Page 68

Buuuuuuu, Tylden er så dum assa. Hyyyl.

JERN I BEN OG ARMER IRON MAIDEN The Final Frontier (EMI)

Den siste fronten. Så er den altså her. Endelig. Iron Maidens femtende album – tretti år etter at det selvtitulerte debutalbumet skulle forandre rockeverden ”as we know it”. La oss begynne med trommeslager og moromann Nicko McBrain som nå har blitt 58 år gammel. Det høres. Trommemønsteret er stort sett det samme hele veien og gjør aldri for mye ut av seg selv. Det sinnsykt kreative samspillet mellom han og bassist/mastermind er heller ikke like bemerkelsesverdig som det engang var, eksempelvis på Seventh Son Of A Seventh Son (1988). Rytmeduoen har med andre ord denne gangen safet betraktelig uten å ta de store sjansene. Dave Murray, alltid bollekinnsmilende Dave Murrays solospill har de siste årene kjørt seg fullstendig fast tempomessig, og utviser ikke lenger den feeling han har briljert med ved tidligere anledninger. Sammen med rytmeseksjonen gjør heller ikke han så mye ut av seg denne gangen. Så der det denne Janick Gers da. Stakkars jævel. Man kan spørre seg hvorfor han fortsatt er med i bandet, men det får så være. Ser jeg fyren tappe på gitaren med joggeskoen én gang til, kommer jeg til å kaste jeg opp. Seriøst. (Det må derimot innrømmes at fyren er en trivelig kar, da. Så gjøglete han fremstår på scenen er det sikkert vanskelig å ikke bli glad i ham, uansett hvor kjipt han spiller på plate). Produsent Kevin Shirley har vært flink og skrudd mannens forferdelige

5

68

8/2010

sure gitarspill langt bak i miksen. Gitargud Adrian Smith trekker det lengste strået på The Final Frontier, bidrar på hele seks av ti låter og dominerer det meste av gitarspillet skiva gjennom. En stor glede for oss Maidenfans med tanke på at han forlot bandet nettopp pågrunn av «creative differences» i 1989. Heldigvis vendte han tilbake sammen med vokalist Bruce Dickinson ti år senere. I sum kommer det tydelig frem at Iron Maiden ikke lenger øver inn låter før de går inn i studio noe som dessverre har gått utover Dickinson. Merkelig nok sliter han med de høyeste tonene og rasper seg gjennom nærmere 80 minutter med konstant vokal, noe «Mother Of Mercy» kan vise til som godt eksempel. Til gjengjeld prøver han så hardt han kan og selvsagt tilgir vi ham – som den kjekke yngstemannen i bandet han er. For det er fortsatt få kontemporære vokalister som holder like høyt nivå som denne fektende, energibunten av en pilot, forfatter og radioprater i BBC. Først ut, som gratis nedlasting på www. ironmaiden.com, ble vi servert førstesingel «El Dorado». En låt som fort kunne vært en uinspirert, halvslapp bluesrock b-sidelåt Fear Of The Dark-era. Kort tid etter ble tittelkuttet servert i en ambisiøs video fortsatt litt i det slappeste laget rent musikalsk. Selve videoen må være en av bandets beste på lang tid. Maidenfans verden over holdt pusten i takt med skepsisen til setlista på årets sommerturné bestående av låter fra «comebackalbumet» Brave New World (2000) fram til i dag. Men, det skal ikke mye til for å blidgjøre en maidenfan. Nytt album vil alltid være stor

stas og kan da umulig være dårlig uansett hvor håpløst inhabile vi alle er, eller hva? Helt korrekt. Senk skuldrene. Iron Maiden leverer også denne gangen, sett at du ikke setter The Final Frontier opp mot gammel storhet og sammenligner skiva med tidenes rockediskografi. Det blir rett og slett for enkelt og urettferdig på bandets vegne, for sannheten er at Iron Maiden er så mye mer enn en nostalgisk reise til 80-tallets hårsprayglade dager og har nok engang bevist at de kan stå på egne, friske nye ben. Tilbake til «El Dorado». Satt inn i kontekst forandrer ting seg betraktelig, og i det tredje låt «Mother Of Mercy» fyrer løs skjønner jeg fort at det er fuckings IRON MAIDEN vi har med å gjøre. Deretter følger den fantastisk rockeballaden «Coming Home» som en naturlig oppfølger til «Remember Tomorrow», «Infinite Dreams», «Wasting Love» og «Journeyman». Skivas mest atypiske, «The Alchemist», minner mistenkelig mye om «Man On The Edge», men henter seg kjapt inn igjen takket være refrengenes überfengende gitarmelodier. Iron Maiden er fortsatt tro til de dørgende eviglange introene som oppstod for alvor fra The X Factor (1995) og utover. «Talisman» kommer verst ut med over to minutter meningsløs klimpring uten mål og mening. Den eneste av disse som står til hensikten er «Isle Of Avalons», nærmest en blåkopi av mellompartiet i låta «Seventh Son Of A Seventh Son». Disse to låtene i seg selv holder dog et høyt progressivt nivå som til tider minner mye om Rush og/eller Wishbone Ash. «Starblind» er skivas mørkeste og mest: «Take my eyes the things I´ve seen/In this world coming to an end/My reflection fades I´m weary/Of these earthly bones and skin… Make pacts of love but die alone». Vakkert.

«The Man Who Would Be King» fremstår, etter mange runder lytting, som ett av skivas sterkeste spor (bortsett fra den kjipe introen, nok en gang). Episk, tungt og usedvanlig melodisk. Bare hør på den fantastisk slidegitaren! The Final Frontier runder av med kanskje tidenes teiteste låttittel ever, «When The Wild Wind Blows». Låta er også deretter med et sidrompa versriff som glatt kunne tilhørt fadesen Virtual IX. Hvordan i all verden kom dette gjennom sensuren? Og hvorfor i all verden har de ikke gått for å utnytte godriffet seks minutter og 40 sekunder (!) ut i låta? Ris og ros satt til side. Det er noe ved Iron Maiden som får undertegnede, kolleger Torgrim Øyre, Asbjørn Slettemark og Ivar Bjørnson («Blood Brothers»!) til å skrike «I loooove yooou» som febrilske tenåringer på Iron Maidens fantastiske konsert på Koengen i Bergen tidligere i sommer sammen med 21000 likesinnede. Det er rett og slett unikt, for som Slettemark påpeker: «ikke en gang The Rolling Stones kan gjøre det Iron Maiden gjør i dag». The Final Frontier gikk rett inn på tredjeplass på amerikanske Billboard Top 200 og solgte nærmere 70.000 plater den første uka i USA alene. Tross dårlige platetider, er dette en tydelig indikasjon på at Iron Maiden er større enn noen gang. Iron Maiden kommer aldri til å være like bra på plate i dag som på 80-tallet, men de får fem øyne på terningen helt enkelt fordi jeg og millioner av fans verden over fortsatt får frysninger når Iron Maiden lager ny musikk. Det hjelper også på å være verdens koseligste gjeng. La oss håpe på 30 år til. Livet er ikke det samme uten. Up The Irons! Andreas Tylden

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid  

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid  

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid

Profile for nattogdag