Page 71

SAMMY’S EVENTYR Regi: Ben Stassen Stemmer: Isabelle Fuhrman, Tim Curry, Jenny McCarthy, Melanie Griffith, Kathy Griffin Tenk deg en person som lever et helt vanlig liv som stort sett består av å drive rundt. Han har noen mål det ikke blir noe av. Han har en kompis han skilles fra og møter igjen. Han har en kjæreste han skilles fra og møter igjen. Uten at det skaper særlig engasjement hos noen av de involverte. The End. Ikke utpreget fascinerende. Legg til at personen det er snakk om er en dårlig animert havskillpadde i en fortelling som omhyggelig fjerner all den spontaniteten, vitaliteten og uforutsigbarheten som virkeligheten besørger i selv den tristeste tilværelse. Ja, da har du en så uthulet forstemmende og fortærende dyrefilm at jeg tror selv Fredrik Hauge vil få en uforklarlig trang til å løpe ned i fjæra med en spade for å lage hakkemat av småsei, svartbak og sjøstjerner. Vi har noe som heter Disney. Som inngående har forklart alt som er verdt å vite om kombinasjonen av søtladne familieverdier og skravlende dyr. Hvordan det da er mulig, med inngående flid, å renske konseptet for alt som er bra og underholdende – og med like inkvisitorisk iver beholde alt som er dårlig – ja, det er ganske enkelt vanskelig å fatte. Når animert film først er dårlig, blir det ofte stygt. Og opplevelsen av å se denne belgisknederlandske samproduksjonen er omtrent like trivelig som å kikke på en selunge som kveles langsomt i råolje eller døende delfiner i gamle drivgarn. Gaute Brochmann Premieredato 5. november

1

BEST AKKURAT NÅ

MARIA FOSHEIM LUND KVINNER UTEN MENN Regi: Shirin Neshat Når kunst blir til film og vice versa. THE SOCIAL NETWORK Regi: David Fincher Poke! Like! YOU WILL MEET A TALL DARK STRANGER Regi: Woody Allen Adspredelse mens vi venter på at Allen returnerer til New York.

SOMEWHERE Regi: Sofia Coppola I rollene: Benicio Del Toro, Michelle Monaghan, Elle Fanning, Stephen Dorff, Laura Ramsey, Robert Schwartzman Legendariske Chateau Marmont på Sunset Boulevard, andrehjemmet til Johnny Depp, Tom Cruise og Stellan Skarsgaard. Han har alt. Kjendisstatus, penger og biler. Damer å legge ned. Strippere til å ligge med og å sovne til – tvillinger til og med. Dobbel nytelse. Dobbelt tragisk. Hele tiden det samme. Hele tiden alt – og ingen ting. Bortsett fra datteren på 11. Et ekte liv som minner om verdien av innhold. En fortelling med henvisning til Coppolas egen oppvekst på hotellet med faren, Francis Ford, sier Sophia. Sier også at det handler om allmennmenneskelige problemer: Om absolutt tomhet, absolutt ensomhet og om manglende evne til å snu båten. Om mulig-

4

heten av å være levende, men død likevel. Men er det viktig? Kommer vi nærmere sakens kjerne når kjernen er fraværende? Borte er Lost in Translations tydelige rollefigurer, nyanserte dialog og tomme, men søkende blikk. Stephen Dorff og Dakota Fanning er ikke en far/datterutgave av Murray/Johansen. De er nær hverandre og velspilte, men ikke nær oss. Borte er også den visuelle fylden og overskuddet rundt Marie Antoinettes forsøkt meningsfylte livsførsel. Ikke engang hotellteppene og hotellbarene har sugende nyanser som korridorene i Tokyo. Fornyende? Mer poetisk? Mer meningsfortettet? Nei. Somewhere er en fortelling i samme skjæret og langs den samme snødekte veien som Coppola alt har brøytet opp tidligere. Ingen avstikkere, denne gangen, bare rett frem. Ragnhild Brochmann Premieredato desember SYKT LYKKELIG Regi: Anne Sewitsky I rollene: Agnes Kittelsen, Joachim Rafaelsen, Maibritt Saerens, Henrik Rafaelsen Avstanden mellom uttalt mål og faktisk resultat er en fin indikator på kvalitet. Og bare ganske sjelden er spriket så stort som i tilfellet Sykt lykkelig. I omtalen finner man én film. Mens det vi ser på kino, er noe fullstendig annet. Eller knapt noe i det hele tatt, egentlig. En debutfilm der iver og energi gir så minimal avkastning at det nesten er imponerende. Det viktigste med en film er troskap mot sin egen intensjon. Fra Dumbo til Dum og Dummere til Det Hvite Båndet – suksess måles i hengivenhet til konseptet og evnen til å skape et unikt univers. Sykt Lykkelig feiler i så måte helt utrolig omgående: Karakterens situasjon og motivasjon er ikke til å få øye på. Det forsterkes eller forårsakes av grov feilcasting, der ingen av skuespillerne fanger det skapte grann av den mennesketypen de skal gestalte. Intensjonen er kultivert vs. bondsk. Resultatet Grünerløkka vs. Grünerløkka. Svakt tegnende figurer som på toppen av det hele boltrer seg på utsiden av tid og rom og forstand som vi kjenner det: Tenk sprelsk, naken pardans – midt i snøen, midt på et jorde. En lyssky affære i fullt dagslys mens barna kommer hjem fra skolen og ektefellene er Gud vet hvor og gjør Gud vet hva. I en film som jeg vil huske best for en serie reaksjonsmønstre som er veldig vanskelig å knytte til menneskerasen. Litt alarmerende at det feiles så grovt med å gjennomføre en såpass enkel filmidé. Men det er noe i den helhjerta kollapsen som gjør at jeg allikevel gleder meg til Sewitskys neste film. Gaute Brochmann Premieredato 5. november

2

THE GOOD HEART Regi: Dagur Kári I rollene: Brian Cox, Paul Dano, Isild Le Besco, Bill Buell, Stephen Henderson, Daniel Raymont Vi er i et New York som føles like gjenkjennelig som det Norge Mulder og Scully i sin tid besøkte. Hovedkarakteren Jacques er ihuga misogynist og bareier med dårlig hjerte, og havner i sykesenga ved siden av hjemløse Lucas, som har forsøkt å ta livet sitt. Gammal sneip som han er, trenger han en arvtaker, og peker seg ut ungfolen Lucas. Slik begynner en tradisjonell lærermester&læregutt-fortelling, hvor wax-on-wax-off byttes ut med opplæring i drinkservering og kaffebønnekverning. Og hvilken innsikt skal Lucas nå forvalte? At baren MÅ bevares som en ur-maskulin sone. Så kommer flyvertinnen April innom. Godtroende Lucas er mottakelig for kvinners list, hvilket Dano forsøker vise gjennom et kroppsspråk som i beste fall er en homage til «spæsserne» i von Tri-

1

ers Idiotene. Aprils feminisering av baren med duker og blomster måker vei for filmens klimaks: en krangel! Parallelt utvikles en ekkel historielinje om Jacques sin surrogatfamilie på Tahiti. Slutten er så forutsigbar og tunghendt at den ikke er verdt å nevne. Det er rett og slett en skikkelig gubbefilm islandske Dagur Kári har kokt sammen med sitt første engelskspråklige prosjekt. Regissøren har dessverre også latt seg fascinere av det raffe amerikanske independentfilmspråket à la 90-tallet, en stil som i USA forlengst er ferdigsnakka. Maria Fosheim Lund Premieredato 19. november BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG KEEPER’N TIL LIVERPOOL Regi: Arild Andresen Ungdommens uimotståelige råskap. HJEM TIL JUL Regi: Bent Hamer Ny rural kose-tristesse fra en av nasjonens få auteurer. THE HOUSEMAID Regi: Kim Ki-young Julaften i november: Koreansk filmskjønnhet, helt gratis på mubi.com.

THE OTHER GUYS Regi: Adam McKay I rollene: Samuel L. Jackson, Dwayne Johnson, Mark Wahlberg, Will Ferrell, Michael Keaton, Ray Stevenson og Paris Hilton Mark Wahlberg i rollen Ben Stiller var født for; den gneldrete, lille hissigproppen? For en uforlignelig dårlig idé. I en film som av denne og lignende årsaker kan tenkes å appellere til A) folk som liker å tenke sub-levels i amerikansk underholdningsfilm. Og B) Idioter. To politimenn ragger rundt i L.A. som helter. Til overmotet og døden innhenter dem og tronen blir stående åpen. Og hvem andre enn korpsets to største fjols bestemmer seg for å tilkrige seg sin plass i blålyset. Paramount tjener bra på billigfilm om dagen og The Other Guys dro inn kostnadene pluss på premierehelgen i USA. Og om du skulle være så uheldig å forville deg inn på denne, kan du jo slå i hjel tiden med å grunne over nøkkelen til suksessen. For eksempel hvordan man best mulig investerer grunkene for å få avkastning, her demonstrert ved følgende: 1) Aldri overvurder publikum. 2) Stjerneskuespillere er dyre, men trekker folk. Skyt derfor hver scene maks én gang. Ikke kast bort et sekund på prøver av noe slag. 3) Dropp manus, kostyme og alle avdelinger som ikke har med CGI å gjøre. Videre er filmen et talende bilde på gladvoldens endring gjennom tiårene: På 80-tallet var alle macho-harry uten at noen skjønte det. 90-tallet hadde testosteronklisjeer i hovedrollene, men både filmskapere og publikum så ironien. Nå: Alle vet at alt bare er tull, der heltene selv bedriver metroseksuel slarving om hva den maskuline rollen består i. Det er nok nå. Gaute Brochmann Premieredato 12. november

2

FILM: GAUTE BROCHMANN

10/2010

71

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Oslo november 2010 - natur  

SETESDØLENE ZOLA JESUS XIU XIU HARMONY KORINE +++ NORDMENNS PERVERSE NATUR DAVID LYNCH - MENNESKET & METODEN & MØTER WWW.NATTOGDAG.N...

NATT&DAG Oslo november 2010 - natur  

SETESDØLENE ZOLA JESUS XIU XIU HARMONY KORINE +++ NORDMENNS PERVERSE NATUR DAVID LYNCH - MENNESKET & METODEN & MØTER WWW.NATTOGDAG.N...

Profile for nattogdag