Page 60

Victoria Productions AS og Strand Comics presenterer :

Sett

av o v i Sve er 40.00 0 rige !

blir de teatralske elementene i musikken intet mindre enn en apokalypsefilm verdig. Den mer angripelige rytmen er nok også kjærkommen for mange. Spor som ”Seeds” og ”The Height of Summer” kunne definitivt ha kvalifisert som låter på en ”vanlig” The Knife-utgivelse, men vi er nå også i ferd med å nærme oss slutten på reisen med Tomorrow, in a Year. Tomorrow, in a Year krever innsats fra sitt publikum, men har langt i fra endt opp som en uangripelig affære. Det er stor dramatikk i stykket, og slikt kan selvfølgelig bli noe utmattende i lengden, særlig kombinert med det som grenser mot nesten kjedelig monotoni i noen partier. Men for all del! Gi det en sjanse! Så får man diskutere videre hvorvidt The Knife sitt lydformat virkelig er ytterpunktet i den skandinaviske elektronika-evolusjonen. Oda Faremo Lindholm

BEST AKKURAT NÅ

Regi: Jan Sælid

Martin Kellermans teatersuksess om Rockys første harde år. Gå ikke glipp av den mest populære bikkja i tegneserieuniverset live på scenen!

LIL WAYNE Rebirth

9 - 20 mars

(UNIVERSAL MUSIC)

ANDREAS TYLDEN

(20 års aldersgrense)

tirs-fre kl. 20, lørd. kl. 18

Bill: 815 33 133, www.billettservice.no Posten/Narvesen/7-Eleven For hotellpakker: Tlf.: 815 52 400 www.thonhotels.no/show

FREEWAY & JAKE ONE The Stimulus Package (RHYMESAYERS)

Helt streit affære, men fy for en fet innpakning! NAVIGATORS The Straight And Narrow (EMI)

Ringrever viser vei med flott debutskive. BORN AGAINST/ UNIVERSAL ORDER OF ARMAGEDDON Split 7” (GRAVITY RECORDS)

Essensiell hardcore/punk. Finnes ikke mange igjen av denne, så løp og kjøp. BURZUM Hvis lyset Tar Oss (MISANTHROPY RECORDS)

Les anmeldelsen av Belus på side XXXX. JAGA JAZZIST Live At Cosmopolite DVD (SMALLTOWN SUPERSOUND)

Legendarisk konsert forherliget på film.

KOLLWITZ Like Iron I Rust (FYSISK FORMAT/MUSIKKOPERATØRENE)

Moderne Bodø-blues. Dette er jo blues, tenkte jeg etter å ha hørt Bodø-bandet Kollwitz sitt debutalbum Like Iron I Rust. For selv om dette på overflaten kanskje kan oppleves som ”nok en plate i skjæringspunktet mellom hardcore og black metal” (ja, det har faktisk blitt en del av de etter hvert), så er det noe mer ved dette albumet enn oppskriftsmessige, beksvarte stemninger og en voldsom energi. Kollwitz har nemlig en god, gammeldags følelse av blues i kjernen av gitarøset – noe som virkelig treffer deg som lytter. De mørke lydveggene er gjennomsyret av, ikke bare sinne og aggresjon, men også lett gjenkjennelig depping. Og dette er ment i positiv forstand. Kollwitz kjører sakte og seigt, instrumentalpartiene er mange, og lydbildet er bygget ut med fioliner, cello og gode strykerarrangement. Og selv om dette vel ikke kan kalles spesielt originalt – det minner kanskje litt om amerikanske Isis, bare minus de kjipe emo-refrengene – virker

5

60

3/2010

det likevel virker som om det råder en sunn nysgjerrighet og fordomsfri innstilling innad i bandet. På Like Iron I Rust kan vi også finne referanser til det absolutte postrock-mesterverket, nemlig skotske Mogwais Come On Die Young fra 1999. Tittelsporet og ”Stille før stormen” er spesielt preget av denne lumre følelsen, lyden av stillestående luft før det braker løs. Og når det braker løs, er det med en voldsom energi, uten av det går på bekostning av de gode melodiene. Bodøbandets kombinasjon av sinne, melankoli og sans for melodier, gjør at Like Iron I Rust både låter FETT, som man sier, og veldig vakkert. Tekstmessig dreier det seg om undergangsmotiver, alvorstunge skildringer av isolasjon og kulde. Noe som vel ikke kommer som noen overraskelse når vi har med å gjøre et band som har hentet navnet sitt fra den tyske kunstneren Käthe Kollwitz – kjent for sine naturalistiske skildringer av barn og kvinner som lider i fattigdom og nød. Det må dessuten nevnes at Fysisk Format fortsetter å levere omslagskunst – ja, i dette tilfellet er faktisk en cd-plate kunst – som gjør at man overseer Wimp-invitasjonen i innboksen i ennå noen dager. Glimrende plate! Eirik Kydland

At man liker rock, betyr ikke at man kan lage rock. Etter at Rebirth har blitt kuttet opp på slakterbenken av et samlet kritikerkorps fra både inn- og utland, er det selvfølgelig en klisjé å nok en gang skulle henge denne gjøkalven av en skive opp på Gilde-kroken, men det er nå bare en av disse tingene som må gjøres. Så hva er egentlig ingrediensene her? Vel, vi har selvfølgelig et stykke rapstjerne som åpenbart føler at han er et grenseløst musikalsk geni, og som dermed tror han kan skape hva det nå måtte være. Deretter har vi nok en haug med JA-menn uten nok baller til å fortelle sjefen at dette var en dårlig, dårlig idé. Og sist, men ikke minst, har vi en musikalsk ignoranse som nærmest mangler likestykke, samtidig som Wayne også viser en total arroganse ovenfor både sine egne fans, samt rocke-sjangeren i sin helhet. Var det virkelig ikke én eneste person som kunne fortelle Wayne at man ”ikke reparerer noe som ennå ikke er ødelagt”? Jeg er en av dem som ser på Lil Wayne som en genial rapper, med en lyrikerhjerne som ligger milevis over hodene til mange, samt et flow-repertoar som mangler sidestykke. Men vil jeg virkelig høre hans mangelfulle rocketolkninger? Nei, det vil jeg så absolutt ikke. Altså, det var sjarmerende da han gnukket i vei på én gitarstreng i begynnelsen av rocke-besettelsen sin, men nå som han faktisk tror at han kan spille, blir dette rett og slett en tragedie å oppleve. Sorry, Wayne, du er en rå rapper og allting, men hvis jeg vil høre på denne typen musikk, går jeg heller til Black Flag og Bad Religion. Og selv om du tydeligvis synes det er stas med punk og rock, så er dette mer som en spytteklase i trynet å regne enn en hyllest til sjangrene. På en måte forstår jeg likevel greia, siden en av de kjedeligste liveopplevelsene man kan overvære ofte er en rapkonsert. Det er klart at det er moro med gitar rundt skulderen og band i ryggen, men hvem bortsett fra The Roots har klart å overføre magien fra sampling og beats til trommer og gitar? Det stemmer…nobody! Vel, kanskje Snoop, da, men så er han også nærmest for old school-R&B å regne. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette da jeg hørte den Eminem-gjestede førstesingelen ”Drop The World” for første gang, men dette er låta som langt på vei er høydepunktet til Rebirth sammen med andresingelen

2

”On Fire”, som også noenlunde holder Wayne innenfor sitt rette element. La oss nå bare håpe at hans kommende år i fengsel ikke fører med seg flere galskapsprosjekter som dette. Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

MATHIAS RØDAHL LADY GAGA FT. BEYONCE Telephone Remix (UNIVERSAL MUSIC)

Den eneste grunnen for en remiks burde være at den gjør en låt bedre, noe som absolutt er tilfellet her. Helvete for en funky basslinje! A-LAGET Ishele (NMG/G-HUSET)

WTF, hvordan har disse arrogante og cocky bergensj√¶vlene klart å bli så helsikkes bra?! Last ned ”Nokke Feita 2” så fort du bare kan! ERYKAH BADU Window Seat (UNIVERSAL MUSIC)

God, gammel Baduizm fra den supersoniske fruens kommende herlighet av et album. 8BALL & MJG Ten Toes Down (E1 MUSIC)

Snakker vi årets tyngste låt? Jeg gir dessuten raust med bonuspoeng for å ta det tilbake til ”Lay It Down” i den like tunge musikkvideoen. Altfor fett! B.O.B FT. ASHER ROTH Fuck The Money (WARNER MUSIC)

For alle som savner den gamle Kanye. Ikke det at jeg gør det da, men låta er fortsatt sykt rå.

NAVIGATORS The Straight and Narrow (COLUMBIA/SONY MUSIC)

På vei mot smult farvann. Trond Andreassen sin stemme svever ut av høytalerne mine som et kjærkomment svøpe midt i den verste vinterkulda Norge har opplevd siden krigen (helt sant!). Da er det også en smule kjipt å slå fast at jeg måtte tråkle meg gjennom sju av tretten spor før The Straight and Narrow virkelig ble verdt å lytte til. Majesteten Andreassen er altså tilbake på den norske musikkscenen med sitt nye bandprosjekt Navigators. Det var nok mange brumlebasser der ute som tørket en tåre eller tre da Ricochets ble lagt på hylla, men om disse nå planlegger å søke trøst i Navigators står nok dessverre nok en smell for tur. For det musikalske landskapet er betydelig endret siden sist, noe som egentlig kun er å forvente med en flunkende ny bandkonstellasjon. Navigators baserer seg på et americana-/roots-uttrykk, som for så vidt kler Andreassen sin stemme utmerket. Det er heller ikke i fremførelsen eller i uttrykket problemene ligger, men heller i bandets låtmateriale. Den første halvdelen av The Straight and Narrow fremstår som en traust og pregløs affære. Alle slitne country-must haves er med: munnspill, sløy gitar, diverse orgler og banjo. Tumbleweed, de kvistballene som blåser rundt i westernfilmer, er til og med tilegnet en egen sang. Benny

4

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer  

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer  

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer

Profile for nattogdag