Page 1

BERGEN 10 - NOVEMBER 2011 // EGO

WWW.NAttOGDAG.NO

Casiokids Lars Vaular Vågard Unstad Jonas V

& MØTER Claus Lundekvam Testet: Reindyrka

om hvalsang og 2. verdenskrig

Nathalie Nordnes / Foto: Chris André Aadland

Pikselfestivalen Ron Mann Immaturus Lemâitre Envy +++

Kulturstien: dette er ScenekunstBergen

N&D ANMELDER: Drive Contagion Sommerland Björk The Devil’s Blood Hanne Kolstø +++

Natt&Dag - Siden 1988


0_AW11_Spread_A1_Layout 1 2011-10-27 15:21 Page 1 236 Fogra39 TAC300 Coated


0_AW11_Spread_A1_Layout 1 2011-10-27 15:21 Page 2 236 Fogra39 TAC300 Coated


tenk hvis han aldri ringer...


Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


BERGEN - NOVEMBER 2011

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN ESPEN HAUKAAS JOHNNY JENSEN Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Vågard Unstad Anders Gogstad Rasmus Hungnes Karoline Skuseth Thomas Cook Aksel Kielland Eirik Kydland Øyvind Skarbø Kristoffer P. Rambøl Tete Lidbom Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen Marie-Alix Isdahl Voisin Lars Kristian Midtsjø Ulrikke Nordseth Horowitz Mathias Rødahl Inger Lise Hammerstrøm Håvard Ringen Jørgen Nordeng Pil Cappelen Smith Wenche Sundt Bendixvold Ragnhild Brochmann Torgeir Blok Thomas Kenworthy Thea Østerberg Fotografer Øysten Grutle Haara Kari Tønseth Chris Andre Aadland Sjur K. Pollen Sjursjur Andrew Amorim Aleksander S. Lunde Jørgen Gomnæs Stephen Butkus Jonas Meek Strømman

Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo

14

Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Casiokids dissekerer det nye albumet – låt for låt ....................................................................... 12 Hva har du i bagasjen, Jonas Forsang? ............................................................................................... 14 Nathalie Nordnes om utvandrerhistorie og Richard Attenborough ...................................... 21 48 timer i Hell(as) ........................................................................................................................................ 24 Uskylden er tapt ......................................................................................................................................... 28 Bildeserie: DARJEELING CHAMPAGNE ........................................................................................................ 30 Design ............................................................................................................................................................. 43 Testet: Reindyrka ........................................................................................................................................ 44 Øyvind Skarbø skriver om jazz .............................................................................................................. 47 Musikk: Mestertakter ............................................................................................................................... 50 Vågard Unstad fra A-Laget debuterer med egen spalte ............................................................... 52 Kulturstien: Oversikt over Scenekunst-Bergen ............................................................................. 58 Musikkintervju: Lars Vaular flytter til Oslo ................................................................................... 61 Musikkintervju: Envy ................................................................................................................................. 62 Musikk: Hanne Kolstø, Björk, The Devil’s Blood .............................................................................. 64 Film: Drive, Sommerland, Contagion ..................................................................................................... 68 TV & Spill ........................................................................................................................................................ 74 NATT&DAG møter Claus Lundekvam ........................................................................................................ 78

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

61

www.nattogdag.no Takk til Heartbreak

M

Ø M E R KE T ILJ

43 1

24

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Økonomi Netledger

Trykkeri

01

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no

64

8

DETTE HØRTE VI PÅ

68

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

10/2011


edbergen Apple-forhandler siden 1981

Prøv en ny og raskere MacBook Air. Forvent alt. Fra en maskin som veier nesten ingenting. Med den nye generasjonen Intel Core i5-prosessor og Thunderbolt I/O for lynrask dataoverføring, er den perfekte bærbare til alle dagens oppgaver nå enda kraftigere. Nye MacBook Air, som er tilgjengelig i 11- og 13-tommersmodeller, har også bakbelyst tastatur i full størrelse, 100 % flashlagring, et batteri som varer lenge, og OS X Lion, den nyeste utgaven av verdens mest avanserte operativsystem. Alt i et robust unibody-kabinett i aluminium. Stikk innom EDBergen for å prøve den tynneste og letteste bærbare Mac-en noensinne.

EDBergen AS www.edbergen.no | Strandgaten 64 - i begynnelsen av Gågaten | 55 36 30 50 | post@edbergen.no TM og © 2011 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.


OVERHØRT

LESERBREV Kjære Emma!

...

Når Operafestivalen skal rette seg mot ungdom gønner de på med «Hans og Grete på Kjøret». Fra hasj til herroin, liksom. En av VGs sportsjournalister har visstnok pælma ølflasker på en TV 2-bil Norges sjette rikeste butikk-konge var på restauranten St. Lars, hvor det hang et bilde av ham selv som så på et maleri av seg selv (metalol), og plutselig var bildet tatt ned fra veggen og lå i et hjørne …

Takk for sist. Syntesen av Burroughs og Barnas Gård (jeg har direkte erfaring med begge) syntes meg påtagelig dugelig fortellermessig, og subversiv, idet den som dagsrevyscene gir sikre sjokk uten at rikets mektige journalister (av typen: «Nå skal vi ha debatt, måtte den tyngste bekymring vinne!») skulle koke offerproblematikk av skildreriet; det yndige bruddstykket av dine ungdomsminner, i fin flukt mellom det billedrike susjettet til en totalforbudt kortfilm (eller langfilm eller dukkefilm) og utlegningen av en lovtekst. Det var derfor jeg tenkte: «Endelig en skrivende som vet å misbruke leserens hjerne. Hvem er den dama?» Da dukket du opp som en fe. Etter det har jeg lest videre i artikkelen («Animalplassert kjærlighet», artikkel om bl.a. dyresex i aprilutgaven, red. anm.) og fått med meg sjelene i helpels. Og så tenker jeg litt mer: For en tid tilbake var det diskusjoner om hvorvidt dommere skulle få lov til å gå med islamistskaut, og dermed utrykke identitet av religiøs karakter. Men hvorfor begrense seg til det religiøse, hvorfor ikke la dommerens drakt uttrykke identitet av karakter X? Og man kan jo kalle seg for hva som helst nå til dags, som Espen Værsågod Takkskalduha, Faen Jansen, Myggfrid og Gud Vet Hva. Og vips, på dommerse-

tet sitter Lille Kanin Wergeland, en blodtørstig moralist. Med den hellige gjenoppstandelse av en slags sodomiparagraf vil man således risikere forvaring for «avskyelig omgang med en ussel harepus» (sitat L. Kanin, dommer og kandidat til Høyesterett). Hvor blir det av våre felles verdier i det ville dyreland? Nei, takke seg til et godt, gammeldags skap, eller Pandoras eske, som det også heter, skjønt man risikerer å bli arrestert av en skaphamster. Når man har kjent lovens lange skaphamsterpote på ens skulder vil man vel nødig vise fingeren til purken en gang til. Eller hva? – Simen Kjære Simen. Kroken på Café 33 blir liksom ikke den samme uten den gnostalgiske samtalen med deg. Beklager smyginga rundt midnatt, men jeg tror ett glass til av Den Røde Fare ville ført til mer skade enn fryd. Regner med at du klarte å drikke opp, så får vi heller ta en raincheck på vinflaska. Og takk for mailen! Lov meg at du ikke holder sånt inne mer, a. Jeg trykker brevet i ego-utgavens ånd. <333 PS: Jeg regner med at det var fe som i at jeg er ei ku. Da saken du viser til handler om … dyr. – Emma

er ramla Forlaget Oktob SKJERPINGS seskriv signert es tenker pr jeg et k k bo no en ok Ooog r denne uka: «N vå rglund en Be ks bo ne ail Ru inn i m gs lesere: g ssere Natt&Da m forelsker se so nt at bør intere de stu g un Handler om en parti hvor de v. et ali i rilj tiv Ge ak ns Stee er politisk aktiv pga ed rasta som (han blir selv i en jente m g av cannabis …). Berrin sj se ha ali ot leg m » mun arbeider for at han er «im tirasisfor An i ss tro lig ar til sv forelskelsen, munikasjonsan være til daglig kom llen. Kan det ro e nn de i glund Steen er ne ofte å se i avise r.» er de og un er ka nt bo se tisk info om ervju her? Mer aktuelt med int

1

En velstående nordmann fra VGTV skal ha sendt sms til en av gutta bak Snoop Doggbookingen for å sikre seg listeplass til seg og sin nye jente. Tilsvaret var: «Ok, om du sender oss mms med bilde av jenta di». No, he didn’t. Yes, he did. Et stykk dragehode og et pinnedyr forsvant sporløst fra NATT&DAGs redaksjonslokale etter nachspielet etter N&Ds Kunsthall Oslo-/Jaegerfest. Tips som fører til oppklaring belønnes med bonger ved neste lanseringsfest.

5 i bag’en med Roland Lifjell

3 1 Roland Lifjell holder til daglig til i DJ-sjappa Filter i Skippergata, men er kanskje mest kjent for å være en av Oslos mest erfarne DJ-er. For tiden arbeider han i tillegg med nye låter under navnet Audibelle. Han anbefaler disse fem låtene i november:

1

Vril «UV» (Ostgut Ton) Knalltøff låt, med omtrent alle elementene liggende høyt i mixen. Slekter på klassisk stab-techno à la Basic Channel, men produksjonen er mer moderne som betyr mer rett-i-ansiktet miksing og lydvalg. Godt gjort av en relativt ny artist. Dette burde være tekstbok-techno for den nye skolen.

1 1

Et stykk dragehodeforsvinning oppklart da kompisen til NATT&DAGs eventansvarlig våknet med bilder fra nattens furryaction. En sporty journalist kjøpte kola på et utested i Oslo og ble hustla for en tusenlapp av en 18 år-gammel jente. Etterpå tok han tilbake tronen ved å rappe (!?) om den borderline-rapesexen han praktiserte på jobbtur i Midt-Norge. Real men don’t rap...

8

10/2011

G-Man «Quo Vadis» (D.Diggler Remix) Nok en ny remix- og utgivelsesrunde på denne underkjente klassikeren. Gez Varley også kjent fra LFO (tidlig Warp Records), har gitt ut en mengde plater på egenhånd, men denne låten er fortsatt et av hans største verk, og evigaktuell i sin minimalistiske form. D.Diggler lykkes i å gjøre respekt på originalen samtidig som han tilfører sin mykere dub-stil.

Slam «Area 51» (Drumcode) De skotske gamlegutta har funnet formen de siste årene og gjør det de kan best, lage musikk for store rom. I tillegg har de blitt husvarme på Adam Beyer sin stødige etikett Drumcode. Dette er et av høydepunktene, med et endeløst og enkelt delay-basert tema og primitiv perkusjon som doseres likedan.

2 1

Gus Gus «Arabian Horse» (Kompakt) Det finnes omtrent ikke ett dårlig øyeblikk på Gus Gus sitt åttende album. Den islandske gruppen er mestere på technopop, og bør nevnes i samme åndedrag som Fever Ray/The Knife. Temaene er enkle og fengende, uten å bli for banale. Vokalføringen og tekstene har samme kvaliteter, samtidig fungerer det på dansegulvet. Et nydelig technokinderegg!

4 1

Robert Babicz «I Am Here» (Babiczstyle) Mye elektronisk dansemusikk om dagen bærer preg av for mye loopbasering og derav manglende låtstruktur og generelt lite kreative idéer. Denne låten er strengt tatt et ypperlig eksempel på denne kritikken, men lydmester Babicz greier likevel å balansere på riktig side og holder interessen oppe i denne ti minutters lange hypnoselåten.

5 1


LOOKIN’ FOR GOOD LOOKS? BOOGALOO - SKOSTREDET 16 åpningstider 11-17


TIDENS ÅND

OVERHØRT

Skøytesesong Hurra, det er igjen sesong for vår tids mest undervurderte vinteraktivitet: ishockey på Slåtthaug kunstisbane. «Nå er vinterens skøyteis på plass, og kjøleanlegget går på fullt», forteller arbeidsleder i Slåtthaug Idrettsservice, Gunnar Lohne. Om noen stusser når de leser om noe så lite rocka som skøyteis i NATT&DAG, så kan vi orientere om at John Olav Nilsen i sin tid var en lovende speller: – For sånn tolv-tretten år siden, da pleide vi å spille ute i Loddefjord. Det er et sånn lite vann mellom to av borettslagene, mellom blokkene og byggene. Spilte vi der da, og når det ble mørkt så gikk han ene inn i blokken sin, den som lå nærmest vannet. Der satte han opp en lyskaster på terrassen, så spilte vi i lyset og latet som vi var fra Canada. Så han kompisen din hadde investert i en lyskaster, altså? – Nei, nei. Den var jo tjuvlånt, selvfølgelig. Tror han fant den i bilen til faren som var tømrer eller noe. Tror han fikk litt pes da strømregningen kom. Husker han var borte fra skolen i to dager, haha.

1 1

Declaration of independence Når Fjorden Baby lager cuplåt, Brann skårer seks mål på Lerkendal og det bare er oppvarmingen. – Bergen ut av Norge!, postulerer Sturle Kvilekval, vokalist i Fjorden Baby! – Vi satser på at Bergen skal være en egen republikk innen 2012. Vi ta med et kort tekstutdrag fra cuplåten: «Det herjer i vår sjel og du vet at vi vet
/
Vi er de beste, de aller verste, SK Brann
/
Elektrisk regn over vår by
/ Elektrisk regn, fuck paraply».

2 1

IKEA-backlash Bysbarn og filmregissør Gunnar Vikene går med planer om å filmatisere Frode Grytten-kortromanen «I morgon er det måndag». Planene har fått litt mer vind i seilene nå som Vikene har fått 200 000 kroner av Norsk filminstitutt, et såkalt «regikompetanse-stipend» (det er noen som har det, si!). Boka handler om en konkursrammet møbelhandler fra Åsane som drar til Sverige for å hevne seg på den han holder ansvarlig for sin økonomiske misere, Ikea-gründer Ingvar Kamprad.

...

Da kongen av autotune og hit-sampling var på nachspiel etter konserten i Bergen, la han seg ned for å sove og dro ned buksa. En College Dropout-venninne av redaksjonen ble spurt om hun ville «ta på den»? «Are you looking at it?», spurte han med sin Beautiful Dark Twisted Fantasy. Hun: «Yes, it is a very nice penis, Mr. Golddigger. But you know that’s not the way to pick up girls?» «Yes, I know», sukket han Heartless. «I was just really tired and lonely». Det endte med at hun pakket ham inn i dyna, strøk ham forsiktig over hodet (altså der hjernen sitter), og ønsket ham god natt.

3 1

Hett overgangsmarked Norges flotteste dame, Åse Kleveland (62) er ny styreleder for Festspillene i Bergen. Hun overtar vervet etter høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen fra 1. januar. N&D applauderer ansettelsen og krysser fingrene for at SK Brann tar opp hansken og raiser gamet sitt tilsvarende. Da er spørsmålet: Hvem er spillerekvivalenten til Klevis? Carew?

1 4

Da en kjent amerikansk singer-songwriter med fine skolisser sist var i landet, utsatte hun en kjent platebransjefyr for en totimers lang monolog om analsexens velsignelser. Venner som hyller andre venner på Facebook A.K.A. vi-veit-du-gjørdet-sjæl-hehe. Bakgården på Fisk&Vilt er verre enn hele Cafe Sør og deres klientell til sammen. Turban-far som viser «one lovetegnet» i et fargerikt fellesskap-post-22/7gla’jazzete veggmaleri? HVA. HAR. SKJEDD.

Universitas-oppslag: «Alltid pleid å få sekk i velkomstgave på BI, men nå har de begynt å dele ut bag istedet».

Hung En naken (og, eh, du vet … sort) spiller kom ut av dusjen da Brann-TV forsøkte å intervjue Birkir Már Sævarsson i garderoben. Det ble for mye for TV-kanalen (vi bruker termen løst) som for første gang i historien så seg nødt til å sladde et innslag.

5 1

Høyt henger de og sure er de Hvorfor er Bergen Filharmoniske Orkester så mutte, spør Hilde Sandvik, kultur- og debattredaktør i BT. Hvorfor skal de være så sure? Kan de ikke i stedet smile litt? Hey, prøv å blås to timer i en obo sjæl da, Sandvik!

6 1 10

10/2011

SCENEKUNST

Der ingen skulle tru at nokon drove thru: Bassisten i et norsk band med forkjærlighet for pirater sies å være den ukjente sønnen til en av Norges største kunstnere. I can be your hero, baby! Aner vi en ny eksentrisk kleskolleksjon?

Exit-strategi TEKST REDAKSJONEN FOTO Aleksander S. Lunde UTGANG : EXIT er en prosessbasert forestilling, skrevet og regissert av Gulli Kristina Sekse med bidrag fra Viktor Munch Akse, Lise Aagaard Knudsen, Magnhild Marie Krog og Line Malvik. – Ideen er å forvrenge sannhetsbildet og fange et individ i øyeblikket, sier Sekse. – Alt står stille, som en engleaktig jævel i perfekt balanse. Hun forteller at målet er å gi publikum en følelse av det «altoppslukende som er umulig å fange, nettopp øyeblikket». – Siden det er en prosessbasert produksjon, er det fortsatt mye som kan skje. Jeg

må hele tiden gå tilbake til utgangspunktet, og samtidig arbeide intuitivt. Vi spør resten av de involverte. Hva var ditt utgangspunkt? Viktor Munch Akse: – For meg ble utgangspunktet begjær og hensynsløshet. Lise Aagaard Knudsen: – Mitt utgangspunkt var kroppen og hukommelsen. Magnhild Marie Krog: – Jeg tok utgangspunkt i kroppen, den ledet meg i å finne ut hvor jeg skulle. Line Malvik: – Kaos. Kaos i kroppen, og kaos i sinnet. Studentteateret Immaturus’ UTGANG : EXIT har premiere fredag 18. november på Det Akademiske Kvarter, Tivoli.

NATT&DAGS ØLBAROMETER

Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Kafe Spesial .......................... (0,5) 50,Vamoose ................................. (0,4) 44,Brød & Vin ............................. (0,4) 45,Hulen ...................................... (0,4) 46,Krohn Pub ............................. (0,4) 46,Kvarteret .............................. (0,5) 49,Victoria Pub & Cafe ............ (0,4) 49,Aspendos ............................... (0,4) 50,Cacti Art Cafe ...................... (0,5) 50,Baran ...................................... (0,4) 52,Hectors Hybel ..................... (0,4) 52,Henrik Øl & Vinstove .......... (0,5) 53,Biskopen ................................ (0,4) 53,Fotballpuben ...................... (0,45) 54,Finnegans ............................. (0,4) 54,Elefanten ............................... (0,4) 54,- Onkel Lauritz ....................... (0,4) 54,Legal ....................................... (0,4) 54,Ujevnt ..................................... (0,4) 54,- Pingvinen .............................. (0,4) 54,Nobel Bopel .......................... (0,4) 55,Landmark ............................... (0,4) 55,- Vågen Fetevare ..................... (0,4) 55,- Cafe Opera ............................ (0,4) 55,-

Naboen ................................... (0,5) 56,Garage ..................................... (0,4) 56,- Inside ...................................... (0,4) 56,Bar Barista ............................ (0,5) 58,- Logen Bar .............................. (0,4) 58,Dr. Wiesener .......................... (0,4) 59,- Barfot ..................................... (0,4) 59,- Strædet Pub .......................... (0,5) 62,- Roll & Rock ........................... (0,5) 62,Husets Pub (Gjestehuset) . (0,5) 62,- Folk & Røvere ........................ (0,5) 62,- Wessel Bar ............................. (0,4) 64,- Privaten .................................. (0,4) 64,- Terminus Whiskeybar ......... (0,4) 67,- The Scotsman ........................ (0,4) 67,- Altona Vinbar ........................ (0,4) 67,- Cafe Kippers .......................... (0,4) 68,- Madam Felle ........................... (0,4) 69,- Dickens ................................... (0,4) 69,- Logen Haven .......................... (0,4) 69,- Contra Bar ............................ (0,4) 72,- Feliz ......................................... (0,4) 72,- Bocca Bar ............................... (0,4) 74,- Frille ...................................... (0,5) 75,-


Casiokids har funnet stedet hvor elefantene legger seg ned for å dø. TEKST Håvard Nyhus FOTO sjursjur Hurra, naivistene i Casiokids er tilbake med en ny langspiller. Etter forrige langspiller, som, slik blant annet Dagbladet argumenterte, beveget dem i retning Bob Hund-kategorien og ditto vekk fra kategorien «studentvennlig-moroband-

«Aabenbaringen over aaskammen»
 Ketil: Dette er soundtracket til den oppdagelsesreisende Dr. Tarzan Monsoon som flyr over åskammen med sitt propellfly og finner en ny verden under seg. Omar: Matias Monsen, som er et slags «pensjonert» Casiokids-medlem, men som fremdeles er med i «familien», la et «mini-orkester-arrangement» på en nesten ferdig låt. Vi likte det så godt at vi nesten bare brukte dette arrangementet.

1 1

«Det haster!»
 Omar: Når man legger flere hakkende melodilinjer med vår Korg preset M500, blir det herlig skjevt. Denne oppleves best med hodetelefoner. Ketil: Sjekk ut Kristoffer Borglis skumle musikkvideo på casiokids.com, sier nå jeg.

2 1

«Dresinen»
 Omar: De Thin Lizzy-aktige gitarharmoniene spilte jeg inn på vinteren med halvhansker i et grisekaldt studio, og, om jeg husker riktig, for å få den syyykt spisse gitarlyden mikket vi opp vårt gamle Fender rør-PA som fanget signalet opp fra en gammel Tandberg-radio som vi hadde plugget gitaren inn i. Jeg strever mildt sagt med å få til den lyden live. Ketil: Kalimbaen, som du hører i introen, kjøpte jeg av Paul Tracey, sønn av den legendariske etno-

3 1

12

10/2011

med-omfattende-synthpark», er det godt å ha dem her igjen. Musikk-Bergen er et kjøligere sted uten Casiokids. Siden sist har de flyttet inn i Bergen Kjøtts lokaler i Skuteviken og blitt venner med folka i Of Montreal (som deltar på sporet «Selskapets triste avslutning»). Men ikke så mye forandring at det ikke er stabilt for noe. Som Kinden sier til The Owl, på lyteløs engelsk (Casiokids er blant disse

bandene som først blir intervjuet i utlandet): «Even though we’ve become more interested in production possibilities, we still wanted to retain the rawness of the first two records. The dulcet tones of the Casio will always be at the core of our manifesto.» Der forgjengeren, Topp stemning på lokal bar, var en samling låter, mer enn et Album som sådan, heller denne mer i retning av sist-

nevnte kategori. Albumet låter helstøpt og tja, organisk, og bør antagelig ikke stykkes opp og shuffles altfor mye (noe som er litt ironisk all den tid Casiokids satte opp en shuffleforestilling under fjorårets Ekkofestival, husker dere?), men det er nettopp det vi skal gjøre. NATT&DAG møtte to av bandets representanter, Ketil og Omar, og dekonstruerte plata, låt for låt:

musikologen Hugh Tracey, en slags virkelighetens Dr. Tarzan Monsoon som er kjent for å gjøre opptak av folkemusikk over hele Afrika fra 1920 til 1970-tallet, og som er den første produsenten av Mbira/ tommelfingerpiano for det vestlige marked.

122. Det er også en av mine favoritter. Jeg håper bare ingen trenger å lytte til den 122 ganger før de kan sette pris på resultatet.

med sine pølsefingre. Slik oppstår godstemning. Ketil: Det topper seg når Feddi får lov til å spille synthsolo.

«Selskapets triste avslutning»
 Ketil: Jeg fant en skisse som Omar og Fredrik har syslet med i studio og prøvde en tekst som jeg hadde liggende på telefonen. Et lykketreff! Med ett kom alt sammen, og dette ble den siste sangen til å komme med på platen. Omar: Kishi Bashi fra Of Montreal la noen deilige fiolinspor på denne låta, mens Kevin og Brian skrudde knotter på båndekkomaskinen. Det var kult å ha dem på besøk i studio noen dager. Fun fact: K – som Kishi kalles – spiller også med vår venn Sondre Lerche.

«London Zoo»
 Omar: Jeg føler det ligger en slags ode til a-ha mot slutten av denne låten. Det er vel særlig feelingen, for å være litt upresis, på slutten av låta som jeg tenker mest på da. Det er vel kanskje det ubevisste som trer frem som et resultat av å ha vokst opp på 80-tallet. Ketil: Endelig kom øyeblikket der vi kunne benytte oss av casio-lyden «human voice». Endelig!

«Golden years»
 Omar: Her benyttet vi oss av lillebroren til 80-tallets store synth, en Yamaha DX11. Vi elsker å bruke synther og lyder som de færreste tør å ta i lenger. Ketil: For ikke å snakke om Casio Cz-101, kjent fra Salt-n-Pepas hit «Push it».

4 1

7 1

«Olympiske leker»
 Ketil: Vi arbeider med å få denne sangen til å bli kjenningsmelodi under NRKs sendinger fra lekene i London 2012. Omar: I denne sangen ligger det en mer eller mindre skjult hyllest til vår venn Kino-Lars. Prøv å finne den!

8 1

«Dr. Tarzan Monsoon»
 Omar: Tittelen er navnet på platens hovedrollefigur. Her tyder mye på at han har funnet frem til en hemmelig regnskog. Ketil: Når vi lager sanger i studio opererer vi med «takes», ulike versjoner av samme idé. Dette er nok sporet som måtte opp i det høyest antallet takes for å bli helt ferdig. Jeg tror vi snakker type take

«Kaskaden»
 Omar: Vår kjære bassist, herr Aabø, kommer ofte på gode ideer når han sitter alene i studio, deriblant å spille og lage synthriff

5 1

6 1

«Elefantenes hemmelige gravplass»
 Ketil: Det er ikke mange som har funnet det stedet hvor elefantene legger seg ned for å dø, men vi mener å ha funnet det gjennom denne sangen. Omar: Og nei, Ketil synger ikke om Jesus. «Jeeeezez». En vakker tekst. Det er en av mine favorittlåter på platen.

9 1

10 1

«Aldri ska me ha det gøy» Omar: Når Fredrik sitter i studio alene og lager musikk, tror han at han ikke har det gøy. Og om du trodde det er damer som synger den lyse koringen i bakgrunnen, tar du feil. Det er Feddi. Hvilken herlig stemme den mannen har. Ketil: Jeg husker vi kom opp med idéen til teksten på slutten av en lang turné i England. Vi kan klage når vi reiser rundt i en halvdød Ford Transit uten varme en januarkveld på M1, men i det store og hele er det tross alt mest luksusproblemer vi sliter med.

11 1

Aabenbaringen Over Aaskammen (Nightliner/ Universal) er ute nå. casiokids.com


RICKS PRESENTERER Miami Vice Machine

www.standupbergen.no

STANDUP JULESHOW 2011

Anthony Hill STANDUP BERGEN

www.standupbergen.no Ons. kl. 21.00 Fre. kl. 20.30 18 år/leg 20 år/ leg

Lørdag 8. oktober

LIVE STANDUP

ONSDAGER KL 21.00 FREDAGER KL 20.30

Hver torsdag Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift fredag Vi Hver serverer: Forsalg på GRIM 815 33 133 eller billettservice.no Fredag 9. Sept kl 24.00 CHRISTOFFER MOBERG SCHJELDERUP Pinnekjøtt -20.30 Svineribbe KL www.standupbergen.no Lørdag 10. Sept kl 24.00 U2 Ekte råvarer, laget fra grunnen med ekte kjærlighet

GABRIEL EXPERIENCE IGLESIAS Billetter kan kjøpes på: billettservice.no / 815 33 133 / 7-Eleven / Narvesen / Posten FREDAG 30. SEPTEMBER Fre. 14. og lør. 15. okt. Hovedrett: 379, Onsdag 9. november. FEB Kr & N 0,JA julemeny: Kr 549,,5 I 0 3 3 retters 1 ! / 2 , A LØRDAG 1. OKTOBER 0,-/ STR 280 QUIZ-NIGHT

RUNE

med Anthony Hill.

: 25 PRIS

EK

:

Talent Farm as presenterer

PRIS

20 ÅR/LEG. CC. 100.-start 24.00

RICKS TEATER

TOMAS

NESSE LOTHE ??? PREMIERE 3. NOVEMBER mandag 27. februar + Support Torsdag: Finnegans: 20.30

the JAYHAWKS

O 14. OKTOBER - 10.STEVE DESEMBER the JAYHAWKS Søndag. 20. november Julebordspakke

Fredag: ricks: OG 20.30 SPILLES FREDAG LØRDAG I NOVEMBER OG Bill DESEMBER kr. 350,- (+ avg.) 18 år leg.

1 Julebordspakke . Rick's Teater v . no

(Jackass)

Julebordspakke 2

+ Support

Standup Juleshow på Ricks og 3 retters kr 759,man. 27. feb. 2012 Show Klypa på 33retters 849,Standup Juleshow Juleshow påRicks Ricksog ogJULESHOW retterskr kr2011 759,5 på Ricks og 3 retters kr 759,1 Bill kr. 350,-Standup (+ avg.) med 18 år leg. STANDUP ! A R Klypa på Ricks og 3 retters kr 849,www.billettservice.no 33133 Show Showtlf. 815 med Klypa på Ricks og 3 retters kr 849,EKSTmed

v. oTEATER n RICKS . 9 olgt

Uts

ute 12.09. www.jayhawksofficial.com www.talentfarm.no www.ricks.no

ricks

”TAKK FOR SIST”

SISTE 2 SHOW FRE. 30. sep. FÅ BILL. LØR. 1. okt. FÅ BILL.

SISTE 2 DAGER KL.20.30 www.billettservice.no, posten Grieghallens bill.knt. 55 21 61 50

RICKS TEATER

Posten, Narvesen, 7-Eleven

Album “Mockingbird Time”

30. SEP & 1. OKT KL 24.00

Vi serverer:

PinnekjøttSTANDUP - Svineribbe

Ekte råvarer, laget fra grunnen med ekte kjærlighet JULESHOW 2011

ThDSePeAKnKtEir1ely t oo R O ULEuBch Jm info Hovedrett:

rmation tour Kr 379,

STEVE-O

2 3 retters julemeny: Kr D549,PAKKE S NYTT SHOW - RICKS TEATER R O BESTILLING JUL: EB GRIM 55553150 / 932 32 740 / post@ricks.no PREMIERE 3. NOVEMBER Periode: 14. okt. - 10. des. (tors-fre-lør) www.billettservice.no - www.bergenhelg.no tlf. 09901

MOBERG

CHRISTOFFER SCHJELDERUP

Iglesias er en av USAs mest kjente og Beryktet og frykte populære standup-artister for tiden, og har t! Mange har nok fått med seg Stev venners eskapade e-O og hans lett de siste årene spilt for utsolgte hus med r i MTV-programm fordervede JULEBORDSPAKKE 1mmed mange talenter, og har også hatterstog Jackass-filmenJULEBORDSPAKKE forestillingene “I’m not fat...I’m Fluffy” og e.Men Steve-O er 2 en mann or er su fy ks si sk es s in so flu m er stan te typen. I år er ha “Hot&Fluffy”.Videoene hans på YouTube har på Bryggekanten dup-komiker, om 3 retters julemiddag julemiddag påenBryggekanten n ute på turn3é retters tour!” og søndag n av den m ed “T millioner av treffShow og fan-skaren er likeså. 20 he no en ve tir m ely tooRUNE ber er det publikSTANDUP-JULESHOW, med KLYPA, Nattklubb på RICKS. mucNattklubb h informationpå TOMAS søndRicks. um i Bergen som ag på Ricks! NESSE skKr.759,al bli infoLOTHE Kr. 849,- pr.pers. rm pr.pers. ert! Forvent en ga l 3. NOVEMBER Bestilling: 55 55 31 50 / www.zb.no/?page_id=480 Bestilling: 55 55 31 PREMIERE 50 / www.zb.no/?page_id=480

20. november ric

Julebordspakke

ks teater

BILLETTER: WWW.BILLETTSERVICE.NO (81533133) NARVESEN, POSTEN & 7ELEVEN

Standup Juleshow på Ricks og 3 retters kr 759,Show med Klypa på Ricks og 3 retters kr 849,-

Ek Ek

3 3


Jonas Moksnes Forsang (30) kom til verden på julaften og vokste opp på Bekkelaget i Oslo, i følge ham selv «et identitetsløst sted å vokse opp». Som nittenåring signerte han som første norske rapper med labelet Universal og gjorde stor suksess med enmanns-ensemblet «Apollo». Deretter ble han låtskriver/ gitarist i det selverklærte skrangleorkesteret «Yoga Fire» med gutta fra Klovner i Kamp. Det siste året har han jobbet i mannebladet Alfa under tittelen «stjernereporter» der han hovedsaklig har jobbet med omfattende dokumentarsaker.

14

10/2011


NATT&DAG kler av en Alfa-hann.

Dette er saken: Stina Brendemo Hagen ble som syttenåring pågrepet sammen med to andre norske jenter på flyplassen i Cochabamba i mai 2008, med det som først ble meldt å være 22 kilo kokain i bagasjen. Dommen ble på 10 år og åtte måneder. Stina flyktet etter at hun var løslatt mot kausjon av en «anonym giver» etter over tre år i boliviansk fengsel. Ifølge Alfa fikk hun hjelp til flukten av leiesoldater fra et internasjonalt selskap, en organisering og gjennomføring som skal ha kostet to millioner kroner, og nok en gang, betalt av en anonym giver. Forsang publiserte saken om Stinas fødsel i første utgaven av Alfa i 2010. Reportasjen skapte debatt rundt bladets og journalistens rolle i saken, og det ble stilt kritiske og etiske spørsmål ved deres initiativ til å betale en jordmor for å reise ned og bistå Stina ved fødselen. I magasinets siste utgave, som kanskje blir det aller siste siden utgiver Magnum Media er slått konkurs, ble reportasjen om Stinas flukt fra Bolivia trykket. Nok en gang ble det reist spørsmål rundt sakens hendelsesforløp og bladets og journalistens rolle i saken. Jonas Forsang har hittil ikke kommet med noen uttalelser i media. NATT&DAG er de første han snakker med.

Tekst Emma Clare Gabrielsen Foto Jørgen Gomnæs Jonas: Tror du det faktumet at vi har pult kommer til å påvirke intervjuet? Jonas Forsang har diktert åpningsreplikken høyt for fjerde gang. Han har hatt tretti år på å forberede sitt aller første portrettintervju og humrer tilfreds hver gang han gjentar replikken. Jonas: Nei vent, kanskje et annet ord enn «påvirke». Mens andre Oslo-karer legger ut bilder av seg selv i baris med en Vodka Redbull og en skabbete kattunge på Kreta i høstferien, er Jonas på hemmelige oppdrag med hamrepuls og svetteperler i den ensomme hårlokken i panna. I alle fall om man ser på track-recorden hans det siste året. Han har fått en spesiell karakter og posisjon i norsk journalistikk ved å kaste seg ut i heavy settinger som både NATT&DAG og andre magasiner drømmer om å gjennomføre. Det siste året har han blant annet skrevet om torpedomiljøet, blitt invitert på innsiden hos Hells Angels og Outlaws, og vunnet «Årets feature» under Nordiske Mediedager for en artikkel han skrev om Arne Treholt. Ja, også må vi ikke glemme at han oppklarte et mord. Jonas: Dude: stryk at det er et «faktum» at vi har pult. Det er så Natt&Dag-ete med kvasismarte ord. Hør på denne: Tror du det at vi har pult vil påvirke intervjuet? Det er for så vidt et faktum at den såkalt undertegnede har skrevet for både Alfa og intervjuobjektet. Det skal også nevnes at det lønnet seg mer med sistnevnte enn mannebladet. N&D: Nei. Alle har pult på kontoret. Vi sitter hjemme i den halvtomme stua til Jonas Forsang. Sofaen er varm av ræv. Her har han sittet mye den siste tiden etter han henta Kokain-Stina hjem til Norge og Magnum Media havarerte. Den dominerende stemmen hans fyller leiligheten og renner over i en eller annen historie fra en eller annen strippeklubb i Berlin under MTV-Awards. Ja, for Jonas er aldri så tilnærmet lykkelig som når han vinner en pris …

– … eller er i ferd med å pule en modell, ja. Sånn går sitatet. Hør på det, a! Jeg kaster opp i munnen min av at jeg har sagt det. Det er satt på spissen, men har en kjerne av sannhet i seg. Dessverre. Til å være en kjekkas som har gjort så mange bragder virker det som du legger jævlig mye jobb i akkurat den dame-delen. Veldig mye effort og veldig mye tid. Hvorfor det? – Hadde jeg hatt svaret på den type spørsmål hadde jeg ikke trengt en psykolog. Men det bunner nok i to ting: Én: et behov for å alltid ha et prosjekt, og to: et grunnleggende behov for å bli likt. Vi kommer tilbake til de behovene. Men først: Går det bra? Det har vært noen røffe måneder? – Ikke spill det sympatikortet, a. Jeg har fått mange meldinger fra folk som synes synd på meg etter oppslagene i kjølvannet av Stina-saken. Det er faktisk litt provoserende. Oppstyret rundt Stina-saken har vært formidabelt, men det har først og fremst vært gøy. Ingen grunn til å sende bekymringsmeldinger foreløpig. De hentyder til en naivitet; om at jeg ikke visste hva jeg gikk til – og det vil jeg ikke ha på meg. Men det ligger vel en naivitet rundt hvordan dere har drevet Alfa? – Det kan du si. På godt og vondt. Vi har nok tenkt litt for mye på hva som er gøy. Litt mindre på konsekvenser. Og det har nok vært en økonomisk naivitet der. Det har vært veldig mye JA og nesten ingen NEI. Ingen bremser. Men Alfa lever fortsatt. Bladet ligger riktignok i koma med noen folk som jobber døgnet rundt med CPR, men det står et par karer der som er villige til å donere nyra si, liksom. Hva tenker du om oppmerksomheten rundt Stina-saken? – Oppmerksomheten som er viet saken viser til at jeg har gjort noe galt og noe som aldri burde blitt gjort. Jeg føler det jo ikke sånn, og jeg veit med meg selv at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg har gjort det eneste riktige.

Det har vært en ære å kjøre denne sjørøverskuta raka vegen til helvete.”

Hva mener du er det riktige? – Ikke alle aspektene med denne saken er uproblematiske sånn presseetisk. Og det må vi tåle å få høre. Men til slutt sitter jeg her og vet at jeg har gjort en forskjell i livet til en jente som trengte en forskjell. For meg veier den medmenneskelige etikken tyngre enn den presseetiske. Det gjør at de andre elementene ikke tar fra meg nattesøvnen. Det er ikke noe naivt i dette, jeg har visst akkurat hva jeg har gjort og gått inn med helt åpne øyne og tatt en avgjørelse. Hvilken avgjørelse? – På å ha den type rolle for henne. Hvilken rolle? – Utgangspunktet er at jeg er en journalist. Du er åpenbart mer enn det nå? – Jeg er en journalist som har vært til stede under to av de største øyeblikkene i livet hennes: fødselen og hennes møte med frihet etter fire år i fengsel i Bolivia. Det påvirker selvfølgelig forholdet. Hvor mener du som journalist at den presseetiske grensa går? – Hvis jeg skulle fulgt de presseetiske retningslinjene burde sikkert kontakten mellom oss ha opphørt etter at jeg kom tilbake fra Bolivia første gangen. Men det er en medmenneskelig etikk jeg liksom ikke kan se bort i fra her heller, og som for meg veier tyngre enn den presseetiske. Jeg kunne redde livet til en jente og barnet hennes, og det angrer jeg ikke et sekund på at jeg gjorde. Men jeg kan ta selvkritikk på at jeg ikke burde ha skrevet den andre saken. Selv om jeg forteller leseren klart og tydelig at jeg har et forhold til Stina … ikke kutt setninga mi der. Et MEDMENNESKELIG forhold til Stina. Jeg ser at det er diskusjon her, det finnes gråsoner. Jeg har gått inn som medmenneske og gjort en forskjell. Har Alfa skapt nyheten selv? – Det er diskusjonen, nei, det er PÅSTANDEN, ja. Alfa har i hvert fall blitt nyheten. Noe som for så vidt er greit da det tar en del av trøkket vekk fra Stina. Hva tenker du om forholdet til Alfa og det som har skjedd? – Jeg er veldig stolt av det vi har fått til med Alfa. Vi har vært et konstant uro-moment i norsk media. Urokråka i klassen med en helvetes stor sprettert, enorme baller og enda

større planer. Vi fikk ikke til alt vi ville, men vi fikk til veldig mye på veien. Du må huske at alle sakene vi har levert, og som har blitt diskutert i media, har blitt gjort i løpet av kun ett år. Det er jeg stolt av, selv om det selvfølgelig er irriterende å tenke på alt vi kunne fått til på ti år. Men når man satser alt må man tåle å tape også. Putter du alt du eier og har på rødt i rullett, kan du ikke begynne å grine når kula ender på svart. Det har vært en ære å kjøre denne sjørøverskuta raka vegen til helvete. I skrivende stund er det knapt et par uker siden Jonas møtte Stina igjen. Denne gangen på den aller siste etappen på vei mot Norge. Hvor møtte du Stina? – Jeg møtte henne i Brussel. Jeg reiste med henne og de hun reiste med over fire grenseoverganger gjennom Europa, før vi til slutt ankom Norge. Kontaktet Stina deg for å treffes? – Nei, jeg har ikke hatt kontakt med Stina under flukten, med unntak av de to gangene jeg har møtt henne. Hva snakket du med Stina om? – Under store deler av turen prata jeg lite med henne, annet enn hverdagslig småprat og generell fleiping. Den siste kvelden satt vi oss ned og pratet, bare oss to. Det var første gang vi var i et rom alene noensinne. Da prata vi om hele det siste året. On record. Det var en bra samtale. Både hun og jeg gråt. Hvordan var reisen? – Reisen var hektisk, men den gikk fint. Til slutt ankom vi Oslo med Kiel-fergen. Da hun kom løpende mot familien som stod og ventet, da tenkte jeg at dette … … «skal jeg ha filmrettighetene på». – DETTE er det ikke mange som får oppleve. Dette er et syn som ikke likner på noe annet jeg har vært borti. Hvilke tanker gjorde du deg på reisen? – Det er rart med det, men jeg blir veldig fokusert når jeg er midt i en slik situasjon. Jeg kan være veldig nervøs på forhånd, men så fort jeg er i gang forsvinner alle sånne tanker, og jeg blir bare fokusert. Det er det samme når jeg spiller konserter. I det jeg tar skrittet opp på scenen forsvinner all nervøsitet, og jeg blir kun fokusert på oppgaven jeg skal gjøre. Jeg var helt rolig gjennom hele turen, og konsentrerte meg kun om å skrive ned notater til artikkelen. 10/2011

15


16

10/2011


Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en drøm om å bli portrettintervjuet.” Hvilke forventninger hadde du til å komme i land i Norge? – Mitt eneste fokus var å skrive en så god sak som overhodet mulig. Jeg tror ikke jeg tenkte på hva som ventet i Norge i det hele tatt. Etter at jeg kom til Norge dro jeg rett på kontoret og jobbet, så det var heller ikke så mye å ha noen særlige forventninger til. Hva tenker du om at hun har oppkalt sønnen sin etter deg? – At det er en ære. Og at det er et godt navn. Det har i hvert fall fungert utmerket for meg i 30 år. Forhåpentligvis funker det bra for ham også. Reiste hun uten pass? – Jeg kan ikke svare på detaljer rundt de tingene. Dagbladet fant ut at Jonas hadde vært i Bolivia to ganger tidligere og spekulerte i om Jonas kunne være barnefaren: Én gang var åpenbart under fødselen til Stina i 2009. Den første gangen derimot, var i 2003. Jonas var på surfetur med en kompis. Ni år gamle Stina tassa rundt på Skjedsmokorset. Seks år senere står en litt eldre Jonas Forsang inne på kjøkkenet på en fest og lepjer i seg spansk rødvin. Bermudashortsen er på loppis. Stemmen hakket dypere. Bolivia-saken har akkurat rulla opp i media og praten dreier seg rundt hvor tjukke i huet man må være for å bli tatt for å smugle kokain fra Bolivia. Han jatter med. Utpå morgenkvisten snubler han hjemover mot sin egen leilighet på Torshov. Det går opp for ham at han ikke vet en dritt om saken. – Det plaga meg at jeg bare hadde jattet med, og det slo meg at skyldspørsmålet ikke var i nærheten av å være så interessant som det den menneskelige historien var. Hun var 17 år da hun ble arrestert. På andre siden av verden, borte frar alt som føltes trygt. Fra venner. Fra familie. I tillegg hadde hun blitt gravid. Hele Medie-Norge prøvde å få henne i tale, men hun nektet. Det var så mange aspekter ved den saken som jeg syntes var interessante. Det knaker i huet på Jonas i sofakroken. Han er snurrete i øya etter kvelden før. Vi var ute og spiste middag sammen. Chirag fra Karpe Diem ramla inn og ble raskt instruert til å fortelle meg det døveste han visste om Jonas, av Jonas selv. Selv skulle han ut og rusle noen runder ute i regnet. Et par røverhistorier senere finner jeg herr Apollo utenfor, i full gang med å sjekke opp to fnisende venninner. Er du taktisk? – Til en viss grad er jeg ganske taktisk. Jeg har alltid et mål. Enten det er en sak eller damer eller (…) det er ikke så mange ting som opptar meg, egentlig. Hehe. Det er jo en veldig trist ting å si om meg selv. Men det er en kynisme i taktikk som jeg ikke kjenner meg igjen i. Som treåring fikk jeg vite at jeg skulle få en lillesøster. Da ble jeg livredd for å ikke skulle bli elsket like mye av mamma og pappa. Derfra vokste et stort ønske om å bli likt, og jeg observerte nok hvordan folk som ble likt oppførte seg sosialt. Jeg er jævlig analyserende, men ikke taktisk. Altså, om du analyserer en setting og handler deretter er det ikke uhørt å kalle deg taktisk. – Jo. Ja. Ok. Å være taktisk og sensitiv er to av de tingene jeg minst vil være. Jeg hater tanken på at jeg er taktisk og en jævla sensitivitets-Kjell, for det gir så forbanna døve assosiasjoner. Å være «sensitiv» er så veikt. Kynismen i å være taktisk kjenner jeg meg ikke igjen i heller. Men jeg er nok begge deler skal du se. Alle vi prater med av vennene dine trekker fram damehistoriene dine. Hvor mye taktikk ligger i sjekkingen din? – Det ligger ikke mer taktikk i det enn at jeg fra jeg var barn brukte mye energi på å bli likt, og sånn sett ubevisst sikkert har lagt til meg en væremåte som jeg på sett og vis vet

at funker sosialt. Dette er helt ulidelige kleint å prate om. Som journalist vil jeg med andre ord anbefale at dere fortsetter å spørre meg om det. Hvordan var «ferieuka» di i Paris a? – Hahaha. Saklig spørsmål. Er det ikke litt påfallende at stjernereporteren fra Alfa, Jonas Forsang, AKA «The Modelhunter» reiser til moteuka i Paris for å «flykte» fra norsk presse? – Hva faen skal man si på det a? Det var ingen som hadde sagt til meg at modellene i Paris bare hang med Hollywood-stjerner og rockestjerner fra band man faktisk hadde hørt om. Haha. Men det er faktisk sant. Jeg trengte en liten pust i bakken. Det ble litt mye pressetrøkk i Oslo en liten stund der. De siste seks åra har det stått «Jonas» på ringeklokka. Nå er navnet dekket over med hvit teip. De siste månedene har han vært jaktet på av aviser over hele landet. Historien om Stina Brendemo Hagen har endt opp med å bli like mye historien om Jonas. En dag i august sitter han på trikken på vei til psykologen. Mannen på setet ovenfor flakker med blikket og prater lavt i en mobiltelefon. «Det var noe med den duden som gjorde at jeg satt og observerte ham. Jeg satt bare og tenkte på hvor lav selvtillit han hadde som kroket seg sammen. Han der får ikke pult mye, tenkte jeg». Jonas går av på Solli plass. En overdrevet autoritær stemme roper «JONAS FORSANG». – I det jeg snur meg skjønner jeg greia. Og la meg si det med en gang: Han mangler ikke selvtillit lenger. Haha. Det er en VGjournalist som har fulgt etter meg fra Torshov. Jeg går videre uten å si en dritt. Han beiner over veien, bildekk hviner og fyren holder på å dø. Men Dagbladet har vært de mest skamløse. De utga seg for å være budmenn, kun for å komme inn døren på kontoret og begynne å fotografere alle som satt der. Så ja, jeg tok meg en tur til Paris. Alfa erklærte seg som «Norges eneste manneblad», sikret seg presseoppslag da de Hjernevasket Ole Martin Ihle med løfter om en million kroner i året som redaktør, hentet inn profilerte bransjekjendiser til underredaktørstillinger, og nå sist, starter sjefredaktør Rønningen tilsvaret med «dette er journalistisk barnemat» på spørsmål vedrørende Stina-saken samtidig som han har kjørt Alfa-magasinet og et helt mediehus i grøfta. Man ber vel om å få det tilbake i trynet når man blir smelt opp på coveret som stjernereporter. Du har for vane å kaste deg ut i tunge, ofte farlige saker hvor den journalistiske rollen i utgangspunktet er utsatt, og i tillegg plasseres du midt i saken, og i søkelyset som sådan. Hvilke tanker gjør du deg om dette? – Vi har hele tiden hatt et ønske om å pushe grensene. Ikke for at vi på død og liv skal skille oss ut, men fordi det oppstår noe svært interessant i det man begynner å utfordre satte rammer. Også innenfor journalistikk. Men jeg skal innrømme at jeg ved et par anledninger har tenkt at jeg ikke er skapt for dette. Jonas forteller at han liksom ikke er skapt for noe særlig. Han er livredd for å fly. Han er livredd for å mislykkes. For å ikke bli likt. Lenge ble han plaget av panikkangst. Beiner ned trappa fra Emil&Samuel når brannalarmen går. – Hadde det vært tusen mennesker foran meg, hadde jeg spist meg gjennom dem for å komme først ut. Det er faktisk det aller flaueste jeg kan si om meg selv. Jeg løp ned fra sjetteetasje slik ingen har løpt ut av en bygning før, og jeg kom selvfølgelig først ut. Først da jeg kom ned, husket jeg at lillesøsteren min var igjen der oppe. Jeg klarer ikke tenke meg om i sånne situasjoner, der tar angsten over hele kroppen fordi jeg ikke er forberedt. Men: Så lenge jeg er forberedt

blir jeg overraskende fokusert i kaotiske situasjoner. Neste gang brannalarmen går på Emil&Samuel vil jeg garantert reagere helt annerledes. Og jeg har et behov for å konstant utfordre min egen feighet og frykt. Men jeg har ikke noe behov for å være macho. Du har nok hår på brøstet fra før? – Psykologen min sier at jeg er en sosialadrenalin junkie. Hun sier at jeg omgir meg med konstant støy som er så høyt at det overdøver støyet inni meg. Da hun sa det var det som når nøkkelen går inn i døra og passer. Jeg klarer ikke sitte stille hjemme alene. Hva gjør man egentlig når man ikke er på fylla eller intervjuer russiske nynazister i fengsel? Det høres ufattelig dust ut, men jeg mener det faktisk helt ærlig. Jeg takler ikke å bare sitte her. Det er en rød tråd i at jeg er nesten livredd for alt, enten det handler om en dame, en sak eller å stå på scena. Jeg vil mestre noe. Gjøre det umulige. Handler det om kontroll? – Jeg føler at jeg er veldig åpen og prater om mye personlig, og jeg er ikke redd for å si disse tinga jeg prater om nå i en sosial setting. Men da kan jeg kontrollere det og se an hvor mye jeg kan fortelle, ut i fra reaksjonene og tilbakemeldingene jeg får. Jeg kan tilpasse infoen når jeg er i en dialog med noen. I dette intervjuet blir det presentert uten filter for masse folk jeg ikke kjenner. Jeg har ikke kontroll på mottakeren. Det skremmer meg. I sløyden på barneskolen snekra han en Gibson Les Paul. Han så i hjel Michael Jacksonvideoer, pauset hvert sekund og tegnet hver eneste bevegelse for å kopiere det så riktig som mulig. Hvert år under Operasjon Dagsverk «moonwalka» han på Karl Johan. «Jeg har alltid drømt om å stå på scena», sier Jonas. Da klassekameratene Henrik Thodesen og Finger’n fikk platespillere i åttendeklasse, begynte å DJ’e og ble bedre og bedre, fikk Jonas panikk og begynte å rappe. Nitten år gammel ble «Apollo» (som i solguden, ja) spådd en lysende fremtid. I årene etter var han hiphoper og bodde i et rapkollektiv på Bryn, der det ble røyka bønner, drukket øl og plotta ut lyrics som: «Pikken min er et borr og dama di trenger en rotfylling.» Universal fornyer ikke kontrakten i 2006. Sammen med gutta fra Klovner i Kamp danner han det katastrofale skranglerockebandet «Yoga Fire». 90 prosent av bandmedlemmene kan ikke spille. Jonas kan «Hey Joe» sånn halvveis. Han legger seg i selen for å bli rockestjerne, kutter alko første nyttårsdag 2006 og begynner på antabus. Åtte timer hver dag går til å øve på gitar. Så vinner minsanten Yoga Fire MTV EMA Award i 2009 og Spellemann i 2010. Thomas Seltzer forteller Jonas at han er en rå gitarst etter å ha sett en konsert i Trondheim. Jonas blir aldri den samme igjen, ifølge venner. – Jeg satt her om dagen og så på et liveopptak av Coldplay og tenkte «hadde jeg bare hatt DET publikumet, da hadde jeg vært fornøyd.» Men så skjønte jeg at når Chris Martin sitter hjemme og ser på U2-liveshowet, tenker han akkurat det samme. Jeg er jo helt ekstremt ambisiøs. Og for å være helt ærlig kan man bli litt sliten av det. I sommer kom han i prat med en ung jente med skuespillerambisjoner på Aku Aku. Jonas spør hvor mange timer hun øver hver dag. «Cirka tre», svarer hun. «Det holder faen ikke.» Jonas dundrer neven i bordplata. Hun begynner å grine. Jonas går hjem. – Det er faktisk litt urettferdig å dra inn hun ungjenta stakkars. Jeg prøvde bare å hjelpe. Men det irriterer meg at så mange har store drømmer, men ikke arbeidslysten til å forfølge dem. Det dummeste jeg vet er folk som påpeker at jeg er heldig som kan leve av hobbyen min. For det første er det ikke hobbyen min, det er jobben min. For det andre er jeg ikke heldig. Det er som at de pisser på alle de timene med hardt arbeid som ligger til grunn for det man har oppnådd. Når var du sist fornøyd? Han nikker mot TV-skjermen. På hylla ved siden av kneiser fire priser, deriblant en fettmerket Costume Awards for best kledde mann som ikke er hans.

– La du merke til at jeg automatisk så på prisene? Notér det. Den Costume-prisen er den desidert døveste. Daniel Franck glemte den igjen på nachspiel. Enten er han ikke hypp på den, eller så føler han at jeg trenger den mer enn ham. Du kan godt gå bort og ta på den. Jonas sitter rakrygget helt i enden av sofaen. Han spør om jeg legger merke til omrisset av en svett jentekropp i vinduet. Joda. Han dytter en porsjonssnus oppunder leppa, lukker øya og tar en laaaang slurp av pulverkaffen, som for å poengtere at det er godt med en kunstpause i hverdagen. Hendene foldes. – Vet du, selvtillit handler om at man er klar over at man er flink til en del ting. Selvfølelse er noe man har eller ikke har. Barn har selvfølelse. En god del voksne sliter med det. Jeg har et unormalt stort gap mellom selvfølelse og selvtillit. Det handler vel om å være fornøyd med den jeg er. På den ene siden er jeg jo det. Men på en annen side vil jeg bare rusle rundt på Løkka og drikke kaffe og intervjue popstjerne-damer uten bekymringer, uten å være nervøs, redd og uten å hele tiden bevise at jeg kan gjøre ting jeg egentlig ikke er komfortabel med. Han unner seg nok en kunstpause i hverdagen. – Jeg visste ikke engang at det var noe som het selvfølelse før psykologen min forklarte meg det her forrige dagen. Hva er problemet ditt? – Ofte kan jeg gjøre noe jeg egentlig ikke har lyst til kun for å ha en god historie på byen. Jeg har en ekstrem dualitet med meg selv i forhold til hva jeg vil være og hvem jeg er. På den ene siden er jeg livredd og bekymra og analyserende. Ser jeg en spade, begynner jeg å grave meg ned, liksom. Jeg er utrolig grublende og følsom. Men så er jeg også ekstremt løsningsorientert og det plager meg for eksempel ikke i det hele tatt at jeg har mistet jobben min nå som Magnum Media er konkurs. Det er jeg over for lengst. Hvorfor plager ikke det deg? – Jeg vet ikke. Jeg tenker automatisk på alle muligheter en slik forandring åpner for. Men når det er sagt: hadde Yoga Fire gått konk nå, hadde jeg blitt helt fra meg. Har du tenkt på at du har dratt den for langt? – Av og til. Det var en gang Stina ringte meg og fortalte at hun kom til å ta livet sitt. Da satt jeg drita på fest hos en kompis. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg ringe moren hennes? Fengselet? Og samtidig bryte tillitten? Eller skulle jeg vente og håpe hun kom på bedre tanker? Den type situasjoner er liksom litt vel i overkant for en kar som er livredd for å få isklumper i hodet når han går ute om vintern. Han går bredbeint gjennom stua og pisser med døra åpen. Roper fra badet noe om at jeg må legge merke til at den dyprøde splætten på denimskjorta, for det ser ut som blod og det hadde ikke vært overraskende om det var blod, men det er altså ikke det. – Jeg skal innrømme at det er en god porsjon ego her også. Jeg vil ha navnet mitt på sakene jeg skriver. Faen, dette er flaut. Nå føler jeg meg som en jævla dust. Men selvfølgelig er det jo det. Ta sakene jeg skriver: Datsik (altså Vjatsjeslav Valerjevitsj Datsik, MMA-utøver som rømte til Norge fra russisk psykiatrisk, jou. anm.), for eksempel. På et menneskelig plan er jeg interessert i å høre hva han sier og hvordan han er. På en annen side er det en kul sak. Jeg vil være han karen som leverer de kuleste sakene. Og så er det et aspekt til, og det er det jeg får ut av å stikke på byen etterpå og fortelle hva jeg har gjort. Jeg må ærlig innrømme at jeg føler et press på å hele tiden ha noen gode historier å fortelle. Det er ganske mange som sier at de skulle gitt hva som helst for å være meg i én dag. Men vet du hva problemet med den setningen er? Det er de to siste ordene. For det er ingen som har sagt at de skulle ønske de var meg hele tida. Det er det ingen som vil. 10/2011

17


Det er ganske mange som sier at de skulle gitt hva som helst for å være meg i én dag.” Vil du det da? – På den ene siden synes jeg ikke det er så verst å spille i rockeband og pule modeller. Haha. Men på den andre siden: Jeg veit ikke. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde behov for å jage etter noe hele tiden. At jeg ikke hadde en så stor frykt for ensomhet og behov for at det alltid kiler i magen. Det er skremmende å kjenne at jeg ikke klarer å kue behovet for anerkjennelse og adrenalin. Jeg VIL være han karen som har de kuleste historiene. Men jeg tenker ofte på at jeg er utenfor min egen komfortsone. Bare jeg står opp om mårran, tenker jeg det, egentlig. Han legger vekt på at dette ikke er en emosjelegranskning («den har jeg på Delicatessen rundt midnatt på torsdager»), men at de aller, aller beste intervjuene kommer av å tørre å være helt, helt ærlig. Dagen før intervjuet sa det ping! fra ærlighetens mester på Facebook. Nederst på skjermen har Jonas Apollo Forsang like så greit skrevet inn nummeret til Ole-Martin Ihle i chatboksen. «Dude! Spør Ole-Martin hva min største svakhet som menneske er». Ping! «Jenny Skavlan har noen ganske skarpe observasjoner på meg. Bare så du vet det … Og du? Har du prata med Odda eller?» En poke og 30 minutter senere: Ping! «Husk å ta med det at jeg ikke hadde kjøleskap i et fuckings år, a’! Og at jeg er homo(sapiens)». – Jeg er redd nå. Jeg merker at jeg er så ærlig at det gjør vondt. Jeg føler at jeg er like ærlig nå som jeg er hos psykologen min. Og mye mer ærlig enn det jeg ville være i en hvilken som helst sosial setting. Jeg føler at jeg er på tynn is her. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en drøm om å bli portrettintervjuet. Når det skjer ting i livet mitt, for eksempel det CP-hysteriet (Norges Handicapforbund raste da Jonas og kompisen lagde russelåta «Dans som om du har CP», jou. anm.) fleiper jeg med at det til slutt bare blir en god historie til portrettintervjuet. Den brutalt ærlige sannheten er at et portrettintervju er den ultimate måten for meg å dytte fram den karakteren jeg prøver å være. Er du et talende portrettintervju i hver sosiale setting du befinner deg i? – Auch. Den var på kornet, ass. Fra en journalist til en annen: ta med den formuleringa i intervjuet. Den karakteren jeg egentlig vil være, innrømmer jo ikke dette jeg sitter og snakker om her. Jeg har alltid hatt den filosofien om at de aller beste intervjuene blir til når man er helt ærlig. Derfor prøver jeg å være det nå. Men nå forstår jeg hvorfor intervjuobjekter ikke forteller sannheten. Jeg kunne gitt deg «den karen», og da hadde det ikke vært et problem om folk ikke likte han. En iscenesatt Jonas-karakter. Men idet jeg åpner de dørene her, så er jeg dritredd for at jeg skal bli lei meg hvis de ikke liker det. Og dette handler ikke om å utfordre frykten, det er en mer hudløs greie jeg ikke kan gjemme meg bak med action-adrenalin. Det kjenner jeg på nå. Intervjuet er mye verre enn jeg trodde det kom til å bli. Jeg blir helt shaky. Dette hadde jeg ikke turt å gjøre med noen andre. Selv om dette kommer i NATT&DAG. Du har tidligere sagt at du har hatt et horn i siden til NATT&DAG og mentaliteten i det såkalte hipstermiljøet. – For det første er alle hipstere usikre nørds. Historien viser at aldri ender opp med å utgjøre en forskjell. Det er grenser for hvor mye man utretter når man bare sitter på nachspiel på MDMA mens man prater om de «mange lagene» i fotografiene til Terry Richardson hele uka, liksom. Så fuck dem. Jeg så et intervju med Gaute Dravdal (Gaute Drevdal, SMUG-redaktør, jou. anm.) hvor han sa at hipsterne alltid hadde rett. Da bør man kjøpe seg en historiebok eller ta noen enkeltemner 18

10/2011

eller noe. Hipsterne er nok den kunst- og kulturmeningsbærende gruppa som har flest skivebom gjennom tidene. Det irriterer meg grenseløst. De har klart å opparbeide seg en posisjon som viktige meningsbærere, og NATT&DAG er et eksempel på det. Den jålete kvasi-smartheten som egentlig er et forsøk på å skjule egen usikkerhet på, den har jeg lite til overs for. Å slenge dritt for å opphøye seg selv, liksom. Jeg hater få ting. Ikke det at jeg er en positiv gla’laks som flyr rundt med jazz-hands og er onkel-Helge på juletrefesten og bare vil finne på morsomme sprell – sånn vil jeg ikke alle skal være heller – men jeg har et stort problem med å bruke negativitet som sosial krykke. På en annen side er det en form for bitterhet ovenfor NATT&DAG. Hvorfor er du bitter ovenfor NATT&DAG? – Personlig har jeg fått relativt gode anmeldelser, men så å si ALLE kompisene mine har blitt driti ut gang på gang. Hver gang jeg åpnet avisa stod det noe dritt om en av vennene mine. Hver gang jeg leste NATT&DAG følte jeg meg dårlig. Det er en eller annen knarker med hipp sveis som sitter på en opphøyd hest og bruker all tid og energi på å fortelle om hvor dritt alle andre er. NATT&DAG hadde en liste over Oslos døveste karer. Hva er poenget med det? Å såre ti karer som holder på med sitt? Jeg husker Finger’n (Thomas Gullestad, også kjent som DJ Goldfinger, jou.anm.) var på den lista, og fløy på Audun Vinger på byen. NATT&DAG var en gang i tida den kuleste blekka jeg visste om, fordi de tok tak i subkulturer som jeg som kid var opptatt av, og de fronta ting ungdommer ikke fikk andre steder. De var de første som hadde intervju med taggere, for eksempel, uten å være negativt vinkla. Men så ble det bare en oppgulp-blekke som skulle TA alle hele tiden. Og nå sitter du her med avisa du hater … – Det er en sekstenåring i meg som jubler ved at NATT&DAG endelig kommer til meg. Så er det en treogtjue-åring i meg som tenker at «fy faen, dette er rettferdigheten, nå kommer de fuckersa og jeg skal være stor nok til å la dem få prate med meg.» Tredveåringen Jonas tenker bare på kvaliteten på intervjuet. Dere er flinke. Jeg vet det blir behandla bra. Så hva er kvalitet for deg? – Kvalitet er et begrep jeg ikke bryr meg så mye om fordi det er så individuelt. Kvalitet kan strengt tatt kun bedømmes i teknikk. Alt annet handler om følelsen man gir en annen person. Den eneste måten man objektivt kan anmelde en plate på for eksempel, er på de tekniske aspektene. Man kan høre om noen synger falskt eller ikke. Men så er musikkhistorien full av vokalister som synger jævlig falskt, men som har et eller annet annet – noe udefinerbart som vi liker å kalle sjel, som man ikke klarer å naile helt, men som gjør at én akkord kan få deg til å begynne å grine. Den eksakt samme akkorden kan gå deg hus forbi om den spilles av en annen, som godt kan være TEKNISK bedre. Det gjelder tekst også. Så akkurat begrepet kvalitet er jeg egentlig ikke så opptatt av, fordi teknikk er jeg ekstremt lite interessert i. Hadde jeg vært opptatt av det, vel. Da hadde jeg ligget veldig dårlig an, for jeg har ikke noe teknisk skolering på noe av det jeg driver med. På vei ut døra klager jeg innstendig over en hamrende hodepine. Jonas gir meg to Paracet og spør om jeg trenger vann. Det går bra. Jeg svelger. (Stillhet) – Jeg har tenkt på en bra avslutning til deg. To setninger som sier sjukt mye om meg: Når jeg møter nye mennesker holder det ikke at de forteller meg at jeg er en kul fyr. Jeg skal være den aller kuleste karen de noensinne har møtt. Fikk du med deg det?

Fingern og jeg i en heis på et hotell i Norge på turné en gang tidlig på 2000-tallet. Vi var utrolig fornøyd med dette bildet på den tida, og sverget på at det skulle bli cover hvis vi noengang skulle lage et album sammen.

Dagen før konserten vår på Roskilde røyk jeg to leddbånd i beinet i et slags euforisk fylleslag. Timingen var under enhver kritikk, pleien var upåklagelig.

Min aller beste venn fra jeg var to år gammel, og nå manager for Yoga Fire, den levende legenden Johnny Trebein. Det er to ting man bør legge merke til med dette bildet: Én: At jeg presser overarmen mot brystet for å oppnå størst mulig biceps. To: Jeansene til Trebein.

Det bildet som er tatt av meg som er minst meg. Tatt på fisketur. Med VG Sporten-caps og liggeunderlag og det hele. Tatt med her for å vise deler av redaksjonen i Natt&Dag at jeg har flere «lag».

Dette bildet ble tatt rett etter at jeg fikk vite at Stina var trygt på plass på Kiel-ferga. Da hadde jeg fulgt henne gjennom fire land i Europa. Jeg tok det bildet for å huske følelsen.


STUDENTER! Kjøp lærebøkene for neste semester nå og utsett betalingen til 21. januar rente- og gebyrfritt. Du kan også velge vår rente- og gebyrfrie avbetaling fra kr 200,- pr. måned (gjelder ordre over kr 750,-). Mange av våre lærebøker har ekstra rabatter - se etter tilbudsprisene.

JULEGAVETIPS! Kjøp julegavene nå og utsett betalingen til 21. januar - rente og gebyrfritt. Velg betalingsutsettelse i“kassen”. Flere tusen tilbudsbøker med opptil 90% rabatt. Se våre kataloger og lagersalg på nett. Se flere gavetips på nettsidene!

BE SØ K OS S PÅ

haugenbok.no FO R M ER IN FO

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no


Opplev mer i ferien

Designcontainer.no

veksle før du reiser!

psst!

Husk å veksle gebyrfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valutaappen til iPhone.

Velkommen til filialene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8


Nathalie Nordnes synger om hvalsang, 2. verdenskrig og utvandrerhistorie på sin nye plate. Ikke rart hun er blitt lærer. Tekst Eirik Kydland Foto Chris André Aadland «Nathalie Nordnes? Holder hun fortsatt på?» Slik reagerte en relativt oppe gående venninne jeg møtte på vei til Kafé Barfot for å intervjue den bergenske popartisten for noen uker siden.

Og i vår omskiftelige verden der nye idoler kåres hver fredagskveld på tv-skjermen mens «de etablerte» lager middag til hverandre på TV Norge, er det kanskje ikke så rart hun spurte. Det er tross alt lenge siden Bylarmsuksess en gang på starten av 2000-tallet. Det er lenge siden Spellemannopptreden med Sondre Lerche i 2003, og det er mange

år siden gymnasiasten Nordnes ga ut debutplaten «Hush Hush» med plateselskapsgigant og gjennomtenkte lanseringsplaner i ryggen. «Så ble det stille», kunne vi nå skrevet, om vi ønsket virkelig å sementere dette narrativet som artister som Nathalie Nordnes gjerne møtes med. Men det at man fort blir glemt om man ikke stikker nesen frem med jevne

mellomrom i sladderpresse eller hos Skavlan, er ikke en faktum vi akter å forholde oss til. Anstrenger vi oss bare litte granne, husker vi jo godt at Nordnes ga ut «Join Me In The Park» i 2005 før hun forlot EMI og ga ut tredjeplaten «Letters» på egen etikett i 2009. Og se, nå er det ny plate på gang!

10/2011

21


Jeg har brukt masse tid på å se Richard Attenborough-dokumentarer og Youtube-klipp om hvalsang. ” – Jeg tar ingenting for gitt lenger. I 2003 kunne jeg bare knipse, så fikk jeg spille inn musikkvideo og gi ut plate, men etter «Joy In The Park» gikk jeg fra stort plateselskap, management og booking til ingenting. Det var en stor overgang, men etter at jeg ga ut «Letters» på egenhånd, forsto jeg at dette fungerer. At jeg på denne måten har full kontroll, selv om det nå virkelig koster utelukkende av mine penger, min tid og min energi å skulle gi ut en plate, forteller Nathalie Nordnes. I november kommer hennes fjerde album «N.N», egenfinansiert, egenskrevet og også egenspilt. Sammen med sin faste samarbeidspartner gjennom mange år, Kato Ådland, trakterer hun så å si alle instrumentene selv på den nye platen, som er spilt inn i 5071-studioet i Bergen i løpet av en periode på halvannet år. – Jeg spiller for eksempel trommer! Og er det noe jeg virkelig ikke kan, så er det å spille trommer. Grunnen til at vi spiller alle instrumentene selv, er jo at vi sparer penger, men samtidig er det stimulerende fra et kunstnerisk perspektiv, fordi man tvinges til å tenke kreativt innenfor en satt ramme. Hvilke utslag kan det ha fått at dere hadde full kontroll? – Vi fant ut at vi ønsket å forfølge en idé om at låtene skal henge sammen. Det skal gå en rød tråd gjennom hele albumet, selv om de ulike sangene høres ganske ulike ut. Låtene tar liksom aldri slutt, men glir over i hverandre. Slik beveger lytteren seg gjennom ulike stemninger, men ikke uten at albumfølelsen forsvinner. Dette trolig blir den siste helhetlige platen jeg lager. I alle fall på en stund. Åh, hvorfor det? – Fremover er jeg klar for å prøve ut andre og nye formater, for eksempel kan jeg tenke meg å gi ut låter fortløpende digitalt. Det åpner nye muligheter, særlig når det gjelder å kommunisere med fansen. Du kan teste ut en ny låt på nett og få respons umiddelbart. Men på «NN» det vært viktig for meg å skape en albumfølelse – et helhetlig uttrykk. Så du har ikke mistet troen på albumet som kunstform. Har du noen eksempler på albumopplevelser du setter pris på?

22

10/2011

– Forrige uke hørte jeg på den siste til Ane Brun. Et ekte album. Det er så fint å kunne få lov til å være i universet hennes den timen albumet varer. Det samme gjelder for platene til John Olav Nilsen & Gjengen. Det føles som et privilegium å få dykke ned i tilværelsen til John Olav. Et annet eksempel er Tom Waits sitt «Closing Time»-album, en stadig tilbakevendende plate for meg. Jeg har vel ærlig talt spilt den i hjel, fra begynnelse til slutt i mange år. Den høres skjør og sur ut, men vi vet jo hvor god kontroll Waits har, og når jeg hører den platen, slår det meg at det er en kunst å få musikk til å høres så bedagelig ut som han gjør her. I tillegg liker jeg at det er små og skurrende detaljer i låtene. At det er noe i det vakre som ikke stemmer. I låten «The Surgeon» på den nye platen har jeg jobbet med dette. Den låten er i utgangspunktet en veldig pen låt, men jeg har lagt inn elementer som gir den et skjær av noe uhyggelig. Førstesingelen fra «NN», «America», låter ikke særlig uhyggelig, men veldig frisk og nesten sprudlende. Aner jeg et Sufjan Stevens-/Philip Glass-aktig tema i bakgrunnen? – Altså, jeg er veldig glad i Sufjan Stevens, men strykerarrangementet på «America» er faktisk svært inspirert av Nick Drake. Jeg har skrevet arrangementet selv, og tenkte at det skulle bli «Drake-stryk». Opprinnelig skulle også teksten behandle mitt mytiske forhold til Drake – det at jeg kjenner en slags lengsel og dragning mot ham, som kanskje er ekstra forsterket av det at han døde så tidlig. Opphøyer man ham ekstra fordi han døde før han rakk å begynne å lage kjedelige musikk? Men så endte låten opp med å handle om en lengsel etter USA i stedet. Handler dette om en kunstnerisk dragning mot Statene eller gode ferieminner? – Det er helt klart en kunstnerisk tiltrekning jeg synger om. Som musiker tenker man jo at USA er selve landet, liksom popmusikkens kjernepunkt. Vi er jo vokst opp med amerikansk popkultur, og sliter fortsatt med å skape egne popkulturelle uttrykk som ikke bare er kopier av noe amerikansk. Det ligger i vår natur. Vi har alltid sett til Amerika; reist

dit for å søke lykken og finne jobb. Vi gjør det fortsatt, bare på en litt annen måte enn tidligere. Ja, før dro man til USA for å bli tømmerhogger, nå drar man dit for å bli musikkvideoregissør. På «Letters»-albumet rendyrket du din nesten novelleaktige historiefortelling i låtskrivingen. Hva handler tekstene på «NN» om? – Jeg liker fortatt å skrive små historier til hver låt, men denne gang har jeg ikke lagt ved bakgrunnshistoriene for hver tekst, slik jeg gjorde på «Letters». Hvilke historier forteller du denne gang? – Én låt handler om en soldat, men sett fra en datters ståsted. Soldaten har valgt side i en krig, kanskje den feile siden. En annen tekst forteller en historie om noen mennesker som må pakke og komme seg av gårde i natten, fordi det er noen på vei for å ta dem. Aner vi en viss krigstematikk? Har du plassert historiene i noen spesiell krig? – Ja, det er nok 2. verdenskrig. Jeg blir aldri helt ferdig med det materialet. Kanskje fordi en krigssituasjon danner en spennende ramme for korte historier. Jeg er fascinert over hvordan folk tilpasser seg og prøver å leve sine vanlige liv i ekstreme forhold, i dramatiske tider. Så ja, jeg leser mye om 2. verdenskrig. Du gjør rett og slett research før du skriver tekstene dine? – Ja, det har jeg alltid gjort. Det er ikke fordi jeg vil belære lytteren, men jeg har glede av å sette meg grundig inn i stoffet før jeg skriver. Dessuten er det viktig at bakgrunnsteppet for historiene stemmer, slik at de fiktive historiene jeg forteller skal virke troverdige og interessante. Men det er ikke bare krig jeg skriver om, da! Jeg har blant annet en låt om hvaler på den nye platen. Da brukte jeg masse tid på å se David Attenborough-dokumentarer om livet under vann og Youtube-klipp om hvalsang. Hvorfor hvaler? – De er jo enorme, i tillegg er det så mange ting man ikke vet om dem. Hvorfor svømmer de så langt? Hvorfor synger de til hverandre? Sangen «Cetacea» – som er det

latinske navnet for hval-ordenen – handler om en person som har lyst til å forsvinne fra alt vi forholder oss til her i det vanlige livet, og drømmer om å rømme av gårde med hvalene. Hvordan har du utviklet deg som låtskriver fra debuten i 2003 og frem til i dag? – Hm, noe som ikke har forandret seg, for å begynne i den enden, er at jeg fortsatt ikke vet hva jeg gjør når jeg lager en låt. Jeg spiller akkorder jeg ikke vet hva heter og har ingen komposisjonslære. For meg føles dette bare som en befrielse. Ganske enkelt spiller jeg det jeg synes er fint. Samtidig er jeg nok grundigere og tryggere nå. Før kom låtene nærmest som en tilfeldighet, nå er jeg såpass rutinert at jeg vet litt mer om hva som skal til for å bygge opp en låt. Men hvor kommer selve musikken fra? Ikke fra research, regner jeg med? – Hm, jeg skriver gjerne sanger rett etter at jeg har sett en film eller hørt en plate jeg blir oppslukt av. Rett etter en slik opplevelse, skriver jeg veldig mye. Hva slags filmer liker du? – La meg se … jo, en film jeg nylig så, var «Midnight In Paris» av Woody Allen. Der var det masse inspirasjon å hente. Filmen er jo full av litterære og kunstneriske forbilder. Ellers blir det gjerne historiske filmer. La meg gjette: De handler gjerne om Andre verdenskrig? – Ja, siste filmen jeg så, var faktisk «Saras nøkkel» og José Martís «Kanarifuglens øye», så du har et poeng. Ha ha! Ved siden av å være musiker jobber du som lærer på en videregående skole, hva har læreryrket lært deg som låtskriver? – Ja, jeg underviser i spansk og engelsk. Tror nok ikke lærerjobben har gjort så mye med meg som låtskriver, men jeg er blitt mindre nervøs i sammenhenger som dette, for eksempel. Jeg er ikke redd for å reise meg og ta ordet. Siden du har en hang til å skrive tekster og historier basert på virkelige hendelser, kan vi kanskje vente oss et konseptalbum med historier fra den videregående skolen i fremtiden? – Nei, ha ha, jeg kan love at det ikke kommer noen skoleplate fra meg. Dessuten er det vel på ungdomskoletrinnet du finner mest action og de beste historiene? «N.N» ble sluppet 4. november.


10/2011

23


Gammel gubbe vs. ny anarkisme.

Denne søte studenten var snill og tok av seg svømmebrillene så vi kunne ta bilde av øyene hennes.

Hvorfor kan man ikke kalle en spade for en spade og si ”penisforlenger” istedenfor ”politiuniform”?

N&D har vært i Athen og lært hvorfor krise er et gresk ord. av Marie-Alix Isdahl Voisin «Vi drukner, la oss senke dette råtne skipet!». Det er en maskert, svartkledd gutt som roper. Vi skjønner hva han mener, der vi står klemt i midten av den største demonstrasjonen i gresk historie siden militærjuntaen regjerte. Det er råttent, indeed. Innbill deg den kvalmende, stikkende lukten av 3000 tåregassbomber, blandet med stanken av brennende søppel fra hvert gatehjørne i en seks-millioners-by. Som er på sin andre uke med sanitærstreik. At demokratiets vugge, Athen, lukter usivilisert, er et understatement. Men så er vi også de eneste uten gassmaske. Syntagma-plassen foran parlamentsbygningen er omgjort til en kampsone. 100 meter foran oss kjemper svartkledde gutter side om side med menn som startet opprørskarrierene sine under revolusjonen i 1974. Bolede, Starship Troopers-antrukkede politimenn svarer med batonger og enda flere ladninger tåregass, selv om den tykke, grå skyen over plassen allerede gjør det umulig å puste uten å få et par tuberkuløse hosteanfall på kjøpet. Anarkister, kommunister, fascister, folk med oransje flagg, folk med greske flagg, arbeidere med motorsykkelhjelmer, bestemødre og studenter protesterer uvanlig unisont i dag. Og opprørspolitiet, som ifølge rykter liker å skrible gamle fascistsymboler på hjelmene sine, er de minst populære barna i skolegården. Det hjelper ikke at de snart skal klubbe ned en kvinnelig journalist. Det er et utbredt, og dels bekreftet rykte at politiet har tilknytninger til fascistgruppen Chrysi Avyi. Andre påstår at de har infiltrert anarkistgruppene med agent provocateurs for 24

10/2011

å orkestrere opptøyer og avskrekke majoriteten fra å delta i demonstrasjoner. Om det er sant, har det virket mot sin hensikt i dag. 80-årige damer med gassmasker heier på ungdom med Mistfit-patches – når de ikke tar seg protestpauser for å mate livredde duer. Det er den første dagen i årets viktigste generalstreik. Regjeringen skal vurdere en ny pakke sparetiltak, som alle regner med at vil gå igjennom. De har ikke annet valg. Og den mest brutale økonomiske og kulturelle restruktureringen av et samfunn man har sett i moderne Vest-Europa, skal fortsette. Nå følger 48 timer der Hellas simultant går inn i total stillstand med streiker i alle sektorer, og samtidig går amok. Flygeledere streiker, advokater streiker, journalister streiker, finansdepartementet streiker, offentlige ansatte streiker, arbeidere streiker, nonner streiker. Universitetet streiker på den sjette måneden. 97 prosent av butikkene i Athen holder stengt i sympati med de streikende. Vi skulle egentlig ta et fly samme dag, men kommer oss av åpenbare grunner ingen steder. Det var ikke annet å ta seg til enn å få med seg en flik av history in the making. Ufrivillig slutter vi oss til den type utlendinger som har begynt å valfarte til det greske parlamentet for å glane på opprørte indignados og byen de har sett brenne på TV. Vi ser imidlertid ikke mange blodtørste opprørsturister, der vi står omringet av 200 000 sinte grekere væpnet med molotov coctails, biter fra knuste Ferrari-butikker og franske banker, brostein, malingsbomber, og hauger av søppel som anarkistene har tatt initiativ til å kaste tilbake «der det hører hjemme». «Eneste faren med å gjøre det er at søppelet kan finne på å samle seg sammen og gjenoppstå. Som nye politimenn!» En smakebit på humoren det går i blant greske anarkister.

Bak den lysegule fasaden til parlamentet, koker Papandreou og resten av regjeringen med troikaen* hengende over skuldrende, videre på sitt sosialpolitiske eksperiment. Ingen utenfor har lenger tro på at noen der inne er interessert i å hjelpe dem. Kollapsen av representasjoner er total. En pen frue med hvitt hår og grå drakt plukker opp noen klumper marmor fra en ramponert butikkvegg, og går med besluttsomme skritt gjennom en gruppe med svartkledde gutter. Sikter. Og pælmer, ja damen pælmer, steinene med all sin kraft mot en politimann. Fra før hadde demonstrantene den notoriske, men nå avdøde maskoten «Loukinakos, The Riot Dog» – løshunden som dukket opp på alle demonstrasjoner i to år og trofast gikk løs på politiet hver gang. Imponerte anarkister erklærer nå «The Riot Granny» som sitt nye symbol på opprør og håp. Vi tenker at det sier sitt om Hellas. På den andre siden unner vi dem et velkomment comic relief i den kaotiske, flytende, uforutsigbare situasjonen de befinner seg i, der ingen kan se for seg utkommet. Bare at det ikke vil bli bedre. På lenge. En middelaldrende mann sier til oss at den eneste suksessen Papandreou-regjeringen kan skryte av er å ha avskaffet det gamle politiske høyre-venstre-skillet, og erstattet det med et skille mellom eliten og folket. Med eliten mener han politikerne – de siste 40 årene hovedsakelig hentet fra fire familier – bankfolk, rikinger og mediabaroner. Med folket mener han alle de andre. Hundretusener av grekere har demonstrert foran Parlamentet flere ganger i måneden hittil i år. Flere som tidligere irriterte seg over meningsløs vold, har ikke funnet appellerende alternativer andre steder og sluttet seg til demonstrasjonene.

– Politikerne hadde en spesiell sosial kontrakt med folket. Vi skulle la eliten drive på med sin dirty business uforstyrret, mot at de ikke sa noe om at offentlige tjenestefolk var late på jobben, tok penger under bordet, eller elektrikerne snyltet litt på skatten. Men nå legger de all skylden på folket. Det er sant at mange grekere ikke er uskyldige. Mange levde over evne. Men det er vi som må betale. Ingen har stilt politikerne ansvarlige for sine handlinger, forteller studenten Eleni, bak en overdimensjonert gassmaske og et par Speedo-svømmebriller. Eleni demonstrerer fordi utdanningsministeren vil avskaffe gratis offentlig universitetsutdannelse. – Politikerne benytter krisen som en anledning til å rasere velferdsstaten, som de selv gjorde ineffektiv. Unge grekere står uten fremtid. Vi skjønner hvorfor unge folk er sinte. Det hadde vi også vært om halvparten av kompisene våre var uten jobb, og resten fikk kuttet lønnen ned til 600 euro måneden, i en by med europeisk prisnivå. Samtidig som stadig nye skatter på mange ganger månedslønnen blir innført. Siste nytt er at strømselskapene har begynt å kutte strømmen til de som ikke klarer å betale den nye strømskatten. Anarkistgrupper allierer seg med elektrikere for å hjelpe folk med å ulovlig koble husene tilbake på nettverket. Vi hører at det akademiske asylet (at politiet ved lov ikke får gå inn på campus, innført etter militærdiktaturet for å sikre fri tenkning og meningsutveksling) ble avviklet i sommer. Staten har ennå ikke bestilt bøker til skolebarna. Selvmordsraten har økt med 40 prosent siden i fjor. Den gode nyheten er at gateprisen på crack er falt til fem euro dosen. – EU og de greske politikerne leker med ild her, sier den unge, arbeidsløse advokaten


Fakta desember 2008-opprøret: Utløst da to politimenn skjøt og drepte 15-årige Alexandros Grigoropoulos i ”anarkistbydelen” Exarchia i Athen, 6. desember 2008. Ungdomsopprøret var i gang allerede én time etter drapet, og i dagene som fulgte snøballet bevegelsen til en størrelsesorden Hellas ikke hadde opplevd siden revolusjonen i 1974; det var massive voldelige konfrontasjoner med politiet, massedemonstrasjoner, forsøk på å ta over TV-og radiostasjoner, okkupasjon av offentlige bygninger, og vandalisering av store mengder eiendom - særlig banker, upscale-butikker og andre symboler på kapital.Ungdommene søkte tilflukt fra opprørspolitiet på campus mellom kampene, beskyttet av det akademiske asylet (som ble innført etter militærjuntaens studentmassakre på Athens Polytechnic i 73, og var gjeldende inntil august 2011). Noen døpte ungdommene ”€ 700-generasjon”, en referanse til den månedslønnen de kan forventer at gradene deres vil gi dem (ca 5500 kr). Ble likevel stemplet som ”meningsløs” vold og ”håpløs lovløshet” av flere politikere og i mainstream-media, selv om det var åpenbart utløst av et undertrykt sinne over dype sosiale problemer – problemer som følge av den globale økonomiske krisen, økende sosial ulikhet, stigende arbeidsledigheten blant unge, og flere korrupsjonsskandaler blant politikere. Opptøyene spredte seg til alle de store greske byene, og et tjuetalls solidaritetsdemonstrasjoner dukket opp internasjonalt.

Flagget er egentlig rødt.

Hva trenger man mest i krisetider? Utopier. Hva er det mest av i Athen? Søppel.

Anarkistene erklærer ”The Riot Granny” som sitt nye symbol på opprør og håp.” Vassilis. Han deltar i demonstrasjoner for første gang. – Situasjonen er så spent. Selv en veldig liten hendelse kan forårsake en eksplosjon. Demonstrasjonen har historisk oppslutning i dag, men protestene er foreløpig for usammenhengende og anarkistiske til å stå for et reelt alternativ til regjeringen. Men dersom det skjer en hendelse, liknende den som utløste opptøyene i 2008 da politiet drepte Alex, tror jeg det vil bli en massiv forent bevegelse. Man kan ikke forutsi hva som vil komme ut av noe sånt. – Hvordan tror du staten vil reagere på økt sosial uro? – Det vil bli voldelig. Hvis regjeringen på et tidspunkt ser at denne bevegelsen virkelig truer deres eksistens, vil de prøve å undertrykke den. – Er det virkelig ingen opposisjonsbevegelser eller politiske grupperinger som står for et alternativ til de som er i makten nå? – Ingen med ideer jeg vil stille meg bak. Løsningen på krisen, når den kommer, vil komme fra EU. Greske politikere er handlingslammet. Min personlige oppfatning er at EU har en koherent, uutalt plan for Hellas. Jeg tror de ønsker å senke levestandarden her til Balkan-nivå, og gjøre Hellas til en mer attraktiv destinasjon for utenlandske investeringer. Hellas lider og vil lide mer. Hvis jeg kunne satt meg på et fly herfra i morgen, ville jeg gjort det. – Vil Hellas oppleve braindrain fremover? – Det skjer allerede. Alle utdannede unge

folk som kan dra, drar. Åtte av vennene mine har flyttet til utlandet i år. Han tenker seg om, og legger til: – Hellas har aldri vært Europa. Dette er Midtøsten. Staten prøvde å innføre palmetrær i Athen før de olympiske lekene i 2005. Det er ingen palmer der nå. Den greske drømmen om å ta del i den globale kapitalfesten og «endelig bli vestlige» hadde vokst til olympiske proporsjoner på midten av 2000-tallet. Det var nære på å bli en realitet. I hvert fall for noen. Så gikk illusjonene i minus 350 milliarder knas. Politiet dreper 15-årige Alexander Grigoropoulos i desember 2008. Massivt opprør. Glemte historier om en sosial krise med røtter i 70-årene, gjemt blant nye biler og ferske, fete forbruksbudsjetter, traff grekerne midt i ansiktet, som noe som alltid hadde vært en del av nåtiden. Den økonomiske krisen som fulgte det voldsomme desemberopprøret, kastet bensin på det ulmende bålet. – Hellas ble stemplet som et råttent eple. Det første landet som opplevde innstrammingstiltak, og fikk IMF på besøk. Men det var bare det svakeste leddet i det som nå viser seg å være en svak europeisk kjede. Flere land fulgte oss. Irland. Portugal. Spania og Italia nærmer seg, legger Vassilis til. Foran Parlamentet eskalerer kampene. Politiet og anarkistene leker katt-og-mus. Folkemengden bølger i takt. Enda mer søppel blir fyrt opp. Røyken hjelper å klare opp luften for tåregass, blir vi fortalt. Vi går inn i en sidegate, og befinner oss plutselig i den

ubehagelige situasjonen som det er å se en gruppe svartkledde demonstranter foran oss. Og bak, en marsjerende hær av 40 ruvende politiroboter med hydrogenpistoler. Vi løper sikksakk gjennom mengden og rekker akkurat å smette ut før sammenstøtet. Med dundrepuls bestemmer vi oss for at det har vært nok krigsjournalistikk-lek for nå. Vi bestemmer oss for å besøke de mer perifere bydelene, mens kampene fremdeles er konsentrert i sentrum, og før den mest utagerende, nihilistiske plyndringen tar til i gatene i løpet av kvelden. Vi reiser til Exarcheia. Den avpolitiserte bydelen, og senteret for gresk anarkisme. Det sies at Exarcheia er et sted folk blør i hjel på fortauet uten å få medisinsk hjelp, men for oss fremstår det som et hyggeligere, om enn veldig mye mer radikalt Willamsburg. Nå er det rolig, solen skinner, de fleste er i sentrum og demonstrerer. Et politihelikopter sirkler over bydelen. En eldre, livserfaren tyrker spyler søppelberget utenfor kiosken sin med vann i forkant av kveldens branner. Vi registrerer at søppelet i Exarcheia, til forskjell fra andre bydeler, består nesten utelukkende av flasker. Inkludert en pose med … dritt? Vi tar oss i å ha fått en ny interesse for søppel. I tiden etter opprøret i desember 2008 tok anarkistene initiativ til å okkupere nedre del av Syntagma-plassen, og danne nye direkte-demokratiske, horisontale politiske enheter for anarkister og andre sinte, desillusjonerte borgere. Etter hvert ble folkesamlingene flyttet til parkene i Exarcheia. Vi er kommet i kontakt med en gjeng anarkister med tilknytning til anarkistgrupperinger i London, og som siden opprøret i 2008 har blogget jevnlig om den greske krisen som en alternativ nyhetskilde til den «korrupte» mainstreamspressens bagatellisering og svartma-

ling av gresk opprør. De har utgitt en bok om desember 2008-opprøret på AK Press, der mange av essayene kretser rundt den franske filosofen og marxisten Alain Badious teorier om revolusjon. De har høflig sagt til oss at de er «ganske opptatte disse dagene», men gjerne vil snakke med oss når generalstreiken er over. Vi hadde håpet på å snuble over noen andre snakkesalige anarkister i Exarcheia, men finner ingen. I stedet møter vi en gjeng tilsynelatende krise-uaffekterte unge skatekids og Athens mest eksentriske moteikon, Holy Mustache. Han ser ut som modellsønnen til Jesus og Aristoteles, med en vegan-avmagret kropp presset inn i et par trange hvite shorts og en liten orientalsk vest. Han regisserer en promovideo for det økovennlige hipstervintage-butikkkonseptet «Holy Mustache», som også fungerer som leiligheten hans. Vi prøve å spørre Holy, som han insisterer på å bli kalt, om krisen, men får en uforståelig blanding av Gandhi-sitater, nyspiritualisme, økologi og kvantefysikk til svar. En ung gutt av ikke-gresk opprinnelse dukker plutselig opp fra ingensteds og rapper med seg kameraet til fotografen. Lynsjestemning. Alle agerer. Holy står igjen. «Selv om staten stjeler og lyver, skal vi ikke gjøre det mot hverandre», får vi oversatt av eieren av kameraet etter at han og skaterne er ferdige med å gi gutten grisebank. Så mye for at øye-for-øye vil gjøre verden blind. Senere på kvelden, i en dokø på en gresk bar (den eneste vi finner som ikke er stengt), klokka 02.00: – Hva slags sjampo bruker du? – Hva slags hva …? – Håret ditt lukter så godt, hva slags sjampo bruker du? 10/2011

25


Fakta opprør vs. revolusjon: Den negative kraften er karakteristisk for opprøret, og tar som regel form av rent negative, destruktive handlinger. Den forhatede makten kollapser, om sjelden praktisk, så symbolsk. Opprøret stiller spørsmål ved makten, og eksponerer den for politisk endring i form av å vise muligheten for maktens kollaps, men uten å selv å inneha innholdet til denne endringen: hva som skal endres er ikke prefigurert i opprøret. Det er hovedforskjellen mellom opprør og revolusjon, som i seg selv vil tilby et alternativ. Har historisk vært knyttet til overgangsperioder (”interval periods”), preget av mye sosial uro, men før nye ideer har dukket opp som gjør det mulig for gamle systemer å bli overvunnet av nye. Misnøye finnes, men den kan ikke struktureres fordi man ikke samler kraft fra en felles idé. Siden nye alternative disposisjoner enda ikke er utformet, vil mange hevde at alt er gått tilbake til normalen etter opprøret, og at ”ingenting” kom ut av det. Opprør utløses som regel av en hendelse (“event”), som bryter med normaliteten og hverdagen som hittil har vært, og med det åpner opp et symbolsk og materielt rom for sosial restrukturering. I Fukuyams tese om ”the end of history”, hevdes det at revolusjonære ”events” med utgangspunkt i opprør, ikke lenger vil skje med dagens allianse av parlamentarisk demokrati og markedsøkonomi. Kilde: Badiou/Fischer

Papirlommetørkle vs. månelandingsdrakt. Hva er tøffest? Du er litt tilgitt hvis du driver med streetart i Athen fordi du ikke lenger har råd til å studere på kunstakademiet.

Selv skilpaddene slåss!? Nei, forresten. Tror de puler...” – Eh, Redken? Men hei, hvorfor lukter du på håret mitt?! – Oh no, er det en tysk sjampo? Grekere er ikke så fan av tyskere, lærer vi, og klarer altså ikke legge skjule på det, selv om det skulle havarere et allerede fåfengt sjekkeforsøk. De massive tyske pengeoverføringene skal ikke få booste tysk økonomi til gjengjeldelse. Stolte grekere boikotter følgelig tyske produkter når de kan. Redken er forøvrig amerikansk, tror vi. Men som historien har vist, er det aldri dumt med litt nasjonalisme å spille på i vanskelige tider. Eller å ha minoriteter i befolkningen man kan ta ut aggresjonen på. Taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen til Athen, klaget over at jødene hadde ført landet hans ut i uføre. Han siktet til Goldman Sachs. Når vi besøker den «alternative» galleribydelen Metaxourgeio dagen etter, for å høre hvordan den greske kunstscenen er påvirket av krisen, møter vi en kunstner som klager over at innvandrerne i Athen er av «verste sort». – Hva er en innvandrer av verste sort? – En som stikker deg ned. – Aha. Hun må ha siktet til episoden i 2010 da en greker i 40-årene ble ranet og drept av en gjeng av utenlandsk opprinnelse. Hun forteller ikke noe om at de lokale nynazistiske gruppene benyttet anledningen til å ta initiativ til en god gammel progrom. De slo og knivstakk alle innvandrere – eller som så ut som innvandrere – de støtte på i uken som fulgte. Myndighetene satte inn ekstra politistyrker i de mest utsatte bydelene etter 26

10/2011

22/7, i frykt for at det norske angrepet ville inspirere nynazistene til en ny runde. – Det er tabu å si det blant venstrefolk, men det er et problem. I nabolaget her ser vi økende vold, mer doplanging, mer ulovlig prostitusjon. Det er ikke grekere som står bak, sier Rebecca, gallerist i Metaxourgeio, og pådriver for diverse sosial-økologiske prosjekter i nabolaget. – Krisen er først og fremst sosial. Den økonomiske krisen er av nyere dato, men den sosiale krisen har vært der i mange år. Det er ikke mange som snakker om dette. Vet du hvorfor? Det er crazy. Det er fordi folk bryr seg mer om penger enn sosiale verdier. Folk snakker plutselig om en krise fordi folk de ikke har penger i banken. Men krisen stikker dypere. – Vi leste en sak i New York Times der man hevdet at krisen har vært «en muse» for den greske kunsten. Stemmer det? – Vel, selv i konsentrasjonsleierne sluttet man ikke å lage kunst. På Mac-skjermen bak ryggen til Rebecca går et liveopptak av Syntagma-opptøyene. Det zoomes inn på fire politimenn som denger løs på en mann. – Det er ikke annet man kan gjøre enn å produsere. Og krisen tvinger folk til å tenke nytt, være kreative uten å ha mye penger. Kunstmarkedet har selvsagt blitt dårligere, men flere folk kommer på utstillingene. Jeg er opptatt av at galleriet mitt også skal være en sosial arena. Den mest merkbare nye tendensen i kunsten som jeg har lagt merke til, er grafitti art.

Grekere er kanskje late, men ingen kan anklage de utenlandske gateselgerne for å ikke være markedstilpassingsdyktige. Ut med tomatsprettballer og svidde kastanjer, inn med vann, alkalisk spray og gassmasker.

– Street art? – Ja, street art. Jeg er ikke fan av det. Men det er det nye. Vi håper NY Times-journalisten fikk mye skryt for sin kreative kulturvinkling på Hellaskrisen. Planen er en ny runde med demonstrasjoner. Tåregassen fra gårsdagen henger fremdeles som en grå stinkende, stikkende masse over byen. Ingenting som ikke kan smadres eller brennes, er usmadret og ubrent. Som alle forventet har regjeringen besluttet å gå inn for de nye sparetiltakene. I løpet av de tre-fire kilometerne det tar å gå til parlamentet, ser vi ikke én eneste åpen butikk. Tre kafeer. De første levende vesenene vi møter er to skilpadder i en veikant som også ser ut til å … sloss? Vi bruker 30 sekunder på å snakke om at Hellas virkelig har gått av hengslene når det til og med koker over for skilpaddene, før vi innser at det de holder på med er å pule. Greit nok, et hyggelig avbrekk før det som skal møte oss senere. Foran parlamentet er det noe som har endret seg. Samholdet fra dagen før sprekker opp, og kompleksiteten i den greske situasjonen slår oss i trynet. Anarkistene og kommunistene barker sammen. Noen med sans for sensasjonalisme erklærer borgerkrig. En eldre bygningsarbeider som protesterte med kommunistpartiet faller ned fra en balkong og dør. Anarkistene hevder han er offer for politiets kjemiske våpenføring (les: tåregass). Ryktene begynner å gå om tilhørigheten til de svartkledde, maskerte guttene som startet konflikten. Var det egentlig anarkister? Eller fascister? Bøller? Hooligans? Infiltratører? Grekerne holder pusten i redsel for gjengjeldelser fra kommunistenes side. Istedenfor hendelsen som forener frontene, fikk de en som potensielt utløser blodbad blant egne. Kommunistene går ikke til angrep. De

samler troppene og forlater demonstrasjonen. – Hellas nå? Dum og dummere, sier en 30-årig dame vi møter på kafé, da vi tar en pause fra opptøyene. – Det er falske anarkister som er krisen. Brenner ned butikkene til uskyldige mennesker og banker opp unge politimenn. Det eneste jeg har å si til dem er at de kan ta med seg molotovene og kaste dem inn på soverommet til mødrene sine! Damen har varmet seg opp nå. – Det greske populærraseriet stammer bare fra vulgær latskap og nasjonalisme. Grekerne har hoppet på den minste sjanse til å bli sine egne mikrotyranner i livene sine. De har grepet enhver mulighet for makt, enn hvor ubetydelig, for å føle seg litt overlegne for et øyeblikk. Ingen formål, ingen edle visjoner, kunne riste dem ut av rollen som smålige, misantropiske, selvsentrerte kopier av hva en samfunnsborger bør være. Og vet dere hva grunnen er? – Nei? – Grekere er bortskjemte familiebarn. De bor hjemme alt for lenge, og foreldrene lærer ikke barna sine opp til å være selvstendige og ansvarlige. Hvordan kan du ha ansvarlige borgere hvis du ikke oppfostrer ansvarlige barn? Det du får er et samfunn av uansvarlige mammadalter og umodne, opprørske bøller. Vi takker for kaffefølget, og den originale sosialpsykologiske forklaringsmodellen på den greske krisen. Obduksjonen viser senere at bygningsarbeideren som falt ned fra balkongen døde av hjertestans. Han hadde ikke klart mer av intensiteten. Les vårt intervju med greske anarkister i neste nummer av NATT&DAG. Takk til Siren Løkaas for bidrag til denne artikkelen.


natt&dag tilbake i tOppfOrm - øker lesertallet med 10.000 til 145.000 per utgave. bOOk dine kampanjer fOr 2012 hOs Oss nå. kOntakt Oss på: salg@nattOgdag.nO

OslO lOkal

OSLO 01 - FEBRUAR 2011

N&D ANMELDER:

JAMES BLAKE JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN ENTER THE VOID DESTROYER BLACK SWAN FJELLET 127 TIMER +++

ODDA ER SUPERDUPER

bergen WWW.NATTOGDAG.NO

48 TIMER I EN UTOPI

& MØTER ANDERS DANIELSEN LIE

16 SIDER MOTESERIE

lOkal

BERGEN 9 - OKtOBER 2011 // HORROR

& MØtER ERLEND HORN

n&d MøTer: AzRA HALiLOViC SON OF LiGHt StiG SætERBAKKEN HANNE KOLStØ

WWW.NAttOGDAG.NO

Machine Birds Leif and The fuTure Burning god LiTTLe ungdoMskuLen kjeTiL MøsTer LiarBird MeTeor 2011 forza 1982 Bone shakers +++

PERFECt SOUNDS FOREVER

KALD OG VARM PÅ SAMME tiD

Odd Magnus Williamson / Foto: Richard Eriksen

Natt&Dag - Siden 1988

NATT&DAG OSLO

OSLO 06 - JUNI/JULI 2011 // SOMMER & FESTIVAL

MUSIKK

TYLER, THE CREATOR EDDIE & SUZANNE HOPE I DIE VIRGIN PSTEREOFILOSOFI WOLVES LIKE US BIG DIPPER FEBER +++

POTENT VOYEUR, ULRICH SEIDL NEDERLAGETS

VERSTIVALGUIDE PLAYBOY MANSION

Per Ciljan Skjelbred / Foto: Thomas Sørgård

NATT&DAG TRONDHEIM

Natt&Dag - Siden 1988

NATT&DAG BERGEN

ger/ stavan es sandn

im trOndhe

lOkal

Verk / Foto: Øystein Grutle Haara

WWW.NATTOGDAG.NO

GJØR COMEBACK DESPERADO

SLUT O´HOI! - EN GROUPIE ANMELDER MUSIKERSEX

& MØTER LILLEPER

lOkal

STAVANGER/SANDNES 09 - OKTOBER 2010 - KRIMINALITET

NORGES TOPP 10 KRIMINELLE RØMLINGEN BANKRANER’N MANNEHORENE DE NORMALE PØBLENE +++

WWW.NATTOGDAG.NO

SOCIAL SUICIDE JULIE RUSTI

FEBERFANTASIER

RADIO PÅ TRYKK MUSIKKANMELDERNES HVISKELEK

Natt&Dag - Siden 1988

& MØTER JUSTISMINISTER STORBERGET

Sondre Haug - Social Suicide / Foto: Vegard Haug

NATT&DAG STAVANGER/SANDNES

Natt&Dag - Siden 1988


Når ingen liker deg lenger, blir du nødt til å leke med deg selv. PETIT Lars K. Midtsjø – Unnskyld, kan du flytte deg litt? Jeg skal bare ta et bilde av hun du snakker med, sier en ivrig fotograf på sidelinjen. En forfjamset herremann blir nødt til å ta to flaue steg vekk fra samtalen for å gi albuerom til den ivrige fotografen. Det tilfeldige møtet har blitt forvandlet til en «fashion shoot» på plassen utenfor Marcel Cerdan. Den fargerike kvinnen legger rutinert den ene hånda på hofta mens hun lener seg tjue grader til den ene siden. Fotografen fyrer løs i skytterstilling. Slik fortsetter de på repeat i noen sekunder, før de begge ser over resultatet: Et bilde av en velkledd, vanlig person utenfor en motevisning under Paris Fashion Week. Designeren Rick Owens holder visning for sin s/s 2012-kolleksjon, og en flåte med gatemote-fotografer har ankommet fra alle verdens hjørner til den lille plassen for å ta del i begivenheten. Ikke for å se på selve visningen inne i hallen på Marcel Cerdan, men for å holde sin egen fest for de uinnvidde utenfor bygningen. Mens dansen mellom den nyantatte «modellen» og «motefotografen» er i full sving, kommer en ny dansepartner med kamera rundt halsen. Han har oppdaget «motefotografens» leopardmønstrede sko, og iverksetter et skuddraid i retning leopardføttene. Plutselig har rollene skiftet. «Motefotografen» har blitt modell han også. Straks han oppdager sin nye rolle, avbryter han fotoopptaket og vender trutmunnen sin rutinert mot kameraet. Den moteriktige kvinnen blir anvist tilbake til den forvirrede herremannen som fortsatt står på sidelinjen, og er i ferd med å observere sin andre «fashion shoot» på to minutter. I bakgrunnen står fashionistaer på huk med kikkertsikte og tilfeldig poserende motemennesker så langt øyet kan se. Anslagsvis 150 forskjellige fashionistaer svirrer rundt med blitzkanoner og målsøkende raketter i det krigsherjede området, som kan minne om et meta-rollespill for urbane «livere» med moteriktige klær. Om så mye som bare ett av disse kameraene hadde vært ladet med dumdum-kuler ville hele plassen vært destruert for lenge siden.

28

10/2011

Om det bare hadde vært så vel, kunne den forvirrede herremannen og den moteriktige kvinnen ført en samtale utenfor plass Marcel Cerdan. Men armeen av «streetstyle»-fotografer på jakt etter en velkledd motekjendis står i veien. Starten på denne nye kategorien av motefoto begynte i utgangspunktet som en måte å fange «gatas mote» på. Den fremste innovatøren var Bill Cunningham i New York Times på slutten av 70-tallet. Senere kom rene magasiner med bilder av de demokratiske motebildene, som japanske «Fruits» på slutten av 90-tallet. På den tiden ble gatas mote i stor grad brukt av designere, stylister og motefotografer til å hente en slags inspirasjon til nye prosjekter. Det samme kan sies om den populære fotobloggen til «Sartorialist» som ved hjelp av egen kunnskap og dedikasjon var med på å skape egne «streetstyle ikoner» som Anna Dello Russo, Simone Righi eller Lappo Elkan gjennom siste halvdel av 2000-tallet. Fotografenes idé var bygd på moteindustriens «outsidere»: De sto utenfor og ville gjerne inn på festen.

«Streetstyle»-fotografene har beveget seg stadig nærmere den elitistiske catwalken, der de priveligerte livene blir fortalt. Det som en gang var en demokratisk – og noe opposisjonell – anretning for å vise mote uavhengig av vekt, alder eller inntekt, har endt opp utenfor cawalken, med mål om å ta bilder av det som allerede er i moteindustrien. Fra uavhengig til avhengig, altså. Geriljaen utenfor Marcel Cerdan minner mer om en type tilspisset paparazzi-fotografi for motekjendiser, enn det uttrykket som har underholdt Times faste lesere siden 1978. Jakten på spennende silhuetter og argesammensetninger har måttet vike for jakten på neste sesongs IT-girl eller supermodellen med høyest kurs. De glamorøse menneskene som man allerede kan se og lese om i store påkostede publikasjoner som Vogue, GQ og Numéro har blitt en inkorporert del av det «nye» streetstyle-fotografiet. Vil det si at «streetstyle»-fotografiet har mistet sin rolle? Når den nye generasjonen av fotografer bare er opptatt av å ta bilder av Anna Dello Russo sin nye fjærkreasjon, har det naturligvis lite med et gatas motebilde å gjøre. Folket har verken tilgang til plagget, eller en passende anledning til å bruke den aparte kreasjonen. Hvor mange vil vel egentlig gå med en kondom på huet på vei til jobb uansett?

Hvordan kan en vanlig dilettant med fotokamera og internett-tilgang konkurrere mot Conde Nast sine tungvektere? Bilder av kondomkreasjonen kan man se på style. com, tatt av en dyktigere fotograf med bedre access. Amatør-bloggene kan heller ikke konkurrere med Cathy Horyns gjennomtenkte tekster på nettsidene til Herald Tribune. Og heller ikke hastigheten til nowfashion.com som «streamer» alle bildene direkte opp mot nettsiden. Så hva er funksjonen til de hundretalls fotografene som svetter utenfor motevisningene? For de hardtarbeidende «streetstyle»-fotografene som thesartorialist. com og jakandjil.com, har dette vært et springbrett til godt betalte motekampanjer og spalteplass i Conde Nast-systemet. Som en logisk refleksjon av dette, har bloggene deres blitt stadig dårligere vedlikeholdt. Slik outsidersjarmen har fått unngjelde, har interessen for bloggene deres blitt ditto mindre. I det bloggerne skrev under på denne Faust-avtalen – og ble en del av moteindustriens mektigste spillere – ble uskylden tapt.

Ikke bare er det inflasjon av de samme motekjendisene som figurerer rundt på nettet, men en inflasjon av blogger som prøver å imponere de store publikasjonene. Om disse bloggene hadde tatt bilder av vanlige påkledninger, ville kilden vært utømmelig. Men om målet er å ta bilder av den lille sfæren av motepersonligheter, er kilden straks mer begrenset. Og ikke minst lite tilgjengelig for en menigmann som kun er utrustet med et digitalkamera og internett-tilkobling. Det er få innvidde som kan spasere inn på en visning under Paris Fashion Week, og enda færre som har en reell kjendisposisjon. Av verdens samlede motekjendiser kan man regne omtrent like mange mennesker som står og fotograferer utenfor visningen. Det er rett og slett ikke nok motepersonligheter til å brødfø alle de sultne fotografene. Og da ender man jo opp med å ta bilder av hverandre. Det nye meta-nivået av blitzregn utenfor visningene kan minne om en kannibalisme-ring: De tygger på hverandre.

Tilbake på plassen utenfor Marcel Cerdan jobber alle på overtid. Visningen skulle startet for ti minutter siden, og fotografene sirkulerer rundt som sultne hyener på jakt etter et siste måltid før de kan avslutte arbeidsdagen. Den nervøse stemningen ute på plassen er i ferd med å fordufte. Helt til en gentleman kommer løpende frem fra et hjørne med en konvolutt i hånden. Som den eneste på plassen med invitasjon til selve visningen blir han et lett bytte for fotografene, som ønsker ham velkommen med et arsenal av blitzkanoner. Dessverre, viser det seg, var han bare en vanlig innkjøper eller journalist uten kjendisfaktor. Han var bare på jobb. Ilddåpen betraktes som et kollektivt vådeskudd, og roen kan igjen senke seg ute på plassen. Inntil videre …


Darjeeling Champagne

30

10/2011

Fotograf Kari Tønseth Assistent Harald Wanvik Modell Julie H, Trend Models Makeup Maria Skjetne KlÌr Second Love


10/2011

31


32

10/2011


10/2011

33


diXi ressurssenter Arbinsgt 1, 0253 Oslo

har du vært utsatt for voldtekt? eller kjenner du noen? DIXI arbeider for å hjelpe voldtektsofre og deres pårørende, spre informasjon om skader og skadefølger samt drive holdningskapende arbeid. Vi gir informasjon og støtte til utsatte og familien deres så tidlig som mulig. DIXI er også et tilbud til gutter og menn. De fleste ved senteret har opplevet voldtekt eller lignende opplevelser. Hos oss vil du ikke møte noen krav, men bli møtt med forståelse. Ta kontakt!

22 44 40 50/mob: 930 58 070 Se våre nettsider for mer informasjon:

www.dixi.no Vi hjelper deg med

gratis advokathjelp!

www.dixi.no

Tilbudet er gratis! Vi har taushetsplikt!


10/2011

35


36

10/2011


10/2011

37


38

10/2011


10/2011

39


Europafilm a

r Vinn tu nd a l s i l i t

–delta i n på e s n a r r u konk g.no a d g o t t a n

PÅ KIN


aS presenterer

NO NÅ!

En varm komedie fra Island en stram film med få dødpunkter.” – Torgeir Blok, NATT&DAG

“beundringsverdig lett og intelligent – en komedie med alvorlige undertoner” Dag Sødtholt, Film&Kino

en film av Grímur Hákonarson


FOTO: Øystein Grutle Haara

LANSERINGSFEST: OKTOBER Klubb Cosmo // 6. oktober // Aact Rraiser

NESTE NATT&DAG FEST: MER INFO: WWW.NATTOGDAG.no

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 42

10/2011


DESIGN

Made to pleasure Dette er nettbutikken som lar deg skreddersy din egen nytelse. Kunder kan designe sine egne sexleketøy ut ifra en standardmal, og endre størrelse og form avhengig av personlige preferanser. Leketøyene utformes i luksuriøst materiale, elegante former og de er utsøkte å bruke (visstnok). Enhver kvinne har individuelle ønsker og forskjellige anatomiske ønsker; her er det ingen «one-size-fits-all»-alternativer. Measure is pleasure. Design din helt egen venn på: www.madetopleasure.com

1

Hundreårsmarkering Det er 100 år siden tidenes første, norske tegneserieutgivelse. I den anledning får fire norske tegneseriehelter sitt eget frimerke. Heltene som hylles er Pondus, Nemi, Hold Brillan og Jason. Knoll og Tott var de første som kom ut på eget album, og siden har nordmenn angivelig blitt det mest tegneserieelskende folk i verden, ved siden av Japan. Frimerkene er tilgjengelige på postens nettbutikk.

1

Fellesverkstedet Etter mye om og men, bytting av lokaler og lange dugnadstimer har Fellesverkstedet fått støtte av blant andre Norsk Kulturråd til sitt forprosjekt: initiativ for et fellesverksted i Oslo. Tanken er et verksted der diverse kunstnere, designere og håndverkere kan produsere og arbeide uten å være innenfor en institusjon som skolevesenet, eller måtte bruke eksterne, kostbare trykkerier. Fellesverkstedet tilbyr kunstnerne rimelige verkstedfasiliteter, og tilgang til profesjonelt verktøy, utstyr, maskiner og assistanse. Ildsjelene bak prosjektet har alle stor kompetanse og årelang erfaring på sitt område, være seg trykk, grafikk, billedkunst, design

1

eller foto. Verkstedmestere vil være behjelpelige og assistere innen alle fagområder. Pådriverne for Fellesverkstedet har siden 2008 drevet pilotprosjektet Automaton, et åpent verksted med fokus på silketrykk. Automaton har vært drevet på frivillig basis uten statlig eller kommunal støtte. Et uttalt forbilde er Kulturwerk i Berlin, som er et velfungerende verksted bygget over samme lest. Trange kår: Noe av motivasjonen bak Fellesverkstedet er bevisstheten om den trange økonomiske situasjonen til mange kreative utøvere. Et annet moment er viktigheten av å holde selve håndverkskunsten og fysisk arbeid i hevd. I disse digitale tider er det kanskje enda viktigere med et initiativ som tar

vare på eldre teknikker. Et atelier eller kontor er ofte bare utstyrt med en datamaskin, og plassmangel gjør at den praktiske erfaringen rundt bruk av verktøy og maskiner forsvinner. Med samarbeidspartene som UKS ser imidlertid fremtiden lys ut for Fellesverkstedet. Fra utsiden later det til at det hovedsakelig er de praktiske tingene som gjenstår. Dersom alt går etter planen vil derfor verkstedet være oppe å gå i 2012. Verkstedet vil være åpent for alle – uansett fagfelt – med veiledning fra dyktige fagfolk. www.fellesverkstedet.no

DESIGN: Ulrikke Nordseth

10/2011

43


RESTAURANT

Den nordiske renessanse Noma Strandgade 93, København Det trange, mørke lokalet er fylt av sigarettrøyk. På vegger og i taket ser vi gjenstander med maritim tilknytning: i taket ruser, garn og glasskuler, på en hylle en seilskute i miniatyr. Musikken kommer fra en jukeboks som lyser opp i rødt og gult i mørket; vi befinner oss i et kitschlandskap, hvor en Tuborg koster 18 kroner, ti tequilashots hundre. Et slikt sted som i København kalles en «bodega». At vi noen timer tidligere har inntatt et syvretters måltid på Noma – kun få kilometer unna – fortoner seg mildt sagt som en absurditet sett herfra, fra gourmetrestaurantens diametrale motsetning. Samme dag, ved lunsjtider: Vi stiger av metroen på Christianshavn, på plassen sitter en gjeng alkoholikere fra Grønland, hoier og skråler. En gåtur langs kanalen, en dør åpner seg for oss, en dresskledd mann tar jakkene våre. Vi er kledd i skjorte og lett bakrus, en ung servitør med store briller skjenker dansk hvitvin i glassene. – Først skal dere få litt snacks, og den første retten står faktisk allerede på bordet foran dere, men vi har forsøkt å skjule den litt, sier han.

6

Vi kikker på hverandre, blikkene streifer over bordet, ser etter noe spiselig. – Den står i blomsterpotten. De oransje blomstene er fylt med snegler, vi spiser dem i en munnfull.

44

10/2011

Noma i København, i manges øyne verdens beste restaurant (riktignok ikke av Michelinguiden, men av andre forståsegpåere av noenlunde samme kaliber), er kjent for å ha revitalisert det skandinaviske, eller, snarere – det nordiske kjøkken. Noma er en sammenstilling av ordene nordisk og mad. Milevis fra kjöttbullar, smørrebrød og fårikål utviser restauranten ikke desto mindre en kompromissløs bruk av nordiske råvarer og et samspill med regionens mattradisjoner, prosessert inntil det grensesprengende og innovative. Å få bord her gjøres ikke i en håndvending for vanlige dødelige som oss (dagen etter at Noma ble kåret til verdens beste restaurant mottok den visstnok 100.000 henvendelser om bordbestilling): Tre måneder i forveien, med fingeren trykkende febrilsk på oppdater, og vi fikk bord det eneste ledige tidspunktet – en onsdag i oktober, klokken 13:30. Frokost, som danskene sier. Servitører og kokker, alle uformelle i tonen («so, you went out last night?», smiler den ene servitøren, hvorpå vi nikker bekreftende), kommer med stadig flere småretter: reinlav overdrysset med pulverisert steinsopp; svinehud med solbær; vaktelegg røkt på høy; blåskjell («spis hele skjellet, alt er spiselig». Det som ligner et skjell, som selve muskelen ligger i, er et stykke spiselig byggverk, støpt av stødige fagfolk på kjøkkenlaboratoriet). Så, og dette har vi hørt gjetord om, levende reker. Et glass med lokk, fylt med isbiter, lokket åpnes, på toppen spreller

fire rekekropper. De skal dyppes i en hvit saus, de snor seg rundt, det knaser i skall når de tygges, i munnen vår ender livet til fjordrekene, de spreller vilt inntil vi bestemt lukker kjevemusklene og kjenner en ramsalt smak av hav. Foruten meg selv utgjør mine venner Pariseren, Økonomen og Pedagogen en konstellasjon døpt Skreilaget, oppkalt etter en av våre faste årlige aktiviteter. Vinterstid samles vi for skreimiddag med tilbehør: bacon, poteter, rogn, lever, gulrøtter. Dette måltidet har blitt inntatt ikke bare i diverse studentkollektiver og hybler, men sågar over stormkjøkken på svabergene i Nordnesparken. Når høstens lam kommer til butikkene, lager vi fårikål. Og dette er stort sett det våre måltider har begrenset seg til – tradisjonsretter fra husmannskjøkkenet. Frem til meldingen tikket inn fra Pariseren: «Til skreilaget: Det kan da være trivelig å spise onsdagslønsjen sin på «verdens beste restaurant», istedenfor svett gulost, bløt agurk og tørr salami på lesesalen/ steinerskolekantinen/ hvadetnåennmåttevære?» Så, altså, dette tilsynelatende uendelige måltidet, som etter rundt ti småretter av forskjellig slag ennå ikke ordentlig har begynt, her kommer små gulrøtter i spiselig jord og et surdeigsbrød man kunne drepe for, det er rykende varmt, det kommer akkompagnert av jomfrusmør og grisefett, åh, hvem skulle kunne innbille seg at brød og smør kunne smake slik? Noen rundt bordet

må på toalettet, blir fulgt hele veien av en av servitørene, stolen skyves innunder en idet man returnerer til plassen sin. Vinglasset blir stadig fylt opp når det nærmer seg tomt (nærmest oppsiktsvekkende er det å kjenne til hvilken grad vinen – for en stor del tyske og franske hvitviner fra 2009 – ikke bare komplimenterer, men kompletterer maten: maten fortsetter inn i vinen slik også smaken av vinen rikosjetterer tilbake i måltidet). Flak av kamskjell (var det ikke det, røkte kamskjell?), gryn. En saus til, hva er dette sorte i sausen? Jaså, sier du det? Blekk fra en blekksprut. En eplesuppe, i seg har den lagret hele den nordiske sommeren, den smaker epleslang og solskinn. Grillet kål som omslutter et stykke gjedde, som er blitt dampet i den grønne innpakningen. Kalvebrissel med tynne flak av sopp. Grønnsaker, posjerte, blansjerte, kokte, rå, i kjernemelk. Kaffen inntas, og vi avslår tilbudet om whisky og den slags, utelukkende av økonomiske årsaker, ettersom oppgjørets time ubønnhørlig nærmer seg, og vi endelig er rykket ut av måltidets medfølgende tilstand av lammelse. Foran oss, ved kaffekoppene: karameller servert i et hult ben, med benmarg i stedet for smør; potetchips med fennikelfrø og anis. Og på regningen som ligger der i en sort mappe: Det største beløpet jeg noensinne har sett etter et restaurantbesøk. (Slik gir det mening å avslutte en kveld av denne sorten i en røykfylt bodega.) Thomas Cook


MAT

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

Reint konsum Reindyrka Chr. Michelsens Gate 1 Hippienes økologibegrep ender sine dager i en kjeller ved siden av Svaneapoteket. Konsumtrendene fra EU-sonen har nådd Bergen, og med Reindyrkas inntog har det omsider blitt mulig å vurdere en økologisk handletur som et alternativ til kjedebutikkenes forutsigbare merkevarer. Med høstens lokale grønnsaker på plass er det all grunn til å gå hit for å handle. På Reindyrka har den tidligere noe sekteriske økologien blitt byttet ut med et oversiktlig og funksjonelt forretningskonsept, der den postindustrielle, etisk bevisste individualismen går hånd i hånd med kapitalisme og storindustri. Møtte du i gamle dager en fremmed, stram lukt av urter og homeopati i de Weleda-dominerte økosjappene, møter du på Reindyrka snarere lukten av godt luftete kjellerlokaler og progressive amerikaneres LOHAS, lifestyles of health and sustainability, også kjent som et tegn på at den hvite middelklassen elsker å plage seg selv med moralske påbud. Økotantene med batikkforkle og de hjemvendte backpackerne med illeluktende dreads og gode intensjoner, har på Reindyrka fått selskap av et bredere lag av befolkningen: Velfrisert ungdom med sans for små avokadoer, deprimerte norsklektorer med gode middagsvaner, nyskilte forretningsmenn med interesse for sykkelveier, og pene småbarnsmødre med stilige støvletter. De passelig lave hyllene bugner av tidsriktig utformete produkter fra fjerne og nære himmelstrøk. Kjøpesenterets effektive inventar gjør handlingen på Reindyrka til en lek. Grå fliser med turkise fargeklatter indikerer at interiøret er hentet fra en slags miljøvennlig, vesttysk estetikk. Døren til kjølerommet åpner seg uten en lyd. Kosmetikk- og hygieneavdelingen så rikholdig at den avslører en tett sammenheng mellom økologi og

4

forfengelighet. For den som vil begynne et nytt og bedre liv med økologiske tekstiler og gourmetprodukter, står produkter for ethvert livsområde til rådighet. Amerikansk hirse, boliviansk quinoa, ecuadoriansk sjokolade, tysk yoghurt, italiensk iste og sveitsisk babygrøt sendes jorden rundt i økologiens tjeneste. I og med at lokale matvarer kan bli litt kjedelig i lengden, har Reindyrka stilisert seg til et sted for rendyrket livsstilskonsum. Her er det tanken, og ikke CO2-regnskapet, som teller. Økologisk mat viser hvordan renhetsideologien på mange områder har triumfert over sansene: Autentisitet og rent opphav betyr mer enn smak og vekt. Det er bedre med lite, dyr og etisk forsvarlig mat, enn med mengder av velsmakende produkter fra konvensjonelt landbruk. Det er ikke matens fysiske tilsynekomst, men historien bak den, som teller. Den som kan unne seg økologisk mat, er rik og vellykket, om enn bare på et symbolsk nivå. Finn frem lommeboken og de rette informasjonsbrosjyrene, og verden vil smile til deg. På Reindyrka kan konsumentene smykke seg med et passelig etisk korrekt ferniss av idealisme, når de fyller handlekurvene med lammekjøttdeig fra Vik og tofu fra BadenWurttemberg, sminke som må testes på en selv, økologiske avokado året rundt, og bugnende grønnsaker fra Hordaland. Alle produkter har potensial til å gi god samvittighet, om man bare legger an det rette perspektivet. Ferdigsmurte matpakker og vakuumpakkete pizzabiter frister til nye besøk, og plommejuicen fra Hardanger er bedre enn absolutt alt som kommer fra Tine. Det er likevel litt rart at det tyske syltetøyet er av utmerket kvalitet, mens den økologiske lynghonningen fra Bømlo har krystallisert seg på vei fra Sunnhordland. Reindyrka gjør så godt som alt rett, særlig som ideologileverandør og aktør på det globale matvaremarkedet. Horowitz

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

10/2011

45


Smaulesing

Bak kulissene av Thomas Cook Skiftet i omgivelser som den flyktige forflyttelsen fra en by til en annen naturlig avstedkommer, slår bemerkelsesverdig ofte ned i oss som en trivialitet, det bærer selvfølgelighetens merke. Hvordan ikke bare det fysiske miljø er et ganske annet; men menneskene som omgir oss, språket de snakker, lukten av gatene, den fuktige vinden som drar med seg den friske, salte luften fra havet: alt er annerledes, likevel spaserer du nedover gatene som om ingenting er forandret. Ett år: Paris/Berlin/Nordkapp/Amsterdam/København/Málaga/Montréal, og likevel denne innforståttheten, en paradoksal og uberettiget form for trygghet oppi alt det ukjente, som var det et sceneskifte i et teaterstykke: teppet går ned, kulissene byttes ut med nye. Du ankommer til en flyplass oppkalt etter en av landets forhenværende presidenter – du ankommer byen ad betong: Betongterminalene som sammen utgjør flyplassen er internt sammenbundet av gangtunneler i betong; de ligner buktende grå slanger. Den sirkulære ankomsthallen sender tankene til Colosseum, den er et monument over brutalismen. I bygningens indre sirkel er plasttuber strukket mellom etasjene, her er rullebånd, her står forretningsmenn med koffert og pensjonister med tunge vesker. Alle ennå passasjerer, fremdeles reisende; snart tilbake i gatene, under solen. Det er april, våren er kommet til Paris, og du pådrar deg en forkjølelse. Det norske huset i Cité Universitaire er dekorert med norsk furu; du er ulovlig gjest, sneket inn forbi vakten, sover på en madrass på gulvet. Tysk husmannskost og øl på gaten, foran et slakterutsalg som også serverer hurtigmat med masser av brun saus. Enorme figurer er spraymalt på husveggene i Kreuzberg – ett av bildene, malt på murstein, viser to menn iført briller og hvite masker, begge forsøker å dra av den andres maske. En plakat er klistret på en trafoboks (dette arbeidet utførte jeg selv noen måneder for en klubb i Bergen, uke etter uke, og lærte meg slik hvilke av byens overflater mellom Høyden og Kong Oscars gate som best egnet seg til å teipe en plakat på): Introducing a Norwegian Special feat. Øya-

festivalen, står det, og noen timer senere ser vi konsert med to band vi kjenner fra Bergen, i et lokale i Berlin fylt til randen av folk og røyk. Vi har ankommet Alta en dag tidligere enn alle de andre, og reiser derfor til Karasjok (hvor ellers?), hvor vi får bo hos den ene i gruppen sine slektninger. Etter å ha spist reinsdyrkebab på en lokal sjappe kjører de oss over grensen til Finland, hvor vi drikker øl og billige blå drinker på en karaokebar langs bilveien. En storvokst mann med lang bart og skinnjakke står alene med mikrofonen og synger med innlevelse teksten fra skjermen (engelske popsanger, oversatt til finsk). Mari Boine kommer inn døren, og når vi endelig er kommet tilbake igjen til Karasjok til nok en bar, hvor vi drikker øl med den lokale presten, kommer sannelig Mari Boine inn døren også her. En bussreise videre, og vi drikker øl og spiser tørrfisksnacks på en bar i Honningsvåg, like ved Norges nordligste punkt, Nordkapp – ett stykke gjennomkommersialisert geografi. Kun på et hotell i Stone Town på Zanzibar har jeg opplevd trappeoppganger så trange og bratte som i Amsterdam. Vi ankommer jernbanestasjonen, spaserer i fem minutter, får ikke heisen (denne ser ut som tilhørende en ubåt eller et annet maritimt fartøy: heisen har koøye og en gyllen metalldør) til å fungere, går opp fem etasjer med tunge kofferter på slep. En kafé i et bakeri, gjemt bort midt i den verste turistsonen (på bordene står industrielle lamper fra sekstitallet); en flaske søtt bananøl på en etiopisk restaurant i et rolig område utenfor sentrum; en filmpremiere på en velbevart jugendkino – interiøret er uforandret, alt (lampene, utskjæringene, skiltet som viser veien til toalettet, teppene) er disse organiske ornamentene – mer eller mindre abstraherte symboler av planter og blomster og slyngende linjer. Nye gater, ny by, solen skinner. Du går langs fortauet, stopper i et veikryss. Bilene er andre, trafikkskiltene på et annet språk; bygningene som liksom vokter over gatene er bygget etter andre tradisjoner, i andre materialer. Du kikker til venstre, til høyre, rett frem. Tenker ett sekund, velger én av retningene. Formålsløst strener du videre.

Smaulesing er en ny, slentrende spalte om bylivets tun, luner og laden. En hyllest til byen som skapning, masse, organisme og møteplass. Skribenten driver til daglig bydelskafeen Nobel Bopel på Møhlenpris. 46

10/2011


JAZZ

SKAL DU HA DET GJORT MÅ DU GJERE DET SJØLV TEKST Øyvind Skarbø FOTO PRESSE Dei smale segmenta i Norge vert halde gåande av idealistar og statsstøtte, men mest det første. Det er derfor ikkje rart at vi får stadig fleire musikerdrevne konsertseriar, altså klubbkonsept som både er initiert og dreve reint praktisk av folk som til daglig er aktive musikarar. Dette til forskjell frå til dømes eit styre, ein fast tilsett produsent, eller investorar. I Bergen har vi Playdate (med gitarist Stephan Meidell som kaptein), Evans Jazzclub (starta av ringrevar i jazzmiljøet) og mitt eige Øyvind Jazzforum. Oslo har Fritt Fall og Dans for voksne, Trondheim har Pøkk, og forhåpentlegvis er det mange fleire. Den absolutte kvaliteten med alle desse er at sidan arrangøren sjølv er veldig nært knytta til miljøet og har kontaktar, så er kvaliteten på programmet som regel svært bra. Det store problemet med denne modellen er at den er heilt avhengig av enkeltpersonar sitt initiativ og energi. For det er viljen og lysten til å formidle konsertar som driv desse folka. Det er definitivt ikkje pengar. Sjølv om støttekronene sitt laust i Noreg, skal det relativt vaksne summar til for både å booke eit spennande program gjennom heile året, betale alt av reiser, hotell, TONO og øl, og samtidig sitte igjen med ei løn som er i nærleiken av å forsvare tida ein har lagt ned. Entusiasme er bra, men den døyr fort etter eit par sesongar med varierande publikumsoppslutning og seine kveldar med rapportskriving til Kulturrådet. Det er etter desse første sesongane det er kritisk, for folk har kanskje ikkje blitt skikkelig merksam på konseptet før no. Nettopp dette med byråkrati; søknadsskriving, booking, promotering – det skremmer dei fleste musikarar. Alle seriøse band, uansett sjanger, veit at nokon må ta jobben enten dei vil eller ei. Som regel vil dei ikkje. Det finst ei bråte fantastiske musikarar som nesten aldri spelar ute. Og så finst det ein del ganske dårlige band som spelar masse, fordi dei er flinke å organisere aktivitet. Og eg unner dei alt dei kan få til! Men det er altså ingen direkte samanheng mellom aktivitet og musikalsk potensiale. Forståelig nok; ingen begynte på bandkurs fordi dei hadde så innmari lyst å sende ut booking-førespurnader. Dei hadde lyst å synge falsett, eller mose trommer. Difor blir eg skeptisk når fleire og fleire statlige midlar vert overført til støtteordnin-

gar der musikaren sjølv søker direkte. No seinast gikk pengar som Rikskonsertane hadde brukt til å organisere turnéar landet rundt med, til Kulturådet si såkalla Musikerstøtte. Greitt nok at pengane kanskje ikkje vart nytta på optimal måte der dei var, men er vi eigentlig tent med at musikarane sjølve skal legge opp enda meir av turnéane sine og sette opp enda fleire budsjett, når dette i praksis betyr mindre tid til å jobbe med musikken? Kva om store delar av desse pengane gikk ut igjen til klubbane, til entusiastane rundt om i det ganske land, slik at dei kunne booke inn dei banda dei ville ha, betale anstendige honorar, dekke alle utgifter (så bandet ikkje var avhengig av nok ein søknad for å komme seg dit konserten er), og – ikkje minst – få litt lønn for strevet sjølv? Plateanbefaling denne månaden: Hedvig Mollestad Trio gav nylig ut «Shoot!» på Rune Grammofon. Skitne riff, overraskande kompositoriske vendingar og super utføring, gir ein slags improvisatorisk instrumentalrock. I ungdomsåra i Ålesund måtte Hedvig velje mellom elgitar og bunad, og valde gitaren. Ein dårlig ein, etter eige utsegn. Som ein venn av meg noterte seg, blei ho lurt. Alle veit at du kan få ein innmari bra gitar for prisen av ein bunad. Trioen blir komplett med trommeslagar Ivar Loe Bjørnstad frå Stord og bassist Ellen Brekken frå Tynset. Kvadruppel konsertanbefaling denne gangen. Utmark arrangerer dobbelkonsert på Landmark 22. november. Det maksimalt energiske Stavanger-bandet Staer blir med sitt trommer-bass-gitar-oppsett sett opp mot ein duo mellom dei svært personlege og kreative gitaristane Anders Hana (MoHa!) og Ivar Grydeland. 24. november spelar Dans les Arbres i Korskirka, i regi av Ny Musikk. Eit av dei definitive favorittbanda mine spelar neddempa og ekstremt nyansert impro. Gitarist Ivar Grydeland er gjenganger, Christian Wallumrød spelar piano, Ingar Zach er på perkusjon og Xavier Charles demonterer klarinetten. 29. november er det Endangered Blood på Bergen Jazzforum. New York-bandet gir oss melodisk, tøff, multiidiomatisk musikk. Med musikarar som trommeslager Jim Black, bassist Trevor Dunn (Fantomas, Mr. Bungle) og saksofonist Chris Speed, kan eg ikkje heilt sjå kva som kan gå galt. Lat som du er på festival, og gå på alt saman!

Bilde: Munch-museet

Munch’s Laboratorium

Veien til Aulaen 4. sept. 2011- 8. jan 2012 Munchs Laboratorium – Veien til Aulaen gir et unikt innsyn bak scenen i den arbeidende kunstnerens Edvard Munchs møte med en helt ny og enestående utfordring: det prestisjefylte oppdraget med å dekorere den nye Aulaen i Oslo. Utstillingen åpner dørene til Munchs laboratorium for å vise hans idé- og motivutvikling og eksperimentelle teknikker. Bildene hører til de mest eksperimentelle vegg-maleriene i Europa. Munchs fullskala skisser til veggmaleriene i Aulaen vises nå for aller første gang i Munchmuseet. Utstillingen gir samtidig et fascinerende innblikk i den intense og spennende konkurransen mellom to av datidens mest profilerte norske billedkunstnere, Edvard Munch og Emanuel Vigeland.

Er vi tent med at musikarane sjølve skal legge opp enda meir av turnéane sine og sette opp enda fleire budsjett? ” Øyvind Skarbø er trommeslager med base i Bergen. Han spelar i banda 1982 og BMX og med en drøss andre. Han er NATT&DAGs nye jazzskribent og driv elles konsertserien Øyvind Jazzforum.

For mer info: www.munch.museum.no 10/2011

47


KLUBB

Okkupér klubbene TEKST Anders Gogstad La oss være ærlige: Klubbmiljøet i Bergen utgjør kanskje én prosent av utelivet. Som representanter for utelivets fortropp, ligger det imidlertid i klubbscenens mandat å bane vei for det dusinorienterte utelivet. Musikk, mote, interiør og andre stilvalg har gjerne sitt utspring i klubbmiljøene, før de forplanter seg videre og inn på de mer konvensjonelle utestedene. Sånn må det være. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med å bebreide utestedene rundt Ole Bulls plass og Bryggen for å være grimme eller «bakpå». Det er bare en enkel observasjon: Her er det andre kriterier enn tidsriktige konjunktursvingninger som vektlegges. En kan selvsagt innvende at streite utesteder presenterer en utvasket pastisjvariant av ting klubbmiljøet allerede gjorde for lenge siden,

men hva er poenget med det? Utelivet er for alle, uansett preferanser. Ikke alle har tid til, eller interesse for, å assosiere seg med avantgarden. Og så lenge det er musikk, er det kan hende underordnet om det er Spotify eller en dedikert discjockey som leverer råmaterialet. I så måte blir den klassiske, brune puben representant for noe tidløst og … godt, og for øvrig en plass enhver av oss burde besøke mer. Likevel, klubbmiljøet setter spor etter seg. Hvem har vel ikke følt på indignasjonen når en hører elektroniske beats utenfor en klessjappe på Torgallmenningen, eller i et treningsstudio? Parallellen til bulevardnattklubbenes musikalske forflatningsprosess er slående. En annen analogi: Nisjebutikkenes spesialutvalg versus den plagiatbaserte masseproduksjonen i kjedebutikken på kjøpesenteret. Eller baristaen i sidegaten som tilbereder din kaffe med kjærlighet

og omhu – i motsetning til kjedekioskens utvalg av automat-kaffe. Slik fortsetter det. Vi observerer at dette forflatningsmønsteret går igjen overalt i den moderne opplevelsesøkonomien. Mot dette bakteppet synes det viktigere enn noensinne å bevare klubbenes egenart. Selvgjort er velgjort. I utgangspunktet er klubbsfæren velkommen for alle som er interessert i å ta del i denne. Men alt er ikke nødvendigvis godt for alle. Det er ikke noe poeng å tilgjengeliggjøre klubbopplevelsen for enhver pris, og i særdeleshet hvis det går på bekostning av det innholdsmessige. Folk kan finne veien til klubbene på egenhånd, slik bevares klubbens integritet og den eksklusive rammen rundt den. Dette skjer på klubbfronten i november: For deg som skal begynne helgens klubbkjør er Klubb Kvilestove på Café Opera hver onsdag den rette plassen å starte uka på, al-

ternativt kan det tjene som en landingsplass etter forrige helg. Dagen etter, på torsdager ser omsider Kafé Krystall ut til å ta form: Torkel og Svensson kjører jassete, afrotropiske beats under overskriften Heat! Like bortenfor, på Vågen, spiller Skatebård en helaften fredag 5. november. På samme tid tilbyr Kosmo et tettpakket program: Thomas Urv kjører solo lørdag 5. november. Uka etter, 11. november, blir det oslodisko med Olanskii. Selve gromkvelden blir lørdag 19. november, med svensken Axel Boman. Samme kveld arrangerer Immaturis såkalt Helhus på Kvarteret, der undertegnede spiller i Tivoli. Den elektroniske og open source-baserte Pikselfestivalen (17.–22. november) er månedens høydepunkt. Her vil vi som vanlig bli kjent med det nyeste av det nye innenfor video, installasjons- og klubbkunst, og ikke minst artister du aldri har hørt (om) før. Ha det gøy på byen!

JULESHOPPING I STOCKHOLM ELLER GÖTEBORG! Med Skyways flyr du direkte fra Bergen og Stavanger til både Stockholm og Göteborg. Gå på julebord, kjøp julepresanger og besøk de stemningsfulle julemarkedene i Gamla Stan, Skansen og Liseberg. Billetter fra 597 KR. Se tidtabeller og book på skyways.se eller hos ditt reisebyrå. Velkommen ombord!

Vi kommer nærmere.

48

10/2011


MUSIKK

Indie-electro-duoen Lemâitre består av to ungfoler på snaue tjue år, Ulrik Denizou Lund og Ketil Jansen fra Oslo. Duoen ble dannet sommeren 2010, og samme året slapp de EP-en «The Friendly Sound». Lemâitre jobber nå med nytt materiell, holder konserter, i tillegg til å planlegge både Europa – og verdensturné. Musikken er deres er inspirert av blant annet Justice, Daft Punk, Noisia, Ratatat og Röyksopp.

VideoSpace

3.10.2011

MESTERTAKTER 03.11–31.12.2011

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

Tekst Thea Østerberg Foto Stephen Butkus

Surrounding

Bacon & Warhol Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

50

10/2011

Lemâitre har nesten dobbelt så mangefans som Natt&Dag på Facebook. Hvem faen er de, og hvordan har de blitt så populære?

05.05–23.10.2011

Hei, Lemâitre! Og takk for sist! Forrige gang vi møttes var for fem år siden på Majorstuatrappa, og jeg var på fjortisfylla med venninnegjengen min. Hvordan har dere gått derfra til nå å ha nesten 10 000 fans på Facebook og være aktuelle med en låt på Kitsuné-samleskiva? Hva skjedde? – Vi har kjent hverandre siden ungdomsskolen, og drevet med musikk hver for oss, så vi har vel opplevd en ganske bratt læringskurve siden den gang. Etter videregående begynte vi å teste ut hvordan det var å lage musikk sammen, og ble fornøyde med det vi produserte, så vi bestemte oss for å danne Lemâitre sommeren 2010. Etter det har musikken vår spredt seg på nettet via blogger og andre steder. Dere er så vidt gamle nok til å gå på byen, hvordan er det da å spille klubbmusikk i Oslo? – Hovedmålet vårt er ikke egentlig å lage klubbmusikk, men musikk som passer i flere settinger, og som man kan høre på iPoden hvor som helst. Vi er ikke så mye ute på byen egentlig, og vet ikke navnet på halvparten av de trendy utestedene. Akkurat nå driver vi bare med musikk, og spiller minst en gang i uka, så det er ikke tid til så mye annet. Hva tenker dere om Oslos klubb - og konsertscene? – De gigsa vi har gjort i Oslo har gått veldig bra, og vi føler oss godt mottatt, selv om vi ikke tenker på oss selv som en del av noe musikkmiljø i det hele tatt. Vi jobber 10-12 timer med musikk hver dag, søndager og alt, så vi føler at vi har nok med oss selv egentlig. Et fåtall av folka i vennekretsen vår driver med musikk, og det nærmeste vi har kommet noen form for kontakt med Oslos klubb- og konsertscene har vært gjennom festivalene vi har spilt på, og det har vært kult, det.

VideoSpace

Dere er på god vei til å bygge en stor fanskare både her hjemme og internasjonalt. Har dere en hemmelig strategi? – Vi har ikke vært spesielt aktive på promoteringsfronten, det eneste vi har gjort er å være tilgjengelige. Alle sangene våre hittil har ligget ute gratis, og dermed har vi blant annet blitt plukket opp av blogger som i stor grad har hjulpet til med å spre musikken vår. I tillegg har en god musikkvideoprodusent, Johannes Greve Muskat, som har vært med hele veien og hjulpet oss å bygge den visuelle stilen vår, og bidratt til at vi har fått en del treff på YouTube. Å ha kule videoer er nok mye av hemmeligheten bak spredning av musikk nå om dagen. Fansa deres over hele verden maser om turné, hvordan vil dere gå frem for å få gjennomført det? – Vi planlegger en Europaturné og en tur til USA før jul, i hvert fall. Vi har begynt å få en del kontakter i utlandet nå, så vi har store planer om å få turnere verden rundt neste år! Hvem skal bestemme bandets fremtoning? Skal dere ha noen spesielle drakter eller hjelmer? Og hva med sceneshowet? – Vi prøver akkurat nå å finne gode ideer, finne noe som passer oss, og som faller naturlig for vår musikk. Vi jobber også med å utvikle et kulere live-show med lys og effekter, men vi vet ikke helt hva det blir ennå. Vi ser opp til det Deadmau5, Daft Punk og Justice har gjort, så noe à la deres stil, på et litt lavere nivå, er jo drømmen. Hva betyr det egentlig at dere er en indieelectro-duo? – Det var en blogg som kalte oss det, og vi syntes det var veldig kult akkurat da, og tenkte ikke så mye mer over det før vi skrev det i bioen på nettsiden vår. Vi vil ikke binde oss til noen merkelapp, så det er ikke så nøye hva vi kaller oss. Foreløpig er vi jo uavhengige, så vi kan kalle oss indie med god samvittighet. Dere er blant de første som er booka til By:larm, hva kan vi vente oss fra scenen? – Vi har utviklet en kul rigg, og vi skal prøve å ta sceneshowet til et nytt nivå visuelt sett. Nøyaktig hvordan det blir, er foreløpig uklart, og vi er som sagt inne i en brainstormingprosess akkurat nå.

03.11–31.12.2011

www.lemaitremusic.com

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley


designtorget.se


VÅGARD TAR FEIL

Farhad Kalantary A New Beginning 3. november 30. desember

Syv fjell, fire elementer AV Vågard Unstad

VIDEO ‘A New Beginning’ er en større separatutstilling av Farhad Kalantary. Denne omfattende videoinstallasjonen består av mer enn 20 individuelle projeksjoner. Videoene er ordnet som flere mindre verker, men utgjør samtidig et samlet verk. ‘A New Beginning’ er filmet i avsidesliggende områder av Iran og Marokko og satt sammen av inntrykk, bilder og lyder – som en reise gjennom dagliglivets poesi.

Velkommen til åpning torsdag

Stenersen-museet

3. november, kl 18.00

I 2004 skrev den dyktige musikk anmelderen, kulturjournalisten og hiphopentusiasten Øyvind Holen en slags historiebok om norsk hiphop – Hiphophoder. Her slår han fast at den neste store norske hiphopbyen utenfor Oslo antagelig kommer til å bli Trondheim. Vel, selv den beste tar feil av og til. Spol fram til 2011 og Bergen er ikke bare den neste store hiphopbyen etter Oslo, Bergen er den store hiphopbyen i landet. Lars Vaular topper lister over både salg og beste album; undertegnede står med sin trio, A-laget, og banker på gjennombruddets tunge, mørke mahognidør; rapperen Verk har etter sigende signert med den legendariske Oslo-produsenten Tommy Tee sitt Tee Productions; purunge Jonas V har nettopp sluppet mixtapen «21 Gram» til strålende kritikker; og H og Flex fra Grunnmuren er visst på gang igjen. Dette er bare den kvalitative toppen av et enormt isfjell. Bergen er nesten som en amerikansk storby når det gjelder rappere. «Alle» kan i det minste kicke et lite vers om det trengs. Dette betyr at det står stadig nye, unge og talentfulle folk som jobber seg sakte oppover mot overflaten. Scenen er dynamisk, og – på tross av en og annen X-factor-rapper – god. Om man hører på alle disse rapperne så er det veldig tydelig at folk har forskjellige inspirasjonskilder og forskjellig tilnærming til det å lage god rapmusikk. Likevel er det en umiskjennelig fellesnevner som går igjen hos alle artistene. Klart, noe av dette kan skyldes sosial omgang, men få av oss henger tett sammen på daglig basis. Jeg våger påstanden at det er noe genuint bergensk ved samtlige av de dyktige rapperne i Bergen. Der Spetakkel sin bergenskhet besto i en klamt påtatt gimmick for å selge til … eh, folk som betalte penger for Spetakkel, virker den lokale tilhørigheten til den nye generasjonen bergensrappere naturlig og oppriktig. Norsk raps store problem var i mange år adopterte identiteter. Det virket nesten som

om folk (ikke du da, Opaque!) lånte idéverdener fra andre steder for å ha et univers å plassere det helt essensielle jeg’et i. De fleste hadde – gudskjelov – for mye sjølinnsikt til å forsøke å adoptere det amerikanske gangsteruniverset, men altfor mange ikledde seg gladelig den amerikanske subkulturens gevanter. Resultatet: En slags grusom ronkering, eller cypher som de kaller det i slike kretser. Rappere adopterte hjemstedshyllester fordi det var hiphop, folk adopterte skryt fordi det var hiphop, folk brydde seg om kulturens fire elementer som om de var De ti bud, og folk snakket om hiphop i hipopsanger. En ekte bergensk kjuagutt vil til daglig kommunisere på en måte som er påfallende kompatibel med hiphopspråket. Vi slenger drit, vi skryter, vi disponerer en rikholdig gateslang og vi hyller hjemstedet. Min teori er at bergenske rappere fikk friheten til å utforske helt andre tekstunivers og helt andre måter å rappe på fordi hjemstedet, skrytingen, språket og holdningen som kreves for å lage fet rap allerede ligger der, ferdig inkarnert. Bergensrapperen trenger derfor ikke bruke energi på å mestre disse tingene, eller adoptere masse fremmedord for å beskrive dem. I stedet kan han skape sitt eget uttrykk, fritt for konvensjoner, sjangerpress og adopterte roller. Dermed får du folk så ulike som Store P og Verk – og begge to er like umiskjennelig bergenske. Ja, også høres dialekten vår sykt sexy ut da, det hjelper på når man skal rappe. Til slutt: Hver måned vil jeg svare på et utvalgt spørsmål. Dere når meg på Twitterprofilen @v4g4rd Månedens spørsmål: «Hei, Vågard. Hvorfor er det ikke flere som rapper om de viktige temaene?» – Lene, 22. Hei, Lene. Det er mange som rapper om de viktige temaene. Det er bare at du ikke vet hva som er de viktige temaene. – Vågard, 25.

En ekte bergensk kjuagutt kommuniserer på en måte som er påfallende kompatibel med hiphopspråket.” Vågard Unstad (f. 1986), oppvokst i Sandviken i Bergen, er det nye synsetrynet i NATT&DAG. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør. 52

10/2011


TEGNESERIE

!

Johnny Ryan er mest kjent for sin diaré-er-etsynonym-til-satire-serie Angry Youth Comics; en serie hvis sensibilitet nådde et høydepunkt med den relativt obskure bokutgivelsen Klassic Komix Klub, som tok satiren til et punkt hvor all humor var møysommelig vridd ut av den, og det eneste som gjenstod var en patologisk parodi som mer enn noe annet var utmattende og jævlig – men på et konseptuelt nivå, som sier noe viktig om intertekstualitet som fenomen (selv om jeg ikke er helt sikker på hva). Men Ryan er, om ikke allsidig, så i alle fall tosidig. Og når tredje bind av hans voldsepos Prison Pit nå er ute fra Fantagraphics, er det på tide å kjenne sin besøkelsestid. Prison Pit er slåssetegneserier av enkleste sort. Cannibal Fuckface – også han en mann Per Egil Hegge ynder å kalle en ’badass motherfucker’ – befinner seg på en gold og øde planet han må slåss, myrde og voldta for å unnslippe. I sin enkelhet kan Prison Pit minne om Yoshihiro Tatsumis thriller Black Blizzard – bare med mer blod, ekskrementer, knuste knokler, oppflerret kjøtt og uelegant voldtektshumor. Men man får da en viss sympati for her Fuckface. Prison Pit vol. 1-3 er tilgjengelige fra Fantagraphics.

VOLD!

TEKST Aksel Kielland Fingrene mine er seige, føttene kleber seg til gulvet, lukten av jern er så sterk at jeg kan kjenne den på tunga, og alt er forferdelig. Benjamin Marra er ute med andre nummer av sitt egenpubliserte Gangsta Rap Posse, som handler om en gjeng gangsterrappere ved navn ’Gangsta Rap Posse’ (joda) i Los Angeles tidlig på 90-tallet. Ved siden av å være Californias mest populære rappere, har GRP en lukrativ sidegeskjeft som det Siss

Vik og Truls Lie ynder å omtale som ’bad ass motherfuckers’, hvilket først og fremst innebærer en uhorvelig mengde pistolvold. Gangsta Rap Posse er, som alt Benjamin Marra lager, uapologetisk enkle voldstegneserier uten noen som helst form for refleksivitet eller ironisk distanse utover den leseren selv tillegger dem. Ser ut som de er tegnet av semiautistiske ungdomsskoleelever gjør de også. Løp og kjøp! Gangsta Rap Posse #1-2, Night Business #1-3 og The Incredibly Fantastic Adventures of Maureen Dowd er tilgjengelige fra www.benjaminmarra.com

Når man har en tegneserierspalte er man vel før eller siden nødt til å snakke om X-Men. Problemet med å snakke om X-Men er det samme som problemet med å snakke om The Cure: Har man ikke utviklet et sterkt forhold til det innen en viss alder – X-Men: 16; The Cure: 18 – kommer man aldri til å forstå. Ikke burde man forsøke heller. Men innimellom – det vil si: ytterst, ytterst sjelden – dukker det opp X-Men-relaterte produkter som tåler allmennhetens lys. Et slikt produkt er Uncanny X-Force: The Apocalypse Solution. Siden relanseringen for noen år tilbake er X-Force X-Mens hemmelige snikmorderavdeling bestående av det Språkrådet har brukt helgeseminarer på å bli enige om at skal refereres til som ’bad ass motherfuckers’. Det viktige i denne

sammenhengen er imidlertid at The Apocalypse Solution er tegnet av Jerome Opena, som får Wolverine, Archangel, Deadpool & Co. til å se ut som om de er hentet straigt outta Heavy Metals velmaktsdager. Rick Remenders historie om en gjeng med mutanter bevæpnet med pistoler og skarpe gjenstander som skal drepe en sju år gammel gutt er ok, men det sentrale er med hvilken eleganse og detaljrikdom volden presenteres. Ingenting X-relatert har sett bedre ut siden Frank Quitely tegnet New X-Men. Uncanny X-Force: The Apocalypse Solution er tilgjengelig fra Marvel Comics.

That ass so fine they should put a giftshop – Johan Galtung up in there.” Siden dette nå en gang er voldsspessialen kan det være verdt å nevne at den lille blå Red Lantern-katta fortsatt flyr rundt i verdensrommet og spyr blod på folk i Red Lanterns – det burde, om ikke annet, få de fjorten-femten menneskene som legger ut kattebilder på Underskog til å smile, – og at Frank Miller ser til at muslimer får bank i Holy Terror (den velvillige sosialdemokratiske desinteressen kan med fordel legges igjen i garderoben). Ellers er Craig Thompsons Habibi – oppfølgeren til alle indiejenters favorittegneserie Blankets – ute fra Pantheon; James Robinson følger omsider opp sin (rettmessig) bejublede Starman med den nye maksiserien The Shade; Chris Ware har laget en tegneserie du må kjøpe McSweeney’s-app’en for å lese, og for de som ikke liker å bruke penger finnes det nok lesestoff på whatthingsdo.com til å holde det gående til arvemillionene kommer rekende. Spesielt interesserte kan sjekke ut Josh Bayers antologi Suspect Device. Den er rar.

Foto: Ashley Studio

I n n t il 5 0 % r a b a t t mandag – torsdag!

Studenter som kjøper billett på nett reiser aller billigst mandag – torsdag.

w w w. k y s t b u s s e n . n o 10/2011

53


Foto: Bakgrunn Martin McElligott, 1&3 Thor Renslemo, 2 Katja Govorushchenko © Iconogenic

STUDIER I MAKEUP OG MOTE STUDIESTART I JANUAR

STUDIESTART I JANUAR

VISAGIST Visagist er en makeupartist

MOTEKONSULENT Motekonsulent-studiet utdanner

MAKEUPARTIST Makeupartist-studiet inneholder

utdannelse for deg som ønsker å jobbe med makeup til skjønnhet, brud, foto, fashion, video og tv.

fagpersoner innen mote, trender og styling, og inneholder både kreative og merkantile fag.

emnene til visagist, i tillegg til sminke for teater, kroppsmaling, spesialeffekter, spillefilm etc.

www.makeart.no

www.fashionart.no

www.makeart.no

Imageakademiet har tilbudt et bredt spekter av utdanninger i over 20 år, bl.a. gjennom Make Up Artistskolen. Studiene til visagist og motekonsulent tilbys som dagskole over ett semester (1/2 år) eller kveldsskole over to semestre. Studiet til Makeupartist tas som dagskole over to semestre. Studiene er godkjent for Statens lånekasse for utdanning.

Imageakademiet_NattH11.indd 1

Imageakademiet Fredensborgveien 24L 0177 Oslo Telefon 22 11 03 03 post@imageakademiet.no

02.11.2011 11:31:12


Alex (22) Markedssjef, Facil Kebab – Fordi jeg er homo og du ikke kan få meg.

Åsmund (23) Tannlegestudent, Sentrum Kebab – Jeg er veldig heterofil, men digger å dra på Fincken for å bli sjekket opp.

Stig Andre (24) Realfagstudent, Sentrum Kebab – Jeg er kebabkonservativ.

Idar (25) Journalist, Sentrum Kebab – Jeg kjøpte kebab til Stig Andre.

HVORFOR ER DU EGOISTISK?

AV: Kari Tønseth

Mari (25) Sanger, Dalia Kebab – Jeg er uforskammet pen.

Angeline (20) Lærerstudent, Ali Baba Kebab house – Jeg lå med en random for å slippe å dra hjem.

Julianne (21) Er i forsvaret, Ali Baba Kebab house – Jeg vender det andre kinnet til.

Sandra (25) Ambulansearbeider, Burgerking – Jeg fikk barn.

Fredrik (21) Realfagstudent, Trekroner’n – Jeg sa: «stikk å piss!» til kompisen min som var på besøk utenbys fra, da han ble dårlig på by’n.

Gøran (21) Astronaut, Trekroner’n – Jeg var på Mars uten å ta med noen venner.

Susanne (20) Fotograf, 7-eleven – Jeg faket en blindtarmbetennelse på grunn av en krangel, og endte på sykehus.

Per (55) Reklamemann, Nirvana Kebab – Jeg er ærlig.

Th. Kittelsen

25.11.11–19.02.12 Stenersen, Rasmus Meyers allé 3 www.kunstmuseene.no 10/2011

55


KUNST Bergen Kunsthall og No.5 In-between: Alexander Stav «The Egress» 2. november–9. november «No Sense of Place» 11. november–22. desember Tauba Auerbach «Tetrachromat» 11. november–22. desember Alexander Stav har spikket frem en hvithval-torso, større enn livet selv, som skal pryde Bergen Kunsthalls inngangsparti en periode in between noen andre utstillinger lizzm. Den ser søt ut! På No.5 åpner gruppeutstillingen «No Sense of Place», kuratert av Elisabeth Byre og Christian Alandete, blant annet med kunstnere som Keren Cytter, som lager filmkunst med forvirre(n)de narrativer. 25.–26. november blir det performancekunst å se i levende livet. Tauba Auerbach jobber, som så mange andre, med begreper som er uforenelige med hverandre. I dette tilfellet er det snakk om tilfeldighet og orden, lesbarhet og abstraksjon eller gjennomtrengelighet og fasthet. Visste du at det finnes enkelte kvinner som har en fjerde type reseptor for farge, i tillegg til rødt, blått og grønt, som de fleste kan oppfatte? Dette kalles tetrakromatisme, som refereres til i utstillingens tittel.

1

Tauba Auerbach, installasjonsfoto fra The W Axis, STANDARD (OSLO), Oslo, Norge, 2010.

Entrée Danilo Correale Til 6. november Skog og Øquist systematiserer 18. november–18. desember Karen Skog har gjort en rekke konserter med sitt skulpturelle performance-band Karen Skog Orkester rundt omkring i kunstverden de siste årene. Hun har laget instrumentene selv; en cello, fiolin, et orgel, kanskje noe mer dertil for alt jeg vet. De ser noe spesielle og kantete ut, og jeg mistenker at de er utfordrende å spille på, noe som resulterer i at opptredenene har et sårt preg. Mia Øquist driver også med performance og iscenesettelse, gjerne med et narrativ (altså en konstruert historie (men selv om en historie er konstruert kan den være sann (til en viss grad))) i bunnen eller på toppen. Nå skal de systematisere sine installasjoner og tegninger og skape nye rom for lek og kunnskapsproduksjon

1

Knipsu Pedro Goméz-Egaña «En Abyme» Til 13. november Andrea Csaszni Rygh og Daniel Andersson Åpning 25. november Pedro Goméz-Egaña gjør ofte ganske søte performancer som inneholder søte små tusjtegninger av bomber og den slags. En gang lagde han en gigantisk, søt dinosaur av hundrevis av små tusjtegninger av søte små dinosaurbein på

1

papir som var festet med tråder til en mengde motorer, slik at den la seg ned for å sove, og stod opp igjen, gang på gang på gang på gang på gang. Utstillingen på Knipsu er avslutningen av hans treårige stipendiatprosjekt, og handler visst om katastrofe og repetisjon. Andrea Csaszni Rygh og Daniel Andersson stiller ut på Knipsu i slutten av måneden. Andersson er en del av dansegruppen Diggapony, som gjør ganske søte forstillinger.

Visningsrommet USF Arne Ingvaldsen «Installasjon» Til 13. november Lello // Arnell Åpning 18. november Arne Ingvaldsen jobber stedsspesifikt, altså tar kunsten hans tak i stedet der den befinner seg og gjør det til en integrert del av kunstopplevelsen. Dersom utstillingens tittel er noe å tro på, dreier det seg kan hende om en installasjon. Ja, det er en installasjon! Iallfall dersom pressemeldingen er noe å tro på: «Den nye installasjonen i Visningsrommet synes å utfordre tyngdekraften og balanserer på grensen til det fysisk umulige». Ingvaldsen skriver at alt som er viktig er synlig, og kan legges fram uten ord. Så da er det bare å gå og se. Fra 18. november er det utstilling med Lello // Arnell. Se på bildet!

1

Pikselfestival 2011 – re:public 3,14, Studio Bergen, Knipsu, Pikselhytten, Kafé Knøderen Festival 17.–20. november, utstilling på 3,14 18. november–8. januar Open-source-festivalen Piksel, en festival for kunst, fri teknologi og programvare, arrangeres for niende gang denne gang. Hovedutstillingen blir utstilt på 3,14. Utenfor, på Vågsalmenningen, vil The blablabLAB Collective frå Spania gjøre 3d-scanninger av deg ved hjelp av Xbox Kinectsensorer, og 3d-printe en miniatyrskulptur, ja, av deg, som du kan ta med deg hjem og gjøre hva du vil med. «Be your own souvenir», heter det. Ellers blir det flust med kurs der man kan eksperimentere med merkelig teknologi, flere intervensjoner i bybildet, konserter og foredrag.

1

KUNST: Rasmus Hungnes Lello // Arnell - Reverse View (2009)

56

10/2011


natt&dag 02.08.11:visittkort

02-08-11

13:45

Side 1

Fra

49,TRONDHEIM



DOVRE

OSLO





Oslo - Dovre Trondheim Oslo  Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam  Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim 

STAVANGER



KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo  Sjølyst  Lysaker  Høvik  Drammen  Fokserød  Torp lufthavn  Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal  Grimstad  Lillesand  Dyreparken Håneskrysset  Bjørndalssletta  Kristiansand  Søgne Mandal Vigeland Lyngdal  Kvinesdal Flekkefjord  Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes  Stavanger   Fast holdeplass fra Oslo  Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant


SCENEKUNST

Å ikke se skogen for bare trær. Eller var det omvendt? Av Karoline Skuseth Det er et kjent faktum at det er lett å gå seg vill i skogen. Det er kanskje et mindre kjent faktum at det finnes en scenekunstskog i Bergen – som man også kan gå seg vill i – men det har Natt&Dag nå bestemt seg for å gjøre noe med. Med nyervervet Photoshop-kunnskap (du er blitt veldig flink, Karoline, red. anm.) og målrettet blikk tok undertegnede kontakt med Proscens Linda Børnes for å snekre sammen en oversikt over byens scenekunstaktører. Resultatet ble som følger:

Kompanier AAE Productions: Produksjonsenhet for produksjoner i skjæringspunktet mellom danseteater og fysisk teater. Har vært aktivt siden 2002, under ledelse av Sigurd Aae Klausen. Aktuell med Ionescos «Privattimen» i 2012. Apropos Teater/Bergen byspill: Kollektiv av profesjonelle scenekunstnere som siden 1995 har hatt som mål å flytte teateret ut til folket. Apropos Teater er en undergruppering som samarbeider med samfunnsforskere om å lage teaterkonsepter som skaper kunnskap. CrIMePRO: Improteatergruppe med en forkjærlighet for ’longform’ – et konsept der publikum har muligheten til å være med på å forme grunnlaget for forestillingens begynnelse. Dette særdeles sjarmerende kompaniet, som har vært i drift siden 2006, består av Marianne Nødtvedt Nilsen, Hans Magne Skard og Kristian Outzen Knudsen. 58

10/2011

Den Multinasjonale Scene/Institute for NonToxic Propaganda/Society for the Promotion of Human Rites: Mannen bak disse kløktige konstellasjonene er teaterveteran Bembo Davies, som har gjort Bergens gater utrygge siden 1983. Er blant annet kjent for å fremføre tolkninger av Shakespeare i bilverksteder. Dukkenikkerne: 25-årsjubilant som insisterer på å lage teater i takt med tidens stadig nye syn på tilværelsens uutholdelige letthet. Gruppen retter seg i hovedsak mot barn og unge, og trives i habitat som festivaler, jubileer, på gater og i trange smug. Geirdis Bjørlo: Forfatter, regissør og artist som har hatt base i Bergen siden 1976. Har tidligere samarbeidet med Hordaland Teater, og jobber for tiden blant annet med adaptasjon av teater til stop motion animasjonsfilm med prosjektene «Nissen på bakken» og «Svingenissen». Happy Gorilla Dance Company: Nyetablert scenekunstprosjekt bestående av Tina Weber, Kjartan Andresen og Jørgen Knudsen. Baserer seg på dans og bevegelse i kombinasjon med historierelatert tematikk. Aktuelle med «1:The Point of No Return», «2:The Box», «3:Bewitching the Situation» og «4: Nora Dialogue with Xiao Lu». Human Works: Duo startet i 2009, bestående av argentinske Adrián Minkowicz (skuespiller, dramatiker og regissør) og bergenske Anne-Linn Akselsen (danser og koreograf). Kompaniet arbeider i grenselandet mellom teater og dans ispedd noen doser svart humor. Deres første produksjon, «Dry Act #1: Corpse Aroma» hadde premiere i Brussel i 2009.

Ikaros produksjoner: Soloprosjekt kløktig holdt i tømmene av Gabrielle Barth, som har vært tilknyttet teatergruppen Stella Polaris og Dukkenikkerne. Hun spiller både med og uten dukker, og har turnert Bergens Kulturelle Spaserstokk siden 2009. (De som lurer på hva en kulturell spaserstokk egentlig er for noe bes ta utgangspunkt i en kulturell skolesekk og så spole litt framover.) Iodine Teater: Teaterkollektiv med klar intensjon om å ruske litt i de virkelig viktige spørsmålene i tilværelsen, som klimautfordringer, integrering og generell livsanskuelse. Kompaniet består av Ragnhild Freng Dale, Sigrid Marie Førsund, Camilla Jacobsen, Matthew Milner, Kiki Lawrence og Alejandra Wundram Pimental. Kompani Krapp: Bergensbasert scenekunstkompani med Kristine Nordby Simonsen og Beate Bednar i bresjen. Duoen har vært aktiv siden 2006, og har en rekke forestillinger bak seg – senest i samarbeid med Rene Migliacccio fra Black Moon Theatre i New York. Et av Bergens frie kompanier som jobber med ferdigskrevet dramatikk. Leo Preston: En av initiativtakerne til kunsthuset Wrap. Har jobbet med soloprosjekter i en årrekke, med diverse minneverdige øyeblikk som eksempelvis da Darth Vader dukket opp på Landmark. Samarbeider med flere internasjonale artister, blant annet Tiago Rodriguez, Goran Sergej Pristas, Tonan Quito, Hudith Davies og Gilles Polet, i form av Long Distance Hotel. Aktuell med prosjektene Kunstikit og Damsgårdyouth. Lys Levende Adele: Adele Lerum Duus’ teaterformidlingsfirma. Turnerer med forestil-

linger som i hovedsak er rettet mot barn, og har som mål å formidle litteratur på en engasjerende måte – i form av aktiv deltagelse i forestillingene skal publikum kjenne litteraturen på kroppen. Aktuell med «Sov søtt, herr Spiss» og «Ofelias skyggeteater». Marit Loe Bjørnstad: Danser og pedagog. Høsten 2010 var Bjørnstad gjestekunstner ved Arts Printing House i Vilnius sammen med ensemblet 1+1=11, som hadde sin første visning på Prøverommet nå i forbindelse med Meteorfestivalen. Redaksjonsmedlem i dansetidsskriftet «På Spissen». Molitrix Scenekunst: Stavangerbasert samtidsdanskompani. Jobber i ulike arenaer med internasjonalt stigma, også stedsspesifikke prosjekter som dans i uterom. Har premiere på den nye produksjonen «In between» i 2012. NONCompany: Bergensk skatt bestående av kunstnere fra teater, performance, musikk, design, tekst og levende bilder. Bidrar til årets Meteorfestival med «Kazak:ekspedisjonen», som etter planen skal følges opp med «Wunderbaum» i 2012. Kristine Oma Nilsen: Koreograf og dansekunstner, blant annet i samarbeid med multikunstneren Hans van der Nijkerk. Aktuell med en stedsspesifikk forestilling på et loft et sted i Sandviken. Følg løpende oppdateringer på www.omamotion.com. Thud! moving endangered spaces: Kompani ledet av Mai Veronica Lykke Robles Thorseth, som er iniativtaker nummer to til kunsthuset Wrap. Prosjektet fokuserer på å lage tverrestetiske danseinstallasjoner med tematikk som kjønn, rasisme, natur, levesett,


Institusjoner/festivaler Bergen Dansesenter (BDS): Kompetansesenter for dans, med fokus på både dansekunst og -pedagogikk. Tilbyr informasjons-, formidlings- og produsenttjenester. Produsent for esc ungdomskompani. Bergen Improlaug (BIL): Teatersportgruppe bestående av profesjonelle komikere og skuespillere. Holder hus på Ole Bull Scene. BIT Teatergarasjen: Co-produsent og kuraterende institusjon for nasjonal og internasjonal scenekunst, startet som teaterfestival i 1983. Arrangerer to alternerende biennaler; Meteor og Oktoberdans, som henholdsvis har fokus på teater og samtidsdans. Er for tiden husløse, men får etter pengegudens gode luner sitt nye hjem rett bak Sentralbadet i 2012/13, bank i bordet og ti kniver i hjertet. Siden ’gamle’ Teatergarasjen på Nøstet ble revet i 2008 har institusjonen hatt sine visninger spredt rundt på byens scener. Er også institusjonen bak den åpne scenen «Prøverommet», som har visninger annenhver uke hele året. BIT Teatergarasjen fremheves som en viktig aktør i europeisk scenekunst. Carte Blanche: Norges nasjonale kompani for samtidsdans, etablert i 1989. Det siste året har kompaniet hatt enorm suksess med forestillingen «Corps de Walk» av israelske Sharon Eyal og Gai Bachar, og turnert nasjonalt og internasjonalt til stående ovasjoner. Er også kjent for en lang rekke samarbeid med norske koreografer Ina Christel Johannessen, Ingun Bjørnsgård og Jo Strømgren. Carte Blanches leder, belgiske Bruno Heynderickx, har også tatt initiativ til prosjektet «Try in house», der kompaniets dansere skaper solokoreografier. Den Nationale Scene: Norges eldste teater med 130 ansatte og 500 forestillinger i året. Huset har tre scener og fokuserer på bredt, folkelig teater. Teatersjef Bjarte Hjelmeland overlater stafettpinnen til Agnete Haaland i 2012. Den Nye Opera: Norges nest største profesjonelle operaselskap, med Grieghallen og Bergenhus festning som hovedscener. Den nye opera ledes av Mary Miller.

Festspillene i Bergen: Festival etablert så tidlig som i 1953, med det historiske suset det innebærer. Programmet består av både musikk og scenekunst, og har huset en lang rekke storproduksjoner. En av forestillingene som har skapt størst blest de siste årene er «Vildanden» av Vegard Vinge og Ida Müller, som måtte tvangsavsluttes nesten hver kveld av festspillsjefen i egen høye person. Vinge og Müller har nå forflyttet sin virksomhet til Volksbühne i Berlin. Hordaland Teater: Regionteater for Hordaland fylke. Har planer om å etablere en egen scene i Bergen sentrum, i samarbeid med den kanoniserte dramatikeren Jon Fosse. Leverer forestillinger til mennesker i alle aldre, blant annet med forestillingene «Delfinen», «Få meg på for faen» og «Dyrehagen Hardanger» – sistnevnte av nevnte Fosse. Immaturus: Bergens studentteater. Produserer to til fire produksjoner i året, og har salen Tivoli på Kvarteret som fast visningsrom. Samarbeider med Vestlandske Teatersenter, BIT Teatergarasjen og Prøverommet. Immaturus er en av de mest aktive studentorganisasjonene i Bergen, og holder over 100 mennesker i sving med teater på ulike vis. Proscen: Interesse-/nettverksorganisasjon og kompetansesenter for scenekunstfeltet på Vestlandet. Fokuserer på å styrke produsentleddet og tilrettelegge for informasjon og oversikt over muligheter og utfordringer innen feltet, blant annet ved å hjelpe oss med å lage denne oversikten. Tilbyr gratis medlemskap på sine nettsider (www.proscen. no), der man kan presentere egen virksomhet og på oversiktlig vis komme i kontakt med mulige samarbeidspartnere. Tilbyr også kontorfelleskap og prøvesal, veiledning, kurs, workshops, seminarer og nyhetsbrev. Vestlandske Teatersenter: Senter med øye for utvikling i Bergens scenekunstmiljø. Ansvarlige for teaterfestivalene mini midi maxi og scenic art expo norway, teaterskole og det kommende teaterhuset Cornerteateret på Møhlenpris. Hittil har huset finansiering til restaurering av ’skallet’ og kontorlokaler, men mangler støtte til å sette selve teatersalen i skikkelig stand.

foto

multiplisitet og det dynamisk lavmælte. Veslemøy Eide Hodneland, som også er involvert i driften av kunsthuset Wrap, er medlem av kollektivet. Transiteatret-Bergen: Kritisk eksperimenterende teaterprosjekt under ledelse av regissør, autor og komponist Tore Vagn Lid. Har de siste årene høstet bøtter og spann med lovord for sitt arbeid, blant annet for produksjonen «Operasjon Almenrausch» som mottok Heddaprisen i 2009. Typisk tematikk for Tt-B er diskusjoner omkring hvorvidt mennesket er biologisk eller kulturelt betinget, og hvor mye makt mennesket egentlig har over sin egen hverdag. Opererer som ’nytt’ politisk teater i skjæringsfeltet mellom frie scener og institusjoner som Den Nationale Scene. Winter Guests: Koreograf og regissør Alan Lucien Øyens danse- og teaterkompani. Har de siste årene beveget seg mer og mer i retning teaterformen, men med sterke elementer av kropp og dans. Har i senere tid fått oppmerksomhet i inn- og utland for produksjonene «Avenida Corrientes», «FLAWED» og «Fugl i magisk regn med tårer».

Timothy Bartlett

SCENEKUNST

TRY IN HOUSE III Danserne setter huset på hodet! I samarbeid med studenter ved UiB og KhiB

9. - 12. NOVEMBER KL 20:00 STUDIO BERGEN

Om TIH III

Billettservice

Andre aktører Silje Sandodden Kise: Scenograf og kostymedesigner. Arrangerte debatten «Scenografi!» på Meteor i Oktober. Engasjert i prosjekter som «Veggen» (Hordaland Teater), «Askepott» (Den norske operas barnekor) og «Delfinen» (Hordaland Teater). Stand up Bergen: Komiklubb som i sin tid vokste seg ut av Kvarteret og inn på Rick’s/Visekjelleren. Arrangerer klubbkvelder to ganger i uken, samt egne produksjoner, show og et humorlaboratorium. Om man skulle gå rundt med en standupkomiker i magen oppfordres man til å ta kontakt med gruppen, som for tiden teller rundt 15 komikere. Kunsthuset Wrap: Tverrfaglige produksjonslokaler, visningsrom. Som de sier det så godt selv: «Wrap tilbyr et vidt, utypisk og fleksibelt utvalg av fasiliteter for kunstnere og grupper som trenger et rimelig sted å produsere kunst på prosjektbasis. Fasilitetene dekker musikk, tre- og metallarbeid, film/ video/animasjon, foto/grafikk, scenekunst og elektronikk. Drives av Leo Preston og Mai Veronica Lykke Robles Thorseth.

55 60 70 80 | dns@dns.no billettservice.no carteblanche.no | facebook.com/carteblanchenorway

Blanche AS eies og mottar offentlig driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune

10/2011

59


ATOMIC SOUL PROUDLY PRESENTS:

ONE NIGHT - ONE STAGE - ONCE IN A LIFETIME

David Garrett o e V e t S Folketeateret 19. NoV.

Folketeateret

21. Nov.

EKSTRAKONSERT!

10. DESEMBER

FOLKETEATERET

11. NOVEMBER

SIVERT HØYEM SENTRUM SCENE

22. OKTOBER UTSOLGT

BACKSTREET BOYS NEW KIDS ON THE BLOCK

OSLO SPEKTRUM MANDAG 14. MAI

cSS

FRi

al DE Rs gR

bill. i s a lg nå !

En sE !

MoNSter MaGNSetot

DoPe INFINItY toUr roCkeFeller 15. NoV.

+ IS TrOpIcal

rOckefeller

20. NOV.

WITH SPECIAL GUESTS:

SENTRUM SCENE 20. NOV.

OSLO SPEKTRUM 20. FEBRUAR

JAMIE WOON Rockefeller, 24. november

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN. MER INFO: W W W.ATOMICSOUL.NO


MUSIKK

Du og jeg og v i t o Laus Vaular flytter til Oslo, men holder det ekte. TEKST Mathias Rødahl FOTO Andrew Amorim På Lars Vaulars nye album, Du betyr meg, samler han store deler av sin oppsiktsvekkende talentfulle kompisgjeng, som har vist seg å være alt annet enn den håpløse samlingen med unggutter som de selv trodde for noen år tilbake. Men selv om Lars elsker kameratene, byen sin og selvhatende bergensere, elsker han kjæresten enda mer. Det må han ta konsekvensen av. En av Blodbyens største fanebærere melder flytting til Oslo. Når dette nummeret av Natt&Dag er på gatene, har du mest sannsynlig blitt Osloinnbygger. Hvordan tror du det blir? – Eg tror det blir fint. Eg gleder meg til å flytte til Oslo, selv om eg gruer meg til å flytte fra Bergen. Blir Bergen skuffet fordi du flytter? – Det er jo ingen hemmelighet at det blir sett litt ned på å flytte til Oslo der eg kommer fra, og eg har jo sjøl kjent meg dolket i ryggen av folk som har flyttet østover. Samtidig skjønner jo folk at eg flytter for å kunne være med kjæresten min, det e jo ikkje som om eg flytter for å spille høyreback på VIF. Er du redd for å bli separert fra kompisgjengen din, som jo blant annet har skapt både deg, John Olav Nilsen & Gjengen, Fjorden Baby! og A-Laget? – Nei, de siste årene så har jo eg – og resten av gjengen – vært inn og ut av byen hele tiden, og eg kommer ennå til å være en del i Bergen. Selv om eg får adresse i Oslo, så betaler eg ennå leie i Bergen Kjøtt (kulturhus i Bergen, jou. anm.), og det e jo et samlingspunkt som eg skal fortsette å bidra til og nyte av. Anand e uansett så viktig for lyden min at eg e helt nødt til å jobbe med ham, hehe. Om noe, så tror eg det musikalske kommer til å bli bedre, og øktene våre blir kanskje mer konsentrert når vi først e sammen. Stopper du noen gang opp og tenker over hvor sykt dominerende den klikken deres har vært i norsk musikk de siste årene på så

vidt forskjellige områder? Det er jo et veldig enestående fenomen … – Det er litt sprøtt, men det gleder meg at vi har fått bidratt med vårt de siste årene. Og for å være ærlig så blir eg av og til forbløffet over kor mange av vennene mine som har markert seg på forskjellige arenaer. Det gir jo meg troen på at vi kanskje ikkje e så håpløse som vi til tider har følt oss. Gutta er mye mer tilstedeværende denne gangen, fra mange flere Anand Chetty-produksjoner til gjesteopptredener fra Vågard og Store P (A-Laget), Wang og Nam (Fjorden Baby!), og ikke minst John Olav. Var det godt å samle gjengen på skive? – Albumtittelen spiller litt på at dette er noe som er større enn bare meg, og at jeg gjennom tekstuniverset og stemmen min egentlig bare er limet som får de forskjellige låtene til å henge sammen. Det er både mange tanker og mennesker som har vært med å skape denne skiven, og det er så klart gøy å ha den gjestelisten som jeg har, både fordi det er kule musikere og venner av meg. De fleste av dem har jo vært med før på forskjellige kanter, men det er fint å ha med nesten alle på en gang. John Olav Nilsen-samarbeidet «Som i en siste dans» har blitt grundig omtalt i et annet norsk og flott magasin, og da spesielt usikkerheten ved å endelig skulle gi ut musikk sammen. Nå som låta har vært ute en liten stund, føler du at dere fikk til det dere ønsket med den? – Ja, veldig. Det virker som om låten har fått fokus på at denne platen, eller egentlig ikke bare denne platen, men også meg som artist, ikke kan snevres inn til å være en enkel produsent av «russelåter». Det å gi ut en sånn låt som første singel har gjort en del folk nysgjerrige, merker jeg. Eg e glad i den låten, den fins jo ikke masete. Utifra dagens standard har du nærmest holdt deg helt borte fra åpenbare hits denne gangen. Har det blitt noen negative reaksjoner fra «the man» på akkurat det? – Nei, jeg er the man, så hva jeg gir ut er det ikke så mye diskusjon om.

Det e jo ikkje som om eg flytter for å spille høyreback på VIF. ”

Tror du at du kommer til å miste mye av fansen som liker «Rett opp og ned»-Vaular? – Nei, egentlig ikke. Så klart, du vet jo aldri, men jeg tror ikke at jeg mister folk, jeg tror det heller blir til at forskjellige folk liker forskjellige sanger. Jeg tror publikum er sulten på musikk som ikke er altfor åpenbar, men bare gode sanger rett og slett. Liker du deg i rampelyset? – Veldig vanskelig spørsmål, trenger kanskje mer tid på dette. Når er deadlinen din? Den var vel strengt tatt i går. Synes du radio undervurderer lytterne sine da? – Ja! Er du en ensom tenker i norsk rap? – Er dette et lurespørsmål? Jeg er en ensom tenker, men mener du å spørre om jeg er den eneste tenkeren i norsk rap? I så fall, er jeg kanskje ikke den eneste, men farlig nærme. La meg tenke på det. Tekstene dine kan til tider være litt kryptiske. Tenker du noen ganger på om det du skriver kan gå over hodet på lytterne? – Nei, ikke i det hele tatt når vi lager sangene. Jeg vil heller si at jeg ikke bekymrer meg om det skulle gjøre det, og har spesielt på dette albumet bare kjørt på med alt mulig som datt ut av hodet. Jeg har inntrykk av at dette er den mest absurde samlingen av tekster jeg har gitt ut, men jeg begynte ikke å reflektere over dette før lanseringen av platen var godt i gang. På låt kan du ofte være både hard og konfronterende, men når man treffer deg ansikt til ansikt er du en veldig rolig og behagelig fyr. Hvor viktig er det for deg å ha et sånt sted hvor du får den typen utløp? – Det er digg å være rolig og behagelig, eg vil helst være det. Jeg er heldig som skriver tekster og lage sanger. På denne måten slipper jeg å lage en sånn anonym sinna twitterbruker som virker som den er laget av noen som tar en pause fra planleggingen av Reunionfesten for Westerdahls-kullet 04/05. Hah! «Frykten er den eneste som gir meg evig oppmerksomhet», rapper du på Du betyr meg sitt sistespor. Er paranoiaen viktig for deg som artist? – Ja, det er jo noe som alltid går igjen, en slags eksistensiell angst om du vil. Også tror jeg stedet man skriver på har mye å si for hvilke tanker som trigges. Med dette albumet har jeg først og fremst skrevet tekstene på tre steder, på rommene til Anand og Thomas,

eller i leiligheten min. Dette er små, trange rom, der du ofte føler at noen, eller kanskje bare veggene, henger over skulderen din for å lese hva du skriver. Kanskje dette har vært med på å forme en del av tekstene? På «Tåken» trekker du linjer mellom dagens fremmedfrykt og hvordan våre egne besteforeldre benyttet seg av terrorisme for å forsvare landet under krigen. Har nordmenn glemt egen historie når man fordømmer terror i muslimske land? – Nei, å fordømme terror må vi jo gjerne gjøre, terroren er jo forferdelig uansett hvem som står bak den, men det er mange som glemmer vår egen historie når det gjelder å sette seg inn i andres historie. Selv om verden har endret seg sinnsykt siden 2. verdenskrig, er det ikke sååå lenge siden Norge var i en helt annen forfatning som nasjon, uten verken olje, rikdom eller frihet. Tror vi at vi er litt godere enn det vi egentlig er? – I mange tilfeller, ja. Med all denne oljen, bøssebæringen og velferden, så er det vanskelig å tro noe annet. Det er kanskje litt norsk å slå seg på brystet i midten av fakkeltoget og si «… no koser vi oss, no e vi gode mennesker», uten helt å vite om man går der for å bidra eller for å bli sett. Samtidig som det fins selvgodhet i oss, virker det for meg som om mange går rundt uten følelser av tilhørighet og identitet, og jager til daglig etter dette på feil steder. Apropos selvgodhet, hvor seriøst er egentlig det derre berømte bergenske egoet? – Myten om det bergenske egoet er sterkt overdrevet. Det er faktisk ingen som slenger mer dritt om Bergen enn bergensere selv. Ja, Bergen er en karaktersterk by med en lang historie som etter tradisjonen har blitt fortalt fra far til sønn i hundrevis av år, og ja, det var vi som fant opp bukser med lommer, oppskjært brød og musikk, men det er også noe særpreget selvironisk over det bergenske egoet som folk andre steder i landet ikke får med seg. Min favorittbergenser er han som sitter på puben og ser Brann-kampen og er spydig mot sitt eget lag i nitti minutter, helt til vi scorer to minutter på overtid, og du får høre primalbrølet i det vi drar i land en uavgjort kamp. Lars Vaulars fjerdealbum, «Du betyr meg» er ute nå (NMG/G-Huset og Cosmos Music). 10/2011

61


MUSIKK

Stopp pressen! Rapduo uten skjelletter i skapet! TEKST Mathias Rødahl FOTO jonas meekstrømman Hei, Nico og Vinz i Envy! Hvor gamle er dere nå egentlig? Knapt tyve? Er det ikke litt urettferdig at dere er så sabla flinke i så ung alder? Hva skjedde med å slippe den elendige førstedemoen? Slik alle andre norske rappere har gjort. – Med tanke på hvordan vi hørtes ut da vi startet å rappe, så er det faktisk ikke så urettferdig. Det var ikke spesielt bra. Men øvelse gjør mester, og hardt arbeid og tålmodighet betaler seg til slutt. Vi føler begge at vi har potensial til å komme oss dit vi vil, så det handler bare om å forbedre seg hele veien. Men den elendige demoen finnes der et sted, den har bare ikke lekket ut enda! Haha. Hvis vi hadde vært på deres alder og mottatt så mye skryt som dere har fått dette året, hadde vi garantert opparbeidet oss et 62

10/2011

vemmelig stort ego. Hvordan klarer dere å være så irriterende ydmyke og joviale? – Jeg tror det er fordi vi ikke føler at vi har noen grunn til å være noe annet en irriterende ydmyke og joviale. Vi har hatt et utrolig år så langt, og tatt noen store steg, så vi er stolte av det vi har fått til. Samtidig er det jo slik at vi fortsatt har veldig mye ugjort. «One Song» er ute og har gjort det veldig bra, vi har spilt en del og fått gode kritikker for liveshowet vårt, men i det store og det hele er det enda en lang vei dit vi vil. Det å være i den posisjonen vi har vært i år, med all den hypen vi har hatt, er det veldig mange andre som har gjort før oss. Det er ikke dermed sagt at den hypen ikke plutselig kan dabbe av og havne på neste mann hvis man ikke jobber hardt nok. Og da ville det jo vært ganske teit om vi hadde gått rundt og følt oss som verdensmestere allerede nå. Så bakkekontakt har vi fortsatt!

En ting dere derimot ikke er like flinke på, er Twitter. Når skal dere slutte å være så glad-promoterende, og heller begynne å skrive litt mer darkness-tweets fra fylla og sånn? – Twitter er et vanskelig sted å være. Altfor mange kule folk. Føler oss litt løsere i skuldrene på Facebook. Tror dessuten at «fylla»-tweets er morsommere å lese enn å skrive. Til tross for at dere er et forholdsvis ny gruppe, har dere allerede vært ute og reist en del. Har alle i crewet deres klart å oppføre seg like prikkfritt som dere selv virker å gjøre? – Ja … nei, men det har som regel gått greit! Med tanke på alder, så begynner det å bli et ganske markant skille mellom den yngre og den eldre garde i norsk hiphop. Kan dere forstå at noen begynner å bli litt nervøse for

den pop-kommerse veien som mye «ung» rap tar om dagen? – Ja, jeg tror det kan forstås. Men vi tror det handler mer om at vi ikke er så interessert i å bli satt i en boks og at vi kanskje i større grad lar musikken bli inspirert av andre typer sjangere og artister enn andre hiphop-artister. Vi har ikke noe problemer med å høre på Rihanna og tenke «wow, for en kul poplåt-oppbygning. La oss lage en sang med samme type arrangement og se hvordan det funker». Når alt kommer til alt, synes vi det handler om å lage god musikk og musikk en selv liker. Ikke minst det å kunne utfordre seg selv og forholde seg fritt til sjangere og «kred». Vi er definitivt en del av den nye bølgen. Envy slipper sin debut-EP på Universal Music i januar neste år.


www.4sOund.nO

OslO MOss Gjøvik sandefjOrd MOlde BerGen TrOndheiM TønsBerG krisTiansund hauGesund sandnes sTavanGer


MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER fortsatt svake låter, dødpunkter og unødvendigheter. Så for all sin annerledeshet, ender Metals opp med å være en klassisk Feist-plate, en plate som er bedre enn brorparten av det som blir gitt ut, men som fortsatt ikke når helt opp. Håvard Ringen J-BOOG Backyard Boogie (WASH HOUSE HAWAII/IMPORT)

DALEY Those Who Wait (A&M)

Innenfor godkjentstreken. Han er kanskje en tynn, hvit fyr med nogenlunde samme sveis som Hoetell-Christine, men Manchester-sangeren Daley, som først ga lyd fra seg på Gorillaz-singelen «Doncamatic» i 2010, levde på ingen måte opp til Bernhof-stereotypen da han i midten av juli slapp sin 10-spor lange mixtapedebut, Those Who Wait (hvor det forøvrig dukker opp en Harry Love-remix av nevnte «Doncamatic»). 21-åringen innehar på ingen måte den mest mandige stemmen der ute, noe som blir spesielt tydelig på Marsha Ambrosious-samarbeidet «Alone Together», forøvrig mitt første møte med Daley, og hvor jeg ved første lytt faktisk ikke helt fikk med meg at det var Daley som sang førsteverset (Jeg skylder på MacBook-høytalerne …). Men til tross for sitt relativt feminine stemmeleie, flyter Daleys toner ut som en stødig strøm av høykvalitetsfløte, og fungerer perfekt sammen med det tidligere Floetry-medlemmet. Marsha er forøvrig den eneste gjesteartisten her, men jammen dukker det ikke opp en nordmann i form av produsent/musiker Kim Ofstad, som sammen med sin Elementkollega Hitesh Ceon står for låta «Game Over», hvor Daley betrygger sin kjære med linjer som «Don’t listen to people’s doubts, listen to me, just me/It’s you I chose, and I’m doing everything I can to make you believe me». De romantiske tekstene tar derimot en særdeles brå vending når Daley ruller ut sporet «Smoking Gun», der han synger det mange nok har tenkt i en breakup-situasjon, men av åpenbare grunner ikke ytrer offentlig. «If we’re gonna be over, then you gonna be over». Med andre ord, hvis du ikke vil være sammen med meg, så må du dø. Ok, jeg trekker forresten tilbake det jeg sa om brå vending og romantiske tekster, for hva er vel egentlig mer die hard-romantisk enn tekstlinjer som «Now a smoking gun is all that stand between us/I tried to make you understand, and now there’s blood on my hands». Vakkert. Rent soundmessig kan man vel plassere Daley trygt i neo soul-båsen, noe han jo også legger ganske opp til på egenhånd ved å covre en av sjangerens viktigste sangere, Maxwell. Valget faller også naturlig med tanke på begge artistenes myke og lyse stemmer, og selv om Daleys akustiske versjon av «Pretty Wings» ikke tangerer originalen, befinner den seg langt innenfor godkjentstreken. Akkurat DET vet jeg ikke om Madonna-fansen sier om sistelåta, «Track 10», som rett og slett er en cover (akustisk den også) av «Like a Virgin». Nå har ikke jeg noen enorm respekt

4

64

10/2011

for Madonnas samlede karriere, så jeg har ingen problemer med en slik cover, men jeg må innrømme at jeg enda ikke har hørt akkurat det sporet ferdig i sin helhet. Men Daley er altså en riktig så lovende, ung mann, noe som er mer enn jeg kan huske å ha sagt om en britisk sanger på lang, lang tid. Those Who Wait kan lastes ned gratis fra Daley.tv, og det burde du definitivt gjøre. Mathias Rødahl FEIST Metals (INTERSCOPE/UNIVERSAL)

Hvorfor så alvorlig? Det kan virke som om det har skjedd noe med Leslie Feist, iallfall om en skal prøve å analysere denne høyst etterlengtede plata. Det virker som om hun prøver å bearbeide en god del dritt, rett og slett. Med andre ord: Det er en relativt mørk og ganske trist plate Feist har produsert. En lettvint måte å forklare hvordan Metals låter, ville være å beskrive dette som en mykere og søtere versjon av PJ Harvey. Dette i alle tilfeller noe annet fra den canadiske sangeren: Der vi på tidligere plater har blitt drapert i sukkerspinn, bossa-nova og Bee Gees-covere, får vi her hjertesorg, råhet og mer kompleks låtskriving. Og det er på samme tid befriende og frustrerende. På den ene siden så var Feist på sine to første album så idiosynkratisk i sin måte å angripe singersongwritergenren på, at man lærte seg å like henne på hennes veldig egne premisser. Disse premissene eksisterer ikke lenger. Men noe nytt har kommet til: Borte er følelsen av Feist som en slags novelty-artist; Metals er musikk på ekte. Denne plata kan nesten leses som en programerklæring: Feist ferdig med å leke, nå har hun noe ganske viktig å fortelle. Hva det egentlig er, kommer ikke så tydelig frem, men det er noe i retning av at kjærligheten er vanskelig og at verden er et kaldt og mørkt sted. Relativt perfekt for den norske høsten altså. Man må altså innstille seg på at det er en annerledes Feist vi blir servert på Metals, men selv om man gjør det, er det ikke en enkel plate å ta. Det er ikke slik å forstå at dette er vanskelig musikk. Det er ikke en fryktelig eksperimentell Feist vi får servert, men i kraft av å være så forskjellig fra tidligere, så blir det litt vanskelig. De første par gjennomlyttingene er verst, man lurer på om det er noe her som en ikke forstår, eller om låtene rett og slett er svake. Ved videre lytting så viser det seg å være en slags mellomting. Sannheten er at Metals er en plate helt på det jevne, egentlig verken dårligere eller bedre enn tidligere utgivelser. Den tar bare lenger tid å sette seg inn i. Den får pluss i margen for å ta et oppgjør med katalogen, men den inneholder

4

Straight outta Compton? Altså la meg se. Samoan (hva heter det på norsk? Samoer? Samo? Samosk?), fra Hawaii, men vokst opp i Compton, LA? Så rett at vi får godta det i alle fall. Uansett: gutten befinner seg i snublesjangeren moderne reggae. En sjanger så full av begredelig, selvparodisk musikk at det grenser til humor. En sjanger som likevel huser noen av de sterkeste nålevende stemmene, uansett musikkstil. Tarrus Riley. Morgan Heritage. Den slags. Samt et par lovende røster for fremtida. Romain Virgo. Såpass. Enter J Boog. Suksessen til J-Boog kan sammenlignes med den Bermuda-gutten Collie Buddz fikk for snart fem år siden med ganja anthemet «Come Around»: Umiddelbar og øredøvende. J-Boog fikk sitt gjennombrudd med låta «Let’s Do It Again», spilt inn for Don Corleon på Major-rytmen fra i fjor. Har han noe han kan backe det opp med? Ikke så rent lite, egentlig. Boogern (tipper jeg ikke tør å kalle han det i trynet hans) har valgt å legge seg inn i lover’s rock-segmentet. På den ene siden er det mye lettere som ikke-jamaicaner å slippe unna med jentetematikk enn med tung, rastakulturell «visdom». På den andre siden fordrer det at man virkelig kan synge. Og dette er hovedgrunnen til at europeiske og amerikanske reggaesangere sjelden slår an på Jamaica. De er ikke gode nok å synge. Nivået der er enormt høyt. Drøyt. J Boogs kommer fint ut av det, selv når han duetterer med nevnte rootshelter Riley og Morgan. Han har et øre for melodier som bærer preg av hans r’n’b-påvirkede oppvekst på den amerikanske vestkysten. En ekstra styrke i så måte, all den tid resirkulering av jamaicanske standardmelodier er noe jamaicanerne gjør best selv. Diksjonen er upåklagelig, fraseringene egenartede, og med låter som «Mystery» og «Give Thanks» og produksjoner fra de beste i bransjen har J Boog en ganske bra sak gående for seg selv. Et av årets viktigste reggaealbum ved siden av debutplata til Protoje. Backyard Boogie er en betegnelse på skikkelig dårlig marihuana. I alle fall trodde jeg det. I så fall er det en ekstremt misvisende tittel. Jørgen Nordeng

4

Jonas V 21 gram (HYPEBEATS)

Bergen keeps on taking it. Enten er jeg en vandrende klisjé når det kommer til min forkjærlighet for Bergensrap, eller så er det virkelig noe i vannet der borte på andre siden av fjellet. For nå har Blodbyen jammen meg klart å produsere enda en strålende raputgivelse, denne gangen fra 21 år gamle Jonas V. Et relativt kjent undergrunnsnavn på de vestlige sidene av ting, men ikke like mye i hovedstaden, noe jeg håper forandrer seg etter at unggutten

5

Shine on u kreisi diamond! BJÖRK Biophilia (UNIVERSAL)

Musikklassen på Nauma videregående skole, 1998: Jeg var såpass søkende og alternativ til at vi bør gå for mye i detaljer. Vi skulle presentere en artist som påvirket oss musikalsk. Jeg hadde anstrengt meg for å vise det særeste jeg hadde. Heldigvis hadde Björk nettopp sluppet den forræderske kombinasjonen symfoni og techno, med Homogenic. Til min opprørske store glede, hatet både musikklæreren og rockegutta det. Björks musikk har et konstant elsk eller hat-aspekt ved seg. Smart, musikalsk og popkulturelt nok til at en utgivelse ikke går tabloidene forbi, og utilgjengelig nok til at den syndefulle popkulturen aldri vil kunne dissekere henne. Som en beskyttet samtidskunstner turer hun fram som hun vil. Alltid forut for sin tid. Biophilia lever opp til sine forventninger. Med hele platen tilgjengelig på spotify (ja, det skal du ikke ta for gitt), og som en interaktiv app for iphone og ipadbrukere har hun nok en gang skrevet seg inn i historiebøkene. Jeg har verken iphone eller pad, men konseptet er gjennomført nok

5

nylig slapp den 16-spor lange mixtapen, 21 gram. De som har lest litt av mine anmeldelser vet hvor høyt jeg setter genuine rappere og tekster, og unge herr V representerer definitivt den rette siden av målestokken med sine hverdagslige, dog interessante og finurlige tekster, levert via en helstøpt flow. Den hornbaserte «G-Siden» sparker i gang 21 gram, som jo er vel så mye en maktoppvisning fra bergenprodusenten Hkons side, mannen bak ti av skivas produksjoner, og som også har gitt ut godbiten via sitt Hypebeats Records. Med produksjonsjobber for respekterte amerikanske artister som Devin The Dude og Jim Jones, samt en rekke rappere fra hele Norge, er hans renommé allerede befestet, men blir i alle fall sertifisert med denne utgivelsen. Vi snakker klassiske vestkyst/sørstats-beats som er så bra at jeg ikke forstår hvorfor norske rappere ikke løper mann av huse for å sikre seg. Men norske rappere anno 2011 er som kjent et eget kapittel, og der mange ser på kommersielle

til at det skal tas med i betraktningen. Musikken står seg nok definitivt best sammen med den gjennomførte appen, som hun visstnok har brukt tre år på å utvike. Likevel, Björk er rutinert nok til å skrive et todelt verk som står seg godt, også alene. Biophilia består av elleve spor med titler som henspeiler til både kosmos, sjeleliv og fysikk. Ja, det er et typisk Björk-album, forankret i samtiden. Ikke så ulikt M83 i oppbygningen, med et par definitive lytterfavoritter, og en stor andel konseptrelaterte spor. Både «Crystaline» og «Cosmogony» har popkvaliteter så det holder, mens «Virus» representerer Björks beundringsverdige metaforiske evner. «Like a virus, pacient hunter, i’m wating for you, i’m starving for you». En vakker kjærlighetserklæring innpakket i et fryktinngytende onde. Og slik går platen, svevende på et kosmologisk plan med en høyst tilstedeværende, menneskelig kraft. For når alt kommer til alt forsøker hun som alle oss andre å forstå vår tilværelse på det intime plan og i den store sammenhengen. Innpakket i en stor dose skamløs galskap. Den islandske skrulla leverer som forventet. Inger Lise Hammerstrøm

radiosingler som eneste mulige løsning for karrieren, er Jonas V en naturlig arvtaker etter de på alle måter fortsatt aktive indiegutta i A-Laget, som virkelig har satt standarden når det kommer til å gjøre akkurat det de vil, og samtidig skape både glimrende og velrespektert musikk. I likhet med den nevnte trioen, har Jonas dessuten den raphistoriske referansene på stell, noe han beviser ved å ikke plukke åpenbare og nymotens (les: billig gimmick) instrumentaler, men heller personlige 90-tallsfavoritter, inkludert Scarface-klassikeren «Mary Jane», Jim Jones-singelen «Summer Wit Miami» (hvor Trey Songz er byttet ut på en særdeles vellykket måte med Bergenscrooneren Black), og ikke minst Telas magiske «Sho Nuff», og Bizzy Bone-låta «Way Too Strong», laget om til de to glimrende sporene «Tung» og «Drabantpy», som begge gjestes av den sterkt undervurderte Freakshow-veteranen turned mesterkokk, Petter Beyer. Sistnevnte låt tar oss med på rangletur i respektive Lod-

defjorden og Fyllingen, hvor de to rapperene forgjeves forsøker å komme seg hjem etter en fuktig utflukt, og er et perfekt eksempel på bergensrappernes geniale og troverdige bruk av egne bydeler, slang og hverdagshistorier, som i mine øyne gjør de hakket mer interessante enn mange av sine kolleger i resten av landet. Andre standout-låter er den Ralph Myerz-remiksede «Fredag», hvor Jonas går i detalj om sitt outsider-liv som øldrikkende og weedrøykende helgeridder, «18. april», som byr på en av skivas beste produksjoner og feteste linjer («Eg har sett at gamle helter har blitt nasjonale stjerner/det er fett å se at ikke bare fitter tjener penger» – selvfølgelig et nikk til Lars Vaular), slacker-anthemet «Sofa», knullelåta «Æsj» hvor han kanaliserer «I Just Wanna Love You» («Gi meg de funkye, klissete, nastye, ekle greiene … æsj!») over en særdeles porno Hkon-beat, og ikke minst gladlåta «Si ka de vil», hvor Jonas setter ord på forventningene han gjennom hele 21 gram har gitt uttrykk for å


MUSIKK slite med («Min mor sa eg måtte vokse opp og bli stor snart/ Samme gamle leksen, Jonas ta deg sammen/Festen er over, du aner ikke hva du skal med resten/av livet ditt»). Dessverre er det mulig at moren hans har rett, siden denne typen glimrende og troverdig norsk rapmusikk ikke akkurat blir pushet av landets radiostasjoner eller annen presse, Men hvis A-Laget klarer å ta steget ut av undergrunnen med sine grisete undergrunnshistorier, ser jeg ingen grunn til at unge Enkelt V ikke skulle kunne gjøre det samme. Og når det i tillegg ryktes om et samarbeid mellom de to, så ser jo framtiden lys ut … i alle fall for de av oss som digger gatemusikken som heldigvis fortsetter å strømme ut fra Bergen. Mathias Rødahl M83 Hurry up we’re dreaming (NAIVE/PLAYGROUND)

Jappetidsymfoni. Du skal ha et sabla godt utvalg låter kombinert med et mindblowing konsept for å komme unna med en dobbelplate på 74 minutter. Eventuelt hete Pink Floyd og være omgitt av en lovprisende fanskare. M83 har ingen av delene. Anthony Gonzales skal derimot ikke tilskrives stormannsgalskap, for Hurry Up we´re dreaming er en plate med over gjennomsnittet gode kvaliteter. «Intro» åpner med det etter hvert umiskjennelige grandiose lydbildet. Synth pader som går herfra og til de fjerne galakser, trommemaskiner kombinert med 80-talls trommer som ville fått selv Phil Collins til å kreme i buksene, og en melodi som treffer cravingsnerven. Coveret, en Lolita light møter «Where The Wild Things Are» er et stereotypt bilde av hipster anno

4

2011, men det gjør ikke noe, for plata har mer enn nok nerve til å løfte seg fra hypesausen. HUWD er jappetiden møter Carl Sagan møter rebelsk shoegaze, med en snert rockekomponist a la Mozart. Passe pop, søkende, universelt, edgy og flinkis. Fransk indie pleier sjeldent å slå feil. I motsetning til sine landsmenn i Justice har M83 gradvis bygget seg opp til å bli et respektert varemerke for seriøs musikk, før det ble offer for den forgudende, men nådeløse hypen. Nå er det derimot ingen vei tilbake. Det har spotifys stykketilbud sørget for. Heldigvis for Gonzales, så blir dette 22 spors musikkeposet tilgjengelig for de danseglade massene. For etter at drønnet fra den slående introen og førstesingelen «Midnight City» har lagt seg, blir det et stort gap med drømmende og eksperimentelle sekvenser, før den funky saken, «Claudia Lewis» gir seg til kjenne. Siden går det ti låter før «Steve Mc Queen» tar tak i deg. Heldigvis er det er det opp til deg å velge eller svelge. Live blir nok M83 vintermånedenes og festivalsommerens store høydare. Er det i tillegg sant som ryktene sier at Gonzales trakterer mange av instrumentene selv, kan vi sette vår lit til at denne musikalske franskmannen gjør konsertsesongen 2011 verdt å huske. Inger Lise Hammerstrøm GUCCI MANE OG WAKA FLOCKA FLAME Ferrari Boyz (WARNER BROTHERS)

Sinna-musikk fra Atlanta. Enkelte har forsøkt å sammenligne det nye samarbeidsskiva til Gucci Mane og Waka Flocka med Watch The Throne, men kom igjen folkes … selv de mest innbitte Gucci/Waka-fans må kunne innrømme at det er en

3

relativt usakelig sammenligning. Ikke fordi gutta er ræva i forhold til Jay-Z og Kanye, men fordi det er Gucci Mane og Waka Flocka. Rapscenens svar på to trøtte typer om du vil, versus typ … Batman og Robin. To karer som til tider kan være selve betegnelsen på ufrivillig komedie, men som samtidig også er i stand til å lage noe av den feiteste rapmusikken der ute. Men selv om Ferrari Boyz ikke er sørstatenes svar på årets mest hypede raputgivelse, er det derimot mange som har sett fram til å høre de gamle kompisene gå hardt over et helt album sammen. Og hardt går det selvfølgelig for seg. Dette er mean-muggin’, albuekastende musikk for the hood og alle som har hooden i seg når de drikker seg opp på Patronen. Og selv om det er noen år siden jeg hadde nok temperament i kroppen til å høre på denne typen rap hele dagen lang (noe jeg forøvrig også gjorde … hver dag), merker jeg aggroen kommer snikende når Gucci og Waka drar på med godspor som «Break Her», «Mud Musik» (med 2 Chainz … tidligere kjent som Tity Boi), «Pacman», «Stones» og «Young Niggaz», hvor man (kanskje litt tankeløst, men selvfølgelig veldig populært) hyller de unge D-boygutta som gjør råarbeidet på gata («My pants saggin low like a young nigga/I’m twistin up the drough like a young nigga/I’m in the club thirty deep like a young nigga/I’m still in the streets like a young nigga»). Men samma hvor fett det blir på enkelte spor, klarer Ferrari Boyz aldri å ta det til noe nytt nivå, heller ikke innenfor sin egen sjanger, noe som resulterer i at man enten må være jævla forbanna, drita full eller høy for å orke 15 spor av dette hardcore-kaliberet. Mathias Rødahl

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

jORDEN RUNDT OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY – AUCkLAND – LOS ANGELES –OSLO FRA kR. 10.950,OSLO – SALVADOR/BUENOS AIRES – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY/BRISBANE – MANILA – TAIPEI – TOkYO – OSLO FRA kR. 18.950,-

OZ, NZ OG FIjI AUSTRALIA

FRA kR.

8.750,-

NEw ZEALAND

FRA kR.

9.950,-

FIjI

FRA kR.

10.450,-

wORkING hOLIDAY STARTPAkkE I AUSTRALIA ELLER PÅ NEw ZEALAND 2, 4 ELLER 7 DAGERS OVERNATTING FRA kR. 1.350,-

LATIN-AMERIkA ARGENTINA

FRA kR.

7.600,-

BRASIL

FRA kR.

6.500,-

PERU

FRA kR.

8.650,-

TRADITIONAL INkA TRAIL 4 DAGER, FRA kR. 2.590,CUZCO kARNEVALPAkkE 7 NETTER, FRA kR. 5.950,RIO DE jANEIRO

AFRIkA

Sympati for djevelen THE DEVIL’S BLOOD The Thousandfold Epicentre (VAN RECORDS/IMPORT)

Episk. Ikke som i «serr lite episk vors i går, ass». Episk som i spektakulært, dramatisk, storslått, majestetisk. Sjelden er ordet mer på sin plass enn når man skal beskrive nederlenderne i The Devil’s Blood sin andre langspiller. I en ny bølge med okkult rock som mer og mer fortoner seg som en tsunami av mer eller mindre generiske satandyrkende hippier er The Devil’s Blood langt mer enn bare én i mengden. Detaljrikheten og finessen er overveldende. Nye finurligheter avdekker seg for hver gang, og du håper nesten det aldri skal ta slutt. I tillegg må stemmen til F. The Mouth of Satan sies å være et helt eget kapittel, og enda en ting som setter TDB i en annen kategori enn resten. Herre Gud, jeg mener, Satan ho dama kan synge. Djeveldyrkerne gjør det ikke enkelt for seg selv på The Thousandfold Epicentre. Langt der i fra. Du må virkelig dykke inn i materien. Ingen lettkjøpte Roky Erickson-

5

covere denne gangen, og noen stadionvelter a la The Battle Of No Evermores «Christ Or Cocaine» utmerker seg heller ikke ved første gjennomlytting. Eller andre. Men sakte men sikkert utkrystalliserer det seg en solid bunke vinnere. Hva har skjedd ellers siden sist? Vi kan notere oss litt mer bukk og nikk i retning 80-tallet, i hvert fall sånn lydmessig. Hakket mer progressivt som nevnt. The Thousandfold Epicentre er også ei langt mørkere plate enn forgjengeren, som faktisk var ei skikkelig gladplate, all den tid den var skapt for å lede oss inn i den falne engels lære. Herfra er det lettere å plassere The Devil’s Blood i en sammenheng med sine åndsfrender og sjelevenner, black metal-konstellasjoner som Watain og Necros Christos. Selv «Die The Death» med sitt na-na-na refreng og Stonestamburiner har noe mørkere, noe mer subtilt og iskaldt over seg. Vi har plass til lengre, dronende partier, langsomme oppbygginger og enda flere utskeielser på tvillinggitarfronten. Det er ikke morsomt lenger, la moroa begynne. Jørgen Nordeng

kENYA

FRA kR.

5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR.

6.250,-

TANZANIA

FRA kR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI-ZANZIBAR FRA kR. 8.750,ADVENTURE 10 DAGER SAFARI jOhANNESBURG – CAPE TOwN 20 FRA kR. 10.650,DAGER

ASIA

INDIA

FRA kR.

4.750,-

VIETNAM

FRA kR.

6.550,-

BALI

FRA kR.

6.550,-

jOBB FRIVILLIG MED ORANGUTANGER OG ELEFANTER PÅ BORNEO 11 DAGER FRA kR. 10.950,-

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

10/2011

65


MUSIKK SCARLET CHIVES Scarlet Chives (RIOT FACTORY/MUSIKKOPERATØRENE)

Gin Fuzz. Sekstetten fra Bornholm, tidligere Majorian, har sluppet sitt selvtitulerte debutalbum, og danske kritikere har allerede skapt stor ståhei rundt bandet ved å introdusere dem som noe av det viktigste som skjer i Danmark for tiden. Vel vitende om at Biran Batz (Sleep Party People) er en del av vennegjengen har jeg store forventninger til skiva før jeg setter den på. Det første jeg legger merke til er stemmen til Maria Mortensen. Stemmen hennes minner om både Kate Bush og Elizabeth Fraser, uten at jeg får noen videre assosiasjoner til de to nevnte, og bra er det. Man opplever ofte at vokalister i shoegazeband har en stygg tendens til å forsvinne blant all støyen, men det er ikke tilfellet her. Alt er lagt til rette for at vokalen skal komme frem, og stemmen hennes spiller en like viktig og tydelig rolle gjennom hele albumet. Det som interesserer meg veldig med skiva er at den beveger seg over et stort spekter, og likevel er det ingenting som oppleves upassende eller som faller ut av dens kontekst. «The Horror» og «Somethings Never Change» er låtene som bemerker seg mest i form av den melodiøse og støyete delen av plata. Her er kommer også referansene til My Bloody Valentine og Cocteau Twins tydelig frem i lydbildet. Ingen krangler, det er plass til alle og det hele flyter fint sammen til en melankolsk enhet. De mer nedpå låtene som «Scarlet Chives» og «Sisters Playing In The Yards» oppleves som en tydelig motvekt, og det er her man virkelig får oppleve hvor bra vokalen faktisk er. Dens kaliber er av den sjeldne sorten, og oppleves som veldig klar og sterk rundt alt støyet. Gjennom hele plata er det mye som foregår, og du merker at både produksjon og miksing er jobbet godt med for å få et godt samspill mellom de ulike linjene, utført av Paul Schroeder (The Verve, The Stone Roses) og Brian Batz. Scarlet Chives fortjener mer enn å bli omtalt med samme setning som de andre

5

REAL ESTATE Days (DOMINO/PLAYGROUND)

Days of our lives. La oss bare ha det klart med en gang, Days – Real Estates andre album – er milevis fra noen spektakulær lytteopplevelse. Albumet er nærmest klinisk fritt for wow-øyeblikk; følelsene blir sjeldent utfordret i løpet av albumets beskjedne varighet. Allikevel er det noe av det bedre som er gitt ut av amerikansk indiepop i år. Days er en plate man vil spille om igjen og om igjen, uten helt å skjønne hvorfor. Det pressende spørsmålet blir da: Hvor ligger storheten? Vel, den ligger i all hovedsak i to aspekter ved Days. Det første er Real Estates antikvariske og uhyre selvbevisste relasjon til sin egen historie og måten de bearbeider og formidler denne,

5

66

10/2011

typiske shoegazebandene: «en coctail blandet av drømmende støypop». La oss omtale de som et av de mest spennende bandet innen sjangeren det siste tiåret. Wenche Sundt Bendixvold STEEL PANTHER Balls Out (UNIVERSAL REPUBLIC/UNI)

Prima Ræva. Does Humour Belong In Music? Spurte Frank Zappa for mange herrens år siden, og var vel kanskje en av de få som virkelig har klart å få de to fenomenene i samme rom uten at det ble flau stemning. Jeg vet, dårlig innstilling når man skal entre Steel Panthers hysteriske verden, men dog. Er det noe som virkelig ber om å bli parodiert er det 80-tallets hårmetallscene. Medlemmene i Steel Panther har tidligere blant annet vært innom L.A. Guns og Rob Halford’s Fight, samt spilt i Van Halen tributeband. De kan dette. Det er nesten så man er tilbøyelig til å tro at all humoren og ironien er et skalkeskjul for å kunne fortsette å spille så ekstremt enkel, formelbestemt og klisjefyll hårsprayboogie som de gjør – og komme unna med det. For sjangeren, den behersker de til fulle. De har alle klisjeene i sin hule hand, og tekstmessig tar Steel Panther heile jævla bøttestafetten på kornet. Noe så grassat også. Men uten det spektakulære sceneshowet, og hysterisk morsomme mellomlåtpassiarene de visstnok har … ja, da blir det litt som å høre hårmetallutgaven av Tom Mathiesen og Herodes Falsk. Jeg veit at masse folk, seriøse metalfolk, finner Steel Panther hysterisk morsomt, og lovpriser dem som band. Det har jeg store problemer med. Steel Panther er ikke Mötley Crüe, eller første Van Halen. De er Rough Cutt, Britny Fox og Winger. En tro kopi av andresorteringa av 80¬-tallets mest sleazye grupperinger. Eller enda bedre, de som aldri kom seg så langt, men ble dømt til å henge rundt Viper Room og Whiskey A Og Go og bomme drinker. Selvsagt er tekstene morsomme. Spesielt kanskje på «Tiger Woods» eller «I Like Drugs (They Don’t Like Me)» og «17 Girls In A Row».

2

en måte som ikke er direkte ulik Girls sin måte å angripe den store amerikanske låtskrivertradisjonen på, selv om det musikalske riktignok har klare distinksjoner. Real Estate er trygt forankret i en form for forstadsestetikk, hvor den grå og kjedelige hverdagen er det fremtredende, og hvor det vakre ligger i de øyeblikkene før stillstanden brytes i små glimt av hverdagsmagi. Og nettopp dette er det andre punktet som gjør Days til en feiende flott plate, måten de fanger og krystalliserer de hverdagslige øyeblikkene som kanskje virker vanlige, men som viser seg å være riktig så substansielle. Little did we know … Days er en rundere plate enn den selvtitulerte debuten fra 2009, både musikalsk og intellektuelt. Den er også mer eller mindre skoleeksempelet på hvordan en andreplate bør høres ut: Dypere, voksnere, smartere og litt mere

Humring på gutterommet. Men det betyr ikke at jeg orker å sitte og høre på dette oppgulpet. Mer enn den ene gangen på vorspiel. Nei, da var det morsommere med bandene fra 80-tallet som faktisk var ufrivillig morsomme. Nå, hvor er intervjuet med Chris Holmes fra W.A.S.P. fra Decline of Western Civilization-filmen? Det var morsomt det. Jørgen Nordeng STYLES P Master of Ceremonies (D-BLOCK/E1 MUSIC)

Tradisjonstro gatemusikk fra Yonkers. Det er snart ti år siden Styles P solodebuterte med A Gangster And A Gentleman, et album som også inneholdt hans første (og foreløpig siste) kommersielle hitlåt, «Good Times». Men Yonkers-rapperen som har holdt det gående siden 90-tallet med gruppa The Lox, er på ingen måte irrelevant av den grunn. Legger man fokuset på Billboard-hits til side, har 36-åringen nemlig alltid vært en av rapgamets dødligste mikrofonkjemper, hele tiden med en trofast following på gata. Og det er også for dette klientellet at S.P. nå slipper sitt fjerdealbum, Master of Ceremonies, hvor han fortsetter å stadfeste sin stødige posisjon i raphierarkiet. Over et velfungerende arsenal av beats fra produsenter som Supa Stylez, AraabMUZIK, Pete Rock, Statik Selektah og Phonix, får Styles rapkunsten til å virke enkelt, der han uanstrengt lirer av seg linjer med høy kaliber («The moon stay quiet but the sun spoke/Still can’t blow away the pain with the blunt smoke/Tryin to give my daughter and my son hope/The shit get rough, when you breathin in the gun smoke/Do it all for a pile of the cash, funny/But I’m rarely known to smile when I laugh»). Som vanlig dukker også Styles’ lojale Lox-brødre Jadakiss og Sheek Louch selvfølgelig opp for å tilby sin ekspertise, i likhet med andre lyriske høydare, inkludert G-Units MC-alibi Lloyd Banks («We Don’t Play»), Pharoahe Monch («Children»), samt Rick Ross og Busta Rhymes på albumets førstesingel og definitive bestespor, «Harsh». Her får

5

utviklet; det er litt mindre slacker og litt mere musiker på ordentlig. Real Estate er fortsatt posisjonert et sted mellom vestkystens lange strender og slentrende surf-rock, og øst-kystens forsteder og universitetsrock. Dick Dale møter Galaxy 500 liksom, men ikke helt. Days er uanstrengt. Den er vakker uten å egentlig prøve, den er sørgmodig uten å være trist; og den er viktig, samtidig som den føles triviell. Og når jeg skrev at den ikke inneholder wowøyeblikk, så var det en liten løgn for dramatisk effekt. For «Wonder Years» er et lite mesterstykke av en låt. Den er ikke bemerkelsesverdig, men den er bare fryktelig, fryktelig vakkert; den er den fineste låten Camper Van Beethoven aldri skrev. Den låten, denne plata, kommer til å spilles mye utover vinteren. Men jeg skjønner fortsatt ikke helt hvorfor. Håvard Ringen


MUSIKK

Stille etter stormen HANNE KOLSTØ Riot Break (KARMAKOSMETIK/MUSIKKOPERATØRENE)

Det er ikke ofte man tar seg tid til å tenke over tittelen til ei plate, men med Hanne Kolstøs debutplate er det verdt å dvele litt. Den heter Riot Break, og det er akkurat det den føles som. Plata er – på overflaten – relativt rolig og stillferdig, men etter endt gjennomlytting føles det som om en har vært igjennom en dramatisk opplevelse. Riot Break er på mange måter stor dramatikk sett på avstand, og bearbeidet gjennom tid, og man føler virkelig at det er noe viktig man blir fortalt – man lytter når Kolstø synger. Men det er mer enn tittelen som imponerer ved debuten til Hanne Kolstø. Riot Break gir følelsen av et visjonært prosjekt, mer eller mindre fullstendig realisert. Kolstø er også litt vanskelig å plassere, noe som gjør plata bare mer interessant. Hun har en fot i jente-med-gitar-og-mye-på-hjertet-leiren, men samtidig er det klare eksperimentelle og populærmusikalske pretensjoner her. Kolstø er verken redd for å være tilgjengelig eller utforskende. Ikke minst er det befriende

5

den sertifiserte raptrioen det til å gå kaldt nedover ryggen med sine forskjellige stiler over en fantastisk Phonix-beat, som burde få enhver MC til å plukke opp remix-pennen. Sangfugler som Avery Storm, Bad Boy-veteranen Rell og Pharrell Williams bidrar dessuten til å gjøre Master of Ceremonies til en enda mer variert affære, og med kun étt unødvendig spor (Den smått stillestående «Keep Faith» med sin irriterende demoaktige og falske vokal fra sangerinnen Aja), står albumet igjen som Styles P sin beste fullengder etter debuten fra 2002. Mathias Rødahl Maya Vik Chateau Faux-Coupe (Oslo Records/Musikkoperatørene)

Chateau Faux Pas. Maya Vik blir beskrevet i sitt eget promoskriv som mangefasettert, og det er ingen underdrivelse. Denne vinteren er hun aktuell med kunstbok, utstillinger i Oslo, London og LA og denne plata, hennes debut som soloartist. Og siden det er nettopp debuten hennes, og siden hun spiller bass i Norges fineste poporkester, skal jeg være litt snill. For her er

2

det vel og merke mye dårlig, fra den flate produksjonen, via det utdaterte lydbildet, til den svake låtskrivinga, men det finnes også ett og annet lyspunkt. Det første lysglimtet kommer i form av tredjesporet, «Oslo Knows», kun om man klarer å stenge ute teksten riktignok. Teksten – som er et gjennomgående negativt aspekt ved denne plata – er en selvopptatt og ganske flau fortelling om at hun, og Oslo, er klar over at en gutt liker henne. Men musikalsk, så fanger den på fremragende vis denne følelsen av å være forelsket og å vite at du faktisk har en sjanse. Den er fem minutter med sommerfugler i magen. Den påfølgende låten, «Every Singel Day», begynner i det samme fine melodiøse sporet, men klarer å gjøre mye ugang i løpet av sine åtte og et halvt minutt med hvit datafunk. Først av alt er åtte minutter en halv evighet for lenge, og disse platte jazz-pastisjene burde vært luket langt bort. Men en fin melodi, det er det. Sistesporet er en liten perle, «Daydreaming» er en søt, liten r’n’b-flørtende ballade, hvor hvitmannsfunken og florlettheten funker bedre enn ellers på plata. Men to og en halv god låt er langt i fra nok til å redde

helhetsinntrykket. Bunnoteringen kommer på andresporet, hvor en av samtidens mest interessante rappere (ST 2 Lettaz fra G-Side) sender tankene i retning Infinity. Slik er vanskelig å tilgi. Château Faux-Coupe er, i følge Vik, et overskuddsprosjekt. Hun har arbeidet på det innimellom plateutgivelse og turné med det som for guds skyld bør være hovedbeskjeftigelsen hennes, Montée. Og plata inneholder flere elementer som overskuddsprosjekter normalt sett inneholder. En utpreget følelse av hastverk, dårlig dømmekraft og en overliggende useriøsitet. Men i all rettferdighet så virker det som om det har vært gøy å spille inn denne plata. Det er lek i musikalsk form det her, og det er fint, men det er forskjell på løkkefotball og Champions League. Maya Vik er en fremragende musiker, i Montée er hun integral. Basmo Family, som står for produksjonen her, er også blant de bedre i landet. Det skorter ikke på talentet til de andre bidragsyterne heller, Mimi Blix, Chris Lee, ST 2 Lettaz og Erlend Mokkelbost. Men her er det ingen som er på sitt beste, langt i fra. Håvard Ringen

THE WEEKND Thursday (INDIE)

Ny dose med destruktiv kjærlighet fra Canada. Det er ikke lenger enn et halvt år siden kanadiske The Weeknd forandret R&B-gamet på noen få dager sammen med Frank Oceans genistrek nostalgia/ultra, og selv om sistnevnte utgivelse overbeviste meg hakket mer enn House of Balloons, var det fortsatt stor fest i stua da The Weeknd slapp oppfølger-mixtapen, Thursday i midten av august. Sangeren har fått mye velfortjent oppmerksomhet siden mars-debuten, blant annet via kompisen Drake, som blant annet har avslørt at han har jobbet med sin yngre kollega på det kommende andrealbumet, Take Care. Og selv om Drake selvfølgelig fikk mange av oss til å sette kaffen i halsen med fantastiske So Far Gone i 2009, har jeg vært litt redd for at koblingen ville komme til å dra The Weeknd bort fra sitt rå og über-sexy sound, med tanke på hvilken retning Drakes egen musikk har tatt etter den nevnte killer-mixtapen. Men allerede fra åpningssporet «Lonely Star» blir det klart at unggutten på ingen måte har latt seg friste av å fri til

4

at Kolstø ikke er redd for å være seg selv, Riot Break gir aldri følelsen av imitasjon. Så kan vi også plusse på i ligninga at Kolstø skriver veldig flotte og emosjonelt engasjerende låter. På åpningssporet «Don’t Want To Be Happy In The Moment, I Want It To Last» og på «The City» viser hun en imponerende forståelse for dynamikk. Begge låtene har refrenger som treffer hjertet som en missil og som brer seg rundt i kroppen, og disse refrengene er bygget opp av vers som fungerer som perfekte varsler for hva som kommer. Dette spillet med to sinnstilstander spilt opp mot hverandre går igjen gjennom plata, hvor man på den ene siden har mørke og illevarslende vers, og på den andre siden har melankolske og sødmefylte refrenger. Platas sterkeste spor er ironisk nok en låt som ikke preges av denne dynamikken. «Black Hand» er en vakker akustisk ballade, som skiller seg ut i sin normalitet, men også i sin skjønnhet. Riot Break er, for å oppsummere, en veldig imponerende debut. Men mer enn det, så er den en av de vakreste platene undertegnede har hørt denne høsten, kanskje i år. Håvard Ringen

det kommerse publikummet, og heller kan man vel si at han har tatt et enda lenger steg bort fra den etablerte R&B-scenen. Og ja, jeg kaller det fortsatt R&B, men jeg kan forstå de av dere som utfordrer den påstanden. For Weeknd er vel så mye downtempo electronica, og sikkert mye annet også som jeg ikke skal prøve å gå nærmere inn på. For eksempel andresporet «Life of the Party», en mørk og industriell «Ompa til du dør»-sak, som i sin tur sklir inn i det som vel må sies å være den ni spor lange mixtapens desiderte høydepunkt, nemlig tittelsporet «Thursday». Her tar Weeknd oss nok en gang tilbake til den sktine sexmusikken som førte til at undertegnede måtte ta turen til Lydverket for å debattere om sangerens kvinnesyn kanskje er en smule drøyt. Med linjer som «I’ve been here for too long, baby don’t cry» og «I don’t need to know what you’re feeling when I’m free» frir han ikke akkurat happy-go-lucky-lytterne, men det er ingen tvil om at Weeknd har funnet en nisjé med sine destruktive låter som absolutt fungerer. La oss bare innrømme det først som sist, vi elsker denne darknessen fordi vi kjenner oss igjen i den … spesielt når vi er drita klokka

04:36 natt til søndag … eventuelt torsdag da. Og når «Thursday» skifter til omtrent like flotte «The Zone», blir det klart at Weeknd på langt nær er ferdig med den kjærlighetsløse knullemusikken fra House of Balloons. «I’ll give you what you called for/Just let me get me in my zone/I’ll be making love to her through you/So let me keep my eyes closed» synger han, og burde vel nå være sertifisert i rollen som posterboy for post breakup-sex. Nydelige greier. At han i tillegg har med et vers fra Drake, som man ikke bare har unnlatt å nevne på bookleten, men som også leverer et av sine bedre vers på lang tid, skader heller ikke. Nå har Thursday også spor som kanskje ikke står like mye ut, men inneholder i likhet med House of Balloons såpass perfekte musikalske og følelsesmessige øyeblikk, at den definitivt er en av sommerens mest spennende utgivelser. Og det beste av alt, nå har vi ikke bare én, men to sex-soundtrack å sette på repeat under løgnaktige og selvforaktende elskovsakter. Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 10/2011

67


FILM

Den kanadiske regissøren Ron Mann – mannen bak kultdokumentaren Grass – sørget for å teste de lokale varene under Bergen Internasjonale Filmfestival. TEKST Kristoffer P. Rambøl FOTO Øystein Grutle Haara 53 år gamle Mann besøkte Bergen og BIFF for første gang i 2000. Da var han aktuell med nevnte Grass, en kompilasjonsfilm hvor potentusiasten Woody Harrelsons stemme loser publikum igjennom arkivmateriale fra nyhetssendinger og amerikanske myndigheters skremselspropaganda om marijuana fra 1930-tallet og frem til årtusenskiftet. I år var Mann tilbake i Bergen som medlem av dokumentarfilmjuryen og ble bedt om å vise dopfilmene sine Grass (igjen) og Know Your Mushrooms. På den utsolgte visningen av tolv år gamle Grass ble mange sendt hjem uten billett. Dagen etter treffer vi en fornøyd Ron Mann over en kopp kaffe på Hotell Norge. Må man røyke pot hver dag når man er en helt i marijuanabevegelsen? – Hehe, neida. Bare når man føler for det. I kveld er jeg invitert på en slags fest rett over gata her (Bergen filmklubb feirer 50 år), og da blir det vin. Det er fint å bytte litt rundt på rusmidlene. Var det ikke forresten på dette hotellet Amy Winehouse ble tatt for oppbevaring av pot? (Det googles …) – Jo! Det var her. Sju gram. Det er jo ingenting! 68

10/2011

Er du nervøs? – Nei. Jeg har aldri blitt tatt av politiet når jeg har vært på reise med filmene mine. Jeg tar aldri med meg noe og trenger ikke kjøpe på stedene jeg besøker. Helt siden jeg lagde Grass har folk gitt meg pot uansett hvor jeg kommer. I går for eksempel, etter visningen av filmen, ble jeg med noen studenter på en reggeaklubb og de ga meg pot, og hasj. Det var bra saker, ikke BC Bud (Cannabis dyrket i British Columbia i Canda) selvfølgelig, men absolutt helt fint. Det er egentlig skuffende få problemer knyttet til å være en dokumentarfilmskaper med rykte på seg for å lage dopfilmer. En gang fikk jeg egentlig ikke lov til å komme til et canadisk universitet for å snakke om soppfilmen min Know Your Mushrooms, men da ledelsen ved universitetet så at filmen handler like mye om vanlig matsopp som hallusinasjoner, fikk jeg lov til å komme allikevel. Svært udramatisk, altså. Blir du lei av at alle vil snakke med deg om marijuana? – Nei. Jeg har laget mange filmer og alt fra tegneserier til jazz og poesi og de folka som er spesielt interesserte i det, snakker jo med meg om det, men det er Grass de fleste er opptatt av. Det er sikkert fordi de fleste som driver med noe kreativt røyker marijuana selv. Slik sett har jeg blitt en posterboy for pot kan du si. Grass er en kultklassiker. Det er

den jeg vil bli husket for og det er helt ok. Har du sett Pineapple Express med Seth Rogen og de gutta der? Åpningsscenen i filmen er en tribute til Grass. Jeg liker de filmene der, Knocked Up også videre, mye god pothumor. Og dessuten er avkriminalisering av marijuana den viktigste saken av alle, ved siden av miljøsaken. Det er absurd at det er ulovlig å bruke marijuana. Politiet bruker marijuanaloven som et verktøy for å gripe inn i folks privatliv og blande seg opp i ting de ikke har noe med. Krigen mot marijuana koster USA milliarder av dollar hvert eneste år. Hundretusenvis av folk blir arrestert hvert år for å røyke litt pot. Det er en utrolig sløsing med politiressurser og skattebetalernes penger. Narkotikabruk er en privatsak og narkotikamisbruk er et helseproblem, ikke noe for justisdepartementet. Som nevnte Seth Rogen er du fra Canada, men du lager filmer om USA? – Jeg ser ikke på meg selv som canadier. Jeg ser på meg selv som nordamerikaner. Rettere sagt som en del av den fornuftige delen av Nord-Amerika, den alternative protestbevegelsen. Egentlig er det rart å kalle det for den alternative bevegelsen, for det er vi som mener det folk flest mener i NordAmerika. Det er helt mainstream å røyke pot, Weeds er en mainstream TV-serie. Jeg ble forresten skikkelig skuffa da jeg så den norske

filmen Oslo … you know … (Oslo 31. august) i Cannes i vår. Altså, den var fint fotografert og alt det der, men jeg syntes slutten var så typisk. Han tar heroin og dør, liksom. Det var en skikkelig nedtur. Men heroin er jo livsfarlig? – Jo, men det er i beste fall en kjedelig og moraliserende slutt på filmen. Han burde heller blitt politiker og kjempet for avkriminalisering, hehe. Det hadde vært annerledes. – Det hadde vært bedre. På 70-tallet sa Nixon at dersom marijuana blir lovlig, da må all narkotika avkriminaliseres. Er du enig i det? – Absolutt. Det hadde han helt rett i, selv om han ikke faktisk gjorde det, da. Jimmy Carter er den presidenten som sannsynligvis har vært nærmest å avkriminalisere, men det skjedde et skifte under hans presidentperiode (1977-1981) hvor kokain ble mer vanlig enn marijuana, også begynte folk med crack, som er helt forferdelig, så da var det liksom ikke aktuelt å avkriminalisere noe som helst. Men de har gjort det med stort hell i andre land, for eksempel i Portugal. Forbruket øker ikke selv om det blir lovlig å bruke. Så nå vet jeg ikke hva vi venter på i USA og Canada. Hele «Grass: The History of Marijuana» (Ron Mann, 1999) kan ses på youtube.


Samlivsterapeuten som mener alle burde bo alene har motvillig åpnet døren igjen!

Sesong 2 på Blu-ray og dvd fra 23. november!

KJØP DEM HOS DIN NÆRMESTE FILMFORHANDLER www.sf-film.no


apejentene. natt og dag. ann 28.10.11 17.45 Side 1

FILM

Under huden Regi: Pedro Almodóvar Med: Antonio Banderas, Elena Anaya, Marisa Paredes, Jan Cornet Halvdype kutt. Robert Ledgard (Banderas) er en rolig, men svært plaget plastisk kirurg (cue: gal vitenskapsmann) som bor og arbeider i et digert herskapshus i Spania. Han forsøker å finne opp en ny og bedre type menneskehud og eksperimenterer på den bokstavelig talt kunstig vakre kvinnen Vera (Anaya), som han holder fanget i huset. Under huden er en dramathriller som starter og slutter i nåtid – delt opp av et midtparti bestående av tilbakeblikk som avslører hvem Vera er, og hvorfor Robert holder henne til fange. Plastisk kirurgi-temaet danner ikke overraskende et bakteppe for en historie om forvirring rundt identitet. Historien er elegant fortalt, ganske intrikat, men ikke vanskelig å henge med på. Slikt sett er det som vanlig godt arbeid av Almodóvar. Plotet er overraskende og ubehagelig, ikke bare for filmens karakterer, men også for publikum. Dessverre er ikke alle tilbakeblikkene, eller alle avsløringene like interessante og noen balanserer virkelig på kanten til å bli skikkelig teite. Filmen inneholder flere voldtekter, en god del skjæring i hud med kniv, truing med pistoler og skyting. For mye, kan innvendes. Almodóvar bare leker seg, kan

Poesi Regi: Lee Chang-dong Med: Yun Junghee, Lee David Kulturuke, kuruke! Poesi som livredning: stor klisjé, modig valg, middels resultat. Når vond og vanskelig virkelighet lukker seg om menneskene – hvor skal vi vende oss? Som tittelen indikerer, postulerer Lee Changdong poesien som én mulig løsning. Ikke evangelisk og for alle, men som protagonisten Mijas private rømningsvei gjennom, og bort fra en serie ulykker. Første hendelse: En ung jente begår selvmord etter gjentatte gjengvoldtekter. Andre

hendelse: Barnebarnet hennes er blant de skyldige. Tredje hendelse: Mija får, men fornekter diagnosen, Alzheimers. Botemiddel: Poesikurs. Profesjonell hjelp til å holde fast ved språket og skjønnheten. Til å gripe om livet slik Mija opplever, og ønsker at det skal være. Dermed går romantikeren ut for å skrive rosens pris, mens fedrene til de andre skyldige guttene diskuterer vederlagssum rundt forhandlingsbordet. Hun kommenterer ikke pragmatikken, kynismen og den patroniserende tonen via aktiv handling, men unngår konsekvent den ubehagelige, ubegripelige sannheten ved å trekke seg tilbake til en egenskapt, trygg og forsøksvis mer meningsfull sfære. Men hvor langt kommer hun egentlig? Er Mijas forsøk på å (be)gripe verden via diktningen en produktiv fortellerstrategi? Basen for en gripende personskildring eller et kritisk portrett av et stumt og stivnet koreansk samfunn? Nei. Slik Mija holder verden på en poetisk armlengdes avstand, kommer vi verken mye nærmere henne selv, sønnensønnen eller de andre involverte. Rollefigurene er for statiske, og bruken av den klisjéfylt meningsbærende poesien verken forløsende naiv eller overraskende og vesenlig. Slik uteblir også den eventuelle samfunnskommentaren. Ragnhild Brochmann Premiere 28. oktober

Sommerland Regi: Grímur Hákonarson Skuespillere: Kjartan Gudjónsson, Ólafía Hrönn Jónsdóttir Spøkelser på taket, alver i hagen og skjeletter i skapet. Óskar Óskarsson kjører rundt i en gammel kassebil med et digert plastskjellett på taket. Han bor i en turistfelle av et spøkelseshus, sammen med en kone som snakker med de døde, en sønn med usynlige venner og en pubertal datter som synes det hele er ganske flaut. Det går ikke så bra for familiebedriften. Kreditorer mener Óskarsson må tvangsauksjonere bort alt de eier, men så tilbyr to tyske turister en enorm sum for

en alvestein familien har i hagen. Problemet er bare at den synske kona mener alvene er ekte og at de er kilden til hennes overnaturlige krefter. En journalist som påstår alt bare er lureri gjør heller ikke saken bedre. Når politikere vil selge flere alvesteiner for å bygge rundkjøring, er det duket for en maktkamp mellom overtro og penger. Dette er settingen for en varm komedie fra Island, om gjenferd, ånder og andre vesener. Til motsetning av det norske effektkalaset Trolljegeren, er Sommerland en stille film med lavmelt humor og tragikomiske stikk fra originale karakterer med koselig bakgrunnsmusikk. Óskar prøver for eksempel å selge små-

steiner til tyskerne under dekke av at alver ikke er så store de heller; og hans kone har for vane å rope ut feil navn under sex-akten, for så å skylde på at det var det Óskar het i tidligere liv. Filmen har vunnet priser for manus, og flere av skuespillerne har blitt nominert på diverse festivaler. Med sine 81 minutter er det en ganske kort fornøyelse, men derfor også en stram film med få dødpunkter. Den skiller seg sådan ut fra andre islandske filmer som ofte kan være noe stillestående, og debuterende regissør Grímur Hákonarson er en mann hvis karriere det kan bli interessant å følge videre. Torgeir Blok Premiere 4. november

4

APEJENTENE MAKT.VENNSKAP.BALANSE.

man si. Han vet nøyaktig hva han gjør. De dramatiske scenene er overtemperert på samme måte som fargene i filmen er overdrevent klare og sterke. Skogen er så grønn så grønn. Dette er film for filmkunstens skyld! Men selv ikke en lekende mesterregissør som Almodóvar er uangripelig når noen av de avgjørende scenene ikke fenger nok. Filmen er for det meste underholdene og har mange ubehagelige (på en positiv måte) øyeblikk man ivrig diskuterer på vei ut av kinosalen. Og det er jo kult med Banderas. Men det er det. Det sprø plotet gjør ikke dypere inntrykk og filmen vil neppe bli stående blant Almodóvars aller beste. Kristoffer P. Rambøl Premiere 11. november

3

KONTROLL

EN FILM AV LISA ASCHAN

PÅ KINO FRA 18. NOVEMBER www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

70

10/2011

5


FILM

KJØR DEG OPP! Drive Regi: Nicolas Winding Refn Med: Ryan Gosling, Carey Mulligan, Ron Perlman Så bra at den burde være forbudt? Det var en gang da actionscener ikke ble animert på datamaskiner, da filmhelter ikke pratet som stand-up-komikere, da stereotyper hadde flere dimensjoner og et basketak kunne være mer voldelig enn et maskingevær. Nicolas Winding Refn savner denne tiden, og vil mimre med oss i form av en slags remake av Walter Hill-klassikeren The Driver. Han lar kameraet seile over et gloomy, neonglinsende bylandskap (Los Angeles) og rosa løkkeskrift forteller oss navnene til de andre involverte, mens kjølig elektropop drar oss tilbake til 80-tallet. Hoverpersonen og den lavmelte stilen er den samme som i 1978-versjonen, men handlingen er oppdatert og tatt fra en 2005-roman. På overflaten handler det om en einstøing, Ryan Gosling, som er sjåfør for ransmenn og annet pakk. Og jo da, han er naturligvis rå bak rattet, men dette er bare settingen for en

6

In Time Regi: Andrew Niccol Med: Justin Timberlake, Cillian Murphy, Amanda Seyfried Tidsklemma, ass. In Time har Justin Timberlake i hovedrollen som den konstant blakke 28-åringen Will Salas. Det vil si, han er 28 år i sanntid; i filmens univers slutter kroppen å aldre i en alder av 25, og fysisk forfall (iallfall på grunn av alderdom) er en saga blott. For å unngå overbefolkning, implanterer man en innretning som bestemmer hvor lenge kroppen skal holde det gående. På håndleddet går folk med en slags digitalklokke som viser hvor lang tid de har å rutte med. Tid er betalingsmiddel. Salas støter på en spandabel gamling på bar, fullt utrustet

4

skjør historie om forbudt kjærlighet mellom råneren og den stille alenemoren som bor i naboleiligheten. De snakker knapt, men står heller og titter på hverandre i heisen med triste smil, forutanende om at det aldri kan bli de to. Høres det noe svevende ut? Riktig, Drive er mer en kunstnerisk eskapade, enn en tanketom actionkalkun. Faktisk har den ikke så mye bilkjøring, og det lille som er, tjener ikke for å vise snaue forbikjøringer eller kreativ bruk av håndbrekk, men heller for å skape en rugende drømmetilstand av lyssky musikk og fargefulle skygger. Dette falt ikke i smak hos den amerikanske forfatteren Sarah Deming. Hun saksøkte distributøren fordi filmen ikke liknet mer på Fast And the Furious (i tillegg til at den, stadig ifølge Deming, representerer «(…) extreme gratuitous defamatory dehumanizing racism directed against members of the Jewish faith»). De som kjenner til Refns rulleblad vil derimot verdsette nettopp dette, og fryde seg over en råskap som gjenspeiler Pusher-triologien. Drive er noe så sjeldent som en remake som er like bra som originalen. Torgeir Blok Premiere 21. oktober

med livstretthet og dødsdrift, og som takk for strevet med å redde ham fra slemme tidstyver, donerer den gamle mannen i overkant av et århundre og gjør ende på sin egen kjedsommelige tilværelse i én håndvending. Dette gjør Salas i stand til å bedrive litt sosial aktivisme, men siden hans mor paradoksalt nok dør denne samme og skjebnesvangre dagen, fordi prisen på bussbilletter dobles, begir han seg ut på en dumdristig vendetta bestående av gambling og det som verre er. Filmen gjør en direkte sammenlikning av kapital og tid, eller penger og liv. Slik sett kan den minne om Michael Endes Momo, med alt dens tidstyveri og grå kapitalister som skor seg på folks dyrebare tid. Nå som

de fleste (som de sannsynligvis alltid har gjort) konstant sitter i tidsklemma, og finanskrisene strømmer på, er jo denne tematikken mer aktuell enn noen gang. Dessverre utvikler historien seg noe i hytt og gevær, karakterenes drastiske handlinger er tidvis helt ute av proporsjoner med deres motivasjoner. Filmen inneholder også en av nyere tids verste trafikkulykkespesialeffekter. Allikevel, selv om den er langt fra plettfri, går det an å finne mye i denne filmen som er verdt å ta tak i. In Time er en både interessant og underholdende film, dersom man er villig til å suspendere sin mistro. Og det er litt tøft å rane Federal Reserve. Rasmus Hungnes Premiere 4. november 10/2011 ND-annonse.indd 1

71 28.10.2011 15:32:59


FILM

Contagion Regi: Steven Soderbergh Med: Kate Winslet, Laurence Fishburne, Jude Law, Matt Damon Solid sci-fi-drama fra allsidig regissør. Steven Soderbergh er en merkverdig regissør. I det ene øyeblikket lager han oscarvinnere som Erin Brockovich og stjernespekkede Olsenbanden-kloner som Ocean’s Twelve, Ocean’s Eleven og Ocean’s whatever. I det neste caster han en pornostjerne han snubler over på myspace og insisterer på å ikke bruke

kunstig belysning (The Girlfriend Experience), eller kunstferdige nullbudsjettsfilmer der han spiller flere av rollene selv, og historien er mer fragmentert enn David Lynchs Lost Highway (Schizopolis). Han har også et imponerende produksjonstempo: Contagion er bare én av tre filmer han lanserer i 2011 og den er, som de fleste av Soderberghs filmer, veldig bra. Contagion er et science fiction-drama der en dødelig basselusk truer med å drepe folk. Og det gjør den! Basillen tar først knekken på et par folk i

Asia, deriblant Gwyneth Paltrow, som har vært på kasino i Hong Kong og tatt på steder hun ikke vet hvor har vært. Matt Damon er gift med henne, men blir med ett enkemann, og representerer sammen med sin datter ett av filmens fokuspunkter. Ellers følger vi blant andre Kate Winslet, som har hovedansvar for å spore virusets smittemønster, og Jude Law, en småparanoid konspirasjonsblogger med uovertrufne survivalist-evner. Filmen tar oss med inn i mangt et interessant dilemma som kan oppstå i en slik krisesituasjon, både på top-

politisk og privat nivå. Soderbergh er, etter hans produksjon å dømme, god til å regissere skuespillere og får mye ut av det fete laget sitt, som er spekkfullt av stjerner. Hvilke andre regissører som får så mye interessant ut av Matt Damon (og det er mye), vet iallfall ikke jeg. Det kjølige fotoarbeidet funker flott sammen med det semiminimale technosoundtracket, og setter en passende hi-tech sci-fi-stemning som står godt til denne kliniske dystopien. Rasmus Hungnes Premiere 28. oktober

De tre musketerer 3D Regi: Paul W.S. Anderson Med: Milla Jovovich, Orlando Bloom, Logan Lerman, Matthew MacFadyen, Christoph Waltz Platt brettspill i tre dimensjoner. De tre musketerer à la Rein Alexander: genreimiterende, pompøs og uinspirert familieunderholdning med bart og fippskjegg. Les Trois Mousquetaires, The Man in The Iron Mask, Dogtanian and the Three Muskehounds. Listen over Dumas-filmatiseringer er like lang som antallet minneverdige versjoner er kort. Likevel kommer ikke Paul W. S Anderson unna første populærlitterære adaptasjonsbud: å presentere en tvist som tydelig legitimerer vitsen med å gjøre det igjen. For hva vil Anderson? Stokke om på eventyrfilmkonvensjonene? Riste i Dumas-kanonen? Eller er hele motivasjonen enkelt og greit den ærlige, men ufokuserte lysten til å tegne kruseduller i den kjedelige historieboka? Richelieu med penis utenpå kappen, dronninger med skjegg og så videre. All grunn til å mistenke det siste. Foruten en håndfull hint og vink til asiatiske actionfilmer, en serie lån fra The Matrix og et par flyvende luftskip er det lite målrettet genrelek å spore i De tre

musketerer. Dertil er heltene selv ikke bare akkurat som før, men bleke kopier av sine respektive stereotyper. Det samme gjelder antagonistene, Richelieu, Buckingham og Rochefort. Halvmotivert hevnlyst på den ene siden, humørløse trusler på den andre. Når også dramaturgi og scenografi faller flatt og klosset til marken, blir det ikke mye igjen å glede seg over. Slik har det som kunne tatt formen av et fristende, nybarokkt eventyr for barn blitt til et kjedelig brettspill for voksne. Skjønt, én barnlig krusedull skal Anderson æres for, Freddie Fox i rollen som Louis XIII. Ragnhild Brochmann Premiere 14. oktober

til jævla føkkings kuk-Åmål, har Apejentene derimot ingen sjarm, humor eller nostalgisk verdi. Isteden blir vi servert et dystert oppvekstsdrama med skummel bakgrunnsmusikk og merkverdig tumbleweed som triller over grusveier. For dette skal være en moderne western mener regissøren, og gir oss utallige ridescener. Den innestengte Emma må nemlig konkurrere mot manipulerende Cassandra for å komme med på «voltige»-laget. Du vet, sporten der småjenter hopper av og på hester … Ikke det? Nei, det er nok fordi dette ikke er et hestemagasin, og «voltige» aldri har vært en stor del av westernfilmer. Men for all del, det er flott at noen prøver noe nytt. Og det er til tider småinteressant å se de to dominere hverandre sadomasochistisk, før de glir over i hengivne tilnærmelser og sensuelle berøringer. Det blir aldri noe puling, men kameraføringen av en slik art at en mannlig regissør ville blitt pedofilianklaget for liknende (Larry Clark anyone?). Castingen er god, og småungene leverer utrolige prestasjoner. «Man ska aldrig visa vad man känner, då blir man bara sårad», sier Emma med et uttrykksfullt steinansikt, og det er flott når

hennes åtte år gamle lillesøster gjemmer seg bak en plante så ingen skal se brystene hennes. Men det hjelper ikke stort når filmen til syvende og sist ikke er mer enn En kärlekshistoria och maktkamp mellan två unga tjejer i et stallmiljö. Regissøren skulle kanskje hørt på sitt eget råd når voltigetreneren sier «Du måste jobba på din utstrålning». For moderne eller ei, det skal mer enn en hest og litt tumbleweed til for å skape en western. Torgeir Blok Premiere 18. november

5

2

72

10/2011

Apejentene Regi: Lisa Aschan Skuespillere: Mathilda Paradeiser, Linda Molin, Isabella Lindquist Keiserens nye regissør. Noen må sprekke bobla. Apejentene har vunnet priser, tatt festivaler med storm og regissør Lisa Aschan blir hyllet som det største talentet i svensk filmindustri siden Lukas Moodysson. Som Moodysson, debuterer også Aschan med en lesbeerotisk småbygdfilm om forvirrede tenåringsfrøkner. I motsetning

3

Jeg fatter ikke hvordan hun får det til Regi: Douglas McGrath Med: Sarah Jessica Parker, Pierce Brosnan, Greg Kinnear, Christina Hendricks Lett å elske, lettere å hate. Det dårlige først. Jeg fatter ikke hvordan hun får det til, skal være et vittig, spissfindig og tidsriktig portrett av den moderne kvinnens tidsklemme anno 2011. Manusforfatteren har flyttet Allison Pearsons bestselger med samme navn fra London til Boston, og teleportert tematikken ni år fram i tid. Hake én: Hvorfor gi Sarah Jessica Parker rollen som Carrie

3

Bradshaw med mann og to små barn, hvis målet er å oppdatere tidskoloritten og klemmas fjes? Hake to: Hvorfor gi uttrykk for å ville problematisere det multitaskende mor/kone/karrierelivet når finansspesialisten Reddy – listemani, supermamma-angst og forbedringsvyer til tross – egentlig har det bra? Altfor liten tid, litt for lite sex, litt for mye dårlig samvittighet og altfor lange arbeidsdager – så klart! – men usunn, nedbrutt og egentlig splittet? Nei. Pearsons alter ego er og blir en kjærlig mammavims som, to karrierer til tross, har klart å plante et solid bein i begge leire. Slik strupes samfunnskritikken momentant. Hun har det for godt. Siste ankepunkt, «From there, it all went fast forward!», sier Kates voiceover halvveis ut i filmen. Men betyr nytt jobboppdrag, ny kjekk kollega og enda høyere tempo opptakten til en dramatisk kurve (den første)? Nei. Selv ikke muligheten til å bytte ut familiesjonglering med erotisk skrewball, får Kate til å miste grepet. En pluss til slutt: Nettopp på grunn av hovedpersonens tindrende fornøyde jakt på det hun egentlig allerede har, har Pearsons bok – om ikke annet – blitt til en forfriskende lite melodramatisk chic flick. Totalt pregløs, men varm og hyggelig. Som Reddy. Ragnhild Brochmann Premiere 21. oktober Presspauseplay
 Regi: David Dworsky, Victor Köhler Med: Apparat, Olafur Arnalds, Scott Belsky I ditt ansikts sved … PressPausePlay – «en film om håp, frykt og digital kultur» – er en dokumentar dominert av demotiverte, middelaldrende mennesker, gjerne litt avdankede kulturpersonligheter, som snakker om hvor mye bedre ting var før. Elektronika-artisten Moby, for eksempel, er frustrert over hvor mye enklere det er å produsere elektronisk musikk nå, i motsetning til i gamle dager, den gangen han var ung: Da måtte han kjøpe en dyr dings for hver minste effekt han ville bruke, og bruke månedsvis på å sette seg inn i hvordan de forskjellige greiene funket. Nå, i dag, kan ungdommen enkelt laste ned cracket programvare fra nettet, og alle, sies det, er musikere nå. Alt var mye bedre før. I dag er alt er middelmådig. Alle intervjuobjektene denne filmen presenterer oss for er ikke teknologipessimister på sin hals, bare de fleste. Av og til glimter noen til med klarsyn: Kanskje ikke alt var bedre før? Kanskje det er mulig å lage god musikk, god kunst, nå, i dag, til tross for at vi har flere, bedre og

3

billigere verktøy tilgjengelig enn noensinne? Det er mulig det går an å kjøre en fruktbar debatt rundt denne problemstillingen, men PressPausePlay lider under ønsket om å snakke med litt for mange. De færreste kommer tilstrekkelig mye til ordet. Den skraper lett på overflaten, uten å komme inn til sakens kjerne, og filmen preges av stillstand. Man kan få inntrykk av at filmskaperne har hatt en fiks idé som de har stilt ledende spørsmål ut ifra; det samme blir sagt om og om igjen med forskjellige, små nyanseforskjeller. I rettferdighetens navn skal det sies at filmen også byr på et par interessante, friske anekdoter: For eksempel forteller forfatteren Seth Godin om da han publiserte boken Unleashing the ideavirus gratis på nettet, og hvordan dette ironisk nok førte til enorme salgstall. PressPausePlay prøver seg på det samme trikset: Filmen kan lastes ned gratis i HD-kvalitet, hundre prosent lovlig, fra Internettet. Det fins det angivelig også en «interaktiv» versjon, der man kan se lengre utdrag fra intervjuene som filmen er klipt sammen av. Er det slik at filmen er ment som en halvannen time lang trailer, mon tro? Rasmus Hungnes Premiere XX Sangen i mitt hjerte Regi: Florian Cossen Skuespillere: Jessica Schwarz, Michael Gwisdek, Rafael Ferro, Beatriz Spelzini, Carlos Portaluppi Tore på berg-og-dalbanesporet. Sangen i mitt hjerte er et drama som starter da den tyske svømmeren Maria tar farvel med sin far, og gir seg ut på en reise til Chile. Ved en mellomlanding i Buenos Aires mister hun overgangen, og på flyplassen får hun tilbake en del av et minne hun har mistet: Når hun overhører en barnesang, viser det seg at hun, uforståelig nok, er i stand til å synge med på versene – på et språk hun ikke forstår. Pussig. Videre mister hun passet sitt, og blir landfast i Buenos Aires. Det er da plotet tykner og intrigene begynner å strømme på. Da hun ringer til sin far og lurer på om han vet hvordan det kan ha seg at hun kan spanske barnesanger, og at hun kjenner igjen en gammel bamse hun har snublet over i en bruktbutikk, dukker han plutselig opp med den lille kofferten sin, noe stresset i fremtoningen, på hotellet hun bor på. Det handler om familie, minner og tilhørighet, korrupt purk og kjærlighet. Utover dette er det et plot det ikke lar seg gjøre å si så mye om uten å spolere gleden ved å få det foldet ut over seg i kinosetet, som et tjukt plot-teppe. For en glede er det. Og dessuten sorg: Filmen er en emosjonell

4


FILM berg-og-dalbane, høvelig godt spilt og fremstilt, slik at man som tilskuer føler seg engasjert i de fleste av konfliktens parter. Vakkert fotografert, alltid lett overeksponert. Rasmus Hungnes Premiere 14. oktober Ole Brumm Regi: Don Hall, Stephen J. Anderson Skuespillere: Jim Cummings, Craig Ferguson, John Cleese (engelsk versjon) Aldri to m-er i slutten av et ord, utenom Ole Brumm. Ah! En ny Ole Brumm-filmatisering fra Disney. En historie om grådighet, massehysteri og kommunikasjonssvikter. Dessverre klarer ikke Disney å formidle A.A. Milnes ånd gjennom sin franchisering av hans episke verker, og hele affæren føles ganske platt. Disney-Ole Brumm mangler mye av selvinnsikten vi liker ham for, og i likhet med alle de andre karakterene i fortolkningen høres han ut som om han er mentalt handikapet når han snakker. Oversettelsen er dessuten et makkverk i seg selv. Ordspillene funker rett og slett ikke: «Jeg kan ikke knyte en knute» har ikke det samme potensialet for misforståelser som «I can not tie a knot», som sannsynligvis er det som sies i den engelskspråklige

2

originalversjonen. Det er flere eksempler på slikt i filmen, som dere får se dersom dere går og ser den. Men ikke gjør det. Unger, les heller bøkene! Det mektige Disney-konsernet makter ikke å fange den filosofiske tyngden og den dype livsvisdommen som ligger i Milnes mesterverker. Men hvis dere går og ser filmen allikevel, husk at det kommer en liten filmsnutt etter rulleteksten. Rasmus Hungnes Premiere 21. oktober Real Steel Regi: Shawn Levy Skuespillere: Hugh Jackman, Kevin Durand, Evangeline Lilly, Anthony Mackie, Hope Davis Hvitevare-voldsporno. Året 2020 er boksing en utdødd sport og overgrodde terminators har tatt over kampen. Ikke mot menneskerasen, men hverandre. Motoriserte kjempeklumper hamrer løs så skruene fyker, mens publikum jubler for hver kroppsdel som detter av. Robot Boxing er den mest populære sporten i amerikaverdenen, med TV-mesterskap, kjendismaskiner, og skitne undergrunnsdivisjoner uten regler. Hugh Jackman spiller den håpløse robotmanageren som konsekvent taper og skylder penger til alle og enhver. Han driter seg ut gang på gang, og da

3

det viser seg at han har en elleve år gammel sønn, selger han foreldreretten for å kjøpe en ny robot. Men før han får pengene må han passe på gutten noen uker, og har du sett Rainman så vet du hvordan dette går. Robotslåssingen lar Disney vise ekstrem vold uten blod, som gir lav aldersgrense og mulighet til å tappe et kjempemarked av voldskåte småbarn. Det kjærlige forholdet mellom far og sønn blir utviklet på en grunn og forutsigbar måte, og det legges ikke skjul på at det bare er en unnskyldning for å vise levende hvitevarer. Blikkboksene blir svimle og rister på hodet etter slag i topplokket, men selv om det er en barnefilm vil nok enhver som vokste opp med transformers på frokost-tv synes det er litt kult. Metallkrigerne kan til og med å danse. Robotdansen, selvfølgelig. Kampene flytter fra en eksotisk location til en annen, og det er åpenbart investert mye penger i dataanimasjon. Det er pent laget, men de kunne ha gjort mer ut av historien om mannen som har mindre følelser enn maskinene sine, eller den mystiske roboten som sønnen finner på en skrothaug. Men det gadd ikke manusforfatteren, så her får du klang, kræsj, boink for alle penga. Torgeir Blok Premiere 25. november

THE KENNEDYS I SALG PÅ BLU-RAY & DVD 9. NOVEMBER

SON OF NO ONE I SALG PÅ BLU-RAY & DVD 9. NOVEMBER

FROM THE PRODUCER OF

THE EXPENDABLES

På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet Regi: Steven Spielberg Med: Erik Solbakken, Kåre Conradi, Paul Ottar Haga, Anders Hatlo Catch me if you think I’m Indiana Jones. Steven Spielberg sa han aldri hadde hørt om Tintin da den første Indiana Jones-filmen kom i 1981. Om dette er sant er det en påpasselig tilfeldighet, for den animerte versjonen han nå gjengir av den belgiske tegneseriehelten fremstår som nærmest uatskillelig fra hans egen globetrottende arkeolog. Stedene hovedpersonen besøker, karakterene han møter på veien, mysteriene han må løse og musikken som spilles i bakgrunnen, er så gjenkjennelig

at det like gjerne kunne være en ung Indiana vi får være med på nye eventyr. Spielbergs fingeravtrykk ligger tykt over hele filmen, helt fra introen som minner sterkt om Catch Me if you Can. Motion capture-teknologien har blitt finpusset og leverer ansikter med porer i huden, urenheter og gamle arr som gir de rett så karikerte karakterene en absurd realisme. Det er en fryd å la øynene vandre på safari over detaljerte bakgrunner og 3Deffekter er anvendt med filmatisk kyndighet. Spielberg har også utnyttet friheten av å kunne bevege kameraet uavhengig av fysiske lover, og leker med å la oss følge Tintins hund på egne småeventyr gjennom trange kroker, såvel som lange actionsekvenser uten klipp. Når du vet det er brukt mil-

lioner for å fange ansiktsbevegelser for å oppnå fotorealisme, blir det imidlertid rart å se en munn tydelig forme «you» når den uttaler et norsk «deg». Oversettelsen går heller ikke helt på skinner, og flere engelske uttrykk – og vittigheter – mister sin mening på veien. Spielberg var selv en av de som i sin tid klarte å heve «tullesjangere» som action og sci-fi opp til det mest lukrative Hollywood produserer, og selv om Tintin ikke er like minneverdig som Harrison Ford med pisk, vil han kanskje være med å bidra til at vestlig dataanimasjon omsider blir anerkjent som noe mer enn barneunderholdning. Torgeir Blok Premiere 28. oktober

Footloose Regi: Craig Brewer Skuespillere: Dennis Quaid, Kenny Wormald, Julianne Hough, Miles Teller Som lutefisk uten Bacon. Footloose er en religiøs dansefilm om gladkristne skaphomser som vil prise herren med piruetter og rumperisting. Om religionsvinklingen er nødvendig for handlingen, eller om filmskaperne faktisk har et budskap, er ikke lett å si. Så du originalen fra 1984? Da har du sett denne også. Sekund for sekund kommer samme scener med samme karakterer som sier samme replikker. Kevin Bacon er byttet ut, men ellers ankommer den samme bygutten den samme bygda, kjørende i den samme slitne bobla med den samme bakgrunnsmusik-

ken. Det er fortsatt ulovlig å danse, men pussig nok besitter alle innbyggerne imponerende danseskills. Heller ikke denne nyinnspillingen tror filmskaperne at noen vil følge med på, så 30 minutter inn i filmen får vi igjen se en komplett oppsummering av det som har skjedd så langt. Også denne versjonen er tungt ladet med homofile ymt. Hovedpersonen lærer sin bestevenn å danse med en barbiestereo som spiller «Let’s hear it for the boys» og mener «Only assholes use words like ’gay’». Blir han frustrert drar han til en tom lagerbygning for å turne og danse ballett. Han inngår et platonisk forhold med en prestedatter som gjør alt for å omvende ham, dog med noe spekulative fremgangsmåter. Hun gir ham en bibel i håp om at han skal kline med henne som takk,

men han stritter i mot og skylder på at «You’ve been kissed plenty of times». Siden filmens religiøse budskap ikke appellerte til meg, sjekket jeg christiananswers.net for å finne ut hva troende mener om saken. De klager imidlertid på «mange scener med stramme bukser og kløft». Noen synes at prestedatteren appellerer for mye til kjødets gleder, mens andre mener filmen er rett ut satanisk, sammenlikner den med mafiavirksomhet og siterer Samuels bok, kapittel 15:23 – «For trass er som spådomssynd, ulydighet er som avgudsdyrkelse». Torgeir Blok Premiere 28. oktober

5

1

CHANNING TATUM TRACY MORGAN KATIE HOLMES RAY LIOTTA JULIETTE BINOCHE AL PACINO

RARE EXPORTS I SALG PÅ DVD 23. NOVEMBER

DAGSAVISEN

AFTENPOSTEN

FREDERIKSTAD BLAD

DRAMMENS TIDENDE

FILM: HÅVARD NYHUS

10/2011

73


TV

Om å se TV for å få komplimenter for å ha sett på TV.

SMISKEFJERNSYN TEKST Aksel Kielland Det er ikke det at Community1 er det verste som går på TV – det finnes en lang rekke programmer som rent objektivt sett er langt verre – problemet med Community er at det er bygget på forutsetningen om at publikum fortjener – har rett til – å bli smisket med når de ser på fjernsyn. For det er hva Community er: Et TV-program som serverer forutsigbare og platte parodier på sjangre og enkeltverker, hvis hovedpoeng er å lokke frem et triumferende «hm!» i tilskueren i det hun gratulerer seg selv med å ha plukket opp referansen.

Forestill deg en reklame for Fanta eller flaskevann hvor en gjeng hvite jenter i begynnelsen av tyveårene passerer en tattoveringssjappe eller frisørsalong, og en av jentene bestemmer seg for å stikke inn og fikse seg litt opp. Forestill deg det ekkelt triumferende trekket på smilebåndet idet hun trer ut og lar gjengen betrakte resultatet, før hun strener nedover gaten mens hun febrilsk forsøker å holde sin bristeferdige stolthet under kontroll, og venninnene som svermer rundt henne holder på å forgå av himmelfallen respekt for hennes impulsive frimodighet. Det er det øyeblikket – den forkastelige oppvisningen av utilslørt narsissistisk hovmodighet – Com-

munity er ment å skulle lokke fram hos sitt publikum. Community ser deg, ser at nettopp du har brukt store deler av ditt liv på å forbruke populærkultur – og ønsker å bekrefte at du har valgt riktig. Livet ditt har ikke vært bortkastet. Det hadde ikke vært bedre å omgås mennesker, tilbringe tid utenfor huset eller befatte seg med kultur som er for vanskelig tilgjengelig til at et bredt amerikansk publikum kan ventes å fange opp referanser til det i en ukentlig halvtimelang situasjonskomedie. Community sier: Du har gjort alt riktig, og det fortjener du ros for! Alt er naturligvis Quentin Tarantinos feil. Eller rettere sagt; det er legionene av filmvitere, kulturskribenter og bachelorstudenter i medievitenskap sin skyld. Det er de som tok Tarantinos referansespekkede metode som en personlig bekreftelse på at de hadde brukt sin tilmålte fritid på riktig måte, og de hyllet ham derfor uforbeholdent, fra Reservoir Dogs til Inglorious Basterds. «Lek med klisjeer», sa de – og deretter: «intertekstualitet» og «postmodernisme». De tok seg aldri bryet med å forsøke å forklare hvorfor intertekstualiteten skulle bære på noen egenverdi, eller hva postmodernisme betød, enn si hvorfor det var noe en skulle ønske å ha noen befatning med. Det var heller ikke nødvendig, siden alle lot til å være enig i at disse var entydig positivt ladede begreper. Selv om Fremskrittspartiet ikke gjorde det særlig godt ved årets kommunevalg, fortsetter de å utøve påvirkning på den norske kulturdebatten – primært via sin kontinuerlige mistenkeliggjøring av enhver form for ekspertise. Fremskrittspartiets populisme og bisarre menasjeri av forbrytere og kuriositeter har lenge dekket over det virkelig store problemet: Det mest skremmende med Frp har alltid vært deres evige streben etter å gjøre Norge til et dummere land. Frp kan

forenkle alt. Kultur som ikke kan formidles fra en bensinstasjon har ikke livets rett; en tømrer som droppet ut av ungdomsskolen og høylytt skryter av aldri å ha lest en bok, har like mye rett til å uttale seg om tildelingen av årets Nobel-pris i litteratur som en hvilken som helst litteraturprofessor; bibliotekene bør begynne å avkreve penger av brukerne. Hvorfor? Hvorfor ikke! Bak Communitys overflate av «smart», mer eller mindre obskur intertekstualitet lurer den samme tankegangen: Publikummeren skal ikke strekke seg opp mot kulturen; kulturen skal bøye seg ned til forbrukeren. Men siden det etterhvert begynner å bli svært mange kulturprodukter som henger over forbrukeren der hun ligger lett henslengt på divanen, må man gå lenger. Community bøyer seg ikke bare ned til forbrukeren – Community påpeker hvor godt den genseren står til øynene dine, hvor vittig den kommentaren din om Doggettsesongene av X-Files var, og at det ikke var mange som ville tatt den referansen til My Dinner With André, men at man selvfølgelig burde visst at du ville ta den. Community legger de klamme hendene sine om deg og knar deg der Community vet du liker det. Community tar deg på kornet; masserer og bearbeider kornet til det begynner å væske og svulme opp. Community behager deg, smigrer deg, beroliger deg. Det eneste Community vil har tilbake er tiden din – til nøds noen skarve hundre kroner for en DVD-boks – samt at du overser det ubetydelige faktum at Community er en masete, koketterende og fundamental umorsom serie som forveksler ’humor’ med ’referanser’, og er bygget på en sentimentalitet som får Friends til å se ut som It’s Always Sunny in Philadelphia. Smiskefjernsynets tidsalder har begynt.

1. Community (2009–): Amerikansk situasjonskomedie skapt av Dan Harmon som sendes på NBC. Serien har særlig gjort seg bemerket med utstrakt bruk av metahumor og populærkulturelle referanser. I hovedrollene finner man blant andre Joel McHale, Gillian Jacobs, Danny Pudi, Donald Glover og Chevy Chase.

Europafilm aS presenterer

“beundringsverdig lett og intelligent – en komedie med alvorlige undertoner”

r Vinn tu d n til isl a

Dag Sødtholt, Film&Kino

–delta i nsen på konkurra .no g nattogda

en film av Grímur Hákonarson

PÅ KINO NÅ! 74

10/2011

Rutger Hauer

Charlotte Rampling

Michael York


SPILL

Tetris Nintendo 3DS Nå har det kommet et nytt spill til Nintendo 3DS. Det heter Tetris, og minner på mange måter om flash-spillet Hatetris som vi skrev om i forrige utgave. Det russiske puzzle-spillet Tetris har en større variasjon i brikkene man får servert enn Hatetris, men målet er det samme: Fyll opp en horisontal rad, og brikkene på raden desintegreres slik at man utsetter spillets slutt, som er når brikkene når toppen av skjermen. I Tetris er det i motsetning til Hatetris mulig å holde det gående lenge. Man kan også klare å utradere flere rader på samme tid: Maksimalt antall per trekk er fire; det er dette som kalles «tetris», og det er gjevt, for da viser man hvor dyktig og smart man er, og spillet gir deg komplimenter for din uovertrufne intelligens. Det kreves en god abstraksjonsevne for å gjøre det bra i Tetris. Man får til enhver tid se fire brikker fremover, og da gjelder det å legge kjappe planer godt, og å planlegge godt kjapt. Ingen spillplattform er komplett uten

en variant eller fem av Tetris, og spillet har alltid passet godt på håndholdte plattformer, siden man kan gå kjapt inn i det, få seg et lite selvutviklende underholdningskick – og nå er grafikken i 3D! Det har forsåvidt forekommet før, med spillet 3D Tetris til Nintendos gamle Virtual Boy-platform, som man måtte tre på hodet og stirre direkte inn i, som en VRhjelm. Her plasserer man brikkene ned i en virtuell kube, og alle de tre dimensjonene må tas hensyn til. Tetris til 3DS er tilbake til det klassiske 2D-gameplayet. 3D-grafikken funker helt fint, men har overhodet ingen funksjon, med mindre de psykedeliske bakgrunnsbildene beveger seg i mønster som er ment for å stimulere det underbevisste. Slik som musikken i Syndicate Wars fra 1996, som var spesialkomponert for å stimulere binyrene og kontrollere hormonproduksjonen, for slik å kunne forsyne spilleren med det nødvendige mentale fokus som krevdes i spillets mer kritiske situasjoner. Hvis du har eller har tenkt å kjøpe 3DS kan jeg forøvrig anbefale The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D. Rasmus Hungnes

The Bridge Windows + XBOX The Bridge utforsker også tema som perspektiv, gravitasjon og interdimensjonalitet. Det er en puzzleplattform med en visuell stil inspirert av M.C. Escher, spekket med umulige perspektiver og svimlende sammenhenger. Det er ganske vakkert, med et skisseaktig, håndtegnet preg, mesteparten svart-hvitt. Man spiller som en slags Isaac Newton der han sitter fordypet i stille kontemplasjon under et epletre, i det han oppdager hvordan han kan vri planetens gravitasjonspunkt og få eplene til å falle ned på sitt hode, og inspirert begir han seg ut på en psykedelisk reise i en verden med en indre logikk alternativ til den i vår egen. Som spiller kan man vri på verden

slik at opp blir ned, og ned blir opp, man kan invertere verden slik at ned blir opp og opp blir ned, man kan gå opp etter veggene, man kan skru tiden tilbake. Det minner om Braid, hvor man kan skru tiden tilbake, And Yet it Moves, hvor man kan vri på gravitasjonspunktet, om Echocrome, hvor manipulasjon av det visuelle påvirker gameplayet. Spillet er relativt kort, men dersom man etter første gjennomgang starter på nytt, får man gleden av å prøve seg på «nightmare mode», og det viser seg at designeren av spillet har vært så utspekulert at han har klart å legge til rette for to logiske scenarioer i hvert av de intrikate brettene; ett relativt enkelt et, men også et som er helt vanvittig vanskelig. Og det syns jeg er imponerende. Rasmus Hungnes

3

5

www.sf-film.no

10/2011

75


Thomas Kenworthy (f. 1964) er leder i Tea Party Norge. Han håper at Ron Paul (libertarianer fra Texas) blir den neste amerikanske presidenten. Neste tefest her hjemme er utenfor Norges Bank 16. februar neste år. www.tea-party.no

Løsningene som Occupy Wall Street foreslår, er bare mer av det som skapte problemene i første omgang, skriver lederen i Tea Party Norge. TEKST Thomas Kenworthy To politiske bevegelser som representer diametralt ulike syn på samfunnet har vokst frem i USA den siste tiden. Det dreier seg om Tea Party som ønsker å begrense statsmakten; og «Occupy Wall Street» som ønsker å øke den. Kort fortalt: Det handler om opportunisme mot landsfedre, reguleringer mot kontraktsfrihet, fellesnytten mot retten til å søke lykken, ekspropriasjon mot eiendomsrett, sentralplanlegging mot spontan organisering, plikter mot retten til å leve i fred, forskrifter mot bondevett, byråkrater mot entreprenører og overtallet mot grunnloven. Occupy Wall Street mener krisen skyldes bedriftenes innflytelse i politikken. Helt feil, mener vi i den norske avdelingen av Tea Party-bevegelsen. Den skyldes tvert om politikernes innflytelse over bedriftene. Problemene er konsekvenser av omfattende inngrep i næringsfriheten. Jo kortere statsfingre, jo bedre. Som det heter: «Less is more». 76

10/2011

Bankvesen og pengeproduksjon Bankvesenet er en god illustrasjon: Staten har gitt seg selv monopol på pengeproduksjon for å finansiere statsutgiftene ved å vanne ut valutaen. Staten garanterer for innskudd og redder bankene når de går konkurs. Pengemengde og rente fastsettes ved dekret utstedt av sentralbanken – en institusjon som ble programfestet i det kommunistiske manifest. Statlig planøkonomi er årsaken til finanskrisen. Løsningen er et bankvesen fundert i eiendomsrett og kontraktsfrihet. Occupy Wall Street hevder at én prosent av befolkningen undertrykker de resterende 99 prosentene med sin grådighet. Vi vil hevde at denne ene prosenten har bygget opp sine virksomheter ved å tilby produkter som folk vil ha. Fortjenesten har de over tid pløyd tilbake i produksjonsmidler slik at de kan lage enda bedre produkter. Det bør snarere applauderes, enn kritiseres. La meg illustrere med et eksempel: Steve Jobs har i en årrekke produsert applikasjoner som folk ville ha. Hans formue bestod

i hovedsak av hans selskaper. Dette er ikke virksomheter han alene yter godt av. Tvert om, svært, svært mange har nytt godt av Steve Jobs’ formue, uten å eie den, men ved å hygge seg med iPoder, iPader, iPhoner, Mac-er og andre produkter som de finner nyttige. Dessuten har Apple vært arbeidsplassen til tusenvis av mennesker. Dersom flertallet konfiskerer selskapene til den rikeste prosenten, så dreper de så å si høna som legger gulleggene. Slik undergraver de sin egen eksistens som er basert på produktene og jobbene som selskapene sørger for. Ansvar og tilspissing Hvem har egentlig ansvaret for at vi har kommet ut i et slikt uføre? Det er byråkratene som treffer de daglige beslutningene på ett detaljnivå og i en størrelsesorden som politikerne ikke har mulighet til å sette seg inn i. Den enkelte innbyggere har i praksis overlatt kontrollen over mange sider ved sine liv til folk som de – selv ikke indirekte, via «sine» politiske representanter – har kontroll over.

Politikerne kan ta store grep og redusere byråkratiet kraftig. Men de – og velgerne – vil ikke. Velgerne ser staten som løsningen på alle problemer og tror de får mer ut av staten enn de putter inn. Velgerne vil øke statens omfang. Men nå presser realitetene seg på. Staten kveler økonomien og vi ser reell tilbakegang. Løsningene som Occupy Wall Street foreslår, er bare mer av det som skapte problemene i første omgang. De er sinte. Dess større politisk gjennomslag de får, dess større blir problemene; og dess sintere vil de bli. Demonstrantene er således absurde. Men de formidler holdninger som mange deler. Mange bør gå i seg selv og ta ansvar for sitt liv og sine problemer – og gjerne andres problemer, om de ønsker det. Hvorom allting er, de bør slutte å forvente at moder stat skal løse dem. Det er ikke bedriftene som trenger strengere lovregulering, det er politikerne.


På Bergen Kino 11. november Følg oss på www.facebook.com/bergenkino


Claus Lundekvam (født 22. februar 1973 i Austevoll) spilte aldersbestemt fotball for sin lokale klubb Selbjørn IL i Austevoll, og meldte overgang til Brann som juniorspiller. Han debuterte på Branns seniorlag i 1993 som midtbanespiller, men ble snart omskolert til forsvarspiller. Fra høsten 1996 og frem til han la opp i 2008, spilte han for Southampton. Med sine 375 ligakamper for klubben, er han den nordmannen som har spilt flest kamper i Premier League. Lundekvam debuterte på landslaget i 1995, og fikk til sammen 40 A-landskamper, tidvis som lagets kaptein. Han scoret to landslagsmål, blant annet Norges landslagsmål nummer 1000. Det scoret han – uverdig nok, kanskje – med pungen.

78

10/2011


Jeg kan aldri drikke en eneste øl igjen. Det er noe jeg må kjempe med resten av livet.” Foto Øystein Grutle Haara TV 2-kantinen, onsdag 19. oktober klokken 12.00: Hei, Claus! Hva spiser du? – Det er noe thai-greier. Det funker hvis du har på mye dressing. Men jeg er forsynt nå.

6

Men det er jo masse igjen på tallerkenen! – Det pleier å være sånn. Jeg spiser ikke så mye av gangen. Jeg spiser heller ofte, gjennom hele dagen.

1 1 6

Er det noe sånn lavkarbo-opplegg? – Nei, vet du hva! Ikke noe lavkarbo her i gården.

Vi spilte mot deg i medieturneringen i fotball her forleden. Vi skal innrømme at vi ble litt smånervøse da vi så lagoppstillingen til den andre siden, og at vi la opp strategien deretter. Men om vi skal være helt ærlige, Claus: Vi synes ikke at du var sååå god? – Det skjønner jeg. Jeg er bare en skygge av meg selv på fotballbanen. Men det synes jeg er helt greit, jeg har akseptert at livet som skikkelig god fotballspiller er over, nå spiller jeg bare for moro skyld. Derfor har det heller aldri vært aktuelt for meg å trappe ned med fotball i lavere divisjoner her i Norge, slik noen kolleger av meg har gjort. Vi er jo så unge at kurvene fremdeles peker oppover. Hvordan kjennes det å våkne opp hver dag og være en litt dårligere fotballspiller enn du var dagen i forveien? Eller er det nettopp det som er problemet til fotballspillere på hell, at de ikke kjenner – eller vil forstå – at de er over toppen? – For min del ble jeg skadet slik at karrieren fikk en veldig brå og naturlig slutt. Men ja, jeg ser mange eksempler på fotballspillere som ikke skjønner at de er en blekere utgave av den de engang var. Det er nok en innrømmelse som sitter langt inne hos mange. Mine beste år var i alderen 28–30, det er nok regelen for mange stoppere. Angripere brenner ofte opp kruttet enda tidligere.

1

Ja, du har uttalt at Robbie Fowler kanskje er den giftigste spissen du har møtt. Men han slutta jo å være god før han var ferdig med tenårene! – Ja, men der handlet det jo mye om profesjonalitet da, eller mangel på sådan. Men til å avslutte … der har jeg ikke sett maken. Det måtte i så fall være Thierry Henry, på høyden av sin karriere, det vil si rundt 2002/2003. Han hadde en kombinasjon av intelligens og fart som var ganske vrien å hanskes med. Det er mange raske spisser, men de er gjerne ikke så smarte, og da kommer de ikke gjennom.

6

Jeg minnes at du taklet Harald Martin Brattbakk i hoftehøyde, og ikke engang gadd å vente på dommerens røde kort før du var halvveis inne i dusjen. Var det kombinasjonen fart/intelligens som ble litt overveldende den gangen også? – Uff, det der er blant mine mørkeste øyeblikk på banen. Det var den kampen vi tapte 10-0 på Lerkendal. Planen var å gå ut på banen å revansjere 0-9-tapet to år i forveien. I stedet får 0-3 i fleisen etter ti minutter eller noe. Hele laget kollapset og rullgardinen gikk ned. Jeg rakk jo å score selvmål også. Jeg klarer å le av det i dag, men bare så vidt. Det gjør vondt ennå.

1

Kampen hadde dessuten et noe pikant sidedrama all den tid RBK mønstret en viss Trond Egil Soltvedt etter en mye omdiskutert overgang fra nettopp Brann. Care to elaborate? – Eh, ja, det var litt drama der. Men det skal også sies at akkurat denne RBK-årgangen var ganske så ustoppelig. Skammelsrud, Berg, Staurvik, Iversen, Brattbakk, Strand … ja, og Mini, da!

6

Seriøst!? Tar du med Mini i det selskapet der? Det var iallfall … hvilket ord leter vi etter … kollegialt av deg. – Mini var veldig god han, og dessuten en spillertype vi er lite bortskjemt med her i landet: målfarlig ving. Han scoret jo hat-trick i den kampen vi snakker om. Mange som undervurderer Mini i dag.

1

Et par måneder senere stikker du fra det synkende skipet i Bergen og melder flytting til Southampton. Der møter du selvfølgelig NATT&DAGs favorittspiller Matthew Le Tissier. Kan du si noe om hans posisjon i havnebyen Southampton? – Hva skal jeg si? Han er jo en Gud der borte. Intet mindre. Han var da også en gudbenådet spiller. Jeg må være så ydmyk å kalle meg privilegert som fikk muligheten til å spille sammen med en slik spiller. Det er også noe med timingen. Som spiller er Matthew en slags luksus-accessoire som det ikke lenger er plass til i Premier League. Nå er alt mye raskere, proffere og mer strømlinjeformet; alle spillere må innordne seg et system. Med Matthew var det mer omvendt: laget måtte justere seg etter ham.

6

Litt trist at det ikke lenger er plass til slike karakterer i Premier League? Vi mener, Eric Cantona hadde jo heller ikke fått kontrakt i dag … – Litt trist er det. På den annen side: Nivået har aldri vært høyere; fotballen som spilles i dag er totalt sett mye bedre og hurtigere enn den som ble spilt for ti år siden.

1

Du som kjenner ham, hvorfor fikk aldri konfirmanten Le Tissier tannregulering? – Nei, si det. Men det er vi to om. Min tannstilling er jo nesten like ille.

1

En annen gudserstatning i Southampton er angivelig bysbarnet og RnB-scenens svar på Robbie Fowler, den noe fallerte musikkartisten Craig David. Forklar! – Veldig hyggelig fyr! Han var med på en del treninger sammen med oss på nittitallet, før karrieren tok av og han ble kjempesvær. Vi fikk alltid vip-billetter til showene hans, så jeg har sett min skjerv Craig David-konserter, for å si det sånn. Den mest kjente Southamptonsupporteren i dag er vel trommisen i Coldplay, Will Champion.

6

Det er litt mer schwung over musikk og fotball-forbindelsene i England enn i Norge, hva? Oasis og Manchester City; Stone Roses og Manchester United; Elton John og Watford. Her hjemme er det … hva da, Wig Wam og Fredrikstad?

6

Unnskyld meg et øyeblikk. Jeg skal bare gråte en skvett. – Ikke glem Rod Stewart og Birmingham. Jeg var hjemme hos ham en gang, i hagen har han en fotballbane …

1

… type five-a-side? – Nei, en hel fotballbane. Stor hage. Vi trente der noen ganger, hele laget. Artig type, han der Rod Stewart.

6

Det skal du ha oss til å tro! Hva ser du helst på TV? – Jeg har fortapet meg helt i britisk humor, så det blir ikke så mye norsk fjernsyn. I stedet har skaffet meg en hel haug engelske kanaler. Top Gear er vel favoritten min. Jeg har jo en greie for raske, fine biler. Hadde iallfall. Jeg mistet jo lappen der borte …

1 6

Hvordan hanskes du med rusproblemet ditt i dag? Kan du for eksempel ta et glass øl i lystig lag, som det

heter? – Nei, jeg er alkoholiker og må akseptere det. Det er ikke den tiende ølen som er problemet, det er den første. Det er en daglig kamp, og noe jeg ennå jobber med å forsone meg med. Det hender jeg spør meg selv om jeg kan ha det skikkelig artig igjen. Når du har vokst opp i Austevoll og i fotballmiljøet, har alkohol en veldig naturlig plass og er forbundet med mange gode minner. Nå må jeg akseptere at jeg aldri skal drikke en pils igjen. Det er noe jeg må belage meg på å kjempe med resten av livet. Så når TV 2 drar på kanalsamling på et eller annet høyfjellshotell, da finner du det klokest å bli hjemme? – Nei, jeg blir med. Det er viktig for meg, en slags prinsippsak. Jeg er et sosialt vesen, jeg nekter å gå glipp av sammenkomster bare fordi andre drikker alkohol der.

1

Du er langt i fra den første fotballspilleren som har havnet litt utpå. Lista er lang som et vondt år, og det er sikkert store mørketall. Det virker som engelske fotballspillere spesielt, er ekstra sårbare. Tanker om det? – Jeg var jo innlagt ved Tony Adams-klinikken, så jeg har blant annet snakket med ham om det. Paul Merson er en annen jeg har delt erfaringer med. Jeg møtte Gascoigne her forleden også, for den saks skyld. Alle forhold skrus jo opp et par hakk i Premier League: lønningene er høyere, egoene er større, beundringen fra fansen er mer omfattende, dopet er mer tilgjengelig. Denne summen av midler, mulighet og oppblåst selvbilde er en skummel kombinasjon.

6

Du har uttalt at du ønsker å starte en klinikk for norske idrettsfolk som får rusproblemer etter endt karriere. Denne høsten fronter du en ny e-læringssatsing med «social drugs» som tema, et samarbeid mellom spillerorganisasjonen NISO og Antidoping Norge. Fortell! – Jeg tror ikke folk er riktig klar over hvilket problem dette er også her hjemme. Jeg fikk enormt med positive henvendelser og tilbakemeldinger etter at jeg sto frem med mine rusproblemer, men også et skrik om hjelp. Det er altfor mange som møter veggen når spillerkarrieren er over. Prosjektet med NISO og Antidoping Norge handler om å hjelpe disse.

6

Hver gang vi skal titte på fotballsendingene til TV 2, blir vi i stedet sittende å gape forhekset av … vent, vent, ikke Julie Strømsvåg, men … skjortekragene dine! Selv har vi ikke format til å pull it off, men til lesere som mener seg kvalifisert: Hvor kjøper du dem? Eller tilhører de kanskje kostymelageret til TV 2? – Hah! Vel, det har seg slik: Jeg kommer fra øya Selbjørn i Austevoll, en skikkelig kremmerkommune. Litt Sunnmøre, bare at den ligger i Hordaland. Jeg mener å vite at det er den kommunen i Norge med størst tetthet av millionærer.

1

Hvorfor det? – Fisk. Du skulle bare visst hvor mye penger det er i fisk. Vet du hvor mye penger det er i fisk?

1 1 6 6

Nei. – Broren min er fisker.

Ålreit, foreldrene dine da? – Pappa er lærer. Mamma er frisør.

Lærere, ass. Big shout-out til dere! Vi synes dere fortjener mye bedre lønn. – Men tilbake til skjortene: En av disse fiskerne begynte å importere italienske skjorter, så da spurte han meg om jeg kunne bruke dem på TV. Og det synes jeg var helt greit, jeg synes de var fine. Så nå sender han meg nye skjorter hele tiden. Du få kjøpt dem på Kløverhuset, vet jeg.

10/2011

79


TAUBA AUERBACH TETRACHROMAT KUNSTHALLEN 11 . N O V E M B E R — 2 2 . D E S E M B E R Kurator: Solveig Øvstebø

NO SENSE OF PLACE N O. 5 11 . N O V E M B E R — 2 2 . D E S E M B E R

Bilde: Tauba Auerbach, installationview from The W Axis, Standard (OSLO) Oslo, Norway, 2010

David Adamo, Einat Amir, Keren Cytter, Brendan Fernandes, Carole Douillard, Dora Garcia Kuratorer: Elisabeth Byre og Christian Alandete

W W W. K U N S T H A L L . N O

2011-november-bergen  

testet: REiNDyRkA Pikselfestivalen Ron Mann iMMatuRus leMâitRe envy +++ n&amp;d anMeldeR: dRive contagion soMMeRland BjöRk the devil’s Blood...

2011-november-bergen  

testet: REiNDyRkA Pikselfestivalen Ron Mann iMMatuRus leMâitRe envy +++ n&amp;d anMeldeR: dRive contagion soMMeRland BjöRk the devil’s Blood...