Page 62

Torsdag 04/11

Fredag 05/11

(2 etg)

(2 etg)

Torsdag 11/11

Fredag 12/11

(2 etg)

(2 etg)

Telephones (Untz Untz/ Full Pupp)

Konsert: The Smoothies

TBA

Lørdag 06/11 (1 etg)

The Subdivision

(2 etg)

Espen Haa

(1 etg)

John Njoki

Lørdag 13/11 (1 etg)

Moonlightning Fyah Vibes m/Øyvind Morken

(2 etg)

(1 etg)

Tonje Tøff JAMES BLAKE (UK) HEMLOCK/ R&S Spykidelic & Indiana Ross

Torsdag 18/11 (2 etg)

Fredag 19/11 (2 etg)

Global Oslo

DJ Omar

Torsdag 25/11

Fredag 26/11

(2 etg)

(2 etg)

Lørdag 20/11 (1 etg)

DJ Barry Young + gjester

(2 etg)

Kent Horne

(1 etg)

DJ Bruno

sjarmerende «Our First Time» virkelig viser fram den fantastiske stemmen som sørget for at «Nothin’ On You» kommer til å bli spilt i bryllup mange år framover i tid. Deppe-låta «Talking To The Moon» er enda en sikker P4-hit, mens Damian Marley-samarbeidet «Liqour Store Blues» faktisk fungerer bedre enn man skulle tro, selv om den nok ikke overbeviser de mest hardcore reggase-elskerne der ute. Helt ærlig, så hadde jeg vel forventet mer av denne debuten, og spesielt på sistesporet «The Other Side» blir det åpenbart at Bruno Mars fortsatt har litt igjen å gå på, når ringreven Cee-Lo dukker opp med sin gudegitte stemme og vrir fokuset over på novemberreleasen The Lady Killer. Men det var hyggelig så lenge det varte da, Bruno … nesten alle de 35 minuttene du hadde å by på. Mathias Rødahl

sjø av likelydende chillwave-band. Small Black skylder nesten like mye til Animal Collective, som de gjør til åttitallet. Noe som blir tydelig på den nesten tribale og messende «Hydra». Denne låten forkaster fullstendig «vanlige» låtstrukturer og bygger seg heller gradvis opp gjennom et repeterende tema. Det er langt fra platas beste låt, men den beviser at Small Black har flere strenger å spille på enn ditt gjengse chillwave-orkester. New Chain er på sitt beste når den er på sitt minst eksperimentelle; poplåter er Small Blacks virkelige forté. Som den lengtende «Photojournalist» eller det dansevennlige tittelsporet. Chillwave kommer garantert til å bli en snakkis på hipster-julebord rundt omkring, og hvis du vil trekke frem noe bra ved sjangeren, så er New Chain et trygt, men til tider litt kjedelig, kort å spille. Håvard Ringen

BEST AKKURAT NÅ

PIMP C The Naked Soul of Sweet Jones

Lørdag 27/11 (1 etg)

No. 1 Station Olle Abstract Le Capiten (Gemini Corpulenti)

(2 etg)

(1 etg)

DJ Hanakiri Konsert: Karina & The Coconuts

(RAP-A-LOT)

5

Klubb: Jason Soft (Lot Lot)

November

Dattera til Hagen www.dattera.no

Mestrenes mester byr på et verdig farvel. I fare for å gjenta min egen anmeldelse av UGK sin sisteskive, har det nå gått nesten tre år siden gruppas sjefsfigur Pimp C endte sitt korte liv på et hotellrom i Los Angeles med kroppen full av syrup. Et stort tap for rapscenen generelt, men selvfølgelig ekstra hardt for fans av den (dessverre) utdøende sjangeren av souldreven og playalistic gangstarap, som i mange år var synonymt med Houston, Texas og omegn. Men til tross for det tragiske dødsfallet, fant UGK-tilhengere likevel trøst i at Bun B førte arven videre, både med sine egne, flotte soloskiver, samt det nevnte dobbeltalbumet UGK 4 Life, som jo markerte slutten på den legendariske Texas-gruppa. Som die-hard fan av Pimp C (og ikke like stort fan av Bun B), var det likevel ingen tvil om at undertegnede hadde stort behov for en siste soloskive fra Port Arthur-pimpen, noe vi nå altså er så heldige å få, til tross for at den godeste Chad Lamont Butler allerede har godgjort seg i den oljefylte Texas-jorda i snart 1000 dager. Av nettopp den grunn, har mange trofaste fans uttrykt redsel for at The Naked Soul of Sweet Jones kom til å bli tilpasset dagens marked, siden Pimp C selv ikke var tilstede med talkum og flat hånd for å holde kontroll over eget produkt (mye takket

HÅVARD RINGEN HOW TO DRESS WELL Love Remains (LEFSE/IMPORT)

For å være helt ærlig, så hører jeg ikke på stort annet. THE GLUE A Broken Heart (WAV/SOUNDCLOUD.COM/THE-GLUE)

Årets beste edit, remake, rework, re-edit, whatever … klasse! TINDERSTICKS 1&2 (ISLAND UK/UNIVERSAL)

Det er høst for faen… EDWYN COLLINS Losing Sleep (HEAVENLY/TUBA)

Ikke årets beste album akkurat, men kanskje det mest sjarmerende og rørende. LUCKSMITHS Get-to-Bed Birds (MATINÉE/IMPORT)

Ok da. En siste EP. Sedvanlig nydelig.

være sommer-lekkasjen av den Drake-gjestede låta «What Up?», som fikk diverse kommentarfelt på nettet til å renne over av misnøye), men heldigvis er det ingen grunn til uro. Eller som Bun B selv fortalte under et intervju i september: «Størsteparten av dette soloalbumet ble laget av Pimp C. Det er akkurat hva han ville si, det er akkurat hvordan han ville at det skulle låte». Og akkurat det er det ingen tvil om, for her er det meste så autentisk Pimp C som det går an å bli. Bare introen alene er jo faen meg verdt skiva alene, der han dropper visdom og crooner så vakkert som bare Pimp C kan om «foreign cars & foreigns hoes». Derfra fortsetter det videre som om året igjen var 1996 og damene fortsatt ville «fuck my car», og man kan bare konstantere at Bun B faktisk ikke overdrev alt for mye da han nylig erklærte at The Naked Soul of Sweet Jones kom til å bli årets beste album. Her blir man nemlig servert godlåt på godlåt, med et vidt spekter av gjesteartister som alle for det meste glir udistraherende inn og ut, enten det er Houstonandregenerasjonen i form av Slim Thug og Chamillionaire (som endelig høres relevant ut igjen), gamlegutter som E-40 og Too $hort, Pimp C’s egne protegeer i Da Underdawgz, eller Lousiana-radarparet Webbie og Lil Boosie. To gjesteartister som derimot får en til å heve litt på øyebrynet, er Young Jeezy (som Pimp C før sin død kritiserte offentlig for å lyve om dopdealerbakgrunnen sin) og Rick Ross (…av nettopp samme grunn. Bomben om Ross sin bakgrunn som fengselsbetjent ble jo sluppet etter UGK-rapperens sin død), men det er likevel ingen tvil om at begge disse låtene funker som faen rent musikalsk. Det eneste sporet jeg personlig ikke har spesielt stor sans for, er den nevnte Drake-låta, men ikke fordi jeg ikke tror at Pimp C ville hatt med den kanadiske superstjernen på skiva si, jeg er bare drittlei soundet hans akkurat nå, og «What Up» høres dessuten litt for mye ut som et singel-forsøk. Ser man derimot bort i fra dette førstesporet, er The Naked Soul of Sweet Jones langt på vei alt man skulle ønske seg fra et siste Pimp C-album, og gjør det ikke akkurat enklere å innse at epoken for denne typen musikk mer eller mindre er over. RIP til Pimp C og hans enestående country rap tunes. Mathias Rødahl

SMALL BLACK New Chain (TUBA)

Veldig 2010 ass. Det er rart hvordan enkelte begreper synes å la seg legitimere av det musikkmiljøet det beskriver, mens andre blir kategorisk avføyd som medieskapt, og derfor ikke er legitimt. Som med trip-hop på nittitallet: denne sjangeren ble aldri akseptert av dens egne utøvere. Mens en sjanger som big beat uten vanskeligheter ble akseptert. Chillwave er en av disse sjangrene som har sneket seg inn i det musikalske vokabularet de siste to årene, uten nevneverdig håndspåleggelse blant sine egne utøvere. Allikevel ser jeg ingen annen utvei enn å kategorisere Small Black som erketypisk chillwave. Det er noe umiskjennelig åttitallsk over New Chain, men det blir presentert i en så nøye sammensveiset symbiose at det kan være vanskelig å trekke frem beviser på akkurat hva som gir denne følelsen. Det blir raskt kjedelig og overflødig å komme drassende med de samme gamle New Order- og The Cure-referansene, og når sant skal sies, så blir det litt urettferdig, for Small Black er mye mer. Selv om fundamentet er en base av virkelig gode ting fra åttitallet, så evner også Small Black å presentere nye idéer – selv i en

5

Flest. På Oslo Lufthavn velger du en avgang som passer for deg. Før du reiser videre. Les mer på www.osl.no 62

10/2010

AVEY TARE Down There (PAW TRACKS/VME)

Kirkepop. Animal Collectives styrke har alltid ligget i kombinasjonen av flere kvaliteter, i en slags sammen-ervi-dynamitt-feeling. Derfor er det skummelt når denne sammensatte greien skal spaltes opp og det skal lages et soloalbum

5

med bare én av ingrediensene. Men egentlig burde man ikke bekymre seg; Panda Bear har jo bevist at det går an å lage strålende plater uten resten av potpourrien. Så hvordan klarer Avey Tare seg? Ganske så bra han og. Avey Tare har klart å lage et ganske nostalgisk album, som selvfølgelig ikke minner om stort annet enn Animal Collective. Når jeg sier nostalgisk, så mener jeg

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Oslo november 2010 - natur  

SETESDØLENE ZOLA JESUS XIU XIU HARMONY KORINE +++ NORDMENNS PERVERSE NATUR DAVID LYNCH - MENNESKET & METODEN & MØTER WWW.NATTOGDAG.N...

NATT&DAG Oslo november 2010 - natur  

SETESDØLENE ZOLA JESUS XIU XIU HARMONY KORINE +++ NORDMENNS PERVERSE NATUR DAVID LYNCH - MENNESKET & METODEN & MØTER WWW.NATTOGDAG.N...

Profile for nattogdag