Page 1

BERGEN 5 - JUNI/JULI 2009

WWW.NATTOGDAG.NO

JOHN OLAV NILSEN Kjører seg opp

Mytiske bergenskonserter

FRA NIRVANA TIL TARMER David Nielsen

BRANNS BESTE FYR Leo Ajkic

HUSTLER I HUMOR

6 & 1 MØTER

ERIK&KRISS


I

showtime, anytime

Nye Sony Ericsson W995 er perfekt for film, og har 60 gratis filmer inkludert Videoavspilling med perfekt oppløsning og krystallklar lyd. Alle favorittklippene dine venter nå bare på at du skal se dem på den nye W995. Med programmet Media Go™ er det dessuten enklere enn noensinne å finne og overføre podcastene, musikken og filmene du vil ha med deg overalt. For en helt ny multimediaopplevelse, sjekk ut: www.sonyericsson.no/w995 2,6-tommers QVGA-skjerm • 8,1 megapikslers kamera aGPS • 3,5 mm-uttak • Wi-Fi™ • DLNA • 8 GB minnebrikke

W995


The WALKMAN™ logo and symbol are registered trademarks of Sony Corporation. Š 2009 Sony Ericsson Mobile Communications AB. All rights reserved. PlayNow is a trademark or registered trademark of Sony Ericsson Mobile Communications AB.


Natt&Dag og Hybel.no sitt Oslo-kontor utvider og trenger flere, dyktige medarbeidere. Siden Innovation Media AS overtok Natt&Dag i juni 2008 har avisen økt med 32 sider, www.nattogdag.no er lansert og Hybel.no har etablert seg som Norges desidert største formidler av hybel og bofellesskap. Våre produkter og tjenester er gratis for alle våre lesere og brukere. Inntektene kommer fra kunder, derfor:

TO MEDIESELGERE SØKES NØKKELORD OM DEG: Du har lyst til å jobbe med oppsøkende salg og er: • Resultatorientert og engasjert med konkurranseinstinkt. • Opptatt av dine egne mål, men også av organisasjonens samlede mål. • Troverdig, ærlig og kontaktskapende. • Dyktig til å kommunisere muntlig og skriftlig. • Punktlig, pålitelig og dyktig relasjonsbygger Kvalifikasjoner: • God muntlig og skriftlig fremstillingsevne • Interesse og kjennskap til Natt&Dag sine dekningsområder, spesielt film og mote. • Erfaring fra salg og/eller mediebyråer • Vilje til å lykkes og evne til å jobbe effektivt kan kompensere for manglende salgserfaring. • Høy arbeidsmoral. Du legger ned det som trengs for å oppnå dine mål. Vi kan tilby: • Jobbe med veletablerte merkevarer med høy kredibilitet. • Et sosialt miljø med mye aktiviteter, musikk og andre festligheter. • Et hektisk arbeidsmiljø med trivelige kolleger og prestasjonskultur. • Fete lokaler i Nedre Slottsgate • Lønn og provisjon etter avtale

SØKNADSFRIST OG OPPSTART: LØPENDE/UMIDDELBART Send søknad med CV til: Christian Rasmussen E-post: christian@innovationmedia.no Telefon: 93 28 64 77


Tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over. Hvor du skal bo trenger ikke vĂŚre en av de.

Norges største formidler av hybel og bofellesskap.


INNHOLD

JUNI/JULI 09 Redaktør Bergen EIRIK KYDLAND kydland@nattogdag.no

ANDREAS ØVERLAND oeverland@nattogdag.no

Fotografer RUNE BENDIKSEN JETON KACANIKU BENT RENÉ SYNNEVÅG EIRIK LANDE OLE CHR. PETTERSON ANTON SOGGIU FRANCISCO MUNOZ BENT RENÉ SYNNEVÅG KYRRE MATHISEN

Distriktsjef Bergen TORGEIR TELLE telle@nattogdag

Illustrasjon DORTHE SMEBY SYNNE MOEN TØFTEN

Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN

Redaktør Oslo ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no

Redaksjonsassistent CHRISTIAN FORSBERG Studentguide ROLF DAMMEN Skribenter IVAR NESHEIM ARNE BORGE FANNY VAAGER BREKKE CAROLINE LYTSKJOLD HÅVARD NYHUS GAUTE BROCHMANN RAGNHILD BROCHMANN MARIA LYNGSTAD WILLASEN SIRI C. BROCKMEIER ROLF DAMMEN HANS EIRIK TYSSEN SYSTAD PER B. GRANDE JON INGE FALDALEN ANDERS GOGSTAD CHRISTIAN FORSBERG JAN-OLAV GLETTE CECILIE TYRI HOLT BETTINA HAAKONSEN MARKUS IVAN JOHANSSON EIRIK KYDLAND NILS LAUSUND LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG GLENN OLSEN KJETIL ROLNESS MATHIAS RØDAHL ANDREAS TYLDEN MARIT VALEUR MARION VILDE SOLHEIM KAROLINE SKUSETH PETER VOLLSET ANDREAS ØVERLAND

Markedsavdeling EMELIE ANDERSSON BJØRN AUNE KATJA BRÖMS ANDERS B. HANSEN TORGEIR TELLE KRISTOFFER VOLD Økonomi NETLEDGER

71

14

Utgiver INNOVATION MEDIA AS

TIDENS ÅND ..................................................................................................................................................... 12 DATAROCK ........................................................................................................................................................ 14 LARS VAULAR - NEKTER Å SMI MENS JERNET ER VARMT ............................................................................ 16 JOHN OLAV NILSEN - NORGES NESTE SUPERSTJERNE ELLER PRETENSIØS SUTREKOPP?....................... 18 D.I.WHY? - VI VISER HVORDAN DU KLER DEG TIL ROCKESTJERNESTATUS ................................................. 22 SPINAL TAP PÅ NORSK . .................................................................................................................................. 29 MAKS MANUS - NORSK ROCK GÅR TIL FILMEN . ........................................................................................... 32 VAGABOND - DEN NYE PUNKEN? ................................................................................................................... 36 EN EKTE OSLO MOTHERFUCKER .................................................................................................................... 38 BRANNS DAVID NILSEN . ................................................................................................................................. 42 HER SKULLE DU HA VØRI ................................................................................................................................ 44 UTELIVSENQUETE: HVILKEN LÅT ER DU? ...................................................................................................... 53 MOTE ................................................................................................................................................................ 54 KAFE/MAT ........................................................................................................................................................ 57 KUNST/SCENEKUNST ..................................................................................................................................... 58 VESTIVALGUIDE ............................................................................................................................................... 60 MUSIKK - TORTOISE, SONIC YOUTH, BUSTA RHYMES .................................................................................. 63 FILM - ANTICHRIST, TERMINATOR SALVATION, BLODVEIEN . ....................................................................... 71 NATT&DAG MØTER ERIK&KRISS .................................................................................................................... 78

Trykk NR1 TRYKK Lesertall 133.000 PR. MÅNED REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo BESØKSADRESSE: Sandakerveien 114B Nydalen, 0401 Oslo POSTADRESSE: Natt&Dag Innovation Media AS PB 4240 Nydalen 0401 Oslo NATT&DAG BERGEN Telefon: 22 09 08 00 Telefaks: 92 17 52 42

16

WWW.NATTOGDAG.NO redaksjonen@nattogdag.no Takk til: Heartbreak, Adam&Eva, Bodymap, Freudian Kicks, Rubber Soul, Revolver, Trabant og Grim.

Coverfoto KYRRE MATHISEN

18 36

HVA HØRTE VI PÅ

78

6

5/2009


OVERHØRT

...

TEKST REDAKSJONEN

SMELLS LIKE FIN SPRIT På spritfronten denne sommeren skjer det meget. Vår kjære spritconnoisseur Hågen Lindeberg tar oss denne måneden gjennom de friskeste drinkene fra katalogen til Jameson, whiskeyen fra Irland som alle har smakt, men kanskje ikke mer enn en gang eller så. Helt greit, ifølge Hågen, som mener denne spriten ikke burde drikkes bar – den gjør seg mye bedre i kompani med litt blandevann. Nå, Hågen. Hva er din favorittblanding? – Nja, nå liger jeg så meget, men en sommerfavoritt jeg kan lige, er cranberry Jameson. Den har absolutt en markant smag av børst, samtidig som den er frisk og svulstig. En innertier, denne. Lett å lage, lett å smage. Ok. Hva er greia med myke k’er? Ingen prater sånn lenger? – Nja, noen gjør nok fortsatt det. Gjerne mens vi drikker mojitos med Jameson, du smager faktisk ikke whiskeyen! Utrolig nok. Den er vidunderlig, og en riktig saftig en, denne. Ok.... Har du noen andre tips? – Klart jeg har. Litt utenfor sesong kanskje, eller, i grunn ikke. Denne gjør seg sene sommerkvelder når du blir litt kald rundt føttene. Når man røker en cigar på altanen og kjenner varmen forlate deg. Fantastisk liten oppvarmer.

Ja. Og hva kaller du den? – Salongs hot JJ kalles den. Det er de dyktige folkene nede på salong nr. 10 på Aker Brygge som har oppfunnet denne, nemlig. Det de gjør da er at de koger opp litt ferskpresset eple-juice og slenger oppi en liten kanelstang og en slump sprit. Og denne har jeg da lært meg å lave hjemme. Perfekt hammock-drink. Og irish coffee? Den er jo en klassiker. – Nja, jeg liker heller iskaffevarianten: Iced Coffee. Den har en mektigere aroma som kommer fra espressobønnene og det brune sukkeret, samtidig som den er en kold rakker som iser godt på leppen. Alltid en vinner etter en femretters i haven - ja, den er rett og slett en snakkis blitt. Det var det? – Ikke glem å få med Whiskey Sour da. Du skulle kanskje ikke tro det ut i fra navnet, men den gjør faktisk underverker for humøret! For ikke å glemme humoren! Tjallabais!

Det ble hett i DJ-boksen her forleden da dronekongen Stephen O´Malley spilte på Revolver på selveste nasjonaldagen. Ikke nok med at hans norske DJ-kollegaer ble skviset ut av black metal-eliten, han tømte likeså godt lokalet på fem minutter med David Lee Roth a cappella og obskure fugleskrik. Dritfett.

DUH! POP Har du hørt om Skweee før? Ikke vi heller, før i mars. Skweee er en relativt ny sjanger som oppstod blant Skandinavias obskure elektronika-miljøer og kan best beskrives som en fusjon av funk og elektronisk musikk. Hm, originalt tenker du nok. Vel. Frans Carlqvist, en av pionerene innen sjangeren forklarer: “Skweee is instrumental, quite primitive electronic music influenced by the rhythms of R&B, dancehall and funk”. Det er under 50 musikere i verden som holder på med skweee, og hovedparten holder til her i Norden – hovedsakelig i Sverige

8

5/2009

og Finland, og ifjor startet likeså godt Robert Lorenzo, Bård Harazi Farbu og Kristian Møller Johansen opp labelen Dødpop som allerede har vekket stor oppsikt langt utover Skandinavias grenser. Følg med for masse moro fremover. www.myspace.com/dodpop Sprutbass og Beatbully fra Dødpop spiller med Spartan Lover (FIN) og Slow Hand Mötem (CAN) på Mir den 11. juni.

Hei! Jeg heter Brita Fuuhl og er for tiden bachelorstudent i faget Kultur og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Nå skal vi i gang med oppgaveskriving til bacheloroppgaven og jeg har bestemt meg for å skrive om gratisavisen Natt&Dag. Jeg har særlig tenkt til å bruke diskurssosiologisk teori, og forsøke å finne ut av hvordan ”samtalen om samfunnet” foregår i bladet deres. Jeg kunne også tenke meg å intervjue dere som er redaktører, for å finne ut av hva dere tenker. Hva sier dere? Kan jeg få forske på dere? Svar fort da, jeg må få levert i august! Mvh Brita Fuuhl britfuu@sv.uio.no Hei Brita! Æsj, for en bedriten ide. Sist Tylden ble forsket på, kom det fram at han var psykopat. Dessuten er både utdannelsen din, og oppgaven din symptomet på alt som er feil ved samfunnet vi lever i. Sånne som deg burde vært hjemmeværende eller sjukepleiere. Skriv det i oppgaven din, du Drita-Brita. – Red. Hei Natt og Dag, Jeg vet det er de av dere som skriver de intervjuene på siste side, som har den bloggføring-bloggen også. Det er faktisk skikkelig lett å spotte. Dere bruker like ord og like fraser. Det intervjuet med Petter Pilgaard f.eks. Martine

Tone Damli Aaberge blir stadig observert tett inntil nye kjendismenn. Denne gangen ble hun sett på DC-fest idet hun egla seg bortpå skuespiller Aksel Hennie. Eller var det omvendt?

Det er ikke bare norske jenter her til lands som ser bra ut ifølge amerikanere. Da Brandy gjestet sitt eget nachspiel på SW20 for noen uker, ble hun umiddelbart betatt av en høy mann med skjegg. Det viste seg å være Daniel Langleite, tråtrekkeren til Nico D og Admiral P. Hans problem derimot (og hans forbannelse i evig tid etter dette) er at mannen er alt for sjenert for sitt eget beste. Han drakk visst opp drinken sin, fikk noia, forsvant ut en bakdør og stakk hjem. TEKST REDAKSJONEN

BREV

Jazzawaits! Først Cosmo, Rå og nå Hellawaits. Man skulle tro det var en elendig spøk, men neida. Tross suksess og stor iver har eieren av utestedet, som lovte høy vrenggitar og Slayer-garanti, fått kalde føtter, vil skifte navn, og gjøre om stedet til en jazz- og visekafé med diktopplesning. Akkurat det Grünerløkka trenger. 36 år for sent ute, faktisk. Burde kanskje funnet ut om du liker metal FØR du åpna dørene? Uff og uff, dette var skuff. Ikke noe mer metal som er svart, bare gitar av Django Reinhart...

Hei Martine! Det intervjuet med Petter Pilgaard f.eks, hva da? Du glemte visst en leddsetning. Er ikke bloggføring sååååå i fjor? Og for å være helt ærlige er det faktisk ikke oss. Hvem nå enn ”oss” er. Eller ”de” for den saks skyld. Men takk for brevet. – Red.

Yo. Hvordan kan dere gi Rick Ross en smil? Alle veit jo han er faaaake. En faaake jævel som bare juger og ikke har deala eller en dritt. Officer Rosss. Fifty blæster assen hans anyday. Fuck han som skreiv det. Han har ikke skjønt rap sånn seriøst. Kingsize er mye bedre enn dere. Hilsen Hazzan Hazzup! Vel. Først skal det sies at anmelder Rødahl anmeldte skiva til Rick Ross, ikke livet hans. Vi har videresendt mailen din til ham, men han svarte dessverre ikke. Nuvel. ”Fifty blæster assen hans anyday”, sier du? Og det liker du? Vi vet nok hvorfor du kjøper så mye hip hop, Hazzan. Det er albumcoverne er det ikke? Alle de kjekke, svarte, spretne gutta i baris? Greit det altså. Vi diskriminerer ikke. – Red. Kjære Natt og dag Vi setter pris den fine guiden deres om reisenoia, for det er jo faktisk et reelt problem der ute. Vi synes umiddelbart dere bør holde dere for gode til å oppfordre folk til å ta narkotika. Det finnes andre måter å takle flyskrekk på. Mvh Hans-Erik Christophersen, Furuset Ungdomsklubb Hei Hans-Erik! Samma faen det vel! Du unge skal da vel ikke ut å fly med det første, skal de? – Red. Send inn ris og ros til oss: redaksjonen@nattogdag.no


Foto: Tom Haga

Du reiser med Kystbussen.

Med Kystbussen reiser du enkelt fra sentrum til sentrum. Vi kjører hver time fra Bergen og Stavanger. Flere av avgangene er direkteruter. Rutetider og de rimeligste billettene finner du på kystbussen.no. Med Kystbussen reiser du enkelt fra sentrum til sentrum. Vi kjører hver time fra Bergen og Stavanger. Flere av avgangene er direkteruter. Rutetider og de rimeligste billettene finner du på kystbussen.no.

www.kystbussen.no www.kystbussen.no

Foto: Tom Haga

Slapp av – nyt utsikten. fly. SlappLa avtankene – nyt utsikten. Du La reiser med fly. Kystbussen. tankene


POLITRIX Kunnskap er makt. Visstnok. Derfor utfordret vi høyre- og venstresiden til en liten politisk musikkquiz. Hvem vinner, hvem taper? Kunnskapsministeren som blogger om obskure J Dilla-tolvere, eller Unge Høyre-lederen som blogger om at Petter Pilgaard ikke er homo? I 2000 stilte Eric Reed Boucher til valg som presidentkandidat for The Green Party. Tidligere hadde han stilt til valg som borgermester i San Fransisco. Hvilket band har han vært frontfigur i?

1 1

1 3 1 4 1

Når var Live Aid?

5 1

Hvor mange ganger har Gatas Parlament forsøkt å velte systemet ved å gi ut album?

2

I høst gikk en låt med Young Jeezy og Nas sin seiersgang grunnet presidentvalget i USA. Hva het låta?

Hvilket albumaktuelt, svært politisk band har spilt for Fidel Castro på Cuba og gitt ut album som Generation Terrorists og Know Your Enemy?

1 7 1 8 1 9 1 10 1 6

Hvilken omdiskutert ideologisk retning var bandet Screwdriver overdrevent interessert i? Rage Against The Machine gikk i spissen for et forfulgt folkeslag. Hvilket?

Hvilket band, hvis svært kjekke frontfigur senere gjorde stor karriere, gav ut albumet Meat is Murder? Den tidligere vokalisten i Black Flag har fått egne politiske og satiriske TV-program kastet etter seg. Hva heter han? Hvilken historisk hendelse handler The Clash-låta «Spanish Bombs» om?

2. 1985. Band Aid var 1984. 1 poeng 3. Det må vel ha vært Yes! We Can!, det da? 4. Det er de... De kom ut med album nå... De heter...Vent nå! Manic Street Preachers heter de! 1 poeng

BÅRD VEGAR SOLHJELL Kunnskapsminister, SV 1. Eric Reed Boucher... det navnet har jeg hørt før... Men hvilket band? Hmmm. Kan det være Jello Biafra det er snakk om her? ½ poeng

5. Omdiskutert ideologisk retning? Da sitter man igjen med kommunisme, anarkisme og ekstrem-høyre... Screwdriver. Jeg har aldri hørt om de før. Jeg tipper Anarkisme.

9. Det her vet jeg! Dette kan jeg. Men jeg kommer ikke på hva han heter. Jeg klarer ikke å... Herregud så irriterende. Jeg må melde pass. Men jeg vet hva han heter!

2. 1984? ½ poeng

8. Kjekk mann, sier du? Så kjekk at Per Kristian Foss ville syns han var en kjekk mann i sin glansperiode? Da tipper jeg... Wham.

5. Basert på rein tipping... 4! 1 poeng

SOMMER, SOL, SKYTING OG KRIM Det er sommer, det er sol og det er lørdag hver eneste dag. Dermed er det på tide å få bestevennene våre i Hella Saucy til å sette sammen en liten mixtape du kan drikke deg drita til. Ikke hørt om Hella Saucy før? Gutta har i åresvis spilt knallhard gangstarap uten å få skrytet de fortjener. Deres nye tape Cuddie Mack Presents The Cuddielation med bidrag fra blant annet Joddski, Lars Vaular, Sholo Truth (Madrid) Latex Diamond (Madrid) Aelpeacha (Paris) og Funk Daddy (produsenten til blant annet E-40, Mac Dre og N2deep) blir mixa i det vi går i trykken, og er sannsynligvis i hendene på en gangster nær deg, akkurat nå. Her er låtene Cuddie og Kyrre har bestemt blir sommeren soundtrack: 1. GEE CREW ”Freakenstein”

8. MITSU ”Sienta Bien”

15. BLUE MAGIC ”Sideshow”

2. RAY PARKER JR ”Still In The Groove”

9. AELPEACHA ”Se Foutre En LÀir”

16. DON JULIAN & THE LARKS ”Lowrider Girl”

3. SEXUAL HARRASMENT ”I Need A Freak”

10. D-SHOT ”Call Me On The Under”

17. HENRY PENA & THE KASUALS ”Only One”

4. CASH ”Hot Thang”

11. BIG TONE ”Late Night Creepin feat. Megan”

5. KING TEE ”Dippin”

12. DAZZIE DEE ”Knee Deep”

6. BIG MELLO ”Back To Akshun”

13. COBRA ”Sliden”

7. CELLY CELL ”Hot Sunny Day”

14. MAD CJ MAC ”Come & Take A Ride”

10. Den handler vel om den spanske borgerkrigen,da? 1 poeng I alt 4 ½ poeng!

4. Pass. Dette går fryktelig dårlig, du.

1. Jeg har ikke peiling. Pass.

8. The Smiths. 1 poeng

6. Hmmm. De har jo ikke gitt så mange album de, har de vel? Jeg går for tre!

3. Det var en hit det der? Den het vel Yes, We Can!

HENRIK AASHEIM Leder, Unge Høyre

7. Forfulgt folkeslag? Det er jo ikke så mange forfulgte folkeslag er det det da? Jeg tipper Burmesere!

TEKST REDAKSJONEN

9. Nå tenkte jeg på Jon Steward. Men det er det vel ikke... Har han hatt radioprogram? Ikke? Nei... Da er jeg blank

6. Omstridt retning? Tja. Anarkister var jo omstridte...

10. Kan det ha noe med Franco å gjøre? Den spanske borgerkrigen? 1 poeng

7. Holder det å si indianere, liksom? ½ poeng

I alt 3 poeng!

18. PATTI DREW ”Tell Him” 19. WILLIAM DEVAUGHN ”Be Thankful For What You Got” 20. THE DELAGATIONS ”Oh Honey” 21. THE PERSUADERS ”Thin Line Between Love & Hate”

PAPIRDYRKING Det er forskjell på klint, hvete og poteter. Sistnevnte må dras opp av grunnen for å kunne nytes. NY er en søvnløs lykkepille med store bivirkninger. Oslo har sin insomnia den også. Derfra forknippes en hel breddegrad av dominobrikker, fullstendig i utakt med tilgangen på kongens mynt. To personer – en i hver by – forsøker å si noe substansielt med magasinet Out Of Step. OOS viser frem kreative med en støvel og en sko i undergrunnen, hva det er som får deres klokker til å tikke. Og når alarmen går. Alt er DIY og frivillig innsats, men glossy. En appellerende kombinasjon av potitt og dugnad, med US-glitter på. Blir det godt? Det gjenstår å se. Nyeste tilskudd på bladstammen lanseres 18. juni og skal kastes etter folk, så alle får litt mer innsikt uten å måtte ut med noe. Ta imot: OOS kan meget vel være årets trøffel i potetåkern.

SE FASITEN PÅ SIDE 32

KLAR

FOR LITT

MORO? 10

5/2009

GÅ DA IKKE TIL Kun kr. MONSIEUR LEONIDAS! (12 n ummer) ABONNER HELLER PÅ

425,SMS: <abo navn adresse> til 2025

www.univers.no


OVERHØRT

TIDENS ÅND

...

BRANSJEDØDEN Vi forvillet oss nylig inn på et bransjetreff om musikk og media på Landmark i Bergen. Hva tenkte vi egentlig på? Hadde vi ikke fortsatt de nedbyggelige by:Larm-seminarene friskt i minne? Vi mener uansett at rocken må tilbake til gata og kjellerlokalet så fort som overhodet mulig, særlig etter å ha sett morgendagens musikere fra Bergen notere som flittige dukser mens P3s Wolfgang Wee – Den nye Håkon Moslet – lærte bort nyttige tips som at ”telefon og mail er en fin måte å komme i kontakt med bransjen på”. Bransjen! Wee-Wee!

1 1

MEDIEDØDEN TVNorge legger ned nyhetene, for «å gjøre det de kan best». Som er...øøøh... Oslo-TV? Dagbladet snur avisa på hodet, TV 2 skjærer i lønningene, Plan B har forsvunnet og Bergens Tidende kutter 130 stillinger. Medieverdenen raser sammen rundt oss, men vi lar oss ikke affisere. I stedet smeller vi til med et dobbeltnummer midt i finanskrisas seigeste etterdønninger. Ennå godt vi ikke har studert klassisk teatervitenskap og fått med oss betydningen av ”hybris”.

2 1

NINA KARIN MONSEN-STILEN Konemor-moten observeres stadig oftere blant den fikse ungdommen. Fra vårt kontor har vi kunnet titte på eksponenter for denne ny-nøkterne stilen som er fundert på knelange ullskjørt, trange småsko, Valgerd-sveis, kontrollert ganglag og anstendige dressjakker i brunt og grått. Altså et sted midt mellom Mad Men og Nina Karin Monsen. Øvrige stikkord er: Sigarettetui, Marguerite Duras, dagbokskriving og hallux valgus. Vi følger spent med på utviklingen!

3 1

R SIDEN FOR 20 Å

Bandet Pirate Love har sett seg drittlei av å sjekke opp dølle luremuser på byen, og har derfor gått løs på det mangfoldige utvalget av herremenn der ute. Det skjønner vi godt! Her avbildet med selveste Tommy Olsson som på sin side ikke kjenner igjen situasjonen.

PORNO PÅ SOLLI PLASS ET LITE TIPS TIL TRØTTE MANNFOLK PÅ VEI HJEM FRA Palace Grill eller Barbeint til Felix

TIVOLI Premiss 1: Det skal bygges gondolbane fra Operaen til kvinneparken oppe på Ekebergrestauranten. Premiss 2: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design kjører utstilling på Tullinløkka. Assume vivid astro focus viser arbeider fra de ti siste årene i kunsthallen i en labyrint, mens løkka blir gjort om til en scene som man kan nå fra kunsthallen via en kjempestor sklie. assume vivid astro focus viser arbeider fra de ti siste årene i kunsthallen i en labyrint, mens løkka blir gjort om til en scene som man kan nå fra kunsthallen via en kjempestor sklie. (sic.) Konklusjon: Oslo er blitt et jævla stort tivoli, Lisboa blir faktisk Dortmund i forhold. Konsekvens: Tusenfryd går konk i løpet av året og loopen flyttes inn i HenieOnstad. Skatekunstnere trenger ikke lenger dra til Barcelona til stadighet. Livkvaliteten der øker. Og synker her.

1 4

SANNHET PÅ LILLEHAMMER Alle landets forfattere samlet seg en helg på Lillehammer med Dagbladet hakk i hæl, og alle kom fram til at alle forfattere løy litt. Spenndende. Mist like spennende som at Kjartan Fløgstad har jobbet i tre år og kommet opp med en fantastisk banebrytende erkjennelse; nazistene var ikke pøbler, likevel. Neida, de var i stor grad utdannede mennesker, til og med humanister, som ikke så på seg selv som onde, men idealister. Jøss. Og vi som alltid har trodd at brunskjortene anså seg selv for å være monstre. Så feil kan man ta. Takk for innsikten Fløgstad.

5 1

FERIENOSTALGI «Hvis ikke du er stille nå, så snur vi bilen også blir det ikke noe danmarkstur»

6 1

TEKST KJETIL ROLNESS

Vi har hørt rykter om at Mathias Faldbakken skal stille ut Peter Amdam som stiller ut bilder. Har noen der ute noe info? Euorboys-, Gluecifer- og Kåre and the Cavemenmedlem Anders Møller skal visstnok sitte på et atalt 1998-savn. Ikke bare skal han ha brukt en hel kveld på Robinet på å sutre over at musikken som ble spilt når han jobba der en gang i tida var så mye bedre enn det de ansatte greide å diske opp med nå, han mente også at Kåre and the Cavemen var et langt,langt viktigere band enn Montee noengang kom til å bli... Og han mente det visstnok svært høyt. Jovialt.

GAMMALMANNSWIMPING En dag kommer til å vokne du rusfrie mann! Sannsynligvis en gang i tredveåra. Uten unge, uten kone, uten noe som helst å snakke om annet enn joggesko. Også kommer det til deg. «Det der rusfrie livet kan dra til helvete». Og Vips! Rett ut på grinefylla med attenåringer, fisk&vilt fra ni til fire, hasjing til oppkastet tar deg og nachspiel med folk du pleide å forakte. Er det verdt det, kompis? Er det? Hmm? Tenkte meg det, ja! Well done!

i to-tre tiden på natta: Ta en titt i vinduet til radio/TV-sjappa Studio D-30. Sist vi gjorde det, viste et av de utstilte fjernsynsapparatene en kvinne som lå og smurte seg inn med solkrem. Hun var veldig naken, og ikke utpreget blyg. Hva er dette, tenkte vi. Og ganske riktig – etter kort tid ble damen en smule revet med av sitt eget håndarbeid, og begynte å være seg selv til behag på en aldeles utvetydig måte. På dette tidspunkt begynte glisene å bre seg blant de skuelystne fotgjengere, og det ble stadig flere av oss. I neste scene fikk vår venninne selskap av to andre kvinner uten klær, og de fikk svært

god kontakt med hverandre. Så befant jentetrioen seg rundt et campingbord, sammen med like mange menn. Alle var påkledd, men blikkene kunne tyde på at det ikke ville vare lenge. Men akk – i det vi begynte å krangle om hvem som skulle ringe Dagbladets 1000-tipstelefon, ble skjermen helt rosa, og det ble slutt på moroa. NATT&DAG overlater til leserne å vurdere om Studio D-30 bør berømmes for å forby natteranglere gratis underholdning, eller anmeldes til politiet for offentlig visning av utuktig materiale. Vi har i alle fall å gjøre med sjeldent dristig markedsføring av TV-apparater.

7 1

PSYKOSKOP Ordet fra rennesteinen forteller at Kolbotnbandet Haust er i avslutningsstadiet av forhandlinger om en feit deal med et større amerikansk plateselskap. Labelmates med Lamb Of God er ikke akkurat noe pluss her i gården, men Testament skal man ikke kimse av!

RAMBOKNIV Husker du rambokniven? Den er tilbake. Og hvis du var usikker i utgangspunktet; «Hei du! Hva er det du ser på!» er kodeord for «løp for livet». Hva skjedde med den gode gamle slosskampen? Fortsetter det i tempoet her er stomiposen den nye speilrefleksen før august har blitt september.

8 1

Bobler: magekatarr, pastis, Arild Nyquist-revival, audio preview, ”eggelikørsmellen”, innflytterbart-kronikk, adgangskort.

12

5/2009

Tross stusselige tider, er det noen som gjør det bedre enn andre. I tillegg til plateselskapet Fysisk Format, utvider platebutikken Tiger ytterligere og launcher en distribusjonsdel. Det som er krisetid for den etablerte bransjen er mulighetstid for de som alltid har jobbet for per solgte eksemplar. Tor André smiler fra graven...

SCHIZOFRENI 22.05 – 21.06 Schizofreni har kroniske vrangforestillinger, leker med negativisme, har en stereotyp adferd og kan tendere til autisme. Dette er den mest uforutsigbare lidelsen i psykodiaken. Plutselige tvangshandlinger hvor den ene motstridende impulsen kommer ut i handling, kan forekomme uten forvarsel. Følelse av hat og kjærlighet står side om side. Dette lekne mennesket gjennomgår ofte en identitetskrise og lurer konstant på hvem han/hun egentlig er. Og er hun en hun, eller er han en han? På byen: På den ene siden er du full av initiativ og lager mye liv på byen. På den andre siden kommer du opp i konflikter, fordi du ikke matcher personligheten til stedene du velger å dra ut på. De fleste byturene ser ut til å omfavne karakterdans på Møllers, filosofiske monologer om internett-revolusjonen på Villa og seksuell bjeffing på Kebab Biten. Kjærlighet: Du føler at du får negativ respons fra de du møter på Kebab Biten, og går som oftest hjem alene. Der finner du en interessant partner i speilet, som du ofte kan være våken med hele natten. Dere snakker bare om deg og du føler deg for første gang forstått. Av og til kan speilbildet være krast, men det sier alltid unnskyld etterpå. Motto: Vær din egen bestevenn

DRAMATISERENDE 22.06 – 21.07 De som er født i denne lidelsen har overfladiske og uforløste følelser, dramatiserer seg selv med teatralske fakter og overdrevne følelsesuttrykk. Selv om dette er stor underholdning for de andre lidelsene i psykodiaken kan Dramatiserendes selvmedlidenhet, mangel på hensyn til andre og lett sårbare følelser, bli i meste laget for noen av lidelsene. Dramatiserende krever mye av omgivelsene ved sin søken etter annerkjennelse, spenning og oppmerksomhet. På byen: Du tilbyr karaokepublikumet i Oslo det beste av deg selv, men føler deg forsmådd av oppmøtet på Trompeten en vanlig tirsdag. Du uttrykker din skuffelse med gråt og raseri og kommer i konflikt med betjeningen. Dette fører med seg utestengelse. Du flytter deg inn på Ekspressen. Kjærlighet: På do på Ekspressen er det duket for et kompliment for utseendet ditt. Du innleder øyeblikkelig et stormfullt forhold med den fremmede. Denne asiatiske skjønnheten av en stamkunde forsvinner like raskt som han/hun kom, og du synger vekk dine sorger utover våren, sommeren og høsten. Motto: Take a look at me now. Tekst Marit Valeur Illustrasjon Dorthe Smeby / Synne Moen Tøften


Imponerende utseende.

Få det utseende du vil ha. Verdens eneste hårfjerner for hele kroppen med en elektrisk trimmer for å effektivt trimme kroppshår og et Gillette Fusion-blad for glatte, rene barberingsresultat. Også i dusjen. Gir garantert oppmerksomhet. www.braun.com/bodycruzer

BRBC090414_Ad_fusion_global_NOR_241x360.indd 1

15.04.2009 18:29:27 Uhr


DATAFUCKED

TEKST HÅVARD NYHUS FOTO BENT RENÉ SYNNEVÅG

Datarocks andrealbum skal være inspirert av Formel 1 og Toto. Er mastermind Fredrik Saroea i ferd med å bli Vestlandets svar på Thomas Seltzer med geisha-sveis? Ok, vi lover at dette blir siste gang vi seltzifiserer rock. Vi skriver tross alt snart 2010, og det er på høy tid at vi slutter å plassere norsk musikks episentrum midt på vommen til gamle Seltzer. Men her kjører vi altså på igjen, forhåpentligvis for aller siste gang: Thomas Seltzer sa en gang at Turboneger ”er en særs vellykket kunstinstallasjon som bare går og går”. Samtidig kan han ikke fordra ”denne intellektualiseringen av rocken, dette med at Dylan skal få Nobelprisen i litteratur”. Er det i dette spennet vi også finner bergenserne i Datarock? Kanskje er nettopp parhestene Entreprenørskap og Referanseteft hemmeligheten bak det treningsdresskledde bandets suksess: De har skjønt verdien av å bygge en pakke. Et konsept rundt musikken. Det er tross alt ikke alle band forunt å holde seg med egen ideolog, men i Datarocks åndsentreprenør Fredrik Saroea har Vestlandet kanskje fått sin egen Thomas Seltzer. Det Turboneger har gjort for Oslo, denim og raketter, er kanskje Datarock i ferd med å gjøre for Bergen, treningsdresser og solbriller. Etter at Datarock slapp sitt debutalbum i 2005, har i alle fall bandet fått en formidabel eksponering i Apples nye Ipod-lansering, flere av Coca-Colas verdensomspennende reklamekampanjer, og i FIFA- NHL- og NBA-serien til spillprodusenten EA. Og da har verden ennå ikke tatt høyde for at den nye plata Red – som ifølge bandet er ”det beste som er skjedd menneskeheten siden Commodore 64” – slippes i juni. For å forsøke å forstå ideen bak Datarock tok Natt&Dag turen til musikkvideoinnspillingen av singelen ”Give It Up”. Siden teksten handler om hvordan man klarer seg i storbyjungelen, havnet vi i Bergens beste forsøk på å imitere et slags nedtagget åttitalls-Brooklyn: Et nedlagt jernstøperi i en bydel som ingen lenger husker navnet på. To gjenger står over14

5/2009

for hverandre. Stedet er tilgriset med fugleskitt. Et par tusen duer har søkt ly her under de verste vinterstormene. Det er bikkjekaldt, og i kroken ligger en ihjelfrosset fugl. De Snille og De Slemme gjør seg klar til en dance-off. I rødt hjørne: Datarock med røde treningsdrakter. I blått hjørne... ”Øh, vi kaller dem bare The Bad Guys”, forklarer Fredrik Saroea. – Vi er på sett og vis posører. Det er ikke noe 1:1-forhold mellom oss og musikken. Vi er ikke singer-songwritere. Vi har heller vært opptatt av å representere noe. Ja, du skal kunne digge oss på face value, fordi du kan danse til oss. Men vi skal også være noe mer; og noe helt annet. Og dessuten, hvem sier at installasjonskunst ikke kan rocke? Se på DEVO. Ut av en strippeklubb og inn i det som ligner en lurvete bakgård, strener The Bad Guys mens de messer låtas credo: Cause the Strong Shall Thrive/While the Week Will All Perish/Only Those Fit Survive. Gjengoppgjør er darwinisme i praksis. – Det er veldig Talking Heads. Alt vi gjør har en tendens til å bli byrnesque. Det er vår brønn, og vi har aldri prøvd å lure noen. Vi er et tribute-band til tiden mellom 1976 og 1983, en periode jeg mener det er ganske åpenbart at representerer peaken i den menneskelige utvikling. Derfor bruker vi nesten bare utstyr fra før 1983 på den siste plata. – Det handler også litt om å restaurere Toto sitt rykte. Vi ligger jo nydelig nært opptil deres ”Rosanna” her. Om vi i tillegg slenger på Coppola-filmen Rumble Fish (1983) og kult-favoritten The Warriors – 1979-filmen om en skokk rivaliserende gjenger i et lovløst New York – begynner vi å få orden på nøkkelreferansene, forklarer Fredrik. Som alltid er han iført bandets karakteristiske solbriller. – Jeg så et portrettintervju med Fred Olsen og oppdaget til min store glede at han fremde-

les hadde samme briller som Yoko Ono brukte sent på 70-tallet. Det er grunnen.

”HVA ER DET MOTSATTE AV NERDEN? DET MÅ VÆRE FORMEL 1-SJÅFØREN.” I tillegg til at de begge hadde sine formative år på 1980-tallet, er det også noe annet som forbinder Datarock med Oslo-ekvivalenten Turboneger. Nemlig måten de begge tar (Den Slu) Vinnerens parti, mens resten av norsk musikk gjerne legger sin elsk på den edle outsideren. I stedet for det ”autentiske”, har de dyrket det ”utstuderte”: – På 80-tallet var alltid de slemme de rike med de kuleste klærne, mens helten var en fattig outsider. Så da vi skulle ha nye uniformer husker jeg at vi tenkte: Ok, hva er det motsatte av nerden? Jo, det må være Formel 1-sjåføren. Vi bestemte oss for å parafrasere det vinnende røde Formel 1-teamet til Marlboro – som på den tiden vant alt som var – og undersøkte om vi kunne skaffe oss noen av disse røde draktene. Det viste seg å bli i dyreste laget, så vi gikk for en litt billigere variant. Litt mer Beastie Boys enn Schumacher. Men det ble fett likevel. Først hadde vi jo hvite drakter, men det gikk det jo kraftig inflasjon i. Det ble en slags løkete greie for pretensiøse studentband. Det var det siste vi ville være.

”FOR MEG ER WEST SIDE STORY SELVE HOVEDREFERANSEN.” En av fordelene ved den poserende posituren er at man kan gjøre hva som helst og likevel slippe unna med det. Det er tross alt ingen puritanske idealer å ivareta, ikke noe kred-politi å blidgjøre.

Så hva er det neste som skal inkorporeres i Datarock-universet? – Det er mange som sikkert synes det høres litt fjernt ut. At universene våre krasjer om vi skulle rote oss borti musikal-sjangeren, men for meg er West Side Story selve hovedreferansen. Og da tenker jeg på ’61-årgangen. Den filmen har alt. Det gjelder å hele tiden utvide repertoaret, mener Saroea. Ekspander eller dø. – Dessuten er vi blitt litt et monster som lever på egenhånd. Datarock er jo mye større enn oss. Det ruller og går, og det er ingen som lenger har full kontroll. I hvert fall ikke jeg. Saroea tar seg til hodet. Til musikkvideoinnspillingen har han fått montert en bæremeis av en sveis på hodet. En Grease-frisyre gone wrong: – Jeg begynner å lure på om dette var en tabbe. Du er den tredje som sier jeg har en geisha-greie gående. Og det er jo ikke helt der vi vil være… Datarocks Red slippes 8.juni. Fredrik Saroea driver i tillegg plateselskapet YAP Records som gir ut artister som Karin Park, Noxagt og John Olav Nilsen & Gjengen. Sistnevnte kan du lese om et annet sted i dette nummeret.

DATAROCK Bergensbandet Datarock gav ut debuten Datarock, Datarock i 2005, og ble nominert til Spellemannspris og Alarmpris. ”Computer Camp Love” var med på lista over de hundre beste låtene i Rolling Stone i 2007. Kjernemedlemmer: Fredrik Saroea, Kjetil Møster, Thomas Santuna Larsen, Tarej Strøm.


Sjekk saldoen på SMS! Nå kan du raskt og enkelt få saldo direkte på mobilen uansett hvor du er. Du sender bare SALDO til 03800 og du får svar med det samme. Er det ikke nok penger, kan du også overføre mellom egne kontoer på SMS. For å ta i bruk SMS-tjenestene registrerer du deg i nettbanken. Med Postbanken Leve får du rimeligere SMS-tjenester og slipper gebyr for varekjøp og betaling i nettbank.

Gå inn på dagligbank.no og prøv våre tjenester.

Postbanken – en del av DnB NOR Bank ASA


LOVLØS

TEKST MATHIAS RØDAHL FOTO ANTON SOGGIU

Plateaktuelle Lars Vaular er kritisk til den etablerte musikkbransjen og møter Natt&Dag til intervju blant gjøglere og løsbikkjer i Sofienbergparken. Likevel ser han ikke på seg selv som en hip hop-raddis. LARS VAULAR Rapper fra Åsane, utenfor Bergen. Tidligere medlem av gruppa ”Tiern og Lars”, som i 2006 gav utalbumet ”Kulturclash”. I 2007 gav han ut solo-debuten ”La Hat”. Var blant finalistene under kåringen av Årets Urørt i 2009, og deltok i februar på by:Larm i Oslo.

Du tar ofte til orde mot markedskreftene som setter profitt foran kunsten. Tror du det er slik at den beste musikken lages av artister som ikke ser seg avhengige av å tjene penger på den? – Det er jo alltid en diskusjon om de beste kunstnerne må være sultne, men det er noen som greier det og noen som ikke greier det. I utgangspunktet er det jo helt klart bedre å tenke at man skal lage noe som tilfører et eller annet, enn at man vil lage noe som skal bli populært, eller som allerede er populært. Jeg føler det er mye smiing mens jernet er varmt i norsk hiphop om dagen. Tror du noensinne at du kan havne i den tankegangen hvis du for eksempel får en singel som fungerer jævlig bra? – Jeg tror jeg er veldig bevisst på å ikke gjøre det. At for å fortsette å bygge på det gode jeg har, så må jeg utvikle meg, og det er en ambisjon jeg har. Jeg må gjøre noe nytt. Gjøre noe bra, som ikke er avhengig av hva jeg har gjort før, eller hva de andre gjør for tiden. Blir du noensinne redd for å bli satt litt i raddisbåsen når du driver og snakker opp mot det etablerte? – Hehe, ja kanskje. Men, jeg vet’a faen. Jeg er jo ikke noen raddis liksom. Absolutt ikke. Ikke at det er et skjellsord, men jeg ville ikke ha kalt meg det, selv om jeg jo har en litt ukonvensjonell tankegang… På hvilken måte da? – Nei, jeg er jo egentlig ikke 100% enig med så veldig mange, merker jeg. For å sette det inn i sammenhengen, så kunne jeg for eksempel aldri kalt meg selv en raddis siden jeg er uenig i jævlig mye av de tingene de mener, men samtidig har jeg det samme opprøret mot en del ting. Jeg er bare en fritenker. Men jeg har tenkt litt på det, for eksempel etter den runden om Piratebay-kommentarene mine. Folk skrev ”han vil jo ikke tjene penger” osv. 16

5/2009

Det er morsomt å se hva som blir dratt ut av et eller annet intervju. Men det kan jeg jo ikke styre selv, så det er vel ikke så mye å tenke på. Jeg prøver å vise folk at jeg har mine egne meninger, og at de kan være rette eller gale. Så det er ikke sånn at du begynner å modifisere uttalelsene dine fordi du vet at folk kommer til å feiltolke deg? – Nei, det kan jeg heller ikke gjøre. Da går jo brodden vekk. Det virker som om mange norske veteranrappere forlater hiphop for å prøve seg på andre sjangre. Hva føler du om det? – Det er en blandet erfaring. Artister er jo forskjellige. Det er noen som gjør det bra, og så er det noen som ikke får det til like bra. Samtidig synes jeg det er fint å se at artister er musikere som forsøker å uttrykke noe. Jeg liker at man kan ha bred rekkevidde. Det er jo bare fett. Men det er også behov for noen som gjør straight up, kompromissløs rap, og det er noe jeg har lyst til å gjøre. Men jeg har jo også mye sprikende tanker, og er alltid hypp på å rendyrke følelsen og stemningen i en låt uansett hvilken vei den går. Men er det en fare at folk går lei hiphop, eller føler at det er en for barnslig sjanger å drive med når de blir eldre? Vi har jo eksempler på norske artister som har sagt at de har vokst fra hiphop… – Jeg kommer aldri til å vokse fra hiphop. Den motivasjonen synes jeg i så fall er feil. Eller, i alle fall for meg. Men jeg synes at det er litt feil fokus og motivasjon å lage annen musikk for å ta avstand fra rappen. Jeg kan forstå at folk synes mye av det blir barnslig, men for meg blir det da viktig å ta vare på de kule tingene. Det jeg liker ved hiphop. Det er jo også veldig vanskelig å leve av rap i Norge... – Ja, jeg merker jo at appealen min åpner seg helt crazy opp når jeg spiller med et band. Da kan alle mulige musikkinteresserte komme og digge det, i stedet for at det er en statisk konsert med bare CD-spiller. Jeg føler at det er min måte å åpne opp til et bredere publikum, uten at jeg beveger meg utenfor det jeg driver med. Men kan det også være litt tosidig? Du åpner opp for andre, men samtidig er det jo veldig få hiphop-folk som setter pris på liveband på rapkonserter. – Ja, trikset er jo å gjøre det bra nok. Det kan ikke være noe sånt rocke-rapshow. Det er

jo noe jeg har slitt litt med å prøve å få til. Og vi er jo jævlig ferske også, men det er absolutt dager da jeg tenker litt på det der. For eksempel når Jay-Z kommer til Hove og spiller konsert, og så tør han ikke spille på det han virkelig er, og gjør det om til rocke-rap. Det er jo ikke så kult. Du har uttalt deg kritisk om Erik og Kriss ved et par anledninger, var det tilfeldig at nettopp de ble nevnt? – Ja, i intervjuet jeg gjorde med Kingsize var det i alle fall en tilfeldighet. Det var jo bare en bisetning som ble litt misforstått. Og det var ganske tilfeldig at jeg nevnte navnet deres i den Piratebay-saken til 730.no. Det var egentlig bare fordi jeg leste meg opp på hvem det var som jublet for dommen. Og det er jo også en avisframstilling…at de ”jublet”, så det var kanskje litt drøyt av meg å si at de jublet for det. Men det var jo de og Bettan, liksom. Jeg fant noen som jeg syntes var corny og som kunne ”fit the bill”. Derfor sitter vi to og prater om det nå, og da har jeg en anledning til å si at bransjen må tilpasse seg. Jeg mener at den dommen ikke har så jævlig mye å si. De er for seint ute, men så vil de liksom ikke føle at de ikke har gjort noe. Det de burde gjøre er å få det til å fungere, i stedet for å lage pes for noen folk som egentlig ikke gjør så jævlig mye verre ting enn det andre gjør. Hvorfor går de ikke etter de store selskapene?

”DE ER JO SIKKERT JÆVLA GREIE FOLK OG SÅNT, OG JEG HAR JO IKKE NOE I MOT DEM, MEN DE ER BARE DE DER MED CAPSENE SOM ER JÆVLA CORNY OG ER PÅ TV OG LAGER DÅRLIG RAPMUSIKK” Har du noen som helst forståelse for at artister som Erik og Kriss mener det de gjør? Tror du at du hadde brydd deg mer hvis du solgte 25.000 skiver og det faktisk lå seriøse penger i musikken? – (Lang tenkepause) …Nei. Eller, jeg hadde brydd meg. Men jeg hadde jo også sett verdien av det, og sett at jeg ikke kunne gjøre noe med det uten å tilpasse meg utviklingen. Og det er det som er poenget. Jeg er jo ikke her for å kalle folk for idioter. Poenget er bare å få folk til å snakke om det og skjønne at det er

noe de bare må akseptere. Det er som i gamledager da folk startet opp trykkerier, og kirken ville stanse dem fordi de ville ha enerett på det skrevne ordet. Og de her folka som har tjent penger de siste årene, de vil ikke slutte å tjene penger, og de har ikke forstått at den teknologiske utviklingen er større enn dem selv. At dette krever helt andre løsninger enn å drive og straffe folk. Så det er altså ikke Erik & Kriss du har noe problem med? – For meg er de bare de to karene med capsene. Haha… – Men seriøst liksom. De er jo sikkert jævla greie folk og sånt, og jeg har jo ikke noe i mot dem, men de er bare de der med capsene som er jævla corny og er på TV og lager dårlig rapmusikk. Men det var aldri noe bevisst angrep på dem? – Neei, egentlig ikke, men de står jo jævlig lagelig til for hogst. Man kan se på dem som enkle offer. Men poenget var jo å få fram at dette (Piratebay-dommen) kanskje ikke var så mye å juble for, uansett om de (Erik og Kriss) gjorde det eller ikke. Hva synes du er det kjipeste med hiphop slik det er i dag? – Det er at det har blitt til en ting der du må passe inn i et format, i motsetning til noe som utfordrer. At det er en karrieremulighet, i alle fall i USA. At det er for få artister og for mange hustlers. Er det en utvikling som i det hele tatt er mulig å snu? – Det er i så fall noe jeg og andre artister som meg må sørge for. Å vise at du kan være deg selv, vise at du må ha noe originalt og eget å by på. Uansett hva det er. Ikke gjør det for å gjøre det, ikke gjør det for å komme i et blad. Så den genuine kjærligheten for musikk er ikke helt tapt enda? – Det er et mangel og behov, men den lever i alle fall jævlig sterkt i meg! Lars Vaular slapp andrealbumet D’e Glede i april, og er snart aktuell på TV-skjermen din med musikkvideoen til låta “Solbriller På”. Dessuten kan bergenseren og bandet hans sjekkes ut i levende live på blant annet årets Hovefestival.


YOUR MUSIC PLAYER IS RINGING

1,-

m/djuice complete Minste totalpris 12 mnd. 1.749,-

799,-

m/djuice complete Minste totalpris 12 mnd. 2.547,-

Nokia 5220 XpressMusic + WeSC bongo headset Favorittmusikken laster du ned fra Nokia Music Store music.nokia.no

Vi tar forbehold om utsolgtsituasjoner, og prisendringer.

Nokia 5800 XpressMusic


ALMOST FAMOUS Noen kaller ham «den nye bergensbølgen», andre mener han bare er den nye bergensbøllen. Det er nå John Olav Nilsen og gjengen hans skal vise hva de er gode for. JOHN OLAV NILSEN&GJENGEN Rockeband fra Loddefjord utenfor Bergen. Består av John Olav Nilsen (vokal), Einar Vågenes (gitar) Andrew Amorim trommer Lars Eriksen (gitar), Daniel Maranon (perkusjon), Tim Bjerke (bass) og Alastair Guilfoyle (keyboard/synth) Bandet ble i 2008 Ukens Urørt på NRK P3, og var også blant finalistene under kåringen av Årets Urørt i 2009. Bandet endte på 3.plass i finalen. I februar 2009 deltok John Olav Nilsen & Gjengen på by:Larm i Oslo.

Et knippe magiske låtskisser. Et frynsete rykte som går langt forut for bandet selv. Livesett som nesten ramler sammen i all sin praktfulle uvørenhet. En vokalist som ifølge seg selv aldri kommer til å bli lykkelig, og er redd for å ødelegge sitt eget band. Slutten på begynnelsen, eller begynnelsen på slutten? Det er uvisst. Men at John Olav Nilsen & Gjengen kommer til å sette spor etter seg på en eller annen måte, er nesten hevet over enhver tvil. – For to år siden var alt jeg gjorde å drikke opp alle pengene mine, uten å gjøre en dritt. Og selv om jeg hadde det dødskjipt, hadde jeg det i alle fall enklere enn nå. John Olav Nilsen sukker. Foroverlent på en bedriten uteservering i Bergen i duskregn har han røyka nærmere tretti av mine sigg på en time. Det er nesten umulig å høre hva han sier. En halsbetennelse, blandet med tilsynelatende kledelig sjenanse gjør nemlig at han prater overdrevent lavt. Riktignok i store ord, men fortsatt hviskende stille. Nesten beklemt. – Jeg hadde jo ingen av de bekymringene her to år tilbake. Jeg hadde andre ting som plaget meg, men de var liksom mer håndterlige. Han ser ned i bordplata igjen. Drar en tatovert hånd gjennom håret. Holder seg fast i en halvliter. – Det er rart, men... For to år siden fikk jeg ikke komme inn på Garage engang på grunn av ryktet mitt, eller hva faen det var. Nå derimot, står det et fullt Garage for å se meg spille. Et skeivt smil – Det er sært. Noen ganger er man heldig nok til å få se konturene av noe stort bli bygget foran øynene sine. Som når en fotballspiller debuterer med scoring. Eller en bokdebutant som offentlig går i strupen på de blaserte, middelaldrende kollegaene sine. Eller når et band fra drabantbyen Loddefjord utenfor Bergen uten en dritt å vise til ser ut til å lage vei i vellinga. I front – noe så sjeldent her til lands som en frontfigur med en tilsynelatende iboende trang til å lage faenskap og iscenesette seg selv ut til fingerspissene. En Urørt-finale. Tre by:Larmkonserter. Fem låter på en Myspace-side. Det var alt som skulle til før Håkan Hellstrøm-sammenlikningene begynte å rulle i norsk presse. Og plutselig er John Olav Nilsen nær det livet 18

5/2009

han tidligere bare hadde drømt om. – Jeg skjønner jo veldig godt at vi blir sammenliknet fordi jeg uttrykker meg på mitt eget språk, og samtidig spiller – i alle fall til en viss grad – tilgjengelig popmusikk. Men musikken er samtidig forskjellig fra den greien der. Den er veldig mye hardere, veldig mye mindre tight. Vi begynte for bare to år siden, uten at noen av oss hadde spilt noe før. Jeg hadde spilt gitar et års tid, men bortsett fra det begynte alle sammen fra null. Gitaristene hadde spilt litt da de var yngre, men for oss andre er det fortsatt en del kamp med instrumentene. Hvordan kommer man til den beslutninga at man skal starte et band, hvor ingen kan spille når man er 25 år? – For min del var det sånn at jeg hadde laget en del sanger. Og spilt de inn ved hjelp av en datamaskin og lagt på gitar etterpå. Men det ble veldig tomt, ikkesant? Så da var det naturlig å spørre vennegjengen min om hjelp. For vennegjengen min har alltid vært veldig opptatte av musikk, alltid diskutert musikk og alltid villet bli rockestjerner. Hvem vil vel ikke det, liksom? Vennegjengen kommer fra den beryktede drabantbyen Loddefjord utenfor Bergen. Store blokker. Lite å gjøre. Da levekårsundersøkelsen fra Bergen ble publisert tidligere i år, havnet Loddefjord helt sist med god margin opp til neste bydel. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, kommer noen av årets mest omtalte band derfra. Både Fjorden Baby!, John Olav Nilsen & Gjengen og Lars Vaular, var med i årets Urørt-finale og er spådd en lysende fremtid. Men spør du folk fra den andre siden av Bergen om å beskrive drabantbyen, er sannsynligheten stor for at du støter på en vits som lyder omtrent som følger: «Hva skjer hvis du slipper en atombombe over Pakistan? Ingenting. Alle pakistanere er nemlig bosatt i Loddefjord.» Noen kommer til å nevne ran. Noen vil påpeke de narkomane. Og er du så heldig å spørre en pedagog vil du bli henvist til «Loddefjordrapporten» – en rapport som omhandler unge med lærevansker. Der trekkes Loddefjord fram som eksempel fordi andelen unge med ADHD var så høy der på åttitallet. – Det var ikke mye å ta seg til for en ung mann, og sånn ble det slik at vi fant ut at vi var musikkinteresserte. De av oss som begynte å spille da de var femten, de spiller jo i FjordenBaby!, mens de andre som begynte å spille senere, de spiller med meg. Guttene i FjordenBaby! har et helt annet talent i bunn. John Olav smiler. Titter opp i taket. – Jeg husker de musikktimene der. Girson (sidekicken til rapperen Lars Vaular, journ. anm) sang og alle guttene spilte, og hva gjorde jeg? Jeg gikk rundt og køddet og spilte på to pinner, liksom. Jeg tenkte nok at jeg heller skulle bli fotballproff enn musiker. Bare det å spille musikk…for fire-fem år siden, når jeg så folk som spilte et instrument tenkte jeg «hvordan i helvete klarer de det?». Men det er jo få band som greier å stable noe såpass stort på beina i løpet av to år? – Ja, uten tvil. Nå merker jeg at blant an-

dre band som vi tidligere varmet opp for eller har delt lokaler med eller et eller annet, så er det mye bitterhet. Når de sier «ser det går bra med dere», så er det med en undertone som viser at de mener at det ikke er rettferdig, og at de burde hatt sjansen fordi de er mye flinkere til å spille instrumenter eller noe. Men i Loddefjord har folk bare vært stolte, tror jeg. For det har aldri kommet noe ut derfra. Jeg hadde trodd folkene fra bydelen skulle være de første til å si «se på deg, tror du er rockestjerne», liksom. Men det har vært helt kult. Men skjønner du greia? At dere ikke er flinke, og derfor... – Jeg er veldig glad i musikk, men jeg hører svært sjeldent på norsk musikk. Og det tror jeg er mye fordi folk prioriterer å være flinke. De har sittet hjemme ti år og øvd, framfor at de faktisk har noe å si. Alle kan lære seg å spille, men har du noe å si? Klarer du å formidle en følelse? Hvorfor er det kult å være verdens beste på gitar, liksom? Men hva hører du på, da? Hva funker? Hva har den følelsen du er ute etter? – Nils Bech liker jeg veldig godt! Han er det eneste jeg fikk med meg under by:Larm, og han var den eneste jeg sjekket ut etterpå. Han minnet meg på en eller annen måte om Morrissey, som er av mine store helter. Jeg vet ikke helt hva det var, men... Bortsett fra det er Glasvegas ett av de få bandene jeg har hørt de siste årene som virkelig sugde meg inn i greien deres. Morrissey og Glasvegas. Du går for arbeiderklassebandene? – Ja, ikkesant? Den beste musikken kommer jo fra de som er den tapende delen i den kampen. Fra ting utenfor? – Ja, men da man var sytten år, så valgte man jo å være utenfor. Men vi velger ikke å være utenfor. Det bare er sånn, vi bare er en litt annen type mennesker, liksom. Jeg vil formidle mine egne problemer. Lette min egen sjel. Folk sier til meg at de kjenner seg igjen, men jeg skriver egentlig bare om helt spesifikke, konkrete problemer fra mitt levde liv.

”ALT HANDLER JO OM KVINNER. FOR OSS ALLE.” Som handler om kvinner? – Ja. Det handler jo om kvinner. Alt handler jo om kvinner. For oss alle. Men får bandet lov til å bidra med tekstene? – Bandet er en viktig del av musikken, men ingen får lov å sette spørsmålstegn ved tekstene. Det er det bare å glemme. Hadde det blitt for sårt? – Ja. Uten tvil. Jeg hadde ikke taklet eller godtatt det. Dette er mine venner, og de lar meg gjøre det her. Jeg setter ingen spørsmålstegn ved livene de lever, og de... de må la meg få leve og uttrykke mitt liv. Musikalsk så kan vi alle bryte inn og si «nei, det her funker ikke», der er vi demokratiske og har full frihet. Vi vet hvor vi skal, og alle bidrar og krangler og

... det skjer ting som driver det framover. Men tekstene er mine og bare mine. Jeg henger meg ikke opp i detaljer. Det gjør ingenting om bassisten spiller to toner feil et par ganger, så lenge resten er spilt som om han mener det. Sånn sett er jeg lett å ha med å gjøre. Men jeg er kompromissløs på følelsen. Det er navnet mitt og livet mitt som står på spill her. For du føler det er ditt navn som står på spill? – Ja. Vi heter jo John Olav Nilsen & Gjengen. Det er min skive, og det er viktig å fange førsteskiven nå. Jeg har brukt hele livet på den. For selv om jeg ikke har drevet med musikk hele livet, har jeg brukt hele livet på å lage den. Selv om det er hele bandet sin skive, selvsagt. Dere beskrives gjerne som skjøre. At dere musikalsk halter såpass at man aldri helt vet hva som skal skje... – Det er fordi vi ikke er særlig flinke ennå. Men det er også sånn livet mitt er. Jeg har aldri hatt noen trygghet, jeg har aldri hatt noe i livet mitt som har fått meg til å føle meg noe annet enn skjør. Det er sånn vi lever. Duskregnet treffer plasttaket over oss. Jeg har kjøpt et par runder til og akkurat spurt om han og bandet er så ille som ryktene skal ha det til. For John Olav Nilsen & Gjengen har allerede fått en del spalteplass. Fortrinnsvis for en episode i Trondheim under Urørt-finalen, der de visstnok hadde laget et helvete for arrangørene som advarte alle landets spillesteder mot å booke bandet igjen. Ifølge folk med god kjennskap til utelivet i Bergen har Nilsen vært utestengt fra omtrent alle utesteder i Bergen og generelt vært beryktet for sin oppførsel. Kort oppsummert er det en god del mennesker som anser John Olav Nilsen & Gjengen for å være en jævla vanskelig gjeng å ha med å gjøre. – Jeg er usikker på den greien der. Hvor mye jeg skal si om de tingene… Men det jeg kan si er at jeg møtte alle kameratene mine den morgen hele den Trondheims-greien traff, og var positiv. Alle var positive og fornøyde med gig-en vi gjorde. Og vi er en negativ gjeng i utgangspunktet, men alle var i godt humør. Fram til vi åpnet avisene, altså. Noen hadde fått for seg... jeg vet ikke om folk var provosert over at vi var en stor vennegjeng som tok seg til rette og hadde det jævlig gøy, eller hva det var, men ting ble blåst helt ut av proporsjoner. Men når man hører historiene om dere... – Jo, men hør da. Overskriften besto liksom av «narkovold». Det er jo en del av hverdagen til mange unge folk som går ut. Går du ut på byen så har du jo sett en fyr ta dop eller få juling. Og jeg har såpass ærlige tekster også. Så derfor ble vi kanskje ekstra skyldige. Jeg driter i greia, men familien min skjønner ikke hvordan pressen fungerer. Min farfar hadde tre barnebarn i Urørt-finalen, og han tar jo det som står i avisen for å være god fisk. For han var ikke det særlig moro. – Vi hadde jobbet hardt for noe, også følte vi at alt bare ble ødelagt uten grunn. Det var en hard morgen, og det tok litt tid, men så skjønte jeg etter hvert at det jo bare var ett en


TEKST ANDREAS ØVERLAND FOTO RUNE BENDIKSEN 5/2009

19


kelt menneske som ikke skjønte hva det gikk i, som uttalte seg.

”DET KAN HENDE VI GÅR TILBAKE TIL LIVENE VI KOM FRA” Hvordan blir det å dra på turne etter sånne ting? – Jeg tror det blir greit dersom alle vet hva de går til. Det blir spennende, for å være litt positiv. Det er jo vanskelig at bandet også er vennene mine, jeg ser for meg at det kan bli vanskelig å ha en profesjonalitet. Det kan bli vanskelig. Jeg tror vi skal klare det, men ingen av oss er særlig konfliktsky, for å si det sånn. Samtidig føles det jævlig deilig. For første gang i hele livet mitt gjør jeg noe jeg har drømt om. Jeg tror alle har drømt om å være rockestjerner en gang. Men det er jo skremmende også. Det kan jo hende det ikke kommer flere skiver. Det kan hende den her ikke kommer en gang. Kan det skje? At de blir de seks Myspacelåtene og et par gigs? – Ja. Det kan godt skje. Hvis ikke jeg er fornøyd, så er jeg ikke fornøyd. Hvis ikke vi er fornøyde så kan det godt hende vi bare går tilbake til de livene vi kom fra. At det her ikke ble noe mer... Du har bygget opp et band du har valgt å kalle opp etter deg selv, hvor du har mer eller mindre full kreativ kontroll. Hele livet ditt handler jo kun om deg... – Og bandet mitt, ja. Men mest meg. Tenker du noengang at du er egoistisk? – Ja. Det jeg føler er viktig, det føler jeg er viktig. Det er så mange ting som er viktig for meg. Jeg kan jo ikke ha kjæreste for eksempel, det går ikke. Fordi jeg ikke går på akkord med

meg selv. Det er vanskelig med bandet også… Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne få en solo, eller en ... ja. Et eller annet sånt. Men hva skjer den dagen de blir for flinke? Kommer ikke gitaristen til et punkt hvor han ikke vil være «han i gjengen», og nekter å gjøre som du sier? – Nei. Jeg er ikke redd for det. Gitaristen er superflink og egentlig alt for god for dette bandet. Men han vet hva bandet heter. Han vet hva jeg vil ha og hvor vi skal hen. Den dagen det ikke funker lenger og han vil gjøre noe annet, eller hvem som helst av de andre, for den saks skyld, så er det greit. Men ser du poenget? – Jeg ser jo at det er vanskelig. Jeg ser at det kan komme til å bli et fremtidig problem, hvis noen i bandet får et like stort ego som meg. En dag så er kanskje bandet for bra til å bare være «gjengen», liksom. At de blir så bra at de vil presse gjennom sine ting. Men samtidig ... kanskje ikke. Det kan jo hende jeg blir en bedre leder med åra også, og at alle blir flinkere til å være bandmedlemmer. Men jeg ser jo poenget. Kanskje jeg kan lage låter som lar de andre jamme og gjøre det de vil. Vi jammer jo aldri. – Men noen ganger er det jo vanskelig å skjønne hvorfor avisene bare trykker bilde av meg, for eksempel. Eller hvorfor det bare er jeg som gjør intervjuer. Vi har diskutert det, og den dagen journalister spør om tekniske aspekter så er det jo naturlig å spørre gitaristen, men når det handler om uttrykket, handler om tekstene så må jeg ta det. Og det er naturlig at jeg gjør det. Debutskiva, som er lisensiert ut til VME, er rett rundt hjørnet. Bandet har fått bergenslegenden Mikal Telle – som ifølge Nilsen «bare dukket opp en dag, jeg vet ikke engang om

han liker musikken vår, men jeg tror han så at disse guttene her, de kan komme et sted» – til å trekke i trådene. Festivalene er booka inn. PR-kampanjen er satt i gang. Og likevel har Nilsen dette bedrøvelige, usikre blikket som aldri møter mitt, og en svak skjelving over hendene. Er det ikke dette her han har drømt om? – Av og til ligger jeg hjemme og tenker… kanskje… Men i det miljøet jeg lever i, så tillates det ikke at man kan dagdrømme om ting. Han ser rundt seg. – Når skiven er klar og det er et fundament der, da kanskje jeg kan begynne å tenke på det. Men enn så lenge så er jeg der jeg er. Det siste halvåret har jo vært galskap i forhold til hvor lite vi har gjort.

”FØR JEG FIKK DEN ØYA-GIG’EN HADDE DET ALLTID VÆRT EN STOR DRØM Å SPILLE PÅ EN FESTIVAL. MEN DEN DAGEN VI FIKK DEN, SÅ GJORDE DET MEG IKKE LYKKELIGERE. JEG VAR IKKE SPESIELT GLAD.” Vil det gjøre deg lykkelig? Å bli rockestjerne? – Før jeg fikk den Øya-gig’en hadde det alltid vært en stor drøm å spille på en festival. Men den dagen vi fikk den, så gjorde det meg ikke lykkeligere. Jeg var ikke spesielt glad. Jeg var ikke spesielt glad for å bli nominert som årets Urørt, selv om sangen bare er en demo og selv om vi kan mye bedre. Jeg ble ikke spesielt glad for å bli listet på P3, heller. Egentlig er det jo stort, men jeg blir ikke lykkelig. Det skulle jeg faktisk ønske for bandet sin skyld, at

når det kommer gode nyheter så kan jeg være litt sånn «faen, så jævlig bra». Han ene i bandet, som er fra England, er flink til å fortelle meg at «det her er faktisk ganske stort». Jeg jobber jo med å sette pris på det. Jeg jobber jo med å bli en mer positiv fyr, men...

”NOEN GANGER SKULLE JEG ØNSKE JEG ALDRI HADDE SMAKT PÅ DET LIVET HER” Du høres umiddelbart ganske vanskelig ut å jobbe med, i og med at du aldri blir tilfreds? – Det er et av mine større problemer. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg aldri hadde smakt på det livet her. At jeg som sekstiåring kunne være fornøyd med å ha jobbet hele livet. Ha en leilighet. Et barn. Et eller annet sånt. Nå tror jeg aldri jeg kan bli lykkelig, men må jage drømmen. Jeg tror at hvis jeg en dag blir fornøyd, og det er ikke meningen å være pretensiøs; den dagen jeg er lykkelig tror jeg at jeg vil begynne å lage dårlig musikk. Men kan det hende du en dag tenker «Fuck det. Det her gjør meg ikke lykkelig», og bare driter i hele greia? – Det er litt det jeg tenker med den skiven her nå. Hvis ikke den er bra, så fuck it. For min del kan jeg sitte og spille her og nå, uten noe mer, og gjøre det jeg vil gjøre. Det er i de øyeblikkene jeg er hundre prosent til stede. Ellers er jeg ikke det. Jeg er jo faen ikke kynisk nok til å late som at jeg setter pris på ... Han biter seg i leppa. – Altså. Jeg hadde i alle fall trodd at man skulle bli litt lykkeligere av å gjøre det man hadde ønsket hele livet, men... Jeg ser ikke ut til å klare det.

www.kollektivet.no

Looking for a good time? Abonner på Kollektivet. 13 nummer for bare kr 375,-. SMS kode SFKND til 2424 (kr 3,-) 20

5/2009


D.I.WHY? Så du er av de som vil starte band? Høre crowden rope navnet ditt foran scenen? Høre jentene gurgle det backstage? Det er da ingen sak! Å samle et par kompiser eller venninner for å slå på noen instrumenter er da ingen utfordring for noen. Utfordringa ligger nemlig ikke i hvordan du skal spille, men hvordan du skal se ut. Alle vet at image er alt. Uten image er du faktisk verdiløs. Hva hadde vel Mötley Crue vært uten håret? Og hvor mye mer kunne vel ikke Dire Straits ha pult dersom de bare hadde jobba litt mer bevisst med det visuelle og estetiske? Nemlig.

Fotograf: Jeton Kacaniku Art Direction: Andreas Tylden / Christian Forsberg Sminke: Miriam Robstad / Ingvild Rydland Hår: Ann-Christin Nilsen (Adam og Eva) Hårassistenter: Anne Lise Dahle / Oddmund Holme Olsen / Helle Karlsdatter (Adam og Eva)

22

5/2009


OLE A Sko – Nike Air Force 1 (999,-) Grim Shorts – Carhart Western Bermuda (699,-) Grim Tee – PA Dino (399,-) Grim Genser – PA Enrico (849,-) Grim

JONATHAN Sko – Reebok Classic (899,-) Grim Jeans – Carhart Western Pant (799,-) Grim Tee – Fred Perry Polo (699,-) Grim Jakke – Panu Windbreaker (899,-) Grim Cap – Stussy Ballcap (499,-) Grim

CARLA Sko – Adidas ZX 700 (899,-) Grim Tights – PA Donna (499,-) Grim Jakke – PA Wind (1199,-) Grim

FRØYDIS Sko – Nike Blazer (999,-) Grim Bukse – Lee Macky (799,-) Grim Tee – Nike (399,-) Grim Genser – PA Deni (999,-) Grim Shades – Trainerspotter

Bandavn: NanoKids Album: Cava, Peanuts and Us (CPU) Singel: ”Touch My Playlist” Plateselskap: Urban Lights Ent. Speed Dial: Tar ikke telefonen: Jørgen Johansen, Merethe La Verdi, Fredrik Saroea, Silje Larsen Borgan. Anmelderne mener: ”…En vond eim av 2006 ligger over hele Cava Peanuts and Us. Sjeldent, om noengang har et band prøvd så hardt og mislyktes så fullstendig... Tekster så banale at det vrir seg i sjelen, synther så usexy at Vamp virker erotisk, et sound så utdatert at Timberland anno 2006 høres ut som populærmusikkens redning. Styr unna, for guds skyld”. På rideren: Bredbånd, Mac-høyttalere, peanøtter, en kasse Red Bull, rikelig med kondomer, 4 rosa håndkler, en stor pose med Smash, tallerken med grønnsaker.

5/2009

23


Hvordan har du det -egentlig?

Vi er her. Alltid.

Skriv en sos-melding via www.kirkens-sos.no, eller ring 815 33 300 hvis du trenger noen ĂĽ snakke med.

Kirkens SOS er en krisetjeneste, tilgjengelig 24 timer i døgnet. Du kan vÌre anonym.


CARLA Sko – Vintage (295,-) Trabant Skjørt – Whyred (1300,-) Rubber Soul Tanktop – Cheap Monday (150,-) Rubber Soul Genser – Dagmar (649,-) Rubber Soul

OLE A Sko – Beatwear Vintage Bukse – Smartandclean (795,-) Trabant Belte – Vintage (100,-) Trabant Tee – Pop (350,-) Trabant

JONATHAN Sko – Fred Perry (590,-) Grim Dress – Beatwear (5000,-) Trabant Skjorte – APC (990,-) Freudian Kicks

FRØYDIS Sko – Vintage (295,-) Trabant Kjole – Vivien (995,-) Trabant

Navn: The Invitation Album: S/T Singel: ”The Invitation b/w Please Say No” Plateselskap: Mecca Speed Dial: Andreas Jacobsen, Øystein Greni, Egon Holstad, Erik Jansen.

THE

INVITATION

Anmelderne mener: ”…Autentisk retro-rama som tar deg tilbake midt i opprøret mellom modsa og rockerne på stranda i Brighton, 1964; En synopse av skranglete Rickenbacker-melodier, beinsolide rockerytmer og sukkersøt flerstemt sang”. På rideren: Buksepresse og skokrem, ro pakker med Gauloises, en flaske Jameson, resept på rohypnol, kanne med skuterbensin, minestronesuppe på boks.

5/2009

25


Navn: Pretentieux! Moi? Album: (Tu es comme) Une Péninsule Singel: ”Nancy, Seine-Saint-Denis” Plateselskap: Blue Steel Records

PRETENTIEUX! MOI?

OLE A Sko – Chronicles of Never (1900,-) Freudian Kicks Bukse – Chronicles of Never (2290,-) Freudian Kicks Tanktop – Odeur Freudian (449,-) Freudian Kicks Jakke – Chronicles of Never (2499,-) Freudian Kicks Solbriller – Corpus (2200,-) Freudian Kicks 26

5/2009

FRØYDIS Sko – Gaspard Yurkievich (3599,-) Freudian Kicks Jumpsuit – Ab-irato (1699,-) Freudian Kicks Kjede – Peter Løchstøer (700,-) Freudian Kicks Briller – Cazal Vintage (2500,-) Freduian Kicks

Speed Dial: Emil Nikolaisen, Behnam Farazollahi, Nils Bech, Charlotte Thorstvedt. Anmelderne mener: ”…Stram jugendinspirert moogbass tildekket av et snøras av plingplong, Klaus Nomipassasjer og aning av sonisk ungdom”. På rideren: En kasse med Bollinger eller to kasser med Cava, fem gram kokain og fem gram amfetamin, 20 valium, fem retter av en anerkjent kjøkkensjef, fire speil - helfigur, ingen henvendelser under oppholdet.

JONATHAN Sko – Chronicles of Never (2299,-) Freudian Kicks Bukse – Anti Sweden (999,-) Rubber Soul Skjorte – APC (990,-) Freudian Kicks Jakke – Daniel Sørensen (2690,-) Rubber Soul

CARLA Sko – Gaspard Yurkievich (1050,-) Freudian Kicks Jumpsuit – Best Behavior (2599,-) Freudian Kicks


OLE A Bukse – Criminal Damage (549,-) Body Map Tee – (299,-) Body Map Belte – Spike (499,-) Bodymap Jakke – Vintage

JONATHAN Bukse – Anti Sweden (999,-) Rubber Soul Tee – Band (299,-) Bodymap Belte – Patron (999,-) Bodymap

FRØYDIS Bukse – Criminal Damage (549,-) Bodymap Belte – Patron (999,-) Bodymap Kjede – Kors (198) Bodymap

CARLA Bukse – Criminal Damage (549,-) Bodymap Tee – Band (299,-) Bodymap Belte – Patron (999,-) Bodymap Jakke – Vintage

Navn: Mephistophilus Album: Nekrokvlt Mehistophilvm Sacrlilvm Singel: ”Below The Dead” Plateselskap: Occult Semen Records Speed Dial: Frode Øien, Torgrim Øyre, Gro Narvestad. Anmelderne mener: ”… Mephistophilus gjør vondt langt inn i øra til det blør, og det er selvsagt en bra ting”. På rideren: Kalvehjerte, seks kasser godt lokalt øl, to flasker rødvin, barberblader, gitarstrenger, fem par svarte sokker uten striper, 5 x 250 g cheeseburgertallerken med ekstra ost tilberedt av en hvit mann, eller á kr 900 buy out.

5/2009

27


Student? STUDENTKONTO

gjør det lettere for deg å handle bøkene akkurat når du trenger dem. Fagbøker er en av våre spesialiteter, samtidig som vi har 50.000 titler av all slags litteratur å velge fra. STUDENTKONTO Kjøp bøkene nå, betal i oktober. Studentkonto oppretter du samtidig som du bestiller bøkene dine og er et eget betalingsalternativ på haugenbok.no AVBETALING Rentefritt og uten pristillegg fra kr 200,– pr. mnd. på kjøp over kr 750,– FAKTURA følger sammen med bøkene – 21 dagers betalingsfrist. Uansett betalingsmåte – ingen pristillegg. Vi gir rabatt på mange norske lærebøker utgitt før 2008. Bøker vi har på lager sendes samme dagen som vi får ordren din. Ordrer fra og med kr 198,– fraktfritt i Norge. På ordrer under kr 198,– er det porto kr 29,– Din bokhandel på nett – haugenbok.no

ILIOS kommunikasjon AS

Haugen Bok • Postboks 175, 6101 Volda • epost@haugenbok.no • Tlf 70 07 45 00

.NO

ÅR!

haugenbok.no

E NB O K

10

T T B U TI K K E E N N

UG A H


TEKST REDAKSJONEN

SPINAL TAP AVDELING NORGE Pøler med magesyre, pikker ute av kontroll og U2 fanget i en kjempesitron. Her er konsertene du i årevis har PRØVD å fortrenge. I lille Norge – dette forlatte landet i nord som ingen egentlig vet hvor er – har vi med tid og stunder fått våre egne band og artister å være stolte av, samtidig som en rekke turnerende utenlandske musikanter har fått øynene opp for våre vakre jenter, hengivne musikknerds og ikke minst vårt pengesterke, billettbetalende publikum. Konsekvensen av dette er naturligvis en større hyppighet av konserter. Men selv om dette må anses som en positiv ting, finnes det selvfølgelig en bakside av medaljen: Konsertene som gir deg lyst til å løpe hjem, legge deg under dyna og aldri, aldri stå opp igjen. I filmen Spinal Tap fra 1984 maktet de tre britiske komikerne Michael McKean (som David St. Hubbins), Christopher Guest (som Nigel Tufnel) og Harry Shearer (som Derek Smalls) å skape harnisk i rockemiljøet ved å grundig parodiere stjernenes pompøse vaner, dårlige ideer og gigantiske ego. Vi har gravd i arkivene og funnet ut at det har skjedd mye rart på scener og i garderober også her til lands. Og med følgende liste under armen burde nylig gjenforente Spinal Tap ha flere gode grunner til å ta turen til hitover for en norsk adapsjon av filmen.

”FOKUSERT PÅ HEADBANGING OG GENERELL GRIMHET MAKTET UTROLIG NOK IKKE VOKALIST HØST Å REGISTRERE AT PIKKEN HANS VAR UTE TIL LUFTING” TAAKE BYR PÅ SINE EDLERE DELER PÅ INFERNOFESTIVALEN På lik linje med Henrik Ibsen, Thor Heyerdahl, a-ha, bindersen og Bjørn Dæhlie, er black metal noe av det vi nordmenn er mest kjent for utenfor landegrensene. En gang i tiden en liten klan spritdrikkende guttunger i Gamlebyen med sans for det okkulte, i dag grunnlag for Hollywood-film, bestselgerbøker og turisme. Ved påsketider inviteres det hvert år til Infernofestival i Oslo. Der møtes svartkledde for å feire destruktivitet og heve ølglassene til rundt regnet en milliard basstrommeslag. Om ikke en av sjangerens viktigste navn, så er bergensbandet Taake en habil aktør i floraen av liksminkede band med sans for knivskarp gitarlyd og dystre fortellinger om frost, fjord og pest. Men lite forsto de flere hundre fremmøtte da Taakes vokalist Høst ga vel mye av seg selv på scenen under Inferno 2003. Var dette en del av showet? Hedonisme på høyt plan? Nei da, vi snakker rett og slett om en revnet bukse og en manglende truse, hvilket resulterte i at det gjennomsnittlig store utstyret til den ellers så mystiske frontfiguren plutselig hang og slang i friluft. Fokusert på headbanging og generell grimhet maktet utrolig nok ikke vokalist Høst å registrere at pikken hans var ute til lufting, men en observant fotograf fanget det ufor-

glemmelige øyeblikket. Taake kunne dermed bivåne bildene gå sin seiersgang på internettforum over hele verden og også i noen av de viktigste metallbladene der ute. HOWL GÅR I ORKESTERGRAVA Oslo-bandet Howl har fått mye oppmerksomhet den siste tiden gjennom radiospilling og sagnomsuste konserter, en hype som på mange måter fikk en dytt under bransjefestivalen by:Larm i februar i fjor. Internasjonale delegater hadde fått beskjed om at Howl var bandet de bare måtte sjekke ut, de største norske selskapene hadde gjort seg klare til budkrig og forventningene hos bandet selv var skyhøye. Så var det altså duket for konsert, og et ganske fullstappa Rockefeller ønsket nå å finne ut om Howl var verdige forhåndsomtalen.

”ET STØNN GIKK IGJENNOM GAMLE TORGGATA BAD I DET FOLK SÅ LUND LIGGE OG KAVE I ORKESTERGRAVA MED NYFORSTUET TÅ” Rytmeseksjonen satte i gang mens den selvsikre vokalisten Simen Lund lurte i kulissene i påvente av det perfekte tidspunktet for å entre scenen. Noen sekunder ut i åpningslåten kom han joggende inn med hendene i været, tydeligvis litt preget av situasjonens alvor. For til publikums overraskelse, og bandmedlemmenes store fortvilelse, maktet han å snuble og falle med hodet først ned i området mellom scenen og publikum. Et stønn gikk igjennom gamle Torggata Bad i det folk så Lund ligge og kave i orkestergrava med nyforstuet tå, bare halvannet minutt inn i konserten. Vokalisten krabbet seg utrolig nok på scenen igjen, og sjokkerende uaffektert av den pinlige situasjonen maktet bandet mot alle odds å spille videre og samtidig sikre seg en platekontrakt med EMI Musics norske direktør Bjørn Rogstad, som var en av de som lo høyest. U2 SITTER FAST I SITRONEN Hvis det er én episode i norsk konserthistorie som er som snytt ut Spinal Tap-filmen, så er det U2s opptreden på Valle Hovin 7. august 1997. Allerede ett av verdens største band, Irlands største eksportartikkel og genierklært siden debutalbumet Boy, maktet grådigheten likevel å ta et solid tak om kvartettens struper rundt lanseringen av deres Popmart-turné. Her skulle det virkelig dras på, og det med en scene bestående av en gigantisk bue (inspirert av McDonald’s-logoen), en 45 meter lang videoskjerm og en ti meter høy discokulesitron. Det bare måtte gå galt. Under sangen ”Lemon” skulle de fire medlemmene nemlig tre ut av den ti meter høye sitronen til brusende jubel fra 40.000 tilskuere. Slik gikk det ikke, og det må ha vært noen forferdelige tanker som gikk igjennom hodene

til de fire musikerne – viden kjent for sitt tunge politiske engasjement og manglende selvinnsikt – innelåst i en gigantisk sitron på en sensommerkveld i Oslo. Trolig en oppvekker for irene som selvfølgelig har fortsatt å lage show av stadionrockformat, bare uten sitrusfruktkonstruksjoner.

”... FØRSTE RAD FIKK GJENNOMGÅ DA DEN USYMPATISKE FRONT FIGUREN SATTE NEVEN I KJEVEN HANS” MIRA CRAIG GÅR I BETONGEN Med fare for å bli saksøkt av den mildt sagt hårsåre norske artisten, er det på tide å gjenfortelle en av den rumperistende jentas mest minneverdige opptredener. I Oslo Spektrum 4. desember 2005 gjorde Mira Craig noe hun alltid vil bli husket for, også utenfor landegrensene. For dette er blitt en Youtube-klassiker: I et inspirert øyeblikk mot slutten av konserten står norskamerikaneren på scenen med sine to dansere, og får et plutselig innfall om å komme nærmere sitt publikum. Stagediving er en aktivitet først og fremst forbeholdt rutinerte hardcore-kids, men Mira Craig ønsket likevel å ta jomfruturen denne kvelden. Uten videre forvarsel kastet hun seg ut fra scenen under avslutningslåten ”Boogeyman”, og for et vakkert syn det var: I løse lufta, flagrende som en tropisk heks og bjeffende som en gal bikkje kunne Mira til sin store forskrekkelse observere at menneskene på første rad vek til siden mens det harde betonggulvet brått åpenbarte seg. Det lett maskuline stønnet hun lirer av seg idet kneskålen knuses, etterfulgt en av kvistete fjortis sin stemmeskifteaktige lættis, gjør episoden til en tjallklassiker av de sjeldne. SPAN-MEDLEMMER SPILLER BASS I PROTEST MOT PLAYBACK PÅ TOPP 20 Noen som husker Span? Rockekokk-bandet med han fyren som nå synger soul? Et sidrumpa Foo Fighters, mente noen, mens andre hyllet bandet som det neste store. Vel, ettertiden har vist at Spans musikk faktisk var ganske så forglemmelig, men enda verre var den ”rocka” fremtoningen deres. For hvem kan vel glemme bandets opptreden på det årlige Topp 20-evenementet på Rådhusplassen i Oslo i juni 2006? Har man sett en Nirvana-dokumentar eller to kan man ikke ha unngått å la seg underholde av Kurt Cobains ironiske playback-versjon av bandets megahit ”Smells Like Teen Spirit” tidlig på 90-tallet. Like fett er det ikke når Bærumsbandet Span altfor mange år senere prøver å gjøre det samme. For i tydelig harnisk over å ”måtte” spille playback tropper de fire medlemmene opp med noe så kontroversielt som bassgitarer –

alle mann! Det var vel ikke mange av de fremmøtte fjortisene som lot seg rive med av Spanmedlemmenes protest, for hva protesterte de egentlig imot? Vel, i ettertid kunne man konstatere at det faktisk var Spans plateselskap Universal som flere uker tidligere hadde tatt avgjørelsen om at bandet skulle spille playback, og det som var ment å være et fuck off til platebransjen ble i stedet en dobbelt så pinlig affære for det nå oppløste bandet. HARDCORE-BANDENE CRO-MAGS OG IN MY EYES GÅR TIL KRIG MOT NORSK PUBLIKUM Det var duket for machofest i Oslo da CroMags inntok Oslo i 2000. Bandet har hatt et verstingrykte helt siden oppstarten i 1982, og de er som legender å regne med sin potente, New York-hyllende testosteron-metallhardcore. På dette tidspunktet var den norske hardcorescenen stor og aktiv, og flere av scenens mer markante skikkelser hadde denne kvelden uniformert seg til tennene og pakket håndkleet i sekken, klare for en svett runde i moshpiten. Det skulle bli en lang kveld for alle fremmøtte, for etter en edruelig runde med Oslobandet Amulet sto det andre supportband for kvelden – In My Eyes, en Boston-kvintett signert på legendariske Revelation Records – på scenen. Forventningene var store, og allerede under åpningslåten flagret det i muskuløse armer. Stemningen var rett og slett upåklagelig. Enn så lenge, for ut av intet stopper vokalist Pete Maher konserten og spør ”Who the fuck threw that beer at me? Who?!”. Ingen av de fremmøtte forsto hva han bablet om, da det som alltid på hardcorekonserter sprutet av svette og vannflasker. Men den ampre vokalisten så sitt snitt til å misforstå den ellers så vennlige situasjonen, og en langhåret person (som ryktes å være forfatter Bård Torgersen) på første rad fikk gjennomgå da den usympatiske frontfiguren satte neven i kjeven hans. Konsertsalen ble bokstavelig talt delt i to mellom de som så seg enige i amerikanernes påstander (folk som mistenkelig nok så ut som bandet selv) og de som synes det var urettferdig å banke opp en forsvarsløs publikummer. In My Eyes, som for øvrig forfektet et rusfritt straightedge-syn på livet, ryktes å ha snortet enorme mengder kokain før de entret scenen denne kvelden, hvilket i så fall forklarer en del. Det ble både knuffing og høylytte diskusjoner helt til Cro-Mags inntok scenen halvtimen senere, og idet deres knallharde hardcore smalt i gang forlot flere lokalet i protest, mens den innerste sirkelen ble igjen og hyllet sine helter. De eneste avbrytelsene underveis sto bandet selv for med sitt evinnelige mas om noen i publikum hadde noe hasj til overs. Det skulle utarte seg, for midtveis i CroMags sin konsert fikk vokalist og bassist Harley Flanagan beskjed om at den kvinnelige merchandise-ansvarlige (som også var kjæres 5/2009

29


tilskuere og en type med kyllingdrakt. ”Magne F, større enn Beatles”, sto det ironisk på et banner. Til og med Trond Giske skjønte at dette ikke var et gunstig sted å bli sett, og han snek seg forsiktig ut av teltet etter et par låter.

ten hans) visstnok hadde blitt antastet. Han stoppet brått konserten, marsjerte som en gorilla gjennom publikum og hoppet opp på merchandise-bordet: ”Who’s fucking with my girl? Anyone here wanna fight me? Bring it on, motherfuckers”, og så videre. Ingen slo til på invitasjonen, og den slitsomme aftenen ble avsluttet med at Panteras vokalist Phil Anselmo (som spilte på Rockefeller samme kveld) kom opp på scenen for å synge med på en av bandets klassikere. Møkk drita og proppfull av diverse medikamenter maktet han, som eneste menneske på John Dee, å ikke huske ett eneste ord av teksten. Ruslende av scenen markerte han en kveld som var parodien farlig nær.

GOLDFRAPP-DIVA FRA HELVETE Goldfrapp har laget en del bra musikk, og det var også en del mennesker som gledet seg til duoens konsert på Hovefestivalen i 2008. Men ikke mange nok, skulle det vise seg. For på den finfine Amfiscenen skulle britene vise hva de var gode for på festivalens avslutningskveld. At vokalist Alison Goldfrapp har blitt en sur gammal kjerring i løpet av sine 43 leveår beviste hun noen minutter før konserten skulle avvikles, da hun gjorde det klinkende klart for festivalledelsen at hun nektet å gå på scenen med mindre det var 5000 mennesker tilstede. Med noen hundre solgte eksemplarer av sistealbumet Seventh Tree og et festivalpublikum først og fremst bestående av unge emokids sa det seg selv at det var umulig å mobilisere tusenvis av fiktive fans, og hun måtte til slutt lutrygget rusle ut på scenen og gjennomføre konserten foran knappe 500 mennesker. Ekstra vanskelig skulle det bli for Goldfrapp da de underveis i konserten ble overdøvet av det sensasjonelle pyroshowet til det svenske metallbandet In Flames, noe hun fra scenekanten meldte at var uakseptabel oppførsel fra festivalens side. Konserten fikk for øvrig særs lunken mottakelse av musikkanmelderne til stede. Skjerpings, divabitch!

AXL ROSE TRENGER FLIPPERSPILL FOR Å GJENNOMFØRE KONSERT. Guns N Roses (slik vi ønsker å huske dem med Slash på gitar og Duff McKagan på bass) var i 1993 innom Oslo for å fremføre sine låter foran et utsolgt Valle Hovin. Suicidal Tendencies var support, og stemningen var upåklagelig denne strålende sommerkvelden. Men det samme kan selvfølgelig ikke sies om stemningen på Guns N Roses sin backstage. Der hadde eksentriske Axl Rose slått seg vrang noen minutter før planlagt scenetid med meldingen ”Jeg føler ikke for å spille i kveld”. Arrangører og plateselskap løp i panikk rundt i området bak scenen for å prøve å unngå en katastrofe, og bandmedlemmene ble spurt om de hadde noen brukbare tips for å få fyren på scenen. ”Han liker å spille flipperspill”, kunne en tydelig oppgitt Slash melde, og en desperat søken etter leketøyene ble iverksatt. En god time etter avtalt spilletid banket en representant for plateselskapet på døren på backstagerommet hans. ”Axl, vi har noen flipperspill her som du kan spille på”. Han kledde på seg, gikk ut og begynte å spille på det første av flipperspillene som var stilt opp i rekke langs trappen mot scenen. Forbløffede publikummere ble etter hvert oppmerksomme på en spillende Axl Rose ved scenekanten, og jubelen som brøt løs injiserte vokalisten med nok energi til endelig å finne det for godt å gjennomføre konserten. Det skal ikke være enkelt. EN ERIGERT KURTIS BLOW TAR FOR SEG BLANT FJORTISJENTENE I 2004 inntok den eldre garde av hip hop-hierarkiet Rockefeller for å feire sin karriere med røtter helt tilbake til sent på 70-tallet. Sugarhill Gang fikk hjelp av blant annet Scorpio fra Grandmaster Flash & The Furious Five, mens den nå kristne Kurtis Blow hadde fått æren av å varme opp publikum. Kurtis Blow-konserten var morsom nok den, med ”The Breaks” som naturlig avslutningsnummer, men det var et par timer senere, under Sugarhill Gangs avslutningslåt – klassikeren ”Rappers Delight” – at det hele ble ordentlig morsomt. Da et tjuetall ungjenter ble invitert opp på scenen, så nemlig Kurtis Blow sitt snitt til å kaste seg inn i moroa. En jente som umulig kan ha vært mer en 17 år gammel svinset bort til den da 44 år gamle rapperen og gned sine unge skinker mot hans velvoksne skritt. Et sjokkert publikum la merke til at det begynte å vokse i hans røde, store joggebukser, og før man visste ordet av det sto spettet til far rett til vers. Jenta oppdaget den erigerte penisen, og smøg seg skrekkslagen vekk fra hans side av scenen. Kurtis Blow tok derimot ikke hintet og fulgte etter jenta, klar for mer. Først da noen av hans gamle svirebrødre ga Kurtis klar beskjed om å pelle seg av scenen, kunne den unge kvinnen slappe av. Hva som skjedde på Rockefellers bakrom i timene etter dette tør vi ikke engang tenke på. Du ser han i bakgrunnen her: http://www.straightup.no/images/stories/ historie_jams_kblow04/thecrew3.jpg DAVID BOWIES KJÆRLIGHET PÅ PINNE På Norwegian Wood, en festival som år etter år inviterer til rockehistorisk mimring, troppet David Bowie opp en sommerdag i 2004 for servere det norske folk musikken som har gjort han til en internasjonal rockestjerne og et udødelig moteikon. I løpet av opptreden ville en publikummer vise sin kjærlighet ved å kaste en kjærlighetpå-pinne til sin store helt. Den norske tilskueren visste tydeligvis ikke at sukkertøyets navn ikke lar seg oversette så lett til engelsk, og i stedet for å ende opp som en sjarmerende gest, boret pinnen seg inn mellom øyet og øyelokket til den aldrende rockestjernen. Forvillet og forbannet begynte briten å 30

5/2009

TAAKE

skjelle ut den anonyme publikummeren: ”You fucking wanker! You little fucker! Å, så du sniker deg vekk i mengden, ditt jævla lille svin. Men jeg skal finne deg!”. At David Bowie allerede hadde nedsatt syn på motsatt øye, og at denne situasjonen i verste fall kunne medført blindhet, taler til Bowies fordel, men resultatet var nok at flere av hans svorne fans ikke lenger hører på hans plater med like stor entusiasme. Bilde her: http://gfx.dagbladet.no/ kultur/2004/06/19/KariBowi2.jpg

slitne kjeften til Doherty, og hans medmusikanter virket like ustø som frontfiguren selv. Som et påkjørt dyr falt han rundt på scenen, tydelig ødelagt av abstinenser, juicekonsentrat og Absolut-vodka. Doherty bidro med snøvling og banning mens bandet prøvde å tyne sin sjøsyke rock ut av høyttalerne. Alt i alt en konsert som kanskje først og fremst vil bli husket for de store mengdene magesyre som ble liggende igjen på scenegulvet.

PETE DOHERTY PÅ ØYA I 2004 ble Pete Dohertys band Babyshambles booket til Øyafestivalen, trolig mer på grunn av den store nyhetsverdien rundt hans utagerende livsstil enn hans til da lite sagnomsuste musikk. Og den kredible indiefestivalen fikk virkelig valuta for pengene. Allerede tidligere på dagen ankom Doherty Gardermoen, der han ble møtt av en lite velvillig gjeng politimenn som gjerne ville ha et ord med den heroinavhengige briten før han entret landet. Og Babyshambles-gjengen hadde med seg et realt partykit fra det britiske øyriket, for konstablene fant rundt 1 gram crack og heroin på hvert medlem, en bot Øyafestivalen til slutt måtte betale slik at konserten kunne bli gjennomført. Ryktene begynte å svirre om at det ikke ble noen Babyshambles-konsert denne kvelden, helt til Doherty plutselig var å se inne på festivalområdet, spankulerende rundt, tilsynelatende uaffektert. Grunnet forsinkelsen på flyplassen satte Øyafestivalens ledelse omsider opp Babyshambles til å avslutte konsertdagen på mellomstore Sjøsiden-scenen, og de mange tusen fremmøtte fikk seg en opplevelse for livet.

ASH-MEDLEM SPILTE PÅ HOVE UTEN AT NOEN VISSTE DET Hovefestivalen har definitivt hatt noen barnesykdommer å slite med. Ikke nok med at de har klart å være nær økonomisk ruin selv etter massiv mediehyllest og en mer enn lojal publikumsskare. De har også klart å tråkke til med noen Spinal Tap-aktige øyeblikk, som under festivalens jomfrutur i 2007. Etter å ha forlatt powerpop-bandet Ash til fordel for en solokarriere, fikk gitarist og vokalist Charlotte Hatherly blant annet æren av å gjeste Hovefestivalen som erstatning for et band som måtte avlyse. Jenta satt seg på flyet til Norge med gitaren i bagasjen og ankom festivalen noen timer før hun skulle spille. Men av en eller annen bisarr grunn var det faktisk ingen – og da mener vi ingen – som var klar over at Hatherly skulle spille. Det sto ikke ett ord om konserten i programmet, ingenting på de mange skjermene rundt på området, og utrolig nok virket selv ikke festivalledelsen å være klar over at den britiske kvinnen faktisk skulle opptre. Det ble rett og slett en hemmelig konsert, og resultatet ble at Hatherly klokken 14.30 på festivalens tredje dag på Amfiscenen spilte foran intet mindre enn 15 mennesker. En mørk dag for flere enn Hatherly selv, vil vi anta. Året etter gikk også en annen forhenværende stjerne på en smell på Hove. A-has Magne Furuholmen – som jo er vant til å fylle fotballstadioner og konserthaller verden over – fikk seg en vekker da han skulle presentere solomaterialet sitt for Hove-ungdommen. Furuholmen og bandet hans ble møtt av 15–20

KONSERTEN VIL BLI HUSKET FOR DE STORE MENGDENE MAGESYRE SOM BLE LIGGENDE IGJEN PÅ SCENEGULVET. Fem låter ut i settet sto plutselig en slags fluoriserende appelsinjuice-sprut ut av den

NORSKE TITANIC SABOTERER RAGNAROCKFESTIVALEN 1974 På den smått legendariske Ragnarock-festivalen – som fant sted i Holmenkollen i 1974 – var det for andre året på rad duket for feiring av både norsk og internasjonal rock. Det fløt over av tjall og øl, og hippiestemningen regjerte. Men det norske bandet Titanic, som hadde hatt moderat suksess på kontinentet med sin Santana-inspirerte latinrock, skulle vise seg å sette en stopper for den fine opplevelsen for flere tusen fremmøtte. Før konserten brukte nemlig bandmedlemmer og crew såpass mye tid på å prøve å lokalisere sine congas (av alle ting), at hele tidsskjemaet ble forskjøvet. Titanic endte opp med å avlyse, og dette opptrinnet førte blant annet til at det langt mer anerkjente britiske spacerock-bandet Hawkwind heller ikke fikk muligheten til å spille. Heller ikke Åge Aleksandersens band Prudence fikk muligheten til å vise seg fram for folkehavet på taket av Oslo, og i tv-intervjuet han gjorde bak scenen samme dag er det en sjeldent forbanna Åge Aleksandersen man er vitne til. Titanic levde med andre ord opp til bandnavnet, for denne skuta tok denne sommerkvelden inn så mye vann at de forble et forhatt band i mange år etterpå. MIKE OLDFIELD FORLATER HAMAR GRUNNET LOK Hamarfestivalen kunne skilte med en finfin plakat da de i 1981 skulle samle spennende norske, skandinaviske og internasjonale navn. Dexys Midnight Runners, Ebba Grön, Stavangerensembelet og Wishbone Ash – alle respekterte navn den dag i dag. Men rosinen i pølsa var intet mindre enn Mike Oldfield, en tungvekter av de sjeldne og det var absolutt god grunn til å reise langt og lenge for å oppleve hans ambisiøse musikk på norsk jord. Men neida, det ble aldri noen Mike Oldfield-konsert, for ryktene hadde begynt å gå om at festivalen hadde seriøse økonomiske og organisatoriske problemer, og at de ikke engang ville ferdigstille scenen i tide til konserten hans. Mike Oldfield og crewet hans tok hintet og forlot Hamar sporenstreks til fordel for Tyskland med honoraret på 70.000 blanke kroner i lomma, mens alle de andre bandene på plakaten i god tro gjennomførte sine avtalte konserter. De fikk ikke en krone. Da det gikk opp for rikskjendis Anne Grete Preus, den gang vokalist i bandet Veslefrikk, at hun og bandet aldri ville få betalt, prøvde hun å true arrangørene ved å brøle ut fra backstageområdet: ”Jeg har makt over massene der nede”, og pekte på publikum fra panoramavinduet på musikerhotellet. ”Hvis jeg ikke får pengene mine så skal jeg beordre massene å storme hotellet!”. Massene uteble.


090520 ojf ad nattogdag a.indd 2

21.05.2009 14:38:58 Uhr


FUCK PAPIR WWW.NATTOGDAG.NO

TEKST REDAKSJONEN

NATT&DAG GIR DEG SLOTTSFJELL-AFTERPARTY Slottsfjellfestivalen ser ut til å bli en hyggelig opplevelse i år. Med alt fra Motorpsycho til The Streets, John Olav Nilsen&Gjengen til Yo Majesty!, med en hel del i mellom. Bob Hund, for eksempel. Og oss, selvsagt. Natt&Dag gir deg nemlig torsdagens afterparty. Det såkalte kastellnatt-konseptet har nemlig åpnet dørene på vidt gap for oss, og vi takker og bukker. Hele dritten går ned etter at konsertene er over. Hva vi presenterer? Vel. La oss kalle den en hemmelighet. Men det blir både band-moro, DJ-moro, en haug med dansbar britisk klubbmusikk og jævlig mye

sprit. Så veit du det. Ingen grunn til å holde seg hjemme, altså. Billetter kan kjøpes av billettservice og Slottsfjellfestivalen direkte, og er ikke så altfor dyre. Vi gleder oss til å se deg! Mer info kommer på nattogdag.no og slottsfjell.no

FASIT POLITRIX SIDE 10 1. Dead Kennedys / 2. 1985 / 3. My President Is Black / 4. Manic Street Preachers / 5. 4 6. Nazisme / 7. Zapata-indianere / 8. The Smiths / 9. Henry Rollins / 10. Den Spanske Borgerkrigen

32

5/2009


I Manpower finner du mange kule sommerjobber â&#x20AC;&#x201C; godt for CV og lommebok. Sjekk manpower.no for mer informasjon

Manpower Communication_0509

Ikke skaffet deg den fete sommerjobben ennĂĽ?


edbergen Apple-forhandler siden 1981

Klarer din PC å sette riktig navn på riktig ansikt? Besøk EDBergen og la oss vise deg hvordan nye iPhoto ’09 kjenner igjen ansikter, slik at du kan organisere bilder etter hvem som er på dem. Dette er bare én av måtene iPhoto gjør det enklere enn noensinne å organisere, forbedre og dele bilder på. Prøv iPhoto og de andre imponerende programmene som følger med en Mac hos EDBergen.

Finn ut hvor mye moro du kan ha med bilder. EDBergen AS | Strandgaten 64 – i begynnelsen av Gågaten Telefon: 55 36 30 50 | post@edbergen.no | www.edbergen.no

© 2008 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. Apple, Apple-logoen, Mac og MacBook er varemerker for Apple Inc., registrert i USA og andre land. Navn på andre produkter og selskaper som nevnes her, kan være varemerker for sine respektive firmaer. Microsoft Office selges separat.


TEKST REDAKSJONEN

PRODDA I NORGE Musikkeksport er en vanskelig greie. Som helst ikke bør institusjonaliseres, spør du oss. Vi setter istedet vår lit til den nye Produced in Norway-serien på selskapet Plastic Strip Press, som har som mål å vise fram talenter fra den norske musikkscena uten hjelp fra byråkrater. Og hva er vel mer breialt enn å begynne hele serien med norsk hip-hop? For selv om rappinga kanskje ikke er dødsbra her til lands, med et par hederlige unntak, så går det derimot så meget bedre på produksjonssida! Med

Henie-Onstads store sønn Lars Mørch Finborud som utøvende produsent består førsteutgivelsen av Produced in Norway av kvartetten J-Ramm, Nutsons, Kolon Productions og Clark F. Skiva – som består av til sammen 32 spor – skal vise fram norske beats i det store utland. Herligheten er trykket på vinyl, så vel som god gammeldags compact disc og distribueres i USA, Tyskland, Japan og England. Samt et par skivebutikker i Oslo, selvsagt. Fin den «Pants»-låta til Kolon med Super Smash Brothers fra Texas, altså!

MADONNA KONKURRANSE PÅ NATTOGDAG.NO Ave Maria! Selveste Madonna tar turen til hovedstaden og gjett hvem som har billetter! I samarbeid med Billettservice gir vi deg muligheten til å vinne billetter til konserten på Valle Hovin 30. Juli.

SPØRSMÅL: HVA ER MADONNAS VIRKELIGE NAVN? Gå inn på Nattogdag.no og delta i konkurransen.

Urge Intense is a registered trademark of the Coca-Cola Company ©2009 The Coca-Cola Company.

5/2009

35


VAGA JAVISST Pisskalde busser, ravende gale puritanere i salen og gjørra’re-sjæl-tankegang: Er danseband den nye pønken? Vi møtte Vagabond – dansebandbransjens svar på Montée og The National Bank. Hvis du legger sammen hver jævla krone dine ti favorittband fra Norges undergrunn av indiepop/rock/hip-hop/electronica/støy-scene tjener inn i år, kommer faren til vår kjære redaktør til å tjene mer på Vagabond. Den store snakkisen i dansenorge 2009 møtte til intervju dagen etter at deres første skive ble sendt til mastring; en prosess så skjellsettende at et av gruppas medlemmer, Per Erik Gjedtjernet, ikke kunne møte grunnet utmattelse og stressrelatert diaré. Gutta kom rett fra utprøving av sommerens stageoutfit fra Moods of Norway. – Alle som driver med dette er veldig trivelige. De som ikke er det siles ut automatisk. Når du kjører 50 mil for å spille et sted, ikkesant.... også har ikke arrangøren penga dine, også kommer det ikke like mange folk som du trodde, også er det noe som ikke stemmer med innlosjeringa så du må gå og legge deg i en pisskald buss og sove. For å så kjøre hjem dagen etter, kanskje uten å få betalt, så må du være litt rund i kantene, sier Lars Espen Skogvold, en av de to vokalistene. Grunnen til at det er to vokalister i Vagabond er sammenfallende med grunnen til at de er en slik heit nyhet i dansebandmiljøet. Vagabond er nemlig intet indre enn en supergruppe, sammensatt av tidligere frontmenn fra Picazzo og Trond Erics, samt Hans Olav Trøen fra Dænsebændet, en mann som ser ut til å kjenne, og like, hver bidige person i dan36

5/2009

seband-Norge. Intervjuet fant sted på Oslo Mekaniske Verksted, etter Hans Olavs forslag, og tilfeldig forbipasserende hilset og håndtrykte ved jevne mellomrom snakken igjennom. To verdener, vil noen si. Deriblant Vagabond selv. - Samfunnshusmiljøet har dødd litt i Oslo, og vi merker jo at folk som kommer på dans fra Oslo gjerne forlater byen for å gjøre det. Det er en litt uvant kultur for en del, og vi ser at det dukker opp en del unge folk som ikke helt hva som skjer. Dansemusikk har jo vært litt forbeholdt bygdenorge, med swingkurs og den slags. Det er litt mindre sjekking og litt mer moro på dansestevner, men det er jo ikke alle som kommer for å danse heller, sier Hans Olav. Litt som en moshpit? – Hæ? På pønkekonsert er ofte rundt tjue prosent av de som er der til stedet kun for å slenge seg veggimellom foran scenen, mens folk flest holder seg litt langs veggene og håper å slippe en albue i øyet? – Kanskje det. Dansebandsmiljøets in-crowd er like jålete som enhver annen, må vite, men der indiekidsa og low-fi-gutta og pønkerne og hiphop’erne er låst i en nusselig krangel om hvem av dem som er mest mainstream uten at mainstreamen merker det, omfavner dansebandene hovedstrømmen. Det være seg folk som

måler suksessen av en dansekveld utifra hvor mange av de medbragte T-skjortene de svetter ut eller folk fra «DB- fundamentalistene» som tar med desibelmåler på konsert og baserer deler av de nitide konsertanmeldelseen sine utifra den. Og groupiene, selvfølgelig. De fleste som har jobbet, eller kjenner noen som jobber, innen bookingbransjen har hørt at dansegroupiene visst nok er billigere og flere enn noen annen tilsvarende gruppe unge kvinner. Lars er uenig.

”– DET ER KLART AT NÅR FOLK SER DEG DER OPPE MYE, SÅ BLIR DE KANSKJE LITT MER INTERESSERT ENN DET DU ER I DEM.” – Jeg tror det er mye det samme med alle folk som står på scenen og forholder seg til et publikum på en positiv måte, egentlig. Man må jo gi av seg selv og være der ordentlig for publikum, det er en del av showet. Det er klart at når folk ser deg der oppe mye, så blir de kanskje litt mer interessert enn det du er i dem. Men det er få som er i denne bransjen for damenes skyld som varer særlig lenge. Du lærer fort at det å dra med seg en eller annen dame opp på et hotellrom ikke er spesielt givende i det lange løp.

”– VI HAR JO ALLE VÆRT MED I BAND HVOR NOEN HAR VÆRT MED MEST FOR DAMENES SKYLD, OG DE GUTTA BLIR VELDIG FORT DET MINST POPULÆRE MEDLEMMET AV GRUPPA. LIGGER OG PULER EN ELLER ANNEN NESTE MORGEN OG ER ALDRI MED Å RIGGE NED.” Du snakker utifra erfaring, skjønner jeg? – Næææh, eller, forsåvidt, altså, eh, joa. Jeg gjør jo det. Jeg gjør jo det. Seinere sier han – Vi har jo alle vært med i band hvor noen har vært med mest for damenes skyld, og de gutta blir veldig fort det minst populære medlemmet av gruppa. Ligger og puler en eller annen neste morgen og er aldri med å rigge ned. Og der er man fort inne på et av de andre aspektene av danseband som ikke helt stemmer overens med hva hovedstadens uavhengige korps er vant til. Hans Olav forklarer: – Det første trekvart-året vi turnerte med Vagabond prøvde vi å ha med oss backline i trucken og så måtte stedene vi spilte på stille med PA-anlegg, men vi forsto fort at det er det ikke kultur for der omkring vi spiller, så nå


TEKST PETER VOLLSET FOTO ANTON SOGGIU

kommer vi med eget PA-anlegg og full pakke. – Det er litt sånn her i miljøet at man må gjøre ting selv, fortsetter Lars, Vagabonds erklærte lydkjenner, – Hvis man vil ha bra lyd så må man lære seg lyd, og hvis du vil ha lys, ja da må du lære deg lys sjøl. Med pisskalde busser, ravende gale puritanere i publikum og gjørra’re-sjæl-tankegang høres danseband plutselig ut som den gamle pønken. På en måte. Men på ett sted skilles de hardt; dansebandets stolte populisme. Vagabond er ikke noe rent brudd fra medlemmenes fortid, men en videre- og sammenføring av karrierene. Gamle hits fra Picazzo og TrondErics spilles ukentlig. – Det er mulig det er en veldig kommersiell tanke, men med vår bakgrunn har man jo en del karameller som smaker godt fortsatt. Hvis vi hadde spilt opp til dans og ikke levert de gamle slagerne ville noen gått hjem skuffa. Og det er jo publikummet vi gjør dette for i utgangspunktet, sier Lars. Her ville en kynisk mann skyte inn at det får være grenser for hvor mye en kan syte når man tjener millioner av kroner. Saken er engang slik at ingen av Vagabonds medlemmer er rike menn; alle har ordentlige jobber ved siden av, og noen tusenlapper hver per helg med spilling er det de har å vise til, rent økonomisk, for arbeidet. Riktignok insisterer

de alle på at pengene kommer i andre rekke, at det er stemningen, folka og musikken som driver dem, og de ser ut til å faktisk mene det også, men det er ikke å komme bort i fra at det er enorme pengesummer i dansebandbransjen. Og hvis de ikke havner hos bandene er det ganske lett å regne seg frem til hvem de havner hos: PA-anleggimportører, arrangører og, sist men ikke minst, plateselskapene. Dansemusikk har vist seg eksepsjonelt lite sårbar ovenfor fildeling, for eksempel, noe som førte til en aldri så liten budrunde i fjor da det ble klart at Vagabond hadde skiver innabords. Ofte bortforklares det hele med at målgruppa til danseband ikke helt forstår hvordan fildeling funker. Men, sorry, det holder ikke; Vagabond er et av flere band som får æren for å ha klart å bringe ungdommen inn i miljøet. – Folk liker jo å få plater signert etter en konsert da, vet du, sier Hans Olav. Signering er «en del av jobben», viser det seg, og litt rask hoderegning (antall konserter pr. År ganget med gjennomsnittlig publikumsstørrelse, delt på den delen av publikum som har lyst på en signert skive OG VET SIKKERT at de kan få det minus antall publikummere som er frekke nok til å trappe opp med en brent CD til signering) tilsier at dette er en ganske betydelig faktor i platesalget for band så geografisk sine lyttere nære som Vagabond er. At noe så nymotens som internett i stor

grad kan bekjempes med noe så gammeldags som jovial og generøs personlig omgang med publikum er nesten skuffende.

”– DET BLIR LITT PINLIG NÅR DU MØTER DEM PÅ FESTIVALER OG SÅNN. MAN SMILER OG ER HYGGELIG OG SÅNN, MEN DET ER LITT SPENT. «SEES SNART», LISSOM. SEES NESTE ÅR, PÅ SAMME FESTIVAL, JA.” På et passende elitistisk og nedlatende spørsmål om hvorfor en ung, lovende musiker noensinne ville bestemme seg for å spille i danseband, av alle ting, svares det at en av grunnene (foruten den ovennevnte nærheten med publikum, som vi kommer tilbake til) er at rockeband stort sett tilbringer 95% av spilletiden sin på øving, mens danseband gjerne spiller ute hver helg. Der andre band setter av noen måneder i året til å spille flere ganger i uka, har alle medlemmene av Vagabond spilt ukentlig i nesten tjue år. Det blir en livsstil etterhvert, hvilket hele bandet har merket på kroppen. De har tross alt alle sluttet i sine gamle band en gang. – Hvis man holder på lenge nok, og så

slutter i et band, så merker man at hele den sosiale kretsen du hadde før har visna bort, sier Hans Olav. – Når du sier «Nei, jeg er ute og spiller» den tredevte gangen, så ringer de ikke den trettiførste, sier Lars. – Jeg fikk den midt i trynet, sier Tommy Michaelsen, ex-vokalist/trommis i Picazzo – Når jeg slutta i Picazzo så dro jeg til byen og spilte inn en ei skive på engelsk med Rolf Graf som produsent, og med Marion Ravn som en av bidragsyterne og ordentlig flinke folk med på laget... Men man har det stempelet på seg - «Oooh, nå skal han bli popsanger», ikkesant. – Og når du ikke spiller, forklarer Hans Olav, – Så går det greit de første tre-fire ukene, hvor du bare sitter hjemme og tar det med ro. Så begynner du å se klokka og tenke «halv elleve, da er det første pause». – Og folk du har spilt med før blir litt som eks-damer, sier Lars, Det blir litt pinlig når du møter dem på festivaler og sånn. Man smiler og er hyggelig og sånn, men det er litt spent. «Sees snart», lissom. Sees neste år, på samme festival, ja.

5/2009

37


TEKST ROLF DAMMEN FOTO ANTON SOGGIU 38

5/2009


OSLO MOTHERFUCKER Du har garantert sølt Fernet i stolene til David Gurrik og pratet høyt når noen har spilt platene hans. Kanskje på tide å si unnskyld? Jeg husker ikke hvor jeg har sett det, men når jeg nå sitter her og skal intervjue David Gurrik slår det meg som svært upassende å ha et mentalt bilde av han som halvnaken på en luguber scene, delvis dekket av en sliten gitar. Men når han tenner sin første Blue Master og lar hånda skli gjennom håret som ikke finnes, føles det liksom ikke så galt likevel. Gurrik var en sentral skikkelse i Oslos rockundergrunn i overgangen mellom åtti- og nittitallet. Med bandene Anal Babes og Astroburger skapte han et par myteomspunne kultfenomener og en haug med gode historier som hovedstadens rockere har kost seg med siden. Men der Turboneger steg ut av det samme miljøet og endte opp på som folkehelter på Momarkedet, la Gurrik fra seg gitaren og krabbet bak bardisken for en ny levevei. Siden den gang har du ganske sikkert sett den skalla issen hans på byen, eller i alle fall sittet og gnidd rumpesvette i en av stolene han eier på Robinet og Hell’s Kitchen. Nå er han visstnok en mann i sin beste alder, fortrolig med kaffemaskinen bak baren og på fornavn med sjåføren som kommer for å hente tomflasker til resirkulering. Men selv om han har fått til mye både som musiker og utelivsregent, føler Gurrik stadig at han må kjempe for tingene som betyr noe for han. Kjempe mot den norske rigiditeten, mot skjenkelovgivningen, mot valgmulighetene, mot rockeklisjeene, mot alle dustene. Ja, mot hele jævla Oslo. Hørte du engang sa at du hata Oslo? – Det er nok litt fordi jeg er vokst opp i Oslo. Det er jo en miserabel by. Mye dårlig planlegging. Det er jo ingen by i verden – bortsett fra kanskje hovedstaden på Haiti – hvor det er så mange høl i veien. Hele arkitekturen er jo så ustrukturert og rotete. Man finner jo ikke noen vettuge løsninger på noe, får jeg en følelse av. Men nå skal det jo sies at jeg benytter meg veldig lite av det som andre synes er fint med byen. For eksempel at den ligger nære sjøen og nære marka. Jeg kommer meg ikke ut av sentrum hvis jeg ikke drar ut av landet. Så det er jo på en måte mitt problem. Men det sier vel også ganske mye om mine preferanser. Jeg digger byer, men de må være større enn Oslo.

”DET VAR INGENTING I DETTE NABOLAGET DA VI STARTA. UNNTATT HORER DA.” Hvordan føles det å være utelivskonge? – Ikke konge. Prins! Men du er fornøyd med stedene dine? – Det jeg ikke er så flink til er videreutvik-

ling innenfor noen rammer, men Robinet er jeg ganske fornøyd med. Der er det minimalt man kan gjøre uansett. Det synes jeg er veldig komfortabelt. For meg er det en fin utfordring å holde ting ved like, år etter år etter år. Da vi starta Robinet for ni år siden, så var jo hele området her dødt. Nomaden var stengt for en periode, verken Café Con Bar eller Dattera hadde åpna. Internasjonalen, Mono, Revolver og Hell’s Kitchen fantes heller ikke. Paragrafen var åpen, men den var vel mest for de litt yngre. Møllers sleit med skjenkebevilling og var stengt, det var ingenting i dette nabolaget da vi starta. Unntatt horer, da. På den tiden fantes bare Cacadou, Robinet og Justisen her nede. Men nå har det blitt mye mer konkurranse i strøket her, det er jo rimelig tett mellom stedene nå. Hva tenker du om skjenkestopp klokka 02.00? – Det er jo helt latterlig og tragisk, det er jo et horn i siden til serveringsbransjen. Det er noen få aktører som driver ganske shady business, mens de aller, aller fleste jo driver butikk på vanlig måte. Det er nok ganske få som kommer til å gå konk på grunn av denne loven, men hva faen er poenget liksom!? Hadde man bare bomba Rosenkrantzgata og eliminert det ufattelig tette miljøet med mye kids, så hadde man unngått mye av bråket. Dette er jo ikke et problem som forsvinner ved å kutte en time i skjenkinga, folk går jo hjem samtidig likevel. Jeg synes heller man burde gå i andre retningen. Man må bare liberalisere dette ytterligere, sånn at folk får andre vaner. Det er jo ikke noe problem, det er nok av folk som vil være ute til 4 – 5 – 6. Jeg mener man burde ha mulighet til dette. Kan ikke skjønne at det har noen funksjon på den ene eller andre måten, annet enn at serveringsstedene taper masse omsetning. Nå har de holdt på med å flytte på disse tidene i evigheter, det hjelper jo ikke.

”JEG SYNES FOLK SKAL KUNNE DREKKE 24 TIMER I DØGNET.” Du mener det er bedre å la folk bestemme selv? – Jeg er ikke så veldig opptatt av 24 timers samfunn, sånn at man skal kunne gå på SATS klokka to på natta, men jeg synes folk skal kunne drekke 24 timer i døgnet. Jeg var i Manchester etter at de åpnet for døgnåpne steder, men det var jo bare ett eller to steder i hele byen som gadd å holde på med det, for det er jo et jævla pes. Det er jo ikke lett å få folk til å komme på jobb klokka 24 og jobbe til åtte om morran, det sier seg jo selv. Det er ikke så

mange folk som er der klokka sju om morran heller. Så det blir jo ikke sånn at alle steder vil være åpent 24 timer i døgnet selv om det skulle være muligheter for det. Du har jo også spilt en del i band, er det noe du angrer på at du ble med på? – Neei, det er ikke noen band jeg angrer på, men et prosjekt som kanskje aldri blei helt forløst var noe som het Oslo Motherfuckers. Like etter at jeg slutta i Anal Babes, og etter at Turboneger var oppløst. Vi endte opp med å gi ut en 10” som aldri ble helt bra nok. Det er vel ikke noe anger, men det kunne helt klart vært bedre gjennomført. Hva holder du på med nå om dagen, da? – Nå holder jeg på med et studioprosjekt, jeg og Andreas Grøtterud fra KungFu Girls og Bonk. Vi har spilt inn ganske mye musikk de siste seks–sju åra. Dette har vi tenkt å gi ut på en trippel-LP til våren. Vi har gitt ut en singel og en 12” før. Singelen bare ga vi bort, og 12” gjorde vi aldri noe med. Så den ligger i kjelleren min enda. Men nå er alt egentlig ferdig, så vi planlegger å slippe skive nå til våren. Vi har hatt en del forskjellig navn i løpet av de sju årene, så vi kommer til å bruke forskjellige bandnavn på de tre platene. Men det aller siste er Anger Manangement Incorporated. Bigballs Records, er det fortsatt levende? – Nei, det er dødt. Når vi skal gi ut disse greiene her kommer vi ikke til å bruke Bigballs. Veit ikke hvilket plateselskap det blir, men ikke Bigballs. Det var knytta til en tid, ikke sant, jeg ga jo blant annet ut et svensk band som heter Brainbombs. Det var jo et helt miljø rundt Bigballs. Med alle disse 90-tallsbanda. Vi var på en måte en slags scene, det var en seks–sju band hos oss som på mange måter var toneangivende i byen på den tiden. Så jeg føler at den labelen er veldig knytta til den tida, så jeg har ikke noe behov for å hente opp igjen Bigballs. Man får jo en sterk følelse av at det var svært mye pønk på 90-tallet i Oslo, fantes det noe annet? – Det var mye skranglete indie-pop også, av den britiske arten, i samarbeid med Perfect Pop Records. Men ja, det var utrolig mye pønk. For min del ble jeg litt lei av rock en eller annen gang i løpet av midten av 90-tallet. Så i kjølvannet av det ble nok Anal Babes litt mindre interessant for meg. Jeg blei veldig matlei av hele rockegreia, jeg var glad i pønk som estetikk, men ikke rock. Jeg liker ikke bruk av flammer og biler som estetikk, det interesserte ikke meg i det hele tatt, og på et eller annet tidspunkt begynte det å bli veldig mye av det. Da syntes jeg at rock og mye av det musikalske utrykket ble jævlig kjedelig. Jeg har alltid likt pønk som en mer rein form.

I tida som kommer, har du noen morsomme planer? – Komme meg ut av byen, dra på så mange ferier som mulig, ut av Norge, bli ferdig med LP-en. Jeg savner kompromissløse steder, så jeg har en idé om en dag å starte et spisested som serverer én rett. Det finnes et sted i Berlin, jeg har aldri vært der, men de har servert kylling – og bare kylling – i hundre år eller noe sånt. Også er det en i Paris som kun serverer entrecôte. Jeg er jævlig fan av den ideen. Hvis man gir nordmenn en meny så blir de jævlig forvirra, er min erfaring. Så jeg har lyst til å starte et sted hvor vi bare har én rett. Den må jo være jævlig bra. Én rett, én vin, én kaffe, det må jo da være espresso. Ok, vi kan kanskje ta litt vann i den for ikke å være altfor vriene. For å være litt hyggelige kan vi ha to typer brennevin. Jeg er bare så skikkelig matlei av alle disse valgmulighetene om dagen. Reklametrikset ”Friheten til å velge”, det er jo ikke noe frihet i å velge! Det er vel så mye frihet bare å kunne få én eneste ting. Det viktigste er jo at det er bra. Et litt filosofisk spørsmål: Hvis du fikk bestemme, hvordan ville Oslo se ut i 2050? – Opphevning av røykeloven. Der må man kunne ha valgfrihet. Utestedene må selv kunne velge om de vil ha røyking inne eller ikke. I Berlin – dette er litt morsomt – ble det innført en røykelov mens jeg bodde der. Men ingen skjønte egentlig ikke helt hva som skjedde. Enkelte steder ga beskjed om at man ikke kunne røyke inne, men at de snarest skulle bygge røykerom. Andre steder ga faen, så det var litt bydelsbestemt. Alle de bierstübene ga helt faen. Da jeg var der sist, var det plutselig lov til å røyke på steder der man tidligere ikke kunne røyke. Røykerommet var der hvor DJ-en stod. Med et teppe foran. Og der inne var jo alle. Det var kanskje litt anemisk og bare komme opp med oppheving av røykeloven som fremtidsvisjon for 2050, men det hadde vært litt kult hvis ting bare er litt løsere i kantene. Jeg har jo ikke noe valg, jeg er jo stuck med de lover og regler som finnes, og jeg følger dem 99 prosent. Men det er for stivt og rigid her. Er det for mye som er lovbestemt i Norge? – Det kan man jo spørre seg selv om. Er det nordmenn som ikke kan oppføre seg, eller er lovene for rigide? Fylla er jævlig godt fundamentert her, da! Og det er jævlig mye folk som ikke kan oppføre seg i fylla. Det er mange av disse i utlandet også, men folk er liksom mindre drita, da.

5/2009

39


Foto: Øystein Kvanneid

WWW.SESSION.NO

STAVANGER 4 7 2 0 2 0 50

SessionNattOgDag-2x1side.indd 1

K VAD R AT 4 7 20 20 51

B ERGEN 47 20 20 52

HAUGESUND 47 20 20 53

SARPSBORG 47 20 20 54

FRED R I K S TAD 47 2 0 20 55

O S L O CI TY 47 20 20 5 6

S TR Ø MME N 47 20 2 0 5 7


TRONDHEIM 47 20 20 58

K R I S TI ANS A ND 47 20 2 0 59

W EB S HOP 47 20 20 60

SKIEN 47 20 20 61

KVADRAT

GIRLS

47 20 20 62

OSLO CITY

GIRLS

47 2 0 20 6 3

AM A ND A 47 2 0 20 6 4

S ARTO R 47 2 0 20 6 5

6/3/09 4:17:42 PM


DAVID NIELSENS TI PÅ TOPP: Metallica: Master of Puppets (1986) Megadeth: Rust In Peace (1990) Sepultura: Arise (1991) Pearl Jam: Ten (1991) Metallica: …And Justice For All (1988) Slayer: Seasons In the Abyss (1990) AC/DC: Back In Black (1980) The Sandmen: Sleepyhead (1992) Iron Maiden: The Number Of The Beast (1982) Paradise Lost: Draconian Times (1995)

METALLFORVALTEREN

TEKST EIRIK KYDLAND FOTO FRANCISCO MUNOZ

Branns David Nielsen måtte slutte å høre på Megadeth før kamp. Han ble rett og slett for rå. Vi stoler vanligvis ikke på dansker når det gjelder musikk. Enda mindre på fotballsparkende dansker. Gud bedre. Men da vi så Brann-spissen David Nielsen rave ustoppelig rundt på banen med blødende hodeskade, tåkete blikk og Thelonious Monk-skjegg, tenkte vi at denne fyren må være noe utenom de t vanlige. Da vi i tillegg fant ut at han har tatt pianotimer, sliter med gamle voldsepisoder, samler på gitarer, er mistenkt for kampfiksing og hater Bruce Springsteen, ble vi enda mer interessert. Og som om ikke det var nok: I mai fikk Nielsen takkeblomster på døra fordi han i en kamp la en skadet motspiller i stabilt sideleie på en aldeles proff og forbilledlig måte. Vi snakker her om et sammensatt menneske. En bølle med stort hjerte. Sånne folk er vi svake for. Sånne personer vi vil møte og prate musikk med.

”JEG HAR TROSS ALT EN GITAR SOM ER SIGNERT AV DAVE MUSTAINE.” Du har temperament som en gangster-rapper og stayerevne som en gammel tungrocker. Hvilken sjanger hører du egentlig hjemme i? – Alt startet med hårmetal og litt vestkystrap. I tillegg hørte jeg på jazz og tok klavertimer for å lære meg noter og sette meg inn musikkens oppbygning. Klassisk musikk er jeg også fascinert av. Bach og Beethoven er veldig 42

5/2009

mektig. Men det er heavy metal som har fulgt meg tettest, helt fra den tiden da jeg gikk fra å være gutt til å bli mann. I Danmark hørte jo alle på Metallica på grunn av Lars Ulrich, og det er og blir heavy metal som er min musikk. Jeg har tross alt en gitar hjemme som er signert av Dave Mustaine. I tillegg har jeg to Dean-gitarer og selvfølgelig en Les Paul. En periode kjøpte jeg én gitar i måneden, og de største musikkopplevelsene har jeg når jeg sitter hjemme og spiller Sepultura-riff på gitar med headset på. De er så gode, de er så ufattelig gode, de riffene og rytmene til Sepultura. Vi prøvde å finne noe musikk med det gamle bandet ditt Concrete Puppet Frog, men selv ikke internett kunne hjelpe oss. Hva har verden gått glipp av? – Vi spilte stort sett coverlåter med Metallica og AC/DC. Og litt Sepultura og Slayer. Det var på starten av 1990-tallet, og jeg spilte gitar og sang. Vi fikk en smak på rock’n’roll-livet, og det var vilt til tider. Jeg mener, hvis man ikke tror rock’n’roll-livet er vilt, så kan man jo bare lese The Dirt. Uten sammenligning, altså. Men det var jo ofte man fikk seg et par øl for mye. Bare øl? Du svelget det vel ikke heller? Saklig. – For å si det sånn: Det er sunnere å spille fotball enn å spille i band. Samtidig var det litt tilfeldig at det ble fotball framfor band. Hadde

musikktilværelsen skutt fart slik fotballkarrieren gjorde, kunne ting kanskje vært annerledes. Det er litt ergerlig å tenke på, men jeg var jo helt klart bedre til å spille fotball. Så overgangen fra Bourbon til Brexidol gikk fint? – Hehe, det har gått greit. Det var fortsatt litt rock’n’roll da jeg var ung spiller, og det var ofte nødvendig å ta en bytur etter en kamp for å få ned adrenalinnivået. Det er klare paralleller mellom livet som fotballspiller og rock’n’roll-livet, men nå tillater ikke kroppen min det der lenger. DJ Solli er jo Branns store musikkguru, sies det. I et intervju hevdet han en gang at han hadde nesten 100 cd-er! Imponerende. Hva synes du om hans musikksmak? – Det er ingen tvil om at jeg har best musikksmak i Brann, men jeg respekterer at han liker det han liker, selv om det er så langt i fra min smak som det går an å komme. Typisk pop og house og diskotekmusikk. Men jeg synes jo ikke han er en dust fordi han ikke hører på heavy metal. Krangler dere mye om hva slags musikk som skal spilles i garderoben, du og DJ Solli? – Jeg har sluttet å høre på musikk før kamp. Det blir for mye for meg. Det koker fullstendig over. Jeg kan for eksempel ikke høre på Megadeth før kamp. Da blir det rett og slett for mange stygge taklinger.

Kremt. For å parafrasere Lill Lindfors: ”Musikk skal bygges ut av sinne, av sinne bygger man musikk”? – Den beste metalen skal jo ha masse energi og attityde. Bare hør på Rust In Peace. Det er så mye sinne på det albumet. Hm, det er nesten så jeg vurderer å flytte det opp på toppen av lista. Din liste over favorittalbum er egentlig ikke så ille. Bare én elendig plate, egentlig. Da tenker vi selvfølgelig på Ten. I tillegg til The Sandmen, da. De har vi aldri hørt om, så de må være danske. – Da Ten kom, ble jeg egentlig selv overrasket over at jeg likte den. Den er jo egentlig litt soft for meg, og jeg synes alt annet Pearl Jam har gitt ut er dårlig. Sandmen er et gammel dansk rockeband. De er riktig gode. Du kunne jo spille plater på Garage en kveld. Hadde uten problemer fratatt Jan Gunnar Solli posisjonen som Branns mest profilerte DJ. Der får du sikkert lov til å spille Pearl Jam også. – Heh. Det kunne vært noe. Ok, men da ses vi snart på Garage! – Fett. Noen av mine kompiser kommer snart over på besøk, så da stikker vi innom.


HVORDAN MÅLE FART OG TYNGDEKRAFT?

er t S up e ank r

hristi ill: C o an Bl

ayiambakis to: Alex K om f o

TA ETT ELLER FLERE FAG SOM PRIVATIST

ER LIVET DITT AVHENGIG AV Å KUNNE BEREGNE FART OG LENGDE, ELLER VIL DU BARE FORBEDRE KARAKTERENE? VI TILPASSER UTDANNINGEN ETTER DINE ØNSKER OG BEHOV, SEND “SONANS 1” TIL 1980 ELLER LES MER PÅ SONANS.NO.


TEKST / FOTO EIRIK LANDE

HER SKULLE DU HA VØRI Vi har gravd i lokalhistorien sammen med Bergens mest hardhudede konsertgjengere. Her er noen øyeblikk du aldri får oppleve igjen. I enkelte tilfeller er det kanskje like greit. RUNE LARSEN Artist og tegneseriesamler Var på: Cliff Richard, 22.august 1961 på Møhlenpris Idrettsplass – Jeg var med mine skarve 13 år egentlig for ung til å komme inn, men jeg stilte meg likevel opp utenfor gjerdet for å lytte til konserten. Det var vel også med et bittelite håp om at det skulle dukke opp en billett, men de var jo så altfor dyre. Plutselig hørte jeg masse hyling og roping inne fra konsertområdet, og det var da kaoset brøt løs. Utålmodige og billettløse ungdommer hadde kommet seg inn ved å klatre over gjerdene, slik at disse igjen brøt sammen. Hundrevis av fans stormet mot scenen, og det tok ikke lang tid før Cliff og The Shadows rømte scenen. De kom seg inn i klubbhuset og ble raskt kjørt vekk fra området i en politibil.

ERIK ”UNKNOWN JOE” FOSSEN Countryartist og journalist Var på: Allen Ginsberg, høsten 1993 på Hulen – Jeg jobbet for ASF som arrangerte forestillingen. Forrige styre hadde inngått kontrakten med Ginsberg, som var jævlig dyr. Det førte til en billettpris på 250 kroner, en helt uhørt pris på Hulen den gang. Lokalet var dermed glissent da Ginsberg gikk på scenen, og forestillingen gikk ut på at Ginsberg ramset opp noen av diktene sine med pussig stemme mens han dro i et minitrekkspill. Jeg var ikke så godt forberedt, så det er mulig andre fikk en større opplevelse. Etterpå signerte han plater og bøker. Jeg fikk spurt om en linje han sier i Kerouacs On the road, noe med at Amerika er som en lang, svart Cadillac som kjører gjennom natten. Eller noe sånt. ”Hvor ble det av Cadillac-en?” spurte jeg. ”It probably ended up in a ditch somewhere”, sa Ginsberg.

FREDRIK SAROEA Datarock-vokalist og plateselskapsboss Arrangerte: Tarmer, 10. mars 2005 på Kamelon (tidligere utested i Banco Rotto-bygget) – Jeg var helt i sjokk. Vi hadde arrangert noen punkkonserter tidligere på Kamelon, men ingenting kunne forberede oss på dette. Konserten var utsolgt og det var strålende stemning i publikum. MEN, den noe uheldige punktradisjonen med å knuse glass i taket hadde funnet veien til Bergen denne kvelden. Plutselig begynte det å regne en fin blanding av øl og pulverisert glass inne i lokalet. Jeg ble dødsstresset for at noen skulle komme til skade. Vokalisten tok mikrofonen, ba folk kule litt ned, og så fortsatte konserten. Litt senere fant noen det for godt å kyle en barkrakk inn i lokalet. Lydmannen ble forbannet og jaget vedkommende langt nedover gaten. For å toppe det hele tok en kompis av bandet seg opp på scenen og pisset på publikum. Vi fant senere ut at det ble knust 69 halvlitersglass i taket den kvelden, og absolutt hele Kamelon var dekket i glassbiter og øl.

”EN KOMPIS AV BANDET KOM SEG OPP PÅ SCENEN OG PISSET PÅ PUBLIKUM.”

44

5/2009

FRØYDIS MOBERG Daglig leder i BRAK Var på og arrangerte: Mogwai, 13. august 1998 på Hulen – Hulen var nesten konkurs på den tiden, og vi i styret hadde jobbet oss halvt i hjel gjennom hele sommeren for å få på plass en støttefestival. Mogwai har alltid hatt et nært forhold til Hulen, og de stilte villig opp i bytte mot flybilletter. Da dørene åpnet, strømmet det på med folk og mange av Hulens egne stilte seg foran scenen og ventet på Mogwai, vel vitende om at det kom til å ta et par timer før de dukket opp. Da bandet til slutt kom på scenen og dro i gang med ”Mogwai Fear Satan”, gikk det et lettelsens sukk gjennom de dauslitne hulefolkene på de første 5-6 radene. Det ble gåsehud, grining og ekstrem lykkefølelse i en herlig blanding, hele konserten igjennom.


NIRVANA-MYTEN Vi møter stadig vekk folk som prater om ”den legendariske Nirvana-konserten på Garage”. Bare kjipt at konserten aldri fant sted. Riktignok var bandet booket til Garage 12. desember 1991, men bare les hva Dennis Reksten – Garages syvende far i huset – har å si: – Nirvana hadde nettopp sluppet Nevermind, og under turneen med Sonic Youth i England eksploderte det. Plutselig var de blitt et band som dro tusenvis av publikummere. Dermed var Garage uinteressant som spillested. Konserten i Bergen ble droppet, og bandet dro heller tilbake til Statene (der de kunne feire at Nevermind dyttet Michael Jackson ned fra førsteplass på Billboard, journ. anm.). Så har vi avklart det en gang for alle, ok?

1

ROAR ”ROAREN” RUUS FINSÅS Bassist for Radiofantomene og Lars Vaular Var på: The Pogues, 16. og 17. mai 1985 på Hulen – Bandet hadde akkurat hatt et lite gjennombrudd med debutplata, men i alle fall halvparten av publikum 16. mai var punkere som digget Shane MacGowan fra tiden hans i The Nips. Jeg hadde drukket en halvflaske sprit på Stadion før konserten, Brann tapte 4-1 for Start, og det var full poging foran scenen. Da det var tid for nachspiel, forsvant bandet til et lukket arrangement i etasjen over Garage. Full som jeg var klatret jeg opp takrenna, kom meg opp til vinduskanten og banket på. Der sto selveste Shane MacGowan og tok meg imot. Det ble et fuktig nachspiel og en påfølgende nådeløs nasjonaldag. Shane MacGowan likte seg godt i Bergen og identifiserte seg med alle de unge menneskene i rød kjeledress som ravet rundt og drakk seg hinsides til alle døgnets tider. De hadde visst ikke hørt om russefeiring i England.

”DER STO SELVESTE SHANE MACGOWAN OG TOK MEG IMOT. DET BLE ET FUKTIG NACHSPIEL.”

SGT. PETTER FOLKEDAL Musiker

Var på: Pavement, 16. august 1994 på Garage – Pavement hadde sluppet et av 90-tallets beste album – Crooked Rain, Crooked Rain – bare få måneder i forveien. Lokalet var ikke akkurat fullt, men det var jo tross alt en tirsdag. Dette var også første gang Pavement sto på scenen som hovedattraksjon i Norge, noe som viser god bookingteft fra Garages side. I dag står jo Pavement igjen som en av de fremste eksponentene for 90-tallsindie, og er i aller høyeste grad et legendarisk band. I løpet av konserten fikk jeg tak i en sigarett som en i bandet mistet fra scenen. Den henger fortsatt på oppslagstavlen min hjemme.

JOHN HEGRE Støyartist i Jazkamer Var på: Mazk (Merzbow og Zbigniew Karkowski), 30.mars 2000 på Kvarteret – Jeg var lydmann, og på lydsjekken stilte jeg volumet så høyt som Karkowski ønsket det. Jeg gjorde ham oppmerksom på at det høyst sannsynlig ville bli trøbbel med det nivået. Lydanlegget som var på Kvarteret var mer enn kraftig nok, og vi lå tett oppunder maksgrensen. Karkowski ba meg holde oppe volumet og slå ned enhver person som prøvde å få meg til å skru ned. Vi ble enige om at jeg skulle stanse konserten hvis jeg ble overmannet. Jeg holdt stand i cirka 10 minutter. Etter å ha kranglet og fått kjeft fra samtlige trinn i hierarkiet på Kvarteret kom sjefen og truet med å kutte strømmen. Jeg vil også nevne Satanstornade – Merzbow og Russell Haswell – på Røkeriet. Denne konserten var høyere. De fleste kom for å se Aphex Twin som varmet opp, men forbausende mange ble stående igjen på Satanstornade. Jeg håper de hadde ørepropper.

HENRIK SVANEVIK Robotbutikk-sjef og DJ Var på: The Libertines, 18. februar 2003 på Garage – Jeg hadde akkurat anmeldt debutplaten Up The Brackets (terningkast 4) et par uker i forveien, og trukket frem de kanskje litt for tydelige referansene til produsenten Mick Jones og The Clash. Og nettopp The Clash skulle vise seg å bli et hett tema denne kvelden. Konserten i seg selv var skuffende. Pete Doherty var hoven, arrogant og drita (tidligere på dagen hadde Doherty gjort intervju med Studentradioen kun iført en søplesekk, da alle klærne hans var forsvunnet, journ.anm). Etter konserten spilte jeg plater for et tilnærmet tomt lokale, og Pete Doherty kom bort for å ønske seg en Clash-låt. Like etterpå kom han tilbake og krevde nok en Clash-låt. Da han kom for tredje gang, sa jeg at ”nå er det vel nok The Clash for i kveld”. Da ble han rasende, dro med seg en kompis og brøt seg inn i DJ-buret. Der angrep de meg bakfra med kvelertak og la meg i bakken. Det haglet med stygge ord og trusler helt til vaktene fikk kastet dem ut. Det hører forøvrig med til historien at Doherty dro videre til Kvarteret hvor han ble kastet av samme grunn.

”PETE DOHERTY ANGREP MEG BAKFRA MED KVELERTAK OG LA MEG I BAKKEN.”

5/2009

45


NORWAY ROCK Kvinesdal, 9. – 12. juli På tide Norge fikk siden egen Sweden Rock og som sin söta bror består programmet av eldgamle helter forkledd i botox, den evige skinnfrakken, stjernegitarer og neven rett til værs. Det må sies at de har fått inn et imponerende repertoar i forhold til norsk målestokk. Høye ambisjoner med andre ord. Om det fett eller bra kan diskuteres, men la det være sagt; Manowar, baby! Tidenes mest harry band. Manowar er så gjennomført harry at en hver musikkelsker bør ha skiva Into Glory Ride i samlingen sin. Hva skal man si? Det er noe desidert interessant med langhåra middelaldrende menn i pelstruser og glattbarberte bryst innsmurt med babyolje. En av tidenes mest utskjelte heavy metal-band, altså. Verdensrekord i å spille høyest har dem også. Dette er det nærmeste vi kommer Spinal Tap. Og det er selvfølgelig en bra ting. Big ups for Testament og W.A.S.P. www.norwayrock.no

NORWEGIAN WOOD Frognerbadet, 11. – 14. juni Festival uten å være festival. Plassert midt på Oslos beste vestkant der fjortiser, ensomme mødre og middelaldrende menn tasser og tisser i bassengene. Tross den noe gubbete bookingen festivalen har lagt seg på, er det alltids nok av snacks om du har fylt tredve og har fast følge. Todd Rundgren, The Pretenders og jommen har de ikke snøra inn selveste Nick Cave & The Bad Seeds også. Ringreven Neil Young har også lovt å komme (spiller han ikke der hvert år?) til enorm glede for hans norske lillebror Lars Lillo-Stenberg. www.norwegianwood.no HOVEFESTIVALEN Tromøya, 22. – 25. juni Oi, her i gården har det vært mer drama det siste året enn N&Ds turbulente fortid på konkursbokontoret. Hove, du Hove, vi er glade for at dere fant ut av mølet og inviterer oss festivalglade gjengangere med på en runde til. De største navnene er ikke akkurat av overraskende kaliber; The Killers, Franz Ferdinand, Slipknot. Likevel skal dere ha evige klemmer, kyss og klapp for selveste Faith No More. De fleste hadde nok håpa på at Øya skulle få dem, men sånn er livet. Vi klager ikke, for var det ett band i verden vi aldri trodde skulle stå på scenen igjen, så må det være Faith No More. Bli spennende å se om han nørden med de røde brillene og det svære håret også dukker opp. Ellers er det bøtter og spann av mindre kjente ting du bør sjekke ut; Bromstad Billionaires, Maribel, Ratatat, Necro, Hockey, Little Boots, Montée og en haug med mye mer moro. www.hovefestivalen.no

QUART Kristiansand, 30. juni – 4. juli Quart, din gamle røver. Utskjelte Quart dundrer løs igjen tross mye rør og mas i media det siste året. Det første ”sjokket” kom da trekkplasteret Slash ble booket inn. Det har roet seg noe nå som store navn som Ozzy Osbourne, Marilyn Manson, Placebo og Korn (foto) har kommet til. Likevel fremstår bookinga som utdatert og sprikende. Cyndi Lauper er moro booking etter en finfin konsert på Sentrum Scene tidligere i år. La oss håpe kidsa backer Quart, tross svimlende priser og den hårreisende campingplassen. www.quart.no

FESTIVALGUIDE

I det samtlige aviser har kastet terningen på årets festivaler, følger vi etter med vår egen lille guide til hvem, hvor og hva.

BUKTA Tromsø, 2. – 4. juli Vi vil tro det er morsommere for utenlandske artister å spille på denne festivalen fremfor østlandets mangfoldige tilbud. Her snakker vi fantastiske omgivelser og knakanes god stemning. I år har den forholdsvis unge festivalen lagt seg på en riktig så rocka booking. Spesielt for den eldre garde. Da snakker vi henholdsvis om legendene Ray Davies og Roky Erickson der begge herrene mildt sagt har vært dopskada og mirakuløst nok funnet formen igjen, noe vi gleder oss stort over. Videre har de også huka tak i selveste Fu Manchu og gæmlisene i legendariske Sham 69. Bukta, duh! points. www.bukta.no

OSLO LIVE Oslo, 1. – 4. juli Oslo Live ble startet opp i fjor av en gjeng fra utelivsmiljøet i Oslo, som et trekkplaster for avlyste Quart. Dagen etter avholdt festival, sendte gutta ut pressemelding om at de ville kjøre på igjen neste år. Trenger vi virkelig nok en festival midt i Oslo by? Klabert gjør vi det! Det er hard konkurranse der ute og av den grunn byr de ikke på de virkelig store navnene. Kultbandet Echo And The Bunnymen derimot er et kredkort uten like og vil nok kle Kontraskjæret betraktelig mer enn la oss si The Killers. Well done. Videre er Klaxons (foto) og 2manydjs også to bra navn for å trekke de riktige folka og ikke minst legge seg på en profil som i dag er minst like viktig som hvem man har på plakaten, er det ikke?. Festivalen har også lagt til en egen metal-dag. Ikke så rart egentlig, for denne sjangeren trekker fortsatt mer folk enn noen andre. www.oslolivefestival.no 46

5/2009

ROSKILDE Roskilde, 2. – 5. juli Moderfestivalen over alle festivaler. Har du aldri vært her, rullet rundt i gjørma med en tyskerjente med dreads og yingyang-tatto på skulderen og pressa inn den halvslappe løken din inn i mor, røyka tjall ut av en knust Tuborgflaske eller gått glipp av favorittbandet ditt fordi du har ligget i teltet og spydd etter de 52 ølene du drakk dagen før, har du ikke vært på skikkelig festival. Sånn er det med den saken. Stemningen på Roskilde er alltid lun, god og trygg (bortsett fra han duden som døde under Peral Jam for noen år tilbake. Only the strongest survive). Forholdsvis billig mat og drikke, men ta med deg noen gode tusen om du vil unngå å leve som en kloakkrotte. Den andre siden av Roskilde er den mangfoldige bookingen av hundrevis av band spredt ut over utallige scener i alle formater. De store rockebanda kan du stort sett se ett eller annet sted i Norge, men to gode grunner til å ta turen er Kanye West og Lil´ Wayne. Ellers er det som de sier, too many to mention. Roskilde er mer enn musikk. Enough said. www.roskilde-festival.dk

TRÆNA Træna, 9. – 11. juli 30 nautiske mil rett ut i havgapet fra Bodø, ut til øya Træna. Båtturen og omgivelsene ut til ingenmannsland er verdt turen alene, for er snakker vi eksotisk av en annen dimensjon, selv for de aller mest garva naturfantastene. Med tanke på dette gjør det ikke så mye at programmet ikke akkurat strutter av overdådig applaus, for å si det sånn. Men: Vår egen kosegutt Joddski har tenkt å reise utover sammen med blant annet The New Wine, Slagsmålsklubben, Mikal Tellè, Sivert Høyem (foto) og Marit Larsen. Det bør du også. www.trena.net

MIDNATTSROCKEN Lakselv, 9. – 12. juli Gubberocken i nord fortsetter (har dere ikke MTV der oppe?) og jaggu har de ikke snurpa til seg legendene i Deep Purple (foto) og Twisted Sister med den evig unge Dee Snider i spissen. Det er liv i de gamle bardunene enda, gitt. Som med Træna er Midnattsrocken en ypperlig festival å dra på om du vil prøve noe helt annet. Men vær obs, solen går aldri ned. Før du vet ordet av det, sitter du fortsatt i et telt, naken, drikker karsk og utveksler røverhistorier med en lokal same halv tolv dagen etterpå og flyet ditt hjem gikk for lenge siden. www.midnattsrocken.no MOLDEJAZZ Molde, 13. – 18. juli Rosenes by og alt det der. Bortsett fra opprinnelsen til et par legendariske hardcore-band, er Molde på lik linje med en hvilken som helst traurig norsk middelmådig by. Om man ser bort ifra den sykt fine utsikten utover fjorden og fjellene. Men de har Moldejazz, det har dem. Veletablert og godt respektert i utlandet. For å være helt ærlig, har vi i N&D ikke spesielt god peiling på bra jazz, likevel har festivalen mange spennende navn som nødvendigvis ikke krever år med trening i en røykfylt bule med obskur jazz. Vi nevner i fleng; Leonard Cohen, Supersilent, Madcon, Atomic, Bugge Wesseltoft og Mathias Eick Quartet. Aller mest vil vi anbefale japanske Otomo Yoshihide Sextet som tidligere har gjestet Blå med sin fantastiske avantgarde og punka frijazz. www.moldejazz.no

SLOTTSFJELL Tønsberg, 16. – 18. juli Ah! Tønsberg. Selve definisjonen av norsk sommer. Plakaten 2009 byr på ingen måte på de store overraskelsene, men det er fryktelig koselig med Håkan Hellström, Big Bang, The Wombats, Motopsycho, John Olav Nilsen & Gjengen og Bob Hund. Man kan spørre seg om ingen snart begynner å bli lei av Turboneger, men de er alltid like gøy å se. Roots Manuva blir også en høydare. De har også skvisa inn noe metal som vil glede mange, og da har du å sjekke ut She Said Destroy or be destroyed. En flott sommerfestival med kort gangavstand fra sentrum. N&D vil også være tilstede så watch out! www.slottsfjellfestival.no

STORÅSFESTIVALEN Storås, 30. juli – 1. august Det nærmeste vi kommer Roskilde. Her løper folk løpsk. Med og uten klær. Ruser seg på livets glade dager, nyter musikken, god mat og (pule) venner for alt det er verdt. Og det midt i skauen en drøy mil unna nordens Hamburg, Trondheim. Som med de fleste festivaler har Storås også møtt nedoverbakke den siste tiden, derfor er vi glade for at dere også fikk ut flisa. Mye spennende og ikke fullt så spennende program i år, men godbiter i form av korpslaget Datarock (foto), retrofuturistene The Soundtrack Of Our Lives, metalgangsterne Machine Head og junkien Pete Doherty blir bra. Minus for null danseband i årets line up. www.storaasfestivalen.no ØYA Oslo, 11. – 15. august Hva skal man si om Øya du ikke allerede vet? Hovedstadens stolthet med cred herfra til helvete. I hvertfall over atlanteren. Indiefestivalen som vokste seg gigantisk kun på få år. Sliter du med massive folkemengder, køer og stivpynta bloggkjendiser bør du gå et annet sted. Men vil du likevel oppdage nye band, så er dette stedet å være. Aller mest gleder vi oss til å se Jaga Jazzist på scenen igjen og ryktene sier de allerede har spilt inn nytt album (gutter, har John Barry ringt dere enda?!). Vi går også ut ifra, eller forlanger, at den etterlengtede gjenforeningen med Kåre & The Cavemen blir årets høydepunkt. I samme slengen sjekk også ut Snöras, Thåstrøm, Enslaved, Blitzen Trapper, Kylesa, Nils Bech og Glasvegas. www.oyafestivalen.com

HOLE IN THE SKY Bergen, 26. – 29. august Festivalen med hovedfokus på ekstrem metal feirer jubileum i år. Hurra! Ave Sathanas! Ti lange år har gått siden bergensgjengen startet opp til minne om Erik Brødreskift. Siden har det ene legendariske bandet etter det andre og kun de beste voldtatt et febrilsk og dedikert publikum. For oss som liker det schtøggt, jævlig og høyt, gjerne i dritafull tilstand, vil juble høyt over årets Hole In The Sky-program. Med hovedvekt på black metal er det godt å se Archgoat, Behexen (foto), Faustcoven og Necros Christos på plakaten, men det er nok trekløveret Candlemass, Voivod og Pentagram som rangerer høyest på lista. ”So relentless. Oh Yeeeah”. Les mer på www.nattogdag.no utover sommeren for reportasjer, anmeldelser og fotoserier. God tur og vel blåst!


R A VI H ! T N ÅPE 9003 / Ad

regaten 2, tlf 5531

Adam og Eva, Øv

ichelsensgt.11, tlf am og Eva, Chr. M

amogeva.com

55324445 www.ad

lse med e d in rb fo i s ti ra g g bryn 420,å Vi farger vipper o p i rd e V r. e m m o r i hele s e g n li d n a h e b re d an


LITTERATUR

TEKST ARNE BORGE

Simen Hagerup nye bok Grufulle tomrom handler om zombier, revolusjon og katastrofer. – Poesien kan fortsatt ha politisk relevans, ifølge forfatteren. Natt&Dag: Du hevder at monstrene, som menneskene, er politiske dyr, og skriver at zombien er en fortelling om opptøyer et sted mellom politisk revolusjon og økologisk katastrofe. Vil du utdype dette; kan zombien være en allegori for enkelte grupperinger i dag? Simen Hagerup: Det allegoriske kommer selvfølgelig inn idet monsteret som myte alltid defineres ut av/i kontrast til menneskets definisjon av seg selv. Monsteret faller utenfor f.eks. etiske kategorier. Sånn sett kan vel forskjellige monstre til enhver tid ses som bilder på forskjellige grupper/individer. Når det gjelder akkurat fortellingen om zombi kunne man sikkert kommet med konkrete eksempler på opptøyer, hvor store grupper av utsatte mennesker begynner å voldføre seg på byen... N&D: Som f. eks utviklingen av slumområder rundt større byer? SH: Ja, nettopp slike ting som slumdannelser. Disse menneskene er jo eksempler på en gruppe som ikke får noe språk i samfunnet, på forskjellige nivåer – det kan ha med sosiale, utdanningsmessige strukturer osv. Zombien er utelåst fra vårt fellesskap, fordi den er død. På en analog måte kunne man (kanskje) si at de aller fattigste, så vel som f.eks. krigsofre, er utelåst fra fellesskapet, selvfølgelig materielt, men også språklig, juridisk osv. Det å være uten statsborgerskap, for eksempel. Det er snakk om grupper det snakkes om og for, men som i liten grad gis muligheten til å forme et språk og en definisjonsmasse som speiler deres egen realitet. Slik går det jo også for zombiene i boka – de blir gjort til en gruppe i sosialdemokratiet.

N&D: Jeg har lest denne boka inn i en slags poststrukturalistisk tradisjon, gjennom at du stadig fokuserer på svakheter, skjelvinger, ambivalens ved språket, og heller oppsøker/konstruerer paradokser enn å forsøke å løse dem? SH: Ja, det kan man absolutt si. Jeg tror dette er noe som gjelder for denne så vel som den forrige boka. At de begge er såpass ”løse” i formen – selv tenker jeg på dem nesten mer som poetologiske enn som ”egentlige” arbeider – kan nok skyldes denne viljen til å nærme seg det skeive, uutsigelige, noe som alltid ligger på grensen mellom løgn og sannhet. Jeg føler alltid at jeg ender opp med å peke i denne retningen, som det kanskje er umulig å bevege seg inn i på noen meningsfull måte. I en forstand er språket alltid mer til hinder enn til hjelp. N&D: At det på en måte har oppstått som et kommunikasjonsverktøy og vokst ut av vår kontroll? SH: Dette hevder jo bokas Simen H i en av tekstene, men det skal nok tas med en klype salt. Personlig har jeg liten tro på noe ”paradisisk” fortilstand for språket, men at språkstrukturene har blitt overmåte komplekse og kjørt inn i bestemte spor, mener jeg nok kan være riktig. Språk, definisjonsmakt osv. blir et veldig sterkt verktøy i hendene på de som behersker det. Der er kanskje derfor jeg ønsker å destabilisere visse kategorier, eller finne opp nye. For å jobbe mot denne makta, åpne opp for uventede muligheter. N&D: Men gjør ikke også denne destabiliseringen til slutt en hver form for realpolitisk handling umulig?

SH: Kanskje; men når dagen er over, lever vi jo alle i verden. Da får man bruke sine tanker og sin kunnskap så godt man kan til å være et anstendig menneske. Jeg tror uansett ikke det er min rolle å skrive realpolitisk eller slagordpreget litteratur. Prosjektet er nok i første hånd åndelig, selv om det kan ha en politisk dimensjon. N&D: Mer i form av en ”indre revolusjon” i beste fall? SH: Tja. Kanskje. Lesning handler vel uansett alltid om møtet mellom et individ og et individuelt verk. Derfor vil jeg ikke henvende meg til ”massen”, slik en agitator gjør det. I så fall må det være hvert enkelt menneske i massen jeg tiltaler. Men jeg mener virkelig at litteratur kan hjelpe den enkelte til å reflektere over hva det vil si å være menneske. Så jeg forventer vel ikke akkurat at folk skal gjøre revolusjon med mine bøker i hånd, men kanskje jeg kan ta del i en utvikling som både er større, saktere, mer subtil, som en stemme blant mange i litteraturen. Hvis jeg ønsket å forandre Norge politisk, ville jeg nok valgt en annen karriere. Jeg tror det er bruk for poesien OGSÅ. Og at den kan ha politisk relevans, selv om den ikke alltid vender seg til enkeltsaker. N&D: Et sted skriver du om ornamentering og pyntetrang som allmuens opprør mot statens forvaltning av det nyttig-hygieniske byrommet. Det er blant annet om svensk rosemaling, tror jeg, men jeg leste det veldig opp mot dagens graffitikultur? SH: Ja, jeg hadde også graffiti i tankene her. Det fascinerer meg at street art nettopp ikke er kodet, bare i liten grad følger fastlåste

systemer, men snarere hele tiden er sin egen tilblivelse. Ideer kastes ut som sin egen utførelse, og hvis ens ”kolleger” finner ideen interessant, sprer den seg automatisk. Sånn sett er det et mye flatere hierarki, hvor verdiene og begrepene ser ut til å være fluktuerende, i hvert fall sett utenfra. N&D: Men det er tilsynelatende et misforhold her, ved at selv de som i utgangspunktet er tilhengere av graffiti i bybildet, har problemer med å argumentere ”rasjonelt” for at det skal være der? SH: Hva man tenker om saken, er nok veldig knyttet til hvilken intuitiv reaksjon man får i møte med en nedtægget vegg eller for den saks skyld en forseggjort piece. Sånn sett er kanskje ikke argumentene mot graffiti alltid heller like rasjonelle. Hvorfor er for eksempel et veggmaleri hærverk, mens en neonreklame ikke er det? Det er selvfølgelig også et rent maktspill, hvor begge partene har vidt forskjellige meninger om hva som konstituerer (eller burde konstituere) eiendom og hva det vil si å bidra til fellesskapet. N&D: Grufulle tomrom søker seg uansett hinsides det rasjonelle? SH: Ja. (Lyrisk) litteratur er vel et av de få stedene hvor samfunnet fremdeles tillater det irrasjonelle mer eller mindre fri utfoldelse. Spill fløyte mens det ennå er lov!

MANNEN UTEN MINNE BJØRN ESBEN ALMAAS Sov eller snakk om kjærlighet ROMAN (OKTOBER FORLAG, 2009)

Dette er en roman som blant annet handler om forhold og forpliktelser. Når hovedpersonen våkner opp uten å vite hvor han hører hjemme, og senere finner ut at han er gift og har to barn, skaper dette en følelse av såkalt underliggjøring. Det er tilsynelatende et populært grep i en del norske romaner for tiden; menn uten minne erfarer velkjente omgivelser med nytt blikk. Jeg liker at boka viser hvordan noen mennesker tilsynelatende kan gå uanstrengt ut av et langvarig forhold mens den andre parten blir knust. Jeg liker dette fordi det viser oss at parforhold gjerne mangler den likevekten de burde hatt. Dette kunne selvfølgelig en sexolog

3

skrevet i Dagbladet Magasinet; at begge ”må yte 110 %” og at det handler om ”prioriteringer og samarbeid”, som en annen småbedrift, men i motsetning til Dagbladet Magasinet gir ikke denne romanen inntrykk av å være uærlig og menneskefiendtlig. Et sted i boka står dette: ”Vi kan bare bestemme det, hvisket hun. Vi kan bare bestemme at vi skal være sammen bestandig.” Dette er litt interessant, fordi det er sant. Man kan faktisk bestemme seg for å være sammen med noen for bestandig; allikevel velger vi stort sett å la være. Folk som forsvinner har en tendens til å forsvinne. I denne boka er relasjonene flyktige, og den kan leses i sammenheng med at vi lever i en tid hvor vi følger våre besteforeldre parvis til graven mens vi selv ikke føler oss forpliktet til å inngå forpliktelser.

TEKST ARNE BORGE 5/2009

49


Verktøyet for enhver anledning

Ti øre pr. lighter går til Hjelpestikkfondet!


ÅRETS SPILLER

TEKST EIRIK KYDLAND FOTO FRANCISCO MUNOZ

Når Leo snakker med fotballspillere om damer og penger, gjør han det for landets alenemødre, alkoholikere og innvandrerunger. Vi tok en alvorsprat med Flippeligaens angrepskjempe. Du satte kanskje noe doven cola i halsen i halsen da Leo dukket opp på TV2-sporten for første gang: I stedet for tomprat, lite vettuge analyser og diskusjoner rundt dommeravgjørelser, vugger det inn en svær bølle med grillz og et arsenal av hip hop-vitser i kjeften. ”Får du så mye at du ikke får lukten vekk fra fingrene?”, spør han en usikker Bjørn Helge Riise, mens Aalesund-spillerne kommanderes til ”å strekke seg frem og ta på tærne som tøser”. I bakgrunnen surrer noe seig sørstatsrap, og det hele føles mest av alt som en chopped and screwed-versjon av Fotballekstra. Men Leo Ajkic – som en fotballidiot vi kjenner har omtalt som ”høyere enn Erik Thorstvedt og mer lavmåls enn Erik Mykland” – er ikke interessert i å spøke utenfor fjernsynsruta. Flippeligaen er alvor for mannen fra Løvstakken og Bosnia, noe Natt&Dag oppdager etter å ha gått i en klassisk intervjufelle: Du skal aldri kødde med en komiker. Heisann, Leo! Det eneste rap og fotball har til felles er vel gresset, hø-hø? Leo fikler med en røyk. Myser opp. Svarer tørt. – Jeg har brukt den vitsen allerede, man. Så gikk jeg visst tom for ideer. Eh, ok… Det er ikke til å komme vekk fra at stemningen på kontoret til det bergenske TV- og filmproduksjonsselskapet Synopsis er noe klaustrofobisk. Rommet har ingen vinduer. Røyken ligger tett. Bak et stort skrivebord sitter Synposissjef Eirik Heldal og overvåker intervjuseansen med et flir om munnen. Men Flippeligaens gullglis er altså i det seriøse hjørnet.

”OM FOLK HAR FORDOMMER, SÅ BARE LA DE HA FORDOMMER.” – Folk tenker nok alt mulig når de ser meg på TV. Mange synes sikkert at utlendinger skal være sånn og sånn, på den eller den måten. Men du kommer aldri til å se meg smile på TV og si ”Åh, jeg er så glad for å være her!”. Jeg kan være positiv og alt det der, men jeg er bare meg sjøl. Jeg er litt frekk i kjeften, men jeg er akademisk smart, jeg har gått på skole og har jobbet hardt i mange år. Kanskje jeg nettopp prøver å spille litt på de fordommene som folk har. Og om folk har fordommer, så bare la dem ha fordommer. De kjenner uansett ikke meg som person.

”JEG ER IKKE VÆRMELDINGEN.” Hvordan er reaksjonene fra fotballfanatikerne? – Jeg lager noe som man enten liker eller hater. Jeg er ikke som værmeldingen. Alle ser på været, men hvis du ser værdamen på gaten så går du aldri bort og sier ”Hey, jeg digger det du sa på TV. Jeg digger det du står for.” Du skjønner ka eg mener. Da jeg var i Oslo sist gang, ble jeg stoppet av en innvandrer som hadde lært seg hele introen min fra forrige Flippeliga-episode utenat. Så mange utlendingskids kan relatere til det jeg snakker om. I tillegg gjør jeg dette for alenemødrene, narkisene og alkoholikerne. De kommer ofte bort og sier at de har respekt for det jeg gjør. Jeg representerer for mange folk, man.

– Leo gir arbeideklassen en stemme, skyter Heldal inn fra bak skrivepulten. – Tsk. Det vil jeg kanskje ikke si. Men la oss jeg gir din nabo en stemme, svarer Leo, før han nevner noen av sine humor-forbilder. På lista står Ricky Gervais, Sacha Baron Cohen, amerikansk stand-up. Og selvfølgelig hip hop. – Hip hop er en del av meg. Shit, det er sikkert på grunn av hip hop at jeg liker store rumper. Men jeg er også inspirert av humor fra hjemlandet mitt. Se på filmer som Ingenmannsland og Svart katt, hvit katt. Der er det alltid noe realisme og alvor i bunnen. Du kan fuckin’ grine av de komediene der. Det er ekte, fuckings greier, man. Ikke bare to rike gutter som kler seg opp i kanindrakter og hopper rundt, sier han, og svever av gårde inn en digresjon om skytevåpen og rosa Duracellkaniner som gråter i himmelen. Det er kanskje ment som en kritikk av amerikanske mainstreamkomedier, tenker jeg. Men før jeg får tid til å spørre, runder Leo av med en av sine signaturlinjer: – Du skjønner ka eg mener. Uten spørsmålstegn. End of discussion. Eirik Heldal kommer til unnsetning: – Vi viser den norske innvandreren fra en ny side. Mens man i flere år har drevet og integrert inn innvandrere i Migrapolis, viser vi en fyr fra Bosnia som plutselig oppfører seg som oss. Går rundt og er helt Alex Rosén. Flippeligaen er litt som Pimp My Ride, bare tilpasset Norge. Begge programmene slekter på det samme, sier produsenten. I Bergen – eller ”byen under skyen”, som Leo sier – er han et vanlig syn i gatebildet. Ute på byen eller nede på Torgallmenningen, og

gjerne sammen med musikerkompisene Lars Vaular, John Olav Nilsen og A-Laget. Leo er også tilknyttet plateselskapet NMG/G-huset som gir ut nettopp Lars Vaular og A-Laget. Hvordan fikk du lurt inn logoen til plateselskapet ditt inn i Flippeliga-introen? Penger under bordet, et balltre mot sentrale kneskåler? – Sånt spør man ikke om. Vi bare gjør det. Men det er viktig å få med at G-huset ikke bare er et plateselskap. Vi lager også TV og merchandise. Når Lars sin video ”Solbriller på” kommer, skal vi lage solbriller. Solbriller på, ikke sant. Vi er som G-sport man, men mer enn bare sport. Så vi snakker om et slags entreprenørhus? – Selvfølgelig. Det er som å drive med eiendom, bare at det aldri går nedover med oss. Om eiendomsmarkedet går nedover, så har vi fortsatt såpass mye tomt og så mye materiale at vi bare kan fortsette å bygge på. Du skjønner ka eg mener, man? Leo lener seg tilbake. Trekker hardt av sigaretten. Gliser. – Jeg vil være på TV for å utvikle meg, tjene mer penger, og for å hjelpe mine venner opp og fram. Så alle de som har masse penger som de vil investere, må bare gi en lyd. De andre kan sende en e-mail. Du kan se Leo og Flippeligaen i TV 2-programmene Matchball mandag og Waschera: Fotball.

5/2009

51


BJØRN-ERIK, 21 The Fix, USF Verftet – ”Young Savage”, Ultravox.

JOHAN, 19 The Fix, USF Verftet – ”Space Oddity”, David Bowie.

JOHN, 19 Student på Hell’s Kitchen – Nystemten.

TOBIAS, 20 Student på Hell’s Kitchen – Jeg er hele Abbey Road med Beatles.

ELIAS, 19 Kafé Opera – ”The One Who Went Away”, Motorpsycho.

ODA, 20 Kafé Opera – ”Three Little Birds”, Bob Marley .

PETTER, 30 Vamoose – ”That Piano Track”, Tobii.

CHRISTOPHER, 22 Vamoose – ”Ulysses”, Franz Ferdinand .

HVILKEN LÅT ER DU?

AV: EIRIK LANDE

INGVILD, 20 Vamoose – Ja, vi elsker!.

HÅKON, 23 Vamoose – ”Brand New Kicks”, Pablo Tellez.

KETIL, 23 Vamoose – ”Smack My Bitch Up”, Prodigy.

ALEXANDER, 22 Vamoose – ”Fairytale”, Alexander Rybak.

IAN, 22 Vamoose – ”Comfortably Numb”, Pink Floyd.

GEIR, 23 Vamoose – ”Universal Mind”, Jim Morrison.

KRISTIAN, 28 Vamoose – ”Hip Hop ’Til You Don’t Stop”, Beastie Boys.

ANDREAS, 22 Hectors Hybel – ”Sex On Fire”, Kings Of Leon.

Ta utelivsbildene dine med nye W995 – 8,1 megapiksler

5/2009

53


MOTE

Akkurat nå sitter det tre gutter i Birkelunden og diskuterer hvem som hadde den feteste stilen av Mark ”Gator” Rogowski, Steve Cabarello og Natas Kaupas. Alle tre iført gammelt skategear fra 80-tallet, skater de frem og tilbake mellom Birkelunden og Ryes Plass for Cafe Latte og Calzone på sine teknisk sett utdaterte rullebrett. Hvem er dere? Og hvor kom dere fra? Dere ser jo helt rå ut! Skal vedde for at dere puler masse! Nå er det sikkert en måned siden vi først observerte dere en gang i april, da vi ble rimelig satt ut av å se en gammel subkultur blomstre opp igjen for femte gang. Denne gangen som en kopi av 2. generasjonen. Vi som trodde at alle subkulturer var døde, og at ungdommen bare tok bilder av hverandre, og la de ut på internett, mens de hørte på nye versjoner av gammel musikk. Steve Cabarello er månedens stilikon. Capsen bak frem, singlett og et rullebrett fra 80-tallet er alt du trenger. Søk opp ebay for gammelt 80s skategear fra Vision og Powell.

1 1

I dårlige tider holder vi oss til tryggheten, vi blir konservative og strengere mot oss selv. I hvert fall vi som fortsatt har et håp om å overleve, dere andre friker helt ut. Slik de gjorde på slutten av 60-tallet med hippiestilen. Eller 90-tallets grungebevegelse av avmakt og selvmord. Om den nye resesjonen skal gjenføde en sosial bevegelse av ungdommer som ikke lenger føler at de trenger å late som om de tilhører majoriteten av samfunnet, er det ingen i motebransjen som bryr seg om det før de kan tjene penger på det. Heller ikke sjefsdesigner Lanvin, Elber Albaz. Månedens kampanje er tuftet på tidløs, klassisk glamour fra det gamle motehuset Lanvin. Ett av flere hus som har valgt å bruke refleksjonsfoto i en realistisk følelse. Steven Meisel gjør stas på vår norske supermodell Iselin Steiro. Et plagg fra Lanvin kan du finne på Spazio i Riddervolds gate 12 på Frogner.

1 3

Endelig har noen satt fart, og kjøpt inn sko fra Givenchy. Det nye Eger Kjøpesenter på Egertorget inneholder en butikk som heter G12. Der du kan finne månedens plagg, et par gummisandaler som kommer til å gjøre seg godt i sommersola.

2 1

Det er jo ikke så veldig ofte at norske designere samarbeider med store og kjente internasjonale merkevarer, så hva er da oddsen for at en norsk fotograf skal få gjøre det? En av verdens mest anerkjente motefotografer, Sølve Sundsbø, har innledet et samarbeid med det franske klesmerket Surface to Air. Tre kjoler, tre bagger og tre t-skjorter i et smalt opplag tilgjengelig for bare 20 utvalgte butikker i verden. Serien er inspirert av åtte kortfilmer og fotografier Sølve Sundsbø gjorde i samarbeid med showstudio, der han utforsket fargene og bevegelsene fra en papegøye filmet i sakte film. Ikke bare har prosjektet blitt stilt ut på forskjellige gallerier, men skal nå også brukes som print til designsamarbeidet til Surface to Air. Månedens rykte sier at det kommer til å havne på butikken Lot 333 i Bergen.

Steen & Strøm er det nærmeste vi kommer kontinentet i Oslo. Internasjonale merkevarer samlet under ett og samme tak. Litt som å dra på ferie. Og under min seneste reise oppdaget jeg noe veldig interessant, en etasje med nedsatte varer. I tredje etasje kan du finne plagg fra Raf Simons, Armani, Siv Støldal og Burberry for en slikk og ingenting. Billighjørnet i tredje etasje på Steen & Strøm er månedens butikk.

1 5

5/2009

1

Fremtiden er alltid like interessant. Alle har en mening og et forhold til fremtiden, mange av oss frykter den, og de fleste av oss har sett den på et tidspunkt. Gjerne tatt opp gjennom tekstuelle verker som dystopisk, skremmende og nesten alltid nær slutten av menneskets historie. Mens den ofte blir omfavnet som utopisk og vakker av visuelle kunstnere. Månedens video tar deg tilbake til 1939, der amerikanske motedesignere tolker fremtidens klær. Kjoler som ligner på Gareth Pugh og Margiela sitt ideal av jernkvinnen, transparente stoffer, et bredt belte rundt livet og frisert med den mye brukte moteballen på toppen av hodet. Visionært vil jeg si. Mannen derimot går med rompetaske for å oppbevare godteri... Youtube; www.youtube.com/watch?v=txaR2HvnwVg

8 1

4 1

54

Nå har vi spilt Acne sin S/S 09 visning fra Stockholm Fashion Week om og om igjen på youtube. Ikke fordi vi trengte å bruke 2 hele timer på å se den, men fordi vi trengte å høre soundtracket til visningen om og om igjen. Der vi kom over månedens lytting; Molly Nilsson. Som også synger på kunståpninger, gjerne på en stige. I Berlin. Etter mange timer på youtube fant vi ut at man kan laste ned låta ”We´re never coming home” på hennes hjemmeside. www.formerlyknownaswhitebread.com

7

Bar overkropp. Overalt. Foran speilet, i parken, på bussen, i køen foran panteautomaten og i bilen på vei hjem fra den hyggelige pikniken. Sommeren er her, og månedens tilbakeblikk går til Kate Moss som prydet forsiden på juninummeret til det avdøde livsstilsmagasinet The Face i 1990. Den gang Kate Moss var 15 år gammel, hadde en uskyldig nese, ble tvunget til å røyke av fotografen og fortsatt ventet på at puppene hennes skulle bli større. Bildet er ett av en serie bilder tatt av Kate Moss som blotter seg for kunstfotograf Corinne Day på stranda. En ung vakker kvinne med hele livet foran seg.

6 1

MOTE: LARS KRISTIAN MIDTSJØ


ARTIC 5185 FOTO: TOMMY NÆSS

LANGT UTI HUTTAHEITI. KUN 30 MIN FRA BYEN

KO

ØY , A SK ÅG E N LLE V

6. - 8

U . AUG

ST

www.lost-weekend.net


KAFÉ

BIEN BAR Fjøsangerveien 30 Finnes det en mer veldrevet kafé på Vestlandet? Utenfor Bergen sentrum er det i hvert fall ingen over og ingen ved siden. Parma & parmesan-sandwichen (83 kr) finner du kun maken til på Colonialen, og retten får en til å tenke på akrobatiske lavkonstruksjoner à la den nye Operaen. Ellers kan man spise alt fra omelett (95 kr) til spagetti (118) og suppe (75 kr), før du runder det hele av med en tiramisu (59 kr). Intet interiør passer bedre til en kafé enn gamle apotek, ettersom de ofte er de mest aristokratiske og påkostede man finner i Norge. Nå som det er blitt laget så brede sykkelstier fra sentrum og til Danmarksplass, hvorfor ikke ta en sykkeltur til Bien Bar et par ganger i uka? Åpningstider: man-tors: 11:0001:00, fre-lør: 12:00-02:00, søn: 12:00-01:00.

SIDEN SIST HAR

OG

ADDA EN NY VENN PÅ FACEBOOK. HVORFOR?

Svaret er enkelt. Fordi de tjener på det, selvsagt. Erik er gjennomsponset av Sony Ericsson og Netcom og strør rundt seg meg dyre premier og gaver til sine facebook-venner. Vulgært. Men godt. I sommer gir Erik bort opplevelser fra av Sony Ericsson og NetCom! Heldige facebook-team vil få kjøre sportsbiler i England, motta enorme gavekort, fly F16-jagere og litt til.

PYGMALION ØKOKAFÉ & GALLERI Nedre Korskirkeallmenningen 4 Pygmalion utmerker seg først og fremst med sitt gode kjøkken. Speltpannekaken (109 kr) har usedvanlig mye smak. Og Thai May (kylling, grønnsaker og wokete grønnsaker) til 135 kroner smakte virkelig helt fantastisk. I det hele tatt har denne økokafeen utviklet seg fra et sært og trasig sted til en vellykket kaférestaurant i den rimeligere klassen. Vel, helt rimelig er det jo ikke. En kyllingpasta til 139 kroner er ikke direkte billig. Men den er virkelig god. Noen minuspoeng? Maleriene som for tida er utstilt er virkelig ikke noe særlig: fargesterke, bisarre og slurvete. Ellers var servicen noe variabel sist vi testet. Minus for at økoølet holdt romtemperatur. Åpningstider: Alle dager 11-23. LE RUSTIQUE CAFÉ Markeveien 9 Hver dag, når jeg rusler ned Markeveien, blir jeg oppmuntret av denne kafeen som forbinder byens utsvevende kaféliv med boligkvartalene på Nordnes. På Nordnes er det nå ikke lenger bare idyll: Storkiosken i Markeveien er nettopp stengt ned, det samme med Bunnpris i Komediebakken. Men på Le Rustique er alt foreløpig intakt og uberørt av finanskrisen. Et fint rundt bord i fransk stil og et muntert skilt står ute på fortauet og inviterer deg inn. Ellers er det estetisk orden på alle kanter og bauer. Det er som om man skulle befinne seg i Provence eller på Provence-imiterende Frogner. Maten er også god. Både kyllingsalaten og skiven med rekesalat (51 kr) bar preg av ypperlig håndverk. Dette er stedet hvor mandagmorrablues kan forandres til: ”ja, ja livet er jo ikke så verst lell”. Jeg ser flere og flere stamgjester der hver morgen. Det lover bra. Åpningstider: Man-fre. 08-16. Lør. 09-16. Søn. 11.30-15. KAFÉ KRANEN Solheimsviken Næringspark Kafé Kranen er en vellykket kopi av kranene som en gang hang galgenifst på Danmarksplass og vitnet om en sakte døende seinindustriell fortid. Nostalgien blir svært sterk på vakre vårkvelder. Da kan man bare se og se utover havet slik at alt til slutt blir både transparent, åndelig og Turneraktig. Veggene er nesten bare

56

5/2009

glass, slik at man er like mye ute som inne når man sitter og mesker seg med tradisjonelle retter som rekesmørbrød, smørbrød med eggerøre og smørbrød med roastbeef. Vårt rekesmørbrød (65 kr) bugnet med reker og smakte veldig bra. Er du lei av tettheten inne sentrum og vil prøve noe originalt? Ta for eksempel med kjæresten på en hverdagsblåtur. Da er Kafé Kranen best bet. Åpningstider: 10-17 BEYER’EN (LUNSJ) Rosenkrantzgaten 8 Beyer’en serverer for tiden lunsj i en ekstremt delikat sal, femten meter fra resepsjonen på First Hotel Marin. Ifølge en av servitørene flyttes også hovedrestauranten inn i dette lokalet. Det skjønner jeg godt. Det er mye penere. Det er lenge siden jeg har blitt så begeistret for et interiør: Grønne og hvite vegger, antikke mønster på sofa og barstoler, og ensfargete stoler med høy rygg. Lunsjstedet har i tillegg en gjennomtenkt oppdekking. Menyen er en ekstremt trad lunsjmeny med retter som BLT, Cæsarsalat (139 kr) og hamburger (135 kr). Dessverre var alt det vi spiste middels – unntatt ostekaken. Den var like fabelaktig som ostekaken man spiser på Beyer’en til kvelds. Den er selvsagt den samme, bare 27 kroner billigere. Burgeren var ikke større enn en kjøttkake, og cæsarsalaten var usedvanlig tørr. Maten var faktisk flere hakk under det man får servert om kvelden, og konseptet langt mindre originalt. Servicen var helt grei, men litt passiv. Og det er ikke uvanlig på norske restauranter. Det er akkurat som om man ikke trenger å ta seg sammen før kvelden kommer. Men stedet er likevel anbefalt som et av byens nyere og mer attraktive steder. Åpningstider (lunsj): Man-lør: 11.30-14.30. Søn. stengt.

RESTAURANT YANG TSE KIANG (GALLERIET) Torgallmenningen 8 Til å være en kjøpesenterrestaurant er dette et trivelig sted. Bra service, lunsjretter til 80 kroner, og en skikkelig restaurantfeeling. Ny gulfarge på veggene spriter også opp. Med alle disse positive faktorene på plass, kan man se gjennom fingrene med at stolene er som hentet rett ut fra et konferanselokale på et hotell, og at menyen er like tradisjonell som verdiene innenfor Den norske kirke. Vi utførte et eksperiment ved å bestille én lunsjrett (Svin i sur-søt saus) til 80 kroner og én Kylling i sur-søt saus til 130 kroner fra à la carte. Vi er ikke i tvil: Gå for lunsjrettene. Det er praktisk talt ingen forskjell! Åpningstider: Man-fre. 09-21, lør. 09-18. Søn. Stengt.

KAFÉ KIPPERS Georgernes Verft 12 Hver vår gjenoppdager man Kafé Kippers – det desidert triveligste stedet i Bergen når temperaturen kryper over 20 celsius. Når bølgene skvulper under føttene og sollyset blinker muntert i pilsglasset, er det som om man igjen, glimtvis, får et overlys i livet. Soga sier at det er tre ting som betyr noe når det gjelder hotell: beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Slik er det nødvendigvis ikke når det gjelder restauranter. Der er det tre ting som gjelder: mat, mat og mat. Ja, og service. Ma-

ten på Kippers er helt middels og servicen er variabel. Litt bedre mat nå i 2009 enn i 2008, så det lover godt. Men om servicen kan virke sen, kan man jo selv forsøke å servere mat og drikke til flere hundre i løpet av få timer! Åpningstider: Man-fre. 11-23, lør-søn. 12-23. AROMA RESTAURANT & BAR Rosentkrantzgate 1 Vi mener Aroma er et bedre lunsjsted enn et kveldssted. Lunsjmenyen er stor, gjennomtenkt og relativt sympatisk priset. Aromas burger (149 kr) er virkelig rik på smak. Mett blir man også, i motsetning til det man for eksempel blir av Dickensburgeren. Et lite trekk for at burgeren var lunken sist gang vi var innom. Skalldyrbisquen (149 kr) var rik på ingredienser (scampi, kamskjell, torsk) og nydelig servert i en båtlignende dyptallerken. Ellers er de svarte tøystolene mye mer behagelige å sitte i enn man tror. Understatement! Lunsjstemningen i helgene er lett hektisk, og kelnerne har det ganske travelt. Likevel virker de mer engasjert enn stresset. De nyss opphengte bildene til Hilde Kjønningsen er dritstilige. Kanskje vil en feinschmecker finne dem litt for behagelige, mens en kunststudent som dyrker det forferdelige vil finne dem en smule overflatiske, men fargene og de utsøkte sjø- og strandmotivene passer jo som fisk i havet inne på Aroma. Åpningstider: Man-tor. 11-23.30. Fre-lør. 11-00.30. Søn. 12-18. SZE CHUAN HOUSE Nedre Korskirkeallmenningen 9 Rettene på Sze Chuan House holder et eksepsjonelt høyt nivå, interiøret er helt ok, kanskje til og med ok pluss. Spisesalen er malt i behagelig sennepsgult, med innbydende bilder satt inn i nøyaktig samme rammetype. Treretteren (Meny B) er vår favoritt, og den er priset til utrolige 158 kroner. De sprøstekte sesamkongerekene er smakfulle. Rekene serveres sammen med en chilisaus og en liten salat. Kamskjell med ingefærsaus er blandet sammen med en saus bestående av cashewnøtter, bønner og østerssaus. Dette gir en pikant, subtil syntese av to smaker som man i utgangspunktet kanskje ville være usikker på om passet sammen. Ellers holder sprøstekt svinekjøtt i szechuansaus (108 kr) og sur-søt kylling (108 kr) i massevis. Vi synes nok dette er den beste kinarestauranten i Bergen. Om man skal kritisere stedet for noe som helst, må det være vinmenyen. De fem-seks vinene på kartet virker relativt tilfeldig valgt, og de er lite spennende. Selv om dette er lavprisrestaurant bør man kunne skilte med fire-fem kvalitetsviner tilpasset szechuankjøkkenets krydrete mat. Åpningstider: Hver dag. 12-23 BAMBUS Marken 33 Interiøret på Bambus er lekkert. Det overgår det meste av thai, kinesisk og vietnamesisk i byen, selv om Cyclo også er blitt en ganske lekker plass. Det virker i det hele tatt som om vietnamesiske restauranter er i friere i formen, mer åpne i forhold til å gi lokalene en moderne touch enn det som er tilfelle med deres kinesiske fettere. Bambus er trendy. Nesten litt postmoderne Asia de Cuba over veggene, tenkte jeg idet vi satte oss på myke stoler med høye rygger. Samtidig føltes stolene ekstremt vaklevorne. I 2004 – da vi først testet stedet – var servicen altfor hypet og maten altfor tam. Nå vil vi anbefale det meste man finner på menyen. Sprøstekt and til 179 kroner er for eksempel på nivå med anderettene man får på diverse Michelin-restauranter. For lenge siden skrev jeg at man heller skulle ta seg en tur til Xich lo i Oslo, men nå er faktisk Bambus på nivå med renommerte Xich lo. Åpningstider: Alle dager 14-23.

KAFÉ/RESTAURANT: PER B. GRANDE


LANGT UTI HUTTAHEITI KUN 30 MIN FRA BYEN Kollevågen, Askøy 6. - 8. august TEKST PER B. GRANDE

BEYER’EN, BABY! BEYER’EN BAR & RESTAURANT Rosenkrantzgaten 8 Restauranten i attraktive First Hotel Marin har gått fra en italiensk greie (Primo Ciao Ciao) til en restaurant som kombinerer råvarer fra Vestlandet med kontinentale matlagingsprinsipper. Restauranten har gjort avtaler med lokale bønder som leverer de ypperste råvarene fra nærområdet. Og resultatet er veldig, veldig bra. Vennene mine bestilte kortreist lam fra Flåm (økologisk!), en lammefilet med sprø skorpe, tilsmakt ramsløk og skorsonerrotstuing (285 kr), og oksefilet fylt med urter og hvitløk (245 kr). De var svært fornøyde. Min svinefilet (245 kr) – en filet av frittgående svin pakket inn i salvie og bakt i ovn med en puré av søtneper og servert med sjysaus – var også eksepsjonelt god. Svinefileten smeltet i munnen sammen med en mektig potetpuré, sikkert like mektig som den pureen som geniet Joël Robuchon har erobret mang en smaksgane med. Kjøttet var faktisk enda bedre enn indrefileten på Boha. Det sier ikke lite. Sammen med salvien, rotstuingen og pureen avga svinekjøttet kaska-

5

der av smak. Hadde for eksempel Michelinmenneskene fått servert disse hovedrettene på restauranter med tre stjerner, ville de nok bare nikket og sagt: ”Mais c’est parfait, parfait!” Vi anbefaler folk til å se bort fra at Beyer’en er en typisk hotellrestaurant. Glem nå myten om at hotellrestauranter er dølle og dårlige! Dette stemmer sjelden, spesielt ikke på de beste hotellene. Det er tre grunner til at hotellrestauranter faktisk ofte tilhører det øvre sjikt: Bedre økonomi, et mer forseggjort og påkostet interiør og et større utvalg mennesker med fagutdannelse i staben. Servicen på Beyer’en er da også super, maten langt over middels og stolene enormt behagelige. Og liker du ikke den rå og brutale mursteinsveggen, kan du heller se ut mot Rosenkrantzgaten. En liten glipp må likevel nevnes. Servitørene var sene til å tømme vin i glassene. Faktisk måtte vi røske Grüner Veltlineren ut fra vinkjøleren og servere oss selv. Åpningstider: Tirsdag - lørdag: 17-24. Stengt søndag og mandag.

U T K U B M TI (S) N M A Ø B D G N Y & DAGFINN L BA N H C A E EN B

D

N E S R A L T I R A M IG BE RG

A R C ! A Y R B I A M B

N KER E A M T D R FJOREVA & TMHEAHDEDA AFAKKALAR K A KK

TEKST PER B. GRANDE

BOHARMONI BOHA RESTAURANT Vaskerelven 6 Boha befinner seg blant byens topprestauranter, selv om stedet ennå har litt igjen før det kan regnes som en potensiell Michelin-stjernerestaurant. Vi syntes denne gangen at rettene var litt for tradisjonelle, litt for mainstream – spesielt forrettene. Men bevares, maten på Boha smaker virkelig kjempegodt. Den beste retten var indrefilet av edelgris (250 kr). Nydelig saus og potetpuré til. Det er nok vanskelig å få denne retten særlig bedre her i byen, kanskje bortsett på Beyer’en. Både ishavsrøyen og ueren var også godt over middels. Når det gjelder forretten Mille-feuille – små, flortynne lag med kaviar, laks og eple (115 kr) – så synes vi at et sted som Boha kunne ha spandert noen få gram Sevruga eller Beluga på toppen. Da hadde retten fått en mye mer spennende smak. Man kunne gjerne lagt litt på prisen, men til gjengjeld fått en intens smak av skikkelig kaviar, og ikke bare en daff ishavskaviar som nesten ikke smaker noe. Vinen var også bra. Solar des Boucas er en perlende hvitvin fra Portugal. Ser man på polets runde symbol utgjør denne vinens fylde cirka 120 grader, men vi mente fylden kunne vært oppimot 240! Her var det i alle fall fylde og friskhet nok til både edelgris

5

og fiskerettene. Kjempegod vin, og 340 kroner flasken er det ingenting å si noe på. Servicen har alltid – ved siden av maten – vært Bohas store pre. Og begge servitørene våre var helt perfekte. Omsorgsfulle, diskrete og tilstede akkurat når vi trengte deres assistanse. Våre to danske gjester ble meget imponert, akkurat som om de ikke helt kunne få seg til å forstå at maten og servicen kunne være på et sånt nivå i en by som Bergen. (De dro forresten på Boha neste kveld og bestilte nøyaktig det samme.) Ønsker du å få gjester utenbys fra til å tenke: ”Pokker! Jammen kan de dette med restaurant i Bergen”, så ta dem med på Boha! Interiøret på Boha er i grunnen vanskelig å beskrive. Vi liker for eksempel de fete lyslistene. De kunne, dersom de ikke var så gjennomførte, gitt assosiasjoner til billige og prangende hotellbarer, men ikke her hos Boha. Dette er mer diskret glam. I det hele tatt et klassisk interiør og passende dempet belysning, slik det skal være på en gourmetrestaurant. Belysning spiller en mye større rolle for trivsel enn det de fleste er klar over. Boha er med andre ord som skapt for en uhøytidelig og hyggelig kveld.

P

AU LARS VE BROK SI D BA N D L I G E BA R E

S P O P OGO

Y O B M TO

Y L I M A G F R E S A KIN

I WA SUP IST E B E R E ZYM UND

SE N D L O I D N B R V I Å A R OL SKATEB JO H N EN HUS & GJENG S N E J IDA BBATH DE BLACK

Forsalg: Helgepass 1100,-* Helgepass 1300,- inkl. camp Dagspass 575,-* *ved forhåndskjøp Billetter i salg på billettservice.no tlf. 815 33 133 og på Posten Aldersgrense 18 år

Egne festivalbusser til og fra byen.

WWW.LOST-WEEKEND.NET

Åpningstider: Mandag - torsdag: 16-22, fredag 16-23. Lørdag 17-23. Søndag stengt.

5/2009

57


innhold og konsept er av høy relevans, ofte formidlet gjennom elementer som bare vagt antyder eller blir til vagt truende tvetydigheter i underlige landskap der rester av industri går i ett med naturen. Leonard Rickhard (f. 1945) bor og arbeider i Arendal. Rasmus Meyers Allé 5

SCENEKUNST STRØMGREN KOMPANI MED ”THE EUROPEAN LESSON” Studio Bergen, 2. - 3. juni kl. 19.00 Vår alles kjære Jo Strømgren besøker i år Festspillene med sin første amerikanske samproduksjon. Men å dermed konkludere med at koreografen har tilegnet seg sympatier i den retning, vil være å ta vel hardt i. I ”The European Lesson” lar han – på vant kaudervelsk maner – en amerikansk antropolog (Jeb Kreager) forsøke å forklare hva livet og hverdagen dreier seg om for en slovakisk firemannsfamilie. I stedet ender han opp med en harselerende presentasjon av den amerikanske livsanskuelsen, og han vender dermed blikket mot USAs noe problematiske forhold til utenrikspolitikk. Slik presenteres det i alle fall i norsk kontekst. I forbindelse med premieren på Live Art Philadelphia Festival nevnes det derimot at ”...your desire to visit Europe is garantueed to vanish forever”. Det blir spennende å følge reaksjonene videre på europaturneen. For vi vil jo helst ha rett.

Vi ser deg - du vil skape

Ring 03838

www.serdeg.no

”OG ALDRI SKAL VI SKILJAST” AV JON FOSSE DNS, Lille Scene, 1. - 3. juni kl. 19.00 Jon Fosses første skuespill fra 1994 er i ferd med å få status som klassiker, hånd i hånd med at dramatikken hans oversettes til stadig flere språk og hans popularitet nærmer seg ibsensk standard. Fosse er kjent for sin minimalisme og ordknapphet, for sin hang til å la den viktigste handlingen utspille seg i det som ikke sies. I ”Og aldri skal vi skiljast” åpnes dørene inn til en verden der savn, vandring og vakuum preger tilværelsen, hvordan menneskeskjebner har en tendens til å vikle seg inn i hverandre – og til ikke å gjøre det. Hvem vet, kanskje kan historien være med på å sette vårforelskelsen litt i kontekst? Eller, i mangel på en, kanskje den kan tenne noen gnister og gi deg tilbake troen på Den store kjærligheten? I sommerens oppsetning møter vi DNS’ ensembleskuespillere Siren Jørgensen, Frode Bjorøy og Ingvill Skjold Thorkildsen.

Fotografi

Fagskole på Folkeuniversitetet Studiet gir grundig opplæring i digitale teknikker, samtidig som vi også lærer deg analoge teknikker og mørkeromsarbeid. Vi gir deg breddekompetanse og en helhetlig forståelse av fagfeltet.

Søm & design

Fagutdanning på Folkeuniversitetet Vi gir deg solid opplæring i søm, mønsterkonstruksjon og designmetodikk. Å beherske faget er en forutsetning for at du skal kunne skape ditt personlige uttrykk. Vi hjelper deg på veien til en karriere i søm & design.

I Oslo sentrum. Godkjent av Lånekassen. Læring handler om å bli sett og bli tatt på alvor. Vi ser deg på Folkeuniversitetet. 58

5/2009

INGVILL SKJOLD THORKILDSEN: ”THREE KINDS OF FIRE” Fløien amfiteater, 23.-25., 30. juni, 1.-2., 7.-9., 14.-16. juli kl. 20.00 ”There are three kinds of fire: the kind that burns in your stove and makes your home warm and cosy, the kind of conflagration that destroys towns and cities, and, finally, the kind consisting of words that burn in your heart.” For de med slankere lommebok er dette en gylden anledning til å slå flere fluer i en smekk. ”Three kinds of fire” koster bare turen opp fjellsiden, og siden forestillingen handler om bybrannen i 1916 får man pusset på sine kunnskaper om Bergens byhistorie i tillegg. Historien er basert på en novelle av Torborg Nedreaas, der en åtte år gammel jente bevitner hvordan en storbrann river familien hennes fra hverandre. Det høres kanskje ut som en noe molefonken tematikk for en lys (og forhåpentligvis varm) sommerkveld, men kombinert med et besøk på Fløien Folkerestaurant og en liten vandring gjennom skogene lukter jeg en ganske fin helaften, egentlig.

CAM Visningsrommet USF, 22. mai – 21. juni ”Å camme en film” vil si å filme den med håndholdt kamera for så å legge den ut som piratversjon på nett. Kurator Arne Skaug Olsen og kompani låner denne praksisen ved å camme ti samtidige kunstutstillinger rundt om i verden, og stiller dermed spørsmål ved hvordan vi forholder oss til originalitet og ekthet kontra effektive referanser og sekundær info. For hvorfor skal man padle rundt i samtidskunsten når man har Youtube? Hvorfor kritisere når man kan nyte? Hvorfor gå til fjellet når fjellet kan komme til deg? Hvorfor lese kunstguide når ... ok. Georgernes Verft 12

SOMMEROPERA: EUGENE ONEGIN Bergenhus festning, 30. juni, 1., 3. og 4. juli kl. 21.00 Sommeroperaen er en begivenhet man ikke bør la gå fra seg om man er glad i det grandiose. I år er det Tsjaikovskijs ”Eugene Onegin” som står på plakaten – Russlands mest populære opera. Historien er basert på Alexander Pushkins roman fra 1825-32, som i grove trekk går ut på protagonisten Eugene Onegins manglende evne til å godta avvisningen fra den unge, vakre Tatyana, og senere den fatale duellen med vennen Lensky. Det loves med andre ord ball, sosietet og intriger – og det hele varer i over tre timer! Om du velger en dag sola skinner er det også muligheter for piknik i parken. Operabilletter er dessverre vanligvis litt dyrere enn teaterbilletter, men det finnes forskjellige rabatter. Mer info finnes på www.nyop.no. BJØRGVIN MARKNAD Hordamuseet, 5.-7. juni kl.12.00-18.00 Sommertid er festivaltid! Og hvorfor ikke prøve noe nytt? En sunn kjerringa-mot-strømmenattitude har aldri skadet noen. På dette middelaldermarkedet har du sjansen til å få med deg både flammeslukere, gjøglere og krigere, kaste øks og skyte med pil og bue, for ikke å glemme muligheten til å kjøpe hesteskospikersmykker av en svenske som heter Lasse. Det blir også kampscener og våpenutstillinger, og man kan være med en tur på vikingskipet Haakon Haakonsson. Om man skulle bli sulten finnes det brente mandler og glaserte epler til salgs. Hordamuseet er i Fana, en liten busstur fra Bergen sentrum, og det er gratis inngang. Finn din indre viking, du også!

SCENEKUNST: KAROLINE SKUSETH

KUNST FESTSPILLUTSTILLINGEN: LEONARD RICKHARD Bergen Kunsthall, 21. mai – 23. august I 2005 kåret Morgenbladet hans «Trett modellflybygger» (1985) til et av Norges tolv viktigste kunstverk etter andre verdenskrig. Nå er han også utnevnt til Festspillkunstner, og det hersker liten tvil om at Rickhard må kunne ansees som en av landets mest sentrale nålevende billedkunstnere. I maleriene hans er det formale i stor grad vektlagt, samtidig som

BRÜCKE – TYSK EKSPRESJONISME 1905-1913 Bergen Kunstmuseum, 20. mai – 13. september I sommer får du sjansen til å overvære en eksklusiv samling av tysk ekspresjonisme når 127 tegninger, malerier, akvareller og tresnitt hentes inn til Bergen Kunstmuseum. Brücke-kunstnerne har – til tross for høy aktualitet blant annet gjennom sine klare relasjoner til Munch – ikke vært vist i Norge siden tidlig trettitall, da alle som kunne ansees som representanter for avantgarden ble svartelistet av nazistene. Heldigvis åpner dagens politiske klima for litt mer – bank i bordet. Utstillingen er produsert i samarbeid med Brücke-museet i Berlin. Med arbeider av Ernst Ludwig Kirchner, Erich Heckel, Karl Schmidt-Rottluff, Max Pechstein og Emil Nolde. Rasmus Meyers Allé 3 ADAM FUSS Galleri S.E.,30. mai – 4. juli S.E. presenterer det de kaller sin ”mest prestisjetunge separatutstilling noensinne”: Adam Fuss står blant mye annet bak verdens største daguerreotypi, den eldste formen for fotografi der motivet eksponeres på en metallplate. Mannen har en CV så lang som et vondt millennium og er innkjøpt av blant andre Whitney Museum of American Art, The Metropolitan Museum of Art og MoMA i New York. Dessuten tar han med seg det som han selv påstår å være det beste fotografiet han har laget – det involverer en påfugl. Kalfarveien 74B ZUPER KLASSIK FREAKY AVANTGARDE! Lydgalleriet, 22. mai – 5. juli Lydgalleriet utvider! Knapt halvannet år gammelt fyller det nå hele to etasjer. For anledningen presenteres en gruppeutstilling av noen av galleriets grunnleggere og gjester. Hilde Hauan Johnsen og Maia Urstad viser en serie installasjoner med lyd og fiberoptikk med den megetsigende tittelen ”01001-101”, mens Steinar Sekkingstad stiller ut tape-arbeider av Magnús Pálsson. Blant andre bidragsytere finner en Bjørnar Habbestad, Petri Henriksson, Alwynne Pritchard, Thorolf Thuestad og Jørgen Larsson. Åpningstider er tirsdag til søndag klokka 12 til 16. Østre Skostredet 3

KUNST: MARIA LYNGSTAD WILLASSEN


SIDEN SIST HAR

TEKST CECILIE TYRI HOLT

PARRING AV MUSIKK OG KUNST I SOMMERNATTEN

OG

ADDA EN NY VENN PÅ FACEBOOK. HVORFOR?

Svaret er enkelt. Fordi de tjener på det, selvsagt. Erik er gjennomsponset av Sony Ericsson og Netcom og strør rundt seg meg dyre premier og gaver til sine facebook-venner. Vulgært. Men godt. I sommer gir Erik bort opplevelser fra av Sony Ericsson og NetCom! Heldige facebook-team vil få kjøre sportsbiler i England, motta enorme gavekort, fly F16-jagere og litt til.

Kan du gjøre rede for den kunstneriske profilen til sommerens ulike festivaler? Du drar ikke på festival for å se kunst, sier du? Sant nok. Men man kan også påstå at billedkunst faktisk bidrar til en større opplevelse av musikk. Det er snakk om visualisering av musikk – enten du vil eller ikke. Det er ikke mange som går av veien for å ikle seg t-skjorter med bilde av coveret på favorittplata si. Visualisering av musikk har blitt en stor industri gjennom platecover, konsertplakater, musikkvideoer og design på MySpacesider. Men folk kommer på festival for å høre, ikke se musikk. Allikevel vet kunstnerisk ansvarlig ved Slottsfjellfestivalen i Tønsberg, Ronny Pi, hvordan han skal smyge kunsten inn bakveien. Jeg gjorde Ronny Pi oppmerksom på at jeg aldri, gjennom alle de årene jeg har trasket opp på Slottsfjellet, har oppfattet festivalens kunstnerisk profil. – En typisk festivalgjest drar ikke på festival for å se kunst, påstår Ronny Pi. Han står bak konseptet ”Festivalviziual” på Slottsfjellfestivalen. Ronny Pi forklarer at kunsten likevel skal ”smyges inn” som en overraskende stemning

via dekor eller som overraskelser i form av stuntpoet-teater og installasjoner. Slottsfjellfestivalen arrangeres både på fjellet og i nedlagte industrihaller på Kaldnes. Her projiseres video og kunstfotografi rett på de rustne fabrikkveggene eller på enorme lerret på 6 x 10 meter. – Omgivelsene rundt disse hallene og arenaen i seg selv skaper en helhetlig stemning som gjør at festivalpublikumet gladelig og uten fordommer tar i mot alle de kunstnerlige uttrykksformene. Jeg er åpen for det meste, men jeg er ikke ute etter ”pynt”. Jeg er ute etter det som er litt skrudd og gjerne provoserende. Kunst som skal formidles til et beruset festivalpublikum i de sene nattetimer må ha et visst snev av slagkraft! avslutter Herr Pi. Da gjenstår det bare å se om vi klarer å skille stuntpoet-teater og performance fra folks ”vanlige” festivaloppførsel i sommer!

5/2009

59


KONSERT

TEKST IVAR NESHEIM / HANS EIRIK SYSTAD TYSSEN

DEN STORE VESTIVAL-GAIDEN Anten du er for gamal til å overleve nok ei veke flatfyll i Roskilde, du synest Øya har selt ut og vorte for dyrt, eller du meiner det berre er sossar og småungar på Quart og Hove, så har du sannsynlegvis likevel lyst å høyre musikk i sumar. Og musikk er best live. I sol. Med øl. Derfor har Natt&Dag gjort jobben og lagt inn timar med blod, svette og tårer på verdsveven for å finne ut kva små og litt større festivalar på vestlandet har å by på i år. Her får du vite kor lyst vi har lyst til å reise på Vestlandsfestival. EGGSTOCKFESTIVALEN Kvar: Bergen Når: 16. - 18. juni Eggstockfestivalen utmerkar seg fordi banda har booka seg sjølv. Programmet vert til etter førsttil-mølla-prinsippet, og dei 24 banda som er tidlegast ute får spele. Eggstockfestivalen har vore startgropa for fleire store norske artistar som Sondre Lerche, Matiaz Tellez, Ephemera og Poor Rich Ones, og sjansen er nok stor for at du kan få oppleve eit nytt talent i år. Minuset er sjølvsagt at du nok må pine deg gjennom ein del drit for å få auge på det. Når nettsida til festivalen i tillegg vel å ikkje gje deg meir informasjon enn eit namn og eit bilete, må du gjette deg fram på særs overflatisk grunnlag. Vi kan ikkje peike ut nokre hovudband i programmet, noko som nok er poenget ettersom “vinnaren” av festivalen får ei gåvepakke med studiotid, bandeffektar og andre skamdyre musikksaker. Vi har likevel observert at band som Jonas Særsten, Excalibur, Roadkill og 1337 Bergen har byrja få merksemd og komplimenter av media (eller var det på Myspace?), vi og håpar sjølvsagt festivalen kan vere ei draghjelp for fleire skjulte musikktalent i byen. Vi synest dette er eit framifrå tiltak. Det er viktig for nye musikarar å få vise seg fram, og vanskeleg å finne arenaer for å nå større publikum. Likevel må vi innrømme at vi nok er litt for blaserte til å stikke innom, utan den minste peikepinn på kva vi eigentleg kan forvente av kven. www.eggstock.no

4

ROCKFEST HAUGESUND Kvar: Haugesund Når: 18. - 20. juni Haugesund hadde for seks år sidan klort seg fast til norskekysten i heile 150 år. Dei synest ein høveleg måte å feire dette var å byrje ein rockefestival. Rockfest går ned i downtown Haugesund. Der vert det sett opp to scener, serveringsområde, stander og sjølvsagt ekstra toalett – like hygieniske og flotte som festi-

4

60

5/2009

valtoalett alltid er. Men sidan dette er sjette året Rockfest arrangerast – og dei på tidlegare program har lurt med seg band som Kent, Turboneger og Thomas Dybdahl – kan ein trygt sei at lista er lagt høgt. Forventningane er på plass. Og dei skuffar ikkje. Stort. Vi vil faktisk påstå at programmet i år, med namn som Elton John, Echo & The Bunnymen, Pete Molinari og Veronica Maggio, er det beste dei har spikra saman så langt. I tillegg vert kongeriket Noreg representert av By:larmfavorittane Harrys Gym og I Was a King, forutan Dum Dum Boys, Paperboys, Karpe Diem, The Low Frequency in Stereo, Katzenjammer, Lukestar, Satyricon og fleire. Vi er nesten litt imponert. Det er, med slike namn på lineup’en, ingen tvil om at Rockfest har bygd opp eit rykte som dyktige konsertarrangørar. Det er heller ingen tvil om at hamnebyen er ein storveges plass å nyte musikk til ein utepils. Diverre vert det for stort sprik mellom 80-talsheltane som står øvst på plakaten, visesongnostalgien til Molinari og Maggio, og dei urbane og hardtslåande nasjonale innslaga. Vi kan liksom ikkje sjå for oss at vi vil vere i humør til å sjekke ut nokon av dei etter Elton. www.rockfest.no BYGDALARM Kvar: Øystese Når: 3. - 4. juli By og land – hand i hand. Nei, det er ikkje landsmøtet til Senterpartiet. Bygdalarm ynskjer å halde ein brei profil der dei presenterar artistar med ulike musikalske uttrykk, frå kjent urban populærmusikk til nyetablerte lokale bygdeheltar. Ei standard rettferdiggjering av at ein i festivalstyret har fått kjellarbandet sitt på plakaten. Men det har visst, ifølgje arrangørane sjølv, lenge vore eit ynskje om å arrangere musikkfestival i Hardanger, og med arbeidstittelen ”Føling i floraen” vart festivalen først sparka i gang i 2007. I år har Bygdalarm snekra saman eit spanande og allsidig program med internasjonale namn

3

som Ash, Melody Club og Florence Valentin. Dei som spelar med Noreg sitt flagg på bringa er med anna The School, The New Wine, My Little Pony og Side Brok. I tillegg til skal ulike Djar – som Idol-dommar Asbjørn Slettemark og DJ Skatebård – få befolkninga i Hardanger og dei nysgjerrige tilreisande til å trampe med dansefoten. Det vert i alle fall ein salig låvedans. Det fristar faktisk litt. Hardanger er nydeleg, ikkje minst om sumaren. Og dialekten er nesten like sjarmerande som jentene som snakkar den. Med dei rammene, og ein imponerande line-up for å vere på andre året, er ikkje ein tur til Øystese det dummaste ein kan bruke ei julihelg til. Utan at det tyder det er det smartaste. www.bygdalarm.no MALAKOFF ROCKFESTIVAL Kvar: Nordfjordeid Når: 24. - 25. juli Korleis ei lita bygd i Nordfjord har stabla på beina den feitaste line-up’en som kan komponerast av skandinavisk rock er eit mysterium. Motorpsycho for indierockerane, Turboneger for dei langhåra øldrankarane, Ulf Lundell for mamma og pappa, og Kaizers Orchestra for heile familien. El Caco, Katzenjammer, Eva & The Heartmakers, samt eit utal andre små og store band for resten. Og alle saman for oss. Malakoff er to gonger kåra til Årets festival av Norges Rockeforbund, og det er ikkje så rart. I fjor var det dobbelt så mange besøkande som det er innbyggjarar i kommunen. Når ein så legg til at festivalen vart stavra på beina av eit par ungdomar med for mykje fritid, snakkar ein verkeleg om noko unikt. I staden for å booke inn halvstore namn frå utlandet til ein dyr penge, har dei heldt seg tru til målsetjinga om å auke kunnskapen og interessa for norsk rock ved å heller hyre inn det beste frå den nasjonale scena. Ein strålande taktikk som nok hjelper på både kassa og engasjementet. Til Malakoff har vi ikkje berre

5

lyst til å dra. Dit skal vi. Litt fordi vi likar øl. Litt fordi vi likar festival. Men mest av alt fordi det ser jævlig bra ut. www.malakoff.no LOST WEEKEND Kvar: Askøy Når: 6. - 8. august Lost Weekend skryt først og fremst av at dei er den vakraste non-profit festivalen i Noreg. Eit ganske hissig utsegn når vi veit om fleire sørlandsfestivalar som gjerne skryt på seg det same, men dei er vel hakket meir kapitalistiske av seg. På Lost Weekend er alle som arbeidar ulønna og frivillige, og overskotet fordelast mellom rusførebyggjande ungdomsarbeid og støtte til unge artistar i oppstartfasen. Gode grunnreglar å tufte ein festival på. Dessutan jævlig fine prinsipp å lene seg på når kalaset går i underskot og ein søker kommunen om støtte. Berre spør – ja, nettopp – Lost Weekend. Lost Weekend ber preg av det dei fleste små festivalar slit med, å få dei største og neststørste artistane til festen sin. Men no skal vi ikkje svartmale alt her, det er for all del ikkje den verste line-upen på årets Lost Weekend program, og sidan dette har vore eit stort bergensk musikkår er det nesten for ei sjølvfølgje å rekne at Fjorden Baby!, John Olav Nilsen & Gjengen og Kakkmaddafakka stiller opp. Vi får også sjansen til å oppleve I Was A King, Marit Larsen, Mira Craig, Superfamily, og ikkje minst Dagfinn Lyngbø på heimebane. Av internasjonale innslag får vi først og fremst oppleve noregsvenen Timbuktu saman med bandet Damn! – og det vert nok ei live-oppleving av dei sjeldne – og 80-talsbandet Tomboy følgjer trenden og tar seg ein reunionturné. Her er det ein del faktorar som spelar inn. Vi har sett bilete av Lost Weekend i dårleg ver, og det er uaktuelt. Så har vi høyrt Timbuktu live, og vore på Askøy i sol, og det er høgst aktuelt. Så gudane veit. www.lost-weekend.net

3

BLACK LIPS Garage, 8.juni Du har kanskje sett konsertklipp på nettet med dette garasjerockbandet fra Atlanta? Definitivt NSFW! Bandmedlemmene later vannet i munnen på hverandre, publikum fingerpuler og poger, gjerne mens de spyr og er kliss nakne. Black Lips slapp sitt femte album tidligere i år – seige, mørke 200 Million Thousand – og de hevder at sceneoppførselen har modnet noe med årene. Likevel bør du være forberedt på å brenne noen kalorier inne på sommervarme Hulen, men det har du vel bare godt av etter dager med øl og ostepølse i parken. Om stemningen blir som på bandets mytiske Tijuana-konsert, er opp til dere. Bandet for sin del gir sikkert alt, akkurat slik de pleier. CASIOKIDS Røkeriet USF, 18. juni Etter nesten to år med kontinuerlig turnévirksomhet kommer Casiokids tilbake til Bergen for å fungere som pauseband på Eggstock-festivalens siste dag. Og hei, gutta gjør det stort der ute! De er klare for Glastonbury og nok en USA-turné, og i tillegg blir de dullet med i Q, NME og The Independent. Selv om bandet kanskje har fått et mørkere drag rundt øynene etter smaken på rockelivet, utvikler de seg stadig som underholdere og musikere. Konserten på vårens The Fix var i aller høyeste grad bevissthetsutvidende: En slags blanding av barnebursdag, Dia de Los Muertos, 90-tallsrave og Banana Airlines. Gisp! IRA IRA PRESENTERER THE DODOS Landmark, 1. juli Er dere egentlig klar over hvor heldige vi er som har Line Ira? Hun henter inn det ene indiebandet etter det andre til vår pure for-

lystelse, mens hun selv går rundt blakk og sulten. Snakker om å ofre seg for musikken. Hun har sikkert ikke råd til en cardigan fra H&M engang! Og mens hele byen dovner seg i sommervarmen, har Ira selvfølgelig lokket The Dodos over fjellet: En lugn og fin duo fra sunny California. Forvent småsyrete popmusikk framført med kassegitar og tromme. Her er det er bare å lene seg tilbake på teppet, ta en Ricard og lukke øya. GALANT PRESENTERER GREAT LAKES Garage, 2. juli Nå som Depeche Mode på Koengen er utsatt, er det god grunn til å sjekke ut kveldens andre alternativ. Sjarmbombene i Galant Records har til årets sommerkonsert – ikke uventet – hentet inn et melodifokusert band tilknyttet Elephant 6-kollektivet. Great Lakes har – heller ikke uventet – sin opprinnelse i pop-arnestedet Athens, noe som betyr at alle fans av Of Montreal, Apples in Stereo og Elf Power må knytte en snor rundt fingeren. Galant byr også – uventet?– på noen nye bandkonstellasjoner når Professor Pez denne kvelden splittes opp i Isle Of You og Oh Little Sangman.

SUSANNE SUNDFØR Baroniet i Rosendal, 29. juli “I'm gonna leave this city, got to get away. All this fussin' and fightin', man you know I sure can't stay, I'm goin' up the country, baby don't you wanna go?” Hvorfor ikke pakke bilen og ta turen til Baroniet i Rosendal når byen blir for klam? Konsertprogrammet er som vanlig ganske voksent og tamt, men vi anbefaler å time besøket med Susanne Sundførs solokonsert 29. juli. Haugalandets svar på Carol King viser vilje til å eksperimentere med det kommende albumet The Brothel, som visstnok skal vokse fram i skjæringspunktet mellom installasjonskunst og musikk… Eh, ok for oss, så lenge de serverer noe god hvitvin der ute på Baroniet. Og det gjør de jo!

KONSERT: EIRIK KYDLAND

GOD GUBBESOMMER! Natt&Dag gir deg den perfekte huskeliste til noen av sommerens mange gubbekonserter: BRUCE SPRINGSTEENEEN Koengen, 9. og 10. juni Skinnbukser, Viagra, hvit singlet, 501, plakat påskrevet låtønsker, Kvikk Lunsj, dagens BA som ventelektyre/ sitteunderlag/paraply, Bård Ose-sveis. THE PRETENDERS Ole Bull Scene, 14. juni Skinnbukser, ny sveis, tørrok, store øreringer, nøttemix, rødvinslepper og drita blikk til ”I’ll Stand By You”. MÖTLEY CRÜE Bergenshallen, 8.juni Skinnbukser, Viagra, Jack Daniels på lommelerke, flosshatt av lær, snus, horete topp, ølkorv med hvitløk, svart leppestift, motorsykkel.

TOMBOY Lost Weekend på Askøy, 6.- 8. august Skinnbukser, Pinex Forte, solbriller, Irish Coffee, regnfrakk, ørepropper, ølkorv med chili.


RADIO SLAVE (UK) USF Røkeriet, fredag 12.juni Nok en gang mottar Bergen celebert DJ-besøk. Den sagnomsuste engelske artisten Radio Slave, alias Matthew Edwards, spiller på Røkeriet i regi av Ploink. Radio Slave er virksom både som DJ, musiker og produsent. Hans særegenhet handler om å skumme essensen av alle former for klubbmusikk, enten det dreier seg om klassisk Chicago-orientert house, disko eller minimalistisk techno. Edwards karakteristiske musikkstil har ført til at han er blitt en av 2000-tallets mest etterspurte produsenter, og han er til enhver tid å finne på all verdens ti-påtopp-lister over toneangivende DJs. Han startet opp sin egen karriere tilbake i 1992, og han var med på oppstarten av legendariske Milk Bar og Ministry of Sound i London, for å nevne noe. Med et slikt grunnlag kan vi ikke annet enn å forvente en ekstraordinær helaften på Røkeriet. Spesialistene Erik Sterb og Urv spiller som oppvarmere før kveldens hovedartist. Enten det blir med eller uten fotballfløyter, satser vi på at stemningen vil bygge seg opp mot nivået til et ordentlig warehouse-rave. Vi gjør oppmerksom på at Radio Slave går på scenen klokka 24.00 presis. Mer stoff om Radio Slave kan du finne her: www.myspace.com/rekid KLUBB KANNIBAL Landmark, lørdag 13.juni Trekløveret i Klubb Kannibal inviterer til en ekte sydhavsøyfest på Landmark. Hvis Donald-tegnerne Carl Barks eller Giorgio Cavazzano noen gang skulle lagt handlingen til en eksotisk nattklubb, ville resultatet blitt noe i nærheten av Klubb Kannibal. Fetter Klodrik ville vært DJ med den groovy holdningen han inntar i den episoden der han har jamsession med noen bongospillende beatnik-venner. Denne kvelden blir det minst like mye jubalong. Det er Audhino, Ketil og Svensson som skal spille plater. Dessuten blir det konsert med afrobeatbandet Hordaland 80 og trommisen Øyvind Skarbø, og Fela Kuti skal visstnok være bandets ledetråd. Kannibals lydbilde består av en eklektisk blanding av calypso, afrolatin, bossatronic, Cuba, jazz og musikalske obskuriteter definert som tropicalia. Og som om det ikke var nok: VJ Birk kommer til å vise deg sydhavslandet slik du egentlig ønsker å se det. Kannibal-klubben pleier vanligvis å pendle mellom Oslo og Bergen, og trofaste fans følger naturligvis etter. Om du går glipp av Kannibal denne kvelden, får du en ny anledning under Kastellnatten på Slottsfjellfestivalen i Tønsberg 18. juli. Men husk: møt opp lørdag 13. juni på Landmark i første omgang. UNTZ UNTZ STARTPÅ SOMMERTURNÉ Café Opera, torsdag 18. juni DJ Pastor og Touchable Terrence innvier sommernes turnestart for UNTZ UNTZ på Café Opera. Pastor er selve bakmannen til Bump & Grind-kveldene, og Untz inngår i en helhetlig pakke med label/klubb/blogg. Denne sommeren legger de ut på turné i sin egen Untzbobil som skal kjøre landet rundt. Foruten opptakten til en kommende plateutgivelse i august, vil nysignerte Velverd og andre venner være med å spille. Denne turneen kommer utvilsomt til å bli en gedigen suksess. Untz bringer på denne måten videre tradisjonen etter Gjøkeredet-forfatter Ken Kesey. Under klubbkulturens barndomsår i 1966-67 dro Kesey, følgesvennene Merry Pranksters og bandet Grateful Dead ut på kryss og tvers i Amerika med bussen Furthur. På hver destinasjon arrangerte Kesey acid test-parties, et nyskapende konsept som alle ville være med

LEN FAKI (DE) Teknikerkroen, lørdag 25.juli Å invitere en DJ fra Berlin til Bergen er et ganske modig tiltak i seg selv, men det kommer til å fungere brillefint når festen foregår inne i Nordnes-bunkeren. Len Faki tilhører den indre krets av residerende DJs fra en populær klubb i Berlin, nemlig Berghain, en plass som på mange vis setter en standard for klubbkultur. Faki spiller elektronisk klubbmusikk i en elegant innpakning, og hans musikkstil vil utvilsomt komme til sitt rette under dette Ploinkarrangementet. Denne kvelden blir en videreføring av de gamle grekernes feiring av vinguden Dionysos. I antikkens Hellas stod Dionysos-kulten fram som selve opphavet til festlige sammenkomster kombinert med kunst og teater. Fra denne fasen, og via romertidens hedonistiske bakkanaler, tar vi et langt historisk steg frem til Ploink. I slikt lys innbys publikum nå til en digital og elektronisk form for happening, et slags interaktivt teater der alle tilstedeværende deltar på lik linje. På denne måten stilles det ingen andre krav enn det å være sosialt tilstede, oppleve musikkens utviklingsfaser og utfolde seg på dansegulvet. Den musikalske oppvarmningsekspertisen består av Tobii og Urv, før Len Faki selv stiller seg bak DJ-konsollen og gir gass. For mer info: www.myspace.com/lenfaki

SOUL CITY MED TEDDY TOUCH & GJESTER Cafe Opera, hver fredag hele sommeren Soul City må sies å ha blitt en klassiker i den bergenske klubbinstitusjonen Café Opera. Mye av lydbildet til Soul City bygger på perkussive og instrumentbaserte riff, foruten de originale referanser som hviler på selve fundamentet for klubbmusikk. Det handler om soul, funk, hip hop, R&B og beslektede stilarter. Teddy Touch er som kjent en av landets mest erfarne plateryttere, og siden 1994 har han presentert DJ-kultur som et ekte håndverk. Samtidig dekker han et bredt omfang av genre. Hvis vi betrakter DJing som en form for reproduksjonskunst, blir Teddys musikalske aura å finne helt ned i knitringen på platerillene. Denne utgaven av DJens rolle og auteurfunksjon vi bivåner her, oppsummerer alt av det strengt tatt fysiske mulige innen sanntidsbaserte mikseteknikker, cut ups og andre utøvelser som blir benyttet. Hver fredag denne sommeren vil Teddy Touch sørge for at folk får en dampende uteplass å gå til. For ytterligere informasjon om musikk, nedlastbare mikstapes og agenda: www.teddytouch. blogspot.com

KLUBB: ANDERS GOGSTAD

World Voices - 300 artistar frå 23 land

BAR LEGAL Christies gate 11 Det var en liten periode vi trodde Legal hadde mistet det fullstendig. Tam atmosfære, litt mange tipsy tanter på framsiden av baren og litt for stressete bartendere på baksiden. Men viktigst av alt: Hva skjedde med musikken? Tidligere var det ikke utenkelig med en blanding av David Crosby, Alf Prøysen (Mjøsas svar på Crosby) og Wayne Smith i løpet av ti minutter. Men for noen måneder siden trodde vi nesten vi hørte ”Everybody Hurts” på anlegget der!? Nå virker det heldigvis som om Legal er i ferd med å få en renessanse. Stemningen har løsnet, bartenderne smiler vennlig, musikken er bedre og klientellet er igjen blandet og uforutsigbart. Om dere bare finner fram igjen den gamle vinylen nå, så er vi tilbake i rute.

FRIKAR

www.fordefestival.no PINGVINEN Vaskerelven 14 Hjemmekoselige Pingvinen er fortsatt stedet å oppsøke når sommerregnet slippes fra himmelen. Er du tidlig ute, kan du ta deg en middagstallerken med tradisjonskost og teste ut et par pilstyper fra stedets rikholdige ølutvalg. Her serveres det øl for enhver smak – både lyst, mørkt og sort. Pingvinens lydnivå og musikkprofil gir rom for både ømme stevnemøter og harde diskusjoner. Og skulle du miste piffen på grunn av for mye pils og prat, kan du alltids sette deg på en barkrakk og bestille noe fenalår fra nattmatmenyen. Pingvinen har dessuten byens beste raspeballer, i alle fall sist gang vi var innom på en torsdag.

Farmers Market

FRIKAR

Fredagsfest på Førdefestivalen!

BAR BARISTA Stølegaten 8 Dette knøttlille krypinnet ved Støletorget har gått fra å være et rolig formiddagssted til også å bli en sårt tiltrengt bydelsbar ute i Sandviken. Og selv om den koselige sjappa nok fortsatt er aller best på kaffe, te og sandwicher, har de etter hvert fått et fint utvalg av vin og børst. Gleden ved at Bar Barista holder åpent til 01.00 i helgene, fikk oss dessuten fort til å glemme at ølet kom rett fra Hansa-boksen til en noe stiv pris. Hver fredag arrangeres det quiz, og i tillegg er det ofte en DJ på plass for å spille country, jazz og blues. Da vi var innom, gikk det riktignok i Lee Perry og Ken Boothe fra cd-plate. Men det funket det også!

Kl 20.30 FRIKAR: The Snuff Grinders

GARAGE Christies gate 14 Selv om dette fortsatt er selve stedet der man skal sitte lutrygget på en barkrakk mens man belmer pils og hører på Slayer og Sepultura, viser Garage stadig evne til nytenkning. For ikke lenge siden kjørte de for eksempel bolefilmer med Arnold Schwarzenegger på storskjerm akkompagnert av soul og dancehall. Bisarre greier, men like fullt en annerledes opplevelse. Så gikk det plutselig i dekadent yatch-rock og billig rødvin en tirsdag i mai. Veldig forfriskende med litt avveksling, samtidig som det er godt å vite at Garage vanligvis er seg selv hundreogtjuuuuuuuue prosent.

(torsdag), FRIKAR/The Snuff Grinders (fredag),

Idrettshallen, Førdehuset Norges sprekaste dansarar i ei mildt sagt spenstig framsyning med norsk hallingdans, brasiliansk capoeira og amerikansk breakdans. Kr 220/50 inkl dans. Med pass: Fri entré. (unum.) Tillegg for plassbillett kr 30,-

Kl 22.00 FARMERS MARKET / SVER / DJ 99 Tangen utescene Ein festkveld med to energiske liveband i Førde sin grøne oase: SVER med keltisk-inspirert folkemusikk og Farmers Market med sin ”speed-balkan-boogie”. Og heilt til slutt, grenselause rytmar frå DJ 99. Sal av grillmat og drikke. Arrangementet blir ytta til Rica SH dersom det blir dårleg ver. Kr 220/50. Med pass: kr 130/50. Hugs! Festivalpass gjev tilgjenge til: Opningskonserten World Voices Black Umfolosi (utekonsert laurdag), jubileumsgallakonserten (laurdag) og Qawwali-Gospel-konserten (søndag) - i tillegg får du halv pris (studentpass: barnebillett) på alle andre konsertar. Plassbillettar i Idrettshallen (tillegg 30,-) Prisar festivalpass: Ordinær: 790,-/Student 390,-/Barn 160,Sjekk programmet eller last det ned på www.fordefestival.no Kjøp billettar på Billettservice.no (tlf. 815 33 133), Posten, Narvesen, 7-Eleven.

www.gasta.no

KLUBB

på. Ved inngangen ble det servert «kool aid» (en slags saftogvann), og etterpå danset publikum i fargerike klær under stroboskop, oljedias og UV-lys for å oppnå felleskap i en høyere enhet. Riktignok skiller Untz seg fra denne epoken på flere måter. Men med eller uten visjoner om å forandre verden, bringer Untz uansett rundereisetradisjonen videre. Startskuddet på Untz-turneen vil handle om et klubbprodukt som fanger den riktige stemningen på av tampen av tiåret. Selve Untz-musikken vektlegger nyere utgaver av disko, italo, elektro og suggesjonsorientert house. Vel møtt til første etappe av Untz’ sommerturne!

BAR: EIRIK KYDLAND

5/2009

61


PARKLIV

TEKST HANS EIRIK SYSTAD TYSSEN

Så fort sola kikar fram, trekk bergensfolket – og særskilt studentane – inn i byens parkar som flokkdyr rundt eit vasshol. Nokre joggar trøysteslaust fram og attende med pulsmålar og kjøpevatn. Andre har flytta eksamenslesinga utandørs for å tyne sola for all brunfarge den vil gi frå seg. Dei fleste stiller med eingangsgrill og nokre boksar Hansa som lesk, og alle leitar etter den beste staden å leggje frå seg teppet og lage hovudkvarter. Her har Natt&Dag oversikta som hjelper deg å velje grasflekk på ein solrik sundag. NORDNESPARKEN Ytterst på Nordnes Det er eit lite stykke å gå frå sentrum til Nordnes, men har du først kome deg ut dit har du ein nydeleg dag framfor deg. Parken strekkjer seg frå festninga på toppen, rundt akvariet og heilt til tuppen av neset. Det er fullt av små og store plenar ein kan slå seg ned på, og ein god del område med benkar og bord. I tillegg ligg det bortgøymde steinhyller, stupeplassar og grillområder overalt, som ein etter kvart lærer å kjenne. Du kan deige deg blant bikinikledde studiner, gøyme deg vekk i eit kratt eller slappe av i skyggen frå dei enorme trea. Du kan spele fotball i bingen ved akvariet, sleppe ut ungen i deg på ein av dei to leikeplassane eller ofre litervis med pils til totempælen utpå neset. Nordnes har sjølvsagt det overlegne fortrinnet at ein kan bade der, både i sjøen og i eit utebad, og er

6

Project1:Layout 1

derfor ein klar favoritt om det er heitt og ein har heile dagen. Har ein i tillegg heile kvelden er Nordnesparken ein gjengangar som vorspielarrangør, sidan sola først forsvinn når ho går ned. Dessutan er det eit enormt pluss med totempæl, nestan uansett kva slags stad det er snakk om. Men definitivt i park. GRAVEN Ved Krohnengen Skole i Sandviken Parken ved Ladegårdsgaten er den mest sentrale i Sandviken, men har eitt umiddelbart ankepunkt. Heile parken er ein bakke. Den egnar seg riktignok framifrå for å leggje seg med ei bok og litt musikk for å sleike i seg solstrålane, og til nød litt frisbee-kasting, men ikkje så mykje anna. For å bøte på dette har parken fått både ballbinge og skateramp, noko som gir enorme pluss i boka. Bingen har

3

02-06-09

13:18

eg derimot aldri sett ledig, trass i at eg budde eit år på andre sida av vegen, men er ein heldig får ein vere med eller utfordre til kamp. Skaterampen er ikkje like hissig populær. Graven er ein fin plass å ta med seg pensum, og særskilt før buekorpsa byrjar øve er det ganske roleg. Dette er ikkje førsteval viss du forventar aktivitetar og grillfest, men det skadar ikkje å ta ballen med under armen. BOTANISK HAGE Bak Kulturhistorisk museum på Høyden I botanisk hage møter du stort sett heile Bergen. Her går småbornsfamiliar og et is, og her går hippiane og fyrer ein spliff. Her sit studentane og les, og her kjem kontorrottene og et lunsj. I tillegg ligg alle imellom strødd utover graset. Botanisk hage er dessutan den mest fargerike parken, ikkje berre når det kjem til dei som nyttar den.

5

Det er store flotte bedd i alskens fargar og fasongar, store plantar og større tre, og alt vert tatt vare på av eigne gartnarar. Her kan jentene drøyme seg vekk til The Secret Garden, medan gutane kan vere Håkon Håkonsson som legg feller i jungelen. Eller ein kan slenge av seg skoa og ta ein pause, puste djupt inn og nyte både synet og lukta. Til trass for at parken er både sentral og flott får den eit lite minus for at både grilling og spel (særskilt ballspel) er forbode i botanisk hage. Til gjengjeld verkar det som cannabis er avkriminalisert i Muséhagen så lenge museet ikkje er ope... NYGÅRDSPARKEN Sørsida av Nygårdshøgda Nygårdsparken er ein fantastisk stor og sentral park som ligg vegg i vegg med universitetsområdet, og følgjeleg er ein favoritt blant studentane. Den har store opne

5

områder der ein kan grille, spele kubb, frisbee og andre parkspel, men samstundes er det flust av busker og småplenar der du kan stikke deg vekk for litt meir private samankomstar. Problemet er at du verkeleg kan stikke deg. Øvre del av Nygårdsparken er befolka av ein gjeng som har hakket meir fokus på heroin enn brunfarge, og som tenderar litt meir mot forsøpling enn kildesortering. Dermed ligg det vel mange sprøyter i dei delane av parken som har låg studenttettleik. Men for all del, vi unnar dei ein halv park når sjølvdisiplinen og narkotikalovgjevninga først har rævpult dei. Nygårdsparken er ein allround-park der ein kan slå seg til for dagen, jogge kjapt igjennom, eller stikke innom ein time for å lese siste Natt&Dag. Hald deg i nedre del av parken, så er dette ein flott, sentral og sosial plass å møtest, uansett kva slags sumarleg aktivitet du vil drive med.

TEATERPARKEN Utanfor DNS Teaterparken duger berre til å sette seg ned i for å få ein pust i bakken. Den burde ikkje vere med her, men ein eller anna grøn flekk i sentrum måtte vi gjere plass til, og følgjande kunne eigentleg gjelde kva som helst av dei. For det første er det jo enkelt og greitt lite freistande å setje seg ned midt i trafikken. For det andre er det ikkje plass til å gjere noko anna enn å nettopp setje seg ned. For det tredje vert plassen alvorleg innskrenka av at trea fungerer som helgetoalett. Her tar eg sjølvkritikk. Eg innser at det er naivt å vente ein oase midt i sentrum, og at det rett og slett ikkje er plass til så mykje meir grøntareal. Likevel er det stusseleg at eit så staseleg bygg som teateret ikkje har meir å diske opp.

1

Page 1

URNE O B S O Y Z Z O . HN 5 S INCL D O J N , IE IE R G F R & E F H , S D SLA WOO IE N N O R , M A (U (USS)) (U (USS )) KORN JASON BONH (U ELL (USS)) (U (USS)) CHRIS CORN ) Y Z E E J (U K) YOUNG (UK EAS (USS)) O B E C BLACK EYED PNSON (U A PL A M (U N (USS)) Y MARIL (U (D K)) ATMOSPHERE (USS)) (DK (U (USS)) VOLBEAT LUDACRIS N A L P (U E P (USS)) SCA

(U R ES K) (UK) UE H S H S JO (N U O)) G JO R (NO THE DILLINGE (S(SE)E) IMMORTAL TECHNIQ U U R U G Z E Z S ITSE O)) T HIT (NO (N O)) HEE SSH TH (NO H YYSS (N BBO O ((N R E O)) P T E NO R P E A T E A IR P A P A IR P E P H E) E T T (S MESSHUGGFA H E) K Y E) NKT NY T AN ON O)) S (NO MBBA AM KA IO (S PPO SK GIO GG (N O)) H (S(SE) MA AG O FTT (N (NO ISH KFIS

IN AM HO (U INKF ICA NH S) V NIC (US) ON (N O)) S ALL LE BBEERRN RRD (NO VEERRO DA JA O LI JARRLE O A LI S A IG B IE IG J R) B D D IE K) (F J D R) F D (U T. E D K) (F D R A (SE) J N DJJ FFRE AN DA ARR FEEAT. DJ D GYY (U D CLLA (N BBIN INC EEN O)) & IN (SE) D NEERRG O (NO (U K) K R IN BBO O (UK) V OBB SSIN R IN E V & E K ) LZ (LT K) S ) U (U LZ E (LT R K) S T H U (SE) S ASSHE DJJ TR A LLA LISA ASS D (N N (U O)) D NA (NO IGN IGN N (SE) LI YY D DEESSIG DJJ IG JEN B (U ILJE K) D K B (UK) MIL R A FA K A IP (U R A FAM K) D K A IP (UK) A K D J A K J R D (UK) HIL ORK LL IL YYO VEELL K) ARRV (UK) CA &C TTRRIK IK (UK) PPH C (IT LE C (IT)) R E IFTTEERR & LE RRSS (U K HIF E E O D K E N O DJJ SSH R O N Z D Y O Z K) D N O Y (U B A K) N O (U G B A LO R G A LO O R IT LUBB)) ITA KSS)) O CLU CK NC DEEC ON (4 D OO (U CO TTEEK K (4 K) B (C (UK) OC O O (CO O O B I (U K K) K I S (UK) T K UTS GEE KU AG VA AV NEE SSA A NN AN

... r e m m o k p p i l Flere s

ER PÅ KJØP BILLETT

O N . T R A U Q . WWW O N . A K U L T T E L L I B . W W W R E R E LL EELL senn rveese eenn eelllleerr nnaarv v le v -e le 7 -e å 7 p å e p ine letttteennee ddin jøpp bbilille Kjø eetttt?? K rn te rn in te in ke ik ke u H Haarr ddu ik

62

5/2009

KRISTIANSAND

30.JUNI-4.JULI


KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

”IKKE KLAG, DET ER IKKE SÅÅÅ LETT Å SPILLE DOBLE GITARSOLOER MED ALL DEN OSLO-OPIUMEN INNABORDS.”

SKEPTISK

SKIVER BUSTA RHYMES Back On My B.S. (UNIVERSAL)

På strak hånd kommer jeg ikke på noen andre rappere enn Busta Rhymes som er like relevante i dag som de var for over 15 år tilbake i tid, noe som selvfølgelig er en heftig presentasjon (og nei, ikke en gang prøv å nevne LL Cool J…). Men rapperen som lenge var kjent for sitt store smil og morsomme framtoning, fikk i tiden før og etter hans forrige album The Big Bang mer omtale for sitt hissige temperament og trøbbel med lovens lange arm. Fansen ble bekymret, og Busta selv begynte å føle at alle var i mot ham, noe som førte til år med ensomhet og sorg etter drapet på kompisen og livvakten Israel Ramirez. I senere tid ser det derimot ut som om Busta har fått tilbake mye av gnisten som forsvant sammen med dreadlocksene han klippet av seg i 2005. Dette markerer hovedpersonen selv også med den passende tittelen Back On My B.S. og et album som er mye lystigere og festorientert enn forgjengeren fra 2006. Etter en litt treig start med ”Give ’Em What They Askin’ For”, kommer Busta kjapt tilbake på sporet med den fantastiske og mektige ”Respect My Comglomorate”, før han kjører på med et solid togsett bestående av sterke og varierte spor som ”Shoot For Moon”, ”Hustlers Anthem 09”, ”Kill Dem”, ”We Want In”, ”We Miss You”, ”Sugar” og selvfølgelig god-låta ”Arab Money”, som du enten elsker eller hater. En annen uforglemmelig låt, er dessuten ”Decision”, der Busta viser fram legendestatusen sin ved å få stjernene Jamie Foxx, Mary J Blige og John Legend til å synge hvert sitt refreng, mens Common hjelper til på rapfronten. Amazing! Gjesteartister er for øvrig noe det er nok av på Back On My B.S. (Lil Wayne, T-Pain, T.I., Akon, Jelly Roll, Demarco, Pharrell Williams, Ron Browz osv), til tross for at Busta Rhymes fortsatt er en av de mest interessante rapperne i gamet, og klarer seg fint på egenhånd. Det meste fungerer egentlig som det skal her, men det eneste jeg har noe å utsette på, er trendy-forsøket ”World Go Round”, der Estelle har blitt leid inn for å gi Busta litt britisk blogg-swag. Jeg synes ikke låta funker helt, men regner med at det er en del som er uenige i akkurat dette, så ikke hold det i mot ham på noen måte. Back On My B.S. er et tvers igjennom solid stykke arbeid samme hva. Mathias Rødahl

5

EVIGHETSMASKINENE SONIC YOUTH The Eternal (DOMINO/PLAYGROUND)

”Vi er fortsatt Sonic Youth. Og jeg kan fortsatt ikke spille gitar”, sa den 50 år gamle guttestilken Thurston Moore da han og resten av bandet ble løst fra avtalen med plategiganten Geffen og dermed kunne vende tilbake til en slags undergrunnstilværelse, denne gang i indiehøyhuset Domino. Det er ganske morsomt sagt, særlig når vi vet at den selvlærte og sympatiske musikeren har utviklet seg til å bli en av vår tids mest særpregede rockegitarister. Der han tidligere var støyete, oppfinnsom og overraskende, har han de senere årene også dyrket fram en forheksende varhet og varme i strengesignaturen. Man har liksom lyst til å smake på gitarlyden, så innbydende er den. Dette er spesielt godt dokumentert på Moores forrige soloalbum og på Sonic Youths beste utgivelse på denne siden av 2000-tallet, Rather Ripped fra 2006. Her er det som om Moore har spesialkonstruerte Frankenstein-hender satt sammen av fingrene til Glenn Branca, David Crosby, Tom Verlaine, Ron Asheton og John Hegre. Men Moore er også over gjennomsnittet opptatt av ekstrem støymusikk, feedback og droning. Derfor hadde nok enkelte forventet at nye, ”frie” Sonic Youth ville skeie ut med rabalder, frijazz og alle mulige eksperimenter på The Eternal. For noen er det kanskje en skuffelse – for andre sikkert en lettelse – at bandet tvert i mot har laget en ganske streit

4

rockeplate. Lydmessig kan den plasseres et sted mellom Washing Machine og A Thousand Leaves, bare med kortere spor. Det låter altså løsere enn på lenge, mer henslengt og med en klar garasjeatmosfære. Ja, man kan nærmest føle stemningen i øvingslokalet: Brus i posen, oppstemthet, stabler med vinylplater på gulvet, tett teppeluft og plakater med Richard Hell og The Germs på veggen. Særlig ”Antenna” og ”No Way” frambringer denne følelsen på en god måte, med lett gjenkjennelig driv og gøyal gitarduellering. ”Poison Arrow” er som tatt ut av Daydream Nation, mens Kim Gordon med den nesten ti minutter lange avslutningen ”Massage The History” tar seg tid til å elte låta godt inn i lytterens bevissthet. Det hviler en jovial spilleglede også over resten av innspillingen, men det er ikke til å unngå å savne den detaljrikdommen og og finessen som kjennertegner New York-bandet på sitt aller beste. Det er som om Moores allerede omtalte gitarssignatur, Steve Shelleys ømme tromming og Kim Gordons hvisking drukner i det noe utålmodige rockedrivet. I tillegg leverer Lee Ranaldo bandets svakeste spor på mange år, selvhøytidelige og tamme ”Walkin Blue”. Her lukter det av Oasis på sitt dårligste og Unplugged-konserter med grungeband. Men misforstå for all del ikke: Sonic Youth høres fortsatt både soniske og ungdommelige ut, og The Eternal er absolutt en god rockeplate. Den bidrar bare i litt for liten grad til å berike bandets allerede så mangslungne og imponerende katalog. Eirik Kydland

BYGDIN Bygdin (HYPE CITY/VME)

Bygdin er en innsjø i Jotunheimen. Bygdin er regulert og ligger mellom 1048 og 1057 meter over havet, og har et areal på 46 km². Sjøen er lang og smal – i luftlinje 25 km lang. Største dyp er 215 m. Bygdin ligger sørøst i Jotunheimen og like nord for sjøen og topper på godt over 2000 meter. Ved sjøen ligger flere turisthytter – i vestenden ligger Eidsbugarden, på nordsiden ligger Torfinnsbu og ved østenden ligger Bygdin turisthytte. Om sommeren går M/B Bitihorn i rute mellom disse tre stedene. Bygdin er også det nye prosjektet til Kjetil Ovesen og Arne Schröder Kvalvik fra 120 Days. De beskriver det best selv; - Forfrisket av det kjølige vannet fra trollenes arnested. Besnæret av den evige sne. Men også fascinert av kald støy. Aggresjon. Mørk svette,

4

TRIST

forvrengte lyd, beats, stygge melodier, vakre melodier, villniss av drømmer, breakdowns, misnøye, glede - og dansing! Det er ikke noe hokuspokus. Bygdin gir en litt mer helspunnet hverdag. Eller en litt heftigere helg. En hybrid av popelektronika, techno, ambient og støy. Dansemusikk man kan lytte til, lyttemusikk man kan danse til. Duoens prosjekt er betydelig mer introvert enn det nå hvilende hovedprosjektet 120 Days. Mer basert på støy og repetisjoner og helt og fullt instrumental. Den har smygende kvaliteter i sin monotone eleganse. Jeg har allerede fått bekreftet at ”Huldreheimen” fungerer på dansegulvene. Frisk og hypnotisk drivende men også vennlig og innbydende melodisk. Men som naturen selv har også Bygdins musikk temperament og vekslende humør. Rundt neste sving kan det skjule seg en støyeksersis. Men mest av alt er den altså flytende og gradvis opp- og nedbyggende. Min innvending er at det noen ganger kan bli vel stillestående og begivenhetsløst? Det er litt vanskelig å gi karakter til denne skiva ettersom jeg er sikker på at gjentatt lytting vil gjøre en i utgangspunktet spennende og inntagende, men tverr og forsiktig liten sak mer avhengighetsdannende. Jan-Olav Glette

BEST AKKURAT NÅ

ANDREAS TYLDEN SUNN O))) Monoliths & Dimensions (SOUTHERN LORD/ TUBA)

Bandbildet i bookleten alene er verdt denne monstrøse skiva. OFFONOFF Slap And Tickle (SMALLTOWN SUPERJAZZ/VME)

Fantastisk Plingplong-jazz på kanten til power violence. SELVHAT Gjennom Mørket Famlende (NORDKULT RITUALS)

The rest of thy path lieth beyond the stars and forever. RIP. SONIC YOUTH The Eternal (DOMINO)

Sonic Youth har fortsatt til gode å lage noe som kan kalles for dårlig. Og det elsker vi dem for. SWEDISH DEATH METAL (BAZILLION POINTS)

Noe smalt og repeterende, men flott lesning om miljøet rundt tiårsskiftet 1990.

CIARA Fantasy Ride (SONY/BMG)

Grensen mellom popmusikk og R&B kan til tider være hårfin, noe både R&B- og Pop-folket har sin del av ”skylden” for. På et tidspunkt ønsket popstjernene å få litt av den ”kule” R&B-følelsen på skivene sine, noe som førte til at alt fra Justin Timberlake, Britney Spears, Pink og Christina Aguilera forsøkte seg på det urbane segmentet. I dag frister ikke dette lenger på samme måte, og vi ser i stedet at tidligere rendyr-

3

HUDKREFT

kede R&B-artister som Beyonce og Rihanna lager mer og mer ”hvit” musikk. Årsaken er selvfølgelig å nå ut til det virkelig store publikummet, noe de to nevnte jentene jo også har gjort. På Fantasty Ride er det ganske tydelig at Ciara har forsøkt å gjøre seg mer ”Hollywood-vennlig”, men i Atlanta-sangerinnens tilfelle har det derimot backfired på alle måter. Ikke bare snakker vi om et ganske kjedelig og intetsigende album, men jeg lover deg at det gikk panikksignaler på kontoret til Sony/ BMG da salgstallene for skiva ble offentliggjort i mai. Hvordan forklarer man egentlig en åpningsuke med 81.000 solgte skiver, når den strålende andreskiva The Evolution åpnet med hele 338.000 eksemplarer for bare tre år siden, og solgte til platina i løpet av fem uker? Til tross for stjerneproduserte- og gjestede singler som ”Never Ever” (med Young Jeezy) og ”Love Sex Magic” (med Justin Timberlake), har interessen rundt albumet ikke vært stor, og med tanke på innholdet, er det også som fortjent. For som sagt, mye av R&B-edgen er borte, og med en stemme som er så ren, pen og ufarlig som Ciaras, blir det fort veldig ”whatever” hvis ikke låtene eller vokaloppbyggingen stikker seg ut på noen som helst måte. Når Ciara likevel forsøker å være annerledes, eller skrur opp tempoet for å fri til dansegulvet der hun selv trives så godt, blir resultatet som oftest mer platt og utdatert enn det vi forventer oss av en R&B-stjerne av Ciaras kaliber i 2009. Dette gjelder overraskende også det mye omtalte Chris Brown-samarbeidet ”Turntables”, som til tross for en viss catchy framtoning er ganske skuffende, og ikke overraskende er det The Dream-samarbeidet ”Lover’s Thing” som funker best her… og det er ikke på grunn av Cici. Da jeg slo av en prat med Ciara tidligere i vår, fortalte hun meg at Fantasty Ride var et forsøk på å vise fram alle de forskjellige sidene ved henne selv. For hennes egen del håper jeg ikke at det er sant… Mathias Rødahl DATAROCK Red (YAP/VME)

Ofte for smarte for sitt eget beste, men ikke uten en viss sjarme, Datarock er et band det er lett å la seg fascinere av, men omtrent like vanskelig å bli ordentlig glad i. Siden albumdebuten i 2005 har bergenserne rukket å bli et slags Turbonegro for bloggere, komplett med rumpe-referanser og matchende joggedresser, plenty med intern humor og en referanse-rikdom du helst bør være musikkjournalist for å få fullt utbytte av. Som en moderne Dr. Frankenstein sakser duoen fritt fra de siste tretti år med populærkultur, og det er tidvis bare å bøye seg i støvet for et band som er frekke nok til å basere en hel låt på gamle Talking Heads-låttitler, slik de gjør på den ellers ikke altfor imponerende ”True Stories”. Det er ikke alltid det hjelper å være bevisst sitt eget juks, og selv om Datarock til en hver tid later til å ha tungespissen hardt planta i kinnet, glatter det allikevel ikke over for at det er en del materiell tretthet i låtutvalget her. Fredrik Saroea blunker innstendig til lytteren og inviterer stadig opp til dans, men man får en gjennomgående følelse av at det hele bare er en fleip, at han driver gjøn med oss, og at det er vi som er den stygge dama på skoleballet og han den kjekke atleten som strekker ut en innbydende hånd, bare for å nappe den tilbake med et selvtilfreds glis i det man har bestemt seg for å ta imot invitasjonen. Ettersom Datarock aldri viser noen genuine følelser er det umulig å vite hvor man har dem, og duo

3

5/2009

63


ens prosjekt later til å være å se hvor langt man kan strekke ironistrikken før noen bestemmer seg for å klippe den over. Med Red ankommer de dessuten vel kledelig forsinket til åttitallsfesten, i det mange av gjestene allerede er på vei hjem, og de få som er igjen er for unge til å få med seg at en låt som ”Molly” er en hyllest til det glemte åttitallsidolet Molly Ringwald (kjent fra ”Pretty In Pink”, og knapt nok noe mer). Ikke at det nødvendigvis gjør så mye, da den selvfølgelig kan tolkes som en fordekt ode til en hvilken som helst pike, men hadde fungert adskillig bedre dersom det kom tydeligere frem at den faktisk var det. Det irriterende ved at Saroea og makker Kjetil Mosnes til en hver tid gjemmer seg bak et tykt lag av tvetydighet, kitsch og stygge solbriller er nemlig at det ikke gir dem noen nevneverdig velvilje når låtmaterialet blir for tynt, og det er faktisk sjelden at musikken deres strammer seg opp til å bli noe mer enn et amalgam av neon, gjøgleri og Talking Heads-fetisjering. Akkurat det siste er vel kanskje også det som redder dem fra å gå fullstendig på trynet, nettopp deres gode musikksmak gjør at Red aldri blir direkte dårlig, bare i hul, sjelløs og, som jeg antydet innledningsvis, for smart for sitt eget beste. Glenn Olsen

BEST AKKURAT NÅ

JØRGEN NORDENG CURTIS LYNCH JR. Joker Smoker Riddim (NECESSARY MAYHEM)

Nederlandske Ziggi, svenske Million Stylez og engelske YT kjører tunge versjoner over denne 80-tallsslageren. LEFTSIDE AKA MR. EVIL I Love Breasts (DASECA)

Bare Mr. Evil kan gjøre Mr. Vegas gospeldanchallhit ”I Am Blessed” om til en hyllest til.. hyller, og komme unna med det. AIDONIA-MONEY/ MYKAL ROSE On the Move (FOOD PALACE)

Pharfars nye riddim er oppkalt etter Black Uhuru-Rose sin låt og finner dansken i overraskende The Voicevennlig hiphop-modus. DASECA Sixteen Riddim (DASECA)

Og i det vi var vant med å forvente hiphop/r’nb fra Daseca tar de over dancehallåret 09. Bounty Killer, Aidonia og Serani/Bugle-duett spilles høyt. JULIAN MARLEY FT. DAMIAN MARLEY Violence in the Streets (GHETTO YOUTHS)

Marley-familien klarer å skvise ut to gode later i året. Dette er den ene.

DINOSAUR JR. Farm (PIAS/VME)

Det er en underlig måned. I posthylla flyter det over av flunkende nye plater med gamle indie-nisser. Hva skal dette bety? Tortoise, Sonic Youth, Wilco og Dinosaur Jr.? Skulle nesten tro bandene hadde innledet et hemmelig samarbeid for å slippe løs en eldrebølge av fuzz og gyngestolstemmer over

5

64

5/2009

uforberedte lyttere. Uansett er det alltid spennende å sjekke ut gamle helter, særlig når det viser seg at de fortsatt gjør sin ting på en solid og overbevisende måte. Farm er Massachusetts-bandets niende studioplate siden oppstarten i 1984, og når åpningssporet ”Pieces” dras i gang kunne det like gjerne vært 1988 i huset. I kjent stil knirker frontmann J. Mascis fram sine bitre tekster med vegger av gitarriff gnistrende rundt seg. Det er som om han står midt i et vulkanutbrudd av rock, og man kan uten vanskeligheter se for seg hans karakteristiske sølvmanke flagre i lydbølgene. Musikalsk er det lite nytt her, men det må nevnes at bandet har skrudd opp volumet og tempoet enda noen hakk siden gjenforeningsplata Beyond fra 2007. Lydbildet er faktisk til tider så skrikende at plata kanskje nytes best i to porsjoner, men dette trikset gjelder jo også for bandets aller beste utgivelser. Melodiene følger vante spor – fra mollstemt mumling til mislykkede forsøk på falsett – og vi får også flere eksempler på velkjente Dino-soloer helt nederst på gitarhalsen. Du har sikkert skjønt det allerede, men det bør understrekes: Liker du ikke gitarvreng og rufsete sololøp på flere minutter, så er ikke dette en plate for deg. Samtidig er det jo ikke bare fuzzgrøt som kjennetegner spillestilen til Mascis. Man hører fra tid til annen snakk om at Gary Moore eller Jimmy Page får gitarene sine til å gråte, men de sliter med å måle seg med følelsesutbruddene fra Mascis sin Jazzmaster. Her snakker vi strenger som slipper alt løs. Tårer, blod og hulking! No emo. Nesten åtte minutter lange ”Said The People” og kontante ”See You” utmerker seg med en lettere – nesten college-aktig – grunntone enn resten av albumet. Omtrent som om Neil Young skulle lage lydspor til Old School eller Fucking Åmål. Og på sistesporet slipper Lou Barlow til som vokalist, noe som setter et noe atypisk punktum for et ellers helhetlig album. Radioemnet ”There’s No Here” minner oss for øvrig på hvorfor grunge en gang var en interessant sjanger. Dermed husker vi også at Dinosaur Jr. var et viktig band en gang, noe som igjen får oss til å innse hvor glade vi er for at Barlow, J. Mascis og Murph har funnet tonen på nytt. Og da handler det om mer enn bare nostalgisk gjensynsglede, altså. Eirik Kydland EMINEM Relapse (AFTERMATH/SHADY RECORDS/UNIVERSAL)

Så var det ”endelig” tid for et nytt album fra Eminem, men hvis jeg skal være helt ærlig, er jeg egentlig glad for at det går så lang tid mellom hver skive fra karen. Å anmelde Eminem-album er nemlig noe av det kjipeste jeg vet. For det første må man forsøke å ta hensyn til alle hans ukritiske fans som rått sluker absolutt alt mannen gir ut, og dessuten må man forklare alle de som vanligvis ikke hører på rap, men som synes at akkurat Eminem er den eneste interessante rapperen i verden, at det er ganske mye mer enn den tidligere blondinen fra Detroit som er verdt å få med seg. Når det kommer til Eminem sine skiver, har nemlig ALLE noe de skal ha sagt, alt fra hiphop-naziene på Kingsize.no til faren til dama di, og derfor må man liksom prøve å nå alle sammen. Noe som jo er umulig. Spesielt vanskelig blir det når man selv ikke blir like revet med av Eminems pillehistorier og tilgjorte stemmer som resten av gjengen. Sure, karen er en standout på rapscenen rent lyrisk, og byr til tider på helt overlegne flows, men han kommer ikke en gang på topp10-lista over mine favorittrappere. Spesielt gjelder dette siden jeg ikke lar meg overbevise av låtene hans. Han er dog fortsatt et friskt pust, til tross for at Relapse byr på mye av de samme, gamle historiene om en kjip mor, en kjip stefar, pillemisbruk, seriemorderfantasier, kjen-

3

diser og andre white trash-emner (nytt denne gangen er for øvrig incest…små-weird), men for min del mangler likevel de helt store låtene. Dette leder meg inn på det som for mange sikkert er tabu nummer to; at jeg på ingen måte stiller meg ukritisk til Dr. Dre. Seriøst, hvor lenge skal denne mannen få lov til å regjere som ”verdens beste hiphop-produsent” når det begynner å bli ganske lenge siden han leverte noe som helst av klassisk status. Det er lenge siden Eminems første skiver og det fantastiske 2001, og enda lenger siden den enda mer fantastiske The Chronic. Selvfølgelig har det kommet strålende saker og ikke minst kommersielle gullbarer fra den kanten i mellomtiden (”In Da Club”, ”Family Affair”, ”How We Do” osv), men seriøst…stop riding the dick already! På Relapse byr Dre heller ikke på noen spesielle historisk verdifulle bidrag, til tross for at produksjonene selvfølgelig er on point og skrudd til det optimale. Men hvem bryr seg vel om hvor rent og pent ting høres ut når du heller er keen på å høre den nye Busta-skiva som ligger på bordet ved siden av deg? Hvis vi vender fokuset tilbake på Eminem, skal han ha pluss for å legge ved tekster til alle låtene, i og med at mannen altså tilhører fåtallet av dagens rappere som byr på noe underholdende og gjennomtenkt i hver eneste linje. Han er en historieforteller omtrent uten sidestykke, noe som gjør skivene hans til en gullgruve for de som virkelig setter pris på velskrevne tekster. For undertegnede er en god låt derimot viktigere enn et fantastisk lyrisk innhold, og på den måten blir Relapse heller aldri en skive for meg. Jeg setter absolutt pris på spor som ”3 A.M.” (underholdende tredjesingel) ”Same Song & Dance” (glimrende) og ”Beautiful” (Eminems egen beat), men dessverre blir resten av skiva aldri bedre en ”helt ok” i mine ører. Mathias Rødahl GOD HELP THE GIRL God Help The Girl (ROUGH TRADE/INDIE)

Neste år debuterer Belle and Sebastians frontfigur og viktigste låtskriver Stuart Murdoch med sin første musikal-film. Og hvorfor ikke? Murdochs låter har alltid vært preget av narrative kvaliteter og har ofte tatt utgangspunkt i enkelt karakterer. Da kan det kanskje være like greit å samle det hele i form av en enkeltstående fortelling? ”God Help The Girl” er et nitidig og omfattende arbeid som startet allerede i 2004 og blant annet har involvert audition av et hundretall ukjente sangerinner. Catherine Ireton fra det ukjente irske bandet Elephant (må ikke forveksles med mer kjente spanske Elefant) gikk av med seiren og innehar hovedrollen. Hun støttes opp av Asya fra det amerikanske tenåringsbandet Smooosh, Neil Hannnon fra The Divine Comedy og konkurransevinnerne Brittany Stalllings og Dina Bankole samt Celia Garcia og Alex Klobouk. Aller først har vi låtene her. To av dem vil allerede være kjente for den mest innbitte Belle and Sebastian fansen. Flotte ”Funny Little Frog” og åpningskuttet ”Act of The Apostle” fra ”The Life Pursuit”. Der synger Murdoch de selv. Her er de overlatt til kvinnelige vokalister. Musikalsk trekkes det veksler på northern soul, girl group og orkestrert musikk. Sandie Shaw og The Ronetttes gir en fin referanseramme for en ganske så variert skive kjennetegnet av Murdochs fine øre for melodier og understatements. Dette er lydbilder som sakte men sikkert finner veien under huden vår uten noen gang å være prangende til tross for at vokalistene kan være ganske så karaktersterke og bemerkelsesverdige i seg selv. Den pianodrevne førstesingelen ”Come Monday Night” antyder den 1960-talllsfølelsen av naiv oppstemthet som er gjennomgående hele veien. Det handler om tre fortapte sjeler som strever

4


EIRIK KYDLAND NILS ØKLAND Monograph (ECM/GRAPPA)

Ole Bull møter Bach møter Sunn 0))). SUNN 0))) Monoliths & Dimensions (SOUTHERN LORD/ TUBA)

Eyvind Kang møter Khanate møter, øh, Nils Økland. GUCCI MANE Murder Was The Case (BIG CAT RECORDS)

Mens vi venter på høstens Warner-debut, er dette er uoffisielle albumet slettes ikke dumt. Eller jo, dumt er det selvfølgelig. Dumt og deilig. LARS VAULAR D’e Glede (NMG/G-HUSET/VME)

Vår i Skansen. Plommer, pils og pratmakere. Sukk. ARILD NYQUIST ”Rulleskøyter” fra Tomme Bord (GRAPPA)

Original Asker-disko på Spotify. Edit på gang, Todd Terje?

HOCKEY Mind Chaos (CAPITOL/EMI)

Hovefestivalsjef Toffen Gunnnufsens favoritter og tips for 2009 leverer varene sånn til de grader på denne platen. Frontfigur og vokalist Ben Grubin, i kvartetten som først var en duo med Brian White på gitar, synger med samme effekter på vokalen. Du vet, slik som får det til å høres ut som om Julian Casablancas og nå også Ben Grubin synger/roper med megafon i en av forstadens undergrunnstunneler. Føyer man til The Jam, Hot Hot Heat så har du en liten ide om hvordan Grubins låter lyder. Sentralt er den funky detaljrikdommen og den intensive hi-haten. Ved å smelte sammen den nå noe utspilte dansepunken til The Rapture med flere (The Streets 2-step rytmer og noe dubstep)og northern soul gjør kvartettten fra Portland, Oregon den nok en gang relevant og frisk. Samtidig er her også finstemte ballader , funky Primal Screamog The Rollling Stones-pastisjer og små rufsete rockelåter. Grubins affekterte vokal og vittige smart-ass tekster er med og bidrar til at hipstere og vestkant yuppies også kan være med i lekegrinden en stund på den samme måten som de morer seg med Hove-aktuellle The Virgins og The Killers mindre elegante tekststrofer. Her er samtidig noe av den ærlige euforiske rocken som har kjennetegnet Bruce Springsteens tidlige plater, The Hold Steady, The Replacements med flere. Talking Head Jerry Harrison (som har produsert platen) og Gang of Fours Dave Allen har allerede godkjent denne gjengen. Det bør jammen meg du også gjøre før du svinger deg med i valsen på sommerens dansegulv eller foran scenen på Hovefestivalen når veganerne livedebuterer i Norge.

5

LARS VAULAR D’e Glede (NMG/G-HUSET)

Det er ingen hemmelighet at unge Rødahl liker unge Vaular (no Jan Thomas), og heller ikke at jeg har gledet meg veldig til denne skiva siden jeg valgte å slenge den talentfulle Bergens-rapperen på forsiden av det aller siste Kingsizenummeret (i alle fall på en stund). Faren var derfor at jeg kom til å være altfor subjektiv, og lovprise alt hovedordsmeden til NMG/Ghuset leverte fra seg denne gangen. Men etter å ha testet skiva ut i en rekke forskjellige settinger (i bilen, i parken, på vorspiel, på tur med bikkja osv), føler jeg meg ganske trygg på at min personlige forkjærlighet for Vaulars ærlige og genuine ”movement” ikke tar helt overhånd når jeg skal oppsummere mitt inntrykk av D’e Glede. Hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv, er det nemlig enkelte ting her som gjør at jeg heller velger å legge meg på en sterk firer enn den femmeren jeg først planla å gi. Det er derimot ikke det som mange andre anmeldere har vektlagt, nemlig at flere av låtene høres ganske like ut. For når ble det egentlig et must at alle låtene på en skive skal stå ut på en særegen måte? Takk heller for en sammenhengende skive. Spesielt gjelder dette også sjangeren Lars beveger seg i. UGK er et godt eksempel, der låtene veldig ofte glir i hverandre, uten at det på noen som helst måte er en negativ ting. Men nå byr ikke D’e Glede på de samme fantastiske og profftlåtende produksjonene som UGK sine skiver. Ikke misforstå, jeg er et stort fan av beat-ansvarlige

4

Det perfekte lydspor til en varm og svett sommer! Mojo, Uncut, The Guardian

CD

Seks måneder inn har 2009 for lengst vist seg å være et riktig så bunnsolid utgivelsesår for black metal, og så langt er det tyske Katharsis som leder an inn i det evige mørke. Aller først vil nok de fleste slenge et øyekast eller to over den noe ufine albumtittelen Fourth Reich. Termonologien ”Det Fjerde Riket” oppstod på sekstitallet som en framtid, ”En Gyllen Alder” som i teorien skulle følge Det Tredje Riket. Nice. La det være sagt først som sist at N&D overhodet ikke støtter enhver ekstrem ytring, men så er nå dette black metal da, tross alt. Provokasjon hører hjemme og sånn skal det være. Fælt, jævlig og pure fucking evil. Man kan si hva man vil om hordene av Darkthrone-klonene der ute, Katharsis har med 666, Kruzifixxion, WorldWithoutEnd og nå Fourth Reich rast rett forbi Tronen selv med stormskritt. Med bandets fjerde verk så langt (inkludert de obligatoriske splittene og demoene) slenger Katharsis seg på bølgen, kutter ned på antall låter, og øker deres respektive lengder betraktelig. Det fungerer, og det fungerer imponerende bra. De har også funnet rom for god variasjon som i ligger på et høyt nivå av grusom (i ordets rette og beste forstand selvfølgelig) balanse mellom djevelmanende blast-partier og mørk fryktløs doom. Endeløst og bunnløst rett inn helvetets port der hvert skritt tas med entusiastisk fryd. Noe så sjeldent som fete gitarsoloer og, nei tenke seg til, melodier sniker seg også inn her og det noe uventet, i det du er i ferd sluke glasset med sovepiller til ære for satan selv. Ikke gi opp helt enda kamerat, black metal har ikke sett lysere ut på lenge. Andreas Tylden

5

12 nye spor fra Mark Everett og hans åler. Eels er tilbake med et sultent, skittent og syndig nytt album.

EELS

HOMBRE LOBO VAGRANT

“When I walked out of the studio, I knew that we had done something important” –Jason Molina

BEST AKKURAT NÅ

Nytt album i salg (på CD og LP) fra 20. juli.

CD

(NORMA EVANGELIUM DIABOLI/IMPORT)

ANBEFALER:

MAGNOLIA ELECTRIC CO. JOSEPHINE

JAN-OLAV GLETTE

SECRETLY CANADIAN

LE CORBEAU Evening Chill/Montreal of the Mind

Niende studioalbum fra verdens beste rockeband.

(FYSISK FORMAT/VME)

Navngitt etter Henri-Georges Clouzotfilm Ravnen fra 1943, er Øystein Sandsdalen med dette prosjektet virkelig i ferd med å finne sin egen musikalske stemme og nisje noen steg til siden for Lee Ranaldo. HANNA HIRSCH Tala Svart (DISKRET FORLAG/IMPORT)

Ny svensk new wave med sterke tekster og stort engasjement. PASSION PIT Manners

Tilgjengelig hos alle oppegående musikkforhandlere fra 6. juli.

CD

KATHARSIS Fourth Reich

Anand Chetty og hans glimrende bidrag på dette albumet, men det som kanskje skorter mest her, er miksingen og mastringen, som gjør at produksjonene får en mer amatørmessig og platt sound enn de burde. Når det er sagt, må jeg likevel slå fast at D’e Glede byr på noen av de beste raplåtene i norsk raphistorie, både på rapog beat-fronten. ”Inn & Ut” med Sarah Sharif på hooket er en vakker og personlig favoritt, og den moderne klassikeren ”Samme Nr som i 99” gir gåsehud på lik linje med skandinaviske emo-klassikere som ”Borta i Tankar”, ”De e Knas” (Latin Kings) og ”Du vet att jag gråter” (Petter). På ”Full Effekt” får Norges mest undervurderte produsent (Big Ice) boltre seg fritt med en fantastisk West Coast-beat, mens spesielt Pete’n fra A-Laget briljerer med et skikkelig killer-vers. Og når man slenger feite låter som ”Kor vil du dra i dag”, ”Solbriller på” og ”Lovløs” i den samme strålende potten, er det klart at vi har å gjøre med et kvalitetsprodukt. Faen, nå fikk jeg litt lyst til å gi en femmer likevel… Mathias Rødahl

CLUTCH

STRANGE COUSINS FROM THE WEST WEATHERMAKER

Progressiv, intrikat og intelligent black metal.

(FRENCHKISS/SONYBMG)

Boblende frisk popelektronika. Har Michael Angelakos laget årets fineste plate?

<code> har medlemmer fra Void, DHG, Ved Buens Ende, At The Gates, The Haunted og Cradle Of Filth.

CASS MCCOMBS Catacombs (DOMINO/EMI)

Underkjent singer/songwriter med gode tekster og fine melodier. FOREIGN BORN Person to Person (SECRETLY CANADIAN)

Mer popdrops til dere som plukket opp Grizzly Bear.

Imhotep.no

Scream Magazine, Norway Rock Magazine

CD

BEST AKKURAT NÅ

Hockey skal faktisk ha honnør for å ha levert en ganske så variert og allsidig popskive med mange ytterpunkter. Dette er catchy, uanstrengt og finslepen popmusikk slik vi liker den. Dansbar og fylt av nerve. ”Song Away” kommer garantert til å få høy rotasjon på radiostasjonene med sin opplisting av sanger og sterke åttitalls synthgroove. ”Too Fake” har du vel allerede kost deg med? Jan-Olav Glette

<CODE>

RESPLENDENT GROTESQUE TABU RECORDINGS

8,5/10 Terrorizer 8/10 Metal Hammer

MAGNOLIA ELECTRIC CO Josephine

Etter 6 år er endelig Rancid tilbake!

(SECRETLY CANADIAN/TUBA)

Jason Molina har vært en kjær musikalsk følgesvenn i mange år nå. Det være seg under navnet Songs:Ohia, eget navn eller det mest brukte alteregoet de siste årene; Magnolia Electric Co. Hans lidenskapelige og lengtende tekster har hatt noe nært og ektefølt over seg, som har berørt sjelen. Sorgen og det lindrende har gitt trøst til mang en ensom eller forlatt sjel verden over. Den organiske, oftest ganske rolige bekjennende country-rocken har i sin bittersøte karakter sikkert kunne fungert som lydsporet til en western-film. Men det er også noe intenst sterkt i dette utover det kraftfulle uttrykket som gjør det svært så personlig, til tross for at Molina og hans musikere stort

4

Innspilt i George Lucas’ Skywalker Sound Studio, og produsert av Epitaph-grunnlegger/Bad Religion-gitarist Brett Gurewitz.

CD

med ensomhet og hverdagen i byen, men som finner hverandre, og sommeren. Tittelkuttet er i starten den mest åpenbare og beste låten med sine smekre blåserpartier, mens mange av de andre låtene krever litt mer tid. Jan-Olav Glette

RANCID

LET THE DOMINOES FALL

Bandets sjuende album, og deres beste siden punk-grunnsøylen …And Out Come The Wolves.

HELLCAT

www.tubarec.com 5/2009

65


sett beveger seg innenfor tradisjonelle musikalske spor. Det er countryrock som er avgrenet fra Neil Young, men mindre skjev og annerledes enn Palace Music eller Bonnie Prince Billly. Dette er den første platen etter det tragiske dødsfallet til bassist Evan Farrell (også fra Rogue Wave) i slutten av 2007. EP´en It Made Me Cry, som skal være ute i disse dager, er viet Farrells kone og hans barn. Skiva Josephine kan derfor fortsette tradisjonen for hjerte/ smerteproblematikk og gjør det på fint vis uten å lykkes helt med å konkurrere eller utfordre de aller ypperste låtene fra What Comes After The Blues eller Songs:Ohia skivene Axxess and Ace, Didn`t It Rain eller Magnolia Electric Co. En fin plate er det lell. En riktig bandskive med mange flotte arrangementer som backer opp den skjelvende og insisterende røsten til amerikaneren. Og har du ennå ikke investert energi i Jason Molinas musikk er dette kanskje tidspunktet for å gjøre noe med det den saken. Jan-Olav Glette

BEST AKKURAT NÅ

GLENN OLSEN SONIC YOUTH The Eternal (DOMINO)

Kontinuitet. JAPANDROIDS Wet Hair (UNFAMILIAR/IMPORT)

Ungdommelighet. NADJA The Sun Always Shines On TV (THE END/IMPORT)

Langsomhet. THE FIELD Everybody’s Got To Learn Sometime (ANTI/TUBA)

Modernitet. NOMO Invisible Cities

(UNIVERSAL)

Etnisitet.

4

(UNIVERSAL)

Det begynner å bli en evighet siden Marilyn Manson var alle frustrerte fjortenåringers favorittfugleskremsel, og en internasjonal superstjerne som var i stand til å skremme vettet av alle ansvarlige foreldre. Fremdeles er han vel anti-krist i egne øyne, men for oss andre er han i ferd med å bli et støvete relikvie fra en ikke altfor fjern, men adskillig mer uskyldig, fortid. En tid da skolemassakrer ennå hadde til gode å bli dagligdags, selv her i Europa, og internett hadde til gode å forsøple barn og unges hoder med perversjon og vold. Akkurat som platebransjen sliter med å tilpasse seg i en stadig mer digitalisert og demokratisert verden, har det blitt vanskeligere for en gammel grinebiter som Manson å finne nye måter å sjokkere oss på. Han lyktes til en viss grad med sitt forrige album, Eat Me, Drink Me, som med sitt fokus på kannibalisme og skrudd kjærlighet også bidro til å skremme bort en del fans, på tross av det var et album med flere sterke låter og en tilsynelatende åpenhjertig og ærlig hovedperson som la inn et interessant innlegg i en tabu-belagt og for de fleste ganske ekkel debatt. Foran lanseringen av The

2

5/2009

METHOD MAN & REDMAN Blackout 2

(UBIQUITY/IMPORT)

MARILYN MANSON The High End of Low

66

High End of Low kan det virke som om Manson selv mener at dette var et feilskjær, og gjenforeningen med gamle-bassisten Twiggy Ramirez kan sees som et ønske om å finne tilbake til noe av gløden fra Antichrist Superstar, ofte ansett for å være bandets beste plate. Det hadde imidlertid vært prisverdig om dette hadde resultert i en smule musikalsk nytenkning, og det er nesten litt overraskende at en såpass oppegående fyr som Manson velger å stjele fra seg selv på singelen ”Arma-GoddamnMotherfucking-Geddon” som i praksis er hans egen hit ”The Beautiful People” med ny innpakning og teit tittel. Noe bedre funker det når han knæbber cowboyhatten til Johnny Cash og deler av melodien til Depeche Modes ”Personal Jesus” på ”Four Rusted Horses” og beveger seg over i en slags rustikk country-metal, men man blir hele tiden sittende og tenke at det hadde vært bedre om han bare hadde gjort en cover (noe han vel også allerede har gjort om jeg ikke husker feil). Dessuten hadde det vel vært mindre innbringende, og det er lett å la seg friste til å se på det som en innrømmelse når han på ”I Want To Kill You Like They Do In The Movies” hvisker at ”This Is Not Pleasure, Baby/This Is Just Business”. Som plata forøvrig er dessuten denne låta altfor lang, og en orgie i halvkokte, retningsløse riff, og en utstudert likegyldighet som også er en fellesnevner for det øvrige materialet. Noen stor vokalist har vel Manson aldri vært i nærheten av å være, men han har i det minste hatt tilstedeværelse og innlevelse i sin karakteristiske, raspende snerring, for ikke å snakke om en velutviklet evne til å snekre sammen stupide, stadiondimensjonerte monsterlåter som det har vært vanskelig å ikke la seg rive med av selv for den argeste skeptiker. Denne gangen høres han bare ut som en livstrøtt, impotent gammel demon, og det summeres egentlig ganske godt opp når han først nå i 2009 har funnet det for godt å løfte hodet opp fra sitt eget herpesbefengte underliv og går til angrep på amerikansk imperialisme med den klisjémettede singelen ”We’re From America”. Tilsynelatende var det ingen som tok seg bryet med å ringe opp til kråkeslottet hans og fortelle ham at det var Obama som vant valget. Glenn Olsen

Det er særdeles rart å tenke på at det har gått ti lange år siden Blackout kom ut, og jeg husker fortsatt hvordan vi satt i studioet i Fredrikstad og hørte på skiva fra låt til låt, over and over again. Jeg vet ikke hvem det var som til slutt endte opp med den, men det var i alle fall en skive man visste at noen til slutt kom til å låne og aldri levere tilbake. Mye har derimot skjedd på ti år, ikke minst for Method Man og Redman, som ikke lenger har den samme relevansen i rapgamet som tidligere storhetsdager, slik Joe Budden nylig satt fingeren på i en av sine minneverdige Budden TV-sendinger. Denne påstanden har likevel flere sannheter, og for mange er jo faktisk Meth og Red to av de råeste rapperne der ute… fortsatt. Og for denne gjengen kommer store deler av Blackout 2 til å bli en solid opptur nå i begynnelsen av sommersemesteret. ”I’m Dope Nigga”, ”Dangerous Mcees”, ”Errybody Scream” (med fantastiske Keith Murray) og Raekwon/Ghostface-gjestede ”Four Minutes To Lock Down” er som en tidsreise tilbake til slutten av 90-tallet, mens spor som ”How Bout Dat”, ”Diz Iz 4 All My Smokers”, ”Neva Heard Dis B4” og den glimrende singelen ”A-Yo” byr på mer av den hiphopen som gjør at de to røykeglade rapperne klarer å selge ut store konsertscener i Oslo den dag i dag. Om den harde kjernen setter like stor pris på mer uvanlige (i denne sammenheng) låter som den voksne og Eric Sermon-

produserte ”Mrs. International” og ikke minst sørstatsgodsaken ”City Lights” (med Bun B), produsert av Norges egen beat-maestro Nasty Kutt, blir derimot noe man må vente å se. Spør du meg, sørger disse låtene i alle fall for å gi Blackout 2 en veltrengt bredde. Men da skal det jo være sagt at det begynner å bli noen år siden jeg var boom-bap-fan. Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

MATHIAS RØDAHL PASTOR TROY FT. MR. MUDD See The Swag On That Boy (SMC RECORDINGS)

Det kan bare være én sjef, og den sjefen kommer alltid til å være PT Cruiser. BRANDY Love Me The Most (WARNER MUSIC)

Etter den magiske konsertopplevelsen 15.mai, hadde det vært blasfemi å ikke ta med en Brandy-låt. Laufou! DRAKE FT. R.KELLY Best I Ever Had Remix (TBA)

Å herregud, det kan liksom ikke bli bedre enn dette. UrinB-kongen og Drizzy på samme track? Meeeer! PLEASURE P Under (WARNER MUSIC)

Det er lenge siden jeg har gledet meg så mye til et R&B-album som Pleasure P’s kommende ”The Introduction of Marcus Cooper”, så nå håper jeg virkelig fyren leverer varene. DRAKE FT. SLAKAH THE BEATCHILD Enjoy Yourself (TBA)

Ny mixtape fra Drake betyr nye favorittlåter. ”Droguht Is Over” er ingen ”So Far Gone”, men vi sier aldri nei takk til materiale fra den kanten.

OBITUARY Darkest Day (CANDLELIGHT/TUBA)

Hvor og hva hadde death metal vært uten Obituary? Har du ikke bandets tre første album har du ingenting med death metal å gjøre, så sånn er det med den saken. Slowly We Rot, Cause Of Death og The End Complete står nærmere 20 år senere som milepæler få har klart å kopiere med hell. Mye grunnet John Tardys særegne vokalteknikk, Trevor Perez´ herlige introverte gitarlyd og bandets unike groove uten å legge for mye vekt på mattematiske taktskifter eller unødvendig tempoer. Jeg får fortsatt gåsehud av Cause Of Death den skiva jeg mest sannsynligvis har hørt mest på siden den ble gitt ut i 1990. Da bandet møtte sjangerens ultimate nedgangstid med World Demise (1994), var det derimot ikke like mye fryd og gammen å være Obituary lenger. Den siste spikeren i kista ble satt inn med makkverket Back From The Dead (1997). Kort tid etter la bandet opp. I 2005 var lommeboka tom, death metal kult igjen og bandet på beina. Darkest Day er bandets ”tredje” skive etter gjenforeningen og deres beste så langt, men det betyr ikke at dette er en ny Cause Of Death eller overbevisende bra. På ingen måte.

4


FAEN, SPILLER DE ERIK OG KRISS PÅ LEGAL OGSÅ NÅ?

ExcLUSIVE IN SKANDINAVIA 09

SPEcIAL GUEST: HOLYHELL

POSTROCK RESTANTE TORTOISE Beacons Of Ancestorship (THRILL JOCKEY/VME)

På 1990-tallet var Chicago-bandet Tortoise med på å forme postrocken – en minimalistisk, filmatisk og jazzinspirert form for instrumentalmusikk som spredte seg raskt som svineinfluensa, men som like kjapt stivnet i forutsigbare mønster. Selvfølgelig med hederlige unntak. Tortoise kan sågar kalles pionerer for denne sjangeren, noe tittelen på deres sjette studioalbum viser at de er fullstendig klar over. Plata er da også lagt opp som en slags parademarsj gjennom instrumentalrockens mange forgreininger, fra Fleetwood Macs ”Albatross” via Faust og fram til mer elektronisk orienterte representanter som To Rococo Rot. Og det er akkurat i skjæringspunktet mellom disse ikke tilfeldig sammenraskede referansene at Tortoise fungerer best: Det ene øyeblikket står de harmoniske gitarstemningene i begivenhetenes sentrum, før de girer over i elektronikk, fikse jazztakter eller seig krautrock. Bandet flekser simpelthen med sin musikkfaglige og estetiske kompetanse. Og kombinasjonen av rutine, innbitthet og teknisk stålkontroll er som kjent vanskelig å motstå. Trommis og produsent John McEntire

5

er et særlig godt eksempel på dette. Han er rene trommevirtuosen, så tett og tandert som han spiller. Beacons Of Ancestorship spriker en del i uttrykket, og mister litt toppuls mot slutten, noe som fører til at en helhetlig albumfølelse uteblir. Samtidig gjør de skarpe kantene at Tortoise ender opp som noe helt annet enn fin bakgrunnsmusikk og skoleflink gnukking for gamle fans. Synthtunge ”Northern Something” og den rabiate feedback-låta ”Yinxianghechengqi” vil for eksempel henvende seg 1990-årgangen som nettopp har oppdaget band som Battles og Fuck Buttons. Ikke glem kilden, unger! Mens høydepunktet ”Prepare Your Coffin” må være den flotteste instrumentalrocklåta vi hørt siden ”Ambulance Cruiser” og ”Transatlantic Phonecall” fra Kåre & the Cavemens Long Day’s Flight ’Till Tomorrow. Her er alt på plass: momentum, riktig gitarinnstilling, rytmiske detaljer og en tydelig fortellerglede. For selv om Tortoise lager musikk uten ord, har de en hel del de vil si oss. Som for eksempel at de fortsatt er hungrige og søkende, i motsetning til besklektede band – la oss ta Mogwai og Stereolab – som for tiden sliter med trivselsfedme og dårlig kondis. Eirik Kydland

Tjodolf Rock Stage Som med bandets to siste verker, fremstår Darkest Day noe masete, slitt og lite gjennomarbeida der en haug med riff etter riff har blitt slengt sammen til ”låter” uten at noe klistrer seg spesielt bra. Slikt skjer når band slutter å øve og lager plater i studio. Merkelig nok har de plassert de dårligste låtene først, men hold your horses, det blir desidert bedre utover og ikke så verst for en kravstor kar som meg. Artworken har heller aldri vært dårligere, men det har aldri vært bandets sterkeste side, så vi lar den ligge. Obituary reddes av at de nettopp er Obituary og ingen andre. Det låter tungt

som faen og tidvis skimtes storhet slik vi husker det fra det glade nittitall. Det gjør egentlig ikke så mye at riffregisteret grenser til file under cheesy, så lenge soundet og attityden er der. Bedre enn på lenge, men langt i fra best. Andreas Tylden PASSION PIT Manners (COLUMBIA/SONY)

Om man tar i betraktning at Passion Pit ble unnfanget som en Valentinsdagspresang er det kanskje litt urettferdig å klage på at musikken tidvis er irriterende sukkersøt,

4

men akkurat som vokalist Michael Angelakos ikke lyktes i å redde forholdet han var inne i på den tiden da han lagde EP’en Chunk Of Change hjemme på studenthybelen, er det fare for at også du som lytter kommer til å gå fort lei av den bittersøte klynkingen hans når du blir eksponert for den over ei hele plate. Angelakos høres nemlig ut som om han har tatt et magadrag med helium og sunget inn i en mikrofon drapert med sukkerspinn på brorparten av Manners, og man kan fort bli bekymret for å utvikle diabetes ved overdreven lytting. At vår venn i tillegg insisterer på å synge i

Torsdag: Pat Savage Band « Karaoke from Hell « Big Balls « Silver Fredag: Pat Savage Band « Karaoke from Hell « Iron Fist « Iron Madem « Accepted Lørdag: Pat Savage Band « Karaoke from Hell « Varg « Trendkill « Valentourettes

w w w. n o rway ro c k . n o Billetter selges på Billettservice: 815 33 133 eller www.billettservice.no. 18-års grense ved kjøp av festivalpass. Festivalpass: 1500,- + avg. Torsdagspass: 400,- (under 18 år), 600,- (voksne) + avg. Fredagspass: 700,- + avg. Lørdagspass: 600,- + avg. Campingplass: 300,- pr. pers. for hele helga. Ingen adgang på campen uten både camp- og festivalbillett! Begrenset med campingplasser. Se www.norwayrock.no for bestilling og reservering av campingplass. Start ferien i Kvinesdal på Norway Rock Festival og en uforglemmelig helg!

5/2009

67


MØT DE SPENTE DELTAKERNE SOM SKAL SJEKKE OPP PIA HARALDSEN OG MORRA HENNES PÅ TV3 I HØST.

WILCO

hvinende falsett stort sett hele tiden, er et annet ankepunkt mot det som ellers ofte er en frisk, fengende og fin pop-plate, tuftet på lettbente melodier, sommerlige syntharrangementer og generøs bruk av heiagjeng-koring. Passion Pit låter på sett og vis som selve definisjonen på sommeren 2009, med et knippe låter som suger til seg det beste fra The Go Team, MGMT og Avalanches, anført av strålende ”Sleepyhead”, låta som har gjort dem til favoritter hos blog-nasjonen såvel som gamlefar Rick Rubin, og er eneste overlevende fra debut-EP’en. Andre sanger det er verdt å ha ørene åpne for er ”Moths Wings” og ”Folds In Your Hands” som begge er garantert å forføre deg ut på dansegulvet på vårens neste indie-disco, og fint kontrasterer melankolske tekster mot glade melodier, samt ”To Kingdom Come” som jeg mistenker kunne ha vært resultatet dersom Gaute Drevdal tok en tidsmaskin tilbake til 1977 og ble med i Fleetwood Mac. Så blog-korrekt som det er mulig å få blitt med andre ord, men like fullt en låt det er mulig å bli glad i. Uansett en litt blandet fornøyelse dette her, selv tror jeg nok at jeg nøyer meg med å laste ned de beste låtene fra plata, men om Passion Pit får orden på vokalen til neste gang blir det nok en tur i platebutikken. Glenn Olsen SIZZLA Ghetto-Youth Ology (GREENSLEEVES/INDIE)

Den mest ujevne artisten i reggaehistoria? Sizzla har like høy kvalitetskontroll som tjallpusherne langs Akerelva og er like vanskelig å unngå. Når Hr. Kalonji debuterte

4

på midten av 90-tallet revolusjonerte han hele reggaeindustrien med sin militante rastamusikk. Mot slutten av årtusenet var han oppe i fem album i året og et hundretalls singler og folk begynte å gå alvorlig lei. Når han i tillegg ga budskapsmusikken på båten til fordel for fittelåter og sekulær dancehall var det rett før hans gamle fans ga han opp. Så kom Da Real Thing i 2001, og Sizzla var tilbake hos Digital B med et av 00-tallets sterkeste rootsalbum. Men hvor lenge var David på polet eller hvordan var det. Sizzla begynte å henge med Dame Dash og drikke Hennessy og ting ble verre. Han er fortsatt kapabel til å levere tidløs, vital og gåsehudsfremkallende reggae når han teames opp med de rette folka. Likevel fortsetter han å lire av seg usammenhengende spontanræl for drittprodusenter for en neve dollar. Er det verdt å slite seg ut mens man roter rundt etter gullet i høystakken? I dette tilfellet ja. På Ghetto Youth-Ology hinter både cover og tittel mot klassisk reggae (Sugar Minotts Ghettology og Scientists serie med dubalbum fra rundt 1980 henholdsvis), og jaggu er ikke innholdet langt unna. Gamlegutta og turnebandet hans Firehouse Crew klarer å holde ADHD-vokalisten i tøylene og det vi får er et rimelig fokusert stykke moderne conscious reggae. Man lar seg kanskje ikke rive like mye med av Obama-feiringen ”Black Man in The White House” som for et par måneder siden, men det er fortsatt en av Sizzlas sterkeste låter på lenge. ”Gwaan Bear” minner om Buju Banton på sitt mest ydmyke og ”Redemption Song”-akustiske, mens ”I’m Loving You og ”Premeditate” viser Firehouse Crew sin evne til å gjøre

gamle rytmer til nye. Til og med tekstene er over det man forventer seg. Tankene sendes mot klassisk Sizzla-materiale som Black Woman & Child og nevnte Real Thing, uten at den er i nærheten å tangere noen av disse mesterverkene. I det minste er det konsekvent og med en haug koselige riddims som backdrop. Jeg tror ærlig talt det er alt vi kan håpe på om dagen. Jørgen Nordeng SUNSET RUBDOWN Dragonslayer (JAGJAGUWAR/TUBA)

Etter å ha hørt landets slett ikke uefne indiepophåp Pony The Pirate på selveste nasjonaldagen er det likevel deilig å vende tilbake til de canadiske originalene. Det er vanskelig å komme med andre referanser enn deres egne band. Ja, altså ved siden av en liten dæsj tidlig glamrock i form av Roxy Music og David Bowie som kan skimtes i den affekterte vokalen og det utstuderte uttrykket. Jo da. Muligens kan man se Sunset Rubdown som den mørke fetteren til The Flaming Lips? Den voldsomme interessen for Truls And The Trees i fjor burde love godt for denne platen fra en av hans medsammensvorne indiekollegaer i Canada; Spencer Krug. Sunset Rubdown står som en søyle i samme univers og er minst like genuine musikkvenner. Dragonslayer er også kanskje deres mest tydelige bandplate for dette prosjektet som startet som et soloutløp for Spencer Krug fra Wolf Parade. Sunset Rubdowns fjerde album har fått navn fra fantasy-filmen Dragon Slayer fra 1981. I dag strides de lærde om det er Wolf Parade el-

4

ler Sunset Rubdown som er hans beste band. Jeg er jommen ikke sikker. Og det skal fyren tolke som et stort kompliment. Jan-Olav Glette WILCO Wilco (The Album) (WARNER)

Helt siden kursendringen de foretok da de i samarbeid med produsent Jim O’Rourke lagde kritikerfavoritten Yankee Hotel Foxtrot, har Wilco vært et av de sikreste kortene i amerikansk rock. Uten den helt store masseappellen, men med en armé av mannlige musikkanmeldere i front på konsertene sine, og såpass fri for skarpe kanter at også kjærestene deres trygt kan stå der sammen med dem. Det er lett å la seg forføre av Jeff Tweedys selvutleverende tekster om samlivsbrudd og pillemisbruk, av hans keitete menneskelighet, og hans slentrende, solvarme og sofistikerte pop/rock. Med et ben trygt plantet i americanalandskapet som han tidligere utforsket med Uncle Tupelo, og det andre i et avantgardistisk skyggelandskap som lett kan gi assosiasjoner til såvel Sonic Youth som Glenn Branca, virker Tweedy ute av stand til å begå ei dårlig plate. Det hjelper selvfølgelig på at han til en hver tid holder åpent hus for hospitanter fra hjembyen Chicagos avantgarde og jazz-miljø, i den senere tid blant annet representert ved gitaristen Nels Cline og trommis Glenn Kotche, hvorav særlig sistnevnte later til å ha blitt en viktig støttespiller og integrert del av bandet. Ikke overraskende fungerer det også best når størrelser som disse får slippe skikkelig til, og selv om skranglete, pop-orienterte spor som ”You

5

Never Know” og meta-låta ”Wilco (the Song)” bidrar til et mer variert uttrykk, blir de som oftest for trivelige og trivielle distraksjoner å regne. Personlig tar jeg meg i å ønske at disse hadde blitt luket bort til fordel for flere låter av samme kaliber som det glitrende trekløveret ”Deeper Down”, ”One Wing” og ”Bull Black Nova” som bærer plata med et overskudd av inderlighet og dirrende nerve. De er alene verdt anskaffelsen av denne plata, og utgjør et perfekt akkompagnement til regntunge kvelder denne sommeren, særlig for de av oss som liker om å drømme om kjøre bil langs støvete landeveier i hjertet av USA, fremfor å tråkke rundt på bysykkel her i Oslo. Glenn Olsen YT Born Inna Babylon (SATIVA RECORDS)

Engelske deejays og toastere har gått fra reggae til dubstep, grime, jingle og garage. Dette vil YT gjøre noe med. Den britiske reggaescena har tradisjonelt sett vært knallsterk, mye grunnet den enorme mengden av karibiske og jamaicanske innvandrere som huserer der. Disse har derimot integrert seg og vi har dermed fått stadig nye avarter, der resten av EU har holdt det retro. Fint nok, det. YT derimot har begge beina trygt planta i den tradisjonelle delen av dancehall og reggae, noe man skjønner i det dubplatelegenden Joe Lickshot åpner kalaset med signaturfrasen ”Belieeeeeeeeeeve Me”. Curtis Lynch Jr. fra Necessary Mayhem er en annen mann som tar retroreggaen sin seriøst, og hans sound kjennes som skapt for YT. Curtis sine versjoner av

4

klassikere som Police in Helicopter og Pirates Anthem oppdaterer 80-tallssoundet på nydelig vis, og jeg ergres litt over at dagsaktuelle ”Credit Crunch” over Lynchs Joker Smoker-tolkning ikke er viet plass. Det er de andre to, men mest fornøyd er jeg på ”Write Some Lyrics”- en herlig sein 80-talls Jammy’s-pastisj som levner liten tvil om at YT kan sin reggaehistorie. I fastlandsEuropa lever vi entusiastiske, glade dager med en ny bølge reggaeartister og produsenter som er i ferd med å heve seg til internasjonal standard. YT står som UK-representant litt utenfor, men han identifiserer seg tydelig med EU-gutta. Polske Junior Bwoy, svenske Pleasure Beat, Kaptein Rød (den fantastiske Everyday Riddim) og sveitsiske Neecko er alle med på festen. Det typiske Nord-Europeiske ny-rootssoundet er også noe YT er komfortabel med. Faktisk er det når han beveger seg i mer moderne dancehallterreng det fungerer dårligst. R’n’b-flørten ”Wait And See” med Shola Ama er utvilsomt albumets svakeste spor, og virker nok mot sin hensikt sånn sett. YT har kanskje ikke like oppfinnsomme melodier heile veien, men han har hele greia i blodet på en litt annen måte enn mange av sine europeiske kolleger. Born Inna Babylon er alt i alt på mange måter et mer fokusert, reindyrka og helstøpt album enn forgjengeren Straight Outta Britain, og er dermed mer enn godkjent. Jørgen Nordeng

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

SOMMERKURS PÅ N lS S

NISS – Nordisk Institutt for Scene og Studio Christian Krohgs gt. 2, OSLO. Tlf: (+47) 22 05 75 50 www.niss.no

LEVERANDØR AV FAGFOLK TIL KULTURLIVET SIDEN 1984!

68

5/2009

• Make-up 22.6. - 26.6. • Filmredigering med Final Cut 22.6. - 26.6. • Digital musikkproduksjon med Logic 22.6. - 26.6. • Lydteknikk 22.6. - 10.7. • Konsertlydteknikk 23.6. - 26.6. • Pyroteknikk 1 19.6. - 21.6. • Lys- og sceneteknikk 22.6. - 3.7. For info og påmelding • Filmfortelling 22.6. - 26.6. se www.niss.no • Skuespillerteknikk 29.6. - 3.7.


NICK CAVE & THE BAD SEEDS (AUS) s COLDPLAY (UK) FAITH NO MORE (US) s NINE INCH NAILS (US) OASIS (UK) s PET SHOP BOYS (UK) s SLIPKNOT (US) TRENTEMØLLER (DK) s KANYE WEST (US) 2MANYDJS (BEL) s TONY ALLEN (NGA) s AMADOU & MARIAM (MALI) s TIM CHRISTENSEN (DK) DEADMAU5 (CAN) s DOWN (US) s EAGLES OF DEATH METAL (US) s FEVER RAY (S) s FLEET FOXES (US) HÅKAN HELLSTRÖM (S) s GRACE JONES (JAM) s LIL WAYNE (US) s MADNESS (UK) MALK DE KOIJN (DK) s THE MARS VOLTA (US) s MEW (DK) s RÖYKSOPP (N) s SOCIAL DISTORTION (US) VOLBEAT (DK) s LUCINDA WILLIAMS (US) s YEAH YEAH YEAHS (US) 2562 (NL) ADAM TENSTA (S) ALAMAAILMAN VASARAT (FIN) LILY ALLEN (UK) AMON AMARTH (S) ANALOGIK (DK) ...AND YOU WILL KNOW US BY THE TRAIL OF DEAD (US) BADDIES (UK) ISSA BAGAYOGO (MALI) BALSTYRKO (DK) BLACK DICE (US) THE BRONX (US) CANCER BATS (CAN) THE CHAP (UK) COLA FREAKS (DK) CUT OFF YOUR HANDS (NZ) DARKANE (S) DAWN OF DEMISE (DK) THE DEADLY GENTLEMEN (US) DEICHKIND (DE) DEN SORTE SKOLE (DK) THE DODOS (US) DRAGONTEARS (DK) DUB COLOSSUS (UK/ETH) DUNGEN (S) EL HIJO DE LA CUMBIA & ANASOL MC (ARG) FIRST AID KIT (S) FRIENDLY FIRES (UK) FRIGHTENED RABBIT (UK) FUCKED UP (CAN)

GANG GANG DANCE (US) THE GASLIGHT ANTHEM (US) GET WELL SOON (DE) GLASVEGAS (UK) GOJIRA (FR) GROUNDATION (US) HANGGAI (CHN) JON HASSELL & MAARIFA STREET (US) HAUSCHKA (DE) HJALTALÍN (ISL) HOT 8 BRASS BAND (US) HUNTSVILLE (N) IDA MARIA (N) IMAM BAILDI (GR) ISIS (US) KASAI ALLSTARS (CD) KASSAV' (FR ANT) KATZENJAMMER (N) KLOVNER I KAMP (N) LA-33 (COL) LABRASSBANDA (DE) LA COKA NOSTRA (US) LITTLE BOOTS (UK) LUCY LOVE (DK) ULF LUNDELL (S) MAGNIFICO (SVN) MAJOR LAZER (US) MICACHU & THE SHAPES (UK) MONO (JPN) MUNGOLIAN JET SET (N) M. WARD (US) MARISSA NADLER (US)

WWW.ROSKILDE-FESTIVAL.DK

NEUROSIS (US) NOVALIMA (PER) OH NO ONO (DK) ORKA (FO) PAAVOHARJU (FIN) PABLO MOSES & U-ROY (JAM) THE PAINS OF BEING PURE AT HEART (US) PEDE B (DK) PETTER (S) PHARFAR presents A RUB A DUB NIGHT feat. special guests (INT) RUMPISTOL (DK) SATYRICON (N) SHASTRIYA SYNDICATE (IND) MIKE SHERIDAN (DK) MIKAEL SIMPSON & SØLVSTORM (DK) SKAMBANKT (N) SOCALLED (CAN) THE SOFT PACK (US) SOIL & "PIMP" SESSIONS (JPN) PETER SOMMER (DK) STEINSKI (US) MARNIE STERN (US) SHUGO TOKUMARU (JPN) ROKIA TRAORÉ (MALI) WHITE LIES (UK) JENNY WILSON (S) WOLVES IN THE THRONE ROOM (US) YOGA FIRE (N) ZIZEK CLUB (ARG)

- OG MANGE FLERE...

VORSPIEL FRA 28. JUNI

LOUNGE: ASS (S) PETER BRODERICK (US) CHRIS COCO (UK) COURS LAPIN (DK) ESCHO presents THULEBASEN, ALLE MED BALLONER OG TERRASSER and LAMBURG TONY (DK) PETE GOODING (UK) WILL HAROLD (UK) KB18 presents WAQAR & KOBBE (DK) LULU ROUGE (DK) TOM MIDDLETON (UK) MIKE SALTA (DK) NANCY ELIZABETH (UK) JOSÉ PADILLA (E) STELLA POLARIS SOUND SYSTEM (DK) TRIO CAMPANELLA (DK) VEKTORMUSIK (DK) ÅRHUS E presents PUZZLEWEASEL, VOKS, WÄLDCHENGARTEN, VECTRAL and MORTEN RIIS (DK)

PAVILION JUNIOR 28. JUNI - 1. JULI: THE 20BELOWS (DK) BABIAN (S) CODY (DK) GIANA FACTORY (DK) GINGER NINJA (DK) HARRYS GYM (N) JOOKS (DK) KELLERMENSCH (DK) KVELERTAK (N) THE MEGAPHONIC THRIFT (N) MEN AMONG ANIMALS (DK) OPGANG F (DK) SCAMP (DK) TAKO LAKO (DK) THE TELSTAR SOUND DRONE (DK) VINNIE WHO (DK) VON DÜ (DK)


07:30

BIT - Lerøy Mat - bt mediabar - Augustins Kaffelade - Blomstergalleriet

NeoLab / Synnevåg / GrandPeople

VI ÅPNER


”UNNSKYLD, MEN BESTILTE IKKE JEG DET SOYABRAISERTE ANDEBRYSTET MED GÅSELEVER, PAK CHOI OG TOFU?”

FILM CROSSING OVER Regi: Wayne Kramer I rollene: Harrison Ford, Ray Liotta, Ashley Judd og veldig mange flere Å overvære åpningsscenen til Crossing Over, er som å se en elefant som velger å rusle en tur gjennom Glassmagasinet. Kommer den seg gjennom uten ødeleggelser, er det et tidenes mesterstykke. Går ting først galt, vil utfallet bli fullstendig mayhem. Og altså: Dyret er amerikansk filmindustri. Det som må behandles med ytterste forsiktighet er USAs innvandringspolitikk. I sin ultrakomplekse helhet. Mexico-grensen. Jøder. Patriot Act. Æresdrap. Men også vestlige middelklasse som slåss for greencard med alle midler. Og selvsagt: Snut, FBI, advokater og funksjonærer i lange baner. Og en stund ser det faktisk ut som om dette skal gå veien. Enkle portretter og en serie ulike situasjoner tegnes opp, rent og ryddig. Dyret kommer seg inn døra, for å vende tilbake til elefanten. Men så var det å ta det videre. Et nølende skritt. Så et til. Da halen plutselig dasker borti en tekopp. Så en til. Og så er helvete løs. Fullstendig Crash. Bokstavelig talt. Dette ligner den dementerte Oscar-vinneren til forveksling. Patos og patriotisme og plain stupidity under et syltynt lag av forstilt refleksjon. Verre blir det ikke. Hvis du møter noen som sier at ”Hmm, dette er en tankevekkende og viktig film”: Røm! Slike folk er farlige. De forpester verden med den utilslørte dumskapen sin. Fiendene av alt godt og ekte. Og Crossing Over er tegnet du skal kjenne dem på. Gaute Brochmann Premieredato 19. juni

1

SATANISKE VERS ANTICHRIST Regi: Lars Von Trier I rollene: Charlotte Gainsbourg, Willem Defoe Se bort fra eksplisitt sex og sadistisk lemlestelse. Glem besvimelser, skandale og buing i Cannes. Lars Von Trier er en av verdens fremste kunstnere. Ganske enkelt. Ikke dermed sagt at man skal bøye seg i støvet for alle filmene hans. Men vi skylder oss selv å ta ham på alvor. Å gjøre et helhjertet forsøk på å forstå hva dette er tenkt å være. Og hva det i siste instans er. Jon Selås i VG gav filmen terningkast 1. Og oppgav en serie gode grunner for det. Men samtidig føler jeg at Selås og folk flest på forhånd vet litt for godt hva de venter (og ønsker) å se. Og så leter de etter dette med lys og lykter filmen gjennom. Uten å finne det. Så blir de skuffa og sinna, da. Og mener at Antichrist er en dårlig film. Og det er ikke rart at man nærmer seg Von Trier med en distinkt forventing. Mannen har et sjeldent konsekvent kunstnerisk prosjekt gående. En svært karakteristisk take på religion og menneskelighet. Her tar han med seg tematikken videre. Men forandrer ikke bare formspråket slik han har gjort flere ganger før. Også selve moduset, selve grunnholdingen til filmmediet har gjennomgått en ganske radikal forrykning. Og da er det ikke underlig at dette oppleves som en dårlig ”Von Trier-film”. Den radikale religionsdiskusjonen er intakt. Men grunnholdningen er annerledes. Vi er vant til å se dyptpløyende og avanserte, men samtidig veldig forståelige og direkte filmer. Som går dypt, men er allikevel veldig lette å lese. I Breaking the Waves hvor Bess er ekte religiøsitet i to sko og ei strikkedrakt; som begår offeret for å omvende tvilerne (Jan, venninna, legen osv.) – og slik frelse dem. Eller Dogville, som debatterer menneskets frie vilje, stiller spørsmålet om vi er ansvarlig for våre egne handlinger – og svarer ”ja!”. Og så kommer skjærsilden. Til en verden av menn som hater kvinner. Og vi tumler ut av kinosalen med huet fullt spørsmål rundt det å være mennesket. Men selve filmen lurer vi ikke så mye på. Det er dette vi er vant til. Og det får vi ikke i Antichrist. ”Det store problemet med «Antichrist» er dens mangel på sammenheng” sier Selås. Og jeg føler at dette er en kritikk som

5

avledes fra holdingen jeg beskriver ovenfor. Han forventer det dype, velfunderte og utrolig homogene , som han har blitt bortskjemt med fra Den Store Dansken. Problemet er bare at dette ikke er en slik film. Det var aldri meningen at den skulle være det. Og da blir en slik kritikk irrelevant. Men hva er den da? Jeg tror en fin måte å forstå det på, er å se til tilegningen i slutten av filmen. Der Antichrist dedikeres til Andrei Tarkovskys minne. En mann som ganske enkelt er den som har tatt filmmediet lengst som kunstform. Den største, kan man si. En religiøst orientert regissør på samme måte som Von Trier er det – men med et fundamentalt forskjellig uttrykk. En mye mer poetisk tilnærming. Alltid eksplisitt tematisk og ekstremt perfeksjonistisk. Men samtidig med filmer som er veldig åpne; som hensetter publikum til en bestemt stemning men samtidig gir oss en formidabel frihet; et voldsomt handlingsrom. I skarp motsetning til Von Triers langt mer innstendig formanende fortellerstemme. Men nå har Lars vært syk. Han har hatt sine uker og måneder med terapi. Og antagelig kommet frem til at hans vante avansertmen-skråsikker tilnærming måtte mykes opp. Og det er denne Tarkovskyfiseringen av Von Trier jeg går ut fra at mange ser som mangel på sammenheng. De ser det som en svakhet. Jeg mener tvert om. I alle fall i prinsippet. For det er klart: Å forlate et av vår tids mest formfullendte og konsekvente prosjekter til fordel for noe ganske annet, ja det er ikke gjort over natta. Og jeg håper Von Trier ikke lar seg skremme over survinga i Cannes og andre steder, og fortsetter i akkurat samme spor i en eller to filmer til slik han har for vane. Antichrist har alle løfterike ansatsene og de udiskuterbare kvalitetene man forventer fra den kanten. Men de forblir noe uforløst. Estetikk, generell modus, tempo, tematikk og storyline: Ja, de arbeider ganske enkelt ikke helt på lag enda. Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Tvert imot. Den er uhyre interessant. En definitiv must-see. En kinobegivenhet. Det ufullendte og tidvis famlende svekker den kanskje som verk. Men egentlig ikke som seeropplevelse. Gaute Brochmann Premieredato 5. juni

BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG ANTICHRIST Regi: Lars von Trier Se den på første date. CORALINE OG DEN HEMMELIGE DØR (3D VERSJONEN) Regi: Henry Selick Se den med nerdevennene. LAST CHANCE HARVEY Regi: Joel Hopkins Se den med mor og far.

DEAN SPANLEY Regi: Toa Fraser I rollene: Sam Neil, Jeremy Northam, Bryan Brown, Peter O’Toole Tidlig 1900-tall. Britisk mikroskopisk periodedrama med famlende gubber i nesten alle roller: En pastor som elsker ungarsk tokaier-vin og dyrker minner fra sitt tidligere liv som hund. En forsuret enkemann og hans ugifte sønn med et liv så begivenhetsløst at han oppriktig underholdes av pastorens hundeerindringer. Jeg kan i det hele tatt tenke meg få ting som er mer tragisk enn en halvhjertet samling eksentrikere. Hvilken delirisk hjerne trodde denne filmen var en god idé? Hvis det ikke var for å eksponere hva som kan gå galt med litterær adaptasjon. At dette opprinnelig er en bok, er nemlig ikke noe vi får

2

lov til å glemme – manus er dårlig utviklet, karakterene interagerer ikke, de bare skravler, og dialogen må bære langt mer enn den tåler. Med dette utgangspunktet føles det som om skuespillerne er tvunget til å løpe i gummistøvler, og man bryr seg heller lite om hvordan karakterene egentlig går og har det. Med tidvis unntak av ringreven Peter O’Toole på 77, som er en av de eldste menn jeg noensinne har sett spille skuespill. Blikket er så glassaktig at man noen ganger blir i tvil om han fortsatt puster. Men det gjør han, og når de matte øynene fylles av tårer er det sannelig ganske rørende. Det gir full betydning til begrepet katarsis, og overbevisning til ideen om det terapeutiske i troen på reinkarnasjon. Ellers er dette som årets første myggestikk - utrolig irriterende, men snart glemt. Maria Moseng Premieredato 19. juni

fengsel, klemt mellom den moderne verdens industrialisering, den hvite manns koloniseringsimpuls og hans samtidige (skyldbetyngede) fascinasjon for det naturlig-erotiske som de rødlige, stramme kroppene representerer. Sosialrealisme fra jungelen er grotesk, klam og klaustrofobisk: Indianerne får betalt av Fazendaeierne for å posere når turister seiler forbi i båt eller utnyttes som billig arbeidskraft, og holdes fast mellom den gamle verden og den nye - et sted så kjipt at flere av de unge i stedet velger å henge seg i et tre. Filmen følger især ungdommen, og her ligger styrken og nyansene: Osvaldo skal lære å bli sjaman, og trener på ritualene når han ikke forføres av jordeierens datter. Kompisen er opptatt av å få sitt første ligg og penger til sneakers. Når de ikke finner aper å jakte på, dreper de jordeierens ku med pil og bue. Ingen forenklende natur-kultur og tradisjon-modernitet kontraster, bare tankevekkende paradokser. Polemikken er sterk, og dessverre er bildet av de pøblete fazenda-eierne ikke fullt så nyansert. Derfor blir det litt uengasjerende i lengden, og det er synd, når temaet for en gangs skyld er viktig. Maria Moseng Premieredato 19. juni GHOSTS OF GIRLFRIENDS PAST Regi: Mark Waters I rollene: Matthew McConaughey, Jennifer Garner, Emma Stone og Michael Douglas En notorisk playboy ankommer brorens bryllup, og konfronteres pronto med egen fortid. Gjennom et snurrig mix av Dickens, nyreligiøsitet og Michal Douglas som levemann-fantom. Så må hurragutten gå i seg selv, da. Og innse at surrogat-sex med et firesifret antall tilfeldige super-hotties er en dårlig ting. Evig troskap mot barndomskjæresten, ja det er bra. Man kan jo si at med et så hysterisk utvasket utgangspunkt var filmen dødsdømt ved unnfangelsen. Men det er jo ikke tilfelle. En romantisk komedie uten sviskete moral er som et bryllup uten brudepar: Originalt, men helt feil. Jaja sann, kanskje hadde det vært mer interessant å se den middelaldrende Romeo kjempe mot driftene hvis hans første sweetheart hadde vokst opp til å bli noe mindre delikat enn Jennifer Garner. Men det er ikke hun som er problemet. Det er Matthew. Romantisk komedie er filmverdenens store sjarmøretappe. Der hovedrollenes naturlige vinnende vesen og slentrende kjemi med omverden er altavgjørende. Og kan få den mest den mest sidrumpa idé til å ta helt av. Wedding Crashers er eksemplet par excellence fra de senere år. Så kan dere bare ta alt som er riktig med Vince og Owen og snu det opp ned. Så får dere alt som er feil med Matthew. Døll, glatt, forutsigbar og lite karismatisk. Og for å gjøre vondt verre: Gamlefar Douglas har alt Matt ikke har. Og kunne gjort hovedrollen med bind for øynene og hendene bundet på ryggen. Ufint mot arme Matthew som outshines. Av filmens eneste lyspunkt. Gaute Brochmann Premieredato 10. juni

2 ENGLER OG DEMONER Regi: Ron Howard I rollene: Tom Hanks, Ewan McGregor, Ayelet Zurer, Stellan Skarsgård Ewan McGregor. Aspirerer til Pave-embedet. Ved å fly et helikopter med ultra-eksplosivt antimaterie. Rett opp over Peter-kirken i Roma. For å detonere det der oppe i en nydelig-kitchy genesis-megaeksplosjon. Og dale ned som en herrens engel i fallskjerm. Rett i armene den jublende folkemassen. Vi snakker Engler og Demoner: Action, mystisisme og generell madness. Logikken: Hvis tempo og intensitet er tilstrekkelig rabiat, rekker man ikke stille så mange spørsmål. Og her er Ron Howard en champ. Da Vinci-koden var preget av veldig masse penger. Men enda mer av hastverk. Og Dan Browns grunnidé var tross alt styrken. I Engler og Demoner, som er bedre, er det omvendt: Manuset har fått heve før det ble satt i ovnen. Og filmen har stått på 200 grader til den ble helt ferdig. Men samtidig stiller den mer vellykkede filmformen boken i et ganske harskt lys. Prof. Langdon som halser rundt i Roma med blodsmak i kjeften, leiemordere i hælene og hodet fullt av obskure funfacts fra katolisismens irrganger. Det er gøy. Men etter hvert trenger noen uunngåelige hvorfor seg frem? Og svarene står ikke i stil til de ballstyrne voldsomhetene. Mål hva skurken vil oppnå mot fremgangsmåten han bruker: Det er så utrolig teit. Som hvis en diskret vinningskriminell skulle velge å stjele hele Munch-museet når han egentlig har nøkkelen til bygget og bare er ute etter Skrik. Meningsløst og høl i huet. Effektiv antabus i en ellers smått berusende underholdningsfilm. Gaute Brochmann Premieredato 20. mai

4

FUGLEKIKKERE Regi: Marco Bechis I rollene: Abrisio da Silva Pedro, Alicelia Batista Cabreira, Ambrosio Vilhalva, Leonardo Medeiros, Claudio Santamaria I Matto Grosso i Brasil eter de hvite fazendaeiernes jorder stadig større biter av regnskogen, mens Guarani-indianerne er henvist til naturreservater. Disse fungerer mer eller mindre som legitimerte

4

HANGOVER Regi: Todd Phillips I rollene: Bradley Cooper, Heather Graham, Zack Galifianakis, Ed Helms Hangover er en vital, oppfinnsom og befriende usentimental komedie. Med ett vesentlig problem. Det er ikke morsomt. Ikke i det hele tatt. Utdrikningslag i Vegas. Fantefølgets autist sniker hyppere i åpningsskålen i den tro at det er kinps. Bummer. Men en svidd monsterfest blir det. Etter rommet de våkner opp i å dømme. For ingen husker noe som helst. Og brudgommen er søkk borte. Med tanke på at vielsen er en snau dag unna, er det uheldig.

3

5/2009

71


”KJEFTKJEFTKJEFT! SA IKKE JEG AT DU SKULLE SLUTTE Å NYNNE PÅ DEN JÆVLA ”FAIRYTALE” PÅ SETTET???”

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

Studiekompetanse eller forbedre karakterene Ettårige kurs:

• Historie • Samfunnsfag • Matematikk R1 • Matematikk R2 • Fysikk 1 • Fysikk 2 + 3 FY

• Kjemi 1 • Kjemi 2 • Naturfag • Biologi 1 • Biologi 2

• Norsk • Matematikk 1 P + 2 P • Engelsk

BODONI

Halvårlige kurs:

Kontakt oss for påmelding eller besøk oss på www.hordaland.aof.no Telefon: 55 30 90 50 – E-mail: hordaland@aof.no

STÅL I BEN OG ARMER TERMINATOR SALVATION Regi: McG I rollene: Christian Bale, Sam Worthington, Anton Yelchin Gode, gamle John Connor. Ute i felten, på en støvete grusvei. Mens han rutinert rigger til ei lita maskin-snare. På den medbrakte kassettspilleren durer hans barndoms store slager You Could Be Mine. Og, bang, så smeller et bytte i revesaksa. Og med kyndige hender og den eminente tekniske know-how’en vi vet han har hatt i fingrene siden ungdomsårene, kobles roboten om til motorsykkel. Og så freser John av gårde, mannen kan jo som kjent kjøre sykkel. Jo da, dette er John som vi kjenner ham. Nydelig traktert av Christian Bale. Som seiler opp som blockbusterns store frelser. Først tok han Batman tilbake inn i mørket hvor the Dark Knight hører hjemme. Og nå reintroduserer han det apokalyptiske alvoret i Terminatorsagaen. Med en slik bravur at den eneste som er bitter, må være stakkars Edward Furlong. Altså John Connor fra T2, Bales jevnaldrende, som for skams skyld burde stått først i køen til denne rollen. Men nå ble det Bale, og det er fint. Og han er langt fra det eneste som fungerer i denne episke og ganske praktfulle sci-fi balladen. Året er 2018 og mennesker slåss mot Skynet i en post judgement-day verden. En voksen John tumler rundt i motstandskampen som profetisk ledeskikkelse. Mens faren hans, Kyle, ja han har han ikke møtt enda. Og han er jo bare en purung tenåring, ikke ulik sønnen sin da han var på den alderen. Corny? For de av dere som ikke kjenner greia, er det ikke plass til å begynne å forklare her. Mens for alle oss andre, er det bare å gni seg i hendene: Skjebneendring, manipulasjon av tid og den slags er jo en av de to grunntemaene i dette universet. Og den ivaretas utmerket her. Den andre bærebjelken er selvsagt forholdet Menneske vs. Maskin. Og også denne tematikken dyrkes videre på en riktig vellykket

5

På kino fra 5. juni 72

5/2009

måte. En ny type cyborg introduseres, og da vi jo befinner oss i tiden lenge før T1000 (T800 er i den avsluttende designfasen) er det på en måte en gammel nyhet vi serveres. Men det fungerer fint, og Marcus Wright går rett inn i en kategori sci-fi karakterer som inkluderer herremenn som Roy Batty og Bishop. Vi sier ikke mer, de skolerte av dere vet allerede godt hva det dreier seg om. Terminator Salvation forvalter altså den ideologiske arven med respekt og dyktighet. Men dette er også et av de aller beste actioneventyrene som har vært produsert de siste årene. En gjennomgående vilje til å blande CGI og make-up, rendringer og stuntmen, piksler og set-design, gjør at filmen fremstår med en taktil troverdighet som i stor grad er fraværende på den store scenen. Actionsekvensene er utpreget spektakulære, men teknologien brukes til å gjøre dette til film mer enn introen til Halo 3. Som gjør at dette ikke er så veldig langt unna toppscore. Referansene til tidligere filmer kommer tett, men er ikke påtrengende eller upassende. Og når prototypen på T800, selvsagt i Arnies skikkelse (hvem ellers!?) dukker opp, ja da er det faktisk en solid dose logikk i det hele. Allikevel er det noen mangler, og det jeg savner mest, er den definerte skurken. Arnold fra eneren og Robert Patrick fra T2 gav maskinenes nådeløse kynisme en innpakning som konkretiserte all faenskapen de står for. Gav den et ansikt, noe å frykte. Det mangler her. Jeg forstår at konseptet med å la Connor flykte fra en tilsynelatende usårbar dødsengel filmen gjennom, er noe utbrukt. Men en antagonist må til. Ellers blir fienden bare et abstrakt begrep, ond og ubehagelig, men ikke direkte skremmende. Utover dette: Terminator Salvation er en overraskende god film. En verdig oppfølger. Som klarer det Rise of the Machines aldri var i nærheten av: Å gjøre Terminator-sagaen. Til en trilogi. Gaute Brochmann Premieredato 5. Juni


Og en frenetisk rekonstruksjon av nattens utskeielser følger. Bra grep, det der; trigger fantasien. Gjør filmen spennende. Men altså ikke morsom. Hvorfor? Mye fordi den gode Todd gjør et spektakulært dumdristig valg ved å la den tapte generasjonen amerikanske komikere dra lasset. Og dette er ikke en metafor, altså. Av moromenn fra statene, er ingen født på 70-tallet. Sandler, Stiller, Wilson, Ferrell, selv Jim Carey: 60-tallet alle som en. Og nå i det siste har en blodfersk gladgjeng kommet som ei kule med Knocked Up og Superbad. Men ingen der har bikka tretti. Hangover gir de forsmådde sjansen. Det fungerer ikke. Og er det så rart? En oppvekst på 80-tallet med Beverly Hills Cop, Chevy Chase og Politiskolen kan enten makulere enhver appetitt på sjangeren. Eller invalidisere enhver humoristisk sans som sådan. For all fremtid. Gaute Brochmann Premieredato 19. juni

BEST AKKURAT NÅ

JON INGE FALDALEN STILL WALKING Regi: Hirokazu Koreeda Årets beste film har kinopremiere i oktober (men fins på dvd fra ebay). Hvilke andre samtidsregissører tåler sammenligning med Yasujiro Ozu? UPPERDOG Regi: Sara Johnsen Årets beste norske film har kinopremiere i august. Sara Johnsen befester sin posisjon som det største talentet siden Bent Hamer, med en film som tør løfte blikket utover flere grenser. IN TREATMENT Regi: Rodrigo Garcia 10 studiepoeng i emnet Moderne fjernsynsfiksjon (MEVIT4117) tilbys til høsten ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Se gjerne 43 episoder karakterpsykologi som forberedelse.

LAST CHANCE HARVEY Regi: Joel Hopkins I rollene: Dustin Hoffman, Emma Thompson, Eileen Atkins, Kathy Baker Identitetskrise, flørt og forelskelse i foreldregenerasjonen… Jada, dette er feelgood for mor og far. Men mor og far er tross alt et publikumssegment man ikke taler ned til, og det er en erkjennelse som bærer denne romantiske komedien ganske mye lenger enn det uoppfinnsomme plotet skulle tilsi. Trikset er å ta sine karakterer på alvor, og å overlate jobben med å kna ut deigen til de gamle proffene: Dustin Hoffmann bruker omtrent 20 sekunder på å lage kjøtt og blod av den fraskilte, aldrende jingle-komponisten Harvey. Emma Thompson har i god tid før første plot-point kledt både på og av den overfølsomme og litt strandede London-singelen Kate. Ikke det store dramaet - vanlige folk som er ensomme, men ikke suicidale. Følelsesmessig isolerte, men ikke helt dysfunksjonelle. Denne filmen er urokkelig upretensiøs, og det tjener man som regel på. Litt trivielt blir det, men hyppige toneskift mellom komedie og melankoli klarer for det meste å holde den dramatiske intensiteten flytende. Når folk over femti avslører

4

sine usikkerheter, redsler og etter hvert, romantiske følelser, blir det dessuten nok av pinlige øyeblikk. Noen ganger komisk, andre bare sårt og flaut. Dette er også en kjærlighetserklæring til London, og locationscenene fra South Bank er ren turistreklame. Men mest av alt er det en kjærlighetserklæring til Emma Thompson. Så vet du hva du får. Maria Moseng Premieredato 26. juni MY BLOODY VALENTINE Regi: Patrick Lussier I rollene: Jaime King, Jensen Ackles, Kerr Smith 1989: Patrick Lussier sitter en sen, ruskete høstkveld og klipper film. På gammelmåten. En ny episode McGyver skal sakses sammen. Da Wes Craven plutselig ringer. Så Patrick snipper seg i fingeren i forskrekkelsen. Og mens Wes snakker om Nightmare Café, fosser rødt blod utover filmruller og klippebord. Og Patrick får et kall! Om hemoglobin på film. Et kunstnerkall til en ussel håndverker fra teknisk avdeling. Fullstendig på tvers av evner og kapasitet. Men Cravens veier er uransaklige… og tyve år senere ser My Bloody Valentine dagens lys. En noe tynn forklaringsmodell? Lemfeldig omgang med troverdighet og logikk? Fjas for underholdingens skyld? Haha, vent til dere ser filmen! Og jeg utfordrer alle som ser dette helsprø spetakkelet til å komme opp med en mer plausibel grunn for at dette ser ut som det gjør. Remake-pandemien herjer fortsatt. Øverste skuff med 70-tallsskrekk er helt utplukket, men i resten av B-Film-kommoden er det fortsatt nok å ta av. Så lenge man er villig til å gå litt på akkord med kvaliteten. No stress for Patrick Lussier som tar originalen fra 1981, dytter inn et 3D-element og skrider til verket med sakral selvtillitt og ikke-tilstedeværende egenjustis. Og for en kop som ham er nok det en ultimat lykkelig tilnærming. My Bloody Valentine 3D har blitt en bestialsk-komisk spectaclefilm med et stort, blodig hjerte – og en most, fritert og oppspist hjerne. Gaute Brochmann Premieredato 3. juli

3

NATT PÅ MUSEET 2 Regi: Shawn Levy I rollene: Ben Stiller, Owen Wilson, Amy Adams, Robin Williams, Steve Coogan, Ricky Gervais, Bill Hader Hurra! Natt på museet 2 er ikke en feit, stygg kalkun, men en skikkelig morsom tullehøne av en postmodernistisk, referansesmart, velkalkulert og veltima familiekomedie. Lyst på en ny vits eller ti til sommer-pikniken? En god historie? Noe å klukkle over helt for deg selv? Da kan du se Natt på Museet 2 – ikke best i verden, men artig likevel. Alltid kjekt når Hollywood gjør det de er flinkest til – å parodiere seg sjøl; studiofilm og amerikanske idealer. Hvis de i tillegg pumper prosjektet fult av penger og setter Ben Stiller på toppen blir det baconsvor til hele familien. Med små krumme bein og øya like tett plassert som alltid, dribler den forhenværende nattevakta Larry (Stiller) seg gjennom nok en heksetime. Denne gangen gjelder det å redde de gamle dokkevennene fra arkivdøden: Kulturhistorisk Museum skal bli interaktivt, og gjengen skipes til megainstitusjonen The Smithsonian. Om det ble baluba når et lite museum våkner til liv, kan du sjøl tenke deg huskestua når den lespende, stormannsgale faraoen Kamun Rah får med seg Ivan den Grusomme, Napoleon og Al Capone for å ta knekken på hele verden. Da er det godt at Larry har Amelia Earheart, tinnsoldatOwen Wilson og Steve Coogan på laget. For en lagånd – for en spirit! Stjerne og fisk i boka – og terningkast 6 fra God Kveld Norge. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato 29. mai

DVD BLODVEIEN (1955) Nordisk film Regi: Kåre Bergstrøm og Radoš Novakovic´ En tekstplakat lover: ”Denne filmen er viet minnet om de tusener av jugoslaviske fanger som led martyrdøden i tyske konsentrasjonsleire i Norge og vennskapet som ble knyttet mellom jugoslaver og nordmenn i krigens år.” Og Blodveien holder løftet. ”Det er da ikke krig her i bygda,” sier veiarbeidsformannen Ketil da han ser den nybygde fangeleiren for første gang. Og det er fra et slikt enormt naivt utgangspunkt – som overstemmen forklarer: ”et sted i nord kan ennå noen mennesker leve i ly av ensomheten mellom fjellene – krigen er bare en uhygge langt, langt borte” – både den norske mor far og sønn blir krevet, når dets krig slår leir. De velger ulike veier. Sigurd Evensmos manuskript er skrudd godt sammen, med flere gåsehudfrembringende øyeblikk av spenning. Og til tross for innslag av i overkant melodramatisk lys og lyd, samt tidvis styltet spill, utgjør skildringene av sadistiske drap, rene henrettelser og annen kollektiv avstraffelse noen av de mest rystende bevegelsesbildene norsk film har frembrakt. Derfor er Blodveien både viktigere og bedre enn Ni liv og Max Manus – der mindre står på spill. I kjølvannet av Max Manus´ megasuksess på kino, utgir Nordisk fire norske krigsklassikere: Shetlandsgjengen, Det største spillet, Secondløitnanten og Blodveien. Men nå er det også på høy tid at den eneste norske nazifilmen – Unge viljer (Walter Fyrst, 1943) – kommer ut på dvd, i en fyldig kontekst. Teppet buler nok nå, og hindrer sluttordene i Blodveien: ”Frihet for mennesket.” Jon Inge Faldalen

5

The life and death story of Notorious B.I.G., who came straight out of Brooklyn to take the world of rap music by storm.

BEST AKKURAT NÅ

4

RAGNHILD BROCHMANN NATT PÅ MUSEET 2 Regi: Shawn Levy Baconsvor til hele familien. 17 IGJEN Regi: Burr Steers Aldri mer 13 og aldri mer 17. Mest bra – litt synd. DEN RØDE BALLONGEN OG DEN HVITE HESTEN Regi: Albert Lamorisse Vakre guttunger og smash fotografering.

HUSTRUER TRILOGI Nordisk film Tre dvd-er ”Det var jo sol på bildet i brosjyren.” Lurer du på hvorfor du er skilsmissebarn? Se Hustruer (1975) – en alle tiders film om tresomhet i jenteklassen – som tar 1975 på kornete celluloid. Hustruer leverer mye nytt fra hjemmefronten, og regissør Anja Breiens første film i trilogien om 30-, 40- og 50-årskrisene til de tre kvinnene Heidrun (Katja Medbøe), Mie (Anne Marie Ottersen) og Kaja Quist (Frøydis Armand) – som alltid poengterer familienavnet – er en vellykket agiterende

5

“Are you a bad guy trying to be good, or a good guy trying to be bad?...”

På leie 01.07 og på kjøp 08.07.

5/2009

73


ÅRETS OPPLAGSVINNER!

www.morgenbladet.no/gratis

Masse deilig tekst! Prøv selv.

Gratis i fire uker. SMS morgen G til 2030

Morgenbladet

29. mai – 4. juni

2009 / Kr 30,–

samfunn

/ Årgang 188 /

Nr. 21 / Utgis av

Angrer ikke

Morgenbladet as / Etablert

kuLtur

Stein Husebø har gitt aktiv dødshjelp, men ønsker ikke en lov som tillater det. side 2

Koker ned til

1819 av boktrykker

Niels Wulfsberg

øker mest!

www.morgenbladet.no

Leder

grått

Det finnes en traumatisk nostalgi i Leonard Richards bildeunivers. side 31

Popliberalismen

Dannelse er ikke lenger en vestlig dyd.

»

motfilm til glansbonet norsk husmorfilm og folkekomedie. Dessverre slekter de karnevalske anarkistiske, men like fullt melodramatisk olsenbandifisererte oppfølgerne Hustruer – ti år etter (1995) og Hustruer III (1996) mer på sistnevnte, og alt står (og faller) på spill: svakt spill. Selvparodiske, oppkonstruerte intriger snubler i minneboksprosjektet, og i motsetning til trilogiens trippelgag, ramler to av tre i hullet. Så en fjerde installasjon savnes ikke. Men først var altså farsen kjøtt: Hustruer skildrer alvorlig og morsomt hvordan den marginaliserte halvpart forsøker å rakne det konvensjonelle kjønnsrollemønsteret, og kvinneuniversets inverse kjønnsblikk – tydeligst i foto- og sjekkeseansene: ”Nei, nå er det deres tur” – gjør filmen effektivt feministisk. Den delvis improviserte dialogen dirrer, og det teatrale, som skjemmer de to siste filmene, er fraværende. Og symbolismen er fortsatt inkorporert i realismen, som da en oppblåsbar plastkvinnekropp først blåses opp og deretter tømmes. Filmen er full av

På gjens­yn

Haakon Lie var ikke sa adjø til, skriver en person man hans biograf Hans Olav Lahlum. samfunn side

8

egne

Sex s­om ga­s­tron

kristoffer niLsen

omi Munken Arnfinn Haram har lest Cupido, bladet for kåthet og glede. kuLtur side 38

iLLustrasjon:

Tra­ngen til noe

nytt

Kvinner er begjærlige, menn er besindige. Ny bok om ekspansive historie. forbrukets

bøker side 32

His­torie nedenf

Ås­hild Ma­this­en

: Nina Karin Monsen

ble angrepet som

kvinne, men tok

ra­ Antony Beevor i samtale om sin tredje bok fra andre verdenskrig. ideer side 22 det som en mann.

baksiden

www.morgenbladet.no/gratis 74

5/2009

FILM: GAUTE BROCHMANN

DIS IS IT! 17. februar 1995 er norsk films 9/11. Da vi fikk vår Bin Laden. Hat var den legitime reaksjonen. Men Aune Sand rømte ikke inn i noen skitten jordhule. Og da Cinemateket satte opp filmen igjen i mai ble den utsolgt på null tid. Ekstraforestillingen samme kveld gikk for fulle hus. DVDen er dømt til å komme. Og Dådyr lusker i skogbrynet, sulten på offentligheten. Og det er på tide å spørre seg på nytt: Hva er det egentlig med Dis? DIS Regi: Aune Sand Det er jo alltid artig å gå i klinsj med de eldre generasjonene. Hate det de elsket. Og hylle alt de latterliggjorde. Og i så måte finnes det neppe noe mer egnet objekt å gå løs på enn Aune Sands Dis. Som paradoksalt nok sprang ut i blomst nøyaktig da ironibølgen skyllet innover den norske offentligheten. Og nå i ettertid er det svært fristende å hevde at Dis er uendelig mye bedre, sterkere og mer varig enn alle episodene med Lille Lørdag og Åpen Post til sammen. Men det ville være å redusere filmen til et ledd i en billig polemikk mot resten av 90-tallsfolket. Som selvsagt gjorde masse bra. Og som på det aktuelle tidspunkt var i sin fulle rett til å gjøre narr av Aunes svermerier. Og for all del, mye i filmen er ekstremt lattervekkende i dag også. Men jeg tror alle som ser Dis nå, uansett alder og forholdt til filmen da den kom, vil være enige om at dette er en helt eksepsjonelle greier.

5

side 35–37

Pres­s­er s­ine

Gamle (1975), om eldreomsorgen i velferds-Norge: ”Jeg er ikke inne hos noen, og ikke kommer det noen”. Kortfilmene veier opp for fadesene i toeren og treeren. Til Nordisk: Teksten på omslaget er helt krise: ”Hustruer trilogien er seriøs, og har budskap, men det er ikke nødvendig å lete etter symbolikk bak ordene eller bildene.” Hvor vanskelig hadde det vært å alliere seg enten med forfatterne av Hustruer – fra idé til film (Vett & Viten, 2008) eller Liv Hausken, som har skrevet hovedoppgave om Hustruer og artikler om Breien i både Nærbilder – artikler om norsk filmhistorie (Universitetsforlaget, 1997) og den kommende Medieestetikk – skisser til en estetisk medieanalyse (Spartacus, 2009), for en bedre og lengre tekst om filmenes tilblivelse, utforming og resepsjon? Samtidig er nok en gang muligheten til kommentarspor i ”Norske klassikere”-serien skuslet vekk. Skam. Og synd. Jon Inge Faldalen

TEKST GAUTE BROCHMANN

Alle vil være liberale. Men svært få er enige om hva ordet betyr.

De rødgrønne på Stortinget krever mer etikk i regjeringen Oljefondets penger. s bruk av samfunn side 10

både slike minneverdige øyeblikk – som da Heidrun ramler i hullet eller fellesskapet i badstue og garderobe, med naturlig nakenhet sjelden sett på (norsk) film – og replikkvekslinger, som Mie: ”Før så så´n meg i hvert fall da han kom hjem, men nå så er det akkurat som jeg går i ett med tapeten.” Heidrun: ”Åssen tapet har´u ´a?” Mie: ”Blomstrete”, eller Heidrun: ”Vi er ute for å ha det gøy. Pule kan du jo gjøre hjemme, for faen!” Norske filmer reduseres gjerne til replikker, men Hustruer har mer. Filmen er av, om og for generasjonen kvinner som etter årtusener ved mannens underside bar byrden av å frigjøre sitt kjønn seksuelt og økonomisk, i en ny verden der både mann, barn og hus truer. Dvd-boksen inneholder også seks gode Breien-kortfilmer: stillbildefilmene Uten tittel (2005), om sorgen etter og savnet av urettmessig døde; og Solvorn (1997), en familiekrønike fortalt med fotografisk hukommelse; 17. Mai – en film om ritualer (1969), et kaleidoskop av nasjonaldagen; Ansikter (1971), med Munch-malerier; Murer rundt fengslet (1972), med talking blurry heads; og

Dis er på alle måter et heroisk foretak. Ærlig på grensen til fullkommen blottstillelse. Og det ligger en voldsom vilje i bunn av filmen. Regissørens verdensbilde prosjekteres med en ekstrem tydelighet; et krystallklart og eksplisitt bilde av en ung manns tanker og drømmer. Så kan man jo si at disse drømmene og tankene er kom-

plett patetiske, trivielle og på alle måter fullstendig latterlige. Og ja, selvsagt er de det. Men hvem har vel hatt en ungdom uten tankegods som i ettertid er så kleint at det nesten er umulig å forholde seg til dem? Ingen. De fleste har dessuten sittet med et ønske om å fortelle hele verden hvordan ting egentlig er i denne foruroligende fasen av livet. Men uten disiplinen og ferdighetene Aune besitter til når det kommer til å faktisk stille dem til skue i all sin prakt, blir betraktingene stort sett lukket vekk i nedlåste dagbøker. Og takk og pris for det, vil vel mange si. Jeg er lykkelig for at mine personlige notater fra videregående ikke er publisert, jeg. Men ikke desto mindre er det avsindig fett at det finnes en fyr som tok skrittet fullt ut. Dessuten har ikke Aune så mye å skamme seg over. Fotografi og filmform er rett og slett imponerende. Og det å se filmen på en ny 35mm-kopi er ganske enkelt veldig vakkert. Godt hjulpet frem av et nærmest euforisk publikum som koste seg glugg i hjel. Og jeg tror ikke det bare er hånlatter som runger gjennom salen. Men også gjenkjennelse. Og beundring. Film om de famlende ungdomsårene er som regel lagd av en regissør godt over førti. Som med kjærlighet og forståelse husker en annen tid. Og som reflekterer, nyanserer og forklarer.

Forstandig og klokt. Men distansert. I Dis er det ingen filtre. Ingen humor. Ikke noe tull. Bare skjønnhet og romantikk. I alle fall var nok det Aunes intensjon. Og det er den notoriske konsekvensen i gjennomføringen som gjør at dette virkelig er en fenomenal film å se igjen. Og da gjør det ingen ting at filmen selvsagt er utrolig morsom også. Særlig del 3, der Siv Stubsveen tar kontrollen. En ung Sand som feier rundt i Paris på rollerblades – med patos i blikket og steinvaskede jeans som ikke overlater mye til fantasien – ja det er virkelig et syn for guder. Men alle komi-elementene kjenner dere fra før; de behøver vi ikke bade i her. I stedet er det bare å slå fast at dette er et nådeløst ærlig, uskyldsrent og ultimat utleverende verk. Det at pressen i sin tid slaktet filmen, tjener bare til dens ære. Det viser hvor utrolig autonom den er, hvor iherdig den trosset samtiden. Vi har nettopp gjenoppdaget det likefremme: 2009 er den nye ærlighetens tid. Se Slumdog Millionaire én gang til hvis du er i tvil. Og hvis vi ser dette som vår renessanse, er Dis som gresk tempel å regne. Ikke Parthenon, kanskje. Men en pussighet. Noe kuriøst. Og elsket. …og på et eller annet tidspunkt genierklært?klært?


NATT&DAG PRESENTERER: DISKJOKKE, KL. 20-23 NATTOGDAG.NO, KINGSIZE.NO & THEVOICE.NO


”DET FØLES IKKE HELT FEIL DET HER?”

TEKST GAUTE BROCHMANN

KVINNEROLLER I fjor ble mindre enn 1 av 10 norske filmer regissert av kvinner. Bare Eva Sørhaugs Lønsj og Eva Isaksens De Gales Hus slapp til. I år er tallet noe slik som 5 av 26. For lite. Men det er et uttalt ønske fra alle nivåer at dette skal endres. Og det er på høy tid. Mangelen på likestilling er ikke begrenset til rollene bak kamera. Personene som spilles ut på lerretet preges også i irriterende stor grad av stigmatisering og dogmer når det kommer til kjønn. Til jeg var omtrent atten, nitten år gammel, tenkte jeg alltid at likestillingen var her. Gro i sjefsstolen, kvinnelig klasseforstander. Ferdig. Feminisme så jeg som en slags ekstremisme. Nettopp derfor irriterte det meg slik at filmer med kvinner i hovedrollen alltid handlet om kvinner. Var det en kvinnelig hovedrolle, ble det sterk kvinneskjebne med en gang. Mens andre filmer var bare vanlige filmer. Filmer om folk. Til jeg forstod at observasjonen var riktig. Men konklusjonen helt feil. Det var ikke

filmene det var noe feil med. Det var meg. Og mange andre, om jeg ikke tar helt feil. Jeg fikk det en gang eksemplifisert av en venninne på følgende måte: Når Hamsun skrev Sult, opplevdes ikke dette som en manneroman. Den er en eksistensiell roman om et menneske. Hadde den vært skrevet av og om en kvinne, ville det blitt en fullblods feministbok. Og denne forandringen ved bytte av kjønn gjelder ikke bare gammel litteratur. Dette er gangbar mynt på kino i dag også. Hva ville skjedd med filmer hvis vi byttet kjønn på alle de sentrale karakterene? Som regel ville de forandres svært mye. Kjør eksemplet i hodet ditt på en hvilken som helst film. Action-filmer ville bli girl-power filmer. Skrekkfilm ville bli homo-film. Og så videre. Vi skal ikke gå løs på internasjonale titler her, men begrenser oss til vår egen hjemmebane. Hvis vi returnerer til fjorårets filmer, kan vi se bort fra de historiske: Hadde Max Manus eller

Kautokeino-opprøret fått bare kvinnelige hovedroller, ville en del essensiell troverdighet smuldre bort. Men utover dette er det nok å ta av. Påfallende nok er de to ensomme filmene med kvinnelig regissør også de mest kjønnsnøytrale. I De Gales Hus, hadde ikke et bytte hatt så mye å si. To av tre karakterer i Lønsj likeså. Mens Pia Tjelta og Kyrre Haugen Sydness nok ikke like lett kunne byttet kjønn, uten at konnotasjonene hadde endret seg drastisk. Noe som selvsagt reiser et spørsmål om fremstilling av et reelt samfunn; det er jo noe gjenkjennelig ved hennes kuede rolle. Men samtidig: Hvor mye som er sant ved rollen – og hvor mye som opprettholdes nettopp av filmer som Lønsj, er jeg ikke sikker på. Og hvis det å snu på rollene i norske filmer fører til så store sprik til i forhold til gjenkjenneligheten med samfunnet vi lever i, hva sier det i så fall om likestillingen i dagens Norge? Uansett er Lønsj langt ifra det verste eksemplet. Hva om Varg Veum var kvinne? Eller stayerne i Fritt Vilt II og Rovdyr var gutter? Det ville være brudd på alle konvensjoner. Og det er kanskje for mye å kreve. Selv om filmene hadde blitt utrolig mye mer interessante med en gang. Og da likestilling virkelig er et mål, er det sørgelig å se at filmbransjen er så utrolig langt unna. I en slik grad at det, ut ifra eksemplene ovenfor, nærmest fortoner seg som en institusjonell umulighet. Og selv om vi unnskylder sjangerfilmene, hva med alle de andre, formelt sett friere filmene? Hva om Fatso var en jente med en agurk fremfor en gutt med en melon? Jeg er overbevist om at filmen som ved et trylleslag ville gå fra å være en godfjottet dustekomedie til å bli noe utfordrende og debattert. Eller lange Flate Ballær II? Med utlukkende kjærringer på tur. Dumme som brød, halvnakne men livsbejaende og muntre. Girl-power eller sjokk-eksibisjonisme eller hva vet jeg om hvordan det ville oppleves. Men garantert bedre enn originalen. Og hvorfor det? Fordi det problematiserer noe ved samfunnet vårt som vi vedkjenner oss ved konfrontasjon. Men ellers ikke snakker særlig høyt om: At vi lever i et samfunn der kjønn og

stereotypi fortsatt er uløselig knyttet til hverandre. I alle fall slik den aksepteres gjennom filmatisk fremstilling. Nå er det jo selvsagt slik at filmer av menn nødvendigvis har et maskulint ankerfeste. Mye av den gjentatte kritikken mot Bergmans fremstilling av kvinner, bunnet simpelthen i at han var en mann. Og som kunstner må han jo få være seg selv; hvis Ingmar skulle laget feminin film ville det med en gang blitt kjønns-orientalisme. Men her diskuterer vi plutselig på et ganske dypt, kunstnerisk nivå. Og det er sider ved fremstillingen av ham og henne i dagens norske filmvirkelighet som kunne vært nyansert kraftig uten at det gikk ut over de mannelige filmskapernes kunstneriske integritet. Ta for eksempel årets film Sammen. En film der far og sønn mister henholdsvis kone og mamma. Og det som skjer med pappa er en transformasjon fra menneske til dyr. Til et vesen som fremstår som så totalt uansvarlig, ute av takt med egne følelser og intellekt og så komplett imbesil at det er parodisk på grensen til det absurde. Om det ikke var for at han er en mann. En kvinne med likt reaksjonsmønster ville muligens ha blitt tolerert. Men aldri trodd på. Aldri tatt på alvor. Om man ikke hadde solgt inn filmen som en historie om alvorlig sinnssykdom. Med andre ord: Det vi stilltiende aksepterer ved å ta Sammen for god fisk, er at det er ekstremt store forskjeller på hva vi forventer av en mor og en far. Det er som to ulike raser å regne. Og det i tider hvor man diskuterer lik permisjon for småbarnsforeldre og Huitfeldten skryter av nordmenn som verdens beste fedre. Er virkeligheten og våre oppfatninger det som former filmene? Eller er det filmene som ligger til grunn for vår virkelighetsoppfatning? Uansett: En naken kvinne sier SEX. En naken mann HA HA HA. Tenk på break-up scenen i Forgetting Sarah Marshall. En naken Jason Segel gjør dette til en komisk scene. En naken Kristen Bell ville gjort den til noe helt annet.

The Skullcandy Skullcrusher is In Da House!

WWW.MYSKULLCANDY.NO 5/2009

77


FOTO ANTON SOGGIU

100 % ROCKY – ALBUM I SALG NÅ! 78

5/2009


HVA OM DERSOM, HVOR OG HVIS? & MØTTE ERIK&KRISS Kan dere ikke bare dra tilbake? Erik: Vi vil, men vi får ikke lov. Kriss: Petter Pilgaard er den nye der vi kommer fra.

1 6

Hva har han som dere ikke har?

Bortsett fra sjarm, sympati og evnen til å sette sammen ord som rimer? Erik: Det er mye, as. Kriss: Han klarer looken mye bedre enn vi klarer. Dessuten har han spenn.

1

For dere har brukt opp alt på russebuss? Hvor mye penger har dere brukt på feiringa i år? Erik: I år tar vi det rolig. Ca 70.000 som vi får av pappa.

6

Dere har ikke hatt vareopptelling på ICA eller jobba med å dele ut flyere, dere gutta!? Erik: Hva legger du i konseptet jobb?

6

Spillejobber på Peppes pizza på Stabæk? Erik: Det er jo der kjernepublikumet vårt er. Hva var det Per Sundnes sa? Kriss: Han mente det vel stort sett var innenfor Ring 3 det hele foregikk.

1

Dere hadde jo et litt uheldig møte med Natt&Dag sist gang dere var ute med skive... Erik: Det var vel han Andreas Øverland, det? Var det ikke?

6

1

La oss sitere...

«Verden vil bedras er rett og slett gjennomført banalt og skribentmessig talentløst. Den tette ”Ikke Yo Nok” er en hengemyr av metaforer og språklige bilder jeg håper å aldri høre igjen. Verst er likevel de ”seriøse” kuttene. De meningsbærende. Nøkkelkuttene. Åpne seg og være personlig og sånn. For et hælvete.

6

Og det fortsetter! HØR BARE HER!!!: «Skiver som Verden Vil Bedras gjør at jeg hater jobben min, hater musikk og hater virkeligheten.»

1

Det gjør det jo!! Hør bare her! «”Medskyldig” ville fått karakter treminus i tiendeklasse med oppstylta, klossete og håpløst utslitte linjer som ”De sier det er feigt/ Men det er min siste utvei/ For medmennesker er så likegyldige rundt seg”, og et refreng som bør klages inn for et eller annet utvalg.» Erik: ... Kriss: Vi vil mye heller vekke sterke reaksjoner enn likegyldighet, og det greide vi jo hos Andreas Øverland. Og det er jo bra!

1

1

Kjempeflott...

Dere sier dere er hyppe på å være folkelige. Kunne dere ikke gjort det i en annen kanal?

6

En annen anal... Erik: Hvis du ser på rap og hip-hop i et sånt 1982-perspektiv så er jo det kanskje noe vi burde vurdert. I dag er jo hip-hop en av mange pop-sjangre, sånn vi ser på det. Kriss: Vi syns det er viktig at sjangre utvikler seg. I rock for eksempel, så er det jo masse undersjangre, men det er det ikke i hip-hop, selvom det blir jo eksperimentert litt for eksempel med country. Bubba Sparxx, for eksempel. Snoop har jo «My Medicine» som er driiiitfet. Vi er med på å utvikle det dit, da.

1

Men er det ikke teit når folk ikke skjønner at dere bare vil utvikle greia da? Sånn som han teite Øverland? Erik: Man har jo ikke noe kontroll over at alle skal like det og skal skjønne det, og sånn som Øverland føler jeg ikke har noe ønske om å skjønne det heller...

6

Tror han prøvde hardt, altså. Erik: Hvis man ikke takler at folk mener noe så får man finne seg noe annet å gjøre! Forrige plate fikk vi alt mellom én og fem på terningen så det er vel ingen tvil om at meningene spriker som en god gammeldags pornostjerne...

1

Når plateselskapet deres maste seg til det intervjuet her så mente de at dere hadde skifta helt stil...

6

HOHOHO!!! Erik: Det er jo godt å gjøre inntrykk på folk... Kriss: Jeg har ikke hengt anmeldelsen ved siden av MTVprisen min, det har jeg ikke...

Men dere ser jo HELT FORBANNA LIKE UT! HVA SKJER? Erik: Neeei? Kriss: Sa de det? Erik: Hæ?

Men anmeldelsen betyr jo mer? Priser kan jo alle få... Kriss: Det er en hard og morsom vri at det ikke nevnes noe om en eller annen sang i den anmeldelsen…

De mente dere hadde blitt modne og sånn. Skifta helt om, både utseendemessig og musikalsk! Kriss: Jeg vil påstå at det er en løgn.

6

6

1

6

Jeg vil påstå at vi ble lurt. Kriss: Jeg vil påstå at den eneste forskjellen på oss før og nå, er at denne gangen spiller vi inn med band.

1

Mye påstander her nå... Erik: Alt er analogt denne gangen. Det er mulig Øverland hadde forventa at vi skulle kaste oss på Auto-tunebølgen, men det har vi altså ikke...

6

1

Hurra for pedofili... Morro, du.

6

6

Ikke vær så døv nå!

1

6

... Erik: Man lærer jo mye av livet på veien. Hvor mye man skal drikke for eksempel. Jeg har jo spilt et par konserter jeg ikke husker å ha spilt. Men i det store og det hele syns jeg vi gjør veldig lite umoralske greier for å være en gruppe som er så mye på turne som det vi er...

1

...

6 1 6

6

Oi...

6

Innovativt.

Samma det. Han har skrevet anmeldelsen uten å ha hørt skiva uansett.

1

Hvis dere fikk lov til å være et annet band. Hvilket ville dere ha vært? Erik: Da vil jeg svare Postgirobygget.

1

A propos umoralske greier...

& LEMMA!!!

MØRKT RAP-O-

1

Dere er den homofile delen av et samleie mellom to menn... Kriss: Ok...

Dere ble jo kjent på nett... Erik: Vi ble kjent med hverandre på nett, ja... Adultfriendfinder.com...

Enten kan dere ta imot staken til Herkules, og få lov til å spille på National Rap Show sitt 20-års jubileum, samt få cred i bøtter og spann, og et par Tommy Tee-produserte låter...

6

Fy faen. Provoserende. Kriss: De har en bra posisjon i norsk musikk. Jeg ønsker å være alle fem, faktisk.

6 6

HAH!

Sukk... Dere ble kjent GJENNOM nett da. Musikken deres ble spredd på nett.

1

Men nå så jeg dere rase mot nedlastning i VG? Er dere blitt grådige? Glemt hvor dere kom fra? Erik: Det er ikke så rart. Vi la ut våre låter med viten og vilje, noe som er ganske annerledes enn at andre legger ut låter på nett, som du vil selge. Det er jo ikke ditt valg lenger. Kriss: Vi vil heller gi bort plata vår selv, enn at en eller annen tulling skal legge det ut på nett. Det er ikke bittert bare pengemessig, men vi er avhengig av tall for å få lage nye skiver også... Erik: Det er ikke svart/hvitt egentlig. Vi er ikke såååå mot, egentlig, men... Kriss: Det er ikke så dyrt å kjøpe skiver da. Det koster åtte kroner for en låt på iTunes, liksom...

6

KJEEEEEDELIG. Fortell en turnéhistorie i stedet! Erik: Hva vil dere høre da?

6

Noe moro, vel! Erik: Vi kan fortelle om når lydmannen dro med seg en ungjente som han hadde seg med etter en konsert, som det i ettertid viste seg var litt vel ung.

6

Hvor ung? Erik: Hva regner dere som FOR ung?

6

Ifølge norsk lov er det vel 16 år... Men altså. Vi bryr oss ikke noe om norsk lov! Kriss: Det gjorde ikke lydmannen heller da... HAHA Erik: HØHØHØ

6

1

Eller så kan dere ta imot Asbjørn Slettemark og få Spellemannsprisen... Erik: Jeg hadde lett valgt Asbjørn Slettemark. Rett og slett fordi jeg ønsker meg en Spellemannpris og driter i 20-årsjubileet.

6

Merker meg at du bare tar imot smerten uten å tenke på hvordan selve samleiet ville vært... Erik: Jo, men det ligger jo i kortene at en halvtykk bamse som Asbjørn Slettemark er mye hyggeligere å ha seg med enn en jævla svær jernmann som Herkules. Kriss: Herkules er jo mye flottere i kroppen, da… hmmm. Av frykt velger jeg Slettemark jeg og.

1

Dere låser svaret på Ass-bjørn!? Erik: Jepp!

1

Dette er jo musikknummer. Så da må vi jo spørre, gutta! Hvilken låt er den beste noensinne? Kriss: Det er liten tvil om hvilken låt som er den mest brukervennlige låta i verden da. Det er Bon Jovi – «Living on a Prayer». Den funker til alt. Erik: Det sier du hver gang du hører den låta. «Den låta her er den beste låta i hele verden». Kriss: Jo, men det er den! Har du hørt hvor høyt han kommer eller? Vis meg en rapper som kan det, liksom.

6

Cee-Lo... Erik: Jeg tror velger «Welcome to the Jungle», jeg. Guns ’n Roses.

1

Dere er hårete gutter! Hårete!

Rockegutta, detta ja! Kriss: Vi er veldig rocka. Faktisk så har jeg hørt rykter om at Thomas Seltzer fra Turboneger kledde seg ut som Erik&Kriss på Halloween...

1

Feirer Seltzer halloween?

A propos hva man har hørt... Er det sant at du dumpa ex’en din via SMS, Erik? Erik: Øøøøh. Nei.

6

Fordi hun ikke var pen nok? Erik: Øøøøh. Dersom det hadde vært sant så hadde det iallefall vært en gyldig grunn, da. Kriss: Bare løse rykter, det her.

6

Dere har jo satt ut noen rykter selv og dere gutta? Erik: Jaha?

6 6

Jaaaa... Kriss: Som hva da?

Vel. Historien vi har hørt fra en kompis som hang rundt rappere i gamle dager, går vel mer eller mindre slik. Chirag treffer deg, Erik. Du sier at du har kjennskap til at Onkl P har skrevet noe rasistiske greier over et bilde av deg og Magdi på en spillejobb han hadde på Ås. Chirag ringer Magdi og forteller greia...

1

Magdi blir selvsagt sint. Magdi møter Onkl og konfronterer Onkl med rasismen, han nekter, og det blir håndgemeng og skikkelig, skikkelig dårlig stemning. Nesten-vold og unger med mobilkameraer og helvete. Og så... kommer det fram...

6

At du bare fant det på? At det du hadde sagt til Chirag var løgn? Erik: Ja. Det er sant det der. Og jeg må si jeg er skikkelig, skikkelig lei meg. Jeg våkna og hadde nesten glemt det og... ja. Satt hele den neste påfølgende dagen med Torstein heter han vel, han ene fyren fra Pass-It og... Det var utrolig dårlig gjort. Og jeg beklager virkelig.

1

Den splitt og hersk-teknikken der var knallhard... Ville du bli bedre venn med Magdi og Chirag ved å spre ondsinnede rykter til dem? Erik: Nei, nei. Jeg tror... Nei. Det var uheldig det der. Forhåpentligvis har jeg fått beklaget meg nok, nå i ettertid. Kriss: Jeg har faktisk slutta å drikke sprit, fordi jeg blir så hissig. En gang i tida så raserte jeg jo halve huset mitt, hvor det var fest, fordi noen hadde stjålet husleia mi som lå på rommet mitt... Jeg var visst litt voldsom og skilte kanskje ikke så godt etter kjønn, men bare pælma alt rundt og... nei. Litt døvt det der.

1

1

Mannsjåvinistisk

Bra Mira ikke var der, da. HAHAHA. Erik: Hahahahah. Kriss: HAHAHA.

6

Dere kaller dere jo for et danseband... Erik: Vi har vel slutta med å...

6 1

Du. Kutt ut a.

6

Vi kjenner jo Audun Tylden, dansebandkongen.

Han uttalte at han heller ville sage av seg den eneste armen han hadde igjen enn å signere dere som daseband... Kriss: Altså. Den dansebandgreia handler vel mer om mentaliteten, vi vil at folk skal ha det moro, da. Erik: Det handler jo også om at vi gjøre folk oppmerksomme på at vi ikke forteller gangsterhistorier, og gi folk et litt annet ståsted enn det media forteller dem at rap er. Vi er ikke NWA, liksom.

1

Nei... det er dere ikke. Kriss: Men jeg har masse familie som bor LA så egentlig er det rart at vi ikke har kjørt den greia hardere.

1

Jeg så dere på Grease... dere brukte dressjakke og caps, hele tida. Er det ikke bare somaliere som kjører den stilen? Erik: HAHAHA. Kriss: HAH.

6

Er dressjakke og caps kult, liksom? Erik: Vi tok av oss capsen på spellemann, da.

1 1

Hurra.

Du er jo Westerdalsutdannet Erik. Tror du Westerdalslærer, fortfatter og tidligere Natt&Dag-skribent Bård Torgersen er stolt av deg? Erik: Har han jobba i Natt&Dag? Da er han ikke glad i oss. Kriss: Jeg veit ikke om du har hørt på skiva vår, jeg. Det er ikke et mål i seg selv at det skal være så kunstnerisk, da.

6

1

Nei... det er det ikke. Kan vi gå nå?

6

Vent litt a?

1

Nei.

Siste spørsmål: Blir dere bedre nå? Erik: Vi har jo Andreas Øverland som skjermsparer, og har hatt han i bakhodet hele veien, så nå har vi troa.

6

Hvilket bilde har dere brukt som skjermsparer? Erik: Det hvor han han har en sigg i kjeften... Kriss: For å svare på spørsmålet så er coveret er bedre enn sist, da. Det er det. Også er jo alt spilt inn med band, soundet blir mer akustisk og det låter bedre, rett og slett.

6

5/2009

79


30.JULI

01.AUGUST (US)

(UK)

PETE DOHERTY •MACHINE HEAD KAIZERS ORCHESTRA•BIGBANG 120 DAYS•TIMBUKTU & DAMN! DATAROCK•BJORN AGAIN THE SOUNDTRACK OF OUR LIVES (SWE)

(AUS)

(SWE)

MAD CADDIES(US)•IDA JENSHUS •JUVELEN(SWE) •PETTER CARLSEN EASY STAR ALL STARS(US)•THE HAUNTED(SWE)•THE BLACK SHEEPS VALENTOURETTES•MORY KANTé ELECTRIC GROUP(GN)•MONTéE THE PHANTOM BAND(UK)•THIS WILL DESTROY YOU(US)•FAELA(SWE) TOMMY TOKYO & STARVING FOR MY GRAVY•LILLASYSTER(SWE) AMISH 82•THE BATTERY•BINäRPILOT•NEXT LIFE r! e FAR & SON(SWE)•TEV ALLSTARS•GODE ORD DØR SIST g a 3 d ister! ADJAGAS•OST & KJEX•ACCIDENTS NEVER HAPPEN t 50 aerstivalcamp! WAVE MACHINES(UK)•WILDBIRDS & PEACEDRUMS(SWE) f Stor JODDSKI•THE SOUTH•JOE GIDEON & THE SHARK(UK)•ILA AUTO FESTIVAL(I)FESTIVALEN: AGNES NEDREGåRD / RAqUEL NICOLETTI(PT)•BILLETTSKRANKENAS•BORGATING IMPRO ERIK TIDEMANN / BRAD DOWNEY(UK)•EqUIBALLANCE(DE)•KATRINE BØLSTAD KOMPANI•KAREN SKOG•LARS SKJELBREIA PAIN SOLTION•SIRKUS ANDA•TORI WRåNES•WHATSTHEBIGMISTRY(UK) BARN(I)FESTIVALEN: BRIT DYRNES / ANNE MARIE HAGERUP•ANNE MARI SVINSAAS / BRIT LANDSEM•SOLVEIG BARLOW(UK) DET OMSTREIFENDE SPONTAN BAND•ERLEND LEIRDAL•JASON HAVNERAAS•BARNAS MOTESHOW / INGUNN MYRSTAD KONSERTMYSTERIET / GUNN MOGSETH•RASMUS OG VERDENS BESTE BAND

iv llevakre

Formgivning: leiv aspÉn

Storås skogen! magiske og den

Festivalpass 1250,- • dagspass 550,- (+ avg.) kjøpes på billettservice.no • 815 33 133 • narvesen • 7/11 oFFentlige samarbeidspartnere:

www.storaasFestivalen.no med Forbehold om endringer i programmet

Profile for NATT&DAG

Natt&Dag Bergen juni/juli 2009 - musikk  

Natt&Dag Bergen juni/juli 2009 - musikk

Natt&Dag Bergen juni/juli 2009 - musikk  

Natt&Dag Bergen juni/juli 2009 - musikk

Profile for nattogdag