Page 1

BERGEN 8 - SEPTEMBER 2011 // SMAK

Erlend O. Nødtvedt:

Fyllingsdalen, baby!

WWW.NAttOGDAG.NO

Raptus Ekko Professor Pez Mads Berven Hanne Vatnøy Jonas V +++

& MØTER Signy Fardal Dennis Reksten & Co:

Dette er MusikkBergen

Dennis Reksten // Foto: «Utsikter fra Bergen» // Sandra Jecemenica & Åshild S. F. Thorsen

Natt&Dag - Siden 1988


FORHANDLER INFO // WWW.HUBFOOTWEAR.COM IMPORTØR: SIDECUT NORWAY AS, WWW.SIDECUT.NO // TLF: 40 00 17 08


BERGEN - SEPTEMBER 2011

Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Tore Andvig Torgeir Blok Gaute Brochmann Thomas Cook Andreas Dahl Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen Anders Gogstad Emil F. Horowitz Rasmus Hungnes Espen Ingebrigtsen Aksel Kielland Inger Lise Hammerstrøm Lars Kristian Midtsjø Maria Moseng Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Håvard Ringen Mathias Rødahl Hans Christian Skovholt Karoline Skuseth Oda Solberg Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Øivind Vogt Marie-Alix Isdahl Voisin Julie Østengen Thea Østerberg

68

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Alexander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no Økonomi Netledger

15

Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo

Bergens bedrikkelse ................................................................................................................................. 12 Sjangeren som kom ut av fryseren ...................................................................................................... 15 Hodet over vannet ...................................................................................................................................... 19 Smak & Ubehag ............................................................................................................................................. 22 Bad taste ........................................................................................................................................................ 25 Dom kallar oss hipsterS .......................................................................................................................... 27 Musikk & Tegneserie ................................................................................................................................... 44 Hva er din største stilblunder? ............................................................................................................ 47 Restaurant ................................................................................................................................................... 48 Kunstguide .....................................................................................................................................................50 Scenekunst: Fellesskapelse ................................................................................................................... 54 Klubb ............................................................................................................................................................... 55 Litteraturintervju: Romantiske negasjoner ................................................................................... 56 Piratvirksomhet .......................................................................................................................................... 59 Musikk: Zola Jesus, Jonas V, HTRK .......................................................................................................... 60 Filmintervju: Hodejegerprøven ............................................................................................................ 66 Film: Pushwagner, Hodejegerne, Oslo 31. august ........................................................................... 68 TV & Spill ........................................................................................................................................................ 74 Politikk: Mitt Brille Land ........................................................................................................................ 77 NATT&DAG møter Signy Fardal ................................................................................................................. 78

Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

60

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no Takk til: Heartbreak

M

1

Ø M E R KE T ILJ

24

Fotografer Stephen Butkus Atle Richter Schie Kristian Skylstad Kari Tønseth Sandra Jecemenica Åshild S. F. Thorsen Kieran Kolle Ingrid Marie Andersen Chris Andre Aadland Nikita Solenov Monica Santos Herberg Steffen Oftedal Thomas Furu

Illustrasjon Kristopher Hernholm

Trykkeri

27

01

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

8

DETTE SMAKTE VI PÅ

56

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

8/2011


Frisk som ein fisk utan forsikring? So bra! I Sparebanken Sogn og Fjordane er vi godt kjende med livsdraumar og dans p책 roser. Stikk innom kontoret v책rt i Bergen - vi kan love at du som vil sikre framtida di blir tatt godt imot. At du vel Sparebanken Sogn og Fjordane si personforsikring er berre So bra!

Du finn oss i Christian Michelsens gate 4 ssf.no - meirennbank.no


OVERHØRT

LEDER

...

Gigantiske Baller-prisen 2011 går til Måvsar og Rustam på Utøya, som gikk for første alternativ i primalreaksjonen fightor-flight. Å ha kastet stein på ABB, det er noe å fortelle barnebarna sine det! Junkiediett-nytt: Fjorland risengrynsgrøt er den nye Litago. Den søte, lett fordøyelige og næringsrike kaloribomba kan til og med fortæres kald. Det går tæring i næringa! Arbeiderungdommens posterboy tar tilbake hverdagen på alvor. Vi snakker ubehagelige scener og « … vet du ikke hvem jeg er?»replikker i døra.

Bilde: Markus Brendmoe, atelier

Markus Brendmoe Munch etc. 4. september 2011 - 8. januar 2012 Stenersenmuseet retter søkelyset på Edvard Munch i høst med utstillingen Munch etc. – som viser bilder av kunstneren Markus Brendmoe, som har latt seg inspirere av noen av Munchs mest kjente motiver, bl.a. Madonna og Skrik. Brendmoes bilder kjennetegnes av ukonvensjonell tilnærming til tradisjonelle uttrykksformer. Resultatet er gjerne utfordrende og overraskende. For informasjon: www.stenersenmuseet.no

«Jaja, vi får vel ta oss en tur i år også» (utpust) var en gjenganger blant middels engasjerte og blaserte publikummere under Øya i år. Hjelper tydeligvis ikke å flørte hardt med «utenlandsk» musikkpresse, hvis man ikke klarer å holde varene varme på hjemmebane. Pretto norskforfranskning gone wrong er alltid gøy. Vi fører P3s Pån-du-Prå som en interessant nyvinning på lista sammen med gamle travere som «antrekå», «bærrne» og «kroasint». (Og ja, det var artistnavnet til Øyaaktuelle Pantha du Prince de siktet til, om du ikke tok den). En av NATT&DAGs medarbeidere tok samme fly som landets største fotballblogger til sydligere strøk i sommer. Hun skal visstnok ha tygget sukkerfri Hubba Bubba konstant, gått på dass hvert 15. minutt og generelt sett ut som en forskremt Chihuahua. Mile high club med indre demoner, sier du? En profilert TV2programleder fra Sunnmøre ble observert med kappe på dagtid på St. Hanshaugen...

8

8/2011

Fem fatale Jeg flyttet til Bergen for fire år siden. Snart begynte jeg å lure: Hvorfor får samtlige konserter på Koengen terningkast fem? 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5 ,5 ,5, 4. Dette er BTs terningkast til Koengen-konsertene det siste halvannet året – henholdsvis Stevie Wonder, Muse, Iron Maiden, Depeche Mode, Rammstein, John Fogerty, Joe Cocker, Kim Larsen, Timbuktu, Bob Dylan, Kanye West, Rihanna, John Olav Nilsen & Gjengen, Kaizers Orchestra og Roxette. Depeche Mode ble riktignok flyttet inn i Vestlandshallen, men poenget er det samme: Når artister kommer til Koengen får de en femmer av BT. Ja, bortsett fra Roxette da. Men herregud, Roxette, liksom? Jeg kunne gått lenger tilbake, utvidet tallgrunnlaget og funnet nøyaktig det samme. Men nok empiri. Mer interessant er det å spørre seg hvorfor BT har kjørt seg fast i femmersporet. Holder alle konsertene nøyaktig samme nivå? Neppe. Så hvorfor klarer ikke en ruvende regionsavis som Bergens Tidende å heve seg over lokalavisenes heia-journalistikk? Ligger det i BTs mandat å stå på sidelinjen og applaudere? Nei, bedyrer Kulturredaktør Hilde Sandvik som har uttalt at BT «ikke skylder Bergens kulturliv noe». Til utenlandske megastjerner derimot, sitter tilsynelatende dividendene løst. Så hva er greia? Den konspiratoriske vil peke på konsertarrangøren. Med sin markante tilstedeværelse og sine organisatoriske tentakler har Frank Nes & Gjengen opparbeidet seg et ry og en maktposisjon man nødig utfordrer. BT trenger Bergen Live mer enn Bergen Live trenger BT, vil konspiratoren hevde, og viser gjerne til Bruce Springsteen-dekningen som nærmet seg, unnskyld, overskred, det krakilske i sitt omfang, og anslagsvis holdt liv i flere årsverk i kulturredaksjonen i den prøvede tiden rundt finanskrisen (Springsteen-konsertene ble for øvrig premiert med to seksere, og ikke den sedvanlige femmeren). Kjipingen vil hevde at Einar Engelstad, som skriver de fleste Koengen-anmeldelsene, bare kan skrive én anmeldelse: femmeranmeldelsen. Legg til tidsnød og deadline-stress, og du har en låst situasjon. Jeg har imidlertid lyst til å lansere en tredje vei. BT har forvekslet Koengen-konserten med en Brann-kamp. Med sin

blanding av ritualisert folkefest og institusjonalisert massemønstring, det hele akkompagnert av gamle, kjente sanger, har Koengen-konserten opplagt visse fellestrekk med det som foregår inne på Brann Stadion. Og sannelig: Oppildnet av publikums heiarop har BT tilsynelatende glemt at de er på plass for å vurdere en konsert, og ikke rapportere fra en fotballkamp. Alle forsetter om å bedrive kritisk journalistikk – en øvelse som tar artisten og publikum på alvor – forlates ved inngangsporten til Golden Circle. Her er det intet som skal under lupen – kun en «stemning» som skal formidles. Stevie Wonder-anmeldelsen er symptomatisk: «En wonderful aften», skriver BT. «Perfekt vær og fantastisk stemning. Strengt tatt alt en kunne ønske seg.» Strengt!? I stedet for å taksere Koengen-konserten som et kunstnerisk uttrykk, gjør BT sitt beste for å bli en souvenir for konsertpublikummet, et kommentert fotoalbum som kan bekrefte følelsen av å ha deltatt på en «heidundrendes fest». At konsertene belønnes med fem – og ikke seks – blir i dette perspektivet et proforma forsøk på å skape ørlite grann kritisk distanse. I lengden hadde muligens sekser-rekken sett litt parodisk ut også. På den annen side: er ikke femmer-rekken over her like dum? Det er også et element av selvoppfyllende profeti her. Med evinnelige forhåndsreportasjer om at «her skal stjernen feste», «dette skal gitarhelten spise» og «her skal The Boss dusje/drite/sove/(fyll inn)» skapes en redaksjonell marinade det skal ganske voldsomme porsjoner med integritet til for å kunne stå i mot når konserten – omsider – skal evalueres. I boka Terningmannen av Luke Rhinehart har hovedpersonen sett seg lei på et rutinepreget liv der den ene terningkast tre-dagen avløses av den neste terningkast tre-dagen. Som en utvei velger han å overlate sin skjebne til terningens forsyn; for å skape litt variasjon begynner han å kaste terningen. Det er sørgelig å måtte konstatere at BT per idag kunne nytt godt av samme fremgangsmåte. Håvard Nyhus


NYHETER • BLOGG • KAMPOVERSIKT

! S I T A R G

ENDELIG EN APP FOR DIN KLUBB! LAST NED APP TIL ENGELSKE FAVORITTLAG PÅ:

GOLONDON.NO/FOTBALL

GoGunners • GoChelsea • GoFulham • Go Liverpool • GoUnited • GoSpurs • GoCity • GoBlues • GoBlackpool • GoBaggies GoEverton • GoForest • GoStoke • GoSunderland • GoQPR • GoHammers • GoIpswich • GoLeeds • GoRovers • GoReading GoWigan • GoVilla • GoDerby • GoNewcastle • GoWolves Haugesund Travel AS og Ryanair Service Desk • Tlf: 52 85 78 00 post@haugesundtravel.no

Studenter som kjøper billett på nett reiser aller billigst mandag – torsdag.

w w w. k y s t b u s s e n . n o

Foto: Ashley Studio

I n n t il 5 0 % r a b a t t mandag – torsdag!


TIDENS ÅND

OVERHØRT

Den nye gullrekka Whitetræsh er blitt det evige gull, og et nytt nivå av dritt er nådd i høstens TV-serier. Frogner? Ny sesong av Trekant? Det Årner Seg? Sikker??

1 1

Abstinenser I kjølvannet av en landsomfattende kjærlighetskonsensus har uroen fått slå rot. En rastløshet som ulmer i bakhodet når du er hjemme fra jobb og skole, og ikke har noen planer eller avtaler. En tinitus i lillehjernen som konstant forstyrrer din sedvanlige hverdagsrytme: Hva skjer i kveld? Hvem skal jeg få oppmerksomhet av? Er sommeren over? Er det et helt år til neste sesong av Game of Thrones? Hva skjedde egentlig med True Blood? Hvorfor kastet Knausgård 600 sider når jeg ikke engang klarer å formulere en facebookstatus? Er det for sent å melde seg på Dagens Mann? Hvem skal jeg få gi en klem ikveld!? Om du ikke har en fastlege som gir deg mer enn en engangsdose valium er det lite som kan stoppe magesuget etter umiddelbar tilfredsstillelse. Om du i tillegg er en av våre gjennomsnittslesere, og dermed har et anstrengt forhold til fysisk aktivitet og mangler rutine i utgangspunktet, står du igjen med to alternativer: mini-Santiago, og vår kjære blodsbror og sykesøster med bunnløst monopol: alkohol. N&D spår en opptur for begge fenomenene nå som trærne farges av død, og vinden blåser ut lighteren mens du spør deg selv hvor mange av de dagene med sol du egentlig klarte å gjøre noe fornuftig ut av i sommer.

MUSIKK

...

2 1

Flein Og alle de som snakker om at de skal gå tur i skogen, men ikke gjør det.

3 1

Mini-Santiago Det er langt å dra til Spania, og du er en fantasiløs filantrop om du kommer deg dit midt i Europas arbeidshøst for å bruke ferien på en utdatert pilegrimsferd, når du har så mye annet å penetrere med ditt norske bankkort: tyrefekting (hvor trodde du ideen til Happy Meal kom fra? Storfekjøtt = Underholdning), arbeidsløshet (ja, du kan faktisk kjøpe en spansk student for en helg med en norsk dagslønn), turistfeller (de er fortsatt morsomme å trå i noen ganger), og billige taxier som kan kjøre deg hele veien til Santiago og evig frelse. Men du er ikke i Spania. Du er i Norge og leser en gratisavis i forsøk på å døyve uroen. Og det gjør du rett i, kjære leser, for NATT&DAG gir deg oppskriften: Legg igjen iPoden hjemme. Skru av telefonen. Ta t-banen til Ryen. Kjøp deg porsjonssnus, en pose sjokoladeboller og en tåteflaske pærevann, og ta beina fatt rundt Oslos ytre vollgrav, Ring 3. En severdighetsløs opplevelse av støy og våt asfalt som tar deg rundt vår kjære hovedstads minst sjarmerende arkitektur, og loser deg trygt inn i bykjernen igjen ved Sjølyst, for en siste times spasertur mot Operaen og sosialdemokratisk frelse. Du glemmer garantert tinitusen i pekefingern, og ender kanskje opp med å forhåndsstemme med en varm latte-to-go. Og vips, så var du tilbake i tiltaksløshetens trygge favn igjen.

4 1

Ekstase-tweeting Mmmm, yess, åhh herregud, mmm. Digg, har den beste sexen ever akkurat nå. #øyatweets #nytkonsertendaforsvingende #janellemonae

5 1

Alkohol For den viderekomne, eventuelt stagnerte, leser, som gjesper over tanken på en mini-Santiago eller har blitt stuck med leppa til Anders Danielsen Lie etter 31. august og frykter at for mye panorering av Oslo får tøflene til å parkere seg selv, er det allment kjent at det finnes intet bedre sted å søke viten enn i bunnen av flaska. Men frykt ikke, kjære leser: du er ikke alene. Partydrugsene ligger igjen på en strand et sted, og face it, samtlige i dette landet går inn i en eller annen form for depresjon de kommende månedene. Det er på tide å poke din gamle trofaste følgesvenn igjen. Mannen med den røde høyrehånda. Jenta med vrengt topp, blåveis og 32 tapte anrop: «Ute ikveld?» Flaska med tuten peker på … deg. Stack opp på Tuborgen. Gå ut i bynatta med høy røst og varme føtter i troen på at akkurat denna karen, han vinner dama. Denne jenta, hun skal networke seg til topps ikveld. Øya i taket.

1 6

Enda en av N&Ds medarbeidere ble halt inn for lovens klamme arm etter en i det meste laget utagerende klubbkveld. Utestedet hadde nemlig gått til anskaffelse av overvåkningskameraer. Innendørs. Skal utelivs-Norge bli Big Brother nå? Hvor er Datatilsynet når man trenger dem? Øyastillstand 2: – Hvor er Øya-nachet a? – Der det var sist …

Siste skrik fra moteverdenen: Stylister fra Midtøsten styler seg opp som terrorister! Motefotografer fra midtøsten skyter! Fashionshoot, Oslo sensommer 2011: – Oi, se her om jeg tar dette sjalet på hodet, ser jeg ut som en terrorist nå? Hæ, gjør jeg? – Haha, ja! Skikkelig! Najs. La oss skyte litt. – Mer evil øyne? – Ja! – Armene i kors, er det bra? – Ja, ja! … Forlags-sommerfestene er over! Hvem grabbet hvem? Hvem klina på do med ektemennene utenfor? Hvem snakket med hvem som snakket om hvem som snakket med hvem som snakket om … zZzzz … eneste vi husker er flau jazz i bakgårdene, etter hvert toppet av «Staying Alive».

Pac(wo)man Det kan virke som dagens tenåringer er splitta i to kategorier: Kjedelighetsgenerasjonen eller NB! Altså Nooooo Boundaries, der de fråtser i opplevelser og eskapader. Firtippelblandede narkococktails, orgier med femhodede dildoer, selge kroppen for moro skyld, selge sjela for (litt mer) moroskyld og så videre, og så videre, er blitt hverdag for våre unge håpefulle. Aner vi en Prozac Invasion med depresjon som den nye landeplagen i 2016? En hel generasjon uten produksjon som entrer 27-club for et siste rush av anerkjennelse på The Ciiiiircle of Liiiiiife: Google +.

7 1

Hoppetau 2000 hopp a day, holder serotoninubalansen away.

8 1

Bobler: Molotov-cocktails, bukkake, brune mokasiner, matblogging, magesår, parblogging, søksmål, human, all too human, mjød. 10

8/2011

Eneste som var morsommere enn Komiprisen forrige måned, var førkinopremieren til Vinduet Vitser. Tørrlol...

Henda i været … den som vil forske på musikk. TEKST Håvard Nyhus Hvor mye kan du vri og vende på en god poplåt, men samtidig ta vare på dens … essens? Hvor mange bokstaver kan du klemme inn i et bandnavn? Disse problemstillingene utgjør navet i prosjektet som er Put Your Hands Up For Neo-Tokyo. Nå er de aktuelle igjen da, vettu. Bergen by har en unik evne til å produsere band og artister som faller mellom to stoler og som lager musikk i ukjent farvann. Byen har tilsynelatende et slikt format at alle blir kjent med alle, uansett bakgrunn og musikalske preferanser. Disse forutsetningene dannet grunnlaget for Put Your Hands

Up For Neo-Tokyo (PYHUFNT) hvis alkymi på førstesingelen «The Ghost» overbeviste selv überkresne Wendy Roby hos Drowned In Sound: «[…] given that I am usually allergic to anything strung out and pasta-like, they are really quite something; look-them-up-whenyou-get-home good.» PYHUFNT, som springer ut av den utømmelige kilden som er DJ NJAAL, har ellers rekruttert medlemmer fra band som Young Dreams, moi, The New Wine og Advanced Language. De har også innledet samarbeid med klesdesigneren Poupette Bulley og kunstneren Jørund Hannevold. Well connected, altså.

Put Your Hands Up … spiller på Ekkofestivalen 30. september. To nye singler, «Together» og «Die Mauern» slippes henholdsvis 8. og 12. september. www.putyourhandsupforneotokyo.com

NATT&DAGS ØLBAROMETER

Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Kafe Spesial .......................... (0,4) 42,Vamoose ................................. (0,4) 44,Brød & Vin ............................. (0,4) 45,Hulen ...................................... (0,4) 46,Krohn Pub ............................. (0,4) 46,Kvarteret .............................. (0,5) 49,Victoria Pub & Cafe ............ (0,4) 49,Aspendos ............................... (0,4) 50,Cacti Art Cafe ...................... (0,5) 50,Baran ...................................... (0,4) 52,Hectors Hybel ..................... (0,4) 52,Henrik Øl & Vinstove .......... (0,5) 53,Biskopen ................................ (0,4) 53,Fotballpuben ...................... (0,45) 54,Finnegans ............................. (0,4) 54,Elefanten ............................... (0,4) 54,- Onkel Lauritz ....................... (0,4) 54,Legal ....................................... (0,4) 54,Ujevnt ..................................... (0,4) 54,- Pingvinen .............................. (0,4) 54,Nobel Bopel .......................... (0,4) 55,Landmark ............................... (0,4) 55,- Vågen Fetevare ..................... (0,4) 55,- Cafe Opera ............................ (0,4) 55,-

Naboen ................................... (0,5) 56,Garage ..................................... (0,4) 56,- Inside ...................................... (0,4) 56,Bar Barista ............................ (0,5) 58,- Logen Bar .............................. (0,4) 58,Dr. Wiesener .......................... (0,4) 59,- Barfot ..................................... (0,4) 59,- Strædet Pub .......................... (0,5) 62,- Roll & Rock ........................... (0,5) 62,Husets Pub (Gjestehuset) . (0,5) 62,- Folk & Røvere ........................ (0,5) 62,- Wessel Bar ............................. (0,4) 64,- Privaten .................................. (0,4) 64,- Terminus Whiskeybar ......... (0,4) 67,- The Scotsman ........................ (0,4) 67,- Altona Vinbar ........................ (0,4) 67,- Cafe Kippers .......................... (0,4) 68,- Madam Felle ........................... (0,4) 69,- Dickens ................................... (0,4) 69,- Logen Haven .......................... (0,4) 69,- Contra Bar ............................ (0,4) 72,- Feliz ......................................... (0,4) 72,- Bocca Bar ............................... (0,4) 74,- Frille ...................................... (0,5) 75,-


LG Optimus 2X

LG Optimus Black

LG Optimus 3D

Smarttelefoner fra LG Optimus er familienavnet for LG’s Smarttelefoner med Android. LG har produkter som passer de fleste brukere fra Optimus One til den nye andregenerasjons Dual Core mobilen Optimus 3D. LG har som mülsetning ü ligge i forkant teknologisk og levere innovative produkter til riktig pris.


LITTERATUR

Erlend O. Nødtvedts nye bok Bergens beskrivelse inneholder materiale for ordhistorikere og Språkteigen om 200 år. TEKST Espen Ingebrigtsen FOTO Kieran Kolle Hva driver du med, Erlend O. Nødtvedt, 27 år gammel hordaskald som i følge kritikere holder et «stramt kvelertak» på det norske språk? – Jeg jobber på biblioteket som litteraturformidler, skriver på en masteroppgave i nordisk om et uleselig verk av Kristofer Uppdal, og sitter i redaksjonen for Vagant. Nå lanserer jeg diktsamlingen Bergens beskrivelse som følger opp bestselgeren Harudes fra 2008. Siden 2008 har jeg for det meste vært på Gjestehuset og sett Løv-Ham- og Tottenham-kamper. Innimellom har jeg skrevet poesi, spesielt etter mislykkete byturer. Hvor i verdenshistorien havner vi med Bergens beskrivelse? Hva slags tidshorisont trenger vi for å forstå deg? – Denne samlingen har et tidsspenn på over 1000 år, og den tar opp i seg språk fra så forskjellige tider og miljøer som Bergenshumanistene på 1500-tallet, jobbetid-rederne fra mellomkrigstiden og samtidige hasjrøykere fra Fyllingsdalen siden 1990. Det finnes også et fremtidsperspektiv i form av en påkallelse av en ny bybrann. Utopisk potensial, kalles det. Boken din bygger blant annet på gamle byskildringer. Hvem har påvirket deg? – Ludvig Holberg skrev i 1737 en bok som

også hadde tittelen Bergens beskrivelse. Den og Absalon Beyers dagbok fra 1552–1572 er verkene denne boken hviler på. På en annen side hadde ikke byskildringene i denne boken vært mulige uten Céline, Joyce eller Øyvind Ådland for den del. Jeg har rødt hår, akkurat som Goethe. Bergens beskrivelse kretser rundt en motivkrets med mange branner og mørke smau. Hvor ble det av den dikteriske fantasien som forener skjønnhet og sannhet? – En våt junkie som forhåndsstemmer Høyre på impuls etter å ha benyttet seg av bibliotekets sprøyterom, har umåtelig skjønnhet. Helge-Jordal-junkien [eldre, bergensk junkie som ligner på Helge Jordal, red. anm.] er Bergens Apollon. Bergen er et postkort i et bosspann, men Bergen er også trærne rundt Lille Lungaardsvann i mai. Klang og rytme står sentralt i opplesningene dine. Men når du kobler tekstene dine så tett til din egen stemme, vil kanskje noen hevde at du først og fremst skaper luftige ordkonstruksjoner, tomme luftslott uten noen eksistensiell substans? – Det tomme er ofte det fulle, slik føles det i hvert fall når jeg fyrer. Når noe tømmes, fylles jeg. Det kan ikke sies ofte nok – ordet lyrikk kommer jo av instrumentet lyre. Først i rytmen og klangen oppstår det som gir poesien egenverdi.

En gang Tomas Espedal hadde vært på nachspiel hos meg, fant jeg førti sneiper i en skuff.” 12

8/2011

Fyringen fyller både deg og store deler av tiden din? – I følge Holberg gjorde man ære på verten hvis man knuste vinduet hans etter en helaften. Det skal fyres skikkelig. En gang Tomas Espedal hadde vært på nachspiel hos meg, fant jeg førti sneiper i en skuff. Jeg sier ikke mer. Det er vel ingen som har laget poesi av fyllingsdalsdialekten før deg. For å komme inn i litteraturhistorien hjelper det kanskje å ha en respektløs omgang med tradisjonen, slik at du finner en egen tilgang til noe større? – Allerede Holberg var opptatt av de muntlige praksisene som konstituerer det bergenske. Innholdet må nødvendigvis få denne formen. Det blir et slags forsøk på å finne en slags språklig essens, som både er nåtidig og fortidig. Et språk som samtidig er helt nytt og 500 år gammelt. Jon Fosse har vist at colabongen bak et naust i Strandebarm kan være et minste felles multiplum for menneskeheten. Her kan jeg slutte meg til disse andre bergensbeskriverne, som for eksempel han der Tier-Lars, eller John Olav Nilsen: det gjelder å holde det ekte, det har med troverdighet å gjøre. Men mest med posering selvsagt. Dersom din ungdomstid og dine fyllehistorier nå blir hugget i stein, kommer aldri nittitallets Fyllingsdalen til å gå i glemmeboken, i stedet for å forsvinne som grafitti på greske søyler av marmor. – Dette er mest et sukk fra et historisk og geografisk situert subjekt som prøver å undersøke i hvor stor grad kulissene for ens liv har betydning. Hva betyr det for livet at det regner her hele tiden? Hva betyr det å gå i samme

smau som tullinger som ligner deg har sjanglet gjennom allerede i tusen år? Da jeg var i Roma, så jeg en gravstein fra antikken med en inskripsjon der en fyr påsto at han hadde hatt som fosterbarn en toåring med den intellektuelle kapasiteten til en 80-åring. En annen hevdet at han kun hadde bannet tre ganger i sitt liv, og det ville han ha på gravmælet sitt. Dette er viktige monumenter. Diktsamlingen kan om noen hundre år være det samme som en runepinn med obskønt innhold fra Bryggen er i dag. Du gikk jo på ungdomsskolen i Loddefjord. Hvorfor skriver du dikt, du kunne vel blitt en middels god rockestjerne sånn som de andre derfra? – I fjor leste jeg opp på en litteraturscene på Roskilde-festivalen. Forfatterne måtte sove i telt, fikk frivillig-priser og lunkent boksøl. Trommisen i et populært bergensband inviterte meg backstage etter deres konsert, og der var det isbøtter med champagne, massører og stuetepper på gresset. Jeg trøster meg med at hvis de har flere tatoveringer enn meg, så har jeg lest flere bøker. Dessuten er det gøyere å fyre med Einar Økland og høre om nachspielene der Olav H. Hauge ble rullet inn et gulvteppe slik at han ikke kunne bevege seg, og deretter forlatt av festlyden, enn å sitte backstage på Garage og snakke om Pogo Pops. Hva skal du gjøre når du ikke lenger er ung og lovende? – Sikkert jobbe med administrasjon i skolevesenet eller et eller annet. Eller skrive Robin Hood-romaner og røyke kveite i egen røykeovn. «Bergens beskrivelse» (Aschehoug) er ute nå. Løp og kjøp!


edbergen Apple-forhandler siden 1981

Står på alle prøver. Kom til EDBergen og se hvorfor Mac er fasiten, både til studier og fritid.

Sjekkliste før studiestart  Kjører Microsoft Office*  Kompatibel med det du har fra før  Perfekt for bilder, film og musikk  Kobler seg rett på skolens nettverk  Rask, pålitelig og enkel å bruke

EDBergen — Spør oss om studenttilbud og studentfinansiering Strandgaten 64 - i begynnelsen av Gågaten | 5004 Bergen | www.edbergen.no | post@edbergen.no | 55 36 30 50

TM og © 2010 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. Apple, Apple-logoen og MacBook Pro er varemerker for Apple Inc., registrert i USA og andre land. Andre firma- og produktnavn kan være varemerker for sine respektive eiere. Videochatting krever en bredbåndstilkobling til Internett. Kostnader kan påløpe. Microsoft Office selges separat.


Designcontainer.no

VERDENS MEST POPULÆRE BETALINGSMÅTE

Psst!

Husk å veksle avgiftsfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valuta-appen til iPhone.

Velkommen til butikkene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8


Bildet er hentet fra www.onepiece.no (Erik & Kriss Limited Edition OnePiece®)

Men har norsk rap pissa i buksene for å holde seg varm? Tekst Mathias Rødahl Det er vanskelig å si hvor det hele begynte. Kanskje må den svenske og festglade Norgesvennen Adam Tensta ta litt av ansvaret. Eller kanskje Karpe Diem og Lars Vaular skapte et flerhodet monster som de til slutt mistet kontrollen over? Gladgutta i Madcon har definitivt farget situasjonen, i likhet med den norske suksesshistorien Stargate, som på få år gikk fra å være en utskjelt og latterliggjort institusjon til å bli det norske hiphop-miljøets største forbilder. Uansett hvem man velger å skylde på er det slik at et eller annet sted mellom Karpe Diem steg opp i mainstreamen med «Piano» (2006) og Lars Vaular sin Tensta-inspirerte stekefarsott, «Rett opp og ned» i fjor (via utgivelsen av Tenstas dance-inspirerte hitlåt «My Cool» og Madcons «Beggin»/Skal vi danseutløste eventyrhistorie i 2007) ble store deler av norsk rap synonymt med såkalt poprap. Altså rap som er laget for å selge så mye som mulig. Tidlige crossover-forsøk: Joda, vi ble servert kommersielt rettet rap tidligere også her til lands. Folk som Flava to the Bone, Multicyde, Stella Getz (for øvrig en av de første artistene Stargate jobbet med), Da D.O.N.S. og Farrel kom og gikk. Uten støtte fra landets hiphopmiljø var denne typen artister kun relevante så lenge de laget hitsingler. Noe de sjelden gjorde mer enn én gang. Men også etablerte rappere tok steget over i pop-verdenen lenge før «technorappen» gjorde sitt inntog. Paperboys fikk listesuksess med «Barcelona» og flere andre låter myntet på de store massene. Den først så undergrunnsharde duoen Equicez slapp gladlåta «Barnslig», mens Jaa9 & OnklP krysset over med «Kjendisparty». Der det førstnevnte segmentet aldri hadde livets rett i rapjungelen, slapp hiphop-miljøet unna med sin pop-lefling fordi de først og fremst bød på mye mer enn et knippe utvalgte radiosingler.

Lov å like norsk rap igjen: I en god del år var norsk rap nærmest å regne som persona non grata i media, i etterkant av de optimistiske hedersdagene på begynnelsen av 2000-tallet. I 2009 snudde trenden. Med Madcon, Karpe Diem og snart også Lars Vaular på toppen av salgs- og spillelistene «friskmeldte» P3musikksjef Mats Borch Bugge like godt hele sjangeren. Det var igjen lov å si høyt at man likte norsk rap og i løpet av måneder fikk undergrunnsartister stjernestatus. Ikke uventet begynte dermed andre artister og bransjefolk å se at norsk rap kunne gi kommersiell suksess. Skru klokka frem til 2011, og man kan se resultatene. For mens norsk rap teknisk sett er bedre enn noensinne, med en rekke nye og dyktige artister, har fokus likevel flyttet seg – fra egne preferanser og respekt fra eget miljø, til et ønske om kommersiell anerkjennelse og høye listeplasseringer. Hvordan ble det slik? La oss først forflytte oss til Bærum, rundt 2004. Rap-antikrist fra vest: Samtidig som norske rappere slet med å overleve av musikken alene, hadde duoen Erik & Kriss gjort sitt inntog på vestkanten, langt utenfor radaren til resten av miljøet. De to kompisene som startet karrieren med en russebusslåt, ertet på seg mange med de lokale hittene «Bærumsgramatikk» og «Putt diamanter opp». I 2007 gav de ut albumet Gull og grønne skoger, som uten å overdrive fikk «ekte» rapfans landet over til å utlyse hiphop-fatwa. Relativt pinlige vers og slett framførelse til tross – gruppa bygget sakte, men sikkert opp en trofast fanskare som la grunnlaget for gjennombruddet året etter med Verden vil bedras (anført av hitsingelen «Dra tilbake»). Derfra gikk det slag i slag, via trøstesløs turnering, radiostøpte singler og et snilt «litt rapper, men ikke altfor mye rapper»-image. For mange må det ha vært svært uventet at en gruppe med såpass lite musikalske kvaliteter vokste til å bli en slags vestkantens svar på Karpe Diem. (En sammenlikning like urettferdig for Karpe, som

«Hvem bryr seg, så lenge vi tjener penger», har nærmest blitt et mantra.” den er vanskelig å avfeie.) Til tross for åpenbare mangler rent musikalsk, har jo Erik & Kriss utvilsomt laget blueprintet for skamløs poprap i Norge, noe man på en eller annen måte må respektere. Om ikke den kommersielle suksessen i seg selv, så iallfall deres tålmodige og hardtarbeidende vei til toppen, som på overraskende vis har gitt dem et pass i hiphop-miljøet på senere tid. Og det er også her, på sett og vis, dreiningen starter. Overilte popdebuter: Den nevnte respekten for ren kommersiell suksess (omtrent samme hva som leveres musikalsk og integritetmessig), er ikke bare merkelig, den bryter også veldig med det norsk rap har vært i veldig lang tid. «Hvem bryr seg, så lenge vi tjener penger», har nærmest blitt et mantra. Der det ti-femten år tilbake var uhørt at poprappere som for eksempel Multicyde blandet seg med det mer etablerte norske rapmiljøet, begynner grensen mellom de to verdenene å viskes ut. Nye artister som tidligere hadde blitt møtt med buksevann og returbillett, har ikke bare blitt tatt godt i mot av platebransjen, men også deler av det norske rapmiljøet. Nasty Kutt, en av landets dyktigste produsenter, har overraskende jobbet mye med «Erik & Kriss light»-grupper som Kesera og Robin & Bugge. Han står også bak singelen «Nødlanding», som er Fredrikstad-rapperen Katastrofes hyperkommersielle debut som artist hos Universal Music. Godt hjulpet av et refreng skrevet av Kriss (Erik & Kriss), og langt unna Katastrofes tidligere, mer hiphoptypiske sound. Det drøyeste eksempelet er dog duoen Cir.Cuz, som tidligere i år dukket opp fra intet med «kun laget for salgslistene»singelen «Radio», og ble promotert av

plateselskapet Cosmos Music Group (gamle Bonnier Amigo) som «Det nye Karpe Diem». Interessant nok er Cosmos også hjemmet til nettopp Karpe Diem, som var alt annet enn imponert over plateselskapets håndtering. – Jeg synes det er en trist og feil sammenligning. Det gjør meg deppa å tenke på at plateselskapene kaster unge rappere med en drøm ut i terreng alle kan se at de ikke er klare for å manøvrere i enda, forteller Chirag, den ene halvdelen av Karpe. Det er vanskelig å tro at denne kortsiktige hitstrategien nye rapartister legger i samarbeid med eldre bransjepamper, fungerer i lengden. I likhet med andre subkulturer, trenger man en viss kredibilitet blant resten av miljøet før man kan lanseres og bygge en profesjonell karriere, noe den første bølgen med norsk poprap jo kan skrive under på. Det eneste eksempelet på det motsatte er altså Erik & Kriss, som likevel stod for egen suksess, og dermed faller utenom kopiene som fulgte etter med ønsker om rask berømmelse. Men at artistene kanskje forsvinner, betyr åpenbart ikke at mentaliteten de tar med seg gjør det samme. Kortsiktig løsninger = bjørnetjeneste?
 I det mer sertifiserte norske rapmiljøet har tilnærmingen til å lage musikk også begynt å forandre seg. Når «outsidere» kommer inn fra sidelinjen og tjener penger på noe man har drevet med i flere år, hvorfor skulle man ikke selv karre til seg en del av kaka? Den tidligere Tee Productions-rapperen A-Lee gikk fra å være hiphop-miljøets kanskje mest lovende og oppadstormende MC (respektert raplyriker, journ.anm.) til å bli ledende innenfor det såkalte techno/dancerap-segmentet som preger partykanaler som NRJ og MP3. 8/2011

15


Smakfulle hitforsøk Madcon «Beggin’» (2008/Bonnier Amigo)

Starten på popsuksessen som forflyttet Yosef og Tshawe fra bussen til brennende Lamborghinier, og selv om den selvfølgelig har blitt ihjelspilt for all framtid, vil dette alltid være en norsk rapklassiker. Paperboys ft. Madcon «Barcelona» (2002/Bonnier Amigo)

Ikke bare gjennombruddssingelen til Vinni & Co, mens også den første virkelig store eksponeringen av talentet til Madcon. Jaa9 & OnklP «Glir Forbi» (2010/Sony Music)

Denne Mats Lie Skaare-produserte godbiten fikk kritikerne til å hente fram sine flotteste adjektiver, og er helt klart et av de beste eksemplene på en kommersiell norsk raplåt som funker på alle måter. Lars Vaular «Rett opp og ned» (2010/NMG/G-Huset)

Ingen norsk raplåt har vært like hatet og elsket som genistreken «Rett opp og ned», men produsent Thomas Eriksen og unge Vaular lo ikke bare hele veien til banken, de fikk hele landet til å danse OG skaffet seg dessuten kred fra en samlet musikkpresse. Not bad. Karpe Diem «Ruter» (2010/Bonnier Amigo)

Godt hjulpet av en allerede fin Andreas Grega-låt, viste Chirag og Magdi at de ikke trengte synther eller techno-beats for å lage rapsuperhit i 2010. A-Lee «World So Cold» (2010/Bonnier Amigo)

Skamløst hitforsøk til tross, låta er catchy så det holder, og ikke minst briljerer Marcus Only på det fine refrenget.

Lars Vaular * Fra Bergen * Rapper på norsk * Rappet først i gruppene Freakshow (med blant annet John Olav Nilsen) og Tier’n og Lars * Debuterte som soloartist i 2007 med gatealbumet La Hat - Et nytt dagslys * Har også sluppet albumene D’e glede (2009) og Helt om natten, helt om dagen (2010) * Kjente singler inkluderer «Eg e fra Bergen», «Skyld på Lars Vaular», «Solbriller På», «Samme nummer som i ’99», «Kem skjøt Siv Jensen», «Rett opp og ned», «Supermaria», «Leah», «Gi meg no bass» og «Blås»

16

8/2011

– Det blir ikke flere låter som dette på albumet nei. Jeg garanterer en god rap-skive! Selv er jeg veldig fornøyd med den nye singelen, det er ikke noe jeg kommer til å angre på […] Jeg prøvde først å få ut et par andre låter på radio, men fikk tilbakemelding om at det ble for hardt. Jeg håper «World So Cold» faller i smak hos de fleste. En gladlåt never hurt nobody. Den dyktige rapperen hørtes nærmest unnskyldende ut i et intervju på hiphop-nettstedet Kingsize.no da han slapp den første av crossover-låtene sine i 2010, men kom raskt i rotasjon på radio med sitt nye og dansevennlige sound. Det omtalte albumet, som bestod av mer tradisjonelt hiphop-materiale, floppet derimot, og det tok ikke lang tid før A-Lee fant tilbake til «World So Cold»-formelen og frieriet til landets stekeglade. Hit-balanse:
Det er lett å se for seg at artister som A-Lee gjør seg selv en bjørnetjeneste med lettvinte veier til listetoppen. Hva skjer når de ikke lenger har interessen fra mainstreamen? Hva gjør en artist når karrieren er basert på én type hitlåter det alt annet enn trofaste radiopublikumet ønsket i en begrenset tidsperiode? Kan man da vende tilbake til rapmiljøet som først støttet deg, eller har man gjort seg til en «hjemløs» poprapper på lik linje med for eksempel Cir.Cuz? Det finnes ingen fasit (og A-Lee er heller ikke noe håpløst tilfelle), men det er ganske åpenbart at en mer balansert artist som for eksempel Lars Vaular har større muligheter for å klare seg i musikkbransjen over en lengre periode. Vaular ga også mainstreamen det den ville ha med låter som «Solbriller på» og «Rett opp og ned», men uten å male seg inn i noe hjørne takket være andre typer singler og ikke minst et variert og solid album. Det samme kan selvfølgelig også sies om Karpe Diem, Norges desidert største og mest populære rapgruppe. Chirag og Magdi hadde et sterkt hiphopfundament klart før de bygget karrieren videre, og er vel så populære for sine dypere, mer samfunnsrettede låter, som sine catchy popsingler. Til tross for tyn fra puritanske hiphop-fans for å ha «snudd undergrunnen ryggen», har det aldri vært noen tvil om deres musikalske seriøsitet og integritet. Karpe fant en kommersiell nøkkel, men aldri via billige gimmicker. Derfor har de også mottatt velfortjent heder fra kollegaer i alle miljøer, noe Bjørn Eidsvågs nylige Twitter-godkjenningsstempel er et bunnsolid eksempel på: «Karpe Diem er kanskje det viktigste bandet vi har her i lands for tiden». Kompetansen gutta har bygget seg opp som liveartister de seneste åra mangler dessuten sidestykke, og det er ikke tilfeldig at Karpe ofrer mye av inntektene sine for å gi publikum en så helstøpt opplevelse som mulig med band, heftig lysshow, egen lydmann og generell oppgradering av live-pakken sin.

Karpe Diem * Fra Oslo * Rapper på norsk * Består av Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid, Chirag Rashmikant Patel og deres DJ Marius Thingvald (ESHM) * Traff hverandre på Oslo Handelsgymnasium i 2000, og dannet gruppa for å delta på Ungdommens Kulturmønstring * Debuterte på skive i 2004 med Glasskår EP, men Chirag hadde allerede gjestet på flere norske raputgivelser, da under navnet Chicosepoy * Har sluppet albumene Rett fra hjertet (2006), Fire vegger (2008) og Aldri solgt en løgn (2010) * Kjente singler inkluderer «Piano», «Show», «Stjerner», «Under overflaten (som Marit Larsen), «Vestkantsvartinga», «Krølla 50’lapp ya’ll», «Fireogtyvegods», «Byduer i dur», «Tusen tegninger» og «Ruter» * Vant Spellemannprisen for beste hiphop i 2008 med albumet Fire vegger, og ble kåret til Årets Spellemenn i 2010.

En investering som har tatt dem til et helt nytt og enestående nivå, her til lands. Patience, youngblood: Man får derfor håpe at den nye generasjonen rappere og talenter som Dreamon, Kaveh, LidoLido og de svært lovende gutta i Envy klarer å holde på tålmodigheten, og forstår viktigheten av å bygge opp et varemerke og kvalitetsprodukt før man «selger sjela si og begynner med kommers shit», som nevnte Kaveh skrev på Twitter-profilen sin. Det er sannsynligvis til det beste for dem selv, men først og fremst til det beste for norsk rap, som forhåpentligvis slipper å gå inn i enda en bølgedal etter å ha skvist ut de siste restene av et svært tidsbegrenset sound. Artistene selv burde diktere trendene, ikke radio og plateselskaper, ei heller ikke det illojale hit-publikummet. For å sitere den mixtape-aktuelle bergensrapperen Jonas V: «Alt for mange rappere selger seg for fansen». Følger man mainstreamens krav, utvikler musikken seg heller aldri. Det betyr ikke at alle rappere på død og liv må lage boombap-låter og holde seg til den klassiske formelen, og det betyr heller ikke at man skal slutte å lage kommersiell musikk. Popmusikk kan selvsagt være sterkt musikalsk (noe blant annet Stargate har vært et bevis på), men enkle listepop-frierier har svært lett for å stagnere og gjenta seg selv. Det vil ikke være å overdrive å si at deler av norsk rap anno 2011 høres faretruende tannløst ut. Og det er derfor vi trenger artister som tør å ta sjanser igjen. Baller, hjerte og sjel: «Det går an å holde det ekte. Jeg tjener penger på andre måter», forteller en av landets mest interessante og progressive rappere, Vågard fra A-Laget, bergensgruppa som har gjort det meste riktig når det kommer til å bygge varemerke og varig kredibilitet, og dermed fått seg et uvanlig lojalt og trofast publikum. Det kan virke smart å skreddersy en låt man vet plateselskapene og radiokanalenes musikkprodusenter vil ha, og det er lett å klappe hverandre overdrevent mye på skuldrene og skåle for (den kortvarige) suksessen. Problemet er bare at de stadig nye versjonene av «Rett opp og ned», «World So Cold» eller «Ølbriller» som blir spilt på radio og lastet ned på iTunes ikke er noen suksess for norsk rap som sådan. Snarere tvert imot – det er en suksess for de i kulissene som dikterer hvordan de vil at norsk rap skal høres ut. Så når Vågard i sann bergensstil avslutter med å påstå at «Tre ting norsk rap mangler er baller, hjerte og sjel», er det vanskelig å ikke være enig. Dette er ikke første gangen de store plateselskapene signerer norske rappere i øst og vest etter at sjangeren har blitt allment akseptert, og det er fristende å børste støv av Jørg-1s oppgjør med platebransjen snart ti år tilbake: å tørre å be alle bransjehora om å «kom seg ned på kne». Hvis ikke er det fare for at norsk rap kjapt ender i knestående igjen.

A-Lee * Fra Oslo * Rapper på engelsk * Var først aktiv som rapper i gruppa Cam ’N A-Lee * Ble signet til Tee Productions som soloartist i 2006 * Brøt samarbeidet et par år senere * Solodebuterte i 2009 med singelen «Bump Off», men fikk sitt store gjennombrudd i 2010 med «World So Cold», og slapp albumet Missing samme år. * Har også gitt ut singlene «The One» (2011) og «Hear The Crowd» (2011)

Smakløse hitforsøk Multicyde «The Claptrap» (1999/Warner)

Der «Not For The Dough» på en måte fungerte med sitt catchy og geniale Flåklypa-sample, var «The Claptrap» bare fæl. Ikke handlet den om gonoré heller. La oss være glade for at Pierre Palish valgte å bli Oslos partysjef istedet. Superstars «Voi, Voi» (2006/Soundfarm Recordings)

I det som like lett kunne ha vært en sketsj med Andy Samberg på SNL, tolket norsk raps mest cheezy gruppe Nora Brockstedt i sin rapversjon av klassikeren «Voi, Voi». Blandingen av blazere, en lettkledd mannlig bartender og røde jentedrinker gjorde det hele til en svært smakløs affære. Erik & Kriss «Ølbriller» (2011/MTG)

Med linjer som «Du skremte meg først, men jeg var tørst/Så drakk jeg deg pen som prinsesse Madeleine», sørget Bærums-duoen for at syvåringer landet rundt begynte å synge om å pule stygge damer i fylla. Madcon «Freaky Like Me» (2010/Bonnier Amigo)

Det er lett å argumentere for at Yosef og Tshawe er de beste rapperne i Norge, men like lett å slå fast at «Freaky Like Me» ikke hører blant deres stolteste øyeblikk. Cir.Cuz «Radio» (2011/Bonnier Amigo)

Ikke like drøy som deres «Nå er det vel på tide at vi fjerner ugresset og lager den parkeringsplassen av Afghanistan?»-tweet i øyeblikket etter 22. juli-bomben, men likevel drøy nok til å havne på denne lista. Katastrofe «Nødlanding» (2011/Universal Music)

Han er en super fyr, men dessverre kan vi ikke co-signe nødlandingen Katastrofe gjorde i den norske rapskogen tidligere i sommer med dette altfor åpenbare (les: desperate) hitforsøket.

Erik & Kriss * Fra Bærum * Rapper på norsk * Består av Erik Mortvedt og Kristoffer Tømmerbakke * Begynte sitt musikalske samarbeid ved å lage låta «Legenden» til sin egen russebuss ved samme navn * Fikk lokal fame med «Bærumsgrammatikk» (2004) og «Putt diamanter opp» (2006) * Har sluppet albumene Gull og grønne skoger (2007), Verden vil bedras (2008), Tabu (2009) og Back To Business (2011) * Kjente singler inkluderer «Den låta» (gull), «Dra tilbake» (platina), «Det e’kke meg det er deg» (platina), «Lighter» (platina), «Ølbriller» (platina) og «Etter regnet» (platina)


Endelig tilbake!

PREMIERE Torsdag 22. september kl. 22:15


REPERTOAR høsten 2011 nyhETER: jeanne d'arc

premiere på hovedscenen 25. august

istialia

urpremiere på amfiscenen 27. august

i år skal det være moederne

urpremiere på malersalen 31. august

kafka−komilab 4.1 eiketreet−komilab 4.2

urpremiere på torshovteatret 1. september skandinaviapremiere på torshovteatret 14. septemberur

kondolerer−komilab 4.3 rockeulven minus 2 de foreldreløse−komilab nr.5 sonic hamlet kunst

premiere på torshovteatret 24. september premiere på hovedscenen 13. oktober norgespremiere på amfiscenen 15. oktober norgespremiere på torshovteatret 3. november urpremiere på malersalen 5. november premiere på amfiscenen 16. november

sPillER fORTsATT: hedda gabler chet spiller ikke her

på hovedscenen fra 1. september på hovedscenen fra 14. september

babettes gjestebud

på amfiscenen 6. oktober

icOn− InternatIonal contemporary stage program: vieux carrÉ

norgespremiere på hovedscenen 11. november

gjEsTEsPill: høyt oppe i fjellet

i publikumsrestauranten 12. og 13. september

Visste du at hvis du er mellom 15 og 25 år kan du bli medlem av Unge National og få teaterbilletter til kinopris på alle Nationaltheatrets forestillinger? Se www.nationaltheatret.no


MUSIKK-BERGEN

Det skulle en eigersunder til for å samle det bergenske musikkriket. Tekst Håvard Nyhus Foto INGRID MARIE ANDERSEN Gudene skal vite at denne Bergens scenen og dertil tilhørende bølger (og bydeler!) kan være et forvirrende farvann å forsøke og navigere i. Den ene bølgen tar øyensynlig den neste og summen av buldringen kan ta livsmotet fra selv den mest svømmedyktige blant oss. Hva!? Enda en av disse bølgene!? Åh, jeg som endelig hadde begynt å få en viss oversikt over backkatalogen til Barbie Bones!1 Så er du advart: Denne byen er et farlig brakkvann å stikke tåa i om du er tilfreds med den musikken du allerede har ombord. Om du tenker på musikksmaken din som et stille vann der du har gjort deg kjent med hver minste vik – og mener at det holder nå, nå vil du bare lene tilbake på dekk å nyte gjenkjennelsens thrill mens en mild fønvind stryker deg varsomt over kinnet – vel, da har du i grunn kommet til feil by. Her står gud bedre en skokk ungfoler til enhver tid parat til å røre opp vannet – enda en gang. Blæh. Gudskjelov da, at noen har tatt på seg jobben med å lage en oversikt over viraken. Bokprosjektet Utsikter fra Bergen ble påbegynt for hele tre år siden av Sandra Jecmenica og Åshild S. F. Thorsen, begge akademikere (henholdsvis molekylærbiologi(!) og visuell antropologi), men også drevne musikkfotografer. Med sin inngående kjennskap til «deler av musikkmiljøet» så de seg kallet til å «foreta et dypere dykk under overflaten», forteller Åshild. Sammen har de to samvittighetsfullt portrettfotografert to hundre av byens musi-

kere, og gjort grundige intervjuer med førti av dem. 
Ikke småtteri! – Vi ønsket å se på miljøet med nye øyne, sier Åshild som oppinnelig er fra Egersund, men har bodd «av og på» i Bergen i noe sånt som ni år nå. – Flere av artistene er allerede behørig omtalt i pressen, men vi ønsket å legge an noen alternative perspektiv. Det startet rett og slett med en interesse for hvordan musikere i dag har det i hverdagen: Hvordan klarer de seg, hva gjør de for å overleve, hvilke dagjobber må de skjøtte, hvordan lar musikerlivet seg kombinere med å ha barn og familie … om de føler seg akseptert og verdsatt som musiker. Slike ting. Noen trivielle, noen eksistensielle. Det er en omfattende jobb og et utall sjangre som skal involveres: rock, klassisk, hip-hop, gamlisser, metall. Dere måtte naturligvis starte et sted. Hvor? – Vi tok vel utgangspunkt i vårt eget miljø; vår omgangskrets. Og der finner du mest folk i fra … ja, kall det pop/rock-segmentet. Det er imidlertid et åpent miljø med forgreininger til andre miljø. Det er noe av innsikten vi sitter igjen med: Bergen er en veldig åpen by for musikere, der samarbeid er lett å få til. De som er nye i byen kan lett finne noen å spille med, gjerne på tvers av sjangre. Slik ble vi hele tiden sendt videre: Vi ble anbefalt å ta kontakt med den og den personen helt til vi begynte å få god oversikt over Musikk-Bergen. Med denne henvise-videre-metoden, hvilket miljø ble dere sist introdusert for? Hvilken sjanger er lengst ute i periferien? – Det er ikke nødvendigvis slik at du hele

tiden sendes lenger ut. Ofte var det stikk motsatt: du returneres dit du allerede har vært. Og det tok vi som en bekreftelse på at vi hadde gjort noe riktig. Og at koblingene går alle mulige veier. Summa summarum, hvor lang tid har dere brukt? – Puh, si det. Neimen om jeg vet, men vi startet jo så smått for cirka tre år siden. Ting tar tid. Det skal søkes om midler, folk skal kontaktes, prosjektet skal utvikles; både bok og utstilling … ja, det tar tid. Egentlig ville vi jo snakke med alle musikerne i byen også, men vi skjønte fort at det ikke gikk: Hvordan skulle vi avgrense utvalget? Et sted måtte tross alt grensa gå. Ja, hva konstituerer Bergensmusikeren? Hva slags definisjon opererte dere med? – Vel, vi lot det spørsmålet gå tilbake til artistene. De skulle få definere seg selv. Jo, men dere måtte vel operere med en utgangsposisjon? Ellers kunne dere snakket med hvilken gitareier som helst … – Altså, vi tenkte at vedkommende måtte drive med musikk på «et visst profesjonelt nivå». Ikke at de utelukkende lever på inntekter fra musikken, for det gjør jo nesten ingen, de fleste har sidejobb i for eksempel barnehage eller bar. Andre parametre vi forsøkte var antall utgivelser og hvor mange konserter de hadde gjort, selv om det også blir vanskelig. Konsertraten varierer veldig fra sjanger til sjanger og antall utgivelser er også en problematisk størrelse. Når vi ga oss på to hundre handlet det også litt om å opprette en forbindelse til Ole Bull og 200-årsdagen hans som var i 2010, da prosjektet ble ferdigstilt.

Bull var muligens den første bergensmusikeren med internasjonal suksess, på den måten ble han en slags «beskytter for prosjektet». Dere presiserer ellers at dette er «et tverrfaglig prosjekt». Hvorfor er det så nøye? – Vel, vi er jo egentlig akademikere, og rundene med undersøkende, kvalitative intervjuer er tradisjonelt en akademisk øvelse. Jeg ser en linje til mitt opprinnelige fagfelt som er den visuelle antropologien. I tillegg er jo naturligvis journalistikken og fotofaget representert. Vi sneier jo også innom kunstog gallerifeltet all den tid bildene har blitt stilt ut på Bergen Kjøtt. «Utsikter fra Bergen» er ute nå. utsikterfrabergen.wordpress.com

Utsikter fra Bergen er et tverrfaglig bokprosjekt med fotografier og personlige intervjuer som «setter fokus på hverdagslivet bak musikermyten». Boka er laget av Åshild S. F. Thorsen og Sandra Jecmenica, mens Ingrid Elise Kirknes har vært designer for prosjektet. Boka kan kjøpes på www.utsikterfrabergen.wordpress.com og på Robotbutikken i Skostredet.

1. Legendarisk rockeband fra Bergen som eksisterte i perioden 1987 til 1993. Bandet startet under navnet Monalisa Overdrive, og ga ut to album før det ble oppløst. Bandet har siden hatt enkelte

gjenforeningskonserter, blant annet i forbindelse med en jubileumskonsert for utestedet Garage i 2000 og på Nattjazz i 2006.

8/2011

19


MUSIKK-BERGEN

FOTO: Foto: Utsikter fra Bergen // Sandra Jecemenica & Åshild S. F. Thorsen

Øyvind Skarbø (f. 1982)

Trommeslager, jazzmusiker. Medlem i improvisasjonstrioen «1982» og i afrobeat-kollektivet «Hordaland 80». Spiller også med BMX, Kresten Osgood, Honeyleap. Soloprosjekt under navnet DIE, Allroundhandwerker!

(f. 1989) Bassist i The New Wine, Fagernes Yacht Club.

Johan Hatleskog

Flemmet Buen (f. 1983)

Embla Karidotter Dahleng (f. 1991)

Ivar Chelsom Vogt (f. 1975)

(f. 1987) Bass, tangenter, sang i The Megaphonic Thrift, The Low Frequency In Stereo.

Trommeslager i Razika.

20

8/2011

Gitar, vokal, komponist i Real Ones.

Gitarist i Fjorden Baby!

Linn Frøkedal


MUSIKK-BERGEN

Iver Sandøy

(f. 1974) Slagverk, gitar, trekkspill i Emmerhoff & The Melancholy Babies.

Sven Johan «Dennis» Reksten (f. 1949) Synt, gitar, vokal i Elektrisk Regn. Gallionsfigur på Garage.

Tom Harry Halvorsen (f. 1950)

Tangenter, trekkspill i De Musikalske Dvergene. Tidligere medlem i progrockbandet Saft.

Frode Thorsen

(f. 1958) Blokkfløytist i Bergen Barokk, professor og instituttleder ved Griegakademiet, UiB.

Alwynne Pritchard

(f. 1968) Samtidsmusiker, komponist. Leder for Borealisfestivalen.

Siri Wålberg

(f. 1980) Sang, gitar, låtskriver i Sissy Wish.

8/2011

21


Film: Svik

Dårlig filmsmak er ikke det motsatte av god filmsmak. KRONIKK Gaute Brochmann Når det kommer til dette temmelig diffuse kvalitetskriteriet smak, er det nesten umulig, på generell basis, å si hva som er bra og dårlig. Det er som med andre sterke følelser, for å forklare dem, må man snakke om en konkret ting. Enklere er det imidlertid å snakke om hva som i det hele tatt har en smak, uansett valør – og hva som ikke har det i det hele tatt. Slik jeg ser det, ligner altså god og dårlig smak ganske mye på kjærlighet og hat. De hører sammen mer enn de egentlige er motsetninger, for som Romeo sa det allerede på 1600-tallet: «Why, then, O brawling love! O loving hate! O any thing of nothing first create.» Det ene springer ut av det andre, og skjønte vi det ikke før, fikk vi det demonstrert med all mulig tydelighet i sommer. Ekstremt sterke følelser som henger sammen og ser ut til å trekke næring fra hverandre samtidig som de står i et felles motsetningsforhold til en tredjepart, nemlig likegyldighet.1 Tanken bak argumentet som følger, er altså at god smak og dårlig smak på mange måter står sammen på den ene siden, mens fraværet av smak står mutters alene på den andre. Og at det mellom dem ligger en avgrunn. For dette er ikke bare en omskriving av kjensgjerningen «skikkelig dårlig er gøy, mens middels bare er kjedelig». Det sentrale poenget er at i en lang rekke filmer er det ikke relevant å diskutere smak i det hele tatt.

Fordi de er likegyldige til alt som har med smak å gjøre. En av de mest komplett intetsigende og fundamentalt uinteressante norske filmene jeg vet om, er Max Manus. Slik jeg ser det er ikke svakheten den ytre rammen, selv om den i seg selv lett kan oppleves noe problematisk: Enda en film om 2. verdenskrig, atter et gjensyn med Norges mest resirkulerte rolleliste. Det overordnede problemet er at folkene bak filmen ganske enkelt stiller seg ved siden av smaksspørsmålet, det vil si: Smak som fenomen aktiviseres når man velger den ene fremgangsmåten fremfor den andre. Men hva om man velger å ikke velge i det hele tatt? Satt på spissen avleder dette en hel film bestående av en perlerad generiske standardløsninger, i enda en forestilling definert av denne merkelige klokketroen på at det «å fortelle en god historie» kun består i eksersisen det er å gjengi et lineært hendelsesforløp, så trofast og utvetydig som mulig. Og med «enkel» menes her at historiske faktum og forstålig fortellerform sammen avstedkommer en påkostet og kjønnløs undervisningsfilm som egentlig ikke handler om noen ting. Og dermed befinner vi oss akkurat på den motpolen til god, så vel som dårlig, smak jeg snakket om innledningsvis. Dette som ikke er feil eller riktig, bare helt uvesentlig. En smakløs film om krigen, ser helt annerledes ut. Som Svik. Den har blitt en enda kjipere film enn Max Manus fordi den ikke bare er uvesentlig, men fullstendig idiotisk.

Filmen satser friskt på en friere behandling av historien, røverromanen som formalt dreiepunkt og en klar intensjon om å kaste nytt lys over okkupasjonens dunklere sider. Isolert sett er dette et langt bedre utgangspunkt enn Max Manus’ uforståelige ønske om å ramse opp alt vi allerede visste. Og her kommer smaken inn i bildet, for Svik er i stor grad bare er et smaksspørsmål unna å bli en ganske bra film, mens Max Manus aldri kunne blitt interessant. Om man ikke gikk helt tilbake til utgangspunktet og valgte en annen kurs for hele prosjektet, skjønt da ville det ikke lenger være samme film. De opererer i to ulike sfærer. Max Manus handler ikke om noe og prøver heller ikke å handle om noe. Den plasserer seg dermed i filmuniversets store, sorte hull (sammen med skremmende mange andre filmer); et vakuum preget av total stillstand. Og det finnes naturligvis et utall dynamiske sfærer den kunne valgt, Svik er ikke noe ideal. Men hvis man underkaster seg Sviks univers, og spør seg hva god smak ville tilført, vil jeg si at Inglourious Basterds oppfyller ambisjonene ganske bra. En oppfinnsom, intelligent og poengtert behandling av 2. verdenskrig, der historien fritt skrives om for å understreke faktiske forhold som traust gjenfortelling er ute av stand til å få frem. Men som får liv og briljans ved ytterst smakfull behandling av karakterer og enkeltscener. Poenget her er altså ikke å snakke stygt om Max Manus eller opphøye Tarantino. Alt

jeg ønsker, er å forsøke å illustrere hvordan smak først blir et relevant begrep i forhold til filmer som forholder seg til smaksspørsmålet. Eller mer presist: Hvis menneskene bak er i stand til å formulere for seg selv hva filmene deres egentlig skal handle om. Det høres kanskje banalt ut, men det er helt forbløffende hvor få filmfolk her til lands som forstår viktigheten av denne enkle kjensgjerningen. Eller som i det hele tatt snakker om smak. Av de personene som presenterte filmene sine under visningen av samtlige filmtrailere for den norske filmhøsten 2011, var det ikke overraskende bare én eneste person som i det hele tatt tok ordet «smak» i sinn munn. Det var Eskil Vogt, medforfatter av Joachim Triers Oslo, 31. August. Og den observasjonen er slett ikke opptakten til en ukritisk hyllest av disse to og deres måte å lage film på. Poenget er at Eskil med en slik uttalelse røper en tilnærming til mediet hvor smak er viktig – og at vi derfor kan forvente oss en film som mange vil diskutere smakfullheten av. Dessverre tyder mye på at den blir ganske alene om det. Sannsynligvis står vi ovenfor enda en sesong der flat historieformidling står i veien for både topper (Basterds) og bunner (Svik). Og hvordan vi vil merke det? Ved at vi ikke snakker om filmene etterpå. Ikke med hverandre, ikke i media. Når var norsk film sist et hett samtaleemne eller premissleverandør i samfunnsdebatten? Nesten aldri. Fordi det ikke er noe mer å snakke om når «storyen» er gjenfortalt ved lunsjbordet.

1. For de intellektuelt anlagte oppleves sikkert dette argumentet noe forenklet, og vil dere gå videre med anbefaler for eksempel Slavoj Zizeks Living in the End Times, andre kapittel «Anger:

the actuality of the Theologico-Political» (en tittel på et kapittel som i seg selv burde gjøre boken til pensum etter 22. juli)

22

8/2011


ATOMIC SOUL PROUDLY PRESENTS: FOTO: MARK SELIGER

FRIENDLY FIRES BLÅ 16. SEPT. med

KORK

(Kringkastingsorkesteret)

DIGITALISM

11. oktober Oslo Spektrum

ROCKEFELLER 23. OKT.

+ ENVY • OSLO SPEKTRUM • FREDAG 14. OKT.

TH E ST RA IT S ROCKE FELLER 25. OKT.

NEW ALB UM

OU T NO W!

DOPES TO INFINITY TOUR ROCKEFELLER 15. NOV.

ROCKEFELLER 14. OKT.

SENTRUM SCENE

7. DES.

SKRILLEX LIVE OSLO SPEKTRUM 22. NOVEMBER

SIVERT HØYEM SENTRUM SCENE

22. OKTOBER

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN. MER INFO: W W W.ATOMICSOUL.NO


LOOKIN’ FOR GOOD LOOKS? BOOGALOO - SKOSTREDET 16 åpningstider 11-17

www.facebook.com/boogaloobergen


KRONIKK Lars K. Midtsjø Det står et snauklipt vesen foran speilet og drømmer seg bort. I speilet ser han en enorm menneskemasse dekket med russiske fengselstatoveringer, en skinnjakke og en hvit singlet. Den nederste halvdelen er dekket med et par jeans, og et par boots. Til sammen vitner de visuelle markørene om et hardnakket liv. Dette må være protagonisten som har tatt sin egen rute og havnet i samfunnets sidespor, på trygg avstand fra borgerlige konvensjoner og regler. Summen av markørene er klar i sin tale: Speilbildet tar ikke dritt fra noen. Speilbildet er en bad ass.

Helt til en intens pipelyd bryter inn og vekker oss opp. Det er den funksjonelle pulsklokken hans som minner ham på at det er tid for å kaste i seg kosttilskuddet sitt før han må løpe videre til treningsstudioet. Han har sitt å gjøre. Han har en aerobictime å føre. For bak drømmen om et liv på kanten av samfunnet ligger den harde virkeligheten. Mr. Bad Ass jobber som aerobicinstruktør og studerer reklame på Westerdals School of Communication. Om noen få måneder skal skinnjakka byttes ut med en smal dressjakke på Audi sitt hovedkontor. Forhåpentligvis i Berlin. Det som for ti år siden var en signalmarkør på en atypisk livstil og/eller et svakt øyeblikk på sydenferien i Kos, har blitt en del av klesuniformen til den gemene hipsterfole. Skinnjakka som en gang fortalte at man bodde i en okkupert bolig, lever i dag livets glade dager i et åpent kontorlandskap sammen med tredagerskjegget, som en gang i tiden signaliserte skurkene i Andeby. Nå representerer de tidens ånd.

På dataskjermen foran den lute ryggen blir de raffeste skinnjakkene fra Hells Angels sine glansdager studert nøye på blogger som «the selvedge yard» og «Them Thangs». Et nytt hipsterikon er vekket til live igjen; Sonny Barger, kjent som Hells Angels sin frihetskjemper og Gudfar. Mens de lærkledde forbildene kjempet for en fri tilværelse, fjernt fra 60-tallets konformitet, gjør dagens påfugler det stikk motsatte. De nye konstruktive rebellene har tatt med seg skinnjakkene og tatoveringene inn i det landskapet som de en gang gjorde opprør mot. Mens originalen var klar i sin tale, er den nye bad assen mer utydelig. Om aerobicinstruktøren fra reklameskolen ser ut som en bad ass, hvordan ser da den egentlige bad assen ut? Hvordan er det mulig å skille en vanlig tusseladd med påkostede tatoveringer fra en ekte bad ass? En kort titt på filmhistorien kan kanskje hjelpe.

Et tiår senere henter Steve Mcqueen en søppelsekk med kontanter fra et bankran i sin Rolls Royce fra filmen Thomas Crown affair. Hollywood fikk en ny bad ass som sigga konstant, gikk i skjerpa dresser og bar mørke solbriller. Det er i denne filmen at Persol introduserer det som i dag blir omtalt som Mcqueen-brillen. Det nye ikonet lever også filmmyten videre i sitt virkelige liv, preget av kvinnelige erobringer, raske biler og dop. Som han har uttalt: «If I hadn’t made it as an actor, I would have ended up a hood.»

På 70-tallet fikk man se Robert De Niro gå fra «bad» til «worse» i rollen som sinnsforvirret drosjesjafør i Taxi Driver. Fra å være en uskyldig krigsveteran endrer utseendet hans seg etterhvert til et freakshow av et oppsyn: Hanekam, store solbriller og armyjakke. I 1955 skrev James Dean prologen til det som skulle starte flere tiår med forskjellige ungdomskulturer. Han spilte bad assen Jim Stark i filmen «Rebel without a cause». Jim Stark drakk alkohol og gikk alltid med jakkekragen vendt oppover, han hadde en kriminell fortid og kom lett i bråk med omgivelsene. Det samme året døde James Dean i en trafikkulykke. Han levde litt for mye som filmkarakteren. Livet imiterte kunsten.

Det har kommet flere utkast: I La Haine portretters de tre hovedpersonene i tidsriktige klær fra Carhartt, Nike og Everlast. I Buffalo 66 og i Natural Born Killers er henholdsvis Vincent Gallo og Woody Harrelson pyntet med skinnjakker trange jeans og cowboy boots. Noter deg også hvordan håret til Harrelson blir kortere jo lengre utpå luggeføre han reiser. Hvilket også håret til Vincent Cassel gjør i sin seneste rolle som antihelt i Notre jour viendra. Han starter som en skjeggete profesjonell psykolog med flott manke, og avslutter som en hårløs psykopat. Forøvrig er han ulastelig antrukket som dandy med tørkle rundt halsen gjennom hele filmen.

Altså: Kragen vendt opp, kortklippet hår, jeans, skjegg, skinnjakker, solbriller, boots, dresser, hanekam eller tørkle rundt halsen. Bad assen kommer i alle farger og fasonger. Den eneste fellesnevneren er bad assens sans for mote og stil. Den er utstudert, enten det er Steve Mcqueen som poserer i en treknapps dress, eller Vincent Gallo som trasker rundt med et par slangeskinn-boots. Filmhistorien forteller om bad assens evne til å forandre seg i takt med catwalkens trender; hans disposisjon for å være i synk med tidsånden. Kanskje er det derfor speilbildet leker Sonny Barger på gutterommet akkurat nå? Bad assens kamp for frihet, forakt for det konvensjonelle og generelt bøllete holdning kan forføre en hvilken som helst desillusjonert hipsterfole. Bad assen gjør de tingene man selv ikke tør å gjøre. Neste år står han sikkert foran speilet og drømmer seg bort i et gigantisk masseslagsmål mellom rockere og mods langs sjøen i Brighton en gang på 60-tallet et sted. Kledd i en treknapps dress foran speilet inne på toalettet på Audi sitt hovedkontor. Forhåpentligvis i Berlin.

8/2011

25


Magnus W Bukse Resteröds Genser Surface to Air Jakke Resteröds Sko Filippa K Magnus Jakke Whyred Skjorte Resteröds Strikk Resteröds Jeans Surface to Air Sko Whyred Gosha Jakke Surface to Air Strikk Resteröds Bukse Resteröds

DOM KALLAR OSS HIPSTERS

Foto Steffen Oftedal/Mote Lars K. Midtsjø Hår Lars Eriksen Eitran, Adam&Eva/Sminke Marthe Kroondijk Fotoass. Joachim Syvertsen, White Light Studios/Moteass. Julianne Fjørtoft Modeller Magnus W, Magnus, Gosia @ Heartbreak Retusj www.killyourimage.no Takk til Whitelight Studios, Mono

8/2011

27


Gosha Polo Marlene Birger Jakke Whyred Bukse Resterรถds Sko Filippa K Sokker Resterรถds Magnus Jakke 5th Avenue shoe repair Genser Whyred Skjorte Soulland Bukse Acne Sko Acne Magnus W Jakke 5th Avenue shoe repair Skjorte Resterรถds Bukse Resterรถds Sko Filippa K Belte Surface to Air Sokker Resterรถds

28

8/2011


8/2011

29


Jakke Resterรถds Skjorte Resterรถds Strikk Hope Scooter Lambretta

30

8/2011


Duffel coat Resterรถds Sko Filippa K

8/2011

31


Jakke Filippa K Genser Resterรถds Bukser Filippa K Sko Magnanni/Agnar Hagen Sokker Resterรถds

32

8/2011


Bukse 5th avenue shoe repair Skjorte Whyred Jakke J.Lindeberg

8/2011

33


Jakke Surface to Air Skjorte Surface to Air Bukse Prada Belte Hope

34

8/2011


Kjole See by Chloè/Høyer Strikk Resteröds

8/2011

35


Magnus Frakk Whyred Turtleneck Surface to Air Sko Acne Sokker Resteröds Gosha Bukse Filippa K Jakke Resteröds Strikk Resteröds Bluse Whyred Sko Filippa K Sokker Resteröds Wergeland Frakk 5th avenue shoe repair Strikk Resteröds Piquet Ben Sherman

Klærne finner du hos Twisted i Bergen

36

8/2011


Smuglesing/gratiskonsert 19. august - Ricks - DJ Advanced Language - Millions

FOTO: Kari Tønseth

NESTE NATT&DAG FEST: MER INFO: WWW.NATTOGDAG.no

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 38

8/2011


Vanlig studentbredbånd

Get Superbredbånd ®

Studentt ilbud akkurat nå

-30% Get studentpakke! Nå får du 30% avslag på Get Superbredbånd M20 og mobilt bredbånd på kjøpet! kun

+ Get ® Superbredbånd M20

= Get ® Mobilt bredbånd

335,/mnd

● Get Superbredbånd M20: 335,-/mnd (ord.pris 479,-/mnd) ● Get mobilt bredbånd: 0,- (betal kun for bruk. 0,99 pr Mb) ● Etableringsgebyr: 0,- (ord. pris: 495,-) ● USB modem: 0,- (ord. pris: 299,-) ● Ingen bindingstid!

Bestill på 02 123 eller get.no/student Gjelder for studenter under 30 år som har betalt semesteravgift og har gyldig studentnummer. Opp-/nedgradering av produkter følger standard veiledende priser. Kan ikke kombineres med andre bredbåndstilbud fra Get. Tilbudet varer ut september og forutsetter at du har TV abonnement fra Get.


F책es hos Urban Sundt, 3 etasje, Volt Sundt, 3 etasje, Skoringen Sundt, underetasjen.


SMAULESING

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

Bylarm av Thomas Cook

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Man bor i et lite trehus fra attenhun dretallet på Nøstet, eller i en murgård ved Fløibanen, eller i et av de trange smauene på Nordnes (en av mine gode venner bodde her, i, hva het det, Hennebysmauet, Henneby, leiligheten var lang og smal, de spøkte om at de kunne innrede den som en buss; den minnet om en toetasjes buss, som de som kjører rundt i London, vi satt på terrassen i sommernettene), og det man mest av alt verdsetter med sin stedlige forankring er nærheten. Nærhet til aktiviteter, av forskjellige slag. Dagligvarebutikken ligger innenfor noen minutters gåavstand, det er en bar i første etasje av huset du bor i, den har dyr øl, men ingen du kjenner går der, du kan drikke en øl og lese avisen, og det føles fint å være uforstyrret. Det er en kafé over gaten, flere restauranter i de nærmeste kvartalene, et apotek, en nattklubb med felles bakgård, om natten i helgen høres den konstante bassgangen i veggene. En leketøysbutikk spiller kontinuerlig musikk ut på gaten, febrilske toner av diskant og dystopi, i den brostensbelagte allmenningen som ligger mellom din bygård og denne butikken forsterkes lyden, den resonnerer, som et ekko mellom husrekkene. En liten by i den store sammenheng, men ikke desto mindre en by – spor etter fortidens by og fremtidens by overalt, de to størrelsene glir over i hverandre, smelter sammen: en høy gul kran, den har ikke vært i bruk på mange år, før tilhørte den et skipsverft, nå står den alene igjen, og bygningene som omringer den er nye; en i forhold til omgivelsene enorm industribygning, det er en kornsilo, en forhenværende kornsilo – nå utdannes arkitekter her, og tidligere tiders aktivitet sitter igjen som lukt i veggene. Du ser byen fra høyden om natten, gjennom vinduet i flyet du sitter i,

på vei hjem fra reise, eller kan hende fra en av gatene som ligger høyt oppe i fjellsiden. Du har oversikt, og herfra avtegner byen seg som lysende mønstre, gule prikker i det svarte, stadig tettere, linjer, strukturer, fortetninger. I «Mysterier» av Knut Hamsun spaserer Johan Nilsen Nagel gatelangs, han er i bevegelse, ustanselig, han passerer doktorens hus og tenker (store deler av romanen er viet nettopp hovedpersonens store og små tanker om tilværelsen, uendelige tankerekker hvor den ene assosiasjonen avløses av en ny en som igjen avløses av nye): «Byen så ut fra høyden ved doktorens hus som et underlig, grenet kjempeinsekt, et fabeldyr som hadde kastet seg flatt på buken og strakt armer og horn og føletråder ut i alle retninger; bare hist og her rørte det et ledd eller trakk en klo til seg – som nu nede ved sjøen hvor en bitte liten dampjolle glidde lydløst innefter vågen og dro en fure i det sorte vann.» Så, på en uteservering ved Lille Lungegårdsvann: Noen kaffekopper, det er sol, min kamerat som kommer syklende bestiller sprit, pastis i sommervarmen. Lave hekker er plantet langs sidene, grønnmalte smijernsgjerder, trær i alléer rundt det åttekantede vannet. Ro. Det minner i det hele tatt på en eller annen måte om kunstmuséet Louisiana utenfor København, en oase, man sitter i hagen utenfor museumskaféen, drikker et glass vin, ser vindmøller som speiler seg i havet. Vannet er grønt, en guide viser rundt en gruppe utvekslingsstudenter, det er den fjerde eller femte gruppen jeg har sett så langt i dag, jeg leser i avisen, de stopper opp rett bak meg, «Kaigaten», sier hun, «Quay Street, er navnet på gaten på andre siden av vannet, her fraktet ferger passasjerer til områder langs Store Lungegårdsvann, det som i dag er to vann var ett for ikke lenge siden.» Og spriten drikkes opp.

Byen så ut som et underlig, grenet kjempeinsekt, et fabeldyr som hadde kastet seg flatt på buken.” Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza Smaulesing er en ny, slentrende spalte om bylivets tun, luner og laden. En hyllest til byen som skapning, masse, organisme og møteplass. Skribenten driver til daglig bydelskafeen Nobel Bopel på Møhlenpris. 42

8/2011


FESTIVAL

Matias Aguago // Foto: Donald Christie

Arty og party, hand i hand TEKST Håvard Nyhus Ekkofestivalen 23. september – 2. oktober USF Verftet // Landmark // Studio Bergen Bergens suksess innenfor elektronisk lydkunst, musikk og kunstuttrykk bygger i stor grad på den eksisterende underskogen av mindre kulturaktører og deres evne til å samarbeide. Foreningen Ekko, hvis største og mest omfattende arrangement er nettopp Ekkofestivalen, har i denne sammenhengen spilt en uvurderlig og samlende rolle – både som premissleverandør og tilrettelegger. Som foreningen selv postulerer: «Vi jobber for å skape kvalitative arenaer og arrangementer både for publikum og utøvere, med spesielt fokus på å etablere solide plattformer for uetablerte artister og produksjonsmiljøer.» Du gjettet helt riktig, Foreningen Ekko er også medarrangør av endagsfestivalen The Fix (i samarbeid med Bergenfest). Ekkofestivalen skilter alltid med et variert og mangslungent program der både dunk,

skurr og harmoni får plass. Vi må heller ikke glemme Ekkos markante visuelle profil. Her er scener, barer og konsertlokaler pakket inn i installasjoner, lydcollager, kunstfilm og artige designgrep. Arty og party, hand i hand. Årets program er nærmest utmattende i all sin velde og prakt, så vi nøyer oss med å resitere fredagsprogrammet (USF Verftet, 30. september). Imponerende, hva? Ses, da! 21.30 WHITE feat. Susanne Sundfør 23.00 Put Your Hand Up For Neo-Tokyo 23.15 Holy Other 23.35 Dj Cyber Puppy & Siri Schippers Skaar 00.00 Casiokids 00.45 Matias Aguayo 01.15 120 Days Forresten, vi spør Emilio Sanhueza som jobber med festivalen. Noen anbefalinger? – Vel, Pierre Henry er jo en legende. Planningtorock er svære internasjonalt. Kanye West er fan av Brandt Brauer Frick. Og Optimo, da! Mest legendariske DJ-duo noensinne?

Hele programmet på www.ekko.no. Eller hør om de trenger frivillige! Det gjør de helt sikkert.

Lite pez, da! TEKST Håvard Nyhus The Pez Mode er seksmannsorkesteret Professor Pez’ fjerde plateutgivelse. Albumet er spilt inn i Gary Olsons (Ladybug Transistor) Marlborough Farms Studio i Brooklyn, og ferdigstilt under kyndig veiledning av produsent Tommy Haltbakk i Bergen. Han, altså Tommy, har også mikset albumet. Så hvordan låter det? Som et lite farvel til den litt vindskeive lo-fi indiepopen som kjennetegnet oss i starten av karrieren – tenk Let us Follow the Evil Balloon (2004), sier bandet. – Det nye albumet representerer en over-

gang til et litt mørkere og mer synthpreget lydbilde – uten at man blir helt deprimert og Depeche Mode av den grunn. Fire år er gått siden tredjeplaten Hordaland og selv om det, slik bandet sier, «ideelt sett skulle gått litt kortere tid mellom hver plate», har bandet slett ikke ligget helt på latsiden. I tillegg til diverse musikalske sideprosjekter har bandmedlemmene rukket å lage fire små mini-Pezere. Ser man det! De fire årene kan dessuten ha bidratt til at The Pez Mode kjennes som bandets mest helstøpte album så langt.

«The Pez Mode» er utgitt av Galant Records og tilgjengelig på vinyl og digitalt. Albumet distribueres gjennom Musikkoperatørene. www.professorpez.com 8/2011

43


MUSIKK

BIG IN JAPAN

TEKST Håvard Nyhus FOTO Monica Santos Herberg Singer/songwriter Hanne Vatnøy er tilsynelatende en ganske vanlig kvinne. 84-modellen vokste opp i Åsane, gikk på Haukedalen skole, flyttet videre til Seim i Nordhordland, og gikk siden på Langhaugen og Lindås Gymnas. Etter det har hun tatt en mastergrad i musikkpedagogikk og studert drama og interkulturell forståelse. Nå skal hun ta PPU deltid ved siden av musikken, som er og blir hennes hovedgeskjeft. Ja vel, hva ellers er nytt? Vel, Hanne er, om ikke dritsvær, så … tja, forholdsvis etablert i Japan. Hennes første langspiller Me and My Piano – omsider tilgjengelig for hennes norske publikum – har allerede vært i butikkhyllene i Japan et helt år. Rare greier. Skapelsesberetningen begynner omtrent slik: Sommeren 2006 jobber Hanne med psykisk utviklingshemmede. Midt i lunsjpausen begynner hun å drømme seg bort. Om hun hadde muligheten – og den har hun jo, tross

alt – hvor ville hun helst dratt akkurat nå? – Det hele startet med at ordet «Tokyo» snublet inn i hodet mitt. Bare ordet i seg selv er fascinerende nok til å få meg interessert. Jeg tygget lenge på det, og fikk det for meg at jeg ville dit. Tror fascinasjonen dreide seg om avstanden. Det var så langt vekke og så fjernt. Jeg fikk det for meg at der måtte vel alt være mulig, som i en drømmeverden. Samme dag skrev jeg låten «Take Me to Tokyo» mens jeg ruslet langs Akerselva. Hvordan har Japan – det japanske – påvirket plata? – Gjennom å få kontakter i Japan som har digget arbeidet mitt kan jeg vel indirekte si at Japan bidro til å øke selvtilliten min. Jeg ble også inspirert av hvordan de opprettholder gamle tradisjoner som for eksempel kunsten å drikke te. Og geishakulturen! Jeg har vært veldig fascinert av geishakulturen. Hvordan er det å spille konsert for japanere? Hva er annerledes? Hva er helt det samme? – Det er veldig varierende. Da jeg spilte på en rockeklubb hadde jeg et livlig publikum hvor nesten alle vagget fra side til side

som mummitroll. Andre steder var noen helt galne og hoppet og danset og virkelig digget musikken. På litt mer fancy steder, der folk også kunne spise, satt businessmenn alene for seg selv med lukkede øyne og bøyd hode. I forhold til her hjemme er de mer frimodige – både med å vise sin begeistring underveis og å komme med tilbakemelding i etterkant av konserten. Jeg fikk gaver og fanbrev fra publikum som digget musikken min. Jeg hadde aldri forestilt meg hvordan det skulle være å møte superfans. Jeg hadde rett og slett ikke tenkt tanken at jeg hadde superfans. Du er herved ansatt i N&Ds eget reisebyrå. Flyet går til Japan. Hvilke steder bør vi besøke? – Jeg elsker byen Kyoto. Jeg har foreløpig ikke hatt konsert der, men var der en gang på geishajakt – med stort hell. Jeg så flere geishaer og maikoer. Ellers liker jeg å drikke kaffe på Starbucks i verdens største lyskryss, Shibuya i Tokyo. Og Kobe er en veldig fin by med både båthavn og fjell. Husker jeg hadde en ganske livat konsert der.

Urørt-siden din forteller at du er inspirert av Feist, Imogen Heap, Lily Allen. Andre favoritter? – Jeg blir ikke bare inspirert av musikk, men også film og bilder. Jeg er blant annet stor fan av regissøren Tim Burton og elsker bildene til fotograf Tim Walker. Men innen musikk kan jeg tilføye artister som Regina Spektor og Joni Mitchell. Charlie Chaplin er også et geni som jeg kan lære mye av. Noen av oss minnes en konsert under Phonofestivalen i 2008. Kommer du tilbake dit snart? – Hehe, ja, vi får se. Husker at jeg var veldig varm på scenen og at jeg begynte å synge en låt i feil toneart. Nå har jeg heldigvis fått litt mer dreisen på låter hvor man går rett på uten forspill. Men du, hva er greia med den småstrenge uniformshatten du noen ganger bruker på scenen? – Hehe, det er vel for å vise at jeg er kapteinen. Jeg kjøpte den av en politimann i Napoli, så det er ikke en lekehatt. Den er ordentlig.

Studenter reiser for halv pris. Gjelder ungdom t.o.m. 20 år og studenter fra 21 t.o.m. 31 år, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

44

8/2011


TEGNESERIE TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

ASIA

Kindereggeffekten Raptus Tegneseriefestival med svensk hat-trick. Og terrorantologi. TEKST Håvard Nyhus Raptus, Norges største og eldste seriefestival, har blitt arrangert i Bergen hvert år siden 1996. Tidligere har vi meldt at Herr og Fru Cronstam (skaperne av Elvis) kommer til årets festival, men ikke nok med det! Bak og inn fra venstre meldes det nå at sjølveste Martin Kellerman også popper innom. Og ikke nok med det#2! I sidevogna har han tatt med seg sin svenske forlegger, hedersmannen Thomas Olsson, som også er en framifrå serieskaper. Dermed er det duket for tre svenske superhelter på festivalen: Elvis, Rocky og Rogert. Tjenare! Raptusgeneral Arild Wærness kan ellers fortelle at de har organisert produksjonen av en tegneserieantologi med tema «Terror og 22/7». Både norske og internasjonale

serieskapere har bidratt til boka på «anslagsvis hundre sider» som lanseres fredag 9. september. Boken gis ut i et opplag på tusen nummererte eksemplarer og vil koste en hundrings. Pengene går, skulle kanskje bare mangle, uavkortet til gode formål. Blant bidragsyterne kan nevnes Karstein Volle, Darick Robertson (USA), Torbjørn Lien, Dave Windett (UK), Lise Myhre og Thierry Capezzione (Danmark). Og når vi likevel prater til dere comic heads: TIB – Tegneserieforeningen i Bergen – er navnet på byens interesseorganisasjon for tegneserier. Deres hovedengasjement er driften av Raptus, men de har også møter og program resten av året. Vil du bli medlem? Send mail til tib@tib.no da, vel! Årets Raptus-festival arrangeres 9. – 11. september. www.raptus.no

INDIA

FRA KR.

4.500,-

VIETNAM

FRA KR.

6.550,-

BALI

FRA KR.

6.550,-

JOBB FRIVILLIG MED ORANGUTANGER OG ELEFANTER PÅ BORNEO 11 DAGER FRA KR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIJI AUSTRALIA

FRA KR.

8.160,-

NEW ZEALAND

FRA KR.

9.950,-

FIJI

FRA KR.

10.450,-

WORKING HOLIDAY STARTPAKKE I AUSTRALIA ELLER PÅ NEW ZEALAND 2, 4 ELLER 7 DAGERS OVERNATTING FRA KR. 1.350,-

MUSIKK

LATIN-AMERIKA

Kappefall

ARGENTINA

FRA KR.

7.600,-

BRASIL

FRA KR.

6.800,-

TEKST Håvard Nyhus FOTO Jonas Maneuver

PERU

FRA KR.

8.650,-

Du som ikke har støtt på Mads Berven i retten, der han i et års tid har tjenes tegjort som forsvarsfullmektig, kjenner ham kanskje best som en del av tospannet Grytten/Berven hvis gjendiktninger av materiale fra The Smiths-klassikeren The Queen is Dead har gitt dem en sikker plass i hjertet til alle som pleier å henge på Victoria Bar, eller på andre plasser for den saks skyld, det er bare det at Victoria var åstedet for den definitive Dronninga er død-gjengivelsen. Tro oss. Det er lenge siden, i fjor en gang, men opplevelsen gir gjenklang ennå. Hvorom allting er, Berven, som inntil videre har lagt advokatgjerningen på hylla, er nå sprekkferdig med et album – Mountains & the Sea er tittelen – bestående av hundre prosent eget materiale. Skal vi tro ham selv, en «allsidig plate spekket med både reggea-rytmer, americana og Nick Drake-stemninger». Skiva er produsert av Berven selv og mikset av Morten Skage. Den er spilt inn i Sporlyd Studio i Vaksdal og mastret av Jørgen Træen. Kåre Opheim spiller trommer; Anders Bitustøyl (for et artig navn!) er med på bass. Alt sammen lover like godt. Bergens Tidende omtalte plata som «elegant og avslappet» og la til at den «presenterer en trio i godlune (…) Berven, Bitustøyl og Opheim gjemmer seg ikke bak støy og effekter. De leverer vakker musikk.» No får det vere rock! Litt bio: Mads Berven er fra Bergen og markerte seg allerede som musiker under gymnastiden da han spilte i fusion/funkgruppen Bly og jazzgruppen Coffee Pane.

TRADITIONAL INKA TRAIL 4 DAGER, FRA KR. 2.590,CUZCO KARNEVALPAKKE 7 NETTER, FRA KR. 5.950,RIO DE JANEIRO

AFRIKA Det var imidlertid først etter gymnastiden at gitaristen begynte å gjøre seg bemerket i sin egen hjemby, gjennom hyppige konserter med humor-rock-bandet Kick Out the Jamz og «string-swing»-gruppen Kniv og Taffel SwingOrkester. Denne allsidige spillestilen og forståelsen for ulike sjangre har ellers landet ham spilleoppdrag med fine artister som Morten Abel, Magnet, Sondre Lerche, Sivert Høyem – og drittartister som Øyvind «Elg» Elgnes og Åge «Glam» Sten Nilsen. Det er imidlertid jazzen og samarbeidet med gudbenådede eksponenter for nettopp den sjangeren – Per Jørgensen, Olav Dale, Eirik Hegdal, Ole Thomsen, Helen Eriksen og Bergmund Skaslien kan nevnes – som hele tiden har utgjort Bervens tour de force og hovedvirke. Vi ser frem til fortsettelsen!

Mountains & the Sea (Komanche // Sound Town) er ute nå. Hele platen kan streames på madsberven.bandcamp.com

KENYA

FRA KR.

5.700,-

SØR-AFRIKA

FRA KR.

6.250,-

TANZANIA

FRA KR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI-ZANZIBAR ADVENTURE 10 DAGER

FRA KR.

8.750,-

SAFARI JOHANNESBURG – CAPE TOWN 20 FRA KR. 10.650,DAGER

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INKL. SKATTER OG AVGIFTER MED FORBEHOLD OM LEDIG PLASS. GJELDER KUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LÆRER. VILKÅR OG BETINGELSER GJELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

8/2011

45


På utkikk etter den Perfekte studentjobb? Connecting AS Er et firma som jobber med bemanning, events, sisteleddsaktiviteter og mystery shopping. Vi er Vestlandets største aktør på sisteleddsaktiviteter og har noen av Norges største merkenavn som kunder. Hovedkontoret ligger i Bergen med avdelingskontorer fordelt rundt i Norge.

Connecting kan tilby fleksible jobber innen de fleste områder, som lett kan kombineres med hektiske studiedager. Vi vokser stadig, og i den forbindelse har vi nå et større behov for servitører, bartendere og promotører. Det går mot en spennende periode med mange nye prosjekter, så om du ønsker å jobbe i et ungt og hektisk miljø er dette jobben for deg. Vi trenger medarbeidere i alderen 20 – 30 år: • som er utadvendte • som er sporty • som er pliktoppfyllende Vi tilbyr følgende: • god lønn • et trivelig, men hektisk miljø • sosiale events

> Fyll ut info om deg selv inne på Connecting.no

Connecting AS Chr. Michelsensgt. 1-3, 5012 Bergen. Tlf: 55 21 01 00


Katrine (21) Hudpleier – Gikk med velurbukse, én svart og én brun.

Benedikte (20) Hudterapeut – Spice girls-sko.

Helene (21) Student – Bukse med skjørt.

Hva er din største stilblunder?

Morten (22) Proff limbodanser – Angrer ikke på noe.

AV: Nikita Solenov

Cecilie (21) Barnehageassistent – Håret ble oransje da jeg bleiket det.

Remy (22) Elektriker – Bunad da jeg var fire.

Øystein (22) Elektriker – Ninja turtle-kostyme.

Kong Carl (25) Sykemeldt elektriker – Sprang naken gjennom Voss i arbeidstiden.

Eirik (23) Elektriker – Midtskill med potteklipp.

Kristoffer (23) Arbeidsmaur – Caps baklengs og solbriller på diskotek.

Ellinor (20) Pleiemedarbeider – Bukse helt opp til puppene.

Ina (20) Butikkmedarbeider – Miss Sixty-klær på barneskolen.

8/2011

47


RESTAURANT En sammenlignende studie av en klassisk vestlig thairett som Karri Masman med kylling, viser hvor ulikt et utvalg av byens thairestauranter oppfatter sammenhengen mellom varmebehandling og råvarer, og hvor ulik innstilling de har til bruken av ferske grønnsaker, hermetikk og Prior-kylling. Den tilsynelatende enkle kombinasjonen av kylling, kokosmelk, rød karri, grønnsaker og peanøtter antar et utall ulike gestalter på en akse mellom rødrosa saus med silkemyke grønnsaker, og en rødlig sump med tørr kylling og tørr minimais. Det hjelper ikke å skylde på tidspress eller modernitetens instrumentelle fornuft dersom grønnsakene er for dårlig kokt og kyllingen tørr som morkent viskelær. For 160 kroner for en middag bør man forvente et minimum av nivå på både mat, betjening og lokale, og ikke måtte finne seg i slappe boksgrønnsaker, dårlig inneklima og kelnere som er mest opptatt av å skrive SMSer til venner og slektninger. Kroathai Nygårdsgaten 29 Kroathai har vært i gamet i mange år, og har til og med åpnet en filial for shoppinggale thaientusiaster på Åsane Senter. Opp gjennom årene har Kroathai levert mye god mat, men det populære lokalet i Nygårdsgaten sliter i dag med stekeos og stigende priser. Den urbane settingen har, om ikke annet, i hvert fall en lokal, positiv effekt: I et uskjønt miljø fremstår maten i et desto bedre lys. Imidlertid vil den faste gjest vite at maten i det siste har holdt et helt middels nivå, og at betjeningen kan veksle mellom å være svært hyggelig og svært uinteressert. En tallerken med Karri masman setter ikke dype spor, men er thaimat av grei kvalitet, om en kan leve med minimais og halvtørr kylling. Hovedproblemet er egentlig det mørke lokalet, der en ubrutt strøm av biler og fotgjengere suser forbi gjennom Nygårdsgaten rett utenfor. Når

3

Leone di Mare Øvregaten 14 En ny italiensk restaurant har etablert seg i de ferskenfargete lokalene som tidligere huset en libaneser på hjørnet av Øvregaten og Nikolaikirkeallmenning. Restauranten lider av noen barnesykdommer og macho interiørdesign, men både maten og betjeningen viser lovende takter. Utsikten til de mange nestenulykkene i Øvregatens trafikkbilde er upåklagelig, og med skjenkebevilling, et malingstrøk, litt mindre Ricky Martin på anlegget og mindre slurv med maten, kan Leone di Mare bli et fint stopp på vei mellom sentrum og Sandviken. I kulturene rundt Middelhavet er ofte et overdrevet høyt antall voksne menn ansatt til å utføre små, spesialiserte arbeidsoppgaver på spisesteder, og nettopp denne sysselsettingspolitikken gjenspeiles på restauranten

4

48

8/2011

maten er middels, må miljøet bli mer innbydende. Inntil Kroathai finner tilbake til gamle takter, synes stedet å ha passe best for regnfylte høstkvelder med mild depresjon. Alléhjørnet Thai Hermann Foss’ Gate 12 Alléhjørnet Thai er hakket mer avslappet enn konkurrenten i Nygårdsgaten, med åpent kjøkken, lilla vegger og siste skrik innen spisebord fra Ikea. Betjeningen er alltid hyggelig og nesten alltid rask, og Alléhjørnet har lykkes med å skape et stort sett trivelig restaurantmiljø med god utsikt Høydens løse fugler, det vil si pene narkomane med stygge klær og middels pene studenter med dyre klær. Maten på Alléhjørnet Thai er nesten alltid utmerket, med en subtil behandling av grønnsakene, og med en tiltrekkende sødme i sausen. Kyllingen er ikke overkokt, og tallerkenretten har en innbydende fremtoning. På ettermiddagstid er veien over til Blom kort, der de unge og pene drikker filterkaffe til krampen tar dem i moteklærne. På kveldstid gjaller hylene fra nabolagets utallige vorspiel gjennom gatene.

5

Ma-Ma-Thai Kaigaten 20 Ma-Ma Thai slet tidligere med en litt stillestående stemning, men nå er lokalet i grunnen et trivelig, om enn noe folketomt stopp på vei langs Smålungeren. Den billige lunsjmenyen holdes ikke lenger skjult for gjestene, og Horowitz nyter den røde plysjen på veggene og synet av syklister som i solnedgangen iskaldt forserer bybaneskinnene. Stolene er gode, betjeningen er vennlig, og med oppvarmete tallerkener og ris i egen bolle fremstår Ma-Ma-Thai som et hakket mer raffinert spisested enn de andre restaurantene i testen. Porsjonene er rause og sausen er kraftfull og god. Det er bare synd at minimaisen er så kraftløs og bløt at den glir

4

i Øvregaten: Et utall voksne, mannlige kelnere med mer eller mindre klart fokus surrer rundt mellom de fem–seks bordene, og utfører i de mange ledige øyeblikkene små, uforståelige oppgaver rundt kasseapparatet. Leone di Mare tar tydeligvis sikte på å bli en autentisk italiener. Kjøtt- og fiskerettene ligger mellom 150 og 250 kroner, mens det forblir en overraskelse for fremtiden hva en fiskesuppe til 300 kroner kan inneholde. Kjøttet kommer visstnok fra Italia, men restauranten rett ovenfor Fisketorget har likevel ikke fått tak i fersk fisk. Det kan tilgis en nykommer at mange av rettene på menyen mangler, selv om spriket mellom basismenyen og dagens faktiske tilbud er så stort at det nesten virker som om menyene må være arvet fra et kulinarisk konkursbo et annet sted i landet. Maten veier opp for blemmene, i hvert fall delvis. Hjemmelaget hvetebrød kommer

av gaffelen og blir liggende slapt på den lunkne tallerkenen. Et blikk inn på kjøkkenet avdekker enorme hermetikkbokser med minimais, som ikke tar seg særlig godt ut. Det finnes lokale råvarer som kan erstatte de små, gule kubbene. Den halvtørre kyllingen gir en påminnelse om at Prior er en hjerteløs og fremmedgjørende aktør innen industriell næringsmiddelproduksjon, og at en hjerteløs og fremmedgjørende restaurantkultur gjør at kyllingene behandles dårlig både i livet på svære kyllinggårder, og i etterlivet på kjøkkenet. Til MaMa-Thais fordel taler heldigvis et lunt restaurantmiljø som inviterer til å bli sittende og kose seg et kvarter ekstra med en kopp kaffe. Solnedgangen er vakker på uteserveringen til Ma-Ma-Thai. To kalde Hansa forkorter veien opp til pøbben i Annen etasje, der det som vanlig avholdes en evig festival for taxisjåfører og ungdomsskolelærere, mens travresultater glir over skjermene innerst i lokalet. Chiangmai Thai Food Sparebankgaten 4 Chiangmai har en svært autentisk grafisk fremtoning, med hjemmelagete designløsninger, ulekre fotografier og blinkende skilt. Nettopp dette kan en håpe er et kvalitetstegn: at ressursene brukes på kjøkkendrift, og ikke på infrastruktur. Karri Masman skuffer ikke, for det er ingen boksgrønnsaker i den kraftige sausen, og kyllingen er fortsatt saftig. Helhetsinntrykket blir som vanlig enda bedre av et glass Singha, som understreker fordelene med globaliseringen. Sett innenfra er lokalet ved Skostredet et fint sted å tilbringe en ettermiddagsstund, selv om forsøket på autentisitet kanskje er dratt litt for langt med det halvpornografiske maleriet i baren. Med et kritisk blikk på innredningen kunne Chiangmai blitt et enda bedre sted, som kanskje kunne overtatt tronen fra konkurrenten rundt hjørnet på Korskirkeallmenningen.

Boha restaurant Vaskerelven Vi spiste en seksretter til seks hundre spenn der skalldyrconsommeen utmerket seg spesielt. Du bør kanskje legge sølvbryllupsmiddagen til Colonialen, men i kategorien valuta-for-pengene er Boha om mulig enda hvassere.

6

4

straks på bordet og stiller den verste sulten mens en utmerket potetsuppe på noe overivrig vis blir servert som en generøs appetittvekker. Hovedrettene kommer så raskt på bordet, der Entrecote all’anconetana (180 kroner) er en stor porsjon med mørt og saftig kjøtt, servert med litt for myke ovnsbakte poteter på en seng av isbergsalat. Kjøttet er virkelig utmerket, og her får en totalt sett mye for pengene. Horowitz blir minnet om lykkelige ferieturer på Italias østkyst med enorme, blodige kjøttstykker båret inn fra kjøkkenet av høyrøstede kokker med fett hår og skitne t-skjorter. Leone di Mare viser her svært lovende takter. Det er derimot en skuffelse at en italiensk restaurant bommer på infantile retter som pizza og pasta. Pastaen med fløtesaus, Maccheroni al Fume (125 kroner) er overkokt og smaker lite. Pizzaen, en Cannoni med blant annet chilierter, salsiccia, bacon og potet (125 kroner), er kraftig på smak og har sprø bunn, men siden pizza er restaurantverdenens McFeast, scorer ikke italienerne særlig mange plusspoeng på dette. Desserten er den største skuffelsen, en aparte pannacotta med gelatin på bunnen og fløte på toppen. Om det ikke var for dette begredelige sisteinntrykket, hadde et gjenbesøk stått øverst på listen. Prisene er lave, og Leone di Mare er vel verdt et besøk, men foreløpig er restauranten for ujevn til at den er verdt å reise byen rundt for.

RESTAURANT: HOROWITZ

Lucullus Valkendorfsgate Detaljorientert institusjon med like porsjoner klasse og ynde. Vi spiste en treretter komponert av Norgesmester Ørjan Johannessen. Hjortefileten med den fantastiske potetmosen kunne knapt blitt bedre, og torsken med de litt for få trøffelskivene, sydet av smak. Foie gras-forretten var også sjeldent god.

6

Alléhjørnet Thai Hermann Foss’ Gate Strømlinjeformet, trivelig og smakfullt.

5

Bien bar Danmarks plass Postmoderne funkisklassiker med resistent kjøkken. Noe triviell laks, men legendarisk oksehalesuppe. At (nesten) hele backkatalogen til The New Yorker ligger tilgjengelig i leseskuffen trekker selvfølgelig opp.

5

Smakverket Ramus Meyers Allé Byens beste brunsjbule. Solid utført Egg Benedict og minst like imponerende Midtøsten-foccacia. Noe flyplassaktig lokale med dertil støyutfordringer.

Bukowskis Torget Utmerket gastropub med litt stive priser. Slitsom beliggenhet dersom du ikke er turist.

Ma-Ma-Thai Kaigaten Et snev av klasse, men slapp minimais.

Cornelia kyst og vilt Vetrlidsallmenningen Kyndig kjøkken som særlig vet å behandle fisk. Brosmen var av slik kvalitet at N&Ds anmelder falt av krakken i ren lykke. Om rettene på Cornelia hadde kostet en femtilapp mindre, ville restauranten blitt en selvsagt nødhavn på den strabasiøse ferden over Fisketorget, Bergens svar på Sodoma og Gomorra.

4

Kafé Kippers Georgernes verft Sesongkafé med undervurdert kjøkken. Slett ikke så medioker mat som alle skal ha det til.

4

Nihao Klostergaten Nordnes’ nye kinesiske og kanskje byens beste sådan. Svært rimelige priser. Bedre på biff enn kylling.

4

4

Chiangmai Thai Food Sparebankgaten God og kraftfull mat i upretensiøse lokaler.

4

Leone di Mare Øvregaten Rotete italiener med bra kjøtt og potensial.

4

Søtt + Salt restaurant Nedre Ole Bulls plass Like detaljorientert som profesjonell, men oppsiktsvekkende vekslende i prestasjonene: fra himmelske kamskjell til tyggisaktig andebryst.

4

5

4

Cyclo spisebar Olav Kyrres gate Behagelig lys, god sittekomfort og en intelligent, diskret summing av tidsriktig elektronika. Til tross for blodfersk sushi og duggfrisk Singha er det imidlertid fremdeles noe uforløst ved stedet.

4

Eat Olav Kyrres gate Uvanlig blanding av forfinet gatekjøkkenkost og solide middagsretter. After work-tilbudet plankstek med potetmos og brownie til dessert er ingenting annet enn en råbillig. Sammen med et glass overraskende god husets rødvin skårer Eat bra ved første besøk. Et gjenbesøk bekrefter imidlertid at Eat ikke kommer til å bli et seriøst alternativ til naboene Spesial og Cyclo.

Kroathai Nygårdsgaten Når Kroathai blir kvitt stekeosen, er det på tide å oppsøke suppene deres igjen.

Pascal mat og vin Valkendorfsgate Flott atmosfære og interiør, men flatt kjøkken og laaang ventetid.

fra kokkens side, men heller som et identitetsstiftende ritual, der noen titalls sjeler settes på en kollektiv utholdenhetsprøve hver torsdag ettermiddag.

3

2

Bergen travpark Breistein I det herskende åndsklimaet på Bergen Travpark er myten om kokken som et skapende geni grundig avvist. Den beste innstillingen til matserveringen er å ikke betrakte den som en unik frembringelse

2

3

RESTAURANT: Horowitz


Norges første kunstmuseum for barn og unge åpner 8. september i Bergen Følg den gule tråden gjennom labyrinten. Bli overrasket, lek og utforsk og kom ut som en kunstekspert! KunstLab er et eget kunstmuseum for barn, i Kunstmuseet. Her kan barn og voksne oppleve og utforske kunstens verden i en egen utstilling, verksteder og et sanse- og begrepslaboratorium. Åpningsutstilling: Hvem er jeg? - Hva gjør at du er deg, og hva gjør at et menneske kan være en kunstner, en gjenstand kan være et kunstverk og et hus kan være et kunstmuseum? Kunstlab er utformet i samarbeid med 3RW Arkitekter og realiseres med støtte fra Sparebankstiftelsen DnB NOR.

Program for åpningshelgen: Torsdag 8. september Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken står for den offisielle åpningen kl 12 Fredag 9. september Kulturnatt. Gratis adgang i KunstLab hele dagen og kvelden. Formidlere vil være tilstede mellom 18 og 20. Hagen åpen til kl. 24 Lørdag og søndag 10. – 11. september Barnas Kulturhelg. Gratis adgang hele dagen. Formidlere vil være tilstede mellom 14 og 16 8.–18. september Hagen, kunstfestival for barn og unge ved Lille Lungegårdsvann kl. 12–17


KUNST

Bergen Kunstmuseum Nikolai Astrup Åpning 8. september (fast utstilling) Nå har noen forskere foretatt nyere Astrup-forskning, og forsket seg frem til at det er mer ved Nikolai Astrups kunst enn det som møter oss ved første øyekast. I denne utstillingen blir vi lovet innfallsvinkler i tusende fold, så vi flakser og bakser av sted til Bergen Kunstmuseum for å se om det virkelig kan være sant at det er mulig å skrive ham inn i noe annet enn den nyromantiske kunstretningen, og at bildene hans kan inngå i andre forestillinger enn de vi har om det norske. Vi flakser og rir. Vi synger og ler. Tvi-tvi-tvi-tvi!

1

Mann som kutter greiner av seljekall // Penn // 18,5x25,8cm // (udatert)

Bergen Kunsthall Details 9. september til 30. oktober Superflex er med i denne utstillingen, og hvis de gjør noe tilsvarende kult som Flooded McDonald’s, en video der en replika av en McDonald’s familierestaurant blir oversvømt av H2O, så blir dette verdt å se. Det kan bli verdt å se hvis det ikke blir like kult også, altså, for den videoen der er nesten for kul. Avi Mograbis dokumentar fra tidligere i år, Z32, er også seriøst überkul. Den kan med andre ord bli kul, denne utstillingen, som handler om fascisme. Fascinerende. Visste du at ordet «fascinasjon» stammer fra ordet «fascinus», som romerne i sin tid brukte for å betegne det vi kaller «fallos»? Fascinasjon er det ambivalente maskuline blikket som stirrer på den erigerte penisen: Frastøtt, men fenget.

1

Entrée
 Sveinung Unneland: U.T.
 Til 18. september Den fyrste utstillinga av Sveinung Unneland eg sjå fekk, var Palinka Pastorale ved Hordaland kunstsenter. Det var ei skjellsetjande oppleving, med overdimensjonerte artefaktar produsert i Kina og føredrag om kunstteori drege føre av ein prest. Den til no siste er å sjå på Entrée,

1

i form av ein miniversjon av Entrée, i form av ein invertert skulptur, som ein kan sjå på og oppleve frå innsida. Skulpturen inspirert av Kurt Schwitters sine Merzbau. Den japanske støymusikklegenda Merzbow er inspirert av det same. Eg veit ikkje om Unneland og Merzbow har noko anna til felles, men vi er alle menneske. Det er eit lydarbeid involvert her òg. Men kva står U.T. for?

Burak Delier, TERSYÖN, Parkalynch, 2007 // Excerpt from Parkalynch brochure // courtesy of the artist

Premiss Tommy Olsson 2. – 4. september Tommy Olsson er selvutnevnt pornograf. Jeg har aldri skjønt hva det skal bety, men det er en av disse tingene alle kunstskribenter skriver, så jeg får vel gjøre det jeg òg. Nå skal han vise noe som involverer tre skjermer og to projektorer. Kan det være snakk om videokunst? Dessuten blir det is på åpningen, pistasj og kanskje melon hvis det er mulig å få tak i. Det er mulig isen vil bli servert i form av Olssons penis (siden dette trykkes i Natt&Dag sømmer det seg, kan hende, å understreke sammenhengen mellom is og penis), men det er slettes ikke sikkert. Hvis det ikke blir sånn, kan du få is i kjeks eller beger.

1

No.5 Chaos as usual 9. september – 2. oktober Seth Price stiller/stilles sammen med en skokk andre kunstprodusenter ut på No.5 denne måneden, under påstand om at «i 2011 er vår opplevelse av verden i stor grad basert på en endeløs sirkulasjon og resirkulering av bilder. Internett har dekontekstualisert alt, og gjort alt tilgjengelig, hvor som helst og når som helst.» Nå vil jeg anta at de ikke mener alt når de skriver «alt», men allikevel vil jeg moderere dette noe, og heller si at Internett har rekontekstualisert noe, og gjort en del ting mer tilgjengelige. Hvis originalpåstanden er sann trenger du iallfall ikke å gå og se denne utstillingen. Jeg har tenkt å gjøre det allikevel.

1

KUNST: Rasmus Hungnes Takeshi Murata, Cyborg, 2011

50

8/2011


ginungagap.no

bergen 20. – 29. oktober

HØY DEP U N KT ER F R A H ELE V ER DEN | WWW. BIT-T E AT E RGARA S JE N. NO

HØY DEP U N KT ER F R A H ELE V ER DEN | WWW. BIT-T E AT E RGARA S JE N. NO

ny scenekunst Fra inn- og utland. 10 dager, 15 kompanier, Forestillinger, installasjoner, workshops, Festivalsenter, seminarer og prøverommet scenekunst! For billettbestilling og øvrig inFo: ta kontakt på telefon 55 23 22 35 eller per e-post til billetter@bit-teatergarasjen.no // www.bit-teatergarasjen.no Lik oss på facebook.com/BITTeatergarasjen Følg oss på twitter.com/teatergarasjen Last ned vår gratis applikasjon for iPhone, iPad og iPod Touch i App Store. BTkortet

Norges første kunstmuseum for barn og unge åpner 8. september i Bergen.

Lysverket • Åpent daglig kl. 11–17 • www.kunstmuseene.no

Sparebanken Vest kunstnerstipend For å støtte skapende, profesjonelle kunstnere på Vestlandet, utlyser Sparebanken Vest stipend innenfor Ord, Lyd og Bilde på til sammen

kr 750 000 i 2011. For mer informasjon, se www.spv.no Søknadsfrist 23. september 2011.


LITTERATUR

Bergens nye nettmagasin FIN har imidlertid ingenting med Fin Gnatt å gjøre. TEKST Håvard Nyhus FOTO Chris André Aadland Hei, Maren Stette Mosaker (20) og Stine Fantoft Berg (20)! Gratulerer med flott nettmagasin, da. Driftig! Hvorfor heter barnet FIN? Stine: Takk for det! Vi døpte nettmagasinet vårt FIN rett og slett fordi det er et kort, enkelt og positivt ord, og akkurat det vi ønsker å formidle. Vi vil skrive om det vi synes er bra, og framstille det på en visuelt appellerende måte. Vårt lille motto er at alt kan være fint om det presenteres på en god måte. Ser ut som dere bruker samme font i logoen som ELLE og HENNE og alle de damebladene der. Antyder det et slags slektskap dere i mellom? Er det mer et forsøk på å dra veksel på et etablert, velprøvd – og velegnet – visuelt utrykk? Maren: Nei, vi har i grunnen ganske lite til felles med ELLE og HENNE, annet enn fonten som er en klassisk og enkel font som utstråler seriøsitet og eleganse. Det som er spesielt med vår logo når vi bruker den 52

8/2011

på nett, er at den er som et utklipp. Det er motivet som ligger under den som skaper utrykket og det liker vi! Samtidig som det representerer visjonen vår om at alt blir fint i FIN. Hehe. Nå ble det FIN-overload! Hvorfor nett – og ikke papir? Er vi reaksjonære og sirumpa om vi insisterer på at magasinet hører hjemme i papirverdenen? Maren: Vel, ja, det er dere. Det er på tide at magasinet får vise sine beste sider på nett også. Vi har sett et par gode eksempler i utlandet, men ikke i Norge. Det er mange av bloggere og aviser der ute, men få som har tatt tak i problemstillingen «hvordan overføre papirmagasinets følelse til nett?» Stine: Misforstå oss ikke, vi elsker magasiner og finner stor inspirasjon der, men papir koster, er miljøsynder og et vanlig medium for denne type saker. Vi trenger dog ikke legge skjul på at vi drømmer om å kunne utgi FIN i papirformat en gang i framtiden. Da ser vi for oss en eller to utgaver i året som en «best of FIN»-greie. For ja, det er noe eget å kjenne på papirkvaliteten, lukte på blekket og se sakene sine på trykk.

Nettløsningen kan minne om et vanlig magasin i den forstand at du må bla bortover – og ikke skrolle nedover. På mindre skjermer må du rulle i alle himmelretninger for å kunne lese hele siden. Er publikum modne for disse nye lesemetodene? Maren: Ja. Om de ikke er det, så er det på tide at de blir det. Men det må nevnes at nettsiden per dags dato ikke er helt optimal, noe vil jobber med. Stine er kun hobby-koder, så vi er egentlig på jakt etter noen datakyndige folk som kan hjelpe oss litt på veien. Så ja, utformingen vil kanskje endre seg litt utover høsten, men det vi vil legge vekt på, og jobber mot er maks utnyttelse av skjermen, horisontal navigering og god brukervennlighet. Dere skal snakke med «spennende personligheter» og «fokusere på personen» – ikke produktet som skal selges. Planen er å publisere en sak fire-fem dager i uken. Bergen er liten, fare for at dere kan slippe opp for intervjuobjekter? Maren: Dette var en problemstilling vi hadde i begynnelsen, men etter hvert oppdaget vi at det er enormt mange spennende folk her! Ikke at vi noensinne tvilte, men nå

oppdager vi flere personer hver dag som vi har lyst til å skrive om. Så inntil videre er det tiden, ikke mangel på intervjuobjekter, det står på. Vi tar også gjerne turen bort fra Bergen i ny og ne for å besøke bergensere i andre byer og land. I høst skal vi blant annet til tigerstaden Oslo, og Berlin. Det er sykt mange kule bergensere i Berlin! Når vi sier fire-fem saker i uken, inkluderer det også fotoserier og andre litt mindre saker fra våre flinke bidragsytere. Hvem drømmer dere om å portrettere? Maren: Hm … Kanskje en kul reportasje om Kristian Aadnevik i London og en sniktitt i studio hans? Men generelt drømmer jeg egentlig bare om å kunne fortsette å portrettere spennende mennesker som engasjerer seg for det de gjør. Stine: Hvis jeg kunne velge fra øverste hylle måtte det blitt David Lynch. På det mer realistiske og plan må jeg si Lars Vaular, men da må han lære seg yoga først. Tror han har begynt. FIN ble lansert 29. august. Magasinet kan leses på www.fin-mag.no


Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde.

20.000 TITLER P Å L A GE R

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

VI TAR DEG DIREKTE TIL STOCKHOLM Skyways flyr nå med en tidlig morgenavgang fra Bergen til Stockholm. Så rekker du hjem igjen til middagen! Utreise kl. 06.25 og 16.20 Retur kl. 08.20 og 18.15 Billetter fra 597 kr. Book på www.skyways.se eller hos ditt reisebyrå. Velkommen ombord!

Vi kommer nærmere.


SCENEKUNST

Deufert&Plischke inviterer oss med på ut på scenen. Sistemann ut er en støvel. TEKST Karoline Skuseth FOTO Anja Beutler I tråd med forrige måneds anbefaling, Teater MANUS døveforestilling Et sant eventyr, er publikums tilstedeværelse også alfa omega i månedens hete potet. Den tyske koreografduoen Deufert & Plischke gjester nå i september BIT Teatergarasjen med tredje parti i prosjektet ANARCHIV, denne gangen med undertittelen Songs of Love and War. Duoen, som liker å omtale samarbeidet sitt som en tohodet organisme med den fiffige betegnelsen artistwin, pleier også i dette arbeidet sin forkjærlighet for trikoter, denne gangen i skinnende sølv – for dem som kjenner dem fra deres residency i Bergen og Lofoten i 2006 har de altså på ingen måte kommet over sin tiltrekning mot strømpebukser. ANARCHIV #3: Songs of Love and War tar utgangspunkt i scenekunstens forgjengelig-

het, i ikke-muligheten for rekonstruksjon, det være seg av både eget eller andres arbeid. Hvordan kan en forestilling regnes for å være den samme om den ikke gjenfortelles i nøyaktig samme kontekst; altså i samme øyeblikk og med samme publikum? Duoen har samarbeidet siden 2001 og befinner seg nå i sitt jubileumsår i prosjektet som ble initiert som et idealistisk stup ut i mørke og ukjente fjorder – ut av institusjonene, bort fra havresekken. Man kan spore denne eksistensielle tilnærmingen til kunstfaget i store deler av arbeidet deres, særlig i benyttelsen av teori penneført av kloke hoder som Jaques Lacan og Theodor W. Adorno. «The process of setting the choreography is a research for relations», uttaler kunstnertvillingen. De beskriver sine koreografier som en rekke solostemmer som danner en kreativ polyfoni. Måten dette gjennomføres på i praksis

kan variere (i tråd med at det, som postulert, naturligvis ikke går an å gjøre akkurat det samme to ganger) men fremstår i Songs of Love and War som et kollektivt arbeid med klart definerte arbeidsområder. En av samarbeidspartnerne denne gangen er pianis-ten og dirigenten Alain Franco, som fremfører sin transkriberte versjon av Richard Wagners Ring des Nibelungen i kompani med koreografene Eva Bernhard, Jasmin Ihraç og Britta Wirtmüller, som passende nok har tatt utgangspunkt i det tyske middelalder-eposet Das Nibelungenlied. Kunstfilosofen Marcus Steinweg parafraserer over det evigaktuelle temaet ‘kjærlighet og krig’, og trekker der-med den gamle sagen om dragedreperen Siegfried og hans enke in spe, Kriemhild, opp og frem til 2011. Å pirke i dette mildt sagt misbrukte germanske eposet har kanskje fått en noe emmen bismak i lys av den siste tidens fokus på rene raser, men også en ny relevans. I

// Deufert&Plischke (DE) / ANARCHIV # 3: Songs of Love and War / 22.-23. september / klokka 19.00 / Studio Bergen (Carte Blanche) // 54

8/2011

både Deufert&Plischke og Wagners versjoner av eposet er fellesskap det ypperste premisset – nettopp produktet av flere bidrag. I Wagners tilfelle utkrystalliserer dette fellesskapet seg i filosofen Eusenius Trahndorffs begrep om totalkunstverket. Deufert&Plischke, på sin side, er mer opptatt av å la alle få muligheten til å sette sitt avtrykk på det sceniske verket. Publikum inviteres til å bevege seg fritt mellom de metalliske danserne, til å delta i en rekke hukommelsesspill og til å ta bilder. Dermed ligger det an til at denne forestillingen kommer til å feste seg som svært individuelle opplevelser hos publikumsdeltagerne, opplevelser som vil ta farge av akkurat det den enkelte publikummer vil at den skal være. For de som nøt Heine Røsdal Avdal og Yukiko Shinozakis Field Works: Office på Oktoberdans i fjor er dette med andre ord en begivenhet som nær sagt er obligatorisk.


KLUBB

Corps de Walk

foto

Reaktor | layout

www.orangeriet.no |

Utelivsindustrien lever på mange vis i sitt eget økosystem. For at alt skal fungere betinger det en hel serie av mekanismer som er vevd sammen i et komplekst system. Dette systemet blir den konkrete rammen som skal sammenfalle med selve utøvelsen; altså praksisen med å «gå ut på byen». Vi kan se på det å gå på klubb som et ritual som foregår i flere faser: Først må du plukke deg ut et sted. Markører som musikksmak, profil, klientell, interiør skaper forventninger om hvordan festen eller eventet skal bli, og folk innretter deg deretter. De første forberedelsene er gjerne knyttet til innkjøp som igjen etterfølges av fortæring, gjerne under øvelsen vi kjenner ved tyske benevnelsen «vorspiel». Avhengig av forspillets gang er denne fasen ment å bygge opp forventningene mot det som anslagsvis (men ofte bare i teorien) er kveldens høydepunkt, selve tilstedeværelsen og deltakelsen på klubben. Inne på klubben modereres/akselererer festingen ut fra de gitte rammevilkårene. Mer teknisk presenteres publikummeren for både en ytre og skjult ramme, jfr. foran og bak kulissene på teateret; eller konsertens frontstage/backstage, om du vil. Musikk, deko, baren og publikum er de fire hovedelementene. Bak kulissene finnes lyspærer og metervis med kabler, nøye kalkulerte logistikk-utregninger for antall sugerør og ølog vinkasser (og etcetera) som blir omsatt, som i sin tur regnes ut og vurderes opp mot disponibelt bakromsareal. I forkant av alt dette har party-arrangørene lagt ned mye arbeid for å planlegge, promotere, gjennomføre og koordinere festen. DJ-en har eksempelvis brukt hele ettermiddagen til å samle musikk mens flyere og invitasjoner er planlagt uker i forveien. I tillegg er gjerne flere dagsverk investert i flytting og rigging av utstyr. Etterpå, når (noen av) publikum har gått hjem til sitt og klubben omsider stenger, kommer en ny fase bestående av nachspiel, nattmat og liknende. For at alt dette skal fungere er det mye som skal klaffe. Busstransport, drosjer og piratdrosjer geleider folk til og fra hjemmene. Mens gatekjøkken, kiosker og gatelangsbaserte smørbrødselgere blir restituerende påfyllsstasjoner før ferden går videre. Samlet sett konstituerer utekvelden et velorganisert og sinnrikt system, der hver av mekanismene er avhengig av at nabo- og nabo-nabo-leddet fungerer. På den annen side: Kan det bli for velorganisert? Oppstar ikke magien i det uventede, i det spontane?

En plutselig ødelagt videoprosjektor som tvinger frem nye måter å visualisere klubbrommet på. En høyttaler gone wild? En mistet nattbuss som lokker deg inn på nye veier. Uten det kaotiske og utilsiktede strupes partykulturen, kan det hevdes. Den samme strukturen finner vi på Skatebårds siste lydspor, «Partikkelspredning», fra det kommende albumet Digitalo Enterprises (slippes 3. oktober). Her presenteres vi for en tomtebrygg der det utflytende kombineres med det strukturelle og det rytmiske. La oss kaste oss over kalenderen: Nabovarsel: ND_BAUMECKER (OSTGUT TON) + BURNING GOD LITTLE + LIVSLØPSK DEL I (Jørund Hannevold), opptrer lørdag 3. september på Landmark. Sammen med den anerkjente Baumbecker fra Berlin spiller den Tromsø-baserte BGL (Martin Hartgen) elektronisk pop blandet med postpunk. Livsløpprosjektet til den tredje gjesten, Jørund, handler om tablåer i en presentasjonsserie hvis samlende faktor er sifferet «fem». Hva dette vil si, sånn i praksis, vet bara fåglane, men mannen har iallfall tidligere laget en tøff CD basert på plater hentet fra diverse skraphandlere i provinsene rundt Bayern. Vel, gitt at det skulle vekke noen assosiasjoner. Kanskje ikke. For de som avstår fra det elektroniske klubblandskapet må Mojo Workout på Garage, lørdag 17. september være plassen å oppsøke. MFC Chicken er et band som angivelig regnes blant Londons sprekeste nykommere. Dette blir ren rock’n roll blandet med hurtigmat-referanser kombinert med en fyr på vårt yndlingsintrument, saksofon. I tillegg flyr Mojo inn Johnny Alpha. Mannen er hovedvert i nettradio-showet Killer Diller på Wirelessfm.net, og spiller ellers rundt på Liverpools sekstitalls- og Northern Soul-inspirerte klubber. Månedens høydepunkt blir naturligvis EKKO-festivalen (23. september – 1. oktober). Festen legges denne gangen til trekløveret USF, Landmark og Studio Bergen. Kort sagt: mer elektronisk kan det ikke bli! Sjekk for øvrig eget program om EKKO som er tilgjengelig rundt omkring på de fleste steder i byen. Dessuten, lørdag 24. september blir det ny runde med Delikatessen 6 på Kosmo. Urv og Mostly står som vanlig bak platespillerne. Stedet har i løpet av kort tid etablert seg som en udiskutabel feinsmecker-arena for elektronisk klubbmusikk. Ellers bør jo byens faste konsepter besøkes regelmessig, slik som Jassbox hver tredje fredag på Terminus Whisky Bar og Kvilestove og HEAT! på Café Opera; henholdsvis på onsdager og torsdager.

design

TEKST Anders Gogstad

Erik Berg

WHEN SEPTEMBER ENDS

CarTe blaNCHe 4. oktober kl 20:00 GrieGhallen

Billetter: www.billettservice.no | tlf 55 60 70 80 | dns@dns.no www.carteblanche.no | teatersjef bruno Heynderickx

8/2011

55


LITTERATUR Didrik Morits Hallstrøm (f. 1984) vokste opp på Ekeberg og utdannet seg som Art Director på Westerdals i begynnelsen av tjueåra. Han jobbet som treningsinstruktør, sykla på BMX, gjorde DJ-gigs og ymse modell-, tekst- og reklameoppdrag før han fant kjærligheten, pakka bagen og flytta til Volda for å drive sitt eget design- og reklamebyrå, Kib&Morits.

Om å klatre opp til steder for å kjenne på stemningen. Tekst Thea Østerberg Foto Stephen Butkus Romanen din, Du er ikke død før jeg slutter å elske deg: Er det en fiktiv verden du skisserer? Eller er du Daniel, hovedpersonen? – Daniel og jeg vokste begge opp i Oslo, vi har begge følt oss relativt alene til tider og vi er begge glad i jenter som danser ballett. Men jeg er ikke Daniel. Daniel er Daniel og han får stå for det han gjør selv. Han er en bestemt fyr. En ærlig fyr. Og mye flinkere til å følge hjertet sitt enn meg. Jeg skisserer et fiktivt Oslo. Dette er ikke Knausgård, liksom. Allikevel tror jeg – og håper jeg – at de som bor i byen vil kjenne seg noe igjen. Jeg har prøvd å ljuge så godt jeg kan. Du bruker rikelig med oksymoroner når du skriver – jævlig bra. Kan du beskrive deg selv med et oksymoron? – Et oksy-hva-da-aksiom? Mener du sånne motsetninger? at «jeg løper til jeg blir så varm at jeg blir kald?» Eller at «jeg er dødsglad akkurat nå?» Nei, jeg er dårlig på akselerallomer ass. Ihvertfall bevisst. Det bare blir sånn når jeg skriver. LOL. Du har også en romantiserende og litt naivistisk skrivestil, ofte med korte setninger. Føler du at denne skrivemåten reflekterer måten du selv ser på verden, eller er det et bilde på en verden slik du ønsker at den skal være? – Verden er i utgangspunktet full av detal56

8/2011

jer og det liker jeg. Men skal man gjenfortelle «verden», enten det gjelder å skrive en fortelling, komponere en sang eller tegne et hus, tror jeg på minimalisme. Man er nødt til å filtrere vekk unødvendigheter for å gjøre budskapet effektivt. Det er bedre å skjære vekk, enn å bygge opp. Dessuten ligger det mye personlighet og identitet i hva man IKKE velger å ha med. Hva man IKKE ser og opplever. Sånn sett er det ofte mer «ja» i et nei, enn det er «ja» i et ja. Når man først er på detaljnivå, tror jeg det handler det om å gjøre detaljene personlige. Vise frem gjenstander, omgivelser og mennesker på sin egen måte. I dette tilfellet; på Daniel sin måte. Sånn som du beskriver en frokost på Ibiza? Jeg spiser loff og skinke. En yoghurt man kan holde opp ned uten at den renner ut. – Ja. Sånn. Har Ibiza-turen din med Jan Walaker (redaktør i Hot Rod journ. anm.) noen relevans for det du skriver om i romanen? – Nei, ikke turen. Men øya. Øya i offseason-modus. Jeg har alltid vært veldig fascinert av hvordan steder ser ut når det ikke er meningen at man skal være der. Når ting er skrudd av. Lukket. Jeg har flere ganger, tja, om ikke brutt meg inn, så prøvd å åpne dører og klatre opp til steder for å kjenne på den stemningen. Hva vil du med boka? – Premisset for boka mi er kjærlighet. Jeg hadde lyst til å skrive om kjærlighet, og det har vært drivkraften min hele veien. Helt

ærlig og i en perfekt verden, vil jeg at leseren skal få lyst til å forelske seg. Bli sammen med en nydelig gutt eller jente. Få lyst til å gjøre dumme og usammenhengende ting, som nødvendigvis ikke har så mye mening. Apropos kjærlighet og galskap: Hvorfor har du flyttet fra Oslo, byen du har uttrykt en så stor kjærlighet til i boka di? – Jeg elsker byen min. Jeg har noen av de fineste minnene mine herfra. Familie og venner også. Likheten mellom Oslo i boka og Oslo i virkeligheten, sånn som jeg ser den, er at Oslo er en fantastisk by å være i hvis man er glad. Dersom du ikke er glad, tror jeg byen fort kan få rolle som en slags negativ akselerator. Kjipe detaljer og mistillpasshet øker i intensitet. Feilene kommer frem. Jeg føler det er veldig stor aksept for å være deppa i Oslo. Jeg flytta til Volda sammen med kjæresten for å få mulighet til å skape fine ting, uten forstyrrelser. Det fungerer bra. Vi driver vårt eget reklame- og designbyrå; Kib & Morits. Vi løper rundt vann og plukker kantareller. Når savnet etter Oslo og folka mine blir for stort, tar vi en tur hjem. Tenker du at forfatterdrømmen er et image eller en ektefølt drive? Slik det tematiseres i Triers Reprise: frykten for å sitte igjen og ikke ha gjort noe som teller. – Jeg tror at image er noe man lett kan kle på seg på kvelden og ta av seg klokka halv seks på morgenen om det er det man vil. Det er nok av sånne folk i Oslo. Jeg har vært der selv. En ytring på en utested kan hvem som

helst komme med, men å produsere noe som kan bli antatt og står i tid, krever innsats og vilje. Jeg brukte fem år og ni utkast på å få til denne boka og selv om jeg har drømt om å bli forfatter hele livet, holdt jeg på å gi opp flere ganger. Drive. Uten tvil. Forfatterdebutanter presenteres ofte i media som om de er en del av et slags kreativt fellesskap. Hvordan forholder du deg til debutantrollen? – Det takler jeg fint. Vi har jo noe til felles og jeg tror vi alle føler oss både heldige og stolte som får lov til å realisere noe vi sikkert alle har jobbet lenge med. Når det er sagt; vi har ingen hemmelig klubb eller fast bord på Theatercaféen. Ikke som jeg har blitt invitert til, ihvertfall. Hva slags reaksjoner forventer du, og hvilke aspekter ved romanen din tror du folk vil ta tak i som spesielle eller særegne? – Jeg forventer ingenting. Alt jeg er keen på, er at folk som leser boka, skal få levende bilder og at de klarer å relatere til kjærlighet på godt og vondt. Jeg har ikke lyst til å bygge opp noe glamorøst eller mørkt bilde av tingenes tilstand, jeg har bare lyst til å fortelle om hvordan opplevelser og steder ser ut gjennom Daniels øyne. Tingene han må lære seg. Vinter i Oslo. Som Petter Høegh sa til meg en gang: «Det handler ikke om hvilke hull du faller i – det handler om hvor fort du faller». «Du er ikke død før jeg slutter å elske deg» (Cappelen Damm) er ute nå.


PL AK ATBILdE: PL ANNINGTOROCK FOTO: GOOdyN GREEN dESIGN: R ANNVEIG LOHNE & BL ANK BL ANK

FORENINGEN EK KO & LY DG AL L ERIE T PRESENTERER:

MER INFO PÅ EKKO.NO. BILLET TER K AN KJØPES PÅ BILLET TSERVICE.NO, APOLLON, BILLET TKONTORET I GRIEGHALLEN, POSTEN, 7/11 OG NARVESEN.

W W W.EK KO.NO

23.09 - 01.10

Festival For elektronisk musikk og kunst

MINIMAL MUSIK OBjEKTE: PETER VOGEL PYHUFNT BAERTUR MACHINE BIRDS AURA: jOYCE HINTERDING MOHA! SANHUEzA MATTIS WITH MARTIN ANDAL

ASEL NO NO DØNN INOSTØTET SRIB ADMIR UNTz UNTz PASTOR NO TON TY ND_BAUMECKER OSTGUT NO BURNING GOD LITTLE NABOVARSEL MARI KVIENSKULL BRUNVOLL APPLEBLIM UK T Y DISCO ALEx NOWITz NO TANjA ORNING

FESTIVALPERIODE

2011

PIERRE HENRY PLANNINGTOROCK BRANDT BRAUER FRICK CASIOKIDS WHITE FEATURING SUSANNE SUNDFØR ISOLEE 120 DAYS FR

DFA TY

K7 TY

NO

BESTILLINGSVERK NO

TY

NO

OPTIMO DjS HOLY OTHER ATOM: HENKE & BAUDER MATIAS AGUAYO 1-BIT SYMPHONY: TRISTAN PERICH GIMME TEN: UNGDOMSKULEN SAIL A WHALE GALA DROP BjØRN TORSKE ESPACIO UK TRI-ANGLE UK

MONOLAKE TY

KOMPAKT CH US

SINCERELY YOURS SE GOLF CHANNEL PT L IV E NO

TY

= PUT YOUR HANDS UP FOR NEO-TOKYO NO YAP NO NO AUS

RUNE GR AMMOFON NO NABOVARSEL NO LOT LOT NO FORCEKILL NO

PRE-PART Y L Ø RDAG 3. SEP TEMBER PÅ L ANDMARK :

POS T-PART Y L Ø RDAG 15. OK TOBER PÅ L ANDMARK :

STØT T E T AV BERGEN KOMMUNE , HOR DA L A ND F Y L KESKOMMUNE OG NOR SK KULT UR R ÅD FÅ R A BAT T PÅ FEST I VA L PA SS OG BIL L E T T ER MED BT-KORT E T

I SA M A R BEID MED VÅR E BEST E VENNER LY DG A L L ER IE T & NA BOVA R SEL


HØST PÅ RICKS

QUIZNIGHT

www.standupbergen.no www.standupbergen.no

?

presenterer: presenterer:

WITH WITH ANTHONY ANTHONY HILL HILL

SESONGSTART ONS 24. AUG. . C

M C

Y M

CM Y

MY CM

CY MY

CMY CY

K CMY

K

LIVE STANDUP

ONSDAGER 21.00 KL 21.00 ONSDAGER KL 20.30 KL FREDAGER 20.30 KL FREDAGER Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift

TORSDAGER OG 20.30 Torsdag - Finnegans. FredagKL - Ricks. TORSDAGER OG FREDAGER FREDAGER KL 20.30

Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift Forsalg Forsalg på på 815 815 33 33 133 133 eller eller billettservice.no billettservice.no

INNGANG GJENNOM FINNEGANS Start begge dager kl.20.30 INNGANG GJENNOM FINNEGANS C

M C Y

M CM Y MY CM CY

MY CMY CY K

CMY

Billetter Billetter kan kan kjøpes kjøpes på: på: billettservice.no billettservice.no // 815 815 33 33 133 133 // 7-Eleven 7-Eleven // Narvesen Narvesen // Posten Posten K

‹‹H

ys

ter

Smp

isk

BERGENHELG mo

rso

mt

!›› Laaangt ken!! over stre

POSTGIROBYGGET C

C

Jentene er endelig tilbake i Bergen med ‹‹Takk for sist›› M C

Y M

CM Y

Ina, Vibecke og Astrid gleder seg til å møte sitt publikum i Bergen etter 5 års pause! MY CM

CY MY

CMY CY

M C

Y M

CM Y

MY CM

CY MY

CMY CY

K CMY

K CMY

LØRDAG LØRDAG 13. 13. AUGUST AUGUST KL. KL. 21.00 21.00 KJØP SHOWPAKKE RICKS TEATER RICKS Hotellpakker: Radisson BluTEATER Hotel Norge Spilles fredag og lørdag t.o.m 8. oktober. MED HOTELLOVERNATTING K

K

Teater Premiere 9. september 2011 på Ricks Riks Teater

RICKS TEATER, 14. OKTOBER - 10. DESEMBER

Billettservice tlf: 815 33 133 og Revy og Teaterservice tlf: 09901

FREDAG FREDAG 28. 28. JANUAR JANUAR KL. KL. 22.00 22.00

Haugesunds Avis Haugesunds Avis «Parodimesteren» «Parodimesteren»

Nettavisen: VG VG for «RåNettavisen: på parodier!» «God mosjon «God mosjon for «Rå på parodier!» lattermusklene!» lattermusklene!»

Rogalands Avis Sunnmørsposten Rogalands «GapskrattAvis og Sunnmørsposten «Hylles av «Gapskratt og «Hylles av trampeklapp» trampeklapp!» trampeklapp» trampeklapp!»

WWW.RICKS.NO


MUSIKK

Albansk mafia, buddhisme, okkultprivatskole og etnobotanisk kunnskap. Dette er Pirate Love. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO THOMAS FURU Gratulerer med ny plate! Riktig så bra er den også. – Thanx! Hvis vi vinner Spellemann, skal jeg tisse meg selv i munnen på direkten. Ha ha! Narco Lux High School skulle egentlig vært gitt ut i august, men ble av naturlige årsaker utsatt til september. Stakkars trommeslageren deres var faktisk på Utøya da galskapen skjedde, riktig? – Ja, Morten var der da ABB gikk klin bananas. Ganske nervepirrende timer for oss alle. Heldigvis overlevde han, og det føles fantastisk å spille sammen igjen. Godt å høre! <3 Morten. Musikken til Pirate Love ligger i et slags tåkete landskap av sekstitalls psyche og … tja, i mangel på et bedre ord, arrogant punkrock. Du står for alle tekstene. Hva vil dere formidle med musikken og hva i all verden mener du med Narco Lux High School? – ’Narko’ kommer fra gresk (narkos) og betyr forlammelse. Lux er latin og betyr lys. Fra første låt («Under the Spell of Demonic Light») er det meningen at albumet skal indusere en bedøvet, transelignende sinnstilstand. Gjennom en transcendent reise inn i vårt skrudde univers, skal man ved ferdens ende

(«Snowballin») ha oppnådd hva buddhismen kaller «den åttedelte vei» – eller en slags skyggeside av denne. I stedet for å slokke sinnsgiftene i lytteren, eksisterer vårt album av den ene grunn for å tenne sinnsgiftene i lytteren. Det kan sammenlignes med et slags Black Lodge-nirvana. Etter gjennomlytting skal man da altså ha bli Opplyst i mørke – eller Darkness som det egentlig heter. Narco Lux High School er Pirate Loves okkulte privatskole; et slags esoterisk gymnas for psykotropisk- og etnobotanisk kunnskap og studier. Og albumet er vårt pensum til elevene – altså lytterne. Et aldri så lite konseptalbum, altså. Det liker vi. En smule pretensiøst, men liker det også vi. Dere har et nærmest religiøst tilnærmelse til musikken? – Ja, albumet er ganske pretensiøst. Men vi tar ikke oss selv så sykt høytidelig. Musikken og konseptet kommer først. Røyka forøvrig DMT for første gang i sommer, dét var ganske så religiøst, hehehe. Hva er det Jason Pierce synger igjen? «Free as water and the air that I breathe / Even freer than DMT». Ja, det var ganske SPACED OUT. Jeg skjønte med ett hvorfor shamanisme har blitt et så populært yrkesvalg i Amazonas, for å si det sånn.

Vi må nesten ta opp da vanen deres ble stjålet med alt utstyret på turné i Italia. Hva skjedde egentlig? – Vi hadde spilt en særs kul gig i Trieste kvelden før, og valgte å kjøre direkte til Roma etter konsertslutt. Vi parkerte bilen ved Colosseum, og gikk for å spise lunsj og kaste mynter oppi den vakre Trevifontenen. Da vi kom tilbake var bilen borte. Politiet bare flirte da vi fortalte hva som hadde skjedd, og bablet noe om at det var den albanske mafiaen som hadde vært på ferde. Kjipt. Milton ble frastjælt sitt vintage Marshall 4x12 checkerkabinett, og jeg min vintage rosa Porchejakke med gullskrift fra tidlig sekstitall. Men vi har kommet over tapet nå, da. Nesten. Så det kan faktisk hende at et albansk mafiaband ved navn Pirat Dashuroj sprader rundt med Porsche-jakken din og kabinettet til Milton? Møkkafolk, ass! – Ja, ser det for meg. Pirat Dashuroj spiller drøvtyggede, stjernestøv-psykedeliske coverversjoner av Baris Mancos «Lambaya Puf De» og en eller annen jovial bar mitzva-

vals på 45, punkrock-style. Hysterisk, ikke sant? Det går rykter om at en piratpappa steppa opp og kjøpte nytt utstyr til dere? – The only daddy we got is money. Vi jobba oss opp igjen ved egen lomme, takk! Dønn! Sist jeg så dere live spilte du i hvit parykk og hotpants. Dere har et ganske så særegent uttrykk på scenen også. – Åja, den blonde parykken + cowboyhatt + korte daisy dukes-perioden vår! Aw, savner den. Det var ganske kult, faktisk. Det har alltid eksistert et underliggende element av weird gayness i det vi gjør. Alltid mye smykker og stafasje. Litt som fotografiet til Ethan Russel av den åpne kofferten til Mick Jagger med alt stashet oppi; det som egentlig skulle bli coveret til Get Yer Ya-Ya’s Out, men som ikke kunne brukes pga. en joint på bremmen til Dixieland-hatten til Mick. Men vi røyker den jointen, da. «Narco Lux High School» er ute på Kongtiki Records 9. september

Røyka DMT for første gang i sommer, dét var ganske så religiøst.” 8/2011

59


MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

TRIST

FAIL! LOL

SKJERPINGS I augustnummeret av NAT T&DAG var det Mathias Rødahl som anm eldte Pitbull, ikke Inger Lise Hammestrøm . Vi beklager dette ovenfor våre kjære lesere og ikke minst eminente, nydelige, fine Rød ahl og Hammerstrøm.

1

SKIVER Anthrax Worship Music (Nuclear Blast/Warner)

Det er med skrekkblandet fryd jeg setter på Worship Music. Fryd, fordi det etter x antall år, y antall vokalistbytter og z antall utsettelser og rykter faktisk endelig er her: thrashens Chinese Democracy. Fordi etter å ha leflet med Dan Nelson og John Bush er Joey Belladonna endelig tilbake på mikken. Mannen som trass sin puddelrockaktige fremtoning og Journey-fetisj, var med å gi Anthrax sin identitet på godt og vondt. Skrekk fordi at Anthrax av mange av de samme grunnene de siste årene har fremstått mer som en dårlig såpeopera enn noe annet. Fordi et tiår med John Bush på laget dreiv dem inn i Alternative Metal-stuket, trass i hans old school heavy metalbakgrunn i Armored Saint. Joey Belladonna er lik et underforstått krav om å returnere til gamle kjerneverdier. Jommen innfrir de ikke langt på vei. Among The Living-riffing kombinert med moshorama-tendenser og powerrefrenger som stort sett sitter der de skal, selv om det ligger en ny, voksen og litt polert fraseringsmetode der som gir meg litt frysninger. «Earth on Hell» må være det tøffeste vi har hørt siden Persistence of Time, og kommer til å bli en livefavoritt i fremtiden. Gleder meg til å stå å brøle «People will dieeeee» med ei øl i handa på Rockefeller. Halford-hyllesten «Judas Priest» er også en fulltreffer der groovete riff møter klassiske heavyfraseringe. «In The End», dedikert til Dimebag Darell og Ronnie James Dio, derimot, sitter litt lengre inne. I likhet med powerballaden «Crawl» kommer den likevel, eh, krypende under huden etter hvert. Kan vi si at dette er Anthrax sin Death Magnetic? En slags retur til formen, men med en liten bismak som gjør at man ikke helt klarer svelge det likevel? Egentlig ikke. Anthrax er i bedre form. Rob Caggiano briljerer med briljante og tekniske soloer, og ikke minst gjør Charlie Benantes usannsynlig stødige tromming Lars Ulrich til skamme, mens Scott Ian rettferdiggjør seg selv som en rytmegitarist av rang. Jeg har levd med Worship Music i noen dager nå, og den kjennes allerede som en gammel venn. Nevnte jeg at Belladonna viser en langt større spennvidde enn tidligere, og holder stilen som få på hans alder? Mon om ikke de har maktet kombinere gode gamle tegneserie-Anthrax med selvhøytidelige alternative Bush-Anthrax og skapt et slags monster? Et slags monster som faktisk kan gi Anthrax en ny gullalder om de bare holder tunga rett i munnen nå. Jørgen Nordeng

5

Beirut The Rip Tide (POMPEII/TUBA)

Beirut schmeirut. The Rip Tide er et rimelig frustrerende album. Det er som fredags ettermiddag klokka tre, på jobb, når du sitter og klør i ræva og bare venter på at arbeidsdagen skal være over. Og det er ikke det at jobben er dårlig, det er liksom bare kjipt å være midt oppi den når du har så mye annet du heller ville gjort. Om den analogien ikke sitter helt, så kan jeg sette det i klartekst: The Rip Tide er et helt

3

60

SKEPTISK

8/2011

greit album, det er bare så jækla uengasjerende at man sitter og tenker på alle de andre tingene man kunne gjort, og ender opp som litt irritert. Når det er sagt, og om man legger godviljen til, så kan det sies at The Rip Tide har formildende elementer ved seg. Det er egentlig bare den første halvdelen av albumet (som er veldig kort, drøye halvtimen) som analogien passer for. Det tar seg opp på sjettesporet, tittellåten; når den kommer er det litt som å bli røska opp av koma. Den innledes av et pianoparti som er hur nydelig som helst, og lar være å lene seg for kraftig på balkan/sigøyner-kjøret. For første gang på denne plata virker det som om Zach Condon har noe han faktisk ønsker å formidle, som om han gjør noe ut av kjærlighet og ikke plikt. Og herfra og ut virker Beirut levende, og ikke tungt medisinert, som han gjør på førstedelen. «The Peacock» for eksempel, er ikke bare en høydare på plata, men i hele Beirut-katalogen. Og avslutningssporet, «Port of Call», er ikke stort dårligere, en fryktelig romantisk fyllevals, som gir en lyst til å danse ensom med en flaske brennevin på et bordell i Lisboa, eller noe. Bra er det i alle fall. Men det hjelper ikke på frustrasjonen at det tar seg opp halvveis. Det kunne kanskje fungert som et slags plaster på såret – og det gjør det jo til en viss grad. Men først og fremst, så bygger det opp under frustrasjonen. For det var ikke livsviktig for Beirut å slippe album nå, han kunne godt ha ventet litt til, ventet til han hadde en bunke riktig gode låter. Og frustrasjonen ligger jo i at det er så stor forskjell på første del og andre, og i at dette hadde vært en triumf for Beirut om kvaliteten hadde vært der hele veien. I stedet ender det opp som en parentes, en fullstendig betydningløs parentes. Håvard Ringen DALEY Those Who Wait (A&M)

Mandige neo-soul. Han er kanskje en tynn, hvit fyr med nogenlunde samme sveis som Hoetell-Christine, men Manchester-sangeren Daley, som først ga lyd fra seg på Gorillaz-singelen «Doncamatic» i 2010, levde på ingen måte opp til Bernhof-stereotypen da han i midten av juli slapp sin 10-spor lange mixtapedebut, Those Who Wait (hvor det forøvrig dukker opp en Harry Love-remix av nevnte «Doncamatic»). 21-åringen innehar på ingen måte den mest mandige stemmen der ute, noe som blir spesielt tydelig på Marsha Ambrosious-samarbeidet «Alone Together», forøvrig mitt første møte med Daley, og hvor jeg ved første lytt faktisk ikke helt fikk med meg at det var Daley som sang førsteverset (Jeg skylder på MacBook-høytalerne …). Men til tross for sitt relativt feminine stemmeleie, flyter Daleys toner ut som en stødig strøm av høykvalitetsfløte, og fungerer perfekt sammen med det tidligere Floetry-medlemmet. Marsha er forøvrig den eneste gjesteartisten her, men jammen dukker det ikke opp en nordmann i form av produsent/musiker Kim Ofstad, som sammen med sin Element-kollega Hitesh Ceon står for låta «Game Over», hvor Daley betrygger sin kjære

4

med linjer som «Don’t listen to people’s doubts, listen to me, just me/It’s you I chose, and I’m doing everything I can to make you believe me». De romantiske tekstene tar imidlertid en særdeles brå vending når Daley ruller ut sporet «Smoking Gun», der han synger det mange nok har tenkt i en breakup-situasjon, men av åpenbare grunner ikke ytrer offentlig. «If we’re gonna be over, then you gonna be over». Med andre ord, hvis du ikke vil være sammen med meg, så må du dø. Ok, jeg trekker forresten tilbake det jeg sa om brå vending og romantiske tekster, for hva er vel egentlig mer die hardromantisk enn tekstlinjer som «Now a smoking gun is all that stand between us/I tried to make you understand, and now there’s blood on my hands». Vakkert. Rent soundmessig kan man vel plassere Daley trygt i neo soulbåsen, noe han jo også legger ganske opp til på egenhånd ved å covre en av sjangerens viktigste sangere, Maxwell. Valget faller også naturlig med tanke på begge artistenes myke og lyse stemmer, og selv om Daleys akustiske versjon av «Pretty Wings» ikke tangerer originalen, befinner den seg langt innenfor godkjentstreken. Akkurat DET vet jeg ikke om Madonna-fansen sier om sistelåta, «Track 10», som rett og slett er en cover (akustisk den også) av «Like A Virgin». Nå har ikke jeg noen enorm respekt for Madonnas samlede karriere, så jeg har ingen problemer med en slik cover, men jeg må innrømme at jeg enda ikke har hørt akkurat det sporet ferdig i sin helhet. Men Daley er altså en riktig så lovende, ung mann, noe som er mer enn jeg kan huske å ha sagt om en britisk sanger på lang, lang tid. Those Who Wait can lastes ned gratis fra Daley.tv, og det burde du definitivt gjøre. Mathias Rødahl Devil Time To Repent (Soulseeker)

Mon tro om ikke det gikk litt fort? I fjor høst slapp garasjedoomerne i Devil en såpass interessant demo at undertegnede valgte å anmelde den som et album, til godt bestått og vel så det. Sjarmerende skranglete produsert og med attityd så det holdt var det rett og slett en liten lykkepille fra Akershus. NWOBHM (stikkord: Angel Witch og Witchfinder General) og gammel Pentagram var de tydeligste referansene. Og referansene var, med vilje og viten vil jeg tro, smurt tjukt utover med brede penselstrøk. Eller med fatcap som vi hiphoppere ville sagt. Alt i alt et band jeg hadde gleda meg til å følge med fremover. Jeg gleder meg for så vidt fremdeles, men på spørsmålet «hva har skjedd siden sist?», er nok svaret et rungende ingenting. Sikkert tilsikta det og, men Time To Repent inneholder bare femti prosent nytt materiale, og etter noen gjennomlyttinger er det fortsatt de fra EP-en som står sterkest. Lyden er fortsatt nede i samme kjeller som sist, vokalist Joakim Trangsrud har ikke tatt sangtimer og konseptet er helt likt. Jeg digger konseptet, ikke misforstå. Vokalen er på sin plass, den. Og jeg vedder på at bandet selv ikke setter pris på sammenligninger med årets største hype. Men det som har

4

Goth for både kropp og sjel ZOLA JESUS Conatus (SACRED BONES/TUBA)

Goth har vel cirka like mye igjen av sin opprinnelige kulturelle betydning som emo om dagen, men det forhindrer ikke Zola Jesus i vandre ufortrødent inn i dette minebelagte musikalske området. Personlig er jeg veldig lite glad i melodrama, et nødvendig onde som følger med gothen. Dette albumet er imidlertid forfriskende annerledes – og overraskende engasjerende. Mitt tidligere bekjentskap med Zola Jesus begrenset seg til fjorårets Stridulum EP, som presenterte seg selv som en slags 21. århundrets versjon av Disintegration. Og Conatus fortsetter i mye av det samme sporet, bare at denne gangen høres det ikke fullt så The Cure ut. Og det er både bra og dårlig. Bra fordi det virker mer eget, og dårlig fordi jeg faen meg elsker Disintegration. Men angsten, depresjonen og de gode melodiene er fortsatt inntakt, bare med en tydeligere egenart, så jeg klager ikke. Zola Jesus sin goth er en modernisert form, som sagt, lydbildet som omringer melodramaet er rent elektronisk og kan nesten minne om en velprodusert Patrick Wolf anno førsteplata. Det minner også om det råe føleriet til Xiu Xiu, men det er mer sofistikert og noe mer distansert,

5

gjort Opus Eponymous til ei av skivene som har satt dypest spor siste året er at låtene i seg selv er så sterke. At det er så melodisk gjennomført og bra produsert. Jeg savner rett og slett litt mer finesse, men skjønner at det er

som gjør at holdbarheten er lengre. Det må sies, Zola Jesus er først og fremst Nika Roza Danilova. Stemmen hennes er fullstendig altoppslukende og som skreddersydd for dette prosjektet. Hun er klassisk skolert innen opera, men gav seg på grunn av angsten det kompetitive operamiljøet påførte henne. Og det er sikkert ikke noe gøy for henne, men for oss lyttere gjør det seg virkelig godt – vi er en kynisk rase. Melodrama har ofte en tendens til å bli noe påtatt og affektert, men med Zola Jesus føles det ekte hele veien. Sannsynligvis fordi det musikalske uttrykket bygger på ektefølt ballast. Zola Jesus har også den styrken at de ikke er purister; sluttproduktet er goth, men de toucher innom en mengde andre elementer på veien. Mye av bakteppet slekter på moderne klubbmusikk, ikke ulikt Crystal Castles, og i det atmosfæriske ligger det gode doser Witch House. Men uten at det blir påtrengende trendy eller noe. På grunn av den fundamentale goth-stemningen, så føles det hele veien ganske ukult. Men veldig bra. Conatus halter litt på spor som ikke lener seg tungt på føleri, når ting som beats eller dansbarhet kommer i fokus, som det gjør på «Seekir» eller «In Your Nature». Men når det er tungt depressivt, som det er brorparten av tiden, er det rett og slett dritbra. Håvard Ringen

mye forlangt. Jeg sier uansett fortatt ja til djevelen, og er spent på hvordan dette blir å låte med et par år til på ræva. I mellomtida anbefaler jeg alle som ikke fikk med seg Magister Mundi Xum i fjor høst absolutt å sjekke ut

Time To Repent. Gitt at du digger bluesete gammelheavy med like deler Pentagram, Budgie og Candlemass, med refrenger som overraskende kjapt fester seg i pannebrasken. Jørgen Nordeng


STED: GRIEGHALLEN

DATO: 22.10.2011

lill lindfors KONSERTSTART: 20.00

I samarbeid med Bergen Live & Bergens Tidende

BILLETTER: 395,-/320,-/250,- HOS BILLETTSERVICE, REVY OG TEATERSERVICE, APOLLON (20% avslag med bt-kort/stud)

BIMF 2011 mottar støtte fra: Bergen Kommune, Hordaland Fylkeskommune & Norsk Kulturråd

Vokal: LILL LINDFORS/ Saksofon: HECTOR BINGERT/ Trommer: RUNE ARNESEN/ Perkusjon: CELIO de CARVALHO/ Gitar: THOMAS DAHL/ Gitar: MATS NORREFALK/ El.bass, kontrabass: GJERMUND SILSET

WWW.BIKS-BERGEN.NO/BIMF


MUSIKK GUI BORATTO III (KOMPAKT)

...?

Ikke lenger Gøy Boratto. På begynnelsen av 2000-tallet var tysk elektronisk musikk i relativt sørgelig forfatning. Plateselskaper kom og gikk, og fungerte stort sett som kunstprosjekter hvor man tapte penger for hver enhet som ble solgt, fordi alt på død og liv skulle pakkes i fancy metallbokser. Men som en technoens Harald Hårfagre oppsto Kompakt og samlet mange små selskaper til et stort distribusjonsselskap, samtidig som de banet vei for en rekke internasjonale og lokale producere. Det hele kulminerte med at artister fra Kompakts stall begynte å snike seg inn på hitlister verden over. Ikke bare gjorde Kompakt det bra økonomisk, de var også med på å definere en helt egen lyd, minimal-lyden – et klart brudd med tidlig techno, som stort sett besto av sinte mørke menn med skarpe trommemaskiner. Minimal-technoen og microhousen og hva det nå enn heter sto for noe nytt, noe gøy. Det var tilgjengelig og catchy, og høstet friskt fra pophistorien, samtidig som grunnstammen fortsatt var forankret i klubbmusikken. En av de som steg ut av denne suppen var brasilianske Gui Boratto. Han kom riktignok litt sent til festen, men hans Chromophobia-album står som et eksempel på hvor effektiv minimal-lyden kunne være – en eneste lang guilty pleasure spekket med sentimentale synthlinjer og låttitler som «Beautiful Life». Det var rett og slett Gøy Boratto. Men hva nå? Folk småhumrer når man sier minimal, og ingen DJ vil røre det. Som Matias Aguayo

2

ironisk sa det i sin Minimal-låt fra 2008: «That music got no groove, got no balls». Folket vil ha Ben Klock i konebankersinglet, de vil ha tyngre, mørkere saker. Gui Boratto har tydeligvis fått med seg dette, og gjør med III et forsøk på produsere et mørkere album enn de han har levert til nå. Dessverre kræsjlander forsøket nesten før det har begynt – for allerede på de første sporene blir det klart at når Boratto skur ned stemningen, skrur han også ned tempoet, og man sitter igjen med et produkt som ikke passer til klubben, men som heller ikke er engasjerende nok til hverdags. Kun svært sporadisk finner han formen, som på den blytunge «Striker». Det eneste som redder III fra et gifttryne er den ekstremt godt utførte produksjonen, men hva hjelper det når det som er produsert ikke holder mål? Andreas Dahl JAY-Z OG KANYE WEST Watch The Throne (UNIVERSAL MUSIC)

King konger. Hver for seg har de hele musikkindustriens øyne på seg hver gang de slipper et album, så det skulle bare mangle at forventningene nådde nye høyder da Jay-Z og Kanye West bestemte seg for å slippe en utgivelse sammen. Først ment å være en EP, for så å bli et fullverdig album, var hypen etterhvert til å, som det heter, «ta og føle på», men med undertegnedes velkjente skepsis til nyere Jay-Z, har det egentlig kun vært Kanye-delen av denne skiva som har trigget sansene mine i forkant av releasen. Og da skiva først kom, var det vel også nettopp Kanye som i mine øyne gjorde Watch The Throne til det

4

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

GIRLS Father, Son, Holy Ghost (True Panther Sounds/PIAS)

Kunsten å skrive en poplåt. Når man putter Father, Son, Holy Ghost (FSHG) i spilleren, så føles det som om det har gått ca én time siden sist plate fra Girls. Den er så naturlig som etterfølgere blir: Den føles ikke anstrengt, den føles ikke forhastet og den føles ikke fremprovosert, bare … riktig. Noe av wow-effekten, eller, rettere sagt hele, er borte, for det er ikke overraskende bra lenger; FSHG er mer betryggende bra, familiært fantastisk. Fra førstesporet setter inn, «Honey Boney», så skjønner man at her er alt ved det gamle, det gode gamle. Girls’ prosjekt er å pløye seg gjennom pop- og rockhistorien, for så å skrive låter om det (vel, kanskje ikke, men det høres sånn ut). Dette er femti år med amerikansk låtskriverkunst, sammenfattet på plate av en litt forstyrret, men ganske genial duo. Det er fortsatt mye Buddy Holly og Roy Orbinson («Honey Boney», «How Can I Say I Love You» og «Love, Like A River»), men palletten er også utvidet en del, som på shoegaze-nummeret «Alex», eller «Die», som starter overraskende hardt, som en

6

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

62

8/2011

slags Queens Of The Stone Agepastisj, men som avslutter i et helt annet, eterisk, Spiritualizedlandskap. På «Myma» sveiper de innom seint åttitalls No Depression, og minner nesten om gammel Madrugada, bare med neddempet patos, som de også følger opp med på platas beste spor, «Vomit». Det er til tider ganske mye, det er mange inspirasjonskilder som skal plukkes fra hverandre og identifiseres, og det er veldig mye følelser som skal prosesseres. Men det er en bra ting, foruten at det er så ekte til tider, at det gjør vondt. Og det er klart, det er ganske derivativt det her. Vi snakker jo tross alt om en regelrett plyndring av The Great American Songbook. Men det gjør liksom ingenting. Girls har når alt kommer til alt, noe distinkt eget å formidle, og de gjør det med et ektefølt skjønn som ikke lar seg imitere. Når man hører på FSHG så får man inntrykk av at det er dette, spille i band, gi ut plater, eller så er det legge seg ned å dø. Det er en nødvendighet over denne musikken, som er sjelden i mye musikk man hører i dag. Det er fullstendig blottet for vikarierende motiver, og det er fantastisk bra, det er kunst. Håvard Ringen

lille ekstra den jo er. Mange har vært skuffede, misfornøyde med at man ikke fikk et album som slo oss i bakken av begeistring over klassiske låter, mens andre igjen har gitt seg ende over og allerede lagt skiva i sine «Beste album noensinne»-lister. Dette er forøvrig ofte de samme folkene som fortsatt mener at Eminem og Jay-Z er de beste rapperne der ute. Personlig ligger jeg midt i mellom, muligens litt nærmere sistnevnte gruppe (når det kommer til akkurat dette albumet), og selv om jeg ikke synes dette er noe klassisk album, setter jeg helt klart pris på ønsket om å levere noe nytt og forholdsvis annerledes enn det vi er vant med fra Billboard-lista. Og der er det nok Kanye West som må ta hovedansvaret. For som Executive Producer har han nok en gang kokt sammen en bunnsolid og variert langspiller. Ikke like bra som My Beautiful Dark Twisted Fantasy, men absolutt bra nok til å bli husket om … tja, om ikke ti år, så … vel, fem. Watch The Throne åpnes med sitt kanskje beste spor, «No Church In The Wild», hvor nykommeren og Rødahl-favoritt Frank Ocean får æren av å starte hele moroa. For meg er det likevel AutoTune-verset til The-Dream som tar kaka over den 88-Keys/Kanye/Mike Dean-produserte godbeaten. Alt blir jo bedre med litt Dream! Men gleden over det fantastiske åpningssporet forsvinner derimot fort når den ikke like store Rødahl-favoritten Beyonce tar over på «Lift Off», en småpompøs sak som sikkert kunne ha fungert mye bedre i mine ører uten frøken Knowles … unnskyld, fru Carters småirriterende vibrasjongauling. Spesielt kjipt siden jeg virkelig digger både teksten og framførelsen av Kanyes breiale vers her («Lift off, takin’ my coat off/Showin’ my tattooes, I’m such a showoff»). Andre godlåter er «Niggas in Paris», «That’s My Bitch» og «New Day», som jeg virkelig elsker, og som gir meg gåsehud hver eneste gang. Noe av den største kritikken Watch The Throne har mottatt, er alle de pengefikserte og cocky living large-tekstene, men først av alt... kan man forvente seg noe annet av to multi-dollarmillionærer som Jay og Kanye? Og sist, men ikke minst må folk virkelig ha skummet igjennom låtene hvis man ikke har fått med seg hyllesten av afroamerikanske helter på «Made in America» (Hvor Frank Ocean leverer enda et fin-fint refreng), og den nevnte, RZA-produserte og Nina Simone-samplende (samme sample som på Huff & Herb-hitlåta «Feeling Good») «New Day», hvor begge rapperne snakker til sine kommende sønner om feilene de selv har gjort i livet, men hvor Kanye strengt tatt også bruker mye av verset sitt på å synes synd på seg selv og leke martyr. «Don’t want him to be hated all the time, judged/ Don’t be like your daddy that would never budge/And I’ll never let him ever hit a strip club/I learned the hard way, that ain’t the place to get love/And I’ll never let his mom move to L.A/ Knowin’ she couldn’t take the pressure now we all pray», rapper han med klare hentydninger til stripper-ekskjæresten Amber Rose og moren som døde av komplikasjoner etter en plastisk operasjon i Los Angeles. At Kanye er en selvopptatt fyr, lærte vi jo forøvrig under Øya, der han hintet til terroraksjonene i Oslo med én setning, før han gikk inn i en tirade om hvor fælt han hadde det siden alle var ute etter ham. Men et oppblåst ego ødelegger ikke min opplevelse av mannens geniale musikk, heller ikke på Watch The Throne, som sikkert kunne ha blitt enda mer interessant (i alle fall for meg) uten Mr. Carter, men som uten tvil er en av årets mer solide skiver. Mathias Rødahl


MUSIKK

FILM&KINO

Vår neste riksmelankoliker JONAS ALASKA Jonas Alaska (MUSIKKOPERATØRENE AS/JANSEN PLATEPRODUKSJON)

I et knapt tiår har Thomas Dybdahl fungert som riksmelankoliker og fast leverandør av lun høstmusikk. Utfordrere har kommet og gått, men falt fra ved neste korsvei aka den vanskelige andreplata. Denne høsten er det viserockkometen fra Aust-Agder, Jonas Alaska, som med god hjelp fra landets beste studiomusikere har snekret sammen det som kommer til å bli høstens bestselger og studenthybelhit. Med ti varierte låter som møtes i krysningspunket mystisk og rebelsk viserocker a la Bob Dylan og Beatles’ lett psykedeliske popunivers, har Jonas Alaska smelt sammen en skive som appellerer til så vel Akersgata som studentheimen i Volda. Måtte bare hans 22-årige sinn holde ut varmen fra det heite søkelyset som kommer til å bli kastet over ham denne høsten, og den påfølgende kulden når det største trykket har lagt seg. Og det er noe med inderligheten, og den sammensatte musikeren hos Jonas Alaska som gir meg en trygghet om at han

4

JONAS V 21 gram (HYPEBEATS)

Bergen keeps on taking it. Enten er jeg en vandrende klisjé når det kommer til min forkjærlighet for Bergensrap, eller så er det virkelig noe i vannet der borte på andre siden av fjellet. For nå har Blodbyen jammen meg klart å produsere enda en strålende raputgivelse, denne gangen fra 21 år gamle Jonas V. Et relativt kjent undergrunnsnavn på de vestlige sidene av ting, men ikke like mye i hovedstaden, noe jeg håper forandrer seg etter at unggutten nylig slapp den 16-spor lange mixtapen, 21 gram. De som har lest litt av mine anmeldelser vet hvor høyt jeg setter genuine rappere og tekster, og unge herr V representerer definitivt den rette siden av målestokken med sine hverdagslige, dog interessante og finurlige tekster, levert via en helstøpt flow. Den hornbaserte «G-Siden» sparker i gang 21 gram, som jo er vel så mye en maktoppvisning fra Bergenpro-

5

FÆDRELANDSVENNEN

har funnet sitt kall i musikken, og vil fortsette å levere livsanskuende folkrock i lang tid fremover. Bare etter første gjennomlytt har han etterlatt et uslettelig inntrykk som gir craving for mer. Radiohiten «In the Backseat» finner umiddelbart veien til «påhjernen», mens den banjodraperte «Aberdeen» utløser ståpels med det uendelig vakre refrengkoret, likeledes «Elena», som med sitt mektige kor og vakre arrangement kommer til å trollbinde lyttere som kritikere. Allikevel, etter seks runder i spilleren, står ikke den selvtitulerte debutplaten igjen som et stort «Wow!», til det ligger fortsatt referansene for mye oppe i dagen. Men hei, gutten har talent, låtskriverskills, et ressurssterkt nettverk bestående av blant annet Thom Hell, Even Ormestad og Martin Horntvedt, og så lenge han ikke ofrer dette talentet for skatinga ligger det an til at Norge har fått en ny viserocker å være stolt av. I en killer kombinasjon av tender, passe mørk, myk og utilgjengelig attitude har mister Alaska det som skal til for å gjøre visene til levebrød. Inger Lise Hammerstrøm

dusenten Hkons side, mannen bak ti av skivas produksjoner, og som også har gitt ut godbiten via sitt Hypebeats Records. Med produksjonsjobber for respekterte amerikanske artister som Devin The Dude og Jim Jones, samt en rekke rappere fra hele Norge, er hans renommé allerede befestet, men blir i alle fall sertifisert med denne utgivelsen. Vi snakker klassiske vestkyst/sørstats-beats som er så bra at jeg ikke forstår hvorfor norske rappere ikke løper mann av huse for å sikre seg. Men norske rappere anno 2011 er som kjent et kapittel for seg, og der mange ser på kommersielle radiosingler som eneste mulige løsning for karrieren, er Jonas V en naturlig arvtaker etter de på alle måter fortsatt aktive indie-gutta i A-Laget, som virkelig har satt standarden når det kommer til å gjøre akkurat det de vil, og samtidig skape både glimrende og velrespektert musikk. I likhet med den nevnte trioen, har Jonas dessuten den raphistoriske referansene på stell, noe han beviser ved ikke å plukke åpenbare

og nymotens (les. billig gimmick) instrumentaler, men heller personlige nittitallsfavoritter, inkludert Scarface-klassikeren «Mary Jane», Jim Jones-singelen «Summer Wit Miami» (hvor Trey Songz er byttet ut på en særdeles vellykket måte med Bergenscrooneren Black), og ikke minst Telas magiske «Sho Nuff», og Bizzy Bone-låta «Way Too Strong», laget om til de to glimrende sporene «Tung» og «Drabantpy», som begge gjestes av den sterkt undervurderte Freakshow-veteranen turned mesterkokk, Petter Beyer. Sistnevnte låt tar oss med på rangletur i respektive Loddefjorden og Fyllingen, hvor de to rapperne forgjeves forsøker å komme seg hjem etter en fuktig utflukt, og er et perfekt eksempel på Bergensrappernes geniale og troverdige bruk av egne bydeler, slang og hverdagshistorier, som i mine øyne gjør de hakket mer interessante enn mange av sine kolleger i resten av landet. Andre standout-låter er den Ralph Myerz-remiksede «Fredag», hvor Jonas går i detalj om sitt

NETTAVISEN

i salg på dvd og blu-ray nå! 8/2011

63


MUSIKK outsider-liv som øldrikkende og weedrøykende helgeridder, «18. april», som byr på en av skivas beste produksjoner og feteste linjer («Eg har sett at gamle helter har blitt nasjonale stjerner/det er fett å se at ikke bare fitter tjener penger» – selvfølgelig et nikk til Lars Vaular), slacker-anthemet «Sofa», knullelåta «Æsj» hvor han kanaliserer «I Just Wanna Love You» («Gi meg de funkye, klissete, nastye, ekle greiene … æsj! ») over en særdeles porno Hkon-beat, og ikke minst gladlåta «Si ka de vil», hvor Jonas setter ord på forventningene han gjennom hele 21 gram har gitt uttrykk for å slite med («Min mor sa eg måtte vokse opp og bli stor snart/ Samme gamle leksen, Jonas ta deg sammen/Festen er over,

du aner ikke hva du skal med resten/av livet ditt»). Dessverre er det mulig at moren hans har rett, siden denne typen glimrende og troverdig norsk rapmusikk ikke akkurat blir pushet av landets radiostasjoner eller annen presse, Men hvis A-Laget klarer å ta steget ut av undergrunnen med sine grisete undergrunnshistorier, ser jeg ingen grunn til at unge Enkelt V ikke skulle kunne gjøre det samme. Og når det i tillegg går rykter om et samarbeid mellom de to, så ser jo framtiden lys ut – i alle fall for de av oss som digger gatemusikken som heldigvis fortsetter å strømme ut fra Bergen. 21 Gram kan høres/ lastes ned fra www.21gram.no. Mathias Rødahl

GUCCI MANE OG WAKA FLOCKA FLAME Ferrari Boyz (Warner Brothers)

Sinna-musikk fra Atlanta. Enkelte har forsøkt å sammenligne det nye samarbeidsskiva til Gucci Mane og Waka Flocka med Watch The Throne, men kom igjen folkes … selv de mest innbitte Gucci/Waka-fans må kunne innrømme at det er en relativt usaklig sammenligning. Ikke fordi gutta er ræva i forhold til Jay-Z og Kanye, men fordi det er Gucci Mane og Waka Flocka. Rapscenens svar på to trøtte typer om du vil, versus typ Batman og Robin. To karer som til tider kan være selve betegnelsen på ufrivillig komedie, men som

3

samtidig også er i stand til å lage noe av den feiteste rapmusikken der ute. Men selv om Ferrari Boyz ikke er sørstatenes svar på årets mest hypede raputgivelse, er det derimot mange som har sett fram i mot å høre de gamle kompisene gå hardt over et helt album sammen. Og hardt går det selvfølgelig for seg. Dette er mean-muggin’, albuekastende musikk for the hood og alle som har hooden i seg når de drikker seg opp på Patronen. Og selv om det er noen år siden jeg hadde nok temperament i kroppen til å høre på denne typen rap hele dagen lang (noe jeg forøvrig også gjorde – hver dag), merker jeg aggroen kommer snikende når Gucci og Waka drar på med godspor som «Break Her», «Mud

Musik» (med 2 Chainz, tidligere kjent som Tity Boi), «Pacman», «Stones» og «Young Niggaz», hvor man (kanskje litt tankeløst, men selvfølgelig veldig populært) hyller de unge D-boy-gutta som gjør grovarbeidet på gata («My pants saggin low like a young nigga/I’m twistin up the drough like a young nigga/I’m in the club thirty deep like a young nigga/I’m still in the streets like a young nigga»). Men samma hvor fett det blir på enkelte spor, klarer Ferrari Boyz aldri å ta det til noe nytt nivå, heller ikke innenfor sin egen sjanger, noe som resulterer i at man enten må være jævla forbanna, drita full eller høy for å orke femten spor av dette hardcore-kaliberet. Mathias Rødahl

NIGHTBRINGER Hierophany Of The Open Grave (SEASONS OF MIST/INDIE)

Notodden Mountain Falls. Alle som har (bør) lest boken til Jon «Metalion» Kristiansen vet at black metal, på mange måter, døde på starten av 90-tallet, men klarte å leve videre inn i den folkekjære aksepten simultant med at undergrunnen, med få unntak, har stått på stedet hvil siden. Det er riktignok en sannhet med modifikasjoner, for mye har skjedd og mange interessante band har kommet på banen med nytt blod i gitarkassa og pustet ny dødspust inn i en sjanger som nå er inne i sitt fjerde tiår. Altfor mange tror – og postulerer – at all black metal kan spores til Norge på

4

Sentimental trommemaskinvals HTRK Work (Work, Work) GHOSTLY INTERNATIONAL/BLAST FIRST PETITE)

Sjelden har et band møtt like stor motgang som HTRK har de siste to årene. Sent 2009 døde bandets mentor og produsent, The Birthday Partygitaristen Rowland S. Howard etter en kort kamp mot kreften, og tidlig 2010 valgte bassist Sean Stewart å begå selvmord, kun kort tid etter at bandet hadde forflyttet seg fra Berlin til London. Til tross for at låtmaterialet som utgjør Work (Work, Work) er spilt inn

5

64

8/2011

i årene før Stewarts død, bærer etterarbeidet som er utført på albumet av de to gjenlevende medlemmene preg av sorg og tungsinn. Det krystallklare lydbildet til andrealbumet Marry Me Tonight signert avdøde Howard har blitt erstattet med en mørkere, mer tåkete produksjon, ikke ulik lyden på debutalbumet Nostalgia. Borte er også de støyende gitarlinjene som har dominert HTRKs tidligere arbeid, i stedet er det knivskarpe 808-rytmer som driver låtene fremover, som en neddopet versjon av Suicide eller Cabaret Voltaire sin industrielle synth-lyd. På toppen av dette svever Jonnine Standish’

androgyne stemme, som fortsatt høres sexy ut, uten å synge om sex denne gangen. Summen er et musikalsk Red Light District, som durer gjennom natten på vei ned fra en dårlig trip. En sterk atmosfære som skylder mye til både post-punk og elektronisk musikk, uten å låne for mye fra noen av delene. Med inspirasjonskilder som de engelske industrialistene Coil og Throbbing Gistle er det lett å tenke seg til at Work (Work, Work) fort kan skli ut i mer usammenhengende, støyende partier, men den største styrken til skiven er at HTRK holder seg på matta og leverer låt på låt med kirurgisk

presisjon. Selv når de setter opp tempoet på låter som «Poison» og «Body Double» er det en følelse av kontroll som dominerer. Her ligger dessverre også den ene grunnen til at platen ikke når høyeste karakter – variasjonen mellom låtene er minimal. Med to fra før ganske like plater i bagasjen, begynner det å snike seg inn en følelse av at HTRK har relativt få kort på hånden, men dette er bare et lite skår i gleden når låter av kvaliteten til høydepunktene «Slo Glo» og «Skinny» er noe få andre band klarer å levere i løpet av en hel karriere. Andreas Dahl


MUSIKK starten av 90-tallet, til en bitteliten guttegjeng i et mørkt lokale i gamlebyen tungt inspirert av 80-tallets Bathory, Destruction, Celtic Frost/Hellhammer, Sodom og Venom (opprinnelsen – den første generasjonen BM), men også Amerika var helt klart tidlig ute med blant annet Blasphemy, Profanatica, Sepultura (gammal Sepultura!) og Sarcofago. I de senere år har vi sett USA oppfostre en håndfull relativt suksessfulle band (selvsagt ikke målt i salgstall) som Krieg, Leviathan, Nachtmystium og Xasthur. Nightbringer er sist ut med deres tredje fullenger Hierophany Of The Open Grave, og ironisk nok hører disse gutta mer hjemme på Notodden enn i Colorado, og for dere som tar den referansen lyser altså Emperor-skiltet hele veien fra Telemark til Green Mountain Falls. Nightbringer spiller teknisk og mer enn velspilt death/black metal dyppet i et hav av klang farlig nær, grøss!, det symfoniske hjørnet av ekstremmetallen, men klarer å holde seg i skinnet ved å skape en unik, kald og fandenivoldsk stemning i en heksegryte av svart magi, død og fordervelse. Ikke veldig mye har skjedd siden Emp … eh … Nightbringers fantastiske debut Death And The Black Work (2008) og ikke fullt så briljante Apocalypse Sun (2010), men den har sine definitive øyeblikk. For fans av Emperor, Deathspell Omega og Ascension, dette. Andreas Tylden Opeth Heritage (Roadrunner/Warner)

Woodstock ringte og vil ha den brune syra tilbake. Da Metallicas «Black Album» kom ut utbrøt en kompis «Det her e jo faen ikkje thrash, det e jo faen ikkje heavy engang. Det e jo ikkje en gang rock, det e jo, det e jo … jazz!». Lurer på hva han synes om Heritage. Death Metal-røttene til Opeth har aldri vært lengre unna. Vokalist Mikael Åkerfeldt og kompani har beveget seg i retning reinspikka prog lenge. Nå tar de steget fullt ut. Det som har gjort skiver som Blackwater Park for meg har vært evnen til å balansere smektende kassegitardrevne progekskursjoner og ektefølt emocrooning med suggererende death metal og bastant riffing. Ryktene som har svirret i forkant av Opeth sitt tiende opus har vært mange, og fansen er delt i to. Personlig liker jeg både King Crimson og Satan og har ikke noe eierforhold til bandet. Utvikling er logisk. Ekstremmetallen er blitt voksen. Vi har jo sett det komme. Sakens kjerne er at Mikael Åkerfeldt, i likhet med Lee Dorian fra Cathedral er en premienerd av dimensjoner. Han har brukt de siste ti åra på å dykke dypere i 70-tallsmaterien, til han nå er kommet så langt at det nesten bare er han selv som kjenner referansene. Så: null growling. Endeløse flyteseanser, og flinkistromming fra en annen dimensjon. Bra gjort, bevares, men for oss vanlige dødelige blir det i overkant. Uten de forløsende dronete og blytunge doompartiene virker ikke de ambiente prog-gnukkedelene like sterke på meg. Dvelende og introvert er fint det, men da trenger man penetrerende og kontant som motstykke inn i mellom. Vi er derimot langt inn i tjukkeste progskogen, med begge føtter planta solid i fusionmyra til tider. Den berømte knivseggen, altså, ikke like lekende lett denne gangen. «The Devil’s Orchard» høres ut som en fusionjazz-utgave av en Opeth-klassiker fra hine hårde, mens «Slither» er inne i et opptempo 70-talls bikerstuk som Mikael har ikke stemme til å drive. Og hører vi slappebass på «Nepenthe»? Opeth ble tatt inn i gammelmannrockevarmen

3

på Norwegian Wood for et par år siden, Molde Jazz neste? Kjipt å bli gammel så lenge før fansen sin, selv om enkelte sikkert vil utrope dette til et mesterverk. Jørgen Nordeng THE WEEKND Thursday (INDIE)

Ny dose med destruktiv kjærlighet fra Canada. Det er ikke lenger enn et halvt år siden kanadiske The Weeknd forandret R&B-gamet på noen få dager sammen med Frank Oceans genistrek nostalgia/ultra, og selv om nevnte utgivelse overbeviste mer enn House of Balloons, var det fortsatt stor fest i stua da The Weeknd slapp oppfølger-mixtapen, Thursday i midten av august. Sangeren har fått mye velfortjent oppmerksomhet siden marsdebuten, blant annet via kompisen Drake, som blant annet har avslørt at han har jobbet med sin yngre kollega på det kommende andrealbumet, Take Care. Og selv om Drake selvfølgelig fikk mange av oss til å sette kaffen i halsen med fantastiske So Far Gone i 2009, har jeg vært litt redd for at koblingen ville komme til å dra The Weeknd bort fra sitt rå og über-sexy sound, med tanke på hvilken retning Drakes egen musikk har tatt etter den nevnte killer-mixtapen. Men allerede fra åpningssporet «Lonely Star» blir det klart at unggutten på ingen måte har latt seg friste av å fri til det kommerse publikummet, og heller kan man vel si at han har tatt et enda lenger steg bort fra den etablerte R&B-scenen. Og ja, jeg kaller det fortsatt R&B, men jeg kan forstå de av dere som utfordrer den påstanden. For Weeknd er vel så mye downtempo electronica, og sikkert mye annet også som jeg ikke skal prøve å gå nærmere inn på. For eksempel andresporet «Life of the Party», en mørk og industriell

4

«Ompa til du dør»-sak, som i sin tur sklir inn i det som vel må sies å være den ni spor lange mixtapens desiderte høydepunkt, nemlig tittelsporet «Thursday». Her tar Weeknd oss nok en gang tilbake til den sktine sexmusikken som førte til at undertegnede måtte ta turen til Lydverket for å debattere om sangerens kvinnesyn kanskje er en smule drøyt. Med linjer som «I’ve been here for too long, baby don’t cry» og «I don’t need to know what you’re feeling when I’m free» frir han ikke akkurat happy-golucky-lytterne, men det er ingen tvil om at Weeknd har funnet en nisjé med sine destruktive låter som absolutt fungerer. La oss bare innrømme det først som sist, vi elsker denne darknessen fordi vi kjenner oss igjen i den. Spesielt når vi er drita klokka 04:36 natt til søndag. Eventuelt torsdag, da. Og når «Thursday» skifter til omtrent like flotte «The Zone», blir det klart at Weeknd på langt nær er ferdig med den kjærlighetsløse knullemusikken fra House of Balloons. «I’ll give you what you called for/Just let me get me in my zone/I’ll be making love to her through you/ So let me keep my eyes closed» synger han, og burde vel nå være sertifisert i rollen som posterboy for post breakup-sex. Nydelige greier. At han i tillegg har med et vers fra Drake, som ikke nevnes i bookleten(!), men som til gjengjeld leverer et av sine bedre vers på lang tid, skader heller ikke. Thursday har også spor som ikke står like mye ut, men inneholder (i likhet med House of Balloons) såpass perfekte musikalske og følelsesmessige øyeblikk, at vi likevel fører den på lista over sommerens mest spennende utgivelser. Og det beste av alt, nå har vi ikke bare én, men to sex-soundtrack å sette på repeat under løgnaktige og selvforaktende elskosvakter. Mathias Rødahl

TOUR DE FORCE PRESENTERER:



Martin og Mariana bor i samme by, i samme gate, i bygninger rett overfor hverandre. De gjør de samme tingene, de går de samme stedene, men de legger aldri merke til hverandre. Hvordan møter man mennesker i en overbefolket, kaotisk by som Buenos Aires? Kanskje er det nettopp det som skiller oss som kan bringe oss sammen?

PREMIERE 2. SEPTEMBER NORGESPREMIERE 9. SEPTEMBER

Foto: Ingrid Pop

TÖG Drøm (BRILLIANCE RECORDS)

Solosponsa kvasimelankoli. Det er noe utakknemlig å måtte anmelde dårlige norske band, spesielt når man har møtt dem med den største åpenhet og velvilje. Man vil dem godt, og ønsker å fremme norsk musikk, men i rettferdighetens og ærlighetens navn: Før jeg fikk Tôgs debutplate slengt etter meg visste jeg at de var et Stavangerband som sang på dialekt, at de hadde spilt på by:larm, at de var en av de 70 konsertene jeg «gikk glipp av», at de var på en av Norges mest interessante plateselskap om dagen, Brilliance Records, at Lydverket hadde en reportasje om deres ritualer før konserter, og at det besto i å sitte i en ring og be. Modig kristen ungdom, stolt av sin egen tro, fint det. Da jeg spilte plata første gang, kom jeg på at jeg jo hadde hørt «Sansen» flere ganger, og at det i og for seg var catchy og fin nostalgisk synthpop. Siden delte jeg ut kudos for deres bidrag til dialektpopen, og der stoppet godviljen. Da hadde det gått 37 minutter ut i første gjennomlytt, og jeg utbrøt «Herrejesus! Hvor lenge varer denne plata da?!». Enda hadde jeg fire-fem anmelderrunder i spilleren foran meg,

3

og nei, plata vokser ikke etter noen runder. «Drøm» er en, med et par unntak, dørgende kjedelig skive på drøye 40 obligatoriske fullengderminutter, med sjelløse tekster om et liv de ikke en gang har turt å leve, og med totalt fravær av gjenkjennelsesfaktor, og du behøver ikke å ha sett fanden i hvitøyet for å finne låter som «Mot veggen», banale. Det lukter konfirmasjonsleir lang vei. «Her e eg/(eg dytte deg mot veggen)/Så kom ta meg/(eg dytte)/Dytte meg mot veggen» Innpakket i kvasimelankolsk postpunk a la Kent og Bob Hund, men med en grusomt slitsom vokal, tvinges du gjennom et musikalsk landskap så kjedelig og langtekkelig at du vurderer å hoppe utfor stupet opptil flere ganger. Som en venninne så treffende sa det: Det nærmeste Tög kommer melankoli er når det et tomt for Santa Maria-taco i butikkhyllene. Når lørdagskosen for gjennomsnittslytteren til Togs genre består av humlevann fra en Ringnes-kran, sier det seg selv at Stavangerorkesteret ubønnhørlig har falt mellom to stoler. Nei, sett på no’ Ariel Pinks Haunted Graffitti, eller gammal Kent! Inger Lise Hammerstrøm

www.filmweb.no/fidalgo

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

NATTOGDAGGMES.indd 1

8/2011

65

29.08.2011 13:38:39


FILM

Hvordan skal Synnøve Macody Lund fortsette å dissekere Aksel Hennie når hun brukt en hel film på å lappe ham sammen? TEKST Gaute Brochmann FOTO Atle Richter Schie «Fra rennestetein til stjerne» er under tittelen på Pushwagner-filmen. Så selv om slagordet «fra Natt&Dags filmredaksjon til filmdiva» ikke fikk plass på den endelige Hodejeger-plakaten synes vi spranget er såpass friskt at det er betimelig å ta en prat med vår tidligere kollega. For å lodde stemningen etter suksesspremieren. Og få klarhet i noen ubesvarte spørsmål rundt Hodejegerne. Den aller største gåten først: Siden det viser seg at Diana ikke er sammen med Aksel Hennie på grunn av pengene, hva i all verden er motivasjonen? – Siden hun er sammen med Roger Brown, og ikke Aksel, kan jeg forstå spørsmålet. Vi går inn i filmen på et tidspunkt der de har vært sammen i syv år. Hva som har skjedd før dette, og hva som er limet mellom dem får vi jo egentlig ikke vite noe særlig om. For alt vi vet kan Roger ha vært en kjernekar tidligere, men utviklet seg til en kontrollfreaka alfahann etter hvert – som hun jo i filmen spør seg om hun kan fortsette å dele livet med. På manusstadiet diskuterte man flere scener som kunne vise hva de faktisk hadde sammen. Men dette er Rogers historie, så det viktigste blir egentlig at det er hans mindreverdighetskomplekser overfor henne, og hans godt skjulte usikkerhet, som gjør ham til en kriminell player. Hadde ikke filmen vært sett så uforbeholdent gjennom Rogers øyne hadde det vært maktpåliggende å gi Diana mer rom – og dermed fått bedre innblikk i hva hun egentlig tenkte og følte. Men siden dette er en actionthriller der man skal tvile mye på Diana underveis, tror jeg man har ofret dette 66

8/2011

til fordel for en uvisshet som det er lettere å sjonglere plotet rundt. Uvisshet, ja. Mye av det mellommenneskelige forekom ganske tåkete etter at støvet hadde lagt seg. I en film som har mer action enn psykologi på agendaen. Hvordan var det å gestalte selve den emosjonelle krumtappen i et univers med lite plass til finstemte relasjoner? – Det var fint. De scenene der vi skal forstå at hun er oppriktig, var definitivt de beste dagene på settet. Jeg skulle ønske jeg kunne fått gjort mer av det. Det var en større utfordring å spille de scenene der publikum skal tvile på henne. Da må man ha to muligheter åpne i uttrykket uten at man avslører at man har det. Det var deilig å se at det fungerte i klippen. Jeg synes faktisk filmen har mye psykologi på agendaen. Herregud, fortellingen er jo en eneste heseblesende Peer Gynt-reise mot selvinnsikt. Den lekenheten Morten viser med å sjonglere med overflatiske fremstillinger som rives ned, stereotypier som kullkastes, humor som settes i halsen, action med tung in cheek, kalkulerende drama men ekte føleri, er det som ga meg den mest positive overraskelsen første gang jeg så filmen. «Skitt, blod, gørr og avkuttede kroppsdeler er lyssatt og fotografert overraskende realistisk. Volden slår godt over grensa til det sadistiske, og det lukter spekulativt blod lang vei.» Nei, det er ikke Hodejegerne vi snakker om. Det er faktisk du som snakker. Om en annen norsk film. For det er jo egentlig filmanmelderen vår du er. Hvorfor og hvordan gå over til feil side av lerretet når du har en så god jobb? – Jeg har alltid elsket film. Jeg har alltid elsket Natt&Dag. Jeg har alltid elsket å skrive om film. Men noen ganger må man som kjent

gripe kjærligheten an fra andre vinkler for å kjenne at den faktisk lever. Og som om ikke det var nok: «Filmens svakhet på skuespillersiden er Synnøve Macody Lund i rollen som hans store kjærlighet, Diana.» står det i Aftenpostens anmeldelse. De fleste er jo uenige i det, men hvordan føles det egentlig å smake sin egen medisin? – Ja, den var harsk. Men så lenge det står ok ting andre steder, merker jeg at jeg ikke bryr meg. Kanskje mest fordi jeg selv opplever prestasjonen min som ujevn. Jeg synes noe er ræva, mens noe er kjempebra. Så jeg er faktisk enig i både gode og dårlige tilbakemeldinger. Og som filmanmelder vet jeg jo også at det ikke er noe som er enklere enn å bikke negativt. Det som er fint med dårlige kritikker er jo at de som ikke er enige blir veldig ivrige på å argumentere for det motsatte. Dermed har jeg vel egentlig bare fått mer skryt enn fortjent på grunn av den tekstlinja der. Jeg tenker at en som kommer feiende inn fra utsiden og debuterer på toppen av plakaten i en film av internasjonalt format, enten er a) utrolig avbalansert eller b) ytterst ærgjerrig. Hvor ligger du på denne skalaen? – Jeg er ingen av delene. For det første ante jeg ikke at denne filmen kom til å bli så stor. For det andre er jeg ytterst overfølsom og selvkritisk på grensen til det selvutslettende. Men jeg er heldigvis blitt voksen nok til å skjønne at den eneste måten å utfordre det på er å gjøre ting som skremmer vettet av deg. Toppsøket på Synnøve Macody Lund på Google er en artikkel fra mamma.no, med overskriften «Den perfekte familie». Hvilket rolletilbud hadde du trengt for å forlate alt sammen, pakke kofferten og gå solo i Hollywood eller Paris? – De hermetegnene var faktisk så vidt jeg

husker også med i headingen i damebladet. Ganske cheeky til konsernet Hjemmet Mortensen å være. Dersom det å pakke kofferten og gå solo innebar å forlate alt sammen hadde jeg selvsagt ikke vurdert det rolletilbudet. Så hvis det ikke går i boks, hva har du aller mest lyst til å gjøre videre fremover? – Det jeg skal gjøre. Som er å lage to dokumentarer om Kon-Tiki-filmen, samt klippe en hel del videoblogger der fine, fæle, flotte Odda presenterer fagfunksjonene på innspillingen av samme film. Jeg har fulgt Kon-Tiki fra Lillehammer, via Gøteborg, Bulgaria og Malta. Et eventyrlig prosjekt. Norsk filmbransje er jo i all hovedsak et innavlet sted, og der du vel kan kalles en slags outsider. Og voksen nok til å ha litt sammenligningsgrunnlag: Hva var den største overraskelsen? – At filmarbeidere er så utbyttbare. Det ble jeg vel mest overrasket over på Kon-Tiki, der ulike deler av staben ble byttet ut ved hvert sted vi filmet på. Jeg tror det er noe av grunnen til at folk som jobber med film er så opptatt av å være best i jobben og tviholder på kontaktene sine. Så med denne ferske erfaringen som moviestar – pluss kompetansen som rutinert kritiker: Hva slags filmprosjekt vil du aller helst se igangsatt i Norge i 2012? – En blockbuster som henter storyen fra norrøn mytologi. Der du spiller hvilken rolle? – Det må vel bli en i overkant feminin Balder. «Hodejegerne» er på kino nå. Regi: Morten Tyldum.


EUROPAFILM AS PRESENTERER

MICHEL PICCOLI I

VI HAR EN PAVE en film av

NANNI MORETTI

PÅ KINO I OKTOBER!

VHP241x360.indd 1

30.08.11 20.52


FILM litt gøy å se romskip sprenge alle plankehusa i en one-street-town til fillebiter. Romvesenene er dog ikke spesielt fryktinngytende og ser ut omtrent sånn som du har blitt vant med fra andre hollywoodproduksjoner. Litt rare øyne og et par ekstra armer er lite kreativt. Forklaringen på hvorfor de har kommet til jorda er også litt vaklende: Gull. Jepp, disse superintelligente skapningene med teknologi lysår foran oss, må ha litt bling. Må ha det. Bare må ha det. Torgeir Blok Premieredato: 9. september

SING YOUR SONG Regi: Susanne Rostock Harry Belafonte er kjent som sanger, men også for et engasjement for fargedes rettigheter og den sentrale rollen han inntok i borgerrettsbevegelsen i USA. Belafontes historie går parallelt med det afroamerikanske samfunnets utvikling de siste 70 årene - fra undertrykkelse til valget av Barack Obama som president.

PRESSPAUSEPLAY Regi: David Dworsky og Victor Köhler Den digitale revolusjonen har veltet fullstendig om på hvordan folk lager og formidler kunst. I dag lager ”alle” musikk og film. ”All” musikk og film er et tastetrykk unna. Betyr demokratiseringen mangfold og fantastiske muligheter? Eller betyr det en kakofoni av middelmådighet med snarlig kulturdød?

PAGE ONE: A YEAR INSIDE THE NEW YORK TIMES

Conan the Barbarian 3D Regi: Marcus Nispel Med: Jason Momoa, Ron Perlman, Rose McGowan, Rachel Nichols, Stephen Lang, Saïd Taghmaoui, Katarzyna Wolejnio, Leo Howard, Bob Sapp, Nonso Anozie «I live, I love, I slay, I am content.» Det er Conan Barbaren (Momoa) som i korte trekk formidler livsfilosofien sin til Tamara, The Pure Blood. Kvinnen han har reddet, som har reddet ham og som snart skal reddes igjen fra antagonisten og fadermorderen, Khalar Zym. Kort sagt, der andre tegneseriehelter opplever verden i svart/hvitt ser Conan alltid rødt. «Fire and ice!» formaner høvdingfaren, mens sønnens store sverd smis og far og sønn kappes. Begge elementer må med for å sikre sterkt stål og sindig bruk. Men, det er vanskelig å tøyle temperamentet for den som er født til et liv i fyr og flamme. Slik Conan som gutt kaster seg mot fienden med tomt hode og hodet først (til farens ergrelse), slenger også regissør Marcus Nispels seg hodestups inn i Robert E. Howards mytologiske univers. Beundringsverdig kontant og fryktløst, men også blindt forelsket: Hyboria og resten av eventyrkartet tegnes effektivt opp i anslaget med jordnære rollespillfarger og passe campy krigsutstyr til alle mann. Den suggererende historien, derimot, lar vente på seg. Her kan man mane frem Mel Gibsons Apocalypto som sammenligningsgrunnlag, men utelate den stramme, korthugde dramaturgien som forbløffende nok fikk det høye tempoet til å fungere. Tilbake står en heseblesende enakter uten ro og moment til å la publikum glede

Cowboys & Aliens Regi: Jon Favreau Med: Daniel Craig, Harrison Ford, Olivia Wilde, Abigail Spencer Kugutter & Romvesen: To ord som fullstendig oppsummerer de to timene filmen varer. Enten rider bustete karer på hest gjennom prærielandskap, eller så hopper overgrodde insektvesener inn og ut av et digert romskip. En indianerstamme dukker også opp etter hvert, men de er ikke så viktige at de ble tatt med i tittelen. Manusforfatter har forsøkt å lappe sammen et par actionsekvenser med uinteressante bakhistorier og daff karakterutvikling, men det er tydelig at det bare er fill-in materiale alt sammen. Men Daniel Craig er tøff som den forvirrede helten med hukommelsestap og kung-fukunnskap. Det virker som Harrison Ford ble tatt med på moroa bare fordi noen ville se ham i hatt igjen, men den kan jeg være med på. Det hele er ganske stilfullt gjennomført og westernklisjeer som barslagsmålet og den pene prostituerte er på plass. Effektene er ganske bra og det er

Crazy Stupid Love Regi: Glenn Ficarra, John Requa Med: Steve Carell, Ryan Gosling, Julianne Moore, Emma Stone Tittelen tilsier at dette er en film for nevrotiske kvinner som liker å prate om at de ikke forstår sine egne følelser. «Rare, dumme kjærligheten altså!» Frøkner som nettopp har blitt dumpa eller ikke klarer å få oppmerksomheten til mr. Right, vil nok fryde seg av at menn stort sett er patetiske tullinger som kun skaper problemer. Jeg håper denne markedsgruppen ikke utgjør en stor del av befolkningen. Historien spinner rundt naive stereotyper med hjerter av gull, som alle er ulykkelig forelsket. Alle er like forvirret og må bare finne ut hva de egentlig vil. Filmen prøver å være Love Actually med en dose Homsepatruljen, men ender isteden opp som en forglemmelig samlebåndsfilm. Skuespillerne er greie nok, men har ikke mye å jobbe med. Ryan Gosling fra mesterverket Blue Valentine, har her sitt største øyeblikk da han tar av seg skjorta og viser et han har gått regelmessig på treningsstudio det siste halvåret. Kvinnene beholder selvfølgelig alltid klærne på og er uskyldige og søte med beskjeden seksuell appetitt. Blir noen av dem triste så begynner det å regne. Filmen er ikke like elendig som for eksempel Hall Pass og får derfor en toer for å gi plass til verre filmer. Men Crazy Stupid Love er ikke noe du kommer til å huske å ha sett uken etter. Om dama di drar deg med for å se denne på kino så skylder hun deg en stor tjeneste. Torgeir Blok Premieredato: 30. september

Friends With Benefits Regi: Will Gluck Med: Mila Kunis, Justin Timberlake, Patricia Clarkson, Jenna Elfman Justin Timberlake og Mila Kunis skal på date. De snakker i telefonen med hverandre, mens de løper mot samme kino. Men akkurat før de treffes så, wow: de skal ikke på date med hverandre! De skal på date med hver sin kjæreste som begge slår opp der og da. Med slike premisser er det ikke engang vits å late som du ikke umiddelbart skjønner

hvordan dette skal ende. Det handler ikke om hvor de skal, men hvordan de kommer dit. Og det er her snappy dialog og en solid dose selvironi faktisk klarer å trekke det som kunne vært enda en forglemmelig rom-com opp fra langtekkeligheten. Filmen prøver å være det stikk motsatte av alle andre rom-coms ved å gjøre narr av klisjéreplikker og dårlig filmmusikk, og det funker faktisk ganske bra. Og for en gang skyld har hovedpersonene sex. Masse sex. De prøver ut stillinger, slikker armhuler og diskuterer intimbar-

bering med fingre opp i rumpa. Alle bikarakterer er like frisinnet; snakker om kuk og fitte og har mødre som liker å sniffe lim. Men selv om hele meta-romcom vinklingen slettes ikke er dum, så faller filmen i sine egne feller da den egentlig er like standardisert som de filmene den parodierer. Den varer litt for lenge og har en del bihistorier som er helt unødvendige. Og den emosjonelle filmmusikken er akkurat like tåpelig som karakterene selv påpeker at andre filmer har. Torgeir Blok Premieredato: 23. september

3

seg over gode voldsscener og sjeldent nitidige gjengivelser av springskaller, skalleknusere og parterte skrotter. Klart det er gøy med drivende action – hva skulle action ellers være godt for? – men skal et intensivt handlingsforløp oppleves som spennende, må det pauser til for å generere fryd og overraskelse i det sverdet synger og slegga slår. Conan the Barbarian, holder derimot så høyt tempo at spenningen drives ut av fortellingen som vann fra en sentrifuge. Ragnhild Brochmann Premieredato: 19. august

3

2

Regi: Andrew Rossi Nettet har passert det trykte ord som vår mest brukte nyhetskilde og aviser går daglig konkurs. Tungvekteren The New York Times jobber hardt for å tilpasse seg en ny hverdag, og PAGE ONE viser redaksjonens daglige dilemmaer på nært hold. Det finnes nemlig ingen snarvei når en skal analysere og rapportere komplekse sammenhenger. Vil demokratiet svekkes uten dybdejournalistikken?

MISS REPRESENTATION Regi: Jennifer Siebel Newsom Kvinners rolle i politikk, bedrifter og det offentlige er på frammarsj. Henger media med eller opprettholdes bildet av at makt og politikk er for menn? Kvinner framstår ofte som objekter snarere enn individer med meninger og mot. I intervjuer med politikere som Condoleezza Rice og Nancy Pelosi samt engasjerte studenter i USA utfordres dagens mannsdominerte medier.

BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

19.- 26. OKTOBER 2011

68

8/2011

3


FILM

150 FILMER

NORGES STØRSTE FILMFESTIVAL

SOMETHING VENTURED Regi: Dayna Goldfine & Dan Geller Dette er historien om Silicon Valley, hvor mange oppfinnere og gløgge hoder med friske ideer ble finansiert av kapital fra New York City og andre steder øst i USA. En svært engasjerende beretning om de få som turde å satse – og de mange som fikk anledning til å bygge opp sine teknologiske nyvinninger fra den spede start til milliardkonsern som Apple, Cisco, Intel og Atari.

A MATTER OF TASTE Regi: Sally Rowe Mat kan være et redskap for å skape et kreativt uttrykk og en overjordisk sanseopplevelse. I New York møter vi den unge, talentfulle Paul Liebrandt i hans kunstneriske utfoldelse på kjøkkenet, og hans kamp med matkritikere og restauranteiere.

EN NATT FORBI Oslo, 31. august Regi: Joachim Trier Med: Anders Danielsen Lie, Ingrid Olava, Hans Olav Brenner Den uendelige uforklarlige tomheten. Hvordan ser den ut? Hvor bor den hen? Norge, høsten 2011: Anders (Danielsen Lie), Oslo. Som i Reprise og Koselig med Peis er det nok en gang urovekkende godt å følge Anders Danielsen Lie som protagonist og lerretets midtpunkt. Et fjes nakent på kanten til det transparente. Ærlig og henvendt, og samtidig faretruende introvert. Et ansikt som uforstyrret forblir det samme, men som uavbrutt avslører skiftende sinnsstemninger. Fine krusninger på toppen av et svart hav. Anders er Anders, Joachim Triers utgave av La Rochelles dystopiske romanfigur fra Le feu follet (1931). Den unge mannen som ikke vil leve lenger. Oslo, 31. augusts store styrke, det sjette øyet på terningen, ligger her: Triers valg av skuespillere, Triers regi og skuespillernes prestasjoner. Nok en gang danner hovedstaden en vesentlig og vakkert skutt rammefortelling, og igjen er manussamarbeidet med Eskil

6

Vogt et stødig fundament for dramatikken. Likevel er det menneskene – det alt for menneskelige mennesket – som griper og som gjør Oslo, 31. august til noe mer enn en stilistisk og tematisk forlengelse av Reprise (2006). Kanskje skyldes det en ny vilje og evne til å skape rom, gi aktørene plass. Til å skissere et gjenkjennelig men likevel åpent bylandskap fortalt via færre nybølge-inspirerte fortellergrep og en roligere flyt. Et tendensiøst tidsportrett, men formidlet på en dempet, bevisst og upretensiøs måte. Gjenkjennelig og inneforstått, men aldri for «Knausgård», slik Anders’ bestevenn (Brenner) beskriver småbarnsfamilielivet sitt, med en betimelig, passe flau og akkurat passe kort latter. En siste ekstrahonnør går til Ingrid Olava, men først og fremst til Hans Olav Brenner. I rollen som Anders’ bestevenn befordrer han sin mest oppriktige og ydmyke sceneopptreden til dags dato; en hjerteskjærende naturlig og tilstedeværende samtalepartner. En oppsiktsvekkende debut og et eksempel til etterfølgelse. Ragnhild Brochmann Premieredato: 31. august

THE GREEN WAVE Regi: Ali Samadi Ahadi Etter valget i Iran i 2009 fulgte store protester som ble slått ned med hard hånd av myndighetene. Vi følger en rekke personer på nært hold, og animasjon er brukt for å gjenfortelle mange opprivende og dramatiske episoder som inntraff i hovedstaden Teheran. Det gir et aktuelt perspektiv på opprørene som finner sted i mange arabiske land i 2011.

AN AFRICAN ELECTION Mamma Gogo Regi: Friðrik Þór Friðriksson Med: Kristbjörg Kjeld, Hilmir Snær Guðnason and Gunnar Eyjólfsson Mamma Gogo er en trist film om en trist gammel dame som har en trist sønn som lager en pretensiøs film om triste gamle mennesker. Da ingen vil se sønnens film mister han alle sine penger, samtidig som hans triste mor mister vettet. Sønnens eneste håp er å få en Oscar-nominasjon for den triste filmen ingen vil se. Isteden får han en pris ingen har hørt om. Og tristere skal det bli.

1

Noen norske filmprodusenter tropper opp og sier de vil at den triste islenderen skal regissere en vikingfilm med Paris Hilton. Det er stort sett alt de sier, før filmen hopper videre. Litt senere ringer de ham opp igjen for å fortelle at Paris Hilton ikke vil vite noe av ham. Hun vil nemlig at filmen skal bli regissert av vår egen Nils Gaup. Man skjønner det er ment å være satirisk, men satiren er håndtert på en så barnslig og amatørmessig måte, at det virker som en studentfilm. Den konstante strømmen av karak-

terer som dukker opp for å si en eneste replikk hjelper heller ikke. En servitør hopper for eksempel inn på skjermen og klipper opp den triste filmskaperens kreditkort før hun går igjen. Ok, han er blakk, neste scene. Du tror det har nådd bunnen da en trist gammel mann sitter på et trist gamlehjem og spiller en trist låt på en sag, men neida. Slutten er så trist at det egentlig er morsomt å fortelle om den. Boo-føkkings-hoo. Not! Torgeir Blok Premieredato: XX september

Regi: Jarreth Merz Valg i Afrika blir ofte forbundet med fusk og voldelige sammenstøt. AN AFRICAN ELECTION gir et innsideblikk på Ghanas presidentvalg i 2008. Idet valget nærmer seg, ser vi antydninger til urent spill, men valgkommissæren holder hodet kaldt og har alles tillit. Denne thrilleren av en dokumentarfilm fanger prosessen og viser folks kamp for demokrati i Vest-Afrika.

www.biff.no

8/2011

69


KILLING BONO

FILM

Killing Bono er en rock‘n‘roll komedie om to irske brødre som strever med å gjøre suksess med bandet sitt gjennom hele 80-tallet. At deres gamle skolekamerater kaller seg U2 og gjør kjempesuksess som verden største rockeband hjelper ikke akkurat på suksessen. Det fører om mulig bare til at de presses lenger ut på scenekanten og ut av rampelyset for godt.

SPRINGSKALLE

PÅ BD & DVD LEIE 14.9. / KJØP 21.9. www.sf-film.no 70

8/2011

Hodejegerne Regi: Morten Tyldum Med: Aksel Hennie, Nikolaj Coster-Waldau, Synnøve Macody Lund, Eivind Sander Endelig skjer det noe! En norsk actionthriller uten pinlige kunstpauser, stakkato dialog, fordummende bygdekarikaturer og pretensjoner om å være noe annet enn ren og skjær underholdning. På norsk, i Norge. Hva gir du meg?

5

Liten mann, stort kompleks og enda større ambisjoner. Aksel Hennie er Roger Brown. Hodejegeren som finansierer overforbruk med kunsttyveri i toppklassen. En kortvokst Dr. Jekyll med Mr. Hyde et klesskift unna slik at den langbeinte og umenneskelig vakre kona, Diana, skal se opp istedenfor ned på ektemannen. Et dødt, godt og glatt liv, inntil kunsteier og konkurrent Clas Greve stikker hull på vernissen. Og action.


FILM

THE ONLY WAY OUT IS DOWN Et lag av profesjonelle dykkere legger ut på en uforglemmelig og livsfarlig ekspedisjon under havets overflate. Dykkernes mål er verdens største, vakreste og mest utilgjengelige undervannsgrotter. Men en tropisk storm tvinger dem dypt innover i grottene, og teamet må bekjempe livsfarlige vannmasser, dødelig terreng og dypt gripende panikk i sin jakt på en ukjent fluktrute tilbake til overflaten.

Produsert av James Cameron (Titanic, Avatar)

REAL 3D FORUTSETTER 3D-TV, SAMT BLU-RAY-SPILLER MED STØTTE FOR 3D. 3D-BRILLER MEDFØLGER IKKE. Ikke før har antagonisten til antihelten Brown vist sitt vakre fjes og sine sterke danske tenner, før jakten er i gang. Den ene i helene på den andre, eller var det omvendt? Temperaturen stiger som den skal, tempoet eskalerer og strykerne ynker seg i melodiøs disharmoni mens filmfotograf og setdesigner kontinuerlig sørger for en vakker rammefortelling: skarpt fokuserte bilder, attraktive tablåer.

Men, på toppen av Tyldums vellykkede bokadapsjon står hovedrolleinnehaverne, Aksel Hennie og Nikolaj Coster-Waldau. To arketypisk korrekte dekorasjoner på toppen av en liflig marsipankake fylt til randen med blod og gørr. Aldri har Hennies blanke øyne, bleke fjes og beskjedne utstrekning gjort seg like godt som nå. Ragnhild Brochmann Premieredato: 26. august

På BD & DVD leie 21.9. / kjøp 28.9. www.sf-film.no 8/2011

71


er med i Alle som ser filmen i Bergen ner bilde! trekningen av et Pushwag

Pü Bergen Kino 2. september Følg oss pü www.facebook.com/bergenkino


FILM The Greatest Movie Ever Sold Regi: Morgan Spurlock Med: Peter Berg, Paul Brennan, Noam Chomsky, Rick Kurnit Morgan Spurlock tilhører den generasjonen dokumentarfilmskapere som har sett på Michael Moore og tenkt «det der kan jeg også gjøre». Han bruker alltid seg selv som hovedperson og lar filmene sine stå og falle på egen karisma og humor. Du husker sikkert at Super Size Me var en enorm snakkis for noen år siden, og fikk kanskje også med deg Where in the World is Osama bin Laden. Filmene hans er alltid basert på en utrolig enkel, men genial ide, som han kontrollert lar spinne litt ut av kontroll. Denne gangen er det reklame som er mannens antagonist, men isteden for å kjempe imot, har han blitt til verdens største sell-out. Filmen er en lang serie møter, der Spurlock snakker med forskjellige sponsorer og forsøker å få penger for å nevne merkenavnet deres i neste sponsormøte. Ved å la filmen være en overdose av reklame gjør han oss

4

oppmerksom på hvor påvirket vi er og får oss kanskje til å tenke litt. Det er ikke kjempedypt og tonen er heller litt flåsete, noe som gjør at det ikke slår like hardt som det kanskje kunne gjort. Likevel vil jeg si det er en viktig film, da jeg ikke finner mange alternativer om samme tema. Det ironiske er selvfølgelig at filmen aldri kunne blitt laget uten reklame og at Spurlock har hatt et stort team bak seg, som får ham selv til å fremstå som et markedsføringsgeni. Torgeir Blok Premieredato: 9. september The Zookeeper Regi: Frank Coraci Med: Kevin James, Rosario Dawson, Leslie Bibb, Ken Jeong En fyr som jobber på en dyrehage sliter med kjærligheten. Høres det ut som et morsomt utgangspunkt for en film? Noen må ha trodd det, for her er det stinkende resultatet. Humoren begrenser seg til en feit kar som glemmer hva han skal si når han møter dama han liker, før han snubler og ruller tre ganger rundt. Innimellom

1

setter han noe i halsen og blir flau da han blir busta for å tisse opp imot et tre. Det føles som noe Rob Schneider ville spilt i, men selv ikke han ville vedkjenne seg denne møkka. Filmskaperne måtte legge lista enda lavere og endte isteden opp med Kevin James fra Kongen av Queens. Det er bare trist å se at komikeren Joe Rogan også prøver seg som skuespiller, for dette kommer ikke til å bli hans gjennombrudd. Men når du tror at det ikke kan bli verre, så begynner dyra å snakke. Utrolig irriterende voice actors grynter ut slitsomme kommentarer som selv ikke treåringer synes er morsomme. Apekatter snakker om hvor mye de liker TGI Fridays og løver kommer med unnskyldninger for at de slikker seg i skrittet. Mange scener der dyrene skal snakke er filmet på lang avstand, for å spare penger på animasjon av munnbevegelser. Jeg pleier å prøve å finne noe positivt å si om de filmene jeg anmelder, mer her er det helt umulig. Dette er rett og slett en smertefull seanse å lide seg gjennom. Torgeir Blok Premieredato: 16. september

Spurvene Regi: Aleksei Fedorchenko Med: Yuliya Aug, Igor Sergeev, Viktor Sukhorukov, Yuriy Tsurilo Aleksei Fedorchenko tar oss med til et innesluttet russisk landskap, slik vi kjenner og ikke kjenner det. Til to menn, to spurver og en avdød kvinne. Til stereotypiske vodkaflasker, slitte trehus og en stor grå elv lik and grå elver. Og, til noe annet. «Jeg husker ikke når eller hvordan dette begynte. Jeg ville vite, jeg ville forstå, hvem vi egentlig var. Hvorfor vi var slik og ikke annerledes.» Slik innleder

4

protagonisten og fortelleren, Aist, Spurvene, mens kamera fanger den middelaldrende mannen som ung gutt i en båt, med en roende far og en død mor i et ullteppe. Hun er vasket og pyntet som en brud, og snart skal hun brennes og asken spres i vannet. Slik er skikken hos etterkommerne av Merjaene, et for lengst forsvunnet finsk-ugrisk folkeferd. Slik er det bare. Like lite som gutten og mannen ved historiens begynnelse vet hvorfor det er slik og ikke annerledes, vet verken han eller vi mer om Merjakulturens basismekanismer ved filmens slutt. Men vi vet

Pushwagner Regi: Even Benestad, August B. Hanssen Med: Hariton Pushwagner Pushwagner er en raring, hva? Den speisa fyren! Og genial, da! Han er et geni, du vet det? Han ser ting som ikke vi andre ser. Har du sjekket ut Soft City, eller? Fyy, faeen! Huxley og Orwell kan gå hjem. Det er fint å ha ham tilbake, han var jo litt ute noen år der. Bodde på gata og sånn. Forresten, jeg tror han er ganske ute ennå. Men han bor inne, da! Omtrent slik kan Pushwagners posisjon i den norske offentligheten oppsummeres, og, vel, omtrent slik kan Pushwagner: The dokumentary oppsummeres. Benestad gjør i og for seg ærlige forsøk på å trenge bak maskespillet til Push (som venner får lov til å kalle ham), men bak den geniale julebruskongen, karakteren som Terje Brofos har perfeksjonert og valgt å iscenesette i offentligheten, er det kanskje ikke så mye? En syk, alkoholisert, gammel mann, joda, men det visste vi da? Benestad/Hanssen kan få så mye access de bare vil: En bulleteng i Dagsrevyen er gjerne like avslørende. (Påfallende også hvordan Pushwagners interaksjon med diverse mediehus – NRK, TV 2, VG-TV – utgjør store deler av filmen). Gudskjelov for de benestadske øyeblikkene – dere vet, balstyrig sort-hvitt kamera med fokusproblemer, høy meta-faktor – der han

3

heller ikke mindre. Isteden bruker Fedorchenko en repetisjon av ritualet – fortellingen om den voksne Aist, sjefen og hans avdøde kone – som et konkret utgangspunkt for eksistensiell undring. En obskur praksis og en like obskur kulturarv som utgangspunkt for å tydeliggjøre det vilkårlige ved settet med stifter og knappenåler som holder oss sammen. Et kort dykk mot bunnen av det uutgrunnelige livet. Vakkert, ambisiøst og renskåret, men meditativt mer enn tankevekkende. Ragnhild Brochmann Premieredato: 19. august

litt Louis Theroux-aktig lokker Push ut av sin comfort sone og inn i skriftekammeret. Stilt til veggs kan vi glimtvis skimte nye og betegnende sider hos Brofos, bak det tilgjorte: Den stolte, selvbevisste kunstneren som gudsforgåen, sjelden med hell, forsøker å regissere omgivelsene. Narrativ lugging: For øvrig kan det bemerkes at mangelen på drivstoff blir litt hemmende i lengden. Her er intet handling i tradisjonell forstand. Regissørene gjør et halvhjertet forsøk på å fylle tanken med Dreyer-rettsaken, men holder klokelig igjen all den tid de fleste kjenner utfallet av saken (Push vant). Ulikt den forrige Benestad-dokumentaren, den ræva titulerte Natural Born Star (2007), som ble løftet av et like omfattende som gripende arkivmateriale, er denne filmen preget av påfallende lite sepia-bilder og tilbakeskuing. Den typiske dokumentar-stoneren – «Hey, what happened in the sixties, man?» – vil gå skuffet hjem. Eneste «Dette er ditt liv»-mimringa er når Push snakker om sitt første møte med svire- og åndsbror Axel Jensen. Sekvensen er imidlertid blant filmens fineste og evner å slå på noen emosjonelle strenger som resten av filmen dessverre ikke lykkes med. Til det tar posøren Push for mye plass. Eller er det nettopp det som er Terje Brofos? Håvard Nyhus Premieredato: 2. september

Organisasjon for deg som er interessert i klassisk musikk og scenekunst. Det er gratis å være med! Du settes opp på vår mailliste og mottar spennende tilbud fra bl.a. Den Norske Opera & Ballett, Oslo-Filharmonien og KORK. Meld deg på til: publikung@operafestival.no

PublikUng For alle mellom 18 og 30 år

www.operafestival.no 8/2011

73


TV

SVAR PÅ DET RETORISKE SPØRSMÅLET TEKST Aksel Kielland Det norske TV-årets mest fascinerende periode har siden flere år tilbake vært romjula. Ikke bare avser TV 2 i en kort periode allernådigst sin lukrative annonseringstid til frivillige organisasjoner; hva gjelder programmert innhold er det som om døren for et par dovne, stappmette dager settes på gløtt for ting som ellers aldri er å se på norsk fjernsyn. Det er som om de riksdekkende norske TV-kanalene i denne korte uka kaster alle konsepter om god smak på gangen, i et desperat forsøk på å komme à jour med sine konsesjonsforpliktelser – med en del ytterst besynderlige konsekvenser. Plutselig serveres et norsk fjernsynspublikum konkurransedans, bowling og rytmisk sportsgymnastikk som om det var den mest natur-

lige ting i verden. Dersom publikum i det hele tatt registrerer det som foregår på skjermen, innhyllet som de er i en tåke av ribbeindusert, avgassbasert apati, er det først og fremst sjokket og forvirringen som holder dem fast på kanalen. Det samme gjelder disse idealistiske reklamefilmene; brorparten av dem er laget etter «fetter’n min har et kamera»-prinsippet, på et budsjett som vanskelig kunne holdt den gjengse norske ungdomsskolejente med porsjonssnus i mer enn en uke, og tar seerne med inn i en magisk verden av offentlig finansierte støtteapparater som ellers er lukket for de fleste av oss. Og det er vanskelig å reagere med annet enn vantro fryd når underbudsjetterte amatørfilmer med usvikelig tiltro til egen sak gjør sitt ypperste for å formidle fortreffeligheten til organisasjoner som Norsk revmatikerforbund, Folkeaksjo-

nen hypotetiske livmorshareskår, Bedrøvede bratwurstbakeres etterlatte, Landsforbundet for rektal amnesi og Amputerte kortdistansesvømmeres fellesforbund. Inntil TV 2 satte igang Skal vi danse? var det innenfor disse rammene TV-overført norsk konkurransedans hørte hjemme, og ideelt sett hadde det fortsatt vært slik. Som idrett er konkurransedans på linje med orientering, isdans og konkurranseskyting – med andre ord forvirrende, langtekkelig og kjernefamiliesplittende kjedelig. Som estetisk opplevelse er det på nivå med skjønnhetskonkurranse for babyer, dokumentarfilmer om plastisk kirurgi og reklamerplakater for solariumssalonger. Likevel er Skal vi danse? en suksess. Men det handler naturligvis ikke om dans. Dansen er bare en utspjåket, overpudret og over gjennomsnittlig TV-vennlig utfordring som de utvalgte kjendisene skal arbeide seg gjennom. Egentlig handler det om mestringsfølelse og samhold og andre ubehagelig teambuildingaktige begreper fra privat sektor. Men teambuilding på vegne av hvem? Det er lenge siden det sluttet å være en prioritet å kurere de oppmerksomhetssyke; det har uansett ingenting for seg. Impulsen om å stille opp i kjendisbaserte dansekonkurranser på TV handler ikke om det enkelte ego, så mye som det handler om publikums frykt for Den fallerte kjendisen. En gang tidlig på 2000-tallet så jeg Knut Bjørnsen stå og selge kjeler på taket over inngangen til en butikk i Kristiansand sentrum. Jeg har hatt min andel sørgelige jobber i mitt liv, men ingen av dem har gjort meg så trist som synet av den tidligere Kvitt eller dobbelt-programlederen som var henvist til å bruke siste rest av sin kjendisstatus på å selge teflonbelagt kjøkkenutstyr til et intetanende sørlandspublikum. Og jeg tror ikke jeg er alene om dette; det er et eller annet dyptliggende i mennesket – og kanskje spesielt i nordmenn – som går i stykker når kjendiser rives ut av sin medierte verden og inn i en verden uten kameraer, flatterende lyssetting og overdrevent velvillige

fortolkningsrammer. Ingen har lyst til å se Inger Lise Hansen selge båtforsikringer i Kragerø; ingen ønsker å støte på Rune Larsen som sommelier på en middels god bergensrestaurant; ingen blir glad av å møte Noman Mubashir i skranken på DNB Nor. Ingen vil se mennesker som har oppnådd kjendisstatus reduseres til helt, helt vanlige mennesker. Kjendisene vet dette, og de vil ikke det norske folk så vondt. Derfor kan man ikke egentlig klandre verken TV 2 eller de deltakende for at Skal vi danse? finnes. Det er på sett og vis et sympatisk prosjekt – problemet er at det er så sjelutslettende uutholdelig å faktisk se på det, samt at det legger beslag på tid og ressurser som heller burde vært brukt på mer fornuftige programmer. Hvis man nå på død og liv skal stille til veie et sysselsettingstilbud for fallerte kjendiser basert på en sport uten publikumstekke sier det seg selv at bowling er det soleklare førstevalget. Hvis man ønsker å se Anna Anka og Lars Bohinen iført hudfargede tights og utilrådelige mengder brunt ansiktspudder kunne dette formodentlig latt seg gjøre innenfor mer oppbyggelige rammer. Og hvis TV 2 er på jakt etter et programkonsept som sikrer dem en stri strøm av promoartikler på dagbladet.no, er det både billigere og logistisk sett enklere å montere et par overvåkningskameraer på soverommet til Jenny Skavlan. Men som sagt, helt uten forsonende kvaliteter er det nå ikke. Alt kan dessuten tilgis, såfremt norsk fjernsyn bare beveger seg én tomme nærmere det stadiet der man produserer programmer som SVTs Vad är en människa?, hvor programleder og audiovisuell foregangsmann Fredrik Lindström uforstyrret og uten fiksfakseri fikk intervjue psykofarmakologer, kjønnsforskere og professorer i idéhistorie om den menneskelige tilstand i en hel time.

Hva er et menneske? Skal vi danse? Svar på det retoriske spørsmålet.

Atle Antonsen • Tuva novotny • anders Baasmo ChristiAnsen agnes Kittelsen • rolf lAssgård • iBen hjejle

SESONG

samlivsterapeuten som mener alle burde bo alene

PREMIERE toRsdag 22. sEPtEMbER kl. 21.40 på tv 2 74

8/2011


SPILL Tilbakelent hullkravling MS ANDRÉ WIL EN T KATI OU IN USSIN E R DARRO JEAN-PIER IGUEL BLONDIN M

Desktop Dungeons Windows, Mac, web, iPhone, Android Gratis eller ti daler www.desktopdungeons.net Dungeons of Dredmor Windows, Mac www.dungeonsofdredmor.com

Det er antageligvis på grunn av at en av utviklerne bodde en stund i Stavanger at «rougelike»-spillet Dungeons of Dredmor inneholder flust med referanser til lutefisk. Hvis du er ekstra heldig får du tak i et apparat som kan omforme hva det skal være til lutefisk. Akevitten i dette spillet inneholder 100% alkohol. Forfriskende! Etanol er en god ting i dette spillet. Positivt ladet er også spilldøden: «Congratulations, you have died!» Det er morsomt frem til døden inntreffer også.

1

En annen aktualitet i samme gate er Desktop Dungeons fra Sør-Afrika. Det renner også over av elegant vidd, og egner seg godt til korte perioder med spilling, siden man typisk kravler gjennom et hull på cirka ti minutter. Det kommer til å passe deg bra, dersom du, som meg, sliter med å finne tid til lange perioder med avkobling. Dessverre er det lett å bli hektet, og bare ta en runde til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og

en til. Og en til. Og en til. Og en til. For en stil. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Alpha-versjonen er gratis, og den har skikkelig dårlig grafikk. Det liker jeg. Hvis man forhåndsbestiller fullversjonen får man tilgang til beta-versjonen. Den har litt mer fancy grafikk. Og litt flere fancy funksjoner. Og kjører i browseren for økt casual-itet. Kult! Cool.

E R V A LE H En film av

äki Aki Kaurism

Kunstferdige rullespill Rock of Ages Windows, Xbox 360, PS3 www.atlus.com/rockofages Proun Windows Donasjonsbasert, altså kr 0 til ∞ www.oogst3d.net De Blob Windows Gratis! www.oogst3d.net Jeppe Hein, ’360 presence’ (2002). Et eksempel på knusing i samtidskunstkontekst.

ACE Teams forrige eskapade, Zeno Clash, var en surrealistisk voldsorgie uten like; stil er noe disse menneskene ser ut til å være opptatt av. Rock of Ages kommer ut i disse dager, og gir deg en viss grad av kontroll over en stein som ruller gjennom en håndfull kunsthistoriske epoker, og på vegen får den knust noe antikk kunst, en overdimensjonert David-statue av Michelangelo, og noe bekmørkt romantisk føleri av

1

Goya. Steinen kastes også innom noen gotiske middelalderkatedraler før den snirkler seg gjennom rokokko. Jeg håper det kommer en samtidskunst-oppdatering etter hvert. Apropos kunst og kuler, sjekk også ut Proun, der kulen ruller gjennom abstrakte landskap som minner om et Mondriaan eller Kandinsky-maleri – tittelen er en referanse til maleren El Lissitzky, som brukte begrepet til å betegne

«stasjonen der man skifter fra maleri til arkitektur» – i et forrykende tempo. Spillet er utviklet i landet der ulovlige substanser er lovlige. Samme team utviklet prototypen de Blob, der musa styrer en fargeklatt som ruller rundt i Utrecht og maler byen rød samt i andre freshe farger. Det minner om Katamari og Loco Roco iblandet et islett Carmageddon, for de som kjenner til slikt. Dersom ikke minner det ikke. Fresh!

Cyberpunken vender sin augmenterte nese tilbake Deus Ex Human Revolution Windows, PS3, Xbox 360, OnLive www.deusex.com E.Y.E. Divine Cybermancy Windows www.eye.streumon-studio.com Hard Reset Windows Utgis i september www.hardresetgame.com

Ikke bare kommer det tre nye cyperpunkete spill ut i disse dager: På kunstgalleriet No.5 i Bergen er det noen digitale stilleben å se denne herrens måned – et av dem inneholder coveret til filmen Cyborg fra 1989. Tilfeldig? Kanskje. Det er en film med Jean Claude Van Damme, og den er passelig lite kul. Bra muskler, likevel, og masse bra brøling. Mye bra! Deus Ex 3: Human Revolution kommer ut like før blekka du holder i hånda, og det betyr høytid i intellektuelle spillmiljøer. Her kan man kan meske seg i konspirasjonsteori-referanser og generell teknoparanoia i actionrollespillform. Den formen har

1

E.Y.E.: Divine Cybermancy også tatt. Dette er et ambisiøst prosjekt fra Streum On Studio, som foregår i et fremtidsunivers som er omfattende nærmest til det megalomane, fullt av skrivefeil, med et merkelig appelerende design. Dersom du ikke har tid til eller lyst på rollespillenes kompleksitet, men til gjengjeld har lyst til å skyte på roboter mens du springer bakover, kan du satse de surt oppsparte pengene dine hardt (cyberpun intended) på det destruktiode (er det et ord? Nå er det det) Hard Reset fra det polske studioet Flying Wild Hog. Det bringer tankene hen til det useriøse Serious Sam, samt eldre, arcade-aktige spill fylt med

formålsløs 90-tallsvold. Som du forstår, er det en sammenheng mellom disse spillene og tidligere nevnte Proun og Rock of Ages: Her er det også kuler, men de kommer ut fra pistoler og geværer. Hvis du føler deg mer på den retro-pasifistiske siden av cyberpunken kan du kose deg med gode gamle Normality, nylig relansert på GOG.com og DotEmu.com. Et annet klassisk cyperpunk-eventyr, Beneath a Steel Sky, er forøvrig å få tak i gratis, for fattige og folk med god smak. Tasty!

A PÅ KINO FR BER 16. SE PTE M www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

SPILL: Rasmus Hungnes

8/2011

75


“VELOPPLAGT OG VELSPILT TRA GIKOMEDIE!”

AFTENPOSTEN

“EN VOLDSOMT ENERGISK FILM, FULL AV TEMPO OG OVERSKUDDI”

KLASSEKAMPEN

“SEVERDIG, SOFISTIKERT OG ROCK A!”

NRK P3

“ENERGISK PORTRETT”

BT

“NORDIN LEVERER EN NYANSERT BALANSEKUNST DET LUKTER AMANDA-NOMINASJO N AV”

AFTENPOSTEN

“FØLSOM OG MORSOM”

HAUGESUND AVIS

PÅ KINO 9.SEPTEMBER FRILAND PRESENTERER “SØNNER AV NORGE” BASERT PÅ ROMANEN ”TEORI OG PRAKSIS” AV NIKOLAJ FROBENIUS I CO-PRODUKSJON MED LES FILMS D’ ANTOINE NIMBUS FILM FILM I VÄST OG GÖTA FILM MED SVEN NORDIN ÅSMUND HØEG TONY VEITSLE SKARPSNO TROND NILSSEN SONJA RICHTER OG JOHNNY ROTTEN KOSTYME ANNE PEDERSEN SMINKE EROS CODINAS KOMPONIST GINGE LYDDESIGN JOAKIM SUNDSTRÖM PRODUKSJONSDESIGN ARE SJAASTAD CASTING CELINE ENGEBRIGTSEN OG MIA JENSEN KLIPP VIDAR FLATAUKAN NFK FOTO MORTEN SØBORG EXECUTIVE PRODUSENT ASLE VATN OG JOHN LYDON ASSOCIATE PRODUSENT FRIDA OHRVIK CO-PRODUSENT ANTOINE SIMKINE MAJA DYEKJÆR BO EHRHARDT TOMAS ESKILSSON OG CHRISTER NILSON LINJEPRODUSENT THERESE BØHN MANUS NIKOLAJ FROBENIUS PRODUSENT CHRISTIAN FREDRIK MARTIN REGI JENS LIEN WWW.SONNER-AV-NORGE.NO facebook.com/filmensonneravnorge


POLITIKK

Mitt Brille Land Å begrense antall brillesett vi kan se verden gjennom, begrenser også mulighetene til å forandre den. Tekst Tore Andvig ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERHOLM Stadig nye kriser. Når det verste sjokket etter finanskrisen omsider har lagt seg, lurer det en ny én rett rundt hjørnet. Samfunnene i vesten er tynget av økonomisk stagnasjon og vedvarende høy arbeidsledighet som følge av ideologisk motiverte sparetiltak. Det ulmer i Europa og vi aner at opptøyer aldri er langt unna overflaten. De moderne demokratiene virker ute av stand til å adressere problemene. Den foreløpige responsen har variert fra inkompetent til den rene og skjære galskap. Stater redder banker, men kutter i trygder og pensjoner. Stadig flere – ikke bare ungdom i London – opplever at de står utenfor samfunnene, uten å øyne en utvei, en sjanse til å lande et meningsfullt og sikkert arbeid. For første gang siden begynnelsen av trettitallet tviler de fleste foreldre på at de vil overlate en rikere, tryggere og sikrere fremtid til sine barn, enn den de selv fikk overlevert fra sine foreldre. Både i Europa og på den andre siden av dammen, ligger venstresiden, det historiske svaret – den tradisjonelle demperen av kapitalismens mest brutale sider, menneskeliggjøringen av kapitalismens iboende brutalitet – som fisk på land: døende og desperat, forgjeves gispende etter luft før den blir slaktet, sløyd og spist. Venstresiden er utfordret av en mørkeblå, reaksjonær innvandrerfiendtlig, populisme med brune ytterkanter. Ut av disse frynsete bevegelsene trer stadig mer forstyrrende og farlige elementer frem; alt fra Behring Breivik og Tea Party-bevegelsen, til Fremskrittspartiet, Le Penn, Wilders, Sverigedemokratene og Berlusconi. Alle bygger de sin popularitet på et akkumulert sinne over dagens situasjon; usikkerhet, fremmedgjøring og avmakt. De målbærer folkets frustrasjon. Vi lever i en tid der neo-liberal ideologi har blitt internalisert i stadig flere av våre lands viktigste institusjoner. Sakte men sikkert bres

neo-liberalismen ut som et tungt teppe over en stadig større del av samfunnet. Resultatet er ikke bare at institusjoner er ute av stand til å ha den varmende innflytelsen de var tiltenkt, de er også ute av stand til å ta vare på sitt mandat, slik det opprinnelig var definert. Slik er de ikke lenger i stand til å være troverdige og effektive uttrykk for den kollektive viljen de til å begynne med var satt til å målbære. David Simons «The Wire» og Slavoj Zizeks siste sosialfilosofiske bøker er blant de mest avslørende observasjoner og analyser av dagens situasjon. På hver sin måte viser de to forfatterne hvordan dagens liberale demokratier er ute av stand til å håndtere problemene de er nødt til å løse. Problemene oppstår som resultatet av systemet. Zizek viser hvordan ideologi er et permanent og uutalt premiss for alle samfunnsdiagnosene og i alle handlingsalternativene vi gitt disse analysene kan tenke oss. Slik viser han problemene ikke er begrenset til feil eller pervertering av systemet på individ og/eller institusjonsnivå, nei, de er en iboende konsekvens av kapitalismen. Simon viser hvordan neo-liberalismen kledd opp i New Public Management-gevanter, ødelegger alle de viktigste institusjonene i en mellomstor amerikansk by, Baltimore. Over fem sesonger gir Simon en detaljert skildring av det organisatoriske økosystemet og hvordan institusjonene spenner bein på hverandre. Huset vinner alltid: Simon sier rett ut at serien dreier seg om konsekvensene av kapitalismens seier, den globale kapitalens undergraving av arbeidskraftens verdi; om alle arbeiderne vi ikke lenger trenger siden ny teknologi har gjort dem overflødige – eller produksjonen er flyttet til et lavkostland. Denne prosessen har desimert behovet for arbeidstakere innen industriell produksjon i de fleste vestlige land. «The Wire» beskriver resultatet av kapitalens triumf i vestlige industrialiserte økonomier – en verden der

Hva skjer når vi bare har ett tilgjengelig prisme å observere verden gjennom?” mennesker blir mindre og mindre verdt. Unntaket er de få som er på toppen av pyramidespillet. Som Simon sier: «Noen er heldige og finner på en ny musefelle – men det store flertallet av oss, mennesket som klasse, blir mindre og mindre verdt. Kapitalismen er et kasino der noen vil være heldige og vinne jackpot, mens det store flertallet taper, og oddsen alltid vil alltid være i husets favør.» «The Wire» er en studie i hvordan institusjonene som har blitt bygget for å ivareta fellesskapets interesser, ikke lenger virker. Hvordan de i stedet ender opp med å ivareta sine egne interesser: «oligarkiet vi liker å kalle et demokrati som er besatt av penger», sier Simon. Hans fokus er ikke bare hvordan systemet er ødelagt, men hvordan det uten en omfattende politisk reform vil være tilnærmet umulig å forandre det. Simon viser til Shakespeare, Tchekov, Ibsen og «all that good shit». Her var individene i kamp med seg selv eller et system som kunne overvinnes. I dag – ikke minst hos individfetisjisten USA – er imidlertid de gamle grekerne mer relevante. Her spiller individene en heroisk, så visst, men likevel nytteløs kamp mot skjebnen, en skjebne som avgjøres av gudenes interne feider eller hva orakelet i Delfi hadde spådd. Denne skjebnen, en skjebne uavhengig av vilje, evne eller heroisk kamp, er tragisk nok mer relevante i dagens postmodernistiske kapitalisme, mener Simon. «The Wire» legger frem dette synet, bare at gudene er byttet ut med institusjoner. Resultatet er det samme: En nytteløs og desperat kamp mot skjebnen med bare ett mulig utfall: Tragedie og undergang. Der Simon gir oss et detaljert utsnitt av virkeligheten, er Zizek langt mer anek-

dotisk i stilen og har et annet fokus. «I The Wire» ødelegges institusjonene fra innsiden, via de to ideologiske forutsetningene til neoliberalismen: New Public Management (NPM) og grådighet. Zizek utfyller Simons detaljerte beskrivelse av mekanismene i Baltimore, ved å vise hvorfor neo-liberal ideologi fører til innføringen av systemer som NPM, og hvorfor det er tilnærmet umulig å gå bort fra NPM så lenge vi er fanget i dagens ideologiske virkelighet. Zizek presenterer eksempler som viser hvor vanskelig det er å bli kvitt feilaktige oppfatninger som bunner i ideologi. Han er ikke så opptatt av hvordan mekanismene i systemet faktisk virker, men hvorfor disse mekanismene er en del av selve logikken til systemet, dets ideologi. Neo-liberalismen er ofte ute av stand til å adressere problemene fordi mange av dem er direkte konsekvenser av neo-liberalismens logikk, hevder Zizek. Han legger frem en ide om at ideologi og den materielle virkeligheten fusjoneres gjennom en prosess av «kollektiv internalisering av neo-liberalistiske verdier». En prosess som medfører at vi kun står igjen med et neo-liberalt vindu å se verden gjennom. Hva skjer når vi bare har ett tilgjengelig prisme å observere verden gjennom? Hvordan hemmes vi av den neo-liberale fortolkningen av virkeligheten, som vi alle er fanget i? Dette er spørsmål som Zizek stiller. Slik er han hele tiden på jakt etter den underliggende ideologien, de uuttalte, ubevisste premissene vi bygger våre samfunn på. Hva vi oppfatter som mulig er avhengig av hva vi oppfatter at er. Å begrense antall brillesett vi kan observere verden gjennom, begrenser også mulighetene til å forandre den. 8/2011

77


Signy Fardal (50), redaktør i ELLE. Landets mest kjente løvemanke. Har skrevet boken Fashion Bible. Var raddis som ung. Har jobbet i Klassekampen, Dagsavisen, Ny Tid, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Bokser på fritiden, når hun ikke klapser til journalister. Er redd for spøkelser.

Vi lager ikke et blad om psykisk helse”

78

8/2011


Djevelen snakker ikke bare svada. FOTO ATLE richter schie – Gud, jeg har drukket champagne siden jeg kom på jobb i dag! Er du drita? – Jeg må i hvert fall få lese intervjuet før det går i trykken.

1 6 1 6

Ja, hvis vi også kan få sjampis? – Det er tomt nå. Skuff!

Ok, hvorfor skriver og snakker alle HELT likt i dameblader egentlig? Har dere en slags fancy fashionista-algoritme dere kjører tekstene gjennom på de små rosa Mac-ene deres? Eller er alle faktisk klin like? – Jeg er helt uenig i at vi i ELLE skriver likt.

«Jeg simpelthen elsker denne mintgrønne Marc Jacobs-vesken, den sklir rett inn i høst-garderoben!» Et must for pastellglade fashionistas som meg selv. Jeg sverger til new vintage! Ludidu!»

1

Null gjenkjennelsesfaktor? – ELLE skriver mye bedre enn alle de andre magasinene på det norske markedet. Vesentlig bedre. Så da må dere sette dere ned og lese ELLE litt grundigere. Vi sier mye mer enn det. Det har seg sånn at mange kopierer oss, og prøver å gjøre som oss. Jeg skal ikke nevne nøyaktig hvilke blader det gjelder … Når det er sagt, så henvender vi oss til moteopptatte jenter, og noe blir jo litt likt i hvordan man henvender seg til én lesergruppe. Men jeg aksepterer ikke premisset for spørsmålet. Jeg synes ikke ELLE er like de andre.

6

Greit. Hva mener du er en frigjort kvinne i dag? – Det er ei kvinne som velger å gjøre det hun vil. Det kan likegodt være en som velger å være hjemme med fem barn, som en toppsjef. Det å være fri handler om å bryte barrierene, og kunne leve i tråd med det man selv vil. Det tror jeg kvinner i andre generasjoner ikke har hatt anledning til å gjøre. Forventningene og rollene var veldig styrt av menn, samfunnet generelt og kvinner selv – kvinner er noen ganger kvinner verst.

6

1

Er dameblader eller manneblader best på objektivisering av

damer? – Det er et godt spørsmål. Både dameblader og herreblader selger jo med damer på coveret. Men jeg mener selvfølgelig at det er herrebladene som objektiviserer, og ikke kvinnebladene.

6

Hva er det med dameblader og oppheng i pasta med kroppsfa-

song? Puppepasta, penispasta, rumperavioli, analmakaroni … – Jeg fikk faktisk en pakke med penispasta en gang, som jeg serverte i en jentemiddag. Men det må være minst ti år siden. ELLE har ikke fulgt med på utviklingen på den fronten.

1

Lille-speil-i-veska-der, er du, Signy Fardal, den mest fryktløse motesjefredaktøren i landet her? – Det vil jeg tro.

6

Vi hadde ikke planlagt å intervjue deg igjen. Egentlig ville vi ha konkurrenten din Vanessa Rudjord, sjefredaktør for Norges eneste rendyrkede motemagasin, Costume. Men hun avlyste dagen før avtalen. Fikk kalde føtter. Ikke tøff nok, mente hun. Litt dårlig stil. Var hun så lunefull da du jobbet med henne også? – Jeg tipper at Vanessa tok en spansk en der, og hadde sine grunner. Vanessa er tøff, hun. … Men jeg har flere år på baken enn henne, så jeg er hakket tøffere.

1

Hvem synes du har best stil i Norge, utenom deg selv? – Jeg er fornøyd med min stil, selv om den på ingen måte fortjener plassering på den ene eller andre lista. Det som er morsomt i dag er at jeg har bursdag, så jeg kom på jobb til kake og champagne, og mens jeg klemmer den ene etter den andre kommenterer jeg til alle at de er så fint kledde. Så viser det seg at de har kledd seg ut som meg for anledningen! Hoho.

6

Hva er smak for deg? – Det er vanskelig å definere smak, for det handler om hva som er god smak og dårlig smak ikke sant. Jeg synes det er ufint å heve seg over andres smak.

6

Men er ikke smak det dere driver med i ELLE? – Det vi gjør er å tolke trendbildet til enhver tid. Handler det om smak? Smaksbegrepet føles litt patronizing. Jeg synes ikke noen har rett til å si at min smak er bedre enn din smak. Smak er ofte noe man bruker i forhold til klasse. Overklassesmak. Arbeiderklassesmak. Sigøynerdamemaleriet med de store øreringene, er det dårlig smak eller ikke? Så smak synes jeg er et vanskelig begrep.

1

Jaha, Signy Bourdieu. Men ser du ikke på deg selv som en premissleverandør på smak for 191 000 kvinnemennesker? – Hvis det er riktig som dere sier at jeg forvalter god smak, så ville jo alle leserne av ELLE likt akkurat det samme. Og det gjør de ikke. Det er 191 000 lesere som liker ulike ting. Man kan si at det vi presenterer ikke er smak, men trender. Noe av det viktigste budskapet for oss er ikke kopier catwalken. Da er du fantasiløs. Det handler om hvordan du selv tolker trendbildet, og setter det sammen på din måte. Det er jo avhengig av hva som er ens passion … GUD, jeg kjenner jeg ikke skulle drukket så mye før intervjuet, hvor var vi? Vi snakket om smak?

6

Synes du også det er ekkelt at det heter smaksløker? – Det har jeg ikke tenkt på før, men det er jo ganske ekkelt. Det er litt som adamseple. Det er også litt ekkelt.

1

Vil du anslå at den gjennomsnittlige redaksjonelle benlengden i ELLE er høyere eller lavere enn i Costume? – Hoho! Vi kan ta den kampen altså. Forskjellen på redaksjonene er vel først og fremst at i Costume ser alle ut som én. Vanessa kan sende hvem som helst fra redaksjonen og si at det er Vanessa fordi alle likner og kler seg som Vanessa. Alle er blonde og pene og like gamle. Det er litt mer bredde hos oss. Bokstavelig talt.

6

Hehe. Du vet at den blogge-benkryssposeringen stammer fra Steven Meisel sitt SS2001-shoot for Vogue med en tissetrengt Kate Moss? – Nei, men når jeg tenker meg om og ser for meg det bildet, så er det helt logisk. Det er jo ofte sånn at ting har et naturlig utspring. Det var interessant informasjon.

1

1 6

Takk, vi fant det på helt selv.

Det gikk jo ikke så bra med det der SHEMALEprosjektet ditt, ELLE Mann. Har du fremdeles et brennende hjerte for menn med god smak? – Der må jeg arrestere dere. Det råder full forvirring i mediemarkedet rundt det at vi la ned she-male. Det er ikke sant at det ikke gikk bra. Annonsørene elsket bladet. Det handler om at vi fikk nye eiere, som hadde panikk for finanskrisa i 2010, og la det ned. Jeg brenner for menn med god smak, absolutt.

Hva er en mann med god smak? – Jeg synes det finnes flere av dem nå enn for ti år siden. Det er mindre skitne negler, tennissokker og svette t-skjorter. Jeg tror menn er mindre redde for å bli oppfattet som homo fordi de er opptatt av klær. Jeg synes det er kjempeviktig med klær, de som sier de synes det er uviktig, da er det noe de ikke skjønner.

6

Hva er det de ikke skjønner? – Det er veldig dumt å ha et visuelt uttrykk som kommuniserer noe helt annet enn hvem du er. At hvordan du fremstår henger sammen med hvordan du fremtrer, gjør at du kommer lettere frem i verden. Det har tatt lang tid for norske menn å skjønne. Men jeg har sans for den barske norske mannen. Lenger nede på kontinentet kan det bli for jålete. En smakfull mann dusjer hver dag, kler seg i rene ting, passer på at jeansen sitter som den skal, er opptatt av å ta seg ut, uten at det tar overhånd.

1

Apropos menn: fæsjenverdenen har alltid hatt skikkelig sansen for det androgyne og kjønnsoverskridelse og sånn.

6

Er du i kontakt med din indre mann? – Det er veldig mye androgyn mote fremover! Mange av sesongens show var basically guttejenter. Jeg tror nok det finnes kvinnelige og mannlige egenskaper, og at jeg besitter begge deler. Men jeg har nok ingen mann inni meg som sitter der og kommanderer.

1

Jeg kjenner en mann som heter Sigve Knardal, nesten Signy Fardal det!!

1

Er du enig med en annen profilert moteredaktør om at en mann ikke er verdt et forhold hvis han tjener mindre enn én mill i året? – Jeg har aldri har valgt menn ut fra penger. Selv om jeg har hatt mulighet til det.

6

Jasså, jasså! Og hvem tjener mest av deg og kjæresten din? – Det er meg.

1

Hva er det mest smakløse du vet? – Om dere sikter til om jeg har hang-ups på konkrete ting, så har jeg ikke det. Jeg er litt eldre enn dere, men jeg hører en del på P3, og har lagt merke til at yngre folk henger seg opp i småting som man bedømmer veldig utifra. Da er man ute, liksom. Det legger jeg merke til hos de yngre jentene i redaksjonen her også.

6

Hvor mange ganger er du blitt anmeldt for brudd på arbeidsmiljøloven siden sist vi møtte deg? – Nå trodde jeg dere spurte om «hvor mange unger har du blitt anmeldt for …»

1

Heh. – Nei, altså, ingen. Jeg er ikke blitt anmeldt for brudd på arbeidsmiljøloven.

1

Har du fått noen til å grine i det siste da? – Ikke som jeg vet. Men det kan jo hende folk går ut og gråter.

6

Du vet at den klassiske highfashion-poseringen med krumrygg stammer fra da Natalia Vodianova ble bokset i magen under en fotoshoot/voldtektsforsøk med Terry Richardson? – Nok en gang er det forunderlige fakta som kommer frem her, jeg visste ikke dette heller! Men det høres logisk ut. På et tidspunkt må jo noen ha oppfunnet den poseringen, men personlig synes jeg ikke den er særlig lekker. Når mine medarbeidere kommer til meg med en moteserie med mye av den slags spastiske poseringer, blir det diskutert.

1

Mørkt kropp-o-lemma: leve uten pupper og vagina resten av livet, eller dekket av permanent akne resten av livet? – Selvfølgelig å dekke meg med Acne. Eller, dere mener brandet Acne, sant?

1

Nei, akne. – Aiaiai! Hva skal man da med pupper og vagina?? Gurimalla, det er jo helt håpløst. Jeg nekter. Begge deler er helt utenkelig. Sorry. Neste spørsmål.

6

Hva er kriteriene for å bli valgt ut til stilartiklene deres? – Jenter med kul stil. Det er det viktigste og egentlig eneste kriteriet.

6

Kunne dere valgt en med downs? – Vi lager ikke et blad om psykisk helse.

1

Akne da? – Altså, ikke Acne-Acne, men akne? Vi pleide å kalle det kviser... Vi velger personer vi tror våre lesere blir inspirert av, og som de kan identifisere seg med. Vi velger jo ikke folk som er helt utenfor målgruppen. Vi er alltid interessert i å få tips om kule jenter med kul stil. Dere to er sikkert kandidater til det.

1

Så snilt sagt. Prrrr. – Men jeg tror jeg aner hva dere prøver å få meg utpå her, og må bare si at man helt sikkert kan irritere seg over at moteverdenen handler mye om visuelle ting. At det handler om pene kler, pene ansikter, pene krukker …

6

… Krukker? Som i mugger? Tetas? – Krukker. Krem! … til og med maten vi har på trykk i ELLE skal se lekker ut. Sånn er det. Det står jeg for. Like it or not. Det er ikke noe mål i seg selv å vise stygge mennesker. Kan du stille opp i den månedlige styggesaken vi har hver måned, liksom?

1

Hvorfor blir vi aldri invitert på de ville nachspielene dine? – Folk sier stadig det! Jeg har litt nachspiel altså, men jeg er jo en voksen dame, så ikke så ofte. Vet du hva jeg tror det kommer av? Jeg bodde i en leilighet i Josefinesgate da jeg flyttet ut fra samboeren min en kortere periode, men navnet mitt står fortsatt på døra og på postkassen. Og hun som bor der nå, hun har ikke gjort noe med det. Så hun lever på at folk tror det er hos meg! Det er sant. Og så har hun fester der, og det er fullt av DJ-er og vill festing og alt.

6

Ro-ro-ro! – Den unnskyldningen er så dårlig at dere skjønner at den må være sann.

1 6 1

Er puppene dine ekte? – Ja. Absolutt alt er ekte her.

Håret er vel ikke helt ekte. – Neehei, hårfargen er ikke ekte. Men jeg vurderer om jeg skal skjære et hull på toppen her og skru til litt. Stramme opp ansiktet. Men jeg vet ikke om jeg gidder. Kanskje om fem år. Når tror du botox kommer på Narvesen? – Det er et godt spørsmål. Sikkert ikke lenge til. Det overrasker meg litt at så mange unge jenter gjør det. Jeg har ikke noe forhold til om det eller helsefarlig, men jeg skjønner ikke hvorfor de gjør det når de er pene nok fra før. Jeg kjenner mange som har gjort for mye av de tingene, og fått det Donalduttrykket.

6

1 6

Puledokketrynet. – Nettopp. Restylan, er det ikke?

Jeg har en kompis som sier botox virker forebyggende på rynker. – Det er bare tull! Dere må ikke finne på å gjøre det før dere er femti. Hvor gammel ble du i går, om jeg tør spørre? – Femti. Nå har jeg blitt voksen, fordi jeg klarer å si det uten at det er guffent. Det å bli gammal er en tung ting i denne verdenen, i hvert fall i motebransjen. Man vil jo helst være 33 hele livet. Det beste komplementet jeg kan få er når folk sier «wow, du ser jo så mye yngre ut!».

1

6 1

… – Det er mye bedre enn om folk kommenterer at jeg er snill, eller flink eller kul. Ungdommen er en tapt ting.

8/2011

79


HØSTEN 2011

TAUBA AUERBACH TETRACHROMAT KUNSTHALLEN 11. N OV E M B E R — 2 2 . D E S E M B E R Kurator: Solveig Øvstebø

DETAILS KUNSTHALLEN 9. S E P T E M B E R — 3 0 . O K T O B E R Med: Lene Berg, Burak Delier, Avi Mograbi, Trevor Paglen, Superflex, Milica Tomic´. Kuratorer: What, How and for Whom ( WHW ).

OH HOW TIME FLIES CHAOS AS USUAL NO.5 9. S E P T E M B E R — 2 . O K T O B E R

NO.5 7. O K T O B E R — 6 . N O V E M B E R Med: Matthew Antezzo, Paolo Chiasera, Mai Hofstad Gunnes, Ane Mette Hol, Eve K. Tremblay. Kurator: Erlend Hammer

Med: Kwame Apagya, Ann Craven, Liz Deschenes, Thomas Julier (i samarbeid med Cédric Eisenring og Kaspar Mueller), Olia Lialina og Dragon Espenschied, Takeshi Murata, Seth Price, Antek Walczak. Kurator: Hanne Mugaas

NO SENSE OF PLACE NO.5 11. N OV E M B E R — 2 2 . D E S E M B E R With: David Adamo, Einat Amir, Keren Cytter, Brendan Fernandes, Carole Douillard, Dora Garcia. Kuratorer: Elisabeth Byre og Christian Alandete

ALEKSANDER STAV THE EGRESS

Bilde: Tauba Auerbach, installationview from The W Axis, Standard (OSLO) Oslo, Norway, 2010

IN-BETWEEN 2 . — 9. N OV E M B E R

W W W. K U N S T H A L L . N O

2011-september-bergen  

&amp; MØter signy FArDAl Raptus Ekko pRofEssoR pEz Mads BERvEn HannE vatnøy Jonas v +++ WWW.nAttOgDAg.nOBergen8-sePteMBer2011//sMAk ERlEnd o...

2011-september-bergen  

&amp; MØter signy FArDAl Raptus Ekko pRofEssoR pEz Mads BERvEn HannE vatnøy Jonas v +++ WWW.nAttOgDAg.nOBergen8-sePteMBer2011//sMAk ERlEnd o...