Page 63

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER TECH N9NE All 6s & 7s (STRANGE MUSIC)

Litt av en fuckings fyr. Verdens største indierapper (som i betydningen uavhengig selskap, ikke som i Atmosphere-sutring). Og litt av en fuckings fyr, han Tech N9ne. Gjennom femten år og vel så det i undergrunnen, har han opparbeidet seg en gedigen fanskare som er så hengivene at Slayer kan misunne ham. Tecca Nina har aldri passa inn noe sted. Ecstasy-emokjøret hans, metal-symbolikken, det knallrøde håret og tungeringen, drum’n’bass-leflingene, de sataniske undertonene og generelt freakishe oppførsel har gjort at den gemene hiphop-hopen nesten har vært redde for å ta tak i mannen bak Strange Musicimperiet. Det blir liksom litt for mye å svelge. Hvite meth-kokere

4

ARAABMUZIK Electronic Dream (DUKE/IMPORT)

5

PITBULLSHIT PITBULL Planet Pit (SONY MUSIC)

Å slakte Pitbull sine skiver er verken en kampsak eller en spesielt stor utfordring for undertegnede, men jeg legger merke til at det begynner å bli en liten tradisjon, og Miami-rapperens nye partyalbum, Planet Pit svikter heller ikke akkurat slaktepennen. Siden sist har vår venn fra Floridas solkyst gått fra å være Mr. 305 (Miamis area code) til Mr. International, siden han ifølge seg selv håver inn 100.000 dollar hvor enn på våre vakre klode han reiser for å spre lyden av sine Extrema-raplåter. Et budskap han forøvrig stapper inn i ørene våre med hjelp fra Auto-Tune og eurotrance allerede fra åpningssporet av. Fire-fem låter inn i skiva sjokkerer det meg hvor utrolig sliten jeg er både fysisk og psykisk, spesielt etter at blant annet Marc Anthony (mannen som nå endelig har mistet el Grande Culo, ref. forrige nummers J.Lo-anmeldelse) har voldtatt øregangene mine med en låt som kun hører hjemme blant kokainsnortende silikonhorer i Miami, eller i en pimpet Ford Sierra i Askim. Jeg skal faktisk innrømme at jeg finner en viss glede i den Ne-Yo-gjestede singelen «Give Me Everything», på samme måte som jeg liker «Break Your Heart», «Yeah 3x» og «Sexy Bitch» når jeg er god og drita, men etter at den låta først er overstått, venter i sin tur også et overvel-

1

Om den dårlige smak. Electronic Dream er et oppsiktsvekkende rart album. Det er ingenting som tilsier at jeg, eller noen andre for den saks skyld, skulle like dette, men likevel, så er det noe av det beste jeg har hørt på lenge. Albumet er nemlig, og tygg litt på denne, uhyre cheesy nittitallsdance blandet med futuristiske og knallharde hip hop-beats. Og det er gjort med et – tilsynelatende – fravær av ironisk distanse. Araabs produksjon, rytmene og bakgrunnsstøyen, er klaustrofobisk, mørk og nervøs, mens samplene drypper av ekstase og eufori. Det er en salig blanding. Album av denne sorten, altså en samling med instrumentaler gjort av en kar som normalt

dende sanseinntrykk fra hælvete. «If you’re sexy and you know it, clap your hands», «Mami you’re the internet, and I’m looking for a download», «Been around the world like the sun/I’ve seen more breast than your new born son» … Pitbull er en ustoppelig douchebag, og selv om jeg skriker om nåde etter at han og Chris Brown har dobbeltpenetrert meg med sin Infinity-aktige «International Love», ser Herr Internasjonal bare hånlig ned på meg og mine revna øremuskler. Dette til tross for at jeg nesten får et lite håp om mental hvile etter Kelly Rowland/Jamie Drastik-bergede «Castle Made Of Sound», samt «Took My Love», som faktisk også er litt sånn koselig drita-fengende. Men Pitbull, eller Mr. A Serbian Film, som han kanskje heller burde gå under, er på ingen måte ferdig med meg, og plukker opp torturen igjen med en Jamie Foxx-gjestet «Love Is Gone»-kopi, før han avslutter det drøye time lange misbruket med en liten David Guetta-gave til DJ Dan og hans kolleger. De fire siste «deluxe»-låtene jeg også har på iTunesen min vil jeg helst ikke gå nærmere inn på, men stikkord som Akon, Nelly og en endeløs flyt av «Dunk-a-dunka! Dunk-a-dunka!»-beats burde oppsummere det meste. Så hvis dere kan unnskylde meg, nå skal jeg stikke opp på kontoret til Natt&Dag og kreve minst et par snitt på Robinet for mine jobbrelaterte lidelser. Inger Lise Hammerstrøm

DON CORLEON Present Dub in HD (DON CORLEON)

Tradisjonstro og lekende. Hva hadde jamaicansk populærmusikk vært uten superprodusenten Don Corleon? Sikkert nesten det samme, men det er ekstremt vanskelig å se for seg de siste ti årene med reggae og dancehall uten produsentkongen. Corleon kom på scena rett etter årtusenskiftet, under den store dancehallboomen, med innovative og sterke riddims som Mad Ants, Krazy og Good To Go. Artister som Elephant Man, Wayne Marshall og Vybz Kartel hadde mange av sine første hits her, før Don Corleon i større og større grad begynte å konsentrere seg om moderne roots reggae. Her scora

5

og Insane Clown Posse-fans, derimot, har trykket ham til sitt bryst. Vi snakker rein og skjær jernvilje her. Ustoppelig turnering, fanklubb og merchandisegame på Turboneger-nivå, og ikke minst: den mest sinnsyke, særegne, feilfrie, melodiske og aggressive mitraljøseflowen fra helvete. Twista, Busta Rhymes og Yelawolf i ett. Men rap er ikke en sport, og det er først og fremst Tech N9nes, hva skal vi kalle det, eksentriske personlighet, musikalske overlegenhet, ærlighet og hans konsise skildring av outsidermentalitet som gjør han til den legenden han er. Sistnevnte er vel hovedgrunnen til at tenåringer verden over tatoverer Strange Music-logoen og blir «Technicians» som han kaller det. Vi, jeg mener, de, føler tilhørighet her. Så. Nå har han vel holdt på lenge nok uten å endelig skulle slå igjennom? Rap-

pere som Lil Wayne og Eminem innrømmer å være inspirert av mannen, og både Weezy og andre tungvektere bidrar her. Nei. All 6s & 7s er sikkert ment som skiva som skal propellere Tecca opp i førstedivisjonen, så han kan få spise kanapeer med Jimmy Iovine og gutta. Det gjør den nok ikke, selv om Tech N9ne tydelig har lagt enorme mengder arbeid i å lage et av sine best gjennomførte album til dags dato. Den sementerer hans status som en av verdens mest undervurderte rappere mainstreammessig, og han mister nok ingen fans heller. «Worldwide Choppers» med en haug gjester, deriblant danske Uso er årets hardeste hiphop-låt, og førstesingel «Mental Giant» lite annet enn en maktdemonstrasjon. Nok et kvalitetsprodukt fra Strange Musics store stjerne. Jørgen Nordeng

sett produserer for rappere, har sjeldent en langvarig lyttervennlig effekt. Men Araab har gjort det på en helt egen måte, som gjør at lyttervennligheten vedvarer. Electronic Dream må sees på som en serie dekonstruksjoner og rekonstruksjoner heller enn en serie med beats ment for rapping, for det er ærlig talt få av disse sporene man kan innbille seg noen av medlemmene i Dipset rappe over (det er stort sett Dipset Araab har produsert for tidligere). Araab har altså samlet en rekke låter som står fullstendig på egne ben, kontra at man sitter igjen med følelsen av at noe mangler. Men tilbake til dette med dårlig smak. Den musikken som Araab tar tak i og bearbeider her, er av en (ofte med rette) uglesett art. Det er den hyperkommerse eurodancen som regjerte tidlig på nittitallet, som flommer over

av billige hooks og som ikke har særlig verdi på egen hånd. Men det Araab gjør, for eksempel på «Golden Touch», er at han tar refrenget fra, i dette tilfellet, Jam & Spoons «Right in the Night», og intensiverer det, rekontekstualiserer det og gjør det til noe helt annet, noe mye mer verdifullt. Javist er det cheesy, men bare under vokalsampelet, resten av låten er suggererende, mørk og angstfull. Refrenget funker som en utløsende faktor og det føles som om man blir truffet av et helt lass med følelser. Det er en imponerende touch. Jeg tror nok at Electronic Dream funker kun for et begrenset publikum, man må ha en forkjærlighet for det cheesy for å falle for det her, men samtidig, så er det jævlig bra utført. Det er unektelig et imponerende album. Håvard Ringen

han enda høyere, og var i mange år den mest populære byggeren av kvalitetsrytmer på Jamaica. Personlig gikk jeg rimelig lei etter ei stund, den generiske eurofriende og cleane reggae fra 00-tallet hadde ofte like mye nerve som en gråstein. Nada. Han var i alle fall i ferd med å bli farlig intetsigende og tydde til halvfallerte europeere som Gentleman for å voice rytmene sine. Når Donovan nå har bestemt seg for å gjøre et reint dubalbum, på gode gamle måten er det overraskende, på en positiv måte. Den første tanken som slår meg er: Hvorfor er ikke det gjort før i noen særlig utstrekning? Don Corleon har faktisk funnet opp kruttet på nytt, mer eller mindre. Ved å studere de gamle mesterne, som King Tubby, Lee Perry og til dels også

Mad Professor har han prestert å ta duben tilbake fra frikerveldet og de klebrige electronicahendene som har forkvaklet den i et par årtier. Låter fra Pressure, Protoje og andre blir som nye, og klassiske Corleon-riddims som Drop Leaf blir plutselig relevante igjen. I likhet med sitt arbeid med Protoje tidligere i år viser Don Corleon evne til å tenke nytt, samtidig som han ser bakover, og noe sier meg at dette blir stående som en moderne klassiker. Kanskje jamaicanerne oppdager dub igjen? I alle fall vil den gjøre det enormt bra i Europa og USA, og jeg håper virkelig dette blir en trend. Dub gjort på gamlemåten er nemlig feiende flott, og Dub in HD tar sjangeren inn i fremtida på tradisjonstro og lekende vis. Jørgen Nordeng 7/2011

63

Profile for NATT&DAG

2011-august-oslo  

INTERVJUER: BENJAMIN HELSTAD METALION BÅRD TORGERSEN PANTHA DU PRINCE OMER FAST WWW.NATTOGDAG.NOOSLO07-AUGUST2011//VALGETSKVALER STOR PARTIG...

2011-august-oslo  

INTERVJUER: BENJAMIN HELSTAD METALION BÅRD TORGERSEN PANTHA DU PRINCE OMER FAST WWW.NATTOGDAG.NOOSLO07-AUGUST2011//VALGETSKVALER STOR PARTIG...

Profile for nattogdag