Page 50

Slett ikke verst i Norge, mener Crystal Castles. Selv om sumarnatta er litt i lyseste laget. TEKST ODA FAREMO LINDHOLM Etter å ha lest x antall skrekkhistorier om journalister som har løpt gråtende vekk fra intervjuer, for så å bivåne Alice Glass bånne en halvflaske whiskey på scenen på Oslo Live, var det med skrekkblandet fryd at NATT&DAG snek seg backstage for å stjele til seg to ord med Crystal Castles, bandet hvis debutplate nettopp fikk 39. plass i NMEs «Top 50 Greatest Albums of the Decade». Det hele ble imidlertid en særdeles avskrekkende affære, selv om bare halvparten av bandet, produsenten Ethan Kath dukket opp. Sammenlignet med mindre klubbkonserter, hvordan synes du store utendørsscener som dette funker for deres musikk? – Vi liker egentlig begge deler. Klubbkonserter er mer intime og vi vet at de fleste som er der kommer for å høre på oss. Når du spiller på en festival er det i motsetning masse folk som har vært der hele dagen, og som kanskje ikke bryr seg så mye. Men vi liker begge deler! 50

7/2010

Liveshowene deres fremstår som en ganske intens affære. Føler dere at dere mister noe av den intensiteten på større festivalscener? – Jeg tror faktisk ikke noe blir påvirket. Det er like intenst uansett om vi spiller på en klubb eller festival, eller ute på formiddagen for den saks skyld. Desperasjonen er der uansett. Hvorvidt folk setter pris på det på festivaler eller ikke, er ikke vårt problem. Vi er sanne mot oss selv, og den eneste forskjellen er at på klubber vet vi at vi spiller for våre folk. Den visuelle delen tror jeg egentlig ikke betyr noe. Noen ganger spiller vi i totalt mørke, andre ganger spiller vi i fullt dagslys. Jeg spurte lysmannen om han kunne skru av himmelen i sted, men det gikk visst ikke. Ha ha! Dere kom sammen gjennom en felles kjærlighet for de samme noise-bandene. Samtidig lager dere selv veldig dansbar musikk. Hvordan endte dere opp med kombinasjonen av noise og danserytmer? – Vi elsket det samme lokale bandet, Sick Lipstick, fra Toronto. Ingen vet hvem de er! Da vi møttes kjente Alice meg igjen som

han fyren fra et The Stooges-cover band og jeg kjente henne som jenta fra et band som het Fetus Fatal. Jeg fortalte henne hvor mye jeg likte Sick Lipstick, hvorpå hun spurte hva jeg gjorde i et The Stooges-cover band. Hun forsto ikke hvordan jeg kunne like 60-talls garage-musikk og undergrunns-noise. Det var sånn vi begynte å snakke sammen. Samtidig var jeg sterkt påvirket av New Order. Jeg pleide å gå rundt og kjøpe alt jeg fant av dem på vinyl, uten å egentlig vite hva jeg drev med. Det er der Crystal Castles sin danserytme kommer fra. Fra New Order. På den nye skiva er det også en stor Sigur Ros-inspirasjon, samt mye fra goth. Har dere et overordnet budskap dere prøver å kommunisere via musikken deres? – Definitivt, men det er veldig personlig. Det ville vært umulig for meg å oppsummere det nå, samtidig som hver sang er forskjellig. Hvordan har dere klart å samle en relativt stor, ung fanskare, gjennom ganske utilgjengelig musikk? – Jeg tror at det vi forsøker å kommunisere, på tross av at folk kanskje ikke får med

seg tekstene, fremdeles kommer tydelig frem gjennom stemningen i musikken vår. Vi har et ganske mørkt syn på tilværelsen. Jeg tror egentlig at alle sangene våre er mørke og triste. Det er den beste forklaringen jeg kan gi.

”Det ble for vanskelig, så da ble vi bare høye” Hvordan funker produksjonsprosessen deres? – Jeg lager musikken alene. Når jeg føler at jeg har fanget den stemningen jeg ønsker, viser jeg sikkert 70 sanger til Alice. Etter det bruker hun tid på alle og finner ut hvilke som betyr noe for henne, for så og skrive tekster til dem. Denne gangen jobbet hun på 35 av de 70 jeg sendte over, så vi fikk et stort problem da vi skulle velge hvilke som skulle med på Crystal Castles (II). Vi måtte kutte det ned til 14.

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport  

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport  

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport

Profile for nattogdag