Page 37

d

Allerede hadde jeg fått en indikasjon på at mine antagelser om løpet, og dets deltagere, var korrekte. Konkurranse, beinhardt slit, statusjag og konformitet utgjør en kombinasjon av faktorer som i liten grad korrelerer med sympatisk oppførsel. Med skrekkblandet fryd gledet jeg meg til slutten av løpet og horrorshowet jeg kanskje kom til å bevitne når de fleste av oss ville være redusert til primærinstinkter.

”Dvergen hadde måne, tights og singlet.” Hjernen min går på høygir. Hva skjer? Hva holder jeg på med? Jeg er omgitt av idioter. Har jeg våknet opp i dugnad-Norges uestetiske mini-Nurnberg? Jeg er omgitt av fascister? Mosjonsnazier! Plutselig kjenner jeg en lynende smerte i låret. Lårhøne! Mens jeg prøver å identifisere lårhønas opphav, skjønner jeg at startskuddet må ha gått, og samtidig gått meg hus forbi. Hele den uorganiserte og ukoordinerte horden jeg befinner meg i har nemlig begynt å bevege seg. Jeg begynner å jogge, og snart kjenner jeg igjen noe hardt slå meg på låret, heldigvis uten å resultere i lårhøne denne gangen. Jeg ser ned mot låret og oppdager de mørke kreftene bak lårhøna. En aktiv albue tilhørende en innbitt og aggressivt utseende dverg. Albuen brukes opplagt bevisst i en desperat kamp for å posisjonere seg i feltet. Dvergen har måne, tights og singlet. Fråden står rundt munnen, og tungen henger bikkjeaktig ut av kjeften. Han puster i urytmiske, asmatiske hikst. Ansiktet hans er allerede forvridd i smerte og fargelagt med utmattelsens rødfarge. Latter er den eneste forsvarsmekanismen mot det grufulle synet, men med ett blir jeg usikker på meg selv. Er dvergen virkelig, eller er han mitt sinns utspekulerte hevn for å spise flein og løpe

Oslo Maraton, en ond spøk som takk for sist? Grunnen til at jeg funderer over dette, er at jeg pleier å se dverger på psykedelia, men da koselige utgaver: som leiende skippere over fotgjengeroverganger i høstmørket eller som surfere på Tinas neonlysende bølgespeil. Denne dvergen er tydeligvis av et annet kaliber: stygg, aggressiv og farlig, men like hysterisk morsom. I det jeg begynner å nærme meg Skøyen blir jeg brått dratt ut av soppens persepsjonsfest. Fokuset mitt skifter til oppdraget mitt. Hittil har jeg avdekket mye halvmorsom «carnage», men jeg mangler fortsatt en scene som utvetydig viser løpets sanne karakter. En situasjon som viser at oppfatningen min av Oslo Maratons egentlige karakter består av fascisme, narsissisme og ureflektert mørk konformitet, faktisk stemmer. Jeg nærmer meg Skøyen og er på vei til å gi opp, når en av disse situasjonene omsider manifesterer seg. Siste drikkestasjon er tom for vann. En betydelig ansamling illsinte deltakere roper og skriker. Uhøflige og motbydelige, som forventet. Jeg kunne på mange måter skjønne frustrasjonen deres, men utskjellingen av funksjonærene virker i overkant fiendtlig, og enda slemmere blir deltakernes oppførsel når det blir klart at alle funksjonærene som jobber på denne drikkestasjonen er psykisk utviklingshemmede. «Er dere helt idioter!?! Dere kan ikke gå tomme for drikke. Dette er et maraton for faen!» «Kan ikke la en gjeng hjerneskadde mongiser ha kontroll på siste drikkestasjon. Det er nødt til å gå til hælvete. Faen asså!» «Skjønner dere ingen ting, eller?» «Finn vann nå, ellers blir det lenge til dere får gå ut igjen uten tilsyn.» Ofrene for denne utskjellingen ser redde og forvirra ut. Flere er på gråten. Men verken tårene eller de andre krystallklare signalene om fortvilelse hos de uskyldige mottagerne påvirker maratondeltakernes selvrettferdige harme. Akkurat i det jeg skal snu og løpe tilbake for å blande meg får jeg en melding: «Emil og jeg står på Rådhusplas-

sen og venter. Vi har megafon, hundemaske og joint.» Glemt er brått den stygge scenen bak meg, fokuset mitt nå er endelig å kunne snakke med normale mennesker igjen, slappe av å røyke en joint. Jeg stusser over at jeg nesten ikke merker slitet, dopet har virket over all forventning. De siste kilometerne fra Skøyen og tilbake til Rådhusplassen nyter jeg fargene og livet som soppen tilfører: vann, landskap, og hvordan de forskjellige objektene synes å leve i dynamisk harmoni med hverandre, med musikken som ledestjerne og rusens troppefører. Mønster, farger og bevegelser jeg nå nyter som en følge av rusen er i general Simon Posford trygge hender. Livesettet jeg hører på spesialdesignet med tanke på sopprusen er hans verk. Cirka hundre meter før jeg når målstreken er dvergen min nok en gang skyld i en brutal vekking fra rusdrøm til virkelighet. Jeg oppdager at han – på tross av at han er klinkende edru og befinner seg midt i en betydelig folkemengde – helt usjenert og med den største selvfølgelighet, står og pisser på trikkeholdeplassen på Aker Brygge. Han føler seg åpenbart berettiget til å urinere offentlig i en folkemengde fordi han har løpt to mil i Oslos gater som deltaker i Oslo Maraton. Folkemengden, ser ut til å støtte denne oppfatningen: ikke en reaksjon, hans bisarre atferd får ikke så mye som et misbilliget blikk. Kanskje maratondvergen likevel er en hallusinasjon. Resolutt griper jeg sjansen til å få et sikkert svar. Jeg prikker dvergen forsiktig på skulderen. «Eksisterer du? Du er ingen hallusinasjon vel, men virkelig?», spør jeg. Dvergen skvetter himmelhøyt. Ansiktet vitner om rask utskifting av følelser. Panikk går over forbauselse, forbauselsen blir erstattet med raseri. Før han rekker å konvertere raseriet i vold skynder jeg meg bort. Jeg løper de siste hundre meterne til målstreken og forsvinner i folkehavet. Målområdet er kaotisk – utøvere, pårørende og tilskuere om hverandre. En sirene

går av rett bak meg. Heldigvis er det bare to venner som jubler meg i mål. Med særlig vekt på mongis-scenen og episodene knyttet til dvergen presenterer jeg min konklusjon for dem: «Jeg har observert at kongen ikke har klær. Den nakne sannhet om Oslo Maraton er lett å avdekke og viser at det ikke er annet enn en pervers, motbydelig, usivilisert og narsissistisk orgie for solipsistisk ureflektert konformitet med fascistiske innslag.»

MARATON Maraton har sitt historiske utgangspunkt i en gresk legende fra antikken, der soldaten Pheidippides løp mellom de to byene Marathon og Athen for å forkynne grekernes seier over perserne. Pheidippedes fullførte sitt oppdrag hvorpå han segnet død om. - Dagens distanse på 42 195 meter er ikke den originale distansen mellom Athen og Marathon. - Et halvmaraton er 21 kilometer. - Oslo Maraton arrangeres årlig i september og inkluderer fire distanser: maraton, halvmaraton, 10 km og 3 km.

TRENINGSHYSTERI - I 2004 hadde Oslo Maraton 1500 deltakere. I 2009 var antallet 11 000. - Mellom 2008 og 2009 økte antall deltakere med 4800. En økning som utgjør drøye 76 prosent. - Folk med høy utdannelse og høy inntekt dominerer deltakerlistene i arrangementer som Birkebeineren, Oslo Maraton og Sentrumsløpet. - Mellom 2000 og 2007 økte omsetningen til Oslos treningssentre med 87 prosent.

www.forex.no

7/2010

37

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport  

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport  

NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport

Profile for nattogdag