Page 1

WWW.NAttOGDAG.NO

BERGEN 11 - DESEMBER 2011 // PERIFERI

Gaute Brochmann om Distrikt VS Bykultur

Okkultokrati Petter Beyer Sunturns Grunnmuren Magiske Mike Haust Girson

Nakenfoto med Torbjørn Rødland

+++

Young Dreams

Nam Nguyen Cornelius Jakhelln Riu Horta +++

& MØTER Trude Drevland

Trude Drevland / Foto: Francisco Munoz / Fotoassistent: Linn Kristin Løvaas

Natt&Dag - Siden 1988


BERGEN - DESEMBER 2011 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Ole-Morten Algerøy Tore Andvig Wenche Sundt Bendixvold Erlend A. Bolstad Torgeir Blok Gaute Brochmann Christian Forsberg Espen Folgerød Emma Clare Gabrielsen Anders Gogstad Thomas Cook Horowitz Inger Lise Hammerstrøm Rasmus Hungnes Jonas Hågensen Aksel Kielland Kari Kristensen Tete Lidbom Siren Løkaas Lars Kristian Midtsjø Nam Nguyen Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Mathias Rødahl Øyvind Skarbø Vegard Skjervheim Karoline Skuseth Oda Solberg Andreas Cappelen Pil Cappelen Smith Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Vågard Unstad Marie-Alix Isdahl Voisin Thea Østerberg Julie Østengen Håvard Ringen

24

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

M

8

INNHOLD

Fotografer Bradford Rogne Ingrid Pop Marius Dybwad-Brandrud Stephen Butkus Torbjørn Rødland Embla Karidotter Øysten Grutle Haara Kari Tønseth Francisco Munoz Linn Kristin Løvaas Andrew Amorim Jørgen Nordby

21

Illustrasjon Andreas Tylden Therese Kristiansen Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

25

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN ESPEN HAUKAAS JOHNNY JENSEN Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Filmklubb: NATT&DAG og Cinemateket allierer seg ........................................................................... 8 Pepperkakekollektivet Sunturns med juleplate ........................................................................... 10 Intervju med Torbjørn Rødland ........................................................................................................... 12 Nam Ngyuen presenterer en Stein Saks og Sølvpapir-tekst ........................................................ 21 Cornelius Jakhelln raser fra seg ........................................................................................................ 25 Tilsammans: Møt musikkollektivet Young Dreams ......................................................................... 33 Jazz we can: Øyvind Skarbø skriver om frijazz ................................................................................ 42 Restauranttesten: Boha .......................................................................................................................... 44 Nattjazz med adresseendring ................................................................................................................ 47 Vågard Unstad om kommende raputgivelser i Bergen ................................................................... 47 Hva er Bergens beste bydel? ................................................................................................................... 50 Rui Horta: Verdens fremste koreograf i Bergen ............................................................................. 54 Hva kan Bergen lære av Israels militærstrategier? ...................................................................... 57 Musikk: One Year Wonder ......................................................................................................................... 57 Musikk: Drake, Marit Larsen, Burzum .................................................................................................. 58 Filmintervju: Ruben Östlund .................................................................................................................. 65 Film: Immortals, Rum Diary, Play ............................................................................................................ 66 TV & Spill ........................................................................................................................................................ 74 NATT&DAG møter Trude Drevland .......................................................................................................... 77

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo

58

Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

12

www.nattogdag.no

DETTE HØRTE VI PÅ

65

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 4

10/2011


ENKELT NORDOVER

FRÅ BERGEN FJORDEKSPRESSEN køyrer inntil 6 daglege avganger på strekninga Bergen - Førde! Frå Førde køyrer ruta • over Stryn til Ålesund / Trondheim • over Nordfjordeid til Volda og Ålesund Gå inn på fjordekspessen.no og finn di reiserute - både til og frå Bergen. Her finn du også priskampanjar!


OVERHØRT

TYSK JULEMARKED I

LONDON Direkte fra Haugesund til London

MANDAG - TIRSDAG - FREDAG

18. nov. - 3. ja

At dameblader er døve, er ikke akkurat noe nytt, men etter at et ELLEr annet dameblad har vært oppe for kritikk den siste tida (i forbindelse med redaktørens lille raserianfall/stotrende forsvarstale om at «jo, man LÆRER mye i dette bladet … eehh… om eh … trender og eh …»). Vi fant en ELLEr annen utgave fra 1998, og der kunne man lese om amish-folket, Kabuls modige kvinner, yrkesmodistene, guide til Amsterdam, Klamydia, Linn Ullmann, britisk interiør, grafisk design, kvinner som lider av celebrifila, afrikanske matretter og høstdepresjoner. Hva skjedde?

n. 2012

690,-

pp Pris pr p ers twinrom on for 2 nette r i delt inkl fro kost på s 3* hote ll i Lond entralt on

TEKST REDAKSJONEN Vi har vinterrengjøring på kontoret og tømmer hyllene for DVD-er, bøker, CD-er og annet stash vi hele tiden får tilsendt. Alt du trenger å gjøre er å dokumentere hvor godt du egentlig leser NATT&DAG med quizen under, og vips, så er du med i trekningen:

Kjekkas-forleggeren/ kommentatoren/forfatteren har blitt singel. Bare til opplysning.

k

Hypp på gratis julegaver i år? 1

Et av de andre store damebladene nekter forøvrig jentene som er featured i Min Stilspalten å skrive hva de vil. Dette er eksempler på ting redaksjonen ikke kunne tillate: Marquis de Sade som yndlingsforfatter, kritikk av klesdesigner Fam Irvoll og ordet «rimming».

Hyde P ar

KONKURRANSE

Flere eldre skribenter har forresten vært ekstremt opptatt av forrige Oslo-utgaves coverboy. Et par har vært på grensa til frustrerte når de har ytret: «HVORFOR HAN?» Vel, om aktualitet, temarelevans, eksklusivitet og good looks IKKE er coververdig … Hva vil dere ha? En femten år gammel jente med dådyrøyne halvnaken i en oversized parkas i skogen på forsida? Ok.

1. Hva betyr de fire bokstavene som står skrevet på tissen på side 13? 2. Når åpnet Theodor Kittelsen utstillingen i Stenersen? 3. Hvilken ung sint mann meldte seg inn i Arbeider partiet etter 22. juli? 4. Hva heter Jean Genets selv biografiske roman?

KUNST

Periferitips! I anledning N&Ds periferinummer, som du til orientering holder i hendene nå, er det passende å anbefale deg å ta en tur ut til det perifere galleriet Blaker Meieri (ved Glomma og Blaker togstasjon), for å sjekke ut den perifere fotokunstneren Espein Tveit (han bor i Østfold) sine fotografier fra det perifere Norge og Sverige. Det dreier seg om et hundretalls repetetive rektangu-

1

Haugesund Travel og Ryanair Service Desk Tlf: +47 52 85 78 00, post@goto.no

6

10/2011

DIN REISEPORTAL

Send dine svar til bergen@nattogdag.no og få en overraskelse i posten. God jul, da!

TEKST REDAKSJONEN

N&D fikk klager for å ha «vist det kvinnelige kjønnsorganet» da vi hadde en jente med SHORTS på coveret i sommernummeret. NRK har fått FIRE klager på eksplisitt VAGINA-visning og gnikking til orgasme på onsdagskvelden. Hva skjer med rasshøl ‘a?

5. I hvilket studio holdt pepperkakekollektivet Sun turns hoff da de lagde juleplate? 6. Hvem hadde Nam Ngyuen med seg da han (forsøksvis) farget håret blått 17. mai 1990? 7. Hva er Matias Tellez sitt favorittband på selskapet Modular Records? 9. Hva er det beste fjernsyns programmet siden Seinfeld ifølge vår kommentator? 10. Hvilken ubehagelig sannhet fikk terningkast seks av vår anmelder?

lære sort-hvitbilder av menneskefrie fotballtribuner, og vet du hva? Det er faktisk veldig interessant, og på en og samme tid hedensk, sosiologisk, gjennomtrengende stille, og sublimt som faen. Tveit tilhørte kretsen rundt Forbundet Frie Fotografer som fornyet kunstnerisk fotografi på slutten av 1970-tallet, og regnes som en slags fotografers fotograf. Fra siden og andre sider, Espen Tveit, Galleri Blaker Meieri, 3, desember


Kløver Dag&Natt.pdf

1

11/29/11

2:56 PM

Åpningstider 10.00 – 21.00 Søndagsåpent 11. & 18. desember

C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

Velkommen til julehandel på Kløverhuset


TIDENS ÅND

OVERHØRT

FILMKLUBB

...

DE STORE TINGENE Titt og ofte samles våre Folkevalgte i Storstua for å Diskutere på vegne av Deg og Meg. Eller Oss om du vil. De har spørretime med sine Tillitsvalgte Ordstyrere og Ledere for å komme frem til Noe Nytt. Nå nylig gjennomførte de en slik samling for å komme frem til dette Noe, og gjerne Nye, men tror du ikke en av Dem sa Noe Forferdelig!? Ja, noe så uventet uhørt at Vi satt igjen med klump i halsen og skjelvende hender på vegne av våre stakkars Folkevalgte som ikke kunne tro sine egne ører. Det kan da ikke være lov å stå på talerstolen for å komme med slike uforskammetheter? Nei. Rett skal være rett! Da begynner Vi heller å gråte og går ut av Storstua og inn på våre Kammers for å komme til hektene. Og det gjorde Vi. Altså Oss. Deg, Meg og våre Folkevalgte. Det kunne Pressen også fortelle Oss. Deretter fulgte Unnskyldningen. Til Oss. Slik at Vi alle ble fornøyde igjen. Og så fulgte forklaringen om unnskyldningen, og kommenteringen av forklaringen til unnskyldningen og hendelsesforløpet i prosessen som førte til Saken som avkreftet Mistanken om Årsaken til Hendelsen i utgangspunktet.

Du har kanskje sett den før, men ikke som dette: NATT&DAG presenterer en restaurert versjon av Taxi Driver i samarbeid med Cinemateket USF. Hypp på gratisbilletter?

1 1

DOMMEDAG/APOKALYPSE Jaja. Så var vi der. Blir det storm på sola? Sprekker jordplatene på grunn av jordens eget drivstoff olja, som Gry Jannicke sier? Triller jordkloden ut av Melkeveien? Får vi bruk for de 1234 boksene med tomatbønner og snus og glidemiddel vi har stuet under parketten? Vi må innrømme at vi ikke har satt oss spesielt godt inn i de 12-23000 forskjellige teoriene som verserer om dommedagen i 2012, men vi er fan av Mayaindianerne og Triers siste film, så vi kan godt la oss distrahere litt fra alle de andre små, ubetydelige tingene som går til helvete på lille Tellus om dagen og sverme litt for Apokalypsen vi også. Deilig ord forresten, om du patter litt på det som en gammel kubaner: a-p-o-k-a-l-y-p-s-e.

2 1

PSYKOANALKLYSE Kommentarfeltene har mistet litt omf nå som alle tvinger deg til å logge på med fullt navn, men «mest-søkte-på-forslagene» til diverse søkemotorer tar deg fremdeles straka vegen inn bak det kollektive superegoets høflighet og empatiske evner, og ned i de slimete, mørkebrune, stinkende innvollene til den kollektive Underbevisstheten. La oss gi deg et eksempel: Skriver du inn barnemorderen Beiklysas navn på Youtube får du opp «Anders Behring Breivik hero», som mest populære søk. Litt lenger nede: «Anders Behring Breivik tribute» og «Anders Behring Breivik party». Virkelig? Er det mange nok utilregnelige personer her i verden til å lage en hel fest??

3 1

DEN NYE FORKJØLELSEN Bipolar er en mild depressiv virusinfeksjon i nesen, halsen og selvtilliten. Vanlige symptomer er nysing, snufsing, tett nese, kløende eller sår hals, hoste, hodepine, og trøtthet. Depresjonen varer som regel 3-5 dager, men hosten kan vare opp til tre uker. Bipolar er den vanligste infeksjonssykdommen hos nordmenn, og unge voksne har ca. 2-4 bipolare perioder per år. Depresjonshyppigheten er størst i ung alder, og avtar med en fjerdedel ved pensjonsalder. Bipolar i seg selv er sjelden livstruende, mens komplikasjoner som for eksempel betennelse og selvmedlidenhet kan være dødelig for utsatte personer. Flere hundre bipolarvirus har blitt identifisert, og virusene kan mutere for å overleve, som medfører at det er svært vanskelig eller umulig å utvikle varige medisiner eller vaksiner mot depresjoner. Viruspartiklene overføres som dråpesmitte i forbindelse med uteliv, gjerne sent på kvelden, på nachspiel, eller dagen derpå gjennom klaging, hosting eller nysing. Dråpene inhaleres enten direkte, eller overføres fra hånd til hånd via håndhilsing og mingling.

4 1

VARIASJON ER GODT FOR SJELA Nå tror vi at det snart nærmer seg at Kunstner nummer 1020203245894 titulerer arbeidet sitt: Untitled (*sett inn random ord i parentes*). Ikke vet vi, men kanskje det er på tide å komme opp med et nytt tittel-meme? Kreativitet er jo deres fag? Se&Hør tar seg liksom bryet med å blande «Endelig er hun forlovet», «Se, så forelsket!», og «Tar forholdet et steg videre», med en «Derfor holdt de forholdet hemmelig» en gang iblant. Det er lov å variere!

5 1

TALL

1 6

Justin Bieber er homofil. En BLIND, nyskilt, kåt poet fløy over dammen for business&pleasure, og viste imponerende fingerspitzengefühl for oslobabes. En kjent eldre kvinnelig artist ble observert med en veeldig ung manns hånd rotende rundt i trusa hennes en sein kveld på et utested i Hegdehaugsveien. På forrige lanseringsfest vi hadde på Gloria Flames var det en dame av UTENLANDSK OPPRINNELSE som anklagde NATT&DAG for rasisme fordi hun måtte stå i kø som alle andre. (Etterpå fikk du ligget med en av selgerne våre OG glemte igjen kåpa di i sofaen vår, så ikke klag ’a.) En etablert norsk kunstner skrøt på seg å være landets beste graffitiartist og tagget ned veggen til en bekjent på nachspiel. To av Oslos mest, eh, fotograferte fashionistas, overtalte en norsk komiker til trekant etter Komiprisen tidligere i år. Han fikk den ikke opp, og måtte se på de to ha sex istedet. Stakkars mann.

ENDA mer humor: en norsk Stavangerkomiker skal ha åpnet dørene sine hjemme i Los Angeles til tre norske globetrottere, men «bare hvis jeg får knulle en av dere». De trodde han kødda og dro lell. Men denne komikeren er mann for sine ord, noen timer uti den første overnattingen ble alle sammen kasta ut og måtte sove på gata.

1 8

10/2011

– Man skulle kanskje ikke tro at en digital restaurering har såå mye å si for hvordan man opplever en film, men Grover Crisp, mannen som er ansvarlig for Taxi Driverrestaureringen, sa på et foredrag i Bologna i sommer at for ham var det som å se en helt ny versjon av filmen, forteller Bakken. – Han viste oss mange ganske groteske eksempler på hvordan det nærmest aldri har eksistert en brukbar DVD-utgivelse av filmen. Robert De Niro ser for eksempel stort sett ut som en frisk ung mann i mange av DVD-versjonene, her ser du med all tydelighet hans blodskutte øyne og bleke kropp. Og enda verre: Mange bilder har blitt kuttet i eller kuttet helt bort i alle DVD-utgavene; til og med den berømte speilscenen har blitt endret drastisk. Den nye restaureringen er dessuten en såkalt 4k-restaurering. Det vil si at bildene er skannet og etterarbeidet i oppløsningen 4096 x 2048 piksler. Det innebærer at bildene inneholder fire ganger så mye informasjon som vanlige kinofilmer (2k). – Slik sett fremstår bildene som langt skarpere og mer tro mot det som opprinnelig ble fanget på film tilbake i 1976, sier Bakken.

Taxi Driver settes opp syv ganger mellom 19. – 24. januar. Send mail til bergen@nattogdag.no for gratisbillett. Førstemann til mølla-prinsippet. Husk å oppgi hvilken forestilling du foretrekker. For detaljert program: www.cinemateket-usf.no

Studenttorsdag

Kunstmuseene i sentrum lanserer gratis inngang for studenter hver torsdag – Det betyr at byens flittige og fattige studenter nå kan ta en velfortjent pause i eksamenslesingen og gjøre et kunsthistorisk dypdykk uten å betale så mye som en krone, sier informasjonskonsulent ved Kunstmuseene i Bergen, Maria Tripodianos. 



7 1

8

«C-KINO presenterer:» er et relativt nytt konsept fra Cinemateket i Bergen. Vanligvis viser de en film bare to ganger (på grunn av regler for bruk av arkiv-kopier), og det kan ofte være kinkig å få med seg enkelte filmer dersom du er bortreist eller har andre planer de to dagene den aktuelle filmen vises. Med «C-KINO presenterer:» stiller det seg imidlertid annerledes. Her trekkes både nyere og eldre filmer frem, og de skal vises mange ganger. På utenlandske cinemateker kaller man det gjerne «extended run» (London) eller «limited release» (Toronto). – Det er nok mange som har sett Scorseses intense reise i Travis Bickles psykotiske sinn, sier Ole Petter Bakken, daglig leder i Cinemateket. – Men få har opplevd den i en slik kvalitet vi kan presentere den i her. Av forskjellige årsaker har det de siste 25 årene vært vanskelig å få tak i en god versjon av Taxi Driver. De siste to årene har imidlertid filmen gjennomgått en grundig digital restaurering, og rapportene over hele fjøla er unisone: Filmen har aldri sett bedre ut.

AV Redaksjonen

PAPPA(S)PERM Kulturmarxistene roper at pappa må få perm etter han har gitt sperm, og jaggu er endel av de på høyresida enige også. Det skulle bare mangle. Take daddy back.

BOBLER: Perfect tits, gabber, runde krager, niggaflip, smørmangel, bondepolitikerne-vil-ikke-at-noen-skal-ha-det-gøy-i-byen-så-nå-fårskjenkeringen-ha-det-så-godt-vi-skal-arrangere-festene-våre-ULOVLIG, fittetryneklubben, øl, øl, vodka.

AV HÅVARD NYHUS

Mer fra «Humor-Norge»: en av landets største (i begge av ordets betydninger) har fått tilbud fra pornoindustrien og takket nei, men «kunne godt ha prøvepult jentene på audition». Wooff!

0,1,2,3,4,5,6,7,8,9.

HEIL FACE Den nye lynkjappe instant-friend-request-funksjonen på fjesboka gjør at bare man svinger litt for skjødesløst med musa, har man plutselig fått masse nye ufrivillige venner. Facebook har tatt steget fra total overvåking til tvangssosialisering!

Føler du deg heldig?

Har alle jentutter i Oslo fått seg Jeffrey Campbells litt på etterskudd, eller har BikBoks stjernekjendisdesigner designa ei LITA kopi?

Inngang til fire museer
 Tilbudet gjelder Kunstmuseenes fire bygninger i sentrum, som er Lysverket, Rasmus Meyers Samlinger, Stenersen og Permanenten. 

 – Blant de aktuelle utstillingene finner

man for eksempel KunstLab, kunstmuseet for barn i alle aldre, Nikolai Astrup, med Norges første museumsapp og utstillingen Ting Tang Trash som har inntatt hele tre etasjer i Permanenten. 25. november åpnet en omfattende Theodor Kittelsen-utstilling i Stenersen. – Dersom torsdagen ikke passer er det ingen grunn til fortvilelse, sier Maria. – Museene vil fortsatt ha rabatterte billetter for studenter de andre dagene. Husk gyldig studentbevis. www.kunstmuseene.no


Pepperkakekollektivet Sunturns har laget en juleplate for alle de riktige grunnene. Kanskje. TEKST Håvard Nyhus FOTO Jørgen Nordby Man kan anta at de fleste har sett filmen Love Actually. En rask spørre undersøkelse bekrefter at folk har festet seg ved særlig én karakter: Billy Mach. En aldrende rockestjerne, angivelig med store bedrifter bak seg. Men nå butter det for Billy. Han har ikke hatt en skikkelig hit på årtier. Han er snart bare en glemt gammel gubbe. Noe må gjøres. Hans manager, Joe, vet råd. Vi kan bare spille inn en julesingel, foreslår han. Da slipper vi dessuten bryderiet med å skrive en ny låt. Det er bare å bruke en gammel en. Valget faller på The Troggs-visa «Love

Is All Around». At Billy Mach åpent tilkjennegir at låta er «crap» spiller ingen rolle. Det med kredibilitet er ikke så big deal lenger. Nå gjelder det bare å karre seg til topps. For enhver pris. Og om publikum hjelper singelen til førsteplass, lover Billy å framføre den naken på TV. I år har medlemmer fra mylittlepony, The Little Hands of Asphalt, Monzano og Einar Stray slått seg sammen til det som kanskje er Norges første fulltids-juleband: Sunturns. Plata Christmas er, som tittelen antyder, en gjennomført juleplate fra et gjennomført juleband. Betyr det at de går Billy Mach i næringen?

Vi har analysert julemarkedet i mange år, og sett at folk kjøper mye greier. Dette ønsker vi å kapitalisere på. ”

Næh, mener Ola Innset, vokalist og låtskriver i mylittlepony, og mannen bak en serie av låtene på plata. Han forteller at gutta har spist pepperkaker og drukket rødvinsgløgg i Six Feet Over Studios i hele sommer for å forsøke å fange den umiskjennelige og fortettede«julestemninga»: – Det er fint med sånn glad-melankolsk nostalgi, «It’s Snowing On My Piano» og så videre. Men det finnes mange andre aspekter med jula også. Den kan være både veldig lykkelig og usedvanlig trist, for ikke å nevne flat og meningsløs. Einar Stray, som i vinter debuterte med albumet Chiaroscuro, har i tillegg til flere vokalbidrag også traktert pianoet på plata. Julestemning er så mangt, sier han: – Jeg tror at plata tar livet av en del juleklisjéer, og viderefører noen andre. Akkurat sånn som det bør være. Sjur Lyseid er produsent og kreditert som opphavsmann på flere av låtene: – Noen låter har julebjeller i gjennom

hele, mens andre hverken har bjeller, klokkespill eller andre juleeffekter i det hele tatt, sier han. I tillegg til nyskrevet materiale har plata også nyinnspillinger av tidligere julelåter fra både The Little Hands of Asphalt og mylittlepony, samt covere av «Just Like Christmas» (Low) og «Losing Mine» (Swearing At Motorists), to av bandets favorittlåter om jula, skrevet i nyere tid.
Simen Herning, hvis motivasjon kanskje er nærmest Billy Mach av samtlige i bandet, tror at plata vil gjøre det bra under juletrærne: – Folk kjøper jo ikke så mye plater lenger, siden de bare kan laste dem ned. Men akkurat i jula er de jo pokka nødt til å kjøpe en eller annen ting til noen de er glad i, pakke den inn i glorete papir og legge den under et tre. Dette tenkte vi at vi kunne forsøke å kapitalisere på. Vi har analysert markedet i mange år, og alle våre grafer viser at jula er en tid der folk kjøper mye greier. Den kaka vil vi gjerne ha en bit av.

Sunturns «Christmas» ble sluppet 25. november via Spoon Train / Cosmos. De spiller i Teglverket, Kvarteret 3. desember. soundcloud.com/spoontrain/sets/sunturns 10

10/2011


Nyttårsaften 2022 – hvor er du da?

Hvor er du om 10 år? Kanskje har du giftet deg fått to barn og stasjonsvogn. Eller kanskje du underviser barn på Madagaskar eller jobber for en bedrift som er verdensledende innen utvinning av fornybar energi på en måte vi ikke engang har hørt om i dag? For ti år siden fantes verken Facebook, CO2-kvoter eller nasjonen Montenegro. Hvem vet hvordan verden ser ut i 2022. Utviklingen skjer fort, og det gjelder å henge med i svingene. Faktisk er det mange som i dag utdanner seg til jobber som ennå ikke finns. Hvilke valg tar du i 2012 som fører deg dit du er denne dagen?

Uansett hva framtiden bringer, tilbyr NTNU studier som gjør deg bedre rustet til å møte den. Sjekk vårt utdanningstilbud på www.ntnu.no/studier. I tillegg til teknologi og naturvitenskap har vi et rikt fagtilbud innen samfunnsvitenskap, humanistiske fag, realfag, medisin, lærerutdanning, arkitektur og kunstfag. Samarbeid på tvers av faggrensene gjør oss i stand til å tenke tanker ingen har tenkt før, og skape løsninger som forandrer hverdagen. Vi trenger flere gode hoder som har lyst til å flytte grensene for hva vi kan forstå og skape. Framtiden skapes hele tiden. Vil du være med?

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier


Om å avbilde sin egen kompleksitet. Tekst Emma Clare Gabrielsen Foto Bradford Rogne (slickheadshots.com) – Ingenting er vanskeligere enn poesi. Torbjørn Rødland formulerer seg i veloverveide setninger over Skype. Det er fredagskveld på et tomt kontor og på skjermen veksler Torbjørns uttrykk mellom et trøtt morratryne og en tankefull entusiast. Men først en liten innføring: På papiret er Rødland en norsk bildekunstner som er bosatt i Los Angeles. Han har hengt på veggen hos alt fra samtidskunst-

museet i St. Louis, Stedelijk-museet i Amsterdam, Astrup Fearnley til Venezia-biennalen … lista ligger altså like høyt som den er lang. – Se på de beste rapperne. Bare se på Lil Wayne: Han nærmer seg virkeligheten gjennom språket, gjennom gjenkjennelige fraser og bilder. Målet er likevel å skape noe helt nytt, noe ingen har hørt før. Og nye uttrykk åpner for nye opplevelser som … Internettforbindelsen brytes og på skjermen henger profilbildet av Torbjørn statisk igjen. Vi fortsetter over chat mens jeg scroller gjennom fotografiene han har sendt over. Bildene til Torbjørn føles som å våkne utslitt, kåt og klarsynt fra en helvetes fest: når du

Jeg er opptatt av modeller som det motsatte av individer.” 12

10/2011

våkner opp fra en fyllekule i perfekt klarhet, morgenen etter du slapp bremsene, der alt føles helt levende og hver detalj i objektene som driver foran øynene dine er dirrende klare. Det har gått fem år siden jeg fikk øya opp for Rødlands arbeid: Det første møtet var med fotografiet «Banana Black». Som tittelen tilsier, er det altså en skinnende svartmalt og nokså erotisk banan – tilsynelatende et lite nikk til Andy Warhols Velvet Underground-cover og åpenbart appellerende til små suckers for fallossymboler. Selv sier Rødland at han lager bilder «av» og «om» verden, istedenfor å «ta» bilder, og at han representerer en type fotografi der kultur og minner er en integrert del av det å se. – Det er en verden der tradisjonelle motsetninger ramler sammen eller er avhengige av hverandre. Jeg tenker på motsetninger som intellekt/erotikk, hvitt/svart, søtt/sadistisk, natur/kultur. Det er en verden der individets

integritet ikke representerer den helligste verdien. Hvorfor denne dragningen mot motsetninger? – Et interessant aspekt med japanske bildekultur er mangelen på definitive skiller mellom godt og ondt. Du ser det for eksempel i Pokémon (Nintendos tegneserie og spillgigant, jou. anm.) der motsetningene er naturlige varianter av samme individ. Dette er ulikt den kristne tradisjonen, der helt ulike karakterer representerer helt adskilte prinsipper. Er det av prinsipp du ikke påtar deg kommersielle jobber i det hele tatt lenger? – Nei, jeg har valgt å ikke ta oppdrag. Et bilde som kan bidra til å selge en tjeneste eller et produkt er ufarlig. Det bare gjør den jobben systemet forventer. Hva er et farlig bilde da? – Et som ikke vil selge deg noe annet enn seg selv, sin egen kompleksitet. Et fritt


Minnesota Sharpie (2005)

bilde. Unnskyld meg mens jeg fremfører dette forsvaret for kunsten. Unnskyld meg mens jeg fremfører dette upassende spørsmålet, men er det ditt lem det står W.W.J.D på? – Ha! NEI. Jeg burde kanskje ha jobbet hardere med castingen for det bildet. Ja, det var ganske slapt. – Det er dessuten ikke mulig å fotografere eget lem med teleobjektiv og storformatkamera. Motefotografens versjon av å gjøre personlige bilder er jo ofte å fotografere pikken sin … eller hunden sin, for de som er mindre ambisiøse. Men hvorfor denne dragningen mot motsetninger … det spør jeg meg selv om også. Jeg tror kanskje den kommer fra kroppen. Vi tenker i begrepspar fordi vi er symmetriske kropper, med to hjernehalvdeler, oppdelt i to kjønn. Polariseringen hjelper oss å tenke, men samtidig begrenser den oss i faktisk å forstå.

Identifiserer du deg med modeller? – Jeg har vel sagt noe sånt en gang, ja. Jeg tror det handlet om erfaringen av å ikke tilhøre en minoritet. Når du er hvit heteromann, har ikke smerten din politisk eller historisk betydning. Men jeg er også opptatt av modeller som det motsatte av individer. Av en eller annen grunn var jeg ekstremt individualistisk som tenåring. Å se meg selv som en representant for noe større, noe mere generelt, er ren terapi. Fordi det suger litt gift ut av den ekstreme individualismen. «Modell» kan bety så mye. Jeg ser på bildene mine som modeller. Du ser på bildene dine som modeller for hva da? – Bildene representerer noe større enn seg selv. Altså, det som var foran kamera representerer noe større og mere generelt enn seg selv – enten det er et eple, en bygning eller en gutt. Fotografiet blir ofte dyrket for

her-og-nå-nivået, for evnen til å beskrive det fotografen ser. Jeg er like opptatt av evnen mediet har til å knytte an til noe mer generelt. Jeg tror interessen vår for virkeligheten er veldig begrenset. Hva noe betyr for livene våre er viktigere enn hva som faktisk finnes eller hva som skjer. Hva betyr noe for deg? – Dette er ingen original observasjon, men jeg må fortsette å lære, hvis ikke blir det destruktivt. Alt går på nysgjerrighet. Jeg må føle at jeg er i ferd med å forstå noe nytt, oppdage ny musikk og se kvaliteter i bilder som tidligere har vært i vranglås. Derfor forandrer bildene seg også. Utstillingen «Eighteen Analouge Double Exposures», min tørreste tittel så langt, på STANDARD i Oslo, ligner for eksempel ikke på noen utstilling jeg har gjort tidligere.

Torbjørn Rødland (født 1970 i Hafrsfjord, Stavanger) er en av Norges største bildekunstnere. Han er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, institutt for fotografi. I tillegg til en foto-CV som går helt tilbake til nittitallet, har han laget filmer som har blitt vist på Hiroshima City Museum of Contemporary Art i Japan, Athenbiennalen, P.S.1 i New York, samtidskunstmuseet i Chicago og Reina Sofia-museet. Av foto/ prosjekt-bøker kan vi nevne Andy Capp Variations, I Want to Live Innocent og White Planet Black. Neste utstilling er hos Air de Paris i januar. Men først: STANDARD i Oslo i desember. Rødland bor i Los Angeles, California. 10/2011

13


Nudist no. 3 (1999)

Den personlige motivasjonen for å forlate bildearkivet og gå ut i verden har jeg sett lenge: Jeg trengte å bli mer utadvendt.”

14

10/2011

Denne utgaven av NATT&DAG har temaet «Periferi». Hva betyr «periferi» for deg? – Ha, periferi er Melbourne. Da jeg bodde i Melbourne forstod jeg hvor sentralt Oslo er. Du kan ta bussen til Berlin! Etter et par døgn på bussen i Melbourne er du fortsatt bare på vei inn i ørkenen. Periferi bygger karakter. På fest i LA får du gjerne spørsmålet «WHY LA»? Det er det ingen som spør om i New York. I New York er folk overbevist om at absolutt alle ville bodd der, hvis de hadde hatt muligheten. Periferi er relativt. Periferi er ydmykhet. Utdyp … – Det er sunt å vite at du ikke bor i verdens midtpunkt. Det gir sunnere perspektiver, og du må selv skape aksen i livet ditt. Du kan ikke surfe på attitude og tradisjon. Men en selv er vel alltid verdens midtpunkt? – Jo, men du må jobbe for det. Det er sunt å måtte etablere din egen eller din families axis mundi. Ellers blir det hele litt meningsløst. Hvor kommer interessen for landskap fra? – Vanskelig å si. En blanding av mange forhold. Jeg vokste opp rett ved golfbanen i Stavanger. Skogen ble et sted å gjemme seg når ting ikke fungerte sosialt og jeg ikke ville bli sett. Det er den direkte personlige linken. Jeg begynte å fotografere meg selv blant trærne. Jeg tror interessen for landskap også har noe med å gå tilbake til start. En kunstner bruker alltid seg selv. Som norsk har jeg et innebygd forhold til skog og bilder av skog. Selv om foreldrene aldri introduserte meg til ski, snø, fjell og vidde, likte jeg kalenderbildene. Den subjektive kunsten begynner med den tyske romantikken og den tyske romantikken begynner med observasjonen av landskapet. Det høres kanskje litt teoretisk ut, men jeg tror jeg fungerer litt sånn: Da jeg begynte å høre på rock startet jeg med femtitallet, med rockabilly og rock’n roll. Ikke fordi jeg var en systematisk nerd, men helt intuitivt: det var den musikken som appellerte. En liten fun fact: Jeg liker soul-låter som handler om å forlate klubben. Jeg tenker på R. Kellys «Exit» eller Teddy Pendergrass’ «Come Go with Me» – låter som forsøker å sjekke opp lytteren og få deg meg på nachspiel. Ok? – Jeg får ALDRI musikkspørsmål. Jeg trodde det var et av de utpulte spørsmålene. Du har jo brukt en del referanser til rockkultur hvertfall … og death metal. BLACK. BLACK metal, mener jeg. – Det er forskjell på death og black. Jeg mente BLACK! – Du er automatisk tilgitt. Jeg startet året med å lære meg å like death metal fra inngangen til nittitallet. Band som Incantation, Massacra, Morpheus Descends. Men mens jeg jobbet med bildene til STANDARDutstillingen endret musikken seg. Jeg fant fram til avantgardejazz-artister som Carla Bley, Jimmy Giuffre og Roland Kirk, du vet … han med den oppblåste tåren og tre saksofoner på brystet. Men likevel, hva skjer når jeg kjører hjem til Hollywood på motorvei 101 og Ryan Seacrest på KISS FM ruller igang «Mr. Saxobeat»? Skifter jeg kanal? Skrur jeg ned volumet? Å NEI, jeg skrur opp! Kommer du til å bruke noen Mr. Saxobeatreferanser i bildene dine eller? Og hva kommer du til å gjøre fremover? – Nå driver jeg og printer bilder til en solo-utstilling i Paris. Utstillingen åpner i slutten av januar, og jeg viser en fortsettelse av det som stilles ut på STANDARD. Så det blir flere multi-eksponeringer i svart-hvitt. Etter den utstillingen skal jeg gjøre helt andre bilder. Jeg har begynt å se på interiørfotografier. Det er en sjanger jeg ikke har dyppet hodet oppi ennå, så da er det ikke så rart at jeg trekkes i den retningen. Jeg har jo gjort alt fra matbilder, stilleben, bygninger, landskap, figur og akt til portrett, dobbelteksponeringer, abstrahert fotografi.


RICKS PRESENTERER

31.12

bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

12:54:59

Nyttårsaften C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

Billetter kan kjøpes på: billettservice.no / 815 33 133 / 7-Eleven / Narvesen / Posten

TURBOSTIPEND

FJORDEN BABY16. des

MIAMI VICE bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

12:54:59

MACHINE 16. & 17. desember

C

M

Fliflet-Hamre Y

CM

MY

CY

CMY

17. desember K

9. & 10. desember

bslogo1_sortneg.pdf

bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

10-02-10

12:54:59

12:54:59

TODD RUNDGREN

11. MARS Kl. 21.00 C

M

Y

CM

Pogo 26. Pops des.

C

M

28.

desember Y

CM

MY

CY

CMY

K

MY

CY

CMY

K

30.

desember

22. februar

WWW.RICKS.NO


Stillbilde fra filmen «Heart All This & Dogg» (2004)

Det du sier om at kunstnere bruker seg selv, nå tenker jeg på bildene som dealer med passivitet og følelsen av å være paralysert: Portretterer du deg selv? – Det kan du nok si. Det kan være vanskelig å skille. Jeg fokuserer ofte på noe mindre personlig. For eksempel tenker jeg kanskje at fotografiet er stille av natur, at det ligger en passivitet i mediet. Hele verden er satt på pause. Først senere oppdager jeg at «oi! dette er jo meg». Jeg tilhører en generasjon kunstnere som ikke har trening i å tenke på seg selv som prosjektets midtpunkt. Men den personlige motivasjonen for å forlate bildearkivet og gå ut i verden har jeg sett lenge: Jeg trengte å bli mere utadvendt. Det er interessant hvordan det å konstruere et bilde kan føre til at ting skjer: Når jeg ser en buss med turister som stopper og snapper, tenker også jeg at her står kameraet kanskje i veien for det som kunne vært en opplevelse, men det motsatte er også mulig: Å gjøre et fotografi kan også føre til opplevelser. Jeg har lest en del kritikker av deg fra de siste åra, noen der du kritiseres for å bruke kunstprosjektet som «et påskudd for å sjekke modeller». Tidligere sa du at du er en kunstner som ikke tenker på seg selv som prosjektets midtpunkt. Hvordan synes du en lesning som IKKE betrakter arbeidene dine ut ifra «personligheten» din eller en personlig agenda, ville se ut? Og hvorfor er noen veldig kritiske til arbeidene dine, tror du? – Personkritikken slår tilbake på kritikeren. Det er mye blinde følelser involvert, og bildene mine fyrer av og til opp folks fantasier. I all hemmelighet synes jeg litt synd på dem som tror at alle ambisjoner og handlinger dypest sett er motivert av sex. De fleste kritikere prøver å se prosjektet. Føler du at noen egentlig «ser» deg, siden du sier «prøver å se»? – Jeg forsøker selv å forstå hva jeg holder på meg, og for meg er det nesten en fulltidsobb, så da blir det mye å be om. Og hvis noen kommer opp med en god beskrivelse tenker jeg ja, men så enkelt er det jo ikke. Så det blir en dynamikk mellom behovet for å bli sett og behovet for friheten til å gjøre ting annerledes. Jeg har i stor grad meg selv å takke for misforståelsene. Jeg har ikke vært tydelig om hva prosjektet handler om. Det er alltid vanskelig å snakke om de nyeste bildene. Jeg forstår mer av dem når det har gått litt tid. Kan hende jeg endrer fokus, men jeg blir ikke lei av bildene selv om det går ti år. 16

10/2011

RØDLANDS setninger om fotografi: 1. The muteness of a photo graph matters as much as its ability to speak. 2. The juxtaposition of photo graphs matters as much as the muteness of each. 3. All photography flattens. Objectification is inescapable. 4. Photography cannot secure the integrity of its subject any more than it can satisfy the need to touch or taste. 5. Good ideas are easily bungled. 6. Banal ideas can be rescued by personal investment and beautiful execution. 7. Lacking an appealing surface, a photograph should depict surfaces appealingly. 8. A photograph that refuses to market anything but its own complexities is perverse. Perversion is bliss. 9. A backlit object is a pregnant object. 10. To disregard symbols is to disregard a part of human perception. 11. Photography may employ tools and characteristics of reportage without being reportage. 12. The only photojournalistic images that remain interesting are the ones that produce or evoke myths. 13. A photographer in doubt will get better results than a photographer caught up in the freedom of irony. 14. The aestheticizing eye is a distant eye. The melancholic eye is a distant eye. The ironic eye is a distant eye. 15. One challenge in photo graphy is to outdistance distance. Immersion is key. 16. Irony may be applied in homeopathic doses. 17. A lyrical photograph should be aware of its absurdity. Lyricism grows from awareness. 18. For the photographer, everyone and everything is a model, including the photograph itself. 19. The photography character ized by these sentences is informed by conceptual art. 20. The photography character ized by these sentences is not conceptual photography.

Det blir tydeligvis ikke Øystein Ustvedt heller, han som har skrevet boka Ny norsk kunst etter 1990, og mener at «norsk kunst har vært gjennom en gullalder, uten at det helt har kommet frem», der trekker han frem deg som en av de som har preget norsk kunst de siste tjue årene med fotografiene sine. Hva tenker du om det? – Jeg var litt spent på hvordan han ville beskrive produksjonen. Det er jo begrenset hvor mye en får lov å presentere på torget, og det mest populære prosjektet mitt her i Norge er vel fortsatt plastpose-bildene jeg gjorde som student i Bergen. Hva jeg tenker om å være med i boken? Vel, det er veldig hyggelig, men jeg har inntrykk av at veldig mange er inkludert, så det ligger ikke en veldig sterk rangering i Ustvedts prosjekt, så vidt jeg har forstått. Men jeg har altså ikke sett boken ennå. Har du sett «Letting Go»-musikkvideoen til Kristian Valen signert Ray Kay eller? Kjenner du Valen, kanskje? Dere er jo begge fra Stavanger og født i henholdsvis ‘70 og ‘74 OG bor i LA ... – Jeg prøvde å se den en morgen på iPod’en, men nettet var svakt og så glemte jeg hele videoen. Jeg har aldri møtt Valen, men jeg kjenner mentaliteten. Menn fra Stavanger-området har ofte en hang til tung sentimentalitet pakket inn i et tynt lag av selvironi.

Mark Out (2011), fra årets utstilling på STANDARD


Én dag i året går drømmer i oppfyllelse. Med et enormt utvalg Apple-produkter og -tilbehør kan du finne den perfekte gaven hos EDBergen.

Åpningstider 8. - 23. des. Mandag-fredag 10 - 19

Besøk EDBergen. Din lokale Apple-ekspert.

Lørdag

10 - 18

Søndag

14 - 20

edbergen

www.edbergen.no | T 55 36 30 50 | E post@edbergen.no | Strandgaten 64 - i begynnelsen av Gågaten, 5004 Bergen TM og © 2011 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.


Blue Portrait (Nokia N82) (2009)

Supermodellen Malgosia Bela i Go To The VIP Room no. 6 (2007)

Burning Skull no. 4 (2008-2010)

Untitled (Illness) (2005)

Jeg lente meg mot veggen, tok tak i beltet, dro i T-skjorta, sånne ting som burde se sexy ut på en konvensjonell måte.” Hvor kommer den Stavanger-sentimentaliteten fra? – HAVET. Er det de overemosjonelle degos-genene fra de spanske sjømennene som forliste langs norskekysten back in the days? – Også spanjolene kom fra HAVET. De kom i hele Stavangers kvinnelige befolkning og … – En liten avsporing: Husverten min her i Laurel Canyon er mest kjent som produsenten bak The Freakmaker AKA Mutations, en film fra 1974 med Julie Ege i badekaret og en mengde … freaks. Det var en artig liten fun fact. Men fortell om fotoshooten med Bradford Rogne, hva måtte du gjøre? – Ingenting utagerende. Bradford er i modus for straight representasjon. Allikevel kommer du litt skeivt ut? – Jeg var i gode, skeive hender. Jeg lente 18

10/2011

meg mot veggen, tok tak i beltet, dro i Tskjorta, sånne ting som burde se sexy ut på en konvensjonell måte, litt sånn som dressmenn som holder ut armene og med et smil ser ned på mansjettknappene sine. Jeg gjorde alt Brad ba om. Det meste fungerte jo ikke. Slitsomt å bli flørtet med i en time. Det er vel et forsøk på å si at uttømt estetikk ikke er interessant i seg selv. For å si det sånn: Det er lettere å være i NATT&DAG hvis portrettet mitt er pinlig på en måte som jeg trives med. Jeg leste et sted at du sa at «A cliché is only interesting if it contains a hidden truth». Er det en skjult liten sannhet i det slicke bildet du stilte opp i for oss? – Mhm, det kan godt være. Men det bildet skjuler kanskje ikke så veldig mye. Eller tenker du på den fotografertes forfengelighet? De som ikke liker bildene mine tror av og til at jeg driver med en form for ironisk språkspill, men jeg er opptatt av å nærme meg verden, ikke av

å holde den på avstand. Det er ingen revolusjonerende observasjon at vi ikke ser verden som spedbarn – snarere gjennom lag av erfaring, språk og kultur – men fotografer later gjerne som om virkeligheten er lett tilgjengelig. I fotografiene mine er alle de andre bildene som har preget oss en integrert del av persepsjonen. Hva er målet? – Målet mitt har alltid vært å lage nye bilder, bilder som aldri før har vært sett i kunstverdenen. Målet har aldri vært å dyrke tomheten i klisjeene. Utrolig nok var dette første gang jeg satt i makeup-stolen. Pannen blir fort litt rosa her borte i solen. Torbjørn forteller at han trenger å bo et sted over en lengre periode. Det fant han ut etter ti år lang nomadetilværelse: Han tråla gjennom Tokyo, New York, Berlin og Beijing og tilbrakte det resterende halvåret i Oslo, helt til en kollega av ham filte en nøkkel til leiligheten i Santa Monica. Så ble det Los Angeles. Heller ikke sistnevnte er perfekt for Rødland, men han har altså mista troa på alternativene. Mer som en eliminasjonsprosess enn den store kjærligheten. – Alle byer har sine mangler. Hvis du ikke MÅ bo et bestemt sted er det vanskelig å finne ut av. Tokyo er fantastisk, men ganske isolert og isolerende. Jeg trenger å føle meg som en

del av stedet jeg bor. I Japan vil du alltid være en outsider, uansett om du lærer språket og virkelig respekterer og forstår det høye høflighetsnivået. Språk er viktig. Jeg vil kunne gå inn i en liten butikk og snakke med folk. Det var derfor det ikke fungerte i Paris. Er du en outsider? – Jeg er vel det, og derfor er det viktig å finne folkene sine. Det paradoksale med å velge Los Angeles er at byen er veldig isolerende. På hvilken måte er LA isolerende? – Byen er lagt ut sånn at de som er for kjente til å sees offentlig skal føle seg normale mens de gjemmer seg. For at de såkalte stjernene ikke skal føle seg alene om sin ensomhet isolerer alle seg, i bilene og husene sine. Jo mer gjenkjennbar du er, jo mer bortgjemt. Hvis du kikker litt ekstra på en knøttliten Olsen-tvilling på Whole Foods, får du kanskje et blikk som sier: «Jeg vet. Sorry. Vær grei og lat som ingenting, så er alt snart tilbake til normalen. La meg bare få betale for denne kartongen med kokosvann.» Torbjørn Rødland er aktuell med utstillingen «Eighteen Analouge Double Exposures» på STANDARD (Hegdehaugsveien 3), fredag 9. desember–14. januar.


r e r e t k a r a k e r d e Få b t s i t a v i r p so m

an d r o v h t e v m Møt lærere so en m a s k e å p s e k du skal lyk d ier u t s t t e n , m o r Velg k lasse ler eller begge de

uar n a j i t r a t s e l Sko

ådg i r , j o Aro

ver

7 60 1 0 3 5 5 g n i R 242 2 l i t 4 A S M eller send S n e g r e b / o .n s n sona


bag 1. etg

7

1

9 2

10

4

6 3 5

8

1. LAPTOP VESKE fra DKNY KR 599 2. VESKE fra DKNY KR 2399 3. SKO fra Unisa KR 1499 4. VESKE fra DKNY KR 1299 5. LOMMEBOK fra DKNY KR 699 6. SKO fra Unisa KR 1099 7. VESKE fra DKNY KR 1999 8. SKO fra Unisa KR 1499 9. SJAL fra Tif-Tiffy KR 249 10. MOBILVESKE fra DKNY KR 549

24

høst 2011


NATT&DAG i samarbeid med Stein, Saks og Sølvpapir. Tekst Nam Phuong Nguyen Foto Embla Karidotter En gang i barndommen fikk meg og Andrew endelig lov å dra inn til byen på egen hånd. Jeg var ti år. Han var ni år. Og vi fikk to hundre kroner hver til fornøyelser som Bergen Sentrum skulle by oss på. Enten det var empanadas, tivoli eller kaffe. I det vi gikk av bussen på Festplassen for å se på de gøye bodene som omfavnet Lille Lungegårdsvannet, begynte det å regne.

Enormt mye. Og vi var kledd i bare smoking og buekorpsbukser. Andrew hadde et silkebånd rundt magen av fargen turkis. Vi fant ut at det var best å søke ly på togstasjonen til det sluttet å regne. Mens vi småløp bort til stasjonen kom vi over en ensom bod som solgte hårspray med farge. Vi hadde allerede sett kule ungdommer gjøre det. Frike litt ut med håret sort off. Vi punget ut spenn og kjøpte en boks hver av fargen blå før vi løp videre fra regnværet. På togstasjonen sprayet vi hverandres

hår. Og jeg smilte inni meg der jeg stod med bøy i ryggen og tok til meg blikkene av forbigående barn og voksne mens Andrew sprayet håret mitt. – Helvete så kul de to små utlendingene er … Jeg kunne ikke annet enn å glede meg til å se resultatet av mitt nye blå hår og så bilder i hodet mitt. Uvitende om at blåfargen ikke ville trenge seg gjennom våre kullsvarte hår, tømte vi hver vår boks til store skuffelser. 40 kroner. Ingen

resultat. Det så bare litt grått og støvete ut. Ellers ingen resultat. Mega store skuffelser … Og lite gøy var det å stå inne på en klam togstasjon å forundre seg over hvorfor fargen aldri trengte seg gjennom håret vårt på den liksom gøyeste dagen i året. En gråbetont togstasjon uten chilenske empanadas, vietnamesiske vårruller og tamilsk-katolske jenter utenfor St.Paul Kirke er ikke ekte 17. mai, oppsig azz … Bare støy fra tog og folk. Bare to tomme blå sprayboks. 10/2011

21


designtorget.se


Og en kopp kaffi hver. Etter en varig stund på togstasjonen bestemte vi oss for å trosse regnværet. Enten stikker vi hjem eller koser vi oss på skikkelig. Vi rykker ut. Og det regnet. Heavy. Vi kom ikke lengre enn bort igjen til Lille Lungegårdsvannet før nye problemer skulle dukke opp. På dette tidspunkt følte jeg seriøst at Gud straffet oss. Hele seansen begynte å ligne på de syke horrorfortellingene som hun

jehovas vitne-damen som gikk fra dør til dør i blokkene fortalte oss. Jeg så bort på Andrew som plutselig var blitt helt blå i ansiktet. Som en slags Avatar i smoking. Det var et vemmelig syn. Han var helt blå. Bokstavelig talt. Jeg så liksom bare øynene hans. Og hårsprayen som hadde gjemt seg på bunnen av skallen fortsatte å renne ned på den hvite skjorten hans. Jeg rakk akkurat å se de samme reaksjonene i øyene hans før jeg plutselig fikk spraystoffet i øyene og ble nærmest blind. Det var helt jævlig. Vi trengte oss gjennom vind og

regn, hånd i hånd for å ikke miste hverandre som to utenlandske homser fra Blue Man Group mens regnet høljet ned som aldri noensinne. Vi trengte oss gjennom vind og regn, hånd i hånd for å ikke miste hverandre som to utenlandske homser fra Avatar. Uten 3-D briller. Dagen endte her for meg. Ingen tivoli. Ingen lattermild heliumgass. Ingen Chicago Raiders caps med seks striper. Jeg fikk bank og kjeft når jeg kom hjem. Den gjenværende hundrelappen som jeg gjemte i sokken ble

fratatt når min mor kledde av meg i dusjen. Og klokken var bare to. I Loddefjord var det selvfølgelig sol. Enten dro vi opp på barneskolen i Vadmyra og spiste nakkekoteletter med potetsalat og inhalerte heliumgass eller så fikk jeg husarrest. Husarrest. Det var det rette. Alltid. Nedsig … Nam Nguyen er fra Loddefjord og spiller i Fjorden Baby!. Sjekk ut tekstene hans på den prisbelønte bloggen steinsaksogsolvpapir.blogspot.com 10/2011

23


LOOKIN’ FOR GOOD LOOKS? BOOGALOO - SKOSTREDET 16 åpningstider 11-17


Cornelius Jakhelln (født 1977) er forfatter og skriver fast for Morgenbladet og Klassekampen. Han er utdannet filosof fra Université de Paris IV-Sorbonne og University of Sussex. Under navnet Sturmgeist, Solefald og G.U.T. har han gitt ut 12 album med avantgarde black metal. Jakhelln driver 3rd Inhuman Music Regiment Berlin, en musikalsk arm av Kunstmilitsen som består av bl.a. det uniformerte diktcorebandet Himeriksskvadronen. Jakhelln bor i Berlin og kommer ikke tilbake til Norge på fulltid med det første.

Kardemommeby må brennes til grunnen! Tekst Jonas Hågensen Foto Ingrid Pop Etter 9/11 sa kunstkritiker Tommy Olsson at det ikke lenger var noe poeng å lage videokunst. Etter 22/7, kan svartmetallere med hang til nazi-inspirerte uniformer og norrøn folklore holde på som før?

«Vi må ikke slutte med (insert anything you like), for da vinner terroristen», blir for Cornelius Jakhelln et slags være eller ikke være. Tre dager etter terroren stod han fram i Fædrelandsvennen og sa han «kunne forstå» de tankene som gjorde at Anders Behring Breivik, heretter kalt Lacoste B (mer om dette siden), drepte 77 mennesker. Seinere utdypet

Jakhelln sitt syn i en kronikk i Morgenbladet. I teksten Æren og demokratiet adresserte han sine likesinnede; de «tikkende bombene». Og nå kommer forsyne meg boka: Raseri – en hvitings forsøk på en selvbiosofi. Er du en sint ung mann, Cornelius? – Om jeg er ung kan diskuteres, men om jeg er sint? Ja. Når jeg skriver og tenker om

politikk generelt og Norge spesielt, da er jeg sint. Det har noe med et eksil å gjøre. Jeg har nå bodd ute av Norge i tolv år, og jeg ser at verden går videre, mitt liv går videre, men Norge … der er det noe som stritter i mot. Det virker som om alt blir dummere og verre. Men: Jeg er fullstendig åpen for at det er jeg som tar feil. 10/2011

25


Foto: Valnoir Mortasonge

Harald Eia fikk jo fullstendig panikk da han ble sammenlignet med ABB. Jeg tar det med litt humor.” I kronikken skriver han om sin egen «radikaliseringsprosess» som foregikk mellom 2002 og 2006 i Paris: «Jeg var en fredelig student som ble møtt med blikk og holdninger jeg oppfattet som fiendtlige, rasistiske og antihvite. Fordi jeg var følsom inntil det overfølsomme, ble jeg grepet av en ekstrem aggresjon. Som hvit nordmann og europeer følte jeg meg sviktet av politikere som åpnet samfunnene våre for masseinnvandring, samtidig som de feide den antihvite rasismen under teppet. Jeg følte meg oversett, forbigått og krenket. Raseriet var totalt: Ingen forstår min fortvilelse.» Du var sint allerede i Paris? – Ja, med god grunn. Jeg blir fortsatt sint når jeg tenker på de folka jeg møtte der, men feilen jeg gjorde var å legge for mye i det. Og det er det jeg skriver om i boka, om en kunstner som lever med enorme interne motsetninger; om en som aldri greier å finne fred med seg selv. Hva kunne noen sagt til deg på denne tida for å hindre at du ble «radikalisert»? – Si det … det handler om rettferdighet. Jeg opplevde virkeligheten som urettferdig, at det lønte seg å være drittsekk. Og det føler jeg i dag også, når jeg leser nyhetene fra det rådende Oslo-anarkiet. Jeg er og blir en forurettet leserbrevskribent. Men da kommer dette paradokset: hvordan møte disse? På sine egne premisser, altså med ignorant rasisme og aggresjon eller med oven-fra-og-ned-forstå-seg-på-akademiker-versjonen … – Ja, det er jo Ivo de Figueiredo som påpeker dette i boka (i boka figurerer en «Espen» i fotnotene med kritiske spørsmål og betraktninger, som blir en dialog mellom Jakhelln og «Espen» gjennom hele boka. «Espen» er altså venn, Ibsen-biograf og kollega Ivo de Figueiredo, jou. anm.). Jeg vil fortsatt ikke møte disse som jeg møtte i Paris med forståelse. Men det å være drittsekk er jo ikke noe man er særlig god på om man lever av å skrive bøker. Drittsekkene, derimot, har lang trening i å være akkurat det. Det som er viktig for meg er å distansere meg, å skape et liv som jeg selv kan trives i uten å gå i dialog med folk som overhodet ikke er innstilt på det. 26

10/2011

Men det samme mener du ikke med de «tikkende bombene» du adresserte i Morgenbladet. De skal vi forstå? – Det er jo her jeg møter meg selv i døra. For de tikkende bombene er jo stort sett hvite, akkurat som Lacoste B, som kommer fra en mer eller mindre privilegert middelklasse-bakgrunn. Og det kan nok innvendes at jeg snakker om disse taperne (i Paris) i nedsettende ordelag, mens jeg har en tendens til å forstå de tikkende bombene. Det henger sammen med at jeg har vært innom dette tankegodset selv, og at de tilhører en samfunnskategori som jeg selv er en del av. Rett og slett fordi vi har samme bakgrunn: vi hadde de samme o-fagsbøkene, vi har spilt fotball sammen, vi har kanskje vært i speideren, vi har sett de samme tv-programmene. Så den mentale avstanden er ikke særlig lang. Det kan høres ut som om avstanden mellom å komme fra et SV-hjem på Kampen eller et Frp-rifle hjem på Hedmarken er ekstremt stor, men man har mange felles referanser, om ikke annet. Skremmer denne likheten deg? – Jeg har sittet og sett meg selv i tekstspeilet i tre år, og det begynte med et dokufilm-prosjekt, som jeg opplevde som ubehagelig (denne dokumentaren om Jakhelln har ikke kommet ennå, jou. anm.). Jeg hadde lyst til å ta til motmæle og jeg begynte å skrive. Jeg har og kommer til å fortsette med å lage kunst i et monumentalt og militant utrykk. Det står jeg for. Det kan ikke en Lacoste B få lov til å ødelegge. Men jeg utviklet en liten nevrose, ble paranoid på samfunnets vegne. Trodde at alle tror jeg er nazist fordi jeg har tysk navn og ridestøvler, uniform og liker mye av det nazistene likte, men så finner jeg en ro med at jeg finner meg selv. Jeg er ikke nazist, og jeg scorer ganske dårlig på landssvikertesten jeg påla meg selv i Raseri. Så hvis noen nå vil trekke paralleller mellom meg og Lacoste B så skal jeg ta det med humor. Harald Eia fikk jo fullstendig panikk (da han ble nevnt i samme åndedrag med Lacoste B av Klassekampens litteraturanmelder Susanne Christensen, jou. anm.), og det tror jeg skjedde fordi han har prøvd å bli seriøs, men for meg faller det på sin egen urimelighet, så det der tar jeg med stor ro.

I boka gir du den norske offentligheten strykkarakter og skriver blant annet at «jeg har opplevd den norske offentlighetens konformisme som plagsom inntil det truende» og kaller det hele et «meningstyranni». Men denne konformiteten må det bli slutt på, eller sagt på den populære «vi må ikke slutte med … for da vinner terroristen»-måten … – Ja, det er interessant. Hvis du ikke har en fungerende frihet mellom kunst og tanke … hvis et hvert avvik fra normen blir avvist, da har vi et problem. Og jeg prøver å sprenge dette. Jeg mener Norge trenger en Kristoffer Schau, vi trenger litt krig i kulturen rett og slett (Schau lagde det famøse NRK radioprogrammet Et Norge i Krig som ble tatt av lufta etter én sesong, jou. anm.), det er et akutt behov for noen som skyver spakene på miksebordet opp til 11. Vi har fått en ny type kulturpersonlighet, sterke hvite menn som ikke er redde for å melde: du har Thomas Seltzer, du har Aslak Nore, du har Harald Eia og nevnte Kristoffer Schau. Folk som har vokst opp i det flerkulturelle samfunn og som skjønner at Kardemommeby-loven og brunskvetting er strategier som funka på 1960- og 70-tallet. Vi som er oppvokst i det flerkulturelle samfunn må finne ut hvor vi skal stå, og hvordan vi skal forholde oss til det. Min historie, beskrevet i boka, er selvsagt langt mer smertefull en den egentlig trenger å være. Men jeg er overbevist om at man er nødt til å finne ut av hvor man kommer fra, tilbake i tid, nettopp for å finne ut hvordan man skal forholde seg til en annerledeshet. Og det er en forskjell på det å ha forfedre i et land og det å flytte inn til et land, man kan ikke late som det ikke spiller noen rolle. Vi får mye godt med det nye, men også mye vanskeligheter, slik som Nore skriver i Ekstremistan: i et flerkulturelt samfunn blir vi bedre, sterkere, smartere, men også farligere. Men i motsetning til Lacoste B vil jeg altså ikke tilbake til 1950 … Og her må vi, eller Cornelius, forklare hvordan Anders Behring Breivik blir Lacoste B. «Lacoste-genseren (…) peker mot et segment av befolkningen hvor smaken er like god som økonomien. Ved å bære Lacostegenseren ønsker Breivik å plassere seg i dette vellykkede segmentet. På de elendige bildene fra terroristens egen PR-pakke ser vi hans patetiske, selvtilfredse ansiktsuttrykk, og et lite stykke lenger ned, den diskré Lacoste-logoen. Heretter er den logoen for meg synonym med terroristen. I yngre og mer dumdristige dager ville jeg sikkert kalt ham «Lacoste», helt enkelt – men fordi det franske varemerket neppe vil sette pris på denne homonyme markedsføringen, legger

jeg gjerne til en B på slutten, både som initial for det tidligere etternavnet og som en betegnelse på varens kvalitet: Narsissist, Lacoste B er ditt navn. Slogan: «From the tennis court to the court of law». (…) Jeg må innrømme at jeg føler en viss skadefryd over at det er et så til de grader respektabelt merke som Lacoste som rammes, og ikke størrelser fra min subkulturelle banetidel.» Er denne skadefryden en slags hevn fordi du selv ble offer for dårlige assosiasjoner da en ung finne brukte ditt artistnavn da han meide ned medelever og lærere, samt seg selv, i Jokela-massakren i 2007? – Skadefryd er den eneste sanne glede. Midt i alt dette mørke, er det et utslag av lettelse. At folk øverst i Bogstadveien også får føle litt på det … det er på sin plass. For en som lager degenerert kunst kan det være farlig, det er alltid en psykologisk og sosial kostnad forbundet med kunsten. All kunst jeg elsker har på etter eller annet tidspunkt vært farlig. Selv om Sturmgeist er rasende, og for så vidt Cornelius også, så føler jeg at det er noe positivt der inne, det er mye humor, tro og håp på mennesker …? – Hvis jeg bare hadde syntes at menneskeheten var dømt og at alle bare kunne seile sin egen sjø, så hadde jeg aldri brydd meg med å skrive og tenke så mye om, på og for menneskene. Jeg kommer fra en humanistisk tradisjon, men jeg får ikke mye lyst til å bli humanist når jeg ser på de som kaller seg humanister. De som derimot gir meg troen på humanismen tilbake, det er antihumanistene og misantropene. Så det ligger jo en menneskekjærlighet i bunnen … lengst inne. Men Kardemommeby-moralismen, den burde brennes på bål. Du skriver at du meldte deg inn i et norsk parti nylig … – Ja nå kan du gjette … Men det må jo være et utrykk for at du har et håp om at det betyr noe …? – Jo, for all del. Det er jo derfor jeg gidder å kritisere. Kritikk er et byggende prosjekt. Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet, som jeg personlig føler meg mest hjemme i. Men det er jo det partiet jeg har gitt mest pepper, men det er altså fordi jeg er et betalende medlem og at jeg vil ha noe å si. De sier jo at engasjement er en forutsetning for demokrati … Tror du på det? – Ja, og skulle kanskje håpe, eller forresten, «håpe» gjør seg alltid dårlig på trykk. Off the record: hvis flere hadde engasjert seg så ville jo også landet sett annerledes ut. Hahaha. Med håp for fremtiden …


Opplev mer i ferien

Designcontainer.no

veksle før du reiser!

psst!

Husk å veksle gebyrfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valutaappen til iPhone.

Velkommen til filialene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8


2011: Den geografiske periferien ble for alvor kulturelt sentrum. Om konsekvenser, selvbedrag, den umulige veien tilbake til det tapte Eden – og grunner til ikke å ønske seg dit. Alt det følgende er sant, alt er selvopplevd, alt er autentisk. Tekst Gaute Brochmann ILLUSTRASJON therese kristiansen Oslo, 31. november Ekte håndverk? Jeg har en venn som speker en skinke. Varsomt dandert i en kasse han har snekret selv. Fylt med en mikstur av salt og urter som kan spores tilbake til yngre jernalder. Et stykke kjøtt fra en gris oppfostret på økologiske speltknekkebrød. Som dere skjønner snakker vi om ekte vare. Ekte håndverk formidlet via iPad-streamen av en slakter med to doktorgrader i tradisjonsmat. Og voila, et autentisitetsimperativ i skinkeform. Ikke gjemt vekk på et laftestabbur i Rauland. Men kneisende som et trofé på en balkong på Ringnes Park, nordre Grünerløkka. Rauland, Telemark, 22. august Ekte håndverk? Det var i sommer og det regnet hele tiden. I fjøset, som etter sigende hadde fungert vedlikeholdsfritt i en mannsalder, tok installasjon etter installasjon kvelden. Til og med den gamle vaskemaskinen, uten at det kan han hatt noe med all nedbøren å gjøre: En formiddag så vi at det veltet blåsvart røyk ut av døren til melkerommet og tok ingen sjanser, på med høytrykksspyler for å slukke brannen å påføre permanent skade på et allerede syre- og combiskadet treskeverk fra tidlig 80-tall. Vi ringte en av bøndene i bygda og sa at vi måtte vaske klær, så et par dager senere kom Odd-Magne dundrende opp med Hiacen sin. En furet, værbitt og trivelig kar som ikke hadde med noen gavepakke fra Electrolux, men en liten plastboks som tjente som verktøykasse. Så bevæpnet med en snekkerkniv slipt tynn som ei nål etter utallige runder på smergelskiva, et par skrutrekkere og en rusten tang, dukket han inn mellom smeltet plastikk og utbrent elektronikk mens han pratet i vei. Ja ja, det er snart jaktsesong, men jeg orker ikke skyte noe. Gå tre mil tilbake med 80 kilo på ryggen!? Vi får kjøpt på butikken, vet du. Like godt, det. Samme dyret, er det ikke?! Hehe. Det er for mye jobb, sa han. Er det ikke litt fint da, spurte jeg, med ekte jobb? Jo jeg håpte du ville si det, sa han, for nå må dere vaske for hånd resten av sommeren. Finnes jo ikke reservedeler til dette her. Hehe, neida, det løser seg nok. Han smilte og krafset seg i nakken mens han ruslet inn i fjøset og plukket med seg biter av gummislanger her og røsket ut noen ledninger av en elektrisk installasjon der. Før han returnerte til vaskemaskinen og reparerte den på en-to-tre. Norge, 2011 Retro er omsider ut, men i stedet for å finne på noe nytt har vi gått enda lenger tilbake. Og ikke bare det: Vi har forlatt den kulturelle periferien og gitt oss i kast med den geografiske. Indre by koker over med aktiviteter som normalt sett er forbeholdt grisgrendte fjellbygder: Kunstnere brygger øl i atelierene, og motefotografer mekker bil på fritiden mens akademikere, hipstere og folk flest kappes om hvem som safter og sylter, sveiser

og spikker eller baker og broderer best. For å komme i kontakt med noe ekte. Choose life. The simple life. Flytt til Halden, grav en åker, re-brand deg selv og håp at du slipper unna. Misvær, Nordland, sommeren 2008 Slipper unna hva da? Vi hadde akkurat kommet av flyet; sykler og sekker var slengt på en pick-up, og vi stod klare til å bli kjørt tyve mil til bygda deres ved den innerste fjordarmen og videre opp på snaufjellet. Men først en tur innom stamstedet, sa de. Så de andre kunne ta oss i nærmere øyesyn. Tre gårder var med på sambeitet, og før vi skulle bli kjent med dyra, måtte vi treffe skyldfolket: grovbygde geitebønder i grovbygde biler og jeg forventet et matchende skjenkested. En veikro med traktordekk som lysekrone. En laftet skjenkestue der ølet ble servert i bukkehorn. Eller i det minste et sted med storskogen i ryggen og fjordpanorama for føttene. Noe ekte som matchet disse menneskene som i alt sitt vesen og væren var som skåret ut av den landsdelen vi nå hadde forvillet oss til. Men «matchende og ekte» viste seg denne dagen – og resten av oppholdet – å være simultant ekskluderende. Eller mer; hva er greia med denne ekteheten, egentlig? Hvis ingen av dem som du tenker på som genuine skjønner meningen med begrepet eller bryr seg en døyt. Vi syntes jo lokalbefolkningen var helt rå, men fant ingen måte å kommunisere det på. Vi satt bare å kikket på dem snakke med hverandre – og til oss, for all del. Men kommunikasjonen gikk én vei. Som et utvidet innslag av Norge i Dag. Hvor syntes de det var fett å være når de forlot fjøset i noen timer midt på dagen? Senterkaféen på City Nord i Bodø. Ingen kaffekvern med håndsveiv, ingen spelt. Kjeldsberg og ostebriks. Pragmatikk er real. Ektehet handler ikke om stilvalg. Men å ikke bry seg. Eller i siste instans om ikke å tenke i det hele tatt. Kantinen på en kreativ jobb, Oslo, høsten 2011 Ta temperaturen på fenomenet, men pass på at det ikke stilles noen ubehagelige diagnoser: Les D2. Og forstå ut fra bildene at nasjonen omsider er ved å forenes. I en massiv kulturell mønstring der det urbant genuine og rotnorsk tradisjonelle har smeltet sammen – vikinger og Viestad – mens distriktene blir det nye sentrum og vice versa. Hvordan ellers kan man forstå reportasjer av typen: Møt en båtbygger fra Helgelandskysten. Bart og ruteskjorte Bar Boca verdig, oppstilt foran en båt som er teljet fram utelukkende med utstyr fra en tusen år gammel gravhaug. Skroget pusset med stålgrå skjeggstubber og satt inn med en blanding av fotsvette og ørevoks, alt egenprodusert og utført etter riter nedarvet gjennom fjorten ubrutte slektsledd. Det nikkes og smiles over Food-story-lunsjen; dette er saker! VG, Sputnik og karsk nuller ut SMUG, Vaular og fernet og omvendt. Slik at gjennomsnittskaren på Sagene og Savalen synkront kikker i en bok som om silderøyking i hjembygget steinovn mens han nynner til Stein Torleif Bjella og slurper på en likør av

Hva gjør vi når Brudeferden i Hardanger ikke gir den emosjonelle gevinsten vi hadde håpet på?” 28

10/2011

moreller og løvetann fra egen kjeller. Den norske mannen som aldri følte seg bekvem i tettbygde strøk har tatt sin påtvungne, dilletante nykker og på magisk vis omskapt dem til et trans-norsk, nygammelt machoideal. I SUV på Sognefjellsveien Eller kanskje ikke: Jon var akkurat ferdig med et foredrag om hvordan han som liten gutt hadde pleide å luske seg opp i kraftfôrsekken og spise alt hva han klarte. Eller «hvordan jeg falt i kraftfôrgryta som liten. Det forklarer det meste». Vi måtte gi ham rett. Uten å være direkte tykk var magemålet hans som på et oppblåst traktordekk. Hadde han hatt en giftering, ville den vært spesialbestilt; så stor at du kunne trekke en gammeldags femkroning gjennom den. Men Jon var ikke gift. Langt ifra. Tvert imot; det fantes ikke et feminint fiber i hele den veldige kroppen hans. Da vi traff ham første gang i starten av juni hadde han én CD i bilen: Beyonce, på repeat. Den gikk fortsatt da han kjørte oss tilbake i slutten av august. På veien delte han erfaringer fra arbeidet som yrkesjåfør. «Sikkerhetsbelter, sa han, kan være både bra og dårlig. Jeg hadde en kamerat som kjørte ut i fjor. Skikkelig. Han hadde sikkerhetsbelte på, men kompisen i passasjersetet, han hadde ikke det. Kompisen døde. Mens en annen venn av meg kjørte ut året før, veltet, og ble hengende opp ned, i beltet. Så han fór. Jaja». Uaffektert og smilende summerte han opp noen av tilværelsens kjensgjerninger. Ofte detaljert, aldri uten snev av refleksjon. For å få tiden til å gå, så han kunne komme hjem for å bygge en ekstra etasje på huset sitt, drikke seg til søvn med en kar av samme format for så å stå opp fem dagen etter for å gjøre ferdig slåtten: Følelser var redusert til anekdoter, kultur til staffasje og ingen vanskeligheter forekom større enn at de kunne løftes opp mellom tommel og pekefinger slik han snappet opp en ustyrlig geitekilling, for så å hardhendt slenge den på plass bak gjerdet ute av stand til å skape krøll i en ordnet verden. Vesten Hvordan kan vi, som nå engang har spist av kunnskapens tre, kunne kalibrere oss mot noe slikt? Det vi holder på med, er det trend? Ikke noe galt i det, men det er greit å innrømme det for seg selv. Neste spørsmål blir dermed hvor vi går videre når vi må bite i det sure eplet og innse at det å photoshoppe våre egne liv slik at de fremstår identisk med Brudeferden i Hardanger ikke gir den emosjonelle gevinsten vi hadde håpet på? Først resirkulerte vi alle stilartene fra 1900-tallet. Så tok vi skrittet tilbake til oldtiden. Men hvor går vi når ikke engang det er ekte nok? Til dyrene. Er det noe som er ekte og avklart, er det elg og apekatter. Jeg spøker ikke. Nøyaktig hvordan vi skal ikle oss pels og værhår vet jeg ikke, men trangen er der for lengst, og la meg sitere Gerard Wajcman fra The Animal that treats us badly: «Menneskeheten bruker tiden sin til å se på dyr. Vi går aldri lei av det. For oss representerer de utvilsomt den perfekte verden. Noe merkelig, noe annerledes enn oss selv, enn vår ustadige, fucka og kaotiske tilværelse. Vår eksistens som får deres verden til å fortone seg som så ufeilbarlig. Av og til er de så fremmede i sin perfeksjon, at vi blir stående stumme av forundring, og til tross for all vår

ondskap og irrasjonelle tilbøyeligheter, spør vi oss om vi ikke på en eller annen måte kan bli som dem og skape et så fantastisk samfunn som hos maurene eller pingvinene - der alle har sin plass og alt er på plass.» Men er det ikke der vi var? Eller tror vi er på vei tilbake til? Jeg har allerede vært der: Dyrehagen, Anker Bryggehotell, Svolvær, Lofoten, mars 2008 Det var VM i skreifiske, jeg stod bak bardisken og hadde en sommers erfaring i ryggen. Jeg stålsatte meg som en sjekteskipper med mørke skyer i kikkerten og orkanvarsel på øret. Anker Bryggehotell i Svolvær er et gammelt fiskemottak som var gjort om til skjenkested, rorbu-suiter og gourmet-restaurant. Ekte hvalbiff på grillen, boknafisk på menyen og lokalet fullt av nordlendinger. The real deal. Men kulissen dette skaper for hurtigruteturristene er én ting – de ser noe ekte. Nordlendingene har et enklere og samtidig mer komplekst bilde på det: litt kystkultur, litt pengemaskin, men mest av alt sosial arena der dette ikke er mer museum enn Robinet er det for oss. Det er livet deres, no questions asked: Og som i dyreverdenen: Strenge koder, dronningmaur og løvens konge og alt det der, med fullkommen løssluppenhet i instinktenes vold innenfor denne rammen; man drikker ikke til man er full, men til det er tomt og mennesker som blottlegger alt de har av livskraft, på godt og mest vondt i en del av verden der solen aldri går ned: Alt er synlig og jeg så alt og hvorfor var jeg der egentlig?

Når vi først snakker om natur: Memeurubu, uforanderlig Tradisjonen med at turisthyttene i Jotunheimen drives av folk som hater turister, er nesten like gammel som selve fjellene. Jeg tror nok gammelsjefen var glad i hytta si, men så den snarere som et kall enn en yrkesvei. Som om han var plassert på denne flekken på Guds jord for å guide de forvirrede sjelene som våget seg opp hit tilbake dit de kom fra så smertefritt som mulig. «Oslofolk» og «muslimer» var for ham akkurat like store skjellsord. Hadde han fått bygget vei inn langs Gjende tror jeg han hadde gjort det. Med bom. Han hadde i alle fall seilt inn gravemaskiner året før og bygd et digert kaianlegg stikk i strid med gjeldende lov og politiske vedtak. Vi brukte formiddagene på å rydde stein og grøftet, og jeg så turister i høyhælte sko, eller gore-tex til 15.000 som kom trippende ned fra Besseggen, skrålende og jævlige, og jeg tenkte, ja ja, du Sveine, du er gal, men kanskje er det bedre. Oslo, 1. januar 2012 Men det er ikke bedre. Og det er ikke noe stress å ikke være bonde. Glem alt det der. Vi har noe annet. Det er nemlig et penere ord på affeksjon og forstillelse: Kultur. Det er vår greie. Arne Næss sa en gang «Du kan godt være en intellektuell i Norge uten å være fjellklatrer – men du kan ikke kalle deg en norsk intellektuell». Smart. Shit, det er jo jeg som sier det også. Men det burde vært ham, for det er så riktig: Og jeg tror alle hadde vært tjent med å trekke fingeren opp av jorden og begynne å dyrke disse verdiene, ikke poteter.


10/2011

29


ARKITEKTUR

Fjellsiden er på grunn av sin utsikt, solforhold og nærhet til sentrum kanskje den mest verdifulle arealreserven i Norge. Terskelen for å gjøre noe her er imidlertid svært høy. Midlertidige inngrep kan være en mulighet for å utnytte dette potensialet.

Hva kan Bergen lære av Israels militærstrategier? Tekst E. A. Bolstad / E. Folgerø Foto OPA Form arkitekter I 2002 satte Israeli Defense Force (IDF) ut i livet en militærstrategi i kampene i Nabulus i Palestina som potensielt har stor overføringsverdi til en diskusjon om fremtidens Bergen. Gjennom å utvikle en ny og radikal forståelse av rommet de opererte i, skaffet IDF seg et fortrinn overfor sine militære motstandere. I sitt essay «Lethal Theory» beskriver Eyal Weizman hvordan denne romlige strategien («Walking Through Walls»), basert på en fullstendig fristilling fra den tradisjonelle forståelsen av byens gitte fysiske forutsetninger, ble satt ut i praksis. Ved å sprenge og slå seg gjennom tak og vegger og inn i private boligstrukturer, presset de israelske troppene seg gjennom den urbane teksturen i Nabulus – som gjen-

Handlingsrommet åpnes opp om vi går med på at bygg ikke er ment å stå til evig tid.” 30

10/2011

nom et slags overjordisk nettverk av huler. Ingen gater, dører eller offentlige rom ble brukt, men byggene imellom ble fullstendig mettet av militære enheter som beveget seg i et tilsynelatende irrasjonelt mønster. Strategien som ble brukt definerte en forståelse av byen ikke bare som et åsted for krigføring, men som selve mediet for de militære handlingene. «This space that you look at, this room that you look at is nothing but your interpretation of it. Now, you can stretch the boundaries of your interpretation …» – Brigadier General Aviv Kokhavi Det finnes en «skyggeverden» av militærakademier som har flere fellesnevnere med de tradisjonelle arkitektinstitusjonene, men som på mange måter driver bedre og mer velfunderte studier av urbanitet enn alle disse til sammen. I tilfellet med IDF har radikal romlig teori – utviklet av filosofer som Deleuze, Tschumi og Foucault – spilt en sentral rolle i utviklingen av strategien med «Walking through Walls». Forskjellen på de akademiske instituttene og de militære forskningsenhetene er muligheten som sistnevnte har til kontinuerlig å prøve ut sine teorier i praksis og videreutvikle teoriene på bakgrunn av disse erfaringene.

Den statiske byen? En by består i hovedsak av to lag; rom som har funnet sin endelige form, og rom som befinner seg i en overgangsfase til noe annet. Innenfor tradisjonell byutvikling består den offisielle og planlagte byen utelukkende av rom som har funnet sin endelige form. På grunn av den byråkratiske og politiske tregheten som er forbundet med å anlegge permanente innlegg i en by, gjør denne tankegangen Bergen til en statisk by. Joda, eksempelet med IDF er urovekkende, det er imidlertid også mulig å se en svært verdifull overføringsverdi: evnen til å lese det urbane landskapet med nye briller. Moderate vekstprognoser viser at vi kan forvente oss en vekst i Bergen på rundt 160.000 nye bergensere de nærmeste 30 år. Forutsatt dagens tetthet gir dette et om lag to kilometer bredt belte med boliger fra Nesttun til Åsane; i tillegg kommer arbeidsplasser, kulturtilbud og offentlige tjenester. Vi må belage oss på en mye mer konfliktfylt urban planlegging med høyere temperatur i tiden fremover. Tiden mellom et bygg går over i en byråkratisk og/eller politisk transformasjonsprosess og til det har funnet sin nye form, utgjør i mange tilfeller flere år. Store grep som bybane, svære offentlige bygg og andre store investeringer vil alltid ta lang tid, og det

er nødvendig at det gjør det. I disse mellomrommene oppstår det et vært viktig potensial for videreutvikling av byen. En forutsetning for å utnytte dette potensialet er at vi evner å se forbi det tradisjonelle skillet mellom permanent og midlertidig, og at vi innlemmer det midlertidige som en del av den offisielle byen. Den viktigste muligheten som ligger innenfor midlertidig arkitektur i Bergen er det økte handlingsrommet som åpnes opp om vi går med på at bygg ikke er ment å stå til evig tid. Dette gir byen et nytt og fleksibelt lag. Jonsvollskvartalet Tomrommene i byen som befinner seg i en limbo av politisk uenighet og passivt eierskap (tenk på Jonsvollskvartalet) eller som bare er glemt og oversett (tenk på plassen mellom Naboen og Vaskerelven), er mange når man først begynner å legge merke til dem. Dette gjelder også vedtatte sannheter som et Fjellsiden kun er forbehold de få og privilegerte, eller at noen ting bare er kommet for å bli. Dette er kjensgjerninger som det er like lett å bryte med som at gaten og byrommet er den eneste sfæren der IDFs soldater kan bevege seg i. Husk: mulighetene er kun begrenset av vår kollektive forestillingsevne.


FOTO: LARS BOTTEN/PALOOKAVILLE

www.hoie.no.

Du kjenner det med en gang. Dyner, puter, pledd og sengetøy. Fra Høie.

Studio.indd 1

22.09.2011 14:21:27


JULESHOPPING I STOCKHOLM ELLER GÖTEBORG! Med Skyways flyr du direkte fra Bergen og Stavanger til både Stockholm og Göteborg. Gå på julebord, kjøp julepresanger og besøk de stemningsfulle julemarkedene i Gamla Stan, Skansen og Liseberg. Billetter fra 597 KR. Se tidtabeller og book på skyways.se eller hos ditt reisebyrå. Velkommen ombord!

Vi kommer nærmere.


Møt Young Dreams. De blir større enn dine villeste drømmer. Tekst Håvard Nyhus Foto Øystein Grutle Haara I september i fjor fikk Mikal Telle, sjef i Tellé Records, som blant annet har Röyksopp, Annie og Kings of Convenience på samvittigheten, tilsendt et knippe mp3-filer han siden har omtalt som «den beste demoen jeg noensinne har mottatt». Demoen besto av fire spor og var signert Matias Tellez som «en stund, kanskje et halvt år, egentlig lenger … men du vet, det er vanskelig å si» hadde puslet med «noe litt større, noe mer ambisiøst» enn den mer beskjedne singer-songwriter-tradisjonen han lenge hadde forvaltet med kyndig hånd (Tellez ble blant annet Årets Urørt som 18-åring i 2008) hadde plass til. Nå var imidlertid tiden moden for å mønstre et større mannskap.

Med utestedet Vamoose! i Håkonsgaten som sosialt omdreiningspunkt og en så eklektisk gruppe artister som High Llamas, Brian Wilson, Stravinsky(!) og Waldo de los Rios(!!) som emulerte forbilder, ble Young Dreams – et noe løst definert bandkollektiv – sjøsatt. Noen spillejobber og sjøbein senere (og en genierklært musikkvideo signert Kristoffer Borgli) var det klart at dette var liv laga. Tidligere i høst ble de rangert som verdens femte mest bloggede band på den like trendsensitive som autoritative nettsiden Hypemachine. Det var for kontekstens skyld bare to plasser bak Rihanna. Musikkbloggen Refinery29 omtalte dem som et Fleet Foxes «put through chillwave delay pedals» og traff godt med den karakteristikken. På andre siden av kloden, i Australia, fulgte navngjetne Modular Records med. I

oktober inneværende år ble det klart at plateselskapet, hvis portefølje allerede innbefatter Cut Copy, The Avalanches, Yeah Yeah Yeahs, Tame Impala (Matias’ favoritt på selskapet) og The Though Alliance, vant rettighetene om verdensdistribusjonen (i Skandinavia vil Tellé Records selv besørge ekspederingen). Det er med andre ord på høy tid – noen vil si overtid – at NATT&DAGs lesere blir bedre kjent med bestanddelene i det som kan bli Bergens neste store eksportartikkel. For å lære gjengen å kjenne og få noen vitale data på plass, stilte vi derfor hele kollektivet til veggs. Ingen fikk reise seg før denne spørsmålsrekka var forsert: 1. Navn, årgang 2. Rolle/funksjon i Young Dreams 3. Andre musikk-/bandprosjekt 4. Dagjobb/utdanning

5. Hvor vokste du opp, og under hvilke sosioøkonomiske omstendigheter? 6. Er Young Dreams et band eller et kollektiv? Er det eventuelt en annen etikett som passer enda bedre? 7. Såkalte supergrupper – der bandet konstitueres av musikere som hver for seg har dokumentert sitt format i andre konstellasjoner – har historisk sett vist en lei evne til å være dårligere enn summen av talent skulle tilsi. Hvorfor stiller det seg annerledes med Young Dreams? 8. Om du fikk rekruttere én person – død, levende, kompis eller super stjerne – til Young Dreams – hvem? 9. Hvilken drøm har du vokst fra? Bla om! 10/2011

33


Marius Erster Bergesen Født 1991

Kan tenke meg å rekruttere Alexander von Mehren.”

Rune Vandaskog Født 1984

Funksjon i Young Dreams: Vokal, gitar, perkusjon. Andre prosjekt: The Gilded Lines. Dagjobb/utdanning: Bartender. – Jeg er vel det eneste medlemmet som vokste opp i rurale strøk. På en gård til og med. Det vil si jeg er den eneste som har lappen og kan utføre praktiske ting. – Kanskje begge deler? Vi er jo noen som ikke er del av livegreien, eller bandet om du vil, men som er en stor del av prosessen bak låtene. Og omvendt. Akkurat hva Young Dreams kategoriseres under er ikke så nøye. – Nå er jeg fortsatt usikker på hva en supergruppe er (alle band som har inkludert Eric Clapton?), men det har nok både sine fordeler og ulemper at medlemmer av en gruppe har vært «definerte» artister fra før av. Men jeg tror ikke i vårt tilfelle at det har noe å si for retningen musikken tar. Eller at definisjonen egentlig passer. – Kanskje Brigitte Bardot vil gjøre et comeback? Eller, da hadde kanskje Matias og Pablo fått sparken. – Drømmer ikke lenger om tung motorsykkel. Mellomklasse hadde holdt.

Jeg er den eneste som har vokst opp i rurale strøk og kan utføre praktiske ting.”

34

10/2011

Funksjon i Young Dreams: Trommer/ perkusjon. Andre prosjekt: Put Your Hands Up For Neo-Tokyo, Matias Tellez og Moi. Komponerer også egne låter. Dagjobb/utdanning: Studerer musikkproduksjon ved Noroff Instituttet i Bergen. – Vokste opp i enebolig på Skjold med foreldre og storebror. – Jeg ser på Young Dreams som et band sammensatt av musikere/kamerater som har funnet sammen med lidenskap for god musikk. – Jeg tror det er fordi alle medlemmene i bandet har samme visjon om hvilken retning vi vil at musikken skal ta. – Alexander von Mehren. – Fotballdrømmen …


Njål Paulsberg Født 1988

Funksjon i Young Dreams: Synth. Andre prosjekt: Put Your Hands Up For Neo-Tokyo, Advanced Language. Dagjobb/utdanning: Kinomaskinist. – Født i Hammerfest, oppvokst på Landås. Begynte med hip-hop og gikk gradvis over i annen musikk. – Young Dreams er et band. – Fordi fordelingen av kreative oppgaver ikke er jevnt fordelt. Bandet er ikke en supergruppe, men et band på samme måte som mange andre band vi er med i, nemlig hovedsakelig én persons visjon og idé. –
Jeg vet ikke, men det hadde vært temmelig morbid å rekruttere en død person til Young Dreams. – Ingen kommentar.

Det startet med Hammerfest og hip-hop.”

MATIAS TELLEZ Født 1989

Funksjon i Young Dreams: Produsent, arrangør, komponist, gitarist, synthist og kor. Andre prosjekt: Put Your Hands Up For Neo-Tokyo, Chris Holm, ThisGoesDisco! og Matias Tellez (soloprosjekt). Dagjobb/utdanning: Produsent og komponist. Jam på Vamoose! på mandager. – Barn av politiske flyktninger. Vokste opp i sosialboligene på Melkeplassen. Liten kåk med en god del folk, så mye av tidlig låtskriving ble gjort enten på do eller på soverommet til mor og far. – YD er ett band og ett kollektiv. Den kreative prosessen er mer som ett kollektiv der personer som ikke er med live gjerne er med i studio. Men jeg merker tendenser til at vi blir mer og mer som ett band. Nå har vi dessuten fått oss ett nytt studio, så nå kommer vi til å jobbe enda mer sammen i innspillingsprosessen. – Fordi de fleste i bandet allerede har sine prosjekter hvor de får utløp for sine ideer og låter. Da er det lite problematisk at det er jeg som står for den musikalske ledelsen her. – Tony Clifton som oppvarmingsact og korist. – Ingen. Jeg lever dem.

Jeg har ingen drømmer. Jeg lever dem.”

10/2011

35


Pablo Tellez Født 1991

Andy Kaufman som tour manager. Det hadde vært noe.”

Richard Myklebust Født 1979

Funksjon i Young Dreams: Gitar, vokal og div. Andre prosjekt: The Megaphonic Thrift. Dagjobb/utdanning: jobber i baren på Logen og Chagall, utdannet pedagog. – Vokste opp midt i bibelbeltet på Grim i Kristiansand. Pappa var bankmann og huset var stort nok til at jeg kunne bråke på gitar på rommet mitt uten at noen begynte å grine. – Det starta vel som ett kollektiv. Der Matias samlet en gjeng han følte han trengte for å lage det som summa i hodet hans. Så har det vokst opp og blitt ett band. – Problemet er vel egoene. Det som skiller oss fra dette er vel at man i utgangspunktet er kommet sammen for å farge Matias sin musikk. Derfor er det lite grobunn for store egoer. – Jason Pierce, mer stryk og galskap hadde kledd oss utmerket. – Penger.

Mer stryk og galskap hadde kledd oss utmerket.”

Funksjon i Young Dreams: Bassist. Andre prosjekt: MOI og Matias Tellez. Dagjobb/utdanning: Hjelle Bakeri og bassist. – Jeg vokste opp med to foreldre og to brødre i en leilighet på Melkeplassen. – Jeg ser på Young Dreams som et band med en leder, og absolutt ikke et kollektiv. – Fordi musikken er bra og ikke dårlig. – Andy Kaufman som tour manager. – Da jeg var liten hadde jeg en drøm om å bli kokk og astronaut. Men så ble jeg bassist.


Per Kristian Slåttli Født 1988

Funksjon i Young Dreams: Fiolin, perk, kor. Andre prosjekt: Forza, altmuligmann for Chris Holm, Asfalt strings. Dagjobb/utdanning: Livets skole. – Fostret opp på økologisk mat og zen og objektivitet går jo ikke an og sånn. Gikk på Steinerskolen og spilte fiolin i orkester da jeg vokste opp. Ble lei av å ikke kunne lese noter og spille klassisk da stemmeskiftet var på sitt verste, plukket opp el-gitaren og lærte meg hvordan man kan lære seg selv å spille. – Vi er vel et band som springer ut av et slags musikerkollektiv. – I Young Dreams handler det mye om å leve seg inn i visjonen til Matias og å dytte i samme retning. Don’t want no drama. Big up your brother. – Kristian Valen er jo inne på noe for tiden … – Den drømmen der du pisser på deg i søvne.

Jeg har sluttet å drømme at jeg pisser på meg.”

Chris Wolfe Holm Født 1985

Funksjon i Young Dreams: Vokal, gitar, diverse. Andre prosjekt: Bloody Beach, Chris Holm (soloprosjekt), The Alexandria Quartet. Dagjobb/utdanning: Bassist. – Vokste opp i en tipi på verdens ende på Tjøme. Klassebakgrunn: øvre middelklasse. – Vi vokser mer og mer i retning av et band. Matias lager fantastisk musikk med en god visjon og vi fargelegger. Men det er jo også noen som bidrar uten å være på scenen eller i øvingslokalet; Tekster, bilder og coverart, etcetera. Vi er kanskje entouraget til Matias. – Fordi vi er like gode som summen av talent skulle tilsi. Og vi henger sammen på fritiden. – Hmm. Vi er vel nok medlemmer nå. Men hvis jeg dør eller slutter, så håper jeg de andre verdsetter mine ønsker og erstatter meg med Jarle Bernhoft. – Jeg har oppnådd alle mine drømmer.

Om jeg dør vil jeg erstattes av Jarle Bernhoft.”

10/2011

37


Emilio Sanhueza Født 1986

Funksjon i Young Dreams: Tekstarbeid, studiokoring, klovn. Andre prosjekt: Nabovarsel + dj sanhueza. Dagjobb/utdanning: Master i litteraturvitenskap + A&R Nabovarsel. – Vokste opp på Landås under vanlige innvandrerkår. – Skatecrew. – Fordi Young Dreams egentlig er et skatecrew. – Steve Jobs. – Å klare Nollie Front Foot Kickflip.

Jeg vokste opp under vanlige innvandrerkår.”

Fredrik Vogsborg Født 1982

Matias er en slags sektleder.”

38

10/2011

Funksjon i Young Dreams: Vokal, gitar & perkusjon. Andre prosjekt: Casiokids, The Megaphonic Thrift, Syme. Dagjobb/utdanning: Musiker, ex.phil & livets skole. – Jeg vokste opp i et fint hvitt hus i Stavangers Beverly Hills; Eiganes. – Young Dreams er begge deler. Live er vi et band, og i studio jobbes det mer som et kollektiv, der Matias er en slags sektleder. Studioversjonen av Young Dreams teller mange flere medlemmer enn bandet som vanligvis turnerer og står på scenen. Jeg er faktisk usikker på hvor mange folk som er involvert. Det tallet har en tendens til å øke for hver gang … – Når sånne band skuffer, handler det mye om store egoer, og mangelen på vilje til å samarbeide om en felles ide. Så langt er heldigvis det et ikke-eksisterende problem i Young Dreams. Det er skremmende lite krangling, og mistenkelig mye godstemning. – Neil Young. – Drømmen om å bli profesjonell fotballspiller.


KONKURRANSE

JAKKE

Gr at i s inn på by :l a rm 2013

alle jakker er n ummerert

halv pris på by:l armpass 2012

k val i t etsp l a gg

kulhetsgrad: 9 ,7

fi n nes kun 20 j a kker

PÅ HVILKET TORG I OSLO HAR BY:LARM HOVEDBASE UNDER FESTIVALEN? Dette er den offisielle nummererte by:Larm-jakka. Om du vinner denne jakka får du halv pris på by:Larmpasset for 2012, du kommer gratis inn på by:Larm 2013 og du er med i trekningen av av et års gratis WiMP (Finnes 10 stk WiMP-abo. - 50% sjanse for å vinne). Nokia sponser også vinneren av konkurransen med en flunkende ny Nokia Lumia 800. Det finnes i tillegg 20 jakker for salg, samt hettegensere, t-skjorter og luer - alt i limited edition. Produktene er produsert av Resteröds for by:Larm og for å vinne eller kjøpe denne jakken klikker du deg inn på resterods.com/bylarm.

resterods.com/bylarm


Foto: Margaret M. de Lange

Bergen: Christiesgate 5, 55 32 50 00 Bærum/Kolsås: Brynsveien 140, 67 13 23 00 Drammen: Ellingsen Møbler, 32 83 39 31 Førde: Atle Naustdal, 57 82 13 76 Gjøvik: Kiil InteriørDesign, 61 24 73 80 Haugesund: In-Design, 52 72 90 52 Kristiansand: Møbelmiljø, 38 02 40 22 Kristiansund: Løkkemyrveien 1, 71 58 40 43 Lillestrøm: Voldgate 2B, 63 81 36 00 Moss: Ekholtveien 114, 69 02 06 00 Oslo/Skøyen: Karenslyst Allé 7, 22 55 71 08 Ski: Åsenveien 8, 64 85 09 20 Stavanger: Marieroveien 21A, 51 88 18 88 Trondheim: Dyre Halses gt 1B, Solsiden, 73 50 70 90 Tønsberg: hjørnet Tollbodgaten/Storgaten, 33 33 27 00 Ålesund: Smibakken 3, Breivika, 46 62 30 01 Stockholm: Regeringsgatan 65, 08-214170 Göteborg: A&Co, 031-7730100 For mer informasjon: www.slettvoll.no


komfortable klær til minneverdige juleforestillinger

Strikket jakke Skjørt Strikket tightS

strikket hettejakke kr 299,- / kr 349,-

kjole kr 299,- / kr 349,-

blomstrete kjole kr 329,- / kr 379,-

kr 299,- / kr 349,kr 279,kr 229,- / kr 279,-

blårutete skjorte kr 229,- / kr 279,-

blomstrete skjorte kr 229,- / kr 279,-

Xhibition, Småstrandsgaten 3, 55 31 76 00. Bli medlem i vår kundeklubb på poppluss.no


KLUBB

Bortskjemt og bortgjemt TEKST Anders Gogstad Lite tyder på at 2011 vil bli husket for å være noe særlig eksepsjonelt år på utelivsfronten. Har det egentlig forekommet noen høydepunkter i det hele tatt i løpet av dette året som vi nå legger bak oss? Selvsagt har det skjedd masse, men vi begynner å bli godt vant og passe kresne slik lavprisflyene hele tiden shipper alskens DJ-er inn til byen. Men det må mer til. Stedene rundt krysset Nygårdsgaten/ Christies gate har blitt den nye magneten for uteliv, men den eksplisitte klubbaktiviteten har uteblitt. I stedet observerer vi at krysset har blitt arnested for en hybrid i grenselandet klubb/bar, en bastard vi for øvrig ønsker velkommen. For rene klubblokaler må vi lenger bort i gaten – til Smaksverket og forhenværende Electric Café. Det som startet så bra tidligere i år ble mer eller mindre fadet ut, fordi, som arrangør Moberg sier: «plassen var ikke tilpasset for den slags». Det samme gjelder for Bølgen &Moi, der Teddy Touch var residerende. Synd, fordi ruten via Bølgen, og enda lenger bort, Jassbox på Terminus (som også forsvant), og ned mot «krysset»

og bort mot Vamoose og Baran, fungerte så bra. Men pytt. I stedet har sentrum-nord tatt seg opp med Kosmo, Vågen, Krystall, Folk&Røvere og Victoria som ledestjerner. For ikke å glemme den gjetordomsuste, multikulturelle og vesle baren Sanaa i Marken (en skjult skatt!). Imens har de etablerte arrangørene i byen som vanlig levert full pakke på bortimot hvert eneste arrangement, men igjen, kanskje har folk blitt for godt vant. Jeg ringer DJ Nuteq (twitter.com/djnuteq): – 2011 har vært et gjesp, sukker han. – Jeg føler at det kanskje er på de små barene/kafeene det skjer noe ok fra tid til annen ... 2012 bør bli en opptur. Om noe peker seg ut i året som gikk så må det være klubbdelen på distriktsfestivalene, slik som Utkantfestivalen, Bygdalarm og V.A.K.K.E.R. i sommer. Både EKKO og Pikselfestivalen er med å representere klubb-som-idé; en øvelse der en går bak materien. Ikke minst kom dette til syne under årets utgave av festivalene. Når klubberne blir voksne, la oss anslå fra 28-oget-halvt og oppover, så er de ikke lenger like hyperaktive på dansegulvet. Felles for årets

EKKO- og Pikselpublikum er at de sitter; de sitter på gulvet(!). Enn så lenge uteblir klappstolene på disse arrangementene. Seniorklubberne går altså mot en ny fase: fra bevegelsesmusikk mot en mer forestillingsorientert klubbmusikk, i en romløsning basert etter black box-og white cube-prinsippet. En annen tendens vi ha sett, og vil trolig se mer av, er at klubbarrangørene, utestedene, og festivalene markerer seg selv som headliner når noe blir arrangert. I mangfoldet av artister følger ikke alle med på alt, og da er det enklere å forholde seg til én arrangør. På denne måten blir eksempelvis «Bergenstronika» en (tenkt) knagg der publikum setter sin lit til arrangøren og stoler på at det som skjer vil bli bra – uansett hvem som står på plakaten. På samme tid ser vi at et økende antall sponsorer blir involvert vil ha sin del av kaken. Snart får vi klubbfestivaler der logoer til teleselskaper og energidrikker krever å ha svære bannere på scenen mens artistene spiller. Uff. Altså, kultur og næring trenger hverandre, men må aldri invadere den andre fullstendig. Hør, hør! Vi tar et raskt blikk på kalenderen: Fredag 2. desember er det klart for Den Store

Pønkefesten Vol 5. på Hulen. Denne kvelden braker flere generasjoner pønkere og likesinnede sammen og lager et rabalder som når nye høyder hvert eneste år. Husbandet er som vanlig Teenage Kicks. Anbefales! Dagen derpå, lørdag 3. blir det jamaicavibber med Aargh!! Sju Fjell Bergsystem på Victoria. Vi regner med at varene blir levert som alltid (pun intended). Lørdag 10. desember er det klart for CAN’T TOUCH THIS på Kosmo. Denne gangen blir det live opptreden med to av Oslos up-and-coming hip hop-grupper, Danny & Pumba og Emire Og Lillebror. Før og etter konserten spiller naturligvis den residerende Teddy Touch. Uka etter, lørdag 17. desember på Kosmo er det tid for Ploink! med den store technofesten: Alan Fitzpatrick (DRUMCODE) som på rekordtid har satt Storbritannia tilbake på klubbkartet. Staben med Thomas Urv, VJ BN og undertegnede på strobe, kjører den vanlige formelen pluss overraskelser. Og for all del, husk Kvilsestove på onsdager, Café Opera som ukens nullpunkt enten for klubbsfærens opp- og nedturer, eller rundturer. Over og ut!

La oss få orden på terminologien først. Heilt sidan publikum for første gong høyrde begrepet «Free Jazz» og møtte opp i påvente av gratis jazzmusikk, har dette skapt forvirring. Det er eit mylder av navn. Pling-plong er ein grei nemning dei enklaste sinn kan bruke, men avisas meir oppegåande lesarar veit sjølvsagt å nyansere sjatteringane; frijazz, impro, støy, avant garde, friimpro, og alle i kor no: BER-LIN-RE-DUK-SJO-NIS-ME, takk. «Det høres ut som om sangen held på å slutte – heile tida», sa ei venninne til meg

ein gong. Ho hadde gjerne sax-outroen på ei eller anna 90-tals sviske som referanse. Mangelen på vokal var uforståelig, og eg får stadig spørsmål om kven som syng i bandet mitt (ingen). Den konstante forandringa i musikken ser også ut til å frike ut meir enn den fascinerer. Mang ein entusiastisk publikummar, kanskje inspirert av ei kunsthistorieforelesning til å oppsøke abstrakt kunst, går frustrert ut av Landmark i mangel på å finne noko å holde fast i. Ingen stram rytmikk, ingen melodi å synge med på. Og så satt alle sammen! Man skal jo stå på konsert. Mangelen på repetisjon i fri musikk er vanskelig for folk. Tanken på at det aldri står stille, berre går vidare og vidare og vidare krever noko av lyttaren. Vilje. Ikkje velvilje. Men vilje og tålmodighet til virkelig å opne slusene og ta i mot. Frykta for å vere dum, er enda større. Du er redd for at det er noko du ikkje forstår. Du tenker at alle andre, som sitt der med ingefærølen sin og lukka auger, med abrupte nakkebevegelsar, dei har skjønt det, dei er intellektuelle og har mykje høgare kulturell kapital enn du nokon sinne kan drøyme om. Du kan gløyme å få ein god opplevelse under dei vilkåra. Men her er ein hemmelighet, frå det djupaste indret av frijazzen, ein hemmelighet så stor at den har vore nedlåst i eit hvelv i Vatikanet sidan 1959: Det er ingen som forstår det.Det er ingenting å forstå. Syns du frijazz er bråkete? Vel, så kanskje du har vore på ein skikkelig bråkete konsert. Syns du frijazz er drit? Kanskje du var på ein drit konsert. Det finst mange av dei. Fri improvisasjon er ein metode, ikkje ein sjanger. Frijazz kan svært ofte vere ekstremt dogmatisk og ufri. Men i virkelig fri improvisasjon, og eg meiner virkelig fri – då er alt lov. Discobeats, akkordprogresjonar som går satslæra ein høg gang, spontan dans under flygelet, melodiar som får deg

til å gråte. I tillegg er du med på prosessen. Du er ein del av skapelsen av ny musikk, der og då. Det er nytt, kvar gong, og dette kan komponert musikk aldri gjenskape. Halve byen spelar i band inspirert av Sonic Youth. Eit band som ikkje berre langt på veg har basert karriera si på nyanserte lydveggar, gjort mulig blant anna ved ei endevending av korleis ein effektpedal kan brukast, men som også har sterke linkar til impromiljøet. Dette er ingen forskjell mellom dette og måten mange i pling-plong-bransjen jobbar; med fokus på teksturen i lyden, meir enn den bestemte akkorden. Dei aller fleste band jammar på øvingane. Det er ingen forskjell på handlinga å jamme og fri improvisasjon. Forskjellen er at rockeband jammar for å destillere seg fram til ein ny låt, medan impromusikarar øver heile dagen for at kvar jam skal vere den beste musikken dei overhode har kapasitet til å skape. Trass desse åpenbare parallellane, er det svært lite av Bergen sitt kreative musikkmiljø å sjå på ein konsert med eksperimentell musikk. Er dei klar over likskapen? Når gjort bra, og presentert rett, er frijazz for folk flest. Eg er overbevist om at alle med berre tendens til opent sinn, kan få vannvittig gode opplevelsar av den utskjelte frijazzen. Og mange gonger er det elendig. Men sånn er det med all musikk. Eg har brukt opp plassen og det blei visst ikkje plass til plateanbefaling denne gongen. Men som ein venn av meg i popbransjen påpeika; det er ingen som vil gi ut plate på slutten av året, fordi snart vil det vere 2012 og så ser ein bak på coveret at det står 2011, og då er det allereie gammaldags. Det er harde tider. Når det gjeld konsertanbefaling, så vil eg oppmuntre alle til å gå på noko de ikkje er sikker på kva er. Kva som helst. Og lytt, ikkje tenk så masse.

JAZZ

Jazz we can! TEKST Øyvind Skarbø Det har kome meg for øre at det finst folk der ute som ikkje likar frijazz. Dette må vere ei misforståing. What’s not to like?!? For å prøve å hjelpe dei som ikkje har skjønt det, inn på den rette sti, skal eg her enkelt og greit forklare kvifor frijazz er bedre enn all anna musikk til sammen (dette blir jo allmennkunnskap for dei aller fleste, så berre hopp rett til plate- og konsertanbefalingane om det blir kjedelig).

Øyvind Skarbø er trommeslager med base i Bergen. Han spelar i banda 1982 og BMX og med en drøss andre. Han er NATT&DAGs jazzskribent og driv elles konsertserien Øyvind Jazzforum. 42

10/2011


RESTAURANT

MØRKE GLEDER Boha Vaskerelven 6 Som så mange andre anstendige restauranter blir også Boha i julebordsesongen til et hønsehus for utspjåkete shippingansatte og fulle tannpleiere, men bortsett fra dette er restauranten vel verdt et besøk. Deler av det dystre, noe uskjønne interiøret kan virke avskrekkende fra gaten, men får du først satt deg ned i det daterte, totusentalls- og syttitallspregete miljøet, blir stemningen langt bedre. Det mørke lokalet får nesten litt klasse, og utsikten til fotgjengerne i Vaskerelven viser seg nesten å være underholdende. Betjeningen har alltid vært vennlig og profesjonell på Boha. Om en ikke vil gå for en ambisiøs seksretter til 675 kroner, finnes mange av de samme rettene på á la carte-menyen. Ytrefilet av reinsdyr med sauterte rotgrønnsaker og einebærsaus er for eksempel en perle av de sjeldne. Bløtt, rødlig viltkjøtt med smakfulle, passelig harde grønnsaker er spesielt minneverdig når kjøttet ikke kunne vært mer perfekt. Stekt

entrecôte med brie og daddelsaus (290 kroner) er tilsvarende fint tilberedt, selv om ostens litt for gummiaktige konsistens minner om noe som Tine masseproduserer på Dovre. Men en fyldig Barbera d’Asti Selezione Luca Roagna fra 2009 (430 kroner) er en strålende rødvin som først og fremst vitner om at Boha serverer ypperlig mat på høyt nivå. Prisen på hovedrettene tilsier samtidig at det hadde vært bedre å gå for seksretteren. Dessverre går det ikke like bra med desserten. Sukkerbrød med multesyltetøy og karamellis (160 kroner) ender i grøften, for den seige konsistensen leder tankene hen til bakverk som er bråtint direkte fra fryseboksen. Kelneren gjør på sin side alt rett og insisterer på at desserten er nylaget, men en restaurant som Boha burde være for god til å gå på slike banale blemmer. Ukrainske blondiner som roter seg ned fra Onkel Lauritz for å røyke, gir restauranten et eksotisk preg utover kvelden, og når julebordene går mot slutten, har diskresjonen på Boha snudd til løssluppen partystemning. Spis på Boha, men vent til etter nyttår. Horowitz

er så gjennomført at det er meningen vi skal spise med fingrene. Men noen minutter etter maten ankommer, blir vi likevel allernådigst og skjødesløst tilgodesett med bestikk. Det verste med TGI Friday’s viser seg under alle omstendigheter å være maten. Det har aldri vært mer fokus på mat i Norge enn i dag, men likevel utsetter folk seg for TGI Friday’s overprisete frekkheter og smakløse halvfabrikata. Menyen antyder at det virkelig finnes gjester som frivillig betaler tre hundre kroner for en biff, som selv ikke Robert Scotts døende sledehunder ville satt pris på («Cajun Cream Beaf», 298 kroner). Tilbehøret, noen ynkelige kvaster bløt brokkoli og en helt anonym potetmos, minner ikke om annet enn lunkne rester fra et avdanket storkjøkken. Løkringer, spare ribs med sukkerholdig «Jack Daniels-saus» farget som motorolje (229 kroner), og et «Fajita Tower» med samtlige ingredienser hentet fra Rema 1000 (219 kroner) hensetter Horowitz i en tilstand av deprimert fremmedgjøring.

I forsøket på å pille ut fyllet i fajitaen fra et upraktisk, treetasjes non-food-stativ fra Nille, blir måltidet bare til en trist refleksjon over hvordan verden vil bedras. Noen flasker Miller’s til å skylle ned tristessen bekrefter Monty Pythons gamle vits om likheten mellom amerikansk øl og sex i en kano: It’s fucking close to water. Høy, dunkende eurotrance gjaller mellom de lunkne fajita-tårnene i lokalet. Horowitz roper banneord til sine eks-svigermødre gjennom noe som må være Absolute Kongeparken russehits fra 1996. En skjønner hvorfor Joey Tempest i sin tid stod så bredbeint i laserregnet på scenen: På vei mot synthpopens undergang måtte han sette sjøbein på sin private danskebåt. Et besøk på TGIF er til sammenligning en adskillig større estetisk og kulinarisk påkjenning for normalt utrustede mennesker. TGI Friday’s bidrag til å gjøre Bergen til en ulevelig plass er vel gjennomført. It’s the final countdown. Horowitz

4

Sivilisasjonsbruddet TGI Friday’s Nedre Ole Bulls plass 4 På grunn av drittmuzaken som kronisk pumpes ut på hjørnet av Christies Gate og Ole Bulls Plass, har Horowitz i mange år gått store omveier rundt TGI Friday’s. Etablissementet har fra første dag påtvunget verden sin heslige estetikk, og et besøk på restauranten overgår dessverre alle slemme mistanker om stedets manglende kulinariske nivå. Formålet med å skrive om TGI Friday’s må derfor være å få samtlige ansatte til å si opp jobben sin i protest mot den elendige maten og det skandaløse forretningskonseptet. Når Horowitz og hans eks-svigermødre ankommer lokalet, bedøves synsfeltet umiddelbart av grelle farger og stekeos. De ikke særlig klassiske synthlinjene fra Europes The Final Countdown dundrer ut fra høyttalerne, og dermed kommenterer TGI Friday’s sin egen miserable situasjon: Vårt samfunns fremtidige apokalypse ligger til enhver tid

1

44

10/2011

og gjærer i frityrgrytene her. I dette redselskabinettet, hvor interiøret prøver å vise til et innbilt minste felles multiplum av nostalgiske konsumsymboler, telles det ned mot undergangen. Will things ever be the same agaaaain? Med danskebåten TGI Friday’s, der evig fredag er evig mandag, skal vi sammen gå ned i dypet, redningsløst fortapt i et hav av transfett. Finnes det livbåter her, er de trolig formet som banansplitter. Adorno har altså rett: Det finnes intet ekte liv i det falske. I det minste er utsikten fra vindusbordene halvveis interessant: Blasert skoleungdom og narkomane striler venter lengselsfullt på busser som kan få dem vekk fra dette Bergens verste hjørne. Klientellet er en blanding av støyende tømrerlærlinger, festlige kusinemiddager og gledeløst kontorpersonell. Rundt dem surrer polkagrisstripete servitriser, som om restauranten kun ansetter unge piker på grunnlag av vedlagt bilde i jobbsøknaden. I noen øyeblikk lurer Horowitz på om det sivilisatoriske regresjons-konseptet


Smaulesing

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

ER? D I E B R A D E FRIVILLIG M snakke n å trenger ma r e g n a g n e No an være ting. Du k e g i l e k s n om va ndre tter når a y l m o s n e d . renger det virkelig t ere S søker fl Kirkens SO re. medarbeide frivillige 8 45/ på 55 32 5 s s o t k a t n Ko kensorgvin@kir j b , 4 5 6 3 sos.no 941 8 w.kirkensw w r e l l e sos.no i januar s starter r u k v i s n e t In

Brakkebygrenda av Thomas Cook Da vi var i den begivenhetsløse italien ske byen Viareggio på togreise gjennom Europa var mitt høydepunkt kanskje togstasjonen. Bak det som lignet et viltvoksende kratt av sykler og Vespa-mopeder sto den ferskenfargede funksjonalistiske bygningen i solen. Art deco-detaljene spesielt sendte tankene til den arkitekturen som står igjen etter franske imperialistmyndigheter i forhenværende nordafrikanske kolonier og protektorater: lyse skygger fra en mørk fortid. Veggene i togstasjonen var utsmykket med fantastiske malerier, hvis motivkrets tilsynelatende henspilte på lokale tradisjoner, jordbruk, natur, folkeliv. At praktbygninger blir gjenstand for kunstnerisk utsmykning er slett ikke uvanlig, verken her eller der. Under det noen har valgt å kalle fresko-epoken i norsk kunsthistorie så man stadig mer eller mindre monumentale monumentalmalerier være en del av oppførelsen av offentlige byggverk: rådhus, skoler, kirkebygg, biblioteker. Fra Bergen kjenner vi Axel Revolds veggmalerier i Børsen, fullført i 1923. Som for liksom å gi disse børsmeglerne et lite dytt i siden, herfra kommer disse sedlene du har i lommen, viser det over flere vegger store kunstverket «Varebytte» hvordan fisk hentes ut fra havet, prosesseres, eksporteres, varer bytter hender, vi selger fisk og får korn tilbake, dette er grunnlaget for formue og velstand. Sirkelen sluttes, inkarnert i penger på byens børs; en av byens kjøpmenn, kledd i sort dress, spaserer bestemt mot børsen. Kaster sigaren på trappen utenfor, går inn døren med hatten på hodet og kofferten i hånden, de siste tiders aksjespekulasjoner har vært verdt risikoen, han kan innkassere tusen kroner. Nesten et århundre senere, og byens børsbygning er inntatt av turistinformasjonen. Selve børsen er flyttet til hovedstaden, og det nærmeste man nå kommer noen børs er den brune puben for evige sjømenns sorger som inntil for noen år siden het Børs kafé. Tidene bringer med seg forandringer, tiden er forandring. Børs kafé blir Vågen pub, eller noe

lignende (skjønt, klientellet er vel noenlunde det samme), Bergen Børs blir Turistinformasjonen. Eller, nå har vel også denne aktiviteten opphørt her, og turistinformasjonen har flyttet til midlertidige lokaler på Fisketorget, i påvente av nye lokaler. Nå holder de til i brakker som ligner gatekjøkken på perifere fergekaier, den gråmalte brakkefasaden kontrasteres av heslige skilter i oransje og grønt. Fisketorgets tilstand er et sorgens kapittel, og har vært det lenge («Når du først er i Bergen må du dra på Torget og spise rekesmørbrød!», predikerte min tante til min fetter da han skulle komme på besøk for en tid tilbake; den myke plastfolie-mumifiserte bagetten fylt med reker i lake gjorde anbefalingen til skamme). Foran en postmoderne åttitallspastisj av en sjøbod – neonlysbefengte Zachariasbryggen – forhandler torghandlere sine varer på en sammenrasket markedsplass av provisoriske boder, partytelt, brakker og campingvogner, på en slette av asfalt. Og det enorme spriket i vareutvalget som tilbys gjør det slett ikke bedre: Reker i lake, kortreist gårdsmat, lusekofter, zippolightere. Distansen mellom nyfisket krabbe og kinesiskprodusert billigmerchandise er jo egentlig enorm – det er et gap av åndsforskjell mellom de to – men på torget går de hånd i hånd. Nå vil man likevel denne typen torgvirksomhet til livs, og idet en smal toetasjes bygning i glass og metall oppføres hundre meter unna dagens basarplass aner man – etter mer eller mindre forpliktende uttalelser fra de med ansvar for byens styre og stell – at kun de som oppfyller visse betingelser om kvalitet og relevans vil få tilbudt leiekontrakt i Det nye torget. Slik er det rimelig å anta at Bob Marley-effektene og de av fastfoodsjappene som virkelig er far fetched skyves ut i kulden. Trodde jeg, inntil jeg leste avisen i morges, og utsagnet fra en talsmann fra torget: «Vi skal fortsatt ha et levende fisketorg, også med blomster, frukt, gensere og alt det andre vi er vant til», sa han. Slik slipper vi altså også i fremtiden å løpe rådville rundt i byen på jakt etter Iron Maiden-t-skjorter, Bob Marley-flagg og. Men en brakke eller to blir vi da i det minste kvitt.

Nyfisket krabbe og kinesiskprodusert billig merchandise – på torget går de hånd i hånd.” Smaulesing er en ny, slentrende spalte om bylivets tun, luner og laden. En hyllest til byen som skapning, masse, organisme og møteplass. Skribenten driver til daglig bydelskafeen Nobel Bopel på Møhlenpris. 46

10/2011


NATTJAZZ TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

jORDEN RUNDT OSLO – MADRID - LIMA // BUENOS AIRES - AUCkLAND - SYDNEY - SAIGON // FRA kR. 17.450,BEIjING - OSLO

NATTJAZZ MED ADRESSEENDRING Flytter til Vågsbunnen/Skostredet TEKST REDAKSJONEN Røkeriet og andre deler av USF Verftet bygges om til å bli Bergens beste konsertarena neste år, og i den anledning flytter Nattjazz hele festivalen til et av byens kuleste nabolag, med Skostredet som naturlig sentrum og festivalgate.

 – Nattjazz har veldig sans for den atmosfæren aktørene i området har klart å skape, sier festivalsjef Jon Skjerdal – Vi gleder oss til å bli en del av dette sam-

tidig som vi bringer med oss all den musikalske kvaliteten Nattjazz er kjent for. Det blir en utrolig fest, og et lite ekstra løft for et område som også Byantikvaren og Bergen Kommune har som satsningsområde. Korskirken, Banco Rotto, Galleri 3.14 og Lydgalleriet i Østre Skostredet er en del av de lokalene som skal tas i bruk til konsertene. Det store samlingspunktet blir en ny stor utescene med tak som bygges i forbindelse med festivalen. Den vil ligge på parkeringsplassen mellom Skostredet og Domkirkegaten.

OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY AUCkLAND - LOS ANGELES - OSLO FRA kR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIjI AUSTRALIA

FRA kR.

9.450,-

NEw ZEALAND

FRA kR.

9.250,-

FIjI

FRA kR.

10.450,-

SURFEkURS 5 DAGER SYDNEY FRA kR. 3.990,BYRON BAY

LATIN-AMERIkA ARGENTINA

FRA kR.

7.600,-

BRASIL

FRA kR.

6.500,-

PERU

FRA kR.

8.650,-

SPANSk SPRÅkSkOLE I BUENOS AIRES FRA kR. 2.550,7 DAGER TRADITIONAL INkA TRAIL FRA CUZCO FRA kR. 3.150,4 DAGER

AFRIkA kENYA

FRA kR.

5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR.

6.250,-

TANZANIA

FRA kR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI TIL ZANZIBAR FRA kR. 8.790,10 DAGER

O, jul med din delte glede Vi har hver vår måte å feire jul på, men alle trenger vi å bedøve sansene. TEKST Håvard Nyhus Det er premisset bak juleutgivelsen til to av stallhestene på Fysisk Format: Haust og Okkultokrati. – Enten det er med litt for mange blomstrende julestjerner, litt for mye kanel i gløggen eller litt for ivrig akevittklunking. For oss er det ett lim som gjelder i juletider: det asosiale limet, forklarer Vebjørn Guttormsgaard Møllberg i Haust. – Riktignok er limtubene stort sett de samme året rundt, men det er likevel noe eget med tubebruk i den mørkeste tiden av året. Å ta seg en privat hyrdestund og finne

høytidsroen; å beskue de fargerike hallusinasjonene på baksiden av øyelokkene; å fordype seg i stjernevrimmelen inne i limkorken. Sjutommeren Black Hole Xmas byr på coverlåter og originalskrevet materiale. Haust med den hyggefornektende lille trallen «No Christmas» som etterfølges av en tolkning av Stooges’ juletregrønne «No Fun». Okkultokrati på sin side, drar en uventa glam-vending: – Vi slår til med en låt som kan beskrives som «Bohemian Rhapsody» for utskuddene, sier Black Qvisling i Okkultokrati. – «All I Want for Christmas is Glue» er julehymnen for de som ser flyvende reinsdyr hele året.

jOBB FRIVILLIG MED hVIT hAI FRA kR. 4.650,I CAPE TOwN 7 DAGER

ASIA INDIA

FRA kR.

4.750,-

VIETNAM

FRA kR.

6.550,-

BALI

FRA kR.

6.550,-

jOBB FRIVILLIG MED PANDAER OG OPPLEV FRA kR. 12.500,kINA 14 DAGER

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

Plata ble sluppet 25. november. Omslaget er ved tegneserietegneren Esben S. Titland. Fysisk Format er Platebutikken Tigers plateselskap.
Utgivelsene distribueres av Musikkoperatørene og Phonofile. www.fysiskformat.no

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

10/2011

47


LITTERATUR CAPPELENS FORSLAG TIL LESNING:

...?

Tarkovskis Stalker, filmatiseringen av Roadside Picnic

Piknik ved veikanten Tekst Andreas Cappelen

Det er mange ting du kan bekymre deg over

Det er utrolig irriterende når uten omjordiske besøker «den blå planeten» for en lunsj i det grønne uten å rydde opp etter seg. Strugatsky-brødrenes Roadside Picnic (1971) fortelles av Redrick Schuhart, speider i en av «besøks-sonene» som er forvandlet til et vitenskapelig terra incognita; ukartlagte territorier okkupert av «so-so’s», «black sprays», «death lamps» og «meatgrinders». Med én til tre i overlevelsesodds begir speiderne seg inn i områdene for å forsyne det sorte markedet med etterlatte utenomjordiske artefakter. Schuhart beret-

ter om dattera med hår over hele kroppen som sammen med sin for lengst døde farfar sitter oppe og skriker om natten. Roadside Picnic er russisk sci-fi strippet for supervåpen, killer-robots og supernovas. I stedet får leseren servert en historie fortalt gjennom åtte år av en antihelt uten laboratoriefrakk. Vitenskapelig sjargong byttes ut med en mytologi konstruert av desillusjonerte stalkere som forserer et fiendtlig landskap på jakt etter Ønskebrønnen. Strugatsky-brødrene beholder roen gjennom hele den 120 sider lange teksten og leverer en seig, men intens og filosoferende historie om menneskets kosmiske ubetydelighet.

HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Sosial, seksuell, kosmisk og kvantefysisk periferi Tekst Pil Cappelen Smith I midten av kulturen skjer det ikke all verden. Der rår first world problems, og det er sjelden noe viktig på spill. Man skal heldigvis ikke langt ut i mørket utenfor konsensusens varmende leirbål før man støter på all slags avvikere, og takke faen for det. Utkanten rommer det anstøtelige, det uakseptable, det kontroversielle. Minoritetsstemmen. Det man må lete seg frem til. Der ute finnes folk som for eksempel Jean Genet. Genet (1910-1986) levde hele livet i absolutt opposisjon til de rådende moralske verdiene, og dyrket konsekvent alt som var heslig for borgerskapet i sine bøker og sitt liv. Han var horesønnen som selv ble en hore, punk i ordets opprinnelige forstand. Som bastard og homoseksuell ble han avvist av samfunnet, men Genet reagerte med å oppsøke fornedrelsen med grådighet. Den selvbiografiske Tyvens dagbok beskriver en tid i Genets liv der han levde som tigger, tyv og rent boy i de periodene han var ute av fengsel, men han

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

48

10/2011

beklaget aldri sin outsiderstatus. Tvert imot er uteliggertilværelsen for ham fylt av skjønnhet; forræderiet er den høyeste dyden og brutalitet og ondskap estetisk idealer. Dette framstår ikke bare som en overlevelsesmekanisme, slik for eksempel kunstneren Bob Flanagan brukte S/M for å ta tilbake eierskapet til kroppen sin fra den smertefulle sykdommen cystisk fibrose (dokumentert i filmen SICK: The Life & Death of Bob Flanagan, Supermasochist.) For Genet satte inn alt på å være den generøse tyven, the happiest hooker, putebiternes skamløse skytshelgen. I rennesteinen er han akkurat der han aller helst vil være; det er der livet gir mening for ham. Misjonen hans om å pervertere alt det konvensjonelle er et personlig heller enn et ideologisk prosjekt. Nå som bekjennende litteratur er blitt så presentabelt, og fascinasjonen for det trivielle virker endeløs kan det være interessant å se hvor lista er lagt av en vrengt sjel som faktisk har levd et kontrært, oppsiktsvekkende liv. Man leser ikke Genet ustraffet, er det blitt sagt. Godt å vite at det fins lesning som bærer i seg en risiko for et eller annet. Det må da telle for noe.


TEGNESERIE

Apefjes

TEKST Aksel Kielland GANGES#4 Kevin Huizengas Ganges er kanskje den beste hefteserien som kommer ut i USA akkurat nå. Den eneste konkurransen kommer fra C.F.s POWR MASTRS og Jaime Hernandez sine sider i Love & Rockets, og hvilken som er best avhenger av hvilken dag det er og hva man ønsker at en tegneserie skal være. Ganges handler om Huizengas gjennomgangsfigur Glen Ganges som sliter med å få sove (med unntak av #2, som i stor grad er viet ordløse skildringer av et fantastisk bisart dataspill). Et eller annet sted i forstads-USA, virrer den søvnløse Ganges rundt i en overtrøtt ørske, fortapt i en labyrint av drømmeaktige hallusinasjoner og tilfeldige faktaopplysninger. Huizenga bruker dette utgangspunktet til å skape sekvenser som er blant det absolutt ypperste mediet har produsert de siste tiårene; dette er tegneserier man ser på og studerer like mye som man leser. Ganges er en av disse sjeldne tegneseriene som ved sin blotte eksistens – og uten at spørsmålet i det hele tatt har blitt stilt – forklarer hva som er poenget med å lage og lese tegneserier.

SHOW ME THE MONKEY Denne spalten har tidligere skrevet om Sigbjørn Lilleengs «nært forestående» utgivelse Generator. Nå har det seg imidlertid sånn at Lilleeng har vært opptatt med bokprosjektet Apefjes, hvor han sammen med Tor Erling Naas har laget en ungdomsfortelling som er halvparten tegneserier og halvparten prosa. Selve historien er litt for målgruppespesifikk til at det føles riktig å dytte tommelen i den ene eller andre retningen, men tegnemessig er det flotte saker. Lilleeng har tonet ned Brian Lee O’Malley-påvirkningen en smule, og smeltet den sammen med sine post-Paul Pope-ske tendenser. Resultatet er et produkt som visuelt sett lover særdeles godt for fremtiden. Når det gjelder leseropplevelsen må man konsultere nærmeste trettenåring. INHABILITETSHJØRNET PRESENTERER De siste årene har Natt&Dags stolte mangeårige tradisjon med å hylle og promotere arbeidet til skribentenes nære venner havnet litt i skyggen av en noe mer tradisjonell tilnærming til inhabilitet og gratisavisjournalistikk. Så for å forhindre at denne arven går i glemmeboka, skal jeg koste på meg å promotere noe jeg

The only reason they call this The White House is ’cause there ain’t never been no real brothers up in here!” – Johan Galtung selv har vært med på å stelle istand: Årets siste nummer av det feministiske tidsskriftet Fett inkluderer et julehefte med nytegnet materiale av tegneserieskapere som Christopher Nielsen, Mats Jonsson, Henrik Bromander, Connor Willumsen, Molly O’Connell, Emelie Östergren og Ines Estrada. Alle tegner – naturligvis – noe som har et eller annet med noe kjønn og noe greier å gjøre, og resultatet er heller spektakulært. Willumsens seks sider er Flottansson Jr. III. Noen må gjerne kalle det «årets norske antologi», det føles litt drøyt å måtte gjøre det selv. Apropos Det hvite hus; hvis det fortsatt er noen der ute som ikke har lest Steven Weissmans Barack Hussein Obama på WhatThingsDo.com bør man ta turen sporenstreks. Samtidig kan man hive seg på Amazon og eBay – eventuelt sin lokale tegneserieforret-

ning – for å sikre seg Weissmans samlede ouevre, fra Lemon Kids til White Flower Day og Olaf Oedwards, Kid Firechief-stripene (feat. DJ Diaper & MC Nu-Born) i Gilbert Hernandez’ barnetegneserier-for-voksne-antologi Measles. I gode nyheter er det verdt å nevne at Harvey Pekars enke Joyce Brabner nylig maktet å samle inn nok penger til et Pekar-monument som skal reises på Cleveland Heights Public Library. I dårlige nyheter kan det derimot nevnes at undertegnede etter et mystisk innbrudd i en bod i et leilighetsbygg i Bergen sentrum har blitt frastjålet kassevis med tegneserier. Dersom noen får tilbud om å kjøpe Alan Moores Miracleman eller Grant Morrisons Zenith på vei gjennom Nygårdsparken lønner det seg å slå til. Uansett hva de skal ha for dem er det sikkert billigere der enn på eBay.

Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. januar. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på alle ordrer før jul. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde.

20.000 titler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

10/2011

49


VÅGARD TAR FEIL

Petter Beyer / Foto: Andrew Amorim

Alfred Hall (N) Andrea Dahle (N) Astaroth (N) AutoLaser (N) Beaten To Death (N) Bendik (N) Bloksberg (N) Carl Louis & Martin Danielle (N) Charlotte Thorstvedt (N) Cody (DK) Daniel Norgren (S) Dark Times (N) Den Svenska Björnstammen (S) Deportees (S) Emilio (N) Envy (N) Eye Emma Jedi (N) Execration (N) Gram Per Person (N) Gunnhild Sundli (N) Hedvig Mollestad Trio (N) I am Sound (N) I Break Horses (S) I Got You On Tape (DK) Ignug (DK) Jabba The Butt (N) Jonas V (N) Kaveh (N) Korallreven (S) Lemaître (N) Little Majorette (S) Machine Birds (N) Maribel (N) Masquer (S) Megafon (N) Mikhael Paskalev (N) Monica Heldal (N) Møster! (N) Prinspolo (ICL) Reptile Youth (DK) Sandra Kolstad (N) Siinai (FI) Sirkus Eliassen (N) Sisi (N) Sóley (ICL) Soup (N) Sykur (ICL) SynKoke (N) The Avalanche (N) Vestindien (N) Yngve & His Boogie Legs (N) whomadewho (DK)

Grunnmuren og andre støttespillere AV Vågard Unstad Her i Bergen er det masse rappere som aldri helt har fått vist potensialet sitt. Dette er en slags x-faktor som gjør scenen dynamisk – nye folk, folk med erfaring, alle mulige folk og alle er troende til å slippe god musikk når som helst. Akkurat nå er det rett før det kommer masse musikk fra bergenske rappere som har gjort det her en stund og heldigvis ikke har tenkt å gi seg. Da jeg var yngre var det sånn at de med peiling på rap hørte på Freakshow, gruppen som blant annet er kjent for å ha introdusert verden for Lars Vaular. De som holdt Freakshow-fanen hevet lengst var Young Leroy alias Petter Beyer og Ali Kaazam alias Mike T alias Magiske Mike. De var de to siste som brukte Freakshow-navnet, og rappet da på engelsk. Nå holder begge på med sine egne norskspråklige soloprosjekter, og begge deler virker svært lovende. Petter Beyer, nå for tiden kanskje mest kjent som sidekicken til unge, lovende Jonas V og mesterkokk (blant annet ved ambassaden i Paris), jobber mye med Hkon. Han har med det sikret seg et solid lydbilde til sine ganske mørke, men også morsomme, hverdagsbetraktninger. Å høre på Petter Beyer er litt som å høre på en kis true deg mens han smiler og sier at det går bra, og det liker jeg. Det blir spennende å se hvilken vei dette går. Mike T alias Magiske Mike holder og på med noen nye greier. Jeg syns han har det beste verset på Tieren & Lars’ album Kulturclash, og er derfor dritglad for at han nå rapper på norsk. Han har skapt et intenst og følelsesladet tekstunivers hvor han for det meste vender søkelyset innover, og med det belyser et kaotisk indre som det til tider er ganske utfordrende å høre på. Og det er en

kvalitet jeg setter pris på i rap. Mike T viser for alvor at rapmusikk på sitt beste kan være blues for den moderne mannen som ikke er blitt myk. Grunnmuren – eller bare Muren – er et bergensfenomen jeg er redd er for at er evig dømt til å bli digget av damer med påmalte øyenbryn, kiser i knappebukser, meg – og en siste fyr som heter Olve. Men om det skulle være noen andre der ute som innehar en like høy grad av fethet som alle de ovennevnte personene, så kan jeg informere dere om at Muren snart slipper en mixtape med 113 av de gamle låtene sine. Ja, her er det nok en del skippmateriale, men det som er gull bør folk få øynene opp for. Du skal leite lenge etter noe som beskriver livet på den bergenske skyggesiden like bra som H og Flex. Kan og nevne at Girson fra A-laget jobber med et ambisiøst soloprosjekt; et dobbeltalbum som i god rapånd skal speile tosidigheten i personligheten hans. Det ene albumet heter Turboneger og tar for seg den Girson vi kjenner fra slagere som «Festival-Girson», nemlig kongen av vorset, festen og nachet. Det andre albumet tar for seg nedturen: de våte, kalde brosteinsgatene og de enda kaldere kvinnene. Det har fått det passende navnet Svartedauen. Girson beskriver sjøl denne musikken som den ekte svartmetallen. Stay Classy, San DiBergen! Månedens spørsmål (sendes til min twitter-konto: @v4g4rd): «Hvordan vet egentlig Store P at alle i klikken hans er store? Har dere målt?» – Julia Ja, når man joiner G-huset så måler Leo køllen din, som en del av de fysiske opptaksprøvene. – Vågard.

Mike T viser at rapmusikk kan være blues for den moderne mannen.” Vågard Unstad (f. 1986), oppvokst i Sandviken i Bergen, er det nye synsetrynet i NATT&DAG. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør. 50

10/2011


Ingrid (19) Vernepleier, Ovenpå – Arna, fordi jeg bor der.

Kristoffer (19) Musiker, Ovenpå – Sotra, fordi vi har Sartorsenteret og alle er atletiske.

Ida (20) Hjemmesykepleier, Ovenpå – Sandviken. Vi smugler sprit fra Polen og har eget sykehus.

Hege (18) I militæret, Downstairs – Bønes, på grunn av alle de deilige guttene.

Hva er Bergens beste bydel?

AV: Kari Tønseth

Sebastian (19) Lærerhøyskolen, Downstairs – Sentrum, for ellers hadde det ikke vært noe Bergen.

Dr. Oddland (19) Spes.ped, Sjøboden – Danmarksplass, der får jeg tak i snus til 35 kroner.

Kaptein Magnus (19) Spes.ped, Sjøboden – Akkurat her, fordi du er her.

Renate (18) Motorbabe, Exodus – Fyllingsdalen, på grunn av alle mine kule venner.

Weronica (28) Vakt, Felix – Sentrum, det er her det skjer.

Terje (22) NHH-student, Felix – Laksevåg, det er der man vokser opp om man vil bli noe.

Helene (21) Vernepleie-student, Felix – Laksevåg. Hør på navnet da!

Martin (26) Lærer, Legal – Oslo.

NYHET! Gratis inngang for alle studenter hver torsdag

Stenersen, Rasmus Meyers allé 3 • Åpent tirs-søn kl. 11–17

Th. Kittelsen 25.11.11–19.02.12

www.kunstmuseene.no 10/2011

51


KUNST

Bergen Kunsthall Tauba Auerbach «Tetrachromat» Til 22. desember Santu Mofokeng «Chasing Shadows» 13. januar til 26. februar Sør-Afrikaneren Santu Mofokeng og hans kurator for anledningen, Corinne Diserens, viser en overflod av fotografier. Over to hundre, for å være eksakt. Siden han ikke kjørte bil og dermed ikke klarte å overholde deadlines da han startet som fotojournalist i aviser, begynte han å lage «fotografiske essays», bildeserier som behandler forskjellige emner. Utstillingen på Bergen Kunsthall viser arbeider fra en rekke forskjellige serier, mens tittelen er hentet fra et prosjekt som har pågått siden 1996, hvor Mofokeng oppsøker og dokumenterer «steder med minner».

1

Galleri Fisk Cecilie Sex Sørensen / Emil Keller Skousen «BOOK OF MEANING - PART ONE» 9. – 11. desember Emil Keller Skousen i Bergen og Cecilie Sex Sørensen i Stockholm sendte tegninger fram og tilbake via brevpost i tre måneder, og gjorde små endringer for hver gang. Ved hjelp av dette samarbeidet jobbet de frem en mengde tegninger som senere ble trykt på noen små bokser. Inne i boksene er det høyttalere, som spiller av et ett-minutts lydspor skreddersydd (det vil si, spilt inn av kunstnerne) til hvert motiv. Disse vil være å se og høre på i en begrenset periode på Galleri Fisks vegger. Prosjektet finnes også i et meget begrenset opplag i bokform.

No.5 No Sense of Place Til 22. desember Magnhild Øen Nordahl 13. januar til 26. februar Etter at «No Sense of Place» blir demontert, inntar Magnhild Øen Nordahl No.5 med treskulpturer, betongskulpturer, video, foto og en publikasjon. Øen Nordahl jobber med utgangspunkt i en fenomenologisk innfallsvinkel til konstruksjoner; arkitektur, rom, objekter. Rent geometrisk tar hun denne gangen for seg av fordums tids byggeteknikker, så her kan man la seg rive med i en estetisert reise gjennom reisverket og sammenføyningsteknikkenes utvikling, fra middelalderen til modernismen. Alt dette med fokus på opplevelsen av å være i en sansende kropp.

1

1

Tag Team Studio Vegard Vindenes 16. – 18. desember Vegard Vindenes har de siste årene malt collage-aktige malerier basert på Block Watnekataloger og den slags modulbaserte, strømlinjeformede husmodeller, malerier hvis avbildninger etter hvert har utviklet seg til mer og mer absurde og praktisk unyttige sammensetninger. Heldigvis er konstellasjonene kun konstruksjoner, fri fantasi. Denne gangen er plakatbildet en slags skjorteaktig fremstilling, kanskje det ikke blir maltrakterte hus vi får se denne gangen? Samtidig, i etasjen under: Sofia Eliason, Ellen Ringstad, Helene Førde, Emily Ilett og Moa Frantzén.

1

Knipsu Jorunn Myklebust Syversen «Dance!» Åpning 9. desember First International Tupajumi Art eXchange 27. januar Dance! av Jorunn Myklebust Syversen viser bilder fra serien Reach Out and Touch Faith, der Syversen har oppsøkt diskodans-stevner og tatt portrettfoto av utøverne i all deres prakt. I tillegg blir det anledning til å se den kontrastfylte dansefilmen Der Dunkle Mensch. I januar kommer Tupujami Foundation til Knipsu for å arrangere et én-kvelds-evenement der man kan bytte kunst, i stedet for å kjøpe og selge, fordi penger er en illusorisk, risikofylt verdi. Hva skjer når man fjerner pengene fra handelen?

1

52

10/2011

KUNST: Rasmus Hungnes


Kløverhuset og Lagunen kjøpesenter Bergen

Kløverhuset og Lagunen kjøpesenter Bergen


SCENEKUNST

Koreograf-legenden Rui Horta er i Bergen for å forberede Carte Blanches nye storsatsning. Tekst Karoline Skuseth Foto Carte Blanche Natt&Dags utsendte benyttet anlednin gen til å få koreografen i tale, og troppet opp på Studio Bergen med en solid pose ærefrykt under armen. Det er nemlig ingen liten fisk som er på besøk: Rui Horta regnes for å ha påvirket en hel generasjon dansere og koreografer. Horta, som opprinnelig er portugisisk, er for mange mest kjent i forbindelse med Künstlerhaus Mousonturm i Frankfurt am Main, der han i mange år ledet sitt kompani S.O.A.P – oppkalt etter en nedlagt såpefabrikk som var så heldig å overleve krigen. Det var dette kompaniet som i 1994 først fremførte den første av over 200 visninger av OBJECT CONSTANT som nå skal beære vår by med en nypremiere. Samtalen viste seg å bli svært så hyggelig, dels fordi koreografen startet det hele med å gi undertegnede komplimenter for sine knallrosa tøysko, som tross været (sidelengs regn) var dagens valg av fottøy. Vi kom imidlertid snart inn på mer relevant tematikk.

Er det uproblematisk å sette opp en 17 år gammel forestilling på ny? Jeg mener, verden er jo en ganske annen i dag, både kontekstuelt og med tanke på rent praktiske løsninger? – Jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne avslå! Nei, spøk til side – jeg har jobbet med Bruno (Heynderickx, teatersjef på Carte Blanche, jou. anm.) ved mange anledninger tidligere, og vet at han omgir seg med flinke folk. Det hele bød altså på et hyggelig gjensyn med gamle kollegaer. Forestillingen blir jo heller ikke den samme, siden danserne i Carte Blanche besitter andre kvaliteter enn danserne i S.O.A.P gjorde. Blant annet merker jeg en markant forskjell i hvordan kvinnene danser; der fokuset på 90-tallet lå på frigjøringen av maskuliniteten og jentene fremdeles skulle være prinsesser (ler han), ser man nå en forholdsmessig ny kvinnelig fysikk. Dermed har man andre muligheter enn tidligere. Ja, man ser det samme i profesjonell idrett, OL for eksempel. Der de mannlige utøvernes rekorder har ligget omtrent på samme nivå de siste årene, presses kvinnenes resultater stadig høyere.

Der rekordene til mannlige utøver omtrent har ligget på samme nivå de siste årene, presses kvinnenes resultater stadig høyere. ”

Er det sant? Jeg regner meg selv som kanskje over middels feministisk disponert, men dette ante jeg ikke. – For å svare på ditt første spørsmål er det også et poeng at forestillingens tematikk er rimelig universell; tanken om det konstante objektet, eller rettere sagt fraværet av det. Kulen, eller sfæren, regnes som det eneste konstante objektet i universet, men også kulen må jo antas å skifte karakter i forhold til fra hvilken vinkel man ser den. Den sfæriske formen går igjen gjennom hele forestillingen, både som tennisballer, bowlingkuler, bordtennisballer og klinkekuler. Så vi skal inn på dynamikken mellom det objektive og det subjektive? – Ja, nettopp. Publikum vil alltid oppfatte et scenisk objekt subjektivt, som et resultat av egen erfaring og preferanse. Forestillingen har blant annet et parti der de kvinnelige danserne holder kjolene sine oppe med armene, og lar dem falle hver gang de har ryggen til publikum. Dette appellerer selvfølgelig til tilskuerens voyeurisme, men bringer oss også til et ganske interessant spørsmål. Ser publikum på danseren eller dansen? Dette finner vi igjen i aspekter ved dagens populærkultur, i besettelsen av ikonet – ta eksempelvis Lady Gaga. Jeg er sikker på at det er mange der ute som synger tekstene hennes uten å tenke over hva ordene inneholder i seg selv. Apropos ord, du har med deg en moderator, en MC, på scenen? – Ja, Anton Skrzypicie – som var med i

den originale oppsetningen og også er med her i Bergen – har en slik rolle, men danser også. Ved forestillingens start sitter han i publikum, og henvender seg direkte til dem flere ganger gjennom forestillingen. På den måten brytes litt av det komfortable mørket publikum ofte er hensatt til, og tilskueren ledes til å tenke over sin egen funksjon. Jeg ønsker at man skal tenke over sin egen persepsjonsevne, samt følgende spørsmål: hvor virkelig er egentlig virkelig? Hvor sant er sant? Jeg ble stadig gjort oppmerksom på dette med kognitiv læring da jeg fikk mitt første barn i 1995. En penn er eksempelvis bare et avlangt, lett plastobjekt helt til man lærer hvordan det skal brukes. La oss ta en tur tilbake til kulene og ballene du bruker i stykket. Flere ganger er det kun presisjon og timing som forhindrer at dansere treffes av bowlingballrekyler. Har du opplevd noen ulykker noen gang? – Ja, i starten. Men nå har vi heldigvis lært knepene for hvordan vi skal unngå å bli skadet. Muligheten for at noe skal gå galt er jo også noe av det som er så avhengighetsskapende med levende kunst – likeledes som folk blir hekta på billøp for eksempel. Det handler om muligheten for at noe skal gå galt, men også tilfredsstillelsen over at det ikke gjør det. Men når du sier det: det er virkelig noe ungt og rebelsk over denne forestillingen. Rett og slett litt rock and roll.

OBJECT CONSTANT av Rui Horta har norgespremiere på Den Norske Opera & Ballett (Oslo) 25. januar. Forestillingen vises i Studio Bergen 15. – 18. og 22. – 25. februar. www.carteblanche.no – facebook.com/CarteBlancheNorway 54

10/2011


2180-100

Super 110’s www.frislid.no


Boligkjøperforsikring skaper balanse mellom kjøper og selger

5

gode grunner til at kjøper bør ha

boligkjøperforsikring: • Eierskifteforsikring er selgers forsikring, boligkjøperforsikring er kjøpers motvekt. • Boligkjøperforsikring gir kjøper trygghet hvis det oppdages feil eller mangler ved boligen. • Boligkjøperforsikring er en liten kostnad i forbindelse med bolighandelen. • Kjøper får tilgang til spesialiserte advokater og profesjonell hjelp når de trenger det. • Forsikringen sparer kjøper for tid og penger hvis noe oppdages, og man unngår økonomisk risiko.

Boligkjøperforsikring tegnes gjennom eiendomsmegleren din senest ved kontraktsignering.

in association with

www.help.no

tlf 07 123

post@help.no


MUSIKK

Derfor kastet jeg mine CD-er på historiens skraphaug. TEKST ANDREAS TYLDEN Platesalget i USA gikk fra nærmere 15 milliarder solgte enheter i 1999 til drøye seks milliarder ti år senere i 2009. 2011 vil antageligvis vise til halvparten av det igjen. Realiteten er et brutalt faktum når et band eller en artist rir hypebølgen og entrer Billboard Top 100-lista. Tolv måneder senere spør vi hvor ble av «X» eller «Y» sammen med resten av røklet gjemt dypt inne i glemmeboka. Uhell i hell, som det heter. Idol, X-factor og x antall såkalte talentkonkurranser spyr ut den ene «superstjernen» etter den andre uten at vi kan huske ett eneste navn dagen etterpå. Her til lands har giganten Platekompaniet forlengst kastet det meste av CD-lageret på dynga til fordel for spill og DVD-er. Dette hendige digitalformatet – «umulig å ripe» med «superb stereo quality», arvtakeren til fossilet LP-en, som på starten av 80-tallet revolusjonerte både bransjen og teknologien i seg selv, har møtt sin endelige undergang. Vi har sett det komme lenge. Men hva er årsaken til apokalypsen? Hvorfor har publikum sluttet å kjøpe musikk, og hva skjedde etter tusenårsskiftet som skrumpet inn levealderen på musikk så fatalt at en gjennomsnittlig fylleorgasme varer lenger?

Før jeg setter i gang med mine teoretiske tirader skal det innrømmes at jeg også har måttet ta et skjebnesvangert valg – ett jeg har sett komme og fryktet lenge. Jeg skulle flytte til en ny mindre leilighet og med et gigantisk flyttelass på slep måtte noe ofres et sted på veien. Rundt to tusen CD-plater fikk nytt hjem i seks sorte mapper av billig, fake skinn. Plastikken kastet jeg på dynga i samme åndedrag som jeg bestemte meg for å slutte å kjøpe CD-er. Gisp. Men herr Tylden, hva er det du sier!? Joda, neida, men altså. Jeg kjøper mer vinyl enn noen gang, det skal sies. Jeg svir av latterlige summer hver eneste måned på et format som ble erklært død av Philips da CD-pressene ble satt i gang for fullt for 40 år siden. Til mitt forsvar er uansett vinylformatet tilbake. Til og med på Platekompaniet følger nisjebutikkene og tar inn vinyl til den store gullplaten (pun intended). Men på langt nær i samme grad som i de gyldne tider. Nok om det. Hva er grunnen til at musikk har fått så kort levetid i det vi går inn i 2012? Eksemplene er mange. Hvor mange Franz Ferdinands, Klaxons, Doves, Arctic Monkeys, Interpols, Strokes, Futureheads, Arcade Fires, Fleet Foxes, Mars Voltas og The Darknesser har ikke blitt stemplet som rockens redningsmenn de siste ti åra av blant annet britiske NME – en gang i tiden

en av verdens aller viktigste musikkpublikasjoner, i dag en spekulativ hypemaskin som kan knuse et band like kjapt som de kan sende et annet rett opp mot stjernehimmelen. Hvem har skylden for at alt gikk til helvete? La meg omformulere: Hvem har ansvaret for å få skuta på rett kjøl igjen? Er det de multinasjonale plateselskapene som ikke har klart å henge med i svingene? Er det MTV og de «kapitalistsvina» som er mer opptatt av overprodusert hjernedød realityTV og vocoder-pop skapt for et satt marked på lik linje med Coca Cola™ og Cornflakes™? Eller er det platekjøperne, musikkelskerne som har sviktet og funnet andre ting å bruke tid og penger på? Er det pressen, er det rett og slett jeg som musikkfantast og anmelder (elitistisk meningsytrer?) som har skylda? Svaret er, sosiologisk sett, så dølt og banalt enkelt at vi lever i en bruk- og kastkultur der vi tar det meste for gitt – som et par billige tennissokker fra Cubus. Det andre aspektet som på mange måter er mer reelt, er tid. Tid og rom. Vi har rett og slett ikke tid til å vente på at en artist skal bruke to år på gi ut en oppfølger til en fantastisk overhypa debut som et samlet pressekorps kommer til å gi terningkast whatever uansett. Like lite tid som vi har til å lese en bok, skrive et brev (wut, for hånd?!), ringe familie, bruke mer

enn et kvarter på en potetkokinga eller hva det måte være. Du skjønner tegninga med de rare notene på. Den pessimistiske innfallsvinkelen er at det heller ikke hjelper at, takket være internett og andre teknologisk framskritt som har gjort det såre enkelt for, ja, hvem som helst å spille inn en skive på gutterommet, spare opp fire helger med fyllepenger, trykke opp et opplag og gi ut skiten selv. Tross dystre nedgangstider for alle involverte aktører, har det aldri blitt gitt ut så mange skiver- og singellåter som det gjør i dag. Inflasjonen er et faktum, dessverre. Vi har blitt blærete og bortskjemte. Så fort vi er ferdig med å tørke oss bak med en artist, er vi på utkikk etter en ny én. Then again, på den positive siden er det såre enkelt å skille driten fra, ja, du vet, når man først har dårlig tid i utgangspunktet. Det er selvsagt unntak. Arenaer blir fortsatt fylt til randen verden over (hall, kristen konservativ whitetrash-country) og Oslo troner konsertstatistikken i Skandinavia (til tross for at, ironisk nok, Oslo-publikummet ikke strekker skikkelig til). Det betyr at musikken fortsatt, heldigvis, lever i beste velgående selv om det tradisjonelle – salgstallene, de større suksessene over lenger tid – tilhører historiens dynge sammen med plastikkemballasjen til CD-ene mine. 10/2011

57


MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER ATLAS SOUND Parallax (4AD / PLAYGROUND)

To skritt frem og to tilbake. Atlas Sound er Bradford Cox fra Deerhunter sitt soloprosjekt og det burde etter alle solemerker være en advarsel. For soloprosjekter har ofte en følelse av overskudd og, ofte en følelse av distanse eller useriøsitet sammenlignet med hovedbeskjeftigelsen. Men hos Bradford Cox finner man en dyp og ubetinget kjærlighet til alt han gjør musikalsk, og Parallax føles ikke det grann mindre viktig enn Halycon Digest, Deerhunters siste. Parallax er en forestilt idé som er utrettet til perfeksjon. Når Atlas Sound strømmer ut av ditt foretrukne lytteapparat så lytter du; fengslende er vel klisjéen jeg leter etter. Men det tar litt tid. Om vi skal holde oss til klisjéen og fengselsmetaforen, kan man kanskje si at plata er som et liv i tyveriets ærend. Først er det småbrekk, og det hele virker ikke så spennende, men for hver runde, for hver forbrytelse, blir man dratt dypere og dypere, og til slutt er det ingen vei ut. Parallax har frarøvet deg all annen lyst enn å høre på dette ene albumet. Dop hadde kanskje vært en bedre metafor; i begynnelsen er det en joint i ny og ne, til slutt er det ren jævla heroin. Storheten ligger i en

5

slags symbiose mellom fortid og fremtid her, som gjør at plata ender opp med å låte ekstremt nåtid, og ikke minst, veldig rett. Det er ikke riktig retrofuturisme dog, det er bare veldig her og nå. Cox blander melodiske triks fra en enormt stor og tradisjonsrik låtskrivertradisjon og dekonstruerer dem, før han setter dem sammen i en fremtidsrettet kontekst. Det er like deler crooner og stoner, studionerd og diy-entusiast, nyvinning og nostalgi. Magien inntreffer i nettopp dette skjæringspunktet, hvor boblende synther og sfærisk romklang møter hooks som Neil Diamond kunne stått inne for, at magien oppstår. At Bradford Cox på en gang klarer å være så i kontakt med historien og titte inn i krystallkulen, på en så uanstrengt måte, er intet mindre enn imponerende. Det er vanskelig å plukke frem enestående låter her, fordi plata først og fremst fungerer som en helhet. Men måten førstesporet, «The Shakes» vokser frem, som fra en sky av hvit støy er pent gjennomført; det drømmende hooket på «Mona Lisa» er et for historiebøkene; og «Terra Incognita» er låtskriverkunst fra øverste hylle. Mest av alt dog, så fungerer Parallax på et ikke-åpenbart, mer subtilt nivå. På et nivå man ikke merker, før man har fullstendig falt. Håvard Ringen

ENCOFFINATION O’ Hell, Shine In Thy Whited Sepulchres (SELFMADEGOD RECORDS/IMPORT)

Doomedag. Black Sabbath skal, enda en gang, reunites med ny plate og turné på agendaen. Det understreker på mange måter at såkalt «okkult» dommedagsrock og sjangerens mangfoldige former og fasonger har vært og er i vinden om dagen. Fra norske Devil til svenske Graveyard, via britiske Electric Wizard til amerikanske Pentagram som endelig har fått den oppmerksomheten og statusen de fortjener, til tross for at de har holdt på like lenge som Sabbath selv. Nå skal det sies at alle disse banda opererer i det mer lyttervennlige hjørnet, for i det andre har vi mer ekstreme doomband med røtter i death metal fremfor hårete 70-tallsrock. Likefullt er de av samme opphav. Encoffination fra California er ett av disse. O’ Hell, Shine In Thy Whited Sepulchres inneholder åtte bekmørke og forstyrrende spor innpakket i en noe rotete og grøtete produksjon i en slags hyllest til døden med kirkeklokker, disharmonisk orgel og blytunge gitarriff i snegletempo. Guffent og ubehagelig rett og slett, for oss som setter pris på slikt og beslektede herligheter som Winter, Portal, Hooded Menace og Incantation. Ingen høydare dette, men topp for sesongen. Andreas Tylden

4

KORALLREVEN An Album by Korallreven (HYBRIS/ACÉPHALE)

Den som venter på noe godt. Dette albumet har latt vente på seg. Det har tatt nesten to år fra svenskene slapp sin første singel til de nå er klare med sitt debutalbum. I mellomtiden har de sluppet fire relativt strålende singler, som har gjort sitt til at forventningene til An Album by … er ganske så skyhøye. Og etter x antall gjennomlyttinger, så er det vanskelig å si seg riktig skuffet, men det er tilsvarende vanskelig å si seg … fullstendig fornøyd. Fra Korallreven slapp sin første singel, «Loved-Up», til An Album by … nå er ute, har den svenske ny-balearikaen gått sin seiersgang verden rundt, og den har kommet og gått. Den typen idiosynkratisk svensk popmusikk føles ikke lenger like fresk som den gjorde for to år siden, men så har også uttrykket til Korallreven forandret seg, riktignok subtilt, under denne tidsperioden. Det er en merkbar forskjell på «Loved-Up» og sistesingelen «Sa Sa Samoa», men til tross for all sin forskjellighet, så passer de begge perfekt inn i denne samlingen. Og her bør det kanskje sies noe om mixen på denne plata, rekkefølgen er nemlig upåklagelig. Måten nye og gamle låter smelter sammen på, og til sammen skaper den helhetlige følelsen et godt album bør ha, er ganske fantastisk. I andre anmeldelser har Korallreven blitt beskrevet som strålende kuratorer av kontemporær pop, heller en glitrende artister. For Korallreven handler det om så mye mer enn musikk, først og fremst handler det om sensibilitet og god smak. Det er et konstant nærvær av noe utpreget delikat på denne plata, en slags sublim skjønnhet, som kommer av å ha forstått noe om popmusikken som veldig

5

BURZUM From The Depths Of Darkness (BYELEBOG/PLASTIC HEAD/TUBA)

Paa gjengrodde stier. Etter å ha blitt varm i trøya – post-fengsel – med skivene Belus og Fallen, smeller vår mann Varg Vikernes nok en ny skive i bordet, tittelen er From The Depths Of Darkness. Ny med forbehold, for dette er en re-innspilling av den mektige og sterkt innflytelsesrike debuten og ikke like spennende andreskiva Det Som Engang Var. Re-innspillinger er som regel en uting da det ofte vitner om a) kreativ tomgang; b) utsikter til raske penger; og c) begge alternativer. Sistnevnte kan det umulig være med tanke på at Vikernes skylder den norske stat drøye førti millioner blanke kroner, og da spørs det om en re-innspilling av en av tidenes black metal-skiver kommer til å blidgjøre kemneren på noen som helst måte. Alternativ a? Tsja, Vikernes har bevist, spesielt med Belus, at han fortsatt har det i seg, og vel så det – i alle

4

58

10/2011

fall musikalsk sett. Selv sier han at From The Depths of Darkness ble spilt inn «fordi jeg har alltid ment at originalen ikke rettferdiggjør musikken, og jeg ville høre sangene slik de var ment å låte tilbake i 1991 og 1992 da de ble laget, og dele med dem som måtte være interessert». Selv har jeg den oppfatningen av at originalen låter mer enn bra nok som den gjør, og at den har blitt et blueprint hundrevis har prøvd å kopiere i over tyve (!) år. Riktignok har Varg helt rett. Her hører jeg hvor gjennomtenkte og velspilte riffene faktisk er. Ja, ganske sofistikerte greier, egentlig. Mye av stemningen har han også klart å gjenskape. Spesielt når «Spell Of Destruction» og «A Lost Forgotten Sad Spirit» kicker inn og jeg får de samme frysningene i hele kroppen som jeg fikk i 1992. From The Depths Of Darkness fungerer overraskende bra, men jeg kommer selvsagt til å sette originalen på platespilleren any day fremfor dette. Andreas Tylden

Verdig arvtaker til So Far Gone DRAKE Take Care (YOUNG MONEY/CASH MONEY/UNIVERSAL MUSIC)

Mens den fantastiske gratis-mixtapen So Far Gone kan regnes som en av de viktigste (og første) framstøtene fra den såkalt «nye R&B-en», var Drakes offisielle debut Thank Me Later derimot for en liten skuffelse å regne. Albumet hadde absolutt flotte øyeblikk, men klarte ikke helt å følge opp magien som hadde plassert Torontounggutten i alles søkelys et år tidligere. Når han nå har gjort ferdig oppfølgeren Take Care, er det derimot åpenbart at han igjen har turt å hente inn soundet fra hjembyen, og endelig klart å levere en verdig arvtaker til den klassiske gateskiva. «You say I’m old news, well who’s the new star», spør Drake på åpningssporet «Over My Dead Body», og utfordrer tvilerne før han går rett inn i sitt definitivt rette element på «Shot For Me». For der de lærde strides om Drakes rapferdigheter, er det derimot lite å si på R&B-delen, som i sin tur skiller ham fra mange konkurrenter med hans ofte svært private utleveringer. «Girl I can’t lie, I miss you/You and the music were the only things that I commit to/I never cheated, for the record, back when I was with you/But you believed in everything but me girl, I don’t get you», utleverer han om gammel kjærlighet som i kjent stil ble ødelagt av unødvendig sjalusi («I could tell that you been crying all night, drinking all summer/ Praying for your happiness, hope that you recover/This is one I know you hated when you heard it/And it’s worse because you know that I deserve it»). Og det er nettopp denne ærlige følsomheten som har gjort Drake til en favoritt blant jentene, mens macho-rapgutta står på sidelinjen med sine anklager om homofili og pingle-tekster. «I’m hearing all of the jokes, I know that they tryna push me/I know that showin’ emotion don’t ever mean I’m a pussy/Know that I don’t make music

5

få er i stand til å skjønne. Dette transcenderer egentlig styrken på låtmaterialet, og blir stående igjen som Korallrevens virkelige storhet. Så hvorfor er man ikke fullstendig fornøyd? Forklaringen blir dessverre av det subjektive

for niggas who don’t get pussy» parrerer Drake elegant på akkurat dette med den Rick Ross-assisterte («Only fat nigga in the sauna with jews») og Just Blaze-produserte «Lord Knows». Rap-biten fungerer forøvrig betraktelig bedre denne gangen, til tross for at Drake fortsatt ikke er noen topp5-kandidat på MCfronten. Et faktum som blant annet blir tydelig når en viss André Benjamin dukker opp på glimrende «The Real Her» og gjør det han gjør så sinnsykt mye bedre enn alle andre («I see the pecking order/Quote-unquote «bad bitches» work the whole floor/Those that get laughed at sit off in the corner/Like a lab rat, nobody want her/Niggas that are married don’t wanna go home/We look up to them, they wish they were us/They want some new trim/We lust for some trust/Now the both of us are colorblind/Cause the other side looks greener»). Ouuufff! Og mens Drake og hans faste produsentkompis 40 regelrett stjeler hele Gil Scott-Heron x Jamie XX-låta «I’ll Take Care of You», og gjør den om til albumets tittelspor med en Rihanna-«oppussing» av den avdøde rapgudfarens unike stemme, vises det litt mer fantasievne på avslutningslåta «Practice», som til tross for sitt «jeg skal redde deg fra ditt gamle liv»-tekst, både sampler og benytter seg av tekstlinjer fra den klassiske Juvenile-griselåta «Back That Azz Up». Også den utgitt på Cash Money Records, men da i 1998, under New Orleans-selskapets dominanseperiode. Et hyggelig nikk til gammel storhet, og et eksempel på musikkforståelsen og ydmykheten som gjør Drake til alt annet enn nevnte «yesterdays news». Og når jeg helt på tampen av denne anmeldelsen ikke en gang har rukket å nevne mine egne favorittspor «Doing It Wrong» (hjulpet Stevie Wonder på munnspill) og «Crew Love» (med Toronto-kompisen Weeknd), sier det jo litt om hva slags glimrende album Drake har klart å diske opp denne gangen. Utvilsomt et av årets beste skiver! Mathias Rødahl

slaget. Det er rett og slett vanskelig å føle seg fornøyd når forventningene er enorme. I tillegg er det for mange låter fra denne plata som allerede har blitt spilt halvt i hjel. Også er det noe med denne subtiliteten, Korallrevens

skjønnhet er av det snikende slaget. Man merker ikke riktig hvor bra det er når det står på, men i ettertid så er det vanskelig å forestille seg at man kommer til å høre bedre popmusikk i år. Håvard Ringen


Så snart snøen har lagt seg, tar det ikke lang tid før nordmenn, store som små, kaster seg ut i skisporet. Og i snart 150 år har Nitedals fyrstikker hatt en fast plass i manges tursekk. Det er vi glade for, siden 5 øre av hver eneste eske går til Hjelpestikkefondet. GOD tur!


MUSIKK

Leverer som avtalt MARIT LARSEN Spark (EMI)

Marit Larsen er en pålitelig artist med jevn utgivelsesfrekvens. Hennes yndige stemme og spinnende poplåter ført an av kassegitar og smakfullt komp, har blitt en hit hos norske platekjøpere. Godt da, for de konservative, at Spark ikke skiller seg nevneverdig fra de to foregående skivene. Hennes erfaring gjennom samlivsbruddet, knyttes det kynisk nok, forventninger til. In-

4

L.E.P. BOGUS BOYS Now Or Neva (INTERNETT)

Aldri si aldri. Sjelden vare. At noe er så fordømt lite originalt og nyskapende, og samtidig så sjukt fett, hektende og engasjerende. L.E.P. Bogus Boys er glad i krutt, men fant det verken opp eller sto nær når det smalt. De bare viderefører en tradisjon. Uten å nødvendigvis skulle prøve å fornye den. Jeg hadde ærlig talt sett navnet til disse gutta mange ganger, og styrt raskt unna. «Bogus»delen vekker assosiasjoner til krampaktig morsom hipsterrap, tighte, stripete gensere og ironisk distanse. Hvor feil kunne jeg ta. Ingen av delene finner du her (på noe jeg tror er deres tredje mixtape/gateplate). Og minst av alt ironisk distanse. Dette er rett frem som en rullebane, eller rett opp og ned som klokka seks i ordene til grisegutten Akinyele fra Queens, NYC. Og nettopp hvis jeg kan trekke frem følelsen du får av særs lite lystig Queensbridge-rap fra seint 90-tall, som Capone N Noreagas første, så er vi nærme. Men først og fremst tenker jeg kanskje Mobb Deep, der de var rundt fjerdealbumet Murder Muzik. Et oversett album, og så kjølig og iskaldt at man får gåsehud av det. Den gang var Prodigy og Havoc allerede millionærer, så troverdigheten var ikke den samme som hos L.E.P. Bogus Boys. Som interessant nok kommer fra Chicago, de siste årene kjent for å gi oss mer pusete, unnskyld, reflekterte rappere som

5

60

10/2011

gen band har vel kommet bedre ut av kjærlighetssorgen enn Fleetwood Mac hvis popbauta fra 1977, Rumours, malte ut skilsmissen til to av bandets par (!). Det er som kjent i grumset kunstnere jobber best. Denne gangen er det frøken Larsens tur, men det er ingen «Go Your Own Way» eller «Second Hand News» her. Selv om hun opererer i samme musikalske univers. Likevel, hun tør dypdykke i elendigheten på flere av kuttene. Som i «Last Night » hvor hun synger «My best dress, reminds me of you». Så yndig og sårbart som bare

Kanye West og Common. Som de har null til felles med. Ikke føles de så veldig beslekta med Chicago-mobsterrapperne heller. Jeg tenker Do Or Die og den slags. Neida. L.E.P. er usminka, upolert, ubarberte, utrendy og så jævla til stede utover det dystre beatlandskapet de vandrer i at det er ingen tvil om at dette er lyden av levd liv. Uten å forherlige det på noen måte. Dette var akkurat det jeg trengte, det er lenge siden jeg har fått en så skitten dose gaterap. Det er som ei vitamininnsprøytning. Jeg tror fremtida til L.E.P. er en del lysere enn de selv vil like å innrømme, og at dette kommer til å stå som et av mine favorittplater i år. La meg gi deg noen ytterligere salgsargumenter. «White House». «Click Clack». «Johnny Cochran». «Zombie Land» (morsomt nok med antitesen Lupe Fiasco). «Baghdad». «Streets Talking». Hvis disse titlene får deg til å kjenne det bruse i blodet, ja da er dette ditt soundtrack til vintermørket. Hvis du bruker kveldene dine på å matche garderoben din opp mot Drake sin, ja, du skjønner resten. Jørgen Nordeng CASS MCCOMBS Humor Risk (DOMINO/PLAYGROUND)

Morsomheter fra en deprimerende mann, Cass McCombs er godt på vei til å bli skjeggete menn med flanell-skjorter og dårlige erfaringer med jenters go-to-guy. Men for å sementere den rollen, spørs det om

3

han ikke bør slutte å lage slike album som dette. Gitt katalogen til McCombs fremstår dette som et nærmest schizofrent album, som en karusell av oppstemthet. Men på den andre siden: Det er fortsatt et relativt mørkt album. Det er også ganske klart at dette er et slags overskuddsalbum, og det må forstås ut i fra den settingen. Humor Risk er slik sett en passende tittel; det ligger en god del risiko i plutselig å skulle være happy (relativt sett). Det bobler og sprudler mest på platas første låt, «Love Thine Enemy», som høres ut som et forsøk på å gjøre Wilco i rockemodus. Det er slett ikke noen dårlig låt, men i all sin derivative natur så blir den litt blek. Og etter denne låta blir det i det hele tatt litt blekere alt i alt, mest i den forstand at det begynner og høres mer ut som Cass McCombs slik vi kjenner ham. På «The Living Word» får vi klassisk McCombs, en litt uvanlig, men ikke direkte rar struktur, fine og sørgmodige harmonier, og gode tekster. Men det er ikke en McCombs i toppform, det vil si, han har sjelden hørtes friskere ut, men samtidig virker det som om han holder tilbake litt, som om vi ikke får hele historien. Kanskje har det litt med at McCombs tjener på å la følelsene flyte fritt, og når de ikke er der, så holder ikke låtene helt mål. Nå innser jeg at det som jeg skriver her står i fare for å virke litt surmaga, og det er ikke meningen å la Humor Risk lide unødvendig fordi undertegnede ikke får det han er ute etter. Det er bare det at plata virker litt unødvendig. Det

Marit Larsen kan. Tidvis befinner hun seg på kanten til klisjefylt, men hennes nyvunnede kvinnelige styrke redder henne fra det. Som en såret, men fattet og tapper engel. En uslåelig kombinasjon, som aller best kommer til uttrykk på «Don’t Move». Et klassisk Marit Larsen-kutt som oser moden kvinne, og beviser at hun godt kan bruke nedre del av stemmeregisteret litt oftere. På «What if» får vi servert en snerten R&B-vri, som hun kjapt trekker ned til americana-planet igjen. Det er altså ingenting rebelsk og utagerende

er hans tredje langspiller på like mange år, og all den tid det er beundringsverdig å gi ut album på løpende bånd, så er det også en del som skal sies for å holde tilbake. McCombs to foregående album, WIT’S END og Catacombs, var preget av, foruten ett altoppslukende mørke, en helhet som ikke eksisterer her. Humor Risk spriker litt for mye, det blir et litt for fragmentert album som er litt vanskelig å ta. Og selv om det ikke er noen riktig dårlige låter her, så føles det unektelig som et hvileskjær i en ellers upåklagelig katalog. Håvard Ringen RIHANNA Talk That Talk (UNIVERSAL MUSIC)

Same ol’ G … ahm, R. Til tross for beskjedne 23 år på jordens overflate, har Rihanna rukket å oppnå svært mye i løpet av sin tid som artist, og fikk nylig en ekstra turbo-injeksjon her hjemme etter å ha tatt turen innom både Bergen og Oslo i august og oktober. Kombinasjonen knallvakker sexbombe med frekk munn og skreddersydd hitmusikk garanterer salgsresultater, noe hun nylig beviste med sin 11. førsteplassering (!) på Billboards singelliste, takket være den flotte hyllesten av destruktiv tenåringskjærlighet, «We Found Love». Michael Jackson har til sammenligning 13. Men desverre gjentar Rihanna trenden fra fjoråret, da hun varmet opp med flotte singler, for deretter å skuffe da resten av albumet kom. For

4

ved Larsens tredje album. Som forventet. Bortsett fra på «Coming Home» hvor hun drar popfetisjen et godt stykke i retning både ABBA og Celine Dion, i en og samme låt. Naughty! Denne er Sparks definitive hit, og blir nok en eter-yndling til langt ut i det nye året. Intet nytt under solen for poprinsessa fra Lørenskog sitt vedkommende altså. Godt levert som ei pålitelig mjølkeku, men skal hun henge med i neste runde, spørs det om hun må løsne litt på snippen. Inger Lise Hammerstrøm

nei, det er definitivt ikke slik enkelte merkelig nok har fått seg til å skrive, at Talk That Talk på noen som helst måte er sangerinnens beste album. Tvert i mot får vi den samme, trygge oppskriften hun har servert siden Good Girl Gone Bad (2007), med sine oppdelte doser høytempo dansemusikk, P4-vennlige gitarballader, karibiske toner og lefling med sjangeren som måtte være i tiden når skiva slippes, og som vanligvis pleier å være sporene som fungerer best. I dette tilfellet nevnte «We Found Love», som med sin Calvin Harris-snekra «La oss glemme hverdagen i 03:28 minutter»-produksjon skiller seg stort fra resten av skiva. Den oralsex-hintende «Cockiness (Love It)» er en annen av albumets mest interessante spor, med sin spennende låtoppbygging og generelle sexy tekstlinjer, men står også som et eksempel på Rihannas played out sexoppheng. Alt blir som kjent best med måte, og ungjentas stadige forsøk på å sjokkere med grove tekster og lettkledde antrekk begynner å nå smertegrensen. Heldigvis har hun selv uttalt at hun nå planlegger å tone ned sitt sexy image for å ikke bli en klisjé. Det tror jeg kan være smart, da det i lengden kan bli svært slitsomt å høre på en jente som nettopp har oppdaget hva tingen mellom beina kan brukes til. Som vanlig er forøvrig Norge representert med en serie Stargate-produksjoner, inkludert tittelsporet som gjestes av selveste Jay-Z, men som likevel ikke er mye å hoppe i taket over.

At produsentduoen har valgt å slenge med fantasiløse «Roc Me Out« (aka Talk That Talk-versjonen av godlåta «Rude Boy» fra 2009, også den produsert av Stargate) på lasset, overrasker dessuten, men er vel strengt tatt en litt tilbakekommende tendens for de to hit-geniene. Talk That Talk er hakket bedre enn forrige års Loud, men også litt for bundet av egne pop-premisser til å overraske og utfordre utenfor den satte listestandarden. Er du ikke stor nok til å tørre å bevege deg litt utenfor den samme, gamle oppskriften nå da, Robyn? Mathias Rødahl Small Black Moon Killer (SOUNDCLOUD.COM/SMALL-BLACK)

Et velkomment eksperiment. Mixtapen som fenomen er veletablert innen hiphopens sfære, men blant popartister er den et relativt uutforsket felt. Hvert år er noen av de beste hip-hop-albumene som slippes mixtapes. Styrken ved å gi ut album på denne måten er at alt gjøres utenfor aparatuset, det finnes ingen kreative begrensninger, ingen klarering av samples og i det hele tatt, ingen bekymringer. Det er en fri arena for å prøve ut ting man ellers blir sensurert eller kneblet på. Således gir det fullstendig mening for hip-hopere å gjøre det, ved for eksempel å pushe grensene for hva som er akseptabelt eller rappe over allerede etablerte hits. Men hvilken funksjon kan mixtapen ha for poppen? For Small Black fungerer

4


MUSIKK

Vi tilbyr alt innen: ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■

karaoke lyd/lysanlegg DJs bryllup julebord skoledanser utdrikningslag blåturer utleie og salg

den mer eller mindre som en hiphop-mixtape. Small Blacks debutalbum fra 2010, New Chain var et ganske fint, men litt traust stykke filtrerte åttitalls-pastisjer gjort i tidsriktig chillwave-format. Det var pent og pyntelig nok, men manglet slagkraft og falt igjennom sammenlignet med artsfrender som Toro y Moi og Washed Out. De virket litt fanget i preteksten om å lage tidsriktig musikk, den følelsen eksisterer ikke her. De virker klar over at de kan gjøre hva de vil, og de gjør det. Denne friheten kommer til overflaten ved at de har med seg Heems fra Das Racist på et par spor, ved at de kan velte seg i uklarerte samples og ved at de høres enormt frigitte ut, som om noen har fjernet lenkene. I den forstand virker tittelen på debutalbumet rimelig ironisk. Noen stor kunstnerisk prestasjon er aldri Moon Killer, men den planter et par interessante ideer, både hos Small Black spesielt og i pop-sfæren generelt. Den viser at det ikke nødvendigvis trenger å eksistere en mur mellom hipster-rap og hipster-pop, at disse marginale sjangrene godt kan overlappe hverandre, og den viser at mixtapen er et like velkomment element i poppen som i hip-hopen. Small Black har også fått testet ut et par ting som definitivt funker for dem. Tittelsporet, «Moon Killer», sprudler på en måte som Small Black ikke har gjort tidligere, og denne gleden, nærmest ekstasen, tilfører dem en ekstra dimensjon og viser at dette er en retning å følge. De får også prøvd seg på pop-collage i låter som «Love’s Not Enough» og «Late Night

G». Førstnevnte baserer seg på Drakes «I’m On One» og Nicky Minajs «Your Love», og rekontekstualiserer dem og gjør noe helt annet og ganske glitrende utav dem. «Late Night G» mixer Carpenters og Christopher Cross på en måte som er ingenting mindre enn himmelsk. Ellers er det mye stallfyll. Så oppsummert er «Moon Killer» et interessant og kjærkomment eksperiment, selv om den er et stykke fra å være noen glitrende plate. Håvard Ringen SUNTURNS Christmas (Spoon Train/Cosmos)

Mer jul i monitor takk. Tilhører du de som mistet julefølelsen i samme forbindelse som jomfrudommen, og har gitt opp håpet om å få den tilbake? Julefølelsen altså. Da skal du sjekke ut Sunturns soundtrack til juletida. En finfin blanding bjelleklang, emo og nostalgi. Sunturns er en bandkoalisjon i Oslos indiescene, bestående av mylittlepony, The Little Hands of Asphalt, Einar Stray og Monzano. Personlig har jeg vanskelig for å skille de nevnte bandene fra hverandre, så når de først er på det kapitalistiske kjøret, og har tonet sammen til juleplate, kan de like gjerne innse fordelen av fusjonering. Folkete indiepop med Brian Wilson-referanser er stikkordet. Ikke et dumt utgangspunkt for julealbum. Sunturns har beundringsverdig nok brukt sommeren på å pimpe gløgg og mane fram julestemning. Resultatet er ti spor med en balansert dose klokkespill, juletematiske tekster

4

og lune toner som varmer et mørkt novemberhjerte. Det hører med til historien at gutta har effektivisert innspillingen med å spe på med seks julelåter fra katalogen til henholdsvis mylittlepony og Low. Hvorpå Lows «Just like Christmas» er det definitive høydepunktet. Den har alt jeg ønsker av en julelåt, med den universelle julefeelingen kombinert med kjære geografiske referanser. Myke toner pakket inn i vatt, og en låt om et band i snødrevet på vei fra Stockholm til Oslo. Mer trenger du strengt tatt ikke for å skape litt julemagi. Sunturns viser med flere eksempel at de har knekt koden selv også. Nydelige «The Closest I Can Get», er selve lydsporet til siste dansen på juleballet. Den langsomme takten kombinert med ensom klang, sender tankene mot en folketom gymsal med lydømfintlige vegger, og jeg ser for meg det ensomme paret som danser til bandets siste låt. Tidlig 60-tall, vannkjemmet hår og keitete gutter dresset i duse pasteller. Sukk! Sunturns ruler når de skamløst forfører følelsessenteret. De kontrastfylte låtene med julemelodi og tekster om julenissen som ikke finnes kunne jeg gjerne vært foruten. Christmas representerer med det den sentimentale nostalgiker så vel som den nøkterne betrakter. Sistnevnte hører ikke hjemme på en juleplate. Om dere går svanger med en oppfølger kan det jo være en idé å smi mens pepperkakene ennå er varme. For dere er et kjært tilskudd til julemusikken, og vi liker dere så inderlig godt når dere slipper hemningene og kaller ei jul for ei jul. Inger Lise Hammerstrøm

TLF: 55 31 90 50 – VAKT-TLF: 91 31 90 50

Foto: Andrew Amorim

ER? D I E B R A D E FRIVILLIG M snakke n å trenger ma r e g n a g n e No an være ting. Du k e g i l e k s n om va ndre tter når a y l m o s n e d . renger det virkelig t ere S søker fl Kirkens SO re. medarbeide frivillige 8 45/ på 55 32 5 s s o t k a t n Ko kensorgvin@kir j b , 4 5 6 3 sos.no 941 8 w.kirkensw w r e l l e sos.no i januar s starter r u k v i s n e t In

62

10/2011

LARS VAULAR Du Betyr Meg (NMG/G-HUSET/COSMOS MUSIC)

Hiphopen etter hiphopen. Jeg må innrømme at jeg har gruet meg fælt til å anmelde oppfølgeren av Helt om natten, helt om dagen. Både fordi jeg klinte til med en brautende sekser forrige gang Vaular slapp skive, og fordi de fleste vel kunne se at han allerede på den tiden var i ferd med å gli over i helt andre sjangerlandskap enn «rap». Den nervøsiteten dempet seg ikke akkurat ved første gjennomlytting av Du betyr meg, for dette er ikke en rapskive i ordets originale betydning. Vel, kanskje egentlig ikke i noen som helst betydning. Post-hiphop er tydeligvis den nye båsen, og den sitter jo fint den altså. For her er det rap, og det er beats, og det er sang, og det er synth. Men det er noe annet … noe jeg ikke har hørt før. Og det tar noen runder i CD-spilleren før det setter seg, men da setter det seg til gjengjeld som tyggis under pulten. På mange måter er hvert spor en ny subsjanger, et nytt sound, et nytt prosjekt, men med en eller annen rød tråd som fungerer

5

som bare faen. Det føles nært og personlig med Thomas Eriksen og Anand Chetty bak samtlige produksjoner, og ikke minst fordi man denne gangen har samlet hele wonderkid-kompisgjengen på én og samme plate. Vi snakker Vaular med drypp fra Fjorden Baby!, A-Laget og John Olav Nilsen & Gjengen. En jævla unik maktoppvisning, og sikkert litt sjalusi-irriterende for andre kompismusikkollektiv der ute som tror de har noe av det samme på gang. Men nok runking nå. Du har sikkert allerede fått med deg at Du betyr meg er forløsende (for noen sikkert kjedelig) fri for låtene som gjorde Vaularen til norsk popstjerne. Ingen basstunge, synthdominerende steke-anthems, ingen glade hoppesanger om solbriller, men derimot elleve spor som stiller ganske tunge krav til deg som lytter. «Denne er for radio, min hemmelige radio», synger Lars på åpningssporet «Aldri for pen for pønk», og noe sier meg at han ikke mener P3. Tekstene denne gangen er muligens enda mer komplekse og introverte enn tidligere, og jeg merker at jeg ikke skal forsøke å gå inn i noen håpløs akademisk tolking av dem.

Sånn må det kanskje bare være. Istedet henger jeg meg opp i Vaulars fascinerende flow og rytmelek på «Nede i byen» og «Supernaiv», hvor fantastisk funky «Hundre sanger» er (Anand, du er et monster!), gåsehuden som reiser seg på ryggen under personlige «I disse dager», hvor fett det blir å spille «Når eg kommer hem» (med super-flettevers fra Store P og Vågard) på neste hjemmefest , og ikke minst hvordan Lars bare kaster inn en overlegen hiphop-låt («I min leilighet») mot slutten av skiva for å vise hvor lista fortsatt ligger, selv om han nå har resten av miljøet fjernt i bakspeilet (men for noen vers fra OnklP, @V4g4rd og Flex da!). Og selv om enkelte hiphop-hoder sikkert kommer til å hate på Du betyr meg, burde miljøet istedet være takknemlige for at Lars Vaular fortsatt selv anser seg å være «sinnsykt hiphop» i en tid hvor mye norsk rap har blitt kjedelig flinkis-drevet, generisk og forutsigbart. Det funker å være seg selv folkens, men da må man faktisk ha et ordentlig talent, ikke bare en Westerdals-ishk bransjehype. Mon tro hvem som er neste mann ut til å ta en sjanse? Mathias Rødahl


MUSIKK

Hadde det i alle fall bare vært morsomt … CIR.CUZ Alt Til Sin Tid (COSMOS)

Min avsmak for enkelte deler av norsk poprap er veldokumentert, så det er mulig det blir litt feil av meg å anmelde den ytterste fløyen av sjangeren, representert av Sarpsborg/Skien-duoen Cir. Cuz. Men som vi skal komme fram til senere i denne anmeldelse, så er jo verden faktisk ikke rettferdig. Først katastrofalt upassende promotert som «det nye Karpe Diem» av plateselskapet Cosmos (gamle Bonnier), som nå litt mer korrekt har valgt å referere til M.A.T.Z og Lex Press som en «popgruppe» i presseskrivene sine. Latterliggjort av sine rap-«kolleger», dog ikke helt inne i varmen til den «folk flest»-smiskende delen av bransjen, stiller Cir.Cuz seg likevel i annen posisjon enn for eksempel Erik & Kriss. I likhet med duoen fra Bærum, som åpenbart har vært en stor inspirasjonskilde, serverer Cir.Cuz også en blanding av cheezy produksjoner, allsangmonotone refrenger og vers som er vanskelig å ta seriøst for en rapkjenner. Men der Kriss ble invitert til å være med på National Cypher tidligere i år, hadde det på sin side vært totalt utenkelig å se Cosmos nye rapmelkeku i samme setting. Det finnes nemlig ikke étt eneste bindeledd mellom gruppa og det norske rapmiljøet, noe jeg ikke tror vil forandre seg med det første. Men problemet er likevel ikke skamløsheten og det hyper-kommersielle uttrykket. Det er derimot noe uvanlig døvt og ukult over Cir.Cuz, som rett og slett er umulig å overse, samme hvor mye jeg forsøker å gi Alt Til Sin Tid en sjanse. Musikken er så totalt strippet for egenart, fantasi og talent, at man nærmest river av seg håret i frustrasjon over at andre norske rappere med alle disse

1

YELAWOLF Radioactive (SHADY RECORDS/UNIVERSAL MUSIC)

Bestem deg da, mann! Det var omtrent så jeg fikk klump i halsen da jeg første gang hørte fantastiske «Pop The Trunk», et av sporene på Yelawolfs gjennombruddsmixtape Trunk Muzik som droppet i januar 2010, og som også bød på uforglemmelige øyeblikk som «Lick The Cat», «F.U», «Speak Her Sex» og ikke minst «Love Is Not Enough». At den «oppdaterte» versjon av tapen som ble sluppet senere på året (etter at han signet med Interscope Records) føltes litt mangelfull, til tross for at den inneholdt flere av de samme sporene, var ikke noe som holdt meg oppe på natta. Heller ikke at han tidligere i år valgte å skrive under med Eminem og hans Shady Records, i likhet med lyricist-kvartetten Slaughterhouse. På mange måter var Yelawolf og Eminem et samarbeid som virket fornuftig. To hvite rappere som har vokst opp med svart kultur, begge fra crappy familieforhold, og med et imponerende ord- og flow-arsenal til sin rådighet. Men bransje er bransje, og Eminem har ikke akkurat levert sitt beste materiale på skive den siste tiden. Til tross for at han fortsatt har rapkunstene i seg, noe han

4

kvalitetene aldri kommer til å få den samme sjansen til å spre musikken sin. Men selvfølgelig, Cosmos er ikke her for å gi verden kvalitetslåter, de er her for å tjene penger på den norske befolknings «dumbed down» musikksmak, for deretter å skryte av det på Twitter. Og det er selvfølgelig lov det. Men når vi snakker om en gruppe som fant på navnet sitt i løpet av 30 minutter etter mas fra plateselskapet, er det unødvendig å si at man har å gjøre med musikk som er laget på helt feil premisser, med et uoriginalt lydbilde som kun kan beskrives som en blanding av Akon og Erik & Kriss + et uoppnåelig ønske om å høres ut som Karpe Diem. Og det hadde liksom vært greit nok, så lenge man ikke gjorde det utenkelige, og lagde en skamløs kopi av Magdis svært personlige «Tusen Tegninger». Avslutningssporet «Frelser» må nemlig sies å være norsk raphistories drøyeste eksempel på flow-biting, så ille at jeg tar meg selv i å lure på om Magdi har vært hos logoped siden forrige album, eller om jeg egentlig sitter og hører på en Torsdag kveld fra Nydalen-parodi. At ingen i Cosmos, som jo også er «hjemmet» til Karpe Diem satt ned foten og sa «Faen i hællvette gutta, det hær e jo plagiaat!!», vil nok alltid være et bransjemysterium av dimensjoner. Then again, kanskje det ikke er meningen at jeg skal forstå meg på karer som lirer av seg linjer som «hun er en stjerne, hun er modell/viser seg toppløs i FHM/hun er en diva, er spesiell/kaster klærne som en profesjonell» når de skal beskrive drømmedama, og kanskje jeg og mitt «elitistiske» musikksyn må la folk få lov til å lage den drittmusikken de selv vil. Men én ting er i alle fall sikkert, og det er at der jeg kommer fra, så er det aldri ok at en voksen mann synger «na-na-na-na-na-na-na». Aldri. Mathias Rødahl

vanligvis beviser på andres låter. Så … har den edruelige Marshalls evne til å fylle albumene sine med kjedelige spor smittet over på Yelawolfs debut-studioalbum? Jeg tror det rette svaret er både og. Radioactive har nemlig blitt en svært sjanger-variert skive, med et spenn som beveger seg helt fra knallharde Memphis-beats til soft rock-aktige radiofrierier. Sistnevnte, representert av spor som «Made In The U.S.A», «Everything I Love The Most» og «Radio» kan nok skape problemer for enkelte raplyttere. Da må det likevel nevnes at «Radio» på mange måter er en slags finurlig parodi av musikken man må lage for å få kommersiell spilletid om dagen, men med en tekst som gir referanser til klassiske raplåter og blant annet serverer linjer som «You’ll never hear Black Star cause the program director is mostly deaf/and you’ll never hear Triple 6 cause we live in the midst of the bible belt». Men denne blandingen av «hvitt» og «svart» sound burde ikke komme overraskende for fans av Yelawolf, som valgte å slå seg sammen med Lil Jon på den strippeklubb-passende førstesingelen «Hard White (Up In the Club)», for deretter å hente inn den exrappende stadiorockeren Kid Rock for andresingelen «Let’s Roll», ingen av dem forøvrig i nærheten

av å være skivas beste øyeblikk. Da må vi nemlig skippe fram til spor seks og «Throw It Up», som i mine øyne er den beste Yela-låta siden «Pop The Trunk». Kanskje til og med bedre. Og selv om Eminem her leverer et mildt sagt oppsiktsvekkende vers, er det først og fremst den tidligere Three 6 Mafia-dronningen Gangsta Boo og låtas fantastiske WillPower/ Eminem-produksjon som sørger for at man reiser seg med mean mug og knyttede never så fort pianoet begynner å spille. Andre høydepunkter er Shawty Fatt/ Mystikal-samarbeidet «Get Away» (hallo, han har med Mystikal for faen?!), aggro-angrepet «Growin’ Up In The Gutter» (med Rittz), kjøretur-perfekte «Good Girl» og «The Hardest Love Song In The World», og til dels Diplo/ Borgore-produserte og dubstepleflende «Animal», med den vakre Rihanna-inspirasjonskilden Fefe Dobson på refrenget. Men til tross for mange fine brikker, føles puslespillet aldri helt komplett, og det hadde nok vært smart å konsentrere albumsoundet litt mer før man ga ut denne sjangerorgien. Mathias Rødahl

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

10/2011

63


GD

FæDrelanDsvennen

TønsberG blaD

øsTlanDeTs blaD

FreDriksTaD blaD

Drammens TiDenDe

«ÅRETs BEsTE NORsKE KOMEDIE!» MORGENBLADET

PÅ DVD OG BLU-RAY NÅ!


FILM

Ruben Östlund er ute med pekefingeren igjen. Tekst Ole-Morten Algerøy Foto Marius Dybwad-Brandrud Ruben Östlund, snart kinoaktuell med Play, forteller at han nettopp er kommet hjem fra Strasbourg. Der presenterte han filmen for et dommerpanel bestående av EU-parlamentets medlemmer, men måtte se seg slått av franske Snøen på Kilimanjaro. «Det er så jævlig mange fransktalende representanter i det der EU-parlamentet …», forklarer han. Han virker imidlertid fornøyd og skjenker seg et glass appelsinjus. Mm, det der så godt ut! Play er basert på faktiske hendelser. Hva var det som vekket interessen din ved denne ransbølgen som fant sted i Göteborg for et par år siden? – Det første jeg la merke til var at ranerne var veldig unge, mellom 12 og 14 år, og at de gjennomførte disse ranene ved hjelp av en retorisk felle – et rollespill. Jeg klarte ikke la være å bli fascinert av denne sindige og sofistikerte metoden. Knepet heter «the brother trick», og går ut på at ranerne konstruerer et problem som ikke finnes. For eksempel kunne de hevde at et av ofrene hadde stjålet mobiltelefonen til noen de kjenner, og med dette problemet som alibi lurte de med seg barna til et sted utenfor allfarvei, for så å rane det de hadde av verdisaker. Det andre som fascinerte meg var at ranerne var svarte og ofrene var hvite, noe som ble presisert i artikkelen: «Fem svarte raner tre hvite». Med dette som utgangspunkt begynte jeg å researche, jeg leste gjennom alle rapportene, det fantes 40 rettssaker og da selvsagt et enormt mørketall, og så intervjuet jeg flere av de involverte. Det ble gjennom intervjuene veldig tydelig at ranerne, til tross for den lave alderen, bevisst hadde

spilt på dette stereotype og fordomsfulle bildet av den svarte mannen. Var det til en viss grad dét du ønsket å gjøre med filmen også, å spille på fordommene til publikum? – Jeg vil at man som publikum hele tiden skal konfronteres med det forutinntatte bildet man har av disse guttene, måten man selv ser på dem. Filmen er gjort ut ifra et skandinavisk perspektiv, selv tilhører jeg jo denne normative gruppen. Så for meg var det også interessant å utforske mitt eget blikk på «de andre». Men det var også mange andre aspekter jeg var interessert i, for eksempel at ranerne kom fra den ene siden av byen og ofrene fra den andre siden. I hvilken grad er filmen en kommentar til svensk integreringspolitikk? – Det blir den jo uansett hvordan man vrir og vender på det. Selv har jeg ikke vært helt sikker på hva det var jeg ville kommentere, men det er åpenbart noe som ikke fungerer. Det at man har anledning til å skape disse fordommene, disse forestillingene om hverandre, kan være et resultat av at man ikke har nok personlige erfaringer med den andre gruppen. Göteborg er, akkurat som alle andre europeiske byer, en oppdelt by: de som har penger bor på den ene siden, og de som ikke har penger bor på den andre siden. På denne måten har man gode forutsetninger for å konstruere bilder av hverandre. Hvor mye av filmen handler om omgivelsene rundt dette spillet? Om de passive menneskene på trikken, på kjøpesenteret, og så videre. Hvilket samfunn er det du prøver å beskrive? – Det var gjennomgående i rettssakene at barna hadde veldig høy terskel for å be om

hjelp, de ville ikke tape ansikt liksom. Han som var produsenten min på Gitarmongo fortalte at da han var barn sendte foreldrene ham ut for å leke med en lapp rundt halsen hvor det stod hvor han bodde. På den måten forventet foreldrene at noen ville ta ansvar om det skulle hende noe. Slik er det ikke i dag. Barn er oppdradd til å ikke prate med fremmede, og voksne er redde for å blande seg opp i andres barneoppdragelse. Dessuten tror jeg tilskuerne valgte å forholde seg så passivt til situasjonen i frykt for å bli oppfattet som rasistiske eller fordomsfulle. Når dét er sagt så hendte det jo ved flere anledninger at voksne prøvde å gripe inn på forskjellig vis … Jeg erindrer eksempelvis en ganske sint pappa? – Ja, ranene fikk store konsekvenser for de berørte familiene. Flere av ungene turte ikke lenger å gå alene til skolen, de begynte å sove i foreldrenes senger og oppsøkte psykolog. Det er klart at dette fører til en følelse av maktløshet og frustrasjon hos foreldrene, noe som kommer til uttrykk i en av de siste scenene. Vil du driste deg til å sammenlikne tematikken i De Ufrivillige og Play? – Gruppen og gruppementaliteten er temaer jeg forsøker å skildre i begge filmene. Et aspekt ved dette som jeg synes er veldig interessant ble eksemplifisert ved et spørsmål jeg fikk av en fransk tv-journalist: «So, you don’t like black people?». Det fikk meg til å tenke, hva er det som gjør at man ser på disse fem individene som representanter for en gruppe? Hvordan har det seg at disse fem karakterene får representere svarte mennesker? Om et individ fra en gruppe vi ikke føler tilhørighet til, gjør noe avvikende, lar vi dette avviket bli representativt for hele gruppen.

Det er helt absurd når man begynner å zappe mellom kanalene. Alt ser faen ut som den samme filmen!”

I De Ufrivillige forteller du flere parallelle historier. Hvorfor har du valgt å kun fokusere på ett plott i Play? – Delvis var det fordi jeg ville forsøke å bevege meg videre, men også fordi jeg følte at jeg kunne få inn så mange ulike aspekter og perspektiver ved bare denne ene historien. Men jeg lykkes jo ikke helt i å bare fokusere på én historie, jeg måtte hente inn noen andre elementer for å skape en slags dynamikk. Kameraarbeidet til Marius Dybwad-Brandrud, med lange tagninger og zoomshots, har nærmest blitt en slags signatur i din filmografi. Hvordan bidrar kameraarbeidet til å formidle budskapet i filmene dine? – Ideen er å gi publikum et overblikk som i det ene sekundet kan oppleves som humoristisk – og i det neste ubehagelig. For tilværelsen er slik, den er verken det ene eller det andre. Jeg vil etterlate publikum alene med filmen, jeg vil ikke fortelle dem hva jeg synes er morsomt eller tragisk, det får de vurdere selv. Hvorfor har du valgt å legge deg på en linje med såpass dokumentarisk regi? – Jeg vil heller kalle det naturalisme eller realisme, ofte føler jeg at folk blander disse begrepene. Dokumentarisk betyr jo at aktørene ikke spiller noen karakter, at de har sine naturlige egenskaper og beveger seg i miljøer og situasjoner som ikke er iscenesatte. Realisme betyr at man har et uttrykk hvor man prøver å etterligne virkeligheten og det er nettopp dét jeg driver med. Det er helt absurd at når man ser på TV og begynner å zappe mellom kanalene, at for faen alt ser ut som den samme filmen! Hvordan har det seg at det fiktive uttrykket vi har på film i dag ikke er mye bredere? Jeg ser jo med en gang at ingenting står på spill når Tom Cruise dingler fra et helikopter – han ville jo aldri gått med på noe slikt! Jeg prøver å forholde meg til det fiktive uttrykket på en annen måte. Play (Plattform / Arthaus) har kinopremiere 27. januar. 10/2011

65


FILM

Hysteria Regi: Tanya Wexler Med: Maggie Gyllenhaal, Hugh Dancy, Rupert Everett, Gemma Jones, Jonathan Pryce Good vibrations. Engelsk lystspill slik britene liker det: kostymert selvironi med Wildks panche og stiv overleppe. Eller for å si det med filmens første rullegardin: «A film based on a true story. Really». Storyen er som følger: Oppgitt ung lege, Dr. Grenville (Dancy), går på veggen over hospitaletablissementets manglende forståelse for moderne medisin. «Det er bakterier som er problemet!», roper Grenville, mens overlegene rister på hodet. Med andre ord befinner vi oss i historismens lune og lunefulle

4

plysjmørke, hvor 80 prosent av Londons kvinner – får vi vite – led av hysteri i en eller annen form. Altså, tiden hvor progressiv legevitenskap, freudiansk analyse og salige innfall barker sammen med konservative krefter og utsøkt dobbeltmoral. Midt i denne grenseoppgangen havner Dr. Grenville, idet en ny praksisplass åpner seg hos Dr. Dalrymple. En ekspert på hysteri med – og hold deg fast – fingeronani og orgasmegaranti som metode. Den nye læregutten blir snart en mester, men hva gjør man når leddene stiver, hånden svikter og orgasmen – terapien – uteblir? Svar: Elektronikk! Det er her Hysteria er et overraskende friskt skudd på den engelske komediegrenen. Fortellingen om, og synet av, kvinner

i alle aldre og alle fasonger som blir behandlet (tilfredsstilt) bak et minisceneteppe av gull og purpur, er overraskende underholdende og rødmefremkallende kost: Olje og musk på lanken og lanken oppunder skjørtene, til kvinnene synger og doktorene tørker svetten av moralens rene panne. Skrudd – akkurat som 1880-tallet selv. Legg til uskyldsren romantikk, en god rolleprestasjon av Hugh Dancy og en kvikk Maggie Gyllenhaal, og fortellingen om en tidligmoderne brytningstid har blitt til en god blanding av upretensiøst historiehygge og vennligsinnet moro. En utmerket familiefilm, hadde det bare ikke vært for innholdet. Ragnhild Brochmann Premiere 25. november

hverandre, egentlig? Hvorfor denne lette, nervøse flørt uten tilløp til kjærtegn? Og hvorfor vise hverandre antydninger til dissonant emosjonell ladning hvis møtet er en første date, hvis mening er å seile pent på dypets overflate mens alt ennå er trygt? Ved samtaletema, skuespillernes uforklart skiftende minespill og skiftende språkdrakt – fra engelsk (James’ språk) via italiensk, til fransk (hennes språk) og tilbake igjen – markerer Kiarostami aktivt et uvisst og iscenesatt territorium mellom to mennesker. Det eksakte forholdet dem imellom forklares aldri, like lite som hovedaktørene noen gang er i stand til å forklare hverandre hva de eventuelt har, ikke har, eller ønsker at de hadde. Slik fungerer det kjærlighetens wasteland regissøren ønsker og skisserer godt, uten å være i stand til å forløse den emosjonelle dybden tematikken rommer. Til det er samstillingen handling og boken-som-tematiskrammefortelling for generell, om meningen er at kopi-original-problematikken skal tangere parets forhold/ikke-forhold. På samme måte er karakterenes påfallende uendrede personligheter – tiltagende tvetydighet til tross – et fint, men for statisk grep. Pluss for befriende fravær av forklaringstrang og kausalitet, men en større konseptuell stringens hadde fått dramatikken til å skinne sterkere. Ragnhild Brochmann Premiere 25. desember

The Rum Diary Regi: Bruce Robinson Med: Johnny Depp, Amber Heard, Giovanni Ribisi, Aaron Eckhart, Richard Jenkins Ikke alle kan være Terry Gilliam. Det begynner med Johnny Depp på et trasha hotellrom og replikken: «I tend to avoid alcohol … when I can», før morsom musikk hinter til at det kommer han absolutt ikke til å klare. Tittelen tilsier en alkoholisert hverdag og alle husker jo hvordan det gikk forrige gang Depp spilte Hunter S. Thomson. Men dette er ingen ny Fear and Loathing, og den surrealistsk komedien det legges opp til, følger ikke. Mannen befinner seg i San Juan på 60-tallet. Han får jobb som horoskopskribent i en avis, blir kompis med noen journalister, ser på hanekamp og involveres i en plan om å bygge et ulovlig hotell. Men mest av alt kjører han bil. Over landeveier, gjennom byen, ned trapper og ut på en brygge. Istedenfor et tema med tradisjonell historieoppbygning, består filmen av en serie mer eller mindre urelaterte episoder, lappet sammen av bilkjøring. Hver gang du tror du har funnet en rød tråd, hopper tema over til noe nytt. Det eneste konsekvente er bilpassasjerer som prater så mye om hvor fint det er i Puerto Rico at det kan minne om et program på Travel Chanel. Den siste halvtimen forandrer stilen, og det virker som poenget er å lage en slags opphavsberetning om Hunter S. Thomson, før han ble spesielt interessant. Mange scener er alt for lange og får filmen til å fremstå som energiløs og kjedelig. Det er fine bilder, koselig musikk, og Puerto Rico virker som et fint feriested, jo visst, men handlingen er for schizofren til å henge med på. Der Terry Gilliams (regissøren av Fear and Loathing) trumfkort nettopp var å fremstille galskap på en leken måte, snubler Bruce Robinson i sine egne karakterer. Den utradisjonelle oppbygningen fungerer ikke, og føles som en skolestil der hver setning begynner med: Og så kjørte vi til … Torgeir Blok Premiere 25. november

2

Møte i Toscana Regi: Abbas Kiarostami Med: Juliette Binoche, William Shimell, Jean-Claude Carrière, Agathe Natanson, Gianna Giachetti, Adrian Moore, Angelo Barbagallo, Andrea Laurenzi Pittoresk wasteland. En mann, en kvinne, et forhold. Kanskje. Gjennom én dag og ett langvarig møte, treffer vi to beslektede mennesker over en samtale om mannens nyeste bok, Certified Copy. Et nytt verk – ikke om kunsten i reproduksjonens tidsalder – men om kopiens historiske parallelleksistens med originalen, fra Romerriket og frem til i dag. Tese: Kopien verken er eller har noen gang vært originalen mindreverdig, ergo bør originalitetsdiskursens forrang devalueres og kategoriene likestilles. Mener mannen, mener James. Utfra bokens tematikk og James’ logiske rasjonale, pakkes handlingen ut stykke for stykke. Kvinnen forsøker å utfordre tesen med referanser til eget kunstgalleri, til eget liv, til andres opplevelser og praktiske eksempler, mens James lytter, nikker, smiler – interessert, ikke usjarmert, men også aktpågivende. Samtidig beveger bilen seg på vei til et sted hun ønsker å vise ham. En hyggelig opptakt til et møte preget av en forventning, en tiltrekning og en innforståtthet det i tiltagende grad er vanskelig å sette fingeren på. For hvor godt kjenner de

4

66

10/2011


FILM

PÅ DVD OG BLU-RAY NÅ!

En ubehagelig sannhet PLAY
 Regi: Ruben Östlund
 Med: Yannick Diakité, Kevin Vaz, Anas Abdirahman I Göteborg i tidsrommet 2006 til 2008 ble nesten 40 barn ranet av en liten gruppe ungdommer med innvandrerbakgrunn. Med dette som utgangspunkt har Ruben Östlund laget filmkunst (slik svenskene kan best) om en feilbarlig integreringspolitikk, psykologi på mange plan og om fordommene vi helst vil grave ned. De Ufrivillige fra 2007, for ikke å glemme kortfilmsuksessen Händelse vid bank fra 2009, satte Östlund på kartet som en ambisiøs regissør og som skandinavisk kultureksport av den aller fineste sorten. Der De Ufrivillige tar for seg, gjennom flere parallelle historier, enkeltpersonens konflikt med en gruppe, portretterer Play i stor grad konflikten to grupper imellom, gjennomgående dedikert til ett hovedplott. Ved å spille på våre fordommer og tradisjonelle oppfatninger av gjengkultur, samt ved å konstruere og presentere ikke-eksisterende problemscenarioer, klarte Göteborg-kidsa på imponerende vis å lure sine ofre. Med ett av disse ranene som ramme for historien, lar rekken av sidepoeng seg elegant utspille i kulissene: De passive tilskuerne man despe-

6

rat streber etter å ikke kjenne seg igjen i, blir nærmest et slags bilde på det kalde samfunnet vi kanskje lever i. Også de pårørendes respons bidrar til å nyansere konflikten i enda større grad. Play er i aller høyeste grad en politisk film, dog på en observerende heller enn diagnostiserende måte. Den er kritisk uten å være moraliserende. Östlund mønstrer et ubehag og en kleinhet som tidvis slår over i klaustrofobi. Som publikummer tvinges man hele tiden til å konfronteres med sitt eget (dårlig funderte?) syn på det som foregår. Måten Östlund får skuespillerne til å kommunisere med hverandre og omgivelsene på, samt det eminente kameraarbeidet til Marius Dybwad-Brandrud, er andre faktorer som bærer fortellingen fram. Sistnevnte gir deg følelsen av å være en av de handlingslammede tilskuerne som filmen også skildrer, grunnet sitt nøkternt observerende og tidvis passive uttrykk. I likhet med ranerne spiller filmen på våre forutinntatte sosiale forestillinger. Slik blir publikums rolle som observatør nærmest en reell karakter i fortellingen. Play er som å bli vekket av en stor bøtte isvann om morgenen – for så å se seg selv i speilet og skjønne litt mer. Ole-Morten Algerøy Premiere 27. januar

10/2011

67


FILM

A Dangerous Method Regi: David Cronenberg Med: Keira Knightley, Michael Fassbender, Viggo Mortensen, Vincent Cassel, Sarah Gadon Sjeselong-drama. Hvor ble det av David Cronenberg? Her har han valgt det endeløst fascinerende temaet psykoanalyse og prestert å gjøre det både tungt og nærmest irrelevant. Historien om Carl Gustav Jung, Sigmund Freud og den uhelbredelig gale kvinnen som førte psykoanalysen på banen, blir fort en seig kjærlighetshistorie som gjør at du lener deg ambivalent tilbake i stolen. Jeg forventet den intense spenningen fra Cronenbergs tidligere film History of Violence iblandet galskapen i Videodrome, i stedet fikk jeg et visuelt

3

vidunderlig, men intetsigende kostymedrama der to professorer diskuterer spørsmål man ikke har stilt. Det er befriende at det kastes rundt på psykoanalytisk sjargong og historiske detaljer som det forventes at vi skal være intelligente nok til å forstå. Til tider føles det som man er flue på veggen i de opphetede diskusjonene mellom storhetene Freud og Jung hvor de legger grunnlaget for en nytenkning knyttet til tidlig 1900-tallets patriarkat, det potensielt positive ved enhver seksuell raritet og monogamiets tåpelighet. De finkjemmede herrene leverer fine prestasjoner: Intense og individuelle rolletolkninger der karakterenes gebrokne engelsk fargelegger, og småborgerlig narkotikabruk understreker den

historiske koloritten. Både Fassbender (som behersket og verdig aristokrat), og Mortensen (som karismatisk raring), er uventede og friske trekk. Keira Knightly, på sin side, gestalter dessverre en overdreven intensitet som får det til å virke som hun mest gjør seg til for en prisutdelingskomité. Litt for langdrygt fokus på kjærlighetskonflikter skjemmer også. I en historisk skrupuløs fortelling som dette kunne man kanskje heller fokusere på underbevisstheten og den «transference» som skjer mellom Jung og menneskene rundt ham, i stedet for bare å gjøre dem – familie, elskere, venner, kolleger og pasienter – til virkemidler i en ulykkelig kjærlighetshistorie. Siren Løkaas Premiere 2. desember

Trang fødsel Arietta Regi: Hiromasa Yonebayashi Med: Mirai Shida, Ryûnosuke Kamiki, Shinobu Ohtake (japansk originalversjon) Nøktern og overbevisende debut. Arietta er den japanskeanimasjonskraftstasjonen Studio Ghiblis tolkning av Mary Nortons historie om lånerne, de knøttsmå folka som bor i vegger og andre avkroker og «låner» greiene dine. Manus er skrevet av Hayao Miyazaki, regissøren bak klassiske Studio Ghibli-perler som Chihiro og Heksene og Prinsesse Mononoke, samt Keiko Niwa, som var involvert i manusforfatteriet til den noe rotete affæren Tales from Earthsea (2006). Regissør Hiromasa Yonebayashi har tidligere operert som animatør for en

5

rekke prominente anime-filmer, og gjør en overbevisende debut i registolen. Har animasjonsregissører en registol? Den forrige filmatiseringen av Lånerne, fra 1997 med tjukkasen John Goodman på rollelisten, har jeg ikke sett, så jeg er ikke i stand til å sammenlikne den med Arietta. Men siden den har rimelig lav user rating på IMDb, og siden teaser-traileren alene med sine drøye 30 sekunder er uutholdelig å se på, velger jeg allikevel å hevde at Lånerne fra 1997 er en skikkelig drittfilm, selv om den er regissert av Peter Hewitt, også kjent som Pete Hewitt, mannen bak Bill og Ted drar til helvete. Arietta er derimot en god adapsjon av bøkene. Eller, nå har jeg riktignok ikke lest bøkene, så jeg er overhodet ikke i stand til å

vurdere dem opp mot filmen. Alt jeg vet er at jeg har sett Arietta, og jeg likte det. Upåklagelig animert; størrelsesforholdet mellom lånerne og menneskene med deres forskjellige fasiliteter åpner for noen visuelt interessante scener. Selv om den ikke er like episk i sitt omfang som Studio Ghiblis mest storslåtte, stormannsgale filmer er dette absolutt verdt å få med seg. En nøktern, men på samme tid underholdende og rørende film, som skulle passe så hatten passer som kinounderholdning for hele familien i romjulen. Eller på hjemme-video senere, for den saks skyld. Det viktigste er at vi alle går sammen om å støtte Arthaus’ flotte distribusjonstiltak med vår kjøpekraft. Rasmus Hungnes Premiere 25. desember

The Twilight Saga: Breaking Dawn - Part 1 Regi: Bill Condon Med: Kristen Stewart, Robert Pattinson, Taylor Lautner Slik Harry Potter og Dødstalismanen Del 1 plutselig byttet ut den drivende eventyr-rytmikken med et saktegående lokaltog, har også The Twilight Saga: Breaking Dawn - Part 1 fått transportetappens søvndyssende form. Borte er den smektende actionromantikken, operakoret og de høyoktane synthstrykerne. Tilbake står fortellingen om et tilnærmet normalt amerikansk bryllup, et lykkelig ektepar og en serie hvetebrødsdager fullbyrdet med øm og uspennende elskov. Kun lystige dynedun på villstrå og brukne sengestolper dagen derpå, avslører den ville vampyrsexen pressen lovet. Slik passerer godt over en halv time. En nødvendig del av historien og en sympatisk homage til fansen, men også et godt eksem-

2

pel på hvorfor rulleteksten alltid kommer med det samme prinsen har kysset Askepott. Ung (nesten) problemfri kjærlighet uten tredimensjonale karakterer, stort skuespill og dramatiske begivenheter egner seg bedre som fotoalbum. Først etter halvgått løp kommer påminnelsen om den twilightske dissonansen: mennesket Bella er gravid med vampyren Edward. Er det mulig? Og hva nå?! Men selv ikke fødselen av en kanskje-demon, og Bellas potensielle død, generer det tiltrengte taktomslaget. Jacob surmuler som før, ulveflokken murrer, vampyrene samler seg og ektemannen fortviler – men dramatisk og spennende? Nei. Først når veene kommer og filmen straks er slutt, nærmer Breaking Dawn seg sitt gamle jeg. Legg til pregløs vokalpop så fort handlingen varsler et mildt emosjonelt høydedrag, og kjedsommeligheten er komplett. Til neste år. Ragnhild Brochmann Premiere 18. november

o n . lm n fi t s n fote o u L k i w. og film w st |w

ts n u k d n a l d Nor

ljø. t mi nd v i t utla krea t og inn- og d o g fra 012 de, ril 2 .no nen lærere p n a e . 5 Sp gjeste tfilm st 1 sfri .kuns ge i d t a k w n y S r. D Søk o / ww NKF 9 n nge . i r 4 o d r ig PB g w.v utfo w e v w l g i e å l Fag Kab 63 60 9 0 83 6 06 .no Tlf 7 s@nfk f t.nk pos

e kun l i o r e k s ing g n n a a mf e fagutd l fi rig og Toå

NORDLAND KUNST- OG FILMFAGSKOLE

68

10/2011


HELTENE FRA ”NISSENE PÅ LÅVEN” ER TILBAKE!

Blu-ray og dvd i salg allerede 14. desember!

KJØP DEM HOS www.sf-film.no


Selges på www.bergenkino.no Følg oss på www.facebook.com/bergenkino


FILM

EN NY, SOLID THRILLER I STIL MED ZODIAC OG SEVEN. PRODUSERT AV MICHAEL MANN OG REGISSERT AV HANS DATTER AMI CANAAN MANN.

The Mill And The Cross Regi: Lech Majewski Med: Rutger Hauer, Charlotte Rampling, Michael York, Joanna Litwin, Dorota Lis, Bartosz Capowicz, Marian Makula Kunstnerisk frihet etter kunstens regler. Dusige bilder av tåkete natur, barn som lager prompelyder med armhulen, folk som tortureres til døde, bondekoner som vasker dørkarmer og en vindmølle som vinker fra en fjellknaus i bakgrunnen. Det tar omtrent 27 minutter før noen prater, men innen da har du for lengst skjønt at historien ikke vil bli fortalt via dialog. En rynkete Rutger Hauer spiller Pieter Brueghel den eldre, en flamsk kunstner på 1500-tallet

4

som likte å blande dagligdagse gjøremål med eksepsjonelle handlinger i sine malerier. Hele filmen er en reise inn i et av hans kunstverk, der Jesus blir spikret til korset, blant bønder, kuer og kråker. «My painting should be big enough to tell many stories», sier Hauer, og lar deg hilse på stadig nye skjebner. Diverse bondevirksomhet klippes sammen med vold og levende begraving, musikk, dans og kjærlighet. Mens du svever rundt i en merkelig blanding av maleri, green screen og ekte landskap, kompenseres mangelen på dialog med høylytt romklang. Bildene snakker for seg selv og det blir aldri kjedelig, men du må ta deg god tid og la blikket vandre med tankene. En scene

der en ung mann på piknik med sin kone, plutselig angripes og piskes til døde av uniformerte menn på hest, vil nok sitte igjen. Da han henges opp på en stang og fugler spiser ansiktet hans, skaper mangelen på forklaring en ekstra klangbunn for meningsløshet. «Do you think you can express this?», spør en mann, hvorpå Hauer fryser hele verden med en håndbevegelse, og sier «of course». Dette er så kunstig som kunstfilm kan bli, men det passer for så vidt for en polsk analyse av et flamsk maleri fra 1500-tallet. Å si den er for spesielt interesserte blir derimot en underdrivelse. Torgeir Blok Premiere 25. desember

60 KVINNELIK. 3 TIÅR MED FORSVINNINGER. DETTE ER TEXAS KILLING FIELDS.

MED

SAM WORTHINGTON AVATAR

Ra.One Regi: Anubhav Sinha Med: Shahrukh Khan, Arjun Rampal, Kareena Kapoor, Priyanka Chopra, Sanjay Dutt, Satish Shah, Dalip Tahil, Shahana Goswami, Suresh Menon Lukten av grillet kylling. Tidenes dyreste Bollywoodfilm begynner med en advarsel mot røyking og en liste over folk som filmskaperne vil gi en klem. En tøff type dreper tre jenter med sverd og sier «girls just fall for me» mens de faller til bakken. Overdramatisk musikk er tilpasset hvert ord, og sterke farger minner om dag-TV på Disney Channel. Kulissene er som ut av Babylon 5, med blinkende lys og skjermer som viser liksominformasjon. Hovedpersonen er en dataspilldesigner som lager

4

en superskurk kalt Ra.One. Da denne rømmer fra spillverdenen blir designeren selv til superhelt og tar opp kampen. De to sloss i overbelyste actionscener med 90-talls dataanimasjon uten logikk eller fysiske lover, og en bikarakter kaller det «love at first fight». Mye er lånt fra Terminator 2 og The Matrix, med lange sekvenser direkte kopiert, bare avbrutt av dansenummer med auto-tunet synging. Superskurken forsvinner i én time, og filmen blir en kjærlighetshistorie isteden, før noen husker hva de holdt på med og Ra.One kommer tilbake. Det øses på med billig humor. Helten får alltid slag i balla og en homofil sikkerhetsvakt slikker seg om munnen for hver piercing metalldetektoren hans oppdager. Da en dame blir slått i hodet kommer det høylytt

fuglekvitter. Musikken henviser ofte helt bokstavelig til hva det er vi ser på, tekstinga er ikke alltid tima med replikkvekslinger og slow-motion brukes på de merkeligste steder. Plutselig kommer en anti-reklame der helten forklarer publikum at røyking er dødelig. Men i kinosalen vibrerte det av latter og smittsom filmglede. Folk snakket høyt og klappet når store stjerner dukket opp. Noen hadde med en grillet kylling hvis lukt lå som tåke i salen. Det var morsomt som faen og skapte en utrolig kinoopplevelse. Vel er alt uhorvelig banalt og overdrevet, men det er gjort med glimt i øyet og stort budsjett. Som en Tromafilm på steroider, er Ra.One en eneste kavalkade av «so-bad-it’sgood». Torgeir Blok Premiere: 26. oktober

CHLOE MORETZ KICK-ASS

JEFFREY DEAN MORGAN JESSICA CHASTAIN WATCHMEN

TREE OF LIFE

pÅ bLu-RAY OG DVD

21. DESEMbER 10/2011

71


FILM

Immortals Regi: Tarsem Singh Med: Henry Cavill, Mickey Rourke, Freida Pinto, John Hurt, Kellan Lutz, Stephen Dorff, Isabel Lucas Kongen av eye-candy. Tarsem Singh brukte over tolv år og en stor del av sin egen formue på å lage forrige tiårs største visuelle runk: The Fall. Immortals er hans tredje film, og følger

5

i samme spor: Symmetriske bilder av geometriske former, ekstravagante kostymer fra et annet univers, optiske illusjoner av psykedeliske landskap, og et manus så tynt at man knapt legger merke til det. Vi er i Hellas for noen tusen år siden. Guder i gullundertøy, soldater i sandaler, et sexy orakel, Mickey Rourke og en minotaur med hode av piggtråd

bedriver tiden med å rive hverandre i fillebiter med magiske våpen. Det henger ikke alltid på greip, og hvis man vil påpeke plothull får man hendene fulle. Immortals kompenserer ved å være en visuell orgasme, der hvert bilde er nydelig komponerte malerier av fargerik voldsporno. Hodene flyr, armer og ben kuttes, spyd og sverd penetrerer

steroidemuskler som eksploderer i blod. Brennende kjettinger deler hele mennesker i to, i en lekeverden der bare de som parteres blir viet slow motion. I motsetning til The Fall, som regissøren stolt annonserte var helt uten dataanimasjon, ejakulerer han nå pixler som sparkelmasse over manushullene. Landskapene er overstilisert til en sånn grad at det er umulig

å late som de er ekte, men ser så fete ut at man gir faen. Også 3D-effektene er finurlig utnyttet. Todimensjonale veggmalerier får umulig dybde og perspektiver blir merkelig forvrengt. Tredimensjonalt blod spruter ut av hodeløse skuldre i slow motion og kroppsdeler dasker deg kjærtegnende i trynet. Den neste filmen til Tarsem Singh kommer på kino al-

lerede i april. Det blir en komisk gjenfortelling av Snøhvit, med Julia Roberts som den slemme dronningen. Det kan virke som om auteuren fra India akter å selge sjelen til Hollywood, og det anbefales derfor å få med seg Immortals som den siste kompromissløse øvelsen han gjør. Torgeir Blok Premiere 25. november

twilight bar av Arthur Koestler

norgespremiere 12. januar 2012 Amfiscenen 72

10/2011

Oversatt av Ole Johan Skjelbred. Med Ole Johan Skjelbred, Liv Bernhoft Osa, Nader Khademi, Tone Mostraum, Heidi Goldmann, Birgitte Larsen, Per Frisch og Per Christian Ellefsen. Regissør: Matthias Huhn. Scenografi og kostymer: Michael Graessner. Maskør: Ingfrid Vasset. Lysdesign: Michael Graessner. Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli. Regiassistent: Espen Dahl Hjort.

Billetter: 815 00 811 / www.nationaltheatret.no

Foto: Gisle Bjørneby

Stilt overfor truSSelen om JordaS undergang tar amatørene over


FILM Killer Elite Regi: Gary McKendry Med: Jason Statham, Clive Owen, Robert De Niro, Dominic Purcell Drepende kjedelig. «Husk at vi ikke er SAS-offiserer lenger. Nå er vi businessmenn og bankmenn, og det er derfor de kaller oss The Feathermen. Vi er forsiktige. Du er også ex-SAS». Styltete dialog som dette antyder en uerfaren manusforfatter som ikke vet annet enn å skrive klamme introduksjonsreplikker som forteller akkurat hvem karakterene er, og hva de vil. Dette er Matt Sherrings første langfilmmanus og å sitte gjennom hans makkverk er som å la en tattoveringslærling merke deg

1

for livet, uten avslag i prisen. Fet skrift advarer først om en «verden i kaos» før Statham leker leiemorder, med De Niro som makker og Owen som rival. Han finner en blodig unge i en bil og legger håndvåpenet på hylla, men da De Niro blir tatt til fange av en arabisk sjeik plukker han opp pistolen igjen. Han blir lurt til å kverke noen briter, mens en gjeng gamle karer snakker om det i et mørkt rom. Når de ikke er pinlig overforklarende, består replikkene gjerne av gamle klisjeer som: «Bare fordi du er paranoid, betyr ikke det at de ikke er ute etter deg». Filmen forsøker å lure oss til å tro at en fyr i motorsykkelhjelm er Statham, og vil at vi

skal bli triste når han blir skutt. Dessverre er det så opplagt ikke ham, at det er flaut. Ristende kamera prøver å piffe opp tamme slåssescener. «Basert på sanne hendelser»-stempelet hjelper ikke, da forfatteren av boka som filmen er basert på, har innrømmet at alt bare er oppspinn for lenge siden. Filmen har fet lyd og det er litt morsomt å se en loff bli brukt som lyddemper, men det er det eneste positive som er å si. At en straight-to-video-Steven-Seagalstrabase som dette i det hele tatt blir satt opp på kino, er en fornærmelse mot et betalende kinopublikum. Torgeir Blok Premiere 4. november

FRA DEN PRISVINNENDE REGISSØREN ABBAS KIAROSTAMI

”En enestående film … Superb” TIME OUT

”Binoche gløder i hvert sekund på lerretet” TOTAL FILM

”En delikat bittersøt film som utspiller seg i det romantiske Italia” THE HOLLYWOOD REPORTER

Juliette Binoche

Tower Heist Regi: Brett Ratner Med: Ben Stiller, Eddie Murphy, Matthew Broderick, Casey Affleck, Alan Alda Høyt henger de … Selv om jeg så gjerne ville, fant jeg ikke noe i Tower Heist som fikk meg til å le. De hadde vel ikke satt Ben Stiller og Eddie Murphy på plakaten hvis de prøvde å lage en seriøs innbruddsfilm, hadde de? Jeg skiftet sittestilling ofte og ble oppmerksom på de andre i kinosalen. Ingen av dem lo heller. For en film som summerer opp handlingen i tittelen, tar det utrolig lang tid før den kommer til poenget. Den første timen fungerer nesten som et doku-

drama om hvordan det er å ha en skyskraper som arbeidsplass. Da hovedpersonen (Stiller) endelig bestemmer seg for å gjøre innbrudd, følger en klumsete og lite oppfinnsom planlegging som ikke kan måle seg med de dårligste Olsenbanden-filmene. Da innbruddet kommer i gang, er det så langt ut i filmen at det føles som om tittelen har avslørt slutten. Dette er regissert av mannen som ga oss Rush Hour og X-Men 3. Det minner om en billigere utgave av Ocean’s Eleven, og ganske visst jobbet da også en av manusforfatterne på begge filmene. En annen som er kreditert for manus kan skryte av å ha skrevet Indiana Jones 4,

i tillegg til tidenes flopp: Speed 2. Filmskapere med så vaklende rulleblad er avhengig av star power for å unngå finansielt fiasko. Da Robert Redford takket nei til en rolle, gravde de derfor opp MASH-legenden Alan Alda. De glemte bare å gi ham noen morsomme replikker. Eddie Murphy får heller ikke denne gangen det comebacket vi (delvis) unner ham, og Ben Stiller ser sliten ut med grått hår. En tåpelig scene der en bil henger ut av et vindu, er flott filmet og pirrer en stund høydeskrekken. Det underholder akkurat nok til å spandere terningkast to. Torgeir Blok Premiere 11. november

50/50 Regi: Jonathan Levine Med: Joseph Gordon-Levitt, Seth Rogen, Anna Kendrick, Bryce Dallas Howard Ikke syk nok. Da en superstreit perfeksjonist får vite at han har kreft i ryggen, prøver kompisen hans å utnytte diagnosen for å få sympatisex. Man skulle kanskje tro det var utgangspunktet for en av de mørkeste komediene noensinne, men dette er ingen svulstig farse. Isteden får vi et småkoselig drama med en håndfull humoristiske kommentarer fra Seth Rogen. Han banner og snakker om kuk og fitte i kjent stil: «Nobody likes putting a dick in their mouth, that’s why they

call it a blowjob. It’s a job.» Da han buster ei dame for å være utro, følger en kraftsalve som er filmens høydepunkt. Hovedpersonen må holde ut en masete mor, og en surrete terapeut som er akkurat så søt at vi skjønner hvordan det vil gå. Han blir venn med andre kreftpasienter som gir ham kaker med weed, etterfulgt av slow-motion-montasje med hyggelig bakgrunnsmusikk. Andre bikarakterer og historietråder flagrer løst og leder ingensteds hen: Hovedpersonen jobber med en radioreportasje om en vulkan, faren hans har alzheimers, og en av kreftkompisene sliter med sykdommen … Javel, og hva så? Gløm det. For en gang skyld reklameres det ikke for at filmen

er inspirert av sanne hendelser. Det føles likevel som den er skrevet mest for å fortelle hvordan manusforfatteren opplevde å få kreft, og uten tanke for om det nødvendigvis skaper god film. Konseptet er ikke utnyttet nok, og humoren kunne tjent på å dra ting mye lengre. Som typisk treerfilm er den ikke direkte dårlig, men heller ikke noe du vil utsette dine venner for. Med mindre du har kreft selv, vil du nok finne 50/50 like engasjerende som noe TVNorge kunne sendt en onsdagskveld. Torgeir Blok Premiere 11. november

2

3

FILM: HÅVARD NYHUS

Møte i Toscana En genuin kjærlighetshistorie

PÅ KINO 25. DESEMBER! 10/2011

73


O s car ® n O m i n e rt 2011 film & kino

nettavisen

vg

tara

aftenposten

adressa

Bt

Ba

filmmagasinet

dagBladet

natt & dag

nrk p3

SPILL

umotivert vold, SØKSMÅL, SOPP OG HUSMORSPORNO TEKST Rasmus Hungnes

“en av de sterkeste

historiene jeg har sett på film på mange år” Natt & Dag toronto international film festival BEST CANADIAN FEATURE FILM

best film venice film festival VINNER AV DoN QUIjoTE-pRISEN

i salg på dvd nå! KJØP DEN HOS

74

10/2011

Da jeg var ung, var Nintendo og Sega eiere i konflikt. På samme måte som man måtte være fan av enten East 17 eller Take That, måtte man velge Mario, den italienske rørleggeren som eter sopp for å bli høy og blir nedtrykt og svak når han gjør feil, eller det blå, antropomorfe pinnsvinet Sonic. Selv var jeg Sega Mega Drive-spiller, og følte meg uvel bevandret i Marios psykedeliske joggeturer gjennom fargesprengte verdener for å redde Prinsesse Peach (eng.: vagina) Toadstool (eng.: paddeavføring) fra den antagonistiske Bowser (au.eng.: bensinpumpe), også kjent som King Koopa, spilt av Dennis Hopper i den fortreffelige surrealistiske filmen Super Mario Bros. (1993) med Bob Hoskins i hovedrollen som Mario. Jeg var mer interessert i sagaen om Sonics kamp mot den onde vitenskapsmannen Dr. Robotniks plan om å gjøre alle skogens søte dyr om til onde, biomekaniske drapsroboter. Et av de få Marioproduktene jeg var i besittelse av, var romanen basert på filmen basert på spillene, en historie som rasjonaliserer og avmystifiserer det meste fra Mario-brødrenes overmenneskelige spenst til soppens rolle som det godes støttespiller, og lærer oss at King Koopa og hans undersåtter holder til i en annen dimensjon der dinosaurene aldri ble utryddet, men i stedet utviklet seg til humanoider, og dermed sivilisasjon. Nå har Mario tatt steget inn i den tredje dimensjon, eller, det vil si, illusjonen av den tredje dimensjon, på din Nintendo 3DS med det billedskjønne Super Mario 3D Land. En real nostalgitripp, på samme måte som Sonic Generations (PC, PS3, Xbox360, 3DS): Nye variasjoner over velkjente tema. Mario og Sonic opptrer til og med i samme spill for tiden, i noe så meningsløst som Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games (Wii, 3DS). Tidene, de er-a-i-endring, de løper fra oss i Super Sonics fart. Dersom du ønsker løpeturer i supersonisk fart i førstepersonsperspektiv med Tron-aktige kyberrom-visualiteter, kan pengene satses på indie-spillet InMomentum (PC), som handler om å holde momentet oppe og aldri stoppe. Selv får jeg det ikke til, men øvelse gjør muligens mester. La oss heller ikke glemme klassikeren Run Jesus Run (browser, PC, Mac), en spurt gjennom fortellingen om Jesus og hans disipler, som kjent fra Markus-, Lukas- og Johannes-evangeliene. Det tar ti sekunder å spille gjennom, og dessuten er det gratis. Passer fint for ressurssvake og andre økonomisk bevisste.


Himmelen, et tilbakevendende tema i den nye utgaven av Bibelen, er også et Leitmotiv i rollespilltitler om dagen. Zelda: Skyward Sword (Wii) foregår et sted der folk kommuniserer ved hjelp av stønn, sukk og hikst. Men frykt ikke, alt er tekstet på engelsk, og som vanlig er det ganske festlig å vifte seg gjennom den grønnkledde Links fargerike univers med Wiikontrolleren. The Elder Scrolls V: Skyrim (PC, PS3, Xbox360) har en noe mørkere palett, både når det gjelder farge og stemning. Det starter grusomt nok i det din dødsdømte karakter er på vei til huggestabben. Der du ligger klar som blekk til halshugging, penetrerer en ildsprutende drage atmosfæren. Og godt er det, for hvis ikke ville det ikke blitt et særlig langt spill. Og langt er det: Vær beredt på lange fotturer til fjells. Utvikleren Bethesda fortjener egentlig ikke så mye goodwill om dagen, etter at de som en annen bølle gikk til søksmål mot indie-utvikleren Mojang, som nylig slapp sandkassen Minecraft (PC, browser) ut fra betafasen. Bethesda syns at Mojangs kommende prosjekt Scrolls har et navn som kan forveksles med deres eget The Elder Scrolls. Dessverre er spillet moro lell, og dersom du velger å ofre en del av livet på Skyrim, bør du holde din karakters digitale øyne åpne for boken «The Real Barenziah», en historie om alvekvinners promiskuøse ungdomstid, et prakteksempel på husmorsalveporno. To The Moon (PC), som ser ut som et rollespill men spilles som et point’n’click-adventure, sikter også mot himmelen. En emosjonelt ladd revy gjennom en døende manns minner. Dette er historiefortelling på høyt nivå, et indiespill som fortjener en plass på dataspillenes stjernekart.
 Saint’s Row: The Third (PC, PS3, Xbox360) er sannsynligvis årets minst politisk korrekte spill. Det er omtrent akkurat slik som de som hater spill tror at spill er, og føyer seg fint inn i rekken med spill drevet av umotivert vold og smakløs humor, der drap- og råkjøringsspillet Carmageddon (det er en oppfølger på vei!), drap- og urineringsspillet Postal 2 (det er en oppfølger på vei!), drap- og biltyverispillet Grand Theft Auto (det er en oppfølger på vei!) og drap- og voldtektspillet Battle Raper (det er forhåpentligvis ingen oppfølger på vei!) også befinner seg. Anbefales til alle som ikke lar seg påvirke av kulturelle utrykk (slik som meg). Andre kan gjøre råkjøringen på 3DS i Mario Kart 7. Ellers kan vi bare håpe at Telltale lærer av Skyrims smuss og hyrer The International Jurassic Park Erotic Fan-Fiction Writer’s Association til å skrive den neste episoden av Jurassic Park (PC, Mac, PS3, Xbox360), så blir det kanskje litt mer spennende å «spille».


TV

Top Chef er det beste fjernsynsprogrammet siden Seinfeld .” TEKST Aksel Kielland Sekstitallsfetisjister kan mase så mye de bare orker om Mad Men og Pan Am; folk som forveksler intertekstualitet med kvalitet kan gjerne få gnåle om Community og Venture Bros., og fornuftige mennesker må for all del hevde at Breaking Bad, Curb Your Enthusiasm og It’s Always Sunny In Philadelphia er det beste som går på tv. Men hvis man skal være helt oppriktig – noe de ledende moralfilosofene synes å være enige om at vi skal – lar det seg ikke fornekte at Top Chef er det beste fjernsynsprogrammet som er laget siden Seinfeld. Problemet med Top Chef er at det er så avhengighetsdannende at man ender opp med å utsette seg for et utall kvalitetsmessig uholdbare kopier i forsøk på å håndtere abstinensene i tiden mellom sesongene. I allmennopplysningens navn presenteres derfor her seks dyrekjøpte lærdommer fra et moderat misbruk av realitybaserte matlagingsprogrammer:

1.) Vinnerne i konkurransebaserte matlagingsprogrammer fremstår alltid som anonyme eller uspiselige i første halvdel av konkurransen. Man kan derfor spare seg en god del hodebry ved å studere hvilke av konkurrentene som blir størst andel positiv oppmerksomhet til del. Det større porsjon av sin fortettede livshistorie en deltaker får presentere i ett sammenhengende klipp, det større er sjansen for at vedkommende må reise hjem i inneværende episode. Dersom andre deltakere uoppfordret påpeker hvor sympatisk vedkommende er, er deltakeren så godt som garantert å ryke rimelig raskt. Vinnere kjennetegnes ofte ved at måten de fremstilles på endres dramatisk i andre halvdel av serien. De mest brukte utviklingskurvene er fra uspiselig til kompleks & sympatisk, og fra unnselig til kompleks & undervurdert. 2.) Det er ikke konkurrenten med den beste maten som vinner. Avgjørelsene om hvem som vinner og hvem som må reise hjem, er en helhetsvurdering som program-

mets dommere tar i samråd med produsentene. I disse vurderingene teller den dramatiske kurven og kandidatens særpreg og tv-vennlighet på lik linje med hans eller hennes ferdigheter på kjøkkenet. 3.) Gordon Ramsays uspiselighet og grad av absurditet er lik avstanden fra Storbritannia delt på programmets lengde. Jamfør henholdsvis den britiske og den amerikanske versjonen av Kitchen Nightmares. 4.) I matlagingsbaserte realityprogrammer er oppvask en visuell kode som betyr det motsatte av suksess. De eneste tilfellene hvor man ser skitne tallerkener og kjøkkenredskaper er i programmer om restauranter som er i ferd med å gå konkurs på grunn av udugelige eiere (se punkt 3), eller når produsentene bak konkurransebaserte programmer ønsker å understreke at deltakerne befinner seg i hardt vær. Fraværet av oppvask er helt essensiell for illusjonen om det plettfrie kjøkken, som igjen er en fundamental forutsetning for begjærsproduksjonen som er matlagingsprogrammenes logiske sluttprodukt. Manglende maksimering av begjærsproduksjon er en av hovedårsakene til at matlagingsbaserte realityprogrammer ennå ikke har fått et virkelig gjennombrudd i Norge.

5.) Ved siden av det ovennevnte, er norsk matlagingsrealitys to største utfordringer: a.) at nordmenn er relativt vanskelige å få til å gråte på tv, selv når restaurantene deres er i ferd med å gå konkurs, og b.) at man fortsatt har til gode å lage gode norske oversettelser av essensielle sjangerfraser som «let’s go!» og «let’s do it!». 6.) I et sekulært samfunn vil all underholdning i større eller mindre grad tendere mot terapi. Hva gjelder matlagingsreality kan man tegne opp en skala hvor amerikanske Top Chef utgjør et slags nullpunkt hvor balansen mellom matlaging og mellommenneskelig relaterbare historier er omlag 50/50. I den ene enden finner man programmer som The Next Iron Chef og Top Chef Masters hvor hovedvekten ligger på det kulinariske, og publikum kun unntaksvis inviteres til å relatere til deltakerne på et følelsesmessig nivå. I motsatt side av skalaen finner vi Hellstrøm rydder opp hjemme, hvor den norske nasjonalgourmeten kurerer samlivsproblemer, patologisk melankoli og fattigdom ved hjelp av gode råvarer, enkle, men raffinerte oppskrifter, og frasen «det du sier til meg er at …». I sesongen som nå er under innspilling reiser Hellstrøm til Afghanistan, Gaza og Afrikas horn for å se hva han kan få til. 10/2011

75


www.hatlehols.no

Nyhet!

Retro Som jorden går i bane rundt solen går trenden i sirkler, og nå er det glade 70 tall over oss! Vår nye modell RETRO er inspirert av 70-talls trenden med skarpere farger, trepanel og litt røffere stil. RETRO leveres i tre fronter; Palisander, Pære og Kremhvit. Skrogene følger frontene for et g jennomført helhetsinntrykk. Kan kombineres med alle våre speil og Saga servanter.

www.linn-bad.no


10/2011

77


Madrugada eller Solo-Sivert? Det er spørsmålet for Bergens nye ordfører. Foto Francisco Munoz Fotoassistent Linn Kristin Løvaas – Vent, jeg må bare ha på briller. Jeg ser ikke en skit uten briller … skal vi se … 1961! Kjedet er fra 61. Dette skjønner du, dette er et av de flotteste ordførerkjedene i hele Norge. De andre kjedene er så spinkle. Dette er massivt og vakkert – akkurat som byen vår. Det er et flott kjede, men det må brukes med omhu. Monica (Mæland, byrådsleder, jou. anm.) pleier å erte med at jeg sikkert sover med det om natten, men det er ikke så ille. Vent, er det en Jakob Weidemann som hegger på veggen der? – Javisst er det Weidemann! Jeg har fått låne det av Bergen kunstmuseum. Det er et privilegium å kunne ha det hengende på veggen bak seg. Jeg får så mye energi av det.

6 1 6

Har du spesiell greie for Weidemann? – Nei, jeg er glad i all kunst.

Du er forfriskende åpen om dine egne maktambisjoner, til forskjell fra andre i din kategori. Det er lite snakk om å «gjøre seg tilgjengelig», «stille seg til disposisjon» og de eufemismene der. I stedet har du skravlet i fire år om hvor utrolig fysen du er på ordførervervet. Også blir du det! – Jeg har vel også sagt at det av og til kan bli litt mye av meg, men jeg er opptatt av at det er viktig å være meg selv; at jeg byr på den Trude jeg vet best å håndtere. Derfor er det naturlig for meg å være åpen om egne ambisjoner. Medierådgivere som har vært inne og anbefalt et mer beskjedent språk? – Nei, holder meg ikke med rådgivere. Jeg lytter til omgivelsene. Som ordfører kommer jeg til å bli veldig tydelig og synlig. Når jeg sier at jeg skal dempe meg handler det om å ivareta den verdigheten som denne posten krever. Det betyr ikke at jeg skal være noen andre enn Trude. Da jeg sa i avisen at jeg skulle dempe meg, kom folk løpende på gaten og sa at jeg for all del ikke måtte være noen annen enn den de kjenner. Så det handler om å balansere ordfører-Trude med den Trude som folk allerede kjenner.

1

Du har jo allerede vært varaordfører i fire år, men det er kanskje noe helt annet? – Nei, i grunn ikke. Jeg representerte mye som varaordfører. Så jeg har fått øve meg i fire år. Dette blir en fortsettelse av det.

6

Noe annet du projiserer er – vil noen hevde – en form for kaviar-ogchampagne-Høyre. Noe som putter deg i samme kategori som Herman Friele og Fabian Stang. Godt selskap? – Det synes jeg er en usympatisk og uriktig fremstilling. I forhold til oss alle tre. Det bor så mye mer i oss alle, enn det du ser. Så blir det opp til meg å gjøre noe med det inntrykket.

1

Sekretæren din fortalte at du har vært borte en stund? Også som helt nyansatt da! Pussig timing? – Ja, vi har vært i Syden. Min mann og jeg. Som vanlige folk har vi vært på charterreise til Gran Canaria. Det gjør vi hvert år i november, drar til Syden. For å fylle batteriene. Vi bestilte billettene allerede for et år siden.

6 1

Burde du ikke da ha vært såpass forutseende at du skjønte at denne turen kunne kollidere med den nye

jobben? – Nei, kjære vene. Er du rusk? Da var jeg knapt nominert som ordførerkandidat!

78

10/2011

Hvor mange andre kandidater måtte du utmanøvrere på veien? – Ingen. Det var en grei sak. Men man har ikke sånne perspektiv på politiske verv. Da er man naiv. Det er en forhandlingssak det der, når man skal jobbe sammen med så mange partier. Så dette visste jeg først kvelden før det ble kunngjort. Ingen forhandlinger er over før alle forhandlinger er over.

1

Du er flink til å la deg avfotografere i røde Brann-gevanter … – Det er ikke noe jeg har bedt om. Det har mer blitt sånn ettersom jeg er genuint interessert.

6

Så dette er ikke eksempel på en representasjonsoppgave? – Det er en kombinasjon. Og da gjør det ikke noe at jeg er glad i det. Det er ikke alle representasjoner som er like lystbetonte, men å representere Brann er like lystbetont som å stille opp for næringslivet eller KulturBergen.

1 6

Du er egentlig fra Vesterålen, men flyttet til Bergen for 30 år siden. Hvor lang tid tar det å bli Brann-

patriot? – Den store entusiasmen kom vel først for ti år siden. Så det tar tid. Før det hadde jeg ikke noe lag, til det har jeg flyttet for mye omkring. Folk i Vesterålen holder stort sett med Bodø-Glimt. Eller kanskje Tromsø nå som Glimt gjør det så dårlig. Hvor skuffet var du over Brannspilleren etter den begredelige cupfinalen? – Nei, da var det min jobb å fortelle dem at jeg er glad i dem; at de hadde gjort en fantastisk jobb i serien og at jeg var stolt av dem. Jeg møtte dem under mottagelsen etter kampen og da de kom opp til Kongen for å hente sølvmedaljene. Jeg sto ved siden av … eller, bortenfor Kongen, er riktig å si. Da ga jeg spillerne en god klem. Jeg kunne ikke dy meg.

1

1 6

Så det er din jobb å være moren deres!?

Er du den mest fotballinteresserte ordføreren i moderne tid? – Mulig. Herman (Friele, jou. anm.) klarte jo å være entusiastisk når det gjaldt Brann, men sa jo klart fra om at han ikke var interessert i fotball som sådan. Gunnar (Bakke, jou. anm.) var jo også på veldig mange kamper. Friele fikk jo gullsesongen. Det var vel en veldig takknemlig tid å alliere seg med Brann på? – Veldig. Men jeg har vært heldig selv: Noe av det første jeg gjorde som ordfører var å lede et Brann-tog fra Carl Johan og hele veien til Ullevål på høyhælte sko. Fantastisk gøy! Nesten rørende. Halve Bergen var jo i Oslo.

6

Jeg har sett at du twitrer en del med den beryktede og mystiske @nicecap. Dette krever en forklaring. – Ja, jeg møtte ham da vi hadde valgkampåpning. Det er gøy å holde kontakten med folk du har møtt, og han har vært veldig supportive i denne tiden da valgutfallet ennå var uklart. Han er vel trygdet nå, men han er egentlig en svært velutdannet mann.

1

Også krangler du en del med SVkronikør og Morgenbladets Frank Rossavik? – Næh, nei. Ja, det var vel noe. Jeg kan ikke huske helt hva det var, bare at Frank var litt skarp i kanten.

6

Du kaller ham bare Frank? – Ja. Han var jo journalist i Bergens Tidende tidligere. Jeg synes det er morsomt å svare med samme mynt, for han er jo en sånn som tåler det.

1

Allerede i august twitret du, med henvisning til Carl I. Hagen, at det er en god ide å «gi seg på topp», en henstilling som nesten har fått en profetisk valør siden den gang. – Jeg har ikke så lyst å … altså, Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet får rydde for seg, og vi i Høyre har våre egne ting å rydde opp i, så det …

6

Kommer du til å klare å gi deg på topp? – Ja, jeg tror det. Jeg har hatt en del jobber i mitt liv, og jeg tror jeg har vært flink til å vite når det er greit at jeg slutter. Det er utrolig lurt å slutte mens ting er ok, ikke når du eller andre begynner å gå lei.

1 1

Betyr det at du kommer til å gi deg helt den dagen du legger fra deg ordførerkjedet? Da er jo toppen

nådd. – Altså, det kommer an på så mye. Egen helse, hva partiet måtte innstille på. Fire år er jo en eeeevighet i politisk sammenheng. Livet har så mye å by på, man vet aldri hva som venter. Både du og din forgjenger, Gunnar Bakke har en ikke-typisk politikerbakgrunn. Du er sykepleier av utdanning; han er baker. – Ja, heldigvis. Heldigvis.

6 1 1

Hvorfor sier du det? – Jeg er utrolig glad for at jeg har vært ute i det vanlige arbeidslivet.

Til forskjell for politiske broilere? Hva synes du om sammensetningen i den nye byrådet? For mange broilere? – Nei, faktisk ikke. Der har jeg helt endret holdning i løpet av de siste tyve årene. Jeg mente at yrkespolitikere manglet perspektiv. Det har jeg endret totalt syn på etter at jeg har opplevd fulltidspolitikere på nært hold her i Bergen. Jeg er imponert over evnen deres til å sette seg inn i breddeperspektiv. Fun fact: Du er tanta til Vetle Lid Larssen og Sivert Høyem. Tenke seg til! – Sivert er jo egentlig nevøen til min mann. Så jeg har fått ham gratis med på lasset, kan du si. Men jeg har kjent ham i … hva blir det? De 30 årene, nei … 27 … 28 … 29. 29 blir det! De 29 årene jeg nå har vært gift med mannen min. Så det er klart man får et veldig nært forhold …

6

6 1

Madrugada eller solokarrieren? – Ja, takk begge deler.

Åh, kom igjen a! Noen favorittlåter? – Mine favoritter springer litt ut av at jeg kjenner bakgrunnen for at de er skrevet. Så jeg har litt breddeperspektiv på Sivert sine låter og nyter noen av dem bedre enn andre. «Father’s day» fra den siste plata er veldig god. Han spilte i Bergen her forleden. Da var jeg der. Både frontstage og backstage. Men du hadde dine formative år, som det gjerne heter, på 60-tallet? – Ja, jeg er jo veldig glad i Elvis og Beatles. Ellers er jeg er jo litt visebefengt. Jan Eggum har fascinert meg helt siden den første plata (Trubadur, 1975, jou. anm.). Den fikk jeg i presang og da var det gjort. Siden har han vært en favoritt. Da jeg fylte 60, hadde mannen min hyret ham inn til å spille i bursdagen min. Til min forundring har jeg også oppdaget hvor begeistret jeg er for Jahn Teigen. Det var da han hadde en konsert for partiet mitt under en konferanse i Tønsberg for et par år siden.

6

1 6

«Partiet mitt»!?

Han spiller mye i Tønsberg, han der Teigen? – Ja, han er jo derfra. Så derfor kan du si jeg har en merkverdig musikksmak. Ja, skolastikerne vil jo hevde at Teigen og Høyem er to uforenlige størrelser? – Det går helt fint. Det får de leve med når jeg greier å leve med det.

1

Jeg støtte på Gunnar Vikene, Vegasregissøren, her om dagen. Vi begynte å snakke om deg. Han fortalte at du var «genuint filminteressert og svært delaktig i arbeidet med å få Vegas finansiert». En halv million kroner tilskrev han deg og ditt engasjement. – Ja, det gjør han nok, men mest handlet det om velvilje fra Byrådet, for det er jo de som sitter på pengekassen. Men jeg tidde jo ikke stille mens vi holdt på da. Det skal jeg innrømme.

6

Hva var det med akkurat Vegas? – Det fascinerte meg. Konseptet fascinerte meg voldsomt. De tiltalte min sosiale sjel og min sosiale samvittighet. Jeg var på besøk hos filmselskapet for å se hva de holdt på med. Da oppdaget jeg manuset og mente at dette var vel verdt å bruke penger på.

6

Dette er bakteppet når den samme Gunnar Vikene ikke kunne fatte og begripe hvorfor du – av alle! – kan gå inn for at kommunen skal selge seg ned i Bergen Kino. Som han litt Brutus-aktig utbrøt: Også du, min søster Drevland! – Nå er den ikke solgt ennå da.

1

Men det er jo den veien det går … – Vel, la meg si det slik … (lang pause) … jeg er nok ikke blant dem som jubler mest.

1 6 1

Slik svarer en lojal partipolitiker!

I et nettmøte på BA.no svarte du at en av innsenderne kunne ringe deg direkte. Til vår forbauselse la du ut mobilnummeret ditt (90532270) til alles påsyn. Har denne ekstreme åpenhetsideologien slått tilbake på noe vis? Ringer det skrullinger til alle døgnets tider? – Nei, foreløpig ikke. Det skal jeg si deg: folk er uhyre hensynsfulle. Det hender de ringer, og det hender de sender lange mailer. Men det er ikke noe problem. Jeg kommer likevel ikke til å gå inn enkeltsaker, slik jeg ofte gjorde som helsebyråd. Det kan jeg ikke lenger. Ikke som ordfører. Jeg verken kan eller vil det. For da blir dagen min helt oppslukt. Men jeg skal fortsette å møte enkeltmennesker. Det skal jeg gjøre med glede. Jeg håper inderlig at vi kan fortsette med denne åpenhetsfilosofien. Er man kanskje enda mer utsatt som helsebyråd enn som ordfører? – Nei, men det er en veldig tøff jobb, kanskje enda tøffere. Det er enda flere enkeltsaker som berører og som man fort kan bli helt oppslukt av. Det er kanskje noe jeg kunne moderert den gangen jeg var byråd.

6

Da Harald Victor Hove avsluttet karrieren som kulturbyråd ga han 100 000 kroner til Bergen Kunsthall og kvitterte med: «Nå skal jeg gå av, så what the fuck». Kommentar? – Eh, la meg svare slik: Harald vet alltid hva han gjør.

1

Du synes ikke det var uttrykk for en litt vel sleivete og slepphendt omgang med kommunens midler? – Tja, jo. Kanskje litt sånn Unge Høyre-aktig akkurat den der.

1


Trude Harriet Larssen Drevland (født 27. mai 1947) er ordfører i Bergen kommune. Hun er utdannet sykepleier, men har hatt en rekke politiske og private stillinger. Drevland satt tidligere i fylkesutvalget i Hordaland og har jobbet som næringspolitisk leder i Bergen Næringsråd før hun gikk inn i byrådet i Bergen som byråd for helse og sosial fra 2003 til 2007. I perioden 2007 til 2011 var hun varaordfører i Bergen. Tidligere har hun jobbet som generalsekretær i Norges Musikkorps Forbund og vært leder ved Fyllingsdalen sykehjem. Hun er gift med advokaten Odd Drevland, og er søster til skuespilleren Lars Andreas Larssen. Hun er fra Melbu i Hadsel kommune (Vesterålen, Nordland).

Til min forundring har jeg oppdaget hvor begeistret jeg er for Jahn Teigen. ”

10/2011

79


Noe vi ikke ønsker å gi. Noe du ikke ønsker å få. Unngå det unødvendige gebyret på 750 kroner. Sørg derfor for å reise med riktig reiseprodukt og gyldig dokumentasjon, om du har krav på rabatt. Mer informasjon finner du på skyss.no Reis gyldig – det lønner seg!

Kvittering Innbetalt til konto

Betalerens kontonummer

Beløp

Blankettnummer

750,00 Betalingsinformasjon

GIRO

Betalingsfrist

Underskrift ved girering

Noe vi ikke ønsker å gi. Noe du ikke ønsker å få. Gebyr utskrives

Betalt til

Til deg som har “glemt” at du ikke lenger er student

Avdeling for tilleggstakst ved billettkontroll

Belast konto Kundeidentifikasjon (KID)

Kvittering tilbake Øre

Kroner

750

00

Til konto

Blankettnummer

2011-desember-bergen  

nakenfOtO med tOrBjørn rødland GAutE BROChMANN OM DIStRIkt vS BykultuR +++ OkkultOkrati Petter Beyer SunturnS Grunnmuren maGiSke mike HauSt...

2011-desember-bergen  

nakenfOtO med tOrBjørn rødland GAutE BROChMANN OM DIStRIkt vS BykultuR +++ OkkultOkrati Petter Beyer SunturnS Grunnmuren maGiSke mike HauSt...