Page 14

Lyder fra bordellet ”Jeg forsøkte å lage et bilde på det ekstreme i mennesket. ”

Over hjemmelagde pannekaker med jordbærsyltetøy snakket vi med Susanne Sundfør om bordellaktiviteter og menneskets mørkeste drifter. TEKST ODA FAREMO LINDHOLM FOTO ANTON SOGGIU Forventningene til 23 år gamle Susanne Sundførs andreskive gikk i taket etter slippet av singelen ”The Brothel” for noen uker siden. Haugesund-musikeren som i 2007 vant Spellemann for sitt selvtitulerte debutalbum, hadde plutselig beveget seg i en ny og mye mørkere retning. Men kanskje var det bare å vente at Sundfør tok en helomvending, vekk fra familievennlige pianoviser mot episk og dyster kammerpop?

album rundt temaet The Brothel, og samtidig ville jeg at det skulle være et samarbeidsprosjekt. Jeg tenkte egentlig at albumet skulle bli selve resultatet, men det endte nok mer opp som delresultatet av en installasjon Kristin Austreid og jeg hadde på Galleri Fisk i Bergen. Føler du selv at du har blitt satt i bås og gitt en ”kvinnerolle” med gitte rammer over forventninger i musikk-Norge? – Jeg syntes det før, men ikke nå lenger. Jeg tror det også hadde noe å gjøre med perioden jeg slapp det forrige albumet mitt på.

”Jeg har aldri tenkt at dette skulle bli en feministisk plate.” Etter at hun ble tildelt Spellemannprisen for Beste kvinnelige artist, oppstod det i alle fall kontrovers rundt Sundfør. Kombinasjonen av en aversjon mot kjønnsdeling i priskategoriene og de to prisutdelerne Henning Kvitnes og Thomas Felberg sin spøk om hvilken kvinnelig artist de skulle havne til sengs med, resulterte i at Sundfør ytret ”Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne”. Etterpå raste debatten rundt kvinneartistbegrepet, og Sundførs uttalelser ble omtalt som både gretne og forbilledlige. Da Natt&Dag gikk trappene opp mot leiligheten til Sundfør for å prate om hennes nye album, var det derfor ikke helt uten nerver. Kunne det ende i en noe blasert prat? Ville Sundfør være et kverulerende og vanskelig intervjuobjekt? MHeldigvis forsvant all frykt idet vi kjente pannekakelukten sive ut av ytterdøren. Vi ble bedt inn på intet mindre enn te og hjemmebakst hos artisten! Du har uttalt at ditt andre album, The Brothel, har ”en teatralsk tematikk gjennom hele albumet”, og at du har hele sett for deg at du har laget musikk til en film. Samtidig er albumet et resultat av et samarbeid med billedkunstner Kristin Austreid. Hva kom først? Ideen om albumet eller bildene? – Det kom vel egentlig samtidig. Jeg hadde fått det for meg at jeg ville lage et 14

3/2010

Akkurat da var det veldig mange andre kvinner som også slapp sine album, og det ble mye fokus på det. Det syns jeg var problematisk. Jeg vil bare være artist, ikke kvinneartist. Det blir feil fokus. ”Hun framsto som en bitter og gretten feminist fra 70-tallet, humørløs og forulempet. Hadde hun i det minste artikulert seg med glimt i øyet og vist litt glede, så hadde hun nådd lenger med sitt budskap”, skrev Dagbladet etter Spellemannsbråket. Tror du det er tilfeldig at jenter i høyere grad en gutter må ”stå inne” for tingene de sier og gjør, og helst smile samtidig? – Jeg tror at med en gang du sier noe politisk, så må du stå for det. Jeg ønsket aldri å få den rollen, men at det kunne bli følgen av en slik ytring burde jeg kanskje ha tenk over før jeg gikk ut og kritiserte noe. Men jeg smilte, jeg! Etterpå. Man kan snakke masse om hvor konseptuelt The Brothel-prosjektet er, men man kommer ikke unna at bordellet som tema i seg selv er ganske belastet, sett fra et kvinneperspektiv... – I utgangspunket var det ikke noe politisk budskap som lå til grunn for dette albumet. Men altså, jeg er jo jente selv og bordellet som tematikk er absolutt tett knyttet opp mot det patriarkalske samfunnet.

Noen av låtene har titler som ”Father, Father” og ”O, Master”, og det er jo mannlige termer, så sånn sett er det et snev av feminisme her. Men jeg har aldri tenkt at dette skulle bli en feministisk plate. Det er egentlig litt vanskelig å forklare, men jeg forsøkte å lage et bilde på det ekstreme i mennesket. Et bilde på drifter og følelser som ikke alltid kommer til syne. Hvordan har du jobbet med tekstene dine denne runden, satt opp mot debuten din som tilsynelatende er mer selvbiografisk? – Jeg var veldig mye grundigere denne gangen, i og med at jeg måtte skape den rammen som tekstene faller innenfor. Også har jeg faktisk funnet en del inspirasjon og referanser hos andre – man kan vel si at jeg har stjålet en del enkeltlinjer. Jeg studerte amerikansk litteratur frem til i fjor høst, og da falt jeg veldig for Emily Dickinson, så jeg har stjålet litt fra henne. Og fra T. S. Elliot og litt fra Cormac McCarthy’s The Road. Og fra Foucaults Pendel av Umberto Eco! I tillegg har jeg blitt inspirert av filmer – faktisk forsøkte jeg å lage en av låtene på platen som en film noir, i tekstlig og musikalsk utforming! Det har blitt en del stjeling, kjenner jeg. Jeg leste at innspillingsprosessen gikk over et halvår. Det må jo ha vært et relativt dystert halvår dersom du konstant gikk rundt og levde deg inn i situasjonene du skriver om? – Nja. Ikke under selve innspillingsprosessen. På det personlige plan så var det skriveprosessen som var tyngst, stemningsmessig. Selv om konseptet ikke ligger nær min egen virkelighet, så er jo alle følelsene jeg skriver om følt på min egen kropp, og uavhengig av tematikken er de fremdeles veldig personlige. Selvfølgelig har jeg ikke opplevd alle situasjonene jeg har skrevet om, men jeg har registrert dem og forsøker å skape et bilde inni meg på hvordan det må føles. Lydbildet og stemning på singelen skiller seg også ganske ekstremt fra det man finner på debutalbumet. Er den nye sounden et resultat av samarbeidet med Lars Horntveth, eller var det sånn du så for deg at skiva skulle bli i utgangspunktet? – Jeg hadde ikke sett for meg at det skulle bli så arrangert. Så sånn sett har jo Lars hatt stor innflytelse på platen. Jeg

tenkte i utgangspunktet at det skulle være mye elektronikk. Egentlig så jeg for meg at kun vokalen skulle være akustisk, men sånn ble det ikke. Lars dro musikken i en annen retning igjen. Han er jo veldig glad i stryk og større arrangementer. Dermed har det endt opp med å bli en både elektronisk og akustisk plate. Det er mye variasjon i låtene. Men jeg var i utgangspunktet veldig klar for å gjøre noe helt annet enn det jeg gjorde på Susanne Sundfør, og jeg søkte etter et nytt uttrykk. Det var sikkert både fordi jeg var litt lei av det uttrykket jeg hadde, samtidig som jeg hadde behov for å finne en annen måte å formidle de nye tekstene på. Ordet ”produsent” kan bety så mangt. Hva var egentlig Horntveths rolle i det hele? – Han har nok vært en ganske utradisjonell produsent, i og med at han har vært så intenst med i den kreative prosessen. Jeg har aldri jobbet med en produsent før som også har vært musiker på det vi lager. Han spiller jo faktisk veldig mye på skiva, samtidig som han har arrangert mye av musikken. Deler av vokalsporene er spilt inn i Emanuel Vigelands mausoleum på Slemdal i Oslo. Det må jo ha vært ganske ekstremt rom å spille inn musikk i, særlig med tanke på klangforhold. Hvordan løste dere det? – Vi hadde med oss Helge Sten (blant annet kjent fra Supersilent. Red.anm.), en produsent som er utrolig god på lyd. Han plasserte en mikrofon nært meg, og to andre lengre unna, så da fikk vi bort mye av den klangen som støyet. Men på ”The Brothel”singlen er det for eksempel bare naturlig klang. På den siste låten på skiva prøvde vi først å spille inn et sakralt korparti i mausoleet, men det ble rett og slett for grøtete, så da måtte vi bruke kunstig klang. Rommet funket veldig bra på de låtene med lange passasjer uten for mange stemmer, men det ble fort grøtete. Vi spilte bare inn vokalen der, for instrumenteringen hadde blitt umulig å løse i det rommet. Susanne Sundførs andrealbum The Brothel slippes 15. mars på EMI.

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer  

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer  

NATT&DAG Oslo mars 2010 - jentenummer

Profile for nattogdag