Page 77

KAADA SNAKKER IKKE SVADA Da det viste seg at Kaada slett ikke har noe behov for å fortelle om det han arbeider med, endte vi med å snakke om dét i stedet. TEKST GAUTE BROCHMANN FOTO ANTON SOGGIU – Inspirasjon? Romantikk eksisterer i alle fall ikke i min hverdag. … Hvordan jeg lager ting? Jeg lukker døra til studio og kjører i gang. Ideene kommer fortløpende; jeg må ikke sette meg å se på noe sånn der natur, altså. … Det er… prosessen som er meningsfull. Ikke det å skulle snakke om den. Det å prate om sin egen musikk er den kjipeste delen av jobben… I alle fall den vanskeligste, eller… Nei, jeg vet ikke…

”Jeg ramlet baklengs nedi gryta med Mongoland” John Erik Kaada ser opp, tar enda en kunstpause, slår ut med hendene. ”Jeg vet ikke, jeg”, gjentar han og smiler lett unnskyldende. En rutine som allerede har blitt gjentatt så mange ganger i løpet av samtalen at jeg begynner å lure på om motvilje er et for mildt begrep – om kanskje aversjon er en bedre betegnelse når det kommer til det å fortelle om hva han holder på med. Men når det er sagt: Det er tilsynelatende ikke snakk om egentlig å mislike. Snarere en erkjennelse av at det å ta verk og virke fra musikk til noe muntlig simpelthen er veldig vanskelig uten at helt vesentlig ting går tapt på veien. Så er du interessert i informasjon, får du

gå på wikipedia. Da John Erik ikke akkurat er mannen som slår om seg med triumfer og bravader. Vi kan for ordens skyld nevne at han allerede har nitten kinofilmer under beltet, ung alder til tross. Blant dem O’Horten, Mannen som Elsket Yngve og snart den nye Bent Hamer-filmen Hjem til Jul. At han to ganger har blitt headhuntet til Cannes for å spille på festivalen. Og at det ligger en band-karriere, en solo-karriere og en platekontrakt i utlandet inne i ligningen. ”Jeg ramlet baklengs nedi gryta med Mongoland… Og siden har det gått slag i slag… tja” Stort mer er det visst ikke å si om det. Utover det enkle faktum at Kaada ikke lager de fleste, men tydeligere og tydeligere de klart beste norske soundtrackene. En påstand som så avgjort ikke er hans egen, men min. Hvilket han verken bifaller eller egentlig kommenterer, utover et vennlig ”takk, det var hyggelig.” Hvorpå vi igjen beveger oss over på arbeidet som komponist. Uten å egentlig komme noen vei der heller. Ok. Kanskje Anton og du skal ta noen bilder, så kan vi plukke opp tråden etterpå? – Ja, god idé, det er godt å ta en pause nå. Nå når jeg begynner å snakke svada om følelser og sånn igjen. Det handler ikke om det, vet du. Tyve minutter senere: Det lille du antyder om musikken din og hvordan du arbeider, går mye på intuisjon og følelser. Hvorfor tror du at du hele tiden av-

bryter deg selv og avfeier dette som svada? – Ja, jeg merker jo at jeg biter meg selv i halen hele tiden. Jeg er bare så lei av kunstnere som snakker i vei om egne følelser. Som skamløst legger ut om sin egen barndom, som snakker om det første øyeblikket de tok i den der trompeten, som om det skulle være noe… nei, jeg vet ikke… Hvis det ikke fungerer å beskrive hvorfor du lager musikk, kanskje du kan si noe konkret om rutinene dine? – Jeg tror at grunnen til at jeg får laget så mye er at jeg trives som eremitt. Det sosiale får jeg utløp for når jeg er på turné, jeg har jo den delen også. Men mellomtingen finnes ikke for meg. Det er ikke noe tid til å sitte og pjatte i parken en hel da. Men jeg har veldig lite lyst til å forsøke å forklare hvor musikken kommer fra… det blir fjernt. Det er en livsstil og en jobb. Av og til slitsomt, av og til veldig kult… Nei, jeg vet ikke, det blir feil uansett hva du kaller det. Kunstner? Det er veldig lite staut. Det hadde vært veldig mye enklere å kalle seg noe annet. Snekker. Elektriker. Hva som helst. Men ”Kunstner”!? Det er veldig ustaut. Har du en far som er gruvearbeider og talsmann for barka machoverdier siden det tilsynelatende er så problematisk å, eh ”snakke om følelser?” – Heh, ja… Far er foretningsmann. Og fisker på si. Så det kan være noe der. Hjemme får jeg kjeft av kona fordi jeg flykter inn i musikken hele tiden. Er det noen problemer i heimen, tar jeg frem gitaren. Det blir en slags

virkelighetsflukt tror jeg. Det er i alle falle det store samtaleemnet på den fronten for tiden. Betyr det at det er den egenterapeutiske siden ved arbeidet som dypest sett motiverer deg til å fortsette med dette her? – Hm, ja, kanskje. Jeg har ikke tenkt på det slik før, men muligens er det noe der. Det er i alle fall det å lage ting som er det gøye. Ikke det å sitte og digge sitt eget skaperverk. Jeg blir ofte helt satt ut av hvor flinke enkelte musikere er til å snakke om seg selv. Som på stående fot kan skrive et essay om seg og sitt og sin egen stil – om hvor nyskapende og unik den er… selv om alle vet at det er helt feil, det de sier, og… nei, jeg vet ikke. Føler du deg som en outsider? – Jeg jobber ikke som del av et fellesskap, nei. Og det er helt greit, jeg trives best alene. Egentlig er det bare stress når regissøren kommer opp og skal snakke også, da er det bedre å få sendt en mail, så slipper jeg å sitte klar med vafler og brunost. Jeg tror kanskje man er avhengig av å isolere seg og ikke behøve all verdens sosial oppbacking. Jeg vet det er mange som ikke takler å sitte alene å drive skuta fremover. Og hvis man ikke fikser dét, holder man ikke så lenge. Tror jeg. Men du kan ikke si noe mer konkret om hva du opplever som essensen av det du holder på med? – Jeg jobber på intuisjon; du må stole på magefølelsen. Det er mye føling, men ikke så mye rom for føling… Om du skjønner? Fortsatt ikke helt, kanskje? – Man kan ikke føle for mye. 6/2010

77

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Oslo juni/juli 2010 - musikk og festival  

NATT&DAG Oslo juni/juli 2010 - musikk og festival

NATT&DAG Oslo juni/juli 2010 - musikk og festival  

NATT&DAG Oslo juni/juli 2010 - musikk og festival

Profile for nattogdag