Page 70

FILM ALAMAR Regi: Pedro González-Rubio Som seg selv Jorge Machado, Natan Machado Palombini og Nestór Marín Denne filmen går ut til alle foreldre som putter susp og sykkelhjelm på junior bare han skal ut med søpla. I Alamar lar pappa sin fem år gamle sønn tasse rundt i fjæra på egenhånd mens alligatorene ligger og glefser i vannskorpa ti meter ut. Noe småen takler helt strålende. Vi befinner oss altså langt fra velferdsstaten ideologisk og geografisk – vi er på et kolossalt rev i Mexico-golfen. Med kontrasten sivilisasjon vs. svømmehud som naturlig dreiepunktet, fortaper Maya-far og sønn seg i elementene – og hverandre – før sistnevnte vender hjem til sin italienske mor i Roma på permanent basis. Alamar tituleres ”dokufiksjon” men nøyaktig hva dette innebærer er litt ullent, da eventuell regi og dramatisk oppbygging er mer usynlig enn i dokumentarer flest. Vi snakker stemning, følelse og naturopplevelser som handler om en dypere eksistensialisme enn elgjakt og ekstremsport. Resultatet av disse ambisjonene har blitt beskrevet som hypnotisk i sin skjønnhet og en eksponent for det ultimat eksotiske. Men dette forekommer i overkant entusiastisk. Det finnes filmer som bringer oss nærmere både natur og mennesker – og sammenspillet mellom disse. Men når det er sagt: Alamar er en behersket, human og – dessverre – skremmende aktuell film fra et område i verden som i disse dager er selve bildet på naturens sårbarhet og menneskets manglende sensibilitet. Gaute Brochmann Premieredato 11. juni

4

Dear John. Dette er ukebladenes Blå sider i filmformat; en airbrushet skillingsvise i solnedgang signert Søtladne bror, selve Sviskeprinsen Lasse Hallström. Vi snakker om selve livet, liksom, om far og sønn, mann og kvinne, krig og sinnssykdom. Evig kjærlighet, forsakelse og tilgivelse. John er elitesoldaten som treffer drømmedama Savannah hjemme på perm. Men, i likhet med et annet nylig melodrama av verste sort, Remember Me, varsler et diskré 2001 i åpningen av filmen at dramatiske ting snart skal skje: Krasj, krig og call of duty. Mange, lange brev blir etter hvert few and far between. Men vil ikke kjærligheten seire? For tenkende mennesker er den ultra-overfladiske og totalt ukritiske omgangen med livets alvor som fremvises i Dear John like deler uforståelig og uspiselig. Og liker du slikt? Vel, det er som å spise sukkerspinn til frokost syv dager i uka: Infantilt og direkte helseskadelig uansett hva dine egne smaksløker enn måtte finne på å fortelle deg. Ta deg sammen! Gaute Brochmann Premieredato 11. juni

SOMMERLUNSJ I ROMA Regi: Gianni Di Gregorio For dere som ikke bryr dere om superhelter uansett hvor festlige de måtte være

HOT TUB TIME-MACHINE Regi: Steve Pink I rollene: John Cusack, Clark Duke, Craig Robinson, Chevy Chase, Rob Cordry, Sebastian Stan, Lyndsy Fonseca, Crispin Glover Hadde vi levd i 1986, hadde filmen garantert blitt markedsført med: ”Likte du Hangover, kommer du til å elske denne!” Men selv om Chevy Chase’s gylne tiår utgjør historisk setting, er det slett ikke filmer med ”Hjelp, vi…”-forstavelse som er hovedinspirasjon her. Fjorårets definitive suprise-hit var en heiastur til Vegas. Og før du rakk å reise deg fra setet å si ”kukz & balle” hadde maktmenneskene i Hollywood kastet seg rundt for å ta lost-weekend fra begrep til sjanger. Slik sett er ikke dette hasteproduktet (med den litt Snakes on a Plane-aktige tittelen) særlig overraskende: Tre middelaldrende, solid mislykka karer drar til fjells for å gjenoppleve glansdagene fra 80-tallet. Og så blir det hele mer bokstavelig enn de hadde tenkt seg. I en film som ikke prøver å utkonkurrere inspirasjonskilden hva stil og finesse angår, selv om det neppe hadde vært særlig vanskelig, beveger den seg i stedet i stikk motsatt retning og satser på at enda drøyere, døvere ballehumor fra nederst i skittentøyskurven vil gjøre susen. ”Hooker… we don’t have that. Would you accept an escorte?” / ”Escorte!? Well, as long as she escortes my penis into her vagina!” Skjønner? Dermed kommer vi til punktet hvor noen er forbanna fordi det ikke ble sekser på terningen. Mens andre sikkert føler bunnoteringen burde være selvskreven. Men det er basert på smak, og her driver vi objektiv kritikk. Og konkluderer med at dette er en lite gjennomarbeidet, men utover det, ganske inspirert sjangerfilm. Fullkomment stupid, men forsonende ærlig og åpen om sin egen idioti. Gaute Brochmann Premieredato 4. juni

DEAR JOHN Regi: Lasse Hallström I rollene: Channing Tatum, Amanda Seyfried, Richard Jenkins, Scott Porter, Henry Thomas ”You know how some say we only use 10 % of our brains? I think we only use 10 % of our hearts….” Owen Wilsons udødelige sjekkereplikk fikk godtfolk til å le seg halvt fordervet verden over. Et fåtall tok imidlertid ikke spøken og strøk seg i stedet tankefullt for pannen og tenkte at, hm, se der, der er vi inne på noe virkelig viktig. Og sorterer du under denne kategorien, kan du glede deg stort til

NANNY MCHPEE AND THE BIG BANG Regi: Susanna White I rollene: Emma Thompson, Ralph Fiennes, Maggie Gyllenhaal, Maggie Smith, Rhys Ifans Kvinner over førtitre uten Streep som etternavn får tynt med rolletilbud. Derfor er det ikke underlig at flinke skuespillerinner selv går i bresjen for å stable prosjekter på beina. Ført i pennen og produsert av dem selv, med en tittelrolle som tilfeldigvis passer som hånd i hanske for ei skarp dame over sin første ungdom. Emma Thompson dro trikset allerede 1995 med manus til Ang Lees formidable Fornuft og Følelser. Den sikret henne både

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN KICK-ASS Regi: Matthew Vaughan Sjangerens redningsmann_#01: Matlei mindreårig i våtdrakt. IRON MAN 2 Regi: Jon Favreau Sjangerens redningsmann_#02: Megaloman moromann i jernskjorte.

1

70

6/2010

screenplay-Oscar og drømmemann (for de som ikke kjenner den pikante historien: hun droppa Kenneth Brannagh og kroka Mr. Willoughby!) Så hun kan hvis hun vil, hun Emma. Men Nanny McPhee kommer aldri til å avlede lignende triumfer. Andre verdenskrig: Tre lortete bondeunger får besøk av fiine søskenbarn fra London. Bråk og kaos følger. Far er i felten, mor avmektig. Men ut av det blå kommer et myndig kvinnfolk med etikk på timeplanen og en tryllestav som ville blåst Hitler, Gandalf og Saruman rett til skogs. Men verdens fremtid nedprioriteres til fordel for barneoppdragelse. Dette er tradisjonell britisk craftmanship + solid Hollywood. En combo som paradoksalt nok begge parter taper på, da det som burde bli riktig koselig og spektakulært i stedet oppleves stivt og glorete. Gaute Brochmann Premieredato 4. juni BEST AKKURAT NÅ

AKIN ESSEN SELEE AUF

3

2

Ja! Es ist Mannheim Hardcore Festival auch in diesem Jahr!

MARIA MOSENG THE ICE STORM Regi: Ang Lee Kjølig gjensyn med middelklasse-Amerikas diskré sjarme i Ang Lees glassklare mesterverk. GYLNE TIDER Regi: Cristian Mungiu +++ Burlesk gjensyn med Ceausescu fra den nye, rumenske filmvinen. KICK-ASS Regi: Matthew Vaughn Pubertale og prepubertale superhelter du tidligere kun har sett i Japan.

PONTYPOOL Regi: Bruce McDonald I rollene: Stephen McHattie, Lisa Houle, Georgina Reilly og Hrant Alianak Veien fra inspirasjon til ferdig filmepos kan være historien om stadig foredling. Men langt oftere er det en reduktiv prosess. Som å ta et lite bilde og så forstørre det ved hjelp av en gammel kopimaskin. For så å forstørre kopien: Tripp trapp tresko, fra kafébord-snakk til dreiebok til ferdig film – der ideen blir mer utydelig og utflytende for hver generasjon. Og utgangspunktet til Pontypool var nok allerede i børjan av den lavoppløste sorten. Dette ser ut som en film gjort av horrorfans mer enn fagfolk. En forsøkt alvorlig affære som i beste fall kan beskrives som litt artig; selv om en like presis karakteristikk kan være ’fullstendig mislykket’. På en radiostasjon i det rurale Canada opplever tre kollegaer at verden utenfor går amok i beste sendetid. Trygt plassert nede i kjellerlokalene sine, kringkaster de en katastrofe de ikke ser – men via diverse kilder får fortalt: Lokalbefolkning har blitt menneskeetende zombier. Ingen ekstrapoeng for å våge seg utenfor den merkede løypa, altså, kammerspill til tross. Men det er når Bruce presenterer forklaringsmodellen at dette virkelig bikker over i det imbesile. Påfulgt av en tredje akt der de merksnodigste innfall florerer som bakterier i et skittent sår. Pontypool karer til seg et ekstra poeng ved en artig innledning. Som lover noe filmen på ingen måte er i stand til å holde. Du kjenner typen fra Cooper-tes-

2

SOUL KITCHEN Regi: Fatih Akin I rollene: Adam Bousdoukos, Moritz Bleibtreu, Birol Ünel, Anna Bederke, Pheline Roggan I de aller, aller fleste tilfeller kan man godt respektere et kunstnerskap uten å like det. Eller i det minste forstå at det har den posisjonen det har. Du kan irritere deg over David Lynch, kjede deg til Abbas Kiarostami eller la deg provosere av von Trier. Men objektivt sett innehar prosjektene, hvert på sitt vis, en form for kvalitet, konsistens og koherens som gjør det umulig å si at de er direkte dårlige. Vi snakker om de virkelig store kritikeryndlingene, og jeg, som andre, har mine meninger. For eksempel kan jeg oppleve filmene til Nanni Moretti som komplett uutholdelige. Eller at Martin Scorseses ekstreme tekniske dyktighet øker parallelt med at filmene hans blir mer og mer uinteressante. Samtidig som jeg skjønner at folk bryr seg om dem. Men midt i denne harmoniske filmforståelsen har det altså satt seg en torn. Og den tornen er Fatih Akin. At jeg finner filmene hans usigelig uengasjerende, er én ting. Mer problematisk er det at jeg med min beste vilje ikke kan spore noen som helst form for kvalitet eller relevans der – selv etter at smak og behag er koblet fra. Det første møtet med den opphausete Mot Veggen kan ikke beskrives som noe annet enn et sjokk. Den Andre Siden var akkurat like ille. Og nå altså Soul Kitchen, som tross alt er ørlite mer levelig, men mest fordi ambisjonsnivået er skrudd helt ned. ”Livet er det som skjer mens du er opptatt av å legge andre planer” er en tag-line så makabert vulgær at jeg blir fysisk uvel. Og filmen følger opp tonen den slår an. Zinos er en slacker med fin dame, grei helse og en utrolig møkkete restaurant. Men så reiser frøkna til Kina, ryggen ryker i et kjøleskapløft – og ikke lenge etter er den skitne stoltheten Soul Kitchen også i ferd med å glippe. Vi har sett det førti tusen ganger før: Den forsofne taperens kamp mot systemet;

2

ten på skolen: Første-runden på 1:15, så spy og krampe halvveis ut i fjerde. Og en nuggen i karakterboka, upåklagelig pågangsmot til tross. Gaute Brochmann Premieredato 23. juli SOMMERLUNSJ I ROMA Regi: Gianni Di Gregorio I rollene: Gianni Di Gregorio, Valeria De Franciscis Italiensk film om oldinger, for oldinger og på oldingers premisser: Noe av det vi kommer til å se mindre

5

anti-helter under hver stein og den utprøvde ensemble-komikken á la High Fidelity som motor. Utført uten originalitet, filmteknisk finesse eller personlig stil. Hvis noen kan forklare meg hva som er bra med dét, er jeg lutter øre. Imens får dere bære over med meg mens jeg utdyper elendigheten punkt for punkt: 1) Karakterer: En serie hule, endimensjonale stereotyper røres sammen i en historie nøyaktig like overraskende som visernes bevegelser på en urskive. Er du fattig - er du snill; er du finansmann - er du slem. Lovely losers, stort hjerter, ingen hjerner, én egenskap pr. person, ingen selvinnsikt, ingen flertydighet. Som Hollywood på sitt verste – bare at denne får lovordene kastet etter seg. 2) Filmform: Fortellingen er standardisert langt forbi det banale. Ikke bare fordi strukturen er tradisjonell som trøndersodd, men på grunn av at bi-karakterer, innfall, enkeltscener og elementer som avviker fra den nødvendigste handlingen ikke har noen egentlig spontanitet. Her finnes ingen overskridelser, ingen utskeielser. Det overdådige og ukontrollerbare vi kjenner fra for eksempel Emir Kustaricas produksjoner er helt fraværende, og erstattes med enkle, lite gjennomarbeidede klisjeer av aller billigste merke. 3) Tematikk: Den dypere klangbunnen som man forventer å finne gjemt et eller annet sted i grumset eksisterer simpelthen ikke. Om det er tyrker-i-Tyskland-goodwill som gjør at folk ikke stiller spørsmål ved dette, eller glede over å få lov til å gi seg det basale i vold uten at noen hever pekefingeren, er uvisst. Men faktum er like forbasket at Soul Kitchen, akkurat som sine forgjengere, ikke makter å si et kvidder om hvordan verden er i dag. Ingen ting i måten mennesker agerer på, ingen ting i deres følelsesliv eller reaksjonsmønstre peker på noe samtidig eller definerende. Om det kanskje er allmenngyldig og varig visdom som formidles her? Ikke prøv deg! I så fall bare menneskets evige idioti og behov for å reprodusere floskler. Gaute Brochmann Premieredato 16. juli

av når den altfor lite omtalte digitaliseringen av norske kinoer skamferer filmtilbudet her til lands fra neste år av. En skam, selvsagt, for produksjoner som Sommerlunsj i Roma gjør akkurat det filmediet er aller best på: Kaster oss hodestups inn i en virkelighet som er like absurd og fjern som troverdig og taktil; like deler ekte og eksotisk. En arbeidsledig, godt voksen mann tar seg av sin hauggamle mama; et fysisk redusert men åndelig ubendig menneske. Han aksepterer sin rolle og slukker

sorgene i Chablis, men en dag kommer gårdseieren og påpeker at mor og sønn er fire år på etterskudd med leia. Så for å ettergi noe av dette, foreslår han å parkere sitt eget utgamle opphav i leiligheten for noen dager. En ordning som motvillig aksepteres, men snart er det flere som får ferten av denne uortodokse avlastningsinstitusjonen. Dette er di Gregorios første regi-jobb. Oldemødrene debuterer alle som én. Og hele filmen inngir en besnærende stemning av høystemt alvor og lattermild

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Oslo juni/juli 2010 - musikk og festival  

NATT&DAG Oslo juni/juli 2010 - musikk og festival

NATT&DAG Oslo juni/juli 2010 - musikk og festival  

NATT&DAG Oslo juni/juli 2010 - musikk og festival

Profile for nattogdag