Page 66

lenge den samme oppskriften kan fungere. I mine øyne gjør den altså det fortsatt, men om det samme gjelder for neste års Love Affair, vil kun tiden vise. Personlig håper jeg i alle fall at vi snart får se en litt annerledes side av 29-åringen. Men hvis vi først skal snakke om Love King, er det altså ikke til å skyve under en stol at The-Dream har gjort det igjen. Fyren som egentlig er en vandrende selvmotsigelse, med sitt ekstra valpefett, bulldogg-ansikt og smågutt-stemme, klarer på sitt magiske vis å lage de mest sjarmerende låter, samtidig som den sexy produksjonen han spikrer sammen med sin alltid like tilstedeværende partner Tricky Stewart, gjør albumet til et sikkert sjekke-soundtrack. Ulikt de nevnte inspirasjonskildene og idolene er The-Dream derimot ingen superstjerne, og innehar heller ikke den samme sex-appealen som de to legendene. Ingen kommer til å fylle opp stadioer eller kaste BH-er og truser etter Terius, som mer er en studio-artist å regne enn noe annet. Dette gjør også at hans sexgud-tekster av typen «I make every nigga irrelevant, I’m sex intelligent», heller ikke blir spesielt troverdige. Da er Dream mer interessant når han er på sitt mest ærlige og forklarer sin utkårede at han forstår hvordan spillet fungerer. «I ain’t waiting on cupid, nigga I do this, do this money, probably change your mind», etter å ha blitt fersket alt for seint hjem etter en bytur, og gjør det godt igjen med innkjøp av en dyr «make up bag». Ærlig og skamløst, akkurat slik den alltid like kontrollerte Dream er. Og med tanke på at privatlivet hans ser ut til å følge skivene hans (kjærlighetskongen gjorde det nylig klart at han er separert fra sin kone og babymama Christina Milian, i etterkant av et par pikante paparazzibilder med sin egen assistant på stranda i Karribien), regner jeg med at den kommende Love Affair vil bli en saga bestående av kjærlighet, svik og kåtskap. Hva som er spill og hva som er virkelighet, vet jeg ikke, men så lenge musikken holder samme høye nivå, kan The-Dream for min del være en så stor asshole han bare vil. Jeg mener, det var jo ikke akkurat sånn at jeg sluttet å høre på R.Kelly da hans appetit på å urinere småjenter i ansiktet ble offentlig kunnskap heller… Mathias Rødahl

ingen måte, men spørsmålet er likevel hvor lenge artister som Dwele klarer å overleve på musikken alene. Spesielt når man ser klare tegn til både frustrasjon og oppgitthet hos artisten selv. Jeg er likevel ikke spesielt redd for at Dwele skal gi seg med det første. Det jeg heller er engstelig for, er den nedoverbakken som låt-kvaliteten har tatt fatt på de senere årene. Noe som liksom ikke skal være mulig. Dwele har fortsatt fløyelsstemmen i orden, men låtmaterialet imponerer denne gangen like lite som mannens to Oslo-konserter. Sorry, I had to say it. Joda, han slår til med den særs koselige «What’s Not To Love», og han fungerer finfint ved siden av Monica Blaire på «Detroit Sunrise», men flere høydepunkter klarer jeg faktisk ikke å trekke fram. Det er selvfølgelig morsomt når gladgutten DJ Quik dukker opp på sistesporet «I Wanna», men verken han, David Banner, Raheem DeVaughn eller Slum Village klarer å redde denne skiva. På coveret av W.ants W.orld W.omen er det bilder av Dwele i tre forskjellige versjoner, og det er kanskje her problemet ligger. Albumet spriker nemlig altfor mye, og er ikke i nærheten av å ha den røde tråden vi finner på glimrende Subject og Some Kinda. Jeg har fortsatt troa på Dwele, men det begynner virkelig å haste nå. Dude, where the hell is our Weekend Love? Mathias Rødahl

LIL JON Crunk Rock (BME/UNIVERSAL REPUBLIC)

HÅVARD RINGEN CEO Illuminata (MODULAR/SINCERELY YOURS)

Et monster av en poplåt rett og slett. Stor, vakker og ekte – slik det skal være. PERFUME GENIUS Mr. Petersen (MATADOR/PLAYGROUND)

Låten om læreren du alltid skulle ønske du hadde. Så ektefølt at det gjør vondt, så vakkert at alt annet mister mening.

Albumet holder ikke mål, men det gjør denne låten. En gigant av en überfølsom r’n’b-banger. R. Kelly eat your heart out. Handler om rompe.

Can we have some focus please? «I wish I had a dollar for every dollar you think I have… I wish I made music that appealed to the masses», slår Dwele fast på åpningssporet av sitt nye og fjerde album W.ants W.orld W.omen, og avslører at realiteten ikke lenger er like lekende enkel og tilforlatelig som da han slapp Subject i 2003, en klassiker av en neosoul-skive som – ironisk nok – blant annet inneholdt låta «Money Don’t Mean a Thing». Ikke at jeg tror den godeste Detroit-sangeren er i dette gamet for å bli millionær. Sammen med kolleger som Bilal, Raheem DeVaughn og Eric Roberson har han kjempet i oppoverbakke mot en bransje som ikke akkurat verdsetter musikk som neppe vil nå lenger enn CD-samlingen til spesielt interesserte og klubber der neo-soulens lojale fans ferdes. Gjør dette musikken mindre verdifull enn millionselgende artister som Beyonce og Lady Gaga? På

3

66

7/2010

Komplett soundtrack for grisefylla. ”Hæ, lever Lil Jon fortsatt?” sier du kanskje, og spørsmålet er langt fra dumt. Det har nemlig gått et par år siden Atlanta-produsenten og hans en gang så dominerende crunk-sjanger føltes relevant. Faktisk må vi helt tilbake til 2004 for å finne Lil Jones forrige album Crunk Juice, som langt på vei markerte slutten på den i mange øynes ignorante musikkstilen. Personlig var jeg derimot blant crunkens store forkjempere, både grunnet mye innestengt agro, men også fordi det var få ting som fungerte bedre i klubbene på den tiden enn disse beinharde og chanting-fremkallende låtene over synth-baserte og 808-drevne instrumentaler. Med tekster som baserte seg rundt temaer som «jeg kjenner deg ikke, dra til helvete!», «du er ikke herfra, dra til helvete!» og «Vi gir faen!» hadde Lil Jon og hans Eastside Boys laget helvete og slåsskamper på amerikanske klubber siden 1997, og til slutt ble det så ille at enkelte låter ble bannlyst på grunn av den høye bråkefaktoren. Det måtte med andre ord ta slutt, og til tross for at Lil Jon på et tidspunkt begynte å rocke et halskjede med påskriften «Crunk Ain’t Dead», var det nettopp det sjangeren var. Jon nektet på sin side å gi opp movementen sin, og fortsatte å jobbe videre med albumet Crunk Rock, som egentlig skulle ut i 2005, men som ble lagt på hylla i fem lange år siden plateselskapet TVT forsvant på samme måte som hele crunksjangeren. Med tanke på at Lil Jon begynte å snakke om en mix av rock og crunk, var jeg egentlig bare glad for at skiva ikke kom ut (rock og rap er sjelden en god mix), men etter tips fra min crunk-medsammensvorne, Jørgen «Name» Johnsen, ga jeg Crunk Rock en sjanse når den nå – omsider – ble sluppet. Og jammen er vi ikke tilbake på det tidlige og hissige 2000-tallet igjen! Jon er til og med så Rødahlvennlig at han begynner moroa med en låt med selveste Pastor Troy, et samarbeid som for de innvidde er ekstra hyggelig, siden Jon og den gode crunk-pastoren lenge var bitre uvenner. Lil Jon kommer ikke med noen lamme rockeforsøk på Crunk Rock, men leverer et album som både byr opp til slåsskamp («Throw It Up

4

(RADIO KILLA/DEF JAM/UNIVERSAL)

(E1 MUSIC)

Marky Mark and the Tits.

BEST AKKURAT NÅ

THE-DREAM Yamaha

DWELE W.ants W.orld W.omen

legne på musikkfronten. I dette tilfellet gjelder det heavy metal. Grand Magus spiller moderne heavy metal slik bare politisk korrekte svensker kan, fra det nokså primitivt malte omslaget av en sint ulv i måneskinn, svulstig pressebilde med tidsriktige (?) fakler og et tidløst lydbilde som sender oss nedover rockeelva de siste 30 årene. Typisk svensk med andre ord. Men er dette noe bra? Har vi ikke hørt alt dette før. Ja visst har vi det, men det gjør som regel lite når man snakker om godt håndverk. Grand Magus låter betraktelig snillere denne gangen og har hentet fram alle classic rock-riffene fra øverste hylle inn i sin groovy-Manowarmøter-Sabbath-krigsinspirertenorrøne-whatever verden. Øldrikkende allsang i ragnarock med glasset til værs, om du vil. Kall det gjerne harry, men med slik bredde-appell er det litt merkelig at bandet ikke er større enn det de er. Hammer Of The North holder seg godt i løpet av den knappe halvtimen. Bittelitt kjedelig blir det derimot i lengden, mye grunnet en underliggende monotonitet i låtmaterialet. Produksjonen er det ingen ting å utsette på. Vokalist og bassist Janne Christoffersson låter heller ikke spesielt flatterende når han er på sitt mest grønsjete. Fysj. Utover dette gjør han og bandet en formidabel jobb på deres femte skive så langt. Bare få på skinnjakka og jekke en øl nå, så er alt greit. Andreas Tylden

BIG BOI Sir Lucious Left Foot: The Son Of Chico Dusty (DEF JAM / UNIVERSAL)

Den idiotiske tittelen satt til side, så er dette det albumet som gir meg troen på hiphop i 2010. Og som pusher forventningene til Øya fra toposfæren ut i stratosfæren. BEST COAST Boyfriend (MEXICAN SUMMER/IMPORT)

Fuzz, sommer, vestkyst, pop, forelskelse og harmonier fra himmelen: kan man ønske mer? Neppe.

GRAND MAGUS Hammer Of The North (ROADRUNNER/BONNIER AMIGO)

Allsang i ragnarock. Stockholmsbandet Grand Magus er nok et eksempel på at våre kjære naboer i øst har vært, er, og vil alltid være oss nordmenn over-

4

Perfume Genius / Foto: Angel Ceballos

Pt.2», «G Walk» m/Soulja Boy og «Killas» m/ The Game, Elephant Man og Ice Cube), pulings («Ride Da D» med crunk-spøkelsene Ying Yang Twins, og den grindin’fremkallende «Ms. Cocolate» m/ R.Kelly og Mario) og ikke overraskende en stor dose festing («Like a Stripper» m/Pleasure P og Shawty Putt, «Work It Out» m/ Pitbull og selvfølgelig daterapeanthemet «Shots» med den irriterende, dog fest-garanterende duoen LMFAO). Jeg anbefaler på ingen måte denne skiva for alle der ute, men har du planer om å kjøre i gang en fest der målet er å bli så drita som overhodet mulig, starte et par slåsskamper med ubudje gjesta før hele festen ender i en stor orgie som sendes inn til Daredorm.com, så er det ingen dum idé og anskaffe seg Crunk Rock. Mathias Rødahl PERFUME GENIUS Learning (MATADOR/PLAYGROUND)

Uendelig trist/uendelig vakkert. Det er alltid et sjangsespill å inkludere ordet genial i artistnavnet: det skaper en viss fallhøyde. Men det er jo ikke så farlig når man lever opp til det. Et geni defineres gjerne som en person med ekstraordinære evner innenfor et felt. Perfume Genius’ felt er tre-

6

minutters poplåter, eller rettere sagt: Treminutters full-mann-medmye-følelser-og-piano-poplåter. Tekstene er ofte banale; på grensen til det pinlige, men sånn er da ofte kjærligheten også, hva? Melodilinjene er enkle og repetative, men så tåredryppende og ektefølte at simplisiteten aldri føles problematisk. Perfume Genius skriver seg inn i en tradisjon av relativt melodramatiske homofile menn som utleverer seg selv og sine gjennom – ofte triste – kjærlighetsberettninger. En tradisjon kanskje først og fremst forbundet med Antony Heggarty. Nærmere i denne sammenhengen er imidlertid canadieren Chris Garneau, som deler den samme forkjærligheten for ærlige banaliteter og hjerteskjærende akkorder. Tenk en Antony (and the Johnsons) strippet for tekstlig, musikalsk og teatralsk staffasje. Igjen sitter vi med en brutalt åpenhjertig artist, som ikke gjemmer seg bak kostymer eller kreerte forestillinger. Learning har debutplatesoundet. Denne uvørne, rufsete perfeksjonen som springer ut av å bare måtte si noe, den enorme oppriktigheten og skapertrangen man bare sitter ved første forsøk. Jeg sier ikke at Perfume Genius allerede har peaket, jeg sier bare at han aldri kan lage et nytt album som er bra på akkurat denne

måten. Learning heter plata, men jeg håper av hele meg at Perfume Genius aldri lærer en eneste ting til så lenge han lever. Hvorfor kødde med slik hjerteskjærende skjønnhet? Håvard Ringen JULIAN LYNCH Mare (OLDE ENGLISH SPELLING BEE/IMPORT)

Hverdagsmagi. Julian Lynch sin ganske idiosynkratiske folkpop er ikke helt enkel å forstå seg på. Den er fin, bedagelig, snirkler seg avgårde i et avbalansert tempo, men det er noe som ikke sitter helt. Jeg får et problem: Denne lyden Lynch produserer sier meg ingenting. Om ham selv, eller hva han føler – den kommuniserer ikke. Dermed synker det hele i verdi. Det er ihvertfall førsteinntrykket. Men man skal aldri stole på førsteinntrykket. Etterhvert åpenbarer nemlig «Mare» seg og man forstår at dette ikke er en enveiskommunikasjon fylt av tomme selvfølgeligheter – det er så mye, mye mer enn det. Hvis man skal holde seg til analogien som allerede er etablert, så er dette albumet mer som en hverdagslig samtale hvor det tilsynelatende ikke blir sagt noe særlig, men etterhvert forstår man at det en rekke små nyde

5

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport  

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport  

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport

Profile for nattogdag