Page 61

turen kommet til Forbidden. Ikke det mest legendariske bandet fra epoken, selv om debuten Forbidden Evil og oppfølgeren Twisted Into Form regnes som sterke utgivelser. Forbidden er kanskje mest kjent for å ha vært bandet hvor Rob Flynn (Vio-Lence, Machine Head) starta sin musikalske løpebane. Debuten inneholdt sågar et par spor signert han, og trommis Paul Bostaph har i seinere år unnagjort tjeneste i Slayer, Exodus og Testament. Ingen av disse er med nå, men

3/5 originalmedlemmer er ikke dårlig tyve år lenger ned i veien. Har så Forbidden noe å tilby etter alle disse åra? Tja, Omega Wave lyder ekstremt bra, produksjonen er blytung, og teknisk sett er musikerne i toppform. Ikke minst gjør gitaristene ekstremt bra arbeid. Ved første gjennomhøring blir det derimot litt anonymt i lengden. Riffene, melodiene og refrengene er bare nesten der hele veien, og jeg sitter ikke igjen med noen umiddelbare høydare. Men jo flere runder jeg gir Omega

Wave, jo mer vokser enkeltsporene frem, og plata avslører seg som et av årets mest melodiøse thrash-album. Noe klassiker blir den neppe stående som, men at den vasker gulvet med de to siste albumene fra tiden før splittelsen på 90-tallet, er det ingen tvil om. Det er likevel knivskarp konkurranse i nisjen her om dagen, og da kommer Omega Wave akkurat til kort, og det skyldes enkelt og greit låtmaterialet. Jørgen Nordeng

BEST AKKURAT NÅ

MATHIAS RØDAHL T.I. FT CHRIS BROWN Get Back Up (WARNER MUSIC)

Seriøst T.I., her slipper du en bra låt for første gang på år og dag, og så bærer det rett tilbake i jailern igjen?? C’mon son! EL DEBARGE FEAT. FAITH EVANS Lay With You (UNIVERSAL MUSIC)

Det legendariske DeBargemedlemmet rerturnerer til musikken etter 25 år med kokainsnorting, noe det åpenbart har blitt bra musikk av. PIMP C FEAT. RICK ROSS & SLIM THUG Midnight (RAP-A-LOT)

Noe sier meg at Pimp C ikke har like mange låter som 2Pac liggende, så vi får kose oss med «The Naked Soul of Sweet Jones» så lenge vi kan. ERIC BENET Sometimes I Cry (REPRISE RECORDS)

Jeg hadde også felt tårer hvis jeg var eksen til Halle Berry, men Eric kan i alle fall trøste seg med at hans «nye» singel er en sertifisert baby-maker.

Well er som utestedet Smuget: De samme «hippe» folka fra 80-tallet, hårsprayband-plakatene som fortsatt pryder veggene, den samme jappeburgeren på menyen og blinkende danskebåtlys hvor hen du befinner deg i lokalet. (I og for seg ikke noe galt i det, for det er jo et åpenlyst faktum at Smuget på et tidspunkt snart kommer få en ny renessanse nå som halve Oslos uteliv stenger dørene, eller hva?) All’s Well That Ends Well er det mest cheesy og glætte musikken jeg har hørt på, ja, nettopp, seksten år hvor absolutt ingenting har blitt overlatt til lytteren. Forutsigbart og fryktelig voksent (les: eldgammelt), totalt blottet for finurlighet eller noe som helst tegn til musikalske utfordring og progresjon. Hvor er de røffe kantene, frekkheten, de nydelige melodiene fra Candyman? I presseskrivet heter det at All’s Well That Ends Well omhandler en stygg skilsmisse og har fungert som en prosess for å drive ut de berømte fæle kjærlighetssorgdemonene. Stakkars Steve. De eneste tegnet til dette er endeløse rekker av pompøs tekstlinjert om hvor stort hull han har i hjertet Skivas beste spor, ironisk nok, er en av disse sviskene i form av «Don’t Say It’s Over». Her er Lukather & Co definitivt inne på noe med melankolske, mørke mollmelodier over et semi-episk arrangement spekket av fine detaljer. Hvorfor i all verden har han ikke da utnyttet seg mer av dette? Altså, når du først har et sønderknust hjerte og skal lage plate ut av det, bør du komme opp med noe mer og bedre enn usmakelig gitaronani, overpolert flinkisrock og edgy heismusikk på vei rett ned til bunnetasjen helvete. Det er mye fint her og der, men det holder på ingen måte et forventet, interessant nivå i 2011. Synd, for jeg likte deg så godt, Steve. Andreas Tylden

DAVID BANNER & 9TH WONDER What Did I Do? (TBA)

Det uvanlige samarbeidsalbumet Death of a Pop Star lar vente på seg, men dette må jo bare bli glimrende.

STEVE LUKATHER All’s Well That Ends Well (ASCOT RECORDS/INDIE)

Skadeskutt smultring søker tramp stamp. I utgangspunktet er det, i kontekst NATT&DAG anno 2010, riv ruskende galt å anmelde Steve Lukathers syvende soloalbum eksklusivt forbeholdt gitarronkere med hengiven kjærlighet for Tom Anderson-gitarer, 40-åringer med høyt hårfeste, distriktskjerringer med tramp stamp og sans for «rocka» gitarhelter med finjustert smultring og sist men ikke minst blodfans av moderne tids mest populære gulity pleasure-band: Toto. Steve Lukather er altså gitaristen og pågangsmotoren bak Toto – bandet som ene og alene skapte det såkalte uttrykket elsk/hat med de evige dritthitsa «Africa», «Hold The Line» og «Rosanna». Hvorfor? Jo. 1: November viste seg å være en stusselig utgivelsesmåned med lite å velge i. 2: Det er alltid morsomt å lese/høre på noe annerledes enn hva man som regel gjør. 3: Steve Lukather gav ut det riktig så solide soloalbumet Candyman helt tilbake i 1994 (joda, som den musikksultne 16-åringen jeg var, gikk dette velspilte poprock fusion-whatever albumet rett hjem etter at det ble prakket på av en innflytelsesrik storebror til en kompis.) But I digress. Hvordan låter Steve Lukather seksten år senere, og hva har skjedd? Har han kastet seg på afrobeat-bølgen? Eller kanskje han har gått for chillwave-pakka? Ingenting, absolutt INGENTING har skjedd. Verken musikalsk eller estetisk. All’s Well That Ends

2

RENOVASJON BRIAN BRIAN ENO Small Craft On A Milk Sea (WARP/VME)

Sinna-Eno. Da det ble klart at dette – mildt sagt! – etterlengtede soloalbumet fra Brian Eno skulle bli sluppet på Warp, var konsekvensen skyhøy forventning og spenning blant fansen. For ordens skyld: jeg er ikke blant dem. Det ble forventet at det en-gang-så-avantgarde britiske plateselskapet skulle gi den gamle helten så mye fritt spillerom han bare ville, og at dette ville resultere i umiddelbar magi. Det kan hende Eno har fått fritt spillerom, men på åpningssporet «Emerald And Lime» er det lite umiddelbar magi å spore. Eno har alltid vært fascinert av muzak-aktige elementer, men her dras fascinasjonen for langt og minner nesten mer om en homage til ubetydelig bakgrunnsmusikk. Men det blir bedre, mye bedre, så snart Eno slutter å børste lytteren medhårs. Vi får en smakeprøve allerede på andresporet, hvor lytteren blir ledet inn i komposisjonen med elementer av sonisk støy og nesten glitch-aktige partier. De preger ikke denne

5

låten, men de gir medsmak. Eno fortsetter å bygge opp forventningene gjennom et par korte spor, før et voldsomt og befriende sinne bryter løs i «2 Forms Of Anger.» Det er i disse musikkstykkene Eno er på sitt beste, i stemningene han skaper i forkant av «2 Forms Of An Anger» og den overøsende energien han fremviser på dette sporet. Umiddelbart etter kommer nedturen. «Bone Jump» er platas desidert svakeste spor og har ingen annen funksjon enn å minne oss om hvor bra det var på sporet i forveien. Slik er det ofte på Small Craft On A Milk Sea, Brian Eno bruker kontrastene i sitt uttrykk for alt hva de er verdt. De svake sporene er irriterende i sin mundane utforming, men de er langt fra uten funksjon, de bygger opp under de utagerende og aggressive sporene som danner den kreative ryggraden på denne plata. Pausemusikken, det ambiente og lydlandskapene er rammeverket som fremhever de vulkanene av støyrock og sinne som tidvis bryter ut. Denne leken med kontraster er det som virkelig gjør denne plata bra, og som viser prov på Enos genialitet. Håvard Ringen

MADBALL Empire (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Familieverdier i fokus, gaterespekt og testosteron. Ahhhh, ny Madball. Selv etter tyve år i bransjen huskes enda Madball best som protegeene til Agnostic Front og Sick Of It All. Ikke rart siden Madball-vokalist Freddy Cricien som kjent er lillebroren til AF’s Roger Miret. Musikalsk er det også helt rett, vi snakker gode, gamle, no bullshit-skola av NYHC. Hainn Roger er også med på Shatterproof, et høydepunkt med høy tøff i trynet-faktor. Empire er mer av det samme som gjorde Set It Off til et av 90-tallets sterkeste hardcorealbum, og resten av diskografien til perfekt musikk å starte slåsskamper til. Korte, energiske og rett-frem hardcorelåter med et lite metallisk tilsnitt og nesten rapinspirert vokal. Som sagt, ikke noen nytenking å spore, bare ei akkurat passe 2010-oppdatering av soundet. Det låter forresten uhyre tungt og bra, og har kanskje enda litt mer metalriffing enn tidligere, men ikke nok til å skremme bort gamle fans. Madball blir aldri prog, emo eller soft. Litt som AC/DC i sin uforander-

5

lighet, selv om Madball er nærmere Rose Tattoo om vi snakker grad av bad ass-vibber som siver ut av «rillene». Vi snakker halvannet minutter lange eksplosjoner av aggresjon, testosteron og gatementalitet, og tikker inn sånn rundt regna Reign in Blood-tid. Få kan gjøre låter som «R.A.H.C» uten å høres lettere patetiske ut. En hardcorelåt om hardcore, med mer keep it real-prat enn ei rapplate fra New York-rapens glansdager på 90-tallet. «You Want Hardcore? Real Hardcore/ They Say Fuck Hardcore It’s Dead.. We Kept This Thing Alive You Fucking Assholes ». Anthem! Madball er ekte, og gjør et stort poeng ut av det. Det er befriende med så uredd, rett frem og så lite innvikla eller ironisk musikk som Empire byr på i disse dager. Vi snakker familieverdier i fokus, gaterespekt og fuck deg om du fucker med oss. Når metalcore er synonymt med unge sminkegutter som Bring Me The Horizon og Killswitch Engage, og det meste av hardcore er post-post et eller annet, med pinglete emo-gutter i spissen er dette kjærkomment tilbake til røttene. Forskjellen er bare at Madball aldri har forlatt sine. Fans av for eksempel Hatebreed, som ikke har kommet dit, bør kjenne sin besøkstid. Jørgen Nordeng BRUNO MARS Doo-Wops & Hooligans (WARNER MUSIC)

En miks av godmusikk og strandlåter fra helvete. Da B.o.B.0 endelig slo igjennom kommersielt med den super-catchy singelen «Nothin’ On You», var det ikke takket være ham selv, men produsent Jim Jonsin og den fram til da ukjente 24-åringen Peter Gene Hernandez, bedre kjent som Bruno Mars. Sistnevntes enkle, men fantastiske refreng satt pikehjerter i brann verden over, og la ikke bare grunnlaget for gjennombruddet til B.o.B., men selvfølgelig også for Bruno selv. Med super-hiten friskt i minne, la han ned magien sin på Travie McCoys (du vet han fra Gym Class Hero som fucket opp og mistet den brystfagre Katy Perry til ex-junkien Russell Brand) dobbelt platina-selgende singel «Billionaire», samt skrev Cee-Lo’s enormt populære internett-hit «Fuck You!». Det var med andre ord ingen stor overraskelse at Brunos førstesingel «Just The Way You Are» toppet Billboards singelliste fire uker i strekk i sommer, men heller ei at debutalbumet Doo-Wops & Hooligans ikke havnet lenger opp enn på en tredjeplass med bare 55.000 solgte skiver i disse singel-fokuserte tider. Spørsmålet er bare om de 1.945.000 «Nothin’ On You»-kjøperne som ikke lot seg friste av Doo-Wops & Hooligans, burde angre på sin mangelfulle album-oppbacking av den lille mannen fra Hawaii. Vel, både og. Hvis det er én ting du alltid kan være sikker på når det kommer til et album fra en singer/songwriter med Fedorahatt, så er det jo at det vil være et par spor med det samme, kjipe pop-reggae-kompet som blant annet gjorde Jason Mraz til en ufortjent landeplage. DooWops & Hooligans er intet unntak. Forskjellen er derimot at Bruno Mars faktisk er en svært dyktig sanger og vokal-komponist, og hvis man ser bort fra nevnte strandlåter fra helvete, byr dette albumet på mange fin-fine spor, til tross for at den rene og pene stemmen hans strengt tatt fungerer bedre på litt glættere låter enn det vi blir servert her. «Just The Way You Are» er selvfølgelig en sikker vinner med sitt finpolerte pop&rockradiosound, men det er også flere andre standout-tracks på denne svært korte skiva (11 låter fordelt på 35 min). Åpningssporet «Grenade» vil nok – i likhet med førstesingelen – fungere svært godt på radio, enten det er snakk om P3 eller den streitere fetteren P4 (noe som også er den store styrken til Mars), mens den

4

10/2010

61

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Oslo november 2010 - natur  

SETESDØLENE ZOLA JESUS XIU XIU HARMONY KORINE +++ NORDMENNS PERVERSE NATUR DAVID LYNCH - MENNESKET & METODEN & MØTER WWW.NATTOGDAG.N...

NATT&DAG Oslo november 2010 - natur  

SETESDØLENE ZOLA JESUS XIU XIU HARMONY KORINE +++ NORDMENNS PERVERSE NATUR DAVID LYNCH - MENNESKET & METODEN & MØTER WWW.NATTOGDAG.N...

Profile for nattogdag