg byen fort kan få rolle som en slags negativ akselerator. Kjipe detaljer og mistillpasshet øker i intensitet. Feilene kommer frem. Jeg føler det er veldig stor aksept for å være deppa i Oslo. Jeg flytta til Volda sammen med kjæresten for å få mulighet til å skape fine ting, uten forstyrrelser. Det fungerer bra. Vi driver vårt eget reklame- og designbyrå; Kib & Morits. Vi løper rundt vann og plukker kantareller. Når savnet etter Oslo og folka mine blir for stort, tar vi en tur hjem. Tenker du at forfatterdrømmen er et image eller en ektefølt drive? Slik det tematiseres i Triers Reprise: frykten for å sitte igjen og ikke ha gjort noe som teller. – Jeg tror at image er noe man lett kan kle på seg på kvelden og ta av seg klokka halv seks på morgenen om det er det man vil. Det er nok av sånne folk i Oslo. Jeg har vært der selv. En ytring på en utested kan hvem som

helst komme med, men å produsere noe som kan bli antatt og står i tid, krever innsats og vilje. Jeg brukte fem år og ni utkast på å få til denne boka og selv om jeg har drømt om å bli forfatter hele livet, holdt jeg på å gi opp flere ganger. Drive. Uten tvil. Forfatterdebutanter presenteres ofte i media som om de er en del av et slags kreativt fellesskap. Hvordan forholder du deg til debutantrollen? – Det takler jeg fint. Vi har jo noe til felles og jeg tror vi alle føler oss både heldige og stolte som får lov til å realisere noe vi sikkert alle har jobbet lenge med. Når det er sagt; vi har ingen hemmelig klubb eller fast bord på Theatercaféen. Ikke som jeg har blitt invitert til, ihvertfall. Hva slags reaksjoner forventer du, og hvilke aspekter ved romanen din tror du folk vil ta tak i som spesielle eller særegne? – Jeg forventer ingenting. Alt jeg er keen på, er at folk som leser boka, skal få levende bilder og at de klarer å relatere til kjærlighet på godt og vondt. Jeg har ikke lyst til å bygge opp noe glamorøst eller mørkt bilde av tingenes tilstand, jeg har bare lyst til å fortelle om hvordan opplevelser og steder ser ut gjennom Daniels øyne. Tingene han må lære seg. Vinter i Oslo. Som Petter Høegh sa til meg en gang: «Det handler ikke om hvilke hull du faller i – det handler om hvor fort du faller». «Du er ikke død før jeg slutter å elske deg» (Cappelen Damm) er ute nå.


Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde.

20.000 TITLER P Å L A GE R

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

Vanskelig Vanskelig å lese Vanskelig å lese pensum? å lese pensum? pensum? Få studielitteratur som lydbøker fra NLB. Et gratis tilbud for alle som har problemer med Fålese studielitteratur somSjekk lydbøker fra NLB. Etforgratis tilbud for alle som har problemer med å vanlige bøker. ut www.nlb.no mer informasjon! å lese vanlige bøker. Sjekk ut www.nlb.no for mer informasjon! Få studielitteratur som lydbøker fra NLB. Et gratis tilbud for alle som har problemer med å lese vanlige bøker. Sjekk ut www.nlb.no for mer informasjon! NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no


Vanlig studentbredbånd

Get Superbredbånd ®

Studentt ilbud akkurat nå

-30% Get studentpakke! Nå får du 30% avslag på Get Superbredbånd M20 og mobilt bredbånd på kjøpet! kun

+ Get ® Superbredbånd M20

= Get ® Mobilt bredbånd

335,/mnd

● Get Superbredbånd M20: 335,-/mnd (ord.pris 479,-/mnd) ● Get mobilt bredbånd: 0,- (betal kun for bruk. 0,99 pr Mb) ● Etableringsgebyr: 0,- (ord. pris: 495,-) ● USB modem: 0,- (ord. pris: 299,-) ● Ingen bindingstid!

Bestill på 02 123 eller get.no/student Gjelder for studenter under 30 år som har betalt semesteravgift og har gyldig studentnummer. Opp-/nedgradering av produkter følger standard veiledende priser. Kan ikke kombineres med andre bredbåndstilbud fra Get. Tilbudet varer ut september og forutsetter at du har TV abonnement fra Get.


MUSIKK

Albansk mafia, buddhisme, okkultprivatskole og etnobotanisk kunnskap. Dette er Pirate Love. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO THOMAS FURU Gratulerer med ny plate! Riktig så bra er den også. – Thanx! Hvis vi vinner Spellemann, skal jeg tisse meg selv i munnen på direkten. Ha ha! Narco Lux High School skulle egentlig vært gitt ut i august, men ble av naturlige årsaker utsatt til september. Stakkars trommeslageren deres var faktisk på Utøya da galskapen skjedde, riktig? – Ja, Morten var der da ABB gikk klin bananas. Ganske nervepirrende timer for oss alle. Heldigvis overlevde han, og det føles fantastisk å spille sammen igjen. Godt å høre! <3 Morten. Musikken til Pirate Love ligger i et slags tåkete landskap av sekstitalls psyche og … tja, i mangel på et bedre ord, arrogant punkrock. Du står for alle tekstene. Hva vil dere formidle med musikken og hva i all verden mener du med Narco Lux High School? – ’Narko’ kommer fra gresk (narkos) og betyr forlammelse. Lux er latin og betyr lys. Fra første låt («Under the Spell of Demonic Light») er det meningen at albumet skal indusere en bedøvet, transelignende sinnstilstand. Gjennom en transcendent reise inn i vårt skrudde univers, skal man ved ferdens ende

(«Snowballin») ha oppnådd hva buddhismen kaller «den åttedelte vei» – eller en slags skyggeside av denne. I stedet for å slokke sinnsgiftene i lytteren, eksisterer vårt album av den ene grunn for å tenne sinnsgiftene i lytteren. Det kan sammenlignes med et slags Black Lodge-nirvana. Etter gjennomlytting skal man da altså ha bli Opplyst i mørke – eller Darkness som det egentlig heter. Narco Lux High School er Pirate Loves okkulte privatskole; et slags esoterisk gymnas for psykotropisk- og etnobotanisk kunnskap og studier. Og albumet er vårt pensum til elevene – altså lytterne. Et aldri så lite konseptalbum, altså. Det liker vi. En smule pretensiøst, men liker det også vi. Dere har et nærmest religiøst tilnærmelse til musikken? – Ja, albumet er ganske pretensiøst. Men vi tar ikke oss selv så sykt høytidelig. Musikken og konseptet kommer først. Røyka forøvrig DMT for første gang i sommer, dét var ganske så religiøst, hehehe. Hva er det Jason Pierce synger igjen? «Free as water and the air that I breathe / Even freer than DMT». Ja, det var ganske SPACED OUT. Jeg skjønte med ett hvorfor shamanisme har blitt et så populært yrkesvalg i Amazonas, for å si det sånn.

Vi må nesten ta opp da vanen deres ble stjålet med alt utstyret på turné i Italia. Hva skjedde egentlig? – Vi hadde spilt en særs kul gig i Trieste kvelden før, og valgte å kjøre direkte til Roma etter konsertslutt. Vi parkerte bilen ved Colosseum, og gikk for å spise lunsj og kaste mynter oppi den vakre Trevifontenen. Da vi kom tilbake var bilen borte. Politiet bare flirte da vi fortalte hva som hadde skjedd, og bablet noe om at det var den albanske mafiaen som hadde vært på ferde. Kjipt. Milton ble frastjælt sitt vintage Marshall 4x12 checkerkabinett, og jeg min vintage rosa Porchejakke med gullskrift fra tidlig sekstitall. Men vi har kommet over tapet nå, da. Nesten. Så det kan faktisk hende at et albansk mafiaband ved navn Pirat Dashuroj sprader rundt med Porsche-jakken din og kabinettet til Milton? Møkkafolk, ass! – Ja, ser det for meg. Pirat Dashuroj spiller drøvtyggede, stjernestøv-psykedeliske coverversjoner av Baris Mancos «Lambaya Puf De» og en eller annen jovial bar mitzva-

vals på 45, punkrock-style. Hysterisk, ikke sant? Det går rykter om at en piratpappa steppa opp og kjøpte nytt utstyr til dere? – The only daddy we got is money. Vi jobba oss opp igjen ved egen lomme, takk! Dønn! Sist jeg så dere live spilte du i hvit parykk og hotpants. Dere har et ganske så særegent uttrykk på scenen også. – Åja, den blonde parykken + cowboyhatt + korte daisy dukes-perioden vår! Aw, savner den. Det var ganske kult, faktisk. Det har alltid eksistert et underliggende element av weird gayness i det vi gjør. Alltid mye smykker og stafasje. Litt som fotografiet til Ethan Russel av den åpne kofferten til Mick Jagger med alt stashet oppi; det som egentlig skulle bli coveret til Get Yer Ya-Ya’s Out, men som ikke kunne brukes pga. en joint på bremmen til Dixieland-hatten til Mick. Men vi røyker den jointen, da. «Narco Lux High School» er ute på Kongtiki Records 9. september

Røyka DMT for første gang i sommer, dét var ganske så religiøst.” 8/2011

59


MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

TRIST

FAIL! LOL

SKJERPINGS I augustnummeret av NAT T&DAG var det Mathias Rødahl som anm eldte Pitbull, ikke Inger Lise Hammestrøm . Vi beklager dette ovenfor våre kjære lesere og ikke minst eminente, nydelige, fine Rød ahl og Hammerstrøm.

1

SKIVER Anthrax Worship Music (Nuclear Blast/Warner)

Det er med skrekkblandet fryd jeg setter på Worship Music. Fryd, fordi det etter x antall år, y antall vokalistbytter og z antall utsettelser og rykter faktisk endelig er her: thrashens Chinese Democracy. Fordi etter å ha leflet med Dan Nelson og John Bush er Joey Belladonna endelig tilbake på mikken. Mannen som trass sin puddelrockaktige fremtoning og Journey-fetisj, var med å gi Anthrax sin identitet på godt og vondt. Skrekk fordi at Anthrax av mange av de samme grunnene de siste årene har fremstått mer som en dårlig såpeopera enn noe annet. Fordi et tiår med John Bush på laget dreiv dem inn i Alternative Metal-stuket, trass i hans old school heavy metalbakgrunn i Armored Saint. Joey Belladonna er lik et underforstått krav om å returnere til gamle kjerneverdier. Jommen innfrir de ikke langt på vei. Among The Living-riffing kombinert med moshorama-tendenser og powerrefrenger som stort sett sitter der de skal, selv om det ligger en ny, voksen og litt polert fraseringsmetode der som gir meg litt frysninger. «Earth on Hell» må være det tøffeste vi har hørt siden Persistence of Time, og kommer til å bli en livefavoritt i fremtiden. Gleder meg til å stå å brøle «People will dieeeee» med ei øl i handa på Rockefeller. Halford-hyllesten «Judas Priest» er også en fulltreffer der groovete riff møter klassiske heavyfraseringe. «In The End», dedikert til Dimebag Darell og Ronnie James Dio, derimot, sitter litt lengre inne. I likhet med powerballaden «Crawl» kommer den likevel, eh, krypende under huden etter hvert. Kan vi si at dette er Anthrax sin Death Magnetic? En slags retur til formen, men med en liten bismak som gjør at man ikke helt klarer svelge det likevel? Egentlig ikke. Anthrax er i bedre form. Rob Caggiano briljerer med briljante og tekniske soloer, og ikke minst gjør Charlie Benantes usannsynlig stødige tromming Lars Ulrich til skamme, mens Scott Ian rettferdiggjør seg selv som en rytmegitarist av rang. Jeg har levd med Worship Music i noen dager nå, og den kjennes allerede som en gammel venn. Nevnte jeg at Belladonna viser en langt større spennvidde enn tidligere, og holder stilen som få på hans alder? Mon om ikke de har maktet kombinere gode gamle tegneserie-Anthrax med selvhøytidelige alternative Bush-Anthrax og skapt et slags monster? Et slags monster som faktisk kan gi Anthrax en ny gullalder om de bare holder tunga rett i munnen nå. Jørgen Nordeng

5

Beirut The Rip Tide (POMPEII/TUBA)

Beirut schmeirut. The Rip Tide er et rimelig frustrerende album. Det er som fredags ettermiddag klokka tre, på jobb, når du sitter og klør i ræva og bare venter på at arbeidsdagen skal være over. Og det er ikke det at jobben er dårlig, det er liksom bare kjipt å være midt oppi den når du har så mye annet du heller ville gjort. Om den analogien ikke sitter helt, så kan jeg sette det i klartekst: The Rip Tide er et helt

3

60

SKEPTISK

8/2011

greit album, det er bare så jækla uengasjerende at man sitter og tenker på alle de andre tingene man kunne gjort, og ender opp som litt irritert. Når det er sagt, og om man legger godviljen til, så kan det sies at The Rip Tide har formildende elementer ved seg. Det er egentlig bare den første halvdelen av albumet (som er veldig kort, drøye halvtimen) som analogien passer for. Det tar seg opp på sjettesporet, tittellåten; når den kommer er det litt som å bli røska opp av koma. Den innledes av et pianoparti som er hur nydelig som helst, og lar være å lene seg for kraftig på balkan/sigøyner-kjøret. For første gang på denne plata virker det som om Zach Condon har noe han faktisk ønsker å formidle, som om han gjør noe ut av kjærlighet og ikke plikt. Og herfra og ut virker Beirut levende, og ikke tungt medisinert, som han gjør på førstedelen. «The Peacock» for eksempel, er ikke bare en høydare på plata, men i hele Beirut-katalogen. Og avslutningssporet, «Port of Call», er ikke stort dårligere, en fryktelig romantisk fyllevals, som gir en lyst til å danse ensom med en flaske brennevin på et bordell i Lisboa, eller noe. Bra er det i alle fall. Men det hjelper ikke på frustrasjonen at det tar seg opp halvveis. Det kunne kanskje fungert som et slags plaster på såret – og det gjør det jo til en viss grad. Men først og fremst, så bygger det opp under frustrasjonen. For det var ikke livsviktig for Beirut å slippe album nå, han kunne godt ha ventet litt til, ventet til han hadde en bunke riktig gode låter. Og frustrasjonen ligger jo i at det er så stor forskjell på første del og andre, og i at dette hadde vært en triumf for Beirut om kvaliteten hadde vært der hele veien. I stedet ender det opp som en parentes, en fullstendig betydningløs parentes. Håvard Ringen DALEY Those Who Wait (A&M)

Mandige neo-soul. Han er kanskje en tynn, hvit fyr med nogenlunde samme sveis som Hoetell-Christine, men Manchester-sangeren Daley, som først ga lyd fra seg på Gorillaz-singelen «Doncamatic» i 2010, levde på ingen måte opp til Bernhof-stereotypen da han i midten av juli slapp sin 10-spor lange mixtapedebut, Those Who Wait (hvor det forøvrig dukker opp en Harry Love-remix av nevnte «Doncamatic»). 21-åringen innehar på ingen måte den mest mandige stemmen der ute, noe som blir spesielt tydelig på Marsha Ambrosious-samarbeidet «Alone Together», forøvrig mitt første møte med Daley, og hvor jeg ved første lytt faktisk ikke helt fikk med meg at det var Daley som sang førsteverset (Jeg skylder på MacBook-høytalerne …). Men til tross for sitt relativt feminine stemmeleie, flyter Daleys toner ut som en stødig strøm av høykvalitetsfløte, og fungerer perfekt sammen med det tidligere Floetry-medlemmet. Marsha er forøvrig den eneste gjesteartisten her, men jammen dukker det ikke opp en nordmann i form av produsent/musiker Kim Ofstad, som sammen med sin Element-kollega Hitesh Ceon står for låta «Game Over», hvor Daley betrygger sin kjære

4

med linjer som «Don’t listen to people’s doubts, listen to me, just me/It’s you I chose, and I’m doing everything I can to make you believe me». De romantiske tekstene tar imidlertid en særdeles brå vending når Daley ruller ut sporet «Smoking Gun», der han synger det mange nok har tenkt i en breakup-situasjon, men av åpenbare grunner ikke ytrer offentlig. «If we’re gonna be over, then you gonna be over». Med andre ord, hvis du ikke vil være sammen med meg, så må du dø. Ok, jeg trekker forresten tilbake det jeg sa om brå vending og romantiske tekster, for hva er vel egentlig mer die hardromantisk enn tekstlinjer som «Now a smoking gun is all that stand between us/I tried to make you understand, and now there’s blood on my hands». Vakkert. Rent soundmessig kan man vel plassere Daley trygt i neo soulbåsen, noe han jo også legger ganske opp til på egenhånd ved å covre en av sjangerens viktigste sangere, Maxwell. Valget faller også naturlig med tanke på begge artistenes myke og lyse stemmer, og selv om Daleys akustiske versjon av «Pretty Wings» ikke tangerer originalen, befinner den seg langt innenfor godkjentstreken. Akkurat DET vet jeg ikke om Madonna-fansen sier om sistelåta, «Track 10», som rett og slett er en cover (akustisk den også) av «Like A Virgin». Nå har ikke jeg noen enorm respekt for Madonnas samlede karriere, så jeg har ingen problemer med en slik cover, men jeg må innrømme at jeg enda ikke har hørt akkurat det sporet ferdig i sin helhet. Men Daley er altså en riktig så lovende, ung mann, noe som er mer enn jeg kan huske å ha sagt om en britisk sanger på lang, lang tid. Those Who Wait can lastes ned gratis fra Daley.tv, og det burde du definitivt gjøre. Mathias Rødahl Devil Time To Repent (Soulseeker)

Mon tro om ikke det gikk litt fort? I fjor høst slapp garasjedoomerne i Devil en såpass interessant demo at undertegnede valgte å anmelde den som et album, til godt bestått og vel så det. Sjarmerende skranglete produsert og med attityd så det holdt var det rett og slett en liten lykkepille fra Akershus. NWOBHM (stikkord: Angel Witch og Witchfinder General) og gammel Pentagram var de tydeligste referansene. Og referansene var, med vilje og viten vil jeg tro, smurt tjukt utover med brede penselstrøk. Eller med fatcap som vi hiphoppere ville sagt. Alt i alt et band jeg hadde gleda meg til å følge med fremover. Jeg gleder meg for så vidt fremdeles, men på spørsmålet «hva har skjedd siden sist?», er nok svaret et rungende ingenting. Sikkert tilsikta det og, men Time To Repent inneholder bare femti prosent nytt materiale, og etter noen gjennomlyttinger er det fortsatt de fra EP-en som står sterkest. Lyden er fortsatt nede i samme kjeller som sist, vokalist Joakim Trangsrud har ikke tatt sangtimer og konseptet er helt likt. Jeg digger konseptet, ikke misforstå. Vokalen er på sin plass, den. Og jeg vedder på at bandet selv ikke setter pris på sammenligninger med årets største hype. Men det som har

4

Goth for både kropp og sjel ZOLA JESUS Conatus (SACRED BONES/TUBA)

Goth har vel cirka like mye igjen av sin opprinnelige kulturelle betydning som emo om dagen, men det forhindrer ikke Zola Jesus i vandre ufortrødent inn i dette minebelagte musikalske området. Personlig er jeg veldig lite glad i melodrama, et nødvendig onde som følger med gothen. Dette albumet er imidlertid forfriskende annerledes – og overraskende engasjerende. Mitt tidligere bekjentskap med Zola Jesus begrenset seg til fjorårets Stridulum EP, som presenterte seg selv som en slags 21. århundrets versjon av Disintegration. Og Conatus fortsetter i mye av det samme sporet, bare at denne gangen høres det ikke fullt så The Cure ut. Og det er både bra og dårlig. Bra fordi det virker mer eget, og dårlig fordi jeg faen meg elsker Disintegration. Men angsten, depresjonen og de gode melodiene er fortsatt inntakt, bare med en tydeligere egenart, så jeg klager ikke. Zola Jesus sin goth er en modernisert form, som sagt, lydbildet som omringer melodramaet er rent elektronisk og kan nesten minne om en velprodusert Patrick Wolf anno førsteplata. Det minner også om det råe føleriet til Xiu Xiu, men det er mer sofistikert og noe mer distansert,

5

gjort Opus Eponymous til ei av skivene som har satt dypest spor siste året er at låtene i seg selv er så sterke. At det er så melodisk gjennomført og bra produsert. Jeg savner rett og slett litt mer finesse, men skjønner at det er

som gjør at holdbarheten er lengre. Det må sies, Zola Jesus er først og fremst Nika Roza Danilova. Stemmen hennes er fullstendig altoppslukende og som skreddersydd for dette prosjektet. Hun er klassisk skolert innen opera, men gav seg på grunn av angsten det kompetitive operamiljøet påførte henne. Og det er sikkert ikke noe gøy for henne, men for oss lyttere gjør det seg virkelig godt – vi er en kynisk rase. Melodrama har ofte en tendens til å bli noe påtatt og affektert, men med Zola Jesus føles det ekte hele veien. Sannsynligvis fordi det musikalske uttrykket bygger på ektefølt ballast. Zola Jesus har også den styrken at de ikke er purister; sluttproduktet er goth, men de toucher innom en mengde andre elementer på veien. Mye av bakteppet slekter på moderne klubbmusikk, ikke ulikt Crystal Castles, og i det atmosfæriske ligger det gode doser Witch House. Men uten at det blir påtrengende trendy eller noe. På grunn av den fundamentale goth-stemningen, så føles det hele veien ganske ukult. Men veldig bra. Conatus halter litt på spor som ikke lener seg tungt på føleri, når ting som beats eller dansbarhet kommer i fokus, som det gjør på «Seekir» eller «In Your Nature». Men når det er tungt depressivt, som det er brorparten av tiden, er det rett og slett dritbra. Håvard Ringen

mye forlangt. Jeg sier uansett fortatt ja til djevelen, og er spent på hvordan dette blir å låte med et par år til på ræva. I mellomtida anbefaler jeg alle som ikke fikk med seg Magister Mundi Xum i fjor høst absolutt å sjekke ut

Time To Repent. Gitt at du digger bluesete gammelheavy med like deler Pentagram, Budgie og Candlemass, med refrenger som overraskende kjapt fester seg i pannebrasken. Jørgen Nordeng


KORK HØSTEN 2011 LØRDAGSKONSERTER I UNIVERSITETETS AULA SE OG HØR KRINGKASTINGSORKESTRET PÅ KORK.NO

PROGRAM lør. 10.09 kl. 15.00

UNIVERSITETES AULA I OSLO SUPERLØRDAG – KLASSISK SESONGSTART. SUPERLØRDAG

TILBAKE I AULAEN! THOMAS SØNDERGÅRD, DIRIGENT – GISELA STILLE, SOPRAN.

lør. 05.11 kl. 15.00

UNIVERSITETES AULA I OSLO SUPERLØRDAG – 1001 NATT OG VIRTUOS 1900-TALLSKLASSIKER.

ARVID ENGEGÅRD, DIRIGENT – JULIET JOPLING, BRATSJ. Béla Bartók: Bratsjkonsert Sz 120 / Nikolaj Rimskij-Korsakov: Scheherazade, op 35

Knut Vaage: Mylder (urfremføring) / Richard Strauss: Vier letzte Lieder / Musorgskij: Bilder fra en utstilling fre. 11:11 kl. 19.30

FURUSETHALLEN, OSLO BANGHRA – FEST PÅ FURUSET MED INTERNASJONALE STJERNESOLISTER

tors. 17.11 kl. 19:30

NRK STORE STUDIO KLASSISK NÆRKONTAKT II: UNG DIRIGENTSENSASJON PÅ EKSKLUSIVT NORGES-BESØK. ALEXANDER PRIOR, DIRIGENT – ANN HOU SÆTER, FIOLIN. Felix Mendelssohn: Fiolinkonsert i E-moll, op. 64 / Peter Tsjajkovkskij: Symfoni nr. 4 i F-moll, op. 36

Kåre Dyvik Husby: Sandwich Metaphor / Wolfgang Amadeus Mozart: Fiolinkonsert nr. 4 i D-dur, K. 218 / Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 5 i c-moll, op 67 – “Skjebnesymfonien”.

fre. 25.11 kl. 19.30

DNO&B, SCENE 2 KORK OG FABELAKTIGE JAVID MØTES IGJEN I DEN PERSISKE MUSIKKEN.

ons. 28.09 kl. 19:30

NRK STORE STUDIO KORK KAMMER – VIRTUOSENE KOMMER! KORKs fiolinister tar den helt ut. Musikalsk galskap på høyt nivå

ons. 30.11 kl 19:30

NRK STORE STUDIO KORK KAMMER – STOR MUSIKK FOR LITE INSTRUMENT.

lør. 01.10 kl. 15:00

UNIVERSITETETS AULA I OSLO SUPERLØRDAG – VAKKER VOKALKLANG OG URFREMFØRING I AULAEN.

lør. 03.12 kl. 15.00

UNIVERSITETES AULA I OSLO SUPERLØRDAG.

fre. 16.09 kl. 18:00

NRK STORE STUDIO ULTIMA-FESTIVALEN – TRE SAMTIDSKLASSIKERE MED KORK.

PASCAL ROPHÈ. DIRIGENT – MARINO FORMENTI, PIANO. John Persen: Orkesterverk ll / György Ligeti: Klaverkonsert / Tristan Murail: Désintègrations

tors. 22:09 kl. 19.30

NRK STORE STUDIO KLASSISK NÆRKONTAKT I – MED KORKS NORSKE DIRIGENTPROFIL

ARVID ENGEGÅRD, DIRIGENT OG FIOLINIST.

CHRISTOPH-MATHIAS MUELLER, DIRIGENT – TRIO MEDIÆVAL. John Adams: The Chairman Dances / David Lang: I Want

To Live Where You Live /David Lang: reason to believe (Urfremføring) fre. 21.10 kl. 19.00

ons. 02.11 kl. 19.30

OSLO DOMKIRKE OSLO DOMKIRKE, NYTT STORVERK AV EN AV NORGES FREMSTE KOMPONISTER. PETER SZILVAY, DIRIGENT – OSLO DOMKOR. Ragnar Søderlind: Nordisk Requiem (urfremføring) NRK STORE STUDIO KORK KAMMER. FIOLINIST

HANS PETTER MÆHLE MED VENNER. BARE BEETHOVEN! Klavertrio i B-dur, op 97 – “Erkehertugtrioen” / Septett i Ess-dur, op. 20

JAVID AFSARI RAD, SANTUR.

PICCOLOFLØYTIST TROND MAGNE BREKKA MED VENNER.

THOMAS SØNDERGÅRD, DIRIGENT – INGER DAM JENSEN, SOPRAN. Gustav Mahler: “Blumine“ / Gustav Mahler/ arr. B. Britten: Les Illuminations, op 18 / Robert Schumann / Arr. G. Mahler: Symfoni nr. 3 i Ess-dur, op 97

søn. 11.12

Oslo Spektrum NOBELKONSERTEN

tor. 15.12

NRK STORE STUDIO NRK1 OG KORKS JULEKONSERT. Med kjente og kjære artister. Solister og konsertsted bekjentgjøres senere på kork.no!

KORK.NO Filmklipp, konsertopptak, billettbestilling, konsertinfo. Opplev KORKs digitale hjemmekonsert direkte på nett i HD-kvalitet! FØLG OSS OGSÅ PÅ NRK TV & NRK P2 hver fredag kl. 19.30 Facebook – bli KORK-fan! Twitter, Flickr og YouTube


MUSIKK GUI BORATTO III (KOMPAKT)

Ikke lenger Gøy Boratto. På begynnelsen av 2000-tallet var tysk elektronisk musikk i relativt sørgelig forfatning. Plateselskaper kom og gikk, og fungerte stort sett som kunstprosjekter hvor man tapte penger for hver enhet som ble solgt, fordi alt på død og liv skulle pakkes i fancy metallbokser. Men som en technoens Harald Hårfagre oppsto Kompakt og samlet mange små selskaper til et stort distribusjonsselskap, samtidig som de banet vei for en rekke internasjonale og lokale producere. Det hele kulminerte med at artister fra Kompakts stall begynte å snike seg inn på hitlister verden over. Ikke bare gjorde Kompakt det bra økonomisk, de var også med på å definere en helt egen lyd, minimal-lyden – et klart brudd med tidlig techno, som stort sett besto av sinte mørke menn med skarpe trommemaskiner. Minimal-technoen og microhousen og hva det nå enn heter sto for noe nytt, noe gøy. Det var tilgjengelig og catchy, og høstet friskt fra pophistorien, samtidig som grunnstammen fortsatt var forankret i klubbmusikken. En av de som steg ut av denne suppen var brasilianske Gui Boratto. Han kom riktignok litt sent til festen, men hans Chromophobia-album står som et eksempel på hvor effektiv minimal-lyden kunne være – en eneste lang guilty pleasure spekket med sentimentale synthlinjer og låttitler som «Beautiful Life». Det var rett og slett Gøy Boratto. Men hva nå? Folk småhumrer når man sier minimal, og ingen DJ vil røre det. Som Matias Aguayo

2

GIRLS Father, Son, Holy Ghost (True Panther Sounds/PIAS)

Kunsten å skrive en poplåt. Når man putter Father, Son, Holy Ghost (FSHG) i spilleren, så føles det som om det har gått ca én time siden sist plate fra Girls. Den er så naturlig som etterfølgere blir: Den føles ikke anstrengt, den føles ikke forhastet og den føles ikke fremprovosert, bare … riktig. Noe av wow-effekten, eller, rettere sagt hele, er borte, for det er ikke overraskende bra lenger; FSHG er mer betryggende bra, familiært fantastisk. Fra førstesporet setter inn, «Honey Boney», så skjønner man at her er alt ved det gamle, det gode gamle. Girls’ prosjekt er å pløye seg gjennom pop- og rockhistorien, for så å skrive låter om det (vel, kanskje ikke, men det høres sånn ut). Dette er femti år med amerikansk låtskriverkunst, sammenfattet på plate av en litt forstyrret, men ganske genial duo. Det er fortsatt mye Buddy Holly og Roy Orbinson («Honey Boney», «How Can I Say I Love You» og «Love, Like A River»), men palletten er også utvidet en del, som på shoegaze-nummeret «Alex», eller «Die», som starter overraskende hardt, som en

6

62

8/2011

ironisk sa det i sin Minimal-låt fra 2008: «That music got no groove, got no balls». Folket vil ha Ben Klock i konebankersinglet, de vil ha tyngre, mørkere saker. Gui Boratto har tydeligvis fått med seg dette, og gjør med III et forsøk på produsere et mørkere album enn de han har levert til nå. Dessverre kræsjlander forsøket nesten før det har begynt – for allerede på de første sporene blir det klart at når Boratto skur ned stemningen, skrur han også ned tempoet, og man sitter igjen med et produkt som ikke passer til klubben, men som heller ikke er engasjerende nok til hverdags. Kun svært sporadisk finner han formen, som på den blytunge «Striker». Det eneste som redder III fra et gifttryne er den ekstremt godt utførte produksjonen, men hva hjelper det når det som er produsert ikke holder mål? Andreas Dahl JAY-Z OG KANYE WEST Watch The Throne (UNIVERSAL MUSIC)

King konger. Hver for seg har de hele musikkindustriens øyne på seg hver gang de slipper et album, så det skulle bare mangle at forventningene nådde nye høyder da Jay-Z og Kanye West bestemte seg for å slippe en utgivelse sammen. Først ment å være en EP, for så å bli et fullverdig album, var hypen etterhvert til å, som det heter, «ta og føle på», men med undertegnedes velkjente skepsis til nyere Jay-Z, har det egentlig kun vært Kanye-delen av denne skiva som har trigget sansene mine i forkant av releasen. Og da skiva først kom, var det vel også nettopp Kanye som i mine øyne gjorde Watch The Throne til det

4

slags Queens Of The Stone Agepastisj, men som avslutter i et helt annet, eterisk, Spiritualizedlandskap. På «Myma» sveiper de innom seint åttitalls No Depression, og minner nesten om gammel Madrugada, bare med neddempet patos, som de også følger opp med på platas beste spor, «Vomit». Det er til tider ganske mye, det er mange inspirasjonskilder som skal plukkes fra hverandre og identifiseres, og det er veldig mye følelser som skal prosesseres. Men det er en bra ting, foruten at det er så ekte til tider, at det gjør vondt. Og det er klart, det er ganske derivativt det her. Vi snakker jo tross alt om en regelrett plyndring av The Great American Songbook. Men det gjør liksom ingenting. Girls har når alt kommer til alt, noe distinkt eget å formidle, og de gjør det med et ektefølt skjønn som ikke lar seg imitere. Når man hører på FSHG så får man inntrykk av at det er dette, spille i band, gi ut plater, eller så er det legge seg ned å dø. Det er en nødvendighet over denne musikken, som er sjelden i mye musikk man hører i dag. Det er fullstendig blottet for vikarierende motiver, og det er fantastisk bra, det er kunst. Håvard Ringen

lille ekstra den jo er. Mange har vært skuffede, misfornøyde med at man ikke fikk et album som slo oss i bakken av begeistring over klassiske låter, mens andre igjen har gitt seg ende over og allerede lagt skiva i sine «Beste album noensinne»-lister. Dette er forøvrig ofte de samme folkene som fortsatt mener at Eminem og Jay-Z er de beste rapperne der ute. Personlig ligger jeg midt i mellom, muligens litt nærmere sistnevnte gruppe (når det kommer til akkurat dette albumet), og selv om jeg ikke synes dette er noe klassisk album, setter jeg helt klart pris på ønsket om å levere noe nytt og forholdsvis annerledes enn det vi er vant med fra Billboard-lista. Og der er det nok Kanye West som må ta hovedansvaret. For som Executive Producer har han nok en gang kokt sammen en bunnsolid og variert langspiller. Ikke like bra som My Beautiful Dark Twisted Fantasy, men absolutt bra nok til å bli husket om … tja, om ikke ti år, så … vel, fem. Watch The Throne åpnes med sitt kanskje beste spor, «No Church In The Wild», hvor nykommeren og Rødahl-favoritt Frank Ocean får æren av å starte hele moroa. For meg er det likevel AutoTune-verset til The-Dream som tar kaka over den 88-Keys/Kanye/Mike Dean-produserte godbeaten. Alt blir jo bedre med litt Dream! Men gleden over det fantastiske åpningssporet forsvinner derimot fort når den ikke like store Rødahl-favoritten Beyonce tar over på «Lift Off», en småpompøs sak som sikkert kunne ha fungert mye bedre i mine ører uten frøken Knowles … unnskyld, fru Carters småirriterende vibrasjongauling. Spesielt kjipt siden jeg virkelig digger både teksten og framførelsen av Kanyes breiale vers her («Lift off, takin’ my coat off/Showin’ my tattooes, I’m such a showoff»). Andre godlåter er «Niggas in Paris», «That’s My Bitch» og «New Day», som jeg virkelig elsker, og som gir meg gåsehud hver eneste gang. Noe av den største kritikken Watch The Throne har mottatt, er alle de pengefikserte og cocky living large-tekstene, men først av alt... kan man forvente seg noe annet av to multi-dollarmillionærer som Jay og Kanye? Og sist, men ikke minst må folk virkelig ha skummet igjennom låtene hvis man ikke har fått med seg hyllesten av afroamerikanske helter på «Made in America» (Hvor Frank Ocean leverer enda et fin-fint refreng), og den nevnte, RZA-produserte og Nina Simone-samplende (samme sample som på Huff & Herb-hitlåta «Feeling Good») «New Day», hvor begge rapperne snakker til sine kommende sønner om feilene de selv har gjort i livet, men hvor Kanye strengt tatt også bruker mye av verset sitt på å synes synd på seg selv og leke martyr. «Don’t want him to be hated all the time, judged/ Don’t be like your daddy that would never budge/And I’ll never let him ever hit a strip club/I learned the hard way, that ain’t the place to get love/And I’ll never let his mom move to L.A/ Knowin’ she couldn’t take the pressure now we all pray», rapper han med klare hentydninger til stripper-ekskjæresten Amber Rose og moren som døde av komplikasjoner etter en plastisk operasjon i Los Angeles. At Kanye er en selvopptatt fyr, lærte vi jo forøvrig under Øya, der han hintet til terroraksjonene i Oslo med én setning, før han gikk inn i en tirade om hvor fælt han hadde det siden alle var ute etter ham. Men et oppblåst ego ødelegger ikke min opplevelse av mannens geniale musikk, heller ikke på Watch The Throne, som sikkert kunne ha blitt enda mer interessant (i alle fall for meg) uten Mr. Carter, men som uten tvil er en av årets mer solide skiver. Mathias Rødahl

Vår neste riksmelankoliker JONAS ALASKA Jonas Alaska (MUSIKKOPERATØRENE AS/JANSEN PLATEPRODUKSJON)

I et knapt tiår har Thomas Dybdahl fungert som riksmelankoliker og fast leverandør av lun høstmusikk. Utfordrere har kommet og gått, men falt fra ved neste korsvei aka den vanskelige andreplata. Denne høsten er det viserockkometen fra Aust-Agder, Jonas Alaska, som med god hjelp fra landets beste studiomusikere har snekret sammen det som kommer til å bli høstens bestselger og studenthybelhit. Med ti varierte låter som møtes i krysningspunket mystisk og rebelsk viserocker a la Bob Dylan og Beatles’ lett psykedeliske popunivers, har Jonas Alaska smelt sammen en skive som appellerer til så vel Akersgata som studentheimen i Volda. Måtte bare hans 22-årige sinn holde ut varmen fra det heite søkelyset som kommer til å bli kastet over ham denne høsten, og den påfølgende kulden når det største trykket har lagt seg. Og det er noe med inderligheten, og den sammensatte musikeren hos Jonas Alaska som gir meg en trygghet om at han

4

JONAS V 21 gram (HYPEBEATS)

Bergen keeps on taking it. Enten er jeg en vandrende klisjé når det kommer til min forkjærlighet for Bergensrap, eller så er det virkelig noe i vannet der borte på andre siden av fjellet. For nå har Blodbyen jammen meg klart å produsere enda en strålende raputgivelse, denne gangen fra 21 år gamle Jonas V. Et relativt kjent undergrunnsnavn på de vestlige sidene av ting, men ikke like mye i hovedstaden, noe jeg håper forandrer seg etter at unggutten nylig slapp den 16-spor lange mixtapen, 21 gram. De som har lest litt av mine anmeldelser vet hvor høyt jeg setter genuine rappere og tekster, og unge herr V representerer definitivt den rette siden av målestokken med sine hverdagslige, dog interessante og finurlige tekster, levert via en helstøpt flow. Den hornbaserte «G-Siden» sparker i gang 21 gram, som jo er vel så mye en maktoppvisning fra Bergenpro-

5

har funnet sitt kall i musikken, og vil fortsette å levere livsanskuende folkrock i lang tid fremover. Bare etter første gjennomlytt har han etterlatt et uslettelig inntrykk som gir craving for mer. Radiohiten «In the Backseat» finner umiddelbart veien til «påhjernen», mens den banjodraperte «Aberdeen» utløser ståpels med det uendelig vakre refrengkoret, likeledes «Elena», som med sitt mektige kor og vakre arrangement kommer til å trollbinde lyttere som kritikere. Allikevel, etter seks runder i spilleren, står ikke den selvtitulerte debutplaten igjen som et stort «Wow!», til det ligger fortsatt referansene for mye oppe i dagen. Men hei, gutten har talent, låtskriverskills, et ressurssterkt nettverk bestående av blant annet Thom Hell, Even Ormestad og Martin Horntvedt, og så lenge han ikke ofrer dette talentet for skatinga ligger det an til at Norge har fått en ny viserocker å være stolt av. I en killer kombinasjon av tender, passe mørk, myk og utilgjengelig attitude har mister Alaska det som skal til for å gjøre visene til levebrød. Inger Lise Hammerstrøm

dusenten Hkons side, mannen bak ti av skivas produksjoner, og som også har gitt ut godbiten via sitt Hypebeats Records. Med produksjonsjobber for respekterte amerikanske artister som Devin The Dude og Jim Jones, samt en rekke rappere fra hele Norge, er hans renommé allerede befestet, men blir i alle fall sertifisert med denne utgivelsen. Vi snakker klassiske vestkyst/sørstats-beats som er så bra at jeg ikke forstår hvorfor norske rappere ikke løper mann av huse for å sikre seg. Men norske rappere anno 2011 er som kjent et kapittel for seg, og der mange ser på kommersielle radiosingler som eneste mulige løsning for karrieren, er Jonas V en naturlig arvtaker etter de på alle måter fortsatt aktive indie-gutta i A-Laget, som virkelig har satt standarden når det kommer til å gjøre akkurat det de vil, og samtidig skape både glimrende og velrespektert musikk. I likhet med den nevnte trioen, har Jonas dessuten den raphistoriske referansene på stell, noe han beviser ved ikke å plukke åpenbare

og nymotens (les. billig gimmick) instrumentaler, men heller personlige nittitallsfavoritter, inkludert Scarface-klassikeren «Mary Jane», Jim Jones-singelen «Summer Wit Miami» (hvor Trey Songz er byttet ut på en særdeles vellykket måte med Bergenscrooneren Black), og ikke minst Telas magiske «Sho Nuff», og Bizzy Bone-låta «Way Too Strong», laget om til de to glimrende sporene «Tung» og «Drabantpy», som begge gjestes av den sterkt undervurderte Freakshow-veteranen turned mesterkokk, Petter Beyer. Sistnevnte låt tar oss med på rangletur i respektive Loddefjorden og Fyllingen, hvor de to rapperne forgjeves forsøker å komme seg hjem etter en fuktig utflukt, og er et perfekt eksempel på Bergensrappernes geniale og troverdige bruk av egne bydeler, slang og hverdagshistorier, som i mine øyne gjør de hakket mer interessante enn mange av sine kolleger i resten av landet. Andre standout-låter er den Ralph Myerz-remiksede «Fredag», hvor Jonas går i detalj om sitt


LG Optimus 2X

LG Optimus Black

LG Optimus 3D

Smarttelefoner fra LG Optimus er familienavnet for LGâ&#x20AC;&#x2122;s Smarttelefoner med Android. LG har produkter som passer de fleste brukere fra Optimus One til den nye andregenerasjons Dual Core mobilen Optimus 3D. LG har som mĂĽlsetning ĂĽ ligge i forkant teknologisk og levere innovative produkter til riktig pris.


MUSIKK outsider-liv som øldrikkende og weedrøykende helgeridder, «18. april», som byr på en av skivas beste produksjoner og feteste linjer («Eg har sett at gamle helter har blitt nasjonale stjerner/det er fett å se at ikke bare fitter tjener penger» – selvfølgelig et nikk til Lars Vaular), slacker-anthemet «Sofa», knullelåta «Æsj» hvor han kanaliserer «I Just Wanna Love You» («Gi meg de funkye, klissete, nastye, ekle greiene … æsj! ») over en særdeles porno Hkon-beat, og ikke minst gladlåta «Si ka de vil», hvor Jonas setter ord på forventningene han gjennom hele 21 gram har gitt uttrykk for å slite med («Min mor sa eg måtte vokse opp og bli stor snart/ Samme gamle leksen, Jonas ta deg sammen/Festen er over,

du aner ikke hva du skal med resten/av livet ditt»). Dessverre er det mulig at moren hans har rett, siden denne typen glimrende og troverdig norsk rapmusikk ikke akkurat blir pushet av landets radiostasjoner eller annen presse, Men hvis A-Laget klarer å ta steget ut av undergrunnen med sine grisete undergrunnshistorier, ser jeg ingen grunn til at unge Enkelt V ikke skulle kunne gjøre det samme. Og når det i tillegg går rykter om et samarbeid mellom de to, så ser jo framtiden lys ut – i alle fall for de av oss som digger gatemusikken som heldigvis fortsetter å strømme ut fra Bergen. 21 Gram kan høres/ lastes ned fra www.21gram.no. Mathias Rødahl

GUCCI MANE OG WAKA FLOCKA FLAME Ferrari Boyz (Warner Brothers)

Sinna-musikk fra Atlanta. Enkelte har forsøkt å sammenligne det nye samarbeidsskiva til Gucci Mane og Waka Flocka med Watch The Throne, men kom igjen folkes … selv de mest innbitte Gucci/Waka-fans må kunne innrømme at det er en relativt usaklig sammenligning. Ikke fordi gutta er ræva i forhold til Jay-Z og Kanye, men fordi det er Gucci Mane og Waka Flocka. Rapscenens svar på to trøtte typer om du vil, versus typ Batman og Robin. To karer som til tider kan være selve betegnelsen på ufrivillig komedie, men som

3

samtidig også er i stand til å lage noe av den feiteste rapmusikken der ute. Men selv om Ferrari Boyz ikke er sørstatenes svar på årets mest hypede raputgivelse, er det derimot mange som har sett fram i mot å høre de gamle kompisene gå hardt over et helt album sammen. Og hardt går det selvfølgelig for seg. Dette er mean-muggin’, albuekastende musikk for the hood og alle som har hooden i seg når de drikker seg opp på Patronen. Og selv om det er noen år siden jeg hadde nok temperament i kroppen til å høre på denne typen rap hele dagen lang (noe jeg forøvrig også gjorde – hver dag), merker jeg aggroen kommer snikende når Gucci og Waka drar på med godspor som «Break Her», «Mud

Musik» (med 2 Chainz, tidligere kjent som Tity Boi), «Pacman», «Stones» og «Young Niggaz», hvor man (kanskje litt tankeløst, men selvfølgelig veldig populært) hyller de unge D-boy-gutta som gjør grovarbeidet på gata («My pants saggin low like a young nigga/I’m twistin up the drough like a young nigga/I’m in the club thirty deep like a young nigga/I’m still in the streets like a young nigga»). Men samma hvor fett det blir på enkelte spor, klarer Ferrari Boyz aldri å ta det til noe nytt nivå, heller ikke innenfor sin egen sjanger, noe som resulterer i at man enten må være jævla forbanna, drita full eller høy for å orke femten spor av dette hardcore-kaliberet. Mathias Rødahl

NIGHTBRINGER Hierophany Of The Open Grave (SEASONS OF MIST/INDIE)

Notodden Mountain Falls. Alle som har (bør) lest boken til Jon «Metalion» Kristiansen vet at black metal, på mange måter, døde på starten av 90-tallet, men klarte å leve videre inn i den folkekjære aksepten simultant med at undergrunnen, med få unntak, har stått på stedet hvil siden. Det er riktignok en sannhet med modifikasjoner, for mye har skjedd og mange interessante band har kommet på banen med nytt blod i gitarkassa og pustet ny dødspust inn i en sjanger som nå er inne i sitt fjerde tiår. Altfor mange tror – og postulerer – at all black metal kan spores til Norge på

4

Sentimental trommemaskinvals HTRK Work (Work, Work) GHOSTLY INTERNATIONAL/BLAST FIRST PETITE)

Sjelden har et band møtt like stor motgang som HTRK har de siste to årene. Sent 2009 døde bandets mentor og produsent, The Birthday Partygitaristen Rowland S. Howard etter en kort kamp mot kreften, og tidlig 2010 valgte bassist Sean Stewart å begå selvmord, kun kort tid etter at bandet hadde forflyttet seg fra Berlin til London. Til tross for at låtmaterialet som utgjør Work (Work, Work) er spilt inn

5

64

8/2011

i årene før Stewarts død, bærer etterarbeidet som er utført på albumet av de to gjenlevende medlemmene preg av sorg og tungsinn. Det krystallklare lydbildet til andrealbumet Marry Me Tonight signert avdøde Howard har blitt erstattet med en mørkere, mer tåkete produksjon, ikke ulik lyden på debutalbumet Nostalgia. Borte er også de støyende gitarlinjene som har dominert HTRKs tidligere arbeid, i stedet er det knivskarpe 808-rytmer som driver låtene fremover, som en neddopet versjon av Suicide eller Cabaret Voltaire sin industrielle synth-lyd. På toppen av dette svever Jonnine Standish’

androgyne stemme, som fortsatt høres sexy ut, uten å synge om sex denne gangen. Summen er et musikalsk Red Light District, som durer gjennom natten på vei ned fra en dårlig trip. En sterk atmosfære som skylder mye til både post-punk og elektronisk musikk, uten å låne for mye fra noen av delene. Med inspirasjonskilder som de engelske industrialistene Coil og Throbbing Gistle er det lett å tenke seg til at Work (Work, Work) fort kan skli ut i mer usammenhengende, støyende partier, men den største styrken til skiven er at HTRK holder seg på matta og leverer låt på låt med kirurgisk

presisjon. Selv når de setter opp tempoet på låter som «Poison» og «Body Double» er det en følelse av kontroll som dominerer. Her ligger dessverre også den ene grunnen til at platen ikke når høyeste karakter – variasjonen mellom låtene er minimal. Med to fra før ganske like plater i bagasjen, begynner det å snike seg inn en følelse av at HTRK har relativt få kort på hånden, men dette er bare et lite skår i gleden når låter av kvaliteten til høydepunktene «Slo Glo» og «Skinny» er noe få andre band klarer å levere i løpet av en hel karriere. Andreas Dahl


MUSIKK starten av 90-tallet, til en bitteliten guttegjeng i et mørkt lokale i gamlebyen tungt inspirert av 80-tallets Bathory, Destruction, Celtic Frost/Hellhammer, Sodom og Venom (opprinnelsen – den første generasjonen BM), men også Amerika var helt klart tidlig ute med blant annet Blasphemy, Profanatica, Sepultura (gammal Sepultura!) og Sarcofago. I de senere år har vi sett USA oppfostre en håndfull relativt suksessfulle band (selvsagt ikke målt i salgstall) som Krieg, Leviathan, Nachtmystium og Xasthur. Nightbringer er sist ut med deres tredje fullenger Hierophany Of The Open Grave, og ironisk nok hører disse gutta mer hjemme på Notodden enn i Colorado, og for dere som tar den referansen lyser altså Emperor-skiltet hele veien fra Telemark til Green Mountain Falls. Nightbringer spiller teknisk og mer enn velspilt death/black metal dyppet i et hav av klang farlig nær, grøss!, det symfoniske hjørnet av ekstremmetallen, men klarer å holde seg i skinnet ved å skape en unik, kald og fandenivoldsk stemning i en heksegryte av svart magi, død og fordervelse. Ikke veldig mye har skjedd siden Emp … eh … Nightbringers fantastiske debut Death And The Black Work (2008) og ikke fullt så briljante Apocalypse Sun (2010), men den har sine definitive øyeblikk. For fans av Emperor, Deathspell Omega og Ascension, dette. Andreas Tylden Opeth Heritage (Roadrunner/Warner)

Woodstock ringte og vil ha den brune syra tilbake. Da Metallicas «Black Album» kom ut utbrøt en kompis «Det her e jo faen ikkje thrash, det e jo faen ikkje heavy engang. Det e jo ikkje en gang rock, det e jo, det e jo … jazz!». Lurer på hva han synes om Heritage. Death Metal-røttene til Opeth har aldri vært lengre unna. Vokalist Mikael Åkerfeldt og kompani har beveget seg i retning reinspikka prog lenge. Nå tar de steget fullt ut. Det som har gjort skiver som Blackwater Park for meg har vært evnen til å balansere smektende kassegitardrevne progekskursjoner og ektefølt emocrooning med suggererende death metal og bastant riffing. Ryktene som har svirret i forkant av Opeth sitt tiende opus har vært mange, og fansen er delt i to. Personlig liker jeg både King Crimson og Satan og har ikke noe eierforhold til bandet. Utvikling er logisk. Ekstremmetallen er blitt voksen. Vi har jo sett det komme. Sakens kjerne er at Mikael Åkerfeldt, i likhet med Lee Dorian fra Cathedral er en premienerd av dimensjoner. Han har brukt de siste ti åra på å dykke dypere i 70-tallsmaterien, til han nå er kommet så langt at det nesten bare er han selv som kjenner referansene. Så: null growling. Endeløse flyteseanser, og flinkistromming fra en annen dimensjon. Bra gjort, bevares, men for oss vanlige dødelige blir det i overkant. Uten de forløsende dronete og blytunge doompartiene virker ikke de ambiente prog-gnukkedelene like sterke på meg. Dvelende og introvert er fint det, men da trenger man penetrerende og kontant som motstykke inn i mellom. Vi er derimot langt inn i tjukkeste progskogen, med begge føtter planta solid i fusionmyra til tider. Den berømte knivseggen, altså, ikke like lekende lett denne gangen. «The Devil’s Orchard» høres ut som en fusionjazz-utgave av en Opeth-klassiker fra hine hårde, mens «Slither» er inne i et opptempo 70-talls bikerstuk som Mikael har ikke stemme til å drive. Og hører vi slappebass på «Nepenthe»? Opeth ble tatt inn i gammelmannrockevarmen

3

på Norwegian Wood for et par år siden, Molde Jazz neste? Kjipt å bli gammel så lenge før fansen sin, selv om enkelte sikkert vil utrope dette til et mesterverk. Jørgen Nordeng THE WEEKND Thursday (INDIE)

Ny dose med destruktiv kjærlighet fra Canada. Det er ikke lenger enn et halvt år siden kanadiske The Weeknd forandret R&B-gamet på noen få dager sammen med Frank Oceans genistrek nostalgia/ultra, og selv om nevnte utgivelse overbeviste mer enn House of Balloons, var det fortsatt stor fest i stua da The Weeknd slapp oppfølger-mixtapen, Thursday i midten av august. Sangeren har fått mye velfortjent oppmerksomhet siden marsdebuten, blant annet via kompisen Drake, som blant annet har avslørt at han har jobbet med sin yngre kollega på det kommende andrealbumet, Take Care. Og selv om Drake selvfølgelig fikk mange av oss til å sette kaffen i halsen med fantastiske So Far Gone i 2009, har jeg vært litt redd for at koblingen ville komme til å dra The Weeknd bort fra sitt rå og über-sexy sound, med tanke på hvilken retning Drakes egen musikk har tatt etter den nevnte killer-mixtapen. Men allerede fra åpningssporet «Lonely Star» blir det klart at unggutten på ingen måte har latt seg friste av å fri til det kommerse publikummet, og heller kan man vel si at han har tatt et enda lenger steg bort fra den etablerte R&B-scenen. Og ja, jeg kaller det fortsatt R&B, men jeg kan forstå de av dere som utfordrer den påstanden. For Weeknd er vel så mye downtempo electronica, og sikkert mye annet også som jeg ikke skal prøve å gå nærmere inn på. For eksempel andresporet «Life of the Party», en mørk og industriell

4

«Ompa til du dør»-sak, som i sin tur sklir inn i det som vel må sies å være den ni spor lange mixtapens desiderte høydepunkt, nemlig tittelsporet «Thursday». Her tar Weeknd oss nok en gang tilbake til den sktine sexmusikken som førte til at undertegnede måtte ta turen til Lydverket for å debattere om sangerens kvinnesyn kanskje er en smule drøyt. Med linjer som «I’ve been here for too long, baby don’t cry» og «I don’t need to know what you’re feeling when I’m free» frir han ikke akkurat happy-golucky-lytterne, men det er ingen tvil om at Weeknd har funnet en nisjé med sine destruktive låter som absolutt fungerer. La oss bare innrømme det først som sist, vi elsker denne darknessen fordi vi kjenner oss igjen i den. Spesielt når vi er drita klokka 04:36 natt til søndag. Eventuelt torsdag, da. Og når «Thursday» skifter til omtrent like flotte «The Zone», blir det klart at Weeknd på langt nær er ferdig med den kjærlighetsløse knullemusikken fra House of Balloons. «I’ll give you what you called for/Just let me get me in my zone/I’ll be making love to her through you/ So let me keep my eyes closed» synger han, og burde vel nå være sertifisert i rollen som posterboy for post breakup-sex. Nydelige greier. At han i tillegg har med et vers fra Drake, som ikke nevnes i bookleten(!), men som til gjengjeld leverer et av sine bedre vers på lang tid, skader heller ikke. Thursday har også spor som ikke står like mye ut, men inneholder (i likhet med House of Balloons) såpass perfekte musikalske og følelsesmessige øyeblikk, at vi likevel fører den på lista over sommerens mest spennende utgivelser. Og det beste av alt, nå har vi ikke bare én, men to sex-soundtrack å sette på repeat under løgnaktige og selvforaktende elskosvakter. Mathias Rødahl

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

ASIA INDIA

FRA KR.

4.500,-

VIETNAM

FRA KR.

6.550,-

BALI

FRA KR.

6.550,-

JOBB FRIVILLIG MED ORANGUTANGER OG ELEFANTER PÅ BORNEO 11 DAGER FRA KR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIJI AUSTRALIA

FRA KR.

8.160,-

NEW ZEALAND

FRA KR.

9.950,-

FIJI

FRA KR.

10.450,-

WORKING HOLIDAY STARTPAKKE I AUSTRALIA ELLER PÅ NEW ZEALAND 2, 4 ELLER 7 DAGERS OVERNATTING FRA KR. 1.350,-

LATIN-AMERIKA ARGENTINA

FRA KR.

7.600,-

BRASIL

FRA KR.

6.800,-

PERU

FRA KR.

8.650,-

TRADITIONAL INKA TRAIL 4 DAGER, FRA KR. 2.590,CUZCO KARNEVALPAKKE 7 NETTER, FRA KR. 5.950,RIO DE JANEIRO

Foto: Ingrid Pop

TÖG Drøm (BRILLIANCE RECORDS)

Solosponsa kvasimelankoli. Det er noe utakknemlig å måtte anmelde dårlige norske band, spesielt når man har møtt dem med den største åpenhet og velvilje. Man vil dem godt, og ønsker å fremme norsk musikk, men i rettferdighetens og ærlighetens navn: Før jeg fikk Tôgs debutplate slengt etter meg visste jeg at de var et Stavangerband som sang på dialekt, at de hadde spilt på by:larm, at de var en av de 70 konsertene jeg «gikk glipp av», at de var på en av Norges mest interessante plateselskap om dagen, Brilliance Records, at Lydverket hadde en reportasje om deres ritualer før konserter, og at det besto i å sitte i en ring og be. Modig kristen ungdom, stolt av sin egen tro, fint det. Da jeg spilte plata første gang, kom jeg på at jeg jo hadde hørt «Sansen» flere ganger, og at det i og for seg var catchy og fin nostalgisk synthpop. Siden delte jeg ut kudos for deres bidrag til dialektpopen, og der stoppet godviljen. Da hadde det gått 37 minutter ut i første gjennomlytt, og jeg utbrøt «Herrejesus! Hvor lenge varer denne plata da?!». Enda hadde jeg fire-fem anmelderrunder i spilleren foran meg,

3

og nei, plata vokser ikke etter noen runder. «Drøm» er en, med et par unntak, dørgende kjedelig skive på drøye 40 obligatoriske fullengderminutter, med sjelløse tekster om et liv de ikke en gang har turt å leve, og med totalt fravær av gjenkjennelsesfaktor, og du behøver ikke å ha sett fanden i hvitøyet for å finne låter som «Mot veggen», banale. Det lukter konfirmasjonsleir lang vei. «Her e eg/(eg dytte deg mot veggen)/Så kom ta meg/(eg dytte)/Dytte meg mot veggen» Innpakket i kvasimelankolsk postpunk a la Kent og Bob Hund, men med en grusomt slitsom vokal, tvinges du gjennom et musikalsk landskap så kjedelig og langtekkelig at du vurderer å hoppe utfor stupet opptil flere ganger. Som en venninne så treffende sa det: Det nærmeste Tög kommer melankoli er når det et tomt for Santa Maria-taco i butikkhyllene. Når lørdagskosen for gjennomsnittslytteren til Togs genre består av humlevann fra en Ringnes-kran, sier det seg selv at Stavangerorkesteret ubønnhørlig har falt mellom to stoler. Nei, sett på no’ Ariel Pinks Haunted Graffitti, eller gammal Kent! Inger Lise Hammerstrøm

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

AFRIKA KENYA

FRA KR.

5.700,-

SØR-AFRIKA

FRA KR.

6.250,-

TANZANIA

FRA KR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI-ZANZIBAR ADVENTURE 10 DAGER

FRA KR.

8.750,-

SAFARI JOHANNESBURG – CAPE TOWN 20 FRA KR. 10.650,DAGER

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INKL. SKATTER OG AVGIFTER MED FORBEHOLD OM LEDIG PLASS. GJELDER KUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LÆRER. VILKÅR OG BETINGELSER GJELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

8/2011

65


FILM

Hvordan skal Synnøve Macody Lund fortsette å dissekere Aksel Hennie når hun brukt en hel film på å lappe ham sammen? TEKST Gaute Brochmann FOTO Atle Richter Schie «Fra rennestetein til stjerne» er under tittelen på Pushwagner-filmen. Så selv om slagordet «fra Natt&Dags filmredaksjon til filmdiva» ikke fikk plass på den endelige Hodejeger-plakaten synes vi spranget er såpass friskt at det er betimelig å ta en prat med vår tidligere kollega. For å lodde stemningen etter suksesspremieren. Og få klarhet i noen ubesvarte spørsmål rundt Hodejegerne. Den aller største gåten først: Siden det viser seg at Diana ikke er sammen med Aksel Hennie på grunn av pengene, hva i all verden er motivasjonen? – Siden hun er sammen med Roger Brown, og ikke Aksel, kan jeg forstå spørsmålet. Vi går inn i filmen på et tidspunkt der de har vært sammen i syv år. Hva som har skjedd før dette, og hva som er limet mellom dem får vi jo egentlig ikke vite noe særlig om. For alt vi vet kan Roger ha vært en kjernekar tidligere, men utviklet seg til en kontrollfreaka alfahann etter hvert – som hun jo i filmen spør seg om hun kan fortsette å dele livet med. På manusstadiet diskuterte man flere scener som kunne vise hva de faktisk hadde sammen. Men dette er Rogers historie, så det viktigste blir egentlig at det er hans mindreverdighetskomplekser overfor henne, og hans godt skjulte usikkerhet, som gjør ham til en kriminell player. Hadde ikke filmen vært sett så uforbeholdent gjennom Rogers øyne hadde det vært maktpåliggende å gi Diana mer rom – og dermed fått bedre innblikk i hva hun egentlig tenkte og følte. Men siden dette er en actionthriller der man skal tvile mye på Diana underveis, tror jeg man har ofret dette 66

8/2011

til fordel for en uvisshet som det er lettere å sjonglere plotet rundt. Uvisshet, ja. Mye av det mellommenneskelige forekom ganske tåkete etter at støvet hadde lagt seg. I en film som har mer action enn psykologi på agendaen. Hvordan var det å gestalte selve den emosjonelle krumtappen i et univers med lite plass til finstemte relasjoner? – Det var fint. De scenene der vi skal forstå at hun er oppriktig, var definitivt de beste dagene på settet. Jeg skulle ønske jeg kunne fått gjort mer av det. Det var en større utfordring å spille de scenene der publikum skal tvile på henne. Da må man ha to muligheter åpne i uttrykket uten at man avslører at man har det. Det var deilig å se at det fungerte i klippen. Jeg synes faktisk filmen har mye psykologi på agendaen. Herregud, fortellingen er jo en eneste heseblesende Peer Gynt-reise mot selvinnsikt. Den lekenheten Morten viser med å sjonglere med overflatiske fremstillinger som rives ned, stereotypier som kullkastes, humor som settes i halsen, action med tung in cheek, kalkulerende drama men ekte føleri, er det som ga meg den mest positive overraskelsen første gang jeg så filmen. «Skitt, blod, gørr og avkuttede kroppsdeler er lyssatt og fotografert overraskende realistisk. Volden slår godt over grensa til det sadistiske, og det lukter spekulativt blod lang vei.» Nei, det er ikke Hodejegerne vi snakker om. Det er faktisk du som snakker. Om en annen norsk film. For det er jo egentlig filmanmelderen vår du er. Hvorfor og hvordan gå over til feil side av lerretet når du har en så god jobb? – Jeg har alltid elsket film. Jeg har alltid elsket Natt&Dag. Jeg har alltid elsket å skrive om film. Men noen ganger må man som kjent

gripe kjærligheten an fra andre vinkler for å kjenne at den faktisk lever. Og som om ikke det var nok: «Filmens svakhet på skuespillersiden er Synnøve Macody Lund i rollen som hans store kjærlighet, Diana.» står det i Aftenpostens anmeldelse. De fleste er jo uenige i det, men hvordan føles det egentlig å smake sin egen medisin? – Ja, den var harsk. Men så lenge det står ok ting andre steder, merker jeg at jeg ikke bryr meg. Kanskje mest fordi jeg selv opplever prestasjonen min som ujevn. Jeg synes noe er ræva, mens noe er kjempebra. Så jeg er faktisk enig i både gode og dårlige tilbakemeldinger. Og som filmanmelder vet jeg jo også at det ikke er noe som er enklere enn å bikke negativt. Det som er fint med dårlige kritikker er jo at de som ikke er enige blir veldig ivrige på å argumentere for det motsatte. Dermed har jeg vel egentlig bare fått mer skryt enn fortjent på grunn av den tekstlinja der. Jeg tenker at en som kommer feiende inn fra utsiden og debuterer på toppen av plakaten i en film av internasjonalt format, enten er a) utrolig avbalansert eller b) ytterst ærgjerrig. Hvor ligger du på denne skalaen? – Jeg er ingen av delene. For det første ante jeg ikke at denne filmen kom til å bli så stor. For det andre er jeg ytterst overfølsom og selvkritisk på grensen til det selvutslettende. Men jeg er heldigvis blitt voksen nok til å skjønne at den eneste måten å utfordre det på er å gjøre ting som skremmer vettet av deg. Toppsøket på Synnøve Macody Lund på Google er en artikkel fra mamma.no, med overskriften «Den perfekte familie». Hvilket rolletilbud hadde du trengt for å forlate alt sammen, pakke kofferten og gå solo i Hollywood eller Paris? – De hermetegnene var faktisk så vidt jeg

husker også med i headingen i damebladet. Ganske cheeky til konsernet Hjemmet Mortensen å være. Dersom det å pakke kofferten og gå solo innebar å forlate alt sammen hadde jeg selvsagt ikke vurdert det rolletilbudet. Så hvis det ikke går i boks, hva har du aller mest lyst til å gjøre videre fremover? – Det jeg skal gjøre. Som er å lage to dokumentarer om Kon-Tiki-filmen, samt klippe en hel del videoblogger der fine, fæle, flotte Odda presenterer fagfunksjonene på innspillingen av samme film. Jeg har fulgt Kon-Tiki fra Lillehammer, via Gøteborg, Bulgaria og Malta. Et eventyrlig prosjekt. Norsk filmbransje er jo i all hovedsak et innavlet sted, og der du vel kan kalles en slags outsider. Og voksen nok til å ha litt sammenligningsgrunnlag: Hva var den største overraskelsen? – At filmarbeidere er så utbyttbare. Det ble jeg vel mest overrasket over på Kon-Tiki, der ulike deler av staben ble byttet ut ved hvert sted vi filmet på. Jeg tror det er noe av grunnen til at folk som jobber med film er så opptatt av å være best i jobben og tviholder på kontaktene sine. Så med denne ferske erfaringen som moviestar – pluss kompetansen som rutinert kritiker: Hva slags filmprosjekt vil du aller helst se igangsatt i Norge i 2012? – En blockbuster som henter storyen fra norrøn mytologi. Der du spiller hvilken rolle? – Det må vel bli en i overkant feminin Balder. «Hodejegerne» er på kino nå. Regi: Morten Tyldum.


Endelig tilbake!

PREMIERE Torsdag 22. september kl. 22:15


FILM litt gøy å se romskip sprenge alle plankehusa i en one-street-town til fillebiter. Romvesenene er dog ikke spesielt fryktinngytende og ser ut omtrent sånn som du har blitt vant med fra andre hollywoodproduksjoner. Litt rare øyne og et par ekstra armer er lite kreativt. Forklaringen på hvorfor de har kommet til jorda er også litt vaklende: Gull. Jepp, disse superintelligente skapningene med teknologi lysår foran oss, må ha litt bling. Må ha det. Bare må ha det. Torgeir Blok Premieredato: 9. september

MS ANDRÉ WIL EN T KATI OU IN USSIN E R DARRO JEAN-PIER IGUEL BLONDIN M

E R V A LE H En film av

äki Aki Kaurism

A PÅ KINO FR BER 16. SE PTE M www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

68

8/2011

Conan the Barbarian 3D Regi: Marcus Nispel Med: Jason Momoa, Ron Perlman, Rose McGowan, Rachel Nichols, Stephen Lang, Saïd Taghmaoui, Katarzyna Wolejnio, Leo Howard, Bob Sapp, Nonso Anozie «I live, I love, I slay, I am content.» Det er Conan Barbaren (Momoa) som i korte trekk formidler livsfilosofien sin til Tamara, The Pure Blood. Kvinnen han har reddet, som har reddet ham og som snart skal reddes igjen fra antagonisten og fadermorderen, Khalar Zym. Kort sagt, der andre tegneseriehelter opplever verden i svart/hvitt ser Conan alltid rødt. «Fire and ice!» formaner høvdingfaren, mens sønnens store sverd smis og far og sønn kappes. Begge elementer må med for å sikre sterkt stål og sindig bruk. Men, det er vanskelig å tøyle temperamentet for den som er født til et liv i fyr og flamme. Slik Conan som gutt kaster seg mot fienden med tomt hode og hodet først (til farens ergrelse), slenger også regissør Marcus Nispels seg hodestups inn i Robert E. Howards mytologiske univers. Beundringsverdig kontant og fryktløst, men også blindt forelsket: Hyboria og resten av eventyrkartet tegnes effektivt opp i anslaget med jordnære rollespillfarger og passe campy krigsutstyr til alle mann. Den suggererende historien, derimot, lar vente på seg. Her kan man mane frem Mel Gibsons Apocalypto som sammenligningsgrunnlag, men utelate den stramme, korthugde dramaturgien som forbløffende nok fikk det høye tempoet til å fungere. Tilbake står en heseblesende enakter uten ro og moment til å la publikum glede

3

Friends With Benefits Regi: Will Gluck Med: Mila Kunis, Justin Timberlake, Patricia Clarkson, Jenna Elfman Justin Timberlake og Mila Kunis skal på date. De snakker i telefonen med hverandre, mens de løper mot samme kino. Men akkurat før de treffes så, wow: de skal ikke på date med hverandre! De skal på date med hver sin kjæreste som begge slår opp der og da. Med slike premisser er det ikke engang vits å late som du ikke umiddelbart skjønner

3

seg over gode voldsscener og sjeldent nitidige gjengivelser av springskaller, skalleknusere og parterte skrotter. Klart det er gøy med drivende action – hva skulle action ellers være godt for? – men skal et intensivt handlingsforløp oppleves som spennende, må det pauser til for å generere fryd og overraskelse i det sverdet synger og slegga slår. Conan the Barbarian, holder derimot så høyt tempo at spenningen drives ut av fortellingen som vann fra en sentrifuge. Ragnhild Brochmann Premieredato: 19. august Cowboys & Aliens Regi: Jon Favreau Med: Daniel Craig, Harrison Ford, Olivia Wilde, Abigail Spencer Kugutter & Romvesen: To ord som fullstendig oppsummerer de to timene filmen varer. Enten rider bustete karer på hest gjennom prærielandskap, eller så hopper overgrodde insektvesener inn og ut av et digert romskip. En indianerstamme dukker også opp etter hvert, men de er ikke så viktige at de ble tatt med i tittelen. Manusforfatter har forsøkt å lappe sammen et par actionsekvenser med uinteressante bakhistorier og daff karakterutvikling, men det er tydelig at det bare er fill-in materiale alt sammen. Men Daniel Craig er tøff som den forvirrede helten med hukommelsestap og kung-fukunnskap. Det virker som Harrison Ford ble tatt med på moroa bare fordi noen ville se ham i hatt igjen, men den kan jeg være med på. Det hele er ganske stilfullt gjennomført og westernklisjeer som barslagsmålet og den pene prostituerte er på plass. Effektene er ganske bra og det er

Crazy Stupid Love Regi: Glenn Ficarra, John Requa Med: Steve Carell, Ryan Gosling, Julianne Moore, Emma Stone Tittelen tilsier at dette er en film for nevrotiske kvinner som liker å prate om at de ikke forstår sine egne følelser. «Rare, dumme kjærligheten altså!» Frøkner som nettopp har blitt dumpa eller ikke klarer å få oppmerksomheten til mr. Right, vil nok fryde seg av at menn stort sett er patetiske tullinger som kun skaper problemer. Jeg håper denne markedsgruppen ikke utgjør en stor del av befolkningen. Historien spinner rundt naive stereotyper med hjerter av gull, som alle er ulykkelig forelsket. Alle er like forvirret og må bare finne ut hva de egentlig vil. Filmen prøver å være Love Actually med en dose Homsepatruljen, men ender isteden opp som en forglemmelig samlebåndsfilm. Skuespillerne er greie nok, men har ikke mye å jobbe med. Ryan Gosling fra mesterverket Blue Valentine, har her sitt største øyeblikk da han tar av seg skjorta og viser et han har gått regelmessig på treningsstudio det siste halvåret. Kvinnene beholder selvfølgelig alltid klærne på og er uskyldige og søte med beskjeden seksuell appetitt. Blir noen av dem triste så begynner det å regne. Filmen er ikke like elendig som for eksempel Hall Pass og får derfor en toer for å gi plass til verre filmer. Men Crazy Stupid Love er ikke noe du kommer til å huske å ha sett uken etter. Om dama di drar deg med for å se denne på kino så skylder hun deg en stor tjeneste. Torgeir Blok Premieredato: 30. september

hvordan dette skal ende. Det handler ikke om hvor de skal, men hvordan de kommer dit. Og det er her snappy dialog og en solid dose selvironi faktisk klarer å trekke det som kunne vært enda en forglemmelig rom-com opp fra langtekkeligheten. Filmen prøver å være det stikk motsatte av alle andre rom-coms ved å gjøre narr av klisjéreplikker og dårlig filmmusikk, og det funker faktisk ganske bra. Og for en gang skyld har hovedpersonene sex. Masse sex. De prøver ut stillinger, slikker armhuler og diskuterer intimbar-

bering med fingre opp i rumpa. Alle bikarakterer er like frisinnet; snakker om kuk og fitte og har mødre som liker å sniffe lim. Men selv om hele meta-romcom vinklingen slettes ikke er dum, så faller filmen i sine egne feller da den egentlig er like standardisert som de filmene den parodierer. Den varer litt for lenge og har en del bihistorier som er helt unødvendige. Og den emosjonelle filmmusikken er akkurat like tåpelig som karakterene selv påpeker at andre filmer har. Torgeir Blok Premieredato: 23. september

3

2


FILM

TOUR DE FORCE PRESENTERER:



Martin og Mariana bor i samme by, i samme gate, i bygninger rett overfor hverandre. De gjør de samme tingene, de går de samme stedene, men de legger aldri merke til hverandre. Hvordan møter man mennesker i en overbefolket, kaotisk by som Buenos Aires? Kanskje er det nettopp det som skiller oss som kan bringe oss sammen?

PREMIERE 2. SEPTEMBER

EN NATT FORBI Oslo, 31. august Regi: Joachim Trier Med: Anders Danielsen Lie, Ingrid Olava, Hans Olav Brenner Den uendelige uforklarlige tomheten. Hvordan ser den ut? Hvor bor den hen? Norge, høsten 2011: Anders (Danielsen Lie), Oslo. Som i Reprise og Koselig med Peis er det nok en gang urovekkende godt å følge Anders Danielsen Lie som protagonist og lerretets midtpunkt. Et fjes nakent på kanten til det transparente. Ærlig og henvendt, og samtidig faretruende introvert. Et ansikt som uforstyrret forblir det samme, men som uavbrutt avslører skiftende sinnsstemninger. Fine krusninger på toppen av et svart hav. Anders er Anders, Joachim Triers utgave av La Rochelles dystopiske romanfigur fra Le feu follet (1931). Den unge mannen som ikke vil leve lenger. Oslo, 31. augusts store styrke, det sjette øyet på terningen, ligger her: Triers valg av skuespillere, Triers regi og skuespillernes prestasjoner. Nok en gang danner hovedstaden en vesentlig og vakkert skutt rammefortelling, og igjen er manussamarbeidet med Eskil

6

Mamma Gogo Regi: Friðrik Þór Friðriksson Med: Kristbjörg Kjeld, Hilmir Snær Guðnason and Gunnar Eyjólfsson Mamma Gogo er en trist film om en trist gammel dame som har en trist sønn som lager en pretensiøs film om triste gamle mennesker. Da ingen vil se sønnens film mister han alle sine penger, samtidig som hans triste mor mister vettet. Sønnens eneste håp er å få en Oscar-nominasjon for den triste filmen ingen vil se. Isteden får han en pris ingen har hørt om. Og tristere skal det bli.

1

NORGESPREMIERE 9. SEPTEMBER

Vogt et stødig fundament for dramatikken. Likevel er det menneskene – det alt for menneskelige mennesket – som griper og som gjør Oslo, 31. august til noe mer enn en stilistisk og tematisk forlengelse av Reprise (2006). Kanskje skyldes det en ny vilje og evne til å skape rom, gi aktørene plass. Til å skissere et gjenkjennelig men likevel åpent bylandskap fortalt via færre nybølge-inspirerte fortellergrep og en roligere flyt. Et tendensiøst tidsportrett, men formidlet på en dempet, bevisst og upretensiøs måte. Gjenkjennelig og inneforstått, men aldri for «Knausgård», slik Anders’ bestevenn (Brenner) beskriver småbarnsfamilielivet sitt, med en betimelig, passe flau og akkurat passe kort latter. En siste ekstrahonnør går til Ingrid Olava, men først og fremst til Hans Olav Brenner. I rollen som Anders’ bestevenn befordrer han sin mest oppriktige og ydmyke sceneopptreden til dags dato; en hjerteskjærende naturlig og tilstedeværende samtalepartner. En oppsiktsvekkende debut og et eksempel til etterfølgelse. Ragnhild Brochmann Premieredato: 31. august

Noen norske filmprodusenter tropper opp og sier de vil at den triste islenderen skal regissere en vikingfilm med Paris Hilton. Det er stort sett alt de sier, før filmen hopper videre. Litt senere ringer de ham opp igjen for å fortelle at Paris Hilton ikke vil vite noe av ham. Hun vil nemlig at filmen skal bli regissert av vår egen Nils Gaup. Man skjønner det er ment å være satirisk, men satiren er håndtert på en så barnslig og amatørmessig måte, at det virker som en studentfilm. Den konstante strømmen av karak-

terer som dukker opp for å si en eneste replikk hjelper heller ikke. En servitør hopper for eksempel inn på skjermen og klipper opp den triste filmskaperens kreditkort før hun går igjen. Ok, han er blakk, neste scene. Du tror det har nådd bunnen da en trist gammel mann sitter på et trist gamlehjem og spiller en trist låt på en sag, men neida. Slutten er så trist at det egentlig er morsomt å fortelle om den. Boo-føkkings-hoo. Not! Torgeir Blok Premieredato: XX september

NATTOGDAGGMES.indd 1

www.filmweb.no/fidalgo

8/2011

69

29.08.2011 13:38:39


KILLING BONO

FILM

Killing Bono er en rock‘n‘roll komedie om to irske brødre som strever med å gjøre suksess med bandet sitt gjennom hele 80-tallet. At deres gamle skolekamerater kaller seg U2 og gjør kjempesuksess som verden største rockeband hjelper ikke akkurat på suksessen. Det fører om mulig bare til at de presses lenger ut på scenekanten og ut av rampelyset for godt.

SPRINGSKALLE

PÅ BD & DVD LEIE 14.9. / KJØP 21.9. www.sf-film.no 70

8/2011

Hodejegerne Regi: Morten Tyldum Med: Aksel Hennie, Nikolaj Coster-Waldau, Synnøve Macody Lund, Eivind Sander Endelig skjer det noe! En norsk actionthriller uten pinlige kunstpauser, stakkato dialog, fordummende bygdekarikaturer og pretensjoner om å være noe annet enn ren og skjær underholdning. På norsk, i Norge. Hva gir du meg?

5

Liten mann, stort kompleks og enda større ambisjoner. Aksel Hennie er Roger Brown. Hodejegeren som finansierer overforbruk med kunsttyveri i toppklassen. En kortvokst Dr. Jekyll med Mr. Hyde et klesskift unna slik at den langbeinte og umenneskelig vakre kona, Diana, skal se opp istedenfor ned på ektemannen. Et dødt, godt og glatt liv, inntil kunsteier og konkurrent Clas Greve stikker hull på vernissen. Og action.


FILM

THE ONLY WAY OUT IS DOWN Et lag av profesjonelle dykkere legger ut på en uforglemmelig og livsfarlig ekspedisjon under havets overflate. Dykkernes mål er verdens største, vakreste og mest utilgjengelige undervannsgrotter. Men en tropisk storm tvinger dem dypt innover i grottene, og teamet må bekjempe livsfarlige vannmasser, dødelig terreng og dypt gripende panikk i sin jakt på en ukjent fluktrute tilbake til overflaten.

Produsert av James Cameron (Titanic, Avatar)

REAL 3D FORUTSETTER 3D-TV, SAMT BLU-RAY-SPILLER MED STØTTE FOR 3D. 3D-BRILLER MEDFØLGER IKKE. Ikke før har antagonisten til antihelten Brown vist sitt vakre fjes og sine sterke danske tenner, før jakten er i gang. Den ene i helene på den andre, eller var det omvendt? Temperaturen stiger som den skal, tempoet eskalerer og strykerne ynker seg i melodiøs disharmoni mens filmfotograf og setdesigner kontinuerlig sørger for en vakker rammefortelling: skarpt fokuserte bilder, attraktive tablåer.

Men, på toppen av Tyldums vellykkede bokadapsjon står hovedrolleinnehaverne, Aksel Hennie og Nikolaj Coster-Waldau. To arketypisk korrekte dekorasjoner på toppen av en liflig marsipankake fylt til randen med blod og gørr. Aldri har Hennies blanke øyne, bleke fjes og beskjedne utstrekning gjort seg like godt som nå. Ragnhild Brochmann Premieredato: 26. august

På BD & DVD leie 21.9. / kjøp 28.9. www.sf-film.no 8/2011

71


“VELOPPLAGT OG VELSPILT TRA GIKOMEDIE!”

AFTENPOSTEN

“EN VOLDSOMT ENERGISK FILM, FULL AV TEMPO OG OVERSKUDDI”

KLASSEKAMPEN

“SEVERDIG, SOFISTIKERT OG ROCK A!”

NRK P3

“ENERGISK PORTRETT”

BT

“NORDIN LEVERER EN NYANSERT BALANSEKUNST DET LUKTER AMANDA-NOMINASJO N AV”

AFTENPOSTEN

“FØLSOM OG MORSOM”

HAUGESUND AVIS

PÅ KINO 9.SEPTEMBER FRILAND PRESENTERER “SØNNER AV NORGE” BASERT PÅ ROMANEN ”TEORI OG PRAKSIS” AV NIKOLAJ FROBENIUS I CO-PRODUKSJON MED LES FILMS D’ ANTOINE NIMBUS FILM FILM I VÄST OG GÖTA FILM MED SVEN NORDIN ÅSMUND HØEG TONY VEITSLE SKARPSNO TROND NILSSEN SONJA RICHTER OG JOHNNY ROTTEN KOSTYME ANNE PEDERSEN SMINKE EROS CODINAS KOMPONIST GINGE LYDDESIGN JOAKIM SUNDSTRÖM PRODUKSJONSDESIGN ARE SJAASTAD CASTING CELINE ENGEBRIGTSEN OG MIA JENSEN KLIPP VIDAR FLATAUKAN NFK FOTO MORTEN SØBORG EXECUTIVE PRODUSENT ASLE VATN OG JOHN LYDON ASSOCIATE PRODUSENT FRIDA OHRVIK CO-PRODUSENT ANTOINE SIMKINE MAJA DYEKJÆR BO EHRHARDT TOMAS ESKILSSON OG CHRISTER NILSON LINJEPRODUSENT THERESE BØHN MANUS NIKOLAJ FROBENIUS PRODUSENT CHRISTIAN FREDRIK MARTIN REGI JENS LIEN WWW.SONNER-AV-NORGE.NO facebook.com/filmensonneravnorge


FILM The Greatest Movie Ever Sold Regi: Morgan Spurlock Med: Peter Berg, Paul Brennan, Noam Chomsky, Rick Kurnit Morgan Spurlock tilhører den generasjonen dokumentarfilmskapere som har sett på Michael Moore og tenkt «det der kan jeg også gjøre». Han bruker alltid seg selv som hovedperson og lar filmene sine stå og falle på egen karisma og humor. Du husker sikkert at Super Size Me var en enorm snakkis for noen år siden, og fikk kanskje også med deg Where in the World is Osama bin Laden. Filmene hans er alltid basert på en utrolig enkel, men genial ide, som han kontrollert lar spinne litt ut av kontroll. Denne gangen er det reklame som er mannens antagonist, men isteden for å kjempe imot, har han blitt til verdens største sell-out. Filmen er en lang serie møter, der Spurlock snakker med forskjellige sponsorer og forsøker å få penger for å nevne merkenavnet deres i neste sponsormøte. Ved å la filmen være en overdose av reklame gjør han oss

4

oppmerksom på hvor påvirket vi er og får oss kanskje til å tenke litt. Det er ikke kjempedypt og tonen er heller litt flåsete, noe som gjør at det ikke slår like hardt som det kanskje kunne gjort. Likevel vil jeg si det er en viktig film, da jeg ikke finner mange alternativer om samme tema. Det ironiske er selvfølgelig at filmen aldri kunne blitt laget uten reklame og at Spurlock har hatt et stort team bak seg, som får ham selv til å fremstå som et markedsføringsgeni. Torgeir Blok Premieredato: 9. september The Zookeeper Regi: Frank Coraci Med: Kevin James, Rosario Dawson, Leslie Bibb, Ken Jeong En fyr som jobber på en dyrehage sliter med kjærligheten. Høres det ut som et morsomt utgangspunkt for en film? Noen må ha trodd det, for her er det stinkende resultatet. Humoren begrenser seg til en feit kar som glemmer hva han skal si når han møter dama han liker, før han snubler og ruller tre ganger rundt. Innimellom

1

setter han noe i halsen og blir flau da han blir busta for å tisse opp imot et tre. Det føles som noe Rob Schneider ville spilt i, men selv ikke han ville vedkjenne seg denne møkka. Filmskaperne måtte legge lista enda lavere og endte isteden opp med Kevin James fra Kongen av Queens. Det er bare trist å se at komikeren Joe Rogan også prøver seg som skuespiller, for dette kommer ikke til å bli hans gjennombrudd. Men når du tror at det ikke kan bli verre, så begynner dyra å snakke. Utrolig irriterende voice actors grynter ut slitsomme kommentarer som selv ikke treåringer synes er morsomme. Apekatter snakker om hvor mye de liker TGI Fridays og løver kommer med unnskyldninger for at de slikker seg i skrittet. Mange scener der dyrene skal snakke er filmet på lang avstand, for å spare penger på animasjon av munnbevegelser. Jeg pleier å prøve å finne noe positivt å si om de filmene jeg anmelder, mer her er det helt umulig. Dette er rett og slett en smertefull seanse å lide seg gjennom. Torgeir Blok Premieredato: 16. september

Spurvene Regi: Aleksei Fedorchenko Med: Yuliya Aug, Igor Sergeev, Viktor Sukhorukov, Yuriy Tsurilo Aleksei Fedorchenko tar oss med til et innesluttet russisk landskap, slik vi kjenner og ikke kjenner det. Til to menn, to spurver og en avdød kvinne. Til stereotypiske vodkaflasker, slitte trehus og en stor grå elv lik and grå elver. Og, til noe annet. «Jeg husker ikke når eller hvordan dette begynte. Jeg ville vite, jeg ville forstå, hvem vi egentlig var. Hvorfor vi var slik og ikke annerledes.» Slik innleder

4

protagonisten og fortelleren, Aist, Spurvene, mens kamera fanger den middelaldrende mannen som ung gutt i en båt, med en roende far og en død mor i et ullteppe. Hun er vasket og pyntet som en brud, og snart skal hun brennes og asken spres i vannet. Slik er skikken hos etterkommerne av Merjaene, et for lengst forsvunnet finsk-ugrisk folkeferd. Slik er det bare. Like lite som gutten og mannen ved historiens begynnelse vet hvorfor det er slik og ikke annerledes, vet verken han eller vi mer om Merjakulturens basismekanismer ved filmens slutt. Men vi vet

Pushwagner Regi: Even Benestad, August B. Hanssen Med: Hariton Pushwagner Pushwagner er en raring, hva? Den speisa fyren! Og genial, da! Han er et geni, du vet det? Han ser ting som ikke vi andre ser. Har du sjekket ut Soft City, eller? Fyy, faeen! Huxley og Orwell kan gå hjem. Det er fint å ha ham tilbake, han var jo litt ute noen år der. Bodde på gata og sånn. Forresten, jeg tror han er ganske ute ennå. Men han bor inne, da! Omtrent slik kan Pushwagners posisjon i den norske offentligheten oppsummeres, og, vel, omtrent slik kan Pushwagner: The dokumentary oppsummeres. Benestad gjør i og for seg ærlige forsøk på å trenge bak maskespillet til Push (som venner får lov til å kalle ham), men bak den geniale julebruskongen, karakteren som Terje Brofos har perfeksjonert og valgt å iscenesette i offentligheten, er det kanskje ikke så mye? En syk, alkoholisert, gammel mann, joda, men det visste vi da? Benestad/Hanssen kan få så mye access de bare vil: En bulleteng i Dagsrevyen er gjerne like avslørende. (Påfallende også hvordan Pushwagners interaksjon med diverse mediehus – NRK, TV 2, VG-TV – utgjør store deler av filmen). Gudskjelov for de benestadske øyeblikkene – dere vet, balstyrig sort-hvitt kamera med fokusproblemer, høy meta-faktor – der han

3

heller ikke mindre. Isteden bruker Fedorchenko en repetisjon av ritualet – fortellingen om den voksne Aist, sjefen og hans avdøde kone – som et konkret utgangspunkt for eksistensiell undring. En obskur praksis og en like obskur kulturarv som utgangspunkt for å tydeliggjøre det vilkårlige ved settet med stifter og knappenåler som holder oss sammen. Et kort dykk mot bunnen av det uutgrunnelige livet. Vakkert, ambisiøst og renskåret, men meditativt mer enn tankevekkende. Ragnhild Brochmann Premieredato: 19. august

litt Louis Theroux-aktig lokker Push ut av sin comfort sone og inn i skriftekammeret. Stilt til veggs kan vi glimtvis skimte nye og betegnende sider hos Brofos, bak det tilgjorte: Den stolte, selvbevisste kunstneren som gudsforgåen, sjelden med hell, forsøker å regissere omgivelsene. Narrativ lugging: For øvrig kan det bemerkes at mangelen på drivstoff blir litt hemmende i lengden. Her er intet handling i tradisjonell forstand. Regissørene gjør et halvhjertet forsøk på å fylle tanken med Dreyer-rettsaken, men holder klokelig igjen all den tid de fleste kjenner utfallet av saken (Push vant). Ulikt den forrige Benestad-dokumentaren, den ræva titulerte Natural Born Star (2007), som ble løftet av et like omfattende som gripende arkivmateriale, er denne filmen preget av påfallende lite sepia-bilder og tilbakeskuing. Den typiske dokumentar-stoneren – «Hey, what happened in the sixties, man?» – vil gå skuffet hjem. Eneste «Dette er ditt liv»-mimringa er når Push snakker om sitt første møte med svire- og åndsbror Axel Jensen. Sekvensen er imidlertid blant filmens fineste og evner å slå på noen emosjonelle strenger som resten av filmen dessverre ikke lykkes med. Til det tar posøren Push for mye plass. Eller er det nettopp det som er Terje Brofos? Håvard Nyhus Premieredato: 2. september

8/2011

73


TV

SVAR PÅ DET RETORISKE SPØRSMÅLET TEKST Aksel Kielland Det norske TV-årets mest fascinerende periode har siden flere år tilbake vært romjula. Ikke bare avser TV 2 i en kort periode allernådigst sin lukrative annonseringstid til frivillige organisasjoner; hva gjelder programmert innhold er det som om døren for et par dovne, stappmette dager settes på gløtt for ting som ellers aldri er å se på norsk fjernsyn. Det er som om de riksdekkende norske TV-kanalene i denne korte uka kaster alle konsepter om god smak på gangen, i et desperat forsøk på å komme à jour med sine konsesjonsforpliktelser – med en del ytterst besynderlige konsekvenser. Plutselig serveres et norsk fjernsynspublikum konkurransedans, bowling og rytmisk sportsgymnastikk som om det var den mest natur-

lige ting i verden. Dersom publikum i det hele tatt registrerer det som foregår på skjermen, innhyllet som de er i en tåke av ribbeindusert, avgassbasert apati, er det først og fremst sjokket og forvirringen som holder dem fast på kanalen. Det samme gjelder disse idealistiske reklamefilmene; brorparten av dem er laget etter «fetter’n min har et kamera»-prinsippet, på et budsjett som vanskelig kunne holdt den gjengse norske ungdomsskolejente med porsjonssnus i mer enn en uke, og tar seerne med inn i en magisk verden av offentlig finansierte støtteapparater som ellers er lukket for de fleste av oss. Og det er vanskelig å reagere med annet enn vantro fryd når underbudsjetterte amatørfilmer med usvikelig tiltro til egen sak gjør sitt ypperste for å formidle fortreffeligheten til organisasjoner som Norsk revmatikerforbund, Folkeaksjo-

nen hypotetiske livmorshareskår, Bedrøvede bratwurstbakeres etterlatte, Landsforbundet for rektal amnesi og Amputerte kortdistansesvømmeres fellesforbund. Inntil TV 2 satte igang Skal vi danse? var det innenfor disse rammene TV-overført norsk konkurransedans hørte hjemme, og ideelt sett hadde det fortsatt vært slik. Som idrett er konkurransedans på linje med orientering, isdans og konkurranseskyting – med andre ord forvirrende, langtekkelig og kjernefamiliesplittende kjedelig. Som estetisk opplevelse er det på nivå med skjønnhetskonkurranse for babyer, dokumentarfilmer om plastisk kirurgi og reklamerplakater for solariumssalonger. Likevel er Skal vi danse? en suksess. Men det handler naturligvis ikke om dans. Dansen er bare en utspjåket, overpudret og over gjennomsnittlig TV-vennlig utfordring som de utvalgte kjendisene skal arbeide seg gjennom. Egentlig handler det om mestringsfølelse og samhold og andre ubehagelig teambuildingaktige begreper fra privat sektor. Men teambuilding på vegne av hvem? Det er lenge siden det sluttet å være en prioritet å kurere de oppmerksomhetssyke; det har uansett ingenting for seg. Impulsen om å stille opp i kjendisbaserte dansekonkurranser på TV handler ikke om det enkelte ego, så mye som det handler om publikums frykt for Den fallerte kjendisen. En gang tidlig på 2000-tallet så jeg Knut Bjørnsen stå og selge kjeler på taket over inngangen til en butikk i Kristiansand sentrum. Jeg har hatt min andel sørgelige jobber i mitt liv, men ingen av dem har gjort meg så trist som synet av den tidligere Kvitt eller dobbelt-programlederen som var henvist til å bruke siste rest av sin kjendisstatus på å selge teflonbelagt kjøkkenutstyr til et intetanende sørlandspublikum. Og jeg tror ikke jeg er alene om dette; det er et eller annet dyptliggende i mennesket – og kanskje spesielt i nordmenn – som går i stykker når kjendiser rives ut av sin medierte verden og inn i en verden uten kameraer, flatterende lyssetting og overdrevent velvillige

fortolkningsrammer. Ingen har lyst til å se Inger Lise Hansen selge båtforsikringer i Kragerø; ingen ønsker å støte på Rune Larsen som sommelier på en middels god bergensrestaurant; ingen blir glad av å møte Noman Mubashir i skranken på DNB Nor. Ingen vil se mennesker som har oppnådd kjendisstatus reduseres til helt, helt vanlige mennesker. Kjendisene vet dette, og de vil ikke det norske folk så vondt. Derfor kan man ikke egentlig klandre verken TV 2 eller de deltakende for at Skal vi danse? finnes. Det er på sett og vis et sympatisk prosjekt – problemet er at det er så sjelutslettende uutholdelig å faktisk se på det, samt at det legger beslag på tid og ressurser som heller burde vært brukt på mer fornuftige programmer. Hvis man nå på død og liv skal stille til veie et sysselsettingstilbud for fallerte kjendiser basert på en sport uten publikumstekke sier det seg selv at bowling er det soleklare førstevalget. Hvis man ønsker å se Anna Anka og Lars Bohinen iført hudfargede tights og utilrådelige mengder brunt ansiktspudder kunne dette formodentlig latt seg gjøre innenfor mer oppbyggelige rammer. Og hvis TV 2 er på jakt etter et programkonsept som sikrer dem en stri strøm av promoartikler på dagbladet.no, er det både billigere og logistisk sett enklere å montere et par overvåkningskameraer på soverommet til Jenny Skavlan. Men som sagt, helt uten forsonende kvaliteter er det nå ikke. Alt kan dessuten tilgis, såfremt norsk fjernsyn bare beveger seg én tomme nærmere det stadiet der man produserer programmer som SVTs Vad är en människa?, hvor programleder og audiovisuell foregangsmann Fredrik Lindström uforstyrret og uten fiksfakseri fikk intervjue psykofarmakologer, kjønnsforskere og professorer i idéhistorie om den menneskelige tilstand i en hel time.

Hva er et menneske? Skal vi danse? Svar på det retoriske spørsmålet.

Atle Antonsen • Tuva novotny • anders Baasmo ChristiAnsen agnes Kittelsen • rolf lAssgård • iBen hjejle

SESONG

samlivsterapeuten som mener alle burde bo alene

PREMIERE toRsdag 22. sEPtEMbER kl. 21.40 på tv 2 74

8/2011


SPILL Tilbakelent hullkravling Desktop Dungeons Windows, Mac, web, iPhone, Android Gratis eller ti daler www.desktopdungeons.net Dungeons of Dredmor Windows, Mac www.dungeonsofdredmor.com

Det er antageligvis på grunn av at en av utviklerne bodde en stund i Stavanger at «rougelike»-spillet Dungeons of Dredmor inneholder flust med referanser til lutefisk. Hvis du er ekstra heldig får du tak i et apparat som kan omforme hva det skal være til lutefisk. Akevitten i dette spillet inneholder 100% alkohol. Forfriskende! Etanol er en god ting i dette spillet. Positivt ladet er også spilldøden: «Congratulations, you have died!» Det er morsomt frem til døden inntreffer også.

1

En annen aktualitet i samme gate er Desktop Dungeons fra Sør-Afrika. Det renner også over av elegant vidd, og egner seg godt til korte perioder med spilling, siden man typisk kravler gjennom et hull på cirka ti minutter. Det kommer til å passe deg bra, dersom du, som meg, sliter med å finne tid til lange perioder med avkobling. Dessverre er det lett å bli hektet, og bare ta en runde til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og

en til. Og en til. Og en til. Og en til. For en stil. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Alpha-versjonen er gratis, og den har skikkelig dårlig grafikk. Det liker jeg. Hvis man forhåndsbestiller fullversjonen får man tilgang til beta-versjonen. Den har litt mer fancy grafikk. Og litt flere fancy funksjoner. Og kjører i browseren for økt casual-itet. Kult! Cool.

FILM&KINO

Kunstferdige rullespill Rock of Ages Windows, Xbox 360, PS3 www.atlus.com/rockofages

FÆDRELANDSVENNEN

Proun Windows Donasjonsbasert, altså kr 0 til ∞ www.oogst3d.net

NETTAVISEN

De Blob Windows Gratis! www.oogst3d.net Jeppe Hein, ’360 presence’ (2002). Et eksempel på knusing i samtidskunstkontekst.

ACE Teams forrige eskapade, Zeno Clash, var en surrealistisk voldsorgie uten like; stil er noe disse menneskene ser ut til å være opptatt av. Rock of Ages kommer ut i disse dager, og gir deg en viss grad av kontroll over en stein som ruller gjennom en håndfull kunsthistoriske epoker, og på vegen får den knust noe antikk kunst, en overdimensjonert David-statue av Michelangelo, og noe bekmørkt romantisk føleri av

1

Goya. Steinen kastes også innom noen gotiske middelalderkatedraler før den snirkler seg gjennom rokokko. Jeg håper det kommer en samtidskunst-oppdatering etter hvert. Apropos kunst og kuler, sjekk også ut Proun, der kulen ruller gjennom abstrakte landskap som minner om et Mondriaan eller Kandinsky-maleri – tittelen er en referanse til maleren El Lissitzky, som brukte begrepet til å betegne

«stasjonen der man skifter fra maleri til arkitektur» – i et forrykende tempo. Spillet er utviklet i landet der ulovlige substanser er lovlige. Samme team utviklet prototypen de Blob, der musa styrer en fargeklatt som ruller rundt i Utrecht og maler byen rød samt i andre freshe farger. Det minner om Katamari og Loco Roco iblandet et islett Carmageddon, for de som kjenner til slikt. Dersom ikke minner det ikke. Fresh!

Cyberpunken vender sin augmenterte nese tilbake Deus Ex Human Revolution Windows, PS3, Xbox 360, OnLive www.deusex.com E.Y.E. Divine Cybermancy Windows www.eye.streumon-studio.com Hard Reset Windows Utgis i september www.hardresetgame.com

Ikke bare kommer det tre nye cyperpunkete spill ut i disse dager: På kunstgalleriet No.5 i Bergen er det noen digitale stilleben å se denne herrens måned – et av dem inneholder coveret til filmen Cyborg fra 1989. Tilfeldig? Kanskje. Det er en film med Jean Claude Van Damme, og den er passelig lite kul. Bra muskler, likevel, og masse bra brøling. Mye bra! Deus Ex 3: Human Revolution kommer ut like før blekka du holder i hånda, og det betyr høytid i intellektuelle spillmiljøer. Her kan man kan meske seg i konspirasjonsteori-referanser og generell teknoparanoia i actionrollespillform. Den formen har

1

E.Y.E.: Divine Cybermancy også tatt. Dette er et ambisiøst prosjekt fra Streum On Studio, som foregår i et fremtidsunivers som er omfattende nærmest til det megalomane, fullt av skrivefeil, med et merkelig appelerende design. Dersom du ikke har tid til eller lyst på rollespillenes kompleksitet, men til gjengjeld har lyst til å skyte på roboter mens du springer bakover, kan du satse de surt oppsparte pengene dine hardt (cyberpun intended) på det destruktiode (er det et ord? Nå er det det) Hard Reset fra det polske studioet Flying Wild Hog. Det bringer tankene hen til det useriøse Serious Sam, samt eldre, arcade-aktige spill fylt med

formålsløs 90-tallsvold. Som du forstår, er det en sammenheng mellom disse spillene og tidligere nevnte Proun og Rock of Ages: Her er det også kuler, men de kommer ut fra pistoler og geværer. Hvis du føler deg mer på den retro-pasifistiske siden av cyberpunken kan du kose deg med gode gamle Normality, nylig relansert på GOG.com og DotEmu.com. Et annet klassisk cyperpunk-eventyr, Beneath a Steel Sky, er forøvrig å få tak i gratis, for fattige og folk med god smak. Tasty!

i salg på dvd og blu-ray nå!

SPILL: Rasmus Hungnes

8/2011

75


EUROPAFILM AS PRESENTERER

MICHEL PICCOLI I

VI HAR EN PAVE en film av

NANNI MORETTI

PÅ KINO I OKTOBER!

VHP241x360.indd 1

30.08.11 20.52


POLITIKK

Mitt Brille Land Å begrense antall brillesett vi kan se verden gjennom, begrenser også mulighetene til å forandre den. Tekst Tore Andvig ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERHOLM Stadig nye kriser. Når det verste sjokket etter finanskrisen omsider har lagt seg, lurer det en ny én rett rundt hjørnet. Samfunnene i vesten er tynget av økonomisk stagnasjon og vedvarende høy arbeidsledighet som følge av ideologisk motiverte sparetiltak. Det ulmer i Europa og vi aner at opptøyer aldri er langt unna overflaten. De moderne demokratiene virker ute av stand til å adressere problemene. Den foreløpige responsen har variert fra inkompetent til den rene og skjære galskap. Stater redder banker, men kutter i trygder og pensjoner. Stadig flere – ikke bare ungdom i London – opplever at de står utenfor samfunnene, uten å øyne en utvei, en sjanse til å lande et meningsfullt og sikkert arbeid. For første gang siden begynnelsen av trettitallet tviler de fleste foreldre på at de vil overlate en rikere, tryggere og sikrere fremtid til sine barn, enn den de selv fikk overlevert fra sine foreldre. Både i Europa og på den andre siden av dammen, ligger venstresiden, det historiske svaret – den tradisjonelle demperen av kapitalismens mest brutale sider, menneskeliggjøringen av kapitalismens iboende brutalitet – som fisk på land: døende og desperat, forgjeves gispende etter luft før den blir slaktet, sløyd og spist. Venstresiden er utfordret av en mørkeblå, reaksjonær innvandrerfiendtlig, populisme med brune ytterkanter. Ut av disse frynsete bevegelsene trer stadig mer forstyrrende og farlige elementer frem; alt fra Behring Breivik og Tea Party-bevegelsen, til Fremskrittspartiet, Le Penn, Wilders, Sverigedemokratene og Berlusconi. Alle bygger de sin popularitet på et akkumulert sinne over dagens situasjon; usikkerhet, fremmedgjøring og avmakt. De målbærer folkets frustrasjon. Vi lever i en tid der neo-liberal ideologi har blitt internalisert i stadig flere av våre lands viktigste institusjoner. Sakte men sikkert bres

neo-liberalismen ut som et tungt teppe over en stadig større del av samfunnet. Resultatet er ikke bare at institusjoner er ute av stand til å ha den varmende innflytelsen de var tiltenkt, de er også ute av stand til å ta vare på sitt mandat, slik det opprinnelig var definert. Slik er de ikke lenger i stand til å være troverdige og effektive uttrykk for den kollektive viljen de til å begynne med var satt til å målbære. David Simons «The Wire» og Slavoj Zizeks siste sosialfilosofiske bøker er blant de mest avslørende observasjoner og analyser av dagens situasjon. På hver sin måte viser de to forfatterne hvordan dagens liberale demokratier er ute av stand til å håndtere problemene de er nødt til å løse. Problemene oppstår som resultatet av systemet. Zizek viser hvordan ideologi er et permanent og uutalt premiss for alle samfunnsdiagnosene og i alle handlingsalternativene vi gitt disse analysene kan tenke oss. Slik viser han problemene ikke er begrenset til feil eller pervertering av systemet på individ og/eller institusjonsnivå, nei, de er en iboende konsekvens av kapitalismen. Simon viser hvordan neo-liberalismen kledd opp i New Public Management-gevanter, ødelegger alle de viktigste institusjonene i en mellomstor amerikansk by, Baltimore. Over fem sesonger gir Simon en detaljert skildring av det organisatoriske økosystemet og hvordan institusjonene spenner bein på hverandre. Huset vinner alltid: Simon sier rett ut at serien dreier seg om konsekvensene av kapitalismens seier, den globale kapitalens undergraving av arbeidskraftens verdi; om alle arbeiderne vi ikke lenger trenger siden ny teknologi har gjort dem overflødige – eller produksjonen er flyttet til et lavkostland. Denne prosessen har desimert behovet for arbeidstakere innen industriell produksjon i de fleste vestlige land. «The Wire» beskriver resultatet av kapitalens triumf i vestlige industrialiserte økonomier – en verden der

Hva skjer når vi bare har ett tilgjengelig prisme å observere verden gjennom?” mennesker blir mindre og mindre verdt. Unntaket er de få som er på toppen av pyramidespillet. Som Simon sier: «Noen er heldige og finner på en ny musefelle – men det store flertallet av oss, mennesket som klasse, blir mindre og mindre verdt. Kapitalismen er et kasino der noen vil være heldige og vinne jackpot, mens det store flertallet taper, og oddsen alltid vil alltid være i husets favør.» «The Wire» er en studie i hvordan institusjonene som har blitt bygget for å ivareta fellesskapets interesser, ikke lenger virker. Hvordan de i stedet ender opp med å ivareta sine egne interesser: «oligarkiet vi liker å kalle et demokrati som er besatt av penger», sier Simon. Hans fokus er ikke bare hvordan systemet er ødelagt, men hvordan det uten en omfattende politisk reform vil være tilnærmet umulig å forandre det. Simon viser til Shakespeare, Tchekov, Ibsen og «all that good shit». Her var individene i kamp med seg selv eller et system som kunne overvinnes. I dag – ikke minst hos individfetisjisten USA – er imidlertid de gamle grekerne mer relevante. Her spiller individene en heroisk, så visst, men likevel nytteløs kamp mot skjebnen, en skjebne som avgjøres av gudenes interne feider eller hva orakelet i Delfi hadde spådd. Denne skjebnen, en skjebne uavhengig av vilje, evne eller heroisk kamp, er tragisk nok mer relevante i dagens postmodernistiske kapitalisme, mener Simon. «The Wire» legger frem dette synet, bare at gudene er byttet ut med institusjoner. Resultatet er det samme: En nytteløs og desperat kamp mot skjebnen med bare ett mulig utfall: Tragedie og undergang. Der Simon gir oss et detaljert utsnitt av virkeligheten, er Zizek langt mer anek-

dotisk i stilen og har et annet fokus. «I The Wire» ødelegges institusjonene fra innsiden, via de to ideologiske forutsetningene til neoliberalismen: New Public Management (NPM) og grådighet. Zizek utfyller Simons detaljerte beskrivelse av mekanismene i Baltimore, ved å vise hvorfor neo-liberal ideologi fører til innføringen av systemer som NPM, og hvorfor det er tilnærmet umulig å gå bort fra NPM så lenge vi er fanget i dagens ideologiske virkelighet. Zizek presenterer eksempler som viser hvor vanskelig det er å bli kvitt feilaktige oppfatninger som bunner i ideologi. Han er ikke så opptatt av hvordan mekanismene i systemet faktisk virker, men hvorfor disse mekanismene er en del av selve logikken til systemet, dets ideologi. Neo-liberalismen er ofte ute av stand til å adressere problemene fordi mange av dem er direkte konsekvenser av neo-liberalismens logikk, hevder Zizek. Han legger frem en ide om at ideologi og den materielle virkeligheten fusjoneres gjennom en prosess av «kollektiv internalisering av neo-liberalistiske verdier». En prosess som medfører at vi kun står igjen med et neo-liberalt vindu å se verden gjennom. Hva skjer når vi bare har ett tilgjengelig prisme å observere verden gjennom? Hvordan hemmes vi av den neo-liberale fortolkningen av virkeligheten, som vi alle er fanget i? Dette er spørsmål som Zizek stiller. Slik er han hele tiden på jakt etter den underliggende ideologien, de uuttalte, ubevisste premissene vi bygger våre samfunn på. Hva vi oppfatter som mulig er avhengig av hva vi oppfatter at er. Å begrense antall brillesett vi kan observere verden gjennom, begrenser også mulighetene til å forandre den. 8/2011

77


Signy Fardal (50), redaktør i ELLE. Landets mest kjente løvemanke. Har skrevet boken Fashion Bible. Var raddis som ung. Har jobbet i Klassekampen, Dagsavisen, Ny Tid, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Bokser på fritiden, når hun ikke klapser til journalister. Er redd for spøkelser.

Vi lager ikke et blad om psykisk helse”

78

8/2011


Djevelen snakker ikke bare svada. FOTO ATLE richter schie – Gud, jeg har drukket champagne siden jeg kom på jobb i dag! Er du drita? – Jeg må i hvert fall få lese intervjuet før det går i trykken.

1 6 1 6

Ja, hvis vi også kan få sjampis? – Det er tomt nå. Skuff!

Ok, hvorfor skriver og snakker alle HELT likt i dameblader egentlig? Har dere en slags fancy fashionista-algoritme dere kjører tekstene gjennom på de små rosa Mac-ene deres? Eller er alle faktisk klin like? – Jeg er helt uenig i at vi i ELLE skriver likt.

«Jeg simpelthen elsker denne mintgrønne Marc Jacobs-vesken, den sklir rett inn i høst-garderoben!» Et must for pastellglade fashionistas som meg selv. Jeg sverger til new vintage! Ludidu!»

1

Null gjenkjennelsesfaktor? – ELLE skriver mye bedre enn alle de andre magasinene på det norske markedet. Vesentlig bedre. Så da må dere sette dere ned og lese ELLE litt grundigere. Vi sier mye mer enn det. Det har seg sånn at mange kopierer oss, og prøver å gjøre som oss. Jeg skal ikke nevne nøyaktig hvilke blader det gjelder … Når det er sagt, så henvender vi oss til moteopptatte jenter, og noe blir jo litt likt i hvordan man henvender seg til én lesergruppe. Men jeg aksepterer ikke premisset for spørsmålet. Jeg synes ikke ELLE er like de andre.

6

Greit. Hva mener du er en frigjort kvinne i dag? – Det er ei kvinne som velger å gjøre det hun vil. Det kan likegodt være en som velger å være hjemme med fem barn, som en toppsjef. Det å være fri handler om å bryte barrierene, og kunne leve i tråd med det man selv vil. Det tror jeg kvinner i andre generasjoner ikke har hatt anledning til å gjøre. Forventningene og rollene var veldig styrt av menn, samfunnet generelt og kvinner selv – kvinner er noen ganger kvinner verst.

6

1

Er dameblader eller manneblader best på objektivisering av

damer? – Det er et godt spørsmål. Både dameblader og herreblader selger jo med damer på coveret. Men jeg mener selvfølgelig at det er herrebladene som objektiviserer, og ikke kvinnebladene.

6

Hva er det med dameblader og oppheng i pasta med kroppsfa-

song? Puppepasta, penispasta, rumperavioli, analmakaroni … – Jeg fikk faktisk en pakke med penispasta en gang, som jeg serverte i en jentemiddag. Men det må være minst ti år siden. ELLE har ikke fulgt med på utviklingen på den fronten.

1

Lille-speil-i-veska-der, er du, Signy Fardal, den mest fryktløse motesjefredaktøren i landet her? – Det vil jeg tro.

6

Vi hadde ikke planlagt å intervjue deg igjen. Egentlig ville vi ha konkurrenten din Vanessa Rudjord, sjefredaktør for Norges eneste rendyrkede motemagasin, Costume. Men hun avlyste dagen før avtalen. Fikk kalde føtter. Ikke tøff nok, mente hun. Litt dårlig stil. Var hun så lunefull da du jobbet med henne også? – Jeg tipper at Vanessa tok en spansk en der, og hadde sine grunner. Vanessa er tøff, hun. … Men jeg har flere år på baken enn henne, så jeg er hakket tøffere.

1

Hvem synes du har best stil i Norge, utenom deg selv? – Jeg er fornøyd med min stil, selv om den på ingen måte fortjener plassering på den ene eller andre lista. Det som er morsomt i dag er at jeg har bursdag, så jeg kom på jobb til kake og champagne, og mens jeg klemmer den ene etter den andre kommenterer jeg til alle at de er så fint kledde. Så viser det seg at de har kledd seg ut som meg for anledningen! Hoho.

6

Hva er smak for deg? – Det er vanskelig å definere smak, for det handler om hva som er god smak og dårlig smak ikke sant. Jeg synes det er ufint å heve seg over andres smak.

6

Men er ikke smak det dere driver med i ELLE? – Det vi gjør er å tolke trendbildet til enhver tid. Handler det om smak? Smaksbegrepet føles litt patronizing. Jeg synes ikke noen har rett til å si at min smak er bedre enn din smak. Smak er ofte noe man bruker i forhold til klasse. Overklassesmak. Arbeiderklassesmak. Sigøynerdamemaleriet med de store øreringene, er det dårlig smak eller ikke? Så smak synes jeg er et vanskelig begrep.

1

Jaha, Signy Bourdieu. Men ser du ikke på deg selv som en premissleverandør på smak for 191 000 kvinnemennesker? – Hvis det er riktig som dere sier at jeg forvalter god smak, så ville jo alle leserne av ELLE likt akkurat det samme. Og det gjør de ikke. Det er 191 000 lesere som liker ulike ting. Man kan si at det vi presenterer ikke er smak, men trender. Noe av det viktigste budskapet for oss er ikke kopier catwalken. Da er du fantasiløs. Det handler om hvordan du selv tolker trendbildet, og setter det sammen på din måte. Det er jo avhengig av hva som er ens passion … GUD, jeg kjenner jeg ikke skulle drukket så mye før intervjuet, hvor var vi? Vi snakket om smak?

6

Synes du også det er ekkelt at det heter smaksløker? – Det har jeg ikke tenkt på før, men det er jo ganske ekkelt. Det er litt som adamseple. Det er også litt ekkelt.

1

Vil du anslå at den gjennomsnittlige redaksjonelle benlengden i ELLE er høyere eller lavere enn i Costume? – Hoho! Vi kan ta den kampen altså. Forskjellen på redaksjonene er vel først og fremst at i Costume ser alle ut som én. Vanessa kan sende hvem som helst fra redaksjonen og si at det er Vanessa fordi alle likner og kler seg som Vanessa. Alle er blonde og pene og like gamle. Det er litt mer bredde hos oss. Bokstavelig talt.

6

Hehe. Du vet at den blogge-benkryssposeringen stammer fra Steven Meisel sitt SS2001-shoot for Vogue med en tissetrengt Kate Moss? – Nei, men når jeg tenker meg om og ser for meg det bildet, så er det helt logisk. Det er jo ofte sånn at ting har et naturlig utspring. Det var interessant informasjon.

1

1 6

Takk, vi fant det på helt selv.

Det gikk jo ikke så bra med det der SHEMALEprosjektet ditt, ELLE Mann. Har du fremdeles et brennende hjerte for menn med god smak? – Der må jeg arrestere dere. Det råder full forvirring i mediemarkedet rundt det at vi la ned she-male. Det er ikke sant at det ikke gikk bra. Annonsørene elsket bladet. Det handler om at vi fikk nye eiere, som hadde panikk for finanskrisa i 2010, og la det ned. Jeg brenner for menn med god smak, absolutt.

Hva er en mann med god smak? – Jeg synes det finnes flere av dem nå enn for ti år siden. Det er mindre skitne negler, tennissokker og svette t-skjorter. Jeg tror menn er mindre redde for å bli oppfattet som homo fordi de er opptatt av klær. Jeg synes det er kjempeviktig med klær, de som sier de synes det er uviktig, da er det noe de ikke skjønner.

6

Hva er det de ikke skjønner? – Det er veldig dumt å ha et visuelt uttrykk som kommuniserer noe helt annet enn hvem du er. At hvordan du fremstår henger sammen med hvordan du fremtrer, gjør at du kommer lettere frem i verden. Det har tatt lang tid for norske menn å skjønne. Men jeg har sans for den barske norske mannen. Lenger nede på kontinentet kan det bli for jålete. En smakfull mann dusjer hver dag, kler seg i rene ting, passer på at jeansen sitter som den skal, er opptatt av å ta seg ut, uten at det tar overhånd.

1

Apropos menn: fæsjenverdenen har alltid hatt skikkelig sansen for det androgyne og kjønnsoverskridelse og sånn.

6

Er du i kontakt med din indre mann? – Det er veldig mye androgyn mote fremover! Mange av sesongens show var basically guttejenter. Jeg tror nok det finnes kvinnelige og mannlige egenskaper, og at jeg besitter begge deler. Men jeg har nok ingen mann inni meg som sitter der og kommanderer.

1

Jeg kjenner en mann som heter Sigve Knardal, nesten Signy Fardal det!!

1

Er du enig med en annen profilert moteredaktør om at en mann ikke er verdt et forhold hvis han tjener mindre enn én mill i året? – Jeg har aldri har valgt menn ut fra penger. Selv om jeg har hatt mulighet til det.

6

Jasså, jasså! Og hvem tjener mest av deg og kjæresten din? – Det er meg.

1

Hva er det mest smakløse du vet? – Om dere sikter til om jeg har hang-ups på konkrete ting, så har jeg ikke det. Jeg er litt eldre enn dere, men jeg hører en del på P3, og har lagt merke til at yngre folk henger seg opp i småting som man bedømmer veldig utifra. Da er man ute, liksom. Det legger jeg merke til hos de yngre jentene i redaksjonen her også.

6

Hvor mange ganger er du blitt anmeldt for brudd på arbeidsmiljøloven siden sist vi møtte deg? – Nå trodde jeg dere spurte om «hvor mange unger har du blitt anmeldt for …»

1

Heh. – Nei, altså, ingen. Jeg er ikke blitt anmeldt for brudd på arbeidsmiljøloven.

1

Har du fått noen til å grine i det siste da? – Ikke som jeg vet. Men det kan jo hende folk går ut og gråter.

6

Du vet at den klassiske highfashion-poseringen med krumrygg stammer fra da Natalia Vodianova ble bokset i magen under en fotoshoot/voldtektsforsøk med Terry Richardson? – Nok en gang er det forunderlige fakta som kommer frem her, jeg visste ikke dette heller! Men det høres logisk ut. På et tidspunkt må jo noen ha oppfunnet den poseringen, men personlig synes jeg ikke den er særlig lekker. Når mine medarbeidere kommer til meg med en moteserie med mye av den slags spastiske poseringer, blir det diskutert.

1

Mørkt kropp-o-lemma: leve uten pupper og vagina resten av livet, eller dekket av permanent akne resten av livet? – Selvfølgelig å dekke meg med Acne. Eller, dere mener brandet Acne, sant?

1

Nei, akne. – Aiaiai! Hva skal man da med pupper og vagina?? Gurimalla, det er jo helt håpløst. Jeg nekter. Begge deler er helt utenkelig. Sorry. Neste spørsmål.

6

Hva er kriteriene for å bli valgt ut til stilartiklene deres? – Jenter med kul stil. Det er det viktigste og egentlig eneste kriteriet.

6

Kunne dere valgt en med downs? – Vi lager ikke et blad om psykisk helse.

1

Akne da? – Altså, ikke Acne-Acne, men akne? Vi pleide å kalle det kviser... Vi velger personer vi tror våre lesere blir inspirert av, og som de kan identifisere seg med. Vi velger jo ikke folk som er helt utenfor målgruppen. Vi er alltid interessert i å få tips om kule jenter med kul stil. Dere to er sikkert kandidater til det.

1

Så snilt sagt. Prrrr. – Men jeg tror jeg aner hva dere prøver å få meg utpå her, og må bare si at man helt sikkert kan irritere seg over at moteverdenen handler mye om visuelle ting. At det handler om pene kler, pene ansikter, pene krukker …

6

… Krukker? Som i mugger? Tetas? – Krukker. Krem! … til og med maten vi har på trykk i ELLE skal se lekker ut. Sånn er det. Det står jeg for. Like it or not. Det er ikke noe mål i seg selv å vise stygge mennesker. Kan du stille opp i den månedlige styggesaken vi har hver måned, liksom?

1

Hvorfor blir vi aldri invitert på de ville nachspielene dine? – Folk sier stadig det! Jeg har litt nachspiel altså, men jeg er jo en voksen dame, så ikke så ofte. Vet du hva jeg tror det kommer av? Jeg bodde i en leilighet i Josefinesgate da jeg flyttet ut fra samboeren min en kortere periode, men navnet mitt står fortsatt på døra og på postkassen. Og hun som bor der nå, hun har ikke gjort noe med det. Så hun lever på at folk tror det er hos meg! Det er sant. Og så har hun fester der, og det er fullt av DJ-er og vill festing og alt.

6

Ro-ro-ro! – Den unnskyldningen er så dårlig at dere skjønner at den må være sann.

1 6 1

Er puppene dine ekte? – Ja. Absolutt alt er ekte her.

Håret er vel ikke helt ekte. – Neehei, hårfargen er ikke ekte. Men jeg vurderer om jeg skal skjære et hull på toppen her og skru til litt. Stramme opp ansiktet. Men jeg vet ikke om jeg gidder. Kanskje om fem år. Når tror du botox kommer på Narvesen? – Det er et godt spørsmål. Sikkert ikke lenge til. Det overrasker meg litt at så mange unge jenter gjør det. Jeg har ikke noe forhold til om det eller helsefarlig, men jeg skjønner ikke hvorfor de gjør det når de er pene nok fra før. Jeg kjenner mange som har gjort for mye av de tingene, og fått det Donalduttrykket.

6

1 6

Puledokketrynet. – Nettopp. Restylan, er det ikke?

Jeg har en kompis som sier botox virker forebyggende på rynker. – Det er bare tull! Dere må ikke finne på å gjøre det før dere er femti. Hvor gammel ble du i går, om jeg tør spørre? – Femti. Nå har jeg blitt voksen, fordi jeg klarer å si det uten at det er guffent. Det å bli gammal er en tung ting i denne verdenen, i hvert fall i motebransjen. Man vil jo helst være 33 hele livet. Det beste komplementet jeg kan få er når folk sier «wow, du ser jo så mye yngre ut!».

1

6 1

… – Det er mye bedre enn om folk kommenterer at jeg er snill, eller flink eller kul. Ungdommen er en tapt ting.

8/2011

79


2011-september-oslo  

GauTE BRochMaNN oM SMak &amp; uBEhaG i NoRSk fiLM OSlO 31. auguST HOdEjEgERnE PuSHwagnER jay-Z / KanyE wEST ZOla jESuS HTRK jOnaS V +++ DET...

2011-september-oslo  

GauTE BRochMaNN oM SMak &amp; uBEhaG i NoRSk fiLM OSlO 31. auguST HOdEjEgERnE PuSHwagnER jay-Z / KanyE wEST ZOla jESuS HTRK jOnaS V +++ DET...