Page 63

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

SKIVER

Foto: Erik Holsvik

DOUZE POINtS... KVELERTAK Kvelertak (INDIE RECORDINGS/INDIE DISTRIBUTION)

Blod + mjød + Ballou = WOW! Satan, hva i helvete var det som akkurat traff meg? Jeg er ør i hodet, fortumlet, mangler ord, men du verden, jeg er lykkelig. Det føles som om jeg har våknet opp av dvale, plutselig husker jeg hvilken berusende effekt rock i sin aller reneste og mest potente form kan ha på meg. For jeg skal innrømme at jeg var litt lunken, riktignok har det blitt summet lenge om Kvelertak, men jeg hadde ikke i mine villeste fantasier kunnet forestille meg hvilken genuin maktdemonstrasjon Stavanger-bandet skulle komme til å debutere med. For vær sikker, dette er et av de råeste norske debutalbumene jeg har hørt noensinne. Forresten drit i debut, drit i norsk, drit i alt, dette er slike plater som understreker at rocken virkelig ikke er død. At navnet kler dem godt er en underdrivelse, Kvelertak går i strupen på deg fra første gnistrende riff, legger deg i bakken, river deg i filler som en flokk med sultne ulver. Joda, ”Ulvetid” er en passende tittel på åpningssporet, en av de feteste black metallåtene jeg har hørt på lenge, og Kvelertak er strengt tatt ikke en gang et black metal-band, selv om de tar i bruk en god del av genrens effekter. Med ett bein plantet i klassisk rock, og det andre i punk og hardcore, befester bandet seg som ledende i begge genre. Ikke mange band i verden kan mønstre en tilsvarende kraftfull kombinasjon av musikalitet, aggresjon, freidighet, arroganse og gigantiske baller. Hardt og melodiøst, glinsende, svart og strømlinjeformet, men med brodd, ja til og med sjel. For det er liksom ingen tvil om at dette er en plate brygget på pur kjærlighet, en hyllest til rocken og til livet, på tross av alt snakket om døden, rik på referanser; til Stooges såvel som Turbonegro, Stones og Burzum. I noen grad er det nærliggende å sammenligne dem med svenskene i Totalt Jävla Mörker, men Kvelertak har adskillig mer humør, henger seg ikke opp i politikk, og er flere (avkappede) hestehoder foran på fengende melodier og refrenger. Tekstene er for det meste uhøytidelige variasjoner over norrøn mytologi, natur og kultur, og det er bare et pluss at de fremføres på kav stavangersk.

6

Det siste kunne ha vært et handicap i forhold til et internasjonalt gjennombrudd, men bandet ser ut til å ha lykkes i å snu dette til sin fordel, noe den forestående sommer-turnéen med Converge burde være et bevis på. Ikke bare er de norskspråklige tekstene med på å gi særpreg, det sørger også for en viss novelty-effekt, noe de dog strengt tatt ikke trenger. I denne genren her er det uansett aldri enkelt å dechiffrere hva som skrikes, så måten det gjøres på er adskillig viktigere. Her er det bare å applaudere vokalist Erlend Hjelviks naturlige autoritet og rabiate tilstedeværelse, man kan formelig føle fråden om kjeften på ham, og han balanserer fint mellom gutturale brøl og intense, desperate skrik. Men dette er selvfølgelig ikke hans show alene, også rytmeseksjonen leverer over evne, og de tre gitaristene veksler mellom bredbeinte riff og gnistrende, kåte gitarsoloer som tatt ut av de våteste drømmene til James Williamson, Knut Schreiner og Kurt Ballou. At jeg nevner sistnevnte er slett ingen tilfeldighet, for nettopp Ballous innsats som produsent kan neppe overvurderes. Converge-gitaristen stod på toppen av guttas ønskeliste, plata er innspilt i hans Godcity Studio på østkysten i USA, og jeg kan knapt tenke meg noen som er bedre egnet til å være med på å foredle bandets overlegent breiale, muskuløse og brutale necro n’ roll (deres egen beskrivelse). Det viktigste er allikevel ikke bare at Kvelertak låter F.E.T.T., men at Kvelertak har låtmaterialet til å matche den gode lyden, og svaret på det tror jeg allerede at du vet. Etter å ha hørt på skiva mer enn ti ganger får jeg fremdeles gåsehud av trøkket, raseriet, energien, nerven og alle de lekre detaljene som det vartes opp med. Det progressive brekket midtveis i ”Fossegrim”, det episke gitar-klimakset på ”Ordsmedar av Rang”, den kontante trommeintroen på ”Nekroskop”, listen fortsetter. Sannheten er at det faktisk ikke finnes et kjedelig øyeblikk på denne plata, snarere snakker vi en kontinuerlig kavalkade av forrykende høydepunkter. Faen, det er lenge siden jeg har følt den her typen entusiasme. Uansett; hånda på bordet, ti kniver i hjertet, mor og far i døden, du kommer neppe til å høre en råere rockeplate enn dette med det første, dette er allerede en klassiker! Glenn Olsen

brenner Cali-hyllesten ”LAX”, og selv om man noen ganger tar seg i å lure på om Oral rapper på norsk eller amerikansk, er det ingen tvil om at eksentrikeren (sammen med nevnte Pete’n og Vågard) gir oss det nærmeste vi kan komme skikkelig Cali-flow på norsk. Jeg elsker virkelig Big Ice sine produksjoner, som i likhet med fjorårets utgivelse holder et særdeles høyt nivå. Men dessverre synes jeg ikke beat-sjefen har vært selektiv nok når det kommer til rapperne på plata, noe som trekker moroa litt ned. Med rett artist-lineup kunne Trunk of Funk nemlig ha blitt et skikkelig mesterverk. Mathias Rødahl

BIG ICE Trunk of Funk

THE GASLIGHT ANTHEM American Slang

(DA PLAYBOY FOUNDATION)

(SIDEONEDUMMY/TUBA)

Det nærmeste vi kommer Cali-flow på norsk. Norsk hiphop har i stor grad alltid vært østkystinspirert, og selv om mange nye og i stor grad unge artister har latt seg inspirere av både sørstatene og West Coast de seneste årene, måtte Big Ice og hans Playboy Foundation-crew lenge finne seg i mye harselering fra et miljø som ikke likte at noen ”lekte gangsta”. Men de som vet, de VET, og etter årevis med solid forankring i G-Funkens hjemland, har den West Coast-rendyrkende produsentveteranen endelig begynt å få respekten han uten noen som helst tvil fortjener også her hjemme. Sakte, men sikkert begynte etablerte og kjente norske rappere å dukke opp på beatsene hans, og i fjor ble det virkelig official med den flotte dobbeltskiva Stackin’ Beats, der Ice-a-Lotti samlet artister fra både USA og Norge for en overbevisende maktpresentasjon. Når han nå gir ut oppfølgeren Trunk of Funk, er moroa kuttet ned til én disk, denne gangen med et større fokus på norske navn. Og selv om etablerte MC’er som Son of Light og el Axel holder det godt nede for norske engelskspråklige rappere, er det ironisk nok likevel de norske versene som står bak den erke-amerikanske skivas beste spor. Jaa9 & OnklP viser hvorfor de fortsatt er å regne blant landets råeste på mikken med ”Du Hakke No Å Si”, og sistnevnte imponerer dessuten videre sammen med Joddski og Lars Vaular på den sjeldne øst/vest/nord-samlende ”Du Hakke No Å Si”, som er en av Trunk of Funks absolutte standout-tracks. For de av dere som har lest en del av anmeldelsene mine og fått litt feeling av hva mine preferanser er, burde det derimot ikke være noen overraskelse at det er Bergens-gutta Pete’n og Vågard (A-Laget) som i mine øyne regjerer over sine mer kjente rapkolleger på Trunk of Funk. Store Is, Verbalen og Pete er en sjeldent perfekt match, og jeg innrømmer at jeg for tiden bedriver lobbyvirksomhet i det små for å få til en album-colabo fra sureshot-trioen. Men hvis det er Bergens fineste (no homo) som fungerer best på Big Ice sine flotte vestkyst-beats, følger nordlendingene ikke langt bak. Rapveteranen Joddski imponerer nemlig med overlegen flow og framførelse på både nevnte ”Du Hakke No Å Si” og ”Herlig Frekk”, som også velsignes av nordNorges dyktige ”arvtakere” Mats Dawg og RSP. Til slutt må jeg selvfølgelig også nevne Nesoddens stor sønn, Oral-Bee, som til tross for mye misforstått hating fra det norske rapmiljøet, i alle år har hatt selvsikkerhet og integritet nok til å holde seg til sin mildt sagt spesielle og enestående rapstil. En stil som selvfølgelig kler Playboy Foundation-kompisens beats som hånd i hanske. Slikt må man bare respektere. Beezy

Sønner av New Jersey. Sjelden har jeg hørt et band som i så stor grad innfrir de forventningene man måtte ha basert på hvilken amerikansk stat de kommer i fra. Geografi burde være irrelevant, men jeg kan vanskelig se for meg at The Gaslight Anthem ville ha hatt tilsvarende troverdighet om de kom fra, tja, Snåsa. Den etterhvert så populære kvartetten scorer høyt på ærlighet og inderlighet, og har definitivt de rette, rotekte working classkredentialene man trenger for å følge i Bruce Springsteens godt opptråkkede og overdimensjonerte fotspor. Sjefen selv har etter hvert tatt på seg rollen som en slags gudfar for bandet, en gjesteopptreden på konserten deres på Glastonbury i 2008 førte til en tredobling av salgstallene deres, og The Gaslight Anthem høres unektelig ut som Springsteens rebelske sønner. På amfetamin. Med en intensitet og energi man bare kan misunne dem, varter de opp med en sømløs blanding av jordnær arbeiderklasserock, rockabilly-nostalgi og punkrocknerve. American Slang er som oppfølgere flest, større, tøffere, bredere og mer actionpakket, om ikke bedre enn det kritikerroste gjennombruddet The ’59 Sound fra 2008. Lydbildet er adskillig mer polert og luftig, 50-tallsestetikken byttet ut med et mer direkte og punka uttrykk, men det gis også rom for mer ettertenksomme ballader som for eksempel ”The Queen of Lower Chelsea”. Her viser bandet seg på sitt mest nakne og nedstrippa, smart! Vokalist Brian Fallons dype bariton har en rufsete, sjelfull klang som kler materialet godt, tekstene er enkle, direkte og hudløse, men aldri banale eller sutrete. Med en emosjonell tilstedeværelse et band som Green Day bare kan drømme om er det lett å tilgi The Gaslight Anthem mangelen på friske idéer, dette bandet handler uansett mer om hyllest enn innovasjon. Glenn Olsen

4 Go-Go Gorilla har endelig funnet formen igjen.

TRIST

4

B.O.B B.o.B Presents: The Adventures of Bobby Ray (GRAND HUSTLE/WARNER MUSIC)

Fra blogg til billboard. Før Drake og Kid Cudi dukket opp på radaren med hver sin særegne blend av rap og sang, hadde ungutten B.o.B allerede begynt å lage sine egne ringer i musikkindustri-vannet, dog uten å ha noen nevneverdige hitlåter å vise til. Og selv om hypen rundt Atlanta-sønnen var forholdsvis stor, innrømmer jeg at jeg aldri helt så for meg at han kom til å breake skikkelig på det kommersielle markedet. Denne holdningen forandret seg derimot da jeg fikk hendene i den flotte mixtapen May 25, som ble sluppet gratis på nettet tidligere i år. Her dukket nemlig den hyper-

4

KEMNERN

catchy og Bruno Mars-gjestede singelen “Nothin’ on You” opp, som virkelig ropte breakthroughsingle lang vei. Det skulle heller ikke ta lang tid før låta fikk oppmerksomheten den fortjente, og klatret til slutt opp på toppen av den amerikanske singel-listen, der den dominerte lenge nok til å motta platina-status. Og vips, så var B.o.B ikke bare et populært navn blant musikkbloggere og hipstere, men også klar for The Voice og P3. Med “Nothin’ on You” og den neste opplagte singelen “Airplanes” (med amerikansk sure shot-radiorefreng fra Paramore-vokalist Hayley Williams, og Eminem på remixen), hadde 21-åringen plutselig nok ammunisjon i ryggen til å gjennomføre den sjeldne bedriften det er å debutere som mannlig soloartist på førsteplassen av Billboards albumliste med B.o.B Presents: The Adventures of Bobby Ray. Dette er selvfølgelig særdeles hyggelig, men hvor bra er egentlig skiva? I mine øyne dessverre ikke like bra som jeg hadde håpet på. Det er ingen tvil om at unggutten er svært talentfull, men han har fortsatt en del å gå på når det kommer til å lage solide låter. I alle fall et helt album fullt av dem. De to nevnte singlene hadde jo ikke vært de samme monstrene uten sine respektive gjesteartist-refreng, og selv om dette kan være tilfeldig, er også resten av favorittsporene mine på denne skiva nettopp samarbeid med andre artister. Da snakker jeg om den bouncy “Bet I” (som jeg trakk fram i “Best akkurat nå”-spalten for en tid tilbake) og selvfølgelig Janelle Monaé-godbiten “The Kids”. Men der disse låtene har et klart særpreg, blir det for mange spor på B.o.B Presents: The Adventures of Bobby Ray som rett og slett ikke gir meg noe spesielt annet enn et ønske om å skippe videre til neste låt. Og DET hadde jeg ikke forventet meg på debutalbumet til B.o.B. Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

ANDREAS TYLDEN KVELERTAK Kvelertak (INDIE RECORDINGS)

Me fyrar ei lida ei i rockens namn. GRAND MAGUS Wolf´s Return (RISE AVBOVE/TUBA)

Bedre sent enn aldri! MEGADETH 1985 - 1992 (DIVERSE)

Samtlige skiver remiksa og remastra. Hadde glemt hvor fett dette bandet egentlig er. TEENAGE FANCLUB Shadows (PEMA/VME)

Ikke bandets beste, men godt gjenhør er det. POSSESSED Seven Churches (BACK ON BLACK)

Re-utgivelse av banebrytende klassiker på vinyl. Snasent.

6/2010

63

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Oslo juni/juli 2010 - musikk og festival  

NATT&DAG Oslo juni/juli 2010 - musikk og festival

NATT&DAG Oslo juni/juli 2010 - musikk og festival  

NATT&DAG Oslo juni/juli 2010 - musikk og festival

Profile for nattogdag