Page 70

fILM CENTURION Regi: Neil Marshall I rollene: Michael Fassbender, Dominic West, Olga Kurylenko, Noel Clarke, David Morrissey Centurion gjør alt den kan for at vi skal legge den på minne. Den prøver å gjøre sterke inntrykk. Masse sterke inntrykk. Metoden er en mengde visuelle skildringer av brutale drap i close up. De blir til slutt så mange at de forsvinner som en dråpe i alt blodhavet. En slags drapsantologi. Hvilket drap husker du best? En liten gruppe romerske krigere blir jaget gjennom nordbritiske skoger av en slags romertidens Javier Bardem aka Anton Chigurh – en skikkelse som er umulig å slippe unna, en som alltid finner de jagede og til en hver tid vet hvor de befinner seg. Her er denne skikkelsen en skarpsynt, hevngjerrig, superfarlig, hot kvinne. Men nerven som preget den evige jakten i No Country for Old Men blir så godt som betydningsløs i Centurion. Man vet så altfor godt at det hele skal ende med et slag der kroppsdeler flagrer, så hvorfor ikke bare komme til poenget med en gang? Det som for undertegnede vekker størst interesse er Dominic Wests forsøk på å legge McNulty fra The Wire bak seg. Men det er vanskelig å venne seg til West som romersk kriger. Den pøblete etterforskeren i Baltimore ser i grunnen bare ut til å ha forvillet seg inn i en tidsmaskin som har flyttet han til en fremmed epoke. Det gjelder i grunnen for de fleste i denne filmen. Blod, gørr og løse legemer til tross, dette går altfor fort i glemmeboka. Magnar Kvalvik Premieredato 30. juli

3

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN DRAGETRENEREN Regi: DeBlois og Sanders Så lytefri at det ikke gjør noe at den er litt sjelløs. DOGTOOTH Regi: Giorgos Lanthimos Så sær at det ikke gjør noe at den har ganske mange lyter. INCEPTION Regi: Christopher Nolan Verken så sær eller lytefri som folk vil ha det til — men riktig artig.

GET HIM TO THE GREEK Regi: Nicholas Stoller I rollene: Jonnah Hill, Russel Brand, Sean Combs Hvorfor er ikke alt gøy når alt er gøy? Get Him to the Greek tar tilsynelatende det beste fra den uforlignelige Forgetting Sarah Marshall. Men ender allikevel opp som fullkomment forglemmelig. Den totalhavarerte skandalerockeren Aldous Snow får sin revival-sjanse da blodfan og platestudio-geek Aaron overtaler ledelsen til å booke ham til en grandios gig på The Greek, L.A. Men Snow residerer i dypet av skyggens dal og Aarons lodd blir å dykke ned i kloakken for å

2

70

7/2010

fiske ham ut. Slik går The Dirt fra guttedrøm i bokformat til høyst konkret materie. I et møte som skal merke dem begge for livet. Eller egentlig ikke. Det store ankepunktet er nemlig at hendelsene aldri får egentlige konsekvenser: Det bannes, bones og brennes friskt. Men når røyken legger seg, er alt som før. I Sarah Marshall glir hver eneste gag elegant inn i utviklingen av forhold og følelsesliv. Mens The Greek er diametralt motsatt. Masse mas, lite mening og minimalt med moro. Så hvorfor failer Stoller? Sist satt Jason Siegel med hjertet i handa og skrev manuset i eget blod. For så å sementere ærligheten med sin egen, splitter nakne tilstedeværelse i filmens hovedrolle. Universet er altså det samme. Men gravitasjonspunktet er plukket ut. Og alle de små planetene som før gikk i perfekte baner, suser rundt uten mål og mening og ender med å knuse hverandre. Gaute Brochmann Premieredato 20. august

INCEPTION Regi: Cristopher Nolan I rollene: Leonardo DiCaprio, Joseph Gordon-Levitt, Ellen Page, Ken Watanabe, Marion Cotillard, Cillian Murphy Etter at Warners markedsføringsavdeling har brukt vel et år på å forhåndsmørne publikum, går teppet endelig opp for Nolans etterlengtede mindfucker. Og med nydelig fortellerteknisk presisjon og en surfing mellom parallelldimensjoner vi nærmest ikke har sett siden den forjettede modernismen, hamrer saligheten løs på vårt numne persepsjonsapparat. En hardcore oppvisning i filmisk ingeniørkunst – jess! Men bare delvis makter den å dekke over den akk så bitre sannheten: Dette er ikke noen ny Matrix eller Blade Runner. Her er ingen melankolske nyanser eller rablende gåtefullhet som setter seg i sjelen. Tenk heller James Bond med lette kubrickske komplikasjoner, anført av Leos plagede pannerynker, og du nærmer deg. Blant mye gøy med fysiske lover, får psykologien nemlig en heller grunn behandling, og det er jo en nærmest utilgivelig ironi, når det meste av filmen skal forestille å foregå inne i karakterenes hjerneprojeksjoner. Mer enn én gang rekker man å irritere seg over den naive fremstillingen av vårt underbevisste, og i tillegg tvinges vi til å godta en kjærlighetstragedie av greske dimensjoner som berettigelse for hele showet: Tanketyven Cobb (Leo), som bryter seg inn i hodet på folk, sliter med minnet om sin døde kone. Hun har en lei tendens til å plage han «på jobb», og vi plages tilsvarende med visualiseringen av heltens selvbebreidelser og replikken «du lovde vi skulle bli gamle sammen». Slik blir grunnpremisset i filmen overfortalt, kanskje i frykt for å miste publikum i drømmelabyrinten, men på en måte som både føles uoriginal og likegyldig. Og jeg føler meg skuffende lite føkka i skallen. Men pretensiøs action er kun skuffende all den tid man venter

4

seg noe mer. Dette er nå likevel den heftigste fysikktimen jeg har hatt på en stund. Maria Moseng Premieredato 21. Juli MARMADUKE Regi: Tom Dey Norske stemmer: Christoffer Staib Phil, Håvard Bakke, Lena Meiran, Per Skjølsvik, Suzanne Paalgard, Jeppe B. Laursen m. fl. Snakkende firbente og inderlige utpenslinger av vær-deg-selv-ideologien har funket for Disney i ni av ti tilfeller. Og kanskje derfra har Regency hentet inspirasjonen til å transformere den koselige lille tegneseriestripa om en klossete Grand Danois til oppbyggelig og karakterstyrkende familieunderholdning som sikter omtrent like bredt som en vannspreder. Og nå kan man kan jo så mye med data! Ordentlige hunder som danser, styrer og snakker i vei. Med en suppe kokt på high school-såpe, familiesåpe, litt Tom og Jerry destruksjonskomedie, og litt prompevitser (bokstavelig talt), har dette likevel blitt et klinisk sjarmefritt produkt. Mulig slap-sticken appellerer til Teletubbies-segmentet, men den messende outsiderproblematikken sladrer om at ambisjonen har vært annerledes. Tegneserien om Marmaduke ble unnfanget på 1950-tallet, og ille er det hvor lite som er gjort for å modernisere bildet. Far forsørger familien, mens mor er hjemme og rydder. Og ikke fordi jeg vil fråtse i politisk korrekthet, men de kulturelle stereotypiene er nærmest like arkaiske – herunder en guacamolespisende latinokatt og gjenglederens håndlangere dubba med ”innvandreraksent”. Filmen vises kun i en versjon hvor alle har norske stemmer, bikkjer som folk, og det flate lydbildet er en selsom opplevelse som får meg til å tenke på Tøydukke Anna med en rar og ny lengsel. Da er det meste sagt. Maria Moseng Premeieredato 23. Juli

2

MICMACS – DET GLADE VANVIDD Regi: Jean-Pierre Jeunet I rollene: Danny Boon, André Dussollier, Nicolas Marie, Jean-Pierre Marielle, Yolande Moreau, Dominique Pinon Vi har allerede sett at Jeunets ømhet for sære, sjenerte originaler er utrettelig. Her fortsetter han å bruke filmmediet som en unnskyldning for å kjede alle sine sære innfall sammen, og kolorere det med en eksessiv gultonet palett og andre eksentrisiteter. Men vekk er den kvelende romantikken og skjebnedramaet fra Amelie og En langvarig forlovelse. Og vi er nærmest tilbake ved galskapen fra Delicatessen. Det er et heldig valg. For det betyr at Jeunet heller har brukt energien på å perfeksjonere den visuelle komikken, og selv om han kunne jobbet litt mer med impulskontrollen, er dette mest av alt en elegant strøm av oppfinnelser, prosjekter og tilfeldigheter som henger sammen på de fornøyeligste vis. Bazil, vår beskjedne helt, lever med en kule i pannebrasken, men finner selskap på skraphaugen sammen med en gjeng utskudd med merkelige ideer, unormale kroppsfunksjoner og andre lyter. Det bisarre eventyret tar form når Bazil får med gjengen på en intrikat sabotasje av virksomheten til et par ondsinnede våpenfabrikanter, som blant annet er ansvarlige for farens død i en landmineeksplosjon. En hevnaksjon som når Rube Goldbergske dimensjoner. Litt tegneserie, litt MacGyver, men med en ikke helt ubetydelig politisk snert, som blant annet minner oss om at Frankrike rager stolt blant verdens største våpeneksportører. Men mest av alt er dette en ren feiring av skapergleden. Maria Moseng Premieredato 27. august

5

Skal vi transe, kanskje, O´Connor?

KLIPP OG LIM, LIKE fIN? SPLICE Regi: Vincenzo Natali I rollene: Adrien Brody, Sarah Polley, Delphine Chanéac, Abigail Chu Kongen av body horror, David Cronenberg, har gradvis forlatt biologien til fordel for psykiatrien, og er nå i gang med et trekantdrama om en av psykoanalysens mest anspente konfliktakser: Viggo Mortensen som Freud, Michael Fassbender som Jung og Keira Knightly som hans pasientelskerinne, Sabina. Ingen oppsiktsvekkende utvikling kanskje, for Cronenberg altså, men trolig skuffende for de som ønsket seg en ny tilbaketrekning til kultverdenen. Godt er det derfor at noen prøver å føre arven videre, og til oppgaven er Vincenzo Natali, mer eller mindre innrømmet, selvutnevnt. Mer enn kroppshorror bør man vel heller kalle dette en artig, men ikke alt for helstøpt, laboratoriethriller. Med et truende point-of-view-shot fødes vi bokstavelig talt inn i en vitenskapelig virkelighet som gradvis blir mer mørk og klaustrofobisk. Vi er et sjøpølseaktig vesen med en pussig likhet med en kjøttfull, omskåret penis, og vi får navnet Fred. Vi er produkt av hemningsløs genshopping fra ulike arter, og blir født fra en kunstig livmor, assistert av et ivrig par bioingeniører som allerede har fått stjernestatus og forsideoppslag i Wire for bedriften. Hele herligheten er drevet av et stort farmasøytisk selskap, som nøyer seg med å utvikle kurer for en rekke sykdommer ved hjelp av proteiner funnet i de nye eminente livsformene. Men hva skjer om man spriter opp gen-coctailen med menneskelig DNA? Man får en filmatisk mulighet til å spissformulere det moralske skredet som starter når

3

naturvitenskapen tumler i vei uten etikken, uten at det i dette tilfellet unyttes til så veldig mye mer enn litt odd komedie og et par spekulative overskridelser. For vi vet jo alle, at når man fristes til å leke Gud, ja, da er ikke Frankenstein langt unna. Det er likevel én grunn til at denne filmen er riktig så spektakulær, og det er det lille menneskemonsteret som fødes av forskernes skjebnesvangre nysgjerrighet – i starten ikke stort mer enn en plukka kylling, men med en vekstrate som sprenger alle diagrammer, står våre venner snart med en pubertal og kjærlighetshungrende kreatur mellom hendene, og etterfølgende et delikat Elektra-kompleks. Mer forstyrrede enn grose er dette egentlig, mest av alt fordi lille Dren, som de kaller henne, gestaltet av like deler menneske og overbevisende CGI, er en yndefull skapning som setter i gang forskernes moderlige og faderlige instinkter. Og med ambisjon om å gi karakterene en nærmest freudiansk dybde, prøver filmen på noe så besynderlig som å være et slags Alien-relasjonsdrama. Det er ufrivillig komisk til tider, og dialogen er ikke god, men det er ikke noe uinteressant forsøk på å gjøre den underliggende etiske problematikken ekkel og nærgående. Med en giftig haletipp som er både morderisk og uforutsigbar, er Dren på ingen måte drømmebarnet, og relasjonene mellom mor, far og barn blir gradvis mer groteske, før regissøren går seg helt vill i en brå og forvirret avslutning. Det er med andre ord ikke den nye Fluen. Ikke alle kan, som Cronenberg, lage grenseoverskridende sci-fi uten at det føles alt for spekulativt. Det blir det i Splice. Men kultklassikerpotensiale? Så absolutt. Maria Moseng Premieredato 30. juli

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport  

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport  

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport

Profile for nattogdag