Page 71

FILM

BURIED Regi: Rodrigo Cortès I rollene: Ryan Reynolds, Anne Lockhart, Erik Palladino Én location, én mann i en kiste, solid plassert six feet under. Én mobiltelefon, lite luft, halvannen time med film. Øvelse fra filmskolen? Lærebok i lavbudsjettfilm? Gimmick? Mest av alt sistenevnte, selv om den dristige debutregissøren Cortès forsøker på en aldri så liten politisk finte ved å plassere vårt stakkars offer – en amerikansk sjåfør – under jorda i selveste Irak. Uansett hva man måtte mene om denne misforstått minimalistiske psycho-action-thrilleren, så er det – teoretisk altså – et interessant prosjekt. Men mens det er en kjent sak at begrensninger ofte stimulerer kreativiteten, har det her fått uttrykk som trassig demonstrasjon. Hvordan bli kjent med en karakter som er alene hele filmen? Hvordan lage handling og set up på en to ganger én meter location? Og, ikke minst, hvordan filme herligheten? Mens sistenevnte faktisk er imponerende kreativt løst, er de andre elementene i stor grad løst gjennom telefonsamtaler. Og alle som har forsøkt å filme en telefonsamtale, vet at dette byr på dramaturgiske utfordringer. Ikke minst krever det en hovedperson med mer karisma og nyanse enn Reynolds. Men mest av alt krever det en god dialog. Den eneste grunnen til at jeg kunne tenke meg å stirre halvannen time på en (levende) fyr i en trekiste, var om han hadde noe interessant å si om sin egen situasjon, på en overbevisende måte. Det er det ingen som har her. Maria Moseng Premieredato 8. oktober

2

CERAMIKK I FORM SCOTT PILGRIM VS THE WORLD Regi: Edgar Wright I rollene: Michael Cera, Mary Elizabeth Winstead, Kieran Culkin, Ellen Wong Pow, Thomp, Svisj! Slik både høres og ser det ut når vår hengslete indiequipster Michael Cera er actionhelt. Og må nedkjempe «the league of seven evil exes» – den nye, rosahårede drømmedamas kjipe fortid av ekskjærester. Når han ellers ikke battler med kjellerbandet Sex Bob-omb mot onde, synth-japanere (for øvrig med soundtrack dedisert av Beck vs. Cornelius, det er jo litt artig). Foruten 3D og vampyrer, er den pregnante foreningen av tegneserie og film noe av det eneste nye vi har fått fra andre siden av Atlanteren det siste tiåret. Det er foreløpig hva teknologiens velsignelse har brakt over oss. Når hybridformen her gjenger opp med videospillet, begynner vi å snakke ordentlig mash up. Og til tross for at den repetitive videospilldramaturgien ikke akkurat er skapt for langfilmformatet, er det noe forfriskende over dette prosjektet som i stedet for en dårlig unnskyldning for introvert geeking eller effekthumor, er et lystig forsøk på å renovere ungdomsfilmens plagede kjærlighetsplot, og vaske den ren for smuss. Når det funker, også utenfor segmentet, er det særlig fordi filmen er estetisk interessant. Scott Pilgrim tar nemlig sine popkulturelle forelegg på alvor, og gjør de filmatiske. I stedet for å utnytte tegneserien som snarvei til storyboard, gjenskapes selve effekten av tidsmessige ellipser som de frie sprangene fra rute til rute gir. Vi transporteres uanstrengt gjennom tid og rom, uten at det krever at vi får utdypende, legitimeringssamtaler om drømmearkitektur. Spillverdenens egenskaper – poeng, hindringer og levels – pløyer uhindret inn i et ellers ganske realistisk, Toronto-slacker-univers, en smule gimmick-

5

aktig muligens, mens de sju kampscenene flettes inn i plottet med samme eleganse som piruettene i en MGM-musikal, og tidvis med tilsvarende spektakulær koreografi. Det er for det meste bare gøy, aller mest fordi ungdomskulturens verbale metaforer effektivt visualiseres. Hverdagen er tricky når folk ramler inn og ut av forhold og det er like kjapt å forelske seg som å ombestemme seg. Hardcore, sosial konkurranse. Men hva om livet bare var et video-spill? Dessuten får vi komedie som funker. Selv med et såpas effektheftig popkulturelt uttrykksrepertoar, kan man ikke utelukkende basere seg på å overrumple publikum, og det har disse folka skjønt. I bunnen av Scott Pilgrim ligger solid dialog og personligheter, ikke spillkarakterer. Resultatet er et slags Almost Famous møter Street Fighter. Og et cast som absolutt ikke er likegyldig, deriblant Macaulays bror Kieran, som Scotts sarkastiske homsevenn. Og Cera, igjen da. Etter Arrested Development, Juno, Superbad og Youth in Revolt har bransjen satt på turboen for å presse mest mulig ut av hans komiske talenter før han kom i stemmeskiftet. I en alder av 22 er gutten i en situasjon hvor han fortsatt bare er halvveis kjønnsmoden, men like overeksponert som samtlige ti skuespillere i Den norske filmbransjen. Om det ikke ligger andre karakterer i fyrens fremtid enn flaukåte, naive sjarmører, begynner det å se dystert ut. Og selv om Kick Ass allerede har vist oss at de mest utippede med hell kan bli superhelter, er det tvilsomt om dette er Ceras vei videre. Men som engangstilfelle funker det, nettopp fordi filmen lener seg på fyrens typecastakkumulerte persona – Cera er akkurat den gutten vi vil se realisere sine geek-fantasier i en nådeløs dump-eller-bli-dumpa-verden. Maria Moseng Premieredato 1. oktober

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN We Live in Public Regi: Ondi Timoner Visjonær virkelighetsforståelse og vanvidd. Inception Regi: Cristopher Nolan Vill, vakker og veldig velgjort. Ettore Scola - DVD-boks Regi: Ettore Scola Varig Verdi.

GROWN UPS Regi: Dennis Dugan I rollene: Adam Sandler, Salma Hayek, Maria Bello, Chris Rock, Rob Schneider, Steve Buscemi, m. fl. Adam Sandler, Chris Rock, Steve Buscemi, med mer – såkalte komikere med selvrespekt, skal i utgangspunktet være i stand til å garantere minst én velfungerende scene, selv om sjangeren amerikansk ekteskapskomedie er et noe uambisiøst utgangspunkt. Men nei, dette er halvannen time sann lidelse uten katarsis. En slags reunion-setting hvor barn og voksne forsøker å overgå hverandre i å være usjarmerende, i en film som bygger sammenstøt rundt velbrukte friksjonsfelt: ektemann vs hustru, idealistisk

1

pappa vs bortskjemt avkom, singel ungkarsvenn vs Lolitadatter, statusjobb vs nysparka. Filmen er klinisk fri for komisk timing. Og proppfull av resirkulerte vitser. Litt som onkelen din som enda ikke har lagt fra seg vitseboka fra 1954. Bløtkaker, kuruker, pupper, tissemann, you name it. Latskap tvers igjennom. Det verste er at de sikkert har hatt det stas mens de holdt på. Og fått klekkelig betalt. Den ferien vil ikke vi betale. I tillegg forsøkes det på å skape en falsk, klam forenende himmelbue over filmskapere og publikum gjennom å ufarliggjøre våre menneskelige svakheter så vi kan le av dem og akseptere oss selv. Det er en utilgivelig fornærmelse fra noe som mest av alt ligner filmet revy. Og det er ikke én fra lokalmiljøet ditt (med alt det innebærer av good will og formildende omstendigheter), men fra en planet i et annet, fullstendig visjonsløst solsystem. Maria Moseng Premieredato 23. september

når hunken Ezri driver forbi slakterbutikken og tibyr en, ehm, hånd, starter kvalene overfor Gud, kona og Id. Kjøttdisken er naturligvis et intelligent locationvalg, som gir muligheten til å skape et subtilt erotisk miljø og gi begjær på vei mot kokepunktet en kjødelighet som er symbolsk før den blir eksplisitt. Spørsmålet er likevel om regissøren her ikke har hatt silkehanskene for langt trukket opp over albuene. Når Adam kjemper, både med sitt indre og med et dogmatisk miljø, er det vanskelig å få følelsen av hvor mye som står på spill, delvis fordi konfrontasjonene er underspilte, delvis fordi det angivelig sosiale fengslet virker for lite klaustrofobisk og for lokalt. Hvorfor ikke rømme til Thailand eller Berlin? Og vi får dermed ikke en etterlengtet tankevekkende utforskning av det paradoksale feltet mellom religion og toleranse, bare en påminnelse om at naturlige friheter ikke er alle forunt. Maria Moseng Premieredato 1. oktober PÅ VEI Regi: Jasmila Zbanic I rollene: Zrinka Cvitesic og Leon Lucev Da jeg gikk på ungdomskolen var ondskapens akse slik: Serber = selve styggedommen. Kroat = moderat slem. Muslim = noe trygt og trivelig. I dag topper muhammedanerne lista, og slik sett er dagens Sarajevo et glimrende utgangspunkt for en reflektert diskusjon over vår tids favorittfrykt. Der moderat Tito-islam sameksisterer med langt mer ortodokse retninger. Luna og Amar lever et fredelig og godt liv sammen. Begge har vonde minner fra krigen, men der Luna er et velfungerende tilskudd til det moderne Europa, har Amar sår i sjelen han ikke får lindret. Det vil si, ikke før karsken byttes ut med Koranen. På Vei er en utrolig nøktern og lite insisterende film. Den går rett inn i et minefelt; ikke for å rydde opp, men for å vise hvor komplekst og farlig det er der. En tilnærming som ikke legger opp til en eksplosiv film, men som i stedet oppleves intens og effektiv. Religion er ikke noe irrasjonelt eller abstrakt, men en vei ut av en smerte og tomhet som mange av oss ikke vet om – eller har forutsetninger for å forstå. Bosniske Zbanic spillefilmdebuterte med den usedvanelig gode Grbavica i 2006, og følger her opp med en ny knallfilm. Glimrende skuespill, en kledelig diskret stil som aldri blir kjedelig og ikke minst: En sjelden evne til å lage politisk høyrelevant film uten at den føles politiserende. Gaute Brochmann Premieredato 27. august

5 I AM LOVE Regi: Luca Guadagnino I rollene: Tilda Swinton, Flavio Parenti, Edoardo Gabbriellini, Alba Rohrwacher, Pippo Delbono, Diane Fleri. Eselet i filmen Au hasard Balthazar er visstnok Tilda Swintons forbilde. Fordi det utstråler en slags «ikkebli-sett-på-het». Denne kvaliteten besitter Swinton også, og gjør henne til en makeløs og usedvanlig spennende skuespiller som konstant forvandler seg foran oss, ikke for oss. I I Am Love (som Swinton har utviklet med regissøren, og med-produsert) portretterer hun matriarken Emma Recchi, et russisk implantat i en italiensk familie med eget motehus. Emma er blitt en ulastelig kledd milaneser, cool, calm and collected. Melodramaet åpner med tittelsekvens (åh, la oss med dette håpe den forseggjorte tittelsekvensen vender tilbake!) over bybilder av Milano pakket inn i skitten snø. Det ene øyeblikket er man i Hitchcock-land, det neste hos Visconti eller Sirk: Her er det trappesatser, familieselskap og maktkamp mellom patriarkene. Spenningen tar form når en mystisk skikkelse krysser Recchifamiliens mørklagte portrom med en liten pakke i hånden – en kake til eldstesønnen i huset. Mamma Emma introduseres, beundrer bakverket, og slik blir det til at kokken Antonio pø om pø vekker Emma og hennes sanser til live. Via kongereker til russiske supper til forlystelser i gresset forvandler Emma seg til å bli kjærligheten selv. Og så inntreffer tragedien, som den jo må. Maria Fosheim Lund Premieredato 10. september

6

MED ÅPNE ØYNE Regi: Haim Tabakman I rollene: Zohar Strauss, Ran Danker, Tinkerbell Jakten på ortodokse miljøer med hissig moralpoliti fortsetter. Og, for deg som ikke har sett Baron-Cohens stunt-scener fra Brüno, eller bare generelt er dårlig oppdatert, er gutter med korketrekkere som liker andre gutter med korketrekkere altså ikke gangbar kosher. Det er heller ikke hverdagskost på film, og dette lille kammerdramaet om verbotene Liebe fra en hyperortodoks bydel i Jerusalem, er dermed eksotisk så det holder, men i siste ende ikke stort mer enn det. Slakteren Adam er gift og har en skokk med unger, men

3

BEST AKKURAT NÅ

Maria Fosheim Lund I Am Love Regi: Luca Guadagnino (Gastro)-sensualitet slik du sjelden har sett det før. God appetitt! Alamar Regi: Pedro Gonzales-Rubio Far og sønn. Menneske og natur. Dokumentar og fiksjon. We Live in Public Regi: Ondi Timoner Hvis Andy Warhol hadde hatt internett.

8/2010

71

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid  

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid  

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid

Profile for nattogdag