Page 31

Det er lov å skue hunden på hårene. Ingen vet hva pelsen skjuler. KRONIKK LARS K. MIDTSJØ «Hun tar en piruett og steiler rulle stolen elegant på enden av catwalken. Et fullpakket Oslo Kongressenter tar imot de nye stjernemodellene med storm. Begeistringen er ikke til å misforstå – selv ikke bak de mørke solbrillene som vanligvis dekker en streng taushet blant moteredaktørene. Bak blitsregnet kan man se neste modell halte ut på catwalken drapert i en rød elegant aftenkjole. Hun stopper opp, lener seg mot den ene krykken, tørker vekk litt sikkel og kaster til slutt fra seg beskyttelseshjelmen ut til folkehavet inne på Oslo Fashion Week. Det er en glødende stemning inne på kongressenteret, endelig blir det spennende mangfoldet vist frem på catwalken også!» Et drømmescenario tatt fra et mareritt om dagspressens dekning av mote i Norge. Endelig fikk kulturavdelinga en legitim grunn til å skrive om mote. Som om et sirkus av pudler og kosedyr på kroppen ikke skulle være nok. Man har til stadighet lest om hvordan skjørtelengden varierer i takt med de økonomiske konjunkturene, eller hvordan farger blir brukt i oppgangstider. Fair trade, økologisk mote eller etniske burka-trender. Hvor mange ganger har vi ikke lest om moteindustriens utnyttelse av naturressurser eller fattige arbeidere i u-land. Om alle produksjonsproblemene eller løsningene moteindustrien har i vente. Eller sosialantropologiske analyser av etniske og kulturelle sammensmeltninger i motebildet? Mindre vanlig er det å snuble over artikler som diskuterer design på motehusenes egne premisser. Det virker som om hver gang det skal være legitimt å skrive om mote, så må det vinkles inn på sosiale eller samfunnsmessige problemer. Gjerne lettere politisk korrekt. Ah, the horror! Om noen skulle være interessert i å snakke med en designer eller et større motehus, føles det som om vedkommende er hyret inn for å stå til rette for et elitistisk syn eller et ekskluderende skjønnhetsideal. Men trenger egentlig mote å være for alle?

Hvem er det egentlig som vil se en kampanje med ti handikappede kvinner i rullestol fra alle verdens hjørner iført Ricco Vero fra topp til tå? Og mer interessant: Hvem vil kjøpe disse klærne?

Verken mangfoldet eller ideen om det ville være noe nytt. Moteindustrien har aldri vært redd for å sjokkere eller prøve nye ting – det er nettopp nyheter den lever av. Det ville heller ikke overrasket en moteinteressert person ettersom funksjonshemmede, kreftofre eller proteser har blitt fotografert flere ganger gjennom motehistorien. En av vår tids mest anerkjente motefotografer, Helmut Newton har tatt bilder av modeller med proteser og krykker siden 70-tallet. Alexander Mcqueen brukte den handikappede atleten Aimee Mullins til sin motevisning i 1999. Hun er også å finne på forsiden til Dazed And Confused – i et av Nick Knight sine mest kjente bilder. De to siste årene har transvestitter, tjukke, eldre og en berm av nye modeller med ikke-vestlig etnisitet blitt innlosjert i motehusenes modellportefølje. Menneskets mangfoldighet har aldri være bedre representert. Det har imidlertid ingenting med mote å gjøre. Heller ikke politikk. Det handler om merkevarebygging.

Slik som når Obama velger å kle på seg en kortermet skjorte når han skal snakke til en større forsamling fra arbeiderklassen. Den kortermede skjorta representerer et plagg som ligner på arbeidernes egen arbeidsuniform. Akkurat slik hans forgjengere har brettet opp skjorteermet i generasjoner før ham. Når Obama går kledd i en enkel blue collar-skjorte bruker han den som et rent markedsføringsverktøy. Mote blir politikk.

Også når klesmerker smykker seg med den stolte fair trade-labelen eller baserer forretningsplanen sin på økologiske råvarer, blir politikk om til mote. En politisk agenda som prosederer at vi skal være skånsomme med naturressursene, blir i neste instans omdefinert til et markedsføringsverktøy som selger deg mer dritt du ikke trenger. Om bare produksjonen av de økologiske varene hadde forurenset halvparten av hva frakten fra Asia til Vest-Europa gjør, ville det kanskje hjulpet noe. Men det gjør det jo ikke. Intensjonen bak den økologiske moten er den samme motivasjonen som driver alle andre aktører i moteindustrien eller forretningslivet generelt: Det skal selges varer.

Til daglig har vi blitt vant til å se diverse politiske symboler knyttet til et antrekk: Anarkist-tegnet trykket på en t-skjorte, Che Guevara-merch eller palestinaskjerf som signalmarkører for et politisk ståsted på venstresiden. Middelklassens hippiebevegelse distanserte seg fra sin foreldregenerasjon gjennom sine nedslitte filler av slengbukser, batikk og lappete vester. Skinheadsene har gjort det svært forvirrende for en vanlig ikke-politisk person å kunne skille mellom en ny-nazist og en anti-fascist. Kleskoden er påfallende lik: Bomberjakke, button up-skjorter, Dr. Martens og bukseseler. Det typiske grungeuttrykket – tenk hullete jeans og fett hår – var på sin side a-politisk, og fristet å tilhøre ikke noe som helst, snarere enn å være i opposisjon. Eller mer subtilt: Generasjonen av ungdommer fra arbeiderklassen på 90-tallet, som hevdet rett på sitt opphav gjennom sportsklær og arbeidstøy fra USA. Joggebukser, basketdrakter og tykke canvasjakker fra Carhartt. En lang og god klem til alt som arbeiderklassen setter pris på: Sport, komfort og funksjonalitet. I Storbritannia ble de kalt for chavs – et uttrykk ofte forbundet med uutdannede, småkriminelle troublemakers med vulgær smak. I Norge ble man bare kalt (det mindre devaluerende) hiphoper. Som barn av Oslo Øst husker jeg godt utsikten av en nedtagget t-baneperrong i en av Oslos drabantbyer iført Timberland boots, dickiesbukser og treningsjakke med en gulbrun canvasvest fra Carhartt over. Alt innkjøpt for farmors bursdagsgratiale. Følelsen av å være tjue år i en femten år gammel kropp var verdt alle pengene. Følelsen av å tilhøre en maskulin klasse.

De to siste sesongene har både workwear (for herrer) og sportstøy preget visningene rundt om i de store motemetropolene. Det har ligget en avslappet stemning i lufta. Til fordel for det strenge og tradisjonelle uttrykket som har blitt båret frem av de gamle motehusene som Lanvin, Givenchy, Balenciaga og høymotens representanter de siste årene. Under moteukene for herrer denne sommeren, hersker det unison enighet: Sportstøyet skal tilbake i gatebildet. «Democratic, rustic and natural and almost ’political’ in its down-toearth statement», sa sjefsdesigneren til Acne, Johnny Johanson om s/s 2012-kolleksjonen sin til style.com. Som dessuten registrerte at også de fleste andre motemerkene var preget av sportstøy. Sesongvarene bar preg av funksjonelle og lette plagg fra Philip Lim, Dries Van Noten, til og med fra mer tradisjonelle merker som Paul Smith. Budskapet ble imidlertid hamret inn for alvor da Giorgio Armani viste frem den avslappede, løse silhuetten og de myke skuldrene som han engang gjorde gjennombrudd med på 90-tallet. Armanikolleksjonen viser til en napolitansk skredderstil, kjent for å være sporty.

Så hvor bringer dette oss? Finnes det en helt upolitisk motejournalistikk? Neppe. Om vi unngår å legge samfunnsmessige problemer på motens smale skuldre, men heller forholder oss strictly til plaggene og hva de kommuniserer i tospann med bæreren, vil du likevel bli stående igjen med en politisk rest. Alltid, uansett og hver gang. Selv uten hjelp fra handikappede eller Green Peace. Klærne du tar på deg hver dag kommuniserer hvem du er, hva slags sosial, politisk eller kulturell tilhørlighet du har. Og ikke minst hvordan du ønsker å bli oppfattet. Husk: Det er lov å skue hunden på hårene, men det ligger ofte en beskjed bak tøystykket av bomull som det er meningen at du skal lese.

7/2011

31

Profile for NATT&DAG

2011-august-oslo  

INTERVJUER: BENJAMIN HELSTAD METALION BÅRD TORGERSEN PANTHA DU PRINCE OMER FAST WWW.NATTOGDAG.NOOSLO07-AUGUST2011//VALGETSKVALER STOR PARTIG...

2011-august-oslo  

INTERVJUER: BENJAMIN HELSTAD METALION BÅRD TORGERSEN PANTHA DU PRINCE OMER FAST WWW.NATTOGDAG.NOOSLO07-AUGUST2011//VALGETSKVALER STOR PARTIG...

Profile for nattogdag