Page 28

Jeg angrer nesten alltid på å lære noe om filmskapere jeg liker, men sjelden mer enn i tilfellet David Lynch.” plutselig tas inn i varmen fordi de kommer fra en mann som er usedvanlig begavet på ett bestemt felt? Og hvilken bedre anledning til å få besvart dette enn når meditasjonsmisjonæren David har lagt turen innom gamle Noreg? Er det egentlig noen vits i å møte David Lynch? Eller burde vi i stedet ha fulgt hans egen, litt ambivalente oppfordring: Å la verkene være i fred og utforske omstendighetene rundt tilblivelsen og mannen bak så lite som mulig? 1. OM Å MØTE DAVID LYNCH A) Respekt: Én gang til, så vi reduserer antallet såre tær noe: Ingen her har noe imot meditasjon. Og ingen bestrider David Lynchs’ rolle som filmkunstner. Mannen har siden første film vært et fenomen. Ikke bare gjennom sitt suverene håndlag med mediet og den unike stemmen: Hver produksjon markerer seg med en vilje og evne til å utfordre hva film er og kan være. Der Inland Empire beviste at han ikke bare henger med i samtiden – han er en av de få som egenhendig definerer den. B) Skepsis: Men verket er én ting, mannen bak noe annet. Kan det virke som. Jeg angrer nesten alltid på å lære noe om filmskapere jeg liker, men sjelden mer enn i tilfellet David Lynch. En del bakomfilmer og biografisk info gir et klart inntrykk av en mann som har funnet det rette momentet for å frigjøre sin egen kreative energi. Samtidig som jeg opplever dette som noe høyst spesifikt. Ikke bare for ”David Lynch som kunstner”. Men for ”David Lynch og film”. Understreket av den formidable skuffelsen det var å se utstillingen han besøkte Foundation Garnier i Paris med. Min skepsis

28

10/2010

er altså eldre enn det mismotet jeg fikk av stemningen i vestibylen på Grand. 2. OM MENNESKET VS. METODEN A) Uten at jeg vet det sikkert: En av mine favorittkommentatorer i norske medier, Aslak Bonde, er neppe noen enestående kunstner. Men det betyr ikke at han mangler vidd eller evne til å la sin tankegang ha et slags allmenngyldig tilsnitt. I midten av oktober skrev han om en fremherskende tendens i norsk hverdag: Eksemplets makt. Som i samfunnsplanlegningen akkurat nå er det store mantraet, solgt inn som ”best practice”. Eksemplets makt. Funker noe et sted, kan det mer eller mindre ukritisk dupliseres utover det ganske land. Men Bonde har ikke helt trua. Fordi det etter hans utstrakte erfaring er slik at det bak alle vellykkede prosjekter står mennesker mer enn metode. B) David Lynch er nok alt i alt en langt større kapasitet enn Bonde. I kraft av evnen til å ta inn verden rundt seg og omforme hans personlige verden til universell film. Men det at resultatet er så bra, gir ikke automatisk prosessen relevans: Det Bonde peker på, er at misjonering av egen suksess ikke nødvendigvis er noe poeng. Ikke i samfunnsdebatten. Og, skulle jeg tro, enda mye mindre i kunsten. Hadde alle verdenskunstens største kanoner samlet seg til kreativ konferanse, ville muligens alle enes om at en eller annen personlig taktikk må til for å frigjøre skaperkraften. Ellers tror jeg ikke det hadde vært særlig konsensus om noe som helst. Slik sitter jeg og funderer utenfor perleporten: Lynchs’ innsikt er interessant som noe instrumentelt (et redskap for å lage god film), men også noe nødvendig individuelt.

Muligens så individuelt at det ikke er så mye poeng i å snakke om det, tenker jeg, i alle fall ikke for oss som liker filmene hans. Så går porten opp. Vi vinkes inn. Jeg håper jeg tar feil. 3. TALKING TO THE BIG-FISH A) Underveis: David Lynch er en utsøkt høflig mann med en utpreget dannet fremtoning. Vi får ikke så mye tid med ham; og må dele flaten med en helfrelst disippel fra = Oslo. Det er bare til det beste. Hun stiller spørsmål som hadde fungert best i et intervju med Gandalf, hvilket opplagt er mer formålstjenelig for å teste hypotesen enn den lettere kverulerende tonen jeg hadde anlagt om jeg var alene. ”Hvis den harmonien du beskriver finnes”, piper hun ”Hvorfor er det så mye krig i verden?” ”Av to grunner”, sier David med et gravalvor som gjør meg oppriktig ubekvem: ”Enten fordi folk ikke vil fordi de ikke ønsker det gode. Eller fordi de forsøker seg med en overflatebehandling. Hvordan kan man skape fred uten reell godhet? Hvordan kan man fremme en fredsplan uten først å få bukt med den felles negativiteten som preger oss?” Med dette retoriske spørsmålet innledes en talestrøm fra hvor jeg bare skal gjengi noen få, talende ordlyder. ”The power of unified field” ”Beyond the border of intellect” ”The depression of the mind” ”Flow of creativity expands the counsciusness”. = Oslo skyter inn: ”We have a princess that can talk to angels and some people laugh at her!” David Lynch: That’s typical! But all that is inside all human beings. But pretty soon, what she knows will be known to everyone. All will be yours in enlightenment. You must capture the palace first, then all will be yours. You must be the creator, then the creators enters it. It sounds abstract, but it’s there”

Jeg hater å ha rett. Og spør på trass om noen konkrete forhold i livet hans, om hvorfor han kjøpte huset han bor i. Om hva slags forhold han har til den fysiske siden av verden som omgir ham. Kanskje håper jeg at han skal blunke lurt til meg for å antyde at han spiller for galleriet og at hans syn på meditasjon egentlig er litt mindre klin kokkos. Det skjer ikke. Han svarer pent og uinteressert. Huset han bor i er minimalistisk og tegnet av sønnen til arkitektlegenden Frank Lloyd Wright. Han kommer fra villmarka i Montana og tilbrakte hele barndommen i skauen. Så mye at han er lut lei, føler seg ferdig med det og foretrekker lyset i L.A. Tilbake til åndeverdenen. B) Etterpå: David Lynch har skrevet en bok som heter Catching the Big Fish. Den handler om kreativitet og bevissthet og meditasjon. Språket er av en slik art at selv et barn kan forstå det. Muligens bunner dette i en tro på at vi alle profitterer denne tilnærmingen. Resultatet er et uggent lite dokument. Hvis man først skal snakke om overfladiskhet, står ikke det tilbake for det fremste i den kategorien. Intervjuet forsterker inntrykket. Jeg føler svaret på spørsmålet i innledningen er ”nei”. Vi burde ikke intervjuet David Lynch. Eller mer: Han burde ikke latt seg intervjue. Av respekt for sitt eget prosjekt. Ingen ting av det han sier styrker filmene hans. Ingen ting gir økt innsikt. Og det at det er han selv som velger å fokusere på dette, svekker mannen ytterligere. Det gjelder vårt korte møte. Og alle andre intervjuer jeg har sett av ham. Det er én måte og se det på. Det finnes et par andre også. Mannen er utsøkt hyggelig, og alle som skaper ting har rett til å grave seg inn i noe som bare gir mening for dem. Og å snakke om det, hvis de vil. Egentlig plager ikke det Lynch sier meg på langt nær så mye som den hud- og hodeløse andektigheten han møtes med. Trenger du et ankerfeste, gå til en prest, ta en skitur eller få et barn. Liker du god film, se David Lynch på kino.

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Oslo november 2010 - natur  

SETESDØLENE ZOLA JESUS XIU XIU HARMONY KORINE +++ NORDMENNS PERVERSE NATUR DAVID LYNCH - MENNESKET & METODEN & MØTER WWW.NATTOGDAG.N...

NATT&DAG Oslo november 2010 - natur  

SETESDØLENE ZOLA JESUS XIU XIU HARMONY KORINE +++ NORDMENNS PERVERSE NATUR DAVID LYNCH - MENNESKET & METODEN & MØTER WWW.NATTOGDAG.N...

Profile for nattogdag