Page 77

NOEN NYLIGE DUGNADSFILMER

NÆRT FORESTÅENDE DUGNADSFILMER

Kill Buljo/Død Snø/Fjordheksa Regi: Tommy Wirkola Elsk eller hat Buljo, men Tommy Wirkola er Norges største internasjonale filmsuksess siden Flåklypa. Uten en krone i støtte. Slå den.

Fjellet Regi: Ole Giæver Gladgutten fra nord tok med kone og kompiser til fjells for å realisere spillefilmdebuten. Vil nok skille seg fra de tre ovenfor nevnte.

Tomme Tønner Regi: Bashir og Dalén En av tidenes aller verste filmer. Men produksjonsformen er interessant. Merk dere navnet Kjetil Omberg, da det er Euforia-produsenten som svinger tryllestaven her.

Brev til Kongen Regi: Hisham Zaman Protestfilm fra kortfilmkongen Hisham som går den tunge, smale stien for å realisere det han tror på i feature-format.

Rovdyr Regi: Patrik Syversen Allemannsretten, campingutstyret til fatter’n og ei hjemmelagd pil og bue. Alt du trenger for å knocke Fritt Vilt ut av sokkene.

prosjekter. Vi er blitt en kreativ sirkel som jobber døgnet rundt. Øystein: Og jeg følte det riktig å ta med konseptet til denne gjengen her. Den nye generasjonen filmarbeidere har en helt annen og mer utforskende mentalitet til både teknikk og produksjonsformer. Disse folka er også utrolig sammensveisede, tenker fleksibelt og opererer med et enormt nettverk av folk. Ravn er veldig god på akkurat det der: Det tok ikke mange dager før han ikke bare hadde iverksatt sitt eget nettverk, men med alle jeg kjenner også. Ravn: Det er kanskje noe der. Twitter og Facebook gjør alt mye enklere. Noen hever på

øyenbrynene når de ser at jeg har 1041 venner på Facebook, men når jeg jobber bruker jeg det veldig aktivt og strategisk. Johan: Bare se på nettsiden vår, som er mer som en blogg enn noe annet. Hos de etablerte selskapene får man kanskje vite litt om hva de har gjort før, men ingen ting om hva som skjer nå. Hos oss kan du komme inn å delta. Hva tenker dere om veien videre? Vil dere fortsette å jobbe på denne måten, eller er denne filmen bare deres vei inn i systemet? Ravn: Jeg tror vi kommer til å gjøre begge deler. Vi produserer utrolig mye kortfilm, vi må være helt fremst der, i rent antall. Folk

FETT PÅ BUDSJETT 2010: Debatten om billettstøtte, pakkefinansiering, talentutvikling eller håpløse søknader fra megalomane filmskapere går som pingpong mellom sementerte poler, og det hjelper lite å klage på bransjeinflasjon, høybudsjetter eller filmnasjonalt overformynderi. Men det finnes andre metoder enn statskronasje. Og vi har allerede sett at veien ut av den friksjonsløse hengemyra går utenfor allfarvei: Alternativet er det alternative. Alternativ 1: Når Pål Jackman fikk nei fra konsulentene, gikk produsent Maria Ekerhovd fra dør til dør i Stavanger og samlet cash. Det ble Jernanger, på corporate dugnad, ikke en film vi ikke hadde klart oss uten, men det viser da i hvert

fall initiativ. Dog er fallgruvene mange: Vi nevner henfall lokal turistreklame og popularisering av manus for å gi investorene håp om uttelling. Alternativ 2: I det store utlandet har flere filmer blitt til på internettbarnet Crowdfunding. Sett opp en blogside, post ut manus og idé og finn på noe folk kan kjøpe i filmen – alt fra en enkelt frame i den ferdige filmen, til å få navnet sitt på rulleteksten. På den spanske sci-fi filmen El Cosmonauta, kan du for eksempel bli produsent for den lekre sum av to – 2 – blanke euro. Global dugnad, rett og slett. Kan bli alt fra sell out til interessant geeking. Fallgruven: demokratiets diktatur. Alternativ 3: Dugnad, så klart. Ta arven til bestemor og

lag film med venner, bekjente og andre hederlige folk. Og graver man seg ut av institusjonen og ned i kjelleren, finner man folk som brenner for kunsten; som har innsett at begrensninger stimulerer kreativiteten. Initiativene som ikke nødvendigvis synes tålmodighet er en dyd ligger allerede på klippebordene rundt i det ganske land. Satt i form av folk som sier de tør å gå på trynet. Det trenger vi! Hvorfor? På samme måte som brorparten av eksamensfilmene fra Lillehammer ligger et sted mellom fjernsynsdrama og Norwegiareklame, har vi gang på gang sett at ingen tør å satse med filminstituttets millioner. Et slett uttrykk for den misforståtte ideen om at statlig kulturpoli-

kommer til oss fordi vi får ting gjort – vi er unge, fleksible og villige til å ofre alt for det vi holder på med. Og den typen minimumsprosjekter vil vi alltid gjøre. Johan: Samtidig som vi jo har en spillefilm til på gang, og den blir mest sannsynlig en co-produksjon med Paradox, der kommer vi til å søke støtte. Det er snakk om Pornopung. Jeg har skrevet manus sammen med Mads Larsen; skal regissere selv og Ravn skal produsere. Og jeg tror at dette kommer til å bli en veldig annerledes film selv om vi skulle få inn penger. NRK og flere produksjonsselskaper har hatt rettighetene til boka, men ikke klart å gjøre film av den fordi de har

tikk skal sørge for masseprodukter med umiddelbar og bred appell – ikke kunstnerisk integritet og selvbilder som ser både nasjonen og samtiden i et litt større perspektiv enn her og nå. Derfor må nyskapningen gå omveier. Som i Sverige. De har lykkes med det vi her i landet har sluttet å håpe at er mulig – å erstatte noe av den uniforme, middelmådighetsdyrkende traustheten med vitale kunstneriske ambisjoner. Ordentlige karakterer og en dyp og nagende kile ned i samtiden, kulturen og virkeligheten. I et land uten oljekroner og filmløfter smidd i gull fra markeringskåte kulturministre. Det mest interessante med disse prosjektene, er at de alle er stablet på beina med en tidel av hva det kostet å lage actionscenene i Max Manus. Først kom Göteborg og Ruben Östlunds Gitarmongo – en kjærlighetserklæring til videoformatets

Kjære Pappa Regi: Øystein Stene

sett etter de kommersielle aspektene ved en besteselger. Jeg leste boka og elsket den – fordi jeg hatet den så mye. Det er en utrolig kynisme der jeg kjenner igjen. Det er meg, ikke sant. Meg og kameratene mine. Jeg kjenner folk som er akkurat sånn. Det viktigste for meg er å lage jævlig bra film. Ikke å selge billetter. Øystein: Det er ikke de gutta her som kommer til å forandre seg. Det er nok heller filmbransjen som vil endre seg i deres retning. Kjære Pappa har antatt premiere februar 2011. Følg utviklingen på www.feilfilm.no

potensial, som gir en uhøytidelig og poetisk kompilasjon av svenske skruer, og frekt forlater oss i vårt eget etiske limbo. Så kom gutta fra Falkenberg, frontet av Jesper Ganslant, som samlet en kompisgjeng for å fortelle en historie om den store virkeligheten som slår hardt inn på de fleste, og enda hardere inn på noen. I en urovekkende intimitet som bare improvisasjon og amatørskuespillere kan oppdrive. Siden fulgte De ufrivillige, En enestående studie i menneskelig fornedring, Man tenker sitt og Hilsninger fra skogen, den nye svenske filmbølgen var et faktum. Neste år kommer blant annet Söndrorna (The games we play), en mikrobudsjettsrulle spilt inn i sommerhus på Gotland, med scenografi lånt av tanter, Myrorna og Båkors. Alle involverte, skuespillere og crew, har lagt lønnen sin som kreditt i prosjektet. Bra film fødes ikke på en-to-tre, og dessuten er

begrepet en debatt i seg selv. Derfor trenger vi en tabbekvote uten for mye kapital. Ryktet om at det nå sitter regissører, produsenter og manusforfattere rundt i produksjonsfellesskapene, deriblant i Grønandsleiret 25, og pusler med billige ideer, er derfor glade nyheter. På sikt kan vi håpe på noe som reflekterer over filmens fortellermåte, annet enn ved burleske sjangerparodier eller ufrivillige og utilsiktede rester etter manus og produksjons-prosess. Som kan introdusere et snev av den menneskelige uforutsigbarheten i den norske filmkarakteren. Fra folk som ikke har behov for å bevise at de kan traktere et tyvemillionersapparat med stjerneroller og 220 filmarbeidere. Og at Filminstituttet kanskje likevel spøtter i noen kroner til distribusjonsstøtte, slik at vi får lov til å bevitne herligheten. Maria Moseng

8/2010

77

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid  

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid  

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid

Profile for nattogdag