FILM berg-og-dalbane, høvelig godt spilt og fremstilt, slik at man som tilskuer føler seg engasjert i de fleste av konfliktens parter. Vakkert fotografert, alltid lett overeksponert. Rasmus Hungnes Premiere 14. oktober Ole Brumm Regi: Don Hall, Stephen J. Anderson Skuespillere: Jim Cummings, Craig Ferguson, John Cleese (engelsk versjon) Aldri to m-er i slutten av et ord, utenom Ole Brumm. Ah! En ny Ole Brumm-filmatisering fra Disney. En historie om grådighet, massehysteri og kommunikasjonssvikter. Dessverre klarer ikke Disney å formidle A.A. Milnes ånd gjennom sin franchisering av hans episke verker, og hele affæren føles ganske platt. Disney-Ole Brumm mangler mye av selvinnsikten vi liker ham for, og i likhet med alle de andre karakterene i fortolkningen høres han ut som om han er mentalt handikapet når han snakker. Oversettelsen er dessuten et makkverk i seg selv. Ordspillene funker rett og slett ikke: «Jeg kan ikke knyte en knute» har ikke det samme potensialet for misforståelser som «I can not tie a knot», som sannsynligvis er det som sies i den engelskspråklige
2
originalversjonen. Det er flere eksempler på slikt i filmen, som dere får se dersom dere går og ser den. Men ikke gjør det. Unger, les heller bøkene! Det mektige Disney-konsernet makter ikke å fange den filosofiske tyngden og den dype livsvisdommen som ligger i Milnes mesterverker. Men hvis dere går og ser filmen allikevel, husk at det kommer en liten filmsnutt etter rulleteksten. Rasmus Hungnes Premiere 21. oktober Real Steel Regi: Shawn Levy Skuespillere: Hugh Jackman, Kevin Durand, Evangeline Lilly, Anthony Mackie, Hope Davis Hvitevare-voldsporno. Året 2020 er boksing en utdødd sport og overgrodde terminators har tatt over kampen. Ikke mot menneskerasen, men hverandre. Motoriserte kjempeklumper hamrer løs så skruene fyker, mens publikum jubler for hver kroppsdel som detter av. Robot Boxing er den mest populære sporten i amerikaverdenen, med TV-mesterskap, kjendismaskiner, og skitne undergrunnsdivisjoner uten regler. Hugh Jackman spiller den håpløse robotmanageren som konsekvent taper og skylder penger til alle og enhver. Han driter seg ut gang på gang, og da
3
det viser seg at han har en elleve år gammel sønn, selger han foreldreretten for å kjøpe en ny robot. Men før han får pengene må han passe på gutten noen uker, og har du sett Rainman så vet du hvordan dette går. Robotslåssingen lar Disney vise ekstrem vold uten blod, som gir lav aldersgrense og mulighet til å tappe et kjempemarked av voldskåte småbarn. Det kjærlige forholdet mellom far og sønn blir utviklet på en grunn og forutsigbar måte, og det legges ikke skjul på at det bare er en unnskyldning for å vise levende hvitevarer. Blikkboksene blir svimle og rister på hodet etter slag i topplokket, men selv om det er en barnefilm vil nok enhver som vokste opp med transformers på frokost-tv synes det er litt kult. Metallkrigerne kan til og med å danse. Robotdansen, selvfølgelig. Kampene flytter fra en eksotisk location til en annen, og det er åpenbart investert mye penger i dataanimasjon. Det er pent laget, men de kunne ha gjort mer ut av historien om mannen som har mindre følelser enn maskinene sine, eller den mystiske roboten som sønnen finner på en skrothaug. Men det gadd ikke manusforfatteren, så her får du klang, kræsj, boink for alle penga. Torgeir Blok Premiere 25. november
THE KENNEDYS I SALG PÅ BLU-RAY & DVD 9. NOVEMBER
SON OF NO ONE I SALG PÅ BLU-RAY & DVD 9. NOVEMBER
FROM THE PRODUCER OF
THE EXPENDABLES
På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet Regi: Steven Spielberg Med: Erik Solbakken, Kåre Conradi, Paul Ottar Haga, Anders Hatlo Catch me if you think I’m Indiana Jones. Steven Spielberg sa han aldri hadde hørt om Tintin da den første Indiana Jones-filmen kom i 1981. Om dette er sant er det en påpasselig tilfeldighet, for den animerte versjonen han nå gjengir av den belgiske tegneseriehelten fremstår som nærmest uatskillelig fra hans egen globetrottende arkeolog. Stedene hovedpersonen besøker, karakterene han møter på veien, mysteriene han må løse og musikken som spilles i bakgrunnen, er så gjenkjennelig
at det like gjerne kunne være en ung Indiana vi får være med på nye eventyr. Spielbergs fingeravtrykk ligger tykt over hele filmen, helt fra introen som minner sterkt om Catch Me if you Can. Motion capture-teknologien har blitt finpusset og leverer ansikter med porer i huden, urenheter og gamle arr som gir de rett så karikerte karakterene en absurd realisme. Det er en fryd å la øynene vandre på safari over detaljerte bakgrunner og 3Deffekter er anvendt med filmatisk kyndighet. Spielberg har også utnyttet friheten av å kunne bevege kameraet uavhengig av fysiske lover, og leker med å la oss følge Tintins hund på egne småeventyr gjennom trange kroker, såvel som lange actionsekvenser uten klipp. Når du vet det er brukt mil-
lioner for å fange ansiktsbevegelser for å oppnå fotorealisme, blir det imidlertid rart å se en munn tydelig forme «you» når den uttaler et norsk «deg». Oversettelsen går heller ikke helt på skinner, og flere engelske uttrykk – og vittigheter – mister sin mening på veien. Spielberg var selv en av de som i sin tid klarte å heve «tullesjangere» som action og sci-fi opp til det mest lukrative Hollywood produserer, og selv om Tintin ikke er like minneverdig som Harrison Ford med pisk, vil han kanskje være med å bidra til at vestlig dataanimasjon omsider blir anerkjent som noe mer enn barneunderholdning. Torgeir Blok Premiere 28. oktober
Footloose Regi: Craig Brewer Skuespillere: Dennis Quaid, Kenny Wormald, Julianne Hough, Miles Teller Som lutefisk uten Bacon. Footloose er en religiøs dansefilm om gladkristne skaphomser som vil prise herren med piruetter og rumperisting. Om religionsvinklingen er nødvendig for handlingen, eller om filmskaperne faktisk har et budskap, er ikke lett å si. Så du originalen fra 1984? Da har du sett denne også. Sekund for sekund kommer samme scener med samme karakterer som sier samme replikker. Kevin Bacon er byttet ut, men ellers ankommer den samme bygutten den samme bygda, kjørende i den samme slitne bobla med den samme bakgrunnsmusik-
ken. Det er fortsatt ulovlig å danse, men pussig nok besitter alle innbyggerne imponerende danseskills. Heller ikke denne nyinnspillingen tror filmskaperne at noen vil følge med på, så 30 minutter inn i filmen får vi igjen se en komplett oppsummering av det som har skjedd så langt. Også denne versjonen er tungt ladet med homofile ymt. Hovedpersonen lærer sin bestevenn å danse med en barbiestereo som spiller «Let’s hear it for the boys» og mener «Only assholes use words like ’gay’». Blir han frustrert drar han til en tom lagerbygning for å turne og danse ballett. Han inngår et platonisk forhold med en prestedatter som gjør alt for å omvende ham, dog med noe spekulative fremgangsmåter. Hun gir ham en bibel i håp om at han skal kline med henne som takk,
men han stritter i mot og skylder på at «You’ve been kissed plenty of times». Siden filmens religiøse budskap ikke appellerte til meg, sjekket jeg christiananswers.net for å finne ut hva troende mener om saken. De klager imidlertid på «mange scener med stramme bukser og kløft». Noen synes at prestedatteren appellerer for mye til kjødets gleder, mens andre mener filmen er rett ut satanisk, sammenlikner den med mafiavirksomhet og siterer Samuels bok, kapittel 15:23 – «For trass er som spådomssynd, ulydighet er som avgudsdyrkelse». Torgeir Blok Premiere 28. oktober
5
1
CHANNING TATUM TRACY MORGAN KATIE HOLMES RAY LIOTTA JULIETTE BINOCHE AL PACINO
RARE EXPORTS I SALG PÅ DVD 23. NOVEMBER
DAGSAVISEN
AFTENPOSTEN
FREDERIKSTAD BLAD
DRAMMENS TIDENDE
FILM: HÅVARD NYHUS
10/2011
73