Page 27

NARKO POLET

Året er 2050 og Narkopolet feirer femårsdag. En aldrende herremann entrer det sterile og hvite lokalet for å shoppe narkotika fra den statlige ansatte som tilbyr et assortiment av alle eksisterende stoffer. Verdenshistoriens mest radikale narkotikatiltak oppsummeres. TEKST T. Andvig & A. Falkenberg ILLUSTRASJON KVNST Jeg drar brukerkortet mitt gjennom kortleseren. Et av få steder hvor disse gammelmodige systemene fremdeles er i bruk, ellers er alt enten fingeravtrykk eller RetinaScan, eller aller helst EkpressDNA. Dørene glir elegant tilside. Hutrende skynder jeg meg inn fra den sure senvinteren. Jeg blir møtt av en vennlig kvinnestemme: «Velkommen til Narkopolet! Statens monopol for trygg tilvirkning og omsetning av narkotika. Husk: Last ned og sett deg grundig inn i all informasjonen om rusmiddelet du vurderer å kjøpe før konsumering. Vi minner om at har du ikke satt deg grundig nok inn i informasjonen kan du nektes å kjøpe, stikkprøver vil bli tatt.» I dag fyller narkopolet fem år og jeg skal feire. Jeg, som hele mitt voksne liv har argumentert for legalisering av narkotika, vil markere dagen på passende vis. Selv om jeg aldri var noen typisk aktivist, har jeg likevel alltid hatt denne saken som en av mine største innenrikspolitiske interesser. Det skyldes nok en grunnleggende pervers fascinasjon for dumskap og fanatisme – og hvordan denne uslåelige kombinasjonen manifesterer seg i et samfunn. Enda mer fascinerende er det når 100 prosent av poli-

tikerne og 90 prosent av befolkningen lider av den samme utopiske illusjonen. Ikke i noe spørsmål var det tydeligere at politikken som ble ført var fullstendig idiotisk, og likevel hadde den nesten full oppslutning. Ikke noe annet spørsmål avslørte mer om moralismens imbesile jerngrep i vår tilsynelatende frigjorte tidsalder på begynnelsen av det 21. århundre. Da jeg så vidt begynte å leke med tanken om fullstendig legalisering, var det ikke mange i den norske debatten som engang var åpne for avkriminalisering, unntatt et par ungdomspartier. Politiet, på sin side, var ledet av en fascistisk, sutrekopp fra Haugesund. Han var en mester i å få det jålete, bukkeskjeggbefengte, gråtkvalte trynet sitt utover en skjerm eller en avisside for å skremme til seg flere ressurser, utvidete fullmakter og metoder, og samtidig minke «sivil» kontroll. Han fikk seg til og med til å forsvare rasistisk motivert vold med døden til følge: «Godt gjennomført politiarbeid», uten å miste støtten som tillitsvalgt. Det var flere viktige hindringer på vår vei mot legalisering av narkotika. En av de viktigste var myten om at den politikken vi fulgte var effektiv. Denne misforståelsen hadde bakgrunn i det faktum at, i forhold til andre rike industrialiserte land, var det et

prosentvis lite antall innbyggere som brukte narkotika i Norge. Dette ble holdt frem som bevis på politikkens gode effekt. Problemet ved dette argumentet var tosidig. USA hadde samme strenge politikken som oss og langt flere brukere, altså var det ikke gitt at det var den strenge politikken som foranlediget det lave forbruket. Det fantes også data fra forskning foretatt i land som hadde valgt en mer liberal linje, som for eksempel Nederland og Sveits. Denne forskningen viste at liberalisering hadde liten påvirkning på befolkningens konsumpsjon av narkotika. Tall fra Nederland viste at spesielt blant ungdom gikk antallet brukere av marihuana ned etter liberaliseringen. Bakgrunnen for dette var at man fjernet noe av tiltrekningskraften til narkotikaen, altså reduserte den såkalte «forbidden fruit»-effekten. Ved å innføre attenårsgrense på utsalgsstedene sørget dessuten hollenderne for at det ble litt vanskeligere for de yngste potensielle brukerne å få tak i hasj. En annen viktig hindring på veien var posisjonene tatt av de ulike politiske partiene i Norge. På høyresiden duret den samme trøtte kværna som spydde ut nulltoleranse og «tough on crime»-ideer. Nullvisjonen om et narkotikafritt Norge ble opprettholdt. Men hva så med den «pro-

gressive» venstresiden, hvilke ideer hindret den i å tenke nytt og konstruktivt? Problemet var at ledende politikere var fanget av en ideologisk vind kalt nymoralisme. Dette var en merkelig politisk filosofi, og selv om den var mest utbredd på venstresiden var også deler av høyresiden overbevist. Nymoralismen var basert på den pompøse og pretensiøse overbevisningen blant «eliten» om at de visste hva som var rett og hva som var galt, og at ved å vedta lover i tråd med denne moralen ville man skape en signaleffekt som automatisk resulterer i at det moralske ondet man ønsker å forby ville minke i hyppighet – samt at man reduserer antall personer involvert i aktiviteten. Lenge så det altså ut til at vi var langt unna å ha politisk flertall for legalisering. Den viktigste grunnen var politikeres overbevisning om lovens normative kraft, og den plikten politikerne oppfattet at de forvaltet når det kom til å benytte seg av lover hvor de mente at signaleffekten ville spille en rolle. Formålet med lovene var ikke lenger vern av liv, frihet, rettferdighet, livssjanser og eiendom; lovene var også sett på som effektive og viktige virkemidler for å fundere de moralske og etiske rammene for akseptabel atferd i det moderne samfunnet.

8/2010

27

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid  

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid  

NATT&DAG Bergen september 2010 - fremtid

Profile for nattogdag