Page 63

I <3 Lenny Crapitz.

SLASHK FYR MED TOLV VOKALISTER PÅ SLEP SLASH Slash (ROADRUNNER/WARNER)

En guide til den nye Slash-plata. A-ha! Det er altså denne gjengen Slash egentlig hadde tenkt å drasse med seg på liksom-trekkplasteret av en konsert på Quart i fjor. Slash har ”tatt en Dave Grohl” og laget et album der hver låt er skrevet med tanke på en spesiell vokalist. Og som om det ikke var nok har han sabla meg samlet sammen originalbesetningen fra en av tidenes aller største rockeplater; Appetite For Destruction. Yes, det betyr selveste Steven Adler på trommer, Duff McKagan på bass og Izzy Stradlin på gitar – inkludert seg selv i sin ikonaktige kjente figur; flosshatt, bar overkropp og Les Paul-gitar hengende langt ned på knærne. Med seg på laget har han samlet en hær av kjente vokalister (Axl, våkn for helvete opp, din idot!) på både godt og vondt. Produsentjobben fikk Eric Valentine, kjent for blant annet å ha jobbet med Good Charlotte og Queens Of The Stone Age. Så, hvordan i all verden låter dette? La oss begynne fra starten av.

skolerock-riff som ikke en gang jeg ville brukt da jeg gikk på Riis Ungdomskole og ville bli rockestjerne. Fergie selv høres ut som en crackhore som nettopp har blitt oppdaga av en pimp av en ”produsent” bak en brakke på Venice Beach. Hun når nye høyder, nei, vent, treffer en ny bunnløs bunn når hun prøver seg på Axl Rose-aktig tøff-i-trynet-vokal, men i stedet ender opp med usexy stønning i hytt og gevær. Denne låta er så dårlig at mac-en min klikker halvveis ut i låta hver eneste gang jeg spiller platen. Mulig en og annen raggare finner refrenget ”drittøft”, men den må du altså lenger ut på landet med, for dette er rett og slett dritt fra ende til annen. 4. Med ”Promise” og Chris Cornell i spissen lysner det noe, men bare et lite solgløtt over haugen. En helt streit låt, verken mer eller mindre, med tydelig struktur og mektig vokalarbeid. Cornell beviser at han er en stor vokalist, med det hjelper lite når låta i seg selv er altfor snill, ufarlig og ikke har noe spesielt utfordrende å by på. Neste!

3

men jeg er sikker i min tale når jeg sier at ingen, INGEN, oppegående mennesker umulig kan ha noe til overs for denne Adam Levine. Merkelig nok klikker også denne sangen på både datamaskinen og anlegget. Utrolig irriterende. Takk skal du faen meg ha, Levine! 7. Allright, nå snakker vi: Ut med homsen, inn med Lemmy! Slash & Co kan velge fra ypperste hylle, og når man først skal gå for rockekjøret er det både naturlig og uunngåelig å kalle inn gamlefar selv. ”Doctor Alibi” høres, naturlig nok, ut som Motörhead. Og det betyr fullt øs fra start til slutt. Har du hørt en Motörhead-låt, har du hørt dem alle. Mer er det egentlig ikke å si om den saken. Trekk for verdens billigste riff.

4

På skivas åttende spor, ”Watch This”, har gjestartist Dave Grohl droppet vokalen til fordel for gitaren. En instrumental, altså, noe som legger all vekt på skuldrene til bredbeinte rockeriff på grensen til metal. Men ikke på en bra måte. Er det dette riffmakeren over alle riffmakere har å komme med? ”Watch This” høres ut som en halvferdig skisse av en låt, og den kunne vært soundtracket på et eller annet dølt ekstremsport-spill på PS2. Eller enda verre, en låt som nådde trettifjerdeplass av vraka låter på Chinese Democracy. Låta, som på papiret kanskje har mest potensial på denne plata, ender i praksis opp i taperklubben sammen med Fergie og Adam Levine. Way to go…

1

5.

Slash åpner overveldende bra med kuttet ”Ghost” og Ian Astbury (fra The Cult) – i en slags tidløs post-glam rock’n’roll-anthem. En fengende 90-talls vs. 2010-synopse av tidlig Guns ’n’ Roses og The Cult (duh!). Her er det bare å rulle ned vindu, opp en feit en og fise nedover motorveien med vinden i den overbleika hockeysveisen din, fra SF til LA med fire nakne strippere fulle av kokain i baksetet.

Wolfmothers Andrew Stockdale fronter den tunge, skranglete 70-tallsinspirerte ”By The Sword”. Og dette kunne glatt fungert som en flott Bond-låt (eller en eller annen transatlantisk spionthriller), hadde det ikke vært for at Kent både MÅ og SKAL få den jobben ved neste film. Når man først tenker over hvem som faktisk backer opp disse vokalistene, er det en fryd for øret å høre spillegleden på ”By The Sword”, selv om låta ikke har det helt store refrenget, noe som holder øynene igjen på terningen. Forresten, hvor er munnspillet?

1

6.

10.

Idet jeg har åpnet en flaske med Jack Daniels, setter jeg whiskyen i halsen når Adam Levine (fra Maroon 5) begynner å syte ”So nice to see your face again, and tell me how long has it been since you been here. Looks so different then before, you´re still the person I adore” over et særdeles klamt komp bestående av cheesy gitarklimpring og flåsete piano. Sammen med ”Beautiful Dangerous” er ”Gotten” skivas desidert svakeste spor så langt; En sviskete ballade skreddersydd for hitlistene og kvisete fjortisjenter med piercing i øyenbrynet, som liker musikken sin ”røff” i kantene. Sorry, asa, mulig dette er en fin låt i utgangspunktet,

Åpningsriffet på ”Nothing To Say” kunne glatt vært en hvilken som helst Metallica-låt, og før man har rukket å få med seg noe som helst, er bandet og M Shadows (Avenged Sevenfold) godt i gang med en slags smørje av harry thrash metal og Iron Maiden-pastisj. Ja, du leser riktig. Noen har tydeligvis glemt å ta nevroleptikummedisinen sin, og man må tenke seg godt om for å finne ut om dette er verre eller bedre en forrige låt. Jeg velger selvsagt alternativ nummer to. Aldeles sinnssykt, latterlig, uforståelig malplassert, men pluss for doble basstrommer, en death metal-breakdown og doompartiet mot slutten av låta.

2. Ozzy Osbourne får gleden av å gli rett inn i hardrockballaden ”Crucify The Dead”, noe som passer denne alkoholskada, flaggermushodebitende familiemannen aller best. Også på eget format. Tunge gitarer over hele linja, de obligatoriske akustiske versene, over-the-top soloer og McKagans ”Planet Caravan”-aktige basslinjer gjør denne sangen til en riktig så trivelig affære.

4

3. På låt nummer tre begynner ting derimot å sprekke, noe som ene og alene skyldes vokalist Fergie. Grøss. Den håpløst banale ”Beautiful Dangerous” kunne like godt vært en forkasta Lambretta-låt (husker du dem?) med sidrompa

1

4

2

Det er mye kred på denne skiva, men man kan spørre seg om hva slags dårlig shit Slash snorta da han kalte inn Myles Kennedy fra verdens desidert verste band ever, Creed, til å stille opp. ”Starlight” er en powerpop-låt med en fot i country og en fot i grunge (en fot i graven, med andre ord), men skinnet kan altså bedra. Til min store skrekk må jeg faktisk innrømme at Kennedy synger best av alle bidragsyterne på hele skiva. Han leverer med sjel og innlevelse, og er med på å gjøre ”Starlight” til en flott lytteropplevelse. Det er riktignok voksenrock av beste/verste sort, så forestill deg en obskøn orgie på et alter i en Harley Davidson-kirke i Tennessee, med Guns ’N’ Roses, Allman Brothers og en svett tafsende flinkisgrunger som deltakere. Kunne vært verre, eller hva?

5

8.

1.

5

11.

9.

3

Og verre skal det bli… ”I Hold On”. Frontes av Kid Rock. Nok sagt.

12. Skivas desidert beste låt er tildelt den noe ukjente singer/songwriteren Rocco De Luca som får æren av å synge skivas indielåt. ”Saint Is A Sinner” høres ved første lytt ut som Songs:Ohia; Sparsommelig tremologitar og følsom vokal om ”hvor ensomt livet er”, før det hele bryter løs inn i et storslått arrangement av episke proporsjoner. Så langt er ”Saint Is A Sinner” den beste sangen jeg noen gang har hørt. I hvert fall på denne skiva. En sterk femmer.

5

13. ”We´re All Gonna Die” er en passe befriende avslutning på en absurd reise gjennom musikalske oppturer og nedturer. Skivas siste spor avsluttes med et smell, og jeg kan se for meg rockeguden Iggy Pop strutte rundt i bar overkropp i studioet mens Slash&Co sitter bak kontrollromvinduet med tomlene skyhøyt opp i været og nesa dypt begravd mellom bystene på stripperne fra første låt. ”Whoa, this is rad, dude”. Ja, ikke halvgæli, faktisk. ”We´re all gonna die, so let´s get high”, synger Pop over et midtempo rockeriff man har hørt en trillion ganger før, men la meg da påpeke følgende: Dette er Slash, Steven Adler, Duff McKagan, Izzy Stradlin OG Iggy Pop i samme rom, på samme låt. Det er tommelen opp det, og da kan de egentlig bare være så middelmådig de bare vil. Andreas Tylden

4

9/2010

63

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer  

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer  

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer

Profile for nattogdag