Page 63

det i den forstand at Down There sender tankene i retning det aller tidligste av ACs materiale, faktisk helt tilbake til deres første studioalbum Spirit They’re Gone, Spirit They’re Vanished. Men Avey Tare fokuserer mest på den poppete siden av tidlig AC, og det gjør han lurt i. For Tare har et nesten hjerteskjærende godt grep rundt det å produsere melodiøse poplåter. Når det er sagt: Det er tross alt et AC-medlem vi snakker om her; denne musikken er ikke direkte smooth. Down There er spilt inn i en gammel kirke i New York med bandkollega Deakon bak spakene. Sammen har de gjort det beste ut av de klangmuligheter de rurale omgivelsene har supplert dem med. Produksjonsestetikken har de valgt å holde på et ganske lo-fi og nærmest grumsete nivå – ikke ulikt lydbildet på de tidligste Animal Collective-platene. Dette hjelper på med å understreke platas back-to-basics-følelse. Det er vanskelig å trekke frem enkeltspor som markerer hva som er direkte bra med denne plata, mye fordi det er en veldig helhetlig opplevelse, men også fordi anmeldereksemplaret som ble gjort tilgjengelig for undertegnede, var en 35 minutter lang stream, uten skille mellom låtene. Men dét kan ha vært en positiv faktor. Behovet for å fordype seg i enkeltspor forsvant og opplevelsen av plata ble en nesten meditativ opplevelse. En veldig, veldig god, meditativ opplevelse. Håvard Ringen

FEST PÅ

TEKNISK MUSEUM

25. nov. kl. 19

LIVE:

BEST AKKURAT NÅ

Shugo Tokumaru

ANDREAS TYLDEN BRIAN ENO Small Craft On A Milk Sea (WARP/VME)

Color Climax. TORGNY Chameleon Days (VME)

Høst. MF DOOM FEAT. BIG PENN KLINGON Expectoration Live (GOLD DUST/VME)

Upåklagelig. UNBROKEN Live @ ULU, London 16.10.10 Episk. WEAPON From The Devil’s Tomb (AGONIA RECORDS/INDIE)

Kruttsalve.

WAKA FLOCKA FLAME Flockavelli (WARNER MUSIC)

Slapp av’a folkens, Waka er ikke såå rå… Waka Flocka og hans aggressive ignorant-rap har interessant nok blitt den nye hypen blant hipsters og UiOelever, som strengt tatt ikke har spesielt mye til felles med denne dreads-ristende bråkemakeren fra Georgia. Wakas forbindelse med Gucci Mane er selvfølgelig den store grunnen til co-signingen fra de «korrekte», i og med at Gucci også tilhører det samme merkelige «ignorant rapper som får kult-status i hippe og smarte miljøer»-fenomenet. Det er vel kanskje også derfor jeg personlig ikke har hengt meg nevneverdig på Waka-bølgen (er hverken hipp eller smart), selv om jeg vet at jeg garantert hadde trykket fyren til mitt bryst da jeg selv var inne i min verste ignorant-periode for

4

18-års grense

noen år tilbake (da fritt for ironi, kun drevet av en stor dose aggro og menneskehat). For min del gir nemlig denne hypingen litt for ofte en lite velsmakende «haha, se på den rare og dumme apekatten i buret!»-smak i munnen, og da snakker vi kleint x 100. Én ting er å skru på denne typen musikk på byen for moro skyld, en annen ting er å faktisk gi den respekten den fortjener. Når det er sagt, er det selvfølgelig mulig å kun fokusere på musikken, til tross for at man kanskje ikke hadde invitert Waka hjem i familieselskap på Nesodden etter endt Fisk & Vilt-helg, og det er selvfølgelig ingen tvil om at bangere som «Hard In The Paint» og «O Let’s Do It» er åpenbare clubgenistreker. Men at Wakas debutalbum Flockavelli er den episke utgivelsen mange utpeker det til å være, er bare historieløst. Greit, skiva fortsetter helt klart i samme flotte «riv ned klubben»spor som utallige rappere fra Georgia, Tennessee, Mississippi etc. har holdt det gående i siden 90-tallet, men er likevel ingen klassiker. When the Smoke Clears: Sixty 6, Sixty 1 (Three 6 Mafia) er en klassiker. Put Yo Hood Up (Lil Jon & the East Side Boyz) er en klassiker». Fuckings We Ready, I Declare War (Pastor Troy) er en klassiker. Poenget mitt er altså at vi har hørt dette før, og da særdeles mye bedre. Men ikke misforstå »alt var bedre før»holdningen min med at Waka er dårlig, det synes jeg ikke at han er. Han er bare ikke en fyr som bør opphøyes til noe mer enn det han er; en ok crunk-rapper med en dyktig produsent (Lex Luger), Gucci Mane-cosign og et navn det er jæævla fett å rope høyt på repeat når man er drita full. Og beklager hvis jeg høres litt sur ut, men jeg har nettopp hørt på hissig crunk en time i strekk. Mathias Rødahl SHUGO TOKUMARU Port Entropy (SOUTERRAIN TRANSMISSIONS/TUBA)

Pop slik pop skal låte. Shugo Tokumaru blir ofte beskrevet som Japans svar på Jens Lekman, det er iallfall den mest populære måten å prøve og selge ham inn

5

på det vestlige markedet. Det er selvsagt også fullstendig feilaktig. Det er lite ved Tokumaru som minner om Lekman, bortsett fra at de er menn med gitarer, forholdsvis unge og begge maler med den fryktelig brede og mangefaseterte penselen ved navn indie. En mer passende beskrivelse ville vært å kalle ham en japansk Sean O’Hagan, eller til og med dra Paul McCarthy inn i ligningen, bare med en større elsk for det psykedeliske og med røffere kanter. For Tokumaru er en popsmed av rang, og da mener jeg virkelig ypperste klasse. Han kan måle seg med poplåtens aller fremste, uten sammenligning rent stilistisk. Det være seg Ray Davies, Brian Wilson, Van Dyke Parks eller Randy Newman. Og som med disse artistene – om man enn skal dra en parallell – så kommer storheten i låtene først frem når de har blitt familiære. Ved første gjennomlytting så er det ikke noe spesielt ved låtene på Port Entropy, men etter hvert som man blir kjent med dem, begynner man å legge merke til alle de små særpregene som gjør dem til virkelig flotte poplåter. Man legger merke til hvor elegante melodiene i virkeligheten er, hvor lekker de er utstyrt med delikate detaljer og hvor subtilt Tokumaru bruker stemmen sin. Man lærer seg også å se bort fra de litt mindre attraktive trekkene, som hangen til å avslutte låter med karnival-psykedelia eller den litt for røffe produksjonen. Slike ting har jo ærlig talt ikke så mye å si i lengde. I bunn og grunn er Port Entropy intet mindre enn et tverrsnitt av alt som har vært bra med klassisk popmusikk de siste 50-årene, pakket inn i en god dose japansk annerledeshet, men ikke for mye. Plata balanserer på kanten av å være litt for ute, men den holder seg alltid på den riktige siden. Den faller riktignok litt i kvalitet mot slutten, men sett under ett er dette en aldri så liten maktdemonstrasjon hva godt pophåndtverk angår. Håvard Ringen

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

Student 50,Andre 90,-

MONTÉE

Intimkonsert

VideoT E R E T N E VITENS ngeperformance u r! Uten

show

ble o b e p å S

ber e F : g n i l Ny utstil kap s s e l l e f og ASTROAMFI

www.tekniskmuseum.no 10/2010

63

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Oslo november 2010 - natur  

SETESDØLENE ZOLA JESUS XIU XIU HARMONY KORINE +++ NORDMENNS PERVERSE NATUR DAVID LYNCH - MENNESKET & METODEN & MØTER WWW.NATTOGDAG.N...

NATT&DAG Oslo november 2010 - natur  

SETESDØLENE ZOLA JESUS XIU XIU HARMONY KORINE +++ NORDMENNS PERVERSE NATUR DAVID LYNCH - MENNESKET & METODEN & MØTER WWW.NATTOGDAG.N...

Profile for nattogdag