Page 62

Borgs ”Morgan Cane var hans navn” slår meg plutselig som naturlig referanse. Stemningene er i Andreassens ånd, selvsagt noe dunklere enn hos Benny Borg, men instrumentering og utforming har likevel festlige fellesnevnere. Fra og med den fantastiske førstesinglen ”Wall og Stone”, spor nummer ni, er vi heldigvis over i særdeles trygt farvann. En annen høydare er den tydelig fransk-inspirerte visen ”To the End”. Litt som om Navigators møter Piaf til en overraskende vellykket date. Nerven i Andreassen sin stemme kler det bedende, lengtende lydbildet, og du kan formelig se ham glippe taket i hånden din i det han gråtende faller lenger og lenger vekk fra deg og ned i den mørke avgrunnen. Her lykkes Navigators som historiefortellere og formidlere, og jeg sitter rørt tilbake. Navigators faller for sin noe ekstreme dyrking av konseptet, og det er når de beveger seg bort fra det tradisjonelle rootsformatet at dette funker best. De hadde hatt godt av å ta noen større sjanser, samt leke litt mer med eget låtmateriale. For med Andreassen som frontfigur er det lite sannsynlig at de ikke blir tatt på alvor. Oda Faremo Lindholm

BEST AKKURAT NÅ

ne Jordan Blilie, Mark Gajadhar og Morgan Henderson har brukt adskillig mer tid på sitt nye band, Past Lives. Noe ironisk er de nå gjenforent med Devin Welch, som spilte gitar i en tidlig utgave av The Blood Brothers. Av den grunn er det selvfølgelig fristende å tro at Past Lives er en retur til røttene, men Tapestry Of Webs er faktisk omtrent så langt fra Seattle-bandets fargesprakende og frenetisk skrike-punk som det er mulig å bevege seg. Blilie var i sin tid den av vokalistene i The Blood Brothers som leverte de mest gutturale, intense brølene, og om han ikke har den vakreste og mest iørefallende sangstemmen, er det likevel imponerende å høre hvordan han har lykkes i å omstille seg til et annet register. Musikalsk er det ingen tvil om at Past Lives henter det meste av sin inspirasjon fra epoken 1977 til 1980, men deres tapning av post-punken er fjernt fra foregående års dansegulv-orienterte variant, og i så måte et digert fuck off til Franz Ferdinand og deres like. Past Lives har valgt seg et relativt klinisk uttrykk, med tydelige gjenklang av Wire og PiL, men de er ikke redd for å inkludere uortodokse elementer som blåsere og fløyter. Signatursporet ”Past Lives” høres nesten ut som et At the Drive-In som covrer The Mars Volta, mens åpningssporet ”Paralyzer” får meg til å tenke på et mindre deprimert Joy Division. At dette allikevel blir stående igjen som en lovende og litt underveldende debut, må tilskrives et noe magert låt-materiale, og dessuten Jordan Blilies relativt begrensede repertoar som vokalist nå som han ikke har Johnny Whitneys outrerte ”Snipp & Snapp”-vokal å sparre imot. Glenn Olsen

ikke minst når de første tonene strømmer ut av høytalerne. De samme tonene slår dessuten fast at Dronningen av sorgmodighet ikke har hatt noen som helst planer om å skuffe fansen, men at hun fortsetter i det tunge og vakre sporet som har gjort henne til Storbritannias mest suksessfulle sangerinne gjennom tidene. Åpningssporet ”The Moon and the Sky” har den samme tidløse sounden vi kjenner igjen fra resten av Sades 26 år lange platekarriere, og sporet fungerer som en perfekt innledning til den flotte førstesingelen ”Soldier of Love”. Men så blir man også nødt til å ta et valg – om man vil fortsette inn i den mildt sagt sørgmodige, vakre og overveldende reisen som Soldier of Love er eller ikke. Med ”Morning Bird” skal det nemlig mye til for å ikke bli slått loddrett i bakken av Adus magiske vokal, og selv om den fenomenale og veltrengte gledessprederen ”Babyfather” en kort periode løfter oss opp, gjør hun det igjen klart hvor landet ligger med ”Long Hard Road”. Ingen enkle snarveier til trygg og glad listepop, altså, men det visste vi jo allerede fra før. Derfor er det også hyggelig å se at Soldier of Love i skrivende stund ligger an til å åpne med et førsteukesalg i USA på nærmere en halv million. Et bevis på at bra musikk i enkelte tilfeller faktisk lønner seg. Noe som også lønner seg, er å anskaffe seg Soldier of Love så fort som mulig, siden dette er en moderne klassiker du rett og slett er nødt til å ha liggende på iTunesen din, eller stående i CD-hylla. Og da er jeg egentlig ferdigsnakka… Mathias Rødahl FREEWAY & JAKE ONE The Stimulus Package (RHYMESAYERS)

GLENN OLSEN

4

IGGY & THE STOOGES Raw Power (Deluxe Edition) (SONY)

Julaften kommer veldig tidlig i år, når tidenes beste album omsider får en etterlengtet deluxe-behandling. Bare MÅ ha den! FOUR TET There Is Love In You (DOMINO/PLAYGROUND)

Kieran Hebden gjenoppfinner vel ikke akkurat kruttet, men lykkes i det minste med å gjenoppfinne seg selv. På en meget overbevisende måte. LIARS Scissors (MUTE/PLAYGROUND)

Dramatisk, schizofren og veldig appetittvekkende smakebit fra Liars kommende album. TITUS ANDRONICUS The Battle Of Hampton Roads (XL/PLAYGROUND)

Titus runder av skiva si med et episk mesterverk som gjør at du formelig kan kjenne lukten av kruttrøyk rive i nesa. JJ jj no. 3 (SINCERELY YOURS/INDIE)

Kanskje ikke helt på høyde med toeren, men fremdeles upåklagelig deilig pop fra svenskene.

PAST LIVES Tapestry Of Webs (SUICIDE SQUEEZE/IMPORT)

Reinkarnerte blodsbrødre. Da The Blood Brothers ble oppløst i 2007, fikk man bekreftet den mistanken man lenge hadde hatt om at det fantes en intern fraksjon i bandet. Allerede i 2008 debuterte vokalist Johnny Whitney og gitarist Cody Votalato med sitt nye prosjekt Jaguar Love, de resterende medlemme-

4

62

3/2010

Årets omslag, i det minste. Før vi i det hele tatt skal gå inn på musikken, er det rett og slett umulig å ikke nevne den fantastiske CD-innpakningen til The Stimulus Package. Vi snakker nemlig om en bunke sammenbrettede dollarsedler (der all låtinformasjon er skrevet ned) som igjen er brettet rundt et cover som ligner på en lommebok. På innsiden av denne lommeboka finner man diverse kredittkort, visittkort og ikke minst CD-en, og deretter kan du i tillegg legge sedlene i denne lommeboka. Vanskelig å forklare, så sjekk ut moroa på YouTube. Vi snakker muligens tidenes cover her. No joke. Men så var det musikken, da, lever den opp til coveret sitt, og ikke minst hypen som har omsvermet dette prosjektet siden Freeway og produsent Jake One begynte å prate om det for et par år siden? Sammenslåingen av disse to karene kan kanskje virke random for enkelte, men selv om den hvite, Seattle-baserte (byen jeg kun forbinder med døll backpacker-rap) Jake One på overflaten virker å være milevis fra en street-dude som Free, har han i flere år faktisk vært en del av produksjonstemaet rundt Dr. Dre og G-Unit. Litt av hvert, med andre ord, noe han også viste på sitt eget soloprosjekt White Van Music (2008), der han fikk rimhjelp fra ulike rappere som De La Soul, Brother Ali, Young Buck, MF Doom og Keak Da Sneak. The Stimulus Package består fra Jake One sin side av femten sterke produksjoner, som alle kommer til å glede elskere av solide hip hop-beats. Likevel mangler denne skiva de helt spektakulære bakteppene, og kanskje er dette også meningen. Jeg forventer meg ikke akkurat et overdådig album fra backpackerlabelet Rhymesayers. Kvalitet derimot, og det så det holder. Men så var det Freeway, da. Denne glimrende lyrikeren, med sin Philly-flow og pinte stemme… som av en eller annen grunn ikke er der lenger. Og det irriterer meg, fordi det alltid har vært greia hans. Smått animert, men likevel et element som gjorde at man følte hver linje han kom med. Denne gangen pitcher

SADE Soldier Of Love (SONY MUSIC)

Moderne klassiker fra dronningen av sorgmodighet. Et musikalsk opphold på ti år er mer eller mindre for karriereselvmord å regne, men hva når vi snakker om et av våre få gjenlevende ikoner? Da Sade (som egentlig er navnet på et helt band, men selvfølgelig forbindes med frontfigur Sade Adu) ga ut sitt forrige studioalbum i 2000, var hun med sine 41 år allerede ”gammel” i øynene til dette syke monsteret vi kaller musikkbransjen, men fortsatt en av de vakreste sangerinnene verden har beskuet. På den tiden hadde hun også funnet tilbake til plateindustrien etter en uvanlig lang pause (åtte år), men slo alle kritikere til side ved å avløse klassikere som Smooth Operator (1984), The Sweetest Tabu (1985), Paradise (1988) og No Ordinary Love (1992) med en ny rekke tidløse sanger (”By Your Side”, ”King of Sorrow” etc). Spenningen har med andre ord vært til å ta og føle på blant musikkelskere verden over, når denne kanskje siste gjenlevende musikkgudinnen bestemte seg for å komme ut av dvalen og velsigne oss med et siste (?) pust av sitt sørgmodige, dog så enormt fortreffelige geni. 51 år gammel har alderen begynt å vise seg i ansiktstrekkene til den Nigeria-fødte sangerinnen, som med sine over 50 millioner solgte skiver har satt britisk soulmusikk på kartet som ingen andre. Likevel blir man fortsatt bergtatt av coveret til Soldier of Love,

6

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer  

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer  

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer

Profile for nattogdag